url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/WISE_J1049-5319 | 2023-02-04 | WISE J1049-5319 | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Dobbeltstjerner', 'Kategori:Himmellegemer oppdaget i 2013'] | WISE J1049-5319 (fullt navn WISE J104915.57-531906) er et binærsystem av to brune dverger som ligger 6,5 lysår unna jorden. Med det er det det tredje nærmeste stjernesystemet til jorden, det nærmeste som er oppdaget siden 1916, da Barnards stjerne ble oppdaget.
Systemet ble oppdaget av Kevin Luhman på bilder tatt av Wide-field Infrared Survey Explorer (WISE), og oppdagelsen ble kunngjort i 2013.
| WISE J1049-5319 (fullt navn WISE J104915.57-531906) er et binærsystem av to brune dverger som ligger 6,5 lysår unna jorden. Med det er det det tredje nærmeste stjernesystemet til jorden, det nærmeste som er oppdaget siden 1916, da Barnards stjerne ble oppdaget.
Systemet ble oppdaget av Kevin Luhman på bilder tatt av Wide-field Infrared Survey Explorer (WISE), og oppdagelsen ble kunngjort i 2013.
== Kilder ==
The Closest Star System Found in a Century Arkivert 20130407192156 hos WebCite - pressemelding fra Penn State-universitetet | WISE J1049-5319 (fullt navn WISE J104915.57-531906) er et binærsystem av to brune dverger som ligger 6,5 lysår unna jorden. | 199,300 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jens_Aure | 2023-02-04 | Jens Aure | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2001', 'Kategori:Fødsler 16. juli', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske direktører', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-09', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Jens Ivar Aure (født 16. juli 1913, død 26. januar 2001) var en norsk embetsmann. Han var i flere år på 1970- og 1980-tallet direktør for Direktoratet for statens skoger.
| Jens Ivar Aure (født 16. juli 1913, død 26. januar 2001) var en norsk embetsmann. Han var i flere år på 1970- og 1980-tallet direktør for Direktoratet for statens skoger.
== Bibliografi ==
Aure, Jens (1982): «Direktoratet for statens skoger 25 år» i: tidsskriftet Statsskog, 1982. Utgitt av Direktoratet for statens skoger .
Aure, Jens (1992): «Da Regjeringen ville at norsk skog heller skulle være svensk enn statsskog»i: tidsskriftet Statsskog, 1992. Utgitt av Direktoratet for statens skoger.
== Referanser == | Jens Ivar Aure (født 16. juli 1913, død 26. | 199,301 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Birkelund | 2023-02-04 | Sigurd Birkelund | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. april', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske embets- og tjenestemenn'] | Sigurd Johannes Birkelund (født 19. april 1930 i Hellas) er en norsk embetsmann. Han var fra 1972 formann for Trygderetten, en stilling han hadde i over 20 år. Han var også leder av Arbeidernes Edruskapsforbund frem til 1985.Birkelund har vært byråsjef i Kirkedepartementet, og fra 1. januar 1969 var han den første direktøren for Statens edruskapsdirektorat.
| Sigurd Johannes Birkelund (født 19. april 1930 i Hellas) er en norsk embetsmann. Han var fra 1972 formann for Trygderetten, en stilling han hadde i over 20 år. Han var også leder av Arbeidernes Edruskapsforbund frem til 1985.Birkelund har vært byråsjef i Kirkedepartementet, og fra 1. januar 1969 var han den første direktøren for Statens edruskapsdirektorat.
== Referanser == | Sigurd Johannes Birkelund (født 19. april 1930 i Hellas) er en norsk embetsmann. | 199,302 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kari_Vigeland | 2023-02-04 | Kari Vigeland | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 16. mai', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske humanetikere'] | Kari Vigeland (født 16. mai 1936) er en norsk psykolog og forfatter som var styreleder i Human-Etisk Forbund 1983–1987 og generalsekretær 1991–1993, samt co-president for det internasjonale humanistforbundet International Humanist and Ethical Union 1990–1993.Vigeland har som førsteamanuensis ved ved Universitetet i Oslo undersøkt nordmenns holdning til aktiv dødshjelp og vært aktiv i samfunnsdebatten om temaet. Hun har sittet i styret for Foreningen Retten til en verdig død og har i dag plass i foreningens konsultative råd.
| Kari Vigeland (født 16. mai 1936) er en norsk psykolog og forfatter som var styreleder i Human-Etisk Forbund 1983–1987 og generalsekretær 1991–1993, samt co-president for det internasjonale humanistforbundet International Humanist and Ethical Union 1990–1993.Vigeland har som førsteamanuensis ved ved Universitetet i Oslo undersøkt nordmenns holdning til aktiv dødshjelp og vært aktiv i samfunnsdebatten om temaet. Hun har sittet i styret for Foreningen Retten til en verdig død og har i dag plass i foreningens konsultative råd.
== Referanser == | Kari Vigeland (født 16. mai 1936) er en norsk psykologForvaltningsdatabasen hos Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste og forfatterHumanist Forlag om Kari Vigeland som var styreleder i Human-Etisk Forbund 1983–1987 og generalsekretær 1991–1993, samt co-president for det internasjonale humanistforbundet International Humanist and Ethical Union 1990–1993. | 199,303 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Microchilus | 2023-02-04 | Microchilus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1851', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Microchilus er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Microchilus er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Små til middelsstore, blanke, litt brede skarabider. Hode og forkropp er svarte, dekkvingene gulbrune med svarte lengdestreker.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda av røtter, mens de voksne insektene kan finnes gnagende på blader. Disse billene flyr godt og er mest aktive om natten.
== Utbredelse ==
Artene er utbredt i Brasil.
== Systematisk inndeling ==
Navnet Microchilus brukes også om en slekt av orkideer.
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Geniatini Burmeister, 1844 - 327 arter, Neotropiske
Slekten Microchilus Blanchard, 1851
Microchilus lineatus Blanchard, 1851
Microchilus rodmani Jameson, 2008
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Microchilus [1]
Jameson, Mary Liz (2008): Review of the genus Microchilus Blanchard. Insecta Mundi 25:1-14
Jameson, Mary Liz og Hawkins, Shauna Joy (2005): Synopsis of the genera of Geniatini (Coleoptera: Scarabaeidae: Rutelinae) with an annotated catalog of species. Zootaxa 874: 1-76. [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Kategori:Microchilus (Scarabaeidae) – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Microchilus (Scarabaeidae) – detaljert informasjon på Wikispecies | * se Systematisk inndeling | 199,304 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eunanus | 2023-02-04 | Eunanus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1909', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Eunanus er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Eunanus er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Nokså små, brunlige, blanke skarabider. Kroppen kan være kledt med smale, lyse, hårlignende skjell. Hannen har påfallende lange lameller (blader) på antenneviften.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda av røtter, mens de voksne insektene kan finnes gnagende på blader. Disse billene flyr godt og er mest aktive om natten.
== Utbredelse ==
Slekten lever i Argentina.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Geniatini Burmeister, 1844 - 327 arter, Neotropiske
Slekten Eunanus Ohaus, 1909
Eunanus murinus Ohaus, 1909
Eunanus podtiaguini Gutiérrez, 1951
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Eunanus [1]
Jameson, Mary Liz og Hawkins, Shauna Joy (2005): Synopsis of the genera of Geniatini (Coleoptera: Scarabaeidae: Rutelinae) with an annotated catalog of species. Zootaxa 874: 1-76. [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Eunanus i Global Biodiversity Information Facility
Eunanus – detaljert informasjon på Wikispecies | * se Systematisk inndeling | 199,305 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steinar_Nilsen_(humanist) | 2023-02-04 | Steinar Nilsen (humanist) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 9. mai', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske humanetikere'] | Steinar Nilsen (født 9. mai 1943 i Ålesund) er en norsk humanetiker som var leder for Human-Etisk Forbund 1987–1993, styremedlem i International Humanist and Ethical Union samme periode og president for European Humanist Federation i tre perioder fra 1994 til 2003.
| Steinar Nilsen (født 9. mai 1943 i Ålesund) er en norsk humanetiker som var leder for Human-Etisk Forbund 1987–1993, styremedlem i International Humanist and Ethical Union samme periode og president for European Humanist Federation i tre perioder fra 1994 til 2003.
== Referanser == | Steinar Nilsen (født 9. mai 1943 i Ålesund) er en norsk humanetiker som var leder for Human-Etisk Forbund 1987–1993, styremedlem i International Humanist and Ethical Union samme periode og president for European Humanist Federation i tre perioder fra 1994 til 2003. | 199,306 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Heimsj%C3%B8 | 2023-02-04 | Arne Heimsjø | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltagermedaljen', 'Kategori:Fødsler 28. desember', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Haakon VIIs 70-årsmedalje', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske generalmajorer', 'Kategori:Personer fra Hemne kommune'] | Arne Heimsjø (født 28. desember 1915 i Hemne, død 18. april 1989) var en norsk general.
I 1935 ble han sersjant, to år senere ble han forfremmet til fenrik. Han deltok som troppsjef i sjette kompani av Vestoppland infanteriregiment nr. 6 (I/IR 6) i kampene på Ringerike under angrepet på Norge i 1940,Under okkupasjonen av Norge forsøkte han å dra til Shetland den 30. juni 1941, men forsøket mislyktes . Senere flyktet han til Sverige i 1941. Og derifra dro han til Storbritannia. I 1943 ble han forfremmet til løytnant, i 1947 kaptein og i 1950 major. I 1953 ble han forfremmet til oberstløytnant, og i 1960 til oberst. Han ble i statsråd 17. desember 1971 forfremmet til generalmajor, og ledet distriktskommando Trøndelag fram til han pensjonerte seg i 1979.Heimsjø mottok Deltagermedaljen med rosett og Haakon VIIs 70-årsmedalje.
| Arne Heimsjø (født 28. desember 1915 i Hemne, død 18. april 1989) var en norsk general.
I 1935 ble han sersjant, to år senere ble han forfremmet til fenrik. Han deltok som troppsjef i sjette kompani av Vestoppland infanteriregiment nr. 6 (I/IR 6) i kampene på Ringerike under angrepet på Norge i 1940,Under okkupasjonen av Norge forsøkte han å dra til Shetland den 30. juni 1941, men forsøket mislyktes . Senere flyktet han til Sverige i 1941. Og derifra dro han til Storbritannia. I 1943 ble han forfremmet til løytnant, i 1947 kaptein og i 1950 major. I 1953 ble han forfremmet til oberstløytnant, og i 1960 til oberst. Han ble i statsråd 17. desember 1971 forfremmet til generalmajor, og ledet distriktskommando Trøndelag fram til han pensjonerte seg i 1979.Heimsjø mottok Deltagermedaljen med rosett og Haakon VIIs 70-årsmedalje.
== Referanser == | Arne Heimsjø (født 28. desember 1915 i Hemne, død 18. | 199,307 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_albanske_fascistiske_parti | 2023-02-04 | Det albanske fascistiske parti | ['Kategori:1930-årene i Albania', 'Kategori:1940-årene i Albania', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fascisme', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1939', 'Kategori:Politiske partier i Albania', 'Kategori:Politiske partier nedlagt i 1943'] | Det albanske fascistiske parti (albansk: Partia Fashiste e Shqipërisë, PFSh) var et fascistisk politisk parti Albania. Etter Italias annektering av Albania i 1939 ble partiet opprettet på initiativ fra italienerne. PFSh fungerte som en avlegger av italienske Partito Nazionale Fascista, og alle partimedlemmer måtte sverge troskap til Benito Mussolini. PFSh var Albanias eneste lovlige parti, og alle albanere i tjeneste for italienerne måtte skrive seg inn som medlemmer. PFSh ble oppløst idet Italia kapitulerte i 1943, og fikk sin avløser i nazistiske Stor-Albanias garde under den tyske okkupasjonen.
| Det albanske fascistiske parti (albansk: Partia Fashiste e Shqipërisë, PFSh) var et fascistisk politisk parti Albania. Etter Italias annektering av Albania i 1939 ble partiet opprettet på initiativ fra italienerne. PFSh fungerte som en avlegger av italienske Partito Nazionale Fascista, og alle partimedlemmer måtte sverge troskap til Benito Mussolini. PFSh var Albanias eneste lovlige parti, og alle albanere i tjeneste for italienerne måtte skrive seg inn som medlemmer. PFSh ble oppløst idet Italia kapitulerte i 1943, og fikk sin avløser i nazistiske Stor-Albanias garde under den tyske okkupasjonen.
== Referanser == | Det albanske fascistiske parti (albansk: Partia Fashiste e Shqipërisë, PFSh) var et fascistisk politisk parti Albania. Etter Italias annektering av Albania i 1939 ble partiet opprettet på initiativ fra italienerne. | 199,308 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tupamba%C3%A9 | 2023-02-04 | Tupambaé | ['Kategori:32°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Cerro Largo', 'Kategori:Sider med kart'] | Tupambaé (tupí-guaraní: «stedet der Gud bor») er en by i Cerro Largo-departementet i det østlige Uruguay.
| Tupambaé (tupí-guaraní: «stedet der Gud bor») er en by i Cerro Largo-departementet i det østlige Uruguay.
== Befolkning ==
Tupambaé har 1 122 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Transport ==
Ruta 7 General Aparicio Saravia forbinder Tupambaé med Santa Clara de Olimar, Nico Pérez, Cerro Chato, Fraile Muerto, Fray Marcos og Pando.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Tupambaé (INE) (spansk)
Kart over Tupambaé (spansk) | | befolkning = 1122 | 199,309 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Junior-VM_p%C3%A5_ski_2023 | 2023-02-04 | Junior-VM på ski 2023 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2023', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Canada', 'Kategori:Junior-VM på ski', 'Kategori:Kombinert i 2023', 'Kategori:Kombinert i Canada', 'Kategori:Langrenn i 2023', 'Kategori:Langrenn i Canada', 'Kategori:Pågående sportsarrangementer', 'Kategori:Skihopping i 2023', 'Kategori:Skihopping i Canada', 'Kategori:Sport i Britisk Columbia', 'Kategori:Sport i Canada i 2023'] | Junior-VM på ski 2023 er det 46. junior-VM på ski og blir arrangert i Whistler Olympic Park i Whistler i Canada fra 27. januar til 5. februar 2023.
| Junior-VM på ski 2023 er det 46. junior-VM på ski og blir arrangert i Whistler Olympic Park i Whistler i Canada fra 27. januar til 5. februar 2023.
== Resultater ==
=== Langrenn ===
==== Jenter ====
==== Gutter ====
==== Mikslag ====
=== Skihopping ===
==== Jenter ====
==== Gutter ====
==== Mikslag ====
=== Kombinert ===
==== Jenter ====
==== Gutter ====
==== Mikslag ====
== Medaljeoversikt ==
== Norges tropp ==
=== Langrenn ===
12. januar tok Norges Skiforbund ut 14 utøvere; syv jenter og syv gutter basert på resultater i to rennhelger; VM-uttaksrenn i Bardufoss 16.–18. desember 2022 og Norgescupen på Lillehammer 6.–8. januar 2023.
==== Jenter ====
==== Gutter ====
=== Skihopping ===
16. januar tok Norges Skiforbund ut ti skihoppere; fem jenter og fem gutter, ledet av Tore Øvregård og trent av Espen Røe og Line Jahr.
==== Jenter ====
==== Gutter ====
=== Kombinert ===
16. januar tok Norges Skiforbund ut seks kombinertutøvere; én jente og fem gutter. Arrangementskonsulent Per Tommy Enger uttalte at de sendte «en tropp med utøvere som har vist høyt nivå over tid, både før jul og under Norgescup i Notodden og rennene i Midtstuen nå i januar».
==== Jenter ====
==== Gutter ====
== Se også ==
U23-VM på ski 2023
Ski-VM 2023
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted | | arena = SunkarInternational Ski Jump Complex | 199,310 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leiv_Arne_Rosseland | 2023-02-04 | Leiv Arne Rosseland | ['Kategori:Anestesiologi', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. juni', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske leger', 'Kategori:Norske medisinprofessorer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Leiv Arne Rosseland (født 10. juni 1960 på Geilo) er en norsk lege ved Oslo universitetssykehus og professor i medisin ved Universitetet i Oslo. Han vokste opp på Østre Toten.
Rosseland er spesialist i anestesiologi (1998) og har vært ansatt ved Akuttklinikken, Oslo universitetssykehus siden 2000. Overlege fra 2004. Han er for tiden forskningsleder ved samme klinikk (2015).
| Leiv Arne Rosseland (født 10. juni 1960 på Geilo) er en norsk lege ved Oslo universitetssykehus og professor i medisin ved Universitetet i Oslo. Han vokste opp på Østre Toten.
Rosseland er spesialist i anestesiologi (1998) og har vært ansatt ved Akuttklinikken, Oslo universitetssykehus siden 2000. Overlege fra 2004. Han er for tiden forskningsleder ved samme klinikk (2015).
== Utdannelse og grader ==
Bachelor i musikkvitenskap fra UiO 1986
Cand. med. UiO 1989
Spesialist i anestesiologi 1998
Dr. med. 2005 (UiO) med avhandlingen "Pain after knee arthroscopy: study methodology in intra-articular analgesic trials and clinical effects of intra-articular morphine, ketamine, and saline."
== Forskningsinteresser ==
I tillegg til forskning innen akutt smerte etter kirurgi forsker han på smerte og inflammasjon i et prosjektsamarbeid med Lovisenberg Sykehus, Institutt for Indremedisinsk Forskning ved Oslo universitetssykehus og Karolinska Institutet, Stockholm. De siste 10 årene har han også arbeidet med forskningsprosjekter innen hemodynamikk hos gravide, endringer under svangerskapet og effekter av anestesi og smertelindring til fødende kvinner.
