url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Perkolator | 2023-02-04 | Perkolator | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kaffe'] | En perkolator består av et stativ med en flaskeholder til en glassbeholder med svakt konisk form og avtappingskran til droge og uttrekningsmiddel og en flaske til oppsamling av perkolatet.
Perkolasjon er en mye brukt metode til å trekke ut virksomme stoffer fra medisinske planter eller plantedeler.
Den nordiske farmakopé fra 1963 sier at «ved perkolasjon forstås behandling av en findelt droge med et uttrekningsmiddel, slik at dette stadig tilsettes og uttrekket (perkolatet) stadig fraskilles».
Drogen fuktes omhyggelig med så mye uttrekningsmiddel at den blir godt gjennomfuktet og settes så bort i lukket beholder til neste dag. Deretter overføres det siktede materialet til perkolatoren. Drogen pakkes tett og jevnt. Utrekningsmiddel helles på så drogen er dekket med væske, og står i ro i to døgn. Deretter åpnes avløpsrøret så meget at det for hvert kg droge drypper ca 1 ml/minutt. Utrekningsmiddel tilsettes hele tiden slik at drogen er dekket med væske.
Når ikke annet er forskrevet, skal 1 del droge gi ca 1 del perkolat.
| En perkolator består av et stativ med en flaskeholder til en glassbeholder med svakt konisk form og avtappingskran til droge og uttrekningsmiddel og en flaske til oppsamling av perkolatet.
Perkolasjon er en mye brukt metode til å trekke ut virksomme stoffer fra medisinske planter eller plantedeler.
Den nordiske farmakopé fra 1963 sier at «ved perkolasjon forstås behandling av en findelt droge med et uttrekningsmiddel, slik at dette stadig tilsettes og uttrekket (perkolatet) stadig fraskilles».
Drogen fuktes omhyggelig med så mye uttrekningsmiddel at den blir godt gjennomfuktet og settes så bort i lukket beholder til neste dag. Deretter overføres det siktede materialet til perkolatoren. Drogen pakkes tett og jevnt. Utrekningsmiddel helles på så drogen er dekket med væske, og står i ro i to døgn. Deretter åpnes avløpsrøret så meget at det for hvert kg droge drypper ca 1 ml/minutt. Utrekningsmiddel tilsettes hele tiden slik at drogen er dekket med væske.
Når ikke annet er forskrevet, skal 1 del droge gi ca 1 del perkolat.
== Kaffeperkolator ==
En kaffeperkolator (caffettiera på italiensk) er en type kanne som blir brukt til å lage kaffe. Navnet kommer fra perkolasjon, som betegner langsom bevegelse av vann gjennom lag av porøst materiale. Når det gjelder å koke kaffe, så er løsemiddelet vann, det porøse stoffet er kaffepulveret og det vi utvinner er det som gir kaffen farge, smak og aroma. Det finnes to hovedtyper:
Den ene tvinger det kokende vannet gjennom kaffepulveret, og inn i et annet rom ved hjelp av trykk.
Den andre lar det kokende vannet sirkulere gjennom kaffepulveret inntil kaffen er sterk nok.
Kaffeperkolatorer ble for det meste brukt frem til 70-årene, da automatiske kaffetraktere med åpent filter tok over sammen med den franske presskannen. I den seinere tid har også interessen for espresso vokst. Perkolatorer utsetter kaffepulveret for høyere temperaturer enn andre måter å brygge kaffe gjør, og får den allerede filtrerte kaffen til å sirkulere gjennom kaffepulveret flere ganger. På grunn av dette er den perkolerte kaffen mer utsatt for å bli overtrukket. I tillegg vil perkolering ta med seg mer av de flyktige bestanddelen av bønnene, som deretter fordamper under kokingen. Dette resulterer i at man kan oppleve en sterkere og behagelig aroma mens man brygger, men til gjengjeld får kaffen mindre smak. Perkolatorentusiaster foretrekker likevel denne metoden til å brygge kaffe siden produktet blir varmere og sterkere, og med litt øvelse kan man unngå feilene som minsker kvaliteten på kaffen.
=== Bryggeprosessen ===
En perkolator som ikke blir drevet av trykk består av en kanne med et lite rom på bunnen som skal plasseres nærmest til varmekilden. Et vertikalt rør går fra dette kammeret opp til toppen av perkolatoren. Like under toppen av dette røret er et perforert rom.
Den ønskede mengden vann helles i kannens kammer og den ønskede mengde relativt grovmalt kaffe blir plassert i toppkammerset. Det er viktig at vannmengden ikke må stå høyere enn til bunnen av kaffekammeret. Etter at perkolatoren har blitt plassert på varmekilden (vanligvis komfyr eller ovn), bringes vannet i bunnkammeret til kokepunktet. Noen modeller har en enveis ventil på bunnen av røret, som tvinger det kokende vannet opp røret, mens mesteparten bruker prinsippet der boblene fra det kokende vannet tvinger noe av væsken oppover. Det varme vannet blir så fordelt utover det perforerte lokket til kaffekammeret på toppen av røret. Vannet siver gjennom kaffepulveret og faller ned i den nedre delen av kanna. Resten av det kalde vannet på bunnen blir i mellomtiden også tvunget opp røret og får prosessen til å gjenta seg kontinuerlig.
Når all væsken i kanna når kokepunktet stopper perkoleringsprosessen og kaffen er klar til å drikkes. I manuelle perkolatorer er det viktig å fjerne kanna fra varmekilden når væsken er nådd kokepunktet, på engelsk er det et ordtak som sier ”Coffee boiled is coffee spoiled”. Brygget kaffe som står på varmen for lenge, får en bitter smak.
Nye perkolatorer har som regel et integrert varmeelement, og disse må selvfølgelig ikke plasseres på en varmeplate eller en annen varmekilde. Flere av de automatiske kannene reduserer varmen fra elementet mot slutten slik at kaffen holder seg i drikketemperatur.
=== Bruksområder ===
Perkolatorer er ofte populære blant friluftsfolk på grunn av muligheten til å lage kaffe uten elektrisitet. Perkolatorer som ikke bruker trykk kan også brukes med papirfilter.
== Litteratur ==
Jermstad A. og Schou A.: Lærebog i teknisk farmaci. København 1951; 449
Pharmacopoea Nordica Editio Norvegica volume III, Oslo 1963; 8 | En perkolator består av et stativ med en flaskeholder til en glassbeholder med svakt konisk form og avtappingskran til droge og uttrekningsmiddel og en flaske til oppsamling av perkolatet. | 2,500 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heat_(album) | 2023-02-04 | Heat (album) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:El Caco-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2009', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-01'] | Heat er det femte albumet fra El Caco, utgitt i 2009.
| Heat er det femte albumet fra El Caco, utgitt i 2009.
== Sporliste ==
«The Glow»
«Heat Heat»
«Individuals»
«The Manual»
«I Am Doubt»
«Am I Wrong?»
«13.000»
«Fields»
«Grinding The Diamond»
«One Week»
== Medvirkende ==
=== El Caco ===
Øyvind Osa - vokal, bass, låtskriver, produsent
Anders Gjesti - gitar, kor, låtskriver, produsent
Fredrik Wallumrød - trommer, perkusjon, låtskriver, produsent
=== Øvrige ===
Anders Hunstad - keyboard
Daniel Bergstrand - produsent, tekniker, miksing
Örjan Örnkloo - tekniker
Björn Engelmann - mastering
== Kilder ==
(en) Heat (album) på Discogs | Heat er det femte albumet fra El Caco, utgitt i 2009. | 2,501 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Avokadoslekten | 2023-02-04 | Avokadoslekten | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Laurbærfamilien', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Philip Miller'] | Avokadoslekten (Persea) er en planteslekt av eviggrønne løvtrær i laurbærfamilien. Slekten omfatter om lag 150 arter i tropiske og subtropiske strøk. Den mest kjente arten er avokado (P. americana).
Artene er busker til middels høye trær. Barken er rødbrun og tynn. Bladene sitter spredt og dufter. De gule blomstene er tvekjønnede med 9 pollenbærere som har 4 pollensekker. Frukten er et bær, som er ovalt til pæreformet med mørkeblå til svart farge.
Om lag 70 av artene vokser i Amerika nordover til Sørstatene, om lag 80 arter i Asia fra India og Sri Lanka til Korea og Japan, og én art, Persea indica, på Kanariøyene, Madeira og Azorene. I miocen og pliocen fantes Persea også i California og Sør-Europa, men døde ut der da klimaet endret seg slik at sommerregnet forsvant, og vintrene ble kaldere.
| Avokadoslekten (Persea) er en planteslekt av eviggrønne løvtrær i laurbærfamilien. Slekten omfatter om lag 150 arter i tropiske og subtropiske strøk. Den mest kjente arten er avokado (P. americana).
Artene er busker til middels høye trær. Barken er rødbrun og tynn. Bladene sitter spredt og dufter. De gule blomstene er tvekjønnede med 9 pollenbærere som har 4 pollensekker. Frukten er et bær, som er ovalt til pæreformet med mørkeblå til svart farge.
Om lag 70 av artene vokser i Amerika nordover til Sørstatene, om lag 80 arter i Asia fra India og Sri Lanka til Korea og Japan, og én art, Persea indica, på Kanariøyene, Madeira og Azorene. I miocen og pliocen fantes Persea også i California og Sør-Europa, men døde ut der da klimaet endret seg slik at sommerregnet forsvant, og vintrene ble kaldere.
== Utvalg av arter ==
Noen av de viktigste artene omfatter:
Avokadoslekten (Persea)
Avokado (Persea americana)
Persea americana var. drymifolia
Persea americana var. floccosa
Persea americana var. guatemalensis
Persea americana var. nubigena
Persea americana var. steyermarkii
Coyo (Persea schiedeana)
Persea alpigena
Persea borbonia
Persea caerulea
Persea cinerascens
Persea donnell-smithii
Viñátigo (Persea indica)
Lingue (Persea lingue)
Persea longipes
Persea palustris
Persea skutchii
Machilus
Machilus edulis = syn. Persea edulis
Machilus ichangensis = syn. Persea ichangensis
Machilus japonica = syn. Persea japonica
Machilus kobu = syn. Persea kobu
Machilus macrantha = syn. Persea macrantha
Machilus nanmu = syn. Persea nanmu
Machilus thunbergii = syn. Persea thunbergii
Machilus yunnanensis = syn. Persea yunnanensisAlle de asiatiske artene regnes til Machilus. I Flora of China oppfattes denne gruppen som en egen slekt, men de fleste forskere regner den som en underslekt under Persea.
== Litteratur ==
«Machilus». Flora of China. Besøkt 16. mai 2017.
«Persea». Flora of North America. Besøkt 16. mai 2017.
F. di Castri og H.A. Mooney, red. (1973). Mediterranean Type Ecosystems: Origin and Structure. Springer. ISBN 978-3-642-65522-7. doi:10.1007/978-3-642-65520-3.
Li L. m.fl. (2011). «Molecular phylogenetic analysis of the Persea group (Lauraceae) and its biogeographic implications on the evolution of tropical and subtropical Amphi-Pacific disjunctions». American Journal of Botany. 98 (9): 1520–1536. ISSN 1537-2197. PMID 21860056. doi:10.3732/ajb.1100006.
== Eksterne lenker ==
(en) Avokadoslekten i Encyclopedia of Life
(en) Avokadoslekten i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Avokadoslekten hos Dyntaxa
(en) Avokadoslekten hos Fossilworks
(en) Avokadoslekten hos ITIS
(en) Avokadoslekten hos NCBI
(en) Avokadoslekten hos The International Plant Names Index
(en) Avokadoslekten hos Tropicos
(en) Kategori:Persea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Persea – detaljert informasjon på Wikispecies | Avokadoslekten (Persea) er en planteslekt av eviggrønne løvtrær i laurbærfamilien. Slekten omfatter om lag 150 arter i tropiske og subtropiske strøk. | 2,502 |
https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%A6r%C3%B8yene | 2023-02-04 | Færøyene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Deltakere i Øylekene', 'Kategori:Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Færøyene (færøysk: Føroyar [ˈfœɹjaɹ], dansk: Færøerne, fra norrønt Færeyjar, «fåreøyene») er en øygruppe i det nordlige Atlanterhavet, midt mellom Norge, Island og Skottland. Øyene ble bosatt av norrøne landnåmsmenn på 800-tallet. Færøyene var et skattland under den norske kongemakten i middelalderen, men har siden Kielfreden i 1814 vært en del av Kongeriket Danmark. Færøyene har indre selvstyre med sitt eget folkevalgte Lagting og sin egen regjering. Færøyene har også to representanter i det danske Folketinget. Færøyene har en handelsavtale med EU, men er ikke medlem, selv om Danmark er det.
Færøyene består av 18 klippeøyer av vulkansk opprinnelse. Færøyene ligger i den nordatlantiske strømmen, noe som gir milde vintre og kjølige somre. Det er mye vind og tåke og hyppige regnbyger. Øyene er for det meste gresskledde med mange villblomster. Færøyene har store fuglefjell med hekkende sjøfugl, der færøyingene har drevet fugleveide. Færøyene var frem til 1800- og 1900-tallet et fiskerbondesamfunn, men ble raskt utviklet til en moderne eksportøkonomi basert på fiskeri og havbruk. Saueholdet har fortsatt betydning for matkultur og produksjon av ullvarer, men også for spredt bosetting på øyene. Grindhvalfangsten i øyenes indre farvann har lange tradisjoner som matauk. Reiselivet er også en viktig næringsvei.
Færøyene har rundt 50 000 innbyggere, som for det meste er etniske færøyinger. Færøyingene snakker det vestnordiske språket færøysk, som er det minste germanske nasjonalspråket og nærmest i slekt med norsk og islandsk. I tillegg til færøysk er dansk offisielt språk, men brukes ikke som dagligspråk av etniske færøyinger. Halvparten av befolkningen bor i og rundt hovedstaden Tórshavn, oppkalt etter den norrøne værguden Tor. Tórshavn er Færøyenes politisk-administrative, kulturelle, økonomiske og trafikale sentrum.
| Færøyene (færøysk: Føroyar [ˈfœɹjaɹ], dansk: Færøerne, fra norrønt Færeyjar, «fåreøyene») er en øygruppe i det nordlige Atlanterhavet, midt mellom Norge, Island og Skottland. Øyene ble bosatt av norrøne landnåmsmenn på 800-tallet. Færøyene var et skattland under den norske kongemakten i middelalderen, men har siden Kielfreden i 1814 vært en del av Kongeriket Danmark. Færøyene har indre selvstyre med sitt eget folkevalgte Lagting og sin egen regjering. Færøyene har også to representanter i det danske Folketinget. Færøyene har en handelsavtale med EU, men er ikke medlem, selv om Danmark er det.
Færøyene består av 18 klippeøyer av vulkansk opprinnelse. Færøyene ligger i den nordatlantiske strømmen, noe som gir milde vintre og kjølige somre. Det er mye vind og tåke og hyppige regnbyger. Øyene er for det meste gresskledde med mange villblomster. Færøyene har store fuglefjell med hekkende sjøfugl, der færøyingene har drevet fugleveide. Færøyene var frem til 1800- og 1900-tallet et fiskerbondesamfunn, men ble raskt utviklet til en moderne eksportøkonomi basert på fiskeri og havbruk. Saueholdet har fortsatt betydning for matkultur og produksjon av ullvarer, men også for spredt bosetting på øyene. Grindhvalfangsten i øyenes indre farvann har lange tradisjoner som matauk. Reiselivet er også en viktig næringsvei.
Færøyene har rundt 50 000 innbyggere, som for det meste er etniske færøyinger. Færøyingene snakker det vestnordiske språket færøysk, som er det minste germanske nasjonalspråket og nærmest i slekt med norsk og islandsk. I tillegg til færøysk er dansk offisielt språk, men brukes ikke som dagligspråk av etniske færøyinger. Halvparten av befolkningen bor i og rundt hovedstaden Tórshavn, oppkalt etter den norrøne værguden Tor. Tórshavn er Færøyenes politisk-administrative, kulturelle, økonomiske og trafikale sentrum.
== Naturgeografi ==
Færøyene ligger på 62 grader nordlig bredde og 7 grader vestlig lengde i det nordlige Atlanterhavet. Øyene ligger nord for Hebridene, nordvest for Shetland, vest for Norge og sørøst for Island. Øygruppen består av 18 øyer, 11 holmer og 750 skjær, og danner en triangelform. Færøyene har et samlet areal på 1 395,74 km². Fra Enniberg på Viðoy i nord til Sumbiarsteinur sør for Suðuroy måler øygruppen 118 km. Fra Gáadrangur vest for Mykines til Stapi øst for Fugloy er det 75 km. Den samlede kystlinjen er på 1 289 km. Det geografiske midtpunktet i øygruppen ligger ved Kaldbaksbotnur på Streymoy. Lengste avstand til kysten er 5 km. Færøyene hevder et territorialfarvann på 275 000 km².
Særlig vestkysten er markant med sine høye, loddrette fuglefjell. Den gjennomsnittlige fjellhøyde er 300 m over havet. Slættaratindur (880 moh.) ved Funningur på Eysturoy er det høyeste fjellet. Etter Slættaratindur kommer Gráfelli (856 moh.), Villingadalsfjall (841 moh.), Kúvingafjall (830 moh.) og Teigafjall (825 moh.). Med unntak av Villingadalsfjall, som ligger ved Viðareiði på Viðoy, ligger de ti høyeste fjellene på Kunoy og Eysturoy. Enniberg på Viðoy (754 moh.) er Europas nest høyeste sjøklippe, etter Hornelen i Norge.
Færøyene har ingen store vassdrag, men mange bekkefar og små fosser. Den klart største innsjøen er Sørvágsvatn (3,57 km²) på Vágar. Sørvágsvatn drenerer i havet gjennom den 30 m høye Bøsdalafossur, som er fossen med størst vannføring i øyriket. Ellers finnes noen mindre innsjøer på de fleste store øyene. Nest største innsjø er Fjallavatn (1,03 km²), dernest følger Sandsvatn (0,82 km²) og Toftavatn (0,51 km²). Vann utgjør til sammen 0,5 % av øyenes areal. Den lengste fjorden er Skálafjørður (14 km) på Eysturoy, etterfulgt av Gøtuvík (11 km) og Funningsfjørður (9,7 km).
=== Geologi ===
Øyene oppstod for om lag 60–70 millioner år siden under tertiærperioden i geologisk historie. Øygruppen ble skapt av vulkansk aktivitet som en del av en opptil 4 000 m høy rygg som strakte seg fra Grønland til Irland og Skottland. Av den avkjølte lavaen dannet den typiske færøyske basalten seg, og har gjentatte ganger blitt krysset av tynne tufflag fra askeregn. I en vulkansk pause fantes det tropisk vegetasjon, herunder store trær, på Færøyene, noe kullagene viser. Foruten kull har ikke øygruppen noen mineralforekomster av betydning.
Gjennom erosjon forsvant det meste av høysletten. Det som ble igjen av ryggen var øyene, i hovedsak Hebridene, Færøyene og Island. Istiden formet restene av høysletten, Færøyene, i dagens karakteristiske daler i sydøstlig-nordvestlig retning. Mange av dalene ble fylt med vann og dannet dagens færøyske fjorder. Det myke tufflaget lå eksponert for bølgeslag og det tøffe klimaet og ble med tiden vasket bort og etterlot den sterkere basalten. Slik oppsto de typiske trappestrukturene i innlandet og de voldsomme klippene og kystlandskapet vest og nord på øygruppen, slik som for eksempel Beinisvørð og Enniberg.
=== Flora ===
Arktiske planter kan ha overlevd på topper som stakk gjennom den 400 m tykke isbreen over Færøyene i istiden. Da breene trakk seg tilbake kom nye planter fra det norske fastlandet og De britiske øyer, blant annet tatt med av sjøfugler.
Øyriket har en forholdsvis rik flora, det er registrert over 400 arter karplanter, over 400 arter moser og om lag 250 lavarter. Vegetasjonen domineres av gresshei som i høyden går over i fjellvegetasjon. Lynghei med røsslyng og blåbær er vanlig, det er også noe krattvegetasjon med vier og einer. Færøyenes nasjonalblomst er bekkeblom (soleiehov). Store arealer er myrlendte.
Den færøyske naturen er karakteristisk i sin mangel på trær, som har dårlige vekstforhold på grunn et ekstremt kystklima med vinder som blander store mengder havsalt i luften. Slik sett minner naturen om Connemara og Dinglehalvøya i Irland og de skotske øyene. Funn av stammer fra dunbjørk og grener i jorden, datert til ca. 2 300 år f.Kr., og funn av pollen fra hassel, indikerer at det i det minste var noen områder med bjørk og hassel på Færøyene før mennesker bosatte seg på øyene. På flere av øyene er det plantet bartrær, hvorav de aller fleste artene er av ikke-europeisk opprinnelse.
=== Fauna ===
Etter siste istid kom også insekter og seler til øygruppen, i tillegg til fuglene, men dyrelivet var begrenset. De første menneskene møtte et land uten landpattedyr, krypdyr eller høye trær. Alle landpattedyr, i all hovedsak rotter, mus og harer, har derfor blitt introdusert av mennesker.
Færøyenes avsideliggenhet og barske klima gjør at få arter lever på land, og noen underarter er endog endemiske, slik som færøyponnien. Insekter som fluer, møll, edderkopper, biller, snegler og makk er opprinnelige arter i den færøyske faunaen, mens iberiasnegler og vepser har blitt introdusert i senere tid og blitt deler av den naturlige faunaen. Frosker finnes på Nólsoy, mens kaniner flere ganger har etablert seg for å så dø ut igjen. Ville landpattedyr er rotter, mus og harer, der harer finnes på alle øyene, unntatt de seks minste. Rotter finnes på syv øyer og mus på seks øyer.Havert er svært utbredt, og det finnes flere hvalarter i farvannene, deriblant nebbhval, grindhval og spekkhogger som de meste vanlige. Havet er dessuten rikt på en lang rekke fiskearter, og de massive fuglebergene langs kysten huser derfor store mengder sjøfugl. I alt er det snakk om 110 forskjellige fuglearter på øyene, og i løpet av de siste 150 årene har over 260 arter blitt observert. Det er om lag 40 vanlige hekkefugler, herunder havhest (600 000 par), lundefugler (550 000 par), stormsvale (250 000 par), krykkje (230 000 par), lomvi (175 000 par) og havlire (25 000 par). Nólsoy huser verdens største koloni av havsvaler. Havsule forekommer bare på Mykines. Færøyenes nasjonalfugl er tjelden, som er en trekkfugl. Tjeldens ankomst den 12. mars markeres av færøyingene som begynnelsen på våren.
== Demografi ==
Færøyene hadde 52 154 innbyggere den 1. januar 2020, fordelt på rundt 120 byer og bygder. De fleste bosetningene ligger beskyttet i en vik eller fjord på østkysten. Halvparten av befolkningen bor på Streymoy, hvor hovedstaden Tórshavn ligger.
Befolkningen urbaniseres, og det meste av befolkningsveksten skjer i hovedstadsområdet. I 2020 bodde 13 500 personer i selve Tórshavn, men medregnet Hoyvík og Argir hadde byen 20 000 innbyggere. Den nest største byen er Klaksvík med 4 900 innbyggere. Langs østsiden av Skálafjørður på Eysturoy danner en rekke bygder, deriblant Toftir, Runavík og Saltangará, en sammenhengende bebyggelse med 3 800 innbyggere. Andre større steder er tvillingbygdene Miðvágur og Sandavágur, Tvøroyri, Fuglafjørður, Vágur og Vestmanna.I 2020 var 96 % av innbyggerne danske statsborgere, det vil si fra enten Færøyene, Grønland eller Danmark. Lovgivningen betegner alle fastboende statsborgere på Færøyene som færøyinger. I kulturell forstand er færøyinger en etnisk gruppe med færøysk som morsmål. Folketellingen i 2011 viste at opptil 97 % av befolkningen regner seg selv som etniske færøyinger. Færøyingenes genetiske opphav er blandet skandinavisk og skotsk-irsk (keltisk).Den 1. januar 2020 bodde det 2 040 utenlandske statsborgere fra nærmere 100 stater på Færøyene. De største innvandrergruppene kommer fra Norden, Øst-Europa og Sørøst-Asia. Det bodde 107 norske statsborgere på Færøyene. Innvandringen er gjerne knyttet til arbeidsinnvandring eller ekteskap med færøyinger.Over tid har Færøyene hatt et kvinneunderskudd i befolkningen i aldersgruppen 15–64 år, som følge av nettoutflytting. Øyene har likevel fødselsoverskudd. I 2011/2012 var det samlede fruktbarhetstallet 2,4 barn per kvinne. Gjennomsnittlig alder for førstegangsfødende kvinner var 25,9 år. Nyfødte hadde en forventet levealder på 79,6 år for menn og 84,6 år for kvinner, noe som er blant de høyeste i verden.
=== Språk ===
Færøysk er det vanligste dagligspråket på Færøyene. 94 % av befolkningen har færøysk som morsmål, og de fleste som ikke har det, behersker språket godt, viste folketellingen i 2011.Færøysk er en del av den vestnordiske språkgrenen, som omfatter færøysk, islandsk, norsk og det utdødde språket norn. Den nordiske språkgrenen tilhører den germanske gruppen av den indoeuropeiske språkfamilien. I likhet med islandsk har færøysk utviklet seg fra de gammelnorske dialekter. Færøysk og islandsk talespråk er ikke uten videre innbyrdes forståelige. Færøysk har, som islandsk og noen norske målfører, ennå de fire germanske kasusene.
Det færøyske skriftspråket følger i hovedtrekk V.U. Hammershaimbs rettskrivning av 1846, som bygger på den skriftlige tradisjonen fra norrønt. Den fikk gjennomslag på bekostning av en enklere og mer lydnær rettskrivning. Kampen for anerkjennelse av det færøyske språket har stått sentralt i den færøyske nasjonsbyggingen. Færøysk ble først godtatt som hjelpespråk i skolen og uformelt brukt i noen kirker, og ble offisielt språk i forvaltningen, skolen og kirken i 1938. Alle færøyinger blir fortsatt undervist i dansk som nabospråk i folkeskolen. Den mest karakteristiske uttalen kalles gøtudansk. Gode språkferdigheter bidrar til å bringe mange danske lånord inn i færøysk.Både dansk og færøysk er offisielle språk på Færøyene, men det er stort sett bare etniske dansker som bruker dansk som dagligspråk. Ved folketellingen i 2011 hadde 1 550 fastboende på Færøyene dansk som morsmål. De fleste færøyinger behersker også engelsk som fremmedspråk.
=== Religion ===
80 % av befolkningen tilhører den evangelisk-lutherske Fólkakirkjan. Den er en av verdens minste statskirker. Fólkakirkjan rommer både konservative og liberale teologiske strømninger. En del av Fólkakirkjans medlemmer har sitt forsamlingsliv innen Heimamissiónin og andre misjonsorganisasjoner som bygger på kirkens lære. 10–15 % av befolkningen regner seg til Brøðrasamkoman, en avlegger av skotske Plymouth Brethren, som har kalvinistiske trekk. Rundt 5 % tilhører andre kristne trossamfunn, som pinsevennene. Det finnes en katolsk menighet tilknyttet Mariukirkjan i Tórshavn.Troslivet har en stor plass i det færøyske samfunnet. En spørreundersøkelse i 2017 viste at 80 % av færøyingene har en gudstro. 38 % av færøyingene går til gudstjeneste eller møte minst én gang i måneden, ifølge en spørreundersøkelse fra 2008. Kirkene og forsamlingshusene er ikke bare viktige for troen, men som kulturbærere og sosiale møtesteder i lokalsamfunnene. Hovedstadsområdet er mer sekulært enn resten av landet, mens den nordvestre delen av Færøyene – Eysturoy og Norðoyar – er et «bibelbelte», hvor Brøðrasamkoman og karismatisk kristendom står spesielt sterkt.Det var Sigmundur Brestisson som på kongebud fra Olav Tryggvason forkynte den kristne læren på Tinganes rundt år 1000. Sagaen skildrer hvordan Sigmundur Brestisson påbegynte en omvendelse av færøyingene fra deres norrøne religion. Tinget settes fortsatt hvert år under Ólavsøka (Olsok), en religiøs og nasjonal høytid til minne om Olav den hellige. Bispesetet i Kirkjubøur ble opprettet i 1111. Det var underlagt Nidaros erkebispedømme frem til reformasjonen i 1537. Ólavskirkjan i Kirkjubøur, viet til Olav den hellige, er Færøyenes eldste bevarte kirkebygning. Magnuskatedralen ligger like ved. Etter reformasjonen ble Færøyene integrert i en dansk kirketradisjon. Luthersk ortodoksi fikk sterkt fotfeste på Færøyene. Den lutherske statskirken hadde en monolittisk stilling i samfunnet frem til slutten av 1800-tallet, da kristne vekkelser og lekmannsbevegelser begynte å få innpass.
== Historie ==
=== Irske munker bosetter seg på Færøyene ===
Da Færøyene for første gang ble besøkt av vikingene i 795 traff de munker fra Irland, som levde en eneboertilværelse på øyene. Disse munkene fant ingen urbefolkning som de kunne omvende. De tilbragte tiden med å drive sauehold og plantedyrkning (blant annet dyrket de havre). Man antar at de irske munkene kom omkring år 625. Sannsynligvis flyttet munkene videre til Island i tiden rundt nordmennenes ankomst til øyene.
=== Norsk kolonisering ===
Øyene ble kolonisert av nordmenn på 800-tallet, og det antas at de første bosetterne kom i tiden etter år 825. Disse var hovedsakelig vikinger fra Norge, samt skotter og irer. Det er rimelig å regne med at det ensidige næringsgrunnlaget på øyene, i all vesentlighet sauehold, kystfiske og fuglefangst, allerede fra vikingtiden gjorde dem avhengige av tilførsler fra Norge, hvilket bidro til å styrke de politiske og kirkelige båndene landene imellom.For å opprettholde lov og orden ble Alltinget etablert i år 900 etter mønster fra de norske tingene på denne tiden, som Frostatinget. Alltinget er med sitt nåværende navn Lagtinget verdens eldste lovgivende forsamling, også eldre enn det islandske Alltinget. Alltinget ble samlet om sommeren på halvøya Tinganes ved Tórshavn. Stedets sentrale beliggenhet og øya Nólsoy som beskytter stedet mot de verste stormene fra øst, var avgjørende for tingets plassering. Alltingets forhandlinger ble ledet av en lagmann. På Alltingets møter tok man seg av landets anliggender, vedtok lover og meglet ved stridigheter og forente dermed både den utøvende, den lovgivende og den dømmende makt. At alle frie menn var like for loven, var et sentralt begrep.
Det antas at det fantes lokale ting i hver av de seks regionene: Suðuroy, Sandoy, Vágar, Streymoy, Eysturoy og Norðoyar.
=== Kristendommen innføres ===
I 999 kom vikinghøvdingen Sigmundur Brestisson på kongebud for å forkynne læren om Hvíta Krist, og med våpenmakt tvinge færøyingene til å gå over til kristendommen. Med 30 menn møtte høvdingen Tróndur i Gøta på Lagtinget på Tinganes, men Tróndur og de øvrige færøyinger i forsamlingen avviste den nye læren. De så på kristendommen som Sigmundurs unnskyldning for å ta makten over øyene. Sigmundur valgte da en annen metode i sitt misjonsarbeid. I nattens mulm og mørke seilte han med sitt mannskap til Gøta og inn på Tróndurs gård, hvor han hev Tróndur ut av sengen og ga ham valget mellom å bekjenne seg til den kristne tro eller å bli halshugget.Tróndur var pragmatisk og valgte det første, men ifølge Færøyingesagaen svor Tróndur hevn. I 1005 samlet han sine menn i en nattlig aksjon for å angripe Sigmundur på Skúvoy, hvor de tok Sigmundur på sengen. Sigmundur og hans tro følgesvenn og fetter Tóri Beinirsson sprang i havet sammen med karlen Einar fra Suðuroy. Deres legendariske svømmetur er blant annet gjengitt i kvadet Sigmundarkvæði yngra (det yngre kvad om Sigmundur), som alle skolebarn på Færøyene stifter bekjentskap med i undervisningen. Mens Tóri og Einar døde på svømmeturen, lyktes det Sigmundur å nå Sandvík på Suðuroy, men der ble han drept av bonden Torgrímur Illi, som var en av Tróndurs menn.
=== Færøyene blir norsk len ===
Olav den hellige oppfordret noen viktige menn fra Færøyene, lagmann Gilli, Tórolvur Sigmundsson og Leivur Øssursson, om å komme til Norge for å bli hans hirdmenn i 1024. Men så lenge Tróndur i Gøta levde, klarte ikke Olav den hellige å få full kontroll over Færøyene. Etter Tróndur i Gøtas død i 1035 tok Leivur Øssursson Færøyene i len av den norske kongen Magnus den gode samme år. Dette markerer slutten på både vikingtiden på Færøyene og på Færøyenes selvstendighet.
Kirkjubøur bispedømme ble grunnlagt i 1111 med sete i Kirkjubøur, og var fra 1152 underlagt Nidaros erkebispedømme. I Kirkjubøur skrev biskop Erlend i 1298 Færøyenes eldste kjente dokument, Fårebrevet. Han påbegynte også Magnuskatedralen, som i dag er en kirkeruin.
Kong Sverre kom til fostring i Kirkjubøur på Færøyene fem år gammel i 1156. Han må ha vært spesielt evnerik, for biskop Roe på Færøyene satte ham i prestelære. Som voksen skal Sverre ha fått høre av sin mor at han var sønn av kong Sigurd Munn. Om dette stemte eller ikke er uvisst, men det gav i hvert fall legitimitet til et mer storstilt prosjekt enn en karriere innen kirken. Sverre tok kontakt med den ledende opprørsflokken i landet, Birkebeinerne, som stod uten høvding etter at Øystein Møyla hadde falt i slaget på Re. De tok Sverre til høvding, og han viste seg raskt som en taktisk dyktig hærfører. I løpet av kort tid greide han å få seg selv hyllet som konge på Øyratinget, men det tok flere år før kongsmakten var endelig sikret.
I 1274 trådte den Yngre Gulatingslov i kraft. Lagmannen, som hittil hadde vært folkevalgt, ble fra nå av kongelig embedsmann. Alltinget ble omdannet til et Lagting, som kun hadde rett til å dømme og ikke utforme lover.
=== Færøyene blir mindre viktig for Norge ===
Da Håkon V Magnusson ble konge i 1299, valgte han Oslo og Akershus festning som kongesete. I 1314 gjorde han Oslo til rikets hovedstad. De utenrikspolitiske linjene ble rettet østover, noe som gikk imot den tidligere utenrikspolitiske retningen som kongemakten hadde fulgt, med sterk satsing på de nordatlantiske områdene i vest for å holde på og sikre Norgesveldet. Norge mistet kontakten med Shetland og Orknøyene og, enda viktigere, med Færøyene og Island.
Etter de første 500 årene med norsk bosetning hadde folketallet kommet opp i rundt 4 000, men dette ble halvert som følge av svartedauden på midten av 1300-tallet. Senere innvandring fra Shetland, Orknøyene og Norge gjorde at folketallet stabiliserte seg på ca. 5 000 innbyggere.
=== Kalmarunionen ===
I 1380 går Norge sammen med sine kolonier, Færøyene, Orknøyene, Hjaltland, Island og Grønland, inn i en union med Danmark. 17 år senere, i 1397, dannes Kalmarunionen hvor også Sverige inngår. Kalmarunionen er en personalunion hvor landene har felles konge. Imidlertid var det et norsk riksråd som ved kongevalgene fra 1380 til reformasjonen i 1536 i prinsippet kunne ha valgt en annen konge enn den man hadde i Danmark. Etter reformasjonen ble det norske riksrådet nedlagt og Norge og dets kolonier underlagt Danmark.
=== Reformasjon og monopolhandel ===
Reformasjonen nådde Færøyene i 1538, to år etter Danmark. Øyene ble et prosti under Bergens biskop. Kongen overtok 2/3 av jorden. Bispesetet og prestestolen i Kirkjubøur ble nedlagt, og i 1547 ble latinskolen grunnlagt. Begynnelsen av reformasjonen markerer starten på det danske språks periode, da dansk ble innført som kirke- og amtsspråk. Perioden varte til midten av 1800-tallet.
I 1579 fikk den færøyske sjøhelten Magnus Heinason handelsmonopol på all handel til og fra Færøyene og han oppførte festningen Skansin i Tórshavn som et vern mot sjørøvere. Magnus Heinason mistet handelsmonopolet etter fire år, etter beskyldninger om svindel og dårlige varer. Heinason ble dømt til døden for sjørøveri i nederlandsk tjeneste, og ble henrettet den 18. januar 1589 i København. Etter sin død ble han frifunnet for anklagene.
København overtok handelsmonopolet fra Bergen i 1619, og i 1620 kom den færøyske kirken under Sjællands biskop.
Gabeltiden omtales som den mørkeste perioden i Færøyenes historie. Den varte fra 1655, da Christoffer Gabel ble lensherre på Færøyene, til 1709 da hans sønn Frederik Gabel døde. I 1662 fikk Gabel også handelsmonopolet og Færøyene ble nærmest styrt som en privat koloni.
Presten Lucas Debes var en av Gabels største motstandere og han reiste med en færøysk delegasjon til København i 1673, hvor han fortalte kongen om Gabels vilkår. Da en kongelig kommisjon kom frem til Færøyene samme år, ble Tinganes rammet av en brann hvor de fleste handelsbygninger og dokumenter gikk med. Noen hevdet på den tiden at Gabels menn stod bak brannen.
I 1709 overtok den dansk-norske stat handelsmonopolet, et monopol som varte til 1856.
Nólsoyar Páll var motstander av handelsmonopolet og kjempet for frihandel og selvstendighet for Færøyene. Hans Fuglakvæði er en vise hvor tjelden symboliserer ham selv, og dermed også den frie færøying. I 1804 bygde han sammen med Royndin Fríða Færøyenes første selveide skip siden Magnus Heinasons tid. Hans skip kom godt med da Færøyene i 1807 var truet av hungersnød under krigen mellom Danmark og England. Nólsoyar Páll satte inn sitt skip for å skaffe korn til øyfolket. Han omkom i et forlis vinteren 1808/1809 og er nå Færøyenes nasjonalhelt.
=== Del av Danmark etter Kielfreden ===
Ved Kielfreden i 1814 måtte Danmark avstå Norge til Sverige, mens Færøyene, Island og Grønland ble igjen i det danske riket.
Folketallet ble, fra 1700- til 1900-tallet, ti ganger høyere. Dette tilskrives den store industrialiseringen av fiskeriet, som i tillegg ble mer orientert mot havfiske enn mot kystfiske. Så sent som i 1845 var 68 % av de yrkesaktive beskjeftiget i landbruket. Den økte levestandarden gav lengre forventet levealder, mindre barnekull og større motstandsdyktighet mot sykdommer.
I 1816 nedlegges det færøyske Lagtinget etter ordre fra den danske kongen Frederik VI etter å ha eksistert i 900 år. Færøyene blir et dansk amt styrt av fire danske embetsmenn, og enhver færøysk innflytelse på landets styring fjernes. Den dømmende funksjonen ivaretas av sorenskriveren, som eneste dommer i alle rettssaker.
Færøyingene ønsker å få gjenopprettet Lagtinget, men dette blir avslått av Stænderforsamlingen i Roskilde i 1844 og 1846.
26. mars 1852 underskriver Frederik VII loven om Lagtingets gjenopprettelse. Lagtinget skal fungere som et amtsråd og fikk kun rådgivende myndighet i færøyske anliggender. Den eneste Lagtinget fikk råderett over, var kirkens midler. Loven om Lagtingets gjenopprettelse trådte i kraft to år senere, i 1854, men det første Lagting ble samlet allerede i 1852 etter lagtingsvalget den 30. juni.
=== Nasjonal vekkelse ===
Fra midten av 1800-tallet økte den nasjonale bevisstheten gradvis på Færøyene. Venceslaus Ulricus Hammershaimb startet arbeidet med å skape det færøyske skriftspråket og utga en rettskrivningsstandard i 1854. Selv om dette kunne ha vært en mulighet til å skape en lydnær rettskrivning, som i walisisk, valgte han å legge frem en rettskrivning sammenfallende med en ubrutt skriftlig tradisjon fra det gamle norrøne målet.
Hammershaimbs grammatikk ble møtt med litt motstand, fordi den var så innfløkt, og en rivaliserende rettskrivning ble konstruert av Jakob Jakobsen. Jakobsens versjon lå nærmere det talte språket, men ble aldri tatt i bruk av folk flest.
Etter en nasjonal vekkelse på Julemøtet i 1888 ble den færøyske forening Føroyingafelag stiftet få uker senere. Det færøyske selvstendighetspartiet Sjálvstýrisflokkurin ble stiftet i 1906. Partiet ble stiftet som en motvekt til det liberale danskvennlige partiet Sambandsflokkurin, som ville opprettholde den nuværende statsretslige stilling. Til å begynne var hovedstriden mellom de to partiene den færøyske språkstriden. Striden ble tilspisset da den danske regjeringen, etter samråd med Sambandspartiet, i 1912 bestemte at undervisningsspråket i den færøyske grunnskolen skulle være dansk. Denne bestemmelsen ble opphevet i 1938.
For å markere ønsket om færøysk selvstendighet ble Dannebrog firt under en høytidelig åpning av Lagtinget under Ólavsøkan i 1930, og det uoffisielle færøyske flagget heist. Den høyeste danske embetsmann på Færøyene, amtmann Hjalmar Ringberg, forlot stedet i protest. Episoden omtales i dag som «Flaggskandalen».
=== Britisk okkupasjon under andre verdenskrig ===
Færøyenes strategiske plassering i Nord-Atlanterhavet gjorde at Storbritannias statsminister Winston Churchill 11. april 1940 i en radiotale på BBC kunngjorde at de ville sende to destroyere til Tórshavn for å okkupere Færøyene 12. april 1940, tre dager etter Tysklands okkupasjon av Danmark. Churchill hadde fått forsikringer fra færøysk hold at britiske soldater var velkomne.
Øyene som tidligere var avhengig av økonomiske overføringer fra Danmark, var nå helt avhengig av Storbritannia. Britene befestet stillinger på strategisk viktige steder. Sund og fjorder ble minelagt, og på Vágar bygde britiske ingeniørsoldater en militær flybase.
8 000 britiske soldater var stasjonert på Færøyene, som den gang hadde 30 000 innbyggere.
Selvstendighetsbevegelsen hadde stor fremgang ved valget i 1943, men britene tillot ingen endring i øyenes forhold til Danmark, før Danmark var et fritt land.
=== Forfatningskrise og indre selvstyre ===
Etter andre verdenskrig ville ikke Færøyene tilbake til sin gamle status som et dansk amt. Den danske regjeringen inviterer den færøyske lagtingsdelegasjonen ned til København i 1946 for å forhandle om Færøyenes fremtidige styreform. Lagtingsdelegasjonen og den danske regjering ble ikke enige og man besluttet i fellesskap å avholde en folkeavstemning 14. september 1946. Valget stod mellom den danske delegasjonens betingelser eller løsrivelse. Det ble flertall for uavhengighet (5 656 for og 5 490 imot). Fire dager senere, 18. september utroper lagmann Thorstein Petersen Færøyene som en selvstendig nasjon. Opposisjonen hevder at beslutningen er grunnlovsstridig og får støtte fra den danske regjering. Den danske kongen, Christian X av Danmark, oppløser det færøyske lagtinget 23. september med støtte fra samtlige partier i Folketinget og presiserer at Danmark kun kan akseptere færøysk selvstendighet ved gjensidig forhandling. Det skrives ut nyvalg og de partier som ønsker fortsatt å være en del av det danske rike får et flertall på fire mandater. Den nye lagtingsformannen Jákup Frederik Øregaard utbringer en hyllest Leve kongen, for Færøyene, for Danmark, noe som aldri før har skjedd i lagtinget.
Etter nye forhandlinger ble det i 1948 vedtatt en lov om indre selvstyre. Færøysk ble godkjent som offisielt språk, Færøyene fikk egne pengesedler, færøysk krone og embedet som lagmann (løgmaður, Færøyenes statsminister) ble igjen innført.
Siden 1950-årene har industrialisering og sentralisering gjort at mange har flyttet fra små bygder og til større tettsteder, mens útoyggjar blir truet av fraflytting. Den færøyske finanskrisen i perioden 1989–1995 gav høy arbeidsløshet, og nærmere 10 % av befolkningen utvandret, hvorav halvparten til Danmark. Mange av utvandrerne har siden flyttet tilbake til Færøyene.
=== Opprøret i Klaksvík ===
I 1955 gjorde innbyggerne i Klaksvík opprør, etter at overlegen på byens sykehus, Olaf Halvorsen, en tidligere aktiv nazist, ble avskjediget mot innbyggernes vilje. For å dempe uroen ble 100–200 politifolk sendt til byen, med det resultat at innbyggerne minela innseilingen til havnen. Før det kom til konfrontasjon, ble det inngått et politisk forlik.
Legesaken var den utløsende faktor for opprøret, men den underliggende årsaken var spørsmålet om Færøyene uavhengighet.
== Politikk og administrasjon ==
Færøyenes statsrettslige stilling er juridisk og politisk omdiskutert. Hjemmestyreloven av 1948 kaller Færøyene «et selvstyrende Folkesamfund i det danske Rige». Det er et konstitusjonelt monarki med dronning Margrethe II av Danmark som statsoverhode. I 2005 ble det færøyske hjemmestyrets myndighet utvidet til alle områder, unntatt statsforfatningen, statsborgerskap, Høyesterett, utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk samt valuta- og pengepolitikk. Fámjinserklæringen stadfestet Færøyenes innflytelse og medvirkning i utenriks- og sikkerhetspolitikken.
Færøyene er et representativt demokrati med allmenn stemmerett for fastboende statsborgere over 18 år. Nasjonalforsamlingen er Lagtinget, som består av 33 medlemmer valgt ved forholdstallsvalg. Valg utskrives senest hvert fjerde år. Lagtinget praktiserer parlamentarisme og et flerpartisystem. Lagtinget har fire oftest jevnstore partier, Fólkaflokkurin, Sambandsflokkurin, Tjóðveldi og Javnaðarflokkurin. De mindre partiene Framsókn, Miðflokkurin og Sjálvstýri er også representert. Fra Lagtinget utgår regjeringen (landsstýri, «landsstyre»), som ledes av en regjeringssjef (løgmaður, «lagmann»). Færøyene har høy oppslutning om tradisjonelle former for politisk deltagelse, men kvinner er underrepresentert. De viktigste skillelinjene i færøysk politikk er høyre–venstre, samhørighet–selvstendighet, sentrum–periferi og religiøs–sekulær.Færøyene er ikke medlem av Den europeiske union. En egen tilleggsartikkel i Roma-traktaten slår fast at danske statsborgere bosatt på Færøyene ikke skal anses som danske statsborgere i traktatøyemed. Det vil si at danske statsborgere bosatt på Færøyene er ikke EU-borgere, mens andre EU-lands statsborgere som bor på øyene, anses som EU-borgere. Færøyene har vært en del av Den nordiske passunionen siden 1966 og Schengen-området siden 2001. Det er også inngått tollpolitiske samarbeid med EU, EFTA og Russland. Formelt har ikke Færøyene et eget ambassadevesen, men har representasjonskontorer i København, Brussel (EU), London, Moskva og Reykjavík. Flere stater har egne konsulater på Færøyene.
=== Administrativ inndeling ===
Færøyene er fra 1. januar 2017 inndelt i 29 kommuner med omkring 120 byer og bygder. Kommunene har ansvar for en offentlige tjenester som barnehager, primærhelsetjeneste, arealplanlegging og tekniske tjenester. Interkommunalt samarbeid er utbredt på de fleste tjenesteområder, ettersom den gjennomsnittlige kommunestørrelsen er liten. Sentralisering av befolkningen, økende forventninger til offentlige tjenester og en aldrende befolkning i periferien har aktualisert spørsmålet om kommunesammenslåinger. De folkevalgte kommunestyrene har få medlemmer sammenlignet med kommuner i Norge og Sverige.Tradisjonelt er også Færøyene inndelt i syv landsdeler eller sysler (sýslar): Norðoyar, Eysturoy, Norðurstreymoy, Suðurstreymoy, Vágar, Sandoy og Suðuroy. Norður- og Suðurstreymoy er hver sine landsdeler, men ett syssel. Syslene oppstod som tinglag i vikingtiden og fungerer fortsatt som Færøyenes rettskretser. Historisk har hvert syssel hatt en sysselmann med politimyndighet, ulike sivile oppgaver og myndighet til å dømme i mindre saker. Siden 2010 har det vært fem sysselmenn fordelt på tre politidistrikter. Retten på Færøyene er felles førsteinstansdomstol for øyene, og har Østre Landsrett i Danmark som appellinstans.
=== Flagg og symboler ===
Nasjonaldagen er den 29. juli, som sammenfaller med tusenårige nasjonalhøytiden Ólavsøka.
Færøyenes flagg (Merkið, «merket») er et nordisk korsflagg, først presentert i 1919 og i offisiell bruk siden 1940. Flagget ble laget av tre færøyske studenter i København våren 1919. Det ble først heist i bygden Famjin i juni. Til Ólavsøka i 1930 ble flagget tatt i bruk i en offisiell anledning, og fra 1931 kom flagget i vanlig bruk. Bruken var en kilde til uenighet mellom danske og færøyske myndigheter gjennom 1930-årene. Da Danmark ble okkupert av tyske styrker i april 1940, tok britiske styrker kontroll over Færøyene. Det ble da nødvendig å etablere en flaggskikk som skilte skip fra britisk-kontrollerte områder fra dansk/tysk-kontrollerte skip. Den 25. april 1940 anerkjente Storbritannia Merkið som Færøyenes flagg. Siden 1947 har 25. april vært nasjonal høytidsdag til minne om flagget. Hjemmestyreloven av 1948 stadfestet Merkið som øyenes offisielle flagg.
== Næringsliv ==
Frem til tidlig på 1900-tallet var Færøyene et bondesamfunn, basert på fåreavl, kystfiske og fangst av fugler. Med industrialiseringen av fiskeriet og investering i havgående fiskefartøyer har Færøyene blitt en fiskersamfunn. Med endringer i fiskerigrensene i 1970-årene utviklet Færøyene en særegen økonomisk modell av korporatistisk og planøkonomisk tilsnitt. Finanskrisen i 1990-årene førte til et oppgjør med denne, og subsidiene og regjeringsgarantiene ble avviklet, fiskeriet regulert, og fiskerettighetene kapitalisert. Færøyene har en moderne skipsflåte, foredlingsindustri og havbruksnæring.
Eksport av fiskeprodukter utgjør ca. 98 % av Færøyenes samlede eksportverdi. Øyenes avhengighet av fiskeriet er ikke uproblematisk, fordi økonomien er sårbar for svingninger i fangst og priser. Overfiske og innskrenkninger i kvoter er en vedvarende trussel for samfunnet. Innskrenkninger i fiskerettigheter i fremmede farvann i 1970-årene gav støtet til havbruket i Færøyenes indre farvann. Den største oppdretteren er Bakkafrost, etterfulgt av Marine Harvest og Luna (Hiddenfjord). Knyttet til fiskeriene og havbruket finnes det også viktige bransjer som rederier, skipsmegling, skipsverft, grossister, spedisjon og redskapsproduksjon.
Hensynet til fiskerinæringen veide tungt da Færøyene valgte å stå utenfor EU, og dermed ikke være underlagt EUs felles fiskeripolitikk. Færøyene har et tett samarbeid med Island i fiskeripolitiske spørsmål.
Budsjettilskuddene fra Danmark gjør at Færøyene kan finansiere en stor offentlig sektor. Det finnes også et betydelig offentlig eierskap, for eksempel i selskaper som Posta, Føroya Tele og Atlantic Airways. Ettersom levekostnadene er høyere enn i Danmark, har begrenset økningen i budsjettilskuddet til lønns- og prisveksten. Tilskuddets andel av Færøyenes budsjetter har sank fra 28,7 % i 2000 til 13 % i 2017. Som andel av Færøyenes BNP sank tilskuddet fra 11,2 til 3,3 %.Arbeidsledigheten og sykefraværet er lavt. Mellom 2000 og 2019 lå ledigheten for det meste under 5 %.
=== Energiforsyning og oljeleting ===
Det interkommunale kraftselskapet SEV står for nesten hele kraftproduksjonen på Færøyene. Det meste av befolkningen er tilknyttet et hovedstrømnett, mens Suðuroy og noen av de små, ytre øyene har sine egne kraftnett. De fleste strømkablene er lagt under bakken. Færøyene har ingen strømkabler til utlandet som muliggjør kraftutveksling. I 2018 hadde SEV en samlet produksjon på 352 003 MWh, hvorav 51 % kom fra termisk energi (fyring med tungolje), 30 % fra vannkraft og 18 % fra vindkraft. Andelen fra fornybare energikilder er økende. Det finnes flere hurtigladestasjoner for elbiler.Færøyene må importere all olje som forbrukes. I 2019 stod SEVs varmekraftverk for mindre enn en femtedel av oljeforbruket, mens skipsfarten stod for halvparten. Siden 1990-årene har en rekke selskaper, deriblant Statoil/Equinor, blitt tildelt letelisenser for olje- og gassforekomster på færøysk sokkel. Den færøyske sokkelen er teknisk krevende, fordi store deler er dekket av et tykt, hardt lag med lavastein. Det er gjort flere funn, men så langt har ingen felt vist seg å være drivverdige. De færøyske, børsnoterte selskapene Atlantic Petroleum og Faroe Petroleum har virksomhet på færøysk, irsk, britisk, norsk og nederlandsk sokkel. Flere havner på Færøyene fungerer som servicehavner for olje- og gassvirksomheten i Nordsjøen.
=== Tradisjonell småhvalfangst ===
Den tradisjonelle grindhvalfangsten, grindadráp, foregår i øyenes indre farvann. Den har lange, historiske og matkulturelle tradisjoner, og kan dateres tilbake til 1584. Fangsten er strengt lovregulert, og overvåkes alltid av sysselmannen. Rundt 950 grindhvaler blir fanget årlig, i all hovedsak om sommeren. Fangsten er ikke-kommersiell og organisert av de enkelte bygdene. Fangstmennene omringer grindhvalene med en stor halvsirkel av båter, og driver så hvalene inn i en bukt eller en fjord. Når de kommer nært nok land, blir hvalene fanget og slaktet av fangstmenn på land. Fangsten antas å utgjøre 25–30 % av kjøttforbruket på øyene. Fangsten blir fordelt likt etter middelalderske regler mellom alle i bygdens manntall.
== Samfunn ==
=== Utdannelse og forskning ===
Skolevesenet på Færøyene er bygd opp med det danske som forbilde. Elevene begynner på den niårige, obligatoriske folkeskolen det året de fyller 7 år. De fleste kommuner tilbyr ettårig førskole fra det året elevene fyller 6 år. Elevene kan også velge å ta et tiende skoleår. Undervisning på de første alderstrinnene i folkeskolen er forsøkt opprettholdt selv i de minste bygdene, mens de tre siste alderstrinnene vanligvis blir undervist på større skoler. Ved siden de offentlige folkeskolene finnes noen privatdrevne skoler, men de er for det meste offentlig finansiert.Undervisningsspråket i det færøyske skoleverket er færøysk. Elevene får opplæring i dansk som nabospråk fra 3. klasse og i engelsk som fremmedspråk fra 4. klasse. Fra 8. klasse kan elevene få opplæring i et annet fremmedspråk, som tysk, fransk eller spansk.
Med vitnemål fra folkeskolen kan elevene gå gymnas eller yrkesskole. Gymnaset fører frem til studentereksamen eller høyere forberedelseseksamen (HF), som gir adgang til å søke høyere utdannelse. Ettårig yrkesskole følges som regel av toårig læretid på arbeidsplass, og fører frem til fagbrev. Det finnes en rekke yrkesskoler og aftenskoler. Føroya Studentaskúli og HF-skeið ble opprettet som et kurs i 1937 og utvidet til et reelt gymnas i 1964. Det har siden blitt opprettet gymnas på Eysturoy og Suðuroy. I 2015 ble gymnaset, yrkesskolen og handelsskolen i Tórshavn slått sammen til den kombinerte videregående skolen Glasir.Det første høyere lærestedet på Færøyene var lærerseminaret, som ble opprettet i 1870. Fróðskaparsetur Føroya ble opprettet i 1965 og tildelt universitetsstatus i 1990. Lærer- og sykepleierutdannelsene ble underlagt universitetet i 2008. I 2011 tok 36 % av de færøyske studentene sin utdannelse på Færøyene, og i 2018 var det 43 %. Antallet studenter ved Fróðskaparsetur Føroya økte fra 600 til 1 000 i samme periode. Resten studerer for en stor del i Danmark. En overvekt av de færøyske studentene er kvinner, mens kvinner utgjør en desto større andel av de færøyske studentene i utlandet.Føroya Fólkaháskúli ble etablert i 1899, og er fremdeles Færøyenes eneste folkehøyskole.
