url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Magaluf | 2023-02-04 | Magaluf | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:39°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer på Balearene', 'Kategori:Mallorca', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spaniastubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Magaluf er en by på den spanske middelhavsøya Mallorca. Den er et populært reisemål for sydenturister, særlig unge, og ligger i kommunen Calviá, ca. 24 kilometer fra hovedflyplassen på øya.Den svenske popartisten Orup sang i 1992 om byen i melodien «Magaluf».
| Magaluf er en by på den spanske middelhavsøya Mallorca. Den er et populært reisemål for sydenturister, særlig unge, og ligger i kommunen Calviá, ca. 24 kilometer fra hovedflyplassen på øya.Den svenske popartisten Orup sang i 1992 om byen i melodien «Magaluf».
== Referanser == | Magaluf er en by på den spanske middelhavsøya Mallorca. Den er et populært reisemål for sydenturister, særlig unge, og ligger i kommunen Calviá, ca. | 2,900 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1912 | 2023-02-04 | Filmåret 1912 | ['Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1912'] | Filmåret 1912 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1912.
| Filmåret 1912 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1912.
== Hendelser ==
Det japanske filmselskapet Nikkatsu grunnlegges.
== Årets filmer ==
Alt for Norge
Anny – en gatepiges roman
Dödsritten under cirkuskupolen
Fröken Julie
Helvetesmaskinen eller Den Röda hanen
Hemmeligheden
Hotellets nye Skopudser
I livets vår
Kolingens galoscher
Mor och dotter
Musikens makt
Säterjäntan
Två bröder
Två svenska emigranters äfventyr i Amerika
== Fødsler ==
5. februar – Gustaf Wallenius, svensk skuespiller.
13. februar – Boijan Liljeson, svensk skuespiller.
17. februar – Birgit Lennartsson, svensk skuespiller og sanger
18. februar – Bo Hederström, svensk skuespiller.
19. februar - Saul Chaplin, amerikansk Komponist (d. 1998)
13. mars - Carl Raddatz, tysk skuespiller (d. 2004)
16. mars – Patricia Nixon, amerikansk skuespiller, Richard Nixons hustru.
18. mars – Henrik Dyfverman, svensk skuespiller og TV-produsent.
22. mars
Karl Malden, amerikansk skuespiller (d. 2009)
Per-Erik Rundquist, svensk forfatter og manusforfatter.
1. april – Sven-Otto Lindqvist, svensk skuespiller.
7. april – Sven Bertil Norberg, svensk skuespiller.
8. april
Walentin Chorell, finlandssvensk forfatter, dramatiker og manusforfatter.
Sonja Henie, norsk skuespiller og kunstløper, olympisk gullmedaljør. (d. 1969)
17. april – Mártha Eggerth, ungarsk operasangerinne og skuespiller
21. april - Marcel Camus, fransk regissør (d. 1982)
28. april – Shindō Kaneto, japansk manusforfatter og regissør
4. mai – Britta Brunius, svensk skuespiller.
7. mai – Rune Landsberg, svensk skuespiller.
18. mai - Richard Brooks, amerikansk regissør (d. 1992)
21. mai
Sven Melin, svensk skuespiller og sanger.
Lille Bror Söderlundh, svensk komponist og visesanger.
23. mai - John Payne, amerikansk skuespiller (d. 1989)
1. juni – Wolfgang Büttner, tysk skuespiller († 1990)
4. juni – Maria Andergast, tysk skuespiller († 1995)
6. juni – Maria Montez, amerikansk skuespiller († 1951)
11. juni - James Algar, amerikansk tegnefilm- og dokumentarfilmskaper, manusforfatter, regissør og produsent (d. 1998)
12. juni - Russell Hayden, amerikansk skuespiller (d. 1981)
13. juni - Samuel A. Taylor, amerikansk manusforfatter (d. 2000)
29. juni – Bertil Sjödin, svensk skuespiller.
1. juli – Volodja Semitjov, svensk journalist og manusforfatter.
6. juli – Ruth Moberg, svensk skuespiller og operasangerinne (sopran).
11. juli – Aino Taube, svensk skuespiller.
14. juli – Per-Martin Hamberg, svensk komponist, manusforfatter, regissør og radioprodusent.
22. juli - Luana Walters, amerikansk skuespiller (d. 1963)
1. august - Henry Jones, amerikansk skuespiller (d. 1999)
2. august - Ann Dvorak, amerikansk skuespiller (d. 1979)
8. august
Daniel Mann, amerikansk regissør (d. 1991)
Ilse-Nore Tromm, svensk skuespiller.
12. august - Samuel Fuller, amerikansk regissør (d. 1997)
15. august - Wendy Hiller, britisk skuespiller (d. 2003)
18. august - Kurt Meisel, østerriksk skuespiller (d. 1994)
21. august - Arthur P. Schmidt, amerikansk filmklipper (d. 1965)
23. august - Gene Kelly, amerikansk skuespiller, danser og koreograf. (d. 1996)
29. august - Barry Sullivan, amerikansk skuespiller (d. 1994)
5. september
Kristina Söderbaum, svensk skuespiller (d. 2001)
Frank Thomas, amerikansk animasjonsregissør, animatør og manusforfatter.
8. september - Alexander Mackendrick, amerikansk-britisk filmregissør og lærer. (d. 1993)
17. september – Irena Kwiatkowska, polsk skuespiller
21. september - Chuck Jones, amerikansk tegnefilmregissør (d. 2002)
22. september - Martha Scott, amerikansk skuespiller (d. 2003)
29. september
Michelangelo Antonioni, italiensk filmregissør.
Sture Ericson, svensk skuespiller og regissør.
30. september - Ulf Greber, norsk filmfotograf og regissør (død 1979)
3. oktober - Adriano Rimoldi, italiensk skuespiller (d. 1965)
6. oktober – Karin Albihn, svensk skuespiller.
16. oktober - Lotti Huber, tysk skuespiller (d. 1998)
22. oktober - Jon Lennart Mjøen, norsk skuespiller og regissør (død 1997)
26. oktober - Don Siegel, amerikansk filmregissør (d. 1991)
31. oktober - Dale Evans, amerikansk skuespiller (d. 2001)
14. november – Åke Jensen, svensk skuespiller og sanger.
21. november - Eleanor Powell, amerikansk skuespiller (d. 1982)
25. november – Henry Denker, amerikansk roman-, teaterstykke- og manusforfatter.
26. november – Gunnar Sønstevold, norsk komponist av blant annet filmmusikk.
27. november – Birgit Rosengren, svensk skuespiller.
30. november - Gordon Parks, amerikansk fotograf og regissør (d. 2006)
5. desember - Keisuke Kinoshita, japansk filmregissør (d. 1998)
11. desember - Carlo Ponti, italiensk filmprodusent. (d. 2007)
20. desember - Ernest Morrison, amerikansk stumfilmbarnestjerne (d. 1989)
21. desember – Brita Appelgren, svensk ballettdanserinne og skuespiller.
25. desember – Tony Martin, amerikansk skuespiller
29. desember – Thore Ehrling, svensk komponist, arrangør av filmmusikk, orkesterleder og musiker.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1912 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Filmåret 1912 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1912. | 2,901 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5landsdalen_leirskole | 2023-02-04 | Hålandsdalen leirskole | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Leirskoler i Norge', 'Kategori:Utdanning i Bjørnafjorden'] | Hålandsdalen leirskole er en kommunal leirskole i Hålandsdal i Fusa kommune i Hordaland. Skolen drives av Bergen kommune, og har seks ansatte lærere og ansatte tilknyttet kjøkken, internat og drift. Rektor er Anne Martinsen. Leirskolen har helårsdrift og tar ukentlig imot cirka 70 elever på 6. eller 7. trinn. Hålandsdalen leirskole gjennomfører årlig den internordiske leirskolen for 10. klassinger fra noen av Bergens vennskapsbyer, Göteborg, Aarhus og Åbo.
| Hålandsdalen leirskole er en kommunal leirskole i Hålandsdal i Fusa kommune i Hordaland. Skolen drives av Bergen kommune, og har seks ansatte lærere og ansatte tilknyttet kjøkken, internat og drift. Rektor er Anne Martinsen. Leirskolen har helårsdrift og tar ukentlig imot cirka 70 elever på 6. eller 7. trinn. Hålandsdalen leirskole gjennomfører årlig den internordiske leirskolen for 10. klassinger fra noen av Bergens vennskapsbyer, Göteborg, Aarhus og Åbo.
== Eksterne lenker ==
Bergen kommunes side for Hålandsdalen leirskole
Utdanning.no side for Hålandsdalen leirskole: https://utdanning.no/arbeidsliv/982698375 | Hålandsdalen leirskole er en kommunal leirskole i Hålandsdal i Fusa kommune i Hordaland. Skolen drives av Bergen kommune, og har seks ansatte lærere og ansatte tilknyttet kjøkken, internat og drift. | 2,902 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MAS_M38 | 2023-02-04 | MAS M38 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Franske skytevåpen', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 7,65 mm', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | MAS M38 (Pistolet Mitrailleur MAS modèle 38) er en fransk maskinpistol i kaliber 7,65 x 20 mm (7,65mm Long).
Den ble approbert av det franske forsvar i 1938, men produksjonen startet først i 1939. Den er en utvikling av den eksperimentelle MAS M35. Under den tyske okkupasjonen av Frankrike i andre verdenskrig fortsatte tyskerne produksjonen av våpenet under betegnelsen MP722(f). Benito Mussolini ble skutt 28. april 1945 av italienske partisaner med en MAS M38. Produksjonen stanset i 1946, men ble brukt av fransk politi frem til 1950-tallet, da den ble erstattet av MAT-49. | MAS M38 (Pistolet Mitrailleur MAS modèle 38) er en fransk maskinpistol i kaliber 7,65 x 20 mm (7,65mm Long).
Den ble approbert av det franske forsvar i 1938, men produksjonen startet først i 1939. Den er en utvikling av den eksperimentelle MAS M35. Under den tyske okkupasjonen av Frankrike i andre verdenskrig fortsatte tyskerne produksjonen av våpenet under betegnelsen MP722(f). Benito Mussolini ble skutt 28. april 1945 av italienske partisaner med en MAS M38. Produksjonen stanset i 1946, men ble brukt av fransk politi frem til 1950-tallet, da den ble erstattet av MAT-49. | Frankrike | 2,903 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leconte_de_Lisle | 2023-02-04 | Leconte de Lisle | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1894', 'Kategori:Franske lyrikere', 'Kategori:Fødsler 22. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1818', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Réunion', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Charles Marie René Leconte de Lisle (født 22. oktober 1818 i Saint-Paul på øya Bourbon i Det indiske hav, død 17. juli 1894 i Voisins i departementet Seine-et-Oise i Frankrike) var en fransk dikter. Han regnes som lederen av Les parnassiens.
| Charles Marie René Leconte de Lisle (født 22. oktober 1818 i Saint-Paul på øya Bourbon i Det indiske hav, død 17. juli 1894 i Voisins i departementet Seine-et-Oise i Frankrike) var en fransk dikter. Han regnes som lederen av Les parnassiens.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Leconte de Lisle var sønn av en feltskjær, som oppdro ham strengt og sendte ham til Østindia for at han skulle forberede seg til et liv som forretningsmann. Etter denne reisen dro han til Rennes for å fullføre utdannelsen, og studerte gresk, italiensk og historie. Han vendte tilbake til Réunion én eller to ganger, men slo seg ned i Paris for godt i 1846.
=== Dikter ===
I Paris ga han ut sin første diktsamling, La Venus de Milo («Venus fra Milo»), som skaffet ham mange beundrere. I 1873 ble han biblioteksassistent ved Palais du Luxembourg, og i 1886 ble han valgt inn i Académie française som Victor Hugos etterfølger. Foruten en mengde diktsamlinger og tragedier etter gresk mønster ga han ut en rekke prosaoversettelser av Theokrit, Homer, Hesiod, Aiskhylos, Sofokles, Evripides og Horats. Komponisten Jules Massenet har satt musikk til hans tragedie Les Érinnyes.
Leconte de Lisles ideal var en poésie objective. Denne skulle ikke gi uttrykk for noe lyrisk «jeg»s romantiske følelsesutgydelser, men presentere for det meste deskriptivt sine skjønne, belevne og ubelevje sujets fra samtids og fortid, men også i dikts form skildre gamle og nye mytologike og kosmologiske forestillinger. Slik som var vanlig den gan, presenterte han sine dikt i tidsskrifter og fra tid til annewn i samleverker. I 1852 utgav han Poèmes antiques, i 1862 Poèmes barbares, 1873 Les Érinnyes, 1884 Poèmes tragiques. Hans formfullendt sisselerte, heller kjølige dikt, vakte etterhvert beundring hos literatturkritikere og litteraturkjennere, og hans bolig i Paris ble sentrum for tilhengere av den parnassiske skole (Parnassiens), som han ble betraktet som ledestjerne for.
Hans diktning er inspirert av de antikke poetene, den har en klassisk korrekt rytme, og er rik på eksotiske beskrivelser og fremmedartede navn. Samtidig er den preget av impassibilité, en viss avstand til sitt emne, som gjør at den kan virke kald. Under de strenge estetiske kravene ligger en dyp pessimisme, som fikk Leconte de Lisle til å ta tilflukt i antikken og i myter og religioner i det gamle India.
== Verker ==
=== Diktsamlinger ===
La Venus de Milo (1846)
Poemes antiques (1852)
Poemes et poesies (1854)
Le Chemin de la croix (1859)
Poèmes tragiques (1884)
Derniers poèmes (1899)
Prèmieres poésies et lettres intimes (1902)
=== Tragedier ===
Les Érinnyes (1872)
L'Apollonide (1888)
== Referanser ==
== Kilder ==
Encyclopædia Britannica, 1911, «Leconte de Lisle».
== Litteratur ==
Jean Dornis: Leconte de Lisle intime. Paris: A. Lemerre, 1895.
Fernand Calmettes: Un Demi-siecle litteraire, Leconte de Lisle et ses amis. Paris: Libr.-impr. réunies, 1902.
Robert Thomas Denommé: Leconte de Lisle. New York: Twayne Publishers, 1973. | Charles Marie René Leconte de Lisle (født 22. oktober 1818 i Saint-Paul på øya Bourbon i Det indiske hav, død 17. | 2,904 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Immateriell_kultur | 2023-02-04 | Immateriell kultur | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Folkeminne', 'Kategori:Immateriell kulturarv', 'Kategori:Kultur'] | Immateriell kultur, eller ikke-materiell kultur, er en fellesbetegnelse for åndelige kulturytringer, så som folkediktning, språk, utøvende scenekunst, sosiale skikker, ritualer, samt kunnskaper og ferdigheter knyttet til tradisjonelt håndverk. Immateriell kultur er dessuten brukt om ideer og menneskelige erfaringer i form av nedarvede tanker og handlingsmønstre.
Den immaterielle kulturen har vært folkloristikkens primære forskningsfelt. I en grenseoppgang mot etnologien er det sagt at de to søsterfagene deler studiet av skikker, i det materielle (etnologi) og dets negasjon, det immaterielle eller åndelige (folkloristikk), mellom seg.
| Immateriell kultur, eller ikke-materiell kultur, er en fellesbetegnelse for åndelige kulturytringer, så som folkediktning, språk, utøvende scenekunst, sosiale skikker, ritualer, samt kunnskaper og ferdigheter knyttet til tradisjonelt håndverk. Immateriell kultur er dessuten brukt om ideer og menneskelige erfaringer i form av nedarvede tanker og handlingsmønstre.
Den immaterielle kulturen har vært folkloristikkens primære forskningsfelt. I en grenseoppgang mot etnologien er det sagt at de to søsterfagene deler studiet av skikker, i det materielle (etnologi) og dets negasjon, det immaterielle eller åndelige (folkloristikk), mellom seg.
== Andre anvendelsesområder ==
Når termen immateriell blir brukt i sammenstilling med andre ord, som verdier, kulturarv, rettigheter, mål, etc. viser det til ulike interesseområder eller til strategiske valg. «Immaterielle verdier» er også kommet til anvendelse som et mer dynamisk, vitalt og moderne uttrykk for det oppkonstruerte, sammensatte ordet «hjerne-kapital».
== Kulturvern under «usynlighetshatten» ==
I forbindelse med kulturvern er immateriell kulturarv satt opp som et spesielt satsingsfelt innenfor UNESCO-konvensjonen. Den immaterielle kulturen er i regelen lite håndfast, usynlig og flyktig, og følgelig må det ekstraordinære tiltak til for å bevare og trygge den. Ettersom den immaterielle kulturen er avhengig av menneskelig formidling eller overføring mellom generasjoner, er den allerede i utgangspunktet foranderlig. Dokumentasjonen kan gjøres ved film- og lydopptak eller ved å oversettes til andre konserverende medier som trykksaker, bøker, CD-er og DVD-er.
Ulike frivillige organisasjoner har lenge arbeidet med å opprettholde og videreføre kunnskap og ferdigheter knyttet til den immaterielle kulturarven.
== Bevaring og revitalisering ==
Innsamlingsvirksomhet kan føre til at kunnskap som for all tid ville forsvunnet, likevel blir bevart. Dette vil særlig være tilfelle der hvor nærings- og livsformer er truet, hvor en etnisk minoritet underlegges en dominant kultur eller hvor det foregår en sterk modernisering av samfunnet. I visse tilfeller har arkivert og publisert materiale (bøker, plater og film) ført til revitalisering eller såkalte folklorismer. I den senere tid har man sett eksempler på en slik revitalisering av middelalderens stjernespill, som riktignok uten sitt opprinnelige, folkelig-burleske innhold er tatt opp igjen både som masseprosesjoner i gatene og som teaterforestillinger i barnehager og skoler.
== I Norge ==
Norsk Folkeminnelag (NFL) utgir skriftserie. Siden starten i 1920 og frem til 2021 har NFL utgitt 176 boktitler med diverse emner fra hele det immaterielle kulturfeltet, med tradisjonsspesifikke kulturytringer fra alle landets fylker og en lang rekke bygder. Dette omfatter blant annet eventyr, sagn, anekdoter, ballader, trosforestillinger, religiøse, politiske og holdningsmessige aspirasjoner, skikker, folkelig dramatikk, ritualer, værmerker og trollformler.
Norsk håndverksinstitutt, som i 1987 ble etablert på Maihaugen som «Handverksregisteret», dokumenterer tradisjoner ved help av dokumentasjonsprosjekter innen håndverk og husflid og tradisjonsoverføring til yngre generasjoner. Det dreier seg om lafteteknikker, båtbygging, smedfag og en rekke andre fag og teknikker. Instituttet har et spesielt ansvar for små og verneverdige håndverksfag.
Også Norges Husflidslag er opptatt av immateriell kultur.
== Se også ==
Immateriell kulturarv (UNESCO)
Rødliste for husflidsteknikker
Norsk håndverksinstitutt
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Intangible Cultural Heritage of Humanity – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Immateriell kultur, eller ikke-materiell kultur, er en fellesbetegnelse for åndelige kulturytringer, så som folkediktning, språk, utøvende scenekunst, sosiale skikker, ritualer, samt kunnskaper og ferdigheter knyttet til tradisjonelt håndverk. Immateriell kultur er dessuten brukt om ideer og menneskelige erfaringer i form av nedarvede tanker og handlingsmønstre. | 2,905 |
https://no.wikipedia.org/wiki/7,65_%C3%97_20_mm | 2023-02-04 | 7,65 × 20 mm | ['Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Patroner'] | 7,65 × 20 mm (7,65mm Long) er en fransk patron for pistol, en kopi av amerikanske .30 Pedersen (.30-18 Automatic) patronen..
Den ble produsert for Pistol M1935 og i ble også brukt i MAS M38 maskinpistol. Den er en rett randløs patron og er litt lengre enn den vanlige 7,65 x 17 mm Browning (.32 ACP) patronen. Patronen ble utviklet for Pedersen-mekanismen, et spesielt sluttstykke som gjorde en Springfield M1903 om til en halautomatisk karabin med et 40-skudds magasin til bruk under første verdenskrig. Krigen sluttet før systemet kom i bruk.Etter krigen demonstrerte amerikanerne sitt «hemmelige» våpen for de franske styrkene, og de tok opp patronen til bruk i egne pistoler og maskinpistoler, slik at patronen er best kjent under det franske navnet.
Selv om den har større volum enn vanlig 7,65 er den likevel vesentlig svakere enn 9 x 19 mm Luger, som tyskerne og britene brukte under andre verdenskrig, og som senere ble standard NATO-patron. Den ble produsert i større antall fra 1935 til 1960.
| 7,65 × 20 mm (7,65mm Long) er en fransk patron for pistol, en kopi av amerikanske .30 Pedersen (.30-18 Automatic) patronen..
Den ble produsert for Pistol M1935 og i ble også brukt i MAS M38 maskinpistol. Den er en rett randløs patron og er litt lengre enn den vanlige 7,65 x 17 mm Browning (.32 ACP) patronen. Patronen ble utviklet for Pedersen-mekanismen, et spesielt sluttstykke som gjorde en Springfield M1903 om til en halautomatisk karabin med et 40-skudds magasin til bruk under første verdenskrig. Krigen sluttet før systemet kom i bruk.Etter krigen demonstrerte amerikanerne sitt «hemmelige» våpen for de franske styrkene, og de tok opp patronen til bruk i egne pistoler og maskinpistoler, slik at patronen er best kjent under det franske navnet.
Selv om den har større volum enn vanlig 7,65 er den likevel vesentlig svakere enn 9 x 19 mm Luger, som tyskerne og britene brukte under andre verdenskrig, og som senere ble standard NATO-patron. Den ble produsert i større antall fra 1935 til 1960.
== Se også ==
Liste over patrontyper
Kategori:Skytevåpen i kaliber 7,65 mm
== Referanser == | Frankrike | 2,906 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maria_Magdalena_f%C3%B6rsamling | 2023-02-04 | Maria Magdalena församling | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Södermalm (bydelsområde)'] | Maria Magdalena er en församling (sogn) i Stockholms stift på Södermalm i sentrale Stockholm. Sognekirken: Maria Magdalena kyrka som ligger på hjørnet av Hornsgatan og Bellmansgatan med postnr 11847.
| Maria Magdalena er en församling (sogn) i Stockholms stift på Södermalm i sentrale Stockholm. Sognekirken: Maria Magdalena kyrka som ligger på hjørnet av Hornsgatan og Bellmansgatan med postnr 11847.
== Se også ==
Maria Magdalena
Mariatorget
== Eksterne lenker ==
Maria Magdalena församling | Maria Magdalena er en församling (sogn) i Stockholms stift på Södermalm i sentrale Stockholm. Sognekirken: Maria Magdalena kyrka som ligger på hjørnet av Hornsgatan og Bellmansgatan med postnr 11847. | 2,907 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Landslaget_for_norskundervisning | 2023-02-04 | Landslaget for norskundervisning | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske språkorganisasjoner', 'Kategori:Utdanning i Norge'] | Landslaget for norskundervisning (LNU) er en landsomfattende ideell organisasjon som arbeider for å styrke norskfaget på alle undervisningstrinn fra barnehage til universitet. LNU er språk- og fagpolitisk uavhengig og ønsker å være en pådriver til debatt om norskfaglige emner både innen undervisningssektoren og i samfunnet ellers. LNU gir ut tidsskriftet Norsklæreren og aktuelle norskfaglige bøker i en egen skriftserie i samarbeid med Fagbokforlaget.
| Landslaget for norskundervisning (LNU) er en landsomfattende ideell organisasjon som arbeider for å styrke norskfaget på alle undervisningstrinn fra barnehage til universitet. LNU er språk- og fagpolitisk uavhengig og ønsker å være en pådriver til debatt om norskfaglige emner både innen undervisningssektoren og i samfunnet ellers. LNU gir ut tidsskriftet Norsklæreren og aktuelle norskfaglige bøker i en egen skriftserie i samarbeid med Fagbokforlaget.
== Eksterne lenker ==
Organisasjonens hjemmeside | Landslaget for norskundervisning (LNU) er en landsomfattende ideell organisasjon som arbeider for å styrke norskfaget på alle undervisningstrinn fra barnehage til universitet. LNU er språk- og fagpolitisk uavhengig og ønsker å være en pådriver til debatt om norskfaglige emner både innen undervisningssektoren og i samfunnet ellers. | 2,908 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jungelboken | 2023-02-04 | Jungelboken | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Britiske barnebøker', 'Kategori:Bøker fra 1894', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språkvask 2022-06'] | For Disneys film, se Jungelboken (1967). For den norske musikalen, se Jungelboka (norsk musikal).
Jungelboken (engelsk originaltittel The Jungle Book) er en samling fortellinger for barn av den engelske forfatteren Rudyard Kipling fra 1894. Før fortellingene ble utgitt i bokform ble de publisert i populære magasiner i tiden 1893–1894. Disse inneholdt illustrasjoner, en del gjort av forfatterens far, John Lockwood Kipling. Rudyard Kipling ble født i India og tilbrakte seks år av sin barndom der. Etter rundt ti år i England, reiste han tilbake til India og arbeidet i landet for seks og et halvt år. Disse fortellingene ble skrevet mens Kipling bodde i Vermont i USA. Det er bevis på at den ble skrevet for hans datter Josephine, som døde i 1899 kun seks år gammel, grunnet en sjelden førsteutgave av boken med en gripende håndskrevet meddelelse av forfatteren til sin unge datter som ble oppdaget ved britiske National Trusts eiendom Wimpole Hall i Cambridgeshire i 2010.
Fortellingene er fabler som benytter ville dyr på et antropomorfiske (menneskelignende) vis for å kunne moralske lærdommer. Eksempelvis beskrivelsen av «Jungelens lov» i boken fremmet trygghet for den enkelte, for familier og for samfunnet. Kipling la i disse lovene bortimot alt som han kjente eller hadde «hørt eller drømt om den indiske jungelen». En del lesere har tolket verket som allegorier om datidens politikk og samfunn. Den mest kjente av disse fortellingene er de tre som dreier rundt opplevelsene til et forlatt barn ved navn Mowgli og som ble oppfostret av ulver i den indiske jungelen. I tillegg til disse er antagelig husker best «Rikki-Tikki-Tavi», fortellingen om en heroisk mungo, og «Toomai of the Elephants», fortellingen om en ung elefantforhandler. Som med mange av Kiplings verker, hver av disse fortellingene hadde et stykke lyrisk vers innledningsvis og ble avsluttet av et annet.
På grunn av Jungelbokens moralske tone, kom den til bli benyttet som en motivasjonsbok for speiderbevegelsens junioravdelinger, ulvungene. Denne bruken av boken ble akseptert av Kipling etter direkte henvendelse fra Robert Baden-Powell, speiderbevegelsen grunnlegger. Navn og begreper fra boken, som Akela, lederulven, har også blitt ledefigurer i bevegelsen.I 1895 utgav Kipling oppfølgeren Den andre jungelboken (The Second Jungle Book). Jungelboken regnes som et av de klassiske verk i moderne barnelitteratur, og har blitt filmet og dramatisert flere ganger. Mest kjent er kanskje Walt Disneys tegnefilm med samme tittel fra 1967.
| For Disneys film, se Jungelboken (1967). For den norske musikalen, se Jungelboka (norsk musikal).
Jungelboken (engelsk originaltittel The Jungle Book) er en samling fortellinger for barn av den engelske forfatteren Rudyard Kipling fra 1894. Før fortellingene ble utgitt i bokform ble de publisert i populære magasiner i tiden 1893–1894. Disse inneholdt illustrasjoner, en del gjort av forfatterens far, John Lockwood Kipling. Rudyard Kipling ble født i India og tilbrakte seks år av sin barndom der. Etter rundt ti år i England, reiste han tilbake til India og arbeidet i landet for seks og et halvt år. Disse fortellingene ble skrevet mens Kipling bodde i Vermont i USA. Det er bevis på at den ble skrevet for hans datter Josephine, som døde i 1899 kun seks år gammel, grunnet en sjelden førsteutgave av boken med en gripende håndskrevet meddelelse av forfatteren til sin unge datter som ble oppdaget ved britiske National Trusts eiendom Wimpole Hall i Cambridgeshire i 2010.
Fortellingene er fabler som benytter ville dyr på et antropomorfiske (menneskelignende) vis for å kunne moralske lærdommer. Eksempelvis beskrivelsen av «Jungelens lov» i boken fremmet trygghet for den enkelte, for familier og for samfunnet. Kipling la i disse lovene bortimot alt som han kjente eller hadde «hørt eller drømt om den indiske jungelen». En del lesere har tolket verket som allegorier om datidens politikk og samfunn. Den mest kjente av disse fortellingene er de tre som dreier rundt opplevelsene til et forlatt barn ved navn Mowgli og som ble oppfostret av ulver i den indiske jungelen. I tillegg til disse er antagelig husker best «Rikki-Tikki-Tavi», fortellingen om en heroisk mungo, og «Toomai of the Elephants», fortellingen om en ung elefantforhandler. Som med mange av Kiplings verker, hver av disse fortellingene hadde et stykke lyrisk vers innledningsvis og ble avsluttet av et annet.
På grunn av Jungelbokens moralske tone, kom den til bli benyttet som en motivasjonsbok for speiderbevegelsens junioravdelinger, ulvungene. Denne bruken av boken ble akseptert av Kipling etter direkte henvendelse fra Robert Baden-Powell, speiderbevegelsen grunnlegger. Navn og begreper fra boken, som Akela, lederulven, har også blitt ledefigurer i bevegelsen.I 1895 utgav Kipling oppfølgeren Den andre jungelboken (The Second Jungle Book). Jungelboken regnes som et av de klassiske verk i moderne barnelitteratur, og har blitt filmet og dramatisert flere ganger. Mest kjent er kanskje Walt Disneys tegnefilm med samme tittel fra 1967.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) The Jungle Book – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
The Jungle Book Collection Arkivert 30. mai 2012 hos Wayback Machine.: et nettsted som viser fram mangfoldet av ulike varer og leketøy knyttet til boken og filmversjonene av den
(en) The Jungle Book, gratis tilgjengelig i Prosjekt Gutenberg
Boom Kat Dance: et nettsted som beskriver en kunstnerisk tilpasning til dans av Jungelboken ved Boom Kat Dance Company. | Jungelboka er en musikal basert på Rudyard Kiplings bøker med samme navn, som hadde première på Bryggeteatret i Norge i november 1989. | 2,909 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lambic | 2023-02-04 | Lambic | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgisk øl', 'Kategori:Overgjæret øl', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Lambic er en svært særegen øltype som nesten utelukkende produseres i Belgia. Den kjennetegnes ved at ølet ikke tilsettes gjær under bryggingen, men at vørteren i stedet kjøles i åpne kjølingskar, slik at villgjær fra lufta blandes inn. Ølet gjærer dermed "av seg selv", og slikt øl kalles derfor ofte for spontangjæret øl.
Over- og undergjæret øl brygges med en gjærtype som er tilpasset ølet som skal lages og omhyggelig fremdyrket i kontrollerte omgivelser. Lambic er på sin side bokstavelig talt prisgitt mikroorganismene som svever forbi i lufta, noe som gjør at lambicbryggeriene ofte er svært forsiktige med å gjøre endringer i bryggeriene.
På grunn av villgjæren får lambic en svært særegen smak. Ølet er surt, ofte svært surt, med preg av sitron, epler og gjerne fjøs og skarp ost. Dette er nok en bidragende faktor til at produksjonen av lambic i dag er nokså begrenset. Ølet brygges tradisjonelt med minst 30 % hvete, og alkoholprosenten ligger typisk mellom 4,5 % og 6,5 %.
| Lambic er en svært særegen øltype som nesten utelukkende produseres i Belgia. Den kjennetegnes ved at ølet ikke tilsettes gjær under bryggingen, men at vørteren i stedet kjøles i åpne kjølingskar, slik at villgjær fra lufta blandes inn. Ølet gjærer dermed "av seg selv", og slikt øl kalles derfor ofte for spontangjæret øl.
Over- og undergjæret øl brygges med en gjærtype som er tilpasset ølet som skal lages og omhyggelig fremdyrket i kontrollerte omgivelser. Lambic er på sin side bokstavelig talt prisgitt mikroorganismene som svever forbi i lufta, noe som gjør at lambicbryggeriene ofte er svært forsiktige med å gjøre endringer i bryggeriene.
På grunn av villgjæren får lambic en svært særegen smak. Ølet er surt, ofte svært surt, med preg av sitron, epler og gjerne fjøs og skarp ost. Dette er nok en bidragende faktor til at produksjonen av lambic i dag er nokså begrenset. Ølet brygges tradisjonelt med minst 30 % hvete, og alkoholprosenten ligger typisk mellom 4,5 % og 6,5 %.
== Historie ==
De første ølene menneskene brygget må nødvendigvis ha vært spontangjærede, siden ølgjær selvsagt ikke eksisterte da ølet ble oppfunnet, men de var neppe lambic slik vi kjenner øltypen i dag. Gradvis gikk man over til å tilsette gjær i ølet i mesteparten av
verden, men lambicbryggeriene i Belgia har altså forblitt et unntak helt fram til i dag. Dette er unikt i den industrialiserte verden.
Lambicølets opprinnelse ligger så langt tilbake at den for det meste er ukjent i dag, men surt spontangjæret hveteøl har historisk vært utbredt over mye av Europa. De fleste av disse øltypene er utdødde i dag, men i Tyskland overlever Berliner Weisse og gose fortsatt såvidt. Disse blir i dag syrnet med melkesyrebakterier, men har opprinnelig vært spontangjæret på samme måte som lambic.
Hvorfor spontangjæret hveteøl overlevde i Belgia, men ikke andre steder i Europa, er ukjent. På begynnelsen av 1900-tallet ble lambic for det meste drukket i Brussel og regionen vest for Brussel som kalles Payottenland. Etter andre verdenskrig begynte pils å ta over, og produksjonen og antall bryggerier falt dramatisk.
En del bryggerier valgte å fokusere på svært søte fruktlambicer for å overleve, mens noen få sto hardnakket for den tradisjonelle stilen. Så, på 1990-tallet, begynte mikrobryggeri-revolusjonen i USA, og stadig flere fikk øynene opp for annet øl enn lys lager, deriblant lambic. Dette snudde utviklingen, og det siste tiåret har et par nye lambicbryggerier åpnet produksjon.
== Lambic i dag ==
I dag finnes det mindre enn 20 lambicbryggerier i Belgia, alle i Brussel og Payottenland. Bryggeriene varierer i størrelse, og noen er svært små og relativt sårbare. Lambic er fortsatt en relativt obskur øltype, og smaken er slik at ølet er nokså vanskelig tilgjengelig sammenlignet med andre øltyper.
De beste lambicene er likevel ekstremt høyt ansett blant kjennere, og lambicølene har blitt beskrevet som kronjuvelene blant Belgias tradisjonelle og særegne øltyper.
De tradisjonelle lambicbryggeriene har gått sammen og dannet Horal (Hoge Rad voor Ambachtelijke Lambikbieren), en interesseorganisasjon for lambicølets fremme. Lambicølet har i dag status som et tradisjonsprodukt beskyttet i belgisk lovgivning, og Horal har oppnådd å gi ølet offisiell beskyttelse også fra EU (såkalt TSG-status).
Horal arrangerer annethver år Toer de Geuze, en åpen dag ved ni av lambicbryggeriene, der bryggeriene serverer mat, øl og gir omvisninger.
Mikrobryggeri-revolusjonen har også gjort at noen få bryggerier utenfor Belgia har begynt å brygge lambicøl. Langt de fleste av disse ligger i USA, men norske Haandbryggeriet utga i 2010 Haandbic, det første norske lambicølet.
== Bryggemetode ==
Lambic produseres på samme måte som annet øl helt fram til vørteren er ferdig kokt. Man bruker ca. 70 % byggmalt og 30 % umaltet hvete. I tillegg tilsettes humle som har vært lagret i flere år, slik at bitterhet og aroma forsvinner. Bryggerne sier de gjør det slik for å kunne bruke mer humle, som skal beskytte mot uønskede mikroorganismer.
Etter koking kjøles vørteren ned i store flate kjølingskar, og det er her den kommer i kontakt med luften og får i seg villgjær. Etterpå tappes vørteren på tretønner, der den ligger i et par uker før gjæringen starter. Tønnene må være åpne under gjæring for å unngå eksplosjon.
== Undertyper ==
Det finnes en rekke undertyper av lambicøl.
Lambic er grunnlaget som de andre øltypene produseres fra, men ren lambic selges sjelden. Når den er tilgjengelig finnes den som "ung" (nederlandsk: jong) ca. 1 år gammel, eller "gammel" (nederlandsk: oud) ca. 2-3 år gammel.
Geuze (skrevet gueuze på fransk) lages ved å blande forskjellige årganger av lambic og tilsette litt sukker. Dette setter i gang en sekundær gjæring, og gir et friskere øl enn lambic. Ren lambic er i dag som regel kun tilgjengelig i form av geuze.
Faro er lambic blandet med brunt sukker, og dermed mindre surt og lettere å drikke. Tradisjonelt ble faro blandet ved servering, for at gjæren ikke skulle spise opp sukkeret og gjøre ølet surt igjen, men i dag kan ferdigprodusert faro kjøpes på fat og i flaske.
Biére de Mars er en lettere variant av lambic som tradisjonelt ble produsert ved å meske maltet på nytt etter at man hadde produsert lambic. Dette ga et alkoholsvakt (og antagelig mindre surt) øl på rundt 2 %. Denne øltypen har i dag forsvunnet nesten helt.
Den mest utbredte formen for lambic i dag er fruktølene, som tradisjonelt ble produsert ved å legge frukt i lambic. Den vanligste formen er kriek, som lages av kirsebær, men det finnes også frambozen/framboise (bringebær) og mange andre varianter. Tradisjonelt var disse fruktølene også nokså sure, men en del kommersielle bryggerier lager dem i dag av fruktsirup, slik at ølene blir søte og nokså pregløse.
== Bryggerier ==
Det er i dag få lambicbryggerier som faktisk brygger lambic. Mange av bryggeriene i listen under er såkalte geuzestekerij, det vil si geuze-blandere, som kjøper lambic-vørter fra andre bryggerier og så produserer geuze og fruktøl fra den.
Belle Vue eies av InBev
Boon
Brasserie Cantillon
De Keersmaeker eies av Scottish & Newcastle, mer kjent under sitt varemerkenavn Mort Subite
De Troch som også brygger Chapeau lambics
3 Fonteinen
Girardin
Lindemans
Oud Beersel
Timmermans
De Cam
Hanssens
Tilquin (åpner sent mai 2011)
== Eksempler ==
Belgiske lambic:
De Cam Oude Lambic, 5 %, er en svært høyt ansett lambic som produseres på flaske
Cantillon Bruocsella 1900 Grand Cru, 5%, er en 3 år gammel ublandet lambic som kun produseres enkelte år
Oude Geuze Boon (7 %) er å få kjøpt på Vinmonopolet
Drie Fonteinen Oude Geuze, 6 %, er en høyt ansett geuze som er å få kjøpt på Vinmonopolet
Lindemans Faro, 4,75 %, er en av de mest utbredte faroene
Drie Fonteinen Schaerbeekse Kriek, 6 %, er en kriek produsert på kirsebær fra Schaerbeek i BrusselDet finnes i dag ikke kommersielle norske spontangjærede øl, men det har blitt produsert to øl som er direkte inspirert av lambic-tradisjonen:
Nøgne Ø Tyttebær, 8 %, brygget på hvete og bygg, og tilsatt brettanomyces-gjær og melkesyrebakterier for syrning, samt tyttebærsaft
Haandbryggeriet Haandbic, 7,5 %, brygget på hvete og bygg, og tilsatt brettanomyces-gjær og melkesyrebakterier for syrning
== Litteratur ==
Lambicland, Tim Webb, Chris Pollard, Siobhan McGinn, utgitt av Cogan & Mater 2010, ISBN 978-0-9547789-2-7.
== Eksterne lenker ==
Horal | Lambic er en svært særegen øltype som nesten utelukkende produseres i Belgia. Den kjennetegnes ved at ølet ikke tilsettes gjær under bryggingen, men at vørteren i stedet kjøles i åpne kjølingskar, slik at villgjær fra lufta blandes inn. | 2,910 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1._divisjon_fotball_for_kvinner_2023 | 2023-02-04 | 1. divisjon fotball for kvinner 2023 | ['Kategori:1. divisjon fotball for kvinner', 'Kategori:Fotball i Norge i 2023', 'Kategori:Fremtidige sportsarrangementer'] | 1. divisjon fotball for kvinner 2023 vil være det nest høyeste nivået i norsk kvinnefotball i 2023.
Grunnspillet ble spilt i dobbel serie med én hjemme- og bortekamp mot hvert lag. De to beste i grunnspillet gikk videre til Toppseriens nedrykkssluttspill. I sluttspillet startet alle lag med 0 poeng. De to nederste lagene rykket ned til 1. divisjon, mens laget som endte tredje sist møtte vinneren av 1. divisjons sluttspill som bestod av lagene som ble nummer 3 til 10 i grunnspillet. I nedrykkssluttspillet tok lagene med seg alle poengene de tok i grunnspillet. De to nederste lagene i 1. divisjons sluttspill rykket ned til 2. divisjon.
| 1. divisjon fotball for kvinner 2023 vil være det nest høyeste nivået i norsk kvinnefotball i 2023.
Grunnspillet ble spilt i dobbel serie med én hjemme- og bortekamp mot hvert lag. De to beste i grunnspillet gikk videre til Toppseriens nedrykkssluttspill. I sluttspillet startet alle lag med 0 poeng. De to nederste lagene rykket ned til 1. divisjon, mens laget som endte tredje sist møtte vinneren av 1. divisjons sluttspill som bestod av lagene som ble nummer 3 til 10 i grunnspillet. I nedrykkssluttspillet tok lagene med seg alle poengene de tok i grunnspillet. De to nederste lagene i 1. divisjons sluttspill rykket ned til 2. divisjon.
== Lagene ==
== Hovedtrenere ==
== Grunnserien ==
== Nedrykkssluttspill Toppserien ==
De to beste lagene fra grunnserien i 1. divisjon spilte sammen med lagene som endte 5-10 i Toppseriens grunnspill i Toppseriens nedrykkssluttspill.
== 1. divisjon sluttspill ==
== Kvalifisering til Toppserien 2024 ==
Mal:Kvalifisering til Toppserien 2024
== Referanser == | 1. divisjon fotball for kvinner 2009 er den øverste divisjonen i fotball for kvinner. | 2,911 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Syndere_i_sommersol | 2023-02-04 | Syndere i sommersol | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1927', 'Kategori:Lanternebøkene', 'Kategori:Norske romaner'] | Du er en selvbedrager, og tilhører som sådan den forrige generasjon
Syndere i sommersol er en roman av den norske forfatteren Sigurd Hoel, utgitt i 1927.
Romanen skildrer åtte unge mennesker – fire menn og fire kvinner – i noen sommeruker på et feriested. Den inneholder humor, satire, frisinnethet, generasjonsfølelse, strimer av undergangsfrykt og fremfor alt en grenseløs optimisme på sin egen generasjons vegne.Romanen ble Hoels gjennombrudd, og Philip Houm skriver om den at «Mottagelsen av 'Syndere' ble særdeles livlig og mangeartet, slik som tilfellet har vært med de fleste av Hoels bøker. 'Syndere' opplevde den ære å bli utskjelt fra syv prekestoler på én og samme søndag, og den falt ikke i bare god jord bak den andre frontlinjen heller. Erling Falk rynket på nesen og ville ha det til at Hoel lot de unge menneskene leke en frivol lek med alvorlige idéer. Men der foreligger også andre vitnesbyrd, blant dem Arnulf Øverlands, som går ut på at den lille romanen har virket befriende på et helt slektledd.»
Romanen er filmatisert to ganger: i 1934 og 2001.
Forfatteren følger de samme personene videre i Jeg er blitt glad i en annen (1951).
| Du er en selvbedrager, og tilhører som sådan den forrige generasjon
Syndere i sommersol er en roman av den norske forfatteren Sigurd Hoel, utgitt i 1927.
Romanen skildrer åtte unge mennesker – fire menn og fire kvinner – i noen sommeruker på et feriested. Den inneholder humor, satire, frisinnethet, generasjonsfølelse, strimer av undergangsfrykt og fremfor alt en grenseløs optimisme på sin egen generasjons vegne.Romanen ble Hoels gjennombrudd, og Philip Houm skriver om den at «Mottagelsen av 'Syndere' ble særdeles livlig og mangeartet, slik som tilfellet har vært med de fleste av Hoels bøker. 'Syndere' opplevde den ære å bli utskjelt fra syv prekestoler på én og samme søndag, og den falt ikke i bare god jord bak den andre frontlinjen heller. Erling Falk rynket på nesen og ville ha det til at Hoel lot de unge menneskene leke en frivol lek med alvorlige idéer. Men der foreligger også andre vitnesbyrd, blant dem Arnulf Øverlands, som går ut på at den lille romanen har virket befriende på et helt slektledd.»
Romanen er filmatisert to ganger: i 1934 og 2001.
Forfatteren følger de samme personene videre i Jeg er blitt glad i en annen (1951).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Sigurd Hoel (1928) [1927]. Syndere i sommersol (norsk) (1. utg.). Oslo: Gyldendal. Besøkt 5. august 2014.
Sigurd Hoel (1999) [1927]. Syndere i sommersol (norsk) (11. utg.). Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-25715-9. Besøkt 5. august 2014. | Syndere i sommersol er en roman av den norske forfatteren Sigurd Hoel, utgitt i 1927. | 2,912 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Doctor_medicinae_veterinariae | 2023-02-04 | Doctor medicinae veterinariae | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Doktorgrader og grader på tilsvarende nivå'] | Doctor medicinae veterinariae, forkortet dr.med.vet., er en doktorgrad i veterinærmedisin, som ble innført ved Københavns Universitet i 1935. I Norge ble graden innført i 1959. Graden finnes også i Tyskland. | Doctor medicinae veterinariae, forkortet dr.med.vet., er en doktorgrad i veterinærmedisin, som ble innført ved Københavns Universitet i 1935. I Norge ble graden innført i 1959. Graden finnes også i Tyskland. | Doctor medicinae veterinariae, forkortet dr.med. | 2,913 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bergljot_B%C3%B8rresen | 2023-02-04 | Bergljot Børresen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske veterinærer'] | Bergljot Børresen (født 27. april 1936) er en norsk veterinær (dr. med. vet. og spesialist i klinisk patofysiologi), miljøforkjemper og forfatter. Hun har utgitt flere bøker og artikler om dyrs og menneskers adferd og samspill, og om husdyrbrukets betydning for etikk, økonomi, handel, økologi, folkehelse og kulturhistorie.
Børresen har forsket innen klinisk patofysiologi og undervist i befolkningsgenetikk. På 1970-tallet var hun medlem av regjeringens kjernekraftsikkerhetsutvalg. I 1986 var hun den første til å varsle den norske befolkning om alvoret av Tsjernobyl-ulykken.
Hun mottok Rachel Carson-prisen i 1993. Prisen ble overrakt av Thor Heyerdahl. Børresen fikk prisen for «flere tiårs arbeid gjennom bøker, artikler og etermedia – et arbeid drevet av innsikt, vidd og ærbødighet for menneskets plass i naturens store sammenheng».
| Bergljot Børresen (født 27. april 1936) er en norsk veterinær (dr. med. vet. og spesialist i klinisk patofysiologi), miljøforkjemper og forfatter. Hun har utgitt flere bøker og artikler om dyrs og menneskers adferd og samspill, og om husdyrbrukets betydning for etikk, økonomi, handel, økologi, folkehelse og kulturhistorie.
Børresen har forsket innen klinisk patofysiologi og undervist i befolkningsgenetikk. På 1970-tallet var hun medlem av regjeringens kjernekraftsikkerhetsutvalg. I 1986 var hun den første til å varsle den norske befolkning om alvoret av Tsjernobyl-ulykken.
Hun mottok Rachel Carson-prisen i 1993. Prisen ble overrakt av Thor Heyerdahl. Børresen fikk prisen for «flere tiårs arbeid gjennom bøker, artikler og etermedia – et arbeid drevet av innsikt, vidd og ærbødighet for menneskets plass i naturens store sammenheng».
== Bibliografi ==
Fiskenes ukjente liv, 2007
Menneskenes verden sett med dyreøyne, 2006
Den store boken om husdyrene og menneskene deres, 2004
Hest i Norge, 2002
Husdyrliv, 1999
Den ensomme apen, 1996/2006
Kunsten å bli tam, 1994
Pyometra in the dog : a pathophysiological investigation (avhandling, dr. med. vet.), 1984
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bergljot Børresen på Bokhylla | | fsted = | 2,914 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Felix_Kaspar | 2023-02-04 | Felix Kaspar | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 5. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2003', 'Kategori:Fødsler 14. januar', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 1936', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Østerrike', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i kunstløp', 'Kategori:Verdensmestere i kunstløp', 'Kategori:Østerrikske kunstløpere'] | Felix Kaspar (født 14. januar 1915 i Wien, død 5. desember 2003 i Bradenton i Florida) var en østerriksk kunstløper som deltok i de olympiske leker 1936 i Garmisch-Partenkirchen.
Kaspar vant en olympisk bronsemedalje i kunstløp under vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen. Han kom på tredjeplass bak sin landsmann Karl Schäfer og Ernst Baier fra Tyskland. Kaspar ble verdensmester to ganger, 1937 og 1938.
| Felix Kaspar (født 14. januar 1915 i Wien, død 5. desember 2003 i Bradenton i Florida) var en østerriksk kunstløper som deltok i de olympiske leker 1936 i Garmisch-Partenkirchen.
Kaspar vant en olympisk bronsemedalje i kunstløp under vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen. Han kom på tredjeplass bak sin landsmann Karl Schäfer og Ernst Baier fra Tyskland. Kaspar ble verdensmester to ganger, 1937 og 1938.
== OL-medaljer ==
1936 Garmisch-Partenkirchen - Bronse i kunstløp, single herrer
== VM-medaljer ==
1937 Wien - Gull i kunstløp, single herrer
1938 Berlin - Gull i kunstløp, single herrer
1936 Paris - Bronse i kunstløp, single herrer
== Eksterne lenker ==
(en) Felix Kaspar – Olympedia
(en) Felix Kaspar – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Felix Kaspar – databaseOlympics.com (arkivert) | Felix Kaspar (født 14. januar 1915 i Wien, død 5. | 2,915 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Multietnolekt | 2023-02-04 | Multietnolekt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sosiolingvistikk'] | Multietnolekt er den språkvarianten som oppstår når talere med flere ulike språk- og kulturbakgrunner tilegner seg et nytt språk, i motsetning til etnolekt, som betegner den varianten av et språk som oppstår når én bestemt etnisk gruppe tilegner seg språket.
Bruken av multietnolekt er gjerne knyttet til etableringen av en egen gruppeidentitet blant ungdommer som vokser opp i språklig og kulturelt heterogene urbane miljøer. Både ungdommer med og uten minoritetsbakgrunn kan være brukere av multietnolekt.
Ungdommer som snakker multietnolekt, kan i de fleste tilfeller veksle mellom denne og mer tradisjonelle varianter av majoritetsspråket. Det kan derfor være hensiktsmessig å snakke om bruken av multietnolekt som en stil mer enn som en fokusert varietet på linje med en dialekt.
Begrepet ble først brukt i 2000 av språkforskerne Michael Clyne og Pia Quist.Vi finner eksempler på multietnolekter i innvandrertette områder i de fleste større europeiske byer. I Skandinavia finner vi eksempler på multietnolekter på Nørrebro i København og i forsteder til Stockholm, som for eksempel i Rinkeby, samt i de østlige delene av Oslo.
| Multietnolekt er den språkvarianten som oppstår når talere med flere ulike språk- og kulturbakgrunner tilegner seg et nytt språk, i motsetning til etnolekt, som betegner den varianten av et språk som oppstår når én bestemt etnisk gruppe tilegner seg språket.
Bruken av multietnolekt er gjerne knyttet til etableringen av en egen gruppeidentitet blant ungdommer som vokser opp i språklig og kulturelt heterogene urbane miljøer. Både ungdommer med og uten minoritetsbakgrunn kan være brukere av multietnolekt.
Ungdommer som snakker multietnolekt, kan i de fleste tilfeller veksle mellom denne og mer tradisjonelle varianter av majoritetsspråket. Det kan derfor være hensiktsmessig å snakke om bruken av multietnolekt som en stil mer enn som en fokusert varietet på linje med en dialekt.
Begrepet ble først brukt i 2000 av språkforskerne Michael Clyne og Pia Quist.Vi finner eksempler på multietnolekter i innvandrertette områder i de fleste større europeiske byer. I Skandinavia finner vi eksempler på multietnolekter på Nørrebro i København og i forsteder til Stockholm, som for eksempel i Rinkeby, samt i de østlige delene av Oslo.
== Karakteristiske trekk ==
En multietnolektisk språkstil er gjerne kjennetegnet av bruken en rekke lånord fra ulike innvandrerspråk. I norsk sammenheng har dette populært blitt betegnet som kebabnorsk. Multietnolektisk norsk er også gjerne preget av noen grammatiske trekk som er typisk for innlærere av norsk som andrespråk, som manglende subjekt-verb-inversjon i utsagnssetninger, samt en særegen prosodi som kan betegnes som en stakkato-aktig måte å snakke på.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om dansk multietnolekt | Multietnolekt er den språkvarianten som oppstår når talere med flere ulike språk- og kulturbakgrunner tilegner seg et nytt språk, i motsetning til etnolekt, som betegner den varianten av et språk som oppstår når én bestemt etnisk gruppe tilegner seg språket. | 2,916 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Perler_for_Svin | 2023-02-04 | Perler for Svin | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tegneserier fra USA'] | Perler for Svin (engelsk: Pearls Before Swine) er en amerikansk humoristisk tegneserie tegnet og skrevet av Stephan Pastis. I Norge går serien fast i blant annet Aftenposten og Kollektivet.
Den ble først publisert i de to amerikanske avisene Orlando Sentinel og The Washington Post i desember 2001. I 2007 gikk serien i over 400 aviser over hele verden. Serien vant Reuben Awards i kategorien beste avisstripe både i 2003 og 2006.
| Perler for Svin (engelsk: Pearls Before Swine) er en amerikansk humoristisk tegneserie tegnet og skrevet av Stephan Pastis. I Norge går serien fast i blant annet Aftenposten og Kollektivet.
Den ble først publisert i de to amerikanske avisene Orlando Sentinel og The Washington Post i desember 2001. I 2007 gikk serien i over 400 aviser over hele verden. Serien vant Reuben Awards i kategorien beste avisstripe både i 2003 og 2006.
== Hovedkarakterer ==
Seriens univers er sentrert rundt antropomorfe dyr:
Rotte: en narcissistiske rotte.
Gris: mer normal enn Rotte, men veldig naiv.
Sebra: humanist som ser på det å beskytte seg selv som sin viktigste oppgave.
Geit: den intellektuelle av dem.
Krokodillebrorskapet: Krokodillebrorskapet er seriens antagonister og skurker. De er konstant ute etter å drepe og spise Sebra og Gris.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Daglige striper | Perler for Svin (engelsk: Pearls Before Swine) er en amerikansk humoristisk tegneserie tegnet og skrevet av Stephan Pastis. I Norge går serien fast i blant annet Aftenposten og Kollektivet. | 2,917 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98konomikonsulent | 2023-02-04 | Økonomikonsulent | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Økonomiske beskjeftigelser'] | En økonomikonsulent er en økonom med fokus på virksomhetsstyring, hovedsakelig ved hjelp av økonomiske mål. Økonomikonsulentens rolle varierer avhengig av den aktuelle organisasjonens behov, men inneholder ofte analyse av nøkkeltall, organisasjons-, forretnings- og logistikkspørsmål. Økonomikonsulenten ses som en ressurs for ledelsen og kan sitte i ledelsesgruppen eller tilsvarende.
Stillingen kan også ha tittelen controller.
| En økonomikonsulent er en økonom med fokus på virksomhetsstyring, hovedsakelig ved hjelp av økonomiske mål. Økonomikonsulentens rolle varierer avhengig av den aktuelle organisasjonens behov, men inneholder ofte analyse av nøkkeltall, organisasjons-, forretnings- og logistikkspørsmål. Økonomikonsulenten ses som en ressurs for ledelsen og kan sitte i ledelsesgruppen eller tilsvarende.
Stillingen kan også ha tittelen controller.
== Opprinnelse og historie ==
Den særskilte økonomikonsulentrollen, eller controller-rollen, oppsto først i de amerikanske jernbaneselskapene på 1800-tallet, i takt med at de fikk et større behov for å følge opp interne hendelser. Ordet ble i begynnelsen ofte stavet comptroller, og gjør det i blant fremdeles.
På 1920- og 1930-tallet utviklet mange virksomheter budsjettering og budsjettoppfølging. I forbindelse med dette forandret økonomikonsulentens rolle bort fra registrering og beskrivelse av det som hadde inntruffet. I den nye rollen ble økonomikonsulenten en fortolker, rådgiver, problemløser og den som gav tidlige advarsler om oppdagede trusler. Interessen for controllingfunksjonen var dog fremdeles svak i Europa på denne tiden.
Først på 1970-tallet økte interessen i Europa. Behovet for controllerfunksjonen har økt blant annet på grunn av en økt desentralisering, som medfører et behov for informasjon til flere nivåer. Krav på grunn av øket internasjonal konkurranse, økt medbestemmelse og krav fra intresseorganisasjoner og myndigheter har bidratt til denne utviklingen.
== Arbeidsoppgaver ==
Økonomikonsulentens hovedsakelige arbeidsoppgaver er å analysere, følge opp resultat, overvåke lønnsomheten og virksomhetens indre effektivitet, samt bistå i utvikling og styring av virksomheten. Oppgaver og plassering i organisasjonen varierer sterkt avhengig av organisasjonens behov og ledelsesfilosofi. Som oftest rapporterer økonomikonsulenten direkte til enhetens sjef; en divisjonscontroller rapporterer til divisjonsjefen osv., men økonomikonsulenten kan også rapportere direkte til økonomisjefen. Økonomikonsulenter finnes i mange virksomheter, også i statlig og kommunal forvaltning.
Arbeidsoppgavene omfatter som regel budsjettering, budsjettoppfølging, andre periodiske rapporter, prognoser, lønnsomhetsoppfølginger, analyser, gransking av investeringsoppgaver og utvikling av rutiner og systemer. Utredninger er også en vanlig oppgave. Økonomikonsulenten deltar av og til i arbeidet med årsavslutning og regnskapsrapportering.
Økonomikonsulenten bruker data fra regnskapet, men minst like viktig er informasjon fra andre kilder som for eksempel personalsystem, produksjonssystem og opplysninger som innhentes spesielt. Analysen av denne informasjonen krever god kunnskap om datasystem og gode analytiske evner. En viktig del av rollen er også å formidle informasjonen innen organisasjonen og påvirke slik at analysene fører til utvikling i ønsket retning. Dette innbefatter å være diskusjonspartner til sjefer og andre beslutningstagere. Yrkesrollen krever derfor også et visst mål av pedagogiske evner og lederskap.
I blant får økonomikonsulenten oppgaver som ligger klart utenfor det som er tradisjonelt arbeid for en økonomiavdeling, for eksempel mer omfattende utredninger om produkters utviklingsmuligheter.
Økonomikonsulenten har i Europa en noe mer spesialisert yrkesrolle enn i USA, der økonomikonsulenten også kan ha ansvar for eksternrapportering, likviditet, internrevisjon med mer.
== Andre økonomikonsulentroller ==
En forretningsøkonom (business controller) er en økonomikonsulent med sterkt fokus på styring av selskapets forretningsvirksomhet og markedsføring i skjæringspunktet mellom selskapet og markedet. Oppfølging av konjunkturer og nye lovers innvirkning på virksomheten kan inngå i arbeidsoppgavene.
Accounting controller ligner mer på tittelen regnskapssjef. Dessuten forekommer etterleddet -controller mer og mer i sammenhenger som ikke har med økonomi å gjøre, som for eksempel personalcontroller og kvalitetscontroller. Disse yrkesrollene kan variere sterkt, men betegnelsen controller indikerer vanligvis at rollen innbefatter analyse og rådgivning.
== Referanser == | En økonomikonsulent er en økonom med fokus på virksomhetsstyring, hovedsakelig ved hjelp av økonomiske mål.Økonomikonsulentens rolle varierer avhengig av den aktuelle organisasjonens behov, men inneholder ofte analyse av nøkkeltall, organisasjons-, forretnings- og logistikkspørsmål. | 2,918 |
https://no.wikipedia.org/wiki/UNESCO | 2023-02-04 | UNESCO | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:2°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Akronymer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FN-organisasjoner', 'Kategori:Internasjonale relasjoner i 1945', 'Kategori:Kulturinstitusjoner', 'Kategori:Kunst og kultur i 1945', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1945', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:UNESCO', 'Kategori:Vitenskap i 1945'] | UNESCO eller FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (engelsk: United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization) er en organisasjon under De forente nasjoner (FN) med formål å bidra til fred og sikkerhet ved å fremme internasjonalt samarbeid gjennom utdanning, vitenskap og kultur for å fremme universell respekt for rettferdighet, rettssikkerhet og menneskerettigheter sammen med frihet proklamert i FN-charteret. Det er etterfølgeren til Folkeforbundets International Commission on Intellectual Cooperation.
UNESCO har per januar 2019 193 medlemsstater etter at USA og Israel meldte seg ut. Hovedkontoret ligger i Paris, men organisasjonen har også en rekke underkontorer rundt om i verden. De fleste av disse er samlingskontorer som dekker tre eller flere land, men det finnes også nasjonale og regionale kontorer. UNESCO søker å oppnå sine mål gjennom fem store programmer: utdanning, naturvitenskap og samfunnsvitenskap, kultur og kommunikasjon og informasjon. Prosjekter støttet av UNESCO inkluderer leseferdighets', tekniske og læreropplæringsprogrammer, internasjonale vitenskapelige programmer, fremme av uavhengig media og pressefrihet; regionale kultur- og historieprosjekter, fremming av kulturelt mangfold, oversettelser av verdenslitteratur, internasjonale samarbeidsavtaler for å sikre verdens kultur- og naturarv (verdensarvsteder) og til bevare menneskerettigheter, og forsøker å bygge bro over det globale digitale skillet.
