url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker | 2023-02-04 | Olympiske vinterleker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL'] | De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
| De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018 | Nederland under Vinter-OL 1928. Sju sportsutøvere, alle menn, fra Nederland deltok i to sporter under Vinter-OL 1928 i St. | 2,100 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tamanrasset | 2023-02-04 | Tamanrasset | ['Kategori:22°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Algeriestubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Byer i Algerie', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-05'] | Tamanrasset (arabisk: تمنراست Tuareg:) er en oaseby som også er hovedstaden i provinsen Tamanrasset, ved Ahaggarfjellene i Algerie. Byen har en befolkning på 76 000 (2006). Her ligger Tammanrasset lufthavn, som er hovedflyplassen i provinsen. | Tamanrasset (arabisk: تمنراست Tuareg:) er en oaseby som også er hovedstaden i provinsen Tamanrasset, ved Ahaggarfjellene i Algerie. Byen har en befolkning på 76 000 (2006). Her ligger Tammanrasset lufthavn, som er hovedflyplassen i provinsen. | Tamanrasset (arabisk: تمنراست Tuareg:) er en oaseby som også er hovedstaden i provinsen Tamanrasset, ved Ahaggarfjellene i Algerie. Byen har en befolkning på 76 000 (2006). | 2,101 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8rv%C3%A1gsvatn | 2023-02-04 | Sørvágsvatn | ['Kategori:62°N', 'Kategori:7°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Innsjøer på Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Vágar'] | Sørvágsvatn, eller Leitisvatn, er Færøyenes største innsjø, og ligger på øya Vágar. Steder ved innsjøen er Miðvágur,
Vatnsoyrar og Sørvágur (med Vágar lufthavn). Vann fra innsjøen føres via Bøsdalaá og Bøsdalafossur ut i Atlanterhavet.
Gjennomsnittlig dybde er 27,5 meter, mens hele innsjøens overflate måler 3,4 kvadratkilometer.
| Sørvágsvatn, eller Leitisvatn, er Færøyenes største innsjø, og ligger på øya Vágar. Steder ved innsjøen er Miðvágur,
Vatnsoyrar og Sørvágur (med Vágar lufthavn). Vann fra innsjøen føres via Bøsdalaá og Bøsdalafossur ut i Atlanterhavet.
Gjennomsnittlig dybde er 27,5 meter, mens hele innsjøens overflate måler 3,4 kvadratkilometer.
== Eksterne lenker ==
(en) Sørvágsvatn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Turistside
Luftfoto av Sørvágsvatn Arkivert 10. oktober 2007 hos Wayback Machine.
Luftfoto av Bøsdalafossur Arkivert 23. mars 2008 hos Wayback Machine. | Vágar, Færøyene | 2,102 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wassenaar-avtalen | 2023-02-04 | Wassenaar-avtalen | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale organisasjoner'] | Wassenaar-avtalen eller formelt: "The Wassenaar Arrangement on Export Controls for Conventional Arms and Dual-Use Goods and Technologies" er en multilateral kontrollinstans for eksport av varer og teknologier.
Den er etterfølgeren til den kalde krigens COCOM, og ble etablert den 12. mai 1996 i den nederlandske byen Wassenaar, nær Haag. Et sekretariat, som administrerer avtalen, har kontorer i Wien i Østerrike.
| Wassenaar-avtalen eller formelt: "The Wassenaar Arrangement on Export Controls for Conventional Arms and Dual-Use Goods and Technologies" er en multilateral kontrollinstans for eksport av varer og teknologier.
Den er etterfølgeren til den kalde krigens COCOM, og ble etablert den 12. mai 1996 i den nederlandske byen Wassenaar, nær Haag. Et sekretariat, som administrerer avtalen, har kontorer i Wien i Østerrike.
== Kontrollister ==
Rammene for avtalen er beskrevet i et dokument med tittelen "Guidelines & Procedures, including the Initial Elements." Listen av teknologier er delt i to:
"List of Dual-Use Goods and Technologies" (varer og teknologier, som kan anvendes både militært og sivilt).
"Munitions List" (krigsmateriellisten).Dual-use listen består av to kategorier med stigende grad av kompleksitet. Kategoriene er:
Kategori 1 – Avanserte materialer
Kategori 2 – Bearbeiding av materialer
Kategori 3 – Elektronikk
Kategori 4 – Datamaskiner
Kategori 5 – Del 1 – Telekommunikasjon
Kategori 5 – Del 2 – Informasjonssikkerhet
Kategori 6 – Sensorer og lasere
Kategori 7 – Navigasjon og styresystemer til fly
Kategori 8 – Marine
Kategori 9 – Luftfart og fremdriftsystemerListen med krigsmateriell har 22 kategorier (uten overskrifter)
Før en vare blir tatt opp på listen skal medlemsstatene vurdere en rekke forhold:
Tilgjengelighet utenfor medlemsstatene
Mulighet for effektiv kontroll av eksport av varen
Mulighet for å lage en klar og objektiv spesifikasjon av varen
Om varen blir kontrollert på annen måte, eksempelvis gjennom;
Australia-gruppen
Nuclear Suppliers Group eller
Missile Technology Control Regime
== Medlemsstater ==
Per januar 2009 var 40 land og stater tilknyttet avtalen:Argentina, Australia, Belgia, Bulgaria, Canada, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Hellas, Nederland, Irland, Italia, Japan, Kroatia, Latvia, Litauen, Luxembourg, Malta, New Zealand, Norge, Polen, Portugal, Romania, Russland, Sveits, Slovakia, Slovenia, Sør-Afrika, Spania, Storbritannia, Sverige, Sør-Korea, Tsjekkia, Tyrkia, Tyskland, Ukraina, Ungarn, Østerrike og USA.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Wassenaar Arrangement
Export Control Blog
Original (1996) liste over teknologier med eksportbegrensninger | Wassenaar-avtalen eller formelt: "The Wassenaar Arrangement on Export Controls for Conventional Arms and Dual-Use Goods and Technologies" er en multilateral kontrollinstans for eksport av varer og teknologier. | 2,103 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Molde | 2023-02-04 | Molde | ['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byer i Møre og Romsdal', 'Kategori:Fergesteder i Møre og Romsdal', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Møre og Romsdal', 'Kategori:Molde', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Molde er en kommune og en by i Romsdal i Møre og Romsdal. Dagens kommune ble etablert 1. januar 2020 ved sammenslåing av Nesset, Midsund og Molde. Kommunen grenser i vest til Aukra, i sørvest til Ålesund, i nord mot Hustadvika og i øst mot Gjemnes, Tingvoll og Sunndal og i sør til Vestnes og Rauma og til Lesja i Innlandet. Byen Molde er sentrum i kommunen.
Kommunen hører inn under Molde lensmannsdistrikt i Nordmøre og Romsdal politidistrikt, Romsdal domssogn og Frostating lagdømme. Molde dekket tidligere de to prestegjeldene Molde og Bolsøy i Molde domprosti.
I 1614 ble Molde ladested under Trondhjem og i 1742 fikk ladestedet kjøpstadsrettigheter. Kjøpstaden dekte opprinnelig det areal som nå er byens sentrum.
I 1915 og 1952 ble bygrensene justert ved at deler av det omkringliggende Bolsøy herred ble innlemmet i Molde og i 1964 ble de to kommunene slått sammen. Samtidig ble deler av Veøy herred, samt Mordal krets i Nord-Aukra herred innlemmet i Molde. Med dette økte folketallet fra 8 289 til 17 118. I 2020 ble Molde, Nesset og Midsund slått sammen til en storkommune som strekker seg fra Lesja og Sunndal i sør og øst og mot Ålesund i vest.
Navnet antas å komme fra et norrønt gårdsnavn, Moldar, en flertallsform av mold. Byvåpenet, en hval som jager sild inn i en tønne, henspiller på sildefisket som reddet byen fra hungersnøden i 1740-årene. I samtiden var hvalen, som fulgte sildestimene inn i fjordene, et sikkert tegn på at vårsildfisket kunne begynne.
| Molde er en kommune og en by i Romsdal i Møre og Romsdal. Dagens kommune ble etablert 1. januar 2020 ved sammenslåing av Nesset, Midsund og Molde. Kommunen grenser i vest til Aukra, i sørvest til Ålesund, i nord mot Hustadvika og i øst mot Gjemnes, Tingvoll og Sunndal og i sør til Vestnes og Rauma og til Lesja i Innlandet. Byen Molde er sentrum i kommunen.
Kommunen hører inn under Molde lensmannsdistrikt i Nordmøre og Romsdal politidistrikt, Romsdal domssogn og Frostating lagdømme. Molde dekket tidligere de to prestegjeldene Molde og Bolsøy i Molde domprosti.
I 1614 ble Molde ladested under Trondhjem og i 1742 fikk ladestedet kjøpstadsrettigheter. Kjøpstaden dekte opprinnelig det areal som nå er byens sentrum.
I 1915 og 1952 ble bygrensene justert ved at deler av det omkringliggende Bolsøy herred ble innlemmet i Molde og i 1964 ble de to kommunene slått sammen. Samtidig ble deler av Veøy herred, samt Mordal krets i Nord-Aukra herred innlemmet i Molde. Med dette økte folketallet fra 8 289 til 17 118. I 2020 ble Molde, Nesset og Midsund slått sammen til en storkommune som strekker seg fra Lesja og Sunndal i sør og øst og mot Ålesund i vest.
Navnet antas å komme fra et norrønt gårdsnavn, Moldar, en flertallsform av mold. Byvåpenet, en hval som jager sild inn i en tønne, henspiller på sildefisket som reddet byen fra hungersnøden i 1740-årene. I samtiden var hvalen, som fulgte sildestimene inn i fjordene, et sikkert tegn på at vårsildfisket kunne begynne.
== Molde by ==
En person fra byen Molde kalles en moldenser. Molde endret status fra ladested da byen i 1742 ble kjøpstad etter stor motstand fra Bergen og Trondheim.
Molde er administrasjonssted for Møre og Romsdal fylkeskommune, fylkesmannen i Møre og Romsdal og bispesete for Møre bispedømme. Molde er «veghovedstad» for Midt-Norge ved at Statens vegvesen har sitt regionkontor plassert i byen. Molde er også fylkets største industrikommune målt i antall sysselsatte. Industrien omfatter blant annet Oskar Sylte Mineralvannfabrikk (kjent for sin brus med ananassmak), Brunvoll, Linjebygg Offshore, en avdeling av National Oilwell Varco og annen verkstedindustri, samt Glamox, en stor lysarmaturfabrikk. Her ligger også Høgskolen i Molde, stort sykehus, Aker stadion, Seilet hotell, Romsdalsmuseet og den gamle storgården Moldegård. Molde huser Nord-Makedonias generalkonsulat i Norge og et av Norges topplag i fotball.Turisttrafikk med cruiseskip begynte med «Ceylon» i 1882.
== Geografi ==
Den tidligere Molde kommune (til og med 2019) dekket 362 km² og hadde 32 466 innbyggere per 1. januar 2020.
=== Topografi ===
Etter sammenslåing av Midsund, Molde og Nesset kommuner fra 2020 strekker Molde kommune seg fra Aursjøen til øyen Dryna, kjørt med bil er strekningen omkring 150 km. Kommunens areal er 1503,38 km2Landskapet består av slake lier som strekker seg fra fjordene og oppover mot skogkledde åser og bare topper.
=== Fjorder ===
Romsdalsfjorden og Fannefjorden og Langfjorden
=== Øyer ===
Sekken (18,45 km²)
Veøya (1,1 km²)
Bolsøya (4,9 km²)
Otrøya (75,5 km²)
Midøya (13,9 km²)
Tautra (1,5 km²)
Dryna
Magerøya
=== Fjell ===
Molde er omgitt av fjelltopper. De ligger dels på Romsdalshalvøya, dels på motsatt side av Romsdalsfjorden (i Rauma samt Vestnes kommuner), slik at de sees fra Molde sentrum som en rad med tinder.
Molde kommunes høyeste fjellet er Høgbøra (Kleneggen) med 1 964,4 moh i Eikesdalen. I området vest, øst og sør for Eikesdalen ligger en rekke fjelltopper med høyder mellom 1500 og 1900 moh. Mellom dem er det botner, og i disse er det i flere tilfelle evig snø og is. Noen av disse er isbreer, f.eks. Blikskårbreen 1707 moh. Nyheitinden 1598, Gjuratinden 1712, Hoemtinden 1734, Hauduken 1734, Bruabottmillo 1829, Trolltinden 1601, Spikrottinden 1532 og Slotthøa 1837. Mellom Langfjorden og Fannefjorden er fjellet Skåla på 1128 moh høyest. På Romsdalshalvøya er Maifjellet høyest med 808 moh. På Otrøy rager Oppstadhornet høyest med 737. Av fjellene rett nord for Molde sentrum er Tussen høyest med 704 moh.
=== Geologi ===
Berggrunnen består hovedsakelig av gneis.
=== Klima ===
Molde sentrum har et temperert klima, med laveste middeltemperatur i januar med 0,5 °C og høyeste i august med 13,6 °C. Som på Vestlandet ellers, faller det en del nedbør, i et normalår 1 640 mm. Molde innehar en norsk værrekord, nemlig høyest målte temperatur for oktober med 25,6 °C den 11. oktober 2005. I tillegg ble rekordene for mest intense nedbør målt over 1, 2, 3, 5 og 10 minutter satt i Molde 1. august 1986, men her må tas i betraktning at det er få nedbørsstasjoner som måler nedbørsintensitet automatisk.
Vintrene er relativt milde, men ikke fullt så milde som ytterst på kysten. Det ligger tidvis en del snø, men den blir ikke alltid liggende i lang tid. Byens alpinanlegg og mange hoppbakker og skiløyper er i hyppig bruk. Et spesielt fenomen Molde deler med resten av Møre og Romsdal, er enkelte vinterdager med temperaturer over 15 °C grunnet sørøstlige fønvinder.
=== Dyreliv ===
=== Naturvern ===
== Samfunn ==
Antall innbyggere i kommunen er 31 870 per 1. januar 2021.
=== Tettsteder i Molde kommune ===
Se også: Grunnkretser i Molde kommuneTettestedet Molde strekker seg som et om lag 10 km langt belte langs nordsiden av Fannefjorden og Moldefjorden, med sentrum rett vest for Moldeelvas utløp.
For tiden definerer Statistisk sentralbyrå syv tettsteder i Molde kommune. Noen tidligere tettsteder, som Mek og Røbekk, er blitt innlemmet i tettstedet Molde, etter hvert som byen har vokst i størrelse, mens Torhaug på Bolsøya forsvant 2013, da Stastistisk Sentralbyrå endret sin avgrensingsmetode for tettsteder. Følgende liste gir en oversikt over tettsteder i Molde kommune med areal og folketall per 1. januar 2022.
Molde, 21 417 innbyggere, 9,27 km²
Hjelset, 971 innbyggere, 1,01 km²
Kleive, 442 innbyggere, 0,5 km²
Hovdenakken, 318 innbyggere, 0,28 km²
Nesjestranda, 540 innbyggere, 0,44 km²
Eidsvåg 953 innbyggere, 1,09 km²
Midsund 584 innbyggere, 0,7 km²
=== Religion og livssyn ===
Moldes befolkning er overveiende luthersk. I den norske kirke er Molde kommune inndelt i sogn: Molde, Bolsøy, Veøy, Røvik, Kleive og Sekken. Møre bispedømme ble opprettet i 1983 med sete i Molde.
Fra gammelt av lå Molde i Veøy prestegjeld inntil reskript av 18. november 1740 skilte ut sognene Bolsøy, Molde og Kleive til det nye Bolsøy prestegjeld. Molde med Reknes hospitals kirke ble utskilt derfra som eget prestegjeld i 1858.Det er også organiserte menigheter for adventister, katolikker, metodister, pinsevenner, Brunstad Christian Church og Jehovas vitner. Frelsesarmeen, hvis medlemmer ikke nødvendigvis er tilknyttet Den norske kirke, har et korps i Molde.
I 1934 opprettet den katolske søsterkongregasjonen St. Carolus Borromeussøstrene et katolsk sykehus i Molde, St. Carolus sykehus. I andre verdenskrig brant store deler av Molde etter bombingen, men St. Carolus ble spart. I de første etterkrigsårene ble sengeplassene ved Carolus brukt som fødestue betjent av byens jordmødre. Sykehuset ble avviklet i 1965, og i 1968 kjøpt av fylket, som drev det som en avdeling av Fylkessykehuset i Molde frem til midten av 1990-årene.
Human-Etisk Forbund har lenge hatt eget lokallag i Molde.
=== Skoler ===
Molde videregående skole er en studieforberedende skole med utdanningsprogrammene studiespesialisering; studiespesialisering med toppidrett; musikk, dans og drama (inkludert Landslinje for jazz); kunst, design og arkitektur; innovasjon og ledelse; og påbygging til generell studiespesialisering for elever med yrkeskompetanse. Romsdal videregående skole er en av Møre og Romsdals største skoler med over 800 elever fordelt på ni utdanningsprogram. Tøndergård skole er en forsterket barne-, ungdoms- og videregående skole.
=== Media ===
Dagsavisen Romsdals Budstikke utgis i Molde. Den tidligere dagsavisen Romsdal Folkeblad gikk inn i 1987 og Fylket, som kom ut tre ganger i uken, i 2000. Fra våren 2006 har den reklamefinansierte gratisavisen Avisa Romsdal blitt utgitt månedlig, denne ble oppkjøpt av Romsdals Budstikke i 2012/2013.
Lokalradiostasjonene 1 FM og Radio PS sender fra byen, og NRK Møre og Romsdal har lokalkontor i Molde. Den lokale TV-stasjonen TV Romsdal startet i 1990, men stoppet sine sendinger i april 1998. Konsesjonen ble senere tildelt TV Nordmøre, som i anledningen skiftet navn til TV Nordvest.
=== Kommunikasjon ===
Molde lufthavn, Årø ligger 5 kilometer øst for byen. Fra flyplassen er det ruter til større norske byer.
Molde er havn for daglige hurtigruteanløp. En rekke cruiseskip anløper også byen hver sommer.
==== Vei og fergetrafikk ====
E39, hovedveien fra Trondheim til Stavanger, går gjennom Molde langs Fannestranda fra øst og nord og fortsetter mot sør ved fergen Molde – Vestnes, et av landets travleste fergesamband. Det er også en hurtigbåtforbindelse til Vestnes. Fylkesvei 64 forbinder byen med Åndalsnes, endestasjon for Raumabanen, samt E136 i sør, og med Hustadvika (kommune) og Averøy i nord. Øykommunene i vest er forbundet til Molde med fylkesvei 662.
Fram Ekspress er navnet på langrutene og ekspressbussrutene mellom byene i Møre og Romsdal. Fra Molde trafikkeres ekspressbussruter til Åndalsnes i korrespondanse med jernbanen. Til Kristiansund og videre til Trondheim og til Ålesund kjøres også ekspressbuss.
==== Norges første bussrute ====
Aarø Automobilselskap stod bak det som regnes som den første ordinære bilrute (buss) i Norge, den 12. mai 1908. Den ble kjørt fra Molde over Fursetfjellet til Batnfjordsøra. Det er i grunnen litt underlig at den første norske bussrute ble opprettet nettopp på denne strekningen, og ikke der det var større befolkningstetthet. Årsaken var at veistrekningen var både en del av hovedveien og den raskeste måten å reise mellom amtshovedstaden Molde til Kristiania. Den gikk til Batnfjordsøra med rutebil, videre til Kristiansund og Trondheim med dampbåt, så med jernbaneforbindelse gjennom Østerdalen, på Rørosbanen, til Kristiania. Til å begynne med var de fleste passasjerene turister.
== Næringsveier ==
=== Offentlig administrasjon mm ===
Med fylkesadministrasjon for Møre og Romsdal, et sykehus – byens største arbeidsplass – høgskole og en del statlige organer lokalisert til byen ligger andelen ansatte i offentlig forvaltning noe høyere enn landsgjennomsnittet og en del høyere enn gjennomsnittet for Møre og Romsdal.
=== Industri ===
Til tross for dette er Molde den største industribyen i Møre og Romsdal, både i andel av arbeidsstokken og antall sysselsatte i denne næringen. Flaggskipet i Moldes industrivirksomhet er lysarmatur- og varmeprodusenten Glamox, som har hovedkontor og en stor fabrikk i kommunen. Videre kan nevnes hovedkontoret og thrusterfabrikken for Brunvoll-konsernet, en avdeling av kranprodusenten National Oilwell Varco, propellfabrikken Oshaug Metall, en avdeling av Eltel Networks og dets tidligere datterselskap Linjebygg Offshore, dessuten landets største produsent av skap til lastebiler, Bussbygg. Tidligere hadde både Molde og Romsdal en omfattende konfeksjonsindustri, i Molde er det nå kun én konfeksjonsfabrikk igjen.
=== Handel og servise ===
Handel og tjenesteyting utgjør naturlig nok også en viktig næringsvei i Molde, blant annet finnes en rekke mindre, og noen større, IT-bedrifter i byen, noe som har sammenheng med nærheten til Høgskolen i Molde.
=== Landbruk og skogbruk ===
Molde er etter sammenslåingen med tidligere Bolsøy kommune ved siden av en bykommune også en landkommune. Kommunen har (2003) 80 gårdsbruk i drift med et jordbruksareal på knapt 15 000 dekar, i tillegg til 200 000 dekar produktiv skogsmark, hvorav man årlig tar ut 10 000 m³ skog.
=== Turisme ===
Fra Varden er det utsikt mot det såkalte Moldepanoramaet som teller 222 tinder, og 1890-årenes idyll med små hus og store, bugnende hager, gav Molde tilnavnet «Rosenes by». Byen var allerede da sterkt preget av turisme i sommermånedene. På denne tiden var Molde blant de aller fremste fjordturiststedene i landet og et internasjonalt kjent turistmål. Mest bemerket i byen var dog de årlige besøkene til tyske keiser Wilhelm 2. fra slutten av 1800-tallet og frem til første verdenskrig. Keiseren ferierte årlig i de norske fjordene, og turene ble alltid avsluttet med et lengre opphold i Molde.
Molde besøkes fremdeles av en mengde turister, og mest hektisk er det under jazzfestivalen midt i juli.
De mest besøkte turistattraksjonene inkluderer Aker stadion, Molde domkirke, rådhuset med statuen Rosepiken, Reknesparken og Romsdalsmuseet, Kongebjørka med Fredslunden, Hjertøya og ikke minst utsiktspunktet Varden. I tillegg nyter Molde som turistby godt av nærliggende turistattraksjoner som Trollstigen, Trollveggen, Atlanterhavsvegen, Raumabanen, Ergan kystfort, flere helleristninger samt de fraflyttede fiskeværene Bjørnsund og Håholmen.
== Moldes historie ==
Veøya ligger strategisk plassert som et knutepunkt for båttrafikken i vikingtiden. Vikingskipene gikk sjelden over Hustadvika, men gikk heller en indre led inn Romsdalsfjorden og videre inn til dagens Åndalsnes dersom man skulle til Østlandet eller inn Langfjorden dersom man skulle videre nordover mot Nidaros. Midt i dette skjæringspunktet ligger Veøya, og plasseringen førte til at det oppstod der en kaupang, Romsdals første tettsted, et økonomisk, administrativt og religiøst sentrum. Veøya var sannsynligvis hovedsetet til Ragnvald Mørejarl.
Fiskeværet Bud ved Hustadvika var en stund det største tettstedet mellom Trondhjem og Bjørgvin. Dette nøt også det som til slutt skulle bli by godt av. Mellom storgårdene Molde og Reknes vokste nemlig havnen Moldefjæra opp, for det meste basert på handel med trelast til Holland samt sild. I 1614 ble Molde ladested under Trondhjem. Da Danmark-Norge på 1600-tallet avløste lensordningen med den nye amtsordningen, ble Molde residens for amtmannen i Romsdals amt under Trondhjems stiftamt, og grunnlaget for Molde som administrasjonsby ble lagt. I 1705 ble Moldegård amtmannsbolig.
Til protester fra både Bergen og Trondhjem ble byen tildelt fulle handelsrettigheter av kong Kristian 6., og ble kjøpstad 29. juni 1742.Langs Fannestrandsvegen øst for byen ble på 1800-tallet plantet en alle 10 km østover slik at byen fikk en uvanlig pen innfartsvei. Langs Fannestranden ble det anlagt store landsteder for kjøpmenn (særlig fra Kristiansund) og embetsmenn, blant annet Kviltorp, Retiro, Lergrovik og Nøisomhed.Mot slutten av 1800-tallet ble de norske fjordene turistattraksjoner. Fjorden, Moldepanoramaet og en idyllisk småby med trehusbebyggelse, bugnende hager, parkanlegg og alléer gjorde at Molde ble fjordbyen fremfor noen på Vestlandet. Det var i denne perioden Molde fikk tilnavnet «Rosenes by».
21. og 22. januar 1916 brant 225 bygninger og en rekke hageanlegg i en bybrann på østsiden av Moldeelva. Området ble bygd opp igjen i mur, men siden de økonomiske tidene ikke var de beste, tok det sin tid. Dette satte Molde noe tilbake som turistby, selv om mesteparten av byen ble berget. I 1919 brant Grand Hotel på samme side av byen, og ble aldri gjenoppbygd.
Molde ble angrepet fra fly 17. april 1940. Regjeringen kom til Molde 23. april etter å oppholdt seg på Stuguflåten, øverst i Romsdalen. I Molde oppholdt statsrådene seg på villa «Knausen», mens kongen og kronprinsen oppholdt seg på Glomstua, og overkommandoen med Otto Ruge i spissen holdt til litt utenfor byen. I Molde var det også franske og britiske sendemenn. Disse siste dagene i april var Molde fungerende hovedstad for Norge. Under et bombeangrep mot Molde 28. april søkte kongen og kronprinsen ly i et skogholt ved byen, og det kjente bildet ved «Kongebjørka» ble tatt da.
Etter andre verdenskrig har byen blitt utvidet flere ganger ved sammenslåing med nabokommuner.
== Kultur ==
Se også: Liste over bykunst i Molde
=== Museer ===
Romsdalsmuseet er regionsmuseeum for Romsdal. I Molde er den nye museumsbygningen, kalt Krona, med fast utstilling, administrasjon, verksteder og magasin. Museet ble grunnlagt 1912 og ble snart et betydelig friluftsmuseum; den første bygningen ble kjøpt inn i 1914 og flyttet til Reknes-området ovenfor Molde sentrum. I 2016 var samlingen på mer enn 100 bygninger, de eldste fra 1100-tallet.
Til museet hører også Romsdalsarkivet med bibliotek og digitalisert fotosamling. Romsdalsmuseets Leikarring er en danse- og folkemusikkgruppe som ble til i 1928. Museet lager også bunader basert på lokale folkedrakter. Museet har en Schwitters-avdeling. Kurt Schwitters (1887–1948) var en tysk maler, billedhugger og dikter, og bodde på Hjertøya utenfor Molde fra 1932 til 39.
Museumsområdet er arena for årlige festivaler.
=== Festivalby og friby ===
Molde som kulturby markerer seg sterkest gjennom de årlige, internasjonale festivalene Moldejazz og Bjørnsonfestivalen, men også gjennom å være vertskap for Møre og Romsdal regionteater, Teatret Vårt. Molde har siden 2005 vært friby for forfulgte forfattere; Gilles Dossou-Gouin var første forfatter ut. Siden 2003 har byen vært hovedsete for Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet.
Ellers arrangeres årlig en rekke mindre festivaler, blant annet en bluesfestival, en vannsportfestival, Kirkefestuka og Byfest med Molde Metalfestival og MetaMolde med sin årlige konsert med Trondheim Symfoniorkester som flaggskip.
=== Musikere og forfattere med tilknytning til byen ===
Molde har også historisk hatt en viss kulturell innflytelse. Tre av de fire store norske forfatterne har tilknytninger til byen. Bjørnstjerne Bjørnson gikk på skole der, Alexander Kielland residerte i Molde som amtmann for Romsdals amt, og Henrik Ibsen besøkte flere ganger Moldegård, hvor han skrev Rosmersholm, hvis modell er nettopp Moldegård. Andre kjente forfattere med sterke bånd til byen inkluderer Nini Roll Anker, Knut Ødegård, Edvard Hoem og Jo Nesbø.
Musikalsk er det særlig popgruppen Di Derre og Stockholm-baserte Ane Brun som utmerker seg, men også gruppen D'Sound har en viss knytning til byen gjennom bassist Jonny Sjo. I tillegg har byen også fostret tradjazzbandet Dixi som har gjort stor suksess i Europa. Rockegruppen Thunderbolt har også to medlemmer fra Molde, begge fra den tidligere Molde-gruppen Lash Out.
=== Kulturscener ===
For ungdom arrangeres det små konserter på Huset ungdomsklubb, blant annet Huset Rock rundt to ganger i året. Her spiller ungdommer fra byen og distriktet for et mindre publikum. Det blir også arrangert konserter på den kristne ungdomsklubben SubUrban.
Blant de mest brukte kulturscenene i Molde er Bjørnsonhuset, Plassen, Molde kulturhus, Forum (med lokaler for blant annet Teatret Vårt og Bjørnsonfestivalen), Aulaen i Molde kulturskole, Reknes ungdomshus, Alexandrakjelleren, Molde domkirke, Romsdalsmuseet og SubUrban (tidligere Tapperiet). Tidligere har Molde kino og jazzklubben Hot Hat (som nå er en del av restauranten Rød) blitt mye brukt, særlig under Moldejazz. Kulturhuset Plassen ble åpnet i 2012 og er base for Moldejazz, Teatret Vårt og Bjørnsonfestivalen, i tillegg til Molde bibliotek og Kunstnersenteret Møre og Romsdal.
=== Kulturminner i Molde ===
Liste over kulturminner i Molde
Liste over kulturminner i Nesset
Liste over kulturminner i Midsund
=== Arkitektur ===
En vandring fra øst mot vest rent arkitektonisk grovt sett er en vandring gjennom tidsepoker. Helt i øst finner man patrisiergården Moldegård fra tiden rundt byens grunnleggelse, men dette er unntaket. Hele byen er preget av mer moderne arkitektur. Sentrums østlige del ble ødelagt av bybrannen i 1916 og har innslag av jugendstil, men mer karakteristisk er mengden funkisbygninger, både villaer, leilighetskomplekser og bygårder.
Storgata med sidegater, byens mest sentrale område, ble ødelagt av den tyske bombingen i april 1940, og er preget av en enkel gjenreisingsarkitektur med store bygårder langs brede gater. Et par markante unntak fra denne byggestilen finnes dog. Prisbelønte Molde rådhus i stein og glass fra 1966, tegnet av arkitektene Cappelen og Rodahl, og monumentale Molde domkirke fra 1957, tegnet av Finn Bryn.
Fra Storkaia og Alexandra hotell ved den vestlige enden av Storgata og vestover, preges byen av moderne arkitektur, i stor grad utført av Kjell Kosberg. De mest fremtredende bygningene i dette området er Seilet hotell, Bjørnsonhuset og Molde stadion, men blant disse ligger også flere andre, men mindre fremtredende, bygninger i samme stil.
I sentrums øvre, det vil si nordre, område, kan man finne litt av hvert. Dette området preges av boligbebyggelse, og mye av det har overlevd både bybrann og krig. I området rundt Parkvegen finner man flere jobbetidsvillaer med store hageanlegg, den mest markante er fra 1918 og kjent som «Châteauet». Hovedbygningen ved Molde videregående skole («Gymnaset») er et prakteksemplar på klassisk empirestil, og det gamle rådhuset det samme. Empirestilen er også godt representert langs Fannestranda øst for sentrum, blant annet med empiregårdene Tøndergård og den tidligere amtmannsgården Nøisomhed fra 1798.
Store deler av Moldes sentrum er omfattet av NB!-registeret, Riksantikvarens liste over bymiljøer i Norge som har nasjonal kulturhistorisk verneinteresse.
=== Sport ===
Molde Fotballklubb spiller sine hjemmekamper på et av Moldes landemerker, Aker Stadion, og har i mange år hevdet seg helt i norgestoppen. I 1999 kvalifiserte klubben seg til Mesterligaen, men ble slått ut i gruppespillet. I 1994, 2005, 2013 og 2014 ble Molde cupmester. I 2011, 2012 og 2014 ble Molde seriemester. I 2015 hevdet klubben seg i Europa Leauge og vant gruppe A med 11 poeng foran Fenerbache med sine 9, og kvalifiserte seg dermed til 16-delsfinalen hvor de røk ut mot Sevilla.
Molde Undervannsklubb har i flere år vært blant landets og Europas desidert beste i undervannsrugby. Molde Håndballklubb, Stian Vatnes moderklubb, har etablert seg i damenes toppdivisjon. Molde Bordtennisklubb har også vært oppom toppdivisjonen en periode på slutten av 1990-årene. Andre større sportsklubber inkluderer Sportsklubben Træff og Sportsklubben Rival, moderklubb til blant andre Andrine Flemmen og Birgitte Sættem.
Molde og omegn idrettsforening (MOI) har gjentatte ganger arrangert norgesmesterskap i skiidrett, både i nordiske og alpine grener, senest norgesmesterskapet i 2003. Skihopperen Johan Remen Evensen, som i 2011 satte verdensrekord i skiflyging, er blant utøverne som representerer MOI.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted var rådhustaket, inkludert området vest for domkirka, rådhusplassen og torget med kaifront sett under ett. Dette er en samlingsplass for mange ulike publikumsarrangementer.
Rådhusplassen brukes til en rekke ulike arrangementer, som forestillinger, konserter, taler og markeringer. Spesielt under jazzfestivalen blir tusenårsstedet hyppig brukt, med utescene utenfor rådhuset. På plassen står statuen «Rosepiken» av Ragnhild Butenschøn; skulpturen ble avduket i 1971.Torget er byens sentrum og er i daglig bruk. På torget står statuen «Jazzgutten» samt et sjakkbrett i stor skala.
== Dialekt ==
== Politikk ==
Se også: Liste over Moldes ordførere, Molde kommunestyre 2003–2007, Molde kommunestyre 2007–2011Molde kommune ble i 2020 slått sammen med Nesset og Misund til en ny stor kommune med Molde by som sentrum. Torgeir Dahl som hadde vært ordfører i Molde til 2019 fortsatte som ordfører for den nye kommunen.
=== Styrende organ ===
Moldes øverste politiske organ er kommunestyret. For tiden har dette 59 representanter. Foruten formannskapet, med 13 medlemmer, går enkelte saker før kommunestyrebehandling gjennom politisk behandling i følgende råd, som kan avgi innstilling til formannskapet eller kommunestyret:
Hovedutvalg for helse og omsorg
Hovedutvalg for oppvekst, kultur og velferd
Hovedutvalg for teknisk, plan, næring og miljø
Rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne
Ungdomsråd
Eldrerådet
Kontrollutvalget
Kommunedelsutvalget i Nesset
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
Etter sammenslåing av Midsund, Nesset og daværende Molde til Molde kommune.
=== Før 2019 (uten Nesset og Misund) ===
==== Kommunestyrevalget 2015 ====
Resultatene gjelder for daværende Molde kommune.
==== Kommunestyrevalget 2011 ====
Hovedtrekkene i kommunestyrevalget i 2011 i Molde var mye de samme som på landsbasis. Høyre gikk klart frem mens Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti gikk klart tilbake. Arbeiderpartiet gikk, mot landstrenden, noe tilbake, hvilket trolig kan tilskrives partiets løftebrudd rundt Molde sjukehus. Dog ble tilbakegangen langt fra så stor som man kunne frykte, og sammenlignet med kommunestyrevalget i 2007 var tilbakegangen nærmest neglisjerbar. Likevel var dette Arbeiderpartiets dårligste valg i Molde siden andre verdenskrig og sammenlignet med stortingsvalget i 2009 var tilbakegangen formidabel, på hele 15,3 prosentpoeng. Venstre fordoblet sin oppslutning i byen og ble større enn Fremskrittspartiet, noe som trolig har sammenheng med tydelig standpunkt i debatten rundt fortettingsstrategi i byområdet.
Ordningen med direktevalg av ordfører ble trukket imellom valgperiodene, og for første gang siden 1999 ble det dermed forhandlinger rundt ordførervervet i Molde. En allianse bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre sikret at Høyre beholdt ordførervervet, denne gang ved Torgeir Dahl. Frøydis Austigard fra Venstre fikk varaordførervervet.
== Kjente moldensere ==
Rasmus Rasmussen (1862-1932), skuespiller og teatersjef
Nini Roll Anker (1873-1942), forfatter
Ragnhild Magerøy (1920-2010), forfatter
Olav Starheim (f. 1939), maler
Knut Ødegaard (f. 1945), forfatter
Kjell Magne Bondevik (f. 1947), tidligere statsminister og partileder (KrF)
Ole Christian Kvarme (f. 1948), biskop i Oslo 2005-2017
Edvard Hoem (f. 1949), forfatter
Kjell Inge Røkke (f. 1958), forretningsmann
Jo Nesbø (f. 1960), krimforfatter
Arne Nøst (f. 1962), kunstner og teatersjef
Karita Bekkemellem (f. 1965), tidligere statsråd, legemiddeldirektør
Henriette Birkeland Kitel (f. 1973), tidligere verdensmester i kickboxing
Ane Brun (f. 1976), sanger og musiker
== Vennskapsbyer ==
Danmark: Vejle
Sverige: Borås
Finland: S:t Michel
Tsjekkia: Česká Lípa
Slovakia: Bardejov
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Molde – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Molde – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Historiske bilder fra Molde
(no) Molde Bymuseum
(no) Historiske arkiv etter Molde kommune, Bolsøy kommune, Eresfjord og Vistdal kommune og Nesset kommune på Arkivportalen | | befolkning = | 2,104 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjallavatn | 2023-02-04 | Fjallavatn | ['Kategori:62°N', 'Kategori:7°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer på Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vágar'] | Fjallavatn (IPA: [ˈfjadlavatn]) er den nest største innsjøen på Færøyene, og ligger nord på øya Vágar. Reipsá fører vann fra innsjøen ut i Atlanterhavet, via et 80 meter høyt fossefall. Slættanes ligger litt nordøst for Fjallavatn. Innsjøen har et areal på 1,03 km².
| Fjallavatn (IPA: [ˈfjadlavatn]) er den nest største innsjøen på Færøyene, og ligger nord på øya Vágar. Reipsá fører vann fra innsjøen ut i Atlanterhavet, via et 80 meter høyt fossefall. Slættanes ligger litt nordøst for Fjallavatn. Innsjøen har et areal på 1,03 km².
== Referanser == | | høyde = 80 | 2,105 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jabloko | 2023-02-04 | Jabloko | ['Kategori:1993 i Russland', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Liberale partier', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1993', 'Kategori:Politiske partier i Russland'] | Jabloko eller Det russiske demokratiske partiet «Jabloko» (russisk Росси́йская Демократи́ческая Па́ртия «Я́блоко», Rossijskaja demokratitsjeskaja partija “Jabloko”) er et politisk parti i Russland. Jabloko er et liberalt parti og er medlem av Den liberale internasjonale og kan dermed regnes som et søsterparti av Venstre i Norge. Det regner seg som en del av den demokratiske opposisjonen til president Vladimir Putin. Grigorij Javlinskij har ledet partiet siden starten.
«Jabloko» er akronym sammensatt av grunnleggerenes navn: "Я" (Ja) for Grigorij Javlinskij; "Б" (B) for Jurij Boldyrev, og "Л" (L) for Vladimir Lukin. Dette akronymet sammenfaller med ordet «eple» på russisk.
Jabloko oppsto som en valgallianse før det russiske parlamentsvalget i 1993. Alliansen fikk 7,9 % av stemmene ved dette valget, men har ved seinere valg ikke klart å øke stemmetallet. I januar 1995 ble Jabloko organisert som et politisk parti. Jabloko støtta markedsreformer, men ikke til en hver pris og på alle områder, som for eksempel helse, utdanning, kultur eller miljøvern. Partiet regner seg derfor for å være sosialliberalt. Jabloko har vært svært kritiske til krigen i Tsjetsjenia.
Etter at Vladimir Putin kom til makta har partiet advart mot innskrenkinger i demokratiske rettigheter i Russland. Ved parlamentsvalget i 2003 havna partiet under sperregrensa på 5 % og fikk bare valgt inn fire representanter i enkeltmannskretser. Javlinskij anklagde Putin for valgfusk for å hindre at Jabloko og et annet demokratisk parti, Unionen av høyrekrefter, skulle komme inn i Dumaen. Ved presidentvalget i 2004 stilte Jabloko derfor ingen kandidat. Ved parlamentsvalget i 2007 falt partiet ut av parlamentet.
| Jabloko eller Det russiske demokratiske partiet «Jabloko» (russisk Росси́йская Демократи́ческая Па́ртия «Я́блоко», Rossijskaja demokratitsjeskaja partija “Jabloko”) er et politisk parti i Russland. Jabloko er et liberalt parti og er medlem av Den liberale internasjonale og kan dermed regnes som et søsterparti av Venstre i Norge. Det regner seg som en del av den demokratiske opposisjonen til president Vladimir Putin. Grigorij Javlinskij har ledet partiet siden starten.
«Jabloko» er akronym sammensatt av grunnleggerenes navn: "Я" (Ja) for Grigorij Javlinskij; "Б" (B) for Jurij Boldyrev, og "Л" (L) for Vladimir Lukin. Dette akronymet sammenfaller med ordet «eple» på russisk.
Jabloko oppsto som en valgallianse før det russiske parlamentsvalget i 1993. Alliansen fikk 7,9 % av stemmene ved dette valget, men har ved seinere valg ikke klart å øke stemmetallet. I januar 1995 ble Jabloko organisert som et politisk parti. Jabloko støtta markedsreformer, men ikke til en hver pris og på alle områder, som for eksempel helse, utdanning, kultur eller miljøvern. Partiet regner seg derfor for å være sosialliberalt. Jabloko har vært svært kritiske til krigen i Tsjetsjenia.
Etter at Vladimir Putin kom til makta har partiet advart mot innskrenkinger i demokratiske rettigheter i Russland. Ved parlamentsvalget i 2003 havna partiet under sperregrensa på 5 % og fikk bare valgt inn fire representanter i enkeltmannskretser. Javlinskij anklagde Putin for valgfusk for å hindre at Jabloko og et annet demokratisk parti, Unionen av høyrekrefter, skulle komme inn i Dumaen. Ved presidentvalget i 2004 stilte Jabloko derfor ingen kandidat. Ved parlamentsvalget i 2007 falt partiet ut av parlamentet.
== Valgresultat for Jabloko ==
== Eksterne lenker ==
(ru) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Yabloko – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Jabloko eller Det russiske demokratiske partiet «Jabloko» (russisk Росси́йская Демократи́ческая Па́ртия «Я́блоко», Rossijskaja demokratitsjeskaja partija “Jabloko”) er et politisk parti i Russland. Jabloko er et liberalt parti og er medlem av Den liberale internasjonale og kan dermed regnes som et søsterparti av Venstre i Norge. | 2,106 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pierre_Georget_la_Chesnais | 2023-02-04 | Pierre Georget la Chesnais | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1948', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Fødsler 11. juni', 'Kategori:Fødsler i 1865', 'Kategori:Henrik Ibsen', 'Kategori:Litteraturhistorikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Pierre Georget la Chesnais (født 11. juni 1865, død 1948) var en fransk litteraturkritiker, litteraturhistoriker, oversetter og Ibsenforsker.
Ifølge Chesnais skal Alexandre Dumas fils indirekte ha vært ansvarlig for den første, (private) oppførelsen av Et dukkehjem i Paris i 1891. Selv var Chesnais for første gang på besøk i Norge i 1894, og møtte da sitt store idol Henrik Ibsen. Han utga i perioden 1914 til 1945 Henrik Ibsens samlede verker på fransk i 16 voluminøse bind med fyldige kommentarer. I anledning Ibsens hundreårsdag ble han for sin innsats, på dikterens fødselsdag, 20. mars 1928, sammen med Gustaf Valfrid Vasenius sen. (1848–1928), Gustaf Valfrid Vasenius jr. (1863–1946) og Edmund Gosse (1849–1948), kreert som æresdoktor ved Universitetet i Oslo. Samtlige Doctores philosophiae honoris causa var spesielt invitert til Norge for å kaste glans over jubileet.
| Pierre Georget la Chesnais (født 11. juni 1865, død 1948) var en fransk litteraturkritiker, litteraturhistoriker, oversetter og Ibsenforsker.
Ifølge Chesnais skal Alexandre Dumas fils indirekte ha vært ansvarlig for den første, (private) oppførelsen av Et dukkehjem i Paris i 1891. Selv var Chesnais for første gang på besøk i Norge i 1894, og møtte da sitt store idol Henrik Ibsen. Han utga i perioden 1914 til 1945 Henrik Ibsens samlede verker på fransk i 16 voluminøse bind med fyldige kommentarer. I anledning Ibsens hundreårsdag ble han for sin innsats, på dikterens fødselsdag, 20. mars 1928, sammen med Gustaf Valfrid Vasenius sen. (1848–1928), Gustaf Valfrid Vasenius jr. (1863–1946) og Edmund Gosse (1849–1948), kreert som æresdoktor ved Universitetet i Oslo. Samtlige Doctores philosophiae honoris causa var spesielt invitert til Norge for å kaste glans over jubileet.
== En norgesvenn ==
Under jubileet fikk de innbudte gjestene både besøkt Oslo og Bergen, men P.G. la Chesnais satte seg nå fore å lære Ibsens hjemland bedre å kjenne. En artikkel i lokalavisen Sunnmørsposten forteller om franskmannens besøk på de trakter: «Blandt de utenlandske gjester, som i sommer bodde på Grand Hotell på Hellesylt var også den franske forfatter P.G. Chenois [= Chesnais], der som bekjent er en stor Ibsen-beundrer. … En av de han talte med og fikk en del opplysninger av, var den en kjent sunnylving, tidligere ordfører og lærer Petter A. Lillebø. Hr. Lillebø arbeider for tiden med en Bygdesoge om Sunnylven, og han er også en av dem sitter inne med de beste opplysninger om Ibsens opphold på Hellesylt».Om besøket forteller også P.G. la Chesnais i sitt verk: «Hr Lillebø, tidligere lærer som hadde samlet stoff om den lokale historie, mente at Ibsen hadde oppholdt seg fire uker på Hellesylt og da jeg sa til ham at dette var lite trolig… Så innrømmet han at oppholdet kunne ha vært noe kortere, men helt sikkert ikke under fjorten dager.»Dette var før Halvdan Koht i januar 1932 fikk fant Henrik Ibsens dagbok fra stipendreisen i Bergliot Ibsens bokhyller. I dagboken skriver Ibsen: «Fredagen den llte Juli til Sunelven, blev der til Onsdagen den 16de Juli og rejste da med Dampskibet Søndmøre til Søholdt. Er endnu ikke kommet derfra Thorsd.» Her slutter Ibsens dagbokopptegnelser fra denne turen, eg fortsetter med «Sagn fortalte af Peder Fylling.»
P.G. la Chesnais oversatte også flere av Johan Bojers romaner, og skrev dessuten en biografi om ham, som kom ut i norsk språkdrakt i 1928. Dessuten sørget han for et minneskrift om den verdensberømte, norske matematikeren Niels Henrik Abel (1802–1829). Dette utkom i 1902, på hundreårsdagen for Abels fødsel.
== Bibliografi ==
=== Ibsens dramatikk ===
Œuvres complètes, texte français Pierre-Georget La Chesnais, Librairie Plon, Paris, 1930-1945, 16 vol.
Tome I, Œuvres de Grimstad (1847–1850), 1930: Poèmes / Le Prisonnier d'Akershus / Catilina (1850).
Tome II, Œuvres de Kristiania (avril 1850-octobre 1851), 1930: Poèmes / Proses / Norma (1851) / Le tertre du guerrier (1850).
Tome III, Œuvres de Bergen (octobre 1851-août 1857) , 1932: Poèmes / Proses / La Nuit de la Saint-Jean (1852) / Mme Inger d'Astract (1854).
Tome IV, 1932: Œuvres de Bergen (octobre 1851-août 1857 suite): La Fête à Solhaug (1855) / Olaf Liljekrans (1850–1856) / Les Guerriers à Helgeland (1854–1857).
Tome V, Œuvres de Kristiania. Second séjour (1857–1864), 1934 : Poèmes et Proses.
Tome VI, Œuvres de Kristiania second séjour, (suite), 1934 : La Comédie de l'amour (1862) / Les Prétendants à la couronne (1863).
Tome VII, Œuvres d'Italie. Premier séjour (1864–1869), 1935 : Brand(1865).
Tome VIII, Œuvres d’Italie. Premier séjour (suite), 1936 : Peer Gynt (1867).
Tome IX, Œuvres de Dresde (1867–1873) , 1937 : L'Union des jeunes (1867–1869) / Poèmes / Empereur et Galiléen (notice).
Tome X, Œuvres de Dresde (1867–1875), 1937 : Empereur et Galiléen (1873).
Tome XI, Les Drames modernes, 1939 : Poèmes / Discours / Les Soutiens de la société(1877) / Maison de poupée (1879).
Tome XII, Les Drames modernes (suite), 1940 : Les Revenants (1881) / Un ennemi du peuple (1882).
Tome XIII, Les Drames modernes (suite), 1941 : Le Canard sauvage (1884) / Rosmersholm (1886).
Tome XIV Les Drames modernes (suite),1943 : La Dame de la mer (1888) / Hedda Gabler(1890).
Tome XV, Œuvres de Kristiana, troisième séjour (1895–1906), 1945 : Le Constructeur Solness (1892) / Petit Eyolf (1894).
Tome XVI, Œuvres de Kristiana, troisième séjour, suite, 1945 : John Gabriel Borkman (1896) / Quand nous nous réveillerons d'entre les morts (1899), Proses, Tables.
Les douze dernières pièces texte français et présentation Terje Sinding, Imprimerie Nationale, coll. « Le Spectateur français », Paris, 4 vol.
Tome 1, 1991: Les Piliers de la société / Maison de poupée / Les Revenants.
Tome 2, 1991 : Un Ennemi du peuple / Le Canard sauvage / Rosmersholm, texte français en collaboration avec Bernard Dort.
Tome 3, 1993 : La Dame de la mer / Hedda Gabler / Solness le constructeur.
Tome 4, 1993 : Le Petit Eyolf / John Gabriel Borkman / Quand nous nous réveillerons d’entre les morts.
=== Johan Bojer på fransk ===
Johan Bojer: Le dernier viking, roman: roman, traduction de Pierre Georget La Chesnais (1922)
Johan Bojer: La Grande Faim, roman. Traduit du norvégien par P.-G. La Chesnais (1920)
Johan Bojer: Le Nouveau Temple, roman. traduit du norvégien par P.-G. La Chesnais, 2. utg. (1930)
=== H.C. Andersen i fransk oversettelse ===
D'Andersen. IV. Traduits par P. G. La Chesnais. 1re édition française donnant la totalité des contes par Hans Christian Andersen et Pierre Georget La Chesnais, dit P.-G. La Chesnais (1943)
Contes d'Andersen: Traduits par P. G. La Chesnais. Première édition française donnant la totalité des contes par Hans Christian Andersen et Pierre Georget La Chesnais, dit P.-G. La Chesnais (1937)
Andersen. Contes: . Traduits par P.-G. Pierre-Georget La Chesnais Édition intégrale par Hans Christian Andersen et Pierre-Georget La Chesnais (1964)
Un conte d'Andersen. Le Vilain petit canard : Traduit par P.-G. La Chesnais. Images de Pierre Belvès par Hans Christian Andersen et Pierre Georget La Chesnais, dit P.-G. La Chesnais (1959).
=== Annet ===
Poésies, texte français Charles de Bigault de Casanove, Éditions Mercure de France, Paris, 1907.
La Peur de la lumière et autres poésies, Éditions Ressouvenances, 1985 (rééd. 1997).
Être soi-même, préface et choix des textes Alain Laurent, contient également lettres, notes et poèmes, Éditions Les Belles Lettres, coll. « Iconoclastes », Paris, 1995.
Lexi/textes 9: Inédits et commentaires par Bernard Comment, Alain Badiou, Pierre Georget La Chesnais, et Françoise Morvan (2005)
Floriculture. Illustré. par Georget Pierre.
Maxime Gorky. Les Déchus: Le Ménage Orlov, les Ex-hommes. Traduits par S. Kikina et P.G. La Chesnais. Authors: Maksim Gorkij, S. Kikina, Pierre-Georget La Chesnais.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Henrik Ibsen: Samlede verker. Hundreårsutgaven. Gyldendal Norsk Forlag. Bind XIX. Oslo 1952
Michael Meyer: Henrik Ibsen. En biografi. Gyldendal Norsk Forlag. 2. utgave. Oslo 1995. | | språk = Fransk | 2,107 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Australia | 2023-02-04 | Australia | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Australia', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1901'] | Australia (offisielt Samveldet Australia, engelsk Commonwealth of Australia) er et land i Oseania sør for Indonesia og Papua Ny-Guinea. Det er verdens sjette største land regnet etter areal, og opptar mesteparten av den verdensdelen det er del av. Den østlige siden av landet ligger ved Stillehavet, den vestlige ved Indiahavet. Det bor i overkant av 25 millioner mennesker i Australia (2020). Navnet «Australia» er avledet fra det latinske ordet Australis, som betyr «sydlig» eller «sørlandsk».
| Australia (offisielt Samveldet Australia, engelsk Commonwealth of Australia) er et land i Oseania sør for Indonesia og Papua Ny-Guinea. Det er verdens sjette største land regnet etter areal, og opptar mesteparten av den verdensdelen det er del av. Den østlige siden av landet ligger ved Stillehavet, den vestlige ved Indiahavet. Det bor i overkant av 25 millioner mennesker i Australia (2020). Navnet «Australia» er avledet fra det latinske ordet Australis, som betyr «sydlig» eller «sørlandsk».
== Etymologi ==
Navnet Australia kommer av det latinske ordet australis, som betyr «sørlig». Legender om et ukjent sørlig land, Terra Australis, sirkulerte allerede under Romerriket, og var vanlig i middelalderens geografi, men de var ikke basert på noen faktisk kunnskap om dette kontinentet. Det nederlandske adjektivet australische, i betydningen «sørlig», ble først brukt av nederlandske politikere i Batavia som en referanse til det nyoppdagede landet i sør så tidlig som i 1638. Den første skribenten som brukte ordet «Australia» på engelsk var Alexander Dalrymple i An Historical Collection of Voyages and Discoveries in the South Pacific Ocean, som ble utgitt i 1771. Med begrepet mente han hele det sørlige stillehavsområdet, ikke spesifikt kontinentet Australia. I 1793 utga zoologen George Shaw og botanikeren James Edward Smith Zoology and Botany of New Holland, der de skrev om «den store øya, eller egentlig kontinentet, Australia, Australasia eller Nye Holland».
Navnet «Australia» ble popularisert i boken A Voyage to Terra Australis av Matthew Flinders (1814). Guvernør Lachlan Macquarie for New South Wales brukte senere ordet i sine rapporter til Storbritannia. I 1817 anbefalte han at ordet skulle bli offisielt, og i 1824 gikk forslaget gjennom.
== Geografi ==
Australias 7 686 850 km² store landmasse ligger på den Indo-Australske plate, og er omgitt av Det indiske hav, Sørishavet og Stillehavet. Det er separert fra Asia av Arafurasjøen og Timorsjøen, har en kystlinje på 25 760 km, og gjør krav på en økonomisk sone på 8 148 250 km², ikke inkludert det australske antarktiske territoriet.
Verdens største korallrev, Great Barrier Reef, strekker seg 2 000 km langs den nordøstre kysten. Verdens største monolitt, Mount Augustus, ligger i Vest-Australia. Det høyeste punktet i Australia er Mount Kosciuszko på 2228 meter.
=== Klima ===
Australia er det tørreste bebodde kontinentet, det flateste, og har den eldste og minst fruktbare jorden. Kun det sørøstre hjørnet av kontinentet har et temperert klima, og mesteparten av befolkningen bor langs den tempererte og subtropiske kysten i sørøst. Den nordlige delen av landet har et tropisk klima, og vegetasjon som består av regnskog, skog, slettelandskap, mangrove sumper, og ørken. Klimaet er sterkt påvirket av havstrømmer, og spesielt El Niño-fenomenet som fører til periodisk tørke, og tropiske lavtrykkssystemer som lager sykloner i det nordlige Australia.
Selv om Australia er tørr på overflaten er det enorme vannansamlinger i grunnen. Under den uttørkede jordskorpen finnes 19 store grunnvannsmagasiner. Det største, Det store artesiske basseng, ligger under en femtedel av kontinentet og dekker et areal på 1,7 millioner kvadratkilometer. Det strekker seg fra spissen av Kapp York-halvøya i nord til Eyresjøen i Sør-Australia og rommer 8 700 kubikkilometer vann.
=== Tidssoner ===
Australia har tre tidssoner: «Eastern Standard Time» er UTC pluss 10 timer, «Central Time» er UTC pluss 9,5 timer, og «Western Time» er UTC pluss 8 timer.
=== Flora og fauna ===
De mest utbredde naturtypene i Australia er savanne og ørken. Utover dette finnes også en stor variasjon av ulike naturtyper av mindre omfang, alt fra alpine sletter til tropiske regnskoger. På grunn av kontinentets høye alder, dets svært varierende værmønster, og dets lange geografiske isolering er mye av Australias flora og fauna unik og inneholder mange svært ulike organismer. Rundt 85 prosent av plantene, 84 prosent av pattedyrene, mer enn 45 prosent av fuglene og 89 prosent av de kystnære fiskene er endemiske. Australia har blant annet flest reptilarter av alle verdens land med totalt 765 arter. Mange av Australias økologiske regioner, og artene innen disse regionene, trues av menneskelig aktivitet og importerte plante og dyr. Den føderale Environment Protection and Biodiversity Conservation Act 1999 er et sett lover som er vedtatt for å beskytte truede arter. Mange naturreservater og beskyttede områder har blitt laget for å beskytte og bevare Australias flora og fauna.
De fleste av de australske plantene er grønne året gjennom og mange er tilpasset ild og tørke, inklusive eukalyptusen og akasien. Australia har et stort antall endemiske belgvekster som kan vokse i næringsfattig jord takket være deres symbiose med rhiozobiabakterien og mykorrhizasopper. Velkjent australsk fauna inkluderer koalaen, kenguruen, vombaten og fugler som emuen, kakaduen og andre fugler samt kookaburraen. Australia er hjem til flere av jordens giftigste ormer. Dingoen ble introdusert av austronesiske folkeslag som handlet med aboriginene rundt 4000 f.Kr. Mange planter og dyr døde ut etter at menneskene slo seg ned i Australia, inklusive den australske megafaunaen, og mange flere døde ut etter at europeerne slo seg ned i Australia, for eksempel pungulven.
== Demografi ==
Hoveddelen av Australias 24,6 millioner innbyggere stammer fra kolonitidens bosettere og den etterfølgende immigrasjonen fra Europa, først og fremst fra Storbritannia og Irland. Befolkningen har firedoblet seg siden slutten av andre verdenskrig, godt hjulpet av et ambisiøst immigrasjonsprogram, noe som har innebåret at nesten hver fjerde australier (23,1 prosent) ikke er født i Australia. De fleste immigrantene er godt utdannet, men til innvandrerne hører også familiemedlemmer til arbeidsinnvandrere samt flyktninger. Av den fjerdedelen som er født i andre land kommer de fem største gruppene fra Storbritannia, New Zealand, Italia, Vietnam og Kina. Siden politikken White Australia ble avskaffet 1973 har flere initiativ av staten blitt gjennomført for å oppmuntre sameksistens mellom ulike raser i samfunnet i en ny policy basert på multikulturalisme.
I 2008–2009 økte Australia kraftig sin innvandring til omtrent 300 000 per år, det høyeste nivået siden immigrasjonsmyndighetene ble dannet etter andre verdenskrig. Tilsvarende tall for 2006-2007 var 131 000 invandrere.Urbefolkningen, aboriginene fra fastlandet og øyboere på Torres Strait Islands, var i 2001 på totalt 410 000(2,2 prosent av den totale befolkningen), noe som er en kraftig økning fra folketellingen i 1976 som viste på en urbefolkning på cirka 116 000. Urbefolkningen har blitt rammet av en høyere andel arbeidsløshet og fengselsdommer, lavere utdanningsnivå og en forventet levealder som er omtrent 17 år kortere enn den øvrige befolkningen.På samme måte som i mange andre utviklede industriland, opplever Australia en dreining mot en stadig eldre befolkning, med flere pensjonister og færre i arbeidsfør alder. I 2004 var snittalderen i befolkningen 38,8 år. En stor del av australierne (759 849 under 2002–2003) bor utenfor Australia.
