url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Federico_Pizarro | 2023-02-04 | Federico Pizarro | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Federico Pizarro er navnet til flere personer:
Federico Pizarro (fotballspiller) (1927–2003), argentinsk fotballspiller
Federico Pizarro (håndballspiller) (født 1986), argentinsk håndballspiller | Federico Pizarro er navnet til flere personer:
Federico Pizarro (fotballspiller) (1927–2003), argentinsk fotballspiller
Federico Pizarro (håndballspiller) (født 1986), argentinsk håndballspiller | Federico Pizarro er navnet til flere personer: | 199,100 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lybekkveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Lybekkveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmen (Oslo)'] | Lybekkveien (1–39B, 2A–50B) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går vestover fra Holmenkollveien. Etter noen hundre meter dreier den mot sørvest og krysser bl.a. Arnebråtveien, før den dreier mer mot sørøst og ender i Stasjonsveien.
Veien fikk navn i 1928 etter den tidligere husmannsplassen Lybekk (under Vestre Holmen). Denne lå på nedsiden av veien der nr. 10C og 10D er i dag.
Veien har variert bebyggelse. I nr. 2 er en villa fra mellomkrigstiden der det var kolonialforretning frem til 1950-årene. Nr. 8–16 er eneboliger fra 1960-årene på området for et tidligere gartneri. Nr. 20–22 er tomannsboliger og nr. 24–42 rekkehus fra en utbygging i 1948–52 i regi av Holmenhaugen borettslag, senere omorganisert til selveierboliger. Nærmere Stasjonsveien er en rekke boligblokker.
| Lybekkveien (1–39B, 2A–50B) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går vestover fra Holmenkollveien. Etter noen hundre meter dreier den mot sørvest og krysser bl.a. Arnebråtveien, før den dreier mer mot sørøst og ender i Stasjonsveien.
Veien fikk navn i 1928 etter den tidligere husmannsplassen Lybekk (under Vestre Holmen). Denne lå på nedsiden av veien der nr. 10C og 10D er i dag.
Veien har variert bebyggelse. I nr. 2 er en villa fra mellomkrigstiden der det var kolonialforretning frem til 1950-årene. Nr. 8–16 er eneboliger fra 1960-årene på området for et tidligere gartneri. Nr. 20–22 er tomannsboliger og nr. 24–42 rekkehus fra en utbygging i 1948–52 i regi av Holmenhaugen borettslag, senere omorganisert til selveierboliger. Nærmere Stasjonsveien er en rekke boligblokker.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Lybekkveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 343. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Lybekkveien | 199,101 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Landerokollen_(Oslo) | 2023-02-04 | Landerokollen (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna'] | Landerokollen¨(3–17, 2–120) er en vei på Hellerud i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Rundtjernveien, men har gangveiforbindelse videre til Landeroveien.
Veien fikk navn i 1995 etter villa Landero.
Veien har seksjonert trehusbebyggelse fra 1990-årene tilsluttet Landerokollen boligsameie.
| Landerokollen¨(3–17, 2–120) er en vei på Hellerud i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Rundtjernveien, men har gangveiforbindelse videre til Landeroveien.
Veien fikk navn i 1995 etter villa Landero.
Veien har seksjonert trehusbebyggelse fra 1990-årene tilsluttet Landerokollen boligsameie.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Landerokollen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 327. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Landerokollen¨(3–17, 2–120) er en vei på Hellerud i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Rundtjernveien, men har gangveiforbindelse videre til Landeroveien. | 199,102 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Landeroveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Landeroveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna'] | Landeroveien (1–7; ingen partallsadresser) er en vei på Hellerud i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Venåsvegen, men har gangveiforbindelse videre til Landerokollen.
Veien fikk navn i 1935 etter villa Landero.
I nr. 1 er velhuset Kringsjå.
| Landeroveien (1–7; ingen partallsadresser) er en vei på Hellerud i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Venåsvegen, men har gangveiforbindelse videre til Landerokollen.
Veien fikk navn i 1935 etter villa Landero.
I nr. 1 er velhuset Kringsjå.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Landeroveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 327. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Landeroveien (1–7; ingen partallsadresser) er en vei på Hellerud i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Venåsvegen, men har gangveiforbindelse videre til Landerokollen. | 199,103 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Langerudsvingen_(Oslo) | 2023-02-04 | Langerudsvingen (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Langerudsvingen (1–31D, 2A–30D) er en vei på Langerud i bydel Østensjø i Oslo. Den går sørøstover fra Østensjøveien før den svinger et par ganger og krysser Enebakkveien for så å ende i samme vei lenger sør.
Navnet ble vedtatt i 1951.
Bebyggelsen er for det meste rekkehus oppført for Lille Langerud Sambyggelag i 1948 (senere omgjort til selveier).
| Langerudsvingen (1–31D, 2A–30D) er en vei på Langerud i bydel Østensjø i Oslo. Den går sørøstover fra Østensjøveien før den svinger et par ganger og krysser Enebakkveien for så å ende i samme vei lenger sør.
Navnet ble vedtatt i 1951.
Bebyggelsen er for det meste rekkehus oppført for Lille Langerud Sambyggelag i 1948 (senere omgjort til selveier).
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Langerudsvingen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 327. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Langerudsvingen (1–31D, 2A–30D) er en vei på Langerud i bydel Østensjø i Oslo. Den går sørøstover fra Østensjøveien før den svinger et par ganger og krysser Enebakkveien for så å ende i samme vei lenger sør. | 199,104 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Langerudveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Langerudveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Langerudveien (1–9, 2) er en vei på Langerud i bydel Østensjø i Oslo. Den var tidligere gårdsvei til Langerud gård, og gikk forbi Rustad gård og til Nøklevann. Den ble offentlig vei i 1898. I dag dreier det seg om en liten veistump sørover fra Løvsetdalen mot Skullerudveien. Det er gangveiforbindelse til sistnevnte, men stengt for biltrafikk.
| Langerudveien (1–9, 2) er en vei på Langerud i bydel Østensjø i Oslo. Den var tidligere gårdsvei til Langerud gård, og gikk forbi Rustad gård og til Nøklevann. Den ble offentlig vei i 1898. I dag dreier det seg om en liten veistump sørover fra Løvsetdalen mot Skullerudveien. Det er gangveiforbindelse til sistnevnte, men stengt for biltrafikk.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Langerudveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 327. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Langerudveien (1–9, 2) er en vei på Langerud i bydel Østensjø i Oslo. Den var tidligere gårdsvei til Langerud gårdAvbildet i Lokalhistoriske bildebaser i Oslo. | 199,105 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Langkaia_(Oslo) | 2023-02-04 | Langkaia (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europavei 18', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i Oslo sentrum'] | Langkaia, også kjent som Langkaigata, er en gate og et kaianlegg i Oslo sentrum, på vestsiden av Bjørvika. Kaiområdet ble utbygget i 1906–09, veien er del av E18s sidetrasé til Bispevika.
Nr. 1 (Oslo havnelager) er eneste adresse i bruk.
I 2013 åpnet den første nybygde parsellen av Havnepromenaden langs Langkaia. Som gate åpnet den i 2014, og utgjør grensen mellom Bjørvika i øst, og Kvadraturen i vest.
| Langkaia, også kjent som Langkaigata, er en gate og et kaianlegg i Oslo sentrum, på vestsiden av Bjørvika. Kaiområdet ble utbygget i 1906–09, veien er del av E18s sidetrasé til Bispevika.
Nr. 1 (Oslo havnelager) er eneste adresse i bruk.
I 2013 åpnet den første nybygde parsellen av Havnepromenaden langs Langkaia. Som gate åpnet den i 2014, og utgjør grensen mellom Bjørvika i øst, og Kvadraturen i vest.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Langkaia». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 328. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Langkaia | 199,106 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98sterli_terrasse_(Oslo) | 2023-02-04 | Østerli terrasse (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand'] | Østerli terrasse (1–21D, 2–28D) er en vei på Brattlikollen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Østerliveien og har gangveiforbindelse videre til Raschs vei og til en gangbro som går over E6 til Abildsøveien, som Østerli terrasse tidligere var en del av. Navnet ble vedtatt i 1988.
| Østerli terrasse (1–21D, 2–28D) er en vei på Brattlikollen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Østerliveien og har gangveiforbindelse videre til Raschs vei og til en gangbro som går over E6 til Abildsøveien, som Østerli terrasse tidligere var en del av. Navnet ble vedtatt i 1988.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Østerli terrasse». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 638. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (Ø)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Østerli terrasse (1–21D, 2–28D) er en vei på Brattlikollen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Østerliveien og har gangveiforbindelse videre til Raschs vei og til en gangbro som går over E6 til Abildsøveien, som Østerli terrasse tidligere var en del av. | 199,107 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Ueberroth | 2023-02-04 | Peter Ueberroth | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 2. september', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Idrettsledere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Evanston i Illinois', 'Kategori:Personer fra USA av tysk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-07'] | Peter Victor Ueberroth (født 2. september 1937 i Evanston, Illinois) er en tidligere organisasjonsleder fra USA. Ueberroth var den sjette kommisær for baseball fra 1. oktober 1984 til 30. september 1988. Han var også president i U.S. Olympic Committee frem til oktober 2008, da embedet ble overtatt av Larry Probst.
| Peter Victor Ueberroth (født 2. september 1937 i Evanston, Illinois) er en tidligere organisasjonsleder fra USA. Ueberroth var den sjette kommisær for baseball fra 1. oktober 1984 til 30. september 1988. Han var også president i U.S. Olympic Committee frem til oktober 2008, da embedet ble overtatt av Larry Probst.
== Referanser == | Peter Victor Ueberroth (født 2. september 1937 i Evanston, Illinois) er en tidligere organisasjonsleder fra USA. | 199,108 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krka_(Slovenia) | 2023-02-04 | Krka (Slovenia) | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:15°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Slovenia', 'Kategori:Savas vassdragsområde'] | Krka (tysk: Krainer Gurk) er en sideelv til Sava fra høyre i Slovenia. Elven kommer fra underjordiske (karst-)kilder ved landsbyen Krka i kommunen Ivančna Gorica. Krka renner østover i Slovenia, gjennom byene Žužemberk, Novo Mesto og Kostanjevica na Krki, og munner ut i Sava ved Brežice.
| Krka (tysk: Krainer Gurk) er en sideelv til Sava fra høyre i Slovenia. Elven kommer fra underjordiske (karst-)kilder ved landsbyen Krka i kommunen Ivančna Gorica. Krka renner østover i Slovenia, gjennom byene Žužemberk, Novo Mesto og Kostanjevica na Krki, og munner ut i Sava ved Brežice.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Krka (Sava) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | fjerneste_kilde = | 199,109 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pilies_gatve | 2023-02-04 | Pilies gatve | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2016-03', 'Kategori:Gamlebyen i Vilnius', 'Kategori:Gater i Vilnius'] | Pilies gatve («Slottsgaten») er et av de historiske hovedgatene i Gamlebyen i Vilnius, hovedstaden i Litauen.
Den er ganske kort, og går fra Katedralplassen til Rådhusplassen.
Pilies gatve er Vilnius' mest populære marked for tradisjonell folkekunst, med en rekke boder for suvenirer og kunsthåndverk. Det er også en rekke ravbutikker, motebutikker, kafeer og spisesteder i gaten.
Pilies gatvė er kjent for Kaziukasmessen som holdes første søndag efter St. Kasimirs dag, 4. mars, med deltakelse av kunsthåndverkere og folkemusikere fra hele Litauen, samt salg av matvarer som rugbrød, honningkaker, kjøtt og meieriprodukter, honning, øl og tradisjonell kvas (brød-drik) (litauisk: Gira).
Opptog og andre begivenheter i Vilnius henlegges som regel til Pilies gatve, både regelmessige som til jul, påske, uavhengighetsdagen, eller også spontane opptog som for å feire når det litauiske basketballaget har vunnet en viktig seir.
Vilnius universitet ligger mellom Pilies gatvė og Universiteto gatvė («Universitetsgaten»).
I Pilies gatve nr. 26 ligger Underskrivernes Hus (litauisk: Signatarų namai). Her ble Litauens uavhengighetserklæring underskrevet 16. februar 1918. Underskrivernes Hus har siden 2000 været museum.
| Pilies gatve («Slottsgaten») er et av de historiske hovedgatene i Gamlebyen i Vilnius, hovedstaden i Litauen.
Den er ganske kort, og går fra Katedralplassen til Rådhusplassen.
Pilies gatve er Vilnius' mest populære marked for tradisjonell folkekunst, med en rekke boder for suvenirer og kunsthåndverk. Det er også en rekke ravbutikker, motebutikker, kafeer og spisesteder i gaten.
Pilies gatvė er kjent for Kaziukasmessen som holdes første søndag efter St. Kasimirs dag, 4. mars, med deltakelse av kunsthåndverkere og folkemusikere fra hele Litauen, samt salg av matvarer som rugbrød, honningkaker, kjøtt og meieriprodukter, honning, øl og tradisjonell kvas (brød-drik) (litauisk: Gira).
Opptog og andre begivenheter i Vilnius henlegges som regel til Pilies gatve, både regelmessige som til jul, påske, uavhengighetsdagen, eller også spontane opptog som for å feire når det litauiske basketballaget har vunnet en viktig seir.
Vilnius universitet ligger mellom Pilies gatvė og Universiteto gatvė («Universitetsgaten»).
I Pilies gatve nr. 26 ligger Underskrivernes Hus (litauisk: Signatarų namai). Her ble Litauens uavhengighetserklæring underskrevet 16. februar 1918. Underskrivernes Hus har siden 2000 været museum.
== Galleri ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pilies Street in Vilnius – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Pilies gatve («Slottsgaten») er et av de historiske hovedgatene i Gamlebyen i Vilnius, hovedstaden i Litauen. | 199,110 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A5l_Vigeland | 2023-02-04 | Pål Vigeland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Fødsler 23. desember', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske designere', 'Kategori:Norske gullsmeder', 'Kategori:Norske kunstnere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Pål Vigeland (født i 1944 i Oslo) har arbeidet som metallkunstner i over førti år.
Han studerte ved Staatliche Werkkunstschule, Schwäbisch Gmünd, Tyskland, og senere ved Vestlandets Kunstakademi. Tok mesterbrev i gullsmedfaget 1972. Gjennom mange år var han ansatt som tegner for Theodor Olsens Eftf. Sølvvareverksteder A/S, designet stålbestikk for Norsk Stålpress, og utformet bordsølv til Oslo rådhus for David-Andersen A/S.
Han etablerte eget verksted i Bergen fra 1981, og flyttet virksomheten til Oslo i 2001. Han har hatt en rekke separatutstillinger i Oslo, Bergen, Trondheim, Hamar, Bodø, i Danmark og sist en større mønstring i Kunstbanken på Hamar.
Vigelands kunst er innkjøpt blant annet av Kunstindustrimuseene i Oslo, Bergen, Trondheim, Sørlandets Kunstmuseum, Oslo kommunes kunstsamling. I 2006 mottok han Høstutstillingsprisen.
Pål Vigeland har utført kunst i offentlig rom i Bergen, som portalen foran Engensenteret og i Statens Hus. I tillegg utført kirkekunst til ulike kirker, som Skjold kirke, Bergen, Domkirkeruinene, Hamar, og senest for Vestfossen kirke. Han er representert med arbeider i Stortinget, Epcot-senteret i USA og på Gullfaks A-plattform. Samt politiske engasjert med installasjonen «MUREN», som ble tildelt Høstutstillingsprisen, og verket «ABOVE» på fjorårets Skulpturbiennale.
| Pål Vigeland (født i 1944 i Oslo) har arbeidet som metallkunstner i over førti år.
Han studerte ved Staatliche Werkkunstschule, Schwäbisch Gmünd, Tyskland, og senere ved Vestlandets Kunstakademi. Tok mesterbrev i gullsmedfaget 1972. Gjennom mange år var han ansatt som tegner for Theodor Olsens Eftf. Sølvvareverksteder A/S, designet stålbestikk for Norsk Stålpress, og utformet bordsølv til Oslo rådhus for David-Andersen A/S.
Han etablerte eget verksted i Bergen fra 1981, og flyttet virksomheten til Oslo i 2001. Han har hatt en rekke separatutstillinger i Oslo, Bergen, Trondheim, Hamar, Bodø, i Danmark og sist en større mønstring i Kunstbanken på Hamar.
Vigelands kunst er innkjøpt blant annet av Kunstindustrimuseene i Oslo, Bergen, Trondheim, Sørlandets Kunstmuseum, Oslo kommunes kunstsamling. I 2006 mottok han Høstutstillingsprisen.
Pål Vigeland har utført kunst i offentlig rom i Bergen, som portalen foran Engensenteret og i Statens Hus. I tillegg utført kirkekunst til ulike kirker, som Skjold kirke, Bergen, Domkirkeruinene, Hamar, og senest for Vestfossen kirke. Han er representert med arbeider i Stortinget, Epcot-senteret i USA og på Gullfaks A-plattform. Samt politiske engasjert med installasjonen «MUREN», som ble tildelt Høstutstillingsprisen, og verket «ABOVE» på fjorårets Skulpturbiennale.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Pål Vigeland (født i 1944 i Oslo) har arbeidet som metallkunstner i over førti år. | 199,111 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mariscala | 2023-02-04 | Mariscala | ['Kategori:1910 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1910', 'Kategori:Byer i Lavalleja', 'Kategori:Sider med kart'] | Mariscala er en by i Lavalleja-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har om lag 1 626 innbyggere.
| Mariscala er en by i Lavalleja-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har om lag 1 626 innbyggere.
== Historie ==
Mariscala ble grunnlagt 19. april 1910 av Cándido N. Cal.
== Befolkning ==
Mariscala har 1 616 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Transport ==
Ruta 8 Brigadier General Juan Antonio Lavalleja forbinder Mariscala med Montevideo, Pando, Solís de Mataojo, Pirarajá, Minas (75 km) og Isidoro Noblía.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over Mariscala (spansk)
Illescas i lavalleja.gub.uy (spansk) | | befolkning = 1626 | 199,112 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ludwig_Guttmann | 2023-02-04 | Ludwig Guttmann | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 18. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1980', 'Kategori:Fødsler 3. juli', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Knights Bachelor', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Migranter fra Nazi-Tyskland til Storbritannia', 'Kategori:Paralympiske leker', 'Kategori:Personer fra provinsen Schlesien', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Tyske nevrologer'] | Ludwig «Poppa» Guttmann (født 3. juli 1899 i Tost i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen, død 18. mars 1980) var en tyskfødt britisk nevrolog som grunnla de Paralympiske leker i England.
Han hadde jødisk bakgrunn og måtte flykte fra Det tredje rike før utbruddet av andre verdenskrig. Guttmann betraktes som en av grunnleggerne av organisert fysisk aktivitet for funksjonshemmede.
| Ludwig «Poppa» Guttmann (født 3. juli 1899 i Tost i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen, død 18. mars 1980) var en tyskfødt britisk nevrolog som grunnla de Paralympiske leker i England.
Han hadde jødisk bakgrunn og måtte flykte fra Det tredje rike før utbruddet av andre verdenskrig. Guttmann betraktes som en av grunnleggerne av organisert fysisk aktivitet for funksjonshemmede.
== Referanser == | Ludwig «Poppa» Guttmann (født 3. juli 1899 i Tost i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen, død 18. | 199,113 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%B8venskiold%E2%80%93V%C3%A6ker%C3%B8 | 2023-02-04 | Løvenskiold–Vækerø | ['Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske landbruksselskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 1974'] | Løvenskiold–Vækerø AS er et norsk aksjeselskap stiftet 7. juni 1974. Administrerende direktør er Carl Otto Løvenskiold d.y., mens Birger Johan Skjellvik er styreleder.
Selskapet har som vedtektsfestet formål å «eie og drive jordbruk og skogbruk, samt videre produksjon, handel, rederi og annen hermed forbunden virksomhet, herunder også stille garantier for samt å delta som aksjeeier eller på annen måte i foretagender med lignende formål.»I tillegg eier Løvenskiold–Vækerø 46 prosent av aksjene i trelastkonsernet Bergene Holm AS.
| Løvenskiold–Vækerø AS er et norsk aksjeselskap stiftet 7. juni 1974. Administrerende direktør er Carl Otto Løvenskiold d.y., mens Birger Johan Skjellvik er styreleder.
Selskapet har som vedtektsfestet formål å «eie og drive jordbruk og skogbruk, samt videre produksjon, handel, rederi og annen hermed forbunden virksomhet, herunder også stille garantier for samt å delta som aksjeeier eller på annen måte i foretagender med lignende formål.»I tillegg eier Løvenskiold–Vækerø 46 prosent av aksjene i trelastkonsernet Bergene Holm AS.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Løvenskiold–Vækerø AS er et norsk aksjeselskap stiftet 7. juni 1974. | 199,114 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gaet%C3%A1n | 2023-02-04 | Gaetán | ['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Lavalleja', 'Kategori:Sider med kart'] | Gaetán er en by i Lavalleja-departementet i det sørlige Uruguay. Byen hadde i 2011 om lag 49 innbyggere.
| Gaetán er en by i Lavalleja-departementet i det sørlige Uruguay. Byen hadde i 2011 om lag 49 innbyggere.
== Befolkning ==
Gaetán har 49 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over Gaetán (spansk) | | befolkning = 49 | 199,115 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Poblado_Aramend%C3%ADa | 2023-02-04 | Poblado Aramendía | ['Kategori:33°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Lavalleja', 'Kategori:Sider med kart'] | Poblado Aramendía eller Aramendía er en by i Lavalleja-departementet i det sørlige Uruguay. Byen hadde i 2011 om lag 96 innbyggere.
| Poblado Aramendía eller Aramendía er en by i Lavalleja-departementet i det sørlige Uruguay. Byen hadde i 2011 om lag 96 innbyggere.
== Befolkning ==
Aramendía har 96 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Transport ==
Ruta 8 Brigadier General Juan Antonio Lavalleja forbinder Aramendía med Montevideo, Pando, Solís de Mataojo, Minas og Isidoro Noblía.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over Aramendía (spansk) | | befolkning = 96 | 199,116 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Polanco_Norte | 2023-02-04 | Polanco Norte | ['Kategori:33°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Lavalleja', 'Kategori:Sider med kart'] | Polanco Norte er en by i Lavalleja-departementet i det sørlige Uruguay. Byen hadde om lag 87 innbyggere i 2011.
| Polanco Norte er en by i Lavalleja-departementet i det sørlige Uruguay. Byen hadde om lag 87 innbyggere i 2011.
== Befolkning ==
Polanco Norte har 87 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over Polanco Norte (spansk) | | befolkning = 87 | 199,117 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Underskrivernes_Hus | 2023-02-04 | Underskrivernes Hus | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Vilnius', 'Kategori:Gamlebyen i Vilnius', 'Kategori:Historisme', 'Kategori:Museer i Vilnius', 'Kategori:Sider med kart'] | Underskrivernes Hus ligger i Pilies gatve nr 26 i Gamlebyen i Vilnius, hovedstaden i Litauen. Den har fått dagens navn etter at Litauens uavhengighetserklæring ble undertegnet her 16. februar 1918. Bygningen er i dag et museum, og er en del av Litauens nasjonalmuseum.
Bygningen er første gang nevnt i et edikt fra 1645. Huset er endret en rekke ganger gjennom 1600- og 1700-tallet. Etter en større brann på 1700-tallet, gikk det igjennom en større ombygging og fikk en ny etasje. På slutten av 1800-tallet ble det bygget om av Kazimierz Sztral i stilen nyrenessanse etter tegninger av den russiske arkitekten Alexiej Polozov.
Huset ble opprinnelig brukt som bolighus, eter hvert åpnet Sztral den kjente kafeen Biały Sztral i første etasje, som var i virksomhet helt fram til 1939.
Fram til 1918 hadde Den litauiske hjelpekomiteen, som opererte under første verdenskrig, kontorer i bygningen, og det var i denne organisasjonens lokaler at Det litauiske råd møttes i februar 1918 og undertegnet uavhengighetserklæringen. I tiden videre huset bygningen både boliger og kontorer for ulike litauiske organisasjoner.
Etter at Litauen ble uavhengig fra Sovjetunionen i 1990, ble det bestemt at bygningen skulle omgjøres til museum, og dette åpnet for publikum i 2000, og har siden 2003 vært en del av Litauens nasjonalmuseum.
16. februar hver år blir undertegnelsen av uavhengighetserklæringen minnet i huset.
| Underskrivernes Hus ligger i Pilies gatve nr 26 i Gamlebyen i Vilnius, hovedstaden i Litauen. Den har fått dagens navn etter at Litauens uavhengighetserklæring ble undertegnet her 16. februar 1918. Bygningen er i dag et museum, og er en del av Litauens nasjonalmuseum.
Bygningen er første gang nevnt i et edikt fra 1645. Huset er endret en rekke ganger gjennom 1600- og 1700-tallet. Etter en større brann på 1700-tallet, gikk det igjennom en større ombygging og fikk en ny etasje. På slutten av 1800-tallet ble det bygget om av Kazimierz Sztral i stilen nyrenessanse etter tegninger av den russiske arkitekten Alexiej Polozov.
Huset ble opprinnelig brukt som bolighus, eter hvert åpnet Sztral den kjente kafeen Biały Sztral i første etasje, som var i virksomhet helt fram til 1939.
Fram til 1918 hadde Den litauiske hjelpekomiteen, som opererte under første verdenskrig, kontorer i bygningen, og det var i denne organisasjonens lokaler at Det litauiske råd møttes i februar 1918 og undertegnet uavhengighetserklæringen. I tiden videre huset bygningen både boliger og kontorer for ulike litauiske organisasjoner.
Etter at Litauen ble uavhengig fra Sovjetunionen i 1990, ble det bestemt at bygningen skulle omgjøres til museum, og dette åpnet for publikum i 2000, og har siden 2003 vært en del av Litauens nasjonalmuseum.
16. februar hver år blir undertegnelsen av uavhengighetserklæringen minnet i huset.
== Eksterne lenker ==
Nasjonalmuseets nettsider | Underskrivernes Hus ligger i Pilies gatve nr 26 i Gamlebyen i Vilnius, hovedstaden i Litauen. Den har fått dagens navn etter at Litauens uavhengighetserklæring ble undertegnet her 16. | 199,118 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Villa_Serrana | 2023-02-04 | Villa Serrana | ['Kategori:34°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Lavalleja', 'Kategori:Sider med kart'] | Villa Serrana er en by i Lavalleja-departementet i det sørlige Uruguay. Byen hadde om lag 89 innbyggere i 2011.
| Villa Serrana er en by i Lavalleja-departementet i det sørlige Uruguay. Byen hadde om lag 89 innbyggere i 2011.
== Befolkning ==
Villa Serrana har 89 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Villa Serrana – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
www.villaserrana.info (spansk)
Kart over Villa Serrana (spansk) | | befolkning = 89 | 199,119 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jarl_Magnus_Riiber | 2023-02-04 | Jarl Magnus Riiber | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2019', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2021', 'Kategori:Fødsler 15. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1997', 'Kategori:Juniorverdensmestere i kombinert', 'Kategori:Kombinertløpere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Kombinertløpere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i kombinert', 'Kategori:Norske kombinertløpere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i kombinert', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i kombinert'] | Jarl Magnus Riiber (født 15. oktober 1997 i Oslo) er en norsk kombinertløper som representerer Idrettslaget Heming. Han vant verdenscupen i kombinert 2018/19, 2019/20, 2020/21 og 2021/22. I sesongen 2019/20 vant han 14 enkeltseiere i verdenscupen. Riiber har per sesongen 2021/22 vunnet 49 enkeltrenn i verdenscupen. Han vant individuelt VM-gull i 2019 og 2021 og gull i lagkonkurransen de samme år.
| Jarl Magnus Riiber (født 15. oktober 1997 i Oslo) er en norsk kombinertløper som representerer Idrettslaget Heming. Han vant verdenscupen i kombinert 2018/19, 2019/20, 2020/21 og 2021/22. I sesongen 2019/20 vant han 14 enkeltseiere i verdenscupen. Riiber har per sesongen 2021/22 vunnet 49 enkeltrenn i verdenscupen. Han vant individuelt VM-gull i 2019 og 2021 og gull i lagkonkurransen de samme år.
== Biografi ==
Jarl Magnus Riiber er sønn av John Riiber (f. 1965), tidligere kombinertløper og Ann Kristin Sætre fra Ørsta. Hans eldre bror, Harald Johnas Riiber (f. 1995), er også tidligere kombinertløper.
== Karriere ==
=== 2014-2015 junior ===
Jarl Magnus Riiber tok sin første internasjonale medalje, da han tok bronsemedalje under lagkonkurransen i Junior-VM på ski 2014 i Val di Fiemme. Norge kom bak Østerrike og Tyskland under lagkonkurransen og laget besto av Sindre Pettersen, Sigmund Kielland og Emil Vilhelmsen, i tillegg til Riiber. Snaut ett år senere fikk han sin debut under verdenscupen i kombinert på Lillehammer den 6. desember 2014.
10. januar 2015 fikk Riiber sitt gjennombrudd i verdenscupen, da han vant det kombinerte hopprennet i Chaux-Neuve i Frankrike. 16. januar, samme år, fikk han sin første pallplass, da han ble nummer 3 under verdenscuprennet i Seefeld i Østerrike.Under Junior-VM på ski 2015 i Almaty tok Riiber to individuelle gull og en i bronsemedalje i lagkonkurransen. Første gullmedaljen kom under den individuelle 10 kilometeren, som han vant foran østerrikeren Paul Gerstgraser og tyske Jakob Lange. Riiber gjentok gullet på 5-kilometeren, der han vant foran Lange og estiske Kristjan Ilves.
=== Senior ===
Riiber vant sitt første norgesmesterskap 14. november 2015 på Beitostølen. Han startet med en ledelse på 42 sekunder på Håvard Klemetsen etter hopprennet i Midtstubakken, og var i mål 14,4 sekunder foran samme mann. Magnus Krog hadde beste langrennstid, men klarte kun gå opp fra 13.-plass til bronsemedalje, 27,3 sekunder bak Riiber.Riiber tok sin første verdenscupseier 6. februar 2016 i Holmenkollen, og ble tildelt kongepokalen.Han tok sølv under vinter-OL 2018.Under NM i kombinert i Midtstubakken og på Beitostølen i november 2018 vant han både sprint og 10 km Gundersen. For seieren i 10 km Gundersen ble han tildelt kongepokalen.Under VM 2019 i Seefeld ble han verdensmester da han vant normalbakke + 10 km. Dette var det første norske individuelle VM-gullet siden Bjarte Engen Vik vant i 2001. Riiber var også med på Norges lag som vant 4 × 5 kilometer stafett/normalbakke. Riiber og Jan Schmid gikk på Norges lag som tok sølv på lagsprinten. Riiber vant også verdenscupen i kombinert 2018/19.
I oktober 2019 ble han kåret av journalistene som deltar på det årlige Forum Nordicum til «Nordic Ski King» for 2018/19-sesongen, som første kombinertutøver noensinne. Riiber ble første nordmann som vant Kombinerttrippelen sammenlagt i Seefeld i 2020.
Riiber vant verdenscupen i kombinert 2019/20, noe som ble klart allerede med fire gjenstående renn av sesongen. Riiber vant totalt 14 renn og slo Hannu Manninens gamle rekord på tolv verdenscupseiere i løpet av en sesong.I 2022 kom Riiber på delt andreplass i NM i skihopping stor bakke i Holmenkollbakken.
== Verdenscupoversikt ==
=== Sammenlagtplasseringer i verdenscupen ===
== Se også ==
Liste over mestvinnende verdenscupvinnere i skisport
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jarl Magnus Riiber – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jarl Magnus Riiber på Internet Movie Database
(de) Jarl Magnus Riiber – Munzinger Sportsarchiv
(en) Jarl Magnus Riiber – Olympics.com
(en) Jarl Magnus Riiber – Olympedia
(en) Jarl Magnus Riiber – FIS (alpint)
(en) Jarl Magnus Riiber – FIS (kombinert)
(en) Jarl Magnus Riiber – FIS (skihopping)
(pl) Jarl Magnus Riiber – skijumping.pl | }} | 199,120 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Botnelva_(Karls%C3%B8y) | 2023-02-04 | Botnelva (Karlsøy) | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Karlsøy'] | Botnelva er ei elv på Ringvassøya i Karlsøy kommune i Troms og Finnmark. Den er 8,06 km lang og har et nedbørfelt på 18,18 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,15 m³/s.Elva har utspring fra Isvatnan i høyfjellsområdene sør på Ringvassøya, hvor den heter Iselva. Den renner mot nord og faller bratt ned dalsida på vestsida av Instebotndalen. I dalbunnen møter den elva fra Austbotndalen, og danner Botnelva, som fortsetter nordover til den munner ut i Vassbotn, lengst sør i Skogsfjordvatnet.
Elva er en del av Skogsfjordvassdraget, som i 1973 ble vernet mot kraftutbygging i Verneplan I for vassdrag.
| Botnelva er ei elv på Ringvassøya i Karlsøy kommune i Troms og Finnmark. Den er 8,06 km lang og har et nedbørfelt på 18,18 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,15 m³/s.Elva har utspring fra Isvatnan i høyfjellsområdene sør på Ringvassøya, hvor den heter Iselva. Den renner mot nord og faller bratt ned dalsida på vestsida av Instebotndalen. I dalbunnen møter den elva fra Austbotndalen, og danner Botnelva, som fortsetter nordover til den munner ut i Vassbotn, lengst sør i Skogsfjordvatnet.
Elva er en del av Skogsfjordvassdraget, som i 1973 ble vernet mot kraftutbygging i Verneplan I for vassdrag.
== Referanser == | | munning = Skogsfjordvatnet | 199,121 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elefanter | 2023-02-04 | Elefanter | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elefanter', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Elefantfamilien (Elephantidae) kalles også elefanter og er en familie i gruppen snabeldyr (Proboscidea), som også inkluderer en rekke utdødde familier. Elefantfamilien inkluderer tre enorme nålevende planteetende pattedyr som regnes til klodens megafauna. De fysisk største dyra i denne familien kan bli omkring 4 meter høye og veie mer enn 10 tonn på det meste. To av artene tilhører samme slekt og er endemiske for Afrika, mens den tredje er siste nålevende representant i en slekt som nå mer er endemisk for Asia.
Elefantene har noen egenskaper som man ikke engang ser så ofte hos mennesker, nemlig ærlighet, fornuft, rettferdighetssans og respekt for stjernene, solen og månen.
| Elefantfamilien (Elephantidae) kalles også elefanter og er en familie i gruppen snabeldyr (Proboscidea), som også inkluderer en rekke utdødde familier. Elefantfamilien inkluderer tre enorme nålevende planteetende pattedyr som regnes til klodens megafauna. De fysisk største dyra i denne familien kan bli omkring 4 meter høye og veie mer enn 10 tonn på det meste. To av artene tilhører samme slekt og er endemiske for Afrika, mens den tredje er siste nålevende representant i en slekt som nå mer er endemisk for Asia.
Elefantene har noen egenskaper som man ikke engang ser så ofte hos mennesker, nemlig ærlighet, fornuft, rettferdighetssans og respekt for stjernene, solen og månen.
== Taksonomi ==
Inndelingen av slektstreet følger Shoshani et al.(2007), men modifisert etter Meyer et al.(2017). Se også inndeling.
== Beskrivelse ==
=== Størrelse ===
Elefanter er de største og tyngste av alle nålevende landbaserte pattedyr, og de nest høyeste. Bare sjiraffer blir høyere. Det største landbaserte pattedyret som har levd på vår klode var Paraceratherium, som kunne bli opp mot 10 tonn tung og nærmere 5 meter i skulderhøyde. Paraceratherium døde ut for omkring 23 millioner år siden og var nært beslektet med neshorn.
Elefantoksene vokser hele livet, selv om veksten avtar med økende alder. De er enormt massive og har en relativt kvadratisk bygning og et sterkt kjønnspreg. Hannene er betydelig større enn hunnene. Afrikanske elefanter er dessuten generelt større enn de asiatiske. Når de skal forflytte seg raskt, vanskeliggjør kroppsvekten deres alminnelig løping, og de benytter seg derfor av en metode der fremføttene beveger seg i en travlignende rytme samtidig som bakføttene beveger seg som i rask gange.Den afrikanske savanneelefanten er størst; der hannene gjerne veier omkring 6,0–7,5 tonn og blir normalt omkring 3,0–3,5 meter høy på skuldrene. Til sammenligning blir den afrikanske skogselefanten sjelden mer enn 2,5 meter høy (typisk omkring 2,0–2,2 meter). Den veier også atskillig mindre og bare sjelden mer enn 5 tonn. Den asiatiske elefanten veier normalt omkring 4,5–5,5–tonn og blir ca. 2,5–3,0 meter høy.
Den største elefanten som er registrert var en afrikansk hann som ble skutt i Angola i 1974. Den veide ca. 12 240 kg og målte 400 cm i skulderhøyde. Tjue år tidligere ble det også skutt en hannelefant i Angola som veide ca. 12 tonn. Dette dyret står nå utstilt ved Smithsonian National Museum of Natural History i Washington D.C., USA.
=== Hodet ===
Hodet hos elefanten er stort og massivt og utstyrt med et meget karakteristisk lukte- og gripeorgan som kalles snabel. Kraniets øvre del er tykt, men fylt av luftfylte hulrom forbundet med hverandre for å lette vekten. Det er klare forskjeller på hodeformen mellom afrikanske og asiatiske elefanter. Mens den afrikanske har en panne/skalletak som er nærmest flatt, har den asiatiske en dobbelt konet skalle. Disse doble konene er svært tydelige hos eldre hanner. Den asiatiske elefanten bærer hodet høyt, som det høyeste punktet på kroppen, mens de to afrikanske elefantene bærer hodet lavt, mellom skulderbladene som er det høyeste punktet på kroppen.
I tinningen, mellom øynene og ørene, har elefanter en såkalt tinningkjertel som er unik for elefanter og veldig viktig for dyras kjemiske kommunikasjon. Dyr som er sosialt stresset, sterkt oppildnet eller svært redde, vil skille ut et sekret fra denne kjertelen. Sekretet kommer til syne som en våt stripe i tinningen på dyret.
==== Snabel ====
Snabelen er lang, kraftig og meget muskuløs – i realiteten en sterkt forlenget sammenvoksning av nesen og overleppen på dyret. Snabelen fungerer som et gripeorgan, omtrent på linje med en menneskelig arm, og har ca. 150 000 ulike muskler. Den brukes også i forbindelse med drikking: Dyret suger opp inntil 15 liter vann som deretter sprøytes inn i munnen. Også gjørme og støv kan suges opp og deretter sprutes ut over ryggen som en beskyttelse mot sol og insekter. For å få dette til, har elefanter evnen til å undertrykke nyserefleksen. Det tar elefantunger lang tid å lære seg å mestre bruken av snabelen. Den ytre delen er svært følsom, bevegelig og gripedyktig, på linje med en menneskehånd. Ytterst på snabelen har elefantene ett (asiatiske) eller to (afrikanske) utspring som gjerne kalles en elefantfinger. Disse kan elefanten bruke til å plukke opp småting med. Snabelens anatomi gjør det vanskelig for elefantene å lukte på samme måte som andre pattedyr. Elefanter har allikevel det mest utviklete neseorganet blant alle pattedyr. De lukter ved å bruke tuppen av snabelen til å «ta på» dufter, for deretter å føre den inn i ganetaket og avsette luktstoffene i et såkalt jacobsons organ (også kalt det vomeronasale organ), på samme måte som slanger og andre reptiler gjør.
==== Støttenner ====
Mange elefanter har også to lange, kraftige støttenner som vokser ut fra kinnene. Disse tennene, som egentlig er modifiserte fortenner, er rotløse og vokser i en sabelformet bue som peker ut fra hodet, i retning med snabelen. Asiatiske elefantkuer har ikke ordentlige støttenner, og hannenes er gjerne mye mindre enn de afrikanske elefantenes. På Sri Lanka er støttenner relativt sjeldne selv hos hannene; kun ca. ti prosent utvikler dem.
Den afrikanske savanneelefantens støttenner blir størst av alle, men støttenner varierer i både størrelse, mykhet og farge. Tradisjonelt har man funnet de største støttennene hos savanneelefanter som lever i Uganda. De største støttennene (et par) som noen gang er funnet veide henholdsvis 102,3 og 97 kg og målte ca. 368 cm i lengde. De ble funnet på øya Zanzibar (noen hevder også Kenya), utenfor østkysten av Tanzania. De mykeste støttennene kommer tradisjonelt fra elefanter som lever i Kenya og Tanganyika. Den afrikanske skogselefantens støttenner er kortere, tynnere og rettere i formen, men hardere og svakt rosapreget i fargen. Dette regnes som de mest verdifulle støttennene.
Støttennene består for det meste av såkalt elfenben, et meget ettertraktet og kostbart materiale som har gjort elefanten svært utsatt for krypskyting, på grunn av ulovlig handel med elfenben.
==== Tenner ====
Elefanter har dessuten tenner i munnen. De utvikler seks sett med tenner (tre par premolarer og tre par molarer) i løpet av livet. Kun en jeksel i hver kjevehalvdel er i bruk om gangen; et nytt sett migrerer etterhvert frem bakfra for å erstatte det gamle som gradvis slites ned for til slutt å felles. Når de siste jekslene er nedslitt (normalt i 65–70-årsalderen), er ikke elefanten lenger i stand til å tygge maten sin og dør som oftest av sult.
==== Ører ====
Elefanter er også utstyrt med store, hengende ører. Spesielt den afrikanske savanneelefantens ører er enorme, mens den afrikanske skogselefantens generelt er noe mindre i forhold. Den indiske elefanten har de minste ørene, men de er allikevel relativt store. Lenge trodde man at elefantens store ører hadde størst betydning som kjøleorgan og for kommunikasjon på nært hold, men ny forskning har vist at så ikke er tilfellet: Elefanter har svært god hørsel. Elefantens evne til å vifte med ørene forsterker den viktige kjøleeffekten dette organet har – spesielt hos afrikanske savanneelefanter. Ørene har et rikt nettverk av blodårer som transporterer varmt blod til ørene, som altså fungerer som et kjølesystem når de viftes med. Ørene fungerer dessuten til kommunikasjon, både via kroppsspråk og hørsel.
=== Kroppen ===
Elefantens kropp har enorme dimensjoner og er bulende tønneformet. Rygglinjen skiller tydelig mellom de to afrikanske og asiatisk elefant. De afrikanske elefantene har rett eller helst svai rygglinje, mens den asiatiske er tydelig karprygget (pukkelrygget). I enden av ryggsøylen sitter en tynn, relativ lang hale med hårdusk i enden. Afrikanske elefanter har 21 par med ribben, mens de asiatiske (unntatt den sumatriske) har 19 par. Underarten på Sumatra har 20 par ribben.
Kroppen er utstyrt med fire massive og meget kraftfulle, middels lange og nærmest rette (strake) lemmer som ender opp i runde massive føtter som fordeler vekten på puter av fettvev, omgitt av kollagenfibre. Elefantene er dermed hverken sålegjengere eller tågjengere, men noe imellom. Tråputene gjør dyret i stand til å bevege seg nærmest lydløst. Huden på føttene er svært følsom og derfor et viktig redskap for elefanten i dens måte å kommunisere på. Føttene sveller i størrelse når dyret trår ned på foten, og minsker igjen når vekten forsvinner. Dette er praktisk når dyret ferdes i søle og leire, for siden foten minsker når trykket avtar, blir den enklere å få opp igjen. Det er derfor sjelden å se en elefant som strever med å komme opp fra leire og søle etter et bad. Føttene er utstyrt med fire ubevegelige tær på frambena og tre på bakbena – alle med tykke negler. De strake lemmene gjør det lettere for elefanten å bære den tunge kroppen.
=== Huden ===
Alle elefanter har tykk rynket grå eller brun hud (2–4 cm tykk) og svært sparsomt med behåring. Huden på ørene (spesielt innsiden av ørene), rundt munnen og på den aller ytterste delen av snabelen er ganske tynn og ofte svært følsom. De er derfor utsatt for insektstikk og lignende. Også huden på føttene er svært følsom, noe som setter elefantene i stand til å «føle på ting» med foten, herunder også å føle seg fram.
Afrikanske elefanter har større og flere rynker enn den asiatiske. Rynkene i huden øker overflaten og hjelper derfor elefanten å holde temperaturen nede. Rynkene gjør også sitt til at fuktighet som legger seg der, etter et vann- eller sølebad, bedre bevarer fuktigheten i huden og derfor hjelper til med å holde temperaturen nede lenger.
Afrikanske elefanter har litt spredt sort behåring på kroppen, som forsvinner etter hvert som elefanten blir eldre. Huden kan i mange tilfeller se rødbrun ut hos savanneelefanten, noe som skyldes sølebading – en nødvendighet for å beskytte huden i den sterke sola. Skogselefanten har mørkere hud. Voksne afrikanske individer er alltid nærmest hårløse. Asiatiske elefanter har gjerne noe mer behåring, spesielt som ungdyr. Asiatiske elefantkalver er gjerne rikelig dekket med rødbrun behåring, som blir mørkere og mer sparsom med tiden.
== Utbredelse og habitat ==
Før slutten av siste istid fantes det elefanter over store deler av jordkloden. I dag er disse enorme dyrene imidlertid henvist til begrensede områder av Afrika (sør for Sahara og Sahel) og fragmenterte områder i det sørlige, sørøstlige og østlige Asia.
Elefantene trives i flere typer habitat, fra ekvatorial jungel og tett storvokst regnskog, via gresskledt sletteland, småskog og krattskog, til åpne gresskledte savanner og ørkenstrøk. Klimaet varierer fra tropisk til subtropisk og fra tørt til fuktig. Elefanter finnes imidlertid sjelden mer enn en dagsmarsj unna vann.
Elefanten taper stadig sitt naturlige habitat til menneskelig aktivitet. Dette er gjeldende i hele dens utbredelsesområde, men det kommer allikevel sterkest til uttrykk i Asia, der mennesketettheten er størst. I Sør-Asia og Sørøst-Asia tar menneskene stadig i bruk nytt land for å brødfø en sterkt voksende befolkning. Resultatet blir konflikt med dyrene, som gjør hva de kan for å fø seg. Flokker av elefanter forsyner seg grådig av bondens avlinger. Bonden, på si side, gjør hva han kan for å beskytte avlingene sine. Hvert år fører dette til en rekke dødsfall. I India alene blir mer enn 200 mennesker drept av elefanter hvert år. Foruten tap av habitat er også krypskyting et problem, spesielt i Afrika.
== Atferd ==
=== Elefantflokken ===
Elefantene er i høy grad sosiale dyr som regnes som svært intelligente. Hannene kalles okser, hunnene kuer og avkommet kalver. Kjønnsmodne okser lever atskilt fra kuene og deres avkom. En typisk elefantflokk består normalt av 9–11 dyr, men flokker på 2–20 individer kan regnes som normalt. Individene i en familieflokk er som regel svært nært beslektet med hverandre.
Elefanter er ikke territoriale, men vandrer gjerne både natt og dag. Mest vandrer gjerne savanneelefanten. Flokken befinner seg sjelden mer enn en dagsmarsj unna vann. Afrikanske savanneelefanter lever gjerne i større flokker enn sine to nærmeste slektninger, skogselefanten og den asiatiske elefanten. De afrikanske elefantene er dessuten ofte mer aktive på dagtid enn den asiatiske, men på den varmeste tiden av døgnet hviler savanneelefanten som regel på en skyggefull plass.
Elefanter kan vandre opp mot 195 km per dag, men gjennomsnittet er ca. 25 km. Savanneelefanter vandrer gjerne mest av de tre artene. Når de forflytter seg mellom ulike beiteplasser, er gangfarten i snitt ca. 6 km/t. En elefant kan imidlertid nå en toppfart på 25–40 km/t, men den kan verken trave eller galoppere. Elefanter har derimot et subbende løpesett, der tre av beina alltid er i kontakt med bakken. De kan ikke hoppe, så en grøft på to meters bredde er nok til å holde dem innesperret.
==== Familieflokken ====
Kuer og avkom lever i et hierarkisk matriarkalsk flokksystem som ledes av en eldre hunnelefant, som regel den eldste og største kua i flokken, som kalles en matriark. Matriarken er også normalt det klokeste og mest erfarne dyret i flokken, siden visdom og erfaring er viktigere enn størrelse og styrke. Dyrene i flokken består av nært beslektede individer og deres avkom. Matriarken har avansert til denne posisjonen etter at den forrige matriarken enten har blitt for gammel til å klare oppgaven eller er død. Den nye og gamle matriarken var som regel svært nære slektninger.
Matriarkens erfaring og dyktighet er essensielt for flokkens framtid. Matriarken bestemmer normalt når og hvor flokken skal bevege seg, spise, drikke, bade og hvile. Som regel er matriarken en suveren leder, men det hender også at hennes posisjon i flokken er uklar eller til og med omstridt. Dette har som regel med personlighet, genetisk arv, eller tidligere hendelser å gjøre.
Når flokken vandrer, er det ikke uvanlig å se at elefantene holder hverandre i halen med snabelen. Matriarken leder an. De yngste individene går alltid midt i flokken for maksimal beskyttelse. Baktroppen dannes som regel av ett eller flere fullvoksne individer, ofte den hunnen som står matriarken nærmest på rangstigen. Når matriarken dør eller begynner å bli for gammel for oppgaven, som regel i 50–60-årsalderen, vil den nest eldste i flokken normalt rykke opp i hennes sted.
==== Familiebåndgrupper ====
Det hender også at ulike flokker danner en såkalt familiebåndgruppe. Denne gruppen består som regel av fem eller flere flokker som er i slekt med hverandre, men båndene individene imellom er løsere enn i familieflokken. Familiebåndgrupper kan bestå av inntil 50 individer eller mer. Slike grupper dannes helst når båndene innad i familieflokken svekkes, og når den matrilineære linjen i en familie står i ferd med å splittes opp. Årsaken til slike dannelser finner man gjerne i terskelen for flokkens eksistensgrunnlag. Når grunnlaget for familieflokkens eksistens er tilstrekkelig svekket, dannes det gjerne familiebåndgrupper.
==== Klaner ====
Det hender også at flere flokker samler seg i en kjempeflokk, kalt en klan eller elefantklan. Klaner på opp mot 200 dyr eller mer er ikke uvanlig, selv om slike samlinger også kan bestå av færre dyr. Klanen består som regel av familiebåndgrupper og familieflokker som naturlig deler habitat og ressurser i den vanskelige tørketiden. Klanområdet er derfor det området som har best forutsetning til å fø dyra i tørketiden. Også i regntiden kan det dannes klaner som kan komme opp i hele 1 000 dyr, avhengig av topografien i området og oversvømmelsenes omfang.
==== Kjønnsmodne okser ====
Yngre voksne okser holder ofte sammen i små løse ungkarsflokker, uten en bestemt leder. Etter hvert som de blir eldre, blir de gjerne mer solitære. De eldste hannene er som regel alltid solitære. Det er bare i paringstiden at det er kontakt mellom kjønnene. Brunsten til oksen kalles «musth». Brunstige okser kan bli svært aggressive og har ofte en destruktiv atferd. I denne perioden vil oksen oppsøke kuene for å pare seg. Der vil han forsøke å jage vekk andre hanner, herunder også unger og ungdyr. Det hender ofte at unger drepes av okser i musth, og det finnes også en rekke eksempler på at mennesker har blitt drept av slike dyr. Hos hanner i musth skilles det ut en væske fra tinningkjertelen, synlig som en fuktig stripe i tinningen på dyret, mellom øynene og ørene. Hannens kjønnsorgan er S-formet og kan hos fullvoksne okser veie opp mot 45 kg.
=== Kommunikasjon ===
Elefanter kommuniserer med kroppsspråk og lyder. De kraftigste lydene støtes ut av snabelen og minner om et kraftig trompetstøt. Mange lyder er imidlertid så lavfrekvente at mennesker ikke oppfatter dem. Slike lyder kan bære over svært store distanser (opp mot 4–10 km, avhengig av de atmosfæriske forholdene) og gjør elefanter i stand til å kommunisere med flokker som befinner seg langt unna. Asiatiske elefanter har en kvitrende måte å kommunisere på, som er ukjent hos de to afrikanske artene, som er mer kjent for sin rumlende måte å kommunisere på.
I 1998 oppdaget den kvinnelige zoologen Joyce Poole en flokk med ungdyr i Tsavo nasjonalpark i Kenya, som ytret lyder man tidligere aldri hadde hørt fra en elefant. En nærmere studie viste at de kom fra en ung ku ved navn Mlaika. Hun etterlignet lyden av biltrafikk i det fjerne. Etterligningene var så gode at Poole hadde store problemer med å skille ekte og uekte billyder fra hverandre. Pools oppdagelser dannet senere grunnlag for en studie av fenomenet i regi av det vitenskapelige tidsskriftet Nature. Denne studien viser blant annet til en 23 år gammel okse som tilbragte 18 år av livet sammen med asiatiske elefanter. Calimero, som han het, hadde lært seg å etterligne den kvitrende måten asiatiske elefanter kommuniserer på. Elefanter tilhører således en eksklusiv gruppe med dyr som kan imitere lyder, noe som ellers bare er kjent blant fugler, delfiner og mennesker.Det har blitt dokumentert at elefanter kommuniserer mest aktivt tidlig på kvelden, når de atmosfæriske forholdene er mest gunstige for kommunikasjon over lang avstand. Også tramping med bena er en måte å kommunisere over avstand på. Det er også påvist at elefanter kan fange opp lave frekvenser (infralyd) som beveger seg gjennom bakken med føttene, som så leder lyden opp til det indre øret.
Kroppsspråk er også en viktig måte for elefanter å kommunisere på, både på kort avstand og gjennom fysisk berøring med snabelen. Elefanter viser eksempelvis dominans gjennom å reise hodet, løfte snabelen høyt, og spre ut de store ørene. De kan også flikke med ørene, riste på hodet og komme med trompet- og dype kraftig rumlende lyder. Underdanighet vises gjennom å senke hode og snabel, legge ørene flatt inntil, gni seg i øynene med snabelen, eller vagge med kroppen fra side til side. Tilhørighet og kjærlighet demonstreres gjennom varsom berøring med snabelen, eksempelvis når ei ku trøster en kalv. Elefanter kan imidlertid også bruke snabelen fysisk til å demonstrere styrke og dominans.
=== Intelligens ===
Elefanter regnes som svært intelligente dyr, med meget god hukommelse, derav uttrykket «elefanter glemmer aldri». Elefanter tilhører en eksklusiv gruppe med arter som er i stand til å gjenkjenne sitt eget speilbilde, en egenskap som tidligere kun var påvist hos mennesket, menneskeaper og delfiner. Det er også påvist at elefanter sørger når dyr i flokken dør. De viser også stor nysgjerrighet overfor elefantskjeletter. Særlig kraniet undersøkes grundig med snabelen. Likeledes mener forskerne at elefanter i større grad enn andre dyr er avhengige av gode rollemodeller for å bli harmoniske individer som voksne – de lærer på en intelligent måte. Deres overlevelsesatferd er i stor grad basert på god hukommelse, noe som er svært viktig ettersom migrerende elefanter i tørketiden er nødt til å huske hvor det finnes kilder til tilstrekkelig mat og vann.
Om man ser bort fra primater, fødes de fleste pattedyr med en hjerne som utgjør omkring 90 % av vekten til et voksent individ. Den menneskelige hjernen utgjør imidlertid kun 26 % av vekten til en voksen ved fødselen, mens elefanthjernen utgjør ca. 35 % av vekten til et voksent individ. Som voksen har elefanten den største hjernen i forhold til kroppen av alle, om man ser bort fra mennesket.
=== Forplantning ===
==== Brunst og paring ====
Elefanter har ikke en spesiell paringstid, men parer seg året rundt. Statistisk er imidlertid regntiden den mest og tørkeperioder de minst driftige. Den afrikanske hunnens brunst varer i ca. 48 timer, mens den asiatiske hunnen er mottagelig i kun 24 timer. Hannen brunst kalles «musth». Hanner i brunst blir gjerne svært aggressive og utilregnelige. Han må lukte på hunnens kjønnsorgan for å kunne avgjøre om hun er i brunst eller ikke. Som oftest er det de største og sterkeste hannene som får pare seg, ofte hanner som er omkring femti år gamle og har enorme støttenner. Elefantens penis er så bevegelig at hannene faktisk kan klø seg på magen med den.
==== Kalving og tilvekst ====
Etter en drektighetstid på ca. 22 måneder føder hunnen som regel en enslig kalv, som gjerne veier 90–120 kg ved fødselen. Tvillingfødsler er svært sjeldne. Like etter fødselen kan kalven reise seg og følge mora. Hele flokken vil beskytte kalven. Det hender også at flere enn mora ammer kalven. Yngre hunner fungerer dessuten som barnepiker. Voksne hunner føder gjerne en ny kalv hvert 4.–9. år (3.–4. år for asiatiske). Den forrige kalven avvendes før hun føder på nytt. Indiske elefanter avvendes i snitt når de er ca. 48 måneder gamle. Elefanter blir kjønnsmodne når de er omkring 10–14 år gamle (ca. 17 år for oksekalver av afrikanske savanneelefanter). Hanner forlater flokken på denne tiden. Først i slutten av 20-åra når de det seksuelle stadiet som kalles musth. Hunnen kan føde unger til hun blir omkring femti år gammel.