UNESCO har som mål «å bidra til å bygge fred, fattigdomsbekjempelse, bærekraftig utvikling og interkulturell dialog gjennom utdanning, vitenskap, kultur, kommunikasjon og informasjon.»Andre satsinger i organisasjonen omfatter å oppnå en god utdanning for alle og livslang læring, sette fokus på sosiale og etiske utfordringer, fremme kulturelt mangfold, fremme en kultur for fred og bygge inkluderende kunnskapssamfunn gjennom informasjon og kommunikasjon.De brede konkrete målene og strategiene for det internasjonale samfunnet, som fastsatt i de internasjonalt vedtatte utviklingsmålene (inkludert FNs tusenårsmål), underbygger alle UNESCOs strategier og aktiviteter.
| UNESCO eller FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (engelsk: United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization) er en organisasjon under De forente nasjoner (FN) med formål å bidra til fred og sikkerhet ved å fremme internasjonalt samarbeid gjennom utdanning, vitenskap og kultur for å fremme universell respekt for rettferdighet, rettssikkerhet og menneskerettigheter sammen med frihet proklamert i FN-charteret. Det er etterfølgeren til Folkeforbundets International Commission on Intellectual Cooperation.
UNESCO har per januar 2019 193 medlemsstater etter at USA og Israel meldte seg ut. Hovedkontoret ligger i Paris, men organisasjonen har også en rekke underkontorer rundt om i verden. De fleste av disse er samlingskontorer som dekker tre eller flere land, men det finnes også nasjonale og regionale kontorer. UNESCO søker å oppnå sine mål gjennom fem store programmer: utdanning, naturvitenskap og samfunnsvitenskap, kultur og kommunikasjon og informasjon. Prosjekter støttet av UNESCO inkluderer leseferdighets', tekniske og læreropplæringsprogrammer, internasjonale vitenskapelige programmer, fremme av uavhengig media og pressefrihet; regionale kultur- og historieprosjekter, fremming av kulturelt mangfold, oversettelser av verdenslitteratur, internasjonale samarbeidsavtaler for å sikre verdens kultur- og naturarv (verdensarvsteder) og til bevare menneskerettigheter, og forsøker å bygge bro over det globale digitale skillet.
UNESCO har som mål «å bidra til å bygge fred, fattigdomsbekjempelse, bærekraftig utvikling og interkulturell dialog gjennom utdanning, vitenskap, kultur, kommunikasjon og informasjon.»Andre satsinger i organisasjonen omfatter å oppnå en god utdanning for alle og livslang læring, sette fokus på sosiale og etiske utfordringer, fremme kulturelt mangfold, fremme en kultur for fred og bygge inkluderende kunnskapssamfunn gjennom informasjon og kommunikasjon.De brede konkrete målene og strategiene for det internasjonale samfunnet, som fastsatt i de internasjonalt vedtatte utviklingsmålene (inkludert FNs tusenårsmål), underbygger alle UNESCOs strategier og aktiviteter.
== Historie ==
UNESCO og dens mandat for internasjonalt intellektuelt samarbeid kan spores tilbake til Folkeforbundet resolusjon av 21. september 1921 for å velge en kommisjon som skulle utrede spørsmålet. Den internasjonale komiteen for intellektuelt samarbeid (ICIC) ble offisielt opprettet 4. januar 1922 som et rådgivende organ sammensatt av personer valgt på grunnlag av deres personlige kvalifikasjoner. Det internasjonale instituttet for intellektuelt samarbeid (IIIC) ble deretter opprettet i Paris den 9. august 1925, for å fungere som den utøvende organ for ICIC. Arbeidet disse organisasjonene utførte ble i all hovedsak avbrutt av utbruddet av andre verdenskrig.
Etter signering av Atlanterhavserklæringen og Erklæringen om De forente nasjoner begynte Konferansen av allierte utdanningsministre (CAME) med møter i London som pågikk fra 16. november 1942 til 5. desember 1945. Den 30. oktober 1943 ble behovet for en internasjonal organisasjon uttrykt i Moskva-erklæringen, en avtale signert av Kina, Storbritannia, USA og Sovjetunionen. Dette ble etterfulgt av ideer framlagt under Dumbarton Oaks-konferansen 9. oktober 1944. Etter forslag fra CAME og i samsvar med anbefalingene fra FN-konferansen om internasjonal organisasjon (UNCIO), holdt i San Francisco i april-juni 1945, ble en FN-konferans for etablering av en pedagogisk og kulturell organisasjon (ECO/CONF) sammenkalt i London 1. til 16. november 1945 med 44 regjeringer representert. En markant skikkelse i initiativet for UNESCO var Rab Butler, Storbritannias utdanningsminister. På ECO/CONF ble UNESCOs statutter introdusert og signert av 37 land, og en forberedende kommisjon ble etablert. Den forberedende kommisjon opererte mellom 16. november 1945 og 4. november 1946 - datoen da UNESCOs statutter trådte i kraft med deponeringen av den tjuende ratifikasjonen av en medlemsstat.Den første generalkonferansen fant sted fra 19. november til 10. desember 1946, og valgte Julian Huxley til stillingen som generaldirektør. Konstitusjonen ble endret i november 1954 da Generalkonferansen besluttet at medlemmer av hovedstyret skulle være representanter for regjeringene i de stater som de var borgere av og ikke skulle, som før, handle som enkeltpersoner.
Denne endringen i styresett skilte seg fra UNESCOs forgjenger, CICI, i forhold til hvordan medlemslandene ville fungere sammen innen organisasjonens kompetanseområder. Etter som medlemslandene har jobbet sammen over tid for å realisere UNESCOs mandat har politiske og historiske faktorer formet organisasjonens virksomhet spesielt under den kalde krigen, avkoloniseringsprosessen og oppløsningen av Sovjetunionen.
Blant de store prestasjonene i organisasjonen er arbeidet mot rasisme, for eksempel gjennom innflytelsesrike uttalelser om rase som startet med en erklæring fra antropologer (blant dem var Claude Lévi-Strauss) og andre forskere i 1950 og som konkluderte med 1978-erklæringen om rase og rasefordommer. I 1956 trakk Sør-Afrika seg fra UNESCO da de mente at noen av organisasjonens publikasjoner var en "innblanding" i landets "rasistiske problemer." Sør-Afrika sluttet seg til organisasjonen igjen i 1994 under ledelse av Nelson Mandela.
Blant UNESCOs tidlige arbeid innen utdanning var pilotprosjektet på grunnleggende utdanning i Marbial Valley, Haiti, som begynte i 1947. Dette prosjektet ble fulgt av ekspertoppdrag i andre land, for eksempel et oppdrag i Afghanistan i 1949. I 1948 anbefalte UNESCO at medlemsstatene skulle gjøre gratis grunnutdanning obligatorisk og universell.
I 1990 ble World Conference on Education for All holdt i Jomtien, Thailand, der ble det lansert en global bevegelse for å gi grunnutdanning for alle barn, ungdom og voksne Ti år senere, i 2000, ble World Education Forum holdt i Dakar, Senegal, hvor medlemsregjeringer forpliktet seg til å oppnå grunnutdanning for alle innen 2015.
UNESCOs tidlige virksomhet innen kultur inkluderer blant annet Nubia-kampanjen, som ble lansert i 1960.
Formålet med kampanjen var å flytte det store tempelet i Abu Simbel for å forhindre at det ble oversvømt av Nilen etter byggingen av Aswandammen. Arbeidet tok 20 år og 22 monumenter og arkitektoniske komplekser ble flyttet. Dette var den første og største i en rekke kampanjer som inkluderer prosjekter i Mohenjo-Daro (Pakistan), Fez (Marokko), Katmandu (Nepal), Borobudur (Indonesia) og på Akropolis (Hellas). Organisasjonens arbeid med kulturarv førte i 1972 til opprettelsen av Konvensjonen om vern av verdens kultur- og naturarv. Verdensarvkomiteen ble etablert i 1976 og de første stadene ble skrevet inn på Verdensarvlisten i 1978.Et mellomstatlig møte i UNESCOs regi i Paris i desember 1951 førte til etableringen av Den europeiske organisasjon for kjernefysisk forskning (CERN) i 1954.I 2011 ble Palestina medlem i UNESCO etter en avstemning der 107 medlemsland støttet inlemmelsen og 14 var imot.
Lover vedtatt i USA i 1990 og 1994 gjør at landet ikke kan bidra økonomisk til noen FN-organisasjon som aksepterer Palestina som fullverdig medlem.
Som et resultat trekker de sin støtte, som står for om lag 22 % av UNESCOs budsjett. Israel reagerte også på Palestinas adgang til UNESCO ved å fryse Israels innbetalinger til UNESCO og legge sanksjoner på Den palestinske selvstyremyndigheten, med begrunnelsen at Palestinas adgang ville være skadelig "for potensielle fredsforhandlinger". President Donald Trump varslet i 2017 at USA ville melde seg ut av UNESCO. Utmeldelsen gjelder fra 1. januar 2019. Israel meldte seg også ut fra samme dato.
== Struktur ==
UNESCO er knyttet til FN som et fagorgan innenfor FNs økonomiske og sosiale råd. Som organisasjon er UNESCO bygget opp etter en tradisjonell organisasjonsstruktur med en hierarkisk pyramideformet struktur bestående av flere organer med et styre (generalkonferansen) og en generaldirektør på toppen.
Overordnet sett består UNESCO av tre hovedaktører:
Generalkonferansen
Styringsrådet (tidligere "Forretningsrådet")
SekretariatetUNESCO har 65 feltkontorer rundt om i verden. Noen av disse har ansvar for arbeid i ett enkelt land, andre er regionkontorer eller samarbeidskontorer som jobber opp mot større organisasjoner som EU eller Den afrikanske union.Alle medlemsland har nasjonale organer eller kommisjoner som samarbeider med sine egne myndigheter og institusjoner og er lenken mellom landet og UNESCO. UNESCO oppretter dessuten midlertidige eller permanente kommisjoner for særskilte spørsmål.
=== Generalkonferansen ===
Den øverste i hierarkiet er generalkonferansen. Generalkonferansen består av fem delegater fra hvert medlemsland utpekt av de enkelte lands regjeringer. Medlemslandene samles annenhvert år til generalkonferanse. Her godkjenner medlemslandene det fremtidige program og budsjett, samt organisasjonens generelle politikk. Endelig er generalforsamling rådgivende organ for FN i spørsmål vedrørende kjernepunktene utdannelse, vitenskap, kultur og kommunikasjon.
På generalkonferansen utpekes organisasjonens styringssråd og etter dens anbefaling utpeker generalkonferansen generaldirektøren, som velges for fire år av gangen (tidligere var det for en seksårig periode). Hver medlemsstat har én stemme på generalkonferansen.
=== Styringsrådet ===
Styringsrådet består av 58 medlemsland og har til oppgave å forberede dagsordenen til generalkonferansen, samt ansvar for at generalkonferansens vedtatte program blir utført. Rådet arbeider i prinsippet på generalkonferansens vegne og ikke som representanter for delegatenes respektive regjeringer. Rådet skal samles minst fire ganger innenfor en toårsperiode. Samlet sett arbeider styringsrådet på vegne av generalkonferansen.
=== Sekretariatet ===
Sekretariat er fysisk plassert i organisasjonens hovedkontor i Paris. Det er sekretariatet, under generaldirektørens direksjon, som rent praktisk sørger for implementeringen av programmer vedtatt på generalkonferansene. Sekretariatet er således organisasjonens utøvende organ. Hovedansvaret for gjennomføringen av det vedtatte program ligger hos generaldirektøren.
=== UNESCO i Norge ===
I Norge er det Utenriksdepartementet som har ansvaret for vårt lands politikk overfor UNESCO, mens Kunnskapsdepartementet har det overordnede ansvaret for å koordinere norsk UNESCO-arbeid. Ansvaret for de fem hovedområdene er så delegert til ulike departementer:
Utdanning og vitenskap: Kunnskapsdepartementet.
Kulturpolitikk og kultur- og miljøkonvensjoner: Kulturdepartementet, Miljøverndepartementet og Utenriksdepartementet.
Mediepolitikk og informasjons- og kommunikasjonsteknologi: Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet.
Urfolksspørsmål: Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og Kulturdepartementet.
Bioteknologi og bioetikk: Helse- og omsorgsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet.
Klima og miljøforvaltning: Miljøverndepartementet.De tolv medlemmene som utgjør den norske UNESCO-kommisjonen er utnevnt av regjeringen. Alle medlemmene er utnevnt fordi de har spesialkompetanse innenfor et av UNESCOs kjerneområder. Den nåværende kommisjonen ledes av tidligere forsknings- og utdanningsminister Tora Aasland.
== Virkefelter ==
UNESCO utfolder sine aktiviteter på feltene utdannelse, naturvitenskap, sosial- og humanistisk vitenskap, kultur, kommunikasjon og informasjon. Organisasjonen arbeider for fred blant annet gjennom samarbeide, kommunikasjon og utveksling av ideer mellom sine 195 medlemsland. De fleste av medlemslandene har etablert egne nasjonale kommisjoner som består av representanter fra undervisning, vitenskap og kultursamfunn. Noen land har også etablert egne nasjonale kommisjoner for sine avhengige områder.
omtrent 100 konsultative komiteer, internasjonale kommisjoner og overnasjonale kontorer har blitt opprettet for å utføre spesielle oppgaver eller for refleksjonsformål.
6 000 UNESCO-klubber, foreninger eller sentre fremmer organisasjonens idealer og handler på grasrotnivå.
6 700 utvalgte skoler hjelper unge mennesker å forme holdninger av toleranse og internasjonal forståelse.
330 ikke-statlige organisasjoner opprettholder «offisielle» relasjoner med UNESCO. Mange andre samarbeider på tilfeldig basis med ulike sektorer.
en gruppe på 40 kjendiser – «godwill»-ambassadører – har akseptert å bruke sine talenter og sin status for å hjelpe verden å fokusere på UNESCOs arbeide og misjon.
Over 300 foretak og organisasjoner i forretningssamfunn, nye partnere som er forbundet til målene av varig holdbar menneskelig utvikling og sosialt ansvar, samarbeider med UNESCO over hele verden.
== Verneprogram ==
UNESCO har tatt initiativ til flere ulike verneprogram. Det mest kjente er Verdensarven fra 1972 («|Verdens kultur- og naturarv») som har til formål å sikre vern av kulturminner og naturområder som har stor betydning i verdensmålestokk. 936 slike verneobjekter er hittil utpekt (pr. 2011).
Andre verneprogram er Verdensminneprogrammet som ble etablert i 1992, og fikk en norsk utforming i 2012: Norges dokumentarv. Verneprogrammet for Immateriell kulturarv ble etablert i 2003.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
Den norske UNESCO-kommisjonen | thumb|250px|[[Pekingoperatradisjonen i Kina ble innskrevet på listen over Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv i 2010.]] | 2,919 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Britisk_Honduras | 2023-02-04 | Britisk Honduras | ['Kategori:1862 i Nord-Amerika', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Belizes historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språkvask 2022-07', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1862', 'Kategori:Tidligere britiske kolonier og protektorat i Amerika'] | Britisk Honduras var betegnelsen en britisk territorium på østkysten av Mellom-Amerika, sørøst for Mexico, etter at det ble en britisk kronkoloni i 1862. Honduras ble først erobret og bosatt av spanske erobrere på 1600-tallet. I 1964 ble det en selvstyrt koloni, og ble omdøpt til Belize i juni 1973, og fikk full selvstendighet i september 1981. Britisk Honduras var Storbritannias siste fastlandsterritorium i Amerika.
Paristraktaten i 1783 mellom Storbritannia og Spania ga britene rettigheter til felle blåtrær i området mellom elvene Rio Hondo og Belizeelva. London-konvensjon i 1786 utvidet denne konsesjon til også å utgjøre området mellom elvene Belizeelva og Sibun. I 1862 ble bosetningen i Belize i Hondurasbukta erklært som en britisk koloni under navnet Britisk Honduras, og representanten for den britiske kronen ble forfremmet til viseguvernør, underordnet guvernøren av Jamaica.
| Britisk Honduras var betegnelsen en britisk territorium på østkysten av Mellom-Amerika, sørøst for Mexico, etter at det ble en britisk kronkoloni i 1862. Honduras ble først erobret og bosatt av spanske erobrere på 1600-tallet. I 1964 ble det en selvstyrt koloni, og ble omdøpt til Belize i juni 1973, og fikk full selvstendighet i september 1981. Britisk Honduras var Storbritannias siste fastlandsterritorium i Amerika.
Paristraktaten i 1783 mellom Storbritannia og Spania ga britene rettigheter til felle blåtrær i området mellom elvene Rio Hondo og Belizeelva. London-konvensjon i 1786 utvidet denne konsesjon til også å utgjøre området mellom elvene Belizeelva og Sibun. I 1862 ble bosetningen i Belize i Hondurasbukta erklært som en britisk koloni under navnet Britisk Honduras, og representanten for den britiske kronen ble forfremmet til viseguvernør, underordnet guvernøren av Jamaica.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Knight, Charles, red. (1866): «British Honduras» i: Geography. English Cyclopaedia. 3. London: Bradbury, Evans, & Co.
== Eksterne lenker ==
Nettstedet til regjeringen i Belize Arkivert 8. februar 2011 hos Wayback Machine.
Belize, presentasjon fra The Commonwealth
«A History of Belize», Belizes nettsted for turisme
British Honduras Paper Money | Britisk Honduras var betegnelsen en britisk territorium på østkysten av Mellom-Amerika, sørøst for Mexico, etter at det ble en britisk kronkoloni i 1862. Honduras ble først erobret og bosatt av spanske erobrere på 1600-tallet. | 2,920 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arthur_Roche | 2023-02-04 | Arthur Roche | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske katolske biskoper', 'Kategori:Fødsler 6. mars', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Katolske biskoper av Leeds', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Kirklees', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Arthur Roche (født 6. mars 1950 i Batley Carr i Yorkshire i Storbritannia) er en britisk katolsk erkebiskop. Først var han biskop i England, til han ble kalt til den romerske kurie i 2012. Han ble prefekt for Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen i 2021.
| Arthur Roche (født 6. mars 1950 i Batley Carr i Yorkshire i Storbritannia) er en britisk katolsk erkebiskop. Først var han biskop i England, til han ble kalt til den romerske kurie i 2012. Han ble prefekt for Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen i 2021.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Roche er fra en katolsk familie i Yorkshire. Han studerte til prest fra 1969 til 1975 ved St. Alban's College i Valladolid i Spania, der han tok en grad i teologi fra Comillas pavelige universitet.
=== Prest ===
Han ble presteviet 19. juli 1975 av biskop William Gordon Wheeler av Leeds.
Han virket i bispedømmet Leeds til han i 1991 begynte på videre studier ved det pavelige universitet Gregoriana i Roma, og ble senere spiritual ved The Venerable English College i Roma. I 1996 ble han generalsekretær for den katolske bispekonferanse for England og Wales.
=== Biskop ===
I april 2001 ble Roche utnevnt til hjelpebiskop av det katolske erkebispedømme Westminster. I april 2002 ble han koadjutor biskop i Leeds, og i april 2004 rykket han inn som ordinær biskop der.
Den 26. juni 2012 ble han utnevnt til sekretær for Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen, og fikk samme dagen personlig rang som erkebiskop. Det 27. mat utnevnte pave Frans han til prefekt for samme kongregasjon i den romerske kurie.
=== Kardinalsnominasjon ===
Den 29. mai 2022 kunngjorde pave Frans sin intensjon om å kreere ham til kardinal den 27. august samme år.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871
Pave Pius X (1835-1914) *1884
Pave Benedikt XV (1854-1922) *1907
Pave Pius XII (1835-1958) *1917
Kardinal Eugène-Gabriel-Gervais-Laurent Tisserant (1884-1972) *1937
Pave Paul VI (1897-1978) *1954
Erkebiskop Domenico Enrici (1909-1997) *1955
Erkebiskop Michael George Bowen (1930-2019) *1970
Kardinal Cormac Murphy-O’Connor (1932-2017) *1977
Erkebiskop Arthur Roche (1950-) *2001
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Catholic-Hierarchy
Diocese of Leeds | Arthur Roche (født 6. mars 1950 i Batley Carr i Yorkshire i Storbritannia) er en britisk katolsk erkebiskop. | 2,921 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1911 | 2023-02-04 | Filmåret 1911 | ['Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1911', 'Kategori:Utgivelser fra 1911', 'Kategori:Verk fra 1911'] | Filmåret 1911 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1911.
| Filmåret 1911 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1911.
== Årets filmer ==
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
6. juni - Frithiof Strömberg, svensk skuespiller og operasanger (født 1878)
2. november – Kyrle Bellew, amerikansk skuespiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1911 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Filmåret 1911 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1911. | 2,922 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Riga | 2023-02-04 | Riga | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-05', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Havnebyer i Latvia', 'Kategori:Havnebyer ved Østersjøen', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Riga', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Riga (latvisk: Rīga; russisk: Рига; estisk: Riia; polsk, litauisk: Ryga) er hovedstad og største by i Latvia. Med sine 665 222 innbyggere (2021) er Riga Baltikums største by, og en av de største i Nord-Europa. Mer enn en tredel av Latvias befolkning bor i Riga. Riga er en viktig havneby, samt et senter for industri, handel, kultur og finans i Baltikum. Byen ligger i Rigabukten, ved munningen av elven Daugava. Riga dekker et areal på 307,17 km², og har en beliggenhet på en til ti meter over havet, på en flat slette av sand.
Latvias nasjonalforsamling Saeima, regjering og president holder også til her.
Elva Daugava går gjennom byen, som har tre hoveddeler: Gamlebyen og sentrum på nordbredden og Pardaugava på sørbredden. Gamlebyen og sentrum har mange bygninger i art nouveau-stil, og gamlebyen har i tillegg mange bygninger fra middelalderen. Byen er relativt flat, og over takene rager spirene på de mange kirkene, samt det 368,5 meter høye TV-tårnet, den høyeste konstruksjonen i byen og det tredje høyeste tårnet i Europa.
Forstedene er dominert av brede gater og boligblokker fra sovjettiden.
Byen har hatt norsk ambassade siden 1992. Den ligger sentralt i gamlebyen, ved Livu torg, og hadde i 2005 11 ansatte.
| Riga (latvisk: Rīga; russisk: Рига; estisk: Riia; polsk, litauisk: Ryga) er hovedstad og største by i Latvia. Med sine 665 222 innbyggere (2021) er Riga Baltikums største by, og en av de største i Nord-Europa. Mer enn en tredel av Latvias befolkning bor i Riga. Riga er en viktig havneby, samt et senter for industri, handel, kultur og finans i Baltikum. Byen ligger i Rigabukten, ved munningen av elven Daugava. Riga dekker et areal på 307,17 km², og har en beliggenhet på en til ti meter over havet, på en flat slette av sand.
Latvias nasjonalforsamling Saeima, regjering og president holder også til her.
Elva Daugava går gjennom byen, som har tre hoveddeler: Gamlebyen og sentrum på nordbredden og Pardaugava på sørbredden. Gamlebyen og sentrum har mange bygninger i art nouveau-stil, og gamlebyen har i tillegg mange bygninger fra middelalderen. Byen er relativt flat, og over takene rager spirene på de mange kirkene, samt det 368,5 meter høye TV-tårnet, den høyeste konstruksjonen i byen og det tredje høyeste tårnet i Europa.
Forstedene er dominert av brede gater og boligblokker fra sovjettiden.
Byen har hatt norsk ambassade siden 1992. Den ligger sentralt i gamlebyen, ved Livu torg, og hadde i 2005 11 ansatte.
== Geografi og demografi ==
Byen ligger på en sandslette ved elva Daugavas utløp. Arealet på 307,17 km² er fordelt på 67 km² boligområder (21,8 %), 54,45 km² industriområder (17,0 %), 24,64 km² veier og gater (8,0 %), 57,54 km² parker (19,0 %) og 48,50 km² vann (15,8 %). Elva går gjennom byen, og på nedsiden av gamlebyen kan man spasere langs elvebredden.
Riga har et maritimt klima, ganske likt det man finner i Stockholm med milde, våte vintre. Gjennomsnittstemperaturene er −4,9 °C i januar og +16,9 °C i juli.
Av innbyggerne er 55,4 % kvinner og 44,6 % menn. Fødselsraten i 2001 var 7,1 per 1000.
I 2020 var 44,5 % etniske latviere og 36,5 % russere. Resten var hovedsakelig av polsk, hviterussisk og ukrainsk opphav. Det er noe spenninger mellom folkegruppene, men det fører sjelden til voldelige episoder. Bare noen få sammenstøt har hendt mellom folkegruppene.
== Historie ==
Se utdypende artikkel: Rigas historie
Riga hadde lenge en sterkt tyskkulturell tilknytning. Tyske kjøpmenn etablerte Riga allerede i 1158 som et handelssted, i nærheten av lokale stammer. Byen regner sitt grunnleggelsesår som 1201, da den fikk byprivilegier av erkebiskop Albert av Buxhoeveden-Bremen, som flyttet hit fra Ikšķile (tysk: Üxküll). Den egentlige bydannelsen hadde først funnet sted der, men ved korstogene i Baltikum på 1100-tallet kom elvemunningen til å ligge i brennpunktet for sammenstøt mellom hedninger i nord, nykristne i sør og russisk-ortodokse mot øst, og de nye store skipene kunne heller ikke seile så langt opp i elven – så biskop Albert flyttet like godt femti km nedover elven og grunnla Riga der, hjulpet av en gruppe korsfarere fra Danmark, Tyskland og Frisland. Litauernes overhoder ble i den anledning invitert til å feire fredsslutningen, men ble overraskende sperret inne og truet til å gi fra seg sine sønner som gisler. Slik fikk Riga fred, og ble hovedstad i Livland som tilhørte Den tyske orden, et rike med flytende grenser som strakte seg over store deler av Baltikum og senere Preussen. Biskop Alberts nystiftede ridderorden, Sverdbrødrene, var organisert som tempelherrene, og voktet hans misjonsområde, som i de neste 35 år strakte seg helt til Estland. På det fjerde kirkemøtet i Lateranet i 1215 klarte Albert videre å overbevise Vatikanet om at hans misjonsområde var jomfru Marias arveland og nesten likestilt med Det hellige land. Følgelig strømmet pilegrimer til byens Mariakirke som ble erkesete på midten av 1200-tallet. Tysk var byens eneste offisielle språk frem til 1891.
Riga med sine befestninger ble base for tyske framstøt mot de baltiske stammene. I løpet av 1200-tallet økte handelen, da paven utstedte forbud mot handel i andre av regionens byer, og Riga ble et av de viktigste knutepunkter mellom øst og vest. De første jødiske menighetene etablerte seg i løpet av 1200-tallet.
Fra 1289 var byen med i den mektige Hansaen. Hansaens proteksjonisme ga Riga et solid økonomisk fundament fram til slutten av 1300-tallet, da Hansaens mange konkurrenter svekket dens innflytelse. Den siste Hansadagen (hanseatisk parlament) ble satt i 1669.
På 1500-tallet, i Martin Luthers tid, ble området protestantisk. Etter en periode som fri by (1561–1581) under det tysk-romerske rike, kom Riga under kontroll av Det polsk-litauiske samveldet. Mellom 1621 og 1710 tilhørte den Sverige og var i denne tiden det svenske rikets største by. Deretter kom den under Russland. Etter den store nordiske krig vokste Riga til en ledende havneby, og senere industriby, innenfor det russiske rike. I 1900 hadde Riga en befolkning på 283 943, og var den nest største byen vest i det russiske imperiet (etter St. Petersburg). Av befolkningen var halvparten latviere, en fjerdedel baltiske tyskere og en sjettedel russere. En folketelling for 1897 viste at byen hadde 282 330 innbyggere. Av disse var 45 % (127 046) latviere, 24 % (67 286) baltiske tyskere, 16 % (44 452) russere og 6 % (16 922) jøder.1914–1920 ble byen hardt rammet av krigen, da beliggenheten var helt på frontlinjen. 200 000 arbeidere ble sammen med familiene sine og produksjonsmidlene evakuert til mer sentrale strøk.
Senere fulgte den russiske revolusjonen og påfølgende borgerkrig. 18. desember 1918 ble Latvia erklært som en suveren stat, og Riga ble dens hovedstad. Både byen og landet ellers var sterkt preget av krigens herjinger, men i løpet av 1920-tallet bygde Riga seg opp til å bli et senter for handel, utdanning og kultur.
Dette varte frem til annen verdenskrig, da Sovjetunionen under Stalin invaderte Latvia og igangsatte massedeportasjoner av både latviere og tyskere og en brutal russifisering av landet. I krigens løp ble russerne kastet ut av landet av tyske styrker som også deporterte eller drepte Rigas betydelige jødiske befolkning. Mot slutten av krigen erobret Stalin landet på nytt. Det forble okkupert av Sovjet frem til Sovjetunionen gikk i oppløsning 45 år senere. I mellomtiden ble landet forsøkt kolonisert med russere, mens mange latviere ble deportert til Sibir, og det bor derfor i dag 36 % russere i byen.
Byens våpen (se infoboksen øverst) ble godkjent 31. oktober 1925 og fornyet i 1988. Det viser en åpen port og to tårn som symboliserer byens uavhengighet. Over porten er to svarte nøkler i kryss som symboliserer herredømmet til paven, og over nøklene er et gyllent kors og en gyllen krone som symboliserer underdanighet overfor biskopen. Den store versjonen av våpenet holdes av to gylne løver.
== Politikk ==
Byen administreres av en borgermester og et byråd. Borgermesteren velges av byrådet blant sine 60 medlemmer. Borgermesteren er blant annet byrådets ordfører under debatter og representant overfor rettsvesenet og staten.
Fra 29. mars 2005 til 19. februar 2007 var Aivars Aksenoks borgermester. Han ble etterfulgt av Jānis Birks og Nils Ušakovs. I 2020 ble Mārtiņš Staķis borgermester.
Byrådet er delt mellom forskjellige partier og lister, og velges av innbyggerne i byen hvert 4. år. Byadministrasjonen ledes av en direktør (i 2022 Jānis Lange).Byrådet i Riga har en lang historie: De nevnes allerede i dokumenter fra 1210. De første sporene av et byråd med formell makt stammer fra dokumenter fra 1225. På 1200-tallet styrte byrådet byen og virket som lovgivende makt, men fra 1300-tallet tok de også over dømmende makt. I begynnelsen av 1200-tallet var rådsmedlemmene valgt for ett år av gangen, men etter hvert begynte de å velge sine egne etterfølgere, og til slutt var rådsmann et livslangt yrke. Uansett så var byrådet representant for den tyske overklassen.
Etter 1581, da de ble liggende under Polen-Litauen, ble rettighetene til byrådet innskrenket. I slutten av 1500-tallet var også byrådet i klammeri med de mektige laugene om hvordan byen skulle styres, noe som toppet seg i «kalenderopptøyene» i perioden 1584–1589. I begynnelsen av 1600-tallet ble byrådet støttet av svenskekongen (Riga var da under Sverige), og det ble uro på nytt.
Riga falt under det russiske tsardømmet i 1710 og ble en provins, og etter reformer i 1783 var det generalguvernøren som styrte. Byrådet forsøkte med vekslende hell å tilegne seg makt igjen i årene som fulgte, men først i en reform i byadministrasjonen i 1870 ble de en maktfaktor igjen. I 1877 ble denne reformen også implementert i Riga. Byrådet ble nydannet sammen med byadministrasjonen, og en borgermester ble valgt. Dette systemet ble også brukt da Latvia var selvstendig første gang (1918–1940).
Under sovjetisk okkupasjon ble byen delt i seks soner, og etter hvert ble det satt inn et «folkeråd». Dette rådet ble i teorien valgt av folket, men i praksis iverksatte de bare tiltak beordret av sovjetmyndighetene.
På territoriet til Riga er det et område med en spesiell økonomisk status - Frihavn of Riga. Det betyr blant annet store skattelettelser for selskaper som opererer innenfor frihavnssonen, ingen moms på de fleste varer og tjenester og ingen drivstoffavgifter. Den eneste andre frihavnen i landet er Ventspils, men Rēzekne og Liepaja er spesielle økonomiske soner.
== Næringsliv og utdanning ==
Nesten alle viktige finansinstitusjoner i Latvia ligger i Riga, inkludert nasjonalbanken, Latvijas Banka. Import- og eksportvirksomhet har alltid vært viktig for byen, og tok seg opp enda mer da Latvia gikk inn i EU 1. mai 2004. Riga står for omtrent halvparten av produksjonen i Latvia. Hovednæringsveier er finans, offentlige tjenester, mat og drikke, farmasøytisk industri, trelast, trykking og forlagsvirksomhet, tekstiler og møbler og telekommunikasjon.
Frihavnen er lagt i nærheten av Riga, og er isfri hele året. Kapasiteten til havnen er (i 2005) 20 millioner tonn i året. Frihavnen ekspanderer for tiden, og er medlem av IAPH, ESPO, BPO og Europe Cruise Organization.
Siden uavhengigheten har også norsk næringsliv etablert seg i byen. Tydelig i bybildet er kioskkjeden Narvesen, supermarkedene RIMI og REMA 1000, kleskjedene Cubus og Dressmann og bensinstasjoner fra Statoil.
En rekke akademiske institusjoner er hjemmehørende i byen, inkludert Universitetet i Latvia, Rigas tekniske universitet, Riga Stradins universitet (Rīgas Stradiņa Universitāte) og Riga-avdelingen til Handelshøyskolen i Stockholm.
== Turistattraksjoner ==
Se utdypende artikkel: Rigas turistattraksjonerDe viktigste severdighetene i Riga dreier seg rundt byens historie, og spesielt gamlebyen. Byens opprinnelse fra middelalderen sees fremdeles tydelig i arkitekturen, sammen med spor av gotisk arkitektur, barokk arkitektur og art nouveau. Senteret av byen regnes som den beste samlingen av Art Nouveau-bygninger i Europa og står på UNESCOs liste over verdensarven.
Det står blant annet 24 lagerbygninger fra middelalderen i gamlebyen fremdeles, men det mest kjente eksemplet på middelalderarkitektur kalles «Tre brødre». Den eneste gjenværende byporten kalles «Svenskeporten».
Sentralt i gamlebyen står Dome-katedralen, påbegynt i 1211. Gjennom århundrene har katedralen blitt bygget på, og fremstår i dag som en blanding av romansk, renessanse, barokk og klassisk arkitektur. Katedralens orgel med nesten 7000 piper er en av verdens største, og fremdeles i jevnlig bruk.
Andre kirker er det mange av, men den mest kjente er St. Peter, som med sitt 137 meter høye spir rager over byen. Den mest fremtredende russisk-ortodoks kirken blir kalt «planetariet» på folkemunne, ettersom sovjetmyndighetene brukte bygningen til dette formålet under okkupasjonen.
19 % av byens flate er dekket av parker, noe som blir over 54 km².
Riga har om lag 50 større og mindre museer. Et av de viktigste er Latvia nasjonale historiske museum, som ligger i Riga festning (Riga pils) og viser Latvias historie fra istiden til i dag. Riga by- og sjøfartsmuseum ligger vegg i vegg med Domkirken, og regner sin historie tilbake til 1700-tallet. Det er dermed et av Europas eldste museer. Okkupasjonsmuseet ligger like utenfor gamlebyen, og bygningen er et eksempel på sovjetisk arkitektur. Det knytter seg en viss kontrovers til om bygningen bør bli stående slik den er, som et minne om okkupasjonstiden, eller om den bør rives og erstattes av en bygning som passer mer til de historiske omgivelsene. Krigsmuseet ligger i Kruttårnet (Pulvertornis) nær den gamle bymuren. Litt utenfor sentrum ligger motormuseet, med blant annet Stalins og Leonid Bresjnevs biler. Utenfor byen ligger et stort friluftsmuseum, Latvias folkemuseum, et etnografisk museum i friluft. Riga har også to store kunstmuseer.
Blant få gjenværende minner fra sovjettiden kan man se minnesmerket over latviske geværmenn (strelnieki) utenfor okkupasjonsmuseet, og en mye mindre skulptur som hedrer de falne fra revolusjonen i 1905 på østsiden av elva.
Det mest kjente monumentet er Frihetsmonumentet, reist som et symbol for latvisk frihet og uavhengighet i 1935. Det er en søyle med en kvinneskikkelse som holder tre stjerner, symboler på de tre opprinnelige landskapene i Latvia. På forsiden er en inskripsjon, «Tēvzemei un Brīvībai» («for fedreland og frihet»). Monumentet ble ikke revet under sovjettiden, men ifølge populær anekdote, sovjetiske myndigheter oversatte betydningen til at kvinneskikkelsen var moder Russland og de tre stjernene var de baltiske republikkene.
== Sport ==
Riga har hatt en sterk posisjon innen idretten, blant annet ble det russiske tsardømmets interne olympiade i 1914 arrangert i Riga. Gamle idrettsklubber inkluderer Rigas skytterlag (stiftet 1859), Riga gymnastikklubb (1862), Riga roklubb (1872), Riga keiserlige seilerklubb (1878) og Riga sykkelforening (1886). Latvias sportsunion ble stiftet i Riga 6. mars 1921, og ble senere til Latvias forente sportsforeninger, som representerte landet internasjonalt, for eksempel ovenfor IOC. Under verdenskrigene var det ingen organisert idrettsaktivitet i byen, og etter 1945 ble all organisert idrett overtatt av sovjetiske myndigheter.
Inntil 2006 var Skonto Stadion Rigas største arena for sport. Det sto ferdig i 1996, og ble renovert til Eurovision Song Contest i 2003. Det rommer 6 500 tilskuere og består av fire haller. Det arrangeres mesterskap i fotball, ishockey og andre grener her.
Et større stadion, kalt Arena Riga, åpnet i 2006. Det rommer 12 500 tilskuere på et område på 58 000 m², hvorav over 22 000 m² er under tak.
Ishockey er Latvias nasjonalidrett og Dinamo Riga (Kontinental Hockey League) det mest fremtredende i landet. Det finnes også et fotballag Skonto Riga (stiftet 1991), som også det var av landets beste. De har vunnet ligaen alle år fra 1991 til 2003, og cupen sju ganger i samme intervall.
== Transport ==
Trafikken til Riga har økt betydelig i senere år, etter som infrastrukturen har blitt forbedret. Riga som havneby er et knutepunkt for logistikk, og et senter i vei- og jernbanenettet. Flyplassen Riga internasjonale lufthavn er hjemmehavn for AirBaltic. Det er fergeforbindelse til Stockholm, Kiel og Lübeck.
Kollektivtransporten i byen omfatter busser, trolleybusser, trikker (Škoda 15T) og minibusser. Sovjetmyndighetene hadde planer om t-bane i Riga, men miljøverngrupper fikk satt en stopper for planene i 1986.
De første hestetrukne bussene begynte å kjøre i 1852. Trikkene som kom i 1882 var også hestetrukne.
== Bilder ==
== Kjente personer fra Riga ==
Mikhail Barysjnikov – danser og skuespiller
Isaiah Berlin – Oxford-utdannet filosof
Sergei Eisenstein – russisk regissør
Heinz Erhardt – tysk komiker
Laila Freivalds – svensk utenriksminister
Meinhard von Gerkan – arkitekt
Artūrs Irbe – ishockeyspiller i NHL
Mariss Jansons – dirigent
Jānis Lūsis – fire ganger olympisk deltaker
Wilhelm Ostwald – kjemiker, nobelprisvinner (1909)
Sandis Ozoliņš – ishockeyspiller i NHL
Arkady Raikin – sovjetisk komiker
Mikhail Tal – den åttende verdensmester i sjakk
Sergei Zholtok – ishockeyspiller i NHL
Vadim Demidov – fotballspiller
Sergej Demidov – håndballspiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Riga – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rīga – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (latvisk, russisk, engelsk)
(en) Riga hos Wikivoyage
Den norske ambassaden
Riga Wiki (engelsk)
UNESCOs side om gamlebyen (engelsk)
Skonto fotballklubb (latvisk, engelsk, russisk) | Riga by- og sjøfartsmuseum (latvisk: Rīgas vēstures un kuģniecības muzejs) holder til i en bygning tilknyttet domkirken i Riga, sentralt i Rigas gamleby. | 2,923 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alan_White | 2023-02-04 | Alan White | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Dødsfall 26. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Engelske trommeslagere', 'Kategori:Fødsler 14. juni', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:John Lennon', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra County Durham i Durham', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Yes-medlemmer'] | Alan White (1949–2022) var en britisk trommeslager, best kjent som medlem av progressiv rock-bandet Yes og for sitt samarbeide med blant andre John Lennon, George Harrison og Ginger Baker.
White begynte å spille piano som seksåring, men byttet senere til trommer. Han spilte offentlig for første gang som 13-åring. På 1960-tallet spilte han i en lang rekke band, og ble ofte brukt som studiomusiker. Hans første smak av suksess kom i 1967 sammen med The Alan Price Set, og i 1968 da han ble med i Ginger Baker's Airforce.
| Alan White (1949–2022) var en britisk trommeslager, best kjent som medlem av progressiv rock-bandet Yes og for sitt samarbeide med blant andre John Lennon, George Harrison og Ginger Baker.
White begynte å spille piano som seksåring, men byttet senere til trommer. Han spilte offentlig for første gang som 13-åring. På 1960-tallet spilte han i en lang rekke band, og ble ofte brukt som studiomusiker. Hans første smak av suksess kom i 1967 sammen med The Alan Price Set, og i 1968 da han ble med i Ginger Baker's Airforce.
== Gjennombrudd ==
Gjennombruddet kom da han i 1969 ble kontaktet av John Lennon som ville ha ham med i Plastic Ono Band. Konserten Live Peace in Toronto ble spilt inn og utgitt samme år.
Han spilte også trommer på albumet John Lennon/Plastic Ono Band i 1970, og senere samme år ble George Harrison gjort oppmerksom på Whites talenter, og fikk ham med på sitt album All Things Must Pass. Han spilte også på Lennons soloalbum Imagine og singelen Instant Karma i 1971.
== Trommeslager i Yes ==
I 1972, mens White var med Joe Cocker på turné, fikk han en invitasjon fra Yes om å erstatte Bill Bruford, som nettopp hadde forlatt bandet til fordel for King Crimson. Bare tre dager etter sitt første møte med Jon Anderson og Chris Squire, spilte han på sin første Yes-konsert. Han lærte seg de viktigste låtene til Yes, inkludert det komplekse albumet Close to the Edge, på den korte tiden. White og Yes ga hverandre en frist på tre måneder for å finne ut om de passet sammen, og White har vært medlem av bandet siden da.
== Prosjekter utenfor Yes ==
Alan White ga ut sitt hittil eneste soloalbum, Ramshackled, i 1976. I tillegg til trommene, er White god på piano, og har bidratt til komposisjon av Yes-låter. For tiden bor han i Seattle i USA, hvor han har hatt flere prosjekter på gang, blant annet bandene White og Circa:. Han spilte på Circa:s første album før han sluttet i bandet.
== Turneer og nytt album med Yes ==
Fra høsten 2008 til februar 2009 var han opptatt med turneen In the Present sammen med Yes. Denne turneen ble etter to måneder avlyst på grunn av at Chris Squire ble innlagt på sykehus, og ble operert i et ben. White medvirket på en konsert til minne om John Lennon den 18. april 2009 sammen med blant andre en friskmeldt Squire. White var i store deler av 2009 og 2010 på turné sammen med Yes. Høsten 2010 gikk han og resten av bandet i platestudio for å spille inn låter til det nye albumet Fly from Here. Albumet ble produsert av Trevor Horn, og utgitt sommeren 2011.
== Diskografi ==
Solo:
Ramshackled (1976)Med White:
White (2006)Med Yes:
Se Yes' diskografiMed The Alan Price Set:
A Price on His Head (1967)
The Amazing Alan Price (EP), (1967)
This Price is Right, (1968)Med John Lennon and The Plastic Ono Band:
Live Peace in Toronto 1969|Live Peace in Toronto, September 13th 1969
John Lennon/Plastic Ono Band, 1970
Imagine, (John Lennon, 1971)
Fly, (Yoko Ono, 1971)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Alan White (drummer born 1949) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alan White på Internet Movie Database
(da) Alan White på Filmdatabasen
(en) Alan White hos The Movie Database
(en) Alan White på Discogs
(en) Alan White på MusicBrainz
(en) Alan White på Spotify
(en) Alan White på Last.fm
(en) Alan White på AllMusic
Alan White på Facebook
Bandet Whites offisielle nettsted Arkivert 5. mars 2019 hos Wayback Machine.
AllMusic.com: Alan White Arkivert 1. august 2020 hos Wayback Machine.
Alan White diskografi
Intervju fra 1983 med Trevor Rabin, Alan White, Chris Squire, Jon Anderson, Rick Wakeman | Alan White (1949–2022) var en britisk trommeslager, best kjent som medlem av progressiv rock-bandet Yes og for sitt samarbeide med blant andre John Lennon, George Harrison og Ginger Baker. | 2,924 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anderson_Bruford_Wakeman_Howe | 2023-02-04 | Anderson Bruford Wakeman Howe | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1989', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Progressive band', 'Kategori:Yes'] | Anderson Bruford Wakeman Howe (også kjent under forkortelsen ABWH) var en konstellasjon av progressiv rock-bandet Yes. Gruppen besto av vokalist Jon Anderson, trommeslager Bill Bruford, keyboardist Rick Wakeman og gitarist Steve Howe, som alle var en del av Yes' mest suksessrike besetning tidlig på 1970-tallet. I tillegg var Tony Levin fra King Crimson med som bassist.
ABWH-albumene har etterhvert blitt inkludert i Yes' offisielle diskografi på bandets nettsted.
| Anderson Bruford Wakeman Howe (også kjent under forkortelsen ABWH) var en konstellasjon av progressiv rock-bandet Yes. Gruppen besto av vokalist Jon Anderson, trommeslager Bill Bruford, keyboardist Rick Wakeman og gitarist Steve Howe, som alle var en del av Yes' mest suksessrike besetning tidlig på 1970-tallet. I tillegg var Tony Levin fra King Crimson med som bassist.
ABWH-albumene har etterhvert blitt inkludert i Yes' offisielle diskografi på bandets nettsted.
== Utgivelser ==
De ga ut et selvtitulert album, Anderson Bruford Wakeman Howe i 1989 og konsertalbumet An Evening of Yes Music Plus, innspilt under turneen i 1989 og utgitt i 1993. De startet i 1991 arbeidet med et studioalbum nummer to, Dialogue, men materialet ble en del av Yes-albumet Union. Chris Squire la til bakgrunnsvokal på et par av låtene.
== Yes...? ==
Selv om bandet ble initiert av Anderson som en gjenforening av Yes, var for eksempel Bruford ikke så begeistret for igjen å bli assosiert med Yes-navnet. På dette tidspunktet var navnet Yes eid av Anderson, Chris Squire og Alan White, og de to sistnevnte hadde planer om å fortsette Yes sammen med Trevor Rabin og Tony Kaye.
Squire saksøkte Anderson for å få enerett til band-navnet, men saken ble løst utenfor rettssalen og navnet ABWH var et faktum. Andre navn som ble vurdert var NO og The Affirmative. Enkelte kritiserte navnevalget og mente at «Anderson Bruford Wakeman Howe» hørtes mest ut som et advokat-firma, noe Wakeman humoristisk mente ikke var langt unna sannheten.
Turneen i 1989 ble kalt An Evening of Yes Music Plus, noe som også ble navnet på konsertalbumet som ble utgitt i 1993. På innspillingene til konsertalbumet var det Jeff Berlin som spilte bass, på grunn av at Tony Levin var syk. Mange fans anså ABWH for å være «det ekte Yes», bare ikke i navnet. Det bandet som faktisk het Yes, ble kalt Yes-West på grunn av at medlemmene hadde bosatt seg på vestkysten av USA (i Seattle og i California).
== Union mellom ABWH og Yes ==
I 1991 smeltet bandet sammen med Yes, og etter Union-turneen ble Rick Wakeman og Steve Howe bedt om å forlate bandet mens Bill Bruford gikk tilbake til King Crimson.
Flere av sangene fra det planlagte albumet Dialogue ble omarbeidet og utgitt på albumet Union, men på Jon Anderson-utgivelsen The Lost Tapes og senere på Anderson-albumet Watching the Flags That Fly, kan man høre ABWHs originalversjoner.
== Diskografi ==
1989 Anderson Bruford Wakeman Howe
1991 Union (Yes)
1993 An Evening of Yes Music Plus (konsertalbum)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anderson Bruford Wakeman Howe på Discogs
(en) Anderson Bruford Wakeman Howe på MusicBrainz
(en) Anderson Bruford Wakeman Howe på Spotify
(en) Anderson Bruford Wakeman Howe på Songkick
(en) Anderson Bruford Wakeman Howe på Genius — sangtekster
(en) Anderson Bruford Wakeman Howe på AllMusic | England | 2,925 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ichilo | 2023-02-04 | Ichilo | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Elver i Bolivia'] | Ichilo er ei elv i Bolivia, på østsiden av Andesfjellene. Den har sitt utspring i departementet Santa Cruz i 2 437 meters høyde, hvor den kalles Alto Ichilo (Øvre Ichilo).
Ichilo er 632 km lang, med et nedslagsfelt på 15 660 km². | Ichilo er ei elv i Bolivia, på østsiden av Andesfjellene. Den har sitt utspring i departementet Santa Cruz i 2 437 meters høyde, hvor den kalles Alto Ichilo (Øvre Ichilo).
Ichilo er 632 km lang, med et nedslagsfelt på 15 660 km². | Ichilo er ei elv i Bolivia, på østsiden av Andesfjellene. Den har sitt utspring i departementet Santa Cruz i 2 437 meters høyde, hvor den kalles Alto Ichilo (Øvre Ichilo). | 2,926 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wales%E2%80%99_f%C3%B8rsteminister | 2023-02-04 | Wales’ førsteminister | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1999', 'Kategori:Lister over regjeringssjefer', 'Kategori:Walisisk politikk', 'Kategori:Walisiske myndigheter'] | Wales' førsteminister (engelsk: First Minister of Wales; walisisk: Prif Weinidog Cymru) er leder av Wales' regjering. Da embedet ble definert i Government of Wales Act 1998, ble det kalt førstesekretær (walisisk: Prif Ysgrifennydd) ettersom nasjonalforsamlingen for Wales hadde mindre utøvende makt enn nasjonalforsamlingene i Nord-Irland og Skottland. Navnet ble endret av koalisjonsregjeringen i 2000, og endringen ble ratifisert av Government of Wales Act 2006. På walisisk betyr prif weinidog også premierminister, men embedets navn på engelsk er first minister for å unngå en forveksling med Storbritannias premierminister.
Wales' nåværende førsteminister, siden 2018, er Mark Drakeford (Labour). Embedets offisielle sete er i Tŷ Hywel og Senedd i Cardiff Bay. Et kontor for embedet befinner seg også i bygningen til nasjonalforsamlingen for Wales i Cathays Park.
Labour
| Wales' førsteminister (engelsk: First Minister of Wales; walisisk: Prif Weinidog Cymru) er leder av Wales' regjering. Da embedet ble definert i Government of Wales Act 1998, ble det kalt førstesekretær (walisisk: Prif Ysgrifennydd) ettersom nasjonalforsamlingen for Wales hadde mindre utøvende makt enn nasjonalforsamlingene i Nord-Irland og Skottland. Navnet ble endret av koalisjonsregjeringen i 2000, og endringen ble ratifisert av Government of Wales Act 2006. På walisisk betyr prif weinidog også premierminister, men embedets navn på engelsk er first minister for å unngå en forveksling med Storbritannias premierminister.
Wales' nåværende førsteminister, siden 2018, er Mark Drakeford (Labour). Embedets offisielle sete er i Tŷ Hywel og Senedd i Cardiff Bay. Et kontor for embedet befinner seg også i bygningen til nasjonalforsamlingen for Wales i Cathays Park.
Labour
== Eksterne lenker ==
Welsh Government: First Minister of Wales – offisielle nettsted | Wales' førsteminister (engelsk: First Minister of Wales; walisisk: Prif Weinidog Cymru) er leder av Wales' regjering. Da embedet ble definert i Government of Wales Act 1998, ble det kalt førstesekretær (walisisk: Prif Ysgrifennydd) ettersom nasjonalforsamlingen for Wales hadde mindre utøvende makt enn nasjonalforsamlingene i Nord-Irland og Skottland. | 2,927 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RS_105_%C2%ABRuth_Opsahl%C2%BB | 2023-02-04 | RS 105 «Ruth Opsahl» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske redningsskøyter', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1989'] | RS 105 «Ruth Opsahl» er ei redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1989 ved West Products AS i Måløy. Skøyta ble finansiert ved at frk Ruth Opsahl donerte en hel bygård i på Torshov i Oslo til Redningsselskapet. Dette er den hittil største gaven gitt av en enkeltperson i selskapets historie.
Opprinnelig bar skøyta navnet «Ruth», det ble skiftet navn til Ruth Opsahl i 1995 etter en forlengelse fra 48 fot til 52 fot.
Pr. 1. januar 2008 hadde «Ruth Opsahl» som redningsskøyte berget 12 personer fra «den visse død», 25 fartøyer fra totalforlis, og gitt assistanse til totalt 2955 fartøy.
| RS 105 «Ruth Opsahl» er ei redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1989 ved West Products AS i Måløy. Skøyta ble finansiert ved at frk Ruth Opsahl donerte en hel bygård i på Torshov i Oslo til Redningsselskapet. Dette er den hittil største gaven gitt av en enkeltperson i selskapets historie.
Opprinnelig bar skøyta navnet «Ruth», det ble skiftet navn til Ruth Opsahl i 1995 etter en forlengelse fra 48 fot til 52 fot.
Pr. 1. januar 2008 hadde «Ruth Opsahl» som redningsskøyte berget 12 personer fra «den visse død», 25 fartøyer fra totalforlis, og gitt assistanse til totalt 2955 fartøy.
== Se også ==
Liste over norske redningsskøyter
== Eksterne lenker ==
Live tracking på www.aprs.fi Arkivert 11. mars 2016 hos Wayback Machine.
RS 105 «Ruth Opsahl» rescues «Scan Trans», YouTube
Redningsskøyte berget havørn, Nettavisen Arkivert 8. juni 2007 hos Wayback Machine. | RS 105 «Ruth Opsahl» er ei redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1989 ved West Products AS i Måløy. Skøyta ble finansiert ved at frk Ruth Opsahl donerte en hel bygård i på Torshov i Oslo til Redningsselskapet. | 2,928 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alajuela | 2023-02-04 | Alajuela | ['Kategori:10°N', 'Kategori:1782 i Nord-Amerika', 'Kategori:84°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1782', 'Kategori:Byer i Costa Rica', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Alajuela er en by i Costa Rica, og er hovedstad i provinsen Alajuela. Tar man utgangspunkt i kantonens innbyggertall, er den Costa Ricas nest største by etter hovedstaden San José. Kantonen Alajuela hadde 254 886 innbyggere i 2011. Alajuela ligger 952 meter over havet, i Valle Central, 19 kilometer nordvest for San José.
Costa Ricas hovedflyplass, Juan Santamaría internasjonale lufthavn, ligger like ved Alajuela. Det samme gjør Costa Ricas største kjøpesenter, City Mall.
Fotballaga Alajuelense og Carmelita kommer fra Alajuela, og begger benytter Estadio Alejandro Morera Soto som hjemmebane.
| Alajuela er en by i Costa Rica, og er hovedstad i provinsen Alajuela. Tar man utgangspunkt i kantonens innbyggertall, er den Costa Ricas nest største by etter hovedstaden San José. Kantonen Alajuela hadde 254 886 innbyggere i 2011. Alajuela ligger 952 meter over havet, i Valle Central, 19 kilometer nordvest for San José.
Costa Ricas hovedflyplass, Juan Santamaría internasjonale lufthavn, ligger like ved Alajuela. Det samme gjør Costa Ricas største kjøpesenter, City Mall.
Fotballaga Alajuelense og Carmelita kommer fra Alajuela, og begger benytter Estadio Alejandro Morera Soto som hjemmebane.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alajuela (city) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Alajuela er en by i Costa Rica, og er hovedstad i provinsen Alajuela. Tar man utgangspunkt i kantonens innbyggertall, er den Costa Ricas nest største by etter hovedstaden San José. | 2,929 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alajuela_(kanton) | 2023-02-04 | Alajuela (kanton) | ['Kategori:10°N', 'Kategori:84°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Costaricanske kantoner', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Alajuela er en kanton i provinsen Alajuela i Costa Rica. Kantonen hadde 254 886 innbyggere i 2011. Arealet er på 388,43 km². Costa Ricas nest største by, Alajuela, dekker det meste av kantonen.
| Alajuela er en kanton i provinsen Alajuela i Costa Rica. Kantonen hadde 254 886 innbyggere i 2011. Arealet er på 388,43 km². Costa Ricas nest største by, Alajuela, dekker det meste av kantonen.
== Distrikter ==
Kantonen Alajuela er delt inn i 14 distrikter:
Alajuela
San José
Carrizal
San Antonio
Guácima
San Isidro
Sabanilla
San Rafael
Río Segundo
Desamparados
Turrúcares
Tambor
Garita
Sarapiquí
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Alajuela er en kanton i provinsen Alajuela i Costa Rica. Kantonen hadde 254 886 innbyggere i 2011. | 2,930 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Veterin%C3%A6rmedisin | 2023-02-04 | Veterinærmedisin | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-07', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Veterinærmedisin'] | Veterinærmedisin er læren om medisinsk profylakse (forebygging), diagnostisering, behandling og terapi for dyr. Hovedsakelig er medisinen rettet mot tamme dyr, som husdyr, kjæledyr og sportsdyr, men også ville dyr i frihet og dyreparker omfattes av fagfeltet. Sentralt i faget er forebyggende dyrebeskyttelse.
| Veterinærmedisin er læren om medisinsk profylakse (forebygging), diagnostisering, behandling og terapi for dyr. Hovedsakelig er medisinen rettet mot tamme dyr, som husdyr, kjæledyr og sportsdyr, men også ville dyr i frihet og dyreparker omfattes av fagfeltet. Sentralt i faget er forebyggende dyrebeskyttelse.
== Norge ==
En profesjonsutøver av veterinærmedisin har gjennomført et fem- til seksårig studium, i Norge ved Norges veterinærhøgskole, og fått yrkestittelen veterinær og i Norge den akademiske cand.med.vet. Dr. med. vet. er en doktorgrad i veterinærmedisin. Dyrlege er en annen vanlig betegnelse på veterinær.
== Eksterne lenker ==
Den norske veterinærforening
Norges veterinærhøgskole | Veterinærmedisin er læren om medisinsk profylakse (forebygging), diagnostisering, behandling og terapi for dyr. Hovedsakelig er medisinen rettet mot tamme dyr, som husdyr, kjæledyr og sportsdyr, men også ville dyr i frihet og dyreparker omfattes av fagfeltet. | 2,931 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Costa_Rica | 2023-02-04 | Costa Rica | ['Kategori:1821 i Nord-Amerika', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Costa Rica', 'Kategori:Mellom-Amerikas geografi', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1821', 'Kategori:Tidligere spanske kolonier'] | Costa Rica, offisielt Republikken Costa Rica, er et land i Mellom-Amerika. Landet grenser til Nicaragua i nord og Panama i sør. Øst for landet ligger Det karibiske hav, og i vest ligger Stillehavet. Hovedstaden er San José, som befinner seg midt i landet. Costa Rica har i overkant av 5,2 millioner innbyggere (2022), og et areal på 51 100 km².
Costa Rica ble i 1949 det første landet i verden til å avvikle militærvesenet. Landet har i dag et stabilt demokrati, og er det eldste demokratiet i Latin-Amerika. Det har alltid vært blant de latinamerikanske landa med høyest HDI, og er per 2012 rangert som nummer 62 i verden.Costa Rica har et svært rikt biologisk mangfold, og rundt en fjerdedel av landets areal er vernede områder, noe som er en større andel enn i noe annet land i verden. I 2007 offentliggjorde regjeringa planer om å bli verdens første karbonnøytrale land innen 2021. New Economics Foundation rangerte Costa Rica først i verden på sin Happy Planet Index i 2009 og 2012, og som verdens grønneste land i 2009. Det har blitt et populært turistmål, og turistnæringa er en av landets viktigste inntektskilder. De viktigste eksportvarene er kaffe og bananer, fulgt av kakao, sukker, storfekjøtt og ananas.
| Costa Rica, offisielt Republikken Costa Rica, er et land i Mellom-Amerika. Landet grenser til Nicaragua i nord og Panama i sør. Øst for landet ligger Det karibiske hav, og i vest ligger Stillehavet. Hovedstaden er San José, som befinner seg midt i landet. Costa Rica har i overkant av 5,2 millioner innbyggere (2022), og et areal på 51 100 km².
Costa Rica ble i 1949 det første landet i verden til å avvikle militærvesenet. Landet har i dag et stabilt demokrati, og er det eldste demokratiet i Latin-Amerika. Det har alltid vært blant de latinamerikanske landa med høyest HDI, og er per 2012 rangert som nummer 62 i verden.Costa Rica har et svært rikt biologisk mangfold, og rundt en fjerdedel av landets areal er vernede områder, noe som er en større andel enn i noe annet land i verden. I 2007 offentliggjorde regjeringa planer om å bli verdens første karbonnøytrale land innen 2021. New Economics Foundation rangerte Costa Rica først i verden på sin Happy Planet Index i 2009 og 2012, og som verdens grønneste land i 2009. Det har blitt et populært turistmål, og turistnæringa er en av landets viktigste inntektskilder. De viktigste eksportvarene er kaffe og bananer, fulgt av kakao, sukker, storfekjøtt og ananas.
== Naturgeografi ==
=== Naturforhold og geologi ===
Costa Rica har flere fjellkjeder, mange høye fjell og 112 vulkaner, hvorav 10 er aktive. Landets høyeste punkt er fjellet Cerro Chirripó (3819 meter over havet), og den høyeste vulkanen er Irazú (3432 meter over havet). De fleste vulkanene finnes i den nordlige og sentrale delen av landet. Costa Rica er utsatt for vulkanutbrudd og jordskjelv. Mellom fjellkjedene ligger det store høyfjellsplatået Meseta Central, som ligger 1000–1500 meter over havet. Jorden i området består av fruktbar, vulkansk aske. Der bor halvparten av befolkningen, og der ligger det flere store byer, som San José, Cartago og Alajuela.
Langs kysten til Det karibiske hav er det tett skog. I den delen av landet er det et rikt dyreliv, og i likhet med lavlandet ved Stillehavet finnes det mangroveskoger og hvite sandstrender. Den største innsjøen er Arenal-sjøen, som ligger ved vulkanen Arenal. Costa Rica har flere øyer; den største er Calero, som har et areal på 151,6 km². Det finnes også flere elver, blant annet Pacuare og Reventazón.
=== Klima ===
Klimaet er tropisk og subtropisk i høylandet.