=== Massemedier ===
Færøyene ble det siste landet i Europa som fikk en nasjonal fjernsynskringkaster, nemlig Sjónvarp Føroya (SvF) i 1984. Før dette hadde radiokanalen Útvarp Føroya (ÚF) kringkastet sine sendinger siden 1957. Andre radiokanaler er Rás 2 og Lindin, hvor sistnevnte er en kristen radiostasjon, mens førstnevnte ble opprettet som et alternativ til Útvarp Føroya da Atlantic Radio ble nedlagt. Sjónvarp Føroya og Útvarp Føroya er siden 2005 samlet i det offentlige mediekonsernet Kringvarp Føroya (KvF).
De eldste mediene på øyene er allikevel avisene. Dimmalætting, opprinnelig et organ for Sambandsflokkurin, ble første gang trykt i 1878, og blir i dag utgitt fem ganger i uken. Hovedkonkurrenten er Sosialurin, som ble etablert som organ for Javnaðarflokkurin i 1927 og i dag blir utgitt fem ganger i uken. Partipressen omfattet også 14. september, Dagblaðið og Tingakrossur, som var organ for henholdsvis Tjóðveldisflokkurin, Fólkaflokkurin og Sjálvstýrisflokkurin, men disse kom alle i økonomisk uføre under krisen i 1990-årene. Dimmalætting og Sosialurin ble deretter erklært partipolitisk uavhengige og solgt til private, skjønt arven fra partipressens dager somme tider kommer til syne.
Norðlýsið er en regionavis for Norðoyar med base i Klaksvík. Av andre publikasjoner finnes blant andre todagersavisen Oyggjatíðindi, kvinnemagasinet Kvinna, det populærvitenskapelige tidsskriftet Frøði og litteraturtidsskriftet Varðin.
=== Kriminalitet ===
Diskriminering av homofile på Færøyene har blitt viet oppmerksomhet. Homofili ble avkriminalisert i 1933, mens diskriminering av homofile ble eksplisitt forbudt ved lov i 2006. Motstand mot lovfesting av rettigheter på LHBT-området har i stor grad vært religiøst begrunnet.
== Kultur ==
Den færøyske kulturen har sine røtter fra den norrøne kulturen. Færøyene var lenge isolert fra store kulturelle omveltninger og bevegelser som feide over Europa. Dette betyr at færøyingene har ivaretatt en stor del av sin tradisjonelle kultur. Det færøyske språket har sin opprinnelse i det vestnorrøne språket som ble snakket i Norge i tidlig middelalder. Det er i nær slekt med islandsk og det utdødde norn på Shetland og Orknøyene. Norn var gjensidig forståelig med færøysk, slik moderne islandsk til en viss grad er det i dag. Inntil 1400-tallet hadde færøysk en ortografi som lå nært opp til islandsk og norsk, men etter reformasjonen i 1538, ble bruk av færøysk i skoleverket, kirken og offentlig administrasjon forbudt av danskene. Selv om en rik muntlig tradisjon overlevde, ble ikke språket skrevet i mer enn 300 år. Formidling av dikt og fortellinger ble gjort muntlig. Disse verkene ble delt inn i sagnir (sagn), ævintýr (eventyr) og kvæði (kvad). Sistnevnte ble ofte satt sammen med musikk og middelaldersk kjededans. Disse ble etter hvert nedskrevet på 1800-tallet.
== Se også ==
Færøyene under første verdenskrig
Liste over personer på færøyske frimerker
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andersen, Ingrid Falktoft (2012). Færøerne. Historie og samfund, kunst og kultur (dansk). Højbjerg: Hovedland. ISBN 978-87-7070-274-4.
Debes, Hans Jacob (1990). Føroya søga I. Norðurlond og Føroyar (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. ISBN 99918-0-545-1.
Debes, Hans Jacob (1995). Føroya søga II. Skattland og len (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. ISBN 99918-0-060-3.
Debes, Hans Jacob (2000). Føroya søga III. Frá kongligum einahandli til embætisveldi (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. ISBN 99918-0-256-8.
Debes, Hans Jacob (1995). «Færøerne og Norge. En tusindårig forbindelses begyndelse, forløb og afslutning». Historisk tidsskrift (dansk). 74 (1): 22–56. ISSN 0018-263X.
Debes, Hans Jacob (2001). Færingernes land. Historien om den færøske nutids oprindelse (dansk). København: Multivers. ISBN 87-7917-039-0.
Fyllingsnes, Ottar (2016). Færøyane. Illustrert av Harald Hognerud. Leikanger: SKALD. ISBN 978-82-7959-246-4.
Langkilde, Charlotte (2018). Færøerne. En moderne nation fødes (dansk). København: Lindhardt og Ringhof. ISBN 978-87-11-69037-6.
Schei, Liv Kjørsvik (2003). The Faroe Islands (engelsk). Edinburgh: Birlinn. ISBN 1-84158-242-5.
Stove, Stein (1981). «Færøyene i norsk litteratur. En bibliografi til belysning av Færøyenes historie». I Stove, Stein. Færøyene – frendeland i vest. Festskrift Norsk-færøysk lag 50 år. Oslo: Norsk-færøysk lag. s. 129–153. ISBN 82-990840-0-8.
Trolle, Annette Lerche (2003). Færøerne – et land i Norden (dansk). Risskov: Forlaget Klematis. ISBN 87-7905-728-4.
West, John F. (1974). Færøerne. En nation og dens historie (dansk). Oversatt av Palle Koch. København: Gyldendal.
Wylie, Jonathan (1987). The Faroe Islands. Interpretations of History (engelsk). Lexington: University Press of Kentucky. ISBN 0-8131-1578-7.
Young, G.V.C. (1979). From the Vikings to the Reformation. A Chronicle of the Faroe Islands up to 1538 (engelsk). Douglas: Shearwater Press. ISBN 0-904980-20-0.
== Eksterne lenker == | | hovedkvarter = Tórshavn | 2,503 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85ssiden_videreg%C3%A5ende_skole | 2023-02-04 | Åssiden videregående skole | ['Kategori:10,1°Ø', 'Kategori:59,7°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Drammen', 'Kategori:Videregående skoler i Viken'] | Åssiden videregående skole er en videregående skole i Drammen i Viken. Ifølge skolens hjemmeside har skolen 1300 elever fordelt på 75 klasser.Åssiden videregående skole tilbyr seks yrkesfaglige utdanningsprogram, påbygging til generell studiekompetanse, ett studieforberedende og allmennfaglig påbygningskurs. Det gir mange muligheter for elevene. De fleste på yrkesfag blir lærling etter to år på skolen. Etter ytterligere to års opplæring i bedrift kan elevene gå opp til en fag- eller svenneprøve, og er da ferdig utdannet fagarbeider. Det er også mulighet for å få generell studiekompetanse etter tre år i skolen uansett hvilket utdanningsprogram man studerer.
| Åssiden videregående skole er en videregående skole i Drammen i Viken. Ifølge skolens hjemmeside har skolen 1300 elever fordelt på 75 klasser.Åssiden videregående skole tilbyr seks yrkesfaglige utdanningsprogram, påbygging til generell studiekompetanse, ett studieforberedende og allmennfaglig påbygningskurs. Det gir mange muligheter for elevene. De fleste på yrkesfag blir lærling etter to år på skolen. Etter ytterligere to års opplæring i bedrift kan elevene gå opp til en fag- eller svenneprøve, og er da ferdig utdannet fagarbeider. Det er også mulighet for å få generell studiekompetanse etter tre år i skolen uansett hvilket utdanningsprogram man studerer.
== Studietilbud ==
Allmennfaglig påbygningskurs
Bygg- og anleggsteknikk
Frisør, blomster, interiør og eksponeringsdesign
Elektro og datateknologi
Helse- og oppvekstfag
Medier og kommunikasjon
Informasjonsteknologi og medieproduksjon
Restaurant- og matfag
Teknologi og industrifag
OPUS Voksenopplæring
Tilbud til minoritetsspråklige
Åssiden videregående skole
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
https://viken.no/assiden-vgs/ Viken fylkeskommune, Åssiden VGS | | ansatte = 276 | 2,504 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Larz-Kristerz | 2023-02-04 | Larz-Kristerz | ['Kategori:2001 i Sverige', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 2001', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Svenske danseband'] | Larz-Kristerz er et svensk danseband som ble dannet våren 2001 i Älvdalen i Sverige. Bandet vant Sveriges Televisions Dansbandskampen i 2008.
| Larz-Kristerz er et svensk danseband som ble dannet våren 2001 i Älvdalen i Sverige. Bandet vant Sveriges Televisions Dansbandskampen i 2008.
== Medlemmer ==
Stefan Nykvist
Peter Larsson
Kent Lindén
Trond Korsmoe
Morgan Korsmoe
Mikael Eriksson
Torbjörn Eriksson
== Diskografi ==
2003: Stuffparty 1
2004: Stuffparty 2
2007: Stuffparty 3
2009: Hem till dig
2009: Om du vill
2010: Små ord av guld
2011: Från Älvdalen till Nashville
2013: Det måste gå att dansa till
2014: 40 mil från Stureplan
2015: Våra bästa! (samlealbum)
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Larz-Kristerz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Larz-Kristerz på Apple Music
(en) Larz-Kristerz på Discogs
(en) Larz-Kristerz på MusicBrainz
(en) Larz-Kristerz på SoundCloud
(en) Larz-Kristerz på Spotify
(en) Larz-Kristerz på Songkick
(en) Larz-Kristerz på Last.fm
(en) Larz-Kristerz på Genius — sangtekster
(en) Larz-Kristerz på AllMusic | Larz-Kristerz er et svensk danseband som ble dannet våren 2001 i Älvdalen i Sverige. Bandet vant Sveriges Televisions Dansbandskampen i 2008. | 2,505 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Str%C3%B8k | 2023-02-04 | Strøk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2020-11', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Se også Strøk (andre betydninger)Et (bolig)strøk er et tettbebygget område i en større by. Ordet brukes særlig om de delene av den tette byen der boligene dominerer, og der det er strøkets beboere som dominerer de offentlige rommene.
Begrepet strøk har flere elementer. Et strøk er
en fysisk størrelse: bygninger, gater, plasser, parker – med klare eller uklare grenser mot nabostrøkene, ofte med en kjerne som forbindes med strøket (plass, park, handlegate, trafikknutepunkt, offentlig bygning)
en geografisk enhet i byen som de fleste byboerne vil kjenne til, og som derfor skaper orden og oversikt. På spørsmål om hvor man bor vil de fleste svare strøksnavnet.
et fellesskap og en kilde til tilhørighet for beboerne. Personlige bånd dannes gjennom skole, foreninger, stamsted for servering, butikker der man er fast kunde, politiske kamper om lokale saker, kirke osv. Å komme til strøket man bor er å komme hjem
en lokal økonomi: butikker, serveringssteder, håndverkere og andre servicebedrifter som i stor utstrekning lever av strøkets beboere, et boligmarked der beboerne har sin største investering, av stor betydning for personlig økonomi.Strøkene er som regel mindre enn de administrative bydelene eller kommunene som storbyer er delt i. Under strøksnivået finnes nabolag – bygården man bor i og nærområdet, der det er mulig å kjenne en stor del av beboerne.
Strøk er en historisk størrelse, og hvilke områder i storbyen som er egne strøk forandrer seg. Et område blir eget strøk når det kommer tett bebyggelse dominert av boliger. Strøk som ikke dekker alle punktene ovenfor, står i fare for å miste statusen som strøk og bli innlemmet i et nabostrøk.
Strøk forbindes ofte med velstående eller mindre velstående grupper av mennesker, noen ganger også med bestemte etniske eller religiøse grupper. Hvilket strøk man velger å bo i er en melding til andre om hvem man er og ønsker å være.
| Se også Strøk (andre betydninger)Et (bolig)strøk er et tettbebygget område i en større by. Ordet brukes særlig om de delene av den tette byen der boligene dominerer, og der det er strøkets beboere som dominerer de offentlige rommene.
Begrepet strøk har flere elementer. Et strøk er
en fysisk størrelse: bygninger, gater, plasser, parker – med klare eller uklare grenser mot nabostrøkene, ofte med en kjerne som forbindes med strøket (plass, park, handlegate, trafikknutepunkt, offentlig bygning)
en geografisk enhet i byen som de fleste byboerne vil kjenne til, og som derfor skaper orden og oversikt. På spørsmål om hvor man bor vil de fleste svare strøksnavnet.
et fellesskap og en kilde til tilhørighet for beboerne. Personlige bånd dannes gjennom skole, foreninger, stamsted for servering, butikker der man er fast kunde, politiske kamper om lokale saker, kirke osv. Å komme til strøket man bor er å komme hjem
en lokal økonomi: butikker, serveringssteder, håndverkere og andre servicebedrifter som i stor utstrekning lever av strøkets beboere, et boligmarked der beboerne har sin største investering, av stor betydning for personlig økonomi.Strøkene er som regel mindre enn de administrative bydelene eller kommunene som storbyer er delt i. Under strøksnivået finnes nabolag – bygården man bor i og nærområdet, der det er mulig å kjenne en stor del av beboerne.
Strøk er en historisk størrelse, og hvilke områder i storbyen som er egne strøk forandrer seg. Et område blir eget strøk når det kommer tett bebyggelse dominert av boliger. Strøk som ikke dekker alle punktene ovenfor, står i fare for å miste statusen som strøk og bli innlemmet i et nabostrøk.
Strøk forbindes ofte med velstående eller mindre velstående grupper av mennesker, noen ganger også med bestemte etniske eller religiøse grupper. Hvilket strøk man velger å bo i er en melding til andre om hvem man er og ønsker å være.
== Ordet strøk ==
Strøk som betegnelse for et geografisk område opptrer i mange sammensetninger: havnestrøk, industristrøk, handlestrøk, promenadestrøk, på strøket, villastrøk.
Ordet strøk brukt alene er ofte betegnelsen for et boligområde i en stor by. Med boligområde menes her bebyggelse av kvartaler og gater der boliger dominerer, i motsetning til både sentrum (området der handel, kontorer, serveringssteder og kulturinstitusjoner dominerer), områder med transportarealer som havn og jernbane, og sub-urbane områder der tettheten ikke er like stor, ofte omtalt som villastrøk, boligområder eller drabantbyer.
Italienske byer har i århundrer vært delt opp i fire (eller flere) deler, og i firedelte byer kalles strøkene quartiere (flertall quartieri). I Paris er hvert arrondissement (bydel) delt i fire quartiers. Samme ord har gitt kvarter, som brukes om nabolag / strøk i København, og om et kvartal i Stockholm (der strøk kalles stadsdel).
På tysk brukes Stadtviertel (ordrett byfiredel) om strøk. I tillegg finnes egne ord i enkelte byer, som Kiez i Berlin. På spansk brukes barrio og på portugisisk bairro.
I engelsktalende land brukes både quarter, district (London), neighborhood (USA og Canada) og suburb (Sydney).
== Kjennskap og tilhørighet ==
Det å kjenne byen man bor i godt krever hjelpemidler når byen er stor. Med mer enn størrelsesorden 100 000 innbyggere brukes strøkene som en stabil og grunnleggende inndeling for å ha oversikt over byens territorium. På spørsmålet Hvor bor du? vil byboeren normalt svare strøksnavnet.
I bysentrum og i andre strøk enn sitt eget vil storbyboeren ikke forvente å møte kjente. Nabolaget, på den annen side av skalaen, er ens egen bolig og oppgangen, bygården, kanskje gaten, der man kjenner en nokså stor del av de andre som hører til. Strøket plasserer seg mellom disse, ved at man er kjent i noen sammenhenger og situasjoner, mens man er anonym i andre, og at man langt på vei kan velge å etablere personlige bånd eller ikke. Man forventer ikke at tilfeldige møter skal utvikle seg til bredere kjennskap, storbyens møter er ofte spesialiserte. På bygda og i småbyen forventer man at andre både bryr seg og bryr seg om mer. Dette valget er en del av storbylivets personlige frihet.
Personlige kontakter i eget strøk vil ha flere arenaer:
Det å bli gjenkjent og veksle noen ord i den matbutikken der man handler til daglig, på serveringssteder, i noen spesialforretninger, hos frisør, med noen håndverkerbedrifter
Deltakelse i frivillige organisasjoner, kirken, trening, vellag og lignende
Å gå på skole, og oppfølging av egne barns skolegang
Bruk av plasser, parker og andre offentlige steder der folk liker å oppholde seg.Å ha arbeidsplass eller hovedtyngden av nære venner og kulturliv innen strøket er ikke det vanlige.
Å være knyttet til strøket handler også om de daglige tråkkene der man føler seg hjemme, i motsetning til fremmede steder der det kan føles utrygt å være. Hjemmefølelsen vil være knyttet til bygningene, gatene, plassene, parken, slik det er beskrevet i litteratur, i Norge av Rudolf Nilsen og andre.
Strøkets betydning varierer med livsfase og alder. Den som har vokset opp i strøket vil ha sterk følelsesmessige tilknytning, både til de fysiske sidene og til mennesker.
Folks tilhørighet til eget strøk er på vikende front. Fra 1960- og 70-årene har det i mange byer blitt stadig færre små butikker og servicebedrifter der eieren er stabil og møter kundene til daglig. De ansatte skifter oftere, og beboerne i strøkene flytter oftere. Det er stadig lettere å reise, og det offentlige tilbyr velferdstjenester som gjør nabohjelp mindre nødvendig. Barn leker mindre rundt boligen, i stedet kjøres de til organiserte aktiviteter, i eller utenfor strøket. Det skaper dårlige muligheter for å etablere tilhørighet.
Men det er usikkert om folk ønsker strøkstilhørighet mindre sterkt enn før. Foreldre legger ned mer tid i barns aktiviteter lokalt enn noen gang. At det finnes mange kjedeløse, små butikker og serveringssteder regnes som attraktivt for et strøk på 2000-tallet. Og at nabolag og strøk er sosiale fellesskap fremholdes som ønskelig og viktig. Siden 1970-årene har det vært politiske aksjoner organisert rundt strøksinteresser i mange store byer.
Der gatelivet og handelen er dominert av folk som ikke bor i strøket, blir beboernes tilknytning til strøket svakere. Det vil ofte gjelde strøk i randsonen rundt bysentrum og strøk med handlegater eller institusjoner rettet mot hele byen.
Strøk med etnisk eller religiøs dominans kan styrke gruppetilhørighet og trygghet for en minoritet, men svekke tilknytningen til storsamfunnet. I storbyer finnes Chinatown, jødekvarter, kristne bydeler i arabiske byer og lignende.
Der strøksgrensene samsvarer med administrative grenser (bydel / kommune, skole, kirkesogn osv.) vil dette styrke strøksidentiteten.
== Lokal økonomi ==
I de fleste strøk dekker beboerne mange daglige behov innen strøket. Det gjelder mat, besøk på serveringssteder, og service som hårklipp, håndverkerbedrifter og spesialforretninger knyttet til behov i leiligheten, lege og tannlege og så videre. Mange av disse bedriftene vil være innrettet mot strøkets beboere, og det å holde på kunder krever at man gjenkjenner og gir oppmerksomhet. Denne lokale økonomien med gjensidig avhengighet mellom næringsdrivende og beboere betyr mye for gatelivet, og for beboernes tilknytning til eget strøk.
Lokale boligkarrierer innen strøk er vanlig og bidrar til omfanget av lokal økonomi. For den som eier egen bolig, er boligen en meget viktig del av ens personlige økonomi. At boligene i strøket ikke taper verdi i forhold til andre strøk, har derfor stor betydning.
== Politisk enhet ==
Fordi strøkene som regel sammenfaller med byens administrative inndeling (Paris, Madrid er eksempler på unntak), er de heller ikke stabile politiske enheter. Ofte finnes vellag, bydelsforening eller lignende som ivaretar fellesinteresser for strøket.
Forandringer som oppfattes som trusler (riving av gammel bebyggelse, bygging i en park, omregulering av gate som betyr mer trafikk, nedlegging av skole, en ny institusjon med rusmisbrukere eller andre som lever i sosial nød) kan skape et tidsbegrenset, sterkt samhold og høy deltakelse i felles politisk handling.
Strøk som hevder seg i slike interessekonflikter vil ofte ha
befolkning som er samkjørt sosialt
befolkning med store ressurser av utdanning og kontakter osv.
klar fysisk identitet
sterk lokal økonomi
samsvar i hvordan de fire første overlapper geografisk.
== Strøkenes kjerne, grenser og størrelse ==
Mange strøk har en kjerne, ofte knyttet til strøksgate der handel og servering er konsentrert, et landemerke (bygning, høyde, park) eller et knutepunkt (plass, metrostasjon). Kjernen har i mange tilfeller felles navn med strøket, og er godt kjent i byen.
Alle strøk har noen kvartaler og gater som definitivt tilhører strøket. Noen strøksgrenser er lette å peke på: hovedgate, et belte med bedriftsområder, jernbanespor, skille mellom bebyggelse av forskjellig alder og utseende, landskapselementer som elv, sjøkant, skrent.
Det er vanlig at noen av et strøks grenser ikke er klare, og at det vil være uenighet om hvor grensen går. Det kan gjelde der grensen går midt i et område med enhetlige bygårder og boliggater. Da kan grensen avgjøres av hvilken handlegate og metrostasjon beboerne benytter.
En vanlig befolkningsmessig størrelse på strøk er en skolekrets, det vil si fra 3000 til 7000 mennesker. Byer med mindre enn en million innbyggere har mindre strøk – ned til et par tusen mennesker. Mange byer har et antall strøk som ligger i størrelsesorden 100, og de største byene (metropolene) ser ut til å ha større strøk – opptil flere titusener i befolkning.
== Strøkenes tilblivelse, historie og navn ==
Et strøk har en utviklingshistorie. Strøkenes historie er historien om byens vekst. Historisk er de fleste strøk etablert på tidligere jordbruksland.
I vår tid dannes nye strøk oftest ved at områder dominert av industri eller samferdsel (havn, flyplass, motorveier) blir boliger.
Gårdsnavn fra før byen kom er ofte blitt strøksnavn. Navn kan også hentes fra
enkeltpersoner, ofte eiendomsbesittere i området (Ruseløkka, Abrahamsberg, i latinske land helgener (San Telmo))
landskapselementer og vegetasjon (Cypress Hill, Sandviken)
beliggenhet i landskap eller orientering i himmelretningene (Morningside Heights, East Village)
en gate, park, eller plass (Queen’s Park, Lincoln Square)
et boliganlegg i strøket (Ullevål hageby, Kartoffelrækkerne)
tidligere virksomhet på stedet (Galgeberg, Smedslätten)
et kjennetegn ved strøket (Ruhleben)
en gruppe som befolker eller har befolket strøket (Französisch Buchholz, Chinatown).
== Attraktivitet ==
Storbyboere har oppfatninger om hvilke strøk det er fint å bo i, og hvilke ikke. Hvilket strøk man bor i er et signal om hvem man er og ønsker å være (økonomi, familiesituasjon, kulturell orientering). Vurdering av hva som kjennetegner attraktive strøk vil variere fra person til person (de fleste vil bo med andre som ligner en selv), men er ofte knyttet til
nærhet til sentrum
ro og god plass rundt boliger, god luft
plassering i landskapet som gir utsikt, helst til sjø eller elv
parker, gateplantinger og andre grønne elementer nær boligen
nærhet til kulturinstitusjoner, universitet og høgskoler
offentlig arkitektur, praktbygg som er godt kjent og beundret
nærhet til offentlig transport som går raskt til bysentrum
fravær av sosial nød og kriminalitet, også i nabostrøk
rikt utvalg av spisesteder og spesialforretninger
at strøket huser kunstnere og deres gallerier, lokaler for forestillinger osv.Fra annen verdenskrig til 1980-årene var suburbane boligområder mest attraktive – ikke helt bymessig, det landlige. Man rømte vekk fra støy, støv (både trafikk og blandingen av næring og bolig), kriminalitet og sosial nød i indre by.
Fra 1970- og særlig 80-årene har mangfoldet og spenningen ved den tette byen stadig mer blitt vurdert som attraktivt. På 2000-tallet er mange tidligere havne- og arbeiderstrøk blitt nye eller rehabiliterte boliger. Nærhet til kultur- og uteliv blir sett på som viktige verdier, sammen med det å slippe lange reiser, kunne sykle til jobben og gå til uteliv, promenade, kultur og venner.
Attraktive strøk vil utvide seg, fordi boligeiere som skal selge har fordel av å oppgi at boligen ligger i et nabostrøk med høyere status enn det faktiske strøket.
== Se også ==
Strøk i Bergen
== Litteratur ==
Tore Brantenberg: Byboligen. På vei mot en ny boform. Oslo, Norsk arkitekturforlag, 1997. ISBN 82-7532-008-9. Om strøkets fysiske sider s. 15.
Howard W. Hallmann: Neighborhoods – their place in urban life. New York, Sage, 1984. Gjennomgang av alle sider av strøksbegrepet, vekt på organisering for å fremme felles strøksinteresser.
Thomas Thiis-Evensen: Archetypes of Urbanism. A method for the estetic design of cities. Oslo, Universitetsforlaget, 1999. ISBN 82-00-22677-8. Se særlig kapitlet The Neighborhood ss. 153-69 om strøket som et byplanelement.
Knut Kjeldstadli: «Hva er en bydel?» I: Jan Eivind Myhre og Knut Kjeldstadli: Oslo – spenningenes by. Oslohistorie. Oslo, Pax, 1995. ISBN 82-530-1745-6. Også trykket i St. Hallvard 1987/2, side 5-15. Mest om hva som danner et strøk i folks bevissthet, og om hvordan strøk oppstår og forsvinner.
== Eksterne lenker ==
Everyblock.com, eksempel på nettsted for folks kommunikasjon med myndigheter og hverandre om dagliglivets behov. Omfatter noen storbyer i USA. Lenken går til strøksoversikten for New York City. | Et (bolig)strøk er et tettbebygget område i en større by. Ordet brukes særlig om de delene av den tette byen der boligene dominerer, og der det er strøkets beboere som dominerer de offentlige rommene. | 2,506 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christopher_Haanes | 2023-02-04 | Christopher Haanes | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 29. juli', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Kalligrafer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn født i Storbritannia', 'Kategori:Norske grafiske designere', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere'] | Christopher Michael Haanes (født 29. juli 1966 i Cheltenham i England) er kalligraf, grafisk designer, lærer og sakprosa-forfatter innen fagfeltene kalligrafi, type- og bokdesign.
Christopher Haanes er utdannet ved Roehampton Institute i London under Ann Camp fra 1987 til 1989.
Haanes har undervist ved Westerdals School of Communication (tidligere Skolen for Grafisk Design) siden 1990. Han har holdt kurs i kalligrafi i England, Nederland, Belgia, Tyskland, Frankrike, Italia, Sverige, Hongkong, Japan, USA, Canada, New Zealand og Australia. Haanes' arbeider er gjengitt i en rekke utenlandske magasiner og bøker, blant annet i Letter Arts Review. Han har også hatt flere separatutstillinger. Haanes var programleder for TV-serien Kalligrafi på NRK i 1997.
Han har skrevet og designet to håndbøker i kalligrafi: Håndbok i kalligrafi (Aschehoug 1994) og Kalligrafi, veiledningshefte (NRK Fale 1997), samt en samling essays og korttekster, Bokstavelig (Aschehoug 2004). I 2008 utkom ABC for voksne og Abstracts på House of Foundation. En engelsk utgave, ABC for Adults ble utgitt av forfatteren i 2013. Han har i tillegg skrevet artikler i Snitt, Dagens Næringslivs D2-magasin og andre steder.
Christopher Haanes ble «fellow» medlem av The Society of Scribes and Illuminators i 1989.
| Christopher Michael Haanes (født 29. juli 1966 i Cheltenham i England) er kalligraf, grafisk designer, lærer og sakprosa-forfatter innen fagfeltene kalligrafi, type- og bokdesign.
Christopher Haanes er utdannet ved Roehampton Institute i London under Ann Camp fra 1987 til 1989.
Haanes har undervist ved Westerdals School of Communication (tidligere Skolen for Grafisk Design) siden 1990. Han har holdt kurs i kalligrafi i England, Nederland, Belgia, Tyskland, Frankrike, Italia, Sverige, Hongkong, Japan, USA, Canada, New Zealand og Australia. Haanes' arbeider er gjengitt i en rekke utenlandske magasiner og bøker, blant annet i Letter Arts Review. Han har også hatt flere separatutstillinger. Haanes var programleder for TV-serien Kalligrafi på NRK i 1997.
Han har skrevet og designet to håndbøker i kalligrafi: Håndbok i kalligrafi (Aschehoug 1994) og Kalligrafi, veiledningshefte (NRK Fale 1997), samt en samling essays og korttekster, Bokstavelig (Aschehoug 2004). I 2008 utkom ABC for voksne og Abstracts på House of Foundation. En engelsk utgave, ABC for Adults ble utgitt av forfatteren i 2013. Han har i tillegg skrevet artikler i Snitt, Dagens Næringslivs D2-magasin og andre steder.
Christopher Haanes ble «fellow» medlem av The Society of Scribes and Illuminators i 1989.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Christopher Haanes gir oss «ABC for voksne», artikkel i Vinduet 5. november 2012 | Christopher Michael Haanes (født 29. juli 1966 i Cheltenham i England) er kalligraf, grafisk designer, lærer og sakprosa-forfatter innen fagfeltene kalligrafi, type- og bokdesign. | 2,507 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mona_M%C3%A5rtenson | 2023-02-04 | Mona Mårtenson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1956', 'Kategori:Fødsler 4. mai', 'Kategori:Fødsler i 1902', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Monica Ingeborg Elisabeth Mårtenson (født 4. mai 1902 i Stockholm, død 8. juli 1956 i Stockholm) var en svensk skuespiller.
Mårtenson vokste opp i Helsingborg, studerte ved Dramatens elevskola 1921–1923 og ble engasjert ved Dramaten fram til 1930. Hun ble siden i åtte år engasjert av Gösta Ekman og på Lorensbergsteatern i Göteborg. Mårtenson vendte tilbake til Dramaten 1938. Hun filmdebuterte 1923 i Sigurd Walléns film Anderssonskans Kalle på nya upptåg og medvirket i drygt 25 svenske filmproduksjoner og i to produksjoner som var helt eller delvis norsk Laila i 1929 og Eskimo i 1930.
| Monica Ingeborg Elisabeth Mårtenson (født 4. mai 1902 i Stockholm, død 8. juli 1956 i Stockholm) var en svensk skuespiller.
Mårtenson vokste opp i Helsingborg, studerte ved Dramatens elevskola 1921–1923 og ble engasjert ved Dramaten fram til 1930. Hun ble siden i åtte år engasjert av Gösta Ekman og på Lorensbergsteatern i Göteborg. Mårtenson vendte tilbake til Dramaten 1938. Hun filmdebuterte 1923 i Sigurd Walléns film Anderssonskans Kalle på nya upptåg og medvirket i drygt 25 svenske filmproduksjoner og i to produksjoner som var helt eller delvis norsk Laila i 1929 og Eskimo i 1930.
== Filmografi ==
=== Spillefilm ===
1949 – Pippi Langstrømpe .... tante Pia
1945 – Det var en gång... .... Mor
1944 – Frøken Nitouche .... Søster Marianne (ikke kreditert)
1944 – Mitt folk er ikke ditt .... Mary Ran
1942 – Vårat gäng .... 'Kristina' i radiopjäsen (ikke kreditert)
1942 – Gula kliniken …fru Andersson, pasient hos Jörn
1941 – Det sägs på stan .... fru Törring
1941 – Bara en kvinna .... journalist
1940 – Västkustens hjältar .... Anna Olsson
1938 – Karriär .... skuespillerinne
1938 – I nöd och lust .... Anna Ruud
1935 – En kämpe faller striden går vidare
1934 – Simon i Backabo .... Mary Haglund
1932 – Der Weiße Gott .... Ekalonk (som Mona Marten)
1932 – I kantonnement
1930 – Eskimo .... Eukaluk
1929 – Laila .... Laila
1929 – Frøken Statsadvokat .... Agda, Rolfs Kusine
1928 – Viddenes folk .... Nina
1927 – Förseglade läppar .... Angela
1926 – Till Österland .... Gertrud
1925 – Bröllopet i Bränna .... Prästgårds-Clara
1925 – Ingmarsarvet .... Gertrud Storm
1925 – Karl XII del II .... Anna Björnberg
1925 – Karl XII .... Anna Ulfclou
1925 – Skeppargatan 40 Ruth Frendin, en datter
1924 – Livet på landet .... Louise Hawermann
1924 – Gösta Berlings Saga .... Ebba Dohna (del I og del II)
1923 – Anderssonskans Kalle på nya upptåg .... Ruth Graha, direktørens søster
=== Kortfilm ===
1944 – Kurt gör slag i saken
1942 – Reklamefilm Eiser Endast för damer
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mona Mårtenson på Internet Movie Database
(sv) Mona Mårtenson i Svensk Filmdatabas
(da) Mona Mårtenson på Filmdatabasen
(da) Mona Mårtenson på danskefilm.dk
(da) Mona Mårtenson på danskfilmogtv.dk
(en) Mona Mårtenson hos The Movie Database | Monica Ingeborg Elisabeth Mårtenson (født 4. mai 1902 i Stockholm, død 8. | 2,508 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Richter | 2023-02-04 | Paul Richter | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1961', 'Kategori:Fødsler 1. april', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske skuespillere'] | Paul Richter (født 1. april 1895 i Wien, Østerrike død 30. desember 1961 i Wien, Østerrike), var en østerriksk skuespiller. Blant mange filmroller hadde han også en rolle i den norske filmen Eskimo fra 1930.
Hans kone var den norske skuespillerinnen og filmskaperen Aud Egede-Nissen.
| Paul Richter (født 1. april 1895 i Wien, Østerrike død 30. desember 1961 i Wien, Østerrike), var en østerriksk skuespiller. Blant mange filmroller hadde han også en rolle i den norske filmen Eskimo fra 1930.
Hans kone var den norske skuespillerinnen og filmskaperen Aud Egede-Nissen.
== Filmografi (utvalg) ==
1921 – Det indiske gravmæle. 1ste del
1921 – Det indiske gravmæle. 2den del
1922 – Dr. Mabuse, der Spieler
1924 – Nibelungen (Die Nibelungen 1. del: Siegfried)
1929 – Frøken Statsadvokat
1930 – Eskimo
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Paul Richter på Internet Movie Database
(sv) Paul Richter i Svensk Filmdatabas
(da) Paul Richter på Filmdatabasen
(da) Paul Richter på danskefilm.dk
(da) Paul Richter på danskfilmogtv.dk
(da) Paul Richter på Scope
(fr) Paul Richter på Allociné
(en) Paul Richter på AllMovie
(en) Paul Richter hos The Movie Database | Paul Richter (født 1. april 1895 i Wien, Østerrike død 30. | 2,509 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oseaniamesterskapet_i_fotball_for_kvinner_1983 | 2023-02-04 | Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner 1983 | ['Kategori:1983 i Oseania', 'Kategori:Fotball i 1983', 'Kategori:Fotball på Ny-Caledonia', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1983', 'Kategori:Internasjonale mesterskap på Ny-Caledonia', 'Kategori:Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner'] | Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner 1983 var det første oseaniamesterskapet i fotball for kvinner. Mesterskapet ble arrangert i Nouméa i Ny-Caledonia mellom 28. november og 4. desember. Mesterskapet besto av en miniliga der fire lag møttes en gang, og de to beste lagene møttes i en ren finale etterpå. Disse fire lag deltok:
| Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner 1983 var det første oseaniamesterskapet i fotball for kvinner. Mesterskapet ble arrangert i Nouméa i Ny-Caledonia mellom 28. november og 4. desember. Mesterskapet besto av en miniliga der fire lag møttes en gang, og de to beste lagene møttes i en ren finale etterpå. Disse fire lag deltok:
== Finale ==
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Tabell og resultater ved RSSSF.com | Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner 1983 var det første oseaniamesterskapet i fotball for kvinner. Mesterskapet ble arrangert i Nouméa i Ny-Caledonia mellom 28. | 2,510 |
https://no.wikipedia.org/wiki/So_U_Wanna_Freestyle | 2023-02-04 | So U Wanna Freestyle | ['Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Eminem-album', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Samlealbum fra 2008', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-01'] | So U Wanna Freestyle er et samlealbum fra den amerikanske rapperen Eminem, utgitt av OJ JACK BEATZ den 22. februar 2008.
| So U Wanna Freestyle er et samlealbum fra den amerikanske rapperen Eminem, utgitt av OJ JACK BEATZ den 22. februar 2008.
== Sporliste ==
«Intro»
«We Taking Over This Year»
«Set of Horns»
«Greg»
«Youth»
«Middle of the Kitchen»
«I Do Pop Pills»
«Premature Birth»
«Battle Rap»
«Illegal»
«Gun In Ya Grill»
«Lights, Camera, Action»
«Head Hits the Pillow»
«Kayslay Freestyle»
«Weed Lacer»
«Where My Words At?»
«Born Liar» (med D-12)
«Eminem's Basement»
«Not Written»
«The Watcher Freestyle»
«Pick It Up» (feat Proof)
«Wordplay»
«Wordplay» (del 2)
== Eksterne lenker ==
(en) So U Wanna Freestyle på Discogs | So U Wanna Freestyle er et samlealbum fra den amerikanske rapperen Eminem, utgitt av OJ JACK BEATZ den 22. februar 2008. | 2,511 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Scouse_the_Mouse | 2023-02-04 | Scouse the Mouse | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1977', 'Kategori:Ringo Starr-album'] | Scouse the Mouse er et musikkalbum med barnesanger gitt ut i Storbritannia i 1977, som inneholder sang fra Ringo Starr med flere. Starr spiller albumets hovedperson, musen Scouse, som flytter fra Liverpool til USA. Scouse er et ord for ting fra Liverpool. Andre personer på albumet er Adam Faith som «Bonce the Mouse» og Barbara Dickson som «Molly Jolly». Albumet ble skrevet og regissert av Donald Pleasence. Mesteparten av sangene som er fremført på albumet er komponert av Roger Brown.
Albumet var den tredje og siste utgivelsen i Starrs avtale om tre utgivelser med Polydor Records, og ble ikke gitt ut i USA. Til dags dato har ennå ikke albumet blitt utgitt på CD.
| Scouse the Mouse er et musikkalbum med barnesanger gitt ut i Storbritannia i 1977, som inneholder sang fra Ringo Starr med flere. Starr spiller albumets hovedperson, musen Scouse, som flytter fra Liverpool til USA. Scouse er et ord for ting fra Liverpool. Andre personer på albumet er Adam Faith som «Bonce the Mouse» og Barbara Dickson som «Molly Jolly». Albumet ble skrevet og regissert av Donald Pleasence. Mesteparten av sangene som er fremført på albumet er komponert av Roger Brown.
Albumet var den tredje og siste utgivelsen i Starrs avtale om tre utgivelser med Polydor Records, og ble ikke gitt ut i USA. Til dags dato har ennå ikke albumet blitt utgitt på CD.
== Sporliste ==
«Living in the Pet Shop» (Roger Brown) – 4:03
Vokal: Ringo Starr
«Sing a Song for the Tragopan» (Roger Brown/Donald Pleasence) – 3:16
Vokal: Barbara Dickson
«Scouse's Dream» (Roger Brown) – 3:38
Vokal: Ringo Starr
«Snow Up Your Nose for Christmas» (Meira Pleasence/Donald Pleasence) – 3:47
Vokal: Ben Chatterly
«Running Free» (Roger Brown) – 3:21
Vokal: Ringo Starr
«America (A Mouse's Dream)» (Roger Brown) – 3:40
Vokal: Adam Faith
«Scousey» (Roger Brown) – 3:25
Vokal: Lucy Brown
«Boat Ride» (Roger Brown) – 3:56
Vokal: Ringo Starr
«Scouse the Mouse» (Roger Brown) – 2:50
Vokal: Ringo Starr
«Passenger Pigeon» (Roger Brown/Donald Pleasence) – 1:25
Vokal: Barbara Dickson
«I Know a Place» (Roger Brown/Ruan O’Lachlainn/Donald Pleasence) – 4:25
Vokal: Polly Pleasence
«Caterwaul» (Jim Parker) – 2:04
Instrumental
«S.O.S.» (Roger Brown) – 2:42
Vokal: Ringo Starr
«Ask Louey» (Roger Brown/Donald Pleasence) – 3:57
Vokal: Rick Jones
«A Mouse Like Me» (Ruan O’Lochlainn) – 4:22
Vokal: Ringo Starr
== Eksterne lenker ==
(en) Scouse the Mouse på Discogs
(en) Scouse the Mouse på MusicBrainz | Scouse the Mouse er et musikkalbum med barnesanger gitt ut i Storbritannia i 1977, som inneholder sang fra Ringo Starr med flere. Starr spiller albumets hovedperson, musen Scouse, som flytter fra Liverpool til USA. | 2,512 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans-Martin_Majewski | 2023-02-04 | Hans-Martin Majewski | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Fødsler 14. januar', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sławno fylke', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske komponister'] | Hans-Martin Majewski (født 14. januar 1911 i Schlawe i Tyskland, død 1. januar 1997 i Bötersen) var en tysk komponist av filmmusikk.
Majewski studerte musikk ved konservatoriet i Leipzig. I Berlin arbeidet han som dirigent og korrepetitør. I 1938 komponerte han sin første operette Insel der Träume, ett år senere ble han engasjert til å skrive musikk til en film. Han ble avbrutt i sin karriere av 2. verdenskrig da han ble utskrevet som soldat.
Etter krigen slo Majewski seg ned i Hamburg, skrev hørespill og var programleder i radio. Han komponerte også sanger til ulike kabaretscener.
I 1948 ble han igjen engasjert ved filmen og skrev fram til 1980-årene musikk til rundt 200 spille- og fjernsynsfilmer, dokumentarfilmer, 100 hørespill og 80 kabaret- og teateroppføringer.
Han uttrykke seg over et bredt spekter som strakte seg fra klassisk musikk via jazz til populærmusikk. Han ble en av Tysklands mest mangesidige og benyttede filmkomponister.
I Norge er han mest kjent for å ha skrevet kjenningsmelodien til kriminalhørespillet God aften, mitt navn er Cox. Han har også skrevet musikk til enkelte episoder av fjernsynsserien Derrick.
| Hans-Martin Majewski (født 14. januar 1911 i Schlawe i Tyskland, død 1. januar 1997 i Bötersen) var en tysk komponist av filmmusikk.
Majewski studerte musikk ved konservatoriet i Leipzig. I Berlin arbeidet han som dirigent og korrepetitør. I 1938 komponerte han sin første operette Insel der Träume, ett år senere ble han engasjert til å skrive musikk til en film. Han ble avbrutt i sin karriere av 2. verdenskrig da han ble utskrevet som soldat.
Etter krigen slo Majewski seg ned i Hamburg, skrev hørespill og var programleder i radio. Han komponerte også sanger til ulike kabaretscener.
I 1948 ble han igjen engasjert ved filmen og skrev fram til 1980-årene musikk til rundt 200 spille- og fjernsynsfilmer, dokumentarfilmer, 100 hørespill og 80 kabaret- og teateroppføringer.
Han uttrykke seg over et bredt spekter som strakte seg fra klassisk musikk via jazz til populærmusikk. Han ble en av Tysklands mest mangesidige og benyttede filmkomponister.
I Norge er han mest kjent for å ha skrevet kjenningsmelodien til kriminalhørespillet God aften, mitt navn er Cox. Han har også skrevet musikk til enkelte episoder av fjernsynsserien Derrick.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hans-Martin Majewski på Internet Movie Database
(sv) Hans-Martin Majewski i Svensk Filmdatabas
(da) Hans-Martin Majewski på Filmdatabasen
(fr) Hans-Martin Majewski på Allociné
(en) Hans-Martin Majewski på AllMovie
(en) Hans-Martin Majewski hos The Movie Database
(en) Hans-Martin Majewski på Discogs | Hans-Martin Majewski (født 14. januar 1911 i Schlawe i Tyskland, død 1. | 2,513 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker | 2023-02-04 | Olympiske vinterleker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL'] | De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
| De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018 | Belgia under Vinter-OL 1936. Tjuesju sportsutøvere fra Belgia, tjuefire menn og tre kvinner, deltok i fem sporter under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen. | 2,514 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1936 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1936 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Tyskland', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sport i Garmisch-Partenkirchen', 'Kategori:Vinter-OL 1936'] | Vinter-OL 1936 var de 4. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 6. til 16. februar 1936 i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Dette var de første lekene der det ble arrangert Alpine grener under vinter-OL, med alpin kombinasjon for både menn og kvinner. Da Den internasjonale olympiske komité besluttet å utestenge skiinstruktører på grunnlag av de strenge amatør-reglene, nektet alpinistene fra Sveits og Østerrike å delta. Det ble også kritisert at IOK tildelte lekene til Tyskland, da dette ville gi Adolf Hitler mulighet til å bruke lekene som en del av hans nazi-propaganda.
Norge ble beste nasjon med sju gullmedaljer. Lekenes forgrunnsfigur ble Ivar Ballangrud med tre gull på skøytebanen. Sonja Henie vant sitt tredje gull på rad i kvinnenes kunstløp og Birger Ruud vant det olympiske hopprennet for andre gang på rad. Ruuds allsidighet på ski ga han også en 4.-plass i alpin kombinasjon for menn, etter at han vant utfor og ble nummer seks i slalåm-rennet. En annen allsidig idrettsutøver var bronsevinneren i alpin kombinasjon for kvinner, Laila Schou Nilsen. Hun var også skøyteløper, håndballspiller og tennisspiller og hennes bronsemedalje i 1936 var Norges eneste olympiske medalje for kvinner i alpine grener i 82 år, helt fram til Ragnhild Mowinckels sølvmedaljer under Vinter-OL 2018.
Norges gullmedaljevinnere:
Sonja Henie (kunstløp)
Birger Ruud (skihopp)
Oddbjørn Hagen (kombinert)
Ivar Ballangrud (500 m, 5 000 m og 10 000 m hurtigløp på skøyter)
Charles Mathisen (1 500 m hurtigløp på skøyter)
| Vinter-OL 1936 var de 4. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 6. til 16. februar 1936 i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Dette var de første lekene der det ble arrangert Alpine grener under vinter-OL, med alpin kombinasjon for både menn og kvinner. Da Den internasjonale olympiske komité besluttet å utestenge skiinstruktører på grunnlag av de strenge amatør-reglene, nektet alpinistene fra Sveits og Østerrike å delta. Det ble også kritisert at IOK tildelte lekene til Tyskland, da dette ville gi Adolf Hitler mulighet til å bruke lekene som en del av hans nazi-propaganda.
Norge ble beste nasjon med sju gullmedaljer. Lekenes forgrunnsfigur ble Ivar Ballangrud med tre gull på skøytebanen. Sonja Henie vant sitt tredje gull på rad i kvinnenes kunstløp og Birger Ruud vant det olympiske hopprennet for andre gang på rad. Ruuds allsidighet på ski ga han også en 4.-plass i alpin kombinasjon for menn, etter at han vant utfor og ble nummer seks i slalåm-rennet. En annen allsidig idrettsutøver var bronsevinneren i alpin kombinasjon for kvinner, Laila Schou Nilsen. Hun var også skøyteløper, håndballspiller og tennisspiller og hennes bronsemedalje i 1936 var Norges eneste olympiske medalje for kvinner i alpine grener i 82 år, helt fram til Ragnhild Mowinckels sølvmedaljer under Vinter-OL 2018.
Norges gullmedaljevinnere:
Sonja Henie (kunstløp)
Birger Ruud (skihopp)
Oddbjørn Hagen (kombinert)
Ivar Ballangrud (500 m, 5 000 m og 10 000 m hurtigløp på skøyter)
Charles Mathisen (1 500 m hurtigløp på skøyter)
== Valg av vertsby ==
Berlin i Tyskland ble valgt som arrangør av sommerlekene i 1936 og Tyskland hadde derfor opsjon på å arrangere vinterlekene samme år. Montréal i Canada og St. Moritz i Sveits meldte sin interesse for å arrangere vinterlekene dersom Tyskland ikke benyttet seg av opsjonen. 13. mai 1933 ble IOKs 32. sesjon informert av den tyske nasjonale olympiske komité om at Tyskland ville arrangere vinterlekene selv og at de hadde valgt Garmisch-Partenkirchen som arrangørby.
== Resultater ==
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
== Referanser ==
== Kilder ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1936
Per Jorsett: 100 år med olympiske leker, 1996, ISBN 82-590-1681-8 (norsk flaggbærer) | Bulgaria under Vinter-OL 1936. Sju sportsutøvere fra Bulgaria, alle menn, deltok i to sporter, alpint og langrenn, under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen. | 2,515 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oseaniamesterskapet_i_fotball_for_kvinner_1986 | 2023-02-04 | Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner 1986 | ['Kategori:1980-årene på New Zealand', 'Kategori:1986 i Oseania', 'Kategori:Fotball i 1986', 'Kategori:Fotball på New Zealand', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1986', 'Kategori:Internasjonale mesterskap på New Zealand', 'Kategori:Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner'] | Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner 1986 var det andre oseaniamesterskapet i fotball for kvinner. Mesterskapet ble arrangert i Christchurch i New Zealand mellom 29. mars og 5. april. Mesterskapet besto av en miniliga der fire lag møttes en gang, og de to beste lagene møttes i en ren finale etterpå.
| Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner 1986 var det andre oseaniamesterskapet i fotball for kvinner. Mesterskapet ble arrangert i Christchurch i New Zealand mellom 29. mars og 5. april. Mesterskapet besto av en miniliga der fire lag møttes en gang, og de to beste lagene møttes i en ren finale etterpå.
== Deltakerland ==
New Zealand B kom med etter at Papua Ny-Guinea trakk seg rett foran mesterskapet.
== Gruppespill ==
== Bronsefinale ==
== Finale ==
== Eksterne lenker ==
Tabell og resultater ved RSSSF.com | Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner 1986 var det andre oseaniamesterskapet i fotball for kvinner. Mesterskapet ble arrangert i Christchurch i New Zealand mellom 29. | 2,516 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker | 2023-02-04 | Olympiske vinterleker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL'] | De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
| De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018 | Canada under Vinter-OL 1936. Tjueni sportsutøvere fra Canada, tjueto menn og sju kvinner, deltok i sju sporter under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen. | 2,517 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ringo_Starr | 2023-02-04 | Ringo Starr | ['Kategori:Apple Records-artister', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske sangere', 'Kategori:Engelske trommeslagere', 'Kategori:Fødsler 7. juli', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Gjesteskuespillere i Simpsons', 'Kategori:Knights Bachelor', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (MBE)', 'Kategori:Personer fra Liverpool', 'Kategori:Ringo Starr', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:The Beatles', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Sir Richard Starkey MBE, (født 7. juli 1940 i Liverpool i England), kjent som Ringo Starr, er en britisk popmusiker, sanger, låtskriver og filmskuespiller. Han er først og fremst kjent som trommeslageren i The Beatles under artistnavnet Ringo Starr fra 1962 til gruppa ble oppløst i 1970.
Han ble utnevnt til medlem av Order of the British Empire i 1965. Han er med i Rock and Roll Hall of Fame både som medlem av The Beatles og på egen hånd. Den 20. mars 2018 ble han adlet til Knight Bachelor for sin innsats for musikken. Han ble dermed gjort til ridder og fikk rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn. Det var Prins William, hertug av Cambridge, som ga ham ridderslaget i en seremoni på Buckingham Palace.Ringo Starr vokste opp i et tøft miljø og var mye syk. Han oppdaget trommer da han var på sykehus i Wirral og ble svært begeistret for musikkinstrumentet. Han var med i flere band før han ble fast trommeslager for Rory Storm and the Hurricanes og så The Beatles. Etter The Beatles-perioden var Starr tidlig ute med soloalbum, og de første tre årene hadde han en rekke hits. Platesalget ble imidlertid dårligere og dårligere fra omtrent 1975, og i 1983 fikk han ikke gitt ut sitt nyeste album i Storbritannia eller USA. Han hadde også til en viss grad en skuespillerkarriere, og i 1980-årene jobbet han med barneprogrammer, da særlig fortellerstemmen i Lokomotivet Thomas og vennene hans.
Starr slet lenge med alkoholisme, men gikk på avrusning i 1988 og har siden holdt seg edru. I denne tiden har han hatt både solofremføringer og et eget band, Ringo Starr & His All-Starr Band, og selv om soloplatene bare har solgt i beskjedne mengder, har konsertene med All-Starr Band vært store suksesser.
Han giftet seg for første gang i 1965 med Maureen Cox, men hun forlot ham etter gjentatt utroskap fra hans side. I 1981 giftet han seg med skuespilleren Barbara Bach.
| Sir Richard Starkey MBE, (født 7. juli 1940 i Liverpool i England), kjent som Ringo Starr, er en britisk popmusiker, sanger, låtskriver og filmskuespiller. Han er først og fremst kjent som trommeslageren i The Beatles under artistnavnet Ringo Starr fra 1962 til gruppa ble oppløst i 1970.
Han ble utnevnt til medlem av Order of the British Empire i 1965. Han er med i Rock and Roll Hall of Fame både som medlem av The Beatles og på egen hånd. Den 20. mars 2018 ble han adlet til Knight Bachelor for sin innsats for musikken. Han ble dermed gjort til ridder og fikk rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn. Det var Prins William, hertug av Cambridge, som ga ham ridderslaget i en seremoni på Buckingham Palace.Ringo Starr vokste opp i et tøft miljø og var mye syk. Han oppdaget trommer da han var på sykehus i Wirral og ble svært begeistret for musikkinstrumentet. Han var med i flere band før han ble fast trommeslager for Rory Storm and the Hurricanes og så The Beatles. Etter The Beatles-perioden var Starr tidlig ute med soloalbum, og de første tre årene hadde han en rekke hits. Platesalget ble imidlertid dårligere og dårligere fra omtrent 1975, og i 1983 fikk han ikke gitt ut sitt nyeste album i Storbritannia eller USA. Han hadde også til en viss grad en skuespillerkarriere, og i 1980-årene jobbet han med barneprogrammer, da særlig fortellerstemmen i Lokomotivet Thomas og vennene hans.
Starr slet lenge med alkoholisme, men gikk på avrusning i 1988 og har siden holdt seg edru. I denne tiden har han hatt både solofremføringer og et eget band, Ringo Starr & His All-Starr Band, og selv om soloplatene bare har solgt i beskjedne mengder, har konsertene med All-Starr Band vært store suksesser.
Han giftet seg for første gang i 1965 med Maureen Cox, men hun forlot ham etter gjentatt utroskap fra hans side. I 1981 giftet han seg med skuespilleren Barbara Bach.
== Barndom ==
Starr omtales som Starkey fram til han fikk kunstnernavnet av Rory Storm. I det første avsnittet omtales Ringo som Starkey og faren med samme navn som Starkey den eldre.Richard Starkey ble født en uke etter termin i andre etasje ved Madryn Street 9 i Dingle i Liverpool. Han ble døpt fjorten dager senere i St. Silas-kirken, oppkalt etter sin far, også han Richard Starkey. Faren jobbet som konditor, og brøt dermed en lang linje med folk som jobbet i skipsindustrien. Moren, Elsie Starkey, født Gleave, giftet seg med Richard Starkey den eldre i 1936, også i St. Silas, 22 år gammel. Ekteskapet var ikke ideelt, og faren dro vekk fra familien etter syv års ekteskap, kort etter Starkeys tredje bursdag.