=== Urbanisering ===
Australia er i dag et av de mest urbaniserte land i verden – omkring 75 prosent av befolkningen bor i urbane strøk. Flesteparten av disse bor i de 8 største byene: Sydney, Melbourne, Brisbane, Perth, Adelaide, Gold Coast, Newcastle og Canberra.
=== Språk ===
Australia har ikke et offisielt språk de jure, men engelsk anses for å være det de facto offisielle og nasjonale språket. Australsk engelsk er den lokale varianten av det engelske språket med en egen uttale og vokabular (noen særaustralske ord har senere blitt overført til andre varianter av det engelske språket). Lokale forskjeller innen den australske engelsken er likevel mindre enn for både britisk og amerikansk engelsk. Grammatikk og staving bygger for en stor del på den britiske engelsken. Ifølge folketellingen i 2001, er engelsk det eneste språket som tales i hjemmet for 80 prosent av befolkningen. De vanligste språkene etter dette er kinesisk (2,1 prosent), italiensk (1,9 prosent) og gresk (1,4 prosent). En stor del av de senere innvandrerne er tospråklige.
Det anses å ha vært mellom 200 og 300 australske språk før den europeiske koloniseringen. Bare omkring 70 av disse språkene har overlevd, og samtlige, unntatt 20, anses for å være truet. Ulike australske språk er i dag første språk for omtrent 50 000 (0,25 prosent) av befolkningen. Australia har et eget tegnspråk kalt auslan som er førstespråk for omkring 6 500 døve.
=== Religion ===
Australia har ingen statsreligion. Ifølge folketellingen i 2016 var rundt 52,1 % av befolkningen kristne. Av disse var 22,6 % katolikker og 13,3 % anglikanere. 30,1 % oppgav at de ikke tilhørte noen religion, mens 9,6 % ikke svarte på spørsmålet. Bare rundt 8,2 % tilhørte ikke-kristne trossamfunn. Den raskest voksende og nest største religionen i Australia er buddhisme, etterfulgt av islam og hinduisme. Totalt bekjente knapt 8,2 prosent seg til ikke-kristne religioner.Undersøkelser har vist at Australia er et av de minst religiøse landene, og religion anses ikke som en viktig del av mange australiernes liv. Som i mange vestlige land besøker få innbyggere gudstjenester og denne andelen minker. I 2004 besøkte i gjennomsnitt 1,5 millioner (7,5 prosent av befolkningen) gudstjenester ukentlig.
=== Utdanning ===
Skolebarn begynner sin utdanning når de er 5-6 år gamle. Australia har en allmenn skoleplikt på totalt 11 år, med unntak av South Australia og Tasmania som har 10 år, etterfulgt av 2 valgfrie år. Dette har ført til en andel lese- og skrivedyktige på 99 prosent. PISA (Programme for International Student Assessment), koordinert av OECD, har rangert Australias utdanning som den åttende beste av de 30 medlemmene i OECD. Staten har bidratt økonomisk til opprettelsen av Australias 38 universiteter og også flere av de private universitetene som har blitt etablert mottar statlig finansiering. Det finnes også et system av yrkes- og fagutdanninger kalt TAFE Institutes. Rundt 58 prosent av australierne i alderen 25 til 64 år har en aller annen form for yrkes- eller universitetsutdanning. Andelen utenlandske studenter i australske universiteter og høgskoler er den høysete av alle OECD-land.
== Historie ==
Det er antatt at de første innbyggerne i Australia kom fra Indonesia for mer enn 50 000 år siden, og spredde seg ut over hele kontinentet. Den første europeer til å utforske litt av Australia var nok den spanske kapteinen Luis Vaez de Torres som seilte gjennom stredet som ligger mellom Australia og Papua Ny-Guinea. Dette heter nå Torresstredet og har fått navn etter han. Deretter dukket nederlandske oppdagere og navigatører som Abel Janszoon Tasman opp og kartla nesten hele den lange nordkysten. Første engelskmann var eventyreren og piraten William Dampier som utforsket Australias kyster i 1699. 71 år etter kom James Cook som erklærte at det nye landet tilhørte Storbritannia og at det skulle hete New South Wales.
=== Kolonisering ===
Den europeiske koloniseringen startet for fullt i 1787 da elleve skip fulle av fanger forlot Storbritannia med kurs sydover. Det var en av deltagerne på James Cooks ekspedisjon som hadde foreslått at det nyoppdagete landet kunne bli et avlastingssted for de overfylte britiske fengslene. Etter den første tvungne koloniseringen kom det også flere og flere frie mennesker til Australia, men det var først etter det ble oppdaget gull i 1850 at strømmen av immigranter økte for alvor. Import av sauer fra Storbritannia og Sør-Afrika la et mer solid grunnlag for den økonomiske utviklingen, og Australia utviklet seg til å bli en nasjon. Transport av fanger fra Storbritannia sluttet i 1868, da hadde totalt mer enn 160 000 kriminelle funnet veien over havet til den andre siden av kloden.
=== Selvstyre ===
Siden Australia var så enormt stort og Storbritannia lå så langt unna gikk det ikke så lang tid før immigrantene følte et behov for lokalt selvstyre. New South Wales var den første kolonien i Australia som fikk en viss grad av selvstyre i 1823 og laget i 1855 sin egen grunnlov. I 1859 hadde alle koloniene/områdene, bortsett fra Vest-Australia, selvstyre. Australia ble en nasjon 1. januar 1901, da alle koloniene slo seg sammen. Landet var fortsatt en del av Det britiske samveldet, og beholdt mange kulturelle og rettslige bånd til Storbritannia, men var nå et selvstendig land med eget styre. Australia hadde på dette tidspunkt en befolkning på 1 795 873 mennesker.
Den voldsomme tilstrømming av folk til Australia, og behovet for jordbruksprodukter og mineraler i Storbritannia gikk sterkt ut over den opprinnelige aboriginale befolkningen, som ofte ble drept eller fortrengt fra sine boplasser og sitt land.
=== Verdenskrigene og etterkrigstiden ===
Under både den første og den andre verdenskrig kjempet Australia sammen med de allierte, men det at USA beskyttet landet mot japansk invasjon under den siste krigen, kom til å bety at Australia endret politisk kurs og fulgte USA både i Koreakrigen og Vietnamkrigen. De to byene Darwin og Broome, nord i landet, var de eneste byene i Australia som ble bombet (av japanerne) under andre verdenskrig.
Immigrasjonen til landet etter verdenskrigene økte nesten proporsjonalt med behovet på verdensmarkedet etter råvarer.
Etter andre verdenskrig ble det et emigrasjonsprogram etablert og administrert av den australske regjeringen. Programmet omfattet over en million britiske emigranter (kalt Ten Pound Poms) og var det siste store systematiske migrasjonsprogrammet fra Storbritannia til Australia. I 1980-årene opplevde man nesten en befolkningseksplosjon hvor man tok i mot store mengder flyktninger fra Asia, spesielt Vietnam. I dag er flyktningpolitikken langt mer restriktiv og det å søke lykken «down under» er ikke lenger lett.
== Politikk og administrasjon ==
=== Styresett ===
Australia er et selvstendig land, som deler statsoverhode med en rekke andre såkalte samvelderiker, medlemsland i Samveldet av nasjoner som har felles statsoverhode med Storbritannia. Kong Charles III har tittelen konge av Australia.
Landet er også delt inn i 6 delstater og 10 territorier. Alle delstatene og de to folkerikeste territoriene er selvstyrte, mens de øvrige territoriene administreres av den føderale regjeringen.
Australia har parlamentarisme, med «House of Representatives (Lower House)» og «Senate (Upper House)». Antall seter i «House of Representatives» er 150, og de er delt mellom statene etter befolkningstall:
50 fra New South Wales
37 fra Victoria
26 fra Queensland
14 fra Vest-Australia
12 fra Sør-Australia
5 fra Tasmania
3 fra Australian Capital Territory (ACT)
2 fra Nordterritoriet (NT).Representantene velges hvert tredje år.
=== Monarkiet i Australia ===
Den 6. november 1999 gikk Australias 12,5 millioner stemmeberettigede til urnene i en folkeavstemning som i praksis ville avgjøre om landet skulle fortsette å være et monarki med Dronning Elisabeth 2 som overhode eller om det skulle bli en republikk. Opptellingene viste at 55 % av velgerne stemte mot å endre statsformen til republikk. Det ble flertall mot republikken i alle delstater og i Nordterritoriet, men flertall for å skifte statsform i Australian Capital Territory rundt hovedstaden Canberra.
Folkeavstemningen var en betydelig seier for statsminister John Howard, som hadde engasjert seg sterkt på monarkistenes side. Republikanerne erklærte med en gang at de ville fortsette kampen og mente at de tapte på grunn av spørsmålsstillinga. Et klart flertall av befolkningen ønsket direkte valg på president, ikke at valget skulle foretas av nasjonalforsamlingen.
=== Internasjonale relasjoner og forsvar ===
I de siste tiårene har Australias internasjonale relasjoner vært preget av et nært samarbeid med USA gjennom ANZUS-pakten og av et sterkt ønske om å utvikle relasjonene med Asia og stillehavslandene, først og fremst gjennom ASEAN og Pacific Islands Forum. I 2005 fikk Australia et gjestemedlemskap i East Asia Summit (EAS) og siden er det undertegnet en avtale om vennskap og samarbeid. Australia er medlem av Commonwealth (tidligere Det britiske samveldet) der møtene mellom medlemsstatenes ledere skaper et forum for samarbeid. Det har blitt arbeidet intensivt for en økt liberalisering innen internasjonal handel og Australia ledet dannelsen av Cairnsgruppen samt Asia-Pacific Economic Cooperation (APEC). Australia er medlem av OECD og WTO og har der arbeidet for opprettelsen av flere frihandelsavtaler, sist en frihandelsavtale mellom USA og Australia (AUSTFA) samt en avtale om nærmere økonomiske relasjoner med New Zealand. Australia forhandler også om en frihandelsavtale med Japan som de har nære økonomiske forbindelser med.Som et av de grunnleggende medlemmene av FN har Australia arbeidet energisk for multilateralisme sammen med blant andre Canada og de nordiske statene, samtidig som man opprettholder et internasjonalt hjelpeprogram til om lag 60 ulike land. I budsjettet for 2005-06 lå 2,5 milliarder dollar avsatt til hjelpeinnsatser. Regnet i prosent av BNP er dette mindre enn det som er anbefalt i FNs tusenårsmål.
Australias forsvarsmakt, Australian Defence Force (ADF) består av Royal Australian Navy (RAN), Australian Army og Royal Australian Air Force (RAAF), med totalt omkring 51 000 ansatte. Alle deler av Australias forsvarsmakt har deltatt i ulike fredsinnsatser i FNs regi og regionalt (sist i Øst-Timor, Salomonøyene og Sudan), katastrofeinnsatser og væpnede konflikter, inklusive invasjonen av Irak 2003. Regjeringen utnevner en forsvarssjef, Chief of the Defence Force, fra en av de tre forsvarsgrenene. Mens generalguvernøren teknisk sett er øverstkommanderende for forsvaret har han eller hun ingen aktiv rolle i praksis. Isteden kontrolleres forsvaret av den valgte australske regjeringen. I budsjettet for 2006-07 ble det brukt 22 milliarder dollar på forsvaret. Australia fikk i 2008 27.-plass på fredsindeksen, først og fremst på grunn av nærværet i krigen i Afghanistan.
=== Administrativ inndeling ===
Australia er en forbundsstat som består av seks delstater og diverse territorier. Delstatene er New South Wales, Queensland, Sør-Australia, Tasmania, Vest-Australia og Victoria. De to største territoriene er Nordterritoriet og Australian Capital Territory.
Australia har også flere befolkede eksterne territorier (Norfolkøya, Christmasøya og Kokosøyene) og diverse ubebodde eksterne territorier (Coral Sea Islands Territory, Heard Island and McDonald Islands og Australian Antarctic Territory).
== Økonomi ==
Australia benytter seg av en fremgangsrik vestlig markedsøkonomi, med en BNP per capita noe høyere enn i Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Landets BNP var 795 milliarder USD i 2008, som tilsvarer 37 300 USD per capita. Landet lå på andreplass på FNs HDI-liste for 2016, og på sjetteplass i The Economists indeks over livskvalitet, også denne fra 2005.
Den australske økonomien har ikke lidt av resesjon siden det tidlige 1990-tallet. Den økonomiske veksten har i snitt vært 3-4 % per år. Under den internasjonale finanskrisen i 2008-2009 var det bare Australia av OECD-landene som kom seg igjennom krisen uten å havne i resesjon.
=== Australias økonomiske utvikling ===
Mye av Australias økonomiske forandring og utvikling har skjedd etter andre verdenskrig. Under krigen ble handelen avbrutt over havet og Australia behøvde å skaffe seg et selvstendig næringsliv. Industrien i landet vokste og ble mangfoldig samtidig som industrialiseringen ble framskyndet da Australia hadde behov for krigsmateriell. Etter krigen kom den internasjonale handelen igang igjen og Australias handelsmønster og dets rolle i det globale næringslivet forandret seg. I begynnelsen av 1970-tallet gikk Storbritannia inn i det vesteuropeiske handelssamarbeidet og Australias handel med Storbritannia ble svekket. USA ble i stedet Australias viktigste handelspartner blant industrilandene og når land i Øst- og Sørøst-Asia begynte sin industrielle gjenoppbygging etter krigen ble Australias markeder ytterligere utvidet.På 1980-tallet startet arbeiderpartiet, ledet av Australias statsminister Bob Hawke, en reform som gikk ut på å la den australske dollaren flyte fritt fra og med 1983, sammen med en avregulering av det finansielle systemet. Handelshindrene ble minsket ettersom man ville at industrien skulle få konkurranse utenfra for å kunne utvikles og bli mer effektiv og senere kunne konkurrere globalt. Howard-regjeringen fulgte opp med mikroøkonomiske reformer, inklusive en avregulering av arbeidsmarkedet og en privatisering av statlig eide foretak, noe som først og fremst gjorde utslag innen den australske telekombransjen. Skattesystemet ble reformert i juli 2000 med innføringen av en skatt på varer og tjenester på 10 prosent. Etter reformene på 1980-tallet ble industrien i landet omstrukturert og enklere produksjoner ble flyttet til land i Sørøst-Asia og Kina med lavere lønninger og dermed ble produksjonskostnadene lavere. Når produksjonen ble flyttet økte importen av halvfabrikater.Eksporten av mineraler og energiråvarer vokste i raskt tempo og på midten av 2000-tallet sto denne varegruppen for litt i overkant av 35 % av hele landets vareeksport. Vekten av gruveindustrien har fortsatt å øke. Budsjettåret 2010/11 sto industrien for cirka 55 % av hele landets eksportverdi.I januar 2007 var 10 033 480 mennesker i arbeid med en åpen arbeidsløshet på 4,6 prosent. Økonomines tjenestesektor, inklusive turisme, utdanning og finansielle tjenester, utgjør 69 prosent av landets BNP, mens jordbruket og ulike naturresurser bare utgjør tre respektive fem prosent av BNP, men står for en stor del av landets eksport.Den australske dollaren er valutaen i Australia, inklusive Christmasøya, Kokosøyene og Norfolkøya, samt i de uavhengige statene Kiribati, Nauru og Tuvalu. De største aksjebørsene i Australia er Australian Securities Exchange og Sydney Futures Exchange. Den australske dollaren har vært svært sterk de siste årene og ettersom den australske dollaren står høyt i kurs har landets varer blitt dyrere på verdensmarkedet og det har også blitt dyrere for turister å besøke landet. Samtidig er det en konkurranse fra nyere industriland med lavere produksjonskostnader.
=== Mineraler, energi, fiske og skogbruk ===
Mineraler og energiråvarer er viktig for Australias eksport og står for drøyt halvparten av den. Jernmalmeksporten til Kina er veldig viktig og har blitt motoren for landets økonomiske vekst og stabilitet. I Australia er de fleste energiråvarene tilgjengelige og to tredjedeler av de energiråvarene som utvinnes eksporteres. Hverken skogsindustrien eller fiske spiller noen større rolle for landets økonomi. Sysselsettingen innen de to områdene er lav. Importen av skogsprodukter er betydelig større enn eksporten
=== Eksport og import ===
Australia er et eksportinnrettet land og landets viktigste eksportvarer er jernmalm (cirka 24 % av eksportinntektene), kull (cirka 18 %), gull, naturgass, bauxitt, aluminium og råolje. Tidligere var jordbrukets råvarer viktigst i landets eksport. Eksportinntektene fra mineraler og energiråvarer har økt mens industriproduktene har minket. Australias største eksportmarknader inkluderar Japan, Kina, USA, Sør-Korea og New Zealand.De viktigste importvarene er råolje (cirka 9 % av importkostnadene), personbiler (cirka 7 %), telekomutrustning og legemidler. De viktigste importmarkedene er Kina, USA, Japan, Singapore og Thailand (DFTA).82 % av utenrikshandelen omfatter handel med varer og 18 % omfatter handel med tjenester. Penger fra utenlandske studenter, forretningsfolk og turister som besøker landet er det som står for de fremste inntektene fra tjenestehandelen. Utgiftene i tjenestehandelen er fremfor alt kostnader for utenlandsreiser og godstransporter samt kjøp av forretningstjenester. I de siste årene har tjenestehandelen hatt et underskudd mens varehandelen i årene 2012-12 hadde et overskudd, mest på grunn av at mineralprisene steg på verdensmarkedet. Da hadde Australia en positiv handelsbalanse.
== Kultur ==
Hulemalerier som minst er 30 000 år gamle tyder på at aboriginene sto for verdens eldste sivilisasjon. Det er i dag kun 380 000 aboriginer og Torresstred-øyboere igjen, og selv om lovvedtaket av 1993, Native Title Act, ble vedtatt, kjemper Australias opprinnelige innbyggere i dag for sin identitet og sitt levebrød.
Den opprinnelige kulturen er så godt som død, på grunn av innflytelsen fra de europeiske immigrantene og britisk styre, bare noen slangord og -vendinger har blitt overtatt.
Sport og utendørsaktiviteter er i dag veldig populært i Australia ved at man har et klima som gjør man kan ferdes ute året rundt. Videre gjenspeiler matkulturen det kulturelle mangfoldet landet har fått ved de ulike kulturene tatt med av immigranter fra ulike deler av verden.
=== Sport ===
Sport og utendørsaktiviteter er veldig populært i Australia ved at man har et klima som gjør man kan ferdes ute året rundt. Store sporter i Australia er hestekappløp, surfing, australsk fotball og rugby, hvor det australske landslaget er et av de mest fremgangsrike i verden. Også cricket og svømming er populære sporter. Siden 1996 har Formel 1-sesongen begynt i Australia, med unntak av i 2006, da den begynte i Bahrain.
Innen tennis holdes turneringen Australian Open i begynnelsen av hvert år i Melbourne.
=== Musikk ===
Musikken i Australia er, med unntak for urbefolkningen, klassifisert som vestlig. Band og artister som AC/DC, Architecture in Helsinki, Cut Copy, INXS, Men at Work, John Farnham, Bee Gees, Nick Cave, S.P.K., Midnight Oil, Savage Garden, Wolfmother, 5 Seconds of Summer, Natalie Imbruglia og Kylie Minogue, Tina Arena og Olivia Newton-John, kommer fra Australia.
Australia har også en folkemusikkarv, med kjente sanger som «Waltzing Matilda» som til og med ble foreslått som nasjonalsang. Australias nasjonalsang er «Advance Australia Fair».
=== Verdensarven ===
Kakadu nasjonalpark
Great Barrier Reef
Willandrasjøene
Den tasmanske villmark
Lord Howe-øyene
Gondwana-regnskogen
Uluru-Kata Tjuta nasjonalpark
Tropeområdene i Queensland
Shark Bay i Vest-Australia
Fraser Island 1992
De australske funnsteder for fossiler av pattedyr (Riversleigh/ Naracote)
Heard- og McDonaldøyene
Macquarieøya
Blue Mountains området
Purnululu nasjonalpark
Royal Exhibition Building og Carlton Gardens
Operahuset i Sydney
Australske fangeleireNingaloo Coast
Budj Bim kulturlandskap
== Annet ==
Den kriminelle lavalderen i Australia er ti år, med unntak av Australian Capital Territory, der den er 14 år.
== Se også ==
Oseania
Aboriginer
Liste over flyplasser i Australia
Den katolske kirke i Australia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Australia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Australia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Om Australia (Australias UD)
(no) Statistikk og andre data om Australia i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Australia | Australia-gruppen er en uformell gruppe land etablert i 1985. Gruppen arbeider for å hindre spredning av kjemiske og biologiske våpen gjennom overvåkning og kontroll av teknologier som kreves for å produsere disse. | 2,108 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_under_OL | 2023-02-04 | Norge under OL | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norge under de olympiske leker', 'Kategori:OL-relaterte lister'] | Norge deltok i OL første gang i Sommer-OL 1900 og har deltatt i alle OL etter det, bortsett fra Sommer-OL 1980. Norge sendte ikke deltakere til Sommer-OL 1904, men bryterne Charles Ericksen og Bernhoff Hansen var norske statsborgere da de deltok i lekene. De ble opprinnelig oppført som deltakere for USA, men i 2021 endret Den internasjonale olympiske komité sin database over olympiske medaljevinnere slik at både Ericksen og Hansen nå er registrert som olympiske mestere for Norge.I sommer-OL frem til 2020 har Norge tatt 163 medaljer. I vinter-OL frem til 2022 har Norge tatt 405 medaljer og er med det den mestvinnende nasjonen noensinne i vinter-OL.
Norge har vært arrangør for OL to ganger: Vinter-OL 1952 og Vinter-OL 1994.
| Norge deltok i OL første gang i Sommer-OL 1900 og har deltatt i alle OL etter det, bortsett fra Sommer-OL 1980. Norge sendte ikke deltakere til Sommer-OL 1904, men bryterne Charles Ericksen og Bernhoff Hansen var norske statsborgere da de deltok i lekene. De ble opprinnelig oppført som deltakere for USA, men i 2021 endret Den internasjonale olympiske komité sin database over olympiske medaljevinnere slik at både Ericksen og Hansen nå er registrert som olympiske mestere for Norge.I sommer-OL frem til 2020 har Norge tatt 163 medaljer. I vinter-OL frem til 2022 har Norge tatt 405 medaljer og er med det den mestvinnende nasjonen noensinne i vinter-OL.
Norge har vært arrangør for OL to ganger: Vinter-OL 1952 og Vinter-OL 1994.
== Medaljeoversikter ==
=== For hver sport ===
==== Sommer ====
==== Vinter ====
██ Ledende i den idretten
Tabellen inneholder to sølv og en bronsemedalje vunnet i kunstløp i Sommer-OL 1920 i Antwerpen.
== Se også ==
Gullklubben – Norske Olympiavinneres Klubb
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende sommerolympiere
== Referanser ==
== Litteratur ==
Norge i OL: om norske bragder i OL, om olympiske tradisjoner, om norsk olympisk arbeid, Norge i den olympiske bevegelse. Rud: Komiteen. 1993. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
== Eksterne lenker ==
Norges OL-statistikk på Olympedia.org
List of Norway's Medals in each Olympic Games hos olympiandatabase.com
Norway at the Winter Olympics hos topendsports.com
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018
«Why Norway Is So Good At The 2018 Winter Olympics» Time.com, 25. februar 2018
«Why Norway has won more Winter Olympics medals than any country» Washingtonpost.com, 9. februar 2018 | Norge under Vinter-OL 1928. Tjuefem sportsutøvere, hvorav tre kvinner, fra Norge deltok i fem sporter under Vinter-OL 1928 i St. | 2,109 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jon_Snersrud | 2023-02-04 | Jon Snersrud | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 10. august', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Fødsler 1. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1902', 'Kategori:Kombinertløpere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kombinertløpere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i kombinert', 'Kategori:Personer fra Flå kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jon Andersen Snersud (født 1. oktober 1902 i Flå, død 10. august 1986 i Rjukan) var en norsk vintersportsutøver som deltok i de olympiske vinterleker 1928 i St. Moritz.
Snersud vant en olympisk bronsemedalje i kombinert i Vinter-OL 1928 i St. Moritz. Han kom på tredjeplass i konkurransen bak sine landsmenn Johan Grøttumsbråten og Hans Vinjarengen.
| Jon Andersen Snersud (født 1. oktober 1902 i Flå, død 10. august 1986 i Rjukan) var en norsk vintersportsutøver som deltok i de olympiske vinterleker 1928 i St. Moritz.
Snersud vant en olympisk bronsemedalje i kombinert i Vinter-OL 1928 i St. Moritz. Han kom på tredjeplass i konkurransen bak sine landsmenn Johan Grøttumsbråten og Hans Vinjarengen.
== OL-medaljer ==
1928 St. Moritz - Bronse i kombinert
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jon Snersrud – Olympics.com
(en) Jon Snersrud – Olympic.org
(en) Jon Snersrud – Olympedia
(en) Jon Snersrud – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jon Snersrud – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Jon Snersrud – FIS (kombinert) | Jon Andersen Snersud (født 1. oktober 1902 i Flå, død 10. | 2,110 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lady_Jane_Grey | 2023-02-04 | Lady Jane Grey | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1554', 'Kategori:Engelske monarker', 'Kategori:Fødsler i 1537', 'Kategori:Henrettede briter', 'Kategori:Henrettede personer (før 1900-tallet)', 'Kategori:Huset Tudor', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra distriktet Charnwood', 'Kategori:Personer henrettet ved halshogging', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Lady Jane Grey (født 12. oktober 1537 i Bradgate i Leicestershire, henrettet 12. februar 1554 i Tower of London), var en engelsk regent. Hun ble kalt «nidagersdronningen», og regnes ikke alltid med i den engelske tronfølgen, men hun var som 15-åring teknisk sett regent de ni dagene fra 10. til 19. juli 1553. Hun var av Huset Tudor. Hennes mormors far var Henrik VII av England.
| Lady Jane Grey (født 12. oktober 1537 i Bradgate i Leicestershire, henrettet 12. februar 1554 i Tower of London), var en engelsk regent. Hun ble kalt «nidagersdronningen», og regnes ikke alltid med i den engelske tronfølgen, men hun var som 15-åring teknisk sett regent de ni dagene fra 10. til 19. juli 1553. Hun var av Huset Tudor. Hennes mormors far var Henrik VII av England.
== Innledning ==
Ettersom hennes forgjenger, Edward VI, var mindreårig, ble England i hans tid styrt av riksforstandere (protektor). Fra 1552 var hertugen av Northumberland riksforstander. Hans sønn, lord Guilford Dudley, giftet seg med Jane Grey den 15. mai 1553. Hertugens mål var at den engelske kronen skulle tilfalle hans slekt, og han lyktes i å få den unge og sykelige kong Edward til å utelate sine halvsøstre, Maria og Elizabeth, fra arvefølgen, og i stedet utpeke Jane Grey som sin etterfølger.
Den 6. juli 1553, i en alder av 15 år, døde Edvard VI av tuberkulose, og Jane ble proklamert som dronning. Dette var imidlertid i strid med Englands lover i henhold til Den tredje forordning om rekkefølge av 1543.
Til tross for Northumberlands anstrengelser klarte Maria Tudor i løpet av kun ni dager å skaffe seg nødvendig støtte for sitt krav på tronen. Hun red inn til London i en triumferende prosesjon den 19. juli. Parlamentet erklærte at Maria var rettmessig dronning og opphevet Janes proklamasjon. Maria fikk Jane og hennes ektemann fengslet i leilighetene for Gentleman Gaoler i Tower of London. Northumberland ble henrettet den 21. august 1553.
Jane og hennes ektemann, lord Guilford Dudley, ble tiltalt for høyforræderi og stilt for retten den 13. november 1553. Begge ble funnet skyldige og dømt til døden; Jane ble beordret til å bli «brent levende på Tower Hill eller halshugd om dronningen så ønsket». Hennes liv ble innledningsvis spart, men det protestantiske opprøret ledet av Thomas Wyatt den yngre i januar 1554 beseglet hennes skjebne da Janes far Henry Grey og andre adelsmenn krevde Jane gjeninnsatt som dronning.Fem dager etter Wyatts arrest ble Jane og Guilford henrettet. Jane ble tatt med til Tower Green innenfor Tower of London og halshugd utenfor offentligheten – privilegiet for privat henrettelse var en gunst som ble gitt på ordre av dronning Maria, som en gunst av respekt overfor sin kusine.
Lady Jane Greys såkalte styre fungerte i mindre enn to uker i juli 1553 og er det korteste styre i Englands historie. Populærhistorie henviser stundom til lady Jane som «nidagersdronningen», eller noe mer uvanlig som «Dronning av tretten dager», noe som har sin årsak i uenigheten om når hennes påståtte styre egentlig startet. Historikere har benyttet enten dagen for hennes offisielle proklamasjon som dronning (10. juli) eller dagen for hennes forgjengers død (6. juli) som begynnelsen.
Lady Jane hadde et omdømme for å være en av de mest lærde kvinner i England i sin tid, og den historiske forfatteren Alison Weir har beskrevet henne som en av «de fineste kvinnelige hjerner i århundret». Hun er stundom regnet som den første dronningregent av England.
== Tidlig liv og utdannelse ==
Jane, den eldste datteren av Henry Grey, marki av Dorset og hans hustru lady Frances Brandon, ble født ved Bradgate Park i Leicestershire. Det tradisjonelle synet er at hun var født rundt oktober 1537, men nyere forskning har argumentert for at hun var født tidligere, på en ukjent dato i slutten av 1536 eller tidlig i 1537. Lady Frances var datter av prinsesse Maria, yngre søster av Henrik VIII og var således kusine av Edvard VI. Jane hadde to yngre søstre, lady Catherine Grey og lady Mary Grey; og gjennom deres mor var de tre søstrene medlemmer av Huset Tudor: oldebarn av Henrik VII og grandnieser av Henrik VIII. Jane stammet ad to slektslinjer fra 1400-tallets kongelige gemalinne Elizabeth Woodville; farskap gjennom Woodvilles første ektemann John Grey av Groby, og moderskap via hennes andre ektemann kong Edvard IV.
Jane fikk en omfattende utdannelse, og hun studerte latin, gresk og hebraisk foruten også samtidige språk. Jane hadde en vanskelig barndom. Selv for de tøffere tilstandene på denne tiden var Frances Brandon en særdeles grov, ondskapsfull og dominerende kvinne som mente at Jane var svak og mild, og hun holdt henne derfor under en streng disiplin. Hennes datters saktmodighet og stille, beskjedne vesen irriterte Frances som søkte å «herde» barnet med jevnlig juling. Uten en mors kjærlighet og lengtende etter hengivenhet og forståelse vendte Jane seg til bøkene for trøst og ble således kunnskapsrik i både litteratur og språk. Imidlertid følte hun at ingenting hun gjorde kunne glede foreldrene. I en samtale med Roger Ascham, en lærd fra Cambridge og lærer for lady Elizabeth, sa hun:
«For når jeg befinner med i nærvær av enten far eller mor, om jeg snakker, er stille, sitter, står eller går, spiser, drikker, er glad eller trist, syr, leker, danser, eller gjør hva det enn måtte være, jeg må gjøre det i en slik vekt, mål og antall, selv så perfekt som Gud gjorde verden; eller så blir jeg skarpt spottet, så grusomt truet, ja noen ganger umiddelbart klemt, kløpet og slått og på annet vis… at jeg tenker på meg selv i helvete.»I 1546, da Jane var yngre enn ti år, ble hun sendt for å leve som myndlingen til den 35 år gamle Katarina Parr, da dronninggemal av England ved at hun hadde giftet seg med Henrik VIII i 1543. På denne tiden ble den unge Jane kjent med sine kongelige slektninger, Edvard, Maria og Elisabeth.
== Ekteskapskontrakt ==
Etter at Henrik VIII døde ble Katarina Parr gift med Thomas Seymour, men hun døde kort tid etter å født sitt eneste barn, Mary Seymour, og etterlot den unge Jane atter uten en morsfigur. Jane fungerte som leder av likfølget ved Katarinas begravelse.
Thomas Seymour foreslo å gifte bort Jane til den nylig kronede Edvard VI av England, men Thomas bror, Edward Seymour, som styrte som Lord Protector, hadde allerede arrangert et parti for kongen med den franske prinsesse Elisabeth av Valois, datter av Henrik II av Frankrike.
Med to motstridende mål havnet brødrene i en maktkamp, men på grunn av den unge kongens dårlig helse ble ekteskapet med den franske prinsessen aldri noe av. Seymour-brødrene ble til slutt begge anklaget for forræderi og henrettet etter et kupp av den ambisiøse John Dudley, 1. hertug av Northumberland.
Jane ble deretter forsøkt bortgiftet til Edward, lord Hertford, den eldste sønnen til den avdøde hertugen av Somerset, men forhandlingene mellom Janes mor Frances og Northumberland resulterte i et ekteskap med lord Guilford Dudley, sønn av den nye mektige hertug. Paret ble gift ved Durham House i et dobbeltbryllup med Janes søster Katherine og lord Herbert, sønn av lord Pembroke, den 21. mai 1553.
== Kravet på tronen og tiltredelse ==
I henhold til mannlig førstefødselsrett var familiene Suffolks, Brandon og senere Grey en underordnet del av Henrik VIIs arvinger. Den tredje forordning om rekkefølge av 1543 (Third Succession Act) gjeninnsatte både Maria og Elisabeth i arverekkefølgen, skjønt loven fortsatte å anse dem begge som illegitime. Videre ga forordningen Henrik VIII rett til å kunne endre arverekkefølgen i sitt testamente. Henriks testamente ville forsterke etterfølgen av hans tre overlevende barn, deretter erklærte det at om ingen av hans tre barn etterlot arvinger, ville tronen bli gitt videre til etterkommere etter hans yngre søster Maria, tidligere dronning av Frankrike, noe som innbefattet Jane. Henriks testamente ekskluderte etterkommerne av hans eldre søster Margaret Tudor, noe som hadde sin årsak i at Henrik ønsket å holde den engelske tronen unna hendene til de skotske monarkene, og delvis grunnet en tidligere forordning fra parlamentet av 1431 som forbød personer, også kongelige, som var født i utlandet fra å arve eiendom i England.
Ved Edvards død ville kronen ha blitt gitt til Maria og hennes mannlige (men ikke kvinnelige) arvinger. Skulle Maria dø uten mannlig arving ville kronen ikke gå til Frances Brandon, men heller til den sønn som hun kunne ha født i løpet av denne tiden. I fraværet av sønner etter Frances ville kronen gå til den første sønn som Jane kunne ha hatt.
Da Edvard VI lå døende i 1553 i en alder av 15 år var hans katolske halvsøster Maria fortsatt den antatte arvingen til tronen. Imidlertid skrev Edvard på sitt dødsleie et testamente hvor han framhevet de (protestantiske) arvingene etter farens søster Maria Tudor som hans etterfølger i et testamente skrevet på hans dødsleie. Testamentet kan ha vært skrevet under påtrykk fra Northumberland. Både Edvard og Northumberland visste utmerket godt at dette overlot tronen til Edvards kusine Jane Grey, som (akkurat som dem selv) var en protestant.
Dette kan ha vært en overtredelse av vanlig testatorlov da Edvard ikke hadde nådd den nødvendige testatoralder av 21 år. Viktigere var at mange samtidige juridiske eksperter mente at monarken ikke kunne bestride en forordning fra parlamentet, selv i spørsmål om arverekkefølge. Janes krav på tronen var derfor svakt. Andre historikere mente at kongen var fri til å kunne styre i henhold til guddommelig rett. Henrik VII hadde eksempelvis grepet tronen fra Rikard III på slagmarken.
Edvard VI døde den 6. juli 1553. Fire dager senere, den 10. juli, fikk Northumberland proklamert lady Jane Grey til dronning av England. Hun tok straks sikkert bosted i Tower of London (engelske monarker tok ved sedvane opphold i Tower fra sin tiltredelse og til kroningen). Jane nektet å titulere sin ektemann Dudley som konge ved kongelig brev til parlamentet. Hun tilbød isteden å gjøre ham til hertug av Clarence.
En genuesisk handelsmann, Baptista Spinola, som var vitne til Janes majestetisk prosesjon i båt fra Syon House til Tower of London, beskrev henne med disse ord, «Denne Jane er svært kort og tynn, men vakkert formet og yndefull. Hun har små trekk, og en velformet nese, munnen er smidig og leppene røde. Øyenbrynene er buet og mørkere enn hennes hår som er bortimot rødt. Øynene er skinnende og rødaktig brun i fargen». Han merket seg hennes fregnete hud og meget hvite tenner. På prosesjonsdagen bar hun en grønn fløyelskjole preget med gull.Northumberland hadde et antall nøkkeloppgaver for sikre seg makten etter Edvards død. Viktigst var å isolere og helst ta lady Maria til fange for å hindre henne å skaffe seg politisk eller militær støtte. Maria hadde derimot fått vite om hans hensikter og flyktet til festningen Framlingham Castle i Suffolk.
I løpet av ni dager hadde Maria klart å skaffe nok støtte til å ri inn til London i et triumferende opptog den 19. juli. Parlamentet hadde ikke noe annet valg enn å erklære Maria for den rettmessig og lovlige dronning og tilbakekalte Janes proklamasjon. Maria fikk Jane og Dudley arrestert og plassert i Tower of London. Deres liv ble i første omgang spart, mens hertugen av Northumberland ble henrettet den 21. august 1553.
== Rettssak og henrettelse ==
Jane og lord Guilford Dudley ble begge anklaget for høyforræderi sammen med to av Dudleys brødre. Deres rettssak ved en egen kommisjon skjedde den 13. november 1553 ved Guildhall i City of London. Kommisjonen besto av Thomas White, Lord Mayor of London, Edward Stanley, 3. jarl av Derby og John Bourchier, 2. jarl av Bath. Begge ble funnet skyldige og dømt til døden. Janes dom var at hun skulle bli «brent levende [den tradisjonelle engelske straffen for forræderi begått av kvinner] på Tower Hill eller halshogd om dronningen så ønsket». Imidlertid rapporterte den keiserlige ambassadør tilbake til Karl V av Det tysk-romerske rike at livet hennes skulle bli spart.Det protestantiske opprøret i slutten av januar 1554, ledet av Thomas Wyatt den yngre, beseglet Janes skjebne selv om hun ikke hadde noe direkte med opprøret å gjøre. Wyatts opprør begynte som en folkelig oppstand, fremprovosert av Marias kommende ekteskap med den katolske prins Filip, senere konge av Spania fra 1556 til 1598. Janes far, hertugen av Suffolk, og andre adelsmenn ble med på opprøret og krevde Jane gjeninnsatt som dronning. Filip og hans rådgivere presset på for å få Jane henrettet for å hindre framtidige uroligheter. Fem dager etter Wyatts arrest skjedde henrettelsen av Jane og Guilford.
Om morgenen den 12. februar 1554 ble Guilford hentet fra sitt rom i Tower of London og ført til Tower Hill for offentlig henrettelse ved halshuggning. En hest og kjerre fraktet hans levninger tilbake til Tower of London og forbi rommene hvor Jane ble holdt fange. Jane ble tatt ut av Tower Green i Tower of London og halshogd privat, det vil si uten at allmennheten fikk bevitne det. Med få unntak var det kun kongelige som fikk privilegiet av en privat henrettelse.
I henhold til opptegnelsene om hennes henrettelse gitt i den anonyme Krønike om Dronning Jane og om To År med Dronning Maria, som dannet grunnlaget for Raphael Holinsheds skildring, møtte Guilford blokken først, og fra hennes rom i Partridges hus kunne Jane se at hans kropp ble fjernet fra Tower Green. Da hun selv hadde gått opp til skafottet ga hun følgende tale til forsamlingen nedenfor:
«Godfolk, jeg er kommet hit for å dø og ved en lov er jeg dømt til det samme. Faktum, i handling, mot dronningens høyhet var ulovlig, og samtykket dertil av meg: men selve prosessen og ønsket derom av meg eller på mine vegne, jeg vasker mine hender derav i uskyld, foran Gud, og overfor dere, gode kristne mennesker, på denne dagen.»«Reformasjonens forræderheltinne» var kun 16 eller 17 år da hun ble tatt av dage. Tilsynelatende gjorde hennes mor Frances Brandon intet forsøk, verken ved forbønn eller på annet vis, på å redde sin datters liv. Janes far ventet allerede på å bli henrettet for sin deltagelse i Wyatts opprør. Jane og Guilford ble gravlagt i kapellet St Peter ad Vincula på nordsiden av Tower Green. Dronning Maria levde kun fire år til etter at hun hadde gitt ordre om å henrette sin kusine.
Janes far Henry ble henrettet en uke etter Jane på den 19. februar 1554. Kun tre uker etter at hennes ektemann var drept, og ikke en gang en måned etter at datteren var blitt halshogd, sjokkerte Frances Brandon det engelske hoffet ved å gifte seg med Adrian Stokes, Master of the Horse/Magister equitum og kammerherre. Noen historikere har antatt at hun bevisst valgte å gjøre dette for å distansere seg selv fra sin tidligere familie. Hun ble gitt full tilgivelse av dronning Maria og tillatt å leve ved hoffet med sine to gjenværende døtre. Hun er ikke kjent for å ha nevnt Janes navn noen gang igjen og var tilsynelatende like ufølsom for sin datter i døden som hun hadde vært i live.
== Jane Grey på film ==
Historien om lady Jane har vært filmatisert tre ganger:
Lady Jane Grey; Or, The Court of Intrigue (1923)
Tudor Rose (1936)
Lady Jane (1986) av Trevor Nunn, med Helena Bonham Carter og Cary Elwes.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Cook, Faith (2005): The Nine Day Queen of England. Evangelical Press. ISBN 9780852346136.
Plowden, Alison (1985): Lady Jane Grey: Nine Days Queen.
Weir, Alison (2009): Children of England: The Heirs of King Henry VIII.
Bradford, Karleen (1986): The Nine Days Queen.
== Eksterne lenker ==
The Lady Jane Grey Internet Museum – Stor samling av bilder av Jane Grey og hennes livserfaringer.
englishhistory.net: Lady Jane Grey
Some Grey Matter – kommentert bibliografi over bøker om Jane.
ladyjanegrey.org Lady Jane Grey: The Nine Days Queen
ladyjanegrey.info Arkivert 22. desember 2008 hos Wayback Machine. Lady Jane Grey Reference Guide | Henry Grey, 1. hertug av Suffolk, 3. | 2,111 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torry_Enghs | 2023-02-04 | Torry Enghs | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Band etablert i 1969', 'Kategori:Norske danseband'] | Torry Enghs orkester er et norsk danseband.
Gruppen ble startet på Toten i 1969. Orkesterets gjennombruddslåt var debutsingelen Hippie Hege i 1970. Denne sangen ble populær og deretter lansert i Sverige, Tyskland, England og Spania.Mange musikere har kommet og gått i dette orkesteret gjennom tidene. På 1980-tallet begynte Torry Enghs som et rendyrket danseband. Mot slutten av 1990-tallet var det slutt for orkesteret.Etter en tvistesak mellom tidligere medlem Trond Eliassen og daværende vokalist og frontfigur, Ivar Georg Hansen, angående rettighet til orkesternavnet, ble det oppnådd forlik. Tvisten førte til at navnet Nye Torry Enghs ble brukt fra 2003, med besetningen Ivar Georg Hansen (vokal og keyboard), Anders Johansson (saxofon), Elling Breunig (trommer og vokal), Vidar Sundbakken (keyboard og vokal), Bjørn Svendsen (bass og vokal) og Per Arne Lunde (gitar og vokal).Torry Enghs med grunnlegger Trond «Torry» Eliassen hadde et kort comeback som varte fra 2004 til 2007, og som resulterte i platen 100% Torry Enghs. Medlemmer her var Trond Eliassen (vokal), Tommy Øyamo (vokal), Arild Sveum (keyboards), Tom Wormfield Markeng (gitar), Bjørn Rognhaugen (trommer) og Per Arne Lihagen (bass).
| Torry Enghs orkester er et norsk danseband.
Gruppen ble startet på Toten i 1969. Orkesterets gjennombruddslåt var debutsingelen Hippie Hege i 1970. Denne sangen ble populær og deretter lansert i Sverige, Tyskland, England og Spania.Mange musikere har kommet og gått i dette orkesteret gjennom tidene. På 1980-tallet begynte Torry Enghs som et rendyrket danseband. Mot slutten av 1990-tallet var det slutt for orkesteret.Etter en tvistesak mellom tidligere medlem Trond Eliassen og daværende vokalist og frontfigur, Ivar Georg Hansen, angående rettighet til orkesternavnet, ble det oppnådd forlik. Tvisten førte til at navnet Nye Torry Enghs ble brukt fra 2003, med besetningen Ivar Georg Hansen (vokal og keyboard), Anders Johansson (saxofon), Elling Breunig (trommer og vokal), Vidar Sundbakken (keyboard og vokal), Bjørn Svendsen (bass og vokal) og Per Arne Lunde (gitar og vokal).Torry Enghs med grunnlegger Trond «Torry» Eliassen hadde et kort comeback som varte fra 2004 til 2007, og som resulterte i platen 100% Torry Enghs. Medlemmer her var Trond Eliassen (vokal), Tommy Øyamo (vokal), Arild Sveum (keyboards), Tom Wormfield Markeng (gitar), Bjørn Rognhaugen (trommer) og Per Arne Lihagen (bass).
== Medlemmer ==
=== Torry Enghs ===
Siste besetningTommy Øiamo – vokalist
Per Arne Lihagen – bass
Vilhelm Johansen – gitar, vokal
Kjell Haugland – keyboard, vokal
Bjørn Rognhagen – trommer, vokalTidligere
=== Nye Torry Enghs ===
Vidar Sundbakken – keyboard, vokal
Ivar Georg Hansen – vokal, keyboard
Elling Breunig – trommer
Frode Hårdnes – bass, vokal
Simen Nyhus – saksofon, gitar
Ronny Skogli – gitar
== Diskografi ==
=== Album ===
Hippie Hege, en jomfru i nød (1970)
Portrett (1972)
Karneval (1974) med Dag Spantell
Stop (1975)
Torry Enghs 76 (1976)
Jag vill inte byta med någon/En liten kvinne (1976)
Dans med meg (1977)
No. 9 (1978)
På oppfordring, (20-årsjubileum) (1988)
På oppfordring 2 (1991)
På oppfordring 3 (1994)
100% Torry Enghs (2006)
=== Singler ===
Hippie Hege/Fine Trine (1969)
Jomfru i nød/Olsen-tragedien (1970)
Hippie Heidie/Sei nie traurig (1970)
Karina/Hele livet (1970)
Det er sol i dine øyne/Roulette (1970)
Karoline Kjøs/Venter (1971)
Under sol, över hav/Jag vill inte byta med någon (1971)
Kan de da?/Sommermorgen (1971)
Pappas gamle grammofon/Ai ai ai (1973), med Dag Spantell
Du er som sendt fra himmelen/Det er dans på brygga (1974), med Dag Spantell
Exodus/Kvakk kvakk (1976)
Ingen stopper oss nå (2006)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Torry Enghs på Discogs
(en) Torry Enghs på MusicBrainz
(en) Torry Enghs på Spotify | Torry Enghs orkester er et norsk danseband. | 2,112 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torry_Enghs | 2023-02-04 | Torry Enghs | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Band etablert i 1969', 'Kategori:Norske danseband'] | Torry Enghs orkester er et norsk danseband.
Gruppen ble startet på Toten i 1969. Orkesterets gjennombruddslåt var debutsingelen Hippie Hege i 1970. Denne sangen ble populær og deretter lansert i Sverige, Tyskland, England og Spania.Mange musikere har kommet og gått i dette orkesteret gjennom tidene. På 1980-tallet begynte Torry Enghs som et rendyrket danseband. Mot slutten av 1990-tallet var det slutt for orkesteret.Etter en tvistesak mellom tidligere medlem Trond Eliassen og daværende vokalist og frontfigur, Ivar Georg Hansen, angående rettighet til orkesternavnet, ble det oppnådd forlik. Tvisten førte til at navnet Nye Torry Enghs ble brukt fra 2003, med besetningen Ivar Georg Hansen (vokal og keyboard), Anders Johansson (saxofon), Elling Breunig (trommer og vokal), Vidar Sundbakken (keyboard og vokal), Bjørn Svendsen (bass og vokal) og Per Arne Lunde (gitar og vokal).Torry Enghs med grunnlegger Trond «Torry» Eliassen hadde et kort comeback som varte fra 2004 til 2007, og som resulterte i platen 100% Torry Enghs. Medlemmer her var Trond Eliassen (vokal), Tommy Øyamo (vokal), Arild Sveum (keyboards), Tom Wormfield Markeng (gitar), Bjørn Rognhaugen (trommer) og Per Arne Lihagen (bass).
| Torry Enghs orkester er et norsk danseband.
Gruppen ble startet på Toten i 1969. Orkesterets gjennombruddslåt var debutsingelen Hippie Hege i 1970. Denne sangen ble populær og deretter lansert i Sverige, Tyskland, England og Spania.Mange musikere har kommet og gått i dette orkesteret gjennom tidene. På 1980-tallet begynte Torry Enghs som et rendyrket danseband. Mot slutten av 1990-tallet var det slutt for orkesteret.Etter en tvistesak mellom tidligere medlem Trond Eliassen og daværende vokalist og frontfigur, Ivar Georg Hansen, angående rettighet til orkesternavnet, ble det oppnådd forlik. Tvisten førte til at navnet Nye Torry Enghs ble brukt fra 2003, med besetningen Ivar Georg Hansen (vokal og keyboard), Anders Johansson (saxofon), Elling Breunig (trommer og vokal), Vidar Sundbakken (keyboard og vokal), Bjørn Svendsen (bass og vokal) og Per Arne Lunde (gitar og vokal).Torry Enghs med grunnlegger Trond «Torry» Eliassen hadde et kort comeback som varte fra 2004 til 2007, og som resulterte i platen 100% Torry Enghs. Medlemmer her var Trond Eliassen (vokal), Tommy Øyamo (vokal), Arild Sveum (keyboards), Tom Wormfield Markeng (gitar), Bjørn Rognhaugen (trommer) og Per Arne Lihagen (bass).
== Medlemmer ==
=== Torry Enghs ===
Siste besetningTommy Øiamo – vokalist
Per Arne Lihagen – bass
Vilhelm Johansen – gitar, vokal
Kjell Haugland – keyboard, vokal
Bjørn Rognhagen – trommer, vokalTidligere
=== Nye Torry Enghs ===
Vidar Sundbakken – keyboard, vokal
Ivar Georg Hansen – vokal, keyboard
Elling Breunig – trommer
Frode Hårdnes – bass, vokal
Simen Nyhus – saksofon, gitar
Ronny Skogli – gitar
== Diskografi ==
=== Album ===
Hippie Hege, en jomfru i nød (1970)
Portrett (1972)
Karneval (1974) med Dag Spantell
Stop (1975)
Torry Enghs 76 (1976)
Jag vill inte byta med någon/En liten kvinne (1976)
Dans med meg (1977)
No. 9 (1978)
På oppfordring, (20-årsjubileum) (1988)
På oppfordring 2 (1991)
På oppfordring 3 (1994)
100% Torry Enghs (2006)
=== Singler ===
Hippie Hege/Fine Trine (1969)
Jomfru i nød/Olsen-tragedien (1970)
Hippie Heidie/Sei nie traurig (1970)
Karina/Hele livet (1970)
Det er sol i dine øyne/Roulette (1970)
Karoline Kjøs/Venter (1971)
Under sol, över hav/Jag vill inte byta med någon (1971)
Kan de da?/Sommermorgen (1971)
Pappas gamle grammofon/Ai ai ai (1973), med Dag Spantell
Du er som sendt fra himmelen/Det er dans på brygga (1974), med Dag Spantell
Exodus/Kvakk kvakk (1976)
Ingen stopper oss nå (2006)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Torry Enghs på Discogs
(en) Torry Enghs på MusicBrainz
(en) Torry Enghs på Spotify | På oppfordring (20-årsjubileum) er et musikkalbum fra Torry Enghs, utgitt i 1998. Produsent er Morten Nyhus. | 2,113 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fryd_og_gammen | 2023-02-04 | Fryd og gammen | ['Kategori:Norske ord og uttrykk', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-04', 'Kategori:Usorterte stubber'] | «Gammen» er også bestemt form av gamme.Fryd og gammen er et norsk uttrykk som beskriver en tilstand av glede og fornøyelse. Gammen stammer fra norrønt gaman, beslektet med engelsk game.
| «Gammen» er også bestemt form av gamme.Fryd og gammen er et norsk uttrykk som beskriver en tilstand av glede og fornøyelse. Gammen stammer fra norrønt gaman, beslektet med engelsk game.
== Referanser ==
== Se også ==
Fryd & Gammen, et norsk danseband
Bare … Fryd & Gammen, et album av dansebandet over
Gøy og gammen, to kortfilmer fra The Walt Disney Company (1947) | Fryd & Gammen er et danseband fra Akershus/Oppland. Orkestret startet i 1970 av Jan Erik Aaserud (keyboards). | 2,114 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk_er_livet | 2023-02-04 | Musikk er livet | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fryd & Gammen-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2004', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-02'] | Musikk er livet er en CD fra dansebandet Fryd & Gammen, utgitt i 2004 og produsert av Morten Nyhus for Tylden & Co.
Tittelmelodien var med i Årets Dansebandmelodi 2004
| Musikk er livet er en CD fra dansebandet Fryd & Gammen, utgitt i 2004 og produsert av Morten Nyhus for Tylden & Co.
Tittelmelodien var med i Årets Dansebandmelodi 2004
== Sporliste ==
«Angeline» (J. Thunqvist/ K. Svenling/ William Kristoffersen)
«Du skal få alt du behøver» (Patrik Ahlm/ M. Johansson/ W. Kristoffersen)
«Bussturen» (J. Thunqvist/ K. Svenling/ W. Kristoffersen)
«Musikk er livet» (Patrik Ahlm/ Keith Almgren/ William Kristoffersen)
«Foreldrekjærlighet» (P. Ahlm/ M. Johansson/ W. Kristoffersen)
«Du ble skapt for meg» (J. Thunqvist/ K. Svenling/ W. Kristoffersen)
«Haraballturne» (S.M. Haugerud/ W.Kristoffersen)
«Tenk når det blir sommer» (S.E. Bjørge)
«Hva vil du nå?» (T. Holmstrand/ L. Jansson/ P. Dahl/ W. Kristoffersen)
«Førskolelærerinne» (J. Thunqvist/ E. Dannelid/ W. Kristoffersen)
«Luft og Kjærlighet» (C. Lövgren/ W.Kristoffersen)
«Gammel barnetro» (S.M. Haugerud/ W.Kristoffersen)
== Eksterne lenker ==
(en) Musikk er livet på Discogs | Musikk er livet er en CD fra dansebandet Fryd & Gammen, utgitt i 2004 og produsert av Morten Nyhus for Tylden & Co. | 2,115 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marka_vi_st%C3%A5r_p%C3%A5 | 2023-02-04 | Marka vi står på | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2007', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Norske dansebandalbum', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-06'] | Marka vi står på er et musikkalbum fra 2007 som ble spilt inn av dansebandet Mix.
| Marka vi står på er et musikkalbum fra 2007 som ble spilt inn av dansebandet Mix.
== Sporliste ==
«Okey» (Musikk: Odd Arverud Tekst: Jörgen Sjöstedt/ Lars E. Carlsson/ Roland Jansson)
«I en liten svinglåt» (Musikk/Tekst: Odd Arverud)
«Himlens stjernår» (Musikk/Tekst: Frank Scott)
«Når du ler» (Musikk/Tekst: Frank Scott)
«Oh-la-la-la» (Musikk/Tekst: Odd Arverud)
«Marka e står på» (Musikk/Tekst: Frank Scott)
«Angeli» (Musikk/Tekst: (Åge Skaaren)
«Te månen og tebake» (Musikk: F. Endresen Tekst: L. Mårstad)
«Dæ e din kjærlighet e vel ha» (Musikk: Zerny Martinsson Tekst: I. Lindh / L. G. Lindh)
«Gode minner» (Musikk/Tekst: Frank Scott)
«Månen i dett vindu» (Musikk: Odd Arverud tekst: Keith Almgren/Odd Arverud)
«Aillt for me» (Åge Skaaren)
«Boblebad» (Musikk/Tekst: T. Karlsen – K. Karlsen) | Marka vi står på er et musikkalbum fra 2007 som ble spilt inn av dansebandet Mix. | 2,116 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Urmuz | 2023-02-04 | Urmuz | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dada', 'Kategori:Dødsfall 23. november', 'Kategori:Dødsfall i 1923', 'Kategori:Fødsler 17. mars', 'Kategori:Fødsler i 1883', 'Kategori:Humorister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Argeș', 'Kategori:Rumenske novellister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Urmuz (født Demetru Demetrescu- Buzău, 17. mars 1883 i Curtea de Argeș i Romania, død 23. november 1923 i București) var en rumensk avantgardeforfatter.
Som barn drømte han om å bli komponist, leste science-fiction og reisefortellinger.På universitetet studerte han jus, og etter at han ble ferdig med studiene, arbeidet han som fredsdommer i prefekturene Argeș, Tulcea og Târgoviște.Etter at han deltok Romanias krig i Bulgaria (1913) ble han utnevnt til rettsskriver ved Romanias Høyesterett.
Han begynte å skrive for å more søsknene sine og for å gjøre narr av de falske automatismene i tidens prosa, og ble oppdaget av Tudor Arghezi, som valgte ut hans pseudonym og i 1922 publiserte fortellingen hans Pâlnia și Stamate («Trakten og Stamate») i tidsskriftet Cugetul românesc. Han kalte den ironisk «en roman i fire deler».I 1923 begikk han selvmord, «uten noen spesiell grunn», som litteraturkritikeren George Călinescu skrev.Han vant post mortem anerkjennelse i Romania, og hadde en innflytelse på mange etterfølgende rumenske forfattere, så som Eugen Ionescu. Geo Bogza utga et tidsskrift oppkalt etter ham.Urmuz var dadaismen nær og en forgjenger for surrealismen, og ble av dikteren Stephan Roll kalt «en rumensk Jarry».
| Urmuz (født Demetru Demetrescu- Buzău, 17. mars 1883 i Curtea de Argeș i Romania, død 23. november 1923 i București) var en rumensk avantgardeforfatter.
Som barn drømte han om å bli komponist, leste science-fiction og reisefortellinger.På universitetet studerte han jus, og etter at han ble ferdig med studiene, arbeidet han som fredsdommer i prefekturene Argeș, Tulcea og Târgoviște.Etter at han deltok Romanias krig i Bulgaria (1913) ble han utnevnt til rettsskriver ved Romanias Høyesterett.
Han begynte å skrive for å more søsknene sine og for å gjøre narr av de falske automatismene i tidens prosa, og ble oppdaget av Tudor Arghezi, som valgte ut hans pseudonym og i 1922 publiserte fortellingen hans Pâlnia și Stamate («Trakten og Stamate») i tidsskriftet Cugetul românesc. Han kalte den ironisk «en roman i fire deler».I 1923 begikk han selvmord, «uten noen spesiell grunn», som litteraturkritikeren George Călinescu skrev.Han vant post mortem anerkjennelse i Romania, og hadde en innflytelse på mange etterfølgende rumenske forfattere, så som Eugen Ionescu. Geo Bogza utga et tidsskrift oppkalt etter ham.Urmuz var dadaismen nær og en forgjenger for surrealismen, og ble av dikteren Stephan Roll kalt «en rumensk Jarry».
