url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Glansr%C3%B8rfly
|
2023-02-04
|
Glansrørfly
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jacob Hübner', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1803', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
|
Glansrørfly (Arenostola phragmitidis) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet langs kysten vest til Vest-Agder i Norge.
|
Glansrørfly (Arenostola phragmitidis) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet langs kysten vest til Vest-Agder i Norge.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 28 – 35 mm), gulgrått nattfly. Den kjennes forholdsvis lett på at forvingene helt mangler tegninger. Hele sommerfuglen er ensfarget gulgrå, med en svak, silkeaktig glans.
== Levevis ==
Arten finnes på fuktige steder, larven lever inne i stråene til takrør (Phragmites australis). De voksne sommerfuglene flyr i juli – august.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Mellom- og den sørligste delen av Nord-Europa. I Norge finnes den langs kysten vest til Vest-Agder.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Arenostola phragmitidis på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) glansrørfly i Encyclopedia of Life
(en) glansrørfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) glansrørfly hos Artsdatabanken
(sv) glansrørfly hos Dyntaxa
(en) glansrørfly hos Fauna Europaea
(en) glansrørfly hos NCBI
(en) Kategori:Arenostola phragmitidis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Arenostola phragmitidis – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Glansrørfly (Arenostola phragmitidis) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet langs kysten vest til Vest-Agder i Norge.
| 2,300 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%B8rkveinfly
|
2023-02-04
|
Rørkveinfly
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jacob Hübner', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1809', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
|
Rørkveinfly (Chortodes fluxa) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet langs kysten til Vest-Agder i Norge.
|
Rørkveinfly (Chortodes fluxa) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet langs kysten til Vest-Agder i Norge.
== Utseende ==
Et lite til middelsstort (vingespenn 23 – 27 mm), gråaktig nattfly. Forvingene er noe ujevnt fargede og virker skitne, men har ingen fargetegninger. De er gråaktige til rødlige, vanligvis med mørkere vingeårer. Bakvingen er lyst grålig.
== Levevis ==
Arten har larver som lever inne i stråene av rørkvein (Calamagrostis spp.). Den finnes i fuktige områder og myrlendt terreng. De voksne sommerfuglene flyr i juli – august.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Europa og det nordlige Asia østover til Øst-Sibir og Mongolia.
I Norge er den funnet langs kysten til Vest-Agder.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Chortodes fluxa på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) rørkveinfly i Encyclopedia of Life
(en) rørkveinfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) rørkveinfly hos Artsdatabanken
(sv) rørkveinfly hos Dyntaxa
(en) rørkveinfly hos Fauna Europaea
(en) rørkveinfly hos NCBI
(en) Kategori:Photedes fluxa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Chortodes fluxa – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Photedes fluxa – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Rørkveinfly (Chortodes fluxa) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet langs kysten til Vest-Agder i Norge.
| 2,301 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Starrfly
|
2023-02-04
|
Starrfly
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jacob Hübner', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1809', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
|
Starrfly (Chortodes pygmina) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet langs kysten til Hordaland i Norge.
|
Starrfly (Chortodes pygmina) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet langs kysten til Hordaland i Norge.
== Utseende ==
Et ganske lite (vingespenn 22 – 26 mm), kraftig bygd nattfly. Forvingen er vanligvis ensfarget brunrød til brungul, men kan ha mørke lengdestreker i den bakre delen. Bakvingen er lysgrå.
== Levevis ==
Arten lever på myrer og andre fuktige steder. Larvene lever inne i stengelen på ulike starr-arter (Carex spp.). De voksne sommerfuglene flyr i august – september.
== Utbredelse ==
Starrflyet finnes over det meste av Europa. I Norge er den utbredt langs kysten nordover til Hordaland.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Chortodes pygmina på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) starrfly i Encyclopedia of Life
(en) starrfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) starrfly hos Artsdatabanken
(sv) starrfly hos Dyntaxa
(en) starrfly hos Fauna Europaea
(en) Kategori:Denticucullus pygmina – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Denticucullus pygmina – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Starrfly (Chortodes pygmina) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet langs kysten til Hordaland i Norge.
| 2,302 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marehalmfly
|
2023-02-04
|
Marehalmfly
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Georg Friedrich Treitschke', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1825', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
|
Marehalmfly (Chortodes elymi) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet langs kysten til Rogaland i Norge.
|
Marehalmfly (Chortodes elymi) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet langs kysten til Rogaland i Norge.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 32 – 38 mm), lyst farget nattfly. Forvingen er nokså smal og ensfarget gulgrå. Den kan ha noen små, svarte flekker i den ytre delen. Bakvingen er gråhvit.
== Levevis ==
Arten lever på sanddyner og strender. Tross det norske navnet lever larvene på strandrug (Elymus arenarius), ikke på marehalm. De lever hele larvetiden inne i stråene og forpupper seg også der. De voksne sommerfuglene flyr i juni – august og kommer gjerne til lys.
== Utbredelse ==
Marehalmflyet finnes på egnede steder over det meste av Europa. I Norge forekommer den langs sørkysten vestover til Rogaland.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Chortodes elymi på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) marehalmfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) marehalmfly hos Artsdatabanken
Longalatedes elymi – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Marehalmfly (Chortodes elymi) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet langs kysten til Rogaland i Norge.
| 2,303 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Odd_Flattum
|
2023-02-04
|
Odd Flattum
|
['Kategori:Ap-ordførere i Buskerud', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 9. august', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballedere', 'Kategori:Ordførere i Modum']
|
Odd Flattum (født 1942) er en tidligere norsk politiker fra Arbeiderpartiet, Flattum var ordfører i Modum kommune fra 1991 til 2007. Han var også president i Norges Fotballforbund, mellom Per Ravn Omdals to perioder. Odd Flattum var i tillegg visepresident i Idrettsforbundet.Det var Flattum som i sin tid fikk startet byggingen av statuen av Ole Einar Bjørndalen, som står på Simostranda, på den såkalte "Ole Einars Standplass".
|
Odd Flattum (født 1942) er en tidligere norsk politiker fra Arbeiderpartiet, Flattum var ordfører i Modum kommune fra 1991 til 2007. Han var også president i Norges Fotballforbund, mellom Per Ravn Omdals to perioder. Odd Flattum var i tillegg visepresident i Idrettsforbundet.Det var Flattum som i sin tid fikk startet byggingen av statuen av Ole Einar Bjørndalen, som står på Simostranda, på den såkalte "Ole Einars Standplass".
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Odd Flattum hos Stortinget
(no) Odd Flattum hos Norsk senter for forskningsdata
|
Odd Flattum (født 1942) er en tidligere norsk politiker fra Arbeiderpartiet, Flattum var ordfører i Modum kommune fra 1991 til 2007. Han var også president i Norges Fotballforbund, mellom Per Ravn Omdals to perioder.
| 2,304 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sivfly
|
2023-02-04
|
Sivfly
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Adrian Hardy Haworth', 'Kategori:Europas sommerfugler', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1809']
|
Sivfly (Coenobia rufa) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den ble funnet første gang i Norge i Kristiansand, Vest-Agder i 1999.
|
Sivfly (Coenobia rufa) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den ble funnet første gang i Norge i Kristiansand, Vest-Agder i 1999.
== Utseende ==
Et ganske lite (vingespenn 22 – 25 mm) og spinkelt nattfly. Kroppen og forvingen er vanligvis ensfarget lysgrå eller lyst brunlige, forvingen kan være lysere ved framkanten og ha mørkere lengdestreker. Bakvingen er gråhvit.
== Levevis ==
Arten har larver som utvikler seg inne i strået på ulike siv (Juncus spp.), særlig ryllsiv. Biotopen er sumpmark der det vokser ryllsiv. De voksne sommerfuglene flyr i juli – august.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Vest-Europa. Sommerfuglen er funnet på fem lokaliteter langs Sørlandskysten: tre lokaliteter i Kristiansand, to lokaliteter på Tromøya ved Arendal, samt et enkeltfunn fra Lista i Farsund.
På lokaliteten i Kristiansand ble arten gjenfunnet senest i 2020. Levestedene trues av inngrep i form av drenering, gjenfylling, og endring av grunnvannstand. Rundt artens levesteder i Kristiansand foregår det storstilt utbygging av boliger. En fragmentering av artens lokaliteter foregår derfor.
Artens habitater er ikke vernet og dermed heller ikke sikret mot inngrep, og selv dersom habitatet blir vernet vil det kunne påvirkes negativt av drenering utenfor lokaliteten som fører til lavere grunnvannstand.
== Rødlistevurdering ==
Arten rødlistes i 2021 som sterkt truet EN.
== Referanser ==
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Coenobia rufa på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) sivfly i Encyclopedia of Life
(en) sivfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) sivfly hos Artsdatabanken
(sv) sivfly hos Dyntaxa
(en) sivfly hos Fauna Europaea
(en) sivfly hos NCBI
(en) Kategori:Coenobia rufa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Coenobia rufa – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Artsdatabanken (2021)}}
| 2,305 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emma_av_Waldeck-Pyrmont
|
2023-02-04
|
Emma av Waldeck-Pyrmont
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1934', 'Kategori:Fødsler 2. august', 'Kategori:Fødsler i 1858', 'Kategori:Huset Waldeck', 'Kategori:Kongelige nederlendere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nederlandske monarker', 'Kategori:Personer fra Arolsen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Adelheid Emma Wilhelmina Theresia (født 2. august 1858 i Arolsen, død 20. mars 1934 i Den Haag), prinsesse av Orange-Nassau, prinsesse av Waldeck-Pyrmont, var gift med kong Vilhelm III av Nederland og dronning-regent av kongeriket Nederlandene fra 1890 til 1898. Som dronning-regent var hun Nederlandenes overhode, hennes regjeringstid begynte noen få dager før ektemannens død og fortsatte frem til da hennes mindreårige datter Wilhelmina av Nederland var gammel nok til selv å styre. Slik sett var hun de facto Nederlands første kvinnelige statsleder.
Hun var datter av fyrst Georg Viktor av Waldeck-Pyrmont og prinsesse Helena av Nassau-Weilburg. Emma giftet seg 7. januar 1879 med Vilhelm III av Nederland, og sammen fikk de datteren Wilhelmina som etterfulgte sin far på tronen i 1890. Emma viste seg å være en dyktig og handlekraftig regent, som ble meget populær hos nederlenderne.
|
Adelheid Emma Wilhelmina Theresia (født 2. august 1858 i Arolsen, død 20. mars 1934 i Den Haag), prinsesse av Orange-Nassau, prinsesse av Waldeck-Pyrmont, var gift med kong Vilhelm III av Nederland og dronning-regent av kongeriket Nederlandene fra 1890 til 1898. Som dronning-regent var hun Nederlandenes overhode, hennes regjeringstid begynte noen få dager før ektemannens død og fortsatte frem til da hennes mindreårige datter Wilhelmina av Nederland var gammel nok til selv å styre. Slik sett var hun de facto Nederlands første kvinnelige statsleder.
Hun var datter av fyrst Georg Viktor av Waldeck-Pyrmont og prinsesse Helena av Nassau-Weilburg. Emma giftet seg 7. januar 1879 med Vilhelm III av Nederland, og sammen fikk de datteren Wilhelmina som etterfulgte sin far på tronen i 1890. Emma viste seg å være en dyktig og handlekraftig regent, som ble meget populær hos nederlenderne.
== Referanser ==
|
Adelheid Emma Wilhelmina Theresia (født 2. august 1858 i Arolsen, død 20.
| 2,306 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Industriell_overflatebehandler
|
2023-02-04
|
Industriell overflatebehandler
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Håndverksyrker', 'Kategori:Yrkesbeskrivelser']
|
Industriell overflatebehandler er en yrkesbeskrivelse av en som jobber med belegging av ulike metaller for beskyttelse av korrosjon og vurdering av hvorvidt materialet kan overflatebehandles. Utdanningen er 2 år videregående skole linje for mekaniske fag og 2 år i lære. En overflatebehandler jobber som regel i et overflatebehandlingsverksted.
|
Industriell overflatebehandler er en yrkesbeskrivelse av en som jobber med belegging av ulike metaller for beskyttelse av korrosjon og vurdering av hvorvidt materialet kan overflatebehandles. Utdanningen er 2 år videregående skole linje for mekaniske fag og 2 år i lære. En overflatebehandler jobber som regel i et overflatebehandlingsverksted.
== Aktuelle arbeidsoppgaver ==
bedømme/vurdere om et produkt er egnet for overflatebehandling
forbehandle gods, mekanisk, kjemisk eller elektrolyttisk
belegge komponenter med organiske eller uorganiske belegg
betjene maskiner som transportør, pumper, kabiner, ovner, likerettere osv.
kontrollere og styre prosessen ved avlesninger, målinger og analyser
|
Industriell overflatebehandler er en yrkesbeskrivelse av en som jobber med belegging av ulike metaller for beskyttelse av korrosjon og vurdering av hvorvidt materialet kan overflatebehandles. Utdanningen er 2 år videregående skole linje for mekaniske fag og 2 år i lære.
| 2,307 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dorota_Mogore-Tla%C5%82ka
|
2023-02-04
|
Dorota Mogore-Tlałka
|
['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Deltakere for Polen under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Franske alpinister', 'Kategori:Fødsler 27. april', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Zakopane', 'Kategori:Polske alpinister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Dorota Mogore-Tlałka (født 27. april 1963 i Zakopane) er en tidligere polsk alpinist. Sammen med tvillingsøsteren Małgorzata Mogore-Tlałka tilhørte hun i flere år verdenseliten i slalåm.
Hun tok sin første pallplassering i verdenscupen i 1982 i Montgenèvre i Frankrike, der hun ble nummer tre bak Christin Cooper (USA) og Maria Epple (Tyskland). Hun vant sin eneste seier i verdenscupen i Madonna di Campiglio (Italia) i sesongen 1984/85.
Hun giftet seg med en franskmann, og startet fra 1986 for Frankrikes landslag. Hun la opp i 1989.
Ektemannens tvillingbror er gift med tvillingsøsteren Małgorzata.
|
Dorota Mogore-Tlałka (født 27. april 1963 i Zakopane) er en tidligere polsk alpinist. Sammen med tvillingsøsteren Małgorzata Mogore-Tlałka tilhørte hun i flere år verdenseliten i slalåm.
Hun tok sin første pallplassering i verdenscupen i 1982 i Montgenèvre i Frankrike, der hun ble nummer tre bak Christin Cooper (USA) og Maria Epple (Tyskland). Hun vant sin eneste seier i verdenscupen i Madonna di Campiglio (Italia) i sesongen 1984/85.
Hun giftet seg med en franskmann, og startet fra 1986 for Frankrikes landslag. Hun la opp i 1989.
Ektemannens tvillingbror er gift med tvillingsøsteren Małgorzata.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Dorota Mogore-Tlałka – Munzinger Sportsarchiv
(en) Dorota Mogore-Tlałka – Olympedia
(en) Dorota Mogore-Tlałka – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(pl) Dorota Mogore-Tlałka – Polens olympiske komité
(en) Dorota Mogore-Tlałka – FIS (alpint)
(en) Dorota Mogore-Tlałka – ski-db.com
(en) Dorota Mogore-Tlałka – ski-db.com
|
Dorota Mogore-Tlałka (født 27. april 1963 i Zakopane) er en tidligere polsk alpinist.
| 2,308 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nechervan_Idris_Barzani
|
2023-02-04
|
Nechervan Idris Barzani
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. september', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Irakiske politikere', 'Kategori:Kurdiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra guvernementet Arbil']
|
Nechirvan Idris Barzani (kurdisk: نێچیرڤان بهرزانی), eller Nêçîrvan Idris Barzani; født 21. september 1966) var statsminister i den autonome regionen Kurdistan i Irak 2006 – 2009, og på nytt fra mars 2012.
|
Nechirvan Idris Barzani (kurdisk: نێچیرڤان بهرزانی), eller Nêçîrvan Idris Barzani; født 21. september 1966) var statsminister i den autonome regionen Kurdistan i Irak 2006 – 2009, og på nytt fra mars 2012.
== Liv og virke ==
Nechervan Barzani ble født i 1966 i Barzanregionen i Sør-Kurdistan. Han er barnebarn av den berømte kurdiske lederen Mustafa Barzani og nevø av den nåværende kurdiske presidenten Massoud Barzani.
I 1974 flyktet hans familie til Iran. I 1984 begynte han å studere statsvitenskap ved Universitetet i Teheran, men da hans far, Idris Barzani, døde tre år senere tok han en aktiv rolle i kurdisk politikk, og begynte å jobbe i ungdomsorganisasjonen til Kurdistans demokratiske parti (KDP).
Barzani ble valgt til sentralstyret i KDP i 1989 og i 1993 ble han leder i det politiske utvalget i partiet. Etter Gulf-krigen i 1991 deltok han i forhandlingene med den irakiske regjeringen.
Nechervan Barzani har spilt en viktig rolle i utviklingen av den autonome kurdiske regionen etter 1991. I 1996 ble han utnevnt til visestatsminister for det KDP-kontrollerte området i irakisk Kurdistan. Etter samlingsprosessen mellom de viktigste kurdiske partiene i 2005, deltok han i opprettelsen av en samlet regional regjering for Sør-Kurdistan (KRG). Etter parlamentsvalgene i Sør-Kurdistan samme år, ble Barzani valgt til statsminister i KRGs regering. Etter avtale med det konkurrerende partiet PUK skulle han sitte til i 2008, men hans funksjonstid ble forlenget til 2009. Etter regionale valg det året overlot han stasministerstillingen til Barham Salih fra PUK.
Washington & Jefferson College har tildelt Barzani en æresgrad ved en seremoni den 17. mai 2008.
== Eksterne lenker ==
(en) Nechervan Idris Barzani – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Kurdistan Regional Government [1]
|
Nechirvan Idris Barzani (kurdisk: نێچیرڤان بهرزانی), eller Nêçîrvan Idris Barzani; født 21. september 1966) var statsminister i den autonome regionen Kurdistan i Irak 2006 – 2009, og på nytt fra mars 2012.
| 2,309 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frode_Jacobsen_(1968)
|
2023-02-04
|
Frode Jacobsen (1968)
|
['Kategori:Ap-politikere i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 5. august', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Journalister i Dagsavisen eller forløpere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kommunikasjonsfolk', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Politiske rådgivere fra Arbeiderpartiet', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2021–2025', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Tillitsvalgte i AUF']
|
Frode Jacobsen (født 5. august 1968) er en norsk politiker (Ap) og leder i Oslo Arbeiderparti. Ved stortingsvalget 2021 ble han valgt inn som første vararepresentant fra Oslo og ble fast møtende vara for Jonas Gahr Støre da han ble statsminister 14. oktober 2021. Jacobsen er fra før kjent som mangeårig leder i Bøler Arbeiderpartilag.
Jacobsen begynte den politiske karrieren i Arbeidernes ungdomsfylking, der han blant annet var økonomiansvarlig i Oslo AUF. I 1993 ble Jacobsen byrådssekretær for barne- og utdannelsesbyråd Gro Balas, etter å ha arbeidet som journalist i Aktuelt Perspektiv, i A-pressen og i Arbeiderbladet. Våren 1995 kom det frem i en serie artikler i avisen VG at Jacobsen stod bak et titall falske kurssøknader til Oslo kommune mens han var økonomiansvarlig for AUF i Oslo. Jacobsen bad da om å gå av, men ble i stedet permittert uten lønn i et halvt år. I september gikk han tilbake til sin gamle stilling som byrådssekretær.I 1997 ble Jacobsen politisk rådgiver for daværende finansminister Jens Stoltenberg. Etter at Ap-regjeringen gikk av ble han rådgiver i Aps bystyregruppe i Oslo. I 1999 kom Jacobsen i fokus i forbindelse med lederdebatten i partiet, der han var en skarp kritiker av Thorbjørn Jagland.Jacobsen var leder av kontrollutvalget i Oslo kommune fra 1999 til 2015 . I mars 2015 ble han ved en tilleggsnominasjon plassert på fjerdeplass på Arbeiderpartiet liste til kommunestyrevalget i Oslo i 2015, etter at Ole Jacob Frich som opprinnelig var nominert på denne plassen trakk seg på grunn av sykdom. Jacobsen ble gruppeleder for Arbeiderpartiets bystyregruppa da Ap dannet byråd med SV og MdG i oktober 2015. Før dette hadde han stillingen som fagdirektør i Kommunikasjonsenheten i Kommunal- og moderniseringsdepartementet.Frode Jakobsen er sønn av tidligere redaktør i Arbeiderbladet, Arvid Jacobsen.
|
Frode Jacobsen (født 5. august 1968) er en norsk politiker (Ap) og leder i Oslo Arbeiderparti. Ved stortingsvalget 2021 ble han valgt inn som første vararepresentant fra Oslo og ble fast møtende vara for Jonas Gahr Støre da han ble statsminister 14. oktober 2021. Jacobsen er fra før kjent som mangeårig leder i Bøler Arbeiderpartilag.
Jacobsen begynte den politiske karrieren i Arbeidernes ungdomsfylking, der han blant annet var økonomiansvarlig i Oslo AUF. I 1993 ble Jacobsen byrådssekretær for barne- og utdannelsesbyråd Gro Balas, etter å ha arbeidet som journalist i Aktuelt Perspektiv, i A-pressen og i Arbeiderbladet. Våren 1995 kom det frem i en serie artikler i avisen VG at Jacobsen stod bak et titall falske kurssøknader til Oslo kommune mens han var økonomiansvarlig for AUF i Oslo. Jacobsen bad da om å gå av, men ble i stedet permittert uten lønn i et halvt år. I september gikk han tilbake til sin gamle stilling som byrådssekretær.I 1997 ble Jacobsen politisk rådgiver for daværende finansminister Jens Stoltenberg. Etter at Ap-regjeringen gikk av ble han rådgiver i Aps bystyregruppe i Oslo. I 1999 kom Jacobsen i fokus i forbindelse med lederdebatten i partiet, der han var en skarp kritiker av Thorbjørn Jagland.Jacobsen var leder av kontrollutvalget i Oslo kommune fra 1999 til 2015 . I mars 2015 ble han ved en tilleggsnominasjon plassert på fjerdeplass på Arbeiderpartiet liste til kommunestyrevalget i Oslo i 2015, etter at Ole Jacob Frich som opprinnelig var nominert på denne plassen trakk seg på grunn av sykdom. Jacobsen ble gruppeleder for Arbeiderpartiets bystyregruppa da Ap dannet byråd med SV og MdG i oktober 2015. Før dette hadde han stillingen som fagdirektør i Kommunikasjonsenheten i Kommunal- og moderniseringsdepartementet.Frode Jakobsen er sønn av tidligere redaktør i Arbeiderbladet, Arvid Jacobsen.
== Stortingskomitéer ==
2021–2025 Medlem av Finanskomiteen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Frode Jacobsen hos Stortinget
(no) Frode Jacobsen hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Frode Jacobsen hos Norsk senter for forskningsdata
|
Frode Jacobsen (født 5. august 1968) er en norsk politiker (Ap) og leder i Oslo Arbeiderparti.
| 2,310 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maru%C5%A1a_Ferk
|
2023-02-04
|
Maruša Ferk
|
['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Slovenia under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Slovenia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Slovenia under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Slovenia under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Fødsler 27. september', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Kranj', 'Kategori:Slovenske alpinister']
|
Maruša Ferk (født 27. september 1988 i Jesenice) er en slovensk alpinist. Hun kjører hovedsakelig storslalåm og slalåm.
Hun debuterte i verdenscupen 21. januar 2007 og ble nummer 18 i storslalåmrennet i Cortina d’Ampezzo. 30. januar 2009 tok hun sin første pallplassering ved å bli nummer tre i slalåmrennet i Garmisch-Partenkirchen.
Ferk deltok for Slovenia under Vinter-OL 2010 og oppnådde en 23.-plass i slalåm som beste resultat.
Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble hun nummer 23 i utfor.
|
Maruša Ferk (født 27. september 1988 i Jesenice) er en slovensk alpinist. Hun kjører hovedsakelig storslalåm og slalåm.
Hun debuterte i verdenscupen 21. januar 2007 og ble nummer 18 i storslalåmrennet i Cortina d’Ampezzo. 30. januar 2009 tok hun sin første pallplassering ved å bli nummer tre i slalåmrennet i Garmisch-Partenkirchen.
Ferk deltok for Slovenia under Vinter-OL 2010 og oppnådde en 23.-plass i slalåm som beste resultat.
Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble hun nummer 23 i utfor.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Maruša Ferk – Olympics.com
(en) Maruša Ferk – Olympic.org
(en) Maruša Ferk – Olympedia
(en) Maruša Ferk – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Maruša Ferk – FIS (alpint)
(en) Maruša Ferk – ski-db.com
(en) Maruša Ferk – TheSports.org
|
Maruša Ferk (født 27. september 1988 i Jesenice) er en slovensk alpinist.
| 2,311 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fagoperat%C3%B8r_i_kjemisk_prosessindustri
|
2023-02-04
|
Fagoperatør i kjemisk prosessindustri
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Kjemisk industri', 'Kategori:Yrkesbeskrivelser']
|
Fagoperatør i kjemisk prosessindustri er en yrkesbeskrivelse av en som jobber i et prosessanlegg og har som oppgave å overvåke og kontrollere. Utdanningen er 2 år videregående skole linje for Teknikk og industriell produksjon tidligere kjemi- og prosessfag og 2 år i lære.
|
Fagoperatør i kjemisk prosessindustri er en yrkesbeskrivelse av en som jobber i et prosessanlegg og har som oppgave å overvåke og kontrollere. Utdanningen er 2 år videregående skole linje for Teknikk og industriell produksjon tidligere kjemi- og prosessfag og 2 år i lære.
|
Fagoperatør i kjemisk prosessindustri er en yrkesbeskrivelse av en som jobber i et prosessanlegg og har som oppgave å overvåke og kontrollere. Utdanningen er 2 år videregående skole linje for Teknikk og industriell produksjon tidligere kjemi- og prosessfag og 2 år i lære.
| 2,312 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carus
|
2023-02-04
|
Carus
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 283', 'Kategori:Krisen i det tredje århundret', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Romerske keisere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Carus (latin: Marcus Aurelius Carus Augustus; født ca. 224, død juli eller august 283) var romersk keiser fra 282 til 283. I løpet av hans korte tid kjempet Carius mot germanske stammer og sarmatere langs grensen av Donau med suksess.
Under hans krigstokt mot Sasanideriket angrep og herjet han den persiske hovedstaden Ktesifon (lokalisert i dagens Irak), men døde selv kort tid etter. Han ble etterfulgt av sine to sønner Carinus og Numerianus, opprettet således et dynasti som, om enn for kort tid, medførte ytterligere stabilitet for et fornyet rike.
|
Carus (latin: Marcus Aurelius Carus Augustus; født ca. 224, død juli eller august 283) var romersk keiser fra 282 til 283. I løpet av hans korte tid kjempet Carius mot germanske stammer og sarmatere langs grensen av Donau med suksess.
Under hans krigstokt mot Sasanideriket angrep og herjet han den persiske hovedstaden Ktesifon (lokalisert i dagens Irak), men døde selv kort tid etter. Han ble etterfulgt av sine to sønner Carinus og Numerianus, opprettet således et dynasti som, om enn for kort tid, medførte ytterligere stabilitet for et fornyet rike.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Carus' navn før han tok sin posisjon kan ha vært Marcus Numerius Carus. Han ble sannsynligvis født ved Narbo (dagens Narbonne) i Gallia, men han fikk sin utdannelse i Roma. Han var romersk senator og hadde ulike sivile og militære posisjoner før han ble utnevnt til prefekt av pretorianergarden av keiser Probus i 282.Etter at Probus ble myrdet i Sirmium ble Carus utropt til keiser av soldatene. Selv om Carus tok hard hevn over mordet på Probus, er han selv mistenkt for å ha vært medskyldig i handlingen. Det synes ikke som om han vendte tilbake til Roma etter at han ble utropt som keiser før han fikk en bekreftelse fra det romerske senatet.
=== Krig mot Sasanideriket ===
Etter at han hadde utnevnt sine sønner Carinus og Numerianus som cæsarer, etterlot han Carinus med ansvaret for den vestlige delen av Romerriket og tok Numerianus med seg på en krigføring mot perserne i Sasanideriket. Denne krigen hadde vært forebredt av Probus. Etter å ha beseiret de barbariske stammene kvaderne og sarmaterne ved Donau, som han ble gitt tittelen Germanicus Maximus for, fortsatte Carus videre gjennom Trakia og inn i Anatolia, annekterte Mesopotamia, fortsatte mot byene Seleukia og Ktesifon, og marsjerte deretter sine soldater over elven Tigris.Sasaniderikets konge, Bahram II, var begrenset av indre opposisjon samtidig som hans hær var opptatt av krigføring i de områdene som i dag er Afghanistan, og kunne således ikke opprette effektiv motstand mot romerne. De militære seirene som Carus oppnådde, gjorde opp for tidligere nederlag som romerne tidligere hadde hatt mot sassanidene. Han mottok tittelen Persicus Maximus for denne prestasjonen.Carus' forhåpninger om ytterligere erobringer ble forhindret av hans død som ble annonsert å ha skjedd under en fryktelig storm. Selve dødsårsaken har ulike kilder, blant annet av sykdom, effektene av nedslag av lyn, eller av skader han hadde fått under krigføringen mot perserne. Det faktum at han ledet en seierrik militær kampanje, og at hans sønn Numerianus etterfulgte ham uten opposisjon, antyder at hans død kan ha hatt naturlige årsaker.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Primære kilderAurelius Victor: Epitome de Caesaribus
Eutropius, Breviarium ab urbe condita
Historia Augusta, «Life of Carus, Carinus and Numerian»
Johannes Zonaras: Compendium of History, utdrag: Alexander Severus to Diocletian: 222–284Sekundære kilderCollins, Roger (1999): Early Medieval Europe 300-1000, 2. utg, Palgrave
Leadbetter, William: «Carus (282–283 A.D.)», DIR
Jones, A.H.M., Martindale, J.R. (1971): The Prosopography of the Later Roman Empire, Vol. I: AD260-395, Cambridge University Press
Southern, Patricia (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, Routledge
Canduci, Alexander (2010): Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors, Pier 9, ISBN 978-1-74196-598-8
Gibbon, Edward (1776–89): The History of the Decline and Fall of the Roman Empire
== Eksterne lenker ==
(en) Carus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Carus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
«Carus», NNDB
«Marcus Aurelius Numerius Carus», Roman-empire.net
|
Carus (latin: Marcus Aurelius Carus Augustus;I klassisk latin ville Carus' navn bli skrevet som MARCVS AVRELIVS CARVS AVGVSTVS.Jones, A.
| 2,313 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ITA
|
2023-02-04
|
ITA
|
['Kategori:Pekere', 'Kategori:Trebokstavsord']
|
ITA kan vise til:
Italia eller italiensk
Baudotkode, også kjent som International Telegraph Alphabet
International Trade Administration
ITA Airways, et italiensk flyselskap
|
ITA kan vise til:
Italia eller italiensk
Baudotkode, også kjent som International Telegraph Alphabet
International Trade Administration
ITA Airways, et italiensk flyselskap
|
ITA kan vise til:
| 2,314 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hoverla
|
2023-02-04
|
Hoverla
|
['Kategori:24°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Karpatene', 'Kategori:Fjell i Ukraina', 'Kategori:Fjell over 2000 meter', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Ukrainastubber']
|
Hoverla (ukrainsk: Говерла – Hoverla, rumensk: Hovârla, slovakisk: Hoverla, polsk: Howerla, ungarsk: Hóvár) er et fjell i Øst-Karpatene i Ukraina. Det er 2 061 meter høyt, og er den høyeste toppen i Ukraina. De nedre fjellsidene er dekket av bøk- og granskog. Fjellet ligger i Karpatene nasjonalpark.
|
Hoverla (ukrainsk: Говерла – Hoverla, rumensk: Hovârla, slovakisk: Hoverla, polsk: Howerla, ungarsk: Hóvár) er et fjell i Øst-Karpatene i Ukraina. Det er 2 061 meter høyt, og er den høyeste toppen i Ukraina. De nedre fjellsidene er dekket av bøk- og granskog. Fjellet ligger i Karpatene nasjonalpark.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hoverla – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hoverla – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
| inndelingnavn = Oblast
| 2,315 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fedme
|
2023-02-04
|
Fedme
|
['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-feil: usynlige tegn', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fedme', 'Kategori:Folkehelse', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider som bruker magiske PMID-lenker', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider']
|
Fedme er en medisinsk tilstand der overflødig kroppsfett har samlet seg slik at det kan ha en negativ effekt på helse og kan føre til redusert levealder og/eller helseproblemer. Kroppsmasseindeks (BMI), en måling som sammenligner vekt og høyde, definerer mennesker som overvektige når BMI er mellom 25 kg/m2 og 30 kg/m2, og svært overvektige når BMI er større enn 30 kg/m2.Fedme øker sannsynligheten for ulike sykdommer, spesielt hjerte- og karsykdommer, type 2 diabetes, pusteproblemer under søvn, visse typer kreft og slitasjegikt. Fedme er oftest forårsaket av en kombinasjon av inntak av for mange kalorier, mangel på fysisk aktivitet og genetisk mottakelighet, selv om noen få tilfeller først og fremst skyldes gener, endokrine sykdommer, medisiner eller psykisk lidelse. Det er begrenset dokumentasjon som støtter det syn at noen overvektige mennesker spiser lite, men likevel går opp i vekt på grunn av en langsom metabolisme. Overvektige mennesker har vanligvis et større energiforbruk enn tynne mennesker på grunn av energien som kreves for å opprettholde en økt kroppsvekt.Den primære behandling for fedme er slanking og fysisk trening. For å supplere dette, eller om slanking/trening ikke har effekt, kan anti-fedme-medikamenter tas for å redusere appetitten eller hemme fettopptaket. I alvorlige tilfeller kan kirurgi utføres, eller en intragastrisk ballong kan settes inn for å redusere magevolum og/eller tarmlengde, noe som fører til tidligere metthetsfølelse og redusert evne til å absorbere næringsstoffer fra maten.Fedme er en viktig forebyggbar dødsårsak i hele verden. Forekomsten øker hos voksne og barn, og myndighetene ser fedme som et av de mest alvorlige folkehelseproblemer på 2000-tallet. En tredjedel av Jordens befolkning er overvektig; 5 prosent av barn og 12 prosent av voksne er meget overvektige, i henhold til en global undersøkelse av 68,5 millioner mennesker i 2015. Mellom 1980 og 2015 har utbredelsen av overvekt doblet seg i 73 land. Fedme er stigmatisert i store deler av den moderne verden (særlig i den vestlige verden), men ble allment oppfattet som et symbol på rikdom og fruktbarhet tidligere i historien, og blir det fortsatt i enkelte deler av verden.
|
Fedme er en medisinsk tilstand der overflødig kroppsfett har samlet seg slik at det kan ha en negativ effekt på helse og kan føre til redusert levealder og/eller helseproblemer. Kroppsmasseindeks (BMI), en måling som sammenligner vekt og høyde, definerer mennesker som overvektige når BMI er mellom 25 kg/m2 og 30 kg/m2, og svært overvektige når BMI er større enn 30 kg/m2.Fedme øker sannsynligheten for ulike sykdommer, spesielt hjerte- og karsykdommer, type 2 diabetes, pusteproblemer under søvn, visse typer kreft og slitasjegikt. Fedme er oftest forårsaket av en kombinasjon av inntak av for mange kalorier, mangel på fysisk aktivitet og genetisk mottakelighet, selv om noen få tilfeller først og fremst skyldes gener, endokrine sykdommer, medisiner eller psykisk lidelse. Det er begrenset dokumentasjon som støtter det syn at noen overvektige mennesker spiser lite, men likevel går opp i vekt på grunn av en langsom metabolisme. Overvektige mennesker har vanligvis et større energiforbruk enn tynne mennesker på grunn av energien som kreves for å opprettholde en økt kroppsvekt.Den primære behandling for fedme er slanking og fysisk trening. For å supplere dette, eller om slanking/trening ikke har effekt, kan anti-fedme-medikamenter tas for å redusere appetitten eller hemme fettopptaket. I alvorlige tilfeller kan kirurgi utføres, eller en intragastrisk ballong kan settes inn for å redusere magevolum og/eller tarmlengde, noe som fører til tidligere metthetsfølelse og redusert evne til å absorbere næringsstoffer fra maten.Fedme er en viktig forebyggbar dødsårsak i hele verden. Forekomsten øker hos voksne og barn, og myndighetene ser fedme som et av de mest alvorlige folkehelseproblemer på 2000-tallet. En tredjedel av Jordens befolkning er overvektig; 5 prosent av barn og 12 prosent av voksne er meget overvektige, i henhold til en global undersøkelse av 68,5 millioner mennesker i 2015. Mellom 1980 og 2015 har utbredelsen av overvekt doblet seg i 73 land. Fedme er stigmatisert i store deler av den moderne verden (særlig i den vestlige verden), men ble allment oppfattet som et symbol på rikdom og fruktbarhet tidligere i historien, og blir det fortsatt i enkelte deler av verden.
== Klassifisering ==
Det er definert av kroppsmasseindeks (BMI) og vurderes i form av fettdistribusjon ved hjelp av midje-hofte-ratio og totale kardiovaskulære risikofaktorer. BMI er nært knyttet til både andel kroppsfett og total mengde kroppsfett.Hos barn varierer en sunn vekt med alder og kjønn. Fedme hos barn og ungdom defineres ikke som et absolutt tall, men i forhold til en historisk normal gruppe, slik at fedme er en BMI større enn 95-persentilen. Referansedataene som disse persentilene baseres på, er fra årene 1963 til 1994, og dermed har de ikke blitt påvirket av den senere tids generelle økning i vekt.
BMI beregnes ved å dele personens masse med kvadratet av hans eller hennes høyde, vanligvis uttrykt i metriske enheter:
B
M
I
=
k
i
l
o
g
r
a
m
/
m
e
t
e
r
2
{\displaystyle BMI=kilogram/meter^{2}}
De mest brukte definisjonene, fastsatt av Verdens helseorganisasjon (WHO) i 1997 og utgitt i 2000, har verdiene som er oppført i tabellen til høyre.Den kirurgiske litteraturen bryter ned «klasse III»-fedme i ytterligere kategorier, og de eksakte verdiene for disse er fortsatt omstridte.
Enhver BMI ≥ 35 eller 40 er alvorlig fedme
En BMI på ≥ 35 eller 40 til 44,9 eller 49,9 er sykelig fedme
En BMI på ≥ 45 eller 50 er superovervektigeSiden asiatiske populasjoner utvikler negative helsemessige konsekvenser ved en lavere BMI enn europeere, har enkelte nasjoner omdefinert overvekt. Japan har definert fedme som enhver BMI større enn 25, mens Kina bruker 28 som grense.
== Effekter på helse ==
Høy kroppsvekt assosieres med ulike sykdommer, spesielt hjerte- og karsykdommer, diabetes mellitus type 2, obstruktiv søvnapné, visse typer kreft og slitasjegikt. Som et resultat av dette har fedme blitt funnet å redusere forventet levealder.
=== Dødelighet ===
Fedme er en av de viktigste forebyggbare dødsårsakene i verden. Storskala amerikanske og europeiske studier har funnet at dødelighetsrisikoen er lavest ved en BMI fra 22,5 til 25 hos ikke-røykere og på 24–27 hos røykere. Risikoen øker sammen med endringer i begge retninger. En BMI på over 32 har vært forbundet med en doblet dødelighet blant kvinner over en 16-årsperiode. I USA er fedme beregnet til å forårsake 111 909 til 365 000 dødsfall per år, mens 1 million (7,7 %) av dødsfall i EU er tilskrevet overvekt. I gjennomsnitt reduserer fedme forventet levealder med seks til syv år: en BMI på 30–35 reduserer forventet levealder med to til fire år, mens alvorlig fedme (BMI> 40) reduserer den med 10 år.
=== Sykelighet ===
Fedme øker risikoen for mange fysiske og psykiske lidelser. Disse lidelsene vises oftest i metabolsk syndrom, en kombinasjon av somatiske lidelser som omfatter diabetes mellitus type 2, høyt blodtrykk, høyt kolesterolnivå og høye triglyseridnivåer.Komplikasjoner er enten direkte forårsaket av fedme eller indirekte relatert gjennom mekanismer som deler en felles årsak, for eksempel en dårlig diett eller en stillesittende livsstil. Styrken i sammenhengen mellom fedme og spesifikke lidelser varierer. En av de sterkeste sammenhengene er med type 2 diabetes. Overflødig kroppsfett ligger bak 64 % av tilfellene av diabetes hos menn og 77 % av tilfellene hos kvinner.Helsekonsekvensene faller inn i to hovedkategorier: de er knyttet til virkningene av økt fettmasse (for eksempel artrose, obstruktiv søvnapné, sosial stigmatisering), og de som skyldes økt antall fettceller (diabetes, kreft, hjerte- og karsykdommer og ikke-alkoholisk fettleversykdom). Økninger i kroppsfett endrer kroppens respons på insulin, noe som kan føre til insulinresistens. Økt fett skaper også en proinflammatorisk tilstand og en protrombotisk tilstand.
=== Fedme-overlevelse-paradoks ===
Selv om negative helsemessige konsekvenser av fedme i befolkningen generelt er godt støttet av tilgjengelig dokumentasjon, synes helseutfall i visse undergrupper å være bedre med en økt BMI, et fenomen som kalles fedme-overlevelse-paradokset. Paradokset ble først beskrevet i 1999 blant pasienter med overvekt og fedme som gjennomgår hemodialyse, og har senere blitt funnet hos pasienter med hjertesvikt og perifer karsykdom (PAD).Personer med hjertesvikt og BMI mellom 30,0 og 34,9, hadde lavere dødelighet enn de med normal vekt. Dette har blitt tilskrevet det faktum at folk ofte går ned i vekt etter hvert som de blir stadig mer syke. Lignende funn er gjort ved andre typer hjertesykdommer. Mennesker med klasse I-fedme og hjertesykdommer har ikke høyere forekomst av videre hjerteproblemer enn mennesker med normal vekt som også har hjertesykdom. Hos personer med større grad av fedme er imidlertid risikoen økt. Selv etter hjerte-bypass-kirurgi er økning i dødelighet ikke sett blant overvektige eller svært overvektige pasienter. En studie fant at forbedret overlevelse kunne forklares med den mer aggressive behandlingen overvektige mennesker får etter hjerteproblemer. En annen studie fant ut at hvis man tar hensyn til kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) hos pasienter som har perifer karsykdom, forsvinner fordelen med fedme.
== Årsaker ==
På et individuelt nivå antar man at en kombinasjon av overdrevent kaloriinntak og mangel på fysisk aktivitet kan forklare de fleste tilfeller av fedme. Et begrenset antall tilfeller skyldes primært genetikk, medisinske forhold eller psykisk sykdom. Den økte forekomsten av overvekt på et større, samfunnsmedisinsk nivå antas å skyldes lett tilgjengelig og velsmakende mat, økt avhengighet av biler og mekanisert produksjon.En systematisk oversikt fra 2006 identifiserte ti andre mulige forklaringer på økningen av fedme: (1) utilstrekkelig søvn, (2) endokrine disruptorer (miljøgifter som forstyrrer lipidmetabolismen), (3) mindre variasjon i temperatur, (4) redusert røyking (røyking undertrykker appetitt), (5) økt bruk av medisiner som kan føre til vektøkning (for eksempel atypiske antipsykotika), (6) proporsjonal økning i etniske- og aldersgrupper som har en tendens til å være tyngre, (7) graviditet i en senere alder (som kan føre til at barna blir overvektige), (8) epigenetiske risikofaktorer overlevert over generasjoner, (9) naturlig seleksjon for høyere BMI, og (10) at personer med like arveegenskaper får barn sammen, noe som fører til økt konsentrasjon av risikofaktorer for fedme (dette ville ikke nødvendigvis øke antall overvektige personer, men vil øke den gjennomsnittlige befolkningens vekt). Selv om det finnes dokumentasjon som støtter den påvirkningen disse mekanismene har på økt forekomst av fedme, er dokumentasjonen fortsatt usikker, og forfatterne mener at disse faktorene trolig har mindre innflytelse enn det som er omtalt i forrige avsnitt.
=== Diett ===
Ernæringstilgang per innbygger varierer sterkt mellom ulike regioner og land. Den har også endret seg betydelig over tid. Fra tidlig i 1970-årene til slutten av 1990 har gjennomsnittlig kalorier tilgjengelig per person per dag (mengden mat kjøpt) økt i alle deler av verden med unntak av Øst-Europa. USA hadde den høyeste tilgjengeligheten med 3654 kalorier per person i 1996. Dette økte ytterligere i 2003 til 3754. Ved slutten av 1990-årene hadde europeerne 3394 kalorier per person, i utviklingsland i Asia var det 2648 kalorier per person, og i Afrika sør for Sahara hadde mennesker 2176 kalorier per person. Det er påvist en sammenheng mellom totalt kaloriforbruk og fedme.Den utbredte tilgjengeligheten av ernæringsråd har gjort lite for å løse problemene med overspising og dårlige kostholdsvalg. Fra 1971 til 2000 økte forekomsten av overvekt i USA fra 14,5 % til 30,9 %. I samme periode økte det gjennomsnittlige kaloriinntaket. For kvinner var den gjennomsnittlige økningen 335 kalorier per dag (1542 kalorier i 1971 og 1877 kalorier i 2004), mens for menn var den gjennomsnittlige økningen 168 kalorier per dag (2450 kalorier i 1971 og 2618 kalorier i 2004). De fleste av disse ekstra kaloriene kom fra en økning i karbohydratforbruk. Hovedkilden til disse ekstra karbohydratene er søtet drikke som nå utgjør nesten 25 % av daglige kalorier hos unge voksne i Amerika. Forbruket av sukret drikke antas å bidra til den økende forekomsten av fedme.Etter hvert som forbruket av energirik fast-food øker, blir sammenhengen mellom fast-food og fedme stadig mer bekymringsfull. I USA ble forbruket av fast-food tredoblet, og kaloriinntaket fra disse måltidene firedoblet mellom 1977 og 1995.Landbrukspolitikk og landbruksteknikker i USA og Europa har ført til lavere matvarepriser. I USA har subsidiering av mais, soya, hvete og ris gjort de viktigste kildene til bearbeidet mat billig i forhold til frukt og grønnsaker.Svært overvektige mennesker under-rapporterer konsekvent sitt matforbruk i forhold til mennesker med normal vekt. Dette støttes både av tester av mennesker utført i et kalorimeter-rom, og ved direkte observasjon.
=== Stillesittende livsstil ===
En stillesittende livsstil spiller en betydelig rolle for fedme. I hele verden har det vært en stor dreining mot mindre fysisk krevende arbeid, og i dag får minst 60 % av verdens befolkning for lite mosjon. Dette skyldes i hovedsak økt bruk av mekanisert transport og en større forekomst av arbeidsbesparende teknologi i hjemmet. Hos barn synes det å være nedgang i fysisk aktivitet på grunn av mindre gåing og fysisk fostring. Globale trender i fysisk aktivitet på fritiden er mindre klare. Verdens helseorganisasjon antyder at mennesker verden over er mindre involvert i aktive rekreasjonsaktiviteter, mens en studie fra Finland fant en økning, og en studie fra USA fant at fysisk aktivitet på fritiden ikke har endret seg vesentlig.Hos både barn og voksne er det en sammenheng mellom tid tilbragt foran TV-en og risiko for fedme. I en meta-analyse fra 2008 fant 63 av 73 studier (86 %) en økt forekomst av fedme i barndommen ved økt medieeksponering. Fedmeforekomst økte proporsjonalt med tiden tilbragt foran TV.
=== Genetikk ===
Som mange andre medisinske tilstander, er fedme et resultat av et samspill mellom genetiske og miljømessige faktorer. Polymorfier i ulike gener som kontrollerer appetitten og stoffskiftet disponerer for fedme når nok kalorier er til stede. Fra og med 2006 har mer enn 41 av disse stedene på genene vært knyttet til utviklingen av fedme når miljøet er gunstig for det. Andelen av fedme som kan tilskrives genetikk varierer, avhengig av populasjonen som undersøkes, fra 6 % til 85 %.Fedme er en viktig del av flere syndromer, for eksempel Prader-Willi-syndrom, Bardet-Biedl-syndrom, Cohens syndrom og MOMO-syndrom. (Begrepet «non-syndromisk fedme» blir noen ganger brukt for å ekskludere disse tilstandene.) Hos personer med tidlig utviklet alvorlig fedme (definert av en debut før 10 års alder og kroppsmasseindeks mer enn tre standardavvik over normalen), har 7 % en ettpunkts DNA-mutasjon.Studier som har fokusert på arvelighetsmønstre heller enn på spesifikke gener, har funnet at 80 % av barna til to overvektige foreldre var overvektige, i motsetning til mindre enn 10 % av barna til to foreldre som hadde normal vekt.En nøysomhetsgen-hypotese postulerer at visse etniske grupper kan være mer utsatt for fedme. Deres evne til å dra nytte av sjeldne perioder med overflod ved å lagre energi som fett ville være en fordel i tider med varierende mattilgang, og personer med større fettreserver vil ha større sannsynlighet for å overleve sult. Denne tendensen til å lagre fett ville derimot være mistilpasset i samfunn med stabil matvareforsyning. Dette er den antatte årsaken til at pima-indianerne, bosatt i en ørken, utviklet noen av de høyeste forekomstallene for fedme når de ble utsatt for en vestlig livsstil.
=== Somatisk og psykisk sykdom ===
Visse fysiske og psykiske lidelser, og medisiner som brukes til å behandle disse, kan øke risikoen for fedme. Fysiske sykdommer som øker fedmerisikoen, omfatter flere sjeldne genetiske syndromer (nevnt ovenfor), samt noen medfødte eller ervervede forhold: hypothyreose, Cushings syndrom, veksthormonmangel, og spiseforstyrrelser. Men fedme anses ikke som en psykisk lidelse og er derfor ikke oppført i DSM-IVR som en psykisk lidelse. Risikoen for overvekt og fedme er høyere hos pasienter med psykiske lidelser enn hos personer uten psykiske lidelser.Visse medisiner kan føre til vektøkning eller endringer i kroppssammensetning, og disse inkluderer insulin, sulfonylureaer, tiazolidindioner, atypiske antipsykotika, antidepressiva, steroider, visse antikonvulsiver (fenytoin og valproat), pizotifen og noen former for hormonell prevensjon.
=== Sosiale faktorer ===
Mens genetisk påvirkning er viktig for å forstå fedme, kan den ikke forklare dagens dramatiske økning i bestemte land eller globalt. Selv om det er akseptert at inntak av flere kalorier enn det som forbrennes fører til fedme på individuell basis, er årsaken til endringene på samfunnsnivå mye debattert. Det finnes en rekke teorier om årsaken til økningen av fedme, men de fleste tror at forklaringen er en kombinasjon av ulike faktorer.
Sammenhengen mellom sosial klasse og BMI varierer globalt. En systematisk oversikt fra 1989 fant at kvinner av høy sosial klasse i utviklede land hadde mindre sannsynlighet for å bli overvektige. Ingen signifikante forskjeller ble sett blant menn fra forskjellige sosiale klasser. I utviklingsland hadde både menn, kvinner og barn fra høye sosiale klasser høyere forekomst av fedme. En oppdatering av denne systematiske oversikten som ble utført i 2007 fant de samme forholdene, men de var svakere. Nedgangen i korrelasjonsstyrke ble ansett å skyldes effektene av globalisering. I utviklede land er nivåer av voksen fedme, og andelen av barn i tenårene som er overvektige, korrelert med inntektsforskjeller. Et lignende forhold er sett mellom statene i USA: flere voksne, selv i høyere sosiale klasser, er overvektige i stater med større inntektsforskjeller.Mange forklaringer har vært lagt frem for assosiasjoner mellom BMI og sosial klasse. Det er antatt at i utviklede land har rike råd til mer næringsrik mat, de er under større sosialt press for å forbli slanke, og de har flere muligheter til, og større forventninger om, å holde seg i fysisk form. I utviklingsland antas det at nok penger til mat, høyt energiforbruk med fysisk arbeid, og kulturelle verdier som favoriserer en større kroppsmasse, bidrar til de observerte mønstrene. Holdninger til overvekt blant mennesker som betyr noe i ens liv, kan også spille en rolle for fedme. En sammenheng i BMI-endringer over tid har blitt funnet blant venner, søsken, og ektefeller. Stress og opplevd lav sosial status synes å øke risikoen for fedme.Røyking har en betydelig effekt på en persons vekt. De som slutter å røyke, legger i løpet av ti år på seg gjennomsnittlig 4,4 kilo for menn og 5,0 kg for kvinner. Men endringer i utbredelsen av røyking har hatt liten effekt på den totale forekomsten av fedme.I USA er antall barn en person har knyttet til risikoen for fedme. En kvinnes risiko øker med 7 % per barn, mens en manns risiko øker med 4 % per barn. Dette kan delvis forklares med det faktum at det å ha barn, fører til nedgang i fysisk aktivitet hos vestlige foreldre.I utviklingsland spiller urbaniseringen en rolle i å øke forekomsten av fedme. I Kina er de samlede tallene for fedme under 5 %, men i enkelte byer er forekomsten av fedme større enn 20 %.Underernæring tidlig i livet er antatt å spille en rolle i den økende forekomsten av fedme i den tredje verden. Endokrine endringer som oppstår i perioder med underernæring, kan fremme lagring av fett når mer kalorier blir tilgjengelige.
=== Smittestoffer ===
Studiet av effekten av smittsomme sykdommer på stoffskiftet er fortsatt i en tidlig fase. Tarmflora har vist seg å variere mellom magre og overvektige mennesker. Det er en indikasjon på at tarmfloraen hos overvektige og magre enkeltpersoner kan påvirke det metabolske potensialet. Denne tilsynelatende endringen av det metabolske potensialet antas å gi større kapasitet til å høste energi, noe som bidrar til fedme. Om disse forskjellene er den direkte årsaken eller resultatet av fedme, har ennå ikke blitt utvetydig dokumentert.En forbindelse mellom virus og fedme har blitt funnet hos mennesker og flere forskjellige dyrearter. I hvilken grad disse assosiasjonene kan ha bidratt til den økende frekvensen av fedme er ennå ikke dokumentert.
== Patofysiologi ==
Forskeren Jeffrey Flier har oppsummert de mange mulige patofysiologiske mekanismene involvert i utvikling og vedlikehold av fedme. Dette forskningsfeltet hadde vært nesten urørt frem til leptin ble oppdaget i 1994. Siden denne oppdagelsen har mange andre hormonelle mekanismer som påvirker reguleringen av appetitt, matinntak, lagringsmønstre for fettvev og utvikling av insulinresistens blitt klarlagt. Siden oppdagelsen av leptin har ghrelin, insulin, orexin, 3-36 PYY, cholecystokinin, adiponektin og mange andre stoffer blitt studert. Adipokiner er mediatorer som produseres av fettvev. De er antatt å modifisere mange fedme-relaterte sykdommer.
Leptin og ghrelin anses å være komplementære i innvirkning på appetitt. Ghrelin produseres av magen og modulerer kortsiktig appetittkontroll (det vil si å spise når magen er tom og å stoppe når magen er full). Leptin er produsert av fettvev for å signalisere lagrede fettreserver i kroppen, og det styrer langsiktig appetittkontroll (det vil si å spise mer når det er lite lagret fett og mindre når mye fett er lagret). Selv om administrering av leptin kan være effektivt i en liten undergruppe av overvektige personer som mangler leptin, er de fleste svært overvektige personer antatt å være leptinresistente og har blitt funnet å ha høye nivåer av leptin. Forskerne mener denne resistensen delvis forklarer hvorfor administrasjon av leptin ikke har vist seg å være effektivt for å undertrykke appetitten hos de fleste svært overvektige mennesker.Selv om leptin og ghrelin blir produsert perifert, kontrollerer de appetitten gjennom sine virkninger på sentralnervesystemet. Disse og andre appetitt-relaterte hormoner virker på hypothalamus, en region av hjernen som er viktig for regulering av matinntak og energiforbruk.
== Behandling ==
Den viktigste behandlingen for fedme består av slanking og fysisk trening. Slankekurer kan gi vekttap på kort sikt, men å holde denne vekten kan være et problem, og det krever ofte at mosjon og et lavere kaloriinntak blir en permanent del av ens livsstil. Suksessratene for vedlikehold av langsiktig vekttap er lave og varierer mellom 2 og 20 %. I en mer strukturert setting, klarte imidlertid 67 % som hadde tatt av mer enn 10 % av kroppsmassen, å opprettholde eller å gå videre ned i vekt ett år senere. Et gjennomsnittlig opprettholdt vekttap på mer enn 3 kg eller 3 % av total kroppsmasse kunne opprettholdes i fem år.Noen studier har funnet betydelig lavere dødelighet i visse populasjoner med vekttap. I en prospektiv studie av overvektige kvinner med fedmerelaterte sykdommer, var tilsiktet vekttap assosiert med en 20 % reduksjon i dødelighet. Blant overvektige kvinner uten fedmerelaterte sykdommer var et vekttap på mer enn 9 kg assosiert med en 25 % reduksjon i dødelighet. En fersk systematisk oversikt konkluderte med at enkelte undergrupper, som de med type 2 diabetes og kvinner, viser langsiktige fordeler i totaldødelighet, mens resultatene for menn ikke synes å bli bedre med vekttap. En senere studie har funnet fordeler i forhold til dødelighet ved bevisst vekttap hos dem som har alvorlig overvekt.
=== Slanking ===
Dietter for å fremme vekttap er vanligvis delt inn i fire kategorier: lite fett, lite karbohydrat, lav-kalori og svært lav kalori. En meta-analyse av seks randomiserte kontrollerte studier fant ingen forskjell mellom tre av de viktigste typene kosthold (lav kalori, lite karbohydrater, og lite fett), med et 2-4 kilo vekttap i alle studier.Svært lav kalori-diett gir 200–800 kcal / dag, opprettholder proteininntaket, men begrenser kalorier fra både fett og karbohydrater. Disse diettene utsetter kroppen for sult og gir et gjennomsnittlig ukentlig vekttap på 1,5 til 2,5 kilo. Disse diettene er ikke anbefalt for generell bruk ettersom de er forbundet med negative bivirkninger som tap av muskelmasse, økt risiko for gikt og elektrolyttubalanse. Folk som prøver disse diettene må overvåkes nøye av en lege for å unngå komplikasjoner.
=== Mosjon ===
Muskler bruker energi både fra fett og glykogen når de arbeider. Fordi muskulaturen i beina er svært stor regnes gåing, løping og sykling som de mest effektive treningsmetodene for å redusere kroppsfett. Trening påvirker makronæringsstoff-balansen. Under moderat trening, som tilsvarer en rask spasertur, er det et skifte til økt bruk av fett som drivstoff. For å opprettholde helsen anbefaler American Heart Association minimum 30 minutter med moderat trening minst fem dager i uken.En meta-analyse av 43 randomiserte kontrollerte studier ved Cochrane-samarbeidet viste at trening alene førte til begrenset vekttap. Trening i kombinasjon med slanking resulterte imidlertid i 1 kilo større vekttap enn slanking alene. Et vekttap på 1,5 kilo ble observert med en større grad av trening. Selv om trening bare har beskjeden effekt i den generelle befolkningen, er det funnet en dose-respons-kurve, og veldig intens trening kan føre til betydelig vekttap. I løpet av 20 uker med grunnleggende militær trening uten kostholdsrestriksjoner, gikk overvektige militære rekrutter ned 12,5 kg. Høye nivåer av fysisk aktivitet synes å være nødvendig for å opprettholde vekttapet. En skritteller kan være nyttig for motivasjon. I løpet av gjennomsnittlig 18-ukers bruk av skritteller økte fysisk aktivitet med 27 %, noe som resulterte i at BMI ble redusert med 0,38.Skilt som oppfordrer til å gå i trapper i stedet for å ta heis, har vist seg å være effektive i å øke fysisk aktivitet i en befolkning. Det samme gjelder andre typer kampanjer.
=== Vekttapsprogrammer ===
Vekttapsprogrammer fremmer ofte livsstilsendringer og kostholdsendring. Dette kan innebære å spise mindre porsjoner, kutte ned på visse typer mat, og gjøre en bevisst innsats for å trene mer. Disse programmene gjør det også mulig for folk å få kontakt med en gruppe andre som forsøker å gå ned i vekt, i håp om at deltakerne vil danne gjensidig motiverende og oppmuntrende relasjoner. Disse synes å gi beskjedne vekttap (2,9 kg mer enn slanking på egen hånd, og 0,2 kg over en to års periode). Internett-baserte programmer ser ut til å være ineffektive. Den kinesiske regjeringen har innført en rekke «fettgårder» der overvektige barn går for forsterket trening, og Kina har vedtatt en lov som krever at elevene trener eller driver med idrett en time om dagen på skolen.