Starkey var enebarn, og mye alene. Han var også mye syk, og ble godt tatt vare på av mormor Annie og morfar Johnny. Annie var sjokkert over at Starkey var venstrehendt, og uttalte at hekser eller djevelen hadde besatt ham. Starkey omtalte henne ofte som «Liverpools Voodoo-dronning». Likevel var kårene trange for Elsie, som jobbet med å vaske trapper og i en grønnsakshandel før hun måtte gi opp Madryn Street og flytte til Admiral Grove 10, der hun sannsynligvis jobbet på en av de nærliggende pubene.Starkeys sykdom ble spesielt alvorlig sommeren 1947. Først ble han diagnostisert med blindtarmbetennelse, men så viste det seg at blindtarmen hadde sprukket og skapt bukhinnebetennelse. Elsie Starkey fikk høre tre ganger at gutten ikke kom til å overleve natten, og det var først tidlig i 1948 at han var ute av koma og bevisst lenge nok til at han kunne begynne veien tilbake til god helse. Denne dramatiske begynnelsen på skolealderen gjorde at Starkey lå langt bak de andre. Han hadde i utgangspunktet aldri vært spesielt glad i skolen, og ettersom han ikke kom tilbake til Admiral Grove 10 før sommeren 1948, valgte han å skulke oftere enn å jobbe for å bli bedre. Det var av barndomsvenninnen Marie Maguire at Starkey i det hele tatt lærte å lese.Mot slutten av 1951 kom Harry Graves inn i livet til Elsie og Richard Starkey. Graves var opprinnelig fra Øst-London, men flyttet til Dingle i 1946 etter et havarert ekteskap. I Harry Graves fikk Richard Starkey en farsfigur, og Starkey har selv sagt at han lærte mildhet fra Graves. Den 17. april 1954, etter at Elsie og Richard Starkey den eldre skilte seg, giftet Harry Graves og Elsie Starkey seg. Starkey ønsket Graves velkommen som stefar, men fikk større utfordringer litt over en måned senere, da han ble syk med lungehinnebetegnelse. Dette utviklet seg til tuberkulose, og han ble sendt til Wirral der luften var friskere. Dette ble spikeren i kisten for Starkeys skolegang, men det startet hans fascinasjon for trommer da en musikklærer tok med slagverkinstrumenter.
== Band før The Beatles ==
Det var i utgangspunktet et tøft miljø i Dingle, men med fremveksten av Teddy Boys ble det hakket verre. Ringo Starr ble med i den lokale gjengen, fordi alternativet var å ikke ha noen som beskyttet seg, og bli banket opp av alle. Han så bruk av kniv og rørgjenstander i voldelige gatekamper, men tok liten del selv, ettersom han var «sykehusgutten». Starkey hadde ingen ønske om videre skolegang, og i 1956 fokuserte han på å få seg jobb. Han hadde to mislykkede forsøk, begge etter at Harry Graves hadde puttet ut følere. Først jobbet han som løpegutt ved British Railways, men mistet jobben da han strøk på den fysiske testen. Deretter jobbet han som barmann på TS «St. Tudno» mellom Liverpool og nord-Wales, men fikk sparken da han møtte opp full på jobb og skjelte ut sjefen. Deretter fikk Ringo en lærlingplass hos H. Hunt & Co, et firma som produserte utstyr til gymsaler og andre sportsarenaer. Til 16-årsdagen fikk han en signetring av moren, og til jul et trommesett av Harry Graves.
Starkey ble god venn med en kollega fra Hunts, Roy Trafford. Begge var glade i rock and roll og country. De to og Starkeys nabo Edward Miles dannet et skiffle-band med Miles (med psevdonymet Eddie Clayton) på gitar og vokal, Starkey på trommer, Roy Trafford på te-kistebass i tillegg til John Dougherty (vaskebrett) og Frank Walsh (gitar). De tok navnet «The Eddie Clayton Skiffle Group». Skiffle passet utmerket godt til Starkey, da musikkstilen krevde lite trening, og Starkey hadde hatt problemer med å øve hjemme på grunn av klager fra naboer. Eddie Clayton Skiffle Group fikk flere oppdrag, særlig på Peel Street Labour, men også på Wilson Hall, The Cavern og ved flere skiffle-konkurranser.I 1959 forlovet Miles seg, og bandet ble oppløst, noe som passet godt med at skiffle på den tiden var på vei ut. Dette betydde at Starr sto uten band, men han bestemte seg for å starte sitt eget. Han fikk med seg Jimmy Roughley på klarinett, Roy Trafford på gitar, Johnny Moony på trompet, en pianist og en på tekiste-bass. Mooney kunne bare spille When the Saints Go Marching In, Roughley kunne bare spille i b-dur, pianisten kunne bare spille i C-dur, og Trafford var «ganske god». Etter et par øvinger ble bandet, som aldri rakk å få et navn, oppløst. Starr var imidlertid så anerkjent at det ledende bandet Darktown ville at han skulle spille med dem.Starkey ble i stedet med i The Raving Texans, som skiftet navn til Rory Storm and the Hurricanes. Andre medlemmer var Al Caldwell (med scenenavnet Rory Storm) (gitar/vokal), Johnny Byrne (gitar/vokal), Paul Murphy (gitar/vokal), Reg Hales (vaskebrett) og Jeff Truman (tekiste-bass). Oppsettet ble etter hvert endret til at Storm ble vokalist, Byrne spilte rytmegitar, Charles O'Brien sologitar, Wally Eymond bass/vokal og Starkey trommer. Endringen viser at de beveget seg i retning mer rock and roll. Dette var med på å gjøre dem til det mest populære og ambisiøse bandet i Liverpool. Rory Storm var en stor entertainer, og det var mye takket være ham at bandet ble så stort som det ble. De ble til og med nevnt i samme åndedrag som Gene Vincent da det skulle arrangeres en konsert i Liverpool. I tillegg til at bandet skiftet navn, tok flere av medlemmene også nye kallenavn. Byrne ble Johnny Guitar, Eymond ble Lu Walters, O'Brien ble Ty Brian og Starkey ble Ringo Starr.Starr fikk et problem da det gikk så bra. Bandet ble tilbudt 25 pund hver for å spille på feriekolonien Butlin's, men om han takket ja til det, måtte han også slutte som lærling før han var ferdig med læretiden. En trygg jobb hjemme ble dermed veid opp mot et liv som musiker. Caldwell overtalte Starr til å velge det sistnevnte. Rory Storm and the Hurricanes var førstevalget til Allan Williams da han skulle finne nye band i Hamburg etter at Derek and the Seniors hadde hatt stor suksess, men de kom først i oktober ettersom de hadde takket ja til Butlin's. Da hadde allerede The Beatles takket ja - ettersom også Gerry & The Pacemakers takket nei - og de to bandene spilte mye på rundgang, nitti minutter på, nitti minutter av. Fra tid til annen spilte Ringo Starr med The Beatles når Pete Best ikke kunne stille.
Det gikk imidlertid ikke bare på skinner, og i 1961 var Starr arbeidsledig og vurderte å flytte til USA. I 1962 fikk han en god avtale der han kunne spille i bandet til Tony Sheridan, et av de største navnene i Hamburg, for 30 pund og en leilighet inkludert. Starr var med i en periode, men fikk hjemlengsel, og ble med på en ny sesong hos Butlin's da sommeren kom. Samtidig var George Martin misfornøyd med trommingen til Best i The Beatles. Etter at de bestemte seg for å droppe Best, ble Ringo Starr kontaktet. Først var det George Harrison som oppsøkte Ringo hjemme hos Elsie Starkey, og så tok John Lennon kontakt per telefon. Den 16. august 1962 ble Starr med i The Beatles på betingelse av at han klippet håret som dem.
== The Beatles ==
Starr var den eldste i bandet. Han hadde vokst opp i et tøft miljø, og i motsetning til de andre hadde han også vært med i en Teddy Boys-gjeng. Han hadde markert seg som medlem i en rekke band, og var anerkjent. Han hadde derfor vunnet respekt hos de andre medlemmene i The Beatles lenge før han selv ble med. I tillegg matchet han deres humor og personlighet klart bedre enn Pete Best.Starr hadde opplevd at fans i Liverpool dårlig taklet at han erstattet Pete Best. På den første konserten etter byttet, den 18. august 1962, hadde Harrison fått et blått øye av fans av Pete Best, og flere i publikum ropte «Pete forever, Ringo never». Enda halve fanskaren protesterte i den første konserten med Ringo, forløp den neste konserten fire dager senere uten publikumsprotester.
=== Fra nervøsitet til trygghet (1962–1964) ===
Den 4. september dro bandet for å ta opp to sanger. Den første var en coverlåt med tittelen How Do You Do It? som ingen av bandmedlemmene ville spille, og som etter hvert ble gitt videre til Gerry & The Pacemakers. Den andre var Love Me Do. De hadde tatt den opp tidligere, da med Best på trommer, den 6. juni. Martin hadde da gitt råd til bandet om hvordan de skulle forbedre sangen, og hadde anbefalt å bruke en annen trommeslager enn Best til å ta opp singlen. Martin hadde ikke anbefalt dem å bytte ut Best med Starr, men bare å bruke en studiomusiker under opptaket.Etter opptaket den 4. september var Martin ikke fornøyd med trommingen til Starr heller. Ifølge McCartney var Martin skuffet over at Starrs stortromme ikke hektet seg på basslinjen, noe som var vanlig i opptak på den tiden. Det ble avtalt å prøve et nytt opptak den 11. september. Da Starr kom på den nye innspillingen av «Love Me Do», tok ikke Martin sjansen på at Starr holdt nivået, og leide inn den skotske studiomusikeren Andy White, og Starr ble degradert til tamburin. Dette gjorde Starr svært skuffet. Starr var imidlertid ikke den eneste som ikke leverte på opptaket, og selv uten ham tok det 15 forsøk på å finne en versjon som var bra nok til at Martin likte den – flere forsøk enn noen andre sanger på debutalbumet bortsett fra tittelsangen (18 forsøk).
Usikkerheten rundt konsertene kombinert med at White hadde blitt hentet opp, gjorde at Starr var bekymret for at han selv hadde en kort karriere i bandet. Imidlertid var Starr eneste trommeslager da The Beatles' neste single, «Please Please Me» ble spilt inn den 26. november med Starr på trommer, og White hadde ikke blitt hentet inn mer enn den ene dagen. «Please Please Me» var også en større hit enn forløperen.
På debutalbumet fikk Starr synge en cover av The Shirelles' «Boys», en sang både Starr og The Beatles med Best hadde fremført flere ganger tidligere. Dette startet en trend der Ringo Starr sang en sang på samtlige album, A Hard Day's Night og Let It Be unntatt, og på sangen «Matchbox», en annen Perkins-sang, og også en som The Beatles hadde overlatt til sin trommeslager Pete Best i Hamburg.
Starr var imidlertid også populær blant fansen, noe Maureen Cox fikk oppleve i form av drapstrusler og angrep fra andre jenter. Hans økte popularitet på begge sider av Atlanterhavet fikk blant annet som resultat at trommeprodusenten Ludwig doblet salget av trommer etter at The Beatles dukket opp på Ed Sullivan Show.
Under de tallrike pressekonferansene, som gruppa måtte gjennom da Beatlemania brøt løs, utmerket Ringo seg med humoristiske uttalelser. Starrs humor var både direkte og ufrivillig, og hans mange snublende munnhell er blitt verdenskjente. Hans klønete uttrykk, kalt «ringoismer» inkluderer «A Hard Day's Night» og «Tomorrow Never Knows». I filmen A Hard Day's Night fikk Ringo rollen som en lakonisk og klovnete utgave av seg selv. Alle medlemmene fikk sin egen del, men McCartneys ble sløyfet. Ringo skulle egentlig ha en lengre dialog med en gutt, men han møtte opp omtrent rett fra en nattklubb og var i så kraftig bakrus at han ikke kunne si mange replikker. I stedet filmet de ham mens han gjorde forskjellige ting. Denne scenen, kalt «lonely guy»-delen av Ringo, ga ham gode kritikker. Ringo Starr fikk også gode kritikker for sin innsats i flimen Help!.I juni 1964 ble Starr igjen syk, kortvarig denne gangen, med halsbetennelse, og måtte fjerne mandlene. The Beatles var på vei ut på en turné, og brukte Jimmie Nicol som erstatter. Så fort Starr var frisk, var han tilbake i bandet igjen. Harrison var usikker på om de kunne dra på turné uten Starr, da det ikke var The Beatles uten ham.
=== Turnéslutt og etablert liv (1965–1967) ===
Starr hadde klare bånd til sin arbeiderklasseoppdragelse, og lurte ofte på hva han skulle med alle de tingene han hadde fått som følge av suksessen. Da Starr fikk sin MBE, ble han spurt av dronningen om det var han som hadde startet bandet, og han svarte at «Han kom sist, han var den lille karen», muligens i overført betydning. Også Cox nevnte i et intervju at hun alltid opplevde at Starr hadde et stort mindreverdighetskompleks.Etter et svært hektisk turnéliv, og særlig kontroversene rundt Lennons uttalelser om at The Beatles var større enn Jesus, ble bandet, Starr inkludert, lei av å turnere. På det daværende tidspunktet var tre av de fire beatlene gift, etter at Harrison giftet seg med Pattie Boyd i 1966.For de tre begynte et mer etablert liv. Starr og Cox flyttet til Surrey, og han hadde tatt kontakt med den lokale golfbanen og blitt med Lennon på den lokale puben.Starr kommenterte svært sjelden musikkinnspillingen, men da han først hadde noe å si, ble han ofte hørt. Han hadde beskjeden interesse for studio-teknikk, og var derfor mye passiv i opptakene til Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Starr sa selv at han hadde så mye fritid at han lærte seg å spille sjakk. Samtidig var det i denne perioden (1965-1967) at han virkelig bidro kunstnerisk til bandet med trommespill på «Ticket to Ride», «Rain», «Tomorrow Never Knows» og «A Day in the Life». Starrs evne til å spille i mange tempo og i mange forskjellige sjangre kom godt med i denne perioden.
=== Bandets sammenbrudd (1968–1970) ===
Starr var med på gruppens engasjement i meditasjon, og ble motvillig med til Rishikesh i India. Imidlertid hadde han mageproblemer etter en oppvekst med mye sykdom, og tålte ikke maten i India. Han og Maureen Cox dro hjem først av alle, og oppsummerte at det minte ham om Butlins feriekolonier.Langt verre var det da sangene fra oppholdet i Rishikesh skulle spilles inn til The Beatles-albumet. Etter mye intern kniving og krangling bestemte Starr seg for to ting: Han følte at han ikke spilte bra nok, og at de tre hadde et samhold han ikke var del av. Som resultat av dette dro han vekk 22. august 1968. Han opplevde at han senere forsto at alle de andre hadde følelsen av at de tre andre hadde en kjemi de selv ikke var med på. De andre tre sendte rosende telegrammer til ham og ba ham komme tilbake, og da han først kom, hadde Harrison dekket stolen hans med blomster. Perioden borte hadde Starr brukt til å ta seg en ferie på yachten til Peter Sellers, og det var der han skrev «Octopus's Garden». Det ble imidlertid «Don't Pass Me By» som ble hans første egenkomponerte låt til å bli gitt ut, og den ble skrevet i 1964.Det ble imidlertid klart at økonomiske problemer med Apple Corps og interne krangler hadde kostet. I et intervju med BBCs radioreporter David Wigg den 21. januar 1969 fikkStarr et spørsmål om de er like nærme hverandre som tidligere. Han svarte:
«Ja, du vet, det er det berømte ordtaket at den man elsker tukter man. Og vi er veldig glade i hverandre, og vi vet det alle. Men vi fortsetter å såre hverandre av og til. Du vet... når vi bare misforstår hverandre og går vekk, og så bygger det seg opp til noe større enn det noen gang var. Så må vi gå i dybden og få det unnagjort, vet du. Ordne opp. Og derfor er vi fortsatt veldig nære.»Apples dårlige økonomi og den påfølgende sparkingen av venner gikk innover Ringo, men samtidig så han behovet for å sparke folk som han mente ikke gjorde jobben - eller nødvendigheten av å få Peter Brown til å sparke dem, som han forklarte til TV-programmet Late Night Line-Up med forklaringen at de alle var feiginger som ikke likte å sparke noen.
== Solokarriere ==
Jeg er flink. Jeg har god timing og god rytmeforståelse. Jeg prøver å holde alt stødig og samlet fremfor å bli for ivrig – sangen kan jo lett ende opp dobbelt så rask som når den startet dersom en blir for ivrig.
Lennon hadde kommentert at han forlot bandet i november 1969, men lovte å holde det skjult til etter at Klein hadde ordnet avtaler med Capitol Records. McCartney trakk seg tilbake til Skottland som følge av dette. Han planla sitt solo-album McCartney, og gikk med på å slippe det etter Let It Be. Imidlertid fikk han høre Phil Spectors overdrevne bruk av strykere, messingblåsere og kor på sangene, og ble rasende. Ettersom Klein nektet å forandre på noe og Spector ikke var å få tak i, bestemte McCartney seg for å slippe albumet den 10. april, noe som ville kollidere med Let It Be. Starr oppsøkte McCartney for å forhandle, men McCartney var i et ekstremt dårlig humør og kastet ut Starr. Starr ble sjokkert, men gikk deretter til de andre og anbefalte at de skulle la McCartney få det som han ville.
=== To album på ett år (1970) ===
McCartney var ikke det eneste soloalbumet som ville kollidere med Let It Be. Enda Lennon hadde gitt ut soloalbum med Yoko Ono og Harrison hadde gitt ut filmmusikk på egen hånd, var det Starr som ga ut det første soloalbumet i tradisjonell forstand med Sentimental Journey, et album med svisker fra før rocketiden der han hadde fått hjelp fra George Martin og Paul McCartney blant flere. Albumet ble sluppet 27. mars 1970, og hadde kommentarer som handlet om at han lurte på hva han skulle gjøre nå som alt var over - altså slapp han nyheten om at The Beatles var over før McCartney gjorde det 20 dager senere.
Sentimental Journey solgte godt nok til å igangsette Starrs karrière på egen hånd, selv om det ikke var i nærheten av salgstallene til McCartney eller All Things Must Pass. Starr fulgte opp samme år med country-LP-en Beaucoups of Blues. Den ble spilt inn i Nashville med hjelp av blant andre The Jordanaires, Elvis Presleys gamle backinggruppe. Sangene der var skrevet spesielt for Ringo Starr, og han plukket ut de han likte best.
=== Kommersielle takter (1971–1974) ===
Mange fans var ute etter mer kommersielle låter, og de ble ikke skuffet. I 1971 kom hitsingelen «It Don't Come Easy» ut. Sangen var en glam rock-låt laget i samarbeid med George Harrison, som likevel igjen lot Starr få all æren for komposisjonen. Dette ble Starrs første hit etter oppløsningen, og passet godt inn i den kommende soft rock-stilen i 1970-årene. Sangen var opprinnelig skrevet tidlig i 1970, men ble utsatt av de to LP-ene og gitt ut først året etter. Starr fikk hjelp av både Harrison, Klaus Voormann på bass, Ron Cattermole på saksofon og Badfinger som korere. Singlen kom på femteplass i Storbritannia og fjerdeplass i USA.B-siden på albumet, «Early 1970», er Ringo Starrs oppsummering av situasjonen mellom The Beatles' medlemmer. Han håper på å spille med McCartney, vet at han kommer til å spille med Lennon og spiller allerede med Harrison - noe som stemmer bra ettersom Harrison spiller piano og gitar på denne sangen. Samme år deltok Starr også på Bangladesh-konserten, som ble arrangert i New York på initiativ av George Harrison.
Året etter ble en ny suksess, også den en munter glam rock-låt. «Back Off Boogaloo» endte opp på niendeplass i USA, men tok en andreplass i Storbritannia, og så denne med hjelp fra Harrison. Dermed hadde Starr hatt to hits på kort tid etter de to første, langt mindre kommersielle, albumene.
Det neste albumet var også langt mer kommersielt tilgjengelig enn de to første. På albumet Ringo hadde han hjelp av samtlige eks-medlemmer av The Beatles:
George Harrison på «I'm the Greatest», «Photograph» (som han skrev sammen med Starr), «Sunshine Life for Me (Sail Away Raymond)» (som han skrev), «You and Me (Babe)» (som han skrev sammen med Mal Evans)
John Lennon på «I'm the Greatest» (som han skrev)
Paul McCartney på «You're Sixteen» og «Six O'Clock» (som han skrev)I tillegg fikk Starr hjelp av Billy Preston, Klaus Voormann, Marc Bolan, medlemmer av The Band, Harry Nilsson og Martha Reeves blant andre. Voormann spilte som eneste i tillegg til Starr både med Harrison, Lennon og McCartney. Albumet ble sluppet i USA 2. november og i Storbritannia den 23. november. Det nådde andreplass i USA, slått av Elton John «Goodbye Yellow Brick Road», topp 10 i Storbritannia og førsteplass i Canada, Spania og Sverige. Låtene «Photograph» og «You're Sixteen» toppet singlelistene i USA, mens "Oh My My" nådde femteplass.
I 1974 kom Starr med sitt fjerde studioalbum, Goodnight Vienna, og han fikk hjelp av mange av de andre som deltok på det forrige albumet. Imidlertid var McCartney og Harrison opptatt med egne prosjekter, og bare Lennon hjalp ham. Lennon Skrev tittelsangen og spilte på All by Myself og Only You (And You Alone). Til gjengjeld fikk han også hjelp av Elton John. Albumet ble ikke en like stor suksess som Ringo, men det solgte godt. De to covrene «Only You (And You Alone)» (originalt av The Platters) og «No No Song» nådde høyt opp på de amerikanske hitlistene, men han hadde begrenset suksess i hjemlandet.
=== Sviktende karriere og alkoholproblemer (1975–1978) ===
På tross av at han hadde suksess som artist, innrømmet Starr i 2015 at årene etter The Beatles var veldig tøffe, og det tok ham nesten tjue år å komme seg over dem. Starr begynte med tung drikking, og etter hvert narkotika, i midten av 1970-årene, og han uttalte til Daily Express i 2010 at man kunne høre at kvaliteten på platene gikk ned ettersom misbruket tiltok. Ringo Starr var med i drikkeklubben The Hollywood Vampires med Nilsson, Lennon, Alice Cooper og Keith Moon.I 1975 ble Ringo Starr skilt fra sin kone (se Privatliv), og det ble ikke gitt ut et album det året bortsett fra samlealbumet Blast From Your Past, som endte på 30.-plass i USA. Dette ble hans siste album på Apple, og EMI ga ham ikke fornyet kontrakt. Året etter fulgte Ringo opp med albumet Ringo's Rotogravure, der han igjen fikk hjelp, stort sett i form av skrevne låter, fra sine tre tidligere bandmedlemmer. Albumet ble imidlertid ingen suksess. Singlene "A Dose of Rock'nRoll" og "Hey Baby" nådde henholdsvis en 26 og 74 plass på de amerikanse listene. Det gikk enda dårligere da Ringo brøt med formelen med å hente inn hjelp fra tidligere bandmedlemmer i 1977 og prøvde seg på et disco-album med Ringo the 4th i 1977. Deretter ga han ut Bad Boy, men heller ikke dette ble en suksess. Starr, som holdt skuespillertradisjonen noenlunde ved like, spilte i et 48 minutter langt komishow kalt Ringo, men ofte som «Ognir Rrats» etter en av hovedpersonene, altså Ringo Starr baklengs.Rett før Bad Boy kom barneplaten Scouse the Mouse, der Starr har stemmen til hovedpersonen, en mus fra Liverpool, og han synger åtte av de femten låtene på platen.
=== Ti tunge år (1979–1988) ===
I 1979 måtte Starr legges inn på sykehus med livstruende tarmsmerter, og fikk operert bort deler av tarmen. Senere på året brant hans hus i Los Angeles opp, og han mistet mye av sine Beatles-memorabilia i brannen.Året etter startet han med å filme den ubetydelige filmen Caveman, men viktigere enn selve filmen var at han møtte Barbara Bach. Det nye forholdet kom mens han jobbet med sitt nye album, som skulle hete Can’t Fight Lightning. Her fikk igjen Ringo Starr hjelp fra sine tre ekskollegaer fra The Beatles. McCartney skrev to låter og Harrison én. Lennon ga ham sangene «Nobody Told Me» og "Life Begins at Fourty". Da John Lennon ble skutt 8. desember mistet Starr midlertidig interessen for albumet, og Lennons sanger ble ekskludert av respekt. Columbia Records var lite begeistret for albumet, så Starr kom seg ut av det og jobbet i stedet med Neil Bogart i Boardwalk Records, et datterselskap av RCA. Bogart var begeistret for albumet, og hjalp til med å få den gitt ut under navnet Stop and Smell the Roses. Det oppnådde en 93.-plass på hitlistene i USA, og singelen «Wrack My Brain», skrevet av Harrison, kom på 37.-plass. Det var et skritt i riktig retning etter Bad Boy, men et lite et.
Starr hadde nok en gang mislyktes i å slå gjennom siden Goodnight Vienna, men han jobbet med ett forsøk til. Sammen med Joe Walsh fra The Eagles, skrev han sanger til et nytt album, med den spøkefulle tittelen Old Wave, et spill på musikkstilen new wave. Til tross for at Walsh, Gary Brooker, John Entwhistle og Eric Clapton var på albumet og det inkluderte en jam med dem, ble ikke albumet sluppet verken i USA eller i Storbritannia, men i Canada, Tyskland, Brasil, Mexico, Australia New Zealand og Japan.Starr hadde dermed mislyktes igjen med solo-karrièren, og film-karrièren så heller ikke særlig lysende ut. Han fikk større alkoholproblemer, og ble vanskelig for pressen å handskes med. Starr og Bach var uadskillelige, og sluttet å gjøre filmoppdrag med mindre begge kunne være med, som i McCartneys Give My Regards to Broad Street. I tillegg til dette tok Starr på seg å være den opprinnelige fortellerstemmen i Lokomotivet Thomas og vennene hans (1984-1986). I 1988 stilte han og George Harrison opp for å bli inkludert i Rock and Roll Hall of Fame.
Likevel var alkoholproblemene alltid til stede. Han var så full at han i 1987 måtte gå rettens vei for å forhindre at innspillinger han hadde gjort klart beruset ikke ble gitt ut. I 1988 forsto han og Bach at situasjonen var så alvorlig at de måtte legges inn for avrusning. Den 11. oktober 1988 ble de med på et treukers avrusningsprogram i Tucson, Arizona.
=== All-Starr Band, gode kritikker og svake salgstall (1989–1999) ===
Starr hadde lenge hatt en idé om å samle sammen venner fra rockebransjen til en supergruppe, men det var først etter avrusningen at det i det hele tatt lot seg gjøre. I samarbeid med David Fishof fikk han 1989 gjennomført dette. Bandet inkluderte Joe Walsh, Rick Danko og Levon Helm fra The Band, Clarence Clemons og Nils Lofgren fra The E Street Band, Billy Preston og Jim Keltner og fikk navnet Ringo Starr & His All-Starr Band. Konseptet med The All-Starr Band var at alle skulle fremføre sine sanger da de spilte sammen. Starr byttet også ut medlemmer fra tid til annen. Tidligere bandmedlemmer inkluderer Todd Rundgren, Roger Hodgson fra Supertramp, John Entwistle fra The Who, Gary Brooker fra Procol Harum, Peter Frampton, Greg Lake fra Emerson, Lake and Palmer og Jack Bruce fra Cream. Også Bruce Springsteen gjorde en spontan gjesteopptreden.Turneringene ble en suksess, og tok vekk presset. Den første platen Starr ga ut etter rehabiliteringen var med nettopp The All-Starr Band. Han fortsatte å gi ut album på egen hånd også, og det første nye soloalbumet siden 1983 var Time Takes Time (1992), et album som flørtet med 60-talls pop og som fikk gode kritikker..I 1995 ble Ringo opptatt med «Anthology»-prosjektet. Han deltok både på «Real Love» og «Free as a Bird», og på den sistnevnte ble han nevnt som medkomponist. Etter prosjektet sa Ringo at «Å spille inn de nye sangene virket ikke kunstig i det hele tatt, det var veldig naturlig og mye moro, men også emosjonelt til tider. Men det var slutten på en æra. Det er ikke noe mer vi kan gjøre som The Beatles». Harrison svarte lakonisk at han håpet at noen kom til å gjøre det samme når han døde, å ta vare på alle de elendige innspillingene og gjøre dem til hits.Ringo hadde i lang tid hjulpet sine tidligere bandmedlemmer, og i 1997 hjalp han til på albumet Flaming Pie av McCartney. Året etter ga han ut albumet Vertical Man. Igjen samarbeidet han med Harrison og McCartney, men også med Alanis Morisette og Scott Weiland (Stone Temple Pilots). Albumet fikk gode kritikker, men solgte bare brukbart. Det ble en 61.-plass på hitlistene som best. Samme år spilte Starr, med venner inn Ringos VH1 Storytellers, den 23. Storytellers i rekken. Tiåret ble avsluttet med I Wanna Be Santa Claus, en juleplate som fikk god omtale, men som bare ble utgitt i USA, og med liten støtte fra plateselskapet, nå Mercury Records.
=== Konserter og album (2000–) ===
Harrison hadde vært kreftsyk en stund, og det var ingen overraskelse da han gikk bort den 29. november 2001. Igjen markerte dette en periode med uvirksomhet for Starr. På årsdagen ett år senere deltok han sammen med Paul og andre musikervenner i «Concert for George» i Royal Albert Hall i London arrangert av Eric Clapton. Konserten ble i sin helhet utgitt både på DVD og CD i 2003. I 2003 var Ringo plateaktuell med «Ringo Rama», en plate gitt ut på Koch Records, og med mer rock enn forgjengeren. Igjen fikk plata gode omtaler, men salget var dårlig. Allmusic.com foreslo at Starr med suksessen til All-Starr Band hadde sluttet å sikte høyt og heller gi ut de albumene han selv ønsket. Sangen «Never Without You» var dedisert til og handlet om Harrsion.Ringo Rama var omkranset av tre utgivelser med All-Starr Band, en før og to etter. Det neste soloalbumet til Starr var Choose Love, som hadde færre gjesteopptredener fra stjerner og ifølge kritikerne ga det følelsen av at Starr og hans faste musikere var mer avslappede (Allmusic.com), enn vennlig avsporing (John Metzger, Music Box) og med sjarme, karisma, oppriktig fremføring og gjennomført budskap (Star News). Heller ikke Choose Love solgte særlig godt.
I 2005 ble det bestemt at Starrs barndomshjem de første tre årene i Madryn Street skulle rives, noe Starr uttalte at han var skuffet, men ikke overrasket, over. Etter protester fra fans og andre ble det avgjort i 2012 at huset fikk stå.Starrs neste studioalbum kom i 2008, også dette nostalgisk, men for hjembyen Liverpool. Albumet, med navnet Liverpool 8, var produsert av Dave Stewart og ble gitt ut på Capitol Records. Det solgte i over 31 000 eksemplarer, i seg selv beskjedent, men et skritt i riktig retning. Han fulgte opp med Y Not, som solgte i omtrent like stort opplag, i 2010. Her fikk han god hjelp fra Paul McCartney som deltok med gjestevokal på "Walk with Me" og spilte bass på "Peace Dream" I 2012 ga Starr ut Ringo 2012, denne mer på egen hånd. Albumet inkluderer mye nostalgi for Liverpool og gamle dager, men også noe nytt.Etter initiativ fra McCartney ble Ringo Starr som den siste beatle inkludert i Rock and Roll Hall of Fame. For det meste fortsetter Starr å spille med All-Starr Band og å gi ut album, med Postcards from Paradise (2015) som foreløpig siste album i anledning inkluderingen i Rock and Roll Hall of Fame.
== Ringo som trommeslager ==
Siden Ringo er venstrehendt, men lært opp i høyrehendt tromming, fikk han en unik lyd som passet godt i The Beatles. Han brukte også Tom-tom-tromme oftere enn skarptromme, og venstrehendt-måten han spilte på gjorde at han gikk motsatt retning da han gikk gjennom trommene enn den tradisjonelle. Starr var også flink til å variere mellom forskjellige trommestiler, noe som kom godt med senere. Starr holdt også trommestikkene annerledes enn tidligere trommeslagere, da han som venstrehendt holdt begge stikkene likt, og ikke venstre trommestikke mer som spisepinner.I The Beatles var Starr i liten grad dominerende som trommespiller. Han hadde ingen soloer med unntak av «The End», den aller siste sangen de spilte inn, men han fokuserte i stedet på å være den trygge perkusjonisten som alltid var i tempo og som greide å omstille seg til de mange nye kravene til bandene. Geoff Emerick har kommentert at kroppsfasongen til Starr kan ha spilt en rolle, ettersom han var liten og dermed ikke alltid hadde styrken til å slå så hardt på trommene som ble forventet etter hvert. Likevel har Starrs tromming påvirket en rekke musikere. Journalist Robyn Flans skrev i «Percussive Arts Society» at han ikke kan holde telling på alle de trommeslagerne som har fortalt han at Ringo startet deres lidenskap for trommer etter at de ble introdusert til The Beatles' musikk. Trommeslager for Journey Steve Smith sa om Starr at:
«Før Ringo ble slagverksstjernene målt i deres evner på soloer og deres virtuositet. Ringos popularitet skapte et paradigmeskifte i hvordan publikum så på trommeslagere. Vi så på trommeslagerne som en likestilt del i komposisjon. En av Ringos store kvaliteter er at han skapte unike, stylistiske trommedeler for sangene til The Beatles. Hans deler er så knyttet til sangen at du kan høre på en del av Ringos tromming uten resten av musikken og fortsatt kjenne igjen sangen».Samtlige andre medlemmer av bandet verdsatte Starrs tromming høyt også etter at bandet ble oppløst. Da McCartney introduserte Starr til Rockens æresgalleri, sa han at i andre band ser de på trommeslageren for å finne ut om han øker eller senker tempoet, mens man trengte ikke å se når det gjaldt Ringo. Harrison kommenterte at «Ringo har den beste backbeat jeg noen sinne har hørt, og han kan holde på 24 timer i strekk.».Det verserte et rykte om at John Lennon som svar på spørsmålet om Ringo var den beste trommeslageren i verden svarte at Ringo ikke engang var den beste trommeslageren i The Beatles. Dette er nok et feilsitat, og kan stamme fra komikeren Jasper Carrott i 1983, nesten tre år etter at Lennon ble skutt. Carrott igjen kan ha hentet inspirasjon fra en vits fra BBCs Radio Active, et komiprogram som fortalte vitsen i 1981. Tvert imot sa John Lennon at «Ringo er en forbanna god trommeslager. Han er ikke teknisk god, men jeg synes at Ringos tromming er undervurdert på samme måte som Pauls basspill er undervurdert.(...)Jeg tror Paul og Ringo er på høyde med hvilke som helst av rockemusikerne.»Andre kommentarer om Starr er langt mer positive. Phil Collins sa om Starrs trommeinnsats på sangen «A Day in the Life» at «Ringo er grovt undervurdert. Trommingen på sangen «A Day in the Life» er veldig komplisert. Du kan ta en dyktig trommeslager i dag og si «Jeg vil ha det sånn». Han ville ikke visst hva han skulle gjøre.» En rekke artister beskrev hans unike evne til å tilpasse seg sangene raskt i anledning Starrs inkludering i Rockens æresgalleri.
== Andre aktiviteter ==
Starr har også vært involvert i andre prosjekter, både innen film (skuespiller, regissør og produsent) og møbeldesign.
=== Film ===
Starr fikk god tilbakemelding på sitt skuespiller-talent i både A Hard Day's Night og Help!. Verken han eller de andre fikk store tilbakemeldingen på Magical Mystery Tour, men Starr sa selv at han ikke så på det som «sin» film.I 1968 debuterte han som skuespiller utenom The Beatles med komedien Candy i 1968, der han spilte en liten birolle. Han fulgte opp med den mørke komedien The Magic Christian i 1969, med en bærende rolle som hovedpersonens adoptivsønn. Hans neste filmoppdrag var som en dverg som var Frank Zappas alter ego i 200 Motels i 1971. I cowboyfilmen Blindman samme år spilte han rollefiguren «Candy», en brutal, men litt enkel skurk. Det nærmeste man kan kalle en suksess, That'll Be the Day fra 1973, spilte han en utgave av seg selv, en teddy boy i 1950-årenes Storbritannia. Etterpå var han med i Son of Dracula i 1974, Lisztomania (1975), Sextette i 1978 og Caveman (1981). I 1980-årene gikk han tilbake til biroller, som seg selv i Give My Regards to Broad Street og oppdrag som forloren skilpadde i Alice in Wonderland.I tillegg til skuespiller, har Starr også jobbet som regissør og produsent. Han var regissør for filmen Born to Boogie (1972), en dokumentar om en konsert med Marc Bolan og T.Rex. Enda han sa at han likte å være regissør, har han ikke gjentatt det på andre prosjekter enn promo-videoer. Han var også produsent på Son of Dracula, noe han sterkt mislikte.
=== Møbler ===
I 1969 ble Starr med på å stifte et selskap med Robin Cruikshank, Ringo or Robin International, forkortet ROR. Logoen besto av to R-er og en O med en stjerne i midten. Stilen var i hovedsak art deco, og ROR International lagde ofte materialer i glass og metall, men også i tre. Møblene hadde upretensiøse navn som «Laid Back», «City Slicker», «Square Chair» og «Flash Harry».Ringo Starr var involvert fram til 1986, da han trakk seg ut.
== Privatliv ==
Starr er vegetarianer, avholdsmann, praktiserer yoga og trener mye Han ble også personlig kristen på 2000-tallet. I et intervju i 1977, uttalte daværende kjæreste Nancy Andrews at Starr hadde innrømmet at han var manisk depressiv.
=== Uheldige uttalelser ===
I 1963 uttalte John Lennon at Ringo Starr pleide å spille med dem før han ble med bandet fordi Best hadde perioder med sykdom, og Ringo Starr kommenterte at Best tok piller som gjorde ham syk. Ettersom Best aldri tok preludin, og ettersom han ikke særlig ofte var syk, saksøkte Best de to. Saken ble holdt utenfor rettssystemet, og Best fikk en sum som erstatning.Starr fikk problemer med hjembyen han ikke har bodd i siden han ble med i The Beatles da han i 2008 kommenterte til Jonathan Ross at han ikke savnet noe ved byen. Uken før hadde Starr vært æresgjest ved åpningen av Liverpool som europeisk kulturhovedstad. Der hadde han sagt at han hadde forlatt Liverpool, men aldri skuffet byen, og at han var «så nære» å flytte tilbake. Kommentarene til Ross var gjort i et humoristisk lys, men han gjentok spøkefullt at han var «så nære» å besøke sitt gamle nabolag og han benyttet ikke muligheten til å skryte av Liverpool som europeisk kultur-hovedstad som Ross innledet med, noe som tok noe av troverdigheten fra kommentaren tidligere vekk. Liverpools daværende byrådsleder Warren Bradley sa at kommentaren var «typisk Ringo, men ikke hjelpsom». Starr ba om unnskyldning for kommentaren i 2011, men la til at han bare ba om unnskyldning til de som ble fornærmet som faktisk bodde i Liverpool, og at han ikke trodde «ekte» scousere ble fornærmet.Samme år kommenterte han på en video på fansiden at han ønsket at fansen sluttet å sende fan-mail og ting han skulle signere. Dette skapte kontroverser, og Starr forklarte at dette skyldtes at han var lei av at ting han hadde signert endte opp på eBay.Senere sammenliknet han Liverpool med den kriminelt sterkt belastede byen Compton utenfor Los Angeles, men denne gangen var det stort sett bare Daily Star som lot seg hisse opp over sammenlikningen.
=== Romantiske forhold ===
Starr har giftet seg to ganger, forlovet seg to til og hatt flere andre korte forhold. I 1957 møtte Ringo Geraldine «Gerry» McGovern, som jobbet ved en fabrikk. De to var et par i fire år. I 1959 forlovet de seg, og Ringo fikk dermed sin andre ring. Imidlertid ville McGovern at Starr skulle slutte å spille trommer og få seg en «skikkelig jobb», og da Starr valgte Butlin's foran å fullføre lærlingtiden ved Hunt and Son, ble det slutt mellom dem.
==== Maureen Cox ====
Starr hadde deretter et av-og-på-forhold til Maureen Cox, men da hun ble transportert til London for å være i nærheten av Starr da han fikk mandlene fjernet i 1964 var det klart at det var alvorlig. Da det ble oppdaget i januar 1965 at hun var gravid, ble et bryllup raskt arrangert den 11. februar i Caxton Hall. Brian Epstein var forlover, George Harrison var vitne og John og Cynthia Lennon var gjester - McCartney var i Tunisia, og kunne ikke komme på så kort tid. I september ble sønnen Zak Starkey født - fornavnet kom av at Starr alltid hadde ønsket seg det navnet selv, og det betydde lite. Pressen fokuserte mest på om han hadde hår og Ringos nese, til hvilket Ringo svarte ja, entusiastisk på det første spørsmålet og med bekymring på det siste. Han sa også at han håpet Zak ikke kom til å spille trommer - gjerne band, men ikke trommer med all den bæringen det medførte.Ekteskapet ble vanskelig etter at The Beatles ble oppløst. Paret gled fra hverandre, og i 1975 ble de skilt med Ringo Starrs forhold til den amerikanske modellen Nancy Lee Andrews oppgitt som grunn.
==== Diverse romanser ====
Etter at ekteskapet med Cox falt fra hverandre, dro Starr til USA, og Cox ba Chris O'Dell, en amerikansk venninne som hadde arbeidet en stund for Apple Records i London, om å ta vare på Ringo Starr. O'Dell og Starr hadde en svært kort affære. Kort tid etter ble Starr involvert med Nancy Lee Andrews. Starr valgte å bo i Monte Carlo og Los Angeles for å unngå å betale 83 % skatt til hjemlandet. Nancy Andrews møtte Ringo Starr i Los Angeles i et pokerlag i mai 1974 i anledning bursdagen til Mal Evans. Senere møttes de to i august, og fra da av ble de mer eller mindre faste de neste seks årene. Andrews husker at Starr fridde til henne på Rodeo Drive.Starr og Andrews var svært aktive sammen i de neste årene, som de i hovedsak tilbrakte i Monte Carlo, men også på reise overalt i verden. Andrews ble kjent met mange av Ringos venner og svirebrødre i perioden, men de tilbrakte også mye tid hjemme i Monte Carlo. Forholdet tok etter hvert slutt ettersom Starr tilbrakte tid med Stephanie La Motta, og med Lynsey de Paul. Han var også tilknyttet Shelley Duvall Andrews saksøkte Starr for underholdsbidrag og krevde $5 millioner i 1981.
==== Barbara Bach ====
Starr møtte møtte skuespillerinnen og fotomodellen Barbara Bach den 18. februar 1980 under innspillingen av Caveman i Mexico by. Bach var aldri noen stor Beatles-fan, og foretrakk Ray Charles og Aretha Franklin. Det var først da hun ble invitert til Monte Carlo at hun innså at hun falt for Starr.Den 19. mai 1980 var Barbara og Ringo nær ved å omkomme i en alvorlig bilulykke på A3 i Roehampton – bare et steinkast fra der Ringos venn Marc Bolan mistet livet tre år tidligere. Da han kom til hektene igjen fridde Ringo til Barbara Bach og fikk ja. De to var alltid sammen, men kollegaer snakket om høylytte krangler dem imellom. Starrs alkoholproblemer ble også verre, og nå hadde han trukket inn Barbara Bach i det. Venner beskrev det slik at de to prioriterte narkotika over alt annet, inkludert hverandre, Ringo våknet opp og oppdaget at han hadde ødelagt leiligheten og overfalt Barbara Bach. Da innså de to i 1988 at de måtte innlegges.Siden avrusningen har begge to vært totalavholdsmennesker. De er fortsatt sammen per 2017, men har ingen barn sammen. Bach hadde to barn fra et tidligere ekteskap. Bach gjør mye veldedig arbeid.Starr og Bach har tidligere delt tiden sin i hjem i Cranleigh i Los Angeles og Monte Carlo. Starr stod som nummer 56 i "the Sunday Times Rich List 2011" med en beregnet personlig formue på 150 millioner pund. I 2012, ble han beregnet å være den rikeste trommeslager i verden. I 2014 annonserte Starr at hans eiendom i Surrey i Rydinghurst var til salgs, med et Grade II-listet "Jacobean" hus. Uansett så har han beholdt en eiendom i "the London district of Chelsea ved King's Road, og han og Barbara Bach har fortsatt med å dele tiden sin mellom London og Los Angeles.
=== Barn ===
Ringo Starr har tre barn, alle med Maureen Cox. Zak Starkey, født 13. september 1965, spilte i farens All-Starr Band i 1992 og 1995, og spilte i 1996 som trommeslager i The Who. Senere samarbeidet han med blant andre John Entwistle og med Oasis. Jason Starkey ble født 19. august 1967. Også han spiller trommer, men han har uttalt at det å være sønn av Ringo Starr på langt nær er en bra ting. Jason Starkey har hatt problemer med loven og med narkotika, men har gått på avrusning og er i et langsiktig forhold. Ringos eneste datter, Lee Starkey, ble født 11. november 1971. Hun har jobbet som motedesigner og sminkør. Lee Starkey ble diagnostisert med hjernekreft både i 1995 og 2001, men har siden vært på bedringens vei. Hun har trillinger med Jay Mehler, som har turnert med Kasabian.
== Diskografi ==
Ringo Starr har konsekvent, med unntak av Liverpool 8, solgt bedre i USA enn i Storbritannia. Den beste plasseringen til en av Starrs album i Storbritannia er Sentimental Journey og Ringo, som begge greide en 7.-plass. I USA er topplasseringen en 2.-plass, og så den Ringo.
=== Studioalbum ===
Sentimental Journey (1970, Apple)
Beaucoups of Blues (1970, Apple)
Ringo (1973, Apple)
Goodnight Vienna (1974, Apple)
Ringo’s Rotogravure (1976, Polydor/Atlantic)
Ringo the 4th (1977, Polydor/Atlantic)
Bad Boy (1978, Polydor/Portrait)
Stop and Smell the Roses (1981, RCA/Boardwalk)
Old Wave (1983, RCA i Canada;Bellaphone i Tyskland)
Time Takes Time (1992, Private Music)
Vertical Man (1998, Mercury Records)
I Wanna Be Santa Claus (1999, Mercury Records)
Ringo Rama (2003, Koch Records)
Choose Love (2005, Koch Records)
Liverpool 8 (2008, Capitol/EMI)
Y Not (2010, Hip-O Records)
Ringo 2012 (2012, Hip-O Records)
Postcards from Paradise (2015, Universal)
Give More Love (2017)
What's My Name (2019)
Zoom In (EP, 2021, UIM)
Change the World (EP, 2021, UIM)
=== Konsertalbum ===
VH1 Storytellers (1998, Mercury Records)
Ringo Starr: Live at Soundstage (2007, Koch Records)
=== Samlealbum ===
Blast From Your Past (1975, Apple)
Starr Struck: Best Of Ringo Starr Volume 2 (1989, Rhino Records)
Photograph: The Very Best of Ringo Starr (2007, Apple)
5.1 The Surround Sound Collection (2008 Koch Records)
Icon (2014, Apple/Capitol)
=== All-Starr Band ===
Ringo Starr And His All-Starr Band (1990, UK: EMI/USA: Rykodisc)
Live From Montreux (1993, Rykodisc)
4-Starr Collection (EP 1995, Rykodisc)
Ringo Starr And His Third All-Starr Band, Vol. 1 (1997, Blockbuster)
The Anthology… So Far (2000, EMG)
King Biscuit Flower Hour Presents Ringo & His New All-Starr Band (2002, King Biscuit)
Extended Versions (2003, BMG)
Tour 2003 (2003, Koch Records)
Ringo Starr and Friends (2006, Disky)
Ringo Starr & His All Starr Band Live 2006 (2008, Koch Records)
Live at the Greek Theatre 2008 (2010, Hip-O)
=== Singler (utvalg) ===
«Beaucoups of Blues» (1970, Apple)
«It Don’t Come Easy» (1970, Apple)
«Back Off Boogaloo» (1972, Apple)
«Photograph» (1973, Apple)
«You’re Sixteen» (1973, Apple)
«Oh My My» (1974, EMI (UK) / Apple, (USA))
«Only You (And You Alone)» (1974, Apple)
«Snookeroo» (1975, Apple)
«No No Song» (1974, EMI (UK) / Apple, (USA))
«(It's All Down to) Goodnight Vienna» (1975, Apple)
«A Dose of Rock 'n' Roll» (1976, Ring O' Records)
«Wings» (1977, Atlantic)
«Lipstick Traces (on a Cigarette)» (1978, Atlantic)
«Heart on My Sleeve» (1978, Polydor (UK) / Portrait (USA))
«In My Car» (1994, Bellaphon)
«Act Naturally (sang fra 1963)|Act Naturally» (Buck Owens og Ringo Starr), (1989)
«It Don't Come Easy» (Ringo Starr & His All-Starr Band) (1990, Rykodisc)
«Liverpool 8» (1990, Capitol)
«Walk with You» (med Paul McCartney) (2009, Hip-O Records)
«Wings» (2912, Hip-O Records)
«Grow Old with Me» (2019, UM)
«Zoom In Zoom Out» (med Paul McCartney, FINNEAS, Dave Grohl, Sheryl Crow, Lenny Kravitz, Steve Lukather, Joe Walsh & Chris Stapleton) (2021, Universal Music Enterprises)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Ringo Starr – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ringo Starr på Internet Movie Database
(sv) Ringo Starr i Svensk Filmdatabas
(da) Ringo Starr på Filmdatabasen
(da) Ringo Starr på Scope
(fr) Ringo Starr på Allociné
(en) Ringo Starr på AllMovie
(en) Ringo Starr hos Turner Classic Movies
(en) Ringo Starr hos Rotten Tomatoes
(en) Ringo Starr hos TV Guide
(en) Ringo Starr hos The Movie Database
(en) Ringo Starr på Apple Music
(en) Ringo Starr på Discogs
(en) Ringo Starr på Discogs
(en) Ringo Starr på MusicBrainz
(en) Ringo Starr på SoundCloud
(en) Ringo Starr på Spotify
(en) Ringo Starr på Songkick
(en) Ringo Starr på Last.fm
(en) Ringo Starr på Genius — sangtekster
(en) Ringo Starr på AllMusic
(en) Ringo Starr på AllMusic
Ringo Starr på Twitter
Ringo Starr på Facebook
Ringo Starr på Instagram
Ringo Starr på YouTube
Ringo Starr på Myspace
Den Norske Beatles-klubben | lenke | 2,518 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Prisoners_of_Pain | 2023-02-04 | Prisoners of Pain | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Judas Priest-album', 'Kategori:Samlealbum fra 1996'] | Prisoners of Pain er et samlealbum fra det britiske heavy metal-bandet Judas Priest.
Albumet ble utgitt 13. mai 1996 på Sony BMG. Albumet inneholder spor fra 1977 (Sin After Sin) til 1984 (Defenders of the Faith)
| Prisoners of Pain er et samlealbum fra det britiske heavy metal-bandet Judas Priest.
Albumet ble utgitt 13. mai 1996 på Sony BMG. Albumet inneholder spor fra 1977 (Sin After Sin) til 1984 (Defenders of the Faith)
== Sporliste ==
«Breaking the Law»
«Screaming For Vengeance»
«Metal Gods»
«Hell Bent For Leather»
«Let Us Prey»
«Burnin' Up»
«Some Heads Are Gonna Roll»
«Green Manalishi, The (With the Two Prong Crown)»
«Love Bites»
«Living After Midnight»Spor 1, 3 & 10 er fra British Steel (1980)
Spor 2 er fra Screaming for Vengeance (1982)
Spor 4, 6 & 8 er fra Killing Machine (1978)
Spor 5 er fra Sin After Sin (1977)
Spor 7 & 9 er fra Defenders of the Faith (1984)
== Kilder ==
(en) Prisoners of Pain på Discogs
== Eksterne lenker(en) Prisoners of Pain på Discogs ==
(en) Prisoners of Pain på MusicBrainz | Prisoners of Pain er et samlealbum fra det britiske heavy metal-bandet Judas Priest. | 2,519 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1936 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1936 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Tyskland', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sport i Garmisch-Partenkirchen', 'Kategori:Vinter-OL 1936'] | Vinter-OL 1936 var de 4. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 6. til 16. februar 1936 i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Dette var de første lekene der det ble arrangert Alpine grener under vinter-OL, med alpin kombinasjon for både menn og kvinner. Da Den internasjonale olympiske komité besluttet å utestenge skiinstruktører på grunnlag av de strenge amatør-reglene, nektet alpinistene fra Sveits og Østerrike å delta. Det ble også kritisert at IOK tildelte lekene til Tyskland, da dette ville gi Adolf Hitler mulighet til å bruke lekene som en del av hans nazi-propaganda.
Norge ble beste nasjon med sju gullmedaljer. Lekenes forgrunnsfigur ble Ivar Ballangrud med tre gull på skøytebanen. Sonja Henie vant sitt tredje gull på rad i kvinnenes kunstløp og Birger Ruud vant det olympiske hopprennet for andre gang på rad. Ruuds allsidighet på ski ga han også en 4.-plass i alpin kombinasjon for menn, etter at han vant utfor og ble nummer seks i slalåm-rennet. En annen allsidig idrettsutøver var bronsevinneren i alpin kombinasjon for kvinner, Laila Schou Nilsen. Hun var også skøyteløper, håndballspiller og tennisspiller og hennes bronsemedalje i 1936 var Norges eneste olympiske medalje for kvinner i alpine grener i 82 år, helt fram til Ragnhild Mowinckels sølvmedaljer under Vinter-OL 2018.
Norges gullmedaljevinnere:
Sonja Henie (kunstløp)
Birger Ruud (skihopp)
Oddbjørn Hagen (kombinert)
Ivar Ballangrud (500 m, 5 000 m og 10 000 m hurtigløp på skøyter)
Charles Mathisen (1 500 m hurtigløp på skøyter)
| Vinter-OL 1936 var de 4. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 6. til 16. februar 1936 i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Dette var de første lekene der det ble arrangert Alpine grener under vinter-OL, med alpin kombinasjon for både menn og kvinner. Da Den internasjonale olympiske komité besluttet å utestenge skiinstruktører på grunnlag av de strenge amatør-reglene, nektet alpinistene fra Sveits og Østerrike å delta. Det ble også kritisert at IOK tildelte lekene til Tyskland, da dette ville gi Adolf Hitler mulighet til å bruke lekene som en del av hans nazi-propaganda.
Norge ble beste nasjon med sju gullmedaljer. Lekenes forgrunnsfigur ble Ivar Ballangrud med tre gull på skøytebanen. Sonja Henie vant sitt tredje gull på rad i kvinnenes kunstløp og Birger Ruud vant det olympiske hopprennet for andre gang på rad. Ruuds allsidighet på ski ga han også en 4.-plass i alpin kombinasjon for menn, etter at han vant utfor og ble nummer seks i slalåm-rennet. En annen allsidig idrettsutøver var bronsevinneren i alpin kombinasjon for kvinner, Laila Schou Nilsen. Hun var også skøyteløper, håndballspiller og tennisspiller og hennes bronsemedalje i 1936 var Norges eneste olympiske medalje for kvinner i alpine grener i 82 år, helt fram til Ragnhild Mowinckels sølvmedaljer under Vinter-OL 2018.
Norges gullmedaljevinnere:
Sonja Henie (kunstløp)
Birger Ruud (skihopp)
Oddbjørn Hagen (kombinert)
Ivar Ballangrud (500 m, 5 000 m og 10 000 m hurtigløp på skøyter)
Charles Mathisen (1 500 m hurtigløp på skøyter)
== Valg av vertsby ==
Berlin i Tyskland ble valgt som arrangør av sommerlekene i 1936 og Tyskland hadde derfor opsjon på å arrangere vinterlekene samme år. Montréal i Canada og St. Moritz i Sveits meldte sin interesse for å arrangere vinterlekene dersom Tyskland ikke benyttet seg av opsjonen. 13. mai 1933 ble IOKs 32. sesjon informert av den tyske nasjonale olympiske komité om at Tyskland ville arrangere vinterlekene selv og at de hadde valgt Garmisch-Partenkirchen som arrangørby.
== Resultater ==
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
== Referanser ==
== Kilder ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1936
Per Jorsett: 100 år med olympiske leker, 1996, ISBN 82-590-1681-8 (norsk flaggbærer) | Estland under Vinter-OL 1936. Fem sportsutøvere fra Estland, tre menn og to kvinner, deltok i fire grener under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen. | 2,520 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Being_for_the_Benefit_of_Mr._Kite! | 2023-02-04 | Being for the Benefit of Mr. Kite! | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1967', 'Kategori:Sanger skrevet av Lennon/McCartney', 'Kategori:The Beatles-sanger'] | «Being for the Benefit of Mr. Kite!» er et av sporene fra Beatles-albumet Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Sangen er som vanlig signert Lennon/McCartney, men er i hovedsak skrevet av John Lennon.
| «Being for the Benefit of Mr. Kite!» er et av sporene fra Beatles-albumet Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Sangen er som vanlig signert Lennon/McCartney, men er i hovedsak skrevet av John Lennon.