== Bidrag ==
Rosseland har bidratt til etableringen av en nordisk etterutdanning for anestesileger med spesiell interesse for anestesi og smertelindring til fødende. Han innførte metoden perkutan trakeotomi på Sykehuset Innlandet, Lillehammer i 1997 og Rikshospitalet fra 1998. Han har siden ledet et kvalitetsregister for trakeotomerte intensivpasienter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Leiv Arne Rosseland i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
Blogg av anestesiolog, professor Leiv Arne Rosseland: Skal fødende kvinner få smertelindring? Forskning.no [besøkt 21.1.2015]
Profil på ResarchGate | Leiv Arne Rosseland (født 10. juni 1960 på Geilo) er en norsk lege ved Oslo universitetssykehus og professor i medisin ved Universitetet i Oslo. | 199,311 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kirgisistan_i_Tyrkvisjonens_sangkonkurranse | 2023-02-04 | Kirgisistan i Tyrkvisjonens sangkonkurranse | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Land og regioner i Tyrkvisjonens sangkonkurranse', 'Kategori:Turkvizyon (Kirgisistan)'] | Kirgisistan i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Kirgisistans deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet har deltatt i alle konkurransene som har vært arrangert siden 2013. Kirgisistans representant vant konkurransen i 2015.
| Kirgisistan i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Kirgisistans deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet har deltatt i alle konkurransene som har vært arrangert siden 2013. Kirgisistans representant vant konkurransen i 2015.
== Bakgrunn ==
Kirgisistan er blant deltakerlandene og -regionene som har deltatt alle årene Tyrkvisjonens sangkonkurranse har vært arrangert. Landet har hittil også deltatt i finalen hvert år. I 2015 ble Jiydeş İdirisova, som var kledd som en krigerprinsesse, konkurransens tredje vinner med sitt bidrag «Kim bilet», som er en moderne poplåt med innslag av tradisjonelle elementer. Bidraget ble fremført med dansegruppa Will Be, som også var med på scenen under bidraget i 2014.
Produksjonsselskapet Kultaev og den statlige TV-kanalen KTRK organiserer landets nasjonale finaler og deltakelsene i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. KTRK og Piramida TV, og i 2020 Tumar TV, har kringkastet konkurransene.
Fra 2013 til 2015 ble landets representant valgt i en nasjonal finale, hvor vinneren ble avgjort på grunnlag av en kombinasjon av jury- og SMS-stemmer. Landet bekreftet at de skulle delta i 2016, og hadde planer om å arrangere en nasjonal finale i 2017 som ikke ble arrangert. Guttegruppen Zaman ble valgt internt til å delta i 2018 og 2019. Fra 2016 til 2019 ble Tyrkvisjonens sangkonkurranse avlyst. Da konkurransen igjen ble arrangert i 2020, ble det nok en gang gjort et internt valg av representant.
== Deltakere, bidrag og resultater ==
Tabellforklaring Vinner
Ikke kvalifisert til finalen
Deltok ikke/trakk seg/diskvalifisert
Ingen konkurranse
Opplysning ukjent. Ingen delfinale.
== Jurymedlemmer ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Koomdik teleradioberüü korporatsjiyasi (ky) (ru)
Kirgisistan på turkvizyon.tv | | Utvelgelsesmetode = Intern utvelging (2020)Finale (2013—2015) | 199,312 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85smund_Oftedal | 2023-02-04 | Åsmund Oftedal | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. august', 'Kategori:Dødsfall i 1988', 'Kategori:Fødsler 24. november', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Personer fra Sauda kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Åsmund Oftedal (født 24. november 1924 i Sauda, død 7. august 1988 i Bergen) var en norsk kulturleder.
Han hadde bakgrunn fra NRK og reklamebransjen da han fra 1967 ble direktør for festspillene i Bergen. Fra 1972 var han kultursjef i Bergen kommune. Fra 1977 til 1982 var han direktør for Norsk kulturråd, deretter et år som direktør for Stavanger konserthus.Oftedal satt også i kinolovutvalget.
| Åsmund Oftedal (født 24. november 1924 i Sauda, død 7. august 1988 i Bergen) var en norsk kulturleder.
Han hadde bakgrunn fra NRK og reklamebransjen da han fra 1967 ble direktør for festspillene i Bergen. Fra 1972 var han kultursjef i Bergen kommune. Fra 1977 til 1982 var han direktør for Norsk kulturråd, deretter et år som direktør for Stavanger konserthus.Oftedal satt også i kinolovutvalget.
== Referanser == | Åsmund Oftedal (født 24. november 1924 i Sauda, død 7. | 199,313 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hausa_(folk) | 2023-02-04 | Hausa (folk) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etniske grupper i Afrika', 'Kategori:Etniske grupper i Algerie', 'Kategori:Etniske grupper i Burkina Faso', 'Kategori:Etniske grupper i Den sentralafrikanske republikk', 'Kategori:Etniske grupper i Ekvatorial-Guinea', 'Kategori:Etniske grupper i Elfenbenskysten', 'Kategori:Etniske grupper i Eritrea', 'Kategori:Etniske grupper i Gabon', 'Kategori:Etniske grupper i Gambia', 'Kategori:Etniske grupper i Ghana', 'Kategori:Etniske grupper i Kamerun', 'Kategori:Etniske grupper i Niger', 'Kategori:Etniske grupper i Nigeria', 'Kategori:Etniske grupper i Republikken Kongo', 'Kategori:Etniske grupper i Sudan', 'Kategori:Etniske grupper i Togo', 'Kategori:Etniske grupper i Tsjad'] | Hausa er en av de største folkegruppene i Vestafrika. Fremfor alt i det nordlige Nigeria og i Niger utgjør hausafolket store deler av befolkningen. De taler språket hausa og er muslimer. Tradisjonelt er hausafolket jordbrukere, men mange er blitt handelsfolk.Nord i Nigeria ligger hausafolkets syv tradisjonelle byer Biram, Daura, Gobir, Kano, Katsina, Rano og Zaria, som lenge har vært viktige maktsentre.
| Hausa er en av de største folkegruppene i Vestafrika. Fremfor alt i det nordlige Nigeria og i Niger utgjør hausafolket store deler av befolkningen. De taler språket hausa og er muslimer. Tradisjonelt er hausafolket jordbrukere, men mange er blitt handelsfolk.Nord i Nigeria ligger hausafolkets syv tradisjonelle byer Biram, Daura, Gobir, Kano, Katsina, Rano og Zaria, som lenge har vært viktige maktsentre.
== Referanser == | Hausa er en av de største folkegruppene i Vestafrika. Fremfor alt i det nordlige Nigeria og i Niger utgjør hausafolket store deler av befolkningen. | 199,314 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensmesterskapet_i_skyting | 2023-02-04 | Verdensmesterskapet i skyting | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:VM i skyting'] | ISSF-VM i skyting arrangeres av International Shooting Sport Federation (ISSF). Det første mesterskapet som regnes i rekken av verdensmesterskap ble arrangert i 1897 i Lyon i Frankrike. I starten var 300m rifle for menn eneste øvelse, mens flere andre øvelser var tatt inn i det olympiske programmet. År 1900 ble 50m pistol tatt inn. Fra og med 1929 ble de fleste olympiske øvelsene med, og fra 1933 kom de siste med. Den neste store endringen kom etter 2. verdenskrig når øvelsene 300m standardrifle, 25m pistol og skeet ble tatt med.
| ISSF-VM i skyting arrangeres av International Shooting Sport Federation (ISSF). Det første mesterskapet som regnes i rekken av verdensmesterskap ble arrangert i 1897 i Lyon i Frankrike. I starten var 300m rifle for menn eneste øvelse, mens flere andre øvelser var tatt inn i det olympiske programmet. År 1900 ble 50m pistol tatt inn. Fra og med 1929 ble de fleste olympiske øvelsene med, og fra 1933 kom de siste med. Den neste store endringen kom etter 2. verdenskrig når øvelsene 300m standardrifle, 25m pistol og skeet ble tatt med.
== Før første verdenskrig ==
== Mellomkrigstiden ==
== Etter 2. verdenskrig ==
== Egne mesterskap for hagleskyting og løpende viltmål ==
== Egne mesterskap for luftgeværskyting ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | ISSF-VM i skyting arrangeres av International Shooting Sport Federation (ISSF). Det første mesterskapet som regnes i rekken av verdensmesterskap ble arrangert i 1897 i Lyon i Frankrike. | 199,315 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Last_of_Us | 2023-02-04 | The Last of Us | ['Kategori:Action-eventyrspill', 'Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor plattform hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:D.I.C.E. Awards-vinnere', 'Kategori:LHBT-relaterte videospill', 'Kategori:Overlevelsesspill', 'Kategori:PlayStation 3-spill', 'Kategori:PlayStation 4-spill', 'Kategori:Skrekkspill', 'Kategori:Spike Video Game Awards-vinnere', 'Kategori:Videospill fra 2013', 'Kategori:Videospill utviklet i USA'] | The Last of Us er et action-eventyrspill utviklet av Naughty Dog og utgitt av Sony Computer Entertainment. Det ble lansert internasjonalt på PlayStation 3 den 14. juni 2013. og PlayStation 4 den 29. juli 2014 i USA og de neste dagene internasjonalt.Spillets handling er satt til USA i en post-apokalyptisk fremtid, og forteller historien om to personer, Joel og Ellie, som samarbeider for å overleve en reise over det som står igjen av USA, og å finne en mulig kur for en herjende soppinfeksjon som nesten har utslettet hele menneskeheten.
The Last of Us fikk god kritikk for manuset, stemmeskuespillet, designet, musikken og grafikken i spillet. Spillet er regnet som en av de viktigste titlene som kom ut i 2013, og har mottatt over 200 «årets spill»-priser fra aviser, tidsskrift og nettsteder. Det var også en kommersiell suksess og solgte over 1,3 millioner eksemplarer den første uken etter lanseringene. The Last of Us har i juli 2014 solgt over 7 millioner eksemplar verden over.
En nedlastbar episode med ekstra innhold, Left Behind, kom ut 14. februar 2014.
En oppdatert utgave av spillet, tilpasset PlayStation 4, The Last of Us Remastered, ble lansert i 2014. Denne utgaven kom ut 29. juli i Nord-Amerika og 30. juli i Europa og 1. august i Storbritannia.I slåsskamper kan spilleren bruke langdistanse-våpen, for eksempel en rifle, en hagle eller pil og bue. Eller våpen som fungerer best over kortere avstander, som pistol eller en hagle med kort løp. Skal spilleren i nærkamp kan man blant annet bruke et baseball-balltre. Eller kaste flasker og lignende for å distrahere motstandere. Utstyr som for eksempel molotovcocktail kan man få tak i underveis i spillet.
Selv om spilleren kan angripe fiender direkte, kan de også snike seg rundt for å angripe uoppdaget eller snike seg forbi motstanderne. Spilleren kan huke seg bak hindringer for å oppnå en taktisk fordel under kamp. Spillet inneholder også perioder uten kamp, som ofte involverer samtaler mellom karakterene. Spilleren kan løse enkle gåter, som å bruke flytende paller for å flytte Ellie, som ikke er i stand til å svømme. Eller man kan bruke stiger eller søppel-containere for å komme frem til høyere områder. Samlerobjekter som notater, kart eller lignende.
| The Last of Us er et action-eventyrspill utviklet av Naughty Dog og utgitt av Sony Computer Entertainment. Det ble lansert internasjonalt på PlayStation 3 den 14. juni 2013. og PlayStation 4 den 29. juli 2014 i USA og de neste dagene internasjonalt.Spillets handling er satt til USA i en post-apokalyptisk fremtid, og forteller historien om to personer, Joel og Ellie, som samarbeider for å overleve en reise over det som står igjen av USA, og å finne en mulig kur for en herjende soppinfeksjon som nesten har utslettet hele menneskeheten.
The Last of Us fikk god kritikk for manuset, stemmeskuespillet, designet, musikken og grafikken i spillet. Spillet er regnet som en av de viktigste titlene som kom ut i 2013, og har mottatt over 200 «årets spill»-priser fra aviser, tidsskrift og nettsteder. Det var også en kommersiell suksess og solgte over 1,3 millioner eksemplarer den første uken etter lanseringene. The Last of Us har i juli 2014 solgt over 7 millioner eksemplar verden over.
En nedlastbar episode med ekstra innhold, Left Behind, kom ut 14. februar 2014.
En oppdatert utgave av spillet, tilpasset PlayStation 4, The Last of Us Remastered, ble lansert i 2014. Denne utgaven kom ut 29. juli i Nord-Amerika og 30. juli i Europa og 1. august i Storbritannia.I slåsskamper kan spilleren bruke langdistanse-våpen, for eksempel en rifle, en hagle eller pil og bue. Eller våpen som fungerer best over kortere avstander, som pistol eller en hagle med kort løp. Skal spilleren i nærkamp kan man blant annet bruke et baseball-balltre. Eller kaste flasker og lignende for å distrahere motstandere. Utstyr som for eksempel molotovcocktail kan man få tak i underveis i spillet.
Selv om spilleren kan angripe fiender direkte, kan de også snike seg rundt for å angripe uoppdaget eller snike seg forbi motstanderne. Spilleren kan huke seg bak hindringer for å oppnå en taktisk fordel under kamp. Spillet inneholder også perioder uten kamp, som ofte involverer samtaler mellom karakterene. Spilleren kan løse enkle gåter, som å bruke flytende paller for å flytte Ellie, som ikke er i stand til å svømme. Eller man kan bruke stiger eller søppel-containere for å komme frem til høyere områder. Samlerobjekter som notater, kart eller lignende.
== Utdypende handling ==
I 2013 herjer et utbrudd av en mutant sopp i USA, som forvandler dens menneskelige verter til aggressive skapninger kjent som Infected. I en forstad like utenfor Austin, Texas forsøker Joel å flykte fra alt kaoset sammen med broren sin Tommy og datteren sin Sarah. Men når de forsøker å flykte blir Sarah skutt av en soldat, og hun dør av skadene i Joels armer. Tjue år senere har sivilisasjonen blitt fullstendig desimert av den omfattende infeksjonen.
Menneskelige overlevende bor i totalitære karantene-soner, uavhengige bosetninger og enkelte nomadiske grupper, Joel arbeider som smugler sammen med sin partner Tess i en karantene-sone kalt «North End» i Boston, Massachusetts. De jakter på Robert, en svartebørs-forhandler, i håp om å finne en stjålet våpen-forsyning. Før Tess dreper ham, avslører Robert at han gav våpnene med «Fireflies» - en liten milits som ikke ønsker å leve under myndighetene i karantene-sonen.
Lederen for Fireflies, Marlene, smugler en tenåringsjente, Ellie, fra utenfor karantene-sonen til Fireflies. Men Joel og Tess oppdager at Ellie også er smittet av viruset. Symptomer oppstår vanligvis i løpet av to dager. Men Ellie påstår at hun ble smittet tre uker tidligere, og at immuniteten hennes muligens kan føre til en vaksine. Tess avslører at hun også har blitt bitt av en infisert, og ofrer seg slik at Joel og Ellie kan rømme fra en gruppe soldater. Joel bestemmer seg for å finne Tommy, et tidligere Firefly-medlem, i håp om at han kan finne de gjenværende Fireflies-medlemmene som fremdeles er i live.
Ved hjelp av Bill, en annen smugler som skylder Joel en tjeneste, skaffer dem et fungerende kjøretøy fra Bills nabolag. Men når de kjører inn i Pittsburgh, Pennsylvania, blir Joel og Ellie overfalt av banditter - og bilen deres blir ødelagt. De allierer seg deretter med to brødre, Henry og Sam. Etter at de rømmer fra byen, blir Sam infisert, men skjuler dette for resten av gruppen. Ettersom infeksjonen hans tar tak, forsøker Sam å angripe Ellie. Men Henry skyter og dreper ham, før han tar sitt eget liv. Men for å produsere en vaksine mot infeksjonen, må Fireflies fjerne den infiserte delen av Ellies hjerne - noe som kommer til å drepe henne.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) The Last of Us hos MobyGames
(en) The Last of Us hos MobyGames
(en) The Last of Us hos MobyGames
(en) The Last of Us hos MobyGames
(en) The Last of Us på Metacritic
(en) The Last of Us på Internet Movie Database
(en) The Last of Us på Behind The Voice Actors
(en) The Last of Us hos Giant Bomb
(en) The Last of Us hos Internet Game Database
(en) The Last of Us hos GameSpot | The Last of Us er et action-eventyrspill utviklet av Naughty Dog og utgitt av Sony Computer Entertainment. Det ble lansert internasjonalt på PlayStation 3 den 14. | 199,316 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skihopping_og_kombinert_p%C3%A5_Gr%C3%B8nland | 2023-02-04 | Skihopping og kombinert på Grønland | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grønlandsk kultur', 'Kategori:Skihopping etter land'] | Grønland har hatt en viss aktivitet innen skihopping, på relativt lavt nivå. Det har eksistert flere permanente eller provisorisk bygde hoppbakker på øya; den mest kjente av dem er Ravnebakken ved Nuuk. Skihopping og kombinert har flere ganger stått på programmet i det grønlandske mesterskapet på ski, som er blitt arrangert siden 1953. Ingen grønlendere har imidlertid deltatt i internasjonale mesterskap i disse grenene.