=== Medisinering ===
Fem legemidler har (pr januar 2017) vist en langsiktig effekt: orlistat, lorcaserin, liraglutide, ferentin/topiramat (ferentin og topiramat) og Bupropion-naltrekson (naltrekson og bupropion). Effekten etter ett års bruk varierer fra 3,0 til 6,7 kg bedre enn placebomidler.Orlistat fører til en redusert forekomst av diabetes og har en effekt på kolesterol. Det er imidlertid lite informasjon om hvordan disse stoffene påvirker langsiktige komplikasjoner eller utfall av fedme. I 2010 uttrykte amerikanske helsemyndigheter (FDA) bekymring for at sibutramin øker risikoen for hjerteinfarkt og slag hos pasienter med tidligere kardiovaskulær sykdom.Det finnes en rekke mindre vanlige medisiner. Noen er bare godkjent for kortvarig bruk, andre er brukt for andre tilstander enn de er godkjent for og atter andre brukes ulovlig. De fleste er appetittdempende midler som virker på en eller flere nevrotransmittere. Rekombinant humant leptin er svært effektivt for personer med fedme på grunn av medfødt fullstendig leptinmangel ved at det reduserer energiinntaket og muligens øker energiforbruket. Denne tilstanden er imidlertid sjelden, og denne behandlingen er ikke effektiv til å indusere vekttap hos de fleste personer med fedme. Det forskes nå for å fastslå om leptin er nyttig for å vedlikeholde vekttap.Nytten av visse legemidler avhenger av tilstedeværende komorbiditet. Metformin (Glucophage) foretrekkes for overvektige diabetikere da det kan føre til mildt vekttap i forhold til sulfonylureaer eller insulin. Tiazolidindioner kan føre til vektøkning, men minker sentral fedme. Diabetikere oppnår også beskjedne vekttap med fluoksetin, orlistat og sibutramin over 12-57 uker. Foreløpig dokumentasjon har imidlertid påvist høyere antall kardiovaskulære hendelser hos personer som tar sibutramin versus kontrollgruppen (11,4 % vs 10,0 %). De langsiktige helsemessige fordelene av disse behandlingene er fortsatt uklare.Fenfluramin og dexfenfluramin ble trukket tilbake fra markedet i 1997, mens efedrin ble fjernet fra markedet i 2004. Deksamfetaminer er ikke godkjent av amerikanske helsemyndigheter for behandling av fedme på grunn av bekymringer om avhengighet. Bruken av disse legemidlene anbefales ikke på grunn av potensielle bivirkninger.
=== Kirurgi ===
Fedmekirurgi er bruk av kirurgiske inngrep i behandling av fedme. Siden enhver operasjon kan føre til komplikasjoner, er kirurgi kun anbefalt for alvorlig overvektige personer (BMI> 40) som ikke har gått ned i vekt etter kostendringer og farmakologisk behandling. De to vanligste metodene ved fedmekirurgi er å redusere volumet av magen (for eksempel ved justerbart gastrisk bånd og gastroplasti med vertikale bånd), som gir en tidligere følelse av metthet, og reduksjon av tarmens lengde (gastrisk bypass-kirurgi) som direkte reduserer absorpsjonen. Båndkirurgi er reversibel, mens tarmforkortende kirurgi ikke er det. Noen prosedyrer kan utføres laparoskopisk. Komplikasjoner fra fedmekirurgi er hyppige.Kirurgi for alvorlig fedme er assosiert med langvarig vekttap og redusert total dødelighet. En studie fant et vekttap på mellom 14 % og 25 % (avhengig av type inngrep utført) over 10 år, og en 29 % reduksjon i totaldødelighet sammenlignet med standard vekttapstiltak. En markert reduksjon i risikoen for diabetes mellitus, hjerte- og karsykdommer og kreft har også blitt funnet etter fedmekirurgi. Markert vekttap inntreffer de første månedene etter operasjonen, og tapet er vedvarende på lang sikt. I en studie var det en uforklarlig økning i dødsfall av ulykker og selvmord, men dette oppveide ikke fordelen i forhold til sykdomsforebygging. Når de to viktigste teknikkene er sammenlignet, er bypass-prosedyrer i magesekken funnet å føre til 30 % mer vekttap enn bånd-prosedyrer ett år etter operasjonen.Effekten av fettsuging på fedme er mindre godt dokumentert. Noen små studier viser fordeler, mens andre ikke gjør det. En behandling som omfatter plassering av en ballong i magesekken via gastroskopi, har vist seg lovende. En type ballong førte til et vekttap på 5,7 BMI-enheter over 6 måneder eller 14,7 kg. Gjenvinning av den tapte vekten er imidlertid vanlig etter fjerning av ballongen, og 4,2 % av pasientene ble intolerante av ballongen.
=== Kliniske protokoller ===
Store deler av den vestlige verden har skapt kliniske retningslinjer i et forsøk på å håndtere økende forekomst av fedme. Australia, Canada, EU, USA og Norge har alle publisert uttalelser siden 2004.
I en retningslinje for klinisk praksis fra «American College of Physicians» gis følgende fem anbefalinger:
Personer med en BMI på over 30 bør informeres om kosthold, trening og andre relevante atferdsmessige intervensjoner, og sette et realistisk mål for vekttap.
Dersom disse målene ikke er nådd, kan farmakoterapi tilbys. Personen må være informert om muligheten for bivirkninger og mangelen på langsiktig sikkerhet og effektdata.
Medikamentell behandling kan bestå av sibutramin, orlistat, fentermin, dietylpropion, fluoksetin og bupropion. For mer alvorlige tilfeller av fedme kan sterkere stoffer som amfetamin og metamfetamin brukes på selektiv basis. Det er ikke tilstrekkelig dokumentasjon til å anbefale sertralin, topiramat eller zonisamid.
Hos personer med en BMI over 40 som ikke klarer å nå sine vekttapsmål (med eller uten medisiner), og som utvikler fedme-relaterte komplikasjoner, kan henvisning for fedmekirurgi være indisert. Personen må være oppmerksom på mulige komplikasjoner.
De som krever fedmekirurgi, bør henvises til sentre med høyt volum, fordi kirurger som ofte utfører disse prosedyrene har færre komplikasjoner.En retningslinje for klinisk praksis fra US Preventive Services Task Force (USPSTF) konkluderte med at dokumentasjonen er utilstrekkelig til å anbefale for eller mot rutinemessig atferdsterapi for å fremme et sunt kosthold for uselekterte personer i primærhelsetjeneste-settinger, men at intensiv rådgivning om kosthold er anbefalt for dem med hyperlipidemi og andre kjente risikofaktorer for hjerte-og kostholdsrelaterte kroniske sykdommer. Intensiv veiledning kan gis av primærleger eller ved henvisning til andre spesialister, slik som ernæringseksperter eller dietetikere.Canada utviklet og publiserte retningslinjer for evidensbasert praksis i 2006. Retningslinjene tar for seg forebygging og behandling av fedme både hos den enkelte og i den generelle befolkningen (både barn og voksne). EU publiserte kliniske retningslinjer i 2008 i et forsøk på å håndtere den økende forekomsten av fedme i Europa. Australia publiserte retningslinjer for praksis i 2004.
== Epidemiologi ==
Før det 20. århundre var fedme sjeldent; først i 1997 anerkjente WHO formelt fedme som en global epidemi. WHO anslo i 2005 at minst 400 millioner voksne (9,8 %) er overvektige, med høyere andel blant kvinner enn blant menn. Andelen overvektige øker også med alder minst opp til 50 eller 60 år. Alvorlig overvekt øker i USA, Australia og Canada raskere enn den generelle hyppigheten av fedme.Andelen overvektige øker over hele verden og påvirker nå både utviklede og utviklingsland. Disse økningene har vært mest dramatisk i urbane miljøer. Den eneste gjenværende delen av verden der fedme ikke er vanlig, er Afrika sør for Sahara.
== Folkehelse ==
Verdens helseorganisasjon (WHO) spår at overvekt og fedme snart kan erstatte mer tradisjonelle folkehelsebekymringer som underernæring og smittsomme sykdommer som den viktigste årsaken til dårlig helse. Fedme er et offentlig helsepolitisk problem på grunn av utbredelse, kostnader og helseeffekter. Folkehelsearbeidet søker å forstå og korrigere miljømessige faktorer ansvarlige for den økende utbredelsen av fedme i befolkningen. Løsningsforsøk ser på endring av de faktorene som forårsaker overflødig kaloriforbruk og hemmer fysisk aktivitet. Arbeidet omfatter programmer med gratis måltider i skolen, direkte begrensning av markedsføring av usunn mat rettet mot barn, og redusert tilgang på sukkerholdig drikke i skolen. Ved byplanlegging har det vært arbeidet for å øke tilgang til parker og utvikle gangveier.Mange land og grupper har publisert rapporter knyttet til fedme.
I 2004 utga britiske Royal College of Physicians, Faculty of Public Health og Royal College of Pediatrics and Child Health rapporten «Storing up Problems», som fremhevet det økende problemet med fedme i Storbritannia. I 2006 utga britiske National Institute for Health and Clinical Excellence (NICE) en retningslinje for diagnostisering og behandling av fedme, samt implikasjoner for organisasjoner utenfor helsevesenet, som for eksempel kommuner.I USA arbeider organisasjoner som Bill Clinton Foundations «Alliance for a Healthier Generation and Action for Healthy Kids» for å bekjempe fedme blant barn.
== Økonomiske konsekvenser ==
I tillegg til helseeffektene, fører overvekt til mange problemer, inkludert ulemper i sysselsettingen og økte kostnader for bedriftene. Disse effektene merkes av alle nivåer i samfunnet fra enkeltpersoner til bedrifter og myndigheter. I Norge er det anslått at overvekt årlig koster det norske helsevesenet om lag 68 milliarder kroner.Fedme kan føre til sosial stigmatisering og ulemper i arbeidslivet. Sammenlignet med sine normalvektige kolleger, har overvektige arbeidstakere i gjennomsnitt høyere fravær fra jobb og sykemelder seg mer, og de øker dermed kostnadene for arbeidsgivere og senker produktiviteten.
== Historie og kultur ==
=== Historiske trender ===
Grekerne var de første til å anerkjenne fedme som en sykdom. Hippokrates skrev at «Korpulens er ikke bare en sykdom i seg selv, men et varsel om andre». Den indiske kirurgen Sushruta (6. århundre f.Kr.) knyttet fedme til diabetes og hjertelidelser. Han anbefalte fysisk arbeid for å hjelpe til å kurere det og dets bivirkninger.
I mesteparten av menneskets historie har folk slitt med mangel på mat. Fedme har historisk vært sett på som et tegn på rikdom og velstand. Det var vanlig blant høytstående tjenestemenn i Europa i middelalderen og renessansen så vel som i gamle østasiatiske sivilisasjoner.Med utbruddet av den industrielle revolusjonen innså man at nasjoners militære og økonomiske makt var avhengig av både kroppsstørrelsen og -styrken til deres soldater og arbeidere. Å øke gjennomsnittlig kroppsmasseindeks fra det som nå anses undervektig til det som nå er normalområdet, spilte en betydelig rolle i utviklingen av industrialiserte samfunn. Både høyde og vekt økte gjennom det 19. århundre i den utviklede verden. I løpet av det 20. århundre, ettersom populasjoner nådde sitt genetiske potensial for høyde, begynte vekt å øke mye mer enn høyde, noe som resulterte i fedme. I 1950 hadde velstandsvekst i den utviklede verden redusert barnedødeligheten, men ettersom kroppsvekten økte, ble hjerte- og nyresykdommer vanligere.
I løpet av denne perioden skjønte forsikringsselskaper sammenhengen mellom vekt og levealder og økte premien for overvektige.Mange kulturer gjennom historien har sett på overvekt som resultat av en karakterbrist. Den overvektige i gresk komedie var en storeter og gjenstand for spott. I kristen tid ble maten sett på som en inngangsport til syndene dovenskap og begjær. I moderne vestlig kultur er overvekt ofte sett på som lite attraktivt, og fedme er vanligvis forbundet med ulike negative stereotypier. Fedme er igjen en årsak til diskriminering.Offentlige oppfatninger i vestlige samfunn om sunn kroppsvekt avviker fra oppfatninger om ideell vekt - og begge oppfatninger har endret seg siden begynnelsen av det 20. århundre. Vekten som er sett på som et ideal er blitt lavere siden 1920-tallet. Dette illustreres av det faktum at den gjennomsnittlige høyden på vinnerne av Miss America-konkurransen økte med 2 % fra 1922 til 1999, mens deres gjennomsnittlige vekt avtok med 12 %. På den annen side har folks synspunkter om sunn vekt endret seg i motsatt retning. I Storbritannia var vekten som får mennesker til å betrakte seg selv som overvektige, signifikant høyere i 2007 enn i 1999. Disse endringene antas å skyldes økende forekomst av fedme som fører til økt aksept for ekstra kroppsfett som normalt.Fedme er fortsatt sett på som et tegn på rikdom og velvære i mange deler av Afrika. Dette har blitt vanligere etter at HIV-epidemien begynte.
=== Kunst ===
De første skulpturelle fremstillinger av menneskekroppen for 20 000-35 000 år siden avbilder overvektige kvinner. Noen mener disse Venus-figurene understreker fruktbarhet, mens andre mener de representerer «kjøttfylde» i folk på den tiden. Korpulens er imidlertid fraværende i både gresk og romersk kunst, trolig i tråd med deres idealer om moderasjon. Dette fortsatte gjennom store deler av kristen europeisk historie, der bare de med lav sosioøkonomisk status blir avbildet som overvektige.Under renessansen begynte noen i overklassen å briske seg med sin store størrelse. Dette kan sees i portrettene av Henrik den VIII og Alessandro del Borro. Rubens (1577–1640) avbildet jevnlig fyldige kvinner i bildene sine, og herfra stammer begrepet rubensk. Disse kvinnene beholdt imidlertid «timeglassformen». I løpet av det 19. århundre endret synet på fedme seg i den vestlige verden. Etter århundrer der fedme var synonymt med velstand og sosial status, begynte slankhet å bli sett som ønskelig standard.
=== Størrelsesaksept og fedmekontroversen ===
Hovedmålet til fettaksept-bevegelsen er å redusere diskriminering mot mennesker som er overvektige. Enkelte i bevegelsen forsøker også å utfordre det etablerte forholdet mellom fedme og negative helsemessige konsekvenser. Det finnes en rekke organisasjoner som fremmer aksept av fedme. De har blitt mer betydningsfulle i siste halvdel av det 20. århundre.International Size Acceptance Association (ISAA) er en ikke-statlig organisasjon som ble grunnlagt i 1997. Den har en global orientering og beskriver sin misjon som å fremme størrelsesaksept og bidra til å få slutt på vektbasert diskriminering.Flere bøker som The Diet Myth av Paul Campos hevder at helserisikoen ved fedme stort sett er udokumentert, og det virkelige problemet er det sosiale stigma mot overvektige. Tilsvarende hevder The Obesity Epidemic av Michael Gard at fedme er en moralsk og ideologisk konstruksjon mer enn et helseproblem.
== Fedme hos barn ==
Den sunne BMI varierer med alder og kjønn på barnet. Fedme hos barn og unge er definert som en BMI større enn 95-persentilen. Referansedataene disse persentilene er basert på er fra årene 1963 til 1994, og har derfor ikke blitt påvirket av den senere tids økning i forekomst av fedme.Overvekt hos barn har nådd epidemiske proporsjoner i det 21. århundre med stigende forekomst i både utviklede- og utviklingsland. Forekomst av fedme blant kanadiske gutter har økt fra 11 % i 1980 til over 30 % i 1990, mens det i samme periode økte fra 4 til 14 % blant brasilianske barn. Som hos voksne bidrar mange ulike faktorer til den økende utbredelsen av fedme hos barn. Endret kosthold og synkende fysisk aktivitet antas å være de to viktigste årsakene til den siste økningen i forekomst.Siden fedme hos barn ofte fortsetter i voksen alder og er assosiert med en rekke kroniske sykdommer, blir overvektige barn ofte testet for hypertensjon, diabetes hyperlipidemi og fettlever. Behandlinger som brukes for barn er primært livsstilsintervensjoner og atferdsmessige teknikker.
== Fedme hos dyr ==
Fedme hos kjæledyr er vanlig i mange land. Forekomst av overvekt hos hund i USA varierer fra 23 % til 41 %. Ca 5,1 % er svært overvektige. Forekomst av alvorlig overvekt hos katter var noe høyere på 6,4 %. I Australia har forekomst av fedme blant hunder i en veterinær-setting blitt funnet å være 7,6 %. Risikoen for fedme hos hund er knyttet til hvorvidt deres eiere er overvektige, men det er ingen tilsvarende sammenheng mellom katter og deres eiere.
== Se også ==
Slanking
== Referanser ==
== Litteratur ==
Fumento, Michael (1997). The Fat of the Land: Our Health Crises and How Overweight Americans can Help Themselves. New York: Penguin Books. ISBN 0-140261443.
Jebb S. og Wells J. Measuring body composition in adults and children. In: Peter G. Kopelman, Ian D. Caterson, Michael J. Stock, William H. Dietz (2005). Clinical obesity in adults and children: In Adults and Children. Blackwell Publishing. s. 12–28. ISBN 140-511672-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Keller, Kathleen (2008). Encyclopedia of Obesity. Thousand Oaks, Calif: Sage Publications, Inc. ISBN 1-4129-5238-7.
Kolata, Gina (2007). Rethinking Thin: The new science of weight loss – and the myths and realities of dieting. Picador. ISBN 0-312-42785-9.
Kopelman, Peter G. (2005). Clinical obesity in adults and children: In Adults and Children. Blackwell Publishing. s. 493. ISBN 140-511672-2.
Kopelman P., Caterson I. An overview of obesity management. In: Peter G. Kopelman, Ian D. Caterson, Michael J. Stock, William H. Dietz (2005). Clinical obesity in adults and children: In Adults and Children. Blackwell Publishing. s. 319–326. ISBN 140-511672-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Levy-Navarro, Elena (2008). The Culture of Obesity in Early and Late Modernity. Palgrave Macmillan. ISBN 0230601235.
National Heart, Lung, and Blood Institute (NHLBI) (1998). Clinical Guidelines on the Identification, Evaluation, and Treatment of Overweight and Obesity in Adults (PDF). International Medical Publishing, Inc. ISBN 1-58808-002-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
«Obesity: guidance on the prevention, identification, assessment and management of overweight and obesity in adults and children» (pdf). National Institute for Health and Clinical Excellence(NICE). National Health Services (NHS). 2006. Besøkt 8. april 2009.
Pool, Robert (2001). Fat: Fighting the Obesity Epidemic. Oxford, UK: Oxford University Press. ISBN 0-19-511853-7.
Puhl R., Henderson K., og Brownell K. Social consequences of obesity. In: Peter G. Kopelman, Ian D. Caterson, Michael J. Stock, William H. Dietz (2005). Clinical obesity in adults and children: In Adults and Children. Blackwell Publishing. s. 29–45. ISBN 140-511672-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Seidell JC. Epidemiology — definition and classification of obesity. In: Peter G. Kopelman, Ian D. Caterson, Michael J. Stock, William H. Dietz (2005). Clinical obesity in adults and children: In Adults and Children. Blackwell Publishing. s. 3–11. ISBN 140-511672-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
World Health Organization (WHO) (2000). Technical report series 894: Obesity: Preventing and managing the global epidemic. (PDF). Geneva: World Health Organization. ISBN 92-4-120894-5. Arkivert fra originalen (PDF) 1. mai 2015. Arkivert 1. mai 2015 hos Wayback Machine.
== Eksterne lenker ==
Artikler om Fedmekirurgi i Tidsskrift for Den norske legeforening
Overvekt i oppslagsverket BMJ Best Practice
Overvekt – hvordan gå ned i vekt; Helsebiblioteket.no
Obesity; WHO – Verdens helseorganisasjon
Diet, Nutrition and the prevention of chronic diseases (including obesity) by a Joint WHO/FAO Expert consultation (2003).
|
|ICD9 =
| 2,316 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Styliani_Tsikouna
|
2023-02-04
|
Styliani Tsikouna
|
['Kategori:Alumni fra University of Texas at El Paso', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Fødsler 19. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Greske diskoskastere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Evvia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Styliani «Stella» Tsikouna (gresk: Στυλιανή "Στέλλα" Τσικούνα, også skrevet Stiliani Tsikouna; født 19. oktober 1972 i Khalkis) er en gresk diskoskaster. Hun ble nummer fem under OL i Sydney 2000.
Hennes karrierebeste resultat er 65,25 meter, fra et stevne i Heraklion, i mai 2004. Resultatet rankerer henne som nummer tre blant greske diskoskastere gjennom tidene, bak Ekaterini Voggoli and Anastasia Kelesidou. Etter endt karriere har hun fått stilling i den greske marinen.Under OL på hjemmebane i 2004 hadde hun 9. beste resultat i kvalifiseringen (61,72 meter), men klarte ikke å følge opp i finalen. Der åpnet hun med 59,48, og kom ikke lenger. Det gav henne en 11.-plass.
|
Styliani «Stella» Tsikouna (gresk: Στυλιανή "Στέλλα" Τσικούνα, også skrevet Stiliani Tsikouna; født 19. oktober 1972 i Khalkis) er en gresk diskoskaster. Hun ble nummer fem under OL i Sydney 2000.
Hennes karrierebeste resultat er 65,25 meter, fra et stevne i Heraklion, i mai 2004. Resultatet rankerer henne som nummer tre blant greske diskoskastere gjennom tidene, bak Ekaterini Voggoli and Anastasia Kelesidou. Etter endt karriere har hun fått stilling i den greske marinen.Under OL på hjemmebane i 2004 hadde hun 9. beste resultat i kvalifiseringen (61,72 meter), men klarte ikke å følge opp i finalen. Der åpnet hun med 59,48, og kom ikke lenger. Det gav henne en 11.-plass.
== Internasjonale mesterskap ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Styliani Tsikouna – Olympics.com
(en) Styliani Tsikouna – Olympic.org
(en) Styliani Tsikouna – Olympedia
(en) Styliani Tsikouna – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Styliani Tsikouna – World Athletics
olympionikes.gr: Utøverprofil fra Assosiation of Hellenic Olympic winners
|
Styliani «Stella» Tsikouna (gresk: Στυλιανή "Στέλλα" Τσικούνα, også skrevet Stiliani Tsikouna; født 19. oktober 1972 i Khalkis) er en gresk diskoskaster.
| 2,317 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fruktbarhetsreligion
|
2023-02-04
|
Fruktbarhetsreligion
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Religion']
|
Fruktbarhetsreligion er et begrep som har blitt benyttet som analytisk term av religionshistorikere og teologer for å betegne religiøse ritualer og forestillinger som kretser rundt tilvekst på marker og i dyrebudskap, og barnefødsler.
Ritualer knyttet til fruktbarhet er vel kjent i alle verdensdeler. I den eldre religionshistorie representert ved James Frazer og andre, ble ofte jødisk og kristen religion stilt opp mot fruktbarhetsreligionene. Man hevdet at den jødiske og kristne religion var monoteistiske og fruktbarhetsreligionene var polyteistiske. I nyere religionshistorisk forskning har man i stor grad gått bort fra dette, ettersom det finnes vesentlige momenter av fruktbarhetstenkning også i jødisk og kristen tenkning.
De typiske fruktbarhetsguddommer i det gamle Egypt var Khnum (fremstilt med geitehode), Sobek (fremstilt med krokodillehode) og Min (fremstilt som med ereksjon, gjerne sammen med bilder av korn). Men også flere andre guder som Osiris, Isis og Ptah kjennetegnes vesentlig ved deres kraft til gjenfødelse og til å skape liv. På lignende måte gjaldt de babylonske guddommene Inanna, Am-aharus og Ishtar. I Syria var Ba'al, Adonis og Tammuz, og i en periode den filistinske guddommen Dagon typiske fruktbarhetsguddommer. I gresk mytologi hadde Pan, Hera og Afrodite slike roller. I norrøn religion har Frøy, og Frøya vært særlig knyttet til fruktbarhet, og deres kult har sannsynligvis vært viktigere enn det man kan se i våre skriftlige kilder.
Selv om noen guder særlig har vært knyttet til en fruktbarhetsreligion, betyr ikke dette at disse gudene eksklusivt har denne rollen. Gudene tilhører oftere folkeslag og steder, og tar på seg ulike roller alt etter situasjonen, så den samme gud kan være krigsgud, fruktbarhetsgud og gud for lærdom. Den samme guden kan også finnes i flere ulike varianter med noe ulik personlighet, som for eksempel Istar fra Ninive og Istar fra Arbela.
Det er typisk at man feirer en årlig fest for naturguddommer på de stedene hvor det er templer for disse gudene. Det er tydelig å se at de opprinnelige israelittiske festene som skildres i Det gamle testamente i hovedsak var landbruksfester (2 Mosebok 23:14-17; 34:18, 22-23; 3 Mosebok 23:23-32; 4 Mosebok 29:1-11; 5 Mosebok 16). Etterhvert utviklet de jødiske forfatterne av Det gamle testamente disse festene mer og mer til å minnes historiske hendelser, og på den måten å løsrive dem fra en syklisk historieforståelse, og å mer skape en lineær eller progressiv historieforståelse. På samme måte synes de eldre dionysiske festene i Hellas mer å ha vært knyttet til landbruk og fruktbarhet, for siden å mer gå over til å bli kulturbegivenheter med videre aspekt av mening.Noen arkeologer har tolket megalittmonumenter, hulemalerier, venusfigurer og hellerisninger som spor etter tidlig europeisk fruktbarhetsreligion. Men man har begrenset grunnlag til å vite hva slags funksjon disse fortidsminnene kan ha hatt.
|
Fruktbarhetsreligion er et begrep som har blitt benyttet som analytisk term av religionshistorikere og teologer for å betegne religiøse ritualer og forestillinger som kretser rundt tilvekst på marker og i dyrebudskap, og barnefødsler.
Ritualer knyttet til fruktbarhet er vel kjent i alle verdensdeler. I den eldre religionshistorie representert ved James Frazer og andre, ble ofte jødisk og kristen religion stilt opp mot fruktbarhetsreligionene. Man hevdet at den jødiske og kristne religion var monoteistiske og fruktbarhetsreligionene var polyteistiske. I nyere religionshistorisk forskning har man i stor grad gått bort fra dette, ettersom det finnes vesentlige momenter av fruktbarhetstenkning også i jødisk og kristen tenkning.
De typiske fruktbarhetsguddommer i det gamle Egypt var Khnum (fremstilt med geitehode), Sobek (fremstilt med krokodillehode) og Min (fremstilt som med ereksjon, gjerne sammen med bilder av korn). Men også flere andre guder som Osiris, Isis og Ptah kjennetegnes vesentlig ved deres kraft til gjenfødelse og til å skape liv. På lignende måte gjaldt de babylonske guddommene Inanna, Am-aharus og Ishtar. I Syria var Ba'al, Adonis og Tammuz, og i en periode den filistinske guddommen Dagon typiske fruktbarhetsguddommer. I gresk mytologi hadde Pan, Hera og Afrodite slike roller. I norrøn religion har Frøy, og Frøya vært særlig knyttet til fruktbarhet, og deres kult har sannsynligvis vært viktigere enn det man kan se i våre skriftlige kilder.
Selv om noen guder særlig har vært knyttet til en fruktbarhetsreligion, betyr ikke dette at disse gudene eksklusivt har denne rollen. Gudene tilhører oftere folkeslag og steder, og tar på seg ulike roller alt etter situasjonen, så den samme gud kan være krigsgud, fruktbarhetsgud og gud for lærdom. Den samme guden kan også finnes i flere ulike varianter med noe ulik personlighet, som for eksempel Istar fra Ninive og Istar fra Arbela.
Det er typisk at man feirer en årlig fest for naturguddommer på de stedene hvor det er templer for disse gudene. Det er tydelig å se at de opprinnelige israelittiske festene som skildres i Det gamle testamente i hovedsak var landbruksfester (2 Mosebok 23:14-17; 34:18, 22-23; 3 Mosebok 23:23-32; 4 Mosebok 29:1-11; 5 Mosebok 16). Etterhvert utviklet de jødiske forfatterne av Det gamle testamente disse festene mer og mer til å minnes historiske hendelser, og på den måten å løsrive dem fra en syklisk historieforståelse, og å mer skape en lineær eller progressiv historieforståelse. På samme måte synes de eldre dionysiske festene i Hellas mer å ha vært knyttet til landbruk og fruktbarhet, for siden å mer gå over til å bli kulturbegivenheter med videre aspekt av mening.Noen arkeologer har tolket megalittmonumenter, hulemalerier, venusfigurer og hellerisninger som spor etter tidlig europeisk fruktbarhetsreligion. Men man har begrenset grunnlag til å vite hva slags funksjon disse fortidsminnene kan ha hatt.
== Ritualer for tilvekst på marker og i dyrebuskap ==
Mange ritualer, særlig i såkalt primitiv religion fokuserer på å skape regn, og gi grøde. Her er kanskje særlig kjent de indianske regndanser, og de australske totemfestene. Fra det gamle testamentet har vi en beskrivelse av en slik regndans etter en tre års tørkeperiode i Israel. Forfatteren er negativ til dette ritualet, og det styrer beskrivelsen:
26 Så tok de den oksen han hadde gitt dem, stelte den til og ropte på Ba’al fra morgen til middag. «Svar oss, Ba’al!» sa de. Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte. Imens hinket de omkring det alteret de hadde reist. 27 Da det var blitt middag, begynte Elia å spotte dem og sa: «Rop høyere! Han er jo gud. Han er vel falt i tanker, eller han er gått avsides eller er ute på reise. Kanskje han sover og må våkne først.» 28 Så ropte de enda høyere og rispet seg med sverd og spyd, som de hadde for skikk, til blodet rant ned over dem. 29 Da det led over middag, kom de i profetisk henrykkelse. Slik holdt de på til den tid da grødeofferet blir båret fram. Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte og ingen som enste dem.
== Ritualer for graviditet og fødsel ==
Ritualer for graviditet og fødsel hadde, og har fremdeles en sentral plass i mange religioner. Ut fra formen av de gammeleuropeiske venusfigurene (se bildet) virker det sannsynlig at den kan ha representert graviditet og barnefødsel. Et klassisk studie over kvinner som oppsøker tradisjonell religion for å gjennomgå et isoma-ritual for å avhjelpe barnløshet er gitt i Victor Turners studie av Ndembu-stammen i Sentral-Afrika. I dette ritualet går kvinnen gjennom en prosess hvor hun først blir avkledd av den gamle ufruktbare tilstanden, for så å bli påkledd en ny og fruktbar tilstand. I 1 Samuelsbok kapittel 1 har vi også en beskrivelse av hvordan Hannah oppsøker tempelet og lover å dedikere barnet som prest for Jahve hvis hun skulle bli gravid. Denne løfteavleggelsen var også en rituell handling. Man kjenner fra babylonske og egyptiske kilder til flere tekster som inneholder bønner og besvergelser både for kvinner som ønsker å bli gravide, og kvinner som ber om beskyttelse og hjelp under fødselen. Her er et eksempel fra en bønn til Marduk, som synes å ha vært benyttet under selve fødselen:
Kvinnen med veer har vansker med å føde... Hun ligger i sitt blod som en helt etter et slag. Lyset i øynene hennes har slørnet, så hun ikke lenger kan se noe; hennes lepper er sammenpresset så hun ikke lenger kan snakke... Gråt dekker hennes munn, hennes ører hører ikke lenger... «Hjelp meg gjennom din besvergelse, nåderike Marduk! Hva slags forvirring! Jeg er omringet, bryt gjennom! Dra ut den forseglede, gudevesenet! Måtte menneskevesenet komme ut, og se det skinnende lyset!»
== Seksuelle ritualer ==
Forholdet mellom prostitusjon, religion og fruktbarhet har vært grunnlag for mye litteratur, både faglig og skjønnlitterær, men det er lite historisk materiale å bygge dette på. Det såkalte Hieros Gamos eller hierogami (Gresk: ιερός γάμος, ιερογαμία, hellig bryllup) opptok mange forskere i første halvdel av 20. århundre, og refererer til seksuelt samkvem mellom en mannlig gud og en gudinne, særlig når dette er blitt dramatisert i et symbolsk ritual hvor menneskelige deltagere representerer gudene. Slike ritualer er kjent bare fra ganske få kilder, som i det hellige bryllupet mellom en konge i en sumerisk bystat og overprestinnen av Inanna. Dette ritualet hadde ifølge noen forskere praktisk nytte. Vanlige mennesker benyttet denne anledningen til seksuelt samkvem mellom ektefeller, og på den måten koordinerte man barnefødsler til vinteren, da det var bedre tid til å ta seg av spedbarn.Det synes å ha vært en utstrakt praksis at prostitusjon ble utført i tilknytning til templer (se hovedartikkel: Tempelprostitusjon). Man har ofte tolket dette i retning av at seksualakten var del av et religiøst rituale. Det mangler forøvrig kilder som peker i denne retning, så det virker mer sannsynlig at templene organiserte dette av økonomiske hensyn. Det var også slik at kvinner som i en nødsituasjon hadde avgitt et løfte om å ofre til en guddom selv ikke hadde råd til å gjennomføre dette offeret. Den eneste enkle mulighet for mange kvinner til å tjene penger var ved prostitusjon. Den ofte siterte beretningen av Herodot om hvordan alle babylonske kvinner prostituerer seg en gang i livet beror følgelig på en feiltolkning. Herodot hadde selv aldri vært i Babylonia:
Det er en praksis blant disse folkene som er fullstendig skammelig: enhver kvinne som er fra landet må en gang i sitt liv gå og sette seg i Afroditetempelet og der gi seg selv til en fremmed mann. [...] Så snart kvinnen har tatt sin plass, kan hun ikke gå hjem før en mann har kastet en sølvmynt i fanget hennes, og tatt henne utenfor for å ligge med henne. Når han kaster mynten må mannen si: 'I navnet til gudinnen Mylitta' - som er det assyriske navnet for Afrodite. [...] Når hun har ligget med ham, er hennes plikt til gudinnen utført, og hun kan gå hjem.
== Se også ==
Tempelprostitusjon
Tantra
Hellig bryllup
== Referanser ==
|
right|thumb|250px|[[Venus fra Willendorf. Naturhistorische Museum i Wien.
| 2,318 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Mill%C3%A1n_de_la_Cogolla
|
2023-02-04
|
San Millán de la Cogolla
|
['Kategori:2°V', 'Kategori:42°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Katolske klostre', 'Kategori:Klostre i Spania', 'Kategori:Kommuner i La Rioja', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Spansk kultur', 'Kategori:Språkvask 2022-01', 'Kategori:Verdensarven i Spania']
|
San Millán de la Cogolla er en lite befolket kommune i La Rioja, (Spania). Den har sitt navn fra 600-tallets (St.Emilianus også kalt San Millán)) som levde her, samt fra formen til fjellene omkring (ordet cogolla betyr "hette"). Tettstedet er kjent for sine tvillingklostre Yuso og Suso, som kom på UNESCOs verdensarvliste i 1997. I 2007 var innbyggertallet 303, etter at det falt mye i løpet av 1900-tallet. Området er spanskspråklig, men noen lokale stedsnavn er av baskisk opphav.
|
San Millán de la Cogolla er en lite befolket kommune i La Rioja, (Spania). Den har sitt navn fra 600-tallets (St.Emilianus også kalt San Millán)) som levde her, samt fra formen til fjellene omkring (ordet cogolla betyr "hette"). Tettstedet er kjent for sine tvillingklostre Yuso og Suso, som kom på UNESCOs verdensarvliste i 1997. I 2007 var innbyggertallet 303, etter at det falt mye i løpet av 1900-tallet. Området er spanskspråklig, men noen lokale stedsnavn er av baskisk opphav.
== Historien til klostrene i San Millán ==
Suso er det eldste av de to klostrene, og her ble de første kjente sitater på spansk og baskisk språk skrevet. I dag finnes disse på museum i Madrid.
Kristendommen har en fortløpende historie i San Millán siden St. Emilianus sin tid. Skriverommet forble aktivt selv under den muslimske perioden, og gjennom århundre har det religiøse samfunnet overvunnet forskjellige endringer som har påvirket klostrene. Uansett har dagliglivet på klosteret utviklet seg. De opprinnelige munkene som holdt til på Suso var eremitter, men Yuso utviklet seg som Benediktinerkloster og er idag et Augustinkloster. Idag tiltrekker San Millán seg mange pilegrimer som går leden «Sankt Jakobs veg», selv om klostrene ligger litt fra den offisielle ruten mellom Nájera og Burgos. Deler av Yuso klosteret er ombygd til hotell.
== Referanser ==
== Kilder ==
UNESCOs verdensarvliste
Cervantes Centre
== Eksterne lenker ==
(en) San Millán de la Cogolla – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) San Millán de la Cogolla – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Klosteret San Millán de Yuso sin offisielle nettside
|
San Millán de la Cogolla er en lite befolket kommune i La Rioja, (Spania). Den har sitt navn fra 600-tallets (St.
| 2,319 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Askham_Bryan
|
2023-02-04
|
Askham Bryan
|
['Kategori:1°V', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Domesday Book', 'Kategori:Landsbyer i North Yorkshire', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Askham Bryan er en landsby og et verdslig sogn under den enhetlige myndighet til byen York (som valgkrets for parlamentet) og ligger rundt 9 km sørvest for York, vest for Bishopthorpe og tett til Askham Richard og Copmanthorpe. Før 1996 utgjorde området en del av distriktet Selby. I henhold til folketelling i 2011 har landsbyen en befolkning på 564 innbyggere.
|
Askham Bryan er en landsby og et verdslig sogn under den enhetlige myndighet til byen York (som valgkrets for parlamentet) og ligger rundt 9 km sørvest for York, vest for Bishopthorpe og tett til Askham Richard og Copmanthorpe. Før 1996 utgjorde området en del av distriktet Selby. I henhold til folketelling i 2011 har landsbyen en befolkning på 564 innbyggere.
== Beskrivelse ==
Landsbyen består av to hovedgater, Main Street og Askham Fields Lane, og fra disse går det flere blindgater. Sognekirken St. Nicholas ligger i sentrum av landsbyen. Den dateres tilbake til 1000-tallet og har en original normannisk portalbue. Klokketårnet fra 1600-tallet virker fortsatt. Overfor kirken er landsbyens andedam, antatt å ha blitt gravd som en del av et dreneringssystem i middelalderen. Dammen gir i dag hjem til flere fuglearter, blant annet stokkand, sivhøne og tidvis også besøk av kanadagås.
Selv om sentrum av landsbyen er den eldste delen av Askham Bryan, notable bygninger inkluderer puben Nag's Head fra 1700-tallet, den gamle skolen (som ble stengt på 1960-tallet da den ble slått sammen med skolen i Askham Richard) og det viktorianske legehuset. Forsamlingshuset, bygget på 1800-tallet, er et tidlige metodistkapell som ble omgjort til møtelokale da den metodistiske andelen av beboerne sank.
I landsbyen finnes også Askham Hall og rett ved er en landbruksskole, Askham Bryan College of Agriculture. Landsbyen ble et fredet område i 1980.
== Navnet Askham Bryan ==
Askham Bryan er nevnt i Domesday Book for 1086. Navnet har sin opprinnelse i Ascam eller Ascha i betydningen «bosetningen med asketrærne», avledet fra angelsaksisk fra før 600-tallet, aesc, «ask» (tresort) + ham, «bosetning eller gård». Det er beslektet med norrøne navn som Askum eller Asker. Tillegget «Bryan» er fra normanneren Bryan FitzAlan (død 1306). Han og hans etterkommere hadde en herregård i området.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Askham Bryan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Askham Bryan Village, offisielt nettsted
Askham Bryan College, offisielt nettsted
Askham Bryan War Memorial, krigsminne Arkivert 24. juli 2008 hos Wayback Machine.
|
Askham Bryan er en landsby og et verdslig sogn under den enhetlige myndighet til byen York (som valgkrets for parlamentet) og ligger rundt 9 km sørvest for York, vest for Bishopthorpe og tett til Askham Richard og Copmanthorpe. Før 1996 utgjorde området en del av distriktet Selby.
| 2,320 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chuck_Biscuits
|
2023-02-04
|
Chuck Biscuits
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske trommeslagere', 'Kategori:Fødsler 17. april', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Heavy metal-musikerstubber', 'Kategori:Medlemmer av Red Hot Chili Peppers', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Los Angeles', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12']
|
Chuck Biscuits (født Charles Montgomery 17. april 1965) er en canadisk trommeslager.
Han er mest kjent som et av de tidligere medlemmene av bandet Red Hot Chili Peppers. Han har også spilt for Danzig og Black Flag.
|
Chuck Biscuits (født Charles Montgomery 17. april 1965) er en canadisk trommeslager.
Han er mest kjent som et av de tidligere medlemmene av bandet Red Hot Chili Peppers. Han har også spilt for Danzig og Black Flag.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Chuck Biscuits på Internet Movie Database
(en) Chuck Biscuits på Discogs
(en) Chuck Biscuits på MusicBrainz
(en) Chuck Biscuits på Encyclopaedia Metallum
(en) Chuck Biscuits på AllMusic
|
Chuck Biscuits (født Charles Montgomery 17. april 1965) er en canadisk trommeslager.
| 2,321 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Higher_Ground
|
2023-02-04
|
Higher Ground
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ike & Tina Turner-sanger', 'Kategori:Red Hot Chili Peppers-sanger', 'Kategori:Sanger fra 1973', 'Kategori:Singler fra 1973']
|
Higher Ground er en sang skrevet av Stevie Wonder som ble spilt inn og gitt ut på singel med Stevie Wonder i 1973. Sangen ble også gitt ut på albumet Innervisions som ble gitt ut senere samme år.
|
Higher Ground er en sang skrevet av Stevie Wonder som ble spilt inn og gitt ut på singel med Stevie Wonder i 1973. Sangen ble også gitt ut på albumet Innervisions som ble gitt ut senere samme år.
== Listeplasering ==
== Andre artisters versjoner ==
Ike & Tina Turner spilte inn sangen og ga den ut på albumet Sweet Rhode Island Red i 1974.
Red Hot Chili Peppers spilte den inn i 1989. Låta ble sluppet som andre single fra bandets fjerde studioalbum Mother's Milk og mange gir låten stor delaktighet i bandets suksess. Låta har blant annet blitt nominert til en MTV Video Award.
Låta figuerer som filmmusikk i filmene: Mighty Morphin Power Rangers: The Movie (1995), Center Stage (2000), Walking Tall (2004) og The Longest Yard (2005).
Det britiske månedsmagasinet Total Guitar kåret Higher Ground til nummer to på deres liste over beste coverlåter i 2000.
== Referanser ==
|
Higher Ground er en sang skrevet av Stevie Wonder som ble spilt inn og gitt ut på singel med Stevie Wonder i 1973. Sangen ble også gitt ut på albumet Innervisions som ble gitt ut senere samme år.
| 2,322 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melodi_Grand_Prix
|
2023-02-04
|
Melodi Grand Prix
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Melodi Grand Prix', 'Kategori:Musikkprogrammer på TV', 'Kategori:Nasjonale finaler til Eurovision Song Contest', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1960-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1970-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1980-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1990-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2000-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2010-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2020-årene', 'Kategori:Norske musikkprogrammer på TV', 'Kategori:Norske underholdningsprogrammer på TV', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1960', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK', 'Kategori:TV-program med vinnere av Gullrutens fagpris', 'Kategori:Utmerkede artikler']
|
Melodi Grand Prix, forkortet MGP, er en årlig norsk musikkonkurranse som arrangeres av NRK. I konkurransen deltar et utvalg originale sanger, og vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er et av Norges største og lengstlevende tv-show, og har lansert karrierer til artister som Jahn Teigen, Hanne Krogh, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. Den første utgaven ble arrangert i 1960, og siden har over 700 låter deltatt i konkurransen. Flere av dem har blitt store hiter og bitt seg fast i den nasjonale hukommelsen, blant andre «Voi Voi» (1960), «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» (1969), «Mil etter mil» (1978), «Samiid ædnan» (1980), «La det swinge» (1985), «Optimist» (1989), «Fairytale» (2009) og «Fallen Angel» (2021). Konkurransen har produsert tre vinnere i Eurovision Song Contest: «La det swinge» (1985), «Nocturne» (1995) og «Fairytale» (2009). I tillegg vant 2019-vinneren, «Spirit in the Sky», seeravstemningen i Eurovision Song Contest 2019.
Siden starten i 1960 har konkurransen blitt arrangert hvert år, med tre unntak: I 1970, da NRK boikottet Eurovision Song Contest; i 1991, da NRK avlyste konkurransen; og i 2002, da Norge ikke var kvalifisert til Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er det offisielle navnet på den norske konkurransen, men i Norge har Melodi Grand Prix og Grand Prix ofte blitt brukt om Eurovision Song Contest også.
Melodi Grand Prix har siden starten vært et omdiskutert og til tider utskjelt program. Konkurransen har vært omtalt som «programmet alle hater å elske» og har flere ganger opp gjennom historien blitt møtt med flengende kritikk og krav om nedleggelse. Tross kritikken er Melodi Grand Prix blant de mest sette tv-programmene i Norge, og finalen har de siste par tiårene samlet rundt 1 million seere årlig. Melodi Grand Prix skaper også stort engasjement hos seerne, selv mer enn 60 år etter starten. Under finalen i 2020 brøt avstemningssystemet sammen, noe som utløste en voldsom klagestorm fra seere og media. De påfølgende dagene fikk NRK inn rekordmange 948 klager fra sinte og frustrerte seere, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken.
|
Melodi Grand Prix, forkortet MGP, er en årlig norsk musikkonkurranse som arrangeres av NRK. I konkurransen deltar et utvalg originale sanger, og vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er et av Norges største og lengstlevende tv-show, og har lansert karrierer til artister som Jahn Teigen, Hanne Krogh, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. Den første utgaven ble arrangert i 1960, og siden har over 700 låter deltatt i konkurransen. Flere av dem har blitt store hiter og bitt seg fast i den nasjonale hukommelsen, blant andre «Voi Voi» (1960), «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» (1969), «Mil etter mil» (1978), «Samiid ædnan» (1980), «La det swinge» (1985), «Optimist» (1989), «Fairytale» (2009) og «Fallen Angel» (2021). Konkurransen har produsert tre vinnere i Eurovision Song Contest: «La det swinge» (1985), «Nocturne» (1995) og «Fairytale» (2009). I tillegg vant 2019-vinneren, «Spirit in the Sky», seeravstemningen i Eurovision Song Contest 2019.
Siden starten i 1960 har konkurransen blitt arrangert hvert år, med tre unntak: I 1970, da NRK boikottet Eurovision Song Contest; i 1991, da NRK avlyste konkurransen; og i 2002, da Norge ikke var kvalifisert til Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er det offisielle navnet på den norske konkurransen, men i Norge har Melodi Grand Prix og Grand Prix ofte blitt brukt om Eurovision Song Contest også.
Melodi Grand Prix har siden starten vært et omdiskutert og til tider utskjelt program. Konkurransen har vært omtalt som «programmet alle hater å elske» og har flere ganger opp gjennom historien blitt møtt med flengende kritikk og krav om nedleggelse. Tross kritikken er Melodi Grand Prix blant de mest sette tv-programmene i Norge, og finalen har de siste par tiårene samlet rundt 1 million seere årlig. Melodi Grand Prix skaper også stort engasjement hos seerne, selv mer enn 60 år etter starten. Under finalen i 2020 brøt avstemningssystemet sammen, noe som utløste en voldsom klagestorm fra seere og media. De påfølgende dagene fikk NRK inn rekordmange 948 klager fra sinte og frustrerte seere, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken.
== Starten ==
I 1950-årene var Europa fremdeles preget av ettervirkningene fra andre verdenskrig. Etter forslag fra den sveitsiske fjernsynsmannen Marcel Bezençon ønsket derfor Den europeiske kringkastingsunion å skape et samlende, felleseuropeisk tv-program som kunne promotere organisasjonen. Kringkastingsunionen vurderte flere ulike forslag og alternativer, men til slutt falt valget på en internasjonal sangkonkurranse, inspirert av den italienske Sanremo-festivalen. Den første finalen ble arrangert i Lugano i 1956 med syv deltakende land.I Norge startet NRK opp med regulære tv-prøvesendinger først i 1958, og året etter startet norsk Melodi Grand Prix-historie. I en utlysning i norske aviser desember 1959 het det:
Hvem lager den beste norske slageren?NRK innbyr til konkurranse.Ledd i Eurovisjonens Melodi Grand Prix 1960.
Til sammen fikk NRK inn 303 bidrag fra norske musikere og låtskrivere. Navnet «Melodi Grand Prix» var hentet fra danskenes nasjonale konkurranse, som igjen var inspirert av den internasjonale finalen, da kalt Eurovision Grand Prix.
Norges første Melodi Grand Prix-sending gikk torsdag 4. februar 1960 på NRK Radio. Det var en semifinale der en timannsjury skulle vurdere elleve sanger og plukke ut seks av dem til finalen. Artistene Jens Book-Jenssen og Inger Jacobsen delte på å synge de elleve semifinalistene, og de seks beste sangene gikk til finalen i Store Studio i Oslo lørdag 20. februar 1960. Finalen ble sendt både på radio og fjernsyn, til tross for at det ennå var et halvt år igjen til fjernsynets offisielle åpning i Norge.Vinneren ble Georg Elgaaens «Voi Voi», fremført av Nora Brockstedt. Dette ble dermed Norges første bidrag til Eurovision Song Contest. Der endte Brockstedt på en fjerdeplass, som fremdeles er en av Norges beste plasseringer i konkurransen.
== Format ==
Melodi Grand Prix har vanligvis blitt arrangert som en enkelt finalesending i Oslo en lørdagskveld i februar eller mars. Men det har vært flere unntak. Enkelte år har NRK arrangert semifinaler i forkant av finalen: 1960, 1977, 1982, 1988, 1995, 2006–2014 og fra 2020. I årene 2006–2013 gjorde NRK konkurransen om til en turné med delfinaler på ulike steder i landet, etter modell fra svenske Melodifestivalen.Finalen har stort sett blitt holdt i Oslo-området, med tre unntak: i 1986 og 1989 gikk finalene fra Stavanger Forum, i 2020 fra Trondheim Spektrum. I tillegg var Fornebu i Bærum var vertskap for finalene i 2021 og 2022. Med 20 finaler har Oslo Spektrum huset flest finaler opp gjennom årene (1992, 1994, 2001 og 2003–2019).
=== Sistesjansen ===
I perioden 2006–2011 og 2021–22 avholdt NRK en «siste sjanse»-runde hvor artister som har blitt slått ut i delfinalen, fikk en ny sjanse til å få plass i finalen.
==== Vinnere av sistesjansen ====
«Rocket Ride» fra 2007 har gjort det best av sistesjanse-deltakerne, med en andreplass. «Yes Man» fra 2010 har blitt den største hiten.
=== To versjoner ===
Deltakerantallet i konkurransen har variert mellom 5 og 26 sanger, og finalefeltet mellom 5 og 12 sanger. I årene 1961–1968 og 1972–1976 ble også finalebidragene fremført i to versjoner: Først én gang med et lite orkester eller band, deretter i en ny versjon med stort orkester, vanligvis Kringkastingsorkestret. Det var i tillegg forskjellige artister som fremførte de ulike versjonene. Bakgrunnen var at NRK ville organisere konkurransen som resten av Norden. I tillegg skulle jurymedlemmene få et bredere beslutningsgrunnlag når de skulle vurdere låtene. I konkurransens første år var det NRK selv som plukket artistene som skulle fremføre melodiene.
I 1963 ble vinnerbidraget fremført i den internasjonale finalen av en som ikke hadde fremført den i den norske. I 1962 og 1966 ble vinnersangen fremført av artisten som sang den med lite orkester, i øvrige av artisten som sang den med stort orkester.
I 1960- og 1970-årene varte sendingene vanligvis mellom tre kvarter og en time, mens sendingene etter 2015 har vært nærmere 2,5 timer lange. Den korteste finalen var i 1965, på 34 minutter. Frem til 1980-årene ble finalene som regel spilt inn om ettermiddagen og sendt i opptak på fjernsyn og radio samme kveld. Dette for å kunne redigere bort tekniske feil og eventuelle andre problemer. Først fra 1982 av ble finalen sendt direkte. Den første finalen i farger ble sendt i 1975, og to år etter ble den første finalen sendt med stereolyd på radio.
=== Fra show til seriøsitet ===
Opp gjennom årene har NRK forsøkt en rekke konsepter for konkurransen. I 1961–1964 ble bidragene fremført mer eller mindre som shownumre, med innlagt koreografi og scenografi etter tematikk og tekst i sangen. I 1964 ble bidragene for eksempel fremført med en gruppe dansere som danset til hvert nummer. Over dem var ansiktet til den syngende artisten klippet inn for å skape en særegen effekt. Også levende dyr har blitt tatt i bruk som effekter – i 1962 hadde Laila Dalseth med seg en hundevalp på scenen da hun sang vinnerlåten «Kom sol, kom regn».
Fra midten av 1960-årene gikk NRK bort fra showkonseptet, og bidragene fikk en langt mer nedtonet fremføring uten særlig staffasje og koreografi. Dette varte store deler av 1970-årene, og i 1979 gikk NRK så langt at de fjernet publikum, glitter og dekor og lot i stedet artistene fremføre bidragene iført hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot melodien, ikke «innpakningen» – en tankegang som var gjennomgående i NRK i 1960- og 1970-årene.
=== Showet gjør retur ===
Først i 1980-årene fikk de norske finalene og sangene et mer kommersielt preg, med lettere låter og mer fokus på kostymer og koreografi. Samtidig begynte resultatene å bedre seg i Eurovision Song Contest, først med en tolvteplass i 1982 og en niendeplass i 1983. To år senere fikk Norge omsider sin første seier, da Bobbysocks vant med «La det swinge».
I årene 1992–1994 gjorde NRK konkurransen om til temafester: sirkus, varieté og OL-fest. Dette hadde varierende suksess, og fra 1995 droppet NRK tema-konseptet.
=== Avlysninger og endringer ===
Siden 1960 har det vært tre år uten en norsk Melodi Grand Prix-finale. I 1970 trakk NRK seg fra Eurovision Song Contest for ett år. Bakgrunnen var en økende misnøye og kritikk mot konkurransen i Norge, samt at fire land delte seieren i Eurovision Song Contest 1969. I 1991 avlyste NRK den norske finalen og begrunnet det med «lav kvalitet og manglende originalitet» blant de innsendte bidragene. I stedet fikk NRK spesialskrevet sangen «Mrs. Thompson», som ble Norges bidrag til Eurovision Song Contest 1991. I 2002 var det heller ingen norsk finale, siden Norge måtte stå over den internasjonale finalen etter å ha kommet sist året før.To ganger har også en norsk vinnerlåt ikke fått representere Norge i Eurovision Song Contest. I 1968 trakk låtskriver Kari Diesen d.y. vinnerlåten «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» etter plagiatanklager. I stedet fikk andreplassen «Stress» representere Norge i den internasjonale finalen. I 2020 vant Ulrikke Brandstorp med låten «Attention». Dette året ble imidlertid Eurovision Song Contest avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang en utgave av Eurovision Song Contest måtte avlyses. Pandemien fikk også konsekvenser for de to neste årene, da NRK besluttet at sendingene skulle gå uten publikum på grunn av smittevern. Finalen i 2021 var den første siden 1979 uten publikum. I 2022 gikk delfinalene uten publikum, mens finalen hadde 500 publikummere.I 2023 holdes den 61. utgaven av Melodi Grand Prix, og Norge skal delta i Eurovision Song Contest for 61. gang.
== Valg av bidrag ==
De fleste årene har NRK invitert både profesjonelle komponister og amatører til å sende inn bidrag til en åpen konkurranse. I tillegg pleier NRK å spesialinvitere utvalgte komponister og musikere til å bidra. Opprinnelig var konkurransen bare åpen for norske låtskrivere, men artistene kunne være utlendinger. I 2003 åpnet NRK konkurransen for alle. Året etter kom den første vinnerlåten som ikke var skrevet av en nordmann.
De øvrige reglene for Melodi Grand Prix har stort sett vært de samme som for Eurovision Song Contest. Det innebærer blant annet at sangen må ikke ha vært utgitt tidligere og være på maksimalt tre minutter. Frem til 1973 fikk heller ikke grupper delta. Siden har flere regler kommet til, blant annet at artisten må ha fylt 16 år.Inntil 1998 måtte også bidragene fremføres på norsk. NRK åpnet imidlertid for at enkelte strofer og ord kunne være på fremmede språk, noe som forklarer titler som «Inkululeko» og «Je ne sais pas» fra henholdsvis 1986 og 1988.
Språkregelen ble opphevet i 1998, og allerede året etter hadde alle finalelåtene engelsk tekst. Siden 1998 har det bare vært én vinner med norsk tekst i Melodi Grand Prix – «Alvedansen» fra 2006. Vinneren fra 2021, «Fallen Angel» med TIX, var opprinnelig på norsk, men ble fremført på engelsk i finalen.
Antall innsendte bidrag til den åpne konkurransen har variert fra 120 sanger i 1975 til nærmere 1200 bidrag i 2018. Spesialjuryer har lyttet gjennom bidragene og plukket ut en håndfull av dem til finalen.
Ved flere anledninger, som i 1976, 1985 og 1998–2001, har NRK droppet en åpen konkurranse. I stedet har kringkasteren henvendt seg direkte til profesjonelle og erfarne musikere og bedt dem levere bidrag til den norske finalen. Frem til 1971 ble også alle komponister og tekstforfattere hemmeligholdt til etter at resultatet var klart. Dette ble gjort for å unngå at jurymedlemmene skulle påvirkes av navnene bak sangene.
== Avstemning ==
En rekke ulike metoder har blitt brukt for å kåre vinnerne i Melodi Grand Prix. De første årene var det som regel en mannsdominert timannsjury som ga fra 1 til 10 poeng til hver sang. De satt vanligvis i et nabostudio og avleverte stemmene sine derfra. I 1960 var timannsjuryen forsterket med to tilfeldig utvalgte publikummere i Store Studio. Alle dommerne satt bak en vegg og viste poengene sine gjennom hull i veggen, for ikke å la seg påvirke av hverandre.Fra 1962 til 1964 besto juryene av fem Oslo-journalister – med sine respektive fruer, for «gi sitt votum ut fra et mer ikke-faglig synspunkt», som Aftenposten bemerket.
=== Postkort og eksperter ===
I 1965 fikk folket for første gang kåre vinneren, da ved å sende inn postkort med nummeret på favorittmelodien. Året etter innførte NRK et system med ti regionale juryer, et system som ble brukt til 1969. I årene 1971–1974 ble vinneren kåret av 14 musikkinteresserte seere fra ulike steder i landet. Halvparten av dem var under 25 år, og hvert medlem bedømte hver sang fra 1 til 5 poeng. Jurymedlemmene satt i et nabostudio og avleverte sine poeng for åpen skjerm. I 1975 og 1978–1981 var folkedommerne byttet ut med profesjonelle musikere.De regionale jurygruppene kom tilbake i 1976 og 1977, og for fullt igjen fra 1982. I 1984 var det imidlertid ingen regionale juryer, men aldersdelte jurygrupper som satt i salen og stemte. Et lignende konsept ble brukt i 1989.
=== Lotto og telefon ===
Utover i 1990-årene gjorde moderne teknologi det mulig for tv-seerne å si sin mening. I 1994 ble allmennheten invitert til å stemme, for første gang siden postkort-avstemningen i 1965. Det ble gjort ved å gå til nærmeste lottokommisjonær og stemme via Norsk Tippings datasystem i dagene før finalen. I 1995 kunne seerne for første gang stemme over telefon, men da bare i uken før finalen og like frem til sendingen startet.I 1997 fikk seerne for første gang stemme under selve finalen. Interessen var så enorm at telefonnettet i en rekke norske byer ble kraftig overbelastet, og en telefonsentral i Oslo brøt sammen. Trolig prøvde rundt 400 000 å avgi sin stemme, men bare 70 000 kom gjennom. Først i 1999 ble telefonavstemningen gjennomført uten problemer. Fra 1997 til 2001 ble vinneren kåret av seernes stemmer i kombinasjon med fagjuryer, men i 2003 ble fagjuryene fjernet, og seerne avgjorde hele resultatet alene. Fagjuryene ble gjeninnført i årene 2007–2013, men i 2014–2016 og 2020–2022 ble vinneren ene og alene kåret av seerne.