== Innspilling ==
Sangen er den mest musikalsk komplekse innspillingen på albumet Sgt. Pepper. 17. februar 1967 startet innspillingen, orgel ble lagt til 20. februar, flere orgeleffekter 28. mars, munnspill, orgel og gitar 29. mars og de siste tilleggseffekter 31. mars.John Lennon ville skape en atmosfære av karneval og sirkus, og fortalte George Martin at han ønsket «å lukte sagflisen på gulvet». I mellompartiet eller broen høres en kakofoni av orgeltoner. Etter flere mislykkede forsøk på å skape et lydbilde som tilfredsstilte John Lennon ba George Martin teknikeren Geoff Emerick om å klippe et bånd med opptak av kjente, amerikanske marsjer spilt på dampfløyteorgel i små biter og kaste dem opp i været for etterpå å lime dem tilfeldig sammen igjen. Resultatet kan høres på platen.17. february sang John Lennon med påtatt stemme «For the benefit of Mr. Kite» rett før Emerick får tid til å annonsere: «For the Benefit of Mr. Kite!, this is take 1», hvorpå Lennon straks svarer: «Being for the Benefit of Mr. Kite!», for å minne om tittelpreferansen fra originalplakaten. Ordvekslingen finnes på The Beatles Recording Sessions.Disc 2, spor 8 på Anthology 2.
Selv om John Lennon senere hevdet at han ikke var spesielt stolt av komposisjonen og påsto at «Jeg gikk bare gjennom følelsene» beskrev han i 1980 sangen som «ren, som et maleri, som ren akvarell».
== Sensurert av BBC ==
Dette var den ene av tre sanger på Sgt. Pepper-albumet som ble forbudt å spille på BBC, fordi uttrykket «Henry the Horse» kombinerte to ord som begge var slang for heroin. Lennon selv benektet at sangen hadde noe som helst å gjøre med heroin.
== Inspirasjon fra en sirkusplakat ==
John Lennon lot seg inspirere til å skrive sangen etter en mer enn hundre år gammel sirkusplakat som han hadde hengende på veggen i sitt hjem. Sirkusplakaten reklamerte for artistene som opptrådte på Pablo Fanques sirkus.
Plakaten ble kjøpt for en billig penge i et antikvariat i Kent 31. januar 1967, hvor The Beatles oppholdt seg i Sevenoaks for å filme et reklameinnslag for sangen «Strawberry Fields Forever».Plakaten ble laget i anledning beneficeforestillingen i Rochdale tirsdag 14. februar 1843 for Mr. Kite, som må være identisk med artisten William Kite som dengang arbeidet for Pablo Fanque i tiden 1843 til 1845.
== Medvirkende musikere ==
John Lennon – sang (double-tracked), Hammond-orgel, [piano], munnspill, bakgrunnssang (kor).
Paul McCartney – bassgitar, akustisk gitar.
George Harrison – tamburin, kromatisk bass-munnspill.
Ringo Starr – trommer, munnspill.
George Martin – harmonium, klokkespill (glockenspiel), diverse lydeffekter.
Mal Evans – munnspill.
Neil Aspinall – munnspill.I tillegg laget Lennon, teknikeren Geoff Emerick og George Martin en del lydeffekter og satte sammen lydtape i loop.
The Beatles spilte aldri «Being for the Benefit of Mr. Kite!» på konserter, men den ble inkludert på repertoaret da Paul McCartney åpnet sin «Out There»-turné 4. mai 2013 i Belo Horizonte i Brasil.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Diskusjoner rundt plakaten, med tekst og bilder. | «Being for the Benefit of Mr. Kite! | 2,521 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Puijon_hyppyrim%C3%A4et | 2023-02-04 | Puijon hyppyrimäet | ['Kategori:1911 i Finland', 'Kategori:27°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1911', 'Kategori:Byggverk i Norra Savolax', 'Kategori:Hoppbakker i Finland', 'Kategori:Sider med kart'] | Puijon hyppyrimäet (norsk: Puijo-bakkene) er et skihoppanlegg ved byen Kuopio i Finland. Anlegget ligger i hellingen til den 150 meter høye åsen Puijo, like ved TV-/utsiktstårnet Puijo-tårnet. Hoppanlegget består av fire hoppbakker med størrelse K120 (HS127), K92 (HS100), K65 og K28. Anlegget ble brukt under junior-VM i 1983, og har årlig renn i verdenscupen i skihopping. Det hadde også verdenscuprenn i kombinert i 2000 og 2001.
Alle de fire hoppbakkene har plastmatter til sommerbruk, og anlegget har også flomlys.
Bakkerekord i K120-bakken er 136 meter, satt av Daniel-André Tande i verdenscupen 22. februar 2016. I K92-bakken er bakkerekorden 106 meter, satt av Simon Ammann (Sveits) i verdenscupen 10. mars 2015.
| Puijon hyppyrimäet (norsk: Puijo-bakkene) er et skihoppanlegg ved byen Kuopio i Finland. Anlegget ligger i hellingen til den 150 meter høye åsen Puijo, like ved TV-/utsiktstårnet Puijo-tårnet. Hoppanlegget består av fire hoppbakker med størrelse K120 (HS127), K92 (HS100), K65 og K28. Anlegget ble brukt under junior-VM i 1983, og har årlig renn i verdenscupen i skihopping. Det hadde også verdenscuprenn i kombinert i 2000 og 2001.
Alle de fire hoppbakkene har plastmatter til sommerbruk, og anlegget har også flomlys.
Bakkerekord i K120-bakken er 136 meter, satt av Daniel-André Tande i verdenscupen 22. februar 2016. I K92-bakken er bakkerekorden 106 meter, satt av Simon Ammann (Sveits) i verdenscupen 10. mars 2015.
== Historie ==
Det første hopprennet i Kuopio ble arrangert i 1886, bare noen uker etter at det første hopprennet i hele landet var blitt arrangert i Helsingfors. Kuopios første ordentlige hoppbakke ble bygd i Huuhanmäki i 1901, og ti år senere ble det for første gang bygd en hoppbakke i Puijo. Et renn i Puijo i 1915 hadde rundt 800 tilskuere og hopp over 20 meter. En ny hoppbakke i Puijo ble bygd i 1926, men bare tre år etter måtte den erstattes av enda en ny bakke. I den bakken kunne det hoppes rundt 45 meter.
Etter 2. verdenskrig ble det bygd en 90-metersbakke, Finlands største hoppbakke på den tiden. 25 000 tilskuere så åpningsrennet 20. mars 1949, der Matti Pietikäinen satte bakkerekord med 86 meter. En 50-metersbakke ble bygd ved siden av 90-metersbakken i 1958. Den første småbakken med plastmatter ble bygd midt på 1970-tallet. Foran junior-VM i 1983 ble tretårnet i normalbakken erstattet av et moderne tårn, og også normalbakken fikk da plastmatter.
Verdenscuprenn i hopp ble første gang arrangert i Kuopio 1. februar 1995. Snømangel i Mellom-Europa i desember 1994 gjorde at flere verdenscuprenn måtte avlyses. FIS ønsket å sette inn ekstra renn senere i sesongen, og takket ja da den senere kjente hopptreneren Mika Kojonkoski, som bodde og fremdeles bor i Kuopio, foreslo å arrangere verdenscuprenn i normalbakken der. Siden da har verdenscupen i hopp årlig hatt renn i Kuopio, bare med unntak av sesongen 2002/03.
En ny storbakke (K120) ble i 1997 bygd ved siden av normalbakken, og fra og med 1998 har alle verdenscuprennene blitt holdt i den.
I november / desember 2000 ble det holdt hele fire verdenscuprenn på rad i storbakken i Kuopio. De to siste rennene ble flyttet fra Lillehammer på grunn av snømangel. Det var ikke verdenscuprenn i Kuopio sesongen 2011/12. Ifølge leder for FIS' hoppkomité, Jouko Törmänen, skyldes det at organiseringen av verdenscuprennet i sesongen 2010/11 var for dårlig. Kuopio var imidlertid tilbake på verdenscupprogrammet igjen i 2012/13-sesongen.
== Viktige renn ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Puijon Hiihtoseura: The roots of skiing in Finland can be found in Kuopio and Puijo (besøkt 4. mars 2011)
Skisprungschanzen-Archiv: Kuopio (Puijo) (besøkt 4. mars 2011, unøyaktig størrelse på normalbakken)
FIS: Resultater (besøkt 30. april 2011)
== Eksterne lenker ==
(en) Puijo ski jumping hills – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kuopio | 2,522 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Judas_Priest | 2023-02-04 | Judas Priest | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1968', 'Kategori:Britiske tradisjonell metal-band', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Judas Priest'] | Judas Priest er et britisk heavy metal-band fra Birmingham, kjent for ha vært grunnleggere for den karakteristiske metalhead-stilen med nagler og lær. Bandet inspirerte og tok del i The New Wave of British Heavy Metal.
| Judas Priest er et britisk heavy metal-band fra Birmingham, kjent for ha vært grunnleggere for den karakteristiske metalhead-stilen med nagler og lær. Bandet inspirerte og tok del i The New Wave of British Heavy Metal.
== Historie ==
=== 1968 - 1973 ===
Bandet ble opprettet i 1968 og navnet hentet de fra Bob Dylans «The Ballad of Frankie Lee and Judas Priest». To år senere ble et annet band startet av skolekameratene K.K. Downing og Ian Hill under navnet «Freight». Da Judas Priest ble splittet opp i 1970 ble den tidligere Judas Priest-vokalisten Al Atkins uten band. Han ble så med i bandet Freight, sammen med Ian Hill og K.K. Downing, som var uten vokalist. Freight valgte så å bruke navnet på Al Atkins' gamle band Judas Priest. Bandet fikk aldri spilt inn noen studioalbum med Al Atkins, for i 1973 tok Rob Halford over som vokalist.
=== 1974 - 1979 ===
I 1974 kom debutalbumet Rocka Rolla. På det dette spilte Judas Priests psykedelisk progressiv rock, og med innslag av hardrock. Etter hvert vridde stilen deres seg enda mer mot heavy metal, allerede på det andre albumet, Sad Wings of Destiny fra 1976, hadde Judas Priest begynt å gjøre musikken sin mer riffbasert og brukte mer «hylende gitarer». Samtidig var det mye eksperimentering på denne tida, noe man ser i tidlige sanger som «Dreamer Deceiver», «Epitaph», «Prelude» og «Run of the Mill», der sangen kan bestå av bare piano og vokal, eller tar helt av i gitarsoloer i flere minutter. Fra og med det tredje studioalbumet, Sin After Sin fra 1977, og utover endret de lyden enda mer drastisk mot heavy metal, med dobbelgitarer og kraftigere vokalprestasjon fra Rob Halford. Denne endringen hører man godt allerede på det neste albumet, Stained Class (1978).
Mot slutten av 70-tallet endret Judas Priest stilen sin nokså drastisk. I tråd med den økende populariteten endret de stilen mot mer popvennlig metal, med mer radiovennlige sanger. Samtidig klarte de å beholde intensiviteten og kraften i sangene, og resultatet var Killing Machine. Albumet ble godt mottatt, og sanger som «Hell Bent for Leather» og «The Green Manalishi (With the Two-Pronged Crown)» er i dag av bandets klassikere. Det var på denne tiden Rob Halford begynte å kle seg i lær og nagler på scenen, et antrekk som senere ble varemerket for heavy metal. Halford fikk inspirasjonen til antrekkene fra homomiljøet i Soho i London.
=== 1980 - 1985 ===
På det neste albumet, British Steel, ble musikken mer kommersiell. Albumet hadde radiovennlige spor som «Breaking the Law» og «Living After Midnight» Resultatet var en braksuksess; og Judas Priest fikk bra mediedekning. Dette resulterte i at bandet valgte å fortsette med omtrent samme stil som på det forrige da de året etter, i 1981, laget det neste albumet, Point of Entry. Uheldigvis klarte de ikke å oppnå samme «magi» som på British Steel, og albumet ble på mange måter et svakt album stilt opp i mot de foregående albumene. I 1982 derimot, slo bandet tilbake med albumet Screaming for Vengeance. Albumet hadde en rikere og tyngre gitarlyd og mer metal-rettet. Albumet solgte til dobbel platina i USA. Med dette albumet i katalogen var Priest i 1984 igjen i studio for å ta opp sitt neste album; Defenders of the Faith. Albumet ble godt mottatt og solgte til platina i USA.
=== 1986 - 1989 ===
I 1986 kom albumet Turbo som var preget av en del synth og var tydelig inspirert av datidens glam metal. Også dette albumet ble godt mottatt, og solgte til platina i USA. I 1986 var bandet var på toppen av popularitetsbølgen. To år senere prøvde bandet å gå tilbake til gamle trakter, med albumet Ram It Down, noe som resulterte i dårligere salg, med kun gullplate i USA. Albumet var uten tvil hardere enn det forrige, men sangene var ikke bedre av den grunn.
=== 1990 - 2002 ===
Bandet ble stevnet for retten sommeren 1990 da de ble beskyld for å være ansvarlige for to selvmord da 20-år gamle James Vance og 19-år gamle Ray Belknap skjøt seg med et haglegevær i 1985 etter å ha hørt på sporet «Better By You, Better Than Me» etter å først å inngått en selvmordspakt. Belknap døde momentant, mens Vance overlevde såvidt med store ansiktskader. Han begikk selvmord tre år senere med en overdose smertestillende tabletter. Grunnlaget for rettssaken var at det ble påstått å være en skjult melding på sporet som sa «do it» (gjør det). Saken ble henlagt. Rettssaken er dokumentert i filmen Dream Deceivers.
Judas Priest tok 90-tallet med storm da de i 1990 lanserte et av sine mest kritikerroste album; Painkiller. Bandet bestemte seg for å bryte med plateselskapet, kjøre en hardere stil, nærmest speed metal. Resultatet var et av bandets hardeste og beste album, og ble nominert til en Grammy Award for «Best Metal Performance» i 1991. Etter Painkiller-turneen i 1991, var vokalist Rob Halford utslitt, og ønsket å starte sin egen solokarriere. I 1992 forlot han bandet og startet senere sine egne band, Fight (med trommeslager Scott Travis fra JP), Two og Halford. Mikrofonen ble da overtatt av Tim «Ripper» Owens fra Iced Earth. Bandet lanserte to album, Jugulator i 1997, og Demolition i 2001, med Tim Owens som vokalist. Disse platene klarte ikke høye plasseringer på listene og kom så lang ned at man må tilbake til 1979 for å finne dårligere plasseringer.
=== 2003 - 2011 ===
I 2003 ble det kunngjort at Halford skulle gjenforenes med bandet. De turnerte i Europa i 2004 og deltok på Ozzfest samme år som co-headliner. I 2005 kom Angel of Retribution, det første albumet siden gjenforeningen med Halford. Albumet ble en stor suksess med en 13.-plass på den amerikanske Billboard listen, og oppfølgeren, konseptalbumet Nostradamus, nådde helt opp til en 11.-plass. Bandet spilte på Trondheim Rock Festival den 7. juni 2008 og i Bergenshallen den 8. juni samme år.
14. juli 2009 ga bandet ut konsertalbum A Touch of Evil: Live, med elleve tidligere ikke-utgitte spor fra 2005 og 2008. Sporet «Dissident Aggressor» fikk en Grammy Award i 2010 for «Best Metal Performance».
I desember 2010 ble det kjent at bandet skal legge ut på sin siste verdensturne «Epitaph World Tour» i 2011. Bandet vil fortsatt opptre i fremtiden, men «Epitaph World Tour» vil bli deres siste verdensturne.
20. april 2011 kom en pressemelding fra Judas Priest der det ble kjent at K.K. Downing har sluttet i bandet og han vil dermed ikke være med på bandets "avskjedsturne" EPITAPH World Tour 2011. Richie Faulkner tok over plassen til Downing. I et intervju sa bandet at dette forandret alt. De avslørte også at de vil gi ut minst ett album til.
== Medlemmer ==
== Diskografi ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Judas Priest – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Judas Priest på Internet Movie Database
(en) Judas Priest på Apple Music
(en) Judas Priest på Discogs
(en) Judas Priest på MusicBrainz
(en) Judas Priest på Encyclopaedia Metallum
(en) Judas Priest på Spotify
(en) Judas Priest på Songkick
(en) Judas Priest på Last.fm
(en) Judas Priest på Genius — sangtekster
(en) Judas Priest på AllMusic
Judas Priest på Twitter
Judas Priest på Facebook
Judas Priest på Instagram
Judas Priest på YouTube
Judas Priest på Myspace
Judas Priest på TikTok
Rob Halfords offisielle nettside
(en) Judas Priest på MySpace
Dagbladet: K.K. Downing slutter i norgesaktuelle Judas Priest
VG: Legendarisk rocker legger gitaren på hylla | The Best of Judas Priest: Living After Midnight er et samlealbum fra det britiske heavy metal-bandet Judas Priest. | 2,523 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RS_65_%C2%ABKarine_Moe%C2%BB | 2023-02-04 | RS 65 «Karine Moe» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske redningsskøyter', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1960'] | R/S 65 «Karine Moe» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1960 ved Bodø Skipsverft.
Frem til 1988 var «Karine Moe» i tjeneste som redningsskøyte. Hun berget 33 personer fra «den visse død», 7 fartøyer fra totalforlis, og ga assistanse til totalt 606 fartøy.
| R/S 65 «Karine Moe» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1960 ved Bodø Skipsverft.
Frem til 1988 var «Karine Moe» i tjeneste som redningsskøyte. Hun berget 33 personer fra «den visse død», 7 fartøyer fra totalforlis, og ga assistanse til totalt 606 fartøy.
== På private hender ==
Skøyta ble tatt ut av tjeneste i 1988 og solgt til private eiere.
=== Hjemmehavner ===
1998–2009: Kristiansand
2009–2011: Mandal
2011–?: Oslo
== Se også ==
Redningsselskapets redningsskøyter
== Referanser ==
== Eksterne lenker == | R/S 65 «Karine Moe» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1960 ved Bodø Skipsverft. | 2,524 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker | 2023-02-04 | Olympiske vinterleker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL'] | De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
| De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018 | Finland under Vinter-OL 1936. Nitten sportsutøvere fra Finland, alle menn, deltok i fem sporter under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen. | 2,525 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker | 2023-02-04 | Olympiske vinterleker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL'] | De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
| De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018 | Frankrike under Vinter-OL 1936. Tjuåtte sportsutøvere fra Frankrike, alle menn, deltok i fire sporter under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen. | 2,526 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1922 | 2023-02-04 | Filmåret 1922 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1922', 'Kategori:Utgivelser fra 1922', 'Kategori:Verk fra 1922'] | Filmåret 1922 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1922.
| Filmåret 1922 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1922.
== Fødsler ==
== Avdøde ==
== Årets filmer ==
=== A - G ===
Farende folk
Fröken på Björneborg
=== H - N ===
Häxan
Kjærlighet på pinde
Luffar-Petter
Nanook
Nosferatu
=== O - U ===
Pan
Thomas Graals myndling
=== V - Å ===
== Eksterne lenker ==
(en) 1922 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Filmåret 1922 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1922. | 2,527 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1936 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1936 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Tyskland', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sport i Garmisch-Partenkirchen', 'Kategori:Vinter-OL 1936'] | Vinter-OL 1936 var de 4. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 6. til 16. februar 1936 i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Dette var de første lekene der det ble arrangert Alpine grener under vinter-OL, med alpin kombinasjon for både menn og kvinner. Da Den internasjonale olympiske komité besluttet å utestenge skiinstruktører på grunnlag av de strenge amatør-reglene, nektet alpinistene fra Sveits og Østerrike å delta. Det ble også kritisert at IOK tildelte lekene til Tyskland, da dette ville gi Adolf Hitler mulighet til å bruke lekene som en del av hans nazi-propaganda.
Norge ble beste nasjon med sju gullmedaljer. Lekenes forgrunnsfigur ble Ivar Ballangrud med tre gull på skøytebanen. Sonja Henie vant sitt tredje gull på rad i kvinnenes kunstløp og Birger Ruud vant det olympiske hopprennet for andre gang på rad. Ruuds allsidighet på ski ga han også en 4.-plass i alpin kombinasjon for menn, etter at han vant utfor og ble nummer seks i slalåm-rennet. En annen allsidig idrettsutøver var bronsevinneren i alpin kombinasjon for kvinner, Laila Schou Nilsen. Hun var også skøyteløper, håndballspiller og tennisspiller og hennes bronsemedalje i 1936 var Norges eneste olympiske medalje for kvinner i alpine grener i 82 år, helt fram til Ragnhild Mowinckels sølvmedaljer under Vinter-OL 2018.
Norges gullmedaljevinnere:
Sonja Henie (kunstløp)
Birger Ruud (skihopp)
Oddbjørn Hagen (kombinert)
Ivar Ballangrud (500 m, 5 000 m og 10 000 m hurtigløp på skøyter)
Charles Mathisen (1 500 m hurtigløp på skøyter)
| Vinter-OL 1936 var de 4. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 6. til 16. februar 1936 i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Dette var de første lekene der det ble arrangert Alpine grener under vinter-OL, med alpin kombinasjon for både menn og kvinner. Da Den internasjonale olympiske komité besluttet å utestenge skiinstruktører på grunnlag av de strenge amatør-reglene, nektet alpinistene fra Sveits og Østerrike å delta. Det ble også kritisert at IOK tildelte lekene til Tyskland, da dette ville gi Adolf Hitler mulighet til å bruke lekene som en del av hans nazi-propaganda.
Norge ble beste nasjon med sju gullmedaljer. Lekenes forgrunnsfigur ble Ivar Ballangrud med tre gull på skøytebanen. Sonja Henie vant sitt tredje gull på rad i kvinnenes kunstløp og Birger Ruud vant det olympiske hopprennet for andre gang på rad. Ruuds allsidighet på ski ga han også en 4.-plass i alpin kombinasjon for menn, etter at han vant utfor og ble nummer seks i slalåm-rennet. En annen allsidig idrettsutøver var bronsevinneren i alpin kombinasjon for kvinner, Laila Schou Nilsen. Hun var også skøyteløper, håndballspiller og tennisspiller og hennes bronsemedalje i 1936 var Norges eneste olympiske medalje for kvinner i alpine grener i 82 år, helt fram til Ragnhild Mowinckels sølvmedaljer under Vinter-OL 2018.
Norges gullmedaljevinnere:
Sonja Henie (kunstløp)
Birger Ruud (skihopp)
Oddbjørn Hagen (kombinert)
Ivar Ballangrud (500 m, 5 000 m og 10 000 m hurtigløp på skøyter)
Charles Mathisen (1 500 m hurtigløp på skøyter)
== Valg av vertsby ==
Berlin i Tyskland ble valgt som arrangør av sommerlekene i 1936 og Tyskland hadde derfor opsjon på å arrangere vinterlekene samme år. Montréal i Canada og St. Moritz i Sveits meldte sin interesse for å arrangere vinterlekene dersom Tyskland ikke benyttet seg av opsjonen. 13. mai 1933 ble IOKs 32. sesjon informert av den tyske nasjonale olympiske komité om at Tyskland ville arrangere vinterlekene selv og at de hadde valgt Garmisch-Partenkirchen som arrangørby.
== Resultater ==
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
== Referanser ==
== Kilder ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1936
Per Jorsett: 100 år med olympiske leker, 1996, ISBN 82-590-1681-8 (norsk flaggbærer) | Hellas under Vinter-OL 1936. Én mannlig sportsutøver fra Hellas deltok i to sporter, alpint og langrenn, under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen. | 2,528 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lyngfjelltunnelen | 2023-02-04 | Lyngfjelltunnelen | ['Kategori:1991 i Norge', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesvei 57', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Tunneler åpnet i 1991', 'Kategori:Veier i Alver', 'Kategori:Veistubber', 'Kategori:Veitunneler i Vestland'] | Lyngfjelltunnelen er en 966 meter lang tunnel på fylkesvei 57 i Alver kommune. Den avløste en svært dårlig veistrekning mellom Lindås og Vågseidet da den åpnet i 1985. Tunnelen er stengt for syklende.
| Lyngfjelltunnelen er en 966 meter lang tunnel på fylkesvei 57 i Alver kommune. Den avløste en svært dårlig veistrekning mellom Lindås og Vågseidet da den åpnet i 1985. Tunnelen er stengt for syklende.
== Se også ==
Veitunneler i Norge
== Referanser == | Lyngfjelltunnelen er en 966 meter lang tunnel på fylkesvei 57 i Alver kommune.NVDB via Vegvesenets vegkart Den avløste en svært dårlig veistrekning mellom Lindås og Vågseidet da den åpnet i 1985. | 2,529 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker | 2023-02-04 | Olympiske vinterleker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL'] | De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
| De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018 | Italia under Vinter-OL 1936. Førtien sportsutøvere fra Italia, trettiseks menn og fem kvinner, deltok i sju sporter under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen. | 2,530 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Metalogy | 2023-02-04 | Metalogy | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Judas Priest-album', 'Kategori:Samlealbum fra 2004'] | Metalogy er en fem-disk CD-boks fra Judas Priest, utgitt i 2004.
| Metalogy er en fem-disk CD-boks fra Judas Priest, utgitt i 2004.
== Sporliste ==
Alle spor av Rob Halford, K.K. Downing og Glenn Tipton, unntatt hvor annet er nevnt.
=== Disk 1 ===
«Never Satisfied» (Al Atkins, Downing) – 4:52 fra Rocka Rolla, 1974
«Deceiver» – 2:40 fra Sad Wings of Destiny, 1976
«Tyrant» (Halford, Tipton) – 4:39 fra Sad Wings of Destiny, 1976
«Victim of Changes» (konsertopptak) (Atkins, Halford, Downing, Tipton) – 7:11 fra Unleashed in the East, 1979
«Diamonds & Rust» (konsertopptak) (Joan Baez) – 3:28 innspilt i New York Palladium, 1981 (radiosending)
«Starbreaker» (konsertopptak) – 7:19 fra Take on the World, 1979
«Sinner» (Halford, Tipton) – 6:43 fra Sin After Sin, 1977
«Let Us Prey/Call for the Priest» – 6:12 fra Sin After Sin, 1977
«Dissident Aggressor» – 3:02 fra Sin After Sin, 1977
«Exciter» (Halford, Tipton) – 5:33 fra Stained Class, 1978
«Beyond the Realms of Death» (Halford, Les Binks) – 6:51 fra Stained Class, 1978
«Better By You, Better Than Me» (Gary Wright) – 5:19 fra Stained Class, in 1978
«Invader» (Halford, Tipton, Ian Hill) – 4:10 fra Stained Class, 1978
«Stained Class» (Halford, Tipton) – 5:12 fra Stained Class, 1978
«The Green Manalishi (With the Two Pronged Crown)» (konsertopptak) (Peter Green) – 4:42 innspilt i New York Palladium i 1981 (radiosending)
=== Disk 2 ===
«Killing Machine» (Tipton) – 3:02 fra Killing Machine, 1978
«Evening Star» (Halford, Tipton) – 4:06 fra Killing Machine, 1978
«Take on the World» (Halford, Tipton) – 3:03 fra Killing Machine, 1978
«Delivering the Goods» – 4:16 fra Killing Machine, 1978
«Evil Fantasies» – 4:13 fra Killing Machine, 1978
«Hell Bent for Leather» (Tipton) – 2:40 fra Killing Machine, 1978
«Breaking the Law» (konsertopptak) – 2:45 1983
«Living After Midnight» – 3:30 fra British Steel, 1980
«Rapid Fire» – 4:00 fra British Steel, 1980
«Metal Gods» – 4:04 fra British Steel, 1980
«Grinder» (konsertopptak) – 4:21 innspilt på Long Beach i 1984 (radiosending)
«The Rage» – 4:44 fra British Steel, 1980
«Heading Out to the Highway» – 3:45 fra Point of Entry, 1981
«Hot Rockin'» (konsertopptak) – 3:28 innspilt i Chicago i 1981 (radiosending)
«Troubleshooter» – 3:47 fra Point of Entry, 1981
«Solar Angels» – 4:04 fra Point of Entry, 1981
«Desert Plains» – 4:36 fra Point of Entry, 1981
«The Hellion/Electric Eye» (konsertopptak)- 4:20 innspilt i San Antonio, Texas i 1982 (radiosending)
«Screaming for Vengeance» – 4:43 fra Screaming for Vengeance, 1982
=== Disk 3 ===
«Riding on the Wind» – 3:07 fra Screaming for Vengeance, 1982
«Bloodstone» – 3:52 fra Screaming for Vengeance, 1982
«You've Got Another Thing Comin'» – 5:09 fra Screaming for Vengeance, 1982
«Devil's Child» – 4:48 fra Screaming for Vengeance, 1982
«Freewheel Burning» – 4:42 fra Defenders of the Faith, 1983
«Jawbreaker» – 3:25 fra Defenders of the Faith, 1984
«The Sentinel» – 5:24 fra Defenders of the Faith, 1984
«Love Bites» (konsertopptak) – 5:37 innspilt i St. Louis, Missouri i 1986 (radiosending)
«Eat Me Alive» – 3:31 fra Defenders of the Faith, in 1984
«Some Heads Are Gonna Roll» (Bob Halligan, Jr) – 4:05 fra Defenders of the Faith, 1984
«Rock Hard Ride Free» – 5:00 fra Defenders of the Faith, 1984
«Night Comes Down» – 4:00 fra Defenders of the Faith, 1984
«Turbo Lover»- 5:33 fra Turbo, 1986
«Private Property» – 4:29 fra Turbo, 1986
«Parental Guidance» – 3:35 fra Turbo, 1986
«Out in the Cold» – 6:27 fra Turbo, 1986
«Heart of a Lion» – 3:53 innspilt som demo for Turbo i 1986
=== Disk fire ===
«Ram It Down» – 4:48 fra Ram It Down, 1988
«Heavy Metal» – 5:58 fra Ram It Down, 1988
«Come and Get it» – 4:05 fra Ram It Down, 1988
«Blood Red Skies» – 7:05 fra Ram It Down, 1988
«Painkiller» – 6:06 fra Painkiller, 1990
«Between the Hammer & the Anvil» – 4:48 fra Painkiller, in 1990
«A Touch of Evil»(Halford, Downing, Tipton, Chris Tsangarides) – 5:54 fra Painkiller, 1990
«Metal Meltdown» – 4:47 fra Painkiller, 1990
«Night Crawler» – 5:44 fra Painkiller, 1990
«All Guns Blazing» – 3:57 fra Painkiller, 1990
«Jugulator» (Downing, Tipton) – 5:50 fra Jugulator, 1996
«Blood Stained» (Downing, Tipton) – 5:26 fra Jugulator, 1996
«Machine Man» (Tipton) – 5:15 fra Demolition, 2001
«Feed on Me» (Tipton) – 5:28 fra Demolition, 2001
=== Disk 5 (Live Vengeance '82 DVD) ===
«The Hellion/Electric Eye»
«Riding on the Wind»
«Heading Out to the Highway»
«Metal Gods»
«Bloodstone»
«Breaking the Law»
«Sinner»
«Desert Plains»
«The Ripper»
«Diamonds & Rust»
«Devil's Child»
«Screaming for Vengeance»
«You've Got Another Thing Comin'»
«Victim of Changes»
«Living After Midnight»
«The Green Manalishi (With the Two Pronged Crown)»
«Hell Bent for Leather»
== Personell ==
Rob Halford – Vokal på disk 1-3, spor 1-10 på disk 4, og disk 5
Tim «Ripper» Owens – Vokal på spor 11-14 på disk 4
K.K. Downing – Gitar
Glenn Tipton – Gitar
Ian Hill – Bassgitar
John Hinch – Slagverk på «Never Satisfied» disk 1
Alan Moore – Slagverk on «Deceiver» & «Tyrant» på disk 1
Simon Phillips – Slagverk på spor 7-9 på disk 1
Les Binks – Slagverk på spor 4-6 & 10-15 på disk 1, og spor 1-6 på disk 2
Dave Holland – Slagverk på spor 7-19 på disk 2, alle på disk 3, spor 1-4 på disk 4, og alle på disk 5
Scott Travis – Slagverk på spor 5-14 på disk 4
== Kilder ==
(en) Metalogy på Discogs
== Eksterne lenker ==
(en) Metalogy på Discogs
(en) Metalogy på MusicBrainz | Metalogy er en fem-disk CD-boks fra Judas Priest, utgitt i 2004. | 2,531 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frederick_Winters | 2023-02-04 | Frederick Winters | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vektløftere fra USA', 'Kategori:Vektløftere under Sommer-OL 1904'] | Frederick Winters var en amerikansk vektløfter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Winters kom på andreplass i vektløfting i OL 1904 i St. Louis bak sin landsmann Oscar Paul Osthoff.
| Frederick Winters var en amerikansk vektløfter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis.
Winters kom på andreplass i vektløfting i OL 1904 i St. Louis bak sin landsmann Oscar Paul Osthoff.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis - Sølv i vektløfting, enhåndsløft
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Frederick Winters – Olympedia
(en) Frederick Winters – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Frederick Winters – databaseOlympics.com (arkivert) | Frederick Winters var en amerikansk vektløfter som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis. | 2,532 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Clethraceae | 2023-02-04 | Clethraceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Lyngordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Clethraceae er en familie av lyngplanter tilhørende ordenen Ericales, og hjemhørende i Asia, Amerika, og en art på Madeira. Familien har bare to slekter, Clethra og Purdiaea. Tidligere var førstnevnte eneste slekt i familien, men DNA-studier har vist at Purdiaea er nært beslektet med Clethra, og slekten har blitt flyttet fra familien Cyrillaceae som den tidligere tilhørte.
| Clethraceae er en familie av lyngplanter tilhørende ordenen Ericales, og hjemhørende i Asia, Amerika, og en art på Madeira. Familien har bare to slekter, Clethra og Purdiaea. Tidligere var førstnevnte eneste slekt i familien, men DNA-studier har vist at Purdiaea er nært beslektet med Clethra, og slekten har blitt flyttet fra familien Cyrillaceae som den tidligere tilhørte.
== Eksterne lenker ==
(en) Clethraceae i Encyclopedia of Life
(en) Clethraceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Clethraceae hos Artsdatabanken
(en) Clethraceae hos Fossilworks
(en) Clethraceae hos ITIS
(en) Clethraceae hos NCBI
(en) Clethraceae hos The International Plant Names Index
(en) Clethraceae hos Tropicos
(en) Kategori:Clethraceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Clethraceae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Clethra | 2,533 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lecythidaceae | 2023-02-04 | Lecythidaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lyngordenen'] | Lecythidaceae er en plantefamilie i lyngordenen (Ericales).
Artene er trær, busker og lianer. Bladene er som regel spiralstilte og samlet ytterst på greinene. Blomstene er store og oversittende. Kronbladene, eller det som ser ut kronblader, er frie. Det er mange pollenbærere som kan være frie eller sammenvokste. De fleste artene vokser i tropisk regnskog, men noen forekommer i flomskog, tåkeskog eller savanne. Familien deles i fem underfamilier som tidligere har vært regnet som egne familier.
Underfamilien Napoleonaeoideae omfatter éi slekt med 16 arter. Den er utbredt i tropisk Vest-Afrika og ble tidligere regnet som en egen familie, Belvisiaceae eller Napoleonaeaceae.
Underfamilien Asteranthoideae omfatter sju slekter med 24 arter. Den er utbredt i tropisk Vest-Afrika, og det er også én art, Asteranthos brasiliensis, ved øvre Rio Negro og Orinoco i Sør-Amerika. Asteranthos ble tidligere regnet til den monotypiske familien Asteranthaceae og Crateranthus til Napoleonaeaceae, mens de andre fem slektene utgjorde familien Scytopetalaceae.
Underfamilien Lecythidoideae omfatter ti slekter med 215 arter. Den har en neotropisk utbredelse i Mellom- og Sør-Amerika og Karibia. Gruppen utgjør familien Lecythidaceae i snever betydning.
Underfamilien Barringtonioideae, ofte kalt Planchonioideae, omfatter seks slekter med 91 arter. Den har en palaeotropisk utbredelse i tropisk Afrika, Madagaskar, Sør- og Sørøst-Asia, nordlige Australia og på øyene i Det indiske hav og Stillehavet. Den ble tidligere regnet som familien Barringtoniaceae.
Underfamilien Foetidioideae omfatter éi slekt med 18 arter. Den er utbredt i Øst-Afrika og på Madagaskar, Komorene, Mauritius og Réunion. Den ble tidligere regnet som familien Foetidiaceae.
De mest kjente og økonomisk viktige artene er brasilnøtt (Bertholletia excelsa) og paradisnøtt (Lecythis spp.). Kanonkuletre (Couroupita guianensis) dyrkes som prydtre i tropiske strøk.
| Lecythidaceae er en plantefamilie i lyngordenen (Ericales).
Artene er trær, busker og lianer. Bladene er som regel spiralstilte og samlet ytterst på greinene. Blomstene er store og oversittende. Kronbladene, eller det som ser ut kronblader, er frie. Det er mange pollenbærere som kan være frie eller sammenvokste. De fleste artene vokser i tropisk regnskog, men noen forekommer i flomskog, tåkeskog eller savanne. Familien deles i fem underfamilier som tidligere har vært regnet som egne familier.
Underfamilien Napoleonaeoideae omfatter éi slekt med 16 arter. Den er utbredt i tropisk Vest-Afrika og ble tidligere regnet som en egen familie, Belvisiaceae eller Napoleonaeaceae.
Underfamilien Asteranthoideae omfatter sju slekter med 24 arter. Den er utbredt i tropisk Vest-Afrika, og det er også én art, Asteranthos brasiliensis, ved øvre Rio Negro og Orinoco i Sør-Amerika. Asteranthos ble tidligere regnet til den monotypiske familien Asteranthaceae og Crateranthus til Napoleonaeaceae, mens de andre fem slektene utgjorde familien Scytopetalaceae.
Underfamilien Lecythidoideae omfatter ti slekter med 215 arter. Den har en neotropisk utbredelse i Mellom- og Sør-Amerika og Karibia. Gruppen utgjør familien Lecythidaceae i snever betydning.
Underfamilien Barringtonioideae, ofte kalt Planchonioideae, omfatter seks slekter med 91 arter. Den har en palaeotropisk utbredelse i tropisk Afrika, Madagaskar, Sør- og Sørøst-Asia, nordlige Australia og på øyene i Det indiske hav og Stillehavet. Den ble tidligere regnet som familien Barringtoniaceae.
Underfamilien Foetidioideae omfatter éi slekt med 18 arter. Den er utbredt i Øst-Afrika og på Madagaskar, Komorene, Mauritius og Réunion. Den ble tidligere regnet som familien Foetidiaceae.
De mest kjente og økonomisk viktige artene er brasilnøtt (Bertholletia excelsa) og paradisnøtt (Lecythis spp.). Kanonkuletre (Couroupita guianensis) dyrkes som prydtre i tropiske strøk.
== Slekter og arter ==
Følgende slekter er vanlige å føre til familien, her med gjengivelse av noen av de mest kjente artene under den relevante slekta:
Abdulmajidia = syn. Barringtoniaceae
Abdulmajidia chaniana (Malaysia)
Abdulmajidia maxwelliana (Malaysia)
Allantoma
Asteranthos = syn. Asteranthaceae
Asteranthos brasiliensis (Brasil)
Barringtonia = syn. Barringtoniaceae
Barringtonia acutangula (Afghanistan, Pakistan, India,. Indokina, Sørøst-Asia, Australia)
Barringtonia asiatica (Indiahavet. Filippinene, Taiwan, Fiji)
Barringtonia calyptrata
Barringtonia edulis
Barringtonia payensiana (Malaysia)
Barringtonia procera
Barringtonia racemosa
Barringtonia reticulata
Barringtonia samoensis
Barringtonia seaturae
Bertholletia
Paranøtt eller brasilnøtt (Bertholletia excelsa) (Sør-Amerika)
Careya = syn. Barringtoniaceae
Cariniana
Cariniana decandra (Sør-Amerika)
Cariniana estrellensis (Sør-Amerika)
Cariniana ianeirensis (Brasil)
Cariniana integrifolia (Brasil)
Cariniana kuhlmannii (Brasil)
Cariniana legalis (Brasil, Colombia, Venezuela)
Cariniana pachyantha (Brasil)
Cariniana parvifolia (Sør-Amerika)
Cariniana pauciramosa (Brasil)
Cariniana penduliflora (Brasil)
Cariniana pyriformis (Brasil, Colombia, Venezuela)
Cariniana rubra (Sør-Amerika)
Cariniana uaupensis (Brasil)
Chydenanthus = syn. Barringtoniaceae
Corythophora
Corythophora labriculata (Surinam)
Couratari
Couratari astrotricha (Brazil)
Couratari guianensis (Costa Rica til Bolivia)
Couratari macrosperma (sørlige Peru og nordlige Bolivia)
Couratari multiflora (Bolivia)
Couroupita
Couroupita guianensis (Latin-Amerika)
Crateranthus = syn. Napoleonaeaceae
Crateranthus talbotii (Kamerun, Nigeria)
Eschweilera
Eschweilera alvimii (Brasil)
Eschweilera amazonicaformis (Brasil)
Eschweilera amplexifolia (Panama)
Eschweilera atropetiolata (Brasil)
Eschweilera baguensis (Peru)
Eschweilera beebei (Venezuela)
Eschweilera bogotensis (Colombia)
Eschweilera boltenii (Venezuela)
Eschweilera carinata (Brasil)
Eschweilera compressa (Brasil)
Eschweilera cyathiformis (Brasil)
Eschweilera fanshawei (Guyana)
Eschweilera integricalyx (Colombia)
Eschweilera integrifolia (Colombia, Ecuador, Panama)
Eschweilera jacquelyniae (Panama)
Eschweilera longirachis (Panama, Costa Rica)
Eschweilera mexicana («Cajita», Mexico)
Eschweilera obversa (Brasil)
Eschweilera pittieri (Colombia, Ecuador, Panama)
Eschweilera potaroensis (Guyana)
Eschweilera punctata (Colombia, Brasil)
Eschweilera rabeliana (Brasil)
Eschweilera rhododendrifolia (Brasil)
Eschweilera rimbachii (Colombia, Ecuador)
Eschweilera rionegrense (Brasil)
Eschweilera rodriguesiana (Brasil)
Eschweilera roraimensis (Brasil, Venezuela)
Eschweilera sclerophylla (Colombia)
Eschweilera squamata (Fransk Guyana)
Eschweilera subcordata (Brasil)
Eschweilera tetrapetala (Brasil)
Eschweilera venezuelica (Venezuela)
Foetidia = syn. Foetidiaceae
Foetidia africana (Madagaskar)
Foetidia asymetrica (Madagaskar)
Foetidia clusioides (Madagaskar)
Foetidia dracaenoides (Madagaskar)
Foetidia mauritiana (Madagaskar)
Foetidia obliqua (Madagaskar)
Grias
Grias cauliflora (Vestindiske øyer)
Grias colombiana (Colombia)
Grias fendleri
Grias haughtii (Colombia)
Grias longirachis (Ecuador)
Grias multinervia (Ecuador)
Grias neuberthii
Grias peruviana (Sør-Amerika)
Gustavia
Gustavia acuminata
Gustavia dodsonii
Gustavia erythrocarpa
Gustavia excelsa
Gustavia foliosa
Gustavia fosteri – «Membrillo»
Gustavia gracillima
Gustavia latifolia
Gustavia longepetiolata
Gustavia longifuniculata
Gustavia monocaulis
Gustavia petiolata
Gustavia pubescens
Gustavia santanderiensis
Gustavia serrata
Gustavia sessilis
Gustavia verticillata
Gustavia superba
Lecythis
Lecythis barnebyi
Lecythis brancoensis
Lecythis lanceolata
Lecythis lurida
Lecythis ollaria
Lecythis parvifructa
Lecythis pisonis
Lecythis prancei
Lecythis retusa
Lecythis schomburgkii
Lecythis schwackei
Lecythis serrata
Napoleonaea = syn. Napoleonaeaceae
Napoleonaea egertonii (Kamerun, Gabon, Nigeria)
Napoleonaea lutea (Nigeria)
Napoleonaea reptans (Nigeria)
Petersianthus = syn. Barringtoniaceae
Planchonia = syn. Barringtoniaceae
Planchonia careya
Planchonia rupestris
== Litteratur ==
«Lecythidaceae». APWEbsite. Besøkt 26. april 2020.
S.A. Mori (2016). «Observations on the phytogeography of the Lecythidaceae clade (Brazil nut family)» (PDF). Phytoneuron. 2017-30: 1–85. ISSN 2153-733X.
«Asteranthaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 26. april 2020.
«Barringtoniaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 26. april 2020.
«Foetidiaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 26. april 2020.
«Lecythidaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 26. april 2020.
«Napoleonaeaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 26. april 2020.
«Scytopetalaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 26. april 2020.
== Eksterne lenker ==
(en) Lecythidaceae – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Lecythidaceae i Encyclopedia of Life
(en) Lecythidaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Lecythidaceae hos Artsdatabanken
(en) Lecythidaceae hos Fossilworks
(en) Lecythidaceae hos ITIS
(en) Lecythidaceae hos NCBI
(en) Lecythidaceae hos The International Plant Names Index
(en) Lecythidaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Lecythidaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Lecythidaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | se teksten | 2,534 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sladeniaceae | 2023-02-04 | Sladeniaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lyngordenen'] | Sladeniaceae er en plantefamilie i lyngordenen (Ericales).
Artene er eviggrønne trær. De har sagtannede blad uten akselblad, og blomsterstanden er en kvast i bladhjørnene. Blomstene er små, mindre enn 5 mm. Slekta Sladenia har to arter i Kina og Sørøst-Asia, og Ficalhoa har én art i tropisk Øst-Afrika.
Sladenia har ofte blitt plassert i kattebuskfamilien (Actinidiaceae) eller i underfamilien Ternstroemioideae i tebuskfamilien (Theaceae). Ficalhoa hadde en usikker plassering i tebuskfamilien. Genetiske studier viser at Sladeniaceae er søstergruppen til Pentaphylacaceae.
| Sladeniaceae er en plantefamilie i lyngordenen (Ericales).
Artene er eviggrønne trær. De har sagtannede blad uten akselblad, og blomsterstanden er en kvast i bladhjørnene. Blomstene er små, mindre enn 5 mm. Slekta Sladenia har to arter i Kina og Sørøst-Asia, og Ficalhoa har én art i tropisk Øst-Afrika.
Sladenia har ofte blitt plassert i kattebuskfamilien (Actinidiaceae) eller i underfamilien Ternstroemioideae i tebuskfamilien (Theaceae). Ficalhoa hadde en usikker plassering i tebuskfamilien. Genetiske studier viser at Sladeniaceae er søstergruppen til Pentaphylacaceae.
== Litteratur ==
«Sladeniaceae». APWEbsite. Besøkt 4. desember 2019.
«Sladeniaceae». Flora of China. Besøkt 4. desember 2019.
«Sladeniaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 4. desember 2019.
C.H. Tsou, L. Li og K. Vijayan (2016). «The intra-familial relationships of Pentaphylacaceae s.l. as revealed by DNA sequence analysis». Biochemical Genetics. 54 (3): 270–282. ISSN 0006-2928. PMID 26910606. doi:10.1007/s10528-016-9717-1.
== Eksterne lenker ==
(en) Sladeniaceae i Encyclopedia of Life
(en) Sladeniaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Sladeniaceae hos Artsdatabanken
(en) Sladeniaceae hos Fossilworks
(en) Sladeniaceae hos ITIS
(en) Sladeniaceae hos NCBI
(en) Sladeniaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Sladeniaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Sladeniaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Ficalhoa laurifolia | 2,535 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Symplocos | 2023-02-04 | Symplocos | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Lyngordenen'] | Symplocos er den eneste slekten i familien Symplocaceae, som tilhører lyngordenen.
| Symplocos er den eneste slekten i familien Symplocaceae, som tilhører lyngordenen.
== Beskrivelse ==
Artene er busker eller trær. De fleste er eviggrønne, men Symplocos paniculata er løvfellende. Bladene sitter spiralstilt eller distikte i to rader. Akselblad mangler, og bladene har alltid stilk, selv om den unntaksvis kan være svært kort. Bladranden er hel eller tannet. Blomsterstandene er aks, klaser eller topper, mer sjeldent sitter blomstene enkeltvis. Blomstene er aktinomorfe, oversittende og nesten alltid tvekjønnede. Fruktknuten er to- til femdelt med to–fire frøemner i hvert kammer. Kronflikene er som regel hvite eller gule, og bare sammenvokst ved basis. Det er mange pollenbærere og én griffel. Frukten er en steinfrukt.
== Utbredelse og systematikk ==
Slekta er utbredt i strøk med fuktig og varmt temperert til tropisk klima i Asia, Amerika og Oseania. De fleste artene vokser i tropiske fjellskoger. I den gamle verden forekommer slekta fra India og Sri Lanka østover til Fiji, nordover til Mandsjuria, Korea og Japan og sørover til New South Wales og Lord Howe-øya i Australia. I Amerika er det én art, Symplocos tinctoria, i USAs sørstater, og mange arter i Karibia, Mellom- og Sør-Amerika sørover til sørlige Brasil. Slekta forekommer ikke i Amazonas, og i Afrika mangler den helt.Det er omtrent 320 arter i slekta. Molekylærgenetiske undersøkelser viser at Symplocaceae tilhører lyngordenen (Ericales) der den er søstergruppen til en klade som består av fjellpryd- og styraksfamiliene. Fylogenetiske studier viser at Cordyloblaste med to arter i Asia er søstergruppen til resten av Symplocos. Den skiller seg ut både ved kromosomtall og pollenmorfologi, og Fritsch et al. (2008) foreslår å flytte denne gruppen til en egen slekt.
== Nytte ==
Trevirket til Symplocos har ingen særlig verdi. Bladverk og bark inneholder alun og brukes til fremstille røde og brune farger. De brukes blant annet i batikkindustrien på Java.
== Fossiler ==
Det er gjort usikre funn av Symplocos-pollen fra blant annet sen kritt og paleocen i vestlige USA. Fruktene er derimot umiskjennelige også som fossiler. De er kjent fra tidlig eocen til gelasium i pleistocen i Europa, fra eocen og miocen i Nord-Amerika og fra pliocen i Japan og nordlige Sør-Amerika. Fritsch et al. (2015) har rekonstruert tidligere utbredelse ved hjelp av molekylærgenetikk kalibrert mot fossiler. Slekta oppstod i Eurasia og spredte seg til Nord-Amerika for 52–38 millioner år siden. Delgruppen Hopea vandret tilbake fra Nord-Amerika til Eurasia for 9,8–8 millioner år siden. Symplocos har spredt seg sørover fra Nord- til Sør-Amerika seks ganger, først gang for 35–16 millioner år siden lenge før Panamaeidet ble dannet.Hele 26 fossile arter er beskrevet fra neogen i Europa, men en revisjon fra 2006 reduserer antallet til elleve. I tidlig og midtre miocen var det sju vanlige og to sjeldne arter i Europa, men mangfoldet ble etterhvert redusert. De siste artene var Symplocos schereri som døde ut i slutten av pliocen, Symplocos casparyi som overlevde i sentrale Italia til gelasium, og den sannsynligvis løvfellende Symplocos paucicostata som kan ha overlevd i Nord-Italia til gelasium. Mange andre treslag døde samtidig ut i Europa fordi klimaet ble for tørt og kaldt. I Georgia fantes tre–fire arter enda i begynnelsen av midtre pleistocen.
== Noen arter ==
Av artene kan blant annet nevnes:
Symplocos austromexicana – (Mexico)
Symplocos bauerlenii – (Australia)
Symplocos candelabrum – (Lord Howe-øya)
Symplocos coreana – (Japan, Korea)
Symplocos glauca – (Japan, Taiwan, Kina, Indokina)
Symplocos lancifolia – (Japan)
Symplocos lucida – (Kina, Japan, Taiwan, Sør-Asia, Malesia)
Symplocos myrtacea – (Japan)
Symplocos paniculata (Japan, Korea)
Symplocos prunifolia – (Japan, Korea)
Symplocos racemosa – (Kina, Sørøst-Asia)
Symplocos stawellii – (Australia)
Symplocos tanakae – (Japan)
Symplocos theophrastaefolia – (Japan, Taiwan, Kina)
Symplocos thwaitesii – (Australia)
Symplocos tinctoria («Sweetleaf», «Horse-sugar», «Yellowwood») – (USA)
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Symplocos i Global Biodiversity Information Facility
(en) Symplocos hos Fossilworks
(en) Symplocos hos ITIS
(en) Symplocos hos NCBI
(en) Symplocos hos The International Plant Names Index
(en) Symplocos hos Tropicos
(en) Kategori:Symplocos – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Symplocos – detaljert informasjon på Wikispecies | Symplocos er den eneste slekten i familien Symplocaceae, som tilhører lyngordenen. | 2,536 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oseaniamesterskapet_i_fotball_for_kvinner_1989 | 2023-02-04 | Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner 1989 | ['Kategori:Fotball i 1989', 'Kategori:Fotball i Australia', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1989', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Australia', 'Kategori:Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner', 'Kategori:Sport i Australia i 1989'] | Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner 1989 var det tredje oseaniamesterskapet i fotball for kvinner. Mesterskapet ble arrangert i Brisbane i Australia mellom 26. mars og 1. april. Mesterskapet besto av en miniliga der fire lag møttes en gang, og de to beste lagene møttes i en ren finale etterpå.
| Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner 1989 var det tredje oseaniamesterskapet i fotball for kvinner. Mesterskapet ble arrangert i Brisbane i Australia mellom 26. mars og 1. april. Mesterskapet besto av en miniliga der fire lag møttes en gang, og de to beste lagene møttes i en ren finale etterpå.
== Deltakerland ==
== Gruppespill ==
== Finale ==
=== Noter ===
== Eksterne lenker ==
Tabell og resultater ved RSSSF.com | Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner 1989 var det tredje oseaniamesterskapet i fotball for kvinner. Mesterskapet ble arrangert i Brisbane i Australia mellom 26. | 2,537 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensmesterskapet_i_fotball_for_kvinner | 2023-02-04 | Verdensmesterskapet i fotball for kvinner | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1991', 'Kategori:VM i fotball for kvinner'] | VM i fotball for kvinner er den viktigste turneringen i internasjonal kvinnefotball. Verdensmesterskapet arrangeres hvert fjerde år av FIFA, idrettens øverste organ, og ble første gang arrangert i 1991.
| VM i fotball for kvinner er den viktigste turneringen i internasjonal kvinnefotball. Verdensmesterskapet arrangeres hvert fjerde år av FIFA, idrettens øverste organ, og ble første gang arrangert i 1991.
== Historie ==
VM i fotball for kvinner er en av de seneste tilskuddene til internasjonale fotballturneringer. Da det endelig ble arrangert, hadde allerede EM, Asiamesterskapet og Oseaniamesterskapet for kvinner blitt arrangert. Tidligere på året i 1991 ble også både Sudamericano Femenino og Asiamesterskapet blitt arrangert.
Imidlertid var det gjennomført gjentatte uoffisielle mesterskap og turneringer, fra 1970 til det siste i 1988. Alle var basert på invitasjon, og det var dermed ingen kvalifisering. I de tidligere var det med ikke-FIFA-godkjente land, som Polynesia/Hawaii, og B-lag. I det siste mesterskapet for inviterte lag var det 12 lag, alle medlemmer av FIFA, og ingen B-lag. Denne turneringen ble vunnet av Norge i finalen mot Sverige. I motsetning til UEFA, valgte ikke FIFA å godkjenne noen av de uoffisielle VM.
Det offisielle VM i fotball for kvinner var pådrevet av daværende FIFA-sjef Joao Havelange, og første offisielle VM ble arrangert i Kina i 1991. Til dette mesterskapet kvalifiserte tolv lag seg, basert på resultatene i de respektive kontinentale mesterskapene:
Fra UEFA deltok fem lag, de fire semifinalistene fra EM samme år pluss det beste laget som ble slått ut i kvartfinalen.