==== Aldersfaser og levetid ====
Elefantens lange levetid gjør at disse dyrene i likhet med mange primater går igjennom flere aldersfaser i livet (noen er overlappende). Den første fasen varer til ungen blir ca. 1 år gammel og kalles spedkalvfasen. I denne tiden kan kalven fortsatt gå under magen på mora. Tiden fra fødselen og fram til kalven blir ca. 4 år gammel kalles kalvefasen, en fase der kalven er helt avhengig av å få morsmelk. Den tidlige ungdomsfasen er tiden fra dyret er 2–5 år gammelt, en tid da kalven kan klare seg uten melk i kortere perioder og har begynt å spise litt selv. I den eldre ungdomsfasen, fra de er 5–10 år gamle, er kalven avvendt, men holder seg fortsatt i nærheten av mora. I denne fasen starter også hunnkalvene med å se etter sine yngre søsken, mens oksekalvene gjerne danner sine egne lekegrupper. Hele denne perioden, fra fødsel til kalven blir omkring 10 år gammel, kalles den seksuelt umodne perioden.
I 10–15-årsalderen blir ungdyrene kjønnsmodne, men har ikke reprodusert ennå. Dette er elefantens tenåringstid eller eldre ungdomstid. I 15–20-årsalderen blir hunnene reproduktive og ungoksene gjerne svært interesserte, men sjelden suksessfulle i å reprodusere seg. De er fortsatt ikke fullvoksne, men kan regnes som voksen ungdom. I alderen 20–55 år er elefantene på høyden i sitt liv på alle måter, både hva virilitet og reproduksjon angår. Dette er den voksne fasen. Når elefantene passerer 55 år regnes de som gamle. På denne tiden i livet avtar reproduksjonen gradvis, mens det siste settet med molarer gradvis slites ned over en 10—15 års periode.
Elefanter blir normalt mellom seksti og sytti år gamle, selv om noen blir også eldre. Hannene fortsetter å vokse livet ut. Når det siste settet med molarer har blitt fullstendig nedslitt, dør elefanten av sult.
=== Matvaner ===
==== Ernæring ====
Elefanter er planteetere som kan fortære enorme mengder med platemateriale i løpet av en dag. Den afrikanske savanneelefanten spiser eksempelvis i snitt ca. 150 kg (opp mot 200 kg av og til) i døgnet, men kun ca. 44 % blir fordøyd. Føden består av et variert utvalg med vegetasjon. De foretrekker ulike typer gress, men spiser også frukt, bær, bark, røtter, løv, kvister, ranker og kratt.
==== Spiseatferd ====
Som regel spiser elefanter døgnet rundt, men afrikanske savanneelefanter hviler gjerne på den varmeste tiden av døgnet. Elefantenes vandringer dreier seg om forflytninger mellom ulike typer føde og vann. Matinntaket utgjør normalt 1,6–1,7 % av kroppsvekten målt i tørrstoff over 24 timer. Elefanter befinner seg sjelden mer enn en dagsmarsj unna en vannkilde, og de drikker minst en gang i døgnet. En elefant drikker gjerne ca. 140 liter (av og til opp mot 225 l) vann i løpet av et døgn. Vannet suges opp med snabelen, som gjerne rommer 4–8 liter vann i hver vending, og sprøytes deretter inn i munnen. Elefantene kan lagre mange liter vann til senere bruk i en såkalt svelgpose, et unikt «oppbevaringsrom» som sitter ved roten av tungen.
Når elefanter spiser, bruker de også snabelen til å plukke opp føde og føre maten til munnen. Langt gress lukes direkte med snabelen, mens kort gress sparkes løs med foten før det plukkes opp. Snabelen brukes også til å holde greiner og lignende mens elefanten spiser av det. For å komme til saftige kvister og løv, hender det at elefanter bruker sin enorme styrke til å felle store trær. Den bruker da, i tillegg til kroppens muskler og tyngde, en kombinasjon av snabelens underside og støttennene til å felle treet.
=== Annen atferd ===
Britiske forskere fra University of Oxford og organisasjonen Save the Elephants har brukt GPS til å kartlegge de afrikanske elefantenes bevegelsesmønster på savannene i Afrika. En oppsiktsvekkende konklusjonen på studien er at elefantene konsekvent forsøker å unngå å gå i motbakker. Forskerne mener det må ha sammenheng med hvor energikrevende det er for elefanter på flere tonn å gå oppoverbakke. Likeledes hevder de at slik informasjon vil bidra til å kartlegge trygge ruter og nisjer for disse dyra, som stadig taper habitat i villmarken.
== Sanseapparatet ==
=== Lukt ===
Luktesansen er elefantens viktigste og mest utviklede sans. Elefanter har meget god luktesans, kanskje den beste av alle landlevende pattedyr. Noen hevder at den er opp mot tre ganger bedre enn hundens. Under ideelle forhold kan elefanter kjenne lukt over flere kilometers avstand. Det er blant annet registrert at elefanter kan lukte en vannkilde på en avstand av opp mot 19,2 km (Busch Gardens).
Elefanter er utstyrt med en serie bestående av sju luktsentre i nesegangene. I tillegg er disse dyrene utstyrt med et såkalt Jacobsons organ. Elefanten bruker snabelen til å avsette luktstoffene i organet, som sitter i ganetaket.
=== Hørsel ===
Tidligere trodde man at elefantens hørsel ikke var spesielt god, men ny forskning har endret dramatisk på denne oppfattelsen. Katy Payne oppdaget gjennom sin forskning at elefanter kan kommunisere med infralyd over enorme avstander. Dette støttes av Joyce Poole, som også har studert elefantens måte å kommunisere over avstand på.I dag vet man at elefanter under normale forhold kan kommunisere med hverandre over avstander på opp til 4 km (50 km²). David Larom og Michael Garstangs studier av kommunikasjon under forskjellige atmosfæriske forhold, viser imidlertid at elefanter under spesielle forhold kan kommunisere over avstander på opp til 9,8 km, dvs et område på nærmere 100 km². Årsaken er at lufttemperaturen over det afrikanske kontinentet om kvelden inverterer i høyder under 300 m, noe som fører til at lavfrekvent lyd reflekteres tilbake til bakken, i stedet for å forsvinne ut i atmosfæren. Katy Payne har tidligere dokumentert at elefanter helst kommuniserer om kvelden, når dette fenomenet oppstår, og David Larom og Michael Garstangs studier av kommunikasjon over lange avstander gir nå forskerne en god forklaring på hvorfor det er slik.
=== Syn ===
Elefantens øyne, som er svært små (cirka 3,8 cm i diameter) i forhold til dyrets størrelse, er plassert på sidene av hodet og gir den et såkalt omnisyn. Den har med andre ord et syn som er best tilpasset det å oppfange bevegelse.
Elefanter har lange øyevipper som beskytter øyet. I tillegg til et øvre og nedre øyelokk har dessuten elefanten et tredje øyelokk som kan beveges vertikalt over øyet. Dette brukes i hovedsak som beskyttelse når elefanten spiser, bader og sandbader.
Elefanter har ikke tårekanaler, så tårene fordamper rett og slett på ferden nedover kinnene. Tårekjertlene i seg selv er sterkt avkortet.
Synet er relativt moderat utviklet, og mange forskere mener at det kun er effektivt innenfor en avstand på 10–20 meter (avhengig av lysforholdene). Det fungerer best i skygge eller overskyet vær. I sterkt lys er rekkevidden maksimalt 46 m.
Noen elefanter utvikler en hvit ring rundt iris når de blir eldre, en tilstand kalt arcus lipoides. Den har imidlertid ingen betydning for synet. Arcus lipoides kan også utvikles hos mennesker.
=== Følelse ===
Elefanter er også svært taktile dyr. De bruker den ytterste delen av snabelen til å ta og føle på ting, nærmest som vi mennesker bruker våre hender. Forskere har avslørt at elefanter med den ytterste tuppen av snabelen kan differensiere forskjeller på ned mot 0,25 mm.
== Evolusjon ==
Elefantene tilhører snabeldyrene (Proboscidea) og er eneste nålevende representanter for denne gruppen. Deres forfedre var en gruppe små, hovdyrlignende dyr som levde i Afrika, og som delte seg opp i såpass ulike grupper som elefanter, sjøkyr og klippegrevlinger. Elefantenes nærmeste nålevende slektninger er derfor sjøkyr og klippegrevlinger, førstnevnte representert med dugong og manater.Sjøkyrne mangler snabel, men har en meget muskuløs og bevegelig overleppe som spiller en viktig rolle ved inntak av føde. I tillegg vandrer manatenes tannsett fremover og erstatter det foregående paret etter samme prinsipp som hos elefantene (dugongen tygger for det meste med hornplater). Videre har elefantene trekk ved nyrene som er unike hos landdyr, men som en ellers kan finne hos vannlevende dyr. Lungene er dessuten festet direkte til brystmuskulaturen med bindevev, noe som gir lungene ekstra stor kraft og gjør dem i stand til å suge opp vann med snabelen eller å puste under vann (med snabelen som snorkel) på tross trykkforskjellen mellom lungenes indre og vannet utenfor. Dette er sterke indikasjoner på at elefantenes forfedre var dyr som i stor grad var tilpasset et liv i vann. Det hersker allikevel en viss uenighet blant forskere om hvor nært slektskapet er, fordi man fortsatt ikke kjenner deres felles forfar.
Elefantfamilien (Elephantidae) utviklet seg i begynnelsen av miocen, på et tidspunkt da de økologiske nisjene blant planteetere allerede var okkupert av de partåete og de upartåete hovdyr. Konkurransen førte til at elefantenes forfedre endte opp med å kolonisere en lite brukt nisje blant de planteetende pattedyrene, en resterende nisje som ga tilgang på planteføde som var for grov for drøvtyggere og selv ikke-drøvtyggerne som eksisterte på det tidspunkt. Denne næringskilden var rikelig tilgjengelig det meste av året i de fleste biotoper. Samtidig var elefantene i stand til å dra nytte av sesongbetonte og mer næringsrike ressurser som frukt og gress når disse var tilgjengelige. For å kunne overleve på de grovere og mer næringsfattige plantedelene er det nødvendig med en stor kroppsstørrelse, og ved å øke i størrelse kunne de bedre nyttiggjøre seg denne kosten og samtidig redusere konkurransen fra potensielle konkurrenter (når elefantformen først var utviklet, oppstod det likevel i ettertid nå utdødde dvergformer på isolerte øyer blant annet i middelhavet, ikke stort større enn sauer og med en vekt på bare 90 kilo (Elephas creticus)).
Stegodon utviklet seg trolig fra Gomphothierium, som døde ut under pleistocen. Den tilhørte Asias megafauna, men den siste arten i denne slekten, en dvergart (Stegodon florensis), døde ut ved slutten av siste istid. Stegodon migrerte til Afrika under pliocen og regnes som en av forfedrene til mammut (Mammuthus) og dagens elefanter. De største artene var enorme.
=== Inndeling ===
Inndelingen følger Shoshani et al.(2007), men modifisert etter Meyer et al.(2017). Se også taksonomi.
Proboscidea, snabeldyr
†Eritherium
†Moeritherium
†Saloumia
†Plesielephantiformes
Elephantiformes
†Eritreum
†Hemimastodon
†Palaeomastodon
†Phiomia
Elephantimorpha
†Mammutidae, mastodonter
†Choerolophodontidae
†Amebelodontidae
Elephantida
†Choerolophodontidae
†Amebelodontidae
†Gomphotheriidae
Elephantoidea
†Anancidae
†Stegodontidae, stegodonter
Elephantidae, elefantfamilien
Loxodontini
Loxodonta, afrikanske elefanter
†L. adaurora, opprinnelig afrikansk elefant
L. africana, afrikansk savanneelefant
L. cyclotis, afrikansk skogselefant
†L. pharaohensis, nordafrikansk elefant
†Palaeoloxodon
†P. antiquus (Europa)
†P. cypriotes
†P. ekorensis
†P. falconeri (Sicilia og Malta)
†P. iolensis
†P. recki (Afrika)
Elephantini
Elephas, eurasiske elefanter
†E. beyeri
†E. celebensis
E. maximus, asiatisk elefant
†E. platycephalus
†Mammuthus, mammuter
=== Den første virkelige elefanten ===
Familien Elephantidae utviklet seg fra Primelephas (som betyr den første elefant) for omkring 16 millioner år siden. Primelephas var fortsatt levedyktig for 5 millioner år siden, da den fantes i Afrikas tette skoger. Den hadde støttenner både i over- og underkjeven, men de i underkjeven var mye kortere. Snabelen var lenger enn hos Gomphoterium. Primelephas gomphotheroides levde under pliocen og splittet seg i tre slekter; Loxodonta, Elephas, og Mammuthus.
=== Den største elefanten ===
Arten Elephas recki var trolig den største elefanten som noen gang har levd. Dette enorme elefantdyret, som minnet om en mammut, fantes i Afrika for mellom 3,5 og 1 million år siden. Skulderhøyden var omkring 4,5 meter. Fem underarter har blitt identifisert; E. r. recki (1916), E. r. atavus (1947), E. r. brumpti (1980), E. r. ileretensis (1987) og E. r. shungurensis (1980). Ny forskning bekrefter at underartene levde samtidig. Den tidsmessige overlappingen og graden av mofologiske forskjeller indikerer imidlertid at det kan være snakk om mer enn en art.
=== Mammuthus og Elephas ===
Mammutene (Mammuthus) må ikke forveksles med slekten Mastodon i familien Mammutidae. Mastodon og elefanter deler riktig nok en felles forfar gjennom Palaeomastodon, men de tilhører separate slektslinjer.
Det er funnet spor etter mammut i både Europa, Afrika, Asia, og Nord-Amerika. De første mammutene oppsto i Afrika for omkring 4–3 millioner år siden. Arten Mammuthus meridionalis migrerte til Nord-Amerika via Beringstredet for omkring 1,8 millioner år siden. Senere migrerte også arten Mammuthus primigenius (også kjent som ullmammut) dit.
For omkring 120 000 år siden startet mammutenes migrering til Nord-Europa og tilpasningen til et kaldere klima. Omtrent samtidig (for 500 000–120 000 år siden) begynte de gjenlevende dyrene i Afrika å utvikle seg til nye former i slekten Elephas (eurasiske elefanter), som i sin tur spredte seg (ble fortrengt?) til Europa og Asia.
De siste mammutene døde i all vesentlighet ut mot slutten av siste istid, for ca. 12 000 år siden, men én art overlevde. På Vrangeløya i Østsibirhavet, nordvest for Beringstredet, levde de siste mammutene til de døde ut der for omkring år 3 500–3 700 år siden.
=== Elephas og Loxodonta ===
Omtrent samtidig (for omkring 5 millioner år siden) utviklet slekten Loxodonta (afrikanske elefanter) seg parallelt med Elephas i Afrika, der de levde i sameksistens i om lag 2,5 millioner år. Da forsvant imidlertid Loxodonta fra Afrikas savanner, dit den først returnerte for omkring 500 000 år siden. Fra da av ble Elephas fortrengt fra det afrikanske kontinentet, trolig godt hjulpet av dyr i slekten Loxodonta, som hadde vært fraværende på savannen i omkring 2 millioner år. Nå lurer forskerne på om dette kan være svaret på gåten med hvorfor det finnes to afrikanske elefantarter. Det er reist spørsmål om Loxodonta adaurora opprinnelig kan ha blitt fortrengt til skogene av Elephas recki, der den så utviklet seg til Loxodonta cyclotis, som i sin tur og i en viss skala vendte tilbake til savannen og ble til Loxodonta africana.En studie, publisert i The Royal Society av forskerne Lori S. Eggert, Caylor A. Rasner og David S. Woodruff den 12. september 2002, indikerer endog at det kan være snakk om at de finnes tre afrikanske arter med elefanter, idet også vestafrikanske elefanter viser tegn på genetisk atskillelse som kan ha startet for mer enn 2 millioner år siden. De presiserer imidlertid at dette må studeres nærmere før man kan trekke noen endelige konklusjoner.I utviklingen av slekten Loxodonta spilte mammuten kun en mindre rolle for utviklingen (om enn kanskje ikke så liten som tidligere antatt). Andre arter må ha vært mer betydningsfulle for slekten Loxodonta, og arten Loxodonta adaurora utviklet seg med tiden til den moderne afrikanske elefanten. Det er ikke gjort fossile funn av dyr i denne slekten utenfor Afrika.
=== Nålevende arter ===
Tradisjonelt har man regnet nålevende elefanter i to arter; afrikansk elefant (Loxodonta africana) og asiatisk elefant (Elephas maximus). Ny forskning peker imidlertid i retning av at afrikansk skogselefant, som er mindre enn savannetypen (som nå kalles afrikansk savanneelefant) og hittil har blitt regnet som en underart (Loxodonta africana cyclotis), bør regnes som en egen art (Loxodonta cyclotis). Årsaken er at det finnes omfattende genetisk divergens i fire av kjernegenene, i tillegg til klare morfologiske og atferdsmessige forskjeller dem i mellom. Skogelefantene er mindre og har mindre, rundere ører og kortere, men mer rette støttenner enn savanneelefantene. Elfenbenet er mer rosa enn gult, slik vanlig elfenben er. Faktisk er forskjellen mellom Loxodonta cyclotis og Loxodonta africana ifølge Barriel m.fl. (1999) like stor som forskjellen mellom slektene Loxodonta og Elephas. Den samme forskningen viser dessuten av medlemmer i arten Mammuthus primigenius er nærmere beslektet med artene i slekten Loxodonta enn tidligere antatt. Mye tyder på at Loxodonta cyclotis og Loxodonta africana har utviklet seg separat i nærmere 2,5 millioner år.
Ikke alle forskere anerkjenner afrikansk skogselefant som en egen art i øyeblikket, men majoriteten ser ut til å være enige om at den er det. Derfor føres den opp som det her. Nylig er det også reist spørsmål om ikke deler av den vestafrikanske stammen også må regnes som en egen art, siden DNA-studier viser at de trolig har utviklet seg isolert fra de to nevnte artene i nærmere 2 millioner år. Det er imidlertid for tidlig å trekke noen sikre konklusjoner om dette ennå, siden det fortsatt pågår forskning. Noen mener også at man bør regne flere underarter av asiatisk elefant som egne arter, men dette støttes foreløpig ikke av forskningen.
=== Sammenligning ===
== Elefantens betydning ==
Elefanten har aldri blitt skikkelig domestisert, selv om den asiatiske elefanten kan sies å har vært delvis domestisert i omkring 4 000 år. Det vet man fordi det er funnet arkeologiske beviser for slik aktivitet under utgravningene av bosetningene i Indusdalen i India.
=== Mahooter ===
Elefantens enorme styrke har vært utnyttet av mennesker gjennom årtusner, selv etter at verden ble industrialisert og motoriserte kjøretøy tok over for mange andre arbeidsdyr. Dyrene ble tradisjonelt fanget mens de var små og dressert til å følge anvisninger fra en elefantfører – en såkalt mahoot. Det å være mahoot innebærer et liv sammen med elefanten, der stell og pleie av dyret utgjør minst like mye som selve arbeidet som elefantfører. Profesjonen har gjerne gått i arv fra far til sønn gjennom utallige generasjoner. Tidligere ga det å være mahoot betydelig status til en person og hans familie, men i de siste tiårene har behovet for elefanter og mahooter blitt sterkt redusert, noe som har ført til at mange mahooter i dag strever med å få endene til å møtes. Stadig flere forlater nå yrket av økonomiske årsaker, til fordel for andre yrker som er bedre betalt. Noen flytter også inn til de store byene med elefanten, i håp om å kunne livnære seg på tilfeldige oppdrag og turister.
=== Transportdyr ===
I tidligere tider var elefanten viktig som transportdyr, ikke minst i krig. Den ble også brukt som ridedyr på jakt, først og fremst i kongelige kretser, men senere også av rikfolk og eventyrere som ønsket å jakte på eksotiske ville dyr (eksempelvis tiger) i jungelen. I Asia har elefanten også blitt utnyttet som arbeidskraft i mange andre sammenhenger, men spesielt av tømmerindustrien. Elefanten kunne ta seg fram i områder der motorisert ferdsel var umulig. Elefantens styrke setter den i stand til å både løfte enorme tømmerstokker og å dra (lunne) store lass med stokker fram til samlingsplasser, der motoriserte kjøretøy kan frakte tømmeret videre fra. I dag brukes den også til å transportere turister, både på sightseeing i byene og på safari i villmarken.
=== Krigsdyr ===
Opp igjennom historien har elefanter også blitt benyttet i strid. Krigselefanter forbindes ofte med krigføring i India, der de for første gang nevnes i vediske dikt som skriver seg fra ca. 1100 f.Kr. Fra India spredte den militære bruken av elefanter seg vestover, og de ble brukt av Perserriket i striden med Aleksander den store, blant annet i slaget ved Gaugamela. Også i Nord-Afrika ble det i antikken benyttet elefanter i strid. I Egypt og i Karthago forsøkte man å temme afrikanske elefanter til bruk i strid, og spesielt Hannibal er kjent for å ha brukt krigselefanter i felttoget i Italia under andre punerkrig. Særlig egnet til krig er elefanter ikke. Plinius skrev: «Likevel lar disse fryktinngytende beistene seg skremme av det minste lille grisehyl. Når de blir såret eller skremt, vender de alltid om og forårsaker ikke annet enn ødeleggelse for sine egne.» Av denne grunn ble flere elefanter drept av sine egne i slaget ved Meaturus i 217 f.Kr enn av motstanderne: Førerne hadde med seg en klubbe og et huggjern, «og når et av dyrene gikk amok eller begynte å løpe ned sine egne folk, plasserte føreren huggjernet mellom ørene og sammenføyningen mellom hode og nakke på elefanten, og slo det inn...og det var Hasdrubal som først introduserte metoden.» På Sicilia i 252 f.Kr tok Lucilius Metellus noen elefanter som krigsbytte fra Karthago. Dyrene ble fraktet til Roma og brukt i gladiatorkamper. Til sist ble de drept i arenaen «fordi ingen visste hva de skulle gjøre med dem».I middelalderen ble bruken av krigselefanter sjeldnere i Europa og i middelhavsområdet. Det er likevel flere kjente eksempler på elefantbruk i middelalderkrigføring, blant annet Karl den stores elefant Abul-Abbas som ble brukt i kampen mot danene tidlig på 800-tallet. Fredrik II av Det tysk-romerske rike hadde også en krigselefant han anskaffet under Det sjette korstog, denne elefanten ble brukt i angrepet på Cremona i 1214.
Ved siden av den rent militære bruken ble også elefanter brukt til henrettelser, spesielt i India og i Sørøst-Asia. Henrettelse med elefant var vanlig i Mogulriket, og det var ikke før britene tok kontrollen over India at denne brutale henrettelsesmetoden forsvant. Denne henrettelsesmetoden forekom også i middelhavsområdet i antikken, og ble i blant brukt av både romerne, karthagerne og de makedonske grekerne.
=== Seremonidyr ===
I Asia har elefanten også hatt stor rituell betydning gjennom mange århundrer. Mange regner dette dyret som hellig. Såkalte hvite elefanter (elefanter med innslag av lysere hud på deler av kroppen) har gjerne hatt størst rituell betydning og verdi. Noen steder kunne bare kongen eie slike dyr, for eksempel i Thailand. Pyntet til fest er elefanten fortsatt et viktig kulturelt innslag i store deler av Asia, både på festivaler, i offentlige parader og i religiøse og seremonielle begivenheter. Mang en asiat velger elefant framfor limousin når brudeparet skal fraktes til og fra sitt bryllup, selv om nok også denne trenden viser tilbakegang.
=== Sirkusdyr ===
I vesten har man tradisjonelt sett på elefanter som sirkusdyr, fordi det gjerne var slik man først stiftet bekjentskap med dette enorme dyret. Til å begynne med var det helst asiatiske elefanter man fant på sirkus, men etter hvert dukket det også opp afrikanske savanneelefanter der. Tradisjonen med såkalte sirkuselefanter har imidlertid i de senere år blitt stadig mer vanskelig å forholde seg til i vestlige industriland, fordi både dyrevernorganisasjoner og forskere har stilt spørsmål ved dyras velferd. Mange land har alt innført nye strenge regler for slik virksomhet, og flere ventes å gjøre det.
I Norge har flere dyrevernorganisasjoner lenge arbeidet for å få slutt på fremvisningen av elefanter i sirkus, men forslagene har til nå (2007) ikke ført fram til et forbud. Den engelske dyrevernorganisasjonen RSPCA (Royal Society for the Prevention of Cruelty to Animals) har relativt nylig også gitt ut en rapport om elefanters liv i europeiske dyrehager, som blant annet viser flere negative tendenser hos slike dyr. Lignende undersøkelser gjøres nå andre steder i verden, og det er ventet at det kan føre til nye strenge regler i stadig flere land, kanskje også et forbud mot å bruke elefanter i sirkussammenheng.
=== Økologi ===
Elefanten spiller en vital rolle for økosystemet der de lever. De kultiverer habitatet gjennom å skape gress og krattskog, der det ellers bare finnes savanne. Omkring 80 % av hva elefanter spiser tilbakeføres jordsmonnet som dårlig fordøyd, men svært fruktbare ekskrementer. De sprer frø gjennom ekskrementene, som gjerne fraktes videre ned under bakkenivået av termitter og skarabider. Det gjør jordsmonnet mer næringsrikt og skaper bedre vekstforhold for plantene. De sørger også for vann til mange andre arter, gjennom at de selv graver etter vann med føttene i de uttørkede elveleiene. Likeledes fanger elefantens fotavtrykk opp vann som ellers ville forsvunnet mye raskere. Elefantens vandringsruter fungerer dessuten som naturlige branngater og kanaler for regnvann i regntiden.
== Trusler ==
På grunn av sin enorme størrelse har ikke elefanten noen naturlige fiender som voksen, annet enn mennesket. I dag er derfor avskoging og tap av habitat, som følge av at nytt land tas i bruk til menneskelige aktiviteter, elefantens største trussel for framtiden. Tidligere var krypskyting og regulær jakt et stort problem for bestanden, spesielt i Afrika. Årsaken var det meget verdifulle elfenbenet, som var etterspurt over hele verden.
=== Krypskyting og handel med elfenben ===
I 1977 ble det estimert at det fantes omkring 1,3 millioner elefanter i Afrika. Mellom 1979 og 1989 ble bestanden av elefanter i Afrika halvert på grunn av jakt, som følge av det internasjonale markedets ønske om tilgang på det svært verdifulle elfenbenet (elefantens støttenner). Den første tiden gikk dette mest utover savanneelefanten, men etter hvert som den begynte å forsvinne, konsentrerte jegerne seg i stadig større grad også om skogselefanten. I 1990 var bestanden av afrikanske elefanter redusert så faretruende mye at CITES vedtok å innføre handelsrestriksjoner på elfenben, som da ble forbudt å omsette. Forbudet førte raskt til at bestanden stabiliserte seg.
I 1997 ble det estimert at bestanden av elefanter i Afrika var på ca. 600 000 dyr. I juni det året løftet CITES på forbudet, gjennom å gi Zimbabwe, Botswana og Namibia lov til å selge opplagret elfenben til Japan fra 1999. Det førte hurtig med seg en utstrakt illegal handelsvirksomhet mellom disse landene og andre afrikanske land, som da fikk en mulighet til å omsette sitt eget elfenben. Ny omsetning av elfenben ga også hurtig næring til en ny bølge av krypskyting i Afrika, selv om mange land etter hvert har satt inn store ressurser i et forsøk på å kunne kontrollere problemet. Et ledd i prosessen har vært å sage av støttennene på de mest attraktive dyra, for slik å unngå at de blir drept. Krypskyttere dreper nemlig elefanten, fordi nærmere 50 % av det verdifulle elfenbenet finnes på innsiden av dyrets hode.
I Kenya ble det i 2002 allikevel rapportert om en økning i krypskytingen av elefanter på nærmere 20% fra året før, samtidig som det fra Zimbabwe ble meldt at 500 dyr var funnet drept av krypskyttere i løpet av de første sju månedene samme år. Samtidig ble det i Singapore avdekket et forsøk på å smugle 6 200 kg med elfenben fra Sør-Afrika til Japan, hvorav ca. 41 000 såkalte «hankos» (navne segl) med japanske navn på. Mellom 1. januar 2000 og 21. mai 2002 ble det beslaglagt mer enn 5 900 kg med ulovlig elfenben i internasjonal sammenheng, hvorav 2 542 støttenner og 14 648 var mindre behandlede gjenstander. Det har siden blitt beregnet at disse beslagene alene utgjorde ca. 2 000 elefanter. Også fra andre afrikanske land kommer det nå meldinger om økt krypskyting. Angola har eksempelvis ganske nylig meldt om en økning på nærmere 50%.
I 2002 lempet også FN på sine restriksjoner med handel av elfenben. Botswana, Namibia og Sør-Afrika fikk tillatelse til å selge 60 tonn elfenben fra elefanter, som enten døde naturlig eller var drept av krypskyttere. Vedtaket om å innvilge en engangstillatelse for salg av elfenben, som først kunne gjennomføres fra mai 2004 (av organisatorsike årsaker), ble fattet av FN-konferansen om handel med truede arter (CITES) i Chile. CITES-sekretariatet skulle på forhånd godkjenne importørene av elfenben for å forsikre seg om at disse har tilstrekkelig kontroll med hjemmemarkedet. Dessuten ble det bestemt at CITES Standing Committee, som møtes to til tre ganger i året, kan trekke tilbake tillatelsen hvis vilkårene for handel ikke blir oppfylt. Norge stemte for avtalen.Krypskyting eksisterer også i Asia, selv om problemet er betydelig mindre. Der drepes imidlertid elefantene i større grad for å beskytte avlinger, selv om også dette er ulovlig. Allikevel må også et større antall asiatiske elefanter hvert år bøte med livet på grunn av sine verdifulle støttenner.
=== Rødlistestatus ===
På IUCNs internasjonale rødliste blir Elephas maximus (asiatiske elefant) oppført som en truet art (EN), en status den har hatt siden 1986. Loxodonta africana (afrikansk savanneelefant) har siden 2004 stått oppført som sårbar (VU), mens det fortsatt ikke finnes en oppføring for Loxodonta cyclotis (afrikansk skogselefant). Årsaken IUCN gir for dette, er at en oppføring av sistnevnte vil kunne føre til at hybrider mellom de to afrikanske artene blir stående uten internasjonal beskyttelse. Det er dessuten i øyeblikket knyttet stor usikkerhet til om man også må regne større deler av den vestafrikanske bestanden som en egen art (slik ny forskning antyder), noe som ytterligere vanskeliggjør arbeidet med en egen oppføring av skogselefanten på rødlisten. Slik de står oppført i dag, beskyttes nemlig alle de afrikanske elefantene, uansett art og hybridisering.
== Annet ==
Den 22. september er «elefantens minnedag».
Det finnes elefanter naturlig i 37 afrikanske og 13 asiatiske land.
Den afrikanske savanneelefanten er verdens største landbaserte pattedyr (okser).
De største elefantene kan veie over 12 tonn (afrikansk savanneelefant).
Elefantoksene vokser hele livet gjennom.
Elefanter spiser omkring 4-7% av sin egen kroppsvekt daglig.
Elefantens snabel består av omkring 150 000 ulike muskler og kan veie opp mot 140 kg.
Elefantens støttenner har en myk kjerne og åpne røtter, noe som er årsaken til at de vokser livet ut, også etter at de har blitt kuttet. Hos savanneelefanten, som har de største støttennene, veier støttennene normalt omkring 49 kg når oksene er omkring 50 år gamle. Kuas veier normalt ca. 7 kg.
Bare ca. halvparten av elefantens støttenner kan sees. Den andre halvparten befinner seg i elefantens hode og er årsaken til at snikskyttere dreper elefantene, slik at de kan få med seg mest mulig av det svært verdifulle elfenbenet.
Elefantene får seks sett med tenner i løpet av livet, og når det siste settet er utslitt i 60-70-årsalderen dør de av sult.
Et elefanthjerte veier omkring 20–30 kg og slår ca. 30 slag i minuttet.
En elefanthjerne veier normalt 4–6 kg.
Elefanter kan verken hoppe, galoppere eller trave.
Elefanter er egentlig primitive hovdyr.
Elefanter har motvirkende tomler, som primatene.
«Motty» var en hybridelefant, mellom ei asiatisk elefantku og en afrikansk elefantokse, som ble født ved Chester Zoo i England i 1978, til tross for at ekspertene på den tid trodde det var umulig å krysse dyr som ikke bare tilhørte to ulike arter, men også to ulike slekter. Motty døde to uker etter fødselen, og befinner seg nå ved Natural History Museum i London.
== Se også ==
Elfenben
Elefantfører (mahoot)
Elefantkirkegård
Snabel
Sirkusdyr
== Referanser ==
== Litteratur ==
Balfour, Daryl. Mfl. «African Elephants: A Celebration of Majesty». ISBN 0-7892-0389-8
Mariappa, D. «Anatomy and Histology of the Indian Elephant». ISBN 0-930337-01-8
Shoshani, Jeheskel/Tassy, Pascal. «The Proboscidea: Evolution and Palaeoecology of Elephants and Their Relatives». ISBN 0-19-854652-1
Cosson, M. J. «Elephant's Ancestors». ISBN 0-7807-6683-0
Cohen, C. «The Fate of the Mammoth: Fossils, Myth and History». Chicago U P. ISBN 0-226-11292-6
Haynes, G. «Mammoths, Mastodonts and Elephants: Biology, Behaviour and the Fossils». Cambridge U P. ISBN 0-521-45691-6
Moss, Cynthia. «Elephant Memories : Thirteen Years in the Life of an Elephant Family». ISBN 0-226-54237-8
Warren, Lynne. «Elefantene kaller» I: National geographic Norge; Nr 3 (2004). – Om "samtale" mellom elefanter
== Eksterne lenker ==
(en) Elefantfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Elefantfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(en) Elefantfamilien hos Fossilworks
(en) Elefantfamilien hos ITIS
(en) Elefantfamilien hos NCBI
(en) Kategori:Elephantidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Elephantidae – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Elephantidae – detaljert informasjon på Wikispecies
Norwood, L. 2002. Loxodonta africana (On-line), Animal Diversity Web. Accessed January 03, 2007
Ciszek, D. 1999. Elephas maximus (On-line), Animal Diversity Web. Accessed January 03, 2007
Forest Elephant Fact Sheet (Loxodonta cyclotis). Elephant Listening Project, Cornell University [PDF]
Brain of the African Elephant (Loxodonta africana): Neuroanatomy From Magnetic Resonance Images [PDF]
Elephant Evolution (ABSOLUT ELEPHANT)
ElephantVoices (Amboseli Elephant Research Project, Amboseli National Park, Kenya) | Hvit elefant er et uttrykk for en dyr gjenstand som en eier har vanskeligheter med å kvitte seg med, og som koster mer i drift og vedlikehold enn den klarer å innbringe i form av inntekter eller nytte. Innenfor bistandssammenheng blir uttrykket brukt som betegnelse for et negativt eller mislykket bistandsprosjekt. | 199,122 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Villa_del_Rosario_(Uruguay) | 2023-02-04 | Villa del Rosario (Uruguay) | ['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Lavalleja', 'Kategori:Sider med kart'] | Villa del Rosario er en by i Lavalleja-departementet i det sørlige Uruguay. Byen hadde om lag 149 innbyggere i 2011.
| Villa del Rosario er en by i Lavalleja-departementet i det sørlige Uruguay. Byen hadde om lag 149 innbyggere i 2011.
== Befolkning ==
Villa del Rosario har 149 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over Villa del Rosario (spansk) | | befolkning = 149 | 199,123 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Col%C3%B3n_(Uruguay) | 2023-02-04 | Colón (Uruguay) | ['Kategori:33°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Lavalleja', 'Kategori:Sider med kart'] | Colón er en by i Lavalleja-departementet i det sørlige Uruguay. Byen hadde om lag 180 innbyggere i 2011.
| Colón er en by i Lavalleja-departementet i det sørlige Uruguay. Byen hadde om lag 180 innbyggere i 2011.
== Navn ==
Navnet Colón kommer fra oppdageren Christofer Columbus (spansk: Cristóbal Colón).
== Befolkning ==
Colón har 180 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over Colón (spansk) | | befolkning = 180 | 199,124 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mathias_Rasmussen | 2023-02-04 | Mathias Rasmussen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for FC Nordsjælland', 'Kategori:Fotballspillere for Idrettsklubben Start', 'Kategori:Fotballspillere for Lyngdal IL', 'Kategori:Fotballspillere for SK Brann', 'Kategori:Fødsler 25. november', 'Kategori:Fødsler i 1997', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i Danmark', 'Kategori:Personer fra Lyngdal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Mathias Knutsen Rasmussen (født 25. november 1997) er en norsk fotballspiller som spiller for Sportsklubben Brann.Rasmussen signerte for Start i august 2013 etter å ha spilt for Lyngdal i oppveksten.. Han fikk sin første offisielle A-lagskamp i Start-trøya da han ble byttet inn i cupoppgjøret borte mot Høllen 24. april 2014.I en alder av 16 år og 342 dager fikk lyngdølen sin debut i Eliteserien mot Sandnes Ulf 2. november 2014, etter at han kom innpå for Kristoffer Ajer etter 70 minutter. Én måned etter Tippeliga-debuten ble Rasmussen tatt opp i A-lagstroppen til Start da han forlenget kontrakten til ut 2017-sesongen.19. juli 2016 meldte han overgang til danske Nordsjælland. Rasmussen signerte en fireårskontrakt.Rasmussen er sønn av tidligere Mandalskameratene-spiller Roger Rasmussen og fetter av Viking-spiller Julian Ryerson.
| Mathias Knutsen Rasmussen (født 25. november 1997) er en norsk fotballspiller som spiller for Sportsklubben Brann.Rasmussen signerte for Start i august 2013 etter å ha spilt for Lyngdal i oppveksten.. Han fikk sin første offisielle A-lagskamp i Start-trøya da han ble byttet inn i cupoppgjøret borte mot Høllen 24. april 2014.I en alder av 16 år og 342 dager fikk lyngdølen sin debut i Eliteserien mot Sandnes Ulf 2. november 2014, etter at han kom innpå for Kristoffer Ajer etter 70 minutter. Én måned etter Tippeliga-debuten ble Rasmussen tatt opp i A-lagstroppen til Start da han forlenget kontrakten til ut 2017-sesongen.19. juli 2016 meldte han overgang til danske Nordsjælland. Rasmussen signerte en fireårskontrakt.Rasmussen er sønn av tidligere Mandalskameratene-spiller Roger Rasmussen og fetter av Viking-spiller Julian Ryerson.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mathias Rasmussen – Transfermarkt
(en) Mathias Rasmussen – Soccerway
(no) Mathias Rasmussen – Norges Fotballforbund
(en) Mathias Rasmussen – FBref | | ungdomsår2 =2013| ungdomsklubb2 = | 199,125 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5ndball_under_Panamerikanske_leker_2015 | 2023-02-04 | Håndball under Panamerikanske leker 2015 | ['Kategori:Håndball i 2015', 'Kategori:Håndball under de panamerikanske leker', 'Kategori:Panamerikanske leker 2015'] | Håndball under Panamerikanske leker 2015 ble arrangert i Exhibition Centre fra 16. til 25. juli 2015, som en av flere sporter under de 17. Panamerikanske leker i Toronto i Canada.Brasil vant finalene for både menn og kvinner over Argentina. Ettersom vinneren er vertsnasjon under Sommer-OL 2016 i Rio de Janeiro i Brasil, tok Argentina over den direkte kvalifiseringsplassen som sølvvinnere.
| Håndball under Panamerikanske leker 2015 ble arrangert i Exhibition Centre fra 16. til 25. juli 2015, som en av flere sporter under de 17. Panamerikanske leker i Toronto i Canada.Brasil vant finalene for både menn og kvinner over Argentina. Ettersom vinneren er vertsnasjon under Sommer-OL 2016 i Rio de Janeiro i Brasil, tok Argentina over den direkte kvalifiseringsplassen som sølvvinnere.
== Medaljevinnere ==
=== Nasjoner ===
Vertsnasjon (Canada)
=== Utøvere ===
== Kvalifiserte nasjoner ==
Åtte herrelag og åtte kvinnelag kvalifiserte seg til lekene. De tre beste lagene under de Søramerikanske leker og Sentralamerikanske og karibiske leker var kvalifisert fra sine respektive turneringer. Vertsnasjonen Canada ble automatisk kvalifisert, mens den siste plassen ble avgjort i en siste kvalifisering mellom USA og lagene som kom på fjerdeplass i de andre kvalifiseringsturneringene.Etter at de fjerdeplasserte i de Sentralamerikanske og karibiske leker 2014 avsto fra å spille kvalifisering, ble den siste plassen avgjort mellom USA og Uruguay.
=== Menn ===
=== Kvinner ===
== Referanser == | Håndball under Panamerikanske leker 2015 ble arrangert i Exhibition Centre fra 16. til 25. | 199,126 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Feliciano_(Uruguay) | 2023-02-04 | Feliciano (Uruguay) | ['Kategori:33°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Durazno', 'Kategori:Sider med kart'] | Feliciano er en by i Durazno-departementet i det sentrale Uruguay.
| Feliciano er en by i Durazno-departementet i det sentrale Uruguay.
== Befolkning ==
Feliciano har 77 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted for Durazno (spansk)
Kart over Feliciano (spansk) | | status = By | 199,127 |
https://no.wikipedia.org/wiki/La_Paloma_(Durazno) | 2023-02-04 | La Paloma (Durazno) | ['Kategori:1884 i Uruguay', 'Kategori:32°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1884', 'Kategori:Byer i Durazno', 'Kategori:Sider med kart'] | La Paloma er en by i Durazno-departementet i det sentrale Uruguay.
| La Paloma er en by i Durazno-departementet i det sentrale Uruguay.
== Historie ==
La Paloma ble grunnlagt i 12. desember 1884.
== Befolkning ==
La Paloma har 1 443 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted for Durazno (spansk)
Kart over La Paloma (spansk) | | status = By | 199,128 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Omb%C3%BAes_de_Oribe | 2023-02-04 | Ombúes de Oribe | ['Kategori:33°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Durazno', 'Kategori:Sider med kart'] | Ombúes de Oribe er en by i Durazno-departementet i det sentrale Uruguay.
| Ombúes de Oribe er en by i Durazno-departementet i det sentrale Uruguay.
== Navn ==
Byen er oppkalt etter Manuel Oribe, uruguayansk offiser og politiker.
== Befolkning ==
Ombúes de Oribe har 89 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted for Durazno (spansk)
Kart over Ombúes de Oribe (spansk) | | befolkning = 89 | 199,129 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Smalelva_(Spydeberg) | 2023-02-04 | Smalelva (Spydeberg) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Indre Østfold', 'Kategori:Glommavassdraget', 'Kategori:Spydeberg'] | Smalelva er en sideelv til Glomma i Spydeberg kommune, Østfold.
Elva har utspring i Lyseren, som ligger på grensen mellom Spydeberg og Enebakk. Den renner stort sett sørover og dreier øst i det nederste løpet før den munner ut i Glomma ved Langnes jernbanebru. Total lengde er ca. seks kilometer. Høydeforskjellen fra utspring til utløp er ca. 80 meter. Fallene i elva har gjennom tidene blitt utnyttet til drift av sagbruk, møller og annen industri. Her kan nevnes Nestingen papirfabrikk, som var i drift mellom 1813 og 1870. Her er også det gamle Spydeberg Kommunale Elektricitetsverk fra 1911. Det er nå nedlagt, og i lokalene er det bygd opp et lite museum om Smalelva og dens historie.
| Smalelva er en sideelv til Glomma i Spydeberg kommune, Østfold.
Elva har utspring i Lyseren, som ligger på grensen mellom Spydeberg og Enebakk. Den renner stort sett sørover og dreier øst i det nederste løpet før den munner ut i Glomma ved Langnes jernbanebru. Total lengde er ca. seks kilometer. Høydeforskjellen fra utspring til utløp er ca. 80 meter. Fallene i elva har gjennom tidene blitt utnyttet til drift av sagbruk, møller og annen industri. Her kan nevnes Nestingen papirfabrikk, som var i drift mellom 1813 og 1870. Her er også det gamle Spydeberg Kommunale Elektricitetsverk fra 1911. Det er nå nedlagt, og i lokalene er det bygd opp et lite museum om Smalelva og dens historie.
== Se også ==
Liste over elver i Østfold
== Referanser == | | munning = Glomma | 199,130 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Uruguay | 2023-02-04 | Uruguay | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:De søramerikanske lands union', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1825', 'Kategori:Uruguay'] | Uruguay, offisielt Republikken øst for Uruguay (på spansk: República Oriental del Uruguay), er en republikk i den sørlige kjegle i Sør-Amerika, og grenser til Brasil i nord, Atlanterhavet i sør og sørøst, og Argentina i vest. Landet har omtrent 3 415 920 innbyggere, og et areal på 176 220 km². Landets hovedstad og største by er Montevideo (deretter følger Salto og Ciudad de la Costa), hvis forsteder og omkringliggende områder på sørvestkysten er hjemsted til to tredjedeler av landets befolkning. Spansk er de facto språk i landet.
Uruguay er et demokrati organisert som en enhetsstatlig presidentiell republikk. Uruguay er en enhetsstat, med to administrative nivå under staten: departementer (departamentos) og kommuner (municipios). Landet var en del av det spanske koloniriket frem til 1821, da Brasil annekterte landet. Uruguay ble selvstendig i 1828. Uruguay er rangert som nr. 1 blant de latinamerikanske landene i livskvalitet, demokrati-indeksen, mangel på korrupsjon, fredsindeks, pressefrihet og e-regjeringen. Uruguay er også det tredje beste landet i Latin-Amerika i menneskelig utvikling.Uruguay er en betydelig bidragsyter i De forente nasjoner (FN), og har deltatt med soldater i flere utenlandsoperasjoner med mandat fra FN. Uruguay er blant statene som har vært med fra grunnleggelsen av FN, Mercosur, ALADI, Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), Verdens handelsorganisasjon og De søramerikanske lands union.
| Uruguay, offisielt Republikken øst for Uruguay (på spansk: República Oriental del Uruguay), er en republikk i den sørlige kjegle i Sør-Amerika, og grenser til Brasil i nord, Atlanterhavet i sør og sørøst, og Argentina i vest. Landet har omtrent 3 415 920 innbyggere, og et areal på 176 220 km². Landets hovedstad og største by er Montevideo (deretter følger Salto og Ciudad de la Costa), hvis forsteder og omkringliggende områder på sørvestkysten er hjemsted til to tredjedeler av landets befolkning. Spansk er de facto språk i landet.
Uruguay er et demokrati organisert som en enhetsstatlig presidentiell republikk. Uruguay er en enhetsstat, med to administrative nivå under staten: departementer (departamentos) og kommuner (municipios). Landet var en del av det spanske koloniriket frem til 1821, da Brasil annekterte landet. Uruguay ble selvstendig i 1828. Uruguay er rangert som nr. 1 blant de latinamerikanske landene i livskvalitet, demokrati-indeksen, mangel på korrupsjon, fredsindeks, pressefrihet og e-regjeringen. Uruguay er også det tredje beste landet i Latin-Amerika i menneskelig utvikling.Uruguay er en betydelig bidragsyter i De forente nasjoner (FN), og har deltatt med soldater i flere utenlandsoperasjoner med mandat fra FN. Uruguay er blant statene som har vært med fra grunnleggelsen av FN, Mercosur, ALADI, Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), Verdens handelsorganisasjon og De søramerikanske lands union.
== Etymologi ==
Navnet Uruguay kan være satt sammen av de tupianske ordene uru, som betyr fugl, og guay, som betyr hale, som også er navnet på en fugleart som var svært vanlig i landet.
I kolonitiden ble området kalt Banda Oriental del Uruguay, det vil si østbredden av elva Uruguay.
Det offisielle spanske navnet på republikken, República Oriental del Uruguay, kan bli oversatt med både Den orientalske republikken Uruguay, Den østlige republikken Uruguay og Republikken øst for Uruguay, skjønt det kun er Republikken øst for Uruguay som er betydningsmessig korrekt, da det fremdeles refereres til beliggenheten øst for Uruguay-elva.
== Naturgeografi ==
Hele den sørlige delen av Uruguay består av lavland. Innlandet består for det meste av småkupert bakkeland som ligger 200–300 meter over havet. Den høyeste toppen ligger 540 meter over havet. Det meste av landet er dekket av gresslette, som også kalles pampas. Langs elvebreddene vokser spredt skog, og i de sørligste områdene finnes enkelte områder med savanne.Uruguay har et mildt og fuktig subtropisk klima med nedbør i alle årstider. Den kaldeste måneden er juli, med en gjennomsnittstemperatur på 10–13 grader, mens den varmeste er januar med en gjennomsnittstemperatur på 22–25 grader. Årsnedbøren varierer mellom 900 og 1300 millimeter.
== Demografi ==
Uruguays folketall var 3 286 314 i 2011, med en årlig befolkningsvekst på 0,8 % fra 1994 til 1999. Gjennomsnittlig levealder er 79,2 år for kvinner og 72,7 år for menn (1999). Det er tettest bosetning omkring Montevideo.I 1995 kunne 97,3 % av befolkningen over 15 år lese og skrive. 90 % av befolkningen er av europeisk, mest spansk og italiensk herkomst.
=== Språk ===
Spansk (Español rioplatense eller «Rioplatense spansk») er det offisielle (de facto) språket i Uruguay. Uruguayanske spansk er påvirket av italiensk språk på grunn av tidlig innvandring i det 20. århundre. Det er noen lyder og ord hentet fra italiensk. Det spanske språket som snakkes i Uruguay er lik den spansk som snakkes i Buenos Aires, Argentina. Det er bare små forskjeller mellom argentinsk spansk og uruguayansk spansk. Begge varianter bruker voseo og yeísmo. Det er mange forskjeller mellom uruguayansk spansk og spansk som snakkes i Spania.
Portugisisk er det andre språket i landet og blir undervist i skolen. En blanding av spansk og portugisisk (portuñol riverense eller misturado) snakkes i nord, øst og nordøst, nær grensen til Brasil.Engelsk er obligatorisk i videregående skoler. Fransk og italiensk er også viktige språk.
=== Religion ===
Uruguay har ingen offisiell religion; kirke og stat er offisielt skilt. Religionsfrihet er garantert. Uruguay ble en sekulær nasjon i 1903 etter reformer av president José Batlle y Ordóñez (1903-1911). Skilsmisse ble legalisert i 1907 og religion ble forbudt i offentlige skoler i 1909. Fullstendig skille mellom kirke og stat skjedde i 1917.
Senatet i Uruguay legaliserte likekjønnet ekteskap den 12. desember 2012. Abort ble lovlig samme år.Per 1. januar 2011 er 45,3 % av befolkningen medlemmer i den katolske kirken. Andre kristne trossamfunn utgjør cirka 10 %. 14 % av befolkningen er ateist eller agnostiker, 0,6 % er umbander og 0,4 % er jøder.
=== Største tettsteder ===
Uruguay er i dag et urbant land, der nærmere 80 % av Uruguays befolkning bor i tettsteder.
== Historie ==
=== Kolonisering ===
Spanjolene var de første europeerne som kom til området som i dag heter Uruguay i 1516. Indianere som bodde der fra før motsatte seg spansk erobring, og kombinert med at det var lite gull og sølv å finne i området, begrenset spanjolenes interesse for området seg i løpet av det 16. og 17. århundre. Uruguay ble midtpunktet for en rekke stridigheter mellom det spanske og det portugisiske imperiet. I 1603 begynte spanjolene å innføre storfe til området, som ble en kilde til rikdom i regionen.
Byen Montevideo ble grunnlagt av spanjolene på begynnelsen av det 18. århundre som en militær festning som skulle hindre inntrengere og fiender fra å komme til området. I 1806 og 1807, forsøkte den britiske hæren å ta kontroll over Buenos Aires og Montevideo som en del av Napoleonskrigene. Som et resultat av dette ble Montevideo okkupert av britiske soldater fra februar til september 1807. I 1811 lanserte José Gervasio Artigas, som ble utnevnt til Uruguays nasjonalhelt, en vellykket revolusjon mot de spanske myndighetene og beseiret de spanske styrkene den 18. mai 1811 i slaget ved Las Piedras. I 1816 ble området angrepet fra Portugal som invaderte Banda Oriental fra Brasil; de tok kontroll over Montevideo i januar 1817. Uruguay forble en del av det spanske koloni-riket frem til 1821, da Brasil annekterte landet. Uruguay fikk sin selvstendighet i 1828.
=== Uavhengighetskrig (1811-1830) ===
I andre halvdel av 1800-tallet var det stor innvandring til Uruguay. Flertallet av innvandrerne kom fra Italia og Spania. I 1857 ble Uruguays første bank åpnet. Mellom 1860 og 1868 økte antallet sauer fra tre millioner til sytten millioner. Hovedgrunnen til denne økningen i antall sauer lå fremfor alt i de forbedrede metodene for husdyrhold som ble introdusert i Uruguay av de mange europeiske innvandrerne. Montevideo ble et økonomisk sentrum i området. På grunn av en store havn i Montevideo ble byen brukt som base for handel som Uruguay hadde med naboland som Argentina, Brasil og Paraguay.
=== 20. århundre ===
Rundt 1900 var barnedødeligheten i Uruguay blant verdens laveste, noe som indikerer en meget sunn befolkning på denne tiden. Men dette tallet har steget mer i den senere tid. Under første verdenskrig, tok Uruguay parti mot Tyskland og brøt alle diplomatiske forbindelser med landet. Uruguay spilte ingen stor rolle i kamphandlinger på noe tidspunkt under første verdenskrig. I 1930 ble Uruguay valgt som vertsland for verdens aller første fotball-VM. Selv om dette arrangementet var mye mindre den gang enn konkurransene som avholdes i dag, førte arrangementet til en enorm nasjonal stolthet da hjemmelaget vant turneringen over nabolandet Argentina.
Slaget ved Río de la Plata var det første større sjøslaget under den andre verdenskrig og fant sted utenfor kysten av Argentina og Uruguay mellom britiske krigsskip og det tyske Admiral Graf Spee. I kampen ble det britiske skipet HMS Exeter alvorlig skadet og måtte trekke seg vekk fra kampen, mens to andre britiske skip fikk mindre skader. Den tyske kapteinen Hans Langsdorff, som styrte skipet, valgte å senke Admiral Graf Spee i stedet for å seile ut av havnen i Montevideo og møte det han feilaktig antok var en fullstendig overlegen alliert styrke. Få dager senere begikk kapteinen selvmord i Buenos Aires.
På slutten av 1950-tallet, delvis på grunn av en nedgang i etterspørselen etter landbruksprodukter på verdensmarkedet, begynte Uruguay å få store økonomiske problemer, som inkluderte inflasjon, voksende arbeidsledighet, og en bratt nedgang i levestandarden for Uruguays befolkning. Dette førte til store militante grupperinger som Tupamaros-geriljaen og uro blant arbeidere og studenter. Tupamaros-geriljaen ble grunnlagt på begynnelsen av 1960-tallet; først ranet de banker og butikker for så å distribuere mat og penger i fattige nabolag. Deretter begynte de med politiske kidnappinger, attentat og angrep på militæret og sikkerhetsstyrker.
Uruguays daværende president, Jorge Pacheco Areco, erklærte unntakstilstand i 1968, og dette ble etterfulgt av ytterligere svekkelse av borgerrettighetene i 1972 av hans etterfølger, president Juan María Bordaberry. President Juan Bordaberry beordret hæren til å bekjempe Tupamaros-geriljaen som lenge ble ledet av Raúl Sendic. Etter å i stor grad ha beseiret Tupamaros-geriljaen, grep de militære makten i Uruguay i 1973. Tortur og terror mot egne borgere var utbredt praksis under det uruguayanske diktaturet på 1980-tallet.
Uruguay hadde på et tidspunkt det høyeste antallet politiske fanger per innbygger i hele verden. Bordaberry ble fjernet som president i 1976. Et nytt formannskap bestående av militære ledere ble snart innsatt. I 1984 brøt det ut massive protester mot militærdiktaturet. Etter en 24 timers generalstreik begynte forhandlingene, og de væpnede styrkene kunngjorde en plan for å innføre et sivilt demokratisk styre i landet. Nøyaktig hvor mange sivile som ble drept under det tolv år lange militærstyret i Uruguay mellom 1973 og 1985 er ikke gjort offentlig kjent. Et stort antall av de drepte er aldri blitt funnet igjen.
Nye økonomiske reformer som ble innført, med fokus på å få inn utenlandsk handel og kapital, oppnådde en viss suksess og stabiliserte økonomien på 1970-og 1980-tallet. Luis Alberto Lacalle vant presidentvalget i 1989 og satt ved makten frem til 1995. President Lacalle innførte blant annet store økonomiske strukturelle reformer, og var en forkjemper for liberalisering av tidligere handelsreformer. Til tross for større økonomisk vekst i løpet av Lacalle sitt presidentskap, provoserte de store justeringene det private næringslivet og den politiske opposisjonen, og noen reformer ble veltet gjennom folkeavstemninger.
=== 21. århundre ===
José Mujica, tidligere gerilja-kriger i Tupamaros, ble valgt til president i Uruguay og innsatt i embetet 1. mars 2010.
I 2012 legaliserte Uruguay abort og likekjønnet ekteskap. I 2013 ble Uruguay det første landet i verden som legaliserte marihuana.I 2014 ble den sosialistiske kandidaten Tabaré Vázquez (2005-2010) valgt til president for en 5-års periode, fra 2015 til 2020. Han ble i 2020 etterfulgt av Luis Alberto Lacalle Pou.