=== Hjelp utenfra ===
I 2017–2019 og 2023 var ti internasjonale jurygrupper med på å avgjøre resultatet sammen med seerne – etter samme modell som svenske Melodifestivalen. Målet var at de internasjonale juryene skulle hjelpe Norge med å velge en låt som kan vinne Eurovision Song Contest.Også to ganger før 2017 hentet NRK inn ekspertise fra utlandet – uten at det var noen stor suksess. I 1985 kåret fire internasjonale musikkfolk og fem norske distriktsjuryer vinneren. De internasjonale jurymedlemmene gikk for «Karma», mens distriktsjuryene ville ha «La det swinge». I 1995 var en irsk musikerjury i Dublin med på å velge den norske vinneren. Heller ikke den gang bidro de til å velge rett låt: irene ga like mange stemmer til andreplassen «La oss feire livet» som til «Nocturne», mens folket hadde «Nocturne» som klar favoritt. Både «La det swinge» og «Nocturne» vant senere de internasjonale finalene for Norge. I 2019 hadde de internasjonale juryene D'Sound og «Mr. Unicorn» som favoritt, mens seerne gikk for KEiiNO og «Spirit in the Sky». Sistnevnte vant konkurransen og gikk senere hen og vant telefonavstemningen i den internasjonale finalen i Tel Aviv.
=== Seerne får full bestemmelsesrett tilbake ===
Fra 2020 tok seerne igjen over kontrollen, og fikk avgjøre hele resultatet uten bruk av juryer. Under finalen i 2020 måtte Imidlertid NRK bruke en reservejury ved den første avstemningsrunden, siden stemmesystemet brøt sammen. Seerne avgjorde imidlertid resultatet i gullfinalen. Også i 2021 og 2022 avgjorde seerne resultatet ene og alene. I 2023 gjeninnføres de internasjonale fagjuryene.
== Artister og komponister ==
Melodi Grand Prix har tradisjonelt hatt et litt frynsete rykte i deler av norsk kulturliv, og enkelte artister har opplevd å miste spilleoppdrag etter å ha deltatt i konkurransen. Likevel har Melodi Grand Prix vært med på å fremme norske artister og norsk musikk siden starten i 1960, og konkurransen har skapt en rekke slagere og hiter i Norge. Konkurransen har også bidratt til å lansere nasjonale karrierer til artister som Hanne Krogh, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak.
I 1960- og 1970-årene valgte NRK selv en håndfull kjente artister til å fremføre bidragene. Utover i 1980-årene kom stadig flere nye og ukjente artister inn i konkurransen, og fra 1990-årene og utover har flertallet av artistene vært relativt ukjente for tv-seerne. Det har vært år med unntak, blant annet i 2010, da en rekke kjente artister deltok.
=== Kjente navn ===
Opp gjennom årene har en rekke folkekjære og populære artister stått på Melodi Grand Prix-scenen. Blant dem er navn som Nora Brockstedt, Jens Book-Jenssen, Per Asplin, Wenche Myhre, Lill-Babs, Inger Lise Rypdal, Hanne Krogh, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Dizzie Tunes, Øystein Sunde, Åge Aleksandersen, Halvdan Sivertsen, Finn Kalvik, Tor Endresen, Elisabeth Andreassen og Maria Haukaas Mittet. Men også artister fra en rekke andre musikksjangere har deltatt, blant andre Karin Krog, Radka Toneff, Tramteatret, Kari Bremnes, Marius Müller, Bjørn Eidsvåg, Silje Nergaard, Jørn Hoel, Claudia Scott, Sigvart Dagsland, Surferosa, Helene Bøksle, metallbandet Keep of Kalessin og Kristian Valen.
Blant låtskriverne opp gjennom finnes også kjente navn som Alf Prøysen, Einar Skjæraasen, Arne Paasche Aasen, Rolv Wesenlund, Terje Rypdal, Herodes Falsk, Ole Paus, Henning Sommerro, Ketil Bjørnstad, Jan Eggum, Lars Mjøen, Terje Formoe, Lars Kilevold, Lage Fosheim, Eivind Rølles, Anne Grete Preus, Jonas Fjeld, Arne Lindtner Næss, Erik Hillestad, Tore W. Aas, Eyvind Skeie, Trygve Hoff, Jan Vincents Johannessen, Christian Ingebrigtsen, Mira Craig, Simone Larsen, Christine Dancke, Samsaya og Ina Wroldsen. Arne Bendiksen, Benny Borg og Ove Thue har vært både låtskriver og utøver av andres låter.
=== Flest, eldst, yngst ===
En rekke artister har deltatt flere ganger, men rekorden har Jahn Teigen med 14 norske finaler. Han deltok første gang i 1974 og siste gang i 2005. I tillegg medvirket han i enda flere finaler, siste gang som pauseunderholder i 2008 og 2016.Tor Endresen har deltatt nest flest ganger med tolv norske finaler. Han var første gang med i 1987 og hittil siste gang i 2015. Like bak ham følger Inger Lise Rypdal med elleve finaler, mens Kirsti Sparboe har deltatt i åtte finaler.
Sparboe er også den artisten som har vunnet flest finaler, med fire seire: 1965, 1967, 1968 og 1969. Rekorden deler hun med Jahn Teigen, som vant i 1974, 1978, 1982 og 1983. Rett bak kommer Nora Brockstedt, Anne-Karine Strøm, Elisabeth Andreassen og Hanne Krogh med tre seire hver.
Den eldste artisten som noen gang har deltatt i Melodi Grand Prix, er countryartisten Bobby Bare, som var 76 år da han deltok i 2012. Den yngste artisten i Melodi Grand Prix var Anita Hegerland, som bare var 9 år da hun deltok i 1971. Elleve dager etter finalen fylte hun 10 år. Den yngste vinneren er Hanne Krogh, som bare var 15 år da hun vant i 1971. Etter hvert måtte artistene være 16 år for å delta i Melodi Grand Prix, og Hegerland forblir dermed den yngste artisten som noen gang har deltatt, mens Krogh forblir den yngste vinneren.
== Kritisert og elsket ==
Utover i 1960-årene vokste det frem en økende kritikk mot konkurransen og kvaliteten på sangene. Særlig var skepsisen stor i deler av pressen og den etablerte musikerstanden. Fra tid til annen diskuterte både pressen og NRK også om Norge skulle trekke seg fra Eurovision Song Contest, slik Danmark gjorde i årene 1967–1977. Programmet fikk fort merkelapper som «årets mest utskjelte» og «programmet alle elsker å hate, men hater å elske». Tross kritikken valgte NRK likevel å delta.
=== Juryene møter kritikk ===
Etter finalen i 1964 var sinnet stort da storslageren «La meg være ung» endte på en tredjeplass. «Man må undre seg over at en jury av journalister har så lite greie på hva som vil kunne hevde seg i finalen», skrev en skuffet leser i et innlegg i Aftenposten. Uken etter finalen i 1966 sendte fjernsynet programmet Tema med variasjoner – De refusertes Melodi Grand Prix. Her ble ti melodier som ikke nådde finalen, presentert. Poenget var å vise hvor «mye eiendommelig musikk juryen hadde å velge mellom, og imøtekomme den årlige kritikken om det virkelig var de beste melodiene som nådde finalen.»
=== Bråket i 1969 ===
I 1969 nådde kritikken sitt toppunkt, da Arne Bendiksens «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» vant den norske finalen. Samme kveld var Bendiksen og artisten Kirsti Sparboe gjester i tv-programmet Her og nå!. Der ble de møtt av den danske universitetslektoren Erling Nielsen som regelrett slaktet sangteksten. Dette førte igjen til klagestorm mot NRK og flere påfølgende debattprogrammer med høy temperatur. Komikerlegenden Rolv Wesenlund mente debatten hadde utløst «et engasjement som overskrider ‘Biafra-grensen’, som skulle være det maksimale engasjement når det gjelder opprørthet i Norge.» Den intense debatten var trolig en medvirkende årsak til at NRK trakk seg fra Eurovision Song Contest året etter. Dette er første og eneste gang Norge frivillig har stått utenfor konkurransen.
=== 1970-årenes kulturkritikk ===
Norge var tilbake i konkurransen igjen i 1971, men utover i 1970-årene fortsatte kritikken mot Melodi Grand Prix. Få sanger ble husket etter de norske finalene, og perioden 1967–1982 var en elendig tid resultatmessig for Norge i Eurovision Song Contest. Norge kom på sisteplass fem ganger, to ganger uten poeng. Bare én gang kom Norge blant de ti beste, da Bendik Singers sang Norge inn til en syvendeplass i 1973.
De svake resultatene ga grobunn for kritikk fra deler av Kultur-Norge. Komponisten Egil Monn-Iversen mente konkurransen hadde fjernet seg fra sin grunntanke og hadde i flere år allerede kjempet for at NRK skulle avlyse Melodi Grand Prix. NRKs redaksjonssekretær Sverre Christophersen var derimot en ivrig forkjemper og sammenlignet Melodi Grand Prix og Eurovision Song Contest med et reptilshow: Folk «vil se slangene, men gyser ved synet!».Aftenpostens Mona Levin samlet Monn-Iversen og Christophersen til en diskusjon i november 1974. Her argumenterte Monn-Iversen for at sangene måtte bedømmes av profesjonelle musikere, og ikke lekfolk. Christophersen parerte med at «Vi må ikke ta Grand Prix så gravalvorlig». Til dette kommenterte Monn-Iversen: «Men tenk så mye fin populærmusikk som kunne fremkommet med en faglig vurdering. Gershwins musikk f.eks. har kvaliteter som alle musikere ville akseptere» – hvorpå Christophersen svarte: «Spørsmålet er om Gershwin ville vært god nok til Melodi Grand Prix i 1975!»
Rett før den internasjonale finalen i 1975 gikk deler av norsk kulturliv til aksjon mot norsk deltakelse. De krevde at NRK trakk seg fra konkurransen, siden grand prix-musikken hadde utviklet seg til en «egen genre i musikk og tekst som ikke har noen naturlig plass i norsk musikkliv». Blant de mange som hadde signert kampanjen, var organisasjoner som Det Norske Studentersamfund, Norsk jazzforbund, plateselskapet MAI, foreningen NyMusikk og personer som Lillebjørn Nilsen, Finn Ludt, Lars Klevstrand, Erling Nielsen og Synne Skouen. Nok en gang måtte programsekretær Sverre Christophersen rykke ut og ta konkurransen i forsvar: «Man kan ikke se bort fra at det faktisk er det mest populære programmet vi sender i året – på godt og vondt (…) Det er uhyre sjelden vi støter på dem som ikke gidder å se.»Tross kritikken fra deler av norsk kultur- og musikkliv, holdt NRK fast ved Melodi Grand Prix. I stedet prøvde kringkasteren å møte kritikken fra kulturlivet med å innta en ikke-kommersiell innstilling til konkurransen utover i 1970-årene. Som regel ble finalelåtene kun bedømt av fagfolk, og i 1979 fjernet NRK all dekor og pynt fra studio. I stedet stilte artister, jury og orkester i hverdagslige klær og opptrådte uten koreografi.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess ble forklart på flere ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen mener det var de norske ekspertjuryene som var skyld for Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Han siktet til at de norske fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover på 1970-tallet. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013.
=== Vendepunktet og seieren ===
I 1977, da Anita Skorgan vant med «Casanova», begynte situasjonen så smått å endres. «Casanova» ble en salgssuksess, lå 14 uker på VG-lista og banet vei for en videre karriere for Skorgan. Året etter gjorde Jahn Teigen enda større kommersiell suksess med «Mil etter mil». Han fikk ikke et eneste poeng i den internasjonale finalen, men låten og det påfølgende albumet This Year’s Loser er likevel blant de største salgssuksessene i norsk Melodi Grand Prix-historie.
Utover i 1980-årene begynte de norske finalene og sangene gradvis å få et mer kommersielt preg. I 1980 og 1981 spesialinviterte NRK etablerte komponister og musikere til å delta. Samtidig ble de norske finalene mer showpreget enn tidligere. I 1982 gikk finalen direkte for første gang på mange år, og i 1984 flyttet NRK sendingen ut av Marienlyst for første gang på elleve år. I 1985 var mediainteressen på topp, og med Bobbysocks' «La det swinge» lyktes det omsider Norge å gå helt til topps i Eurovision Song Contest. Den norske finalen i 1986 var den største til da, med 4000 publikummere i salen og en rekke kjente artister og låtskrivere på scenen.
=== Svingende interesse ===
Mot slutten av 1980-årene og i 1990-årene dalte interessen igjen, og etablerte artister ble stadig sjeldnere å se på scenen. I 1990 hadde NRK problemer med å få etablerte artister til å stille, og i 1991 avlyste NRK hele konkurransen og begrunnet det med at de innsendte låtene var for dårlige. Tross den labre interessen hjemme, lyktes det likevel Norge å få én seier og én andreplass i den europeiske finalen ved Secret Garden og Elisabeth Andreassen i henholdsvis 1995 og 1996.
Fra årtusenskiftet har NRK gradvis modernisert konkurransen, blant annet ved å innføre delfinaler og hente inn profesjonelle låtskrivere og musikere. Dette resulterte i flere store salgssuksesser og ikke minst Alexander Rybaks Eurovision-seier i 2009.
=== Stemmekollapsen i 2020 ===
At Melodi Grand Prix også engasjerer i den nye medievirkeligheten etter 2010, ble konkurransen i 2020 et bevis på. Under finalen fikk NRK inn over 38 millioner emojier, såkalte øyeblikksreaksjoner fra seerne. Engasjementet var så høyt at stemmesystemet brøt sammen og seerne ikke fikk stemt i første runde av finalen. I stedet brukte NRK en reservejury på 30 personer, noe som førte til en massiv proteststorm fra seere, deltakere og media. I løpet av finalehelgen mottok Kringkastingsrådet 842 klager, mens NRKs publikumstjeneste ble nedringt av rekordmange sinte og skuffede seere. NRK ble møtt av ord som «katastrofe» og «skandale» og mulige erstatningskrav fra flere av deltakerne. Dagen etter finalen måtte prosjektleder Stig Karlsen stille opp på en ekstraordinær pressekonferanse, mens stemmekollapsen var tema i flere debatter, artikler, reportasjer – og satireprogrammer i dagene etter. Totalt fikk NRK inn 948 klager, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken under sitt møte i april 2020.
=== Seertall ===
Tross kritikken og svingende medieinteresse har Melodi Grand Prix alltid vært blant de mest sette programmene på norsk fjernsyn. Under en tv-debatt i 1969 uttalte den danske universitetslektoren Erling Nielsen:
Jeg må meddele at jeg aldri noensinne ser Grand Prix.Det er den eneste aftenen man kan kjøre drosje i Oslo alt det man vil, hele aftenen.Og det gjør jeg.
Telefonundersøkelser i 1980-årene antyder at de norske finalene ble sett av opptil 2,5 millioner. I 1992 kom moderne målinger med et mer presist bilde av nordmenns tv-vaner. Siden da har seertallene for finalen stort sett ligget godt over millionen. Rekorden ble satt i 2009 med drøye 1,5 millioner seere. Med nye målemetoder fra 2018 har seertallet ligget like under millionen.
== Slagere og hiter ==
Fra 1960 og til og med 2023 har 709 sanger blitt fremført i semifinaler og finaler i Melodi Grand Prix – 710 hvis man inkluderer «Mrs. Thompson», som ble internt valgt av NRK. De fleste bidragene har blitt raskt glemt, men noen har blitt værende igjen i den nasjonale hukommelsen: «Voi Voi», «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli», «Mil etter mil», «Sámiid ædnan», «Aldri i livet», «La det swinge» og «Fairytale» er noen av vinnerne som har blitt store hiter i Norge.
=== Vinnerne som ble hiter ===
Tabellen under baserer seg på plasseringer på den offisielle norske singellisten, og omfatter bare vinnere som nådde førsteplass.
* Listen er rangert ut fra antall uker på førsteplass, og deretter ut fra antall uker på topp ti. Årsaken er at singellisten i 1995 ble utvidet fra topp 10 til topp 20, og i 2014 fra 20 til 40. Dermed kan en ikke sammenligne antall uker på listen før og etter disse skillene.
=== Ikke-vinnende hiter ===
Flere ikke-vinnende bidrag har også blitt store hiter i Norge, der Wenche Myhres «La meg være ung» fra 1964 og Bjørn Johan Muris «Yes Man» fra 2010 er de mest suksessrike målt ut fra Norges offisielle singelliste. Like bak kommer Adelén med «Bombo» fra 2013 og Freddy Kalas med «Feel Da Rush» fra 2016.
I tillegg har flere andre sanger blitt kjente uten å dukke opp på den offisielle singellisten. Blant annet har mange deltakerlåter figurert på Norsktoppen. To eksempler er Tor Endresens «Café le swing» og «Radio Luxembourg», som toppet Norsktoppen i henholdsvis 7 og 15 uker.
== Orkestre ==
Frem til 2000 ble finalelåtene akkompagnert av levende musikk. I konkurransens første år var det som regel Kringkastingsorkestret som spilte melodiene, men enkelte år var Kringkastingsorkestret forsterket eller byttet ut med et annet stororkester.
I 1976 og årene 1985–1999 var det store orkesteret byttet ut med ulike storband og ensembler, og i 2000 forsvant orkesteret fullstendig. I stedet synger nå artistene direkte med ferdiginnspilt musikk, slik det også gjøres i Eurovision Song Contest.I 2015 gjeninnførte NRK orkestret for ett år, og Kringkastingsorkestret vendte dermed tilbake til konkurransen for første gang på 31 år. Seks av de elleve finalelåtene brukte orkesteret.
== Vinnere ==
1 En del av tallene for mottatte bidrag, særlig etter 2008, er omtrentlige, avrundende tall.2 På grunn av ryggproblemer steppet Silje Nordnes inn som vikar for Linhave de tre siste sendingene.
== Priser og nominasjoner ==
TV-produksjonen av Melodi Grand Prix har vunnet fire Gullrute-priser og vært nominert til ytterlige seks priser, de fleste av dem under Gullrutens fagpris.
Gullruten 2009 i klassen beste regi flerkamera (Kim Strømstad)
Gullruten 2009 i klassen beste foto flerkamera (Tim Tønnessen for steadicam)
Nominert til Gullruten 2009 i klassen beste foto flerkamera (Henning Våge)
Gullruten 2010 i klassen beste regi flerkamera (Kasper Mærli)
Nominert til Gullruten 2011 i klassen beste kvinnelige programleder (Anne Rimmen)
Nominert til Gullruten 2011 i klassen beste foto flerkamera (Tim Tønnessen og Tom Arne Moen)
Nominert til Gullruten 2012 i klassen beste foto flerkamera (Henning Våge)
Nominert til Gullruten 2013 i klassen beste regi flerkamera (Kasper Mærli)
Nominert til Gullruten 2018 i klassen beste event eller sportssending
Gullruten 2020 i klassen beste regi flerkamera (Nicolai Sørensen)
Nominert til Gullruten 2021 i klassen årets TV-øyeblikk
== Se også ==
Norge i Eurovision Song Contest
Melodi Grand Prix junior
Dansk Melodi Grand Prix
== Referanser ==
== Litteratur ==
Borge, Knut og Morten M. Kristiansen (1986). Det største siden svartedauen : Om nordmennene og Melodi Grand Prix 1985–86. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205166935.
Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Sparboe, Kirsti (1984). Kirsti Sparboe forteller til Bjørnar Halnum. Oslo: Atheneum. ISBN 8273340309.
== Eksterne lenker ==
(no) Melodi Grand Prix på NRK TV
Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no
Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no
Norsk rikskringkasting: Opptak av norske finaler 1965–, NRK TV
|
Melodi Grand Prix 1991 skulle vært den 31. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges uttaking til Eurovision Song Contest.
| 2,323 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ryan_Taylor
|
2023-02-04
|
Ryan Taylor
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Hull City AFC', 'Kategori:Fotballspillere for Newcastle United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Tranmere Rovers FC', 'Kategori:Fotballspillere for Wigan Athletic FC', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Liverpool']
|
Ryan Anthony Taylor (født 19. august 1984 i Liverpool) er en engelsk fotballspiller som siden 30. juni 2019 er klubbløs.
Han har tidligere spilt for Tranmere Rovers, Wigan Athletic og Newcastle United.
|
Ryan Anthony Taylor (født 19. august 1984 i Liverpool) er en engelsk fotballspiller som siden 30. juni 2019 er klubbløs.
Han har tidligere spilt for Tranmere Rovers, Wigan Athletic og Newcastle United.
== Eksterne lenker ==
(en) Ryan Taylor – UEFA
(en) Ryan Taylor – Transfermarkt
(en) Ryan Taylor – Soccerbase.com
(en) Ryan Taylor – FootballDatabase.eu
(en) Ryan Taylor – Soccerway
(en) Ryan Taylor – FBref
|
| fsted = Liverpool, England
| 2,324 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Solveig_Bergslien
|
2023-02-04
|
Solveig Bergslien
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. november', 'Kategori:Dødsfall i 1943', 'Kategori:Fødsler 4. januar', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske motstandsfolk drept under andre verdenskrig']
|
Solveig Bergslien (født 4. januar 1919, død 25. november 1943) arbeidet ved Stavanger politikammers kriminalavdeling under krigen. Før krigen kom til Norge visste hun hva nazismen hadde skapt av terror i Tyskland, og det var derfor naturlig for henne å delta i motstandskampen mot nazistene.
Bergslien deltok i motstanden mot tyskerne ved å gi opplysninger til motstandsbevegelsen. Hun fikk mange oppgaver som var farlige og risikofylte og den 21. november 1943 ble hun arrestert av Gestapo. Fire dager senere ble hun funnet død i cellen, og selv om det første ryktet gikk ut på at hun hadde blitt pint til døde av Gestapo, ble senere to ulike årsaker angitt. Den ene er at hun skal tatt sitt eget liv ved hengning blant annet på grunn av frykt for å røpe motstandsfolk, mens den andre ifølge en rapport avlagt til britisk etterretning i London skal ha vært at hun ikke døde av kvelning. Bergsliens død gjorde inntrykk, også på tyskerne. De tillot en vanlig begravelse og flere tusen mennesker fulgte Solveig Bergslien til kirkegården.
I 1958 fikk Solveig Bergslien en gate oppkalt etter seg i Stavanger, Solveig Bergsliens gate som ligger på Saxemarka.
|
Solveig Bergslien (født 4. januar 1919, død 25. november 1943) arbeidet ved Stavanger politikammers kriminalavdeling under krigen. Før krigen kom til Norge visste hun hva nazismen hadde skapt av terror i Tyskland, og det var derfor naturlig for henne å delta i motstandskampen mot nazistene.
Bergslien deltok i motstanden mot tyskerne ved å gi opplysninger til motstandsbevegelsen. Hun fikk mange oppgaver som var farlige og risikofylte og den 21. november 1943 ble hun arrestert av Gestapo. Fire dager senere ble hun funnet død i cellen, og selv om det første ryktet gikk ut på at hun hadde blitt pint til døde av Gestapo, ble senere to ulike årsaker angitt. Den ene er at hun skal tatt sitt eget liv ved hengning blant annet på grunn av frykt for å røpe motstandsfolk, mens den andre ifølge en rapport avlagt til britisk etterretning i London skal ha vært at hun ikke døde av kvelning. Bergsliens død gjorde inntrykk, også på tyskerne. De tillot en vanlig begravelse og flere tusen mennesker fulgte Solveig Bergslien til kirkegården.
I 1958 fikk Solveig Bergslien en gate oppkalt etter seg i Stavanger, Solveig Bergsliens gate som ligger på Saxemarka.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
erlingjensen.net om Solveig Bergslien
«Kvinnen som lurte Gestapo», artikkel i Stavanger Aftenblad om Solveig Bergslien
|
Solveig Bergslien (født 4. januar 1919, død 25.
| 2,325 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anjalaforbundet
|
2023-02-04
|
Anjalaforbundet
|
['Kategori:1788 i Sverige', 'Kategori:26°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Finlands historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sveriges historie']
|
Anjalaforbundet ble stiftet på godset Anjala den 12. august 1788 og var en sammensvergelse av finske og svenske adelige offiserer rettet mot den svenske kongen Gustav III under den russisk-svenske krig (1788–1790). Den russiske herskerinnen Katarina den store avviste kretsens fredsforslag og den svenske kongen klarte å isolere gruppen politisk, men flere av de såkalte anjalamennene fikk innflytelse over utviklingen i den finske delen av riket under finskekrigen (1808–1809).
|
Anjalaforbundet ble stiftet på godset Anjala den 12. august 1788 og var en sammensvergelse av finske og svenske adelige offiserer rettet mot den svenske kongen Gustav III under den russisk-svenske krig (1788–1790). Den russiske herskerinnen Katarina den store avviste kretsens fredsforslag og den svenske kongen klarte å isolere gruppen politisk, men flere av de såkalte anjalamennene fikk innflytelse over utviklingen i den finske delen av riket under finskekrigen (1808–1809).
== Litteratur ==
Juva, E. W. Finlands väg från Nystad till Fredrikshamn 1721-1809 (1947)
Sandström, Allan Officerarna som fick nog – Anjalamännen och Gustaf III:s ryska krig 1788-1790 (1996), ISBN 91-7195-125-3
== Eksterne lenker ==
Historieblogg om Anjalaforbundet (svensk) Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.
|
Anjalaforbundet ble stiftet på godset Anjala den 12. august 1788 og var en sammensvergelse av finske og svenske adelige offiserer rettet mot den svenske kongen Gustav III under den russisk-svenske krig (1788–1790).
| 2,326 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anders_Lindegaard
|
2023-02-04
|
Anders Lindegaard
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske fotballspillere', 'Kategori:Fotballkeepere som har scoret', 'Kategori:Fotballspillere for Aalesunds FK', 'Kategori:Fotballspillere for Burnley FC', 'Kategori:Fotballspillere for Helsingborgs IF', 'Kategori:Fotballspillere for Kolding FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Odense BK', 'Kategori:Fotballspillere for Preston North End FC', 'Kategori:Fotballspillere for West Bromwich Albion FC', 'Kategori:Fødsler 13. april', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Personer fra Odense', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2012', 'Kategori:Utenlandske fotballspillere i Norge', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen']
|
Anders Rosenkrantz Lindegaard (født 13. april 1984) er en dansk fotballspiller som spiller for den svenske klubben Helsingborgs IF.Han spilte for den norske klubben Aalesunds FK før han i 2010 ble kjøpt av Manchester United. Lindegaard var utleid til Aalesunds Fotballklubb i vårsesongen 2009, og gikk høsten 2009 permanent over til Ålesund-klubben. Lindegaard var tidligere målvakt for Odense Boldklub.
I januar 2011 ble overgangen til Manchester United gjennomført, trass i at landsmann og klubblegende Peter Schmeichel anbefalte å hente en mer merittert keeper. Overgangssummen ble antatt å ligge på rundt 3 500 000 pund, hvorav en betydelig del skulle utbetales etter et bestemt antall kamper. Dette er den dyreste overgangen i Aalesunds FKs historie.
Den 31. august meldte Lindegaard overgang til West Bromwich Albion FC på en fri overgang, hvor han skrev under på en toårskontrakt og ble gjenforent med Darren Fletcher og Jonny Evans fra sin tid i Manchester United.Oppholdet hos West Bromwich ble nok litt skuffende for dansken som gikk på lån til Lancashire og Preston North End FC ut kontraktsperioden. Lindegaard fikk ikke fornyet tillit hos noen av klubbene og sto uten kontrakt sommeren 2017, men en langtidsskade på Burnley FCs landslagskeeper Tom Heaton ga keeperen mulighet til å holde hanskene varme på Turf Moor ut 2017/18-sesongen.
|
Anders Rosenkrantz Lindegaard (født 13. april 1984) er en dansk fotballspiller som spiller for den svenske klubben Helsingborgs IF.Han spilte for den norske klubben Aalesunds FK før han i 2010 ble kjøpt av Manchester United. Lindegaard var utleid til Aalesunds Fotballklubb i vårsesongen 2009, og gikk høsten 2009 permanent over til Ålesund-klubben. Lindegaard var tidligere målvakt for Odense Boldklub.
I januar 2011 ble overgangen til Manchester United gjennomført, trass i at landsmann og klubblegende Peter Schmeichel anbefalte å hente en mer merittert keeper. Overgangssummen ble antatt å ligge på rundt 3 500 000 pund, hvorav en betydelig del skulle utbetales etter et bestemt antall kamper. Dette er den dyreste overgangen i Aalesunds FKs historie.
Den 31. august meldte Lindegaard overgang til West Bromwich Albion FC på en fri overgang, hvor han skrev under på en toårskontrakt og ble gjenforent med Darren Fletcher og Jonny Evans fra sin tid i Manchester United.Oppholdet hos West Bromwich ble nok litt skuffende for dansken som gikk på lån til Lancashire og Preston North End FC ut kontraktsperioden. Lindegaard fikk ikke fornyet tillit hos noen av klubbene og sto uten kontrakt sommeren 2017, men en langtidsskade på Burnley FCs landslagskeeper Tom Heaton ga keeperen mulighet til å holde hanskene varme på Turf Moor ut 2017/18-sesongen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anders Lindegaard – FIFA
(en) Anders Lindegaard – UEFA
(en) Anders Lindegaard – Transfermarkt
(en) Anders Lindegaard – national-football-teams.com
(en) Anders Lindegaard – WorldFootball.net
(en) Anders Lindegaard – Soccerbase.com
(en) Anders Lindegaard – FootballDatabase.eu
(en) Anders Lindegaard – Soccerway
(en) Anders Lindegaard – EU-Football.info
|
| draktnummer = 1
| 2,327 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anne_Rimmen
|
2023-02-04
|
Anne Rimmen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. september', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske sportsjournalister', 'Kategori:Programledere for Melodi Grand Prix', 'Kategori:Programledere for NRK', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Gullrutens publikumspris']
|
Anne Elgård Rimmen (født 11. september 1981 i Danmark) er en norsk programleder og tidligere sportsanker for NRK Sport. Hun er født i Danmark, men flyttet til Norge som treåring. Hun er dansk statsborger og samboer med Ailo Mikkelsen Gaup, og sammen har de to barn.
Rimmen tok sin journalistutdannelse ved University of Queensland i Brisbane i Australia. Hun startet TV-karrieren som videojournalist, programleder og redigerer i TV Telemarks redaksjon i Skien. Etter dette arbeidet Rimmen for bladet RED og i TVNorges sportsredaksjon. Etter at hun kom til NRK i september 2007 var hun primært tilknyttet NRK Sport, hvor hun blant annet var programleder for OL-studio fra Sommer-OL 2012 i London i tillegg til å være sportsanker i Dagsrevyen og de øvrige nyhetsprogrammene på NRK. Våren 2011 var hun programleder for Melodi Grand Prix-sendingene sammen med Per Sundnes. Hun vant folkets pris under Gullruten 2011.I 2014 var hun programleder for NRK-programmet Monsen på villspor, og i 2020 deltok hun som «Ravnen» i underholdningsprogrammet Maskorama på NRK.
Anne Rimmen er stesøster til TV-medarbeiderne Morten Stokstad og Marte Stokstad.
|
Anne Elgård Rimmen (født 11. september 1981 i Danmark) er en norsk programleder og tidligere sportsanker for NRK Sport. Hun er født i Danmark, men flyttet til Norge som treåring. Hun er dansk statsborger og samboer med Ailo Mikkelsen Gaup, og sammen har de to barn.
Rimmen tok sin journalistutdannelse ved University of Queensland i Brisbane i Australia. Hun startet TV-karrieren som videojournalist, programleder og redigerer i TV Telemarks redaksjon i Skien. Etter dette arbeidet Rimmen for bladet RED og i TVNorges sportsredaksjon. Etter at hun kom til NRK i september 2007 var hun primært tilknyttet NRK Sport, hvor hun blant annet var programleder for OL-studio fra Sommer-OL 2012 i London i tillegg til å være sportsanker i Dagsrevyen og de øvrige nyhetsprogrammene på NRK. Våren 2011 var hun programleder for Melodi Grand Prix-sendingene sammen med Per Sundnes. Hun vant folkets pris under Gullruten 2011.I 2014 var hun programleder for NRK-programmet Monsen på villspor, og i 2020 deltok hun som «Ravnen» i underholdningsprogrammet Maskorama på NRK.
Anne Rimmen er stesøster til TV-medarbeiderne Morten Stokstad og Marte Stokstad.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anne Rimmen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Anne Rimmen på Internet Movie Database
(no) Anne Rimmen på Instagram
|
Anne Elgård Rimmen (født 11. september 1981 i Danmark) er en norsk programleder og tidligere sportsanker for NRK Sport.
| 2,328 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker
|
2023-02-04
|
Olympiske vinterleker
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL']
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018
|
Tyskland under Vinter-OL 1928. Førtifem tyske sportsutøvere, hvorav fem kvinner, deltok i sju sporter, ishockey, langrenn, skihopping, kunstløp, skøyter og kombinert, under Vinter-OL 1928 i St.
| 2,329 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Societatea_Rom%C3%A2na_de_Televiziune
|
2023-02-04
|
Societatea Româna de Televiziune
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske kringkastingsunion', 'Kategori:Romania']
|
Televiziunea Română (TVR, offisielt Societatea Româna de Televiziune, forkortet SRTV) er Romanias statlige allmennkringkaster av fjernsyn. TVR kringkaster seks fjernsynskanaler: TVR1, TVR2, TVR3, TVR Cultural, TVR Info, TVRi og TVR HD. TVR har distriktskontorer i București, Cluj-Napoca, Iași, Timișoara, Craiova og Târgu Mureș. Disse sender ikke på egne kanaler, men sender vanligvis samtidig på TVR2, og noen ganger også på TVR1.
TVR1 når ut til 99,8 % av befolkningen og TVR2 til 91 %. Resten av kanalene er kun tilgjengelig i urbane områder. Selv om TVR når ut til så mange, er det likevel ikke TVR som har flest seere – det er ProTV og Antena 1, to private selskaper. TVR blir finansiert av subsidier som direkte overføres fra landets myndigheter, kringkastingsavgift og fra reklame.
|
Televiziunea Română (TVR, offisielt Societatea Româna de Televiziune, forkortet SRTV) er Romanias statlige allmennkringkaster av fjernsyn. TVR kringkaster seks fjernsynskanaler: TVR1, TVR2, TVR3, TVR Cultural, TVR Info, TVRi og TVR HD. TVR har distriktskontorer i București, Cluj-Napoca, Iași, Timișoara, Craiova og Târgu Mureș. Disse sender ikke på egne kanaler, men sender vanligvis samtidig på TVR2, og noen ganger også på TVR1.
TVR1 når ut til 99,8 % av befolkningen og TVR2 til 91 %. Resten av kanalene er kun tilgjengelig i urbane områder. Selv om TVR når ut til så mange, er det likevel ikke TVR som har flest seere – det er ProTV og Antena 1, to private selskaper. TVR blir finansiert av subsidier som direkte overføres fra landets myndigheter, kringkastingsavgift og fra reklame.
== Historikk ==
=== Starten ===
TVR ble etablert i 1956 og startet å sende 31. desember samme år fra en liten bygning som lå i Molièregaten i București.
=== Under Ceaușescu ===
TVR flyttet i 1969 til en ny bygning, en bygning bygd spesielt for TV-stasjonen, i Dorobanților allé.
TVRs andre kanal, TVR2 ble etablert i 1968 (på den tiden het kanalen Programul 2 og TVR1 het Programul 1). TVR2 ble suspendert i 1985 på grunn av et energisparingsprogram innført av Nicolae Ceaușescu. Kanalen forble suspendert frem til kommunistregimets fall i 1989.
TVR startet med fargefjernsyn i 1983. Selv om resten av østblokklandene valgte å bruke SECAM-systemet, valgte TVR å bruke PAL-systemet.
I det samme energisparingsprogrammet som nevnt overfor ble også TVR1s sendetid innskrenket til to timer om dagen, fra 20.00 til 22.00, hvorav det meste av tiden gikk til personkultifisering av Nicolae Ceaușescu og hans kone Elena Ceaușescu. Unntaket var lørdager, da kanalen sendte fra 13.00 til 15.00 og fra 19.00 til 22.30. Søndager sendtes det samme som lørdag, pluss barneprogrammer mellom 11.30 og 12.30.
Omtrent halve sendetiden gikk til propaganda og den andre halvdelen ble brukt til underholdning, også det med en kommunistisk vri. Sendingen startet med at den kommunistiske nasjonalsangen, «Trei culori», ble spilt, og resten av programmet besto av nyheter, sosialistiske filmer og spesielle programmer dedikert til Ceaușescu.
=== Etter desember 1989 ===
TVR ble en viktig opplysningskilde under revolusjonen i 1989. 22. desember 1989 ble TVRs bygning stormet, og på ettermiddagen ble det annonsert at Ceaușescu hadde tapt. TVR endret navnet sitt til «Televiziunea Română Liberă» (TVRL).
Men TVR fortsatte som propagandakanal for det nyopprettede Frontul Salvării Naționale (FSN), som styrte landet de første ukene etter revolusjonen. FSN brukte TVRL, som da var det mest gjennomtrengende informasjonskilden i landet, til å avvise protestantene som ønsket en kommunisme-fri regjering, og kalte dem blant annet for fascister.
I 1993 ble TVR medlem av Den europeiske kringkastingsunion (EBU), som ga kanalen rettigheter og mulighet til å kringkaste og delta i arrangementer av EBU.
TVR2 endret sin identitet for fjerde gang i 2001. Samme år, etter tre tidligere omlegginger av identiteten, endret TVR1 navn til TV Romania 1. Den nye Romania 1 endret identitet, inkludert logo tre ganger på kun tre år.
Alle TVRs kanaler endret navn til TVR i 2004, og fikk lik identitet.
== Struktur ==
Utover TVR1 og TVR2 kringkaster selskapet også flere kanaler:
TVRi (TV Romania Internațional, lansert 1. desember 1995) er en kanal for rumenere som bor utenfor Romania.
TVR Cultural, som ble lansert i 2002.
TVR HD (lansert 1. juni 2008) sender programmer i HD-kvalitet. Blant annet ble Euro 2008 og Sommer-OL 2008 sendt i HD-kvalitet.
TVR3 ble lansert 10. oktober 2008, og sender for det meste lokale programmer og nyheter fra Romanias regioner.
TVR Info (lansert 31. desember 2008) er en kanal som sender trafikkinformasjon, direkte oppdateringer fra kameraer i forskjellige byer i Romania, samt nyheter.
== Junior Eurovision Song Contest 2006 ==
2. desember 2006 var TVR arrangør av Junior Eurovision Song Contest 2006, etter at kanalen var valgt ut av EBU for å være arrangør. Dette var første gang et slikt arrangement og show produsert av TVR ble kringkastet direkte i hele Europa.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Societatea Română de Televiziune – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
București
| 2,330 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker
|
2023-02-04
|
Olympiske vinterleker
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL']
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018
|
USA under Vinter-OL 1928. 24 utøvere, hvorav tre kvinner, fra USA deltok i sju sporter i Vinter-OL 1928 i St.
| 2,331 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98vstab%C3%B8
|
2023-02-04
|
Øvstabø
|
['Kategori:58°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Gjesdal', 'Kategori:Sider med kart']
|
Øvstabø er en gård i Gjesdal kommune i Rogaland fylke. Den ligger langs 45Fylkesvei 45, som går fra Ålgård til Sirdal. Gården er i dag delt i tre bruk. Like ved gården ligger en ubemannet bomstasjonen for Hunnedalsveien.
Navnet på gården har blitt diskutert i årtier. Statens kartverk har valgt å bruke Øvstabø, fra hvordan uttalen på gårdsnavnet har vært i generasjoner ('Ystabø'). Etterkommerne fra de som stammer fra gården er delt i to leire: Øvstebø og Østebø. De som mener det skal være Øvstebø, mener dette fordi det er den øverste gården i dalen (Øvste – øverst, bø – gård). De som mener det skal være Østebø, mener dette fordi det er den østligste gården i dalen.
Gården driver med geiter, og om sommeren er det mange turister som stopper for å se på dyrene, som i perioder oppholder seg på riksveien.
Til Øvstabø hører også Øvstabøstølen, som er et populært hytteområde. Ved stølen ligger også en av Stavanger Røde Kors Hjelpekorps' bemannede hytter, som også driver en værstasjon.
|
Øvstabø er en gård i Gjesdal kommune i Rogaland fylke. Den ligger langs 45Fylkesvei 45, som går fra Ålgård til Sirdal. Gården er i dag delt i tre bruk. Like ved gården ligger en ubemannet bomstasjonen for Hunnedalsveien.
Navnet på gården har blitt diskutert i årtier. Statens kartverk har valgt å bruke Øvstabø, fra hvordan uttalen på gårdsnavnet har vært i generasjoner ('Ystabø'). Etterkommerne fra de som stammer fra gården er delt i to leire: Øvstebø og Østebø. De som mener det skal være Øvstebø, mener dette fordi det er den øverste gården i dalen (Øvste – øverst, bø – gård). De som mener det skal være Østebø, mener dette fordi det er den østligste gården i dalen.
Gården driver med geiter, og om sommeren er det mange turister som stopper for å se på dyrene, som i perioder oppholder seg på riksveien.
Til Øvstabø hører også Øvstabøstølen, som er et populært hytteområde. Ved stølen ligger også en av Stavanger Røde Kors Hjelpekorps' bemannede hytter, som også driver en værstasjon.
== Eksterne lenker ==
[1] Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.: Livebilder fra værstasjonen ved Røde Kors-hytten.
|
Øvstabø er en gård i Gjesdal kommune i Rogaland fylke. Den ligger langs , som går fra Ålgård til Sirdal.
| 2,332 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98vsteb%C3%B8
|
2023-02-04
|
Øvstebø
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etternavn', 'Kategori:Norske gårdsnavn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Usorterte stubber']
|
Øvstebø er et norsk etternavn. Det betyr 'den øverste gården' (Øvste – øverste, bø – gård). Per 2. februar 2009 er det ifølge Statistisk sentralbyrå 238 personer i Norge som har Øvstebø som etternavn.
Navnet kommer fra flere gårder i Norge, blant annet
Øvstebø i Samnanger
Øvstebø i Kvinnherad
Øvstebø i Etne
Øvstebø i Bergen
Øvstebø i Hjartdal
Øvstabø i Vindafjord
Øvstabø i Lærdal
Øvstabø i Gjesdal
|
Øvstebø er et norsk etternavn. Det betyr 'den øverste gården' (Øvste – øverste, bø – gård). Per 2. februar 2009 er det ifølge Statistisk sentralbyrå 238 personer i Norge som har Øvstebø som etternavn.
Navnet kommer fra flere gårder i Norge, blant annet
Øvstebø i Samnanger
Øvstebø i Kvinnherad
Øvstebø i Etne
Øvstebø i Bergen
Øvstebø i Hjartdal
Øvstabø i Vindafjord
Øvstabø i Lærdal
Øvstabø i Gjesdal
|
Øvstebø er et norsk etternavn. Det betyr 'den øverste gården' (Øvste – øverste, bø – gård).
| 2,333 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Italias_kroneorden
|
2023-02-04
|
Italias kroneorden
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Italias kroneorden', 'Kategori:Opphør i 1946', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1868']
|
Italias kroneorden (italiensk: Ordine della Corona d'Italia) var en italiensk orden. Den ble innstiftet 20. februar 1868 av kong Viktor Emmanuel II til minne om Italias samling. Den ble tildelt italienske, så vel som utenlandske statsborgere for fremragende fortjenester av Italia. Italias konge var ordenens stormester. Italias kroneorden ble offisielt tildelt så lenge Italia var et kongedømme og opphørte i 1946. Etter overgangen til republikk ble ordenen ble erstattet av Republikken Italias fortjenstorden.
Ved overgangen til republikansk statsform opphørte tildeling av Italias kroneorden som offisiell italiensk dekorasjon. Tildeling fortsatte imidlertid under Huset Savoia. I 1983 stiftet dette en erstatning, Savoias sivile fortjenstorden (Ordine del Merito civile di Savoia), som tildeles av dynastiets overhode.
|
Italias kroneorden (italiensk: Ordine della Corona d'Italia) var en italiensk orden. Den ble innstiftet 20. februar 1868 av kong Viktor Emmanuel II til minne om Italias samling. Den ble tildelt italienske, så vel som utenlandske statsborgere for fremragende fortjenester av Italia. Italias konge var ordenens stormester. Italias kroneorden ble offisielt tildelt så lenge Italia var et kongedømme og opphørte i 1946. Etter overgangen til republikk ble ordenen ble erstattet av Republikken Italias fortjenstorden.
Ved overgangen til republikansk statsform opphørte tildeling av Italias kroneorden som offisiell italiensk dekorasjon. Tildeling fortsatte imidlertid under Huset Savoia. I 1983 stiftet dette en erstatning, Savoias sivile fortjenstorden (Ordine del Merito civile di Savoia), som tildeles av dynastiets overhode.
== Inndeling ==
Italias kroneorden var inndelt i fem grader:
Storkorsridder (Cavaliere di Gran Croce)
Storoffiser (Grande ufficiale)
Kommandør (Commendatore)
Offiser (Ufficiale)
Ridder (Cavaliere)
== Insignier ==
Ordenstegnet for Italias kroneorden besto av et hvitemaljert kors med utbøyde armer. I korsvinklene var det plassert knuter, et heraldisk symbol for Huset Savoia. Midtmedaljongen var blåemaljert og bar Savoias krone i midten. Baksiden av midtmedaljongen var prydet av en kronet ørn med Savoias våpenskjold på brystet. Ordensstjernen hadde åtte grupper av tagger. Midtmedaljongen var her omgitt av en bord med innskriften «VICT. EMAN. II REX ITALIAE MDCCCLXVI». Baksiden av ordensstjernen hadde også den kronede ørnen med våpenskjoldet plassert på toppen av midtmedaljongen.
Ordensbåndet var lyst rødt med en hvit stripe i midten. Dette er Savoias farger.
== Tildeling ==
Italias kroneorden ble tildelt for både sivil og militær innsats. Det var satt begrensninger på antallet utnevnelser til hver av de fire øverste gradene. Etter disse begrensningene kunne det maksimalt utnevnes 60 innehavere av storkors, 150 storoffiserer, 500 kommandører og 2000 offiserer. Antallet utnevnelser til riddergraden var ubegrenset.
== Norske innehavere ==
En rekke nordmenn ble tildelt Italias kroneorden. Blant disse var Hjalmar Riiser-Larsen, Tryggve Gran, Waldemar Brøgger, Wilhelm von Munthe af Morgenstierne, Karl Wilhelm Wefring, Johannes Gerckens Bassøe, Herman Scheel og Hagbarth Lund.
== Kilder ==
(en) «Italy» i Robert Werlich: Orders and decorations of all nations. Ancient and modern, civil and military, 2. utgave, Washington DC: Quaker Press, 1974, s. 253–254.
|
Italias kroneorden (italiensk: Ordine della Corona d'Italia) var en italiensk orden. Den ble innstiftet 20.
| 2,334 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kamfertre
|
2023-02-04
|
Kamfertre
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gule blomster', 'Kategori:Hvite blomster', 'Kategori:Kaneltreslekten', 'Kategori:Krydder']
|
Kamfertre (latin: Cinnamomum camphora) er en art løvtrær innenfor kaneltreslekten, og et brukstrevirke som anvendes i produksjon av skrin og møbler, som medisinsk middel, i parfyme, som krydder og som naturlig insektmiddel. Kamfertreet vokser opprinnelig i Taiwan og Japan, sørøstlige Kina og Indokina. Det har også spredt seg i det sørøstre Australia etter introduksjon i hager og parker siden 1822. Dyrkingen for tømmer- og farmasøytisk produksjon har hatt stor betydning både på Taiwan og i Indokina.
Kamfertreet blir fra 15 til 30 meter høyt, bladene er bredt lansettformede, tykke og voksaktig mørkegrønne. Når bladene knuses, lukter de kamfer. Om våren danner treet en mengde små, gulhvite blomster, mens bærene kan minne om solbær eller blåbær.
|
Kamfertre (latin: Cinnamomum camphora) er en art løvtrær innenfor kaneltreslekten, og et brukstrevirke som anvendes i produksjon av skrin og møbler, som medisinsk middel, i parfyme, som krydder og som naturlig insektmiddel. Kamfertreet vokser opprinnelig i Taiwan og Japan, sørøstlige Kina og Indokina. Det har også spredt seg i det sørøstre Australia etter introduksjon i hager og parker siden 1822. Dyrkingen for tømmer- og farmasøytisk produksjon har hatt stor betydning både på Taiwan og i Indokina.
Kamfertreet blir fra 15 til 30 meter høyt, bladene er bredt lansettformede, tykke og voksaktig mørkegrønne. Når bladene knuses, lukter de kamfer. Om våren danner treet en mengde små, gulhvite blomster, mens bærene kan minne om solbær eller blåbær.
== Bruk ==
Den hvite, krystallinske substansen kamfer utvinnes av treet. Produksjonen innebærer tradisjonelt at stykker av treet hugges opp, røykes i en lukket røykbeholder, og tørkes via utluftning hvorpå det hvite, krystallinske pulveret skrapes av treet.
Bruksområdene for kamfer har omfattet:
Sukkertøy
Krydder
Legemiddel
Hostemedisin
Parfyme og røkelse
Insektmiddel
Celluloid-produksjon
Røyksvakt krutt
Kister og bokser
MøblerMan kjenner bruk av kamfer i sukkertøy og til duftformål fra oldtiden, og i Tankdynastiet (618-907) ble det brukt i produksjon av et næringsmiddel som minnet om iskrem. En kokebok fra Andalucía fra 1200-tallet nevner en kjøttrett med kamfer. I Europa falt kamfer ut av bruk i matlaging på 1500-tallet, men i India brukes fortsatt Pachha Karpooram i desserter. Under bønn (pudsja) bruker hinduer kamfer som en slags rituell røkelse. I Sichuan brukes bladene av kamfertreet i tilberedelsen av retten Zhangcha-and.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kamfertre i Encyclopedia of Life
(en) Kamfertre i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Kamfertre hos Dyntaxa
(en) Kamfertre hos ITIS
(en) Kamfertre hos NCBI
(en) Kamfertre hos The International Plant Names Index
(en) Kamfertre hos Tropicos
(en) Kategori:Cinnamomum camphora – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Camphora officinarum – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cinnamomum camphora – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Kamfertre (latin: Cinnamomum camphora) er en art løvtrær innenfor kaneltreslekten, og et brukstrevirke som anvendes i produksjon av skrin og møbler, som medisinsk middel, i parfyme, som krydder og som naturlig insektmiddel. Kamfertreet vokser opprinnelig i Taiwan og Japan, sørøstlige Kina og Indokina.
| 2,335 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker
|
2023-02-04
|
Olympiske vinterleker
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL']
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018
|
Belgia under Vinter-OL 1932. Fem sportsutøvere fra Belgia, fire menn og en kvinne, deltok i to sporter i Vinter-OL 1932 i Lake Placid.
| 2,336 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker
|
2023-02-04
|
Olympiske vinterleker
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL']
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018
|
Italia under Vinter-OL 1932. Tolv sportsutøvere fra Italia, alle menn, deltok i fire sporter under Vinter-OL 1932 i Lake Placid.
| 2,337 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geir_H._Haardes_andre_regjering
|
2023-02-04
|
Geir H. Haardes andre regjering
|
['Kategori:2000-årene på Island', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Etableringer i 2007', 'Kategori:Islandske regjeringer', 'Kategori:Opphør i 2009', 'Kategori:Politikk i 2007', 'Kategori:Politikk i 2009']
|
Geir H. Haardes andre regjering er en tidligere regjering på Island.
Etter alltingsvalget 2007 ble det dannet en koalisjon mellom Sjálfstæðisflokkurinn (Selvstendighetspartiet) og Framsóknarflokkurinn (Fremskrittspartiet). Denne koalisjonen fikk flertall på Alltinget, men kun én representant mer enn opposisjonen. Statsminister ble Geir H. Haarde. Haarde (og regjeringen) trakk seg i januar 2009, mye på grunn av finanskrisen som rammet Island svært hardt.
|
Geir H. Haardes andre regjering er en tidligere regjering på Island.
Etter alltingsvalget 2007 ble det dannet en koalisjon mellom Sjálfstæðisflokkurinn (Selvstendighetspartiet) og Framsóknarflokkurinn (Fremskrittspartiet). Denne koalisjonen fikk flertall på Alltinget, men kun én representant mer enn opposisjonen. Statsminister ble Geir H. Haarde. Haarde (og regjeringen) trakk seg i januar 2009, mye på grunn av finanskrisen som rammet Island svært hardt.
|
Geir H. Haardes andre regjering er en tidligere regjering på Island.
| 2,338 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fontaine-de-Vaucluse
|
2023-02-04
|
Fontaine-de-Vaucluse
|
['Kategori:43°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Vaucluse', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Fontaine-de-Vaucluse er en kommune i departementet Vaucluse i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur sørøst i Frankrike.
|
Fontaine-de-Vaucluse er en kommune i departementet Vaucluse i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur sørøst i Frankrike.
== Geografi ==
Fontaine-de-Vaucluse ("Vaucluse-kilden") er bygget rundt en kilde, i dalen ved foten av Vauclusefjellet, mellom Saumane og Lagnes, ikke langt unna L'Isle-sur-la-Sorgue.
=== Vannføring ===
Kilden i Vaucluse ligger ved foten til en bratt klippe som er 230 meter høy. Det er det største oppkommet i Frankrike. Det er også den femte største i verden, med en årlig vannmengde på 630 millioner kubikkmeter. Gjennomsnitt 22 m³ per sekund. Under snøsmeltingen kan det komme opp i 110 m³. Mysteriet om hvor vannet kom fra ble først endelig avslørt i 1985. Laveste punktet er 308 meter dypt, nådd av en robot tilhørende Société spéléologique de Fontaine de Vaucluse. Undergrunnskilden er et basseng på 1200 km² som samler vann fra Mount Ventoux, Vauclusefjellene og fra Lurefjellet.
== Historie ==
Tettstedet har 600 innbyggere og var en gang kalt Vaucluse eller den lukkede dalen (Vallis Clausa på latin). Fossen tyder på å ha vært gjenstand for en stor kult siden antikken. Ved to grottedykk utført av SSFV, to utgravningssteder under beskyttelse av SRA PACA, har tillatt at mer enn 1600 antikke mynter fra første århundre før Kristius og femte århundre etter Kristus og bli tatt opp.
== Demografi ==
Historiske innbyggertall:
1962 : 615
1968 : 698
1975 : 532
1982 : 604
1990 : 580
1999 : 610
== Steder og monumenter ==
Hovedserverdigheten er Sorgue-kilden ved foten av klippen som er 230 meter høy.
Ruinene etter slottet til Biskopen av Cavaillon
Gammel papirmølle
Motstandsmuseum
Torturmuseum
Francesco Petrarcamuseum (på stedet hvor han har bodd).
== Personer med tilknytning til tettstedet ==
Francesco Petrarca
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Fontaine-de-Vaucluse
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Fontaine-de-Vaucluse – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
|
Fontaine-de-Vaucluse er en kommune i departementet Vaucluse i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur sørøst i Frankrike.
| 2,339 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker
|
2023-02-04
|
Olympiske vinterleker
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL']
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018
|
Japan under Vinter-OL 1932. Seksten sportsutøvere fra Japan, alle menn, deltok i fem grener under Vinter-OL 1932 i Lake Placid.
| 2,340 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Katolisisme_og_frimureri
|
2023-02-04
|
Katolisisme og frimureri
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiestubber', 'Kategori:Katolisisme og frimureri', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2016-01']
|
Katolisisme og frimureri er en artikkel om forholdet mellom den romersk-katolske kirke og frimureriet. Den romersk-katolske kirke har, av religiøse såvel som politiske grunner, vært fiendtlig innstilt overfor frimureriet helt siden 1730-tallet. Den 28. april 1739 utstedte pave Klemens XII bannbullen In eminenti apostolatus specula der han forbød katolikker i å bli frimurere. Den er blitt fulgt opp av en rekke pavelige bannbuller der katolske frimurere blir truet med ekskommunikasjon. Kirken hevder at frimureriets filosofi benekter en rekke kristne dogmer, og har anti-klerikale målsetninger. I 1913-utgaven av Catholic Encyclopedia ble det hevdet at enkelte frimurer-ritualer er anti-katolske. Dette utsagnet forekommer imidlertid ikke i senere utgaver.
|
Katolisisme og frimureri er en artikkel om forholdet mellom den romersk-katolske kirke og frimureriet. Den romersk-katolske kirke har, av religiøse såvel som politiske grunner, vært fiendtlig innstilt overfor frimureriet helt siden 1730-tallet. Den 28. april 1739 utstedte pave Klemens XII bannbullen In eminenti apostolatus specula der han forbød katolikker i å bli frimurere. Den er blitt fulgt opp av en rekke pavelige bannbuller der katolske frimurere blir truet med ekskommunikasjon. Kirken hevder at frimureriets filosofi benekter en rekke kristne dogmer, og har anti-klerikale målsetninger. I 1913-utgaven av Catholic Encyclopedia ble det hevdet at enkelte frimurer-ritualer er anti-katolske. Dette utsagnet forekommer imidlertid ikke i senere utgaver.
== Historie ==
=== Det 18. århundre ===
I 1733 grunnla den engelske frimureren Charles Sackville en frimurerlosje i Firenze, Italia. Losjen anerkjente også italienske medlemmer, deriblant losjens sekretær Tommaso Crudeli. Losjen ble i 1736 etterforsket av inkvisisjonen, og den 25. juni 1737 ble den fordømt av sjefs-inkvisitoren i Roma.
Den 9. mai 1739 ble fritenkeren og legen Tommasso Crudeli arrestert av inkvisisjonen og avhørt om hans heresi og tilknytning til frimureriet. Avhøret startet den 10. august, og det ble hevdet at han ble utsatt for tortur for å tvinge frem «tilståelser». Crudeli satt arrestert frem til april 1741, og døde den 27. januar 1745. Enkelte anti-frimurere har prøvd å så tvil om at Crudeli ble torturert, ettersom han ikke ble trodd av samtidens engelske opinion.Et annet tilfelle var den sveitsiske protestanten John Coustos, som var boende i England. Couston grunnla en frimurerlosje i Lisboa i 1743, og ble arrestert umiddelbart etterpå av den portugisiske inkvisisjonen under en forretningsreise. Coustos ble dømt til galeislaveri i fire år, men ble løslatt i oktober 1744 etter en forbønn av Georg II av Storbritannia. Etter å ha kommet hjem til England, skrev han en bok hvor han hevdet å ha blitt torturert av inkvisisjonen ni ganger over en to måneders periode. Juvelforhandleren James Moulton, som var losjens vokter ble også arrestert. Tre andre medlemmer, Damaio de Andrade, Manoel de Revehot og Christopher Diego, ble hengt den 8. mars, 1743.
Den 28. april 1739 utstedte pave Klemens XII en bannbulle med tittelen In eminenti apostolatus specula, der han ba katolske biskoper, «såvel som inkvisisjonen [som gransket] kjetteri», om å bekjempe frimureriet. Den 18. mai 1751 ustedte pave Benedikt XIV bullen Providas Romanorum, hvor han fordømte frimureriet på bakgrunn av dets naturalisme, eder og hemmeligholdelse, dets religiøse indifferentisme og dets mulige trussel mot kirken og staten.
=== Det 19. århundre ===
Utover 1800-tallet fortsatte ulike paver å fordømme frimureriet og andre lukkede sammenslutninger. Den 13. september 1821 utstedet pave Pius VII bannbullen Ecclesiam a Jesu Christo, hvor han fordømte Carbonariene av lignende årsaker som i bullene mot frimureriet, og truet katolske medlemmer med ekskommunikasjon. Dette ble fulgt opp av pave Leo XII den 13. mars 1825 i bullen Quo graviora mala, som fordømte frimureriet og Carbonari som en konspirasjon mot kirken og staten.