Regntiden varer fra mai til november, og den forårsaker flom i lavlandet. Tørketiden varer fra september til oktober i lavlandet, og fra desember til april andre steder. Klimaet påvirkes av nordøstpassaten, og den gjør at lavlandet ved kysten til Det karibiske hav får mer nedbør enn lavlandet ved Stillehavet. Den årlige nedbørsmengden varierer fra sted til sted. Byen Limón, ved kysten til Det karibiske hav, har en årlig nedbørsmengde på omtrent 3100 mm. Langs stillehavskysten regner det 1000–2000 mm i året, og i San José er nedbørsmengden omtrent 1900 mm hvert år.
Gjennomsnittstemperaturen er omtrent 27 °C i lavlandet, og det er svært små variasjoner mellom regntiden og tørketiden. I høylandet er det kaldere, og i San José (1150 meter over havet) er gjennomsnittstemperaturen omtrent 20 °C. Det blir 4–7 °C kaldere per 1000 meter høyere man kommer, og nedbøren minsker også.
Costa Ricas største miljøproblemer er jorderosjon og luftforurensning.
=== Plante- og dyreliv ===
Costa Rica er hjemmet til et stort mangfold av planter og dyr. Selv om landet bare dekker omtrent 0,1 % av verdens totale landmasse, har landet 5 % av verdens dyr og planter. Omtrent 25 % av landets areal er nasjonalparker og beskyttede områder. Costa Rica er det landet i verden der størst prosentandel av arealet er beskyttet område.
Flere steder helt ut mot kysten vokser det mangroveskog, spesielt langs nordkysten. Ved lavlandet i nord finnes det også tropisk regnskog. Ved stillehavskysten er det en mer tørkepreget vegetasjon. Der finnes det løvfellende skog og skogsavanner øst for Nicoyahalvøya. På høylandet vokser det gran og furu, men når man kommer over 2500 meter over havet går vegetasjonen over i gressletter. Flere steder i landet finnes det våtmarker, og i havet finnes det korallrev. I tillegg finnes det over 1000 orkidéarter og 800 bregner.
Dyrelivet omfatter 50 000 ulike arter insekter, 850 fuglearter, omtrent 200 krypdyrarter og 208 andre ulike dyrearter. Faunaen er en blanding av nordamerikanske og søramerikanske arter. De nordlige artene er blant annet ekornarter, hvithalehjort, spissmus, bomullshalekanin og prærieulv. Beltedyr, dovendyr, primater og maurslukere er eksempler fra den sørlige faunaen. Blant de vanligste fugleartene er papegøyer, kolibrier og kardinaler. På listen over registrerte amfibier i Costa Rica er det 194 arter, hvorav tre er utdødd.
== Demografi ==
=== Befolkning og bosetning ===
Costa Rica hadde 4 872 166 innbyggere i 2015. 80 % av dem er hvite, 14 % er mestiser, 3 % er svarte, 1 % er indianere, 1 % er kinesere og resten er folk fra andre folkegrupper. De fleste hvite i landet kommer fra Spania, men også fra Italia, Tyskland og Polen. Stort sett alle svarte er etterkommere av slaver.
I Costa Rica finnes det mange arbeidsinnvandrere, hovedsakelig fra Colombia og Nicaragua. Mellom 10 og 15 % av landets befolkning kommer fra Nicaragua. De fleste av disse reiser hjem igjen etter at sesongarbeidet er slutt.
Befolkningstettheten er 78,6/km², og det er høyest befolkningstetthet i Meseta Central. Befolkningsveksten er på omtrent 1,45 % per år. Omtrent halvparten av landets innbyggere bor i byer, og San José er den største byen, fulgt av Cartago og Heredia.
=== Språk ===
Det offisielle språket i landet er spansk, og mesteparten av befolkningen har spansk som morsmål. Det snakkes to hoveddialekter av språket i Costa Rica: Valle Central-spansk og Guanacaste-spansk. Et viktig særtrekk i Valle Central-spansk er uttalen av initial og dobbel <r>, som uttales [ɹ], en lyd som omtrent tilsvarer r-lyden i amerikansk engelsk. Det personlige pronomenet tú brukes ikke i noen av dialektene, isteden brukes vos og usted.
Flere chibchanske språk snakkes også i Costa Rica. Disse er bribri, cabécar, maleku, boruca og ngäbere. Et engelskbasert kreolspråk, limonesisk kreol (eller mekatelyu), snakkes av etterkommerne av jamaicanske arbeidere på østkysten.
=== Religion ===
Kristendom er den viktigste religionen i landet, og rundt 92 % av befolkningen er kristne. Omtrent 75 % av befolkningen er katolikker, men antallet protestanter øker kraftig. På grunn av innvandring fra Asia og andre steder, har religioner buddhisme, jødedom, bahai, islam og hinduisme blitt større. Den største av disse er buddhismen; 40 000 av landets innbyggere er buddhister.
== Historie ==
=== Førkolumbisk tid og oppdagelsen av landet ===
Før landet ble oppdaget av europeerne var den nordlige delen av landet befolket av mayaer. De sentrale og sørlige delene av landet var befolket av chibchaer.
Christofer Columbus var den første europeer som besøkte landet i 1502. Han gav det navnet Costa del Oro, som betyr «Gullkysten». Senere ble det vanlig å kalle landet Costa Rica, som betyr «Den rike kysten».
=== Koloniseringen og avkolonisering ===
I begynnelsen var den spanske interessen for landet ganske liten og det tok litt tid før landet ble kolonisert. I 1564 ble Cartago grunnlagt av spanjolene, og ble den første hovedstaden i landet. Spania tok kontroll over området på 1600-tallet, og gjorde det til den sydligste provinsen i Ny-Spania. Det meste av befolkningen var småbønder som dyrket jord til eget bruk, og ikke godseiere slik som i nabolandene.
Landet ble selvstendig fra Spania i 1821. Etter å ha vært en del av Det meksikanske imperium i kort tid, ble Costa Rica en stat i Den mellomamerikanske føderasjon i perioden 1823 til 1839. Nordamerikaneren William Walker erobret Nicaragua, og han prøvde å ta over hele Mellom-Amerika på midten 1800-tallet. Costa Ricas president Juan Rafael Mora sendte ut en hær som klarte å beseire ham.
=== Kaffe og bananer ===
På midten av 1800-tallet ble kaffe den viktigste produksjonsvaren, og fra 1870 til 1882 opplevde landet en oppgangsperiode under general Tomás Guardia. I 1886 ble det innført obligatorisk undervisning og det ble bygget flere ordentlige skoler. I årene 1888–1889 var det forsøk på å danne en ny union av mellomamerikanske stater, men forsøket mislyktes.
Jernbaneingeniøren Henry Meiggs inngikk en avtale med Costa Ricas regjering om byggingen av en jernbanelinje fra stillehavskysten til Karibiakysten via hovedstaden. Minor Keith tok over arbeidet etter at Meiggs døde i 1877. Arbeiderne ble stort sett hentet fra Jamaica. Etter at jernbanen var ferdigbygget ble mange av arbeiderne ansatt i Minor Keiths bananplantasjer. Plantasjene lå langs jernbanelinjen i det tropiske lavlandet ved Det karibiske hav. Disse plantasjene var begynnelsen på United Fruit Company, og Costa Rica ble snart verdens største bananleverandør. I 1913 stod kaffe og bananer for omtrent 85 % av landets eksportinntekter.
=== Samfunnet går fremover ===
Costa Rica utviklet seg til å bli et dynamisk samfunn, og siden 1889 har landet vært demokratisk styrt. Siden 1800-tallet har det kun vært to perioder med ustabilitet i landet. Den første var i 1917 til 1919 da Federico Tinoco hersket som diktator, og den andre var i 1948 da en 44-dagers borgerkrig brøt ut som følge av et omstridt presidentvalg.
Stemmerett for menn ble innført i 1913, men slavene på bananplantasjene fikk ikke stemmerett. Landet prioriterte helse og utdanning fremfor militæret, og Costa Rica hadde på denne tiden en av de mest utviklede fagorganiseringene i hele Amerika. I 1921 ble det innført 8-timers arbeidsdag.
=== Økonomisk nedgang og politisk fremgang ===
Den økonomiske krisen på 1930-tallet fikk katastrofale følger for kaffeeksporten. Samtidig ble bananplantasjene ødelagt av banansykdommer og det var mye oppstyr rundt fagforeningene. Kommunistpartiet, som ble opprettet i 1929, og sosialistpartiet støttet fagforeningene, men president León Cortes Castro motarbeidet dem. Hæren ble oppløst i 1949, og Costa Rica er fremdeles et av de få demokratiske landene i verden uten forsvar. I 1949 ble det også innført stemmerett for kvinner.
I 1986 ble Óscar Arias Sánchez valgt til president. Landene i Mellom-Amerika var på denne tiden truet av borgerkrig og økonomisk krise, og han bidro å roe ned situasjonen. Han mottok Nobels fredspris i 1987.
I 1989 offentliggjorde en parlamentarisk undersøkelseskommisjon en rapport om narkotikahandelen i landet. Der stod det at de to største politiske partiene, PLN og PUSC, hadde mottatt penger fra narkotikahandel for å finansiere valgkampene sine i 1986.
Rafael Angel Calderón ble valgt til president i 1990. Han appellerte til de fattige og dårlige utdannede med løfter om forandring. Calderón innførte et hardhendt økonomisk program som blant annet reduserte underskuddet i statsbudsjettet. Arbeidsløsheten steg som følge av dette, og det samme gjorde utilfredsheten blant befolkningen.
I juli 1996 ble landet rammet av en orkan. Skadene ble anslått til rundt 100 millioner dollar, og 30 mennesker døde.
I 2001 ble det oppført en mur langs grensen til Nicaragua, og dette førte til en krise mellom de to landene. Nicaraguas regjering mente at formålet med muren var å begrense den ulovlige innvandringen til Costa Rica, mens costaricanerne mente at muren var et ledd i utvidede tollregler.
I mai 2003 gikk flere arbeidsgrupper til streik. Elektrisitets- og telekommunikasjonsarbeidere protesterte mot regjeringens privatiseringsplaner og lærerne krevde høyere lønn. Streikene førte til at tre ministere i regjeringen måtte gå av.
I juli 2004 gjennomførte ansatte innenfor offentlig sektor en ny streik etter at deres forhandlere hadde avvist et tilbud fra regjeringen om 4 % lønnsøkning. Arbeiderne krevde en lønnsøkning på 10 %, og en av hovedgrunnene til det var at inflasjonen i 2004 var kommet opp på 6,26 %. De streikende gjennomførte demonstrasjoner i flere store byer, og i september vedtok regjeringen til slutt en lønnsforhøyelse.
Under presidentvalget i 2006 ble Óscar Arias Sánchez på nytt valgt til president. Han arbeidet blant annet for flere jobber og reduksjon av de høye leveomkostningene. I april 2007 var det folkeavstemning om Costa Rica skulle bli med i Det mellomamerikanske fellesmarkedet. 51,56 % stemte for, og 48,44 % stemte mot. Det ble altså svært jevnt, men landet ble medlem. I 2010 ble Laura Chinchilla valgt til president.
== Politikk og administrasjon ==
=== Stat og styresett ===
Costa Rica er en demokratisk republikk. Den politiske tilstanden er stabil og demokratisk. Presidenten har ganske mye makt, men de aller fleste beslutningene hans må godkjennes av den lovgivende forsamlingen. Forsamlingen består av 57 medlemmer. Landets president heter Luis Guillermo Solís (PAC), som ble valgt i 2014. Det er valg hvert fjerde år.
Costa Rica er medlem av blant annet FN, Organisasjonen av amerikanske stater, Unesco og Verdens helseorganisasjon. Landet har et generalkonsulat i Oslo, og Norge har et generalkonsulat i Costa Ricas hovedstad, San José.
=== Administrativ inndeling ===
Costa Rica består av sju provinser som er delt i 81 kantoner totalt, og de er igjen inndelt i 463 distrikter. Kantonene ledes av en borgermester som velges av innbyggerne i hver enkelt kanton.
De sju provinsene heter Alajuela, Cartago, Guanacaste, Heredia, Limón, Puntarenas og San José.
== Næringsliv ==
Se også: Costa Ricas sentralbank og Det costaricanske elektrisitetsinstituttet.Costa Rica er et utviklingsland med markedsøkonomi. Landet har den fjerde høyeste inflasjonen i Latin-Amerika. Inflasjonen i 2007 var på omtrent 9,3 %. 18 % av befolkningen lever i fattigdom og over 227 000 er arbeidsløse. I 2005 hadde landet et statsunderskudd på 2,1 % og et handelsunderskudd på 5,2 %. Det førte til at skattene økte med 18 %.
Likevel er Costa Rica et land med høy HDI og BNP. Landets BNP per innbygger har blitt mer enn firedoblet siden 1983. Det er også forholdsvis små forskjeller på rike og fattige. USA er den viktigste handelspartneren og landene har en frihandelsavtale. Fra 2004 til 2005 økte også handelen med Russland og Sørøst-Asia.
Myntfoten i landet er costaricansk colón. 1000 colón tilsvarer 1,3 euro og omtrent 10,5 kroner.
=== Turisme ===
I 2005 stod turismen for 8,1 % av bruttonasjonalproduktet. Turistindustrien hadde en omsetning på 1,9 milliarder dollar i 2007. Landet hadde 1,9 millioner turister det året, og omtrent halvparten kom fra USA.
Økoturisme er populært i landet og mange turister kommer for å besøke nasjonalparkene og de vernede naturområdene.
=== Landbruk ===
Kaffe og bananer er landets viktigste eksportvarer. Høylandsområdet Meseta Central er sentrumet for jordbruket. Der produseres mesteparten av landets kaffe, sukker, meieriprodukter og det dyrkes sukkerrør, bønner, poteter og mais. 85 % av Costa Ricas melkeprodukter produseres av meieriet Dos Pinos.
På savanneområdet Guanacaste ales det opp kveg og ved stillehavskysten ligger det bananplantasjer.
Skogsdrift er relativt ubetydelig for økonomien selv om skog dekker 1/3 av landets areal, og skogen består av verdifulle tresorter som rosentre, seder og mahogni.
=== Industri og naturressurser ===
Industrien omfatter blant annet tekstiler og kjemisk industri. Industriproduktene produseres hovedsakelig i Meseta Central.
Costa Rica prøver å bli selvforsynt med energi ved å bygge ut vannkraftverk og vannkraft står nå for over 80 % av energiproduksjonen.
Landets mineralforekomster omfatter små mengder av gull, sølv, mangan og kvikksølv. Ved Boruca er det funnet store bauksittforekomster og det har gjort aluminiumsverk viktige for industrien.
== Samfunn ==
=== Utdanning og massemedia ===
Costa Rica er kjent for sitt gode utdannelsesvesen. Landet har obligatorisk 9-årig skole. Omtrent 96 % av befolkningen over 15 år kan lese og skrive, og det er et av de høyeste prosenttallene i Latin-Amerika. Landets største og eldste universitet, Universidad de Costa Rica, ligger i San Pedro de Montes de Oca, rett utenfor San José, og har omtrent 39 000 studenter.
Costa Ricas eldste avis er La Gaceta som ble grunnlagt i 1844. En annen kjent avis er La Nación. Landet har 13 lokale fjernsynskanaler og den største er Teletica Canal 7.
=== Helsevesen og helsetilstand ===
Etter revolusjonen i 1948 startet myndighetene å gjennomføre et svært omfattende sosialomsorgsprogram. Landet har nå et godt utbygd offentlig helsevesen og gode offentlige trygdeordninger, som blant annet alderspensjon, syketrygd og barnetrygd. Spedbarnsdødeligheten per tusen er 9 og for nabolandet Nicaragua er det 19. Forventet levealder er 76,2 år.
== Kultur ==
=== Mat og drikke ===
Selv om Costa Ricas kjøkken serverer alt fra hamburgere til sushi, utgjør mat og drikke en viktig del av landets kultur. Noen eksempler på ingredienser som ofte brukes er ferske grønnsaker, ris, poteter, kjøtt, saus og bønner.
Matretten gallo pinto blir gjerne betraktet som Costa Ricas nasjonalrett. Den består av ris og bønner, og er ofte krydret med løk, hvitløk og finhakket paprika. Casado er den tradisjonelle lunsjretten, og inneholder ris, bønner, kjøtt, fisk og salat. Vann, melk, kaffe og juice er noen av de vanligste drikkene.
Matretten chifrijo fra 1990-tallet er i dag vanlig på de fleste spisestedene i landet.
=== Musikk ===
Populære musikksjangerer i Costa Rica er blant annet calypso, rock and roll, popmusikk, reggaeton, soca, salsa, bachata, merengue og cumbia. Mange danser og sanger har et afrikansk, prekolonialsk og spansk preg. Gitaren er et populært instrument, og blir mye brukt i folkedans.
De indianske musikktradisjonene er nærmest utdødd, men noen danser og sanger har fått nasjonal status. Landets konservatorium ble grunnlagt i 1892, og i 1942 ble det underlagt universitetet.
=== Litteratur ===
Landets første store forfatter i moderne tid er Aquileo J. Echeverría (1866–1909). Han skrev realistiske folkelivsskildringer på vers, og i tillegg til å være forfatter var han politiker og journalist. Etter han fulgte flere kjente forfattere. Noen eksempler er José Marín Cañas som blant annet skrev en roman om Chacokrigen, og Yolanda Oreamuno, en romanforfatter.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Parken Parque Internacional La Amistad
Kokosøya nasjonalpark
Area de Conservación Guanacaste
Precolumbianske høvdingebosetninger med steinkuler fra DiquísMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2005 – Utsmykningtradisjonen av oksekjerrene
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Casa Presidencial Arkivert 20. oktober 2021 hos Wayback Machine. – Presidentens offisielle hjemmeside
Las Constituciones De Costa Rica De 1821-1949 – Costa Ricas grunnlov
Instituto Nacional de Biodiversidad – Nasjonalt biodiversitetsinstitutt
Visit Costa Rica – Offisiell turismeside
(no) Statistikk og andre data om Costa Rica i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Costa Rica | Costa Rica er delt inn i sju provinser. Provinsene er ytterligere inndelt i kantoner, som igjen er delt inn i distrikter. | 2,932 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stanislav_Indruch | 2023-02-04 | Stanislav Indruch | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkoslovakia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkoslovakia under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 2. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1974', 'Kategori:Fødsler 6. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske turnere'] | Stanislav Indruch (født 6. oktober 1899, død 2. februar 1974) var en tsjekkoslovakisk turner.
Han deltok i verdensmesterskapet i turn 1922, der det tsjekkoslovakiske laget vant gull foran Jugoslavia. I dette VM-et vant han også to individuelle medaljer; sølv i bøylehest og skranke. Han fikk 6.-plass i den individuelle sammenlagtkonkurransen.
Han har også deltatt i to OL; i 1920 og 1924, men han har ingen OL-medaljer. I 1920 kom han på 4.-plass i mangekampen sammenlagt, og i 1924 fikk han 18. og 19.-plass i hhv skranke og svingstang.
| Stanislav Indruch (født 6. oktober 1899, død 2. februar 1974) var en tsjekkoslovakisk turner.
Han deltok i verdensmesterskapet i turn 1922, der det tsjekkoslovakiske laget vant gull foran Jugoslavia. I dette VM-et vant han også to individuelle medaljer; sølv i bøylehest og skranke. Han fikk 6.-plass i den individuelle sammenlagtkonkurransen.
Han har også deltatt i to OL; i 1920 og 1924, men han har ingen OL-medaljer. I 1920 kom han på 4.-plass i mangekampen sammenlagt, og i 1924 fikk han 18. og 19.-plass i hhv skranke og svingstang.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stanislav Indruch – Olympedia
(en) Stanislav Indruch – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(cz) Stanislav Indruch – Tsjekkias olympiske komité | }} | 2,933 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A1clav_Wirt | 2023-02-04 | Václav Wirt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkoslovakia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 16. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fødsler 9. september', 'Kategori:Fødsler i 1893', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Praha', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske turnere'] | Václav Wirt (født 9. september 1893 i Praha, død 16. desember 1962 samme sted) var en tsjekkoslovakisk turner.
Han deltok i turn under Sommer-OL 1920, og var der med på det tsjekkoslovakiske laget som fikk 4.-plass i lagkonkurransen.
| Václav Wirt (født 9. september 1893 i Praha, død 16. desember 1962 samme sted) var en tsjekkoslovakisk turner.
Han deltok i turn under Sommer-OL 1920, og var der med på det tsjekkoslovakiske laget som fikk 4.-plass i lagkonkurransen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Václav Wirt – Olympedia
(en) Václav Wirt – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(cz) Václav Wirt – Tsjekkias olympiske komité | Václav Wirt (født 9. september 1893 i Praha, død 16. | 2,934 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Justin_Bieber | 2023-02-04 | Justin Bieber | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Canadiske sangere', 'Kategori:Fødsler 1. mars', 'Kategori:Fødsler i 1994', 'Kategori:Justin Bieber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-12', 'Kategori:Personer fra London i Ontario', 'Kategori:Personer fra Perth County', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Språkvask 2022-12', 'Kategori:Utdaterte artikler', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Justin Drew Bieber (; født 1. mars 1994 i London, Ontario) er en canadisk popsanger og låtskriver. Justin Bieber slo gjennom som 13-åring og ble i løpet av kort tid et stort idol, spesielt blant tenåringsjenter. Med fans over hele verden, såkalte «Beliebers», og flere enn 89 millioner følgere på Twitter (november 2016), kåret magasinet Forbes ham i 2012 til den tredje viktigste kjendisen i verden. I 2013 falt han ned til 9.-plass.
| Justin Drew Bieber (; født 1. mars 1994 i London, Ontario) er en canadisk popsanger og låtskriver. Justin Bieber slo gjennom som 13-åring og ble i løpet av kort tid et stort idol, spesielt blant tenåringsjenter. Med fans over hele verden, såkalte «Beliebers», og flere enn 89 millioner følgere på Twitter (november 2016), kåret magasinet Forbes ham i 2012 til den tredje viktigste kjendisen i verden. I 2013 falt han ned til 9.-plass.
== Karriere ==
Justin Bieber ble oppdaget på YouTube av Scooter Braun, som senere ble manageren hans. Braun sendte Bieber til Atlanta, Georgia, for et møte med Usher og for å skrive en platekontrakt med Island Records, hvor han begynte den profesjonelle karrieren sin. Justin Biebers sang Baby var lenge den mest spilte videoen på YouTube.. Den ble etter hvert tatt igjen av Psys Gangnam Style.
Justin Biebers debutsingel, «One Time», ble utgitt i 2009 og havnet på topp 10 i Canada og nådde topp 30 i flere andre land. Den ble utgitt i radioversjon mens Bieber fremdeles spilte inn debutalbumet sitt. Den andre utgivelse hans, My World, kom ut samme år og solgte til platina i USA. Bieber ble første artist til å få syv sanger fra et debutalbum på Billboard Hot 100. Det første studioalbumet, My World 2.0, ble utgitt i mars 2010 og havnet på topp 10 i flere land. Albumet ble innledet av den verdensomspennende topp-ti-singelen «Baby». Musikkvideoen til sangen var i en periode den mest sette og diskuterte videoen på YouTube.
Bieber fulgte opp utgivelsen av debutalbumet med en turné kalt «My World Tour». Han ble nominert til og fikk en rekke utmerkelser, og ble tildelt utmerkelsen «Artist of the Year» under American Music Awards i 2010. I tillegg mottok han nominasjoner i kategoriene «Best New Artist» og «Beste Pop Vocal Album» foran utdelingen av de 53. Grammy Awards.
Bieber sang Stevie Wonders sang «Someday at Christmas» for USAs president Barack Obama og førstedame Michelle Obama i Det hvite hus i Washington D.C., som ble sendt på TV i USA den 20. desember 2009. Bieber var foreleser under den 52. Grammy Awards den 31. januar 2010. Den 10. april 2010 var Bieber gjest på TV-programmet Saturday Night Live. I juli samme år var han den mest søkte kjendisen på Internett. Samme måned hadde musikkvideoen «Baby» gått forbi Lady Gagas musikkvideo «Bad Romance» – både som den mest sette og som den mest mislikte YouTube-videoen noensinne.
I 2010 ga han også ut et akustisk album med tittelen My Worlds Acoustic. Albumet inneholder akustiske versjoner av sanger fra det forrige albumet, i tillegg til en helt ny sang med tittelen «Pray». En 3D-film og delvis biografisk film kalt Justin Bieber: Never Say Never hadde premiere på kino i USA den 11. februar 2011. Filmen skal ha spilt inn over 30 millioner dollar den første helgen på kino. I juni 2011 ble Bieber rangert som nummer to på Forbes’ liste over best betalte kjendiser under 30 år. Han var da den yngste kjendisen på listen. Biebers tredje studioalbum var på denne tiden under innspilling.
Mot slutten av 2011 begynte Bieber innspillingen av et tredje studioalbum, med tittelen Faith. Kanye West og Drake er bekreftet å være med på albumet. Den 22. februar 2012 kunngjorde Bieber på Twitter at den første singelen forhåpentligvis vil bli utgitt mars 2012. Påfølgende uke dukket Bieber opp på The Ellen DeGeneres Show, der han kunngjorde at den første singelen ville hete «Boyfriend» og gis ut den 26. mars 2012.
== Stil og innflytelse ==
I september 2010 ble det rapportert at Bieber sto for tre prosent av all trafikk på Twitter, ifølge en ansatt i dette sosiale nettverket. Bieber begynte innspillingen av det andre albumet sitt i juli 2010 i New York. Stemmeskiftet hadde gjort stemmen hans dypere enn den var da han spilte inn det første albumet. Bieber var gjesteskuespiller i sesongpremieren av TV-serien CSI: Crime Scene Investigation, som ble sendt i USA 23. september 2010. Bieber var også med i en senere episode, som ble sendt i USA 17. februar 2011.
Avisen The Observer i Storbritannia skrev at Justin Bieber var mer innflytelsesrik i sosiale nettverk som Twitter, enn både Barack Obama og Dalai Lama. Twitter-kontoen hans hadde i november 2010 over seks millioner følgere, og i gjennomsnitt fikk Bieber omkring 24 000 nye følgere på Twitter hver dag. Per januar 2015 hadde han nær 60 millioner følgere på Twitter. Madame Tussauds inkluderte Bieber-statuer i sine voksmuseer i New York, Amsterdam og London.
=== Beliebers ===
Beliebers er en betegnelse for entusiastiske tilhengere av Bieber. Ordet «belieber» er en sammentrekning av det engelske ordet believer og etternavnet Bieber. I 2010 ble ordet tilføyet i engelsk/amerikanske ordbøker, og er i et populært ord i flere land.
Bieber har fått et økende antall tilhengere siden slutten av 2008 og er blant artistene med størst antall tilhengere i verden. Beliebers er mest piker fra 13–20 år, men det finnes også et mindre antall «Boy-beliebers» som er populære blant kvinnelige fans. Mange Beliebers forsvarer idolet sitt ekstremt og det er flere ganger kommet dødstrusler til kvinner og piker nært ham.
Da Bieber ikke var nomineret til en Grammy i 2012, mottok programmet mange trusler og klager fra de sinte tilhengere.
Beliebers ser seg selv som en del av et stort fellesskap, og fellesskapet dyrkes oftest på sosiale nettverk som Twitter og Facebook. For dem er det beste av det beste, å bli svart eller fulgt av stjernen på Twitter, hvor de sender ham over 10 millioner «tweets» om dagen. Han har per februar 2014 rundt 49 millioner følgere på Twitter, noe som har plassert ham på 1.-plass over mest fulgte personer på Twitter. Popstjernen Lady Gaga har rundt 41 millioner følgere.
Bieber hylles av fans i mange land, og i Norge var det tildels ville tilstander under en gratiskonsert i 2012.
«Jeg elsker mine fans. Jeg ville ikke vært noe i dag, hvis ikke de var her. Jeg er så takknemlig for alt hva de gjør for meg, og jeg vil gjøre alt for ikke å skuffe dem.» sa Bieber i et intervju i London i 2012. Filmen Never Say Never, utgitt i 2011 fokuserer på Biebers tilhengerskare.
== Privatliv ==
Som barn var Bieber interessert i ishockey, fotball og sjakk. Han lærte seg også å spille piano, trommer, trompet og gitar. I begynnelsen av 2007, da han var tolv år, sang han i en lokal sangkonkurranse i Stratford og havnet på andreplass. En video av denne sangen ble lastet opp på YouTube. Flere andre videoer av Bieber som sang forskjellige R&B-sanger, ble også lastet opp på Internett, og populariteten hans på YouTube vokste.
Den 27. februar 2011 ankom Bieber ukebladet Vanity Fairs Oscar-fest sammen den amerikanske skuespilleren og sangeren Selena Gomez. Dette bekreftet ryktene som hadde versert i media gjennom flere måneder om at de var et par. Den 1. november 2011 ga Bieber ut sitt andre studioalbum, Under the Mistletoe, som havnet på førsteplass på Billboard 200 og solgte 210 000 eksemplarer den første uka etter utgivelsen.
Bieber er kristen og har uttalt at han ikke er tilhenger av abort, fordi det «er som å drepe et barn». Han har også uttalt at han ikke er interessert i å skaffe seg statsborgerskap i USA; han har sagt at han mener Canada er det beste landet i verden, særlig på grunn av landets helsevesen. Bieber har støttet The It Gets Better Project, som arbeider for å forebygge selvmord blant homofile, lesbiske og biseksuelle.
== Diskografi ==
=== Album ===
=== Singler ===
===== Noter =====
=== Andre listede singler ===
Disse sangene har ikke blitt utgitt som offisielle singler, men havnet på hitlistene etter lanseringen av albumet My World (Part I)
== Videografi ==
=== Musikkvideoer ===
== Turnéhistorie ==
My World Tour (2010–11)
Believe Tour (2012–13)
Purpose World Tour (2016–17)
Justice World Tour (2022-23)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Justin Bieber – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Justin Bieber på Internet Movie Database
(sv) Justin Bieber i Svensk Filmdatabas
(da) Justin Bieber på Filmdatabasen
(da) Justin Bieber på Scope
(fr) Justin Bieber på Allociné
(en) Justin Bieber på AllMovie
(en) Justin Bieber hos Rotten Tomatoes
(en) Justin Bieber hos The Movie Database
(en) Justin Bieber på Apple Music
(en) Justin Bieber på Discogs
(en) Justin Bieber på MusicBrainz
(en) Justin Bieber på SoundCloud
(en) Justin Bieber på Spotify
(en) Justin Bieber på Songkick
(en) Justin Bieber på Last.fm
(en) Justin Bieber på Genius — sangtekster
(en) Justin Bieber på AllMusic
(en) Justin Bieber på Twitter
(en) Justin Bieber på Facebook
(en) Justin Bieber på Instagram
Justin Bieber på YouTube
Justin Bieber på Myspace
Justin Bieber på Tumblr
(en) Justin Bieber på TikTok
(en) Justin Bieber – Eliteprospects.com | Justin er et mannsnavn dannet som en kortform av Justinus, en lantinsk variant form av det romerste familienavnet Justus. Betydningen av navnet er «rettferdig». | 2,935 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MAT-49 | 2023-02-04 | MAT-49 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske skytevåpen', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm'] | MAT-49 er en maskinpistol utviklet av den franske våpenfabrikanten Manufacture Nationale d'Armes de Tulle (MAT) for bruk i den franske hær.
Våpenet ble produsert på MAT fabrikken fra 1949 til midten av 1960-tallet, da produksjonen ble flyttet til Manufacture d'Armes de St-Etienne (MAS), hvor produksjonen foregikk frem til 1979. MAT-49 ble da erstattet av automatgeværet FAMAS, og ble så faset ut av service.
MAT-49 ble brukt i større omfang under den første indokinesiske krig, frigjøringskrigen i Algerie og under Suezkrisen i 1956.
Som standard er våpenet kamret for kaliber 9 x 19 mm Luger ammunisjon, og bruker et 20-patroners enkeltraders våpenmagasin for bruk i ørken eller et 32-patroners magasin hvor patronene ligger annenhvert for vanlig bruk. Mekanismen har masseretardert sluttstykke og skuddhastigheten er rundt 600 skudd i minuttet. En modifisert utgave for politiet, MAT 49/54, har to avtrekkere, en for halvautomatisk ild, og en for helautomatisk ild. Men som standard gir våpenet kun helautomatisk ild.
| MAT-49 er en maskinpistol utviklet av den franske våpenfabrikanten Manufacture Nationale d'Armes de Tulle (MAT) for bruk i den franske hær.
Våpenet ble produsert på MAT fabrikken fra 1949 til midten av 1960-tallet, da produksjonen ble flyttet til Manufacture d'Armes de St-Etienne (MAS), hvor produksjonen foregikk frem til 1979. MAT-49 ble da erstattet av automatgeværet FAMAS, og ble så faset ut av service.
MAT-49 ble brukt i større omfang under den første indokinesiske krig, frigjøringskrigen i Algerie og under Suezkrisen i 1956.
Som standard er våpenet kamret for kaliber 9 x 19 mm Luger ammunisjon, og bruker et 20-patroners enkeltraders våpenmagasin for bruk i ørken eller et 32-patroners magasin hvor patronene ligger annenhvert for vanlig bruk. Mekanismen har masseretardert sluttstykke og skuddhastigheten er rundt 600 skudd i minuttet. En modifisert utgave for politiet, MAT 49/54, har to avtrekkere, en for halvautomatisk ild, og en for helautomatisk ild. Men som standard gir våpenet kun helautomatisk ild.
== Eksterne lenker ==
(en) MAT-49 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MAT-49 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
MAT-49 hos Modern Firearms | Frankrike | 2,936 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torleiv_Austad | 2023-02-04 | Torleiv Austad | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 9. mars', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Valle kommune', 'Kategori:Professorer ved Menighetsfakultetet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Torleiv Austad (født 9. mars 1937 i Valle i Setesdal) er professor i teologi ved Menighetsfakultetet.
Han tok teologiske embetseksamen (cand.theol.) i 1962 ved Menighetsfakultetet (MF) og hadde deretter et studieopphold i Erlangen i Tyskland. Etter at han ble ordinert hadde han tjeneste som feltprest i H.M. Kongens Garde. Deretter ble han forskningsstipendiat NAVF 1966-1969 og ansatt ved Menighetsfakultetet i 1969 med fagfeltet i systematisk teologi. Han ble dr.theol. ved Universitetet i Oslo (UiO) i 1974 med avhandlingen Kirkens Grunn. En analyse av en bekjennelse fra okkupasjonstiden 1940-1945. Han var professor ved MF fra 1982 til 2007 og har også vært dekan ved MF.I 1965 ble han redaksjonssekretær i Luthersk Kirketidende, der han var redaktør fra 1973 til 1982. Han har også vært leder av Den norske kirkes lærenemnd
Han ble tildelt H.M. Kongens gullmedalje i 1964, samme år som han tok praktikum og ble ordinert
| Torleiv Austad (født 9. mars 1937 i Valle i Setesdal) er professor i teologi ved Menighetsfakultetet.
Han tok teologiske embetseksamen (cand.theol.) i 1962 ved Menighetsfakultetet (MF) og hadde deretter et studieopphold i Erlangen i Tyskland. Etter at han ble ordinert hadde han tjeneste som feltprest i H.M. Kongens Garde. Deretter ble han forskningsstipendiat NAVF 1966-1969 og ansatt ved Menighetsfakultetet i 1969 med fagfeltet i systematisk teologi. Han ble dr.theol. ved Universitetet i Oslo (UiO) i 1974 med avhandlingen Kirkens Grunn. En analyse av en bekjennelse fra okkupasjonstiden 1940-1945. Han var professor ved MF fra 1982 til 2007 og har også vært dekan ved MF.I 1965 ble han redaksjonssekretær i Luthersk Kirketidende, der han var redaktør fra 1973 til 1982. Han har også vært leder av Den norske kirkes lærenemnd
Han ble tildelt H.M. Kongens gullmedalje i 1964, samme år som han tok praktikum og ble ordinert
== Bibliografi ==
Krig eller fred? Stavanger 1970.
Ansvar for andre. Oslo 1971.
Kirkens grunn. Oslo 1974.
Krig og militærnekting. Oslo 1976.
Skapt til å tjene. Oslo 1980.
Bønn til Gud. Oslo 1989.
Troens pust. Oslo 1994.
Livet har opna seg! (Efrem forlag 2020) ISBN 9788292922569
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Torleiv Austad i BIBSYS
(no) Publikasjoner av Torleiv Austad i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin | Torleiv Austad (født 9. mars 1937 i Valle i Setesdal)Prester i Den norske kirke og andre teologiske kandidater. | 2,937 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marin_Mersenne | 2023-02-04 | Marin Mersenne | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. september', 'Kategori:Dødsfall i 1648', 'Kategori:Franske katolske prester', 'Kategori:Franske matematikere', 'Kategori:Franske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Franske musikkteoretikere', 'Kategori:Fødsler 8. september', 'Kategori:Fødsler i 1588', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikkhistorie', 'Kategori:Personer fra departementet Sarthe', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Marin Mersenne (1588–1648) var en fransk katolsk prest og munk, teolog, matematiker, musikkteoretiker og en betydelig formidler av vitenskapelige oppdagelser på første halvdel av 1600-tallet.
| Marin Mersenne (1588–1648) var en fransk katolsk prest og munk, teolog, matematiker, musikkteoretiker og en betydelig formidler av vitenskapelige oppdagelser på første halvdel av 1600-tallet.
== Liv ==
Mersenne ble født inn i en bondefamilie. Han studerte ved Diocèse du Mans i Le Mans, og fra 1604 til 1609 ved jesuittkollegiet i La Flèche, der René Descartes var en av medstudentene. Fra 1609 til 1611 studerte Mersenne ved Sorbonne. Han gikk inn i Paulanerordenen i 1611 og ble presteviet året etter.
Fra 1614 til 1618 underviste Mersenne i teologi og filosofi ved Nevers. I 1620 gjorde han flere reiser i Vest- og Sør-Europa og slo seg samme år ned i L'Annonciade-klosteret, der han studerte matematikk og musikk. Her møtte han likesinnede som Descartes, Étienne Pascal, Gilles de Roberval og Nicolas-Claude Fabri de Peiresc.
== Virke ==
Tidlig i livet var Mersenne preget av utdanningen innen middelalderens skolastikk, et system som forsøkte å bygge en naturvitenskapelig metode på antikk filosofi og Bibelens dogmer, men midt i livet snudde han tvert om og ble en glødende motstander av middelalderens aristoteliske verdensbilde og okkulte retninger som alkymi, astrologi, kabbala og Rosenkorsordenen, og en like glødende talsmann for Galileis astronomiske teorier og René Descartes’ filosofi. I 1623 publiserte han Quaestiones celeberrimae in Genesim (1623), et kampskrift mot okkulte retninger, og i 1625 La Vérité dans les sciences («Sannheten i vitenskapene»).
Fra 1623 sto Mersenne i kontakt med ledende vitenskapsmenn og ble en viktig formidler av informasjon og kontakt mellom tidens vitenskapsmenn, særlig mellom matematikere som Pierre Gassendi, Gilles Personne de Roberval, Blaise Pascal og Pierre de Fermat. Det ble sagt at om Mersenne at dersom man informerte ham om en oppdagelse, var det jevngodt med å publisere den. Han ansporet Gassendi til å gi et tilsvar til Descartes' Meditasjoner og han gjorde Christiaan Huygens oppmerksom på hvor anvendelig pendelen var til tidsmålinger, noe som førte til oppfinnelsen av pendeluret.
Mersenne gav betydelige bidrag også innen matematikken. I 1626 publiserte han tekstsamlingen Synopsis mathematica, der han behandlet matematikk og mekanikk og ga bidrag til akustikk og musikkteori. Han behandlet også sykloider.
Mersennes liste over (antakelse om) primtallene
M
p
{\displaystyle M_{p}}
er berømt:
M
p
=
2
p
−
1
{\displaystyle M_{p}=2^{p}-1}
Hvor
p
{\displaystyle p}
er et primtall. Tall med denne egenskapen kalles i dag Mersenne-primtall. Listen er feil og ufullstendig, men likevel har generasjoner av tallteoretikere fortsatt med undersøkelser rundt disse tallene.
Mersenne ga den første verdien for lydens hastighet i luft ved å måle tiden mellom munningsflamme og smell, og fant den for høye verdien 448 m/s. I Harmonie Universelle fra 1636 beskriver han et eksperiment der han målte tida det tok for direkte lyd å komme tilbake som ekko fra en vegg på kjent avstand. Eksperimentet fant at lydens hastighet er 316 m/s, mens det riktige er rundt 342 m/s.
Mersenne, iblant kalt «akustikkens far», fant at en svingende strengs frekvens er direkte proporsjonal med kvadratroten av strengens spenning σ delt med egenvekten ρ og omvendt proporsjonal med strenglengden L,
f
∼
1
L
σ
ρ
{\displaystyle f\sim {\frac {1}{L}}{\sqrt {\frac {\sigma }{\rho }}}}
I boken Traité de l’harmonie universelle (1636–37) behandlet Mersenne affektlæren som var en populær musikkteori og -praksis på hans tid. Boka er en verdifull informasjonskilde for musikkhistorien på 1600-tallet.
Mersenne ga også et forslag til likesvevende stemming ved å dele oktaven i 12 like halvtoner, hver halvtone skilt av en ratio på 1.05946, som var mer presis enn Vincenzo Galileis.
== Verk ==
Correspondance du P. Marin Mersenne, publiée et annotée par Cornelis de Waard, Bernard Rochot et Armand Beaulieu. 17 vol., CNRS, Paris 1932–1988
Harmonicorum, libri XII: in quibus agitur de sonorum natura, causis, et affectibus; de consonantiis, dissonantiis, rationibus, generibus, modis, cantibus, compositione, orbisque totius harmonicis instrumentis. Reprint der Ausgabe Paris 1648; Ed. aucta – Minkoff, Genève 1972, ISBN 2-8266-0368-X
Harmonie universelle: Contenant la théorie et la pratique de la musique. (Paris 1636), Reprint Centre nat. de la recherche scientifique, Paris 1975
L'impiété des Déistes, athées et libertins de ce temps. Paris 1624, Faks. Stuttgart-Bad Cannstatt 1975
La vérité des sciences: contre les sceptiques ou pyrrhoniens. Paris 1625, Éd. et annot. par Dominique Descotes, Champion, Paris 2003, 1025 p.
== Referanser ==
== Kilder ==
John J. O’Connor, Edmund F. Robertson: «Marin Mersenne» i MacTutor History of Mathematics archive
«Marin Mersenne», mathematik.ch
== Litteratur ==
(de) Hartmut Lohmann: «Mersenne, Marin» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 5, Herzberg 1993, ISBN 3-88309-043-3, sp. 1334–1336.
Hellmut Ludwig: Marin Mersenne und seine Musiklehre. Buchh. d. Waisenh., Halle/Saale 1935. 120 sider. Noteeksempler (i serien Beiträge zur Musikforschung 4)
Ingo Negwer: Laute und Theorbe in Marin Mersennes Harmonie universelle: zur Aufführungspraxis frühbarocker Musik in Frankreich. Dt. Lautenges., Frankfurt am Main 2000
Albrecht D. Stoll: Figur und Affekt: zur höf. Musik u. zur bürgerl. Musiktheorie d. Epoche Richelieu. 2., reviderte utgave, Schneider, Tutzing 1981. 242 sider. Noter. (Frankfurt (Main), Univ., avhandling 1974) ISBN 3-7952-0197-7
Dieter Ullmann: Chladni und die Entwicklung der Akustik von 1750-1860. Birkhäuser Verlag, Basel 1996, S. 1ff.
== Eksterne lenker ==
(en) Marin Mersenne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Verk av og om Marin Mersenne i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Mersenne's Publications i MacTutor History of Mathematics archive | Marin Mersenne (1588–1648) var en fransk katolsk prest og munk, teolog, matematiker, musikkteoretiker og en betydelig formidler av vitenskapelige oppdagelser på første halvdel av 1600-tallet. | 2,938 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Historiske_steder_og_kulturminner_i_Antarktis | 2023-02-04 | Historiske steder og kulturminner i Antarktis | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:142°Ø', 'Kategori:52°V', 'Kategori:56°V', 'Kategori:58°V', 'Kategori:60°V', 'Kategori:62°S', 'Kategori:64°S', 'Kategori:67°S', 'Kategori:68°S', 'Kategori:69°S', 'Kategori:70°S', 'Kategori:71°S', 'Kategori:76°Ø', "Kategori:Antarktis' historie", 'Kategori:Antarktis-relaterte lister', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Antarktis', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Lister over kulturminner', 'Kategori:Lister over minnesmerker', 'Kategori:Verneområder i Antarktis'] | Historiske steder og kulturminner i Antarktis er steder eller monumenter av anerkjent historisk verdi som er blitt utpekt som spesielle verneområder eller forvaltningsområder i Antarktis, eller som ligger innenfor slike områder. Disse føres opp på listen over historiske steder og kulturminner (Historic Sites and Monuments, HSM) som ble opprettet i 1972.
Forslag om oppføring av nye steder og kulturminner kan godkjennes av Antarktistraktatens konsultative parter. Registrerte historiske steder og kulturminner skal ikke skades, fjernes eller ødelegges. På hvert sted finnes det oppslag på engelsk, fransk, spansk og russisk som gir en forklaring på områdets vernestatus.
Av de 95 oppføringene på lista (pr. 2021), forvalter Norge alene eller sammen med andre nasjoner ni historiske steder eller kulturminner, alle knyttet til norsk polarhistorie.
| Historiske steder og kulturminner i Antarktis er steder eller monumenter av anerkjent historisk verdi som er blitt utpekt som spesielle verneområder eller forvaltningsområder i Antarktis, eller som ligger innenfor slike områder. Disse føres opp på listen over historiske steder og kulturminner (Historic Sites and Monuments, HSM) som ble opprettet i 1972.
Forslag om oppføring av nye steder og kulturminner kan godkjennes av Antarktistraktatens konsultative parter. Registrerte historiske steder og kulturminner skal ikke skades, fjernes eller ødelegges. På hvert sted finnes det oppslag på engelsk, fransk, spansk og russisk som gir en forklaring på områdets vernestatus.
Av de 95 oppføringene på lista (pr. 2021), forvalter Norge alene eller sammen med andre nasjoner ni historiske steder eller kulturminner, alle knyttet til norsk polarhistorie.
== Liste over historiske steder og kulturminner i Antarktis ==
== Eksterne lenker ==
(en) Antarctic historic sites and monuments – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Vedlegg V til Protokoll om Miljøvern til Antarktistraktaten. Lovdata
Area Protection and Management / Monuments. Antarktistraktaten
Historic Sites & Monuments in Antarctica. International Polar Heritage Committee
Antarctic Historic Sites The Antarctic Circle
Kulturminner i Antarktis truet. forskning.no 11. juni 2004 | Historiske steder og kulturminner i Antarktis er steder eller monumenter av anerkjent historisk verdi som er blitt utpekt som spesielle verneområder eller forvaltningsområder i Antarktis, eller som ligger innenfor slike områder. Disse føres opp på listen over historiske steder og kulturminner (Historic Sites and Monuments, HSM) som ble opprettet i 1972. | 2,939 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vilja | 2023-02-04 | Vilja | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinnenavn'] | Vilja er et opprinnelig finsk kvinnenavn som betyr «rikdom». Ordet vilja betyr også «korn» på finsk og «vilje» på svensk.
Vilja har finsk navnedag 12. september.
| Vilja er et opprinnelig finsk kvinnenavn som betyr «rikdom». Ordet vilja betyr også «korn» på finsk og «vilje» på svensk.
Vilja har finsk navnedag 12. september.
== Utbredelse ==
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til kvinnenavnet Vilja i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Kjente personer med navnet ==
Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår.
Vilja Savisaar (f. 1962), estisk politiker
== Annen bruk av navnet ==
Vilja er en låt av det finske bandet Tenhi
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Vilja
(en) Think Baby Names: Vilja | Vilja er et opprinnelig finsk kvinnenavn som betyr «rikdom». Ordet vilja betyr også «korn» på finsk og «vilje» på svensk. | 2,940 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otterstad | 2023-02-04 | Otterstad | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske gårdsnavn'] | Otterstad er et norsk slektsnavn og gårdsnavn. Navnet er sammensatt av mannsnavnet Ottar og sted.
Det finnes fire norske gårder som opprinnelse for familienavnet Otterstad. En har navnet fra nær Hvittingfoss i Kongsberg kommune i Buskerud, en fra Rygge i Østfold, en fra Elverum i Hedmark og en i Modalen på Vestlandet.Otterstad er også et kirkested i Lidköping kommune i Sverige, på Kållandsö i Vänern.
| Otterstad er et norsk slektsnavn og gårdsnavn. Navnet er sammensatt av mannsnavnet Ottar og sted.
Det finnes fire norske gårder som opprinnelse for familienavnet Otterstad. En har navnet fra nær Hvittingfoss i Kongsberg kommune i Buskerud, en fra Rygge i Østfold, en fra Elverum i Hedmark og en i Modalen på Vestlandet.Otterstad er også et kirkested i Lidköping kommune i Sverige, på Kållandsö i Vänern.
== Kjente personer ==
Karl Johan Otterstad, musiker og dirigent.
Fredrik Otterstad, sanger og kordirigent.
Evald Otterstad, filmregissør
== Referanser == | Otterstad er et norsk slektsnavn og gårdsnavn. Navnet er sammensatt av mannsnavnet Ottar og sted. | 2,941 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1910 | 2023-02-04 | Filmåret 1910 | ['Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1910', 'Kategori:Utgivelser fra 1910', 'Kategori:Verk fra 1910'] | Filmåret 1910 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1910.
| Filmåret 1910 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1910.
== Årets filmer ==
Afgrunden
Bröllopet på Ulfåsa II
Den hvide slavehandel (Fotorama)
Den hvide slavehandel (Nordisk Film)
Fänrik Ståls sägner
Frankenstein
Regina von Emmeritz och Konung Gustaf II Adolf
Värmlänningarne
Värmländingarna
== Fødsler ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1910 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Filmåret 1910 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1910. | 2,942 |
https://no.wikipedia.org/wiki/George_McManus | 2023-02-04 | George McManus | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1954', 'Kategori:Fødsler 23. januar', 'Kategori:Fødsler i 1884', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra St. Louis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tegneserieskapere fra USA'] | George McManus (født 23. januar 1884 i St. Louis i Missouri i USA, død 22. oktober 1954 i Santa Monica i California) var en amerikansk tegneserieskaper best kjent som skaperen av den irske immigranten i USA, Fiinbeck og hans kone Fia, som er hovedpersonene i tegneserien Fiinbeck og Fia.
McManus ble født i St. Louis i Missouri av irske foreldre. Han hadde en medfødt talent for tegning og sans for humor. Han droppet ut av skolen da han var 15 for å kunstavdelingen ved St. Louis Republic, hvor han også skapte sin første tegneserie, Alma og Oliver. I 1904, etter at han hadde vunnet litt penger, flyttet han til New York for å jobbe i prestisjetunge avisen The York World, hvor han jobbet på noen striper, men ingen av dem fikk noe langt liv.
McManus fikk sitt internasjonale gjennombrudd med Fiinbeck og Fia da serien ble syndikert gjennom King Features Syndicate. Han produserte Fiinbeck og Fia fra 1930 og frem til hans død i 1954. Etter hans død, tok Vernon Greene og Frank Fletcher over.
| George McManus (født 23. januar 1884 i St. Louis i Missouri i USA, død 22. oktober 1954 i Santa Monica i California) var en amerikansk tegneserieskaper best kjent som skaperen av den irske immigranten i USA, Fiinbeck og hans kone Fia, som er hovedpersonene i tegneserien Fiinbeck og Fia.
McManus ble født i St. Louis i Missouri av irske foreldre. Han hadde en medfødt talent for tegning og sans for humor. Han droppet ut av skolen da han var 15 for å kunstavdelingen ved St. Louis Republic, hvor han også skapte sin første tegneserie, Alma og Oliver. I 1904, etter at han hadde vunnet litt penger, flyttet han til New York for å jobbe i prestisjetunge avisen The York World, hvor han jobbet på noen striper, men ingen av dem fikk noe langt liv.
McManus fikk sitt internasjonale gjennombrudd med Fiinbeck og Fia da serien ble syndikert gjennom King Features Syndicate. Han produserte Fiinbeck og Fia fra 1930 og frem til hans død i 1954. Etter hans død, tok Vernon Greene og Frank Fletcher over.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) George McManus (cartoonist) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) George McManus på Internet Movie Database
(en) George McManus hos The Movie Database
(en) George McManus hos Internet Broadway Database
(en) George McManus hos American National Biography | George McManus (født 23. januar 1884 i St. | 2,943 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaldfjord | 2023-02-04 | Kaldfjord | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Bygder i Tromsø', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Tidligere tettsteder i Troms og Finnmark', 'Kategori:Troms og Finnmarkstubber'] | Kaldfjord er ei bygd i Tromsø kommune i Troms og Finnmark. Den ligger innerst i Kaldfjorden på Kvaløya, rundt 15 kilometer vest for Tromsø sentrum. Grunnkretsen Kaldfjordbotn hadde 870 innbyggere i 2015. Tettbebyggelsen i bygda, som fram til 2012 var regnet som et eget tettsted, inngår nå i tettstedet Kvaløysletta.Kaldfjord har en del småindustri. Fylkesvei 862 går gjennom bygda, og fra Eidkjosen går fylkesvei 858 sørover til Larseng og via Ryatunnelen, til Vikran på Malangshalvøya.
| Kaldfjord er ei bygd i Tromsø kommune i Troms og Finnmark. Den ligger innerst i Kaldfjorden på Kvaløya, rundt 15 kilometer vest for Tromsø sentrum. Grunnkretsen Kaldfjordbotn hadde 870 innbyggere i 2015. Tettbebyggelsen i bygda, som fram til 2012 var regnet som et eget tettsted, inngår nå i tettstedet Kvaløysletta.Kaldfjord har en del småindustri. Fylkesvei 862 går gjennom bygda, og fra Eidkjosen går fylkesvei 858 sørover til Larseng og via Ryatunnelen, til Vikran på Malangshalvøya.
== Referanser == | Kaldfjord er ei bygd i Tromsø kommune i Troms og Finnmark. Den ligger innerst i Kaldfjorden på Kvaløya, rundt 15 kilometer vest for Tromsø sentrum. | 2,944 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nguy%E1%BB%85n_Ch%C3%AD_Thanh | 2023-02-04 | Nguyễn Chí Thanh | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Vietnamkrigen', 'Kategori:Personer fra provinsen Thua Thien Hue', 'Kategori:Vietnamesiske generaler', 'Kategori:Vietnamesiske kommunister'] | Nguyễn Chí Thanh (født 1914, død 7. juli 1967) var en nordvietnamesisk general under den første indokinesiske krig og Vietnamkrigen. Han var født inn i et fattig bondefamilie i Thua Thien-provinsen i det som dengang var Annam i Fransk Indokina. Han sluttet seg til kommunistpartiet på midten av 1930-årene og satt fengslet det meste av andre verdenskrig.
Han arbeidet i kommunistpartiet i det sentrale Vietnam til han ble forfremmet til politbyrået i 1951. Under den første indokinesiske krig ble han utnevnt til general i den såkalte Vietnams folkehær. Fra 1965 og fram til hans død var han leder for de nordvietnamesiske styrkene som opererte i Sør-Vietnam utfra sitt hemmelige hovedkvarter ved byen Mimot i Kambodsja. I 1967 presenterte han planene for Tết-offensiven for politbyrået, men døde av hjerteinfarkt rett etter at planene var godkjente.
| Nguyễn Chí Thanh (født 1914, død 7. juli 1967) var en nordvietnamesisk general under den første indokinesiske krig og Vietnamkrigen. Han var født inn i et fattig bondefamilie i Thua Thien-provinsen i det som dengang var Annam i Fransk Indokina. Han sluttet seg til kommunistpartiet på midten av 1930-årene og satt fengslet det meste av andre verdenskrig.
Han arbeidet i kommunistpartiet i det sentrale Vietnam til han ble forfremmet til politbyrået i 1951. Under den første indokinesiske krig ble han utnevnt til general i den såkalte Vietnams folkehær. Fra 1965 og fram til hans død var han leder for de nordvietnamesiske styrkene som opererte i Sør-Vietnam utfra sitt hemmelige hovedkvarter ved byen Mimot i Kambodsja. I 1967 presenterte han planene for Tết-offensiven for politbyrået, men døde av hjerteinfarkt rett etter at planene var godkjente.
== Eksterne lenker ==
Bibliography: Writings of Nguyen Chi Thanh | Nguyễn Chí Thanh (født 1914, død 7. juli 1967) var en nordvietnamesisk general under den første indokinesiske krig og Vietnamkrigen. | 2,945 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Veikkausliiga | 2023-02-04 | Veikkausliiga | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1990', 'Kategori:Fotballturneringer i Finland', 'Kategori:Sider med diagrammer', 'Kategori:Sport i Finland i 1990', 'Kategori:Veikkausliiga'] | Veikkausliiga er den finske eliteserien og det øverste nivået i finsk fotball. Hovedsponsoren er det finske tippeselskapet Veikkaus, som har gitt navnet til ligaen.
Veikkausliiga ble etablert i 1990, før det var navnet på det øverste nivået Mestaruussarja. På slutten av hver sesong vil det nederste av de 14 lagene i Veikkausliiga rykke ned til Ykkönen. Vinneren av Ykkönen vil rykke opp til Veikkausliiga. Nest nederste lag i Veikkausliiga vil spille kvalifisering mot nest øverste lag i Ykkönen.
De fleste klubbene som spiller i eliteserien er profesjonelle, med unntak av noen få som er semiprofesjonelle. Gjennomsnittlig tilskuerantall har de siste sesongene ligget på litt under 3 000.
| Veikkausliiga er den finske eliteserien og det øverste nivået i finsk fotball. Hovedsponsoren er det finske tippeselskapet Veikkaus, som har gitt navnet til ligaen.
Veikkausliiga ble etablert i 1990, før det var navnet på det øverste nivået Mestaruussarja. På slutten av hver sesong vil det nederste av de 14 lagene i Veikkausliiga rykke ned til Ykkönen. Vinneren av Ykkönen vil rykke opp til Veikkausliiga. Nest nederste lag i Veikkausliiga vil spille kvalifisering mot nest øverste lag i Ykkönen.
De fleste klubbene som spiller i eliteserien er profesjonelle, med unntak av noen få som er semiprofesjonelle. Gjennomsnittlig tilskuerantall har de siste sesongene ligget på litt under 3 000.
== UEFA-ranking (2022) ==
UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen.
Historisk ligarangering
== Medaljevinnere 1990–dd ==
== Toppscorere 1990–dd ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielle nettsider | Finland | 2,946 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Akademiske_grader_i_Norge | 2023-02-04 | Akademiske grader i Norge | ['Kategori:Akademiske grader', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Utdanning i Norge'] | Akademiske grader i Norge er grader tildelt av norske eller dansk-norsk universiteter og andre utdannelsesinstitusjoner. Det har eksistert flere forskjellige gradssystemer siden det første universitetet i Danmark-Norge, Københavns Universitet, ble grunnlagt i 1479. Akademiske grader utgjør et av flere elementer i akademisk kompetanse på høyere nivå.
| Akademiske grader i Norge er grader tildelt av norske eller dansk-norsk universiteter og andre utdannelsesinstitusjoner. Det har eksistert flere forskjellige gradssystemer siden det første universitetet i Danmark-Norge, Københavns Universitet, ble grunnlagt i 1479. Akademiske grader utgjør et av flere elementer i akademisk kompetanse på høyere nivå.
== Oversikt ==
Høyere utdannelse i Norge i sin moderne form begynte med etableringen av Københavns Universitet i 1479. Københavns Universitet var i århundrer felles universitet for Danmark og Norge. Det første universitetet på norsk jord, Det Kongelige Frederiks Universitet, ble grunnlagt i 1811 og videreførte de akademiske tradisjonene fra Københavns Universitet.
I første halvdel av 1800-tallet tok man i både Danmark og Norge i bruk et system med kandidat- og doktorgrader, samt magistergraden og lisensiatgraden på nivået mellom disse, som bestod til begynnelsen av 2000-tallet. Med unntak av den såkalte «skoleembedseksamen», cand.mag., har man siden begynnelsen av 1800-tallet ikke tradisjonelt gitt grader på lavere nivå. Kandidatgradene har i nyere tid for det meste vært normert til 6 år, etterhvert redusert til 5 år for naturvitenskapelige fag i Norge og for alle fag i Danmark.
Som følge av Bolognaprosessen ble det på begynnelsen av 2000-tallet innført nye grader, slik at man for tiden har to parallelle gradssystemer. Den viktigste endringen er at man har innført grader på lavere nivå i de fleste (men ikke alle) fag. Gradene som er i bruk i Norge i dag er:
Forskningsgrader (doktorgrader og lignende):
Tradisjonell doktorgrad (dr.theol., dr.juris, dr.med., dr.philos., dr.techn., dr.scient. etc.), tradisjonelt ingen tidsnormering og doktorgradsarbeidene kunne være svært omfattende (5–10 års forskning), etterhvert normert til 2,5 års forskning og et halvt års kurs. Gradene kom på toppen av en 6–8-årig utdannelse.
Lisensiatgrad – plassert noe under tradisjonell doktorgrad, ingen formell normering, men et typisk omfang kunne være 3–5 års forskning, dvs. et totalt omfang på studier og forskning gjerne på rundt 10 år
Magistergrad – historisk ingen normering, 7–8 år vanlig. Etterhvert utgjorde minstetiden enten 7 eller 7,5 år totalt, hvorav avhandlingen var normert tre års forskning
Ny doktorgrad (ph.d.) normert til 3 år hvorav 2,5 års forskning og et halvt års kurs, kommer i det nye systemet i Norge på toppen av en 5-årig utdannelse (totalt omfang 8 år)
Grader på mellomnivå:
Kandidatgrad (cand.jur., cand.med., cand.philol., cand.polit., cand.scient., cand.theol. etc.) – 5 til 6,5-årig grad
Mastergrad – femårig grad
Cand.mag. – 3,5 til 4,5-årig grad (i Danmark 5-årig grad)
Grader på lavere nivå:
Bachelorgrad (baccalaureus) – treårig gradDet er ikke mulig å direkte sammenligne alle gradene med hverandre. Men det er en utbredt oppfatning at nivået på de gamle gradene var høyere. Det var f.eks. gjerne godt etablerte forskere som tok doktorgraden, og antallet tildelte grader var betydelig lavere.Universitetsfagene deles tradisjonelt inn i teologi, jus, medisin og «filosofi» (som omfattet alle de andre fagene, og siden, er delt inn i humaniora, naturvitenskaper, samfunnsvitenskaper osv.).
== Tradisjonelle akademiske grader i Norge ==
Tidligere var det rundt 50 forskjellige grader og yrkesutdannelser innenfor høyere utdannelse i Norge. Gradsbetegnelsene var i hovedsak latinske, og omfatter stort sett betegnelsen kandidat eller doktor som første ord og fagets navn som andre ord. Det er vanlig å forkorte gradene.