== Verker ==
Algazy & Grummer
Cotadi și Dragomir (Cotadi og Dragomir)
Cronicari (Krønikeskrivere)
După furtună (Etter stormen)
Emil Gayk
Fuchsiada
Ismaïl și Turnavitu (Ismail og Turnavitu)
Pâlnia și Stamate (Trakten og Stamate)
Plecarea în străinătate (Utenlandsreisen)
Puțină metafizică și astronomie (Litt metafysikk og astronomi)
== Referanser ==
== Videre lesning ==
Nicolae Balotă, Urmuz, Cluj, Editura Dacia, 1970; ediția a II-a, revăzută și adăugită, Timișoara, Editura Hestia, 1997
Adrian Lăcătuș, Urmuz, Brașov, Editura Aula, 2002
Cecilia Burtică, Urmuz avant dada (Urmuz sau originile dadaisto-suprarealiste), Craiova, Editura Didactica Nova, 2003
Sașa Pană (red.) (1970) Urmuz. București, Minerva Forlag. | Urmuz (født Demetru Demetrescu- Buzău, 17. mars 1883 i Curtea de Argeș i Romania, død 23. | 2,117 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nikolaj_Tsjebotko | 2023-02-04 | Nikolaj Tsjebotko | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Kasakhstan under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Deltakere for Kasakhstan under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere for Kasakhstan under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Kasakhstan under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2003', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2005', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2007', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2009', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2013', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2019', 'Kategori:Dødsfall 24. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2021', 'Kategori:Fødsler 25. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Kasakhstanske langrennsløpere', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Akmola oblast', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Nikolaj Sergejevitsj Tsjebotko (født 25. oktober 1982 i Sjtsjutsjinsk, død 24. januar 2021 i Borovoje i Kasakhstan) var en kasakhstansk langrennsløper. Han ble født i Sjtsjutsjinsk og han gikk for skiklubben CSKA.
Tsjebotko debuterte i verdenscupen den 9. desember 2001 på sprinten i Cogne. Han deltok i Vinter-OL i 2002 og 2006, og hans beste resultat er sjetteplass på sprintstafetten i 2006, sammen med Jevgenij Kosjevoj. Det beste individuelle resultatet var en 22.-plass på 30 km fristil, fellesstart under OL i 2002. Under VM i 2005 gikk han inn til en sjuendeplass på sprinstafetten sammen med Jevgenij Kosjevoj. Da tok han også åttendeplass på sprinten, det beste individuelle resultatet hans i et VM. I Ski-VM 2013 gikk han på Kasakhstans lag som fikk bronse på lagsprint. Han gikk sammen med Aleksej Poltaranin.
Tsjebotkos beste verdenscupresultat fra et vanlig renn er en femteplass på sprinten i Davos i sesongen 2012/13, og han har vært på pallen tre ganger i Tour de Ski. I Tour de Ski 2007/08 ble han nummer to på den sjette etappen, sprinten i Asiago, da han så vidt ble spurtslått av Petter Northug. Under Tour de Ski 2008/09 tok han tredjeplass på 15 km klassisk individuell start og 20 km klassisk, fellesstart. I tillegg tok han sjetteplass på sprinten i Nové Město. Han ble nummer 13 i sprintkonkurransen og han kom på 19.-plass sammenlagt i Tour de Ski.
Tsjebotko omkom i en bilulykke i nærheten av landsbyen Borovoje 24. januar 2021.
| Nikolaj Sergejevitsj Tsjebotko (født 25. oktober 1982 i Sjtsjutsjinsk, død 24. januar 2021 i Borovoje i Kasakhstan) var en kasakhstansk langrennsløper. Han ble født i Sjtsjutsjinsk og han gikk for skiklubben CSKA.
Tsjebotko debuterte i verdenscupen den 9. desember 2001 på sprinten i Cogne. Han deltok i Vinter-OL i 2002 og 2006, og hans beste resultat er sjetteplass på sprintstafetten i 2006, sammen med Jevgenij Kosjevoj. Det beste individuelle resultatet var en 22.-plass på 30 km fristil, fellesstart under OL i 2002. Under VM i 2005 gikk han inn til en sjuendeplass på sprinstafetten sammen med Jevgenij Kosjevoj. Da tok han også åttendeplass på sprinten, det beste individuelle resultatet hans i et VM. I Ski-VM 2013 gikk han på Kasakhstans lag som fikk bronse på lagsprint. Han gikk sammen med Aleksej Poltaranin.
Tsjebotkos beste verdenscupresultat fra et vanlig renn er en femteplass på sprinten i Davos i sesongen 2012/13, og han har vært på pallen tre ganger i Tour de Ski. I Tour de Ski 2007/08 ble han nummer to på den sjette etappen, sprinten i Asiago, da han så vidt ble spurtslått av Petter Northug. Under Tour de Ski 2008/09 tok han tredjeplass på 15 km klassisk individuell start og 20 km klassisk, fellesstart. I tillegg tok han sjetteplass på sprinten i Nové Město. Han ble nummer 13 i sprintkonkurransen og han kom på 19.-plass sammenlagt i Tour de Ski.
Tsjebotko omkom i en bilulykke i nærheten av landsbyen Borovoje 24. januar 2021.
== Meritter ==
=== Verdenscupen i langrenn ===
Sammenlagt
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nikolaj Tsjebotko – Olympedia
(en) Nikolaj Tsjebotko – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Nikolaj Tsjebotko – FIS (langrenn) | }} | 2,118 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker | 2023-02-04 | Olympiske vinterleker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL'] | De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
| De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018 | Polen under Vinter-OL 1928. Tjueseks sportsutøvere, alle menn, fra Polen deltok i fem sporter under Vinter-OL 1928 i St. | 2,119 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker | 2023-02-04 | Olympiske vinterleker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL'] | De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
| De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018 | Romania under Vinter-OL 1928. Ti sportsutøvere, alle menn, fra Romania deltok i en sport under Vinter-OL 1928 i St. | 2,120 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atlet | 2023-02-04 | Atlet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sport'] | Atlet (gresk, athlētēs), tidligere en deltaker i gammelgreske idrettskonkurranser, en fysisk og legemssterk person.
I dag er ordet ofte brukt som et synonym for en mangekampdeltaker, men uttrykket en atlet kan også brukes på andre idrettsutøvere, blant andre boksere, en bryter, en vektløfter og lignende. | Atlet (gresk, athlētēs), tidligere en deltaker i gammelgreske idrettskonkurranser, en fysisk og legemssterk person.
I dag er ordet ofte brukt som et synonym for en mangekampdeltaker, men uttrykket en atlet kan også brukes på andre idrettsutøvere, blant andre boksere, en bryter, en vektløfter og lignende. | Atlet (gresk, athlētēs), tidligere en deltaker i gammelgreske idrettskonkurranser, en fysisk og legemssterk person. | 2,121 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker | 2023-02-04 | Olympiske vinterleker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL'] | De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
| De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018 | Storbritannia under Vinter-OL 1928. Trettito sportsutøvere fra Storbritannia, tjueni menn og tre kvinner, deltok i fem sporter under Vinter-OL 1928 i St. | 2,122 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1926 | 2023-02-04 | Filmåret 1926 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1926'] | Filmåret 1926 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1926.
| Filmåret 1926 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1926.
== Fødsler ==
5. januar – Maria Schell, østerriksk skuespiller
7. januar – Gudrun Henricsson, svensk skuespiller og sangerske
11. januar – Sten G Camitz, svensk regissør, fotograf, klipper og filosof
12. januar – Andrew Laszlo, amerikansk filmfotograf
15. januar – Maria Schell, østerriksk skuespillerinne (2005)
17. januar – Moira Shearer, britisk skuespillerinne (2006)
19. januar – Fritz Weaver, amerikansk skuespiller
20. januar – Patricia Neal, amerikansk skuespillerinne
21. januar – Clive Donner, britisk regissør
23. januar – Lars Björne, svensk filmfotograf.
24. januar – Georges Lautner, fransk regissør
25. januar – Youssef Chahine, egyptisk regissør
27. januar
Marit Bergson, svensk skuespiller og script
Ingrid Thulin, svensk skuespiller (d. 2004)
1. februar – Stuart Whitman, amerikansk skuespiller
5. februar – Stefan Gierasch, amerikansk skuespiller
6. februar – Haskell Wexler, amerikansk filmfotograf
8. februar – Sonja Ziemann, tysk skuespillerinne
11. februar – Leslie Nielsen, kanadisk skuespiller (d. 2010)
16. februar – John Schlesinger, britisk regissør (d. 2003)
18. februar – Dante DiPaolo, amerikansk skuespiller
20. februar – Richard Matheson, amerikansk manusforfatter
22. februar – Bud Yorkin, amerikansk regissør og produsent
25. februar – Eva Bergh, norsk skuespiller
26. februar – Ernst Grabbe, tysk skuespiller (d. 2006)
6. mars – Andrzej Wajda, polsk regissør
15. mars – Peter Shaffer, britisk forfatter, dramatiker og manusforfatter
16. mars – Jerry Lewis, amerikansk skuespiller, komiker, filmprodusent, manusforfatter og regissør
21. mars – André Delvaux, belgisk regissør (d. 2002)
27. mars – Ulf von Zweigbergk, svensk skuespiller
28. mars – Ullacarin Rydén, svensk skuespiller
31. mars – Sydney Chaplin, amerikansk skuespiller
5. april – Roger Corman, amerikansk regissør, produsent og manusforfatter
7. april – Joan Lorring, amerikansk skuespillerinne
9. april – János Herskó, ungarsk regissør, skuespiller og manusforfatter
16. april – Hans Bendrik, svensk skuespiller og dramatiker
17. april – John Harryson, svensk skuespiller
21. april – Tord Peterson, svensk skuespiller
22. april – Harald Leipnitz, tysk skuespiller (d. 2000)
24. april – Elsa Marianne von Rosen, svensk ballettdanserinne, koreograf og skuespiller
25. april – Tadeusz Janczar, polsk skuespiller (d. 1997)
30. april – Cloris Leachman, amerikansk skuespillerinne
5. mai – Åke Harnesk, svensk skuespiller
17. mai
Karl Lieffen, tysk skuespiller (d. 1999)
17. mai – Dietmar Schönherr, østerriksk skuespiller
18. mai – Dirch Passer, dansk skuespiller og manusforfatter
19. mai – Peter Zadek, tysk regissør
21. mai – Kay Kendall, britisk skuespillerinne (d. 1959)
29. mai – Thanasis Vengos, gresk skuespiller og regissør (d. 2011)
1. juni – Marilyn Monroe, amerikansk skuespillerinne (d. 1962)
4. juni – Rigmor Lange, norsk danser og skuespiller (d. 1979)
6. juni – Lars Ekborg, svensk skuespiller
8. juni – Nine-Christine Jönsson, svensk forfatter, manusforfatter og skuespiller
10. juni
Brita Borg, svensk sangerske, skuespiller og revyartist (d. 2010)
Lionel Jeffries, britisk skuespiller
15. juni – Jan Erik Düring, norsk filmskaper
21. juni – Conrad L. Hall, amerikansk filmfotograf (d. 2003)
22. juni – Tadeusz Konwicki, polsk regissør
23. juni – Lars Johan Werle, svensk komponist, arrangør av filmmusikk
28. juni – Mel Brooks, amerikansk komiker, regissør og skuespiller
30. juni – Peter Alexander, østerriksk skuespiller og sanger
13. juli – Arne Ragneborn, svensk skuespiller, regissør og manusforfatter
14. juli – Harry Dean Stanton, amerikansk skuespiller
16. juli – Sigyn Sahlin, svensk skuespiller
18. juli - Elisabeth Müller, sveitsisk skuespillerinne (d. 2006)
20. juli – Stig Wikström, svensk skuespiller
21. juli – Norman Jewison, kanadisk filmregissør, filmprodusent, skuespiller och manusforfatter
21. juli – Karel Reisz, tsjekkisk-britisk regissør (d. 2002)
22. juli – Bryan Forbes, britisk regissør, manusforfatter og skuespiller
24. juli – Margreth Weivers, svensk skuespiller
3. august
Vanja Rodefeldt, svensk skuespiller
Arne Stivell, svensk filmprodusent, regissør, skuespiller og musiker
4. august – Bengt Lagerkvist, svensk regissør, manusforfatter og forfatter
6. august – Frank Finlay, britisk skuespiller
12. august – John Derek, amerikansk skuespiller og regissør (d. 1998)
14. august – Lina Wertmüller, italiensk regissør
17. august – Jean Poiret, fransk skuespiller (d. 1992)
19. august – Angus Scrimm, amerikansk skuespiller og journalist
26. august – José Romero Marchent, spansk regissør
3. september – Irene Papas, gresk skuespillerinne
5. september – Bojan Westin, svensk skuespiller
9. september – Jan-Olof Strandberg, svensk skuespiller, teatersjef og regissør.
13. september – Nils Nygren, svensk skuespiller.
15. september – Shōhei Imamura, japansk regissør (d. 2006)
18. september – Inger Juel, svensk skuespiller og sangerinne
23. september – John Ericson, amerikansk skuespiller
10. oktober - Richard Jaeckel, amerikansk skuespiller (d. 1997)
13. oktober – Carl-Michael Alw, svensk skuespiller
15. oktober - Jean Peters, amerikansk skuespillerinne (d. 2000)
17. oktober – Julie Adams, amerikansk skuespillerinne
18. oktober - Klaus Kinski, tysk skuespiller (d. 1991)
6. november – Michel Bouquet, fransk skuespiller
9. november
Vicente Aranda, spansk regissør
Martin Benrath, tysk skuespiller (d. 2000)
10. november – Jacques Rozier, fransk regissør
15. november – Richard H. Kline, amerikansk filmfotograf
24. november – Toralv Maurstad, norsk skuespiller
26. november – Ralf Wolter, tysk skuespiller
30. november
Jean Badal, ungarsk filmfotograf
Richard Crenna, amerikansk skuespiller (d. 2003)
11. desember – Berit Gustafsson, svensk skuespiller
17. desember – Rolf Carlsten, svensk artist, regissør og skuespiller
18. desember – Walter Lassally, tysk filmfotograf
== Avdøde ==
30. januar - Barbara La Marr (født 1896)
7. februar – Oscar Nielsen, dansk skuespiller (født 1858)
21. april – Alva Garbo, svensk skuespiller.
16. juni - Hans Neergaard, dansk skuespiller (født 1865)
23. juli – Charles Avery (1873)
23. august – Rudolph Valentino, italienskamerikansk skuespiller (født 1895)
== Årets filmer ==
=== A - G ===
Baldevins bryllup
Brudeferden i Hardanger
Den nye lensmannen
Don Juan
Generalen
Giftas
Glomdalsbruden
=== H - N ===
Hallo! Amerika!
Hon, Han och Andersson
Kari Træstak
Luftskibet «Norge»s flugt over Polhavet
Med Maud over Polhavet
=== O - U ===
Over Atlanterhavet og gjennom Amerika
Simen Mustrøens besynderlige opplevelser
=== V - Å ===
== Eksterne lenker ==
(en) 1926 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Filmer fra 1926 vurdert av forgjengeren til det norske Medietilsynet Besøkt 28. desember 2018 | Filmåret 1926 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1926. | 2,123 |
https://no.wikipedia.org/wiki/David_Carnegie | 2023-02-04 | David Carnegie | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske skeletonkjørere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 7. november', 'Kategori:Dødsfall i 1963', 'Kategori:Fødsler 24. september', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skeleton', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skeletonkjørere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Skotske jarler og grevinner'] | David Ludovic George Hopetoun Carnegie, 11. jarl av Northesk (født 24. september 1901 i London, død 7. november 1963) var en britisk sportsutøver som deltok i de olympiske vinterleker 1928 i St. Moritz.
Carnegie vant en olympisk bronsemedalje i skeleton under Vinter-OL 1928 i St. Moritz. Han kom på tredjeplass i konkurransen bak de amerikanske brødrene Jennison og John Heaton.
| David Ludovic George Hopetoun Carnegie, 11. jarl av Northesk (født 24. september 1901 i London, død 7. november 1963) var en britisk sportsutøver som deltok i de olympiske vinterleker 1928 i St. Moritz.
Carnegie vant en olympisk bronsemedalje i skeleton under Vinter-OL 1928 i St. Moritz. Han kom på tredjeplass i konkurransen bak de amerikanske brødrene Jennison og John Heaton.
== OL-medaljer ==
1928 St. Moritz - Bronse i skeleton
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) David Carnegie – Olympedia
(en) David Carnegie – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) David Carnegie – Storbritannias olympiske komité | David Ludovic George Hopetoun Carnegie, 11. jarl av Northesk (født 24. | 2,124 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Heaton | 2023-02-04 | John Heaton | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Bobkjørere fra USA', 'Kategori:Bobkjørere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Bobkjørere under Vinter-OL 1932', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 1932', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 10. september', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1932', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for USA', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i bobsleigh', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skeleton', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skeletonkjørere fra USA', 'Kategori:Skeletonkjørere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Skeletonkjørere under Vinter-OL 1948'] | John Rutherford Heaton (født 9. september 1908, død 10. september 1976 i Paris) var en amerikansk sportsutøver som deltok i flere olympiske vinterleker, 1928 i St. Moritz, 1932 i Lake Placid og 1948 i St. Moritz,
Heaton vant en olympisk sølvmedalje under Vinter-OL 1928 i St. Moritz. Han kom på andreplass i konkurransen i skeleton bak sin bror Jennison Heaton. Tjue år senere, under Vinter-OL 1948 i St. Moritz, vant han på nytt en olympisk sølvmedale i skeleton.
Han vant en bronsemedalje i toerbob under Vinter-OL 1932 i Lake Placid, han var fører på USA II som kom på tredjeplass bak USA I og Sveits.
Heaton var USAs flaggbærer under åpningsseremonien i St. Moritz 1948.
| John Rutherford Heaton (født 9. september 1908, død 10. september 1976 i Paris) var en amerikansk sportsutøver som deltok i flere olympiske vinterleker, 1928 i St. Moritz, 1932 i Lake Placid og 1948 i St. Moritz,
Heaton vant en olympisk sølvmedalje under Vinter-OL 1928 i St. Moritz. Han kom på andreplass i konkurransen i skeleton bak sin bror Jennison Heaton. Tjue år senere, under Vinter-OL 1948 i St. Moritz, vant han på nytt en olympisk sølvmedale i skeleton.
Han vant en bronsemedalje i toerbob under Vinter-OL 1932 i Lake Placid, han var fører på USA II som kom på tredjeplass bak USA I og Sveits.
Heaton var USAs flaggbærer under åpningsseremonien i St. Moritz 1948.
== OL-medaljer ==
1928 St. Moritz - Sølv i skeleton
1948 St. Moritz - Sølv i skeleton
1932 Lake Placid - Bronse bobsleigh, toer USA
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) John Heaton – Olympedia
(en) John Heaton – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) John Heaton – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) John Heaton – TheSports.org | John Rutherford Heaton (født 9. september 1908, død 10. | 2,125 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker | 2023-02-04 | Olympiske vinterleker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL'] | De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
| De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018 | Sveits under Vinter-OL 1928. Førtien sportsutøvere, førti menn og én kvinne, fra Sveits deltok i sju sporter under Vinter-OL 1928 i St. | 2,126 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Riksvei_4_(Finland) | 2023-02-04 | Riksvei 4 (Finland) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Mellersta Finland', 'Kategori:Byggverk i Norra Österbotten', 'Kategori:Byggverk i Nyland', 'Kategori:Byggverk i Päijänne-Tavastland', 'Kategori:Referanser til E12', 'Kategori:Referanser til E18', 'Kategori:Referanser til E63', 'Kategori:Referanser til E8', 'Kategori:Referanser til Ev75', 'Kategori:Referanser til Rv92', 'Kategori:Transport i Mellersta Finland', 'Kategori:Transport i Norra Österbotten', 'Kategori:Transport i Nyland', 'Kategori:Transport i Päijänne-Tavastland', 'Kategori:Veier i Finland', 'Kategori:Veier i Lappland (Finland)'] | Riksvei 4 (Finland) (finsk: Valtatie 4) er den finske delen av europavei 75. Den går mellom Utsjok ved grensen mot Norge i nord og Helsingfors i sør. Veiens lengde er 1 295 km. Både finsk riksvei 4 og europavei 75 skiltes sammen.
| Riksvei 4 (Finland) (finsk: Valtatie 4) er den finske delen av europavei 75. Den går mellom Utsjok ved grensen mot Norge i nord og Helsingfors i sør. Veiens lengde er 1 295 km. Både finsk riksvei 4 og europavei 75 skiltes sammen.
== Kommuner og knutepunkter ==
=== Lappland ===
Utsjok Europavei 75 Samelandsbrua (316 m)
Utsjok tollstasjon
970 Utsjok → 92 Karigasniemi
970 Utsjok → 895Fylkesvei 895 Skiippagurra,Norge
92 Kaamanen → Riksvei 92 Karasjok,Norge
92 Kaamanen → Riksvei 92 Neiden,Norge
955 Enare → Kittilä
91 Ivalo
Europavei 63 5 80 Sodankylä
82 Vikajärvi
Polarsirkelen
78 79 RovaniemiKeminmaaEuropavei 8 29 Kallinkangas, felles trasé til Limingo
921 Keminmaa → Torneå og KemiKemi926 Lautiosaari → Rovaniemi
9205 Ristikangas → Elijärvi
920 Haukkari (sør i Kemi tettsted) → Ajos (havnen i Kemi)
925 Taipaleenkylä → VeitsiluotoSimo9241 Simo → Huhtala
924 Onkalo → Nuupas
=== Norra Österbotten ===
Ijo8520 Kuivaniemi → Hamarijoki
855 Olhava → Pudasjärvi
851 Ijo → Yli-Ii
8513 Ijo → Kestilä
847 Ojakylä → Haaransilta i Limingo, parallellvei til motorveien
Ojakylä Uleåborg848 Haukipudas → Lamukangas
Kello
12 847
11 847
10 20
8 22
7 8155
6 815Kempele 4 816 → KarlöLimingo 3 8240
847 Haaransilta → Ojakylä
Haaransilta Europavei 8 8 Limingo
88 Pulkkila
28 58 Kärsämäki
27 Pyhäjärvi
=== Mellersta Finland ===
77 Viitasaari
13 Äänekoski
69 Suolahti
Europavei 639 Jyväskylä felles trasé til Vaajakoski
Europavei 63913 Vaajakoski
=== Päijänne-Tavastland ===
5 46 Heinola
Tähtisilta, bro ved Heinola (924 m)
1224 Lahtis
=== Nyland ===
25 55 Mäntsälä
Europavei 187 Vanda → Helsingfors-Vanda flygplats
45 Helsingfors-Sörnäs
Europavei 123 Helsingfors | Riksvei 4 (Finland) (finsk: Valtatie 4) er den finske delen av europavei 75. Den går mellom Utsjok ved grensen mot Norge i nord og Helsingfors i sør. Veiens lengde er 1 295 km. Både finsk riksvei 4 og europavei 75 skiltes sammen. | 2,127 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98rland | 2023-02-04 | Ørland | ['Kategori:63°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Halvøyer i Trøndelag', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Ørland'] | Ørland er en kommune på Fosenhalvøya i Trøndelag. Den grenser i øst til Åfjord og Indre Fosen kommuner.
Ørland flystasjon er kommunens og regionens største arbeidsplass. Administrasjonsenteret er Bjugn. Brekstad, som ble erklært som by i 2005, er det regionale handelssenteret og har også andre regionale funksjoner som tingrett og helsetjenester. Landbruket er også dominerende i kommunen, både i landskapsbildet og sysselsettingsmessig.
Den mest kjente severdigheten er Austråttborgen, som har en tusenårig historie. Herregården fikk sin nåværende form i 1656.
I forbindelse med regjeringen Solbergs kommunereform vedtok Stortinget 8. juni 2017 at Bjugn og Ørland kommuner slås sammen fra 1. januar 2020. Den nye kommunen får navnet Ørland, og kommunesenterfunksjonene skal fordeles mellom de eksisterende administrasjonssentrene Bjugn og Brekstad, men med Bjugn som definert administrasjonssenter.
| Ørland er en kommune på Fosenhalvøya i Trøndelag. Den grenser i øst til Åfjord og Indre Fosen kommuner.
Ørland flystasjon er kommunens og regionens største arbeidsplass. Administrasjonsenteret er Bjugn. Brekstad, som ble erklært som by i 2005, er det regionale handelssenteret og har også andre regionale funksjoner som tingrett og helsetjenester. Landbruket er også dominerende i kommunen, både i landskapsbildet og sysselsettingsmessig.
Den mest kjente severdigheten er Austråttborgen, som har en tusenårig historie. Herregården fikk sin nåværende form i 1656.
I forbindelse med regjeringen Solbergs kommunereform vedtok Stortinget 8. juni 2017 at Bjugn og Ørland kommuner slås sammen fra 1. januar 2020. Den nye kommunen får navnet Ørland, og kommunesenterfunksjonene skal fordeles mellom de eksisterende administrasjonssentrene Bjugn og Brekstad, men med Bjugn som definert administrasjonssenter.
== Geografi ==
Ørland er en fruktbar lav grusslette i form av en halvøy, og skiller seg tydelig fra nabokommunenes topografi. Det er svært lite utmark i kommunen. Det meste av arealet er brukt av forsvaret, til landbruk, som naturfredningsområder eller som bebygde områder. Det er tre bebodde øyer og flere holmer utenfor fastlandet.
Av kommunens areal på 72,4 km² ligger bare 2 % høyere enn 160 moh. Høyeste fjell er Osplikammen (285 moh.) som ligger i Rusasetområdet, et fjellområde på grensen til Bjugn kommune. Også Fosenheia, som er en sideøy til Storfosna, er et fjellområde (egentlig kystlynghei) som rager opp over det omkringliggende landskapet. Både Rusaset, Fosenheia, Gartkviga og Borgklinten består av foldingsbergarter, vesentlig gneis.
Slettelandskapet er dannet av fire ulike løsmassetyper: Sidemorener fra breelver og isbreer; marine leireavsetninger; skjellsand (noe som blant annet avspeiles i gårdsnavn som Hvitsand) og torvmyr.
Øya Storfosna har noe skog, og en bemerkelsesverdig tett rådyrbestand. Det finnes noen devonske konglomerater i Døsvika, nordøst i kommunen.
Ramsarområdet Ørland våtmarksystem består av de fire verneområdene Grandefjæra naturreservat, Hovsfjæra dyrefredningsområde, Innstrandfjæra dyrefredningsområde og Kråkvågsvaet dyrefredningsområde, som alle er av betydning for sjøfugler, vadefugler og trekkfugler. De tre første områdene ligger henholdsvis vest, sør og nord for fastlandet; mens Kråkvågsvaet ligger i Kråkvågfjorden mellom øyene Storfosna og Kråkvåg. Også området rundt Rusasetvatnet er av betydning for fuglelivet. I tillegg er Austråttlunden landskapsvernområde fredet.
=== Klima ===
Ørland har et mildt, vindfullt klima. Den dominerende vindretningen er sørvestlig, og denne drar ofte med seg noe nedbør. Årsnedbøren er på 1048 mm. (Sammenligning: Stavanger 1180 mm; Trondheim Tyholt 850 mm). På Brekstad og andre ytre deler av kommunen blir snø sjelden liggende mer enn 3-4 dager av gangen før den forsvinner i mildvær. Øst i kommunen, på Opphaug og Ottersbo, kan snøen ligge i ro lenger.
Gjennomsnittstemperaturen på årsbasis er 5,8 °C.
== Samfunn ==
Kommunen består av kommunesenteret Brekstad, de bebodde øyene Garten, Storfosna og Kråkvåg; og grendene / tettstedene Beian, Grande, Uthaug, Opphaug og Ottersbo. Av disse er Opphaug, Uthaug og Storfosna de største, med butikk. Kommunen utgjør et felles bo- og arbeidsmarked sammen med nabokommunen Bjugn. Ørland kommune har utstrakt tjenestesamarbeid med Bjugn, og med seks andre Fosen-kommuner gjennom Fosen Regionråd.
Ørland kommune tilsvarer Ørland menighet i Den norske kirke. Det er to kirkesogn i kommunen: Ørland kirke betjener fastlandet, mens Storfosna kirke betjener Storfosna og Kråkvåg. Ørland stasjonskapell og Austrått borgkapell er ikke sognekirker, men dekker ulike spesialiserte behov. Det er ingen frikirkemenigheter med egne forsamlingshus i kommunen.
Fosen tingrett, som dekker åtte kommuner, har sete på Brekstad.
Lokalavisen Fosna-Folket har hovedkontor på Brekstad; avisen utkommer tre ganger i uka, og dekker sju av kommunene på Fosenhalvøya. NRK Trøndelag har lokalkontor på Brekstad. Adresseavisen dekker kommunen gjennom lokalkontor i Bjugn.
=== Befolkning ===
Ørland har flere innbyggere i barnefamilie-årskullene enn landsgjennomsnittet. Dette forklares vanligvis med alderssammensetningen blant de ansatte ved Ørland flystasjon, med forholdsvis stor andel ansatte i årskull som har barn i barnehage og skole.
Kommunen har få innvandrerfamilier, dvs familier hvor begge voksne er født utenfor Norge, men et økende antall familier hvor en av ektefellene er født utenfor Norge.
=== Forsvarskommune ===
Ørland flystasjon er den største av Luftforsvarets flystasjoner, og opererer F-35 jagerfly, Sea King redningshelikoptre og er også det eneste faste landingssted i Nord-Europa for NATOs overvåkingsfly E-3/AWACS. Stasjonen er en del av NATOs beredskapsstyrke innenfor rammen av Forsvarets innsatsstyrke/Luft (FIST-L) og et alliert treningssenter for luftstyrker fra NATO og Partnerskap for fred-landene. Som treningssenter har flystasjonen gjennomsnittlig om lag 80 000 gjestedøgn i året.Flyplassen ble anlagt av de tyske okkupasjonsstyrkene under andre verdenskrig i årene 1941–44. Den ble nedlagt i 1945 og gjenåpnet som base for 338 skvadron i 1954.
=== Samferdsel ===
Hurtigbåtforbindelsen Kystekspressen går mellom Brekstad og Trondheim seks ganger daglig. I 2008 reiste 160 000 til/fra Brekstad med denne ruta. Det er også forbindelse videre til Hitra og Kristiansund. Fergesambandet Brekstad–Valset er en forbindelse over Trondheimsfjorden. Sambandet er en del av riksvei 710 fra Orkanger til Krinsvatn.
Air Norway er et lite flyselskap som eies av Ørland kommune og det danske selskapet North Flying. Selskapet opererer en direkte flyrute mellom Ørland lufthavn og Oslo lufthavn, Gardermoen, ruta hadde over 9 000 reisende i 2008.Øya Garten har siden 1923 vært forbundet med bro til fastlandet. Bro mellom Storfosna og Kråkvåg åpnet i 2003. Mellom Garten og Storfosna går det ferge langs fylkesvei 242. Ferga betjener også Leksa i Agdenes kommune.
=== Skole og helse ===
Kommunen har fra 2008 to offentlige barneskoler: Opphaug skole dekker grendene Opphaug, Ottersbo og Uthaug. Brekstad skole åpnet i 2018 og erstattet gamle Hårberg skole, som ble kjøpt opp av forsvarsbygg i 2016. Brekstad skole dekker Brekstad, Grande, Beian, Garten, Storfosna og Kråkvåg. Storfosna skole (som dekket øyene Storfosna og Kråkvåg) ble nedlagt sommeren 2008, Uthaug skole ble nedlagt i 2006, og Grande/Garten skole ble nedlagt i 2005. Elevene i ungdomstrinnet går på Ørland ungdomsskole på Brekstad. Ny Ørland ungdomsskole ble tatt i bruk i 2009. Kommunens ungdom sogner til Fosen videregående skole i Botngård, Bjugn.
Steinerskolen i Fosen ble etablert på Vallersund gård i Bjugn i 1996. Fra 1999 til 2010 drev skolen i lokaler på Austråttgården, og fra 2010 i lokaler etter den nedlagte Ørland videregående skole på Brekstad. Skolen har tilbud fra 1. til 10. klasse.
Helsetjenestene i kommunen er samlet på Ørland Medisinske Senter på Brekstad. Senteret har utgangspunkt i Sanitetsforeningens syke- og fødestue fra 1952. Senteret omfatter lege, helsesøster, fysioterapi, militær sykestue, sykehjem, base for hjemmesykepleie, fylkeskommunal tannklinikk og psykiatritjenester. Fosen distriktsmedisinske senter har både Spesialistpoliklinikk og Avdeling for observasjon og etterbehandling her; avdelingen samarbeider med St. Olavs hospital og Orkdal Sjukehus, og regnes som en forløper i utviklingen av samhandling i helsevesenet.
=== Politikk ===
Se også Kommunestyrevalg i Ørland og Liste over ordførere i Ørland
==== Kommunestyrevalget 2019 ====
== Næringsliv ==
Regionens største arbeidsplass er militærleiren Ørland flystasjon. Flystasjonen sysselsatte i 2013 ca. 650 ansatte og 254 vernepliktige. Etter «kampflybasevedtaket» i Stortinget vil dette antallet øke i årene som kommer. Man estimerer at basen i 2020 vil ha 1070 ansatte og 565 vernepliktige.Mascot Høie, etablert 1986, er kommunens største industribedrift og produserer dyner, puter og sengetøy. Bedriften har 70 % av det norske markedet. Konsernadministrasjon og produksjon av dyner og puter ligger på Brekstad, og sysselsetter 120 personer. Grøntvedt Pelagic, som ble etablert i 1988, sysselsetter rundt 100 og foredler sild, makrell og andre pelagiske arter i anlegg på Uthaug og Kråkvåg. Selskapet er verdens største produsent av tønnemarinert sild.Landbruket sysselsatte i 2010 ca 8% av befolkningen og næringen er dominerende i landskapsbildet. De viktigste landbruksproduktene i Ørland er melk, korn og kjøtt. Ørland meieri, etablert 1878, ble nedlagt i 2011.
Ørland sparebank, etablert 1849, er en selvstendig sparebank tilknyttet Eika-Gruppen. Ørland er handelssenter for Fosen og varehandel stod i 2010 for 14% av sysselsettingen.Både Ørland Kysthotell og Hovde Gård har hovedvekt på konferansemarkedet. Det er også noe rorbuturisme som for det meste er rettet mot det tyske markedet.
== Historie ==
Utgravninger - sist av flere langhus på Reksterberget, Hovde - har vist at Ørland må ha vært noe av et regionsenter allerede i jernalderen. Et av langhusene har en spesiell bygningsstruktur som tyder på at det kan ha tjent et spesielt formål, som for eksempel hoff, tollbod eller tingsted.En bygdeborg fra folkevandringstiden (ca. år 500) viser på samme måte til at det må ha vært noe å forsvare her. Borgen ligger på Borgklinten, øst for Ottersbo og Austrått. Med sin beliggenhet ved Trondheimsfjordens munning, må Ørland har vært et egnet sted for en som ville utøve makt, eller kontrollere handel.
Herresetet Austråttborgen er kommunens fremste minnesmerke. Det har vært kongsgård / herregård på Austrått siden ca. år 1000, og flere kjente personer er knyttet til stedet. I tiden rundt slaget på Stiklestad satt Finn Arnesson på Austrått. Hans hustru Bergljot var brordatter av Olav den hellige og Harald Hardråde. Finns datter Ingebjørg ble jarlehustru på Orknøyene.
Fru Inger til Austrått (1473–1555) var i sin tid Norges fremste kvinne, der hun satt på Austrått. Gjennom arv, maktbruk og ulike andre disposisjoner økte hun rikdommene og skal ha rådd over betydelige landområder. Etter sin mann Niels Henrikssøns død hadde hun en sterk politisk og økonomisk rolle, men Henrik Ibsens romantiske versjon av henne som idealistisk frihetskjemper er mest diktning. Fru Inger og Niels kan ha påbegynt det borganlegget som Ove Bjelke fullførte.
Ove Bjelke (1611–1674) bygde den Austråttborgen som står i dag – en herregård utført med sans for symmetri og maktsymboler, og med idealer blant annet fra byggherrens tid som student i Italia. Anlegget, som ble bygget rundt en middelalderkirke, var trolig ferdigstilt ca. 1656. Borgen brant i 1916, og en restaurering var ferdigstilt i 1961.
Storfosen gods har også en lang historie, og er kjent fra 1100-tallet. Her var kongsgård på 1300-tallet, og gården var siden i ca. 300 år en del av landegodset til Austråtts herskere. Blant annet bodde fru Inger her som enke. Eiendommen er fremdeles blant fylkets største gårder. På eiendommen finnes blant annet ruiner etter et kapell fra 1300-tallet.
Uthaugsgården, som fra 1829 ble eid av Lundslekten, utviklet seg gjennom 1800-tallet til å bli et fullassortert handelshus, med handel, fiskeomsetning, gjestgiveri, posthus, telegraf og dampskipsekspedisjon. Stedet er i dag museum, og er karakteristisk for å ha bevart mange rom og gjenstander intakt og i bruk.
På samme tid var Ørland senter for et stort kystdistrikt, med sorenskriver og fut. Fogderiet rakk fra Hemne til Osen, med øyene utenfor. Prestegjeldet, og fra 1837 kommunen, omfattet Ørland, Bjugn og nordre del av Agdenes. Sparebanken som ble opprettet i 1849 dekket samme område. I 1853 ble Bjugn skilt ut fra Ørland som eget herred, og da Agdenes, sør for fjorden, ble eget herred i 1896 fikk kommunen dagens utstrekning.
Ørlendingene har i generasjoner livnært seg som kystbønder, med veksling mellom jordbruk, heimefiske og fjernere fiskebanker. Bygda har hatt meieri siden 1878, har hatt kornmølle så langt tilbake vi finner skrift, og i senere tid også fiskeoppdrett og fiskeforedlingsindustri.
Med det 20. århundre kom nye problemer – og nye muligheter. Den tyske okkupasjonen ga jobbetid, og en flyplass som i første omgang førte til en grunnleggende landskapsforandring. Flere fangeleirer, blant annet på Austrått, Uthaug og Hovde ga befolkningen sterke inntrykk, og førte i etterkrigstiden til at Fosen i sin tid var et kjerneområde for Norsk-jugoslavisk samband. Etter krigen ble flyplassen gjenåpnet som NATO-anlegg i 1954. I og med denne etableringen ble Luftforsvaret også en svært aktuell jobbmulighet og karrierevei for ørlendingene. I dag er Ørland flystasjon Fosens største arbeidsplass. Militæret fører med seg godt utdannede ektefeller, og gir Ørland god dekning innenfor kvinneyrker som lærer og sykepleier.Ørland hadde meieriskole fra 1894 til 2001, husmorskole siden 1923 og yrkesskole siden 1960. De to siste skolene ble i 2000 innlemmet i Fosen videregående skole og flyttet i 2007 til skolens nye anlegg i Botngård.
Utviklingen i kommunikasjon og bedret samferdsel, og endringene i Luftforsvarets arbeidsoppgaver, har gjort Ørland til en pendlerkommune, både til og fra. Kystekspressen ble i 2007 utvidet fra 4 til 6 daglige avganger hver vei, med en egen pendlerrute til/fra Trondheim. Flere forsvarsfamilier bor utenfor kommunen, mens den forsvarsansatte tjenestegjør i perioder. Mange bor i Ørland/Bjugn og dagpendler til jobb eller studier i Trondheim, og pendling til Ørland er også økende. Nabokommunene Bjugn og Ørland utgjør ett felles arbeidsmarked og en felles fritidsarena, og det er utstrakt «pendling» over kommunegrensa.
Siden 1989 har interkommunalt samarbeid innenfor Fosen regionråd blitt utvidet til stadig nye områder. Samarbeidet med nabokommunen Bjugn har også blitt utvidet samtidig, på flere plan. I mars 2009 vedtok de to kommunene i et felles formannskapsmøte å søke om å få utrede sammenslåing. Den nye kommunen kan få navnet Austrått kommune.
== Kultur ==
Ørlendingene snakker fosendialekt, men på grunn av innflytting er dialekten lite distinkt. Man bor på Brekstad, i Ørland og på Ørlandet.
Kommunevåpenet er «venstre skrådelt sølv og svart». Det er tegnet av Hallvard Trætteberg og ble innført i 1979. Våpenet er en speilvendt versjon av Fru Inger til Austråtts og Rømerættens slektsvåpen.
Ørland kultursenter åpnet i februar 2009 og ligger sammenbygget med Næringens Hus, Ørland Kysthotell og hurtigbåtterminal. Senteret inneholder Hannah Ryggen-senteret, bibliotek, kino, scener, kulturskole, galleri og konferanselokaler.
Kommunen har tre større idrettslag: Uthaug Turn- og Gymnastikklag driver med lagturn og har god oppslutning blant barn i alderen fire til ti år. Yrjar Idrettslag (etablert 1919) driver med ski, bueskyting og orientering. Ørland Ballklubb driver med håndball og fotball og ble etablert i 1990 gjennom fusjon mellom tre idrettslag – Opphaug Idrettslag, Brekstad Ballklubb (etablert 1932) og ballidrettsdelen av Yrjar. Ørland Travklubb (etablert 1896) har egen travbane. Det finnes også egne klubber for blant annet dykking og tennis.
Musikklivet omfatter mannskoret Ørland sangforening (etablert 1876) og blandakorene Uthaug songlag (1926), Bel Canto (1978) og Blainnabaill (2005). Ørlandssangen «Gamle Yrjar», med tekst av Einar Berg og melodi av Sofus Hansen, ble skrevet til sangforeningen. Kommunen har to korps: Musikklaget Kornetten (1886) og Ørland barne- og ungdomskorps (1956), dessuten Ørland-Bjugn Storband. Ørland bluesklubb arrangerer årlig Bluesfestival i oktober. Brekstad kulturfestival i juli omfatter kammermusikk, jazz og billedkunst. Ørland Country & Roots festival arrangeres hvert år på Austrått i månedskiftet juni-juli.
Markedsdagene Ørlandsdagene tidlig i august arrangeres av Ørland Ballklubb i tilknytning til en fotballcup. Bygdadager på Austråttgården siste helg i august inneholder hovedsakelig gårdsmat, kunst og håndverk. Et julemarked samme sted og med tilsvarende profil arrangeres årlig siste helg i november.
Galleri Empati på Opphaug ble etablert i 1992.
=== Museer og kulturvern ===
Austråttborgen er en herregård fra 1600-tallet. Den ble totalskadet i brann i 1916 og sto ferdig restaurert i 1961. Herregården eies av staten og forvaltes av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Den er åpen for publikum i sommermånedene.
Uthaugsgården er et godt bevart gårdsanlegg med røtter i 1700-tallet og drives nå som museum. Gården var senter for handel, jordbruk, post, telegraf, skipsekspedisjon mm.
Yrjar heimsbygdslag er lokalhistorielag og museumslag i kommunen. Laget eier den bevarte husmannsplassen Tinden på Uthaug, Guriannastua nær Ottersbo og Museumsnaustet i Sjøgata på Uthaug. I naustet vises en båthistorisk utstilling. Laget har arkiver og gjenstandssamlinger i kjelleren på Austråttgården, men har foreløpig ikke realisert noen egentlig kulturhistorisk utstilling. Laget utgir medlemsbladet Møllkula sammen med Bjugn bygdetun Mølnargården.
Kystkulturgruppa Kjeungen har driftsavtale med Kystverket om forvaltning og bruk av Kjeungskjær fyr og eier dessuten Guldteigbrygga i Uthaug havn. Fyret, som ligger på en snau holme ytterst i Bjugnfjorden, nordvest for Uthaug, er et landemerke med sin åttekantede form.
Austrått fort er et kystartillerianlegg fra andre verdenskrig. Fortet eies av Nasjonale Festningsverk og er åpent for publikum gjennom et samarbeide mellom kommunen og NFV. Fosen krigshistoriske samlinger er et dugnadsbasert museum i tilknytning til fortet.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er Austråttgården. Dette er en gårdseiendom på 1 500 mål. Gården er den siste resten av jordeiendommene som har tilhørt herresetet Austrått. Gården har huset landsleirer for både Norges speiderforbund (1997) og 4H (2008).
=== Ørland kommunes kulturpris ===
2005: Turninstruktør Wenche Sørdal
2006: Organist, komponist og dirigent Bernt Gjelvold
2007: Søndagsskole- og misjonsforeningsleder Liv Olevik
2008: Kunst- og kulturparet Svein og Aud Lilleengen
2009: Billedhuggeren Astrid Dahlsveen
2010: Leif Gangås for arbeidet med å tilrettelegge Austråttlunden som fritidsområde
2011: Yrjar heimbygdslag
2015: Ørland Teaterlag
== Kjente ørlendinger ==
Jakob Tøkersen Hoff (1843–1924), ordfører og stortingsrepresentant
Ole Juul (1852–1927), maler
Anders Nilsen Næsset (1872–1949), stortingsrepresentant, grunnlegger av Norges Fiskarlag
Hannah Ryggen (1894–1970), billedvevkunstner
Hans Ryggen (1894–1956), maler
Kåre Nesset (1905–1974), motstandsmann
Jørleif Uthaug (1911–1990), billedhugger
Astrid Dahlsveen (1929-2012), billedhugger
Aud Lilleengen (f. 1938), maler
Oddbjørn Hågård (1940-2013), ordfører og stortingsrepresentant (Sp) 1985-1989
Morten Berg (f. 1952), industrigründer
Kirsti Leirtrø (f. 1963), stortingsrepresentant (Ap) fra 2017
Gunn Karin Gjul (f. 1967), stortingsrepresentant (Ap) 1993-2013
Jo Tessem (f. 1972), fotballspiller
Kjell Rune Sellin, (f. 1989), fotballspiller
== Vennskapsbyer ==
Koceljeva, Serbia
Samobor, Kroatia
Glendale, Arizona, USA
== Referanser ==
== Litteratur ==
Inge Rian. Ørlandsboka, bd 1-3. Ørland kommune, 1986-92. Gårds- og slektshistorie. Rettelseshefte utgitt 1995
Stein Arne Sæther (red.) Fosen, natur, kultur og mennesker. Adresseavisens forlag, 1993. ISBN 82-7164-031-3
Nord-Trøndelag og Fosen, geologi og landskap. NGU, 1997. ISBN 82-7385-170-2
Vigdis Hoff Hoøen. Ørland sparebank, ikke bare bank... Brekstad, 1999. ISBN 82-995069-0-5
Terje Sørensen. Ørlandsbok, skolehistorie. Yrjar heimbygdslag, 2006. ISBN 978-82-997464-0-3
Terje Sørensen. Ørlandsbok, kirkehistorie og kristenliv. Yrjar heimbygdslag, 2008. ISBN 978-82-997464-1-0
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ørland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Statistisk sentralbyrå
Turistinformasjon
Fosna-Folket
Ørland hovedflystasjon
Yrjar heimbygdslag
Kultur i Ørland på kart fra Kulturnett.no
nrk.no billedgalleri
orland.noKommunens hjemmeside
En kort historie om Ørland
Kjente personer fra Ørland
Bøkene om Ørland digitaliserte lokalhistorietrykk | Ørland Kultursenter er et regionalt kultursenter på Brekstad i Ørland kommune. | 2,128 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amerikansk_Samoas_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Amerikansk Samoas kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball på Amerikansk Samoa', 'Kategori:Kvinnelandslag i fotball'] | Amerikansk Samoas kvinnelandslag i fotball representerer Amerikansk Samoa i internasjonal fotball. Landslaget debuterte i mesterskapssammenheng i Oseaniamesterskapet i 1998 med et stygt 0-21-tap for Australia. Den andre kampen i trelagsturneringen var mot Papua Ny-Guinea, og også har tapte Amerikansk Samoa klart. Siden har ikke Amerikansk Samoa deltatt i Oseaniamesterskapet. I Stillehavslekene endte Amerikansk Samoa sist etter uavgjort mot Cookøyene, og tap mot de andre motstanderne.
| Amerikansk Samoas kvinnelandslag i fotball representerer Amerikansk Samoa i internasjonal fotball. Landslaget debuterte i mesterskapssammenheng i Oseaniamesterskapet i 1998 med et stygt 0-21-tap for Australia. Den andre kampen i trelagsturneringen var mot Papua Ny-Guinea, og også har tapte Amerikansk Samoa klart. Siden har ikke Amerikansk Samoa deltatt i Oseaniamesterskapet. I Stillehavslekene endte Amerikansk Samoa sist etter uavgjort mot Cookøyene, og tap mot de andre motstanderne.
== Eksterne lenker ==
Uoffisiell hjemmeside
Amerikansk Samoa på OFCs hjemmeside | Amerikansk Samoas kvinnelandslag i fotball representerer Amerikansk Samoa i internasjonal fotball. Landslaget debuterte i mesterskapssammenheng i Oseaniamesterskapet i 1998 med et stygt 0-21-tap for Australia. | 2,129 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Giannin_Andreossi | 2023-02-04 | Giannin Andreossi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 22. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler 2. juli', 'Kategori:Fødsler i 1902', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Sveits', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske ishockeyspillere'] | Giannin Andreossi (født 2. juli 1902, død ukjent) var en sveitsisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1928 i St. Moritz.
Andreossi vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1928 i St. Moritz. Det sveitsiske laget kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og Sverige. Sveits' resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var seier med 4-0 over Storbritannia og tap med 0-4 mot Sverige og 0-13 mot Canada. OL-turneringen i 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey.
| Giannin Andreossi (født 2. juli 1902, død ukjent) var en sveitsisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1928 i St. Moritz.
Andreossi vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1928 i St. Moritz. Det sveitsiske laget kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og Sverige. Sveits' resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var seier med 4-0 over Storbritannia og tap med 0-4 mot Sverige og 0-13 mot Canada. OL-turneringen i 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey.
== OL-, VM- og EM-medaljer ==
OL 1928 St. Moritz - Bronse i ishockey, Sveits
VM 1928 St. Moritz - Bronse i ishockey, Sveits
EM 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey, Sveits
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Giannin Andreossi – Olympedia
(en) Giannin Andreossi – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Giannin Andreossi – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Giannin Andreossi – Eurohockey.com | Giannin Andreossi (født 2. juli 1902, død ukjent) var en sveitsisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1928 i St. | 2,130 |
https://no.wikipedia.org/wiki/OneNote | 2023-02-04 | OneNote | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Microsoft Office'] | Microsoft OneNote er en programvare for notater og samling av informasjon, og for flerbruker-samarbeid. OneNote er laget både for bærbare og stasjonære PC-er, men den passer særlig til notatblokk-PC-er.
Det grafiske brukergrensesnittet er en elektronisk versjon av ringpermen og kan brukes til å samle sider som er skrevet ut ved hjelp av en virtuell skriver, informasjon sendt fra andre applikasjoner eller filer dratt direkte inn i applikasjonen. Sider kan flyttes innenfor programmet, annotert ved hjelp av tastatur, tegneredskaper eller elektronisk blekk. Man kan også legge inn medieopptak eller nettlinker.
OneNotes filformat er .one. Programmet kommuniserer med alle de andre elementene i Microsoft Office-pakken; filer kan eksporteres i andre formater og programmet kan synkroniseres med Microsoft Outlook for kontakter, avtaler og e-post.
Bilder (skjermdumper, innlagte scans eller fotografier) er søkbare med hensyn til tekstinnhold. Elektronisk blekk kan bli indeksert som tekst. Lydopptak kan også søkes fonetisk ved å gi en tekstnøkkel og kan bli spilt av sammen med notatet som hører til opptaket.
Flerbrukerfunksjonen tillater offlineredigering og senere synkronisering. Dette gjør at programmet kan brukes av arbeidsgrupper som samarbeider uten at alle medlemmene av arbeidsgruppene er online.
| Microsoft OneNote er en programvare for notater og samling av informasjon, og for flerbruker-samarbeid. OneNote er laget både for bærbare og stasjonære PC-er, men den passer særlig til notatblokk-PC-er.
Det grafiske brukergrensesnittet er en elektronisk versjon av ringpermen og kan brukes til å samle sider som er skrevet ut ved hjelp av en virtuell skriver, informasjon sendt fra andre applikasjoner eller filer dratt direkte inn i applikasjonen. Sider kan flyttes innenfor programmet, annotert ved hjelp av tastatur, tegneredskaper eller elektronisk blekk. Man kan også legge inn medieopptak eller nettlinker.
OneNotes filformat er .one. Programmet kommuniserer med alle de andre elementene i Microsoft Office-pakken; filer kan eksporteres i andre formater og programmet kan synkroniseres med Microsoft Outlook for kontakter, avtaler og e-post.
Bilder (skjermdumper, innlagte scans eller fotografier) er søkbare med hensyn til tekstinnhold. Elektronisk blekk kan bli indeksert som tekst. Lydopptak kan også søkes fonetisk ved å gi en tekstnøkkel og kan bli spilt av sammen med notatet som hører til opptaket.
Flerbrukerfunksjonen tillater offlineredigering og senere synkronisering. Dette gjør at programmet kan brukes av arbeidsgrupper som samarbeider uten at alle medlemmene av arbeidsgruppene er online.
== Plattformstøtte ==
OneNote 2003 krever Microsoft Windows 2000 med Service Pack 4 eller senere, Microsoft Windows XP eller Microsoft Windows Vista].
OneNote 2003 kjører på all maskinvare som støtter de nevnte operativsystemene.
OneNote 2007 kjører kun på Microsoft Windows XP SP2 eller senere versjoner av Microsoft Windows. OneNote 2007 printerdriveren kan ikke installeres på 64-bit operativsystemer.
Mange Microsoft Office-applikasjoner støtter import og eksport av MIME HTML (.mht) inkludert Microsoft OneNote, Microsoft Word og Microsoft Internet Explorer. Derfor er kun nettlesere som gjenkjenner slike filer en passende plattform for å se eksporterte MHT-filer fra OneNote. OneNote 2007 støtter eksport av PDF eller XPS-fler ved bruk av en gratis plug-in fra Microsoft. Microsoft OneNote Mobile for Smarttelefoner (Microsoft Windows Mobile 2003, 2003 SE, 5 og senere) såvel som Pocket PCs (Microsoft Windows Mobile 5 og senere) er inkludert med Microsoft OneNote 2007; Microsoft OneNote Mobile er også bygd inn i Microsoft Windows Mobile: Professional 6.1 operativsystem.
Senere har Microsoft lagt vekt på at deres programvare skal fungere på alle plattformer. OneNote fungerer nå i onlineversjon direkte i nettleser, og man lagrer i nettskyer som f.eks OneDrive eller OneDrive for business. OneNote finnes også som skrivebordsutgave (fullversjon) for pc, Apple Macintosh og applikasjon for nettbrett og mobil.
== Versjonshistorie ==
== Lignende produkter ==
OneNote er nå tilgjengelig på alle plattformer, og man kan både opprette og redigere OneNotebøker på både mobil, nettbrett og pc . Det finnes også lignende produkter som kan brukes på Windows og andre operativsystemer, som Mac eller Linux. Disse er blant annet eNoteFile, Evernote, Treepad, Jot, Essential PIM, Infoselect, WinOrganizer, GoldenSection Notes, WinPim, Whizfolders, Maple, Jarnal, Xournal, Gournal, NoteLab, Personal Brain, Personal Knowbase, and AskSam.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
(en) Microsoft OneNote – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
OneNote for lærere
Microsofts globale tips side | }} | 2,131 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mezzi_Andreossi | 2023-02-04 | Mezzi Andreossi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 28. september', 'Kategori:Dødsfall i 1958', 'Kategori:Fødsler 30. juni', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Sveits', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske ishockeyspillere'] | Murezzan «Mezzi» Andreossi (født 30. juni 1897, død 28. september 1958) var en sveitsisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1928 i St. Moritz.
Andreossi vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1928 i St. Moritz. Han spilte på det sveitsiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og Sverige. Sveits' resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var seier med 4-0 over Storbritannia og tap med 0-4 mot Sverige og 0-13 mot Canada. OL-turneringen i ishockey 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey.
| Murezzan «Mezzi» Andreossi (født 30. juni 1897, død 28. september 1958) var en sveitsisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1928 i St. Moritz.
Andreossi vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1928 i St. Moritz. Han spilte på det sveitsiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og Sverige. Sveits' resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var seier med 4-0 over Storbritannia og tap med 0-4 mot Sverige og 0-13 mot Canada. OL-turneringen i ishockey 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey.
== OL-, VM- og EM-medaljer ==
OL 1928 St. Moritz - Bronse i ishockey, Sveits
VM 1928 St. Moritz - Bronse i ishockey, Sveits
EM 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey, Sveits
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mezzi Andreossi – Olympedia
(en) Mezzi Andreossi – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Mezzi Andreossi – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Mezzi Andreossi – Eurohockey.com | Murezzan «Mezzi» Andreossi (født 30. juni 1897, død 28. | 2,132 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Breiter | 2023-02-04 | Robert Breiter | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 19. november', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Fødsler 28. mars', 'Kategori:Fødsler i 1909', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Sveits', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske ishockeyspillere'] | Robert «Bobby» Breiter (født 28. mars 1909, død 19. november 1985) var en sveitsisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1928 i St. Moritz.
Breiter vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1928 i St. Moritz. Han spilte på det sveitsiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og Sverige. Sveits' resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var seier med 4-0 over Storbritannia og tap med 0-4 mot Sverige og 0-13 mot Canada. OL-turneringen i ishockey 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey.
| Robert «Bobby» Breiter (født 28. mars 1909, død 19. november 1985) var en sveitsisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1928 i St. Moritz.
Breiter vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1928 i St. Moritz. Han spilte på det sveitsiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og Sverige. Sveits' resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var seier med 4-0 over Storbritannia og tap med 0-4 mot Sverige og 0-13 mot Canada. OL-turneringen i ishockey 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey.
== OL-, VM- og EM-medaljer ==
OL 1928 St. Moritz - Bronse i ishockey, Sveits
VM 1928 St. Moritz - Bronse i ishockey, Sveits
EM 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey, Sveits
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Robert Breiter – Olympedia
(en) Robert Breiter – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Robert Breiter – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Robert Breiter – Eurohockey.com | Robert «Bobby» Breiter (født 28. mars 1909, død 19. | 2,133 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hannah_Ryggen | 2023-02-04 | Hannah Ryggen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor felt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Documenta', 'Kategori:Dødsfall 2. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1970', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske tekstilkunstnere', 'Kategori:Personer fra Malmö', 'Kategori:Personer fra Ørland kommune', 'Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Hannah Ryggen (født Jönsson 21. mars 1894 i Malmö, død 2. februar 1970 i Trondheim) regnes blant de fremste vevkunstnerne i Norge. Hennes banebrytende innsats endret billedvevens rolle fra dekorativt kunsthåndverk til ekspressiv billedkunst. Ett av hennes hovedverker er det store veggteppet Vi lever på en stjerne (1958). Det hang i vestibylen i Høyblokken og ble skadet av bomben som gikk av i regjeringskvartalet 22. juli 2011.
Det meste av sitt skapende liv – 1924 til 1957 – bodde Hannah Ryggen i kystkommunen Ørland i Sør-Trøndelag, nærmere bestemt på småbruket Ryggen. Der levde og virket hun side om side med ektemannen Hans Ryggen, som selv var en anerkjent maler, og datteren Mona.
Ryggen var kompromissløs og subjektiv både i sin tilnærming til det håndverksmessige ved bildene, og i sine sosiale og politiske synspunkter. Hennes syn kom direkte og utemmet til uttrykk i bildene hennes. Flere har reflektert over at hun «med sitt heftige temperament og sin sterke meddelelsestrang skulle tilbringe en vesentlig del av sitt liv med å veve store billedtepper, den mest tidkrevende av alle formidlingsformer». Forklaringen som gis er vanligvis at den tidkrevende prosessen må ha virket disiplinerende på engasjementet og visjonen, som kom til utløp uten at brodden i budskapet ble sløvet.
Hun var lidenskapelig anti-fascist, anti-militarist, feminist og humanist. Hennes arbeider betegnes som en «sensasjonell tendenskunst», og sies å uttrykke «en varm humanisme og en følelsesmessig deltagelse i samtidens problemer».
| Hannah Ryggen (født Jönsson 21. mars 1894 i Malmö, død 2. februar 1970 i Trondheim) regnes blant de fremste vevkunstnerne i Norge. Hennes banebrytende innsats endret billedvevens rolle fra dekorativt kunsthåndverk til ekspressiv billedkunst. Ett av hennes hovedverker er det store veggteppet Vi lever på en stjerne (1958). Det hang i vestibylen i Høyblokken og ble skadet av bomben som gikk av i regjeringskvartalet 22. juli 2011.