I det apostoliske brevet Litteris altero av 25. mars 1830 til biskopene i provinsen Köln, fordømte pave Pius VIII blant annet frimureriets innflytelse i utdannings-sektoren, og i den encycliske epistel Qui pluribus til alle biskoper av 9. november 1846 fordømte pave Pius IX samfunnets sekularisering, og også den religiøse indifferentisme som frimureriet tidligere var blitt anklaget for. I den encycliske epistel Quanta cura av 8. desember 1864 fordømte pave Pius IX videre liberalisme og rasjonalisme, og i Syllabus errorum av samme dato la han frem 80 teser som blant annet fordømte sosialisme, kommunisme og hemmelige selskaper.
I Multiplices inter av 25. september 1865 fordømte Pius IX frimureriet som en konspirasjon mot kirken, staten og det sivile samfunn, og anklaget frimureriet for delaktighet i revolusjoner og sosiale opptøyer. Frimureriet fordømmes også i Apostolicae Sedis moderationi av 12. oktober 1869.
== Referanser ==
|
Katolisisme og frimureri er en artikkel om forholdet mellom den romersk-katolske kirke og frimureriet. Den romersk-katolske kirke har, av religiøse såvel som politiske grunner, vært fiendtlig innstilt overfor frimureriet helt siden 1730-tallet.
| 2,341 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker
|
2023-02-04
|
Olympiske vinterleker
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL']
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018
|
Polen under Vinter-OL 1932. Femten sportsutøvere fra Polen, alle menn, deltok i fire sporter under Vinter-OL 1932 i Lake Placid.
| 2,342 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker
|
2023-02-04
|
Olympiske vinterleker
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL']
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018
|
Romania under Vinter-OL 1932. Fire sportsutøvere fra Romania, alle menn, deltok i én sport, bobsleigh, under Vinter-OL 1932 i Lake Placid.
| 2,343 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker
|
2023-02-04
|
Olympiske vinterleker
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL']
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018
|
Storbritannia under Vinter-OL 1932. Fire sportsutøvere fra Storbritannia, alle kvinner, deltok i en sport, kunstløp, under Vinter-OL 1932 i Lake Placid.
| 2,344 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker
|
2023-02-04
|
Olympiske vinterleker
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL']
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018
|
Tsjekkoslovakia under Vinter-OL 1932. Seks sportsutøvere fra Tsjekkoslovakia, alle menn, deltok i fire sporter under Vinter-OL 1932 i Lake Placid.
| 2,345 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gordes
|
2023-02-04
|
Gordes
|
['Kategori:43°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Croix de Guerre (Frankrike)', 'Kategori:Kommuner i Vaucluse', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Språkvask 2022-03']
|
Gordes er en kommune i departementet Vaucluse i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur sør i Frankrike. Nærmeste større by er Avignon.
|
Gordes er en kommune i departementet Vaucluse i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur sør i Frankrike. Nærmeste større by er Avignon.
== Geografi ==
Området til Gordes inneholder noe av "Les Monts de Vaucluse", en gruppe fjell og åser.
=== Nabotettsteder ===
I nord grenser kommunen til: Venasque og Murs.
I øst: Joucas og Roussillon (Vaucluse).
I sør: Goult, Saint-Pantaléon, Beaumettes og Oppède.
I vest: Cabrières-d'Avignon og Saumane-de-Vaucluse.
=== Postnummer ===
Gordes sitt postnummer er 84220, som den deler med Goult, Murs, Roussillon, Cabrières d'Avignon, Les Beaumettes og Saint Pantaléon.
== Historie ==
Navnet "Gordes" kommer fra keltiske ordet "Vordense". Vordense var uttalt Gordenses, så Gordae/Gordone og tilslutt GordesOkkupert av det romerske imperium.
I 1031 ble slottet bygget og the latinske ordet "castrum" ble lagt til stedsnavnet, så det ble "Castrum Gordone". Slottet ble forsterket i 1123.I 1148 Sénanque Abbey var etablert med støtte av Alfant, Bishop of Cavaillon og Ramon Berenguer II, Count of Barcelona, Count of Provence, av kristine munker som kom fra Mazan Abbey i Ardèche.
I det åttende århundre, en benediktinerorden kjent som Saint-Chaffret bygget på stedet til antikkens cella (romersk tempel) som var ødelagt under arabernes invasjoner.Etter at Kong René av Provence sin død, ble Provence i 1481 innlemmet i det franske kongedømme som en "province royale française" (kongelig fransk provins).
Under andre verdenskrig var Gordes en aktiv motstandslandsby og fikk senere tildelt en medalje for sin innsats, Croix de guerre 1939–1945.
== Land ==
== Arkitektur ==
Hovedseverdigheten for byen er slottet som ligger midt i sentrum. Det ble i 1525 delvis gjenoppbygd i renessansestil.
I umiddelbar nærhet til byen ligger Sénanqueklosteret i romersk-bysantisk stil. Et fortsatt virksomt kristent kloster med monker. Samt "landsbyen av bories" (også skrevet "boris", "borris" og "borries"), som er antikke steinhus bygd på iglovis.
Alle bygningene i Gordes er laget av stein og terracottatakstein. Ingen gjerder er tillat, kun steinmurer. Alle strøm- og telefonkabler er nedgravd, og gatene er stenlagt.
== Dagliglivet ==
En gang i uken, på tirsdags formiddag, er det marked. Torgselgere fra området setter opp boder og selger sine varer: mat, klær, instrumenter, dekorasjoner og håndarbeid. Tettstedet har to bakerier og noen butikker.
Gordes er også kjent som sted for kunstere som har levd og arbeidet her: (André Lhote, Marc Chagall, Philippe Ragueneau, Victor Vasarely, Victor Spahn, Walter Salles, Willy Ronis, etc.) og politikere (inkludert François Mitterrand).
== Turistattraksjoner i nærheten ==
De nærmeste severdighetene er Sénanqueklosteret og landsbyen des Bories.
Det er kort vei fra Gordes til Fontaine-de-Vaucluse, Roussillon og L'Isle-sur-la-Sorgue.
I nord ligger Mont Ventoux og i sør Luberon.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Gordes
== Se også ==
Victor Vasarely
== Litteratur ==
GORDES notes d'histoire er en referansebok på fransk om historien til landsbyen, skrevet av Jean-Louis Morand og korrigert av kommunen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Gordes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
|
Gordes er en kommune i departementet Vaucluse i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur sør i Frankrike. Nærmeste større by er Avignon.
| 2,346 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kavaleriet_(Norge)
|
2023-02-04
|
Kavaleriet (Norge)
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kavaleriet i Norge', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2023-01']
|
Kavaleriet er den våpenarten i den norske hæren som har ivaretatt oppgavene til tradisjonelt kavaleri og senere mekaniserte styrker oppsatt på pansrede kampkjøretøyer. Kavaleriet i dag omfatter også avdelinger som driver oppklaring og annen feltetterretning og beskyttelse mot slike tiltak fra fiendtlige styrker.En menig i det norske kavaleriet kalles dragon, som historisk sett er betegnelsen på infanterister som brukte hester til å forflytte seg, men som kjempet til fots. En kaptein kalles rittmester. Spesielt for kavaleriet er at samlebetegnelsen for nivået over tropp, er eskadron. Dette svarer til infanteriets kompani og artilleriets batteri. En full eskadron består av 13 stridsvogner/stormpanservogner, fordelt på 3 tropper, med eskadronsjefens vogn som den trettende.
I Norge benytter kavaleriet svart beret, dette er selve symbolet på at personen er rulleført med kavaleriet som våpengren. Den sorte beret kan rulleførte personer i kavaleriet benytte, selv om personen slutter i en kavaleriavdeling og starter andre steder, såfremt de ikke har egne bereter.
|
Kavaleriet er den våpenarten i den norske hæren som har ivaretatt oppgavene til tradisjonelt kavaleri og senere mekaniserte styrker oppsatt på pansrede kampkjøretøyer. Kavaleriet i dag omfatter også avdelinger som driver oppklaring og annen feltetterretning og beskyttelse mot slike tiltak fra fiendtlige styrker.En menig i det norske kavaleriet kalles dragon, som historisk sett er betegnelsen på infanterister som brukte hester til å forflytte seg, men som kjempet til fots. En kaptein kalles rittmester. Spesielt for kavaleriet er at samlebetegnelsen for nivået over tropp, er eskadron. Dette svarer til infanteriets kompani og artilleriets batteri. En full eskadron består av 13 stridsvogner/stormpanservogner, fordelt på 3 tropper, med eskadronsjefens vogn som den trettende.
I Norge benytter kavaleriet svart beret, dette er selve symbolet på at personen er rulleført med kavaleriet som våpengren. Den sorte beret kan rulleførte personer i kavaleriet benytte, selv om personen slutter i en kavaleriavdeling og starter andre steder, såfremt de ikke har egne bereter.
== Historie ==
=== Kavaleriet i Norge i eldre tid ===
Tradisjonelt er det et forlengst etablert faktum, stadfestet av historikerne, at det fantes ingen effektive kavalerivåpen i middelalderen, og heller ikke i tidlig moderne tid var det mye beretninger i ettertiden om kavaleristyrker fra Norge. Det finnes en rekke grunner, kanskje de topografiske forholdene og værforhold som dyp snø var sentrale, i en forutgående konklusjon som støttes av andre faktorer. Men det fantes i virkeligheten kavaleri i middelalderen og tidlig moderne tid.
Fra Borgerkrigstiden 1130–1240 er det mange indisier både i Heimskringla og Sverresagaen, samt Håkon Håkonssons saga, at rytterne i en hær var av stor viktighet, spesielt i rekognosering og vakthold, så vel som væpnet rekognosering på søken etter mindre, fiendtlige enheter. Det norske middelaldersamfunnet la stor vekt på hestehold, siden hesten som trekkdyr og ridedyr inntok en viktig posisjon. Under de mange hærtog i Norge var det alltid til hest en hær reiste mellom fjell og gjennom skog, for dermed å oppnå hurtig forflytning, spesielt mellom Trøndelag i nord og Viken i sør. Under Värmlandsfelttoget i 1225 hadde kong Håkon Håkonsson 5 600 mann med seg, og enda flere hester.
I den tidlige moderne tid i Danmark-Norge, skulle et nytt norsk militærvesen bli utviklet i løpet av 1600-tallet, basert på utskrivning og verving av menn som infanterister og kavalerister. Allerede i 1663 var et rytterregiment opprettholdt som deretter skulle underholdes med krongods og odelgods, ikke ulik ordningen med infanteriet fra tidligere. I 1671 var det 797 ryttere i den norske hæren på 9 602 mann og under Gyldenløvefeiden skulle disse rytterne vise seg viktige i rekognosering, kommunikasjon og understøttelse av infanteri i slag. Deretter var rytteravdelingene blitt et viktig innslag i det norske forsvaret mot Sverige og ryttere hadde blitt tatt ut for utenlandstjeneste som utleide styrker i 1680 til 1720, det var norske kavalerister blant de danske som støttet Marlborough under den spanske arvefølgekrigen.
Etter omorganiseringen i 1811 besto det norske kavaleriet av tre regiment: Akershusiske ridende jegerkorps med kompanier i Østfold og Nes/Eidsvoll; Søndenfjeldske Dragonregiment med kompanier i Romerike, Hedmark og Toten; og Trondhjems Dragonkorps med kompanier i Innherred og Strinda.
=== Den norske Brigade ===
Da Kongen og regjeringen dro til Storbritannia i 1940 ble også en del personell fra hæren kommandert til å følge Kongen. I august 1940 tok så Hærens overkommando med general Fleischer som sjef over kommandoen over de norske styrkene i Skottland. I Brigaden ble en motorisert oppklaringseskadron opprettet. Etter fredsslutningen i 1945 ble eskadronen sendt til Norge og i oktober 1945 ble den oppløst.
=== Kavaleriet i Norge i moderne tid ===
Etter krigen etablerte Kavaleriet skole- og øvingsavdeling (KSØ) på Trandum leir under navnet Panserskolen, siden avdelingen under sitt opphold i Skottland under krigen var blitt mekanisert.
Dragonregimentet og Panserskolen var oppsatt på Trandum leir under Hærens lette tropper. Fra 1948 ble restaurerte tyske stridsvogner tatt i bruk, men de ble etter hvert skiftet ut med lette amerikanske stridsvogner.
Ved hærordningen i 1953–54 gikk dragonregimentet ut av Hæren og ble igjen organisert under Kavaleriet. Kavaleriets Skole- og Øvingsavdeling (KSØ) ble etablert på Trandum leir. Regimentet hadde da motoriserte oppklaringseskadroner med panserbiler og stridsvognseskadroner med lette stridsvogner.
I 1964 fikk Kavaleriet middelstunge amerikanske M48 Patton stridsvogner, og i 1968 fikk de tyske Leopard.
Troppearten kavaleriet er i Norge fordelt på 2 operative enheter; Panserbataljonen og den profesjonelle Telemark bataljon.
Kavaleriet utvikler seg til i fremtiden å ha kapasitet på både tunge og lette opsjoner. Den tunge opsjon består av de pansrede kampkjøretøyene, som den svenskproduserte stormpanservognen CV9030N, og den tyskproduserte Leopard 2 stridsvognen.
Leopard 2 har status som Hærens hovedkampsystem. Ved utgangen av 2014 rådet Hæren over 36 slike stridsvogner, i tillegg til to skolevogner. Norges Leopard 2 har en V12 dieselmotor på 47,6 liter. Den utvikler 1500 hestekrefter, og gir en topphastighet på 72 km/t. Stridsvognens hovedbevæpning er en glattboret 120 mm kanon med en rekkevidde på 4000 meter, mens sekundærbevæpningen er et koaksialt maskingevær samt ringmontert maskingevær. Besetningen består av vognkommandør, skytter, lader og vognfører. De norske Leopard 2 er produsert fra 1983 til 1985, og ble kjøpt brukt fra Nederland i 2002. De er nå planlagt oppgradert.Hærens stridsvogner og stormpanservogner har støtte av andre pansrede kjøretøy i M113- og SISU XA-serien, samt spesialpanservogner (ingeniør-, brolegger- og bergningsvogn) bygget på Leopard 1 chassis.
I den lette versjon erstattes ovennevnte kjøretøy med pansrede eller upansrede feltvogner av type Mercedes-Benz Geländewagen 240-, 270-, 290P-, 290 Multi- eller 300 GD-klassen som transportmiddel. Videre eksperimenteres det med å kunne benytte lette styrker innsatt fra helikopter.
== Avdelinger ==
Søndenfjeldske dragonregiment (SDR) (1994 - 2002)
Akershus dragonregiment (DR 1) ( - 1960). Regimentet ble nedlagt 30. juni 1960 og virksomheten overført til Oppland dragonregiment (DR 2).
Oppland dragonregiment (DR 2)
Nordenfjeldske dragonregiment (DR 3)
Trøndelag dragonregiment (DR 3) - 1986
Befalsskolen for kavaleriet (BSK)
Rogaland dragonregiment (DR 4)
== Se også ==
Gardermoen flystasjon
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
* Kavaleriklubben av 1882
|
Befalsskolen for kavaleriet (BSK) ble opprettet i 1818, og utdannet befal til kavaleriet. Befalsskolen het først Underoffisersskolen for kavaleriet, og har også i en periode hett «Skoleeskadronen».
| 2,347 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker
|
2023-02-04
|
Olympiske vinterleker
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL']
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018
|
Ungarn under Vinter-OL 1932. Fire sportsutøvere fra Ungarn, to menn og to kvinner, deltok i en sport, kunstløp, under Vinter-OL 1932 i Lake Placid.
| 2,348 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haakon_Wallem
|
2023-02-04
|
Haakon Wallem
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1951', 'Kategori:Fødsler 11. august', 'Kategori:Fødsler i 1870', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skipsredere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Æreslegionen']
|
Haakon Johan Wallem (født 1870, død 1951) var en norsk skipsreder. Han etablerte skipsmeklerfirma i Shanghai i 1903. Selskapet vokste og ble raskt et eget rederi.
Wallem donerte pengegaver til en rekke kulturtiltak i Bergen. Den mest spektakulære gaven ble gitt til gjenoppbygging av landsbyen Bouchavesnes i Frankrike etter første verdenskrig. Dette resulterte i at landsbyen ble omdøpt til Bouchavesnes-Bergen og Wallem ble tildelt æreslegionen av marskalk Foch.
Krakket i Bergens privatbank i 1922 førte Wallem ut i likviditetsproblemer og han måtte selge flere av sine eiendommer. Prakteiendommen Erviken (Øvre Ervik) fikk han beholde etter et lån fra vennen Johan Ludwig Mowinckel. I 1925 etablerte han kontor i Hongkong.
|
Haakon Johan Wallem (født 1870, død 1951) var en norsk skipsreder. Han etablerte skipsmeklerfirma i Shanghai i 1903. Selskapet vokste og ble raskt et eget rederi.
Wallem donerte pengegaver til en rekke kulturtiltak i Bergen. Den mest spektakulære gaven ble gitt til gjenoppbygging av landsbyen Bouchavesnes i Frankrike etter første verdenskrig. Dette resulterte i at landsbyen ble omdøpt til Bouchavesnes-Bergen og Wallem ble tildelt æreslegionen av marskalk Foch.
Krakket i Bergens privatbank i 1922 førte Wallem ut i likviditetsproblemer og han måtte selge flere av sine eiendommer. Prakteiendommen Erviken (Øvre Ervik) fikk han beholde etter et lån fra vennen Johan Ludwig Mowinckel. I 1925 etablerte han kontor i Hongkong.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hardy, Anthony J: Typhoon Wallem: A personalised chronicle of the Wallem Group Limited, Granta Editions 2003
Rommetveit, Knut; Det signerte huset : Ole Landmarks arkitektur i Bergen og Haugesund, 1914-1924 , Hovedoppgave i kunsthistorie – Universitetet i Bergen, 2003.
|
Haakon Johan Wallem (født 1870, død 1951) var en norsk skipsreder. Han etablerte skipsmeklerfirma i Shanghai i 1903.
| 2,349 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1924
|
2023-02-04
|
Filmåret 1924
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1924', 'Kategori:Utgivelser fra 1924', 'Kategori:Verk fra 1924']
|
Filmåret 1924 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1924.
|
Filmåret 1924 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1924.
== Fødsler ==
3. januar – Marianne Gyllenhammar, svensk skuespiller.
5. januar – Olle Grönstedt, svensk skribent, filmkritiker og skuespiller.
7. januar
Geoffrey Bayldon, britisk skuespiller
Anne Vernon, fransk skuespillerinne
8. januar – Ron Moody, britisk skuespiller
16. januar – Katy Jurado, meksikansk skuespillerinne (død 2002)
17. januar – Kurt Grigoleit, tysk filmfotograf (død 1988)
21. januar
Benny Hill, britisk skuespiller og komiker (død 1992)
Telly Savalas, amerikansk skuespiller («Kojak») (død 1994)
Gail Russell, amerikansk skuespillerinne (død 1961)
27. januar – Sabu, indisk skuespiller (død 1963)
9. februar – Bengt Carenborg, svensk skuespiller.
13. februar – Kurt Willbing, svensk barn- og ungdomsskuespiller.
24. februar – Abe Vigoda, amerikansk skuespiller.
15. mars – Walter Gotell, tyskbritisk skuespiller.
19. februar – Lee Marvin, amerikansk skuespiller (død 1987)
23. februar
Claude Sautet, fransk regissør (død 2000)
Ingrid Magnusson, svensk operasangerinne og skuespiller.
8. mars – René Allio, fransk regissør (1995)
16. mars – Wolfgang Kieling, tysk skuespiller (1985)
25. mars – Machiko Kyō, japansk skuespillerinne
28. mars – Freddie Bartholomew, irsk skuespiller (1992)
2. april – Kurt-Olof Sundström, svensk skuespiller, regissør og manusforfatter.
3. april – Marlon Brando, amerikansk skuespiller. (2004)
7. april – Espen Skjønberg, norsk skuespiller (død 2022)
8. april
Frédéric Back, kanadisk tegnefilmregissør
Günter Pfitzmann, tysk skuespiller (2003)
10. april
Aldo Giuffrè, italiensk skuespiller
Wolfgang Menge, tysk manusforfatter
13. april – Stanley Donen, amerikansk filmregissør.
16. april – Henry Mancini, amerikansk filmkomponist (1994)
20. april
Nina Foch, amerikansk skuespillerinne
Leslie Phillips, britisk skuespiller
23. april – Ruth Leuwerik, tysk skuespillerinne
25. april – Ragnar Jahn, svensk skuespiller.
2. mai – Theodore Bikel, britisk-østerriksk skuespiller og sanger
17. mai – Hannes Messemer, tysk skuespiller (1991)
21. mai – Doris Schade, tysk skuespillerinne
22. mai – Charles Aznavour, fransk sanger og skuespiller.
4. juni – Dennis Weaver, amerikansk skuespiller (2006)
6. juni – Lill Arncloo, svensk skuespiller.
20. juni – Audie Murphy, USA:s mest dekorerte soldat under andre verdenskrigen og skuespiller. (1971)
24. juni – Ewert Ellman, svensk skuespiller.
25. juni – Sidney Lumet, amerikansk regissør
26. juni – Richard Bull, amerikansk skuespiller
4. juli – Eva Marie Saint, amerikansk skuespillerinne
11. juli – Curt 'Minimal' Åström, svensk skuespiller, sanger, komponist og tekstforfatter.
14. juli – Marianne Anderberg, svensk skuespiller.
20. juli – Tor Isedal, svensk skuespiller.
24. juli – Rune Jansson, svensk skuespiller.
10. august
Martha Hyer, amerikansk skuespillerinne
Sven-Eric Gamble, svensk skuespiller.
13. august – Meta Velander, svensk skuespiller.
24. august – Ulla Holmberg, svensk skuespiller.
25. august – Allan Edwall, svensk skuespiller, forfatter, musiker (død 1997)
7. september – Leonard Rosenman, amerikansk komponist
10. september
Carl-Axel Heiknert, svensk skuespiller og regiassistent.
Sissi Kaiser, svensk skuespiller.
13. september – Maurice Jarre, fransk filmkomponist
16. september
Lauren Bacall, amerikansk skuespillerinne
Raoul Coutard, fransk filmfotograf
19. september – Marianne Schüler, svensk danser og skuespiller.
28. september – Marcello Mastroianni, italiensk skuespiller (1996)
29. september – Steve Forrest, amerikansk skuespiller
2. oktober – Tapan Sinha, indisk-bengalisk regissør (2009)
4. oktober – Charlton Heston, amerikansk filmskuespiller og forfatter. (2008)
6. oktober – Gunnar Hedberg, svensk skuespiller.
9. oktober – Per Sunderland, norsk skuespiller
10. oktober – Ed Wood, amerikansk filmregissør.
16. oktober – Alan Hume, britisk filmfotograf
18. oktober – Leif Liljeroth, svensk skuespiller.
21. oktober – Sten Gester, svensk skuespiller.
27. oktober – Ruby Dee, amerikansk skuespillerinne
10. november – Russell Johnson, amerikansk skuespiller
18. november – Philip Stone, britisk skuespiller.
22. november – Geraldine Page, amerikansk skuespillerinne (1987)
23. november – Ulla Akselson, svensk skuespiller.
27. november – Nils Åsblom, svensk skuespiller.
29. november – Erik Balling, dansk regissør og manusforfatter (2005)
2. desember – Vilgot Sjöman, svensk regissør (2006)
6. desember – Susanna Foster, amerikansk filmskuespillerinne (2009)
9. desember – Ellika Mann, svensk skuespiller.
11. desember – Maj-Britt Nilsson, svensk skuespiller og sangerinne.
14. desember – Raj Kapoor, indisk skuespiller.
19. desember – Edmund Purdom, britisk skuespiller (2009)
== Avdøde ==
22. mars – Louis Delluc, fransk filmskaper, forfatter og kritiker
21. april – Eleonora Duse, italiensk skuespiller.
10. september – Eva May, østerriksk skuespillerinne
1. november – Jules Greenbaum, tysk filmprodusent
20. november – Thomas Harper Ince, amerikansk filmpioner
== Årets filmer ==
=== 0-9 ===
33.333
=== A - G ===
Den siste mann
Där fyren blinkar
Fart, flickor och faror
Folket i Simlångsdalen
Girl Shy
Grevarna på Svansta
Gösta Berlings saga
=== H - N ===
Han, som faar ørefikene
Jernhesten
Löjen och tårar
Nibelungen
=== O - U ===
Raumabanen - Norges nyeste turistbane
Til sæters
Trollebokungen
=== V - Å ===
== Eksterne lenker ==
(en) 1924 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Filmer fra 1924 vurdert av forgjengeren til det norske Medietilsynet Besøkt 28. desember 2018
|
Filmåret 1924 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1924.
| 2,350 |
https://no.wikipedia.org/wiki/TV_2_Nyheter
|
2023-02-04
|
TV 2 Nyheter
|
['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske TV-kanaler', 'Kategori:Nyhets-TV-kanaler', 'Kategori:TV-kanaler etablert i 2007', 'Kategori:TV 2 Gruppen']
|
TV 2 Nyheter er et merkenavn for nyheter, og en TV-kanal eid og drevet av TV 2 Gruppen. Merkenavnet omfatter alle nyheter på fjernsyn, nett og nye medier. TV-kanalen sender nyheter hele døgnet, og ble Norges første riksdekkende nyhetskanal. Terje Svabø og Mah-Rukh Ali ledet kanalens første ordinære sending 15. januar 2007 klokken 12. De første syv månedene ble samtlige sendinger avviklet fra hovedkontoret i Bergen. Fra 12. august 2007 overtok Oslo-kontoret avvikling av sendingene på dagtid. Kanalen begynte med HD-sendinger høsten 2014.TV-kanalen hadde en markedsandel på 2 % i perioden januar–april 2012, en nedgang på 0,1 prosentpoeng sammenlignet med samme periode året før. I 2017 var seerandelen på 2,9%. Det mest sette programmet er en politipressekonferanse som ble vist under 22-Nyhetene fredag 18. januar 2018. Den hadde 202 000 seere. Før det var det ettermiddagen 22. juli 2011 som hadde rekorden med 174 000 seere.I 2022 byttet TV-kanelen navn fra TV 2 Nyhetskanalen til TV 2 Nyheter, i tråd med TV 2s merkevarestrategi.
|
TV 2 Nyheter er et merkenavn for nyheter, og en TV-kanal eid og drevet av TV 2 Gruppen. Merkenavnet omfatter alle nyheter på fjernsyn, nett og nye medier. TV-kanalen sender nyheter hele døgnet, og ble Norges første riksdekkende nyhetskanal. Terje Svabø og Mah-Rukh Ali ledet kanalens første ordinære sending 15. januar 2007 klokken 12. De første syv månedene ble samtlige sendinger avviklet fra hovedkontoret i Bergen. Fra 12. august 2007 overtok Oslo-kontoret avvikling av sendingene på dagtid. Kanalen begynte med HD-sendinger høsten 2014.TV-kanalen hadde en markedsandel på 2 % i perioden januar–april 2012, en nedgang på 0,1 prosentpoeng sammenlignet med samme periode året før. I 2017 var seerandelen på 2,9%. Det mest sette programmet er en politipressekonferanse som ble vist under 22-Nyhetene fredag 18. januar 2018. Den hadde 202 000 seere. Før det var det ettermiddagen 22. juli 2011 som hadde rekorden med 174 000 seere.I 2022 byttet TV-kanelen navn fra TV 2 Nyhetskanalen til TV 2 Nyheter, i tråd med TV 2s merkevarestrategi.
== Nyhetssendinger ==
=== Hverdager (utenom «sommermodus») ===
Kanalen har sending med programleder(e) i studio live i tidsrommet kl. 06.30-19.00 og 21.00-23.30, men er bemannet hele døgnet. Derfor kan kanalen raskt gå på lufta med siste nytt – også når større nyhetshendelser skjer om natten. Gjennom natten sendes dagens nyhetssaker non-stop i Nyhetshjulet. Samtidig ruller det gjennom hele døgnet nyhetsoverskrifter nederst på skjermen som løpende oppdateres av NTB, TV 2 Nyhetene, TV 2 Sporten og NA24.no. Sendingene avvikles fra TV 2s lokaler i Bjørvika i Oslo fra kl. 06:30 til 10:30. Bergen overtar fra 10:30-Økonominyhetene til kl. 15:00. Oslo overtar fra 15:00-Nyhetene igjen til kl. 18:30. 18:30-Nyhetene sendes alltid fra Bergen. Sendingene mellom kl. 19 og 21 veksler mellom Oslo og Bergen. Bergen overtar samtlige nyhetssendinger fra 21-Nyhetene til 23-Nyhetene.
=== Helger ===
TV-kanalen TV 2 Nyheter utvidet sitt tilbud i helgene fra 4. januar 2009. Kanalen sender nyheter, vær, sport og aktuelle gjester i programmet Nyhetsmorgen fra kl. 08.00 til kl. 11.32 både lørdag og søndag. Utover dagen frem til kl. 13.30 veksler kanalen mellom nyhetssendinger, Underhuset og Nyhetshjulet. Siste direktesending fra kanalen i helgene er mellom klokken 13.00-13.00. Med Gaza-krigen og lanseringen av Nyhetsmorgen (da kalt Nyhetsfrokost) fikk TV-kanalenTV 2 Nyheter ny seerrekord, med 433 000 seere søndag 4. januar 2009.Oslo og Bergen veksler mellom å avvikle helgesendingene annenhver uke. 18.30 og 21 Nyhetene produseres alltid i Bergen – også i helgene.
=== Sommermodus ===
Sommeren 2010 sendte kanalen direkte alle hverdager 08.00-14.00 (09.00-15.00 i helg), 17.00-17.30 og 22.00-22.30. I tillegg samsendes 18.30 og 21 Nyhetene. Utover disse tidene sendes nyheter i loop som oppdateres regelmessig.
== Programledere ==
Yvonne Fondenes
Arill Riise
Morten Sandøy
Elin Ludvigsen
Kjetil H. Dale
Sturla Dyregrov
Marte Lundgaard
Rune Kjos
Fin Gnatt (Sportsnyhetene)
Øyvind Brigg
Annemarta Giske (Sportsnyhetene)
Finn Erik Robstad
Robert Henriksen
Guri Solberg
== Se også ==
TV 2
TV 2 Zebra
TV 2 Livsstil
TV 2 Nyhetene
TV 2 Sport
TV 2 Sport Premium
0630 Nyhetene
17 Nyhetene
1730
1830 Nyhetene
21 Nyhetene
22 Nyhetene
23 Nyhetene
Nyhetene rundt midnatt
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) TV 2 Nyhetskanalen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Nyhetsmorgen (tidligere kjent som Nyhetsfrokost) er et norsk nyhetsprogram som har gått på TV 2 Nyhetskanalen i helgene siden 2009. Programmet ble i begynnelsen sendt lørdag og søndag fra klokken 08.
| 2,351 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Troskapsformaningen
|
2023-02-04
|
Troskapsformaningen
|
['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Norges forsvar']
|
Troskapsformaningen er en gammel militær tradisjon i Forsvaret, fastsatt ved kongelig resolusjon av 26. mai 1891. Forløperen til denne var «Den militære troskaps- og hyldningsed" bygget på «Krigsartikkelbrev for krigsmenn av armeen og marinen» av 9. mars 1683 §§ 159 og 160.
Kong Frederik Vs «Søe-Krigs-Artikels-Brev» av 8. januar 1752, § 536, dekker marinen.
Troskapsformaningen leses opp for soldatene ved oppstilling.
|
Troskapsformaningen er en gammel militær tradisjon i Forsvaret, fastsatt ved kongelig resolusjon av 26. mai 1891. Forløperen til denne var «Den militære troskaps- og hyldningsed" bygget på «Krigsartikkelbrev for krigsmenn av armeen og marinen» av 9. mars 1683 §§ 159 og 160.
Kong Frederik Vs «Søe-Krigs-Artikels-Brev» av 8. januar 1752, § 536, dekker marinen.
Troskapsformaningen leses opp for soldatene ved oppstilling.
== Ordlyd ==
Tro mod Konge og Forfatning, lydig mod foresatte, rettsindig, hæderlig og hjælpsom i al sin færd skal enhver krigsmand stedse med alvor og nidkjærhed strebe at tilegne seg de ferdigheter og egenskaber, der kræves hos en god soldat, samt beredvillig og nøiagtigt efterkomme gjældende forskrifter og de ham i tjenestens medfør givne befalinger. I farens stund skal han, når det kræves villig ofre liv og blod for Konge og Fædreland.
== Referanser ==
|
Troskapsformaningen er en gammel militær tradisjon i Forsvaret, fastsatt ved kongelig resolusjon av 26. mai 1891.
| 2,352 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stene_skanse
|
2023-02-04
|
Stene skanse
|
['Kategori:11°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Verdal', 'Kategori:Festningsverk i Trøndelag', 'Kategori:Historiestubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skanser i Norge', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Store nordiske krig', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Trøndelagstubber', 'Kategori:Verdals historie']
|
Stene skanse er et historisk forsvarsverk som lå ved Stene i Inndalen i det som nå er Verdal kommune. Stedet er like ved nåværende busstopp Steinsgropa. Skansen ble påbegynt i 1611. Stene skanse spilte en viktig rolle i 1718 ved general Armfeldts invasjon av Trøndelag. Skånes skanse i Levanger må ses i sammenheng med Stene skanse, og kan ha fungert som et støttepunkt for transport av forsyninger til Stene skanse da den lå rett ved Trondheimsfjorden.
|
Stene skanse er et historisk forsvarsverk som lå ved Stene i Inndalen i det som nå er Verdal kommune. Stedet er like ved nåværende busstopp Steinsgropa. Skansen ble påbegynt i 1611. Stene skanse spilte en viktig rolle i 1718 ved general Armfeldts invasjon av Trøndelag. Skånes skanse i Levanger må ses i sammenheng med Stene skanse, og kan ha fungert som et støttepunkt for transport av forsyninger til Stene skanse da den lå rett ved Trondheimsfjorden.
== Eksterne lenker ==
Om Stene skanse i Verdalsguiden
Stene Skanse i Verdal
|
Stene skanse er et historisk forsvarsverk som lå ved Stene i Inndalen i det som nå er Verdal kommune. Stedet er like ved nåværende busstopp Steinsgropa.
| 2,353 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lillehammer
|
2023-02-04
|
Lillehammer
|
['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Lillehammer', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker ugyldige parametre', 'Kategori:Vertsbyer for vinter-OL']
|
Lillehammer er en by og kommune i Gudbrandsdalen i Innlandet, ved nordenden av Mjøsa. Den grenser i nord mot Øyer, i sørøst mot Ringsaker, i sør til nord
Gjøvik, i sørvest mot Nordre Land, og i vest mot Gausdal. Sentrum, Nordre Ål, Søre Ål, Røyslimoen og Vårsetergrenda ligger på østsiden der Lågen renner ut i Mjøsa. Jørstadmoen, Fåberg og Rudsbygd ligger nord for sentrum, og Vingnes, Vingrom og Saksumdal på vestsiden av Mjøsa.
Lillehammer blir også kalt «dølabyen» ut fra sin beliggenhet ved inngangsporten til Gudbrandsdalen. Byen er den nordlige endestasjonen for «Skibladner».
|
Lillehammer er en by og kommune i Gudbrandsdalen i Innlandet, ved nordenden av Mjøsa. Den grenser i nord mot Øyer, i sørøst mot Ringsaker, i sør til nord
Gjøvik, i sørvest mot Nordre Land, og i vest mot Gausdal. Sentrum, Nordre Ål, Søre Ål, Røyslimoen og Vårsetergrenda ligger på østsiden der Lågen renner ut i Mjøsa. Jørstadmoen, Fåberg og Rudsbygd ligger nord for sentrum, og Vingnes, Vingrom og Saksumdal på vestsiden av Mjøsa.
Lillehammer blir også kalt «dølabyen» ut fra sin beliggenhet ved inngangsporten til Gudbrandsdalen. Byen er den nordlige endestasjonen for «Skibladner».
== Areal og befolkning ==
De fleste innbyggerne bor i sentrum, bydelene Busmoen, Nordre Ål, Søre Ål, Suttestad, Vingnes, Nybu, Jørstadmoen, Røyslimoen, Vårsetergrenda og Fåberg.
Lillehammer er et administrasjonssted i Innlandet fylke, og huser et av to fylkeshus i fylket. Tettstedet Lillehammer har 21 100 innbyggere per 2022. Kirkelig er Lillehammer prostesete i Sør-Gudbrandsdal prosti.
== Bydeler og tettsteder ==
Søre Ål
Nordre Ål
Sentrum og Nybu
Vårsetergrenda og Røyslimoen
Vingnes
Jørstadmoen og Fåberg
Rudsbygd
Saksumdal
Vingrom
Nordseter
Busmoen
== Historie ==
Lillehammer fikk kjøpstadrettigheter i 1827. I 1837 da formannskapslovene ble innført var byen enda liten, og Lillehammer hadde felles kommunestyre med omegnskommunen Fåberg. I 1842 fikk byen eget bystyre. Kjøpmann Ludvig Wiese har vært regnet som byens grunnlegger, og det ble reist en statue av ham på Lilletorget i forbindelse med byens 100-årsjubileum. Fram til midten av 1800-tallet lå bebyggelsen hovedsakelig i området rundt Hammer gård. Byen hadde i 1850 om lag tusen innbyggere, og hadde gode forbindelser sør- og nordover. Anleggelsen av hovedbanen Oslo-Eidsvoll i 1852 baserte seg på videreforbindelsen med dampskip langs Mjøsa til Lillehammer, og nylagt vei videre oppover Gudbrandsdalen. Dette transportsystemet muliggjorde transitt av tømmer og jordbruksvarer til hovedstaden, og bidro til byens framvekst.
Den 22. april i 1940 ble Lillehammer erobret av tyske styrker. Kampene på østsiden av Mjøsa var dermed over. Dermed var veien opp Gudbrandsdalen åpnet for de tyske styrkenes framrykning mot Dombås og Åndalsnes.
I 1964 ble kommunen slått sammen med Fåberg kommune. I 1973 kom Lillehammer i verdens søkelys gjennom likvideringen av en marokkansk kelner, den såkalte Lillehammer-saken.
Lillehammer var arrangør av de 17. olympiske vinterleker i 1994, med deler av arrangementet viderefordelt til kommunene Gjøvik, Øyer, Ringebu og Hamar.
Espen Granberg Johnsen fra Arbeiderpartiet er ordfører i Lillehammer, mens Ingunn Trosholmen (AP) er varaordfører. Begge ble valgt høsten 2015 for perioden 2015-2019. Ap samarbeider med Venstre og SV.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
== Utdanningsinstitusjoner ==
Høgskolen i Innlandet (HiNN)
Nansenskolen – Norsk humanistisk akademi
Cyberingeniørskolen – (tidligere Forsvarets ingeniørhøgskole)
Lillehammer videregående skole, Sør og Nord. Tidligere også Mesna videregående skole, men denne ble nedlagt fra 01.01.2016.
Norges Toppidrettsgymnas.
== Idrett ==
=== Idrettslag i kommunen ===
Utdypende artikkel: Idrettslag i LillehammerFaaberg Idrettslag
Lillehammer Ishockeyklubb, Fjordkraftligaen
Lillehammer Fotballklubb, 3. divisjon fotball for herrer
Lillehammer kvinnefotballklubb, 3. div.
Lillehammer skiklub
Lillehammer Lawn Tennisklubb
Lillehammer Innebandyklubb
Søre Ål Idrettslag
Lillehammer Faaberg Håndball 09, 3. divisjon håndball for herrer, 2. divisjon håndball for kvinner
Roterud Idrettslag
Rudsbygd Idrettslag
Vingar Idrettslag
Rinna Idrettslag
Vingrom Idrettslag
Mjøsa Pikes
Lillehammer Frisbee
=== Vinter-OL 1994 ===
Utdypende artikkel: Vinter-OL 1994
=== Vinter-OL for ungdom 2016 ===
Utdypende artikkel: Vinterolympiskeleker for ungdom 2016
=== Arrangement ===
Birkebeinerrennet arrangeres hvert år i mars.
Ingalåmi arrangeres hvert år i mars.
Birkebeinerrittet arrangeres hvert år i august.
Birkebeinerløpet arrangeres hvert år i september.
Et landsdekkende Russetreff på Birkebeineren skistadion hvert år i mai.
World cup hopp i Lysgårdsbakken.
World cup nordiske grener i Lysgårdsbakken og på Birkebeineren skistadion.
Baldus cup, håndball, arrangeres hvert år i april.
Lillehammer cup (inne fotball)
World cup i aking
VM i parabob
Europa cup i skeleton
== Kultur ==
=== Tusenårsted ===
Kommunens tusenårssted er Stortorget, og ble valgt til dette av kommunestyret i 1998. Torget ble rustet opp og ble gjenåpnet 21. juni 2001 samtidig som det ble erklært som Tusenårssted.
Kort etter at Lillehammer ble kjøpstad i 1827 ble strukturen for byen planlagt med den kvadratiske inndelingen av kvartaler. Torget var opprinnelig planlagt ovenfor Hammer gård, der Søndre Park er i dag. I 1868 ble plasseringen til der det er i dag vedtatt i formannskapet. Torget ble raskt et møtested for lillehamringer både til hverdag og fest. Her var det både utstillinger, marked, sang og musikk fra egen paviljong. Her mønstret Gudbrandsdal Bataljon, og dette var hovedarena for nasjonaldagsmarkeringen, noe det også er i dag. Den første torgdagen var i 1907.
Stortorget er utsmykket med «slaven» av billedhuggeren Rolf Lunde og en statue av Anders Sandvig, Maihaugens grunnlegger, laget av Arne Durban. Mellom Lillehammer kino og Lillehammer Kunstmuseum ligger kunsthagen som er laget av Bård Breivik.
Stortorget blir i dag brukt til torghandel mandag, onsdag og lørdag. En del lørdager i løpet av året arrangeres Bondens Marked hvor det blir solgt mat og håndverk fra lokale produsenter. De to siste årene har det også vært arrangert internasjonalt marked med produsenter fra Italia, Frankrike og andre land i Europa. Torget blir også brukt som parkeringsplass når det ikke er andre arrangement der.
I 2017 ble Lillehammer tatt opp i det internasjonale Creative Cities-nettverket og utpekt som UNESCO Litteraturby.
=== Festivaler ===
Norsk Litteraturfestival – Sigrid Undset-dagene (mai/juni)
DølaJazz (oktober)
Amandusfestivalen (uka før palmesøndag)
Teaterdagene (september)
Kulturnatt (desember)
=== Severdigheter ===
Bjerkebæk, Sigrid Undsets hjem
Kulturhuset Banken
Lillehammer kunstmuseum
Lillehammer Olympiapark, med Håkons Hall, Kristins Hall, Lysgårdsbakkene, Birkebeineren Skistadion, Kanthaugen freestyleanlegg og Hunderfossen bob- og akebane
Maihaugen med friluftsmuseum, håndverksamling, Maihaugsalen, Postmuseet m.m.
Mesna kultursti
Fåberg kultursti med bl.a. helleristningene ved Drotten
Norges Olympiske Museum
Norsk Kjøretøyhistorisk Museum
Svarga, Marcello Haugens hjem
Lillehammer kirke, innviet i 1882
Hunderfossen familiepark
Lilleputthammer opplevelsespark. Miniatyrmodell av Storgata i Lillehammer slik den var på 1930-tallet
Fabrikken – senter for kreative næringer
Galleri Zink
Skulpturstopp: Kunstverket «Menneske i Moderskipet» av Antony Gormley i Jernbaneparken
== Forsvaret ==
Forsvaret har lenge hatt virksomhet på Lillehammer ved Jørstadmoen nordvest for byen. Jørstadmoen har vært brukt som ekserserplass siden 1700-tallet, og på slutten av 1800-tallet ble Jørstadmoen leir med fast bygningsmasse.
Jørstadmoen militærleir er i dag hovedbase for følgende avdelinger:
Cyberforsvaret
Cyberingeniørskolen tilhørende Forsvarets høgskole
Seksjon for dokumentasjonsforvaltning og arkiv (DA)
Forsvarets sikkerhetsavdeling (FSA)Videre har Regional støttefunksjon (RSF), Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) og Forsvarsbygg avdelinger på basen. Dessuten holder også Hovedarsenalet til på Lillehammer.
== Rettsvesen ==
I Lillehammer ligger Lillehammer tinghus som betjener kommunene Lillehammer, Gausdal, Øyer, Ringebu og Sør-Fron innenfor Vestre Innlandet tingrett.
== Kjente personer fra Lillehammer ==
Lars Olsen Skrefsrud (1840-1910), misjonær og språkforsker, Santalmisjonens grunnlegger
Carl Lumholtz (1851-1922), oppdagelsesreisende, etnograf, forfatter
Anders Sandvig (1862-1950), grunnlegger av Maihaugen
Marcello Haugen (1878–1967), «synsk» naturlege
Sigrid Undset (1882–1949), forfatter og nobelprisvinner bosatt på Bjerkebæk fra 1919
Anne Stine Ingstad (1918-1997), arkeolog og forsker
Odd Grythe (1918–1995), underholder og fjernsynsmann (NRK)
Jakob Weidemann (1923–2001), billedkunstner, bosatt på gården Ringsveen fra 1968
Aase Nordmo Løvberg (1923-2013), operasangerinne
Håkon Brusveen (1927-2021), skiløper og olympisk mester (1960)
Sigbjørn Johnsen (1950- ) politiker (Ap) og fylkesmann i Hedmark, født på Lillehammer
Olemic Thommessen (1956- ), politiker (H), stortingspresident 2013-2018
Åsne Seierstad (1970- ), forfatter og journalist
Atle Antonsen (1969 -), komiker og skuespiller
Ingrid Olava (1981- ), artist og skuespiller
== Vennskapsbyer ==
Lillehammer kommune har siden 50-tallet hatt vennskapsbyer i Sverige, Danmark og Finland. Lillehammer har senere også fått vennskapsbyer i flere andre land utenfor Norden.
Autrans
Hayward
Hørsholm
Düsseldorf
Oberhof
Leksand
Oulainen
Minakami
Shiozawa
Sarajevo
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lillehammer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lillehammer – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Lillehammer i Store norske leksikon
(no) Kommunefakta Lillehammer - Statistisk sentralbyrå
(no) Lillehammer turistinformasjon
(no) Fåberg og Lillehammer historielag
(no) Mennesket i moderskipet, Skulpturstopp
(no) Turforslag til Lillehammer-Rondane på DNT og NRKs nettsted ut.no
(no) Kultur i Lillehammer på kart fra Kulturnett.no
(no) Lillehammer 1827-1927. Bokhylla.noNyheter(no) Gudbrandsdalen Dagningen
(no) Lillehammer byavisHistorie(no) Historiske bilder fra Lillehammer 1880–1927
(no) Bilder fra Lillehammer-OL i 1994
|
Fabrikken på Lillehammer er et næringssenter og aksjeselskap for kreative næringer og kulturyrker. Den ligger i Løkkegata i Lillehammer.
| 2,354 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hero,_Hero
|
2023-02-04
|
Hero, Hero
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Judas Priest-album', 'Kategori:Samlealbum fra 1981']
|
Hero, Hero er et dobbelt samlealbum fra det britiske heavy metal-bandet Judas Priest.
Albumet ble utgitt i 1981 mellom British Steel (1980) og Point of Entry (1981) av Gull Records. Det inneholder alle 10 sporene fra Rocka Rolla, seks spor fra Sad Wings of Destiny og en alternativ versjon av sporet «Diamonds And Rust». Sporene fra Rocka Rolla og «Diamonds And Rust» er remikset av Rodger Bain i 1981, mens sporene fra Sad Wings Of Destiny er ikke remikset.
CD-utgivelsene av albumet er noe forandret, da noen europeiske versjoner har endret rekkefølgen på sporene, mens en USA utgave bruker originalsporene fra Rocka Rolla istedenfor de remiksede fra 1981.
|
Hero, Hero er et dobbelt samlealbum fra det britiske heavy metal-bandet Judas Priest.
Albumet ble utgitt i 1981 mellom British Steel (1980) og Point of Entry (1981) av Gull Records. Det inneholder alle 10 sporene fra Rocka Rolla, seks spor fra Sad Wings of Destiny og en alternativ versjon av sporet «Diamonds And Rust». Sporene fra Rocka Rolla og «Diamonds And Rust» er remikset av Rodger Bain i 1981, mens sporene fra Sad Wings Of Destiny er ikke remikset.
CD-utgivelsene av albumet er noe forandret, da noen europeiske versjoner har endret rekkefølgen på sporene, mens en USA utgave bruker originalsporene fra Rocka Rolla istedenfor de remiksede fra 1981.
== Sporliste ==
Side 1«Prelude» (Glenn Tipton) – 2:02 fra Sad Wings of Destiny, 1976
«Tyrant» (Rob Halford, Tipton) – 4:28 fra Sad Wings of Destiny, 1976
«Rocka Rolla» (Halford, K.K. Downing, Tipton) – 3:05 fra Rocka Rolla, 1974
«One for the Road» (Halford, Downing) – 4:40 fra Rocka Rolla, 1974Side 2«Victim of Changes» (Al Atkins, Halford, Downing, Tipton) – 7:47 fra Sad Wings of Destiny, 1976
«Dying to Meet You» (Halford, Downing) – 6:16 fra Rocka Rolla, 1974
«Never Satisfied» (Atkins, Downing) – 4:50 fra Rocka Rolla, 1974Side 3«Dreamer Deceiver» (Atkins, Halford, Downing, Tipton) – 5:51 fra Sad Wings of Destiny, 1976
«Deceiver» (Halford, Downing, Tipton)- 2:40 fra Sad Wings of Destiny, 1976
«Winter» (Atkins, Downing, Ian Hill) – 1:31 fra Rocka Rolla, 1974
«Deep Freeze» (Downing) – 1:20 fra Rocka Rolla, 1974
«Winter Retreat» (Halford, Downing) – 3:27 fra Rocka Rolla, 1974
«Cheater» (Halford, Downing) – 2:57 fra Rocka Rolla, 1974Side 4«Diamonds & Rust» (Joan Baez) – 3:26 Sin After Sin, 1977
«Run of the Mill» (Halford, Downing, Tipton) – 8:33 Rocka Rolla, 1974
«Genocide» (Halford, Downing, Tipton) – 5:51 Sad Wings of Destiny, 1976
«Caviar and Meths» (Atkins, Downing, Hill) – 2:00 fra Rocka Rolla, 1974
== Personell ==
Rob Halford – vokal og munnspill
K.K. Downing – gitar
Glenn Tipton – gitar, keyboard
Ian Hill – bassgitar
John Hinch – slagverk
Alan Moore – slagverk
== Kilder ==
(en) Hero, Hero på Discogs
== Eksterne lenker ==
(en) Hero på MusicBrainz
|
Hero, Hero er et dobbelt samlealbum fra det britiske heavy metal-bandet Judas Priest.
| 2,355 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A6rens_offiserskodeks
|
2023-02-04
|
Hærens offiserskodeks
|
['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etiske retningslinjer', 'Kategori:Hæren (Norge)']
|
Hærens offiserskodeks er en rettesnor for de karaktertrekk og holdninger som det forventes at en offiser i Hæren skal etterleve. Hærens offiserskodeks bygger på Forsvarets verdigrunnlag og Hærens kjerneverdier, og skal prege offiserens framferd og virke. Den ble utformet av Krigsskolen på oppdrag fra TRADOK. Produktet ble lagt frem og godkjent i Hærens Ledergruppe (HLG) 23. juni 2004.
|
Hærens offiserskodeks er en rettesnor for de karaktertrekk og holdninger som det forventes at en offiser i Hæren skal etterleve. Hærens offiserskodeks bygger på Forsvarets verdigrunnlag og Hærens kjerneverdier, og skal prege offiserens framferd og virke. Den ble utformet av Krigsskolen på oppdrag fra TRADOK. Produktet ble lagt frem og godkjent i Hærens Ledergruppe (HLG) 23. juni 2004.
== Ordlyden ==
Jeg er villig til å kjempe for Norge og våre felles verdier. Som offiser går jeg foran. Jeg er som leder betrodd de ytterste maktmidlene samfunnet rår over. Jeg kan komme i situasjoner der jeg er nødt til å ta liv. Mine beslutninger kan også føre til at jeg må ofre liv, mitt eget eller andres. Jeg vil streve etter ære for min avdeling, og skal i all min framferd strekke meg etter å være modig, handlekraftig, dyktig, omsorgsfull og lojal.
== Kilder ==
Hærens offiserskodeks
[1] Tale ved tidligere Generalinspektør for Hæren Generalmajor Lars J. Sølvberg.
|
Hærens offiserskodeks er en rettesnor for de karaktertrekk og holdninger som det forventes at en offiser i Hæren skal etterleve. Hærens offiserskodeks bygger på Forsvarets verdigrunnlag og Hærens kjerneverdier, og skal prege offiserens framferd og virke.
| 2,356 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Under_aftenhimmelen
|
2023-02-04
|
Under aftenhimmelen
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1985', 'Kategori:Norske romaner']
|
Under aftenhimmelen er en roman av den norske forfatteren Finn Carling, utgitt i 1985.
Romanens to personer møtes ved middagsbordet ved en restaurant i Hellas hver kveld en ukes tid. Levemannen Robert Turner og den magre Joseph Frost lover hverandre hensynsløs ærlighet, og forteller hverandre historier fra sine liv. Aftenpostens anmelder Johan Fr. Heyerdahl mente at «det hele utvikler seg til mer enn tom underholdning og spill, her avsløres kjærlighetslengsel, løgn og sannhet – diktning og liv» og at «Ensomhet er et grunntema i Finn Carlings diktning, også i denne romanen der Mr. Turner jakter på sin Evrydike som han senere fornekter og snur ryggen til i et avgjørende øyeblikk»
|
Under aftenhimmelen er en roman av den norske forfatteren Finn Carling, utgitt i 1985.
Romanens to personer møtes ved middagsbordet ved en restaurant i Hellas hver kveld en ukes tid. Levemannen Robert Turner og den magre Joseph Frost lover hverandre hensynsløs ærlighet, og forteller hverandre historier fra sine liv. Aftenpostens anmelder Johan Fr. Heyerdahl mente at «det hele utvikler seg til mer enn tom underholdning og spill, her avsløres kjærlighetslengsel, løgn og sannhet – diktning og liv» og at «Ensomhet er et grunntema i Finn Carlings diktning, også i denne romanen der Mr. Turner jakter på sin Evrydike som han senere fornekter og snur ryggen til i et avgjørende øyeblikk»
== Referanser ==
|
Under aftenhimmelen er en roman av den norske forfatteren Finn Carling, utgitt i 1985.
| 2,357 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fabel_X
|
2023-02-04
|
Fabel X
|
['Kategori:Bøker fra 1984', 'Kategori:Norske romaner']
|
Fabel X er en roman av den norske forfatteren Finn Carling, utgitt i 1984.
Hovedperson er maleren Thomas Block, 53 år gammel. Block kjenner på midtlivskrise og resignasjon, konkret uttrykt i hans ufullførte drøm om å male havet mens det er helt stille. I form er boken mer en moralsk fabel enn en realistisk roman.
Aftenpostens anmelder Johan Fr. Heyerdahl mente at «Finn Carling vil fortelle om det ukjente i oss selv. Stadig har han ønsket å berette om vårt forhold til verden, virkeligheten og våre medmennesker. Årets bok betyr ikke noe brudd i så måte, men formen er anderledes. Lyrikeren kommer tydeligere frem. Carling er villere og galere enn før, og den som lar seg lokke med på reisen, får også
et spennende innblikk i dikterens verksted. Det er en fest å lese hovedpersonen i diskusjon med forfatteren»
|
Fabel X er en roman av den norske forfatteren Finn Carling, utgitt i 1984.
Hovedperson er maleren Thomas Block, 53 år gammel. Block kjenner på midtlivskrise og resignasjon, konkret uttrykt i hans ufullførte drøm om å male havet mens det er helt stille. I form er boken mer en moralsk fabel enn en realistisk roman.
Aftenpostens anmelder Johan Fr. Heyerdahl mente at «Finn Carling vil fortelle om det ukjente i oss selv. Stadig har han ønsket å berette om vårt forhold til verden, virkeligheten og våre medmennesker. Årets bok betyr ikke noe brudd i så måte, men formen er anderledes. Lyrikeren kommer tydeligere frem. Carling er villere og galere enn før, og den som lar seg lokke med på reisen, får også
et spennende innblikk i dikterens verksted. Det er en fest å lese hovedpersonen i diskusjon med forfatteren»
== Referanser ==
|
Fabel X er en roman av den norske forfatteren Finn Carling, utgitt i 1984.
| 2,358 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kirkevalget_i_Norge_2009
|
2023-02-04
|
Kirkevalget i Norge 2009
|
['Kategori:2009 i Norge', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kirkevalg i Norge', 'Kategori:Valg i 2009']
|
Kirkevalget i Norge 2009 var et valg til flere av organene i Den norske kirke. Det fant sted 14. september 2009, i en del kommuner også 13. september. Valget var en følge av et politisk forlik som ble inngått i 2008 om Den norske kirkes stilling som statskirke, der blant annet en demokratireform var et sentralt moment. Det var første gangen det ble gjennomført et nasjonalt koordinert valg til alle kirkeorganene.
Det ble valgt menighetsråd for samtlige 1 280 menigheter i Den norske kirke. Dessuten var det for første gang direktevalg av lekmedlemmer til bispedømmerådene og delegater til Kirkemøtet. Kirkevalget fant sted samtidig med stortingsvalget 2009.
Det var omkring 3,2 millioner stemmeberettigede ved valget, det vil si alle registrerte medlemmer av Kirken som var født i 1994 eller tidligere. Ved forrige kirkevalg var valgoppslutningen 4,2 prosent.
Reglene for valget ble vedtatt av Kirkemøtet i november 2008, og den nødvendige lovhjemmel ble vedtatt i Odelstinget og Lagtinget våren 2009. Stortinget bevilget 68 millioner kroner til demokratireformen, herav 27 millioner kroner til lokal gjennomføring.
|
Kirkevalget i Norge 2009 var et valg til flere av organene i Den norske kirke. Det fant sted 14. september 2009, i en del kommuner også 13. september. Valget var en følge av et politisk forlik som ble inngått i 2008 om Den norske kirkes stilling som statskirke, der blant annet en demokratireform var et sentralt moment. Det var første gangen det ble gjennomført et nasjonalt koordinert valg til alle kirkeorganene.
Det ble valgt menighetsråd for samtlige 1 280 menigheter i Den norske kirke. Dessuten var det for første gang direktevalg av lekmedlemmer til bispedømmerådene og delegater til Kirkemøtet. Kirkevalget fant sted samtidig med stortingsvalget 2009.
Det var omkring 3,2 millioner stemmeberettigede ved valget, det vil si alle registrerte medlemmer av Kirken som var født i 1994 eller tidligere. Ved forrige kirkevalg var valgoppslutningen 4,2 prosent.
Reglene for valget ble vedtatt av Kirkemøtet i november 2008, og den nødvendige lovhjemmel ble vedtatt i Odelstinget og Lagtinget våren 2009. Stortinget bevilget 68 millioner kroner til demokratireformen, herav 27 millioner kroner til lokal gjennomføring.
== Bispedømmerådene ==
Ved valg av sju lekfolksrepresentanter til hvert bispedømmeråd ble det utprøvd ulike modeller. I Oslo, Hamar, Stavanger og Nord-Hålogaland bispedømmer ble samtlige sju valgt ved direkte valg. I Borg, Nidaros og Sør-Hålogaland ble tre av de sju (altså et mindretall) valgt direkte, mens det i Tunsberg, Agder og Telemark, Bjørgvin og Møre var fire av de sju (et flertall) som ble valgt direkte ved kirkevalget. De som ikke ble valgt direkte, ble valgt av menighetsrådene i bispedømmet. Valgperioden er som en overgangsordning satt til to år, slik at det blir nytt valg samtidig med kommunevalget 2011.
== Kirkemøtet ==
Kirkemøtet består av medlemmene av bispedømmerådene (pluss lederen av Samisk kirkeråd), og det er altså dermed delvis valgt ved kirkevalget.