Det lengste skihoppet på Grønland kan ha vært 35,5 meter, som ble nådd av Svend Rasmussen (Danmark) i det grønlandske mesterskapet i Maniitsoq 2. april 1972. Grønlandske Hans Holm hoppet 45 meter under trening i Oslo i 1956. Et rekordstort publikum på ca. 2000 var til stede på det grønlandske mesterskapets hopprenn i Nuuk i 1967.
| Grønland har hatt en viss aktivitet innen skihopping, på relativt lavt nivå. Det har eksistert flere permanente eller provisorisk bygde hoppbakker på øya; den mest kjente av dem er Ravnebakken ved Nuuk. Skihopping og kombinert har flere ganger stått på programmet i det grønlandske mesterskapet på ski, som er blitt arrangert siden 1953. Ingen grønlendere har imidlertid deltatt i internasjonale mesterskap i disse grenene.
Det lengste skihoppet på Grønland kan ha vært 35,5 meter, som ble nådd av Svend Rasmussen (Danmark) i det grønlandske mesterskapet i Maniitsoq 2. april 1972. Grønlandske Hans Holm hoppet 45 meter under trening i Oslo i 1956. Et rekordstort publikum på ca. 2000 var til stede på det grønlandske mesterskapets hopprenn i Nuuk i 1967.
== Grønlandske mestere i skihopping og kombinert ==
Ufullstendig liste.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Atuagagdliutit: Hopbakke står ubenyttet (s. 21, 2. mars 1972, arkivert hos Islands nasjonalbibliotek) | Grønland har hatt en viss aktivitet innen skihopping, på relativt lavt nivå. Det har eksistert flere permanente eller provisorisk bygde hoppbakker på øya; den mest kjente av dem er Ravnebakken ved Nuuk. | 199,317 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Israel | 2023-02-04 | Israel | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:31°N', 'Kategori:34°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:Israel', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker ugyldige parametre', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Israel (hebraisk: יִשְרָאֵל Yisra'el; arabisk: إسرائيل Isrā'īl), offisielt Staten Israel (hebraisk: מְדִינַת יִשְרָאֵל , Medinat Yisra'el; arabisk: دَوْلَةْ إِسْرَائِيل, Dawlat Isrā'īl), er et land i Sørvest-Asia, på den sørøstlige middelhavskysten. Landet regnes også som en del av Midtøsten. Landet grenser mot Libanon i nord, Syria og Jordan i øst og Egypt i sørvest, og består av et geografisk variert landskap innenfor sitt relativt begrensede landområde. Landet grenser også til Vestbredden og Gazastripen, som delvis administreres av Den palestinske selvstyremyndigheten og delvis fremdeles okkuperes av Israel. Med et folketall på omkring 7,26 millioner, hvor brorparten er jøder, er Israel den eneste jødiske staten i verden. Israels befolkning inkluderer også arabiske muslimer, arabiske kristne, drusere og samaritaner i tillegg til andre religiøse og etniske minoriteter. Jerusalem er nasjonens selvproklamerte hovedstad, men få land anerkjenner dette, og med to unntak har de lagt ambassadene sine til Tel Aviv.Dagens Israel har sine historiske røtter i Israels land, et område som har stått sentralt i jødedommen i over tre tusen år. Etter første verdenskrig godkjente Folkeforbundet Palestinamandatet i den hensikt å opprette et «nasjonalt hjem for det jødiske folk». I 1947 godkjente FN delingen av Palestinamandatet i to stater: En jødisk og en arabisk. Den arabiske ligaen avslo planen, men den 14. mai 1948 erklærte Israel sin selvstendighet. Det nye landets seier i den påfølgende arabisk-israelske krig førte til at grensene for den jødiske staten ble utvidet utover FNs delingsplan. Siden da har Israel, dels kontinuerlig, dels på forskjellige tidspunkter, vært i konflikt med alle de arabiske nabolandene, noe som har resultert i flere større kriger og tiår med vold og uroligheter. Siden etableringen har Israels grenser, og til og med statens rett til å eksistere, vært et omdiskutert tema, selv om Israel har signert fredsavtaler med Egypt og Jordan. Innsats for å finne frem til en varig overenskomst mellom israelerne og palestinerne har så langt gitt beskjedne og begrensede resultater, mens Israel har blitt beskyldt for brudd på menneskerettighetene og krigsforbrytelser overfor palestinerne.Israel er et representativt demokrati med et parlamentarisk system og universell stemmerett.Statsministeren er regjeringssjef og Knesset er Israels lovgivende myndighet. Ifølge det nominelle bruttonasjonalproduktet, er nasjonens økonomi estimert til å være den 39. største i verden, og Israel rangeres høyt blant landene i Midtøsten hva HDI-indeksen, trykkefrihet og økonomi angår.
| Israel (hebraisk: יִשְרָאֵל Yisra'el; arabisk: إسرائيل Isrā'īl), offisielt Staten Israel (hebraisk: מְדִינַת יִשְרָאֵל , Medinat Yisra'el; arabisk: دَوْلَةْ إِسْرَائِيل, Dawlat Isrā'īl), er et land i Sørvest-Asia, på den sørøstlige middelhavskysten. Landet regnes også som en del av Midtøsten. Landet grenser mot Libanon i nord, Syria og Jordan i øst og Egypt i sørvest, og består av et geografisk variert landskap innenfor sitt relativt begrensede landområde. Landet grenser også til Vestbredden og Gazastripen, som delvis administreres av Den palestinske selvstyremyndigheten og delvis fremdeles okkuperes av Israel. Med et folketall på omkring 7,26 millioner, hvor brorparten er jøder, er Israel den eneste jødiske staten i verden. Israels befolkning inkluderer også arabiske muslimer, arabiske kristne, drusere og samaritaner i tillegg til andre religiøse og etniske minoriteter. Jerusalem er nasjonens selvproklamerte hovedstad, men få land anerkjenner dette, og med to unntak har de lagt ambassadene sine til Tel Aviv.Dagens Israel har sine historiske røtter i Israels land, et område som har stått sentralt i jødedommen i over tre tusen år. Etter første verdenskrig godkjente Folkeforbundet Palestinamandatet i den hensikt å opprette et «nasjonalt hjem for det jødiske folk». I 1947 godkjente FN delingen av Palestinamandatet i to stater: En jødisk og en arabisk. Den arabiske ligaen avslo planen, men den 14. mai 1948 erklærte Israel sin selvstendighet. Det nye landets seier i den påfølgende arabisk-israelske krig førte til at grensene for den jødiske staten ble utvidet utover FNs delingsplan. Siden da har Israel, dels kontinuerlig, dels på forskjellige tidspunkter, vært i konflikt med alle de arabiske nabolandene, noe som har resultert i flere større kriger og tiår med vold og uroligheter. Siden etableringen har Israels grenser, og til og med statens rett til å eksistere, vært et omdiskutert tema, selv om Israel har signert fredsavtaler med Egypt og Jordan. Innsats for å finne frem til en varig overenskomst mellom israelerne og palestinerne har så langt gitt beskjedne og begrensede resultater, mens Israel har blitt beskyldt for brudd på menneskerettighetene og krigsforbrytelser overfor palestinerne.Israel er et representativt demokrati med et parlamentarisk system og universell stemmerett.Statsministeren er regjeringssjef og Knesset er Israels lovgivende myndighet. Ifølge det nominelle bruttonasjonalproduktet, er nasjonens økonomi estimert til å være den 39. største i verden, og Israel rangeres høyt blant landene i Midtøsten hva HDI-indeksen, trykkefrihet og økonomi angår.
== Etymologi ==
Navnet «Israel» har de siste tre tusen årene blitt brukt om både Israels land og hele den jødiske nasjonen, både i vanlig og religiøs sammenheng. Navnet stammer fra et vers i Bibelen (Første mosebok 32,28) hvor Jakob får navnet Israel etter en vellykket kamp mot én av Guds engler. Det er ulike meninger om hva navnet betyr. Noen mener at navnet kommer fra verbet śarar («å herske, bli sterk, ha autoritet over»), og betydningen blir dermed «Gud hersker» eller «Gud dømmer». Andre mulige betydninger er «Guds prins/fyrste» (fra King James Version) eller «El (Gud) kjemper/strider». Uavhengig av navnets nøyaktige betydning, har den bibelske nasjonen etter Jakob blitt kalt «Barn av Israel» eller «israelitter».
Ordet «Israel» ble første gang brukt Merneptah-stelen i oldtidens Egypt (datert tilbake til begynnelsen av 1200-tallet f.Kr.). Farao Merneptah er således den første som benytter begrepet «Israel» utenfor Bibelen. Inskripsjonen har et særskilt tegn for å indikere at det er et folk framfor kun et sted, og benyttes i omtalen av militær kampanje i Kanaan hvor folket var lokalisert. Nåtidens landområde ble gitt navnet Medinat Yisrael (Staten Israel) etter at andre foreslåtte navn, inkludert Eretz Israel («Israels land»), Sion og Judea hadde blitt forkastet. I løpet av den første tiden som selvstendig stat bestemte regjeringen at uttrykket «israelere» skulle betegne Israels borgere, ved en formell kunngjøring av utenriksministeren Moshe Sharett.
== Naturgeografi ==
Israel ligger i Sørvest-Asia, på østkysten av Middelhavet, og grenser til Libanon i nord, Syria og Jordan i øst og Egypt i sørvest. Israels suverene område, utenom områdene som ble erobret under Seksdagerskrigen i 1967, er 20 770 km², hvorav 2 % er vann. Arealet som er under israelsk styre, inkludert Jerusalem og Golanhøyden, er 22 000 km².
Det totale arealet under israelsk kontroll, inkludert Palestinaområdet på Vestbredden, som er under militær kontroll og som delvis er selvstyrt, er 27 799 km².
=== Landskap ===
I forhold til landets begrensede landområde, er Israels fysiske geografi meget variert. Landområdet blir oppdelt i fire regioner: Kystsletten ved Middelhavet, innlandsområdene med fjell og åser, Jordandalen og Negevørkenen.Kystslettene ved Middelhavet består av en tynn landstripe like ved kysten, fra grensa til Libanon i nord til Gaza i sør. Området har behagelig middelhavsklima og fruktbare jordområder, velegnet for jordbruk, og er kjent for sine sitronfrukthager og vinkultur. Omtrent 70 % av befolkningen er bosatt her. Området har en utstrekning på 187 km, og blir krysset av flere mindre elver, men kun to er permanente: Yarkon, som går fra Petah Tiqwa til Middelhavet, og Kishon, som munner ut i Haifabukta nord for Haifa. Øst for kystslettene ligger høylandsområdene, med en gjennomsnittshøyde på 610 moh. Nord i dette området ligger Galileafjellene, hvor høyden for det meste er rundt 500 og 700 moh., med fjellet Har Meron på 1 208 som høyeste punkt. Dersom en ikke regner Golanhøyden som israelsk territorium, er dette Israels høyeste punkt.
Litt lenger øst ligger Golanhøyden, hvis nasjonalitet er omdiskutert, med Hermonfjellet som høyeste punkt. Dersom en regner Golanhøyden som israelsk territorium, er Hermonfjellet også Israels høyeste fjell, med høyde på 2 814 moh. Sør for Galileafjellene ligger Samaria, med talløse små, fruktbare daler. Enda lenger sør ligger de stort sett ufruktbare Judeafjellene, med Hebron-fjellet som høyeste punkt.
Øst for høylandene ligger Jordandalen, som er en del av den 6 500 km lange Riftdalen. Området er dominert av elva Jordan, Genesaretsjøen og Dødehavet. Jordanelva er Israels lengste elv, 322 km lang, får sin vannføring fra tre mindre elver – Dan, Hasbani og Banias – og er den viktigste ferskvannskilden i områdene den flyter igjennom. Den munner ut i Dødehavet, det laveste punkt på jorda. Fra Dødehavet fortsetter dalen til Arabahkløften, hvor det ikke er noen permanent elv, 170 km ned til Akababukten.
Negevørkenen utgjør 13 000 km², eller 66 % av Israel, mer enn halvparten av Israels totale landområde. Geografisk er den en del av Sinaihalvøya, formet som et triangel mellom Beersheba, Dødehavet og de sørligste Judeafjellene. Dens høydepunkt ligger i Eilat. Unikt for dette området er kraterformede maktesher, hvor de største er Ramon-krateret, Gadol-krateret og Katan-krateret. Ramon-krateret er også verdens største, med areal på førti ganger åtte kilometer.
=== Klima ===
Selv om Israel er et forholdsvis lite land, er klimatiske forhold ganske varierte, spesielt om vinteren. Landet har temperert klima, og er solrikt med en regnperiode fra november til april. Kystområdene i nord, herunder også kystbyene som Tel Aviv og Haifa, har typisk middelhavsklima med nedbør om vinteren, med 500–1500 mm. De sørlige områdene er betydelig tørrere; ved grensen til Egypt ligger årsnedbøren på 200 mm i året, mens kysten av Akababukten helt sør i Israel får nesten aldri nedbør (Eilat som ligger her har en normal årsnedbør på 29 mm), og dette er også det varmeste området i Israel.
Fra mai til september er det svært lite nedbør i Israel. På grunn av de begrensede vannressursene har Israel utviklet forskjellige vannsparende teknologier, deriblant dryppvanning. Israel benytter seg også av mulighetene for solenergi, og er det landet i verden som bruker mest solenergi per innbygger.De vidt forskjellige klimatiske forholdene fører til at kystområdene har varme, fuktige somre og regnfylte vintre, mens fjellområdene har tørre, varme somre og moderate vintre med regn, begge deler preget av vind og lav temperatur. Til tider kan det også falle snø her; toppen av Hermon er dekket av snø store deler av året og Jerusalem får vanligvis minst ett snøfall i året. I den sørlige delen av landet hersker det ørkenaktige betingelser med varme til hete dager og kjølige netter. Av og til, særlig sent på våren eller tidlig på høsten, kan temperaturene ved østavind være opp mot 40 °C over hele landet. Kysten av Dødehavet, verdens mest lavtliggende område, er som regel mye varmere enn de omliggende områdene. Vinteren er mild og solrik, men om sommeren kan temperaturene her bli svært høye, og de fuktige sommernettene kan være trykkende.
== Demografi ==
I 2007 var Israels befolkning 7,22 millioner. Av disse har 75,79 % av disse jødisk opphav, 19,86 % er israelske arabere og 4,35 % utilsluttet, hvorav de fleste komme fra tidligere Sovjet, men også fra Libanon (2 500) og kristne fra Romania, Bulgaria og Etiopia. Omtrent 68 % av de etniske jødene er født i Israel, 22 % er immigranter fra Europa og Amerika og ti prosent er immigranter fra Asia og Afrika (inkludert Den arabiske verden).Folketallet på 7,22 millioner inkluderer de over 260 000 israelske statsborgere på Vestbredden, i israelske byer som Ma'ale Adumim og Ariel, og i samfunn som eksisterte før grunnleggelsen av staten, men ble gjenoppført etter seksdagerskrigen, slik som Hebron og Gush Etzion. I tillegg bor det 18 000 etniske jøder på Golanhøyden og 250 000 i Øst-Jerusalem (2006). Det totale antallet jødiske bosettere er over 500 000 (6,5 % av den israelske befolkningen). Omtrent 7 800 levde i bosetninger på Gazastripen inntil de ble evakuert av staten som en del av frigjøringsplanen. I 2019 levde det omtrent 140 000 mennesker med etiopisk opphav i Israel.
== Språk ==
Israels to offisielle språk er hebraisk og arabisk. Hebraisk er hovedsakelig statens språk og tales av flertallet av befolkningen. Arabisk snakkes av den arabiske minoriteten og jøder som immigrerte til Israel fra arabiske land. De fleste israelere kan kommunisere godt på engelsk siden mange TV-program er på engelsk, og engelskundervisningen starter tidlig på mange skoler. Ettersom det er et land fullt av innvandrere kan dusinvis av språk høres på gatene i Israel. En stor tilstrømning av mennesker fra tidligere Sovjetunionen og Etiopia har gjort det vanlig å høre russisk og amharisk i Israel. Mellom 1990 og 1994 økte Israels befolkning med tolv prosent på grunn av immigrasjon fra det tidligere Sovjet.
== Historie ==
=== Tidlige røtter ===
Israels land, også Oldtidens Israel, Det lovede land eller Det gamle Israel, kjent på hebraisk som Eretz Yisrael, har vært hellig for troende jøder fra de bibelske patriarkers tid: Abraham, Isak og Jakob. Bibelen har plassert denne perioden tidlig i det andre årtusen f.Kr. Ifølge Toraen ble landet Israel lovt til jødene som deres hjemland, og jødedommens helligste steder er lokalisert her. Rundt det ellevte århundre f.Kr. ble den første av en rekke jødiske kongeriker og stater etablert for å styre regionen. Disse jødiske kongerikene regjerte periodevis det påfølgende millenniet.I tiden mellom de jødiske kongerikene og de islamske erobringene på 700-tallet kom Israel under assyrisk, babylonisk, persisk, gresk, romersk, sasanideisk og østromersk herredømme. Antall jøder bosatt i regionen ble mindre etter det mislykkede Bar Kokhba-opprøret mot Romerriket i år 132 og den etterfølgende bortvisningen av jøder. Likevel ble det bevart en jødisk bosetning i Palestina, selv om brorparten av jødebefolkningen flyttet fra Judea til Galilea. Misjná og deler av Talmud, som er blant jødedommens viktigste religiøse tekster, ble utarbeidet i denne perioden. Israels land ble skilt fra Østromerriket rundt år 636 e.Kr. under de første muslimske erobringene. Kontrollen over regionen gikk frem og tilbake mellom umayyaderne, abbasiderne og korsfarerne de neste seks århundrene, før det falt i hendene på mamelukkene i 1260. I 1516 ble landet Israel en del av Det osmanske riket som regjerte i regionen frem til det tyvende århundre.