Det meste av sitt skapende liv – 1924 til 1957 – bodde Hannah Ryggen i kystkommunen Ørland i Sør-Trøndelag, nærmere bestemt på småbruket Ryggen. Der levde og virket hun side om side med ektemannen Hans Ryggen, som selv var en anerkjent maler, og datteren Mona.
Ryggen var kompromissløs og subjektiv både i sin tilnærming til det håndverksmessige ved bildene, og i sine sosiale og politiske synspunkter. Hennes syn kom direkte og utemmet til uttrykk i bildene hennes. Flere har reflektert over at hun «med sitt heftige temperament og sin sterke meddelelsestrang skulle tilbringe en vesentlig del av sitt liv med å veve store billedtepper, den mest tidkrevende av alle formidlingsformer». Forklaringen som gis er vanligvis at den tidkrevende prosessen må ha virket disiplinerende på engasjementet og visjonen, som kom til utløp uten at brodden i budskapet ble sløvet.
Hun var lidenskapelig anti-fascist, anti-militarist, feminist og humanist. Hennes arbeider betegnes som en «sensasjonell tendenskunst», og sies å uttrykke «en varm humanisme og en følelsesmessig deltagelse i samtidens problemer».
== Biografi ==
Hannah var datter av kokka Karna Jönsson og verkstedarbeideren Gunnar Jönsson, som tidligere hadde vært sjømann. Hun hadde to søsken. Foreldrene var henholdsvis 40 og 29 år gamle da Hannah ble født. Hun merket tidlig en lyst til å bli skapende kunstner, men valgte likevel først et annet, tryggere yrke. Hun arbeidet som lærer i 11 år, fra hun var 19 til hun ble 30 år gammel, ved Johannesskolan i Lund og ved Pildammskolan i Malmö. Hun mistrivdes som lærer. Mens hun var lærer søkte hun privat tegne- og maleundervisning, først hos sin tidligere lærer og senere i seks år hos den danske maleren Fredrik Krebs i Lund. Hannah reiste ukentlig mellom Malmö og Lund for å følge Krebs' undervisning. I denne tiden stilte hun etter hvert ut, og solgte flere bilder. Hun knyttet også et livsvarig vennskap til det barnløse ekteparet Krebs.
Sommeren 1922 fikk hun et stipend, og sammen med oppsparte midler var dette nok til at hun kunne reise ut i Europa, for å se kunst. I Dresden tok hun inn på pensjonat Wagner, og møtte ved et tilfelle to norske malere idét hun gikk inn i feil rom. De to norske malerne, én av dem er Hans Ryggen fra Ørland, tok henne med på en nattevandring i Dresdens park Grosser Garten, langs innsjøen Carolasee og før kvelden var omme hadde Hannah og Hans festet seg ved hverandre. Hun besøkte ham på Ørlandet sommeren 1923, og de giftet seg hos byfogden i Oslo i september 1923. Da var allerede datteren Mona underveis. I 1924 brøt hun opp fra lærergjerningen og hjembyen, og flyttet til «stugan» på Ryggen.
Småbruket Ryggen var på 19 mål. På denne plassen hadde de, ved siden av kunstnergjerningen, husdyr helt fram til 1945: ku, hest, sau, gjess og høns. Plassen fikk innlagt strøm først i 1944, og hadde heller ikke innlagt vann.
Det er ingen grunn til å oppfatte stedet og paret som isolert. Paret leste aviser, tidsskrift og bøker, og var engasjert opptatt av samtidens kunst, samfunn og politikk – noe som gjenspeiles i hennes kunst. Hannah holdt kurs i veving og plantefarging flere steder i regionen, og de hadde vanlig omgang med naboene og med bygdens kondisjonerte, og fikk etterhvert et vidt kontaktnett av kunstnerkolleger og kunstvenner i inn- og utland.
Annen verdenskrig ble en anstrengende periode på flere måter. Ørland ble svært påvirket av krigen, med militær flyplass, stort tysk troppenærvær og flere fangeleirer med russiske og serbiske krigsfanger. Alt dette bragte storkrigen inn i hverdagen til de fleste ørlendinger. Hans Ryggen deltok i motstandsarbeid, og smuglet våpen. Han ble arrestert natt til 27. mai 1944, og satt først på Falstad, senere i Grini fangeleir og de siste månedene i en arbeidsleir på Mysen før han kom hjem 11. mai.
Forholdet til datteren Mona (født i 1924) var vanskelig. Datteren hadde epilepsi, vantrivdes på hjemstedet og kan trolig ha følt seg annerledes som datter av et kunstnerpar. Kombinasjonen av sykdommen og et komplisert forhold mellom mor og datter preget hele den lille familien. Temaet behandles i destillert form i Hannahs teppe Mors hjerte (1947) som beskrives som «Historien om en ung mor som midt i sin lykke rammes av en stor sorg - det hender noe med barnet og hennes hjerte slås i stykker».
Håret er isgrått og henger i ville spyd av stålull og øynene, blanke som kloke skogsjøer. Krappe tankeilinger flyr stadig over det store dirrende ansiktet, som knyter seg opp i smeltende smil. Omhyllet av en folderik, fotsid kjole, en vuggende rød skogbunn med skarpe blekhvite blomster, glir hun lydløst rundt i rommet. Myke kveiler av garn i trolske, fine farger duver fra hver knagg i rommet
Ektemannen Hans døde i desember 1956. Paret hadde da bestemt seg for å flytte til Trondheim. Hannah hadde fått flere monumentaloppdrag som ikke lot seg løse med den vevstolen og det arbeidsrommet hun hadde tilgang til på hjemgården. Hun flyttet til Trondheim tidlig i 1957, fant en leilighet på Lade og fikk et arbeidsrom for veven i Sukkerhuset i E.C. Dahls bryggeri på Kalvskinnet. Her arbeidet hun først med Vi lever på en stjerne til Regjeringsbygningen.
Hannah Ryggen fikk statens kunstnerlønn fra 1962. Samme året hadde hun en usedvanlig godt besøkt utstilling på Moderna museet i Stockholm, og blir valgt inn som medlem av Kungliga Akademien för de fria konsterna. I 1964 ble hun, som første tekstilkunstner gitt adgang til Høstutstillingen. Hun ble i 1965 ridder av første klasse av St. Olavs Orden. I forbindelse med tildelingen sa hun:
«I gamle dager dro man i krigen, og ble slått til ridder når man kom hjem. Dette ridderskap som jeg nå er kommet i, betyr at man skal være bedre og snillere enn andre. Det er meget, meget vanskeligere enn å slåss».Folk som ikkje kjende Hannah, kunne lett bli skremde av vesenet hennar. Meiningane kom rett ut, utan innpakning. Ho la ikkje fingrane imellom.
I forbindelse med at hun i 1965/66 arbeidet med monumentalteppet Trollveggen til en stor møtesal i et nytt bygg på Blindern, bodde hun en kort periode i Oslo, og hadde atelier i Oslo rådhus. Hun mistrivdes i hovedstaden og vendte hjem til Trøndelag våren 1966. De siste årene av livet hadde hun et atelier på loftet i Trondheim katedralskole. Trondheimsfotografen Thor Melhuus tok i 1969 en mye brukt serie portretter og studier av henne i arbeid med veven, som ble fotografert i dette atelieret. Allerede høsten 1965 hadde hun hatt et første «bo-oppgjør», og gitt bort flere tepper til museer: Teppet Grini, fra ektemannens fangenskap, ble gitt til Trøndelag Kunstgalleri, dit hun tidligere hadde gitt mange av hans bilder. Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum fikk 7 tepper den gang.Hun hadde svekket helse de 4-5 siste årene av livet, og ble for alvor syk jula 1969 mens hun besøkte datteren Mona i Sverige. Hun døde til slutt på Regionsykehuset 2. februar 1970 etter noen ukers sengeleie. Det siste bildet hun rakk å fullføre sto ennå i veven da hun døde. Det er et kvinnehode, som tydelig ligner på henne selv, mot en varm rød bunn. Hun ble begravet ved siden av sin mann på Ørland kirkegård. Begravelsen var beskjeden, slik hun selv hadde ønsket det.
== Vevens tradisjon og teknikk ==
Både i Norge og Sverige hadde det rundt århundreskiftet vært en renessanse for billedveven. I Norge hadde to tradisjoner stått side ved side: maleren Gerhard Munthe tegnet kartonger til bilder som ble vevet av andre, anonyme, kvinner; mens den autonome Frida Hansen skapte seg en egen tradisjon i art nouveau-stil. I Sverige laget tegnere som Carl Larsson, Alf Wallander med flere kartonger med natur og sagn som tema. I Hannahs ungdom ble Stockholms stadshus og konserthus dekorert med vevnader, og rundt 1930 ble det laget store vevnader til Stockholms stadsbibliotek, Göteborgs konserthus og Linköpings domkyrka.
Jeg vil ikke at teppene mine skal sammenligne med gammel teppevev. Jeg bygger bildene mine på livet selv. Kampen er å forme opplevelsen slik at den er bundet til veven,men så sterkt som mulig av det jeg har på hjertet
Det meste av vevkunsten var basert på den todelte prosessen: veveren, som regel en kvinne, var en håndverker som vevet tepper på bakgrunn av tegnede «kartonger» utført av billedkunstnere, oftest menn, som ikke hadde noen tilknytning til det håndverksmessige ved veven. Hannah Ryggen brøt med dette på flere måter. For det første hadde hun selv fullstendig kontroll over motiv og format, men hun utførte også selv alle prosesser fra karding, spinning og farging, frem til ferdig teppe.
Insisteringen på det håndverksmessige i teppene var et sentralt element i hennes arbeidsmåte. At hun selv fremstilte garn og farget det, gjorde at hun kunne følge sammenhenger fra plantenes finnested, styre fargenes intensitet gjennom fargeprosessen, kalkulere med fargenes falming over tid og skape et helhetlig uttrykk hvor hun selv sto inne for både detaljene og helheten.
Det meste av sin karriere arbeidet hun på en oppstadvev som målte 2x3 meter, som ektemannen Hans hadde utviklet og snekret sammen for henne.
=== Uten skisser ===
Hun arbeidet konsekvent uten skisser eller nedskrevne forhåndsplaner for teppene. Dette var i overveiende grad svært vellykket og framstår som et integrert element i hennes kunstneriske uttrykk. En sjelden gang kunne det imidlertid gi seg spesielle utslag. Teppet Kaj Munks død (1946) var opprinnelig bestilt i 1943 til den planlagte Bakkehaugen kirke på Tåsen i Oslo. Teppet preges av at «kunstneren ikke var vant til å arbeide etter oppgitte mål, og komposisjonen bærer preg av plassmangel».Albert Steen siterer Ryggen og føyer til sin egen kommentar
«Jeg tegner aldri noe på forhånd, men plasserer alt både former og farger før jeg begynner på et teppe. Det er på samme måte som å skrive vers, tror jeg. Jeg tror det er den eneste riktige måten å veve på. Indianerne og kopterne gjorde det på samme måten. Skulle alt tegnes opp og fastlegges på forhånd, var jo eventyret slutt før leken tok til.Og her står vi ved noe av hemmeligheten ved Hannah Ryggen som særpreget kunstner: mulighetene for improvisasjoner og den primitive nærhet mellom visjon og materiale gir hennes tepper en umiddelbarhet som holder seg levende gjennom hele skaperprosessen.»
=== Fargingen ===
Ryggen arbeidet hovedsakelig med selvspunnet ull, selvfarget med naturfarger. Etterhvert som oppdragene økte på i etterkrigstiden måtte hun bruke andre til å spinne for seg, men hun utførte hele tiden fargingen selv.
For Hannah Ryggen var det en integrert del av hennes totale uttrykk at hun skulle farge garnet selv. Både vevteknikk og plantefargingens teknikk var noe hun eksperimenterte med gjennom 1920-tallet, slik at hun fremsto som fullært rundt 1930. Hun likte selv å fremstå som fullt ut selvutviklet, men det er kjent at hun hadde med seg en håndskrevet oppskriftsbok som kan ha vært et arvestykke i familien, og at hun gjorde seg kjent med norsk faglitteratur om emnet. På 1930-tallet holdt hun flere kurs i plantefarging i Ørland og nabokommunene. Sammen med ektemannen og dattera samlet hun gjennom sommeren planter, lav, bark og røtter til farging. Hun kokte utendørs, og brukte en jerngryte til mørke farger og en kobbergryte til gule og røde farger. Hun sa selv ved flere anledninger at hun bare brukte svært få farger («bare potteblått, och bara fyra røda farver»), men selv om hun arbeidet med rene fargeflater er det lett å påvise at utvalget av farger var noe større enn dette.
Mest legendarisk er Hannah Ryggens bruk av fargen potteblått, både fordi den er dominerende i mange av bildene hennes, og på grunn av den spesielle prosessen som involverte medvirkning fra alle familiens gjester. Næss sier at blått er hovedfargen i svært mange av bildene hennes, og at den står for det positive i livet, for lengsel og drøm. Ofte er hun selv i blått når hun er i bildene. Fargen potteblått fremstilte hun i en selvutvikling, delvis hemmelig prosess. Hun blandet fargestoff indigo, urin gjæret i sola og en hemmelig ingrediens. Næss gjetter at den hemmelige ingrediensen kan være appelsinskall. Urinen måtte være mannsurin, ettersom kvinneurin inneholder eggehvitestoffer som påvirker gjæringen. Alle mannlige gjester som besøkte familien måtte bidra med sin skvett til spannet som siden ble råmateriale i farginga.
Rødfargene laget hun noen ganger av røtter av kvitmaure, men ofte måtte hun kjøpe krapp eller cochenille på apotek. I teppet Grini (1945) bruker hun alle fire ulike rødfargene som hun regnet som sin basispalett: kvitmaure, krapp, cochenille og laven korkje. Gulfarger i mange varianter fremstilles av planter, som røsslyng. Både rødt og gult garn kan etterfarges med blått for å få lilla eller grønt garn.
I det politiske teppet Blod i gresset (1966) har hun for én gangs brukt kjemiske farger, for å fremheve den dyprøde brutaliteten i USAs krigføring i Vietnam.
=== Rene fargeflater ===
De fleste og mest kjente av Ryggens tepper er vevd med rene fargeflater. De første teppene ble utført annerledes, men overgangen fra lasering til rene flater kan tidfestes til mellom Fiske ved gjeldens hav (1933) og Vi og våre dyr (1934). I Fiske.. arbeider hun med en laserende teknikk hvor både hav, jord og himmel spiller i flere farger. Fra og med Vi og våre dyr arbeidet hun med rene, ensfargede flater.
Hennes første tepper er laget i gobelinvev, og deretter fulgte en kort periode med flossvev fra 1930-33 før hun festet seg ved det uttrykket som skulle bli hennes eget. Eksempler på flossvev er Herremannen (1930) og Paris' dom (1933).
Når hun i noen tilfeller senere henter inn igjen floss, eller bruker andre materialer, er det for å få fram spesielle effekter. I noen senere tepper legger hun inn ullfloss for å skape effekter: I Karsten i vevhimmelen (1953) er ullfloss lagt inn i veven flere steder for å skape en effekter av skyer; i Peter Dass (1940) er en flossvevet matte (en båtrye) montert som midtparti i et todelt teppe, for å illudere havet. Noen ganger vever hun i ull i vekselvirkning med lin, slik som i En fri (1947-48), hvor vekselvirkningen er med på å gi bildet en relieff-virkning.
=== Veven som maleri ===
Vevkunsten hadde historisk sett sin egen estetikk, og sine egne motiver. Gerhard Munthe hadde hevdet prinsippet om at veven måtte bindes til flaten, stilisert og uten perspektiviske virkninger. Baldisholteppet og gammel norsk billedvev var idealet.
Hennes kunst ligner ikke noen av våre andre teppeveverskers. Disse går nemlig ut fra folkekunsten [mens] hennes kunst må sees i nøye sammenheng med moderne maleri i mest utpreget betydning
Ryggen fanget opp dette, og knyttet seg dessuten til estetikk og komposisjonsteknikker som hun fant i samtidens malerkunst. Likhetstrekk med samtidens freskomaleri, ekspresjonistenes «brutale primitivisme» og malere som Arne Ekeland og Kai Fjell er påtagelige. Sammen med disse to blir hun beskrevet som forløper for modernismen i norsk billedkunst. Flatemaleriet ble allment akseptert i Norge i 1920- og 1930-årene, med gjennombruddet for monumentalmaleriet i mellomkrigstiden.
Randi Nygaard Lium sier at den som søker «paralleller til Hannah Ryggens arbeidsmetode, skal man gå til datidens avantgardistiske maleri, blant annet den abstrake ekspressjonisme i USA og Cobra-maleriet som var et samarbeid mellom danske, belgiske og hollandske malere i 1940- og 1950-årene». Arve Moen tolker også Ryggens arbeider i lys av samtidens malerkunst «På bakgrunn av strømninger i moderne maleri, kampen mellom abstraksjon og ekspresjon på den ene side og en tillempet naturalisme på den annen, er det høyst spennende å få dokumentert et standpunkt som Hannah Ryggens. Hun har lært meget av nåtidsmaleriet, men har, takket være vevens naturlige krav kunnet ta skrittet frem til et absolutt flate-bilde».Ryggens tidligere bilder – som Evas datter (1922) og Synderinnen (1926) oppfattes som utypiske for Ryggen ikke bare på grunn av fargevalget, men mest fordi hun i disse bildene brukte tradisjonelle teknikker for perspektiv og komposisjon. Fra 1920-årenes læretid tok det kort tid før hun på 1930-tallet framsto som bevisst på sin egen teknikk: fra det naturalistiske beveger hun seg over et mer abstrakt formspråk, hvor alle elementer i bildene trekkes inn i flaten.
== Budskap i bildene: humanisme og anti-militarisme ==
Både Hannah og Hans var litterære kunstnere, opptatt av tiden, omgivelsene og sine medmennesker, og i sin kunst ville de fortelle om alt som opptok dem. Begge var kolorister og ekspresjonister med stor uttrykkelseskraft. De har felles trekk i måten å abstrahere og karikere, og felles for deres formspråk er en umiddelbar naivisme og et preg av primitiv ekthet
Ryggen var kompromissløs og subjektiv både i sin tilnærming til det håndverksmessige ved bildene, og i sine sosiale og politiske synspunkter. Hennes syn kom direkte og utemmet til uttrykk i bildene hennes.
=== Kvinneskjebner og andre skjebner ===
Allerede fra hennes første større arbeider, som Synderinnen (1926), var det klart at Ryggens kunst ville bli en engasjert tendenskunst. Inntrykket ble forsterket gjennom gjennombruddsarbeider som Fiske ved gjeldens hav (1933). Teppet skildrer en pengeinnkrever, hans bortskjemte og velnærte kone, og flere fiskerbønder som kjemper for eget og familiens liv i og ved «gjeldens hav». Oppe til høyre i bildet kommer en doktor inn, bare for å konstatere at en av bøndene allerede er død av utmagring.
Teppet Ugift mor (1937) er et annet monumentalarbeid. Teppet bygger som mange av hennes arbeider, på faktisk hendelser: i dette tilfeller flere historier om kvinner som overvinner sosial fordømmelse og fattigdom for å kjempe for sine barns velferd. Kvinnen i midtpartiet omgis av menn som er ute i ulike ærend.
Fra ca. 1935 stammer også tre tepper med svært ulike kvinneskildringer, som har det til felles at de skildrer kvinner prisgitt sine omgivelser: Geit-Gurianna skildrer en legendarisk fattigkone fra Ørland mens Gull-lammet Iselin viser en ung kvinne og hennes kavaler. Ifantinnen er et lite teppe inspirert av Diego Velasquez' Infantino (1659), vevet som et mellomarbeid.
Med teppet En fri (1947/48) ga hun en tvetydig skildring av samlebåndsmenneskene. Hovedmotivet i teppet er en vertikal strøm av mynter og ansikter som illustrerer økonomiens og samfunnets samlebånd. Midt i dette stå statsministeren, Gerhardsen, som representant for samfunnsnytten i tredemølla. Tittelpersonen, den frie, står nederst til høyre i bilder, bærende på en stor gul blomst. Han har befridd seg fra samlebåndet, og står på egne ben.
Teppet Svan (1954) er en vakker skildring av kjærligheten, med en mann, en kvinne og et barn. Kvinnens ansiktsuttrykk er mest ambivalent, og det er kjent at Ryggens inspirasjon var en betrodd historie om en kvinne som elsket en mann hun ikke kunne få. Teppet ble vevet mens Ryggen leste romaner av D.H. Lawrence: Sønner og elskere og Lady Chatterleys elsker.
Helt fram til hennes siste år, var kvinnekamp og kvinnestolthet bærende elementer i alle hennes bilder, og alle tema – enten det gjelder antimilitarisme, kunsten eller livets storhet – gjennomsyres av kvinneperspektivet. I så måte er det betegnende at to av hennes siste arbeider var Koblersken og Gesandt (begge 1968), har et kvinnetema. Koblersken er en replikk til Vermeers De koppelaarster (1656), med en friere kvinneskikkelse enn hos Vermer. Gesandt er en hyllest til Sveriges nedrustningsminister Alva Myrdal, og viser en trygg, oppreist kvinne omgitt av ild og gjerder.
=== «Timen nærmer seg»; 1935–45 ===
Ryggens definitive gjennombrudd kom på en utstilling i Kunstnerforbundet i Oslo, i januar-februar 1939, hvor hun stilte ut sammen med Gudrun Anker og Synnøve Aurdal. Blant bildene på denne utstillingen finnes en rekke arbeider hvor Ryggen behandler de politiske urolighetene i verden, særlig knyttet til fascismens fremvekst i Spania, Tyskland og Italia.
Med tepper som Synderinnen (1926) og Fiske ved gjeldens hav hadde Ryggen tidlig signalisert et radikalt engasjement mot undertrykking, men fra 1935 utvider hun engasjementet. Seismografen er innstilt og hun fanger opp urett og overgrep ute i verden. Med teppet Etiopia gir hun en engasjert kommentar til Italias angrep på det afrikanske landet. Teppet har form av en frise, og her avbilder hun historiens aktører: keiseren, ambassadøren som løy, krigere med spyd, og «det brede, brutale ansiktet til Mussolini» Her er en rad oppstrakte hender, og en sort kriger som gjennomborer Mussolinis hode med et spyd. Da teppet i 1937 ble utstilt på Verdensutstillingen i Paris valgte arrangørene å folde vekk teppets høyre felt, det med Mussolinis hode, slik at teppet ikke skulle krenke Italia.
I teppet Drømmedød (1936) skildrer hun undertrykkelsen i Nazi-Tyskland. Teppet er inspirert av Carl von Ossietzkys fangenskap. Ossietzky er selv avbildet i teppet, i dets øverste venstre felt. Teppet er laget på samme måte som Etiopia-teppet, med et motivfelt øverst og et bunnfelt med færre farger og motiv-element. Det øverste feltet er delt i tre: til venstre Ossietzky og andre fanger bak gitter; til høyre et tilsvarende felt med ansikter bak gitter. Her står Albert Einstein som prøver å presse seg ut mellom gitteret for å rømme til frihten. I midten henger en navnløs, vergeløs og skoløs fange som pines og kveles av trioen Hitler, Göring og Goebbels. De tre har blodrøde ansikter og hender, i tråd med Ryggens vanlige fargesymbolikk hvor rødt representerer ondskap. Fra samme år (1936) stammer Hitler-teppet, mens Lise Lotte Hermann (1938) forteller historien om et annet offer for det tredje riket.
Teppet La Hora se aproxima – timen nærmer seg (1938) har blitt beskrevet som «Hannah Ryggens svar på Guernica» av de fleste kunsthistorikere. I teppet skildres tre sider ved krigen: Til venstre Franco, som bærer en demoniserende, sort maske; i midten skyttergravenes offer; og til høyre en naken, branngul mann som symboliserer folkets sårbarhet, kraft og seiersvilje. Vennen Odd Hølaas, skriver senere at
«Hennes Spania-tepper, særlig det store La Hora se aproxima har andre egenskaper enn Picassos Guernica, der protestens ville opprør har fortrengt alle andre følelser. Det er som om skjønnheten i hennes billedvev tross alt rommer et håp.».Teppet Gru (1936) har også sitt motiv fra den spanske borgerkrigen.
Familien Ryggen reagerte med samme forferdelse som de fleste andre på angrepet på Norge i 1940. Hannahs arbeider under okkupasjonen ble en rekke oppbragte skildringer av krigens gru og hærmaktens brutalitet. Det første teppet som dateres til krigsårene er Freiheit (1941) som skildrer henrettelsen av Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm. I bildet er det tre figurer: til venstre dommeren, med ulveham over soldatuniformen; til høyre dødsengelen som holder et fat med de to martyrenes hoder; i midten en korallrød Kristusfigur som symboliserer lidelsen, de pinte og korsfestede og martyrene som mistet livet i frihetskampen.Ryggens mest kjente teppe fra krigen er 6. oktober 1942. Bildet er en collage over flere inntrykk fra krigstiden: I det venstre feltet finnes mordet på teatersjef Henry Gleditsch, som ble begått denne datoen. Gleditsch er kledd som doktor Relling, den rollen han spilte denne tiden. Hans kone Synnøve kneler ved mannens side, kledd som Maria Stuart, en av teaterrepertoarets tragiske kvinneroller. Bak skuespillerne står en naken mann bundet til en påle. Han var en serbisk krigsfange som ble torturert og henrettet i fangeleiren ved Austrått mens Hannah arbeidet med teppet. Over disse henger Hitler som en flyvende demon, bevæpnet med en pistol. Han omkranses av hodene til Hamsun og Quisling. I det høyre feltet befinner Mona, Hans og Hannah seg i en båt, på veg mot England. Drømmen om flukt til friheten var levende for mange, også for familien Ryggen. Båten er svart og dekket med roser, en assosiasjon til en likkiste, noe som understreker risikoen ved reisen. over båten henger tre røde hoder, en av dem er muligens politiminister Jonas Lie. I teppets midtfelt står Churchill i et borgtårn, som det trygge midtpunkt i en urolig verden. Teppet har blitt karakterisert som «som helhet ikke vellykket» formelt sett men likevel med «ekspressiv styrke».
Teppet Grini (1945) og viser ektemannen Hans i fangeuniform på Grini fangeleir, mens han maler dødningehoder for okkupantene. Bak ham er medfangene gjemt bak piggtråd, mens den ridende kvinnen til venstre er datteren Mona, som vil hente faren hjem. Teppet Kaj Munks død (1946) ble påbegynt i 1943 på bestilling fra Bakkehaugen kirke, som et av tre delmotiv i teppet Livets salt. Bildets tre elementer skildret tre martyrer: motstandsmannen Laurits Sand, den danske presten Kaj Munk, og Hans Nielsen Hauge. På samme måte som i Freiheit knytter hun i Kaj Munks død en forbindelse mellom Kristus og frihetskampens martyrer. I teppet Schweden (1946) leverer hun en besk kommentar til det nazivennlige, angivelig nøytrale, hjemlandets politikk under 2. verdenskrig.
=== Kunstnerliv ===
Det er tre krefter som alltid har kjempet om plassen i Hannah Ryggens hjerte: det hjertevarme mennesket, den store kunstneren og den temperamentsfulle trollkvinnen
I tråd med hennes bruk av veven som personlige meddelelser, er det naturlig at flere begivenheter i hennes eget kunstnerliv er gjengitt i tepper, sammen med hilsener og kommentarer til andre kunstnere.
Teppet Det gjelder at arbeide (1933) har en spesiell forhistorie: I 1931 ble hennes tepper avvist og utelatt da en vandreutstilling besøkte Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. I teppet fremstilles museets direktør som St. Peter ved himmelrikets port, som avviser Hannah og en annen vevkunstner. Øverst i bildet svever imidlertid Roar Matheson Bye i rollen som Vårherre. Bye var intendant ved Trondhjems Kunstforening, og hadde rehabilitert Hannah Ryggen ved å invitere henne til å stille ut i kunstforeningen i 1933. Teppet ble utstilt der.
I Hjemlige guder (1951) leverer hun en syrlig kommentar til den rollen og makten Henrik Sørensen og Rolf Stenersen hadde i den norske kunstdebatten i samtiden. De to fremstilles som Odin og Tor; Sørensen med den ene hånden over Oslo rådhus, hvor han hadde avgjørende innflytelse over utsmykningen, og andre hånden rundt sin favorittmodell Tone Veli. Stenersen avbildes med Munchs hode i skyene bak seg.
I Livet glir forbi (1938) skildres livet til den franske maleren Paul Gauguin, mens Henrik Sørensen og Salvador Dali avbildes i de udaterte teppene med samme navn. De to teppene Trojansk hest (1949) og Picasso (1956) er i dag montert sammen til ett hele og henger i statsrådssalen i regjeringsbygget. Teppene er også en kommentar til etterplaprere i samtidskunsten.
I Karsten i vevhimmelen (1953) lar hun en muse bringe fram en gullkrone til maleren Ludvig Karsten, som var en av hennes egne favoritter.
=== Pasifisme i etterkrigstiden ===
Ryggens anti-militaristiske engasjement vedble i etterkrigstiden. Flere av hennes mest kjente etterkrigstepper skildrer militarismens knugende virkning på menneskene. Henders bruk (1949) er allerede nevnt, med sitt møte mellom soldaten og fredsgudinnen. Teppet Atomsen (1952), som ble vevet mens norsk atomforskning var i sin begynnelse, skildrer den nonchalante, men skremmende diktatoren «H.K.H. Atomsen», med makt til å ødelegge verden. Teppet eies treffende nok av NTH. I Grå figur (1960/61) har hun skildret noe hun husket som en anekdote om av atombombeangrepets underligste konsekvenser: at skyggen av den drepte kan sees i støvet flere dager etterpå. I teppets sider er oppfinnerne av atombomben avbildet, med hvite kryss over ansiktene. Teppet, som eies av Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, er i stort format (300 x 235 cm). Med sin monumentale konsekvens gir det et virkningsfullt bilde av døden.
Det like monumentale Jul Kvale (1956) er en engasjert skildring av den ene modige mot de mange. Kvale, som var vergerådsleder i Oslo kommune, var blant de første som signaliserte motstand mot norsk NATO-medlemskap. Ryggen avbildet han som den ene, oppreiste, som beskytter et barn. Hans motstanderne er en vev av lukkede ansikter, hvor kansleren Konrad Adenauer og utenriksminister Halvard Lange kan gjenkjennes.
Det satiriske teppet Blod i gresset er på den ene siden et vekkerop om brutaliteten i USAs krigføring i Vietnam. I Det høyre feltet vises med satirisk konsekvens president Lyndon B. Johnson – skildret som en rød djevel med cowboyhatt – og hans hund. Ryggen var forarget over at amerikanerne virket mest opptatt av helsetilstanden til presidentens hund, på bekostning av livene som gikk tapt, på begge sider, i Vietnam. Dette teppet var den eneste gangen hun brukte kunstige, kjemiske farger til garnet.
=== «Vi lever på ei stjerne» – menneskets storhet ===
Mange av Ryggens tepper var formet som en protest, men det finnes også flere tepper hvor hun hyller de gode kreftene i tilværelsen: freden, kjærligheten, menneskene, kunsten og vitenskapen, og livet selv.
Teppet En fri (1947/48) er en tvetydig skildring av samfunnetsmaskineriet, samlebåndsmenneskene og frihetsmenneskene. Henders bruk (1949) er en mytisk skildring av en blåfarget fredsgudinne som rir frem over slagmarken, og får soldaten til å kaste sitt gevær og følge henne. Teppet var det første tekstilarbeidet som ble kjøpt inn av Nasjonalgalleriet.
Ja, vi elsker (1950) er en begeistret hyllest til festen Oslo under byens 900-årsjubileum. I bildet sees kong Haakon VII, byens ordfører Brynjulf Bull, en svane fra Dyre Vaas fontene på rådhusplassen, Hannah Ryggen selv, og radioreporteren Odd Hølaas, spillende på en cello.Vi lever på en stjerne (1958) var bestilt av arkitekt Erling Viksjø til vestibylen i den nye regjeringsbygningen. Teppet et både et av hennes største arbeider (400 x 300 cm), og et av de teppene hvor hun bruker flest farger – Næss teller elleve farger i alt, fem røde, fire blå, svart og grønt. Viktigere er det imidlertid at teppet framstår som et i egentligste forstand religiøst uttrykk for hennes livssyn, tro på mennesket og tro på kjærligheten. Hovedfargene i teppet er blått og svart, og hovedmotivet er en oval, inspirert av en 1600-tallsvevnad fra Gudbrandsdalen. Inne i ovalen møtes en mann og en kvinne, de er frie, trygge og modige i møtet med livet og hverandre. Rundt ovalen svever gjenkjennelige og mytiske himmellegemer. Teppet ble vevet mens de første sputnikene ble sendt opp i verdensrommet. På samme tid som hun vevet teppet skrev den svenske forfatteren Harry Martinson sin kosmiske diktsuite Aniara. Vi lever på en stjerne hang i vestibylen i Høyblokken i Regjeringskvartalet frem til 22. juli 2011 da det ble skadet av bomben i regjeringskvartalet, teppet er restaurert, men med ett synlig "arr".Teppet Trollveggen (1966) som henger på Universitetet i Oslo, og som måler 190 x 720 cm, er en mer pessimistisk, men like fullt storslagen hyllest til vitenskapen, musikkens og kunstens plass i samfunnet. Vitenskapen skildres her som «Såmannen» fra Jesu lignelse.
Flere av hennes martyrskildringer kan også best forstås som hyllester til menneskenes verdighet.
=== I sine egne bilder ===
I hennes form får rum uttrykk för alla impulser som kan träffa en levande människa. Men ändå finns det en ofrånkomlig kärna av kvinnlig og oåtkomlig privathedendom i alt hon gör. Det er det som er fascinerande
Ryggen vevet seg selv inn i flere av teppene sine. Dette kan sees som et uttrykk for det fullt integrerte forholdet mellom hennes person, hennes engasjement og de motivene som hun velger i sin kunst.
Hun er naturlig til stede i bilder fra hverdagslivet på gården: Vi og raudmerra (ca. 1930), Ørlandssyn (1934) og det mer monumentale Vi og våre dyr (1934). Hun avbilder seg selv i tidlige kunstdebattbilder som Ei hex (1937) og Det gjelder at arbeide (1933); og i 6. oktober 1942, hvor familien drømmer om å flykte fra landet.
I teppene Mors hjerte (1947) og Vi lever på en stjerne (1958) har hun ikke avbildet seg selv gjenkjennelig, men begge teppene blir vanligvis lest i lyst av hennes biografi, og sett som personlige historier. I Mors hjerte bearbeides historien om datterens epilepsi, som beskrives som «Historien om en ung mor som midt i sin lykke rammes av en stor sorg – det hender noe med barnet og hennes hjerte slås i stykker». Teppet forteller historien om moren i fire faser: til venstre lykken, hvor kvinnens hjerte har vokst seg større enn overkroppen; deretter hjertet som rammes av en hvit sorgpil, og splintres i mange biter. I den grønne borden i midten skildres andre menneskers reaksjon på ulykken: sladder og likegyldighet, til høyre vakler den knugede kvinnen videre, tynget av sorgen. Vi lever på en stjerne, som er beskrevet ovenfor, er «helt sikkert preget av at hun vevet det rett etter at Hans døde. Det ble et sorgarbeid og en hyllest til kjærligheten».I Bærestolen (1959) har hun også skapt en hyllest til den avdøde ektemannen, blomstermaleren. Hans bæres fram av en engel og av den sørgende Hannah. Et personlig engasjement er også til stede i Ja, vi elsker (1950) hvor hun ønsket å føye seg selv inn i festen og feiring av Oslos byjubileum. I det store Dikt av T.S. Elliot (1952), som er en tematisering av kunstens evne til å utsi det usigelige om livet og kjærligheten, sitter hun øverst i bildet som en vis kvinne.
Teppet Karna og Hannah (1969) er et privat ferieminne, mens Potteblått (1963) er en petit-aktig betraktning av forholdet mellom kunstneren og hennes farger. Hennes siste teppe i veven (1970) er et lite, fargerikt selvportrett.
== Arven etter Hannah Ryggen ==
Ekteparet er begravet på Ørland kirkegård. Graven er etter familiens ønske gitt liten oppmerksomhet.
Et minnesmerke over Hannah og Hans Ryggen, utført av billedhugger Astrid Dahlsveen, ble i 1994 reist på Brekstad havn. Statuen, som forestiller paret og deres datter i en båt, har hentet sitt motiv fra det ovenfor nevnte teppet 6. oktober 1942.
Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim har den største samlingen av Ryggens kunst. Sammen med arbeider av Synnøve Anker Aurdal og Benny Motzfeldt er Ryggens arbeider siden 1998 utstilt i museets permanente utstilling Tre kvinner – Tre kunstnere. Museet har hatt store utstillinger om henne i 1970 (minneutstilling), 1994 (jubileumsutstilling) og 2008 («Engasjert kunst», sammen med Elisabeth Haarr). En byste av Hannah Ryggen, utført av Edith Aas i 1962, finnes sammen med et utvalg tepper i museets avdeling Hannah Ryggen-senteret, som ble åpnet i det nye Ørland kultursenter i februar 2009.
Hannah Ryggens privatarkiv med korrespondanse, avisutklipp, mm er tilgjengelig på Gunnerusbiblioteket, NTNU Universitetsbiblioteket.
Kunsthistorikeren Albert Steen avslutter sin bok om henne slik:
«Hannah Ryggen dannet ingen skole, til det var hennes arbeidsmåte for spesiell og hennes uttrykk for egenartet. 'Naturligvis har jeg aldri hatt elever,' sier hun. 'Jeg vever inne fra meg selv, hvordan skulle jeg kunne meddele det til andre? Man vet ingenting om seg selv, man kan ikke ta av seg selv og gi til andre. For meg ligger meddelelsen til andre i det ferdige teppet.'Hannah Ryggen var en ener, men hele etterkrigstidens unge generasjon av tekstilkunstnere står i stor gjeld til henne.»Filmskaperen Marit Berntzen laget i 1996 dokumentarfilmen Mennesket i veven om Hannah Ryggens liv og kunst, speilet gjennom fire av teppene hennes. Heidrun Kringen spiller Hannah i filmen.
I 2005 ble hun kåret til «århundrets ørlending».
I 2012 ble et utvalg av Hannah Ryggens arbeider vist på documenta i Kassel i Tyskland. Documenta blir ansett for å være verdens viktigste gruppeutstilling innen samtidskunstfeltet, og holder sted i Kassel hvert femte år.
== Deltagelse på utstillinger ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Glenny Alfsen og Hjørdis Danbolt «Hannah Ryggen» I: Norsk kunstnerleksikon; bd 3. Universitetsforlaget, 1986. ISBN 82-00-06810-2
Hans-Jakob Brun. «Maleriet 1940-1980» I: Norges kunsthistorie; bd 7; Inn i en ny tid. Gyldendal, 1983. ISBN 82-05-12271-7
Alf Bøe. «Kunsthåndverk og kunstindustri 1914-1940» I: Norges kunsthistorie; bd 6; Mellomkrigstid. Gyldendal, 1983. ISBN 82-05-12270-9
Astrid Dahlsveen. «Hannah og Hans Ryggen : ørlendinger og verdensborgere» I: Årbok for Fosen, 1995
Hjørdis Danbolt. «Hannah Ryggen» I: Norske klassikere. Tiden, 1985. ISBN 82-10-02680-1
Magni Moksnes Gjelsvik. Hannah og Hans Ryggen, deres eventyrlige liv og kunst. Trondheim, 1993 ISBN 82-91295-01-8
Tore Gjelsvik, Magni Moksnes Gjelsvik. The tapestries of Hannah Ryggen. Trondheim, 1999 ISBN 82-992129-7-9
Hannah Ryggen. Utgitt av Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, 1968
Jubileumsboken : Hannah Ryggen 100 år: 1894 – 1994. Redigert av Randi Nygaard Lium. Tapir, 1996. ISBN 82-519-1226-1
Randi Nygaard Lium. Ny norsk billedvev : et gjennombrudd. Huitfeldt, 1992. ISBN 82-7003-108-9
Inga E. Næss. Vi lever på ei stjerne. Samlaget, 2002 ISBN 82-521-6066-2
Marit Paasche Hannah Ryggen Pax 2016
Tora Sandal. «Billedveversken Hannah Ryggen» I: Nordenfjeldske kunstindustrimuseum Årbok 1946
Sissel Ree Schjønsby. «Hjertet, øynene, hendene – Hannah Ryggen 100 år» I: Kunsthåndverk, nr 2, 1994
Albert Steen. Hannah Ryggen – en dikter i veven. Kunstindustrimuseet i Oslo / Aschehoug, 1986. ISBN 82-03-15377-1
Marius A. Øvrehus. «Mennesket i veven» I: Z : filmtidsskrift, nr 2, 1997 (Anmeldelse av filmen «Mennesket i veven»)
== Eksterne lenker ==
Nettutstillingen «Hannah Ryggen - en samfunnsengasjert kunstner» fra Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, på kulturnett.no
kildenett.no Lenker til 17 bilder av Hannah Ryggen
Verker av Hannah Ryggen på Digitalt Museum
Hannah Ryggens privatarkiv finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket
Pia Widells privatarkiv som omfatter Hannah Ryggen finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket | Hannah Ryggen-senteret i Ørland kultursenter er et informasjons- og formidlingssenter om billedkunstneren Hannah Ryggen (1894–1970), som bodde i Ørland store deler av sitt liv. Senteret åpner i februar 2009; det er utviklet og blir drevet av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim, og er finansiert av Kulturdepartementet. | 2,134 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Louis_Dufour | 2023-02-04 | Louis Dufour | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltagere i både vinter-OL og sommer-OL', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall i 1960', 'Kategori:Fødsler 28. juli', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Ishockeyspillere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Sveits', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske ishockeyspillere'] | Louis Dufour jr. (født 28. juli 1901, død mai 1960) var en sveitsisk ishockeyspiller som deltok i flere olympiske leker; 1920 i Antwerpen, 1924 i Chamonix og 1928 i St. Moritz.
Dufour vant en olympisk bronsemedalje i ishockey i Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han spilte på det sveitsiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og Sverige. Sveits' resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var seier med 4–0 over Storbritannia og tap med 0–4 mot Sverige og 0–13 mot Canada. OL-turneringen i ishockey 1928 var også både det tredje verdens- og det 13. europamesterskapet i ishockey.
| Louis Dufour jr. (født 28. juli 1901, død mai 1960) var en sveitsisk ishockeyspiller som deltok i flere olympiske leker; 1920 i Antwerpen, 1924 i Chamonix og 1928 i St. Moritz.
Dufour vant en olympisk bronsemedalje i ishockey i Vinter-OL i 1928 i St. Moritz. Han spilte på det sveitsiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og Sverige. Sveits' resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var seier med 4–0 over Storbritannia og tap med 0–4 mot Sverige og 0–13 mot Canada. OL-turneringen i ishockey 1928 var også både det tredje verdens- og det 13. europamesterskapet i ishockey.
== OL-, VM- og EM-medaljer ==
OL 1928 St. Moritz - Bronse i ishockey, Sveits
VM 1928 St. Moritz - Bronse i ishockey, Sveits
EM 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey, Sveits
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Louis Dufour – Olympedia
(en) Louis Dufour – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Louis Dufour – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Louis Dufour – Eurohockey.com
(en) Louis Dufour – Eliteprospects.com | Louis Dufour jr. (født 28. | 2,135 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Fasel | 2023-02-04 | Charles Fasel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 10. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1984', 'Kategori:Fødsler 21. mai', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Sveits', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske ishockeyspillere'] | Charles «Charly» Fasel (født 21. mai 1898, død 10. januar 1984) var en sveitsisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1928 i St. Moritz.
Fasel vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1928 i St. Moritz. Han spilte på det sveitsiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og Sverige. Sveits' resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var seier med 4-0 over Storbritannia og tap med 0-4 mot Sverige og 0-13 mot Canada. OL-turneringen i ishockey 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey.
| Charles «Charly» Fasel (født 21. mai 1898, død 10. januar 1984) var en sveitsisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1928 i St. Moritz.
Fasel vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1928 i St. Moritz. Han spilte på det sveitsiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og Sverige. Sveits' resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var seier med 4-0 over Storbritannia og tap med 0-4 mot Sverige og 0-13 mot Canada. OL-turneringen i ishockey 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey.
== OL-, VM- og EM-medaljer ==
OL 1928 St. Moritz - Bronse i ishockey, Sveits
VM 1928 St. Moritz - Bronse i ishockey, Sveits
EM 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey, Sveits
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Charles Fasel – Olympedia
(en) Charles Fasel – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Charles Fasel – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Charles Fasel – Eurohockey.com | Charles «Charly» Fasel (født 21. mai 1898, død 10. | 2,136 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Geromini | 2023-02-04 | Albert Geromini | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 7. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1961', 'Kategori:Fødsler 10. april', 'Kategori:Fødsler i 1896', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Sveits', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske ishockeyspillere'] | Albert Geromini (født 10. april 1896, død 1961) var en sveitsisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1928 i St. Moritz.
Geromini vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1928 i St. Moritz. Han spilte på det sveitsiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og Sverige. Sveits' resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var seier med 4-0 over Storbritannia og tap med 0-4 mot Sverige og 0-13 mot Canada. OL-turneringen i ishockey 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey. Geromini var også med det sveitsiske ishockeylandslaget i EM- og VM-turneringen i 1934, og i 1937. I sesongen 1933/34 spilte han for HC Davos.
| Albert Geromini (født 10. april 1896, død 1961) var en sveitsisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1928 i St. Moritz.
Geromini vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1928 i St. Moritz. Han spilte på det sveitsiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og Sverige. Sveits' resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var seier med 4-0 over Storbritannia og tap med 0-4 mot Sverige og 0-13 mot Canada. OL-turneringen i ishockey 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey. Geromini var også med det sveitsiske ishockeylandslaget i EM- og VM-turneringen i 1934, og i 1937. I sesongen 1933/34 spilte han for HC Davos.
== OL-, VM- og EM-medaljer ==
OL 1928 St. Moritz - Bronse i ishockey, Sveits
VM 1928 St. Moritz - Bronse i ishockey, Sveits
EM 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey, Sveits
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Albert Geromini – Olympedia
(en) Albert Geromini – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Albert Geromini – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Albert Geromini – Eurohockey.com | Albert Geromini (født 10. april 1896, død 1961) var en sveitsisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1928 i St. | 2,137 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bad_News | 2023-02-04 | Bad News | ['Kategori:Pekere'] | Bad News kan sikte til:
Bad News (band) – Bad News er et heavy metal- og parodi band som holdt på fra 1985 til 1992
Bad News (album) – Bad News er et album av Bad News
Bad News (sang) – Bad News er en sang av Bad News
Nyheter – News er engelsk og betyr nyheter | Bad News kan sikte til:
Bad News (band) – Bad News er et heavy metal- og parodi band som holdt på fra 1985 til 1992
Bad News (album) – Bad News er et album av Bad News
Bad News (sang) – Bad News er en sang av Bad News
Nyheter – News er engelsk og betyr nyheter | Bad News kan sikte til: | 2,138 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Grey,_7._baron_Ferrers_av_Groby | 2023-02-04 | John Grey, 7. baron Ferrers av Groby | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1461', 'Kategori:Engelske jarler og grevinner', 'Kategori:Fødsler i 1432'] | John Grey av Groby, Leicestershire (født ca. 1432, død 22. februar 1461 i St. Albans i England) var en ridder for Huset Lancaster, oldefar av lady Jane Grey, dronning av England.
Grey var sønn og arving av Elizabeth Ferrers, lady Ferrers av Groby (1419–1483) og av sir Edward Grey (ca. 1415–1457). Hans far ble stevnet til parlamentet som den 6. baron Ferrers av Groby i sin hustrus rett.En gang rundt 1452 giftet sir John Grey seg med Elizabeth Woodville, den eldste datteren til Richard Woodville, 1. jarl Rivers, og Jacquetta av Luxemburg, enke etter John av Lancaster, 1. hertug av Bedford. De hadde to sønner, Thomas, senere marki av Dorset, og Richard. Elizabeth ble senere medarving av hennes bror, Richard Woodville, 3. jarl Rivers.John Grey ble drept i det andre slag ved St. Albans i 1461 da han kjempet på Huset Lancasters side under rosekrigene. Ironisk nok ble hans enke Elizabeth senere gift med Edvard IV av England som var Huset Yorks krav på tronen.Før han døde hadde Grey begynt konstruksjonen av Bradgate House. Ruinene av huset er fortsatt synlig i sentrum av parken der.
| John Grey av Groby, Leicestershire (født ca. 1432, død 22. februar 1461 i St. Albans i England) var en ridder for Huset Lancaster, oldefar av lady Jane Grey, dronning av England.
Grey var sønn og arving av Elizabeth Ferrers, lady Ferrers av Groby (1419–1483) og av sir Edward Grey (ca. 1415–1457). Hans far ble stevnet til parlamentet som den 6. baron Ferrers av Groby i sin hustrus rett.En gang rundt 1452 giftet sir John Grey seg med Elizabeth Woodville, den eldste datteren til Richard Woodville, 1. jarl Rivers, og Jacquetta av Luxemburg, enke etter John av Lancaster, 1. hertug av Bedford. De hadde to sønner, Thomas, senere marki av Dorset, og Richard. Elizabeth ble senere medarving av hennes bror, Richard Woodville, 3. jarl Rivers.John Grey ble drept i det andre slag ved St. Albans i 1461 da han kjempet på Huset Lancasters side under rosekrigene. Ironisk nok ble hans enke Elizabeth senere gift med Edvard IV av England som var Huset Yorks krav på tronen.Før han døde hadde Grey begynt konstruksjonen av Bradgate House. Ruinene av huset er fortsatt synlig i sentrum av parken der.
== Referanser == | thumb|right|Bradgate House, kapell og ruinene av tårnet, som John Grey begynte bygging av før han ble drept. | 2,139 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Studinekoret_Sirenene | 2023-02-04 | Studinekoret Sirenene | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1997', 'Kategori:Kor i Bergen', 'Kategori:Studentkultur i Bergen', 'Kategori:Universitetet i Bergen'] | Studinekoret Sirenene er det offisielle studinekoret ved Universitetet i Bergen. Koret består av mellom 25 og 32 studiner rekruttert i hovedsak fra universitetet. Espen Rotevatn var korets dirigent i perioden 2007–2011, høsten 2011–2014 ble det dirigert av Christine Wilhelmsen, som selv er et tidligere medlem av Sirenene. Fra høsten 2014 til høsten 2017 var tidligere medlem Amalie Skarsgaard dirigent. Høsten 2017 overtok Hilde Udjus Frorud, som la opp etter vårsemesteret 2022, og høsten samme år tok Trygve Fjeldheim Hovelsen over som dirigent.
| Studinekoret Sirenene er det offisielle studinekoret ved Universitetet i Bergen. Koret består av mellom 25 og 32 studiner rekruttert i hovedsak fra universitetet. Espen Rotevatn var korets dirigent i perioden 2007–2011, høsten 2011–2014 ble det dirigert av Christine Wilhelmsen, som selv er et tidligere medlem av Sirenene. Fra høsten 2014 til høsten 2017 var tidligere medlem Amalie Skarsgaard dirigent. Høsten 2017 overtok Hilde Udjus Frorud, som la opp etter vårsemesteret 2022, og høsten samme år tok Trygve Fjeldheim Hovelsen over som dirigent.
== Etymologi ==
Navnet «Sirenene» stammer fra Homers Odysseen, der sirenene er navnet på sjønymfer, ifølge tradisjonen fugler med kvinnehoder, som synger så nydelig at alle sjømenn som hører sangen blir trollbundet og hopper overbord og ut i fortapelsen. Den fagre gudinne Kirke byr Odyssevs «vokte seg vel for toner som klinger deilig fra blomsterkledd eng».
== Musikalsk uttrykk ==
Sirenene har et variert repertoar som strekker seg fra jazz via populærmusikk og folkemusikk til klassisk og innslag av samtidsmusikk. Koret produserer jevnlig sitt eget stoff gjennom å arrangere sanger og skrive egne tekster.
== Historie ==
Studinekoret Sirenene ble stiftet 28. april 1997 av kvinnelige studenter som jobbet på Det Akademiske Kvarter, studentkulturhuset i Bergen. Koret vokste raskt og fikk status som det offisielle studinekoret ved universitetet. Våren 2007 spilte Sirenene inn CD-en «Kor' e alle Gentlemen?».Sirenene har opp gjennom årene vunnet flere priser i landsomfattende konkurranser. I 2006 vant koret damekorklassen i Syng For Oss, og i 2010 Grand Prix-finalen og publikumsprisen i samme konkurranse, samt 2.-plass i klassene «damekor» og «klasse for scenisk uttrykk». Det første norgesmesterskapet for kor ble arrangert høsten 2012 ved Norges musikkhøgskole i Oslo. Her deltok Sirenene i klassene «Like stemmer A» og «Rytmisk», og fikk henholdsvis andre- og førsteplass i disse klassene. I tillegg vant koret Grand Prix-finalen, og dermed hele norgesmesterskapet. 17.-18. juni 2016 deltok Sirenene i den nasjonale sangkonkurransen Syng For Oss i Grieghallen, i både damekor og åpen klasse, og fikk 4.-plass i damkor og 3.-plass i åpen klasse.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Sirenenes hjemmeside
Sirenenes facebookside - https://www.facebook.com/StudinekoretSirenene/ | Studinekoret Sirenene er det offisielle studinekoret ved Universitetet i Bergen.UiB Pressemeldinger: - Studenter, engasjer dere! | 2,140 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Agricola | 2023-02-04 | Martin Agricola | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1556', 'Kategori:Fødsler i 1486', 'Kategori:Kirkemusikkomponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Świebodzin fylke', 'Kategori:Renessansekomponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske musikkteoretikere'] | Martin Agricola (1486–1556) var en tysk musikkteoretiker, musikkpedagog og komponist fra renessansen.
| Martin Agricola (1486–1556) var en tysk musikkteoretiker, musikkpedagog og komponist fra renessansen.
== Liv og virke ==
Acricola var sønn av en rik bonde. Etter 1510 reiste han i de østlige delene av Tyskland, han var sannsynligvis blant annet i Frankfurt an der Oder og Leipzig. På denne tiden lærte han seg som autodidakt grunnlaget for sin musikalske kunnskap.
I 1519 slo Agricola seg ned i Magdeburg som musikklærer. Reformasjonen ble kort etter gjennomført i byen, og Agricola sluttet seg til. Med innføringen av den nye bekjennelsen ble byens ulike musikkskoler slått sammen til én, og Agricola ble i 1525 ansatt som skolens kantor. Ved siden av lærergjerningen bestrebet Agricola seg framfor alt på å gi den nye protestantiske bevegelsen en egen kirkemusikk. I 1528 publiserte han Ein kurz deudsche Musica, en populær innføring i musikkundervisning, og i 1529 en viktig avhandling om tidens musikkinstrumenter: Musica instrumentalis deudsch.
Agricola ga verdifulle bidrag til utviklingen av musikknotasjon, for eksempel skalaen, notenøklene og taktslag.
Agricola var den første som tonesatte Martin Luthers koral Ein feste Burg med fire stemmer.
Magdeburg by har kalt opp gaten Martin-Agricola-Straße etter ham.
== Verk i utvalg ==
{https://books.google.de/books?id=FFc8AAAAcAAJ Musica Figuralis Deudsch], Magdeburg 1532
== Referanser ==
== Kilder ==
(de) Arrey von Dommer: «Agricola, Martin». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 150 f.
(de) Georg von Dadelsen: «Agricola, Martin.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 102 f. (digitalisering).
== Litteratur ==
Martin Agricola: Von der Lauten..., 1529. Leipzig Faksimile, Tree Edition, Lübeck 2003
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Martin Agricola i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Verk av og om Martin Agricola i Deutsche Digitale Bibliothek
(en) Fritt tilgjengelige noter av Martin Agricola i International Music Score Library Project
(en) Fritt tilgjengelige noter av Martin Agricola i Choral Public Domain Library (ChoralWiki) | Martin Agricola (1486–1556) var en tysk musikkteoretiker, musikkpedagog og komponist fra renessansen. | 2,141 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1925 | 2023-02-04 | Filmåret 1925 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1925', 'Kategori:Utgivelser fra 1925', 'Kategori:Verk fra 1925'] | Filmåret 1925 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1925.
| Filmåret 1925 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1925.
== Fødsler ==
1. januar – Valentina Cortese, italiensk skuespillerinne
9. januar
Lee van Cleef, amerikansk skuespiller (1989)
Ina Stein, tysk kostymedesigner
18. januar – Bengt Eklund, svensk skuespiller.
19. januar – Rudolf Wessely, østerriksk skuespiller
26. januar
Joan Leslie, amerikansk skuespillerinne
Paul Newman, amerikansk skuespiller
29. januar – Karin Miller, svensk skuespiller.
30. januar – Dorothy Malone, amerikansk skuespillerinne
2. februar – Elaine Stritch, amerikansk skuespillerinne
8. februar – Jack Lemmon, amerikansk skuespiller og regissør. (2001)
11. februar
Amparo Rivelles, spansk skuespillerinne
Kim Stanley, amerikansk skuespillerinne (2001)
15. februar – Erik Schumann, tysk skuespiller (2007)
17. februar – Hal Holbrook, amerikansk skuespiller
18. februar – George Kennedy, amerikansk skuespiller
20. februar – Robert Altman, amerikansk regissør (2006)
21. februar
Sam Peckinpah, amerikansk regissør (1984)
Karin Vaage, norsk skuespiller.
1. mars – Majlis Granlund, finlandssvensk skuespiller.
7. mars – Tom Dan-Bergman, svensk skuespiller og teaterregissør.
12. mars – Georges Delerue, fransk komponist (1992)
16. mars – Cornell Borchers, tysk skuespillerinne
21. mars
Peter Brook, britisk regissør
Carl-Olof Alm, svensk skuespiller.
23. mars – David Watkin, britisk filmfotograf
28. mars – Alberto Grimaldi, italiensk produsent
29. mars
Harriett Philipson, svensk skuespiller.
Jan von Zweigbergk, svensk skuespiller og regiassistent.
1. april – Wojciech Has, polsk regissør (2000)
3. april – Åke Falck, svensk regissør, skuespiller, programleder og manusforfatter.
14. april – Rod Steiger, amerikansk skuespiller (2002)
17. april – Carlo Di Palma, italiensk Kameramann (2004)
27. april – Brigitte Auber, fransk skuespillerinne
29. april – Colette Marchand, fransk danserinne og skuespillerinne
30. april – Corinne Calvet, fransk skuespillerinne (2001)
2. mai
John Neville, britisk-kanadisk skuespiller
Inga Gill, svensk skuespiller.
5. mai – Eddi Arent, tysk skuespiller
12. mai – Frank Pierson, amerikansk regissør og manusforfatter
19. mai – Viking Eggeling, svensk kunstner og filmskaper.
20. mai
Amy Aaröe, svensk skuespiller og filmselskapsdirektør.
Emy Storm, svensk skuespiller.
21. mai – Olof Thunberg, svensk skuespiller og regissør.
23. mai – Randi Kolstad, norsk skuespiller.
24. mai – Mai Zetterling, svensk skuespiller, manusforfatter og regissør.
25. mai
Jeanne Crain, amerikansk skuespillerinne (2003)
Claude Pinoteau, fransk regissør
26. mai – Alec McCowen, britisk skuespiller
28. mai – Heinz Reincke, tysk skuespiller
3. juni – Tony Curtis, amerikansk skuespiller.
4. juni – Hubert Suschka, tysk skuespiller (1986)
5. juni – Boy Gobert, tysk skuespiller (1986)
14. juni – Gösta Krantz, svensk revy- og filmskuespiller.
21. juni – Maureen Stapleton, amerikansk skuespillerinne (2006)
25. juni
John Briley, amerikansk manusforfatter og produsent
June Lockhart, amerikansk skuespillerinne
1. juli – Farley Granger, amerikansk skuespiller
6. juli – Karin Bergstrand, svensk skuespiller.