Fra CONCACAF deltok ett lag, vinneren av CONCACAF-mesterskapet
Fra CONMEBOL deltok ett lag, vinneren av Sudamericano Femenino 1991
Fra CAF deltok ett lag, vinneren av Afrikamesterskapet
Fra AFC deltok to lag, de to best plasserte lagene i Asiamesterskapet
Fra OFC deltok ett lag, vinneren av Oseaniamesterskapet,i tillegg til vertslandet, Kina
Mesterskapet ble gjennomført etter samme mønster som VM for menn, med innledende puljer. Derfra gikk åtte lag videre til kvartfinaler, så fire lag til semifinaler og finaler. I den første finalen møttes USA og Norge, og USA ble den første verdensmesteren i fotball for kvinner. Neste mesterskap ble gjennomført i 1995 i Sverige. Fordelingen i forhold til de overnasjonale særforbundene var den samme, bortsett fra at UEFA-landene fikk en færre, mens CONCACAF fikk en mer. Ettersom Sverige var vert, fikk likevel UEFA med fem land i sluttspillet. Denne gangen var det Norge som vant, etter å ha slått Tyskland med 2–0 i finalen.
VM i 1999 ble utvidet til 16 lag; UEFA fikk to ekstra plasser, til seks, mens CAF økte sin kvote fra én to to og AFC fra to til tre. Mesterskapet gikk i USA, en tilskuermessig storsuksess: over 35 000 tilskuere i snitt så kampene, og finalen mellom USA og Kina hadde over 90 000 tilskuere. USA vant kampen på straffesparkkonkurranse etter at lagene hadde spilt 120 målløse minutter.
VM 2003 skulle vært arrangert i Kina, men på grunn av frykt for SARS i landet, ble mesterskapet flyttet til USA fire måneder før avspark, og Kina ble derfor gitt 2007-mesterskapet som kompensasjon. Utsettelsen skjedde så sent at det ikke var mulig å gi USA en friplass som vertsnasjon, men USA hadde allerede kvalifisert seg. Likevel ble ikke tilskuertallene i nærheten av 1999-mesterskapet, noe på grunn av at mindre stadioner ble bukt. Kina fikk sin friplass, men ville uansett vært gode nok i Asiamesterskapet til å nå turneringen. Ellers fikk CONMEBOL to deltakere for første gang; plassen deres ble tatt fra UEFA.
USA startet igjen turneringen med fire seire, men tapte semifinalen 0–3 for Tyskland, som også hadde vunnet fire kamper på rad og blant annet slått Russland 7–1 i kvartfinalen. På den andre halvdelen av tablået slo Sverige og Canada ut gruppevinnerne Brasil og Kina. Sverige snudde 0–1 til 2–1 i semifinalen, men tapte mot Tyskland i finalen på golden goal. Golden goal-regelen ble avskaffet året etter, og dette var siste gang regelen ble brukt på seniornivå.
VM i 2007 ble dermed arrangert i Kina. Lagfordelingen mellom forbundene var nesten identisk med 2003, men Japan, som tredje beste lag i AFC utenom vertsnasjonen, måtte ut i en utslagskamp mot Mexico fra CONCACAF. Dette var første gang det spiltes en interkontinental kamp i VM-kvalifiseringen.
Brasil nådde finalen for første gang etter å ha slått USA 4–0 i semifinalen. I den andre semifinalen møttes Norge og Tyskland, begge lag som hadde klart å nå semifinalen for fjerde gang av fem mulige, og de regjerende mestrene Tyskland vant 3–0. Finalen var lagt til det mindre Hongkou Stadion og bare 31 000 så Tyskland forsvare sin tittel ved å slå Brasil 2–0. Tilskuersnittet for hele turneringen var, som i 1999, over 35 000.
Mesterskapet i Tyskland i 2011 var det sjette i rekken, men bare det andre VM arrangert i Europa. Japan vant mesterskapet som første asiatiske lag da de slo USA på straffesparkkonkurranse i finalen.
Canada var vertskap for mesterskapet i 2015. USA ble mestre for tredje gang da de slo Japan 5-2 i finalen.
I 2019 var Frankrike vertsnasjon og USA vant for andre gang på rad da de vant 2-0 over Nederland. USA har da vunnet fire av åtte mesterskap.
== Format ==
I 1999 ble antall lag økt fra 12 til 16. Det var snakk om å øke antall lag fra 16 til 24 etter VM i 2007, men FIFA-sjef Sepp Blatter gikk sterkt ut mot det etter at Tyskland slo Argentina 11-0. Derfor er det også 16 plasser å spille om til VM i Tyskland i 2011.
De 16 plassene ble fordelt som i 2007, men med det unntak at UEFA nå må spille kvalifiseringen som AFC måtte igjennom i 2007, mot CONCACAFs 3. beste lag. Tross at ni av de beste 16 lagene på FIFAs verdensranking for kvinner er UEFA-medlemmer, kan UEFA altså maksimalt få seks lag i VM. Tilsvarende er fire av de beste 14 lagene på rankingen AFC-medlemmer, men AFC kan maksimalt få tre lag i VM.
Lagene blir fordelt i fire grupper á fire lag, der de to beste i hver gruppe går videre til kvartfinale. Deretter blir taperne i hver kamp slått ut av mesterskapet. Om det er uavgjort etter 90 minutter, spilles det ekstraomganger, og om det fortsatt ikke er noen avgjørelse kåres vinneren i straffesparkkonkurranse. Lag som møtes i gruppespillet kan ikke møtes igjen før i finalen.
V - Vertsland
M - Regjerende verdensmesterAntall deltakende lag reflekterer hvor mange det var planlagt å være, ikke hvor mange som faktisk spilte. Brøkdeler innebærer at lag fra forskjellige verdensdeler møttes til play-off.1Amerika nord for Panamakanalen, de karibiske øyer, og Guyana og Surinam.2Sør-Amerika unntatt Guyana og Surinam..
== Arrangerte/planlagte verdensmesterskap ==
== Medaljefordeling ==
== Deltakelser ==
== Tilskuerrekord ==
De 10 kampene med flest tilskuere
== Se også ==
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FIFA Women's World Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Historikk - VM i fotball for kvinner på FIFA.com Arkivert 8. februar 2013 hos Wayback Machine. | Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner 1991 var det fjerdje oseaniamesterskapet i fotball for kvinner. Mesterskapet ble arrangert i Sydney i Australia mellom 19. | 2,538 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Essential_Judas_Priest | 2023-02-04 | The Essential Judas Priest | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Judas Priest-album', 'Kategori:Samlealbum fra 2006', 'Kategori:The Essential-album'] | The Essential Judas Priest er et dobbelt samlealbum fra det britiske heavy metal-bandet Judas Priest.
Albumet kom ut i 2006 og inneholder 34 spor fra starten av karrieren frem til Angel of Retribution. Det er ikke med spor fra de to albumene hvor Tim Owens var vokalist. Albumet ble gjenutgitt i 2008 som en Limited-Edition trippel-album.
| The Essential Judas Priest er et dobbelt samlealbum fra det britiske heavy metal-bandet Judas Priest.
Albumet kom ut i 2006 og inneholder 34 spor fra starten av karrieren frem til Angel of Retribution. Det er ikke med spor fra de to albumene hvor Tim Owens var vokalist. Albumet ble gjenutgitt i 2008 som en Limited-Edition trippel-album.
== Sporliste ==
Alle spor av Rob Halford, K.K. Downing og Glenn Tipton unntatt hvor annet er nevnt.
Disk 1«Judas Rising» – 3:52 fra Angel of Retribution, 2005
«Breaking the Law» – 2:35 fra British Steel, 1980
«Hell Bent for Leather» (Tipton) – 2:40 fra Killing Machine, 1978
«Diamonds & Rust» (Joan Baez) – 3:26 fra Sin After Sin, 1977
«Victim of Changes» (Al Atkins, Halford, Downing, Tipton) – 7:47 fra Sad Wings of Destiny, 1976
«Love Bites» – 4:47 fra Defenders of the Faith, 1984
«Heading Out to the Highway» – 3:45 fra Point of Entry, 1981
«Ram It Down» – 4:48 fra Ram It Down, 1988
«Beyond the Realms of Death» (Halford, Les Binks) – 6:51 fra Stained Class, 1978
«You've Got Another Thing Comin'» – 5:09 fra Screaming for Vengeance, 1982
«Jawbreaker» – 3:25 fra Defenders of the Faith, 1984
«A Touch of Evil» (Halford, Downing, Tipton, Chris Tsangarides) – 5:54 fra Painkiller, 1990
«Delivering the Goods» – 4:16 fra Killing Machine, 1978
«United» – 3:35 fra British Steel, 1980
«Turbo Lover» – 5:33 fra Turbo, 1986
«Painkiller» – 6:06 fra Painkiller, 1990
«Metal Gods» – 4:04 fra British Steel, 1980Disk 2«The Hellion» – 0:41 fra Screaming for Vengeance, 1982
«Electric Eye» – 3:39 fra Screaming for Vengeance, 1982
«Living After Midnight» – 3:30 fra British Steel, i 1980
«Freewheel Burning» – 4:42 fraDefenders of the Faith, 1983
«Exciter» (Halford, Tipton) – 5:33 fra Stained Class, 1978
«The Green Manalishi» (Peter Green) – 4:42 fra Killing Machine, 1978
«Blood Red Skies» – 7:05 fra Ram It Down, 1988
«Night Crawler» – 5:44 fra Painkiller, 1990
«Sinner» (Halford, Tipton) – 6:43 fra Sin After Sin, 1977
«Hot Rockin'» – 3:17 fra Point of Entry, 1981
«The Sentinel» – 5:04 fra Defenders of the Faith, 1984
«Before the Dawn» – 3:23 fra Killing Machine, 1978
«Hell Patrol» – 3:37 fra Painkiller, 1990
«The Ripper» (Tipton) – 2:50 fraSad Wings of Destiny, 1976
«Screaming for Vengeance» – 4:43 fra Screaming for Vengeance, 1982
«Out in the Cold» – 6:27 fra Turbo, 1986
«Revolution» – 4:42 fra Angel of Retribution, 2005Disk 3 (kun på Limited Edition)«Dissident Aggressor» fra Sin After Sin, 1977
«Better By You, Better Than Me» fra Stained Class, 1978
«Grinder» fra British Steel, 1980
«Desert Plains» fra Point of Entry, 1981
«Riding on the Wind» fra Screaming for Vengeance, 1982
«Rock Hard Ride Free» fra Defenders of the Faith, 1984
«All Guns Blazing» fra Painkiller, 1990
== Eksterne lenker ==
(en) The Essential Judas Priest på Discogs
(en) The Essential Judas Priest på MusicBrainz | The Essential Judas Priest er et dobbelt samlealbum fra det britiske heavy metal-bandet Judas Priest. | 2,539 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Music_for_Moviebikers | 2023-02-04 | Music for Moviebikers | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Kaada-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2006', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-10'] | Music for Moviebikers er en rolig instrumentalplate fra sangeren og komponisten Kaada.
| Music for Moviebikers er en rolig instrumentalplate fra sangeren og komponisten Kaada.
== Sporliste ==
«Smiger»
«Mainstreaming»
«From Here On It Got Rough»
«Spindle»
«The Mosquito and the Abandoned Old Woman»
«Julia Pastrana»
«No Man's Land»
«Daily Living»
«The Small Stuff»
«Celibate»
«Retirement Community»
«Birds of Prey»
«In Hora Mortis»
== Eksterne lenker ==
(en) Music for Moviebikers på Discogs
(en) Music for Moviebikers på MusicBrainz | Music for Moviebikers er en rolig instrumentalplate fra sangeren og komponisten Kaada. | 2,540 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Junkyard_Nostalgias | 2023-02-04 | Junkyard Nostalgias | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kaada-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2009'] | Junkyard Nostalgias er et instrumental-album av den norske artisten Kaada. Ifølge Kaada er platen en hyllest til den polske arbeideren som kommer til Norge for å arbeide.
Det østeuropeiske lydbildet på albumet skyldes ifølge Kaada hans egen samlemani. Han fortalte i et intervju med Dagsavisen at han samler på instrumenter, og at det begynte å hope seg opp med østeuropeiske instrumenter som balalaika, mandolin, harper. Dette er instrumenter som preger albumet. Han fortalte også at poenget ikke var å gjenskape noe autentisk polsk, men mer en slags forestilling om Polen. En av låtene synges på «fantasipolsk». Kaada nevner ordene «marja dalia» som et eksempel, da det hørtes ut som et kvinnenavn og dermed ble til en kjærlighetssang.
| Junkyard Nostalgias er et instrumental-album av den norske artisten Kaada. Ifølge Kaada er platen en hyllest til den polske arbeideren som kommer til Norge for å arbeide.
Det østeuropeiske lydbildet på albumet skyldes ifølge Kaada hans egen samlemani. Han fortalte i et intervju med Dagsavisen at han samler på instrumenter, og at det begynte å hope seg opp med østeuropeiske instrumenter som balalaika, mandolin, harper. Dette er instrumenter som preger albumet. Han fortalte også at poenget ikke var å gjenskape noe autentisk polsk, men mer en slags forestilling om Polen. En av låtene synges på «fantasipolsk». Kaada nevner ordene «marja dalia» som et eksempel, da det hørtes ut som et kvinnenavn og dermed ble til en kjærlighetssang.
== Sporliste ==
«A Day and a Night and a Day»
«Truth Serum»
«Ode to the Old Flesh»
«Hammering Down the Nails»
«Dragging an Ox»
«Marja Dalia, The Polska Bogini»
«Broken Horse Restaurant»
«Late Bloomer Gipsiara»
«The Hermetic Bird»
«All the Things That Grow Old and Pass Away»
«We Salute You, Polish Working Man»
== Eksterne lenker ==
Intervju med Kaada i Dagsavisen 6. februar 2009 – av Bernt Erik Pedersen
Offisielt nettsted
kaadas nettbutikk | Junkyard Nostalgias er et instrumental-album av den norske artisten Kaada. Ifølge Kaada er platen en hyllest til den polske arbeideren som kommer til Norge for å arbeide. | 2,541 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MECD | 2023-02-04 | MECD | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kaada-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2004', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-02'] | MECD er det andre soloalbumet fra den norske komponisten Kaada, utgitt i 2004.
| MECD er det andre soloalbumet fra den norske komponisten Kaada, utgitt i 2004.
== Sporliste ==
«That's Life o-oh»
«Convictions»
«Last Song»
«Cyclical Fears»
«It's Wonderful to Be a Nerd»
«Zelotypia»
«All-Rightr»
«Hungarian Kiss»
«Lala»
«By Your Rules»
«Do You Feel It?»
«Dammit, Planet Earth»
== Kilder ==
(en) MECD på Discogs | MECD er det andre soloalbumet fra den norske komponisten Kaada, utgitt i 2004. | 2,542 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thank_You_for_Giving_Me_Your_Valuable_Time | 2023-02-04 | Thank You for Giving Me Your Valuable Time | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 2001', 'Kategori:Kaada-album', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-05'] | Thank You for Giving Me Your Valuable Time er debutalbumet til den norske komponisten Kaada, og ble utgitt i 2001.
| Thank You for Giving Me Your Valuable Time er debutalbumet til den norske komponisten Kaada, og ble utgitt i 2001.
== Sporliste ==
«Care» – 3:42
«Mainframe» – 4:04
«Black California» – 4:50
«Burden» – 3:52
«No You Don't» – 4:14
«Go Brown» – 4:11
«Volkswagen» – 4:40
«All Wrong» – 3:01
«Honk» – 3:46
«I Need You» – 3:15
«Thank You for Giving Me Your Valuable Time» – 4:12 | lenke | 2,543 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Natural_Born_Star_(filmmusikk) | 2023-02-04 | Natural Born Star (filmmusikk) | ['Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmmusikk', 'Kategori:Kaada-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2007', 'Kategori:Språkvask 2019-02'] | Natural Born Star er et album av Kaada med filmmusikken til dokumentaren Natural Born Star, regissert av Even Benestad.
Filmens handling er lagt til den italienske filmindustrien på 1970-tallet, og det er herfra Kaada har hentet inspirasjon til musikken. Dette var tiden for mystiske westernhelter og melodramatiske kjærlighetspasjoner. Oppskriften var størst mulig drama, barske menn og lettkledde kvinner. Så smurte de på med stor og mektig orkestermusikk, litt opera og litt tøff synthrock.
Natural Born Star er filmen om Fred Robsahm. Som ung mann reiste han ut i verden for å tjene penger til en seilskute. På havnen utenfor Roma ble han oppdaget av en filmprodusent, som brakte han inn i filmindustrien. Fred gikk den røde løperen i Cannes, han spilte masser av filmer og han møtte kvinnen i sitt liv, Agostina Belli. Sammen bygde de seg ett hjem ved sjøen utenfor Roma. Men drømmen om ett liv på havet var der fremdeles. Etter som tiden gikk, brukte Fred mer tid på båt enn på land. I ett skjebnesvangert øyeblikk takket han ja til å bringe en seilbåt fra Spania til Italia. Ved anløp i Roma fant politiet 1,5 tonn hasj. Der og da snudde livet til Fred. Han ble frikjent for anklagene, men året i varetekt hadde gitt han HIV smitte og stoffavhengighet. I dag lever i en liten hybel i Lillesand. Langt unna både sitt glamorøse liv og drømmen om det frie liv.
| Natural Born Star er et album av Kaada med filmmusikken til dokumentaren Natural Born Star, regissert av Even Benestad.
Filmens handling er lagt til den italienske filmindustrien på 1970-tallet, og det er herfra Kaada har hentet inspirasjon til musikken. Dette var tiden for mystiske westernhelter og melodramatiske kjærlighetspasjoner. Oppskriften var størst mulig drama, barske menn og lettkledde kvinner. Så smurte de på med stor og mektig orkestermusikk, litt opera og litt tøff synthrock.
Natural Born Star er filmen om Fred Robsahm. Som ung mann reiste han ut i verden for å tjene penger til en seilskute. På havnen utenfor Roma ble han oppdaget av en filmprodusent, som brakte han inn i filmindustrien. Fred gikk den røde løperen i Cannes, han spilte masser av filmer og han møtte kvinnen i sitt liv, Agostina Belli. Sammen bygde de seg ett hjem ved sjøen utenfor Roma. Men drømmen om ett liv på havet var der fremdeles. Etter som tiden gikk, brukte Fred mer tid på båt enn på land. I ett skjebnesvangert øyeblikk takket han ja til å bringe en seilbåt fra Spania til Italia. Ved anløp i Roma fant politiet 1,5 tonn hasj. Der og da snudde livet til Fred. Han ble frikjent for anklagene, men året i varetekt hadde gitt han HIV smitte og stoffavhengighet. I dag lever i en liten hybel i Lillesand. Langt unna både sitt glamorøse liv og drømmen om det frie liv.
== Sporliste ==
«Don't Worry»
«Lonely»
«Sailing the Atlantic»
«So Far»
«Container 1982»
«Boatlove»
«Oceansalt»
«Waiting for the High Tide»
«In Deep»
«Earlier Times»
«Looks Like Trouble»
«Rise and Fall»
«Sepolta Viva»
«Love and Rocket»s
«Anti Pasti»
«Lights Out»
«Voyager»
«Old Love, Going Way Back»
«Everfresh aka Hot Filmmusic Man»
== Kilder ==
(en) Natural Born Star (filmmusikk) på Discogs | Natural Born Star er et album av Kaada med filmmusikken til dokumentaren Natural Born Star, regissert av Even Benestad. | 2,544 |
https://no.wikipedia.org/wiki/O%E2%80%99Horten_(filmmusikk) | 2023-02-04 | O’Horten (filmmusikk) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmmusikk', 'Kategori:Kaada-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2008', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10'] | Music From the Motion Picture O' Horten er et musikkalbum av Kaada med musikk fra filmen O' Horten (fransk tittel : La Nouvelle vie de Monsieur Horten), utgitt i 2008. Filmen er regissert av Bent Hamer. Plata ble utgitt på Kaada Recordings og lisensiert videre til det internasjonale plateselskapet Milan – som har spesialisert seg på filmmusikk utgivelser.
John Erik Kaada uttalte i Dagsavisen (29.10.2007) i forbindelse med kinopremieren "– Et bra soundtrack skal kunne stå på egne bein, samtidig som det skal gi en signatur til filmen. Jeg prøver alltid å lage musikk som står ut, som tilfører bildene noe. Det gir ikke mening for meg å gjenskape noe jeg har gjort før. AT musikken blir forskjellig fra film til film skyldes jo også at jeg har et ønske om å kaste meg inn i stadig nye ting. Det er sånn en lærer. Musikken til «O' Horten» blir veldig annerledes igjen: Skranglete, symfonisk, østeuropeisk og Tom Waits-aktig, forteller Kaada."
| Music From the Motion Picture O' Horten er et musikkalbum av Kaada med musikk fra filmen O' Horten (fransk tittel : La Nouvelle vie de Monsieur Horten), utgitt i 2008. Filmen er regissert av Bent Hamer. Plata ble utgitt på Kaada Recordings og lisensiert videre til det internasjonale plateselskapet Milan – som har spesialisert seg på filmmusikk utgivelser.
John Erik Kaada uttalte i Dagsavisen (29.10.2007) i forbindelse med kinopremieren "– Et bra soundtrack skal kunne stå på egne bein, samtidig som det skal gi en signatur til filmen. Jeg prøver alltid å lage musikk som står ut, som tilfører bildene noe. Det gir ikke mening for meg å gjenskape noe jeg har gjort før. AT musikken blir forskjellig fra film til film skyldes jo også at jeg har et ønske om å kaste meg inn i stadig nye ting. Det er sånn en lærer. Musikken til «O' Horten» blir veldig annerledes igjen: Skranglete, symfonisk, østeuropeisk og Tom Waits-aktig, forteller Kaada."
== Sporliste ==
«Blindekjøring»
«Hardangervidda»
«Valkyrien»
«Lillehammer GL»
«Svea»
«Nordahl»
«Molly»
«Du liker tulipaner»
«Jeg har ikke vært ute og reist, altså»
«Nå har jeg blitt pensjonist, mor»
«73082 Camelot»
«Sandefjordsmør»
«Finse»
«Kona venter på laksen»
== Musikere ==
John Erik Kaada – strengeinstrumenter,
Christer Knutsen – highstring gitar og lapsteel
Geir Sundstøl – munnspill og lapsteel
Jane Helen Johansen – akustisk gitar og mandolin
Harpreet Bansal – fiolin
Renate Engevold – fiolin
Bendik Foss – bratsj
Sigrun Eng – cello
Øyvind Storesund – kontrabass
Dan Dare – melodisk perkusjon
Erland Dahlen – perkusjon
Theresa Drift – fløyte
Cain Marko – klarinett
Lena Nymark – treblås
Børge Fjordheim – el-bass
Sinsen Filharmoniske Selskap – strykerorkester
== Eksterne lenker ==
(en) O'Horten (filmmusikk) på MusicBrainz | Music From the Motion Picture O' Horten er et musikkalbum av Kaada med musikk fra filmen O' Horten (fransk tittel : La Nouvelle vie de Monsieur Horten), utgitt i 2008. Filmen er regissert av Bent Hamer. | 2,545 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_engelske_Lods | 2023-02-04 | Den engelske Lods | ['Kategori:Bøker fra 1844', 'Kategori:Norske dikt', 'Kategori:Norske romaner', 'Kategori:Verk av Henrik Wergeland'] | Den engelske Lods er et episk dikt, eller en versroman, av den norske forfatteren Henrik Wergeland, først utgitt i 1844.
Forfatteren opptrer selv i fortellingen, og møter fortellingens hovedpersoner: losen John Johnson, hans kone Mary Ann, sønnen Francis og hans kjæreste Anna. Fortellingen er et romantisk melodrama med trekk av den gotiske romanen: udødelig kjærlighet, en ond lord som forpurrer kjærligheten, adskillelse, ulykkelig død, og flere andre «træf» fra skjebnens side. Etter adskillelse, gjenforening og de to unges død finner John og Mary Ann alders hvile i Hardanger.
Fortellingens ytre rammefortelling, med dikterjegets reise til England, har bakgrunn i en reise Wergeland gjorde til England i 1831. Boken er en av de få utgivelser fra Wergeland som ble en kommersiell suksess i hans egen tid
| Den engelske Lods er et episk dikt, eller en versroman, av den norske forfatteren Henrik Wergeland, først utgitt i 1844.
Forfatteren opptrer selv i fortellingen, og møter fortellingens hovedpersoner: losen John Johnson, hans kone Mary Ann, sønnen Francis og hans kjæreste Anna. Fortellingen er et romantisk melodrama med trekk av den gotiske romanen: udødelig kjærlighet, en ond lord som forpurrer kjærligheten, adskillelse, ulykkelig død, og flere andre «træf» fra skjebnens side. Etter adskillelse, gjenforening og de to unges død finner John og Mary Ann alders hvile i Hardanger.
Fortellingens ytre rammefortelling, med dikterjegets reise til England, har bakgrunn i en reise Wergeland gjorde til England i 1831. Boken er en av de få utgivelser fra Wergeland som ble en kommersiell suksess i hans egen tid
== Henrik Wergeland og Den engelske Lods ==
Under et besøk i Portsmouth i 1831 fikk han se admiral Horatio Nelsons skip «HMS Victory» og dette inspirerte ham til å skrive Den engelske Lods
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vigdis Ystad om Den engelske Lods på wergeland2008.no.
Utgaven fra 1997 hos Nasjonalbiblioteket. | Den engelske Lods er et episk dikt, eller en versroman, av den norske forfatteren Henrik Wergeland, først utgitt i 1844. | 2,546 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baugur_Group | 2023-02-04 | Baugur Group | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Islandske selskaper'] | Baugur Group er et islandsk investeringsselskap. Dagens konsern har sitt utspring i dagligvarekjeden Bónus, som ble dannet i 1989 av Jón Ásgeir Jóhannesson og faren Jóhannes Jónsson. Bare tre år senere var Bonus den største matvarekjeden på Island og Færøyene.
Etter en sammenslåing med et annen kjede i 1993 ble det det dannet et risikokapitalselskap, Baugur. Baugur ble notert på den islandske børsen ICEX i 1998. Den utenlandske veksten skjøt fart, først og fremst gjennom investeringer i Storbritannia. I 2003 ble Baugur, som nå hadde fått navnet Baugur Group, ut fra børsen.
I dag har Baugur eierandeler i flere hel- eller deleide selskap, blant andre Debenhams, Topshop og Keops.
Baugur Group ble begjært konkurs 4. februar 2009.
| Baugur Group er et islandsk investeringsselskap. Dagens konsern har sitt utspring i dagligvarekjeden Bónus, som ble dannet i 1989 av Jón Ásgeir Jóhannesson og faren Jóhannes Jónsson. Bare tre år senere var Bonus den største matvarekjeden på Island og Færøyene.
Etter en sammenslåing med et annen kjede i 1993 ble det det dannet et risikokapitalselskap, Baugur. Baugur ble notert på den islandske børsen ICEX i 1998. Den utenlandske veksten skjøt fart, først og fremst gjennom investeringer i Storbritannia. I 2003 ble Baugur, som nå hadde fått navnet Baugur Group, ut fra børsen.
I dag har Baugur eierandeler i flere hel- eller deleide selskap, blant andre Debenhams, Topshop og Keops.
Baugur Group ble begjært konkurs 4. februar 2009.
== Kilder == | Baugur Group er et islandsk investeringsselskap. Dagens konsern har sitt utspring i dagligvarekjeden Bónus, som ble dannet i 1989 av Jón Ásgeir Jóhannesson og faren Jóhannes Jónsson. | 2,547 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Jensen_(b%C3%A5tbygger) | 2023-02-04 | Christian Jensen (båtbygger) | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1949', 'Kategori:Fødsler 6. august', 'Kategori:Fødsler i 1870', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske båtbyggere', 'Kategori:Personer fra Asker kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Christian Jensen (født 1870, død 1949) var en norsk båtbygger. Han hadde sitt virke i Vollen i Asker. Han gikk i lære og overtok verftet etter båtbygger Gudmundsen i 1897, og bygget alle slags båter. Hans samarbeid med båtkonstruktør Johan Anker frem til 1915 resulterte i mange suksessrike konstruksjoner. Jensen satset etter dette på større nyttefartøy, og fikk oppdrag fra Roald Amundsen om å bygge polarskipet «Maud» (1916–1917).
| Christian Jensen (født 1870, død 1949) var en norsk båtbygger. Han hadde sitt virke i Vollen i Asker. Han gikk i lære og overtok verftet etter båtbygger Gudmundsen i 1897, og bygget alle slags båter. Hans samarbeid med båtkonstruktør Johan Anker frem til 1915 resulterte i mange suksessrike konstruksjoner. Jensen satset etter dette på større nyttefartøy, og fikk oppdrag fra Roald Amundsen om å bygge polarskipet «Maud» (1916–1917).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Polarskipet «Maud» Kort beskrivelse av polarskipet og byggeprosessen, av båtbygger Chr. Jensens
Prosjekt Maud Returns Home, bergningsinitiativ anno 2011 for å heve Maud | Christian Jensen (født 1870, død 1949) var en norsk båtbygger. Han hadde sitt virke i Vollen i Asker. | 2,548 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elkouria_Amidane | 2023-02-04 | Elkouria Amidane | ['Kategori:Aktivister fra Afrika', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 29. september', 'Kategori:Fødsler i 1985', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Menneskerettighetsaktivister', 'Kategori:Vest-Sahara'] | Elkouria Amidane (født 29. september 1985 i El Aaiún, Vest-Sahara) er en saharawisk student og menneskerettighetsaktivist. Siden det ikke er høyere utdanningsinstitusjoner i okkuperte Vest-Sahara, blir saharawisk ungdom tvunget til å studere ved universiteter i Marokko. Saharawiske studenter i Marokko blir diskriminert med hensyn til hvilke type fag de får studere. Det har også vært flere rapporter om fysiske overgrep på saharawiske studenter. Spesielt de som har uttrykt seg negativt om okkupasjonen eller har demonstrert for et fritt Vest-Sahara.
Elkouria Amidane har i flere år drevet en ikke-voldelig kamp mot okkupasjonen av Vest-Sahara og for rettighetene til saharawiske studenter. Dette har hun gjort gjennom demonstrasjoner og dokumentasjon av overgrep. Video og internett har vært typiske hjelpemidler i Amidanes arbeid. Hun har også vært aktiv internasjonalt for å spre informasjon og få økt bevissthet rundt problemstillingen.
| Elkouria Amidane (født 29. september 1985 i El Aaiún, Vest-Sahara) er en saharawisk student og menneskerettighetsaktivist. Siden det ikke er høyere utdanningsinstitusjoner i okkuperte Vest-Sahara, blir saharawisk ungdom tvunget til å studere ved universiteter i Marokko. Saharawiske studenter i Marokko blir diskriminert med hensyn til hvilke type fag de får studere. Det har også vært flere rapporter om fysiske overgrep på saharawiske studenter. Spesielt de som har uttrykt seg negativt om okkupasjonen eller har demonstrert for et fritt Vest-Sahara.
Elkouria Amidane har i flere år drevet en ikke-voldelig kamp mot okkupasjonen av Vest-Sahara og for rettighetene til saharawiske studenter. Dette har hun gjort gjennom demonstrasjoner og dokumentasjon av overgrep. Video og internett har vært typiske hjelpemidler i Amidanes arbeid. Hun har også vært aktiv internasjonalt for å spre informasjon og få økt bevissthet rundt problemstillingen.
== Amidane i Norge ==
Hun har vært i Norge to ganger og holdt foredrag og møtt politikere. Etter invitasjon fra Unge Venstre besøkte hun deres sommerleir i 2007. Etterpå møtte hun samtlige ungdomspartier, holdt foredrag på mange universiteter og høgskoler, samt hilste på statsminister Jens Stoltenberg på et AUF-arrangement. Under hennes andre besøk, i november 2007, ble hele hennes familie i El Aaiún arrestert. Fengslingen førte til en demonstrasjon utenfor den marokkanske ambassaden 10. november 2007 (bildet), som ble støttet av samtlige ungdomsparti og en rekke norske organisasjoner.
== Studentenes fredspris 2009 ==
4. februar 2009 offentliggjorde Studentenes fredspris at Elkouria Amidane tildeles Studentenes fredspris 2009. Amidane mottok prisen i Trondheim 27. februar under den Internasjonale Studentfestivalen (ISFiT). Deretter deltok hun på en foredragsturne blant norske universiteter og høgskoler over hele landet.
== Les også ==
Vest-Sahara
Studentenes fredspris
Støttekomiteen for Vest-Sahara
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vest-Sahara.no Støttekomiteen for Vest-Sahara | Elkouria Amidane (født 29. september 1985 i El Aaiún, Vest-Sahara) er en saharawisk student og menneskerettighetsaktivist. | 2,549 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oseaniamesterskapet_i_fotball_for_kvinner_1994 | 2023-02-04 | Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner 1994 | ['Kategori:1990-årene i Papua Ny-Guinea', 'Kategori:Fotball i 1994', 'Kategori:Fotball i Papua Ny-Guinea', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1994', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Papua Ny-Guinea', 'Kategori:Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner'] | Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner 1994 var det femte oseaniamesterskapet i fotball for kvinner. Mesterskapet ble arrangert i Papua Ny-Guinea mellom 14. og 20. oktober. Mesterskapet besto av en miniliga der tre lag møttes to ganger. Mesterskapet fungerte også som kvalifisering til VM. Vinneren ble kvalifisert. Ettersom det var få land med, er det også omtalt som bare en VM-kvalifisering til VM i 1995, og plasseres derfor feilaktig i 1995, i stedet for i 1994, da det ble arrangert.
| Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner 1994 var det femte oseaniamesterskapet i fotball for kvinner. Mesterskapet ble arrangert i Papua Ny-Guinea mellom 14. og 20. oktober. Mesterskapet besto av en miniliga der tre lag møttes to ganger. Mesterskapet fungerte også som kvalifisering til VM. Vinneren ble kvalifisert. Ettersom det var få land med, er det også omtalt som bare en VM-kvalifisering til VM i 1995, og plasseres derfor feilaktig i 1995, i stedet for i 1994, da det ble arrangert.
== Deltakerland ==
== Eksterne lenker ==
Tabeller og resultat ved RSSSF.com | Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner 1994 var det femte oseaniamesterskapet i fotball for kvinner. Mesterskapet ble arrangert i Papua Ny-Guinea mellom 14. | 2,550 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Philippe_de_Monte | 2023-02-04 | Philippe de Monte | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1603', 'Kategori:Fransk-flamske komponister', 'Kategori:Fødsler i 1521', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Mechelen', 'Kategori:Renessansekomponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Philippe de Monte (1521–1603) var en flamsk renessansekomponist.
de Monte tilhørte siste generasjon av den fransk-flamske skolen og tredje generasjon madrigalister. Han skrev flere madrigaler enn noen annen samtidig komponist.
| Philippe de Monte (1521–1603) var en flamsk renessansekomponist.
de Monte tilhørte siste generasjon av den fransk-flamske skolen og tredje generasjon madrigalister. Han skrev flere madrigaler enn noen annen samtidig komponist.
== Liv ==
Philippe de Monte fikk sin tidlige musikalske utdanning som korgutt i hjembyens St. Romboutskathedraal. På Montes tid var det en utstrakt kontakt mellom fransk-flamske og italienske musikere, og i 1540 finner vi ham som praeceptor musicae (musikklærer) hos den napolitanske adelsfamilien Pinelli. Rundt 1550 sang han i kapellet ved katedralen i Cambrai og i 1554–1555 i koret til prins Filip – dengang gift med dronning Maria I av England. Monte vantrivdes i koret, som bortsett fra ham selv bare besto av spanjoler. I 1560 var han tilbake i Napoli, men det er uvisst hva han gjorde der, for livet hans er ikke nøyaktig dokumentert før han sommeren 1568 ble ansatt som hoffkapellmester ved det habsburgske hoffet. Her tjente han som maestro di cappella, først under Keiser Maximilian II i Wien og etter keiserens død i 1576 og resten av sitt liv under Rudolf II i Praha.
== Musikk ==
Tyngdepunktet for Montes skaperverk er de langt over 1200 madrigalene han gav ut fordelt over 36 bøker på velrenommerte venetianske forlag. I tillegg skrev han 50 chansons til tekster av Pierre de Ronsard, 40 messer og ikke minst drøyt 300 motetter.
Montes madrigaler blir omtalt som «de første og mest modne femstemmige komposisjoner». Den tidlige madrigalstilen hans var svært progressiv, med hyppig bruk av tekstmalende kromatikk, selv om han ikke var like eksperimentell som Marenzio og Lasso i så henseende. Til forskjell fra Monteverdi, som gikk fra en konservativ til en mer eksperimentell stil, ble Monte med tiden mindre eksperimenterende og utviklet en enklere stil med korte motiver og hyppig bruk av homofoni. I kirkemusikken (messer, motetter) var Monte mer konservativ.
== Virkning og ettermæle ==
Med Philippe de Monte, Giovanni Pierluigi da Palestrina, Andrea og Giovanni Gabrieli nådde madrigalen sitt klassiske høydepunkt. De modernistiske bestrebelsene og tendensene på 1500-tallet ble tatt opp i madrigalformen i en slik grad at det til en viss grad kan sammenlignes med den rollen operaen spilte hundreåret etter.
Monte var anerkjent over hele Europa, og musikken hans ble utgitt, gjenutgitt og sirkulerte over store områder. Hans mange studenter førte kunnskapene og erfaringene videre til generasjonen som utviklet den tidlige barokkstilen.
I kilder fra Montes samtid beskrives han som en stillferdig, mild og beskjeden mann.
Philippe de Montes madrigaler framføres også i dag.
== Referanser ==
== Kilder ==
(de) Robert Eitner: «Monte, Filippo di». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 22, Duncker & Humblot, Leipzig 1885, s. 182 f.
(de) Robert Lindell: «Monte, Filippo di.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 18, Duncker & Humblot, Berlin 1997, ISBN 3-428-00199-0, s. 42 f. (digitalisering).
== Litteratur ==
Brown, Howard M.; Stein, Louise K. (1999). Music in the Renaissance (2. utgave utg.). New Jersey: Prentice Hall.
Lindell, Robert (2001). «Philippe de Monte» i The New Grove Dictionary of Music and Musicians. London: Stanley Sadie, red.
Mann, Brian (1983). The Secular Madrigals of Filippo di Monte: 1521–1603. Michigan: UMI Research Press.
== Eksterne lenker ==
(en) Philippe de Monte – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Philippe de Monte i Bayerisches Musiker Lexikon Online (BMLO)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Philippe de Monte i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Philippe de Monte i International Music Score Library Project | Philippe de Monte (1521–1603) var en flamsk renessansekomponist. | 2,551 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oseaniamesterskapet_i_fotball_for_kvinner_1998 | 2023-02-04 | Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner 1998 | ['Kategori:1998 i Oseania', 'Kategori:1998 på New Zealand', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i 1998', 'Kategori:Fotball på New Zealand', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1998', 'Kategori:Internasjonale mesterskap på New Zealand', 'Kategori:Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner'] | Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner 1998 var det sjette Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner. Mesterskapet ble arrangert i Auckland i New Zealand mellom 9. og 17. oktober. På grunn av en dobling av deltakerland, ble mesterskapet delt opp i to innledende puljer a tre lag. De to beste gikk til semifinale, der de møtte de to lagene fra den andre puljen til semifinale. Mesterskapet fungerte også som kvalifisering til VM. Vinneren ble kvalifisert.
| Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner 1998 var det sjette Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner. Mesterskapet ble arrangert i Auckland i New Zealand mellom 9. og 17. oktober. På grunn av en dobling av deltakerland, ble mesterskapet delt opp i to innledende puljer a tre lag. De to beste gikk til semifinale, der de møtte de to lagene fra den andre puljen til semifinale. Mesterskapet fungerte også som kvalifisering til VM. Vinneren ble kvalifisert.
== Deltakerland ==
== Gruppespill ==
=== Gruppe A ===
=== Gruppe B ===
== Finalespill ==
=== Semifinaler ===
=== Bronsefinale ===
=== Finale ===
== Eksterne lenker ==
Tabbeller og resultater ved RSSSF.com | Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner 1998 var det sjette Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner. Mesterskapet ble arrangert i Auckland i New Zealand mellom 9. | 2,552 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norman_Davies | 2023-02-04 | Norman Davies | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske forfattere', 'Kategori:Britiske historikere', 'Kategori:Britiske professorer', 'Kategori:Fødsler 8. juni', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bolton', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Ivor Norman Richard Davies (født 8. juni 1939) er en britisk professor i historie, han ble født i Bolton i Lancashire, foreldrene hadde bakgrunn fra Wales. Davies er kjent for sine bøker om polsk historie men har og skrevet om andre europeiske land og Storbritannia.
| Ivor Norman Richard Davies (født 8. juni 1939) er en britisk professor i historie, han ble født i Bolton i Lancashire, foreldrene hadde bakgrunn fra Wales. Davies er kjent for sine bøker om polsk historie men har og skrevet om andre europeiske land og Storbritannia.
== Akademisk bakgrunn ==
I årene 1957-1958 studerte Davies i Grenoble i Frankrike. Han ble påvirket av A.J.P. Taylor ved Magdalen College ved Universitetet i Oxford og avla en Bachelor of Arts i historie i 1962. I 1966 avla han en Master of Arts ved Universitetet i Sussex. Han hadde et studieopphold i Perugia i Italia. Davies planla å studere mot en PhD i Sovjetunionen, men fikk ikke innreisevisum. Han reiste i stedet til Kraków hvor han studerte ved Det jagellonske universitet og forsket på Den polsk-sovjetiske krig. Siden denne krigen ble fornektet i den offisielle polske kommunistiske historieskrivingen måtte han endre tittelen på sin avhandling til The British Foreign Policy towards Poland, 1919–20. Etter Davies hadde mottatt sin PhD i Kraków i 1968 ble den engelske teksten gitt ut i 1972 under tittelen White Eagle, Red Star. The Polish-Soviet War 1919–20.
Fra 1971 underviste Davies i polsk historie ved School of Slavonic and East European Studies (SSEES) ved University of London hvor han var professor fra 1985 til 1996. For tiden er Davies Supernumary Fellow ved Wolfson College, Oxford. I løpet av sin karriere har Davies undervist i mange land, blant dem USA, Canada, Australia, Japan, Kina, Polen og en rekke andre.
== Bibliografi ==
1972: White Eagle, Red Star: The Polish-Soviet War, 1919–20. (2004 edition: ISBN 0-7126-0694-7)
1977: Poland, Past and Present. A Select Bibliography of Works in English. ISBN 0-89250-011-5
1981: God's Playground. A History of Poland. Vol. 1: The Origins to 1795, Vol. 2: 1795 to the Present. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-925339-0 / ISBN 0-19-925340-4.
1984: Heart of Europe. A Short History of Poland Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-285152-7.
2001: Heart of Europe: The Past in Poland's Present Oxford University Press, USA; New edition ISBN 0-19-280126-0
1991: Jews in Eastern Poland and the USSR, 1939–46 Palgrave Macmillan. ISBN 0-312-06200-1
1996: Europe: A History Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-820171-0
1997: Auschwitz and the Second World War in Poland: A lecture given at the Representations of Auschwitz international conference at the Jagiellonian University Universitas. ISBN 83-7052-935-6
1999: Red Winds from the North Able Publishing. ISBN 0-907616-45-3
1999: The Isles. A History Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-513442-7
2002 (Med Roger Moorhouse): Microcosm: Portrait of a Central European City London: Jonathan Cape. ISBN 0-224-06243-3
2004: Rising '44. The Battle for Warsaw London: Pan Books. ISBN 0-333-90568-7
2006: Europe East and West: A Collection of Essays on European History Jonathan Cape. ISBN 0-224-06924-1
2006: Europe at War 1939–1945: No Simple Victory Macmillan. ISBN 0-333-69285-3
2008: To and From. Modern Poland: A Journey Through Postal History. Rosikon Press. ISBN 978-83-88848-64-3
2011: Vanished Kingdoms: The History of Half-Forgotten Europe. Allen Lane. ISBN 978-1-84614-338-0
2015: Trail of Hope: The Anders Army, An Odyssey Across Three Continents. Osprey Publishing. ISBN 978-1-47281-603-0
2017: Beneath Another Sky: A Global Journey into History. Allen Lane ISBN 978-1-84614-831-6
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norman Davies – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Norman Davies – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Britain and the Warsaw Rising. Essay, 2004 | Ivor Norman Richard Davies (født 8. juni 1939) er en britisk professor i historie, han ble født i Bolton i Lancashire, foreldrene hadde bakgrunn fra Wales. | 2,553 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kokos%C3%B8ya | 2023-02-04 | Kokosøya | ['Kategori:1970-årene i Costa Rica', 'Kategori:1978 i Nord-Amerika', 'Kategori:1997 i Nord-Amerika', 'Kategori:5°N', 'Kategori:87°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Costa Ricas distrikter', 'Kategori:Nasjonalparker i Costa Rica', "Kategori:Puntarenas' geografi", 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verneområder opprettet i 1978', 'Kategori:Øyer i Costa Rica', 'Kategori:Øyer i Stillehavet'] | Kokosøya (spansk: Isla del Coco) er en øy 550 km fra stillehavskysten av Costa Rica. Den tilhører Puntarenas kanton i provinsen Puntarenas og er en av Costa Ricas nasjonalparker. Øya er rektangulær i formen, med et areal på 23,85 km² og en omkrets på 23,3 km.
Kokosøya er omgitt av dypt vann med sterke havstrømmer, og er kjent blant dykkere for sin bestand av hammerhaier, rokker, delfiner og andre store marine arter. Det ekstremt fuktige klimaet og marine miljøet gjør at Kokosøya økologisk er annerledes enn både Galápagos-øyene og de andre øyene (som f.eks. Malpelo eller Coiba) i denne delen av verden.
| Kokosøya (spansk: Isla del Coco) er en øy 550 km fra stillehavskysten av Costa Rica. Den tilhører Puntarenas kanton i provinsen Puntarenas og er en av Costa Ricas nasjonalparker. Øya er rektangulær i formen, med et areal på 23,85 km² og en omkrets på 23,3 km.
Kokosøya er omgitt av dypt vann med sterke havstrømmer, og er kjent blant dykkere for sin bestand av hammerhaier, rokker, delfiner og andre store marine arter. Det ekstremt fuktige klimaet og marine miljøet gjør at Kokosøya økologisk er annerledes enn både Galápagos-øyene og de andre øyene (som f.eks. Malpelo eller Coiba) i denne delen av verden.
== Status og internasjonal oppmerksomhet ==
Kokosøya ble erklært nasjonalpark ved et dekret i 1978, og UNESCO kåret øya til verdensarvsted i 1997. I 2002 ble verdensarvstedet utvidet til å omfatte havområdet omkring, i en utstreking av 1 997 km². I tillegg er øya oppført på listen over «Våtmarker av internasjonal viktighet» under Ramsar-konvensjonen.
På grunn av det fantastiske sjølivet i vannet, ble Kokosøya rangert som ett av verdens ti beste dykkesteder av den amerikanske dykkerorganisasjonen PADI (Professional Association of Diving Instructors). For mange besøkende er øyas hovedattraksjon de store dyreartene. Store stimer av hammerhaier kommer hit regelmessig. Dykkere kan forvente å møte dusinvis eller hundrevis av disse og andre større dyr ved nesten hvert dykk. Mindre og fargerike arter opptrer også i rikt monn, i ett av de rikeste revene i det østlige Stillehavet.Den berømte oseanografen Jacques Cousteau har besøkt øya flere ganger, og i 1994 utpekte han den til «den vakreste øya i verden». Disse omfattende lovprisningene understreker det presserende behovet for å beskytte Kokosøya og omkringliggende farvann mot ulovlig storskalafiske, krypskyting og andre problemer.
Det er etablert to leirer for oppsynspersonell. Turister og båtmannskap må ha tillatelse til å gå i land, og kan ikke slå leir, overnatte, eller ta med seg noen form for planter, dyr eller mineraler fra øya.
Denne øya er også populær i piratmytenes verden. Det sies at over 300 ekspedisjoner har dratt dit på jakt etter skatter, som for eksempel piraten Benito Bonitos skatt, den såkalte Limaskatten. Noen hendelser har ledet mange til å tro at historiene om de store piratskattene er sanne.
== Geologi og landskap ==
Kokosøya er en koralløy med innslag av vulkanske bergarter. Det er den eneste øya på Kokosplata, en av de mindre tektoniske platene. De eldste bergartene er mellom 1,91 og 2,44 millioner år gamle, og består hovedsakelig av basalt, det vil si nedkjølt lava. Landskapet er fjellrikt og kupert. Høyeste punkt er Cerro Iglesias, 575,5 moh.
Et flatere område i 200–260 meters høyde danner den sentrale delen av øya. Herfra strekker det seg flere v-daler mot kysten.
Kokosøya har flere korte elver og bekker, med utløp i fire bukter, tre av dem på nordsiden (Wafer, Chatham og Weston). De største elvene er Genio og Pittier som renner ut i Waferbukta. Fjellandskapet og det tropiske klimaet gir mer enn 200 fossefall på øya. Øyas jord er generelt sur og eroderer lett ved den høye nedbøren og de bratte skråningene.
== Klima ==
Klimaet på øya er hovedsakelig bestemt av den intertropiske konvergenssonens sesongmessige forflytning, som gir nedbør jevnt fordelt over året. Øya er fuktig og tropisk, med en årsmiddeltemperatur på 23,6 °C og total årlig nedbørmengde på over 7 000 mm. Det regner alle måneder av året. De tørreste periodene er fra januar til mars og fra slutten av september til oktober.
== Økologi ==
Kokosøya har en jevn, tett og frodig tropisk fuktig skog. Den er den eneste øya i det østlige Stillehavet dekket av tropisk regnskog. Tåkeskogen i høyereliggende områder er også unik i det østlige Stillehavet. Øya har aldri vært forbundet med noe kontinent, så flora og fauna har utviklet seg ved spredning over lang avstand fra Amerika. Øya har derfor også mange forekomster av endemiske arter.
=== Flora ===
Øya har 235 kjente arter av blomsterplanter, hvorav 70 eller nesten 30 % er endemiske. 74 arter er bregner, og 128 arter av mose, 90 arter av sopp og 41 arter av slimemolds er rapportert. Likevel etter mer grundig etterforskning forventes det å avdekke mange flere arter. Øya har tre plantesamfunn. Kyst skoger utviddet opptil 50 meters høyde. Purple Coral Tree, Coconut Palm og Pond-eple er den dominerende trær, med en understory av bregner, busker, gress og urteaktig planter av Leguminosae og Malvaceae familiene.
Innlandsskogene strekker seg fra 50 til 500 meters høyde. Trærne er å omgitt på alle nivåer med epifytter, inkludert orkideer, bregner, bromeliader og mose. Den endemisk palmen Rooseveltia Frankliniana er også vanlig.
Tåkeskoger finnes på de høyeste toppene, over 500 meter. Melastoma-blomster er dominerende.
=== Fauna ===
Øya har over 400 kjente arter av insekter, hvorav 65 (16 %) er endemiske. Det største mangfoldet finnes blant sommerfugler og maur. Mer enn 50 arter har vært beskrevet (edderkopper, skolopendere, tusenbein og tanglus), inkludert en endemisk edderkopp.
To arter av øgler finnes på øya, en anole (Norops townsendii) og en gekko (Sphaerodactylus pacificus). Begge er endemiske og ingen amfibier er rapportert.
Nesten 90 fuglearter er blitt rapportert. Øya og klipper i nærheten har store fuglefjell, kolonier av sjøfugl, inkludert brunsule (Sula leucogaster), rødfotsule (Sula sula), storfregattfugl (Fregata minor), silketerne (Gygis alba) og brunnoddy (Anous stolidus). Syv arter av landfugler holder til på øya, tre av dem er endemiske.
Øya har fem pattedyrarter, inkludert griser, hjort, katter og rotter. Alle disse ble introdusert ved mennesker. Costa Ricas regjering har som erklært mål å holde populasjoner av disse dyrene nede, for å redusere skaden på det lokale økosystemet.
=== Marin fauna ===
Det artsrike korallrevet, vulkanske tunneler, huler, og dyphavet omkring Kokosøya huser mere enn 30 korallarter, 60 krepsdyrarter, 600 bløtdyrarter og mere enn 300 fiskearter. Fiskene omfatter store forekomster av gulfinnetun (Thunnus albacares), djevelskater (Manta birostris), seilfisk (Istiophorus platypterus) og haier som hvittippet revhai (Triaenodon obesus) og flerhodet hammerhai (Sphyrna lewini). Den største av alle fiskeartene finnes også, hvalhaien (Rhincodon typus).
Av større marine pattedyr forekommer knølhvaler (Megaptera novaeangliae), grindhvaler (Globicephala macrorhynchus), tumlere (Tursiops truncatus), californiasjøløver (Zalophus californianus), karetter (Eretmochelys imbricata), suppeskilpadder (Chelonia mydas) og bastardskilpadder (Lepidochelys olivacea).
== Historie ==
=== Oppdagelse og tidlig kartlegging ===
J. Lines siterer Fernández de Oviedo i Diario de Costa Rica, 12. mai 1940, der han hevder at den første som oppdaget øya var en portugiser ved navn Johan Cabeças. Andre kilder hevder at Joan Cabezas de Grado var fra Asturia i Spania.
D. Lievre skriver i Una isla desierta en el Pacífico; la isla del Coco i verket Los viajes de Cockburn y Lievre por Costa Rica (1962: 134) at det tidligste dokumentet med navnet "Isle de Coques" er et kart malt på pergament, framvist i 1542 ved Frans I av Frankrikes hoff.
Nicolás Desliens plasserte i sin planisfære fra 1556 øya, som han kalte Ysle de Coques til en beliggenhet 1 1/2 grad nord for ekvator.
Blaeu har i Grand Atlas, som ble publisert i 1662, et fargelagt verdenskart på innsiden av omslaget som viser I. de Cocos rett over ekvator.
Frederik De Witt gir i sitt verk Atlas, 1680 øya samme plassering som Blaeu.
Hondius produserte et kart i Nederland 1590 som viser I. de Cocos på 2° 30' N, mens Theodor de Bry i 1596 viste Galápagosøyene nær 6° N.
=== Administrativ historie ===
Øya ble offisielt innlemmet i Costa Rica i 1832 ved nasjonalforsamlingens dekret nr. 54.
Hvalfangere besøkte Kokosøya regelmessig inntil midten av det 19. århundre, da hvalbestandene kollapset og fangstgrunnlaget forsvant.
Den 2. oktober 1863 dumpet slaveskipet «Adelante» 426 polynesiere på øya. De hadde blitt avvist av Perus regjering som ønsket fremmedarbeidere, og ikke slaver. Da de ble berget av Perus krigsskip «Tumbes» den 21. oktober, var det bare 38 overlevende igjen. De øvrige var døde av kopper.
I 1897 oppnevnte Costa Ricas regjering den tyske eventyreren August Gissler til Kokosøyas første guvernør, og tillot ham å etablere en kortvarig koloni der.
Den 12. mai 1970 ble Kokosøya administrativt innlemmet i provinsen Puntarenas. Øyas 33 innbyggere, costaricansk tilsynspersonell, fikk anledning til å stemme ved valg første gang i 2006.
== Pirater og skjulte skatter ==
Bennett Graham var kaptein på «HMS Devonshire» med oppgave å overvåke det sørlige Stillehavet, da han i 1818 i stedet valgte sjørøveri. Han ble fanget noen år senere, og henrettet sammen med offiserene mens resten av mannskapet ble sendt til en straffekoloni i Tasmania. Ved frigivelsen tyve år senere, hevdet en av mannskapet, kvinnen Mary Welch, at hun hadde vært vitne til nedgravingen av Grahams rikdom på totalt 350 tonn gullbarrer stjålet fra spanske galleoner - på Kokosøya. Hun hadde dessuten at kart med retningsanvisninger for å vise hvor den såkalte «Devonshire-skatten» var gravd ned. Hun fortalte at Graham hadde gitt kartet til henne rett før han ble fanget. Welchs historie ble trodd og en ekspedisjon ble sendt ut for å lete etter skatten. Welch deltok, men på øya sa hun at landskapet for så forandret at mange av ledemerkene var forsvunnet. Ekspedisjonen fant ingenting.
Benito Bonito, en portugisisk sjørøver, skal visstnok ha gravd ned Limaskatten på Kokosøya under den peruanske uavhengighetskrigen. En annen versjon er at kaptein William Thompson ble betrodd skatter fra Lima med ordre om å frakte disse i sikkerhet med briggen «Mary Dear». Fristelsen skal ha blitt for stor for ham og styrmannen James Alexander Forbes. De drepte vaktene og gjemte skatten på Kokosøya. Hemmeligheten ble betrodd en venn av Thompson kalt John Keating i 1844.