=== Embedseksamen ===
==== Embedseksamen av høyere grad ====
Embedseksamen av høyere grad inkluderer hovedfag eller tilsvarende, og gir kandidatgrad. For menn heter det på latin candidatus og for kvinner heter det candidata.
Candidatus/candidata theologiæ (forkortet cand.theol.) – teologisk embedseksamen, normert studietid 6 år.
Candidatus/candidata juris (cand.jur.) – juridisk embedseksamen, normert studietid 6 år.
Candidatus/candidata medicinæ (cand.med.) – medisinsk embedseksamen, normert studietid 6 – 6 1/2 år.
Candidatus/candidata philologiæ (cand.philol.) – filologisk embedseksamen, normert studietid 6 år
Candidatus/candidata rerum politicarum (cand.polit.) – samfunnsvitenskapelig embedseksamen, normert studietid 6-6 1/2 år.
Candidatus/candidata odontologiæ (cand.odont.) – odontologisk embedseksamen, normert studietid 5 år.
Candidatus/candidata psychologiæ (cand.psychol.) – psykologisk embedseksamen, normert studietid 6 – 6 1/2 år.
Candidatus/candidata paedagogiae (cand.paed.) – pedagogisk embedseksamen, normert studietid 6 – 6 1/2 år.
Candidatus/candidata scientiarum (cand.scient.) – matematisk-naturvitenskapelig embedseksamen, normert studietid 5 år.
Candidatus/candidata realium (cand.real.) – matematisk-naturvitenskapelig embedseksamen, normert studietid 6 år.
Candidatus/candidata medicinæ veterinariæ (cand.med.vet.) – veterinærmedisinsk embedseksamen, normert studietid 5 1/2 år – 6 år.
Candidatus/candidata oeconomiæ (cand.oecon.) – samfunnsøkonomisk embedseksamen, normert studietid 5 1/2 år.
Candidatus/candidata educationis (cand.ed.) – utdanningsvitenskapelig embedseksamen, normert studietid 6 år.
Candidatus/candidata pharmaciæ (cand.pharm.) – farmaceutisk kandidat, normert studietid 5 år.
Candidatus/candidata sanitatis (cand.san.) – sykepleievitenskapelig kandidat, normert studietid 2 år utover cand.mag.-grad eller tilsvarende.
Candidatus/candidata sociologiae (cand. sociol.) – sosiologivitenskapelig kandidat.
Candidata/candidatus mercatoria/mercatorius (cand.merc.) – økonomisk-administrative fag, normert 2 år utover siviløkonom eller tilsvarende.
Sivilingeniør (siv.ing.) – teknologisk orientert hovedfag, normert studietid 4,5 – 5 år.
==== Embedseksamen av lavere grad ====
Embedseksamen av lavere grad omfatter ikke hovedfag eller tilsvarende:
Candidatus/candidata magisterii (cand.mag.) – skoleembedseksamen. Normert studietid 4 år hvis det er tale om samfunnsvitenskapelige (herunder juridiske) og historisk-filosofiske fag. Normert studietid 3 1/2 år for en grad med faglig tyngde innen realfag.
Kandidat i arbeidshelse, normert studietid 1 år utover cand.mag.-grad. eller tilsvarende.
Kandidat i helseadministrasjon, normert studietid 1 år utover cand.mag.-grad eller tilsvarende.
Kandidat i sykepleievitenskap, normert studietid 3 år utover sykepleierutdannelse.For de fleste fagenes vedkommende kreves det avlagt forberedende prøver i filosofi (examen philosophicum og examen facultatum).
=== Lisensiatgrader og magistergrader ===
Lisensiatgraden og magistergraden ligger mellom kandidatgrad og tradisjonell doktorgrad, og omtrent på samme nivå som ny doktorgrad (ph.d.).
Licentiatus/licentiata juris (lic.jur.) – juridisk lisensiat
Licentiatus/licentiata odontologiæ (lic.odont.) – odontologisk lisensiat
Licentiatus/licentiata philologiæ (lic.philol.) – filologisk lisensiat
Licentiatus/licentiata technicae (lic.techn. ) – teknisk lisensiat
Magister artium (mag.art.) – magister i humaniora eller samfunnsvitenskaper, normert studietid 7 år.
Magister scientiarum (mag.scient.) – magister i naturvitenskaper
=== Doktorgrad ===
Utfyllende artikkel: Doktor
Doctor theologiæ (dr.theol.) – den teologiske doktorgrad
Doctor juris (dr.juris.) – den juridiske doktorgrad
Doctor medicinæ (dr.med.) – den medisinske doktorgrad
Doctor medicinæ veterinariæ (dr.med.vet.) – doktorgraden i veterinærmedisin
Doctor philosophiæ (dr.philos.) – den filosofiske doktorgrad
Doctor rerum politicarum (dr.polit.) – den samfunnsvitenskapelige doktorgrad
Doctor oeconomiae (dr.oecon.) – doktorgraden i økonomiske fag
Doctor agriculturae (dr.agric.) – den landbruksvitenskapelige doktorgrad
Doctor pharmaciæ (dr.pharm.) – den farmasøytiske doktorgrad
Doctor odontologiæ (dr.odont.) – den odontologiske doktorgrad
Doctor scientiarum (dr.scient.) – doktorgraden i naturvitenskapene
Doctor psychologiæ (dr.psychol.) – den psykologiske doktorgrad
Doctor artium (dr.art.) – doktorgraden i humaniora
Doktor ingeniør (dr.ing.) – doktorgraden i tekniske fag
Doctor technicae (dr.techn.) – doktorgraden i tekniske fag
== Akademiske grader i Norge etter «Kvalitetsreformen» ==
«Kvalitetsreformen» ble vedtatt av Stortinget i 2001 og gjennomført fra studieåret 2003/2004. Da ble det innført normert studietid og et nytt gradsystem med titlene master (engelsk for «mester») og bachelor (på norsk egentlig baccalaureus). Alle de fagspesifikke gamle doktorgradene ble avskaffet, og er erstattet av den filosofiske doktorgrad, som skrives philosophiæ doctor istedenfor den tradisjonelle skrivemåten doctor philosophiæ. Graden dr.philos. er likevel beholdt for dem som kvalifiserer seg for doktorgrad uten å være tatt opp på et organisert doktorgradsprogram.
== Referanser ==
== Kilder ==
Tidligere akademiske grader er beskrevet i NOU 2000: 14: Frihet med ansvar. Om høgre utdanning og forskning i Norge [1]
se særlig kapittel 9 Gradsstruktur i høgre utdanning [2]
Nye akademiske grader er beskrevet i St.meld. nr. 27 (2000-2001): Gjør din plikt - Krev din rett. Kvalitetsreform av høyere utdanning [3]
se særlig kapittel 6 Gradsstruktur [4] | Akademiske grader i Danmark er grader tildelt av høyere læresteder i Danmark, historisk kun av Københavns Universitet. Under den dansk-norske unionen var Københavns Universitet det eneste universitetet også for Norge. | 2,947 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Statens_pensjonsfond | 2023-02-04 | Statens pensjonsfond | ['Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etableringer i 2006', 'Kategori:Norges økonomi', 'Kategori:Norsk politikk', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Statlige investeringsfond'] | Statens pensjonsfond er et norsk statlig investeringsfond. I mai 1996 foretok Finansdepartementet det første innskuddet på kontoen til det som da het Statens petroleumsfond. Fondet skiftet navn til Statens pensjonsfond – Utland ved inngangen til 2006, men den overordnede funksjon og investeringsstrategi er videreført.
Dette var en overbygning over Statens petroleumsfond og Folketrygdfondet. De to delene av Statens pensjonsfond kalles Statens pensjonsfond utland (SPU), allment kjent som oljefondet, og Statens pensjonsfond Norge (SPN). Formålet med Statens pensjonsfond er statlig sparing for finansiering av folketrygdens pensjonsutgifter og å sikre langsiktige hensyn ved anvendelse av statens petroleumsinntekter.
Finansdepartementet har ansvaret for forvaltningen av Statens pensjonsfond. Den operative forvaltningen av Statens pensjonsfond utland er delegert til Norges Bank, som plasserer midlene i samsvar med retningslinjer fastsatt av Finansdepartementet. Avdelingen Norges Bank Investment Management (NBIM) står for den operative forvaltningen av fondet, mens hovedstyret i Norges Bank har rollen som styre. Statens pensjonsfond Norge forvaltes av Folketrygdfondet.
Verdien på oljefondet var 8 256 milliarder kroner ved utgangen av 2018, mens verdien av Statens pensjonsfond Norge var 239 milliarder kroner.
Oljefondets verdi passerte for første gang 10 000 milliarder 25. oktober 2019. Verdien er målt i norske kroner og når kronekursen går ned går fondets verdi opp. Dagen før, 24. oktober, var det 50 år siden Ekofiskfeltet ble påvist.
| Statens pensjonsfond er et norsk statlig investeringsfond. I mai 1996 foretok Finansdepartementet det første innskuddet på kontoen til det som da het Statens petroleumsfond. Fondet skiftet navn til Statens pensjonsfond – Utland ved inngangen til 2006, men den overordnede funksjon og investeringsstrategi er videreført.
Dette var en overbygning over Statens petroleumsfond og Folketrygdfondet. De to delene av Statens pensjonsfond kalles Statens pensjonsfond utland (SPU), allment kjent som oljefondet, og Statens pensjonsfond Norge (SPN). Formålet med Statens pensjonsfond er statlig sparing for finansiering av folketrygdens pensjonsutgifter og å sikre langsiktige hensyn ved anvendelse av statens petroleumsinntekter.
Finansdepartementet har ansvaret for forvaltningen av Statens pensjonsfond. Den operative forvaltningen av Statens pensjonsfond utland er delegert til Norges Bank, som plasserer midlene i samsvar med retningslinjer fastsatt av Finansdepartementet. Avdelingen Norges Bank Investment Management (NBIM) står for den operative forvaltningen av fondet, mens hovedstyret i Norges Bank har rollen som styre. Statens pensjonsfond Norge forvaltes av Folketrygdfondet.
Verdien på oljefondet var 8 256 milliarder kroner ved utgangen av 2018, mens verdien av Statens pensjonsfond Norge var 239 milliarder kroner.
Oljefondets verdi passerte for første gang 10 000 milliarder 25. oktober 2019. Verdien er målt i norske kroner og når kronekursen går ned går fondets verdi opp. Dagen før, 24. oktober, var det 50 år siden Ekofiskfeltet ble påvist.
== Statens pensjonsfond Norge ==
Statens pensjonsfond Norge (SPN) forvaltes av Folketrygdfondet med det til hensikt å gi best mulig avkastning over tid. Kapitalen investeres i verdipapirer som aksjer og obligasjoner i Norge, Danmark, Finland og Sverige innenfor de rammene Finansdepartementet har gitt gjennom mandat. Folketrygdfondet tar sine investeringsbeslutninger på selvstendig grunnlag.
Statens pensjonsfond Norge inngår sammen med Statens pensjonsfond utland (SPU) i Statens pensjonsfond. Formålet er statlig sparing. Statens pensjonsfond Norge er et «lukket fond». Det vil si at det ikke tilføres nye midler, men at avkastningen legges til fondet.
== Statens pensjonsfond utland ==
=== Bakgrunn ===
Statens pensjonsfond utland (SPU), tidligere Statens petroleumsfond, ble opprettet 22. juni 1990 og har som formål å forvalte den norske finansielle formuen som stammer direkte fra petroleumsvirksomheten. Knut Kjær ledet Statens pensjonsfond utland frem til nyttår 2008, da Yngve Slyngstad tok over.
Fondet tilføres hvert år inntekter som tilsvarer statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten, samt avkastningen av fondets formue. Fra fondet blir det trukket et beløp som går med til å dekke det oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet. Dette beløpet skal i henhold til handlingsregelen tilsvare forventet realavkastning, som inntil 2017 ble anslått til 4 prosent av fondet ved inngangen til budsjettåret. Økonomiske vurderinger tilsa i 2017 en noe lavere avkastning fra da av, og anslaget for fondsavkastningen ble da satt ned til 3 prosent.Forslaget om en fondsløsning ble diskutert av regjeringen Willoch i midten av 1980-årene, men møtte motstand fra det såkalte Tempo-utvalget ledet av den daværende visesentralbanksjef Hermod Skånland. I 1985 var Finansdepartementet også motstander av videre utredning av en fondsløsning, men en utredning ble støttet av finansminister Rolf Presthus og statsminister Kåre Willoch.Tanken om å opprette et petroleumsfond kan spores minst tilbake til utvalget som forfattet NOU 1988:21 «Norsk økonomi i forandring. Perspektiver for nasjonalformue og økonomisk politikk i 1990-årene», også kjent som «Steigum-utvalget». Det norske oljefondet er i internasjonal særstilling når det gjelder forvaltning av fellesskapets formue, og har høstet internasjonal anerkjennelse for sin åpenhet når det gjelder de faktiske investeringer fondet foretar.Finansdepartementet er den formelle eier av Statens pensjonsfond utland og har det rettslige ansvaret for forvaltningen av fondet, mens Norges Bank har ansvaret for den operative forvaltningen (i samsvar med retningslinjer gitt av Finansdepartementet), og det er Norges Bank Investment Management som har dette arbeidet. Fondets midler anbringes som innskudd på konto i Norges Bank. Motverdien forvaltes etter nærmere regler fastsatt av Finansdepartementet.
Det er staten ved Finansdepartementet som formelt tar de overordnede beslutningene om strategi, som hvor store deler av fondet som skal plasseres i ulike eiendeler som aksjer, obligasjoner og eiendom. Dette valget vil over tid bestemme mer enn nitti prosent av fondets avkastning og risiko. Alle fondets midler er investert i utlandet. Sommeren 2007 vedtok Stortinget at 60 prosent av fondet skal investeres i aksjer mens 40 prosent skal settes i rentebærende verdipapirer. I mars 2010 fikk fondets forvaltere et mandat til å investere i eiendom. Målsetningen er å redusere renteinvesteringene med 5 prosent av fondskapitalen, og sette dette i eiendom. Statens pensjonsfond utland har oversikt over hvor stor andel av investeringene som blir foretatt i grønne fond.Første innskudd i fondet ble gjort i 1996, og i løpet av de første 20 årene ble det overført nær 3 500 milliarder kroner til fondet. Siv Jensen ble i 2016 den første finansminister som foretok et uttak fra fondet. Uttaket på 6,7 milliarder ble offentliggjort i statsregnskapet og ble begrunnet med reduserte inntekter til staten som følge av den lave oljeprisen.
=== Koronaåret 2020 ===
I statsbudsjettet for 2020 var det planlagt å bruke ca. 240 milliarder kroner fra fondet. I det nye forslaget til statsbudsjett ble dette økt til drøyt 430 milliarder. Dermed tok man ca. 190 milliarder ekstra fra fondet for å dekke de ekstra utgiftene på grunn av den pågående Koronaviruspandemien og andre endringer fra året før.
Dette bryter hovedprinsippet i handlingsregelen, som sier at man maks skal bruke 3 prosent av fondet årlig.
=== Kontorer ===
Oljefondet har 540 ansatte fra 38 land. De ansatte er fordelt på fem kontorer i Oslo, London, New York, Singapore og Shanghai.
=== Historiske tall ===
Verdien av oljefondet ved utgangen av året.
i milliarder kroner.
=== Milepæler ===
Angir første dato da fondets verdi passerte angitt verdi, og tar ikke hensyn til om verdien senere har sunket under denne verdien igjen (for så eventuelt passere den på ny). Norges folketall er angitt for nærmeste kvartal, som angitt av Statistisk sentralbyrå.
Milliarder
Millioner
=== Investeringene ===
Pensjonsfondet består av internasjonale aksjer, obligasjoner og eiendom. Fondet er spredt ut over de fleste land, markeder og valutaer for å oppnå en bred eksponering mot global vekst og verdiskapning. Ved utgangen av 2018 var 66,3 % av fondet investert i aksjer, 30,7 % i rentepapirer og 3,0 % unoterte eiendomsinvesteringer.Finansdepartementet har besluttet at aksjeinvesteringene skal gradvis økes til 70 % av fondets verdi, og fondet har mandat til å investere opptil 7 % av fondets verdi i eiendomsmarkedet. Aksjeinvesteringene foretas i henhold til mandat som et indeksnært fond, altså tett opp mot hvordan et indeksfond ville investert.
Av investeringene i obligasjoner var 70 % lån til stater og relaterte institusjoner og 30 % lån til bedrifter. USA er den største lånetakeren, og per 30. september 2017 skyldte den amerikanske staten 570 milliarder kroner.
==== Aksjer ====
Aksjer er en eierandel av en bedrifts egenkapital. Sammenlignet med bankinnskudd så gir aksjeinvestering vanligvis høyere avkastning, men også høyere risiko. Siden oppstart av fondet har man økt eksponeringen mot aksjer jevnt og trutt fra å ha null aksjer før 1998 til å ha et mål om å ha 70 % av fondet i aksjer i 2017. Fondet er en betydelig global aktør, og eide per 1. januar 2020 1,5 % av alle børsnoterte aksjer i verden og, 2,6 % av alle børsnoterte aksjer i Europa.
==== Statsobligasjoner ====
Statsobligasjoner er obligasjoner utstedt av land for å få tilgang til kapital. Det å investere i et lands statsobligasjoner er i praksis det samme som å gi landet et lån. Land utsteder statsobligasjoner for å stabilisere finansmarkedene, finansiere investeringer, betale ned gjeld, bygge opp valutareserver eller finansiere regjeringens aktiviteter. For et utviklingsland vil det å utstede statsobligasjoner være et viktig tegn på internasjonal kredittverdighet.I starten ble nesten hele SPU investert i statsobligasjoner. Aksjeinvesteringer ble introdusert i fondets portefølje i 1998. I 2006 ble det vedtatt at 60 % av fondet skal investeres i aksjer og 40 % i verdipapirer, deriblant statsobligasjoner.Ved utgangen av 2008 hadde SPU investert ca. 555 milliarder i 45 lands statsobligasjoner. 19 av disse landene var utviklingsland. Dette utgjorde i underkant av 1/4 av SPUs totale investeringer. Investeringer i statsobligasjoner er ikke underlagt de etiske retningslinjer som styrer resten av fondets investeringer. Det har siden 2006 vært mulig for Finansdepartementet å stoppe NBIM fra å kjøpe statsobligasjoner fra et land, men dette må baseres på bred internasjonal konsensus. Et land har blitt ekskludert fra fondets investeringsunivers, og det var Burma i 2007. Frem til 2010 var SPU styrt av et eneste etisk krav: «Fondet kan ikke plasseres i rentebærende instrumenter utstedt av følgende stater: Burma.
»I 2010 kom Finansdepartementet med et forslag om å endre retningslinjene til å kunne gjelde andre land enn Burma. Kravet for utelukkelse er imidlertid så strengt at Myanmar (tidligere Burma)fremdeles er det eneste landet som i praksis blir berørt: «Utelukkelse av statsobligasjoner utstedt av bestemte land bør bare besluttes der det er vedtatt omfattende FN-sanksjoner, eller andre internasjonale tiltak av stort omfang rettet mot et bestemt land og Norge har sluttet opp om tiltakene.»
==== Investeringsprofil ====
Investeringsprofil for oljefondet ved utgangen av året, beløp i milliarder kroner.
2000-1: Taktisk aktivaallokering; 2002-3: Miljøfondet.
=== Oljefondet som del av innbyggernes formue ===
I et notat fra tenketanken Civita har økonomen Steinar Juel argumentert med at formuen i Statens pensjonsfond (oljefondet) bør sees som en del av norske borgeres formue, følgelig er inntektsfordelingen betydelig mindre skjev enn hva den ellers blir. Juels argumentasjon har blitt imøtegått av forsker Rolf Aaberge og professor Kalle Moene, sistnevnte hevder at de to (borgernes private formue og hver enkelts andel av oljefondet) må sees adskilt, og om de regnes sammen så «legger vi sammen epler og pærer». Videre argumenterer Moene at om en skal se oljefondet slik, så kan en like gjerne se dets bidrag tilbake til samfunnet som en koppskatt, dvs. svært ulikt fordelt.
=== Etikkrådet ===
Etikkrådet i Statens pensjonsfond utland ble opprettet i 2004 og har som oppgave å vurdere om selskaper som det blir investert i, er i samsvar med fondets etiske retningslinjer. Rådet sender tilrådninger til finansdepartementet, som fatter beslutninger om selskaper som det ikke skal investeres i. I sin vurdering av hvilke selskaper som skal utestenges, brukes informasjon fra selskapenes hjemmesider eller de er bekreftet av andre kilder. Selskapene blir også anmodet om å offentliggjøre detaljer rundt sin virksomhet. Etikkrådet evaluerer eller uttaler seg ikke om investeringer i statsobligasjoner.
Den 9. september 2008 fortalte HegnarOnline hvordan Statens pensjonsfond utland hadde plassert 270 milliarder kroner i aksjer notert på de amerikanske børsene. Det viste seg blant annet at mye penger var plassert i volatile amerikanske banker og finansinstitusjoner, deriblant både Lehman Brothers (nå konkurs), Fannie Mae og Freddie mac (begge kjøpt opp av den amerikanske staten). Den 25. september 2008 ble det skrevet en artikkel i Dagbladet som hevdet at Statens pensjonsfond – utland per 31. desember 2007 hadde store eller små investeringer i minst 22 internasjonale gamblingselskaper, i alt verdt 1,85 milliarder kroner.Følgende selskaper er utelukket fra fondet (2008):
KlasevåpenAlliant Techsystems Inc.
General Dynamics Corp.
Hanwha Corp.
L-3 Communications Holdings Inc.
Lockheed Martin Corp.
Poongsan Corp.
Raytheon Co.
Textron Inc.
Thales SAKjernevåpenBAE Systems Plc.
Boeing Co.
EADS Co., inkludert datterselskapet EADS Finance BV
Finmeccanica Sp.A.
GenCorp Inc.
Honeywell International Corp.
Northrop Grumman Corp.
Safran SA
Serco Group Plc.
United Technologies Corp.Antipersonell landminerSingapore Technologies Engineering Ltd.Salg av militært materiell til BurmaDongfeng Motor Group Co. Ltd.MenneskerettigheterWal-Mart Stores Inc., inkludert datterselskapet Wal-Mart de MexicoMiljøskadeBarrick Gold Corp.
Freeport McMoRan Copper & Gold Inc.
DRD Gold Ltd.
Vedanta Resources Ltd., inkludert datterselskapene
Sterlite Industries Ltd. og
Madras Aluminium Co. Ltd.
Rio Tinto Plc.
Rio Tinto Ltd.KullI 2016 utelukket Norges Bank 52 kull-selskaper fra fondet.
KrigI mars 2022 startet Regjeringen en prosess for å trekke Oljefondets 25 milliarder ut av Russland etter Russlands invasjon av Ukraina 2022.
== Se også ==
Handlingsregelen
Statens reservefond
NOU 2003:22, Graver-utvalget
== Referanser ==
== Litteratur ==
Asle Skredderberget: Usannsynlig rik. Historien om Norge og oljefondet Kagge 2015 ISBN 9788248916604
Clemens Bomsdorf: So werden Sie reich wie Norwegen Campus (Frankfurt/New York) 2018 ISBN 9783593508498
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
St.meld. nr. 16 (2007 - 2008)
Folketrygdfondet
Generelt om fondet
Etikkrådet.no
Petroleumsfondsloven
Sentralbankens likviditetspolitikk i en oljeøkonomi, av Asbjørn Fidjestøl, direktør i Norges Bank Pengepolitikk
Tegnefilm om oljepenger - artikkel og video fra forskning.no 14.10.08 | Statens pensjonsfond er et norsk statlig fond som ble etablert i 2006. Dette var en overbygning over Statens petroleumsfond og Folketrygdfondet. | 2,948 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Something%E2%80%99s_Gotta_Give | 2023-02-04 | Something’s Gotta Give | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramakomedier fra USA', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2003', 'Kategori:Romantiske komedier fra USA'] | Når du minst venter det.. (originaltittel: Something's Gotta Give) er en amerikansk romantisk komedie fra 2003, skrevet, produsert og regissert av Nancy Meyers.
Filmen ble distribuert av Columbia Pictures i Nord-Amerika og av Warner Bros. utenfor kontinentet. I hovedrollene er Jack Nicholson og Diane Keaton som finner hverandre sent i livet selv om de er totalt ulike. I andre roller spiller Amanda Peet, Keanu Reeves, Frances McDormand, Paul Michael Glaser, Jon Favreau og KaDee Strickland. Nicholson ble nominert til en Golden Globe for sin rolle. Keaton fikk både en Golden Globe, Satellite Award og ble nominert til en Oscar.
| Når du minst venter det.. (originaltittel: Something's Gotta Give) er en amerikansk romantisk komedie fra 2003, skrevet, produsert og regissert av Nancy Meyers.
Filmen ble distribuert av Columbia Pictures i Nord-Amerika og av Warner Bros. utenfor kontinentet. I hovedrollene er Jack Nicholson og Diane Keaton som finner hverandre sent i livet selv om de er totalt ulike. I andre roller spiller Amanda Peet, Keanu Reeves, Frances McDormand, Paul Michael Glaser, Jon Favreau og KaDee Strickland. Nicholson ble nominert til en Golden Globe for sin rolle. Keaton fikk både en Golden Globe, Satellite Award og ble nominert til en Oscar.
== Sammendrag ==
Harry Sanborn (spilt av Jack Nicholson) arbeider med musikk og er bosatt i New York. Han har en lang vane med å bare gå ut med kvinner under 30 år, inkludert hans siste erobring, Marin Klein. De reiser til et strandhus i The Hamptons, eid av moren til Marin. De tror at huset står tomt. Men de blir overrasket av Marins mor, den suksessfulle skuespilleren Erica Barry, som er der sammen med Marins søster Zoe.
Etter middag blir kvelden katastrofal når Harry, under et samleie med Marin, får hjerteinfarkt og i all hast må til sykehus. Doktor Julian Mercer forteller at Harry burde holde seg i nærheten av sykehuset de nærmeste dagene, så Harry ender opp med å bo hos Erica og familien hennes. Personlighetene deres kolliderer, og fører til en rekke problemer. Men etter hvert blir de mer kjent med hverandre. At Harry har ett forhold til datteren hennes, og doktor Julian har følelser for Erica, viser at både Harry og Erica har problemer når det gjelder personlige forhold. Marin og Harry blir enige om å slå opp. Han og Erica tilbringer langt mer tid sammen, og begynner et forhold. Harry oppdager at hans forbedrede helse betyr at han ikke lenger behøver å oppholde seg hos Erica i nærheten av sykehuset. Harry velger deretter å reise hjemover.
Marin får vite at faren hennes Dave Klein, Ericas tidligere ektemann, skal gifte seg på nytt med Kristen - en doktor som bare er to år eldre enn Marin. Moren hennes Erica bryr seg ikke nevneverdig om nyheten fra eks-mannen, men Marin liker det ikke. Under en familie-middag ved en restaurant, får Erica øye på Harry ved et annet bord sammen med en annen kvinne. I en påfølgende krangel lider Harry av det han tror er enda et hjerteinfarkt. Men han blir fortalt av den unge Dr. Martinez, at dette bare var et panikk-anfall.
Til tross for at hun er såret, tror Erica at disse hendelsene kan være gode å bruke til et skuespill. Harry hører om disse planene og haster til et teater hvor skuespillerne øver. Harry får kort tid senere et nytt panikk-anfall og blir igjen behandlet av Dr. Martinez. Seks måneder senere har Ericas skuespill om hennes personlige forhold blitt en enorm suksess. Harry besøker Marin for å be om unnskyldning, og hun forteller at hun er gravid med en annen mann. Harry ønsker å se Erica, og Marin forteller at moren hennes er i Paris for å feire bursdagen sin. Harry bestemmer seg for å overraske Erica. Han dukker opp ved en restaurant, der hun sitter ved et bord. Dr. Julian, som Erica nå er kjæreste med, ønsker å gifte seg med henne.
Harry og Erica kommer godt overens under en middag, men de skiller lag utenfor restauranten. Kort tid senere står Harry og ser utover elven Seine, og Erica dukker opp. Erica forklarer at Dr. Julian skjønte hva slags følelser som egentlig ligger mellom Harry og Erica, og han bestemte seg for at de burde slå opp slik at Erica kan være sammen med Harry. Ett år senere, på en restaurant i New York, spiser Erica og Harry, nå et gift ektepar, middag sammen med Marin, hennes ektemann Danny og deres baby.
== Rolleliste ==
Jack Nicholson som Harry Sanborn, en 63 år gammel playboy
Diane Keaton som Erica Barry, en vellykket Broadway-skuespiller.
Keanu Reeves som Dr. Julian Mercer. Han er også en stor fan av Erica, som han utvikler et forhold til.
Amanda Peet som Marin Klein, Ericas datter, en 29 år gammel auksjonarius
Frances McDormand som Zoe, Ericas søster.
Jon Favreau som Leo, Harrys personlige assistent.
Paul Michael Glaser som Dave Klein. Far til Marin, og Ericas tidligere ektemann.
Rachel Ticotin som Dr. Martinez
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Something's Gotta Give på Internet Movie Database
(no) Something's Gotta Give hos Filmfront
(sv) Something's Gotta Give i Svensk Filmdatabas
(da) Something's Gotta Give i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Something's Gotta Give på Allociné
(nl) Something's Gotta Give på MovieMeter
(en) Something's Gotta Give på AllMovie
(en) Something's Gotta Give på Turner Classic Movies
(en) Something's Gotta Give på Rotten Tomatoes
(en) Something's Gotta Give på Metacritic | | musikk = Hans Zimmer | 2,949 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svenska_hemv%C3%A4rnet | 2023-02-04 | Svenska hemvärnet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sveriges forsvar'] | Svenska hemvärnet er Sveriges hjemmevern, en organisasjon underlagt Försvarsmakten. Hemvärnets oppgaver er å beskytte viktig nasjonal infrastruktur og andre objekter mot sabotasje, samt siden 1990-tallet stå for territorialforsvaret i Sverige. Styrken består av rundt 64 000 personer. Svenske hjemmevernssoldater oppbevarer våpen i hjemmet.
Hemvärnet ble opprettet etter et vedtak 29. mai 1940, etter at svenske myndigheter hadde observert utviklingen i Europa, og etter hvert også hvor fort Norge og Danmark falt for tyske styrker. Opprinnelig skulle Hemvärnet bestå av rundt 50 000, delvis unge gutter som ikke ennå hadde avtjent verneplikten og dels eldre karer som var ferdige med sin verneplikt. Det var beregnet at styrken skulle bestå av rundt 50 000 mann, men allerede noen uker etter opprettelsen kunne oberst Gustaf Petri, den nye styrkens øverstkommanderende, telle nærmere 100 000 frivillige.
Tjeneste i Hemvärnet er fremdeles frivillig, og de som skriver kontrakt forplikter seg til å øve minst 20 timer per år. Øvelsene er som regel helgeaktiviteter.
| Svenska hemvärnet er Sveriges hjemmevern, en organisasjon underlagt Försvarsmakten. Hemvärnets oppgaver er å beskytte viktig nasjonal infrastruktur og andre objekter mot sabotasje, samt siden 1990-tallet stå for territorialforsvaret i Sverige. Styrken består av rundt 64 000 personer. Svenske hjemmevernssoldater oppbevarer våpen i hjemmet.
Hemvärnet ble opprettet etter et vedtak 29. mai 1940, etter at svenske myndigheter hadde observert utviklingen i Europa, og etter hvert også hvor fort Norge og Danmark falt for tyske styrker. Opprinnelig skulle Hemvärnet bestå av rundt 50 000, delvis unge gutter som ikke ennå hadde avtjent verneplikten og dels eldre karer som var ferdige med sin verneplikt. Det var beregnet at styrken skulle bestå av rundt 50 000 mann, men allerede noen uker etter opprettelsen kunne oberst Gustaf Petri, den nye styrkens øverstkommanderende, telle nærmere 100 000 frivillige.
Tjeneste i Hemvärnet er fremdeles frivillig, og de som skriver kontrakt forplikter seg til å øve minst 20 timer per år. Øvelsene er som regel helgeaktiviteter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Home Guard (Sweden) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Svenska hemvärnet er Sveriges hjemmevern, en organisasjon underlagt Försvarsmakten. Hemvärnets oppgaver er å beskytte viktig nasjonal infrastruktur og andre objekter mot sabotasje, samt siden 1990-tallet stå for territorialforsvaret i Sverige. | 2,950 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85ke_S%C3%B6derblom | 2023-02-04 | Åke Söderblom | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fødsler 20. januar', 'Kategori:Fødsler i 1910', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Marks kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Åke Fridolf Söderblom (født 20. januar 1910 i Fritsla i Sverige, død 22. mai 1965 i Göteborg i Sverige) var en svensk skuespiller og manusforfatter.
| Åke Fridolf Söderblom (født 20. januar 1910 i Fritsla i Sverige, død 22. mai 1965 i Göteborg i Sverige) var en svensk skuespiller og manusforfatter.
== Karriere ==
Söderblom ble kjent som en sprudlende gøteborger som ofte spilte energiske og snakkesalige slyngler i en mengde filmlystspill. Han medvirket i sin første revy i 1927, og ble en av de store revystjernene på Södra teatern og Scalateatern i Stockholm. Han skrev i tillegg tusenvis av humoristiske og satiriske sanger, samt viser og revynummer, ofte i samarbeid med Jules Sylvain. Blant hans mange hit kan nevnes f.eks. Jag kommer i kväll under balkongen, Kan du vissla, Johanna?, Två små fåglar på en gren og Vi har så mycket att säga varandra.
Han arbeidet ofte sammen med Thor Modéen, Åke Grönberg og Egon Larsson. Sammen med Egon Larsson dannet han duoen Stor-Slam och Lill-Slam, der Söderblom var «Lill-Slam». Blant hans kvinnelige motspillere kan nevnes Annalisa Ericson og Sickan Carlsson. Han medvirket i en rekke filmsuksesser, deriblant Pappa for en dag (1940), Spökreportern (1941) og Löjtnantshjärtan (1942).
Han hadde sin storhetstid på 1930- og 1940-tallet, siden ble det mindre lekenhet og kreativitet i rolletolkningene. Söderblom fortsatte allikevel å medvirke i filmer selv om kritikken var ubarmhjertig og antallet kinobesøkende stadig færre. Han var langt over 40 år den siste gangen han spilte vernepliktig matros på film.
Sammen med tekstforfatteren Fritz Gustaf Sundelöf skrev han flere manus og viser under pseudonymet Dom Där.
Åke Söderblom døde i pausen av forestillingen Himmelssängen på Lisebergsteatern i Göteborg i 1965.
=== Filmografi ===
=== Regi ===
1949 – Bohman får snurren
1942 – Sexlingar
== Familie ==
Åke Söderblom var far til skuespillerinnen Lena Söderblom.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Åke Söderblom på Internet Movie Database
(sv) Åke Söderblom i Svensk Filmdatabas
(da) Åke Söderblom på Filmdatabasen
(en) Åke Söderblom på AllMovie
(en) Åke Söderblom hos The Movie Database | Åke Fridolf Söderblom (født 20. januar 1910 i Fritsla i Sverige, død 22. | 2,951 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kitron | 2023-02-04 | Kitron | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etableringer i 1966', 'Kategori:Næringsliv i Arendal', 'Kategori:Næringsliv i Asker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-02', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Kitron (OSE: KIT) er et selskap som driver med produksjon av elektronikk.
Selskapet ble etablert på Kilsund i Arendal i 1962. Hovedkontor ligger i dag på Billingstad i Asker. Bedriften er ledende i Skandinavia på kontraktsproduksjon av elektronisk utstyr av mange ulike typer. Ved inngangen til 2021 hadde konsernet rundt 1800 ansatte og produksjonsanlegg i Norge, Sverige, Litauen, Polen, USA og Kina.
| Kitron (OSE: KIT) er et selskap som driver med produksjon av elektronikk.
Selskapet ble etablert på Kilsund i Arendal i 1962. Hovedkontor ligger i dag på Billingstad i Asker. Bedriften er ledende i Skandinavia på kontraktsproduksjon av elektronisk utstyr av mange ulike typer. Ved inngangen til 2021 hadde konsernet rundt 1800 ansatte og produksjonsanlegg i Norge, Sverige, Litauen, Polen, USA og Kina.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Kitron () er et selskap som driver med produksjon av elektronikk. | 2,952 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jonas_Bakken | 2023-02-04 | Jonas Bakken | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 14. juni', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Førsteamanuenser ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske litteraturhistorikere og litteraturkritikere', 'Kategori:Personer fra Sarpsborg kommune'] | Jonas Bakken (født 14. juni 1976 i Sarpsborg) er førsteamanuensis i norskdidaktikk ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (tidligere Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling), ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet (UiO).
Han avla doktorgrad i 2007 med avhandlingen Litteraturvitenskapens retorikk. En studie av tekstnormene for gode norske empiriske litteraturvitenskapelige artikler i perioden 1937-57.
Jonas Bakkens faglige kompetanseområder er primært retorikk, nordisk litteratur og barnelitteratur. Han er norsk redaktør i tidsskriftet Rhetorica Scandinavica og har virket som barnebokkritiker. Han er norsk jurymedlem til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris.
| Jonas Bakken (født 14. juni 1976 i Sarpsborg) er førsteamanuensis i norskdidaktikk ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (tidligere Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling), ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet (UiO).
Han avla doktorgrad i 2007 med avhandlingen Litteraturvitenskapens retorikk. En studie av tekstnormene for gode norske empiriske litteraturvitenskapelige artikler i perioden 1937-57.
Jonas Bakkens faglige kompetanseområder er primært retorikk, nordisk litteratur og barnelitteratur. Han er norsk redaktør i tidsskriftet Rhetorica Scandinavica og har virket som barnebokkritiker. Han er norsk jurymedlem til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris.
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Jonas Bakken i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Jonas Bakken i BIBSYS
Rhetorica Scandinavica
www.barnebokkritikk.no om Jonas Bakken | Jonas Bakken (født 14. juni 1976 i Sarpsborg) er førsteamanuensis i norskdidaktikk ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (tidligere Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling), ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet (UiO). | 2,953 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arenys_de_Mar | 2023-02-04 | Arenys de Mar | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Barcelona (provins)', 'Kategori:Byer i Catalonia', 'Kategori:Kommuner i Catalonia', 'Kategori:Kursteder', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spaniastubber', 'Kategori:Stubber 2019-06'] | Arenys de Mar er en av de største kommunene i comarca Maresme i provinsen Barcelona i Catalonia, Spania. I 2010 hadde den en befolkning på 14 688. Arealet er på 6,87 km².
| Arenys de Mar er en av de største kommunene i comarca Maresme i provinsen Barcelona i Catalonia, Spania. I 2010 hadde den en befolkning på 14 688. Arealet er på 6,87 km².
== Eksterne lenker ==
(ca) Offisielt nettsted
(en) Arenys de Mar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Arenys de Mar – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Arenys de Mar er en av de største kommunene i comarca Maresme i provinsen Barcelona i Catalonia, Spania. I 2010 hadde den en befolkning på 14 688. | 2,954 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MGP_SMG | 2023-02-04 | MGP SMG | ['Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm'] | MGP SMG (Marina de Guerra del Peru Sub Machine Gun) er en serie med maskinpistoler og pistoler produsert i Peru.
Våpnene har blitt produsert av marinen i Peru via SIMA CEFAR fabrikken siden 1980-tallet. De er bygget på enkelt prinsipp med masseretardert sluttstykke og skyter fra åpent sluttstykke, og er i kaliber 9 x 19 mm Luger. De har foldekolbe for å stabilisere ved skyting på lengre hold, og alle versjoner kan brukes med lyddemper. De er laget for å bruke med Uzi våpenmagasiner.
| MGP SMG (Marina de Guerra del Peru Sub Machine Gun) er en serie med maskinpistoler og pistoler produsert i Peru.
Våpnene har blitt produsert av marinen i Peru via SIMA CEFAR fabrikken siden 1980-tallet. De er bygget på enkelt prinsipp med masseretardert sluttstykke og skyter fra åpent sluttstykke, og er i kaliber 9 x 19 mm Luger. De har foldekolbe for å stabilisere ved skyting på lengre hold, og alle versjoner kan brukes med lyddemper. De er laget for å bruke med Uzi våpenmagasiner.
== Varianter ==
MGP-79/79 A – Første modell produsert fra 1979 – 1985
MGP-87 – er en oppdatert og mer kompakt utgave av MGP-79A, utviklet i 1987.
MGP-15 – ble utviklet i 1990 og ble adoptert av hæren for å erstatte Browning Hi-Power pistoler
MGP-84 – er en oppdatert utgave av MGP-15
MGP-14 – er en halvauto utgave av MGP-84
== Litteratur ==
Hogg, Ian (2000): Jane's Guns Recognition Guide Second Edition. Glasgow: Janes. ISBN 0-00-472453-4.
== Eksterne lenker ==
SIMA-CEFAR MGP-84 submachine gun (Peru) | Peru | 2,955 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atkabukta | 2023-02-04 | Atkabukta | ['Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bukter i Antarktis', 'Kategori:Dronning Maud Lands geografi', 'Kategori:Havner i Antarktis'] | Atkabukta (engelsk: Atka Iceport eller Atka Bay) er en bukt i isbremen Ekströmisen, øst på Kronprinsesse Märtha Kyst i Dronning Maud Land. Området ble flyfotografert og kartlagt av Maudheimekspedisjonen i 1951–52.Bukta er oppkalt etter det amerikanske ekspedisjonsskipet «USS Atka» som i 1955 la til her for å rekognosere mulige steder for baser i forbindelse med det internasjonale geofysiske året (IGY) 1957/58. Begrepet Iceport ble foreslått av US-ACAN i 1956 som betegnelse på innskjæringer i isbremmer som denne som kan tilby ankerplass eller adkomst til oversiden av isbremmen.Den tyske forskningsstasjonen Neumayer ble etablert her i 1981.
| Atkabukta (engelsk: Atka Iceport eller Atka Bay) er en bukt i isbremen Ekströmisen, øst på Kronprinsesse Märtha Kyst i Dronning Maud Land. Området ble flyfotografert og kartlagt av Maudheimekspedisjonen i 1951–52.Bukta er oppkalt etter det amerikanske ekspedisjonsskipet «USS Atka» som i 1955 la til her for å rekognosere mulige steder for baser i forbindelse med det internasjonale geofysiske året (IGY) 1957/58. Begrepet Iceport ble foreslått av US-ACAN i 1956 som betegnelse på innskjæringer i isbremmer som denne som kan tilby ankerplass eller adkomst til oversiden av isbremmen.Den tyske forskningsstasjonen Neumayer ble etablert her i 1981.
== Referanser == | Atkabukta (engelsk: Atka Iceport eller Atka Bay) er en bukt i isbremen Ekströmisen, øst på Kronprinsesse Märtha Kyst i Dronning Maud Land. Området ble flyfotografert og kartlagt av Maudheimekspedisjonen i 1951–52. | 2,956 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Good_Old-Fashioned_Lover_Boy | 2023-02-04 | Good Old-Fashioned Lover Boy | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Queen-sanger', 'Kategori:Sanger fra 1976', 'Kategori:Singler av Queen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Good Old-Fashioned Loverboy er en sang av det engelske rockebandet Queen fra deres album A Day at the Races fra 1976. Den ble også utgitt som singel året etterpå. Sangen ble framført live på A Day at the Races-turneen i 1977 som del av en medley bestående av «Killer Queen», «Good Old-Fashioned Loverboy», «The Millionaire Waltz», «You're My Best Friend» og en instrumental-versjon av «Bring Back that Leroy Brown». Sangen ble også med på andre utgave av samlealbumet Greatest Hits i 1992.
| Good Old-Fashioned Loverboy er en sang av det engelske rockebandet Queen fra deres album A Day at the Races fra 1976. Den ble også utgitt som singel året etterpå. Sangen ble framført live på A Day at the Races-turneen i 1977 som del av en medley bestående av «Killer Queen», «Good Old-Fashioned Loverboy», «The Millionaire Waltz», «You're My Best Friend» og en instrumental-versjon av «Bring Back that Leroy Brown». Sangen ble også med på andre utgave av samlealbumet Greatest Hits i 1992.
== Kilder ==
(en) Good Old-Fashioned Lover Boy på Discogs | }} | 2,957 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_nordmenn_med_kamper_i_Premier_League | 2023-02-04 | Liste over nordmenn med kamper i Premier League | ['Kategori:Fotballister', 'Kategori:Lister over nordmenn', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | Liste over nordmenn som har spilt i Premier League er en oversikt over alle nordmenn som har spilt kamper i Premier League siden ligaen ble opprettet i 1992. Gunnar Halle debuterte allerede i første serierunde av den første sesongen og ble dermed første norske Premier League-spiller. 74 nordmenn har spilt, eller spiller, i ligaen. Det plasserer Norge på delt åttendeplass på listen med land utenfor Storbritannia med flest Premier League-spillere.
| Liste over nordmenn som har spilt i Premier League er en oversikt over alle nordmenn som har spilt kamper i Premier League siden ligaen ble opprettet i 1992. Gunnar Halle debuterte allerede i første serierunde av den første sesongen og ble dermed første norske Premier League-spiller. 74 nordmenn har spilt, eller spiller, i ligaen. Det plasserer Norge på delt åttendeplass på listen med land utenfor Storbritannia med flest Premier League-spillere.
== Før 1992-93 sesongen ==
Nordmenn med kamper i øverste divisjon i England før opprettelsen av Premier League, men som aldri spilte i Premier League
Einar Aas, Nottingham Forest. Debut 1981-03-2828. mars 1981 (mot Chelsea).
Åge Hareide, Manchester City, Norwich. Debut 1981-10-2424. oktober 1981 (mot Nottingham Forest).
Kjetil Osvold, Nottingham Forest, Leicester. Debut 1987-04-2525. april 1987 (mot Wimbledon).Nordmenn som debuterte i øverste divisjon i England før de spilte i Premier League
Erik Thorstvedt, Tottenham. Debut 1989-01-1515. januar 1989 (mot Nottingham Forest).
Erland Johnsen, Chelsea. Debut 1989-12-099. desember 1989 (mot QPR).
Gunnar Halle, Oldham. Debut 1991-08-1717. august 1991 (mot Liverpool).
Pål Lydersen, Arsenal. Debut 1992-03-2828. mars 1992 (mot Wimbledon).
== Liste sortert etter dato for debut ==
== Referanser == | 25. serierunde i Premier League 2008/09 begynte lørdag 7. | 2,958 |
https://no.wikipedia.org/wiki/PEZ | 2023-02-04 | PEZ | ['Kategori:1927 i Østerrike', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Introduksjoner i 1927', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2020-07', 'Kategori:Søtsaker', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Varemerker'] | PEZ er produktnavnet på en type små, firkantede sukkertøy med fruktsmak som opprinnelig ble lansert av Eduard Haas (1897–1989) i Wien i Østerrike i 1927. PEZ er en forkortelse for Pfefferminz, tysk for «peppermynte». Produksjonsselskapet holder i dag til i Orange (Connecticut) i USA og Traun i Østerrike, og produktet selges i åtti land.Sukkertøyene er særlig kjent for emballasjen, håndholdte miniautomater eller doseringsapparater i fargerik plast, på engelsk kalt PEZ dispensers. Disse er dekorert med vippbare figurhoder, flaps, som forestiller morsomme dyr, tegneseriefigurer og andre karakterer fra populærkulturen. Dispenserne ble lansert i 1948, formet som lightere for å understreke at sukkertløyet var et alternativ til sigaretter. I 1952 flyttet Haas hovedkontoret til New York i USA, og markedsføringen ble rettet mot barn. Fra 1955 ble plastdispenserne utstyrt med enkle figurhoder, og solgt som små leketøy. Hver dispenser inneholder tolv sukkertøy.
PEZ-dispenserne har kommet i en mengde varianter og er i dag populære samleobjekter.
| PEZ er produktnavnet på en type små, firkantede sukkertøy med fruktsmak som opprinnelig ble lansert av Eduard Haas (1897–1989) i Wien i Østerrike i 1927. PEZ er en forkortelse for Pfefferminz, tysk for «peppermynte». Produksjonsselskapet holder i dag til i Orange (Connecticut) i USA og Traun i Østerrike, og produktet selges i åtti land.Sukkertøyene er særlig kjent for emballasjen, håndholdte miniautomater eller doseringsapparater i fargerik plast, på engelsk kalt PEZ dispensers. Disse er dekorert med vippbare figurhoder, flaps, som forestiller morsomme dyr, tegneseriefigurer og andre karakterer fra populærkulturen. Dispenserne ble lansert i 1948, formet som lightere for å understreke at sukkertløyet var et alternativ til sigaretter. I 1952 flyttet Haas hovedkontoret til New York i USA, og markedsføringen ble rettet mot barn. Fra 1955 ble plastdispenserne utstyrt med enkle figurhoder, og solgt som små leketøy. Hver dispenser inneholder tolv sukkertøy.
PEZ-dispenserne har kommet i en mengde varianter og er i dag populære samleobjekter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Pez (brand) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|PEZ-sukkertøy i ulike fruktsmaker. Det [[tablettformede godteriet er særlig kjent for håndholdte, fargerike plast-dispensere som sukkertøyet blir oppbevart i. | 2,959 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ecclesiam_a_Jesu_Christo | 2023-02-04 | Ecclesiam a Jesu Christo | ['Kategori:1821', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolisisme og frimureri', 'Kategori:Pavelige skriv'] | Ecclesiam a Jesu Christo var en apostolisk konstitusjon og en pavelig bulle som ble utstedt av pave Pius VII den 13. september 1821. Bullen slår fast at frimurere må bli gjenstand for ekskommunikasjon på grunn av deres eder om hemmeligholdelse og deres konspirasjoner mot kirken og staten.
Bullen knytter frimureriet sammen med carbonariene, en anti-klerikal, revolusjonær gruppe som var aktiv i Italia. Bullen anklager videre carbonariene for å utad fremstå som katolikker, mens deres sanne målsetninger ble hevdet å være:
Indifferentisme
Opphevelse av den katolske kirke og innføring av full religionsfrihet
Profanering av Jesus Kristus i deres ritualer
Å forakte og muligens erstatte den katolske kirkens sakramenter
Å konspirere mot pavens overhøyhetAlle medlemmer av carbonariene ble gjenstand for ekskommunikasjon, sammen med de som holdt på carbonarienes hemmeligheter og som fremmet organisasjonens litteratur.
Noen historikere betrakter bullen som et ledd av motstanden mot de såkalte carbonari, en italiensk bevegelse som truet Kirkestatens eksistens si sine bestrebelser om å samle alle italiensktalende områder under én regjering. Bullen fulgte også etter inntrykk fra Metternich, som ville bevare Ancien Régime.
| Ecclesiam a Jesu Christo var en apostolisk konstitusjon og en pavelig bulle som ble utstedt av pave Pius VII den 13. september 1821. Bullen slår fast at frimurere må bli gjenstand for ekskommunikasjon på grunn av deres eder om hemmeligholdelse og deres konspirasjoner mot kirken og staten.
Bullen knytter frimureriet sammen med carbonariene, en anti-klerikal, revolusjonær gruppe som var aktiv i Italia. Bullen anklager videre carbonariene for å utad fremstå som katolikker, mens deres sanne målsetninger ble hevdet å være:
Indifferentisme
Opphevelse av den katolske kirke og innføring av full religionsfrihet
Profanering av Jesus Kristus i deres ritualer
Å forakte og muligens erstatte den katolske kirkens sakramenter
Å konspirere mot pavens overhøyhetAlle medlemmer av carbonariene ble gjenstand for ekskommunikasjon, sammen med de som holdt på carbonarienes hemmeligheter og som fremmet organisasjonens litteratur.
Noen historikere betrakter bullen som et ledd av motstanden mot de såkalte carbonari, en italiensk bevegelse som truet Kirkestatens eksistens si sine bestrebelser om å samle alle italiensktalende områder under én regjering. Bullen fulgte også etter inntrykk fra Metternich, som ville bevare Ancien Régime.
== Referanser == | Ecclesiam a Jesu Christo var en apostolisk konstitusjon og en pavelig bulle som ble utstedt av pave Pius VII den 13. september 1821. | 2,960 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antiklerikalisme | 2023-02-04 | Antiklerikalisme | ['Kategori:Antikatolisisme', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Liberalisme', 'Kategori:Livssyn', 'Kategori:Opplysningstiden', 'Kategori:Politisk filosofi'] | Anti-klerikalisme er betegnelsen på en historisk bevegelse som opponerer mot presteskapets religiøse makt og dens innflytelse i institusjonelle former, i presteskapet og kirkens makt og innblanding i alle sider av det offentlige og politiske liv, og generelt imot religionens innblanding og innflytelse i folks hverdagsliv. Den motsatte seg også presteskapets privilegier. Den spiller en mer aktiv politisk rolle enn den rene Laïcité, og har til tider vært voldelig og ført til angrep på og beslagleggelse av kirkens eiendom.
Ikke alle anti-klerikale er religionsløse eller anti-religiøse. En del er eller har vært religiøse og har motsatt seg presteskapet og kirken på grunnlag av institusjonelle saker og/eller uenighet i religiøs tolkning, slik som under den protestantiske reformasjonen. Anti-klerikalismen har eksistert i en eller annen form gjennom nesten hele kristendommens historie, og betraktes som en av drivkreftene bak reformasjonen. Enkelte av opplysningstidens filosofer, deriblant Voltaire, angrep den katolske kirke, dens lederskap og prester og anklaget mange av dens geistlige for moralsk korrupsjon. Disse angrepene var medvirkende til motstanden mot jesuittene som selv spilte en avgjørende rolle i motreformasjonen. Anti-klerikalismen var også en betydelig drivkraft i angrepene på den katolske kirke under den franske revolusjon.
| Anti-klerikalisme er betegnelsen på en historisk bevegelse som opponerer mot presteskapets religiøse makt og dens innflytelse i institusjonelle former, i presteskapet og kirkens makt og innblanding i alle sider av det offentlige og politiske liv, og generelt imot religionens innblanding og innflytelse i folks hverdagsliv. Den motsatte seg også presteskapets privilegier. Den spiller en mer aktiv politisk rolle enn den rene Laïcité, og har til tider vært voldelig og ført til angrep på og beslagleggelse av kirkens eiendom.
Ikke alle anti-klerikale er religionsløse eller anti-religiøse. En del er eller har vært religiøse og har motsatt seg presteskapet og kirken på grunnlag av institusjonelle saker og/eller uenighet i religiøs tolkning, slik som under den protestantiske reformasjonen. Anti-klerikalismen har eksistert i en eller annen form gjennom nesten hele kristendommens historie, og betraktes som en av drivkreftene bak reformasjonen. Enkelte av opplysningstidens filosofer, deriblant Voltaire, angrep den katolske kirke, dens lederskap og prester og anklaget mange av dens geistlige for moralsk korrupsjon. Disse angrepene var medvirkende til motstanden mot jesuittene som selv spilte en avgjørende rolle i motreformasjonen. Anti-klerikalismen var også en betydelig drivkraft i angrepene på den katolske kirke under den franske revolusjon.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Beevor, Antony (2006): The Battle For Spain; The Spanish Civil War 1936-1939, London: Weidenfeld and Nicholson.
Berenger, Jean (1990): A History of the Habsburg Empire, 1700-1918, Edinburgh: Addison Wesley
de la Cueva, Julio (1998): «Religious Persecution, Anticlerical Tradition and Revolution: On Atrocities against the Clergy during the Spanish Civil War» i: Journal of Contemporary History, XXXIII (3), JSTOR 261121
Stabartikkel (17. februar 2000): «The people against the mullahs» i: The Economist | thumb| Antiklerikalsk og satirisk omslag på et magasin utgitt i [[Valencia i 1933.]] | 2,961 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaldvellelva | 2023-02-04 | Kaldvellelva | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Agder', 'Kategori:Lillesands geografi'] | Denne artikkelen er om en elv i Lillesand. Se Kaldvella for sideelva til Svone/Driva i Oppdal.
Kaldvellelva (også kjent som Stigselva, Stikselva, Kaldvella eller Grimelva) er en del av Stigselvvassdraget. Den ligger noen km øst for sentrum i Lillesand, og går fra Østre Grimevann til Kaldvellfjorden.
Kaldvellelva er unik på flere måter. I gamle dager la tresliperi og papirfabrikk grunnlag for et helt lite samfunn med egen butikk/landhandel, en butikk som holdt det gående til 1975. På Kalvild Træsliperi jobbet ca. 70-80 mann inntil det ble nedlagt på 1960-tallet. Vassdraget var preget av tømmerfløting, den tids transport av råvarene til papp- og papirfabrikken på Kaldvell.
Store deler av Lillesands befolkning, og en rekke turister, bruker de fine, opparbeidede turstiene som det er mange av både langs Kaldvellelva og ellers i Kaldvellområdet.
Den delen av Kaldvellelva som fører sjøørret ble etter restaurering (ferdig i 1994) åpnet for fiske i 1998. Det er sportsfiskeforeningen «Skitt Fiske Lillesand» som har gjort elva så populær, både blant lokale og tilreisende sportsfiskere. Alt i 1999 ble det tatt sjøørret på rundt 3 kilo i Kaldvellelva. Det er også tatt laks på over 3,4 kilo i elva. Årlig fangst i sesongen ligger på rundt 50-60 sjøørret, til tross for at den sjøørretførende strekningen bare er på ca. 900 meter.
Foreningen «Skitt Fiske Lillesand» har opparbeidet og vedlikeholder 14 fine, godkjente, tilrettelagte fiskeplasser langs Kaldvellelva. Videre har foreningen søkt om, og fått, tillatelse til å sette opp både gapahuk og fiskebrygge for handikappede. Dette arbeidet har foreningen gjort på dugnad med god hjelp fra Lillesand kommune.
Den sjøørretførende delen er som sagt bare ca. 900 meter, men videre oppover har elva flere hundre meter med stryk og fosser som til slutt ender i Østre og Vestre Grimevann. Her finnes blant annet trepigget stingsild, røyr, sik, lagesild, abbor, ål og ørret. Langs hele vassdraget fra utløpet nederst mot fylkesvei 420 (tidligere E-18) og opp til Østre Grimevann er det laget turstier på begge sider. Østre Grimevann er forøvrig drikkevannskilden for Lillesand. Kaldvellområdet er blitt turområde nummer én i Lillesand, både for dem som fisker og for turgjengere som bare vil kose seg ved en av de mange sitteplassene eller grillene som er satt opp i området.
I nedre del av Kaldvellelva ved Sådehola er det bygget et amfi.
| Denne artikkelen er om en elv i Lillesand. Se Kaldvella for sideelva til Svone/Driva i Oppdal.
Kaldvellelva (også kjent som Stigselva, Stikselva, Kaldvella eller Grimelva) er en del av Stigselvvassdraget. Den ligger noen km øst for sentrum i Lillesand, og går fra Østre Grimevann til Kaldvellfjorden.
Kaldvellelva er unik på flere måter. I gamle dager la tresliperi og papirfabrikk grunnlag for et helt lite samfunn med egen butikk/landhandel, en butikk som holdt det gående til 1975. På Kalvild Træsliperi jobbet ca. 70-80 mann inntil det ble nedlagt på 1960-tallet. Vassdraget var preget av tømmerfløting, den tids transport av råvarene til papp- og papirfabrikken på Kaldvell.
Store deler av Lillesands befolkning, og en rekke turister, bruker de fine, opparbeidede turstiene som det er mange av både langs Kaldvellelva og ellers i Kaldvellområdet.
Den delen av Kaldvellelva som fører sjøørret ble etter restaurering (ferdig i 1994) åpnet for fiske i 1998. Det er sportsfiskeforeningen «Skitt Fiske Lillesand» som har gjort elva så populær, både blant lokale og tilreisende sportsfiskere. Alt i 1999 ble det tatt sjøørret på rundt 3 kilo i Kaldvellelva. Det er også tatt laks på over 3,4 kilo i elva. Årlig fangst i sesongen ligger på rundt 50-60 sjøørret, til tross for at den sjøørretførende strekningen bare er på ca. 900 meter.
Foreningen «Skitt Fiske Lillesand» har opparbeidet og vedlikeholder 14 fine, godkjente, tilrettelagte fiskeplasser langs Kaldvellelva. Videre har foreningen søkt om, og fått, tillatelse til å sette opp både gapahuk og fiskebrygge for handikappede. Dette arbeidet har foreningen gjort på dugnad med god hjelp fra Lillesand kommune.
Den sjøørretførende delen er som sagt bare ca. 900 meter, men videre oppover har elva flere hundre meter med stryk og fosser som til slutt ender i Østre og Vestre Grimevann. Her finnes blant annet trepigget stingsild, røyr, sik, lagesild, abbor, ål og ørret. Langs hele vassdraget fra utløpet nederst mot fylkesvei 420 (tidligere E-18) og opp til Østre Grimevann er det laget turstier på begge sider. Østre Grimevann er forøvrig drikkevannskilden for Lillesand. Kaldvellområdet er blitt turområde nummer én i Lillesand, både for dem som fisker og for turgjengere som bare vil kose seg ved en av de mange sitteplassene eller grillene som er satt opp i området.
I nedre del av Kaldvellelva ved Sådehola er det bygget et amfi.
== Eksterne lenker ==
Om vassdraget med kart, hos www.ferieutleie.no[1]
Om fiskemulighetene hos «Skitt Fiske Lillesand»[2] | Kaldvellelva (også kjent som Stigselva, Stikselva, Kaldvella eller Grimelva) er en del av Stigselvvassdraget. Den ligger noen km øst for sentrum i Lillesand, og går fra Østre Grimevann til Kaldvellfjorden. | 2,962 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Irminsul | 2023-02-04 | Irminsul | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Folkeminne', 'Kategori:Germansk mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Irminsul, gammelsaksisk for «stor, mektig eller oppreist søyle», på norrønt Jǫrmunrekr, var en betydningsfull søyle, pilar eller stolpe i saksernes germanske hedendom. Den eldste krøniken som beskriver Irminsul, viser til den som «en trestamme reist i åpen luft». Den religiøse hensikten med denne tresøylen, og symbolikken bak, har vært emne for adskillig faglig diskusjon og spekulasjon i hundrevis av år.
| Irminsul, gammelsaksisk for «stor, mektig eller oppreist søyle», på norrønt Jǫrmunrekr, var en betydningsfull søyle, pilar eller stolpe i saksernes germanske hedendom. Den eldste krøniken som beskriver Irminsul, viser til den som «en trestamme reist i åpen luft». Den religiøse hensikten med denne tresøylen, og symbolikken bak, har vært emne for adskillig faglig diskusjon og spekulasjon i hundrevis av år.