== Politikk og administrasjon ==
=== Administrativ inndeling ===
Uruguay er delt inn i 19 departementer (spansk: departamentos), som fungerer som landets nest øverste forvaltningsenheter.
=== Rettsvesen ===
Som førsteinstansrett fungerer en fredsdommer i hver av de 224 lokale domsområdene. Videre er det separate sivil- og strafferettslige domstoler, ungdomsdomstoler og arbeidsretter.
Hvert departements hovedstad, samt noen andre byer, har en egen departements-domstol. Det er sju apellretter, alle med tre dommere. Den øverste justisdomstol er den høyeste allmenne domstol. Den har original jurisdiksjon i blant annet forfatningsrettslige saker, og hører ellers appeller fra appelldomstolene. Den har fem dommere, alle er valgt for ti år av kongressen. En egen valgkomite presenterer en liste over kandidater kongressen kan vurdere.
Den øverste justisdomstols dommere utpeker dommere til appellrettene, senatet må godkjenne alle valgene. Det er egne forvaltningsdomstoler, med den øverste administrative domstol som sisteinstans. Det er også en egen valgdomstol.
I 1980 ble det åpnet adgang til fri advokathjelp for dem som selv ikke kan betale for advokattjenester.
== Næringsliv ==
I Uruguay var det 3004 km med jernbanespor i 1993. Veinettets totale lengde var på 52 000 km, hvorav 23 % er asfaltert. Handelsflåten består av 88 skip. Og det finnes en flyplass med regulær trafikk.
Næringslivet består hovedsakelig av jordbruk med stort husdyrhold i tillegg til en del fiske. Det dyrkes korn, mais, ris, linfrø, tobakk og sitrusfrukter.
Viktige eksportvarer er levende dyr og matvarer, tekstiler, klær, gummivarer og plastvarer. Viktige importvarer er petroleum, maskiner, transportutstyr, kjemikalier, metaller og metallvarer. Viktige handelspartnere er Brasil, Argentina, USA og Tyskland.
== Kultur ==
Uruguayanske kultur blander søreuropeiske (spansk og italiensk), afrikanske og søramerikanske elementer. Gaucho er en viktig del av folklore i både Uruguay og Argentina.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Historiske deler av byen Colonia del Sacramento
Atlántida-kirkenFray BentosMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2009 – Candombe, trommeorkestre som har gitt opphavet til musikalsk sjanger
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(es) Offisielt nettsted
(en) Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Uruguay – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Uruguay i FN-sambandets nettsted Globalis.no
The World Factbook om Uruguay | | status = By | 199,131 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98yvind_Hegg-Lunde | 2023-02-04 | Øyvind Hegg-Lunde | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. februar', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Norske trommeslagere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Øyvind Hegg-Lunde (født 12. februar 1982) er en norsk trommeslager og komponist.
| Øyvind Hegg-Lunde (født 12. februar 1982) er en norsk trommeslager og komponist.
== Bakgrunn ==
Han vokste opp i Borgund i Sogn og Fjordane, men flyttet senere til Bergen. Han har en mastergrad i jazz/improvisert musikk fra Griegakademiet og Musikkhøgskolen i Gøteborg.
== Musikalsk virke ==
Han har siden 2001 turnert på klubber og festivaler i Norge og Skandinavia, i tillegg til Europa, Amerika, Afrika, Asia. Han har samarbeidet med andre kunstformer som dans, poesi, teater, performancekunst og VJs. Hegg-Lunde har jobbet med blant andre José Gonzalez, Junip, Arve Henriksen, Ståle Storløkken, Frode Haltli, Trygve Seim, Per Jørgensen, Terje Isungset, Håkon Kornstad, Kurt Johannessen, The Megaphonic Thrift, Odin Staveland, Odd Martin Skålnes, Erlend O. Nødtvedt, Nils Petter Molvære, Eivind Aarset og Marilyn Mazur.
Han har flere egne prosjekt, mest aktiv er han med Building Instrument, Erlend Apneseth Trio, Electric Eye, Strings & Timpani, BERG, Crab is Crap, Glow, Krachmacher, The Big Almost, PSST, i tillegg til Oliva/Abbuehl/Hegg-Lunde og Susanne Abbuehl.
== Bestillingsverk ==
Øyvind Hegg-Lunde har gjort flere bestillingsverk med sine egne band og prosjekter, blant annet til Henie Onstad Kunstsenter og Ultimafestivalen, Nattjazz, Førdefestivalen, Bajazzfestivalen, dansegruppa FRIKAR og Borealisfestivalen.
== Priser og stipend ==
Hegg-Lunde har mottatt en rekke ulike stipender og utmerkelser, blant annet Nattjazz' Vitalpris, Hordaland fylkeskommunes kunstnerstipend og Bergen kommunes arbeidsstipend.
Sammen med Erlend Apneseth Trio vant han Folkelarmprisen 2016 for albumet Det Andre Rommet. Samme år ble de Spellemannsnominert i kategorien «åpen klasse». De ble også Spellemannsnominert i 2017 for albumet Åra, og i 2022 for albumet Lokk. I 2019 vant de Spellemannprisen for albumet Salika, Molika, og for dette albumet ble de samme år også nominert til Nordic Music Prize.
I 2021 vant Hegg-Lunde sammen med Stephan Meidell i duoen Strings & Timpani Edvard-prisen i åpen klasse for albumet Voice & Strings & Timpani.
I 2021 fikk Hegg-Lunde Vossa Jazz-prisen.
== Utgivelser ==
Electric Eye - "Horizons" (Fuzz Club, 2021)
Fri Steel - "Fristil" (Eget Selskap, 2021)
Erlend Apneseth Trio - "Lokk" (Hubro, 2021)
Wendra Hill - "Ungdomskilden" (Playdate Records, 2021)
Strings & Timpani - "Voice & Strings & Timpani" (Hubro, 2020)
Sölvryggen - "Sölvryggen" (Bergen Mafia, 2020)
BERG - «Berg» (ANUK, 2020)
Erlend Apneseth Trio & Frode Haltli - «Salika, Molika» (Hubro, 2019)
Jacob Öhrvall - "Long Gone" (Killing Music, 2019)
Building Instrument - «Mangelen Min» (Hubro, 2018)
Electric Eye - «From The Poisonous Tree» (Jansen Plateproduksjoner, 2017)
Fredrik William Olsen - «Kosmos og Kaos» (Grappa, 2017)
Strings & Timpani m/Mari Kvien Brunvoll - «Brak 20» (EDDA Music, 2017)
Erlend Apneseth Trio - «Åra» (Hubro, 2017)
Oliva/Abbuehl/Hegg-Lunde - «Princess» (Vision Fugitive, 2017)
Electric Eye - «Live at Blå» (Jansen Plateproduksjoner, 2016)
Strings & Timpani - «Hyphen» (Hubro, 2016)
Building Instrument - «Kem Som Kan å Leve» (Hubro, 2016)
Erlend Apneseth Trio - «Det Andre Rommet» (Hubro, 2016)
Electric Eye - «Different Sun» (Jansen Plateproduksjoner, 2016)
Crab is Crap feat. Ståle Storløkken - «Miradouro» (Øyvind Jazzforum, 2015)
The Sweetest Thrill/Sessions - «Strings & Timpani» (Klangkollektivet, 2014)
Building Instrument - «Building Instrument» (Hubro, 2014)
The Big Almost - «Mouth» (Klangkollektivet, 2014)
Erlend Apneseth - «Blikkspor» (Grappa, 2013)
Glow - «Glow» (Playdate Records, 2013)
Augur Ensemble - «The Daily Unknown» (Bottom Records, 2013)
Electric Eye - «Pick-Up, Lift-Off, Space, Time» (Klangkollektivet, 2013)
Jessica Sligter - «Fear And The Framing» (Hubro, 2012)
Krachmacher - «Paratrooper» (Playdate Records, 2012)
The Sweeetest Thrill - «Jewellery» (Playdate Records, 2012)
Sarah Riedel - «Memories of lost lane» (Parallel Records, 2010)
Defekt - «Pete's Game Machine» (Eclipse Records, 2010)
Jacon - «2009» (Gallop Records, 2009)
Stein Urheim - «Three Sets of Music» (Soundlet, 2009)
Hot M - «Live in Bern» (Bottom Records, 2009)
Klangkameratane - «Mess is More» (Øyvind Jazzforum, 2007)
Morten Minothi Kristiansen - "Tango"
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Junip
Hubro
Klangkollektivet
Building Instrument
Electric Eye | Øyvind Hegg-Lunde (født 12. februar 1982) er en norsk trommeslager og komponist. | 199,132 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arsen_Sakalov | 2023-02-04 | Arsen Sakalov | ['Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Per Anger-prisen', 'Kategori:Personer fra Ingusjetia'] | Arsen Sakalov (født 1962) fra Nazran i delrepublikken Ingusjetia i Russland er en borgerrettsaktivist.
Sakalov studerte biologi ved universitetet i Groznyj i Tsjetsjenia, men da den andre Tsjetsjenia-krigen brøt ut i 1999 avbrøt han studiene og reiste hjem til Ingusjetia. Der arbeidet han for borgerkrigens ofre og tok initiativ til organisasjonen Juridisk initiativ for Tsjetsjenia (Pravovaia Initiativa po Chechne).
Han har arbeidet for at rettslige prosesser for forbrytelser mot menneskerettighetene skal komme i orden, men i 2003 tvang regjeringen i Ingusjetia dem til å legge ned arbeidet. Sakalov er stiftelsen Russian Justice Initiatives (Det russiske rettsinitiativet) koordinator for Ingusjetia, og arbeider også med å dokumentere og rapportere brudd på menneskerettighetene.
I 2005 ble han tildelt Per Anger-prisen med begrunnelsen: «för att med stora insatser och självuppoffring ha visat att inhumanitet och rättslöshet kan bekämpas med medmänsklighet».
| Arsen Sakalov (født 1962) fra Nazran i delrepublikken Ingusjetia i Russland er en borgerrettsaktivist.
Sakalov studerte biologi ved universitetet i Groznyj i Tsjetsjenia, men da den andre Tsjetsjenia-krigen brøt ut i 1999 avbrøt han studiene og reiste hjem til Ingusjetia. Der arbeidet han for borgerkrigens ofre og tok initiativ til organisasjonen Juridisk initiativ for Tsjetsjenia (Pravovaia Initiativa po Chechne).
Han har arbeidet for at rettslige prosesser for forbrytelser mot menneskerettighetene skal komme i orden, men i 2003 tvang regjeringen i Ingusjetia dem til å legge ned arbeidet. Sakalov er stiftelsen Russian Justice Initiatives (Det russiske rettsinitiativet) koordinator for Ingusjetia, og arbeider også med å dokumentere og rapportere brudd på menneskerettighetene.
I 2005 ble han tildelt Per Anger-prisen med begrunnelsen: «för att med stora insatser och självuppoffring ha visat att inhumanitet och rättslöshet kan bekämpas med medmänsklighet».
== Kilder ==
Hjemmesiden til Forum för levande historia
== Eksterne lenker ==
Russian Justice Initiatives hjemmesider
«Dialog med Ryssland räcker inte», Svenska Dagbladet 2009-11-18 | Arsen Sakalov (født 1962) fra Nazran i delrepublikken Ingusjetia i Russland er en borgerrettsaktivist. | 199,133 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kasakhstan_i_Tyrkvisjonens_sangkonkurranse | 2023-02-04 | Kasakhstan i Tyrkvisjonens sangkonkurranse | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kasakhstansk musikk', 'Kategori:Land og regioner i Tyrkvisjonens sangkonkurranse', 'Kategori:Turkvizyon (Kasakhstan)'] | Kasakhstan i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Kasakhstans deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet har deltatt i alle konkurransene som har vært arrangert siden 2013. Kasakhstans representant vant konkurransen i 2014.
| Kasakhstan i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Kasakhstans deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet har deltatt i alle konkurransene som har vært arrangert siden 2013. Kasakhstans representant vant konkurransen i 2014.
== Bakgrunn ==
Kasakhstan er blant deltakerlandene og -regionene som har deltatt i alle årene Tyrkvisjonens sangkonkurranse har vært arrangert. Landet har hittil også deltatt i finalen hvert år. I 2014 ble Zjanar Duğalova, akkompagnert av dombra-spilleren Nurzjan Täzjikenov, konkurransens andre vinner med sitt bidrag «Izin körem».TV-produksjonsselskapet og underholdningsarrangementarrangøren Adam Media Group (AMG) organiserer landets nasjonale finaler og deltakelsene i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. De nasjonale og internasjonale konkurransene kringkastes av en av mediagruppens samarbeidskanaler.Fra 2013 til 2015 ble landets representant valgt i en nasjonal finale. De nasjonale finalene har vært omfattende, med flere deltakere som er ansett som blant landets beste musikere, og med en produksjon av en standard som kan sammenlignes med nasjonale finaler som arrangeres i forkant av Eurovision Song Contest. I en periode med usikkerhet, som følge av avlyste konkurranser, ble det gjort et internt valg av Serik Gamza-zade som representant til den senere avlyste konkurransen i 2018. Da Tyrkvisjonens sangkonkurranse igjen ble arrangert i 2020 ble det også foretatt internt valg av landets deltaker.
I 2017 skulle Tyrkvisjonens sangkonkurranse arrangeres i Nur-Sultan i forbindelse med at byen også var vertskap for verdensutstillingen dette året. Konkurransen ble ikke arrangert, trolig på grunn av uklarheter rundt rettighetene til programkonseptet. Også i 2021 skulle konkurransen, ifølge TMB, arrangeres i byen Turkistan, men arrangementet ble av ukjente årsaker aldri avholdt.Kasakhstan er ett av landene hvor publikumsinteressen har vært størst rundt konkurransen. I perioden fra 2013 til 2015 var landet blant forhåndsfavorittene til å vinne, og alle bidragene kvalifiserte seg til finalen. I samme periode var Kasakhstan i gjennomsnitt resultatmessig best sammenlignet med andre deltakerland og -regioner, med oppnådd første-, andre- og niendeplass i løpet av tre år.
== Deltakere, bidrag og resultater ==
Tabellforklaring Vinner
Ikke kvalifisert til finalen
Deltok ikke/trakk seg/diskvalifisert
Ingen konkurranse
Opplysning ukjent. Ingen delfinale.
== Kringkastere og jurymedlemmer ==
== Se også ==
Kasakhstans uigurer i Tyrkvisjonens sangkonkurranse
Kasakhstan i Junior Eurovision Song Contest
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Khabar (kk) (ru)
Kasakhstan på turkvizyon.tv | Kasakhstan i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Kasakhstans deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet har deltatt i alle konkurransene som har vært arrangert siden 2013. | 199,134 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Star_(seilb%C3%A5t) | 2023-02-04 | Star (seilbåt) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Entypekjølbåter', 'Kategori:Seilingstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-06', 'Kategori:Tidligere olympiske seilklasser'] | Star eller starbåt er en entype-kjølbåt for to personer. Den var olympisk klasse fra 1932 til 2012, men unntak i lekene i 1976 da den ble erstattet med Tempest. Star har ikke spinnaker eller genaker som de fleste andre, men bruker å invertere fokken på lens i stedet. I 1968 tok Peder Lunde jr. og Per Wiken sølv i Star. | Star eller starbåt er en entype-kjølbåt for to personer. Den var olympisk klasse fra 1932 til 2012, men unntak i lekene i 1976 da den ble erstattet med Tempest. Star har ikke spinnaker eller genaker som de fleste andre, men bruker å invertere fokken på lens i stedet. I 1968 tok Peder Lunde jr. og Per Wiken sølv i Star. | Star eller starbåt er en entype-kjølbåt for to personer. Den var olympisk klasse fra 1932 til 2012, men unntak i lekene i 1976 da den ble erstattet med Tempest. | 199,135 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Petter_Northug | 2023-02-04 | Petter Northug | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2007', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2009', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2011', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2013', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2017', 'Kategori:Ekspertkommentatorer (sport)', 'Kategori:Fotballspillere for Mosvik IL', 'Kategori:Fødsler 6. januar', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Juniorverdensmestere i langrenn', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Norske motbakkeløpere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Inderøy kommune', 'Kategori:Personer fra tidligere Mosvik kommune', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tour de Ski-vinnere', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn'] | Petter Northug (født 6. januar 1986 i Mosvik) er en norsk tidligere langrennsløper fra Mosvik i Nord-Trøndelag som representerte Strindheim IL. Han er kjent for sin sterke spurt og voldsomme taktomslag. Northug slo gjennom i 2006 og har vunnet tretten VM-gull, hvorav sju av dem er individuelle, og han har vunnet alle VM-distanser. I tillegg har han to OL-gull og 38 enkeltseire i verdenscupen, og han vant verdenscupen sammenlagt i 2009/2010 og i 2012/2013. Han la opp som langrennsløper 12. desember 2018.Northug ble sommeren 2016 formelt tilkjent seieren i Tour de Ski 2015, etter at vinneren Martin Johnsrud Sundby ble dømt for feil bruk av astmamedisin i løpet av touren. Northug har selv sagt at dette ikke teller som seier, og at han fortsatt ville jage sin første Tour de Ski-triumf i løpet av karrieren.Han er storebror til skiløperne Tomas og Even Northug.
| Petter Northug (født 6. januar 1986 i Mosvik) er en norsk tidligere langrennsløper fra Mosvik i Nord-Trøndelag som representerte Strindheim IL. Han er kjent for sin sterke spurt og voldsomme taktomslag. Northug slo gjennom i 2006 og har vunnet tretten VM-gull, hvorav sju av dem er individuelle, og han har vunnet alle VM-distanser. I tillegg har han to OL-gull og 38 enkeltseire i verdenscupen, og han vant verdenscupen sammenlagt i 2009/2010 og i 2012/2013. Han la opp som langrennsløper 12. desember 2018.Northug ble sommeren 2016 formelt tilkjent seieren i Tour de Ski 2015, etter at vinneren Martin Johnsrud Sundby ble dømt for feil bruk av astmamedisin i løpet av touren. Northug har selv sagt at dette ikke teller som seier, og at han fortsatt ville jage sin første Tour de Ski-triumf i løpet av karrieren.Han er storebror til skiløperne Tomas og Even Northug.
== Karriere ==
Petter Northug vokste opp i Framverran i Mosvik med foreldrene John Northug og May Fredly Northug. Han er storebror til langrennsløper Tomas Northug og Even Northug. I 2002 flyttet han til Steinkjer for å gå på skigymnas. Der gikk han for Henning Skilag og hadde Audun Kolstad som trener. I Junior-VM 2004 i Stryn kom han på sjetteplass på sprint fristil. I 2005 flyttet han til Meråker der han trente sammen med Frode Estil og Stig Rune Kveen.
=== 2006 ===
Northug ble i januar 2006 norgesmester på 30 km dobbel jaktstart etter å ha slått Frode Estil i spurten. Dagen etter gikk han ankeretappen for Strindheim IL på NM-stafetten. Igjen var han involvert i et spurtoppgjør, og sikret gullet foran Tore Ruud Hofstad fra Lillehammer Skiklub. Til tross for disse resultatene fikk han ikke plass i den norske troppen til Vinter-OL 2006.Under Junior-VM på ski 2006 i Slovenia, vant Northug alle de tre individuelle øvelsene (sprint, ti km klassisk og dobbelt jaktstart), og var også med på det vinnende norske stafettlaget.
Den 8. mars samme år kunne han feire sin første seier i et verdenscuprenn, og ble samtidig tidenes yngste mannlige vinner av et verdenscuprenn. I Falun vant han dobbelt jaktstart (10 km klassisk + 10 km fristil), etter å ha vunnet en spurtstrid mot tyskerne Tobias Angerer og Axel Teichmann.
=== 2007–2009 ===
Sitt første VM-gull som senior vant Northug som ankermann på stafetten da han spurtslo Russland og Sverige under Ski-VM 2007 i Sapporo.
Northug ble nummer fire i Tour de Ski 2006/07, og under Tour de Ski 2007/08 vant han sprinttrøya sammen med Tor-Arne Hetland. Han ble nummer åtte sammenlagt og vant i tillegg sprinten i Asiago.
På grunn av sine spurtegenskaper hadde Northug sine beste resultater i fellesstarter og stafetter. Men i det første rennet i verdenscupen i sesongen 2008/09 satte han ny personlig rekord i individuell start med en tredjeplass på 15 km fristil. Han avgjorde også stafetten i Gällivare, hvor han spurtslo blant annet svenske Marcus Hellner og tyske Axel Teichmann, selv om han ødela trinsen på den ene staven like før oppløpet. Northug imponerte også da han vant 30 km fristil fellesstart i La Clusaz ved å spurtslå sveitsiske Dario Cologna. Han gikk igjen siste etappe for Norge på stafetten dagen etter, og igjen vant han, denne gangen ved å dra fra i siste bakke.
Ut fra sammenlagtplassering i verdenscupen var Northug en av favorittene i Tour de Ski 2008/09, men det var mange renn i klassisk, noe som ikke passet ham så bra. Men han gjorde det bedre i klassiskrennene enn forventet. Northug tok en etappeseier og ble nummer to sammenlagt, etter Dario Cologna, og han tok også over andreplassen i verdenscupen sammenlagt.
Northug slet med sykdom etter Tour de Ski, og han stod over mange verdenscuprenn for å bli frisk til VM i Liberec. Mesterskapet åpnet bra og han tok sin første individuelle VM-tittel på 30 km dobbel jaktstart den 22. februar 2009 da han spurtet fra svenske Anders Södergren og italieneren Giorgio Di Centa. Northug fulgte opp med å spurtbeseire Axel Teichmann som ankermann på 4 x 10 km stafett 5 dager senere. Northug og Teichmann lå likt til like før mål, men Northug rykket ifra og til slutt kom han i mål 2,6 sekunder foran tyskeren. På VMs siste dag, den 1. mars 2009, ble han definitivt VMs store utøver da han klarte å ta sitt tredje gull på 50 km fristil fellesstart, 0,7 sekunder foran russiske Maksim Vylegzjanin og 2,0 sekunder foran tyske Tobias Angerer.
Northug vant sprinten i fristil i Lahtis den 7. mars og han reduserte Dario Colognas forsprang i sammenlagtverdenscupen fra 203 til 103 poeng. Samtidig slo han lederen av sprintcupen og sprintverdensmester Ola Vigen Hattestad med en halv skolengde i en etterlengtet spurtduell. Dagen etter reduserte Northug avstanden med ytterligere 14 poeng etter en sjuendeplass på 15 km fristil. Han åpnet veldig svakt og lå hele 17,8 sekunder bak Cologna etter 6,5 km, men han avsluttet mye sterkere enn sveitseren.
Under sprinten i Trondheim den 13. mars overrasket Northug igjen. Han hadde aldri gått videre fra prologen i en klassisk sprint før, men Northug tok en sterk andreplass. Cologna ble nummer fem, og avstanden mellom dem i verdenscupen ble kuttet ned til 54 poeng. På 50 km klassisk, fellesstart dagen etter overtok Northug ledelsen. Han tok 45 spurtpoeng underveis, og ble nummer fem. Cologna ble nummer 15 og lå 20 poeng bak før verdenscupfinalen i Stockholm og Falun. Northug ble imidlertid grundig slått av Cologna i både klassisk sprint, prolog i fristil og dobbel jaktstart. Etter at Cologna vant 20 km dobbel jaktstart og Northug endte på en skuffende 20.-plass, visste han at hans muligheter til totalseier i verdenscupen var sterkt redusert. Likevel skulle han prøve å ta igjen sveitserens relativt store forsprang på 15 km fristil, jaktstart. Northug tok inn ti sekunder, men det var på langt nær nok. Han ble nummer to i verdenscupen, 127 poeng bak Cologna.
23. desember 2009 ble Northug tildelt Aftenpostens gullmedalje for sin innsats under VM i Liberec 2009, og spesielt seieren på 50 km fristil fellesstart.
Under Idrettsgallaen 2010 den 9. januar fikk han folkets pris som Årets navn 2009, og Utøvernes pris.Under Tour de Ski 2009/2010 tok Northug tre førsteplasser, to andreplasser og en tredjeplass i løpet av de totalt åtte etappene. Sammenlagt kom Petter Northug på andreplass, bak tsjekkiske Lukáš Bauer.
=== 2009/2010 ===
Etter en god sesong viste Northug fortsatt fremgang i intervallstart og klassisk. Han ble nummer fire på 15 km fristil under sesongåpningen på Beitostølen. En uke senere vant han 15 km klassisk i Kuusamo med 1,2 sekunders margin til russiske Vylegzjanin. Dette var Northugs første verdenscupseier i et distanserenn i individuell start, og hans første seier i et renn med bare klassisk. Han overtok samtidig ledelsen i verdenscupen.
På sprinten i fristil i Davos ble han nummer to bak landsmannen John Kristian Dahl, og tok tilbake sammenlagtledelsen i verdenscupen. Det skjedde til tross for at han mistet den ene trinsen i siste bakke før oppløpet. I det neste rennet i Rogla brøt han en ny barriere da han vant sitt første renn i klassisk sprint, før han også vant 30 km klassisk, fellesstart.
Under OL i Vancouver var Northug en av de store favorittene på alle distansene, men han mislyktes både på 15 km fristil og 30 km fellesstart med skibytte. Etter tre løp stod han med bronse på sprint klassisk stil som beste resultat. Mandag 22. februar vant han sitt første OL-gull, sammen med Øystein Pettersen i lagsprint. Han gikk ankeretappen på det norske stafettlaget som tok sølvmedalje. På OLs avslutningsdag, 28. februar, vant Northug endelig individuelt OL-gull da han slo tyskeren Axel Teichmann i spurten og vant 50 km fellesstart i klassisk stil. Northug vant 50 kilometeren i Holmenkollen 13. mars 2010 foran italienske Pietro Piller Cottrer. Han vant dermed verdenscupen også sammenlagt for aller første gang. Under verdenscupfinalen i Sverige ble han nummer to på sprinten i Stockholm, i tillegg til at han vant 20 km dobbel jaktstart og verdenscupfinalen sammenlagt.
=== 2010/2011 ===
Sesongen 2010–11 startet med at Northug ble syk under sesongåpningen på Beitostølen, og han stod over de første verdenscuprennene. I sitt første verdenscuprennet for sesongen, 15 km klassisk i Davos, ble han nummer 13. Påfølgende helg, i La Clusaz, ble han nummer to på 30 km fristil, fellesstart, bare spurtslått av russiske Maksim Vylegzjanin. Northug ble nummer to i Tour de Ski 2010/11 bak Dario Cologna. Etter å ha ligget nærmere to minutter bak Cologna i sammendraget midtveis, gikk han seg kraftig opp de to siste renndagene med en etappeseier på 20 km fellesstart og femte beste etappetid opp slalåmbakken i Val di Fiemme. Han ble nummer tre i begge de to siste verdenscuprennene før VM, 15 km klassisk og sprint klassisk i Drammen.
På den første øvelsen i VM, sprint fristil, skaffet Northug seg sin første medalje, en sølvmedalje. Marcus Hellner fra Sverige tok gull, mens Northug spurtslo Emil Jönsson i kampen om andreplassen. Northug tok deretter gull på 30 km dobbel jaktstart etter å ha skaffet seg et forsprang på den siste flaten før oppløpet. Russerne Maksim Vylegzjanin og Ilja Tsjernousov tok henholdsvis sølv- og bronsemedalje. I den klassiske lagsprinten tok han en 2.-plass sammen med Ola Vigen Hattestad. I stafetten sørget Northug for gull til Norge etter å ha gått fra Marcus Hellner i den siste bakken. Sverige tok sølv foran Tyskland på bronseplass. Han tok gull under femmila etter at han i den siste bakken gikk forbi russiske Maksim Vylegzjanin.
Under verdenscupfinalen i Sverige to uker senere viste Northug at han hadde opprettholdt den gode formen fra VM. Han vant verdenscupfinalen sammenlagt med nesten to minutter, og sikret med det andreplassen i verdenscupen, bak Dario Cologna.
=== 2011/2012 ===
Northug åpnet sesongen 2011/12 med en andreplass på 15 km fristil på Sjusjøen. Under Nordic Opening Tour tok han en etappeseier på 10 km fristil, før han avgjorde touren sammenlagt under 15 km klassisk, jaktstart ved å rykke fra Dario Cologna i siste bakke før mål. Northug overtok også ledelsen i verdenscupen. Etter å ha stått over sprinten i Düsseldorf, vant han 30 km fristil, intervallstart i Davos. Northug tok ledelsen tidlig i løpet, og økte ledelsen slik at han kunne gå i mål over 50 sekunder foran Maurice Manificat og minuttet foran Lukáš Bauer. På sprinten dagen etter nådde han finalen, og endte som nummer 5. De siste verdenscuprennene før Tour de Ski gikk i slovenske Rogla, og Northug viste frem spurtegenskapene sine da han avgjorde 15 km klassisk, fellesstart på oppløpet, foran Cologna og Aleksej Poltaranin.
I en mesterskapsfri sesong var Tour de Ski 2011/12 sesongens store mål. Northug åpnet med seier i prologen, han vant også den fjerde etappen, 20 km skiatlon, og ledet touren sammenlagt. På den sjuende etappen, 32 km fristil fra Cortina d'Ampezzo til Toblach, måtte Northug se seg slått med 1:15 av Dario Cologna. Dette klarte Northug aldri å ta igjen, og på den avsluttende etappen opp slalåmbakken i Val di Fiemme ble Northug også forbigått av Marcus Hellner. Northug endte dermed som nummer tre. Northug ble også nummer tre totalt i verdenscupen denne sesongen, slått av Dario Cologna og Devon Kershaw.
I juli 2011 kom det frem på en pressekonferanse at Northug skulle følge et opplegg for forberedelse til Vasaloppet 2012 i samarbeid med Thomas Alsgaards Team United Bakeries.
=== 2012/2013 ===
Sesongen 2012/13 vant Northug den nordiske åpnings-touren i Kuusamo før jul. Northug kjempet i sammendraget i Tour de Ski 2012/13 helt til den den avsluttende etappen opp slalåmbakken i Val di Fiemme. Der måtte han se seg slått av tre løpere.
I januar/februar 2013 sendte TV 2 serien Sirkus Northug. Et filmteam hadde fulgt Northug tett fra mai 2012 til Tour de Ski 2013. TV 2 kalte serien en underholdningsdokumentar.Northug valgte å avbryte et høydeopphold for å delta i prøve-OL i Sotsji, der han vant sprint fristil. I VM 2013 i Val di Fiemme ble det først sølv på sprint klassisk, deretter fjerdeplass på 30 km skiatlon. På lagsprint fristil, der han gikk sammen med Pål Golberg, ble det norske laget slått ut i semifinalen. På 15 km med intervallstart vant Northug gull, som var hans store mål for mesterskapet. Gull ble det også på 4x10 km stafett der Northug gikk ankeretappen etter at Tord Asle Gjerdalen, Eldar Rønning og Sjur Røthe gikk de tre første. På den avsluttende 50 km klassisk ble Northug nummer 21.
Northug fulgte opp den gode VM-innsatsen med seier på 15 km klassisk med intervallstart i Lathis, seier på sprint klassisk i Drammen, seier i verdenscupfinalen i Stockholm og Falun, og han vant verdenscupen sammenlagt for andre gang.
=== 2013/14 ===
I 2013 gikk Northug ut av landslaget og dannet sitt private lag, sponset av Coop. Northug var syk en periode, og oppladningen til sesongen ble ikke som han ønsket. I Tour de Ski 2013/14 endte han på tredjeplass i sammendraget etter to etappeseire. Northug var nummer fire i mål, men Johannes Dürr ble senere diskvalifisert for doping. I Vinter-OL 2014 i Sotsji endte Northug uten medaljer. Han endte med 10.-, 16.- og 18.-plass individuelt og to fjerdeplasser i lagsprint og 4x10 km stafett. Etter at to russiske utøvere ble diskvalifisert for doping 1. november 2017 så det til at Norge ville rykke opp til 3.-plass på stafetten slik at Northug ville få med seg en bronse fra mesterskapet. Slik gikk det ikke, da Den internasjonale voldgiftsretten for sport opphevet diskvalifikasjonen av de russiske utøverne.
=== 2014/15 ===
I Tour de Ski 2014/15 gikk Northug inn til andreplass sammenlagt etter at han vant andre etappe og ledet sammenlagt fra da av og helt til siste etappe der han ble forbigått av Martin Johnsrud Sundby. Ett og et halvt år senere ble Sundby diskvalifisert, og Northug ble tilkjent seieren.Ved NM 2015 på Røros vant han 30 km skiatlon foran Niklas Dyrhaug og Didrik Tønseth, og fikk kongepokalen for denne seieren.
Under VM 2015 i Falun gikk Northug til topps i den første øvelsen, sprint klassisk, med Alex Harvey og Ola Vigen Hattestad på de neste plassene. På 30 km skiatlon klarte ikke Northug å henge med teten på den siste runden opp «Mördarbakken» og gikk inn til ellevteplass. I lagsprint vant Northug gull sammen med Finn-Hågen Krogh. Dermed har Northug VM-gull i alle langrennsøvelser, både individuelt og i lagøvelser.
Northug var tittelforsvarer på 15 km med intervallstart, men ga tidlig opp å gå for fullt og gikk inn til 62.-plass. Northug gikk fjerde etappe på Norges lag som ble verdensmester på 4 x 10 km stafett. Niklas Dyrhaug, Didrik Tønseth og Anders Gløersen gikk de tre første etappene. På den avsluttende 50 km klassisk spurtbeseiret Northug Lukáš Bauer og Johan Olsson og sikret seg sitt fjerde gull og ble mestvinnende i dette VM. Fire gull i ett VM er også rekord på herresiden i ski-VM.
Northug ble nummer to sammenlagt i verdenscupen sesongen 2014/2015, bare slått av Dario Cologna, etter at Martin Johnsrud Sundby ble diskvalifisert. Northug ble kåret til Årets mannlige utøver og den første som har blitt kåret til Årets navn to ganger, i 2015 på Idrettsgallaen 2016.
=== 2015/16 ===
Dette var en mesterskapsfri sesong, der Northug blant annet vant Drammen-sprinten og ble nummer 2 sammenlagt i verdenscup, nummer 2 i sprintcupen og nr 8 i distansecupen. Seieren i Drammen skulle bli hans siste internasjonale seier.
=== 2016/17 ===
I oppkjøringen til sesongen 2016/2017 bommet Northug på treningsbelastningen, noe som gjorde at han fikk en kraftig formsvikt. For første gang valgte han å stå over Tour de Ski i håp om å finne formen igjen til Ski-VM i Lahtis senere på vinteren. Han prøvde seg i noen konkurranser og verdenscuprenn i januar og februar, men var fortsatt langt bak de beste. Det ble derfor reist tvil om hvorvidt det var riktig å ta ham ut til Ski-VM, men på sprint og 50 km hadde han friplass som tittelforsvarer. Da VM-troppen ble offentliggjort var Northug inne i varmen, mens Hans Christer Holund ble oppnevnt som hjemmeværende reserve. En uke før mesterskapet meldte Northug at han ville gi fra seg plassen til Holund slik at han selv kun ville være aktuell for øvelsene han var tittelforsvarer på (sprinten og femmila). Forventningene var følgelig ikke høye da sprinten ble arrangert som mesterskapets første øvelse, men Northug kom seg videre fra prologen og overbeviste også i kvartfinalen. I semifinalen gikk han videre på tid, og selv om han var sjanseløs i finalen fikk han opplevelsen av formen nå var på vei, noe som gjorde ham optimistisk med tanke på femmila. På femmila endte han på åttendeplass.
Han avsluttet sesongen med seier i Flyktningerennet, som er på 42 km, og i Fossavatn Ski Marathon, som er på 50 km. Han deltok også i Ugra Skimaraton i Russland, der han kom på andreplass bak Sergej Ustjugov.
=== 2017/18 ===
Northug planla å delta i den svenske sesongåpningen i Bruksvallarna (Bruksvallsloppet 2017), men valgte å stå over. Han måtte også stå over den norske sesongåpningen på Beitostølen, fordi han hadde slitt med sykdom uken før rennene. Han ble etter dette ikke tatt ut til å delta i verdenscupåpningen i Kuusamo (Ruka) i Finland. Northugs sesongåpning ble dermed det første rennet i Norgescupen i langrenn 2017/18 på Gålå siste helgen i november.Han debuterte i Verdenscupen i langrenn 2017/18 den 3. desember på Lillehammer, på sprinten. Prologen ble arrangert med individuell start, og tiden hans ble ikke god nok til å gå videre til kvartfinalen. Han valgte derfor å stå over 30 km påfølgende dag.Han ble ikke tatt ut til Tour de Ski 2017/18, men gikk 30 km klassisk i Piteå 7. januar, i Skandinavisk Cup. Der endte han på 48.-plass, fem minutter bak Mattis Stenshagen som vant løpet.Den 24. mars 2018 vant han Janteloppet, og dagen etter vant han det 42 km lange Flyktningerennet.I april deltok han i NM på ski 2018. På lagsprint gikk han sammen med Even Northug, og de nådde finalen, der de endte på sjetteplass.
=== 2018/19 ===
23. april 2018 ble Northug presentert som en del av Norges sprintlandslag i langrenn for sesongen 2018/19. Han deltok i sesongåpningen på Beitostølen, men ble diskvalifisert på 15 km klassisk (for skøyting), og han ble slått ut i prologen på sprinten. Han ble ikke tatt ut til verdenscupåpningen i Ruka, men deltok i norgescupåpningen på Gålå 23.–25. november. Der kom han på 37.-plass på 15 kilometer fri teknikk, og gikk inn til andreplass på sprinten, bak Håvard Solås Taugbøl.På en pressekonferanse 12. desember 2018 kunngjorde han at han la opp som langrennsløper.
=== Langløp ===
Den 22. januar 2022 vant Northug mosjonsklassen i La Diagonela. Han fikk ikke stille til start i eliteklassen fordi han ikke hadde vært med i WADAs testregime det forutgående halvåret.
== Olympiske leker ==
== Verdensmesterskap ==
F = Fristil, K = klassisk stil; Tallet på 4 x 10 km stafett markerer hvilken etappe Northug gikk.
== Verdenscupen ==
Etappeseire i Tour de Ski og andre «tour»-konkurranser ble i utgangspunktet ikke regnet som verdenscupseire, men etter at en tilbakevirkende regel ble innført i desember 2015, teller også disse etappeseirene som verdenscupseire.
=== Sammenlagt ===
=== Seire ===
1 «Mini-Touren» i Kuusamo bestod av klassisk sprint, 10 km fristil og en avsluttende 15 km klassisk med jaktstart.
=== Etappeseire i Tour de Ski ===
=== Andre etappeseire individuelt ===
== Privat ==
Tidlig 4. mai 2014 kolliderte Northug sin Audi A7 i nærheten av sitt hjem på Byåsen i Trondheim, mens han var påvirket av alkohol. En 23 år gammel medpassasjer brakk kragebeinet. Northug forlot ulykkesstedet, men ble funnet av politiet hjemme. I ettertid valgte Northug å bidra til en bok skrevet av Sverre M. Nyrønning, hvor hendelsen er omtalt. Gjennom boken Northug - en familiehistorie blir det oppgitt at Northug hadde en promille på 1,65 under ulykken. 9. oktober 2014 ble Northug dømt til 50 dagers fengsel og 185 000 kroner i bot. Han ble også fradømt førerkortet på livstid. Det betyr vanligvis at det er mulig å søke om å få førerkortet tilbake etter fem år.Etter utgivelsen av boken Min historie i 2018, ble Northug og forlaget Strawberry Publishing saksøkt av Aylar Lie med et krav på 100 000 kroner for å ha krenket hennes privatliv. Før utgivelsen hadde hun forsøkt å få boken stanset. Retten fant ikke at Northugs uttalelser i boken rettsstridig krenket Lies rett til privatliv og dømte til fordel for Northug, men begge parter måtte dekke egne saksomkostninger.
Den 14. august 2020 gjorde Northug det kjent at han hadde blitt stoppet i fartskontroll av politiet kvelden før. Da det var mistanke om kjøring i påvirket tilstand, ble han tatt med til legevakten for blodprøve. Deretter ble det foretatt ransakelse hjemme hos ham hvor det ble funnet en mindre mengde kokain. I en pressekonferanse en uke seinere innrømmet Northug villmannskjøring og at han har et rusproblem. Olympiatoppen har stilt et team med psykologer og medisinsk hjelp til rådighet for Northug.Northug ble siktet for to brudd på vegtrafikkloven og ett brudd på § 231 av straffeloven for å ha oppbevart narkotika. I en pressemelding 2. september 2020 opplyste Øst politidistrikt at det ikke ble påvist alkohol eller andre rusmidler i Nordthugs blod og at den delen av siktelsen har blitt frafalt. I desember 2020 ble han dømt til syv måneders ubetinget fengsel for råkjøring og oppbevaring av narkotika. Han ble også fratatt førerkortet på livstid.Den 29. november 2020 gav Northug ut sangen «Petters jul». Teksten ble skrevet av Northug og er basert på hendelsene den siste tiden. Melodien ble skrevet av Henki Ofstad i 1985.
== Se også ==
VM-medaljører i langrenn
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
== Referanser ==
== Litteratur ==
Otto Ulseth (2010). Petter Northug : Jakten på dyret. Oslo: Aschehoug. ISBN 9788203292347.
Sverker Sörlin (2011). Kroppens geni : Marit, Petter og langrenn som lidenskap. Oslo: Pax forlag. ISBN 978-82-530-3407-2.
Thorkild Gundersen (2011). Gull og grønne svensker : Grisen, Gullet, Grininga. Egmont Hjemmet Mortensen. ISBN 9788272270727.
Sverre M. Nyrønning (2014). Northug - en familiehistorie. Oslo: Aschehoug. ISBN 9788203294976.
Petter Northug; Jonas Forsang (2018). Min historie. Pilar. ISBN 9788293516231.
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Petter Northug – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Petter Northug på Internet Movie Database
(en) Petter Northug på Apple Music
(en) Petter Northug på Spotify
(de) Petter Northug – Munzinger Sportsarchiv
(en) Petter Northug – Olympedia
(en) Petter Northug – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Petter Northug – FIS (langrenn)
(no) Team Northugs hjemmeside Wikiquote: Petter Northug – sitater | }} | 199,136 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brahim_Dahane | 2023-02-04 | Brahim Dahane | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Per Anger-prisen', 'Kategori:Personer etter føde- eller oppvekststed i Vest-Sahara'] | Brahim Dahane (født 1965) er en menneskerettighetsaktivist fra Vest-Sahara på Afrikas nordvestkyst.
Dahane grunnla menneskerettighetsorganisasjonen Asociación Saharui de Victimas de Violaciones Graves de los Derechos Humanos Cometidas por el Estado Marroqui (ASVDH). Han har vært fengslet i lengre perioder, og også vært torturert..
Den svenske avdelingen av International Commission of Jurists nominerte ham i 2009 til Per Anger-prisen. Juryens motivasjon for tildelingen var «För att i konflikten mellan Marocko och Polisario rörande Västsahara uthålligt med fredliga medel och personligt mod riskerat sitt liv i kampen för mänskliga rättigheter».
| Brahim Dahane (født 1965) er en menneskerettighetsaktivist fra Vest-Sahara på Afrikas nordvestkyst.
Dahane grunnla menneskerettighetsorganisasjonen Asociación Saharui de Victimas de Violaciones Graves de los Derechos Humanos Cometidas por el Estado Marroqui (ASVDH). Han har vært fengslet i lengre perioder, og også vært torturert..
Den svenske avdelingen av International Commission of Jurists nominerte ham i 2009 til Per Anger-prisen. Juryens motivasjon for tildelingen var «För att i konflikten mellan Marocko och Polisario rörande Västsahara uthålligt med fredliga medel och personligt mod riskerat sitt liv i kampen för mänskliga rättigheter».
== Kilder ==
Hjemmesiden til Forum för levande historia
=== Fotnoter === | Brahim Dahane (født 1965) er en menneskerettighetsaktivist fra Vest-Sahara på Afrikas nordvestkyst. | 199,137 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jelena_Urlajeva | 2023-02-04 | Jelena Urlajeva | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Per Anger-prisen', 'Kategori:Personer etter føde- eller oppvekststed i Usbekistan', 'Kategori:Usbekere'] | Jelena Michailovna Urlajeva (født 1957) er en menneskerettighetsaktivist fra Usbekistan.
Jelena Urlajeva er medlem i borgerrettsorganisasjonen the Human Rights Society of Uzbekistan. I 2001 arbeidet hun for mennesker som mistet sine hjem på grunn av et veibyggingsprosjekt, noe som førte til at hun ble tvangsinnlagt på et sinnssykehus. Etter to måneders press fra utenlandske menneskerettighetsorganisasjoner ble hun skrevet ut, men har senere flere ganger blitt tvunget til psykiatrisk behandling.
Etter at regimet i 2005 massakrerte demonstranter i Andijon 2005 arrangerte Jelena Urlajeva nye demonstrasjoner for å støtte forfulgte journalister og få mer internasjonal oppmerksomhet for situasjonen i landet.
Urlajeva ble tildelt Per Anger-prisen i 2010, og juryens motivasjon var at hun i en truende omgivelse «osjälviskt och med fredliga medel och med stort personligt mod riskerat sitt eget liv och hälsa i kampen för mänskliga rättigheter».
| Jelena Michailovna Urlajeva (født 1957) er en menneskerettighetsaktivist fra Usbekistan.
Jelena Urlajeva er medlem i borgerrettsorganisasjonen the Human Rights Society of Uzbekistan. I 2001 arbeidet hun for mennesker som mistet sine hjem på grunn av et veibyggingsprosjekt, noe som førte til at hun ble tvangsinnlagt på et sinnssykehus. Etter to måneders press fra utenlandske menneskerettighetsorganisasjoner ble hun skrevet ut, men har senere flere ganger blitt tvunget til psykiatrisk behandling.
Etter at regimet i 2005 massakrerte demonstranter i Andijon 2005 arrangerte Jelena Urlajeva nye demonstrasjoner for å støtte forfulgte journalister og få mer internasjonal oppmerksomhet for situasjonen i landet.
Urlajeva ble tildelt Per Anger-prisen i 2010, og juryens motivasjon var at hun i en truende omgivelse «osjälviskt och med fredliga medel och med stort personligt mod riskerat sitt eget liv och hälsa i kampen för mänskliga rättigheter».
== Kilder ==
International Foundation for the Protection of Human Rights Defenders hjemmesider, lest 2010-10-26
== Eksterne lenker ==
Urlaeva på hjemmesiden til Forum för levande historia lest 2015-01-17
Uzbekistan: The children are forced to pick the cotton again. The authorities keep hiding this fact (photo) på 2010-09-20 på Ferghana.rus hjemmeside | Jelena Michailovna Urlajeva (født 1957) er en menneskerettighetsaktivist fra Usbekistan. | 199,138 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litauens_nasjonalmuseum | 2023-02-04 | Litauens nasjonalmuseum | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Artikler hvor direktør,museumsdirektør mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med kart med nummererte markører', 'Kategori:Gamlebyen i Vilnius', 'Kategori:Kulturhistoriske museer', 'Kategori:Museer etablert i 1952', 'Kategori:Museer i Vilnius', 'Kategori:Sider med kart'] | Litauens nasjonalmuseum (litauisk: Lietuvos nacionalinis muziejus) ble etablert i1 1952 som et statlig historisk museum som både ivaretar gjenstander, bygninger og bygningsstrukturer. Museet står også for arkeologiske utgravninger i hele Litauen.
| Litauens nasjonalmuseum (litauisk: Lietuvos nacionalinis muziejus) ble etablert i1 1952 som et statlig historisk museum som både ivaretar gjenstander, bygninger og bygningsstrukturer. Museet står også for arkeologiske utgravninger i hele Litauen.
== Historie ==
Antikvitetsmuseet i Vilnius, grunnlagt av Eustachy Tyszkiewicz i 1855, var forløperen til dagens museum. Dette museet fokuserte særlig på kulturen og historien til Storhertugdømmet Litauen. Det bygget hovedsakelig på polske private samlinger, og var ganske populært med en rekke besøkende. Etter Januaroppstanden i 1863 flyttet Det russiske keiserriket mye av samlingen til Moskva, mens de gjenværende gjenstandene ble omorganisert og gjort til en del av folkebiblioteket i Vilnius. Fra 1866 til 1914 var muset og bibiloteket en enhet. I 1915, da østfronten under første verdenskrig nådde Vilnius, ble ytterligere deler av gjenstandene flyttet til Russland.
Etter Litauens uavhengighet i 1918 ble Museet for historie og etnografi, basert på samlingene fra Antikvitetsmuseet og Litauens vitenskapsforening. Lederen for denne var Jonas Basanavičius, en av underskriverne av Litauens uavhengighetserklæring. Etter 1919 ble Vilnius en del av Polen og museumsvirksomheten ble inkorporert i Vilnius universitet.
I 1941 sørget vitenskapsakademiet å sikre seg samlingene fra alle museene i Vilnius. Museet ble igjen en privat virksomhet i 1952, under ledelse av historikeren Vincas Žilėnas. I 1967 etablerte museet seg i det nye arsenalet i Vilnius slottskompleks.
I 1968 hadde museet en stor utstilling, og utover på 1970- og 1980-tallet ble det samlet inn historisk materiale fra hele landet. I 1992, etter Litauens uavhengighet fra Sovjetunionen, fikk museet dagens navn og er i dag underlagt kulturdepartementet.
== Organisasjon ==
Museet har fem avdelinger:: Historie, og nyere tids historie, arkeologi, etnografi, numismatikk og ikonografi, og består av rundt 800 000 enkeltgjenstander.
Samlingene er følgende steder:
Det nye arsenalet i Vilnius slottskompleks
Det gamle arsenalet i Vilnius slottskompleks
Gediminastårnet i Vilnius
Bastion fra Vilnius bymur
Maleren Kazys Varnelis' hus
Underskrivernes Hus i Vilnius
Vincas Kudirka-museet i Šakiai kommune
Jonas Basanavičius' fødested i Vilkaviškis kommune
Hjemstedet til Jonas Šliūpas i Palanga
== Eksterne lenker ==
Museer i Litauen | Litauens nasjonalmuseum (litauisk: Lietuvos nacionalinis muziejus) ble etablert i1 1952 som et statlig historisk museum som både ivaretar gjenstander, bygninger og bygningsstrukturer. Museet står også for arkeologiske utgravninger i hele Litauen. | 199,139 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Sverdrup | 2023-02-04 | William Sverdrup | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. september', 'Kategori:Dødsfall i 1872', 'Kategori:Fødsler 7. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1809', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bibliotekarer', 'Kategori:Norske filosofer', 'Kategori:Norske lutherske prester'] | William Frederik Benedict Peter Sverdrup (født 7. oktober 1809 i København, død 2. september 1872 i Kristiania) var en norsk prest.
| William Frederik Benedict Peter Sverdrup (født 7. oktober 1809 i København, død 2. september 1872 i Kristiania) var en norsk prest.
== Liv ==
William Sverdrup var sønn av den klassiske filologen og professoren Georg Sverdrup og fetter av politikeren Johan Sverdrup. Han ble student i 1827 og cand. theol. i 1832. Fra 1834 var han ansatt som annen amanuensis ved universitetsbiblioteket. Fra 1840 var han residerende kapellan i Gran og fra 1847 garnisons- og sogneprest i Fredriksvern (dagens Stavern).
Han var gift med Elisabeth Treschow, datter av Willum Frederik Treschow.
== Sigholt-saken ==
9. november 1849 begikk kapteinløytnant Johan Georg Sigholt selvmord, etter at han dagen før var blitt dømt i høyesterett for falske angivelser. Foranledningen var at Sigholt hadde levert anmeldelser mot flere av sine offiserskolleger. Ved begravelsen 12. november talte Sverdrup over skriftstedet «Hvo som er ren, han kaste den første sten». Sigholts motstandere blant offiserene tolket dette som rettet mot dem, og klaget over Sverdrup til biskop Arup. Følgen var at Sverdrup ble irettesatt av biskopen og Kirkedepartementet. Da han i de neste årene søkte om ledige presteembeter, ble han hver gang avvist av biskopen og departementet. Han valgte derfor å gå av i 1865.
== Verk ==
Han utga en Logik (1836) og en påvisning av Dødsstraffens Uretmæssighed (1836). Utenom Niels Treschow var Sverdrups Logik den eneste norske utgivelsen innenfor filosofien på lange tider. Boken ble anmeldt av Anton Martin Schweigaard i Den Constitutionelle, i en artikkel hvor Schweigaard benyttet anledningen til å legge fram sitt eget syn på vitenskapelig tenkning.
== Utmerkelser ==
William Sverdrup ble utnevnt til ridder av Sankt Olavs Orden i 1871 for gavmildhet mot offentlige innretninger, særlig universitetet, som han ga 2000 bøker. En gate i Stavern er oppkalt etter ham.
== Referanser ==
== Kilder ==
Jens Braage Halvorsen: «Sverdrup, William Frederik Benedict Peter» i Norsk Forfatter-Lexikon V. Kristiania: Den Norske Forlagsforening, 1901.
S. H. Finne-Grønn: Slegten Sverdrup. Christiania: Det Mallingske Bogtrykkeri, 1923. | William Frederik Benedict Peter Sverdrup (født 7. oktober 1809 i København, død 2. | 199,140 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Narges_Mohammadi | 2023-02-04 | Narges Mohammadi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. april', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Iranske aktivister', 'Kategori:Iranske journalister', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Per Anger-prisen', 'Kategori:Personer fra provinsen Zanjan', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Narges Mohammadi (født 1972) fra Zanjan i Iran, er en iransk menneskerettsaktivist.
Mohammadi er utdannet fysiker fra Imam Khomeini International University og arbeidet som ingeniør i Teheran frem til hun gjennom et inngrep av regjeringen ble avskjediget på politisk grunnlag i 2010. Hun har i mange år kjempet mot at politiske fanger skal kunne fengsles uten rettergang og for kvinners rettigheter i Iran, for dette arbeidet har hun blitt idømt fengselsstraff og reiseforbud. Mohammadi er aktiv innen Defenders of Human Rights Center i Iran og i Iranian National Peace Council. I september 2011 ble hun arrestert, og i oktober dømt til 11 års fengsel for propaganda mot staten. Hun ble i 2011 tildelt Per Anger-prisen.
Narges Mohammadi er gift med journalisten Taghi Rahmadi, som også er menneskerettsaktivist og fengslet siden 2011.
| Narges Mohammadi (født 1972) fra Zanjan i Iran, er en iransk menneskerettsaktivist.
Mohammadi er utdannet fysiker fra Imam Khomeini International University og arbeidet som ingeniør i Teheran frem til hun gjennom et inngrep av regjeringen ble avskjediget på politisk grunnlag i 2010. Hun har i mange år kjempet mot at politiske fanger skal kunne fengsles uten rettergang og for kvinners rettigheter i Iran, for dette arbeidet har hun blitt idømt fengselsstraff og reiseforbud. Mohammadi er aktiv innen Defenders of Human Rights Center i Iran og i Iranian National Peace Council. I september 2011 ble hun arrestert, og i oktober dømt til 11 års fengsel for propaganda mot staten. Hun ble i 2011 tildelt Per Anger-prisen.
Narges Mohammadi er gift med journalisten Taghi Rahmadi, som også er menneskerettsaktivist og fengslet siden 2011.
== Referanser ==
== Kilder ==
Hjemmesiden til Forum för levande historia, lest 2015-01-17 | Narges Mohammadi (født 1972) fra Zanjan i Iran, er en iransk menneskerettsaktivist. | 199,141 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Organizaci%C3%B3n_Femenina_Popular | 2023-02-04 | Organización Femenina Popular | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Colombiansk samfunn', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Menneskerettighetsorganisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1972', 'Kategori:Per Anger-prisen'] | Organización Femenina Popular er en kvinne- og borgerrettighetsorganisasjon i Colombia.
Organización Femenina Popular ble opprettet 1972 i Barrancabermeja, en by som har vært styrt av ulike væpnede grupper opp igjennom årene: ELN, FARC og fra slutten av 1990-åra paramilitære tropper. OFP ble grunnlagt som en velgjørenhetsorganisasjon med suppekjøkken for de fattige, men har etter hvert utvidet sitt arbeid til å omfatte forsvar av menneskerettigheter.
Organisasjonens medlemmer blir utsatt for vold og trusler om vold fra alle partiene i den pågående borgerkrigen.Yolanda Becerra, Organización Femenina Populars leder, mottok i 2007 Per Anger-prisen på vegne av den, juryens begrunnelse var «för att i en hotfull miljö trotsa vapenmakt och stärka de röster som riskerar att tystas».
| Organización Femenina Popular er en kvinne- og borgerrettighetsorganisasjon i Colombia.
Organización Femenina Popular ble opprettet 1972 i Barrancabermeja, en by som har vært styrt av ulike væpnede grupper opp igjennom årene: ELN, FARC og fra slutten av 1990-åra paramilitære tropper. OFP ble grunnlagt som en velgjørenhetsorganisasjon med suppekjøkken for de fattige, men har etter hvert utvidet sitt arbeid til å omfatte forsvar av menneskerettigheter.
Organisasjonens medlemmer blir utsatt for vold og trusler om vold fra alle partiene i den pågående borgerkrigen.Yolanda Becerra, Organización Femenina Populars leder, mottok i 2007 Per Anger-prisen på vegne av den, juryens begrunnelse var «för att i en hotfull miljö trotsa vapenmakt och stärka de röster som riskerar att tystas».