Kirkemøtet består nå av 59 menn og 56 kvinner. Gjennomsnittsalderen er 47,8 år.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kirkens nettsider om valget
Nordisk nettverk for ekteskapet – om kirkevalget
|
Kirkevalget i Norge 2009 var et valg til flere av organene i Den norske kirke. Det fant sted 14.
| 2,359 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_rumenske_revolusjonen_i_1989
|
2023-02-04
|
Den rumenske revolusjonen i 1989
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den kalde krigen', 'Kategori:Konflikter i 1989', 'Kategori:Romanias historie']
|
Den rumenske revolusjonen i 1989 besto av en rekke demonstrasjoner fra 16. til 27. desember 1989 i Timișoara, Bukarest og andre steder i Romania. Den førte til at landets diktator Nicolae Ceaușescu ble styrtet, og at han og hans hustru Elena Ceaușescu begge ble henrettet 25. desember.
|
Den rumenske revolusjonen i 1989 besto av en rekke demonstrasjoner fra 16. til 27. desember 1989 i Timișoara, Bukarest og andre steder i Romania. Den førte til at landets diktator Nicolae Ceaușescu ble styrtet, og at han og hans hustru Elena Ceaușescu begge ble henrettet 25. desember.
== Forløp ==
Det startet med en demonstrasjon i Timișoara i protest mot regimets forsøk på å kneble den frittalende pastoren László Tőkés som hørte til den ungarske minoriteten i Romania.Det ble skutt mot demonstrantene og over 70 sivile mistet livet. Uroen spredde seg til andre byer, blant annet hovedstaden București, hvor Nicolae Ceaușescu ble buet ut under et massemøte han selv kalte inn til 21. desember 1989 utenfor bygget til Sentralkomiteen.
Etter en ukelang uro i Timișoara ble det sammenkalt en massemønstring til støtte for Ceaușescu i București den 21. desember 1989, men den endret raskt karakter og ble fiendtlig mot regimet og gikk over i kaotiske tilstander.
Diktator Ceaușescu maktet ikke å kontrollere mengden og tok tilflukt i bygningen hvor han ble resten av dagen. Den neste dagen var det opprør i byen og befolkningen konfronterte politiet og militæret på barrikadene. Ubevæpnet hadde de ingen sjanse mot militærapparatet som arresterte hundrevis, men opprøret spredte seg til andre rumenske byer.
22. desember 1989 stormet demonstranter under et nytt massemøte bygget til Sentralkomiteen, og Ceaușescu og kona måtte rømme i helikopter. Samme dag grunnla Den nasjonale redningsfronten en ny provisorisk regjering. Ion Iliescu ble president og Petre Roman ble statsminister.Den 22. desember forsøkte Ceaușescu å tale til befolkningen på nytt, men deres raseri fikk dem til å storme bygningen. Ekteparet Ceaușescu som flyktet fra București i helikopter, men endte opp i hærens varetekt. Etter å ha blitt tiltalt og dømt av skinnprosess av en rettssak for folkemord ble ekteparet Ceaușescu henrettet den 25. desember 1989. Hva som skjedde i denne revolusjonen har skapt debatt som fortsatt pågår og det er blitt fremmet en rekke teorier om motivasjonene og selv handlingene til de mest involverte.
Revolusjonen i 1989 førte til mer enn 1000 døde i Timișoara og București.
Kommunistpartiet ble opprinnelig forbudt av Ion Iliescu, men han trakk snart tilbake denne beslutningen, og kommunismen er således ikke forbudt i dagens Romania. Ceaușescus mest upopulære politikk, som forbud mot abort og prevensjon, var blant de første lovene som ble endret etter revolusjonen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Video av Ceaușescus siste tale
Fjernsynssendinger fra 22. og 23. desember 1989
|
Ceaușescu-regimet †
| 2,360 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lille_Orlando
|
2023-02-04
|
Lille Orlando
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1986', 'Kategori:Norske romaner']
|
Lille Orlando er en roman av den norske forfatteren Finn Carling, utgitt i 1986.
Rammefortellingen i romanen er en middelaldrende mann som forteller historier til sin voksne datter. Tittelhistorien om Orlando skildrer et barn som oppdras til å mestre ensomhet ved at foreldrene stenger ham inne i et rom, alene, flere timer daglig.
Aftenpostens anmelder Johan Fr. Heyerdahl mente at «Carling avdekker våre hemmeligheter og avslører vår mekaniske tilværelse, tomheten, ensomheten. Kanskje er det først og fremst likegyldigheten han søker å blottstille». Skribenten Ragnar W. Nord peker på at «I "Lille Orlando" trer livsløgnen i forgrunnen mens engasjement og ansvar stilles utenfor. Det er et hovedmotiv i romaner fra senere år, mennesket tør ikke være menneske av den grunn at det blottstiller seg selv overfor den andre, og derfor fanges i et nett av ensomhet det ikke kan bryte ut av»
|
Lille Orlando er en roman av den norske forfatteren Finn Carling, utgitt i 1986.
Rammefortellingen i romanen er en middelaldrende mann som forteller historier til sin voksne datter. Tittelhistorien om Orlando skildrer et barn som oppdras til å mestre ensomhet ved at foreldrene stenger ham inne i et rom, alene, flere timer daglig.
Aftenpostens anmelder Johan Fr. Heyerdahl mente at «Carling avdekker våre hemmeligheter og avslører vår mekaniske tilværelse, tomheten, ensomheten. Kanskje er det først og fremst likegyldigheten han søker å blottstille». Skribenten Ragnar W. Nord peker på at «I "Lille Orlando" trer livsløgnen i forgrunnen mens engasjement og ansvar stilles utenfor. Det er et hovedmotiv i romaner fra senere år, mennesket tør ikke være menneske av den grunn at det blottstiller seg selv overfor den andre, og derfor fanges i et nett av ensomhet det ikke kan bryte ut av»
== Referanser ==
|
Lille Orlando er en roman av den norske forfatteren Finn Carling, utgitt i 1986.
| 2,361 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker
|
2023-02-04
|
Olympiske vinterleker
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL']
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018
|
Tyskland under Vinter-OL 1932. Tjue sportsutøvere fra Tyskland, alle menn, deltok i tre sporter under Vinter-OL 1932 i Lake Placid.
| 2,362 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker
|
2023-02-04
|
Olympiske vinterleker
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL']
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018
|
Sveits under Vinter-OL 1932. Sju sportsutøvere fra Sveits, alle menn, deltok i tre sporter under Vinter-OL 1932 i Lake Placid.
| 2,363 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker
|
2023-02-04
|
Olympiske vinterleker
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL']
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018
|
Frankrike under Vinter-OL 1932. Åtte sportsutøvere fra Frankrike, sju menn og én kvinne, deltok i tre sporter under Vinter-OL 1932 i Lake Placid.
| 2,364 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jonas_Pedersen
|
2023-02-04
|
Jonas Pedersen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. september', 'Kategori:Dødsfall i 1953', 'Kategori:Fylkesmenn i Aust-Agder', 'Kategori:Fylkesmenn i Nordland', 'Kategori:Fødsler 20. september', 'Kategori:Fødsler i 1871', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske amtmenn', 'Kategori:Norske jurister', 'Kategori:Norske politimestere', 'Kategori:Ordførere i Vågan', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1913–1915', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1928–1930', 'Kategori:Venstre-ordførere i Nordland']
|
Jonas Pedersen (født 20. september 1871 i Stavanger, død 21. september 1953 i Arendal) var en norsk jurist som var konstituert amtmann i Nordland fra 1913. I 1916 fikk han embetet, og i 1921 ble han fylkesmann i Aust-Agder.
|
Jonas Pedersen (født 20. september 1871 i Stavanger, død 21. september 1953 i Arendal) var en norsk jurist som var konstituert amtmann i Nordland fra 1913. I 1916 fikk han embetet, og i 1921 ble han fylkesmann i Aust-Agder.
== Biografi ==
Han var elev ved Kongsgaard skole i Stavanger.Jonas Pedersen ble student i 1889 og offiser i 1890. I 1893 ble han cand.jur. og fikk året etter tjeneste som sakfører og fullmektig i Lofoten og Vesterålen, hvor han så var fogd fra 1898 til 1910. Det meste av denne tiden var han også bestyrer og regnskapsfører for fylkeskommunens fiskevær Henningsvær, fra 1900 til 1913. I 1910 ble han politimester i Lofoten og Vesterålen og året etter oppsynsjef ved Lofotfisket. Ved siden av sin jobb hadde han verv i Vågan Sparebank fra 1900 til 1913, han var medlem av kommunestyret fra 1902 til 1907 og ordfører i Vågan fra 1911 til 1913. Fra 1910 til 1915 var han varamann til Stortinget for Venstre i Nordland, i perioden 19113 til 1915 møtte han også. I 1909 var han formann i den departementalt oppnevnte Lofotkomite.
Da han i 1913 ble konstituert amtmann i Nordland, forlot han Lofoten og flyttet til Bodø.
Også i Bodø fant Pedersen en rekke verv å la seg engasjere av i tillegg til sitt embete. Han ble medlem av kontrollkommisjonen for Rønvik sinnssykeasyl fra 1917 til 1922, medlem av styret for Norges Bank fra 1918 til 1922 og styremedlem for Glomfjord kraftanlegg fra 1920.
Fra 1921 var han fylkesmann i Aust-Agder. I 1925 ble han formann i Aust-Agder kraftverks styre og i 1928 formann i forstanderskapet for Nedenes Sparebank. Fra 1934 var han formann i tilsynskommisjonen for Sørlandsbanen. Han gikk av i 1942 etter 21 år som fylkesmann i Aust-Agder og døde i 1953.
== Utmerkelser ==
I 1936 ble han tildelt St. Olavs Orden. I 1937 ble han tildelt Aust-Agder Landbruksselskaps medalje for sitt arbeid for bondenæringen i fylket.
== Referanser ==
== Kilder ==
Hvem er Hvem 1938 side 407
== Eksterne lenker ==
(no) Jonas Pedersen hos Norsk senter for forskningsdata
|
Jonas Pedersen (født 20. september 1871 i Stavanger, død 21.
| 2,365 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker
|
2023-02-04
|
Olympiske vinterleker
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL']
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018
|
Østerrike under Vinter-OL 1932. Sju sportsutøvere fra Østerrike, seks menn og én kvinne, deltok i fem sporter under Vinter-OL 1932 i Lake Placid.
| 2,366 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker
|
2023-02-04
|
Olympiske vinterleker
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL']
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018
|
Finland under Vinter-OL 1932. Syv sportsutøvere fra Finland, alle menn, deltok i tre grener under Vinter-OL 1932 i Lake Placid.
| 2,367 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roger_Ascham
|
2023-02-04
|
Roger Ascham
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1568', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Engelske renessansehumanister', 'Kategori:Fødsler i 1515', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Hambleton', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Roger Ascham (født ca. 1515, død 23. desember 1568) var en engelsk lærd og didaktisk forfatter, kjent for sin prosastil og dens enkle, rene og kraftfull språk, og for sine teorier om utdannelse. Han fungerte som prinsesse Elizabeths lærer i gresk og latin mellom 1548 og 1550, og tjenestegjorde i administrasjonene til kong Edvard VI av England, dronning Maria I av England, og til dronning Elizabeth I.
Navnet Ascham kunne ha vært mer naturlig stavet som «Askham» ettersom det er avledet fra Askham i nærheten av York. Han ble født i Kirby Wiske, en landsby i North Riding av Yorkshire, i nærheten av Northallerton, som den tredje sønnen til John Ascham, steward for lord Scrope av Bolton. Familienavnet til hans mor Margaret er ukjent, men skal etter sigende ha kommet fra en god familie. Autoriteten for dette utsagnet, som for det meste av Aschams tidlige liv, er Edward Grant, rektor ved Westminster School i London, som samlet og redigerte hans brev og ga en panegyrisk tale om hans liv i 1576.
|
Roger Ascham (født ca. 1515, død 23. desember 1568) var en engelsk lærd og didaktisk forfatter, kjent for sin prosastil og dens enkle, rene og kraftfull språk, og for sine teorier om utdannelse. Han fungerte som prinsesse Elizabeths lærer i gresk og latin mellom 1548 og 1550, og tjenestegjorde i administrasjonene til kong Edvard VI av England, dronning Maria I av England, og til dronning Elizabeth I.
Navnet Ascham kunne ha vært mer naturlig stavet som «Askham» ettersom det er avledet fra Askham i nærheten av York. Han ble født i Kirby Wiske, en landsby i North Riding av Yorkshire, i nærheten av Northallerton, som den tredje sønnen til John Ascham, steward for lord Scrope av Bolton. Familienavnet til hans mor Margaret er ukjent, men skal etter sigende ha kommet fra en god familie. Autoriteten for dette utsagnet, som for det meste av Aschams tidlige liv, er Edward Grant, rektor ved Westminster School i London, som samlet og redigerte hans brev og ga en panegyrisk tale om hans liv i 1576.
== Utdannelse ==
Ascham ble utdannet, skjønt ikke ved en skole, men i huset til sir Humphry Wingfield, en advokat og i 1533 ordstyrer (speaker) i Underhuset, slik Ascham selv forteller i Toxophilus (Kjærlighet til buen) hvor de hadde en lærer ved navn R. Bond. Den idrett de bedrev var bueskyting og sir Humphry «selv ville ved tider komme ned fra London med buer og gå med dem for å se dem skyte». Derav i Aschams tidligste verk på engelsk, Toxophilus, den viktigheten han tilla bueskyting i utdanningsinstitusjoner, og sannsynligvis grunnen for at bueskyting er i statuettene for St Albans School, Harrow School og andre kjente skoler fra elisabethansk tid.
Fra denne private lærestedet ble Ascham sendt «omtrent 1530» i en alder av femten, ble det sagt, til St John's College ved University of Cambridge, det da største og mest lærde college (fakultet) uansett universitet i England hvor han henga seg særlig til studiet av gresk som da nylig var opprettet. Her kom han inn under innflytelsen til sir John Cheke, som var fellow i Aschams første år, og sir Thomas Smith. Hans veileder og venn var Robert Pember, «en mann av den største lærdom og med en beundringsverdig evne i det greske mål».
Han ble Bachelor of Arts (Filosofikandidat) den 18. februar 1534 (eller i 1535). Dr. Nicholas Metcalfe var da lærer ved fakultet, «en papist», og han fremskaffet Aschams valg til fellowship. Han tok sin grad den 3. juli 1537 og ble deretter valgt som fellow ved St. John's. Han ble for en tid ved University of Cambridge hvor han hadde en del elever, blant dem var William Grindal som i 1544 ble lærer for prinsesse Elizabeth.
== I kongelig tjeneste ==
I januar 1548 døde Grindal, og Ascham, en av de dyktigste greske lærde i England og foreleser ved universitet, hadde allerede brevvekslet med prinsessen, og i ett av hans brev forteller han at han sender tilbake hennes penn som han har reparert. Via William Cecil, 1. baron Burghley, og på den seksten år gamle prinsessens eget ønske, ble han valgt til hennes lærer mot andre kandidater som Edward Seymour, 1. hertug av Somerset, og dronning Katarina Parr presset på for. I 1548 begynte Ascham som lærer for prinsessen i gresk og latin hovedsakelig ved Cheshunt, noe han gjorde fram til 1550.
Om Elizabeth skrev han senere: «Ja, jeg tror at foruten hennes perfekte ferdighet i latin, italiensk, fransk og spansk, leser hun er nå ved Windsor mer gresk hver eneste dag enn hvilken som helst kannik av denne skole leser latin i løpet av en hel uke». Hans innflytelse på Elizabeth er antydet av det faktum at hun for resten av livet tidvis forfattet dikt som On Monsieur’s Departure.
I et brev til Johannes Sturm, en skolemester i Strasbourg, priset han hennes «skjønnhet, statur, visdom og flid. Hun snakker fransk og italiensk like godt som engelsk. Hun har ofte talt til dyktig og godt til meg på latin og moderat så på gresk. Når hun skriver gresk og latin er ingenting vakrere enn hennes skjønnskrift… hun leser med meg bortimot alt av Cicero og store deler av Titus Livius. Hun tar all sin kunnskap på latin fra de to forfatterne. Hun pleier å hengi morgenene til det gresk testamente og senere leser hun utvalgte taler av Isokrates og tragediene til Sofokles. Til disse legger jeg til Sankt Cyprianus og Melanchthons Loci Communes».
I 1550 kom Ascham i en krangel med Elizabeths hovmester og dro da tilbake til Cambridge. Cheke ga ham da posisjonen som sekretær for sir Richard Morrison (Moryson), utpekt ambassadør til Karl V av Det tysk-romerske rike. Det var på veg til Morrison at han hadde sitt berømte besøk hos lady Jane Grey ved Bradgate og hvor han fant henne lesende i Platons dialoger mens alle andre var ute på jakt.
Han tjente hos Morrison i flere år, og reiste over store deler av Europa. Ambassadøren dro til Leuven hvor Ascham fant et universitet svært underlegen Cambridge, deretter til Innsbruck og så til Venezia. Ascham leste gresk med ambassadøren fire til fem dager i ukene. Hans brev fra denne tiden, skjønt trukket tilbake ved Maria I av Englands tiltredelse, ble utgitt på engelsk i 1553 som en «rapport» om Tyskland.
Ascham ble utpekt som sekretær i latin for Edvard VI av England. Gjennom anstrengelsene til biskop Stephen Gardiner da han kom tilbake til England, videre under Maria I med en pensjon på 20 pund om året, og deretter for Elizabeth I – et vitnesbyrd på hans takt og forsiktighet i disse omstillingstider. Hans protestantisme måtte han dog holde tilbake og skjule i tiden under Maria Is regime.
Den 1. juli 1554 giftet han seg med Margaret Howe og med henne fikk han to sønner. Fra hans hyppige klager på sine egen poesi da og senere, synes det som om han levde over evne og inntekter, skjønt som mange andre hoffmenn fikk han ulike lukrative inntekter fra eiendommer fra kirken og kronen.
I 1555 gjenopptok han sine studier med prinsesse Elizabeth, leste greske taler av Aischines, og Demosthenes' De Corona. Kort tid etter Elizabeths tiltredelse som dronning den 5. oktober 1559 ble han gitt, selv om han var lekmann, kannikembetet og inntektene av Wetwang ved York klosterkirke.
== Utgivelser og innflytelse ==
Ascham kulitverte seg selv i musikk, ble kjent og hadde en vakker håndskrift, og foreleste i matematikk. Før 1540 da et professorat i gresk ble etablert ble Ascham «betalt en betydelig lønn for å utøve det greske mål i offentligheten», og han holdt også leksjoner ved St John's College. Han fikk fra Edward Lee, da erkebiskop av York, en pensjon på to pund om året som motytelse for å oversette Æcumenius' Kommentarer om Paulus' brev. Men erkebiskopen luktet kjetteri i en del avsnitt som gikk på spørsmålet om presteskapets ekteskap og sendte oversettelsen tilbake med en presang og noe som minnet om en irettesettelse. Ascham svarte med en forsikring at han «ikke var en som søkte etter krimskrams».
Aschams første utgitt verk, Toxophilus i 1545, dedikert til kong Henrik VIII av England. Sommeren 1544 fortalte han sir William Paget om et verk som var på gang, «om kunsten å skyte med bue». Emnet var uten tvil antydet delvis ved forordning fra parlamentet (act 33 Henry VIII. c. q,), «en forordning for opprettholdelse av artilleri og degradering av ulovlige leker», som krevde at «alle under seksti av god helse, presteskap, dommere, & andre, å praktisere skyting med langbue», og fastsette prisen på hva en langbue skulle koste. Emnet for boken er tofoldig, å prise praksisen å skyte med langbue som en mannlig sport og som en støtte for nasjonalt forsvar, og dessuten sette et eksempel for en høyere skrivestil enn det som tidligere hadde vært forsøkt på engelsk. Ascham presenterte boken for Henrik VIII ved Greenwich kort tid etter at kongen kom triumferende tilbake etter å ha erobret Boulogne-sur-Mer, og Ascham fikk øyeblikkelig en pensjon på 10 pund om året som belønning.
Det var en nyhet at forfatteren hadde «skrevet om disse engelske emner på det engelske mål for engelskmenn», skjønt han tenkte at det var nødvendig å forsvare seg selv fra argumentet at hva «som er det beste for riket er det som er mest ærlige å bruke». Toxophilus var den første bok om bueskyting på engelsk. Verket hadde en form for platonisk dialog mellom Toxophilus og Philologus, og i dag er kanskje bokens største interesse i dens tilfeldige innskudd og bemerkninger. Den var antagelig en modell for Izaak Waltons The Compleat Angler (1653).
Fra 1541, eller tidligere, fungerte Ascham som brevskriver for universitet og også for sitt fakultet. Kanskje den beste prøve på hans dyktighet var det brev skrevet til Edward Seymour, Lord Protector, i 1548 på vegne av Sedbergh School som var knyttet til St John's College ved dens grunnlegger, Roger Lupton, i 1525, og den stiftelse som hadde blitt konfiskert under forordningene av Chantries Acts. I 1546 ble Ascham valgt til offentlig taler av universitet ved John Chekes pensjonering. Kort tid etter ved begynnelsen av regimet til Edvard VI av England offentlige gjorde Ascham de protestantiske meningene om messe i en disputt som begynte på hans egen skole og deretter gikk videre til et større publikum inntil det ble stoppet av visekansleren. Derom skrev Ascham et klagebrev til William Cecil.
I 1563 begynte Ascham verket The Scholemaster (Skolemesteren), utgitt posthumt i 1570, og som gjorde ham berømt. Anledningen for det var, forteller han oss (ved å imiterer Giovanni Boccaccio), at i løpet av den store pesten i London i 1565 var hoffet ved Windsor og han var selv der den 10. desember i middag med sir William Cecil og andre statsråder. Cecil fortalte at han hadde «merkelige nyheter, at flere elever ved Eaton hadde flyktet fra skolen i frykt for juling»; og uttrykte sitt ønske at «mer diskresjon ble benyttet av skolemesterne i korreksjon enn det som vanlig er». En debatt oppsto, selskapet tilstede ble delt mellom tilhengere av pisking og motstandere av pisking. Ascham selv definerte seg siste gruppe. Etterpå kom sir Richard Sackville, underfinansminister, til Ascham og fortalte ham at «en ivrig skolemester» hadde ved sin brutalitet fått ham til å hate læring, i stor grad til hans eget tap, og da han nå hadde en ung sønn som han ønsket skulle bli kunnskapsrik, ville han gjerne at Ascham kunne nevne en lærer slik at han selv kunne betalte for en utdannelse for deres respektive sønner under Aschams overoppsyn. Han inviterte Ascham til å skrive en avhandling om «læringens rette orden».
Boken var ikke en generell avhandling om pedagogiske metoder, men «enkel og perfekt måte å lære barn å forstå, skrive og snakke på latin», og den var ikke tenkt for skolene, men «spesielt forberedt for private som oppfostret unge i adelige hjem». Den perfekte veg besto ganske enkelt i «den doble oversettelsen av en modellbok»; boken anbefalte ved denne profesjonelle brevskrivingen ved «Sturmius' Select Letters of Cicero» (Utvalgte brev fra Cicero). Metoden i seg selv synes å være tatt fra Cicero. Den ble praktisert og lovprist i samtiden av Christopher Jonson (ca. 1536–1597) ved Winchester; den ble påtvungen av kardinal Thomas Wolsey i hans statuetter for hans skole i Ipswich, deretter av Robert Sherborne, biskop av Chichester, i grunnleggelsen av Rolleston school; og den ble gjentatte ganger fremmet av Erasmus og andre, i tillegg også av William av Wykeham i statuttene for Winchester College. Boken var den første endelige demonstrasjon av humanitet i undervisningen og skrevet i en lett stil av en velkjent pedagog, og «ikke av en som hadde erfaring som skolemester». Hva som i stor grad bidro til bokens berømmelse var dens bilde av lady Jane Grey, hvis kjærlighet til lærdom var grunnet at hun fant sin lærer som et fristed fra juling og bøllete foreldre. Noen fant en del kritikk av ulike forfattere og et åndfullt forsvar for engelsk språk som et redskap for tanke og litteratur, hvor boken i seg selv var et utmerket eksempel. Boken ble beklageligvis ikke trykket før etter Aschams død som skjedde den 23. desember 1568, grunnet en forkjølelse som han fikk for å sitte oppe en hel natt for å skrive et nyttårsdikt til dronningen.
== Aschams verker ==
Hans brev ble samlet og utgitt i 1576 og kom i flere utgaver, den siste i Nürnberg i 1611. De ble gjenutgitt av William Elstob i 1703. Hans bøker på engelsk ble redigert av James Bennett og Samuel Johnson i 1771, gjenutgitt i 1815. Dr. J. A. Giles utga i årene 1864–1865 utvalgte brev fra Toxophilus, Scholemaster og Livet til Edward Grant i fire bind. Scholemaster ble gjenopptrykket i 1571 og 1589. Den ble redigert på nytt i 1711 og 1743, 1863 og av professor Edward Arber i 1870. Toxophilus ble utgitt i 1571, 1589 og 1788, og av professor Arber 1868 og 1902.
Roger Ascham er fortsatt tilgjengelig i ulike tekstutgaver, blant annet The English Works Of Roger Ascham, Preceptor To Queen Elizabeth (2007); Whole Works of Roger Ascham i tre bind (1965); og The Whole Works Of Roger Ascham V3: Now First Collected And Revised, With A Life Of The Author (1865) av J. A. Giles (gjenutgivelse 2008).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Cousin, John William (1910): A Short Biographical Dictionary of English Literature. London, J. M. Dent & sons; New York, E. P. Dutton. Teksten over siterer fra denne artikkelen ved at teksten er sluppet i offentlig eie
Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, 1910–1911. Rettigheter i offentlige eie.
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Roger Ascham – sitater
(en) Verker av Roger Ascham i Prosjekt Gutenberg
|
Roger Ascham (født ca. 1515, død 23.
| 2,368 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Chard
|
2023-02-04
|
John Chard
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske offiserer', 'Kategori:Dødsfall 1. november', 'Kategori:Dødsfall i 1897', 'Kategori:Fødsler 21. desember', 'Kategori:Fødsler i 1847', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Plymouth', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Victoriakorset']
|
John Rouse Merriott Chard (født 21. desember 1847, død 1. november 1897) var en britisk offiser som fikk Victoriakorset for sin rolle i forsvaret av Rorke's Drift i 1879 under Zulukrigen.
Han ble født i Plymouth i Devon som sønn av William Wheaton Chard og Jane Brimacombe. Han hadde to brødre: William Wheaton og Charles Edward, og fem søstre: Charlotte Maria Herring, Mary Jane, Jane Brimacombe, Florence og Margaret Edith.
I 1868 vervet han seg i Royal Engineers og tjenestegjorde på Bermuda og Malta før han ble sendt til Sør-Afrika. Som løytnant kommanderte han forsyningsdepotet ved Rorke's Drift da det ble angrepet av zuluer 22. januar 1879. Etter slaget ble han umiddelbart forfremmet til kaptein og også midlertidig major.
Fra 1892 til 1896 var han øverstkommanderende for Royal Engineers i Singapore som oberstløytnant. Han ble utnevnt til oberst i 1897 og skulle bli forflyttet til Perth i Skottland, men fikk kreft og døde i Hatch Beauchamp ved Taunton.
I filmen Zulu ble han spilt av Stanley Baker, som fra 1972 også eide Chards victoriakors og zulukrigsmedalje.
Frem til 2003 delte den sørafrikanske hæren ut en medalje oppkalt etter Chard (John Chard Decoration).
|
John Rouse Merriott Chard (født 21. desember 1847, død 1. november 1897) var en britisk offiser som fikk Victoriakorset for sin rolle i forsvaret av Rorke's Drift i 1879 under Zulukrigen.
Han ble født i Plymouth i Devon som sønn av William Wheaton Chard og Jane Brimacombe. Han hadde to brødre: William Wheaton og Charles Edward, og fem søstre: Charlotte Maria Herring, Mary Jane, Jane Brimacombe, Florence og Margaret Edith.
I 1868 vervet han seg i Royal Engineers og tjenestegjorde på Bermuda og Malta før han ble sendt til Sør-Afrika. Som løytnant kommanderte han forsyningsdepotet ved Rorke's Drift da det ble angrepet av zuluer 22. januar 1879. Etter slaget ble han umiddelbart forfremmet til kaptein og også midlertidig major.
Fra 1892 til 1896 var han øverstkommanderende for Royal Engineers i Singapore som oberstløytnant. Han ble utnevnt til oberst i 1897 og skulle bli forflyttet til Perth i Skottland, men fikk kreft og døde i Hatch Beauchamp ved Taunton.
I filmen Zulu ble han spilt av Stanley Baker, som fra 1972 også eide Chards victoriakors og zulukrigsmedalje.
Frem til 2003 delte den sørafrikanske hæren ut en medalje oppkalt etter Chard (John Chard Decoration).
== Referanser ==
|
John Rouse Merriott Chard (født 21. desember 1847, død 1.
| 2,369 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Costa_Rica
|
2023-02-04
|
Costa Rica
|
['Kategori:1821 i Nord-Amerika', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Costa Rica', 'Kategori:Mellom-Amerikas geografi', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1821', 'Kategori:Tidligere spanske kolonier']
|
Costa Rica, offisielt Republikken Costa Rica, er et land i Mellom-Amerika. Landet grenser til Nicaragua i nord og Panama i sør. Øst for landet ligger Det karibiske hav, og i vest ligger Stillehavet. Hovedstaden er San José, som befinner seg midt i landet. Costa Rica har i overkant av 5,2 millioner innbyggere (2022), og et areal på 51 100 km².
Costa Rica ble i 1949 det første landet i verden til å avvikle militærvesenet. Landet har i dag et stabilt demokrati, og er det eldste demokratiet i Latin-Amerika. Det har alltid vært blant de latinamerikanske landa med høyest HDI, og er per 2012 rangert som nummer 62 i verden.Costa Rica har et svært rikt biologisk mangfold, og rundt en fjerdedel av landets areal er vernede områder, noe som er en større andel enn i noe annet land i verden. I 2007 offentliggjorde regjeringa planer om å bli verdens første karbonnøytrale land innen 2021. New Economics Foundation rangerte Costa Rica først i verden på sin Happy Planet Index i 2009 og 2012, og som verdens grønneste land i 2009. Det har blitt et populært turistmål, og turistnæringa er en av landets viktigste inntektskilder. De viktigste eksportvarene er kaffe og bananer, fulgt av kakao, sukker, storfekjøtt og ananas.
|
Costa Rica, offisielt Republikken Costa Rica, er et land i Mellom-Amerika. Landet grenser til Nicaragua i nord og Panama i sør. Øst for landet ligger Det karibiske hav, og i vest ligger Stillehavet. Hovedstaden er San José, som befinner seg midt i landet. Costa Rica har i overkant av 5,2 millioner innbyggere (2022), og et areal på 51 100 km².
Costa Rica ble i 1949 det første landet i verden til å avvikle militærvesenet. Landet har i dag et stabilt demokrati, og er det eldste demokratiet i Latin-Amerika. Det har alltid vært blant de latinamerikanske landa med høyest HDI, og er per 2012 rangert som nummer 62 i verden.Costa Rica har et svært rikt biologisk mangfold, og rundt en fjerdedel av landets areal er vernede områder, noe som er en større andel enn i noe annet land i verden. I 2007 offentliggjorde regjeringa planer om å bli verdens første karbonnøytrale land innen 2021. New Economics Foundation rangerte Costa Rica først i verden på sin Happy Planet Index i 2009 og 2012, og som verdens grønneste land i 2009. Det har blitt et populært turistmål, og turistnæringa er en av landets viktigste inntektskilder. De viktigste eksportvarene er kaffe og bananer, fulgt av kakao, sukker, storfekjøtt og ananas.
== Naturgeografi ==
=== Naturforhold og geologi ===
Costa Rica har flere fjellkjeder, mange høye fjell og 112 vulkaner, hvorav 10 er aktive. Landets høyeste punkt er fjellet Cerro Chirripó (3819 meter over havet), og den høyeste vulkanen er Irazú (3432 meter over havet). De fleste vulkanene finnes i den nordlige og sentrale delen av landet. Costa Rica er utsatt for vulkanutbrudd og jordskjelv. Mellom fjellkjedene ligger det store høyfjellsplatået Meseta Central, som ligger 1000–1500 meter over havet. Jorden i området består av fruktbar, vulkansk aske. Der bor halvparten av befolkningen, og der ligger det flere store byer, som San José, Cartago og Alajuela.
Langs kysten til Det karibiske hav er det tett skog. I den delen av landet er det et rikt dyreliv, og i likhet med lavlandet ved Stillehavet finnes det mangroveskoger og hvite sandstrender. Den største innsjøen er Arenal-sjøen, som ligger ved vulkanen Arenal. Costa Rica har flere øyer; den største er Calero, som har et areal på 151,6 km². Det finnes også flere elver, blant annet Pacuare og Reventazón.
=== Klima ===
Klimaet er tropisk og subtropisk i høylandet.
Regntiden varer fra mai til november, og den forårsaker flom i lavlandet. Tørketiden varer fra september til oktober i lavlandet, og fra desember til april andre steder. Klimaet påvirkes av nordøstpassaten, og den gjør at lavlandet ved kysten til Det karibiske hav får mer nedbør enn lavlandet ved Stillehavet. Den årlige nedbørsmengden varierer fra sted til sted. Byen Limón, ved kysten til Det karibiske hav, har en årlig nedbørsmengde på omtrent 3100 mm. Langs stillehavskysten regner det 1000–2000 mm i året, og i San José er nedbørsmengden omtrent 1900 mm hvert år.
Gjennomsnittstemperaturen er omtrent 27 °C i lavlandet, og det er svært små variasjoner mellom regntiden og tørketiden. I høylandet er det kaldere, og i San José (1150 meter over havet) er gjennomsnittstemperaturen omtrent 20 °C. Det blir 4–7 °C kaldere per 1000 meter høyere man kommer, og nedbøren minsker også.
Costa Ricas største miljøproblemer er jorderosjon og luftforurensning.
=== Plante- og dyreliv ===
Costa Rica er hjemmet til et stort mangfold av planter og dyr. Selv om landet bare dekker omtrent 0,1 % av verdens totale landmasse, har landet 5 % av verdens dyr og planter. Omtrent 25 % av landets areal er nasjonalparker og beskyttede områder. Costa Rica er det landet i verden der størst prosentandel av arealet er beskyttet område.
Flere steder helt ut mot kysten vokser det mangroveskog, spesielt langs nordkysten. Ved lavlandet i nord finnes det også tropisk regnskog. Ved stillehavskysten er det en mer tørkepreget vegetasjon. Der finnes det løvfellende skog og skogsavanner øst for Nicoyahalvøya. På høylandet vokser det gran og furu, men når man kommer over 2500 meter over havet går vegetasjonen over i gressletter. Flere steder i landet finnes det våtmarker, og i havet finnes det korallrev. I tillegg finnes det over 1000 orkidéarter og 800 bregner.
Dyrelivet omfatter 50 000 ulike arter insekter, 850 fuglearter, omtrent 200 krypdyrarter og 208 andre ulike dyrearter. Faunaen er en blanding av nordamerikanske og søramerikanske arter. De nordlige artene er blant annet ekornarter, hvithalehjort, spissmus, bomullshalekanin og prærieulv. Beltedyr, dovendyr, primater og maurslukere er eksempler fra den sørlige faunaen. Blant de vanligste fugleartene er papegøyer, kolibrier og kardinaler. På listen over registrerte amfibier i Costa Rica er det 194 arter, hvorav tre er utdødd.
== Demografi ==
=== Befolkning og bosetning ===
Costa Rica hadde 4 872 166 innbyggere i 2015. 80 % av dem er hvite, 14 % er mestiser, 3 % er svarte, 1 % er indianere, 1 % er kinesere og resten er folk fra andre folkegrupper. De fleste hvite i landet kommer fra Spania, men også fra Italia, Tyskland og Polen. Stort sett alle svarte er etterkommere av slaver.
I Costa Rica finnes det mange arbeidsinnvandrere, hovedsakelig fra Colombia og Nicaragua. Mellom 10 og 15 % av landets befolkning kommer fra Nicaragua. De fleste av disse reiser hjem igjen etter at sesongarbeidet er slutt.
Befolkningstettheten er 78,6/km², og det er høyest befolkningstetthet i Meseta Central. Befolkningsveksten er på omtrent 1,45 % per år. Omtrent halvparten av landets innbyggere bor i byer, og San José er den største byen, fulgt av Cartago og Heredia.
=== Språk ===
Det offisielle språket i landet er spansk, og mesteparten av befolkningen har spansk som morsmål. Det snakkes to hoveddialekter av språket i Costa Rica: Valle Central-spansk og Guanacaste-spansk. Et viktig særtrekk i Valle Central-spansk er uttalen av initial og dobbel <r>, som uttales [ɹ], en lyd som omtrent tilsvarer r-lyden i amerikansk engelsk. Det personlige pronomenet tú brukes ikke i noen av dialektene, isteden brukes vos og usted.
Flere chibchanske språk snakkes også i Costa Rica. Disse er bribri, cabécar, maleku, boruca og ngäbere. Et engelskbasert kreolspråk, limonesisk kreol (eller mekatelyu), snakkes av etterkommerne av jamaicanske arbeidere på østkysten.
=== Religion ===
Kristendom er den viktigste religionen i landet, og rundt 92 % av befolkningen er kristne. Omtrent 75 % av befolkningen er katolikker, men antallet protestanter øker kraftig. På grunn av innvandring fra Asia og andre steder, har religioner buddhisme, jødedom, bahai, islam og hinduisme blitt større. Den største av disse er buddhismen; 40 000 av landets innbyggere er buddhister.
== Historie ==
=== Førkolumbisk tid og oppdagelsen av landet ===
Før landet ble oppdaget av europeerne var den nordlige delen av landet befolket av mayaer. De sentrale og sørlige delene av landet var befolket av chibchaer.
Christofer Columbus var den første europeer som besøkte landet i 1502. Han gav det navnet Costa del Oro, som betyr «Gullkysten». Senere ble det vanlig å kalle landet Costa Rica, som betyr «Den rike kysten».
=== Koloniseringen og avkolonisering ===
I begynnelsen var den spanske interessen for landet ganske liten og det tok litt tid før landet ble kolonisert. I 1564 ble Cartago grunnlagt av spanjolene, og ble den første hovedstaden i landet. Spania tok kontroll over området på 1600-tallet, og gjorde det til den sydligste provinsen i Ny-Spania. Det meste av befolkningen var småbønder som dyrket jord til eget bruk, og ikke godseiere slik som i nabolandene.
Landet ble selvstendig fra Spania i 1821. Etter å ha vært en del av Det meksikanske imperium i kort tid, ble Costa Rica en stat i Den mellomamerikanske føderasjon i perioden 1823 til 1839. Nordamerikaneren William Walker erobret Nicaragua, og han prøvde å ta over hele Mellom-Amerika på midten 1800-tallet. Costa Ricas president Juan Rafael Mora sendte ut en hær som klarte å beseire ham.
=== Kaffe og bananer ===
På midten av 1800-tallet ble kaffe den viktigste produksjonsvaren, og fra 1870 til 1882 opplevde landet en oppgangsperiode under general Tomás Guardia. I 1886 ble det innført obligatorisk undervisning og det ble bygget flere ordentlige skoler. I årene 1888–1889 var det forsøk på å danne en ny union av mellomamerikanske stater, men forsøket mislyktes.
Jernbaneingeniøren Henry Meiggs inngikk en avtale med Costa Ricas regjering om byggingen av en jernbanelinje fra stillehavskysten til Karibiakysten via hovedstaden. Minor Keith tok over arbeidet etter at Meiggs døde i 1877. Arbeiderne ble stort sett hentet fra Jamaica. Etter at jernbanen var ferdigbygget ble mange av arbeiderne ansatt i Minor Keiths bananplantasjer. Plantasjene lå langs jernbanelinjen i det tropiske lavlandet ved Det karibiske hav. Disse plantasjene var begynnelsen på United Fruit Company, og Costa Rica ble snart verdens største bananleverandør. I 1913 stod kaffe og bananer for omtrent 85 % av landets eksportinntekter.
=== Samfunnet går fremover ===
Costa Rica utviklet seg til å bli et dynamisk samfunn, og siden 1889 har landet vært demokratisk styrt. Siden 1800-tallet har det kun vært to perioder med ustabilitet i landet. Den første var i 1917 til 1919 da Federico Tinoco hersket som diktator, og den andre var i 1948 da en 44-dagers borgerkrig brøt ut som følge av et omstridt presidentvalg.
Stemmerett for menn ble innført i 1913, men slavene på bananplantasjene fikk ikke stemmerett. Landet prioriterte helse og utdanning fremfor militæret, og Costa Rica hadde på denne tiden en av de mest utviklede fagorganiseringene i hele Amerika. I 1921 ble det innført 8-timers arbeidsdag.
=== Økonomisk nedgang og politisk fremgang ===
Den økonomiske krisen på 1930-tallet fikk katastrofale følger for kaffeeksporten. Samtidig ble bananplantasjene ødelagt av banansykdommer og det var mye oppstyr rundt fagforeningene. Kommunistpartiet, som ble opprettet i 1929, og sosialistpartiet støttet fagforeningene, men president León Cortes Castro motarbeidet dem. Hæren ble oppløst i 1949, og Costa Rica er fremdeles et av de få demokratiske landene i verden uten forsvar. I 1949 ble det også innført stemmerett for kvinner.
I 1986 ble Óscar Arias Sánchez valgt til president. Landene i Mellom-Amerika var på denne tiden truet av borgerkrig og økonomisk krise, og han bidro å roe ned situasjonen. Han mottok Nobels fredspris i 1987.
I 1989 offentliggjorde en parlamentarisk undersøkelseskommisjon en rapport om narkotikahandelen i landet. Der stod det at de to største politiske partiene, PLN og PUSC, hadde mottatt penger fra narkotikahandel for å finansiere valgkampene sine i 1986.
Rafael Angel Calderón ble valgt til president i 1990. Han appellerte til de fattige og dårlige utdannede med løfter om forandring. Calderón innførte et hardhendt økonomisk program som blant annet reduserte underskuddet i statsbudsjettet. Arbeidsløsheten steg som følge av dette, og det samme gjorde utilfredsheten blant befolkningen.
I juli 1996 ble landet rammet av en orkan. Skadene ble anslått til rundt 100 millioner dollar, og 30 mennesker døde.
I 2001 ble det oppført en mur langs grensen til Nicaragua, og dette førte til en krise mellom de to landene. Nicaraguas regjering mente at formålet med muren var å begrense den ulovlige innvandringen til Costa Rica, mens costaricanerne mente at muren var et ledd i utvidede tollregler.
I mai 2003 gikk flere arbeidsgrupper til streik. Elektrisitets- og telekommunikasjonsarbeidere protesterte mot regjeringens privatiseringsplaner og lærerne krevde høyere lønn. Streikene førte til at tre ministere i regjeringen måtte gå av.
I juli 2004 gjennomførte ansatte innenfor offentlig sektor en ny streik etter at deres forhandlere hadde avvist et tilbud fra regjeringen om 4 % lønnsøkning. Arbeiderne krevde en lønnsøkning på 10 %, og en av hovedgrunnene til det var at inflasjonen i 2004 var kommet opp på 6,26 %. De streikende gjennomførte demonstrasjoner i flere store byer, og i september vedtok regjeringen til slutt en lønnsforhøyelse.
Under presidentvalget i 2006 ble Óscar Arias Sánchez på nytt valgt til president. Han arbeidet blant annet for flere jobber og reduksjon av de høye leveomkostningene. I april 2007 var det folkeavstemning om Costa Rica skulle bli med i Det mellomamerikanske fellesmarkedet. 51,56 % stemte for, og 48,44 % stemte mot. Det ble altså svært jevnt, men landet ble medlem. I 2010 ble Laura Chinchilla valgt til president.
== Politikk og administrasjon ==
=== Stat og styresett ===
Costa Rica er en demokratisk republikk. Den politiske tilstanden er stabil og demokratisk. Presidenten har ganske mye makt, men de aller fleste beslutningene hans må godkjennes av den lovgivende forsamlingen. Forsamlingen består av 57 medlemmer. Landets president heter Luis Guillermo Solís (PAC), som ble valgt i 2014. Det er valg hvert fjerde år.
Costa Rica er medlem av blant annet FN, Organisasjonen av amerikanske stater, Unesco og Verdens helseorganisasjon. Landet har et generalkonsulat i Oslo, og Norge har et generalkonsulat i Costa Ricas hovedstad, San José.
=== Administrativ inndeling ===
Costa Rica består av sju provinser som er delt i 81 kantoner totalt, og de er igjen inndelt i 463 distrikter. Kantonene ledes av en borgermester som velges av innbyggerne i hver enkelt kanton.
De sju provinsene heter Alajuela, Cartago, Guanacaste, Heredia, Limón, Puntarenas og San José.
== Næringsliv ==
Se også: Costa Ricas sentralbank og Det costaricanske elektrisitetsinstituttet.Costa Rica er et utviklingsland med markedsøkonomi. Landet har den fjerde høyeste inflasjonen i Latin-Amerika. Inflasjonen i 2007 var på omtrent 9,3 %. 18 % av befolkningen lever i fattigdom og over 227 000 er arbeidsløse. I 2005 hadde landet et statsunderskudd på 2,1 % og et handelsunderskudd på 5,2 %. Det førte til at skattene økte med 18 %.
Likevel er Costa Rica et land med høy HDI og BNP. Landets BNP per innbygger har blitt mer enn firedoblet siden 1983. Det er også forholdsvis små forskjeller på rike og fattige. USA er den viktigste handelspartneren og landene har en frihandelsavtale. Fra 2004 til 2005 økte også handelen med Russland og Sørøst-Asia.
Myntfoten i landet er costaricansk colón. 1000 colón tilsvarer 1,3 euro og omtrent 10,5 kroner.
=== Turisme ===
I 2005 stod turismen for 8,1 % av bruttonasjonalproduktet. Turistindustrien hadde en omsetning på 1,9 milliarder dollar i 2007. Landet hadde 1,9 millioner turister det året, og omtrent halvparten kom fra USA.
Økoturisme er populært i landet og mange turister kommer for å besøke nasjonalparkene og de vernede naturområdene.
=== Landbruk ===
Kaffe og bananer er landets viktigste eksportvarer. Høylandsområdet Meseta Central er sentrumet for jordbruket. Der produseres mesteparten av landets kaffe, sukker, meieriprodukter og det dyrkes sukkerrør, bønner, poteter og mais. 85 % av Costa Ricas melkeprodukter produseres av meieriet Dos Pinos.
På savanneområdet Guanacaste ales det opp kveg og ved stillehavskysten ligger det bananplantasjer.
Skogsdrift er relativt ubetydelig for økonomien selv om skog dekker 1/3 av landets areal, og skogen består av verdifulle tresorter som rosentre, seder og mahogni.
=== Industri og naturressurser ===
Industrien omfatter blant annet tekstiler og kjemisk industri. Industriproduktene produseres hovedsakelig i Meseta Central.
Costa Rica prøver å bli selvforsynt med energi ved å bygge ut vannkraftverk og vannkraft står nå for over 80 % av energiproduksjonen.
Landets mineralforekomster omfatter små mengder av gull, sølv, mangan og kvikksølv. Ved Boruca er det funnet store bauksittforekomster og det har gjort aluminiumsverk viktige for industrien.
== Samfunn ==
=== Utdanning og massemedia ===
Costa Rica er kjent for sitt gode utdannelsesvesen. Landet har obligatorisk 9-årig skole. Omtrent 96 % av befolkningen over 15 år kan lese og skrive, og det er et av de høyeste prosenttallene i Latin-Amerika. Landets største og eldste universitet, Universidad de Costa Rica, ligger i San Pedro de Montes de Oca, rett utenfor San José, og har omtrent 39 000 studenter.
Costa Ricas eldste avis er La Gaceta som ble grunnlagt i 1844. En annen kjent avis er La Nación. Landet har 13 lokale fjernsynskanaler og den største er Teletica Canal 7.
=== Helsevesen og helsetilstand ===
Etter revolusjonen i 1948 startet myndighetene å gjennomføre et svært omfattende sosialomsorgsprogram. Landet har nå et godt utbygd offentlig helsevesen og gode offentlige trygdeordninger, som blant annet alderspensjon, syketrygd og barnetrygd. Spedbarnsdødeligheten per tusen er 9 og for nabolandet Nicaragua er det 19. Forventet levealder er 76,2 år.
== Kultur ==
=== Mat og drikke ===
Selv om Costa Ricas kjøkken serverer alt fra hamburgere til sushi, utgjør mat og drikke en viktig del av landets kultur. Noen eksempler på ingredienser som ofte brukes er ferske grønnsaker, ris, poteter, kjøtt, saus og bønner.
Matretten gallo pinto blir gjerne betraktet som Costa Ricas nasjonalrett. Den består av ris og bønner, og er ofte krydret med løk, hvitløk og finhakket paprika. Casado er den tradisjonelle lunsjretten, og inneholder ris, bønner, kjøtt, fisk og salat. Vann, melk, kaffe og juice er noen av de vanligste drikkene.
Matretten chifrijo fra 1990-tallet er i dag vanlig på de fleste spisestedene i landet.
=== Musikk ===
Populære musikksjangerer i Costa Rica er blant annet calypso, rock and roll, popmusikk, reggaeton, soca, salsa, bachata, merengue og cumbia. Mange danser og sanger har et afrikansk, prekolonialsk og spansk preg. Gitaren er et populært instrument, og blir mye brukt i folkedans.
De indianske musikktradisjonene er nærmest utdødd, men noen danser og sanger har fått nasjonal status. Landets konservatorium ble grunnlagt i 1892, og i 1942 ble det underlagt universitetet.
=== Litteratur ===
Landets første store forfatter i moderne tid er Aquileo J. Echeverría (1866–1909). Han skrev realistiske folkelivsskildringer på vers, og i tillegg til å være forfatter var han politiker og journalist. Etter han fulgte flere kjente forfattere. Noen eksempler er José Marín Cañas som blant annet skrev en roman om Chacokrigen, og Yolanda Oreamuno, en romanforfatter.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Parken Parque Internacional La Amistad
Kokosøya nasjonalpark
Area de Conservación Guanacaste
Precolumbianske høvdingebosetninger med steinkuler fra DiquísMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2005 – Utsmykningtradisjonen av oksekjerrene
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Casa Presidencial Arkivert 20. oktober 2021 hos Wayback Machine. – Presidentens offisielle hjemmeside
Las Constituciones De Costa Rica De 1821-1949 – Costa Ricas grunnlov
Instituto Nacional de Biodiversidad – Nasjonalt biodiversitetsinstitutt
Visit Costa Rica – Offisiell turismeside
(no) Statistikk og andre data om Costa Rica i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Costa Rica
|
Costa Ricas kantoner (spansk entall cantón, flertall cantones) er Costa Ricas administrative inndeling på andre nivå. Landet er delt inn i sju provinser, som i sin tur består av til sammen 81 kantoner.
| 2,370 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8r-Afrikas_historie
|
2023-02-04
|
Sør-Afrikas historie
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sør-Afrikas historie']
|
Sør-Afrikas historie har vært dominert av konflikter mellom ulike etniske folkegrupper. Det opphavelige sanfolket har levd i regionen i tusenvis av år. Det meste av den øvrige befolkningen kan spore deres opphav til senere innvandring. Stedegne afrikanere i Sør-Afrika er etterkommere av khoikhoi- og bantufolk som innvandret fra lengre nord i Afrika og som først kom inn den sørafrikanske regionen for rundt 2000 år siden. Hvite sørafrikanere er etterkommere av senere europeiske bosettere, hovedsakelig fra Nederland og Storbritannia. De som karakteriseres som coloured («fargede») er etterkommere fra delvis alle disse gruppene, foruten også slaver fra Madagaskar, Øst-Afrika og de østindiske øyer. Det er også mange sørafrikanere av indisk og kinesisk opprinnelse, etterkommere fra arbeidere som kom til landet på 1800- og tidlig på 1900-tallet.
Historien til Sør-Afrika har blitt vurdert forskjellig av ulike forskere og av dets mange folkegrupper da Sør-Afrika er en flerkulturelt nasjon med sterke indre motsetninger. Særlig kom det et tydelig oppgjør med sørafrikansk historieforståelse i etterkant av oppløsningen av apartheidstaten, et oppgjør som handlet om på hvem sine premisser historien var skrevet for, hva som var blitt framhevet, og hva som var blitt utelatt.
Historien til Sør-Afrika er her vurdert mer bredt for å dekke historien til ikke bare den nåværende sørafrikanske staten, men også av andre samfunn i regionen, inkludert de til khoisanfolkene, flere bantukongedømmer i regionen før koloniseringen av Afrika, styret til nederlenderne i Kappkolonien, og det etterfølgende styret til britene der og i regionen Natal, og boerrepublikkene, inkludert Oranjefristaten og Den sørafrikanske republikk. Sør-Afrika var underlagt et offisielt system med raseskille og et hvitt mindretallsstyre fra 1948 kjent som apartheid. Det varte fram til landets første likeverdige valg den 27. april 1994 da det politiske partiet African National Congress (ANC) fikk makten og dominerte politikken i landet.
|
Sør-Afrikas historie har vært dominert av konflikter mellom ulike etniske folkegrupper. Det opphavelige sanfolket har levd i regionen i tusenvis av år. Det meste av den øvrige befolkningen kan spore deres opphav til senere innvandring. Stedegne afrikanere i Sør-Afrika er etterkommere av khoikhoi- og bantufolk som innvandret fra lengre nord i Afrika og som først kom inn den sørafrikanske regionen for rundt 2000 år siden. Hvite sørafrikanere er etterkommere av senere europeiske bosettere, hovedsakelig fra Nederland og Storbritannia. De som karakteriseres som coloured («fargede») er etterkommere fra delvis alle disse gruppene, foruten også slaver fra Madagaskar, Øst-Afrika og de østindiske øyer. Det er også mange sørafrikanere av indisk og kinesisk opprinnelse, etterkommere fra arbeidere som kom til landet på 1800- og tidlig på 1900-tallet.
Historien til Sør-Afrika har blitt vurdert forskjellig av ulike forskere og av dets mange folkegrupper da Sør-Afrika er en flerkulturelt nasjon med sterke indre motsetninger. Særlig kom det et tydelig oppgjør med sørafrikansk historieforståelse i etterkant av oppløsningen av apartheidstaten, et oppgjør som handlet om på hvem sine premisser historien var skrevet for, hva som var blitt framhevet, og hva som var blitt utelatt.
Historien til Sør-Afrika er her vurdert mer bredt for å dekke historien til ikke bare den nåværende sørafrikanske staten, men også av andre samfunn i regionen, inkludert de til khoisanfolkene, flere bantukongedømmer i regionen før koloniseringen av Afrika, styret til nederlenderne i Kappkolonien, og det etterfølgende styret til britene der og i regionen Natal, og boerrepublikkene, inkludert Oranjefristaten og Den sørafrikanske republikk. Sør-Afrika var underlagt et offisielt system med raseskille og et hvitt mindretallsstyre fra 1948 kjent som apartheid. Det varte fram til landets første likeverdige valg den 27. april 1994 da det politiske partiet African National Congress (ANC) fikk makten og dominerte politikken i landet.
== Forhistoriske Sør-Afrika ==
=== Paleolittisk tid ===
Siden Raymond Dart oppdaget hodeskallen av det 2,5 millioner år gamle Taung-barnet (navngitt etter stedet Taung i nordvestlige Sør-Afrika) i 1924, ble det første eksempelet på Australopithecus africanus som noen gang er funnet og Sør-Afrika har siden vært betraktet som det viktigste senteret for den tidlige hominider (menneskeaper), ved siden av Kenya, Tanzania og Etiopia. I kjølvannet av Dart har Robert Broom i 1938 oppdaget en ny og langt mer robust hominid, Paranthropus robustus, ved Kromdraai, og 1947 avdekket flere eksemplarer av Australipitecus africanus i Sterkfontein. Ytterligere av tidlige hominider har blitt avdekket i senere tiår. Den eldste er Little Foot, en samling på leggbein av en ukjent hominid som er mellom 2,2 til 3,3 millioner år gammel, avdekket ved Sterkfontein av Ronald J. Clarke i 1994. Et betydningsfullt nyere funn var av 1,9 millioner år gammel Australopithecus sediba som ble oppdaget av paleoantropologisten Lee R. Bergers ni år gamle sønn Matthew i 2008.Sør-Afrika var også bosatt av tidlige Homo sapiens, noe som er vist ved oppdagelsene i grottene ved Klasieselvensom avslørte fossiler og redskaper fra 125 000-75 000 år siden i mellomsteinalderen. I 2002 i Blombos-grotten ble det oppdaget okersteiner som hadde gravert inn mønster med krysskraveringer, datert til rundt 70 000 år siden. Dette har blitt tolket som det tidligste eksempelet på abstrakt eller symbolsk kunst skapt av homo sapiens som noen gang er oppdaget.Oldowanredskaper ble utgravd ved et sted langs Vaalelven. Oldowan er betegnelsen på den eldste kjente tradisjonen med å framstille steinverktøy. Slike verktøy er mindre steiner av kvarts, kvartsitt eller basalt, som er hogd i to retninger til en redskap som kan hakke, skrape eller skjære med. De første som er funnet var i Etiopia, 2,6 millioner år gamle, og teknikken spredte seg til store deler av Afrika.
=== Oldtidshistorie ===
Menneskeaper som vandret inn i Sør-Afrika for rundt 3 millioner år siden ble de første menneskelignende innbyggerne i området som i dag er kjent som Sør-Afrika. Representanter for homo erectus erstattet dem gradvis for rundt en million år siden da de også spredte seg over Afrika og inn i Europa og Asia. Homo erectus måtte vike for homo sapiens for rundt 100 000 år siden. De første homo sapiens formet buskmennkulturen som besto av dyktige jegere og sankere.
Buskmennene ble antagelig det første moderne folkeslaget som innvandret til den sørlige spissen av det afrikanske kontinentet. Buskmennene hadde stor respekt for landet, og deres livsstil hadde liten innvirkning på miljøet, noe som gjorde dem i stand til å fortsette sitt levesett i årevis uten å etterlate noen særlige arkeologiske spor, med unntak av en rekke slående hulemalerier. Forsøk på å analysere de eksisterende prøvene gjennom karbondatering indikerer at buskmennene levde i området for minst 25 000 år siden og muligens så tidlig som for 40 000 år siden. Et lite antall buskmenn lever fremdeles i Sør-Afrika, noe som gjør deres kultur til en av de eldste sammenhengende eksisterende kulturer i verden, sammen med kulturen til aboriginene.
Noen grupper av buskmenn skaffet seg fra rundt 2500 år siden av husdyr fra nord. Gradvis måtte kulturen med jakt og sanking vike for gjeting som den dominerende økonomiske aktiviteten ettersom buskmennene tok seg av små flokker av kveg og okser. Ankomsten til husdyrhold introduserte forståelsen av personlig rikdom og eierskap i buskmennenes samfunn. Samfunnsstrukturene ble befestet og ekspanderte, og høvdingdømmer utviklet seg.
Gjeterbuskmennene, kjent som khoikhoi («menn av menn»), eller senere kalt hottentotter av de hvite, begynte å flytte lenger sørover og nådde så langt sør som bukta som i dag er kjent som Kapp det gode håp. På veien giftet de seg på tvers med buskmenn som var jegere og sankere som de henviste til som san, til det punkt hvor det var umulig å skille mellom de to gruppene. Dette førte til bruken av begrepet khoisan. Over tid etablerte khoikhoi seg langs kysten, mens små grupper av buskmenn fortsatte å bosette seg i det indre av landet.
For rundt 2500 år siden migrerte bantu-folkene inn i det sørlige Afrika fra elvedeltaet Niger. De begynte å flytte på seg rundt år 1000 f.Kr. og nådde dagens KwaZulu-Natal innen 500 e.Kr. Bantuene hadde ikke bare husdyr, men praktiserte også landbruk ved å dyrke hvete og andre avlinger. De var også dyktige i å arbeide med jern og levde i små faste landsbyer. Bantuene ankom i Sør-Afrika i små bølger fremfor en stor sammenhengende innvandring. Noen grupper, forfedrene til dagens nguni (zulu, xhosa, swazi og ndebele), foretrakk å leve nær kysten. Andre, nå kjent som sotho-tswana (tswana, pedi og basotho) slo seg ned på høysletten, mens dagens venda, lemba og shangaan-tsonga slo seg ned i de nordøstlige områdene av Sør-Afrika.