== Plassering og ødeleggelse ==
Den nøyaktige plasseringen er ukjent, men sannsynligvis var det imidlertid nær Eresburg ved Marsberg i Tyskland slik Annales regni Francorum (Annalene til frankernes kongedømme, dekker årene fra 741 til 829) for år 772 antyder. Andre mulige områder er blant annet Drudenhöhle på Teutoniaklippen i Eggegebirge (ei lav, skogkledd fjellkjede helt øst i Nordrhein-Westfalen i Tyskland); eller Externsteine, en markant fjellformasjon av sandstein i skogen Teutoburger Wald, også i Nordrhein-Westfalen; Desenberg, som er en kjent høyde i østlige Nordrhein-Westfalen; Iburg, som er en borg i Kreis Höxter; og Tönsberg (ikke til å forveksles med norske Tønsberg) i Teutoburger Wald; og Velmerstot, det nordligste og høyeste berg i Eggegebirge.
Irminsul ble bevisst ødelagt av Karl den store i år 772 i de saksiske krigene, kriger som kan bli betraktet som en religionskrig. Frankernes konge Karl den store proklamerte at det var en krig for å konvertere de hedenske sakserne til kristendommen, og var i den forstand en forløper til de senere korstogene.
== Etymologi ==
En germansk gud, Irmin, er sluttet av eller avledet fra navnet Irminsul, og stammenavnet irminonene er stundom antatt å ha vært den nasjonale gud eller en halvgud for sakserne. Det har blitt foreslått at Irmin sannsynligvis heller var et aspekt, en avatar (guddommelig inkarnasjon) eller epitet (tilnavn) til en annen guddom – mest sannsynligvis Wodan (Odin) – eller kan også være en nyhedensk oppfinnelse: den er dokumentert som en uavhengig guddom i førmoderne kilder om germansk hedendom. Irmin kan også ha vært et tilnavn for guden Ziu (Ty) i tidlig germansk tid, kun senere overført til Odin i henhold til oppfatningen at Odin erstattet Ty som den øverste germanske guddom på begynnelsen av folkevandringstiden. Det var en akseptert oppfatning tidlig på 1900-tallet blant forskere på norrøn mytologi, men har ikke like unison oppslutning i våre dager.Den gammelnorrøne formen for Irmin er Jørmunr, akkurat som Yggr var ett av navnene til Odin. Yggdrasil (fra Ygg = Odin + drasil = hest) var et verdenstre, en barlind eller ask, hvor Odin ofret seg selv, og som forbinder himmel og jord. Jacob Grimm knyttet Irmin med gammelnorrøne begreper som iörmungrund («store jord») eller iörmungandr («store slange», det vil si Midgardsormen).Det er således antatt at Irminsul var et verdenstre, tilsvarende til Yggdrasil, blant saksiske stammer i Tyskland, men de få primærkildene som dokumenter det er ikke entydig om det enten er en «verdenssøyle» eller ganske enkelt en sokkel for et kultbilde. I Annales Pettaviani er det nevnt som ... locum, qui dicitur Ermensul ... («... [et] sted hvor de kalte Irminsul...»). Likeledes er det ukjent om Irminsul var gjort av tre eller stein og om det ett eller flere. Imidlertid er den «T»-formede Irminsul, en representasjon som oftest blir sett i dag, helt og holdent uviss og bygd på antagelser. Samtidige kilder omtaler den alltid som en rett pilar eller søyle.
Den språklige forbindelsen mellom Irmin- og iörmun/jörmun- er generelt akseptert, men begrepet betyr ganske enkelt «stor/mektig» eller «stigende/reisende høy». Det er lett å se hvordan «Den store» eller «Den opphøyde/ekstatiske» kunne bli et tilnavn for Odin, men det er beklageligvis til liten nytte for å avgjøre om det saksiske begrepet viser til en guddom, eller ganske enkelt betyr – slik som det oftest blir foretrukket i dag – «store pilar» istedenfor «Irmins pilar» eller «Odins pilar».
== Dokumentasjon og vitnesbyrd ==
=== De kongelige frankiske annaler ===
I henhold til Annales regni Francorum ble Karl den store gjentatte ganger under de saksiske krigene beskrevet som den som ga ordre om ødeleggelse av høvdingseter for saksernes religion, en Irminsul. Irminsul er beskrevet å være ikke alt for langt fra Heresburg (i dag Stadtbergen i sørlige Tyskland). Jacob Grimm hevder at «sterke grunner» peker på det faktiske stedet for Irminsul som omtrentlig 24 km unna i skogen Teutoburger Wald og hevder dessuten at det opprinnelige navnet for regionen «Osning» kan ha hatt betydningen «Hellig skog».
=== De miraculis sancti Alexandri ===
Benediktinermunken Rudolf av Fulda (død 865) gir en beskrivelse av en Irminsul i kapittel 3 av hans latinske verk De miraculis sancti Alexandri (også kalt Translatio Sancti Alexandri). Rudolfs beskrivelse hevder at Irminsul var en stor trepilar reist og dyrket under åpen himmel og at dens navn, Irminsul, tilkjennega en allestedsnærværende pilar.
=== Hildesheim ===
I løpet av Ludvig den frommes tid på 800-tallet ble en steinsøyle gravd opp i Obermarsberg eller Stadtbergen i Westfalen, Tyskland, og relokalisert til Hildesheimerdomen i Hildesheim, Niedersachsen, Tyskland. Søylen ble etter hva det fortelles brukt som en candelabra (lysestake) fram til minst slutten av 1800-tallet. På 1200-tallet ble ødeleggelsen av Irminsul av Karl den store nedtegnet som fortsatt feiret i Hildesheim på søndagen etter Midtfasten.
Minnefesten ble etter sigende gjort ved å plante to pilarer på katedralplassen, seks fot høy, hver overgått av et treobjekt en fot i høyden formet som en pyramide eller en kjegle. Ungdommen brukte deretter stokker og steiner for å velte objektene. Denne skikken er også beskrevet for å ha eksisterte andre steder i Tyskland, særlig i Halberstadt hvor den ble reist på midtfastdagen av kannikene selv.
=== Kaiserchronik ===
Bevissthet om betydningen av konseptet synes å ha holdt seg godt inn i kristne tider. Eksempelvis det tyske episke diktet Kaiserchronik (Der Keiser und der Kunige buoch, Boken om keiseren og kongene) fra 1100-tallet nevner Irminsul tre steder:
Ved opprinnelsen til ukedagen Onsdag:
ûf ainer irmensiule / stuont ain abgot ungehiure, / daz hiezen si ir choufman.
«På en Irminsul / står et enormt idol / som de kaller deres kjøpmann».Angående Julius Cæsar:
Rômâre in ungetrûwelîche sluogen / sîn gebaine si ûf ain irmensûl begruoben
«Romerne slaktet ham forrædersklig / og gravde hans bein på en Irminsul»Angående Nero:
ûf ain irmensûl er staich / daz lantfolch im allez naich.
«Han kravlet opp på en Irminsul / bøndene alle bøyde seg for ham».Det er kjent at det store flertallet av kildene fra middelalderen forsto Irminsul som en pilar og ikke som en trelignende struktur. I dette er de enige med eldre forfattere. I kontrast til disse er det imidlertid forstått at objektet for dyrkelsen eller betydningen, ble plassert på toppen av Irminsul heller enn å være pilaren i seg selv.
=== Teorier ===
Et antall teorier om Irminsul:
=== Germania ===
I Tacitus' Germania nevner forfatteren rykter om hva han beskriver som «Herkules’ pilarer» i det land som var bebodd av frisii (frisere) som ennå ikke hadde vært undersøkt. Tacitus legger til at disse pilarene eksisterte enten ettersom Herkules faktisk hadde vært der eller ettersom at romerne har blitt enige om å tilskrive samtlige underverk overalt til Herkules. Tacitus hevder at mens Drusus Germanicus med stort mot drev hærtokt mot germanske stammer, var han ikke i stand til å komme til dette området, og at siden var det ingen andre som gjorde et forsøk på det heller. Det har blitt foreslått å sette en sammenheng mellom disse «Herkules’ pilarer» med senere nedtegnelser av Irminsul. Herkules ble likeledes identifisert med den germanske guden Tor av romerne, grunnet praksisen med interpretatio romana.
=== Relieffet på Externsteine ===
I henhold til en velkjent antydning fantes det en Irminsul på eller nær Externsteine, en berømt fjellformasjon i nærheten av Detmold i Tyskland. Et kristent relieff på Externsteine (se foto til høyre) har blitt beskrevet som en bøyd, trelignende struktur ved føttene av Nikodemus. Dette kunstverket, datert til mellom tidlig 800-tall og tidlig 1100-tall, er populært antatt å representere et bøyd eller nedrevet Irminsul under en triumferende kristendom.
Mens både kunstverket og Irminsul har vært kjent for forskere og lærde i århundrer – Goethe diskuterte eksempelvis relieffet i detaljer – ble sammenhengen mellom de to ikke knyttet før i en tolkning i 1929 av Wilhelm Teudt, amatørarkeolog og medlem av NSDAP, det tyske nazipartiet. Teudt har siden blitt kritisert som pseudohistoriker. I tiden 1934 til 1935 gjorde Ahnenerbe, en forskningsstiftelse grunnlagt av blant annet Heinrich Himmler, omfattende feltarbeid i et forsøk på å avdekke materiale som kunne bevise at Externsteine hadde vært benyttet som et sted for germansk hedensk dyrkelse, men slike bevis ble ikke avdekket.
De fleste moderne forskere betrakter det som ikke noe annet enn fullstendig oppfinnelse av Teudt som ikke maktet å komme med noe bevis som støttet sine påstander.
Det er i dag generelt akseptert av historikere at det ikke finnes historiske vitnesbyrd som knytter formgivingen på Externsteine-relieffet til Irminsul. Eresburg ligger 45 km fra Externsteine, og i den forstand fantes det et Irminsul «i nærheten av Externsteine», men omfattende arkeologiske studier av Externsteine har ikke gitt noe bevis for at stedet ble benyttet som et hellig sted mellom mesolittisk tid og førkristen tid. Datering ved termoluminescens (lysstråling fra oppvarmede legemer) av ildsteder antyder at stedet tidvis ble benyttet som en halvgrotte, et overheng i fjellet som ble benyttet som beskyttelse mot vær og vind, i saksisk tid, men tilsynelatende ikke i den grad som man må kunne anta for et betydelig hellig sted
=== Jupitersøylene ===
Det har blitt gjort sammenligninger mellom Irminsul og Jupitersøylene som ble reist langs Rhinen i Germania en gang mellom 100-tallet og 200-tallet e.Kr. Forskeren Rudolf Simek hevdet at søylene var gallisk-romerske religiøse monumenter og at den antatte lokaliseringen av Irminsul i Eresburg ikke faller innenfor det området hvor arkeologene har funnet Jupitersøylene.
== Se også ==
Maistang
Hellig lund
Tors eik
Yggdrasil
== Referanser ==
== Litteratur ==
Adam av Bremen (ca. 1070): Religious beliefs of the Swedes (De religiøse forestillingene til svenskene). I: Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum, på latin. Fulltekst som HTML av den engelske oversettelsen hos nettstedet Northvegr Foundation
Anonymus (790): Annales regni Francorum (Kongelige frankiske annaler), på latin. Fulltekst som HTML
Birley, Anthony Richard (overs.) (1999): Agricola and Germany. Oxford University Press ISBN 0192833006
Farwerck, F.E. (1970): Noord-Europese Mysteriën (Nordeuropeiske mysteriekulter). På nederlandsk.
d'Alviella, Eugène Goblet (1891): The Migration of Symbols. A. Constable and Co.
Halle, Uta (2002): Die Externsteine sind bis auf weiteres germanisch! – Prähistorische Archäologie im Dritten Reich [Inntil videre beskjed, Externsteine er germanske! – Forhistorisk arkeologi under Det tredje rike]. På tysk. Verlag für Regionalgeschichte, Bielefeld.
Matthes, Walther & Speckner, Rolf (1997): Das Relief an den Externsteinen. Ein karolingisches Kunstwerk und sein spiritueller Hintergrund (Relieffet på Externsteine. Et karolinsk kunstverk og dens spirituelle bakgrunn). På tysk. edition tertium, Ostfildern vor Stuttgart.
Meyer, Richard Moritz (1910): Altgermanische Religionsgeschichte (Urgermansk religionshistorie). På tysk.
Rives, J.B. (overs.) (1999): Germania: Germania. Oxford University Press ISBN 0198150504
Robinson, Charles Henry (1917): The Conversion of Europe. Longmans, Green, and Co., London, New York, Bombay and Calcutta.
Simek, Rudolf (2007) overs. av Angela Hall: Dictionary of Northern Mythology. D.S. Brewer 0859915131
Schmidt, Martin & Halle, Uta (1999): «On the folklore of the Externsteine – Or a centre for Germanomaniacs». I: Gazin-Schwartz, Amy & Holtorf, Cornelius: Archaeology and Folklore: 153-169. Routledge. ISBN 0415201446 Partial text at Google Books
Schoppe, Karl (1947): Die Irminsul, Forschungen über ihren Standort (Irminsul. Forskning angående dets plassering). På tysk. Paderborn.
Schröder, Edward (1892): Die Kaiserchronik eines Regensburger Geistlichen (Kaiserchronik av en skriver fra Regensburg). På tysk. Hahnsche Buchhandlung, Hannover. Fulltekst som HTML.
Stallybrass, James Steven (overs.) (1882): J. Grimm’s Teutonic Mythology, volume I.
Tacitus, Publius Cornelius ([98]): De Origine et situ Germanorum (Om opprinnelsen og stedene til de germanske folkene). På latin. Fulltekst som HTML hos Wikisource
Teudt, Wilhelm (1929): Germanische Heiligtümer. Beiträge zur Aufdeckung der Vorgeschichte, ausgehend von den Externsteinen, den Lippequellen und der Teutoburg (Germanske hellige steder. Bidrag til oppdagelsen av forhistorien, basert på Externsteine, Lippe-kildene og Teutoburg). På tysk. Eugen Diederichs Verlag, Jena.
von Goethe, Johann Wolfgang (1824): Die Externsteine. Kunst und Altertum 5: 130-139. Artikkel på tysk.. | Irminsul, gammelsaksisk for «stor, mektig eller oppreist søyle», på norrønt Jǫrmunrekr,var en betydningsfull søyle], [[pilar eller stolpe i saksernes germanske hedendom. Den eldste krøniken som beskriver Irminsul, viser til den som «en trestamme reist i åpen luft». | 2,963 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo | 2023-02-04 | Oslo | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Opprydning 2023-02', 'Kategori:Oslo', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som har overflødige parametre', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg', 'Kategori:Vertsbyer for vinter-OL'] | Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania) (sørsamisk: Oslove) er Norges hovedstad, minste fylke i areal og mest folkerike by. Fylket og bykommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden. Oslo kommune har 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Sammen med deler av elleve nærliggende kommuner har Oslo som tettsted en befolkning på 1 064 235 per 1. januar 2022. Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Enebakk i øst, og Nordre Follo og Nesodden i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiske kjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunen Aker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby i Akershus slottslen og Akershus stiftamt, som omfattet det meste av Østlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylket Akershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn etter middelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent som Gamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen.
Oslo preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. Omkring 2⁄3 av kommunens areal utgjøres av skog, grøntområder og vann utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en befolkningstetthet på rundt 5 000 innbyggere per km² i den bebygde delen av kommunen. Den tetteste delen av byen ligger i en gryte omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo sentralstasjon ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.
Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. I kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt som Hoved-Staden.Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.
Ved oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i den selvstendige staten Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Akergårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder. Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak innvandring fra utlandet. Per 1. januar 2012 er 23 prosent av Oslos befolkning innvandrere, med norsk-svensker og norsk-pakistanere som de største minoritetsgruppene.
| Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania) (sørsamisk: Oslove) er Norges hovedstad, minste fylke i areal og mest folkerike by. Fylket og bykommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden. Oslo kommune har 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Sammen med deler av elleve nærliggende kommuner har Oslo som tettsted en befolkning på 1 064 235 per 1. januar 2022. Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Enebakk i øst, og Nordre Follo og Nesodden i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiske kjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunen Aker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby i Akershus slottslen og Akershus stiftamt, som omfattet det meste av Østlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylket Akershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn etter middelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent som Gamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen.
Oslo preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. Omkring 2⁄3 av kommunens areal utgjøres av skog, grøntområder og vann utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en befolkningstetthet på rundt 5 000 innbyggere per km² i den bebygde delen av kommunen. Den tetteste delen av byen ligger i en gryte omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo sentralstasjon ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.
Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. I kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt som Hoved-Staden.Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.
Ved oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i den selvstendige staten Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Akergårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder. Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak innvandring fra utlandet. Per 1. januar 2012 er 23 prosent av Oslos befolkning innvandrere, med norsk-svensker og norsk-pakistanere som de største minoritetsgruppene.
== Navn og etymologi ==
Navnet «Oslo» ble opprinnelig brukt om tettbebyggelsen på stedet som fra 1925 kalles Gamlebyen. I middelalderen ble navnet skrevet på norrønt blant annet Anslo, Ásló og Ósló (kjent første gang 1225). På nedertysk ble det også skrevet Anslo, trolig for å gjengi en nasal uttale. Peder Claussøn Friis skrev navnet som Opslo.Navnet har vært forklart på ulike måter gjennom tidene og navnets alder er uvisst. Peder Claussøn Friis skrev i Norriges beskrivelse, utgitt i 1613, at «Oslo» kommer av «Loens os». Forklaringen har vært skolelektyre i lang tid. To forhold skaper tvil om den drøyt fire hundre år gamle teorien: For det første er det tidligste skriftlige belegg for elvenavnet «Loen» å finne i hans egen Norriges beskrivelse fra 1613; i middelalderkildene heter elva «Oln» eller «Eln», senere «Alna» eller «Elna». For det andre er sammenstillingen av leddene ifølge språkforskerne feil. Skulle Oslo ha kommet av «Loens os» måtte byen ha hatt navnet Loaros, jevnfør Nidaros og Røros.Siste leddet i navnet tolkes vanligvis i lys av det norrøne lo i betydningen slette, engslette eller elveslette. Det som i dag er Grønland var langgrunt sumpig område og strandlinjen på stedet var flere titalls meter lenger inne. Første leddet har etter alt å dømme sammenheng med det norrøne áss i betydningen høydedrag, eller i betydningen gud. Tolkningene er dermed «åssletta» (sletta under åsen) eller «gudesletta» (gudenes slette). Den siste tolkningen begrunnes også med at å i betydningen gud hadde den urnordiske formen «*ansuR», og Oslo ble skrevet «Anslo» på eldre nedertysk og nederlandsk, og på latin «Ansloa» eller «Ansloia». Ifølge Frode Korslund er «Ósló» en yngre from av «Ásló» som tolkes som «sletta under åsen», Korslund mener sammenligning med lignende stedsnavn og topografi støtter denne tolkningen. Vokalene ó og á ble i middelalderen uttalt nokså likt, og overgangen fra Ásló til Ósló har ifølge Korslund skjedd ved vokalassimilasjon.På 1700- og 1800-tallet var den vanlige skrivemåten Opslo eller Opsloe. Barent Langenes' kart fra 1602 skriver Anslou, Janssonius' kart fra 1658 angir Obslo (i tillegg til Christiania), Baleus kart (1662) har Opslo og Sansons kart (1668) har Obslo og Anslo.En tolkning har vært «sletten ved Alna» av Alnslo, som ble til Anslo (med nasalert A) og Oslo. Denne teorien er avvist fordi Alna er et hunkjønnsnavn som ville blitt til «Alnar» eller «Alnu» i sammenstillingen. Elvenavnet Alna antas å være svært gammelt.
=== Etter 1624 ===
Etter storbrannen i 1624 og gjenoppbyggingen på vestsiden av Bjørvika fikk byen navnet Christiania etter kong Christian IV. Fra slutten av 1800-tallet ble også skrivemåten Kristiania tatt i bruk, først i statlige sammenhenger fra 1877, og i kommunale fra 1897. Det ble aldri tatt noen formell beslutning om å gå over til K, og private kunne skrive navnet på byen slik de ville. Navnet ble forkortet Chr., Chra, Chria og Xania, i tråd med at bokstaven X var mye brukt som forkortelse for «christ(i)-»/«krist(i)-», også i personnavn i kirkebøker. Oslo forble navnet på det tidligere byområdet øst for Akerselva, utenfor selve Christiania. Det grunne havneområdet utenfor ble kalt Oslobukta.Fra 1860-årene begynte enkelte fremstående kvinner og menn å bruke Oslo i stedet for Christiania, blant andre malerinnen og kvinnesaksforkjemperen Aasta Hansteen. Etter unionsoppløsningen i 1905 ble ideen om navnebytte mer aktuell. Kristianias handelsstand var negative til ideen om navnebytte, og hadde flertallet i bystyret på sin side. Den 11. juli 1924 slo Stortinget fast ved lov at Norges hovedstad skulle hete Oslo fra og med 1. januar 1925. Siden Oslo den gangen var navnet på bydelen som omfattet middelalderbyen og takmarkene – et område som tidligere lå i Aker og som havnet innenfor bygrensen ved byutvidelsene i henholdsvis 1859 og 1878 – måtte dette sognet få nytt navn. Man valgte da det uoffisielt innarbeidede navnet på det gamle Oslo, Gamlebyen.I 2009 gikk flertallet i bystyrets Kultur- og utdanningskomité inn for å kalle Oslo sentrum for Kristiania, etter forslag fra Venstre og med støtte fra byrådspartiet Høyre og ordfører Fabian Stang. Dette vakte motstand fra Høyres koalisjonspartner Fremskrittspartiet og fra deler av opposisjonen (Rødt og Arbeiderpartiet), før det kom til behandling i bystyret. Forslaget ble dermed aldri vedtatt.Oslo blir også kalt Tigerstaden. Utgangspunktet for tilnavnet er etter alt å dømme Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Siste sang» fra Digte og Sange (1870). I diktet brukes «tiger» symbolsk for et ubarmhjertig storbysamfunn (underforstått Christiania) som angriper en «landsens hest» (underforstått Bjørnson) under ovasjoner fra «folket». Diktet kårer ingen vinner, men fastslår at «kampen har ej ende». Oslo kommune brukte tiger som logo da byen feiret sitt 1000-årsjubileum i 2000, noe som fikk blandet mottagelse i Oslo.
I 2010-årene ble Oslove foreslått som et offisielt navn på sørsamisk. Navnet har vært i brukt blant sørsamer siden senest tidlig 1900-tallet, men er også inspirert av betydningen det får som teleskopord på engelsk («Oslokjærlighet»); Oslo ligger ikke selv i det sørsamiske språkområdet som har tyngdepunkt i Trøndelag og Helgeland. Blant kvener i Troms og Finnmark har Uslu vært brukt om byen.
== Historie ==
=== Tidslinje ===
Området som utgjør Oslo inngår på 800–900-tallet i Viken, den nordligste danske provinsen; kontrollen veksler senere mellom danske og norske konger, og Danmark gjør krav på området til 1241
Oslo bispesete stiftes i 1070.
Byen brannskattes av Erik Emune (dansk konge) i 1137.
Inge Krokrygg dør i kamp mot Håkon Herdebrei på isen under Ekeberg i 1161.
Bagler og birkebeiner kjemper i 1197.
Birkebeiner kjemper mot bønder fra Viken, på isen i Bjørvika i 1200.
Slaget i Oslo mellom hertug Skule og kong Håkon Håkonsson i 1240.
Akershus festning motstår Hertug Erik av Sveriges angrep i 1308.
Kongemakten i Norge blir sentralisert i Oslo fra 1314.
Akershus festning angripes av Karl Knutsson i 1449.
Kong Jakob VI av Skottland og prinsesse Anna av Danmark gifter seg i Oslo i 1589.
Oslo gjenreises vest for Akerselva etter bud fra kong Christian IV i 1624. Før bybrannen dette året lå byen øst for elva.
Etter reformering av den sivile forvaltningen under eneveldet var Christiania del av Akershus stiftamt.
Karl XII inntok byen i 1716.
Folketelling holdes for første gang i 1769, og den teller 7 469 innbyggere i byen.
Christiania ble skilt ut fra Akershus som eget amt (fylke) i 1842.
Aker herred blir innlemmet i Oslo kommune i 1948.
=== Eldste registrerte bosetning ===
De eldste registrerte spor av bosetning i Oslo-området befinner seg ved Elgsrudtjernet i Sørmarka, og er omtrent 11 000 år gamle. Ekebergområdet har også vært tett bebodd allerede i steinalderen. De eldste sporene på Ekeberg er av Riksantikvaren datert til å være omtrent 10 400 år gamle. Her er også rike forekomster av bronsealder- og jernalderminner.
=== Vikingtiden og høymiddelalderen ===
I vikingtiden var området som utgjør det moderne Oslo del av Viken, som da utgjorde den nordligste danske provinsen. Det senere Oslo lå for eksempel innenfor Harald Blåtanns danske kongedømme. Den første norske kongen til å ta kontroll over Viken, kan ha vært Olav Tryggvason (norsk konge ca. 995–1000), men danske konger fortsatte å gjøre krav på Viken til og med kong Valdemar Seier, som døde i 1241.
=== Gamle Oslo ===
Kaupstaden Oslo ble ifølge Snorres kongesaga grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde. Arkeologiske utgravninger i 1970-årene har påvist at Oslo hadde en tidlig bystruktur allerede rundt år 1000. I 1070 ble Oslo bispesete. Byens domkirke Sankt Hallvardskatedralen, ble reist på høyden ved Oslo torg på begynnelsen av 1100-tallet. Oslo skole, også kjent som Oslo katedralskole, ble grunnlagt i 1153.
Slaget i Oslo i 1240, ble kjempet av styrkene til hertug Skule mot kong Håkon Håkonssons.
I løpet av høymiddelalderen ble innbyggertallet fordoblet, anslagsvis til 3 500. I tiårene rundt år 1300 var middelalderbyen Oslo på sitt største. Håkon Magnussons, hertug over Øst-Norge mot slutten av 1200-tallet, satte i gang en rekke byggeaktiviteter, blant annet ble Mariakirken utvidet og Akershus slott og festning påbegynt. Da Håkon skulle overta kongekronen i 1299 etter broren Eirik IIs død, valgte han Oslo som kroningsby. I 1314 ble makten sentralisert til Oslo, blant annet ved at prosten i Mariakirken ble utnevnt til rikets kansler for evig tid. Den nyutnevnte rikskansleren fikk oppgaven å oppbevare kongens segl og være fremstemann i et riksråd.Det gamle Oslo ble rammet av gjentatte branner. Blant annet ble byen plyndret og brent av hertug Erik av Södermanland i 1308. Den ennå uferdige festningen stod imot beleiringen, og byen ble gjenreist på de gamle tomtene. Under svartedauden ble innbyggertallet redusert med omkring en tredjedel. I unionstiden med Danmark mistet byen sin status og stagnerte økonomisk. Reformasjonen reduserte kirkens betydning som økonomisk maktfaktor, og tapet av arbeidsplasser bidro til byens tilbakegang. Reformasjonen gjorde de fleste av byens mange kirker og klostre overflødige, og de ble derfor stående til forfall og plyndring etter bybrannene.Under den svenske beleiringen i 1567 satte borgerne selv byen i brann, for så å bygge den opp igjen. Oslo hadde dertil et velutdannet akademisk miljø tilknyttet katedralen og skolen. De såkalte Oslohumanistene var en lærd krets med en betydelig litterær produksjon. Gjennom sitt virke gjorde de Oslo til landets kulturelle sentrum mellom 1580 og 1610.
=== Christiania fra 1624 ===
Den tre dager lange bybrannen i august 1624 ble skjebnesvanger. Av byens monumentalbygg var det kun to som overlevde brannen: Hallvardskatedralen og Oslos daværende bispegård. (Oslobispen hadde i kjølvannet av reformasjonen flyttet over i det tidligere Olavsklosterets østfløy som i 1623 ble påbygd til en mer moderne bispegård). Den ødeleggende brannen førte til at byen ble nyanlagt på motsatt side av Bjørvika etter krav fra kong Christian IV. Samtidig fikk byen navnet Christiania etter kongen.
På Stortorget i Oslo står en statue av Christian IV, laget av Carl Ludvig Jacobsen.
Christiania ble reist som en befestet by omgitt av voller med bastioner og med Akershus som citadell. Reguleringsplanen etter renessansens idealer, med rette og brede gater rundt rettvinklede kvartaler, skulle hindre fremtidige branner. Det ortogonale gatenettet var opphavet til det særnorske ordet kvartal, som ikke kjennes med denne betydning i andre nordiske språk. Det opprinnelige Christiania innenfor vollene med sine fire bydeler eller kvarterer ble derfor kalt kvartalerne, inntil man på 1900-tallet begynte å bruke betegnelsen Kvadraturen om dette området.
Christian IV innførte også murtvang som brannforebyggende tiltak. Han påbød at adel og formuende borgere skulle bygge i murverk, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Bindingsverk ble den vanligste byggemåten; ved den første branntakseringen i 1766 var ca. 50 % av forhusene oppført i bindingsverk. Men mange trosset murtvangen og bygget hus av lafteverk. Det ble motstrebende godtatt av myndighetene, og fra 1657 ble det tillatt å bygge laftehus i de nye kvartalene på oppfylt strandgrunn i Bjørvika. Etter en stor bybrann som i 1686 raserte kvartalene vest for Christiania torv ble de fleste husene gjenreist i lafteverk, og først etter neste storbrann i 1708 ble murtvangen gjennomført. Laftehusene utgjorde i 1766 ca. 30 % av bebyggelsen og murhusene bare 20 % .
Rundt byen vest for Akerselva fikk innbyggerne et 4,5 kvadratkilometer stort område som bymark, felles mark til bruk som beite og til dyrking, og der hver eiendom i byen kunne få et stykke å gjerde inn som egen løkke. Både på bymarken og øst for Akerselva oppsto mer selvgrodde forsteder, hvor mange arbeidsfolk slo seg ned i rimeligere trehus, men uten rett til å drive egen næring. Etter brannen i 1686 ble vollene rundt byen nedlagt og byens nye domkirke reist utenfor. I 1736 ble torghandelen flyttet etter Domkirken, til det nåværende Stortorget. Forstadsbebyggelsen begynte nå å ekspandere nordover. 1700-årene ble en økonomisk oppgangstid med betydelig vekst i skipsfart og trelasteksport, og folketallet økte mot slutten av unionstiden.
Middelalderens byråd som besto av borgermester og rådmenn ble i 1661 omdannet til eneveldets bystyringsorgan, magistraten, et kollegium av kongens embetsmenn. Borgerinnflytelsen skjedde gjennom et svakt byting og fra 1730 «de tolv eligerede menn», et valgt organ med en viss innflytelse på bystyringen.
I enevoldstiden besto oppfatningen av Christiania som hovedstad for Norge, selv om byen etter hvert mistet sin særstilling. Rådstueskriver Kastberg fra Trondheim beskrev i 1686 Christiania som landets hovedstad når det gjaldt politikk og rettsvesen, mens Bergen var landets hovedstad med hensyn til handel. Bergen var også en langt større by. Mellom 1625 og 1644 ble det avholdt ellevere herredager i Norge, halvparten av disse på Akershus, fire i Bergen og en i Trondheim. Stenderforsamlingene som ble avholdt på Akershus ble avskaffet i enevoldstiden. Saker som gjaldt mineralutvinning ble avgjort ved bergamtet på Kongsberg.
=== Hovedstaden Christiania ===
Da Norge ble skilt fra Danmark i 1814, ble Christiania hovedstad i den selvstendige staten Norge. Ved riksforsamlingen på Eidsvoll ble det ikke uttrykkelig fastsatt hvor landets hovedstad skulle være. Nicolai Wergelands forslag nevnte at Stortinget skulle ha sine møter i Christiania og underforstått at dette var hovedstaden. Mangelen på videre diskusjon tyder på at det for forsamlingen på Eidsvoll var selvsagt at Christiania var eller skulle være hovedstad. Christiania var på den tiden ikke en storby, den var på størrelse med Trondheim og halvparten så stor som Bergen. Drammen var landets største eksporthavn, Bergen var generelt den viktigste handelsbyen og Trondheim var det tradisjonelle kirkelig sentrum. Christian Fredrik selv anså Bergen som det meste passende møtested for Stortinget.Før riksforsamlingen på Eidsvoll snakket man om flere hovedsteder i Norge, stiftshovedstedene Christiania, Kristiansand, Bergen og Trondheim som var hovedbyene i hver landsdel og hvert bispedømme. Ifølge historiker Jacob Maliks innebar grunnloven en sentralisert enhetsstat der makten ble samlet i Christiania. Før 1814 var det til dels ulik lovgivning for stiftamtene, militæret var i organisert omkring stiftshovedstedene, og der var også forvaltningen av offentlige finanser som fikk tilsyn direkte fra København. Fra stiftoverretten kunne det ankes direkte til Høiesterett i København. Med unntak av Zahlkassen ble ingen sentrale institusjoner i Norge opprettet før 1814. Da det ble fremmet ønske om eget universitet i Norge var Kristiansand, Kongsberg (der Bergseminaret allerede var), Kristiania og Hamar aktuelle. Stattholderembetet ble nedlagt i 1771. Ifølge Knut Mykland hadde Norge ved inngangen til 1800-tallet ikke en egen sentraladministrasjon. Stiftamtene var den viktigste administrative funksjonen og disse regionene var relativt avsondret fra hverandre.I 1800 var København Norges hovedstad, men Christiania og Bergen var større enn noen danske provinsbyer. Medregnet forstedene hadde Christiania vel 12 000 innbyggere i 1814, mens Bergen hadde 17 000, og København til sammenligning over 100 000 innbyggere. De neste byene i selve Danmark var Helsingør, Odense, Ålborg, Randers og Århus med hver 5 000–6 000 innbyggere, og i hertugdømmene Flensborg med 13 000, Altona med 23 000, Kiel og Rendsborg med hver 7 000 og Glückstadt med 5 000.
Under Napoleonskrigene fra 1807 ble sjøveien mellom Norge og Danmark utrygg. For å ivareta styringen av Norge i kongens sted ble en regjeringskommisjon og en del andre offentlige organer satt opp i Christiania under ledelse av prins Christian August. Herman Wedel-Jarlsberg og Enevold Falsen kom også inn i kommisjonen. Riksforsamlingen bestemte at stortinget skulle møtes i rikets hovedstad, uten å angi navnet på byen. Nicolai Wergeland foreslo «Christiania Bye» i stedet for Rigets Hovedstad i § 68.Statsadministrasjonen og de nasjonale institusjonene som ble etablert skapte forutsetningene for ny vekst. Offentlige tjenestemenn med god kjøpekraft og oppbygging av nasjonale institusjoner med sine bygninger stimulerte etterspørselen. En enda sterkere vekstfaktor var industrialiseringen som for alvor skjøt fart etter 1840. 1800-tallet ble en tid med sterk ekspansjon for byen, og mange offentlige bygninger ble reist – Slottet, Universitetsbygningene, Stortingsbygningen, Nationaltheatret og mange flere. De offentlige bygningene vest for Kvadraturen ble oppført på tomter i den nye bydelen som ble planlagt av Slottets arkitekt Linstow i 1838, med Karl Johans gate som hovedakse. Kvartalene her trakk til seg bedrestilte lag av befolkningen som bosatte seg i leiegårder og senere også i villastrøk som Homansbyen. Hovedtyngden av industriutbyggingen foregikk samtidig langs Akerselva på østsiden av byen, og arbeiderne slo seg ned så nær fabrikkene som mulig. Dette førte til det sosiale skillet mellom østkant og vestkant som siden har kjennetegnet byen. På slutten av 1830-årene passerte Christiania Bergen som landets største by. I 1840-årene var omkring halvparten av Christianias befolkning knyttet til funksjonen som hovedstad, inkludert de mange byggearbeidene som hovedstadsfunksjonen medførte.I andre halvdel av 1800-tallet vokste nye bydeler frem for å gi husrom til innflytterne som skulle bemanne de nye fabrikkene. 1. januar 1859 ble Bymarken og en del av Aker kommune med 9 551 innbyggere innlemmet i Christiania. 1. januar 1878 ble ytterligere deler av Aker (med 18 970 innbyggere) overført til hovedstaden. Bakgrunnen for disse byutvidelsene var at man ønsket å få regulert de sosiale og bygningsmessige forholdene i forstedene og innføre murtvang for å redusere brannfaren. I 1880- og 1890-årene var det høykonjunktur med en etter hvert hektisk byggeaktivitet, hvor mye av det som i dag kalles murbyen med leiegårder ble reist. Etter krakket i 1899 falt byggeaktiviteten sterkt, og fra 1905 ble det nesten stillstand frem til 1910/1911, da kommunen begynte å engasjere seg i boligbyggingen.
=== Storbyen Oslo ===
Veksten fortsatte i noe langsommere tempo gjennom 1900-tallet. En storstilt reguleringsplan fra 1930-årene for Etterstad var delvis virkeliggjort, men arbeidet ble stoppet av krigen. Området ble overført fra Aker til Oslo i 1946 i forbindelse med utbygging etter ny plan. I 1948 økte arealet og folketallet betydelig da de resterende delene av Aker kommune i Akershus ble innlemmet i hovedstaden. Aker kommune var da 27 ganger større enn Oslo i geografisk utstrekning og hadde rundt 133 000 innbyggere. Byens nye rådhus sto ferdig i 1950 etter å ha vært under bygging siden 1931.
I 1950-årene ble det gjennomført en storstilt utbygging av drabantbyer i det tidligere Østre Aker for å løse boligmangelen i Oslo. Grefsen og Kjelsås ble også bygget ut, i det vesentligste med villaer og tomannsboliger. Drabantbyene rundt Østensjøvannet hadde hatt bytrikkforbindelse med byen siden mellomkrigstiden, men denne ble vesentlig opprustet da T-banen ble åpnet i 1966 og knyttet også Groruddalen til byens sentrum. De vestlige og østlige banene ble knyttet sammen i 1993 med Fellestunnelen.Byens 1000-årsjubileum ble feiret i 2000, bare 50 år etter byens 900-årsjubileum. Dette ble begrunnet med at nyere arkeologiske utgravninger påviste at Oslo hadde en bystruktur allerede rundt år 1000; Kulturhistorisk museum uttalte i 2011 at «den eldste bymessige bebyggelsen som hittil er blitt utgravd i Gamlebyen går tilbake til ca. 1025».Det tidligere 900-årsjubileet ble begrunnet med at Snorre i Heimskringla forteller at Oslo ble grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde.
== Naturgitte forhold ==
=== Geologi ===
Oslo danner en forsenkning i terrenget, Oslogryta, som ble dannet etter den geologiske tidsperioden perm. Nedsynkingen medførte at eldre bergarter ble bevart, og vulkansk aktivitet ga karakteristiske syenitter og rombeporfyrer.
De sentrale delene av Oslo ligger på et underlag av skifer og knollekalk. Sistnevnte danner rygger i bylandskapet, slik som St. Hanshaugen, mens skiferen ligger i senkningene mellom ryggene. Under dette finnes alunskifer, som også inneholder noe uran. Alunskiferen skaper problemer, da den kan ese ut og skade infrastruktur og bygningsfundamenter. Øst for sentrum ligger Ekeberg med 1–2 milliarder år gammelt grunnfjell – gneiser og granitter fra prekambriumtiden. Nord for sentrum ligger åser som Grefsenåsen, Holmenkollen og Tryvannshøyden; disse består i all hovedsak av magmatiske bergarter. Her finnes blant annet den kjente nordmarkitten, brukt blant annet i Stortingsløvene.Isen smeltet og trakk seg tilbake fra Oslogryta for omkring 9 000 år siden. Alt land i Oslo som nå ligger lavere enn 210 meter over havet lå den gang under havoverflaten. Isen førte med seg store mengder sand, som i dag ligger som rygger i landskapet, blant annet på Linderud og ved vannene i Nordmarka. Flere av slettene i byen, blant annet ved Ullevaal Stadion og på Majorstuen, var tidligere fast leirbunn i sjøen som oppsto da Oslofeltet sank ned i permtiden. I disse områdene siver saltvann fortsatt bort, noe som gjør at leiren kan forandre karakter og rase ut. Dette vanskeliggjør blant annet bolig- og T-banebygging.
=== Klima ===
Oslo har et fuktig kontinentalt klima med fire klart definerte årstider. Somrene i Oslo er som regel varme med temperaturer på 20–23 °C på dagtid og 12–15 °C på natten. Oslo har landets varmeste gjennomsnittlige sommertemperatur i perioden juni til august, og maksimumstemperaturer på over 25 °C er svært vanlig i sommermånedene. Vintrene er som regel kjølige med en middeltemperatur på –2 °C i januar, men er betydelig mildere enn lenger inn i landet. Årsaken til det gunstige klimaet er byens geografiske plassering, skjermet av åser på alle kanter, samt fjordens modererende effekt. Dette gir innslag av både innlands- og kystklima. Grunnet sin nordlige beliggenhet har Oslo om lag 18 timer med solskinn i månedsskiftet juni/juli, men bare 6 timer i slutten av desember. Årsnedbøren i Oslo (Blindern) er 763 mm fordelt på 166 nedbørdøgn, der vintrene er noe tørrere enn somrene. Snøfall fordeler seg jevnt utover vintermånedene, og i gjennomsnitt er det mer enn 25 cm snø i 30 dager hvert år. Oslo har snaut 1 700 soltimer årlig.Den høyeste temperaturen målt i Oslo er 35,0 °C 21. juli 1901 på Observatoriet. Dette er samtidig også norgesrekord for høyeste temperatur i juli. Siden 1937 er værobservasjonene for Oslo foretatt på universitetsområdet på Blindern. Den høyeste temperaturen målt på Blindern er 34,6 grader 27. juli 2018. Den laveste temperaturen målt i Oslo by er –26,0 grader på Blindern 3. januar og 19. januar 1941.
Temperaturnivået har tendert til å være noe høyere de seneste år, særlig i vintermånedene. Ser man på gjennomsnittet for årene 1991–2020 har middeltemperaturene for januar og juli økt sammenlignet med den forrige normalperioden (1961–1990). Middeltemperaturen er på 7 grader i den nye normalen (1991–2020), opp fra 5,6 i perioden 1961–1990.
=== Geografi ===
Oslos fastland og øyer utgjør 454 km2 og det er 27 km2 innsjøoverflate i kommunen. Skog dekker 289 km2 og dyrket mark 8 km2. Til Oslo hører også 27 km2 av Oslofjorden.Oslo har ut fra sin geografiske beliggenhet innerst i Oslofjorden vært et naturlig knutepunkt mellom sjøen, de store landområdene nord for byen og landeveien sørfra over Ekeberg. Både fjorden og åsene omkring er populære mål for friluftsliv og rekreasjon. I nord er Nordmarka et område av skog og vann, der særlig Bogstadvannet, Sognsvann og Maridalsvannet er kjent for utenomverdenen. Østmarka avgrenser byen mot øst, og er samtidig et viktig rekreasjonsområde for befolkningen i de østlige bydelene. Høyeste punkt i Oslo kommune er Kjerkeberget, 629 moh. Dette er for øvrig også Oslos nordligste punkt.
Byen er delt opp av en rekke elver som renner fra Marka ut i fjorden. Oslos opprinnelige byelv Alna (Loelva), er omtalt i sagaer og andre middelalderkilder. Alna definerte det gamle Oslos østgrense mot takmarkene frem til slutten av 1200-tallet, da man utvidet bybebyggelsen over på østsiden av Alna. Oslos første teglverk ble anlagt rundt 1290 ved Alnaэelvas utløp. På 1200-tallet var det også møllebruk i tilknytning til fossene på Kværner. På 1500-tallet kom oppgangssaga. På 1700-tallet var det hele 10 sagbruk oppover Alna. Alna er i dag et satsingsområdet for gjenåpning i og med Kommunedelplan for Alna miljøpark.
Akerselva (også kjent under navnet Frysja) regnes i dag som byelva der den flyter drøyt 8 kilometer fra Maridalsvannet til Bjørvika. Det meste av Akerselva er i dag oppe i dagen, og det arbeides med gjenåpning av det nedre strekket mellom Vaterland og Bjørvika. Akerselvas tallrike fosser har betydd mye for byens industrielle utvikling. I dag er rekreasjonsverdien den største verdien ved elva.
Andre viktige elver er Lysakerelva, Ljanselva og Hovinbekken. Dessuten finnes en rekke bekker som nå i lange partier går under jorda. For flere av disse foreligger det planer om å åpne deler av de gamle bekkeløpene. Også i Oslomarka renner et stort antall elver og bekker. Nordmarksvassdraget er forløperen til Akerselva ovenfor Maridalsvannet, mens Sørkedalselva er en forløper til Lysakerelva ovenfor Bogstadvannet.
=== Plante- og dyreliv ===
Oslo har, i norsk målestokk, et svært rikt planteliv. Det er fire hovedårsaker til dette. For det første er klimaet gunstig og byen er nordgrense for en del varmekjære planter. For det andre er geologien variert med surt grunnfjell, syenitt og alunskifer, og mye basisk kalkstein og leirstein. Dette gir flere slags vekstforhold. For det tredje har innførsel av nyttevekster i middelalderen og senere til Botanisk hage gitt spredning av eksotiske arter, spesielt i de indre, østlige bydeler. Og endelig har den livlige skipsfarten gitt spredning av ballastplanter fra fjerne strøk.
Oslo er blant de nordligste steder for bøk, og det er edelløvskog for eksempel på Ola Narr og på Bogstad. Oslos fylkesblomst, bakkekløver, er en varmekjær art som trolig kom i varmeperioden i bronsealderen og bare etterlot én bestand – på Hovedøya. Munker og nonner etterlot hunderot, skvallerkål, legepestrot, kattemynte og bulmeurt. Senere, sjeldne, søreuropeiske arter inkluderer klistersvineblom, lodnefiol, taggsalat og smaltimotei. Kalkfjellet gir grobunn for sjeldne arter som markmalurt, piggeple, hunderot, ekte malurt, byreseda og smørbukk, og unike Oslo-arter som hjorterot og oslosildre, som nå er på retur. Langs havneanlegg forekommer hirse og villdurra en sjelden gang. Byens elver fører til at skogsarter som vasshøymol, sverdlilje, skogsivaks og brunrot kan trives, og langs Akerselva alene finnes over 200 plantearter. I Botanisk hage er en representativ Oslo-flora bygget opp på den såkalte «Osloryggen».
Dyre- og fuglelivet er rikest langs Lysakerelva og Akerselva, i tillegg til Nordmarkas bestander med elg og rådyr. Tettbebyggelsen skjuler grevling, ekorn, piggsvin og streifende rødrev. Elvene har bever, fossekall og langt sjeldnere grønnspett, og mange slags insekter som bidrar til å pollinere unike planteslag. Noen ganger observeres sel i fjorden.
== Bylandskap ==
=== Indre og ytre by, østkant og vestkant ===
Av Oslo kommunes areal på 454 kvadratkilometer utgjør området med bybebyggelse, kalt byggesonen, 147 kvadratkilometer, mens øyene og Marka dekker resten.
Byggesonen er delt i indre og ytre by. Indre by, sentrum og den tette bybebyggelsen i et to til fire kilometers belte med boligstrøk rundt sentrum, utgjør i areal 16–17 000 dekar og har cirka 190 000 beboere. Bybildet preges av gater, plasser, parker og kvartaler med bygårder. Befolkningstettheten er om lag tre ganger så høy som i ytre by. Sentrum er området på begge sider av Karl Johans gate, der forretninger, kontorer og offentlige bygninger dominerer. Resten av byggesonen er ytre by med for det meste frittliggende bygninger i drabantbyer, villastrøk og næringsområder.
Siden slutten av 1800-tallet har byen vært delt i østkant og vestkant, som er en økonomisk og sosial todeling som fremdeles gir seg uttrykk i forskjeller i inntekt, utdanning, levealder m.m. mellom den mer velstående tredelen av befolkningen på vestkanten, og folk på østkanten. Både indre og ytre by er delt i øst og vest (indre øst, indre vest, ytre vest). Ytre øst, der det bor mer enn 250 000, består av Groruddalen mot nordøst og mot sørøst bydelene Østensjø, Søndre Nordstrand, og Nordstrand (med strøkene Nordstrand, Bekkelaget, Ljan og flere som utgjør unntaket fra det økonomiske øst-vestskillet).
=== Strøk og nabolag ===
==== Oslo sentrum ====
Oslo sentrum strekker seg fra Slottet og Slottsparken i vest til Oslo sentralstasjon og Vaterland i øst. Her ligger det Christiania som ble reist etter bybrannen i 1624, som nå kalles Kvadraturen. Sør for Kvadraturen ligger Akershus festning, et festningsverk som har sin opprinnelse fra slutten av 1200-tallet under hertug Håkon Magnusson (fra 1299 kong Håkon V).
Oslos hovedgate, Karl Johans gate, går i retning sørøst-nordvest gjennom sentrum. Langs Karl Johans gate finnes flere av hovedstadens mest kjente bygninger, blant andre Oslo domkirke, Stortingsbygningen, Grand Hotel, de gamle universitetsbygningene og Nationaltheatret. Like sør for Karl Johan finnes Oslo rådhus, oppført 1931–50 og innviet i forbindelse med feiringen av byens 900-årsjubileum. Nord for Karl Johan ligger blant annet Tullinløkka med sine muséer. Sentrums østlige deler, Vaterland, ble revet omtrent i sin helhet fra slutten av 1950-årene. Området er i dag bebygd med høyhusene Postgirobygget og Oslo Plaza, flerfunksjonsarenaen Oslo Spektrum og kjøpesentre som Oslo City og Byporten.
==== Indre vest ====
Vest og sørvest for slottet ligger byens ambassadestrøk. Dette strekker seg gjennom bydel Frogner og strøk som Skillebekk, Skarpsno, Frogner og mot den tidligere bygrensen mot Skøyen. Størstedelen av bydelen består av klassiske leiegårder med store leiligheter, hvorav Gimle er regnet som de mest eksklusive. Deler av området har også strøk med store villaer i mur og tre, blant annet den historiske villaforstaden Homansbyen. Denne og det senere villastrøket Gimle er regulert til bevaringsområde. Andre nabolag i området er Uranienborg og Briskeby, og dessuten Majorstuen med handlegata Bogstadveien som er blant landets dyreste når det gjelder utleiepriser for forretningslokaler.Området St. Hanshaugen har fått sitt navn fra parken med samme navn som ligger nord/nordøst for Slottet. Området består i stor grad av leiegårder. Bislett og Bislett stadion ligger vest i bydelen, og lenger øst ligger Gamle Aker kirke, Oslos eldste bygning. NRKs hovedkvarter ligger på Marienlyst. Lovisenberg og Ullevål sykehus ligger også i bydelen. I de mer sentrumsnære delene av bydelen ligger arbeiderbevegelsens bastion Youngstorget og Hammersborg med sine mange kirker. Lenger nord ligger strøket Ila.
==== Ytre vest ====
Bydel Ullern er i hovedsak preget av villabebyggelse og danner den sørvestre delen av Oslo med grense mot Bærum. Denne grensen går langs Lysakerelva. Andre strøk i området er Montebello, Bestum og Lilleaker. Ved fjorden ligger halvøya Bygdøy med blant annet Kongsgården, Oscarshall og Folkemuseet. Bygdøy hører administrativt til Bydel Frogner. Bydelsadministrasjonen for Bydel Ullern ligger på søndre Huseby (Montebello/Smestad).
Bydel Vestre Aker er også i stor grad preget av villabebyggelse og strekker seg nordover til Nordmarka. Røa, Vinderen, Slemdal og Holmenkollen er blant områdene som ligger i denne bydelen, i tillegg til vestkantens eneste drabantby, Hovseter. Et av Oslos mest kjente landemerker, Holmenkollbakken, assosieres med Vestre Aker, men ligger strengt tatt i Nordmarka rett innenfor markagrensa. Tryvannstårnet og Bogstad gård er også kjente steder i området, begge rett innenfor markagrensen. Bogstad ligger ved inngangen til Sørkedalen, som danner det nordvestre hjørnet av Oslo. På jordene til Bogstad gård ligger også Oslo Golfklubb og Bogstad Camping. Bydelsadministrasjonen for Bydel Vestre Aker ligger på nordre Huseby (ved gardeleiren).
==== Oslo nord ====
Oslos nordlige del er samlet i Bydel Nordre Aker. Vest i bydelen ligger Universitetet på Blindern, med Rikshospitalet på Gaustad like i nærheten. Øst for Universitetet ligger det nå dyre boligstrøket Ullevål Hageby, opprinnelig reist som «hus for småkårsfolk», og ved Sognsveien ligger Ullevaal Stadion. Nord for Ring 3 ligger Sogn studentby, bygget som deltakerlandsby til OL i 1952.I de sentrale delene ligger boligområdene Tåsen, Berg, Korsvoll og Nordberg. Mot Akerselva ligger Nydalen, et tidligere industriområde som nå har en av Norges største tettheter for IT-virksomheter og også huser Handelshøyskolen BI. Øst for elva ligger Disen, Kjelsås og Grefsen, opprinnelig arbeiderklassestrøk som nå i lang tid har vært regnet som meget attraktive boligstrøk.Oslo nord grenser til Nordmarka, med mange innfallsporter for friluftsliv. Det populære badevannet Sognsvann ligger like over markagrensen fra Kringsjå, ikke langt unna Kringsjå studentby. Noe lenger øst er Kjelsås innfallsporten til Maridalen, der Maridalsvannet fungerer som kilde til drikkevann for 90 % av byen.I Maridalen er det flere mindre grender, som Sandermosen, Snippen og Movatn, som alle har stasjoner til Gjøvikbanen.
==== Groruddalen ====
Mal:Utdyepnde
Oslos nordøstlige bydeler består av drabantbyer utbygget etter andre verdenskrig, og omtales gjerne bare som Groruddalen. Groruddalen består i hovedsak av industriområder i dalbunnen og boligstrøk i åssidene.
Området består av de administrative bydelene Bjerke, Alna, Grorud og Stovner. Groruddalen dekkes av 3 hovedveier som kommer inn fra nord til Oslo. I vest går Trondheimsveien (riksvei 4) som går fra Sinsenkrysset nordøstover forbi blant annet Grorud og Stovner. Litt lenger øst går Østre Aker vei (riksvei 163) fra Økern forbi Veitvet til Lørenskogveien og E6 i Lørenskog. Litt øst for denne kommer E6 fra Ring 3 og svinger nordover dalen fra Ulven og passerer Alnabru, Furuset og Kalbakken på sin vei til Lørenskog i Akershus. Dagens E6 erstattet Strømsveien som innfartsvei til Oslo. Strømsveien snegler seg rundt E6 og har felles trasé nord ved grensen. Kollektivtilbudet i dalen består av buss, T-bane og tog. Til vest i dalen går Grorudbanen til Vestli, mens i øst går Furusetbanen til Ellingsrudåsen. Nede i dalen går jernbanens hovedbane.
Vest i Groruddalen ligger Bydel Bjerke. Boligbebyggelsen i bydelen ligger i hovedsak langs Trondheimsveien. Langs Østre Aker veis søndre del er det industri- og næringsvirksomhet. Aker universitetssykehus og Bjerke Travbane ligger i bydelen. Krigsskolen ligger i nord, mot Lillomarka.
Bydel Grorud ligger i det nordøstre hjørnet av Groruddalen. Grorud gård som har gitt navn til bydelen ligger langs riksvei 4. Bydelen består av områder som Ammerud, Grorud, Kalbakken, Rødtvet, Nordtvet og Romsås. Mange av disse områdene forbindes ofte med store områder med blokkbebyggelse, men de har også en betydelig småhusbebyggelse. Bydelen grenser til Lillomarka.
Oslos østligste bydel er Bydel Stovner. Mye av bydelen domineres av blokkbebyggelse fra 1960- og 70-årene; dette gjelder blant annet områdene Fossum, Rommen, Vestli og Tokerud. Lenger sør i bydelen ligger områder som Gamle Stovner, Høybråten og Haugenstua; disse ble utparsellert fra ca. 1910 og består i større grad av eldre villabebyggelse. Bydelen ligger tett inntil Gjelleråsmarka.
På sørsiden av Groruddalen ligger Bydel Alna. Denne betjenes av Furusetbanen, og her ligger strøk som Tveita, Haugerud, Lindeberg, Furuset og Ellingsrud. Bydelen har fått sitt navn fra Alna gård som sannsynligvis har fått navn fra Alnaelva som renner gjennom området. Alna har også en av Oslos større godsterminaler, samt kjøpesentre som Alna Senter og IKEA på Furuset.
==== Indre øst ====
Som indre øst regnes vanligvis de administrative bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene. Bydel Gamle Oslo har sitt navn etter Gamlebyen, som var stedet der det opprinnelige Oslo lå i middelalderen. Etter at byen ble flyttet til motsatt side av Bjørvika under navnet Christiania, fortsatte imidlertid enkelte å bo i Gamlebyen, spesielt rundt Oslo Hospital. Området ble igjen innlemmet i byen i 1859. I Gamle Oslo ligger også den gamle forstaden Grønland og deler av Tøyen, kjent som multikulturelle bydeler, selv om områdene i dag opplever synkende andel innvandrere. Lenger øst ligger blant annet Enerhaugen, Jordal, Vålerenga, Ensjø og Helsfyr.
Den administrative bydelen Grünerløkka har fått navn etter strøket Grünerløkka. Dette gamle arbeiderklassestrøket ble gentrifisert tidlig i 1990-årene og har utviklet seg til å bli et «hipt» strøk med mange kafeer. Grünerløkka er også kjent for sitt pulserende kulturliv, med blant annet steder som Parkteatret og Blå. Øst for den egentlige Grünerløkka ligger gamle industristrøk som Sofienberg og Dælenenga, og Rodeløkka med sin bevaringsverdige trehusbebyggelse. Enda lenger øst ligger nabolag som Hasle og Carl Berner.
Nord for Grünerløkka ligger flere tradisjonsrike arbeiderklassestrøk. Øst for Akerselva ligger Torshov, skildret i Oskar Braatens fortellinger og skuespill. Like over elva ligger Sagene, som helt siden sagbruksdriften på 1500-tallet har vært knyttet til industri. I grenselandet mellom Sagene og Torshov lå blant annet Myrens Verksted, med fabrikklokaler nå tatt i bruk av NRK Østlandssendingen. Nord for Torshov og Sagene ligger henholdsvis Sandaker og Bjølsen.
==== Sørøst ====
I bydel Nordstrand i Oslo sørøst ligger åsen Ekeberg, der Norway Cup arrangeres på Ekebergsletta hver sommer. Områdene rundt, som Bekkelaget og Nordstrand, preges av velstående villabebyggelse og kalles ofte «østkantens vestkant». Området ble bygget ut i mellomkrigstiden etter at Ekebergbanen gjorde det mulig å pendle inn til byen. Lenger sør i bydelen ligger Ljan og Ljabru. Øst for disse ligger Karlsrud og Lambertseter, landets første drabantby, bygget ut av OBOS fra 1951.
Øst for høyderyggen med Lambertseter og Karlsrud ligger bydel Østensjø. Denne bydelen har fått navn etter Østensjøvannet, som danner et naturlig midtpunkt i området. Vest for vannet ligger Abildsø, Ryen og Manglerud, og i nord Høyenhall, Bryn og Godlia. Øst for Østensjøvannet ligger drabantbyene Oppsal, Bøler og Bogerud i rolige omgivelser ved inngangen til Østmarka. Med unntak av en god del eldre villabebyggelse enkelte steder ble alle disse områdene bygget ut i stor skala i etterkrigstiden, og preges av en god blanding av rekkehus og blokkbebyggelse.
Oslos sørligste og største bydel er Søndre Nordstrand, som strekker seg mellom fjorden og Østmarka. Dette er også den nyeste delen av Oslo. Utbyggingen av området startet i 1980-årene, med nye nabolag som Mortensrud, Lofsrud, Holmlia, Prinsdal og Bjørndal. Bydelen er det området i Oslo som har de største arealene som fremdeles er tilgjengelig for ytterligere ekspansjon. Bydel Søndre Nordstrand har også betydelige friarealer, blant annet det populære badestedet Hvervenbukta. Bydelen huser også Grønmo Golfklubb og Klemetsrud energigjenvinningsanlegg.
=== Parker og grøntområder ===
Oslo er en grønn by. Byens lave tetthet er utnyttet til treplanting i gatene, forhager, og små grøntanlegg der anledningen byr seg. Et nett av turveier binder parkene sammen og knytter byen til marka.
Fra byens vekst skjøt fart tidlig på 1800-tallet ble det etablert parker, fra 1860-årene tok kommunen ansvaret, og i indre by finnes i dag mer enn 50 parker. Østkanten har vært politisk prioritert ved nyanlegg fra slutten av 1800-tallet og har mange store parker, mens deler av den tette byen på vestkanten har mindre god parkdekning. Av byens befolkning er det vel 5 % som ikke har et grønt område innen 300 meter fra bolig.
Ytre by er kjent for villaområder med hager, og for drabantbyer med god dekning av grøntområder og turveier og unik nærhet til marka, det store skogområdet som omkranser Oslo. Akerselvas bredder er siden 1915 opparbeidet som et sammenhengende belte med park og turveier. Halvøya Bygdøy og noen av øyene nærmest sentrum er offentlig tilgjengelige og tilbyr parkskog og badeplasser. Fjordbyen, som skal erstatte havneanlegg langs sjøkanten i de mest sentrale byområdene, vil gi enda bedre tilgang til fjorden, blant annet gjennom en sammenhengende havnepromenade.
== Kultur og underholdning ==
=== Turisme ===
En rekke av Norges mest populære turistmål ligger i Oslo. Innovasjon Norge regner Frognerparken som Norges mest populære attraksjon, og anslår at anlegget har mer enn én million årlige besøkende. Likevel er ikke Frognerparken med på Innovasjon Norges liste over de 50 mest besøkte attraksjonene i Norge, da besøkstallene er usikre. Den ordinære topp 50-listen toppes av Holmenkollen og Skimuseet, som hadde 686 857 besøkende i 2006. Holmenkollbakken var en av de mest kjente hoppbakkene i verden og et landemerke i Oslo, før den ble revet høsten 2008 for å gjenoppstå før Ski-VM 2011.
På niendeplass er Vikingskipshuset på Bygdøy, med 314 560 besøkende. Dette museet rommer arkeologiske skipsfunn fra Vikingtiden, Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet, og gjenstander funnet ved utgravningen av dem. På tolvteplass er Nasjonalgalleriet, et kunstmuseum med en særlig god samling av norsk nasjonalromantikks malerkunst og av Edvard Munchs bilder. På henholdsvis syttendeplass og tyvendeplass følger Frammuseet og Kon-Tiki Museet [sic], som sammen med Norsk Maritimt Museum utgjør de tre kjente museene på Bygdøynes.