== Trusler ==
Den nesten uberørte nasjonalparken er under økende press fra ulike aktiviteter. Krypskyting av marine pattedyr i området er an av disse. Økende etterspørsel etter tunfisk, haifinnesuppe, og annen sjømat truer øyas økosystem. Costa Ricas regjering har blitt beskyldt både for passivitet og for aktiv støtet til det ulovlige fisket ved korrupsjon. Regjeringen har satt inn tiltak for å beskytte øyas opprinnelige miljø og straffeforfølge ulovlig fangst. Kostnadene ved å patruljere farvannet og håndheve miljølovgivningen er imidlertid store, og korrupsjon forekommer hos myndigheter både på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Isla del Coco – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Isla del Coco – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Fundación Amigos de la Isla del Coco | Isla del Coco | 2,554 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mesa | 2023-02-04 | Mesa | ['Kategori:Pekere'] | Mesa har flere betydninger:
En fjellformasjon: Mesa (landform)
Et hevdnavn for kalsiumkarbonat
Mesa er et ALGOL-lignende programmeringsspråk som ble utviklet ved Palo Alto Research Center (PARC) i 1970
Mesa er et fritt og åpent bibliotek for datagrafikk som ble lansert i 1995
| Mesa har flere betydninger:
En fjellformasjon: Mesa (landform)
Et hevdnavn for kalsiumkarbonat
Mesa er et ALGOL-lignende programmeringsspråk som ble utviklet ved Palo Alto Research Center (PARC) i 1970
Mesa er et fritt og åpent bibliotek for datagrafikk som ble lansert i 1995
== Steder ==
Mesa er et sted i Arizona, USA.
Mesa County er et fylke i den amerikanske delstaten Colorado.
Mesa Verde nasjonalpark ligger i Montezuma County i delstaten Colorado i USA. | Mesa har flere betydninger: | 2,555 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Montagne_Pel%C3%A9e | 2023-02-04 | Montagne Pelée | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Martinique', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Vulkaner i Det karibiske hav'] | Montagne Pelée eller Mont Pelé er en 1397 meter høy aktiv stratovulkan på nordsiden av øya Martinique i Karibia. Den hadde et kraftig utbrudd i 1902 som utslettet havnebyen Saint-Pierre, og et mindre i 1929.
| Montagne Pelée eller Mont Pelé er en 1397 meter høy aktiv stratovulkan på nordsiden av øya Martinique i Karibia. Den hadde et kraftig utbrudd i 1902 som utslettet havnebyen Saint-Pierre, og et mindre i 1929.
== Katastrofeutbruddet i 1902 ==
Den 8. mai 1902 eksploderte vulkanen. I løpet av et par minutter rammet pyroklastiske strømmer byen Saint-Pierre. Byen ble helt ødelagt. Nærmere 30 000 mennesker omkom. I Saint-Pierre overlevde bare to personer. Dette er den verste katastrofen forårsaket av vulkanutbrudd i Karibias historie.Aktiviteten fortsatte fram til sommeren 1905. Da den sovende vulkanen på nytt fikk utbrudd i 1929, hadde myndigheter og vitenskap lært og evakuerte truede områder. Denne gang var vulkanen aktiv fram til 1932.
== Referanser == | Montagne Pelée eller Mont Pelé er en 1397 meter høy aktiv stratovulkan på nordsiden av øya Martinique i Karibia. Den hadde et kraftig utbrudd i 1902 som utslettet havnebyen Saint-Pierre, og et mindre i 1929. | 2,556 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Clarence_Island | 2023-02-04 | Clarence Island | ['Kategori:54°V', 'Kategori:61°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Sør-Shetlandsøyene'] | Clarence Island er den østligste øya i øygruppen Sør-Shetlandsøyene i Antarktis.Clarence Island ligger øst for Elefantøya og er om lag 22 km lang. Det ligger to mindre øyer 1,5 km øst for Clarence Island, den ene heter Sugarloaf Island.
4. februar 1820 gikk Edward Bransfield og William Smith i land på øya under sin kartlegging av øygruppen. Ernest Shackleton observerte Clarence Island på sin legendariske båtreise i 1916, men endte på Elefantøya.
Øyas høyeste punkt, Mount Irving (ca. 1 950 moh), ligger 3 km nord for Cape Bowles, øyas sørligste punkt.
| Clarence Island er den østligste øya i øygruppen Sør-Shetlandsøyene i Antarktis.Clarence Island ligger øst for Elefantøya og er om lag 22 km lang. Det ligger to mindre øyer 1,5 km øst for Clarence Island, den ene heter Sugarloaf Island.
4. februar 1820 gikk Edward Bransfield og William Smith i land på øya under sin kartlegging av øygruppen. Ernest Shackleton observerte Clarence Island på sin legendariske båtreise i 1916, men endte på Elefantøya.
Øyas høyeste punkt, Mount Irving (ca. 1 950 moh), ligger 3 km nord for Cape Bowles, øyas sørligste punkt.
== Referanser == | Clarence Island er den østligste øya i øygruppen Sør-Shetlandsøyene i Antarktis. | 2,557 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shizhong_(Jinan) | 2023-02-04 | Shizhong (Jinan) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Shandong'] | Shizhong (kinesisk: 市中区, pinyin: Shìzhōng Qū; «Midtbyen») er et bydistrikt i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina. Det ligger i den subprovinsielle by Jinan. Det har et areal på 280,25 km² og teller 540 163 innbyggere (2003).
| Shizhong (kinesisk: 市中区, pinyin: Shìzhōng Qū; «Midtbyen») er et bydistrikt i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina. Det ligger i den subprovinsielle by Jinan. Det har et areal på 280,25 km² og teller 540 163 innbyggere (2003).
== Eksterne lenker ==
Infoside | Shizhong (kinesisk: 市中区, pinyin: Shìzhōng Qū; «Midtbyen») er et bydistrikt i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina. Det ligger i den subprovinsielle by Jinan. | 2,558 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nicolas_Gombert | 2023-02-04 | Nicolas Gombert | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1560', 'Kategori:Fransk-flamske komponister', 'Kategori:Fødsler i 1495', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lille', 'Kategori:Renessansekomponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Nicolas Gombert (ca. 1495 – ca. 1560) var en fransk-flamsk komponist, kapellmester og sanger fra renessansens fransk-flamske skole.
| Nicolas Gombert (ca. 1495 – ca. 1560) var en fransk-flamsk komponist, kapellmester og sanger fra renessansens fransk-flamske skole.
== Biografi ==
Nicolas Gombert stammet antakelig fra landsbyen La Gorgue som ligger vest for Lille i den nå franske delen av Flandern. Kanskje har han vært elev av Josquin Desprez som fra 1504 var prost i nærliggende Condé-sur-Escaut. Det finnes lite sikker informasjon om Gombert før han går i tjeneste hos keiser Karl V, men siden han ble tatt opp i et av de beste musikalske kapell i Europa kan vi gå ut fra at han fikk en fremragende utdannelse.
Han tilhørte geistligheten, og 2. oktober 1526 tildelte Karl V ham prebender i Kortrijk og Béthune. Gombert tjente Keiseren som sanger, og til 1529 oppholdt han seg hovedsakelig i Spania hvor kapellet ledsaget kongen på hans reise gjennom landet.
I 1529 utnevnte Karl V Gombert til Maistre des enfants de la chapelle. Han var dermed ansvarlig for korguttenes musikalske utdannelse, og deres generelle oppdragelse og velferd. På denne tiden besto koret av 14 voksne sangere, en organist, en person til å dra orgelets blåsebelg og omtrent 12 korgutter.
Fra 1530 reiste Gombert rundt i Italia, Østerrike og Sør-Tyskland før han i 1531 via Köln reiste til Nederland (den gang under spansk styre). Senere fulgte han Karl Vs kor til Regensburg, og fra 1532 oppholdt Gombert seg igjen i Spania for en lengre tid. I 1533 foretok Karl V et felttog til Tunis, og i mellomtiden var Gombert i Nederland for å rekruttere personell til hoffkapellet. Han returnerte til Valladolid i 1537 med ca. 20 voksne sangere og korgutter, en latinlærer for guttene, en hjelpeprest og en organist.
Etter 13. november 1537 finnes ikke Gomberts navn lengre i hoffets regnskaper. Årsaken til at han forsvant så brått er ifølge Girolamo Cardano at han ble tatt for seksuell omgang med en korgutt, og dømt til straffarbeid på galeiene. Han skrev likevel noen komposisjoner som straffange, og Cardano forteller at disse rørte keiseren slik at han benådet Gombert. Han fikk ikke komme tilbake til hoffet, men siden han fortsatt hadde en prebende, sannsynligvis i Tournai, kunne han leve resten av sitt liv uten økonomiske bekymringer. Gomberts navn fantes ikke i listen over geistlige som leste messer i Tournai, så forbrytelsen hans førte sannsynligvis til at han ikke lengre hadde kirkelige verv.
Sannsynligvis dro Gombert seg tilbake fra musikklivet for noen år og brukte denne tiden til å komponere. I 1547 skrev han et brev hvor han beskriver seg som kannik i Tournai. Dette er det siste bevarte dokument fra hans senere år. Han døde sannsynligvis mellom 1556 og 1561: i 1556 skriver Hermann Finck at han fremdeles lever, og i 1561 skriver Cardano at han er død.
== Musikk ==
Gombert brakte den polyfone stilen til sitt høyeste nivå. Lengre homofone passasjer er sjelden i hans kirkemusikk og han hadde en spesiell forkjærlighet for imitasjoner etter svært korte tidsintervall, en teknisk vanskelig bedrift. Han foretrakk lavere stemmeleier, og i stedet for de fire stemmene som var vanlig på den tiden brukte han gjerne større grupper, som fem eller seks stemmer.
Motetten var Gomberts favorittform og den musikken som fikk størst innflytelse. Sammen med motettene til Adrian Willaert og Clemens non Papa står Gomberts motetter i en særstilling blant de som ble skrevet av flamske motettekomponister. Stiltrekk som var vanlige hos den foregående generasjon motettekomponiser, som ostinato, kanon, cantus firmus, og doble tekster er uvanlige i Gomberts stil.
Noen av Gomberts verk er for sjeldent store ensembler, 8 til 12 stemmer. Disse er ikke flerkors i den vanlige venetianske forstand ved at stemmene er atskilt i rommet, men heller at undergrupper av stemmer endres underveis i stykkene.
Hans verdslige komposisjoner – stort sett chansons – har mindre kompleks kontrapunktikk enn motettene og messene, men de er likevel mer komplekse enn størsteparten av samtidige verdslige stykker. Mange av disse chansons ble arrangert for lutt og vihuela, den vide geografiske spredningen viser at de må ha vært svært populære.
Gomberts bevarte verk er 10 messer, omtrent 140 motetter, ca. 70 chansons, en canción (sannsynligvis skrevet mens han oppholdt seg i Spania), en madrigal og en håndfull instrumentale stykker.
== Innflytelse ==
Etter Josquins død var Gombert Europas mest kjente komponist. Musikken hans hadde en stor geografisk utbredelse og mange andre komponister brukte hans musikk som kilde til nye komposisjoner. De som forsøkte å fortsette hans musikalske arv fikk problemer fordi neste generasjon fransk-flamske komponister skrev i en enklere stil. Delvis var dette en reaksjon på at det kontrapunktiske idiomet hadde nådd så langt det kunne, og dels skyldes det at Konsilet i Trient krevde at teksten i kirkemusikken skulle være forståelig, og det var så å si umulig med så tette imitative teksturer.
Selv om neste generasjons komponister ikke fortsatte å skrive vokalmusikk i Gomberts gjennomgripende imitasjonsstil fortsatte de å bruke kontrapunktikk i instrumentale verk. Musikkformer som canzona og ricercar nedstammer direkte fra Gomberts vokale stil, og barokke former som fuger er senere arvtakere. Gomberts musikk representerer en av ytterpunktene av kontrapunktisk kompleksitet i den rene vokalmusikken.
== Referanser ==
== Kilder ==
(de) Moritz Fürstenau: «Gombert, Nicolaus». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 9, Duncker & Humblot, Leipzig 1879, s. 365–367.
== Litteratur ==
Schmidt-Görg, Joseph: Nicolas Gombert. Kapellmeister Kaiser Karls V. Leben und Werk, Hans Schneider, 1971 (opptrykk av 1938-utgaven)
Paul van Nevel: Nicolas Gombert en het avontuur van de vlaamse polyfonie; Libri Musicae, 1992, ISBN 90-73737-01-X
== Eksterne lenker ==
(en) Nicolas Gombert – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Verk av og om Nicolas Gombert i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(en) Fritt tilgjengelige noter av Nicolas Gombert i International Music Score Library Project
(en) Fritt tilgjengelige noter av Nicolas Gombert i Choral Public Domain Library (ChoralWiki) | Nicolas Gombert (ca. 1495 – ca. | 2,559 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dongchangfu | 2023-02-04 | Dongchangfu | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Shandong'] | Dongchangfu (kinesisk: 东昌府区; pinyin: Dōngchāngfǔ Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Liaocheng vest i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 1 254 kvadratkilometer og teller 1 million innbyggere (2003).
| Dongchangfu (kinesisk: 东昌府区; pinyin: Dōngchāngfǔ Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Liaocheng vest i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 1 254 kvadratkilometer og teller 1 million innbyggere (2003).
== Eksterne lenker ==
Infoside | Dongchangfu (kinesisk: 东昌府区; pinyin: Dōngchāngfǔ Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Liaocheng vest i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 1 254 kvadratkilometer og teller 1 million innbyggere (2003). | 2,560 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Decheng | 2023-02-04 | Decheng | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Shandong'] | Decheng (kinesisk: 德城区, pinyin: Déchéng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Dezhou i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 539 km² og teller 570 000 innbyggere (2003).
| Decheng (kinesisk: 德城区, pinyin: Déchéng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Dezhou i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 539 km² og teller 570 000 innbyggere (2003).
== Eksterne lenker ==
Infoside | Decheng (kinesisk: 德城区, pinyin: Déchéng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Dezhou i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 539 km² og teller 570 000 innbyggere (2003). | 2,561 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Linzi | 2023-02-04 | Linzi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Shandong'] | Linzi (kinesisk: 临淄区; pinyin: Línzī Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Zibo i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 668 km² og teller 590 000 innbyggere.
| Linzi (kinesisk: 临淄区; pinyin: Línzī Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Zibo i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 668 km² og teller 590 000 innbyggere.
== Kulturminner ==
Hovedstaden til den kinesiske oldtidsstaten Qi lå her, og restene av den er vernet kinesisk kulturminne. Funnstedet for houlikulturen (Houli yizhi) ble i 2006 også tilføyd på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
== Samferdsel ==
Qingdao-Taiyuan høyhastighetstog stanser her på sin vei fra Qingdao til Taiyuan.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Linzi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Linzi (kinesisk: 临淄区; pinyin: Línzī Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Zibo i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 668 km² og teller 590 000 innbyggere. | 2,562 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Greenwich_Island | 2023-02-04 | Greenwich Island | ['Kategori:59°V', 'Kategori:62°S', 'Kategori:Antarktisstubber', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Øyer i Sør-Shetlandsøyene'] | Greenwich Island ligger mellom Livingston Island og Robert Island i øygruppen Sør-Shetlandsøyene. Den er omtrent 28 km lang og 1 til 11 km bred.Forskningsstasjonene Arturo Prat (Chile) og Pedro Vicente Maldonado (Ecuador) ligger på den nordøstre kysten av øya.
| Greenwich Island ligger mellom Livingston Island og Robert Island i øygruppen Sør-Shetlandsøyene. Den er omtrent 28 km lang og 1 til 11 km bred.Forskningsstasjonene Arturo Prat (Chile) og Pedro Vicente Maldonado (Ecuador) ligger på den nordøstre kysten av øya.
== Kart ==
L.L. Ivanov. Antarctica: Livingston Island and Greenwich, Robert, Snow and Smith Islands. Scale 1:120000 topographic map. Troyan: Manfred Wörner Foundation, 2009. ISBN 978-954-92032-6-4
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Greenwich Island – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Greenwich Island ligger mellom Livingston Island og Robert Island i øygruppen Sør-Shetlandsøyene. Den er omtrent 28 km lang og 1 til 11 km bred. | 2,563 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Sandem | 2023-02-04 | Arne Sandem | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. september', 'Kategori:Dødsfall i 2011', 'Kategori:Fødsler 21. august', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Personer fra Eidsberg kommune'] | Arne Sandem (født 21. august 1924 på Homstvedt i Hærland sogn i Eidsberg kommune, død 20. september 2011) var en norsk lærer,
lokalhistoriker og forfatter. Sandem utga en rekke lokalhistoriske bøker,
samt epistler i lokalpressen under signaturen Furulunnkællen.
| Arne Sandem (født 21. august 1924 på Homstvedt i Hærland sogn i Eidsberg kommune, død 20. september 2011) var en norsk lærer,
lokalhistoriker og forfatter. Sandem utga en rekke lokalhistoriske bøker,
samt epistler i lokalpressen under signaturen Furulunnkællen.
== Bibliografi ==
Med få unntak er alle utgitt på eget forlag.
Drama i Torskefjord , 1976 (Gyldendal).
[Da hesten dro lasset], 1978.
Da hesten dro lasset : tekster, ordliste og grammatikk : fra målføret i Hærland sogn, Eidsberg i Østfold, 1979.
Eidsberg : en minibygdebok, 1979.
Kløtter : Furulunnkællens samlede verker, 1981.
Ingassagni : Inga fra Varteigs dagboksnotater, 1988. (Roman basert på Inga fra Varteigs liv.)
Momarkedet gjennom 40 år, 1989. (Momarkedet.)
Den siste SS-leiren : SS-Sonderlager-Mysen, 1990.
Pilegrimsveien over Eidet, 1990.
Pro-sa-dikt : prologer, sanger, dikt, 1992.
Fakkelflammen fra Folkenborg : et spill om Inga fra Varteig og barnet hennes, 1994. (Skuespill om Inga fra Varteig og Håkon Håkonsson.)
Her er sædejord nok : Eidsberg Lærerlag gjennom 100 år 1894-1994, 1994.
Husmannsvesenet i Østfold, 1999. (Husmann.)
Saken er M.I.F. : Mysen Idrettsforening 100 år, 2002.
Østfold gær-ille algebra, 2005.
== Referanser == | Arne Sandem (født 21. august 1924 på Homstvedt i Hærland sogn i Eidsberg kommune, død 20. | 2,564 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hillev%C3%A5g_stoppested | 2023-02-04 | Hillevåg stoppested | ['Kategori:1880 i Norge', 'Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Stavanger', 'Kategori:Jernbanestasjoner nedlagt i 2009', 'Kategori:Jernbanestasjoner på Jærbanen', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1880', 'Kategori:Nedlagte jernbanestasjoner i Norge', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stavangers historie'] | Hillevåg stoppested ble opprinnelig opprettet 1880 som holdeplass på Jærbanen omkring 1,9 km fra Stavanger sentrum. Fra 1910 til 1934 hadde den status som betjent stoppested. I forbindelse med utbyggingen av dobbeltsporet mellom Sandnes-Stavanger vedtok man å legge ned denne holdeplassen. Den ble derfor lagt ned i 2009, og erstattet av Paradis holdeplass.
| Hillevåg stoppested ble opprinnelig opprettet 1880 som holdeplass på Jærbanen omkring 1,9 km fra Stavanger sentrum. Fra 1910 til 1934 hadde den status som betjent stoppested. I forbindelse med utbyggingen av dobbeltsporet mellom Sandnes-Stavanger vedtok man å legge ned denne holdeplassen. Den ble derfor lagt ned i 2009, og erstattet av Paradis holdeplass.
== Eksterne lenker ==
(no) Hillevåg stoppested i Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase
(no) Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase: Jærbanen | Hillevåg stoppested ble opprinnelig opprettet 1880 som holdeplass på Jærbanen omkring 1,9 km fra Stavanger sentrum. Fra 1910 til 1934 hadde den status som betjent stoppested. | 2,565 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eiger_Fotballklubb | 2023-02-04 | Eiger Fotballklubb | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1961', 'Kategori:Fotballag i Rogaland', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1961', 'Kategori:Idrettslag i Rogaland', 'Kategori:Sport i Eigersund'] | Eiger FK (stiftet 19. mars 1961) er et idrettslag fra Egersund i Rogaland. I 2021 hadde idrettslaget 565 medlemmer.
| Eiger FK (stiftet 19. mars 1961) er et idrettslag fra Egersund i Rogaland. I 2021 hadde idrettslaget 565 medlemmer.
== Navneskifte ==
Klubben ble stiftet under navnet Idrettslaget Eiger, men endret navn den 20. mars 2011 – dagen etter klubbens 50-årsjubileum. Bakgrunnen for navneskiftet var at man tok konsekvensen av at klubben utelukkende driver med fotball.
== Idrettsanlegg og hjemmebane ==
Eiger disponerer et idrettsanlegg som består av to innendørshaller og tre kunstgressbaner. Eigers hjemmekamper spilles på Bøgh Hafsø-banen i Hålå på Eigerøy.
== Tabellen ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Eiger FK (stiftet 19. mars 1961) er et idrettslag fra Egersund i Rogaland. | 2,566 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svithun_av_Winchester | 2023-02-04 | Svithun av Winchester | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 863', 'Kategori:Engelske helgener', 'Kategori:Engelske katolske biskoper', 'Kategori:Katolske biskoper av Winchester', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hampshire'] | Svithun (død 2. juli 863) var biskop av Winchester. En vet svært lite om hans liv, og han nevnes knapt i samtidige dokumenter. Det ble diktet mange legender (latin vitae) om ham lenge etter at han levde.
| Svithun (død 2. juli 863) var biskop av Winchester. En vet svært lite om hans liv, og han nevnes knapt i samtidige dokumenter. Det ble diktet mange legender (latin vitae) om ham lenge etter at han levde.
== Svithuns liv ==
Bortsett fra at Svithun var biskop i Winchester vet vi snaut nok noe om ham. Det er skrevet flere legender lenge etter at han levde, som trolig er uten historisk kildeverdi.Han er bare kjent i noen samtidige dokumenter. Han er omtalt i alle kjente lister over biskoper fra Winchester. Han underskrev et dokument som vitne i 854, der kongen bekreftet kirkens rett til kreve inn tiende. Han skal etter senere kilder ha blitt ordinert som biskop 30. oktober. Den eneste søndagen i den aktuelle perioden der 30. oktober var en søndag var i 852, som da kan være året han ble innviet. I 854 er likevel også Svithuns forgjenger som biskop med på vitnelista, så 30. oktober som innsettelsesdato er tvilsom. Han er også vitne i noen andre dokumenter, men uten at de sier noe om Svithun selv.
== Døden, graven og behandlingen av skjelettet ==
Svithun døde 2. juli i 861 eller 862. Han ble gravlagt i et stort gravkammer på kirkegården ved katedralen (Old Minster) i Winchester. Hvorfor en i 971 mente at akkurat dette gravkammeret tilhørte Svithun er uvisst. Michael Lapidge mente at en etter å ha bygget den nye katedralen trengte en lokal helgen for få til pilegrimstrafikk til kirken, og dermed øke inntektene. Svithun ble da et tilfeldig valg.
Omkring år 1000 skrev Lantfred av Fleury også kjent som Lantfred av Winchester, dokumentet «Vita S. Swithuni» ("Livet til St. Svithun") og «Translatio et miracula S. Swithuni». Det er flere yngre kilder som forteller mer om Svithun enn det Lantfred forteller, som viser til at det ble diktet en god del nytt stoff om Svithun også etter Lantfreds tid.
15. juli 971 ble levningene flyttet inn i katedralen (Old Minster) og lagt i et skrin – trolig på høyalteret. 15. juli ble fra da Svithuns minnedag i England. Senere ble skjelettrestene fordelt på flere skrin – blant annet:
hans hodeskalle er fortsatt i katedralen i Évreux i Frankrike,
hans kropp (på latin corpus) ble i 1005 overført til Canterburykatedralen,
et ribbein (latin costa) i Abingdon,
et armbein (på dansk armlegh, som trolig er ulna eller spolebeinet i underarmen) i Stavanger domkirke og
Peterborough Abbey hadde en arm (på latin brachium).Minst 14 kirker i England hevdet at de hadde relikvier av St Svithun, slik at en har lurt på om det var særlig mye igjen i Winchester. Ellers vet vi at kong Knut den mektige sente et relikvie til Danmark, men hva det var ble ikke spesifisert. I 1093 ble skrinet overført til den nybygde romanske katedralen i Winchester (New Minster). Skrinet ble flyttet i katedralen i 1476, og ødelagt i 1538 under den engelske reformasjonen.
Svithun er skytshelgen for mer enn femti kirker i England, og for Stavanger domkirke. Siden han hadde vært biskop av Winchester, er det spesielt mange kirker vigslet til ham i Hampshire. Kirker viet til St. Svithun er det blant annet i Lincoln og Worcester. Han har også gitt navn til St Swithun School for jenter i Winchester.
Hans tomme grav i ruinene av den gamle Minster var også populær blant pilegrimer i middelalderen. I løpet av 1960-tallet ble det gjort omfattende arkeologiske utgravninger på kirkegården. En mente da å ha identifisert gravkammeret til Svithun. 15. juli 1971 ble det satt ned en plate i norsk granitt på gravkammeret med innskriften "Swithun". Den var betalt av Stavanger kommune. Avdukingen ble gjort av domprosten i Stavanger.
== Svithun og Stavanger ==
Stavanger domkirke ble viet til St. Svithun, og har hatt en relikvie som var et armbein fra St Svithun. Det har vært diskutert om Knut den mektige eller biskop Reinald i Stavanger, kan ha hatt med seg Svithuns arm fra Winchester. Vi kjenner bare til at sankt Svithuns helgenskrin i Winchester ble åpnet i 1006, i kong Knut den mektiges tid, og siden i 1086, 1093 og 1150. Hvilket tidspunkt armbeinet ble tatt ut av helgenskrin og brakt til Stavanger kan en i dag bare gjette seg til. Vi vet heller ikke om beinet kom fra Winchester eller Canterbury. Det finnes ikke skriftlige kilder som knyttet sankt Svithun til Stavanger før i 1204. Kort beskrevet er noen av oppfatningene:
Edward Christopher Hohler mente i 1965 at relikvien må kommet til Stavanger før 1066,
Michael Lapidge mente i 2003 at relikviene mest trolig var kommet til Stavanger med biskop Reinald,
Eldbjørg Haug mente i 2005 det var i kong Knuts kongeperiode og
Knut Helle mente i 2008 at det kunne være så sent som i 1150.Har relikvien kommet før år 1100 har den trolig tilhørt en trekirke som sto der domkirken står nå.
I Breviarium Nidrosiense fra 1516 er det en latinsk prekentekst på rim for bruk på St Svithuns minnedag. Det åpner med "Fryd dere folk i Winchester, vær glade folk i Stavanger." Prekenen inneholder opplysninger som må være hentet fra dokumenter produsert på sluttet av 1000-tallet, som gjør at denne prekenen tidligst kan være fra samme tid. Det er trolig laget i Winchester for bruk i Stavanger. Fra Stavanger har teksten så blitt brakt videre til Nidaros.
Ved restaureringen på loftet på Stavanger domkirke i 1866, ble en messehagel eller korkappe funnet på loftet, men uten at det ble fortalt hvor loftet lå. Kappen har et bilde, som er tolket å være av sankt Svithun. Anton Wilhelm Brøgger skrev at den var et norsk klosterarbeid fra 1400-tallet. Haug mente at den er fra om lag 1520. Den er omsydd til et antemensale (alterforstykke). Den er nå utstilt på Stavanger museum. Det kan være at den kom fra Hospitalkirken i Stavanger.Det er flere skulpturer av Svithun i Stavanger. En står på veggen et stykke oppe på Frimurerlosjen på Løkkeveien. I Sankt Svithun kirke (den katolske) er det en Svithun-skulptur på den ene langsiden i skipet. På domkirkens østvegg er Stinius Fredriksens skulptur fra 1962.
2. juli var St. Svithuns minnedag i Stavanger også kalt Svithunsvaka. Navnet Svithunsvaka var noen steder gått over til Syftesok eller Søftesok. Det har vært tradisjon med bålbrenning 1. juli i Ryfylke og Sunnhordland – på "afta" til Syftesok.Han har tre gater oppkalt etter seg i Stavanger: St Svithuns gate, og i de avledede navnene Syftesokbakken og Syftesokveien.
Stavanger er ofte blitt omtalt som St. Svithuns by og Svithun-navnet er blitt brukt i mange ulike sammenhenger. Eksempler på dette er St. Svithun skole som var byens største realskole og gymnas frem til den ble delt i ungdomsskole (St. Svithun skole) og videregående skole (St Svithuns gymnas – dagens St. Svithun videregående skole). Det har også vært to hurtigruteskip som har båret navnet – DS «Sanct Svithun» og MS «Sanct Svithun», begge var eid av Det Stavangerske Dampskibsselskab. Tidligere het en del av Madlaveiens begynnelse St. Svithuns plass og fabrikken Maskinhuset i Hillevåg laget sykler og barnevogner med merkenavnet Svithun. Det var også en avis som het St. Svithuns blad i 1927. I Klubbgata var St Svithuns hotell og St. Svithun kafeteria, som var drevet av Det Norske Misjonsselskap. Noen bedrifter har benyttet navnet Svithun, som Svithun Assuranse og Svithun Elektro. Det er også en frimurerlosje som heter "St. Johanneslogen St. Svithun". En sjakklubb het Svithun Schakklubb. Bedriften Maskinhuset A/S (i Stavanger) produserte Svithun barnevogner på 1950-60- og -70-tallet.
Den katolske sognekirken i byen heter Sankt Svithun kirke. Den ligger i St. Svithuns gate 8, og deres menighetsblad heter St. Svithun.
== Noter ==
== Litteratur ==
Berggrav Eivind: Lund og St. Svithun. Til Lund domkirkes 800-årsjubileum, Stavanger Aftenblad, 23. september 1923.
Frederick Bussby: Saint Swithun : patron saint of Winchester, 1971 og 1992.
Bærheim, Anders: Har Stavanger domkirke hatt en statue av St. Svithun? Ætt og heim , 1952.
J D Le Couteur: Notes on the Shrine of St Swithun formerly in Winchester Cathedral, 1924.
John Crook: King Edgar's reliquary of St Swithun, Anglo-Saxon England (1992), 21, side 177-202.
Deshman, Robert, "Saint Swithun in Early Medieval Art," in Idem, Eye and Mind: Collected Essays in Anglo-Saxon and Early Medieval Art Edited by Adam Cohen (Kalamazoo, Michigan: Medieval Institute Publications, Western Michigan University, 2010) (Publications of the Richard Rawlinson Center).
Gundersen Erik S.: St Svithun, Stavangers skytshelgen, Stavanger Aftenblad, 2. juli 1962.
Haug, Eldbjørg (redaktør): Utstein kloster – og Klosterøyas historie. Rennesøy, Stiftelsen Utstein kloster, 2005.
Helle Knut: "Stavanger by og Utstein kloster", Historisk Tidsskrift, Oslo, 2008.
Kielland Thor B.: St. Swithuns kaape, Stavanger turistforening aarbok, 1921.
Lapidge Michael med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford : Clarendon Press, 2003.
St. Svithuns blad: St Svithun, vor bys skydshelgen, Stavanger, 1. årgang, nummer 1, 22. november 1927.
Thiis-Evensen, Thomas: St. Svithun i Stavanger, Kunst og kultur, Årg. 67, nr 3 (1984).
Stig J. Syvertsen: St Svithun, Stavangers skytshelgen, Oppgave – etterutdanningskurset "Kristendom på rogalandsk" ved Misjonshøgskolen, 2004.
E Treharne: Aelfric's Account of St. Swithun: Literature of Reform and Reward, Narrative and History in the Early Medieval West – Brepols Publishers, 1978.
P Tudor-Craig: A Recently Discovered Purbeck Marble Sculptured Screen of the Thirteenth Century and the Shrine of St. Swithun, Medieval Art and Architecture at Winchester Cathedral …, 1983.
Yorke, Barbara. "Swithun [St Swithun] (d. 863)." Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press, 2004.
== Se også ==
=== Andre Wikipediasider ===
St. Svithuns skrin
Stavanger domkirke
St. Svithun kirke.
=== Bilder av Svithunkirker og andre minnesmerker etter Svithun ===
St Swithun's Church East Retford Nottinghamshire – http://www.flickr.com/photos/45777493@N06/6065439775/
Saint Swithun's Church, The Shambles, Worcester – http://www.flickr.com/photos/brianac37/6030663262/
Saint Swithun's Church – http://www.flickr.com/photos/tyrianterror/3680794579/
St Swithun's Church, East Grinstead, Sussex – http://www.flickr.com/photos/brighton/569906953/
St. Swithun's church, Great Chishill – http://www.flickr.com/photos/therevsteve/2928982416/
St Swithuns church in Martyr Worthy, Hampshire – http://www.flickr.com/photos/davidvickersphotography/6176352310/
Saint Swithun's parish church, Sandy, Bedfordshire – http://www.flickr.com/photos/therevsteve/5878017580/
St Swithun's Gate – Winchester – http://www.flickr.com/photos/brighton/5718226316/
Old St Swithun's Church, Kennington – http://www.flickr.com/photos/browniebear/3248428257/
St Swithun's Church, Bournemouth – http://www.flickr.com/photos/alwyn_ladell/4720331469/ | | type = Videregående skole | 2,567 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kolomna_kunstisbane | 2023-02-04 | Kolomna kunstisbane | ['Kategori:38°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hurtigløp på skøyter i Russland', 'Kategori:Idrettsanlegg i Russland', 'Kategori:Moskva oblast', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skøytearenaer'] | Kolomna kunstisbane (eng: The Moscow Region Speed Skating Centre «Kolomna») er en ishall for hurtigløp på skøyter i Kolomna i Russland.
Arrangerte mesterskap:
Enkeltdistanse-VM på skøyter: 2016
EM på skøyter: 2008 (allround), 2018 (enkeltdistanse)Det har også vært arrangert flere verdenscupstevner i Kolomna.
| Kolomna kunstisbane (eng: The Moscow Region Speed Skating Centre «Kolomna») er en ishall for hurtigløp på skøyter i Kolomna i Russland.
Arrangerte mesterskap:
Enkeltdistanse-VM på skøyter: 2016
EM på skøyter: 2008 (allround), 2018 (enkeltdistanse)Det har også vært arrangert flere verdenscupstevner i Kolomna.
== Se også ==
Liste over verdens raskeste skøytebaner
== Eksterne lenker ==
(en) Kometa TSBKS Kolomna (den tidligere utendørsbanen) – Profil og resultatoversikt på SpeedSkatingNews.info.
(en) Eislaufzentrum des Moskauer Oblast Kolomna (innendørshallen som åpnet i mai 2006) – Profil og resultatoversikt på SpeedSkatingNews.info.
Profil og resultatoversikt på SpeedSkatingStats.com en nl | | kallenavn = «Kolomna» | 2,568 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abd_al-Karim_Qassim | 2023-02-04 | Abd al-Karim Qassim | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1963', 'Kategori:Fødsler 21. november', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Irakere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bagdad', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Abd al-Karim Qassim (arabisk: عبد الكريم قاسم DIN: ʿAbd al-Karīm Qāsim) (født 1914 i Bagdad, død (henrettet) 9. februar 1963 i Bagdad i Irak) var en irakisk offiser som overtok makten gjennom 14. juli-revolusjonen i 1958, og avskaffet det irakiske monarkiet.
Qassim regjerte landet som Iraks statsminister frem til sin død i februar 1963. Qasim ble styrtet i et kupp i februar 1963, og motivet skal ha vært frykt for kommunistisk innflytelse i Irak og statlig kontroll over petroleumssektoren. Dette kuppet ble angivelig utført med støtte fra den britiske regjeringen og den amerikanske etteretningsorganisasjonen CIA.Hans navn er blitt translitterert fra arabisk på forskjellige måter: Abdel Karim Kassem, Abdul Karim Kassem, Abdulkarim Kasem, Abdel-Karim Qaasim, `Abdul Karim Qasem og Qassem. Som statsminister var han kjent under navnet al-za‘īm (الزعيم) eller «lederen».
| Abd al-Karim Qassim (arabisk: عبد الكريم قاسم DIN: ʿAbd al-Karīm Qāsim) (født 1914 i Bagdad, død (henrettet) 9. februar 1963 i Bagdad i Irak) var en irakisk offiser som overtok makten gjennom 14. juli-revolusjonen i 1958, og avskaffet det irakiske monarkiet.
Qassim regjerte landet som Iraks statsminister frem til sin død i februar 1963. Qasim ble styrtet i et kupp i februar 1963, og motivet skal ha vært frykt for kommunistisk innflytelse i Irak og statlig kontroll over petroleumssektoren. Dette kuppet ble angivelig utført med støtte fra den britiske regjeringen og den amerikanske etteretningsorganisasjonen CIA.Hans navn er blitt translitterert fra arabisk på forskjellige måter: Abdel Karim Kassem, Abdul Karim Kassem, Abdulkarim Kasem, Abdel-Karim Qaasim, `Abdul Karim Qasem og Qassem. Som statsminister var han kjent under navnet al-za‘īm (الزعيم) eller «lederen».
== Referanser == | Abd al-Karim Qassim (arabisk: ) (født 1914 i Bagdad, død (henrettet) 9. februar 1963 i Bagdad i Irak) var en irakisk offiser som overtok makten gjennom 14. | 2,569 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sosialistiski_Loysingarflokkurin | 2023-02-04 | Sosialistiski Loysingarflokkurin | ['Kategori:1990 på Færøyene', 'Kategori:1993 på Færøyene', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1990', 'Kategori:Politiske partier nedlagt i 1993', 'Kategori:Politiske partier på Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Sosialistiski Loysingarflokkurin (norsk oversettelse: «Det sosialistiske løsrivelsespartiet») (SLF) var et sosialistisk og separatistisk politisk parti på Færøyene.
Partiet ble stiftet i Tórshavn den 6. oktober 1990. Noen viktige skikkelser var Dánjal Jákup Jacobsen, Luitjen Apol, Alis Jacobsen, Klæmint Olsen samt redaktøren i Fríu Føroyar, Arnbjørn R. Thomsen. Partiet var mer venstreorientert enn Javnaðarflokkurin og Tjóðveldisflokkurin, men avviste å være kommunistisk. Sosialistiski Loysingarflokkurin stilte lister i de fleste valgkretser ved lagtingsvalget i november 1990, men oppnådde ikke representasjon. Tidlig i 1991 hadde flere sentrale personer forlatt partiet. Sosialistiski Loysingarflokkurin var i funksjon i et par år til, men stilte ikke til valg.
| Sosialistiski Loysingarflokkurin (norsk oversettelse: «Det sosialistiske løsrivelsespartiet») (SLF) var et sosialistisk og separatistisk politisk parti på Færøyene.
Partiet ble stiftet i Tórshavn den 6. oktober 1990. Noen viktige skikkelser var Dánjal Jákup Jacobsen, Luitjen Apol, Alis Jacobsen, Klæmint Olsen samt redaktøren i Fríu Føroyar, Arnbjørn R. Thomsen. Partiet var mer venstreorientert enn Javnaðarflokkurin og Tjóðveldisflokkurin, men avviste å være kommunistisk. Sosialistiski Loysingarflokkurin stilte lister i de fleste valgkretser ved lagtingsvalget i november 1990, men oppnådde ikke representasjon. Tidlig i 1991 hadde flere sentrale personer forlatt partiet. Sosialistiski Loysingarflokkurin var i funksjon i et par år til, men stilte ikke til valg.
== Valghistorikk ==
Lagtingsvalg
== Referanser == | Sosialistiski Loysingarflokkurin (norsk oversettelse: «Det sosialistiske løsrivelsespartiet») (SLF) var et sosialistisk og separatistisk politisk parti på Færøyene. | 2,570 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Benoni_og_Rosa | 2023-02-04 | Benoni og Rosa | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Knut Hamsun', 'Kategori:Norske TV-serier fra 1970-årene', 'Kategori:Norske dramaserier', 'Kategori:Norske miniserier', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK'] | Benoni og Rosa er en norsk dramaserie på seks episoder som ble sendt første gang på NRK Fjernsynet i 1975. Regien var ved Per Bronken. Handlingen og personnavnene er etter Knut Hamsuns dobbelroman Benoni og Rosa.
Serien var Fjernsynsteatrets dyreste produksjon til da. Den ble innspilt i 1973 på Kjerringøy i Bodø. Den ble vist første gang i 1975 og i reprise i 1976. Den ble vist på britisk TV i 1977.Den ble senere dramatisert av Fjernsynsteatret (1992), Nordland Teater og Hålogaland Teater.
| Benoni og Rosa er en norsk dramaserie på seks episoder som ble sendt første gang på NRK Fjernsynet i 1975. Regien var ved Per Bronken. Handlingen og personnavnene er etter Knut Hamsuns dobbelroman Benoni og Rosa.
Serien var Fjernsynsteatrets dyreste produksjon til da. Den ble innspilt i 1973 på Kjerringøy i Bodø. Den ble vist første gang i 1975 og i reprise i 1976. Den ble vist på britisk TV i 1977.Den ble senere dramatisert av Fjernsynsteatret (1992), Nordland Teater og Hålogaland Teater.
== Medvirkende ==
Knut Husebø – Benoni
Unni Evjen – Rosa
Henny Moan – Edvarda
Ingolf Rogde – Handelsmannen Mack
Svein Scharffenberg – Munken Vendt
Joachim Calmeyer –
Aud Schønemann –
Svein Sturla Hungnes –
Ivar Nørve –
Anne-Lise Tangstad –
Solveig Andreassen –
Torbjørn Lein –Arne Bang-Hansen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Benoni og Rosa på Internet Movie Database
(no) Benoni og Rosa hos Filmfront
(no) Benoni og Rosa på NRK TV | Benoni og Rosa er en norsk dramaserie på seks episoder som ble sendt første gang på NRK Fjernsynet i 1975. Regien var ved Per Bronken. | 2,571 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RS_69_%C2%ABHjalmar_Bj%C3%B8rge%C2%BB | 2023-02-04 | RS 69 «Hjalmar Bjørge» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske redningsskøyter', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1963'] | R/S 69 «Hjalmar Bjørge» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1963 ved Skudenes Notbarkeri & Slip i Skudeneshavn.
Frem til 1996 var «Hjalmar Bjørge» i tjeneste som redningsskøyte og berget 75 personer fra «den visse død», 27 fartøyer fra totalforlis, og ga assistanse til totalt 1700 fartøy.
Under et slep av en lastebåt ved Svelgen fikk «Hjalmar Bjørge» slepelinen på tvers av båten og kantret. Situasjonen ble imidlertid reddet av at slepelinen røk og skøyta rettet seg da opp igjen.Etter å ha blitt tatt ut av tjeneste ble «Hjalmar Bjørge» solgt til en amerikansk privatperson. Den ble tatt til Irland, malt blå og omdøpt til «Sunrise». I 2002 fikk den nye eiere i Skottland hvor den ble satt i tjeneste som charterbåt.
| R/S 69 «Hjalmar Bjørge» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1963 ved Skudenes Notbarkeri & Slip i Skudeneshavn.
Frem til 1996 var «Hjalmar Bjørge» i tjeneste som redningsskøyte og berget 75 personer fra «den visse død», 27 fartøyer fra totalforlis, og ga assistanse til totalt 1700 fartøy.
Under et slep av en lastebåt ved Svelgen fikk «Hjalmar Bjørge» slepelinen på tvers av båten og kantret. Situasjonen ble imidlertid reddet av at slepelinen røk og skøyta rettet seg da opp igjen.Etter å ha blitt tatt ut av tjeneste ble «Hjalmar Bjørge» solgt til en amerikansk privatperson. Den ble tatt til Irland, malt blå og omdøpt til «Sunrise». I 2002 fikk den nye eiere i Skottland hvor den ble satt i tjeneste som charterbåt.
== Se også ==
Redningsselskapets redningsskøyter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Northern Light Charters, nåværende eier av skøyta | R/S 69 «Hjalmar Bjørge» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1963 ved Skudenes Notbarkeri & Slip i Skudeneshavn. | 2,572 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kim_Ofstad | 2023-02-04 | Kim Ofstad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 25. november', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske trommeslagere', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kim Ofstad (født 25. november 1969) er en norsk trommeslager fra Trondheim. Han er kjent fra popbandet D'Sound hvor han var medlem fra starten i 1993 til 2009, og 2013 til i dag. D´Sound vant Spellemansprosen i 1998 for årets pop band med albumet Beauty Is A Blessing
Han er utdannet ved Heimdal videregående skole og Berklee College of Music i Boston, hvorfra han flyttet til hovedstaden i 1991 og dannet D'Sound (1993). Med Jonny Sjo fra samme band har han også bidratt til Sofian. Ofstad var en tid i Knut Værnes jazztrio. Han har også spilt inn plate med Ab und Zu (1996) og vant da Smugetprisen i 1997. Med Audun Kleive har han spilt meget i ren trommeduett (2008).
Etter bruddet med D'Sound, etablerte Ofstad produksjonsduoen Element sammen med Hitesh Ceon. Sammen med Jonny Sjo utgjorde de to tidligere 3Elementz. Deres produksjoner inkluderer blant annet «Beggin'» med Madcon samt hele An InCONvenient Truth-albumet, to låter med engelske X Factor vinneren Alexandra Burke, ITS OK med Cee-Lo Green, Yes med Musiq Soulchild, Bottles med Madcon og Rick Ross, Is You With Me Fet Snoop Lion, Till The Rope Gives Way med Joe og reproduksjon av to låter med Michael Jackson for Motown Records i USA og Storbritannia. Albumet "The Lady Killer" med CeeLo Green som ble Grammynominert i 2011, inneholdt låta "It's Ok" som var produsert av Element og skrevet av CeeLo Green, Hitesh Ceon, Kim Ofstad og Noel Fisher Madcon vant Spellemann i 2010 for årets hit med låta Glow som var produsert av Element og skrevet av Hitesh Ceon, Kim Ofstad, Tshawe Baqwa og Yosef Wolde-Mariam. I januar 2016 ble Element oppløst. gac i 2021 ut låtene Save Some med Macy Gray & D´Sound, Necesarry Love med D´Sound & Shontelle og Good Nature med D´Sound, Cory Henry og Pher.Han grunnla labelet Tight Music i 2018 der han signerte artistene EHI, Marie Noreger og Shontelle fr Barbados. Han produserte albumet under Toni Braxton under Tight Music med Ehi som ble nominert til Spelleman for beste Rnb& Soul i 2020. Han produserte singelen Sancity med Shontelle som kom ut 29 oktober 2021.
| Kim Ofstad (født 25. november 1969) er en norsk trommeslager fra Trondheim. Han er kjent fra popbandet D'Sound hvor han var medlem fra starten i 1993 til 2009, og 2013 til i dag. D´Sound vant Spellemansprosen i 1998 for årets pop band med albumet Beauty Is A Blessing
Han er utdannet ved Heimdal videregående skole og Berklee College of Music i Boston, hvorfra han flyttet til hovedstaden i 1991 og dannet D'Sound (1993). Med Jonny Sjo fra samme band har han også bidratt til Sofian. Ofstad var en tid i Knut Værnes jazztrio. Han har også spilt inn plate med Ab und Zu (1996) og vant da Smugetprisen i 1997. Med Audun Kleive har han spilt meget i ren trommeduett (2008).
Etter bruddet med D'Sound, etablerte Ofstad produksjonsduoen Element sammen med Hitesh Ceon. Sammen med Jonny Sjo utgjorde de to tidligere 3Elementz. Deres produksjoner inkluderer blant annet «Beggin'» med Madcon samt hele An InCONvenient Truth-albumet, to låter med engelske X Factor vinneren Alexandra Burke, ITS OK med Cee-Lo Green, Yes med Musiq Soulchild, Bottles med Madcon og Rick Ross, Is You With Me Fet Snoop Lion, Till The Rope Gives Way med Joe og reproduksjon av to låter med Michael Jackson for Motown Records i USA og Storbritannia. Albumet "The Lady Killer" med CeeLo Green som ble Grammynominert i 2011, inneholdt låta "It's Ok" som var produsert av Element og skrevet av CeeLo Green, Hitesh Ceon, Kim Ofstad og Noel Fisher Madcon vant Spellemann i 2010 for årets hit med låta Glow som var produsert av Element og skrevet av Hitesh Ceon, Kim Ofstad, Tshawe Baqwa og Yosef Wolde-Mariam. I januar 2016 ble Element oppløst. gac i 2021 ut låtene Save Some med Macy Gray & D´Sound, Necesarry Love med D´Sound & Shontelle og Good Nature med D´Sound, Cory Henry og Pher.Han grunnla labelet Tight Music i 2018 der han signerte artistene EHI, Marie Noreger og Shontelle fr Barbados. Han produserte albumet under Toni Braxton under Tight Music med Ehi som ble nominert til Spelleman for beste Rnb& Soul i 2020. Han produserte singelen Sancity med Shontelle som kom ut 29 oktober 2021.
== Referanser ==
== Kilder ==
https://www.dsound.com/
https://zildjian.com/kim-ofstad.html
https://www.sonor.com/artists/kim-ofstad/
https://730.no/norsk-musikk-for-cee-lo/
https://730.no/musiq-gjor-comeback-med-norsk-musikk/
https://www.facebook.com/dsoundmusic?hc_ref=ARRGzZgxI4IV5e4Qr51P-xn7Dx2oBkzTfC6LlUgYf3-DZnmsb5yg2YYKkn29MtSAZyc&fref=nf
https://scandinaviansoul.com/dsound-macy-gray-save-some/
https://www.ktvn.com/story/44761864/necessary-love-from-renowned-rnb-neo-soul-band-dsound-and-barbadian-artist-songwriter-shontelle
https://www.sonicsoulreviews.com/2021/10/30/fridays-new-releases-mit-moonchild-too-good-tom-bailey-goodbye-to-yesterday-nneka-with-you-k-s-r-ft-children-of-zeus-cgwy-ay-trick-hueman-dsound-pher-cory-henry/
== Eksterne lenker ==
(en) Kim Ofstad på Discogs
(en) Kim Ofstad på MusicBrainz
(en) Kim Ofstad på AllMusic | Kim Ofstad (født 25. november 1969) er en norsk trommeslager fra Trondheim. | 2,573 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Justis-_og_kirkedepartementet | 2023-02-04 | Justis- og kirkedepartementet | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Islandske myndigheter', 'Kategori:Justis- og innenriksdepartementer'] | Justis- og kirkedepartementet (islandsk: Dóms- og Kirkjumálaráðuneytið) er et departement i den islandske regjeringen.
Siden 1. februar 2009 har Ragna Árnadóttir vært justis- og kirkeminister.
| Justis- og kirkedepartementet (islandsk: Dóms- og Kirkjumálaráðuneytið) er et departement i den islandske regjeringen.
Siden 1. februar 2009 har Ragna Árnadóttir vært justis- og kirkeminister.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Justis- og kirkedepartementet (islandsk: Dóms- og Kirkjumálaráðuneytið) er et departement i den islandske regjeringen. | 2,574 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Theophrastaceae | 2023-02-04 | Theophrastaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Lyngordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Theophrastaceae er en plantefamilie i ordenen Ericales. Den omfatter ca. 100 arter fordelt på 5 planteslekter. I tillegg legger APG II-systemet også til en sjette slekt – Samolus – til familien, denne slekten har om lag 15 arter. Enkelte forskere vil dog henføre denne slekten til en egen familie, Samolaceae.
APG III-systemet flytter denne familien til nøkleblomfamilien og gjør den om til en underfamilie, Theophrastoidae.
Artene er busker eller eviggrønne løvtrær, og er utbredt i subtropiske og tropiske regioner i Amerika. Et unntak er samelslekten (Samolus). Der er det en art - strandsamel (Samolus valerandi) som er funnet en gang i Norge, og som finnes i Danmark og Sør-Sverige.
| Theophrastaceae er en plantefamilie i ordenen Ericales. Den omfatter ca. 100 arter fordelt på 5 planteslekter. I tillegg legger APG II-systemet også til en sjette slekt – Samolus – til familien, denne slekten har om lag 15 arter. Enkelte forskere vil dog henføre denne slekten til en egen familie, Samolaceae.
APG III-systemet flytter denne familien til nøkleblomfamilien og gjør den om til en underfamilie, Theophrastoidae.
Artene er busker eller eviggrønne løvtrær, og er utbredt i subtropiske og tropiske regioner i Amerika. Et unntak er samelslekten (Samolus). Der er det en art - strandsamel (Samolus valerandi) som er funnet en gang i Norge, og som finnes i Danmark og Sør-Sverige.
== Eksterne lenker ==
(en) Theophrastaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Theophrastaceae hos Artsdatabanken
(sv) Theophrastaceae hos Dyntaxa
(en) Theophrastaceae hos Fossilworks
(en) Theophrastaceae hos ITIS
(en) Theophrastaceae hos NCBI
(en) Theophrastaceae hos The International Plant Names Index
(en) Theophrastaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Theophrastaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Clavija | 2,575 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kreppapir | 2023-02-04 | Kreppapir | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Papirsorter'] | Kreppapir er rynket papir som brukes til pynt, dekorasjoner og lignende. Andre papirtyper kan også kreppes for å gi strekkbarhet, mykhet og absorsjonsevne.
| Kreppapir er rynket papir som brukes til pynt, dekorasjoner og lignende. Andre papirtyper kan også kreppes for å gi strekkbarhet, mykhet og absorsjonsevne.
== Produksjon ==
Kreppet papir blir produsert på en papirmaskin som har en stor dampvarmet tørkesylinder (yankee). En slik papirmaskin blir ofte kalt yankeemaskin. Råvaren er papirmasse. Yankeesylinderen blir sprayet med lim (klister) for å få papirbanen til å klebe seg til sylinderen. Kreppingen blir gjort med yankeens blad som skraper av det tørre papiret. Graden av krepping bestemmes av papirmassens kvalitet, limet, geometrien til skrapebladet, hastighetsforskjellen mellom yankeesylinderen og siste seksjon i papirmaskinen. Normalt forkortes papiret med 10–30 % ved krepping.
== Egenskaper ==
Kreppapir er blant de letteste papirkvalitetene og har vekt under 35 g/m².
Kreppapir kan være hvitt eller farget. Fargene kan være vannfaste eller vannløslige.
Krepping anvendes for å justere papirets strekkegenskaper og tykkelse, begge har stor effekt på mykhet og absorpsjonsevne. Toalettpapir, papirlommetørkler og husholdningspapir kreppes for å få de rette egenskapene. Mikrokrepping anvendes for sekkepapir.
== Anvendelse ==
Kreppapir anvendes i pynt og dekorasjoner.
Kreppapir anvendes som basis for tape. | thumb|right|Kreppapir | 2,576 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arizona | 2023-02-04 | Arizona | ['Kategori:1912 i USA', 'Kategori:Arizona', 'Kategori:Artikler hvor hovedstad er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten bilde i infoboks med bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1912'] | Arizona (engelsk: The State of Arizona) er en delstat i det sørvestlige USA. Phoenix er den største byen og delstatshovedstaden. Den nest største byen er Tucson, etterfulgt av Mesa, Glendale, Chandler og Scottsdale.
Arizona ble 14. februar 1912 den 48. delstaten til å bli innlemmet i USA. Arizona er kjent for sitt ørkenlandskap, spesielt de varme somrene og milde vintrene. De høyereliggende skog- og fjellområdene i nord har derimot en betydelig lavere temperatur. 1. juli 2006 viste ny statistikk at Arizona har den raskeste befolkningsveksten i USA. Nevada har foreløpig annenplass.
Arizona er en av de fire hjørnestatene i det vestlige USA. Arizona grenser til New Mexico, Utah, Nevada, California, Colorado og har en 626 km lang internasjonal grense til de meksikanske delstatene Sonora og Baja California. I tillegg til verdenskjente Grand Canyon finnes det en rekke skoger, nasjonalparker og indianerreservater i delstaten.
| Arizona (engelsk: The State of Arizona) er en delstat i det sørvestlige USA. Phoenix er den største byen og delstatshovedstaden. Den nest største byen er Tucson, etterfulgt av Mesa, Glendale, Chandler og Scottsdale.
Arizona ble 14. februar 1912 den 48. delstaten til å bli innlemmet i USA. Arizona er kjent for sitt ørkenlandskap, spesielt de varme somrene og milde vintrene. De høyereliggende skog- og fjellområdene i nord har derimot en betydelig lavere temperatur. 1. juli 2006 viste ny statistikk at Arizona har den raskeste befolkningsveksten i USA. Nevada har foreløpig annenplass.