Buskmennene og bantuene levde for det meste fredelig sammen, men selv om ingen av dem hadde noen metode for skriftspråk, vet forskerne lite om denne perioden utover materiell kultur som redskaper og andre gjenstander. Bantuer og khoisan blandet seg, slik det er bevist gjennom hulemalerier som viser de to forskjellige gruppene i samarbeid. Det er ukjent hvordan denne kontakten artet seg, men lingvistiske bevis på integrasjon eksisterer, siden flere bantuspråk, særlig xhosa og zulu, tok til seg klikklyden som er karakteristisk for tidligere khoisanspråk. Arkeologer har funnet tallrike khoisan-gjenstander på stedene til bantubosetningene.
== Kolonisering i Afrika ==
Selv om portugiserne lyktes i å bli de første som seilte rundt Kapp det gode håp, viste de liten interesse i kolonisering. Områdets harde værforhold og den steinete kysten var en trussel for deres skip, og mange av deres forsøk på å handle med de lokale khoikhoier endte i konflikt. Portugiserne syntes kysten av Mosambik var langt mer attraktiv, med gode bukter som kunne brukes som havn og stasjoner, og forbindelser til gullforekomster i det indre av landet.
Portugiserne hadde lite konkurranse i regionen fram til sent på 1500-tallet da engelskmenn og nederlendere begynte å utfordre dem langs handelsrutene. Antallet stopp på kontinentets sørligste spiss økte, og Kapp ble en regulær stoppestasjon for skjørbuk-rammede mannskap. I 1647 gikk en nederlandsk fartøy på grunn i dagens Table Bay ved Cape Town. Det skipbrudne mannskapet var de første europeerne som forsøkte å bosette seg i området, bygget en festning og ble værende i ett år før de ble reddet. Kort tid etterpå bestemte Vereenigde Oostindische Compagnie eller Det nederlandske ostindiske kompani, forkortet til VOC, å etablere en fast bosetning. VOC, et av de største europeiske handelshusene som seilte på krydderrutene til Østen, hadde ingen intensjon om å kolonisere området, men ønsket i stedet å etablere en sikker base hvor passerende skip kunne søke ly og hvor sultne sjømenn kunne hente ferske forsyninger av kjøtt, frukt og grønnsaker. Med dette målet seilte en liten ekspedisjon fra VOC under kommandoen til Jan van Riebeeck og nådde Table Bay 6. april 1652.
Den nye bosetningen handlet med khoikhoiene i nabolaget ettersom de ikke hadde noe valg, men det var ikke et vennligsinnet forhold, og styresmakten la med vilje ned restriksjoner mot kontakt. Delvis som en konsekvens av dette, stod VOC-ansatte ovenfor mangel på arbeidskraft. For å bøte på dette, løslatte de en liten gruppe nederlendere fra deres kontrakter og tillot dem å etablere gårder som de kunne forsyne VOC-bosetningen med av sine avlinger. Dette tiltaket var svært vellykket og produserte en overflod av frukt, grønnsaker, hvete og til og med vin. Senere startet de med husdyrhold. Den lille opprinnelige gruppen av frie burghere som disse bøndene ble kjent som, økte jevnt og trutt og begynte å ekspandere sine gårder nordover og østover inn i territoriet til khoikhoiene.
Majoriteten av burgherne hadde nederlandsk opphav og tilhørte den Nederlandske reformerte kirke, men der var også tallrike tyskere og noen skandinaver. I 1688 sluttet franske hugenotter, også kalvinister, seg til nederlenderne og tyskerne. Hugenottene flyktet fra religiøse forfølgelser under den franske konge Ludvig XIV.
I tillegg til å etablere systemet med de frie burgherne, begynte også van Riebeeck og VOC å importere store antall slaver, først og fremst fra Madagaskar og Indonesia. De nederlandske bosettere avlet mange barn med disse slavene, og deres etterkommere ble kjent som Cape Coloureds (fargede) og Cape Malays. Et betydelig antall av avkommet fra ekteskap eller samkvem mellom hvite og slaver ble absorbert i den lokale afrikaans-språklige hvite befolkningen. Med denne ytterligere arbeidskraften ekspanderte området som var okkupert av VOC enda lenger mot nord og øst og førte til uunngåelige sammenstøt med khoikhoi. Nykommerne drev de omringede khoikhoiene fra deres tradisjonelle land, desimerte dem med introduserte sykdommer og ødela dem med overlegne våpen når de tok til motstand, noe de gjorde i et antall betydelige kriger og med motstandsbevegelser som brukte geriljakrigføring som fortsatte inn på 1800-tallet. De fleste overlevende stod uten annen mulighet enn å arbeide for europeerne i en utnyttende ordning som skilte seg lite fra slaveri. Over tid blandet khoisan, europeere og importerte slaver seg og dannet grunnlaget for dagens fargede befolkning.
De mest kjente khoikhoi-gruppene inkluderte griqua som opprinnelig levde på den vestlige kysten mellom St. Helena Bay og Cederbergfjellene. I slutten av 1700-tallet klarte de å skaffe seg skytevåpen og hester og begynte å trekke nordøstover. Andre grupper av khoisaner, fargede og til og med hvite eventyrere sluttet seg til dem, og de fikk raskt et rykte som en formidabel militær styrke. Griquasene nådde til slutt høylandet rundt dagens Kimberley hvor de tok territoriet som ble kjent som Griqualandalina.
Siden burgherne også fortsatte å ekspandere inn i det barske landet innenfor kysten mot nord og øst, begynte mange et seminomadisk gjeterliv, på noen måter ikke så forskjellig fra det livet som khoikhoiene de fortrengte levde. I tillegg til flokkene sine, kunne en familie ha vogn, et telt, en bibel og noen få skytevåpen. Etterhvert som de ble mer bosatt, bygget de en hytte med vegger av gjørme, ofte lokalisert, gjennom bevisst valg, flere dagers reise fra nærmeste europeer. Disse var de første trekboerne (vandrende bønder, senere forkortet til boere), fullstendig uavhengig av offisiell kontroll, helt selvforsynte og isolerte. Deres harde livsstil produserte individualister som var godt tilpasset til landet. Som mange pionérer med kristen bakgrunn, forsøkte burgherne å leve sitt liv basert på kunnskap fra Bibelen.
== Britene ==
Mot slutten av 1700-tallet begynte nederlandsk merkantil makt å avta, og britene rykket inn for å fylle vakuumet. De tok Cape i 1795 for å forhindre at den falt i rivaliserende franske hender, ga den for en kort tid tilbake til nederlenderne i 1803 før de til slutt skaffet seg anerkjennelse for deres suverenitet over området i 1815. På spissen av kontinentet fant britene en etablert koloni med rundt 25 000 slaver, 20 000 hvite kolonister, 15 000 khoisaner og 1000 frigitte svarte slaver. Makten lå hos den hvite elite i Cape Town, og differensiering på grunnlag av rase ble hardt håndhevet. Utenfor Cape Town og det umiddelbare innlandet, befolket isolerte svarte og hvite gjetere landet.
I likhet med nederlenderne før dem, hadde britene innledningsvis lite interesse i Kappkolonien, utenom som en strategisk plassert havn. Siden ett av sine første gjøremål, forsøkte de å ordne en problematisk grensetvist mellom boerne og xhosaene på koloniens østlige grense. De britiske styresmaktene overtalte i 1820 rundt 5000 britiske immigranter fra middelklassen (de fleste av dem handelsmenn) til å forlate England og slå seg ned på landområder mellom de kranglende gruppene med tanke på å skape en buffersone. Planen var fullstendig mislykket. Innen tre år hadde gått, hadde nesten halvparten av disse nybyggerne i 1820 trukket seg tilbake til landsbyer, hovedsakelig Grahamstown og Port Elizabeth for å drive med handel som de hadde gjort i Storbritannia.
Mens dette ikke bidro med noe for å få slutt på grensetvisten, befestet dette britenes nærvær i området og splittet dermed den relative enheten i det hvite Sør-Afrika. Hvor boerne og deres idéer tidligere hadde vært ubestridt, hadde det sørlige Afrika nå to språkgrupper og to kulturer. Det dukket snart opp et mønster hvor de engelskspråklige i høy grad ble urbanisert og dominerte politikk, handel, finanser, gruvedrift og industri, mens de stort sett uutdannede boerne ble begrenset til gårdene sine.
Gapet mellom britiske bosettere og boerne ble ytterligere utvidet med avskaffelsen av slaveri i 1833, et trekk som boerne vanligvis så på som mot Guds ordning av rasene. Men de britiske bosetternes konservatisme og forståelse av overlegenhet stoppet ytterligere radikale sosiale reformer, og i 1841 vedtok styresmakten en ordning for herrer og tjenere som sikret hvit kontroll. Imens økte antallet briter raskt i Cape Town, området øst for Kappkolonien (dagens iMpuma-Koloni), Natal og, etter at det ble oppdaget gull og diamanter, deler av Transvaal, for det meste rundt dagens Gauteng.
På begynnelsen av 1800-tallet var det en tid med omfattende oppbrudd som skyldtes ekspansjonen til zuluenes kongedømme. Sotho-språklige kjenner denne perioden som difaqane («tvunget migrasjon»), mens zulu-språklige kaller den mfecane («knusing»).
De fullstendige årsakene til difaqane forblir omdiskutert, selv om enkelte faktorer peker seg ut. Fremveksten til et forent zulukongedømme var spesielt viktig. Tidlig på 1800-tallet begynte ngunistammene i iKwaZulu-Natali å endre seg fra løst organiserte samlinger av kongedømmer til en sentralisert, militaristisk stat. Shaka Zulu, sønn av høvdingen i den lille zuluklanen, ble den drivende maktfaktoren bak denne endringen. Shaka ble til å begynne med sett på som en avviker, men fremhevet seg i slag og lyktes gradvis i å konsolidere makten i sine hender. Han bygget store hærer, brøt med klantradisjonene ved å plassere arméene under sine egne offiserers kontroll fremfor de nedarvede høvdingene. Shaka satte så i gang et massivt program som innbefattet ekspansjon og drap eller slavegjøring av de som gjorde motstand i territoriene han erobret. Hans impier (krigerregiment) var ekstremt disiplinerte: Nederlag i slag betydde døden.
Folkene som var i Shakas hærers vei, flyttet vekk og trengte seg aggressivt inn på sine naboer. Denne bølgen av forflytning spredte seg gjennom det sørlige Afrika og videre. Den akselererte også dannelsen av flere stater, mest kjent av disse er Sotho (dagens Lesotho) og Swazi (nå Swaziland). Shaka ble i 1828 drept av sine halvbrødre Dingane og Umthlangana. Den svakere og mindre dyktige Dingane ble konge og løsnet på den militære disiplinen mens han fortsatte despotismen. Dingane forsøkte også å etablere relasjoner med britiske handelsmenn på kysten av Natal, men hendelser begynte å skje som ville gjøre slutt på zuluenes uavhengighet.
Imens hadde boerne begynt å bli stadig mer misfornøyde med det britiske styret i Kappkolonien. Den britiske proklamasjonen om likeverd mellom rasene hadde særlig irritert dem. Flere boergrupper, sammen et stort antall khoikhoi og svarte tjenere, begynte i 1835 å dra inn i den indre delen av landet på leting etter større uavhengighet. Denne migrasjonen ble kjent som det store trekket. Nord og øst for elven Oranje som utgjorde Kappkoloniens grense, fant disse boerne eller voortrekkers («pionérer») store områder av tilsynelatende ubebodd beiteland. Det virket som de hadde gått inn i sitt lovede land med rom nok for deres kveg og hvor deres kultur av anti-urban uavhengighet kunne blomstre. Lite visste de om hva de hadde funnet, forlatt land utarmet av beiting, uorganiserte flyktningebander og fortellinger om brutalitet, dette skyldtes difaqane og representerte ikke normaltilstanden i området.
Med unntak av de mektige ndebelene, møtte voortrekkerne lite motstand blant de spredte folkene på slettene. Difaqane hadde spredt dem, og de som var igjen manglet hester og skytevåpen. Deres svekkede tilstand befestet også boernes tro på at europeisk okkupasjon betydde ankomsten til sivilisasjon til et barbarisk land. Men fjellene hvor kong Moeshoeshoe I hadde startet å smi basothonasjonen som senere ble Lesotho og de skogdekkede salene i Zululand viste seg å være en mye vanskeligere utfordring. Her møtte boerne sterk motstand, og deres inntrengninger utløste en rekke trefninger, krangler og skjøre avtaler som skulle prege de neste 50 årene med økende hvit dominans.
Great Trek stoppet først ved Thaba Nchu, nær dagens Bloemfontein, hvor pionérene etablerte en republikk. Etter uenigheter i deres lederskap, delte forskjellige voortrekkergrupper opp. Mens noen dro nordover, krysset de fleste Drakensberg og dro inn i Natal med plan om å etablere en republikk der. Siden zuluene kontrollerte dette territoriet, besøkte lederen for voortrekkerne, Piet Retief, kong Dingane. De mistenksomme zuluene drepte ham umiddelbart. Dette drapet utløste andre angrep fra zuluene mot boerbefolkningen og et hevnangrep fra boerne. Kulminasjonen kom 16. desember 1838 i slaget ved Blood River som ble utkjempet ved elven Ncome i Natal. Flere boere ble skadet, men de drepte flere tusen zuluer, noe som skal ha farget elven Ncome rød.
Etter denne seieren som skyldtes overlegne våpen, følte boerne at deres ekspansjon virkelig hadde guddommelig godkjennelse, noe de mistenkte fra før. Men deres håp om å etablere en republikk i Natal forble kortvarig. Britene annekterte området i 1843 og grunnla sin nye koloni, Natal, ved dagens Durban. De fleste boerne følte at de i økende grad ble klemt mellom britene på den ene siden og innfødt afrikansk befolkning på den andre og dro nordover.
Britene satte i gang med å etablere store sukker-plantasjer i Natal, men fant få innbyggere i naboområdene til zuluene som var villige til å bidra med arbeidskraft. Britene stod ovenfor sterk motstand i sin ekspansjon fra zuluene, en nasjon med godt etablerte militærtradisjoner som påførte British Army et av de mest ydmykende nederlagene i slaget ved Isandlwana i 1879 hvor over 1400 britiske soldater ble drept. I løpet av anglo-zulu-krigene etablerte britene til slutt sin kontroll over det som ble kalt Zululand og i dag er kjent som Natal.
Britene vendte seg til India for å løse sin mangel på arbeidskraft siden zulumennene nektet å finne seg i tjenerposisjonen som arbeidere, og i 1860 ankom dampskipet Truro i havnen til Durban med over 300 mennesker ombord. I løpet av de neste 50 årene ankom det ytterligere 150 000 indiske kontraktstjenere, i tillegg til tallrike frie «indiske passasjerer» som la grunnlaget for det som skulle bli det største indiske samfunnet utenfor India. Så tidlig som i 1893, da Mohandas Karamchand Gandhi ankom til Durban, var det flere indere enn hvite i Natal.
== Det uavhengige Sør-Afrikas vekst ==
Boerne fortsatte sin leting etter land og frihet og etablerte seg til slutt i forskjellige boerrepublikkene Transvaal, eller Den sørafrikanske republikk, og Oranjefristaten. For en stund så det ut til at disse republikkene skulle utvikle seg til stabile stater, til tross for at de var tynt befolket av individuelle boere, ikke hadde industri og bare hadde minimal agrikultur. Oppdagelsen av diamanter nær Kimberly snudde boernes verden på hodet i 1869. De første diamantene kom fra landområder som tilhørte griqua, men som både Transvaal og Oranjefristaten la krav på. Storbritannia gikk raskt inn og løste saken ved selv å annektere området.
Oppdagelsen av diamanter ved Kimberly utløste et skred av europeisk og svart arbeidskraft inn i området. Landsbyer spratt opp hvor innbyggerne ignorerte «korrekt» adskillelse av hvite og svarte, og boerne uttrykte sinne over at deres fattige republikker hadde gått glipp av de økonomiske fordelene fra gruvene.
== Boerkrigene ==
Boernes langvarige oppgitthet vendte seg til et fullstendig opprør i Transvaal som kom under britenes kontroll i 1877, og første boerkrig, kjent for afrikandere som «uavhengighetskrigen», brøt ut i 1880. Konflikten endte nesten like fort som den begynte med en knusende boerseier i slaget ved Majuba Hill (27. februar 1881). Republikken fikk tilbake sin uavhengighet som Zuid-Afrikaansche Republiek («Den sørafrikanske republikk»), eller ZAR. Paul Kruger, en av lederne i opprøret, ble president i ZAR i 1883. Britene så på sitt nederlag ved Majuba som en feiltakelse og fortsatte arbeidet med sitt ønske om å skape en føderasjon av sørafrikanske kolonier og republikker. De så på dette som den beste måten å komme den store hvite afrikandermajoriteten i møte på, i tillegg til at det fremmet deres større strategiske interesser i området.
Zululand kom under britisk kontroll i 1879. En australsk gullgraver oppdaget gull i Witwatersrand i 1886, noe som akselererte føderasjonsprosessen og ga boerne nok et slag. Befolkningen i Johannesburg eksploderte til rundt 100 000 innen midten av 1890-årene, og ZAR gjestet plutselig tusenvis av uitlandere, både svarte og hvite, mens boerne var skjøvet ut på sidelinjen. Det var særlig mengden av svart arbeidskraft som bekymret boerne, mange av dem led harde tider økonomisk og så ned på svarte lønnsmottakere.
Den økonomiske velstanden i gruvene som stort sett ble kontrollert av europeiske «randlorder», ble snart uimotståelig for britiske imperialister. En gruppe eventyrere ledet av kaptein Leander Starr Jameson gikk i 1895 inn i ZAR med mål om å starte et opprør på Witwatersrand og innsette en britisk administrasjon. Denne inntrengningen ble kjent som Jameson-raidet. Planen endte i fiasko, men det virket opplagt for Kruger at det i det minste hadde stilltiende støtte av styresmakten i Kappkolonien og at hans republikk stod i fare. Han svarte med å danne en allianse med Oranjefristaten.
Situasjonen toppet seg i 1899 da britene krevde stemmerett for de 60 000 utenlandske hvite på Witwatersrand. Frem til dette punktet hadde Krugers regjering ekskludert alle utlendinger fra stemmerett. Kruger avslo det britiske kravet og krevde at britene skulle trekke tilbake sine styrker fra grensen til ZAR. Da britene nektet, erklærte Kruger krig. Denne andre boerkrigen varte lenger, og britene var langt mer forberedt enn ved Majuba Hill. Innen juni 1900 hadde Pretoria, den siste av de store boerbyene, overgitt seg. Men motstanden fra boernes Bittereinderere fortsatte i mer enn to år med geriljaslag som britene møtte med brent jords taktikk. Innen 1902 hadde 26 000 boere mistet livet av sykdom og grov britisk forsømmelse i konsentrasjonsleirer. 31. mai 1902 ble en overfladisk fred inngått gjennom signeringen av Vereenigingavtalen. Boerrepublikkene anerkjente britisk suverenitet, mens britene forpliktet seg til å gjenoppbygge området under sin kontroll.
== Unionens røtter ==
I årene etter krigen fokuserte britene på å gjenoppbygge landet, særlig gruveindustrien. Innen 1907 produserte gruvene på Witwatersrand nesten en tredjedel av verdens årlige gullproduksjon. Men freden som avtalte førte med seg, forble skjør og utfordret på alle sider. Afrikanderne levde som fattige bønder i et land hvor store gruveforetak og utenlandsk kapital gjorde dem irrelevante. Storbritannias mislykkede forsøk på å anglifisere dem og å innføre engelsk som det offisielle språket i skoler og på arbeidsplassene irriterte dem. Boer begynte å se på afrikaans som volkstaal («folkets språk») og som et symbol på afrikandernes nasjonalitet, delvis på grunn av dette. Flere nasjonalistiske organisasjoner dukket opp.
Systemet gjorde at svarte og fargede var fullstendig marginalisert. Autoritetene innførte harde skatter og reduserte lønninger, mens den britiske administrasjonen oppmuntret immigrasjonen til tusenvis av kinesere for å undergrave motstand. Oppgittheten eksploderte i Bambathaopprøret i 1906 hvor 4000 zuluer mistet livet etter protester mot byrdefull skattelovgivning.
Britene fortsatte imens med planene sine om en union. Etter flere år med forhandlinger, førte Sør-Afrikaresolusjonen 1909 koloniene og republikkene, Kappkolonien, Natal, Transvaal og Oranjefristaten, sammen som Unionen Sør-Afrika. Under betingelsene til resolusjonen forble unionen britisk territorium, men med selvstyre for afrikanderne. Britisk høykommissærterritoriene Basutoland (nå Lesotho), Bechuanaland (nå Botswana), Swaziland og Rhodesia (nå Zambia og Zimbabwe) fortsatte under direkte styre fra Storbritannia.
Engelsk og nederlandsk ble de offisielle språkene. Afrikaans fikk ikke anerkjennelse som offisielt språk før 1925. Til tross for en betydelig kampanje fra svarte og fargede, forble stemmeretten som den var før unionen i republikkene og koloniene, og bare hvite kunne bli valgt til parlamentet.
== Første verdenskrig ==
Utdypende artikler: Felttoget i Øst-Afrika, Felttoget i Sørvest-Afrika
Sør-Afrika var tett knyttet til det britiske imperiet og sluttet seg automatisk til Storbritannia og deres allierte mot det tyske riket i første verdenskrig. Både statsminister Louis Botha og forsvarsministeren deltok i betydelige militære operasjoner mot Tyskland. Til tross for motstand fra boerne hjemme, nølte ikke den afrikanerledede regjeringen under Botha med å slutte deg til de allierte i første verdenskrig og kjempe sammen med deres arméer. Den sørafrikanske regjeringen gikk med på at enheter fra den britiske hæren trakk seg ut slik at de kunne slutte seg til krigen i Europa. Den planla også å invadere Tysk Sydvest-Afrika. Elementer fra den sørafrikanske hæren nektet å kjempe mot tyskerne, og sammen med andre opponenter av regjeringen brøt det ut åpent opprør. Regjeringen erklært unntakstilstand den 14. oktober 1914, og regjeringslojale styrker under kommandoen til generalene Louis Botha og Jan Smuts satte i gang med å slå ned Maritzopprøret.
Den sørafrikanske Union Defence Force deltok i aksjoner i et antall områder:
Den sendte sin hær til Tysk Sørvest-Afrika (senere kjent som Sørvest-Afrika og nå kjent som Namibia). Sørafrikanerne kastet ut de tyske styrkene og skaffet seg kontroll over den tidligere tyske kolonien.
Et militært felttog under general Smuts ble sendt til Tysk Øst-Afrika (senere kjent som Tanganyika og nå kjent som Tanzania). Målet var å bekjempe tyske styrker i kolonien og forsøke å ta til fange den unnvikende tyske generalen Paul Emil von Lettow-Vorbeck. Til slutt klarte Lettow-Vorbeck å slå seg ut av Tysk Øst-Afrika inn i Mosambik hvor han overgav seg få uker etter at krigen tok slutt.
Styrker fra 1st South African Brigade ble sendt til Frankrike for å kjempe på vestfronten. Det hardeste slaget som de sørafrikanske styrkene utkjempet på vestfronten var i slaget ved Delville Wood i 1916.
Sørafrikanere deltok også i kamphandlinger med Cape Corps som del av de Egyptiske ekspedisjonsstyrkene i Palestina.Mer enn 146 000 hvite, 83 000 svarte og 2500 mennesker av blandet bakgrunn («Coloured») og asiater tjente i den sørafrikanske hæren under krigen, inkludert 43 000 i Tysk Sydvest-Afrika og 30 000 på vestfronten. Det er anslått at 3000 sørafrikanere også sluttet seg til Royal Flying Corps. De totale sørafrikanske tapene under krigen var rundt 18 600 der 12 452 ble drept, mer enn 4 600 bare i Europa.
Der er ingen tvil om at Sør-Afrika i stor grad hjalp de allierte, og særlig Storbritannia, i å erobre de to tyske koloniene Tysk Sydvest-Afrika og Tysk Øst-Afrika i tillegg til i slagene i Vest-Europa og Midtøsten. Sør-Afrikas havner som Cape Town, Durban og Simon's Town, var også viktige stoppesteder og forsyningsstasjoner og tjente som en strategisk ressurs for den britiske Royal Navy under krigen. De hjalp til med å holde avgjørende skipsruter til Britisk India åpne.
== Andre verdenskrig ==
Ved utbruddet av den andre verdenskrig befant Sør-Afrika seg i et unikt politisk og militært problem. Landet var nært alliert med Storbritannia gjennom å være likeverdige domener under Westminsterstatuttet av 1931, statsoverhodet var den britiske kongen, men den sørafrikanske statsministeren den 1. september 1939 var ingen ringere enn Barry Hertzog, lederen for det proafrikand og antibritiske Nasjonalistpartiet som hadde inngått regjering sammen med United Party.
Herzogs problem var at Sør-Afrika var konstitusjonelt forpliktet til å støtte Storbritannia mot Nazi Tyskland. Den polsk-britiske forsvarspakten forpliktet Storbritannia, og igjen deres domener, til å hjelpe Polen dersom de ble angrepet av nazistene. Etter at Hitlers styrker angrep Polen natten 31. august 1939, erklært Storbritannia få dager senere krig. En kort, men intens, debatt utspant seg i Sør-Afrika, særlig i Sør-Afrikas parlament, der debatten gikk i favør av de som ønsket å gå inn i krigen på britisk side, ledet av den proallierte, probritiske afrikanderen, eksgeneralen og tidligere statsministeren Jan Smuts mot den daværende statsministeren Barry Hertzog som ønsket å holde Sør-Afrika «nøytralt», om ikke proaksemaktene.
4. september 1939 nektet United Party å akseptere Hertzogs nøytralitetspolitikk i andre verdenskrig og avsatte ham til fordel for Smuts. Smuts erklærte krig mot Nazi-Tyskland og aksemaktene da han ble statsminister. Han satte umiddelbart i gang med å befeste Sør-Afrika mot enhver mulig tysk sjøinvasjon på grunn av Sør-Afrikas globale strategiske posisjon, landet kontrollerte den lange sjøruten rundt Kapp det gode håp. Smuts satte i verk omfattende aksjoner mot den pronazistiske sørafrikanske bevegelsen Ossewabrandwag (de ble tatt for å ha utført sabotasjehandlinger) og fengslet deres ledere under krigen. En av dem, John Vorster, skulle senere bli statsminister i Sør-Afrika.
Statsminister Jan Smuts var den eneste viktige ikke-britiske generalen som Storbritannias statsminister Winston Churchill jevnlig rådførte seg med. Smuts ble invitert til Imperiets krigskabinett i 1939 som Sør-Afrikas øverste leder i krigen. 28. mai 1941 ble Smuts utnevnt til feltmarskalk i den britiske hæren og ble den første sørafrikaner som hadde denne graden. Til slutt måtte Smuts betale en høy politisk pris for sitt tette samarbeid med britene, han ble svært upopulær blant de konservative nasjonalistiske afrikanderne, noe som førte til hans fall. De fleste engelsk-språklige hvite og en minoritet av liberale afrikandere forble lojale mot ham.
Sør-Afrikas militære styrker bidro i mange felttog i krigen. Sør-Afrikas bidrag bestod hovedsakelig med militære styrker, menn og materiell i felttoget i Nord-Afrika (ørkenkrigen) og felttoget i Italia i tillegg til allierte skip som lå ved kai i landets viktige havner ved Atlanterhavet og Indiahavet som møtes ved spissen av det sørlige Afrika. Tallrike frivillige fløy også for Royal Air Force.
Den sørafrikanske hæren og flyvåpenet hjalp til med å beseire den italienske hæren til Benito Mussolini som hadde invadert Abessinia (nå kjent som Etiopia) i 1935. Under felttoget i Øst-Afrika i 1941 hadde de sørafrikanske styrkene viktige bidrag i denne tidlige allierte seieren.
En annen viktig seier som sørafrikanere deltok i, var frigjøringen av Malagsy (nå kjent som Madagaskar) fra Vichy-regimet som var nazistenes allierte. Britiske styrker hjulpet av sørafrikanske soldater satte i verk sitt angrep fra Sør-Afrika og okkuperte den strategiske øya i 1942 for å forhindre at den skulle bli tatt av Japan.
Sør-Afrikas 1. infanteridivisjon deltok i flere operasjoner i Nord-Afrika i 1941 og 1942, inkludert slaget ved El Alamein før de ble trukket tilbake til Sør-Afrika.
Sør-Afrikas 2. infanteridivisjon deltok også i et antall operasjoner i Nord-Afrika i løpet av 1942, men to hele infanteribrigader av divisjonen ble i tillegg til det meste av støtteenhetene tatt i Tobruks fall den 21. juni 1942.
Sør-Afrikas 3. infanteridivisjon deltok aldri i aktiv tjeneste i noe slag, men organiserte og trente i stedet hjemmeforsvaret, utførte garnisonstjenester og avga erstatninger for 1. og 2. infanteridivisjon. En av divisjonens brigader, 7 SA motoriserte brigade, deltok i invasjonen av Madagaskar i 1942.
Sør-Afrikas 6. panserdivisjon kjempet i tallrike operasjoner i Italia i 1944 og 1945.
Sør-Afrika bidro i krigen mot Japan med skipsmannskap i marinetrefninger mot japanerne.Av de 334 000 mennene som meldte seg frivillig til full tjeneste i den sørafrikanske hæren under krigen (inkludert 211 000 hvite, 77 000 svarte og 46 000 fargede og asiater), ble nesten 9000 drept i tjenesten.
Sør-Afrika kom fra den allierte seieren med sin prestisje og nasjonale ære intakt siden landet hadde kjempet urokkelig for de vestlige allierte. Sør-Afrikas posisjon i det internasjonale samfunnet var oppadstigende i en tid da den tredje verdens kamp mot kolonialismen ennå ikke hadde satt i gang for alvor. I mai 1945 representerte statsminister Smuts Sør-Afrika i San Francisco i skisseringen av FN-charteret. Akkurat som i 1919, oppfordret Smuts delegatene til å skape en mektig internasjonal organisasjon som kunne opprettholde fred. Han var fast bestemt på at i motsetningen til folkeforbundet, skulle FN ha tenner. Smuts signerte Paris-avtalen som avsluttet krigen i Europa og ble dermed den eneste som skrev under i begge avtalene som gjorde slutt på første og andre verdenskrig.
Men intern politisk kamp i det misfornøyde og stort sett fattige afrikandersamfunnet, skulle snart føre til Smuts nederlag ved valgurnene i 1948, hvor bare hvite og fargede fikk stemme, for et fornyet National Party etter krigen. Dette begynte Sør-Afrikas ferd til isolasjonen fra en verden som ikke lenger ville tolerere enhver form for politisk diskriminering eller differensiering kun basert på rase.
== Demokratisering ==
Fra 1910 til i dag har det blitt avholdt en rekke viktig valg i det forente Sør-Afrika. Fra 1910 til 1948 ble stemmeretten kun gitt til hvite og Kapp-provinsens Cape Coloureds (fargede), mennesker av multikulturelt opphav. Etter at National Party overtok makten i 1948, ble de fargede i Kapp-provinsen fratatt sin stemmerett. Kun hvite fikk stemme frem til 1994 da stemmeretten ble gitt til alle sørafrikanere. Valget i Sør-Afrika i 1994 var det første valget som var basert på allmenn stemmerett.
Der har vært tre folkeavstemninger i Sør-Afrika: folkeavstemningen i 1960 om landet skulle bli republikk, innføringen av trekammersparlament i 1983 og innføringen av multikulturelt demokrati i 1992. Alle ble holdt mens National Party satt ved makten.
== Apartheid ==
General Louis Botha ledet den første regjeringen til den nye unionen, med general Jan Smuts som hans nestkommanderende. Deres South African National Party, senere kjent som South African Party eller SAP, fulgte en generelt probritisk, hvit enhetslinje. De mer radikale boerne trakk seg ut under lederskapet til general Barry Hertzog og dannet Nasjonalistpartiet, NP, i 1914. NP kjempet for afrikandernes interesser, talte for en separat utvikling for de to hvite gruppene og uavhengighet fra Storbritannia.
Den nye unionen hadde ikke plass for svarte, til tross for at de utgjorde over 75 % av befolkningen. Unionsvedtaket fratok dem stemmerett i områdene Transvaal og Oranjefristaten, og i Kapp-provinsen fikk svarte stemmerett bare dersom de oppfylte krav til fast eiendom. De svarte så på den manglende stemmeretten som i lys av den britiske krigspropagandaen som lovet dem frihet fra «boerslaveriet», som et rent svik. Det gikk ikke lenge før unionen vedtok undertrykkende lovgivining som gjorde det ulovlig for svarte arbeidere å streike, reserverte krevende jobber for hvite, hindret svarte fra å delta i militæret og institusjonaliserte restriktive passlover. Parlamentet vedtok i 1913 loven om de innfødtes land og reserverte åtte prosent av Sør-Afrikas land som de svarte kunne slå seg ned på. Hvite som bare utgjorde 20 % av befolkningen, kontrollerte 90 % av landet. Svarte afrikanere kunne ikke kjøpe eller leie land eller til og med arbeide som avlingsdyrkere utenfor sine tildelte områder. Styresmaktene forviste tusenvis av husokkupanter fra gårder og tvang dem inn i stadig mer overbefolkede og fattige reservater, eller inn i byene. De som forble fikk lavere status som eiendomsløse arbeidere.
Svart og farget opposisjon begynte å danne seg, og ledende figurer som John Jabavu, Walter Rubusana og Abdullah Abdurahman la grunnlaget for nye ikke-stammelige svarte politiske grupper. Mest betydningsfull var Pixley ka Isaka Seme, advokat utdannet ved Columbia University, som sammenkalte representanter fra de forskjellige afrikanske stammene for å danne en forent, nasjonal organisasjon som skulle representere interessene til svarte og sikre at de hadde en effektiv stemme i den nye unionen. På denne måten oppstod South African Native National Congress, kjent fra 1923 som African National Congress (ANC). Parallelt med dette arbeidet Mahatma Gandhi med den indiske befolkningen i Natal og Transvaal for å kjempe mot den stadig økende frarøvingen av deres rettigheter.
Den internasjonale nedgangstiden som fulgte første verdenskrig, satte gruveeierne under press, og de forsøkte å redusere kostnadene ved å rekruttere lavt betalte, svarte, halvdyktige arbeidere. Hvite gruvearbeidere så på dette som en trussel, og i 1922 gjorde opprør i Randopprørert, støttet av det nye Sør-Afrikas kommunistparty under slagordet «Verdens arbeidere, foren dere og kjemp for et hvitt Sør-Afrika». Smuts slo opprøret brutalt ned, men hendelsen førte til en sammensmeltning av syn mellom afrikandernasjonalister og hvite engelsk-språklige handelsunionister. Kommunistene forklarte nederlaget med manglende mobilisering av svarte arbeidere og reorienterte sin rekruttering.
NP, under Hertzog, kom i 1924 til makten i en koalisjonsregjering med arbeiderpartiet, og afrikandernes nasjonalisme fikk sterkere grep. Afrikaans som tidligere ble sett på som en laverestående dialekt av nederlandsk, erstattet nederlandsk som offisielt språk i unionen, og den såkalte swart gevaar («svarte trussel») ble den dominerende saken i valget i 1929. I midten av 1930-årene forente Hertzog NP med den mer moderate SAP til Jan Smuts og dannet United Party. Denne koalisjonen falt fra hverandre ved starten av andre verdenskrig da Smut på kontroversielt vis inntok førersetet og ledet Sør-Afrika inn i krigen på de alliertes side. Men ethvert håp om at afrikandernes nasjonalisme skulle snu, forsvant da Daniel François Malan ledet en radikal utbryterbevegelse, Purified National Party, inn i en sentral posisjon i afrikandernes politiske liv. Afrikander Broederbond, en hemmelig afrikanderbrødreorden dannet i 1918 for å beskytte afrikandernes kultur, fikk snart ekstraordinær innflytelse bak både NP og andre organisasjoner som skulle fremme volk («folk», afrikanderne).
På grunn av den blomstrende krigsøkonomien, ble svarte arbeidere i økende grad viktige for gruvedriften og industrien, og den svarte bybefolkningen ble nesten fordoblet. Enorme slummer vokste opp i utkantene til Johannesburg og, i mindre grad, utenfor de andre store byene. Til tross for avskyelige forhold i townshipene var det ikke bare de svarte som kjente til fattigdom. Undersøkelser i krigstiden viste at 40 % av hvite skolebarn led av underernæring.
Etterfølgende administrasjoner fra NP formaliserte og utvidet fra 1948 av det eksisterende systemet av segregasjon og fornektelse av rettigheter til lovsystemet apartheid som varte til 1990-årene. Selv om mange viktige hendelser skjedde i denne perioden, forble apartheid det sentrale systemet som de fleste historiske hendelsene i perioden handlet om.
Med den økende opposisjonen til apartheid i de siste tiårene av det 20. århundre, inkludert en væpnet kamp, økonomiske og kulturelle sanksjoner av det internasjonale samfunnet, press fra anti-apartheid-bevegelsen rundt omkring i verden, et opprør blant afrikandere og engelsk-språklige ungdommer samt åpent opprør innenfor det herskende NP, annonserte statspresident F.W. de Klerk forbudet mot ANC og Pan Africanist Congress for opphevet og løslatelsen av Nelson Mandela den 2. februar 1990. Dette signaliserte begynnelsen på overgangen til demokrati. I folkeavstemningen som ble holdt den 17. mars 1992 stemte 68 % av de hvite stemmeberettigede for å oppheve apartheid gjennom forhandlinger.
Etter forhandlinger under konvensjon for et demokratisk Sør-Afrika (CODESA), ble det lagt frem et utkast til konstitusjon den 26. juli 1993 som inneholdt innrømmelser for alle sider: Et føderalt system av regionale forsamlinger, lik stemmerett på tvers av raser og en tokammers nasjonalforsamling.
Den sørafrikanske befolkningen stemte fra 26. til 29. april 1994 i det første valget med allmenn stemmerett. ANC vant valget og fikk makten for første gang og la NP og Inkatha Freedom Party bak seg. Partier som Democratic Parti og PAC inntok seter som del av opposisjonen. Nelson Mandela ble valgt til president den 9. mai 1994 og dannet, i henhold til interimkonstitusjonen av 1993, en regjering av nasjonal enhet som bestod av ANC, NP og Inkatha. Mandela som Sør-Afrikas president og Thabo Mbeki og FW de Klerk som hans visepresidenter ble tatt i ed i Pretoria den 10. mai.
Etter valget ble det viktig å fostre en kultur som anerkjente menneskerettighetene. Parlamentet vedtok en ny konstitusjon og rettighetslovgivning i 1996 etter betydelig debatt og etter innspill fra interessegrupper, individer og vanlige borgere.
== Etter apartheid ==
Fokuset vendte seg så mot sannhets- og forsoningskommisjonen som ble etablert i 1995 for å avsløre apartheidtidens forbrytelser under ledelsen til erkebiskop Desmond Tutu: «Uten tilgivelse er der ingen fremtid, men uten innrømmelse kan der ikke bli tilgivelse.» Kommisjonen hørte mange fortellinger om forferdelig brutalitet og urettferdighet fra alle sider og tilbød katarsis til mennesker og samfunn som var knust av deres tidligere erfaringer.
Kommisjonen opererte ved å la ofre fortelle sine historier og ved å la overgripere innrømme sin skyld, det ble tilbudt amnesti til de som tilstod. De som ikke valgte å stå frem for kommisjonen ville stå ovenfor rettslig forfølgelse dersom myndighetene kunne bevise deres skyld. Men mens noen soldater, politimenn og vanlige borgere tilstod sine forbrytelser, var det få av dem som hadde gitt ordrer eller ledet politiet som stod frem. Statspresident P.W. Botha nektet å møte for kommisjonen. Det har vist seg vanskelig å samle bevis mot disse høyerestående påståtte kriminelle.
Sør-Afrika holdt sitt andre allmenne valg i 1999. Mandela hadde i 1997 overlatt lederskapet for ANC til sin nestleder, Thabo Mbeki, og spekulasjoner vokste derfor om at ANC dermed ville få lavere tilslutning i valget. Men partiet fikk flere stemmer, og ANC var bare en representant fra å ha to tredjedelers flertall som ville tillate dem å endre konstitusjonen.
NP, fornyet som New National Party (NNP), mistet to tredjedeler av sine representanter, i tillegg til statusen som offisielt opposisjonsparti til Democratic Party (DP). DP hadde tradisjonelt fungert som en festning for liberale hvite, og nå fikk de ny støtte fra konservative som var misfornøyde med NP og fra noen svarte fra middelklassen. Rett bak DP kom KwaZulu-Natal Inkathapartiet som historisk sett var stemmen til zulunasjonalismen. Mens Inkatha mistet noe støtte, fortsatte høvding Mangosuthu Buthelezi å utøve makt som innenriksminister.
Mbeki var ikke like avholdt blant grasrota i ANC som «Madiba» (Mandela), men han har vist seg å være en dyktig politiker som har opprettholdt sitt politiske lederskap ved å isolere eller samarbeide med opponerende partier. Mbeki manøvrerte i 2003 ANC til et to tredjedelers flertall i parlamentet for første gang. Alt har likevel ikke gått ANCs vei. I Mbekis tidlige dager som president, inviterte hans reelle fornektelse av HIV-krisen til global kritikk, og hans manglende evne til å fordømme den tvunge beslageleggingen av gårder eid av hvite i nabolandet Zimbabwe, gjorde både sørafrikanske landeiere og utenlandske investorer nervøse.
The Economist har rapportert drap på rundt 1500 hvite bønder i ikke-politiske angrep siden 1991. Sør-Afrika hadde i 1998 det høyeste antallet drepte og ran i verden, selv om Colombia vanligvis hadde litt høyere andel med drap før og etter. South African Police Service og South African Medical Research Council har fra 1994 av publisert statistikker som viser en jevn nedgang i antall drap på nasjonalt nivå og i byene. Et vidt utbredt anslag på over 32 000 drap ble rapportert av SAMRC i finansåret 2000/01. Men dette er et omstridt anslag og regnes nå for å være feil.Ifølge The Economist er det anslått at 250 000 hvite sørafrikanere har emigrert siden 1994.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Beinart, William (2001): Twentieth-Century South Africa, Oxford University Press.
Bischof Michael H. et al (2006): Südafrika im Spiegel der Schweizer Botschaft. Die politische Berichterstattung der Schweizer Botschaft in Südafrika während der Apartheidära 1952-1990, Chronos. ISBN 3-0340-0756-6
Christopher, A.J. (2000): The Atlas of Changing South Africa, ISBN 0-415-21178-6.
Deegan, Heather (2000): The Politics of the New South Africa, ISBN 0-582-38227-0.
Elbourne, Elizabeth (2002): Blood Ground: Colonialism, Missions, and the Contest for Christianity in the Cape Colony and Britain, 1799-1853, McGill-Queen's University Press, ISBN 0-7735-2229-8.
Le Cordeur, Basil Alexander (1981): The War of the Axe, 1847: Correspondence between the governor of the Cape Colony, Sir Henry Pottinger, and the commander of the British forces at the Cape, Sir George Berkeley, and others, Brenthurst Press, ISBN 0-909079-14-5.
Mabin, Alan (1983): Recession and its aftermath: The Cape Colony in the eighteen eighties, University of the Witwatersrand, African Studies Institute.
Meiring, Hannes (1986): Early Johannesburg, Its Buildings and People, Human & Rousseau, ISBN 0-7981-1456-8
Rosenthal, Eric (1970): Gold! Gold! Gold! The Johannesburg Gold Rush, AD. Donker, ISBN 0-949937-64-9
Ross, Robert og Anderson, David (1999): Status and Respectability in the Cape Colony, 1750-1870 : A Tragedy of Manners, Cambridge University Press, ISBN 0-521-62122-4.
Theal, George McCall (1970): History of the Boers in South Africa; Or, the Wanderings and Wars of the Emigrant Farmers from Their Leaving the Cape Colony to the Acknowledgment of Their Independence by Great Britain, Greenwood Press, ISBN 0-8371-1661-9.
Thompson, Leonard (2001): A History of South Africa, Third Edition, Yale University Press, ISBN 0-300-08776-4.
Tomlinson, Richard (2003): Emerging Johannesburg: Perspectives on the Postapartheid City, ISBN 0-415-93559-8.
Van Der Merwe, P.J. og Beck, Roger B. (1995): The Migant Farmer in the History of the Cape Colony, Ohio University Press, ISBN 0-8214-1090-3.
Welsh, Frank (1999): South Africa: A Narrative History, Kodansha America, ISBN 1-56836-258-7.
Worden, Nigel (2000): Making of Modern South Africa: Conquest, Segregation and Apartheid, ISBN 0-631-21661-8.
== Film ==
The Life and Death of Steve Biko, Malcolm Clarke, 1978
The Color of Friendship
== Eksterne lenker ==
Dr Cyril Hromník om forskning i Afrikas antikke historie – en artikkel skrevet av Maré Mouton.
«The History of Apartheid in South Africa» – en artikkel skrevet av en student ved Stanford
«The Museum of The Apartheid» - reisebloggen til en motosyklist som reiser verden rundt
Bearer of an Ideal – et offentlig publisert dokument om Afrikanerbond (tidligere Afrikander Broederbond)
Hele teksten til FN-konvensjonen
Sør-Afrika, 10 år senere fra National Public Radio
South Africa Government Online
SouthAfrica.info
|
Sør-Afrikas hær (South African Army) er hærdelen av Sør-Afrikas forsvar. Den ble etablert etter grunnleggelsen av Sør-Afrikaunionen i 1910.
| 2,371 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amund_Schr%C3%B8der
|
2023-02-04
|
Amund Schrøder
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 1. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 26. juni', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Menn', 'Kategori:NRK-journalister', 'Kategori:Norsk barnekultur', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Personer fra Kragerø kommune', 'Kategori:Programledere for NRK']
|
Amund Schulze Schrøder (født 26. juni 1925 i Kragerø, død 1. mars 2004 i Oslo) var journalist, forfatter, barnetimeonkel og NRK-personlighet.
|
Amund Schulze Schrøder (født 26. juni 1925 i Kragerø, død 1. mars 2004 i Oslo) var journalist, forfatter, barnetimeonkel og NRK-personlighet.
== Radiomannen ==
Schrøder ble ansatt i NRK i 1949. Han kom raskt i kontakt med Lauritz Johnson som spurte om han kunne tenke seg å bidra i programserien Barnetimen. Schrøder sa ja, og hans første bidrag ble Pers store hemmelighet samme år. Senere skrev han et stort antall hørespill, det meste for Barnetimen for de minste, men også noe for det som senere ble hetende Lørdagsbarnetimen.
1949: Pers store hemmelighet
1953: Fillegampen
1954: Familien Kakemonsen / Til Olemann fra mor / Petter Vekkeklokke
1955: En julaften i Oberndorf / Snømannen
1957: Stakkars prins
1962: Keiserens kanarifugl / Ompliade i Gjømtbortgrenda
1963: Da lyset kom til GjømtbortgrendaSelv om han på 60-tallet hadde enkelte oppdrag for NRK/TV forble radio hans medium. Schrøder ble også benyttet som programannonsør (hallomann), og han fikk i mange år lede Ønskekonserten i NRK, riktignok i turnus med flere andre programledere.
I 1993 ble Schrøder, sammen med andre fortellere fra «Barnetimen for de minste», portrettert i Da Capo!, en NRK TV-sending med Vidar Lønn-Arnesen.
== Barnebokforfatteren ==
Amund Schrøder skrev et stort antall barnebøker. Mange av disse bygget naturlig nok på hans hørespill og historier fra Barnetimen, mens andre barnebøker fra Schrøder kom jevnlig utover 60- og 70-årene:
Afrikafuglen – 1955 / 1967
Heia Olemann – 1957
Olemann og Petter Vekkeklokke – 1958
Snømannen, Kaffelars, Vesle Petter Vekkeklokke og 14 andre viser fra barnetimen – 1959
Nils og Inger og Polly papegøye – 1961
Nils og Inger i tårnet – 1962
Historien om juletreet – 1963
Gutten som vant verden – 1965 / 1972 / 1975
Det var en gang – 1967 / 1969 / 1975
Kvikk og Kvapp og onkel Doktor – 1968
Lasse og Nusse og Pelle Afrikatt – 1969 / 1971
Pelle Afrikatt redder Tulla og Tuppen – 1969 / 1971 / 1975
Onkel Hannibals nye hatt – 1971
En julaften i Oberndorf – 1972
Fredrik og supersensasjonen – 1975
Svanen og Dampetitten – 1976Minst to av bøkene ble oversatt; Afrikafuglen utkom i England i 1959, i Australia i 1960, og i USA i 1968 som The bird that got left behind, oversatt av Evelyn Ramsden. I Australia utkom også en utgave i blindeskrift (Braille) for det engelske markedet noen år senere. I Nederland utkom boken i 1961 (som Marit het vogelmoedertje) oversatt av Fie van Dijk.
Gutten som vant verden, boken om H.C.Andersen, ble også utgitt i Danmark.
Schrøder ble også brukt som oversetter av utenlandske barnebøker, blant andre en del av Beatrix Potters bøker.
Han ble også premiert i en konkurranse arrangert av Oslo Nye Teater i 1964, for et skuespill for barn
== Viser og sanger ==
Til sine barnetimer skrev Schrøder mange visestubber og sanger, dels tonesatt av ham selv, dels med bistand fra Johan Øian. Dette samarbeidet resulterte i sanger som «Hanefar på kirketårnet», «Sykkelvise», «Jeg er en liten blåveis» og «Vesle Petter vekkeklokke». Flere av disse ble først spilt inn i 1954 av Frank Robert.Selv om mange av originalinnspillingene idag er borte (slettet fra NRKs arkiver) har en håndfull spor overlevet og blitt utgitt på barneplater. Enkelte av dem finnes i hans egen versjon (På kino og Sykkelvise), mens andre av sangene er utgitt med artister som f.eks. Frank Robert, Per Asplin og Hanne Krogh.
Schrøder hadde også, sammen med Lauritz Johnson og Johan Øian, et oppdrag for «Barnas Trafikklubb» hvor Schrøders små trafikkviser illustrerte trafikkreglene så selv små barn skulle forstå dem. Medlemmene av denne trafikklubben fikk en flexiplate med trafikkopplæring en til to ganger i året.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Amund Schrøder hos bibsys.no
|
Amund Schulze Schrøder (født 26. juni 1925 i Kragerø, død 1.
| 2,372 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vence
|
2023-02-04
|
Vence
|
['Kategori:43°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kilder', 'Kategori:Kommuner i Alpes-Maritimes', 'Kategori:Sider med kart']
|
Vence er en kommune i departementet Alpes-Maritimes i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur, i det sørøstlige Frankrike mellom Nice og Antibes.
|
Vence er en kommune i departementet Alpes-Maritimes i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur, i det sørøstlige Frankrike mellom Nice og Antibes.
== Diverse ==
Vence er kjent for å huse mange kunstnere, spesielt skulptører og malere. D. H. Lawrence døde i Vence i mars 1930. Levningene hans ble senere flyttet til en ranch i New Mexico.
Byen har et lite kapell, plasser på stedet til Chapelle du Saint-Marie du Rosaire (1948, ferdigstilt i 1951), dekorert med glassten og andre dekorasjoner av Henri Matisse.
Innenfor den gamle historiske byen, ligger et kapell med mosaikk bygd av Chagall på utsiden av veggen, datert 1911.
Det finnes fortsatt rester av gamle romerske gater man kan gå på. Vence er kjent for sitt kildevann, og man finner mange drikkefontener rundt om i byen.
== Kjente innbyggere ==
Maurice Boitel (b.1919), kunstner
Henri Calet (1904–1956), forfatter
Marc Chagall, kunstner
Raoul Dufy, kunstner
Witold Gombrowicz (1904–1969), forfatter, døde i sitt hjem her
Mihály Károlyi (1875–1955), Ungarsk leder
Henri Matisse (1869–1954), kunstner
Jacques (kunstner) and Gwen Raverat (kunstner og forfatter)
James Baldwin (forfatter) død i nærheten, St Paul de Vence
Ida Rubinstein, ballettdanser
== Religiøs historie ==
Første kjente Biskop av Vence er Severus, innsatt i 439 muligens så tidlig som i 419.
Blant andre er: St. Veranus, sønn av St. Eucherius, Ærkebiskopen av Lyon og en munk fra Lérins, biskop før 451 og minst til 465; St. Lambert, først var han benediktinermunk (død 1154); Cardinal Alessandro Farnese (1505–11).
Antoine Godeau, Biskopen av Grasse, var innsatt som biskop av Vence i 1638. Paven og Vatikanet ønsket å forene de to bispedømmene. Møte med opposisjonen av presteskap fra Vence Godeau forlot Grasse i 1653, for å igjeninnsette biskopen av Vence, og det ble slik til i 1672.
Nice bispedømme inkluderer nå de tre tidligere bispedømmene Nice, Grasse og Vence.
== Utdanning ==
=== Førskoler (Écoles maternelles) ===
École Maternelle lei bigaradie
École Maternelle du Signadour
École Maternelle de l'ouest
=== Barneskoler (Écoles primaires) ===
École primaire du Suve
École primaire Saint-Michel
École primaire Toreille
École primaire Chagall
=== Ungdomsskoler (Collèges) ===
Collège La Sine
=== Videregående skoler (Lycées) ===
Lycée Henri Matisse
== Demografi ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Vence – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
|
Vence er en kommune i departementet Alpes-Maritimes i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur, i det sørøstlige Frankrike mellom Nice og Antibes.
| 2,373 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beate_S._Lech
|
2023-02-04
|
Beate S. Lech
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix 2021', 'Kategori:Deltakere i Stjernekamp', 'Kategori:Fødsler 10. april', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske jazzvokalister', 'Kategori:Personer fra Volda kommune', 'Kategori:Personer fra Årdal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Beate Slettevoll Lech (født 10. april 1974 i Øvre Årdal i Vestland) er en norsk vokalist, bandleder, komponist, arrangør, tekstforfatter og musikkpedagog. Hun er kjent under artistnavnet Beady Belle, som også er navnet på bandet hun etablerte i 1999 sammen med Marius Reksjø (bass), og senere også Erik Holm (trommer). Beady Belle beveger seg i et musikklandskap mellom soul, funk, elektronika og et moderne jazzuttrykk.
|
Beate Slettevoll Lech (født 10. april 1974 i Øvre Årdal i Vestland) er en norsk vokalist, bandleder, komponist, arrangør, tekstforfatter og musikkpedagog. Hun er kjent under artistnavnet Beady Belle, som også er navnet på bandet hun etablerte i 1999 sammen med Marius Reksjø (bass), og senere også Erik Holm (trommer). Beady Belle beveger seg i et musikklandskap mellom soul, funk, elektronika og et moderne jazzuttrykk.
== Bakgrunn ==
Lech vokste opp i Volda i et rikt musikkmiljø, der både jazz, soul, klassisk, kirkemusikk og tradisjonell korsang stod sterkt. Hun er datter av den polske jazzfiolinisten Zdzislaw Lech (født 1944) og Ingrid Slettevoll (født 1950). Hun spilte selv fiolin fra hun var seks år og sang og danset. Hun deltok i Talent 89, som hun vant, og NRKs Talentiaden (1991). Hun studerte musikk ved Universitetet i Oslo (1995) og ved Norges musikkhøgskole (2000).
Beate S. Lech var med i studentbandet insertcoin og i triphop-bandet Folk & Røvere på de to første albumene, der hun framførte tekstene på voldadialekt. Hun sang med jazzbandet Metropolitan (1997–), et samarbeid med Morten Halle og Jon Eberson, der repertoaret var myke amerikanske standardlåter. På det andre albumet, Love is Blind, er hun tekstforfatter og komponist.
Beady Belle var hovedprosjektet til Beate S. Lech fra 2000. Her er hun både tekstforfatter, komponist, arrangør og frontfigur. Beady Belle vakte internasjonal oppmerksomhet med debutalbumet Home (2001), og de drev intensiv turnévirksomhet i Europa og Asia i tiåret som fulgte. Bandet har gitt ut ni album på Bugge Wesseltofts plateselskap Jazzland Recordings i tidsrommet 2001–2018.Lech er kjent for sine intense improviserende sceneopptredener, slik at konsertene er forskjellige fra studioinnspillingene. Hun har også gitt ut to salmeplater på Kirkelig Kulturverksted. Min song og hjarteskatt (2011) inneholder kjente salmetoner som har fått nye tekster på nynorsk av kvinnelige forfattere. Georg Riedel (bass), Erlend Slettevoll (piano), David Wallumrød (orgel) og Knut Aalefjær (trommer) spiller på albumet. Høgtidsrom (2014) er en juleplate innspilt med koret SKRUK, arrangert for kor av Beate S. Lech. Konsertserien Høgtidsrom er et prosjekt der lokale kor inviteres til å fremføre sangene sammen med Lech.
Beate S. Lech har også arrangert jazzklassikere for barnekor og jazzband. Prosjektet heter Fly til månen, fly!
=== TV-opptredener ===
Lech deltok i Stjernekamp på NRK1 i 2019, der hun var med til og med syvende runde. Særlig hennes versjon av Jan Eggums «Ta meg med» og Margaret Bergers «I Feed You My Love» ble lagt merke til.I 2021 deltok hun i Melodi Grand Prix med låten «Playing with Fire».
== Diskografi ==
==== Folk og røvere ====
Vi som ikke har opplevd krigen (1996)
Kaustisk soda (1998)
==== Metropolitan ====
Metropolitan (1999)
Love is Blind (2004)
==== Beady Belle ====
Home (2001)
Cewbeagappic (2003)
Closer (2005)
Belvedere (2008)
At Welding Bridge (2010)
Cricklewood Broadway (2013)
The Best of Beady Belle (2015)
On My Own (2016)
Dedication (2018)
==== Beate S. Lech ====
Min song og hjarteskatt (2011)
Høgtidsrom (2014)
==== Deltar som gjestevokalist ====
Folk og Røvere, Oslo (1999)
Jan Magne Førde, Domen (1999)
Jon Eberson, Dreams that Went Astray (2001)
Folk og Røvere, Bagateller (2002)Friko, Burglar Ballads (2003)
Grammatikk og kjærleik (2006)
Ralf Gum, United Music (2008)
Diverse artister, Go Natt, vol. 1 (2009)Diverse artister, Go Natt, vol. 2 (2012)
Bugge Wesseltoft, Bugge & Friends (2015)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Beate S. Lech på Internet Movie Database
(en) Beate S. Lech på Discogs
(en) Beate S. Lech på MusicBrainz
(en) Beate S. Lech på Songkick
(en) Beady Belles hjemmeside
(en) Artistomtale Jazzland Recordings
(no) Artistomtale Kirkelig Kulturverksted
|
Beate Slettevoll Lech (født 10. april 1974 i Øvre Årdal i Vestland) er en norsk vokalist, bandleder, komponist, arrangør, tekstforfatter og musikkpedagog.
| 2,374 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Halvard_Haugerud
|
2023-02-04
|
Halvard Haugerud
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 29. april', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer fra Eidsberg kommune', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Halvard Haugerud (født 29. april 1957 i Oslo) er en norsk kunstmaler, oppvokst i Hærland i Eidsberg, Østfold, bosatt på Ekely i Oslo. Han er utdannet ved Einar Granum Kunstskole (1979-1981), hvor han siden kom tilbake som lærer etter endt utdanning, og var fra 1986 til 1991, Vestlandets Kunstakademi (1982-1983) og Statens kunstakademi (1983-1986). Han ble første gang antatt på Høstutstillingen i 1984 og har siden hatt bilder der og på Østlandsutstillingen en rekke ganger.
Haugerud har fått Vederlagsfondets stipend fem ganger fra 1990 til 1999 og Statens arbeidsstipend (2000–2002) samt en rekke andre stipend. I 1988 hadde han separatutstilling i Oslo Kunstforening. Han har stilt ut flere ganger i Kunstnerforbundet og Galleri 27 i Oslo. I 1995 hadde han separatutstilling i Galleri Gann, Sandnes. Han har også stilt ut i Galleri F 15 på Jeløya, og i 2006 stilte han ut i Galleri Haaken i Oslo. Han er innkjøpt av Utsmykkingsfondet for offentlige bygg (1987), Riksgalleriet (1987) og Nasjonalgalleriet (1987). Han har også vært jurymedlem Den Nasjonale Jury (1994–1995) og formann i Landsforeningen Norske Malere (1994–1996).
Hans bilder karakteriseres slik: «De er laget med den hensikt å representere noe rent og noe fast. De er både en motvekt til og et resultat av bevegelse.»