15. juli – Donn Alan Pennebaker, amerikansk dokumentarfilmskaper
20. juli – Lola Albright, amerikansk skuespillerinne
22. juli – Joseph Sargent, amerikansk produsent og regissør
22. august – Honor Blackman, britisk skuespillerinne
23. august – Robert Mulligan, amerikansk regissør
25. august – Maurice Binder, med i James Bond faste innledningssekvens (1991)
28. august – Donald O'Connor, amerikansk skuespiller (2003)
8. september
Denise Darcel, amerikansk skuespillerinne
Peter Sellers, britisk skuespiller (1980)
12. september – Dickie Moore, amerikansk skuespiller
15. september – Helle Virkner, dansk skuespillerinne (d. 2009)
16. september – Morgan Woodward, amerikansk skuespiller
23. september
Jean-Charles Tacchella, fransk regissør
Eleonora Rossi Drago, italiensk filmskuespiller (død 2007)
3. oktober – Gore Vidal, amerikansk forfatter, manusforfatter og skuespiller.
4. oktober – Marlen Chutziew, sovjetisk regissør og skuespiller
8. oktober – Olle Hellbom, svensk regissør.
9. oktober – Heinz Hölscher, tysk filmfotograf
13. oktober – Frank D. Gilroy, amerikansk manusforfatter og regissør
15. oktober – Margaretha Krook, svensk skuespiller.
16. oktober – Angela Lansbury, britisk skuespillerinne
20. oktober – Konrad Wolf, tysk regissør ( 1982)
22. oktober – Ulla Hodell, svensk skuespiller.
29. oktober – Robert Hardy, britisk skuespiller.
10. november – Richard Burton, britisk skuespiller (1984)
17. november – Rock Hudson, amerikansk skuespiller ( 1985)
25. november – María Asquerino, spansk skuespillerinne
26. november – Annemarie Düringer, sveitsisk skuespillerinne
27. november
Claude Lanzmann, fransk dokumentarfilmskaper
Marshall Thompson, amerikansk skuespiller (1992)
Michael Tolan, amerikansk skuespiller og filmprodusent.
30. november
Vojtěch Jasný, tsjekkisk regissør
Joachim Teege, tysk skuespiller ( 1969)
2. desember – Julie Harris, amerikansk skuespiller.
8. desember – Sammy Davis jr., amerikansk artist, sanger og skuespiller. (1990)
9. desember – Dina Merrill, amerikansk skuespillerinne
12. desember – Anne V. Coates, britisk filmklipper
13. desember – Dick Van Dyke, amerikansk skuespiller, komiker.
22. desember – Károly Makk, ungarsk regissør
24. desember – Karl-Erik Stark, svensk skuespiller.
28. desember – Hildegard Knef, tysk skuespillerinne (2002)
29. desember – Gunnar Johansson, svensk skuespiller.
31. desember – Per Verner-Carlsson, svensk regissør.
== Avdøde ==
26. februar – Louis Feuillade, fransk regissør (1873)
8. april – Thecla Åhlander, svensk skuespiller.
19. mai – Viking Eggeling, svensk eksperimentalfilmskaper (1880)
15. november – Ede Ujházi, ungarsk skuespiller
31. oktober – Max Linder, fransk skuespiller (1883)
== Årets filmer ==
=== A - G ===
Bak gledens maske
Bröderna Östermans huskors
Du skal ære din hustru
Fager er lien
Farmeren fra Texas
Gullfeber
=== H - N ===
Heja! Heja! Heja!
Himmeluret
Karl XII (film)
Karl XII del II
Lustgården
Med «Stavangerfjord» til Nordkap
När Bengt och Anders bytte hustrur
=== O - U ===
Styrman Karlssons flammor
Panserkrysseren Potemkin
Polis Paulus' påskasmäll
Roald Amundsen – Ellsworths Flyveekspedisjon 1925
=== V - Å ===
== Eksterne lenker ==
(en) 1925 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Film fra 1925 vurdert av forgjengeren til det norske Medietilsynet Besøkt 28. desember 2018 | Filmåret 1925 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1925. | 2,142 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Haaland | 2023-02-04 | Christian Haaland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1952', 'Kategori:Fødsler 6. februar', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Høyre-ordførere i Rogaland', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske foreningspersoner', 'Kategori:Norske skipsredere', 'Kategori:Ordførere i Haugesund', 'Kategori:Personer fra Haugesund kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sjøfart i Haugesund', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre'] | Christian Wegner Haaland (født 6. februar 1892, død 20. oktober 1952) var skipsreder fra Haugesund og politiker for partiet Høyre.
Han var sønn av banksjef Thomas Wegner Haaland og Anna Christine Knudsen. I 1915 giftet han seg med Ida Caroline Knutsen (f. 10. september 1894), datter av skipsreder Knut Knutsen O.A.S. Sammen fikk de barna Thomas Wegner Christian (f. 4. mars 1917), Elisabeth f. og d. 1919), Elisabeth (f. 22. september 1920), Anna Christine (f. 14. juni 1923) og Ida Karoline (f. 18. juli 1926).
Han gikk på handelsgymnas i Oslo og hadde et opphold i England for å utdanne seg innen shipping. I februar 1915 kjøpte han sitt første skip, «Annaho», oppkalt etter hans mor. Svigerfar Knut Knutsen O.A.S. var medeier og garantist for flere av skipene kjøpt i rederiets etableringsfase. Før Haaland fikk egne kontor i byen i 1918-1919, hadde han delt kontor med Knutsen på Vibrandsøy i Haugesund. Som mange norske rederi, ekspanderte også Haalands rederi kraftig i løpet av første verdenskrig. I 1921 var han Haugesunds tredje største reder. Mellom 1920-1923 ble villaen i Salhusveien 11 i Haugesund oppført etter tegninger av den kjente bergensarkitekten Ole Landmark.
Fra 1937 til 1940 var Haaland president for Norges Rederiforbund.
Årene 1945–1949 var han vararepresentant for stortinget for kjøpstedene i Vest-Agder og Rogaland fylker (Flekkefjord, Haugesund, Kristiansand, Mandal, Stavanger). På det lokale plan var han ordfører i Haugesund i 1925, 1928–1931 og 1945.
Haaland var medlem av en rekke ulike komiteer og styrer, blant annet i tilknytning til Haugesunds Handelskammer, Haugesunds Sjøforsikringsselskap, Haugesunds Dagblad og Haugesund sparebank.
| Christian Wegner Haaland (født 6. februar 1892, død 20. oktober 1952) var skipsreder fra Haugesund og politiker for partiet Høyre.
Han var sønn av banksjef Thomas Wegner Haaland og Anna Christine Knudsen. I 1915 giftet han seg med Ida Caroline Knutsen (f. 10. september 1894), datter av skipsreder Knut Knutsen O.A.S. Sammen fikk de barna Thomas Wegner Christian (f. 4. mars 1917), Elisabeth f. og d. 1919), Elisabeth (f. 22. september 1920), Anna Christine (f. 14. juni 1923) og Ida Karoline (f. 18. juli 1926).
Han gikk på handelsgymnas i Oslo og hadde et opphold i England for å utdanne seg innen shipping. I februar 1915 kjøpte han sitt første skip, «Annaho», oppkalt etter hans mor. Svigerfar Knut Knutsen O.A.S. var medeier og garantist for flere av skipene kjøpt i rederiets etableringsfase. Før Haaland fikk egne kontor i byen i 1918-1919, hadde han delt kontor med Knutsen på Vibrandsøy i Haugesund. Som mange norske rederi, ekspanderte også Haalands rederi kraftig i løpet av første verdenskrig. I 1921 var han Haugesunds tredje største reder. Mellom 1920-1923 ble villaen i Salhusveien 11 i Haugesund oppført etter tegninger av den kjente bergensarkitekten Ole Landmark.
Fra 1937 til 1940 var Haaland president for Norges Rederiforbund.
Årene 1945–1949 var han vararepresentant for stortinget for kjøpstedene i Vest-Agder og Rogaland fylker (Flekkefjord, Haugesund, Kristiansand, Mandal, Stavanger). På det lokale plan var han ordfører i Haugesund i 1925, 1928–1931 og 1945.
Haaland var medlem av en rekke ulike komiteer og styrer, blant annet i tilknytning til Haugesunds Handelskammer, Haugesunds Sjøforsikringsselskap, Haugesunds Dagblad og Haugesund sparebank.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Christian Haaland hos Stortinget
(no) Christian Haaland hos Norsk senter for forskningsdata | Christian Wegner Haaland (født 6. februar 1892, død 20. | 2,143 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hyperemi | 2023-02-04 | Hyperemi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Blod', 'Kategori:Fysiologi', 'Kategori:Sirkulasjonssystemet'] | Hyperemi (fra gresk «hyper» over og «aima» blod) er en fysiologisk reaksjon som innebærer økt blodtilførsel til en karseng.
| Hyperemi (fra gresk «hyper» over og «aima» blod) er en fysiologisk reaksjon som innebærer økt blodtilførsel til en karseng.
== Funksjonell / aktiv hyperemi ==
Aktiv hyperemi er en naturlig reaksjon som finner sted når et organ forbruker mer oksygen og produserer mer avfallsstoffer enn vanlig (f.eks. ved muskelarbeid).
== Reaktiv hyperemi ==
Hyperemien kommer som en følge av mangel på oksygentilførsel (iskemi). En årsak til manglende oksygentilførsel kan være tilstopping av et blodkar (blodpropp) eller kraftig vasokonstriksjon som ved Raynauds fenomen.
Reaktiv hyperemi kan være skadelig for vevet, da tilførselen av oksygen vil kunne føre til frigjøring av frie radikaler. | , , | | 2,144 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michelle_Stephenson | 2023-02-04 | Michelle Stephenson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske programledere', 'Kategori:Engelske sangere', 'Kategori:Fødsler 3. januar', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Kvinner'] | Michelle Stephenson (født 3. januar 1977 Abingdon i Oxfordshire) er en britisk sanger og programleder. Hun har tidligere vært med i gruppen Spice Girls.
| Michelle Stephenson (født 3. januar 1977 Abingdon i Oxfordshire) er en britisk sanger og programleder. Hun har tidligere vært med i gruppen Spice Girls.
== Eksterne lenker ==
Michelle Stephenson på Myspace | Michelle Stephenson (født 3. januar 1977 Abingdon i Oxfordshire) er en britisk sanger og programleder. | 2,145 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tethyshavet | 2023-02-04 | Tethyshavet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Europas geologi', 'Kategori:Platetektonikk'] | Tethyshavet var et hav som i mesozoikum og tidlig kenozoikum lå mellom kontinentene Gondwana og Laurasia før Indiahavet åpnet seg.
| Tethyshavet var et hav som i mesozoikum og tidlig kenozoikum lå mellom kontinentene Gondwana og Laurasia før Indiahavet åpnet seg.
== Historisk teori ==
I 1893 la Eduard Suess, med bakgrunn i fossiler fra Alpene og Afrika, fram en teori om at et innlandshav en gang hadde eksistert mellom Laurasia og kontinentene som hadde utgjort Gondwana II. I dette øyeblikket i Jordens historie var imidlertid disse to kontinentene forent i et enkelt superkontinent kalt Gondwana III, eller Pangaea. Han kalte det «Tethyssjøen» etter den greske havgudinnen Tethys. Da platetektonikk-teorien ble etablert på 1960-tallet ble det klart at Suess' «sjø» faktisk hadde vært et hav. Platetektonikken bidro også med en mekanisme som forklarte hvordan det tidligere havet hadde forvunnet, ved at havbunnen gjennom subduksjon kunne skyves ned under kontinentene.
== Moderne teori ==
I trias, for rundt 250 millioner år siden, begynte et nytt hav å dannes i den sørlige enden av Paleo-Tethyshavet. En rift oppsto langs den nordlige kontinentalsokkelen av Sør-Pangaea (Gondwana). Over de neste 60 millioner år, beveget denne sokkelbiten, som også kalles Cimmeria, seg mot nord, og skjøv havbunnen i Paleo-Tethyshavet under den østlige enden av Nord-Pangaea (Laurasia). Tethyshavet dannet seg mellom Cimmeria og Gondwana, direkte over der Paleo-Tethys tidligere lå.
I løpet av juraperioden (150 millioner år siden), støtte Cimmeria til slutt sammen med Laurasia, og stoppet opp, mens havbunnen bak Cimmeria ble skjøvet under kontinentet og dannet Tethysgropa. Havnivået steg og Vest-Tethys ble etterhvert et grunt hav som dekket en betydelig del av Europa. Omtrent samtidig begynte Laurasia og Gondwana å drive fra hverandre, og mellom jura og kritt (100 millioner år siden), begynte også Gondwana å deles opp, og skjøv Afrika og India mot nord og over Tethyshavet, og åpnet dermed Det indiske hav. Etterhvert som alle disse landmassene drev inn mot det fra alle sider, til så nylig som den siste delen av miocen (15 millioner år siden), fortsatte Tethyshavet å krympe, og ble til slutt en smal sjøvei, også kalt «Tethyssjøen».
I dag dekker India, Indonesia og Indiahavet området hvor Tethyshavet engang lå, og Tyrkia, Irak og Tibet dekker restene av Cimmeria. Middelhavet utgjør i dag restene av Tethyshavet, og Svartehavet, Kaspihavet og Aralsjøen er restene av en innlandsgren av Tethys kalt Paratethys. Mesteparten av havbunnen i Tethyshavet forsvant i Cimmeria og Laurasia. Geologer som Suess har funnet fossiler av havdyr i stein fra Himalaya, noe som viser at steinene en gang lå under vann, før den indiske kontinentalsokkelen ble presset oppover da den slo inn i Cimmeria. Vi kan se lignende geologiske spor i den alpine orogenese i Europa, hvor den nordgående bevegelsen til den afrikanske plate hevet Alpene.
For paleontologer er Tethyshavet spesielt viktig ettersom havet i en svært lang tidsperiode inneholdt en stor del av verdens kontinentalsokler. Fossiler fra disse sokkelområdene, både marine og fra sumper og elvemunninger, er av betydelig paleontologisk interesse.
== Terminologi og underinndeling ==
I likhet med alle vitenskaper er geologi et system av teorier i kontinuerlig utvikling, og termene som benyttes for å beskrive forskjellige pre-historiske formasjoner har endret seg etterhvert som mere presise teorier har dukket opp. For eksempel bruker mange internettkilder «Tethyshavet» når de refererer til «Tethyssjøen» og vice versa, og noen later til og med feilaktig å kalle det voksende Atlanterhavet i jura for Tethyshavet.Den vestlige delen av Tethyshavet kalles Tethyssjøen, Vest-Tethyshavet eller Det alpine Tethyshav. Men «Vest-Tethys» var ikke et enkelt åpent hav. Det dekte mange små plater, øybuer fra kritt og mikrokontinenter. Mange små havbekkener (Valaishavet, Piemont-Liguriahavet, Meliatahavet) ble separert fra hverandre av kontinentale terraner på de alboranske, iberiske, og apuliske plater. Det høye havnivået i mesozoikum oversvømte de fleste av disse kontinentale domenene og dannet grunne hav.
I oligocen var store deler av det sentrale og østlige Europa dekt av en nordlig gren av Tethyshavet, kalt Paratethys. Paratethys ble skilt fra Tethys av dannelsen av Alpene, Karpatene, Dinaridene, Taurus- og Elburz-fjellene under den alpine orogenese. På slutten av miocene ble det gradvis til et isolert innlandshav.
Den østlige delen av Tethyshavet blir på samme måte ofte referert til som Øst-Tethys.
Etter hvert som teoriene er blitt bedre har forskerne utvidet bruken av navnet «Tethys» til å henvise til lignende hav som eksisterte forut for det. Det tidligere nevnte Paleo-Tethyshavet eksisterte fra silur (440 millioner år siden) og gjennom juratiden, mellom de Huniske terraner og Gondwana (senere Cimmeria). Før det eksisterte Proto-Tethyshavet fra ediacara (600 millioner år siden) og inn i devon (360 millioner år siden), og det lå mellom Baltica og Laurentia i nord og Gondwana i sør. Ingen av disse Tethyshavene må forveksles med det Rheiske hav, som eksisterte vest for dem i silurtiden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Palaeos Earth: The Tethys Sea
Tethys Ocean – på global history | Tethyshavet var et hav som i mesozoikum og tidlig kenozoikum lå mellom kontinentene Gondwana og Laurasia før Indiahavet åpnet seg. | 2,146 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bradgate_Park | 2023-02-04 | Bradgate Park | ['Kategori:1°V', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Leicestershire', 'Kategori:Parker i England', 'Kategori:Sider med kart'] | Bradgate Park er en offentlig park i skogen Charnwood Forest i Leicestershire i England, rett nordvest av Leicester. Området dekker 3 km². Parken ligger mellom landsbyene Newtown Linford, Anstey, Cropston, Woodhouse Eaves og Swithland. Elven River Lin går gjennom parken, og flyter ut i reservateret Cropston Reservoir som ble konstruert som en del av parken. I nord ligger Swithland Wood.
| Bradgate Park er en offentlig park i skogen Charnwood Forest i Leicestershire i England, rett nordvest av Leicester. Området dekker 3 km². Parken ligger mellom landsbyene Newtown Linford, Anstey, Cropston, Woodhouse Eaves og Swithland. Elven River Lin går gjennom parken, og flyter ut i reservateret Cropston Reservoir som ble konstruert som en del av parken. I nord ligger Swithland Wood.
== Historie ==
Parken ble ryddet av familien Grey av Groby på 1400-tallet. Konstruksjonen av Bradgate House ble påbegynt av sir John Grey av Groby, ektefelle av Elizabeth Woodville, og ruinene er fortsatt synlige i sentrum av parken. Som en del av en heftig rivalisering med George Hastings, de jure 12. Baron Hastings, på 1510-tallet, utvidet Thomas Grey, 2. marki av Dorset, i stor grad hans nedarvet hjem ved Bradgate. Dette huset var fødestedet for lady Jane Grey, senere dronning av England som styrte i nær ni dager før hun ble veltet av tronen av katolske Maria I av England.
Et langt senere landemerke i parken populært kjent som «Old John» på toppen av den høyeste bakken i parken ble bygget så sent som 1784. Byggverket er hva engelskmennene karakteriserer som en «folly» (tåplighet) ettersom det har ingen annen funksjon enn som dekorasjon. Dette ble også bygget av familien Grey av Groby som da var jarler av Stamford. I 1928 ble parken kjøpt fra Grey-arvingene av den lokale forretningsmannen Charles Bennion som ga den i perpetuitet (i all evighet) videre til folket i Leicestershire. Plaketter på Old John og hovedstien gjennom parken minnes denne gaven.
== Geologi ==
Parkens geologi er hovedsakelig prekambrium, den delen av jorden som er eldre enn kambrium, og noen av de tidligste flercellete livsformer er kjent fra fossiler funnet i parken i 1956 (Charnia masoni).
== Flora og fauna ==
Landskapet er berglendt lyngmo med et dekke av grovt gress og bregner. Flere skogholt fra skogsområdet med furuer og blandet trevekster er innelukket av steingjerder, og er ikke tilgjengelige for publikum. Parken er hjem for flokker av hjort og dåhjort. Fuglelivet er rikelige og reservateret og elven tiltrekker seg mange arter av villfugler. Skogholtene er det mange arter som har reder, blant store kolonier av kornkråke. Arter som gulspurv, sivspurv, sanglerke og heipiplerke er vanlig å se i de åpne områdene av parken. Av historiske grunner er det tillatt å la belladonnaurt vokse innenfor ruinene av Bradgate House. Som kjent er blomster, blader og bær hos belladonnaurten dødelig giftige.
== Tilgang ==
Det er avgiftsbelagte parkeringsanlegg ved Cropston Reservoir, Newtown Linford, og Hunts Hill (på toppen av parken i nærheten av Old John). Parken er åpen fra morgen til kveld hele året, skjønt den offentlige gangstien som går gjennom området betyr at parken er alltid tilgjengelig. Det er et besøkssenter med kafé ved Newtown Linford og et annet i sentrum av parken i nærheten av Bradgate House. Parken er administrert av stiftelsene Bradgate Park and Swithland Wood Charitable Trust. Disse stiftelsene er nominert av henholdsvis fylkestinget og bystyre i Leicestershire foruten også National Trust.
Det er også mulig å reise til parken med buss. Det er et gangveg fra landsbyen Anstey, enkelt tilgjengelig fra Leicester med 74-bussen. Stien er merket fra Link Road og krysser flere felt før man er innenfor selve parken. Bussrutene 121, 123, og en del 54-busser går mellom Leicester og Loughborough, reiser langs Reservoir road til enden av Cropston Reservoir. Besøkessenteret kan bli sett på andre siden av reservateret.
== Referanser == | Bradgate Park er en offentlig park i skogen Charnwood Forest i Leicestershire i England, rett nordvest av Leicester. Området dekker 3 km². Parken ligger mellom landsbyene Newtown Linford, Anstey, Cropston, Woodhouse Eaves og Swithland. Elven River LinHistoriske dokumenter viser til elven River Lin som «River Lyn». går gjennom parken, og flyter ut i reservateret Cropston Reservoir som ble konstruert som en del av parken. I nord ligger Swithland Wood. | 2,147 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Annie_Vallotton | 2023-02-04 | Annie Vallotton | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2013', 'Kategori:Fødselsdato ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler 21. februar', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske illustratører'] | Annie Vallotton (født 1915 i Lausanne, død 28. desember 2013 i Frankrike) var en sveitsisk illustratør, best kjent for sine illustrasjoner til den engelske bibeloversettelsen Good News Bible som kom ut i 1970 og er solgt i mer enn 225 millioner eksemplarer.De samme illustrasjonene har blitt brukt i flere bibelutgaver, blant annet den norske Godt nytt. Det nye testamentet for mennesker i dag. som kom ut første gang i 1975.
Vallottons illustrasjoner er kjennetegnet av å være svært enkle men samtidig tydelige.Hun har også gitt ut boken Priority.
| Annie Vallotton (født 1915 i Lausanne, død 28. desember 2013 i Frankrike) var en sveitsisk illustratør, best kjent for sine illustrasjoner til den engelske bibeloversettelsen Good News Bible som kom ut i 1970 og er solgt i mer enn 225 millioner eksemplarer.De samme illustrasjonene har blitt brukt i flere bibelutgaver, blant annet den norske Godt nytt. Det nye testamentet for mennesker i dag. som kom ut første gang i 1975.
Vallottons illustrasjoner er kjennetegnet av å være svært enkle men samtidig tydelige.Hun har også gitt ut boken Priority.
== Referanser == | Annie Vallotton (født 1915 i LausanneANNIE VALLOTTON – GRACING THE PAGES OF A BESTSELLER ; goodnewsbible.com, 2014, død 28. | 2,148 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trabzonspor | 2023-02-04 | Trabzonspor | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1967', 'Kategori:Fotballag i Tyrkia', 'Kategori:Trabzon (provins)'] | Trabzonspor er en tyrkisk fotballklubb fra byen Trabzon ved Svartehavet som spiller i Turkcell Süper Lig.
Trabzonspor ble etablert i 1967 da to mindre klubber ble slått sammen. Flere av spillerne for disse to klubbene gikk inn i stallen til den nye klubben for å hjelpe Trabzonspor til det øverste nivået i tyrkisk fotball. Trabzonspor er eneste klubben utenfor Istanbul som har blitt nasjonale mestere, og regnes dermed som en av «de fire store» i tyrkisk fotball sammen med Fenerbahçe, Galatasaray og Beşiktaş.
| Trabzonspor er en tyrkisk fotballklubb fra byen Trabzon ved Svartehavet som spiller i Turkcell Süper Lig.
Trabzonspor ble etablert i 1967 da to mindre klubber ble slått sammen. Flere av spillerne for disse to klubbene gikk inn i stallen til den nye klubben for å hjelpe Trabzonspor til det øverste nivået i tyrkisk fotball. Trabzonspor er eneste klubben utenfor Istanbul som har blitt nasjonale mestere, og regnes dermed som en av «de fire store» i tyrkisk fotball sammen med Fenerbahçe, Galatasaray og Beşiktaş.
== Spillerstall ==
Oppdatert 11. mai 2022.
=== Utlånte spillere ===
== Kjente tidligere spillere ==
Alexander Sørloth
Marek Sapara
Alanzinho
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Trabzonspor – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | hjemmebane = Medical Park Stadyumu | 2,149 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Malmlaft | 2023-02-04 | Malmlaft | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1987', 'Kategori:Norske eiendomsselskaper', 'Kategori:Næringsliv i Alvdal', 'Kategori:Næringsliv i Innlandet'] | Malmlaft Eiendom AS er en eiendomsutvikler i det norske fritidsmarkedet. Bedriften ble etablert som leverandør av laftekasser med 4 ansatte i 1987 i Alvdal. Produksjonen av laftekasser ble solgt ut i sin helhet i 2010, og firmaet tilbyr i dag nøkkelferdige fritidsboliger og hyttetomter over store deler av Norge.
Malmlaft Eiendom AS eies 91 % av CH Gruppen AS og 9 % av Tore Haugen. CH Gruppen AS eies 100 % av Cato Haugen.
| Malmlaft Eiendom AS er en eiendomsutvikler i det norske fritidsmarkedet. Bedriften ble etablert som leverandør av laftekasser med 4 ansatte i 1987 i Alvdal. Produksjonen av laftekasser ble solgt ut i sin helhet i 2010, og firmaet tilbyr i dag nøkkelferdige fritidsboliger og hyttetomter over store deler av Norge.
Malmlaft Eiendom AS eies 91 % av CH Gruppen AS og 9 % av Tore Haugen. CH Gruppen AS eies 100 % av Cato Haugen.
== Eksterne lenker ==
Malmlafts hjemmesider | Malmlaft Eiendom AS er en eiendomsutvikler i det norske fritidsmarkedet. Bedriften ble etablert som leverandør av laftekasser med 4 ansatte i 1987 i Alvdal. | 2,150 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bring_Children_from_Streets | 2023-02-04 | Bring Children from Streets | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske ideelle organisasjoner'] | Bring Children from Streets (Få barn bort fra gatene) er en norsk ideell stiftelse etablert i 2005 for å gi husrom, omsorg og utdanning for afrikanske gatebarn i Kampala, Uganda.
Initiativtaker og styreleder er Richard Kiwanuka. Han kom som flyktning fra Uganda til Norge 16 år gammel, og her fikk han sitt gjennombrudd som bokser og ungdomsleder. Stiftelsen har sitt sete i Bergen og Inger Johanne Ektvedt har bidratt økonomisk med å få stiftelsen i gang.
Stiftelsen har blant annet gitt økonomisk støtte til barnehjem i Nsumba, både til drift, opprustning og vedlikehold.
| Bring Children from Streets (Få barn bort fra gatene) er en norsk ideell stiftelse etablert i 2005 for å gi husrom, omsorg og utdanning for afrikanske gatebarn i Kampala, Uganda.
Initiativtaker og styreleder er Richard Kiwanuka. Han kom som flyktning fra Uganda til Norge 16 år gammel, og her fikk han sitt gjennombrudd som bokser og ungdomsleder. Stiftelsen har sitt sete i Bergen og Inger Johanne Ektvedt har bidratt økonomisk med å få stiftelsen i gang.
Stiftelsen har blant annet gitt økonomisk støtte til barnehjem i Nsumba, både til drift, opprustning og vedlikehold.
== Eksterne lenker ==
Bring Children from Streets Arkivert 20. september 2008 hos Wayback Machine. – offisiell nettside | Bring Children from Streets (Få barn bort fra gatene) er en norsk ideell stiftelse etablert i 2005 for å gi husrom, omsorg og utdanning for afrikanske gatebarn i Kampala, Uganda. | 2,151 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jevhen_Seleznjov | 2023-02-04 | Jevhen Seleznjov | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Akhisar Belediyespor', 'Kategori:Fotballspillere for Bursaspor KD', 'Kategori:Fotballspillere for FC Sjakhtar Donetsk', 'Kategori:Fotballspillere for FK Arsenal Kyiv', 'Kategori:Fotballspillere for FK Dnipro', 'Kategori:Fotballspillere for FK Kolos Kovalivka', 'Kategori:Fotballspillere for FK Kuban Krasnodar', 'Kategori:Fotballspillere for FK Mynaj', 'Kategori:Fotballspillere for Karabükspor', 'Kategori:Fotballspillere for Málaga CF', 'Kategori:Fødsler 20. juli', 'Kategori:Fødsler i 1985', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Makijivka', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2012', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2016', 'Kategori:Ukrainske fotballspillere'] | Jevhen Oleksandrovytsj Seleznjov (ukrainsk Євген Олександрович Селезньов, født 20. juli 1985) er en ukrainsk fotballspiller som spiller for FK Mynaj.
| Jevhen Oleksandrovytsj Seleznjov (ukrainsk Євген Олександрович Селезньов, født 20. juli 1985) er en ukrainsk fotballspiller som spiller for FK Mynaj.
== Karriere ==
Tidligere spilte Jevhen Seleznjov på Shakthar Donetsks ungdomsakademi før han i 2007 ble tatt opp til A-laget. Fra 2006 til 2008 ble han lånt ut til Arsenal Kyiv før han returnerte til Shakthar Donetsk.
I 2018 signerte han for Akhisar Belediyespor. Han scoret klubbens første mål på Spor Toto Akhisar Stadium i en Süper Lig kamp som endte 1-1 mot Antalyaspor.
== Landslaget ==
I 2008 debuterte Seleznjov på det ukrainske landslaget. Et av målene kom mot Norge den 19. november 2008. Målet var på en straffe.
Han ble tatt ut i Ukrainas EM-tropp til EM i Frankrike 2016.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jevhen Seleznjov – FIFA
(en) Jevhen Seleznjov – UEFA
(en) Jevhen Seleznjov – Transfermarkt
(en) Jevhen Seleznjov – national-football-teams.com
(en) Jevhen Seleznjov – WorldFootball.net
(en) Jevhen Seleznjov – FootballDatabase.eu
(en) Jevhen Seleznjov – Soccerway
(en) Jevhen Seleznjov – EU-Football.info
(tr) Jevhen Seleznjov – Mackolik.com
(en) Jevhen Seleznjov – Tyrkias fotballforbund | | kamper4 = 36| mål4 = 19 | 2,152 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marcel_Iancu | 2023-02-04 | Marcel Iancu | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor felt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dada', 'Kategori:Dødsfall 21. april', 'Kategori:Dødsfall i 1984', 'Kategori:Fødsler 24. mai', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Israelske kunstnere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra București', 'Kategori:Rumenske scenografer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Marcel Hermann Iancu (senere stavet han navnet sitt Janco, født 24. mai 1895 i București, Romania, død 21. april 1984 i Tel Aviv, Israel) var en rumensk-født israelsk kunstmaler og arkitekt. Han er også kjent som en av grunnleggerne av dadaismen.
| Marcel Hermann Iancu (senere stavet han navnet sitt Janco, født 24. mai 1895 i București, Romania, død 21. april 1984 i Tel Aviv, Israel) var en rumensk-født israelsk kunstmaler og arkitekt. Han er også kjent som en av grunnleggerne av dadaismen.
== Bakgrunn og virke ==
Iancu ble født i en relativt velstående jødisk middelklassefamilie i hovedstaden București, der han studerte med Iosif Iser, en rumensk-jødisk maler.
Allerede i gymnastiden utga han sammen med Tristan Tzara og Ion Vinea tidsskriftet Simbolul («Symbolet»).
I 1914 reiste han sammen med brødrene Iuliu (Jules) og George (Georges) til Zürich for å studere (og for å unngå verneplikten, sies det). Først studerte han kjemi, men høsten 1915 gikk han over til arkitektur. På grunn av krigen, kunne brødrene ikke lenger få tilsendt penger hjemmefra, og måtte ta seg arbeid på nattklubber, kabaréer osv. På denne vis havnet han på Cabaret Voltaires åpningskveld. Der ble han kjent med Hans Arp, og ble gjenforent med Tristan Tzara. I denne perioden, lagde han plakater, masker, illustrasjoner, kostymer osv, og holdt foredrag om den kunstneriske avantgarden. Plakaten som han lagde, for eksempel, for den første dada-utstillingen i Hans Corays galleri i Zürich og den til utstillingen om kubisme og afrikansk kunst er blitt ettertraktede samlerobjekter.
I 1918 i Basel stiftet han sammen med Hans Arp, Alberto Giacometti, Sophie Taeuber, Fritz Baumann gruppen Das Neue Leben, et kunstnerfellesskap som eksisterte til 1922.
Før han reiser til Paris senere samme år, var han med å stifte gruppen Bund radikaler Künstler i april 1919 i Zürich, sammen med bl.an Hans Richter. Gruppen kalte for en radikal kunstreform, en redefinering av kunsten i samfunnet (reintegrasjon av kunst og liv) og kunstnernes deltakelse i utformingen av statens ideologiske utvikling.Fra 1919 til 1921 arbeidet han sammen med broren Iuliu som arkitekt i Paris.
I 1921 (eller i 1930-årene) reiste han tilbake til Romania, der han ble en av formidlerne for avantgarden. Der var han redaktør (til 1932) av tidsskriftet Contimporanul (ledet av Ion Vinea), og deltok med bilder på utstillinger som han organiserte sammen med Milița Pătrașcu, Margareta Sterian og Max Hermann Maxy.
I Romania stiftet han sammen med broren Iuliu et arkitektfirma kalt Biroul de studii moderne («Byrået for moderne studier» ), hvor de tegnet minst 40 bygninger, noen av dem blant de mest kjente i sin tid (f. eks. de såkalte Wexlerhuset).
På grunn av en stadig sterkere antisemittisme i Romania, emigrerte han til Palestina i 1941. Han sa senere at han aldri fant seg helt til rette der.I 1953, grunnla han kunstnerlandsbyen Ein Hod, i nærheten av Haifa. I 1967 fikk han Israel-prisen.Han var gift med Clara og hadde to døtre.
== Premier ==
1951 Dizengoff-prisen for kunstmaling
1958 Histadrut-prisen
1967 Israel-prisen for kunst, Israels Nasjonale Grand Prix
1982 Tel Aviv-prisen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Centenar Marcel Iancu. Architect, artist, plastic, teoretician. Muzeul National de Arta, București 1997
Harry Seiwert: Marcel Janco. Dadaist, Zeitgenosse, wohltemperierter morgenländischer Konstruktivist. Lang, Frankfurt am Main 1993
Marcel Seuphor: Marcel Janco. Bodensee-Verlag, Amriswil 1963 | Marcel Hermann Iancu (senere stavet han navnet sitt Janco, født 24. mai 1895 i București, Romania, død 21. | 2,153 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tammerfors | 2023-02-04 | Tammerfors | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Kommuner i Birkaland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tammerfors', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Tammerfors (uttale , finsk: Tampere uttale ) er en bykommune i Finland. Byen er administrasjonssentrum i landskapet Birkaland. Tammerfors er Finlands tredje mest folkerike kommune, med 235 615 innbyggere, og landets nest største tettsted, med 330 711 innbyggere. Tammerfors er den største innlandsbyen i Norden.
Byen ligger mellom innsjøene Näsijärvi og Pyhäjärvi. Tammerfors ble tildelt byrettigheter av den svenske kongemakten i 1779. Tammerfors ström (Tammerkoski) ble utnyttet til vannkraftproduksjon fra 1820-årene, i den tidlige industrialiseringen. Tammerfors var den første, og er fremdeles den største, industribyen i Finland, og har blitt kalt «Finlands Manchester». Dette er opphav til byens finske kallenavn, «Manse». Siden etableringen av det som nå er Tammerfors universitet i 1960-årene, og senere lavkonjunkturen i 1990-årene, har byen blitt et sentrum for høyteknologisk industri. Mange av de gamle fabrikkbygningene midt i byen er omgjort til boliger, butikker, kontorer, serveringssteder og kulturinstitusjoner.
«Manserocken» har vært en viktig del av finsk rockemusikk helt siden 1970-årene. Tammerfors er også kjent for sitt teaterliv og mange museer. Flere av institusjonene har sitt opphav i arbeiderkulturen. Den største turistattraksjonen er fornøyelsesparken Särkänniemi. Tammerfors regnes også som arnestedet til finsk ishockey.
Tammerfors ligger anslagsvis 1,5 time unna Helsingfors eller Åbo med tog, eller 2 timer med bil. Med rundt 400 000 passasjerer i året er Tammerfors-Birkala lufthavn blant de travleste lufthavnene i Finland.
| Tammerfors (uttale , finsk: Tampere uttale ) er en bykommune i Finland. Byen er administrasjonssentrum i landskapet Birkaland. Tammerfors er Finlands tredje mest folkerike kommune, med 235 615 innbyggere, og landets nest største tettsted, med 330 711 innbyggere. Tammerfors er den største innlandsbyen i Norden.
Byen ligger mellom innsjøene Näsijärvi og Pyhäjärvi. Tammerfors ble tildelt byrettigheter av den svenske kongemakten i 1779. Tammerfors ström (Tammerkoski) ble utnyttet til vannkraftproduksjon fra 1820-årene, i den tidlige industrialiseringen. Tammerfors var den første, og er fremdeles den største, industribyen i Finland, og har blitt kalt «Finlands Manchester». Dette er opphav til byens finske kallenavn, «Manse». Siden etableringen av det som nå er Tammerfors universitet i 1960-årene, og senere lavkonjunkturen i 1990-årene, har byen blitt et sentrum for høyteknologisk industri. Mange av de gamle fabrikkbygningene midt i byen er omgjort til boliger, butikker, kontorer, serveringssteder og kulturinstitusjoner.
«Manserocken» har vært en viktig del av finsk rockemusikk helt siden 1970-årene. Tammerfors er også kjent for sitt teaterliv og mange museer. Flere av institusjonene har sitt opphav i arbeiderkulturen. Den største turistattraksjonen er fornøyelsesparken Särkänniemi. Tammerfors regnes også som arnestedet til finsk ishockey.
Tammerfors ligger anslagsvis 1,5 time unna Helsingfors eller Åbo med tog, eller 2 timer med bil. Med rundt 400 000 passasjerer i året er Tammerfors-Birkala lufthavn blant de travleste lufthavnene i Finland.
== Geografi ==
Tammerfors ligger i landskapet Birkaland i det sørlige Finland. Kommunen grenser til Kangasala, Lempäälä, Nokia, Orivesi, Birkala, Ruovesi og Ylöjärvi. Tammerfors kommune har en utstrekning på 689,59 km², hvorav 164,64 km² (24 % av flateinnholdet) er vann. Tammerfors regnes til Insjöfinland, og det er 180–200 innsjøer og tjern i kommunen. Landskapet er også skogkledt og noe åslendt. Pynike (162 moh., 85 m over Pyhäjärvi) er verdens høyeste grusås.
Tammerfors by ligger mellom den 256 km² store innsjøen Näsijärvi og den 121,6 km² store Pyhäjärvi. Det er en høydeforskjell på 18 m mellom innsjøene, slik at Näsijärvi drenerer i Pyhäjärvi gjennom den 2 km lange Tammerfors ström (Tammerkoski). Pyhäjärvi tilhører Kumo älvs nedbørsfelt, og drenerer gjennom denne til Bottenhavet. Tammerfors ligger om lag 110 km i luftlinje fra elvemunningen ved Björneborg. Elven er for det meste seilbar, men ikke hele strekningen fra Tammerfors til Björneborg. Näsijärvi og Pyhäjärvi er derimot forbundet med tilstøtende innsjøer til et vannveisystem med kanaler og sluser.Grunnfjellet ved Tammerfors ligger i den svekofenniske fjellkjedefoldingen, som strekker seg gjennom de sentrale delene av Sverige og Finland, med bergarter dannet i paleoproterozisk tid. Tammerfors ligger i et av de svekofenniske områdene hvor bergartene er minst omdannet; det er en bergartserie på 8 000 m, hvor det er et nedre lag med granulitt og sandstein, et mellomlag med basiske vulkanitter, og et øvre lag med leiravsetninger.Tammerfors ligger i sørboreal vegetasjonssone. De dominerende treslagene er gran og furu, og de vanligste løvtrærne er osp, older og bjørk. Området var bevokst med granskog allerede for mellom 4 500 og 4 000 år siden.Byens parker og grøntarealer utgjør 2,4 km² av kommunens areal. I tillegg besitter kommunen store skogeiendommer, som er åpne for allmenn ferdsel. Det finnes flere naturreservater, hvorav Pynike og Viikinsaari nær selve byen er de mest kjente. Det finnes fire botaniske hager, hvorav Hatanpää ble etablert allerede i 1916.
=== Klima ===
Tammerfors ligger i grenseland mellom et fuktig kontinentalklima og et subarktisk klima, etter Köppens klimaklassifisering, og har dermed milde somre og kalde vintre. Middeltemperaturen fra november til mars er under 0 °C, og snøsesongen varer i 4–5 måneder fra slutten av november til tidlig i april.
== Demografi ==
Over en 30-årsperiode mellom 1990 og 2020 har Tammerfors hatt befolkningsvekst hvert år som følge av fødselsoverskudd, innenlandsk nettoinnflytting og utenlandsk nettoinnvandring. Fruktbarheten har imidlertid vist en fallende tendens i Finland, så Statistikcentralens fremskrivninger fra 2019 og frem mot 2040 viser en aldrende og noe minkende befolkning i Tammerfors.Nesten hele bykommunens befolkning bor i tettbygde strøk. Tettstedet Tammerfors strekker seg også ut over kommunens grenser, Tammerfors danner derfor en mer eller mindre sammenhengende bebyggelse med Ylöjärvi, Nokia, Kangsala, Birkala og Lempäälä. Landsbygda nord for tettstedet, Aitolahti og Teisko, som er en del av bykommunen, er tynt befolket.
=== Etnisitet og språk ===
Ved utgangen av 2018 var 92,3 % av byens befolkning etnisk finske, mens 7,7 %, 18 220 personer, var av utenlandsk herkomst. De fleste av disse var også født i utlandet. Halvparten kom fra Europa, Amerika eller Australia, med en overvekt fra land i det tidligere Sovjetunionen. Den andre halvparten hadde mest afrikansk eller asiatisk opprinnelse; de mest tallrike var somaliere, afghanere, irakere, iranere, indere, kinesere og vietnamesere.Tammerfors er en enspråklig finsk kommune. Ved utgangen av 2018 hadde 91,8 % av befolkningen finsk som morsmål, 0,5 % (1 268 personer) var svenskspråklige, og 7,7 % hadde et annet morsmål enn svensk, finsk eller samisk.De fire byene Tammerfors, Björneborg, Uleåborg og Kotka regnes som Finlands tradisjonelle svenske språkøyer. De har en svensk forvaltningsarv og industri, der handel og migrasjon har bidratt til å bevare en svenskspråklig minoritet. I 1900 var 5,6 % av befolkningen i Tammerfors svenskspråklig. I løpet av 1900-tallet minket andelen, men antallet er stabilt. Det drives svenskspråklig grunnskole- og gymnasundervisning ved Svenska samskolan samt menighetsarbeid i Tammerfors svenska församling.
== Historie ==
=== Den første bosettingen ===
Bynavnet Tammerfors (svensk) eller Tampere (finsk) er ikke sikkert forklart. Historisk har navnet blitt forstått som et lån fra gammelsvensk damber, «dam». Navnet er imidlertid gammelt, og området var opprinnelig bebodd av samer, ikke finlandssvensker. A.W. Koskimies mente at navnet kunne komme fra nordsamisk dabbal, som skal vise til fossefall i et elvestryk. Språkforskerne Pauli Rahkonen og Mikko Heikkilä, som støtter denne forklaringen, har rekonstruert en proto-samisk form av dabbal som tḙmpḙl.Det er dokumentert en steinalderboplass i Ala-Pispala, men de sparsomme arkeologiske funnene i byområdet er blitt forklart med at sporene har blitt utslettet av senere bosetning. Den smale landtungen mellom innsjøene Näsijärvi og Pyhäjärvi ble fast bosatt på 600-tallet, det vil si i jernalderen, og ble en viktig handelsplass i løpet av 1200-tallet. Det ble handlet i lokale varer som skinn og pels, og det ble fløtet tømmer på innsjøene. Det var også en fløterenne ved Tammerfors.
=== Finlands første industriby ===
På 1700-tallet merket kronen seg hvilket potensial for vannkraft som fantes i Tammerfors ström. I 1779 fikk Tammerfors byrettigheter av kong Gustav III av Sverige. På dette tidspunktet hadde Tammerfors omkring 200 innbyggere og en utstrekning på 3,2 km² fra fossen til Pispala. Som følge av Napoleonskrigene ble Finland, etter svensk tap i finskekrigen, et storfyrstedømme under Det russiske keiserriket. Tsar Aleksander I gjorde Tammerfors til Finlands første fristad i 1821. Byen ble fri for laugsvesen, og den beholdt tollfrihet på visse varer til Russland til utgangen av 1905.Den første industrien i Tammerfors var en kornmølle. Fra og med 1820-årene ble vannkraften nyttiggjort av skotten James Finlayson, som etablerte et bomullsspinneri, noe som markerte begynnelsen for den finske tekstilindustrien. Allerede midt på 1800-tallet var Tammerfors blitt Finlands ledende industriby. I 1882 var Finlaysons spinneri og ververi, som for lengst var solgt til baltertyskeren Carl Nottbeck og tsarens hofflege Carl Rauch, den første fabrikken i Norden som fikk gassbelysning i fabrikkhallene og elektrifiserte produksjonen. Fra midten av 1800-tallet ble industriproduksjonen i byen mer variert, og fikk et stort innslag av metall- og treforedlingsindustri. Det ble senere en betydelig produksjon av sko- og lærtøy. Tammerfors fikk tilnavnet «Finlands Manchester», som var positivt ment, og som ble båret med stolthet.Det var ikke før byen fikk jernbaneforbindelse med utskipningshavner at industrien i Tammerfors, som lå i innlandet og hittil hadde produsert mest for hjemmemarkedet, kunne produsere mer for eksport. Tammerfors fikk jernbaneforbindelse med Helsingfors og Åbo via Toijala i 1876, med Vasa via Orivesi i 1883, og med Björneborg i 1895.Tammerfors ble i 1865 rammet av en bybrann som gjorde 500 mennesker husløse. I 1868 fikk Tammerfors en byplan med tyve små kvartaler med arbeiderboliger. Sentrum bevarte sin brede boulevard, Hämeenpuisto, planlagt av Carl Ludvig Engel, som fungerte som branngate, og en tverrgående hovedgate, Hämeenkatu (på svensk Tavastgatan) som løper fra Hämeenpuisto ved Aleksanderskyrkan, innviet i 1881, og krysser Tammerfors ström. Kvartalsstrukturen var innenfor bygrensene, mens det vokste frem mange planløse forsteder, som etter hvert ble innlemmet i byen. Byen manglet kollektive transportmidler, så forstedene ble liggende i gangavstand til fabrikkene. Bebyggelsen var for det meste trehus med felleskjøkken for flere familier. Arbeiderkvarterene i bykjernen måtte vike for moderne høyhusbebyggelse midt på 1900-tallet, men noen av de gamle trehusene er bevart.På slutten av 1800-tallet fikk byen også utbygd et vann- og avløpssystem, som tillot byen å vokse. Mens mange andre finske byer baserte seg på grunnvannskilder, brukte Tammerfors overflatevann fra innsjøene. Dette kom til å føre til et folkehelseproblem med vannbårene sykdommer, som tyfusepidemier. Problemet ble først løst de det kommunale vannverket begynte å klore drikkevannet i 1917. Sykdomsbekjempelsen bidrog til at byen kunne vokse raskere.
=== I krig og fred; arbeidernes kår forbedres ===
Industriarbeiderklassen i Tammerfors ble sterkt politisk mobilisert fra slutten på 1800-tallet. Storstreiken i 1905, som var ledet av Yrjö Mäkelin, radikaliserte byens arbeiderbevegelse. Den marxistiske lederen Vladimir Lenin bodde og agiterte blant arbeiderne i byen mellom 1905 og 1907. Lenin og den senere sovjetlederen Josef Stalin møttes for første gang under Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartis eksilkonferanse i Tammerfors i 1905.Den første verdenskrig medførte et økonomisk oppsving for Tammerfors, men handelsforbindelsen til Russland ble brutt med den russiske revolusjon i 1917, noe som førte til matmangel i de finske byene. Finland erklærte sin uavhengighet fra Russland i desember 1917, men klarte ikke å løse sine umiddelbare økonomiske problemer.Under den finske borgerkrigen ble deler av byen skadet under slaget om Tammerfors fra 3. til 6. april 1918. «De rødes» nederlag i Tammerfors avsluttet borgerkrigen. Slaget var det første i Norden som stod i en industriby. Omkring 2 700 mennesker ble drept. 2 000 mennesker var blitt hjemløse i Tammerfors under borgerkrigen. Den viktigste kommandanten av «de rødes» forsvar, offiseren Hugo Salmela, som ble drept like før slaget, kom også til å få en plass i arbeiderbevegelsens minnekultur.
Industrien, som for det meste var eid av bankene, forsøkte å imøtekomme arbeidernes krav etter borgerkrigen. Dette var forut for den politiske konsensuskulturen som kom til å utvikle seg i byen. Flere ledende industrimenn, som skofabrikanten Emil Aaltonen og gullsmeden Kustaa Hiekka, stod også for betydelige donasjoner og testamentariske gaver til velferd, kultur og vitenskap.
Byspredningen tok først for alvor til mellom 1920 og 1940, da levestandarden ble hevet, og kommunen ønsket å bøte på boligmangelen ved å bygge ut nye forsteder. Under andre verdenskrig var Finland i krig med Sovjetunionen, og de direkte krigshandlingene kjent som vinterkrigen og fortsettelseskrigen stilte byutviklingen i bero. Byen ble bombet ni ganger under vinterkrigen, men kom nokså heldig ut av det. Blant annet produserte byens verkstedindustri, som Lokomo og Tampella, krigsmateriell. Byen lå også utenfor rekkevidden til det sovjetrussiske flyvåpenet under det meste av fortsettelseskrigen. I 1940-årene var rundt en tredjedel av alle innflyttere til Tammerfors fordrevne fra Karelen, som var gjenvunnet av Sovjetunionen.
=== Fra industrivarer til teknologi ===
I etterkrigstiden ble flere av landkommunene rundt Tammerfors innlemmet i bykommunen. Bykommunens areal ble flere ganger større, og tillot utbygging av flere nye bolig- og industriområder. Mellom 1945 og 1960 ble det bygget 10 000 nye boliger, og levestandarden ble forbedret. De nye drabantbyene ble planlagt i funksjonalistisk ånd, og fra slutten av 1950-årene ble det også bygget prefabrikkerte boliger av betongelementer.Fra og med 1960-årene ble store offentlige virksomheter bygget ut i de nye bydelene, deriblant Tammerfors universitetscentralsjukhus i Kaleva og Tammerfors tekniska universitet og Polisyrkeshögskolan i Hervanta, mens det opprinnelige Tammerfors universitet ble etablert i bykjernen.
I 1950- og 1960-årene nøt industrien i Tammerfors godt av handelsavtalen mellom Finland og Sovjetunionen. Industrien ble samtidig ikke eksponert for konkurranse fra det vestlige markedet. Store industribedrifter begynte å slite økonomisk i 1970-årene, men Finlands proteksjonistiske handelspolitikk holdt mange av dem gående inn i 1980-årene.Universitetsetableringene i 1960-årene gjorde at Tammerfors kunne reise ny høyteknologisk industri, mens eldre industribedrifter hadde sterk nok innovasjonsevne til å utvikle nye produkter og konkurrere i nye markeder. Verdens første GSM-samtale ble foretatt i Tammerfors i 1991, og Nokia-konsernet utviklet mye av sin tele- og internetteknologi, blant annet PDA, WAP og WLAN, ved sin forsknings- og utviklingsenhet i byen det neste tiåret.Byen endret også karakter til et sentrum for handel og tjenesteyting. Mange industribedrifter flyttet til nye industriområder utenfor bykjernen, så de gamle fabrikkbygningene kunne tas i bruk til nye formål. I 1988 åpnet byens første kjøpesenter, Koskikeskus, på østsiden av Tammerfors ström.
== Politikk og administrasjon ==
Bystyret har 67 representanter. Med innføringen av kommunalt selvstyre valgte bystyret sin egen møteleder. I 1929 fikk Tammerfors en valgt ordfører med egne politiske og administrative fullmakter. Etter den andre verdenskrig var lokalpolitikken i Tammerfors preget av en uformell overenskomst mellom Samlingspartiet og Socialdemokraterna, «våpenbrødreaksen». Til felles hadde de erfaringer fra krigen og et ønske om å bygge ut kommunale tjenester. I 2007 gikk kommunen over til en ny styringsform med en ordfører og fire varaordførere, som har de fullmaktene som administrasjonssjefen ville ha hatt, valgt for to år.
=== Ordførere ===
== Utdannelse, forskning og næringsliv ==
Det finnes tre høyere utdannelsesinstitusjoner i Tammerfors med til sammen 30–40 000 studenter, herav ett universitet og to yrkeshøyskoler. Tammerfors universitet er Finlands nest største universitet, med rundt 20 000 studenter, og innbefatter det eldre Tammerfors universitet, etablert i 1960, og Tammerfors tekniska universitet, etablert i 1965, som ble slått sammen i 2019. Universitetsstiftelsen er også hovedeier av Tammerfors yrkeshögskola, etablert i 1996, som har rundt 10 000 studenter. Finlands eneste politiskole, Polisyrkeshögskolan, ligger også i byen.Siden universitetsetableringene i 1960-årene har Tammerfors blitt et sentrum for høyteknologisk industri. Ved utgangen av 2017 fantes 11,6 % av de sysselsatte i Tammerfors innen industriproduksjon, mens 7,2 % fantes i kunnskapsintensive yrker innen jus, økonomi, vitenskap og teknologi (unntatt finanstjenester), og 6,7 % i informasjons- og kommunikasjonsvirksomhet. I slutten av 1980-årene åpnet byens første forskningspark. Opptil 15 % av Finlands statlige bevilgninger til forsknings- og utviklingsformål (FoU) går til Tammerfors. Viktige bransjer i byen er maskinteknikk og automasjon, informasjonsteknologi, helse og bioteknologi samt papir- og emballasjeindustri. Industrikonglomeratet Nokia, treforedlingskonsernet UPM og detaljhandelkjeden Kesko har alle lagt viktige funksjoner til Tammerfors. På det meste hadde Nokia 4 000 ansatte i byen. Den største arbeidsgiveren i verkstedindustrien i Tammerfors, Sandvik Tamrock, hadde 1 400 ansatte i 2019.Tammerfors og omegn har over tid hatt svært høy arbeidsledighet. Ved utgangen av 2017 var 14,4 % av befolkningen i arbeidsfør alder (18–64 år) i Tammerfors arbeidsledige. Arbeidsledigheten forklares med blant annet stor innflytting, mange studenter som ikke kan gå rett inn i arbeid, og et konjunkturutsatt næringsliv.
=== Massemedier ===
Dagsavisen Aamulehti har vært utgitt i Tammerfors siden 1881. Den er Finlands nest største avis, etter riksavisen Helsingin Sanomat. Aamulehti har tradisjonelt vært en konservativ avis. Kansan Lehti, et sosialdemokratisk talerør, ble utgitt mellom 1898 og 1991. Mellom 1882 og 1972 ble det også utgitt en svenskspråklig dagsavis, Tammerfors Aftonblad.Finlands første regulære radiosendinger begynte i Tammerfors i 1923. Det var en amatørradiostasjon som etter hvert ble kjøpt av staten. I 1958 begynte TV-selskapet Tamvisio med reklamefinansierte sendinger. I 1964 ble Tamvisio kjøpt av den statlige allmennkringkasteren Yle; det som ble TV-stasjonen Yle TV2 sender fortsatt fra Tammerfors og er særlig kjent for sine komedier.
== Transport ==
Europavei 12 forbinder Tammerfors med Vasa i nordvest og Helsingfors i sørøst. Tammerfors strandtunnel, som ble åpnet for trafikk i 2016, er Finlands lengste veitunnel med sine 2,3 km. Tunnelen går under sentrum, og har avlastet for den trafikken som tidligere gikk på bakkeplan og sperret mellom byen og sjøen.Tammerfors er et viktig jernbaneknutepunkt med direktetog til Helsingfors, Åbo, Uleåborg, Jyväskylä og Björneborg. Rundt 1,5 million passasjerer passerer sentralstasjonen i Tammerfors hvert år. Det er også hyppige bussavganger til mange finske byer.
Tammerfors-Birkala lufthavn ligger i Birkala, 13 km sørvest for byen. Lufthavnen er blant Finlands travleste med rundt 400 000 passasjerer i året.
Kollektivtrafikken i selve byen består av bybusser og fra 2021 også bybane. Tidlig på 1900-tallet var det planlagt et trikkenett, men det ble utsatt under den første verdenskrig og aldri realisert. Fra og med 1948 bygget Tammerfors ut Finlands største trolleybussnett, som stod for størstedelen av kollektivtrafikken i byen, men nedla driften i 1976. Siden 1970-årene har det vært diskutert en bybane til erstatning for de mest trafikkerte bussrutene. Første byggetrinn av bybanen med 16 km, to linjer og 24 stasjoner ble tatt i bruk 9. august 2021. Bybanen er planlagt å være 23,5 km lang, og andre byggetrinn, vestover mot Lentävänniemi, skal stå ferdig i 2024.Tammerfors har båthavner ved både Näsijärvi og Pyhäjärvi, men det er ikke mulig å seile mellom disse. Om sommeren er det turistbåttrafikk sørover på innsjøene og elvene via Lempäälä til Tavastehus, og nordover via Ruovesi til Virdois.
== Kultur ==
Industrihistorien er godt synlig i bybildet. Det er fortsatt 25 fabrikkpiper i Tammerfors sentrum, men den eneste som er i bruk, er hos kartongfabrikken Metsä Board Tako. Selv om industrien med få unntak er flyttet ut av bykjernen, er mange av de gamle fabrikkbygningene bevart og omgjort til boliger, butikker, kontorer, serveringssteder og kulturinstitusjoner.Fornøyelsesparken Särkänniemi åpnet i 1975 og rommer blant annet berg-og-dal-baner, et planetarium, et akvarium, en dyrehage og det 168 meter høye utsiktstårnet Näsinneula, som er Finlands høyeste, frittstående bygning. I 2012 fikk Särkänniemi en temapark basert på Angry Birds. Spillutviklerselskapet bak Angry Birds har tidligere hatt eget studio i Tammerfors.En blomsterfestival har blitt arrangert i sentrum av Tammerfors hver sommer siden 1984. Under festivalen er sentrum utsmykket med en mengde blomsteroppsatser, og det avholdes konserter og familieaktiviteter med fri inngang.
=== Arkitektur ===
Den eldste bevarte bygningen i kommunen er den gamle kirken i Messuby, bygget i gråsteinsmur i første halvdel av 1500-tallet. Den er en typisk finsk middelalderkirke. Kirkerommet har også veggmalerier fra 1600-tallet.Centraltorget i Tammerfors omgis av flere monumentale bygninger. Gamla kyrkan (Charles Bassi), innviet i 1824, er den eldste kirkebygningen i selve byen, og et eksempel på nyklassisisme. Den nyklassisistiske arkitekturen ble videreført i teaterhuset (Kauno Kallio, 1913). Rådhuset (Georg Schreck, 1890) er oppført i nyrenessansestil. Ved Centraltorget ligger også tre forretningsgårder i jugendstil fra mellom 1898 og 1905: Commercegården (Jung, Andersin og Bomanson, 1898), Sumeliusgården (Grahn, Hedman og Wasastjerna, 1901) og Palandergården (Birger Federley og Vihtori Heikkilä, 1901 og 1905).
Tammerfors domkyrka, eller Sankt Johannes-kyrkan, ble tegnet av Lars Sonck og oppført mellom 1902 og 1907, et høydepunkt i finsk nasjonalromantisk stil. Det finnes to kirker i byen i nygotisk stil: Aleksanderskyrkan (Theodor Decker), oppført mellom 1880 og 1881; og Finlaysons kyrka, som ble bygget for tekstilarbeiderne ved denne fabrikken, tegnet av Tammerfors’ første byarkitekt Frans Ludvig Calonius (1879). Tammerfors ortodoxa kyrka (T.U. Jazykov) ble bygget i nybysantisk stil mellom 1896 og 1899.Wivi Lönn fra Tammerfors var Finlands første kvinnelige arkitekt som etablerte sitt eget arkitektbyrå. Hun er særlig kjent for sine skolebygninger, deriblant Hämeenpuisto skola (1899) og Alexanderskolan (1903) i Tammerfors. Da disse skolene ble slått sammen i 2017, fikk de navnet Wivi Lönns skola.Etter den finske borgerkrigen fikk den nordiske nyklassisismen gjennomslag. Noen eksempler er Tammerhotellet (Bertel Strömmer, 1929), Tuulensuugården (Strömmer, 1929), som var Nordens største kino, det gamle hovedbiblioteket (Jussi og Toivo Paatela, 1925) og Viinikka kyrka (Yrjö Waskinen, 1932).