Arizona er en av de fire hjørnestatene i det vestlige USA. Arizona grenser til New Mexico, Utah, Nevada, California, Colorado og har en 626 km lang internasjonal grense til de meksikanske delstatene Sonora og Baja California. I tillegg til verdenskjente Grand Canyon finnes det en rekke skoger, nasjonalparker og indianerreservater i delstaten.
== Etymologi ==
Det finnes flere uenigheter rundt statsnavnets opphav. Mange mener det kommer fra det spanske uttrykket arida zona, som betyr «tørr region». Andre mener navnet kommer fra det indianske ordet arizonac, som betyr «stedet ved den lille kilde». Dette er kanskje den mest brukte forklaring, ettersom urbefolkningen hadde det som morsmål. En siste kilde mener navnet har baskisk opphav, og kommer fra uttrykket aritz ona, som betyr «det gode eiketre». Navnet Arizonac skal først ha blitt gitt til en sølvgruve i Sør-Arizona og senere forkortet til Arizona og gitt til hele området.
Etter den europeiske koloniseringen ble navn som Gadsonia, Pimeria, Montezuma og Arizuma og Arizona brukt om regionen. President Abraham Lincoln underskrev i sin presidentperiode at Arizona skulle være regionens eneste og permanente navn.
Arizona går også under sitt offisielle kallenavn «Grand Canyon State».
== Historie ==
De første innbyggerne, indianerne, bosatte seg i Arizona mellom 16000 f.Kr. og 10000 f.Kr. Dette var indianere som mest sannsynlig flyttet fra Mellom-Amerika til Nord-Amerika, muligens for å drive med mammutjakt og finne nye ressurser og benytte seg av. Da istiden kom til en slutt, ble somrene våtere og varmere. Vintrene ble tørrere, og plantene tørket ut. I de sørlige delene av Arizona ble straks skogene til grassletter og grasslettene senere til ørkenen som er der i dag. Man regner med at en rekke indianersamfunn fantes i Arizona rundt 2000 f.Kr. Da hadde man også et klima tilsvarende det som er i dag.
Det var en rekke stammer som var bosatt i Arizona. De fleste av dem livnærte seg ved å dyrke jorden. Puebloindianere, som kanskje var av Arizonas største indianerstammer, lærte seg å spare vann. Da tørkeperiodene kom, tok de frem vannet de gjemte ifra solens gloheite varme. Puebloindianerne var fredelige, men ble ofte angrepet av apasjer, som også var bosatt i samme område. Pueblo betyr «bygd».
Dette var steinaldermennesker med redskaper og våpen av stein. De flyttet over store geografiske områder og klimasoner, hovedsakelig for å finne og utnytte ressurser. Sandtegninger på 30 meters størrelse er funnet på begge sider av Coloradoelven i sørvestlige Arizona og i sørøstlige California. Mange av tegningene symboliserer klapperslanger, fugler og mennesker. Disse stammene var avhengig av naturen, og brukte hva de fant.
Kilder tyder på at de første europeerne kom til Arizona i år 1528. Den spanske presten Marcos de Niza dro på leting etter rike byer i området i 1538/39 og rapporterte om Cibolas syv byer, mytenes byer av gull som Carl Barks laget en Donald Duck-historie om. En annen spanjol, Francisco Vázques de Coronado, kom til Arizona mellom 1540 og 1542. Francisco havnet i Arizona på en tilsvarende gulljakt.
Senere, på 1600- og tidlig 1700-tallet, opprettet spanjolene en rekke misjonsstasjoner rundt om i Arizona. Det var hovedsakelig Francisco Eusebio Kino som stod for misjonsbyggingen. Befolkningen i Pimería Alta, sørlige deler av Arizona og Nord-Sonora, ble nå lært om kristendom for første gang. Ettersom spanjolene følte misjonsarbeidet i Arizona gikk bra, grunnla de bygdene Tubac og Tucson i 1775. Dette var de første siviliserte samfunnene i Arizona.
Senere på 1700-tallet startet de spanske kolonistene også med gruvedrift, særlig sølvgruver. Og på 1780- og 1790-tallet satte de opp en rekke apasje-camper rundt om i Arizona. Her ble indianerne tilbudt rasjonering. Indianerne fikk betalt for å ikke angripe europeerne. Dermed fikk spanjolene fritt utvide Ny-Spania mot nord, og Arizona ble en del av Ny-Spania. Økonomien var for det meste en primær eksistens-økonomi, med få og mindre viktige gull- og sølvgruver.
Da Mexico erklærte sin selvstendighet fra Spania i 1821, ble Arizona en del av det meksikanske territoriet Alta California. Revolusjonene hadde ødelagt den skjøre økonomien, og få aktive gruver var tilbake. Spanjolenes apasje-leire ble fjernet, og lovløse indianere dro rundt på plyndringstokter. Befolkningen bosatte seg nå bak bymurer for å føle seg trygge.
Amerikanske fjellmenn kom for første gang til Arizona i den første halvdelen av 1800-tallet. Bakgrunnen til at de første amerikanerne kom, var at de lette etter pelsdyr de kunne lage klær av. Og i 1846 ble de nordlige områdene av Mexico okkupert av USA. Dette skulle bli starten på den meksikansk-amerikanske krigen (1846 til 1848). Krigen endte to år senere med Guadalupe Hidalgo-traktaten og seier til USA. Over 70 % av dagens Arizona var nå amerikansk land. Amerikanerne betalte 15 millioner dollar for området, som følge av Guadalupe Hidalgo-trakaten.
Som følge av funnet av gull i Coloma, California i 1849, flyttet så mange som 50 000 gruvearbeidere til Arizona. Dette førte til en eksplosjon i folketallet og gruvedriften ble en stor og viktig inntektskilde for innbyggerne.
I år 1850 fikk Arizona og nabodelstaten New Mexico navnet «New Mexico Territory». Hovedstaden i regionen ble satt til Santa Fe i New Mexico, og Arizona ble i stor grad organisert derfra. I 1853 sendte president Franklin Pierce en forhandler ved navn James Gadsden til Mexico by i Mexico. Gadsden lyktes i sine forhandlinger med Santa Anna, og med Gadsden-avtalen fikk USA kjøpe resten av dagens Arizona og New Mexico. Disse områdene utgjorde 20–30 % av dagens sørlige Arizona.
Mot slutten av 1800-tallet sendte Brigham Young en rekke mormonere til Arizona. De grunnla en rekke mormoner-byer, deriblant Mesa, Snowflake, Heber og Safford. De bosatte seg også rundt Phoenix, Tempe og Prescott. I fjellområdene nord i delstaten var mormonerne de eneste bosatte.
Under den spansk-amerikanske krigen i 1898, meldte tusenvis av arizonere seg frivillig som soldater. Arizonerne kriget for det meste på USAs side under den cubanske uavhengighetskrigen. Av kjente krigere var blant annet Tom Horn, som tidligere hadde vært aktiv i en rekke apasje-kriger i Arizona. Krigen ble, til tross for at den varte under et år, en blodig kamp.
Under Den meksikanske revolusjonen fra 1910 til 1920 var det flere mindre kamper med meksikanere i Sør-Arizona og på den meksikanske grensen. Det var flere mindre kriger og sammenstøter, blant annet krigen om Ambos Nogales i 1918 og Pancho Villa-krigen i 1916. Samtlige kriger endte med overlegen amerikansk seier. Også under indianerkrigene fra 1775 til 1917 deltok en rekke folk fra Arizona. Også disse krigene vant Arizona og USA.
14. februar 1912 ble Arizona offisielt USAs 48. delstat; den siste av de 48 fastlandsdelstatene.
Bomull- og kobberproduksjon ble raskt Arizonas to dominerende inntektskilder. Staten ble sterkt rammet av Den store depresjonen på 1930-tallet, og de daværende inntektskildene ble mer enn halvert. Samtidig som den store nedgangen i bomull- og kobberproduksjonen fant sted, vokste turismen sterkt. Dette skjedde i takt med den økonomiske nedgangen på de andre feltene og resulterte ikke i noen stor økonomisk nedgang for Arizona. Det var spesielt på 1920- og 1930-tallet at turismen tok seg virkelig opp i Arizona. Rancher som KL Bar og Remuda i Wickenburg, i tillegg til Flying V og Tanque Verde i Tucson, gav turistene mulighet til å se «ville vesten». Dette la grunnlaget for turismen. Senere åpnet tusenvis av overnattingssteder over hele delstaten.
The Arizona Biltmore Hotel i det sentrale Phoenix er åpent den dag i dag. Det ble bygget på slutten av 1920-tallet.
Arizona ble ufrivillig USAs største hjem til tyske og italienske fangeleirer under andre verdenskrig. Også en rekke japanske interneringsleire dukket opp rundt i Arizona. Etter krigen ble leirene nedlagt, og flere kjøpt opp av rike familier. Maytag-familien kjøpte en leir i Phoenix og omdannet den til USAs største dyrepark, Phoenix Zoo.Den private Phoenix indianerskole er en av USAs første indianerskoler. Her skal indianerbarn ha blitt oppdradd ut fra sin bakgrunn som urbefolkning, dette for å unngå for sterk påvirkning fra vestlig kultur.
Arizonas befolkning vokste kolossalt i etterkrigstiden, kanskje mest på grunn av air condition, en oppfinnelse som gjorde nye områder i ørkenstaten mer beboelige. I 1910 hadde Arizona 294 353 innbyggere og i 1970 1 752 122 innbyggere.
I nyere tid har Arizona blitt en stor turistmagnet. Turistene kommer på grunn av det varme været, og Arizona konkurrerer med stater som Florida i antall turister per år. Grand Canyon er også en viktig årsak til den store turistnæringen.
Periodevis langvarig tørke er et stort problem, og i 1999 erklærte ørkenstaten unntakstilstand. I mai 2021 var vannreservene nede i 51 %. Hele 95 % av det vestlige USA er rammet av tørke. Analyse av årringer i trær viser at det vestlige USA ble rammet av mega-tørker i flere tiår i perioden 800-1600, så det er stor risiko for at også den nåværende tørken vil strekke seg over tid.Den republikanske senatoren Barry Goldwater, som er født og oppvokst i delstaten, stilte til presidentvalget i 1964. Goldwater led nederlag med en oppslutning på bare 38,4 %. En av de fem delstatene han vant, var hjemstaten Arizona.
Tre skip har fått navnet USS Arizona for å hedre delstaten.
== Geografi ==
Arizona er lokalisert i det vestlige USA, som en del av de fire hjørnestatene. Arizona er den sjette største delstaten rangert etter areal. Av delstatens 295 000 km², er omtrent 15 % av arealet privat eiendom. Mye av det resterende arealet er offentlige områder, nasjonalparker og indianerreservater.
Arizona er kanskje mest kjent for sitt enorme ørkenlandskap. Delstaten er også kjent for sitt klima, som kjennetegnes ved de ekstremt varme somrene og det milde vinterklimaet. Mindre kjent er kanskje de enorme skogområdene i de nordligere partene av staten. Disse skogområdene finnes spesielt i de sentralnordlige områdene, særlig rundt Colorado Plateau, og er en enorm kontrast til det tørre ørkenlandskapet i de sørlige delene av staten. Men i tillegg til skogområdene i nord har delstaten også andre landskap. Fjellandskap kan for eksempel finnes i over halvparten av staten.
De høyeste gullfurutrærne i verden, er å finne i Arizona. Disse vokser gjerne rundt Mogollon Rim, som går på tvers over de sentrale delene av Arizona. Det var også her Arizona hadde sin verste skogbrann noensinne i 2002. Arizona er hovedsakelig en del av Nord-Amerikas ørkenområder og er formet av sin forhistoriske vulkanske historie. Hele regionen hvor delstaten ligger, synker gradvis nedover som følge av vulkanismen.
Grand Canyon er en fargerik grop i Nord-Arizona, formet av Coloradoelven. Grand Canyon består stort sett av Grand Canyon nasjonalpark – en av de aller første nasjonalparkene i USA. President Theodore Roosevelt er kanskje den viktigste designeren av Grand Canyons nåværende utseende. Grand Canyon ble utformet av Coloradoelven, som laget kanalen gjennom millioner av år, er ca 446 kilometer lang og varierer i bredde mellom 6 og 29 kilometer. Dybden er enkelte steder over 1,6 kilometer. Nesten 2 milliarder år har gått siden Coloradoelven startet sitt arbeid med å lage Grand Canyon.
Arizona er hjem til jordens største antall meteoritter fra verdensrommet. The Barringer Mateorite Crater (i Norge kjent som «Barringerkrateret») er et gigantisk hull i Colorado Plateau i ørkenen i Arizona, 50 kilometer vest for Winslow. Nedslagskrateret er nesten en mil rundt og 174 meter dypt. Meteorittkrateret er et av verdens største og det aller første som ble undersøkt av mennesker. Dette ble gjort av Daniel Barringer (1860–1929), og det er fra ham krateret har fått sitt navn.
Sonoraørkenen var engang kun hjemmet til dem som var tilpasset den ekstreme sommervarmen. Phoenix var en liten landsby her frem til 1930-tallet, da turister begynte å strømme til bygda som følge av de varme temperaturene. I dag er Phoenix en av de største og viktigste byene i USA, samt den raskest voksende. Dette til tross for at byen er plassert midt i den glovarme ørkenen. Mellom 1960 og 1990 vokste byens befolking med mer enn 300 %. Dette har gjort byen til en av verdens raskest voksende byer.
Delstatshovedstaden Phoenix er også statens største by og fylkeshovedstad i Maricopa County. Den nest største byen er Tucson, deretter fire byer i utkanten av Phoenix: Mesa, Glendale, Chandler og Scottsdale. Så mye som 65 % av delstatens befolkning er bosatt i Phoenix eller områder rundt. I Phoenix og området rundt er det bosatt totalt 4,17 millioner (2007). Phoenix er USAs femte største by.
Det høyeste punktet i delstaten er fjellet Humphreys Peak i de sørlige delene av fylket Coconino County i Sentral-Arizona. Humphreys Peak er 3 852 meter høyt og er en del av den vulkanske fjellkjeden San Francisco Peaks. Ved fjellet er det blant annet nasjonalparker og alpinanlegg med muligheter for slalåmkjøring.
Det eneste stedet i delstaten med sommertid er Navajo i den nordøstlige regionen i delstaten.
=== Fylker ===
Arizona har 15 fylker. Pah-Ute County er ett av USAs få forhenværende fylker, offisielt anerkjent som et eget fylke i 1865, etter å ha tidligere vært en del av Mohave County. I 1871 ble fylket igjen en del av Mohave County. Fire fylker (Mohave County, Pima County, Yavapai County og Yuma County) ble opprettet i 1864 som følge av organiseringen av Arizona-yerritoriet i 1862. Da Arizona offisielt ble en amerikansk delstat i 1912, fikk samtlige daværende fylker status som fylker, unntatt La Paz County, som ble en del av Yuma County. I 1983 stemte Arizonas befolkning for å gi La Paz County tilbake statusen som et separat fylke.
Mange av fylkesnavnene er gitt for å hedre den store tilknytningen delstaten har til den amerikanske urbefolkningen. Hele ni av de femten fylkene har navn etter delstatens urbefolkning. Tre av de resterende fylkene har spanske navn, etter å ha vært en del av både Mexico og Spania. Dette er La Paz County, Santa Cruz County og Pinal County. Et annet fylke har fått navnet etter sin geografi. Graham County har fått navnet fra Mount Graham, som er et stort fjell i midten av fylket.
Det siste fylket, Greenlee County, fikk navn etter Mason Greenlee, en gruvearbeider fra Colorado som ankom i 1871. Han og følget hans overvintret, men dro hjem igjen da apasjene ble brysomme. Greenlee hadde funnet gull og var fast besluttet på å vende tilbake, solgte sin verdifulle gruve i Colorado og dro i 1978 tilbake til Clifton i Arizona, der han bodde resten av livet.
=== Klima ===
Som følge av sitt store areal og variasjon i høyde har Arizona en stor variasjon i klimaforholdene. I de lavereliggende områdene er klimaet hovedsakelig tørt med svært varme somre og milde vintre. Klimaet er for det meste mildt fra høsten til tidlig vår, varierende fra ca 15 °C. November til februar er de absolutt kaldeste månedene. I denne tiden varierer oftest temperaturen mellom 4 og 24 °C, selv om frost ikke er sjeldent i enkelte deler av staten. I midten av februar begynner temperaturen å øke, og man får varme dager og kalde netter. Sommermånedene fra juni til september er svært tørre, og varmen varierer mellom 32 og 48 °C. Temperaturer på over 50 °C i ørkenområdene er ikke uvanlig i denne perioden. Som følge av et som regel tørt klima, er det høye temperatursvingninger mellom dag og natt i ørkenområdene. Svingningene kan være på så mye som 30 °C i sommermånedene.
Arizona har en gjennomsnittlig nedbør på 323 mm, som kommer i to regnsesonger, med kaldfronter fra Stillehavet. Dette skjer i løpet av vinteren og i monsunene på sommeren. Monsun-sesongen er som regel nærmere slutten av sommeren, ofte i juli eller august. Det er som følge av monsunene at store stormer, tornadoer og mye tordenvær oppstår i sommermånedene. Tornadoer og orkaner er svært sjeldne i Arizona, men begge deler har rammet delstaten flere ganger.
Den nordlige tredjedelen av Arizona har et høyereliggende landskap. Dette fører til et betydelig kaldere klima. Den laveste temperaturen som har vært i disse områdene er ukjent, men temperaturer under -20 °C er ikke uvanlig i fjellområdene. Dette skyldes hovedsakelig kalde vinder fra det nordlige USA og Canada. Uavhengig av den enorme klimavariasjonen, er hovedstaden Phoenix blant byene med flest varme dager i det sørlige USA. Her er en temperatur fra 30 til 40 °C vanlig året rundt.
== Politikk ==
Arizona er, som samtlige amerikanske delstater, styrt av en guvernør. Guvernøren velges for en fireårstermin og kan i Arizona styre så mange terminer man velges, men ikke flere enn to terminer på rad. Arizona er en av de svært få delstatene som ikke har noen egen guvernørbolig. Dermed bor guvernøren i sin private bolig. Den nåværende guvernøren er Doug Ducey (R). Han tok over etter Jan Brewer (R) etter valget i november 2014.
Delstaten hadde fire kvinnelige guvernører frem til Ducey ble valgt. Dette er flere kvinner enn noen annen delstat noen gang har hatt tidligere. Arizonas to senatorer er demokraten Kyrsten Sinema og republikaneren Martha McSally.
Arizonas representanter i Representantenes hus er Tom O'Halleran (D), Ann Kirkpatrick (D), Raul Grijalva (D), Paul Gosar (R), Andy Biggs (R), David Schweikert (R), Ruben Gallego (D), Debbie Lasko (R) og Greg Stanton (D).
Fra sin delstatsinnlemmelse frem til 1940-tallet var Arizona hovedsakelig dominert av Det demokratiske parti. Dette endret seg etter at Dwight D. Eisenhower (R) ble valgt til president i 1952, og siden har det stemt republikansk ved alle presidentvalg, med et unntak, Bill Clinton (D) i 1996. I de seneste årene har også Det republikanske parti tatt over på så å si alle styrenivå i delstaten. De store innvandrerstrømmene til Phoenix og Tucson, har antakelig bidratt til at flertallet har stemt republikansk siden innvandringen startet på 1950-tallet. Dette kan ha vært et viktig bidrag til å holde republikanerne ved makten.
4. mars 2008 ble John McCain nominert til presidentvalget 2008. McCain ble da den andre presidentkandidaten fra Arizona noensinne. Den første var Barry Goldwater (R), som stilte opp og tapte mot Lyndon B. Johnson (D) ved presidentvalget i 1964.
Politikken er dominert av kampen om de to største fylkene, Maricopa County og Pima County – fylkene der Phoenix og Tucson ligger. Fylkene har nesten 70 % av Arizonas totale befolkning og 3⁄4 av statens stemmer.
Maricopa County er hjem til 60 % av statens samlede innbyggere og mesteparten av statens stemmeberettige. Fylket stemte republikansk i hvert presidentvalg fra 1948 til 2016. Som en sterk kontrast har Pima County og Tucson som regel stemt demokratisk ved presidentvalgene.
== Justis ==
Staten praktiserer dødsstraff, og i 2009 satt 126 personer på death row i Arizona. 23 personer har blitt avrettet siden 1976, og staten havner dermed på en 13.-plass over statene i USA som avretter flest. De fleste avrettes ved hjelp av giftsprøyte, mens tidligere har både den elektriske stol, hengning og gasskammer vært i bruk.
Myndighetene i delstaten har satt i gang arbeidet med å bruke giftgassen Zyklon-B for å henrette dødsdømte innsatte, samme gass som ble brukt i Auschwitz-Birkenau. Ifølge the Guardian har fengselsvesenet allerede gjort i stand et gasskammer i delstatsfengselet Florence. Kammeret ble sist brukt i 1999. De har også gått til anskaffelse av ingredienser som brukes til å fremstille den dødelige gassen. Ifølge en innkjøpsliste avisen har sett, kjøpte delstaten i desember 2020 blant annet kaliumcyanid for US$ 1.350.
Ledere fra Arizonas jødiske samfunn, - forsøker imidlertid å forhindre dette.Arizona stanset i 2014 henrettelsene av dødsdømte, men gjenopptok dem i mai 2022.
== Økonomi ==
I 2006 hadde Arizona en total GSP (gross state product) på 232 milliarder amerikanske dollar. Dette tilsvarte en 17.-plass sammenlignet med de andre delstatene i USA. Ifølge CIA World Factbook ville Arizona havnet på en 61.-plass i verden, om den hadde vært en selvstendig nasjon. Dette tilsvarer at Arizona har en større økonomi enn land som for eksempel Finland, Irland og New Zealand.
Den gjennomsnittlige inntekten i delstaten er på 27 232 amerikanske dollar i året. Det tilsvarer en 39.-plass i USA. Inntekten har tidligere vært høyere, men har minskes i de nyere årene. Kobber, bomull, tamfe, sitrusfrukt og turisme har lenge vært grunnlaget for økonomien. Arizona var lenge USAs største produsent av bomull. Kobber er enda den dag i dag en svært viktig bidragsyter til økonomien. Arizona hadde en blomstring i økonomien på 1950-tallet, og også i starten av 1990-årene. Sistnevnte var et resultat av storproduksjon av høyteknologisk utstyr, hovedsakelig produsert i Phoenix-området.
Den viktigste produksjonen i staten i disse dager er elektroniske produkter, hovedsakelig til bruk i kommunikasjons- og flyproduksjon. Arizona har en rekke kobbergruver, og over 50 % av den samlede kobberproduksjonen i USA kommer fra Arizona. Flere jordbruksprodukter er viktige for økonomien; viktigst er kreaturoppdrett, meierivarer og bomull.
Ellers er landbruket viktig. Arizona har det nest største landbruket i USA, bare overgått av Wyoming. Den største verdiskapningen i disse dager er høyteknologiske industrier, dataproduksjon og romfartsindustri. Gruvedrift er fortsatt også en viktig inntektskilde. Arizona har også en viss vannkraftproduksjon (6,8 mrd kWh i 2006), men den største energikilden er likevel kullkraft (40,1 mrd kWh) og kjernekraft (24 mrd kWh).
Den største arbeidsgiveren er myndighetene. Den største private arbeidsgiveren er butikkjeden Wal-Mart, med 17 343 ansatte i Arizona (2008). 7,27 % av inntektene i staten kommer fra motell/hotell-bransjen. Denne bransjen har vokst raskt i takt med de store tilstrømningene turister etter 1960-tallet.
Kilde: The World Almanac 2008, side 45 og 555-587.
== Befolkning ==
I 2006 hadde Arizona en befolkning på 6 166 318, som er en økning på 213 311 eller 3,6 % siden året før og en økning på 1 035 686 eller 20,2 % siden år 2000. Dette tallet inkluderer den naturlige veksten fra de siste tallene på 297 928 (594 062 fødsler minus 266 134 dødsfall). Innvandring fra land utenfor USA resulterte i 204 611 mennesker, og innvandringen fra andre delstater var på 541 283 mennesker. Befolkningstall 1. juli 2006 viste at Arizona var den raskest voksende delstaten i hele USA, med en befolkningsvekst på 3,6 % siden 2005, noe som overgår den tidligere staten, Nevada.
Mer enn halvparten (ca. 58 %) av delstatens innbyggere bor i byer med 100 000 eller flere innbyggere, noe som er av de høyeste urbaniseringsgradene i USA. Befolkningstettheten er på 21,54/km², noe som havner på en 33.-plass i USA. Tallet er noe høyt som følge av store ubebodde ørkenområder i de sørlige delene av staten. Befolkningssenteret i Arizona er i Maricopa County, i byen Gilbert.
Ifølge tall fra U.S. Census i 2006, ser raseoppdelingen i Arizona slik ut: 59,7 % europeere, 3,8 afroamerikanere, 2,4 % asiater, 1,7 % blandet og 29,2 % hispanics. Delstaten har den tredje høyeste andelen av USAs urbefolkning. Dette tilsvarer 286 680 mennesker, som representerer mer enn 10 % av USAs totale urbefolkning på 2 752 158. Bare California og Oklahoma har flere bosatte indianere enn Arizona. Phoenix, Tucson, Prescott og Yuma er kjente for store grupper «native Americans».
De største opphavsgruppene i Arizona er meksikanere (21 %), tyskere, engelskmenn, irer og indianere. De sørlige og sentrale delene av staten har store meksikanske bosetninger. Særlig har fylkene Santa Cruz County og Yuma County store antall meksikanere. De sentralnordlige og nordøstlige fylkene har hovedsakelig innbyggere av engelsk opphav. De nordøstlige delene har også statens fleste indianere. Afroamerikanere har en relativ liten befolkningsandel i Arizona, men har vokset betydelig de seneste årene. Dette som følge av immigrasjon fra andre delstater, særlig California og nordøstlige deler av USA. Den afroamerikanske befolkningen i hovedstaden doblet seg mellom 1990 og 2005. Asiater har hatt en stor påvirkning i byggingen av dagens samfunn. Særlig kinesere som kom til delstaten for å arbeide i gruvene og med å legge togskinner. Over 20 000 japanere, som hovedsakelig er bosatt i Phoenix og landbruksområder i Sør-Arizona, kom til delstaten etter andre verdenskrig.
Det er antatt at Arizona vil bli en «minority-majority state» innen år 2035. Dette om den nåværende befolkningsutviklingen fortsetter. Dette vil bety at delstaten vil få et flertall av nåværende minoriteter. Særlig er det meksikanere som er antatt å bli den største befolkningsgruppen. I 2003, for første gang, oversteg antall fødte hispanics antallet fødte hvite. California, Hawaii, Nevada New Mexico og Texas har allerede en majoritet minoriteter.
Engelsk er det eneste offisielle språket, men staten har en rekke andre minioritetsspråkelige. I år 2000 hadde 74,16 % av Arizonas befolkning engelsk som sitt morsmål. Spansk var på andreplass med 19,52 % og indianerspråket navajo på tredjeplass med 1,89 %. 4,5 % hadde et annet språk som sitt morsmål.
Over 70 % av delstatens befolkning er kristne. Dette ifølge en undersøkelse fra 2008 foretatt av Pew Forum on Religion and Public Life. 25 % av innbyggerne er katolikker, 23 % er evangelisk kristne, 22 % tilhører ingen religion, 15 % er protestanter, 4 % er mormonere, 1 % er jøder og 11 % tilhører andre religioner eller undergrupper av religioner. De fleste av dem kristne. L. Ron Hubbard, mannen bak scientologikirken, bodde i Phoenix under opprettelsen av scientologi. Det er bakgrunnen for at staten ofte kalles «Scientologiens hjemsted».
== Kultur ==
Arizona har hatt en mengde dansere og scenekunstnere av ulik etnisitet. Det finnes også en mengde indianerkunst og gallerier i staten. De fleste av turistsuvenirene som produseres kjennetegner delstat]n med solnedganger, prærieulver og ørkenplanter. En rekke Western-Hollywood filmer, som for eksempel Billy Jack, U-Turn, Waiting to Exhale, Just One of the Guys, Can't Buy Me Love, Bill & Ted's Excellent Adventure, The Scorpion King, The Banger Sisters, Used Cars og Raising Arizona, er spilt inn i Arizona. Fire in the Sky, en science fiction-film fra 1993, er filmet i byen Snowflake. Klimakset i The Gauntlet, en Clint Eastwood-film ifra 1977, finner sted i Phoenix. Den kanskje mest kjente filmen som er spilt inn i Arizona, er Psycho av Alfred Hitchcock. Den er ikke bare innspilt i Phoenix, men hovedrollen er i tillegg fra byen. Noen TV-show som er spilt inn i Arizona inkluderer The New Dick Van Dyke Show, Alice, The First 48, Insomniac with Dave Attell, COPS og America's Most Wanted.
Arizona er kjent for mange tekster i western og county-sanger. Dette inkluderer blant annet Jamie O’Neils ballade «There Is No Arizona» og George Straits «Ocean Front Property». «Arizona» er navnet på en populær sang av Mark Lindsay (fra Paul Revere and the Raiders) som var en stor hit på nasjonalt plan vinteren 1969–1970. The Gin Blossoms, Chronic Future, Roger Clyne and the Peacemakers og Jimmy Eat World er av mange musikere som har startet sin karriere i Arizona. En rekke punkband har også sin opprinnelse herifra. Disse inkluderer blant annet JFA, The Feederz, Sun City Girls, Meat Puppets og Authority Zero. Running with Scissors, som er utviklerne av kanskje USAs mest omstridte videospill, holder til i Tucson, Arizona.
Sanger, sangskriver og gitarist Michelle Branch er fra Sedona. Chester Bennington, ledervokalisten i Linkin Park, og DJ Z-Trip er begge ifra Phoenix. Den kanskje aller mest kjente artisten derimot, er Alice Cooper, som blant annet har bidratt til å utvikle en musikksjanger. Andre kjente artister er countrystjernen Marty Robbins, folkemusikeren Katie Lee, Fleetwood Macs Stevie Nicks, CeCe Peniston, Rex Allen, American Idol-vinner Jordin Sparks og Linda Ronstadt.
=== Sport ===
Som følge av at Arizona har et godt klima og gode geografiske forhold for golfspilling, er delstaten hjem til en rekke stopp på PGA-touren. Kanskje spesielt kjent er FBR Open-turneringen som ofte går under navnet Phoenix Open i staten.
Med tre statlige universiteter og en rekke college, er collegesport svært utbredt i Arizona. Erkerivalene Arizona State University og University of Arizona kan dateres helt tilbake til innlemmelsen i USA. Arizona State University og University of Arizona er de eldste rivalene i National Collegiate Athletic Association (NCAA). Arizona har også en rekke andre populære idretter. Spesielt populært er amerikansk fotball og baseball, men det spilles også ishockey, softball, lacrosse og basket.
Arizona er hjem til en rekke baseballag, for eksempel Arizona Fall League og Arizona Winter League. Arizona Fall League ble opprettet i 1992 og er en av de mindre baseballagene i USA. Laget fikk eksponering da Michael Jordan startet sin baseballkarriere i Scottsdale Scorpions. Arizona Winter League ble opprettet i 2007 og er et profesjonelt baseballag som blant annet deltar i nordamerikanske Golden Baseball League. De fleste av kampene spilles på Desert Sun Stadium i fylkeshovedstaden i Yuma County, Yuma.
Staten er et populært sted for Major League Baseball-trening om våren, ettersom det er hjemstedet til Cactus League. Det eneste andre stedet i USA hvor vårtrening finner sted, er i Florida, som er hjemmet til Grapefruit League. Los Angeles Dodgers vil åpne sin vårtrening i Glendale, Arizona i 2009. Da blir laget det 14. som trener her om våren. Vårtrening for baseballspillere har vært en tradisjon i staten siden 1947, til tross for at staten ikke hadde noe stort lag på nasjonalt nivå på denne tiden.
Følgende profesjonelle sportslag holder til i Arizona:
== Utdanning ==
Offentlige skoler i Arizona er separert til ca. 220 lokale skoledistrikter. Til tross for statsinnbyggertallet på over 6,5 millioner innbyggere, har Arizona bare tre offentlige universiteter: University of Arizona, Arizona State University og Northern Arizona University. Universitetene er styrt av Arizona Board of Regents. Private universiteter i Arizona er dominert av en rekke større pro-profitt universiteter. Kun et tradisjonelt ingen-profitt privat college eksisterer i Arizona, Prescott College i Prescott, Yavapai County.
=== Offentlig universiteter ===
University of Arizona, Tucson
Arizona State University, Tempe, Phoenix og Mesa
Northern Arizona University, Flagstaff
=== Offentlig college ===
=== Private universiteter og college ===
== Kjente personer ==
Bruce Lincoln
Alice Cooper
Barry Goldwater
John McCain
Marty Robbins
Frank Lloyd Wright
== Bøker ==
Bayless, Betsy, 1998, Arizona Blue Book, 1997-1998. Phoenix, Arizona.
McIntyre, Allan J., 2008, The Tohono O'odham and Pimeria Alta. Arcadia Publishing, Charleston, South Carolina. (ISBN 978-0738556338).
Miller, Tom (editor), 1986, Arizona: The Land and the People. University of Arizona Press, Tucson. (ISBN 0-8165-1004-0).
Officer, James Effiel., 1987, Hispanics Arizona, 1516-1896. University of Arizona Press, Tucson. (ISBN 0-8165-0981-6).
Thomas, David M. (editor), 2003, Arizona Legislative Manual. In Arizona Phoenix, Arizona, Arizona Legislative Council. Google Print. Retrieved January 16, 2006.
Trimble, Marshall, 1998, Arizona, A Cavalcade of History. Treasure Chest Publications, Tucson, Arizona. (ISBN 0-918080-43-6).
Woosley, Anne I., 2011, Early Tucson. Arcade Publishing, Charles, South Californa. (ISBN 0738556467).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Arizona – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Arizona – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | |stiftet = | 2,577 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hildisvina | 2023-02-04 | Hildisvina | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr i norrøn mytologi'] | Hildisvin, (Hildisvina, Hildesvinet eller Hildisvíni = kampsvin) er den gullbikslede magiske galten til gudinnen Frøya i norrøn mytologi.
Henvisningen til gullbiksel indikerer, ifølge filologen Rudolf Simek, at navnet er konstruert som en parallell til hennes bror og make Frøys galte Gyllenbuste. Hildesvinet er også tolket som hennes protesjé Ottar i skikkelse av Frøys galte.Hildesvinet er omtalt som Frøyas ridedyr i syvende vers av eddadiktet Hyndluljod (Hyndlulióð, Hyndlas sang). Galten var laget av dvergene Dåin og Nabbe:
| Hildisvin, (Hildisvina, Hildesvinet eller Hildisvíni = kampsvin) er den gullbikslede magiske galten til gudinnen Frøya i norrøn mytologi.
Henvisningen til gullbiksel indikerer, ifølge filologen Rudolf Simek, at navnet er konstruert som en parallell til hennes bror og make Frøys galte Gyllenbuste. Hildesvinet er også tolket som hennes protesjé Ottar i skikkelse av Frøys galte.Hildesvinet er omtalt som Frøyas ridedyr i syvende vers av eddadiktet Hyndluljod (Hyndlulióð, Hyndlas sang). Galten var laget av dvergene Dåin og Nabbe:
== Referanser == | Hildisvin, (Hildisvina, Hildesvinet eller Hildisvíni = kampsvin) er den gullbikslede magiske galten til gudinnen Frøya i norrøn mytologi. | 2,578 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Privat_Praksis | 2023-02-04 | Privat Praksis | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramaserier fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spin-off TV-serier', 'Kategori:Sykehus-TV-serier fra USA', 'Kategori:TV-produksjoner på ABC', 'Kategori:TV-serier fra 2000-årene, fra USA', 'Kategori:TV-serier fra 2010-årene, fra USA'] | Privat Praksis (orig: Private Practice) er en amerikansk dramaserie fra sykehus-miljø som gikk på ABC fra 2007 til 2013.
Serien er en spin-off av Grey's Anatomy, og omhandler dr. Addison Forbes Montgomery (Kate Walsh) som har forlatt Grey Sloan Memorial Hosptal (Tidligere Seattle Grace Hospital) til fordel for privatpraksis. Sammen med de andre ansatte står Addison overfor en rekke problemer som må løses. De fleste dreier seg om fødsler og graviditet.
I Norge gikk serien på TV 2.
| Privat Praksis (orig: Private Practice) er en amerikansk dramaserie fra sykehus-miljø som gikk på ABC fra 2007 til 2013.
Serien er en spin-off av Grey's Anatomy, og omhandler dr. Addison Forbes Montgomery (Kate Walsh) som har forlatt Grey Sloan Memorial Hosptal (Tidligere Seattle Grace Hospital) til fordel for privatpraksis. Sammen med de andre ansatte står Addison overfor en rekke problemer som må løses. De fleste dreier seg om fødsler og graviditet.
I Norge gikk serien på TV 2.
== Handlingsreferat ==
=== Sesong 1 ===
Den første sesongen omhandler Addisons flytting fra Seattle til Los Angeles, og hennes forsøk på å tilpasse seg en helt annen type arbeidsmiljø ved Oceanside Wellness Group - en privat praksis. Den første sesongen tar også for seg hennes spirende forhold til sine nye medarbeidere. Kollegaene hennes inkluderer hennes beste venn Naomi Bennett, en fertilitet-spesialist, og Naomis tidligere ektemann Sam Bennett, som spesialiserer seg på indremedisin. Addison møter også psykiater Violet Turner, barnelege Cooper Freedman, spesialist i alternativ medisin Pete Wilder, og resepsjonist Dell Parker.
Det avsløres tidlig i sesongen at ekteparet Bennett etablerte praksisen sammen med resten av legene, som også eier hver sin andel av organisasjonen. Charlotte King, som fungerer som stabssjef ved St. Ambrose Hospital, er ofte i kontakt med Oceanside Wellness gjennom sin omgang med Sam og hennes seksuelle forhold til Cooper Freedman.
=== Sesong 2 ===
Den andre sesongen begynner med at bedriften må forsøkte å håndtere økonomiske problemer. Naomi avslører for Addison at de står i fare for å miste hele praksisen på grunn av ubetalt gjeld. Addison tar etter hvert over som ny sjef for hele praksisen. Men de får snart flere problemer når en ny praksis i fjerde etasje, Pacific Wellcare, begynner å konkurrere om alle pasientene deres. Denne nye praksisen, drevet av Charlotte King, skaper uro for henne og Cooper.
Addison var romantisk knyttet til Kevin Nelson (spilt av David Sutcliffe) en politimann, men innser etter hvert at forholdet deres ikke fungerte som hun ønsket. Mot slutten av sesongen forelsker Addison seg i en kardiovaskulær kirurg, Noah Barnes, som allerede er gift med en annen kvinne, og venter sitt første barn. Men situasjonen blir ytterligere komplisert når Addison innser at Noahs kone er en av pasientene hennes. Archer Montgomery, Addisons bror, gjør også sporadiske opptredener i løpet av sesongen og skaper problemer for Addison og Naomi.
Det blir oppdaget at Archer har en aggressiv hjernesvulst. Addison spør om profesjonell hjelp fra hennes tidligere ektemann, nevrokirurg Derek Shepherd (spilt av Patrick Dempsey) og Derek redder Archer. Men Addison oppdager at Archer var utro mot Naomi. Violet begynner et forhold med Sheldon, som arbeider for Pacific Wellcare. I løpet av siste halvdel av sesongen blir det oppdaget at Violet er gravid, selv om hun ikke vet hvem den biologiske faren til babyen hennes var. Men i den alle siste episoden får Violet og hennes ufødte baby problemer på grunn av en psykotisk pasient som ønsker å ta Violets baby.
I mellomtiden slet Dell Parker med sine egne problemer forårsaket av hans tidligere kjærestes narkotika-problemer. Han ønsker også omsorgen for datteren deres Betsey. Noen av de medisinske tilfellene som forårsaker oppstandelse og spenning blant de ansatte ved Private Practice var spørsmålet om abort, kjønnsskifte for en nyfødt, seksuell aktivitet til en 12-åring, bytte av embryoer til to kommende mødre, samt et ungt par som senere oppdaget at de egentlig var søsken.
=== Sesong 3 ===
I den tredje sesongen overlever Violet cliffhangeren i sesong to. Charlotte og Cooper avbryter forholdet deres. Heather dør i en eksplosjon, som nesten dreper Betsey. Sam og Naomis datter, Maya, blir gravid og gifter seg med faren til babyen hennes: Dink. Derek Shepherds søster, Dr. Amelia Shepherd, ankommer byen. Addison og Sam begynner et forhold. Charlotte og Cooper forlover seg, til Sheldons store forferdelse.
Pete og Violet forsøker å arbeide gjennom problemene sine. Men Dell og Maya blir involvert i en alvorlig trafikkulykke. Men alvorlighetsgraden av Dells tilstand blir oversett, samtidig som Maya ble behandlet på en operasjonssal. Dr. Amelia Shepherd, yngre søster til Derek Shepherd (Addisons tidliger ektemann) opererer ham. Men han klarer ikke å gjenopplive ham, etter Dells hjertesvikt. Maya overlevde sin operasjon. Hun klarer å redde ryggmargen og forhindrer varig lammelse, samtidig som hun føder en jente - som også overlever denne prøvelsen.
=== Sesong 4 ===
Sesongen begynner med kjølvannet av Dells død, inkludert begravelsen hans og det som skjer med datteren hans Betsey. Violet og Pete gifter seg i sesong-premieren, og begynner til slutt et nytt liv med sønnen Lucas. Addison og Sam avslører forholdet deres til resten av personalet ved Oceanside Wellness, noe som får Naomi til å forlate byen. Cooper og Charlotte forlover seg.
Charlotte blir voldtatt og hardt skadd av en av pasientene på sykehuset hennes, og bestemmer seg for å bare fortelle dette til Addison og få henne til å holde det hemmelig. Men etter hvert finner alle ut hva som skjedde med henne. I sesongavslutningen blir det bestemt at de ønsker å legge ned hele Oceanside Wellness, og heller åpne en annen praksis. Naomi bestemmer seg for at det ville være best for henne å flytte til New York, for å være sammen med Gabriel.
=== Sesong 5 ===
Audra McDonald, som spiller karakteren Naomi Bennett, kom ikke tilbake i den femte sesongen av Private Practice. Men en ny karakter, Jake Reilly, dukker opp. Den femte sesongen fokuserer mer på Amelia og hennes narkotika-avhengighet. Hun går gjennom en rehabilitering. Men Amelia oppdager at hun er gravid med Ryans barn, en tidligere kjæreste som fikk henne tilbake til å begynne med narkotika og Ryan døde senere av en overdose. Men babyen hennes dør, og hun donerer barnets organer for å redde andre barns liv.
Senere i sesongen blir det avslørt at Cooper har en 8 år gammel sønn. Masons mor oppdager at hun har kreft, og hun dør i løpet av sesongen. Sesong 5 omhandler også at Addison ikke kan få noen egne barn, så hun velger å adoptere en sønn: Henry.
=== Sesong 6 ===
I sesong-premieren oppdager Violet ut at Pete fikk et hjerteinfarkt på joggetur, og han døde. Charlotte finner ut at hun er gravid, og at hun er gravid med trillinger. Etter en vanskelig graviditet, og til slutt fødsel, får Charlotte og Cooper tre friske døtre. I den aller siste episoden gifter Addison og Jake seg. Sheldons kjæreste dør av kreft. Sam og Naomi gifter seg, og får en baby sammen. Violet kommer endelig over problemene etter Petes død, og kunngjør at hun har begynt å skrive en bok.
== Rolleliste ==
=== Hovedroller ===
Merrin Dungey spilte rollen som dr. Naomi Bennett i pilotepisoden, men ble erstattet med Audra McDonald i juni 2007.
=== Tilbakevennende gjesteroller ===
David Sutcliffe som politibetjent Kevin Nelson (13 episoder, sesong 1-2): LAPD-betjent, så SWAT-betjent, datet Addison
Geffri Maya som Maya Bennett (12 episoder, sesong 1-3): Naomi og Sams datter
Michael Patrick Thornton som dr. Gabriel Fife (10 episoder, sesong 3): Spesialist i genforskning, jobbet for Pacific Wellcare Group
Hailey Sole som Betsy Parker (9 episoder, sesong 2-4): Dells datter
James Morrison som William White (8 episoder, sesong 2-3): Eier av Pacific Wellcare Group
Stephen Lunsford som Dink (6 episodes, sesong 3-4): Mayas kjæreste, senere ektemann
Grant Show som dr. Archer Montgomery (6 episoder, sesong 2): Addisons bror, verdenskjent nevrolog
Jayne Brook som dr. Meg Porter (5 episodes, sesong 2): Petes ekskjæreste, jobber i Leger uten grenser
Jay Harrington som dr. Wyatt Lockhart (5 episoder, sesong 2): lege, jobber for Pacific Wellcare Group
Sharon Leal som dr. Sonya Nichols (5 episoder, sesong 2): Sams kjæreste
Amanda Detmer som Morgan Gellman (5 episoder, sesong 2-3): Addisons gravide pasient, kona til Noah Barnes
Josh Hopkins som dr. Noah Barnes (5 episoder, sesong 2): Morgan Gellmans mann, hadde en affære med Addison, hjertekirurg, jobber på St. Ambrose Hospital
Agnes Bruckner som Heather (5 episoder, sesong 2-3): Dells kone, Betsys mor
Christina Chang som dr. Vanessa Hoyt (4 episoder, sesong 3): hjertekirurg fra St. Ambrose Hospital, Sams kjæreste
Amanda Foreman som Katie Kent (4 episoder, sesong 2-3): Violets pasient som angrep henne
Stephen Collins som "The Captain" Montgomery (3 episoder, sesong 3): Addisons far
JoBeth Williams som Bizzy Montgomery (4 episoder, sesong 3-4): Addisons mor
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Private Practice – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Privat Praksis (orig: Private Practice) er en amerikansk dramaserie fra sykehus-miljø som gikk på ABC fra 2007 til 2013. | 2,579 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RS_75_%C2%ABSj%C3%B8fareren%C2%BB | 2023-02-04 | RS 75 «Sjøfareren» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske redningsskøyter', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1968'] | R/S 75 «Sjøfareren» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1968 ved Smedvik Mek. Verksted AS i Tjørvåg.
| R/S 75 «Sjøfareren» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1968 ved Smedvik Mek. Verksted AS i Tjørvåg.
== Tjeneste som redningsskøyte ==
Frem til 2004 var «Sjøfareren» i tjeneste som redningsskøyte og berget 11 personer fra «den visse død», 13 fartøyer fra totalforlis, og ga assistanse til totalt 1428 fartøy.
I starten hadde skøyta base i Egersund, men den har også tjenestegjort ved andre baser langs norskekysten. På 70-tallet deltok den også på "spesialtokt" til Svalbard og Jan Mayen.
== Omdiskutert salg ==
I 2004 ble skøyta omdøpt til «Ringasund» og gikk til Austevoll Supply Shipping som en del av en byttehandel der «Scandi Beta» gikk motsatt vei. Denne handelen skapte stor mediedebatt etter at det i de interne uenighetene i Redningsselskapet ble fremsatt påstander om at president Magnus Stangeland hadde personlige interesser i handelen.
== Mistanke om kreftfremkallende stråling ==
I 2005 ble det kjent at syv medlemmer av mannskapet på 11 hadde fått kreft. Det ble diskutert om stråling fra radaren ombord var årsaken til at så mange av mannskapet hadde blitt syke. Den ekstraordinære radaren ble montert i 1973, og var i drift frem til 1978.
Det ble fremsatt påstander om at det var montert ekstra kraftig radar på skøyta fordi den skulle brukes til hemmelige militære oppdrag under den kalde krigen. Dette ble tilbakevist både av Redningsselskapet og av Forsvarets etterretningstjeneste.
== Se også ==
Redningsselskapets redningsskøyter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) RS «Sjøfareren» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen
(en) Live tracking på www.vesseltracker.com | R/S 75 «Sjøfareren» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1968 ved Smedvik Mek. Verksted AS i Tjørvåg. | 2,580 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1921 | 2023-02-04 | Filmåret 1921 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1921', 'Kategori:Utgivelser fra 1921', 'Kategori:Verk fra 1921'] | Filmåret 1921 er en oversikt over hendelser, lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1921.
| Filmåret 1921 er en oversikt over hendelser, lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1921.
== Hendelser ==
13. november – Filmen Sheiken med Rudolph Valentino har urpremiere i New York.
== Årets filmer ==
Blandt Syd-Amerikas urskovsindianere
Den ubeseirede døden
En hjulsaga eller Kärlek och tombolaspel
Felix
De fire Ryttere
Humor Risk
Jomfru Trofast
Körkarlen
Kärlek och hypnotism
Landsvägsriddare
Markens grøde
Silkesstrumpan
Sheiken
Småen – The Kid
Under Polarkredsens Himmel
Värmlänningarna
== Fødsler ==
== Avdøde ==
8. mai – William Friese-Greene, britisk filmteknikkpioner (* 1855)
4. juni – Harry Walden, tysk skuespiller (* 1875)
9. september – Virginia Rappe, amerikansk skuespillerinne (* 1895)
5. november – Gustaf Fredriksson, svensk skuespiller og teatersjef.
28. desember – John Hare, britisk skuespiller.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1921 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Filmåret 1921 er en oversikt over hendelser, lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1921. | 2,581 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1936 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1936 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Tyskland', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sport i Garmisch-Partenkirchen', 'Kategori:Vinter-OL 1936'] | Vinter-OL 1936 var de 4. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 6. til 16. februar 1936 i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Dette var de første lekene der det ble arrangert Alpine grener under vinter-OL, med alpin kombinasjon for både menn og kvinner. Da Den internasjonale olympiske komité besluttet å utestenge skiinstruktører på grunnlag av de strenge amatør-reglene, nektet alpinistene fra Sveits og Østerrike å delta. Det ble også kritisert at IOK tildelte lekene til Tyskland, da dette ville gi Adolf Hitler mulighet til å bruke lekene som en del av hans nazi-propaganda.
Norge ble beste nasjon med sju gullmedaljer. Lekenes forgrunnsfigur ble Ivar Ballangrud med tre gull på skøytebanen. Sonja Henie vant sitt tredje gull på rad i kvinnenes kunstløp og Birger Ruud vant det olympiske hopprennet for andre gang på rad. Ruuds allsidighet på ski ga han også en 4.-plass i alpin kombinasjon for menn, etter at han vant utfor og ble nummer seks i slalåm-rennet. En annen allsidig idrettsutøver var bronsevinneren i alpin kombinasjon for kvinner, Laila Schou Nilsen. Hun var også skøyteløper, håndballspiller og tennisspiller og hennes bronsemedalje i 1936 var Norges eneste olympiske medalje for kvinner i alpine grener i 82 år, helt fram til Ragnhild Mowinckels sølvmedaljer under Vinter-OL 2018.
Norges gullmedaljevinnere:
Sonja Henie (kunstløp)
Birger Ruud (skihopp)
Oddbjørn Hagen (kombinert)
Ivar Ballangrud (500 m, 5 000 m og 10 000 m hurtigløp på skøyter)
Charles Mathisen (1 500 m hurtigløp på skøyter)
| Vinter-OL 1936 var de 4. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 6. til 16. februar 1936 i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Dette var de første lekene der det ble arrangert Alpine grener under vinter-OL, med alpin kombinasjon for både menn og kvinner. Da Den internasjonale olympiske komité besluttet å utestenge skiinstruktører på grunnlag av de strenge amatør-reglene, nektet alpinistene fra Sveits og Østerrike å delta. Det ble også kritisert at IOK tildelte lekene til Tyskland, da dette ville gi Adolf Hitler mulighet til å bruke lekene som en del av hans nazi-propaganda.
Norge ble beste nasjon med sju gullmedaljer. Lekenes forgrunnsfigur ble Ivar Ballangrud med tre gull på skøytebanen. Sonja Henie vant sitt tredje gull på rad i kvinnenes kunstløp og Birger Ruud vant det olympiske hopprennet for andre gang på rad. Ruuds allsidighet på ski ga han også en 4.-plass i alpin kombinasjon for menn, etter at han vant utfor og ble nummer seks i slalåm-rennet. En annen allsidig idrettsutøver var bronsevinneren i alpin kombinasjon for kvinner, Laila Schou Nilsen. Hun var også skøyteløper, håndballspiller og tennisspiller og hennes bronsemedalje i 1936 var Norges eneste olympiske medalje for kvinner i alpine grener i 82 år, helt fram til Ragnhild Mowinckels sølvmedaljer under Vinter-OL 2018.
Norges gullmedaljevinnere:
Sonja Henie (kunstløp)
Birger Ruud (skihopp)
Oddbjørn Hagen (kombinert)
Ivar Ballangrud (500 m, 5 000 m og 10 000 m hurtigløp på skøyter)
Charles Mathisen (1 500 m hurtigløp på skøyter)
== Valg av vertsby ==
Berlin i Tyskland ble valgt som arrangør av sommerlekene i 1936 og Tyskland hadde derfor opsjon på å arrangere vinterlekene samme år. Montréal i Canada og St. Moritz i Sveits meldte sin interesse for å arrangere vinterlekene dersom Tyskland ikke benyttet seg av opsjonen. 13. mai 1933 ble IOKs 32. sesjon informert av den tyske nasjonale olympiske komité om at Tyskland ville arrangere vinterlekene selv og at de hadde valgt Garmisch-Partenkirchen som arrangørby.
== Resultater ==
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
== Referanser ==
== Kilder ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1936
Per Jorsett: 100 år med olympiske leker, 1996, ISBN 82-590-1681-8 (norsk flaggbærer) | Japan under Vinter-OL 1936. Trettien sportsutøvere fra Japan, tretti menn og én kvinne, deltok i sju sporter under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen. | 2,582 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker | 2023-02-04 | Olympiske vinterleker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL'] | De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
| De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018 | Jugoslavia under Vinter-OL 1936. Sytten sportsutøvere fra Jugoslavia deltok i fire sporter under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen. | 2,583 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1936 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1936 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Tyskland', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sport i Garmisch-Partenkirchen', 'Kategori:Vinter-OL 1936'] | Vinter-OL 1936 var de 4. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 6. til 16. februar 1936 i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Dette var de første lekene der det ble arrangert Alpine grener under vinter-OL, med alpin kombinasjon for både menn og kvinner. Da Den internasjonale olympiske komité besluttet å utestenge skiinstruktører på grunnlag av de strenge amatør-reglene, nektet alpinistene fra Sveits og Østerrike å delta. Det ble også kritisert at IOK tildelte lekene til Tyskland, da dette ville gi Adolf Hitler mulighet til å bruke lekene som en del av hans nazi-propaganda.
Norge ble beste nasjon med sju gullmedaljer. Lekenes forgrunnsfigur ble Ivar Ballangrud med tre gull på skøytebanen. Sonja Henie vant sitt tredje gull på rad i kvinnenes kunstløp og Birger Ruud vant det olympiske hopprennet for andre gang på rad. Ruuds allsidighet på ski ga han også en 4.-plass i alpin kombinasjon for menn, etter at han vant utfor og ble nummer seks i slalåm-rennet. En annen allsidig idrettsutøver var bronsevinneren i alpin kombinasjon for kvinner, Laila Schou Nilsen. Hun var også skøyteløper, håndballspiller og tennisspiller og hennes bronsemedalje i 1936 var Norges eneste olympiske medalje for kvinner i alpine grener i 82 år, helt fram til Ragnhild Mowinckels sølvmedaljer under Vinter-OL 2018.
Norges gullmedaljevinnere:
Sonja Henie (kunstløp)
Birger Ruud (skihopp)
Oddbjørn Hagen (kombinert)
Ivar Ballangrud (500 m, 5 000 m og 10 000 m hurtigløp på skøyter)
Charles Mathisen (1 500 m hurtigløp på skøyter)
| Vinter-OL 1936 var de 4. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 6. til 16. februar 1936 i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Dette var de første lekene der det ble arrangert Alpine grener under vinter-OL, med alpin kombinasjon for både menn og kvinner. Da Den internasjonale olympiske komité besluttet å utestenge skiinstruktører på grunnlag av de strenge amatør-reglene, nektet alpinistene fra Sveits og Østerrike å delta. Det ble også kritisert at IOK tildelte lekene til Tyskland, da dette ville gi Adolf Hitler mulighet til å bruke lekene som en del av hans nazi-propaganda.