=== Sionisme og det britiske mandatet ===
Jøder som bodde i diasporaen hadde en sterk lengsel etter å returnere til Sion og Israels lovede land. Håpet og lengselen kom tydelig frem i Bibelen og er et sentralt tema i den jødiske bønneboken. Fra begynnelsen av det tolvte århundre begynte en liten, men stabil strøm av jøder å forlate Europa for å bosette seg i Det hellige landet. Innvandringen økte etter at jødene ble utvist fra Spania i 1492. I løpet av det 16. århundre slo store samfunn rot i de fire hellige byene, og i andre halvdel av det 18. århundre bosatte hele hasidiske samfunn fra Øst-Europa seg i Det hellige landet.
Den første store bølgen av moderne immigrasjon, kjent som første aliyah (hebraisk: עלייה), begynte i 1881, da jødene flyktet fra pogromer i Øst-Europa. Sionistbevegelsen eksisterte i teorien, men Theodor Herzl har i ettertid blitt kreditert som grunnlegger av den politiske sionismen, en bevegelse som forsøkte å etablere en jødisk stat i Israels land ved å løfte jødespørsmålet til et internasjonalt nivå. I 1896 publiserte Herzl Der Judenstaat (Den jødiske staten), og fremsatte sin visjon om en kommende stat. Det påfølgende året ledet han den første sionistkongressen.Den andre aliyah (1904–1914) begynte etter Kishinev-pogromen. Omtrent 40 000 jøder bosatte seg i Palestina. Både den første og den andre bølgen av innvandrere var hovedsakelig ortodokse jøder, mens de under den andre aliyah også inkluderte sosialistpionerene som etablerte Kibbutz-bevegelsen. I 1917, under første verdenskrig utstedte Storbritannias utenriksminister Arthur Balfour det som ble kjent som Balfourerklæringen, som «… ser med velvilje på etableringen i Palestina av et nasjonalhjem for det jødiske folket, …» Den jødiske legionen, en gruppe bataljoner som i hovedsak var dannet av frivillige sionister, assisterte under den britiske erobringen av det som senere ble Israel. Arabisk motstand mot planen førte til Palestinaopprøret i 1920 og til dannelsen av den jødiske forsvarsorganisasjonen, kjent som Haganah, hvorfra Irgun og Stern-gjengen sprang ut. I 1922 innvilget Folkeforbundet Storbritannia Palestinamandatet. Dette ble begrunnet med ønsket om å «plassere landet i en slik politisk, administrativ og økonomisk tilstand at det vil sikre etableringen av det jødiske nasjonalhjem».Den jødiske innvandringen fortsatte med den tredje (1919–1923) og fjerde aliyah (1924–1929), som tilsammen førte 100 000 jøder til Palestina. I kjølvannet av Jaffa-opptøyene, i mandatets tidlige dager, forbød britene jødisk innvandring, og territoriet som ble igjen til en jødisk stat ble plassert i Transjordan. Nazismens oppblomstring på 1930-tallet førte til den femte aliyah, med en tilstrømning på en kvart million jøder. Tilstrømningen resulterte i det arabiske opprøret i 1936–1939, og førte til at britene forsøkte å begrense immigrasjonen med Hvitboka av 1939. Ettersom mange land over hele verden avviste jødiske flyktninger som flyktet fra holocaust, ble en hemmelig bevegelse, nå kjent som Aliyah Bet, organisert for å bringe jøder til Palestina. Ved slutten av andre verdenskrig stod jødene for 33 % av Palestinas befolkning, elleve prosent høyere enn i 1922.
=== Selvstendighet og de første årene ===
Se også Midtøsten-konflikten og NakbaI 1947 trakk det britiske styret seg tilbake fra Palestinamandatet og slo fast at de var ute av stand til å fatte en beslutning som ville være akseptabel for både araberne og jødene. Det nylig etablerte FN vedtok FNs delingsplan (FNs sikkerhetsråds resolusjon 181) den 29. november 1947, og delte landområdet i to stater; én arabisk og én jødisk. Jerusalem ble utpekt som en internasjonal by – en corpus separatum – administrert av FN for å unngå konflikter om byens status. Det jødiske samfunnet godtok planen, men Den arabiske ligaen og Den høyere arabiske komité avslo.Til tross for dette ble staten Israel erklært selvstendig den 14. mai 1948, én dag før slutten på det britiske mandatet over Palestina. Ikke lenge etter gikk fem av medlemmene av Den arabiske liga – Egypt, Syria, Jordan, Libanon og Irak – til angrep på Israel, og startet den såkalte selvstendighetskrigen. Etter nesten ett år med kamper ble det erklært våpenhvile og etablert midlertidige grenser, kjent som den grønne linje. Jordan inkluderte det som senere ble kjent som Vestbredden og Øst-Jerusalem i sitt domene, og Egypt tok kontroll over Gazastripen. Israel ble anerkjent som medlem av de De forente nasjoner den 11. mai 1949. Under fiendtlighetene flyktet 711 000 arabere fra Israel, ifølge FN. Skjebnen til de palestinske flyktningene er et av de viktigste stridsspørsmålene i Palestina-Israel-konflikten.I statens tidlige år dominerte sosialsionismen israelsk politikk, som i denne perioden var ledet av statsminister David Ben-Gurion. Disse årene var preget av masseimmigrasjon av holocaust-overlevende og utvandrende jøder fra arabiske land. Den ble forsterket av vold mot jøder og konfiskering av jødisk eiendom, støttet av Den arabiske liga. Omtrent 850 000 jøder flyktet fra sine hjem i arabiske land fra 1948 til tidlig på 70-tallet, hvorav 600 000 fant sitt hjem i Israel. Israels befolkning økte fra 800 000 til to millioner mellom 1948 og 1958. De fleste ankom som flyktninger uten eiendeler. De ble huset i midlertidige leirer kjent som ma'abaroter. I 1952 levde over 200 000 immigranter i disse teltbyene. Behovet for å bedre forholdene fikk Ben-Gurion til å signere en avtale om krigsskadeserstatning med Vest-Tyskland som utløste masseprotester fra jøder som ikke likte tanken på at Israel «gjorde forretninger» med Tyskland.På 1950-tallet ble Israel ofte angrepet av den arabiske fedayeen, først og fremst fra den Egypt-okkuperte Gazastripen. I 1956 sluttet Israel seg til en hemmelig allianse med Storbritannia og Frankrike hvor europeerne hadde målsatt seg å gjenvinne Suezkanalen, som egypterne hadde nasjonalisert (se Suezkrisen). Til tross for at de erobret Sinaihalvøya høsten 1956, ble Israel tvunget til retrett utpå våren 1957 på grunn av press fra Amerikas forente stater og Sovjetunionen som gjenytelse for garantier om israelske skipsfartsrettigheter i Rødehavet og kanalen, samt utplasseringen av FN-styrker på Sinai.I begynnelsen av det påfølgende tiåret pågrep Israel Adolf Eichmann, en av de som implementerte Den endelige løsning og senere holdt seg skjult i Argentina, og stilte ham for retten. Rettssaken gjorde et større inntrykk på den offentlig bevisstheten om holocaust og frem til dags dato er Eichmann den eneste som har blitt henrettet etter å ha blitt dømt til døden ved en israelsk domstol.
=== 1967–2021 ===
I 1967 samlet Egypt, Jordan og Syria sine tropper ved de israelske grensene, utviste FNs fredsstyrker og blokkerte Israels adgang til Rødehavet. Israel anså disse handlingene som en casus belli for et forkjøpsangrep og innledet seksdagerskrigen, en krig hvor de tok kontroll over Vestbredden, Gazastripen, Sinaihalvøya og Golanhøyden. Grensene fra 1949 ble de administrative grensene mellom Israel og de okkuperte områdene. Jerusalems grenser ble utvidet, og Øst-Jerusalem ble innlemmet i Israel. Med Jerusalem-loven, som gikk igjennom i 1980, bekreftet Israel denne oppfatningen og startet en ny, internasjonal kontrovers om Jerusalems status.
Tidlig på 1970-tallet startet palestinske grupper en bølge av angrep rettet mot israelske mål rundt om i verden, inkludert en massakre av israelske atleter under Sommer-OL 1972. Israel svarte med Operasjon Guds vrede, hvor de som var ansvarlig for München-massakren ble sporet opp og drept. Den 6. oktober 1973, på jom kippúr, den helligste dagen i den jødiske kalenderen, gikk den egyptiske og syriske hæren til et overraskende angrep mot Israel. Krigen endte den 26. oktober da Israel hadde drevet de angripende styrkene tilbake, men de led store tap. En intern granskning fritok regjeringen fra ansvaret for krigen, men allmennhetens sinne tvang statsminister Golda Meir til å gå av.
Knesset-valget i 1977 markerte et stort vendepunkt i Israels politiske historie da Menachem Begins parti, Likud, tok kontrollen fra det israelske Arbeiderpartiet. Senere samme år besøkte Egypts president, Anwar Sadat, Israel etter invitasjon fra Menachem Begin. Sadat talte i Knesset. Anwar Sadat var den første arabiske lederen som anerkjente Israel. I de to etterfølgende årene skrev Sadat og Begin under på Camp David-avtalen og
fredstraktaten mellom Israel og Egypt. Israel trakk seg tilbake fra Sinaihalvøya og besluttet å gå til forhandlinger om selvstyre for palestinere på den andre siden av den grønne linjen, en plan som hittil ikke er iverksatt.
I 1982 grep Israel inn i den libanesiske borgerkrigen for å tilintetgjøre baser Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) hadde brukt for å skyte ut prosjektiler mot Nord-Israel. Situasjonen utviklet seg til den første Libanon-krigen. Krigen førte til at PLO ble tvunget til å forlate Libanon, og at den multinasjonale styrken i Libanon ble utplassert for å overvåke våpenhvilen. En avtale mellom Israel og Libanon våren 1983 la forholdene til rette for Israel tilbaketrekning, men ble aldri implementert. Israel trakk seg gradvis ut i perioden 1983-85, men forble stående i Sør-Libanon for å patruljere den såkalte «Enklaven» sammen med Den sørlibanesiske armé. Dette førte til 15 år med lavintensitets geriljakrig med libanesiske militser, først og fremst Hizbollah.
Den første intifada, et palestinsk opprør mot israelske regler, brøt ut i 1987 med voldshandlinger i de okkuperte områdene. I løpet av de neste seks årene ble mer enn tusen mennesker drept i voldshandlinger, mye av dette var intern palestinsk vold. Under Gulfkrigen angrep Saddam Hussein Israel med prosjektiler, noe mange palestinere støttet. Israel avstod, etter amerikansk oppfordring, fra å gjengjelde de irakiske angrepene.
I 1992 ble Yitzhak Rabin statsminister etter et valg hvor hans parti frontet kompromiss med Israels naboer. Året etter signerte Shimon Peres og Mahmoud Abbas, på vegne av Israel og PLO, Oslo-avtalen, som ga den palestinske selvstyremyndigheten rettighetene til å styre deler av Vestbredden og Gazastripen selv, til gjengjeld for anerkjennelse av Israels rett til å eksistere og få en slutt på terrorismen. I 1994 ble fredsavtalen mellom Israel og Jordan signert, og dermed ble Jordan det andre arabiske landet som normaliserte forholdet til Israel. Allmennhetens støtte til forliket avtok da Israel ble rammet av en angrepsbølge fra palestinerne. En høyreekstremistisk jøde utførte et vellykket attentat og drepte Yitzhak Rabin i november 1995, i det han forlot en fredsdemonstrasjon til støtte for Oslo-prosessen. Dette sjokkerte hele nasjonen. Mot slutten av 1990-tallet trakk Israel seg tilbake fra Hebron, under Benjamin Netanyahus styre, og signerte Wye-avtalen som ga den palestinske selvstyremyndigheten større kontroll.Ehud Barak, som ble valgt til statsminister i 1999, begynte et nytt årtusen med å trekke tilbake styrker fra Sør-Libanon og han avholdt forhandlinger med formannen i selvstyremyndigheten, Yasir Arafat og USAs daværende president Bill Clinton under Camp David-forhandlingene i 2000. Under forhandlingene fremla Barak en plan for etablering av en palestinsk stat, men Yasir Arafat avslo. Etter at forhandlingene brøt sammen, innledet palestinerne den andre intifada.
Under en særskilt avstemning i 2001 ble Ariel Sharon ny statsminister. I løpet av sin funksjonstid gjennomførte Sharon en ensidig tilbaketrekning fra Gazastripen og gikk også i spissen for byggingen av Israels barriere på Vestbredden. I januar 2006, etter at Ariel Sharon fikk et kraftig slag som etterlot ham i koma, ble makten ført videre til Ehud Olmert. Israelske soldater ble kidnappet av Hamas og Hizbollah og avskallingen av bosetninger ved Israels nordligste grenser førte til en fem uker lang krig, kjent i Israel som andre Libanon-krig. Konflikten endte med at FN meklet frem en våpenhvile, og at FN-styrker og den libanesiske hæren ble utplassert i Sør-Libanon.
Den 27. november 2007 ble den israelske statsministeren Ehud Olmert og den palestinske presidenten Mahmoud Abbas enige om å forhandle uten betingelser, og på alle måter arbeide for å oppnå enighet innen slutten av 2008. I april 2008 fortalte den syriske presidenten Bashar al-Assad en Qatar-avis at Syria og Israel hadde diskutert en fredsavtale i over et år, med Tyrkia som mekler. Dette ble bekreftet av Israel i mai 2008.I desember 2008 opphørte en våpenhvile mellom Hamas og Israel. Hamas sa at det skyldtes at Israel ikke hadde opphevet en blokade mot Gazastripen, mens Israel sa det var fordi Hamas avfyrte raketter inn i Israel fra Gaza. Israel svarte med å iverksette «Operasjon Støpt Bly» med en rekke luftangrep. Den 3. januar 2009 gikk israelske tropper inn i Gaza, som markerte starten på en landoffensiv. Krigen førte til store skader på enklavens infrastruktur, og et stort antall sivile ble drept. Det ble både under og etter krigen fremsatt flere harde beskyldninger om at Israel hadde begått krigsforbrytelser i Gaza. Hamas ble på sin side kritisert for å bruke sivilbefolkningen i Gaza som sivile skjold. Lørdag 17. januar annonserte Israel en ensidig våpenhvile, som var betinget av elimineringen av ytterligere rakett- og bombeangrep fra Gaza. Israel begynte å trekke seg tilbake i løpet av de neste dagene. Hamas annonserte senere deres egen våpenhvile. Denne inneholdt deres egne betingelser om de israelske styrkers tilbaketrekning innen minst én uke og åpningen av grenseovergangene. Angrep fra begge parter har fortsatt etter våpenhvilen.Benjamin Netanyahu ble statsminister 31. mars 2009 etter valget i februar 2009 og satt som statsminister til 2021.
I 2020 inngikk Israel flere avtaler med ulike land. Denne serien med avtaler er kjent som Abraham-avtalene.
De sunni-muslimske landene De forente arabiske emirater, Bahrain, Sudan og Marokko har undertegnet normaliseringsavtaler med Israel.
I tillegg inngikk landet en avtale med Bhutan i samme tidsrom. Denne avtalen har imidlertid ingenting med Abraham-avtalene å gjøre.
== Stat og styring ==
Israel er et demokratisk land med allmenn stemmerett og parlamentarisk system. Israels president er statssjef, men presidentens oppgaver er hovedsakelig seremonielle. Et parlamentsmedlem støttet av majoriteten i parlamentet blir statsminister, vanligvis formannen i det største partiet. Statsministeren er landets regjeringssjef.Israel styres av Knesset, et parlament på 120 medlemmer. Representasjon i Knesset er proporsjonal med stemmeantallet for de politiske partiene. Parlamentsvalg avholdes hvert fjerde år, men Knesset kan løse opp regjeringen når som helst ved et mistillitsvotum. Man har ikke blitt enige om noen grunnlov i vanlig forstand, men Israels grunnleggende lover fungerer som en uskreven grunnlov. I 2003 begynte Knesset å skissere en formell grunnlov basert på disse lovene.