== Kilder ==
Om Per Anger-pristildelingen 2007 på Forum för levande historias hjemmeside
=== Fotnoter ===
== Eksterne lenker ==
Organización Femenina Populars hjemmeside
Om OFP på tidsskriftet PeaceNews' hjemmeside | Organización Femenina Popular er en kvinne- og borgerrettighetsorganisasjon i Colombia. | 199,142 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Szolnok | 2023-02-04 | Szolnok | ['Kategori:20°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Ungarn', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-04', 'Kategori:Ungarnstubber'] | Szolnok er en by i Ungarn.
| Szolnok er en by i Ungarn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(hu) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(de) Offisielt nettsted
(zh) Offisielt nettsted
(en) Szolnok – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Szolnok – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | zoom = 6 | 199,143 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Affint_rom | 2023-02-04 | Affint rom | ['Kategori:Affin geometri', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lineær algebra', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Et affint rom i matematikken er en utvidelse av et vektorrom hvor punkter og vektorer er mer uavhengige av hverandre. Alle punktene i rommet har samme betydning, og det har derfor ikke noe origo. Punktene kan derfor heller ikke angis ved bruk av posisjonsvektorer som ved bruk av kartesiske koordinater.
Men to vilkårlige punkter kan alltid knyttes sammen med en vektor og definerer en linje. Denne kan parallellforskyves omkring i rommet og på den måten gi ekvivalente vektorer. I motsetning til et euklidsk rom er lengden og vinkler mellom vektorer i et affint rom ikke definerte. Kun forhold mellom avstandene til punkt på samme linje kan bestemmes. Parallellforskyving er den basale operasjon man kan utføre og gir opphav til affin geometri som kan generaliseres til projektiv geometri. Disse geometriene er mer generelle enn euklidsk geometri idet to av Euklids fem aksiomer ikke lenger er gyldige.
Affine relasjoner mellom punkt og vektorer ble først diskutert av Leonhard Euler på midten av 1700-tallet, men vakte liten interesse. Først knapt hundre år senere gjennom arbeidene til August Möbius ble disse tankene tatt opp av andre og videreført. Det affine rom fikk et mer veldefinert fundament spesielt etter at Felix Klein påviste at dets egenskaper kunne utledes matematisk direkte fra egenskaper ved den tilsvarende symmetrigruppen som en del av hans Erlangen-program.
| Et affint rom i matematikken er en utvidelse av et vektorrom hvor punkter og vektorer er mer uavhengige av hverandre. Alle punktene i rommet har samme betydning, og det har derfor ikke noe origo. Punktene kan derfor heller ikke angis ved bruk av posisjonsvektorer som ved bruk av kartesiske koordinater.
Men to vilkårlige punkter kan alltid knyttes sammen med en vektor og definerer en linje. Denne kan parallellforskyves omkring i rommet og på den måten gi ekvivalente vektorer. I motsetning til et euklidsk rom er lengden og vinkler mellom vektorer i et affint rom ikke definerte. Kun forhold mellom avstandene til punkt på samme linje kan bestemmes. Parallellforskyving er den basale operasjon man kan utføre og gir opphav til affin geometri som kan generaliseres til projektiv geometri. Disse geometriene er mer generelle enn euklidsk geometri idet to av Euklids fem aksiomer ikke lenger er gyldige.
Affine relasjoner mellom punkt og vektorer ble først diskutert av Leonhard Euler på midten av 1700-tallet, men vakte liten interesse. Først knapt hundre år senere gjennom arbeidene til August Möbius ble disse tankene tatt opp av andre og videreført. Det affine rom fikk et mer veldefinert fundament spesielt etter at Felix Klein påviste at dets egenskaper kunne utledes matematisk direkte fra egenskaper ved den tilsvarende symmetrigruppen som en del av hans Erlangen-program.
== Punkt og vektorer ==
I to dimensjoner ser et affint rom ut som et blankt ark hvor man kan tegne inn punkt og rette linjer. Der er ikke noe origo eller koordinatsystem, men hver rett linje man kan tegne inn, angir samtidig retningen til en mulig vektor. De kan parallellforskyves omkring, og mellom to punkt kan det alltid legges en rett linje. Dette rommet har to dimensjoner og betegnes vanligvis som A2.
Likedan kan man generelt definere et n-dimensjonalt, affint rom An bestående av en mengde punkt og retninger som kan parallellforskyves. To vilkårlige punkt P og Q kan alltid forbindes med en vektor v og uttrykkes ved sammenhengen v = Q - P. Dette kan visualiseres som et rettet linjestykke som starter i punktet P og går til punktet Q. Man kan tegne dette som en pil med halen i P og spissen i Q som vist i figuren.
Omvendt kan man skrive at Q = P + v. Det betyr at punktet Q finnes ved å først gå til P hvorfra man forskyver seg et rettet stykke v. Punktet P + 2v ville bety at man forflyttet seg dobbelt så langt fra P i samme retning. Dette kan lett generaliseres da hver vektor kan multipliseres med et reelt tall som i alle vektorrom Rn. Dette tallet kan være positivt, negativt eller null. Er det reelle tallet a = 0, vil a v = 0 hvor 0 er nullvektoren. Det betyr at vektoren P - P = 0 og tilsvarende for forskyvningen mellom andre, identiske punkt
Vektorer kan man regne med som i normale vektorrom. I tillegg kan man addere et punkt til en vektor som gir et nytt punkt. Derimot kan man ikke uten videre addere to punkt som man kan i et euklidsk rom med posisjonsvektorer. Klare regneregler må formuleres som aksiom, selv om de kan se selvinnlysende ut. For eksempel, fra definisjonen v = (Q - P) må man ha at (P - Q) = - (Q - P) da den motsatte vektoren - v er allerede antatt å eksistere. Derfor må også Q = P + (Q - P). På samme måte må derfor (Q - P) + u = (Q + u) - P for to vilkårlige punkt P og Q hvor u nå er en eller annen vektor. Begge sider av relasjonen er her vektorer som vist i figuren. Derfor må også (P + u) + v = P + (u + v) definere samme punkt for vilkårlige vektorer u og v.
Disse antagelsene følger som om parentesene ikke fantes. For eksempel, med et tredje punkt R = Q + (R - Q) hvor Q = P + (Q - P), vil man ha at R = P + (Q - P) + (R - Q) slik at (R - Q) + (Q - P) = (R - P). Begge sidene av ligningen definerer en vektor, og den er i overensstemmelse med loven for vanlig vektoraddisjon som illustrert i figuren.
Med denne direkte sammenhengen mellom differanser av punkt og ekvivalent vektorer, kan man gjennomføre noen entydige beregninger. Derimot kan vilkårlige punkter ikke uten videre adderes. Det kan kun gjøres når de vektes på en spesiell måte som kalles en affin kombinasjon av punktene. På den måten kan man foreta mye mer generelle beregninger i det affine rommet.
== Linjer og affine kombinasjoner ==
Har man to gitt to punkt P og Q kan man trekke en linje gjennom disse punktene. Et punkt X på linjen vil da være gitt ved å starte i punktet P og så bevege seg et stykke langs vektoren (Q - P) som forbinder de to gitte punktene som vist i figuren. Matematisk betyr det at linjen kan parametriseres som X = P + t (Q - P). Har parameteren t verdien null, gir dette utgangspunktet P, mens for t = 1 finner man punktet Q. Er derimot t > 1, ligger punktet X utenfor Q, mens for t < 0 ligger det utenfor P.
Denne konstruksjonen av en linje gjør det nå naturlig å definere en ny operasjon som virker på punkt. Det skjer ved å skrive
X
=
P
+
t
(
Q
−
P
)
=
(
1
−
t
)
P
+
t
Q
{\displaystyle X=P+t(Q-P)=(1-t)P+tQ}
hvor høyresiden angir en tillatt addisjon av to punkt i et affint rom. Man kan også angi punkt på denne linjen ved en tilsvarende relasjon mellom vektorer basert på et felles referansepunkt O. Punktet P er forskjøvet fra dette med en vektor rP = (P - O) som er dets posisjonsvektor. Den tilsvarer at P = O + rP. Defineres på samme måte posisjonsvektorene rQ og rX, kan punkter på linjen gjennom P og Q nå også skrives som
r
X
=
(
1
−
t
)
r
P
+
t
r
Q
{\displaystyle \mathbf {r} _{X}=(1-t)\mathbf {r} _{P}+t\mathbf {r} _{Q}}
Punktet O fungerer som et origo, og resultatet er i overensstemmelse med hva man ville skrive for punkter på linjen i et vanlig vektorrom.
=== Affine kombinasjoner ===
Utfra denne betraktningen kan man mer generelt for to punkt P1 og P2 definere den affine kombinasjonen av disse to punktene som
P
=
λ
1
P
1
+
λ
2
P
2
{\displaystyle P=\lambda _{1}P_{1}+\lambda _{2}P_{2}}
når koeffisientene λ1 og λ2 oppfyller betingelsen λ1 + λ2 = 1. Da er P = P1 + λ2(P2 - P1) som er veldefinert ut fra tidligere antagelser. Med denne definisjonen kan man altså addere punkt.
Denne nye operasjonen kan lett utvides til å gjelde for addisjon av et vilkårlig antall punkt P1, P2 , ..., Pk i det affine rommet. Da er en affine kombinasjon λ1P1 + λ2P2 + ... + λkPk tillatt når betingelsen
λ
1
+
λ
2
+
…
+
λ
k
=
1
{\displaystyle \lambda _{1}+\lambda _{2}+\ldots +\lambda _{k}=1}
er oppfylt. Koeffisientene λ1, λ2 , ..., λk kan i her i prinsippet anta alle positive eller negative verdier eller være null.
Et punkt P0 på linjen mellom punktene P1 og P2 må oppfylle ligningen P0 = λ1P1 + λ2P2. Dermed er den affine kombinasjonen a0P0 + a1P1 + a2P2 = 0 da a0 + a1 + a2 = 0 med a0 = 1, a1 = - λ1 og a2 = - λ2. De tre punktene P0, P1 og P2 sies da å være affint avhengige av hverandre. De ligger på samme linje.
Mer generelt sies de k + 1 punktene P0, P1, P2 , ..., Pk å være affint avhengige av hverandre hvis
a
0
P
0
+
a
1
P
1
+
a
2
P
2
+
⋯
+
a
k
P
k
=
0
{\displaystyle a_{0}P_{0}+a_{1}P_{1}+a_{2}P_{2}+\dots +a_{k}P_{k}=0}
når koeffisientene oppfyller betingelsen
a
0
+
a
1
+
a
2
+
…
+
a
k
=
0
{\displaystyle a_{0}+a_{1}+a_{2}+\ldots +a_{k}=0}
uten at de samtidig alle er lik null. Setter man herfra inn for a0, gir ligningen mellom punktene det ekvivalente resultatet
a
1
v
1
+
a
2
v
2
+
…
+
a
k
v
k
=
0
{\displaystyle a_{1}\mathbf {v} _{1}+a_{2}\mathbf {v} _{2}+\ldots +a_{k}\mathbf {v} _{k}=\mathbf {0} }
hvor vi = Pi - P0 . Disse k vektorene må derfor være lineært avhengige av hverandre når de tilsvarende punktene er affint avhengige. Det er lett å innse for punkt på en linje. Når alle vektorer refererer seg til et fast punkt som P0 her, går det affine rommet An over til å bli lik vektorrommet Rn.
== Barysentriske koordinater ==
Midtpunktet på linjen på linjen X = (1 - t )P + t Q er gitt ved punktet X = (P + Q)/2 som tilsvarer t = 1/2. Dette punktet tilsvarer massesenteret eller barysenteret for de to punktene P og Q når de antas å ha den samme massen. I det mer generelle tilfellet kan man tenke seg at punktet
P har massen 1 - t og punktet P har massen t. Massesenteret vil nå være gitt som X = (1 - t )P + t Q eller i vektornotasjon rX = (1 - t )rP + t rQ. Koeffisientene λ1 = 1 - t, og λ2 = t, blir kalt for affine eller normaliserte, barysentriske koordinater (λ1, λ2) langs linjen da de oppfyller λ1 + λ2 = 1. Midtpunktet mellom punktene har derfor koordinatene λ1 = λ2 = 1/2, mens de gitte punktene P og Q er gitt ved henholdsvis (1,0) og (0,1).
Mer interessant er å angi punkt i et affint plan på samme måte. Gitt tre affint uavhengige punkt P1, P2 og P3, så er hvert punkt i planet gitt som
P
=
λ
1
P
1
+
λ
2
P
2
+
λ
3
P
3
{\displaystyle P=\lambda _{1}P_{1}+\lambda _{2}P_{2}+\lambda _{3}P_{3}}
hvor de barysentriske koordinatene (λ1, λ2, λ3) oppfyller betingelsen λ1 + λ2 + λ3 = 1. For gitte verdier av koordinatene kan det tilsvarende punktet finnes ved å beregne massesentrumet for de tre gitte punktene med disse massene. Punkter innen trekanten som har de tre punktene som hjørner, har alle tre koordinatene postive. For punkter utenfor er minst en av dem negativ. De tre hjørnene har henholdsvis koordinatene (1,0,0), (0,1,0) og (0,0,1). Punkter på siden av trekanten som ligger motsatt punktet P1, har alle λ1 = 0. Mer generelt har punkter som ligger på linjer parallelle til sidekanten motsatt P1, samme verdi for koordinaten λ1. Tilsvarende gjelder for de andre hjørnene i trekanten og linjer parallelle med deres motsatte sider.
Hvis man tenker seg at de tre hjørnepunktene er bevegelige og flyttes omkring i planet, vil formen til trekanten forandres. Punkter gitt som skjæringspunkt mellom forskjellige linjer forankret i trekantens sider, vil dermed også forskyves. Men deres barysentriske koordinater forblir uforandret. Slike deformasjoner av trekanten kalles affine transformasjoner.
Mange geometriske beregningsoppgaver kan løses enklere ved bruk av slike koordinater. Blant annet finner de en utstrakt bruk innen datagrafikk. I rom med høyere dimensjoner defineres barysentriske koordinater på tilsvarende måte.
== Origo og koordinatisering ==
Komponenentene til forskyvningsvektoren v er uavhengig av noe origo. Den sier kun hvor langt man skal bevege seg og i hvilken retning. Hvis vektoren fremstilles som en pil, kan denne plasseres hvor som helst i rommet uten at komponentene forandres. Disse vektorene er såkalte frie vektorer.
Noe annet er det å angi koordinatene til et punkt P. Disse må alltid bestemmes i forhold til et annet punkt O . Man kan da foreta en koordinatisering av rommet med O som origo. Har rommet n dimensjoner, velger man i tillegg n affint uavhengige punkt P1, P2, ..., Pn slik at man kan skrive
P
=
O
+
x
1
(
P
1
−
O
)
+
x
2
(
P
2
−
O
)
+
…
+
x
n
(
P
n
−
O
)
{\displaystyle P=O+x_{1}(P_{1}-O)+x_{2}(P_{2}-O)+\ldots +x_{n}(P_{n}-O)}
for et passende valg av koeffisienter x1, x2, ..., xn. Vektorene eI = (PI - O) danner nå et sett med n lineært uavhengige basisvektorer. For dette valget av referansepunkt er posisjonsvektoren til punktet P nå x = P - O = ∑i xi ei. Alternativt kan hvert slikt punkt også angis ved koordinater som P = (x0, x1, x2, ..., xn) hvor den første koordinaten x0 henviser til origo og oppfyller x0 + ∑i xi = 1.
Med dette valget av basisvektorer kan nå en vilkårlig vektor v skrives som
v
=
v
1
e
1
+
v
2
e
2
+
…
+
v
n
e
n
{\displaystyle \mathbf {v} =v_{1}\mathbf {e} _{1}+v_{2}\mathbf {e} _{2}+\ldots +v_{n}\mathbf {e} _{n}}
hvor koeffisientene v1, v2, ..., vn er dens komponenter i denne basisen.
== Affine transformasjoner ==
Hvis man ved koordinatiseringen av et affint rom velger et annet origo, vil koordinatene til hvert punkt forandres. Dette vil være en koordinattransformasjon. Denne kan gjøres mer generell ved også å velge et nytt basissystem for vektorene etter flytting av origo. Man har da valgt et nytt referansesystem.
Kalles det nye origo for O' , vil et vilkårlig punkt P i forhold til dette ha koordinater gitt ved vektoren (P - O') = (P - O) - (O' - O). Den siste vektoren her representerer en forskyvning eller translasjon av origo som kan skrives som b = ∑j bj ej. Med dette nye origo kan man også benytte et nytt basissystem
e
j
′
=
∑
i
=
1
n
A
i
j
e
i
{\displaystyle \mathbf {e} '_{j}=\sum _{i=1}^{n}A_{ij}\mathbf {e} _{i}}
hvor koeffisientene Aij danner en n×n invertibel matrise A. Hvert slik matriseelement kan betraktes som i - te komponent av vektoren e'j. De nye koordinatene til punktet P følger nå fra vektoren (P - O' ) = ∑I x'i e'I som gir
x
i
=
∑
j
=
1
n
A
i
j
x
j
′
+
b
i
{\displaystyle x_{i}=\sum _{j=1}^{n}A_{ij}x'_{j}+b_{i}}
Det er den mest generelle formen for en affin transformasjon. Mer kompakt kan den skrives på matriseform som x = A x' + b. Den inverse transformasjonen er da x' = A-1(x - b) hvor A−1 er den inverse matrisen til A.
=== Aktive transformasjoner ===
I denne utledningen er den affine transformasjonen funnet ved å betrakte hvordan koordinatene til et og samme punkt forandrer seg ved valg av referansesystem. Dette kalles for en passiv affin transformasjon. Punkter og linjer forblir uforandret, de beskrives bare ved andre koordinater.
Ved en aktiv affin transformasjon benytter man samme referansesystem, men transformerer hvert punkt i det affine rommet over til et annet punkt i det samme rommet med uforandret koordinatisering. Transformasjonen må være slik at linjer forblir linjer og affine kombinasjoner av punkt må forbli affine. Derved vil ikke de barysentriske koordinatene forandres. Og parallelle linjer forblir parallelle. Men vinkler og lengder av linjesegment vil forandres. Betrakter man et punkt P med posisjonsvektor x, vil det gå over i et nytt punkt P' med posisjonsvektor x'. På samme måte som for de passive transformasjonene, vil dette transformerte punktet få nye koordinater som kan skrives som
x
i
′
=
∑
j
=
1
n
A
i
j
x
j
+
b
i
{\displaystyle x'_{i}=\sum _{j=1}^{n}A_{ij}x_{j}+b_{i}}
Her er igjen A er en n×n invertibel matrise og bi er komponentene til en translasjonsvektor b. På matriseform kan transformasjonen skrives som x' = A x + b. Mer kompakt kan den angis som (A,b). Den virker på posisjonsvektorer som her tenkes å være kolonnematriser.
To påfølgende transformasjoner (A1,b1) og (A2,b2) gir opphav til en transformasjon
x' = A2(A1x + b1) + b2. Da dette er en ny, affin transformasjon (A2A1, b2 + A2b1), danner de tilsammen en matematisk gruppe. I det spesielle tilfellet at matrisen A er lik med enhetsmatrisen, er transformasjonen en ren translasjon. Enhver geometrisk figur vil da ganske enkelt forflyttes uforandret i planet eller rommet.
Som et eksempel i to dimensjoner kan man betrakte den affine transformasjonen
[
x
′
y
′
]
=
[
0
1
2
1
]
[
x
y
]
+
100
[
−
1
−
1
]
{\displaystyle {\begin{bmatrix}x'\\y'\end{bmatrix}}={\begin{bmatrix}0&1\\2&1\end{bmatrix}}{\begin{bmatrix}x\\y\end{bmatrix}}+100{\begin{bmatrix}-1\\-1\end{bmatrix}}}
Origo i punktet (0,0) blir transformert til punktet (-100,-100), punktet (0,100) går til origo, mens punktet (200,0) går til (-100,300). Disse tre punktene definerer en trekant. Som vist i figuren, vil trekanten etter transformasjonen få en ny form.
== Homogene koordinater ==
Affine transformasjoner blir mye benyttet i datagrafikk og robotikk. For å kunne gjøre beregningene så raskt som mulig, er det en stor fordel å kunne utføre dem som rene matrisetransformasjoner i stedet for å benytte den inhomogene formen x' = A x + b. Det muliggjøres ved å gi posisjonsvektorene en ekstra komponent som kan settes lik en. Da tar transformasjonen formen
[
x
′
1
]
=
[
A
b
0
T
1
]
[
x
1
]
{\displaystyle {\begin{bmatrix}\mathbf {x} '\\1\end{bmatrix}}={\begin{bmatrix}A&\mathbf {b} \ \\\mathbf {0} ^{T}&1\end{bmatrix}}{\begin{bmatrix}\mathbf {x} \\1\end{bmatrix}}}
hvor 0T er den transponerte av nullvektoren i rommet. Den inngår i den utvidete transformasjonsmatrisen. To påfølgende transformasjoner er nå gitt direkte ved matriseproduktet
[
A
2
b
2
0
T
1
]
[
A
1
b
1
0
T
1
]
=
[
A
2
A
1
A
2
b
1
+
b
2
0
T
1
]
{\displaystyle {\begin{bmatrix}A_{2}&\mathbf {b_{2}} \ \\\mathbf {0} ^{T}&1\end{bmatrix}}{\begin{bmatrix}A_{1}&\mathbf {b_{1}} \ \\\mathbf {0} ^{T}&1\end{bmatrix}}={\begin{bmatrix}A_{2}A_{1}&A_{2}\mathbf {b_{1}} +\mathbf {b} _{2}\ \\\mathbf {0} ^{T}&1\end{bmatrix}}}
Her går det tydelig frem at resultatet er en ny, utvidet transformasjonsmatrise av nøyaktig den formen som tilsier at den representerer en affin transformasjon.
Gis en posisjonsvektor en slik ekstra komponent ved tilordningen
x
→
[
x
1
]
{\displaystyle \mathbf {x} \rightarrow {\begin{bmatrix}\mathbf {x} \\1\end{bmatrix}}}
kalles de n + 1 komponentene for homogene koordinater. For en ren translasjonsvektor vil den ekstra koordinaten ha verdien null slik at den representeres som
v
→
[
v
0
]
{\displaystyle \mathbf {v} \rightarrow {\begin{bmatrix}\mathbf {v} \\0\end{bmatrix}}}
Når den utvidete transformasjonsmatrisen virker på denne, er resultatet da ganske enkelt at v' = Av da dens komponenter ikke påvirkes av translasjonene.
De homogene koordinatene har sin naturlige plass i projektiv geometri hvor en affin transformasjon er en spesiell, projektiv transformasjon. Den ekstra koordinaten opptrer da naturlig fordi at det affine rommet blir utvidet med ekstra punkt i det uendelige.
=== Geometrisk bilde ===
Kort sagt er et affint rom et vektorrom uten et origo. Derfor er for eksempel enhver linje i planet R2 gjennom origo (0,0) ikke noe affint rom, men punktene på en linje utenom ligger i det affine rommet A1. Alle punkt P = (x,y) på denne linjen kan angis som P = P0 + λv hvor P0 = (a,b) er et vilkårlig punkt og v = (1,k) er en vektor i R2 hvis tilsvarende pil har en helning gitt ved k. Denne affine linjen har ligningen y = k(x - a) + b og hvilket som helst punkt på den kan velges som origo. Differansen mellom to punkt i dette rommet er nå en ren vektor, P1 - P2 = (λ1 - λ2)v .
I det tredimensjonale vektorrommet R3 er på tilsvarende vis hvert plan som går utenom origo (0,0,0), et affint rom A2. Velges dette å være z = 1 som er parallelt med xy - planet og går gjennom punktet (0,0,1), kan alle punkt P i dette planet angis som P = (x1,x2,1). Differansen mellom to punkt blir da av formen v = (v1,v2, 0), og man har en koordinatisering som ved bruk av homogene koordinater. I dette bildet befinner de affine punktene seg i planet z = 1 , mens vektorene ligger i planet z = 0 .
== Løsningsrom for lineære ligninger ==
Affine rom oppstår som løsningsmengden for et inhomogent, lineært ligningssystem. For to lineære ligninger med tre ukjente vil hver ligning beskrive et plan i det tredimensjonale rommet R3. Løsningene ligger da på skjæringslinjen mellom disse to planene såfremt de ikke er parallelle til hverandre. Denne linjen er da det endimensjonale, affine rommet A1.
Mer generelt kan man betrakte m lineære ligningen i det n-dimensjonale rommet An. Dette ligningssystemet kan skrives kompakt som Ax = b hvor A er m×n matrise med koffesientene til de n ukjente som inngår i kolonnevektoren x. De inhomogene leddene i ligningssettet inngår i kolonnevektoren b.
Løsningsrommet til det inhomogene ligningssystemet er tett forbundet med nullrommet til matrisen A. Det kan bestemmes fra det homogene ligningssettet Ax = 0 som i alminnelighet vil ha p lineært uavhengige løsninger v1, v2, ..., vp. De utspenner et vektorrom med dimensjon p = n - r som er nullrommet til matrisen A som antas å ha rangen r.
For å finne de generelle løsningene til de opprinnelige ligningene, behøver man i tillegg en spesiell eller partikular løsning x0 til det inhomogene ligningssystemet Ax = b. Den kan finnes ved standard bruk av for eksempel Gauss-eliminasjon eller andre systematiske metoder. Den generelle løsningen kan da skrives på formen
x
=
x
0
+
λ
1
v
1
+
λ
2
v
2
+
…
+
λ
p
v
p
{\displaystyle \mathbf {x} =\mathbf {x} _{0}+\lambda _{1}\mathbf {v} _{1}+\lambda _{2}\mathbf {v} _{2}+\ldots +\lambda _{p}\mathbf {v} _{p}}
hvor λi er vilkårlige koeffisienter. Løsningene angir derfor punkt i et p - dimensjonalt, affint rom hvor de ubestemte konstantene λi spiller rollen som koordinater.
== Litteratur ==
G. Fischer, Analytische Geometrie, Vieweg Verlag, Wiesbaden (2001). ISBN 978-3-528-67235-5.
D.J. Struik, Lectures on Analytic and Projective Geometry, Dover Publications, Inc., New York (2011). ISBN 0-486-48595-1.
== Eksterne lenker ==
J. O'Connor, Geometry and Topology, forelesninger ved St. Andrews University.
J. Gallier, Basics of Affine Geometry, forelesning i Computer Science ved University of Pennsylvania. | Et affint rom i matematikken er en utvidelse av et vektorrom hvor punkter og vektorer er mer uavhengige av hverandre. Alle punktene i rommet har samme betydning, og det har derfor ikke noe origo. | 199,144 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Toskere_og_ghegere | 2023-02-04 | Toskere og ghegere | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Etniske grupper i Albania'] | Toskere og ghegere er de dominerende undergruppene av den etniske gruppen albanere. Toskere og ghegere skilles av kulturelle, språklige, sosiale og religiøse forhold. Tradisjonelt har toskere levd sør for elven Shkumbin i Albania og i Epirus i Hellas, mens ghegere har levd nord for Shkumbin og i de storalbanske områdene i Kosovo, Makedonia og Montenegro.Ghegisk og toskisk er dialektgrupper av det albanske språket, og danner et dialektkontinuum der dialektene oftest er innbyrdes forståelige. Ghegere fra de mest isolerte områdene i det nordlige Albania kan ha vanskelig for å forstå toskere fra det albanske og greske Epirus. Under det kommunistiske regimet 1944–1991 ble de toskiske dialektene favorisert, noe som har hatt store konsekvenser for ghegernes selvidentifikasjon, idet språket er viktigst i den albanske identiteten.Kommunistene undertrykte også ghegernes sosiale organisasjon, som tradisjonelt har vært et klanssamfunn, der bøndene i overveidende grad var gjetere. Toskerne hadde et føydalt bondesamfunn som pleide større kontakt med omverdenen. De fleste albanere som utvandret til Italia på 1400-tallet (arbëreshë) eller til Amerika på 1800- og 1900-tallet, var toskere.Ghegere er overveiende ortodokse og katolske kristne, mens flesteparten av toskerne er enten ortodokse kristne eller muslimer. De religiøse gruppene i Albania har generelt sameksistert fredelig.
| Toskere og ghegere er de dominerende undergruppene av den etniske gruppen albanere. Toskere og ghegere skilles av kulturelle, språklige, sosiale og religiøse forhold. Tradisjonelt har toskere levd sør for elven Shkumbin i Albania og i Epirus i Hellas, mens ghegere har levd nord for Shkumbin og i de storalbanske områdene i Kosovo, Makedonia og Montenegro.Ghegisk og toskisk er dialektgrupper av det albanske språket, og danner et dialektkontinuum der dialektene oftest er innbyrdes forståelige. Ghegere fra de mest isolerte områdene i det nordlige Albania kan ha vanskelig for å forstå toskere fra det albanske og greske Epirus. Under det kommunistiske regimet 1944–1991 ble de toskiske dialektene favorisert, noe som har hatt store konsekvenser for ghegernes selvidentifikasjon, idet språket er viktigst i den albanske identiteten.Kommunistene undertrykte også ghegernes sosiale organisasjon, som tradisjonelt har vært et klanssamfunn, der bøndene i overveidende grad var gjetere. Toskerne hadde et føydalt bondesamfunn som pleide større kontakt med omverdenen. De fleste albanere som utvandret til Italia på 1400-tallet (arbëreshë) eller til Amerika på 1800- og 1900-tallet, var toskere.Ghegere er overveiende ortodokse og katolske kristne, mens flesteparten av toskerne er enten ortodokse kristne eller muslimer. De religiøse gruppene i Albania har generelt sameksistert fredelig.
== Referanser == | Toskere og ghegere er de dominerende undergruppene av den etniske gruppen albanere. Toskere og ghegere skilles av kulturelle, språklige, sosiale og religiøse forhold. | 199,145 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Casper_Ruud | 2023-02-04 | Casper Ruud | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 22. desember', 'Kategori:Fødsler i 1998', 'Kategori:Kongepokalvinnere i tennis', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i tennis', 'Kategori:Norske tennisspillere', 'Kategori:Personer fra Bærum kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Casper Ruud (født 22. desember 1998) er en norsk tennisspiller fra Snarøya som er rangert som nummer tre i verden på ATPs verdensranking (per 21. november 2022). Beste ranking var nr. 2 i verden. Ruud representerer Snarøya Tennisklubb, og er sønn av tidligere tennisspiller Christian Ruud. Han er Norges første mannlige spiller på Grand Slam-nivå siden slutten av 1990-årene.
Ruud er den første nordmannen som har vunnet en tittel på ATP-touren, med seieren i Argentina Open 2020. Han er også den høyest rangerte norske tennisspilleren gjennom alle tider (2), og kvalifiserte til ATP-sluttspillet i 2021.Ruud er sterkest på grusbaner, hvor han har nådd finalen i French Open og vunnet åtte av sine ni ATP titler.
| Casper Ruud (født 22. desember 1998) er en norsk tennisspiller fra Snarøya som er rangert som nummer tre i verden på ATPs verdensranking (per 21. november 2022). Beste ranking var nr. 2 i verden. Ruud representerer Snarøya Tennisklubb, og er sønn av tidligere tennisspiller Christian Ruud. Han er Norges første mannlige spiller på Grand Slam-nivå siden slutten av 1990-årene.
Ruud er den første nordmannen som har vunnet en tittel på ATP-touren, med seieren i Argentina Open 2020. Han er også den høyest rangerte norske tennisspilleren gjennom alle tider (2), og kvalifiserte til ATP-sluttspillet i 2021.Ruud er sterkest på grusbaner, hvor han har nådd finalen i French Open og vunnet åtte av sine ni ATP titler.
== Karriere ==
=== Barne- og ungdomsresultater ===
Casper Ruud tok som trettenåring i 2012 en historisk sølvmedalje i U14-europamesterskapet, som første nordmann gjennom tidene. I finalen møtte han svenske Mikael Ymer, som vant med resultatene 4–6, 6–3 og 6–3.Som fjortenåring kom han i 2013 til sin første finale i norgesmesterskapet i tennis, der han tok sølv, etter å ha tapt finalen mot Øystein Steiro. Året etter tok han NM-gull, og ble dermed tidenes yngste norgesmester i tennis.Fra 2014 tilbragte Ruud store deler av året i Spania, hvor han trente med sin far, tidligere tennisspiller Christian Ruud, og med spanske Pedro Rico.
=== 2015 ===
I 2015 vant han NM på nytt og fikk sin andre kongepokal.
Samme år spilte Ruud også sine første Grand Slam-turneringer som junior, og kom han til andre runde i Wimbledon og til tredje runde i French Open og US Open. Ruud kom til også første runde i dobbel i US Open, og helt til semifinalen i Wimbledon sammen med sin partner Miomir Kecmanović. I oktober vant Ruud den prestisjefulle juniorturneringen Osaka Majors Cup, noe som førte til en andreplass på verdensrankingen for juniorer ved slutten av året.
=== 2016 ===
I februar 2016 vant Ruud sin første ITF-tourturnering (Future). Det gjorde han ved å slå spanske Carlos Taberner i en turnering i Paguera, Spania. Han har siden spilt fire finaler til hvor han har vunnet én (august 2016 i Finland). I april nådde han finalen i ITF Junior Masters der det ble tap for Hong Seong-chan 5-7, 3-6.
I 2016 vant han også NM for tredje gang, og fikk sin tredje kongepokal. De senere årene har han valgt å stå over mesterskapet.
I dobbel-turneringen for junior i French Open 2016 kom Ruud og partneren Miomir Kecmanović til semifinalen.
I september 2016, i sin aller første ATP Challenger-turnering, vant han turneringen i Copa Sevilla i Spania ved å slå japanske Taro Daniel (nr. 102 på ATPs verdensranking) i finalen. På veien til finalen slo han sin første spiller rangert blant topp 250, topp 150 og topp 100 på ATP-rankingen. Han slo ut den høyeste rangerte spilleren Iñigo Cervantes, som på det tidspunktet lå som nummer 75 i verden, i kvartfinalen.. Han er den fjerde yngste tennisspilleren som har vunnet en ATP Challenger-turnering i sin debutsesong. På grunn av seieren i Sevilla fikk Ruud et wildcard til Chengdu Open, hvor han tapte i første runde mot Viktor Troicki.
Ved nyttår 2016 ble Ruud nummer 1 på verdensrankingen for juniorer.
=== 2017 ===
Etter å ha imponert i 2016, ved å blant annet vinne en ATP Challenger og nå karriere-beste på ATP-rankingen med 225 i desember 2016, spilte han sin første Grand Slam-turnering som senior i Australian Open 2017. Her tok han seg til tredje og siste kvalifiseringsrunde hvor han tapte 7-6, 6-3 mot Reilly Opelka.
I de andre Grand Slam-turneringene i 2017 ble han også utslått i kvalifiseringen. I French Open ble han slått ut i andre runde mot Maxime Janvier og i US Open ble han utslått i andre runde av Simone Bolelli. Ruud deltok ikke i Wimbledon-turneringen.
Ruud vant sin første singelkamp i førsterunde-oppgjøret av Davis-cupen, mot Latvia i februar 2017. Han slo Mārtiņš Podžus 6–3, 6–1, 7–5. Sammen med Viktor Durasovic vant han i samme oppgjør, dobbelkampen mot Podzus og Miķelis Lībietis 6–3, 7–6, 6–7, 6–2. Norge kvalifiserte seg dermed til neste runde, hvor Norge tapte 4-1 mot Danmark. Ruud tok Norges eneste poeng etter å ha slått Søren Hess-Olesen.
=== 2018 ===
Casper Ruud vant mot Tennys Sandgren i en kvalifisering til en ATP 250 i Auckland på New Zealand. I Australian Open tok han seg gjennom kvalifiseringen og inn til sin første hovedrunde i en Grand Slam-turnering. Han tok seg så videre fra første runde etter å ha slått Quentin Halys før han tapte mot Diego Schwartzman i 2. runde.
Han greide også å kvalifisere seg for French Open, hvor han igjen nådde 2. runde og tapte for en seedet spiller, denne gang Albert Ramos Viñolas fra Spania.
I juli presterte han sin største seier så langt i karrieren ved å slå tittelforsvarer, tidligere nummer 3 i verden og da nummer 39 i verden, David Ferrer i ATP 250-turneringen Swedish Open. Ruud nådde kvartfinalen i turneringen.
I august kvalifiserte Ruud seg for US Open for første gang ved å ta seg gjennom kvalifiseringen uten å tape et sett. Han tapte i første runde mot Guido Pella.
Ellers spilte Ruud flere Challenger-turneringer i løpet av sesongen med finaleplasser på grus i Braga (Portugal) og Francavilla (Italia) som beste resultater. I oktober nådde han semifinalen i tre turneringer i Nord-Amerika.
=== 2019 ===
2019-sesongen startet dårlig og han røk blant annet ut av første runde i kvalifiseringen til Australian Open 2019. I februar spilte han flere turneringer på grus i Sør-Amerika med suksess; han kvalifiserte seg inn til Rio Open og tok seg til kvartfinale i ATP 500-turneringen, og fulgte opp med semifinale i Brasil Open 2019 i São Paulo uka etter, hvor han slo toppseedede João Sousa. Disse resultatene gjorde at Ruud satte karrierebeste på rankingen og klatret innenfor topp 100 for første gang i karrieren med en 94. plass fra 4. mars. I april nådde Ruud sin første ATP-tourfinale når han nådde finalen av ATP 250 turneringen U.S. Men's Clay Court Championships i Houston, USA. I finalen ble det tap mot Cristian Garín. Tross tap i finalen så tangerte han faren Christian Ruud ved å nå sin første ATP finale, far og sønn Ruud er de to eneste nordmennene til dags dato som har klart denne bragden. I mai kvalifiserte Ruud seg til Italian Open 2019 og vant sin første kamp i en Masters turnering da han slo Dan Evans i første runde. Han slo deretter ut Nick Kyrgios, før han tapte 4–6, 4–6 mot Juan Martín del Potro i tredje runde.
I French Open 2019 tok Casper seg til tredje runde etter å ha slått Ernests Gulbis og 29 seedede Matteo Berrettini før han tapte 3–6, 1–6, 6–7, 8–10 mot Roger Federer. Han tok seg også til andre runde i dobbel sammen med Miomir Kecmanović etter å ha slått to tidligere vinnere i 12 seedede Ivan Dodig og Édouard Roger-Vasselin før de tapte mot Federico Delbonis og Guillermo Durán.
I juli spilte Ruud sin første Wimbledon turnering under Wimbledon 2019 hvor han tapte mot 9 seeded John Isner i første runde. I Generali Open Kitzbühel 2019 kom Ruud til semfinalen etter å ha slått Pablo Carreño Busta, Matthias Bachinger og Pablo Cuevas før han tapte mot Albert Ramos Viñolas. Under US Open 2019 stilte Ruud igjen sammen med Miomir Kecmanović i dobbel og tok seg til tredje runde, etter å ha slått ut tredjeseedede Raven Klaasen og Michael Venus i andre runde. I St. Petersburg Open 2019 tok Ruud seg til kvartfinale før han ble slått ut i tredje sett av Borna Ćorić, 6–3, 5–7, 3–6. Etter en god sesong kvalifiserte Ruud seg til Next Generation ATP Finals 2019, hvor han røk ut etter gruppespillet.
=== 2020 ===
På starten av 2020-sesongen ledet Ruud Norge til 2–1 seier over USA i gruppespillet i ATP-cupen etter å ha slått John Isner 6–7, 7–6, 7–5 før han teamet opp med Viktor Durasovic og slo Austin Krajicek og Rajeev Ram i dobbel. I kampen etter slo Ruud nummer 12 i verden, Fabio Fognini, 6–2, 6–2 og tok med det karrierens største seier til nå, men Norge tapte denne kampen etter tap i dobbel.
Ruud klarte imidlertid ikke å bevare denne formen inn i Australian Open, hvor han tapte i 1. runde i singel med sifrene 3–6, 6–7(6–8), 6–1, 6–4, 6–7(6-10) mot hviterusseren Jagor Herasimaw. Han tapte også i 1. runde i dobbel, fortsatt sammen med Miomir Kecmanović.
Under Argentina Open i februar kom Ruud seg til sin andre finale på ATP-touren, hvor han endte opp med å slå portugisiske Pedro Sousa. Seieren betydde at Ruud ble den første norske vinner av en ATP tour tittel og gikk samtidig forbi faren Christians rekord på nr 39. som høyeste rangerte nordmann på ATPs verdensranking noensinne med en rangering på nr. 34 i verden påfølgende uke. Han er også første nordmann som har klart å spille seg til to ATP-finaler; hans far nådde én finale den gangen han var aktiv. To uker senere spilte Casper Ruud i finalen i Chile Open 2020, men tapte tre sett mot Thiago Seyboth Wild.
I mars kvalifiserte Ruud og Norge seg til World Group I i Davis Cup.
Etter en lang pause på grunn av covid-19 tok Ruud seg for første gang til 3. runde i US Open etter å ha slått Mackenzie McDonald og Emil Ruusuvuori, før han tapte mot Matteo Berrettini.
To uker senere tok Ruud se hele veien til semifinalen i ATP 1000 Masters turneringen Italian Open etter å ha slått Karen Khatsjanov, Lorenzo Sonego, Marin Čilić og Matteo Berrettini. I semifinalen ble det tap 5–7, 3–6 mot verdensener Novak Đoković. Ruud ble dermed første nordmann i semifinalen i en ATP 1000 Masters turnering, ett steg lenger enn faren Christians gamle norske rekord. Prestasjonen i turneringen sendte Ruud opp på en nye karrierebeste på rankingen med en 30. plass. Den påfølgende uken ble det ny semi-finale i Hamburg European Open 2020 som sørget for at Ruud klatret til 25. plass på rankingen. Under French Open 2020 tok han seg til 3. runde som året før, men måtte se seg slått av Dominic Thiem.
=== 2021 ===
Under Australian Open 2021 brøt Ruud en ny barriere da han tangerte sin far Christian ved å nå fjerde runde i turneringen. Han slo Jordan Thompson, Tommy Paul og Radu Albot før han møtte Andrej Rubljov i fjerde runde hvor det endte 2–6, 6–7, 3–7, etter at han måtte trekke seg etter det jevne andre settet. Resultatet førte ham opp på ny karriere-beste på rankingen, med en 24. plass. Noen uker senere tok han seg til kvartfinalen i ATP 500-turneringen i Acapulco, men måtte igjen kaste inn håndkleet grunnet skade, denne gangen før kampen mot Alexander Zverev startet.
Under Monte-Carlo Masters 2021 noterte Ruud seg for sin andre seier over en topp 10-spiller da han slo Diego Schwartzman 6–3, 6–3 i andre runde. Han slo deretter Pablo Carreño Busta og Fabio Fognini slik at han nådde sin andre semifinale i en ATP Masters 1000-turnering. Der ble det tap mot Andrej Rubljov.
Under BMW Open 2021 tok Ruud seg til semifinalen, hvor han tapte mot Nikoloz Basilashvili.
Under Mutua Madrid Open 2021 noterte Ruud seg for sin første seier over en topp 5 spiller når han slo Stefanos Tsitsipas 7–6, 7–4, 6–4 i tredje runde. I kvartfinalen slo han Alexander Bublik og tok seg dermed til sin tredje strakte ATP Masters 1000 semifinale på grus. I semifinalen ble derimot Matteo Berrettini for sterk. Resultatet i turneringen betydde at Ruud kom inn topp 20 på rankingen for første gang i karrieren med en 16. plass.
Under Geneva Open 2021 tok Ruud seg til sine fjerde strake semifinale på ATP-touren og deretter til sin første finale for året, og fjerde finale i karrieren etter å ha slått Pablo Andújar i semifinalen. I finalen slo han Denis Shapovalov i strake sett og sikret seg dermed karrierens andre tittel.
Under Wimbledon-turneringen 2021 spilte Ruud og makkeren André Göransson seg til kvartfinalen i double-turneringen.
Under Swedish Open 2021 vant Ruud finalen mot Federico Coria; dette var årets andre turnering for Ruud, og tredje totalt. En uke senere gikk Ruud til topps i Swiss Open 2021 etter å ha slått Hugo Gaston 6–3, 6–2 i finalen, og tok dermed sin fjerde tittel. Uken deretter igjen gikk han til topp i Generali Open Kitzbühel 2021 og tok sin tredje tittel på tre uker, en prestasjon ingen hadde gjort siden Andy Murray i 2011. Dette var Ruud femte tittel og resultatet førte han også opp på karriere beste med 12. plass på rankingen.
I Canadian Open 2021 nådde han sin første kvartfinale i en Masters 1000 turnering på hardcourt hvor han tapte mot Stefanos Tsitsipas. Resultatet førte Ruud opp på 11. plass på rankingen. Den påfølgende uken nådde han en ny Masters 1000 kvartfinale i Cincinnati Masters 2021 men måtte igjen se seg slått, denne gang av Alexander Zverev.
Den 13. september klatret Ruud til nummer 10 på rankingen, nok en karriere-beste.
Mot slutten av september ble Ruud valgt til å representere laget til Europa i Laver Cup 2021. Ruud vant turneringens første kamp mot Reilly Opelka, en turnering Europa endte opp med å vinne 14–1 over laget fra resten av verden.
I starten av oktober vant Ruud sin først hardcourt-turnering og sin femte turnering i 2021, i San Diego Open 2021. Han slo Andy Murray, Lorenzo Sonego, Grigor Dimitrov og i finalen Cameron Norrie 6–0, 6–2.
I starten av november sikret Ruud seg plass i ATP-sluttspillet under Paris Masters, etter å ha vært en av sesongens åtte beste spillere.I ATP-sluttspillet 2021 tok Ruud seg til semifinale etter å ha vunnet mot Cameron Norrie og Andrej Rubljov og tapt mot Novak Đoković i gruppespillet. I semifinalen tapte han mot Daniil Medvedev.
Ruud endte året som nummer 8 i verden på rankingen.
=== 2022 ===
Ruud vant sin syvende tittel i februar da han vant Argentina Open 2022 etter å ha slått Diego Schwartzman i finalen. Dette var hans andre tittel i Argentina Open.
I månedsskifte mars april tok Ruud seg til sin første finale på Masters 1000 nivå i Miami Open 2022 etter å ha slått Henri Laaksonen, Alexander Bublik, Cameron Norrie, Alexander Zverev og Francisco Cerundolo. I finalen ble det tap mot spanjolen Carlos Alcaraz.
I mai tok Ruud seg til semifinalen i Italian Open hvor det ble tap mot Novak Djokovic.
21. mai - Ruud vinner sin åttende tittel da han vinner Geneva Open 2022, etter å ha slått João Sousa i finalen.
I French Open 2022 tok Ruud seg helt til finalen i en grand slam som første nordmann i historien og første skandinav siden Robin Söderling i 2010. På vei til finalen slo han Jo-Wilfried Tsonga i hans siste kamp i karrieren, Emil Ruusuvuori, Lorenzo Sonego, Hubert Hurkacz, Holger Rune og Marin Čilić. Resultatet tok han opp på ny karrierebeste med sjetteplass på rankingen. I finalen ble det tap mot Rafael Nadal i strake sett.
13. juni - Ruud oppnår ny karrierebeste med femteplass på ATP-rankingen.I juli vant Ruud Swiss Open Gstaad for andre året på rad og tok sin niende ATP tittel etter å ha slått Matteo Berrettini i finalen.
Ruud nådde sin andre Grand Slam finale under US Open 2022. På veien til finalen slo han Kyle Edmund, Tim Van Rijthoven, Tommy Paul, Corentin Moutet, Matteo Berrettini og Karen Khatsjanov. I finalen møtte han Carlos Alcaraz. Der måtte Ruud se seg slått i det som var en kamp om både tittel og verdensener tittel. Resultet betydde at Ruud klatret til nummer 2 på verdensrankingen.
== Store finaler ==
=== Grand Slam finaler ===
==== Singles: 2 (2 finaletap) ====
=== ATP-sluttspill finaler ===
==== Singel: 1 (1 finaletap) ====
=== Masters 1000 finaler ===
==== Singel: 1 (1 finaletap) ====
== Statistisk oversikt ==
=== ATP-finaler ===
==== Singel: 14 (9 titler, 6 finaletap) ====
=== Challenger- og Future-finaler ===
==== Singel: 9 (3 titler, 6 finaletap) ====
=== Tidslinje, singel ===
Oppdatert etter Australian Open 2023.
=== Tidslinje, dobbel ===
== Statistikk mot andre spillere ==
=== Seire over topp 10 spillere ===
Ruud har 9–21 (30%) statistikk mot spillere som var ranket topp 10 når kampen ble spilt.
=== Topp 10-spillere ===
Ruuds kamper mot spillere som noen gang har vært ranket topp-10 på ATPs verdensranking. Bare ATP-tourens hovedrundekamper teller:
* Statistikken er oppdatert 20. november 2022.
=== Statistikk mot spillere ranket 11–20 ===
Ruuds statistikk mot alle som noen gang har vært på 11.-20.-plass på ATPs verdensranking. Bare ATP-tourens hovedrundekamper teller:
* Statistikken er oppdatert 9. januar 2023.
== Nasjonal og internasjonal deltagelse ==
=== Finaler i lagturneringer: 2 (1 tittel, 1 finalist) ===
=== Davis Cup (23–9) ===
indicates the result of the Davis Cup match followed by the score, date, place of event, the zonal classification and its phase, and the court surface.
=== ATP-cupen (5–5) ===
=== United-cupen (1–1) ===
=== Laver Cup (2–0) ===
== Lengste vinnerrekke ==
=== 13 kampers vinnerrekke (2021) ===
== ATP Tour premiepenger ==
Statistikken er oppdatert 17. januar 2023
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Casper Ruud – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Casper Ruud på Internet Movie Database
(en) Casper Ruud hos The Movie Database
(de) Casper Ruud – Munzinger Sportsarchiv
(en) Casper Ruud – ATP-touren
(en) Casper Ruud – ITF Tennis
(en) Casper Ruud – Davis-cupen
(en) Casper Ruud på Twitter
(no) Casper Ruud på Facebook
(en) Casper Ruud på coretennis.net
(en) Casper Ruud på tennislive.net | https://www.atptour. | 199,146 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Komedie | 2023-02-04 | Komedie | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Komedier'] | Komedie (gammelgresk κωμῳδία [kōmō{i}día], av κῶμος [kṓmos] fest til Dionysos' ære og ᾠδή [ō{i}dế]: egentlig «syngende opptog») i klassisk forstand er et lystig skuespill, gjerne med en lykkelig slutt. Komediens underholdningsverdi kommer av en overdreven framstilling av menneskelige karaktertrekk og svakheter. I tillegg til å more publikum kan en komedie tjene kritiske formål, for eksempel satire.
Komedie og tragedie regnes som antikkens klassiske dramaformer.Se også: Antikkens greske komedie
| Komedie (gammelgresk κωμῳδία [kōmō{i}día], av κῶμος [kṓmos] fest til Dionysos' ære og ᾠδή [ō{i}dế]: egentlig «syngende opptog») i klassisk forstand er et lystig skuespill, gjerne med en lykkelig slutt. Komediens underholdningsverdi kommer av en overdreven framstilling av menneskelige karaktertrekk og svakheter. I tillegg til å more publikum kan en komedie tjene kritiske formål, for eksempel satire.
Komedie og tragedie regnes som antikkens klassiske dramaformer.Se også: Antikkens greske komedie
== Film og TV ==
Begrepet komedie brukes i dag også om skuespill i moderne medier, slik som på film (filmkomedie) og i TV-produksjoner der humor er sentralt for handlingen.
Innen film og TV er det også blitt vanlig å kombinere komedien med enkelte andre sjangre, og dette har gitt opphavet til betegnelser som action-komedie og romantisk komedie, men også skrekk-komedie, krimkomedie og dramakomedie. Andre og smalere subsjangere innen filmverdenen inkluderer sex-komedie, crazykomedie, ungdomskomedie og parodifilm. Ulike komediesjangre kan også kombineres; for eksempel er filmserien om Mannen med den nakne pistol (1988) er en kombinasjon av parodifilm og crazykomedie, mens The Blues Brothers (1980) er en blanding av actionkomedie og crazykomedie.
== Former for komisk teater ==
Commedia dell'arte
Farse
Karakterkomedie
Satirisk komedie
Lystspill
Tragikomedie
== Referanser ==
== Eksterne lenker == | Antikkens greske komedie var den ene av tre fremste dramatiske former i teatrene i antikkens Hellas. De andre to var tragedien, og en mellomsjanger, satyrspillet. | 199,147 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Seim | 2023-02-04 | Harald Seim | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Fødsler 9. juni', 'Kategori:Fødsler i 1882', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer fra Lindås kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Harald Seim (født 1882 på Seim, Alversund i Nordhordland, død 1975 på Sandane) var en norsk kunstmaler.
Faren Nils Larsson Seim kjøpte Kinn-øya i 1896 og flyttet til Kinn med kona Kari og de tre yngste sønnene Magnus, Harald og Einar. Utenom studietiden bodde han hele livet på Kinn, og kystnaturen med skarv og havørn var viktige motiv i arbeidene hans. Han reiste også til Balestrand og Fjærland og hentet motiv der til maleriene sine. Han studerte i 1909–1917 ved Statens kunstakademi med Christian Krohg som lærer og debuterte med utstilling i Bergen i 1911. Han deltok på Høstutstillingen fra 1912 til 1917 og på vestlandsmalernes utstillinger i Kunstnernes hus i mellomkrigstiden. I 1931 forsøkte han å selge fem maleri signert med «Nikolai Astrup». For dette ble han dømt til 75 dagers betinget fengsel. Tidligere hadde han levert et bilde til Høstutstillingen med Astrups signatur som en demonstrasjon.
| Harald Seim (født 1882 på Seim, Alversund i Nordhordland, død 1975 på Sandane) var en norsk kunstmaler.
Faren Nils Larsson Seim kjøpte Kinn-øya i 1896 og flyttet til Kinn med kona Kari og de tre yngste sønnene Magnus, Harald og Einar. Utenom studietiden bodde han hele livet på Kinn, og kystnaturen med skarv og havørn var viktige motiv i arbeidene hans. Han reiste også til Balestrand og Fjærland og hentet motiv der til maleriene sine. Han studerte i 1909–1917 ved Statens kunstakademi med Christian Krohg som lærer og debuterte med utstilling i Bergen i 1911. Han deltok på Høstutstillingen fra 1912 til 1917 og på vestlandsmalernes utstillinger i Kunstnernes hus i mellomkrigstiden. I 1931 forsøkte han å selge fem maleri signert med «Nikolai Astrup». For dette ble han dømt til 75 dagers betinget fengsel. Tidligere hadde han levert et bilde til Høstutstillingen med Astrups signatur som en demonstrasjon.
== Referanser == | Harald Seim (født 1882 på Seim, Alversund i Nordhordland, død 1975 på Sandane) var en norsk kunstmaler. | 199,148 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baygorria | 2023-02-04 | Baygorria | ['Kategori:32°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Durazno', 'Kategori:Sider med kart'] | Baygorria er en by i Durazno-departementet i det sentrale Uruguay.
| Baygorria er en by i Durazno-departementet i det sentrale Uruguay.
== Demning ==
Baygorria har en demning, Baygorria-demningen, med et vannkraftverk på elva Negro i Uruguay.
== Befolkning ==
Baygorria har 161 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted for Durazno (spansk)
Kart over Baygorria (spansk) | | status = By | 199,149 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Clifford_D._Simak | 2023-02-04 | Clifford D. Simak | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. april', 'Kategori:Dødsfall i 1988', 'Kategori:Fødsler 3. august', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Romanforfattere fra USA', 'Kategori:Science fiction-forfattere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Clifford Donald Simak (født 3. august 1904, død 25. april 1988) var en av USAs førende science fiction-forfattere. Han mottok tre Hugopriser og én Nebulapris.
| Clifford Donald Simak (født 3. august 1904, død 25. april 1988) var en av USAs førende science fiction-forfattere. Han mottok tre Hugopriser og én Nebulapris.
== Biografi ==
Clifford D. Simak ble født i Millville i staten Wisconsin. Han giftet seg med Agnes Kuchenberg i 1929, og fikk to barn sammen med henne. Simak gikk på universitetet og arbeidet senere for forskjellige aviser i Midtvesten. I 1939 ble han tilknyttet avisen Minneapolis Star and Tribune, og han arbeidet for avisen til han gikk ut i pensjon i 1976. I 1949 ble han nyhetsredaktør for avisen. Han døde i Minneapolis.
== Forfatterkarrière ==
Simak begynte å skrive science fiction til de såkalte kulørte bladene i 1931, men var misfornøyd med det som ellers kom ut i genren og sluttet igjen i 1933. Han tok opp igjen virket som science fiction-forfatter da John W. Campbell tok over som redaktør for Astounding Science-Fiction. Den eneste science fiction-historien Simak skrev mellom 1933 og 1937 var «The Creator», som er en historie med religiøst innhold, noe som var unormalt på den tiden.