Norge ble beste nasjon med sju gullmedaljer. Lekenes forgrunnsfigur ble Ivar Ballangrud med tre gull på skøytebanen. Sonja Henie vant sitt tredje gull på rad i kvinnenes kunstløp og Birger Ruud vant det olympiske hopprennet for andre gang på rad. Ruuds allsidighet på ski ga han også en 4.-plass i alpin kombinasjon for menn, etter at han vant utfor og ble nummer seks i slalåm-rennet. En annen allsidig idrettsutøver var bronsevinneren i alpin kombinasjon for kvinner, Laila Schou Nilsen. Hun var også skøyteløper, håndballspiller og tennisspiller og hennes bronsemedalje i 1936 var Norges eneste olympiske medalje for kvinner i alpine grener i 82 år, helt fram til Ragnhild Mowinckels sølvmedaljer under Vinter-OL 2018.
Norges gullmedaljevinnere:
Sonja Henie (kunstløp)
Birger Ruud (skihopp)
Oddbjørn Hagen (kombinert)
Ivar Ballangrud (500 m, 5 000 m og 10 000 m hurtigløp på skøyter)
Charles Mathisen (1 500 m hurtigløp på skøyter)
== Valg av vertsby ==
Berlin i Tyskland ble valgt som arrangør av sommerlekene i 1936 og Tyskland hadde derfor opsjon på å arrangere vinterlekene samme år. Montréal i Canada og St. Moritz i Sveits meldte sin interesse for å arrangere vinterlekene dersom Tyskland ikke benyttet seg av opsjonen. 13. mai 1933 ble IOKs 32. sesjon informert av den tyske nasjonale olympiske komité om at Tyskland ville arrangere vinterlekene selv og at de hadde valgt Garmisch-Partenkirchen som arrangørby.
== Resultater ==
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
== Referanser ==
== Kilder ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1936
Per Jorsett: 100 år med olympiske leker, 1996, ISBN 82-590-1681-8 (norsk flaggbærer) | Latvia under Vinter-OL 1936. Tjueseks sportsutøvere fra Latvia, tjuetre menn og tre kvinner, deltok i seks sporter under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen. | 2,584 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1936 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1936 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Tyskland', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sport i Garmisch-Partenkirchen', 'Kategori:Vinter-OL 1936'] | Vinter-OL 1936 var de 4. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 6. til 16. februar 1936 i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Dette var de første lekene der det ble arrangert Alpine grener under vinter-OL, med alpin kombinasjon for både menn og kvinner. Da Den internasjonale olympiske komité besluttet å utestenge skiinstruktører på grunnlag av de strenge amatør-reglene, nektet alpinistene fra Sveits og Østerrike å delta. Det ble også kritisert at IOK tildelte lekene til Tyskland, da dette ville gi Adolf Hitler mulighet til å bruke lekene som en del av hans nazi-propaganda.
Norge ble beste nasjon med sju gullmedaljer. Lekenes forgrunnsfigur ble Ivar Ballangrud med tre gull på skøytebanen. Sonja Henie vant sitt tredje gull på rad i kvinnenes kunstløp og Birger Ruud vant det olympiske hopprennet for andre gang på rad. Ruuds allsidighet på ski ga han også en 4.-plass i alpin kombinasjon for menn, etter at han vant utfor og ble nummer seks i slalåm-rennet. En annen allsidig idrettsutøver var bronsevinneren i alpin kombinasjon for kvinner, Laila Schou Nilsen. Hun var også skøyteløper, håndballspiller og tennisspiller og hennes bronsemedalje i 1936 var Norges eneste olympiske medalje for kvinner i alpine grener i 82 år, helt fram til Ragnhild Mowinckels sølvmedaljer under Vinter-OL 2018.
Norges gullmedaljevinnere:
Sonja Henie (kunstløp)
Birger Ruud (skihopp)
Oddbjørn Hagen (kombinert)
Ivar Ballangrud (500 m, 5 000 m og 10 000 m hurtigløp på skøyter)
Charles Mathisen (1 500 m hurtigløp på skøyter)
| Vinter-OL 1936 var de 4. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 6. til 16. februar 1936 i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Dette var de første lekene der det ble arrangert Alpine grener under vinter-OL, med alpin kombinasjon for både menn og kvinner. Da Den internasjonale olympiske komité besluttet å utestenge skiinstruktører på grunnlag av de strenge amatør-reglene, nektet alpinistene fra Sveits og Østerrike å delta. Det ble også kritisert at IOK tildelte lekene til Tyskland, da dette ville gi Adolf Hitler mulighet til å bruke lekene som en del av hans nazi-propaganda.
Norge ble beste nasjon med sju gullmedaljer. Lekenes forgrunnsfigur ble Ivar Ballangrud med tre gull på skøytebanen. Sonja Henie vant sitt tredje gull på rad i kvinnenes kunstløp og Birger Ruud vant det olympiske hopprennet for andre gang på rad. Ruuds allsidighet på ski ga han også en 4.-plass i alpin kombinasjon for menn, etter at han vant utfor og ble nummer seks i slalåm-rennet. En annen allsidig idrettsutøver var bronsevinneren i alpin kombinasjon for kvinner, Laila Schou Nilsen. Hun var også skøyteløper, håndballspiller og tennisspiller og hennes bronsemedalje i 1936 var Norges eneste olympiske medalje for kvinner i alpine grener i 82 år, helt fram til Ragnhild Mowinckels sølvmedaljer under Vinter-OL 2018.
Norges gullmedaljevinnere:
Sonja Henie (kunstløp)
Birger Ruud (skihopp)
Oddbjørn Hagen (kombinert)
Ivar Ballangrud (500 m, 5 000 m og 10 000 m hurtigløp på skøyter)
Charles Mathisen (1 500 m hurtigløp på skøyter)
== Valg av vertsby ==
Berlin i Tyskland ble valgt som arrangør av sommerlekene i 1936 og Tyskland hadde derfor opsjon på å arrangere vinterlekene samme år. Montréal i Canada og St. Moritz i Sveits meldte sin interesse for å arrangere vinterlekene dersom Tyskland ikke benyttet seg av opsjonen. 13. mai 1933 ble IOKs 32. sesjon informert av den tyske nasjonale olympiske komité om at Tyskland ville arrangere vinterlekene selv og at de hadde valgt Garmisch-Partenkirchen som arrangørby.
== Resultater ==
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
== Referanser ==
== Kilder ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1936
Per Jorsett: 100 år med olympiske leker, 1996, ISBN 82-590-1681-8 (norsk flaggbærer) | Liechtenstein under Vinter-OL 1936. Fire sportsutøvere fra Liechtenstein, alle menn, deltok i to sporter, alpint og bobsleigh, under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen. | 2,585 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1896 | 2023-02-04 | Filmåret 1896 | ['Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmer fra 1896', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1896'] | Filmåret 1896 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1896.
| Filmåret 1896 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1896.
== Hendelser ==
Januar – I Storbritannia, utvikler Birt Acres og Robert W. Paul deres egen filmprojektor, Theatrographem (seinere kjent som Animatograph).
Januar - I USA ble en projektor kalt Vitascope designet av Charles Francis Jenkins og Thomas Armat. Armat begynner å arbeide med Thomas Edison for å produsere Vitascope, som viser levende bilder.
Pathé Frères filmselskap blir grunnlagt.
April - Thomas Edison og Thomas Armats Vitascope ble brukt til å viselevende bilder ved en offentlig visning i New York City.
14. mai – Tsar Nicholas II av Russland ble kronet i Moskva, i den første kroningen som noen gang ble tatt opp på film.
Denfranske magikeren og filmmakeren Georges Méliès beginner å eksperimentere med den nye filmteknologien og utvikler tidlige spesialeffekt teknikker, blant annet stop-motion fotografering.
William Selig grunnla Selig Polyscope Company i Chicago.
Demeny-Gaumont arbeidet med et 60 mm format, først kjent som Biographe (uperforert, så Chronophotographe (perforert).
Casimir Sivan og E. Dalphin lager et 38 mm format.
== Årets filmer ==
=== A - G ===
L'Arrivée d'un Train en Gare de la Ciotat
Arrivée d'un train gare de Vincennes
L'Arroseur
Awakening of Rip
Baignade en mer
Barnet Horse Fair
Bataille de boules de neige
Bateau-mouche sur la Seine
Batteuse à vapeur
Bébé et fillettes
Le Bivouac
Les Blanchisseuses
Bois de Boulogne
Boulevard des Italiens
The Boxing Kangaroo
Boxing Match; or, Glove Contest
Campement de bohémiens
La Fée aux Choux
=== H - N ===
The Horse Trough
The Kiss
Le Manoir du diable
=== O - U ===
Rip Van Winkle (serie)
=== V - Å ===
The Vanishing Lady
== Fødsler ==
1. januar – Teinosuke Kinugasa, japansk regissør (d. 1982)
2. januar – Dziga Vertov, sovjetisk regissør (d. 1954)
14. januar – Hans J. Salter, østerriksk filmkomponist (d. 1994)
20. januar – George Burns, amerikansk skuespiller. (d. 1996)
25. januar – Charles White, svensk musiker og skuespiller.
14. februar – Werner Richard Heymann, tysk komponist (d. 1961)
18. februar – Lothar Müthel, tysk skuespiller (d. 1964)
19. februar – Sven Hugo Borg, svensk-amerikansk skuespiller.
24. februar – Richard Thorpe, amerikansk skuespiller (d. 1991)
29. februar – William A. Wellman, amerikansk flyger, regissør, manusforfatter, skuespiller og produsent. (d. 1975)
1. mars
Eric von Gegerfelt, svensk skuespiller.
Sonja Looft, svensk skuespiller.
26. mars – Anton Profes, østerriksk slager- og filmkomponist (d. 1976)
13. april – Sigrun Otto, norsk skuespiller.(d. 1980)
21. april – Attila Hörbiger, østerriksk skuespiller (d. 1987)
23. april – Nils Ranft, svensk skuespiller.
1. mai – Ray Rennahan, amerikansk Kameramann (d. 1980)
8. mai
Leif Amble-Næss, svensk/norsk skuespiller og regissør.
Gertrud Danielsson, svensk skuespiller.
11. mai – Mary Johnson, svensk skuespiller.
13. mai – Sonja Rolén, svensk skuespiller og sangerinne.
16. mai – Gilda Langer, østerriksk skuespillerinne (d. 1920)
19. mai – Michael Balcon, britisk produsent (d. 1977)
30. mai – Howard Hawks, amerikansk regissør (d. 1977)
31. mai – Ernest Haller, amerikansk filmfotograf (d. 1970)
1. juni – Agnes Thomée, svensk danser og skuespiller.
4. juni
Stringer Davis, britisk skuespiller (d. 1973)
Millan Olsson, svensk skuespiller.
13. juni – Anders Henrikson, svensk regissør, manusforfatter og skuespiller.
1. juli – Harald Beijer, svensk forfatter og manusforfatter.
21. juli – Alice Eklund, svensk skuespiller og regissør.
26. juli – Alfred Maurstad, norsk skuespiller og regissør.
28. juni – Lazar Wechsler, betydelig filmprodusent for den tidlige sveitsiske filmen (d. 1981)
6. august – Cyril J. Mockridge, komponist (d. 1979)
10. august – Walter Lang, amerikansk regissør (d. 1972)
23. august – Hubert von Meyerinck, tysk skuespiller (d. 1971)
30. august – Raymond Massey, kanadisk skuespiller (d. 1983)
4. september – Antoine Artaud, fransk forfatter, skuespiller og regissør.
20. september
Fleming Lynge, dansk forfatter og manusforfatter.
Greta Stave, svensk skuespiller.
Elliott Nugent, amerikansk regissør (d. 1980)
18. oktober – Friedrich Hollaender, tysk komponist (d. 1976)
24. oktober – Jack Warner, britisk skuespiller (d. 1981)
30. oktober – Ruth Gordon, amerikansk skuespillerinne og manusforfatter. (d. 1985)
9. november – André Numès Fils, fransk skuespiller.
19. november – Adolf Wohlbrück, østerriksk skuespiller (d. 1967)
6. desember – Ira Gershwin, amerikansk filmmusikkkomponist og tekstforfatter.
10. desember – Torsten Bergström, svensk skuespiller og regissør.
25. desember – Tryggve Jerneman, svensk skuespiller.
27. desember – Frithiof Bjärne, svensk skuespiller.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1896 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Filmåret 1896 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1896. | 2,586 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Crossosomatales | 2023-02-04 | Crossosomatales | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Crossosomatales', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Crossosomatales er en liten orden av blomsterplanter som tilhører de basale roseplantene. Den består trolig av bare om lag 80 arter. I APG II-systemet (2003) inneholder denne ordenen tre familier, men i det oppdaterte APG III-systemet inneholder ordenen sju familier etter inkludering av fire svært små, innbyrdes beslekta familier.
| Crossosomatales er en liten orden av blomsterplanter som tilhører de basale roseplantene. Den består trolig av bare om lag 80 arter. I APG II-systemet (2003) inneholder denne ordenen tre familier, men i det oppdaterte APG III-systemet inneholder ordenen sju familier etter inkludering av fire svært små, innbyrdes beslekta familier.
== Klassifikasjon ==
I APG III-systemets fylogenetiske oversikt plasseres ordenen i superordenen Rosanae i den uformelle gruppa "malvider" (malvids, Eurosids II).
Inkluderte familier (APG III, 2009)Aphloiaceae Takht. (1985) (ny i APG III) - 1 art
Crossosomataceae Engl. (1897), nom. cons. - 8-10 arter
Geissolomataceae A.DC. (1856) (ny i APG III) - 1 art
Guamatelaceae S.Oh & D.Potter (2006) (ny i APG III) - 1 art
Stachyuraceae J.Agardh (1858), nom. cons. - ca 7 arter
Blærenøttfamilien (Staphyleaceae) Martinov (1820), nom. cons. - ca 60 arter
Strasburgeriaceae Soler. (1908), nom. cons. (inkludert Ixerbaceae Griseb. ex Doweld&Reveal) (ny i APG III) - 2 arter
== Beskrivelse ==
Dette er en svært variert orden som har få gjennomgående morfologiske trekk, men støtten i genetisk slektskap er sterk. De fire nye familiene som ble inkludert i og med APG III gjøre ordenen ganske særegen: Disse fire familiene består av en eller to arter hver (Strasburgeriaceae's ene art skilles sågar ut som en egen familie av noen - Ixerbaceae). Disse totalt fem artene har tildels svært avgrensa geografisk utbredelse, men på vidt atskilte steder i verden.
== Historie ==
Crossosomatales ble første gang beskrevet av Armen Takhtajan og formelt publisert av James Reveal i 1993. I Takhtajans senere systemer inneholdt ordenen bare en familie, Crossosomataceae. Denne familien ble hos Cronquist plassert i Rosales som den også ble i Robert Thornes system.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Crossosomatales – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Crossosomatales i Encyclopedia of Life
(en) Crossosomatales i Global Biodiversity Information Facility
(no) Crossosomatales hos Artsdatabanken
(sv) Crossosomatales hos Dyntaxa
(en) Crossosomatales hos Fossilworks
(en) Crossosomatales hos ITIS
(en) Crossosomatales hos NCBI
(en) Kategori:Crossosomatales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Crossosomatales – detaljert informasjon på Wikispecies
Angiosperm Phylogeny – offisiell hjemmeside. | se teksten | 2,587 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%B3sa_Samuelsen | 2023-02-04 | Rósa Samuelsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Færøyske bankfolk', 'Kategori:Færøyske borgermestre', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Færøyske ministre', 'Kategori:Fødsler 22. desember', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Sandavágur', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Rósa Samuelsen (født Simonsen, 22. desember 1959 i Tórshavn) er en færøysk politiker (Sb.).
Samuelsen var innvalgt på Lagtinget 2008–2015 og ledet Lagtingets velferdskomité 2011–2015. Hun var sosialminister i Kaj Leo Johannesens første regjering 2008–2011, så Marjus Dam møtte som varamann på Lagtinget. I 2019 kom Rósa Samuelsen tilbake som lagtingskvinne.
Hun var medlem av kommunestyret i Sandavágur 1999–2008, borgermester 2001–2008 og styreleder i Føroya Kommunufelag 2004–2008. I 2009 ble Sandavágur slått sammen med Miðvágur til kommunen Vágar. 2013–2016 var Samuelsen borgermester i den nye kommunen.
Hun har kontor- og bankfaglig utdannelse, og har vært funksjonær i en sparebank.
| Rósa Samuelsen (født Simonsen, 22. desember 1959 i Tórshavn) er en færøysk politiker (Sb.).
Samuelsen var innvalgt på Lagtinget 2008–2015 og ledet Lagtingets velferdskomité 2011–2015. Hun var sosialminister i Kaj Leo Johannesens første regjering 2008–2011, så Marjus Dam møtte som varamann på Lagtinget. I 2019 kom Rósa Samuelsen tilbake som lagtingskvinne.
Hun var medlem av kommunestyret i Sandavágur 1999–2008, borgermester 2001–2008 og styreleder i Føroya Kommunufelag 2004–2008. I 2009 ble Sandavágur slått sammen med Miðvágur til kommunen Vágar. 2013–2016 var Samuelsen borgermester i den nye kommunen.
Hun har kontor- og bankfaglig utdannelse, og har vært funksjonær i en sparebank.
== Referanser == | Rósa Samuelsen (født Simonsen, 22. desember 1959 i Tórshavn) er en færøysk politiker (Sb. | 2,588 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Leeson | 2023-02-04 | John Leeson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 16. mars', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Leicester', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | John Leeson (født 16. mars 1943 i Leicester i England) er en skuespiller som er kanskje best kjent for å ha vært stemmen til robothunden K-9 i TV-serien Doctor Who i periodene 1977–79 og 1980–81. Han spilte også Dugeen i serien i historien The Power of Kroll. Leeson har også spilt i teaterproduksjoner som Plaza Suite (1969), Flint (1970) og Don't Start Without Me (1971) og blant annet TV-seriene Dad's Army, Blake's 7 og 'Allo 'allo!.
Leeson ble frustrert over K-9s begrensninger og forlot Doctor Who etter sesong 16 i 1978. David Brierley tok over rollen året etter. Da John Nathan-Turner tok over som produsent for sesong 18 i 1980 fikk han Leeson til å komme tilbake ved å love at K-9 ville bli skrevet ut av serien. Leeson spilte også K-9 i spin-offen K-9 and Company i 1981 og han hadde en cameo i jubileumsepisoden The Five Doctors i 1983. Han ga igjen stemmen sin til K-9 i flere hørespill laget av Big Finish Productions og han returnerte til Doctor Who i 2006 med episoden «School Reunion» og en cameo i første episode av The Sarah Jane Adventures.
Bortsett fra K-9 ga Leeson også stemmen sin til andre figurer i historiene The Invisible Enemy og Remembrance of the Daleks. Han skrev også et enmannshow kalt A Dog's Life.
| John Leeson (født 16. mars 1943 i Leicester i England) er en skuespiller som er kanskje best kjent for å ha vært stemmen til robothunden K-9 i TV-serien Doctor Who i periodene 1977–79 og 1980–81. Han spilte også Dugeen i serien i historien The Power of Kroll. Leeson har også spilt i teaterproduksjoner som Plaza Suite (1969), Flint (1970) og Don't Start Without Me (1971) og blant annet TV-seriene Dad's Army, Blake's 7 og 'Allo 'allo!.
Leeson ble frustrert over K-9s begrensninger og forlot Doctor Who etter sesong 16 i 1978. David Brierley tok over rollen året etter. Da John Nathan-Turner tok over som produsent for sesong 18 i 1980 fikk han Leeson til å komme tilbake ved å love at K-9 ville bli skrevet ut av serien. Leeson spilte også K-9 i spin-offen K-9 and Company i 1981 og han hadde en cameo i jubileumsepisoden The Five Doctors i 1983. Han ga igjen stemmen sin til K-9 i flere hørespill laget av Big Finish Productions og han returnerte til Doctor Who i 2006 med episoden «School Reunion» og en cameo i første episode av The Sarah Jane Adventures.
Bortsett fra K-9 ga Leeson også stemmen sin til andre figurer i historiene The Invisible Enemy og Remembrance of the Daleks. Han skrev også et enmannshow kalt A Dog's Life.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) John Leeson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) John Leeson på Internet Movie Database
(en) John Leeson hos The Movie Database | John Leeson (født 16. mars 1943 i Leicester i England) er en skuespiller som er kanskje best kjent for å ha vært stemmen til robothunden K-9 i TV-serien Doctor Who i periodene 1977–79 og 1980–81. | 2,589 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liza_Stokke | 2023-02-04 | Liza Stokke | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjernsynstubber', 'Kategori:Fødsler 11. juni', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske journalister', 'Kategori:Stubber 2020-10', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Liza Stokke (født 11. juni 1977) er en norsk journalist. Hun var programleder og nyhetsanker i TVNorge. Da programposten Aktuelt ble lagt ned i 2009 ble Stokke journalist i Dagsrevyen på NRK.
| Liza Stokke (født 11. juni 1977) er en norsk journalist. Hun var programleder og nyhetsanker i TVNorge. Da programposten Aktuelt ble lagt ned i 2009 ble Stokke journalist i Dagsrevyen på NRK.
== Eksterne lenker ==
(en) Liza Stokke på Internet Movie Database | Liza Stokke (født 11. juni 1977) er en norsk journalist. | 2,590 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rukan_hyppyrim%C3%A4et | 2023-02-04 | Rukan hyppyrimäet | ['Kategori:29°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1964', 'Kategori:Byggverk i Norra Österbotten', 'Kategori:Hoppbakker i Finland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sport i Finland i 1964'] | Rukan hyppyrimäet (norsk: Rukabakkene) er et skihoppanlegg nord for Kuusamo i Finland. Anlegget ligger ved fjellet Rukatunturi, ved vintersportsstedet Ruka. Storbakken er Finlands største hoppbakke, med K-punkt 120 meter og bakkestørrelse 142 meter. I tillegg til storbakken finnes også to mindre bakker med K-punkt 64 og 25 meter i nærheten.
Anerkjent bakkerekord er 150,5 m, satt av Halvor Egner Granerud under kvalifisering til et verdenscuprenn 27. november 2022. Ville Larinto hoppet like langt 26. november 2010 under trening i forbindelse med verdenscupen. I tillegg har både Adam Małysz og Sigurd Pettersen hoppet 152 m i denne bakken, men ingen av dem klarte å stå. Pettersens hopp var dessuten kun et treningshopp.
| Rukan hyppyrimäet (norsk: Rukabakkene) er et skihoppanlegg nord for Kuusamo i Finland. Anlegget ligger ved fjellet Rukatunturi, ved vintersportsstedet Ruka. Storbakken er Finlands største hoppbakke, med K-punkt 120 meter og bakkestørrelse 142 meter. I tillegg til storbakken finnes også to mindre bakker med K-punkt 64 og 25 meter i nærheten.
Anerkjent bakkerekord er 150,5 m, satt av Halvor Egner Granerud under kvalifisering til et verdenscuprenn 27. november 2022. Ville Larinto hoppet like langt 26. november 2010 under trening i forbindelse med verdenscupen. I tillegg har både Adam Małysz og Sigurd Pettersen hoppet 152 m i denne bakken, men ingen av dem klarte å stå. Pettersens hopp var dessuten kun et treningshopp.
== Historie ==
Hoppbakken ble åpnet i 1964, og var da den største storbakken i verden (bortsett fra skiflygingsbakkene). Ved ombygging og modernisering i 1996 fikk bakken flomlysanlegg, snøkanoner og keramikkspor i tilløpet, og har også plastmatter, slik at den også kan brukes sommerstid. Målt etter bakkestørrelse er den verdens største hoppbakke med plastmatter. Også K64-bakken har plastmatter.
Bakken ble første gang brukt verdenscupen i spesielt hopp i 1996. Fra 2002 til og med 2011/12-sesongen ble verdenscupåpningen i både spesielt hopp for menn og kombinert arrangert i denne bakken.
Den finske skihopperen Jaakko Manni døde av hodeskadene han pådro seg i et fall i bakken i 1974.29. mars 1981 hoppet Tiina Lehtola (Finland) 110 meter i bakken, og ble den første kvinne som hoppet over 100 meter på ski.
== Verdenscuprenn (spesielt hopp) ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Skisprungschanzen-Archiv: Kuusamo
FIS: Resultater
== Eksterne lenker ==
(en) Ruka ski jumping hills – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Ruka | 2,591 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_1909 | 2023-02-04 | Stortingsvalget 1909 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Stortingsvalget 1909'] | Stortingsvalget 1909 ble avholdt i Norge i 1909 som indirekte valg til det 59., 60., og 61. ordentlige Storting.
| Stortingsvalget 1909 ble avholdt i Norge i 1909 som indirekte valg til det 59., 60., og 61. ordentlige Storting.
== Valgordning ==
Valget var et flertallsvalg i enmannskretser, et valgsystem som ble endret ved valget i 1921, da forholdstallsvalg ble innført. 123 representanter ble valgt inn på Stortinget. Første valgomgang ble gjennomført i perioden 2. oktober til 25. oktober 1909. I valgkretsene der ingen hadde oppnådd flertall av stemmene ble det holdt omvalg i perioden 18. oktober 1909 til 11. november 1909. Kandidaten som oppnådde flest stemmer ble da valgt. 48 representanter ble oppnevnt ved første valg: 30 fra landkretsene og 18 fra kjøpstedene. I de øvrige 75 kretsene ble det holdt omvalg. Valgene i Ytre Fosen, Oddernes, Søndre Nordmør og Namdalen ble forkastet. Nytt valg ble avholdt i perioden 20. februar til 23. februar 1910. Valget i Østfinmarken ble forkastet med nytt valg 10. april 1910. To av valgene til varamann ble forkastet. Det seneste nyvalget ble holdt 26. mai 1910 i Ryfylke. Det 59. ordentlige storting ble konstituert 11. januar 1910.
Det var alminnelig stemmerett for alle menn over 25 år. Kvinner hadde stemmerett for første gang, begrenset til dem som:
var norske borgere
hadde fylt 25 år
hadde vært bosatt i landet i fem år og oppholdt seg der
hadde betalt skatt av en inntekt på minst 400 kr i kjøpsteder og 300 kr på landet, eller levde i helt eller delvis formuesfellesskap med ektefelle som hadde betalt skatt.
== Politikk ==
Valgets store vinner var Høyre, som gjennom sitt samarbeid med Frisinnede Venstre fikk en økning på 29 representanter og fikk 64 seter i Stortinget. Økningen skjedde i det store og hele på bekostning av Venstre.
Gunnar Knudsens første regjering (ren Venstreregjering) var utnevnt året før, og fortsatte i kort tid etter valget, inntil den i januar 1910 ble avløst av Wollert Konows regjering som utgikk fra Høyre og Frisinnede Venstre.
== Resultat ==
Det finnes ulike anslag over oppslutning fordelt på parti. Kandidatenes partitilhørighet er antatt etter en vurdering av deres standpunkter.
== Se også ==
Liste over stortingsrepresentanter 1910–1912
== Referanser == | Stortingsvalget 1909 ble avholdt i Norge i 1909 som indirekte valg til det 59., 60. | 2,592 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Annika_Olsen | 2023-02-04 | Annika Olsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Borgermestre i Tórshavn', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Færøyske ministre', 'Kategori:Færøyske pedagoger', 'Kategori:Færøyske svømmere', 'Kategori:Fødsler 13. mars', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Vágur', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Annika Olsen (født 1975) er en færøysk politiker. Hun representerer fra 2022 partiet Tjóðveldi på det færøyske Lagtinget. Hun har tidligere sittet på Lagtinget fra 2008 til 2021, da som representant for Fólkaflokkurin. Hun har også vært innenriksminister og sosialminister i Færøyenes regjering fra 2008 til 2015 og borgermester i Tórshavn fra 2017 til 2020.
| Annika Olsen (født 1975) er en færøysk politiker. Hun representerer fra 2022 partiet Tjóðveldi på det færøyske Lagtinget. Hun har tidligere sittet på Lagtinget fra 2008 til 2021, da som representant for Fólkaflokkurin. Hun har også vært innenriksminister og sosialminister i Færøyenes regjering fra 2008 til 2015 og borgermester i Tórshavn fra 2017 til 2020.
== Familie, yrke og idrett ==
Hun ble født i Tórshavn, men vokste opp i Vágur. Hun er datter av skipsreder, rektor og lagtingsmann Jákup Olsen og hustru Marna Holm. Tidligere undervisningsminister Óli Holm er hennes morbror.Annika Olsen er cand.mag. med mellomfag i dansk språk og litteratur og mellomfag i religionsvitenskap samt exam.art. med bifag i færøysk språk og litteratur. Hun har undervisert ved Føroya Handilsskúli, Føroya Studentaskúli og HF-skeið og Føroya Læraraskúli i Tórshavn.Hun var med på Færøyenes landslag i svømming fra 1988 til 1995. Hun spiller også fiolin.
== Politisk arbeid ==
Anna Olsen var medlem av Tórshavn kommunestyre fra 2004 til 2008. I 2008 ble Olsen valgt inn på Lagtinget, og i 2011 ble hun gjenvalgt med flest personlige stemmer på sitt partis liste. Høsten 2008 ble Olsen innenriksminister i Kaj Leo Johannesens første regjering. Óli Breckmann møtte i Olsens sted på Lagtinget.
Som innenriksminister ønsket Olsen å effektivisere kommunenes drift. I 2009 satte hun i gang et utredningsarbeid for en kommunereform, som endte i en folkeavstemning om kommunesammenslåinger samtidig med kommunestyrevalgene i 2012. Ingen kommuner fikk et flertall i folkeavstemningen for å slå seg sammen. Olsen stod for en reform av politi- og sysselmannsetaten som lot de seks syslene bestå, men minsket til fem sysselmenn, fordelt på tre politidistrikt.Den 6. april 2011 trakk Fólkaflokkurin seg ut av regjeringssamarbeidet, og Olsen gikk tilbake til Lagtinget. Etter lagtingsvalget i 2011 dannet de borgerlige partiene regjering, og Olsen ble sosialminister og visestatsminister. Regjeringen tapte flertallet ved lagtingsvalget i september 2015.
Valget betød også et tilbakeslag for den mer liberale hovedstadsfløyen i partiet, som hadde ønsket Olsen som partiformann. Olsen ble partiets eneste lagtingsmedlem fra Tórshavn. Hun meldte seg ut av partiet noen dager etter valget. Hun var medlem av Framsókn i tre dager, men meldte seg ut og søkte permisjon fra Lagtinget. Den 4. februar 2016 kom hun tilbake til Fólkaflokkurin og tok sete på Lagtinget.I 2016 ble Olsen igjen valgt inn i Tórshavn kommunestyre; i samarbeid med Tjóðveldi og Framsókn ble hun valgt til borgermester for perioden 2017–2020.Hun møtte som varamedlem på Lagtinget fra 2019 til 2021, da Fólkaflokkurin trakk to av sine ministre ut av regjeringen for å hindre at Olsen stemte mot regjeringen i en barnelovgivningssak. Hun ønsket, i motsetning til regjeringen, å gi foreldrerettigheter til likekjønnede par. Konflikten mellom Olsen og partiledelsen ble satt på spissen, og den vedvarte i året som fulgte. I november 2022 meldte Olsen seg ut av Fólkaflokkurin og stilte til valg for Tjóðveldi.
== Referanser == | Annika Olsen (født 1975) er en færøysk politiker. Hun representerer fra 2022 partiet Tjóðveldi på det færøyske Lagtinget. | 2,593 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guavaslekten | 2023-02-04 | Guavaslekten | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Myrtefamilien', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Guavaslekten er en slekt i myrtefamilien innenfor ordenen Myrtales. Den omfatter om lag 100 arter med utbredelse i tropene i Mexico, Latin-Amerika og noen arter i det nordlige Afrika.
Artene er busker eller lave løvtrær, ofte verter for larver eller møll. Arten guava (Psidium guajava) finnes i flere varianter, og dyrkes for sin frukt, som selges kommersielt for konsum. Det produseres også rom og andre ferdigprodukter av frukten, og den har visse medisinske egenskaper. «Jordbærguava» (Psidium littorale) vokser i Brasil og brukes ofte som smakstilsetning i matvarer. Varianten sitronguava (Psidium littorale var. littorale) vokser på Hawaii.
Også arten Feijoa sellowiana har spiselige frukter, men den regnes ikke lengre til guavaslekten.
Guava dyrkes i mange land, blant annet i India og Pakistan. De er rike på vitamin A og C.
| Guavaslekten er en slekt i myrtefamilien innenfor ordenen Myrtales. Den omfatter om lag 100 arter med utbredelse i tropene i Mexico, Latin-Amerika og noen arter i det nordlige Afrika.
Artene er busker eller lave løvtrær, ofte verter for larver eller møll. Arten guava (Psidium guajava) finnes i flere varianter, og dyrkes for sin frukt, som selges kommersielt for konsum. Det produseres også rom og andre ferdigprodukter av frukten, og den har visse medisinske egenskaper. «Jordbærguava» (Psidium littorale) vokser i Brasil og brukes ofte som smakstilsetning i matvarer. Varianten sitronguava (Psidium littorale var. littorale) vokser på Hawaii.
Også arten Feijoa sellowiana har spiselige frukter, men den regnes ikke lengre til guavaslekten.
Guava dyrkes i mange land, blant annet i India og Pakistan. De er rike på vitamin A og C.
== Kjente arter ==
De mest omtalte artene omfatter blant annet:
Guava (Psidium guajava) – «Apple Guava»
Psidium cinereum – Brasil
Jamaica-guava (Psidium dumetorum) – Jamaica, utryddet på 1970-tallet
Psidium harrisianum – Jamaica
Psidium havanense – Cuba
Jordbærguava (Psidium littorale) – Brasil («Strawberry Guava»)
Sitronguava (Psidium littorale var. littorale) – Hawaii
Psidium pedicellatum – Ecuador
Psidium rostratum – Peru
Psidium sartorianum – Mexico, Costa Rica, Panama
Psidium sintenisii – Puerto Rico
== Eksterne lenker ==
(en) Guavaslekten i Encyclopedia of Life
(en) Guavaslekten i Global Biodiversity Information Facility
(en) Guavaslekten hos ITIS
(en) Guavaslekten hos NCBI
(en) Guavaslekten hos The International Plant Names Index
(en) Guavaslekten hos Tropicos
(en) Kategori:Psidium – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Psidium – detaljert informasjon på Wikispecies | * Myrtoideae | 2,594 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1936 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1936 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Tyskland', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sport i Garmisch-Partenkirchen', 'Kategori:Vinter-OL 1936'] | Vinter-OL 1936 var de 4. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 6. til 16. februar 1936 i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Dette var de første lekene der det ble arrangert Alpine grener under vinter-OL, med alpin kombinasjon for både menn og kvinner. Da Den internasjonale olympiske komité besluttet å utestenge skiinstruktører på grunnlag av de strenge amatør-reglene, nektet alpinistene fra Sveits og Østerrike å delta. Det ble også kritisert at IOK tildelte lekene til Tyskland, da dette ville gi Adolf Hitler mulighet til å bruke lekene som en del av hans nazi-propaganda.
Norge ble beste nasjon med sju gullmedaljer. Lekenes forgrunnsfigur ble Ivar Ballangrud med tre gull på skøytebanen. Sonja Henie vant sitt tredje gull på rad i kvinnenes kunstløp og Birger Ruud vant det olympiske hopprennet for andre gang på rad. Ruuds allsidighet på ski ga han også en 4.-plass i alpin kombinasjon for menn, etter at han vant utfor og ble nummer seks i slalåm-rennet. En annen allsidig idrettsutøver var bronsevinneren i alpin kombinasjon for kvinner, Laila Schou Nilsen. Hun var også skøyteløper, håndballspiller og tennisspiller og hennes bronsemedalje i 1936 var Norges eneste olympiske medalje for kvinner i alpine grener i 82 år, helt fram til Ragnhild Mowinckels sølvmedaljer under Vinter-OL 2018.
Norges gullmedaljevinnere:
Sonja Henie (kunstløp)
Birger Ruud (skihopp)
Oddbjørn Hagen (kombinert)
Ivar Ballangrud (500 m, 5 000 m og 10 000 m hurtigløp på skøyter)
Charles Mathisen (1 500 m hurtigløp på skøyter)
| Vinter-OL 1936 var de 4. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 6. til 16. februar 1936 i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Dette var de første lekene der det ble arrangert Alpine grener under vinter-OL, med alpin kombinasjon for både menn og kvinner. Da Den internasjonale olympiske komité besluttet å utestenge skiinstruktører på grunnlag av de strenge amatør-reglene, nektet alpinistene fra Sveits og Østerrike å delta. Det ble også kritisert at IOK tildelte lekene til Tyskland, da dette ville gi Adolf Hitler mulighet til å bruke lekene som en del av hans nazi-propaganda.
Norge ble beste nasjon med sju gullmedaljer. Lekenes forgrunnsfigur ble Ivar Ballangrud med tre gull på skøytebanen. Sonja Henie vant sitt tredje gull på rad i kvinnenes kunstløp og Birger Ruud vant det olympiske hopprennet for andre gang på rad. Ruuds allsidighet på ski ga han også en 4.-plass i alpin kombinasjon for menn, etter at han vant utfor og ble nummer seks i slalåm-rennet. En annen allsidig idrettsutøver var bronsevinneren i alpin kombinasjon for kvinner, Laila Schou Nilsen. Hun var også skøyteløper, håndballspiller og tennisspiller og hennes bronsemedalje i 1936 var Norges eneste olympiske medalje for kvinner i alpine grener i 82 år, helt fram til Ragnhild Mowinckels sølvmedaljer under Vinter-OL 2018.
Norges gullmedaljevinnere:
Sonja Henie (kunstløp)
Birger Ruud (skihopp)
Oddbjørn Hagen (kombinert)
Ivar Ballangrud (500 m, 5 000 m og 10 000 m hurtigløp på skøyter)
Charles Mathisen (1 500 m hurtigløp på skøyter)
== Valg av vertsby ==
Berlin i Tyskland ble valgt som arrangør av sommerlekene i 1936 og Tyskland hadde derfor opsjon på å arrangere vinterlekene samme år. Montréal i Canada og St. Moritz i Sveits meldte sin interesse for å arrangere vinterlekene dersom Tyskland ikke benyttet seg av opsjonen. 13. mai 1933 ble IOKs 32. sesjon informert av den tyske nasjonale olympiske komité om at Tyskland ville arrangere vinterlekene selv og at de hadde valgt Garmisch-Partenkirchen som arrangørby.
== Resultater ==
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
== Referanser ==
== Kilder ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1936
Per Jorsett: 100 år med olympiske leker, 1996, ISBN 82-590-1681-8 (norsk flaggbærer) | Luxembourg under Vinter-OL 1936. Fire sportsutøvere fra Luxembourg, alle menn, deltok i to sporter, alpint og bobsleigh, under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen. | 2,595 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_om_Attu | 2023-02-04 | Slaget om Attu | ['Kategori:1943 i Japan', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1943', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag med deltagelse av Japan', 'Kategori:Slag med deltagelse av USA', 'Kategori:Slag under andre verdenskrig'] | Slaget om Attu fant sted på øya Attu i Aleutene i tidsperioden 11. mai – 30. mai 1943. Dette slaget var en del av amerikanernes offensiv på øygruppa Aleutene under Stillehavskrigen, som videre var en del av andre verdenskrig. Det var det eneste og er det mest nylige slaget som ble utkjempet på Amerikas forente staters jord under andre verdenskrig.
| Slaget om Attu fant sted på øya Attu i Aleutene i tidsperioden 11. mai – 30. mai 1943. Dette slaget var en del av amerikanernes offensiv på øygruppa Aleutene under Stillehavskrigen, som videre var en del av andre verdenskrig. Det var det eneste og er det mest nylige slaget som ble utkjempet på Amerikas forente staters jord under andre verdenskrig.
== Slagets gang ==
Ved slagets begynnelse landet en av Amerikas forente staters hærstyrker på Attu med det å fjerne japanske tropper som hadde okkupert øya siden oktober 1942, som mål. De ønsket igjen å få kontroll over øya. De amerikanske styrkene på øya ble ledet av Albert E. Brown og Eugene M. Landrum. Japanernes kommandant var Yasuyo Yamasaki.
De japanske troppene på øya hadde et mer effektivt forsvar enn det amerikanerne først hadde antatt. I tillegg førte det arktiske klimaet til at mange amerikanske soldater fikk frostskader, og de fleste av disse frøs etter hvert i hjel. De amerikanske troppene var ikke vant til krigføring i slike omgivelser og slikt miljø. Amerikanerne klarte etter hvert å presse Yamasakis menn inn i en "lomme" nær kysten på øya. De japanske styrkene ble med andre ord omringet. I desperasjon satte Yamasaki og hans gjenværende tropper inn en overraskende motoffensiv med en frontstyrke som klarte å slå seg gjennom amerikanernes fremre linje. I denne offensiven ble det nærkamper "mann mot mann", og de amerikanske forsvarerne var sjokkert over Japans motoffensiv. Det gikk en god stund før de amerikanske styrkene til slutt klarte å drepe de fleste av gjenværende japanere. De overlevende japanerne begikk som oftest selvmord, og dette bidro til å korte ned slagets gang. Bare 29 av de 2900 japanske soldatene som overlevde kamphandlingene ble tatt som fanger.
Attu var det siste slaget på land i amerikanernes offensiv på Aleutene. De japanske styrkene lyktes i å evakuere sin garnison på den nærliggende øya Kiska 28. juli 1943. Dette markerte slutten på deres tilstedeværelse i Aleutene.
== Litteratur ==
Cloe, John Haile (1990). The Aleutian Warriors: A History of the 11th Air Force and Fleet Air Wing 4. Missoula, Montana: Pictorial Histories Publishing Co. and Anchorage Chapter – Air Force Association. ISBN 0929521358. OCLC 25370916.
Dickrell, Jeff (2001). Center of the Storm: The Bombing of Dutch Harbor and the Experience of Patrol Wing Four in the Aleutians, Summer 1942. Missoula, Montana: Pictorial Histories Publishing Co., Inc. ISBN 1575100924. OCLC 50242148.
Feinberg, Leonard (1992). Where the Williwaw Blows: The Aleutian Islands-World War II. Pilgrims' Process. ISBN 097106098-3. OCLC 57146667.
Garfield, Brian (1995) [1969]. The Thousand-Mile War: World War II in Alaska and the Aleutians. Fairbanks: University of Alaska Press. ISBN 0912006838. OCLC 33358488.
Goldstein, Donald M. (1992). The Williwaw War: The Arkansas National Guard in the Aleutians in World War. Fayettville: University of Arkansas Press. ISBN 1557282420. OCLC 24912734.
Hays, Otis (2004). Alaska's Hidden Wars: Secret Campaigns on the North Pacific Rim. University of Alaska Press. ISBN 188996364X.
Lorelli, John A. (1984). The Battle of the Komandorski Islands. Annapolis: United States Naval Institute. ISBN 0870210939. OCLC 10824413.
Morison, Samuel Eliot (2001) [1951]. Aleutians, Gilberts and Marshalls, June 1942-April 1944, vol. 7 of History of United States Naval Operations in World War II. Champaign: University of Illinois Press. ISBN 0316583057. OCLC 7288530.
Parshall, Jonathan (2005). Shattered Sword: The Untold Story of the Battle of Midway. Dulles, Virginia: Potomac Books. OCLC 60373935. ISBN 1574889230.
Perras, Galen Roger (2003). Stepping Stones to Nowhere, The Aleutian Islands, Alaska, and American Military Strategy, 1867 - 1945. Vancouver: University of British Columbia Press. ISBN 1591148367. OCLC 53015264.
Urwin, Gregory J. W. (2000). The Capture of Attu: A World War II Battle as Told by the Men Who Fought There. Bison Books. ISBN 080329557X.
Wetterhahn, Ralph (2004). The Last Flight of Bomber 31: Harrowing Tales of American and Japanese Pilots Who Fought World War II's Arctic Air Campaign. Da Capo Press. ISBN 0786713607.
== Eksterne lenker ==
(en) Battle of Attu – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Battle of Attu – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Logistics Problems on Attu by Robert E. Burks.
Aleutian Islands Chronology
Aleutian Islands War
Aleutian Islands The U.S. Army Campaigns of World War II
Red White Black & Blue – feature documentary about The Battle of Attu in the Aleutians during World War II
PBS Independent Lens presentation of Red White Black & Blue – The Making Of and other resources
Soldiers of the 184th Infantry, 7th ID in the Pacific, 1943-1945 Arkivert 30. mars 2008 hos Wayback Machine.
World War II Campaign Brochure for Aleutian Islands, U.S. Army Center of Military History.
US Army Infantry Combat pamphlet- Part Two: Attu | USA | 2,596 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABPolarstar%C2%BB | 2023-02-04 | «Polarstar» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Norsk polarhistorie', 'Kategori:Norske polarskuter', 'Kategori:Polarforskning', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1948', 'Kategori:Verneverdige fartøy'] | «Polarstar» er en ishavsskute bygget ved James Lamonts Shipyard i Glasgow i 1948. Skuta er bygget i stål, har en lengde på 151 fot og en tonnasje på 424 BRT. Den var opprinnelig utstyrt med en Atlas polar diesel på 900 HK, men denne ble i 1966 erstattet av en ny Deutz hovedmotor på 2000 HK.
| «Polarstar» er en ishavsskute bygget ved James Lamonts Shipyard i Glasgow i 1948. Skuta er bygget i stål, har en lengde på 151 fot og en tonnasje på 424 BRT. Den var opprinnelig utstyrt med en Atlas polar diesel på 900 HK, men denne ble i 1966 erstattet av en ny Deutz hovedmotor på 2000 HK.
== Historie ==
«Polarstar» var bygget spesielt for selfangst, og i perioden 1949 til 1982 deltok den på selfangst ved Newfoundland. I tillegg hadde den mange oppdrag for både offentlige og private aktører, deriblant Norsk Polarinstitutt, sysselmannen på Svalbard og Store Norske.
I 1998 ble «Polarstar» tatt ut av kommersiell drift og besluttet at den skulle kondemneres. På grunn av skutas unike historie var det en gruppe entusiaster som gikk inn for å restaurere båten, og etter flere års arbeide gikk skuta på nytt i drift med hjemmehavn i Hareid. I 2014 ble den satt på Riksantikvarens liste over verneverdige fartøy som en representant for fangstfartøyene på 1900-tallet.
== «Espen i isen» ==
I 1982 utga Thor Larsen boka Espen i isen etter sønnen Espens opplevelser med «Polarstar» på ekspedisjon til Svalbard. I boka skildres blant annet merking av isbjørn og polare fugler.
== Litteratur ==
Thor Larsen – Espen i isen. Den Norske bokklubben 1982 – ISBN 82-525-0871-5
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) «Polarstar» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen
(no) «Polarstar» Polarhav.com
««Polarstar»». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. . | «Polarstar» er en ishavsskute bygget ved James Lamonts Shipyard i Glasgow i 1948. Skuta er bygget i stål, har en lengde på 151 fot og en tonnasje på 424 BRT. | 2,597 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Costa-Gavras | 2023-02-04 | Costa-Gavras | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:BAFTA-vinnere', 'Kategori:Franske regissører', 'Kategori:Fødsler 12. februar', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Greske regissører', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Oscar-vinnere (filmatisering)', 'Kategori:Personer fra Arkadia', 'Kategori:Personer fra Athen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Konstantínos Gavrás (gresk Κωνσταντίνος Γαβράς), kalt Costa-Gavras (Κώστας Γαβράς, født 12. februar 1933 i Loutra-Iraias (Arkadia) i Hellas) er en gresk-fransk filmregissør.
Han er kjent for filmer som både er underholdende og har et politisk budskap. Han har vunnet flere internasjonale priser, i 1982 fikk han Gullpalmen i Cannes for Savnet (Missing). Costa-Gavras var jurypresident ved den 58. internasjonale filmfestivalen i Berlin i 2008.
| Konstantínos Gavrás (gresk Κωνσταντίνος Γαβράς), kalt Costa-Gavras (Κώστας Γαβράς, født 12. februar 1933 i Loutra-Iraias (Arkadia) i Hellas) er en gresk-fransk filmregissør.
Han er kjent for filmer som både er underholdende og har et politisk budskap. Han har vunnet flere internasjonale priser, i 1982 fikk han Gullpalmen i Cannes for Savnet (Missing). Costa-Gavras var jurypresident ved den 58. internasjonale filmfestivalen i Berlin i 2008.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Costa-Gavras’ far var regjeringsembedsmann som hadde bakgrunn i den kommunistisk pregede motstand mo den tyske okkupasjon under annen verdenskrig. I 1945 flyttet familien til Athen, før faren mistet sitt atbeidssted ved utbruddet av den greske borgerkrig i 1946.Costa-Gavras utvandret i 1954 til Frankrike, etter at han ikke fikk noen studieplass i hjemlandet. I 1956 ble han fransk statsborger. Han begynte på et studium innen sammenlignende litteraturvitenskap ved Sorbonne i Paris, og ble samtidig fortrolig med en rekke krevende filmer ved det private filminstitutt Cinémathèque française, og gikk over til Institut des hautes études cinématographiques. Der fikk han diplom i regi og filmproduksjon.
=== Karriere ===
Costa-Gavras debuterte i 1965 med Sovevognsmordet, en lettvekts kriminalhistorie ombord på et tog. Hans tredje film, Z (1969), ble hans gjennombrudd. Det er en spennende politisk thriller og den vant en Oscar for beste utenlandske film samt Juryprisen ved filmfestivalen i Cannes. Han fulgte så opp med flere meget spennende politiske thrillers i 1970-årene, blant andre de meget brutale og realistiske terroristskildringene Gislene er vårt våpen (1972) og Med kald beregning (1975). Denne tematikk kulminerte så i Savnet (1982), som vant Gullpalmen i Cannes. I denne film skildrer han hendelser under militærkuppet i Chile i 1973.
Han tilbragte midten av 1980-tallet i Hollywood og gjorde da et par halvveis vellykkede filmer, blant annet Forrådt (1988), som sannsynligvis er hans mest sette film.
I 1989 spilte han så Spilledåsen, hans tilbakevenden til den politiske thrilleren såvel som til Frankrike. Denne ble meget fremgangsrik og vant Gullbjørnen i Berlin.
=== Politisk kontroversielle filmer ===
I 1972 ble den planlagte premiærevisningen av Costa-Gavras' film Gislene er vårt våpen ved det føderalt finansierte John F. Kennedy Arts Center i Washington innstilt. Filmen handler om en amerikansk ambassadetjenestemann, spilt av Yves Montand, som kidnappes av den uruguayanske geriljabevegelsen Tupamaros. Geriljaen forsøker å få tjenestemannen utvekslet mot tilfangetatte tupamarosmedlemmer, men Uruguays regjering, med støtte fra USA, nekter, og mannen blir drept. Visningen ble stanset fordi filmen hadde virkelighetsbakgrunn. Tjenestemannen het Dan Mitrione og var CIA-ansatt torturekspert.
=== Utmerkelser ===
I 2019 ble han utnevnt til kommandør av Æreslegionen.
== Filmografi i utvalg ==
1965: Sovevognsmordet
1966: Den trettende fangen
1969: Z
1970: Tilståelsen
1973: Gislene er vårt våpen
1975: Med kald beregning
1982: Savnet
1983: Hanna K.
1985: Spioner som oss (cameo)
1986: Familiebande i luksusklasse
1988: Forrådt
1989: Spilledåsen
1993: La Petite Apocalypse
1995: Lumière og kompani
1997: Mad City
2002: Amen
2005: The Ax (Le Couperet)
2009: Vest for Eden (Eden à l'ouest)
2012: Le Capital
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Costa-Gavras – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Costa-Gavras på Internet Movie Database
(sv) Costa-Gavras i Svensk Filmdatabas
(da) Costa-Gavras på Filmdatabasen
(da) Costa-Gavras på Filmdatabasen
(da) Costa-Gavras på Scope
(fr) Costa-Gavras på Allociné
(en) Costa-Gavras på AllMovie
(en) Costa-Gavras hos Turner Classic Movies
(en) Costa-Gavras hos The Movie Database | Konstantínos Gavrás (gresk Κωνσταντίνος Γαβράς), kalt Costa-Gavras (Κώστας Γαβράς, født 12. februar 1933 i Loutra-Iraias (Arkadia) i Hellas) er en gresk-fransk filmregissør. | 2,598 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1936 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1936 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Tyskland', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sport i Garmisch-Partenkirchen', 'Kategori:Vinter-OL 1936'] | Vinter-OL 1936 var de 4. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 6. til 16. februar 1936 i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Dette var de første lekene der det ble arrangert Alpine grener under vinter-OL, med alpin kombinasjon for både menn og kvinner. Da Den internasjonale olympiske komité besluttet å utestenge skiinstruktører på grunnlag av de strenge amatør-reglene, nektet alpinistene fra Sveits og Østerrike å delta. Det ble også kritisert at IOK tildelte lekene til Tyskland, da dette ville gi Adolf Hitler mulighet til å bruke lekene som en del av hans nazi-propaganda.
Norge ble beste nasjon med sju gullmedaljer. Lekenes forgrunnsfigur ble Ivar Ballangrud med tre gull på skøytebanen. Sonja Henie vant sitt tredje gull på rad i kvinnenes kunstløp og Birger Ruud vant det olympiske hopprennet for andre gang på rad. Ruuds allsidighet på ski ga han også en 4.-plass i alpin kombinasjon for menn, etter at han vant utfor og ble nummer seks i slalåm-rennet. En annen allsidig idrettsutøver var bronsevinneren i alpin kombinasjon for kvinner, Laila Schou Nilsen. Hun var også skøyteløper, håndballspiller og tennisspiller og hennes bronsemedalje i 1936 var Norges eneste olympiske medalje for kvinner i alpine grener i 82 år, helt fram til Ragnhild Mowinckels sølvmedaljer under Vinter-OL 2018.
Norges gullmedaljevinnere:
Sonja Henie (kunstløp)
Birger Ruud (skihopp)
Oddbjørn Hagen (kombinert)
Ivar Ballangrud (500 m, 5 000 m og 10 000 m hurtigløp på skøyter)
Charles Mathisen (1 500 m hurtigløp på skøyter)
| Vinter-OL 1936 var de 4. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 6. til 16. februar 1936 i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Dette var de første lekene der det ble arrangert Alpine grener under vinter-OL, med alpin kombinasjon for både menn og kvinner. Da Den internasjonale olympiske komité besluttet å utestenge skiinstruktører på grunnlag av de strenge amatør-reglene, nektet alpinistene fra Sveits og Østerrike å delta. Det ble også kritisert at IOK tildelte lekene til Tyskland, da dette ville gi Adolf Hitler mulighet til å bruke lekene som en del av hans nazi-propaganda.
Norge ble beste nasjon med sju gullmedaljer. Lekenes forgrunnsfigur ble Ivar Ballangrud med tre gull på skøytebanen. Sonja Henie vant sitt tredje gull på rad i kvinnenes kunstløp og Birger Ruud vant det olympiske hopprennet for andre gang på rad. Ruuds allsidighet på ski ga han også en 4.-plass i alpin kombinasjon for menn, etter at han vant utfor og ble nummer seks i slalåm-rennet. En annen allsidig idrettsutøver var bronsevinneren i alpin kombinasjon for kvinner, Laila Schou Nilsen. Hun var også skøyteløper, håndballspiller og tennisspiller og hennes bronsemedalje i 1936 var Norges eneste olympiske medalje for kvinner i alpine grener i 82 år, helt fram til Ragnhild Mowinckels sølvmedaljer under Vinter-OL 2018.
Norges gullmedaljevinnere:
Sonja Henie (kunstløp)
Birger Ruud (skihopp)
Oddbjørn Hagen (kombinert)
Ivar Ballangrud (500 m, 5 000 m og 10 000 m hurtigløp på skøyter)
Charles Mathisen (1 500 m hurtigløp på skøyter)
== Valg av vertsby ==
Berlin i Tyskland ble valgt som arrangør av sommerlekene i 1936 og Tyskland hadde derfor opsjon på å arrangere vinterlekene samme år. Montréal i Canada og St. Moritz i Sveits meldte sin interesse for å arrangere vinterlekene dersom Tyskland ikke benyttet seg av opsjonen. 13. mai 1933 ble IOKs 32. sesjon informert av den tyske nasjonale olympiske komité om at Tyskland ville arrangere vinterlekene selv og at de hadde valgt Garmisch-Partenkirchen som arrangørby.
== Resultater ==
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
== Referanser ==
== Kilder ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1936
Per Jorsett: 100 år med olympiske leker, 1996, ISBN 82-590-1681-8 (norsk flaggbærer) | Nederland under Vinter-OL 1936. Åtte sportsutøvere fra Nederland, sju menn og én kvinne, deltok i tre sporter under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen. | 2,599 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.