Israel har et rettssystem med tre nivåer. Nederst er magistratrettene, som finnes i de fleste byer rundt om i landet. Over dem er distriktsdomstolene, som tjener både som ankedomstoler og rettssaksdomstoler og de finnes i fem av Israels seks distrikter. Det tredje og høyeste nivået i rettssystemet er høyesterett, som er plassert i Jerusalem. Retten har en dobbel rolle, som både høyeste appellrett og overordnede rettsinstans. I sistnevnte rolle er høyesterett første rettsinstans, noe som gir enkeltpersoner, både statsborgere og ikke-statsborgere, muligheten å gå til sak mot myndighetsinstanser. Israel er ikke medlem av Den internasjonale straffedomstolen da de frykter at retten vil kunne være partisk på grunn av politisk press. Israels lovverk er en blanding av engelsk rett, sivilrett og jødisk rett. Det er basert på stare decisis-prinsipper (presedens) og er et akkusatorisk system hvor partene bringer frem bevis for retten. Rettssaker blir avgjort av profesjonelle dommere og ikke av juryer. Ekteskapsinngåelse og ekteskapsbrudd er de religiøse domstolenes juridiske område: Jødisk, muslimsk, drusisk og kristent. Et utvalg med Knesset-medlemmer, høyesterettsdommere og medlemmer av den israelske advokatforeningen velger dommere. Den israelske, grunnleggende loven: Menneskelig verdighet og frihet, forsøker å forsvare menneskerettigheter og -friheter. Israel er det eneste landet i regionen som er rangert som «fritt» av Freedom House, basert på nivået for borgerrettigheter og politiske rettigheter; de «Israel-okkuperte territorier» eller de palestinske selvstyremyndighetene er rangert som «ikke fri» Samtidig rangerte Reportere uten grenser Israel som 50. av 168 land når det gjelder trykkefrihet og dermed høyest av alle land i Midtøsten. Likevel har grupper som Amnesty International og Human Rights Watch ikke alltid gått god for Israels praksis hva menneskerettigheter angår. Israels sivile frihet gir også rom for selvkritikk fra grupper som B'Tselem, en israelsk menneskerettsorganisasjon. På The Economists rangering av land etter demokrati, finnes det fire kategorier: fullt demokrati, mangelfullt demokrati, hybridregime og autoritært regime. Israel ble i rangeringen for 2010 karakterisert som et mangelfullt demokrati og rangert som nr 37 av de 168 landene som var vurdert. Dette var den beste rangeringen på noe land i Midtøsten. Den palestinske selvstyremyndigheten ble satt på 93.-plass som et hybridregime, og var tredje best i Midtøsten etter Israel og Libanon. Palestina ble frem til 2008 også regnet som et mangelfullt demokrati, men ble nedgradert på grunn av menneskerettighetsbrudd utført av Hamas.
Israel er en velferdsstat der helsetjenester er garantert alle landets innbyggere. Dette ble lovfestet i 1995.
=== Administrative distrikter ===
Staten Israel er delt inn i seks administrative distrikter, kjent som mechozot (מחוזות; entall: machoz) – Sentraldistriktet, Haifa-distriktet, Jerusalem-distriktet, Norddistriktet, Sørdistriktet og Tel Aviv-distriktet. Distriktene er videre delt inn i femten subbdistrikter kjent som nafot (נפות; entall: nafa), som så er delt inn i 50 naturlige regioner. Av statistiske hensyn er landet delt inn i tre metropolområder: Tel Aviv og Gush Dan (befolkning 3 150 000), Haifa (befolkning 996 000), og Beersheba (befolkning 531 600). Israels største by, både når det gjelder befolkning og areal, er Jerusalem med 732 100 innbyggere i et område på 126 kvadratkilometer. Tel Aviv, Haifa, og Rishon LeZion er ranget som Israels nest mest befolkede byer, med innbyggertall på henholdsvis 384 600, 267 000 og 222 300.
=== Okkuperte områder ===
Se også: Vestbredden og Gazastripens politiske status, Israelske bosetninger og Midtøsten-konflikten
De israelskokkuperte områdene – Vestbredden, Øst-Jerusalem, Gazastripen og Golanhøydene – er områdene Israel erobret fra Egypt, Jordan og Syria under av seksdagerskrigen. Uttrykket er også brukt for å beskrive Sinaihalvøya, som ble tilbakelevert som en del av fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 1979. Etter Israels erobring av disse områdene ble de bosatt av israelere. Israel har egne sivile lover for Golanhøydene og Øst-Jerusalem. Lovene implementerer områdene som en del av landets territorium og tilbyr innbyggerne israelsk statsborgerskap. I motsetning til dette er Vestbredden forblitt under militær kontroll, og er bredt ansett – av Israel, palestinerne og det internasjonale samfunnet – som område for en fremtidig, palestinsk stat. De fleste forhandlingene relatert til områdene er basert på FNs sikkerhetsråds resolusjon nr. 242, som anmoder Israel om å trekke seg tilbake fra okkuperte områder i bytte mot fred med arabiske stater.Befolkningen på Vestbredden er primært arabiske palestinere, inkludert historiske bosetninger i områdene og flyktningene fra den arabisk-israelske krig i 1948. Fra okkupasjonen i 1967 frem til 1993 har palestinerne som bodde i disse områdene vært under israelsk, militært styre. Etter en brevveksling mellom Israels regjering, statsminister Yitzhak Rabin og Palestinas frigjøringsorganisasjons formann Yasir Arafat, datert 9. september 1993, kom det meste av den palestinske befolkningen og de palestinske byene under den palestinske selvstyremyndighetens embetsområde, kun med delvis israelsk militærkontroll, selv om Israel ved mange anledninger har omplassert sine tropper og gjeninnført full militær styring i krisesituasjoner. Som svar på stadig flere angrep som en del av andre intifada startet Israels regjering byggingen av Israels barriere på Vestbredden, som ifølge Israels motstandere for det meste er bygd innenfor Vestbredden. I 2005 trakk Israel alle israelske sivile og soldater ut av Gazastripen, samt fire bosetninger på Vestbredden.
Israel har blitt anklaget av flere menneskerettighetsorganisasjoner for apartheid, deriblant av den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B'Tselem og av de internasjonale menneskerettighetsorganisasjonene Amnesty International og Human Rights Watch. I 2022 utga Amnesty International en rapport hvor de beskriver Israels fremferd overfor palestinerne, både i de okkuperte områdene og i Israel ellers, som apartheid.
=== Militærvesen ===
Israels forsvar består av den israelske hæren, det israelske flyvåpenet og den israelske marinen. Forsvaret ble bygd opp under den arabisk-israelske krig i 1948 på grunnlag av paramilitære organisasjoner – hovedsakelig Haganah – som hadde medvirket til opprettelsen av staten Israel. Israels forsvar drar også nytte av ressurser i det israelske militære etterretningsdirektoratet, Aman, som samarbeider med Mossad og Shin Bet. Forsvarets engasjement i større kriger og grensekonflikter har gjort det til en av de mest kamptrente forsvarsstyrkene i verden.De fleste israelere blir innrullert i forsvaret når de er 18 år. Menn tjenestegjør i tre år, mens kvinner tjenestegjør i to år. Etter den obligatoriske førstegangstjenesten, blir israelske menn oppsatt i reservestyrkene og har flere ukers repetisjonsøvelser årlig frem til de runder 40 år. De fleste kvinner er fritatt fra repetisjonsøvelser. Israelske arabere og de som er opptatt med fulltids religionsstudier er fritatt fra militærtjeneste, selv om denne bestemmelsen har vært gjenstand for mye uenighet og debatt i det israelske samfunnet i mange år. Et alternativ for de som får fritak av forskjellige grunner er Sherut Leumi, som innebærer tjeneste ved sykehus, skoler og andre samfunnsinstitusjoner. Som et resultat av verneplikten har Israels forsvar omtrent 168 000 menn og kvinner i aktiv tjeneste og ytterligere 408 000 reservesoldater.Landets militærvesen er avhengig av høyteknologiske våpensystemer utviklet og produsert i Israel så vel som import fra utlandet. Amerikas forente stater er en spesielt nevneverdig utenlandsk bidragsyter. Det er forventet at USA kommer til å bidra med 30 milliarder USD i militærbistand mellom 2008 og 2017. Den Israel- og USA-utformede Arrow-missilen er et av verdens eneste, operasjonelle, antiballistiske missilsystem. Siden Jom kippur-krigen har Israel utviklet et nettverk av rekognoseringssatellitter. Ofeq-programmets suksess har gjort Israel til ett av de syv landene som kan sende opp satellitter. Landet har utviklet sin egen stridsvogn, merkavaen. Israel har investert en betydelig del av sitt bruttonasjonalprodukt i forsvaret siden det ble opprettet. I 1984 brukte landet eksempelvis 24 % av sitt BNP på forsvar. I dag har tallet falt til 7,3 %.Etter Gulfkrigen i 1991, da Israel ble angrepet av irakiske scud-missiler, ble det innført en lov som krevde at alle leiligheter og hjem i Israel måtte ha en mamad; et forsterket sikkerhetsrom, ugjennomtrengelig for kjemiske og biologiske substanser.Innad den israelske hæren finnes det organiserte fredsbevegelser. Den mest fremtredende er Ometz LeSarev (Hebraisk: אומץ לסרב, Mot til å nekte) som ikke er en pasifistisk organisasjon, men et forbund av reserveoffiserer og soldater som nekter å tjenestegjøre på okkuperte områder utenfor grensene fra 1967.
==== Atomvåpen ====
Israel har ikke underskrevet ikkespredningsavtalen og har en politikk med forsettlig tvetydighet i forhold til landets kjernefysiske arsenal. Landet er viden ansett for å være i besittelse av atomvåpen. Eksperter anslår at Israel har mellom 100 og 200 sofistikerte atomvåpen. Mistanken om at landet har atomvåpen har eksistert i flere tiår og ble ytterligere styrket da den israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu i 1986 lot seg intervjue av London-avisen The Sunday Times. Han mente da å påvise at landet hadde produsert tilstrekkelig plutonium til 100 atombomber. I 2003 opplyste en amerikansk tjenestemann til The Los Angeles Times at israelerne hadde modifisert krysser-raketter slik at de kan skytes ut fra ubåter med atomstridshode. Amerikanernes motiv for å lekke informasjonen ble oppgitt til å være et ønske om å gi Israels fiender en advarsel i en tid med økt spenning.Den israelske historikeren Michael Bar-Zohar hevdet i 2007 at det var med fransk hjelp at israelerne ble en atommakt. Bar-Zohar hevdet videre at Frankrike hadde et nærmere forhold til Israel enn noen av de andre vestlige stormaktene på 1950- og 1960-årene. Han hevdet videre at franske politikere og generaler i 1950-årene følte sympati for Israel i landets konflikt med araberlandene, spesielt fordi Frankrike på denne tiden sloss mot et væpnet opprør i Algerie, som da var en del av Frankrike.
=== Utenrikspolitikk ===
Israel har diplomatiske relasjoner med 161 nasjoner og har 94 ambassader rundt om i verden. Bare tre medlemmer av Den arabiske liga har normale forbindelser med Israel; Egypt og Jordan skrev under fredsavtaler i henholdsvis 1979 og 1994, og Mauritania valgte å åpne for fulle, diplomatiske forbindelser med Israel i 1999. To andre medlemmer av Den arabiske liga, Marokko og Tunisia, hadde delvise diplomatiske relasjoner med Israel, men oppå grunn av disse i starten av den andre intifadaen i 2000. Imidlertid har forbindelsene med Marokko blitt styrket siden 2003, og Israels utenriksminister har besøkt landet. I henhold til israelsk lov er Libanon, Syria, Saudi-Arabia, Irak og Jemen fiendtlige stater og israelske innbyggere har ikke lov til å besøke dem uten tillatelse fra innenriksdepartementet. Israel har siden 1995 vært med i Middelhavsdialogen, som arbeider for samarbeid mellom syv land i middelhavsområdet og medlemmer av NATO.Amerikas forente stater, Tyrkia, Tyskland, Storbritannia og India er blant Israels nærmeste allierte. USA var det første landet som anerkjente staten Israel, etterfulgt av Sovjetunionen. USA kan anse Israel som dets fremste allierte i Midtøsten, basert på felles politiske og religiøse verdier. Til tross for at Tyrkia og Israel ikke opprettet fulle, diplomatiske forbindelser før 1991, har Tyrkia samarbeidet med Israel siden anerkjennelsen av landet i 1949. Tyrkias forbindelser med andre arabiske stater har likevel påvirket landets forbindelser med Israel. Tysklands sterke bånd til Israel kan komme av et ønske om å rette opp etter holocaust. De to landene har samarbeidet om naturvitenskapelige og utdanningsrelaterte spørsmål og har etablert sterke, økonomiske forbindelser. India opprettet fulle diplomatiske forbindelser med Israel i 1992 og har siden bygd opp sterke militære og kulturelle forbindelser. Storbritannia har opprettholdt fulle diplomatiske forbindelser med Israel siden landets opprettelse og hadde to statsbesøk i 2007. Det har også en sterk handelsforbindelse, hvor Israel er det 23. største markedet. Forbindelser mellom de to landene ble også sterkere etter at den tidligere statsministeren, Tony Blair, arbeidet med å få til en løsning med to stater. Storbritannia anses som å ha et «naturlig» forhold til Israel på grunn av Palestinamandatet. Iran hadde diplomatiske forbindelser med Israel under Pahlavi-dynastiet, men trakk tilbake anerkjennelsen av Israel under den iranske revolusjonen.
=== Relasjoner mellom Norge og Israel ===
Relasjoner mellom Norge og Israel har eksistert siden Palestina-spørsmålet oppstod i 1947, og mest sentralt i forholdet står Norges tilrettelegging for fredsforhandlinger mellom Israel og Palestinas frigjøringsorganisasjon med den påfølgende Oslo-avtalen i 1993.Norge stemte for at Israel skulle bli tatt opp i FN etter andre verdenskrig og hadde på den tiden en pro-israelsk, internasjonal politikk, med Arbeiderpartiet, som hadde regjeringsmakten, i spissen. Denne enigheten ble avløst av en viss splittelse fra 1947 til 1949, da det ble uenighet mellom UD og den politiske ledelsen, anført av Halvard Lange.Etter andre verdenskrig hadde jødene sympati i Norge. En flyulykke på Hurum, hvor 27 jødiske barn var involvert og kun én overlevde, var med på å styrke disse følelsene. På denne tiden ble det startet en innsamlingsaksjon med mål om å bygge opp en israelsk landsby ved navn «Moshav Norge». Aksjonen ble ledet av Arbeiderpartiets partisekretær, Haakon Lie.
Norge var på 40- og 50-tallet den nest største brukeren av Suez-kanalen, og det å kunne ferdes fritt der var viktig for de norske rederiene. Dette førte til sterkt samarbeid mellom ledelsen i UD og lederne i Norges Rederiforbund. Norge markerte senere sin motstand i forhold til Storbritannia, Frankrike og Israels håndtering av den såkalte Suezkrisen. Her gikk Norge i ettertid inn for å finne fredsløsninger.
Fra slutten av 50-tallet/begynnelsen av 60-tallet begynte en stigende misnøye til Israels politikk i befolkningen og hos UD. Utover 70- og 80-tallet vokste også nordmenns forståelse for palestinernes krav og situasjon, og solidaritetsgrupper oppsto. Knut Frydenlund, tidligere utenriksminister, var blant de som tok opp palestinernes problemer. Ovennevnte hadde, med flere, et uoffisielt møte med Yasir Arafat, og i 1989 hadde Thorvald Stoltenberg et offisielt møte med Arafat. Dette signaliserte en større norsk forståelse for palestinernes grunnleggende krav.
I 1993 ble den såkalte Oslo-avtalen kjent. Den ble fremforhandlet gjennom en rekke hemmelige møter mellom PLO og Israel. Møtene ble avholdt i Oslo og ble ledet av Terje Rød-Larsen og Johan Jørgen Holst med flere. Avtalen førte til at PLO og Israel anerkjente hverandre, og la grunnlag for videre fredsforhandlinger. Senere ble initiativet fulgt opp av «Oslo II-avtalen» som hadde som mål å utvide palestinernes selvstyre på Vestbredden.
Norge har i ettertid fulgt opp disse fredsavtalene med politisk innsats på flere forskjellige områder.
== Næringsliv ==
Se også: Diamantindustri i Israel, Turisme i Israel
Israel er ansett som et av de mest utviklede landene i Midtøsten innen økonomi og industri. Landet er rangert på toppen i regionen på verdensbankens Ease of Doing Business-indeks så vel som i Verdens økonomiske forums globale konkurransedyktighetsrapport. Landet har det nest største antallet oppstartsfirmaer i verden (etter Amerikas forente stater) og det høyeste antallet NASDAQ-listede firmaer utenfor Nord-Amerika. I 2007 hadde Israel det 44. høyeste bruttonasjonalprodukt og 22. høyeste bruttonasjonalprodukt per innbygger (ved kjøpekraftsparitet) med henholdsvis 232,7 milliarder USD og 33.299 USD. I 2007 ble Israel invitert til å delta i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, som fremmer samarbeid mellom land som holder fast ved demokratiske prinsipper og som har en fri markedsøkonomi.Til tross for begrensede naturressurser, har intensiv utvikling av landbruks- og industrisektoren det siste tiåret gjort Israel til, stort sett, selvforsynt innen matproduksjon, bortsett fra korn og storfekjøtt. Andre større importvarer til Israel – som utgjorde 47,8 milliarder USD i 2006 – inkluderer fossilt brensel, råvarer og militært utstyr. Israels største eksportvarer er frukt, grønnsaker, medisinske preparater, programvare, kjemikalier, militær teknologi og diamanter; i 2006 ga israelsk eksport en inntekt på 42,86 milliarder USD. Israel er internasjonalt ledende innen vannvern og geotermisk energi, og landets utvikling av ny teknologi innen programvare, kommunikasjon og biovitenskap har ført til at det blir sammenlignet med Silicon Valley. Intel og Microsoft bygde deres første oversjøiske forsknings- og utviklingssenter i Israel, og andre høyteknologiske, multinasjonale konsert, som IBM, Cisco Systems og Motorola, har åpnet utviklings- og fabrikkanlegg i landet. I juli 2007 kjøpte den amerikanske milliardæren Warren Buffetts Berkshire Hathaway det israelske selskapet Iscar, deres første ikke-amerikanske ervervelse, for fire milliarder USD. Fra 1970-tallet har Israel mottatt økonomisk støtte fra Amerikas forente stater, som også låner Israel penger til betaling av utenlandsgjeld. I 2007 vedtok USA å gi 30 milliarder dollar i bistand til Israel over de neste ti årene.Turisme, spesielt religiøs turisme, er en annen viktig industri i Israel, med landets tempererte klima, strender, arkeologiske og historiske steder, og unik geografi, som også trekker turister. Israels sikkerhetsproblemer har gjort turisme vanskeligere, men antallet turister er på vei opp igjen.