Haugerud har også vært medlem i bandet Kerrs Pink.
|
Halvard Haugerud (født 29. april 1957 i Oslo) er en norsk kunstmaler, oppvokst i Hærland i Eidsberg, Østfold, bosatt på Ekely i Oslo. Han er utdannet ved Einar Granum Kunstskole (1979-1981), hvor han siden kom tilbake som lærer etter endt utdanning, og var fra 1986 til 1991, Vestlandets Kunstakademi (1982-1983) og Statens kunstakademi (1983-1986). Han ble første gang antatt på Høstutstillingen i 1984 og har siden hatt bilder der og på Østlandsutstillingen en rekke ganger.
Haugerud har fått Vederlagsfondets stipend fem ganger fra 1990 til 1999 og Statens arbeidsstipend (2000–2002) samt en rekke andre stipend. I 1988 hadde han separatutstilling i Oslo Kunstforening. Han har stilt ut flere ganger i Kunstnerforbundet og Galleri 27 i Oslo. I 1995 hadde han separatutstilling i Galleri Gann, Sandnes. Han har også stilt ut i Galleri F 15 på Jeløya, og i 2006 stilte han ut i Galleri Haaken i Oslo. Han er innkjøpt av Utsmykkingsfondet for offentlige bygg (1987), Riksgalleriet (1987) og Nasjonalgalleriet (1987). Han har også vært jurymedlem Den Nasjonale Jury (1994–1995) og formann i Landsforeningen Norske Malere (1994–1996).
Hans bilder karakteriseres slik: «De er laget med den hensikt å representere noe rent og noe fast. De er både en motvekt til og et resultat av bevegelse.»
Haugerud har også vært medlem i bandet Kerrs Pink.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
CV hos Kunstnernes Informasjonkontor
Omtale og bilder hos Galleri Haaken
|
Halvard Haugerud (født 29. april 1957 i Oslo) er en norsk kunstmaler, oppvokst i Hærland i Eidsberg, Østfold, bosatt på Ekely i Oslo.
| 2,375 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emballasjekartong
|
2023-02-04
|
Emballasjekartong
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Emballasje', 'Kategori:Papir']
|
Emballasjekartong er bokser og esker som ikke er laget av massiv- eller bølgepapp, som forbrukerpakninger til frokostblandinger, kjeks, pasta, leker og småelektronikk og liknende.
De fleste norske kommuner har i dag et godt tilrettelagt innsamlingssystem der forbruker leverer kartongen sammen med aviser og tidsskrifter. Ordningen kan imidlertid variere noe fra kommune til kommune. I 2009 ble det sendt om lag 43.500 tonn emballasjekartong ut på det norske markedet. 44 % av dette ble kildesortert og gikk til materialgjenvinning mens 40 % ble energiutnyttet fra restavfallet.
Emballasjekartong kan produseres i plane ark og konverteres til esker, kombineres med plast til forpakninger eller lages i former. Eggekartong og koppholdere av papp er formstøpte emballasjekartongtyper.
|
Emballasjekartong er bokser og esker som ikke er laget av massiv- eller bølgepapp, som forbrukerpakninger til frokostblandinger, kjeks, pasta, leker og småelektronikk og liknende.
De fleste norske kommuner har i dag et godt tilrettelagt innsamlingssystem der forbruker leverer kartongen sammen med aviser og tidsskrifter. Ordningen kan imidlertid variere noe fra kommune til kommune. I 2009 ble det sendt om lag 43.500 tonn emballasjekartong ut på det norske markedet. 44 % av dette ble kildesortert og gikk til materialgjenvinning mens 40 % ble energiutnyttet fra restavfallet.
Emballasjekartong kan produseres i plane ark og konverteres til esker, kombineres med plast til forpakninger eller lages i former. Eggekartong og koppholdere av papp er formstøpte emballasjekartongtyper.
== Fremstilling ==
Plan emballasjekartong lages i kartongmaskiner. Disse er papirmaskiner som kan håndtere høyere papirvekter.
For å lage for formstøpte kartong/papp anvendes maskiner vakuumsatte former som suger papirmassen fast på formen. Formene er lagd av finmaskede siler. Videre tørkes papirmassen og separeres fra formene. Kartongen blir glatt på maskinsiden og ru på utsiden.
== Applikasjoner ==
Eggekartong
Støtbeskyttelse
Drikkebeger
Koppholdere
Småemballasje
Billige alternativer for:
Ekspandert polystyren (isopor).
Vakuumformet polyetylentereftalat (PET) eller polyvinylklorid (PVC)
Bølgepapp
Skumgummi
== Se også ==
Banankasse
Eurokasse
|
thumb|Eske av [[massivpapp med støtbeskyttelse av emballasjekartong]]
| 2,376 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B8lgepapp
|
2023-02-04
|
Bølgepapp
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Emballasje', 'Kategori:Papir']
|
Bølgepapp er et emballasjemateriale som brukes til transport- og eksponeringsemballasje for alt fra møbler, bildeler og hvitevarer, til medisiner og næringsmidler, og er verdens mest anvendte transportemballasjemateriale.
|
Bølgepapp er et emballasjemateriale som brukes til transport- og eksponeringsemballasje for alt fra møbler, bildeler og hvitevarer, til medisiner og næringsmidler, og er verdens mest anvendte transportemballasjemateriale.
== Historie ==
Bølgepapp ble produsert første gang i 1856 som fór i hatter. Allerede i 1871 ble bølgepapp tatt i bruk som transportemballasje for bl.a. flasker.
== Produksjon ==
Bølgepapp består vanligvis av tre lag papir laget av cellulosefiber. Bølgepappen blir produsert ved en kombinasjon av to lag papir av fiber fra gran og furu, kalt liner (dekkpapir). Dette er limt til et bølget papir, derav navnet bølgepapp, som er laget av fibere fra bjørk, kalt fluting. Limet som benyttes i produksjonen av bølgepapp er basert på maisstivelse som er 100% biologisk nedbrytbart. Disse tre lagene av papir er sammensatt på en måte som gir bedre styrke enn ett enkelt lag, og konstruksjonen gir bølgepappen kraftig stivhet og motstand mot slag og støt. Luftsirkulasjonen i rillene virker også som isolasjon som hindrer temperaturforskjeller. Etter at bølgepappen er produsert i store «flak», blir den kuttet og foldet i en uendelig variasjon av form og størrelse. Det er mange typer bølgepapp, hver og en med forskjellig flutehøyde og profil. Dette gir et utall av forskjellige kombinasjoner og nesten ubegrensede muligheter til å designe emballasje med forskjellig karakteristikk og utforming. Det er nettopp slike forhold som gjør bølgepapp til et unikt emballasjemateriale. Det er kun fantasien som setter begrensninger, og man kan kostnadseffektivt konstruere skreddersydde og miljøvennlige emballasjeløsninger for ethvert produkt og formål. Råvarene som benyttes i den norske produksjonen av papir til bølgepapp er trevirke, en fornybar ressurs, samt en betydelig innblanding av returpapir.
== Norge ==
Trevirke som brukes i norsk papirproduksjon kommer all hovedsak fra Norge. Ca. 10% av alt papir som produseres i Norge går til produksjon av bølgepapp.
I Norge bruker vi ca. 190 000 tonn bølgepapp hvert år, hvorav ca. 80 000 tonn kommer fra importerte varer. Bølgepapp er 100% gjenvinnbart, og i 2000 ble ca. 90% av all brukt bølgepapp i det norske markedet samlet inn og gjenvunnet.
Norsk skogbruk drives etter godkjente miljøkriterier for en bærekraftig skogindustri, hvor biologisk mangfold bevares og utvikles. Uttaket av trevirke fra norske skoger er mindre enn tilveksten av ny skog, ca. 2/3. Den brukte bølgepappen er også en meget verdifull råvare, og utgjør i liten grad et avfallsproblem. Mesteparten av den brukte bølgepappen, ca. 90%, blir samlet inn og brukt om igjen i produksjonen av ny bølgepapp.
Samtidig arbeides det intenst med å optimalisere emballasjeløsningene for å redusere den totale emballasjemengden. I Norge produserer vi i dag ca.20% mer bølgepapp enn for 10 år siden, samtidig som vi bruker 10-15% mindre materiale pr. emballert enhet enn for 10 år siden.
== Eksterne lenker ==
Bølgepappskolen, Peterson Arkivert 5. oktober 2011 hos Wayback Machine.
|
Bølgepapp er et emballasjemateriale som brukes til transport- og eksponeringsemballasje for alt fra møbler, bildeler og hvitevarer, til medisiner og næringsmidler, og er verdens mest anvendte transportemballasjemateriale.
| 2,377 |
https://no.wikipedia.org/wiki/G%C3%B6ran_Magnus_Sprengtporten
|
2023-02-04
|
Göran Magnus Sprengtporten
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1819', 'Kategori:Finlands generalguvernører', 'Kategori:Finlandssvensker', 'Kategori:Finske offiserer', 'Kategori:Finskekrigen', 'Kategori:Fødsler i 1740', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Borgå', 'Kategori:Russiske offiserer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske offiserer']
|
Göran Magnus Sprengtporten (født 16. desember 1740 i Borgå, død 13. oktober 1819 i St. Petersburg) var en svensk offiser, politiker og senere også russisk greve. Sprengtporten ble etter hvert talsmann for et selvstendig Finland, gikk i russisk tjeneste og ble av Sverige ansett som landsforræder. Etter Sveriges tap mot Russland i finskekrigen var Sprengtporten sentral i etableringen av storfyrstedømmet Finland der han også ble den første generalguvernøren.
|
Göran Magnus Sprengtporten (født 16. desember 1740 i Borgå, død 13. oktober 1819 i St. Petersburg) var en svensk offiser, politiker og senere også russisk greve. Sprengtporten ble etter hvert talsmann for et selvstendig Finland, gikk i russisk tjeneste og ble av Sverige ansett som landsforræder. Etter Sveriges tap mot Russland i finskekrigen var Sprengtporten sentral i etableringen av storfyrstedømmet Finland der han også ble den første generalguvernøren.
== Bakgrunn og unge år ==
Göran Magnus Sprengtporten ble sannsynligvis født på Gammelbacka gård i Borgå sogn i Finland som sønn av major Magnus Vilhelm Sprengtporten og dennes senere make Elisa Katarina Ulfsparre, og som halvbror til Jacob Magnus Sprengtporten. Etter skolegang begynte Sprengtporten i ung alder i 1752 ved kadettskolen i Stockholm, og fra 1757 tjenestegjorde han under Augustin Ehrensvärd ved Sveaborg.
Sprengtporten deltok på svensk side i den pommerske krigen og utmerket seg. I 1760 ble han utnevnt til stabsadjutant for Axel von Fersen d.e. (1719-94) og året etter til kaptein i arméen, samt kaptein i Sprengtportska regimentet, hvor han i 1770 ble sekundmajor. Ved riksdagen 1771-72 var han ivrig tilhenger av Hattpartiet og adelens privilegier. Han støttet Gustav IIIs statskupp i 1772 da han sammen med sin halvbror sikret Sveaborg for kongen.
Etter statskuppet ble han utnevnt til oberstløytnant, i 1773 oberst, og i 1775 ble han sjef for Savolax infanteriregiment. I denne stillingen viste han stor dugelighet, moderniserte og bevæpnet - til dels med egne midler - en svært kritisk sektor i forsvaret av Sveriges grense mot Russland. Han avholdt jevnlige øvelser for brigaden. På sin offisielle residens, Brahelinna gods, etablerte Sprengtporten et uoffisielt militærakademi for unge gutter som planla å en militær karriere.
== Utenlandsreise og brudd med kongen ==
Det gode forholdet mellom Sprengtporten og kongen varte ikke lenge, da kongen så med en viss skepsis på sin undersåtts mange aktiviteter. Da invitasjonene til riksdagen i 1778 ble sendt ut, var Sprengtporten ikke delegat. Sprengtporten anså seg også motarbeidet av kongens rådgiver Carl Sparre i sin ambisjon om å bli øverstkommanderende for svenske styrker i Finland, og søkte derfor om å få foreta en utenlandsreise for å studere krigføring på statens bekostning.
I et egenhendig skrevet brev underrettet kongen Sprengtporten om at søknaden var innvilget, og at han for 1778 og 1779 skulle få 1 000 riksdaler årlig til dekning av reiseomkostninger, i tillegg til ordinær lønn. Sprengtporten drøyde med avreisen, men dro så i mars 1779, først til St. Petersburg hvor han ble mottatt med store hedersbevisninger, og deretter videre til Berlin. Selv om han hadde mottatt en god sum i reisepenger, strakk den ikke til for hans levesett, og da han ankom Paris i september 1779, hadde han økonomiske problemer.
Sprengtporten ble grepet av tidens frihetsideer, ønsket å bidra på fransk side i den amerikanske uavhengighetskrigen, og søkte derfor kongen om avskjed med pensjon og ekstra ytelser. Han ble bevilget avskjed i mai 1780, men det forventede økonomiske vederlaget lot vente på seg. Mens Gustav III oppholdt seg i Spa, ble han oppsøkt av Sprengtporten, og lovet ham da penger og ansettelse i den franske arméen. Det siste fikk han også, men den var hverken fast eller avlønnet, noe som gjorde Sprengtporten enda mer misfornøyd med Gustav III.
I 1781 returnerte han til Finland og bosatte seg på sin eiendom Sasta, der begynte han å tenke på et selvstendig Finland som et storfyrstedømme under russisk beskyttelse. I 1785 fikk han på ny midler fra Gustav III for en utenlandsreise, og gikk da en kortere tid i nederlandsk tjeneste. I den den tiden diskuterte han en mulig finsk selvstendighet med den russiske ambassadøren til Nederland. I 1786 reiste han til Stockholm og deltok på opposisjonens side i riksdagen. Der diskuterte han også sin plan for Finland mer detaljert med den russiske ambassadøren Markov.
== I russisk tjeneste ==
Den russiske ambassadøren i Stockholm tilbød Sprengtporten å gå i russisk tjeneste, noe han godtok. Samme år bega han seg til St. Petersburg hvor han ble vel mottatt, utnevnt til generalmajor og kammerherre. Under den russisk-svenske krig (1788–1790) fortsatte han forgjeves å få løsrevet Finland fra Sverige, både gjennom sine kontakter med offiserene i Anjalaforbundet, og gjennom hertug Karl.
Ved krigsutbruddet ble han sendt til Onega-regionen, men ble snart tilkalt til forhandlinger i grensetraktene, der han forgjeves forsøkte å egge sine tidligere støttespillere til å gå inn for finsk uavhengighet gjennom rask handling. Han forfattet propagandaskriftet Isänmaalle (= Til fedrelandet) rettet til vanlige folk. Men hæren gikk i vinterkvarter i oktober. Sprengtporten ønsket fortsatt å kjempe for finsk løsrivelse og søkte seg til den russiske arméen som i juni 1789 trengte inn i Savolax, men ble hardt såret i slaget ved Porrassalmi i juni 1789 og måtte trekke seg fra aktiv tjeneste. Sprengtportens engasjement på russisk side hadde imidlertid blitt så kjent at Gustav III ved riksdagen i 1789 erklærte han som landsforræder, og Åbo hovrett dømte han den 9. februar 1790 fra liv, ære og gods. Han begav seg igjen til Vest-Europa og returnerte til St. Petersburg i 1793.
Han presenterte sine planer for den russiske tsaren Paul I, vant hans tillit, ble utnevnt til russisk general og tjente som tsarens sendebud hos Napoleon Bonaparte. Napoleon sa til ham: «Deres hersker og jeg er kalt til å endre verden.» Dette falt i fisk ved mordet på tsar Paul i 1801. Først ved utbruddet av finskekrigen gikk utviklingen i den retning Sprengtporten ønsket, da den russiske invasjonens formål raskt ble endret til Finlands løsrivelse fra Sverige.
Den 19. november 1808 ble Göran Magnus Sprengtporten utnevnt til den første russiske generalguvernøren i storhertugdømmet Finland. Den finske befolkningen var imidlertid negativt innstilt til Sprengtporten, og hans hissige temperament bidro også til dette. Derfor ble han året etter presset til å søke avskjed.
== Død og ettermæle ==
Etter å ha forlatt posten som generalguvernør levde Sprengtporten resten av sine dager som privatperson, utenfor politikken. Om vinteren bodde han St. Petersburg og om sommeren på eiendommen Hietala ved Viborg. Sprengtporten døde 13. oktober 1819 i St. Petersburg.
Oppfatningene om Sprengtporten har vært svært ulike og skiftende, fra samtidens svenske som så han som forræder og til dagens finske som, tross hans mange feil, anerkjenner han som en avgjørende person for etableringen av et selvstendig Finland.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Stig Ramel: Göran Magnus Sprengtporten, Atlantis (2003) ISBN 9174865846
== Eksterne lenker ==
Sprengtportens biografi, fra Svenskt biografiskt handlexikon (svensk)
Göran Magnus Sprengtporten, biografi fra Finlands nationalbiografi
|
| dsted = St. Petersburg
| 2,378 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Da_hesten_dro_lasset
|
2023-02-04
|
Da hesten dro lasset
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1978', 'Kategori:Eidsberg', 'Kategori:Norske sakprosabøker']
|
Da hesten dro lasset er en samling lokalhistoriske fortellinger fra Hærland i Eidsberg kommune av Arne Sandem, utgitt på eget forlag i 1978. Året etter (1979) kom en utvidet utgave (Da hesten dro lasset : tekster, ordliste og grammatikk : fra målføret i Hærland sogn, Eidsberg i Østfold).
|
Da hesten dro lasset er en samling lokalhistoriske fortellinger fra Hærland i Eidsberg kommune av Arne Sandem, utgitt på eget forlag i 1978. Året etter (1979) kom en utvidet utgave (Da hesten dro lasset : tekster, ordliste og grammatikk : fra målføret i Hærland sogn, Eidsberg i Østfold).
== Eksterne lenker ==
Da hesten dro lasset, blabok hos Nasjonalbiblioteket
|
Da hesten dro lasset er en samling lokalhistoriske fortellinger fra Hærland i Eidsberg kommune av Arne Sandem, utgitt på eget forlag i 1978. Året etter (1979) kom en utvidet utgave (Da hesten dro lasset : tekster, ordliste og grammatikk : fra målføret i Hærland sogn, Eidsberg i Østfold).
| 2,379 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Massivpapp
|
2023-02-04
|
Massivpapp
|
['Kategori:Emballasje', 'Kategori:Papirsorter']
|
Massivpapp blir ofte brukt som en fellesbetegnelse på kartong- og pappkvaliteter som, i motsetning til bølgepapp, er massive.
|
Massivpapp blir ofte brukt som en fellesbetegnelse på kartong- og pappkvaliteter som, i motsetning til bølgepapp, er massive.
== Egenskaper ==
Massivpapp er et solid materiale og defineres gjerne i flatevekt (g/m²). Den kan også benevnes etter tykkelse og området er fra ca. 0,8 til 3,0 mm (eller fra 500 – 2000 g/m²). Egenskapene avhenger i vesentlig grad av hvordan man bygger opp eller kombinerer papirtyper og/eller barrierer. Normalt er massivpapp plane flerlags kvaliteter som har en flatevekt på ca. 500 g/m² eller mer.
Massivpapp har en overflate som er godt egnet for trykking og gir dermed gode eksponerings- og dekormuligheter.
== Anvendelser ==
Massivpapp er et materiale som brukes til transportemballasje for produkter der det stilles krav til holdbarhet mot fukt og "seighet" i tillegg til stabling. Gode eksempler er emballasje for primærnæringen, d.v.s. landbruk og fiske. Man kan godt si at massivpappemballasje er en mellomting av bølgepapp og kasser i trevirke. Selv om bølgepapp i de senere år har tatt mer og mer over for massivpapp så har økt satsing på fiske- og oppdrettsindustri gitt massivpapp en renessanse.
== Produksjon ==
Massivpapp produseres på klistringsmaskiner der flere lag papir blir limt sammen. Dette gjør massivpapp meget kompakt. Kreves det barriere mot fuktighet benyttes polyetylen i en vektandel på ca. 1%. Som kjernemateriale (basen) benyttes kvaliteter av returfiber og vektandelen er ca. 80%. Dette betyr at basepapir for massivpapp er en betydelig avtager til den innsamlede returfiberen som kommer fra brukte Norske kartong og bølgepappesker.Produksjon av massivpapp er en kald prosess og sjiktene limes sammen med et våtsterkt PVA-lim. Dette betyr at mange typer materialer kan klistres mot eller mellom sjiktene i massivpappen. Kombinert med en gode muligheter for utforming gjør dermed massivpapp til et allsidig emballasjemateriale som kan skreddersys til formålet.
I Norge konverteres ca. 86 000 tonn massivpapp hvert år. Av dette blir ca. 60% produsert i Norge og resten importeres fra Europa. Massivpapp kan resirkuleres og 90% av all brukt massivpapp blir samlet inn for gjenvinning. Dette betyr at emballasjen kan påføres "Rezy-merket". Massivpappemballasje betraktes som ufarlig for omgivelser og utgjør ingen trussel ved energigjenvinning og/eller kompostering.
== Referanser ==
|
Massivpapp blir ofte brukt som en fellesbetegnelse på kartong- og pappkvaliteter som, i motsetning til bølgepapp, er massive.
| 2,380 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rissa_Idrettslag
|
2023-02-04
|
Rissa Idrettslag
|
['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1920', 'Kategori:Fotballag i Indre Fosen', 'Kategori:Håndballag i Norge', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1920', 'Kategori:Idrettslag i Indre Fosen', 'Kategori:Turnforeninger i Norge']
|
Rissa Idrettslag ble stiftet i 1920 og er et idrettslag fra Rissa i Trøndelag. Idrettslaget består av fotball, håndball, friidrett og turn.
|
Rissa Idrettslag ble stiftet i 1920 og er et idrettslag fra Rissa i Trøndelag. Idrettslaget består av fotball, håndball, friidrett og turn.
== Anlegg ==
Idrettslagets klubbhus ligger på Langsand i Rissa.
Fotballagene benytter seg av gressbanen på Langsand Stadion og kunstgressbanen på Åsly i Rissa sentrum. På Åsly er det også løpebane og lengdegrop til friidrett. Håndball har Rissahallen som sin arena, mens turn bruker Basishallen vegg i vegg med Rissahallen.
== Arrangement ==
Both Rundt er et landeveisløp som arrangeres årlig av Rissa Idrettslag.
== Sponsorer ==
SpareBank 1 SMN og Rissa kraftlag er idrettslagets hovedsponsorer.
== Utøvere ==
Rissa er moderklubb til den tidligere friidrettsutøveren Audun Boysen. Gøran Sørloth og Thomas Rønning har spilt fotball for klubben.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
|
Rissa Idrettslag ble stiftet i 1920 og er et idrettslag fra Rissa i Trøndelag. Idrettslaget består av fotball, håndball, friidrett og turn.
| 2,381 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hillbrow
|
2023-02-04
|
Hillbrow
|
['Kategori:26°S', 'Kategori:28°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Johannesburg', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Sør-Afrikastubber']
|
Hillbrow er et boligområde i Johannesburgs bykjerne. Området er kjent for sin høye befolkningstetthet, arbeidsledighet, fattigdom og kriminalitet.
På 1970-tallet, under apartheid, var området kun for hvite, men ble med tiden et «grått område», hvor mennesker med forskjellig etnisitet bodde sammen. Dette ga en kosmopolitisk og politisk progressiv følelse, men dessverre kunne ikke infrastrukturen takle den raske befolkningsveksten på grunn av dårlig planlegging. Dette, sammen med mangelen på investeringer og økning av den svarte befolkningen, førte til en mengde middelklasseinnbyggere på 1980-tallet og store bygningers forfall, og i kjølvannet har en urban slumby vokst frem.
I dag er brorparten av innbyggerne innflyttere fra townships, utkantstrøk og andre deler av Afrika (spesielt Nigeria), hvorav mange lever i stor fattigdom.
Området inneholder gatemarked som hovedsakelig benyttes av de lokale innbyggerne, da området ikke er særlig trygt for turister.
Johannesburg Art Gallery holder til her, og inneholder verk av store lokale kunstnere som William Kentridge.
|
Hillbrow er et boligområde i Johannesburgs bykjerne. Området er kjent for sin høye befolkningstetthet, arbeidsledighet, fattigdom og kriminalitet.
På 1970-tallet, under apartheid, var området kun for hvite, men ble med tiden et «grått område», hvor mennesker med forskjellig etnisitet bodde sammen. Dette ga en kosmopolitisk og politisk progressiv følelse, men dessverre kunne ikke infrastrukturen takle den raske befolkningsveksten på grunn av dårlig planlegging. Dette, sammen med mangelen på investeringer og økning av den svarte befolkningen, førte til en mengde middelklasseinnbyggere på 1980-tallet og store bygningers forfall, og i kjølvannet har en urban slumby vokst frem.
I dag er brorparten av innbyggerne innflyttere fra townships, utkantstrøk og andre deler av Afrika (spesielt Nigeria), hvorav mange lever i stor fattigdom.
Området inneholder gatemarked som hovedsakelig benyttes av de lokale innbyggerne, da området ikke er særlig trygt for turister.
Johannesburg Art Gallery holder til her, og inneholder verk av store lokale kunstnere som William Kentridge.
== Eksterne lenker ==
(engelsk) Hillbrow Tower
|
Hillbrow er et boligområde i Johannesburgs bykjerne. Området er kjent for sin høye befolkningstetthet, arbeidsledighet, fattigdom og kriminalitet.
| 2,382 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Genocide
|
2023-02-04
|
Genocide
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – album', 'Kategori:Judas Priest-album', 'Kategori:Samlealbum fra 2000']
|
Genocide er et dobbelt samlealbum fra det britiske heavy metal-bandet Judas Priest.
Albumet ble utgitt i 2000 på Gull Records, og inneholder de to første studioalbumene til Judas Priest; Rocka Rolla og Sad Wings of Destiny.
|
Genocide er et dobbelt samlealbum fra det britiske heavy metal-bandet Judas Priest.
Albumet ble utgitt i 2000 på Gull Records, og inneholder de to første studioalbumene til Judas Priest; Rocka Rolla og Sad Wings of Destiny.
== Sporliste ==
Alle spor av Rob Halford, K.K. Downing og Glenn Tipton unntatt hvor annet er nevnt.
Disk 1«One for the Road» (Halford, Downing) – 4:40
«Rocka Rolla» – 3:05
«Winter» (Al Atkins, Downing, Ian Hill) – 1:31
«Deep Freeze» (Downing) – 1:20
«Winter Retreat» (Halford, Downing) – 3:27
«Cheater» (Halford, Downing) – 2:57
«Never Satisfied» (Atkins, Downing) – 4:50
«Run of the Mill» – 8:33
«Dying to Meet You» (Halford, Downing) – 6:16
«Caviar and Meths» (Atkins, Downing, Hill) – 2:00
«Diamonds & Rust» (Joan Baez) – 3:26
Spor 1-10 er fra Rocka Rolla (1974)
Spor 11 er en Gull Records innspilning fra Sad Wings of Destiny sessions.Disk 2«Victim of Changes» (Atkins, Halford, Downing, Tipton) – 7:47
«The Ripper» (Tipton) – 2:50
«Dreamer Deceiver» (Atkins, Halford, Downing, Tipton) – 5:51
«Deceiver» – 2:40
«Prelude» (Tipton) – 2:02
«Tyrant» (Halford, Tipton) – 4:28
«Genocide» – 5:51
«Epitaph» (Tipton) – 3:08
«Island of Domination» – 4:32
Alle spor er fra Sad Wings of Destiny (1976)
== Personell ==
Rob Halford – vokal, munnspill
K.K. Downing – gitar
Glenn Tipton – gitar, keyboard
Ian Hill – bassgitar
John Hinch – slagverk på Rocka Rolla
Alan Moore – slagverk på Sad Wings of Destiny
== Eksterne lenker ==
(en) Genocide på MusicBrainz
|
Genocide er et dobbelt samlealbum fra det britiske heavy metal-bandet Judas Priest.
| 2,383 |
https://no.wikipedia.org/wiki/TVINN
|
2023-02-04
|
TVINN
|
['Kategori:Anvendt informatikk', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tolletaten']
|
TollVesenets INformasjonssystem med Næringslivet (TVINN) er et elektronisk system for utveksling av tolldeklarasjoner mellom næringslivet og Tolletaten.
|
TollVesenets INformasjonssystem med Næringslivet (TVINN) er et elektronisk system for utveksling av tolldeklarasjoner mellom næringslivet og Tolletaten.
== Formål ==
Bakgrunn for innføringen av systemet var:
sikre raskere tollekspederingen og dermed frigjøre varene for mottaker/avsender tidligere.
forenkle papirrutiner
forenkle kontroll av inn- og utførsel.
gi kostnadsbesparende både for Tollvesenet og næringslivet
== Historikk ==
TVINN-innførsel ble tatt i bruk i 1988, og ble satt i drift på landsbasis fra 1. januar 1992. TVINN-utførsel har vært i full drift siden mars 1992.
Norge var det første land i verden som tok i bruk edb-basert fortolling som bygger på EDIFACT. EDIFACT er FN‘s standard for EDI, og tollmeldingene i denne standarden benevnes som CUSDEC (Customs Declarations Message) og CUSRES (Customs Response Message). CUSDEC er melding inn til Tollvesenet, mens CUSRES er meldingen tilbake til deklaranten. Alle som deklarerer varer ved innførsel eller utførsel kan knytte seg opp mot TVINN. Dette gjelder både speditører, importører og eksportører.
Fra 1. oktober 1994 har alle deklarasjoner, både for innførsel og utførsel, måtte sendes via TVINN-systemet.
== Eksterne lenker ==
Tollvesenet om TVINN
|
TollVesenets INformasjonssystem med Næringslivet (TVINN) er et elektronisk system for utveksling av tolldeklarasjoner mellom næringslivet og Tolletaten.
| 2,384 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Judas_Priest
|
2023-02-04
|
Judas Priest
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1968', 'Kategori:Britiske tradisjonell metal-band', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Judas Priest']
|
Judas Priest er et britisk heavy metal-band fra Birmingham, kjent for ha vært grunnleggere for den karakteristiske metalhead-stilen med nagler og lær. Bandet inspirerte og tok del i The New Wave of British Heavy Metal.
|
Judas Priest er et britisk heavy metal-band fra Birmingham, kjent for ha vært grunnleggere for den karakteristiske metalhead-stilen med nagler og lær. Bandet inspirerte og tok del i The New Wave of British Heavy Metal.
== Historie ==
=== 1968 - 1973 ===
Bandet ble opprettet i 1968 og navnet hentet de fra Bob Dylans «The Ballad of Frankie Lee and Judas Priest». To år senere ble et annet band startet av skolekameratene K.K. Downing og Ian Hill under navnet «Freight». Da Judas Priest ble splittet opp i 1970 ble den tidligere Judas Priest-vokalisten Al Atkins uten band. Han ble så med i bandet Freight, sammen med Ian Hill og K.K. Downing, som var uten vokalist. Freight valgte så å bruke navnet på Al Atkins' gamle band Judas Priest. Bandet fikk aldri spilt inn noen studioalbum med Al Atkins, for i 1973 tok Rob Halford over som vokalist.
=== 1974 - 1979 ===
I 1974 kom debutalbumet Rocka Rolla. På det dette spilte Judas Priests psykedelisk progressiv rock, og med innslag av hardrock. Etter hvert vridde stilen deres seg enda mer mot heavy metal, allerede på det andre albumet, Sad Wings of Destiny fra 1976, hadde Judas Priest begynt å gjøre musikken sin mer riffbasert og brukte mer «hylende gitarer». Samtidig var det mye eksperimentering på denne tida, noe man ser i tidlige sanger som «Dreamer Deceiver», «Epitaph», «Prelude» og «Run of the Mill», der sangen kan bestå av bare piano og vokal, eller tar helt av i gitarsoloer i flere minutter. Fra og med det tredje studioalbumet, Sin After Sin fra 1977, og utover endret de lyden enda mer drastisk mot heavy metal, med dobbelgitarer og kraftigere vokalprestasjon fra Rob Halford. Denne endringen hører man godt allerede på det neste albumet, Stained Class (1978).
Mot slutten av 70-tallet endret Judas Priest stilen sin nokså drastisk. I tråd med den økende populariteten endret de stilen mot mer popvennlig metal, med mer radiovennlige sanger. Samtidig klarte de å beholde intensiviteten og kraften i sangene, og resultatet var Killing Machine. Albumet ble godt mottatt, og sanger som «Hell Bent for Leather» og «The Green Manalishi (With the Two-Pronged Crown)» er i dag av bandets klassikere. Det var på denne tiden Rob Halford begynte å kle seg i lær og nagler på scenen, et antrekk som senere ble varemerket for heavy metal. Halford fikk inspirasjonen til antrekkene fra homomiljøet i Soho i London.
=== 1980 - 1985 ===
På det neste albumet, British Steel, ble musikken mer kommersiell. Albumet hadde radiovennlige spor som «Breaking the Law» og «Living After Midnight» Resultatet var en braksuksess; og Judas Priest fikk bra mediedekning. Dette resulterte i at bandet valgte å fortsette med omtrent samme stil som på det forrige da de året etter, i 1981, laget det neste albumet, Point of Entry. Uheldigvis klarte de ikke å oppnå samme «magi» som på British Steel, og albumet ble på mange måter et svakt album stilt opp i mot de foregående albumene. I 1982 derimot, slo bandet tilbake med albumet Screaming for Vengeance. Albumet hadde en rikere og tyngre gitarlyd og mer metal-rettet. Albumet solgte til dobbel platina i USA. Med dette albumet i katalogen var Priest i 1984 igjen i studio for å ta opp sitt neste album; Defenders of the Faith. Albumet ble godt mottatt og solgte til platina i USA.
=== 1986 - 1989 ===
I 1986 kom albumet Turbo som var preget av en del synth og var tydelig inspirert av datidens glam metal. Også dette albumet ble godt mottatt, og solgte til platina i USA. I 1986 var bandet var på toppen av popularitetsbølgen. To år senere prøvde bandet å gå tilbake til gamle trakter, med albumet Ram It Down, noe som resulterte i dårligere salg, med kun gullplate i USA. Albumet var uten tvil hardere enn det forrige, men sangene var ikke bedre av den grunn.
=== 1990 - 2002 ===
Bandet ble stevnet for retten sommeren 1990 da de ble beskyld for å være ansvarlige for to selvmord da 20-år gamle James Vance og 19-år gamle Ray Belknap skjøt seg med et haglegevær i 1985 etter å ha hørt på sporet «Better By You, Better Than Me» etter å først å inngått en selvmordspakt. Belknap døde momentant, mens Vance overlevde såvidt med store ansiktskader. Han begikk selvmord tre år senere med en overdose smertestillende tabletter. Grunnlaget for rettssaken var at det ble påstått å være en skjult melding på sporet som sa «do it» (gjør det). Saken ble henlagt. Rettssaken er dokumentert i filmen Dream Deceivers.
Judas Priest tok 90-tallet med storm da de i 1990 lanserte et av sine mest kritikerroste album; Painkiller. Bandet bestemte seg for å bryte med plateselskapet, kjøre en hardere stil, nærmest speed metal. Resultatet var et av bandets hardeste og beste album, og ble nominert til en Grammy Award for «Best Metal Performance» i 1991. Etter Painkiller-turneen i 1991, var vokalist Rob Halford utslitt, og ønsket å starte sin egen solokarriere. I 1992 forlot han bandet og startet senere sine egne band, Fight (med trommeslager Scott Travis fra JP), Two og Halford. Mikrofonen ble da overtatt av Tim «Ripper» Owens fra Iced Earth. Bandet lanserte to album, Jugulator i 1997, og Demolition i 2001, med Tim Owens som vokalist. Disse platene klarte ikke høye plasseringer på listene og kom så lang ned at man må tilbake til 1979 for å finne dårligere plasseringer.
=== 2003 - 2011 ===
I 2003 ble det kunngjort at Halford skulle gjenforenes med bandet. De turnerte i Europa i 2004 og deltok på Ozzfest samme år som co-headliner. I 2005 kom Angel of Retribution, det første albumet siden gjenforeningen med Halford. Albumet ble en stor suksess med en 13.-plass på den amerikanske Billboard listen, og oppfølgeren, konseptalbumet Nostradamus, nådde helt opp til en 11.-plass. Bandet spilte på Trondheim Rock Festival den 7. juni 2008 og i Bergenshallen den 8. juni samme år.
14. juli 2009 ga bandet ut konsertalbum A Touch of Evil: Live, med elleve tidligere ikke-utgitte spor fra 2005 og 2008. Sporet «Dissident Aggressor» fikk en Grammy Award i 2010 for «Best Metal Performance».
I desember 2010 ble det kjent at bandet skal legge ut på sin siste verdensturne «Epitaph World Tour» i 2011. Bandet vil fortsatt opptre i fremtiden, men «Epitaph World Tour» vil bli deres siste verdensturne.
20. april 2011 kom en pressemelding fra Judas Priest der det ble kjent at K.K. Downing har sluttet i bandet og han vil dermed ikke være med på bandets "avskjedsturne" EPITAPH World Tour 2011. Richie Faulkner tok over plassen til Downing. I et intervju sa bandet at dette forandret alt. De avslørte også at de vil gi ut minst ett album til.
== Medlemmer ==
== Diskografi ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Judas Priest – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Judas Priest på Internet Movie Database
(en) Judas Priest på Apple Music
(en) Judas Priest på Discogs
(en) Judas Priest på MusicBrainz
(en) Judas Priest på Encyclopaedia Metallum
(en) Judas Priest på Spotify
(en) Judas Priest på Songkick
(en) Judas Priest på Last.fm
(en) Judas Priest på Genius — sangtekster
(en) Judas Priest på AllMusic
Judas Priest på Twitter
Judas Priest på Facebook
Judas Priest på Instagram
Judas Priest på YouTube
Judas Priest på Myspace
Judas Priest på TikTok
Rob Halfords offisielle nettside
(en) Judas Priest på MySpace
Dagbladet: K.K. Downing slutter i norgesaktuelle Judas Priest
VG: Legendarisk rocker legger gitaren på hylla
|
The Best of Judas Priest er et samlealbum fra det britiske heavy metal-bandet Judas Priest.
| 2,385 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jakob_L%C3%B8vstad
|
2023-02-04
|
Jakob Løvstad
|
['Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske MMA-utøvere', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere']
|
Jakob Sverre Løvstad er en norsk trener, og tidligere MMA-utøver.
Løvstad har drevet klubben Trondheim Fight Gym siden 2000. Løvstad har blant annet vunnet turneringen FinnFight i 2003 og 2004, som er den eneste turneringen i Europa nesten uten regler med 10 minutters runder. Totalt har Løvstad så langt gått 15 profesjonelle kamper rundt om i verden med 11 seiere og 4 tap.
I 2009 utga han boken Alfa: En Manual fra Kagge Forlag som omhandler hvordan man skaper attraksjon hos kvinner.
1. august 2013 begynte han som trener for det nyopprettete norske landslaget i MMA.
|
Jakob Sverre Løvstad er en norsk trener, og tidligere MMA-utøver.
Løvstad har drevet klubben Trondheim Fight Gym siden 2000. Løvstad har blant annet vunnet turneringen FinnFight i 2003 og 2004, som er den eneste turneringen i Europa nesten uten regler med 10 minutters runder. Totalt har Løvstad så langt gått 15 profesjonelle kamper rundt om i verden med 11 seiere og 4 tap.
I 2009 utga han boken Alfa: En Manual fra Kagge Forlag som omhandler hvordan man skaper attraksjon hos kvinner.
1. august 2013 begynte han som trener for det nyopprettete norske landslaget i MMA.
== MMA meritter ==
== Referanser ==
Profil på Sherdog.com
|
Jakob Sverre Løvstad er en norsk trener, og tidligere MMA-utøver.
| 2,386 |
https://no.wikipedia.org/wiki/David_Crane_(videospilldesigner)
|
2023-02-04
|
David Crane (videospilldesigner)
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Elkhart County i Indiana', 'Kategori:Personer fra Kosciusko County i Indiana', 'Kategori:Videospilldesignere fra USA']
|
David Crane er en amerikansk videospilldesigner som har vært kjent for å ha laget spillene Pitfall! og A Boy and his Blob.
|
David Crane er en amerikansk videospilldesigner som har vært kjent for å ha laget spillene Pitfall! og A Boy and his Blob.
== Karriere ==
Crane begynte hos Atari der han lagde spillene Outlaw i 1978 og Caylon Bomber i 1979. Senere begynte han hos Activision der han lagde flere spill til Atari 2600. Først Freeway i 1981 men han ble kjent for alvor med Pitfall i 1982 som tok han 10 000 arbeidstimer å fullføre. Dette ble Ataris nest bestselgende 2600-tittel bare slått av Pac-Man. I 1984 lagde han oppfølgeren Pitfall 2: Lost Caverns og i samarbedid med Rich Gold utga Little Computer People i 1985.
Etter dette forlot han Activision for å slå seg sammen med Absolute Entertainment der han økte sin popularitet med A Boy and his blob i 1989 til NES. Den fikk en oppfølger i 1990 A Boy and his Blob: The Rescue of Princess Bloblette som ble utgitt til Game Boy.Han forlot senere Absolute og lagde sitt siste spill i 1992 Night Trap der han ble medvirket som original programmer.
== Referanser ==
|
David Crane er en amerikansk videospilldesigner som har vært kjent for å ha laget spillene Pitfall! og A Boy and his Blob.
| 2,387 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Drill_(korpsdrill)
|
2023-02-04
|
Drill (korpsdrill)
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkorps']
|
Drill er en idrett som ligner rytmisk gymnastikk og dans, men i tillegg bruker man en drillstav.
Drill finnes i to grener; sportsdrill og korpsdrill. Korpsdrill er en del av musikkorps, og deler samme forbund:Norges Musikkorps Forbund (NMF). For å kunne stille i konkurranser må man være medlem av dette forbundet. Det er ca. 4000 drillere i Norge, og tallet øker. Verden rundt er det både gutter og jenter som driller, selv om sporten er kjent som en jentedomiert sport. Internasjonalt er ordet «drill» kjent som «twirling». Korpsdrill-Norge er også medlem av NBTA som er et forbund for de internasjonale konkurransene. I Norske Talenter 2009 kom en driller til semifinalen, som het Jan Are Sæther, og ble kalt drillens svar på Erlend Bratland (vinner av Norske Talenter 2008) av Jan Fredrik Karlsen.
|
Drill er en idrett som ligner rytmisk gymnastikk og dans, men i tillegg bruker man en drillstav.
Drill finnes i to grener; sportsdrill og korpsdrill. Korpsdrill er en del av musikkorps, og deler samme forbund:Norges Musikkorps Forbund (NMF). For å kunne stille i konkurranser må man være medlem av dette forbundet. Det er ca. 4000 drillere i Norge, og tallet øker. Verden rundt er det både gutter og jenter som driller, selv om sporten er kjent som en jentedomiert sport. Internasjonalt er ordet «drill» kjent som «twirling». Korpsdrill-Norge er også medlem av NBTA som er et forbund for de internasjonale konkurransene. I Norske Talenter 2009 kom en driller til semifinalen, som het Jan Are Sæther, og ble kalt drillens svar på Erlend Bratland (vinner av Norske Talenter 2008) av Jan Fredrik Karlsen.
== Historie ==
Moderne drill, som vi kjenner til den idag, kom først til USA på 1930-tallet. Senere på 1950-tallet var sporten videreutviklet og man kunne få opplæring i drill og stille på drillkonkurranser. Det var på 1950-tallet at drill kom til Norge for første gang. Det sies at Bjølsen Ungdomskorps fra Oslo var det første korpset som startet med drill. I 1959 var drillen for første gang en del av 17. mai-toget, noe den har vært siden, og nå forbinder de fleste drill med skoletogene på nasjonaldagen. Norge sendte sitt første landslag til det internasjonale europamesterskapet i Italia i 2005. Siden det har Norge hvert år sendt en gruppe drillere på EM og VM. De blir plukket ut av dommerne på norgesmesterskapet.
Det første verdensmesterskapet (VM) i drill ble avholdt i Seattle i USA i 1980, og etter dette, vært arrangert hvert år. Likevel var ikke Norge deltakende i VM før under konkurransen i Paris i Frankrike i 1987.
== Grener ==
Drill er delt i to grener. Den ene kalt sportsdrill, og den andre kalt korpsdrill. I utgangspunktet hørte all drilling til korpsdrill, men noe drillere meldte seg ut av korpsdrillforbundet og startet sportsdrill. Sportsdrill idag er nesten like utbredt som korpsdrill. Drill er derfor organisert i to forbund i Norge:
Sportsdrill: Norges Gymnastikk og Turnforbund – (NGTF)
Korpsdrill: Norges Musikkorps Forbund – (NMF)
=== Korpsdrill ===
Korpsdrill er som sagt en del av musikkorps. De står som regel foran korpset i toget, og representerer korpset med sine elegante bevegelser og stavkontroll. Korpsdrill kalles også for «drilldans», noe som sier litt mer om hva det innebærer. I korpsdrill er de drilltekniske øvelsene hentet fra både ballett og turn. Øvelsene koreograferes i et program og utøves til musikk. Programmets vanskelighetsgrad tilpasses utøveren, og man konkurrerer enten individuelt, i par eller i tropp. Vanligvis er det drillinstruktører som koreograferer drillprogram for utøver, men det blir stadig vanligere å bruke koreograf fra andre korps og tropper, eller profesjonelle koreografer fra andre land. Ofte brukt er trenere fra land som USA, Frankrike, Nederland og England.
De siste årene har korpsdrill (drill-dans) mer og mer nærmet seg sportsdrill. I dag finnes det mange selvstendige drilltropper som er tilknyttet NMF.Disse driver kun med show-drill og konkurranser.
=== Sportsdrill ===
Sportsdrill, som det ligger i navnet, drives mer som en sport og inneholder turnmomenter. Sportsdrillere bruker bare drillstaven som sitt redskap. Lik som i korpsdrill er de drilltekniske øvelsene hentet fra både ballet og turn. Øvelsen koreograferes i et program og utøves til musikk. Programmets vanskelighetsgrad tilpasses utøveren, og man konkurrerer individuelt, i par eller i tropp.
== Konkurranser ==
Drillkonkurranser holdes over hele Norge, i likhet med mange land andre steder i verden. Det arrangeres både verdensmesterskap (VM) og europamesterskap (EM) i begge grenene, korpsdrill og sportsdrill. Norge har kun vært i internasjonale konkurranser siden 2005. Drill dømmes av dommersett med to og to dommere. Under dem sitter bisittere som holder orden og teller poengtrekk og stavmist. Når man har stilt i konkurranse får man utdelt både dommerskjema og besitterskjema. Her får man detaljert tilbakemelding om alt som var bra, og det som må jobbes mer med. Man får til slutt en poeng sum fra 1-100, som er gjennomsnitt av de to dommerne som dømmer, minus poengtrekkene fra bisitterne.
Det er flere kategorier i korpsdrill konkurranser:
Tropp 1. divisjon
Tropp 2. divisjon
Tropp 3. divisjon
Solo junior
Solo senior
Duett junior
Duett senior
Show,
Parade
Pom Pons
Twirling,
X-trut,
1 baton,
2 baton,
Majorettes,
Show corps,
Exhibition corps,
med flere
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Baton (twirling) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Drill er en idrett som ligner rytmisk gymnastikk og dans, men i tillegg bruker man en drillstav.
| 2,388 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Duality
|
2023-02-04
|
Duality
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sanger fra 2004', 'Kategori:Sangstubber', 'Kategori:Slipknot-sanger', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
«Duality» er den femte singelen til det amerikanske metalbandet Slipknot, utgitt den 14. juni 2004. Sangen er første singel på bandets tredje studioalbum, Vol. 3: (The Subliminal Verses).
|
«Duality» er den femte singelen til det amerikanske metalbandet Slipknot, utgitt den 14. juni 2004. Sangen er første singel på bandets tredje studioalbum, Vol. 3: (The Subliminal Verses).
|
«Duality» er den femte singelen til det amerikanske metalbandet Slipknot, utgitt den 14. juni 2004.
| 2,389 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roald_Amundsen
|
2023-02-04
|
Roald Amundsen
|
['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 18. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1928', 'Kategori:Forsvunne personer', 'Kategori:Fødsler 16. juli', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Kongressens gullmedalje', 'Kategori:Luftfartspionerer', 'Kategori:Medaljen for borgerdåd', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske flyvere', 'Kategori:Norske kapteiner', 'Kategori:Norske oppdagere', 'Kategori:Norske polfarere', 'Kategori:Objektivitet', 'Kategori:Omkomne i luftfartsulykker', 'Kategori:Personer fra Fredrikstad kommune', 'Kategori:Polarforskere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Statsstipendiater', 'Kategori:Storkors av St. Olavs Orden']
|
Roald Engelbregt Gravning Amundsen (født 16. juli 1872 i Borge i Østfold, forsvant rundt 18. juni 1928 nær Bjørnøya i øygruppen Svalbard) var en norsk polfarer og oppdagelsesreisende. Han er mest kjent for å ha ledet den første ekspedisjonen som nådde frem til det geografiske Sydpolpunktet i desember 1911 og for å ha seilt Nordvestpassasjen for første gang i 1903.
Amundsen ble, i likhet med sin kollega Fridtjof Nansen, feiret som nasjonalhelt i det nylig selvstendige Norge i årene etter uavhengigheten i 1905. Han var den første personen til å nå Sydpolen og mest sannsynlig også Nordpolen. Han seilte som den første kjente gjennom Nordvestpassasjen, og var blant de første som tok i bruk luftskip og fly i utforskingen av polare strøk. Roald Amundsen forsvant i juni 1928 da han deltok i en redningsaksjon etter sin rival Umberto Nobile. Det antas at flyet han var om bord i, havarerte nær Bjørnøya. Det er rimelig å anta at han ikke ble eldre enn 55 år gammel.
|
Roald Engelbregt Gravning Amundsen (født 16. juli 1872 i Borge i Østfold, forsvant rundt 18. juni 1928 nær Bjørnøya i øygruppen Svalbard) var en norsk polfarer og oppdagelsesreisende. Han er mest kjent for å ha ledet den første ekspedisjonen som nådde frem til det geografiske Sydpolpunktet i desember 1911 og for å ha seilt Nordvestpassasjen for første gang i 1903.
Amundsen ble, i likhet med sin kollega Fridtjof Nansen, feiret som nasjonalhelt i det nylig selvstendige Norge i årene etter uavhengigheten i 1905. Han var den første personen til å nå Sydpolen og mest sannsynlig også Nordpolen. Han seilte som den første kjente gjennom Nordvestpassasjen, og var blant de første som tok i bruk luftskip og fly i utforskingen av polare strøk. Roald Amundsen forsvant i juni 1928 da han deltok i en redningsaksjon etter sin rival Umberto Nobile. Det antas at flyet han var om bord i, havarerte nær Bjørnøya. Det er rimelig å anta at han ikke ble eldre enn 55 år gammel.
== Biografi ==
Roald Amundsen ble født 16. juli 1872 i Borge, som yngste sønn av skipsreder Jens Amundsen og fogdedatter Gustava Sahlquist. Faren døde da Amundsen var 14 år. Hans tre eldre brødre gikk i farens spor i skipsfart, selv påbegynte han, etter morens ønske, studier i medisin. Da moren døde, droppet han legestudiene i en alder av 21 år. Han ble inspirert av Fridtjof Nansens kryssing av Grønland i 1888 og bestemte seg for å vie livet sitt til oppdagelsesreiser.
Han måtte skaffe seg erfaring fra sjøen, og hans første hyre var om bord i et selfangstskip. Styrmannseksamen fikk han ved Christiania Sjømandsskole 1. mai 1895. Skippereksamen tok han i 1905, i forbindelse med forberedelsene til toktet med «Fram». Det var de arktiske og antarktiske områdene som opptok ham.Selv om Roald Amundsen aldri giftet seg, var han likevel en stund fosterfar for to små inuittjenter som han hadde tatt med seg hjem fra Sibir. Den ene hadde mistet sin mor, og den andre skulle holde henne med selskap. De het Camilla og Kakonitta. De bodde på «Uranienborg» på Svartskog fra 1922 til 1924, da han sendte dem bort. De gikk på Bålerud skole på Svartskog i Oppegård kommune, og var meget flinke elever.
Roald Amundsen holdt sitt privatliv skjult for offentligheten. Det er først i ettertid at historikerne har gravd frem hans romanser med gifte kvinner. I Bomann-Larsens bok nevnes tre kvinner: først Sigrid Castberg. Hun forlot sin mann, men da mistet Amundsen interessen. Den neste var Kiss Bennett – norskfødt i Trondheim, bosatt i England og gift med en velstående britisk trelasthandler. Henne hadde han en langvarig forbindelse med, men også hun ble oppgitt. Den tredje var Bess Magids, en kvinne Amundsen hadde møtt i Alaska under Maud-ferden og skutas lange opphold i Nome i forbindelse med gjennomseilingen av Nordøstpassasjen. Bess Magids var gift med stedets landhandler og var en fremragende hundekjører. Etter at hun ble enke, kom hun først en tur til Norge hvor hun bodde vinteren 1926 inkognito på Svartskog. Hun og Amundsen må ha inngått en avtale om at hun skulle komme tilbake til Norge for godt. «Bruden fra Alaska», som hun er blitt kalt, var på vei til Oslo med «Stavangerfjord» i 1928 og ankom landet mens søket etter Amundsen pågikk. Da det ble klart at Amundsen aldri ville vende tilbake, returnerte hun til Alaska.Amundsen kjøpte en eiendom ved Bunnefjorden i 1908. Han gav stedet navnet Uranienborg etter foreldrehjemmet. Her ble alle ekspedisjonene planlagt. Hytta som senere skulle bli «Framheim», ble bygd og demontert på plenen utenfor huset før den ble fraktet om bord i «Fram», som lå ankret opp i Bunnefjorden. Han bodde der til sin død i 1928. Huset er i dag museum.
Da Norsk Aero Klubb ble stiftet i 1928, ble Amundsen klubbens første formann.
== Belgica-ekspedisjonen 1897–1899 ==
Amundsen var kjent med at den belgiske forskeren Adrien de Gerlache hadde planer om et tokt til Antarktis med «Belgica». Målet med ekspedisjonen skulle være å finne den magnetiske sydpol.
Han oppsøkte Gerlache, mønstret på som ulønnet matros den 16. august 1896 og ble forfremmet til andrestyrmann og videre til førstestyrmann før avreise. Ekspedisjonen var den første som noen gang overvintret i Antarktis, og selv om det ikke var planlagt, frøs skipet fast i isen. I løpet av tiden skipet var fast i isen, var Amundsen med på flere kortere sledeturer med varighet opp imot én uke.
Etter Amundsens mening ble ekspedisjonen reddet fra skjørbuk ved at legen om bord, Frederick Cook, bedrev jakt og serverte ferskt sel- og pingvinkjøtt til ekspedisjonsmedlemmene. Dette ble nyttig kunnskap ved senere ekspedisjoner. Forholdet til de Gerlache ble problematisk i løpet av overvintringen. Dette skjedde blant annet på grunn av at ekspedisjonslederen hadde skrevet under på en kontrakt om at ekspedisjonen alltid skulle være under belgisk ledelse, som innebar at dersom de to over Amundsen på rangstigen døde, ville han ikke kunne ta ledelsen av ekspedisjonen. Belgica-ekspedisjonen var den eneste gangen Amundsen ikke var leder for en ekspedisjon han var med på.
Amundsen fikk i løpet av ekspedisjonen et nært vennskap til Cook, et vennskap som skulle vare livet ut.
Da han mønstret av «Belgica» 13 måneder senere, ble han tildelt den belgiske Leopoldsordenen. Etter dette begynte han å forberede sin egen ekspedisjon, som ble gjennomført med skipet «Gjøa».
== Nordvestpassasjen 1903–1906 ==
Amundsen ledet i 1903 den første ekspedisjonen som kom seg gjennom Nordvestpassasjen mellom Atlanterhavet og Stillehavet med «Gjøa». Med på ekspedisjonen var (foruten Amundsen) Anton Lund, Helmer Hanssen, Peder Ristvedt, Godfred Hansen, Gustav Juel Wiik og Henrik Lindstrøm. Hanssen og Lindstrøm fulgte også Amundsen på senere ekspedisjoner.
Ekspedisjonen, som reiste via Baffinbukten, Lancaster, Peelsundet, James Ross og Raestredet, tilbrakte to vintre i isen. De kunne dermed utforske land og isområder fra Gjøahavn, stedet som i dag kalles Gjoa Haven, i Nunavut i Canada. Under ekspedisjonen utførte mannskapet blant annet flere målinger for bestemmelse av posisjonen til den magnetiske nordpolen. 26. april 1904 nådde Amundsen og Ristvedt med hundespann den posisjonen James Clark Ross tidligere hadde fastslått at polpunktet lå på, og tre uker senere fant de den nye posisjonen. Amundsen ble dermed andremann på den magnetiske nordpol og den første som beviste at de magnetiske poler flytter på seg.
I løpet av de to vintrene studerte Amundsen Netsilik-befolkningen i området for å lære seg arktiske overlevelsesteknikker, og han studerte blant annet deres klesvaner. Han lærte også å bruke trekkhunder fra denne befolkningsgruppen.
De fortsatte syd for Victoriaøya, og skipet forlot den arktiske øygruppen 17. august 1905, men måtte stoppe for vinteren før det kunne fortsette til Nome på Alaskas stillehavskyst. I Eagle City i Alaska, som lå 800 km unna, var det en telegraf-stasjon, og dit reiste Amundsen over land for å sende et telegram om at han hadde nådd sitt mål 5. desember 1905. Nome ble nådd 31. august 1906. De måtte gjennom farvann hvor vanndybden enkelte steder bare var én meter, så et større skip kunne ikke ha gjennomført reisen.
== Sydpolekspedisjonen 1910–1912 ==
Etter å ha seilt gjennom Nordvestpassasjen med «Gjøa» i 1903–1906 planla Amundsen en ekspedisjon til Nordpolen. Han fikk låne Nansens «Fram», og utrustet den for en nordpolsferd. Men etter å ha mottatt nyheten om at Robert Peary hadde nådd polpunktet, valgte han å satse på Sydpolen. Amundsen fryktet at Nansen ville ta tilbake «Fram» dersom han fikk kjennskap til de endrede planene, og fortalte derfor bare sin bror og kapteinen på «Fram», Thorvald Nilsen, om at Sydpolen var målet. Først da «Fram» kom til Madeira, fortalte Amundsen resten av mannskapet om planene. Samtlige valgte å følge med Amundsen til Antarktis.
Ekspedisjonen bestod ved siden av Amundsen selv av Olav Bjaaland, Hjalmar Johansen, Helmer Hanssen, Sverre Hassel, kokken Henrik Lindstrøm, Kristian Prestrud, snekker Jørgen Stubberud og Oscar Wisting. Amundsens storebror Leon Amundsen var ikke med på ekspedisjonen, men som forretningsfører var han helt sentral, og styrte økonomi og kontakten med pressen og samfunnet for øvrig.
Den 14. januar 1911 ankom «Fram» Antarktis, og det ble satt opp en base som ble døpt Framheim. Her var han 96 kilometer nærmere polpunktet enn Robert Falcon Scotts ekspedisjon, som hadde etablert sin base lenger vest. I løpet av februar, mars og begynnelsen av april la Amundsens menn ut en rekke depoter langs den planlagte ruten mot Sydpolen. Dette gav mannskapet god trening i å mestre forholdene, og de fikk testet utstyret. Til sammen ble det lagt ut 3040 kilo med proviant og utstyr i depotene.
Amundsen var særlig nøye med hvordan depotene ble merket. I tillegg til snøvarde og flagg på selve depotet ble det satt ut bambuspinner med flagg i retning øst vest, altså på tvers av kursen rett syd. Disse ble satt ut med 1,6 kilometers mellomrom, slik at de dekket et område på over 8 kilometer på hver side av depotet. Dette ble gjort for at man ikke skulle risikere at man passerte et depot dersom det var snøvær eller man hadde navigert feil. Flaggene var nummerert slik at man enkelt kunne finne i hvilken retning depotet lå.