Funksjonalistisk arkitektur gjorde seg gjeldende fra omkring 1930. Et eksempel er Tammerfors busstasjon (Jaakko Laaksovirta og Bertel Strömmer, 1938). Etter vinterkrigen kom funksjonalismen tilbake i et mildere uttrykk i gjenreisningsarkitekturen, som i Finlands Banks bygning (Harry W. Schreck, 1943).
Reima og Raili Pietilä er arkitektene bak flere kjente byggverk i Tammerfors i modernistisk stil. Det første ble Kalevakyrkan, oppført mellom 1964 og 1966. De tegnet også det særpregede bydelssenteret i Hervanta, som ble oppført i siste halvdel av 1970-årene, med kulturelle, administrative og kommersielle funksjoner. De gikk videre til å vinne arkitektkonkurransen for byens nye hovedbibliotek. Biblioteket fikk navnet Metso og stod ferdig i 1986. Et annet eksempel på modernistisk arkitektur er Tammerforshuset (Sakari Aartelo og Esa Piironen), åpnet i 1990 og påbygget i 2017, som er Nordens største kombinerte konsert- og konferansebygning.
=== Bibliotek- og museumsvesen ===
Tammerfors stadsbibliotek ble etablert i 1861, men det første lånebiblioteket i byen ble etablert allerede i 1837. Stadsbiblioteket driver 15 bibliotekfilialer over hele kommunen. Det kjente hovedbiblioteket Metso åpnet i 1986.Museumssenteret Vapriikki, åpnet i 1996, holder til i Tampellas gamle verkstedhaller ved Tammerfors ström. Museumssenteret rommer Birkalands landskapsmuseum, Tammerfors naturhistoriske museum, Rupriikki mediemuseum, det finske ishockeymuseet, det finske postmuseet, det finske spillmuseet, et skomuseum, et dukkemuseum og et mineralmuseum. Utstillingene spenner fra arkeologi til moderne kunst, og fra naturhistorie til teknologi. Det er også permanente byhistoriske utstillinger.Tammerfors konstmuseum, etablert i 1931, holder til i Amuri. Blant de bysbarnene som er representert med sine verker, er Mauri Favén og Kimmo Kaivanto. Kunstmuseet forvalter også Mummimuseet, som holder til i Tammerforshuset.
Samlingen etter forretningskvinnen og kunstmesénen Sara Hildén, som består av finsk og utenlandsk samtidskunst, har vært ivaretatt av en stiftelse og åpen for allmennheten siden 1979.Arbetarmuseet Werstas i tidligere Finlaysons tekstilfabrikk inneholder både en teknisk-industriell del med dampmaskiner, og en sosialhistorisk del. I byen finnes også et politimuseum og et spionmuseum. Et museum tilegnet Vladimir Lenin, som bodde i byen fra 1905 til 1907, ligger i Puistotorni, et folkets hus som arbeidersamfunnet i Tammerfors reiste i 1900, ved siden av arbeiderteateret. En arbeiderbolig i Amuri samt barndomshjemmet til forfatteren Lauri Viita (1916–1965) i Pispala er bevart som museer. Hjemmene til industrimennene Emil Aaltonen og Kustaa Hiekka er også bevart som museer med fullt interiør, og viser også deres private kunstsamlinger.
=== Film og teater ===
Tammerfors er kjent for sitt teaterliv på både profesjonelt- og amatørnivå. De to største institusjonene er Tammerfors teater, etablert i 1904, som er kjent som et musikkteater av høy kvalitet, og står i en borgerlig teatertradisjon; og Tammerfors arbetarteater, etablert i 1901 med utspring fra arbeiderbevegelsen, som også har vært regnet til de beste teatrene i Finland.Siden 1948 har Pynike sommarteater hatt 3,2 millioner tilskuere på sine friluftsoppsetninger.Siden 1969 har Tammerfors har vært vertskap for en årlig teaterfestival, den eldste i Norden.Tammerfors internationella kortfilmsfestival har vært arrangert i mars hvert år siden 1970 og samler et publikum på rundt 30 000. Det gjør den til den største og eldste kortfilmfestivalen i Norden.
=== Litteratur og musikk ===
Forfatterne Väinö Linna (1920–1992), Kalle Päätalo (1919–2000), Eila Pennanen (1916–1994) og Hannu Salama (f. 1936) har skildret industribyen Tammerfors. Lyrikerne Lauri Viita (1916–1965) og Viljo Kajava (1909–1998) kom også fra byens arbeidermiljø. Yrjö Olavi Jylhä (1903–1956) var kjent som «vinterkrigens skald». Viola Renvall (1905–1998) fra Tammerfors var blant de mest leste finlandssvenske lyrikerne på 1900-tallet. Eeva-Liisa Manner (1921–1995) fikk sitt gjennombrudd som modernistisk lyriker, dramatiker og forfatter mens hun bodde i Tammerfors og omegn.
Finskspråklig rockemusikk fra Tammerfors kalles ofte «manserock». Genren var særlig populær i 1970- og 1980-årene med musikere som Juice Leskinen (1950–2006) og Toni Wirtanen (f. 1975) og grupper som Eppu Normaali, Kaseva og Popeda. Byens første plateselskap, Poko Rekords, ble etablert i 1977. Det finnes en rekke grupper innen moderne rock, heavy metal og black metal med opphav i Tammerfors, som Negative, Uniklubi og Lovex. En stor festival i samme genre, Sauna Open Air Festival, ble første gang arrangert i 2004.Tampere Jazz Happening har funnet sted hver høst siden 1982, og Tampere Biennale (for samtidsmusikk) annethvert år siden 1986. Det er også stor innovasjon innen elektronisk musikk, især innen genrene electro house, drum and bass og dubstep. Musikkfestivalen Tammerfest har ungdom som målgruppe, og har vært arrangert hver sommer siden 1995.Tampere Filharmonia er Finlands eneste, fullverdige filharmoniske orkester utenfor Helsingfors, og holder til i Tammerforshuset sammen med operaen og balletten. Tammerforshuset, åpnet i 1990, er Nordens største kombinerte konsert- og konferansebygning.Folkemusikk- og folkeminnetradisjonene er godt dokumentert, deriblant av pionérarbeidet til Erkki Ala-Könni (1911–1986).
=== Idrett og friluftsliv ===
Tammerfors kalles gjerne for arnestedet til finsk ishockey, og ishockey er stadig den største publikumsidretten i byen. Den første offisielle ishockeykampen i Finland ble spilt på Pyhäjärvi ved Tammerfors i 1928. Ilves og Tappara er blant de mestvinnende ishockeylagene i Finland gjennom tidene, og de har hatt stor innflytelse på finsk ishockeykultur. I Tammerfors ligger både Finlands første ishall, åpnet i 1956, og det finske ishockeymuseet. Administrasjonen for SM-liiga har tidligere holdt til i byen. Byens største ishall, Nokia Arena, har plass til 13 000 tilskuere og ble tatt i bruk i 2021.Fotball og basketball har også mange tilskuere og utøvere. Ilves og Tampere United er de største fotballklubbene, mens Tampereen Pyrintö er det fremste basketballaget og har vunnet finlandsmesterskapet flere ganger. Byens største flerbruksstadion er Ratina stadion, bygget i 1965 etter tegning av bysbarnet Timo Penttilä (1931–2011), med plass til 17 000 tilskuere.
Tammerfors var vertskap for noen av de innledende kampene i fotball under sommer-OL i 1952, for ishockey-VM i 1965, og arrangerte EM i basketball i 1967 sammen med Helsingfors. Tammerfors har også arrangert flere verdensmesterskap, blant annet i 1927 når de var vertskap for hurtigløp på skøyter for menn hvor Bernt Evensen (1905–1979) ble verdensmester, og for VM i padling i 1973 og 1983, junior-VM i roing i 1977 og VM i roing i 1995. I senere tid har byen vært vertskap for European Youth Olympic Festival sommeren 2009.
Sentralt i byen ligger den skogkledde åsen Pynike, som inngår i et stort friluftsområde med opparbeidede turstier. Om vinteren brukes stiene som skiløyper. I dette området har det vært sommerteater og restauranter siden 1800-tallet. Her ligger det også et 26 meter høyt utsiktstårn, bygget i rød granitt til byens 150-årsjubileum i 1929. I nærheten av bykjernen er det et tyvetall opparbeidede badeplasser.
=== Mat- og drikkespesialiteter ===
Den mest kjente kulinariske spesialiteten er mustamakkara, en blodpølse som helst spises varm med tyttebærsyltetøy til. Varme mustamakkara selges over disk i Tammerfors marknadshall, i båthavnen Laukontori ved Pyhäjärvi, på Tammelatorget og i pølsedisken i noen større dagligvareforretninger.Byen er også kjent for sin gjærbakst, blant annet et spesielt brød som på tammerforsdialekt kalles riävä, på normert finsk rievä.I Tammerfors finnes flere mikrobryggerier. Noen av de mest kjente er Pyynikin käsityöläispansimo, et kombinert håndverksbryggeri og brenneri, samt Koskipanimo, et mikrobryggeri i tilknytning til bryggerirestauranten Plevna i tidligere Finlaysons veveri. Det holdes også en årlig bryggerifestival, som samler en rekke finske mikrobryggerier.
=== Religion og livssyn ===
Noe over 60 % av befolkningen er medlemmer av Den evangelisk-lutherske kirke (2018). Byen er bispesete for Tammerfors stift og har 16 lutherske kirker. De to store menighetskirkene i sentrum er Tammerfors domkyrka og Aleksanderskyrkan med henholdsvis 2 000 og 1 400 plasser.Finlandssvenskene hører til den evangelisk-lutherske kirke, men Tammerfors svenska församling hører sammen med de andre svenskspråklige menighetene i Finland til Borgå stift, og ikke til Tammerfors stift. Tammerfors svenska församling holder sine gudstjenester i Gamla kyrkan. I denne kirken holdes det også engelskspråklige gudstjenester i samarbeid mellom den evangelisk-lutherske og den anglikanske kirke i Finland.Den ortodokse menigheten omfatter noe over 3 000 medlemmer i Tammerfors og over store deler av Birkaland, Satakunta og Mellersta Finland, og hører til Helsingfors ortodokse stift i Den finske ortodokse kirke.Størstedelen av befolkningen som står utenfor den evangelisk-lutherske og den ortodokse kirke, er ikke medlemmer av noe trossamfunn. Resten fordeler seg på den evangelisk-lutherske frikirke, det evangelisk-lutherske misjonsstiftet, den katolske kirke, baptistkirken, metodistkirken, adventistkirken, pinsebevegelsen og Jehovas vitner, som alle er etablert med egne kirker eller menigheter i byen. Frelsesarmeen har også sin egen forsamling.
Det største ikke-kristne trossamfunnet er Tammerfors islamske samfunn med noe over 1 500 medlemmer. Det finnes også en eldre islamsk forsamling for finlandstatarene. Tempelet Tampere Diamondway Buddhist Centre tilhører retningen karma-kagyu (ཀརྨ་བཀའ་བརྒྱུད) innenfor tibetansk buddhisme.
== Byvåpen ==
Byvåpenet ble godkjent av Finlands innenriksdepartement i 1960, og er basert på de heraldiske motivene i det våpenskjoldet som ble vedtatt av den russiske tsaren i 1839. Våpenet viser en hammer og en merkurstav, symboler på industri og handel, delt av en bølgeformet tverrstang, som symboliserer Tammerfors ström.
== Vennskapsbyer ==
Tammerfors har vennskapssamarbeid med følgende byer:
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lind, Mari, Antila, Kimmo og Liuttunen, Antti (2014). Tampere – City of the Rapids (engelsk). Tammerfors. ISBN 978-951-609-504-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Tampere – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tampere – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
«Tammerfors». Uppslagsverket Finland (svensk).
«Tampere universities» (engelsk).
«Svenska samskolan i Tammerfors» (svensk). | Statistikk fra Finavia | 2,154 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Birkala | 2023-02-04 | Birkala | ['Kategori:1922 i Finland', 'Kategori:23°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1922', 'Kategori:Kommuner i Birkaland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Birkala (finsk: Pirkkala) er en finsk kommune. Kommunen ligger i landskapet Birkaland, 10 km sørvest for Tammerfors. Birkala har cirka 16 155 innbyggere og har et areal på 103,86 km².
Birkala har kun finsk som målform.
I årene 1922–38 het kommunen Södra Birkala (finsk: Etelä-Pirkkala).
I kommunen ligger Tammerfors-Birkala lufthavn og den nye teknologiparken Partola Business Park. Birkala-bjørk er en bjørkemutasjon som stammer herfra.
| Birkala (finsk: Pirkkala) er en finsk kommune. Kommunen ligger i landskapet Birkaland, 10 km sørvest for Tammerfors. Birkala har cirka 16 155 innbyggere og har et areal på 103,86 km².
Birkala har kun finsk som målform.
I årene 1922–38 het kommunen Södra Birkala (finsk: Etelä-Pirkkala).
I kommunen ligger Tammerfors-Birkala lufthavn og den nye teknologiparken Partola Business Park. Birkala-bjørk er en bjørkemutasjon som stammer herfra.
== Befolkningsutviklingen ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Uppslagsverket Finland, Birkala | Birkala (finsk: Pirkkala) er en finsk kommune. Kommunen ligger i landskapet Birkaland, 10 km sørvest for Tammerfors. | 2,155 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Golubac_festning | 2023-02-04 | Golubac festning | ['Kategori:21°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Donau', 'Kategori:Festninger i Serbia', 'Kategori:Serbias historie', 'Kategori:Sider med kart'] | Golubac festning (serbisk: Голубачки град eller Golubački grad, ungarsk: Galambóc vára) var en festningsby i middelalderen på Donaus høyre bredd, fire kilometer nedstrøms fra dagens sentrum av Golubac by. Golubac er også navnet på kommunen i Braničevo fylke.
Festningen er strategisk plassert hvor elven smalner ved inngangen til Jernporten. En vaier fra festningen til Babakaj, en fjellformasjon i elven ved motsatt bredd, hindret all uønsket trafikk.
Golubac festning har en turbulent historie. Før selve festningen ble oppført var stedet en romersk bosetting. Festningen som mest sannsynlig ble grunnlagt i det 14. århundret, er delt i tre deler som ble bygget i ulike perioder. Festningen har ti tårn, de fleste med et kvadratisk grunnplan. Flere av tårnene har atkomst fra flere kanter for forsyning av våpen og ammunisjon. Gjennom hele middelalderen, var festningen åsted for en rekke slag, særlig mellom det osmanske riket og det ungarske kongedømmet. Festningen skiftet herredømme en rekke ganger mellom tyrkere, ungarere, serbere og østerrikere. I 1867 ble festningen endelig overdratt til den serbiske knez Mihailo Obrenović III. Nå er festningen en populær turistattraksjon. Veien går gjennom festningen og videre østover mot utgravningsstedet Lepenski Vir.
| Golubac festning (serbisk: Голубачки град eller Golubački grad, ungarsk: Galambóc vára) var en festningsby i middelalderen på Donaus høyre bredd, fire kilometer nedstrøms fra dagens sentrum av Golubac by. Golubac er også navnet på kommunen i Braničevo fylke.
Festningen er strategisk plassert hvor elven smalner ved inngangen til Jernporten. En vaier fra festningen til Babakaj, en fjellformasjon i elven ved motsatt bredd, hindret all uønsket trafikk.
Golubac festning har en turbulent historie. Før selve festningen ble oppført var stedet en romersk bosetting. Festningen som mest sannsynlig ble grunnlagt i det 14. århundret, er delt i tre deler som ble bygget i ulike perioder. Festningen har ti tårn, de fleste med et kvadratisk grunnplan. Flere av tårnene har atkomst fra flere kanter for forsyning av våpen og ammunisjon. Gjennom hele middelalderen, var festningen åsted for en rekke slag, særlig mellom det osmanske riket og det ungarske kongedømmet. Festningen skiftet herredømme en rekke ganger mellom tyrkere, ungarere, serbere og østerrikere. I 1867 ble festningen endelig overdratt til den serbiske knez Mihailo Obrenović III. Nå er festningen en populær turistattraksjon. Veien går gjennom festningen og videre østover mot utgravningsstedet Lepenski Vir.
== Historie ==
=== Romertiden ===
Golubacs tidlige historie er usikker. Inskripsjoner og funn av festningsrester på stedet viser spor av en romersk bosetting, noen ganger kalt Columbaria. Det er også uklart om festningen ble bygd av serbere eller ungarere eller hvor mange tårn festningen opprinnelig hadde. Et serbisk-ortodokst kapell bygget inn i et av tårnene kan tyde på at dette ble oppført av en serbisk adelsmann, men det er usikkert. Det knytter seg også usikkerhet til når byggingen tok til, selv om det er alminnelig antatt at den største delen av festningen ble bygget tidlig i det fjortende århundret.
=== 1300-tallet: Osmansk inntreden ===
De første skriftlige spor av Golubac finnes i ungarske kilder fra 1335, da stedet ble okkupert av ungarerne. Mellom 1345 og 1355 reiste den serbiske tsaren Stefan Dušan til Braničevoregionen, som da var del av Serbia. Han besøkte også Golubac som var under kommando av castellan Toma, vojvod av Transilvania.
Etter Dušans død fikk slekten Rastislalić innflytelse i Braničevo-området. Ifølge serbiske historiefortellere etterfulgte knez Lazar av Serbia i 1379 den siste føydalherren i Rastislalić-slekten, Radič Branković. Deretter overdro Lazar flere landsbyer i området til klostre i Valakia. Inntil slaget ved Kosovosletta i 1389 var Golubac under serbisk herredømme. Det er uklart når og hvordan festningen skiftet eierskap, men ifølge kilder må det ha skjedd etter 1382. Etter slaget ble fortet igjen erobret av sultan Bayezid I, som var den første osmaneren som tok kontroll over festningen. I 1391 vant comes Péter Perényi et slag om fortet, men tapte det til tyrkerne senere samme år. Senere gir det igjen tilbake til det ungarske kongedømmet.
=== 1400-tallet: Det serbiske despotiet ===
Den første serbiske perioden av en viss varighet begynte i 1403 da Sigismund, daværende konge av Ungarn og senere tysk-romersk keiser, forlente festningen til despoten Stefan Lazarević. Da temaet om Stefans etterfølger ble brakt på bane i 1426 møttes han og Sigismund i Tata i Ungarn for å drøfte spørsmålet. De inngikk en skriftlig avtale der Sigismund aksepterte Đurađ Branković som etterfølger, på betingelse av at Golubac, Beograd og Mačva ble returnert til Ungarn ved Stefans død. Etter Stefans død i 1427 arbeidet Sigismund aktivt for å få avtalen oppfylt og Belgrade og Mačva ble overdratt uten vanskeligheter. Golubacs kommandør, voivod Jeremija, krevde imidlertid en kompensasjon på 12 000 dukater. Da Sigismund nektet å betale, overdro Jeremija Golubac til tyrkerne som omgjorde festningen til bolig for pasjaen.
På tross av erobringen av Golubac var sultanen Murad II misfornøyd med den økende innflytelsen som ungarerne fikk andre steder i Serbia. Murad II satte derfor troppene sine i bevegelse. En avdeling dro fra Golubac og angrep nærliggende serbiske og ungarske bosettinger i Braničevoregionen. Som svar på dette reiste den ungarske fyrsten Đurađ personlig til Golubac. Đurađ tilbød Jeremija fred og tilgivelse for avtalebruddet samtidig som han ba ham inntrengende om å sørge for at fortet ble tilbakelevert ungarerne. Voivod Jeremija avslo og angrep despoten da han og hans menn forsøkte å entre festningsmurene. Disse hendelsene ble etterfulgt av det store slaget om Golubac i 1428.
=== 1428: Det store slaget om Golubac ===
Rundt april 1428 ankom Sigismund med en hær på 25000 infanterister, 6000 vallakiske bueskyttere under ledelse av prins Dan II, 200 italienske artillerister og et antall polske kavalerister på motsatt side av Donau og angrep deretter Golubac og tyrkerne. Han hadde også skip som angrep fra elven, hvorav ett var under kommando av Cecília Rozgonyi, hustru til den timisoarske comes István Rozgonyi. Murad ankom sent i mai for å hjelpe de beleirete tyrkerne. Sigismund ønsket ikke å sloss mot tyrkernes større hær. I begynnelsen av juni ba han derfor om en fredsavtale. Da deler av den ungarske hæren hadde trukket seg tilbake til Donaus venstre side, angrep imidlertid den tyrkiske kommandøren Sinan Bey ungarerne fra baksiden. Han fanget og drepte dem som ble igjen, deriblant den polske ridderen Zawisza Czarny. Sigismund unnslapp så vidt med resten av hæren, og det var takket være Cecília Rozgonyis innsats at han kom fra det med livet.
Dette slaget og andre slag som kom som resultat av Stefans død, forte til store lidelser for det sørlige og østlige Serbia, herunder Daljšaklosteret like ved Golubac. I memoarene til en munk fra Daljšan er likevel Sigismund nevnt som «vår» keiser. Dette i motsetning til den tyrkiske «hedenske» keiseren.
Det osmanske imperiet beholdt kontroll over Golubac gjennom hele okkupasjonen av det serbiske despotiet. Etter mange års krig som resulterte i at ungarerne kastet osmanerne ut av Serbia, ble despotiet gjenreist i freden ved Szeged sommeren 1444. Golubac ble etter lange diskusjoner innlemmet i det serbiske området. Da Đurađ Branković døde i 1456 ble imidlertid fortet på nytt overtatt av tyrkerne. Matthias Corvinus av Ungarn erobret festningen i 1458, men mistet det til Mehmed II samme år.
Perioden 1481–1482 førte til mer stridigheter mellom ungarere og tyrkere. I løpet av høsten 1481, da Golubac var under osmansk herredømme, innledet comes Pál Kinizi fra Timisoara en offensiv mot tyrkerne i området rundte Temes. Den 2. november 1481 dreide hæren hans på 32 000 mann sørover mot Donau, i retning av Kruševac. Ved Golubac ble tusen tyrkiske kavalerister drept eller tatt til fange, 24 skip ble senket og Mihaloğlu İskender Bey, pasja av den daværende tyrkiske Smederevo og leder av den tyrkiske hæren, ble halshugget av Jakšić, en av Kinizis menn. Tyrkerne ble tvunget til å forlate fortet. Kinizis felttog var imidlertid kun et plyndringstokt og dessuten kortvarig, så han returnerte kort etter til Temes. Tyrkerne som hadde lidt store tap, men ikke tapt noe landområde, gjenerobret Golubac og gjennomførte umiddelbart forsterkninger av fortet.
=== 1600- og 1700-tallet: Habsburgerne, serberne og osmanerne ===
Golubac var underlagt habsburgermonarkiet mellom 1688 og 1690 og mellom 1718 og 1739. Serberne kontrollerte det mellom 1788 og 1791, og igjen fra 1804 til 1813 under den første serbiske oppstanden. Deretter returnerte osmanerne til stedet og ble der inntil 1867, da Golubac sammen med Kalemegdan og andre byer i Serbia, ble overlevert knez Mihailo av Serbia.
== Nyere historie ==
Fra sent på 1800-tallet og inn i det neste århundret var området plaget av blodsugende fluer kalt ”Golubac moskitos”. De var spesielt farlige for husdyr og enkelte år drepte de hele flokker av dyr. Etter det første verdenskrigen ble det laget en vei gjennom festningens to fallporter. I 2016 ble det med støtte fra EU og Østerrike bygget en ny vei og tunnel rundt festningen. Denne veien er den korteste forbindelsen mellom Serbia og de østlige delene av balkanhalvøya. Mellom 1964 og 1972 ble det bygget en dam i Jernporten som forhøyet elvens vannspeil betydelig. Som et resultat av dette ble den nedre delen av festningsvollen og deler av festningen oversvømt.
Fra begynnelsen av det 21. århundret var det vesentligste av festningen overgrodd og dermed utilgjengelig. I løpet av våren 2005 startet et offentlig restaureringsarbeid. Det meste av vegetasjonen ble fjernet og enkelte deler som for eksempel vollgraven bygget til ære for ridderen Zawisza Czarny, ble reparert. Murene tårnene og steintrappene er i relativt god forfatning.
== Arkitektur ==
Golubac består av tre deler beskyttet av ti tårn og fallporter, samtlige forbundet med to til tre meter tykke festningsmurer. I festningens front var den ytre muren (I) dobbel slik at borggraven kunne fylles med vann fra Donau. En landsby var anlagt foran festningsmuren.
Festningens oppbygning ble endret over tid. I mange år fantes det kun fire tårn. Senere ble ytterligere fire lagt til. Tårnene ble samtlige bygd som kvadrater, et tegn på fortets alder og for at det ble kjempet med kaldt stål. Straks skytevåpen kom i bruk, forskanset tyrkerne de vestre tårnene med kanoporter og polygonale og sylindriske tilleggsmurer, inntil to meter tykke. Etter ungarernes raid i 1481 ble det siste tårnet bygget, komplett med nisjer og skyteskår for kanoner, og gallerier for forsyninger.
=== Øvre festning ===
Den øvre festningen (A) er den eldste delen av fortet. Denne delen inkluderer citadellet (tårn nummer en) og det serbisk-ortodokse kapellet (tårn nummer fire). Kapellets eksistens har gitt grunnlag for teorien om at denne eldste delen ble bygget av en serbisk adelsmann, men dette er usikkert.
Senere, under enten serbisk eller ungarsk herredømme, ble festningen utvidet med den bakre og den fremre festningen.
=== Bakre festning ===
Den bakre festningen (D) er atskilt fra den øvre festningen både med en mur som forbinder det andre og det fjerde tårnet, og en bratt skrent som er mellom tre til fire meter høy. Ved det femte tårnet er en bygning (VII) som sannsynligvis ble brukt til barakker og som ammunisjonslager.
=== Fremre festning ===
Den fremre festningsdelen var delt i en lavere (C) og en øvre (B) del med en mur som forbant tårn nummer fire og syv. Inngangen (II) er i den laveste delen, bevoktet av tårn åtte og ni. Tårn nummer åtte ble deretter forsynt med en kanonport. Overfor inngangen var det en fallport nummer to som ledet inn til den bakre festningen. Langs stien var en grav, 0,5 meter dyp og 0,75 meter bred, som dermed ble liggende i en bratt skråning. Ved den ytre og nedre delen finnes det tiende tårnet, forbundet med det niende tårnet med en mur. Tyrkerne bygde det tiende tårnet som et nedre artilleritårn. Det kontrollerte passasjen langs Donau og voktet inngangen til havnen som sannsynligvis var lagt mellom tårn nummer fem og ti. Det er funnet rester i tilknytning til tårn nummer åtte som tyder på at det var formet et enda dypere uterom der. Den nedre delen inneholdt ingen bygninger.
I den muren som skilte øvre og nedre del av festningen var det laget en port. Den øvre delen hadde ingen bygninger, men det er rester av en sti frem til trappene opp til port IV, for øvrig to meter over bakken, like ved tårn nummer tre.
=== Tårnene ===
De første ni tårnene er 20-25 meter høye. I alle ti tårn var gulvet og trappene på innsiden laget av tre, mens eksterne trapper var laget i stein. Halvparten av tårnene (1,2,4,5,10) er alle bygd med fire sider og er fullt ut bygget i stein. Den andre halvparten (3,6,7,8,9) mangler veggen inn mot fortet.
Tårn nummer en, kalt «hattetårnet» (Šešir-kula), er et av de eldste tårnene og tjente som både citadell og fangetårn. Tårnet har en åttekantet base med en sirkulær kjerne og et kvadratisk indre. Det andre tårnet mot vest, tårn nummer to, er helt sirkelformet. Det tredje tårnet har en kvadratisk grunnmur med den åpne siden mot fangetårnet i nord. På øverste etasje er det en terrasse med utsikt over Donau og inngangen til Jernporten.
I skråningen fra tårn nummer tre ligger tårn nummer fire, også dette med en kvadratisk grunnmur. I første etasje finnes et serbisk-ortodokst kapell som mest sannsynlig ble bygget inn i tårnet og ikke tillagt senere. Det siste tårnet langs denne muren er tårn nummer fem, som er det eneste tårnet som i dag fremstår fullstendig kvadratisk.
Det øverste tårnet langs den fremre festningsdelen, tårn nummer seks, har en kvadratisk grunnmur som ble forsterket med en sekssidet formasjon. Lengre vest, ble den kvadratiske grunnmuren til tårn nummer syv forsterket med en sirkulær mur. Tårn nummer åtte, ovenfor den fallporten i front, en uregelmessig, men i hovedsak kvadratisk base. Det er også det korteste av de første ni tårnene. Som forsvar mot den motsatte siden er tårn nummer ni, som har en kvadratisk base, men forsterket med en åttekantet mur.
Det siste tårnet er kanontårnet, tårn nummer ti. Det har bare en etasje og er det laveste av samtlige. Tårnet ble bygget med en åttekantet grunnmur og kanonporter for å kunne kontrollere trafikken på Donau. Tårn nummer ti er nesten identisk med de tre artilleritårnene som ble bygget på Smederevo festning.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Golubac Fortress – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Golubac festning (serbisk: Голубачки град eller Golubački grad, ungarsk: Galambóc vára) var en festningsby i middelalderen på Donaus høyre bredd, fire kilometer nedstrøms fra dagens sentrum av Golubac by. Golubac er også navnet på kommunen i Braničevo fylke. | 2,156 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vasa_lufthavn | 2023-02-04 | Vasa lufthavn | ['Kategori:21°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Österbotten', 'Kategori:Flyplasser i Finland', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Transport i Österbotten', 'Kategori:Vasa'] | Vasa lufthavn (finsk: Vaasan lentoasema, Svensk: Vasa flygplats) (IATA: VAA, ICAO: EFVA) er lokalisert 9 km sørøst for Vasa by. Den er den 5. største flyplassen i Finland, målt i antall passasjerer. I 2007 reiste 321 928 passasjerer gjennom flyplassen. Flyselskaper som bruker Vasa lufthavn er Blue1, Finnair og Finncomm Airlines. Flyplassen brukes også til charterturer til Bulgaria, Kanariøyene, Hellas, Spania, Tyrkia og Thailand.
| Vasa lufthavn (finsk: Vaasan lentoasema, Svensk: Vasa flygplats) (IATA: VAA, ICAO: EFVA) er lokalisert 9 km sørøst for Vasa by. Den er den 5. største flyplassen i Finland, målt i antall passasjerer. I 2007 reiste 321 928 passasjerer gjennom flyplassen. Flyselskaper som bruker Vasa lufthavn er Blue1, Finnair og Finncomm Airlines. Flyplassen brukes også til charterturer til Bulgaria, Kanariøyene, Hellas, Spania, Tyrkia og Thailand.
== Destinasjoner ==
== Se også ==
Liste over største flyplasser i Norden
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fi) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(sv) Offisielt nettsted
(en) Vaasa Airport – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Finavia Flight Connections Arkivert 5. mai 2015 hos Wayback Machine. | | bilde = Vaasan lentoasema.jpg | 2,157 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Cool_Kids | 2023-02-04 | The Cool Kids | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hiphopgrupper fra USA'] | The Cool Kids er en hiphop-duo fra Chicago, Illinois og Detroit, Michigan. Duoen består av Antoine «Mikey Rocks» Reed, som opprinnelig er fra Matteson, Illinois, og Evan «Chuck Inglish» Ingersoll, som opprinnelig er fra Mount Clemens, Michigan.
The Cool Kids' musikk har blitt utgitt primært via deres MySpace-side, men har blitt signert til uavhengige Chocolate Industries via deres egen label C.A.K.E. Recordings.
| The Cool Kids er en hiphop-duo fra Chicago, Illinois og Detroit, Michigan. Duoen består av Antoine «Mikey Rocks» Reed, som opprinnelig er fra Matteson, Illinois, og Evan «Chuck Inglish» Ingersoll, som opprinnelig er fra Mount Clemens, Michigan.
The Cool Kids' musikk har blitt utgitt primært via deres MySpace-side, men har blitt signert til uavhengige Chocolate Industries via deres egen label C.A.K.E. Recordings.
== Historie ==
Medlemmene i The Cool Kids møttes i 2005 da Reed fant en melodi på MySpace som Ingersoll hadde produsert.
De ble inspirert av gullalderens hiphop og artister som Eric B. & Rakim og LL Cool J.
Ingersoll endte opp med å få booket et show med Josh Yngre fra Flosstradamus. På showet møtte duoen DJ Diplo som tilbø dem en mixtape avtale for deres uutgitte sanger. Mixtapen endte opp med å bli kalt Totally Flossed og ble utgitt på hans plateselskap Mad Decent, selv om det, men det til slutt ble utgitt på C.A.K.E. Recordings.
The Cool Kids signerte også en gang med Fool's Gold Records, men forlot selskapet etter kun ha spilt inn en sang. Duoen forlot Fool's Gold etter at de følte at de ikke fikk nok oppmerksomhet: «When your boss is on tour with Kanye West, it’s easy to have timelines missed» sa Chuck i et intervju.
== Album ==
2007: Totally Flossed Out
2008: The Bake Sale
2008: That's Stupid!
2009: When Fish Ride Bicycles
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) The Cool Kids – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Cool Kids – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Cool Kids på Discogs
(en) The Cool Kids på Discogs
(en) The Cool Kids på MusicBrainz
(en) The Cool Kids på SoundCloud
(en) The Cool Kids på Spotify
(en) The Cool Kids på Songkick
(en) The Cool Kids på Last.fm
(en) The Cool Kids på AllMusic
The Cool Kids på Twitter
The Cool Kids på Facebook
The Cool Kids på Instagram
The Cool Kids på Myspace
The Cool Kids på Myspace
Mikey sin MySpace
Inglish sin MySpace
Biografi | The Cool Kids er en hiphop-duo fra Chicago, Illinois og Detroit, Michigan. Duoen består av Antoine «Mikey Rocks» Reed, som opprinnelig er fra Matteson, Illinois, og Evan «Chuck Inglish» Ingersoll, som opprinnelig er fra Mount Clemens, Michigan. | 2,158 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Senter_for_molekyl%C3%A6rbiologi_og_nevrovitenskap | 2023-02-04 | Senter for molekylærbiologi og nevrovitenskap | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sentre ved Universitetet i Oslo'] | Senter for molekylærbiologi og nevrovitenskap var et senter for fremragende forskning ved Universitetet i Oslo (UiO) og Rikshospitalet, Oslo universitetssykehus. Senteret ble etablert i 2003 med finansiering for en tiårsperiode av Norges forskningsråd, og ble avsluttet i 2013. Senterledere var professor Ole Petter Ottersen (2002-2009) og professor Tone Tønjum (2009-2013).
Senterets mål var å ta en ledende rolle i utforskningen av hvilken betydning mekanismer for DNA-reparasjon og genomvedlikehold har for å forhindre nevrologiske sykdommer og aldring av hjernen.
Senteret bestod av 11 forskningsgrupper hvorav fem er knyttet til Mikrobiologisk avdeling ved Rikshospitalet, Oslo universitetssykehus, fem er knyttet til Institutt for medisinske basalfag ved UiO, og en er knyttet til Institutt for molekylær biovitenskap (IMBV) ved UiO. Totalt er nærmere 200 personer tilknyttet senteret.
Hvert år utgikk det flere doktorgrader fra senteret og forskerne ved senteret fikk publiseret en rekke vitenskapelige publikasjoner. Dessuten arrangerte senteret vitenskapelige møter, seminarer og kurs. Senterets engelske navn var Centre for Molecular Biology and Neuroscience (CMBN).
| Senter for molekylærbiologi og nevrovitenskap var et senter for fremragende forskning ved Universitetet i Oslo (UiO) og Rikshospitalet, Oslo universitetssykehus. Senteret ble etablert i 2003 med finansiering for en tiårsperiode av Norges forskningsråd, og ble avsluttet i 2013. Senterledere var professor Ole Petter Ottersen (2002-2009) og professor Tone Tønjum (2009-2013).
Senterets mål var å ta en ledende rolle i utforskningen av hvilken betydning mekanismer for DNA-reparasjon og genomvedlikehold har for å forhindre nevrologiske sykdommer og aldring av hjernen.
Senteret bestod av 11 forskningsgrupper hvorav fem er knyttet til Mikrobiologisk avdeling ved Rikshospitalet, Oslo universitetssykehus, fem er knyttet til Institutt for medisinske basalfag ved UiO, og en er knyttet til Institutt for molekylær biovitenskap (IMBV) ved UiO. Totalt er nærmere 200 personer tilknyttet senteret.
Hvert år utgikk det flere doktorgrader fra senteret og forskerne ved senteret fikk publiseret en rekke vitenskapelige publikasjoner. Dessuten arrangerte senteret vitenskapelige møter, seminarer og kurs. Senterets engelske navn var Centre for Molecular Biology and Neuroscience (CMBN).
== Eksterne lenker ==
Senter for molekylærbiologi og nevrovitenskap | Senter for molekylærbiologi og nevrovitenskap var et senter for fremragende forskning ved Universitetet i Oslo (UiO) og Rikshospitalet, Oslo universitetssykehus. Senteret ble etablert i 2003 med finansiering for en tiårsperiode av Norges forskningsråd, og ble avsluttet i 2013. | 2,159 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Seminarium_Scholasticum | 2023-02-04 | Seminarium Scholasticum | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiestubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Samisk historie', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Trondheims historie'] | Seminarium Scholasticum var en skole som skulle utdanne lærere og prester for arbeid blant samene. Skolen ble opprettet i Trondheim av Thomas von Westen i 1717. Den hadde da seks elever, deriblant to samer.
Etter at Westen døde i 1727, ble skolen nedlagt, men ble gjenåpnet i 1752, da under navnet Seminarium lapponicum Fridericianum. Seminaret eksisterte ved Trondheim katedralskole fram til den ble nedlagt igjen i 1774 under ledelse av den kjente lingvisten og språkforskeren Knud Leem.
| Seminarium Scholasticum var en skole som skulle utdanne lærere og prester for arbeid blant samene. Skolen ble opprettet i Trondheim av Thomas von Westen i 1717. Den hadde da seks elever, deriblant to samer.
Etter at Westen døde i 1727, ble skolen nedlagt, men ble gjenåpnet i 1752, da under navnet Seminarium lapponicum Fridericianum. Seminaret eksisterte ved Trondheim katedralskole fram til den ble nedlagt igjen i 1774 under ledelse av den kjente lingvisten og språkforskeren Knud Leem.
== Første ABC-bok ==
Seminarium lapponicum Fridericianum utga den aller første ABC-bok noen gang utgitt i Norge i 1767. Boken var på nordsamisk, og beregnet for prester som skulle ha sin prestegjerning blant samer i Nord-Norge og som tok sin utdanning ved seminaret. Boken skilte seg fra de fleste bøker i sin samtid, ved at den hadde et trykket papiromslag med dekorasjoner, mens permene var av tremateriale og ryggen av skinn. Det antas at boken ble utarbeidet av Leem og hans studenter ved seminaret, ettersom den ikke har oppgitt forfatter.
== Referanser == | Seminarium Scholasticum var en skole som skulle utdanne lærere og prester for arbeid blant samene. Skolen ble opprettet i Trondheim av Thomas von Westen i 1717. | 2,160 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fritz_Kraatz | 2023-02-04 | Fritz Kraatz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 15. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1992', 'Kategori:Fødsler 4. februar', 'Kategori:Fødsler i 1906', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Sveits', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Personer fra Davos', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske ishockeyspillere'] | Friedrich «Fritz» Hermann Heinrich Kraatz (født 4. februar 1906, død 15. januar 1992) var en sveitsisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1928 i St. Moritz.
Kraatz vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1928 i St. Moritz. Han spilte på det sveitsiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og Sverige. Sveits' resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var seier med 4-0 over Storbritannia og tap med 0-4 mot Sverige og 0-13 mot Canada. OL-turneringen i ishockey 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey.
| Friedrich «Fritz» Hermann Heinrich Kraatz (født 4. februar 1906, død 15. januar 1992) var en sveitsisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1928 i St. Moritz.
Kraatz vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1928 i St. Moritz. Han spilte på det sveitsiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og Sverige. Sveits' resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var seier med 4-0 over Storbritannia og tap med 0-4 mot Sverige og 0-13 mot Canada. OL-turneringen i ishockey 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey.
== OL-, VM- og EM-medaljer ==
OL 1928 St. Moritz - Bronse i ishockey, Sveits
VM 1928 St. Moritz - Bronse i ishockey, Sveits
EM 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey, Sveits
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fritz Kraatz – Olympedia
(en) Fritz Kraatz – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Fritz Kraatz – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Fritz Kraatz – Eurohockey.com | Friedrich «Fritz» Hermann Heinrich Kraatz (født 4. februar 1906, død 15. | 2,161 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1944 | 2023-02-04 | Filmåret 1944 | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmer fra 1944', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1944'] | Filmåret 1944 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1944.
| Filmåret 1944 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1944.
== Fødsler ==
== Avdøde ==
== Årets filmer ==
=== A - G ===
Arsenikk og gamle kniplinger
To have and have not
None but the lonely heart
Brudekronen
Donald møter nye venner
Fattiga riddare
Gaslight
=== H - N ===
The fighting Lady
Hemsöborna
Hets
The Keys of the Kingdom
House of Frankenstein
The Avenger
I storstadens djungel
Kommer du, Elsa?
Double Indemnity
Laura
The Miracle of Morgan's Creek
När seklet var ungt
=== O - U ===
Cover girl
Rännstensungar
Ti gutter og en gjente
=== V - Å ===
Meet me in St. Louis
Villmarkens lov
Ved skillevegen
Örnungar
Å ha og ikke ha
== Eksterne lenker ==
(en) 1944 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Medietilsynet.no | Filmåret 1944 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1944. | 2,162 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Innlandshav | 2023-02-04 | Innlandshav | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Hav', 'Kategori:Platetektonikk'] | Et innlandshav, grunnhav, eller epikontinentalhav, er et grunt hav som dekker sentrale deler av et kontinent i tidsperioder med høyt havnivå, som følge av marine transgresjoner. I vår tid står kontinentene høyt, havnivået er lavt, og det er få innlandshav. Eksempler på dagens innlandshav er Kaspihavet, Persiagulfen, Hudsonbukta og Østersjøen, og også Sørkinahavet, som nå dekker Sundasokkelen.
På en geologisk tidsskala har innlandshav vært både mer vanlige og større i utstrekning:
Kaspihavet, Svartehavet og Aralsjøen er i dag restene av Paratethys, et vidstrakt innlandshav som strakte seg fra området nord for Alpene til øst for Aralsjøen i Sentral-Asia.Et enormt innlandshav, kalt Western Interior Seaway, strakte seg i kritt-tiden fra Mexicogolfen til de nordlige delene av Canada.På samme tid var store deler av slettelandet i de nordlige delene av dagens Frankrike og Tyskland dekt av et innlandshav, hvor kritt-avleiringene som ga navn til kritt-perioden ble dannet.Amazonas rant opprinnelig ut i Stillehavet, men da Andesfjellene hevet seg for rundt 15 millioner år siden ble utløpet mot vest blokkert. Et stort innlandshav dannet seg, som til tider hadde avløp nordover mot det nåværende Venezuela, før det etterhvert fant sitt nåværende utløp mot Atlanterhavet.
| Et innlandshav, grunnhav, eller epikontinentalhav, er et grunt hav som dekker sentrale deler av et kontinent i tidsperioder med høyt havnivå, som følge av marine transgresjoner. I vår tid står kontinentene høyt, havnivået er lavt, og det er få innlandshav. Eksempler på dagens innlandshav er Kaspihavet, Persiagulfen, Hudsonbukta og Østersjøen, og også Sørkinahavet, som nå dekker Sundasokkelen.
På en geologisk tidsskala har innlandshav vært både mer vanlige og større i utstrekning:
Kaspihavet, Svartehavet og Aralsjøen er i dag restene av Paratethys, et vidstrakt innlandshav som strakte seg fra området nord for Alpene til øst for Aralsjøen i Sentral-Asia.Et enormt innlandshav, kalt Western Interior Seaway, strakte seg i kritt-tiden fra Mexicogolfen til de nordlige delene av Canada.På samme tid var store deler av slettelandet i de nordlige delene av dagens Frankrike og Tyskland dekt av et innlandshav, hvor kritt-avleiringene som ga navn til kritt-perioden ble dannet.Amazonas rant opprinnelig ut i Stillehavet, men da Andesfjellene hevet seg for rundt 15 millioner år siden ble utløpet mot vest blokkert. Et stort innlandshav dannet seg, som til tider hadde avløp nordover mot det nåværende Venezuela, før det etterhvert fant sitt nåværende utløp mot Atlanterhavet.
== Se også ==
Innsjø
Middelhav
Randhav
== Eksterne lenker ==
(en) Inland seas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Et innlandshav, grunnhav, eller epikontinentalhav, er et grunt hav som dekker sentrale deler av et kontinent i tidsperioder med høyt havnivå, som følge av marine transgresjoner. I vår tid står kontinentene høyt, havnivået er lavt, og det er få innlandshav. | 2,163 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tom_Brokaw | 2023-02-04 | Tom Brokaw | ['Kategori:Artikler hvor barn mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Journalister fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av prisen for ytringsfrihet (Four Freedoms Award)', 'Kategori:Personer fra Charles Mix County i Sør-Dakota', 'Kategori:Personer fra Day County i Sør-Dakota', 'Kategori:Personer fra USA av irsk opphav', 'Kategori:Personer fra Yankton County i Sør-Dakota', 'Kategori:Programledere fra USA'] | Thomas John «Tom» Brokaw (født 6. februar 1940 Webster, Sør-Dakota) er en amerikansk TV-journalist, skribent og forfatter. Han er best kjent for å være nyhetsanker for NBC Nightly News.
Han giftet seg i 1962 med tidligere Miss South Dakota Meredith Lynn Auld (nå Brokaw).
| Thomas John «Tom» Brokaw (født 6. februar 1940 Webster, Sør-Dakota) er en amerikansk TV-journalist, skribent og forfatter. Han er best kjent for å være nyhetsanker for NBC Nightly News.
Han giftet seg i 1962 med tidligere Miss South Dakota Meredith Lynn Auld (nå Brokaw).
== Karriere ==
1966–1972: NBC News vestkystkorrespondent og KNBC-anker
1973–1976 korrespondent Det hvite hus og lørdagsanker for NBC Nightly News
1976–1981: Programleder for NBC News' Today Show
1982–1983: NBC Nightly News, ankermann (en av to)
1983–2004: NBC Nightly News, ankermann
1989 Gangs, Cops & Drugs (TV) Anchor
2004–: spesialkorrespondent for NBC News
2008: Meet the Press, «ordstyrer» (midlertidig)
2009 Global Warming: The New Challenge with Tom Brokaw (Discovery Channel)
2009 Hick' Town (filming) Seg selv
== Bøker ==
1998: The Greatest Generation
1999: The Greatest Generation Speaks
2001: An Album of Memories
2002: A Long Way from Home: Growing Up in the American Heartland
2007: Boom!: Voices of the Sixties Personal Reflections on the '60s and Today
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisiell biografi fra NBC News
Biography fra Museum of Broadcast Communications
Tom Brokaw hos NNDB.com
(en) Tom Brokaw på Internet Movie Database
(en) Tom Brokaw hos The Movie Database
Tom Brokaw's New Global Warming Documentary Arkivert 20. mars 2009 hos Wayback Machine. | | fsted = Webster, Sør-Dakota | 2,164 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_om_Tinian | 2023-02-04 | Slaget om Tinian | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1944', 'Kategori:Slag med deltagelse av Japan', 'Kategori:Slag med deltagelse av USA', 'Kategori:Slag under andre verdenskrig'] | Slaget om Tinian ble utkjempet under stillehavskrigen, som en del av andre verdenskrig. Kampene mellom USA og Japan pågikk på øya Tinian som ligger i Marianene, og fant sted mellom 24. juli og 1. august 1944. Hensikten med dette slaget var å sikre Tinian slik at den videre kunne bli brukt i de alliertes operasjoner i krigen.
| Slaget om Tinian ble utkjempet under stillehavskrigen, som en del av andre verdenskrig. Kampene mellom USA og Japan pågikk på øya Tinian som ligger i Marianene, og fant sted mellom 24. juli og 1. august 1944. Hensikten med dette slaget var å sikre Tinian slik at den videre kunne bli brukt i de alliertes operasjoner i krigen.
== Bakgrunn ==
Tinian ble i likhet med de andre øyene i Marianene etter første verdenskrig tatt over av Japan og den lettbefolkede øya ble hovedsakelig brukt til sukkerproduksjon. Før andre verdenskrig brøt ut var det stor japansk aktivitet på øya og japanske styrker var i stand til å bygge et sterkt forsvar.
Den amerikanske seieren i slaget om Saipan gjorde Tinian som lå 5.6 km sør for Saipan, til det neste målet for felttoget på Marianene. Japanerne som forsvarte øya ble ledet av oberst Ogata Kiyochi.
== Slagets gang ==
2. og 4. marinedivisjon landet på øya 24. juli 1944 og fikk støtte av sjøbombardement og artilleri som ble fyrt av gårde over sundet fra Saipan. En taktisk finte mot den store bosetningen av Tinian by avledet forsvarerne fra den egentlige plassen for amerikanernes landing på nordsiden av øya. USS Colorado og jageren USS Norman Scott ble begge truffet av japanske 15.2 cm kystbatterier. USS Colorado ble truffet 22 ganger og 44 personer mistet livet. USS Norman Scott ble utsatt for seks bomber og disse bombene førte til at kapteinen Seymore Owens og 22 av hans mannskap døde.
De japanske troppene tok i bruk samme gjenstridige taktikk som på Saipan; om dagen trakk de seg tilbake og om natten kom de med angrep. Det mildere og flatere terrenget på Tinian var til fordel for angriperne, de kunne bruke stridsvogner og artilleri mer effektivt enn det de hadde gjort i fjellene på Saipan. Øya ble sikret i løpet av ni dager med intense kamper. 31. juli begynte de gjenværende japanske styrkene med en omfattende selvmordsaksjon der de også prøvde å ta livet av flest mulig amerikanske soldater. Slaget endte med en amerikansk seier og det ble store tap på den japanske siden. Rundt 8 000 soldater mistet livet i kampene, mens det av omtrent 30 000 marinesoldater fra USA var 328 som døde. I tillegg ble rundt 300 japanske soldater tatt til fange.
Dette var det første slaget i Stillehavskrigen der napalm ble tatt i bruk. Av de 120 bombene som ble sluppet på Tinian, var det 25 som inneholdt napalm-blanding. De andre inneholdt en olje-bensin-blanding. Av alle bombene var det bare 14 som ble blindgjengere, og 8 av disse ble satt i brann ved påfølgende beskytning fra japanerne. Napalmbombene (ofte også kalt «brannbombene») som ble fraktet ved hjelp av fly av typen P-47 Thunderbolt, brente bort løvverket og bladene som skjulte fiendens installasjoner. Dermed ble japanerne mer utsatt for bombingen og følgelig ble det også store tap.
== Ettervirkninger ==
Mange hundre japanske soldater klarte å holde ut i junglene i flere måneder etter slaget. Garnisonen på Aguijan-øya sørvest for Tinian som ble kommandert av løytnant Yamada Kinichi, holdt ut til krigens slutt, da de måtte gi seg 4. september 1945. Den siste japaneren som ble værende på Tinian var Susumu Murata og han ble ikke tatt til fange før 1953.
Etter slaget ble Tinian en viktig base for de alliertes videre operasjoner i Stillehavskrigen. Det ble bygget militærleirer for 50 000 tropper. 15 000 seabees gjorde øya om til en av de mest travle flybasene i krigen, med seks 2 400 m rullebaner for angrep med B-29 Superfortress bombefly mot mål på Filippinene, Ryūkyūøyene og Japans fastland.
== Kilder ==
Harwood, Richard (1994). Benis M. Frank, red. A Close Encounter: The Marine Landing on Tinian. WORLD WAR II COMMEMORATIVE SERIES (engelsk). Washington, D.C.: United States Marine Corps. Besøkt 12. desember 2008.
U.S. Army Campaigns of World War II: Western Pacific
WW2DB: The Marianas and the Great Turkey Shoot
USMC Historical Monograph: The Seizure of Tinian | USA | 2,165 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8r-Georgia_og_S%C3%B8r-Sandwich%C3%B8yene | 2023-02-04 | Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene'] | Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene (engelsk: South Georgia and the South Sandwich Islands) er et britisk oversjøisk territorium i Sør-Atlanteren, som består av øya Sør-Georgia og øygruppen Sør-Sandwichøyene med 11 mindre øyer.
Sør-Georgia ble oppdaget av Antoine de la Roché i april 1675, fartøyet hans var kommet ut av kurs på en seilas fra Lima i Peru til England. Øya ble sett på ny av spanjolen Gregorio Jerez i 1756. James Cook kom til Sør-Georgia 14. januar 1775 og var den første som gikk i land på øya. De 8 sørligste av Sør-Sandwichøyene ble oppdaget i 1775 av James Cook, og de tre nordligste i 1819 av Fabian Gottlieb von Bellingshausen.
Argentina gjør krav på Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene og resten av de britiske territoriene i Sør-Atlanteren.
Øyene blir administrert av en britisk kommissær som har tilhold på Falklandsøyene. Siden 1982 har øyene hatt 14. juni som frigjøringsdag. En grunnlov ble vedtatt 3. oktober 1985. Lovgivningen er basert på britisk lov.
Den norske hvalfangeren Carl Anton Larsen etablerte Grytviken på Sør-Georgia som den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis 16. november 1904. Flere hvalfangststasjoner ble etablert i de påfølgende årene og virksomhetene var dominert av nordmenn. I desember 1965 forlot de siste hvalfangerne øya.
| Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene (engelsk: South Georgia and the South Sandwich Islands) er et britisk oversjøisk territorium i Sør-Atlanteren, som består av øya Sør-Georgia og øygruppen Sør-Sandwichøyene med 11 mindre øyer.
Sør-Georgia ble oppdaget av Antoine de la Roché i april 1675, fartøyet hans var kommet ut av kurs på en seilas fra Lima i Peru til England. Øya ble sett på ny av spanjolen Gregorio Jerez i 1756. James Cook kom til Sør-Georgia 14. januar 1775 og var den første som gikk i land på øya. De 8 sørligste av Sør-Sandwichøyene ble oppdaget i 1775 av James Cook, og de tre nordligste i 1819 av Fabian Gottlieb von Bellingshausen.
Argentina gjør krav på Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene og resten av de britiske territoriene i Sør-Atlanteren.
Øyene blir administrert av en britisk kommissær som har tilhold på Falklandsøyene. Siden 1982 har øyene hatt 14. juni som frigjøringsdag. En grunnlov ble vedtatt 3. oktober 1985. Lovgivningen er basert på britisk lov.
Den norske hvalfangeren Carl Anton Larsen etablerte Grytviken på Sør-Georgia som den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis 16. november 1904. Flere hvalfangststasjoner ble etablert i de påfølgende årene og virksomhetene var dominert av nordmenn. I desember 1965 forlot de siste hvalfangerne øya.
== Geografi ==
Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene består av 12 hovedøyer, Sør-Georgia og de 11 øyene Zavodovski, Leskov, Visokoi, Candlemas, Vindication, Saunders, Montagu, Bristol, Bellingshausen, Cook og Thule som utgjør Sør-Sandwichøyene.
=== Sør-Georgia ===
Sør-Georgia ligger sør for den antarktiske konvergensen på mellom 53,58º og 54,53º sørlig breddegrad og 35,57º og 38,01º vestlig lengdegrad. Sør-Georgias sørlige breddegrad tilsvarer Kiels nordlige breddegrad og det er like langt fra Sør-Georgia til Sydpolen som fra Hamburg til Nordpolen. Det er 1 390 km til Falklandsøyene som ligger i nord-nordvest, 2 150 km til Kapp Horn og 4 800 km til Kapp det gode håp.
Sør-Georgia har med de små omkringliggende øyene et areal på 3 756 km², et areal tilnærmet like stort som Alta kommune og som utgjør 96 % av Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyenes areal (3 903 km²). Selve øya Sør-Georgia har et areal på 3 528 km². Øya er 170 km lang og fra 2 til 40 km bred. Øya har to fjellkjeder, Allardyce Range og Salvesen Range. Det høyeste fjellet er Mount Paget på 2 934 moh som ble besteget for første gang i 1964. I alt elleve fjelltopper er høyere enn 2 000 meter. Fjellkjedene og den bratte sørkysten skjermer nordkysten for vind og lavtrykk som kommer fra Drakestredet i vest og Antarktis i sør. Noen av øyene og holmene rundt Sør-Georgia er Albatrossøya, Annenkovøya, Birdøya, Cooperøya, Pickersgilløyene, Welcome Islands og Willisøyene. I tillegg regnes de avsidesliggende klippene Shag Rocks (med Black Rock) og Clerke Rocks som en del av øygruppen. Store deler av øyas kyststripe er vanskelig tilgjengelig for ilandstigning. Om sommeren er 75 % av øya er dekket av snø og is og i sørvest ligger snøen permanent på 200 meter, i nordøst på 400 meter. Om vinteren er hele øya snødekt. Det er totalt mer enn 150 isbreer på øya, hvor Nordenskjöldbreen er den største. Sør-Georgia ligger ca. 1390 km sørøst for Falklandsøyene. Det samlede arealet er på 4066 km². Det er et fjellete landskap med 11 topper over 2000 meter.
Havdybden rundt Sør-Georgia er opptil 4 000 meter.Seks landstasjoner og en oppankringshavn ble etablert på øya under hvalfangertiden, alle på øyas nordøstkyst.
=== Sør-Sandwichøyene ===
Sør-Sandwichøyene består av 11 øyer som danner en kjede av øyer fra nord til sør i området 56°18'–59°27'S, 26°23'–28°08'W, mellom 563 km og 805 km sørøst for Sør-Georgia.
Nordlige Sør-Sandwichøyene består av Traversay Islands og Candlemas Islands, mens sørlige Sør-Sandwichøyene består av øygruppen Southern Thule. De tre største øyene, Saunders, Montagu og Bristol, ligger mellom disse øygruppene. Nordvest for Zavodovskiøya ligger Protector Shoal, en undersjøisk vulkan.
Sør-Sandwichøyene høyeste punkt er Mount Belinda på 1 370 moh på Montaguøya.
Sør-Sandwichøyene er ubebodd, men en helårsbemannet argentinsk forskningsstasjon fantes på Thule fra 1976 til 1982.
De 11 mindre øyene som danner Sør-Sandwichøyene er, fra nord mot sør:
== Biologi ==
Sør-Georiga og Sør-Sandwichøyene har store hekkende bestander av fugler, og mange av disse utgjør en betydelig del av verdensbestanden. I tillegg har Sør-Georgia fugler som er endemiske, som sørgeorgiapiplerken og sørgeorgiaspissand. På Sør-Georgia vokser ca. 50 forskjellige frøplanter, noe som er langt fra den rikdommen arktisk flora kan oppvise. I havet rundt øya finnes det 20 blekksprutarter og 120 fiskearter.
=== Fugler ===
På Sør-Georgia er det 30 millioner fugler som hekker, fordelt på 31 arter hvorav 27 er sjøfugler. Det er observert 81 fuglearter. Øya har om lag halvparten av verdensbestanden av gulltoppingvin, gråhodealbatross, nordkjempepetrell, hvithakepetrell og antarktishvalfugl, hvor bestanden av antarktishvalfugl på øya er 22 millioner. Det meste av verdensbestanden av sørgeorgiaskarv (Phalacrocorax georgianus) lever her. Sørgeorgiapiplerken er endemisk for øya og finnes kun i rottefrie områder. Bestanden er på 3-4 000. Sørgeorgiaspissand er en underart av spisshaleand og er også endemisk for øya og bestanden er på kun 1 000.Hekkebestanden av verdens største sjøfugl, vandrealbatrossen, er på 4 000 par og utgjør 15 % av verdensbestanden. Gråhodealbatrossens hekkebestand på Sør-Georgia er 80 000 par og utgjør 46 % av verdensbestanden. I tillegg hekker gråalbatross (5–8 000 par) og svartbrynalbatross (100 000 par).Snøpetrellen holder til i fjellene på Sør-Georgia på over 1 000 meters høyde. Nord- og sørkjempepetrellene holder til rundt de store sel- og pingvinkoloniene og livnærer seg på døde dyr. Kjempepetrellene teller henholdsvis 3 000 og 5 000 par.