=== Bankvesen ===
Israels bankvesen har sine røtter i sionistbevegelsen på begynnelsen av det 20. århundre, før etableringen av staten Israel i 1948. World Zionist Organization etablerte i 1903 Den anglopalestinske bank (som senere ble omdøpt til Bank Leumi). De to største bankene, Bank Hapoalim og Bank Leumi, kontrollerer over 60 % av markedet, og de fem største over 90 % av bankaktiviteten. Bank of Israel fører tilsyn med all bankaktivitet.
== Samfunn ==
=== Utdanning og forskning ===
Israel har den høyeste forventende utdanningstiden i den arabiske verden og Sørvest-Asia, og har sammen Japan nest høyest forventet utdanningstid på det asiatiske kontinentet (etter Sør-Korea). Israel har på også den høyeste lesekyndigheten i MidtØsten, ifølge De forente nasjoner. The State Education Law, som kom i 1953, etablerte fem skoletyper: Statlig sekulær, statlig religiøs, ultraortodoks, kommunal bosetningsskole og arabisk skole. De offentlige, sekulære er den største skolegruppen, og majoriteten av jødiske og ikke-arabiske elevenei Israel går ved disse. De fleste arabere sender barna sine til skoler hvor undervisningen foregår på arabisk.
I Israel er det skoleplikt for barn mellom tre og atten år. Opplæringen er delt inn i tre nivåer – Forberedende skole (1.–6. klasse), mellomskole (7.–9. klasse) og videregående skole (10.–12. klasse) – som toppes med Bagrut-opptakseksamener. Gode resultater i kjernefag som matematikk, Bibelen, hebraisk, hebraisk og generell litteratur, engelsk, historie og høflighet er nødvendig for å oppnå Bagrut-sertifikatet. I arabiske, kristne og drusiske skoler er eksamen i bibelske studier erstattet med en eksamen i islam, kristendom og drusisk arv. I 2003 hadde halvparten av alle israelske tolvteklassinger avlagt avgangseksamenen.Israel har åtte offentlige universiteter. Det hebraiske universitetet i Jerusalem, Israels eldste universitet, huser det jødiske nasjonale universitetsbibliotek, verdens største med bøker om jødiske emner. I 2006 var det hebraiske universitetet rangert som det 60. og 119. i to undersøkelser over verdens beste universiteter. Andre store universiteter i landet er Technion – Israels institutt for teknologi, Weizmann-instituttet for vitenskap, Universitetet i Tel Aviv, Bar-Ilan-universitetet, Universitetet i Haifa og Ben-Gurion-universitetet i Beersheba. Israel rangeres som nr. 3 i verden når det gjelder antall innbyggere med universitetsgrad (20 % av befolkningen). På 90-tallet ga en tilstrøming på en million immigranter fra det tidligere Sovjet (40 % hadde universitetsgrader) en økning i Israels høyteknologisektor.
Fire vitenskapsmenn som har vunnet nobelprisen kommer fra Israel, og landet publiserer flest vitenskapelige artikler i verden per innbygger. Ilan Ramon ble i 2003 Israels første astronaut som nyttelastspesialist på STS-107, i det som ble tragedien med romfergen Columbia.
Israel har satset stort på solenergi, og deres ingeniører er blant de mest oppdaterte innen solenergiteknologi i verden. De israelske solfirmaene arbeider på prosjekter over hele verden. Over 90 % av de israelske bostandene bruker solenergi for varmtvann, noe som er det høyeste per innbygger i verden. Ifølge departementet for nasjonal infrastruktur sparer landet ca. to millioner fat olje i året på grunn av solenergi.
=== Massemedier ===
Massemedia i Israel har eksistert siden 1863, da avisene Halevanon og Havatselet ble etablert i Jerusalem, som var de første avisene på moderne hebraisk i Israel. Etter bare ett år ble disse avisene lagt ned av osmanske myndigheter, men allerede seks år senere, i 1869, begynte aviser å synes regelmessig i Jerusalem, til tross for streng sensur og små opplag.Som i Europa er aviser utgitt av politiske partier på vei ut i Israel. Idag er det kun tre slike aviser som utgis: Hatsofeh, Hamodia og Yated Ne'eman. De tre store, hebraiske avisene er nå eid av private konglomerater med tilhold i Tel Aviv, som dominerer det israelske mediabildet. Israel gikk også ned fra 37.- til 67.-plass på Reportere uten grensers pressefrihetsrangering i 2005. Sammen med International Press Institute fordømte de tilfeller av sjikanering av journalister, begått av den israelske hæren, spesielt i palestinske territorier. Samtidig beskriver Reportere uten grenser de israelske massemedier som «tradisjonelt robust og uavhengig», og pressen er anerkjent for å gjengi et bredt spekter av meninger og partier.Israel har også en rekke aviser og tidsskrifter som utgis på andre språk, som følge av landets mange minoriteter. Disse inkluderer utgivelser på arabisk, jiddisch, russisk, tysk, ungarsk, polsk og rumensk. I tillegg utgis den engelskspråklige The Jerusalem Post, grunnlagt i 1932. Avisen utgis også daglig i Nord-Amerika og ukentlig på fransk i Vest-Europa.
=== Kriminalitet ===
Vanlige former for kriminalitet i Israel er narkotikahandel, hvitvasking, områdebestemte innbrudd, utpressing, leiemord, bedrageri, biltyveri, menneskehandel, korrupsjon og svartebørshandel. Blant disse er kokain- og heroinmisbruk er stadig økende i Israel. Narkotika kommer inn i landet fra Libanon og Jordan.Kriminalitetsstatistikk for 2003 viste at det var 484 688 kriminalsaker og saker hvor det ikke var tatt ut tiltale. Dette var en økning på 4,5 % i forhold til året før. På grunn av stort fokus på bekjempelse av palestinske selvmordsbombere har det israelske politiet til tider mistet kontrollen med den organiserte kriminaliteten i Israel, og flere større, organiserte miljøer tjener stort på hasardspill, prostitusjon og narkotika. Den tidligere israelske politisjefen, Asaf Heretz, fremholdt i 2004 at 2,5 milliarder USD med «skitne penger» hadde blitt investert i Israel de senere årene.Den israelske mafiaen har vært involvert i en rekke saker, blant annet mordet på narkotikalangeren Simon Turkov, som ble drept i London i mars 2004, og Hazel Crane som ble skutt og drept i Sør-Afrika i november 2003, mens han arbeidet med beviser mot mafiasjefen Lior Saat. Talsmann for det israelske politiet, Gil Kleiman, sa samme året: «Vi har ikke organisert kriminalitet i Israel. Vi har kriminelle som er organisert». Han mente forskjellen på organisert kriminalitet i Israel var at det var en infiltrasjon ved etableringen, og at det var blitt gjort forsøk på å få kontroll over politikere i Israel, men at de hadde mislykkes så langt. Det har i senere tid blitt satt inn større ressurser på bekjemping av kriminalitet enn før.
Mange av de kriminelle i Israel har tjenestegjort i den israelske hæren, og bruker sin kunnskap for å bedrive kriminalitet. Mafiasjefer bruker ofte militære midler som makt- og utpressing. Disse mafiasjefene er nesten alltid pensjonerte offiserer. Mange av våpnene stammer også fra Israels forsvar. De er stjålet av soldater som har tjenestegjort. Disse våpnene er også bredt tilgjengelig på svartebørsen.
=== Organisasjonsliv ===
Israels organisasjonsliv innbefatter blant annet av fagforeninger, miljøaktivistgrupper, idrettsorganisasjoner, veldedighetsorganisasjoner, menneskerettighetsorganisasjoner, religiøse organisasjoner og organisasjoner for å ta imot innvandrere. Størst av alle fagforeningene er Histadrut – etablert i desember 1920 i Haifa – som er den israelske fagforeningskongressen og den største frivillige organisasjonen i Israel. Den ble grunnlagt som en jødisk fagforening som skulle forsikre sine medlemmer arbeidsformidling, sykepenger og forbrukerfordeler. Dens opprinnelige mål var å være et forbund for alle jødiske arbeidere under Palestinamandatet og befordre bosetning i området, arbeidernes rettigheter mot ledelsene og jødisk sysselsetting. I dag har foreningen 650 000 medlemmer.Det finnes en rekke veldedighetsorganisasjoner i Israel, hvorav den største er Yad Sarah, som arbeider for å gjøre livet enklere for syke, handikappede og eldre samt deres familier. De har i dag 103 avdelinger i Israel med mer enn 6000 frivillige. Blant andre veldedighetsorganisasjoner er Efrat som kjemper mot abort blant israelske kvinner; Hazon Yeshaya Soup Kitchens, et suppekjøkken som serverer omtrent 400 000 varme måltider hver måned ved 60 forskjellige utleveringsstasjoner;Blant religiøse organisasjoner er Edah Haredit (også kjent som Badatz) blant de største, som er en haredisk kommunal organisasjon i dagens Jerusalem. Organisasjonen forsyner det jødiske samfunnet med alle påkrevde fasiliteter, som kasjrut, mikveer og en rabbinerdomstol. De er kjent for å være antisionistiske, og de har fordømt sionisme som kjettersk og det motsatte av jødedom.
De to største idrettene i Israel er fotball og basketball, som styres av henholdsvis Det israelske fotballforbundet og Det israelske basketballforbundet. Det israelske fotballforbundet (IFA) ble etablert i 1928 og har vært medlem av FIFA siden 1929. De organiserer rundt tusen fotballag med unge barn, ungdom, voksne menn og kvinner, som innbefatter omtrent 30 000 registrerte spillere. Det israelske basketballforbundet organiserer Ligat Ha'al, den israelske toppbasketballigaen.
Den største og eldste av alle menneskerettighetsorganisasjonene i Israel er The Association for Civil Rights in Israel (ACRI), etablert i 1972 av akademikere fra Det hebraiske universitetet i Jerusalem. ACRI er den eneste organisasjonen som arbeider med alle aspekter innen menneskerett og borgerrettighetsspørsmål i Israel og de okkuperte områdene.
=== Samferdsel ===
Transportsektoren i Israel er godt utviklet, og infrastrukturen blir fortløpende oppgradert for å imøtekomme kravene til befolkningsveksten, politiske faktorer, Israels forsvar, turisme og økt trafikk. Veinettet har en samlet lengde på 17 446 km, hvorav 144 km er motorvei.
Busstilbudet i Israel er godt utviklet, med Egged som det største busselskapet (nest størst i verden). Busstasjoner finnes i to typer, terminaler og sentrale terminaler, hvorav førstnevnte kan dekke ca. et dusin ruter og sistnevnte opptil hundre ruter. Den største, sentrale terminalen i landet er Tel Aviv Central Bus Station, som også er den største bussterminalen i verden. Israels jernbane består av 949 km spor (2008). Jernbanenettverket er mest utbygd ved kystslettene i vest, med sidespor til andre deler av landet. Jernbanen er statseid.
Israel har en total handelsflåte på 18 skip, hvorav én lastebåt, én kjemikalietanker og 16 containerskip. Per 2006 hadde Israel en sivil flyflåte på 53 fly (47 passasjerfly, fem transportfly og ett konvertibelt).Det er to internasjonale flyplasser i landet, der den største og mest kjente flyplassen er Ben Gurion internasjonale lufthavn (TLV) som ligger like ved Tel Aviv, destinasjon for de fleste internasjonale flygninger til Israel. Den andre, Ovda lufthavn, ligger lenger sør, i nærheten av Eilat. I tillegg er det flere mindre flyplasser rundt om i landet. Israels største flyselskap er El Al som tidligere var statseid, men som nylig ble privatisert. Fly går fra Israel til Nord-Amerika, Europa, Det fjerne østen og naboland i Midtøsten.
== Kultur ==
Israels varierte kultur kommer av den mangfoldig sammensatte befolkningen. Jøder fra hele verden har tatt med seg sine kulturelle og religiøse tradisjoner og dermed laget en smeltedigel av jødiske vaner, uttrykk og trosretninger. Israel er det eneste landet i verden hvor den hebraiske kalenderen er i bruk. Skole- og arbeidsferier reguleres etter de jødiske helligdagene, og den offentlige hviledagen er lørdag, den jødiske sabbaten. Israels store arabiske minoritet har etterlatt seg spor i den israelske kulturen innen områder som arkitektur, musikk og kokekunst.
=== Religion ===
Israel ble etablert som hjemland for det jødiske folket og er ofte referert til som den jødiske staten. Landets tilbakevendingslov gir alle jøder og alle av jødisk slekt retten til å få israelsk statsborgerskap. Det er full religionsfrihet i landet, men majoriteten – 76,1 % – av befolkningen bekjenner seg til jødedommen. Åtte prosent av de israelske jødene definerer seg selv som «harediske jøder» og 20 % anser seg selv som «sekulære jøder». Majoriteten av israelske jøder, 55 %, sier de er «tradisjonelle». De gjenværende 17 prosentene definerer seg selv som ortodokse jøder.Muslimer utgjør 16,2 % av befolkning, og er dermed Israels største religiøse minoritet. Israelske arabere, som utgjør 19,8 % av befolkningen, bidrar betydelig til denne andelen siden over fire femtedeler (82,6 %) av dem er muslimer. Av de gjenværende israelske araberne er 8,8 % kristne og 8,4 % drusere. Medlemmer av andre religiøse grupper, som buddhister og hinduister, er også representert i Israel, dog i et lite antall.Kristne utgjør totalt (per desember 2006) 2,1 % av den totale befolkningen i Israel, og består av både arabiske kristne og messaniske jøder.Byen Jerusalem er spesiell for jøder, muslimer og kristne, og mange viktige religiøse steder ligger her, som Vestmuren, Tempelberget, Al-Aqsa-moskéen og Den hellige gravs kirke. Ingen av disse stedene ligger riktignok i den delen av Jerusalem som er anerkjent som israelsk. Det ligger flere viktige, religiøse landemerker på Vestbredden, blant dem Jesu fødested og Rakels hvilested, Betlehem, og patriarkenes hule i Hebron. Det administrative sentrum for Bahai og Bábs gravmæle er lokalisert i Bahais verdenssenter i Haifa, og troslederen er begravet i Akko. Hvis man ser bort fra vedlikeholdspersonalet er det ikke noe Bahai-samfunn i Israel, selv om det er en pilegrimsdestinasjon.
=== Kunst og museer ===
Det israelske museet i Jerusalem er en av Israels viktigste, kulturelle institusjoner og huser Dødehavsrullene, sammen med en stor samling av jødisk og europeisk kunst. Israels nasjonale holocaustmuseum, Yad Vashem, huser verdens største arkiv av holocaustrelatert informasjon. På området til universitetet i Tel Aviv ligger Beth Hatefutsoth (Diaspora-museet), et interaktivt museum viet historien til jødiske samfunn rundt om i verden. Ved siden av de store museene i de større byene er det også gode kunstgallerier i mange landsbyer og kibbutzer.
=== Israelsk litteratur ===
Israelsk litteratur er hovedsakelig poesi og prosa skrevet på hebraisk, som en del av den hebraiske renessansen som et talt språk fra midten av det 19. århundre. Bare en liten del av litteraturen utgis på andre språk, slik som arabisk og engelsk. Ifølge israelsk lov må to eksemplarer av alt utgitt, trykket materiale i Israel oppbevares i det jødiske, nasjonale universitetsbiblioteket ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. I 2001 ble loven revidert til å innbefatte lyd- og videoopptak også, samt annet elektronisk utgitt media. I 2006 var 85 % av de 8 000 bøkene som var levert til biblioteket på hebraisk. Den hebraiske bokuka avholdes i juni hvert år og har blant annet bokbasarer, offentlig høytlesning og besøk av en rekke forfattere fra hele landet. I løpet av uka blir Israels øverste litteraturpris, Sapir-prisen, utdelt. I 1966 ble nobelprisen i litteratur tildelt Samuel Josef Agnon og den tysk-jødiske forfatteren Nelly Sachs.
=== Musikk ===
Israelsk musikk er påvirket av musikk fra hele verden. Jemenittisk musikk, hasidiske melodier, arabisk musikk, gresk musikk, jazz og pop-rock er alt en del av det israelske musikkbildet. Nasjonens religiøse folkemusikk, kjent som «Israels lands sanger», handler om pionerenes opplevelser da de bygget det jødiske hjemlandet. Blant Israels verdenskjente orkestre er Israel Philharmonic Orchestra, som har holdt på i over 70 år og som i dag holder over 200 konserter årlig. Det kommer også en rekke kjente musikere fra Israel. Noen har oppnådd internasjonal stjernestatus. Itzhak Perlman og Pinchas Zukerman er blant de internasjonalt anerkjente musikerne som er født i Israel. Israel har deltatt i Eurovision Song Contest nærmest hvert år siden 1973, vunnet konkurransen tre ganger og vært vertskap to ganger. Eilat har vært vertskap for sin egen internasjonale musikkfestival, Red Sea Jazz Festival (Rødehavsjazz-festivalen), hver sommer siden 1987. Som en fortsettelse på de sterke teatralske tradisjonene fra det jiddiske teateret i Øst-Europa, bevarer Israel den dynamiske teaterscenen. Israels eldste teatergruppe og nasjonale teater er Habima-teateret i Tel Aviv som ble grunnlagt i 1918.