== Romaner ==
The Creator (1935)
Cosmic Engineers (1939)
Empire (1951)
Time and Again (1951)
City (1952) – norsk oversettelse ved Daisy Schjelderup: Legenden om mennesket (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1968)
Ring Around the Sun (1954)
Time Is the Simplest Thing (1961)
The Trouble with Tycho (1961)
The Walked Like Men (1962)
Way Station (1963)
All Flesh Is Grass (1965)
Why Call them Back From Heaven? (1967)
The Werewolf Principle (1967)
The Goblin Reservation (1968)
Out of Their Minds (1970)
Destiny Doll (1971)
A Choice of Gods (1972)
Cemetery World (1973)
Our Children's Children (1974)
Enchanted Pilgrimage (1975)
Shakespeare's Planet (1976)
A Heritage of Stars (1977)
The Fellowship of the Talisman (1978)
Mastodonia (1978)
The Visitors (1980)
Project Pope (1981)
Where the Evil Dwells (1982)
Special Deliverance (1982)
Highway of Eternity (1986)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Clifford D. Simak – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Clifford D. Simak på Internet Movie Database
(en) Clifford D. Simak hos The Movie Database
(en) Clifford D. Simak hos Internet Broadway Database
(en) Clifford D. Simak hos American National Biography | Clifford Donald Simak (født 3. august 1904, død 25. | 199,150 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sakha_i_Tyrkvisjonens_sangkonkurranse | 2023-02-04 | Sakha i Tyrkvisjonens sangkonkurranse | ['Kategori:Land og regioner i Tyrkvisjonens sangkonkurranse', 'Kategori:Sakha'] | Sakha i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over den russiske republikken Sakhas deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Regionen deltok første gang i 2013.
| Sakha i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over den russiske republikken Sakhas deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Regionen deltok første gang i 2013.
== Bakgrunn ==
Sakha, også kjent som Jakutia, er en republikk i det østlige Russland hvor om lag femti prosent av befolkningen er av jakutisk etnisitet. Jakutene er et tyrkisk folk som snakker det tyrkiske språket sakha. Sakha har deltatt i Tyrkvisjonens sangkonkurranse alle år, med unntak av i 2015 da de - i likhet med andre russiske deltakerregionene - trakk seg. Valg av representanter har siden 2014 blir gjort internt av musikeren Larisa Trojeva.
== Historie ==
Sakha oppnådde sin beste plassering med en 2.-plass i konkurransen i 2020. I 2013 kvalifiserte republikken seg ikke videre fra delfinalen. I 2015 ble opprinnelig Dalaana og Juliana valgt til å representere Sakha, men som følge av at det oppsto et dårlig politisk forhold mellom Russland og Tyrkia i forkant av konkurransen, valgte Sakha å trekke seg dette året. De påfølgende årene ble Tyrkvisjonens sangkonkurranse ikke arrangert, og i 2020 deltok Praskovja Tsjenjanov - også kjent som Umsuura - for Sakha.
== Deltakere, bidrag og resultater ==
Tabellforklaring Vinner
Ikke kvalifisert til finalen
Deltok ikke/trakk seg/diskvalifisert
Ingen konkurranse
Opplysning ukjent. Ingen delfinale.
== Jurymedlemmer ==
== Referanser == | Sakha | 199,151 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aguas_Buenas | 2023-02-04 | Aguas Buenas | ['Kategori:32°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Durazno', 'Kategori:Sider med kart'] | Aguas Buenas er en by i Durazno-departementet i det sentrale Uruguay.
| Aguas Buenas er en by i Durazno-departementet i det sentrale Uruguay.
== Befolkning ==
Aguas Buenas har 86 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted for Durazno (spansk)
Kart over Aguas Buenas (spansk) | | status = By | 199,152 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Centenario_(Uruguay) | 2023-02-04 | Centenario (Uruguay) | ['Kategori:32°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Durazno', 'Kategori:Sider med kart'] | Centenario er en by i Durazno-departementet i det sentrale Uruguay.
| Centenario er en by i Durazno-departementet i det sentrale Uruguay.
== Befolkning ==
Centenario har 1 136 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Transport ==
Ruta 5 Brigadier General José Fructuoso Rivera forbinder Centenario med Durazno, Florida, Sarandí Grande og Paso de los Toros.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted for Durazno (spansk)
Kart over Centenario (spansk) | | status = By | 199,153 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%A5blom | 2023-02-04 | Jåblom | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Spolebuskfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Jåblom (Parnassia palustris) er en plante i spolebuskfamilien. Den har tidligere blitt regnet til sildrefamilien eller en egen jåblomfamilie.
Den er en flerårig, lav urt. Stengelen blir 10–20 cm høy og har ett stengelblad. Ved basis er det en bladrosett. Blomstringstiden er juli–september. En enkelt blomst sitter i enden av stengelen; den er skålformet med fem hvite kronblad, som har gjennomskinnelige nerver. Den vokser på fuktige, kalkholdige steder som myr, strandeng, fjellhei og våt slåtte- eller beitemark. Arten er utbredt i tempererte og arktiske strøk på hele den nordlige halvkule. I Norge er den vanlig i hele landet opp til 1700 moh i Sør-Norge.
Jåblom er ganske variabel og har tidligere blitt delt i tre underarter. Panarctic Flora mener at det er to underarter, subsp. palustris i Europa og det meste av Asia og subsp. neogaea i Nordøst-Asia og Nord-Amerika. Antall kromosomer (ploiditeten) varierer, men har ingen direkte sammenheng med underarten.
I Nord-Europa er det tre grupper hvis en ser samlet på morfologi og cytologi.
store planter med store blomster, diploid kromosomtall: tempererte strøk, nordover til Danmark, Sør-Sverige og det sørøstlige Norge
store planter med store blomster, tetraploid kromosomtall: hele området, inkludert Arktis
små planter med små blomster, tetraploid kromosomtall: fjellstrøk og i nord
| Jåblom (Parnassia palustris) er en plante i spolebuskfamilien. Den har tidligere blitt regnet til sildrefamilien eller en egen jåblomfamilie.
Den er en flerårig, lav urt. Stengelen blir 10–20 cm høy og har ett stengelblad. Ved basis er det en bladrosett. Blomstringstiden er juli–september. En enkelt blomst sitter i enden av stengelen; den er skålformet med fem hvite kronblad, som har gjennomskinnelige nerver. Den vokser på fuktige, kalkholdige steder som myr, strandeng, fjellhei og våt slåtte- eller beitemark. Arten er utbredt i tempererte og arktiske strøk på hele den nordlige halvkule. I Norge er den vanlig i hele landet opp til 1700 moh i Sør-Norge.
Jåblom er ganske variabel og har tidligere blitt delt i tre underarter. Panarctic Flora mener at det er to underarter, subsp. palustris i Europa og det meste av Asia og subsp. neogaea i Nordøst-Asia og Nord-Amerika. Antall kromosomer (ploiditeten) varierer, men har ingen direkte sammenheng med underarten.
I Nord-Europa er det tre grupper hvis en ser samlet på morfologi og cytologi.
store planter med store blomster, diploid kromosomtall: tempererte strøk, nordover til Danmark, Sør-Sverige og det sørøstlige Norge
store planter med store blomster, tetraploid kromosomtall: hele området, inkludert Arktis
små planter med små blomster, tetraploid kromosomtall: fjellstrøk og i nord
== Litteratur ==
C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 174–175. ISBN 82-512-0355-4.
«Slåtterblomma». Den virtuella floran. Besøkt 17. januar 2015.
R. Elven m.fl. (red.) Parnassia palustris i Annotated Checklist of the Panarctic Flora (PAF): Vascular plants. Besøkt 3. november 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) jåblom – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) jåblom i Encyclopedia of Life
(en) jåblom i Global Biodiversity Information Facility
(no) jåblom hos Artsdatabanken
(sv) jåblom hos Dyntaxa
(en) jåblom hos ITIS
(en) jåblom hos NCBI
(en) jåblom hos Panarctic Flora
(en) jåblom hos The International Plant Names Index
(en) jåblom hos Tropicos
(en) Kategori:Parnassia palustris – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Jåblom (Parnassia palustris) er en plante i spolebuskfamilien. Den har tidligere blitt regnet til sildrefamilien eller en egen jåblomfamilie. | 199,154 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lyc%C3%A9e_Chevrollier | 2023-02-04 | Lycée Chevrollier | ['Kategori:0°V', 'Kategori:1830-årene i Frankrike', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Angers', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1833', 'Kategori:Maine-et-Loire', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Frankrike', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1833'] | Lycée Polyvalent Chevrollier er en høyere skole på den sørlige bredden av Maine (sideelv til Loire) i Angers, Frankrike. Skolen er offentlig drevet og byens og departementet Maine-et-Loire sin største. Den ble grunnlagt i 1833 etter Guizot-loven sitt krav til alle tettsteder med mer enn 5000 innbyggere å ha en videregående skole. Den har både et videregående trinn (et lycée), og et forberedende trinn (classes préparatoires), som forbereder elevene for videregående utdanning.
| Lycée Polyvalent Chevrollier er en høyere skole på den sørlige bredden av Maine (sideelv til Loire) i Angers, Frankrike. Skolen er offentlig drevet og byens og departementet Maine-et-Loire sin største. Den ble grunnlagt i 1833 etter Guizot-loven sitt krav til alle tettsteder med mer enn 5000 innbyggere å ha en videregående skole. Den har både et videregående trinn (et lycée), og et forberedende trinn (classes préparatoires), som forbereder elevene for videregående utdanning.
== Norskseksjonen ==
Skolen har siden 1997 huset en norsk seksjon i første klasse (seconde). Dette programmet organiseres gjennom Institut français i Norge og hvert år reiser opptil 6 nordmenn hit. Nordmennene bor sammen med franskmenn på skolens internat i hverdagen, mens i helgene bor de i en fransk vertsfamilie som stort sett har egne barn med elever på skolen. Elevene kan om ønskelig fortsette sin skolegang på lycée Chevrollier etter første året, og med det oppnå en anerkjent fransk eksamen. Elevene som velger dette, velger selv hvordan de ønsker å bo de to siste årene. Vanligst er det å leie en leilighet eller hybel.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lycée Chevrollier (Angers) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Fylkesmannen i Vest-Agder Internasjonalisering | Lycée Polyvalent Chevrollier er en høyere skole på den sørlige bredden av Maine (sideelv til Loire) i Angers, Frankrike. Skolen er offentlig drevet og byens og departementet Maine-et-Loire sin største. | 199,155 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ellen_Ripley | 2023-02-04 | Ellen Ripley | ['Kategori:Alien', 'Kategori:Artikler hvor kallenavn mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor skaper forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor stemme mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmfigurer', 'Kategori:Introduksjoner i 1979'] | Ellen Louise Ripley er en fiktiv rollefigur og protagonisten i filmserien Alien (1979–97). Rollefiguren ble skapt av manusforfatterne Dan O'Bannon og Ronald Shusett, og spilt av den amerikanske skuespilleren Sigourney Weaver. Hun blir ofte ansett som en av de beste heltinnene i filmhistorien: det var varselet for flere utfordrende kjønnsroller i fremtiden, spesielt i science fiction, action og grøssere. Weaver ble verdenskjent, og Ripley er hennes mest kjente rolle til dags dato.
Rollefiguren har vært inkludert i en rekke lister gjennom tidene: I 2011 rangerte det britiske magasinet Total Film henne øverst i listen 100 Greatest Female Characters. Det amerikanske filminstituttet har kåret figuren til filmhistoriens 8. beste helteskikkelse. Hun har også blitt kåret til den femte kuleste helten i populærkulturen av Entertainment Weekly, den niende beste filmfiguren noensinne av Empire (den høyeste kvinnerollen på listen) og den åttende beste rollefiguren i filmhistorien av Premiere. Den anerkjente science fiction-forfatteren John Scalzi har sagt at hun «åpenbart er den beste kvinnelige rollefiguren innen science fiction».Weavers rolletolkning har i tillegg fått mye ros: hun mottok sin første Oscarnominasjon for beste kvinnelige hovedrolle for Aliens, som i dag er sett på som en milepæl for anerkjennelsen av science fiction, action og grøssere, på en tid hvor Oscarakademiet var kjent for å gi lite anerkjennelse til slike sjangere. Weaver har også blitt nominert til andre industripriser for sin tolkning, deriblant Golden Globe for beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm, en BAFTA-pris for beste nykommer og fire Saturn Awards for beste kvinnelige hovedrolle. Ut ifra Saturn Awards-nominasjonene vant hun imidlertid én for Aliens.
Ripley har også hatt opptredener i en rekke andre merkevarer, inkludert bøker, tegneserie og videospill. I 2014 gjentok Weaver rollen sin som Ripley (sammen med mange av de andre skuespillerne fra Alien – den 8. passasjeren) for videospillet Alien: Isolation.
| Ellen Louise Ripley er en fiktiv rollefigur og protagonisten i filmserien Alien (1979–97). Rollefiguren ble skapt av manusforfatterne Dan O'Bannon og Ronald Shusett, og spilt av den amerikanske skuespilleren Sigourney Weaver. Hun blir ofte ansett som en av de beste heltinnene i filmhistorien: det var varselet for flere utfordrende kjønnsroller i fremtiden, spesielt i science fiction, action og grøssere. Weaver ble verdenskjent, og Ripley er hennes mest kjente rolle til dags dato.
Rollefiguren har vært inkludert i en rekke lister gjennom tidene: I 2011 rangerte det britiske magasinet Total Film henne øverst i listen 100 Greatest Female Characters. Det amerikanske filminstituttet har kåret figuren til filmhistoriens 8. beste helteskikkelse. Hun har også blitt kåret til den femte kuleste helten i populærkulturen av Entertainment Weekly, den niende beste filmfiguren noensinne av Empire (den høyeste kvinnerollen på listen) og den åttende beste rollefiguren i filmhistorien av Premiere. Den anerkjente science fiction-forfatteren John Scalzi har sagt at hun «åpenbart er den beste kvinnelige rollefiguren innen science fiction».Weavers rolletolkning har i tillegg fått mye ros: hun mottok sin første Oscarnominasjon for beste kvinnelige hovedrolle for Aliens, som i dag er sett på som en milepæl for anerkjennelsen av science fiction, action og grøssere, på en tid hvor Oscarakademiet var kjent for å gi lite anerkjennelse til slike sjangere. Weaver har også blitt nominert til andre industripriser for sin tolkning, deriblant Golden Globe for beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm, en BAFTA-pris for beste nykommer og fire Saturn Awards for beste kvinnelige hovedrolle. Ut ifra Saturn Awards-nominasjonene vant hun imidlertid én for Aliens.
Ripley har også hatt opptredener i en rekke andre merkevarer, inkludert bøker, tegneserie og videospill. I 2014 gjentok Weaver rollen sin som Ripley (sammen med mange av de andre skuespillerne fra Alien – den 8. passasjeren) for videospillet Alien: Isolation.
== Biografi ==
=== Alien – den 8. passasjeren ===
I Alien – den 8. passasjeren blir Ripley introdusert som tredjestyrmannen ombord på «Nostromo», et romskip som frakter 20 millioner tonn malm tilbake til jorden. Mannskapet vekkes fra hypersøvn når skipet får inn et signal fra en ubebodd småplanet. De er pliktige til å sjekke ut signalet og hvor det kommer fra. Mens mannskapet er ute for å finne ut hvor det kommer fra, oppdager Ripley at signalet var et advarsel, og ikke en melding som de tidligere hadde antatt. Da de vender tilbake til romskipet har en av besetningsmedlemmene, Kane, fått et levende vesen festet til ansiktet sitt. Ripley nekter dem å komme ombord på grunn av karantenereglene, men kollegaen Ash bryter protokollen, og tar dem inn via en annen utgang.
Etterhvert forsvinner vesenet av seg selv, og Kane våkner. Under mannskapets siste måltid før de legger seg tilbake til hypersøvn begynner han imidlertid å hoste ukontrollert, helt til en skapning brekker seg ut gjennom brystkassen hans. Ripley går sammen med besetningsmedlemmene Parker og Brett for å finne vesenet, men uten hell; Brett blir drept mens han leter etter katten sin, Jones. Kapteinen Dallas prøver å lete etter skapningen i skipets ventilasjonssystem hvor det drepte Brett, men dør i forsøket. Dette etterlater Ripley i ledelsen, som bestemmer seg for å følge Dallas sin plan om å finne og drepe udyret i ventilasjonssystemet.
Mens hun sjekker skipets hoveddatamaskin, finner hun ut at Ash er en androide som ble beordret til å ta med en utenomjordisk skapning hjem, selv om det kunne gå på bekostning av mannskapet. Ripley konfronterer Ash, som plutselig gjør et forsøk på å drepe henne. De gjenværende besetningsmedlemmene, Parker og Lambert, hjelper henne og slår etterhvert Ashs hode av. Som tre personer igjen ser de kun én mulighet igjen: å sprenge «Nostromo» i lufta og rømme i en nødfarkost. Planen iverksettes, men romvesenet dreper Parker og Lambert underveis, og etterlater Ripley som den eneste overlevende. Hun setter skipet i selvdestrueringsmodus og rømmer i nødfarkosten, men til sin skrekk oppdager hun at vesenet har kommet seg inn i det lille fartøyet. Ripley tar på seg en romdrakt, og åpner nødfarkostens luftsluse, noe som forårsaker ukontrollert trykkfall som tvinger romvesenet ut gjennom slusen. Vesenet finner imidlertid et tau og henge i, og Ripley skrur på motorene og skyter skapningen ut i rommet én gang for alle. Etter å ha loggført de siste hendelsene legger hun seg selv i hypersøvn for reisen hjemover.
== Beskrivelser og kritikk ==
NRKs Filmpolitiet har gjennom en rekke årganger hyllet Ripley som en rollefigur og Sigourney Weaver som en skuespiller. I anmeldelsen sin av Alien – den 8. passasjeren skrev kritiker Birger Vestmo at «Weaver er den som etter hvert fremstår som overleveren med bein i nesa. Hun er filmens store heltinne og ga en sterk oppvisning i ekte girl power mens Spice Girls brukte bleier.» Han hadde også mange gode ord å si da han anmeldte oppfølgeren Aliens: «Sigourney Weaver gjør en fantastisk rolle som Ripley. Hun spiller med en gnistrende intensitet og tilstedeværelse som gjorde henne til verdens tøffeste kvinnelige actionhelt.» Filmpolitiet inkluderte ellers Ripley i listen «Filmheltinner med baller» fra 2010, hvor de ga henne tilnavnet «sjefsheltinna».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«The first action heroine» The Guardian
«Empire magazine, Part One: Sigourney Weaver On The Alien Saga & Ellen Ripley»
«Bitch Flicks, Ellen Ripley, a Feminist Film Icon, Battles Horrifying Aliens … and Patriarchy»
«Sf Gate, Weaver stands alone as female action hero»
«Usa today, In search of a serious protagonist»
«Comic Vine, Ellen Ripley» | Olympa, Luna | 199,156 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carlos_Reyles_(Uruguay) | 2023-02-04 | Carlos Reyles (Uruguay) | ['Kategori:33°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Durazno', 'Kategori:Sider med kart'] | Carlos Reyles er en by i Durazno-departementet i det sentrale Uruguay.
| Carlos Reyles er en by i Durazno-departementet i det sentrale Uruguay.
== Navn ==
Byen er oppkalt etter uruguayansk forfatter, Carlos Reyles.
== Befolkning ==
Carlos Reyles hadde 976 innbyggere i 2011.
Kilde:
== Transport ==
Ruta 5 Brigadier General José Fructuoso Rivera forbinder Carlos Reyles med Durazno, Florida, Sarandí Grande og Paso de los Toros.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted for Durazno (spansk)
Kart over Carlos Reyles (spansk) | | status = By | 199,157 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spolebusk | 2023-02-04 | Spolebusk | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Spolebuskfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Spolebusk (Euonymus europaeus) er en løvfellende busk eller lite tre i spolebuskfamilien.
Den er rikt forgrenet med grønne, firkantede kvister og blir to–seks meter høy. Bladene er motsatte, lansettformede til elliptiske og fintannede. Høstfargen er ofte lysende rød. Blomstene er hvitgrønne, åtte–ti millimeter lange og sitter flere sammen i grenete kvaster. Det er som regel fire kronblad og fire pollenbærere. Blomstringstiden er i mai–juni. Fruktkapselen er lysrosa med fire fliker; den åpner seg så de oransje frøene vises. Busken vokser i skog og kratt, helst på kalkgrunn.
Arten er typisk for det mellomeuropeiske løvskogsbeltet og finnes fra Irland i vest til Volgas vestbredd og Kaukasus i øst. Den vokser spontant nordover til Sør-Skottland, Danmark og Sør-Sverige, men er forvillet fra hager i Norge og lenger nord i Sverige. I Norge finnes arten nå i det sommervarme området fra Østfold til grensa mellom Aust- og Vest-Agder og nordover til Gran i Oppland.
Spolebusken har fått navn etter den harde veden som ble brukt til håndteiner. På dansk og svensk heter den benved, og den må ikke forveksles med kristtorn og andre busker som kalles beinved i Norge.
| Spolebusk (Euonymus europaeus) er en løvfellende busk eller lite tre i spolebuskfamilien.
Den er rikt forgrenet med grønne, firkantede kvister og blir to–seks meter høy. Bladene er motsatte, lansettformede til elliptiske og fintannede. Høstfargen er ofte lysende rød. Blomstene er hvitgrønne, åtte–ti millimeter lange og sitter flere sammen i grenete kvaster. Det er som regel fire kronblad og fire pollenbærere. Blomstringstiden er i mai–juni. Fruktkapselen er lysrosa med fire fliker; den åpner seg så de oransje frøene vises. Busken vokser i skog og kratt, helst på kalkgrunn.
Arten er typisk for det mellomeuropeiske løvskogsbeltet og finnes fra Irland i vest til Volgas vestbredd og Kaukasus i øst. Den vokser spontant nordover til Sør-Skottland, Danmark og Sør-Sverige, men er forvillet fra hager i Norge og lenger nord i Sverige. I Norge finnes arten nå i det sommervarme området fra Østfold til grensa mellom Aust- og Vest-Agder og nordover til Gran i Oppland.
Spolebusken har fått navn etter den harde veden som ble brukt til håndteiner. På dansk og svensk heter den benved, og den må ikke forveksles med kristtorn og andre busker som kalles beinved i Norge.
== Galleri ==
== Litteratur ==
C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 240–241. ISBN 82-512-0355-4.
«Benved». Den virtuella floran. Besøkt 17. januar 2015.
«Euonymus europaeus spolebusk». FremmedArt2012. Artsdatabanken. Besøkt 17. januar 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Spolebusk i Encyclopedia of Life
(en) Spolebusk i Global Biodiversity Information Facility
(no) Spolebusk hos Artsdatabanken
(sv) Spolebusk hos Dyntaxa
(en) Spolebusk hos ITIS
(en) Spolebusk hos NCBI
(en) Spolebusk hos The International Plant Names Index
(en) Spolebusk hos Tropicos
(en) Kategori:Euonymus europaeus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Euonymus europaeus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Euonymus europaeus – detaljert informasjon på Wikispecies | – naturlig utbredelse | 199,158 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blanquillo_(Uruguay) | 2023-02-04 | Blanquillo (Uruguay) | ['Kategori:32°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Durazno', 'Kategori:Sider med kart'] | Blanquillo er en by i Durazno-departementet i det sentrale Uruguay.
| Blanquillo er en by i Durazno-departementet i det sentrale Uruguay.
== Befolkning ==
Blanquillo har 1 084 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Transport ==
Ruta 43 forbinder Blanquillo med San Gregorio de Polanco i Tacuarembó-departementet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted for Durazno (spansk)
Kart over Blanquillo (spansk) | | status = By | 199,159 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eduardo_Gallardo | 2023-02-04 | Eduardo Gallardo | ['Kategori:Argentinske håndballtrenere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Trenere i Håndball-VM 2011 for menn', 'Kategori:Trenere i Håndball-VM 2013 for menn', 'Kategori:Trenere i Håndball-VM 2015 for menn', 'Kategori:Trenere i Håndball-VM 2017 for menn', 'Kategori:Trenere i Håndball-VM 2021 for kvinner'] | Eduardo Gallardo (født 20. april 1969) er en argentinsk håndballtrener, som siden 2007 har vært landslagssjef for det argentinske herrelandslaget.
| Eduardo Gallardo (født 20. april 1969) er en argentinsk håndballtrener, som siden 2007 har vært landslagssjef for det argentinske herrelandslaget.
== Karriere ==
Gallardo var tidlig i sin karriere trener og senere sportsdirektør for den argentinske hovedtadsklubben River Plate.
=== Landslag ===
Gallardo overtok ansvaret for det argentinske herrelandslaget etter Mauricio Torres i 2007.I 2011 satte han en stopper for Brasils overlegenhet i søramerikansk håndball ved å vinne gull under de Panamerikanske leker.
Under Håndball-VM 2011 ledet han Argentina til en 12.-plass som det beste ikke-europeiske laget.
Seieren over Brasil i de Panamerikanske leker sørget samtidig for at Argentina kvalifiserte seg til Sommer-OL 2012 i London, der de endte på en 10.-plass.
== Meritter ==
Panamerikanske leker: 1 Gull 2011
== Referanser == | | høyde = | 199,160 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lengste_skihopp_i_alle_land | 2023-02-04 | Lengste skihopp i alle land | ['Kategori:Lister over sportsutøvere', 'Kategori:Skihopping'] | Dette er en liste over de lengste stående skihopp som er gjort i de ulike land. Stefan Krafts hopp på 253,5 meter i Vikersundbakken er gjeldende verdensrekord.
| Dette er en liste over de lengste stående skihopp som er gjort i de ulike land. Stefan Krafts hopp på 253,5 meter i Vikersundbakken er gjeldende verdensrekord.
== Gjeldende rekorder ==
Enkelte av rekordhoppene som er tatt med her er gjort på trening eller under kombinert hopprenn, og vil ikke nødvendigvis anerkjennes av alle som «offisiell» bakkerekord. Listen er laget på grunnlag av tilgjengelig informasjon, hvilket i praksis betyr at opplysningene for enkelte mindre skihoppnasjoner kan være mangelfulle eller feilaktige. Dette gjelder i enda større grad rekordene for kvinner. For noen få av landene der det har blitt utøvd skihopping som konkurranse eller fritidsaktivitet, har det ikke lykkes å finne opplysninger om lengste hopp. Dette gjelder Argentina, Liechtenstein, Mexico og Nord-Korea. Rekordhopp der hopperens navn ikke er oppgitt i kildene, er utelatt fra listene, men er nevnt i referansene. Dette gjelder rekorder for menn i Ukraina og på Island.
I noen land er det hoppet lengre på plast enn på snø. For menn gjelder dette Kasakhstan, Frankrike, Ukraina og Estland. For kvinner gjelder det Frankrike, USA, Sveits, Finland, Kasakhstan, Sverige, Ukraina, Ungarn, Latvia og Bulgaria.
Forskjellene på rekordlengder for menn og kvinner skyldes i stor grad manglende renntilbud for kvinner. Kun ved fem anledninger har kvinner fått være prøvehoppere i skiflygingsbakker, og fram til 2018 var det få kvinnerenn i storbakker. Rekordlengder for menn og kvinner kan i liten grad sammenlignes direkte, og bør sees i sammenheng med størrelsen på bakkene de er gjort i.
Noen områder som ikke er uavhengige stater er tatt med i listen for kuriositetens skyld. Dette gjelder Svalbard, Sør-Georgia, Grønland, Jan Mayen og Færøyene. Det har også vært utført skihopping i Antarktika (Sydpolplatået).
=== Menn ===
==== Med fall ====
«Rekordhopp» som ikke anerkjennes fordi hopperen falt.
=== Kvinner ===
==== Med fall ====
«Rekordhopp» som ikke anerkjennes fordi hopperen falt.
== Lengste hopp i renn innen 1950, menn ==
Listen er laget ut fra opplysninger (inkludert rettinger) i boka Sport i navn og tall fra 1950. Dan Netzells hopp på 135 meter i Oberstdorf var da gjeldende verdensrekord. Boka anerkjente ingen av de tidligere verdensrekordene i Planica som nasjonal rekord.
== Se også ==
Verdensrekorder i skihopping
Lengste skihopp i Norge
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Skisprungschanzen: World's largest ski jumps | Dette er en liste over de lengste stående skihopp som er gjort i de ulike land. Stefan Krafts hopp på 253,5 meter i Vikersundbakken er gjeldende verdensrekord. | 199,161 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hysni_Kapo | 2023-02-04 | Hysni Kapo | ['Kategori:Albanske ambassadører', 'Kategori:Albanske kommunister', 'Kategori:Albanske utenriksministre', 'Kategori:Ambassadører til Jugoslavia', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. september', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Fødsler 4. mars', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Vlorë', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Hysni Kapo (født 4. mars 1915 i Tërbaç i distriktet Vlorë, død 23. september 1979 i Paris) var en albansk kommunistisk politiker.
Han var en av de 154 personer som ble gitt ærestittelen «Folkehelt» (Hero i Popullit) i kommunisttiden.
| Hysni Kapo (født 4. mars 1915 i Tërbaç i distriktet Vlorë, død 23. september 1979 i Paris) var en albansk kommunistisk politiker.
Han var en av de 154 personer som ble gitt ærestittelen «Folkehelt» (Hero i Popullit) i kommunisttiden.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Kapo gikk handelsskole i Vlorë, hvor han senere ble bokfører og arbeidet som pleier for psykisk utviklingshemmede ved det offentlige sykehuset. I 1945 giftet han seg med Vito Kondi, som også ble en ledende kommunistisk politiker.
=== Motstandskamp og politisk virke ===
Under den andre verdenskrig var han med på å danne Arbeidets parti i 1941, og ble partisekretær for partiets avdelinger i Vlorë. Samme år dannet han en væpnet motstandsgruppe mot den italienske okkupasjonsmakten. Kapo spilte etterhvert en sentral rolle i den albanske motstandsbevegelsen, og ble medlem av sentralkomiteen i Arbeidets parti i 1943. I 1945 var han medlem av spesialdomstolene som dømte krigsforbrytere og såkalte folkefiender.Kapo var Albanias ambassadør i Beograd 1945–1946, medlem av politbyrået i Arbeidets parti fra 1946, sekretær for partiets sentralkomité fra 1956 samt regjeringsmedlem i flere omganger, blant annet som utenriksminister, visestatsminister og jordbruksminister.
Spenningen mellom Tirana og Moskva fant sted i tiden han var utenriksminister. Da Kapo deltok i 1960 i det internasjonale møtet for kommunistiske partier, i stedet for Enver Hoxha og Mehmet Shehu, reflekterte dette de økende spenningene mellom Albania og Sovjetunionen. Kapo ble betraktet som det tredje høyeste rangerte kommunistleder i partiet på denne tiden, etter Hoxha og Shehu.Han døde på et sykehus i Paris i 1979, etter lengre tids sykdom.
== Referanser == | Hysni Kapo (født 4. mars 1915 i Tërbaç i distriktet Vlorë, død 23. | 199,162 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Fredrik_Aarnes | 2023-02-04 | Johan Fredrik Aarnes | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. juni', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske matematikkprofessorer', 'Kategori:Professorer ved NTNU', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Johan Fredrik Aarnes (født 11. juni 1936 i Oslo) er en norsk matematiker.
Han tok doktorgraden ved University of Pennsylvania i 1968 og var professor ved NTNU fra 1970 til han ble emeritus. Han har arbeid inennfor matematisk analyse. Sammen med Jon Reed skrev han Matematikk for vår tid (Universitetsforlaget, 1967).
| Johan Fredrik Aarnes (født 11. juni 1936 i Oslo) er en norsk matematiker.
Han tok doktorgraden ved University of Pennsylvania i 1968 og var professor ved NTNU fra 1970 til han ble emeritus. Han har arbeid inennfor matematisk analyse. Sammen med Jon Reed skrev han Matematikk for vår tid (Universitetsforlaget, 1967).
== Referanser ==
== Kilder ==
(no) Johan Fredrik Aarnes i Store norske leksikon | Johan Fredrik Aarnes (født 11. juni 1936 i Oslo) er en norsk matematiker. | 199,163 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magasinet_KOTE | 2023-02-04 | Magasinet KOTE | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske tidsskrifter'] | KOTE er et gratis og uavhengig tidsskrift innen arkitektur, landskap, planlegging og urbanisme. Prosjektet ble startet våren 2012, i den hensikt å skape en arena for studenter og unge yrkesutdøvende for meningsytringer, fag, debatt, og formidling av kunnskap om de fysiske omgivelsene. Det drives av studenter og nyutdannede, som et rent dugnadsprosjekt.
Initiativet har sitt utspring fra studentmiljøet innen landskapsarkitektur og planlegging på NMBU, men fikk tidlig redaksjonsmedlemmer innen arkitektur fra AHO, BAS og NTNU, og senere fra samfunnsgeografi ved UiO.
Magasinet KOTE driver både en nettside og gir ut et papirmagasin. Papirutgaven gis ut to ganger i året, har hatt et opplag på mellom 700 og 1 000 og har hatt bidragsytere fra hele Norden.
| KOTE er et gratis og uavhengig tidsskrift innen arkitektur, landskap, planlegging og urbanisme. Prosjektet ble startet våren 2012, i den hensikt å skape en arena for studenter og unge yrkesutdøvende for meningsytringer, fag, debatt, og formidling av kunnskap om de fysiske omgivelsene. Det drives av studenter og nyutdannede, som et rent dugnadsprosjekt.
Initiativet har sitt utspring fra studentmiljøet innen landskapsarkitektur og planlegging på NMBU, men fikk tidlig redaksjonsmedlemmer innen arkitektur fra AHO, BAS og NTNU, og senere fra samfunnsgeografi ved UiO.
Magasinet KOTE driver både en nettside og gir ut et papirmagasin. Papirutgaven gis ut to ganger i året, har hatt et opplag på mellom 700 og 1 000 og har hatt bidragsytere fra hele Norden.
== Kilder ==
Arkitektnytt.no
NLA Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.
== Se også ==
Liste over norske arkitekturtidsskrifter
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | KOTE er et gratis og uavhengig tidsskrift innen arkitektur, landskap, planlegging og urbanisme. Prosjektet ble startet våren 2012, i den hensikt å skape en arena for studenter og unge yrkesutdøvende for meningsytringer, fag, debatt, og formidling av kunnskap om de fysiske omgivelsene. | 199,164 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sapiyat_Magomedova | 2023-02-04 | Sapiyat Magomedova | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. februar', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Per Anger-prisen', 'Kategori:Personer fra Khasavjurt rajon'] | Sapiyat Magomedova (født 11. februar 1979 i Khasavyurt i Dagestan) er en dagestansk jurist og menneskerettsaktivist.
Magomedova forsvarer ofre for menneskerettsbrudd i Nord-Kaukasus, ofte saker som andre jurister avviser av sikkerhetsgrunner og vunnet flere av dem. Det å vinne en slik sak anses, ifølge nettstedet civilrightsdefenders.org, som nesten umulig. Eksempler på saker er at ofre ble tvunget til å forsvinne, tortur og drap. Menneskerettsbruddene, som samtidig er brudd på Den russiske føderasjons konstitusjon og internasjonal lov, gjøres ofte av politiet og sikkerhetstjenestene.
Huffington Post skrev i 2013 at FNs komite mot tortur i en rapport hadde kritisert Russland for dårlig etterforskning av torturbeskyldninger, intimidering og represalier mot menneskerettsforkjempere og journalister. I denne sammenhengen ble også etterforskningen av drapene på journalisten Anna Politkovskaja i 2006 og menneskerettsaktivisten Natalia Estemirova i 2009, og politiets påståtte mishandling av Magomedova i Kaukasusprovinsen i Dagestan i 2010.
Civil Rights Defenders nominerte henne i 2012 til Per Anger-prisen, og juryen tildelte henne den med denne begrunnelsen: «För sitt modiga och riskfyllda arbete som advokat och som orädd försvarare av mänskliga rättigheter i en våldsam och hotfull miljö».
| Sapiyat Magomedova (født 11. februar 1979 i Khasavyurt i Dagestan) er en dagestansk jurist og menneskerettsaktivist.
Magomedova forsvarer ofre for menneskerettsbrudd i Nord-Kaukasus, ofte saker som andre jurister avviser av sikkerhetsgrunner og vunnet flere av dem. Det å vinne en slik sak anses, ifølge nettstedet civilrightsdefenders.org, som nesten umulig. Eksempler på saker er at ofre ble tvunget til å forsvinne, tortur og drap. Menneskerettsbruddene, som samtidig er brudd på Den russiske føderasjons konstitusjon og internasjonal lov, gjøres ofte av politiet og sikkerhetstjenestene.
Huffington Post skrev i 2013 at FNs komite mot tortur i en rapport hadde kritisert Russland for dårlig etterforskning av torturbeskyldninger, intimidering og represalier mot menneskerettsforkjempere og journalister. I denne sammenhengen ble også etterforskningen av drapene på journalisten Anna Politkovskaja i 2006 og menneskerettsaktivisten Natalia Estemirova i 2009, og politiets påståtte mishandling av Magomedova i Kaukasusprovinsen i Dagestan i 2010.
Civil Rights Defenders nominerte henne i 2012 til Per Anger-prisen, og juryen tildelte henne den med denne begrunnelsen: «För sitt modiga och riskfyllda arbete som advokat och som orädd försvarare av mänskliga rättigheter i en våldsam och hotfull miljö».
== Kilder ==
Hjemmesiden til Forum för levande historia, lest 2015-01-18
Magmedova på civilrightsdefenders.orgs nettsider, lest 2015-01-18
Huffington post: UN criticizes Russia over torture allegations, lest 2015-01-18 | Sapiyat Magomedova (født 11. februar 1979 i Khasavyurt i Dagestan) er en dagestansk jurist og menneskerettsaktivist. | 199,165 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Norum | 2023-02-04 | Martin Norum | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Fødsler 28. november', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske trenere'] | Martin Norum (født 28. november 1990) er en norsk trener og kostholdsveileder. Han begynte sin trenerkarriere i 2009.
| Martin Norum (født 28. november 1990) er en norsk trener og kostholdsveileder. Han begynte sin trenerkarriere i 2009.
== Publikasjoner ==
Han har utgitt tre bøker, en i Gyldendal forlag, Sterkere og to i Cappelen Damm forlag, Bygg muskler og Styrketrening for jenter sammen med naprapat Benjamin Christensen. Han har også publisert fagfellevurderte forskningsartikler innen idrettsvitenskap og idrettsernæring.
== Arbeid ==
Norum har hatt engasjementer i norsk treningsbransje de siste årene, blant annet som praktisk fagansvarlig i Akademiet for personlig trening og faglig ansvarlig i Sprek Fritid. I dag jobber han som personlig trener, foredragsholder og med selvstendige prosjekter.
Han driver også kreftforeningen Norum Cancer Association til støtte for kreftsyke barn i Norge.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(no) Publikasjoner av Martin Norum i BIBSYS | Martin Norum (født 28. november 1990) er en norsk trener og kostholdsveileder. | 199,166 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mandalskameratene_i_2015 | 2023-02-04 | Mandalskameratene i 2015 | ['Kategori:Sesongartikler for Mandalskameratene', 'Kategori:Sesongartikler for norske fotballag 2015'] | Sesongen 2015 spilte Mandalskameratene i 3. divisjon, slik de også gjorde det sesongen før. Lagets trener var Rolf Hegland.
| Sesongen 2015 spilte Mandalskameratene i 3. divisjon, slik de også gjorde det sesongen før. Lagets trener var Rolf Hegland.
== Tabellen ==
== Treningskamper ==
== Seriekamper ==
== Cupkamper ==
== Statistikk ==
=== Målscorere ===
Sist oppdatert: ved sesongslutt.
=== Kort ===
Sist oppdatert: ved sesongslutt.
== Mandalskameratene 2 ==
Reservelaget til Mandalskameratene spiller i 2015 i 6. divisjon.
=== 6. divisjon, Agder, avdeling 3 ===
== Spillere ==
=== Spillerstallen 2015 === | Sesongen 2015 spilte Mandalskameratene i 3. divisjon, slik de også gjorde det sesongen før. | 199,167 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Justine_Ijeomah | 2023-02-04 | Justine Ijeomah | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødselsår ukjent', 'Kategori:Nigerianere', 'Kategori:Per Anger-prisen'] | Justine Ijeomah fra Nigeria, er en nigeriansk forretningsmann og menneskerettsaktivist. I 2008 grunnla han Human Rights Social Development and Environmental Foundation (HURSDEF) som arbeider for øke menneskerettighetene og forbedre miljøet i Nigeria. Ijeomah er gift med Goodness, og de er bosatt i Port Harcourt.
Ijeomah har blitt utsatt for flere drapsforsøk, tortur og også blitt arrestert utallige ganger. Han har i perioder måttet gå i skjul for å redde livet. HURSDEF og Ijeomah går til aksjon når uskyldige blir arrestert, mennesker forsvinner og er til stede på politistasjoner og ved rettsforhandlinger. Gjennom sin tilstedeværelse sørger de for at det er mindre muligheter for at mishandling finner sted, noe som ofte rammer gatebarn.
Svensk Amnesty International nominerte ham i 2013 til Per Anger-prisen, og juryen tildelte Ijeomah den med denne begrunnelsen: «För att i ett sammanhang av brutalt polisvåld och under misshandel, dödshot och mordförsök uthålligt ha kämpat mot kränkningar av de mänskliga rättigheterna särskilt bland fattiga och lågutbildade och för att envist ha arbetat för avskaffande av dödsstraffet».
| Justine Ijeomah fra Nigeria, er en nigeriansk forretningsmann og menneskerettsaktivist. I 2008 grunnla han Human Rights Social Development and Environmental Foundation (HURSDEF) som arbeider for øke menneskerettighetene og forbedre miljøet i Nigeria. Ijeomah er gift med Goodness, og de er bosatt i Port Harcourt.
Ijeomah har blitt utsatt for flere drapsforsøk, tortur og også blitt arrestert utallige ganger. Han har i perioder måttet gå i skjul for å redde livet. HURSDEF og Ijeomah går til aksjon når uskyldige blir arrestert, mennesker forsvinner og er til stede på politistasjoner og ved rettsforhandlinger. Gjennom sin tilstedeværelse sørger de for at det er mindre muligheter for at mishandling finner sted, noe som ofte rammer gatebarn.
Svensk Amnesty International nominerte ham i 2013 til Per Anger-prisen, og juryen tildelte Ijeomah den med denne begrunnelsen: «För att i ett sammanhang av brutalt polisvåld och under misshandel, dödshot och mordförsök uthålligt ha kämpat mot kränkningar av de mänskliga rättigheterna särskilt bland fattiga och lågutbildade och för att envist ha arbetat för avskaffande av dödsstraffet».
== Kilder ==
Hjemmesiden til Forum för levande historia, lest 2015-01-18 | Justine Ijeomah fra Nigeria, er en nigeriansk forretningsmann og menneskerettsaktivist. I 2008 grunnla han Human Rights Social Development and Environmental Foundation (HURSDEF) som arbeider for øke menneskerettighetene og forbedre miljøet i Nigeria. | 199,168 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jonas_Schanche_Kielland | 2023-02-04 | Jonas Schanche Kielland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1852', 'Kategori:Fødsler 11. juli', 'Kategori:Fødsler i 1791', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordførere i Stavanger', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1839–1841', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Stavanger'] | Jonas Schanche Kielland (født 11. juli 1791 i Stavanger, død 3. juli 1852 i Stavanger) var en norsk handelsmann og politiker. Han var ordfører i Stavanger i 1837-38 og 1841-42.
Han var sønn forretningsmannen Gabriel Schanche Kielland, og tok over handelshuset Jacob Kielland & søn etter sin fars død. Kielland ble i 1820 dansk visekonsul, og i 1821 ble han også britisk og russisk visekonsul. Han var også stortingsrepresentant i 1839.Han døde på Ledaal i Stavanger 3. juli 1852.
| Jonas Schanche Kielland (født 11. juli 1791 i Stavanger, død 3. juli 1852 i Stavanger) var en norsk handelsmann og politiker. Han var ordfører i Stavanger i 1837-38 og 1841-42.
Han var sønn forretningsmannen Gabriel Schanche Kielland, og tok over handelshuset Jacob Kielland & søn etter sin fars død. Kielland ble i 1820 dansk visekonsul, og i 1821 ble han også britisk og russisk visekonsul. Han var også stortingsrepresentant i 1839.Han døde på Ledaal i Stavanger 3. juli 1852.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Jonas Schanche Kielland hos Norsk senter for forskningsdata | Jonas Schanche Kielland (født 11. juli 1791 i Stavanger, død 3. | 199,169 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Helliesen | 2023-02-04 | Ole Helliesen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1884', 'Kategori:Fødsler 6. juli', 'Kategori:Fødsler i 1795', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kjøpmenn', 'Kategori:Norske skipsredere', 'Kategori:Ordførere i Stavanger', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1830–1832', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Rogaland'] | Ole Helliesen (født 6. juli 1795 i Stavanger, død 9. mars 1884 samme sted) var en norsk stadthauptmann og ordfører i Stavanger i ni år. Helliesen var skipsreder og sønn av skolelærer Ole Helliesen. Han var stortingsrepresentant i 1830.
Hellisen var bror av Henrik Helliesen.
| Ole Helliesen (født 6. juli 1795 i Stavanger, død 9. mars 1884 samme sted) var en norsk stadthauptmann og ordfører i Stavanger i ni år. Helliesen var skipsreder og sønn av skolelærer Ole Helliesen. Han var stortingsrepresentant i 1830.
Hellisen var bror av Henrik Helliesen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Ole Helliesen hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Lindstøl, Tallak (1857-1925) (1914). Stortinget og statsraadet: 1814-1914. Kristiania: Steen'ske bogtrykkeri. s. 365. | Ole Helliesen (født 6. juli 1795 i Stavanger, død 9. | 199,170 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mathias_Wilhelm_Eckhoff | 2023-02-04 | Mathias Wilhelm Eckhoff | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1871', 'Kategori:Fødsler 28. februar', 'Kategori:Fødsler i 1791', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Militærstubber', 'Kategori:Norske offiserer', 'Kategori:Ordførere i Stavanger', 'Kategori:Personer fra Østre Toten kommune', 'Kategori:Politikerstubber', 'Kategori:Riddere av St. Olavs Orden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Sverdordenen'] | Mathias Wilhelm Eckhoff (født 28. februar 1791 på gården Rustad på Østre Toten, død 27. januar 1871 i Kristiania) var en norsk offiser, amatørmaler og ordfører i Stavanger i 1840.
Han var sønn av fylkeslege Ernst Fredrik Eckhoff.
Eckhoff var ridder av St. Olavs Orden og av Sverdordenen.
| Mathias Wilhelm Eckhoff (født 28. februar 1791 på gården Rustad på Østre Toten, død 27. januar 1871 i Kristiania) var en norsk offiser, amatørmaler og ordfører i Stavanger i 1840.
Han var sønn av fylkeslege Ernst Fredrik Eckhoff.
Eckhoff var ridder av St. Olavs Orden og av Sverdordenen.
== Referanser == | Mathias Wilhelm Eckhoff (født 28. februar 1791 på gården Rustad på Østre Toten, død 27. | 199,171 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rita_Mahato | 2023-02-04 | Rita Mahato | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nepalske aktivister', 'Kategori:Per Anger-prisen', 'Kategori:Personer etter føde- eller oppvekststed i Nepal', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Rita Mahato fra Nepal er en menneskerettsaktivist. Hun arbeider for menneskerettighetsorganisasjonen Women's Rehabilitation Center (WOREC) ved den indiske grensen, i Sørøst-Nepal. Ifølge AmnestyPress er det å arbeide for kvinners rettigheter svært riskikabelt i området hun kommer fra, og å utfordre patriarkalske privilegier tvinger dem som gjør dette til å ta opp kampen på minst to fronter: hjemme og i ute i samfunnet.
Mahatos utdannelse og drivkraft ligger i egne erfaringer. Både Forum för levande historia og AmnestyPress forteller om dem: Hun ble giftet bort da hun var 13 år og fødte sitt første barn som 15-åring, selv om barneekteskap er forbudt i Nepal. Mahato ble utsatt for mishandling, fysisk og psykisk, både under graviditeter og ellers. Hun kom i kontakt med WOREC i nærheten av bostedet, og oppsøkte dem for å få legehjelp. Ifølge AmnestyPress så WOREC at den unge kvinnen hadde potensial og sendte henne til India for å lære mer, noe hennes mann bidro til økonomisk bak ryggen på sine foreldre.
Utdannelsen og drivkraften i henne har gjort at Mahato har skaffet seg et navn som en uutrettelig og uredd aktivist, skriver AmnestyPress, og forteller videre om en hendelse i 2006: En brutal voldtekt fant sted i hennes eget område, og voldtektsmennene ble aldri tiltalt. De ble ansatt i politiet og dermed fritatt fra straff. Mahatos harde krav om at de skulle tiltales resulterte i trusler og trakassering av henne og WOREC, og situasjonen ble av Amnesty International ansett å være så alvorlig at de utlyste en lynaksjon. Amnesty Nepal fulgte saken tett, holdt presset oppe mot politiet og var jevnlig i kontakt med Mahato. Dette gjorde at situasjonen i løpet av et halvt år til et år ble vurdert som mindre farlig.
Svensk Amnesty International nominerte henne i 2014 til Per Anger-prisen, og juryen tildelte Mahato den med denne begrunnelsen: «för hennes uthålliga kamp mot sexuellt våld mot kvinnor och flickor i ett patriarkalt, våldsamt och socialt utsatt samhälle».
| Rita Mahato fra Nepal er en menneskerettsaktivist. Hun arbeider for menneskerettighetsorganisasjonen Women's Rehabilitation Center (WOREC) ved den indiske grensen, i Sørøst-Nepal. Ifølge AmnestyPress er det å arbeide for kvinners rettigheter svært riskikabelt i området hun kommer fra, og å utfordre patriarkalske privilegier tvinger dem som gjør dette til å ta opp kampen på minst to fronter: hjemme og i ute i samfunnet.
Mahatos utdannelse og drivkraft ligger i egne erfaringer. Både Forum för levande historia og AmnestyPress forteller om dem: Hun ble giftet bort da hun var 13 år og fødte sitt første barn som 15-åring, selv om barneekteskap er forbudt i Nepal. Mahato ble utsatt for mishandling, fysisk og psykisk, både under graviditeter og ellers. Hun kom i kontakt med WOREC i nærheten av bostedet, og oppsøkte dem for å få legehjelp. Ifølge AmnestyPress så WOREC at den unge kvinnen hadde potensial og sendte henne til India for å lære mer, noe hennes mann bidro til økonomisk bak ryggen på sine foreldre.
Utdannelsen og drivkraften i henne har gjort at Mahato har skaffet seg et navn som en uutrettelig og uredd aktivist, skriver AmnestyPress, og forteller videre om en hendelse i 2006: En brutal voldtekt fant sted i hennes eget område, og voldtektsmennene ble aldri tiltalt. De ble ansatt i politiet og dermed fritatt fra straff. Mahatos harde krav om at de skulle tiltales resulterte i trusler og trakassering av henne og WOREC, og situasjonen ble av Amnesty International ansett å være så alvorlig at de utlyste en lynaksjon. Amnesty Nepal fulgte saken tett, holdt presset oppe mot politiet og var jevnlig i kontakt med Mahato. Dette gjorde at situasjonen i løpet av et halvt år til et år ble vurdert som mindre farlig.
Svensk Amnesty International nominerte henne i 2014 til Per Anger-prisen, og juryen tildelte Mahato den med denne begrunnelsen: «för hennes uthålliga kamp mot sexuellt våld mot kvinnor och flickor i ett patriarkalt, våldsamt och socialt utsatt samhälle».
== Referanser ==
== Kilder ==
Hjemmesiden til Forum för levande historia, lest 2015-01-18
AmnestyPress: Rita Mahato får årets Per Anger-pris, lest 2015-01-18 | Rita Mahato fra Nepal er en menneskerettsaktivist. Hun arbeider for menneskerettighetsorganisasjonen Women's Rehabilitation Center (WOREC) ved den indiske grensen, i Sørøst-Nepal. | 199,172 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_Andreas_Gj%C3%B8r | 2023-02-04 | Magnus Andreas Gjør | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. september', 'Kategori:Dødsfall i 1874', 'Kategori:Fødsler 30. november', 'Kategori:Fødsler i 1801', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske lutherske prester', 'Kategori:Ordførere i Stavanger', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Politikerstubber', 'Kategori:Riddere av St. Olavs Orden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04'] | Sogneprest Magnus Andreas Gjør (født 30. november 1801 i Kristiansand, død 5. september 1874 i Stavanger) var ordfører i Stavanger i 1843 og 1844. Han var sønn av rektor Salomon Gjør. Han ble utnevnt til sogneprest i Stavanger i 1848.
Gjør ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1866.
| Sogneprest Magnus Andreas Gjør (født 30. november 1801 i Kristiansand, død 5. september 1874 i Stavanger) var ordfører i Stavanger i 1843 og 1844. Han var sønn av rektor Salomon Gjør. Han ble utnevnt til sogneprest i Stavanger i 1848.
Gjør ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1866.
== Referanser == | Sogneprest Magnus Andreas Gjør (født 30. november 1801 i Kristiansand, død 5. | 199,173 |
null | 2023-02-04 | Junior-NM i friidrett | null | null | null | Junior-NM i friidrett består av en rekke arrangementer som arrangeres årlig i regi av Norges Friidrettsforbund (NFIF). Klubber tilknyttet NFIF søker om å få være arrangører. | 199,174 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steindalselva_(Storfjord) | 2023-02-04 | Steindalselva (Storfjord) | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:20°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Storfjord'] | Steindalselva (nordsamisk: Gievdanjohka) er ei elv i Storfjord kommune i Troms og Finnmark. Den har utspring fra Steindalsbreen og renner derfra mot øst gjennom Steindalen til den munner ut i Storfjorden ved Elvenes. Elva er 8,96 km lang, og har et nedbørfelt på 37,6 km².
| Steindalselva (nordsamisk: Gievdanjohka) er ei elv i Storfjord kommune i Troms og Finnmark. Den har utspring fra Steindalsbreen og renner derfra mot øst gjennom Steindalen til den munner ut i Storfjorden ved Elvenes. Elva er 8,96 km lang, og har et nedbørfelt på 37,6 km².
== Referanser == | | munning = Storfjorden | 199,175 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cyber | 2023-02-04 | Cyber | ['Kategori:Pekere'] | Cyber kan vise til:
Kybernetikk, et akademisk fagfelt om reguleringsmekanismer og styringsproblemer
Kyberrommet (engelsk: cyberspace), en verden av sammenkoplede datasystemer, ofte brukt om internett
CSI: Cyber, amerikansk krimserie fra 2015 til 2016 | Cyber kan vise til:
Kybernetikk, et akademisk fagfelt om reguleringsmekanismer og styringsproblemer
Kyberrommet (engelsk: cyberspace), en verden av sammenkoplede datasystemer, ofte brukt om internett
CSI: Cyber, amerikansk krimserie fra 2015 til 2016 | Cyber kan vise til: | 199,176 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Filemon_fra_Sicilia | 2023-02-04 | Filemon fra Sicilia | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 262 f.Kr.', 'Kategori:Fødsler i 362 f.Kr.', 'Kategori:Greske dramatikere fra oldtiden', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Siracusa'] | Filemon (gresk: Φιλήμων; født ca. 362, død ca. 262 f.Kr.) var en poet og dramatiker i tiden under den nye komedie i Athen. Han var sønn av Damon, født enten ved Soli i Kilikia, eller i Siracusa på Sicilia, men flyttet til Athen en gang før 330 f.Kr. hvor det er kjent at han satte opp skuespill.Strabon mente han kom fra Soli, men det bysantinske oppslagsverket Suda var av den mening at han var født i Siracusa ettersom han har bodd der. Han bodde siden hovedsakelig i Athen, men for en tid også i Alexandria ved hoffet til kong Ptolemaios II Filadelfos i Egypt. Plutark har fortalt at da han seilte sørover drev en storm skipet hans til Libya og til Kyrene hvor Magas var konge. Det var en vanskelig situasjon da Filemon skal ha drevet satire på kongen. Magas behandlet ham med forakt og sendte ham av sted med en presang bestående av leker for barn.
| Filemon (gresk: Φιλήμων; født ca. 362, død ca. 262 f.Kr.) var en poet og dramatiker i tiden under den nye komedie i Athen. Han var sønn av Damon, født enten ved Soli i Kilikia, eller i Siracusa på Sicilia, men flyttet til Athen en gang før 330 f.Kr. hvor det er kjent at han satte opp skuespill.Strabon mente han kom fra Soli, men det bysantinske oppslagsverket Suda var av den mening at han var født i Siracusa ettersom han har bodd der. Han bodde siden hovedsakelig i Athen, men for en tid også i Alexandria ved hoffet til kong Ptolemaios II Filadelfos i Egypt. Plutark har fortalt at da han seilte sørover drev en storm skipet hans til Libya og til Kyrene hvor Magas var konge. Det var en vanskelig situasjon da Filemon skal ha drevet satire på kongen. Magas behandlet ham med forakt og sendte ham av sted med en presang bestående av leker for barn.
== Menandros ==
Sammen med Menandros var han den ene av to av de mest representative poetene for den attiske nye komedie. Filemon må ha vært meget populær, for han vant jevnlig flere seirer over sin yngre samtidige og rival Menandros, hvis finstemte poesi var åpenbart mindre innenfor smaken til det brede publikum enn Filemons mer grovkornete og pralende komedie. Ettertiden har dog mistenkt at Filemon kanskje bedrev intriger og bestikkelser for å få det resultat han ønsket. Uansett har ettertiden i senantikken foretrukket Menandros, og om antallet bevarte tekster er en indikasjon er det kvalitet som har seiret. Den romerske forfatteren og retorikeren Quintilianus nektet for at Filemon var en bedre poet enn Menandros, men tillot å plassere Filemon på andreplass.