=== Pingviner ===
På Sør-Georgia hekker det 400 000 kongepingvinpar og øya er den viktigste hekkeplassen for arten i verden. Den største kolonien er på 39 000 par og kolonien på Salisbury Plain er på 27 000 par. Bestanden av kongepingvin har økt med 5 % hvert eneste år de siste 80 årene.På Birdøya og i bukta Elsehul hekker 2,7 millioner gulltoppingviner. Bestanden av gulltoppingvin er redusert med 50 % de siste 25 årene.Sør på Sør-Georgia hekker 105 000 par bøylepingviner og 6 000 par ringpingviner
=== Seler ===
I oktober hvert år kommer halvparten av verdens 600 000 sydlige sjøelefanter til Sør-Georgia å yngle. Sjøelefanten kan bli opptil 6 meter lang og veie 4 000 kg. Sjøelefanten ble utsatt for omfattende jaktvirksomhet på grunn av oljen i fettet og omkring 1870 var det nesten ikke sjøelefant igjen på øya.Den antarktiske pelsselen (Arctocephalus gazella) var nær ved å bli utryddet på begynnelsen av 1900-tallet på grunn av overbeskatning og bestanden på Sør-Georgia var nede i 100 individer. På 1960-tallet økte bestanden med 16 % i året og i 1976 hadde bestanden økt til 100 000. Bestanden fortsetter å øke og er nå passert 2,5 millioner. 95 % av verdensbestanden holder til på øya. Den største tettheten av antarktisk pelssel er på Birdøya hvor det er en sel for hver sjette kvadratmeter, totalt 65 000.
=== Introduserte pattedyr ===
Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene hadde opprinnelig ikke landbaserte pattedyr, men under både sel- og hvalfangstperioden ble det gjort forsøk på å introdusere dyr til Sør-Georgia. Noen dyr ble introdusert som husdyr, mens andre ble forsøkt satt ut i naturen. Blant dyrene som ble introdusert er hester, rein, storfe, sau, geit, griser, fjærkre, gjess, katter, hunder, rødrev og til og med en ape. Kun reinen har overlevd, i tillegg er brunrotte og husmus utilsiktet introdusert som følge av skipsanløp.De første ti reinsdyrene ble satt ut av Lauritz Larsen på oppdrag fra Carl Anton Larsen. Hovedmålet var å ha naturlig tilgang til kjøtt. De første ti reinsdyrene var tamrein kjøpt fra en bonde i Valdres i 1911 og satt ut ved Ocean Harbour på Barffhalvøya. I 1912 ble det satt ut fem reinsdyr i Leith Harbour og økte etter kort tid til 20, men alle ble tatt av et snøskred på begynnelsen av 1920-tallet. I 1925 ble det hentet syv reinsdyr fra Hardangervidda til Husvik. På det meste var det 3 000 reinsdyr på øya. I dag utgjør reinsdyrstammen 2 300 dyr, hvor 500 er ved Strømnesfjorden og 1 800 er i området rundt Grytviken og Cumberland Bay. De to reinsdyrstammene er atskilt av fjell. Reinsdyr spiser vanligvis mose og lav, men det er det lite av på Sør-Georgia, slik at kostholdet er lagt om til gress. Reinsdyrene i Cumberland Bay er vesentlig mindre av vekst enn reinsdyr på Hardangervidda, noe som kan tyde på at det er for mange dyr. Reinsdyrene i Strømnesfjorden er større enn de i Cumberland Bay. På oppdrag fra britiske myndigheter ble hele reinsdyrstammen skutt av innleide norske jegere i 2013-2014.
Sør-Georgia var det eneste stedet i verden hvor man kunne se villrein sammen med pingviner. Sørgeorgiske reinsdyrkalver har blitt hentet til Falklandsøyene for reindrift.Husmus finnes i Shallop Cove i Queen Maud Bay på øyas nordvestside. Husmusa har utviklet et tykt fettlag, noe som tyder på at den tilpasser seg det kalde klimaet.Brunrotta ble utilsiktet introdusert på slutten av 1700-tallet i forbindelse med skipsanløp og finnes i dag på store deler av øya, men konsentrasjonen er størst i de nedlagte hvalfangststasjonene. Det er ingen rovdyr på Sør-Georgia ut over sørhavsjo (Stercorarius antarcticus), slik at tilveksten av brunrotter begrenses av mattilgangen. Fuglereder på bakken er et lett bytte for brunrottene og mange av fuglene har forsvunnet fra rotteområdene og flyttet til rottefrie områder.
== Klima ==
På Sør-Georgia kommer dagtemperaturen ved sjøen vanligvis ikke over 2°C om vinteren (august) og 10°C om sommeren (januar). Minimumstemperaturen om vinteren er normalt -4°C og kommer sjeldent under -10°C. Laveste målte temperatur er -19,4°C i Grytviken. Årlig nedbør er ca. 1500 mm og det meste kommer i form av sludd eller snø. Om sommeren er 75 % av Sør-Georgia dekket av snø og is og i sørvest ligger snøen permanent på 200 meter, i nordøst på 400 meter. Om vinteren er hele Sør-Georgia snødekt. Det er totalt mer enn 150 isbreer på øya, hvor Nordenskiöldbreen er den største. Ved fønvind kommer vinden opp vestsiden av fjellene og ned på østsiden, hvor vinden blir varmere og tørrere. Dette kan føre til temperaturer opp til 20°C om sommeren. Den varmeste målte temperaturen er på 23,5°C i GrytvikenFarvannet rundt Sør-Georgia er kaldt året rundt på grunn av havstrømmer fra Antarktis. Farvannene er som regel fri for pakkis om vinteren, men tynn is kan samle seg i beskyttede bukter. Isfjell forekommer hyppig. Sjøtemperaturen synker til 0°C i slutten av august og stiger til 4°C i begynnelsen av april.
Klimatabell for Sør-Georgia
== Historie ==
=== Øyene oppdages ===
Sør-Georgia antas først å ha blitt sett i 1675 av londonkjøpmannen Antoine de la Roché. Øya ble på nytt sett av spanjolen Gregorio Jerez på handelsskipet «León» som kom fra Saint-Malo 28. eller 29. juni 1756.James Cook kom frem til Annenkovøya utenfor Sør-Georgia 14. januar 1775 og tre dager senere ankret han utenfor en bukt som fikk navnet Possession Bay. Cook og hans mannskap gikk i land og kartla øya og tok den i besittelse på vegne av Storbritannia. Øya ble navngitt Isle of Georgia etter Storbritannias daværende konge Georg III.
James Cook trodde først han hadde oppdaget det antarktiske kontinent, men etter å ha rundet sørspissen av øya gjenkjente de Annenkovøya. Det ble klart at de hadde kommet til en øy og øyas sørspiss ble navngitt Cape Disappointment.
Ville klipper hevet seg med sine høye topper til de forsvant i skyene, og dalene lå dekket av evig sne. Ikke et tre eller en busk var å se, nei, ikke engang stor nok til å lage en tannpirker. Jeg landet på tre forskjellige steder, heiste flagget og tok landet i besittelse i Hans Majestets navn under avfyring av en geværsalve.
James Cook seilte videre sørover og oppdaget Clerke Rocks og de åtte sørligste øyene i Sør-Sandwichøyene. Øyene ble fikk navnet Sandwich Land etter 4. jarl av Sandwich, John Montagu. 45 år senere oppdaget en russisk ekspedisjon under ledelse av Fabian von Bellingshausen de tre nordligste øyene i øygruppen.
=== Sel- og hvalfangst ===
Den første selfangeren som antas å ha kommet til Sør-Georgia var engelskmannen Thomas Delano, som reiste ut fra London i 1786. I perioden som fulgte ble selfangsten dominert av amerikanere fra østkysten av Nord-Amerika. Ut over 1800-tallet var det flere oppgangs- og nedgangstider på Sør-Georgia. I 1881 ble den første fangstbegrensningen i Antarktis innført av de britiske myndighetene på Falklandsøyene da de la begrensninger på selfangsten på Sør-Georgia. Selbestanden var sterkt truet og i 1886 rapporterte fangstskuta «Express» at de hadde kun sett én sel på hele Sør-Georgia. En tysk ekspedisjon i 1928 rapporterte om det samme. I dag er bestanden av sel på over tre millioner individer.
Den tyske vitenskapsmannen Georg Forster var med på Cooks jordomseiling og spådde i 1775 at hvis Nordishavet en gang ble tomt for hval, kunne hvalfangerne fange så mange de ønsket i Sørishavet. Meldingen om særdeles store mengder hval førte i første omgang ikke til særlig interesse for hvalfangst. Først i 1890-årene ble de første hvalfangstekspedisjonene til Antarktis utrustet, med blant annet Robert Kinnes fra Dundee i Skottland, Christen Christensen fra Sandefjord med to «Jason»-ekspedisjoner og Svend Foyn fra Tønsberg med «Antarctic». De to «Jason»-ekspedisjonene ble utført i 1892-93 og 1893-94 med Carl Anton Larsen som kaptein.Etter hjemkomsten etter den andre «Jason»-ekspedisjonen kontaktet Carl Anton Larsen engelske myndigheter med tanke på å sette opp en landstasjon på Sør-Georgia. Etter ti år klarte han å realisere planene. Med hjelp fra det argentinske hvalfangstselskapet Compañia Argentina de Pesca etablerte Carl Anton Larsen den første landstasjonen i Antaktis i Grytviken på Sør-Georgia i 1904. Med seg hadde han 60 vestfoldinger. I løpet av tre måneder ble 165 tonn hvalolje produsert og i det første driftsåret fanget selskapets eneste skute 183 hval. Senere ble landstasjonene Strømnes (1906), Husvik (1907), Leith Harbour (1909), Ocean Harbour (1909) og Prince Olav Harbour (1911) etablert, samt oppankringshavnen Godthul (1908). Hvalfangstvirksomheten på Sør-Georgia var hovedsakelig drevet, men norsk arbeidskraft og med norsk, britisk, sørafrikansk og argentinsk kapital.
Carl Anton Larsen gjorde undersøkelser på Sør-Sandwichøyene i 1908. Han observerte mye hval, men rapporterte om mangel på brukbare havner. Ferguson Bay på Thule kunne være en mulighet, men den var isfri bare en liten del av sesongen. I tillegg rapporterte han at flere av øyene hadde vulkansk aktivitet, og under ilandstigning på Zavodovski skal han ha blitt syk av den svovelholdige luften.Først da de britiske myndighetene i 1910 gjorde det klart at det ikke ville bli utstedt flere fangstlisenser på Sør-Georgia eller Sør-Shetlandsøyene, kom det søknader om å drive hvalfangst ved Sør-Sandwichøyene. Av de innvilgede lisensene, var det imidlertid kun Christen Christensens selskap A/S Kosmos som tok sin i bruk sesongen 1911/12. Ekspedisjonen ble imidlertid omringet av is før de kom frem til sitt bestemmelsessted Ferguson Bay og den ene av ekspedisjonens to skuter sank. Videre interesse i området rundt Sør-Sandwichøyene uteble, og ingen av de seks lisensene som var innvilget for sesongen 1912/13 ble tatt i bruk.
I 1927 ble Anglo-Norse Company Ltd innvilget en femårs-lisens for å operere med et flytende hvalkokeri ved Sør-Sandwichøyene. Selskapet ble administrert av Hans Borge i Tønsberg, men det var britiske finansinstitusjoner som hadde aksjemajoriteten gjennom et holdingselskap. Kokeriet «Anglo Norse» opererte i sesongen 1927/28 langs iskanten mellom Sør-Sandwichøyene og Sør-Orknøyene. I 1929 ble konsesjonen overført til et nytt selskap, Falkland Shipowners Ltd fra London. Selskapet ble ledet av Anton von der Lippe fra Tønsberg, som også hadde interesser i Tønsbergs Hvalfangeri. Anglo-Norse Co. Ltd. stod imidlertid fremdeles for fangsten, da selskapet leide det nye kokeriet av Falkland Shipowners, også dette ved navn «Anglo Norse». Igjen ble det fanget langs iskanten, og i løpet av de to sesongene før industrien kollapset i 1931, ble det fanget over 1 700 hval fra fem hvalbåter.
Av Sør-Georgias landstasjoner var Grytviken lengst i drift, fra 1904 til 1965. Godthul var i drift fra 1908 til 1917 og igjen fra 1922 til 1929. Ocean Harbour var i drift fra 1909 til 1920. Leith Harbour startet opp i 1909, stengte for ett år i 1933 og under andre verdenskrig og avviklet driften i 1964. I Husvik var det drift fra 1907 til 1931 og fra 1945 til 1960, med unntak av 1957–58-sesongen. Strømnes ble etablert uten landfast virksomhet i 1906 og to år senere startet byggingen av landstasjonen. Hvalfangstvirksomheten i Strømnes opphørte i 1931 og stedet fungerte som reparasjonshavn frem til 1961. Prince Olav Harbour var i drift fra 1907 til 1934, hvor landstasjonen først var ferdigbygd i 1919.
Av den totale hvalfangsten i Antarktis, stod landstasjonene på Sør-Georgia for 10 %.
=== Ernest Shackleton ===
Ernest Shackleton ville gjenerobre Englands posisjon som verdens polarnasjon etter at Robert Scott tapte kappløpet til Sydpolen mot Roald Amundsen. Hans Endurance-ekspedisjon skulle krysse hele det antarktiske kontinent på nesten 3 000 km fra Weddellhavet til Rosshavet. På vei ned til Weddellhavet ankom Ernest Shackletons «Endurance» Grytviken 5. november 1914. De ble værende i fire uker og fikk supplert materialer, brensel og hunder fra Hudson's Bay Company. De dro fra Grytviken 5. desember.
Når jeg kommer tilbake til England, skal jeg opprette et selskap for hvalfangst på Sør-Georgia. Med en investering på 50 000 pund, kan man garantert tjene 50–100 000 pund netto pr. år. Dette er en gullgruve som bare få mennesker kjenner til
Fartøyet ble imidlertid skrudd ned av isen. Deler av ekspedisjonen klarte gjennom en seilas på 1 300 km, i en liten båt på 22 fot, fra Elefantøya å nå Sør-Georgia. En stor fjellkjede deler øya og hvalfangststasjonene lå på nordkysten. Høye bølger og undervannsrev gjorde at de ikke kunne gå til land og det var for risikabelt å prøve å runde øya. Om natten blåste det opp til storm og orkan neste morgen med ti meter høye bølger. Nok en natt ble tilbrakt i livbåten. Ut på ettermiddagen neste dag, 10. mai 1916 kl 17.00 gikk de i land i King Haakon Bay etter å ha vært på en 17-dagers lang seilas fra Elefantøya. Åtte dager etter ilandstigningen startet Ernest Shackleton, Tom Crean og Frank Worsley kryssingen av øya, noe ingen hadde gjort før dem. De tre andre ble igjen på stranda. I mangel av ryggsekk ble proviant og utstyr puttet i lommene. Isbrodder ble laget ved å skru skruene fra livbåten inn i støvlene. Etter å gått i et døgn satte de seg ned for å hvile, og de hadde utsikt over Fortuna Bay. De visste ikke hvor de var, men mente å dra kjensel på noen av fjellene lengre øst etter besøket på øya i november 1914. De hørte en svak revelje i det fjerne og konstaterte at den tilhørte en hvalfangststasjon. Noen timer og et fjellpass senere så de ned på den norske hvalfangststasjonen Strømnes. Fjellturen tok 36 timer i det som i ettertid viste seg å være den eneste finværsperioden på flere uker. I Strømnes kom de i kontakt med stasjonsbestyreren og en båt ble umiddelbart sendt rundt øya for å hente de tre som hadde blitt igjen. Tre dager senere seilte Shackleton av gårde for å hente mannskapet på Elefantøya.
Ernest Shackleton besøkte Sør-Georgia i alt tre ganger og alle besøkene var et resultat av at hans opprinnelige plan hadde feilet. Den første gangen la han om kursen fra Falklandsøyene til Sør-Georgia for å unngå tyske krigsskip. Det andre besøket var i 1916 med livbåten «James Caird» etter forliset av «Endurance». Tredje gang var med skipet «Quest» i 1922 som var i dårlig forfatning med en dødssyk Ernest Shackleton ombord.
=== Argentinsk okkupasjon av Sør-Georgia ===
Innledningen til Falklandskrigen startet i Leith Harbour 19. mars 1982. Christian Salvesen Ltd hadde gitt den argentinske skraphandleren Constantino Davidoff i oppdrag å rydde opp skrapmetaller fra Husvik, Strømnes og Leith Harbour for £115 000. Til oppdraget hadde Davidoff med seg 41 arbeidere som ble fraktet til Leith Harbour av det argentinske marineskipet ARA «Bahía Buen Suceso». Skipet rapporterte ikke sin ankomst til den britiske garnisonen i Grytviken. Argentinske soldater ble satt i land og det argentinske flagget heist. Deretter startet Davidoff og hans menn oppdraget med oppryddingen.2. april invaderte argentinske styrker Falklandsøyene og dagen etter seilte ARA «Bahía Buen Suceso» og ARA «Guerrico» til Grytviken og satte i land 200 soldater. Britenes styrke i Grytviken utgjorde 22 soldater. Det argentinske angrepet varte i to timer og ble avsluttet da britene overga seg. Alle britiske soldater og vitenskapsmenn ble deretter tatt som krigsfanger.Britene igangsatte Operasjon Paraquet under ledelse av major Guy Sheridan. En stor britisk marinestyrke ble samlet på Ascension hvor de seilte sammen til Sør-Georgia. HMS «Antrim», RFA «Tidespring» og HMS «Endurance» ankom øya 20. april. Marinesoldater fra Special Boat Squadron ble ilandsatt for oppklaringsoppdrag dagen etter. Neste dag krasjet to britiske helikoptre på Fortunabreen under værforhold med dårlig sikt og sterk vind.23. april fikk britene inn en ubåt på sonaren og videre operasjoner ble innstilt og RFA «Tidespring» ble sendt lengre til havs for å unngå sammenstøt. 24. april regrupperte de britiske styrkene seg med mål å angripe ubåten. Tidlig om morgenen 25. april ble den argentinske ubåten ARA «Santa Fe» sett av et helikopter fra HMS «Antrim», som angrep ubåten med en synkemine. Ytterligere angrep ble utført av et helikopter fra HMS «Brilliant» som avfyrte en torpedo og HMS «Endurance» og HMS «Plymouth» som avfyrte flere sjømålsmissiler, hvor en sjømålsmissil traff. Ubåten fikk store skader og seilte inn til King Edward Points brygge hvor den ble forlatt.
En militærstyrke på 75 menn ble samlet sammen på HMS «Antrim» og fløyet inn til Hestesletten utenfor King Edward Point med ildstøtte fra HMS «Antrim» og HMS «Plymouth». Den argentinske garnisonen overga seg uten kamp og 137 soldater ble tatt til fange på ettermiddagen 25. april. Den lille argentinske garnisonen i Leith Harbour overga seg til HMS «Plymouth» og HMS «Endurance» neste dag.Etter Falklandskrigen ble bevilgningene til British Antarctic Survey økt med 60 %.
== Politikk ==
=== Administrasjon ===
I 1985 ble Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene utskilt som et eget britisk oversjøisk territorium med en egen kommissær som er dronningens øverste representant og med ansvar for administrasjon, rettsvesen, økonomi og myndighetsutøvelse for øygruppen. Frem til 1985 var Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene underlagt Falklandsøyene.Kommissæren og hans administrasjon er lokalisert i Stanley på Falklandsøyene. To av kommissærens ansatte er stasjonert i King Edward Point utenfor Grytviken på Sør-Georgia, med ansvar for havnen, toll, immigrasjon, fiske og turisme. Politiske råd og veiledninger kommer fra Storbritannias regjering via Utenriksdepartementet i London. I forsvarsrelaterte saker får kommissæren støtte fra kommandøren av de britiske styrkene på Falklandsøyene, som er underlagt Forsvarsministeriet.Forskere fra British Antarctic Survey i King Edward Point finansieres av både de lokale myndighetene og Utenriksdepartementet, men er administrativt underlagt British Antarctic Surveys hovedkontor i Cambridge.Fra oktober 2010 har Nigel Haywood vært Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyenes kommissær.
=== Suverenitet ===
Suvereniteten over Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene kreves av både Storbritannia og Argentina, hvor Storbritannia utøver de facto kontroll over øya og har gjort dette siden øya ble annektert i 1908. Argentina har krevd suverenitet over Sør-Georgia siden 1927 og for Sør-Sandwichøyene siden 1938.James Cook og hans mannskap tok Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene i besittelse på vegne av Storbritannia i 1775, men Storbritannia gjorde lite for å følge opp sitt krav frem til 1843 da et kongelig brev («Letters Patent») ble utstedt for hvordan Falklandsøyene med Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene skulle administreres. Det kongelige brevet ble revidert i 1876 og 1892.
På bakgrunn av en henvendelse fra norske myndigheter om suvereniteten over områdene som var dekket av Britisk Antarktis, utga britiske myndigheter et oppdatert kongelig brev i 1908 hvor de fastslo at «Sør-Orknøyene, Graham Land, Sør-Georgia og Sør-Shetlandsøyene i Sørishavet sør for 50°S og mellom 20°V og 80°V» var en del av Falklandsøyene. 28. mars 1917 ble et nytt kongelig brev utstedt for å ekskludere alt land nord for 58°S og vest for 50°V, da deler at dette terrioriet omfattet den søramerikanske fastlandet. Både Argentina og Chile fikk på forespørsel overlevert det kongelige brevet fra 1908, men ingen av landene protesterte på det britiske kravet.
Det argentinskregistrerte hvalfangstselskapet Compañía Argentina de Pesca som var ledet av nordmannen Carl Anton Larsen var det første selskapet til å starte virksomhet på øya i 1904. I 1906 signerte Compañía Argentina de Pesca en leieavtale med myndighetene på Falklandsøyene og etter annekteringen i 1908 kjøpte selskapet britiske lisenser for å drive virksomhet på øya.Storbritannia tok i 1947, 1951, 1953 og 1954 initiativ til å bringe suverenitetsspørsmålet til Den internasjonale domstolen i Haag på bakgrunn av de argentinske kravene om suverenitet. Henvendelsen ble avvist av Argentina. Da Storbritannia ensidig tok saken til domstolen 4. mai 1955 avslo Argentina å samarbeide og påberopte seg at domstolen manglet jurisdiksjon.Argentina etablerte en militærbase, Corbeta Uruguay, på Thule Island helt sør på Sør-Sandwichøyene i november 1976. Militærbasen ble oppdaget av Storbritannia i desember og protesterte via diplomatiske kanaler. En spesialstyrke med oppdragsnavnet Operasjon Journeyman ble sendt til Falklandsøyene november 1977 for å hindre en potensiell invasjon. Corbeta Uruguay var under argentinsk kontroll frem til 20. juni 1982.
Christian Salvesen Plc hadde gitt et argentinsk selskap i oppdrag å rydde opp i skrapmetaller i Leith Harbour, Husvik og Strømnes. Det argentinske marinefartøyet som transporterte arbeiderne rapporterte ikke sin ankomst 19. mars 1982 til den britiske garnisonen i Grytviken. Arbeiderne ble satt i lang sammen med argentinske soldater og det argentinske flagget heist. 3. april ble 200 argentinske soldater satt i land i Grytviken. To britiske marinefartøyer angrep Grytviken 25. april og den argentinske garnisonen overga seg uten kamp og 137 soldater ble tatt til fange. Den lille argentinske garnisonen i Leith Harbour overga seg neste dag.Argentina anser øyene som en del av departementet Islas del Atlántico Sur som er en del av provinsen Tierra del Fuego, Antártida e Islas del Atlántico Sur. Kravet på øyene er nedfelt i den argentinske grunnloven fra 1994, men har siden 1995 fastholdt at de ikke vil bruke militærmakt for å oppnå suverenitet over øyene.25. juni 1996 kom Mercosurlandene Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay, samt Bolivia og Chile med en felleserklæring hvor de sammen støtter Argentinas krav til suverenitet over Falklandsøyene, Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene med omkringliggende havområder. 19. januar 2007 ble felleserklæringen gjentatt.
== Næringsliv ==
=== Fiskerivirksomhet ===
Etter problemer med tyvfiske besluttet øygruppens myndigheter i 1993 å utvide den økonomiske sonen til 200 nautiske mil. I forbindelse med utvidelsen av den økonomiske sonen ble det innført en bevarings- og forvaltningsplan for å styre tilgangen til områdets fiskeressurser. Alle fartøyer som ønsker å fiske i den økonomiske sonen må ha lisens fra det britiske Fiskeridirektoratet. Antall tildelte lisenser og fangstkvote fastsettes årlig av Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR). Hovedartene som det er tillatt å fiske er patagonisk tannfisk, antarktisk isfisk, krill og krabber.
=== Turisme ===
De fleste turistene som besøker Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene kommer til Sør-Georgia med cruiseskip, men noen kommer også med egne båter. Det er ingen ordinær offentlig transport til øya. Totalt er det 30 cruiseskip med 2 000 passasjerer som besøker Sør-Georgia hvert år. De mest besøkte stedene er Grytviken, Strømnes og Salisbury Plain. Det er ikke nødvendig med visum for å besøke øya, men alle besøkende, uavhengig av nasjonalitet, må søke om ilandstigningstillatelse 60 dager i forkant. Ilandstigningsavgiften er på £100 pr person..
=== Økonomi ===
Myndighetenes totale inntekter for Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene var i 2006 på £4,4 millioner og utgiftene var på £4,5 millioner. De viktigste inntektskildene var salg av fiskekort, havneavgifter fra skip og besøkende, salg av frimerker og minnemynter. De største utgiftspostene var knyttet til fiskerivirksomheten, som administrasjon, forskning og bevaring, samt bevaringsprosjekter, produksjon av frimerker og støtte til museet i Grytviken.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kilder til artikkelen:
Svend Einar Hansen: Hvalfangerkirken. Genesis forlag, 1999. ISBN 82-476-0109-5
Arild Pettersen: Syd Georgia – Eventyrernes øy. Færder forlag, 1999. ISBN 82-7911-015-1
Tom Schandy: Syd Georgia – Kongenes øy. Kulturhistorisk forlag, 2001. ISBN 82-92069-10-0
Jeff Rubin: Antarctica. Lonely Planet, 2000. ISBN 0-86442-772-7Videre lesing:
Robert K. Headland: The Island of South Georgia. Cambridge University Press, 1984. ISBN 0-521-25274-1
== Eksterne lenker ==
(en) South Georgia and the South Sandwich Islands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) South Georgia and the South Sandwich Islands – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Offisiell hjemmeside
(en) CIA World Factbook om Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene Arkivert 13. august 2015 hos Wayback Machine.
(en) James Cook, Chart of the Discoveries made in the South Atlantic Ocean, in His Majestys Ship Resolution, under the Command of Captain Cook, in January 1775, W. Strahan and T. Cadel, London, 1777. | , som er et britisk oversjøisk territorium | 2,166 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker | 2023-02-04 | Olympiske vinterleker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL'] | De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
| De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018 | Sverige under Vinter-OL 1928. Tjuefire sportsutøvere, alle menn, fra Sverige deltok i seks sporter under Vinter-OL 1928 i St. | 2,167 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%B8rres_Christensen_Nedenes | 2023-02-04 | Tørres Christensen Nedenes | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1721', 'Kategori:Fødsler 10. mai', 'Kategori:Fødsler i 1664', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kjøpmenn', 'Kategori:Norske skipsredere', 'Kategori:Personer fra Mandal kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Tørres Christensen Nedenes (født 1664 på Nedenes kongsgård, død 1721 i Mandal) var en kjøpmann og reder i Mandal. Etter sin død ble han gitt tilnavnet Kongen av Mandal på grunn av sin dominerende stilling i byen og omegn.
| Tørres Christensen Nedenes (født 1664 på Nedenes kongsgård, død 1721 i Mandal) var en kjøpmann og reder i Mandal. Etter sin død ble han gitt tilnavnet Kongen av Mandal på grunn av sin dominerende stilling i byen og omegn.
== Forretningsvirksomhet ==
Han drev blant annet skipsrederi, trelasthandel og krambodvirksomhet i De Danske boder (Mandals gamle sentrum på vestsiden av Mandalselva). Dessuten var han engasjert i forretningsvirksomhet i Kristiansand, blant annet Grønlandshandel og sildefiske ved Island. Han la under seg de fleste sagbruk i Mandalen, helt opp til Åseral. Han eide gården Halshaug i Mandal, og var dermed grunneier av hele ladestedet Mandals byggegrunn på vestsiden elva. Flere av hans gårder hadde lakserettigheter, og han var Mandals ubestridte laksekonge.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Eliassen, Finn Einar: Mandal bys historie, bd. 1 (Mandal kommune 1995) ISBN 82-990256-1-3
Syrdahl, Arvid: Kongen av Mandal (MediaFoto A.s., Mandal 1998) ISBN 82-994900-4-9 | Tørres Christensen Nedenes (født 1664 på Nedenes kongsgård, død 1721 i Mandal) var en kjøpmann og reder i Mandal. Etter sin død ble han gitt tilnavnet Kongen av Mandal på grunn av sin dominerende stilling i byen og omegn. | 2,168 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Volger_Andersson | 2023-02-04 | Volger Andersson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 6. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Fødsler 19. januar', 'Kategori:Fødsler i 1896', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Sverige', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Personer fra Sundsvalls kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske langrennsløpere'] | Volger Andersson (født 19. januar 1896, død 6. oktober 1969) var en svensk langrennsløper som deltok i de olympiske vinterleker 1928 i St. Moritz.
Andersson vant en olympisk bronsemedaje i langrenn under Vinter-OL 1928 i St. Moritz. Han kom på tredjeplass på 50 kilometer bak sine landsmenn Per-Erik Hedlund og Gustaf Jonsson.
| Volger Andersson (født 19. januar 1896, død 6. oktober 1969) var en svensk langrennsløper som deltok i de olympiske vinterleker 1928 i St. Moritz.
Andersson vant en olympisk bronsemedaje i langrenn under Vinter-OL 1928 i St. Moritz. Han kom på tredjeplass på 50 kilometer bak sine landsmenn Per-Erik Hedlund og Gustaf Jonsson.
== OL-medaljer ==
1928 St. Moritz - Bronse i nordiske grener, langrenn 50 kilometer
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Volger Andersson – Olympics.com
(en) Volger Andersson – Olympic.org
(en) Volger Andersson – Olympedia
(en) Volger Andersson – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Volger Andersson – databaseOlympics.com (arkivert)
(sv) Volger Andersson – Sveriges olympiske komité
(en) Volger Andersson – FIS (langrenn) | Volger Andersson (født 19. januar 1896, død 6. | 2,169 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Bake_Sale | 2023-02-04 | The Bake Sale | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Hiphop-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2008', 'Kategori:Musikkalbum fra USA', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-09'] | The Bake Sale er det kritikerroste andre albumet til den amerikanske hiphop-duoen The Cool Kids. Albumet ble utgitt på Chocolate Industries 10. juni 2008. Albumet har solgt over 259 000 eksemplarer i USA.
| The Bake Sale er det kritikerroste andre albumet til den amerikanske hiphop-duoen The Cool Kids. Albumet ble utgitt på Chocolate Industries 10. juni 2008. Albumet har solgt over 259 000 eksemplarer i USA.
== Sporliste ==
== Eksterne lenker ==
(en) The Bake Sale på Discogs
(en) The Bake Sale på MusicBrainz | lenke | 2,170 |
https://no.wikipedia.org/wiki/So_You_Think_You_Can_Dance_(Nederland/Belgia) | 2023-02-04 | So You Think You Can Dance (Nederland/Belgia) | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:So You Think You Can Dance'] | So You Think You Can Dance er en belgisk-nederlandsk talentkonkurranse for å finne Nederland eller Belgias favorittdanser. Programmet er dems versjon av den originale utgaven fra USA, So You Think You Can Dance. Programmet ble sendt på kanalen VTM. I 2008 (sesong 1) var programmet kun for Nederland, men Belgia var med å konkurrere i fra 2009 (sesong 2).
| So You Think You Can Dance er en belgisk-nederlandsk talentkonkurranse for å finne Nederland eller Belgias favorittdanser. Programmet er dems versjon av den originale utgaven fra USA, So You Think You Can Dance. Programmet ble sendt på kanalen VTM. I 2008 (sesong 1) var programmet kun for Nederland, men Belgia var med å konkurrere i fra 2009 (sesong 2).
== Personell ==
Programledere:
EliZe (sesong 1)
An Lemmens (sesong 2)
Dennis Weening (sesong 2)
Dommere:
Dan Karaty
Jaako Toivonen (sesong 1)
Euvgenia Parakhina (sesong 1)
Nicky Vernieuwe (sesong 2)
Jan Koojiman (sesong 2)
== Finalister == | Belgia Nederland | 2,171 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Biota | 2023-02-04 | Biota | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Økologi'] | Biota kan også referere til Orientalsk tuja (Platycladus orientalis).Biota er alle de levende organismer i et bestemt miljø (planter, dyr, sopper, bakterier og arker). De er økosystemets levende grunnelementer. Påvirkninger, som rammer miljøet, ses først som stofflige endringer eller som adferdsendringer hos de enkelte levende vesener. Begge deler kan i sin konsekvens føre til skade på enkelte individer. Senere kan skadene bli utløsende for endringer i økosystemets helhet på grunn av biotas sammenknytning med systemet. Av denne grunn, men også på grunn av deres funksjon som genetiske ressurser, av etiske årsaker og i siste instans av hensyn til menneskers velvære må de betraktes som miljøelementer, som bør beskyttes. Mennesket blir normalt ikke regnet med blant biota, men betraktes særskilt, på tross av sin avhengighet av økosystemets funksjoner.
| Biota kan også referere til Orientalsk tuja (Platycladus orientalis).Biota er alle de levende organismer i et bestemt miljø (planter, dyr, sopper, bakterier og arker). De er økosystemets levende grunnelementer. Påvirkninger, som rammer miljøet, ses først som stofflige endringer eller som adferdsendringer hos de enkelte levende vesener. Begge deler kan i sin konsekvens føre til skade på enkelte individer. Senere kan skadene bli utløsende for endringer i økosystemets helhet på grunn av biotas sammenknytning med systemet. Av denne grunn, men også på grunn av deres funksjon som genetiske ressurser, av etiske årsaker og i siste instans av hensyn til menneskers velvære må de betraktes som miljøelementer, som bør beskyttes. Mennesket blir normalt ikke regnet med blant biota, men betraktes særskilt, på tross av sin avhengighet av økosystemets funksjoner.
== Se også ==
Liv | Biota er alle de levende organismer i et bestemt miljø (planter, dyr, sopper, bakterier og arker). De er økosystemets levende grunnelementer. | 2,172 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arnold_Martignoni | 2023-02-04 | Arnold Martignoni | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 9. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1984', 'Kategori:Fødsler 19. mai', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Sveits', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Personer fra St. Moritz', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske ishockeyspillere'] | Arnoldo Giovanni «Arnold» Martignoni (født 19. mai 1901, død 9. mars 1984) var en sveitsisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1928 i St. Moritz.
Martignoni vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1928 i St. Moritz. Han spilte på det sveitsiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og Sverige. Sveits' resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var seier med 4-0 over Storbritannia og tap med 0-4 mot Sverige og 0-13 mot Canada. OL-turneringen i ishockey 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey.
| Arnoldo Giovanni «Arnold» Martignoni (født 19. mai 1901, død 9. mars 1984) var en sveitsisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1928 i St. Moritz.
Martignoni vant en olympisk bronsemedalje i ishockey under vinter-OL 1928 i St. Moritz. Han spilte på det sveitsiske laget som kom på tredjeplass i OL-turneringen bak Canada og Sverige. Sveits' resultat i finalerunden, som besto av fire lag, var seier med 4-0 over Storbritannia og tap med 0-4 mot Sverige og 0-13 mot Canada. OL-turneringen i ishockey 1928 var også både det tredje verdens- og det trettende europamesterskapet i ishockey.
== OL-, VM- og EM-medaljer ==
OL 1928 St. Moritz - Bronse i ishockey, Sveits
VM 1928 St. Moritz - Bronse i ishockey, Sveits
EM 1928 St. Moritz - Sølv i ishockey, Sveits
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Arnold Martignoni – Olympedia
(en) Arnold Martignoni – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Arnold Martignoni – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Arnold Martignoni – Eurohockey.com | Arnoldo Giovanni «Arnold» Martignoni (født 19. mai 1901, død 9. | 2,173 |
https://no.wikipedia.org/wiki/CONCACAF_Gold_Cup_for_kvinner_2002 | 2023-02-04 | CONCACAF Gold Cup for kvinner 2002 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CONCACAF Gold Cup for kvinner', 'Kategori:Fotball i 2002', 'Kategori:Fotball i Canada', 'Kategori:Fotballturneringer i USA', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2002', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Canada', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i USA', 'Kategori:Sport i Canada i 2002', 'Kategori:Sport i USA i 2002'] | CONCACAF-mesterskapet i fotball for kvinner (CONCACAF's Women's Gold Cup) i 2002 ble spilt mellom 27. oktober og 9. november. Det var den sjette gjennomføringen av CONCACAF-mesterskapet, og det ble arrangert i Seattle, USA og Vancouver, Canada. Turneringen fungerte også som kvalifisering til VM i 2003. Den beste kvalifiserte seg direkte, og den nest beste spilte kvalifisering med Asias fjerde beste lag i Asiamesterskapet om den siste plassen. USA vant turneringen. Ettersom USA var vert for VM, var de ikke med i VM-kvalifiseringen. Canada kvalifiserte seg som finalist, og Mexico gikk til kvalifisering mot Japan.
| CONCACAF-mesterskapet i fotball for kvinner (CONCACAF's Women's Gold Cup) i 2002 ble spilt mellom 27. oktober og 9. november. Det var den sjette gjennomføringen av CONCACAF-mesterskapet, og det ble arrangert i Seattle, USA og Vancouver, Canada. Turneringen fungerte også som kvalifisering til VM i 2003. Den beste kvalifiserte seg direkte, og den nest beste spilte kvalifisering med Asias fjerde beste lag i Asiamesterskapet om den siste plassen. USA vant turneringen. Ettersom USA var vert for VM, var de ikke med i VM-kvalifiseringen. Canada kvalifiserte seg som finalist, og Mexico gikk til kvalifisering mot Japan.
== Mellomamerikansk kvalifisering ==
Belize trakk seg. De to beste lagene kvalifiserte seg for CONCACAF-mesterskapet. Mexico var automatisk kvalifisert.
== Karibisk kvalifisering ==
=== Første Runde ===
De amerikanske jomfuøyene kvalifiserte seg til andre runde etter at Montserrat trakk seg. Surinam kvalifiserte seg etter at Guyana trakk seg.
Trinidad og Tobago og Jamaica kvalifiserte seg til neste runde.
==== Miniserie ====
=== Mellomrunde ===
=== Finalespill ===
==== Semifinaler ====
==== Tredjeplass ====
Jamaica, Trinidad og Tobago og Haiti kvalifiserte seg til sluttspillet.
== Sluttspillet ==
=== Gruppespill ===
==== Gruppe A ====
==== Gruppe B ====
=== Finalespill ===
==== Semifinale ====
=== Bronsefinale ===
=== Finale ===
== Eksterne lenker ==
Tabeller og resultater ved RSSSF.com | CONCACAF-mesterskapet i fotball for kvinner (CONCACAF's Women's Gold Cup) i 2002 ble spilt mellom 27. oktober og 9. | 2,174 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mary_Seymour | 2023-02-04 | Mary Seymour | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsår ukjent', 'Kategori:Engelskmenn', 'Kategori:Fødsler 30. august', 'Kategori:Fødsler i 1548', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Mary Seymour (født 30. august 1548 i Gloucestershire, død en gang etter 1550 ?) var det eneste barn etter Thomas Seymour, 1. baron Seymour av Sudeley, og Katarina Parr, enke etter Henrik VIII av England. Komplikasjoner etter fødselen, trolig barselfeber, førte den 5. september 1548 til morens død. Marys far ble henrettet mindre enn et år senere for forræderi mot kong Edvard VI av England, så i 1549 vedtok den engelske parlamentet en lov (An Act for disinheriting of Mary Seymour, daughter and heir of the late Lord Sudley, Admiral of England and the late Queen) som fjernet Marys rett til sin farsarv, og overførte den til kronen, noe som siden ble omgjort.Mary var Katarina Parrs eneste barn og oppkalt etter Katarinas eldste stedatter, den senere dronning Maria. I et brev til sin kone formante Thomas Seymour henne om viktigheten av frisk luft og mosjon så fødselen skulle gå lett: «Jeg ønsker at Deres høyhet holder lillegutten så slank med Deres gode kosthold og spaserturer at han blir liten nok til å krype ut av et musehull.» I starten av svangerskapet hadde hun ofte vært syk, men siden hadde fosteret sparket så kraftig at begge foreldre var overbevist om at det ville bli en sønn. Fødselen gikk bra, men siden støtte det til smerter og kanskje febervillelse som fikk Katarina til å anklage sin mann offentlig for å ønske og kanskje fremkalle hennes død. Ektefellen prøvde å roe henne, men kunne ikke stanse ryktene om at han hadde forgiftet henne for å kunne gifte seg med prinsesse Elizabeth. I sitt testamente 5. september satte hun ham likevel som enearving. Katarina omtalte ikke sin nyfødte datter. Hun ser heller ikke ut til noen gang å ha bedt om å få se barnet hun hadde satt til verden.Thomas hadde sett frem til barnet hans kone ventet, og skrev til henne sommeren 1548 at barnet deres skulle «hevne slik urett som verken du eller jeg kan». Både han og enkedronning Katarina følte de burde hatt et ord med i Edvard VIs styre, men de var havnet helt på sidelinjen. At barnet ble en jente, var da en strek i regningen, men Thomas virket like fullt overstadig av glede over datteren da han beskrev for sin bror hvor pen hun var.Marys far hadde overlatt datteren til sin familie, men måtte finne andre løsninger etter at hans bror Edward hadde satt navnet sitt under hans dødsdom, og ingen i familiene Seymour og Parr viste noen interesse for barnet. Tvert om gjorde de sitt beste for å legge avstand mellom seg selv og ham. I stedet utnevnte han sin kones nære venninne Catherine Willoughby, 12. baronesse de Eresby og hertuginne av Suffolk som barnets formynder. Det tyder på at det var viktig for ham at datteren ble oppdradd i den radikale formen for protestantisme som Catherine Willoughby da bekjente seg til. Dessverre bidro den ikke til å gjøre henne mildere stemt mot sitt fosterbarn.Hertuginnen bodde på Grimsthorpe-slottet i Lincolnshire, og dit flyttet ettåringen. Enkehertuginnen ergret seg over kostnadene og ba William Cecil om midler til pikens underhold. Hertuginne Willoughby omtaler piken som «dronningens barn» og virker helt uinteressert i hennes velferd. Godtgjørelse ble innvilget høsten 1549, og i januar 1550 vedtok parlamentet å innvilge piken hennes farsarv.Katarina Parrs juveler, klær og personlige papirer ble 20. april 1549 sendt til Tower of London. Datteren nevnes siste gang i historiske kilder i 1550. Catherine Willoughby mistet i 1551 begge sine sønner i svettesyken som også kan ha smittet og tatt livet av Mary Seymour. Det antas at hun døde som toåring på Grimsthorpe-slottet. Hadde hun vokst opp, ville enten dronning Maria eller dronning Elizabeth sørget for henne, for begge hadde vært glade i sin stemor Katarina Parr; og spesielt dronning Maria var gavmild mot sine venner.Den amerikanske forskeren Janet Mueller identifiserte en epitaf i diktsamlingen Ludicra sive Epigrammata juvenilia fra 1573, skrevet av Katarina Parrs kapellan John Parkhurst, sannsynligvis tilegnet Mary Seymour: «Jeg, som min dronningemor betalte med sitt liv for å føde med veenes smerte, sover under dette marmor.»Den viktorianske forfatteren Agnes Strickland som nedstammet fra Katarina Parrs familie, viste i sin bok Lives of the Queens of England: From the Norman Conquest fra 1847 til familietradisjonen om at Mary Seymour vokste opp, giftet seg med Edward Bushel og fikk datteren Mary Bushel som igjen giftet seg med en Silas Johnson og fikk en datter, Mary Johnson, gift med presten Francis Drayton i Kent. Det foreligger ingen samtidige dokumenter som støtter dette.
| Mary Seymour (født 30. august 1548 i Gloucestershire, død en gang etter 1550 ?) var det eneste barn etter Thomas Seymour, 1. baron Seymour av Sudeley, og Katarina Parr, enke etter Henrik VIII av England. Komplikasjoner etter fødselen, trolig barselfeber, førte den 5. september 1548 til morens død. Marys far ble henrettet mindre enn et år senere for forræderi mot kong Edvard VI av England, så i 1549 vedtok den engelske parlamentet en lov (An Act for disinheriting of Mary Seymour, daughter and heir of the late Lord Sudley, Admiral of England and the late Queen) som fjernet Marys rett til sin farsarv, og overførte den til kronen, noe som siden ble omgjort.Mary var Katarina Parrs eneste barn og oppkalt etter Katarinas eldste stedatter, den senere dronning Maria. I et brev til sin kone formante Thomas Seymour henne om viktigheten av frisk luft og mosjon så fødselen skulle gå lett: «Jeg ønsker at Deres høyhet holder lillegutten så slank med Deres gode kosthold og spaserturer at han blir liten nok til å krype ut av et musehull.» I starten av svangerskapet hadde hun ofte vært syk, men siden hadde fosteret sparket så kraftig at begge foreldre var overbevist om at det ville bli en sønn. Fødselen gikk bra, men siden støtte det til smerter og kanskje febervillelse som fikk Katarina til å anklage sin mann offentlig for å ønske og kanskje fremkalle hennes død. Ektefellen prøvde å roe henne, men kunne ikke stanse ryktene om at han hadde forgiftet henne for å kunne gifte seg med prinsesse Elizabeth. I sitt testamente 5. september satte hun ham likevel som enearving. Katarina omtalte ikke sin nyfødte datter. Hun ser heller ikke ut til noen gang å ha bedt om å få se barnet hun hadde satt til verden.Thomas hadde sett frem til barnet hans kone ventet, og skrev til henne sommeren 1548 at barnet deres skulle «hevne slik urett som verken du eller jeg kan». Både han og enkedronning Katarina følte de burde hatt et ord med i Edvard VIs styre, men de var havnet helt på sidelinjen. At barnet ble en jente, var da en strek i regningen, men Thomas virket like fullt overstadig av glede over datteren da han beskrev for sin bror hvor pen hun var.Marys far hadde overlatt datteren til sin familie, men måtte finne andre løsninger etter at hans bror Edward hadde satt navnet sitt under hans dødsdom, og ingen i familiene Seymour og Parr viste noen interesse for barnet. Tvert om gjorde de sitt beste for å legge avstand mellom seg selv og ham. I stedet utnevnte han sin kones nære venninne Catherine Willoughby, 12. baronesse de Eresby og hertuginne av Suffolk som barnets formynder. Det tyder på at det var viktig for ham at datteren ble oppdradd i den radikale formen for protestantisme som Catherine Willoughby da bekjente seg til. Dessverre bidro den ikke til å gjøre henne mildere stemt mot sitt fosterbarn.Hertuginnen bodde på Grimsthorpe-slottet i Lincolnshire, og dit flyttet ettåringen. Enkehertuginnen ergret seg over kostnadene og ba William Cecil om midler til pikens underhold. Hertuginne Willoughby omtaler piken som «dronningens barn» og virker helt uinteressert i hennes velferd. Godtgjørelse ble innvilget høsten 1549, og i januar 1550 vedtok parlamentet å innvilge piken hennes farsarv.Katarina Parrs juveler, klær og personlige papirer ble 20. april 1549 sendt til Tower of London. Datteren nevnes siste gang i historiske kilder i 1550. Catherine Willoughby mistet i 1551 begge sine sønner i svettesyken som også kan ha smittet og tatt livet av Mary Seymour. Det antas at hun døde som toåring på Grimsthorpe-slottet. Hadde hun vokst opp, ville enten dronning Maria eller dronning Elizabeth sørget for henne, for begge hadde vært glade i sin stemor Katarina Parr; og spesielt dronning Maria var gavmild mot sine venner.Den amerikanske forskeren Janet Mueller identifiserte en epitaf i diktsamlingen Ludicra sive Epigrammata juvenilia fra 1573, skrevet av Katarina Parrs kapellan John Parkhurst, sannsynligvis tilegnet Mary Seymour: «Jeg, som min dronningemor betalte med sitt liv for å føde med veenes smerte, sover under dette marmor.»Den viktorianske forfatteren Agnes Strickland som nedstammet fra Katarina Parrs familie, viste i sin bok Lives of the Queens of England: From the Norman Conquest fra 1847 til familietradisjonen om at Mary Seymour vokste opp, giftet seg med Edward Bushel og fikk datteren Mary Bushel som igjen giftet seg med en Silas Johnson og fikk en datter, Mary Johnson, gift med presten Francis Drayton i Kent. Det foreligger ingen samtidige dokumenter som støtter dette.
== Referanser == | Mary Seymour (født 30. august 1548 i Gloucestershire, død en gang etter 1550 ? | 2,175 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker | 2023-02-04 | Olympiske vinterleker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL'] | De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
| De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018 | Tsjekkoslovakia under Vinter-OL 1928. Tjueni sportsutøvere, hvorav én kvinne, fra Tsjekkoslovakia deltok i seks sporter under Vinter-OL 1928 i St. | 2,176 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andronovokulturen | 2023-02-04 | Andronovokulturen | ['Kategori:Arkeologi i Russland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Asiatiske arkeologiske kulturer', 'Kategori:Europeiske arkeologiske kulturer', 'Kategori:Historiestubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Russlands historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2019-03'] | Andronovokulturen er en gruppering av lignende lokale bronsealderkulturer som blomstret en gang i tiden 2000–900 f.Kr. i vestlige Sibir og den asiatiske delen av den eurasiske steppe. En bedre betegnelse enn kulturgruppe er å karakterisere den som et arkeologisk kompleks eller arkeologisk horisont. Den hadde sitt tyngdepunkt ved de sørlige Uralfjellene og i Sør-Sibir, med utløpere til Kaspihavet og Svartehavet i vest og sørover inn i Sentral-Asia. De fleste forskere knytter andronovohorisonten med tidlige indoiranske språk, skjønt det kan ha overlappet de tidlige uralisktalende områdene ved dens nordlige utkant.Man kjenner mange boplasser og over 100 gravfelt med runde og firkantete steinsettinger. Kulturen er kjent for sine geometriske ornamentering på keramikken, som kom til å påvirke keramikken i det nordlige Skandinavia og Finland.
Økonomien var pastoral, basert på hester og kveg, men også sauer og geiter, og med tydelige spor etter et visst jordbruk.
| Andronovokulturen er en gruppering av lignende lokale bronsealderkulturer som blomstret en gang i tiden 2000–900 f.Kr. i vestlige Sibir og den asiatiske delen av den eurasiske steppe. En bedre betegnelse enn kulturgruppe er å karakterisere den som et arkeologisk kompleks eller arkeologisk horisont. Den hadde sitt tyngdepunkt ved de sørlige Uralfjellene og i Sør-Sibir, med utløpere til Kaspihavet og Svartehavet i vest og sørover inn i Sentral-Asia. De fleste forskere knytter andronovohorisonten med tidlige indoiranske språk, skjønt det kan ha overlappet de tidlige uralisktalende områdene ved dens nordlige utkant.Man kjenner mange boplasser og over 100 gravfelt med runde og firkantete steinsettinger. Kulturen er kjent for sine geometriske ornamentering på keramikken, som kom til å påvirke keramikken i det nordlige Skandinavia og Finland.
Økonomien var pastoral, basert på hester og kveg, men også sauer og geiter, og med tydelige spor etter et visst jordbruk.
== Referanser ==
== Se også ==
Russisk arkeologi | Andronovokulturen er en gruppering av lignende lokale bronsealderkulturer som blomstret en gang i tiden 2000–900 f.Kr. | 2,177 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lang_QT-tid_syndrom | 2023-02-04 | Lang QT-tid syndrom | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Genetikk', 'Kategori:Medfødte misdannelser, deformiteter og kromosomavvik', 'Kategori:Rettsmedisin', 'Kategori:Sykdommer i sirkulasjonssystemet'] | Lang QT-tid syndrom (LQTS) er en medfødt eller erhervet tilstand hvor man kan se en forlengelse av QT-intervallet ved elektrokardiografi (EKG). Tilstanden er forbundet med risiko for plutselig død som følge av arytmi. Sykdommen ble første gang beskrevet i Norge i 1957 (Jervell og Lange-Nielsens syndrom).
| Lang QT-tid syndrom (LQTS) er en medfødt eller erhervet tilstand hvor man kan se en forlengelse av QT-intervallet ved elektrokardiografi (EKG). Tilstanden er forbundet med risiko for plutselig død som følge av arytmi. Sykdommen ble første gang beskrevet i Norge i 1957 (Jervell og Lange-Nielsens syndrom).
== Historie ==
Det første beskrevne tilfellet av LQTS fant trolig sted i Leipzig i 1856, og ble dokumenter av den tyske legen Friedrich Ludwig Meissner i boken «Taubstummheit und Taubstummenbildung» (døvstumhet og opplæring av døvstumme). Han beskrev dødsfallet til en ung, døv pike i forbindelse med å ha blitt skjelt ut av læreren sin. Foreldrene kunne fortelle at også hennes eldre bror døde i forbindelse med å ha blitt veldig skremt. Dette dreide seg sannsynligvis om Jervell og Lange-Nielsens syndrom hvor stress har utløst en arytmi som har ført til døden.
Etter at EKG ble tatt i bruk i 1912, førte dette til nye muligheter for diagnostikk av hjertesykdommer. Dette førte til at Anton Jervell og Fred Lange-Nielsen beskrev «Agdergenet» i 1957, en mutasjon som forårsaket forlengelse av QT-tiden, døvhet og risiko for plutselig død i en familie hvor 4 av 6 søsken døde i forbindelse med plutselig besvimelse. Artikkelen førte til oppdagelse av LQTS over hele verden, men ved videre arbeider av bl.a. Jervell, viste det seg å være en større forekomst i Norge enn resten av verden. Det ble identifisert flere familier over hele landet (se kart).
== Medfødt form ==
=== Forekomst ===
Man vet ikke hvor vanlig tilstanden er, men det er sannsynligvis underdiagnostisert. Dette skyldes at minst 10-15% av genetiske bærere av lang QT-tid-syndrom har normal QT-varighet. Man estimerer at det forekommer hos 1/3000-5000 personer i Norge
=== Genetikk ===
Den medfødte LQTS kan skyldes mutasjoner i ett eller flere gener som koder for ionekanaler eller proteiner nødvendig for ionekanalenes funksjon. Mutasjonene gir defekter i ionestrømningene gjennom kanalene, og fører til forlengelse av aksjonspotensialet. Det er dette man ser på EKG som en forlengelse av QT-tiden.
Arvegangen kan være autosomalt recessiv eller dominant. De recessive formene er gjerne mer alvorlige.
=== Sudden Infant Death Syndrome (SIDS) ===
Det er blitt spekulert i hvorvidt LQTS kan spille en rolle i forhold til krybbedød (SIDS), og i en studie det ble funnet at 9,5% av barn som var døde med diagnosen SIDS hadde en mutasjon forenelig med LQTS.
== Erhvervet form ==
LQTS kan erhverves, men det er spekulert i om det kreves en genetisk disposisjon. Visse medikamenter er kjent for å kunne gi erhvervet LQTS:
anti-arytmika – primært klasse IA, IC og klasse III
fenotiaziner (eks. haloperidol)
trisykliske antidepressiva
antihistaminer
antibiotika
metadon
== Symptomer og tegn ==
=== Arytmi ===
Faren ved LQTS er risikoen for å utvikle en arytmi hvor hjertet slår veldig fort, kalt torsades de pointes (se figur). Dette kan gå over spontant, eller det kan bli stoppet av et elektrisk støt, kalt defibrillering. I verste fall kan det være dødelig om det går over til ventrikkelflimmer.
Et slikt anfall med torsades de pointes vil kunne arte seg som en besvimelse, da hjertets pumpefunksjon blir veldig nedsatt ved så høye hastigheter (over 200 slag/min).
== Diagnostikk ==
=== Funn ved EKG-registrering ===
Det klassiske ved LQTS er forlenget QT-tid, men dette er ikke nødvendig forekommende. QT-tiden måles som varigheten fra begynnelsen av Q-takken til slutten av T-bølgen i millisekunder. Deretter er det vanlig å korrigere denne varigheten med Bazetts formel hvor man tar høyde for hjertefrekvensen. Korrigert QT-tid kalles QTc og regnes ut med følgende formel:
Q
T
c
=
Q
T
R
R
{\displaystyle QTc={\frac {QT}{\sqrt {RR}}}}
RR er varigheten mellom to R-takker (mellom to hjerteslag).
=== Scoringstabell ===
Diagnostikken av LQTS baserer seg på EKG-funn, sykehistorie og familiekartlegging. Man kan bruke en scoringstabell for å beregne sannsynligheten for LQTS:
Lik eller mindre enn 1: lav sannsynlighet for LQTS
Skår 2-3: middels sannsynlighet for LQTS
Skår lik eller større enn 4: Høy sannsynlighet for LQTS
== Behandling ==
Ved akutte anfall av torsades de pointes er det defibrillering og stabilisering av pasienten som gjelder.
=== Medfødt ===
For pasienter med medfødt LQTS innebærer behandlingen en hemming av de adrenerge reseptorene i hjertet ved hjelp av en betablokker.
Om dette allikevel ikke skulle forhindre forkomsten av arytmier, kan det være aktuelt med implantering av en defibrillator (Implanterbar Cardioverter-Defibrillator – ICD) under huden (som en pacemaker).
=== Erhvervet ===
For pasienter med legemiddelerhvervet LQTS, kan det være nok å seponere det eller de medikamentene som gir lang QT-tid.
For pasienter hvor sykdommen skyldes tilstander i hjertet som ikke kan behandles (AV-blokk, syk sinus) vil det være nødvendig med en ICD (se over).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Pasienthåndboka - Lang QT-tid-syndrom | | ICD9 = | 2,178 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ars_Technica | 2023-02-04 | Ars Technica | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nettsteder'] | Ars Technica er en engelsk teknologirelatert nettsted for dataentusiaster og nettkultur. Nettstedet ble startet i 1998 og har dekket teknologinyheter og har hatt dypgående artikler og analyser samt tester av nye produkter. Navnet «Ars Technica» er en latinsk frase som betyr «(den) tekniske kunsten».
| Ars Technica er en engelsk teknologirelatert nettsted for dataentusiaster og nettkultur. Nettstedet ble startet i 1998 og har dekket teknologinyheter og har hatt dypgående artikler og analyser samt tester av nye produkter. Navnet «Ars Technica» er en latinsk frase som betyr «(den) tekniske kunsten».
== Innhold ==
Ars Technicas førsteside har to hovedseksjoner: «From The News Desk» og «Featured Articles». Den første består generelt av korte artikler med lettere analyser av teknologiske og vitenskapelige nyheter. Iblant inneholder artiklene bestemte politiske kommentarer.
Den andre seksjonen, «Featured Articles», er oppdelt i to underseksjoner: «Journal.Ars» og «Articles». Hovedinnholdet av første består av korte blogg-lignende innlegg om teknologiske og vitenskapelige nyheter og rykter. Disse innlegg er kategorisert i følgende seksjoner: «Infinite Loop» (Apple), «M-Dollar» (Microsoft), «Nobel Intent» (vitenskapelig), og «Opposable Thumbs» (videospill og tekniske dingser). Utover «Journal.Ars» inneholder «Featured Articles» de artikler som innbefatter tester og guider.
== Utseendet og formgivning ==
1999-2001: Svart bakgrunn med hvitt text.
2001-2004: Svart bakgrunn med mer orange detaljer.