=== Idrett ===
Sport og trening har ikke alltid vært spesielt viktig i jødisk kultur. Fysisk fostring var ansett som viktig i antikkens Hellas, men ble sett ned på som en uvelkommen forstyrrelse fra hellenismen. Maimonides, som både var rabbiner og lege, understrekte derimot viktigheten av fysisk aktivitet og å holde kroppen i form. Denne tilnærmingen fikk stor innflytelse i det 19. århundre i Max Nordaus kampanje for fysisk aktivitet, og i det 20. århundre da palestinernes sjefsrabbi, Abraham Isaac Kook, erklærte at «kroppen tjener sjelen og kun en frisk kropp kan sikre en frisk sjel».Maccabiah Games, en olympisk-lignende konkurranse for jødiske atleter, ble startet på 1930-tallet, og har blitt avholdt hvert fjerde år siden. De mest populære tilskuersportene i Israel i dag er fotball og basketball. Ligat ha'Al er landets øverste fotballdivisjon, og Ligat Winner er den største basketballigaen. Maccabi Tel Aviv B.C. har vunnet europamesterskapet i basketball fem ganger. Beersheba har blitt et nasjonalt sjakksenter og hjem for mange sjakkmestere fra tidligere Sovjetunionen. Byen var vertskap for verdensmesterskapet i lagsjakk i 2005, og det gis sjakkundervisning i byens barnehager. To år senere, i 2007, endte israeleren Boris Gelfand på delt andreplass i verdensmesterskapet i sjakk. Per dags dato har Israel vunnet seks olympiske medaljer, inkludert gullmedalje i brettseiling under Sommer-OL i 2004.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Norsk
Engelsk
== Eksterne lenker ==
Styresett(hebraisk) Israel Government Portal (Med lenker til engelsk, arabisk versjon)
(hebraisk) Prime Minister's Office, offisiell side (med lenker til engelsk, arabisk versjon)
(hebraisk) President of the State of Israel, offisiell side (med lenker til engelsk, arabisk versjon)
(engelsk) Knesset, den offisielle siden til Israels parlament
(hebraisk) The Supreme Court, offisiell side (med lenker til engelsk, arabisk versjon)
(engelsk) Ministry of Foreign Affairs, offisiell side
(hebraisk) Central Bureau of Statistics, offisiell side (med lenker til engelsk, arabisk versjon)
(engelsk) Ministry of Tourism, offisiell side
(engelsk) Ministry of Industry Trade & Labor Offisiell side
(engelsk) Ministry of Religion
(engelsk) Ministry of construction and HousingGenerelle referanser(engelsk) Encyclopædia Britannicas oppføring om Israel
(engelsk) BBCs landsprofil for Israel
(engelsk) Library of Congress Country Studies' oppføring om Israel
(engelsk) Columbia University-bibliotek, relatert til Israel
(engelsk) hWeb - Israel–Palestina i kart
(engelsk) Israels ambassade i Norge
(norsk) FN og konflikten i Israel og Palestina
(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Statistikk og andre data om Israel i FN-sambandets nettsted Globalis.no
Media(engelsk) The Jerusalem Post
(engelsk) Ynet News, basert på Tel Aviv
(hebraisk) Israels offentlige kringkastingsselskap, statlig allmennkringkaster [1]
(engelsk) Israel National News
(engelsk) Kol Israel Voice of IsraelAnnet(engelsk) Israel hos WikiMapia
(norsk) Historiske og nåværende kart over Israel | thumb|250px|Hovedkvarteret til Jewish Agency, Jerusalem | 199,318 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hampus_Huldt-Nystr%C3%B8m | 2023-02-04 | Hampus Huldt-Nystrøm | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1995', 'Kategori:Fødsler 15. januar', 'Kategori:Fødsler i 1917', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske musikere', 'Kategori:Norske musikkforskere', 'Kategori:Norske musikkprofessorer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Hampus Huldt-Nystrøm (født 15. januar 1917 i Oddernes, død 24. desember 1995 i Oslo) var en norsk pianist og musikkforsker. Han ble dr. philos. ved Universitetet i Oslo i 1966 med avhandlingen Det nasjonale tonefall. Fra 1966 var han professor på Musikkvitenskapelig institutt ved UNIT i Trondheim.
| Hampus Huldt-Nystrøm (født 15. januar 1917 i Oddernes, død 24. desember 1995 i Oslo) var en norsk pianist og musikkforsker. Han ble dr. philos. ved Universitetet i Oslo i 1966 med avhandlingen Det nasjonale tonefall. Fra 1966 var han professor på Musikkvitenskapelig institutt ved UNIT i Trondheim.
== Bibliografi (utvalg) ==
Toner og tonekunst: musikkorientering for ungdomsskole og gymnas. Børrehaug, 1961.
Det nasjonale tonefall: studier av motiv og motivkombinasjoner, særlig i norsk springar og svensk polska. Universitetsforlaget, 1966.
== Referanser == | Hampus Huldt-Nystrøm (født 15. januar 1917 i Oddernes, død 24. | 199,319 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Borut_Ma%C4%8Dek | 2023-02-04 | Borut Maček | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Savinjska', 'Kategori:Slovenske håndballspillere', 'Kategori:Slovenske håndballtrenere', 'Kategori:Trenere i Håndball-VM 2013 for menn', 'Kategori:Trenere i Håndball-VM 2015 for menn'] | Borut Maček (født 11. juni 1966 i Šmartno ob Paki) er en slovensk tidligere håndballspiller, som siden 2014 har vært landslagssjef for det iranske herrelandslaget.
| Borut Maček (født 11. juni 1966 i Šmartno ob Paki) er en slovensk tidligere håndballspiller, som siden 2014 har vært landslagssjef for det iranske herrelandslaget.
== Karriere ==
=== Spillerkarriere ===
Maček spilte i løpet av sin tid som håndballspiller for klubber i Slovenia, Jugoslavia, Portugal og Østerrike.
=== Trenerkarriere ===
Etter å ha avsluttet sin spillerkarriere i 1996, startet Maček å trene lag i hjemlandet Slovenia og tilbragte tre år i Østerrike, før han dro hjem igjen og trente Trebnje og Gorica.I 2004 ble Maček tilbudt trenerjobben for den kuwaitiske klubben Kazam, hvor han ledet laget til cupfinalen allerede i sitt første år som hovedtrener.Etter én sesong i Italia som trener for Conversano, returnerte Maček til Kuwait og klubben med samme navn.Mačeks suksess i persiabukta gjorde at han ble tilbudt jobben som landslagssjef for Bahrain, hvor han ledet landslaget til en 6.-plass under Asiamesterskapet i 2008 og til seier i Arabian Gulf Cup i 2009.Han tok deretter over klubblaget Al-Ahli fra Manama, hvor Maček vant den bahrainske liga, cup og supercup i 2009, før han tok tilbake treneransvaret for det bahrainske landslaget.Maček sørget, etter bare seks måneders som trener, for at det iranske herrelandslaget tok sølvmedalje under Asialekene 2010 i Guangzhou i Kina, etter å ha tapt finalen 32–28 mot Sør-Korea.Han fikk deretter ansvaret for det qatarske herrelandslaget, som han blant annet ledet til sølvmedalje under Asiamesterskapet 2012, etter å ha tapt finalen 23–22 mot Sør-Korea. Andreplassen sørget for at Maček kvalifiserte Qatar til Håndball-VM 2013, hvor de kun slo Chile og måtte gi tapt mot Saudi-Arabia i kampen om 19.-plassen.
Samtidig som han var landslagssjef for Qatar, var Maček trener for klubblaget El-Jaish, som han ledet til seier i Emir's cup i 2012.Maček returnerte som landslagssjef for det iranske herrelandslaget etter at de hadde vunnet bronsemedalje under Asiamesterskapet i 2014, som samtidig kvalifiserte Iran til Håndball-VM 2015 i Qatar.Under Asialekene 2014 i Incheon i Sør-Korea ledet Maček Iran til en bronsefinale, som de tapte 28–25 mot Bahrain.
== Meritter ==
== Referanser == | | fsted = Šmartno ob Paki, Slovenia | 199,320 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sandfjorddalselva | 2023-02-04 | Sandfjorddalselva | ['Kategori:30°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Båtsfjord'] | Sandfjorddalselva er ei elv i Båtsfjord kommune i Finnmark. Den har sitt utspring på Syltefjordfjellet og renner derfra mot øst til munningen i Syltefjord-Sandfjorden ved den fraflyttede bygda Ytre Syltefjord. Elva er 9,74 kilometer lang.
Mesteparten av nedbørfeltet ligger innenfor Makkaurhalvøya naturreservat.
| Sandfjorddalselva er ei elv i Båtsfjord kommune i Finnmark. Den har sitt utspring på Syltefjordfjellet og renner derfra mot øst til munningen i Syltefjord-Sandfjorden ved den fraflyttede bygda Ytre Syltefjord. Elva er 9,74 kilometer lang.
Mesteparten av nedbørfeltet ligger innenfor Makkaurhalvøya naturreservat.
== Referanser == | | munning = Syltefjord-Sandfjorden | 199,321 |
https://no.wikipedia.org/wiki/State_of_the_Union | 2023-02-04 | State of the Union | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Taler', 'Kategori:USAs politikk'] | State of the Union («unionens tilstand») er en melding som USAs president leverer til Kongressen (Senatet og Representanthuset i fellesskap), tradisjonelt én gang i året. Meldingen er ikke bare en rapport om landets tilstand, men gir presidenten anledning til å legge frem sin politiske agenda (som han behøver Kongressens lovgivende makt til å få gjennomført) og sine nasjonale prioriteringer.
Oppgaven med å rapportere om unionens tilstand følger av artikkel 2 tredje ledd i USAs grunnlov. I det meste av landets første århundre leverte presidenten primært en skriftlig melding til Kongressen. Etter fremveksten av radio og fjernsyn, blir meldingen nå levert som en tale kringkastet direkte til hele landet i de fleste større kanaler.
He shall from time to time give to the Congress Information of the State of the Union, and recommend to their Consideration such Measures as he shall judge necessary and expedient.
| State of the Union («unionens tilstand») er en melding som USAs president leverer til Kongressen (Senatet og Representanthuset i fellesskap), tradisjonelt én gang i året. Meldingen er ikke bare en rapport om landets tilstand, men gir presidenten anledning til å legge frem sin politiske agenda (som han behøver Kongressens lovgivende makt til å få gjennomført) og sine nasjonale prioriteringer.
Oppgaven med å rapportere om unionens tilstand følger av artikkel 2 tredje ledd i USAs grunnlov. I det meste av landets første århundre leverte presidenten primært en skriftlig melding til Kongressen. Etter fremveksten av radio og fjernsyn, blir meldingen nå levert som en tale kringkastet direkte til hele landet i de fleste større kanaler.
He shall from time to time give to the Congress Information of the State of the Union, and recommend to their Consideration such Measures as he shall judge necessary and expedient.
== Se også ==
Melding om rikets tilstand | State of the Union («unionens tilstand») er en melding som USAs president leverer til Kongressen (Senatet og Representanthuset i fellesskap), tradisjonelt én gang i året. Meldingen er ikke bare en rapport om landets tilstand, men gir presidenten anledning til å legge frem sin politiske agenda (som han behøver Kongressens lovgivende makt til å få gjennomført) og sine nasjonale prioriteringer. | 199,322 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lothepus | 2023-02-04 | Lothepus | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Farmen-deltakere', 'Kategori:Fødsler 30. september', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske TV-personligheter', 'Kategori:Norske realitydeltakere', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Ullensvang kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Leif Einar Lothe (født 30. september 1969), kjent som Lothepus, er en norsk TV-personlighet fra Rogdo i Ullensvang i Hardanger. Lothe har gitt ut to album; debuten Sallaren kom i 2009, mens Cowboyhjarta ble utgitt i juni 2014. I tillegg har Lothe gitt ut en biografi, lansert merchandise og alkoholprodukter under navnet «Lotherus», samt utviklet ølet «Lothepils» i samarbeid med Hansa bryggeri. I 2022 lanserte han snusmerket «Lo The Snus» hos Swedish Match.Lothe er kjent fra Fjorden Cowboys, en dokumentarserie som hadde premiere på TV 2 i 2014 og som har vunnet Gullruten. I 2018 var Lothe aktuell med sjette sesong av Fjorden Cowboys på TV 2 Zebra. I 2017 fikk Lothe sitt gjennombrudd da han vant Farmen kjendis, en reality-serie der tolv norske mediekjendiser driver en gård og konkurrerer mot hverandre i ulike oppgaver. Programserien satte publikumsrekord for TV 2 med et snitt på knappe 950 000 seere pr. episode.I 2017 ble Lothe kåret av Kampanje til «årets medienavn» og «årets kjendis», og var den personen som hadde blitt søkt opp flest ganger på Google. Samme år ble han også nominert til «publikumsprisen» under Gullruten.I 2021 er Lothe deltager i en ny sesong av gameshowet Fangene på fortet.
| Leif Einar Lothe (født 30. september 1969), kjent som Lothepus, er en norsk TV-personlighet fra Rogdo i Ullensvang i Hardanger. Lothe har gitt ut to album; debuten Sallaren kom i 2009, mens Cowboyhjarta ble utgitt i juni 2014. I tillegg har Lothe gitt ut en biografi, lansert merchandise og alkoholprodukter under navnet «Lotherus», samt utviklet ølet «Lothepils» i samarbeid med Hansa bryggeri. I 2022 lanserte han snusmerket «Lo The Snus» hos Swedish Match.Lothe er kjent fra Fjorden Cowboys, en dokumentarserie som hadde premiere på TV 2 i 2014 og som har vunnet Gullruten. I 2018 var Lothe aktuell med sjette sesong av Fjorden Cowboys på TV 2 Zebra. I 2017 fikk Lothe sitt gjennombrudd da han vant Farmen kjendis, en reality-serie der tolv norske mediekjendiser driver en gård og konkurrerer mot hverandre i ulike oppgaver. Programserien satte publikumsrekord for TV 2 med et snitt på knappe 950 000 seere pr. episode.I 2017 ble Lothe kåret av Kampanje til «årets medienavn» og «årets kjendis», og var den personen som hadde blitt søkt opp flest ganger på Google. Samme år ble han også nominert til «publikumsprisen» under Gullruten.I 2021 er Lothe deltager i en ny sesong av gameshowet Fangene på fortet.
== Familie ==
Leif Einar Lothe er sønn av entreprenøren Einar Lothe og kunstner Anne Karin Lothe. Han har tre barn.
== Bibliografi ==
2017: Lothepus: Går det til helvete, så går det til helvete (med Finn Tokvam), Samlaget ISBN 9788252194708
2018: Lothestrikk, Samlaget ISBN 9788252197105
== Diskografi ==
2009: Sallaren
2014: Cowboyhjarta
2016: Julatre - single
2018: Kjeft gjer ikkje ilt - single
2018: Jakusi - single
2018: Hyllest til dei som ikkje kan sei nei - single
2018: Heimatt til Hardanger - single
== TV-program ==
2014: Fjorden Cowboys, sesong 1
2015: Fjorden Cowboys, sesong 2
2016: Fjorden Cowboys, sesong 3
2016: Fjorden Cowboys: Go Lofoten! (sesong 4)
2017: Farmen Kjendis, sesong 1
2017: Fjorden Cowboys, sesong 5
2018: Fjorden Cowboys, sesong 6
2019: Fjorden Cowboys, sesong 7
2019: 4-stjerners middag, sesong 11
2019: Senkveld-slaget: Øst mot Vest, sesong 3
2021: Camp Kulinaris, sesong 4
2021: Ekspedisjon Lothepus, sesong 1
2021: Sofa, sesong 3
2021: Værjegeren, sesong 3
2021: Fangene på fortet
2022: Lothepus Camping, sesong 1
2022: Drag Me Out, sesong 1
== Priser ==
Årets medienavn, Kampanje, 2017
Årets Kjendis, Se og Hør Kjendisgalla, 2018
Dialektprisen, Norsk Målungdom, 2018
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Leif Einar Lothe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Leif Einar Lothe på Internet Movie Database
(en) Leif Einar Lothe på Genius — sangtekster
(no) Leif Einar Lothe på Instagram | Leif Einar Lothe (født 30. september 1969), kjent som Lothepus, er en norsk TV-personlighet fra Rogdo i Ullensvang i Hardanger. | 199,323 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hollendergaten_(Bergen) | 2023-02-04 | Hollendergaten (Bergen) | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bergens historie', 'Kategori:Kulturminner i Bergen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Bergen'] | Hollendergaten i Bergen ligger i strøket Vågsbunnen og var tidligere en av byens hovedgater. Gaten er rundt 100 meter lang og går fra Bryggesporen og Kong Oscars gate i nord rundt 55 meter sør, før den har en relativt krapp sving og fortsetter 45 meter mot Nedre Korskirkeallmenning i sørøst.
| Hollendergaten i Bergen ligger i strøket Vågsbunnen og var tidligere en av byens hovedgater. Gaten er rundt 100 meter lang og går fra Bryggesporen og Kong Oscars gate i nord rundt 55 meter sør, før den har en relativt krapp sving og fortsetter 45 meter mot Nedre Korskirkeallmenning i sørøst.
== Middelalderen ==
Gatens krokete løp følger antagelig strandlinjen slik den var på 1000-tallet, langs et nes som stakk ut i Vågen. Gateløpet er ett av byens eldste og stammer fra middelalderen. Hollenderstretet nevnes første gang i 1518 og er muligens samme gaten som i eldre kilder kalles Engelskmannsstretet.Gateløpet var i middelalderen den eneste landeveisforbindelsen mellom Strandsiden og Bryggen, for den gang var Dybesund - som gikk langsmed dagens Korskirkeallmenning, slik at Korskirken lå ved sjøen - ikke fylt skikkelig igjen før etter brannen i 1702, da man brukte materialer fra brannen som fyllmasse.