På 23.-plass ligger Norsk Folkemuseum, landets største kulturhistoriske museum, og det eneste som har landsdekkende samlinger fra 1500-tallet og til i dag. På 24.-plass ligger Akershus slott og festning, en middelaldersk kongeborg og renessanseslott omgitt av en bastionfestning. I tillegg er fornøyelsesparken Tusenfryd med på listen på en fjerdeplass med 501 235 besøkende, selv om denne ligger like utenfor bygrensen i Ås kommune.Tall fra 1999 viser at Oslo har 7,7 millioner overnattinger og over 700 000 dagsbesøkende, noe som skaper en omsetning på om lag 10 milliarder koner. De besøkendes forbruk skaper ca. 12 000 arbeidsplasser, noe som tilsvarer 4,3 % av sysselsettingen i privat sektor i Oslo. I 2012 mottok Oslo 166 cruiseskip med omkring 300 000 passasjerer på dagsbesøk (i 2013 var det 159 anløp), dette gjør Oslo til landets tredje største cruisehavn bak Bergen og Geiranger.
=== Kulturvern ===
Etter kulturminneloven er kulturminner fra oldtiden og middelalderen (inntil år 1537), samt stående bygg fra før 1650, automatisk fredet. I Oslo gjelder dette en stor mengde helleristninger, gravhauger, rester av gruver og veifar, bygningsruiner og liknende både i byen og i Marka. Av hele bygninger finnes Gamle Aker kirke, deler av Akershus slott og festning, de eldste bygningene i Kvadraturen og en del hus fra andre kanter av landet som er flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Noen av dagens hus står på kjellere som er fredet etter denne bestemmelsen.
Hele den såkalte murbyen, det vil si bybebyggelsen oppført før Kristianiakrakket i 1899, er av kommunen regulert til bevaring. I tillegg er flere bygninger og fasader i Oslo fredet av Riksantikvaren. Disse, og en rekke andre bygninger, er oppført på Byantikvarens gule liste. Oppføringene på den gule listen er kategorisert etter 3 kriterier: fredet, vernet (spesialområde), og bevaringsverdig. Dette gir uttrykk for hvor sterkt de er beskyttet. Fredet er kategorien som gir det sterkeste vernet. Fredning vedtas i henhold til kulturminneloven av staten ved Riksantikvaren. Kategorien vernet omfatter områder og bygninger som kommunen har regulert til spesialområde for bevaring i henhold til plan- og bygningslovens § 25.6. Bevaringsverdig er kategorien av objekter som kulturvernmyndighetene og plan- og bygningsetaten kan ta særskilte hensyn til, idet de betraktes som verneverdige uten at det er fattet noe formelt vedtak etter §§ 74.2 og 92 i plan- og bygningsloven. Per mai 2009 er det 11 722 objekter på den gule listen.Akershus festning står oppført med 54 objekter på den gule listen. De fleste ble betraktet som fredet ifølge et statlig direktiv av 1934, men en del objekter er listeført så sent som 14. april 2004. I 2006 ble femten kvartaler på Grünerløkka områdefredet under betegnelsen Birkelunden kulturmiljø. Dette var det første bykulturmiljøet i Norge som fikk slikt vern.
Eksempler på fasade- eller skjermbevaring er Paleet shoppingsenter på Karl Johans gate 37–43. Ved fornyelsen som ble fullført i 1990 ble fasadene mot Karl Johans gate bevart eller gjenreist som kopier, mens hele innmaten i bygningene ble revet og gjenreist med moderne konstruksjoner. Det samme har skjedd med «Gyldendalhuset» på Sehesteds gate 4, hvor arkitekt Sverre Fehn står for nybygget fra 2007 bak de gamle fasadene.
En del bygninger er flyttet til Folkemuseet. Flere mindre bolighus i lafteverk eller bindingsverk kommer fra forstedene Enerhaugen, Vaterland, Vålerenga og Hammersborg. Fra Kvadraturen kommer Garmanngårdens bakbygning (Hans Nielsen Hauges fengsel), Collettgården fra Kirkegata 16, Bokbindergården fra Tollbugata 14, Generalitetsgården fra Dronningens gate 15, leiegården fra Wessels gate 15 og flere andre.
Oslos fylkes tusenårssted er Middelalderbyen. Enkelte av bydelene har også sine egne tusenårssteder: Gamle Bydel Bjerke hadde Økernparken, mens den tidligere Bydel Uranienborg–Majorstuen hadde Valkyrie plass.
=== Scenekunst ===
Oslos teaterhistorie regnes gjerne tilbake til 1780, da byens Dramatiske Selskab ble stiftet. I 1837 åpnet Christiania Theater, og i 1899 dennes direkte fortsettelse Nationaltheatret. Siden 1990 arrangerer Nationaltheatret Ibsenfestivalen hvert eller annethvert år. Nationaltheatret har i dag underavdelingen Torshovteatret.
Det norske teatret har siden 1912 satt opp dramatikk på nynorsk og norske dialekter. Teatret fikk i 1985 sitt eget bygg i Kristian IVs gate. Byens tredje institusjonsteater, Oslo Nye Teater ble opprettet i 1959, da Det Nye Teater (stiftet 1929) og Folketeatret (åpnet 1952) slo seg sammen. Teatret holder i dag til i Det Nyes funkisbygning i Rosenkrantz' gate.
Hovedstaden er sete for Statens teaterhøgskole, som nå er en del av Kunsthøgskolen i Oslo. Her utdannes skuespillere og instruktører. Etter hvert har det kommet til flere private scenekunstskoler, blant annet Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS) og Nordic Black Theatre.
Den Norske Opera hadde sin første forestilling i Folketeatret ved Youngstorget i februar 1959. Operaen flyttet i 2008 til et eget operabygg i Bjørvika, og har opplevd en kraftig økende interesse for virksomheten. Operabygningen har blitt et viktig turistmål, og i den første sesongen i nytt bygg ble det solgt 285 000 billetter, noe som utgjorde 99,6 prosent av de tilgjengelige setene. Et profesjonelt ballettensemble var en del av operaen, da den startet i 1959. I 1993 fikk dette navnet Nasjonalballetten, og etter innflyttingen i nytt hus heter institusjonen Den Norske Opera & Ballett.
Statens operahøgskole og Statens balletthøgskole er nå begge integrert i Kunsthøgskolen i Oslo. Norges dansehøyskole er en separat institusjon som trekker linjene tilbake til Jorunn Kirkenærs ballettskoler. En annen skole innen sang og dans er Bårdar Akademiet, som gir tilbud mer rettet mot moderne musikkteateroppsetninger.
=== Musikk ===
Oslo-Filharmonien er byens profesjonelle symfoniorkester. Det ble stiftet i 1919 under navnet Filharmonisk Selskaps Orkester, og holder nå til i Oslo Konserthus i Vika. Orkesteret vant internasjonal anerkjennelse under Mariss Jansons' ledelse (1979–2002), og det har beholdt det høye nivået også under André Previn (2002–2006) og Jukka-Pekka Saraste (2006–). Andre større profesjonelle orkestre i byen er Operaorkesteret og Kringkastingsorkestret, mens Oslo Symfoniorkester er basert på amatørmusikere.
Oslo har en rekke kor av høy kvalitet. Operakoret, med nærmere 60 sangere, er Norges eneste helprofesjonelle kor. Det Norske Solistkor, består av 26 håndplukkede frilanssangere som alle er potensielle solister i ulike sjangere. Oslo Filharmoniske Kor (med rundt 100 sangere) er knyttet til Oslo Filharmoniske Orkester, men har også egne produksjoner. Andre kjente Oslo-kor er Oslo Kammerkor, Grex Vocalis, Schola Cantorum, Kammerkoret NOVA, Den norske studentersangforening, Oslo Domkor, Sølvguttene (NRKs guttekor), Det norske jentekor (tidligere NRKs jentekor), St. Hallvard-guttene og Oslo Domkirkes Guttekor – og tidligere Olavsguttene og Sanct Johannes-Guttene. Oslo Gospel Choir er en nyere etablering (fra 1988) med over 20 plateutgivelser og stor suksess. Oslo har videre en rekke amatørkor, ofte knyttet til menigheter og organisasjoner.
Jazzen ser ut til å ha kommet til Oslo (og Norge) i eller like før 1920. Musikkformen ble raskt populær, blant annet som en følge av Louis Armstrongs besøk i 1934. Oslo Jazzfestival arrangeres hvert år i august siden 1986.
Oslo har et rikt konserttilbud innen rock og pop. De aller mest populære artistene opptrer gjerne på kombinerte arenaer som Oslo Spektrum, Valle Hovin stadion og Vallhall. På nivået under ligger de som klarer å fylle reine konsertlokaler som Rockefeller Music Hall og Sentrum Scene (som tidligere var den ovennevnte kinoen). De viktigste festivalene i byen innen populærmusikk er Norwegian Wood i Frognerparken og Øya i Middelalderparken.
Norges Musikkorps Forbund har om lag 120 medlemskorps i Oslo, herav 2⁄3 skolekorps. Kampen Janitsjarorkester, stiftet 1929, regnes som byens fremste voksenkorps. Viktig er også Gardemusikken, som består av vernepliktige og har omtrent 80 deltakere.
=== Kino ===
Oslos første kino var Kinematograf-Teatret i Stortingsgata 12, som åpnet i 1904. De følgende tiårene ble det etablert mer enn tjue kinoer i byen, alle private. I 1918 vedtok imidlertid bystyret at det skulle være kommunalt kinomonopol (Oslo kinematografer), og dette var et faktum fra 1926.
Den kanskje mest kjente Oslo-kinoen er Colosseum, som er verdens største THX-kino med 978 seter. Andre kjente kinoer er Saga, Eldorado og Klingenberg.
Filmens hus ligger i Dronningens gate 16. Det har en rekke leietakere i filmbransjen, blant annet Norsk filminstitutt. Her er også Filmmuseet og spesialkinoen Cinemateket.
=== Bildekunst ===
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design ligger i Oslo. Det er resultatet av fusjon i 2003 mellom Nasjonalgalleriet (etablert 1842, i nåværende bygg på Tullinløkka fra 1882), Museet for samtidskunst (etablert 1988), Kunstindustrimuseet (etablert 1876) og Arkitekturmuseet (etablert 1975). Sistnevnte flyttet inn i nye lokaler i Kvadraturen i 2008, mens de tre øvrige er planlagt samlokalisert i et nytt bygg bak Vestbanen.
Oslo kommune har store egne kunstsamlinger. Mye av dette vises i Munchmuseet på Tøyen, og tidligere i det nå stengte Stenersenmuseet i Vika. Disse museene skal samlokaliseres i et nybygg ved siden av Operaen i Bjørvika, som er planlagt ferdigstilt i 2020.
Det største private kunstgalleriet er Astrup Fearnley Museet. Oslos mest kjente kunstanlegg i friluft er Vigelandsanlegget med 214 av Gustav Vigelands skulpturer.
=== Utmerkelser ===
Den helt klart mest prestisjefylte prisen som deles ut i Oslo er Nobels fredspris. Fredsprisen ble for første gang delt ut i 1901, og har med noen få unntak blitt delt ut hvert år siden. Prisen deles ut til en person og/eller organisasjon som har arbeidet for «reduksjon av militærstyrker», «arrangering av fredskongresser» eller «nasjonenes forbrødring». Under den to dager lange prisutdelingen er verdens øyne rettet mot Oslo og Norge, og seremonien i Oslo rådhus er alltid en mediebegivenhet som får stor oppmerksomhet i inn- og utland.
Oslo er også tilholdssted for den årlige fredskonferansen Oslo Freedom Forum, konferansen er blitt omtalt av The Economist som «on its way to becoming a human-rights equivalent of the Davos economic forum».Oslo kommune har delt ut Oslo bys kulturpris hvert år siden 1966. Denne prisen går til «en person som gjennom lengre tid har gjort en særlig fremragende innsats innen kunst, vitenskap eller annet kulturarbeid i byens eller landets kulturliv», og deles ut samtidig som Oslo bys kunstnerpris. Kommunen tildeler også Oslo bys kulturstipend, som regel etter innstilling fra kunstnerorganisasjonene.
I 2017 ble Oslo kåret til Europas miljøhovedstad 2019 av Europakommisjonen som følger av kommunens ambisiøse klima- og miljøpolitikk. Oslo vant i konkurranse mot andre byer som Gent, Lahtis, Tallinn, og Lisboa.
=== Idrett og friluftsliv ===
Oslo var vertskapsby for Vinter-OL 1952 som ble arrangert i tidsrommet 15.–25. februar. Bortsett fra utfor, som ble arrangert på Norefjell, ble alle øvelsene gjennomført innenfor bygrensen. Åpning- og avslutningsseremonien ble holdt på Bislett stadion, som i senere tid har blitt mer kjent for sitt årlige friidrettsstevne, Bislett Games, som inngår som en del av IAAF Diamond League.
Holmenkollen Skifestival er et tradisjonsrikt arrangement hver vinter. Holmenkollen har også arrangert flere verdensmesterskap i nordiske grener, og i 2011 ble det for fjerde gang arrangert ski-VM der.
Fotballklubben Vålerenga spiller i Eliteserien i fotball for menn, og har Intility Arena som hjemmebane. Ullevaal Stadion er tilholdsstedet til Norges Fotballforbund, og brukes også som hjemmearena for herrelandslaget. Oslo-laget Lyn har også en lang historie i norsk toppfotball, men spiller nå i lavere divisjoner. På kvinnesiden har Oslo tre lag i Toppserien: Røa Dynamite Girls, Vålerenga Fotball Damer og Lyn Fotball Damer. Innenfor breddefotballen er Norway Cup en av verdens største fotballturneringer, og har siden 1972 hver sommer blitt avholdt på Ekebergsletta.
Ishockey er populært på byens østkant, og Oslo har flere kjente lag. Vålerenga Ishockey spiller på Jordal Amfi, og har hele 26 norgesmesterskap. Manglerud/Star spiller også på øverste nivå, mens Hasle-Løren og Furuset har lange tradisjoner.
Oslo har også flere kjente håndballag. På kvinnesiden er Bækkelaget og Nordstrand de mest kjente, mens Oppsal og Vestli er kjente klubber i herrehåndball.
=== Kjente personer fra Oslo ===
Mange kjente personer i Norge har en eller annen gang i livet bodd i Oslo, på grunn av byen er landets hovedstad. Mange av kulturpersonlighetene med opphold i Oslo kan likevel kalles «Oslo-forfattere», «Oslo-musikere» og så videre, på grunn av den sterke Oslo-tematikken i verkene deres. Blant de kjente forfattere som har lagt handlingen i bøkene sine til Oslo er Oskar Braaten, som skildret arbeidermiljøet i byen ved inngangen til 1900-tallet, Rudolf Nilsen med sine Oslo-dikt, Tove Nilsen med romanene om å vokse opp på Bøler i 1960-årene, Lars Saabye Christensen med sine Frogner-romaner, og Johan Borgen med sin Lillelord-trilogi.
Kjente Oslo-musikere inkluderer bandet deLillos, som i alle fall i begynnelsen av sin karriere i 1980-årene var et typisk Oslo-band, og Joachim «Jokke» Nielsen og Valentinerne, som skildret et liv med rusmidler på Oslos østkant. Det finnes også en lang rekke kjente sanger som priser eller beskriver forskjellige deler av og miljøer fra Oslo. Disse var gjerne opprinnelig revyviser, og omfatter blant annet Arvid Nilssens «På Enerhaugen», Jens Book-Jenssens «Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé», Kalle Fürsts «I en sprukken rønne nedi Vika» og Vilhelm Dybwads «Hovedøen» og «Akerselva, du gamle og grå». En annen klassisk Oslo-musiker er Lillebjørn Nilsen, blant annet kjent for Oslo-sangene «Bysommer» og «Far har fortalt».
== Næringsliv ==
Christiania ble for alvor en industriby fra midten av 1800-tallet, da det vokste opp spinnerier og veverier for tekstiler langs Akerselva. Det var de mange fossene som gjorde denne utviklingen mulig, men etter at jernbanen kom til byen i 1855 ble det også mulig med industrisamfunn andre steder i det som den gang var Aker kommune. Skøyen, Bryn, Sollerud og Grorud hadde alle industri på denne tiden. Christiania hadde også de to store skipsverftene Nylands- og Akers Mek.Den gryende industriutbyggingen fikk også ringvirkninger i andre bransjer, og førte også til flere arbeidsplasser i blant annet håndverksnæringene. I 1890 var 17,2 % av byens voksne menn i arbeid i fabrikkindustrien, 26,8 % i håndverksindustrien, og 8,5 % arbeidet i bank eller handel. Ut på 1900-tallet økte andelen industriarbeidere, og i 1946 var 40,5 % av Oslos menn sysselsatt i industrivirksomheter. Dette endret seg imidlertid kraftig i etterkrigstiden, og i 1999 var antallet sysselsatt i industrien nede i kun 8,1 % , mens varehandel-, hotell- og restaurantnæringene sysselsatte 20,2 % . Oslo er derfor i liten grad en industriby i nyere tid. Det som gjenstår av industri i Oslo er i hovedsak plassert i Groruddalen fra Bryn til Rommen. Det er imidlertid fremdeles industribedrifter i Oslo sentrum. Freia sjokoladefabrikk ligger på Rodeløkka, mens Mills, som blant annet lager pålegg, holder til på Sofienberg.
Fra 1960- og inn i 70-årene flyttet stadig større deler av industri- og handelsnæringen over bygrensen og inn i nabokommunene, og fra 1970- og 80-årene så man den samme trenden med kontorbedriftene. Industrien flyttet til Lørenskog og Skedsmo, mens den såkalte «Vestkorridoren» langs E18 ut i Bærum og Asker har blitt til et senter for store tjeneste- og teknologibedrifter. Dette omfatter blant annet Norsk Hydro, som plasserte sin oljedivisjon i Sandvika og hovedkvarteret på Vækerø, Det Norske Veritas som flyttet til Høvik, Kværner Engineering, Norconsult, Norwegian Contractors, Schlumberger og en rekke andre bedrifter i IKT-, petroleum- og ingeniørvirksomhet. På Lysaker ligger hovedkvarterene til Statkraft, Microsoft og Pfizer, og rundt Lysakerlokket like over grensen til Bærum finner vi Oracle, Computas, SAP, Cisco, PGS og Nokia. Svært mange Oslo-borgere jobber også på Fornebu, der er det i alt mer enn 10 000 ansatte i Norske Skog, Aker, Norwegian, Telenor og i småbedriftene på IT Fornebu.
Sør for byen fikk man en mellomting mellom de østlige og vestlige nabokommunene, der teknologibedrifter som Kodak og IBM slo seg ned på Mastemyr i Oppegård kommune mens den mer tradisjonelle industrien flyttet ut langs jernbanen mellom Kolbotn og Ski. Nedleggelsen av Oslo lufthavn, Fornebu har også resultert i utflytting av næringsliv. Telenor har samlet seg på Fornebu. Posten Norges sorteringssentral som tidligere lå ved Oslo S flyttet til nybygg på Lørenskog.
Industridøden har åpnet opp for en massiv byfornyelse. De tidligere industrilokalene langs Akerselva og på vestkanten er erstattet av kontorlandskap, mens gamle Akers mekaniske har blitt til det eksklusive strøket Aker Brygge. Gamle Frydenlund Bryggerier har blitt til Høgskolen i Oslo, mens kornsiloen til Nedre Foss mølle på Grünerløkka har blitt til studenthjem. Kornsiloen på Sinsen og fabrikkbygningene til Lilleborg har blitt leiligheter. I Nydalen er det laget en ny bydel, hvor en rekke mediebedrifter, og Handelshøyskolen BI, holder til. Denne trenden begynte faktisk så tidlig som i 1920-årene, da Peik sjokoladefabrikk i St. Hallvards gate ble omgjort til eldrehjem.
Parallelt med nedbyggingen og utflyttingen av industrien har Oslo blitt en serviceby. Mange av disse arbeidsplassene ligger i offentlig sektor, og i 1998 hadde byen 50 000 statlige arbeidsplasser. På samme tid hadde Oslo kommune ca. 55 000 ansatte. I privat sektor domineres Oslo av administrasjon, og flertallet av landets største bedrifter holder til enten i eller nær byen. Oslo er også stor på ting som logistikk og handel, i tillegg til «nye» bransjer som markedsføring, IKT og juridiske- og finansielle tjenester.Byen er også hjem for Oslo Børs, som ble opprettet i 1819. Utviklingen på børsen følger i stor grad utenlandske børser som New York-børsen og FTSE Group i London, men er særlig vár for endringer i oljeprisen. Det var tidligere en også rekke lokale børser rundt om i landet, men alle disse er nå samlet i Oslo.
== Demografi ==
Oslo kommune har et areal på 454 km² og 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Dette gir en folketetthet på over 1 643 innbyggere per km². Tettstedet Oslo, som definert av Statistisk sentralbyrå, hadde 1 064 235 innbyggere per 2022, og stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Tettstedet Oslo hadde i 2017 23% av Norges innbyggere i tettsteder. Tettstedet Oslo dekker et areal på 270 km² og hadde i 2017 en befolkningstetthet på nær 3 700 per km². Av Oslo kommunes areal på 454 km² er 287 km² dekket av skog, i tillegg er det 28 km² i den bebygde delen av kommunen. I den utbyggbare delen av byen var befolkningstettheten 4458 personer/km², der indre by har 6640 personer/km2 og ytre by 2950. I 1999 ble Oslos tettstedsareal oppgitt til 131,8 km2.Oslo kommune hadde per. 1. januar 2009 29,9 % av innvandrerbefolkningen i Norge, 9,9 % av den etnisk norske befolkningen, og til sammen 12,0 % av den totale folkemengden i landet. Oslo er det mest folkerike fylket i Norge og det fylket med flest innvandrere, mens Vestland og Viken har flere etniske nordmenn.Antallet Oslo-beboere vokser stadig. Fra 1990 til 2005 økte folketallet med 17 prosent. Den 16. januar 2011 skal osloborger nummer 600 000 ha blitt født. Fra 2010 til 2020 økte folketallet i byen med 100 000 og ventes å passere 700 000 i løpet av 2021. Veksten skyldes blant annet fødselsoverskudd (antall fødte minus antall døde) som var på 58 000 fra 2010 til 2020. Det er mange tilflyttere fra Bærum og samtidig litt flere som flyttet fra Oslo til Bærum. Det er totalt flere som har flyttet til Akershus fra Oslo enn omvendt.Ifølge «Befolkningsfremskrivning for Oslo 2013–2030» fremlagt av Oslo kommune i mai 2012 ventes befolkningen etter hovedalternativet å øke til 834 000 innbyggere i 2030.
=== Sysselsetting ===
Syv av ti Oslofolk i aldersgruppen 16–74 er i arbeid, byen sett under ett. Dette er som i resten av landet. Det er imidlertid variasjoner innad i Oslo; i Bydel St. Hanshaugen er over tre firedeler i arbeid, mens det i Bydel Stovner er mindre enn to tredeler. Generelt sett er sysselsettingen lavere for kvinner enn for menn, for ikke-vestlige innvandrere enn for etniske nordmenn og for dem som har lavere utdanning enn høyere utdanning. Oslo står også for mange arbeidsplasser som kommer folk i nabokommunene til gode; 279 000 av Oslos innbyggere er i jobb, mens 383 000 personer arbeider i Oslo.
=== Innvandring ===
Oslo er kommunen i Norge med tredje størst andel innvandrere med 25,39 % pr 1. januar 2021, men har den høyeste andelen hvis barn av innvandrere regnes med. Når barn av innvandrere blir inkludert blir andelen 33,75 % . Til sammenligning utgjorde innvandrere 14,84 % av Norges totale befolkning. Når barn av innvandrere regnes med blir andelen 18,51 % .
=== Talespråk ===
Talemålet i Oslo kan deles inn i to distinkte varianter av norsk. Den ene vikamålet, folkemålet som har fått navn etter den tidligere bydelen Pipervika. Denne dialekten ligger omtrent midt imellom kystmål og innlandsmål, og har retrofleks flapp («małing»), ofte trykk på første stavelse («sosial», «avis»), a-endelser i fortid av svake verb («banka») og a-endelser i bestemt form flertall («gutta»).
Den andre typiske Oslo-varianten av norsk har sine røtter i et dansk-norsk blandingsspråk, og er tett knyttet til riksmålet. Denne språkformen har bare to kjønn (intetkjønn og felleskjønn), verb i kaste-klassen har -et i fortid («banket»), og diftonger har i stor grad blitt til monoftonger («røyk» → «røk»). Riksmålsvarianten har sine røtter i den gamle embedsmannsstanden, og står sterkest på Oslos vestkant og i høyere sosiale lag. Det er også slik at de to talemålsvariantene griper noe over i hverandre, og det er rom for individuell og situasjonsbestemt variasjon innenfor begge varianter.De senere årene har det foregått en tilnærming av talespråket i Oslo. A-endelser i hunkjønn og i verb i fortid brukes nå av syv av ti på vestkanten, i tillegg til av praktisk talt alle på østkanten. Samtidig er tradisjonelle østkantkonstruksjoner som «a'Kari» og «n'Per» i ferd med å dø ut.Uttaleformen /uʃlu/ («Osjlo»), som tidligere var typisk for byens østkant, er i ferd med å erobre hele byen. De fleste Oslofolk under 25 år sier nå /uʃlu/, og også i aldersgruppen 25–50 bruker nesten alle i øst og et stort flertall i vest denne formen. Blant personer over 50 i vest holder fortsatt omtrent halvparten på /uslu/-varianten, mens kun 10 prosent av menn og knappe 30 prosent av kvinnene på østkanten gjør det samme.
=== Religion og livssyn ===
Den norske kirke har bispesete i Oslo. Dette omfatter i tillegg til Oslo også Akershus-kommunene Asker og Bærum. Innen Oslo kommune ligger fem av bispedømmets seks territorialprostier: Domprostiet, Søndre Aker, Østre Aker, Nordre Aker og Vestre Aker. 48,7 % av befolkningen i Oslo er medlemmer i Den norske kirke (2018).Det største kristne kirkesamfunnet utenom Den norske kirke er Den katolske kirke med over 35 000 katolikker, som utgjør 5,51 % av befolkningen. Deretter kommer Pinsebevegelsen. Andre kristne trossamfunn i hovedstaden er Den evangelisk-lutherske frikirke, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Baptistsamfunnet, Oslo Kristne Senter, Den anglikanske kirke, og mange flere.
I 2012 var nesten 50 000 Oslo-innbyggere med i ulike muslimske trossamfunn, en andel som er relativt stabil. Per 1. januar 2012 var 3 375 buddhister fordelt på fem menigheter. I tillegg var det en andel hinduer og sikher.
I 2012 var nær 17 900 Oslo-borgere registrert i ikke-religiøse livssynssamfunn; et overveldende flertall av disse tilhører Human-Etisk Forbund. 19 % av befolkningen var per 2008 ikke med i noe tros- eller livssynssamfunn.
== Politikk og administrasjon ==
=== Stortingsrepresentanter ===
Oslo har 20 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025:
Se også Stortingsvalget 2013 i Oslo og Stortingsvalget 2017 i Oslo.
Historisk representasjon på Stortinget fra Oslo siden 1973:
=== Partioppslutning ===
Prosentvis oppslutning ved stortingsvalg i Oslo siden 1973:
I 1973 stilte SV som Sosialistisk Valgforbund og Fremskrittspartiet som Anders Langes parti.
I 1973 hadde Venstre og Senterpartiet fellesliste i Oslo. Denne fikk 3,6 prosent.
I 1977 hadde Det Nye Folkepartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet fellesliste i Oslo. Denne fikk 8,7 prosent.
I 1989 deltok Rød Valgallianse i alliansen Fylkeslistene for miljø og solidaritet. Tallet gjelder denne lista. Partiet stilte som Rødt fra 2009.
=== Sittende statsråder ===
Etter valget i 2021 kommer statsministeren og én statsråd fra Oslo:
=== Norges hovedstad ===
Som Norges hovedstad er Oslo landets politiske maktsentrum. Byen huser de fleste statlige forvaltningsorganer, i tillegg til Kongehuset, Storting, regjering og høyesterett.
Stortinget holder til i Stortingsbygningen ved Karl Johan. Nasjonalforsamlingen har holdt til i Oslo helt siden opprettelsen i 1814, først i Katedralskolens lokaler på hjørnet av Prinsens gate og Dronningens gate, og deretter i Universitetets Gamle festsal. Dagens Stortingsbygning er tegnet av arkitekt Emil Victor Langlet og ble innviet 5. mars 1866. Inngangsplatået utenfor voktes av to løver i grorudgranitt, noe som har gitt stedet tilnavnet Løvebakken. Av Stortingets 150 distriktsrepresentanter (Stortinget har totalt 169 representanter, 19 av dem er såkalte utjevningsrepresentanter) kommer 17 fra Oslo.
Regjeringen er spredt flere steder i byen. Hovedvekten ligger likevel på Regjeringskvartalet, der Statsministerens kontor og flertallet av departementene ligger. Kvartalet ble utsatt for et bombeangrep hvor en rekke mennesker omkom den 22. juli 2011. Utenriksdepartementet ligger på Victoria terrasse i Vika, mens Forsvarsdepartementet og Klima- og miljødepartementet holder til i Myntgata i Kvadraturen.
Høyesterett holder til like ved Regjeringskvartalet i en nyrenessanse-bygning tegnet av Hans Jacob Sparre og oppført 1898–1903. Tidligere holdt også lagmannsretten og byretten til i bygget, men disse har etter 1994 flyttet til egne bygninger.
Det kongelige slott ligger vest i sentrum, omgitt av Slottsparken. Det ble tegnet av Hans Linstow, og stod klart i 1849, i regjeringstiden til kong Oscar I. Slottet eies av staten og stilles til disposisjon for landets statsoverhode. Bygningen ble nærmest totalrenovert på 1990-årene, og har nå en brutto grunnflate på 3 320 kvadratmeter.
Alle ambassader i Norge ligger i Oslo. Det store flertallet av disse ligger i området fra Slottet til Olav Kyrres plass, spesielt langs Drammensveien og Bygdøy allé og gatene rundt.
Norges Banks hovedkontor ligger på Bankplassen i Oslo. Bankens tidligere bygning lå like ved, og er nå gjort om til museum. Mange statlige aktører holder også til i Bryn/Helsfyr-området øst for sentrum; disse omfatter blant annet Skatteetaten, Kripos og Statens vegvesen.
=== Lokalpolitikk ===
Oslo har som eneste kommune i Norge både kommunale og fylkeskommunale funksjoner og oppgaver. Kommunen styres etter en parlamentarisk styringsmodell, der den utøvende makten ledes av et byråd. Byrådet består av åtte medlemmer og ledes av en byrådsleder. Byrådet springer ut av bystyret, som velges i vanlige kommunevalg hvert fjerde år. Bystyret består av 59 representanter, og har i perioden 2015–2019 et rødgrønt flertall. Ordføreren er bystyrets leder og byens fremste representant.
I 2015 overtok en rødgrønn koalisjon byrådsmakten etter 18 år med byrådsledere fra Høyre. Raymond Johansen leder et byråd bestående av Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Sosialistisk Venstreparti, med støtte fra Rødt. Ordfører er SVs Marianne Borgen.
=== Administrativ inndeling ===
Oslo kommune er delt inn i 15 bydeler. Hver bydel styres politisk av et bydelsutvalg på 15 medlemmer. Disse ble tidligere oppnevnt av bystyret. Som en prøveordning ble fire av utvalgene i 1995 og 1999 valgt direkte av befolkningen. Ved kommunestyrevalget i 2007 gikk man over til direkte valg av samtlige bydelsutvalg.
Bydelenes oppgaver er i hovedsak knyttet til omsorgstjenester i hjem og institusjon, barnehager, barnevern, forebyggende helsetjenester og en del nærmiljøtiltak. Bydelene har videre – i samarbeid med NAV – ansvaret for sosialtjenestene, herunder tildeling av økonomisk sosialhjelp. Bydelene utfører dels tjenester med eget personell, dels har de bestillerfunksjon. Bydelene er også høringsinstans i en del saker, for eksempel ved reguleringsplaner og ved tildeling av skjenke- og salgsbevillinger for alkohol.
Bydelene har egne bydelsadministrasjoner, som forbereder saker for bydelspolitikerne og som iverksetter det som besluttes.
=== Etater og kommunale foretak ===
Oslo kommune har en rekke etater og kommunale foretak (KF) som ivaretar kommunens samlede tjenestetilbud. Oslos største etat er Utdanningsetaten, som har ansvar for 176 skoler, ca. 11 000 lærere og 65 000 elever fra førsteklasse i grunnskolen og ut videregående. Utdanningsetaten ledes av Astrid Søgnen.
Blant kommunens øvrige virksomhetene finner vi Vann- og avløpsetaten med 600 ansatte som forvalter vann- og avløpsinfrastruktur til en verdi av ca 100 milliarder kroner, Oslo brann- og redningsetat med 410 ansatte, og åtte brannstasjoner rundt om i byen. Hovedbrannstasjonen ligger på Hammersborg, mens de andre er spredt rundt i bydelene. Disse omfatter blant annet Briskeby brannstasjon, Grorud brannstasjon og Bryn brannstasjon. Helseetaten har om lag 850 ansatte og har ansvar for folkehelse i Oslo og operative tjenester som offentlig legevakt og tannlegevakt. Oslos byantikvaren ble opprettet i 1956 som landets første byantikvarembete. Byantikvaren holder til i Maridalsveien 3, der de holder til i gamle industrilokaler sammen med Oslo byarkiv. Oslo har også flere kommunale foretak. Oslo Havn KF står for driften av havna, mens Boligbygg Oslo er et kommunalt foretak som eier og forvalter boliger på vegne av kommunen. Det er derimot Undervisningsbygg Oslo KF som er Oslos største eiendomsforvalter, gjennom eierskap og drift av et hundreogsyttitalls skoler.
=== Segl og flagg ===
Oslos byvåpen er en omtegning av byens segl fra middelalderen, med delvis forandret innhold. Det er ikke et våpen i heraldisk forstand, men et mangefarget segl. Byene Oslo, Bergen og Tønsberg bruker tegninger av segl som våpen, Trondheim gjør det samme, men har plassert seglets innhold i et skjold og gitt det heraldiske farger. Også for Oslo/Kristiania er det flere ganger tegnet uoffisielle «byvåpen» med seglets innhold innsatt i et skjold.Flere avtrykk av det opprinnelige seglet fra ca. 1300 er bevart. Det er sirkelrundt med en innskrift på latin som forteller at det er osloborgernes merke. Billedfeltet viser byens skytshelgen St. Hallvard med sine attributter – de tre pilene han ble drept med, og kvernsteinen som drapsmennene bandt rundt halsen hans for å senke liket i Drammensfjorden. Ved hans føtter ligger en utydelig figur som i tidens løp er blitt feiltolket. Den forestiller en kriger i ringbrynje og våpenskjorte, og bildet symboliserer Hallvards triumf over den onde fiende han har beseiret.St. Hallvard var byens seglmotiv gjennom hele middelalderen og overlevde byens flytting og nyanlegg under navnet Christiania. På 1600-tallet fikk byen et motto som ble brukt som randinnskrift på seglet: «Unanimiter et constanter» – enig og standhaftig. Men i senere versjoner ble seglets innhold misforstått og fremstilt som en tronende kvinne – lykkens gudinne Fortuna eller den personifiserte Christiania. På 1800-tallet gjenoppdaget man hvem hovedpersonen var, men nå var det figuren nederst som ble feiltolket som den kvinnen Hallvard forsøkte å redde.13. januar 1892 vedtok formannskapet i Kristiania en ny autorisert utforming av seglet og kalte det «byvåpen». Her er kvinnen ved Hallvards føtter anstendig påkledd. Ved byjubileet i 1924 fikk våpenet en ny offisiell utforming, tegnet ved byarkitektens kontor. Kvinnen var fortsatt med i bildet, og nå helt naken. Denne utformingen har Oslo kommune siden fastholdt, og den er senest stadfestet av bystyret ved utarbeidelsen av «Designhåndbok for Oslo» i 1990-årene.
Ved jubileet i 1924 innførte Oslo kommune også et byflagg. Det fikk fire vannrette striper – blått, hvitt, blått og hvitt. Fargene var formodentlig hentet fra byseglet, siden versjonen fra 1892 ofte ble fremstilt i blått og hvitt. Dette flagget ble merkelig nok aldri formelt vedtatt av bystyret, og det ble heller ikke søkt om godkjennelse, slik lov av 29. juni 1933 om flagging på kommunenes offentlige bygninger krever. I 1996 ble blåfargen offisielt normert.
Ved det seneste byjubileet i 2000 innførte kommunen et helt nytt flagg. Det viser byseglet fra 1924 i mangefarget utgave på blå duk. Dette flagget er heller ikke godkjent av staten, og bruken er dermed ulovlig på kommunale bygninger.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
Oslo er vert for en lang rekke forskjellige universiteter og høgskoler. Universitetet i Oslo (UiO) er landets eldste og tradisjonelt største universitet, og ble grunnlagt i 1811. UiO holder til flere steder i byen, med hovedcampus i Blindern- og Gaustad-området, og med Det juridiske fakultet i de gamle universitetsbygningene i sentrum. Universitetet har ca. 28 000 studenter og ca. 7 000 vitenskapelige ansatte (2018).Oslomet – storbyuniversitetet fikk universitetsstatus i 2018 og er en videreføring av Høgskolen i Oslo og Akershus og en lang rekke tidligere høyskoler i Oslo og omegn; denne institusjonen har tradisjonelt fokus på mer praktiske utdannelser, og holder til på Bislett (i tillegg til Kjeller ved Lillestrøm). Oslomet har rundt 20 000 studenter. Handelshøyskolen BI holder til i Nydalen, og tilbyr økonomisk utdanning på alle nivåer. Andre kjente institusjoner for høyere utdanning i Oslo er Arkitektur- og designhøgskolen, Kunsthøgskolen, Høyskolen Kristiania, NITH, Norges veterinærhøgskole, Norges musikkhøgskole, Krigsskolen og Menighetsfakultetet. Også Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har planer om å etablere seg i Oslo.Oslo har en lang rekke videregående skoler i stort sett alle deler av byen. Disse omfatter ca. 15 000 skoleplasser, fordelt på et tyvetalls skoler. Inntil halvparten av plassene på hver skole fordeles til søkere fra regionen skolen tilhører, mens den andre halvparten av plassene tilfaller søkere fra hele byen, basert på karakterer. Skoler i ytre by, som Ullern, Nordstrand, Lambertseter, Stovner, Persbråten og Bjørnholt, har mellom 82 og 87 prosent opptatte fra egen region, mens sentrumsskoler som Elvebakken, Fagerborg, Foss, Hartvig Nissen, Oslo handelsgymnasium og Oslo katedralskole alle har ca. 50 % inntatte fra egen region.Det er store ulikheter i Oslo når det gjelder rekrutteringen til videregående utdanning. Elever med høy sosial bakgrunn velger langt oftere studiespesialisering enn elever med lav sosial bakgrunn. Siden nittitallet har det imidlertid vært en avtagende geografisk segregering der elever fra østkanten og vestkanten i større grad enn før går på samme skoler. Likevel er det slik at elever fra vestkanten i liten eller ingen grad ønsker å gå på østkantskolene, mens elever fra østkanten ofte ønsker å gå på skoler på vestkanten.
=== Forsvaret og Oslo ===
Forsvaret har et aktivt nærvær i Oslo. Hans Majestet Kongens Garde holder til i Huseby leir, og står for vakthold på blant annet Det kongelige slott og Akershus festning og er den norske konges livgarde. Garden er også en del av beredskapsstyrken kalt hovedstadsforsvaret.
Oslo hører til Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt 02, som holder til på Lutvann leir øst i byen. Denne styrken har 5 500 soldater, i tillegg til Innsatsstyrken Derby med 580 mann fordelt på 14 tropper. Forsvarets etterretningshøgskole og Etterretningstjenesten holder også til på Lutvann.
Oslo huser også Akershus kommandantskap (AK), med hovedkvarter på Akershus festning. AK har ansvaret for alle soldater i støttefunksjoner i osloområdet, samt planlegging og gjennomføring av parader og arrangementer i militær regi. På Akershus festning er også Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet, samt flere mindre militæravdelinger (Forsvarets høgskole, Forsvarsmuseet, Feltprestkorpset, Forsvarets militærgeografiske tjeneste og Forsvarets mediesenter), lokalisert. I tillegg holder også Forsvarets logistikkorganisasjon til i området.
Krigsskolen holder til på Linderud leir i Groruddalen.
=== Medier ===
Som Norges hovedstad har Oslo en dominerende stilling i det norske mediemarkedet. De store Osloavisene er Norges største, og disse omfatter Aftenposten (opplag 236 000 morgen og 102 000 kveld), VG (opplag 212 000) og Dagbladet (opplag 99 000). Andre dagsaviser som kommer ut i Oslo er Dagens Næringsliv (opplag 83 000), Finansavisen (opplag 25 000), Dagsavisen (opplag 25 000), Vårt Land (opplag 24 000), Klassekampen (opplag 15 000) og Nationen (opplag 13 000; alle tall er avrundet til nærmeste tusen og hentet fra Mediebedriftenes Landsforening, for 2011).Oslo har også flere lokalaviser. Akers Avis Groruddalen har som navnet antyder fokus på Groruddalen i nordøst, og har en historie som strekker seg tilbake til 1928. Nordstrands Blad ble grunnlagt i 1925 og er delvis gratisavis og delvis en abonnementsavis. Avisen dekker Oslos tre sørøstligste bydeler. Siden 2006 har Nordstrands Blad vært en del av Lokalavisene Oslo, som også utgir fem andre lokalaviser i ulike deler av byen: Østkantavisa (Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene), Lokalavisen Groruddalen (Alna, Bjerke, Grorud og Stovner), Lokalavisen Frogner/St. Hanshaugen (Frogner og St. Hanshaugen), Nordre Aker Budstikke (Nordre Aker) og Ullern Avis/Akersposten (Vestre Aker og Ullern).
NRK og TVNorge har sine hovedkvarterer i Oslo. NRK Marienlyst er spesielt kjent, og dette nabolaget vest i byen har nesten blitt synonymt med statskanalen. TV 2 har også studioer i Oslo, men da kanalen fikk konsesjon ble den pålagt å legge hovedkvarteret utenfor hovedstaden. TV8 Oslo er hovedstadens kommersielle lokal-TV-kanal og sender 24 timer i døgnet. Sendingene består av lokale nyheter, sport, vær og aktuelle programmer.
En rekke lokalradiostasjoner sender i Oslo. disse omfatter blant andre Radio 1, Radio Tango, radiOrakel og Radio Nova. NRK Østlandssendingen dekker Oslo og Akershus og holder til i det tidligere Myrens Verksted på Sagene.
== Samferdsel ==
I Oslo har Samferdselsetaten ansvaret for langsiktig samferdselsplanlegging, trafikk- og gatebruksplaner, trafikksikkerhet og planer for fremkommelighetstiltak for kollektivtrafikken.
=== Veinett ===
Veinettet i Oslo er utbygget med tre ringveier for å avlaste sentrumsgatene for gjennomgangstrafikk: Ring 1, Ring 2 og Ring 3 (Store Ringvei). I tillegg går E18 i tunnel under bykjernen, mens E6 går igjennom flere av de østlige bydelene.
Av ringveiene var Store Ringvei den første ringveien som gikk rundt sentrumskjernen. En ytre ringvei ble også påbegynt, men den er ikke blitt fullført. Den går mellom Skullerud og Alnabru.
Oslo har også en rekke veier som går i tunneler. Ring 3 har tre tunneler; Brynstunnelen, Tåsentunnelen og Granfosstunnelen. Det arbeides med en ny tunnel ved Økern også. Ring 2 har ingen tunneler, mens Ring 1 har Hammersborgtunnelen. E18 går igjennom Festningstunnelen og senketunnelen Bjørvikatunnelen. Fra denne vil man kunne komme til E6 via Ekebergtunnelen og Svartdalstunnelen (sørover) eller Vålerengtunnelen (nordover). Brynstunnelen er den eldste av hovedveitunnelene. Den ble bygget samtidig med Store ringvei.
=== Kollektivtransport ===
Kollektivtransporten ble introdusert i Oslo i 1875 da Kristiania Sporveisselskap opprettet hestesporvogn mellom Stortorvet, Homansbyen, Vestbanen og Gamlebyen. I 1894 startet Kristiania Elektriske Sporvei Briskebylinjen, Skandinavias første elektriske sporveislinje. Fire år senere åpnet også Holmenkollbanen med trafikk mellom Majorstuen og Holmenkollen. De første forsøk med selvdrevne busser var i 1897 og 1912–14, men det var ikke før med opprettelsen av Norsk Trafikk A/S i 1918 og ruten mellom sentrum og Østensjø at byen fikk moderne, permanent rutebildrift.
I årene som fulgte økte kollektivtilbudet stadig. I 1927 fikk byen sin første busslinje. I 1928 fikk Oslo ordentlig tunnelbane, da Undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret åpnet. I løpet av 1920-årene var også Lilleakerbanen blitt bygget ut helt til Kolsås i Bærum. I 1935 ble Smestadbanen forlenget og omdøpt til Røabanen, ett år etter Sognsvannsbanens åpning. På østkanten begynte Østensjøbanen som trikkelinje i 1926, og Lambertseterbanen i 1957. I 1960-årene ble disse bygget om til T-bane, samtidig som Grorudbanen og Furusetbanen åpnet i henholdsvis 1966 og 1970. I 1987 ble de vestlige og østlige nettene knyttet sammen ved Stortinget stasjon, og tidlig i 2000-årene kom også T-baneringen for å betjene bydelene nord for sentrum.
Oslo Sporveier ble dannet i 1925 da kommunen overtok de private sporveisselskapene. Siden har det vært kommunens driftsselskap for trikk og buss og T-bane, før disse ble satt ut til det nystartede selskapet Kollektivtransportproduksjon. Navnet «Oslo Sporveier» ble videreført i et administrasjonsselskap, som i 2008 ble slått sammen med Stor-Oslo Lokaltrafikk AS til det nye selskapet Ruter.
Kollektivnettet i Oslo består per 2009 av trikk, buss, T-bane, NSB lokaltog og båt. Trikken hadde i 2008 39,7 millioner reisende, og opererte seks linjer. Bussene hadde på samme tid 68,7 millioner reisende. T-banen har (per 2016) fem linjer og (per 2014) 88 millioner reisende. I kollektivnettet inngår også flere båtlinjer. Norled har ruten mellom Nesoddtangen og Aker Brygge og har ca. 2,7 millioner årlige passasjerer, i tillegg kommer to rushtidsruter. I sommerhalvåret kjøres det ruter til øyene langs Nesoddkysten og videre til Håøya og Drøbak, i tillegg til sommerbåter fra Rådhusbryggene til Bygdøy. Helårs båttrafikk til øyene i havnebassenget går fra 21. mars 2015 fra Rådhusbrygge 4 (flyttet fra Vippetangen).
=== Jernbane og luftfart ===
Jernbanetrafikken i Oslo er sentrert rundt Oslo sentralstasjon (Oslo S), som ligger ved Jernbanetorget øst i sentrum. Oslo S er landets travleste stasjon, og har forbindelser til hele jernbanenettet i Norge, samt til Sverige og Danmark og videre sørover i Europa. Oslo S åpnet i 1980, etter at den nye Oslotunnelen gjorde den gamle Vestbanestasjonen overflødig. Oslo har også lokaltrafikk på Østfoldbanen, Hovedbanen, Gjøvikbanen og Drammenbanen.
Oslo lufthavn, Gardermoen ligger i Ullensaker kommune ca. fem mil nord for byen. Den er Norges største flyplass og åpnet i 1998. Gardermoen har høyhastighetsforbindelse til Drammen med Flytoget, som bruker 19 minutter til Oslo sentralstasjon. Gardermoen overtok som hovedflyplass etter den nå nedlagte Oslo lufthavn, Fornebu, som lå i Bærum vest for Oslo og åpnet i 1939.
Oslo har i tillegg en sekundær lufthavn: Sandefjord lufthavn, Torp. Noen flyselskaper, deriblant Ryanair, markedsfører flyplassen som Oslo, selv om de ligger langt unna og ingen av dem har god offentlig transport til og fra byen. Torp ligger over dobbelt så langt vekk fra Oslo som Gardermoen.
=== Havnetrafikk ===
Oslo Havn deles inn i to deler, Vesthavna og Sydhavna. Vesthavna omfatter blant annet Hjortnes, Filipstad, Rådhusbryggene og kaiene rundt Akershus festning, mens Sydhavna begynner ved Østre Akerselvkai i Bjørvika og strekker seg ned forbi Grønlia, Kongshavn, Sjursøya og ned til Ormsund. Vesthavna og Sydhavna har til sammen en total kailengde på 10 296 meter, og havneanleggene dekker et areal på 1 207 967 kvadratmeter (2007).I 2008 hadde Oslo Havn en samlet godsomsetning på 5 919 tusen tonn, hvorav 3 681 tusen tonn var utenrikshandel og 2 238 tusen tonn var innenriks. Både for innenriks- og utenrikstrafikken losses det betydelig mer enn det lastes; mens det ble importert 2 968 tusen tonn i 2008 ble det kun eksportert 713 tusen tonn. Innenriks var tallene henholdsvis 1 897 og 341 tusen tonn for inngående og utgående godsomsetning.Oslo har hatt havnetrafikk i alle år, men det var først i 1735 at det etter kongelig forordning ble nedsatt en havnekommisjon for å organisere og ha oppsyn med trafikken. I takt med byens vekst vokste også havna, og fra 1885 til 1915 vokste havna fra 5 000 til 9 000 meter kai. Aktiviteten var så stor under første verdenskrig at Grev Wedels plass og Tordenskiolds plass ble brukt som lagringsplass. Det var på denne tiden at Oslo Havnelager ble bygget, som med sine 32 000 kvadratmeter var blant Europas største lagerbygninger.
== Samarbeidsbyer og -regioner ==
=== Samarbeidsbyer ===
Göteborg, Sverige
Shanghai, Kina
St. Petersburg, Russland
Vilnius, Litauen
Warszawa, Polen
=== Samarbeidsregioner ===
Schleswig-Holstein i Tyskland
Provinshovedstaden Mbombela
== Se også ==
Plasser i Oslo
Strøk i Oslo
Verneområder i Oslo
Badeplasser i Oslo
Liste over Oslos høyeste bygninger
Oslo-avtalen
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Synnøve Veinan Hellerud og Jan Messel: Oslo : tusen års historie, 2000. ISBN 82-03-22347-8
Sivert Langholm m.fl. (red.): Oslo bys historie, 1990–94, 5 b. ISBN 82-02-09146-2
Arnved Nedkvitne og Per G. Norseng: Middelalderbyen ved Bjørvika. Oslo 1000–1536, 2000. ISBN 82-02-19100-9
Nils Petter Thuesen: Kongens nye by : Christiania 1624–1648, 1998. ISBN 82-530-1926-2
Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon, 4. utg., 2000 ISBN 82-573-0815-3
Yngvar Ustvedt (red.): Oslo. 1000 år i ord og bilder. Andresen og Butenschøn. Oslo 1999. ISBN 82-7694-045-5
Åse Wetås (2000): Namneskiftet Kristiania – Oslo. – Novus forlag, Oslo. ISBN 82-7099-325-5.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oslo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oslo hos Wikivoyage(no) Oslo kommunes nettsted. Besøkt 17.2.2020
(no) Oslo Byleksikon på nett. Besøkt 17.2.2020
(no) Oslo kommunes interaktive tur- og løypekart for Oslo
(no) Bymiljøetatens temakart. Besøkt 19. august 2016.
(no) Folkemengde i Oslo i alt og etter bydel.
(no) Værvarsel og -kart for Oslo
(no) Trafikanten
(no) SSBs Faktaark
(no) Statistisk årbok for Oslo, utarbeidet av Utviklings- og kompetanseetaten i Oslo kommune
(no) VisitOslo.com
(en) Kart over Oslo 1797
=== Historie ===
(no) Oslo byarkiv – byens hukommelse
(no) Oslo Bymuseum
(no) oslobilder.no, søkbar database med 75 000 foto fra Oslo Museum og Oslo byarkiv
(no) Historiske oslofoto, søkbar database i Oslo byarkiv (denne databasen blir ikke lenger oppdatert; alle fotoene publiseres på oslobilder.no)
(no) Oslofilm, historiske oslofilmer
(no) Oslofilm på YouTube
(no) Gamle fotografier fra Kristiania i Nasjonalbibliotekets arkiv (søk på stikkord)
(no) Gamle fotografier fra Oslo i Nasjonalbibliotekets arkiv
(da) Fyldig artikkel om «Oslo» i Salmonsens konversationsleksikon fra 1930
Historiske turtips i Oslo | Stor-Oslo kan vise til: | 2,964 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Far_til_fire | 2023-02-04 | Far til fire | ['Kategori:1948 i Danmark', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske tegneserier', 'Kategori:Far til fire', 'Kategori:Introduksjoner i 1948'] | Far til fire er et fenomen i dansk familieunderholdning; det var opprinnelig en tegneserie, siden en filmserie, en rekke bøker og til slutt en teaterforestilling. I alle varianter handler Far til fire om en familie, bestående av en far og hans fire barn: storesøsteren «Søs», tvillingene «Ole» og «Mie» samt lillebroren «Lille Per».
Tegneserien utkom første gang i 1948, mens den opprinnelige filmserien begynte i 1953 og ble avsluttet i 1961.
I 1971 forsøkte Panorama Film, med Ib Mossin som regissør, å gjenopplive serien med Helge Kjærulff-Schmidt i hovedrollen som «Far»og Buster Larsen som Onkel Anders. Det ble bare produsert én film med denne besetningen, og denne anses ikke å være en del av Far til Fire-kanonen av størstedelen av seriens tilhengere.
I den opprinnelige serien ble det i alt laget åtte filmer i og omkring studioene til ASA film i Lyngby, og alle filmene ble regissert av Alice O'Fredericks.
Tegneserien kom ut helt frem til tegneren Kaj Engholms død i 1988.
Senere er ASA Film selv gått i gang igjen i samarbeid med Scanbox, og har pr. oktober 2008 produsert tre filmer med Niels Olsen som «Far», Jess Ingerslev som «Onkel Anders» og Kasper Kesje som «Lille Per». De nye filmene har hittil vært store suksesser, med gode anmeldelser og 3 – 500 000 solgte kinobilletter pr. film.
| Far til fire er et fenomen i dansk familieunderholdning; det var opprinnelig en tegneserie, siden en filmserie, en rekke bøker og til slutt en teaterforestilling. I alle varianter handler Far til fire om en familie, bestående av en far og hans fire barn: storesøsteren «Søs», tvillingene «Ole» og «Mie» samt lillebroren «Lille Per».
Tegneserien utkom første gang i 1948, mens den opprinnelige filmserien begynte i 1953 og ble avsluttet i 1961.
I 1971 forsøkte Panorama Film, med Ib Mossin som regissør, å gjenopplive serien med Helge Kjærulff-Schmidt i hovedrollen som «Far»og Buster Larsen som Onkel Anders. Det ble bare produsert én film med denne besetningen, og denne anses ikke å være en del av Far til Fire-kanonen av størstedelen av seriens tilhengere.
I den opprinnelige serien ble det i alt laget åtte filmer i og omkring studioene til ASA film i Lyngby, og alle filmene ble regissert av Alice O'Fredericks.
Tegneserien kom ut helt frem til tegneren Kaj Engholms død i 1988.
Senere er ASA Film selv gått i gang igjen i samarbeid med Scanbox, og har pr. oktober 2008 produsert tre filmer med Niels Olsen som «Far», Jess Ingerslev som «Onkel Anders» og Kasper Kesje som «Lille Per». De nye filmene har hittil vært store suksesser, med gode anmeldelser og 3 – 500 000 solgte kinobilletter pr. film.
== Tegneserien ==
Tegneren Kaj Engholm laget Far til fire fra 1948 til sin død i 1988. Tegneserien ble først trykket i Politiken som en avisstripe inntil 1955, og så i Berlingske Tidende. Serien ble også utgitt i en rekke hefter. Teksten ble primært skrevet av Olav Cesil Hast. Som det er alminnelig med avisstriper og familietegneserier, blir barna i Far til fire ikke eldre med tiden, så der skjer ingen egentlig karakterutvikling. Til gjengjeld ble tegneseriens «Far», som opprinnelig var skallet, påvirket av filmens «Far», fordi skuespilleren Ib Schønberg nektet å tilpasse seg rollen på dette punktet.
== Filmserien ==
=== Rollelisten ===
Rollelisten var stort sett uforandret i de åtte første årene. Bare dødsfall (Ib Schønberg) og graviditet (Birgitte Price) medførte endringer i rollelisten.
«Far»:- Ib Schønberg (i episode 1 og 2 – seinere Karl Stegger)
«Søs»: Birgitte Bruun (Birgitte Price) (kun de første seks episodene)
«Ole»: Otto Møller Jensen
«Mie»: Rudi Hansen
«Lille Per»: Ole Neumann
«Onkel Anders»: Peter Malberg
«Fru (Agnes) Sejersen»: Agnes Rehni
«Peter Mortensen»: Ib Mossin
=== Filmer i serien ===
Det ble laget åtte filmer i serien i perioden 1953-1961:
Far til fire
Far til fire i sneen
Far til fire på landet
Far til fire i byen
Far til fire og onkel Sofus
Far til fire og ulveungene
Far til fire på Bornholm
Far til fire med full musikkÉn film ble laget i 1971:
Far til fire i højt humør. Panorama Film forsøkte å gjenopplive Far til fire med en niende film, regissert av Ib Mossin. Filmen, som hadde samme persongalleri, men nye skuespillere som de 8 kanoniske film, var ikke god nok til å starte en ny serie Far til fire-film.Én film ble laget i 2005:
Far til fire – gi'r aldrig op. Filmen ble regissert av Claus Bjerre og hadde premiere i oktober 2005.Én film ble laget i 2006:
Far til fire – i stor stil. Filmen ble regissert av Claus Bjerre og hadde premiere 25. desember 2006.Én film ble laget i 2008:
Far til fire – på hjemmebane. Filmen ble regissert av Claus Bjerre og hadde premiere i høstferien 2008.
=== Far til fire og Norge ===
De fleste av de opprinnelige filmene ble satt opp på norske kinoer og filmen Far til fire i sneen foregår i Norge. Dessuten hadde Grethe Kausland (Grete Nielsen) som Lille Grete rolle i filmene Far til fire og onkel Sofus i 1957 og Far til fire og ulveungene i 1958.
=== Sanger og sitater ===
Det ble laget en del sanger, og noen av dem ble en øyeblikkelig landeplage i Danmark og andre stadig overlever:
Det er sommer, det er sol og det er søndag
Bornholm, Bornholm, Bornholm
Den første forårsdag
Til julebal i Nisseland
Hej for dig, og Hej for migDe fleste melodier er komponert av Sven Gyldmark
Det er kanskje mest Lille Per, som lever videre med utsagn som:
Når man ska', så ska' man, og jeg sku'
Ham brøs jeg mig ikke om
== Bøker ==
Blant annet:
Paa sommerferie med Far til fire (1956), tekst av Gitte Palsby.
Til køreprøve med Far til Fire (1958), tekst av Olav Cesil Hast.
Til landskamp med Far til Fire (1959), tekst av Gitte Palsby.
== Teater ==
Teatret Bag Kroen i Charlottenlund har siden 1997 spilt forestillingen Far til fire holder jul.
== Eksterne lenker ==
En hjemmeside om filmenes univers
Film i Danmark
Danske film | Far til fire er et fenomen i dansk familieunderholdning; det var opprinnelig en tegneserie, siden en filmserie, en rekke bøker og til slutt en teaterforestilling. I alle varianter handler Far til fire om en familie, bestående av en far og hans fire barn: storesøsteren «Søs», tvillingene «Ole» og «Mie» samt lillebroren «Lille Per». | 2,965 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hanna_Mj%C3%A5vatn | 2023-02-04 | Hanna Mjåvatn | ['Kategori:Adopterte nordmenn', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 20. mars', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nordmenn av filippinsk opphav', 'Kategori:Norske dansere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:So You Think You Can Dance-finalister', 'Kategori:Stubber 2022-03'] | Hanna Filomen Gjessing Mjåvatn (født 20. mars 1982 på Filippinene) er en norsk danser som i 2007 vant andre sesong av TV-programmet Dansefeber. Seieren innbefattet et dansestipend på 500 000 kr. Hun slo Eric C. Nærbø, Michelle Purvis og Bjørn Holthe i finalen.
Mjåvatn er opprinnelig adoptert fra Filippinene.Mjævatn er utdannet i jazz- og moderne/samtidsdans ved Kunsthøgskolen i Oslo og har studert ballett ved den statlige operaen i Donetsk, Ukraina.
| Hanna Filomen Gjessing Mjåvatn (født 20. mars 1982 på Filippinene) er en norsk danser som i 2007 vant andre sesong av TV-programmet Dansefeber. Seieren innbefattet et dansestipend på 500 000 kr. Hun slo Eric C. Nærbø, Michelle Purvis og Bjørn Holthe i finalen.
Mjåvatn er opprinnelig adoptert fra Filippinene.Mjævatn er utdannet i jazz- og moderne/samtidsdans ved Kunsthøgskolen i Oslo og har studert ballett ved den statlige operaen i Donetsk, Ukraina.
== Referanser == | Hanna Filomen Gjessing Mjåvatn (født 20. mars 1982 på Filippinene) er en norsk danser som i 2007 vant andre sesong av TV-programmet Dansefeber. | 2,966 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marco_Casagrande | 2023-02-04 | Marco Casagrande | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Finske arkitekter', 'Kategori:Fødsler 7. mai', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Åbo'] | Marco Casagrande (født 7. mai 1971 i Åbo, Finland) er en finsk arkitekt, forfatter og professor i arkitektur. Han er også kjent som leiesoldat.
| Marco Casagrande (født 7. mai 1971 i Åbo, Finland) er en finsk arkitekt, forfatter og professor i arkitektur. Han er også kjent som leiesoldat.
== Bøker ==
Casagrande utga i 1997 Mostarin Tien Liftarit (under forfatternavnet Luca Moconesi). I boken beskrives forskjellige hendelser av en leiesoldatavdelings fremfart i Bosniakrigen. Beskrivelsene inneholder flere hendelser som klassifiseres som krigsforbrytelser, blant annet nedskytingen av skadede personer. Bokens skildringer ledet til en politietterforskning som ble henlagt på grunn av uklarheter rundt hendelsene. Casagrande selv påsto at alt var fiksjon. I 2001 ble kom hendelsene igjen frem i lyset, ettersom Casagrande da påsto at alt som sto i teksten hadde skjedd i virkeligheten. En ny politietterforskning ble iverksatt, men også denne ble henlagt. Årsaken var at det ikke fantes tilstrekkelig med tilforlatelig informasjon.