== Produktiv ==
Av de 97 komedier som Filemon skal ha skrevet er 57 av dem kjent fra titler og fragmenter, mens to i det minste, Ἔμπορος og Θησαυρός, er bevart i romeren Plautus' oversettelse og bearbeidelse som Mercator og Trinummus. Det er også sannsynlig at Plautus' Mostellaria følger Filemons Φάσμα mer eller mindre direkte. Det er spekulert at en del av de oppgitte titlene kan ha vært verkene til hans sønn, Filemon den yngre, som det ble sagt skrev femtifire komedier.Hans skuespill, som det også var tilfellet med Menandros, var preget av og etterligninger av Evripides. Han var en slik beundrer av sistnevnte at han erklærte at han gjerne ville henge seg selv for å kunne møte Evripides i underverden, om han kunne være overbevist om de døde ånder faktisk kunne gjenkjenne hverandre.Filemon ble virksom som dramatiker en gang rundt 330 f.Kr. og døde ca 262 f.Kr. da han var nittisju år gammel, en gang i epoken til Antigonos II Gonatas. Dog forteller Diodorus Siculus at han levde til han ble nittini år gammel og skrev 97 komedier.
== Anekdotisk død ==
Det finnes mange anekdoter om hvordan Filemon døde; Lukian hevdet at han døde i et latteranfall etter å ha sett et esel sluke en del fiken som var ment for hans eget måltid. Kanskje en passende død for komedieforfatter.Plutark mente å vite at da Filemon og Aleksis begge døde på scenen i det øyeblikk da kronekransen en av dem skulle motta i teatertevlingen skulle deles ut.Suda hevdet at da Athen var i krig med Antigonos I Monofthalmos i tiden 264-263 f.Kr. bodde han i Pireus, sørvest for Athen. Her hadde han en drøm om at han så ni unge kvinner som kom ut av huset sitt. Da han spurte dem hvorfor de forlot ham svarte de at de gikk ettersom det ikke var tillatt for dem å bli. Deretter våknet han og fortalte til sin slave hva han hadde sett, hørt og sagt, og da han gjorde ferdig det teaterstykket skrev på, hadde han fortsatt drømmen i tankene. Han dekket øynene, lå stille og hans slave trodde han sov, men oppdaget siden at hans herre var død. Hva som hadde skjedd var at de ni muser hadde vært hos Filamon, og da det var tid for hans siste reise, måtte de gå for det var ikke lov for dem å se ham død, hvor kjær han enn var for dem.
== Bevarte titler og fragmenter ==
Av hans nittisju verker er femtisju kjent i ettertiden ved titler og fragmenter, og to er delvis bevart i latinske versjon av Plautus (Mercator, tilpasset fra Emporos, og Trinummus, tilpasset fra Thesauros). De bevarte fragmentene er blant annet publisert i Leipzig (1886), Comicorum Atticorum Fragmenta, bind 2. Parentesene antyder mulige norske oversettelser.
Adelphoi («Brødre»)
Agroikos («Distriktbeboerne»)
Agyrtes («Tiggerpresten»)
Aitolos («Aitolos»)
Anakalypton («Mannen som avslører»)
Ananeoumene («Den fornyede kvinne»)
Androphonos («Drapsmannen»)
Apokarteron («Den sultende mann»)
Apolis («En forvist fra byen»)
Arpazomenos («Fangen»)
Auletes («Fløytespilleren»)
Babylonios («Babyloneren»)
Chera («Enken»)
Ekoikizomenos
Emporos («Handelsmannen»)
Encheiridion («Håndboken»)
Epidikazomenos («Den skadelidende»)
Euripos («Euripos»)
Ephebos («Tenåringen»)
Ephedritai
Gamos («Ekteskap»)
Heroes («Heltene»)
Hypobolimaios («Byttingen»)
Iatros («Legen»)
Katapseudomenos («Den falske anklager»)
Koinonoi («Kameratskap»)
Kolax («Smigreren»)
Korinthia («Kvinnen fra Korint»)
Lithoglyphos («Gravøren»)
Metion, eller Zomion
Moichos («Ekteskapsbryteren»)
Myrmidones («Myrmidonere»)
Mystis («Kvinne innvidd i mysteriene»)
Neaira («Neaira»)
Nemomenoi («De som delte»)
Nothos («Bastarden»)
Nyx («Natten»)
Paides («Barn»)
Palamedes («Palamedes»)
Panegyris («Rådsforsamlingen»)
Pankratiastes
Pareision («Portknuseren»)
Phasma («Fantomet»)
Philosophoi («Filosofer»)
Pittokopumenos («Bek-dekket»)?
Pterygion
Ptoche («Den fattige kvinne»), eller Rhodia («Kvinnen fra Rhodos»)
Pyrphoros («Brannbæreren»)
Pyrrhos
Sardios («Mannen fra Sardis», eller muligens «Karneol»)
Sikelikos («Den sicilianske mann», tilhører muligens Difilos)
Stratiotes («Soldaten»)
Synapothneskontes («Menn dør sammen»)
Synephebos («Med-tenåringen»)
Thebaioi («Menn fra Theben»)
Thesauros («Skatten»)
Thyroros («Dørvokteren»)
== Referanser == | Greker | 199,177 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Santa_Bernardina | 2023-02-04 | Santa Bernardina | ['Kategori:33°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Durazno', 'Kategori:Sider med kart'] | Santa Bernardina er en by i Durazno-departementet i det sentrale Uruguay.
| Santa Bernardina er en by i Durazno-departementet i det sentrale Uruguay.
== Befolkning ==
Santa Bernardina har 1 094 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Økonomi ==
Byen er kjent for kjøttbransjen: «Frigo Yí» og «Frigorífico Durazno».
== Fly ==
Byen har en flyplass, Santa Bernardina internasjonale lufthavn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted for Durazno (spansk)
Kart over Santa Bernardina Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine. (spansk) | | status = By | 199,178 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ronald_Shusett | 2023-02-04 | Ronald Shusett | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmprodusenter fra USA', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Manusforfattere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Pittsburgh', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ronald Shusett (født 1939 i Pittsburgh) er en amerikansk manusforfatter og filmprodusent, som vanligvis jobbet i sciencefictionsjangeren. Han har blant annet skrevet manuset til Alien – den 8. passasjeren (1979) sammen med Dan O'Bannon.
| Ronald Shusett (født 1939 i Pittsburgh) er en amerikansk manusforfatter og filmprodusent, som vanligvis jobbet i sciencefictionsjangeren. Han har blant annet skrevet manuset til Alien – den 8. passasjeren (1979) sammen med Dan O'Bannon.
== Filmografi ==
W (1974) – manus
Alien – den 8. passasjeren (1979) – manus / ansvarlig produsent
Phobia (1980) – manus
Dead & Buried (1981) – manus / produsent
The Final Terror (1983) – manus
King Kong Lives (1986) – manus / ansvarlig produsent
Above the Law (1988) – manus
Total Recall (1990) – manus / produsent
Freejack (1992) – manus / produsent
Bleeders (1997) – manus
Minority Report (2002) – ansvarlig produsent
Alien vs. Predator (2004) – manus
The Medusa Hour (2008) – ansvarlig produsent
Death Warrior (2008) – produsent
Deadly Exchange (2009) – manus
Hunt of the Sea Wolves (2009) – ansvarlig produsent
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ronald Shusett på Internet Movie Database
(sv) Ronald Shusett i Svensk Filmdatabas
(da) Ronald Shusett på Filmdatabasen
(da) Ronald Shusett på Scope
(fr) Ronald Shusett på Allociné
(en) Ronald Shusett på AllMovie
(en) Ronald Shusett hos The Movie Database | Ronald Shusett (født 1939 i Pittsburgh) er en amerikansk manusforfatter og filmprodusent, som vanligvis jobbet i sciencefictionsjangeren. Han har blant annet skrevet manuset til Alien – den 8. | 199,179 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Colonia_Rossell_y_Rius | 2023-02-04 | Colonia Rossell y Rius | ['Kategori:33°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Durazno', 'Kategori:Sider med kart'] | Colonia Rossell y Rius eller Rossell y Rius er en by i Durazno-departementet i det sentrale Uruguay.
| Colonia Rossell y Rius eller Rossell y Rius er en by i Durazno-departementet i det sentrale Uruguay.
== Geografi ==
Byen ligger sørøst for Durazno-departementet, 20 kilometer fra Sarandí del Yí.
== Befolkning ==
Rossell y Rius har 72 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted for Durazno (spansk)
Kart over Rossell y Rius (spansk) | | befolkning = 72 | 199,180 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kernav%C4%97 | 2023-02-04 | Kernavė | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Litauen', 'Kategori:Litauens historie', 'Kategori:Tidligere bosetninger', 'Kategori:Verdensarven i Litauen', 'Kategori:Vilnius fylke'] | Kernavė var hovedstaden i Storhertugdømmet Litauen i middelalderen og er i dag et turistmål og et arkeologisk utgravningsområde. Stedet ligger i Širvintos kommune i det sørøstlige Litauen. Det ble i 1989 opprettet en statlig fredning av området, og i 2004 ble Kernavė arkeologiske utgravninger inkludert i UNESCO verdensarvlisten.
Andre navn på stedet har vært: Kernavos, Kernovo, Kiernowo, Kiernów (polsk) og Kernuvke (jiddisk).Området ble befolket mot slutten av paleolittisk tid, og antallet bosetninger økte i mesolitisk tid og neolittisk tid. Byen er første gang nevnt i 1279, da som hovedstad for storhertug Traidenis, ble den erobret av Den tyske orden. I 1390, under borgerkrigen (1389–92) ble byen og alle bygg i dalen brent av Den tyske orden, herunder slottet. Etter dette ble ikke byen bygget opp igjen, men den gjenværende befolkningen flyttet lengre opp i åsen i stedet for å bo nede i dalen.
| Kernavė var hovedstaden i Storhertugdømmet Litauen i middelalderen og er i dag et turistmål og et arkeologisk utgravningsområde. Stedet ligger i Širvintos kommune i det sørøstlige Litauen. Det ble i 1989 opprettet en statlig fredning av området, og i 2004 ble Kernavė arkeologiske utgravninger inkludert i UNESCO verdensarvlisten.
Andre navn på stedet har vært: Kernavos, Kernovo, Kiernowo, Kiernów (polsk) og Kernuvke (jiddisk).Området ble befolket mot slutten av paleolittisk tid, og antallet bosetninger økte i mesolitisk tid og neolittisk tid. Byen er første gang nevnt i 1279, da som hovedstad for storhertug Traidenis, ble den erobret av Den tyske orden. I 1390, under borgerkrigen (1389–92) ble byen og alle bygg i dalen brent av Den tyske orden, herunder slottet. Etter dette ble ikke byen bygget opp igjen, men den gjenværende befolkningen flyttet lengre opp i åsen i stedet for å bo nede i dalen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kernavė – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kernavė – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Fredningsområdet Kernavė Arkivert 20120315215735 hos WebCite
Bilder på Flickr fra Kernavė
Kernavė park
Kernavė | Kernavė var hovedstadenWorld Heritage Committee. Advisory Body Evaluation. | 199,181 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Plommesekk | 2023-02-04 | Plommesekk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Cellebiologi', 'Kategori:Formering'] | Plommesekken er en del av fosteret hos virveldyr med egg med mye eggeplomme. Hos slike dyr vil ikke cellekløyvingen være i stand til å splitte opp plommemassen, og fosteret vokser i stedet rundt plommen. Etter hvert som dyret vokser vil mengden plomme i sekken minske, og sekken vil til slutt trekkes inn i buken og bli en del av magesekken hos det voksne dyret.
Ved klekking vil mange dyr ha en synlig ytre plommesekk som de lever av de første dagene etter klekking. Dette gelder særlig hos yngel av beinfisk, skilpadder og krokodiller og forekommer hos en del fugler og skater.
Selv om de fleste pattedyr ikke har noen plomme, vil en plommesekk likevel formes som et ledd i utviklingen av fordøyelsessystemet. Denne plommesekken er også synlig på menneskefosteret i de første fire ukene av utviklingen før den inkorporeres i tarmsystemet. Plommesekken er også utgangspunktet for dannelsen av morkake og navlestreng hos dyr med morkake.
| Plommesekken er en del av fosteret hos virveldyr med egg med mye eggeplomme. Hos slike dyr vil ikke cellekløyvingen være i stand til å splitte opp plommemassen, og fosteret vokser i stedet rundt plommen. Etter hvert som dyret vokser vil mengden plomme i sekken minske, og sekken vil til slutt trekkes inn i buken og bli en del av magesekken hos det voksne dyret.
Ved klekking vil mange dyr ha en synlig ytre plommesekk som de lever av de første dagene etter klekking. Dette gelder særlig hos yngel av beinfisk, skilpadder og krokodiller og forekommer hos en del fugler og skater.
Selv om de fleste pattedyr ikke har noen plomme, vil en plommesekk likevel formes som et ledd i utviklingen av fordøyelsessystemet. Denne plommesekken er også synlig på menneskefosteret i de første fire ukene av utviklingen før den inkorporeres i tarmsystemet. Plommesekken er også utgangspunktet for dannelsen av morkake og navlestreng hos dyr med morkake.
== Referanser == | Plommesekken er en del av fosteret hos virveldyr med egg med mye eggeplomme. Hos slike dyr vil ikke cellekløyvingen være i stand til å splitte opp plommemassen, og fosteret vokser i stedet rundt plommen. | 199,182 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Psykologi | 2023-02-04 | Psykologi | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Psykologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Psykologi er det vitenskapelige studiet av atferd og mentale prosesser. Psykologi studerer bevisste og underbevisste fenomener, og følelser og tanker. Det er et akademisk felt kjennetegnet av stor bredde. Psykologer søker å forstå hjernens egenskaper og alle slags fenomener knyttet til disse egenskapene. Psykologi favner biologiske/biomedisinske, kognitive, atferdsorienterte, sosiale og andre perspektiver. Psykologi blir delvis betraktet som en biologisk orientert helsevitenskap, helseprofesjon og/eller naturvitenskap, og delvis som en samfunnsvitenskap; mange av fagets grunnleggere var utdannet leger, mens andre hadde bakgrunn i humanistiske disipliner. Psykologi har blitt kalt «faget der biologien møter samfunnet». Fra slutten av 1900-tallet har psykologien vært preget av en sterk nevrovitenskapelig utvikling, og viktige deler av faget har nærmet seg biomedisinsk vitenskap, særlig gjennom fremveksten av nevropsykologi som følge av mulighetene til å undersøke den levende hjernen gjennom PET-, CAT- og MR-scanning; psykologifaget er ved siden av medisin og biologi den viktigste disiplinen innen det store forskningsområdet nevrovitenskap. I likhet med medisin er moderne psykologi et evidensbasert fag.
Psykologi er både en basalvitenskap og et anvendt fag, og har både psykiske lidelser og den såkalte normalpsykologien som tema. Faget er bredt og omfatter et stort antall disipliner som f.eks. klinisk psykologi, kognitiv psykologi, nevropsykologi/nevrovitenskap, personlighetspsykologi, utviklingspsykologi, helsepsykologi, sosialpsykologi og organisasjonspsykologi. Tradisjonelt jobber psykologer først og fremst klinisk med diagnostisering og behandling av psykiske lidelser eller med psykologisk forskning; etterhvert har psykologien også funnet en rekke andre praktiske anvendelser i samfunnet, herunder i andre helserelaterte og helsefremmende kontekster som ikke nødvendigvis handler om psykiske lidelser, innen mange ulike typer rådgivningsvirksomhet innen f.eks. organisasjoner, ledelse eller utdanning, sakkyndigoppdrag innen rettspleien og overfor ulike myndigheter, bruk av psykologiske tester, i en rekke operative sammenhenger innen f.eks. politi, militærvesen, etterretningstjenester, samfunnssikkerhet og krisehåndtering, innen det brede feltet psykologisk krigføring («psyops», «psykologiske operasjoner»), og i andre former for analyse og påvirkning av menneskers adferd og opplevelser, eksempelvis innen finans- eller reklamebransjen, og i design av brukeropplevelser. Psykologisk forskning deles gjerne i grunnforskning, som utforsker psykologiske fenomener for å forstå mekanismer og årsaker, og anvendt forskning, som har som mål å løse praktisk viktige problemer innen et bredt spekter av anvendelsesområder. Psykologisk fagkunnskap har i det 20. og 21. århundre fått betydelig innflytelse også i andre fag og profesjoner enn psykologien selv.
Personer med høyere utdanning i psykologi kalles i det meste av verden psykologer, mens personer som jobber klinisk oftest omtales som kliniske psykologer. I Norge er tittelen psykolog beskyttet og kan bare brukes av personer med godkjenning, senere autorisasjon, til å arbeide innen feltet klinisk psykologi; spørsmålet om bruken av psykologtittelen bør harmoniseres med den internasjonale forståelsen og språkbruken er mye diskutert i norske psykologiske miljøer.
| Psykologi er det vitenskapelige studiet av atferd og mentale prosesser. Psykologi studerer bevisste og underbevisste fenomener, og følelser og tanker. Det er et akademisk felt kjennetegnet av stor bredde. Psykologer søker å forstå hjernens egenskaper og alle slags fenomener knyttet til disse egenskapene. Psykologi favner biologiske/biomedisinske, kognitive, atferdsorienterte, sosiale og andre perspektiver. Psykologi blir delvis betraktet som en biologisk orientert helsevitenskap, helseprofesjon og/eller naturvitenskap, og delvis som en samfunnsvitenskap; mange av fagets grunnleggere var utdannet leger, mens andre hadde bakgrunn i humanistiske disipliner. Psykologi har blitt kalt «faget der biologien møter samfunnet». Fra slutten av 1900-tallet har psykologien vært preget av en sterk nevrovitenskapelig utvikling, og viktige deler av faget har nærmet seg biomedisinsk vitenskap, særlig gjennom fremveksten av nevropsykologi som følge av mulighetene til å undersøke den levende hjernen gjennom PET-, CAT- og MR-scanning; psykologifaget er ved siden av medisin og biologi den viktigste disiplinen innen det store forskningsområdet nevrovitenskap. I likhet med medisin er moderne psykologi et evidensbasert fag.
Psykologi er både en basalvitenskap og et anvendt fag, og har både psykiske lidelser og den såkalte normalpsykologien som tema. Faget er bredt og omfatter et stort antall disipliner som f.eks. klinisk psykologi, kognitiv psykologi, nevropsykologi/nevrovitenskap, personlighetspsykologi, utviklingspsykologi, helsepsykologi, sosialpsykologi og organisasjonspsykologi. Tradisjonelt jobber psykologer først og fremst klinisk med diagnostisering og behandling av psykiske lidelser eller med psykologisk forskning; etterhvert har psykologien også funnet en rekke andre praktiske anvendelser i samfunnet, herunder i andre helserelaterte og helsefremmende kontekster som ikke nødvendigvis handler om psykiske lidelser, innen mange ulike typer rådgivningsvirksomhet innen f.eks. organisasjoner, ledelse eller utdanning, sakkyndigoppdrag innen rettspleien og overfor ulike myndigheter, bruk av psykologiske tester, i en rekke operative sammenhenger innen f.eks. politi, militærvesen, etterretningstjenester, samfunnssikkerhet og krisehåndtering, innen det brede feltet psykologisk krigføring («psyops», «psykologiske operasjoner»), og i andre former for analyse og påvirkning av menneskers adferd og opplevelser, eksempelvis innen finans- eller reklamebransjen, og i design av brukeropplevelser. Psykologisk forskning deles gjerne i grunnforskning, som utforsker psykologiske fenomener for å forstå mekanismer og årsaker, og anvendt forskning, som har som mål å løse praktisk viktige problemer innen et bredt spekter av anvendelsesområder. Psykologisk fagkunnskap har i det 20. og 21. århundre fått betydelig innflytelse også i andre fag og profesjoner enn psykologien selv.
Personer med høyere utdanning i psykologi kalles i det meste av verden psykologer, mens personer som jobber klinisk oftest omtales som kliniske psykologer. I Norge er tittelen psykolog beskyttet og kan bare brukes av personer med godkjenning, senere autorisasjon, til å arbeide innen feltet klinisk psykologi; spørsmålet om bruken av psykologtittelen bør harmoniseres med den internasjonale forståelsen og språkbruken er mye diskutert i norske psykologiske miljøer.
== Etymologi ==
Ordet psykologi betyr «læren om sjelen», som vil si sjelelig egenskaper, sinnelag. Det er avledet fra gresk, ψυχή, psukhé, avledet opprinnelig fra psúkhein, «puste, blåse», og utviklet seg deretter semantisk til «sjel, sinn, bevissthet, liv» eller egentlig «livsånde». Psukhé kan også bety «sommerfugl» som var et evighetssymbol i antikkens Hellas. I gresk mytologi var Psyke personifiseringen av sjelen, framstilt som en liten kvinneskikkelse med vinger (se fortellingen om Cupid og Psyche).Den andre halvleddet i ordet psykologi er -λογία, -logia, «lære, samle», avledet av λόγος, lógos, «ord, tale, fornuft». Det latinske ordet psychologia ble første gang benyttet av den kroatisk og latinkyndige Marko Marulić i hans bok Psichiologia de ratione animae humanae på slutten av 1400-tallet, eller tidlig på 1500-tallet. Den eldste kjente referansen til ordet psykologi på engelsk var ved Steven Blankaart i 1694 i The Physical Dictionary som viser til «Anatomy, which treats of the Body, and Psychology, which treats of the Soul». Begrepet var likevel ikke bred bruk før på midten av 1800-tallet.
== Historie og teoritradisjoner ==
Mennesker har til alle tider vært opptatt av psykologiske problemstillinger, men psykologien ble som fag ikke grunnlagt før på midten av 1800-tallet. Grunnleggelsen av Wilhelm Wundts (1832-1920) laboratorium i Leipzig i 1879 regnes ofte som psykologiens start som en selvstendig eksperimentell vitenskapelig disiplin. Tyskeren Hermann von Helmholtz' målinger av nerveimpulser og William James' arbeid med boken Principles of psychology ved Harvard i USA på omtrent samme tid regnes som andre avgjørende hendelser i psykologiens barndom.
=== Det psykodynamiske perspektivet ===
Den østerrikske nevrologen Sigmund Freud (1856-1939) representerer med sin strukturmodell av personligheten, teori om det ubevisste sjeleliv, psykoanalyse og introspektive metode grunnleggeren og den mest innflytelsesrike personligheten innen psykodynamisk teori. Freuds teorier har vært kritisert fra mange hold, særlig på grunn av sin vektlegging av seksualitet og sin vanskelige etterprøvbarhet. Teorier som i dag ikke støttes av nyere forskning. Forskning har de siste 30 år utviklet det man kaller tredje generasjons psykologiske teorier som betegnes som kognitiv adferdsterapi og en videreutvikling av denne som kalles acceptance and commitment therapy En annen framstående skikkelse i psykodynamisk teoritradisjon og kjent arvtaker av Freuds teorier er Carl Gustav Jung (1875-1961) som utviklet en teori om arketyper og kollektiv bevissthet. I nyere utgaver av psykodynamisk teori står objektrelasjonsteori, som fokuserer på hvordan individer formes i barndommen slik at man utviser ubevisste konflikter i voksen alder, sentralt. Erik Eriksons teori om åtte aldre, som legger vekt på hvordan psykososiale konflikter kan få heldige og mindre heldige utfall i ulike faser av livet, bygger blant annet på psykodynamisk teori. I Norge har psykoanalytikere som Wilhelm Reich tidligere hatt stor innflytelse på visse deler av det psykologiske miljøet. Dynamisk Terapi
=== Det behavioristiske perspektivet ===
Like etter 1900 oppsto en ny vitenskapelig retning, behaviorismen, som avviste betydningen av bevissthet i forklaring av atferd. Fokus skulle nå rettes mot observerbar atferd. Dette var inspirert av funn fra klassisk betinging formulert av Ivan Pavlov (1849-1936) og Edward Thorndikes (1874-1949) studier av hvordan individer kan lære fra erfaring om konsekvenser av egen atferd (kalt instrumentell betinging). Denne såkalte atferdspsykologien slo igjennom spesielt i USA. Viktige talsmenn var John B. Watson (1878-1958) og Burrhus F. Skinner (1904-1990). Behaviorismen avviste mentalistiske forklaringer av atferd, forklaringer som antar at mentale hendelser og prosesser kan forårsake atferd. Slik Skinner har uttalt, «mentale prosesser forklarer ikke atferd, det er simpelthen mer atferd å forklare». Behaviorismens syn på bevissthet er ofte misforstått. Typisk mente behaviorister at situasjonelle forhold (de betingelser som er vist viktige i klassisk og operant betinging) er tilstrekkelig for å forklare atferd, men bevissthet, språk og kognisjon ble ikke av den grunn avvist. En retning, ofte kalt metodologisk behaviorisme, la stor vekt på å forankre atferd og miljømessige forhold i medierende prosesser, som formidler eller overfører miljømessige forhold til atferd. Eksempelvis mente Edward C. Tolman (1886-1959) at læring foregikk ved dannelse av kognitive kart (mentale representasjoner eller modeller av virkeligheten). Tolman og Clark Leonard Hull (1884-1952) er kjent for en slik posisjon, selv om de medierende mekanismene hos Hull var annerledes enn hos Tolman. Den tenkning Tolman og Hull her la til grunn kan ses som en forløper for senere kognitiv psykologi. En annen variant av behaviorisme, Skinners radikale bahaviorisme, vektla også betydningen av forhold man ikke kan observere (kalt private hendelser), men ikke som medierende eller kausale forhold. Skinner var sterkt uenig med metodologiske behaviorister i betydningen av medierende mekanismer, og dermed av teori (slike mekanismer er teoretiske). Skinner spurte i en artikkel fra 1950: «Er teorier om læring nødvendige?», og svarte nei. Skinner var imidlertid opptatt av bevissthet og språk. En av hans bøker, «Verbal behavior» fra 1957, handler nettopp om språk og bevissthet, og en av Skinners mest betydningsfulle artikler fra 1945 omhandler etablering av selvbevissthet.
=== Det humanistiske perspektivet ===
På 1950-tallet kom en reaksjon mot både psykodynamisk psykologi og behaviorismen som la vekt på individers frie vilje, personlige vekst og muligheten til å finne mening i egen tilværelse. I stedet for å vektlegge ubevisste drifter og sjeleliv som psykodynamisk psykologi eller menneskelig læring som bestemt av miljøpåvirkninger som behaviorismen, fokuserte humanistisk psykologi på blant annet Abraham Maslows (1908-1970) utforskning av menneskets potensial og muligheter for å oppnå selvrealisering (selvaktualisering) gjennom sin behovspyramide tilknyttet teorier om motivasjon. En annen sentral bidragsyter innen humanistisk psykologi er Carl Rogers (1902-1987) som utviklet klientsentrert psykoterapi, som vektlegger ubetinget positiv aksept, empati og ekthet i væremåte overfor andre personer. En nyere variant av humanistisk psykologi er positiv psykologi som framhever det som skaper velvære og lykke framfor det som skaper lidelse, der blant annet Martin Seligman er en sentral skikkelse.
=== Det kognitive perspektivet ===
Kognitiv adferdsterapi På 2000-talet har den blitt benevnt som tredje graden psykologisk terapi, med terapiformer som acceptance and commitment therapy (ACT) og dialektisk adferdsterapi (DAT). Her forsøker man og forandre forholdet til sitt tankemønster, blant annet tekniker for og oppnå større nærvær og lære seg å akseptere sine tanker. I Kognitiv adferdsterapi er hovedfokuset satt på hvordan mennesker prosesserer informasjon, det vil si hvordan mennesker tenker, tar beslutninger og persiperer sine omgivelser. Gestaltpsykologi er en av de tidlige retningene i kognitiv psykologi og vektlegger at helheten er mer enn summen av delene, noe som vil si at man ofte oppfatter ting som et hele først i stedet for å fokusere på delene som helheten kan være bygget opp av (jf. optiske illusjoner). En av dem som oppdaget mulighetene til og endre adferd ved miljø påvirkning og trening var Ivan Pavlov Ved hans klassiske forsøk med Hunder. Pavlov forsket på fordøyelsessystemet hos hunder ved å samle saliva (spytt) som hundene utskilte. Han målte og analyserte spyttet som kom under forskjellige forhold. Pavlov oppdaget at hundene ofte utskilte spytt før de hadde fått maten i munnen, og startet forskning på dette fenomenet. Etter hvert ble forskningen mer fokusert på dette fenomenet, enn spyttets kjemiske innhold. Han gjennomførte en lang rekke eksperimenter hvor han manipulerte (forandret) stimuli før hundene fikk mat. Gjennom disse eksperimentene fant han de grunnleggende «lovene» for etablering og ekstinksjon av det som ble kjent som «betingede reflekser». Disse eksperimentene ble gjennomført mellom 1890 og 1910.
To viktige bidrag finner man i Jean Piagets (1896-1980) og Lev Semenovich Vygotskys (1886-1934) teorier om menneskelig tankeutvikling. Piaget var opptatt av at menneskelig tenkning ble mer abstrakt ettersom individet fikk erfaring med den matierielle verden, mens Vygotsky vektla at sosiale påvirkninger måtte til for å utvikle menneskelig tenkning, særlig gjennom språk og hans begrep om den nærmeste utviklingssonen Uenighet mellom Skinner og Noam Chomsky (1928-) om hvordan språk utvikler seg, førte til en intensivering av nevropsykologisk forskning som refereres til som den kognitive revolusjon i psykologien.
=== Acceptance and commitment therapy ===
(Acceptance and commitment therapy ACT, vanligvis uttalt som ordet "akt") (Akseptants og forpliktelses terapi) er en mer fremtredende del av og en gren av klinisk atferdsanalyse. Det er en empirisk-basert psykologisk intervensjon som bruker aksept og mindfulness-strategier blandet på forskjellige måter med forpliktelser og atferd-endringsstrategier, for å øke psykologisk fleksibilitet. Tilnærmingen ble opprinnelig kalt omfattende distansering. Steven C. Hayes utviklet aksept og engasjementsterapi i 1982 for å skape en blandet tilnærming som integrerer både kognitiv og atferdsterapi. Det finnes en rekke protokoller for ACT, avhengig av måladferd eller -innstilling. For eksempel i en atferds helsetjeneste er en kort versjon av ACT kalt fokusert aksept- og engasjementsterapi (FACT).Målet med ACT er ikke eliminering av vanskelige følelser; snarere er det å være til stede med det livet bringer oss og "gå mot verdsatt oppførsel". Aksept- og engasjementsterapi inviterer mennesker til å åpne seg for ubehagelige følelser, og lære å ikke overreagere for dem, og ikke unngå situasjoner der de blir påberopt. Dens terapeutiske effekt er en positiv spiral der det å føle seg bedre fører til en bedre forståelse av sannheten. I ACT måles "sannhet" gjennom begrepet "brukbarhet", eller det som jobber for å ta et nytt skritt mot det som betyr noe (f.eks. Verdier, mening).
ACT er utviklet innenfor en pragmatisk filosofi kalt funksjonell kontekstualisme. ACT er basert på relasjonell rammeteori (RFT), en omfattende teori om språk og erkjennelse som er en forskyvning av atferdsanslyse. Både ACT og RFT er basert på B. F. Skinners filosofi om radikal atferd.
ACT skiller seg fra tradisjonell kognitiv atferdsterapi (CBT) ved at i stedet for å prøve å lære folk å bedre kontrollere tankene, følelsene, sensasjonene, minnene og andre private hendelsene, lærer ACT dem å "bare legge merke til," godta og omfavne sine private hendelser, spesielt tidligere uønskede. ACT hjelper den enkelte til å komme i kontakt med en transcendent følelse av selv kjent som "self-as-context" - du som alltid er der og observerer og opplever, men som likevel er forskjellig fra ens tanker, følelser, sensasjoner og minner. ACT har som mål å hjelpe den enkelte til å tydeliggjøre sine personlige verdier og iverksette tiltak mot dem, gi mer livskraft og mening i livet i prosessen, og øke sin psykologiske fleksibilitet.
Mens vestlig psykologi typisk har operert under forutsetningen om "sunn normalitet" som sier at menneskene i sin natur er psykisk sunne, antar ACT snarere at psykologiske prosesser med et normalt menneskesinn ofte er ødeleggende. Kjerneoppfatningen av ACT er at psykologisk lidelse vanligvis er forårsaket av eksperimentell unngåelse, kognitiv sammenfiltring og resulterende psykologisk stivhet som fører til en manglende evne til å ta nødvendige atferdstrinn i samsvar med kjerneverdier. Som en enkel måte å oppsummere modellen, ser ACT kjernen i mange problemer som skyldes konseptene som er representert i akronymet, FEAR
Fusion with your thoughts
Evaluation of experience
Avoidance of your experience
Reason-giving for your behaviorAnd the healthy alternative is to ACT:
Accept your reactions and be present
Choose a valued direction
Take action
=== Nevrovitenskapelig utvikling ===
Kognitivismen ble fra 1980-tallet og fremover i økende grad forsøkt forbundet til hjerneforskningen. Flere psykologer hadde riktignok langt tidligere beskjeftiget seg inngående med forholdet mellom hjerne og psyke, primært ved å undersøke de psykologiske konsekvensene av spesifikke hjerneskader. Ennå tidligere hadde frenologien forsøkt å forutsi psykologiske egenskaper ut fra kranieformer.
Med fremveksten av bildedannende teknikker som PET-, CAT- og spesielt MR-scanning, ble mulighetene for å undersøke den levende hjernen så gode at fremveksten i nevropsykologisk forskning eksploderte. Psykologiske begreper om hukommelse, bevissthet, følelser og tenkning utfordres og utvikles i takt med at forståelsen av hjernens funksjoner økes.
Nevropsykologien blir en mer fremtredende disiplin mot slutten av det tyvende århundre, og psykologer samarbeider nå også med genetikere for på alvor å begynne å undersøke genenes betydning for psyken.
=== Det sosiokulturelle perspektivet ===
Den sosiale og kulturelle side ved psykologiske fenomener har vært fremtredende i hele psykologiens historie. Dette ses på ulike måter, eksempelvis som komplement til den eksperimentelle psykologi (for eksempel Wundts Volkerpsychologie) og i utviklingspsykologien representert eksempelvis ved Urie Bronfenbrenners (1917–2005) utviklingsøkologiske modell for hvordan individer sosialiseres inn i en kultur og påvirkes av sine omgivelser med videre. I moderne psykologi ivaretar sosialpsykologien dette perspektivet ved systematiske studier av hvordan de sosiale omgivelser påvirker mennesket. I krysskulturell psykologi ses menneskelig variasjon over ulike kulturer. Et eksempel som ofte trekkes fram i krysskulturelle studier er forskjellen mellom (vestlige) individualistiske og (østlige) kollektivistiske kulturer. Sosiokulturell teori grenser ofte opp mot andre samfunnsvitenskapelige fag som sosialantropologi og sosiologi.
== Forskningsmetoder ==
Et kjennetegn ved moderne psykologi er at den er forskningsbasert, hvilket innebærer at den kunnskap man til enhver tid mener å ha om et fenomen skal ha forskningsmessig belegg. I slik dokumentasjon brukes et vidt spekter av tilnærminger (design) og metoder (måter å innhente data på). Forskning tar alltid utgangspunkt i et uavklart problem, og forsøker så å gi svar ved å gjøre fokuserte undersøkelser. Hvordan slike undersøkelser gjennomføres avhenger av type spørsmål. Noen spørsmål angår forklaring, andre beskrivelse. Spørsmål knyttet til forklaring belyses gjerne eksperimentelt (hva er årsakene til depresjon?), mens spørsmål knyttet til beskrivelse av fenomener, enten fenomenet isolert sett (hva er depresjon?) eller i relasjon til andre fenomener (hva er relasjonen mellom depresjon og mørketid?).
I forskning er det viktig å skille mellom den strategi man velger for å besvare uavklarte spørsmål - design - og de metoder man anvender. En og samme metode kan brukes i ulike design. Eksempelvis kan man i en eksperimentell tilnærming samle data ved spørreskjema og intervju (eksempelvis i eksperimentell testing av to ulike terapiformer), men samme metoder kan også brukes i beskrivende design.
Generelt har forskeren til rådighet tre ulike strategier for forskning: Eksperimentell, relasjonell og rent beskrivende strategier.
Eksperimentelle undersøkelser manipulerer variabler for å avdekke kausalitet
Relasjonelle strategier ser fenomener i sammenheng med hverandre og med andre forhold man antar er av interesse.
Rent beskrivende strategier beskriver fenomenet på ulike måterDe forskningsspørsmål som formuleres i forskning begrunnes ut fra eksisterende forskning slik denne er dokumentert i publisert litteratur. Slike publiserte undersøkelser finnes i omfattende databaser, eksempelvis PsycInfo, som per i dag inneholder mer enn 3,5 millioner sammendrag av publiserte studier.
Det sier seg selv at det å oppsummere kunnskap fra så mange kilder ikke er lett. Forskere har derfor utviklet ulike metoder for å oppsummere forskning innenfor et tema. Et viktig eksempel er metaanalyse, som gir en oppsummering av forskningsfunn på et bestemt tema ved å bruke resultatene fra relevante funn på temaet i en samlet analyse.
Forskning vil alltid inneholde kvalitative elementer (det vil si beskrivelse av et tema i ord) og typisk også kvantitative elementer. Eksempelvis kan en forsker undersøke synestetisk opplevelse (det at man ser farger til bokstaver, tall, ord eller musikk) og beskrive dette kvalitativt ved å intervjue synestetikere. Men en god beskrivelse av fenomenet er ikke mulig før man også gjør kvantitative studier, det vil si studier som uttrykker psykologiske forhold i tall: Hvor mange mennesker er det som har slike opplevelser? Er det forskjeller i styrke på opplevelsene mellom synestetikere? Dette innebærer at nærmest all forskning både vil inkludere kvalitative og kvantitative sider.
En forskningsmessig tilnærming innebærer at det som fremmes som mulig kunnskap må dokumenteres. Dette gjelder begreper, teorier, behandlingsformer, osv. Noen begreper vil dermed kunne være populære i en periode, men så forsvinne fordi den forskningsmessige betydningen av begrepet svekkes. På samme måte kan man i en periode tro at en behandlingsform er virksom, men hvis forskning dokumenterer at den ikke har noen virkning, vil den forsvinne. Av disse grunner har forskning ikke bare en dokumenterende funksjon, men også en avkreftende.
== Disipliner ==
Psykologi kan deles opp i en rekke (delvis overlappende) underdisipliner og fagtradisjoner, blant annet:
Affektiv psykologi, som studerer emosjoner og motivasjon.
Biologisk psykologi, som studerer det biologiske grunnlag for atferd og bevissthet.
Gestaltterapi, er en eksistensiell og eksperimentell form for psykoterapi.
Helsepsykologi, som studerer hvordan biologi, atferd og sosial kontekst påvirker menneskers helse og sykdom.
Kognitiv psykologi, som studerer hvordan mennesker sanser og behandler informasjon.
Miljøpsykologi, som studerer hvordan mennesker blir påvirket av de fysiske omgivelsene vi omgir oss med – og om hvordan vi som mennesker påvirker miljøet.
Nevropsykologi, som studerer relasjonen mellom hjernens struktur og funksjon og atferd.
Organisasjonspsykologi, som studerer hvordan individer fungerer i organisasjoner.
Pedagogisk psykologi, som studerer hvordan man kan tilrettelegge opplæringssituasjoner.
Personlighetspsykologi, som studerer individuelle psykologiske særpreg og egenskaper.
Psykopatologi, som studerer psykiske problemer og lidelser.
Sosialpsykologi, som studerer forholdet mellom enkeltindivider og grupper.
Utviklingspsykologi, som studerer individers, og da særlig barns, psykologiske utvikling i et biologisk, sosialt og kulturelt perspektiv.
Parapsykologi, som studerer overnaturlige fenomener.
Samfunnspsykologi, som studerer sosiale fenomener i seg selv på et sosialt, institusjonelt og kulturelt nivå
Kulturpsykologi, som studerer hvordan psykologiske og atferdsmessige tendenser er forankret og nedfelt i kulturen
Feministisk psykologi, som studerer sosiale strukturer og kjønn
Kritisk psykologi, en retning som bygger på kritisk teori
Community-psykologi eller anvendt samfunnspsykologi, som studerer individers kontekster innen sosiale fellesskap og samfunnet
Psykoanalyse, den terapeutiske tradisjon utviklet av Sigmund Freud og hans etterfølgere
== Anvendelser av psykologien ==
I tillegg til å være et forskningsfelt ved universiteter og forskningsinstitutter er psykologifaget en klinisk profesjon og har en rekke andre anvendelser i samfunnet.
=== Klinisk psykologi ===
Klinisk psykologi omfatter behandling og terapi innen psykisk helsevern. Psykologer jobber både på sykehus og i privat praksis, i Norge også på distriktspsykiatriske sentre. Psykologer samarbeider i dag i utstrakt grad med psykiatere (leger med spesialisering i psykiatri) innen psykisk helsevern, og det kan være et stort overlapp i arbeidsområder.
=== Psykologiske tester ===
Psykologien utgjør det faglige grunnlaget for et stort antall psykologiske tester i ulike sammenhenger. Moderne psykologiske tester søker å bruke standardiserte kriterier.
Psykologiske tester har lang tradisjon, helt tilbake til antikke kulturer som i utvelgelseseksamenen for det kinesiske embetsverket allerede 2200 f.Kr.
=== Ledelse, arbeids- og organisasjonspsykologi ===
Arbeids- og organisasjonspsykologiens fokus er vitenskapelige teknikker for å forbedre organiseringen av arbeid. Ledelse er en viktig del av dette området. Psykologer innen dette feltet kan jobbe med ledelse, ledertrening og generell bedriftsrådgivning.
=== Militæret, politiet og etterretningstjenester ===
Psykologi er et viktig fag i militære, politimessige og etterretningsmessige sammenhenger.
En rolle for psykologer i militæret er å evaluere og rådgi soldater og annet personell. Typiske militære roller for psykologer er psykologisk utvelgelse (screening), klinisk psykoterapi, behandling av posttraumatisk stress, selvmordsforebygging og andre typer helse- og arbeidspsykologi.
Psykologer jobber også som analytikere i etterretningstjenester, militære sammenhenger, politiet og innen samfunnssikkerhet, i et felt som gjerne kalles operativ psykologi. I militære og etterretningsmessige sammenhenger kan psykologer også jobbe innen feltet som er kjent som psykologisk krigføring. Psykologisk krigføring omfatter bruk av propaganda for å påvirke soldater og befolkningsgrupper. Fra 1950-tallet gjennomførte amerikanske myndigheter omfattende forskning på psykologisk krigføring gjennom MKULTRA-programmet, der psykologer var sentrale. Frem til 2010 ble dette betegnet Psychological Operations (PSYOP), da navnet ble endret til Military Information Support Operations (MISO).
Innen politiet er rettspsykologi («forensic psychology») et av fagområdene psykologer jobber med; dette fagområdet omfatter både sakkyndig bistand under rettssaker og etterforskninger, herunder psykologiske vurderinger av tiltalte i straffesaker og utarbeiding av såkalte gjerningsmannsprofiler i etterforskninger. Psykologer kan delta i forhør, analyse av forhør og utvikling av forhørsteknikker, både i politi- og etterretningsmessige sammenhenger.
=== Sakkyndighetsarbeid ===
Psykologer jobber ofte som sakkyndige i forbindelse med rettssaker og overfor ulike offentlige myndigheter, eksempelvis barnevern, kriminalomsorg og lignende.
== Psykologi i Norge ==
=== Forskningsmiljøer i Norge ===
Mye av den psykologiske forskningen i Norge skjer ved de universitetene som har psykologiske institutter; Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo er det eldste og største psykologiske forskningsmiljøet i Norge. I tillegg skjer det det psykologisk forskning i helseforetakene og ved andre psykologisk fokuserte institutter som NKVTS.
=== Psykologiutdanning i Norge ===
I Norge finnes det hovedsakelig to forskjellige utdanninger i psykologi. En teoretisk bachelor- og mastergrad og et mer praktisk orientert profesjonsstudium. I tillegg inngår psykologi i en rekke andre utdanninger. Bachelorstudiet finnes ved en rekke høgskoler og universiteter, blant annet Høgskolen i Innlandet (INN), NTNU, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, og UiT Norges arktiske universitet. Mastergraden tilbys av blant annet Høgskolen i Innlandet, Handelshøyskolen BI, NTNU, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo og UiT Norges arktiske universitet. Profesjonsstudiet er opprettet ved NTNU, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo og UiT Norges arktiske universitet.
== Kjente navn og begreper ==
William K. Estes: Matematiske modeller i psykologien, emosjonsmåling
Sigmund Freud: Psykoanalyse
Carl Gustav Jung: Arketyper
Ivan Pavlov: Betinget refleks
Harald Schjelderup: Psykoanalyse, norsk lærebok til forberedende prøve
B.F. Skinner: Læring, forsterkning
S.C. Hayes: Hovedgrunnlegger bak post-behavioristisk og empirisk testet teori omkring kognisjon og språkdannelse hos mennesker, Relational Frame Theory, Third-Wave Cognitive Behavior Therapy, Acceptance & Commitment Therapy (ACT)
Aaron T. Beck: Kognitiv terapi
Albert Ellis: Rational Emotive Behaviour Therapy
Jean Piaget: Barns mentale utvikling (pedagogisk psykologi)
== Relasjon til andre fagområder ==
Fordi psykologien fokuserer på individets tenkning, opplevelse og atferd, har psykologien naturlige relasjoner til en rekke andre fagområder med slikt fokus. Psykologiens nabodisipliner er særlig medisin, biologi, pedagogikk, økonomi, sosialantropologi, sosiologi, lingvistikk og informatikk. Biologi er et svært sentralt grunnlagsfag for store deler av psykologifaget, særlig innen den nevrovitenskapelig orienterte delen av faget, og forholdet til medisinfaget er særlig viktig innen klinisk psykologi der psykologien og psykiatrien overlapper i fokus, men også innen nyere biomedisinsk orientert psykologisk forskning. Fagfeltet atferdsøkonomi er resultat av samarbeidet mellom psykologer og økonomer; psykologen Daniel Kahneman fikk Nobels minnepris for sine psykologiske bidrag med betydning for økonomi.
== Foreninger ==
Psykologiforbundet (tidligere kjent under flere andre navn), faglig forbund for alle fagpersoner i psykologi.
Norsk Psykologforening (Psykologforeningen), fagforening for norske kliniske psykologer.
== Se også ==
Psykolog
Psykoterapi
== Referanser ==
== Litteratur ==
Karlsen, Pål Johan(2015): (no) Psykologi i et nøtteskall. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9788292773673
Karlsen, Pål Johan (2012): (no) Psykologi: Inngangsporten. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9788215015026
Svartdal, Frode (red.) (2011): (no) Psykologi: En introduksjon. Oslo: Gyldendal Akademisk. ISBN 9788205405295
Svartdal, Frode (red.) (2011): (no) Psykologi: i praksis. Oslo: Gyldendal Akademisk. ISBN 9788205415720
Svartdal, Frode (2009): (no) Psykologiens forskningsmetoder: En introduksjon. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 9788245008616
== Eksterne lenker ==
Psykologisk.no - Scandinavian Psychologist
Tidsskrift for Norsk psykologforening
Søkbar digitalkopi av Psykologisk leksikon utarbeidet av Henry Egidius, utgitt av Tano Aschehoug 1996
Psykologibloggen.no
Norsk psykologforening
Psykologiforbundet
yrkesbeskrivelse av psykolog, Utdanning.no | Krysskulturell psykologi er det vitenskapelige studiet av menneskelig atferd og mentale prosesser spesielt med tanke på ulike kulturelle forhold. Sentrale temaer, for eksempel affekt, kognisjon, oppfatninger av selvet, og spørsmål som psykopatologi, angst og depresjon, kan mangle ekstern validitet når "eksportert" til andre kulturelle kontekster. | 199,183 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensarven | 2023-02-04 | Verdensarven | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FN', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Verdensarven'] | «Verdensarven» eller Verdens kultur- og naturarvsteder (engelsk: UNESCO World Heritage Sites) er et program i regi av UNESCO for bevaring av et utvalg natur- og kultursteder på jorden. Stedene, eksempelvis en skog, et fjell, en innsjø, en ørken, et monument, et bygg, et kompleks, eller en by, er utvalgt på grunn av sin spesielle kulturelle eller naturhistoriske betydning for menneskeheten. Stedene utgjør UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder, en liste som vedlikeholdes av det internasjonale verdensarv programmet (World Heritage Programme) og forvaltes av UNESCOs verdensarvkomité (UNESCO World Heritage Committee), som også stiller krav om at verdensarvområder skal vernes.
For at et område skal regnes som del av verdensarven, må det representere et unikt kultur- eller naturhistorisk miljø som kan fortelle noe om jordens eller menneskenes historie. UNESCOs liste over verdensarv er den mest utbredte miljøvernavtalen i verden.
Programmet ble startet 16. november 1972, da UNESCO vedtok en konvensjon om beskyttelse av kultur- og naturarven. 1073 steder er per november 2017 med på listen, hvorav 832 er kulturarvsteder, 206 naturarvsteder og 35 en blanding av de to kategoriene. De er fordelt på 167 medlemsstater.
193 stater har sluttet seg til verdensarvkonvensjonen. Statene som har sluttet seg til FNs konvensjon for verdensarven, og dermed forpliktet seg til å ivareta den kulturelle og naturlige verdensarven, kan nominere kandidater til verdensarvlisten. Det er altså ikke slik at verdensarvsteder utvelges av utenforstående og objektive eksperter, det er de respektive medlemsland som fremmer kandidatene de selv ønsker utpekt som del av verdensarven. Først etter en slik nominasjon søker UNESCO uttalelser fra uavhengige eksperter om kriteriene for verdensarvstatus er oppfylt, og endelig status avgjøres på en av UNESCOs årlige sesjoner.
Ifølge verdensarvkonvensjonen er medlemslandene forpliktet til å ivareta og beskytte verdensarvstedene. Det er et paradoks at verdensarvstatus, med den oppmerksomhet og økte turisme som følger, i noen tilfeller har gjort verdensarvstedene mer sårbare. Steder som er med på listen, kan under visse omstendigheter få midler fra Verdensarvfondet.
| «Verdensarven» eller Verdens kultur- og naturarvsteder (engelsk: UNESCO World Heritage Sites) er et program i regi av UNESCO for bevaring av et utvalg natur- og kultursteder på jorden. Stedene, eksempelvis en skog, et fjell, en innsjø, en ørken, et monument, et bygg, et kompleks, eller en by, er utvalgt på grunn av sin spesielle kulturelle eller naturhistoriske betydning for menneskeheten. Stedene utgjør UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder, en liste som vedlikeholdes av det internasjonale verdensarv programmet (World Heritage Programme) og forvaltes av UNESCOs verdensarvkomité (UNESCO World Heritage Committee), som også stiller krav om at verdensarvområder skal vernes.
For at et område skal regnes som del av verdensarven, må det representere et unikt kultur- eller naturhistorisk miljø som kan fortelle noe om jordens eller menneskenes historie. UNESCOs liste over verdensarv er den mest utbredte miljøvernavtalen i verden.
Programmet ble startet 16. november 1972, da UNESCO vedtok en konvensjon om beskyttelse av kultur- og naturarven. 1073 steder er per november 2017 med på listen, hvorav 832 er kulturarvsteder, 206 naturarvsteder og 35 en blanding av de to kategoriene. De er fordelt på 167 medlemsstater.
193 stater har sluttet seg til verdensarvkonvensjonen. Statene som har sluttet seg til FNs konvensjon for verdensarven, og dermed forpliktet seg til å ivareta den kulturelle og naturlige verdensarven, kan nominere kandidater til verdensarvlisten. Det er altså ikke slik at verdensarvsteder utvelges av utenforstående og objektive eksperter, det er de respektive medlemsland som fremmer kandidatene de selv ønsker utpekt som del av verdensarven. Først etter en slik nominasjon søker UNESCO uttalelser fra uavhengige eksperter om kriteriene for verdensarvstatus er oppfylt, og endelig status avgjøres på en av UNESCOs årlige sesjoner.
Ifølge verdensarvkonvensjonen er medlemslandene forpliktet til å ivareta og beskytte verdensarvstedene. Det er et paradoks at verdensarvstatus, med den oppmerksomhet og økte turisme som følger, i noen tilfeller har gjort verdensarvstedene mer sårbare. Steder som er med på listen, kan under visse omstendigheter få midler fra Verdensarvfondet.
== Verdensarvkonvensjonen ==
Verdensarvkonvensjonen (konvensjonen om beskyttelse av verdens kultur- og naturarv) er rammeverket for begrepet verdensarv, og har som formål å få land til å forplikte seg til å ivareta og beskytte steder av særlig stor kultur- eller naturmessig betydning gjennom å undertegne konvensjonen. Det første utkastet til denne konvensjonen ble presentert på FN-konferansen om menneskelig miljø i Stockholm i juni 1972 og ble vedtatt 16. november samme år av UNESCOs generalforsamling på organisasjonens 17. kongress i Paris.
== Verdensarvkomiteen ==
=== Komiteens sammensetning ===
Verdensarvkomiteen (World Heritage Committee) er sammensatt av representanter fra 21 forskjellige land. Ifølge konvensjonen utnevnes disse for en periode av seks år. Mange medlemsland velger imidlertid frivillig å bare la seg velge for en periode på fire år, slik at rotasjonen kan bli større og flere land kan få mulighet til å delta i komiteen.
Alle medlemsland kan fritt stille kandidater til verdensarvkomiteen, også et land som har sittet i komiteen foregående periode. Vanligvis avstår imidlertid land fra å søke gjenvalg på denne måten. Representasjonen i komiteen skal være jevnt fordelt mellom ulike regioner og kulturer. Valg til komiteen skjer på generalforsamlingen for verdensarvkonvensjonens medlemsnasjoner, som finner sted annethvert år i forbindelse med UNESCOs generalforsamling.
Etter generalforsamlingen 2011 sitter representanter for følgende land i komiteen:
Algerie, Kambodsja, Colombia, Estland, Etiopia, Frankrike, Tyskland, India, Irak, Japan, Malaysia, Mali, Mexico, Qatar, Russland, Senegal, Serbia, Sør-Afrika, Sveits, Thailand og De forente arabiske emirater.
=== Komiteens virksomhet og oppgaver ===
Verdensarvkomiteen møtes normalt en gang i året, men dersom minst to tredjedeler av medlemsstatene ber om det kan det holdes ekstraordinære møter. Dette har skjedd syv ganger, første gang i 1981 og foreløpig siste gang i 2004. De regulære komitémøtene finner sted i et av landene som har representant i komiteen, mens de ekstraordinære hittil har vært holdt ved UNESCOs hovedkvarter i Paris.
Komiteens oppgave er å implementere verdensarvkonvensjonen, bestemme bruken av verdensarvfondet og bevilge økonomisk støtte etter forespørsler fra medlemslandene. Det er også komiteen som endelig avgjør om et sted kan skrives inn på verdensarvlisten. Komiteen kan utsette slike avgjørelser og be om mer informasjon om stedene fra medlemslandet eller -landene som har fremmet nominasjonen. Komiteen går også gjennom rapporter om tilstanden til steder som allerede er innskrevet på verdensarvlisten, og ber medlemsnasjoner handle dersom steder som tilhører verdensarven ikke blir skikkelig ivaretatt. Komiteen avgjør også hvilke steder som skal innskrives eller fjernes fra listen over truede verdensarvsteder.I flere tilfeller har verdensarvkomiteen utvidet eksisterende verdensarvsteder, også over landegrenser. Ved flere av disse anledningene har det tidligere verdensarvstedet fått et nytt navn som del av det utvidede. Komiteen kan også fjerne land fra verdensarvlisten, dette skjedde for første gang i 2007.
=== Verdensarvkomiteens underutvalg ===
Komiteen velger hvert år ved slutten av sitt ordinære møte et underutvalg som kalles Bureau of the World Heritage Committee. Utvalget består av representanter fra sju av de 21 landene som er representert i komiteen, og konstitueres som en leder, fem nestledere og en sekretær. Underutvalgets oppgave er å følge med på hvordan eksisterende verdensarvsteder blir ivaretatt, godkjenne nye nominasjoner og legge til rette for verdensarvkomiteens møter.
Underutvalget består i perioden 2006-2007 av representanter fra Litauen, New Zealand, Benin, Chile, India, Kuwait og Nederland.
== Verdensarvfondet ==
Hvert land som slutter seg til verdensarvkonvensjonen betaler annethvert år inn et bidrag som tilsvarer en viss prosentandel av den medlemsavgiften man betaler til UNESCO. Prosentandelen fastsettes på generalforsamlingen for konvensjonens medlemsland, og er i dag på 1 %, hvilket er det høyeste nivået som konvensjonen åpner for. Hvert land har anledning til å gi frivillige bidrag ut over dette.
Totalt mottar verdensarvkomiteen omkring fire millioner USD årlig. Disse pengene plasseres i de såkalte verdensarvfondet (engelsk: World Heritage Fund). De bevilgede midlene brukes i hovedsak tiltak for å beskytte truede verdensarvsteder (som Dresden Elbedalen som trues av en planlagt motorvei), men kan også anvendes for å restaurere eller på annen måte bevare steder som helt eller delvis har blitt ødelagt (som de store Buddhastatuene i Bamiyandalen som i stor grad ble sprengt av Taliban).