2004-nåværende: Valgbare farger, fargetema og typesnitt.
== Ars OpenForum ==
Ars Technica inneholder også OpenForum. Et i hovedsak gratis og offentlig diskusjonsforum. Alle seksjoner i forumet refererer i sin navn til latin og romertiden. Samme tema kommer også tilbake i de titler som benyttes her. OpenForum er i hovedsak dedikert til diskusjoner om teknologi og data.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Ars Technica – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Ars OpenForum | Ars Technica er en engelsk teknologirelatert nettsted for dataentusiaster og nettkultur. Nettstedet ble startet i 1998 og har dekket teknologinyheter og har hatt dypgående artikler og analyser samt tester av nye produkter. | 2,179 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Askola | 2023-02-04 | Askola | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Nyland', 'Kategori:Sider med kart'] | Askola er en kommune i landskapet Nyland i Finland. Kommunen har en befolkning på 4 716 (november 2007) og arealet er på 218 42 km², der 5,18 km² er vann. Befolkningstettheten er på 21 24 innbyggere per km². Askola grenser til kommunene Borgå, Borgnäs, Mäntsälä, Pukkila og Mörskom.
| Askola er en kommune i landskapet Nyland i Finland. Kommunen har en befolkning på 4 716 (november 2007) og arealet er på 218 42 km², der 5,18 km² er vann. Befolkningstettheten er på 21 24 innbyggere per km². Askola grenser til kommunene Borgå, Borgnäs, Mäntsälä, Pukkila og Mörskom.
== Referanser == | Askola er en kommune i landskapet Nyland i Finland. Kommunen har en befolkning på (november 2007) og arealet er på 218 42 km², der 5,18 km² er vann. | 2,180 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bybrannen_i_London_1666 | 2023-02-04 | Bybrannen i London 1666 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bybranner', 'Kategori:Londons historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Bybrannen i London 1666 (på engelsk kjent som The Great Fire of London) var en enorm bybrann som raste i London fra 2. til 5. september 1666. Brannen brente ned middelalderens City of London på innsiden av den gamle romerske bymuren. Den truet, men nådde ikke det aristokratiske distriktet Westminster, kong Karl IIs Palace of Whitehall, og det meste av forstadsslummen. Brannen ødela 13 200 hus, 87 sognekirker, den gamle St. Pauls katedral (ny katedral ble bygget opp etterpå), og de meste av bygningene til myndighetene i City of London. Det er beregnet at brannen ødela hjemmene til rundt 70 000 av de 80 000 innbyggerne i City of London. Antallet døde er ukjent, men tradisjonelt er det antatt å ha vært meget lite da kun seks verifiserte dødsfall ble nedtegnet. Denne begrunnelsen har siden blitt utfordret på grunnlag av døde fattige og fra middelklassen ikke ble nedtegnet, foruten at heten fra brannen kan ha kremert mange ofre slik at ingen gjenkjennbare levninger gjensto. Et smeltet stykke keramikk er utstilt ved Museum of London. Det ble avdekket av arkeologer i Pudding Lane hvor brannen begynte, og viser at temperaturen hadde nådd 1700 °C.Den store brannen begynte i bakeriet til Thomas Farriner (eller Farynor) i Pudding Lane kort tid etter midnatt søndag den 2. september og spredte seg raskt vest mot City of London. Bruken av datidens brannslukkingsteknikk, brannbrytere ved å opprette branngater ved nedriving, ble kritisk forsinket grunnet ubesluttsomheten og vaklingen til borgermester i City, Thomas Bloodworth. Ved den tiden da storstilt demolering ble beordret søndag natt hadde vinden allerede blåst brannen til en ildstorm som overvant slike grep. Brannen presset seg nordover på mandag inn i hjertet av City. Orden og ro i gatene brøt sammen da rykter om mistenkelige fremmede hadde satt i gang branner. Frykten for de hjemløse fokuserte på franskmenn og nederlendere, Englands fiender i den pågående andre anglo-nederlandske krig; disse innvandringsgruppene ble ofre for lynsjing og vold i gatene. På tirsdag spredte brannen seg over det meste av City, ødela den gamle St. Pauls katedral og hoppet over elven Fleet og truet Karl IIs hoff ved Whitehall, mens koordinert brannbekjemping ble mobilisert på samme tid. Kampen for å slukke brannen er vurdert til å ha blitt vunnet ved to faktorer: den sterke vinden fra øst ebbet ut, og garnisonen ved Tower of London brukt krutt for å opprette effektive branngater som forhindret at brannen spredte seg ytterligere østover.
De sosiale, økonomiske og samfunnsmessige problemene som ble skapt ved katastrofen var overveldende. Evakueringen fra London og ny bosetting andre steder ble sterkt oppmuntret av Karl II som fryktet et opprør i London blant husløse og desperate flyktninger. Til tross for tallrike radikale forslag ble London gjenoppbygget i all vesentlighet med samme gatenett som før brannen. Dette var tredje gang London hadde blitt nesten fullstendig ødelagt av brann; det hadde tidligere skjedd i 1133/1135 og 1212. Et senere tilfelle, Luftwaffes brannbombeangrep den 29. desember 1940 har blitt kjent som The Second Great Fire of London.
| Bybrannen i London 1666 (på engelsk kjent som The Great Fire of London) var en enorm bybrann som raste i London fra 2. til 5. september 1666. Brannen brente ned middelalderens City of London på innsiden av den gamle romerske bymuren. Den truet, men nådde ikke det aristokratiske distriktet Westminster, kong Karl IIs Palace of Whitehall, og det meste av forstadsslummen. Brannen ødela 13 200 hus, 87 sognekirker, den gamle St. Pauls katedral (ny katedral ble bygget opp etterpå), og de meste av bygningene til myndighetene i City of London. Det er beregnet at brannen ødela hjemmene til rundt 70 000 av de 80 000 innbyggerne i City of London. Antallet døde er ukjent, men tradisjonelt er det antatt å ha vært meget lite da kun seks verifiserte dødsfall ble nedtegnet. Denne begrunnelsen har siden blitt utfordret på grunnlag av døde fattige og fra middelklassen ikke ble nedtegnet, foruten at heten fra brannen kan ha kremert mange ofre slik at ingen gjenkjennbare levninger gjensto. Et smeltet stykke keramikk er utstilt ved Museum of London. Det ble avdekket av arkeologer i Pudding Lane hvor brannen begynte, og viser at temperaturen hadde nådd 1700 °C.Den store brannen begynte i bakeriet til Thomas Farriner (eller Farynor) i Pudding Lane kort tid etter midnatt søndag den 2. september og spredte seg raskt vest mot City of London. Bruken av datidens brannslukkingsteknikk, brannbrytere ved å opprette branngater ved nedriving, ble kritisk forsinket grunnet ubesluttsomheten og vaklingen til borgermester i City, Thomas Bloodworth. Ved den tiden da storstilt demolering ble beordret søndag natt hadde vinden allerede blåst brannen til en ildstorm som overvant slike grep. Brannen presset seg nordover på mandag inn i hjertet av City. Orden og ro i gatene brøt sammen da rykter om mistenkelige fremmede hadde satt i gang branner. Frykten for de hjemløse fokuserte på franskmenn og nederlendere, Englands fiender i den pågående andre anglo-nederlandske krig; disse innvandringsgruppene ble ofre for lynsjing og vold i gatene. På tirsdag spredte brannen seg over det meste av City, ødela den gamle St. Pauls katedral og hoppet over elven Fleet og truet Karl IIs hoff ved Whitehall, mens koordinert brannbekjemping ble mobilisert på samme tid. Kampen for å slukke brannen er vurdert til å ha blitt vunnet ved to faktorer: den sterke vinden fra øst ebbet ut, og garnisonen ved Tower of London brukt krutt for å opprette effektive branngater som forhindret at brannen spredte seg ytterligere østover.
De sosiale, økonomiske og samfunnsmessige problemene som ble skapt ved katastrofen var overveldende. Evakueringen fra London og ny bosetting andre steder ble sterkt oppmuntret av Karl II som fryktet et opprør i London blant husløse og desperate flyktninger. Til tross for tallrike radikale forslag ble London gjenoppbygget i all vesentlighet med samme gatenett som før brannen. Dette var tredje gang London hadde blitt nesten fullstendig ødelagt av brann; det hadde tidligere skjedd i 1133/1135 og 1212. Et senere tilfelle, Luftwaffes brannbombeangrep den 29. desember 1940 har blitt kjent som The Second Great Fire of London.
== Hendelsesforløp ==
Brannen brøt ut natt til søndag 2. september 1666. Den startet i Pudding Lane, i huset til Thomas Farrinor som var hoffbaker for Karl II. Antagelig startet den fordi Farrinor hadde glemt å slukke bakerovnen før han gikk til sengs kvelden før, og en gang etter midnatt kan glør fra ovnen ha satt fyr på veden som lå ved siden av. Farrinor lyktes i å komme seg ut sammen med sin kone, datter og en tjener, mens en tjenestepike ble brannens første offer. I ettertid sverget Farrinor, hans sønn og datter igjen og igjen på at ovnen deres var slukket om kvelden, og at det ved midnatt ikke var nok glør i ovnen til å tenne et stearinlys, slik at de hadde vært nødt til å gå et annet sted for å få det tent. Men kl 2 om natten våknet de og holdt på å kveles av røyk.Innen en time etter utbruddet ble sir Thomas Bloodworth, Lord Mayor of London, vekket. Han var ikke bekymret over brannen, og skal ha sagt at «en kvinne kan pisse den ut».De fleste bygningene i London var bindingsverkshus, innsatt med brannfarlig tjære, og med stråtak. Attpåtil blåste det kraftig fra øst den natten, slik at gnister fra bakerens hus snart satte nabohusene i brann. De var tørre etter en lang, varm sommer. At de også lå tett i tett i trange smug, gav ilden gunstige forhold. Arkeologiske undersøkelser har vist at lagerhusene rundt Pudding Lane var fulle av brennbare varer som tømmer, tau og olje. I 1979 undersøkte man restene av en utbrent butikk i Pudding Lane, nær bakeriet der brannen startet. I kjelleren ble det funnet rester etter 20 tønner tjære. Smeltede skår av keramikk viste at temperaturen under brannen var oppe i rundt 1.700°C.Blytaket på St. Paulskatedralen smeltet i heten, og kokende bly sprutet fra takrennene ned på brosteinen før det fløt videre nedover Ludgate Hill. Mengden som hadde søkt tilflukt inne i katedralen, ble tvunget ut mens heten fikk takbjelkene over dem til å ta fyr. Snart dryppet smeltet bly fra taket inn i sprekker i katedralbygget, så selve steinene eksploderte av heten «som granater».En samtidig kilde beskrev brannen i malende ordelag:
«Så, så ristet byen virkelig, og innbyggerne skalv og flyktet i stor forundring fra sine hus, så ikke flammene skulle sluke dem: rasle, rasle rasle var lyden som ilden slo mot øret fra alle kanter, som om tusen jernvogner slo mot gatesteinene. Du kunne se hus falle, falle, falle, fra en ende av gaten til den andre, med store brak så fundamentene ble åpne for himmelen å se.»Lord Mayor - borgermesteren - gjorde en alvorlig feil da han nektet å beordre en del hus revet uten eiernes samtykke. Dersom hus var blitt revet og branngater åpnet, ville ikke ilden ha kunnet spre seg like raskt. Slukningsforsøk med bøtter var håpløse, både på grunn av ildens omfang og de trange gatene.
== Ødeleggelsene ==
Brannen i 1666 ødela 13 200 hus, 87 sognekirker, seks kapeller, 44 laugshaller, Royal Exchange, Custom House (tollboden), St. Pauls katedral, Guildhall i lag med de fleste andre bygningene i Londons velstående gate Cheapside, Newgate-fengselet, Christ's Hospital, Whittingtons langhus (med 128 seter ett av Europas største offentlige toaletter), Bridewell-slottet, Sessions House, fire broer over Themsen og Fleet og tre byporter. 100 000 mennesker ble hjemløse, hvilket vil si en sjettedel av innbyggerne. Heldigvis bodde bare en fjerdedel av innbyggerne innenfor bymuren, og brannen hadde ikke berørt voksende forsteder som Wapping og Stepney. Den vestlige delen av Fleet Street og deler av Holborn, the Strand og plassene i West End var også blitt stående.Dødstallet er ukjent, men ble etter at brannen var over, oppgitt til bare mellom ni og seksten. Selv om det antas at flere omkom, har tallet vært regnet som lavt anslått.
Farriners tjenestepike, navnløs.
Paul Lowell, en eldre urmaker i Shoe Lane funnet omkommet i hjemmet sitt.
Richard Yrde funnet røykforgiftet på en utedo.
Navnløs gammel kvinne funnet nær St. Paulskatedralen.
Tre døde funnet inne i katedralen, mumifisert av heten. Det hersket usikkerhet om disse i stedet kunne være for lengst avdøde personer som var begravd i kirken, den ene så langt tilbake som i 1404.Antall omkomne er usikkert, siden det ikke fantes folkeregister. Folk kunne omkomme uten å bli funnet, ettersom den intense heten ville ha kremert levningene deres fullstendig. Neil Hanson setter i sin bok The Great Fire of London in that Apocalyptic Year, 1666 antall omkomne til atskillige tusen.Bybrannen i 1666 regnes av mange historikere som verdenshistoriens mest ødeleggende brann startet ved et ulykkestilfelle. Innenfor bymurene ble nesten fem sjettedeler av byen lagt i aske, og utenfor murene ble et område omtrent tilsvarende den bevarte sjettedelen også ødelagt.
Et overslag over det økonomiske tapet ender på minst ti millioner pund sterling; omsatt i dagens pengeverdi er det snakk om milliardbeløp.
== Etterspill ==
Det hadde i årene før brannen kommet flere profetier om en stor katastrofe i 1666. Årstallet er spesielt, fordi det med arabertall inneholder dyrets tall, 666, og med romertall skrives som en rekke av nedadgående verdier (MDCLXVI). Etter borgerkrigene og pesten i 1665 som drepte over 68 000 mennesker ventet mange Åpenbaringens tredje rytter.
Etter brannen begynte det å sirkulere et rykte om at det lå et katolsk komplott bak. En fransk urmaker, Robert «Lucky» Hubert, tilstod, muligens under tortur, å ha startet brannen i bakeriet. Han ble dømt til tross for overveldende bevis for at han ikke kunne ha startet brannen, og ble hengt på Tyburn 28. september samme år.
=== Konsekvenser for byutviklingen ===
Christopher Wren fikk i oppdrag å lede gjenoppbyggingen av byen. I hans originale plan så han for seg en by i tegl og stein med en rettlinjet gateplan og kontinentale plasser og avenyer. Dette skar seg raskt, fordi mange grunnmurer og kjellere var intakte, og dermed var det vanskelig å få gjort noe med eiendomsforholdene. Det nye London fikk derfor fortsatt mange trange gater, men etter at parlamentet hadde samlet inn penger ved å legge en skatt på kull kunne man bygge den opp i tegl og stein og dermed minske brannfaren drastisk. Faktisk ble det ikke igjen reist noen bygning i London med stråtak før i 1997, da det nye Globe Theatre åpnet. Det ble også langt bedre sanitære forhold, og London ble aldri igjen rammet av pest. Wren bygde også en rekke kirker, inkludert den nye St. Pauls katedral hvor han ligger gravlagt.
Selv om London hadde blitt rammet av en enorm katastrofe var det mange som så det som en velsignelse også. I Anecdotes of the Manners and Customs of London in the Eighteenth Century ga James Peller Malcolm uttrykk for dette:
«Himmelen være lovet at det gamle London brant. Gode leser, vend deg til de gamle trykk for å se hva som har vært; se de skjelvende skur, se for deg rommene i dem, og tenk på hvorfor pest, spedalskhet og svettesyken raste. Vend deg så til trykkene som viser våre nåværende boliger, og vær lykkelig. Nøden i 1665 må ha virket i sinnene til lovgiverne og borgerne da de gjenoppbygde og tok bolig i sine hus. De første bestemte mange rosverdige klausuler for helsens bevarelse, og ville ha gjort mer om ikke offentligheten hadde avvist det som var til deres fordel; de som ville ha høye boliger og trange, mørke gater fikk dem. Det er bare til å gremme seg over at vi må lide for deres dumskap.»
== Referanser ==
== Litteratur ==
Evelyn, John (1854): Diary and Correspondence of John Evelyn, F.R.S. London: Hurst and Blackett.
Hanson, Neil (2001): The Dreadful Judgement: The True Story of the Great Fire of London. New York: Doubleday. For en omtale av Hansons verk, se Lauzanne, Alain: «Revue pluridisciplinaire du monde anglophone». Cercles.
Hanson, Neil (2002): The Great Fire of London: In That Apocalyptic Year, 1666. Hoboken, New Jersey: John Wiley and Sons. En «betydelig forskjellig» versjon av Hansons The Dreadful Judgement, i henhold til omslaget.
Leasor, James ([1961] 2011): The Plague and the Fire. ISBN 978-1-908291-22-6.
Morgan, Kenneth O. (2000): Oxford Illustrated History of Britain. Oxford: Oxford.
Pepys, Samuel (1995): The Diary of Samuel Pepys, Vol. 7. Red.: Robert Latham ogWilliam Matthew. London: Harper Collins. ISBN 0-00-499027-7. Først utgitt mellom 1970 og 1983, avBell & Hyman, London. Sitater fra og detaljer som involverer Pepys er tatt fra denne utgaven. Alle versjoner av dagbøkene på nettet er basert på utgaver fra 1800-tallet uten opphavsrett og inneholder mange feil.
Porter, Roy (1994): London: A Social History. Cambridge: Harvard.
Reddaway, T. F. (1940): The Rebuilding of London after the Great Fire. London: Jonathan Cape.
Robinson, Bruce: London: Brighter Lights, Bigger City. BBC.
Sheppard, Francis (1998): London: A History. Oxford: Oxford.
Tinniswood, Adrian (2003): By Permission of Heaven: The Story of the Great Fire of London. London: Jonathan Cape.
Old St Paul's, A Tale of the Plague and the Fire, roman av Harrison Ainsworth, utgitt som føljetong i 1841
== Eksterne lenker ==
(en) Great Fire of London – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Den store brannen i London, BBC History
Great Fire of London, framstilling for barn
Fire of London produsert av Museum of London, de nasjonale arkiv, det nasjonale portrettgalleriet, London Fire Brigade Museum og London Metropolitan Archives for barn i alderen 5 til 7 og lærere | Bybrannen i London 1666 (på engelsk kjent som The Great Fire of London) var en enorm bybrann som raste i London fra 2. til 5. | 2,181 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pukkila | 2023-02-04 | Pukkila | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1898', 'Kategori:Kommuner i Nyland', 'Kategori:Sider med kart'] | Pukkila (eldre svensk: Buckila) er en kommune i landskapet Nyland i Finland. Kommunen grenser til Orimattila, Mörskom, Askola og Mäntsälä. Det bor 2 024 mennesker i kommunen, arealet er på 145 96 km², og tettheten er på 13/km².
| Pukkila (eldre svensk: Buckila) er en kommune i landskapet Nyland i Finland. Kommunen grenser til Orimattila, Mörskom, Askola og Mäntsälä. Det bor 2 024 mennesker i kommunen, arealet er på 145 96 km², og tettheten er på 13/km².
== Referanser == | Pukkila (eldre svensk: Buckila) er en kommune i landskapet Nyland i Finland. Kommunen grenser til Orimattila, Mörskom, Askola og Mäntsälä. | 2,182 |
https://no.wikipedia.org/wiki/An_Qingxu | 2023-02-04 | An Qingxu | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. april', 'Kategori:Dødsfall i 759', 'Kategori:Kinesiske keisere', 'Kategori:Kinesiske opprørsledere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Tang-dynastiets historie'] | An Qingxu (kinesisk: 安慶緒; pinyin: Ān Qìngxù; æranavn: Tiānchéng (天成); antatt fødselsår 732, død 10. april 759), født An Renzhi (安仁執; Ān Rénzhí), var sønnen til An Lushan, en tyrkisk-kinesisk Tang-general som startet An Lushan-opprøret og tok keisertittelen i sin egen stat, Yan. An Qingxu drepte sin far i 757 og utropte seg selv til keiser av Yan, som han styrte fra 30. januar 757 til sin død. Til slutt ble han beseiret av Tang-styrkene og beleiret i Yechang. Etter en av An Lushans generaler, Shi Siming, løftet beleiringen, og An Qingxu møtte Shi for å takke ham, ble han i stedet henrettet av Shi.
| An Qingxu (kinesisk: 安慶緒; pinyin: Ān Qìngxù; æranavn: Tiānchéng (天成); antatt fødselsår 732, død 10. april 759), født An Renzhi (安仁執; Ān Rénzhí), var sønnen til An Lushan, en tyrkisk-kinesisk Tang-general som startet An Lushan-opprøret og tok keisertittelen i sin egen stat, Yan. An Qingxu drepte sin far i 757 og utropte seg selv til keiser av Yan, som han styrte fra 30. januar 757 til sin død. Til slutt ble han beseiret av Tang-styrkene og beleiret i Yechang. Etter en av An Lushans generaler, Shi Siming, løftet beleiringen, og An Qingxu møtte Shi for å takke ham, ble han i stedet henrettet av Shi.
== Liv og virke ==
=== Under Tang-styret ===
Det er ikke kjent når An Renzhi ble født, skjønt det sies at han ikke var fylt tyve år da keiser Xuanzong ga ham den i hovedsak honorære tittel som minister for vassal-anliggender, sannsynligvis i 751. Han var An Lushans annen sønn, og moren var An Lushans førstehustru fru Kang. På et tidspunkt gav keiser Xuanzong ham navnet Qingxu.
De første definitive historiske nedtegnelser som nevner ham gjelder året 952. Det sies at An Lushan da led et nederlag i kamp mot Xi og falt ned i et hull. Han ble reddet takket være blant andre An Qingxus anstrengelser. Samme år, da An Lushans nære medarbeider Ji Wen (吉溫) kom for å møte An Lushan før han skulle legge på vei til Tang-hovedstaden Chang'an, var det An Qingxu som An Lushan sendte for for å ledsage Ji til grensene av sitt land.
=== Under An Lushans styre ===
I 755, da An Lushan gikk til opprør fra sin post i kretsen Fanyang (范陽, hvis hovedkvarter er hvor dagens Beijing ligger), synes An Qingxu å ha vært med sin far på hans ferd sørover i Kina. Som reaksjon på An Lushans opprør ble An Qingxus mor fru Kang og hans storebror An Qingzong (安慶宗), som var i keiserens hovedstad Chang'an, henrettet. Etter at An Lushan hadde erobret kommanderiet Chenliu (陳留, omtrent der Kaifeng ligger), var det An Qingxu som først fikk meldingen om at An Qingzong var blitt drept, og tårefullt informerte sin far om dette. Faren ble rasende, og henrettet de Tang-soldater som hadde overgitt seg til ham i Chenliu.
I året 756, etter at An Lushan hadde utropt seg selv til keiser i den nye staten Yan i Luoyang, utnevnte han An Qingxu til prins av Jin. Han sendte så An Qingxu avsted for å angripe Tong-passet (Tongguan). Men angrepet ble slått tilbake av Tang-generalen Geshu Han.
Tidlig i 757, etter at Yan-styrkene hadde inntatt Chang'an og drevet både keiser Xuanzong og hans kronprins Li Heng på flukt, blir det sagt at An Lushan hadde fått problemer med øynene og var blitt blind, og dessuten at han hadde fått verkesår på kroppen. Hans humør ble stadig forverret, og hvis noen av hans tjenere gikk ham på nervene, kunne de risikere å bli pisket eller slått, eller til og med bli henrettet. Han tilbragte det meste av sin tid inne i Luoyangs palass, og hans generaler så ham bare sjeldent. De viktigste embedsoppgaver ble håndtert av hans embedsmann Yan Zhuang (嚴莊), -- men til og med Yan og en favorittevnukk, Li Zhu'er (李豬兒), ble hyppig plaget og slått.
An Lushan begynte nå å favorisere en annen av sine sønner, An Qing'en (安慶恩), sønn av annenhustru fru Duan (som kan ha blitt gitt tittelen keiserinne på dette tidspunkt). An vurderte å utpeke An Qing'en til sin kronprins i stedet for An Qingxu, som ellers var ansett å være den foretrukne arvtaker.
Fadermord: An Qingxu begynte å frykte at An Lushan planla å få ham tatt av dage. Han, Yan og Li Zhu'er begynte derfor å planlegge mottiltak.
Natten til 29. januar 757, mens Yan og An Qingxu holdt utkikk utenfor, fikk Li Zhu'er med seg et sverd inn i palasset og angrep An Lushan. An Lushan ville kjempe i, men klarte ikke å finne det sverd som han hadde liggende klart under sengen, og Li Zhu'er drepte ham.
Neste morgen kunngjorde Yan først til Yans embedsmenn at An Lushan var blitt alvorlig syk og hadde utropt An Qingxu til sin kronprins. Så besteg An Qingxu tronen og bekjentgjorde så at An Lushan var død.
=== An Qingxu som keiser ===
Det blir sagt at An Qingxu var en svak personlighet, og at han ikke var særlig veltalende. Derfor fikk han det råd av Yan Zhuang at det var best at han ikke hadde hyppige møter med sine embedsmenn. Keiseren overlot det meste av statsstyret til Yan, og gjorde ham til prins av Fengyi. Han forsøkte også å innynde seg hos generalene ved å dele ut titler og høyere verv til dem.
Santidig var det slik at den viktige general Shi Siming var i gang med å beleire Tang-generalen Li Guangbi ved Taiyuan. Men An Qingxu beordret Shi om å vende tilbake til sin base i Fanyang, og etterlate seg general Cai Xide (蔡希德) ved Taiyuan for å holde øye med Li Guangbis bevegelser. Keiseren sendte også general Yin Ziqi (尹子奇) avsted for å angripe Suiyang, som ble forsvart av Tang-generalene Zhang Xun og Xu Yuan (許遠). Planen var at general Yin skulle innta Suiyang, og så skulle få ordre om å invadere og erobre Tang-territoriene sønnenfor floden Huai. Men general Yin var såpass fastlåst der han beleiret Suiyang, og dette vedvarte til vinteren 757, og dermed kunne ikke Yan-invasjonen av de sørlige områder iverksettes.
For å bevise sin gunst for general Shi, utnevnte keiseren Shi til prins av Guichuan, og til militærguvernør (jiedushi) av kretsen Fanyang. Ikke desto mindre begynte general Shi å neglisjere de ordre han fikk fra An Qingxi. Han styrket sin egen stilling ved å hamstre opp de forsyninger som An Lushan tidligere hadde sendt til Fanyang. An Qingxu maktet ikke å holde ham i sjakk.
Da Tang-generalen Guo Ziyi angrep Tong-passet for slik å kunne rykke frem og gjenerobre Chang'an, klarte imidlertid An å sende forsterkninger og slå tilbake Guos angrep.
Derimot lyktes at annet Tang-forsøk på å gjenerobre Chang'an. Tang-prins Li Chu av Guangping (sønn av Li Heng, som på dette tidspunkt hadde tatt seg keisertittel, som keiser Suzong), gjenerobret med støtte fra Huige Chang'an sommeren 757. Li Chus og Huige styrker rykket så frem mot øst, mot Luoyang. Vinteren 757 samlet An sine styrker og sendte dem under Yan Zhuang ledelse for å forsvare kommanderiet Shan (陝郡, tilsvarer omtrent det senere Sanmenxia i Henan). Men da Yan-styrkene støttet sammen med Tang-styrkene, så de at Huiges styrker var på Tangs side. De ble slått av frykt, og brøt sammen. Yan Zhuang og Zhang Tongru (張通儒) flyktet tilbake til Luoyang for å varsle An. Og An, etter å ha henrettet rundt 30 Tang-generaler som var tatt til fange, oppgav Luoyang og flyktet nordover, til Yecheng, som han kalte Ancheng.
Da An ankom Yecheng, hadde han bare med seg 1000 infanterister og 300 kavallerister. Men ikke lenge etter kom også Yan-generalene Ashina Chengqing (阿史那承慶), Cai Xide, Tian Chengsi og Wu Lingxun (武令珣). De hadde angrepet andre Tang-byer, men trakk seg alle til Yecheng, slik at troppestyrkene som An fikk til disposisjon utgjorde over 60.000 soldater. Dette var en mer betraktelig styrke.
An var usikker på den mektige general Shi, og sendte Ashina og An Shouzhong (安守忠) til Fanyang for å beordre Shi til å bidra med styrker han også. Samtidig hadde han gitt Ashina og An Shouzhong beskjed om å overta Shis kommando dersom sjansen skulle by seg. Men slik gikk det ikke: Shi arresterte Ashina og An Shouzhong, og underkastet seg Tang. Mange andre byer som før hadde vært under Yan-kontroll underkastet seg også Tang, og de områder som An Qingxu behersket skrumpet drastisk inn til bare Yecheng og omgivelser.
Det sies at An Qingxu ble grusom og paranoid i lys av sisse militære tilbakeslagene. Han hevnet seg hvis hans generaler gikk over til Tang: Hvis det var han-kinesiske generaler, slaktet han ned deres familier; hvis de var ikke-han, helle seres stammegruppe. Han festet også lit til anklager som Zhang rettet mot Cai, og drepte ham. Dette skapte ytterligere uro og misstemning blant hans soldater, og det ble ikke bedre da han innsatte den brutale Cui Qianyou (崔乾祐) som deres nye hærfører.
Vinteren 758 ble Yencheng gjenstand for en robust beleiring, anført av ti Tang-generaler: Styrker anført av generalene Guo Ziyi, Lu Jiong (魯炅), Li Huan (李奐), Xu Shuji (許叔冀), Li Siye, Ji Guangchen (季廣琛), Cui Guangyuan (崔光遠), Dong Qin (董秦), Li Guangbi, og Wang Sili (王思禮). An Qingxu forsøkte å kjempe seg ut av beleiringen, men ble beseiret av Tang-styrkene, og hans bror An Qinghe (安慶和) døde under forsøket.
I mens hadde general Shi snudd igjen. Han hadde på nytt brutt med Tang. An Qingxi sendte da general Xue Song til Fanyang for å be om støtte fra Shi, og tilbød ham til og med sin keisertrone. Shi satte seg da i bevegelse sørover mot Yecheng. Tang-styrkene rundt Yecheng hadde imens kommet i ulage. De var nå ni generaler (fordi Li Siye var avgått med døden i løpet av beleiringen), og de koordinerte ikke sine styrker særlig godt. Den 7. april 759 gikk Shi til angrep på Tang-styrkene. Det brøt da plutselig ut en voldsom storm, og begge hærstyrkene ble grepet av panikk; Shis styrker flyktet mot nord, og Tang-styrkene mot sør, og dermed var beleiringen av Yecheng brutt.
An Qingxus styrker sikret seg raskt den mat og de andre forsyninger som Tang-styrkene hadde latt tilbake da de la på flukt. Keiser Shi hadde klart å samle sine styrker igjen, og var på vei tilbake mot Yecheng - og An begynte sammen med Sun Xiaozhe (孫孝哲) og Cui å overveie om de kunne nekte Shi adgang til byen. Shi selv kommuniserte ikke med An, men han festet sammen med sine soldater, og holdt Yecheng under oppsyn.
Zhang og Gao Shang (高尚) bad keiseren om tillatelse om å møte Shi, og An var enig; Shi ga dem gaver og lot dem vende tilbake til Yecheng. An var meget usikker på hva han nå skulle foreta seg. Igjen tilbød han tronen til Shi, men Shi avslo. Istedet foreslo Shi at kanskje de begge to burde være keisere, allierte, men av hvert sitt uavhengige rike. An var lettet og fornøyd, forlot Yechengs trykkhet og møttes med Shi for at de skulle besegle alliansen med en ed.
Da An møtte Shi, knelte han ned for å takke Shi for all hjelp, og sa:
«Jeg maktet ikke å holde riket sammen; jeg tapte de to hovedstedene, og ble beleiret. Jeg visste ikke at Deres Kongelige Høyhet ville, for Taishang Huang [det vil si for An Lushan], komme til unnsetning fra det fjerne og redde meg fra døden. Jeg er ikke oi stand til å innfri den takknemlighetsgjeld jeg står i til deg.»Da forandret Shi plutselig sitt uttrykk og formante An:
«Å tape de to hovedstedene er ikke noe som er verdt å nevne. Du var en sønn, og du drepte din egen far og tilranet deg hans trone. Verken Himmelen, Jorden eller gudene kan tåle deg. Jeg angrep bandittene for Taishang Huangs skyld; jeg vill ikke lytte til sin smiger.»Shi henrettet så An Qingxu, hans fire brødre, og Gao, Sun og Cui. Han slo Ans territorier under seg selv og krevde for seg selv tittelen som keiser av Yan.
== Referanser ==
== Kilder ==
Tangshu, vol. 200, part 1.
Xin Tangshu, vol. 225, part 1.
Zizhi Tongjian, vols. 216, 217, 219, 220, 221. | An Qingxu (kinesisk: 安慶緒; pinyin: Ān Qìngxù; æranavn: Tiānchéng (天成); antatt fødselsår 732, død 10. april 759), født An Renzhi (安仁執; Ān Rénzhí), var sønnen til An Lushan, en tyrkisk-kinesisk Tang-general som startet An Lushan-opprøret og tok keisertittelen i sin egen stat, Yan. | 2,183 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_577 | 2023-02-04 | Europavei 577 | ['Kategori:Europaveier', 'Kategori:Referanser til E60', 'Kategori:Referanser til E85', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Romania'] | Europavei 577 går mellom Ploiești og Buzău i Romania. Veiens lengde er rundt 77 km.
| Europavei 577 går mellom Ploiești og Buzău i Romania. Veiens lengde er rundt 77 km.
== Knutepunkter ==
== Eksterne lenker ==
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene | | bilde = | 2,184 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shi_Siming | 2023-02-04 | Shi Siming | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. april', 'Kategori:Dødsfall i 761', 'Kategori:Fødsler i 703', 'Kategori:Kinesiske keisere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tang-dynastiets historie'] | Shi Siming (kinesisk: 史思明; pinyin: Shǐ Sīmíng; født ca. 703, død 18. april 761; æranavn: Shùntiān (順天) 759-761 og Yìngtiān (應天) 761), født Shi Sugan (窣干; Sùgān), var en Tang-kinesisk general som ble med sin barndomsvenn An Lushan i hans opprør mot Tang, og som etterfulgte An Lushans sønn, An Qingxu, som keiser av Yan-staten som An Lushan etablerte. Shi Siming styrte over Yan fra 9. mai 759 til sin død. Han var gift med keiserinne Xin og hadde han minst sju sønner, deriblant den senere keiser Shi Chaoyi og Shi Chaoqing.
| Shi Siming (kinesisk: 史思明; pinyin: Shǐ Sīmíng; født ca. 703, død 18. april 761; æranavn: Shùntiān (順天) 759-761 og Yìngtiān (應天) 761), født Shi Sugan (窣干; Sùgān), var en Tang-kinesisk general som ble med sin barndomsvenn An Lushan i hans opprør mot Tang, og som etterfulgte An Lushans sønn, An Qingxu, som keiser av Yan-staten som An Lushan etablerte. Shi Siming styrte over Yan fra 9. mai 759 til sin død. Han var gift med keiserinne Xin og hadde han minst sju sønner, deriblant den senere keiser Shi Chaoyi og Shi Chaoqing.
== Liv og virke ==
=== An Lushans opprør ===
Shi Siming var en av opprørslederen An Lushans ledsagere. An Lushan utløste i desember 755 et opprør mot Tang-dynastiet; bakgrunnen var maktkamp med kansleren Yang Guozhong som var fetter av den keiserlige konkubine Yang Guifei. Opprøret skulle bli kjent som An Lushan-opprøret eller An-Shi-opprøret. At opprøret fant særlig stor tilslutning, var at det tilfeldigvis sammenfalt med uår i det midtre Kina, med hungersnød, tørke og så oversvømmelser. Dette kom i tillegg til interne vanskeligheter i Tang-administrasjonen.
I desember 755 inntok An Lushan Luoyang, beseiret Tang-styrkene under Geshu Han mellom Tong-passets festning og Gulelven, tok Geshu Han til fange, og i juni 756 også erobret Chang’an. Keiser Xuanzong flyktet til Chengdu. Chang’an ble plyndret. Under flukten måtte den nå hjelpesløse keiser gi etter for sin livgardes påtrykk og la Yang Guozhong og Yang Guifei henrette - man gav dem et stort ansvar for for utbruddet av An Lushans opprør.
An Lushan utropte i februar 756 seg selv til keiser av en nydannet stat, Yan.
Keiser Xuanzong av Tang takket av, og ble etterfulfgt av sin sønn Suzhou (756-762) som kom til makt i Gansu. Han tilkalte hjelp fra uigurenes kavalleri og kunne gjenerobre Chang’an og Luoyang i oktober 757. Dette var blitt muliggjort først og fremst av at An Lushan ble myrdet tidlig i 757. Drapet var anstiftet av hans egen sønn An Qingxu, som på den måte overtok som keiser av Yan.
Shi Siming agerte på denne tid allerede nokså selvstendig, og kontrollerte Fanyang og det nordlige Hebei. An Qingxu, som ble truet av Tang-styrkene i Yecheng, sendte bud på Shi. Han bad Shi sende ham forsterkninger. Shi førte akkurat da forhandlinger med Tang-regjeringen, og det var først i begynnelsen av 759 at han sendte en relativt svak hær til An. Senere samme år henrettet han An.
=== Keiser av Yan ===
Shi Siming overtok som opprørets leder og utropte seg selv til keiser av Yan. Etter at han hadde klart å befeste sin kontroll over Hebei, krysset han høsten 759 Gulelven. Sommeren 760 inntok han atter Luoyang. Men idet den keiserlige general Li Guangbi stod i øst ved Heyang, kunne ikke Shi vende seg vestover og komme seg over Tong-passet og så erobre Chang’an.
I 761 ble Shi Siming myrdet av sin sønn Shi Chaoyi, og han ble så den siste keiseren av Yan. To år etter begikk han selvmord.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Tangshu, vol. 200, part 1.
Xin Tangshu, vol. 225, part 1.
Zizhi Tongjian, vols. 214, 216, 217, 218, 219, 220, 221, 222. | thumb|Tang-dynastiet ca 700 | 2,185 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jordan_Galland | 2023-02-04 | Jordan Galland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 2. januar', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Gitarister fra USA', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hartford County i Connecticut', 'Kategori:Pianister fra USA', 'Kategori:Regissører fra USA', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jordan Galland (født 2. januar 1980 i Farmington, Connecticut) er en amerikansk popartist og filmregissør.
| Jordan Galland (født 2. januar 1980 i Farmington, Connecticut) er en amerikansk popartist og filmregissør.
== Musikk ==
Atten år gammel dannet Galland rockegruppa Dopo Yume , som spilte på konsertene sammen med Rufus Wainwright (sønn av kjente Loudon Wainwright III), Cibo Matto, og Phantom Planet. Et senere band, Domino, er signert til Mark Ronsons plateselskap Allido Records. I tillegg har Galland samarbeidet med sin barndomsvenn Sean Lennon, og spilt elektrisk piano på Mark Ronsons album Version.
== Film ==
Gallands kortfilm fra 2005, Smile for the Camera, fikk pris for beste filmhåndverk ved New Yorks uavhengige internasjonale film- og videofestival i 2005. Han regissert, fotograferte og redigerte filmen selv, foruten også å skrive filmmusikken og temasangen sammen med Sean Lennon og Timo Ellis.
En animert musikkvideo for hans band Domino, Green Umbrella, ble vist ved flere filmfestivaler i USA og i Madrid ved Alcine37.Hans langfilmdebut, Rosencrantz and Guildenstern Are Undead både skrev og regissert han, og den ble filmet i New York i løpet av 2007, men er ennå ikke klargjort og vist.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Jordan Galland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jordan Galland – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jordan Galland på Internet Movie Database
(fr) Jordan Galland på Allociné
(en) Jordan Galland på AllMovie
(en) Jordan Galland hos The Movie Database
(en) Jordan Galland på Discogs
(en) Jordan Galland på MusicBrainz
Jordan Galland på Twitter
Jordan Galland på Myspace
Dopo Yume
Galland på MySpace | Jordan Galland (født 2. januar 1980 i Farmington, Connecticut) er en amerikansk popartist og filmregissør. | 2,186 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Brown | 2023-02-04 | Robert Brown | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske botanikere', 'Kategori:Dødsfall 10. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1858', 'Kategori:Fødsler 21. desember', 'Kategori:Fødsler i 1773', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Vetenskapsakademien', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Copleymedaljen', 'Kategori:Personer fra Angus', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Robert Brown (født 21. desember 1773 i Montrose, død 10. juni 1858 i London) var en britisk (skotsk) botaniker og vitenskapsmann. Han er kjent som oppdageren av brownsk bevegelse, og som finneren eller autoren bak en rekke botaniske arter og grupper, derav muskatnøttfamilien.
| Robert Brown (født 21. desember 1773 i Montrose, død 10. juni 1858 i London) var en britisk (skotsk) botaniker og vitenskapsmann. Han er kjent som oppdageren av brownsk bevegelse, og som finneren eller autoren bak en rekke botaniske arter og grupper, derav muskatnøttfamilien.
== Liv og virke ==
Brown studerte medisin ved University of Edinburgh, og dro i 1800 som skipslege og botaniker med en vitenskapelig ekspedisjon til Australia. Han arbeidet fra 1805 til 1810 med materialet han samlet, og regnes som autor for om lag 1 200 arter bare i vestre Australia alene. Brown utga tidenes første australske flora.
Brown arbeidet mye med utforsking av cellekjernen, og under studier av sneller og mose i 1827 oppdaget han små partikkelbevegelser i pollen oppløst i væske. Disse bevegelsene viste seg å være et viktig ikke-kvantifiserbart element i partikkelfysikken, og fikk navnet brownske bevegelser.
Autornavnet R.Br. brukes for planter som Brown har beskrevet.
== Priser (utvalg) ==
1839 – Copleymedaljen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Robert Brown (botanist) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Robert Brown (botanist) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
«Robert Brown’s Australian Botanical Specimens, 1801–1805 at the BM» Arkivert 20. oktober 2012 hos Wayback Machine. (engelsk)
«What Brown Saw and You Can Too», om Robert Brown og hans epokegjørende observasjon (engelsk) | Robert Brown (født 21. desember 1773 i Montrose, død 10. | 2,187 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85reskutan | 2023-02-04 | Åreskutan | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sverige', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Jämtlands läns geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Åre kommune'] | Åreskutan er et fjell som ligger vest i Jämtland i Sverige. Det ligger i det populære slalåmområdet Åre. Fjellet strekker seg til 1 420 moh. En skiheis går opp til 1 270 moh. Ved endestasjonen på heisen ligger en liten restaurant kalt "Stormköket".
| Åreskutan er et fjell som ligger vest i Jämtland i Sverige. Det ligger i det populære slalåmområdet Åre. Fjellet strekker seg til 1 420 moh. En skiheis går opp til 1 270 moh. Ved endestasjonen på heisen ligger en liten restaurant kalt "Stormköket".
== Fotnoter == | Sverige | 2,188 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sosial-_og_trygghetsdepartementet_(Island) | 2023-02-04 | Sosial- og trygghetsdepartementet (Island) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1987', 'Kategori:Islandske myndigheter'] | Sosial- og trygghetsdepartementet (islandsk: Félags- og tryggingamálaráðuneytið) er et departement på Island. Departementet ble opprettet i 1987, og minister siden 2009 har vært Ásta Ragnheiður Jóhannesdóttir fra Samfylkingin.
| Sosial- og trygghetsdepartementet (islandsk: Félags- og tryggingamálaráðuneytið) er et departement på Island. Departementet ble opprettet i 1987, og minister siden 2009 har vært Ásta Ragnheiður Jóhannesdóttir fra Samfylkingin.
== Se også ==
Liste over Islands sosial- og trygghetsministre
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Sosial- og trygghetsdepartementet (islandsk: Félags- og tryggingamálaráðuneytið) er et departement på Island. Departementet ble opprettet i 1987, og minister siden 2009 har vært Ásta Ragnheiður Jóhannesdóttir fra Samfylkingin. | 2,189 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shi_Chaoyi | 2023-02-04 | Shi Chaoyi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 763', 'Kategori:Kinesiske keisere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tang-dynastiets historie'] | Shi Chaoyi (kinesisk: 史朝義; pinyin: Cháoyì; æranavn: Xiǎnshèng (顯聖); død 763) var den siste keiseren av Yan-statens (styrte fra 761 til 763), som ble opprettet under An Lushan-opprøret mot det kinesiske Tang-dynastiet. Han var Shi Simings eldste sønn, og han styrta og drepte faren i et statskupp i 761 og tok over som keiser. Han klarte riktignok ikke å skaffe seg farens undersåtters troskap, og ble til slutt beseiret av Tang og uighur-khaganatets forente styrker. Han begikk selvmord i kamp.
| Shi Chaoyi (kinesisk: 史朝義; pinyin: Cháoyì; æranavn: Xiǎnshèng (顯聖); død 763) var den siste keiseren av Yan-statens (styrte fra 761 til 763), som ble opprettet under An Lushan-opprøret mot det kinesiske Tang-dynastiet. Han var Shi Simings eldste sønn, og han styrta og drepte faren i et statskupp i 761 og tok over som keiser. Han klarte riktignok ikke å skaffe seg farens undersåtters troskap, og ble til slutt beseiret av Tang og uighur-khaganatets forente styrker. Han begikk selvmord i kamp.
== Referanser == | Shi Chaoyi (kinesisk: 史朝義; pinyin: Cháoyì; æranavn: Xiǎnshèng (顯聖); død 763) var den siste keiseren av Yan-statens (styrte fra 761 til 763), som ble opprettet under An Lushan-opprøret mot det kinesiske Tang-dynastiet. Han var Shi Simings eldste sønn, og han styrta og drepte faren i et statskupp i 761 og tok over som keiser. | 2,190 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_653 | 2023-02-04 | Europavei 653 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier', 'Kategori:Referanser til E65', 'Kategori:Referanser til E71', 'Kategori:Veier i Ungarn'] | Europavei 653 går mellom Torniyiszentmiklós og Letenye i Ungarn. Veiens lengde er rundt 20 km.
Det er planlagt å forlenge E653 til Maribor i Slovenia når motorvei A5 i Slovenia er ferdig i 2013.
| Europavei 653 går mellom Torniyiszentmiklós og Letenye i Ungarn. Veiens lengde er rundt 20 km.
Det er planlagt å forlenge E653 til Maribor i Slovenia når motorvei A5 i Slovenia er ferdig i 2013.
== Knutepunkter ==
== Eksterne lenker ==
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene | Europavei 653 går mellom Torniyiszentmiklós og Letenye i Ungarn. Veiens lengde er rundt 20 km. | 2,191 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Enontekis | 2023-02-04 | Enontekis | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Enontekis', 'Kategori:Kommuner etablert i 1877', 'Kategori:Kommuner i Lappland (Finland)', 'Kategori:Sider med kart'] | Enontekis (finsk: Enontekiö; nordsamisk: Eanodat) er en kommune i landskapet Lappland i Finland. Den grenser til Storfjord, Kåfjord, Nordreisa og Kautokeino i Norge, i tillegg til Kittilä, Muonio og Enare i Finland, og til Kiruna i Sverige. Kommunesenteret er tettstedet Hetta, andre tettsteder i kommunen er Kaaresuvanto og Kilpisjärvi. En av Finlands største fosser, Pihtsusköngäs, ligger i kommunen, det samme gjør landets høyeste punkt, på Háldi. Treriksrøysa mellom Norge, Sverige og Finland utgjør kommunens og Finlands vestligste punkt på fastlandet.Enontekis var før 1809 en del av Sverige, men ble gitt til Finland ved freden i Fredrikshamn. Dette området skapte da den finske kilen mot Norge.
Det er to ødemarksområder i kommunen, Käsivarsi ødemarksområde og Tarvantovaara ødemarksområde.
Europavei 8 mellom Tromsø og Åbo går gjennom kommunen. Kommunen har flyplass med sesongvise ruteflygninger til Helsingfors.
I Enontekis er finsk og nordsamisk offisielle språk. I 2009 var 9,7 % av befolkningen samisktalende, men rundt dobbelt så mange regner seg som samer.
| Enontekis (finsk: Enontekiö; nordsamisk: Eanodat) er en kommune i landskapet Lappland i Finland. Den grenser til Storfjord, Kåfjord, Nordreisa og Kautokeino i Norge, i tillegg til Kittilä, Muonio og Enare i Finland, og til Kiruna i Sverige. Kommunesenteret er tettstedet Hetta, andre tettsteder i kommunen er Kaaresuvanto og Kilpisjärvi. En av Finlands største fosser, Pihtsusköngäs, ligger i kommunen, det samme gjør landets høyeste punkt, på Háldi. Treriksrøysa mellom Norge, Sverige og Finland utgjør kommunens og Finlands vestligste punkt på fastlandet.Enontekis var før 1809 en del av Sverige, men ble gitt til Finland ved freden i Fredrikshamn. Dette området skapte da den finske kilen mot Norge.
Det er to ødemarksområder i kommunen, Käsivarsi ødemarksområde og Tarvantovaara ødemarksområde.
Europavei 8 mellom Tromsø og Åbo går gjennom kommunen. Kommunen har flyplass med sesongvise ruteflygninger til Helsingfors.
I Enontekis er finsk og nordsamisk offisielle språk. I 2009 var 9,7 % av befolkningen samisktalende, men rundt dobbelt så mange regner seg som samer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Enontekiö – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Enontekis (finsk: Enontekiö; nordsamisk: Eanodat) er en kommune i landskapet Lappland i Finland. Den grenser til Storfjord, Kåfjord, Nordreisa og Kautokeino i Norge, i tillegg til Kittilä, Muonio og Enare i Finland, og til Kiruna i Sverige. | 2,192 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kittil%C3%A4 | 2023-02-04 | Kittilä | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:67°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Finlandstubber', 'Kategori:Kittilä', 'Kategori:Kommuner i Lappland (Finland)', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Kittilä (nordsamisk: Gihttel, enaresamisk: Kittâl) er en kommune i landskapet Lappland i Finland. Områdene Levi og Sirkka noen mil nord for tettstedet Kittilä er populære feriesteder for vintersport. Kommunen er en innenlandskommune som kun grenser til finske kommuner. Her ligger blant annet Kittilä lufthavn.
Nordøstover veiforbindelse til Inari, ca 190 km hvorav ca. 35 km grusvei. Veien går gjennom villmarksområder. Veien passerer Pokka, som har europeisk kulderekord på minus 51,5 grader.
I Kittilä kommune ligger Europas største gullgruve, Agnico Kittilä.
| Kittilä (nordsamisk: Gihttel, enaresamisk: Kittâl) er en kommune i landskapet Lappland i Finland. Områdene Levi og Sirkka noen mil nord for tettstedet Kittilä er populære feriesteder for vintersport. Kommunen er en innenlandskommune som kun grenser til finske kommuner. Her ligger blant annet Kittilä lufthavn.
Nordøstover veiforbindelse til Inari, ca 190 km hvorav ca. 35 km grusvei. Veien går gjennom villmarksområder. Veien passerer Pokka, som har europeisk kulderekord på minus 51,5 grader.
I Kittilä kommune ligger Europas største gullgruve, Agnico Kittilä.
== Kjente personer fra Kittilä ==
Kalervo Palsa, artist
Arto Paasilinna, forfatter og journalist
Reidar Särestöniemi, artist
Einari Junttila, artist
Reijo Raekallio, artist
== Referanser ==
== Kilder ==
(no) Kittilä i Store norske leksikon
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kittilä – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kittilä – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Kittilä (nordsamisk: Gihttel, enaresamisk: Kittâl) er en kommune i landskapet Lappland i Finland. Områdene Levi og Sirkka noen mil nord for tettstedet Kittilä er populære feriesteder for vintersport. | 2,193 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker | 2023-02-04 | Olympiske vinterleker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL'] | De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
| De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018 | Ungarn under Vinter-OL 1928. Fjorten sportsutøvere, alle menn, fra Ungarn deltok i fire grener, ishockey, langrenn, skøyter og kombinert under Vinter-OL 1928 i St. | 2,194 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_675 | 2023-02-04 | Europavei 675 | ['Kategori:Europaveier', 'Kategori:Referanser til E60', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Bulgaria', 'Kategori:Veier i Romania'] | Europavei 675 går mellom Agigea i Romania og Kardam i Bulgaria. Veiens lengde er rundt 55 km.
| Europavei 675 går mellom Agigea i Romania og Kardam i Bulgaria. Veiens lengde er rundt 55 km.
== Knutepunkter ==
== Eksterne lenker ==
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene | | bilde = | 2,195 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gilles_Binchois | 2023-02-04 | Gilles Binchois | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. september', 'Kategori:Dødsfall i 1460', 'Kategori:Fransk-flamske komponister', 'Kategori:Fødsler i 1400', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Renessansekomponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Gilles Binchois (ca. 1400 – 1460) var en fransk-flamsk komponist, dikter og geistlig.
| Gilles Binchois (ca. 1400 – 1460) var en fransk-flamsk komponist, dikter og geistlig.
== Biografi ==
Binchois var sønn av Jean de Binch og Jeanne Paulouche. Faren hadde en høyt betrodd stilling hos hertug Guillaume IV av Hainault og en posisjon i kirken i Mons.
Ingenting er kjent om Binchois før han i 1419 ble organist ved kirken Ste. Waudru i Mons. Den 28. juli 1423 betalte han byen Mons en avgift for å få slå seg ned i Lille. Her kom han raskt i kontakt med de engelske besetningsstyrkene, og ifølge en minnemotett av Johannes Ockeghem kan han ha vært i tjeneste hos hertug William av Suffolk.
Mot slutten av 1420-årene ble han medlem av Burgunds hoffkapell, og ser ut til å ha vært sanger der. Tjenesteherren var den kunst- og luksuselskende Filip den gode som ledet Burgund i en kulturell blomstringstid. Binchois hadde en høy stjerne hos Filip og mottok rikelig prebende. Det første kanonikatet fikk han allerede 7. januar 1430 ved Saint-Donatian i Brugge. Dette prebendet var forbundet med en halvårlig residensplikt. I 1437 gav hertugen Binchois ytterligere et prebende i Cassel.
De følgende årene var Binchois fullt opptatt med sine oppgaver som kannik i Brugge og som medlem av hertugens kapell, der han stadig steg i hierarkiet. Hertugen reiste vanligvis med kapellet, og Binchois ledsaget ham dersom det var mulig.
Rundt 1437 ble Binchois honorærsekretær ved hoffet, og i 1437 hevet biskopen i Camrai ham opp til subdiakons rang. Binchois hadde åpenbart kjennskap til magiske ritualer, for en måned senere sendte han hertuginnen en ring som skulle være virksom mot tannverk.
I 1452 ga hertugen ham et prosteembete og et kanonikat, begge i Soignies, som var kjent for sitt fremragende musikkmiljø. Som prost utøvet Binchois verdslig makt, og han var forpliktet til å tilbringe minst 32 uker i Soignies. Fra 1453 var ansettelsen ved det burgundiske hoffkapellet rent pro forma, men han fikk likevel ordinær lønn så lenge han levde.
5. september 1460 ble Binchois alvorlig syk. Han døde 20. september og etterlot seg en betydelig formue.
== Musikk og påvirkning ==
Binchois blir ansett som melodiens mester på 1400-tallet, han skrev omhyggelig utarbeidede og minneverdige melodilinjer som er lette å synge. Melodiene hans ble kopiert lenge etter hans død, og senere komponister brukte dem som kilde for nye messekomposisjoner. Mye av musikken hans, selv kirkemusikken, er enkel og klar, noen ganger nesten asketisk i sin enkelhet. Kontrasten mellom Binchois og den ekstreme kompleksiteten i 1300-tallets ars subtilior-musikk er enorm. De fleste verdslige sangene hans er rondeaux, den mest vanlige sangformen på 1400-tallet. Binchois skrev likevel sjelden i strofisk form, men skapte melodiene uavhengig av verserytmen.
Binchois skrev verdslige sanger om kjærlighet og ridderlighet for hoffet, musikk som ble forventet av hertugene av Burgund, og som de åpenbart var svært glade i.
Binchois var en av de tidligste representantene for den burgundiske skolen, og en av de tre mest berømte komponistene på tidlig 1400-tall. Selv om hans samtidige ofte regnet Guillaume Dufay og John Dunstaple som bedre komponister, har Binchois hatt en større påvirkning på ettertiden ved at verkene hans ble sitert, lånt og brukt som kildemateriale oftere enn av noen annen av tidens komponister.
== Se også ==
Den fransk-flamske skolen
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Gilles Binchois i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Allan W. Atlas: Binchois and beyond. I Musical Times, høsten 2001 (engelsk)
Biografi og informasjon om Binchois' musikk (engelsk)
Binchois i Classical Composers Database
Biografisk informasjon (engelsk)
== Referanser == | Gilles Binchois (ca. 1400 – 1460) var en fransk-flamsk komponist, dikter og geistlig. | 2,196 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kittil%C3%A4_lufthavn | 2023-02-04 | Kittilä lufthavn | ['Kategori:1983 i Finland', 'Kategori:24°Ø', 'Kategori:67°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Lappland (Finland)', 'Kategori:Flyplasser i Finland', 'Kategori:Flyplasser åpnet i 1983', 'Kategori:Kittilä', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Transport i Lappland (Finland)'] | Kittilä lufthavn (IATA: KTT, ICAO: EFKT) er en flyplass som betjener deler av Lappland i Finland. I 2008 passerte lufthavnen 265 564 passasjerer, noe som tilsvarer en økning fra 2007 på 10,4 %, og gjør den til den nest største lufthavnen i Lappland etter Rovaniemi.
| Kittilä lufthavn (IATA: KTT, ICAO: EFKT) er en flyplass som betjener deler av Lappland i Finland. I 2008 passerte lufthavnen 265 564 passasjerer, noe som tilsvarer en økning fra 2007 på 10,4 %, og gjør den til den nest største lufthavnen i Lappland etter Rovaniemi.
== Destinasjoner ==
== Se også ==
Liste over største flyplasser i Norden
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(fi) Offisielt nettsted
(en) Kittilä Airport – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Finavia Flight Connections Arkivert 5. mai 2015 hos Wayback Machine. | | bilde = Kittilän lentoasema.jpg | 2,197 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker | 2023-02-04 | Olympiske vinterleker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL'] | De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
| De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018 | Østerrike under Vinter-OL 1928. Trettiåtte sportsutøvere, alle menn, fra Østerrike deltok i åtte sporter under Vinter-OL 1928 i St. | 2,198 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bobby_Rahal | 2023-02-04 | Bobby Rahal | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Formel 1-førere fra USA', 'Kategori:Fødsler 10. januar', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Medina County i Ohio', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2021-02'] | Robert Woodward «Bobby» Rahal (født 10. januar 1953 i Medina, Ohio) er en amerikansk racerfører og racingteameier. Rahal vant i sin karriere som fører 24 løp, deriblant Indy 500.
| Robert Woodward «Bobby» Rahal (født 10. januar 1953 i Medina, Ohio) er en amerikansk racerfører og racingteameier. Rahal vant i sin karriere som fører 24 løp, deriblant Indy 500.
== CART ==
=== Som fører ===
Vant i 1986 hele CART-serien, der også seieren i Indy 500 inngikk. Han vant også serien i 1987 og 1992.
=== Som eier ===
Sammen med David Letterman eier i teamet Rahal Letterman Racing.
== Formel 1 ==
I 1978 kjørte Rahal to løp for Wolf-teamet.
Han ble i 2000 ansatt som team manager i Jaguar Racing, men fikk sparken da han forsøkte å selge Eddie Irvine til Jordan-teamet.
== Resultater ==
=== Fullstendige Formel 1-resultater ===
(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, kursiv indikerer raskeste runde)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bobby Rahal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Bobby Rahal – Munzinger Sportsarchiv
(en) Bobby Rahal – racing-reference.info
(en) Bobby Rahal – Driver Database
(en) Bobby Rahal på Internet Movie Database
Rahal Letterman Racing
Profil hos rahal.com | Robert Woodward «Bobby» Rahal (født 10. januar 1953 i Medina, Ohio) er en amerikansk racerfører og racingteameier. | 2,199 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.