== Karriere og verk ==
Marco Casagrande studerte arkitektur i Finland. Han fikk i 2004 jobb som professor i økologisk byplanlegging i Tamkang universitet i Taiwan. Han arbeider med forskjellige temaer og i sine verk kombinerer han forskjellige elementer fra arkitektur, miljøkunst og byplanlegging. Casagrande arbeidet i perioden 1999-2003 sammen med Sami Rintala i arkitektbyrået Casagrande & Rintala. Fra og med 2003 har han arbeidet i Casagrande Laboratory. Verkene fra Casagrande & Rintala var kunstneriske arkitektoniske installasjoner, mens de senere verk har konsentrert seg om økologisk byplanlegging og teorien om den tredje generasjonens by.
Casagrandes verk, som står i krysningspunktet mellom arkitektur og kunst, har blitt valgt til Veneziabiennalen tre ganger, 2000, 2004 og 2006, samt til følgende utstillinger og begivenheter: Havanna Biennalen 2000, Yokohama triennalen 2001, New Trends of Architecture in Europe and Japan 2001, Firenzebiennalen 2001, Demeter 2002, Montreal Biennalen 2002, Biennalen i Puerto Rico 2002, Alaska Design Forum 2003, Etchigo Tsumari Triennalen 2003, Greetings from London och Londons Arkitekturbiennal 2004, Camp for Oppositional Architecture 2004, Taiwan New Landscapes 204, Sensoria 2004, Future Pavillion / Taiwan Design Forum 2005, Urban Flashes Mumbai 2006, World Architecture Festival 2009, Shenzhen & Hong Kong Biennial of Urbanism/Architecture 2009 og 2012, Beaufort04 Triennial of Contemporary Art 2012 .
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Marco Casagrande – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Taipei Representative Office in Finland.
Casagrande CV.
Casagrande World Architektur
marcocasagrande.fi
Jirawit Yamkleeb: Flesh is More, art4d 2009
Casagrande Laboratorys offisielle nettside
Marco Casagrades blogg | miniatyr|Land(e)scape, Finland, Casagrande & Rintala, 2002 | 2,967 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hetland_(kommune) | 2023-02-04 | Hetland (kommune) | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1965', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1838', "Kategori:Sandnes' historie", 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stavangers historie', 'Kategori:Tidligere kommuner i Rogaland'] | se også Hetland (andre betydninger)Hetland er en tidligere kommune og i Rogaland fylke. Kommunen omkranset byen Stavanger.
Formannskapsdistriktet Hetland ble opprettet i Stavanger amt 1. januar 1838 og strakk seg da fra Tungenes i nord til Forus i sør. Fra 1863 hadde distriktet status som herred eller landkommune. I flere omganger måtte Hetland avstå areal til Stavanger og også til det nyopprettede herredet Randaberg. 1. januar 1965 ble kommunen avviklet og delt mellom kommunene Stavanger og Sandnes.
| se også Hetland (andre betydninger)Hetland er en tidligere kommune og i Rogaland fylke. Kommunen omkranset byen Stavanger.
Formannskapsdistriktet Hetland ble opprettet i Stavanger amt 1. januar 1838 og strakk seg da fra Tungenes i nord til Forus i sør. Fra 1863 hadde distriktet status som herred eller landkommune. I flere omganger måtte Hetland avstå areal til Stavanger og også til det nyopprettede herredet Randaberg. 1. januar 1965 ble kommunen avviklet og delt mellom kommunene Stavanger og Sandnes.
== Opprettelsen av formannskapsdistriktet ==
Som en følge av formannskapslovene gjeldene fra 1837 ble Hetland formannskapsdistrikt opprettet 1. januar 1838. Distriktet omga kjøpstaden Stavanger, som helt siden 1425 hadde hatt egne byprivilegier. Stavanger inkluderte bare tettbebyggelsen rundt Stavanger domkirke og Vågen, og det meste som vi i dag regner som Stavanger, lå i Hetland.
Landdistriktet Hetland ble dannet av de to kirkesoknene Frue og Randaberg og omfattet areal på begge sider av Gandsfjorden, fra Tungenes til Forus.
På østsiden av Gandsfjordet var gårder i både Riska (Riskekverven) og Dale inkludert. I nord ble Randaberg en del av Hetland.
Hetland grenset i vest til formannskapsdistriktet Håland, som omfattet Sola og Madla. I sør var grensen mot Høyland.
Navnet fikk landdistriktet etter gården Hetland, som lå like utenfor bygrensen til Stavanger. Hetlandsmarka svarer omtrent til Storhaug bydel i dag.
De fleste innbyggerne bodde nær byen, og på grunnen til gården Hetland lå Forstaden, en liten tettbebyggelse med omkring hundre innbyggere.Det første valget til formenn og representanter til styret ble avholdt 23. november 1837. Fra Frue sokn ble det valgt fire formenn, mens Randaberg sokn hadde to. Det første formannskapet valgte Ommund Larsen Stokke som ordfører og Samuel Samuelsen Ledaal som vise-ordfører. Den første saken som formannskapet behandlet etter å ha konstituert seg, var støtte til opprettelse av en boksamling i prestegjeldet.
== Grensereguleringer ==
Stavanger vokste gradvis i innbyggertall, og mange tilflyttere valgte å slå seg ned utenfor bygrensen. Hvor bygrensen skulle gå mellom Stavanger og Hetland var nesten kontinuerlig oppe til diskusjon. Hetland måtte i flere omganger avgi areal til den voksende byen, som oftest sterkt mot eget ønske.
=== Stavanger byutvidelse i 1848 ===
I 1843 ba regjeringen om en erklæring fra ledelsen i Stavanger om en eventuell innlemming av forsteder i bydistriktet. Ordføreren i Stavanger, Magnus Gjør, la fram en lang innstilling til representantskapet i byen. En byutvidelse kunne være gunstig for brannvesenet og politiet, men kunne også føre til økte utgifter til fattighjelp. Konklusjonen ble da også at borgerne frarådde en byutviding,
alternativt gikk en inn for en utsetting. En underliggende grunn kan også ha vært at en utvidelse kunne gjøre byeiendom
mindre verdifull, på grunn av tilførselen av ubebygd areal.Etter en lang prosess avgjorde til slutt Stortinget i 1848 en grensejustering, der forstedene Pedersgjerdet, Blåsenborg, Verket og Rosenkildehagen ble overført fra Hetland til byen. Dette utgjorde ikke mye areal for Hetland, langt viktigere var reduksjonen i innbyggertallet.
=== Stavanger byutvidelse i 1867 ===
Den andre grensejusteringen mot byen ble vedtatt i 1866 og gjennomført fra nyttår 1867. Igjen var det Stortinget som måtte avgjøre grensestriden. Området rundt krysset mellom Muségaten og Storgaten
og flere små øyer i havnebassenget (Grasholmen, Sølyst, Natvigs Minde, Plentingen og Majoren) ble nå overført til byen.
=== Stavanger byutvidelse i 1878 ===
Den voksende byen hadde behov for areal mot sjøen, og dette ledet til ytterligere en grensejustering i 1878. Stavanger var interessert i strand-areal både i mot øst, nord og sør. I tillegg ville byen gjerne overta areal langs Lagårdsveien, et område som var blitt mer attraktivt for både håndverkere og handlende etter at Jærbanen var påbegynt i 1874. Hetland motsatte seg alle disse utvidingene, men ønsket på sin side å overta vestlige deler av Eiganes til jordbruksformål.
Etter ny stortingsbehandling ble strandområdet mellom Spilderhaugvigå og Lervig overført til byen. Hetland mistet også Hetland prestegård, Bispeladegård og Paradis, og byen fikk dermed den nordlige delen av Hillevågsvatnet og områdene langs Lagårdsveien. I nord fikk byen overført Kalhammervigå. Mot sin vilje måtte Stavanger også overta Buøy, Engøy og Øvre Tasta, for at Hetland ikke skulle bli værende igjen med for store utgifter til fattige.
=== Stavanger byutvidelse i 1906 ===
Mot århundreskifte ga hermetikkindustrien sterk vekst i Stavanger, og byen hadde behov for mer areal. I 1898 ble det framsatt forslag om å flytte bygrensen til like sør for Hillevågsbekken. Da vil byen
få overta to kiler som Hetland herred hadde inn i bybebyggelsen, en på Våland og en på Nylund på Storhaug. Igjen var en i Hetland sterkt i mot å avstå areal, og igjen tapte Hetland i kampen mot byen.
Hele Hillevågsvatnet og stranden rundt ble nå en del av Stavanger, for at byen skulle ha bedre tilgang til sjøen. I tillegg fikk Stavanger et landbelte mot Mosvatnet, som var drikkevannsforsyning for byen.
Denne byutvidelsen ble iverksatt ved årsskiftet 1906.
=== Randaberg blir kommune i 1922 ===
Randaberg ble skilt ut som en egen kommune i 1922. Med dette mistet Hetland et areal på 24,5 km² og ca. 1 300 innbyggere.Etter kommunedelingen fortsatte Hetland å ha lensmann felles med Randaberg. Denne fellesordningen varte fram til avviklingen av Hetland kommune.
=== Stavanger byutvidelsen i 1923 ===
Byutvidelsen i 1906 viste seg raskt ikke å være tilstrekkelig, og bybebyggelsen bredte seg raskt sørover inn i Hetland. En ytterligere grensejustering sørover ble derfor foreslått av stadsingeniøren i 1912, for å samordne gatenett, vannforsyning og kloakk. Motstanden fra Hetland gjorde at utvidingen først ble gjennomført i 1923. Nå ble hele halvøya med Hetlandsmarka liggende i Stavanger, som også fikk området sør til Hillevågsbekken samt en trekant sør for Mosvatnet.
=== Stavanger byutvidelse i 1953 ===
I Stavanger betraktet en byutvidelsen i 1923 som ufullstendig og mislykket, ikke minst fordi industriområdet i Hillevåg ikke var blitt inkludert. I 1939 ble en ny byutvidelseskomité nedsatt, men verdenskrigen gjorde at arbeidet ble utsatt. Bolignøden i byen etter krigens slutt gjorde at kommunen innredet tyskerbrakker i Hillevåg til boligformål. I 1953 fikk Stavanger overført 1420 mål fra Hetland: Saxemyrå, Schancheholen og areal ved Stavanger arbeidsgård i Hillevåg. Dette var langt mindre enn det Stavanger kommune hadde ønsket seg.
=== Mindre reguleringer ===
I 1911 ble gårdene Forus og Søndre Hogstad overført fra Høyland til Hetland. Et bruk på Finnestad ble flyttet fra Hetland til Randaberg i 1932. En del av gården Sunde på Madla samt gården Rosnes på Mosterøy
ble overført til Hetland i 1936.
== Kirkelig forvaltning ==
Formannskapsdistriktet Hetland var blitt dannet av de to kirkesoknene Frue og Randaberg, som sammen med Stavanger sokn utgjorde prestegjeldet Stavanger. Det var dermed i den første perioden ikke samsvar mellom kirkelige og verdslige forvaltningsdistrikt. Først i 1848 ble de to soknene Frue og Randaberg skilt fra Stavanger, som Hetland prestegjeld. Hetland gård ble da gjort til prestegård.Frue sokn hadde først ikke egen kirke, men benyttet seg av Stavanger domkirke. Egne gudstjenester ble holdt mellom høymesse og aftensang for bymenigheten. Stavanger by dekket det meste av utgiftene til domkirken, men i Hetland mente en likevel at fellesordningen ble for dyr. I 1854 fikk Frue sin egen kirke, vigslet som Vår Frue kirke.
Randaberg kirke sto ferdig i 1845.
Området på østsiden av Gandsfjorden inngikk i Frue sokn, men deler av dette området ble i 1876 skilt ut som Riskekverven sokn. Det nye soknet fikk egen kirke i 1877, Riska kirke.Da Randaberg ble skilt ut som egen kommune i juli 1922, ble Randaberg sokn også flyttet ut av Hetland prestegjeld.
I 1936 sto Frue sokn igjen som det eneste soknet i Hetland prestegjeld, og da skiftet også soknet navn til Hetland. I samme prosess ble navnet endret fra Riskekverven sokn til Riska sokn.Hetland prestegjeld ble oppløst i 1974.
== Skolevesen ==
Den første faste skolen ble opprettet i Frue sokn på Blåsenborg på Hetland gård i 1834. Etter byutvidelsen i 1848 ble skolen liggende i Stavanger,
og skolen i Hetland ble da holdt i en stue på Hetland prestegård.I 1850 hadde soknet seks distrikt for omgangsskole:
Hundvaag, med 119 barn
Tastad, 130 barn
Jaatten, 70 barn
Riskekverven, 87 barn
Ranneberg øst, 80 barn
Ranneberg vest, 63 barnDen andre faste skole som ble startet i Hetland, var på Tasta i 1853. Elevene kom antagelig fra hele Tasta, Stokka og Tjensvoll.
Skolehuset ble revet i 1917 og erstattet med et nybygg.Buøy fikk skolehus med ett klasserom i 1861.
I 1865 ble det bygd nytt skolehus på grunn utskilt fra Hetland prestegård. Her fikk læreren også bolig og noe jord til dyrking. Læreren var også klokker, så huset er omtalt både som Skolehuset på Hetland, som Hetland klokkergård og som Klokkergården.Randaberg fikk sin første faste skole i 1859, på gården Harestad. Skolen var for barn over ti år, de yngre gikk på omgangsskole.Videre byggeår for en del skoler:
Hundvåg skole 1872
Åmøy skole 1881
Holen skole (Schancheholen) 1897
Jåtten skole 1898
Kvaleberg skole 1907
Hetlandsmarken skole 1910
Dale skole 1920
Ullandhaug skole 1955
Vaulen skole 1960
Tastaveden skole 1962
Auglend skole 1963Hetland realskole (stiftet 1957) flyttet inn i ny skolebygning på Kristianlyst i august 1958.
Lokalisering av skolen, i en kommune med hull i midten, hadde lenge skapt debatt: Uansett plassering innenfor kommunen ble det vanskelig for mange elever å nå skolen. I januar 1964 ble skolenavnet omgjort til Hetland gymnas, i dag
Hetland videregående skole.
Indremisjonens ungdomsskole Solborg flyttet i 1919 fra Madla til en nybygd villa på Tjensvoll. Skolen ble i de følgende årene bygd ut med internat og lærerboliger.
== Sosialomsorg ==
Etter kongelig forordning fra 1741 gikk fattige på legd fra gård til gård. En ny lov om fattigomsorg kom i 1845, men først i 1855 finner en det første skrevne opptegnelsen fra fattigkommisjonen i Hetland.
Hjelp til små barn og andre kritisk trengende ble omtalt særskilt, og ellers ble fattighjelpen delt i tre klasser:
Hurtighjelp og hjelp til personer som mangler klær
Hjelp til barn mellom fem og 14 år
Fast hjelp til eldre trengende.I 1866 er det registrert 110 personer med fast fattigstønad. I tillegg kom 130 personer med midlertidig støtte. Kommisjonen nevner plager med fantefølger.
Fattigkommisjonen i Riskekverven hadde sitt første møte 13. november 1878 i Frøiland Skolehus.Kommunen kjøpte i 1888 et bruk på Hinna og tok dette i bruk som kommunegård eller fattiggård, omtalt som Frue sokn fattiggård, Hetland kommunegård eller bare Kommunegården. Bruket var på vel 700 mål,
men lite av dette ble dyrket.«Den frivillige fattigpleie i Frue sogn» ble stiftet i 1855, som en del av menighetsarbeidet. I 1918 bygget foreningen barnehjem på Hinna, med plass til 15 barn. Stiftelsen Frue Gamlehjem ble dannet i 1919 og bygget aldershjem på Hinna, med bidrag fra både kommune, private og næringsliv.
== Helsevesen ==
Dale asyl ble bygget på gården Dale i Hetland, som et felles sykehus for sinnslidende for Stavanger amt og Stavanger by. Sykehuset åpnet i desember 1913 og kunne da ta i mot 196 pasienter.
For å gi undervisning til barn til de ansatte på sykehuset, ansatte Hetland først en guvernante, men bygde i 1920 egen skole.
== Næringsliv ==
Fra gammelt av var jordbruk viktigste næringsvei i herredet. Etter matrikkelen fra 1906 omfattet herredet 63 gårdsnummer: 34 i Frue, 18 i Randaberg og 15 i Riskekverven.
Fiske kunne også periodevis være viktig, spesielt vårsildfisket.Industristatistikk fra 1915 viser Hetland som nummer fem på listen over industrikommuner i Rogaland, rangert etter sysselsetting. De fire foran var Stavanger, Haugesund, Sandnes og
Egersund.Herredet fikk sin første bank i 1901, med opprettelsen av Hetland sparebank.
== Kommuneutbygging ==
=== Strømforsyning ===
Utbygging av et fordelingsnett for elektrisk kraft ble startet i Hetland våren 1914. Denne første fasen omfattet området fra Forus til Tasta samt Hundvåg. Sammen med nabokommunen Håland ble det inngått en avtale med Stavanger elektrisitetsverk om levering av kraft. Nettet ble dimensjonert for å levere strøm til lys og til motordrift. «Noget forbruk til kokning og varme regnet man ikke med, idet det ansås som vanskelig å kunne komme ned i så lave strømpriser at elektrisiteten kunde konkurrere med andre brenselsmidler til disse formål.»Randaberg bygget sitt eget kraftverk omkring 1913, ved å utnytte fallet fra Hålandsvatnet til sjøen, en høydeforskjell på omlag seks meter.Overføring av kraft over Gandsfjorden til Riska ville være for kostbart. Da Høyland kommune i 1917 startet utbygging av eget elektrisitetsverk, ble det inngått en avtale om levering av strøm også til Riska fra dette kraftverket. I november 1920 kunne en ta det nye nettet i bruk på Riska.
I 1932 gikk Hetland inn i Maudal kraftverk, mot å skyte inn kr. 350 000, tilsvarende 25 % av andelskapitalen. Da Lyse Kraft ble opprettet i 1947, var Maudal kraftlag og Stavanger Elektrisitetsverk de største andelshaverne. Sammen med 27 andre kommuner i Sør-Rogaland ble Hetland medeier i Lyse.
=== Boligbygging ===
Hetland Boligbyggelag ble stiftet i november 1951.
Boligbyggelaget sto for bygging av både rekkehusleiligheter og blokker i kommunen.
== Deling av Hetland kommune ==
I 1959 var areal til boligbygging innenfor Stavanger kommunes grenser brukt opp. Også for utbygging av industri var det små muligheter i selve byen, og ny industri søkte areal langs jernbanen og hovedveien til Stavanger. Sanering av eldre bebyggelse ville bli for kostbart. En utredning fra reguleringssjefen i Stavanger konkluderte med at bare en sammenslåing mellom Stavanger og Hetland kunne gi en fullgod løsning for byen.I 1965 ble Hetland kommune avviklet og arealet ble delt mellom nabokommunene. Området vest for Gandsfjorden ble slått sammen med Stavanger. Også Madla kommune gikk inn i den nye bykommunen Stavanger.
Områdene øst for Gandsfjorden ble en del av den nye storkommunen i sør, Sandnes. Hetland kommunes areal var i 1964 91,05 km².
== Ordførere ==
Liste over ordførere i Hetland.
Ommund Larsen Stokke (1783-1876), bonde på Stokka og seinere på Goa, født i Randaberg, ordfører 1838—1841.
Samuel Samuelsen Ledaal (1790-1868), bonde på Tasta, født på Nesheim på Jæren, ordfører 1841.
Halvor Sondresen (1801-1883), bonde i Dusavik, født i Tinn i Telemark, ordfører 1842-1845.
Sven Knutsen Bø (1790-1868), født i Fister, ordfører 1843.
Jakob Christian Lindemann Bull (1800-1863), sakfører, senere sorenskriver i Ryfylke, fødd i Øie i Surendalen, ordfører 1846-1849.
Asser E. Jåtten (1794-1869), bonde på Jåtten, ordfører 1850-1857.
Niels Qvaleberg (1817-1873), bonde og bøkker, født på Kvalaberg, ordfører 1858.
Wilhelm Ravn Sundt (1818-1866), født i Stavanger, ordfører 1858-1860.
Johan E. Nymann (1814-1891), født i Stavanger, ordfører 1861.
Halvor B. Scheie (1818-1896), født på Ivesdal i Bjerkreim, ordfører 1862-1863.
Olaus Eskeland (1833-1903), bonde, bankstyrer, stortingsmann, født i Høle, ordfører 1864-1867, 1870-1891 og 1894-1903.
Gullik Furta Gitlesen (1833-1896), bonde, født i Stavanger, ordfører 1868—1869.
Ragnvald Sandahl (1825-1883), født i Jølster, ordfører 1877.
Ole Thorsen Wølstad (1824-1895), bonde, født i Gjesdal, ordfører 1882-1889.
Erik A. Gilje (1829-1926), bonde, født i Forsand, ordfører 1890-1891.
Thore Olsen Wølstad (1853-1913), bonde, stortingsmann, født på Vølstad i Gjesdal, ordfører 1892—1893 og 1905—1912.
Arne Berge (1852-1931), bonde, forretningsfører, født i Odda, ordfører 1903-1904.
Thore Revheim (1859-1927), bonde, født på Revheim, ordfører 1905-1906.
Osmund Rossavik (1872-1923) bonde, bankbokholder, født i Forsand, ordfører 1912-1913.
Karl L. Helliesen (1863-), bonde og kjøpmann, ordfører 1914-1916.
Christian Eriksen Gilje (1868-), bonde og forretningsfører, født i Hetland, ordfører 1917-1922.
Henrik O. Tjensvold (1877-), bonde og bankdirektør, født på Tjensvoll, ordfører 1923-1925.
Olav Tveterås (1888-), bonde og kjøpmann, født på Helle i Forsand, ordfører (Venstre) 1926-1941.
Peter Gustav Adolf Thjømøe, driftsingeniør, ordfører innsatt av okkupasjonsmakten 1941-1945.
Johan Askeland (1883-1967), agronom, lærer og landbrukssjef, født i Haus i Nordhordland, ordfører (Venstre) 1945-1959.
Per Barkved (1923-2001), journalist, født på Jørpeland, ordfører (Venstre) 1960-1965.
== Befolkning 1801-1930 ==
Befolkningsutvikling i den første delen av kommunehistorien:
1801 1 226
1815 1 508
1825 1 846
1835 2 221
1845 3 225
1855 4 244
1865 5 076
1875 6 015
1890 4 680
1900 5 622
1910 6 522
1920 11 244
1930 7 921
== Befolkning 1951-1964 ==
Data fra Statistisk sentralbyrå:
1951 – 15 587
1952 – 16 192
1953 – 16 645
1954 – 16 421 (*)
1955 – 16 962
1956 – 17 415
1957 – 17 884
1958 – 18 520
1959 – 19 094
1960 – 19 659
1961 – 20 331
1962 – 21 157
1963 – 21 882
1964 – 22 474(*) Ved grenseregulering 1. juli 1953 ble 831 personer overført fra Hetland til Stavanger.
== Referanser ==
== Litteratur ==
O. Indrehus, Tore Revheim, Osmund Rossavik (1914). Træk av Hetlands historie 1814-1914. Dreyer. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Hetland kommune (1937). Hetland herad 1837-1937. Dreyer.
Ole Kallelid (2012). Harald Hamre, Knut Helle, red. Stavanger bys historie, II. Sild og seil 1815-1890. Stavanger: Wigestrand Forlag. ISBN 978-82-8140-085-6.
Anders Haaland (2012). Harald Hamre, Knut Helle, red. Stavanger bys historie, III. Industribyen 1890-1965. Stavanger: Wigestrand Forlag. ISBN 978-82-8140-086-3.
Anne Tove Austbø, Elisabeth Hovland, Gunnar M. Roalkvam, Len K. Hoff, Liselotte Nes Høiland, Elise Norland Sørheim, Torkel Thime, Øyvind Wigestrand (2008). Stavanger byleksikon. Stavanger: Wigestrand Forlag. ISBN 978-82-8140-017-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) | Hetland er en tidligere kommune og i Rogaland fylke. Kommunen omkranset byen Stavanger. | 2,968 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jordskjelvet_i_Dudley_2002 | 2023-02-04 | Jordskjelvet i Dudley 2002 | ['Kategori:2002 i England', 'Kategori:Hendelser i 2002', 'Kategori:Jordskjelv i 2002', 'Kategori:West Midlands'] | Jordskjelvet i Dudley 2002 var et jordskjelv som målte en styrke på 4,7 på Richters skala, og rammet Midlands i England den 22. september 2002 23:54 UTC (23. september 00:54 lokal tid) og varte i 20 sekunder.
Det var det største jordskjelvet på over 12 år siden 1990 Bishop's Castle earthquake, men det forårsaket bare mindre bygningsskader. Episenter var veikrysset mellom High Arcal Road og Himley Road (Mal:Gbmapping) i South Staffordshire som er like utenfor Metropolitan Borough of Dudley og to miles utenfor grensene til Dudley by.
Skjelvet kunne føles innenfor et område på 260 000km² inkludert Wales, Liverpool, Derby, Yorkshire, Wiltshire og London. Lengst unna kom det rapporter fra Carlisle i nord, og Truro i sør.Et etterskjelv med styrke 2,7 den 23. september klokken 03:32 UTC kunne kjennes lokalt i Dudley.
| Jordskjelvet i Dudley 2002 var et jordskjelv som målte en styrke på 4,7 på Richters skala, og rammet Midlands i England den 22. september 2002 23:54 UTC (23. september 00:54 lokal tid) og varte i 20 sekunder.
Det var det største jordskjelvet på over 12 år siden 1990 Bishop's Castle earthquake, men det forårsaket bare mindre bygningsskader. Episenter var veikrysset mellom High Arcal Road og Himley Road (Mal:Gbmapping) i South Staffordshire som er like utenfor Metropolitan Borough of Dudley og to miles utenfor grensene til Dudley by.
Skjelvet kunne føles innenfor et område på 260 000km² inkludert Wales, Liverpool, Derby, Yorkshire, Wiltshire og London. Lengst unna kom det rapporter fra Carlisle i nord, og Truro i sør.Et etterskjelv med styrke 2,7 den 23. september klokken 03:32 UTC kunne kjennes lokalt i Dudley.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
BBC News 'Earthquake hits UK' | Jordskjelvet i Dudley 2002 var et jordskjelv som målte en styrke på 4,7 på Richters skala, og rammet Midlands i England den 22. september 2002 23:54 UTC (23. | 2,969 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alison_Krauss | 2023-02-04 | Alison Krauss | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bluesmusikere fra USA', 'Kategori:Fiolinister fra USA', 'Kategori:Fødsler 23. juli', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Macon County i Illinois', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Alison Krauss (født 23. juli 1971 i Decatur, Illinois, USA) er en bluegrassartist og fiolinist. Hun har blitt tildelt flere Grammy-priser enn noen annen kvinnelig artist i historien. Ved en nettavstemning om alle tiders beste bluegrassartister og -grupper i 2017 kom hun på 4.-plass, etter bare Ricky Skaggs blant nålevende artister. Hun er kalt «førstedamen i dagens countrymusikk».
| Alison Krauss (født 23. juli 1971 i Decatur, Illinois, USA) er en bluegrassartist og fiolinist. Hun har blitt tildelt flere Grammy-priser enn noen annen kvinnelig artist i historien. Ved en nettavstemning om alle tiders beste bluegrassartister og -grupper i 2017 kom hun på 4.-plass, etter bare Ricky Skaggs blant nålevende artister. Hun er kalt «førstedamen i dagens countrymusikk».
== Historikk ==
Alison Krauss is a fine singer and she really knows how to play bluegrass music like it should be played.
Alison Krauss utmerket seg tidlig som en fremragende musiker. Alt som femåring begynte å lære klassisk fiolinspill, men konverterte til bluegrass da hun som 12-åring fikk høre noen kassetter med slik musikk hos sangeren og komponisten John Pennel. På den tiden vant hun Illinois State Fiddle Championship, og året etter ble hun kåret til beste felespiller ved National Flatpicking Championships i Winfield, Kansas. Hun spilte i flere band før hun i 1987, som 16-åring, ble leder for kvintetten Union Station. Hun har vært det siden, riktignok med skiftende medspillere. Like lenge har hun holdt fast ved plateselskapet Rounder Records. Hun har også spilt med en rekke andre berømte artister og grupper innen country og bluegrass som Dolly Parton, Emmylou Harris, Robert Plant, Ricky Skaggs og Kentucky Thunder, Del McCoury, Vince Gill og The Whites. Hun har også hatt sin bror Viktor (født 1969) som medspiller. Også han har hatt en lang karriere som profesjonell musiker og har siden 1985 spilt kontrabass i en rekke grupper innen bluegrass, jazz, country, pop og rock.
I 1993 ble Alison Krauss tatt opp i den ledende country-radiostasjonen, Grand Ole Opry i Nashville, som den yngste til da.
I 2016 koret hun på Leonard Cohens siste album You Want It Darker.
== Alison Krauss og Union Station ==
Besetning pr. 2017:
Alison Krauss - sang, fele (piano)
Dave Denman - sang, gitar
Larry Atamanuik - trommer
Barry Bales - bass
Ron Block - gitar, banjo
Dan Tyminski - sang, gitar, mandolin (siden 1994)
Jerry Douglas - dobro (siden 1998)
=== Tidligere med i Union Station ===
Tim Stafford - gitar, mandolin (til 1994)
Adam Steffey - mandolin (til 1998)
== Diskografi ==
Different Strokes 1985
Too Late to Cry 1987
Two Highways 1989
I've Got That Old Feeling 1990
Every Time You Say Goodbye 1992
I Know Who Holds Tomorrow (with The Cox Family) 1994
Now That I've Found You: A Collection 1995
So Long So Wrong 1997
Forget About It 1999
New Favorite 2001
Live 2002
Lonely Runs Both Ways 2004
Raising Sand, sammen med Robert Plant (2007)
Essential Alison Krauss (2009)
Paper Airplane, sammen med Union Station (2011). Nådde 3.-plass på Billboard i USA, en sjeldenhet for et bluegrassalbum – og 1.-plass på US Country og på US Grass.
Windy City (2017)
Raising The Roof, sammen med Robert Plant (2021)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Alison Krauss – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alison Krauss – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alison Krauss på Internet Movie Database
(en) Alison Krauss hos The Movie Database
(en) Alison Krauss på Apple Music
(en) Alison Krauss på Discogs
(en) Alison Krauss på MusicBrainz
(en) Alison Krauss på Spotify
(en) Alison Krauss på Songkick
(en) Alison Krauss på Last.fm
(en) Alison Krauss på AllMusic
Alison Krauss på Twitter
Alison Krauss på Facebook
Alison Krauss på Instagram
Alison Krauss på YouTube
Alison Krauss på Myspace | Alison Krauss (født 23. juli 1971 i Decatur, Illinois, USA) er en bluegrassartist og fiolinist. | 2,970 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Madla | 2023-02-04 | Madla | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bydeler i Stavanger', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1965', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1930', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Se også tidligere Madla kommune
For Madlaleiren, se «KNM Harald Haarfagre»Madla er navnet på en gammel matrikkelgård, et tidligere herred og i dag en bydel i Stavanger med 19 584 innbyggere i 2006, en økning på 488 personer siden år 2000 (2,6 %).
| Se også tidligere Madla kommune
For Madlaleiren, se «KNM Harald Haarfagre»Madla er navnet på en gammel matrikkelgård, et tidligere herred og i dag en bydel i Stavanger med 19 584 innbyggere i 2006, en økning på 488 personer siden år 2000 (2,6 %).
== Geografi ==
Bydelens landareal er 13,87 km² som utgjør vestre del av kommunen, og omfatter området vest for Stokkavatnet, Tjensvoll og Ullandhaug. Madlakrossen er bydelssenter for Madla bydel. Det høyeste punktet i Madla bydel er Gjerdesberget, som ligger 95 meter over havet. Nest høyest er Madlatuå (84 moh.)
== Historie ==
=== Navnet Madla ===
Navneforsker Magnus Olsen mener at navnet Madla (sammen med bl.a. Tjelta, Tjora, Joa, Goa, Tasta, Haga, Risa, Sola, Gimra) representerer enestående gårdsnavn i norsk språkhistorie med sannsynlig opprinnelse i et indoeuropeisk språk fra bronsealderen. Det er stor forekomst av slike uforståelige gamle stedsnavn på Jæren, der det er eldgammel jordbruksbebyggelse: Navn som Hårr, Tjøtta, Erga, osv.Tolkningen av navnet Madla er usikker, men Oluf Rygh skriver i Norske Gaardnavne at det trolig er i slekt med ord som «mold(jord)», «malm» og «mol» (grus), i sammenheng med moreneryggen som «på neset, som stikker ut i Hafrsfjord». Samme opphav kan stedsnavnet Madland i Hå ha. De eldste stavemåtene - Mollum (1298), Mallar (1347) og Malla (1355) viser at konsonantparet dl i navnet er rogalandsk uttale av historisk ll, som i adle for «alle» og kadla for «kalla». Sta, Mollum (1450), Malle (1500) og Malde (1610).
=== Funn og fornminner ===
Eldre steinalder (10000-4000 f.Kr.). Jaktfolk med hovedbase i Vistehola på Randaberg haddeskog og strand i området som sitt territorium. Det er gjort funn av 1 grønnsteinøks på Sør-Sunde, 3 på Nord-Sunde. Ravklumper tyder på kontakt med Danmark. I nærheten av Kvernevik er det funnet en boplass fra denne perioden, på Vestre Goa i Randaberg.
Yngre steinalder (4000-1800 f.Kr.) Jordbrukerne dyrket små åkerflekker på Sunde. De første husdyrene kom. Fiske, fangst og jaktvirksomheten fortsatte. Funn av en sigd (Sør-Sunde) og 2 dolker (Nord-Sunde). Rester av 4 boplasser på Sør-Sunde er funnet fra denne perioden. Den største boplassen lå ved Aubeberget, to lå på Nord-Sunde, og en på Madlasandnes. Spor etter åkerdrift ved Håhammeren forteller at bønder tok høydedragene i bruk for dyrking av korn på denne tiden.
I bronsealderen (1800-500 f.Kr.) bosatte en seg på de beste plassene ved morenehaugene, og samfunnet ble bedre organisert. Gravhauger finnes på Heislandrudlå, Mimmarudlå, Øysteinvarden og Malthaug. Helleristninger er bevart på Aubeberget og Fluberget.
Revheimfunnene fra Revheim stammer fra bronsealderen (ca. 800-700 f.Kr.) og omfatter bl.a. to praktfulle bronselurer. Ved den gamle kirkegården på Madla ble det funnet et flott bronsesverd som er ca. 3.500 år gammelt. Det er trolig laget i Mellom-Europa, og tyder på at en mektig slekt har vært bosatt her i denne perioden.
Eldre jernalder (500 f.Kr. til 100 e.Kr.) var nedgangstid, med kaldere klima, synkende jordbruksproduksjon og lavere folketall (klimasjokket i 535–536). De døde ble kremert og lagt i leireurner som ble gravd ned på flat mark.
Romersk folkevandringstid (100-500). Den kristne skikken med å legge de døde ubrente i graven kom til Madla. På Austrheim er det funnet en kvinnegrav fra ca. år 300. Tre sølvspenner var festet til drakten hennes. Det var også en jernkam i graven. Funn av nausttufter, gardsanlegg, rydningsrøyser og gravrøyser.
Det lå en bygdeborg på Risnes (et nes i Hålandsvatnet), med en 140 meter lang mur mot land. Det var siktelinjer mellom bygdeborgene på Nord-Jæren slik at folk var organisert og samarbeidet i større enheter. Det antas at hele Sør-Rogaland var organisert som ett rike, bebodd av den rug-dyrkende germanske folkestammen rygere fra Rügen i Østersjøen. Runer ble tatt i bruk på denne tiden.
Yngre jernalder (500-1050) Det var krisetilstand i området fra fimbulvinteren i 535/536 frem til 700, og halvparten av gårdene ble lagt øde. Romerrikets fall førte til at kontakten sørover ble dårlig, handelen med Jylland avtok, og oppsvinget kom først på 800-tallet, med Tananger som lokal handelsplass.
Vikingtid(790-1066) der slaget i Hafrsfjord rundt år 872 (eller litt senere) står sentralt i Norges historie.
Funn av nausttufter. På Nord-Sunde og Sør-Sunde er det gjort flere funn av store nausttufter fra vikingtiden. Av 250 nausttufter fra vikingtiden som er registrert i Norge, befinner 50 seg i Rogaland, og av disse ligger 20 omkring Hafrsfjord.
Funn av Vikingvei I Sundeveien ble det i forbindelse med utgraving i et boligprosjekt på et automatisk fredet område funnet en brusteinveg fra cirka år 850.
== Middelalder ==
Kristne skikker gjorde seg gjeldende gjennom at man reiste bautaer, ofte med innskrift over de døde. På Stavanger Museum finnes restene etter steinkorset fra Krossberg.
Fra 1100-tallet utgjorde gardene Madla, Revheim, Sør-Sunde og Nord-Sunde Madla kirkesogn.
=== Håland herred 1837 ===
Madla kirkesogn ble en del av Håland herred sammen med dagens Sola kommune.
=== Madla herred 1930-1965 ===
Madla var egen kommune i perioden 1930-65. Kommunen ble opprettet i 1930, da Håland herred ble delt i to. Madla, med sine da 6 025 innbyggere ble slått sammen med Stavanger kommune den 1. januar 1965.
== Befolkning ==
=== Historisk utvikling ===
Innbyggertall på Madla gjennom tidene:
År 1000-1350 : ca. 100
År 1350-1500 : ca. 50
År 1500-1650 : ca. 100
År 1650-1750 : ca. 125
1758 : 112
1801 : 183
1875 : 694
1930 : 1019
1951 : 2492
1965 : 6025
1980 : 15999
1990 : 18380
2000 : 19086Folketallet i 1801 på 183 personer var fordelt på disse 4 gardene: Madla (57 personer), Revheim (42), Sunde Sør (47) og Sunde Nord med 37 personer bosatt.
== Forsvaret ==
Madlamoen ekserserplass ble etablert i 1871. Den heter i dag KNM Harald Hårfagre, og er rekruttskole for Sjøforsvaret og Luftforsvaret.
== Idrett ==
Madla Idrettslag er bydelens fotballklubb med 919 medlemmer i alle aldre. Dette gjør Madla til Stavangers største fotballklubb. Lagets seniorlag spiller i 3. divisjon, men det er først og fremst ungdomsavdelingen som er klubbens flaggskip.
== Musikkorps ==
I Madla bydel finner vi flere musikkorps, blant annet Madlamark Skolekorps som i 2014 kom på 1.-plass i NM, 1.divisjon janitsjar. Andre skolekorps er Sunde Skolekorps, Kvernevik Skolekorps og Hafrsfjord Skolekorps. Korpsene er tilknyttet Norges Musikkorps Forbund og har medlemmer i alderen 8 – 19 år.
== Delområder og grunnkretser ==
Grensene for delområdene i Stavanger følger ikke helt grensene for bydelene, men grovt sett kan vi si at Madla er inndelt i disse 4 delområdene :
Madlamark
Hafrsfjord
Kvernevik
SundeDet er 32 grunnkretser i bydelen, hvorav tre ligger utenfor delområdene over. De tre ligger i Tjensvoll delområde.
Bydelen består av fire valgkretser: Kvernevik, Sunde, Madlamark og Hafrsfjord.
== Bydelsutvalg ==
Madla bydelsutvalg er et politisk utvalg som skal være bindeledd mellom bydelens og byens sentrale organer. Det skal ta initiativ i saker som gjelder bydelen og har uttalerett i en rekke kommunale saker. Utvalget tildeler også midler til det frivillige organisasjonslivet i bydelen.
Utvalget består av elleve medlemmer med varamedlemmer valgt av bystyret.
Sammensetning 2007 – 2011Ap 2, Sp 1, V 1, KrF 1, H 3, FrP 2, Pp 1
Leder : Henning Bredal (Ap)
Nestleder : Kate Elin Norland (Sp)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gunnar A. Skadberg : Madla i fortid Madla – Revheim – Sunde, Stavanger 1996
== Eksterne lenker ==
Båtnaustet i Sør-Sunde
Jernaldergarden på Ullandhaug Arkivert 24. februar 2008 hos Wayback Machine.
Madlamark Skolekorps
Sunde Skolekorps
Hafrsfjord Skolekorps | Madla var en kommune i Rogaland fylke, etter 1964 en bydel, Madla i Stavanger kommune. Madla var egen kommune i perioden 1930–1965. | 2,971 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asyndeton | 2023-02-04 | Asyndeton | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Grammatikk', 'Kategori:Greske ord og uttrykk', 'Kategori:Retorikk', 'Kategori:Språkstubber', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Asyndeton (fra gresk: ἀσύνδετον, «uforbundet») er et grammatisk virkemiddel hvor man bevisst utelater konjunksjoner (bindeord) fra to eller flere relaterte setninger/delsetninger. Eksempler er en stor, stygg ulv eller det latinske veni, vidi, vici («Jeg kom, jeg så, jeg vant»). | Asyndeton (fra gresk: ἀσύνδετον, «uforbundet») er et grammatisk virkemiddel hvor man bevisst utelater konjunksjoner (bindeord) fra to eller flere relaterte setninger/delsetninger. Eksempler er en stor, stygg ulv eller det latinske veni, vidi, vici («Jeg kom, jeg så, jeg vant»). | Asyndeton (fra gresk: ἀσύνδετον, «uforbundet») er et grammatisk virkemiddel hvor man bevisst utelater konjunksjoner (bindeord) fra to eller flere relaterte setninger/delsetninger. Eksempler er en stor, stygg ulv eller det latinske veni, vidi, vici («Jeg kom, jeg så, jeg vant»). | 2,972 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Manglekasse | 2023-02-04 | Manglekasse | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Husgeråd', 'Kategori:Klesvask'] | Manglekasse (fra latin, via tysk mangel(e)n) er et apparat med tunge ruller og sveiv for å glatte tekstiler etter klesvask. Innretningen antas å ha blitt oppfunnet på 1600-tallet. Den erstattet det enkle mangletreet og ble avløst av lettere klesruller med springfjær og av strykejern.
| Manglekasse (fra latin, via tysk mangel(e)n) er et apparat med tunge ruller og sveiv for å glatte tekstiler etter klesvask. Innretningen antas å ha blitt oppfunnet på 1600-tallet. Den erstattet det enkle mangletreet og ble avløst av lettere klesruller med springfjær og av strykejern.
== Konstruksjon og bruk ==
Manglekasse består av en solid ramme med et underliggende brett. Oppå dette ligger to ruller og derette en stor kasse fylt med steiner eller lignende. Ved hjelp av en sveiv kunne denne tunge kassen rulles frem og tilbake.
Et rent laken eller lignende ble lagt ut på et bord. Det ferdig vaskede tøyet ble lagt oppå og det hele rullet sammen rundt en rulle. Steinkassa ble løftet og rullen med tøy lagt under. Deretter ble steinkassa trukket frem og tilbake ved hjelp av en sveiv. for å bringe det hele i balanse og med trykk, måtte bruke to ruller samtidig.
Dette tilsvarer en mekanisering av mangletre som er kjent over store deler av Nord-Europa.
En annen metode er der en strekker ut tøyet på den nedre platen. Deretter legges et antall ruller oppå og den øvre kassen senkes. Deretter rulles den øvre kassen frem og tilbake som beskrevet over. Siden det er tre ruller på fotografiet, må en anta at dette var den foretrukkene metoden på den viste manglekassen.
Etter en omgang i en kassemangle var tøyet så glatt at det sjelden trengte noen ytterligere stryking
En manglekasse var et stort og kostbart apparat og ble for en stor del bare brukt av storfamilier og i kommersielle vaskerier. Flere er funnet i leiegårder og borettslag i Oslo. På 1800-tallet kom klesrulle med to ruller som ble presset mot hverandre av en bladfjær.
== Se også ==
Mangletre
Klesrulle
== Eksterne lenker ==
Bilde av en box mangle i Bristol Arkivert 27. mars 2009 hos Wayback Machine. | thumb|Manglekasse funnet i en leiegård i [[Oslo, produsert ved O. Jacobsons Maskinværksted trolig mellom 1903 og 1925 ]] | 2,973 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rocky_(band) | 2023-02-04 | Rocky (band) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske rockegrupper'] | Rocky var et rockeband fra Trondheim. Det ble startet i 1977 av Knut J. Dahle (piano/vokal), Kjell Arne Brødreskift (gitar/vokal), Bjarne Bårdstu (bass/vokal) og Otto Teigseth (trommer). Etter 1980 skiftet besetningen flere ganger, og i 1981 besto bandet av Kjell Arne Brødreskift, Per Gunnar Lauritzen, Stein Bonesmo, Knut J. Dahle og Per Otto Wigum.
Dette året debuterte Rocky med albumet Hard granitt & mjuk marmor. Det ble utgitt en singel fra dette albumet med gla'holdningslåta «Hasj e' Bæsj» på a-sida og «E' du hypp på jogging» på b-sida. I 1982 utgav bandet singelen «Videot». | Rocky var et rockeband fra Trondheim. Det ble startet i 1977 av Knut J. Dahle (piano/vokal), Kjell Arne Brødreskift (gitar/vokal), Bjarne Bårdstu (bass/vokal) og Otto Teigseth (trommer). Etter 1980 skiftet besetningen flere ganger, og i 1981 besto bandet av Kjell Arne Brødreskift, Per Gunnar Lauritzen, Stein Bonesmo, Knut J. Dahle og Per Otto Wigum.
Dette året debuterte Rocky med albumet Hard granitt & mjuk marmor. Det ble utgitt en singel fra dette albumet med gla'holdningslåta «Hasj e' Bæsj» på a-sida og «E' du hypp på jogging» på b-sida. I 1982 utgav bandet singelen «Videot». | Rocky var et rockeband fra Trondheim. Det ble startet i 1977 av Knut J. | 2,974 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bellingshausen_Island | 2023-02-04 | Bellingshausen Island | ['Kategori:27°V', 'Kategori:59°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer på Sør-Sandwichøyene'] | For øya Bellingshausen i Selskapsøyene, se Motu OneBellingshausen Island er en ubebodd øy i øygruppen Sør-Sandwichøyene, som administreres av det britiske oversjøiske territoriumet Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Bellingshausen Island utgjør den sørlige delen av Sør-Sandwichøyene sammen med Cook Island og Thule Island under navnet Southern Thule.
Øya er oppkalt etter Fabian Gottlieb von Bellingshausen, som ledet en russisk ekspedisjonen i området i 1820.
Gelogisk er øya en stratovulkan, og består av basalt og andesitt. Det ferskeste krateret er 150 meter i diameter og er 60 meter dypt, dannet eksplosivt en gang mellom 1968 og 1984.
| For øya Bellingshausen i Selskapsøyene, se Motu OneBellingshausen Island er en ubebodd øy i øygruppen Sør-Sandwichøyene, som administreres av det britiske oversjøiske territoriumet Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Bellingshausen Island utgjør den sørlige delen av Sør-Sandwichøyene sammen med Cook Island og Thule Island under navnet Southern Thule.
Øya er oppkalt etter Fabian Gottlieb von Bellingshausen, som ledet en russisk ekspedisjonen i området i 1820.
Gelogisk er øya en stratovulkan, og består av basalt og andesitt. Det ferskeste krateret er 150 meter i diameter og er 60 meter dypt, dannet eksplosivt en gang mellom 1968 og 1984.
== Referanser == | , som er et britisk oversjøisk territorium | 2,975 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sandro_Viletta | 2023-02-04 | Sandro Viletta | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i alpint', 'Kategori:Olympiske mestere for Sveits', 'Kategori:Personer fra kanton Graubünden', 'Kategori:Sveitsiske alpinister'] | Sandro Viletta (født 23. januar 1986) er en sveitsisk alpinist. Han har spesialisert seg på disiplinene slalåm og storslalåm.
| Sandro Viletta (født 23. januar 1986) er en sveitsisk alpinist. Han har spesialisert seg på disiplinene slalåm og storslalåm.
== Karriere ==
Viletta ble sveitsisk juniormester i storslalåm 1. februar 2004. Under junior-VM 2006 i Mont Sainte-Anne vant han bronsemedalje i slalåm.
Han debuterte i verdenscupen 12. desember 2006 i Levi. 25. februar 2007 ble han nr. 16 i slalåmrennet i Garmisch-Partenkirchen og tok dermed sine første verdenscuppoeng.
Under VM 2009 i Val-d’Isère ble han nummer seks i superkombinasjonen. Han deltok for Sveits under Vinter-OL 2010 og oppnådde en 14.-plass i kombinasjonen som beste resultat.
Han oppnådde sin første pallplassering i verdenscupen da han 3. desember 2011 vant super-G i Beaver Creek foran Aksel Lund Svindal. Hans beste plassering inntil da var en fjerdeplass i storslalåm fra Adelboden 10. januar 2009.
Under Vinter-OL 2014 i Sotsji tok han gull i superkombinasjon.
== Verdenscupseire ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sandro Viletta – Olympedia
(en) Sandro Viletta – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Sandro Viletta – FIS (alpint)
(en) Sandro Viletta – ski-db.com
Sandro Vilettas hjemmeside | | høyde = 177 cm | 2,976 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Nilssen | 2023-02-04 | Ole Nilssen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 28. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1912', 'Kategori:Fødsler 27. september', 'Kategori:Fødsler i 1829', 'Kategori:Klokkere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1865–1867', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1868–1870', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1871–1873', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1874–1876', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1877–1879', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1880–1882', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1883–1885', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1886–1888', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1889–1891', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1892–1894'] | For folkemusikeren Ole Nilssen, se Ole Nilssen (folkemusiker)Ole Nilssen (født 27. september 1829, død 28. mai 1912) var en norsk lærer, lensmann og politiker. Han var stortingsrepresentant fra 1865 til 1894, først som uavhengig og deretter for Venstre fra og med 1883.
Nilssen ble valgt inn som representant for Romsdals amt. Han var medlem av protokollkomiteen i periodene 1865–66 og 1868–69, medlem av kirkekomiteen i 1871–85, sekretær i Odelstinget i 1883–8 og sekretær i Stortinget og medlem av justiskomiteen i 1889–91. Fra 1892 til 1894 var han medlem av Lagtinget, valgkomiteen, fullmaktskomiteen og justiskomiteen. Nilssen fikk også tilbud om å bli statsråd av statsminister Johannes Steen, men han avslo tilbudet.Nilssen drev med fiske under oppveksten og han tok eksamen ved Klæbu seminar i 1849. Før han ble valgt inn på Stortinget, jobbet han som lærer og klokker i Tingvoll fra 1853 til 1856 og deretter som lærer på Frei. Etter at Straumsnes ble egen kommune, ble han også valgt inn som ordfører der. I 1880 søkte han på og fikk jobben som lensmann i Gjemnes. Han bosatte seg deretter på en gård i Øre. I 1908 pensjonerte han seg og han ble utnevnt til ridder av 1. klasse i St. Olavs Orden.
| For folkemusikeren Ole Nilssen, se Ole Nilssen (folkemusiker)Ole Nilssen (født 27. september 1829, død 28. mai 1912) var en norsk lærer, lensmann og politiker. Han var stortingsrepresentant fra 1865 til 1894, først som uavhengig og deretter for Venstre fra og med 1883.
Nilssen ble valgt inn som representant for Romsdals amt. Han var medlem av protokollkomiteen i periodene 1865–66 og 1868–69, medlem av kirkekomiteen i 1871–85, sekretær i Odelstinget i 1883–8 og sekretær i Stortinget og medlem av justiskomiteen i 1889–91. Fra 1892 til 1894 var han medlem av Lagtinget, valgkomiteen, fullmaktskomiteen og justiskomiteen. Nilssen fikk også tilbud om å bli statsråd av statsminister Johannes Steen, men han avslo tilbudet.Nilssen drev med fiske under oppveksten og han tok eksamen ved Klæbu seminar i 1849. Før han ble valgt inn på Stortinget, jobbet han som lærer og klokker i Tingvoll fra 1853 til 1856 og deretter som lærer på Frei. Etter at Straumsnes ble egen kommune, ble han også valgt inn som ordfører der. I 1880 søkte han på og fikk jobben som lensmann i Gjemnes. Han bosatte seg deretter på en gård i Øre. I 1908 pensjonerte han seg og han ble utnevnt til ridder av 1. klasse i St. Olavs Orden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Ole Nilssen hos Norsk senter for forskningsdata | Ole Nilssen (født 27. september 1829, død 28. | 2,977 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jay_and_Silent_Bob | 2023-02-04 | Jay and Silent Bob | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Filmfigurer'] | Jay and Silent Bob er to metalhead-figurer spilt av Jason Mewes og Kevin Smith.
De fremtrer i mange av Kevin Smiths filmer, for første gang i filmen Clerks. De driver for det meste med salg av marihuana, og henger på det lokale gatehjørnet eller utenfor den lokale videosjappa hvor de selger til de som vil kjøpe. De har interesse for John Hughes' filmer, filmen Purple Rain, og black metal-bandet King Diamond.
Jay and Silent Bob ble født i Leonardo New Jersey, tidlig på 1970-tallet. Første gang de møttes satt de i barnevogn utenfor Quick Stop Groceries mens foreldrene var inne og handlet. Jays kjennetegn er konstant banning, og det er fra moren han har fått dette, hans første ord var «fuck». Han har også langt blondt hår. Jay tar som oftest rollen som leder da Silent Bob som navnet tilsier, sjelden snakker. Når han først sier noe er det innsiktsfulle monologer som kommer på fortreffelige tidspunkt. Silent Bobs kjennetegn er kontinuerlig røyking, skjegg, hans lange frakk, og en caps som er bak frem. De fremkommer ofte hentydninger til deres seksuelle legning, uten at det er fremkommet at en eller begge er homofile.
| Jay and Silent Bob er to metalhead-figurer spilt av Jason Mewes og Kevin Smith.
De fremtrer i mange av Kevin Smiths filmer, for første gang i filmen Clerks. De driver for det meste med salg av marihuana, og henger på det lokale gatehjørnet eller utenfor den lokale videosjappa hvor de selger til de som vil kjøpe. De har interesse for John Hughes' filmer, filmen Purple Rain, og black metal-bandet King Diamond.
Jay and Silent Bob ble født i Leonardo New Jersey, tidlig på 1970-tallet. Første gang de møttes satt de i barnevogn utenfor Quick Stop Groceries mens foreldrene var inne og handlet. Jays kjennetegn er konstant banning, og det er fra moren han har fått dette, hans første ord var «fuck». Han har også langt blondt hår. Jay tar som oftest rollen som leder da Silent Bob som navnet tilsier, sjelden snakker. Når han først sier noe er det innsiktsfulle monologer som kommer på fortreffelige tidspunkt. Silent Bobs kjennetegn er kontinuerlig røyking, skjegg, hans lange frakk, og en caps som er bak frem. De fremkommer ofte hentydninger til deres seksuelle legning, uten at det er fremkommet at en eller begge er homofile.
== Filmografi ==
Clerks (1994)
Mallrats (1995)
Chasing Amy (1997)
Dogma (1999)
Clerks: The Animated Series (2000)
Jay and Silent Bob Strike Back (2001)
Clerks II (2006)
== Musikkvideoer ==
«Build Me Up Buttercup» av The Goops
«Can't Even Tell» av Soul Asylum
«Because I Got High» av Afroman
«Kick Some Ass» av Stroke 9 | Jay and Silent Bob er to metalhead-figurer spilt av Jason Mewes og Kevin Smith. | 2,978 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jason_Mewes | 2023-02-04 | Jason Mewes | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. juni', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Monmouth County i New Jersey', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Jason Edward Mewes (født 12. juni 1974) er en amerikansk skuespiller kjent som rollefiguren Jay i Jay and Silent Bob.
| Jason Edward Mewes (født 12. juni 1974) er en amerikansk skuespiller kjent som rollefiguren Jay i Jay and Silent Bob.
== Filmografi (utvalg) ==
Clerks (1994)
Mallrats (1995)
Drawing Flies (1996)
Chasing Amy (1997)
Dogma (1999)
Tail Lights Fade (1999)
The Blair Clown Project (1999)
Spilt Milk (1999)
Scream 3 (2000)
Vulgar (2000)
Jay and Silent Bob Strike Back (2001)
R.S.V.P. (2002)
High Times' Potluck (2002)
Hot Rush (2002)
Pauly Shore Is Dead (2003)
Powder: Up Here (2004)
My Big Fat Independent Movie (2005)
Clerks II (2006)
Feast (2006)
National Lampoon's TV the movie (2006)
Bottoms Up (2006)
The Tripper (2007)
Netherbeast Incorporated (2007)
Zack and Miri Make a Porno (2008)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Jason Mewes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jason Mewes på Internet Movie Database
(sv) Jason Mewes i Svensk Filmdatabas
(da) Jason Mewes på Filmdatabasen
(da) Jason Mewes på Scope
(fr) Jason Mewes på Allociné
(en) Jason Mewes på AllMovie
(en) Jason Mewes hos Turner Classic Movies
(en) Jason Mewes hos Rotten Tomatoes
(en) Jason Mewes hos The Movie Database | Jason Edward Mewes (født 12. juni 1974) er en amerikansk skuespiller kjent som rollefiguren Jay i Jay and Silent Bob. | 2,979 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacob_Obrecht | 2023-02-04 | Jacob Obrecht | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. august', 'Kategori:Dødsfall i 1505', 'Kategori:Fødsler i 1457', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Gent', 'Kategori:Renessansekomponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jacob Obrecht (født ca. 1457 i Gent i Nederlandene, død 1505 i Ferrara i Italia) var en nederlandsk renessansekomponist. Han tilhører generasjonen etter den både i samtiden og ettertiden mer berømte Johannes Ockeghem. Han ble også raskt overskygget av Josquin des Prez.
Det er bevart i underkant av 30 messer, både cantus firmus-messer og parodimesser, en håndfull chansoner og en rekke motetter fra Obrechts hånd.
Stilen hans er nederlandsk, men med en tidvis sterk italiensk innflytelse. Han har en forkjærlighet for motivisk imitasjon og formfullhet, som kommer til uttrykk gjennom gjentakelser og bruk av ostinato-teknikker.
| Jacob Obrecht (født ca. 1457 i Gent i Nederlandene, død 1505 i Ferrara i Italia) var en nederlandsk renessansekomponist. Han tilhører generasjonen etter den både i samtiden og ettertiden mer berømte Johannes Ockeghem. Han ble også raskt overskygget av Josquin des Prez.
Det er bevart i underkant av 30 messer, både cantus firmus-messer og parodimesser, en håndfull chansoner og en rekke motetter fra Obrechts hånd.
Stilen hans er nederlandsk, men med en tidvis sterk italiensk innflytelse. Han har en forkjærlighet for motivisk imitasjon og formfullhet, som kommer til uttrykk gjennom gjentakelser og bruk av ostinato-teknikker.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Robert Eitner: «Obrecht, Jacob». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 24, Duncker & Humblot, Leipzig 1887, s. 116–119.
== Eksterne lenker ==
(en) Jacob Obrecht – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Verk av og om Jacob Obrecht i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Jacob Obrecht (1457/8-1505) - A discography, biografi og diskografi på mediveal.org
MP3-filer, Umeå Akademiska Kör
(en) Fritt tilgjengelige noter av Jacob Obrecht i International Music Score Library Project
(en) Fritt tilgjengelige noter av Jacob Obrecht i Choral Public Domain Library (ChoralWiki) | Jacob Obrecht (født ca. 1457 i Gent i Nederlandene, død 1505 i Ferrara i Italia) var en nederlandsk renessansekomponist. | 2,980 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svane_(madrass) | 2023-02-04 | Svane (madrass) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Møbler', 'Kategori:Varemerker'] | Svane er et registrert varemerke som eies av møbelprodusenten Ekornes. Merket blir brukt i markedsføring av firmaets senge- og madrasskolleksjon.
| Svane er et registrert varemerke som eies av møbelprodusenten Ekornes. Merket blir brukt i markedsføring av firmaets senge- og madrasskolleksjon.
== Historikk ==
J.E.Ekornes Fjærfabrikk ble etablert i 1934. Denne fabrikken produserte fjærer til møbler og madrasser og var opprinnelsen til selskapet Ekornes ASA. Året etter ble svanemadrassen lansert, og i 1937 kom varemerket Svane. Madrassene ble de første årene produsert i Sykkylven og på 1950-tallet ble det også etablert en fabrikk i Bodø. I 1959 startet Ekornes skumplastproduksjon for bruk i både madrasser og til stopning i sittemøbler.
Ekornes Fetsund ble etablert som madrass- og møbelfabrikk i 1962 og i 1969 ble madrasskolleksjonen samlet ved fabrikken på Fetsund. I 1967 skiftet konsernet navn til Svane Møbler AS, et navn det beholdt til 1979, da det skiftet til Ekornes AS. I en periode produserte Ekornes også madrasser på Tibro i Sverige, produksjonen av Svane er nå samlet hos Ekornes Fetsund AS.
== Produkter ==
Svanemadrassene er produsert i forskjellige varianter, de fleste med varianter av fjærsystemer. Ekornes bruker to ulike fjærsystem i sine madrasser, disse er bonell og posefjærer. Selskapet produserer også en madrasskolleksjon der madrassen er bygd opp av en kombinasjon av fjær og IntelliGel, en elastisk, celleoppbygd gelématte.
== Annet ==
Svanemadrassen fikk i 2006 Miljømerket Svanen fra Stiftelsen Miljømerking.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Svane.no: http://www.svane.no/
Ekornes Historien om Svane | Svane er et registrert varemerke som eies av møbelprodusenten Ekornes. Merket blir brukt i markedsføring av firmaets senge- og madrasskolleksjon. | 2,981 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gioseffo_Zarlino | 2023-02-04 | Gioseffo Zarlino | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1590', 'Kategori:Fødsler 31. januar', 'Kategori:Fødsler i 1517', 'Kategori:Italienske fransiskanere', 'Kategori:Italienske katolske prester', 'Kategori:Italienske komponister', 'Kategori:Italienske musikkteoretikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chioggia', 'Kategori:Renessansekomponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Gioseffo Zarlino (1517–1590) var en italiensk musikkteoretiker, komponist og kapellmester.
Zarlino var en betydningsfull musikkteoretiker som gav fremadskuende bidrag innen temperering av musikkinstrumenter.
| Gioseffo Zarlino (1517–1590) var en italiensk musikkteoretiker, komponist og kapellmester.