=== Det afrikanske verdensarvfondet ===
Det afrikanske verdensarvfondet, African World Heritage Fund, ble opprettet etter et initiativ fra Sør-Afrika 5. mai 2006. Det fremste målet for dette fondet er å beskytte truede verdensarvsteder i Afrika, og på sikt fjerne disse fra listen over truede verdensarvsteder. Afrika er i dag den verdensdelen som har klart størst andel av truede verdensarvsteder, 16 av 46. Et annet mål for dette fondet er å øke antallet steder med verdensarvstatus i Afrika, siden kontinentet i dag er klart underrepresentert på verdensarvlisten.
== Verdensarvsenteret i Paris ==
Ettersom antallet verdensarvsteder økte ble det også behov for å skape et ressurssenter som kontinuerlig kunne overvåke og bidra til å bevare verdensarven. Derfor ble verdensarvsenteret, World Heritage Centre etablert i Paris i 1992. I tillegg til å holde rede på verdensarvens status har senteret hovedansvaret for å organisere komiteens møter, bistå medlemslandene i nomineringsprosesser, publisere undervisningsmateriell og mye annet.
== Verdensarvorganisasjoner i Norden ==
Hvert land oppmuntres også gjennom konvensjonen til å overveie å etablere offentlige eller private, nasjonale stiftelser eller organisasjoner som kan arbeide for verdensarvkonvensjonens målsetninger og samle inn penger til verdensarvfondet.
I Sverige ble nettverket Svenska världsarvsgruppen etablert i 1995. Nettverkeret er organisert som medlemsforening gjennom Värdsarv i Sverige [1].
I 2007 ble Norges Verdensarv stiftet som et felles nettverk for Norges nominerte og listeførte verdensarvsteder [2]. Nettverket ble etablert som medlemsforening i 2014 og har som formål å fremme stedenes fellesinteresser, i samsvar med UNESCOs verdensarvkonvensjon og beste praksis.
I 1996 ble Nordic World Heritage Office (nordisk verdensarvkontor) etablert etter en avtale mellom UNESCO og regjeringen i Norge. Kontoret skulle hjelpe Verdensarvsenteret i Paris med oppfølging av verdensarvkonvensjonen. I mars 2002 ble kontoret omgjort til en selvstendig stiftelse, Nordic World Heritage Foundation. Stiftelsen var en non-profit institusjon som hadde som formål å støtte verdensarvsenteret og gjennomføringen av verdensarvkonvensjonens mål. Den nordiske verdensarvstiftelsen ble utviklet som et samarbeid mellom UNESCO og de nordiske landene, og ble tidligere finansiert gjennom årlige bevilgninger fra det norske miljøverndepartementet. Stiftelsen ble oppløst 1. januar 2015 og departementet har startet å utrede et eventuelt nytt UNESCO kategori 2-senter.
== Nominasjon av nye verdensarvsteder ==
=== Oppretting av forhåndsliste ===
Hvert land skal ifølge konvensjonen utarbeide en forhåndsliste (engelsk tentative list) over steder som man kan tenke seg å nominere i løpet av de nærmeste fem til ti år. Forslagslisten kan kompletteres når som helst, og ikke alle steder som blir forhåndslistet blir endelig nominert. Forhåndslisten er imidlertid første skritt på veien til nominasjon, og ingen steder kan nomineres dersom de ikke har vært på forhåndslisten.
Pr juli 2007 hadde 158 av de 184 medlemsnasjonene levert inn slike foreløpige lister, på tilsammen 1 393 mulige verdensarvsteder.
På Norges tentative liste står følgende steder:
Jan Mayen og Bouvetøya som del av en flernasjonal nominasjon av Atlanterhavssryggen (2007)
Svalbard (2007)
Det lulesamiske området Tysfjord, Hellmobotn og Rago (2002)
Lofotenøyene (2002)
I 2010 nominerte Norge fire steder til verdensarvlisten: Borrehaugene i Horten, Oseberghaugen i Tønsberg, Gokstadhaugen i Sandefjord og kvernsteinsbruddet i Hyllestad. Nominasjonen er et samarbeid med fem andre land om en klynge vikingrelaterte verdensarvpunkter
=== Nominasjon ===
Hvert land som har undertegnet verdensarvkonvensjonen oppmuntres til å levere inn nomineringer av nye verdensarvsted. Ut fra forhåndslisten kan en medlemsnasjon gjøre en formell nominasjon ved å levere inn en såkalt «nominasjonsmappe» (Nomination File). Verdensarvsenteret gir hjelp til å lage slike nominasjonsmapper, og det stiller forholdsvis omfattende krav til hvilken dokumentasjon en slik mappe skal inneholde. Nominasjonsmappen oversendes så verdensarvsenteret som kontrollerer at nødvendig dokumentasjon foreligger, før nominasjonen blir videresendt til utredning.
=== Utredning og endelig beslutning ===
Det er tre organer som har offisiell status som rådgivere for verdensarvkomiteens. Disse organene er:
IUCN – Internatonal Union for the Conservation of Nature (Verdens naturvernunion)
ICOMOS – International Council on Monuments and Sites
ICCROM – International Centre for the Study of the Preservation and Restoration of Cultural Property (Romasenteret)Et sted som er nominert skal utredes av ICOMOS dersom det er nominert som kulturarv og IUCN dersom der er nominert som naturarv, og det er deres uttalelser som ligger til grunn for den endelige komitebehandlingen.
Ved siden av disse utredningsorganene finnes ICCROM som er et overstatlig internasjonalt forsknings- og utdanningssenter, som blant annet tilbyr ekspertise og rådgivning om bevaring av kulturarv.
Når et sted er nominert og utredet er det opp til den flernasjonale verdensarvkomiteen å ta den endelige beslutningen. Dette skjer på komiteens årlige møte. Komiteen kan velge å utsette en endelig avgjørelse og be om ytterligere dokumentasjon eller videre utredning. Det som er avgjørende for om et sted kan skrives inn på verdensarvlisten er om det oppfyller ett eller flere av de ti fastsatte kriteriene
== Kriterier ==
Fram til og med 2004 var kriteriene for utvelgelse av verdensarven delt i to lister – en liste med seks kulturarv-kriterier og en med fire naturarv-kriterier. Fra og med 2005 er disse slått sammen til en felles liste bestående av ti punkter, hvorav de seks første er kulturelle kriterier og de fire siste gjelder naturarv. For at et sted skal listeføres som verdensarv, må det oppfylle minst ett av disse kriteriene, med et unntak for kriterium (vi), som ikke alene kvalifiserer for verdensarvstatus selv om det er oppfylt.
== Verdensarvlisten ==
Det finnes etter verdensarvkomiteens møte i 2007 851 verdensarvsteder fordelt på 141 tilsluttede land, av disse er 660 kulturarvsteder, 166 naturarvsteder og 25 steder er definert både som natur- og kulturarv. Hvert år siden opprettelsen har det tilkommet i gjennomsnitt 28 nye verdensarvsteder, det største antallet var 61 og det minste var sju. Første gang et sted ble fjernet fra listen var i 2007 da det Arabiske Antilopereservatet i Oman mistet sin status som verdensarv.
=== Global fordeling av verdensarven ===
* Storbritannia har en verdensarv på øyene Gough og Inaccessible. Denne er her regnet inn under Afrika.** Danmark har en verdensarv på Grønland, Storbritannia har en verdensarv på Bermuda og Nederland har en verdensarv på Curaçao. Disse er her regnet inn under Nord-Amerika.*** Storbritannia har en verdensarv på Hendersonøya ved Pitcairn. Denne er her regnet inn under Oseania.
=== De første verdensarvstedene ===
I 1978 valgte verdensarvkomiteen ut de første tolv verdensarvstedene.
=== Truede verdensarvsteder ===
Som en underliste av verdensarvlisten finnes også en egen liste over truede verdensarvsteder. I dag er det 46 verdensarvsteder på denne listen, hvorav hele 16 fra Afrika (mens fire fra Europa regnes som truede). Truslene kan være mange, fra krig og naturkatastrofer til erosjon, utbyggingsplaner, ren vandalisme eller masseturisme.
== Eksempler på Verdens kultur- og naturarvsteder ==
=== Verdensarven i Norge ===
=== Verdensarven i Norden ===
=== Verdensarven i Europa ===
=== Verdensarven i Oseania ===
=== Verdensarven i Afrika ===
=== Verdensarven i Amerika ===
=== Verdensarven i Asia ===
== Se også ==
Liste over verdensarvsteder (UNESCO)
Verdensarven i Norge
Verdensarven i Norden
Verdensarven i Europa
Verdensarven i Asia
Verdensarven i Afrika
Verdensarven i Amerika
Verdensarven i Oseania
Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv (UNESCO)
Truede verdensarvsteder (UNESCO)
Verdensminne, verdens dokumentarv (UNESCO)
Biosfærereservat
Norges Verdensarv
Kulturminne
Kulturminnevern
Kulturminneverdier
Verdensarvens dag
== Litteratur ==
Verdensarv i Norden : forslag til nye områder på Verdensarvlisten 1996, (Nordisk råd (rapport 1996:30/31), 1996), ISBN 92-9120-937-6
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv
UNESCOs konvensjon om vern av verdens kultur- og naturarv
UNESCOs Retningslinjer for gjennomføring av verdensarvkonvensjonen
Komiteen for verdensarven
Weblog about World Heritage topics
Riksantikvaren: Bevaringsprogrammet for verdsarven
Miljøstatus i Norge: Verdensarven
Kulturarv i Vestfold fylkeskommune om vikingtid som verdensarv
Forslag til nye verdensarvsteder i 2009
Norges forhåndsliste
Den norske UNESCO-kommisjonens side om verdensarven | Verdensarven i Litauen er UNESCOs liste over kultur- og naturarvsteder i Litauen. Disse stedene er underlagt spesielle krav til vern. | 199,184 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anders_Vistisen | 2023-02-04 | Anders Vistisen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dansk Folkeparti-politikere', 'Kategori:Danske jurister', 'Kategori:Fødsler 12. november', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Medlemmer av Europaparlamentet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Viborg kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Anders Primdahl Vistisen (født 12. november 1987 i Skive) er en dansk politiker (DF). Han har vært medlem av Europaparlamentet siden 2014.
Han ble født i Skive på Jylland, og vokste opp i landsbyen Vridsted. Vistisen har studentereksamen fra handelsskolen i Skive fra 2006 og juridisk embedseksamen fra Aarhus Universitet fra 2013. I 2012 ble han ansatt som juridisk konsulent for europaparlamentariker Morten Messerschmidt og EFD-gruppen.Vistisen meldte seg inn i Dansk Folkepartis Ungdom som 13-åring, og satt som formann i DFU i Viborg amt 2004–2006 og i DFU i Aarhus og Østjylland fra 2008. I 2008 ble han også valgt inn i hovedstyret i Dansk Folkepartis Ungdom, der han har vært nestformann 2009–2011 og formann 2012–2015. Vistisen var medlem av Midtjylland regionråd 2010–2014 og Randers kommunestyre i 2014, og satt som partiets gruppeformann i regionrådet i 2014.I 2014 ble han innvalgt i Europaparlamentet med 8 315 personstemmer. Han er tilsluttet gruppen Alliansen av konservative og reformatorer i Europa. Vistisen er medlem av Europaparlamentets komité for budsjettkontroll.
| Anders Primdahl Vistisen (født 12. november 1987 i Skive) er en dansk politiker (DF). Han har vært medlem av Europaparlamentet siden 2014.
Han ble født i Skive på Jylland, og vokste opp i landsbyen Vridsted. Vistisen har studentereksamen fra handelsskolen i Skive fra 2006 og juridisk embedseksamen fra Aarhus Universitet fra 2013. I 2012 ble han ansatt som juridisk konsulent for europaparlamentariker Morten Messerschmidt og EFD-gruppen.Vistisen meldte seg inn i Dansk Folkepartis Ungdom som 13-åring, og satt som formann i DFU i Viborg amt 2004–2006 og i DFU i Aarhus og Østjylland fra 2008. I 2008 ble han også valgt inn i hovedstyret i Dansk Folkepartis Ungdom, der han har vært nestformann 2009–2011 og formann 2012–2015. Vistisen var medlem av Midtjylland regionråd 2010–2014 og Randers kommunestyre i 2014, og satt som partiets gruppeformann i regionrådet i 2014.I 2014 ble han innvalgt i Europaparlamentet med 8 315 personstemmer. Han er tilsluttet gruppen Alliansen av konservative og reformatorer i Europa. Vistisen er medlem av Europaparlamentets komité for budsjettkontroll.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisiell blogg
Anders Primdahl Vistisen på Twitter
(en) Anders Primdahl Vistisen hos Europaparlamentet | Anders Primdahl Vistisen (født 12. november 1987 i Skive) er en dansk politiker (DF). | 199,185 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sfinx_(konfekt) | 2023-02-04 | Sfinx (konfekt) | ['Kategori:1939 i Norge', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nidar', 'Kategori:Sjokolademerker'] | Sfinx er et konfektmerke som produseres og selges av Nidar.
Sfinx ble lansert i januar 1939 og består av konfektbiter med lys og mørk sjokolade. På den tiden var Nidar inspirert av Oldtidens Egypt og det ble laget flere ulike konfektbiter. De 12 mest populære bitene fikk æren av å være med i Sfinx-esken. Filosofien bak Sfinx, var at dette skulle være en «folkekonfekt» med god smak og moderat pris. For å holde prisen nede ble konfektbitene produsert mest mulig maskinelt og bitene var utstyrt med enkle dekorasjoner. På tross av dette krevde produksjonen mange medarbeidere hvis jobb var å legge de ulike bitene på riktig plass i eskene. Den mellomstore esken var opprinnelig på 230 gram og kostet den gang 2 kroner. Idag er den mellomstore på 380 gram og den store på 760 gram.
På den opprinnelige Sfinx-konfekten var bitene dekorert med hieroglyfer og Nidar-logoen var plassert i en pyramide. I 1999 ble konfektbitene redesignet av industridesigneren Johan Verde, etter inspirasjon fra ørkenens sanddyner i Sfinx’ens hjemland. I 2005 fikk også esken et nytt design. Den røde rosen på esken ble introdusert første gangen i 1973 og har siden da vært et kjent symbol for Sfinx. Men i 2015 forsvant også rosen da esken fikk et nytt design. Sfinx er Norges mest solgte konfekt og 71 prosent av årets Sfinx-salg skjer i november og desember. Nordmenn kjøper hvert år nesten 900 000 esker med Sfinx-konfekt.
Sfinx selges nå i to størrelser men tidligere ble Sfinx også solgt i poser. Bitmiksen i konfektesken har endret seg en god del siden 1939.
| Sfinx er et konfektmerke som produseres og selges av Nidar.
Sfinx ble lansert i januar 1939 og består av konfektbiter med lys og mørk sjokolade. På den tiden var Nidar inspirert av Oldtidens Egypt og det ble laget flere ulike konfektbiter. De 12 mest populære bitene fikk æren av å være med i Sfinx-esken. Filosofien bak Sfinx, var at dette skulle være en «folkekonfekt» med god smak og moderat pris. For å holde prisen nede ble konfektbitene produsert mest mulig maskinelt og bitene var utstyrt med enkle dekorasjoner. På tross av dette krevde produksjonen mange medarbeidere hvis jobb var å legge de ulike bitene på riktig plass i eskene. Den mellomstore esken var opprinnelig på 230 gram og kostet den gang 2 kroner. Idag er den mellomstore på 380 gram og den store på 760 gram.
På den opprinnelige Sfinx-konfekten var bitene dekorert med hieroglyfer og Nidar-logoen var plassert i en pyramide. I 1999 ble konfektbitene redesignet av industridesigneren Johan Verde, etter inspirasjon fra ørkenens sanddyner i Sfinx’ens hjemland. I 2005 fikk også esken et nytt design. Den røde rosen på esken ble introdusert første gangen i 1973 og har siden da vært et kjent symbol for Sfinx. Men i 2015 forsvant også rosen da esken fikk et nytt design. Sfinx er Norges mest solgte konfekt og 71 prosent av årets Sfinx-salg skjer i november og desember. Nordmenn kjøper hvert år nesten 900 000 esker med Sfinx-konfekt.
Sfinx selges nå i to størrelser men tidligere ble Sfinx også solgt i poser. Bitmiksen i konfektesken har endret seg en god del siden 1939.
== Sfinx (2015) ==
Pralin Myk sitronkrem med ingefær (mørk sjokolade) (istedenfor Rompralin)
== Sfinx (2014) ==
Cuba Luftig nougat med mandelbiter (lys sjokolade)
Madeira Marsipan med ekte madeira (mørk sjokolade)
Krokan Crisp Finknust krokan i lys trøffel (lys sjokolade)
Orania Frisk appelsinkrem (mørk sjokolade)
Nougat Lett, luftig nougat (lys sjokolade)
Mokka Fyldig mokkakrem (mørk sjokolade)
Marsipan Myk marsipan (lys sjokolade)
Rompralin Krem med ekte rom (mørk sjokolade) (utgått)
Nøttebit Røstede hasselnøtter i trøffel (lys sjokolade)
Myk Toffee Myk velsmakende karamell (lys sjokolade)
Mint Myk mintkrem (mørk sjokolade)
Toffee Prima Mild flytende karamell (lys sjokolade)Tidligere biter:
Ananas (utgått)
Appelsinkapsel (utgått)
Cherry Brandy (utgått)
Frukt Likør (utgått)
Merci (utgått)
== Kilder ==
http://www.nidar.no/Produkter/Sjokolade/Sfinx
https://web.archive.org/web/20150118172809/http://www.nidar.no/Om-Nidar/Nyheter-og-presse/Nyheter/Tid-for-konfekt | Sfinx er et konfektmerke som produseres og selges av Nidar. | 199,186 |
https://no.wikipedia.org/wiki/La_Possonni%C3%A8re | 2023-02-04 | La Possonnière | ['Kategori:0°V', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Maine-et-Loire', 'Kategori:Sider med kart'] | La Possonnière er en kommune og landsby i departementet Maine-et-Loire i regionen Pays de la Loire i vest-Frankrike.
| La Possonnière er en kommune og landsby i departementet Maine-et-Loire i regionen Pays de la Loire i vest-Frankrike.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen La Possonnière
== Referanser ==
Kommunedata fra INSEE
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) La Possonnière – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE | La Possonnière er en kommune og landsby i departementet Maine-et-Loire i regionen Pays de la Loire i vest-Frankrike. | 199,187 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mikhail_Tsjipurin | 2023-02-04 | Mikhail Tsjipurin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Russland under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Fødsler 17. november', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Håndballspillere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i håndball', 'Kategori:Personer fra Moskva', 'Kategori:Russiske håndballspillere', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2012 for menn', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2016 for menn', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2013 for menn', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2015 for menn', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2017 for menn'] | Mikhail Aleksejevitj Tjipurin (russisk: Михаил Алексеевич Чипурин; født 17 november 1980 i Moskva, Sovjetunionen) er en russisk håndballspiller som spiller for den makedonske klubben HC Vardar.
Han var med på det russiske laget som tok bronse under OL i Athen 2004.
| Mikhail Aleksejevitj Tjipurin (russisk: Михаил Алексеевич Чипурин; født 17 november 1980 i Moskva, Sovjetunionen) er en russisk håndballspiller som spiller for den makedonske klubben HC Vardar.
Han var med på det russiske laget som tok bronse under OL i Athen 2004.
== Klubber ==
CSKA Moskva (–2013)
HC Vardar (2013–)
== Eksterne lenker ==
(en) Mikhail Tsjipurin – Olympedia
(en) Mikhail Tsjipurin – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Mikhail Tsjipurin – Det europeiske håndballforbundet (EHF)
(fr) Mikhail Tsjipurin – Ligue Nationale de Handball (LNH) | Mikhail Aleksejevitj Tjipurin (; født 17 november 1980 i Moskva, Sovjetunionen) er en russisk håndballspiller som spiller for den makedonske klubben HC Vardar. | 199,188 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ibrahim_Bi%C3%A7ak%C3%A7iu | 2023-02-04 | Ibrahim Biçakçiu | ['Kategori:Albanske statsministre', 'Kategori:Albanske utenriksministre', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1977', 'Kategori:Fødsler 10. september', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Menn'] | Ibrahim Aqif Biçakçiu (også Ibrahim bej Biçaku) (født 10. september 1905 i Elbasan, død 4. januar 1977 samme sted) var en albansk landeier, forretningsmann og nasjonalistisk politiker.
Han ble født inn i en velstående og innflytelsesrik familie i Elbasan som sønn av den politiske lederen og landeieren Aqif Pasha Biçakçiu. Familien stod sentralt i den albanske uavhengighetsbevegelsen forut for selvstendigheten fra tyrkerne i 1912. Etter skolegang i Elbasan var Ibrahim Biçakçiu elev ved kostskolen Theresianum og en handelsskole i Wien, hvorfra han ble uteksaminert med en jordbruksutdannelse.Da han kom tilbake til Albania i 1932, gikk han inn i forretningslivet, og utviklet familiens landeiendommer. Han sørget for å føre inn det som angivelig var Albanias første traktor. I 1939 kjøpte han en tobakksfabrikk i Durrës.Ibrahim Biçakçiu innvalgt i Albanias parlament 1937–1939 og 1943–1944. På denne tiden var landet under fascistisk okkupasjon av Italia og Tyskland. Han var tilsluttet Nasjonal front, som ble etablert i 1942. Nasjonal front anså kommunistene som medløpere for Jugoslavia, og samarbeidet derfor med okkupantene. Biçakçius fortrolighet med tysk kultur gjorde ham velegnet til å overta som statsminister i august 1944. Til tross for at mange partifeller flyktet idet kommunistene grep makten i november 1944, ble Biçakçiu værende i Albania.Biçakçiu ble arrestert av kommunistene i Shkodër i desember 1944 og dømt til livsvarig fengsel av en spesialdomstol i Tirana i april 1945. Han risikerte dødsstraff, men straffen ble formildet etter et opprop fra over 200 ledende borgere i Elbasan. Biçakçiu sonet mesteparten av straffen i Burrel, og ble løslatt i Elbasan i 1962.
| Ibrahim Aqif Biçakçiu (også Ibrahim bej Biçaku) (født 10. september 1905 i Elbasan, død 4. januar 1977 samme sted) var en albansk landeier, forretningsmann og nasjonalistisk politiker.
Han ble født inn i en velstående og innflytelsesrik familie i Elbasan som sønn av den politiske lederen og landeieren Aqif Pasha Biçakçiu. Familien stod sentralt i den albanske uavhengighetsbevegelsen forut for selvstendigheten fra tyrkerne i 1912. Etter skolegang i Elbasan var Ibrahim Biçakçiu elev ved kostskolen Theresianum og en handelsskole i Wien, hvorfra han ble uteksaminert med en jordbruksutdannelse.Da han kom tilbake til Albania i 1932, gikk han inn i forretningslivet, og utviklet familiens landeiendommer. Han sørget for å føre inn det som angivelig var Albanias første traktor. I 1939 kjøpte han en tobakksfabrikk i Durrës.Ibrahim Biçakçiu innvalgt i Albanias parlament 1937–1939 og 1943–1944. På denne tiden var landet under fascistisk okkupasjon av Italia og Tyskland. Han var tilsluttet Nasjonal front, som ble etablert i 1942. Nasjonal front anså kommunistene som medløpere for Jugoslavia, og samarbeidet derfor med okkupantene. Biçakçius fortrolighet med tysk kultur gjorde ham velegnet til å overta som statsminister i august 1944. Til tross for at mange partifeller flyktet idet kommunistene grep makten i november 1944, ble Biçakçiu værende i Albania.Biçakçiu ble arrestert av kommunistene i Shkodër i desember 1944 og dømt til livsvarig fengsel av en spesialdomstol i Tirana i april 1945. Han risikerte dødsstraff, men straffen ble formildet etter et opprop fra over 200 ledende borgere i Elbasan. Biçakçiu sonet mesteparten av straffen i Burrel, og ble løslatt i Elbasan i 1962.
== Referanser == | Ibrahim Aqif Biçakçiu (også Ibrahim bej Biçaku) (født 10. september 1905 i Elbasan, død 4. | 199,189 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ohrvik | 2023-02-04 | Ohrvik | ['Kategori:Norske slekter'] | Ohrvik er et norsk slektsnavn som stammer fra Ohrvika i Kristiansund kommune. Frem til 1964 hørte området til Kvernes kommune på Nordmøre. Navnet var sannsynligvis opprinnelig uttalt med retrofleks; Olvika, som også er i samsvar med stavemåten Olvigen i eldre kirkebøker. Etymologi: Ohr kommer sannsynligvis av ur eller urd, som betyr steinmasser. Området er i dag en del av Vestbase, og er planert og brukt til støttefunksjoner for oljeindustrien.
| Ohrvik er et norsk slektsnavn som stammer fra Ohrvika i Kristiansund kommune. Frem til 1964 hørte området til Kvernes kommune på Nordmøre. Navnet var sannsynligvis opprinnelig uttalt med retrofleks; Olvika, som også er i samsvar med stavemåten Olvigen i eldre kirkebøker. Etymologi: Ohr kommer sannsynligvis av ur eller urd, som betyr steinmasser. Området er i dag en del av Vestbase, og er planert og brukt til støttefunksjoner for oljeindustrien.
== Historie ==
Det var Erich Ingebrigtsen fra Valen (f. 1805) som sammen med kona Johanna Jørgensdatter først slo seg ned i Ohrvika. Sønnen Jørgen Erichsen Ohrvik (1834 - 1859) ble selveier i Ohrvika en gang mellom 1858 og 1865, da han kom flyttende hjem fra Stangvika, hvor han hadde bodd og arbeidet noen år. Han var mens han arbeidet i Stangvika blitt gift med Anne Johansdatter Teilgaard, f. 1832 fra Stangvika, og de hadde fått sønnen Christian Edvard Jørgensen Ohrvik (1858 - 1955), som senere ble klippfisktilvirker på Rensvikholmen. Christian Edvard Jørgensen Ohrvik var gift to ganger og fikk til sammen 19 barn.
== Personer ==
Harald Ohrvik, filmprodusent, oversetter
Paul Ohrvik, redaktør, tekstforfatter
Sven Ohrvik, pianist, komponist, arrangør
== Referanser ==
Mannen med klippfisken, artikkelMysteriet løst, Tidens Krav 16.02.2011 | Ohrvik er et norsk slektsnavn som stammer fra Ohrvika i Kristiansund kommune. Frem til 1964 hørte området til Kvernes kommune på Nordmøre. | 199,190 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vilnius | 2023-02-04 | Vilnius | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i det historiske Øst-Polen', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Kommuner i Litauen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vilnius'] | Vilnius (polsk Wilno, hviterussisk Вільня, russisk Вильнюс) er Litauens hovedstad. Byen har ca. 574 000 innbyggere. Vilnius ligger på begge sider av elven Neris i den sørøstligste delen av landet.
Vilnius var hovedstaden i Litauen i middelalderen, men først i 1991 ble byen hovedstad i et selvstendig Litauen. Den er i dag både et administrasjonssenter og en handelsby.
Byen har hatt norsk ambassade fra og med desember 1991, og en norsk diplomat stasjonert som fast ambassadør til landet fra samme tidspunkt. I 2009 var byen europeisk kulturhovedstad.
| Vilnius (polsk Wilno, hviterussisk Вільня, russisk Вильнюс) er Litauens hovedstad. Byen har ca. 574 000 innbyggere. Vilnius ligger på begge sider av elven Neris i den sørøstligste delen av landet.
Vilnius var hovedstaden i Litauen i middelalderen, men først i 1991 ble byen hovedstad i et selvstendig Litauen. Den er i dag både et administrasjonssenter og en handelsby.
Byen har hatt norsk ambassade fra og med desember 1991, og en norsk diplomat stasjonert som fast ambassadør til landet fra samme tidspunkt. I 2009 var byen europeisk kulturhovedstad.
== Navnet ==
Vilnius er kjent under mange forskjellige navn på mange forskjellige språk igjennom historien. Mange av navnene som ikke er litauisk er: polsk: Wilno, hviterussisk: Вiльня (Vilnia), tysk: Wilna, latin: Vilna, latvisk: Viļņa, jiddisk: ווילנע (Vilne). Det gamle russiske navnet er Вильна / Вильно (Vilna/Vilno), mens Вильнюс (Vil'njus) brukes nå. Navnene Wilno og Vilna har også blitt brukt i gammelengelske og franske publikasjoner.
=== Opprinnelsen ===
Det antas at Vilnius, på samme måte som så mange andre byer, har fått sitt navn etter elva hvis bredder byen er lagt ved, dvs. Vilnia (polsk Wilejka).
== Geografi ==
Byen ligger i det sørøstre Litauen der Vilnia-elva (lit. Vilnelė) løper inn i Neris-elva. Den usentrale beliggenheten skyldes at landets grenser har endret seg gjennom århundrene. Vilnius var tidligere ikke bare det kulturelle, men også det geografiske senteret i Storfyrstedømmet Litauen, og var også en viktig by i Det polsk-litauiske samveldet.
Avstanden mellom Vilnius og Østersjøen og Klaipėda, den viktigste litauiske havnebyen, er ca. 312 km. Avstanden er ganske stor, men andre byer som Kaunas, Šiauliai og Panevėžys kan rekkes raskere og enklere. De ligger henholdsvis 102, 214 og 135 km fra hovedstaden.
Vilnius by strekker seg for tiden over 402 km². Bebygget areal dekker 20,2% mens grøntområder utgjør 43,9% og elver og vann strekker seg over 2,1% av kommunen.
=== Klima ===
Klimaet i Vilnius betraktes som innlandsklima i Köppens klimaklassifisering.Den årlige gjennomsnittstemperaturen er +6,1 °C, i januar er det 4,9 og +17,0 grader celsius i juli. Gjennomsnittlig nedbør er ca. 661 mm i året.
Varme somre med dagstemperaturer over 30 °C forekommer, men stort sett er klimaet ganske likt det man finner i nordre del av Tyskland, Danmark og Sør-Sverige.
Ifølge offisiell statistikk 2001 var det omkring 574 000 innbyggere i Vilnius (546 733 i 2009); 52,8% litauere, 19,8% polakker, 19,2% russere, 4,8% hviterussere og 3,3% av andre nasjonaliteter.
Vilnius er det største administrative senteret i Litauen med alle viktige politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle institusjoner beliggende i byen. Vilnius fylke dekker kommunene Elektrėnai, Šalčininkai, Širvintos, Švenčionys, Trakai og Ukmergė; tilsammen 9650 km².
== Demografi ==
Vilnius by er det største bysamfunnet i Litauen og samtidig det med mest størst etnisk mangfold, hvor innbyggere av litauisk nasjonalitet utgjør mindre enn 60 %. De nasjonale minoritetene i Vilnius er polakker, russere, hviterussere, ukrainere, jøder, tatarer, romaer, karaitter og andre. De fleste av dem har bodd i byen i århundrer. Det er mange litauiske, polske og russiske skoler sammen med andre minoritetsskoler. Byen har mange forskjellige religiøse samfunn: forskjellige kristne trosretninger, det største antallet jøder i Litauen, et relativt stort antall muslimer og karaitter, som har en synagoge i Vilnius, i tillegg regner en betraktelig del av befolkningen seg som ateister.
=== Historisk utvikling ===
=== Fordelt på nasjonalitet ===
I 2007 var der ca. 554 400 innbyggere i Vilnius. Av dem var 57,8 % litauere, 18,7 % polakker, 14 % russere, 4 % hviterussere og 0,5 % jøder, resten ca. 5 % var andre nasjonaliteter.
== Historie ==
=== Opprinnelse ===
Vilnius har vært bebodd i mange århundrer, noe som er påvist gjennom en rekke arkeologiske funn i forskjellige bydeler. Byen er muligens identisk med den bortglemte hovedstaden Voruta under kong Mindaugas. Litauerne har en velkjent legende om grunnleggelsen til byen: ifølge historien ble Vilnius bygget etter at den daværende storfyrste Gediminas på en reise sammen med sin druide hadde en merkelig drøm der en jernulv stående på en ås hylte opp mot himmelen. Da han ba druidej, krivis Lizdeika, om en tyding av drømmen fikk han til svar at han måtte bygge et slott på denne åsen, som hadde en strategisk beliggenhet ved de tre elvene (Vilnelė, Neris (også kjent som Vilija) og Vingria (nå underjordisk)), og en stor by omkring åsen slik at denne store byen vil bli viden kjent. I så fall har Gediminas på mange måter ført det hedenske Litauen tilbake til Mindaugas' vestlige og kristne Europa ved å grunnlegge en hovedstad på samme sted der den tidligere hovedstaden lå samtidig som byen fikk sitt nåværende navn.
=== I skriftlige kilder ===
Byen er første gang omtalt i skriftlige kilder med det nye navnet Vilnius i 1323. Vilnius ble kjent etter at Gediminas sendte et invitasjonsbrev til tyske handelsmenn. Byen fikk sitt byvåpen i 1330.
Den opprinnelige delen av byen var slottet som ble bygd av Gediminas på Slottsåsen. Vilnius ble grunnlagt som by i 1387 da den fikk byrettigheter av Vladislav II Jagello (1386 – 1434). Byen var opprinnelig befolket av stedlige rutenere, men snart begynte befolkningen å vokse og håndverkere og handelsmenn av andre nasjonaliteter slo seg ned i byen.
=== Utvikling ===
Mellom 1503 og 1522 ble byen omsluttet av en bymur med ni byporter og tre tårn. Vilnius nådde høyden av sin utvikling under styret til Sigismund II Augustus som flyttet sitt hoff dit i 1544. I de neste århundrene utviklet Vilnius seg til stadig å bli en større og mer moderne by. Denne veksten skyldtes delvis grunnleggelsen av Vilnius universitet av kong og storfyrst Stefan Bathory i 1579. Universitetet utviklet seg til å bli et av de viktigste vitenskapelige og kulturelle sentra i regionen og det viktigste vitenskapelige senter i Storfyrstedømmet Litauen. Selvsagt var det politiske, økonomiske og sosiale liv i full sving. Dette underbygges av byens statutter fra 1500-tallet, der de siste fremdeles var i kraft på 1800-tallet. I 1769 ble Rasos-kirkegården etablert; i dag er den en av de eldste gravlundene i verden.
Vilnius var under Rzeczpospolita i en hurtig utvikling og åpen for migranter fra både øst og vest. Befolkningsgrupper som polakker, litauere, hviterussere, jøder, russere, tyskere, karaitter og andre slo seg ned i byen. Hver gruppe bidro på sin måte og på denne tiden var det gode tider for håndverk, handel og vitenskap. I 1655 ble Vilnius tatt av russiske styrker og ble plyndret, nedbrent og befolkningen ble massakrert. Det tok mange år før byen kom seg igjen, selv om befolkningsmengden raskt var tilbake og på begynnelsen av 1800-tallet var byen den tredje største i Øst-Europa. Dette framtvang en ødeleggelse av bymuren og etter perioden 1799–1805 gjenstod kun Aušros Vartai (Morgengryets port) (også kjent som Miedniki-porten og Ostra Brama).
Etter den tredje deling av Rzeczpospolita i 1795 ble daværende Wilno; det daværende navnet; annektert av Russland og ble guvernementshovedstad. I 1812 ble byen beleiret av Napoleons invasjonshær på vei mot Moskva. Etter at denne kampanjen hadde slått feil trakk hæren seg tilbake til et område der tusener av franske soldater døde og ble gravlagt i skyttergravene de selv hadde bygget noen måneder tidligere. Etter novemberoppstanden ble universitetet stengt og undertrykkelsen stoppet byens videre utvikling. Under januaroppstanden i 1863 var det tunge kamper i byen, men fred og orden ble gjenopprettet av Mikhail Muravjev. Muravjev gikk under klengenavnet Korikas eller Wieszaciel (Bøddelen) av byens innbyggere på grunn av alle henrettelsene han beordret. Etter oppstanden ble det slutt på all frihet og litauisk, polsk og hviterussisk ble forbudt.
Litauen hadde i likhet med Polen, deler av Latvia og Hviterussland vært en del av de jødiske bosetningsområdet i tsarens Russland og hadde relativt stor jødisk befolkning. Litvak var jøder med historisk tilknytning til Litauen, Latvia, Białystok og Suwałki samt deler av Hviterussland innenfor Polen-Litauen og senere tsarens rike. Jødiske litauere bodde ofte i byer og virket særlig som faglærte håndverkere og kjøpmenn. Da Litauen ble innlemmet i tsarens Russland i 1795, ble litauisk språk og kultur undertrykt; for eksempel var det forbudt å skrive litauisk med latinske bokstaver. Litauen og Litauens historiske territorium var multietnisk, der litauisk, polsk, jiddisk og hviterussisk språk ble brukt. I 1897 snakket flertallet av innbyggerne i Vilnius-provinsen polsk og hviterussisk, mens litauerne var en liten minoritet. I det jødiske bosetningsområdet utgjorde jødene i alt 11 prosent av befolkningen på 1800-tallet, men utgjorde flertallet i flere litauiske og hviterussiske byer, blant annet i Vilnius (sammen med polakker var jøder den største gruppen i Vilnius). De fleste av disse jødene var fattige, noen av dem levde under svært dårlige kår. Vilnius (polsk: Wilno, jiddisk: Vilne/Vilna) ble blant jøder regnet som sentrum for jødisk kulturelt, intellektuelt og religiøst liv i Øst-Europa - omtalt som «Jerusalem i nord» eller «Litauens Jerusalem».Napoleon og hans store hær krysset Nemunas-elven 2. juni 1812. Naoleon ble værende 18 dager i Vilnius i påvente av tsarens svar på fredstilbudet. Vilnius hadde på den tiden omtrent 30 % jøder blant sine innbyggere. Napoleon ble overrasket over livsstilen som minnet ham om Middelhavsområdet og skal ha vært den første som kalte byen «Det nordlige Jerusalem.»
=== Første verdenskrig og mellomkrigstiden ===
Under første verdenskrig ble Vilna okkupert av Tyskland fra 1915 til 1918. I 1919 ble Vilnius proklamert hovedstad i den kortlevete Litauiske og hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk. Den ble beseiret den 1. januar 1919 av polske forsvarsstyrker som var rekruttert blant lokalbefolkningen. Byen ble deretter erobret av bolsjevikene som kom inn fra øst. Den 19. april 1919 var byen igjen erobret av den polske hær under kommando av Edward Rydz-Śmigły som en følge av Den polsk-sovjetiske krig, men den 14. juli var den igjen tapt til russiske styrker. Like etter det russiske tapet i slaget ved Warszawa i 1920 overleverte Den røde hær byen over til den nye staten Litauen på sin vei østover. Men den 9. oktober 1920 erobret den litauisk-hviterussiske divisjonen i den polske hæren (general Lucjan Żeligowski) byen etter et arrangert mytteri. Byen og dens omland ble proklamert som Republikken Midt-Litauen og den 20. februar 1922 vedtok dens parlament en gjenforeningserklæring og byen ble innlemmet i Polen som hovedstad i Wilno fylke.
Folkeforbundets ambassadørkonferanse godkjente status quo i 1923, selv om byen forble et omstridt område mellom Polen og Litauen (der det sistnevnte landet betraktet Vilnius som dets grunnlovsmessige hovedstad). Litauen avslo å akseptere polsk overherredømme over Midt-Litauen, og ikke før 1938-ultimatumet gjenopptok litauiske myndigheter diplomatiske forbindelser med Polen og godkjente nabolandets grenser de facto.
For andre gang i historien begynte Wilno en periode med hurtig utvikling. Stefan Batory-universitetet ble gjenåpnet og byens infrastruktur ble betydelig forbedret. I 1931 hadde Wilno 195 000 innbyggere, som gjorde den til Polens femte største by.
På grunn byens store jødiske befolkning og Vilnius som jødiske intellektuelt senter, ble byen før andre verdenskrig kalt «Jersualem i nord». På tampen av første verdenskrig var det kortvarige kriger mellom Litauen og Sovjetunionen og mellom Litauen og Polen. I 1918 var det en kortvarig sovjetrepublikk i Vilnius med omland. Vilnius' befolkning var for en stor del jødisk og etnisk polsk. Polen tok militær kontroll over Vilnius med omland (omkring 6000 km2), noe som ikke ble akseptert av Litauen som brøt de diplomatiske forbindelsene. Striden om Vilnius var det vesentlige temaet i Litauens utenrikspolitikk i mellomkrigstiden og Kaunas ble betraktet som midlertidig hovedstad. Hviterussland var et kjerneområde i Polen-Litauen og det var etnisk like naturlig at Vilnius ble en del av Hviterussland.
=== Andre verdenskrig ===
Som et resultat av Molotov-Ribbentrop-pakten og angrepet på Polen ble byen okkupert av Den røde hær den 19. september 1939. Kun sporadisk motstand med lokale hjemmevernsstyrker fant sted siden den polske hæren allerede var i krig mot Tyskland i andre deler av Polen. Byen var påtenkt som hovedstad i Hviterussland, men etter samtaler i Moskva den 10. oktober 1939 ble byen og omland overført til Litauen mot etableringen av sovjetiske militærbaser flere steder i landet. De litauiske myndighetene inntok Vilnius kort tid etter og den litauiske hovedstaden ble gradvis overført dit. Likevel var denne prosessen ennå ikke avsluttet da Vilnius igjen ble erobret av Sovjetunionen i juni 1940 og ble hovedstad i Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk. Omkring 35 000–40 000 av byens innbyggere ble arrestert av NKVD og sendt til Gulag.
I juni 1941 ble byen igjen erobret av Tyskland. Omkring 100 000 innbyggere ble drept i en massehenrettelse i Panariai, av dem var 95% lokale jøder. En mislykket ghetto-oppstand som fant sted den 1. september 1943 (Vilna-opprøret) førte til den endelige ødeleggelsen av ghettoen. Vilnius ble tatt av den polske motstandsbevegelsen under Operasjon Ostra Brama, også kjent som Wilno-opprøret.
=== Etterkrigstiden ===
Etter andre verdenskrig besluttet sovjetiske myndigheter å forvise den polske befolkningen fra Litauen og Hviterussland. Denne beslutningen ble implementert under den såkalte repatrieringen og organisert i fellesskap av sovjetiske og polske myndigheter. Når man ser bort fra at repatrieringen var frivillig og at visse deler av den polske befolkningen ikke deltok i den, var den svært omstridt både menneskelig og juridisk sett. På denne måten ble byens befolkningsammensetning fullstendig endret og de fleste bånd mellom byens fortid og tradisjoner ble brutt.
Disse hendelsene påvirket den demografiske situasjonen i byen i en viss grad. Likevel var byens vekst i etterkrigsårene den viktigste faktoren for den demografiske utviklingen. Veksten i de litauiske byene i denne perioden og den synkende befolkningen på landet førte til en hurtig befolkningsvekst etter rundt 1960. På denne måten ble den demografiske fordelingen av de ulike etniske befolkningsgruppene i Vilnius mer sammenfallende med resten av Litauen. Vilnius ble mer litauisk enn den hadde vært selv flere århundrer tidligere. På den andre siden er det fremdeles en stor polsk befolkningsgruppe som fremdeles ivaretar sine tradisjoner.
=== Frigjøring ===
I begynnelsen av 1987 fant det sted massedemonstrasjoner mot sovjetstyret i byen. Den 11. mars 1990 gjenerklærte det øverste sovjet i den litauiske sosialistiske sovjetrepublikken seg uavhengig av Sovjetunionen og gjenopprettet den selvstendige Republikken Litauen, som hadde blitt annektert av sovjeterne i 1940. Sovjet reagerte den 9. januar 1991 med å sende troppestyrker og den 13. januar angrep sovjetiske styrker den statlige kringkastingsbygningen og Vilnius TV-tårn der 14 personer mistet livet og over 700 ble alvorlig skadet. Likevel måtte Sovjetunionen anerkjenne Litauen som et selvstendig land etter augustkuppet samme år. Den offisielle anerkjennelsen kom den 6. september, fire dager etter at Washington gjorde det samme. Vilnius hadde da ikke vært hovedstad i Litauen siden de to korte periodene i 1918 og 1920.
== Kultur ==
=== Arkitektur ===
I likhet med de fleste middelalderbyer har Vilnius middelalder-by utviklet seg rundt om rådhuset (litauisk Vilniaus rotušė). Hovedstrøket, Pilies gatve, strekker seg fra rådhusplassen (litauisk Rotuses aikste) til Katedralplassen (litauisk Katedros aikste) ved Vilnius slottskompleks. Andre gater slynger seg rundt om slottet. Husene tilhørte feudale storfolk og godseiere, i tillegg til kirker, butikker og verksteder. I gamlebyen er det mange trange og krokede gater og hyggelige gårdsplasser. Gedimino prospektas går fra Katedralplassen og forbinder Gamlebyen med bydelen Žvėrynas med broen over Neris. Langs Gedimino prospektas ligger mange av de viktigste rikspolitiske institusjonene, som parlamentet, regjeringskontorer, forfatningsdomstolen, samt kulturinstitusjoner som nasjonalteateret, musikk- og teaterakademiet, og Litauens nasjonalbibliotek Martynas Mažvydas.
Det historiske midtpunktet i Vilnius, gamlebyen, er en av de største i Øst-Europa (3,6 km²). De mest verdifulle historiske og kulturelle bygningene er konsentrert her. Bygningene i gamlebyen, som teller rundt 1500 – ble bygget gjennom flere århundrer og er derfor en samling av mange forskjellige arkitektoniske stilarter. Selv om Vilnius ofte kalles en barokkby, vil man også finne mange bygninger i gotisk arkitektur, renessanse og andre stilarter. De viktigste severdighetene i byen er Vilnius slottskompleks med Storfyrstens slott og Katedralplassen, som symboliserer hovedstaden. Sammen utgjør de også inngangen til det historiske sentrum.
Gamlebyen i Vilnius ble skrevet inn i UNESCOs verdensarvsliste i 1994 på grunn av byens imponerende sammensetning av gotiske, renessanse, barokk- og klassisistiske bygninger. Like utenfor byen strekker en liten del av Struves meridianbue som også er på UNESCOs verdensarvsliste.I 1995 ble den eneste kjente skulptur av Frank Zappa avduket i sentrum av Vilnius, med regjeringens tillatelse. Det var den litauiske skulptøren Konstantinas Bogdanas, som tidligere hadde laget byster av Vladimir Lenin, som foreviget Zappa.
=== Parker, plasser og kirkegårder ===
Vingisparken, som er byens største, var skueplass for adskillige store demonstrasjoner under Litauens kamp for selvstendighet i på 1980-tallet. Sereikiškės-parken, ved Gediminastårnet brukes til konserter, festivaler og utstillinger.
Katedralplassen i gamlebyen er omgitt av en rekke av byens historisk viktigste steder. Lukiškėsplassen er den største i sentrum og omkranses av adskillige kommunale bygninger. En stor statue av Lenin i midten ble fjernet i 1991. Rådhusplassen har i lang tid vært stedet, hvor messer, feiringer og viktige begivenheter har funnet sted, inklusive Kaziukasmessen. Byens juletre står også her. Statsseremonier blir ofte avholdt på Daukantasplassen, overfor presidentpalasset.
Rasos-kirkegården, innviet i 1801, er stedet, hvor blant annet Jonas Basanavičius og andre underskrivere av uavhengighetserklæringen i 1918 ligger begravet. I tillegg er den polske lederen Józef Piłsudskis hjerte begravet her. To av de tre jødiske kirkegårdene i Vilnius ble ødelagt i sovjettiden. Omkring 18 000 begravelser har funnet sted på Fransiskanerordenens kirkegård, etablert i 1810. Den ble stengt på 1970-tallet, men holder på å bli restaurert. Antakalnis-kirkegården, etablert i 1809, inneholder forskjellige minnesteder for polske, litauiske, tyske og russiske soldater sammen med gravene for dem, som ble drept under januaroppstanden 1863-1865.
=== Teater og opera ===
Det finnes en rekke teatre i Vilnius, blant annet den litauiske opera og ballet, Det akademiske teater, Det statlige ungdomsteater, Det russiske teater, Det litauiske folketeateret, Vilnius' universitetsteater, Vilnius gamle byteater og Keistuoliu teater.
For de musikk og kunstinteresserte er det også mulighet til å utdanne seg på Litauens akademi for musikk og teater og Kunstakademiet.
Opera i Vilnius kan føres tilbake til 1636 hvor en italiensk tropp oppførte den første operaforestilling i Vilnius på slottet.
=== Museer ===
Det ligger en rekke museer i byen. Blant disse er Litauens nasjonalmuseum som ble grunnlagt i 1952, blant annet på grunnlag av Antikvitetsmuseet fra 1855. Museet fikk sin nåværende navn i 1992.I tillegg ligger også en rekke andre museer, slik som Litauens kunstmuseum og Kunstindustrimuseet. I verdensarvstedet Kernavé, 35 km utenfor Vilnius ligger også det Det arkeologiske og historiske museum.
Et Guggenheim-Eremitasje museum var planlagt med åpning i 2011, og skulle inneholde utstillinger av verker fra St. Petersburgs Eremitasjen og Guggenheim-museet sammen med andre samlinger. Prosjektet ble skrinlagt i 2012 etter korrupsjonsbeskyldninger.
=== Idrett ===
Byen huser mange av de største idrettsklubbene i landet. Det største er basketballklubben BC Lietuvos Rytas, som spiller i ULEB Eurocup, Litauisk eliteserie, og i Baltic Basketball League og har vunnet ULEB Cup i 2005 og 2009. Klubben spiller sine hjemmekamper på Lietuvos Rytas Arena med 1 700 seter; viktige kamper spilles i Siemens Arena med 11 000 seter. Et annet lag som spiller i LKL er BC Sakalai. De størate fotballklubbene i byen er FK Žalgiris Vilnius og FK Vėtra, som begge spiller i A Lyga. Žalgiris Vilnius har vunnet A Lyga tre ganger – i 1991, 1992 og 1999.
=== Kulturhovedstad 2009 ===
Vilnius var i 2009 sammen med den østerrikske byen Linz Europeisk kulturhovedstad. Målet for arrangementet var å vise Vilnius som en moderne europeisk by med en rik fortid. I forbindelse med dette var det planlagt en lang rekke kulturelle arrangementer og det ble gjennomført omfattende moderniseringer av infrastrukturen.
== Økonomi ==
Vilnius er det største økonomiske senteret i Litauen og et av de største finansielle sentrene i Baltikum. Selv om kun 15 % av Litauens befolkning bor i byen, genererer den omkring 35 % av Litauens BNP. Basert på disse indikatorene var BNP per innbygger i 2005, basert på kjøpekraftsparitet, på ca. 33 100 dollar, noe som var over EU-gjennomsnittet.
Vilnius bidro med over 4,6 milliarder litas til statsbudsjettet i 2004. Dette beløpet utgjorde omkring 37 % av det samlede statsbudsjettet. Kaunas, den nest største byen i landet, bidro til sammenligning kun med 1,5 milliarder. Vilnius mottok til gjengjeld 360 millioner litas i budsjettet, noen som kun tilsvarer 7,7 % av byens bidrag. Denne forskjellen forårsaket en del konflikter med regjeringen siden Vilnius krevde en større andel av de midler byen genererte.
En viktig inntektskilde for Vilnius er turismen. I 2007 var det mellom 1 og 1,5 millioner utenlandske turister som besøkte byen. Dette var en fordobling i forhold til 2005. De største gruppene kom fra Polen (18 %) og Tyskland (11 %).Vilnius' fondsbørs er blir eiet av OMX, som også driver børsene i blant andre København, Stockholm, Tallinn og Riga. Børsene i Vilnius, Tallinn og Riga har et samarbeid, som gjør det lettere å handle på hverandres børser.I 2007 lanserte et dansk foretak planer om å bygge et «World Trade Center» i Vilnius. Senteret skulle finansieres av danske og litauiske investorer, og stå ferdig i 2010.
=== Handel ===
Der er en rekke store markeder i Vilnius, blant annet Gariūnaimarkedet ved Lazdynaidistriktet, som er det største i Litauen. I tillegg ligger det nyrestaurerede Halėsmarked ved sentralstasjonen og et annet marked på Kalvarijųgaten.Et av de største kjøpesentrene i Nord-Europa ligger i bydelen Šeškinė, og dekker 143 000 m². Det består av tre deler under samme tak, Akropolis samt de to mindre delene Ermitazas og Maxima. Akropolis utgør 110 000 m² av hele senteret, og består av 102 butikker og 8 kinosaler. En hel ishockeybane har fått plass inne i sentrets café. De to andre senterdelene er Ermitažas som blant annet selger IKEA-varer, og supermarkedet Maxima med ca. 48 kasser. Butikssentret står for omkring 20 % av all detaljvareomsetning i den litauiske hovedstad og er en betydelig severdighet også for litauere fra andre deler av landet.
=== Transport ===
Vilnius er startsted for motorveiene Vilnius-Kaunas-Klaipėda og Vilnius-Panevėžys. Selv om Neris-elven er seilbar, så finnes det ingen rutebåter, og årsaken er delvis at Neris kun er seilbar til Jonava-området. Over Vilnius internasjonale lufthavn går de fleste internasjonale flygninger til de viktigste europeiske destinasjoner. Vilnius jernbanestasjon er et annet viktig kommunikasjonspunkt med jernbaneforbindelse til Klaipeda i vest, Tallinn i nord, Warszawa i sør og Moskva i øst. Byen har også et eget jernbanemuseum.
Vilnius har et velutviklet kollektivtrafikk-system. Det finnes over 60 buss- og 19 trolleybuss-ruter, og trolleybuss-systemet er et av de største i Europa. Over 250 busser og 260 trolleybusser transporterer ca. 500 000 passasjerer hver dag. Studenter, pensjonister og handikappede får opp til 80% moderasjon på billetter. En enkelttur koster opp til 1.40 litas (ca. 3,50 kr), mens et månedskort koster 50-60 litas (120-150 kr). De første bussrutene i byen ble åpnet i 1926 og de første trolleybussrutene ble introdudusert i 1956.
== Utdanning ==
Alle Litauens større institusjoner for høyere utdanning ligger i Vilnius. Den største og eldste er Vilnius universitet med nesten 23 000 studenter, som ble grunnlagt i 1579. Andre store utdanningsinstitusjoner er Det tekniske universitet, Mykolas Romeris universitet (et juridisk universitet) og det Pedagogiske universitet. Ut over dette er det en rekke spesialiserede utdanningsinstitusjoner med universitetsstatus som General Jonas Žemaitis militærakademi i Litauen, Litauens akademi for musikk og teater, Vilnius kunstakademi, den Nationale M. K. Čiurlionis skole for kunst og European Humanities University, samt over 40 forskningsinstitutter.
== Bydeler ==
Byen Vilnius er delt opp i 21 bydeler:
Verkiai — inkluderer Baltupiai, Jeruzalė, Santariškės, Balsiai og Visoriai
Antakalnis — inkluderer Valakampiai, Turniškės og Dvarčionys
Pašilaičiai — inkluderer Tarandė
Fabijoniškės — inkluderer Bajorai
Pilaitė
Justiniškės
Viršuliškės
Šeškinė
Šnipiškės
Žirmūnai — inkluderer Šiaurės miestelis
Karoliniškės
Žvėrynas
Grigiškės — en egen by, men inngår i Vilnius bykommune
Lazdynai
Vilkpėdė — inkluderer Vingis park
Naujamiestis — inkluderer buss og togstasjoner
Senamiestis — Gamlebyen, inkluderer Užupis
Naujoji Vilnia — inkluderer Pavilnys og Pūčkoriai
Paneriai — inkluderer Trakų Vokė og Gariūnai
Naujininkai — inkluderer Kirtimai, Salininkai og Vilnius internasjonale lufthavn
Rasos — inkluderer Belmontas og Markučiai
== Turistinformasjon ==
Siden Litauens selvstendighet ble anerkjent av Sovjetunionen i august 1991 har Vilnius både blitt langt mer moderne og blitt en bedre by å bo i. På mindre enn ti år omvandlet byen seg fra å være en grå, sovjetisk by til å bli en moderne, vestlig by.
I dag er Vilnius en moderne kosmopolitisk hovedstad og minner på mange måter om København eller Paris. I byen finnes over 40 kirker. Restauranter, hoteller og muséer har dukket opp som paddehatter siden selvstendigheten, og byens yngre befolkning bidrar til Vilnius' omdømme som en av verdens mest gjestfrie byer, ifølge det store antallet medlemmer i den internasjonale Hospitality Club.