Vinteren ble brukt til å forbedre utstyret, særlig sledene, slik at de ble mer holdbare og lettere. Opprinnelig hadde ekspedisjonen valgt samme type sleder som Scott brukte (umodifisert) på sin ekspedisjon. Disse ble forkastet. Bjaaland modifiserte i stedet fire sleder fra den andre Fram-ekspedisjonen og lagde også tre helt nye lette sleder til ulike snø- og isforhold. Bjaalands sleder veide bare 24 kg, mot 35 for de modifiserte Fram-sledene og 75 for Scotts sleder.Amundsen forsøkte første gang å nå Sydpolen den 8. september 1911. På grunn av at temperaturene hadde steget, mente Amundsen at våren var kommet, noe som skulle vise seg ikke å stemme. Kort tid etter avreise sank temperaturene betraktelig, til −51 °C. Den 12. september ble det bestemt at de skulle fortsette til depotet som lå på 80 grader syd for å lesse av forsyninger og deretter sette kursen tilbake til Framheim. De nådde depotet den 15. september og gjorde deretter en rask retrett tilbake til Framheim. Tilbaketuren var preget av dårlig organisering, særlig den siste dagen. Om dette skyldtes dårlig ledelse fra Amundsen eller var et resultat av at man ikke hadde mulighet til bedre organisering på grunn av forholdene, er usikkert. Prestrud og Hanssen fikk frostskader på hælen, og flere av mennene måtte hvile i flere dager etter den strabasiøse tilbaketuren på grunn av skader og sykdom. Den tidlige starten kunne ha blitt katastrofal på grunn av kulda og det dårlige været, men ekspedisjonen slapp unna alvorlige skader. Prestrud kunne særlig takke Johansen for hjelpen på veien tilbake til Framheim etter at Amundsen hadde tatt den beste hundesleden på tilbaketuren. Uten Johansens hjelp ville Prestrud mest sannsynlig omkommet, noe som kunne ha satt hele ekspedisjonen i fare.
Johansen var kritisk til at ekspedisjonen skulle starte så tidlig og hadde også gitt beskjed om dette til Amundsen. Han kritiserte også Amundsen etter at de hadde kommet tilbake til Framheim. Amundsen valgte å redusere antall medlemmer av polekspedisjonen fra åtte til fem og valgte bort Prestrud, Stubberud og Johansen. Disse tre fikk i oppgave å utforske Edward VII Land. At Johansen, som hadde betydelig erfaring fra tidligere ekspedisjoner, ble valgt bort fra polgruppen, var nærmest en straff fra Amundsen for at Johansen hadde kommet med kritikk. I tillegg ble Prestrud satt til å lede ekspedisjonen som skulle utforske Edward VII Land, noe som var ytterligere fornedrende for Johansen.
=== Mot Sydpolen ===
Bjaaland, Hanssen, Hassel, Wisting og Amundsen satte kursen mot Sydpolen den 19. oktober 1911. Med seg hadde de fire sleder og 52 hunder. Dagsrasjonene for turen var for mennene 40 kjeks (380 gram), 350 gram pemmikan, 40 gram sjokolade og 60 gram melkepulver.
Hundenes dagsrasjon var 500 gram pemmikan. I tillegg kalkulerte Amundsen med at mange av hundene skulle avlives underveis dels for å spare proviant og dels som et supplement til dagsrasjonene, både for menn og hunder.
Ruten fra Framheim til polpunktet gikk direkte sydover over Rossbarrieren. Den 23. oktober nådde de depotet på 80°S og den 3. november nådde de depotet på 82°S. 15. november nådde de fram til depotet som var plassert på 85°S og hvilte der en dag. De hadde nå kommet til bunnen av de transantarktiske fjellene som Amundsen døpte Dronning Mauds Fjell. I løpet av de neste dagene gav han flere av fjellene navn etter ekspedisjonens støttespillere og andre som stod ham nært, blant annet fikk Fridtjof Nansen den høyeste toppen oppkalt etter seg.
Oppstigningen startet den 17. november. Ekspedisjonen valgte en rute opp Axel Heiberg-breen (som Amundsen navngav), klatringen gikk lettere enn ventet, men var likevel ikke enkel. Til tross for noen mindre feil ved valg av rute opp nådde de polplatået den 24. Her slo de leir og drepte 24 av hundene, som dels ble gitt til de gjenlevende hundene, dels spist av mennene og dels lagt igjen slik at de kunne plukkes opp igjen på tilbaketuren. For mennene var det viktig å spise ferskt kjøtt for å unngå skjørbuk. Denne teltplassen gav Amundsen navnet Slakteren. På grunn av snøstorm ble ekspedisjonen liggende værfast i flere dager, og da de endelig kom av gårde, gikk det sakte fremover. Særlig et område som ble døpt Djevelens Ballsal, som bestod av en mengde store snø- og is-skavler, var problematisk. Den 4. desember nådde de frem til 87°S, og tre dager senere slo de rekorden for hvor langt mot syd noe menneske hadde vært, 88°23′S. Den gamle rekorden var det Ernest Shackleton som satte i 1909.
=== Fremme ved Sydpolen ===
Amundsen nådde Sydpolen den 14. desember 1911. Basen på polpunktet fikk navnet Polheim. Amundsen gav polplatået navnet Kong Haakon VIIs vidde (nå Kong Håkon VII Vidde), men dette navnet har ikke vunnet innpass internasjonalt. På basen etterlot de et telt, enkelte unødvendige gjenstander og et brev til kong Haakon i tilfelle de ikke skulle komme trygt tilbake til Framheim. I tillegg lå det et kort brev til Scott hvor Amundsen bad ham om å sende brevet til Kongen og beskjed om at Scott kunne bruke det han eventuelt hadde bruk for av gjenstandene i teltet. Brevet avsluttes med at Amundsen ønsker Scott en trygg reise hjem igjen.
Tilbaketuren fra polpunktet gikk fortere enn Amundsen hadde beregnet, noe som medførte at mye av maten og utstyret som lå på depotene ikke ble tatt med. Til sammen skal det ha vært 500 kilo med utstyr og mat igjen på ruten fra polpunktet.
Ekspedisjonen returnerte til Framheim den 25. januar 1912 med elleve hunder. Turen hadde til sammen tatt 99 dager. Amundsen hadde på forhånd beregnet at den ville ta 100 dager. I løpet av denne tiden hadde de tilbakelagt i underkant av 3000 kilometer. Allerede den 30. januar forlot «Fram» Framheim. Grunnen til at Amundsen forlot Antarktis så hurtig, var at han ville sikre at han var først med nyheten om at han hadde vært på Sydpolen. Dersom Scott fikk sin erobring publisert først, ville det få overskriftene, selv om Amundsen var først til polpunktet.
Den 7. mars 1912 ankom «Fram» Hobart i Australia. Amundsen sendte da et kodet telegram til sin bror, som igjen skulle informere Kongen og Fridtjof Nansen. Først neste dag ble nyheten offisielt kjent.
=== Robert Scotts ekspedisjon ===
Utdypende artikkel: Terra Nova-ekspedisjonenScott nådde polpunktet først den 17. januar 1912, 34 dager etter Amundsen.
Årsakene til Amundsens suksess og Scotts fiasko har siden den tid vært gjenstand for mye diskusjon og kontroverser. Mens Amundsen returnerte trygt tilbake til Norge, omkom Scott og hans mannskap på Rossbarrieren på vei tilbake fra polpunktet. Hovedgrunnene til at Amundsen lyktes med sin ekspedisjon er blant annet at å nå polpunktet var det eneste målet med ekspedisjonen, kjennskapen til inuittenes levesett i polare strøk, nøyaktig planlegging, blikk for detaljer og bruken av hunder og ski.
Begge ekspedisjonene brukte pemmikan som den grunnleggende maten på ekspedisjonen. Selv om de i utgangspunktet hadde den samme grunnutrustningen hva mat angår, var det likevel enkelte forskjeller i dietten som kan ha vært avgjørende.
Til forskjell fra Scott, som hadde med te som varm drikke, brukte Amundsen kakao. Den essensielle forskjellen mellom disse er at kakao gir klart mer næring enn te. Begge ekspedisjonene hadde fått bakt egne kjeks; Amundsens var bakt av Sætre. En viktig forskjell på kjeksene var at mens Scotts var bakt med hvetemel og natron, var Amundsens bakt med fullkornsmel og gjær. Amundsens kjeks var derfor mer næringsrike og hadde betydelig mer vitamin B enn Scotts.
=== Ruten opp Axel Heiberg-breen ===
Amundsen hadde hell som fant Axel Heiberg-breen, som viste seg å være en raskere vei til polplatået enn Beardmorebreen, som Shackleton hadde oppdaget tre år tidligere og som Scott brukte. Hadde ikke denne tidligere ukjente ruten opp til polplatået blitt funnet, er det ikke sikkert at han ville nådd polpunktet. Enkelte har hevdet at Axel Heiberg-breen var en enklere vei opp til polplatået enn Bearmorebreen, noe det neppe er grunnlag for å hevde, selv om den er kortere. Amundsens rute opp var vesentlig brattere enn Scotts rute. I løpet av de fire dagene Amundsen brukte på å klatre opp Axel Heiberg-breen, tilbakela han en distanse på i overkant av 70 km og klatret over 3000 høydemeter. De samme fire dagene tilbakela Scott 84 km, på flatmark.
=== Bruken av hunder ===
Den avgjørende faktoren for Amundsens suksess var sannsynligvis bruken av grønlandshunder til å trekke sledene frem til polpunktet og tilbake. Amundsen brukte hundene som et verktøy, og selv om han selv syntes det var grusomt, slaktet han et stort antall av hundene underveis. På denne måten sparte han vekt på hundefôr samtidig som de drepte hundene gav fôr til hundene og ferskt kjøtt til mennene. Det ferske kjøttet var viktig for å motvirke skjørbuk, men ble siden kritisert av britene for å være umoralsk og på grensen til juks.
Siden hundene gjorde mye av trekkjobben, ble ikke ekspedisjonen en så stor påkjenning for Amundsen og hans menn som for Scott og hans ekspedisjon. Scotts menn ble etter hvert utslitt og maktet knapt å trekke sledene mot slutten. På grunn av dårlig kosthold og det harde arbeidet gikk de kraftig ned i vekt, mens Amundsen og hans menn faktisk gikk litt opp i vekt i løpet av ekspedisjonen. De lot i tillegg mye forsyninger ligge igjen på hjemturen fordi de ikke hadde bruk for dem. Scotts hjemtur var preget av at man hele tiden var nødt til å finne det neste depotet for å få nok forsyninger; den siste teltplassen hvor Scott og to av hans menn døde, lå 20 km fra et stort depot.
Scott brukte hunder, ski, traktorer og mongolske hester på sin ekspedisjon. Traktorene var til liten nytte; den ene sank gjennom isen da den ble losset av skipet, og de to andre hadde brutt sammen før man var kommet 80 km fra basen. Scott kunne ikke håndtere hundene skikkelig og fikk derfor ikke ut potensialet av dem. Amundsen hadde også kommet ham i forkjøpet og hadde skaffet de beste hundene som kunne skaffes på Grønland. Hundene ble brakt om bord i «Fram» på Fredriksholm festning utenfor Kristiansand. Medlemmene av Scotts ekspedisjon hadde dårlig trening med å stå på ski, og Scott hadde derfor tatt med nordmannen Tryggve Gran, etter råd fra Fridtjof Nansen, som skulle trene medlemmene i skigåing. Scott valgte likevel i stor grad å trekke sledene med menneskekraft. Det var denne metoden Ernest Shackleton hadde brukt på sin ekspedisjon to år tidligere da han måtte snu bare 180 km fra polpunktet på grunn av mangel på forsyninger.
== Nordøstpassasjen 1918–1920 ==
Roald Amundsen fikk benytte Fridtjof Nansens «Fram», til sydpolekspedisjonen, men i 1916 kontraherte han sitt eget polarskip. Skipet ble sjøsatt i 1917 og døpt «Maud», og ble benyttet for seiling gjennom Nordøstpassasjen, en ekspedisjon Amundsen ledet fra 1918 til 1920.
Med på denne ekspedisjonen var Oscar Wisting og Helmer Hanssen, som begge var med Amundsen til Sydpolen. I tillegg skulle Henrik Lindstrøm være med som kokk, men han fikk slag og ble så fysisk redusert at han ikke kunne delta.
Målet for ekspedisjonen var å utforske de ukjente områdene i Polhavet, sterkt inspirert av Nansens tidligere ekspedisjon med «Fram». Planen var at man skulle seile langs kysten av Sibir og gå inn i isen lenger mot nord og øst enn det Nansen hadde gjort. I motsetning til Amundsens tidligere ekspedisjoner hadde denne ekspedisjonen en klar vitenskapelig profil, og inkluderte geofysikeren Harald Ulrik Sverdrup.
Seilasen gikk i nordøstlig retning over Karahavet. Utenfor Kapp Tsjeljuskin frøs «Maud» fast i isen. Ekspedisjonen ble liggende fastfrosset i nesten ett år, uten at skipet kom i drift i isen. I september 1919 kom skipet løs av isen, men frøs fast igjen etter elleve dager lengre øst mellom Vrangeløya og Nysibirøyene, på bare 70° nord.
Ved Kapp Tsjeljuskin lot to menn, Peter Tessem og Paul Knutsen, bli igjen etter at ekspedisjonen hadde overvintret der. «Maud» fortsatte østover Laptevhavet og mennene ble bedt om å vente her til Karahavet frøs til og så bruke kjelke sørvestover mot Dikson med brev og pakker fra Amundsen. De to mennene forsvant på veien. En norsk leteaksjon ble igangsatt – med elleve mann og reinsdyr ble området undersøkt i omkring et halvt år, de fant et brev Tessem og Knutsen hadde skrevet da de var halvveis til Dikson. I 1922 fant Begitsjev og Urvantsev postpakkene, et kompass og teodolitt ni mil fra Dikson. Noe nærmere Dikson fant de norske ski merket «Hagen & Co Christiania». Bare tre kilometer fra telegrafstasjonen i Dikson fant de et lik med en giftering i beltet merket «Din Pauline» og man antok at liket var Tessem. Senere ble det reist tvil om liket i stedet kunne være Knutsen.Amundsen deltok selv lite i arbeidet utendørs, som sledeturer og jakt, etter at han hadde vært utsatt for en rekke ulykker. Han hadde blant annet brukket armen og blitt angrepet av isbjørn. Hanssen og Wisting, sammen med to andre, la ut på ekspedisjon med hundeslede til Nome i Alaska til tross for at det var tusen kilometer dit. På grunn av dårlig is i Beringstredet kunne det ikke krysses. De fikk imidlertid sendt telegram fra Anadyr.
Etter to vintre fastfrosset i isen uten at man hadde oppnådd målet om å drive med isen over polpunktet bestemte Amundsen seg for å dra til Nome for å reparere skipet og proviantere. Her gikk flere av mannskapet i land, blant annet Hanssen, som etter Amundsens mening med dette brøt kontrakten og følgelig ikke fikk reisepenger.
Den tredje vinteren lå «Maud» fastfrosset vest i Beringstredet, før skipet gikk til Seattle for reparasjoner i 1921. Amundsen dro nå tilbake til Norge, blant annet fordi han måtte rydde opp i egen økonomi. Hjem til Norge tok han med seg to små jenter fra Sibir, som etter planen skulle få et bedre liv i Norge. De ble boende hos Amundsen i to år, før de returnerte tilbake til Sibir.
Amundsen reiste tilbake til «Maud», som nå lå i Nome, i juni 1922. Han flyttet nå fokuset fra skipsekspedisjoner til ekspedisjoner med fly, og tok derfor med seg to fly om bord på skipet. Ekspedisjonen ble delt i to, én del skulle overvintre og gjøre seg klar for et forsøk på å fly over polen. Denne delen ledet Amundsen selv. «Maud», under kommando av Wisting, skulle gjennomføre den opprinnelige planen om å drive over polpunktet i isen. Skipet drev i isen i tre år øst for Nysibirøyene, før det til slutt ble tatt beslag i av Amundsen sine kreditorer, for å skaffe dekning for gjelden han hadde pådratt seg.
Forsøkene på å fly over polpunktet mislyktes også. Det ble gjort to prøveflygninger, men flyet ble så ødelagt ved det siste forsøket at man måtte gi opp. For å skaffe inntekter til dekning av gjelden han hadde pådratt seg, måtte Amundsen i 1924 reise rundt i USA på foredragsturné.
Selv om polpunktet ikke ble nådd, og ekspedisjonen sånn sett var mislykket, var de vitenskapelige undersøkelsene en større suksess. I de periodene skipet lå innefrosset, foretok Sverdrup etnografiske studier av de innfødte, i tillegg til geofysiske studier, som var hans egentlige fagfelt.
== Nordpolen ==
=== Flyferden 1925 ===
Amundsen var åpen for bruk av moderne teknikk på polarferder. I 1909 vurderte han draker.
Høsten 1913 var Roald Amundsen i USA på foredragsturné, og han var samtidig opptatt med forberedelsene til en ny nordpolsferd. Etter en flytur i San Francisco fikk han øynene opp for flyvningens muligheter. Da han kom hjem til Norge igjen, kom han i løpet av vinteren på flere besøk til Kjeller flyplass for å bli med Einar Sem-Jacobsen som passasjer. Flyturene interesserte ham mer og mer, og han bad om å få anledning til å lære å fly selv. Forsvarsdepartementet gav straks tillatelse til dette. 11. juni 1914 tok han det første sivile flysertifikat i Norge, på Gardermoen.I 1925 gjorde Amundsen et forsøk på å nå Nordpolen med de to flybåtene «N 24» og «N 25». Den 21. mai 1925 startet de to flybåtene fra Ny-Ålesund på Svalbard. På «N 25» var Hjalmar Riiser-Larsen pilot, Roald Amundsen navigatør og Karl Feucht mekaniker. På «N 24» satt Leif Ragnar Dietrichson ved spakene, Lincoln Ellsworth var navigatør og Oskar Omdal mekaniker. De landet på 87°44' nord, men hadde store vanskeligheter med å komme i lufta igjen. «N 24» var skadet og måtte etterlates. Da besetningen fra «N 24» skulle ta seg rundt ei råk og over til «N 25», gikk Omdal og Dietrichson gjennom isen og holdt på å drukne. Takket være at de hadde på seg Tethys, at de hadde blåst redningsvestene delvis opp og at Ellsworth ikke havnet i vannet, klarte Omdal og Dietrichson å komme seg opp på isen igjen. Amundsen selv sier i sin bok at om Omdal og Dietrichson ikke hadde overlevd, hadde de ikke klart å rydde lang nok startbane, og hele ekspedisjonen ville ha omkommet i isen. Etter hjemkomsten fikk Breder Carlsen takkebrev fra både Amundsen selv, Dietrichson og Omdahl. Først 15. juni hadde de fått laget en provisorisk startbane på 500 meter på isen der de maktet å ta av med «N 25» med alle seks om bord og komme velberget tilbake til Spitsbergen.Ferden ble delvis finansiert ved at Postvesenet utgav en serie med frimerker, de såkalte Polfrimerkene. Motivet var en isbjørn og flyet «N 25». Disse hadde ikke tilleggsverdi, men Amundsen fikk overlatt hele opplaget for salg.
=== Luftskipet «Norge» 1926 ===
I 1926 nådde Amundsen Nordpolen med luftskipet «Norge». Luftskipet forlot Ny-Ålesund den 11. mai 1926 og passerte den geografiske nordpol neste dag kl 2.20 og fortsatte videre til Teller i Alaska. Luftskipet var tegnet og bygd av den italienske ingeniøren Umberto Nobile. Nobile førte luftskipet fra Roma til Kings Bay, hvor Amundsen og den norske delen av besetningen gikk om bord, og så videre til Alaska. «Norge» hadde en besetning på 16. Sponsoren Lincoln Ellsworth var med som navigatør, svenske Finn Malmgren var ekspedisjonens meteorolog og Oskar Omdal var mekaniker.De tre ekspedisjonene som hevdet å ha nådd Nordpolen før «Norge», er alle omdiskutert. Det gjelder ekspedisjonene til Frederick Cook i 1908, Robert Peary i 1909 og Richard E. Byrd noen få dager før «Norge» i 1926. Hvis ingen av disse nådde Nordpolen, ledet Amundsen også den første ekspedisjonen som nådde Nordpolen. Udiskutabelt er det at Amundsen og rormann Oscar Wisting var de to første i verden som nådde begge polpunktene.
== Søket etter Nobile 1928 ==
Etter nordpolferden oppstod det dyp uenighet mellom Amundsen og Nobile. Begge hadde ulik oppfatning av den andres rolle som ekspedisjonens leder og om hvem som hadde æren for ferden. Året etter organiserte Nobile en ny ekspedisjon med luftskipet «Italia». Skipet havarerte og en av verdens største internasjonale polarredningsaksjoner ble igangsatt. Amundsen sa seg villig til å delta i letingen etter overlevende fra «Italia», og den franske stat stilte en flybåt, «Latham», til disposisjon.
I Tromsø ble «Latham» klargjort for den lange overfarten til Svalbard. Dette omfattet ekstra drivstoff samt utstyr og proviant for å kunne overleve under arktiske forhold. På dette tidspunktet hadde Umberto Nobile oppnådd radiokontakt med omverdenen, hans omtrentlige posisjon nordøst av Svalbard og forklaring om ulykken var dermed kjent for Amundsen.
«Latham» forlot Tromsø 18. juni 1928, det fortelles at flyet virket overlesset og brukte svært lang tid ut Tromsøsundet før det hadde opparbeidet tilstrekkelig fart og oppdrift for å klare å lette. Det er sannsynlig at økt besetning (6 personer: Roald Amundsen, Leif Dietrichson, René Guilbaud, Albert de Cuverville, Emile Valette og Gilbert Brazy) samt vekten av drivstoff, proviant og utstyr har svekket flyets flyvedyktighet.
Et par timer etter avreisen oppfanget en kullbåt fra Svalbard svake nødsignaler som ble antatt å komme fra «Latham». Det er antatt at flyet ble tvunget ned som følge av dårlig vær, og at det havarerte i nærheten av Bjørnøya. Da det senere samme år (september og oktober) drev inn noen vrakdeler, en flottør og en bensintank, og det ble bekreftet at disse stammet fra «Latham», kunne en ikke lenger håpe på at Amundsen hadde berget seg i land et eller annet sted i Ishavet. Bensintanken viste tegn til å ha blitt forsøkt reparert, og dette kan tyde på at noen hadde overlevd landingen. Flere leteaksjoner etter Latham 47.02-flyet har i ettertid blitt gjennomført uten resultater. Hva som egentlig skjedde, er fortsatt uklart.
Regjeringen bestemte at den 14. desember, Sydpoldagen, skulle være minnedag for Roald Amundsen. Alle landets kirkeklokker ringte, og det var to minutters stillhet kl. 12. Under et minnemøte i Universitetets aula samme kveld holdt Fridtjof Nansen sin berømte minnetale som ble avsluttet slik:
Og så, da verket var fullført, vendte han tilbake til Ishavets vidder, der hans livsgjerning lå. Han fant en ukjent grav under isverdenens rene himmel, med evighetens vingesus gjennom rommet. Men fra den store, hvite stillhet vil hans navn lyse i nordlysets glans for Norges ungdom gjennom de hundre år. Det er menn med mot, med vilje, med kraft som hans, som gir tro på slekten, gir tillit til fremtiden. - Den verden er enda ung som fostrer slike sønner.
== Roald Amundsen og vitenskapen ==
Samtlige av Amundsens skipsbaserte ekspedisjoner hadde uttalte vitenskapelige mål, innebar vitenskapelige undersøkelser og bragte resultater. Gjennomseilingen av Nordvestpassasjen fullførte han først etter at han hadde påvist at den magnetiske Nordpolens posisjon hadde flyttet på seg, og derfor var relativ. Den planlagte ekspedisjonen mot Nordpolen, slik den ble fremstilt i 1908, hadde en klar vitenskapelig profil, men innebar også et geografisk mål. Da Robert Peary og Frederick Cook begge hevdet å ha nådd polpunktet i Nord i 1909, bestemte Amundsen seg i all hemmelighet for å «utvide» ekspedisjonen med et rekordforsøk mot Sydpolen. Planen var fortsatt å gjennomføre driften over Nordpolbassenget på et senere tidspunkt. Ekspedisjonen i Antarktis ble fremstilt som et nødvendig reklametokt for å redde den planlagte ekspedisjonen fra konkurs. Med dette påskuddet forsvarte Amundsen fraværet av en vitenskapelig agenda på det sydlige fastlandet. «Fram» dro riktignok ut på et oseanografisk tokt mens landpartiet gjennomførte sitt fremstøt mot polpunktet, men Amundsen overlot hele ansvaret for dette til kaptein Nilsen, vel vitende om at ekspedisjonen ikke engang hadde midler til å betale havneleie i Buenos Aires. Fokuset til Amundsen var her å sette en geografisk rekord.
Amundsens forhold til vitenskapen er omstridt. Det tradisjonelle synet har vært at Amundsen brukte vitenskapen kun som alibi for å samle inn støttepenger. Dette synet har vært tydeligst frontet i biografiene. De siste femten årene har derimot ny faglitteratur rettet fokus mot de vitenskapelige aspektene av polarhistorien generelt. Det viser seg at selv Fridtjof Nansen, som var ansatt som universitetsprofessor nesten hele sitt voksne liv, har blitt fremstilt som alt annet enn forsker og vitenskapsmann i tidligere biografisk litteratur.Amundsen var på sin side ingen professor. De magnetiske observasjonene etter Nordvestpassasjen overlot han i sin helhet til den norske regjering – vederlagsfritt. Han kunne godt samle inn oseanografiske, meteorologiske, magnetiske og etnografiske observasjoner, men det kunne aldri være på tale at han skulle behandle disse dataene i ettertid.Amundsen søkte støtte i de vitenskapelige kretsene, men mange forskere var like aktive den andre veien: De ønsket å benytte seg av Amundsens ekspedisjoner og muligheten for observasjon. Ute i isen var han et viktig vitenskapelig instrument for det norske geofysiske forskermiljøet. Amundsens vitenskapelig amatørmessige ekspedisjonsmedlemmer observerte og samlet data innenfor en rekke disipliner. Amundsen hadde selv gått i opplæring i magnetisk og oseanografisk observasjon, og kokken Lindstrøm fungerte for eksempel som zoolog ombord på «Gjøa.» Det var først på «Maud»-ekspedisjonen at Amundsen inkluderte en vitenskapsmann i rekkene, og de påfølgende studiene av Nordpolbassenget og dets nærliggende områder var vitenskapelig suksessfulle. Dette var først og fremst takket være oseanografen Harald Ulrik Sverdrup, men viser likevel hvordan Amundsens ekspedisjoner bidro til, eller muliggjorde, seriøs forskning.
== Amundsen i ettertid ==
I sin samtid møtte Roald Amundsen aldri noen form for kritikk, han var den suverene ener og leder. I ettertid er dette bildet blitt noe nyansert, og hans personlighet og lederstil er blitt kritisk vurdert av flere forfattere. Først Kåre Holt, som med sin dokumentarroman Kappløpet fra 1974 vakte bred forargelse for å rokke ved en nasjonalhelts omdømme. De nyanserte fremstillingene er blitt videreført i Tor Bomann-Larsens biografi, og i boken Den tredje mann – beretningen om Hjalmar Johansen av Ragnar Kvam jr.
Kritikken mot Amundsen har i ettertid fokusert på hans krav om absolutt lojalitet og underkastelse, og hans problemer med å lede ekspedisjonsdeltakere som viste selvstendig vurdering og våget å si imot Amundsen som ekspedisjonsleder. Hjalmar Johansen fikk merke dette under Sydpolekspedisjonen, da han stilte spørsmål ved en avgjørelse, og ikke fikk bli med laget som nådde selve polpunktet.
Universitetet i Tromsø har kalt sitt polarforskningssenter for Amundsensenteret.
På Frammuseet på Bygdøy er «Fram» utstilt med intakt interiør og gjenstander.
Av minnesmerker over Roald Amundsen finnes blant annetMonument over Amundsen og hans menn ved Sydpolen, utenfor Fram-museet på Bygdøy i Oslo. Utført av Håkon Anton Fagerås, avduket på 100-årsdagen.
Bautasten ved Amundsens fødested, Borge i Østfold.
Portrettbyste ved fergestedet i Fredrikstad, Fredrikstad kommune i Østfold.
Portrettbyste foran «Gjøa» ved Frammuseet på Bygdøy, reist i 1976, utført av Arne N. Vigeland.
Portrettbyste i Sarpsborg sentrum, avduket 28. juni 1938, utført av Carl Edvard Alfonzo Paulsen.
Portrettbyste foran Nordpolhotellet i Ny-Ålesund.
Portrettbyste foran isbryteren Krassin (museum) i St. Petersburg. Gitt av regjeringen til Sovjetunionen i 1972.
To statuer i Tromsø, en helfigur på sokkel i park ved Roald Amundsens plass ved Prostneset, og et portrett utenfor Polarmuseet.
Statue i Tønsberg.
Statue utført av Arne N. Vigeland på Svartskog i Nordre Follo kommune, like ved Roald Amundsens hjem «Uranienborg».
Roald Amundsens gate finnes i Askim, Drammen, Halden, Hamar, Lillestrøm, Moss, Notodden, Oslo, Mo i Rana, Ringerike, Sandnes, Sarpsborg, Skedsmo, Skien, Tromsø og Vågan.
Roald Amundsens vei/veg finnes i Bodø, Fredrikstad, Gjøvik, Kongsberg, Larvik, Lørenskog, Narvik, Nordre Follo, Porsgrunn, Stavanger, Trondheim, Ullensaker, Ålesund og Vefsn.
Videre er det på Einar Sverre Pedersens initiativ satt opp minnesmerker i Nome i Alaska, i Gjøahavn i Nordvestpassasjen, Hobart i Tasmania, ved Norsk Luftfartsmuseum i Bodø og Polarmuseet i Tromsø.
Roald Amundsen er avbildet under vignetten «Real Norwegian» på haleflaten på en av Norwegian Air Shuttles Boeing 737-300
Fregatten KNM «Roald Amundsen», det andre fartøyet i Fridtjof Nansen-klassen, er oppkalt etter Amundsen.
Roald Amundsen videregående skole, nytt navn på Oppegård videregående skole (fra 1. august 2012)
Hurtigrutens hybridskip «MS Roald Amundsen» settes i drift i 2018 som cruiseskip i Antarktis.
==== Steder oppkalt etter Roald Amundsen ====
Isbreen Amundsenisen på Wedel Jarlsberg Land, Svalbard
Amundsenodden i Brennevinsfjorden på Nordaustlandet, Svalbard
Amundsenkrateret på månen
Amundsen Gulf i Nordvestterritoriene, Canada
I Antarktis:
Amundsenbreen i Dronning Mauds Fjell i Ross Dependency
Amundsenhavet utenfor Marie Byrd Land
Amundsenisen i Dronning Maud Land
Amundsen Bay i Enderby Land
Amundsen Coast, en del av kysten innenfor Rossbarrieren
Amundsen Plain, et undersjøisk slette utenfor Marie Byrd Land
Mount Amundsen, et fjell i Wilkes Land
== Verk ==
Nordvestpassagen. Beretning om Gjøa-ekspeditionen 1903 – 1907. Med et tillæg af Godfred Hansen Aschehoug, Kristiania 1907. 511 sider.
Sydpolen. Den norske sydpolsfærd med Fram 1910 – 1912. Jacob Dybwads forlag, Kristiania 1912. 2 bind, 528+424 sider. e-bok fra Nasjonalbiblioteket
Nordostpassagen. Maudfærden langs Asiens kyst 1918 – 1920. H. U. Sverdrups ophold blandt tsjuktsjerne. Godfred Hansens depotekspedition 1919 – 1920. Gyldendal, Kristiania 1921. 467 sider.
Gjennem luften til 88° nord : Amundsen–Ellsworths polflyvning 1925. Gyldendal. 1925. [Med bidrag av Hj. Riiser-Larsen, Leif Dietrichson, Fredrik Ramm, Jakob Bjerknes.] 278 sider.
Med Lincoln Ellsworth: Den første flukt over polhavet. Med bidrag av Gustav S. Amundsen, B. L. Gottwaldt, Joh. Høyer, Finn Malmgren, Hj. Riiser-Larsen. Gyldendal, Oslo 1926. 264 sider.
Mitt liv som polarforsker. Gyldendal. Oslo 1927. 256 sider.De fleste er oversatt til flere språk.
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
Amundsen mottok en lang rekke norske og utenlandske ordener, blant de norske er storkorset av St. Olavs Orden (1906), Sydpolsmedaljen (1912) og Borgerdådsmedaljen. Amundsen ble i 1907 tildelt den danske Fortjenstmedaljen i gull med krone. I 1925 mottok han Hans Egede-medaljen og i 1928 den amerikanske Kongressens gullmedalje.Han var statsstipendiat fra 1913, som en nasjonalgave.
I 1917 tilbakeleverte han alle sine tyske ordener i protest mot Tysklands uinnskrenkede ubåtkrig.
=== Norske frimerkeutgivelser ===
1925 Polfrimerkene
1947: 55 øre (farge: lys oransjebrun, opplag: 6.220.000, NK 367, sammen med Fridtjof Nansen)
1961: 45 øre (farge: karminbrun og grå, opplag: 5.583.400, NK 502)
1961: 90 øre (farge: lys og mørk blå, opplag: 2.367.500, NK 503)
1971: 100 øre (farge: blå og oransjerød, opplag: 2.050.000, NK 676)
2011: 14 kroner (flerfarget, opplag: 600.000, NK 1783)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Odd Arnesen. Roald Amundsen som han var. Oslo 1929.
Tor Bomann-Larsen (1998). Roald Amundsen : En biografi. Cappelen. ISBN 8202176476.
Tor Bomann-Larsen. Roald Amundsen en biografi. Oslo, 2003. ISBN 82-02-22519-1.
Roland Huntford (1982). Scott og Amundsen. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203108199. (hovedkilde for artikkelen).
Ragnar Kvam jr. Den tredje mann. Beretningen om Hjalmar Johansen. Gyldendal, 1997.
Susan Barr og Jan Ove Ekeberg Roald Amundsen, Tidenes polfarer, J. M. Stenersens forlag 2005, ISBN 8272013622.
Alexander Wisting Roald Amundsen det største eventyret – en biografi 2011 ISBN 978-82-489-1111-1.
Monica Kristensen Amundsens siste reise 2017 ISBN 978-82-328-0198-5.
== Eksterne lenker ==
(en) Roald Amundsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Roald Amundsen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Roald Amundsen på Internet Movie Database
(en) Roald Amundsen hos The Movie Database
Roald Amundsen Minne – nettsiden til museet til Roald Amundsens minne i hans barndomshjem «Tomta» i Fredrikstad.
Roald Amundsens hjem, Uranienborg i Svartskog
NRK Norgesglasset. «Roald Amundsens mislykkede polferd».
Spitsbergen Airship Museum
Norsk Polarhistorie biografiside om Roald Amundsen
Andøy Historielag med fortelling av Helmer Hanssen som deltok på flere av Amundsens ekspedisjoner
Roald Amundsen i bokselskap.no
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Roald Amundsen, bøker om Roald Amundsen, arkiv etter Roald Amundsen
Amunsdsen ekspedisjon gjennom Nordvestpassasjen. Nettutstilling fra Arkivverket Wikiquote: Roald Amundsen – sitater
|
Amundsen–Scott-basen er en amerikansk forskningsstasjon på Sydpolen, oppkalt etter polfarerne Roald Amundsen og Robert Falcon Scott. NSF - National Science Foundation|besøksdato=2020-08-19|verk=www.
| 2,390 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stiftelsen_neveragain.no
|
2023-02-04
|
Stiftelsen neveragain.no
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2006', 'Kategori:Norske nettsteder', 'Kategori:Norske stiftelser']
|
Stiftelsen neveragain.no var en ikke-kommersiell stiftelse som gjennom produksjon og tilgjengeliggjøring av tidsvitnefortellinger på nett ville dokumentere og bevare muntlige egenberetninger om krig og konflikt for framtida. Stiftelsen ble opprettet i 2006 av Norges Hjemmefrontmuseum, HL-senteret, Museum Vest ved Nordsjøfartmuseet, Stiftelsen D/S Hestmanden (i dag en del av Vest-Agdermuseet) og Stiftelsen Arkivet. Den første tidsvitnefortellingen ble publisert 8. mai 2007.
Oppbygginga av stiftelsen var finansiert av Vest-Agder Fylkeskommune, Sørlandets Kompetansefond og kommunale bevilgninger i hovedsakfra Agder, og stiftelsen ar samlokalisert med Stiftelsen Arkivet i Kristiansand. Ambisjon var å bygge et permanent arkiv for muntlig krigshistorie, med driftsmidler fra Kunnskapsdepartemetet, eventuelt somen del av det planlagte Wergelandssenteret. Innsamlet materiale ble arkivert og publisert i en klone av Norsk Filminstitutts digitale arkiv (Filmarkivet.no) som ble levert av Norgesfilm Arkivert 2. mai 2021 hos Wayback Machine. AS. Støtte fra departementet ble imidlertid aldri oppnådd, og i juni 2011 vedtok styret å avvikle drifta og søke Stiftelsestilsynet om sammenslåing med Stiftelsen Arkivet. Alt innsamlet og produsert materiale ble avpublisert (jfr NRK Sørlandet), og råmaterialet overført til Stiftelsen Arkivet. Stiftelsen hadde på det meste fire ansatte i Kristiansand.
|
Stiftelsen neveragain.no var en ikke-kommersiell stiftelse som gjennom produksjon og tilgjengeliggjøring av tidsvitnefortellinger på nett ville dokumentere og bevare muntlige egenberetninger om krig og konflikt for framtida. Stiftelsen ble opprettet i 2006 av Norges Hjemmefrontmuseum, HL-senteret, Museum Vest ved Nordsjøfartmuseet, Stiftelsen D/S Hestmanden (i dag en del av Vest-Agdermuseet) og Stiftelsen Arkivet. Den første tidsvitnefortellingen ble publisert 8. mai 2007.
Oppbygginga av stiftelsen var finansiert av Vest-Agder Fylkeskommune, Sørlandets Kompetansefond og kommunale bevilgninger i hovedsakfra Agder, og stiftelsen ar samlokalisert med Stiftelsen Arkivet i Kristiansand. Ambisjon var å bygge et permanent arkiv for muntlig krigshistorie, med driftsmidler fra Kunnskapsdepartemetet, eventuelt somen del av det planlagte Wergelandssenteret. Innsamlet materiale ble arkivert og publisert i en klone av Norsk Filminstitutts digitale arkiv (Filmarkivet.no) som ble levert av Norgesfilm Arkivert 2. mai 2021 hos Wayback Machine. AS. Støtte fra departementet ble imidlertid aldri oppnådd, og i juni 2011 vedtok styret å avvikle drifta og søke Stiftelsestilsynet om sammenslåing med Stiftelsen Arkivet. Alt innsamlet og produsert materiale ble avpublisert (jfr NRK Sørlandet), og råmaterialet overført til Stiftelsen Arkivet. Stiftelsen hadde på det meste fire ansatte i Kristiansand.
== Eksterne lenker ==
www.neveragain.no
|
Stiftelsen neveragain.no var en ikke-kommersiell stiftelse som gjennom produksjon og tilgjengeliggjøring av tidsvitnefortellinger på nett ville dokumentere og bevare muntlige egenberetninger om krig og konflikt for framtida.
| 2,391 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_39
|
2023-02-04
|
Europavei 39
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europavei 39', 'Kategori:Europaveier i Danmark', 'Kategori:Europaveier i Norge', 'Kategori:Referanser til E16', 'Kategori:Referanser til E18', 'Kategori:Referanser til E39', 'Kategori:Referanser til E45', 'Kategori:Referanser til E6', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Referanser til Rv13', 'Kategori:Referanser til Rv15', 'Kategori:Referanser til Rv5', 'Kategori:Referanser til Rv555', 'Kategori:Referanser til Rv70', 'Kategori:Referanser til Rv9', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Agder', 'Kategori:Veier i Møre og Romsdal', 'Kategori:Veier i Rogaland', 'Kategori:Veier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Vestland']
|
E39 omdirigeres hit, for bilen se BMW E39.Europavei 39 er en europavei som går mellom Klett i Norge og Aalborg i Danmark. Veiens lengde er rundt 1 360 kilometer, inkludert ferjer. Veien starter i nord ved Klettkrysset, sør for Trondheim, der den møter europavei 6. Fra Klett løper den vestover gjennom Møre og Romsdal, Vestland og Rogaland til den, på norsk jord, ender i Kristiansand. I Danmark fortsetter den fra Hirtshals via Hjørring til Aalborg, der den møter europavei 45. Europavei 39 har åtte ferjeoverfarter langs strekningen, flest av alle veier i Europa.
Trasé fastlagt av UNECE: Trondheim – Ålesund – Bergen – Stavanger – Kristiansand … Hirtshals – Hjørring – Nørresundby – Aalborg. I Trondheim er E39 ikke skiltet mellom sentrum og Klettkrysset. Etter det gamle nummersystemet fra 1950 gikk E39 mellom Antwerpen og Aachen.
|
E39 omdirigeres hit, for bilen se BMW E39.Europavei 39 er en europavei som går mellom Klett i Norge og Aalborg i Danmark. Veiens lengde er rundt 1 360 kilometer, inkludert ferjer. Veien starter i nord ved Klettkrysset, sør for Trondheim, der den møter europavei 6. Fra Klett løper den vestover gjennom Møre og Romsdal, Vestland og Rogaland til den, på norsk jord, ender i Kristiansand. I Danmark fortsetter den fra Hirtshals via Hjørring til Aalborg, der den møter europavei 45. Europavei 39 har åtte ferjeoverfarter langs strekningen, flest av alle veier i Europa.
Trasé fastlagt av UNECE: Trondheim – Ålesund – Bergen – Stavanger – Kristiansand … Hirtshals – Hjørring – Nørresundby – Aalborg. I Trondheim er E39 ikke skiltet mellom sentrum og Klettkrysset. Etter det gamle nummersystemet fra 1950 gikk E39 mellom Antwerpen og Aachen.
== Historikk ==
Strekningen Trondheim – Ålesund – Bergen – Stavanger – Kristiansand ble skiltet E39 i 2000. I perioden 1992–2000 var strekningen Kristiansund – Ålesund – Bergen – Stavanger riksvei 1 og strekningen Stavanger – Kristiansand var E18. Før 1992 var strekningen Ålesund – Bergen – Stavanger skiltet riksvei 14. Den danske veien mellom Hirtshals og Ålborg ble skiltet E39 i 1992 og var vei A14 før det. Det var tolv ferjer på strekningen i 1990, ni i 2000 og åtte i 2018.
== Standard ==
=== Norge ===
I Norge har E39 varierende standard og bredde. Fra Klett og vestover mot Orkdal er veien motortrafikkvei, men ellers landevei mot grensen til Møre og Romsdal. Gjennom vestlandsfylkene til Bergen har veien varierende standard, og mangler flere steder gul midtstripe på grunn av smal bredde. Mellom Trondheim og Bergen er det fem ferjestrekninger.
Mellom Bergen og Stavanger har veien gul midtstripe, og det er to ferjeforbindelser på denne strekningen. Det er motorvei på strekningene Bergen–Os, Stavanger–Sandnes og Mandal–Kristiansand. Ellers er det tofelts landevei på strekningen mellom Os og Kristiansand.
=== Danmark ===
Det er ferjeforbindelse mellom Kristiansand i Norge og Hirtshals i Danmark. I Danmark ble hele E39-strekningen mellom Hirtshals og Aalborg bygget ut til motorvei i perioden 1996–2004. Unntaket er en kortere avkjørselsfri strekning i havneområdet gjennom Hirtshals.
== Utbyggingsplaner i Norge ==
I Norge jobber Nye Veger og Statens vegvesen med å ruste opp og bygge om deler av den norske strekningen. Blant annet skal det bygges motorvei på strekningen mellom Mandal og Sandnes, samt strekningene Stavanger–Bergen og Ålesund–Molde. I tillegg jobber Statens vegvesen per 2022 flere steder på Vestlandet og Trøndelag med å utvide veien til to kjørefelt. Det pågår også et omfattende planleggingsarbeid – Ferjefri E39 – for å se på mulighetene for å fjerne de gjenværende ferjestrekningene på Vestlandet.
=== Kristiansand–Sandnes ===
Strekningen Kristiansand–Mandal er firefelts motorvei. Byggingen av parsellen Kristiansand vest–Mandal øst ble påbegynt i oktober 2018, mens strekningen videre til Mandal by startet høsten 2019. Sistnevnte åpnet for trafikk 22. desember 2021, mens Kristiansand vest–Mandal øst åpnet 24. november 2022.Det pågår plan- og byggearbeid på strekningen videre fra Mandal til Lyngdal vest. Strekningen Lyngdal øst–Lyngdal vest ble påbegynt i 2021 og skal åpne for trafikk sommeren 2025. Strekningen mellom Mandal og Lyngdal er delt i to parseller, der den østligste parsellen etter planen skal lyses ut på anbud i 2023. Videre fremdrift for den vestlige delen er fortsatt ikke klart.
På strekningen mellom Lyngdal og Sandnes har Statens vegvesen gjennomført planarbeidet for strekningen, mens Nye Veier har ansvaret for utbyggingen.Strekningen vestover til Sandnes planlegges utbygget som firefelts motorvei i løpet av 2020- og 2030-årene. Med fullførelsen av Rogfast og et par kortere strekninger i Stavanger-området, vil det være firefelts motorvei fra Kristiansand til Bokn, like sørøst for Haugesund.
=== Stavanger–Bergen ===
Ny tunnel under Boknafjorden, kalt Boknafjordtunnelen. Den blir 26,7 kilometer lang og 392 meter dyp, og den klart lengste undersjøiske veitunnelen i verden. Tunnelen er en del av Rogfast-prosjektet. Prosjektet er under bygging med estimert åpning i 2031.
=== Ferjefri E39 ===
Prosjektet Ferjefri E39 har som mål å erstatte samtlige syv ferjesamband på strekningen med broer og tunneler. En eventuell gjennomføring vil omfatte en rekke store og teknologisk krevende fjordkryssinger. Samlet kostnad ble i 2013 anslått til 150 milliarder kroner, senere anslag er på 340 milliarder. Med unntak av Rogfast er ingen av delprosjektene vedtatt av Stortinget.
Ferjefri E39 innebærer å erstatte alle ferjeforbindelser på Europavei 39 unntatt Skagerrak med bro eller tunnel. Det inkluderer:
Bru over Halsafjorden (Halsa/Tingvoll). Det foreslås en lang og avansert flytebru.
Tunnel under Romsdalsfjorden ved Molde eller ved Midsund.
Mellom Ålesund–Ørsta planlegges en bru over Sulafjorden, over 3 km lang flytebru.
E39 flyttes fra dagens trasé via Anda–Lote til konsept K10 som innebærer bygging av tunnel under Utvikfjellet og bru over Nordfjorden mellom Svarstad og Frøholm med vei videre til Hornindal og Volda via Kvivsvegen.
Ny vei mellom Bergen og Stord, kalt Hordfast. Hovedalternativet er verdens lengste flytebru over Bjørnafjorden og en av verdens lengste hengebruspenn over Langenuen.
== Knutepunkter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Color Line
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene
|
Europavei 39 (Danmark) er den danske delstrekningen av europavei 39 som går mellom Hirtshals og Aalborg i Danmark. Veien kalles Hirtshalsmotorvejen og er 65 kilometer, der så godt som hele lengden er motorvei.
| 2,392 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pulandian
|
2023-02-04
|
Pulandian
|
['Kategori:121°Ø', 'Kategori:39°N', 'Kategori:Administrative enheter i Dalian', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Liaoning', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Pulandian (kinesisk: 普兰店; pinyin: Pǔlándiàn) er et byfylke i provinsen Liaoning i Folkerepublikken Kina. Det ligger innen den subprovinsielle by Dalian.
Befolkningen var på 820 954 innbyggere i 1999.
|
Pulandian (kinesisk: 普兰店; pinyin: Pǔlándiàn) er et byfylke i provinsen Liaoning i Folkerepublikken Kina. Det ligger innen den subprovinsielle by Dalian.
Befolkningen var på 820 954 innbyggere i 1999.
== Administrative enheter ==
Subdistrikter:
Fengrong (丰荣街道), Taiping (太平街道), Tiexi (铁西街道), Nanshan (南山街道)Storkommuner:
Daliujia (大刘家镇), Yangshufang (杨树房镇), Wawo (瓦窝镇), Siping (四平镇), Lianshan (莲山镇), Jiahe (夹河镇), Datan (大谭镇), Yuantai (元台镇), Shuangta (双塔镇), Pikou (皮口镇), Xingtai (星台镇), Chengzitan (城子坦镇), Shabao (沙包镇), Anbo (安波镇)Kommune:
Tongyi (同益乡)
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 202 løper gjennom området. Den begynner i Heihe i provinsen Heilongjiang, passerer gjennom Harbin og Shenyang, og ender i Dalian ved Gulehavet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens side
|
Pulandian (kinesisk: 普兰店; pinyin: Pǔlándiàn) er et byfylke i provinsen Liaoning i Folkerepublikken Kina. Det ligger innen den subprovinsielle by Dalian.
| 2,393 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunvor_Hofmo
|
2023-02-04
|
Gunvor Hofmo
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1995', 'Kategori:Fødsler 30. juni', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Doblougprisen', 'Kategori:Vinnere av Gyldendals legat', 'Kategori:Vinnere av Kritikerprisen']
|
Gunvor Hofmo (født 30. juni 1921 i Christiania, død 14. oktober 1995 i Oslo) var en norsk lyriker. Hun regnes blant Norges mest betydningsfulle modernistiske lyrikere og mottok Kritikerprisen, Doblougprisen og Riksmålsprisen, samt Gyldendals legat både i 1951 og 1974.
|
Gunvor Hofmo (født 30. juni 1921 i Christiania, død 14. oktober 1995 i Oslo) var en norsk lyriker. Hun regnes blant Norges mest betydningsfulle modernistiske lyrikere og mottok Kritikerprisen, Doblougprisen og Riksmålsprisen, samt Gyldendals legat både i 1951 og 1974.
== Biografi ==
Gunvor Hofmo vokste opp i Oslo sammen med sine foreldre og to søsken.
I 1942 ble den jødiske flyktningen Ruth Maier, som var Hofmos kjæreste, deportert fra Norge og drept i Auschwitz.
Etter krigen mottok Hofmo flere stipender som hun brukte til å reise utenlands, hovedsakelig til Frankrike, hvor hun oppholdt seg i Paris og Bretagne i syv måneder i 1950.I perioden 1954–1975 var hun flere ganger innlagt på Gaustad psykiatriske sykehus. I hennes senere dikt er krigens lidelser, sorgen over den tapte elskede, skyldfølelsen og sykehustilværelsen tilbakevendende temaer.I 1947 møtte Hofmo lyrikeren Astrid Tollefsen. De to ble etterhvert samboere og var som åpent lesbiske kvinner, bemerkelsesverdige for sin tid.
Jan Erik Vold har karakterisert Gunvor Hofmo som en av Norges fremste lyrikere og ga i 2000 boken Mørkets sangerske - en bok om Gunvor Hofmo. I 2021 utkom biografiern Venn, jeg har våket. Jan Erik Vold var også redaktør for Hofmos Etterlatte dikt og Jeg glemmer ingen. Hofmos psykiske sykdom har vært omtalt i psykiateren Nils Retterstøls bok Store tanker, urolige sinn, og i psykiateren Arne Thorviks essay Stjernene og barndommen: om det vitale hos Gunvor Hofmo.
== Bibliografi ==
Jeg vil hjem til menneskene – (1946)
Fra en annen virkelighet – (1948)
Blinde nattergaler – (1951)
I en våkenatt – (1954)
Testamente til en evighet – (1955)
Treklang – dikt i utvalg (1963) (sammen med Astrid Hjertenæs Andersen og Astrid Tollefsen)
Gjest på jorden – (1971)
November – (1972)
Veisperringer – (1973)
Mellomspill – (1974)
Hva fanger natten – (1976)
Det er sent – (1978)
Nå har hendene rørt meg – (1981)
Gi meg til berget – (1984)
Stjernene og barndommen – (1986)
Nabot – (1987)
Ord til bilder – (1989)
Fuglen – (1990)
Epilog – (1994)
Samlede dikt – dikt i samling (1996)
Etterlatte dikt – dikt (1997)
Jeg glemmer ingen – dikt (1999) (illustrert med akvareller av Ruth Maier)
== Priser ==
Gyldendals legat 1951
Kritikerprisen 1971, for Gjest på jorden
Gyldendals legat 1974
Doblougprisen 1982
Riksmålsforbundets litteraturpris 1989
== Biografier ==
Jan Erik Vold: Mørkets sangerske - en bok om Gunvor Hofmo - Gyldendal (2000) ISBN 9788205254190
Jan Erik Vold: Venn, jeg har våket - Gyldendal (2021) ISBN 9788205555372
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Gunvor Hofmo hos Sceneweb
(no) Gunvor Hofmo - Store norske leksikon
(no) Gunvor Hofmo i NRK Forfatter
(no) Digitaliserte bøker av Gunvor Hofmo i Nasjonalbiblioteket.
|
Navnet Hofmo kan peker til følgende personer:
| 2,394 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shenhe
|
2023-02-04
|
Shenhe
|
['Kategori:123°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Liaoning', 'Kategori:Shenyang', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Shenhe (kinesisk: 沈河区; pinyin: Shěnhé Qū) er et bydistrikt i den subprovinsielle by Shenyang i provinsen Liaoning.
Den har et areal på 17,57 km² og hadde i 2004 et folketall på 609 555 innbyggere.
|
Shenhe (kinesisk: 沈河区; pinyin: Shěnhé Qū) er et bydistrikt i den subprovinsielle by Shenyang i provinsen Liaoning.
Den har et areal på 17,57 km² og hadde i 2004 et folketall på 609 555 innbyggere.
== Administrative enheter ==
Subdistrikter:
Xinbeizhan (新北站街道), Zhujianlu (朱剪炉街道), Huangcheng (皇城街道), Daxi (大西街道), Shandongmiao (山东庙街道), Fengyutan (风雨坛街道), Binhe (滨河街道), Wanlian (万莲街道), Danan (大南街道), Wulihe (五里河街道)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Infoside
|
Shenhe (kinesisk: 沈河区; pinyin: Shěnhé Qū) er et bydistrikt i den subprovinsielle by Shenyang i provinsen Liaoning.
| 2,395 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tiedong_(Anshan)
|
2023-02-04
|
Tiedong (Anshan)
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Liaoning']
|
Tiedong (kinesisk: 铁东区, pinyin: Tiědōng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Anshan i provinsen Liaoning i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 30 km² og teller 490 000 innbyggere (2004).
|
Tiedong (kinesisk: 铁东区, pinyin: Tiědōng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Anshan i provinsen Liaoning i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 30 km² og teller 490 000 innbyggere (2004).
== Eksterne lenker ==
Infoside
|
Tiedong (kinesisk: 铁东区, pinyin: Tiědōng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Anshan i provinsen Liaoning i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 30 km² og teller 490 000 innbyggere (2004).
| 2,396 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xihu_(Benxi)
|
2023-02-04
|
Xihu (Benxi)
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Liaoning']
|
Xihu (kinesisk: 溪湖区; pinyin: Xīhú Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Benxi i provinsen Liaoning i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 320 km² og teller 220 000 innbyggere (2004).
|
Xihu (kinesisk: 溪湖区; pinyin: Xīhú Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Benxi i provinsen Liaoning i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 320 km² og teller 220 000 innbyggere (2004).
== Administrative enheter ==
Det består av seks subdistrikter, tre storkommuner og en kommune:
Subdistriktet Hedong 河东街道
Subdistriktet Hexi 河西街道
Subdistriktet Caitun 彩屯街道
Subdistriktet Shujing 竖井街道
Subdistriktet Caibei 彩北街道
Subdistriktet Dongfeng 东风街道Storkommunen Huolianzhai 火连寨镇
Storkommunen Waitoushan 歪头山镇
Storkommunen Shiqiaozi 石桥子镇Kommunen Zhangqizhai 张其寨乡
== Eksterne lenker ==
Infoside
|
thumb
| 2,397 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rally-VM_2009
|
2023-02-04
|
Rally-VM 2009
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rally-VM 2009', 'Kategori:WRC']
|
Rally-VM 2009 ble arrangert av FIA. Det startet 30. januar med Rally Irland og ble avsluttet 25. oktober med Rally Wales. Totalt ble det kjørt 12 løp fordelt på alle verdensdelene unntatt Afrika. Sébastien Loeb fra Frankrike var tittelforsvarer.
|
Rally-VM 2009 ble arrangert av FIA. Det startet 30. januar med Rally Irland og ble avsluttet 25. oktober med Rally Wales. Totalt ble det kjørt 12 løp fordelt på alle verdensdelene unntatt Afrika. Sébastien Loeb fra Frankrike var tittelforsvarer.
== Kalender ==
|
Rally-VM 2009 ble arrangert av FIA. Det startet 30.
| 2,398 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gilles_Villeneuve
|
2023-02-04
|
Gilles Villeneuve
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske Formel 1-førere', 'Kategori:Dødsfall 8. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1982', 'Kategori:Dødsfall i motorsportsulykker', 'Kategori:Formel 1-stubber', 'Kategori:Fødsler 18. januar', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Le Haut-Richelieu', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-01']
|
Joseph Gilles Henri Villeneuve (Gilles Villeneuve) (født 18. januar 1950, død 8. mai 1982) var en kanadisk racerbilsjåfør. Han var en bil- og hastighetsetusiast fra ung alder. Han startet sin profesjonelle karriere som racersjåfør på snøskuter i sitt hjemlige Quebec. Han oppgraderte til formelbiler, og vant det nordamerikanske Formula Atlantic-mesterskapet i 1976, før han ble tilbudt et enkelt Formel 1-løp for McLaren-laget i Storbritannias Grand Prix 1977. Han ble ansatt av de regjerende mesterne Ferrari for resten av sesongen, og fra 1978 til sin død i 1982 kjørte han for dette italienske laget. Han vant seks Grand Prix-løp i en kort karriere på høyeste nivå. I 1979 avsluttet han sesongen med andreplass, fire poeng etter lagkameraten Jody Scheckter.
Villeneuve døde i en ulykke under kvalifiseringen til Belgias Grand Prix 1982 på Zolder, hvor han krasjet med March-føreren Jochen Mass i 225 km/t. Ulykken kom mindre enn to uker etter intens krangling med lagkameraten Didier Pironi, over Pironis forsøk på å kjøre forbi Villeneuve under San Marinos Grand Prix. På tidspunktet for sin død var Villeneuve ekstremt populær hos tilhengerne og har i ettertid blitt en ikonisk figur i sportshistorien. Hans sønn, Jacques Villeneuve, ble Formel 1-verdensmester i 1997.
|
Joseph Gilles Henri Villeneuve (Gilles Villeneuve) (født 18. januar 1950, død 8. mai 1982) var en kanadisk racerbilsjåfør. Han var en bil- og hastighetsetusiast fra ung alder. Han startet sin profesjonelle karriere som racersjåfør på snøskuter i sitt hjemlige Quebec. Han oppgraderte til formelbiler, og vant det nordamerikanske Formula Atlantic-mesterskapet i 1976, før han ble tilbudt et enkelt Formel 1-løp for McLaren-laget i Storbritannias Grand Prix 1977. Han ble ansatt av de regjerende mesterne Ferrari for resten av sesongen, og fra 1978 til sin død i 1982 kjørte han for dette italienske laget. Han vant seks Grand Prix-løp i en kort karriere på høyeste nivå. I 1979 avsluttet han sesongen med andreplass, fire poeng etter lagkameraten Jody Scheckter.
Villeneuve døde i en ulykke under kvalifiseringen til Belgias Grand Prix 1982 på Zolder, hvor han krasjet med March-føreren Jochen Mass i 225 km/t. Ulykken kom mindre enn to uker etter intens krangling med lagkameraten Didier Pironi, over Pironis forsøk på å kjøre forbi Villeneuve under San Marinos Grand Prix. På tidspunktet for sin død var Villeneuve ekstremt populær hos tilhengerne og har i ettertid blitt en ikonisk figur i sportshistorien. Hans sønn, Jacques Villeneuve, ble Formel 1-verdensmester i 1997.
== Fullstendige Formel 1-resultater ==
(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Gilles Villeneuve – Munzinger Sportsarchiv
(en) Gilles Villeneuve – Canada Sports Hall of Fame
(fr) Gilles Villeneuve – Panthéon des sports du Québec
(en) Gilles Villeneuve – racing-reference.info
(en) Gilles Villeneuve – Driver Database
|
| Sesonger = –
| 2,399 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.