Zarlino var en betydningsfull musikkteoretiker som gav fremadskuende bidrag innen temperering av musikkinstrumenter.
== Liv og virke ==
Zarlino studerte både musikk og teologi, og gikk i 1537 inn i fransiskanerordenen. Han virket først ved hjemstedets katedral; fra 1536 som sanger og fra 1539 som diakon og førsteorganist. I 1540 ble han ordinert til prest og året etter studerte han med Adrian Willaert, maestro di cappella ved Markuskirken i Venezia. I 1565 fikk Zarlino selv denne prestisjefylte posten etter at Cipriano de Rore sa den fra seg, og bekledte den fram til sin død.
I 1548 fikk Zarlino Domenico de Pesaro til å bygge seg et cembalo med 19 tangenter per oktav slik at han kunne spille musikk fra den greske antikken og fram sin egen tid.
Mange av Zarlinos elever ble framstående representanter for den venetianske skole. Av elever kan nevnes Claudio Merulo, Girolamo Diruta, Giovanni Croce, Vincenzo Galilei og Giovanni Artusi.
== Musikk ==
Av Zarlinos komposisjoner er 41 motetter bevart, stort sett for fem og seks stemmer. Dessuten 13 verdslige verk, de fleste madrigaler for fire og fem stemmer. Som komponist var Zarlino ganske konservativ – i motettene begrenset han seg til å vise at han behersket kanonisk kontrapunktikk, og i madrigalene unngikk han homofone teksturer og beholdt polyfonien på samme måte som i motettene.
== Innflytelse ==
Zarlinos største musikkhistoriske betydning er utvilsomt som musikkteoretiker, han kalles av og til for «den moderne musikkteoriens far» og var kanskje den mest berømte i det lange tidsspennet mellom antikkens Aristoksenos fra Taranto og den franske barokk-komponisten Rameau.
Zarlino var den første som definerte middeltone temperering på en presis måte: i Le istitutioni harmoniche (1558) beskriver han 2/7-komma middeltone. Han beskriver også en 1/4-komma og en 1/3-komma middeltone, og regner alle tre som brukbare. Disse stemmingene er forgjengerne til henholdsvis 50-, 31- og 19-toners temperert stemming. Videre var Zarlino var den første som forsto at det var bedre å basere harmonikken på treklangen framfor på intervallet. Han utviklet renstemming etter at han innså de pythagoreiske intervallenes begrensninger og i et ønske om å beholde så mye reinhet som mulig ved hjelp av et begrenset antall toner.
I Dimonstrationi harmoniche (1571) la han vekt på C'en og den joniske kirketonearten foran de andre modale toneartene, og nærmet seg dermed dagens harmoniske og melodiske system som bygger på dur- og moll-skalaene.
Zarlinos skrifter ble spredt over hele Europa på slutten av 1500-tallet. Oversettelser var vanlig i Frankrike, Tyskland og blant Sweelincks elever i Nederland, og Zarlino påvirket slik den neste generasjonen musikere, de første i den tidlige barokken
== Verk i utvalg ==
Le Istituzioni harmoniche (1558)
Dimostrationi harmoniche (1571)
Sopplimenti musicali (1588)
== Referanser ==
== Kilder ==
Katelijne Schiltz: «Gioseffo Zarlino», treccani.it. Dizionario Biografico degli Italiani - Volume 100 (2020).
== Eksterne lenker ==
Article «Gioseffo Zarlino», in The New Grove Dictionary of Music and Musicians, ed. Stanley Sadie. 20 vol. London, Macmillan Publishers Ltd., 1980. ISBN 1-56159-174-2
Gustave Reese, Music in the Renaissance. New York, W.W. Norton & Co., 1954. ISBN 0-393-09530-4
Gioseffo Zarlino, Istituzioni armoniche, tr. Oliver Strunk, in Source Readings in Music History. New York, W.W. Norton & Co., 1950.
(de) Verk av og om Gioseffo Zarlino i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(en) Fritt tilgjengelige noter av Zarlino i International Music Score Library Project
Digitalisierte verk av Zarlino – Service de la documentation University of Strasbourg | Gioseffo Zarlino (1517–1590) var en italiensk musikkteoretiker, komponist og kapellmester. | 2,982 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjorten_dager_f%C3%B8r_frostnettene | 2023-02-04 | Fjorten dager før frostnettene | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1935', 'Kategori:Lanternebøkene', 'Kategori:Norske romaner', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Hvor har du gjort av motet, dristigheten, romantikken som du faktisk viste litt av en gang i tiden
Fjorten dager før frostnettene er en roman av den norske forfatteren Sigurd Hoel, utgitt i 1935.
Som flere andre av Hoels bøker er dette en selvoppgjørsroman, og Øystein Rottem beskriver den som «prototypen på en mannlig krise- eller sammenbruddsroman.» Som i flere av Hoels romaner er det bondestudentens livsveier og klassereise som skildres. Hovedpersonen er legen Knut Holmen. I forbindelse med sin 40-årsdag, som han feirer i stor stil, føres han til ettertanke. Ettertanken følger ham gjennom tre faser i livet: oppveksten i en pietistisk bondefamilie, fattige studentår i Kristiania, og etterhvert overklasselivet som mondén lege. Det sies at et hovedtema i Hoels forfatterskap er angst, og at dette uttrykkes i Knut Holmens replikk «Glemt angst for glemte forgåelser ligger som skygger over vårt liv.»
Romanen inneholder også fine miljøskildringer fra Oslo og en engstelig, bittersøt kjærlighetshistorie i hovedpersonens jakt på kvinnen han en gang elsket og sviktet.
| Hvor har du gjort av motet, dristigheten, romantikken som du faktisk viste litt av en gang i tiden
Fjorten dager før frostnettene er en roman av den norske forfatteren Sigurd Hoel, utgitt i 1935.
Som flere andre av Hoels bøker er dette en selvoppgjørsroman, og Øystein Rottem beskriver den som «prototypen på en mannlig krise- eller sammenbruddsroman.» Som i flere av Hoels romaner er det bondestudentens livsveier og klassereise som skildres. Hovedpersonen er legen Knut Holmen. I forbindelse med sin 40-årsdag, som han feirer i stor stil, føres han til ettertanke. Ettertanken følger ham gjennom tre faser i livet: oppveksten i en pietistisk bondefamilie, fattige studentår i Kristiania, og etterhvert overklasselivet som mondén lege. Det sies at et hovedtema i Hoels forfatterskap er angst, og at dette uttrykkes i Knut Holmens replikk «Glemt angst for glemte forgåelser ligger som skygger over vårt liv.»
Romanen inneholder også fine miljøskildringer fra Oslo og en engstelig, bittersøt kjærlighetshistorie i hovedpersonens jakt på kvinnen han en gang elsket og sviktet.
== Filmatisering ==
Romanen ble filmet i 1966, med tittelen Før frostnettene.
== Referanser == | Fjorten dager før frostnettene er en roman av den norske forfatteren Sigurd Hoel, utgitt i 1935. | 2,983 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Far_til_fire | 2023-02-04 | Far til fire | ['Kategori:1948 i Danmark', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske tegneserier', 'Kategori:Far til fire', 'Kategori:Introduksjoner i 1948'] | Far til fire er et fenomen i dansk familieunderholdning; det var opprinnelig en tegneserie, siden en filmserie, en rekke bøker og til slutt en teaterforestilling. I alle varianter handler Far til fire om en familie, bestående av en far og hans fire barn: storesøsteren «Søs», tvillingene «Ole» og «Mie» samt lillebroren «Lille Per».
Tegneserien utkom første gang i 1948, mens den opprinnelige filmserien begynte i 1953 og ble avsluttet i 1961.
I 1971 forsøkte Panorama Film, med Ib Mossin som regissør, å gjenopplive serien med Helge Kjærulff-Schmidt i hovedrollen som «Far»og Buster Larsen som Onkel Anders. Det ble bare produsert én film med denne besetningen, og denne anses ikke å være en del av Far til Fire-kanonen av størstedelen av seriens tilhengere.
I den opprinnelige serien ble det i alt laget åtte filmer i og omkring studioene til ASA film i Lyngby, og alle filmene ble regissert av Alice O'Fredericks.
Tegneserien kom ut helt frem til tegneren Kaj Engholms død i 1988.
Senere er ASA Film selv gått i gang igjen i samarbeid med Scanbox, og har pr. oktober 2008 produsert tre filmer med Niels Olsen som «Far», Jess Ingerslev som «Onkel Anders» og Kasper Kesje som «Lille Per». De nye filmene har hittil vært store suksesser, med gode anmeldelser og 3 – 500 000 solgte kinobilletter pr. film.
| Far til fire er et fenomen i dansk familieunderholdning; det var opprinnelig en tegneserie, siden en filmserie, en rekke bøker og til slutt en teaterforestilling. I alle varianter handler Far til fire om en familie, bestående av en far og hans fire barn: storesøsteren «Søs», tvillingene «Ole» og «Mie» samt lillebroren «Lille Per».
Tegneserien utkom første gang i 1948, mens den opprinnelige filmserien begynte i 1953 og ble avsluttet i 1961.
I 1971 forsøkte Panorama Film, med Ib Mossin som regissør, å gjenopplive serien med Helge Kjærulff-Schmidt i hovedrollen som «Far»og Buster Larsen som Onkel Anders. Det ble bare produsert én film med denne besetningen, og denne anses ikke å være en del av Far til Fire-kanonen av størstedelen av seriens tilhengere.
I den opprinnelige serien ble det i alt laget åtte filmer i og omkring studioene til ASA film i Lyngby, og alle filmene ble regissert av Alice O'Fredericks.
Tegneserien kom ut helt frem til tegneren Kaj Engholms død i 1988.
Senere er ASA Film selv gått i gang igjen i samarbeid med Scanbox, og har pr. oktober 2008 produsert tre filmer med Niels Olsen som «Far», Jess Ingerslev som «Onkel Anders» og Kasper Kesje som «Lille Per». De nye filmene har hittil vært store suksesser, med gode anmeldelser og 3 – 500 000 solgte kinobilletter pr. film.
== Tegneserien ==
Tegneren Kaj Engholm laget Far til fire fra 1948 til sin død i 1988. Tegneserien ble først trykket i Politiken som en avisstripe inntil 1955, og så i Berlingske Tidende. Serien ble også utgitt i en rekke hefter. Teksten ble primært skrevet av Olav Cesil Hast. Som det er alminnelig med avisstriper og familietegneserier, blir barna i Far til fire ikke eldre med tiden, så der skjer ingen egentlig karakterutvikling. Til gjengjeld ble tegneseriens «Far», som opprinnelig var skallet, påvirket av filmens «Far», fordi skuespilleren Ib Schønberg nektet å tilpasse seg rollen på dette punktet.
== Filmserien ==
=== Rollelisten ===
Rollelisten var stort sett uforandret i de åtte første årene. Bare dødsfall (Ib Schønberg) og graviditet (Birgitte Price) medførte endringer i rollelisten.
«Far»:- Ib Schønberg (i episode 1 og 2 – seinere Karl Stegger)
«Søs»: Birgitte Bruun (Birgitte Price) (kun de første seks episodene)
«Ole»: Otto Møller Jensen
«Mie»: Rudi Hansen
«Lille Per»: Ole Neumann
«Onkel Anders»: Peter Malberg
«Fru (Agnes) Sejersen»: Agnes Rehni
«Peter Mortensen»: Ib Mossin
=== Filmer i serien ===
Det ble laget åtte filmer i serien i perioden 1953-1961:
Far til fire
Far til fire i sneen
Far til fire på landet
Far til fire i byen
Far til fire og onkel Sofus
Far til fire og ulveungene
Far til fire på Bornholm
Far til fire med full musikkÉn film ble laget i 1971:
Far til fire i højt humør. Panorama Film forsøkte å gjenopplive Far til fire med en niende film, regissert av Ib Mossin. Filmen, som hadde samme persongalleri, men nye skuespillere som de 8 kanoniske film, var ikke god nok til å starte en ny serie Far til fire-film.Én film ble laget i 2005:
Far til fire – gi'r aldrig op. Filmen ble regissert av Claus Bjerre og hadde premiere i oktober 2005.Én film ble laget i 2006:
Far til fire – i stor stil. Filmen ble regissert av Claus Bjerre og hadde premiere 25. desember 2006.Én film ble laget i 2008:
Far til fire – på hjemmebane. Filmen ble regissert av Claus Bjerre og hadde premiere i høstferien 2008.
=== Far til fire og Norge ===
De fleste av de opprinnelige filmene ble satt opp på norske kinoer og filmen Far til fire i sneen foregår i Norge. Dessuten hadde Grethe Kausland (Grete Nielsen) som Lille Grete rolle i filmene Far til fire og onkel Sofus i 1957 og Far til fire og ulveungene i 1958.
=== Sanger og sitater ===
Det ble laget en del sanger, og noen av dem ble en øyeblikkelig landeplage i Danmark og andre stadig overlever:
Det er sommer, det er sol og det er søndag
Bornholm, Bornholm, Bornholm
Den første forårsdag
Til julebal i Nisseland
Hej for dig, og Hej for migDe fleste melodier er komponert av Sven Gyldmark
Det er kanskje mest Lille Per, som lever videre med utsagn som:
Når man ska', så ska' man, og jeg sku'
Ham brøs jeg mig ikke om
== Bøker ==
Blant annet:
Paa sommerferie med Far til fire (1956), tekst av Gitte Palsby.
Til køreprøve med Far til Fire (1958), tekst av Olav Cesil Hast.
Til landskamp med Far til Fire (1959), tekst av Gitte Palsby.
== Teater ==
Teatret Bag Kroen i Charlottenlund har siden 1997 spilt forestillingen Far til fire holder jul.
== Eksterne lenker ==
En hjemmeside om filmenes univers
Film i Danmark
Danske film | Far til fire er en dansk komedie- og familiefilm fra 1953. Filmen handler om en alenefar med fire barn, der den eldste datteren, Søs, både styrer huset og er omsvermet. | 2,984 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konavle | 2023-02-04 | Konavle | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:42°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dubrovnik-Neretva fylke', 'Kategori:Kroatias geografi', 'Kategori:Sider med kart'] | Konavle er en kommune og et landskap helt sørøst i Kroatia, mot grensen til Montenegro i øst og Bosnia-Hercegovina i nord. Kommunen ligger i Dubrovnik-Neretva fylke. I 2001 hadde kommunen et areal på 209,25 km² og i alt 8.250 innbyggere, med 96,5% kroater.
Konavle er en dal sørøst for Dubrovnik med kalksteinsgrunn og frodige marker langs Adriaterhavet i vest, med stigning opp mot fjellet Sniježnica i øst (1.234 moh.). landskapet er ellers lett kupert med blandingsskog og sypresser. Elveløpet Konavocica er underjordisk, og gjør området svært fruktbart.
I Konavle ligger Dubrovnik lufthavn.
| Konavle er en kommune og et landskap helt sørøst i Kroatia, mot grensen til Montenegro i øst og Bosnia-Hercegovina i nord. Kommunen ligger i Dubrovnik-Neretva fylke. I 2001 hadde kommunen et areal på 209,25 km² og i alt 8.250 innbyggere, med 96,5% kroater.
Konavle er en dal sørøst for Dubrovnik med kalksteinsgrunn og frodige marker langs Adriaterhavet i vest, med stigning opp mot fjellet Sniježnica i øst (1.234 moh.). landskapet er ellers lett kupert med blandingsskog og sypresser. Elveløpet Konavocica er underjordisk, og gjør området svært fruktbart.
I Konavle ligger Dubrovnik lufthavn.
== Historie ==
Siden 800-tallet var området en del av Dubrovniks besittelser, deretter var det et viktig korndyrkingsområde også for Venezia. ved en bukt lengst vest på sletta ligger middelalderbyen Cavtat (Epidaurum). Det var et viktig dyrkingsområde for hvete i middelalderen og tidlig moderne tid. Elveløpene skaffer vanning til kanalanlegg i landbruket – derav områdets navn Kovavle.
Mellomkrigstidas politiske skikkelse Frano Supilo var fra Konavle. Under Kroatia-krigen 1991–95 ble området hardt rammet og ødelagt av serbiske og montenegrinske tropper som avanserte mot Dubrovnik. Likevel er kommunen i dag en av de rikeste i hele Kroatia, ikke minst takket være inntekter fra turisme og fra flyplassen.
== Eksterne lenker ==
(hr) Offisielt nettsted
(en) Konavle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Konavle er en kommune og et landskap helt sørøst i Kroatia, mot grensen til Montenegro i øst og Bosnia-Hercegovina i nord. Kommunen ligger i Dubrovnik-Neretva fylke. | 2,985 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brian_Naylor_(fjernsynsjournalist) | 2023-02-04 | Brian Naylor (fjernsynsjournalist) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Australiere', 'Kategori:Dødsfall 7. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 21. januar', 'Kategori:Fødsler i 1931', 'Kategori:Menn'] | Brian Naylor (født 21. januar 1931, død 7. februar 2009) var en australsk fjernsynsjournalist, best kjent som ankermann fra 1978 til 1998 og for frasen «May your news be good news. Goodnight.» som han avsluttet sendingene med.
Naylor og hans hustru Moiree ble drept i skogbrannene i Victoria 2009. Mindre enn ett år tidligere hadde deres sønn omkommet i en flyulykke.
Naylor vokste opp i Melbourne og begynte sin karriere i radio og fjernsyn i 1956, blant annet som programleder for et talentprogram for barn. | Brian Naylor (født 21. januar 1931, død 7. februar 2009) var en australsk fjernsynsjournalist, best kjent som ankermann fra 1978 til 1998 og for frasen «May your news be good news. Goodnight.» som han avsluttet sendingene med.
Naylor og hans hustru Moiree ble drept i skogbrannene i Victoria 2009. Mindre enn ett år tidligere hadde deres sønn omkommet i en flyulykke.
Naylor vokste opp i Melbourne og begynte sin karriere i radio og fjernsyn i 1956, blant annet som programleder for et talentprogram for barn. | Brian Naylor (født 21. januar 1931, død 7. | 2,986 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yoann | 2023-02-04 | Yoann | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske tegneserieskapere', 'Kategori:Fødsler 8. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Alençon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Yoann Chivard (født 8. oktober 1971 i Alençon, Frankrike), bedre kjent under kunstnernavnet Yoann er en fransk tegneserietegner.
I januar 2009 blei det annonsert at Yoann vil overta ansvaret for tegneserien Sprint sammen med manusforfatteren Fabien Vehlmann. Det hadde da en stund vært klart at Dupuis hadde planer om å skifte ut Morvan og Munuera, som da noen år hadde hatt hovedansvaret for serien. Yoann og Vehlmann hadde da allerede utgitt et Sprint-album, som i Frankrike blei publisert utenom den ordinære Sprint-serien.
Yoann og Vehlmann vil etter planen utgi sitt første album i den ordinære Sprint-serien i oktober 2009.
| Yoann Chivard (født 8. oktober 1971 i Alençon, Frankrike), bedre kjent under kunstnernavnet Yoann er en fransk tegneserietegner.
I januar 2009 blei det annonsert at Yoann vil overta ansvaret for tegneserien Sprint sammen med manusforfatteren Fabien Vehlmann. Det hadde da en stund vært klart at Dupuis hadde planer om å skifte ut Morvan og Munuera, som da noen år hadde hatt hovedansvaret for serien. Yoann og Vehlmann hadde da allerede utgitt et Sprint-album, som i Frankrike blei publisert utenom den ordinære Sprint-serien.
Yoann og Vehlmann vil etter planen utgi sitt første album i den ordinære Sprint-serien i oktober 2009.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Steinkjempene, Sprint-album nr. 55, 2008 (Une aventure de Spirou et Fantasio par Yoann et Vehlmann: Les géants pétrifiés, 2006, Yoann & Vehlmann).
== Eksterne lenker ==
Yoann biografi Lambiek Comiclopedia. | Yoann Chivard (født 8. oktober 1971 i Alençon, Frankrike), bedre kjent under kunstnernavnet Yoann er en fransk tegneserietegner. | 2,987 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Interpretatio_graeca | 2023-02-04 | Interpretatio graeca | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etruskisk mytologi', 'Kategori:Gresk mytologi', 'Kategori:Romersk mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Interpretatio graeca er et latinsk begrep for en felles tendens hos antikkens greske forfattere til å sette likhetstegn med utenlandske guddommer med medlemmer av deres egen gudeverden. Slik omtalte Herodot til antikkens egyptiske guder Amon, Osiris og Ptah som henholdsvis «Zevs», «Dionysos» og «Hefaistos».
| Interpretatio graeca er et latinsk begrep for en felles tendens hos antikkens greske forfattere til å sette likhetstegn med utenlandske guddommer med medlemmer av deres egen gudeverden. Slik omtalte Herodot til antikkens egyptiske guder Amon, Osiris og Ptah som henholdsvis «Zevs», «Dionysos» og «Hefaistos».
== Romersk versjon ==
Den tilsvarende romerske praksis ble kalt for interpretatio romana. Den første bruk av uttrykket ble gjort av Tacitus i hans bok Germania, hvor han beretter om «Naharvalis hellige lund» med ordene «praesidet sacerdos muliebri ornatu, sed deos interpretatione Romana Castorem Pollucemque memorant» («en prest forretter i kvinneklær, men i romersk tolkning dyrker de gudene Castor og Pollux»). Andre steder
sier han at de øverste gudene hos oldtidens germanere var Herkules og Merkur, og mener da trolig Tor og Odin.
== Roma overtar greske guder ==
Romersk kultur skylder antikkens grekere mye. Etruskerne hadde allerede tatt til seg en del greske guder og benyttet sin egen utgave av det vestgreske alfabetet. Greske kolonier som ble grunnlagt i Sør-Italia fra 700-tallet f.Kr. bidro mye til fremveksten av Roma, og senere da romerne la under seg den hellenistiske verden, tilpasset de seg en ny bølge av greske trosforestillinger og praksiser. Der de to mytologiene hadde felles opprinnelse, kom fortolkningene naturlig: både Zevs og Jupiter er Dyeus-skikkelser med opphav i en felles urindoeuropeisk gudeverden. I andre tilfeller var sammenligningene mindre presise, og den romerske gud kunne få attributter og egenskaper lånt fra den greske, men forble annerledes: Mars beholdt sin latinske tilknytning til jordbruk og fruktbarhet etter at han også ble krigsgud, og i motsetning til den fryktinngytende greske Ares forble Mars en menneskekjær gud, dyrket av mange.
I henhold til filologen Georg Wissowas terminologi var di indigetes («lokale guder») en gruppe romerske guder, gudinner og ånder som ikke ble overtatt fra andre mytologier, i motsetning til di novensides («nylig ankomne guder»). Disse di indigetes - som Janus og Terminus - manglet en parallell gresk guddom og beholdt sin uavhengighet. Andre, som Ceres' tolv hjelpere - Vervactor og Imporcitor som gikk bak plogen, jordberederen Reparator, Insitor som plantet ut sæden, Obarator som sporet den første plogfuren, Occator som harvet, Serritor som grov og Subruncinator som luket, Messor som stod for innhøstingen, Convector som bar inn kornet, Conditor som lagret det og Promitor som delte det ut - ble mer direkte underordnet greske guddommer (her Demeter).
== Roma og rikets guder ==
Romerne tolket keltiske mytologi og guder i Midtøsten som romerske guddommer med samme ferdigheter eller område. De keltiske Cernunnos og Lugh ble identifisert med Merkur, Nudd (som romerne kalte «Nodens») ble identifisert med Mars som helbreder og beskytter, Sulis med Minerva, og den anatoliske stormguden med sin tobladete øks ble Jupiter Dolichenus, en kultfigur mye dyrket av soldater.
Selv den jødiske påkalling av Jahve Sabaoth kan ha blitt identifisert med Sabazios, en himmel- og fadergud i Frygia, av grekerne identifisert med Zevs og romerne med Jupiter. Denne sammenligningen var mindre egnet, og ingen moderne leser vil forveksle den jødiske gud med Sabazios.
Hvor romerne ikke hadde en tilsvarende figur hadde de ikke noe problem med å legge til en utenlandsk guddom til deres egen gudeverden. Noen ganger kunne de endre navnet: når Kybele ble tilpasset fra frygerne (grekerne hadde tidligere tolket henne som Rhea) og ble da kalt for Magna Mater deorum Idaea. Noen ganger ble navnet ikke endret, Apollon ble kalt for Apollo på henholdsvis gresk og latin.
== Likheter mellom romersk, gresk og etruskisk religion ==
Romersk mytologi var sterkt påvirket av gresk og etruskisk mytologi. Følgende liste er en oversikt over likhetene mellom guddommene i de forskjellige mytologiene. Legg likevel merke til at mange forskere avviser både likhetstankegangen som ble gjort i eldre tider og de som er foreslått av moderne akademikere av grunner at hver guddom må tolkes fra den kultur de ble dyrket i. I tillegg kan slike sammenligninger skjule feilkilder og føre til misforståelser.
De greske gudene står oppført med den opprinnelige stavemåten og de norske oversettelsene. De romerske og etruskiske står bare med sine norske navn, og stavemåten her kan skille seg mye fra den opprinnelige formen av navnet.
Likheter mellom guddommene
== Interpretatio germanica ==
Interpretatio germanica er det begrep som viser til å identifisere romerske guder med navnene til germanske guddommer. I henhold til Rudolf Simek skjedde dette rundt 100-tallet e.Kr. da begge kulturer kom i nærkontakt med hverandre, og den eneste pålitelige innsikt i interpretatio germanica kan bli funnet i germanske oversettelser av romerske navn for ukedagene:
Dagen til Mars ble oversatt som dagen til Ziu/Ty – tirsdag
Dagen til Merkur ble oversatt som dagen for Wodan/Odin – onsdag
Dagen for Jupiter ble oversatt som dagen for Donar/Tor, skjønt Tor er generelt identifisert i interpretatio romana som Herkules, – torsdag
Dagen for Venus er oversatt som dagen for Frija/Frigg – fredagSimek hevder at den problematiske i intrepretatio germanica er åpenbart, og at guddommelige attributter synes å ha vært de opplagte faktorer for tilsvarenheter mellom Jupiter og Tor, men de andre gudefigurer må bero på rene spekulasjoner, og at det altfor lite kjent om hvilken rolle gudene spilte i den daværende samtidige tro for at vi i dag skal kunne benytte deres identifikasjon med en bestemt romersk gud for å spore deres roller i senere norrøn mytologi.
== Se også ==
Synkretisme
== Referanser ==
== Litteratur ==
Simek, Rudolf (2007) overs. av Angela Hall: Dictionary of Northern Mythology. D.S. Brewer. ISBN 0859915131 | Interpretatio graeca er et latinsk begrep for en felles tendens hos antikkens greske forfattere til å sette likhetstegn med utenlandske guddommer med medlemmer av deres egen gudeverden. Slik omtalte Herodot til antikkens egyptiske guder Amon, Osiris og Ptah som henholdsvis «Zevs», «Dionysos» og «Hefaistos». | 2,988 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brian_Naylor | 2023-02-04 | Brian Naylor | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Brian Naylor er navnet til flere personer:
Brian Naylor (fjernsynsjournalist) – en australsk fjernsynsjournalist
Brian Naylor (racerfører) – en britisk Formel 1-fører | Brian Naylor er navnet til flere personer:
Brian Naylor (fjernsynsjournalist) – en australsk fjernsynsjournalist
Brian Naylor (racerfører) – en britisk Formel 1-fører | Brian Naylor er navnet til flere personer: | 2,989 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Morten_Dreyer | 2023-02-04 | Morten Dreyer | ['Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. august', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske gründere', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Morten Dreyer (født 11. august 1954 i Oslo) er en norsk gründer, forretningsmann og kunstpromotor. Han er blitt kjent for sitt arbeid for å promotere kunstneren Pushwagner og for konflikten som kom i etterkant av samarbeidet.
I 1985 var han med å etablere rockemagasinet Beat. Han har også drevet flere restauranter i Oslo: Beach Club (1989–2006), Wollans Eftf. (1998–2003) og Arcimboldo (1999–2008).
| Morten Dreyer (født 11. august 1954 i Oslo) er en norsk gründer, forretningsmann og kunstpromotor. Han er blitt kjent for sitt arbeid for å promotere kunstneren Pushwagner og for konflikten som kom i etterkant av samarbeidet.
I 1985 var han med å etablere rockemagasinet Beat. Han har også drevet flere restauranter i Oslo: Beach Club (1989–2006), Wollans Eftf. (1998–2003) og Arcimboldo (1999–2008).
== Samarbeidet med Pushwagner ==
Samarbeidet med Pushwagner startet i 1981, da han tok kontakt med kunstneren etter å ha sett bilder fra serien En dag i familien Manns liv. Det ble begynnelsen på et langt vennskap hvor Dreyer på ulike måter hjalp kunstneren med praktiske gjøremål i forbindelse med kunstproduksjonen. Blant annet fikk Pushwagner spise gratis på restauranten Beach Club, og Dreyer ordnet også atelier for ham på Ekely i forbindelse med en utstilling i Kunstnernes Hus i Oslo i 1997. Dreyer overtok i 1998 en stor del av kunstverkene til Pushwagner og har solgt fem malerier og 300-400 trykk etter 1998.
I mai 2008 ble Dreyer anmeldt for urettmessig eierskap, splitting av verk og signaturforfalskning. Morten Dreyer har i et intervju i Aftenposten 09.02.09, tatt avstand fra Pushwagners versjon av denne konflikten. 28.10.09 ble det avsagt dom i Pushwagners favør, og Dreyer ble dømt til å levere tilbake all kunsten og betale 1 million i erstatning. 30.11.09 anket Dreyer dommen. 27.05.10 endte striden med et rettsforlik i lagmannsretten, der Pushwagner fikk en del av verkene tilbake forutsatt at Pushwagner donerte disse til en stiftelse, offentlige kunstinstitusjoner eller museer – og Dreyer måtte ikke betale noe i erstatning. Pushwagner på sin side måtte betale et kronebeløp på 443 250 kroner til Dreyer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Ann Christiansen: Ber kjøpere returnere trykk Artikkel i Aftenposten 15. desember 2008
Lotte Sandberg: «Jeg har ikke utnyttet Pushwagner»
Apokalypse, Push! Artikkel i Dagens Næringsliv | Morten Dreyer (født 11. august 1954 i Oslo) er en norsk gründer, forretningsmann og kunstpromotor. | 2,990 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Pieter_van_Suchtelen | 2023-02-04 | Jan Pieter van Suchtelen | ['Kategori:Ambassadører til Sverige', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1836', 'Kategori:Fødsler 2. august', 'Kategori:Fødsler i 1751', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2021-10', 'Kategori:Personer fra Grave', 'Kategori:Personer fra Napoleonskrigene', 'Kategori:Russiske ambassadører', 'Kategori:Russiske generaler', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jan Pieter van Suchtelen (født 2. august 1751, død 6. januar 1836), nederlandsfødt, gikk i russisk tjeneste og avanserte til general, kjent blant annet for psykologisk krigføring som bidro til festningen Sveaborgs kapitulasjon under finskekrigen mellom Russland og Sverige. Van Suchtelen avsluttet sin karrière som Russlands ambassadør i Stockholm.
| Jan Pieter van Suchtelen (født 2. august 1751, død 6. januar 1836), nederlandsfødt, gikk i russisk tjeneste og avanserte til general, kjent blant annet for psykologisk krigføring som bidro til festningen Sveaborgs kapitulasjon under finskekrigen mellom Russland og Sverige. Van Suchtelen avsluttet sin karrière som Russlands ambassadør i Stockholm.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om Jan Pieter van Suchtelen, i Nordisk familjebok (1918) | Jan Pieter van Suchtelen (født 2. august 1751, død 6. | 2,991 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C5%BDupa_dubrova%C4%8Dka | 2023-02-04 | Župa dubrovačka | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dubrovnik-Neretva fylke', 'Kategori:Kroatias geografi'] | Župa dubrovačka er en kommune og et landskap nesten helt sørøst i Kroatia, ved Župabukta mellom byene Dubrovnik og Cavtat. Kommunen grenser i nordøst til Bosnia-Hercegovina.
Den ligger i Dubrovnik-Neretva fylke, og i 2001 hadde kommunen et areal på 22,81 km² og i alt 6 663 innbyggere, med 93% kroater.
Župa dubrovačka har kalksteinsgrunn og frodige marker langs Adriaterhavet i vest, men landbruket er i dag mindre viktig enn turismen.
Tettsteder innbefatter:
Dubac
Cibaca
Brgat
Postranje
Mandaljena
Kupari
Srebreno
Mlini
PlatI tillegg omfatter kommunen tre øyer i Adriaterhavet – Supetar, Mrkan og Bobara.
| Župa dubrovačka er en kommune og et landskap nesten helt sørøst i Kroatia, ved Župabukta mellom byene Dubrovnik og Cavtat. Kommunen grenser i nordøst til Bosnia-Hercegovina.
Den ligger i Dubrovnik-Neretva fylke, og i 2001 hadde kommunen et areal på 22,81 km² og i alt 6 663 innbyggere, med 93% kroater.
Župa dubrovačka har kalksteinsgrunn og frodige marker langs Adriaterhavet i vest, men landbruket er i dag mindre viktig enn turismen.
Tettsteder innbefatter:
Dubac
Cibaca
Brgat
Postranje
Mandaljena
Kupari
Srebreno
Mlini
PlatI tillegg omfatter kommunen tre øyer i Adriaterhavet – Supetar, Mrkan og Bobara.
== Historie ==
Župa dubrovačka var den tidligste ytre besittelsen til byen Dubrovnik (Ragusa), fra 800-tallet. I senmiddelalderen og ut 1700-tallet var området en del av Venezia.
== Eksterne lenker ==
(hr) Offisielt nettsted
(en) Župa dubrovačka – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Župa dubrovačka er en kommune og et landskap nesten helt sørøst i Kroatia, ved Župabukta mellom byene Dubrovnik og Cavtat. Kommunen grenser i nordøst til Bosnia-Hercegovina. | 2,992 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chibchanske_spr%C3%A5k | 2023-02-04 | Chibchanske språk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Chibchanske språk'] | Chibchanske språk er en språkfamilie i Mellom-Amerika og nordlige Sør-Amerika. De chibchanske språka snakkes fra østlige Honduras i nord, til nordlige Colombia og nordvestlige Venezuela i sør, noe som også omfatter områder i Nicaragua, Costa Rica og Panama. Det er i dag 16 chibchanske språk som fremdeles er i bruk. De snakkes til sammen av over 250 000 mennesker. Det historisk viktigste chibchanske språket, muisca, også kjent som chibcha, ble snakka av innbyggerne i Bogotá da europeerne invaderte Amerika, og er i dag utdødd. De største chibchanske språka i dag er guaymí og kuna, som begge hovedsakelig snakkes i Panama.
De chibchanske språka har utvikla seg fra urchibchansk og stammer sannsynligvis opprinnelig fra området rundt grensa mellom Panama og Colombia, hvor man finner den største variasjonen av chibchanske språk. De chibchanske språka har tidligere blitt assosiert med andre språkfamilier i den makrochibchanske hypotesen, som i dag er avvist av de fleste forskere. De siste åra har det imidlertid blitt funnet mulige beviser for at de chibchanske språka likevel er i slekt med misumalpaspråk og lencaspråk, som tradisjonelt har blitt regna som uavhengige språkfamilier, og at de dermed utgjør en undergruppe av en språkfamilie som kalles lenmichíspråk.
| Chibchanske språk er en språkfamilie i Mellom-Amerika og nordlige Sør-Amerika. De chibchanske språka snakkes fra østlige Honduras i nord, til nordlige Colombia og nordvestlige Venezuela i sør, noe som også omfatter områder i Nicaragua, Costa Rica og Panama. Det er i dag 16 chibchanske språk som fremdeles er i bruk. De snakkes til sammen av over 250 000 mennesker. Det historisk viktigste chibchanske språket, muisca, også kjent som chibcha, ble snakka av innbyggerne i Bogotá da europeerne invaderte Amerika, og er i dag utdødd. De største chibchanske språka i dag er guaymí og kuna, som begge hovedsakelig snakkes i Panama.
De chibchanske språka har utvikla seg fra urchibchansk og stammer sannsynligvis opprinnelig fra området rundt grensa mellom Panama og Colombia, hvor man finner den største variasjonen av chibchanske språk. De chibchanske språka har tidligere blitt assosiert med andre språkfamilier i den makrochibchanske hypotesen, som i dag er avvist av de fleste forskere. De siste åra har det imidlertid blitt funnet mulige beviser for at de chibchanske språka likevel er i slekt med misumalpaspråk og lencaspråk, som tradisjonelt har blitt regna som uavhengige språkfamilier, og at de dermed utgjør en undergruppe av en språkfamilie som kalles lenmichíspråk.
== Utbredelse ==
== Klassifisering ==
Paya (pech) – trua
Votisk (pota)
Maleku (guatuso) – trua
Rama – nesten utdødd
Istmisk
Viceitisk
Cabécar
Bribri
Boruca (brunca) nesten utdødd
Naso (tiribí, teribe)
Teribe
Térraba – utdødd
Kuna
Guaymiansk
Ngäbere (guaymí, ngäbe, movere, move)
Buglere (bocotá)
Doracisk
Dorasque – utdødd
Chánguena – utdødd
Magdalensk
Chimila (ette taara)
Barí (motilón)
Cundiarhuacansk
Cundicocuyisk (boyacansk)
Cundiboyacaikisk (ekte chibcha)
Muisca (chibcha) – utdødd
Duit – utdødd
Tunebo (uwcuwa)
Arhuacansk
Kogi (kaggabba, cágaba)
Ika (bíntucua, arhuaco)
Østlig arhuacansk
Damana (malayo, arsario, guamaca)
Kankuamo (atanques, kankuí) – utdøddFlere andre utdødde språk er sannsynligvis også chibchanske, uten at det kan slås fast helt sikkert. Dette gjelder blant annet voto, som har gitt navnet til den votiske undergruppa. Det mest utbredte språket i Costa Rica på 1500-tallet, huetar, samt corobicí, var sannsynligvis også votiske språk. Gammelcatío, nutabe og tairona, som ble snakka i Colombia, var antakelig cundicocuyiske språk.
=== Slektskap med andre familier ===
Joseph Greenberg (1987) baserte seg på arbeidene til lingvister som tidligere hadde inkludert mange flere språk i den chibchanske familien, og la fram en hypotese om en makrofamilie som han kalte makrochibchansk, eller chibchansk-paezansk, som omfatter, i tillegg til de chibchanske språka, språket paes, barbacoanske språk og misumalpaspråk. Denne hypotesen har ikke blitt tilfredsstillende bekrefta, og har blitt kritisert av mange seinere lingvister.
Adolfo Constenla (2005) hevder å ha funnet et slektskap mellom de chibchanske språka, lencaspråk og misumalpaspråk, ved hjelp av den komparative metoden. Han kaller denne språkfamilien for lenmichíspråk. Urspråket til denne familien skal ha blitt snakka omtrent 8000 f.Kr. et sted på det mellomamerikanske eidet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Constenla Umaña, A. (1981). Comparative Chibchan Phonology. (Doktorgradsavhandling, Department of Linguistics, University of Pennsylvania, Philadelphia).
Constenla Umaña, Adolfo. (1991). Las lenguas del Área Intermedia: Introducción a su estudio areal. Editorial de la Universidad de Costa Rica, San José.
Constenla Umaña, Adolfo. (1995). Sobre el estudio diacrónico de las lenguas chibchenses y su contribución al conocimiento del pasado de sus hablantes. Boletín del Museo del Oro 38-39: 13-56.
Greenberg, Joseph H. (1987). Language in the Americas. Stanford: Stanford University Press.
Holt, Dennis (1986). The Development of the Paya Sound-System. (Doktorgradsavhandling, Department of Linguistics, University of California, Los Angeles).
Quesada, J. Diego. (2007). The chibchan languages. Editorial Tecnológica de Costa Rica, Cartago.
Estudios de Lingüística Chibcha, en journal om chibchansk lingvistikk gitt ut av Universidad de Costa Rica.
== Eksterne lenker ==
Chibchanske språk hos Ethnologue
Komparativ chibchansk fonologi
Makrochibchansk
Gold and Power in Ancient Costa Rica, Panama and Colombia av Jeffrey Quilter og John W. Hoopes | Chibchanske språk er en språkfamilie i Mellom-Amerika og nordlige Sør-Amerika. De chibchanske språka snakkes fra østlige Honduras i nord, til nordlige Colombia og nordvestlige Venezuela i sør, noe som også omfatter områder i Nicaragua, Costa Rica og Panama. | 2,993 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98ystein_Eek | 2023-02-04 | Øystein Eek | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 17. mai', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Kunnskapsforlaget', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske filologer', 'Kategori:Norske forleggere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-10'] | Øystein Eek (født 17. mai 1952) er en norsk filolog og forlagsarbeider.Eek har nordisk hovedfag. I årene 1977-80 og 1983-84 var han forlagsredaktør for Kunnskapsforlaget; fra 1996-2010 redaksjonssjef samme sted. Etter dette har han arbeidet som redaktør for norske ordbøker. Han har også vært ansatt ved Hjemmets bokforlag og i Cappelen.
| Øystein Eek (født 17. mai 1952) er en norsk filolog og forlagsarbeider.Eek har nordisk hovedfag. I årene 1977-80 og 1983-84 var han forlagsredaktør for Kunnskapsforlaget; fra 1996-2010 redaksjonssjef samme sted. Etter dette har han arbeidet som redaktør for norske ordbøker. Han har også vært ansatt ved Hjemmets bokforlag og i Cappelen.
== Referanser == | Øystein Eek (født 17. mai 1952) er en norsk filolog og forlagsarbeider. | 2,994 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Silje_Salomonsen | 2023-02-04 | Silje Salomonsen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. juli', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Silje Østin Salomonsen (født 12. juli 1978 i Stavanger) er en norsk skuespiller og musiker fra Randaberg.
Hun har hatt roller i blant annet de norske spillefilmene Monstertorsdag, Jonny Vang, Detektor , Mongoland, Now It's Dark og Hjelperytteren. I 2009 var hun med i filmen Rottenetter regissert av ektemannen Arild Østin Ommundsen. For filmen Jernanger fra 2009 var hun castingansvarlig, og for kortfilmen Før solen står opp fra 1999 var hun instruksjonsassistent. Hun har også vært programleder i U på NRK og jobbet ved Rogaland Teater, hvor hun blant annet har vært med i oppsetningen av Charles Dickens' Nicholas Nickleby. Sammen med ektemannen Arild Østin Ommundsen skrev og regissert hun barnefilmen Tottori! Sommeren vi var alene fra 2020 hvor parets to døtre på ni og fem år spilte hovedrollene. Sammen ble de nominert til Amandaprisen 2021 i klassen beste regi, mens filmen ble nominert til beste barnefilm og beste musikk.Salomonsen har i en årrekke vært del av Thomas Dybdahls backingband. Hun spiller også i bandene Bright Paper Werewolves, The Substitutes og Attention Now!.
| Silje Østin Salomonsen (født 12. juli 1978 i Stavanger) er en norsk skuespiller og musiker fra Randaberg.
Hun har hatt roller i blant annet de norske spillefilmene Monstertorsdag, Jonny Vang, Detektor , Mongoland, Now It's Dark og Hjelperytteren. I 2009 var hun med i filmen Rottenetter regissert av ektemannen Arild Østin Ommundsen. For filmen Jernanger fra 2009 var hun castingansvarlig, og for kortfilmen Før solen står opp fra 1999 var hun instruksjonsassistent. Hun har også vært programleder i U på NRK og jobbet ved Rogaland Teater, hvor hun blant annet har vært med i oppsetningen av Charles Dickens' Nicholas Nickleby. Sammen med ektemannen Arild Østin Ommundsen skrev og regissert hun barnefilmen Tottori! Sommeren vi var alene fra 2020 hvor parets to døtre på ni og fem år spilte hovedrollene. Sammen ble de nominert til Amandaprisen 2021 i klassen beste regi, mens filmen ble nominert til beste barnefilm og beste musikk.Salomonsen har i en årrekke vært del av Thomas Dybdahls backingband. Hun spiller også i bandene Bright Paper Werewolves, The Substitutes og Attention Now!.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Silje Salomonsen på Internet Movie Database
(da) Silje Salomonsen på Filmdatabasen
(en) Silje Salomonsen hos The Movie Database
Profil hos Filmweb
Profil hos filmfront.no
Bright Paper Werewolves
The Substitutes
Attention Now! på myspace | Silje Østin Salomonsen (født 12. juli 1978 i Stavanger) er en norsk skuespiller og musiker fra Randaberg. | 2,995 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ludvig_XV_av_Frankrike | 2023-02-04 | Ludvig XV av Frankrike | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall i 1774', 'Kategori:Franske monarker', 'Kategori:Fødsler i 1710', 'Kategori:Huset Bourbon', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Versailles', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ludvig XV (født 15. februar 1710 på slottet i Versailles, død 10. mai 1774) var konge av Frankrike fra 1715 til sin død.
Han var sønnesønnssønn av sin forgjenger Ludvig XIV. Han var sønn av Ludvig, hertug av Burgund (Le petit Dauphin), som igjen var sønn av Ludvig, Dauphin av Frankrike. Hans far, hans farfar og hans eldre bror Ludvig, hertug av Bretagne, hadde dødd av helsemessige årsaker i løpet av regjeringstiden til Ludvig XIV. Derfor gikk arven i henhold til kongens ønske til ham.
Ludvig XV var fem år da han ble gjort til konge, og ble fram til sin 13-årsdag 15. februar 1723 assistert av sin fetter som Régence, hertug Filip II av Orléans.
I alt regjerte han i 59 år, og moderne historikere tolker dette som at han stod for et klokt styre. Men hans regjeringtid ble likevel preget av ulike forhold, blant annet forholdet til elskerinnen Madame de Pompadour som svekket hans egen makt og som undergravde kongedømmet. Selv om han var lojal mot monarkiets ritualer og systemer, trakk han seg etter hvert unna og levde et mer privat liv med madame de Pompadour. Dette ble også problematisk da hun bodde i umiddelbar nærhet til resten av den kongelige familien.
Videre overlot han en rekke politiske beslutninger til den beleste og velorienterte madame de Pompadour, som han hadde stor tillit til.
Som troende katolikk unngikk Ludvig å motta skriftemålets sakrament, siden han visste at han da ville ha fått beskjed om å bryte forholdet til henne. Dette gjorde at han heller ikke kunne motta eukaristien og av den grunn ikke delta i de kongelige pliktene i tilknytning til blant annet påsken, og dette skapte folkelige reaksjoner. Ved sin død var han en upopulær konge.Sønnen Ludvig Ferdinand døde av tuberkulose. Ludvig XV ble derfor etterfulgt av sin sønnesønn Ludvig XVI.
| Ludvig XV (født 15. februar 1710 på slottet i Versailles, død 10. mai 1774) var konge av Frankrike fra 1715 til sin død.
Han var sønnesønnssønn av sin forgjenger Ludvig XIV. Han var sønn av Ludvig, hertug av Burgund (Le petit Dauphin), som igjen var sønn av Ludvig, Dauphin av Frankrike. Hans far, hans farfar og hans eldre bror Ludvig, hertug av Bretagne, hadde dødd av helsemessige årsaker i løpet av regjeringstiden til Ludvig XIV. Derfor gikk arven i henhold til kongens ønske til ham.
Ludvig XV var fem år da han ble gjort til konge, og ble fram til sin 13-årsdag 15. februar 1723 assistert av sin fetter som Régence, hertug Filip II av Orléans.
I alt regjerte han i 59 år, og moderne historikere tolker dette som at han stod for et klokt styre. Men hans regjeringtid ble likevel preget av ulike forhold, blant annet forholdet til elskerinnen Madame de Pompadour som svekket hans egen makt og som undergravde kongedømmet. Selv om han var lojal mot monarkiets ritualer og systemer, trakk han seg etter hvert unna og levde et mer privat liv med madame de Pompadour. Dette ble også problematisk da hun bodde i umiddelbar nærhet til resten av den kongelige familien.
Videre overlot han en rekke politiske beslutninger til den beleste og velorienterte madame de Pompadour, som han hadde stor tillit til.
Som troende katolikk unngikk Ludvig å motta skriftemålets sakrament, siden han visste at han da ville ha fått beskjed om å bryte forholdet til henne. Dette gjorde at han heller ikke kunne motta eukaristien og av den grunn ikke delta i de kongelige pliktene i tilknytning til blant annet påsken, og dette skapte folkelige reaksjoner. Ved sin død var han en upopulær konge.Sønnen Ludvig Ferdinand døde av tuberkulose. Ludvig XV ble derfor etterfulgt av sin sønnesønn Ludvig XVI.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Herman Lindqvist: Madame Pompadour, Schibsted forlag 2009
== Eksterne lenker ==
(en) Louis XV of France – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Louis XV de France – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Ludvig II eller Ludvig stammeren (fransk: Louis le Bègue, født 1. november 846, død 10. | 2,996 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Besal%C3%BA | 2023-02-04 | Besalú | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:42°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Catalonia', 'Kategori:Girona (provins)', 'Kategori:Kommuner i Catalonia', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Besalú er en landsby i Garrotxa comarca i Catalonia.
Landsbyen spilte en større rolle tidlig i middelalderen, og var hovedstaden i grevskapet Besalú, hvis område grovt sett var på størrelse med det nåværende Garrotxa comarca, men i visse tilfeller nådde så langt som til Corbières i Frankrike. Wilfred den hårete, som skal ha forent Catalonia, var greve i Besalú. Landsbyen var også fødestedet til Raimon Vidal, en trubadur fra middelalderen.
I landsbyen fins en romansk bro over elven Fluvià. Kirken Sant Pere ble innviet i 1003. Byen har gater med bueganger og kvadrater og et restaurert Mikva, et rituelt jødisk bad som stammer fra 1000- eller 1100-tallet, og restene av en synagoge fra middelalderen i nedre del av byen nær elven.
Befolkning: 2265 (2007).
| Besalú er en landsby i Garrotxa comarca i Catalonia.
Landsbyen spilte en større rolle tidlig i middelalderen, og var hovedstaden i grevskapet Besalú, hvis område grovt sett var på størrelse med det nåværende Garrotxa comarca, men i visse tilfeller nådde så langt som til Corbières i Frankrike. Wilfred den hårete, som skal ha forent Catalonia, var greve i Besalú. Landsbyen var også fødestedet til Raimon Vidal, en trubadur fra middelalderen.
I landsbyen fins en romansk bro over elven Fluvià. Kirken Sant Pere ble innviet i 1003. Byen har gater med bueganger og kvadrater og et restaurert Mikva, et rituelt jødisk bad som stammer fra 1000- eller 1100-tallet, og restene av en synagoge fra middelalderen i nedre del av byen nær elven.
Befolkning: 2265 (2007).
== Eksterne lenker ==
(ca) Offisielt nettsted
(en) Besalú – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Besalú – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Besalú er en landsby i Garrotxa comarca i Catalonia. | 2,997 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alice_O%E2%80%99Fredericks | 2023-02-04 | Alice O’Fredericks | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske manusforfattere', 'Kategori:Danske regissører', 'Kategori:Danske skuespillere', 'Kategori:Dødsfall 18. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:Fødsler 8. september', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Göteborg', 'Kategori:Personer fra Hellerup', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske manusforfattere', 'Kategori:Svenske regissører', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Alice O'Fredericks (født Mitzi Otha Alice Fredericksen 8. september 1900 i Göteborg, død 18. februar 1968 i Hellerup i Gentofte kommune i Danmark), var en dansk-svensk skuespiller, script, manusforfatter og regissør.
O'Fredericks arbeidet hovedsakelig i Danmark. Hun arbeidet også under navnet Alice Frederiksen.
| Alice O'Fredericks (født Mitzi Otha Alice Fredericksen 8. september 1900 i Göteborg, død 18. februar 1968 i Hellerup i Gentofte kommune i Danmark), var en dansk-svensk skuespiller, script, manusforfatter og regissør.
O'Fredericks arbeidet hovedsakelig i Danmark. Hun arbeidet også under navnet Alice Frederiksen.
== Filmografi ==
=== Regi ===
1967 – Brødrene på Uglegaarden
1966 – Krybskytterne på Næsbygård
1965 – Næsbygårds arving
1964 – Kampen om Næsbygård
1963 – Sikke'n familie
1962 – Der brænder en ild
1961 – Far til fire med full musikk
1960 – Det skete på Møllegården
1959 – Far til fire på Bornholm
1958 – Vagabonderne på Bakkegården
1958 – Far til fire og ulveungene
1958 – Verdens rigeste pige
1957 – Far til fire og onkel Sofus
1956 – Flintesønnerne
1956 – Far til fire i byen
1955 – Far til fire på landet
1955 – Min datter Nelly
1954 – Arvingen
1954 – Far til fire i sneen
1953 – Fløjtespilleren
1953 – Far til fire
1952 – Det store løb
1952 – Husmandstøsen
1951 – Det gamle guld
1951 – Frihed forpligter
1951 – Fodboldpræsten
1950 – Mosekongen
1950 – I gabestokken
1950 – Den opvakte jomfru
1950 – De røde heste
1949 – Vi vil ha' et barn
1949 – Det gjelder oss alle
1948 – Hr. Petit
1947 – Stjerneskud (film)
1947 – Lise kommer til byen
1947 – Når katten er ude
1946 – Jeg elsker en anden
1946 – Så mødes vi hos Tove
1946 – Onsdagsväninnan
1945 – De kloge og vi gale
1945 – Klingende toner
1945 – Panik i familien
1945 – Affæren Birte
1944 – Bedstemor går amok
1944 – Elly Petersen
1944 – Teatertosset
1943 – Hans Onsdagsveninde
1943 – Det brændende spørgsmål
1942 – Tyrannens Fald
1942 – Frk. Vildkat
1941 – Frøken Kirkemus
1941 – Tag til Rønneby Kro
1941 – Tror du jeg er født i Gaar!
1940 – En ganske almindelig pige
1940 – Pas på Svinget i Solby
1940 – Västkustens hjältar
1940 – Familien Olsen
1939 – I dag begynder livet
1939 – De tre måske fire
1938 – Blaavand melder Storm
1938 – Livet paa Hegnsgaard (ikke kreditert) (ikke bekreftet)
1938 – Julia jubilerer
1938 – Alarm
1937 – Der var engang en Vicevært
1937 – Frk. Møllers jubilæum
1937 – En fuldendt gentleman
1936 – Cirkusrevyen 1936
1936 – Panserbasse
1936 – Snushanerne
1935 – Week-end
1935 – Kidnapped
1934 – Ud i den kolde sne
=== Filmmanus ===
1967 – Brødrene på Uglegaarden
1966 – Krybskytterne på Næsbygård
1965 – Næsbygårds arving
1964 – Kampen om Næsbygård
1963 – Sikke'n familie
1962 – Der brænder en ild
1961 – Far til fire for full musikk
1960 – Det skete på Møllegården
1959 – Far til fire på Bornholm
1958 – Vagabonderne på Bakkegården
1958 – Far til fire og ulveungerne
1957 – Far til fire og onkel Sofus
1951 – Det gamle guld
1948 – Hr. Petit
1945 – Klingende toner
1944 – Bedstemor går amok
1941 – Tror du jeg er født i Gaar!
1940 – Västkustens hjältar
1939 – De tre måske fire
1938 – Blaavand melder Storm
1938 – Julia jubilerer
1938 – Alarm
1937 – Der var engang en Vicevært
1937 – Frk. Møllers jubilæum
1936 – Panserbasse
1936 – Snushanerne
1935 – Week-end
1935 – Kidnapped
1934 – Barken Margrethe
1934 – Ud i den kolde sne
1933 – Københavnere
1933 – Med fuld musik
1932 – Han, hun og Hamlet
1932 – I kantonnement
1931 – Krudt med knald
1930 – Pas paa pigerne
1928 – Filmens helte
1928 – Kraft og skønhed
=== Filmografi (skuespiller) ===
1929 – Laila .... Inger
1926 – Flickorna på Solvik .... ung jente
1925 – Det store hjerte
1925 – Solskinsdalen .... Kari
1924 – Hadda Padda .... Kristrun
1923 – Smil og Tåre .... Bess
1923 – Blandt byens børn
1922 – Häxan .... nonne
1922 – Han, hun og Hamlet
1921 – Film, flirt og forlovelse
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alice O'Fredericks på Internet Movie Database
(sv) Alice O'Fredericks i Svensk Filmdatabas
(da) Alice O'Fredericks på Filmdatabasen
(da) Alice O'Fredericks på danskefilm.dk
(da) Alice O'Fredericks på danskfilmogtv.dk
(da) Alice O'Fredericks på Scope
(fr) Alice O'Fredericks på Allociné
(en) Alice O'Fredericks på AllMovie
(en) Alice O'Fredericks hos The Movie Database
Alice O'Fredericks hos Dansk Filmdatabas
Film i Danmark
Dansk Kvindebiografisk Leksikon | Göteborg, Sverige | 2,998 |
https://no.wikipedia.org/wiki/4._oktober | 2023-02-04 | 4. oktober | ['Kategori:Dager i oktober'] | 4. oktober er den 277. dagen i året og den 278. i skuddår. Det er 88 dager igjen av året.
| 4. oktober er den 277. dagen i året og den 278. i skuddår. Det er 88 dager igjen av året.
== Navnedag ==
Frans, Frank. For navnedagens bakgrunn, se helligdager nedenfor.
== Historie ==
1824 – Mexico blir republikk.
1830 – Belgia løsriver seg fra Nederland.
1910 – Portugal blir republikk.
1957 – Verdens første satellitt, Sputnik I, ble skutt opp av Sovjetunionen.
1966 – Lesotho blir selvstendig.
1985 – Stiftelsen Free Software Foundation blir grunnlagt i USA med det formål å utbre og beskytte fri programvare gjennom GNU-prosjektet
1992 – En israelsk Boeing 747-200F kolliderer med to blokker i Amsterdam i Nederland, 163 mennesker omkommer.
1993 – Black Hawk Down-episoden i Mogadishu. Fem amerikanske soldater blir drept og to amerikanske Black Hawk-helikoptre skytes ned. En amerikansk soldat blir tatt til fange av somalisk milits.
2001 – Ukrainerne skyter ned en sivil Tupolev TU-154. 78 mennesker omkommer.
=== Norsk historie ===
1944 – Britiske fly går til angrep på Nazi-Tysklands ubåtbunker i Nordrevågen ved Laksevåg i Bergen.
1982 – Reketråleren «Langtind» kantrer ved Silda i Finnmark etter å ha kjørt trålen fast i et vrak. To omkommer.
== Fødsler ==
Se flere som er født 4. oktober i Kategori:Fødsler 4. oktober.
1550 – Karl IX av Sverige, svensk konge (d. 1611)
1817 – Andreas Frederik Krieger, dansk jurist og politiker (d. 1893)
1822 – Rutherford B. Hayes, USAs 19. president (d. 1893)
1822 – Christiane Schreiber, norsk maler (d. 1898)
1824 – Morten Diderik Emil Lambrechts, norsk høyesterettsjustitiarius (d. 1900)
1841 – Prudente José de Morais e Barros, brasiliansk president (d. 1902)
1887 – Francis Bull, norsk litteraturhistoriker (d. 1974)
1888 – Oscar Mathisen, norsk skøyteløper (d. 1954)
1892 – Engelbert Dollfuß, østerriksk politiker (d. 1934)
1895 – Buster Keaton, amerikansk komiker (d. 1966)
1911 – Shigeaki Hinohara, japansk lege (d. 2017)
1917 – Jakov Pavlov, sovjetisk soldat (d. 1981)
1923 – Charlton Heston, amerikansk skuespiller (d. 2008)
1931 – Richard Rorty, amerikansk filosof (d. 2007)
1936 – Bjarne Mørk-Eidem, norsk politiker og fiskeriminister (d. 2022)
1936 – Hannu Salama, finsk forfatter
1937 – Franz Vranitzky, østerriksk kansler
1940 – Erik Dalheim, norsk politiker
1942 – Jóhanna Sigurðardóttir, islandsk statsminister
1946 – Susan Sarandon, amerikansk skuespiller
1948 – Roy Evans, engelsk fotballspiller og trener
1948 – Steinar Ofsdal, norsk musiker
1949 – Linda McMahon, direktør i World Wrestling Entertainment
1953 – Andreas Vollenweider, sveitsisk musiker
1956 – Helge Førde, norsk jazzmusiker
1956 – Jarle Førde, norsk jazzmusiker
1971 – Knut Anders Fostervold, norsk syklist og fotballspiller
1972 – Vanessa Borgli, norsk skuespiller
1975 – Cristiano Lucarelli, italiensk fotballspiller
1976 – Mauro Camoranesi, argentinskfødt italiensk fotballspiller
1977 – Peter Hanson, svensk golfspiller
1980 – Tomáš Rosický, tsjekkisk fotballspiller
1984 – Will Theakston, britisk skuespiller
1987 – Ryan Shawcross, engelsk fotballspiller
== Dødsfall ==
Se flere som døde 4. oktober i Kategori:Dødsfall 4. oktober.
1669 – Rembrandt van Rijn, nederlandsk maler (f. 1606)
1747 – Amaro Pargo, spansk pirat, sjøkaptein, navigatør og marinehelt (f. 1678)
1890 – Catherine Booth, britisk grunnlegger av Frelsesarmeen (f. 1829)
1901 – Georg Sibbern, norsk jurist, diplomat og politiker (f. 1816)
1903 – Otto Weininger, østerriksk filosof (f. 1880)
1904 – Frédéric Auguste Bartholdi, fransk skulptør (f. 1834)
1947 – Max Planck, tysk fysiker (f. 1858)
1970 – Janis Joplin, amerikansk musiker (f. 1943)
1982 – Glenn Gould, canadisk musiker (f. 1932)
1982 – Ahmad Hasan al-Bakr, irakisk president (f. 1914)
1988 – Geoffrey Household, britisk forfatter (f. 1900)
1989 – Graham Chapman, britisk komiker (Monty Python) (f. 1941)
1990 – Peter Taylor, engelsk fotballspiller og trener (f. 1928)
1992 – Denny Hulme, newzealandsk formel 1-fører (f. 1936)
1996 – Silvio Piola, italiensk fotballspiller (f. 1913)
2005 – Simon Spierer, sveitsisk kunstsamler og mesen (f. 1926)
2009 – Shōichi Nakagawa, japansk politiker (f. 1953)
2010 – Norman Wisdom, britisk skuespiller (f. 1915)
== Merkedager ==
Frans av Assisi feires i den katolske kirke, hans dødsdag er egentlig 3. oktober
Dyrebeskyttelsens dag | En dag i oktober er Sigurd Hoels tredje roman, utgitt i 1931. Handlingen utspiller seg i løpet av ett døgn (10. | 2,999 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.