== Berømte vilniusere ==
Ana Ambraziené (1955–), tidligere hekkeløper
Michał Andriolli (1836–1893), maler
Živilė Balčiūnaitė (1979–), langdistanseløper som løper maraton
Aleksander Berkman (1870–1936), anarkist og forfatter
Teodor Bujnicki (1907–1944), poet
Léon Chertok (1911–1991), psykiater
Jan Karol Chodkiewicz (1560–1621), politiker og hetman
César Cui (1835–1918), komponist og musikk-kritiker
Gaon mi Vilno (1720–1797), lærd jøde og kabbalist
Romain Gary (1914–1980), forfatter
Marija Gimbutas (1921–1994), arkeolog
Antoni Gorecki (1787–1861), forfatter
Dalia Grybauskaitė (1956–), Litauens president
Daina Gudzinevičiūtė (1965–), sportsskytter
Henryk Roman Gulbinowicz (1923–), Den katolske kirkes kardinaler
Vladislav II Jagello av Polen (1351–1434), storfyrste av Litauen og konge av Polen
Stanisław Jasiukiewicz (1921–1973), skuespiller
Leo Jogiches (1867–1919), politiker
Lina Kačiušytė (1963–), tidligere svømmer
Kazimierz Kontrym (1776–1836), forfatter og politiker
Abba Kovner (1918–1987), dikter og skribent
Czesław Miłosz (1911–2004), poet, nobelprisvinner i litteratur
Alex Naumik Sandøy (1949–2013), sangerinne
Maurycy Orgelbrand (1826–1904) og Samuel Orgelbrand (1810–1868)
Jerzy Passendorfer (1923–2003), filmregissør
Artūras Paulauskas (1953–), leder av Litauens Seimas
Emilia Plater (1806–1831), soldat og revolusjonær
Kazimierz Plater (1915–2004), sjakkmester
Jurgis Radvila (1556–1600), Den katolske kirkes kardinaler
Anton Radziwiłł (1775–1833), polsk og prøyssisk politiker
Ada Rusowicz (1944–1991), sanger
Lasar Segall (1891–1957), kunstner av jødisk herkomst
Andrzej W. Schally (1926–), polsk-født endokrinolog og nobelprisvinner
Elwira Seroczyńska (1931–2004), kvinnelig polsk skøyteløper
Bolesław Bohusz–Siestrzeńcewicz (1869–1940), general
Piotr Skarga (1536–1612), teolog, forfatter og første rektor ved Vilnius Akademi
Irena Sławińska (1913–2004), historiker og teaterforsker
Jędrzej Śniadecki (1768–1838), kjemiker, biolog og filosof
Józef Świętorzecki (1876–1936), general
Władysław Syrokomla (1823–1862), poet, forfatter og oversetter
Andrzej Towiański (1799–1878), polsk religionsfilosof og mystiker
Zygmunt Vogel (1764–1826), maler
Antoni Wiwulski (1877–1919), skulptør og arkitekt
Tomasz Zan (1796–1855), poet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pl) Offisielt nettsted
(en) Vilnius – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vilnius – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vilnius hos Wikivoyage
Vilnius' vevsted – den beste byveiviseren
Uherope – Reisetips for Vilnius og mer
Vilnius i gamle fotografier – fotoarkiv ved Vilnius universitet
Litauens juridiske universitet i Vilnius
Polsk nettsted om Vilnius
Hospitality Club Vilnius - bo gratis hos hyggelige vilniusere
Jewish Partisan Group Near Vilna
Kurzbiographien
Partisan Rachel Rudnitzky After Liberation
Partisans in Vilna
Partisans of Vilna
Vilna Partisans | mini|280px|Vilnius slott i 1740: Det øvre slottet: 1. [[Gediminastårnet|Vesttårnet; 2. | 199,191 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Albanias_statsministre | 2023-02-04 | Liste over Albanias statsministre | ['Kategori:Albania-relaterte lister', 'Kategori:Albanske statsministre', 'Kategori:Lister over regjeringssjefer'] | Liste over Albanias statsministre siden Albanias uavhengighetserklæring i 1912.
| Liste over Albanias statsministre siden Albanias uavhengighetserklæring i 1912.
== Statsministre i Albania ==
== Eksterne lenker ==
Albania hos rulers.org | Liste over Albanias statsministre siden Albanias uavhengighetserklæring i 1912. | 199,192 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Glykera | 2023-02-04 | Glykera | ['Kategori:Aleksander den store', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Athenere fra oldtiden', 'Kategori:Greske hetærer', 'Kategori:Greske kvinner fra oldtiden'] | Glykera (gresk: Γλυκέρα; «den søte») var et populært navn for greske hetærer (kurtisane eller kvinnelig ledsager) i antikkens Hellas. Blant de som var kjent med dette navnet var:
Datteren til Thalassis, og elskerinnen til Harpalos, en adelsmann fra kongeriket Makedonia og en barndomsvenn av Aleksander den store, og dramatikeren Menandros.
En elskerinne av maleren Pausias, født i Sikyon. Også omtalt av Plinius den eldre.
En favoritt av Quintus Horatius Flaccus som den romerske dikteren beskrev i Oder 1.19.5–6
En 'Glykera' var også i navnet elskerinnen til den athenske hærføreren Alkibiades' i graveringene for i den erotiske boken I Modi («Veiene»), utgitt 1524.
| Glykera (gresk: Γλυκέρα; «den søte») var et populært navn for greske hetærer (kurtisane eller kvinnelig ledsager) i antikkens Hellas. Blant de som var kjent med dette navnet var:
Datteren til Thalassis, og elskerinnen til Harpalos, en adelsmann fra kongeriket Makedonia og en barndomsvenn av Aleksander den store, og dramatikeren Menandros.
En elskerinne av maleren Pausias, født i Sikyon. Også omtalt av Plinius den eldre.
En favoritt av Quintus Horatius Flaccus som den romerske dikteren beskrev i Oder 1.19.5–6
En 'Glykera' var også i navnet elskerinnen til den athenske hærføreren Alkibiades' i graveringene for i den erotiske boken I Modi («Veiene»), utgitt 1524.
== Harpalos og Menandros' hetære ==
Hetæren Glykera kom fra Athen og var virksom i løpet av andre halvdel av 300-tallet f.Kr. Etter at Harpalos' tidligere elskerinne Pythionike døde en gang mellom 329 og 324 f.Kr., skaffet han seg Glykera ved å benytte midler fra sitt politiske kontor. Til gjengjeld for at hun kom til Makedonia, sendte Harpalos kornforsyninger til Athen og garanterte athenerne deres borgerrettigheter.
Glykera fulgte Harpalos på hans flukt fra India sammen med Aleksander den store, og vendte tilbake til Athen. Der skal hun senere ha blitt installert som elskerinnen til forfatteren Menandros i hans hus.
I henhold til Athenaios i hans Deipnosophistæ (Middagsbordsfilosofier; 200-tallet e.Kr.) som blant annet forteller om hetærer og seksualitet i antikkens Hellas:
«Det var andre kurtisaner som også hadde høye tanker om seg selv, gikk inn for kulturen og tildelte sin tid til lærde studier; derav var de også raske å gi svar. Eksempelvis, Stilpon anklaget en gang Glykera da de en gang drakk sammen om å korrumpere unge menn, slik Satyros forteller om sin Livene, da Glykera avbrøt ham; «Vi faller begge under den samme anklage, Stilpon, for de sier at du korrumperer alle som du møter ved å lære dem unyttige ting, diskusjonsglad sofisme, mens jeg lærer dem elskov. For folk som er ruinert og såret, det er ingen forskjell om de lever med en filosof eller en hetære.» Faktisk, som Agathon sier, «I sannhet, bare for at en kvinne ikke er aktiv med sin kropp, er det ingen grunn for henne å ha et uvirksomt sinn.»«Poeten Menandros hadde hatt dårlig hell da han gikk inn i huset til Glykera, og hun ga ham kokt melk og oppfordret ham å drikke det. Men han sa, «Jeg vil ikke ha det.» For det var skum på toppen av det. Hun sa, «Blås det av og drikk det som er under.»Leontion lå tilbakelent ved middag med en elsker da Glykera kom til symposion senere; og da elskeren viste mer oppmerksomhet til henne, så Leontion nedslått ut. Hennes venn snudde seg mot henne, spurte hva som plagde henne, og hun svarte, «Den sist ankomne gir meg plager!»«At poeten Menandros også var forelsket i Glykera var allment kjent. Men han ble sint på henne for da Filemon også ble forelsket i en hetære og kalte henne «god» i sitt stykke, svarte Menandros ved å skrive at ingen kvinne er god.»
== Fiksjonen ==
En av de mange bilder av seksuelle posisjoner i Agostino Carraccis (bror av Annibale) graveringer for I Modi har tittelen «Alkibiades og Glykera». Det er ikke ment å være et portrett av noen av de historiske kvinnene ved navn Glykera, da identifiseringen er kun nominell (i navnet) og fungerer kun som et tynt klassisk ferniss for bildets erotiske eller pornografiske hensikt. Disse graveringenes titler benyttet vanligvis historisk verifiserte kjærestepar, som eksempelvis Dido av Kartago og trojaneren Aineias, men det er ikke tilfelle her. Glykera var fra 300-tallet f.Kr. mens Alkibiades levde på 400-tallet f.Kr., noe som gjør den klassiske unnskyldningen tynnere enn vanlig.
Disse to var uansett et yndet motiv for renessansemalere, blant annet Rubens.
== Annet ==
Glycera er det vitenskapelige navnet på en slekt av leddormer som ble beskrevet av de Lamarck i 1818.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Konstan, David (2006): The Emotions of the Ancient Greeks: Studies in Aristotle and Classical Literature, University of Toronto Press
Post, L.A. (1940): «Woman's Place in Menander's Athens» i: Transactions and Proceedings of the American Philological Association, Vol. 71, s. 420–459
Glycera, Ancient Library
== Eksterne lenker ==
«Glycera and Menander», Stoa Poikile | Glykera (gresk: Γλυκέρα; «den søte») var et populært navn for greske hetærer (kurtisane eller kvinnelig ledsager) i antikkens Hellas. Blant de som var kjent med dette navnet var: | 199,193 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adil_%C3%87ar%C3%A7ani | 2023-02-04 | Adil Çarçani | ['Kategori:Albanske kommunister', 'Kategori:Albanske statsministre', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Gjirokastër'] | Adil Çarçani (født 5. mai 1922 i Gjirokastër, død 13. oktober 1997) var en albansk kommunistisk politiker.
Han ble født i fjellandsbyen Fushë-Bardhë i distriktet Gjirokastër. Under den andre verdenskrig deltok han i den kommunistiske motstandsbevegelsen mot de italienske og tyske okkupantene.Çarçani studerte økonomi. Han var minister for gruvedrift og industri 1951–1965 samt visestatsminister 1965–1981. Çarçani overtok som statsminister etter Mehmet Shehus død i 1981, og satt frem til folkerepublikkens fall i 1991. Çarçani var fullverdig medlem av Arbeidets partis sentralkomité fra 1956 og politbyrået fra 1961. Han ledet en statlig kommisjon for elektrifisering av landsbygden 1966–1971 og forhandlingsdelegasjoner for kredittavtaler med Kina i 1968 og 1975.I 1991 ble hans parlamentariske immunitet opphevet. I 1994 ble han dømt til fem års fengsel for maktmisbruk og underslag av offentlige midler, men hans sviktende helse gjorde at straffen ble sonet i husarrest.
| Adil Çarçani (født 5. mai 1922 i Gjirokastër, død 13. oktober 1997) var en albansk kommunistisk politiker.
Han ble født i fjellandsbyen Fushë-Bardhë i distriktet Gjirokastër. Under den andre verdenskrig deltok han i den kommunistiske motstandsbevegelsen mot de italienske og tyske okkupantene.Çarçani studerte økonomi. Han var minister for gruvedrift og industri 1951–1965 samt visestatsminister 1965–1981. Çarçani overtok som statsminister etter Mehmet Shehus død i 1981, og satt frem til folkerepublikkens fall i 1991. Çarçani var fullverdig medlem av Arbeidets partis sentralkomité fra 1956 og politbyrået fra 1961. Han ledet en statlig kommisjon for elektrifisering av landsbygden 1966–1971 og forhandlingsdelegasjoner for kredittavtaler med Kina i 1968 og 1975.I 1991 ble hans parlamentariske immunitet opphevet. I 1994 ble han dømt til fem års fengsel for maktmisbruk og underslag av offentlige midler, men hans sviktende helse gjorde at straffen ble sonet i husarrest.
== Referanser == | | fsted = Gjirokastër i Albania | 199,194 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vilnius | 2023-02-04 | Vilnius | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i det historiske Øst-Polen', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Kommuner i Litauen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vilnius'] | Vilnius (polsk Wilno, hviterussisk Вільня, russisk Вильнюс) er Litauens hovedstad. Byen har ca. 574 000 innbyggere. Vilnius ligger på begge sider av elven Neris i den sørøstligste delen av landet.
Vilnius var hovedstaden i Litauen i middelalderen, men først i 1991 ble byen hovedstad i et selvstendig Litauen. Den er i dag både et administrasjonssenter og en handelsby.
Byen har hatt norsk ambassade fra og med desember 1991, og en norsk diplomat stasjonert som fast ambassadør til landet fra samme tidspunkt. I 2009 var byen europeisk kulturhovedstad.
| Vilnius (polsk Wilno, hviterussisk Вільня, russisk Вильнюс) er Litauens hovedstad. Byen har ca. 574 000 innbyggere. Vilnius ligger på begge sider av elven Neris i den sørøstligste delen av landet.
Vilnius var hovedstaden i Litauen i middelalderen, men først i 1991 ble byen hovedstad i et selvstendig Litauen. Den er i dag både et administrasjonssenter og en handelsby.
Byen har hatt norsk ambassade fra og med desember 1991, og en norsk diplomat stasjonert som fast ambassadør til landet fra samme tidspunkt. I 2009 var byen europeisk kulturhovedstad.
== Navnet ==
Vilnius er kjent under mange forskjellige navn på mange forskjellige språk igjennom historien. Mange av navnene som ikke er litauisk er: polsk: Wilno, hviterussisk: Вiльня (Vilnia), tysk: Wilna, latin: Vilna, latvisk: Viļņa, jiddisk: ווילנע (Vilne). Det gamle russiske navnet er Вильна / Вильно (Vilna/Vilno), mens Вильнюс (Vil'njus) brukes nå. Navnene Wilno og Vilna har også blitt brukt i gammelengelske og franske publikasjoner.
=== Opprinnelsen ===
Det antas at Vilnius, på samme måte som så mange andre byer, har fått sitt navn etter elva hvis bredder byen er lagt ved, dvs. Vilnia (polsk Wilejka).
== Geografi ==
Byen ligger i det sørøstre Litauen der Vilnia-elva (lit. Vilnelė) løper inn i Neris-elva. Den usentrale beliggenheten skyldes at landets grenser har endret seg gjennom århundrene. Vilnius var tidligere ikke bare det kulturelle, men også det geografiske senteret i Storfyrstedømmet Litauen, og var også en viktig by i Det polsk-litauiske samveldet.
Avstanden mellom Vilnius og Østersjøen og Klaipėda, den viktigste litauiske havnebyen, er ca. 312 km. Avstanden er ganske stor, men andre byer som Kaunas, Šiauliai og Panevėžys kan rekkes raskere og enklere. De ligger henholdsvis 102, 214 og 135 km fra hovedstaden.
Vilnius by strekker seg for tiden over 402 km². Bebygget areal dekker 20,2% mens grøntområder utgjør 43,9% og elver og vann strekker seg over 2,1% av kommunen.
=== Klima ===
Klimaet i Vilnius betraktes som innlandsklima i Köppens klimaklassifisering.Den årlige gjennomsnittstemperaturen er +6,1 °C, i januar er det 4,9 og +17,0 grader celsius i juli. Gjennomsnittlig nedbør er ca. 661 mm i året.
Varme somre med dagstemperaturer over 30 °C forekommer, men stort sett er klimaet ganske likt det man finner i nordre del av Tyskland, Danmark og Sør-Sverige.
Ifølge offisiell statistikk 2001 var det omkring 574 000 innbyggere i Vilnius (546 733 i 2009); 52,8% litauere, 19,8% polakker, 19,2% russere, 4,8% hviterussere og 3,3% av andre nasjonaliteter.
Vilnius er det største administrative senteret i Litauen med alle viktige politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle institusjoner beliggende i byen. Vilnius fylke dekker kommunene Elektrėnai, Šalčininkai, Širvintos, Švenčionys, Trakai og Ukmergė; tilsammen 9650 km².
== Demografi ==
Vilnius by er det største bysamfunnet i Litauen og samtidig det med mest størst etnisk mangfold, hvor innbyggere av litauisk nasjonalitet utgjør mindre enn 60 %. De nasjonale minoritetene i Vilnius er polakker, russere, hviterussere, ukrainere, jøder, tatarer, romaer, karaitter og andre. De fleste av dem har bodd i byen i århundrer. Det er mange litauiske, polske og russiske skoler sammen med andre minoritetsskoler. Byen har mange forskjellige religiøse samfunn: forskjellige kristne trosretninger, det største antallet jøder i Litauen, et relativt stort antall muslimer og karaitter, som har en synagoge i Vilnius, i tillegg regner en betraktelig del av befolkningen seg som ateister.
=== Historisk utvikling ===
=== Fordelt på nasjonalitet ===
I 2007 var der ca. 554 400 innbyggere i Vilnius. Av dem var 57,8 % litauere, 18,7 % polakker, 14 % russere, 4 % hviterussere og 0,5 % jøder, resten ca. 5 % var andre nasjonaliteter.
== Historie ==
=== Opprinnelse ===
Vilnius har vært bebodd i mange århundrer, noe som er påvist gjennom en rekke arkeologiske funn i forskjellige bydeler. Byen er muligens identisk med den bortglemte hovedstaden Voruta under kong Mindaugas. Litauerne har en velkjent legende om grunnleggelsen til byen: ifølge historien ble Vilnius bygget etter at den daværende storfyrste Gediminas på en reise sammen med sin druide hadde en merkelig drøm der en jernulv stående på en ås hylte opp mot himmelen. Da han ba druidej, krivis Lizdeika, om en tyding av drømmen fikk han til svar at han måtte bygge et slott på denne åsen, som hadde en strategisk beliggenhet ved de tre elvene (Vilnelė, Neris (også kjent som Vilija) og Vingria (nå underjordisk)), og en stor by omkring åsen slik at denne store byen vil bli viden kjent. I så fall har Gediminas på mange måter ført det hedenske Litauen tilbake til Mindaugas' vestlige og kristne Europa ved å grunnlegge en hovedstad på samme sted der den tidligere hovedstaden lå samtidig som byen fikk sitt nåværende navn.
=== I skriftlige kilder ===
Byen er første gang omtalt i skriftlige kilder med det nye navnet Vilnius i 1323. Vilnius ble kjent etter at Gediminas sendte et invitasjonsbrev til tyske handelsmenn. Byen fikk sitt byvåpen i 1330.
Den opprinnelige delen av byen var slottet som ble bygd av Gediminas på Slottsåsen. Vilnius ble grunnlagt som by i 1387 da den fikk byrettigheter av Vladislav II Jagello (1386 – 1434). Byen var opprinnelig befolket av stedlige rutenere, men snart begynte befolkningen å vokse og håndverkere og handelsmenn av andre nasjonaliteter slo seg ned i byen.
=== Utvikling ===
Mellom 1503 og 1522 ble byen omsluttet av en bymur med ni byporter og tre tårn. Vilnius nådde høyden av sin utvikling under styret til Sigismund II Augustus som flyttet sitt hoff dit i 1544. I de neste århundrene utviklet Vilnius seg til stadig å bli en større og mer moderne by. Denne veksten skyldtes delvis grunnleggelsen av Vilnius universitet av kong og storfyrst Stefan Bathory i 1579. Universitetet utviklet seg til å bli et av de viktigste vitenskapelige og kulturelle sentra i regionen og det viktigste vitenskapelige senter i Storfyrstedømmet Litauen. Selvsagt var det politiske, økonomiske og sosiale liv i full sving. Dette underbygges av byens statutter fra 1500-tallet, der de siste fremdeles var i kraft på 1800-tallet. I 1769 ble Rasos-kirkegården etablert; i dag er den en av de eldste gravlundene i verden.
Vilnius var under Rzeczpospolita i en hurtig utvikling og åpen for migranter fra både øst og vest. Befolkningsgrupper som polakker, litauere, hviterussere, jøder, russere, tyskere, karaitter og andre slo seg ned i byen. Hver gruppe bidro på sin måte og på denne tiden var det gode tider for håndverk, handel og vitenskap. I 1655 ble Vilnius tatt av russiske styrker og ble plyndret, nedbrent og befolkningen ble massakrert. Det tok mange år før byen kom seg igjen, selv om befolkningsmengden raskt var tilbake og på begynnelsen av 1800-tallet var byen den tredje største i Øst-Europa. Dette framtvang en ødeleggelse av bymuren og etter perioden 1799–1805 gjenstod kun Aušros Vartai (Morgengryets port) (også kjent som Miedniki-porten og Ostra Brama).
Etter den tredje deling av Rzeczpospolita i 1795 ble daværende Wilno; det daværende navnet; annektert av Russland og ble guvernementshovedstad. I 1812 ble byen beleiret av Napoleons invasjonshær på vei mot Moskva. Etter at denne kampanjen hadde slått feil trakk hæren seg tilbake til et område der tusener av franske soldater døde og ble gravlagt i skyttergravene de selv hadde bygget noen måneder tidligere. Etter novemberoppstanden ble universitetet stengt og undertrykkelsen stoppet byens videre utvikling. Under januaroppstanden i 1863 var det tunge kamper i byen, men fred og orden ble gjenopprettet av Mikhail Muravjev. Muravjev gikk under klengenavnet Korikas eller Wieszaciel (Bøddelen) av byens innbyggere på grunn av alle henrettelsene han beordret. Etter oppstanden ble det slutt på all frihet og litauisk, polsk og hviterussisk ble forbudt.
Litauen hadde i likhet med Polen, deler av Latvia og Hviterussland vært en del av de jødiske bosetningsområdet i tsarens Russland og hadde relativt stor jødisk befolkning. Litvak var jøder med historisk tilknytning til Litauen, Latvia, Białystok og Suwałki samt deler av Hviterussland innenfor Polen-Litauen og senere tsarens rike. Jødiske litauere bodde ofte i byer og virket særlig som faglærte håndverkere og kjøpmenn. Da Litauen ble innlemmet i tsarens Russland i 1795, ble litauisk språk og kultur undertrykt; for eksempel var det forbudt å skrive litauisk med latinske bokstaver. Litauen og Litauens historiske territorium var multietnisk, der litauisk, polsk, jiddisk og hviterussisk språk ble brukt. I 1897 snakket flertallet av innbyggerne i Vilnius-provinsen polsk og hviterussisk, mens litauerne var en liten minoritet. I det jødiske bosetningsområdet utgjorde jødene i alt 11 prosent av befolkningen på 1800-tallet, men utgjorde flertallet i flere litauiske og hviterussiske byer, blant annet i Vilnius (sammen med polakker var jøder den største gruppen i Vilnius). De fleste av disse jødene var fattige, noen av dem levde under svært dårlige kår. Vilnius (polsk: Wilno, jiddisk: Vilne/Vilna) ble blant jøder regnet som sentrum for jødisk kulturelt, intellektuelt og religiøst liv i Øst-Europa - omtalt som «Jerusalem i nord» eller «Litauens Jerusalem».Napoleon og hans store hær krysset Nemunas-elven 2. juni 1812. Naoleon ble værende 18 dager i Vilnius i påvente av tsarens svar på fredstilbudet. Vilnius hadde på den tiden omtrent 30 % jøder blant sine innbyggere. Napoleon ble overrasket over livsstilen som minnet ham om Middelhavsområdet og skal ha vært den første som kalte byen «Det nordlige Jerusalem.»
=== Første verdenskrig og mellomkrigstiden ===
Under første verdenskrig ble Vilna okkupert av Tyskland fra 1915 til 1918. I 1919 ble Vilnius proklamert hovedstad i den kortlevete Litauiske og hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk. Den ble beseiret den 1. januar 1919 av polske forsvarsstyrker som var rekruttert blant lokalbefolkningen. Byen ble deretter erobret av bolsjevikene som kom inn fra øst. Den 19. april 1919 var byen igjen erobret av den polske hær under kommando av Edward Rydz-Śmigły som en følge av Den polsk-sovjetiske krig, men den 14. juli var den igjen tapt til russiske styrker. Like etter det russiske tapet i slaget ved Warszawa i 1920 overleverte Den røde hær byen over til den nye staten Litauen på sin vei østover. Men den 9. oktober 1920 erobret den litauisk-hviterussiske divisjonen i den polske hæren (general Lucjan Żeligowski) byen etter et arrangert mytteri. Byen og dens omland ble proklamert som Republikken Midt-Litauen og den 20. februar 1922 vedtok dens parlament en gjenforeningserklæring og byen ble innlemmet i Polen som hovedstad i Wilno fylke.
Folkeforbundets ambassadørkonferanse godkjente status quo i 1923, selv om byen forble et omstridt område mellom Polen og Litauen (der det sistnevnte landet betraktet Vilnius som dets grunnlovsmessige hovedstad). Litauen avslo å akseptere polsk overherredømme over Midt-Litauen, og ikke før 1938-ultimatumet gjenopptok litauiske myndigheter diplomatiske forbindelser med Polen og godkjente nabolandets grenser de facto.
For andre gang i historien begynte Wilno en periode med hurtig utvikling. Stefan Batory-universitetet ble gjenåpnet og byens infrastruktur ble betydelig forbedret. I 1931 hadde Wilno 195 000 innbyggere, som gjorde den til Polens femte største by.
På grunn byens store jødiske befolkning og Vilnius som jødiske intellektuelt senter, ble byen før andre verdenskrig kalt «Jersualem i nord». På tampen av første verdenskrig var det kortvarige kriger mellom Litauen og Sovjetunionen og mellom Litauen og Polen. I 1918 var det en kortvarig sovjetrepublikk i Vilnius med omland. Vilnius' befolkning var for en stor del jødisk og etnisk polsk. Polen tok militær kontroll over Vilnius med omland (omkring 6000 km2), noe som ikke ble akseptert av Litauen som brøt de diplomatiske forbindelsene. Striden om Vilnius var det vesentlige temaet i Litauens utenrikspolitikk i mellomkrigstiden og Kaunas ble betraktet som midlertidig hovedstad. Hviterussland var et kjerneområde i Polen-Litauen og det var etnisk like naturlig at Vilnius ble en del av Hviterussland.
=== Andre verdenskrig ===
Som et resultat av Molotov-Ribbentrop-pakten og angrepet på Polen ble byen okkupert av Den røde hær den 19. september 1939. Kun sporadisk motstand med lokale hjemmevernsstyrker fant sted siden den polske hæren allerede var i krig mot Tyskland i andre deler av Polen. Byen var påtenkt som hovedstad i Hviterussland, men etter samtaler i Moskva den 10. oktober 1939 ble byen og omland overført til Litauen mot etableringen av sovjetiske militærbaser flere steder i landet. De litauiske myndighetene inntok Vilnius kort tid etter og den litauiske hovedstaden ble gradvis overført dit. Likevel var denne prosessen ennå ikke avsluttet da Vilnius igjen ble erobret av Sovjetunionen i juni 1940 og ble hovedstad i Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk. Omkring 35 000–40 000 av byens innbyggere ble arrestert av NKVD og sendt til Gulag.
I juni 1941 ble byen igjen erobret av Tyskland. Omkring 100 000 innbyggere ble drept i en massehenrettelse i Panariai, av dem var 95% lokale jøder. En mislykket ghetto-oppstand som fant sted den 1. september 1943 (Vilna-opprøret) førte til den endelige ødeleggelsen av ghettoen. Vilnius ble tatt av den polske motstandsbevegelsen under Operasjon Ostra Brama, også kjent som Wilno-opprøret.
=== Etterkrigstiden ===
Etter andre verdenskrig besluttet sovjetiske myndigheter å forvise den polske befolkningen fra Litauen og Hviterussland. Denne beslutningen ble implementert under den såkalte repatrieringen og organisert i fellesskap av sovjetiske og polske myndigheter. Når man ser bort fra at repatrieringen var frivillig og at visse deler av den polske befolkningen ikke deltok i den, var den svært omstridt både menneskelig og juridisk sett. På denne måten ble byens befolkningsammensetning fullstendig endret og de fleste bånd mellom byens fortid og tradisjoner ble brutt.
Disse hendelsene påvirket den demografiske situasjonen i byen i en viss grad. Likevel var byens vekst i etterkrigsårene den viktigste faktoren for den demografiske utviklingen. Veksten i de litauiske byene i denne perioden og den synkende befolkningen på landet førte til en hurtig befolkningsvekst etter rundt 1960. På denne måten ble den demografiske fordelingen av de ulike etniske befolkningsgruppene i Vilnius mer sammenfallende med resten av Litauen. Vilnius ble mer litauisk enn den hadde vært selv flere århundrer tidligere. På den andre siden er det fremdeles en stor polsk befolkningsgruppe som fremdeles ivaretar sine tradisjoner.
=== Frigjøring ===
I begynnelsen av 1987 fant det sted massedemonstrasjoner mot sovjetstyret i byen. Den 11. mars 1990 gjenerklærte det øverste sovjet i den litauiske sosialistiske sovjetrepublikken seg uavhengig av Sovjetunionen og gjenopprettet den selvstendige Republikken Litauen, som hadde blitt annektert av sovjeterne i 1940. Sovjet reagerte den 9. januar 1991 med å sende troppestyrker og den 13. januar angrep sovjetiske styrker den statlige kringkastingsbygningen og Vilnius TV-tårn der 14 personer mistet livet og over 700 ble alvorlig skadet. Likevel måtte Sovjetunionen anerkjenne Litauen som et selvstendig land etter augustkuppet samme år. Den offisielle anerkjennelsen kom den 6. september, fire dager etter at Washington gjorde det samme. Vilnius hadde da ikke vært hovedstad i Litauen siden de to korte periodene i 1918 og 1920.
== Kultur ==
=== Arkitektur ===
I likhet med de fleste middelalderbyer har Vilnius middelalder-by utviklet seg rundt om rådhuset (litauisk Vilniaus rotušė). Hovedstrøket, Pilies gatve, strekker seg fra rådhusplassen (litauisk Rotuses aikste) til Katedralplassen (litauisk Katedros aikste) ved Vilnius slottskompleks. Andre gater slynger seg rundt om slottet. Husene tilhørte feudale storfolk og godseiere, i tillegg til kirker, butikker og verksteder. I gamlebyen er det mange trange og krokede gater og hyggelige gårdsplasser. Gedimino prospektas går fra Katedralplassen og forbinder Gamlebyen med bydelen Žvėrynas med broen over Neris. Langs Gedimino prospektas ligger mange av de viktigste rikspolitiske institusjonene, som parlamentet, regjeringskontorer, forfatningsdomstolen, samt kulturinstitusjoner som nasjonalteateret, musikk- og teaterakademiet, og Litauens nasjonalbibliotek Martynas Mažvydas.
Det historiske midtpunktet i Vilnius, gamlebyen, er en av de største i Øst-Europa (3,6 km²). De mest verdifulle historiske og kulturelle bygningene er konsentrert her. Bygningene i gamlebyen, som teller rundt 1500 – ble bygget gjennom flere århundrer og er derfor en samling av mange forskjellige arkitektoniske stilarter. Selv om Vilnius ofte kalles en barokkby, vil man også finne mange bygninger i gotisk arkitektur, renessanse og andre stilarter. De viktigste severdighetene i byen er Vilnius slottskompleks med Storfyrstens slott og Katedralplassen, som symboliserer hovedstaden. Sammen utgjør de også inngangen til det historiske sentrum.
Gamlebyen i Vilnius ble skrevet inn i UNESCOs verdensarvsliste i 1994 på grunn av byens imponerende sammensetning av gotiske, renessanse, barokk- og klassisistiske bygninger. Like utenfor byen strekker en liten del av Struves meridianbue som også er på UNESCOs verdensarvsliste.I 1995 ble den eneste kjente skulptur av Frank Zappa avduket i sentrum av Vilnius, med regjeringens tillatelse. Det var den litauiske skulptøren Konstantinas Bogdanas, som tidligere hadde laget byster av Vladimir Lenin, som foreviget Zappa.
=== Parker, plasser og kirkegårder ===
Vingisparken, som er byens største, var skueplass for adskillige store demonstrasjoner under Litauens kamp for selvstendighet i på 1980-tallet. Sereikiškės-parken, ved Gediminastårnet brukes til konserter, festivaler og utstillinger.
Katedralplassen i gamlebyen er omgitt av en rekke av byens historisk viktigste steder. Lukiškėsplassen er den største i sentrum og omkranses av adskillige kommunale bygninger. En stor statue av Lenin i midten ble fjernet i 1991. Rådhusplassen har i lang tid vært stedet, hvor messer, feiringer og viktige begivenheter har funnet sted, inklusive Kaziukasmessen. Byens juletre står også her. Statsseremonier blir ofte avholdt på Daukantasplassen, overfor presidentpalasset.
Rasos-kirkegården, innviet i 1801, er stedet, hvor blant annet Jonas Basanavičius og andre underskrivere av uavhengighetserklæringen i 1918 ligger begravet. I tillegg er den polske lederen Józef Piłsudskis hjerte begravet her. To av de tre jødiske kirkegårdene i Vilnius ble ødelagt i sovjettiden. Omkring 18 000 begravelser har funnet sted på Fransiskanerordenens kirkegård, etablert i 1810. Den ble stengt på 1970-tallet, men holder på å bli restaurert. Antakalnis-kirkegården, etablert i 1809, inneholder forskjellige minnesteder for polske, litauiske, tyske og russiske soldater sammen med gravene for dem, som ble drept under januaroppstanden 1863-1865.
=== Teater og opera ===
Det finnes en rekke teatre i Vilnius, blant annet den litauiske opera og ballet, Det akademiske teater, Det statlige ungdomsteater, Det russiske teater, Det litauiske folketeateret, Vilnius' universitetsteater, Vilnius gamle byteater og Keistuoliu teater.
For de musikk og kunstinteresserte er det også mulighet til å utdanne seg på Litauens akademi for musikk og teater og Kunstakademiet.
Opera i Vilnius kan føres tilbake til 1636 hvor en italiensk tropp oppførte den første operaforestilling i Vilnius på slottet.
=== Museer ===
Det ligger en rekke museer i byen. Blant disse er Litauens nasjonalmuseum som ble grunnlagt i 1952, blant annet på grunnlag av Antikvitetsmuseet fra 1855. Museet fikk sin nåværende navn i 1992.I tillegg ligger også en rekke andre museer, slik som Litauens kunstmuseum og Kunstindustrimuseet. I verdensarvstedet Kernavé, 35 km utenfor Vilnius ligger også det Det arkeologiske og historiske museum.
Et Guggenheim-Eremitasje museum var planlagt med åpning i 2011, og skulle inneholde utstillinger av verker fra St. Petersburgs Eremitasjen og Guggenheim-museet sammen med andre samlinger. Prosjektet ble skrinlagt i 2012 etter korrupsjonsbeskyldninger.
=== Idrett ===
Byen huser mange av de største idrettsklubbene i landet. Det største er basketballklubben BC Lietuvos Rytas, som spiller i ULEB Eurocup, Litauisk eliteserie, og i Baltic Basketball League og har vunnet ULEB Cup i 2005 og 2009. Klubben spiller sine hjemmekamper på Lietuvos Rytas Arena med 1 700 seter; viktige kamper spilles i Siemens Arena med 11 000 seter. Et annet lag som spiller i LKL er BC Sakalai. De størate fotballklubbene i byen er FK Žalgiris Vilnius og FK Vėtra, som begge spiller i A Lyga. Žalgiris Vilnius har vunnet A Lyga tre ganger – i 1991, 1992 og 1999.
=== Kulturhovedstad 2009 ===
Vilnius var i 2009 sammen med den østerrikske byen Linz Europeisk kulturhovedstad. Målet for arrangementet var å vise Vilnius som en moderne europeisk by med en rik fortid. I forbindelse med dette var det planlagt en lang rekke kulturelle arrangementer og det ble gjennomført omfattende moderniseringer av infrastrukturen.
== Økonomi ==
Vilnius er det største økonomiske senteret i Litauen og et av de største finansielle sentrene i Baltikum. Selv om kun 15 % av Litauens befolkning bor i byen, genererer den omkring 35 % av Litauens BNP. Basert på disse indikatorene var BNP per innbygger i 2005, basert på kjøpekraftsparitet, på ca. 33 100 dollar, noe som var over EU-gjennomsnittet.
Vilnius bidro med over 4,6 milliarder litas til statsbudsjettet i 2004. Dette beløpet utgjorde omkring 37 % av det samlede statsbudsjettet. Kaunas, den nest største byen i landet, bidro til sammenligning kun med 1,5 milliarder. Vilnius mottok til gjengjeld 360 millioner litas i budsjettet, noen som kun tilsvarer 7,7 % av byens bidrag. Denne forskjellen forårsaket en del konflikter med regjeringen siden Vilnius krevde en større andel av de midler byen genererte.
En viktig inntektskilde for Vilnius er turismen. I 2007 var det mellom 1 og 1,5 millioner utenlandske turister som besøkte byen. Dette var en fordobling i forhold til 2005. De største gruppene kom fra Polen (18 %) og Tyskland (11 %).Vilnius' fondsbørs er blir eiet av OMX, som også driver børsene i blant andre København, Stockholm, Tallinn og Riga. Børsene i Vilnius, Tallinn og Riga har et samarbeid, som gjør det lettere å handle på hverandres børser.I 2007 lanserte et dansk foretak planer om å bygge et «World Trade Center» i Vilnius. Senteret skulle finansieres av danske og litauiske investorer, og stå ferdig i 2010.
=== Handel ===
Der er en rekke store markeder i Vilnius, blant annet Gariūnaimarkedet ved Lazdynaidistriktet, som er det største i Litauen. I tillegg ligger det nyrestaurerede Halėsmarked ved sentralstasjonen og et annet marked på Kalvarijųgaten.Et av de største kjøpesentrene i Nord-Europa ligger i bydelen Šeškinė, og dekker 143 000 m². Det består av tre deler under samme tak, Akropolis samt de to mindre delene Ermitazas og Maxima. Akropolis utgør 110 000 m² av hele senteret, og består av 102 butikker og 8 kinosaler. En hel ishockeybane har fått plass inne i sentrets café. De to andre senterdelene er Ermitažas som blant annet selger IKEA-varer, og supermarkedet Maxima med ca. 48 kasser. Butikssentret står for omkring 20 % av all detaljvareomsetning i den litauiske hovedstad og er en betydelig severdighet også for litauere fra andre deler av landet.
=== Transport ===
Vilnius er startsted for motorveiene Vilnius-Kaunas-Klaipėda og Vilnius-Panevėžys. Selv om Neris-elven er seilbar, så finnes det ingen rutebåter, og årsaken er delvis at Neris kun er seilbar til Jonava-området. Over Vilnius internasjonale lufthavn går de fleste internasjonale flygninger til de viktigste europeiske destinasjoner. Vilnius jernbanestasjon er et annet viktig kommunikasjonspunkt med jernbaneforbindelse til Klaipeda i vest, Tallinn i nord, Warszawa i sør og Moskva i øst. Byen har også et eget jernbanemuseum.
Vilnius har et velutviklet kollektivtrafikk-system. Det finnes over 60 buss- og 19 trolleybuss-ruter, og trolleybuss-systemet er et av de største i Europa. Over 250 busser og 260 trolleybusser transporterer ca. 500 000 passasjerer hver dag. Studenter, pensjonister og handikappede får opp til 80% moderasjon på billetter. En enkelttur koster opp til 1.40 litas (ca. 3,50 kr), mens et månedskort koster 50-60 litas (120-150 kr). De første bussrutene i byen ble åpnet i 1926 og de første trolleybussrutene ble introdudusert i 1956.
== Utdanning ==
Alle Litauens større institusjoner for høyere utdanning ligger i Vilnius. Den største og eldste er Vilnius universitet med nesten 23 000 studenter, som ble grunnlagt i 1579. Andre store utdanningsinstitusjoner er Det tekniske universitet, Mykolas Romeris universitet (et juridisk universitet) og det Pedagogiske universitet. Ut over dette er det en rekke spesialiserede utdanningsinstitusjoner med universitetsstatus som General Jonas Žemaitis militærakademi i Litauen, Litauens akademi for musikk og teater, Vilnius kunstakademi, den Nationale M. K. Čiurlionis skole for kunst og European Humanities University, samt over 40 forskningsinstitutter.
== Bydeler ==
Byen Vilnius er delt opp i 21 bydeler:
Verkiai — inkluderer Baltupiai, Jeruzalė, Santariškės, Balsiai og Visoriai
Antakalnis — inkluderer Valakampiai, Turniškės og Dvarčionys
Pašilaičiai — inkluderer Tarandė
Fabijoniškės — inkluderer Bajorai
Pilaitė
Justiniškės
Viršuliškės
Šeškinė
Šnipiškės
Žirmūnai — inkluderer Šiaurės miestelis
Karoliniškės
Žvėrynas
Grigiškės — en egen by, men inngår i Vilnius bykommune
Lazdynai
Vilkpėdė — inkluderer Vingis park
Naujamiestis — inkluderer buss og togstasjoner
Senamiestis — Gamlebyen, inkluderer Užupis
Naujoji Vilnia — inkluderer Pavilnys og Pūčkoriai
Paneriai — inkluderer Trakų Vokė og Gariūnai
Naujininkai — inkluderer Kirtimai, Salininkai og Vilnius internasjonale lufthavn
Rasos — inkluderer Belmontas og Markučiai
== Turistinformasjon ==
Siden Litauens selvstendighet ble anerkjent av Sovjetunionen i august 1991 har Vilnius både blitt langt mer moderne og blitt en bedre by å bo i. På mindre enn ti år omvandlet byen seg fra å være en grå, sovjetisk by til å bli en moderne, vestlig by.
I dag er Vilnius en moderne kosmopolitisk hovedstad og minner på mange måter om København eller Paris. I byen finnes over 40 kirker. Restauranter, hoteller og muséer har dukket opp som paddehatter siden selvstendigheten, og byens yngre befolkning bidrar til Vilnius' omdømme som en av verdens mest gjestfrie byer, ifølge det store antallet medlemmer i den internasjonale Hospitality Club.
== Berømte vilniusere ==
Ana Ambraziené (1955–), tidligere hekkeløper
Michał Andriolli (1836–1893), maler
Živilė Balčiūnaitė (1979–), langdistanseløper som løper maraton
Aleksander Berkman (1870–1936), anarkist og forfatter
Teodor Bujnicki (1907–1944), poet
Léon Chertok (1911–1991), psykiater
Jan Karol Chodkiewicz (1560–1621), politiker og hetman
César Cui (1835–1918), komponist og musikk-kritiker
Gaon mi Vilno (1720–1797), lærd jøde og kabbalist
Romain Gary (1914–1980), forfatter
Marija Gimbutas (1921–1994), arkeolog
Antoni Gorecki (1787–1861), forfatter
Dalia Grybauskaitė (1956–), Litauens president
Daina Gudzinevičiūtė (1965–), sportsskytter
Henryk Roman Gulbinowicz (1923–), Den katolske kirkes kardinaler
Vladislav II Jagello av Polen (1351–1434), storfyrste av Litauen og konge av Polen
Stanisław Jasiukiewicz (1921–1973), skuespiller
Leo Jogiches (1867–1919), politiker
Lina Kačiušytė (1963–), tidligere svømmer
Kazimierz Kontrym (1776–1836), forfatter og politiker
Abba Kovner (1918–1987), dikter og skribent
Czesław Miłosz (1911–2004), poet, nobelprisvinner i litteratur
Alex Naumik Sandøy (1949–2013), sangerinne
Maurycy Orgelbrand (1826–1904) og Samuel Orgelbrand (1810–1868)
Jerzy Passendorfer (1923–2003), filmregissør
Artūras Paulauskas (1953–), leder av Litauens Seimas
Emilia Plater (1806–1831), soldat og revolusjonær
Kazimierz Plater (1915–2004), sjakkmester
Jurgis Radvila (1556–1600), Den katolske kirkes kardinaler
Anton Radziwiłł (1775–1833), polsk og prøyssisk politiker
Ada Rusowicz (1944–1991), sanger
Lasar Segall (1891–1957), kunstner av jødisk herkomst
Andrzej W. Schally (1926–), polsk-født endokrinolog og nobelprisvinner
Elwira Seroczyńska (1931–2004), kvinnelig polsk skøyteløper
Bolesław Bohusz–Siestrzeńcewicz (1869–1940), general
Piotr Skarga (1536–1612), teolog, forfatter og første rektor ved Vilnius Akademi
Irena Sławińska (1913–2004), historiker og teaterforsker
Jędrzej Śniadecki (1768–1838), kjemiker, biolog og filosof
Józef Świętorzecki (1876–1936), general
Władysław Syrokomla (1823–1862), poet, forfatter og oversetter
Andrzej Towiański (1799–1878), polsk religionsfilosof og mystiker
Zygmunt Vogel (1764–1826), maler
Antoni Wiwulski (1877–1919), skulptør og arkitekt
Tomasz Zan (1796–1855), poet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pl) Offisielt nettsted
(en) Vilnius – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vilnius – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vilnius hos Wikivoyage
Vilnius' vevsted – den beste byveiviseren
Uherope – Reisetips for Vilnius og mer
Vilnius i gamle fotografier – fotoarkiv ved Vilnius universitet
Litauens juridiske universitet i Vilnius
Polsk nettsted om Vilnius
Hospitality Club Vilnius - bo gratis hos hyggelige vilniusere
Jewish Partisan Group Near Vilna
Kurzbiographien
Partisan Rachel Rudnitzky After Liberation
Partisans in Vilna
Partisans of Vilna
Vilna Partisans | Storfyrstens slottOmtale på nettsidene til Litauens nasjonalmuseum, besøkt 18. januar 2015 (litauisk Lietuvos Didžiosios Kunigaikštystės valdovų rūmai Vilniaus žemutinėje pilyje, polsk: Zamek Dolny w Wilnie) er et gjenoppbygget palass i Vilnius, Litauen. | 199,195 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Varignons_teorem | 2023-02-04 | Varignons teorem | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Teorem i geometri'] | Varignons teorem beskriver en enkel, geometrisk egenskap ved firkanter. Det ble bevist av den franske matematiker Pierre Varignon ved bruk av euklidsk geometri og ble publisert i 1731, ni år etter hans død. Teoremet sier at midtpunktene til firkanten danner et parallellogram. Omkretsen til parallellogrammet er lik summen av diagonalene til firkanten.
Når firkanten er plan og konveks, det vil si at den ikke har noen sider som går 'innover', er arealet av parallellogrammet halvparten av arealet til firkanten. Varignons parallellogram er alltid plant, også når den gitte firkanten ikke er det.
| Varignons teorem beskriver en enkel, geometrisk egenskap ved firkanter. Det ble bevist av den franske matematiker Pierre Varignon ved bruk av euklidsk geometri og ble publisert i 1731, ni år etter hans død. Teoremet sier at midtpunktene til firkanten danner et parallellogram. Omkretsen til parallellogrammet er lik summen av diagonalene til firkanten.
Når firkanten er plan og konveks, det vil si at den ikke har noen sider som går 'innover', er arealet av parallellogrammet halvparten av arealet til firkanten. Varignons parallellogram er alltid plant, også når den gitte firkanten ikke er det.
== Geometrisk bevis ==
Teoremet ble opprinnelig bevist ved bruk av euklidsk geometri. Men det er mer generelt gyldig også i et affint rom. Det tillater et meget enkelt bevis ved bruk av affin geometri og affine kombinasjoner av punkt. Betrakter man de tre midtpunktene E, F og G, så danner de et plan. I dette planet er nå (E - F) en vektor som man kan brukes til å finne et nytt punkt H = G + (E - F) i samme plan. Dette punktet er nå (C + D)/2 + (A + B)/2 − (B + C)/2 = (A + D)/2 da det er her tillatt å løse opp parentesene. Men dette er akkurat midtpunktet mellom A og D. Det beviser at midtpunktene EFGH danner et parallellogram som ligger i et plan.
=== Omkrets av parallellogrammet ===
Siden EF i parallellogrammet er halvparten av diagonalen AC. Det gjelder også for siden HG. Summen av disse to sidene er derfor lik AC. På samme måte er summen av sidene FG og HE lik den andre diagonalen BD. Det viser at summen av sidene i Varignons parallellogram er lik summen av de to diagonalene i den gitte firkanten.
I affin geometri er ikke lengder av linjestykker definert. Derimot kan man snakke entydig om forhold mellom lengder i samme retning. På denne måten må dette beviset forstås her.
=== Areal til parallellogrammet ===
I euklidsk geometri er lengden til vilkårlige linjestykker veldefinert. På samme måte kan også areal entydig sammenlignes og beregnes. Det kan benyttes til å finne arealet til Varignons parallellogram. Betrakter man derfor en konveks firkant som i øverste figur, vil arealet av for eksempel trekanten EBF være 1/4 av arealet til trekanten ABC når man trekker diagonalen AC. Det er en konsekvens av at sidene i EBF er halvparten av de i ABC. Det samme gjelder for de tilsvarende trekantene ved de andre hjørnene. Da de to trekantene ABC og ADC utgjør arealet til hele den gitte firkanten, må parallellogrammet EFGH ha halvparten av dens areal.
== Referanser ==
M. de Villiers, Some Adventures in Euclidean Geometry , Dynamic Mathematics Learning (2009). ISBN 978-0-557-10295-2.
H.S.M. Coxeter and S.L. Greitzer, Geometry Revisited, The Matematical Association of America, Washington, DC (1967). ISBN 0-8838-5619-0.
== Eksterne lenker ==
P. N. Oliver, Pierre Varignon and the Parallelogram Theorem, Mathematics Teacher, 94(4), 316-319 (2001).
Cut the Knot, Wittenbauers parallellogram, analogt til Varignons parallellogram. | Varignons teorem beskriver en enkel, geometrisk egenskap ved firkanter. Det ble bevist av den franske matematiker Pierre Varignon ved bruk av euklidsk geometri og ble publisert i 1731, ni år etter hans død. | 199,196 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jordi_Ribera | 2023-02-04 | Jordi Ribera | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Girona', 'Kategori:Spanske håndballtrenere', 'Kategori:Trenere i Håndball-EM 2018 for menn', 'Kategori:Trenere i Håndball-EM 2020 for menn', 'Kategori:Trenere i Håndball-VM 2013 for menn', 'Kategori:Trenere i Håndball-VM 2015 for menn', 'Kategori:Trenere i Håndball-VM 2017 for menn', 'Kategori:Trenere i Håndball-VM 2019 for menn'] | Jordi Ribera Romans (født 3. mai 1963 i Sarrià de Ter i Girona) er en spansk håndballtrener, som siden 2012 har vært landslagssjef for det brasilianske herrelandslaget.
| Jordi Ribera Romans (født 3. mai 1963 i Sarrià de Ter i Girona) er en spansk håndballtrener, som siden 2012 har vært landslagssjef for det brasilianske herrelandslaget.
== Karriere ==
Ribera overtok ansvaret for det brasilianske herrelandslaget etter Javier Costa i 2012.
Under Panamerikamesterskapet i 2012 ledet han Brasil til finale mot Argentina hvor de tapte 22–21. Sølvmedaljen sørget allikevel for en plass i Håndball-VM 2013, hvor de røk for Spania i åttendedelsfinalen.
Ribera kvalifiserte Brasil til sitt ellevte strake verdensmesterkap da han fulgte opp sølvmedaljen fra 2012 etter et overlegent 30–19-tap mot Argentina i finalen av Panamerikamesterskapet 2014.
== Meritter ==
Panamerikamesterskapet: 2 Sølv 2012, 2014
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jordi Ribera – Olympedia | | fsted = Sarrià de Ter, Girona, Spania | 199,197 |
https://no.wikipedia.org/wiki/BussLink | 2023-02-04 | BussLink | ['Kategori:Ekspressbussruter i Norge'] | BussLink var et ekspressbussrutenett drevet av Norgesbuss-eide BussLink AS mellom 2002 og 2008. Selskapet kjørte korte og mellomlange ekspressruter med hyppige avganger og faste avgangstider i det sentrale østlandsområdet.
| BussLink var et ekspressbussrutenett drevet av Norgesbuss-eide BussLink AS mellom 2002 og 2008. Selskapet kjørte korte og mellomlange ekspressruter med hyppige avganger og faste avgangstider i det sentrale østlandsområdet.
== Historie ==
Etter at TIMEkspressen fra høsten 1997 viste at denne typen ruter hadde stort potensial, ønsket også Norgesbuss og NOR-WAY Bussekspress å satse på dette markedet. Høsten 1998 stiftet man BussLink AS, som var eid av Norgesbuss AS (via Norgesbuss Link AS, 34%), Norbuss AS (34%) og NOR-WAY Bussekspress AS (32%). Det ble samtidig sendt søknad om konsesjoner på følgende seks ruter:
Larvik – Tønsberg – Horten – Drammen – Oslo – Gardermoen
Konnerud – Drammen – Asker – Oslo (Ring 3) – Ås – Drøbak / Lillestrøm
Krogstadelva – Drammen – Oslo – E18 – Moss – Sarpsborg
Hokksund – Drammen – Røyken – Drøbak – Sarpsborg
Ski – Drøbak – Sæter – Slemmestad – Sandvika – Oslo – Ski
Hamar – Minnesund – Gardermoen – Oslo – AskerTil dette regnet man med å trenge 50 busser og 200 sjåfører. Etter tre års behandlingstid fikk man 26. juni 2001 innvilget konsesjon på alle seks rutene, dog med noen forbehold på enkelte. Men etter så lang tid var ikke alle seks like aktuelle, og man valgte å gå videre med de tre første.7. januar 2002 ble rute 1 den første som ble startet, med Norgesbuss Vestfold AS som operatør. Men i forhold til det opprinnelige forslaget ble ruta kortet litt ned i begge ender, og bussene gikk kun mellom Tønsberg og Oslo. I Tønsberg korresponderte bussene til Torp og videre til Larvik, Skien og Seljord med Telemarkekspressen, som ble satt i trafikk samme dag som en forlengelse av By- og Landekspressen som bare hadde gått Seljord-Porsgrunn. I Oslo korresponderte de med Totenekspressen til Gardermoen og Gjøvik. 22. april 2002 ble rute 3 startet med Norgesbuss Østfold AS som operatør på strekningen Krokstadelva-Drammen-Oslo-Moss-Sarpsborg som et samarbeid med TIMEkspressen linje 3, der annenhver avgang ble kjørt av BussLink og TIMEkspressen. Rute 2 var ment å starte opp høsten 2002, men planene for den ble aldri realisert. Den skulle gå fra Konnerud via Asker, Sandvika, Blindern og Nydalen, før den forgrenet seg nordover til Økern, Grorud, Solheim, Sentralsykehuset og Lillestrøm, og sørover til Ryen, Mortensrud, Tusenfryd, Vinterbro senter, Heer og Drøbak.15. juni 2002 ble rute 1 endret til å også gå innom Åsgårdstrand. Fra 2. desember 2002 ble rute 3 delt i to og samtidig utvidet til å gå annenhver avgang helt til Halden. Rute 3 gikk da Halden-Sarpsborg-Moss-Oslo-Fornebu, mens den veslige delen fikk det ubrukte rutenummeret 2 og gikk Krokstadelva-Drammen-Sandvika-Oslo, men kun i rushtiden på hverdager.I januar og februar 2003 kjøpte Norgesbuss ut de andre eierne av BussLink. Man omstrukturerte også konsernet ellers og slo sammen selskapene i Østfold og Vestfold til Norgesbuss Østfold Vestfold AS.
Rute 2 ble kortvarig, og var avviklet per 1. april 2003. Kortvarig ble også kjøringen til Fornebu, for fra 23. juni 2003 ble Oslo bussterminal endestasjon i Oslo etter at Oslo kommune nektet bussene å kjøre Ring 1. 1. juli 2004 ble Norgesbuss Østfold Vestfold AS solgt til Nettbuss, og etter det overtok Norgesbuss Bærum Romerike AS sin avdeling i Bærum som operatør på rute 1, mens Norgesbuss sentralt overtok bussene i Østfold. Men bare fem måneder senere, 1. desember 2004, ble rute 1 nedlagt etter langvarige underskudd. Fra 20. juli 2005 ble rute 3 igjen utvidet. De avgangene som tidligere hadde snudd i Sarpsborg ble nå forlenget over grensen til Strömstad.I februar 2008 valgte Norgesbuss å avvikle sine aktiviteter i Østfold, så fra og med 11. februar overlot BussLink trafikken til TIMEkspressen, og med det var BussLink ikke lenger i markedet.
== Ruter ==
Tønsberg – (Åsgårdstrand) – Horten – Holmestrandtoppen – Drammen – Sandvika – Oslo (7. januar 2002 – 30. november 2004)
Krokstadelva – Drammen – Sandvika – Oslo (2. desember 2002 – 31. mars 2003)
Krokstadelva – Drammen – Oslo – Moss – Sarpsborg (22. april 2002 – 1. desember 2002)
(Strömstad) – Halden – Sarpsborg – Moss – Oslo – (Fornebu) (2. desember 2002 – 10. februar 2008)
== Referanser == | BussLink var et ekspressbussrutenett drevet av Norgesbuss-eide BussLink AS mellom 2002 og 2008. Selskapet kjørte korte og mellomlange ekspressruter med hyppige avganger og faste avgangstider i det sentrale østlandsområdet. | 199,198 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Acegu%C3%A1_(Uruguay) | 2023-02-04 | Aceguá (Uruguay) | ['Kategori:1863 i Uruguay', 'Kategori:31°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1863', 'Kategori:Byer i Cerro Largo', 'Kategori:Sider med kart'] | Aceguá (tupí-guaraní: «hvilested») er en by i Cerro Largo-departementet i det østlige Uruguay.
| Aceguá (tupí-guaraní: «hvilested») er en by i Cerro Largo-departementet i det østlige Uruguay.
== Geografi ==
Byen aksjer gater med den brasilianske tvilling byen Aceguá i Rio Grande do Sul.
== Historie ==
Aceguá ble grunnlagt i 24. april 1863.
== Befolkning ==
Aceguá har 1 511 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Økonomi ==
Husdyr og meieri er viktig for økonomien i byen.
== Sikkerhet ==
Byen har en provinsiell politistasjon.
== Transport ==
Ruta 8 forbinder Aceguá med Melo, Treinta y Tres, Mariscala, Pirarajá, Minas, Pando og Montevideo (430 km).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Aceguá (INE) (spansk)
Kart over Aceguá (spansk) | | befolkning = 1511 | 199,199 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.