Først da ble Vetrlidsallmenningen forbundet med Torgallmenningen (da kalt Vågsallmenningen) ved anleggelsen av en gate tvers over Torget - som i 1558 var blitt flyttet fra Nikolaikirkeallmenningen til Vågsbunnen - slik at det ble skapt en veiforbindelse mellom Bryggesiden øst for og Strandsiden vest for Vågen. For første gang fikk man et bredt og sammenhengende gateløp mellom øst og vest i Bergen.
== Hollendergaten 10 ==
Fra 1400-tallet var gaten dominert av hollendere som hadde handelshus her. Hollenderne ble senere erstattet av engelskmenn. En av hollenderne som drev handel her, var Sigbrit Willoms fra Amsterdam, mor til Dyveke som Christian 2. tok med seg som sin frille til København, der hun døde ung i 1517. Ifølge en ubekreftet overlevering bodde Dyveke og moren hennes i Hollendergaten 10. Inngangspartiets sokkel er prydet med en kongelig løve på en relieffstein. Huset ble fredet av Riksantikvaren i 1927. Bygningen ble oppført i 1703 etter den store bybrannen i 1702, over en hvelvet steinkjeller som kan være fra tiden Dyveke bodde her.
I dag ligger vinstuen «Dyvekes Vinkjeller» over gaten, i Hollendergaten 7.
== Torget ==
Med det nye gateløpet over Torget flyttet mye av ferdselen seg fra Hollendergaten ut mot Vågen. Fra midten av 1700-tallet og frem til 1860-tallet, da finere familier begynte å flytte til landlige omgivelser på Kalfaret og Nygårdshøyden, var Hollendergaten en av byens fineste gater, der familier som Hagelsteen, von Tangen og Sundt hadde adresse. 28. september 1826 brøt Gjest Baardsen seg inn hos madam Detlef i Hollendergaten, og det var også i Hollendergaten han døde, på Elling Drevdahls vertshus 13. mai 1849. Trolig hadde han vært fast gjest, siden Drevdahl også betalte gravferden hans.Senere var det kaffistovene som dominerte gaten. Ved årsskiftet 1941/42 ble de første numrene av den illegale avisen Alt for Norge trykt på Centraltrykkeriet i Hollendergaten.
I etterkrigstiden ble gaten et forretningsstrøk med småbutikker.Hollendergaten 9 brant ned i 1970, men ble gjenoppbygd. I de senere årene har gatens beboere og næringsdrivende fortvilt over tiltagende forslumming og åpenlys omsetning av narkotika.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bergen byleksikon på nett, om Hollendergaten
Folk, boforhold og sosial struktur i Hollendergaten på 1600-tallet | Hollendergaten kan blant annet vise til: | 199,324 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sanatorium | 2023-02-04 | Sanatorium | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:Helseinstitusjonstyper', 'Kategori:Sanatorier', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Tuberkulose', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Sanatorium er en eldre betegnelse på et helsehjem, kursted, rekreasjonssted og en klinikk for langtidsbehandling. Begrepet har sin opprinnelse fra det latinske ordet «sanare» hvilket betyr helbrede eller gjøre frisk igjen, og ble særlig benyttet i Norge og andre land om institusjoner for behandling av personer med tuberkulose. En senere anvendelse av begrepet var nervesanatorium. Disse ble primært innrettet til å ta mot og behandle pasienter med nevroser og nervøse lidelser der pasienten ikke var så virkelighetsforskjøvet og urolig at lukket behandling ble nødvendig.
Sanatoriene hadde sin glanstid før antibiotikaens tid. Den tyske legen Herrmann Brehmer hevdet i 1853 at den alvorlige lungesykdommen tuberkulose kunne helbredes, og åpnet i 1863 det første sanatoriet, Brehmerschen Heilanstalt für Lungenkranke i Görbersdorf, Sokołowsko i Polen. Behandlingen måtte starte tidlig etter sykdomsutbruddet, pasientene skulle være i frisk luft og landlige omgivelser, spise næringsrik mat, ha mye ro og hvile, og drive forsiktig trening. Rasjonalet var at pasienters immunforsvar ville styrkes, og dermed i større grad være i stand til overvinne pulmonologiske tuberkuløse infeksjoner.
Tuberkulose-sanatorier ble vanlige over hele Europa fra slutten av 1800-tallet og frem til effektive medisiner ble oppdaget.
| Sanatorium er en eldre betegnelse på et helsehjem, kursted, rekreasjonssted og en klinikk for langtidsbehandling. Begrepet har sin opprinnelse fra det latinske ordet «sanare» hvilket betyr helbrede eller gjøre frisk igjen, og ble særlig benyttet i Norge og andre land om institusjoner for behandling av personer med tuberkulose. En senere anvendelse av begrepet var nervesanatorium. Disse ble primært innrettet til å ta mot og behandle pasienter med nevroser og nervøse lidelser der pasienten ikke var så virkelighetsforskjøvet og urolig at lukket behandling ble nødvendig.
Sanatoriene hadde sin glanstid før antibiotikaens tid. Den tyske legen Herrmann Brehmer hevdet i 1853 at den alvorlige lungesykdommen tuberkulose kunne helbredes, og åpnet i 1863 det første sanatoriet, Brehmerschen Heilanstalt für Lungenkranke i Görbersdorf, Sokołowsko i Polen. Behandlingen måtte starte tidlig etter sykdomsutbruddet, pasientene skulle være i frisk luft og landlige omgivelser, spise næringsrik mat, ha mye ro og hvile, og drive forsiktig trening. Rasjonalet var at pasienters immunforsvar ville styrkes, og dermed i større grad være i stand til overvinne pulmonologiske tuberkuløse infeksjoner.
Tuberkulose-sanatorier ble vanlige over hele Europa fra slutten av 1800-tallet og frem til effektive medisiner ble oppdaget.
== Sanatorier i Norge ==
Akers lægers tuberkulosehjem, Ullern
Breidablikk sanatorium
Dr. Mjøens sanatorium, Grefsen
Fefor høyfjelssanatorium
Gausdal høyfjelssanatorium
Gjøsegaarden sanatorium
Grefsen Sanatorium, Grefsen
Glittre sanatorium, Hakadal (nå Glittreklinikken)
Guldhaugen sanatorium, Harstad
Holmenkollen sanatorium
Landeskogen tuberkulosesanatorium
Lyster sanatorium
Haukåsen tuberkulosesykehus, Trondheim
Marie Plahtes Minde, Bærum
Mesnaliens kursted for brystsvage, Lillehammer
Lifjeld Sanatorium, Midt-Telemark
Lisbetsæter, Skaun
Midtstuen sanatorium
Modum bads nervesanatorium
Nordstrand tuberkulosehjem
Ramsvig sanatorium
Reknes sanatorium
Ringvål statssanatorium
Rove sanatorium, Holmestrand
Solli nervesanatorium, Nesttun
Solbakken sanatorium, Heddal, Telemark
Sortland tuberkulosehjem, Sigerfjord
Tandem nervesanatorium, Nes, Hedmark
Tonsåsen sanatorium
Vardåsen sanatorium, Asker
Vensmoen sanatorium
Voksenkollen sanatorium
Vefsn sanatorium, Mosjøen
Vraaliosen sanatorium, Telemarken
== Se også ==
Tuberkulosehjem
== Referanser ==
== Litteratur ==
Øverland, Birger: Håndbok for tuberkuløse og i tuberkulosearbeidet interesserte, Den norske Nasjonalforeningen mot tuberkulosen, Oslo (1926)
== Eksterne lenker ==
Nasjonalt medisinsk museum – «Tuberkulose. Den hvite pest» | Tonsåsen sanatorium var et tuberkulosesanatorium på Tonsåsen i Valdres. Det ble etablert i 1881. | 199,325 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NPF-prisen | 2023-02-04 | NPF-prisen | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske priser'] | NPF-prisen eller Norsk Petroleumsforenings pris er en pris som deles ut årlig av Norsk Petroleumsforening i forbindelse med Oljeindustripolitisk seminar i Sandefjord. Prisen ble første gang utdelt i 2004, for år 2003. Den blir regnet som den høyeste utmerkelsen innen norsk oljebransje.
| NPF-prisen eller Norsk Petroleumsforenings pris er en pris som deles ut årlig av Norsk Petroleumsforening i forbindelse med Oljeindustripolitisk seminar i Sandefjord. Prisen ble første gang utdelt i 2004, for år 2003. Den blir regnet som den høyeste utmerkelsen innen norsk oljebransje.
== Vinnere ==
2003 – KonKraft
2004 – Espen Barth Eide
2005 – Johan Petter Barlindhaug
2006 – Kjell Inge Røkke
2007 – Hans Henrik Ramm
2008 – Oljedirektoratet
2009 – Per Terje Vold
2010 – Erik Haugane
2011 – Hans Christen Rønnevik
2012 – Petter Osmundsen
2013 – Ola Borten Moe
2014 – Leif Sande
2015 – Jarand Rystad
2016 – Ståle Kyllingstad
2017 – Margareth Øvrum
2018 – Alf E. Jakobsen
2019 – Leif Johan Sevland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
NPF-prisen arkivert side fra 2015 | NPF-prisen eller Norsk Petroleumsforenings pris er en pris som deles ut årlig av Norsk Petroleumsforening i forbindelse med Oljeindustripolitisk seminar i Sandefjord. Prisen ble første gang utdelt i 2004, for år 2003. | 199,326 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heterogeniates | 2023-02-04 | Heterogeniates | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1909', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Heterogeniates er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Heterogeniates er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
En middelsstor, avlang, blankt rødbrun til svart skarabide. Dekkvingene har tydelige punktrader.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda av røtter, mens de voksne insektene kan finnes gnagende på blader. Disse billene flyr godt og er mest aktive om natten.
== Utbredelse ==
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Geniatini Burmeister, 1844 - 327 arter, Neotropiske
Slekten Heterogeniates Ohaus, 1909
Heterogeniates bonariensis Ohaus, 1909
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Heterogeniates [1]
Jameson, Mary Liz og Hawkins, Shauna Joy (2005): Synopsis of the genera of Geniatini (Coleoptera: Scarabaeidae: Rutelinae) with an annotated catalog of species. Zootaxa 874: 1-76. [2]
== Eksterne lenker ==
Barcode of Life - Heterogeniates
(en) Heterogeniates i Global Biodiversity Information Facility
Heterogeniates – detaljert informasjon på Wikispecies | * se Systematisk inndeling | 199,327 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rhizogeniates | 2023-02-04 | Rhizogeniates | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1909', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Rhizogeniates er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Rhizogeniates er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore, nokså brede og parallellsidige, blankt mørkt brunlige skarabider. Dekkvingene har markerte punktrader.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda av røtter, mens de voksne insektene kan finnes gnagende på blader. Disse billene flyr godt og er mest aktive om natten.
== Utbredelse ==
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Geniatini Burmeister, 1844 - 327 arter, Neotropiske
Slekten Rhizogeniates Ohaus, 1909
Rhizogeniates antennatus (Curtis, 1845)
Rhizogeniates carbonarius Ohaus, 1909
Rhizogeniates cavalcantii Ohaus, 1917
Rhizogeniates clypeatus Ohaus, 1928
Rhizogeniates crenaticollis Ohaus, 1917
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Rhizogeniates [1]
Jameson, Mary Liz og Hawkins, Shauna Joy (2005): Synopsis of the genera of Geniatini (Coleoptera: Scarabaeidae: Rutelinae) with an annotated catalog of species. Zootaxa 874: 1-76. [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Rhizogeniates i Global Biodiversity Information Facility
Rhizogeniates – detaljert informasjon på Wikispecies | * se Systematisk inndeling | 199,328 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Berit_Andersson | 2023-02-04 | Berit Andersson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 9. mars', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Kvinnelige malere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske billedkunstnere', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune'] | Berit Andersson (født 9. mars 1961 i Trondheim) er en norsk billedkunstner, bosatt i Risør. Hun arbeider i hovedsak med maleri og tegning i et abstrakt formspråk. Hun har utdannelse fra Kunstskolen i Rogaland, Oslo Kunstfagskole og Statens lærerhøgskole i forming. Hun er i tillegg utdannet cand.mag. med fagene filosofi og kunsthistorie fra Universitetet i Oslo.
Andersson har en rekke separat- og kollektiv/gruppeutstillinger bak seg. Hun har blant annet deltatt tre ganger på Sørlandsutstillingen (2005, 2007 og 2008), Høstutstillingen og Agderbiennalen (2007). I forbindelse med 100-årsjubileet for kvinners stemmerett, deltok Berit Andersson på jubileumsutstillingen «Med kunsten som stemme» på Lindvedske hus i Arendal i mai 2013.
I 2004 hadde Risør kunstforening en separatutstilling med Andersson, i samarbeid med lyriker og stuntpoet Triztán Vindtorn som skrev og leste diktet «Rød Gul Blå». Diktet var skrevet som en hyllest til kunstnerens malerier. Samme dikt ble framført av Bjørn Floberg på en annen separatutstilling med Andersson i Oslo Prosjektrom i 2010, der hun deltok med malerier fra perioden 2005–2009.
Berit Andersson har medlemskap i Norske kunsthåndverkere Agder (NBK-Agder) og Landsforeningen Norske Malere (LNM). I tidsrommet 2005–2008 var hun styreleder i NBK-Agder.
| Berit Andersson (født 9. mars 1961 i Trondheim) er en norsk billedkunstner, bosatt i Risør. Hun arbeider i hovedsak med maleri og tegning i et abstrakt formspråk. Hun har utdannelse fra Kunstskolen i Rogaland, Oslo Kunstfagskole og Statens lærerhøgskole i forming. Hun er i tillegg utdannet cand.mag. med fagene filosofi og kunsthistorie fra Universitetet i Oslo.
Andersson har en rekke separat- og kollektiv/gruppeutstillinger bak seg. Hun har blant annet deltatt tre ganger på Sørlandsutstillingen (2005, 2007 og 2008), Høstutstillingen og Agderbiennalen (2007). I forbindelse med 100-årsjubileet for kvinners stemmerett, deltok Berit Andersson på jubileumsutstillingen «Med kunsten som stemme» på Lindvedske hus i Arendal i mai 2013.
I 2004 hadde Risør kunstforening en separatutstilling med Andersson, i samarbeid med lyriker og stuntpoet Triztán Vindtorn som skrev og leste diktet «Rød Gul Blå». Diktet var skrevet som en hyllest til kunstnerens malerier. Samme dikt ble framført av Bjørn Floberg på en annen separatutstilling med Andersson i Oslo Prosjektrom i 2010, der hun deltok med malerier fra perioden 2005–2009.
Berit Andersson har medlemskap i Norske kunsthåndverkere Agder (NBK-Agder) og Landsforeningen Norske Malere (LNM). I tidsrommet 2005–2008 var hun styreleder i NBK-Agder.
== Referanser == | Berit Andersson (født 9. mars 1961 i Trondheim) er en norsk billedkunstner, bosatt i Risør. | 199,329 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_Venstrekvinnelag | 2023-02-04 | Norges Venstrekvinnelag | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Feminisme', 'Kategori:Venstre'] | Norges Venstrekvinnelag (også kalt Venstrekvinnelaget og NVK) er en sideorganisasjon av det politiske partiet Venstre. Organisasjonen arbeider for å løfte kvinnelige politikere i Venstre, å være en likestillingspolitisk tenketank for Venstre og fremme liberal feminisme i samfunnet.
Venstrekvinnelaget arbeider for en verden der kvinner og menn har samme friheter, rettigheter, plikter og muligheter innen alle vesentlige områder i livet. Alle som identifiserer seg som kvinner eller tredje kjønnskategori som støtter Venstrekvinnelagets formål, og som ikke er medlem i et annet politisk partis kvinneorganisasjon, kan bli medlemmer. Menn kan være støttemedlemmer. Venstrekvinnelaget er representert i Venstres landsstyre.
| Norges Venstrekvinnelag (også kalt Venstrekvinnelaget og NVK) er en sideorganisasjon av det politiske partiet Venstre. Organisasjonen arbeider for å løfte kvinnelige politikere i Venstre, å være en likestillingspolitisk tenketank for Venstre og fremme liberal feminisme i samfunnet.
Venstrekvinnelaget arbeider for en verden der kvinner og menn har samme friheter, rettigheter, plikter og muligheter innen alle vesentlige områder i livet. Alle som identifiserer seg som kvinner eller tredje kjønnskategori som støtter Venstrekvinnelagets formål, og som ikke er medlem i et annet politisk partis kvinneorganisasjon, kan bli medlemmer. Menn kan være støttemedlemmer. Venstrekvinnelaget er representert i Venstres landsstyre.
== Historie ==
Venstre har historisk vært et av de viktigste partiene når det gjelder likestilling og rettferdighet mellom kjønn, ved å innføre allmenn offentlig grunnskole, gi kvinner adgang til høyere utdanning, arbeidervernlovgivning, sosiale ytelser, juryordningen, hemmelige valg. Venstre var også det første partiet som fremmet forslag om allmenn stemmerett for menn og for kvinner, i 1886 .Venstre spilte en avgjørende rolle i utviklingen av velferdsstaten, da grunnlaget for sykepenger, pensjoner og uføretrygd ble gjort bla lagt av Venstreregjeringer. Åttetimersdagen var også et Venstre-prosjekt.
Venstrekvinnelaget ble stiftet i 1. januar 1930, men Venstre har en sterk kvinnehistorie som strekker seg helt tilbake til 1884 da partiet ble stiftet. Tidlig i partiorganisasjonens historie sto Venstre-kvinner som Betzy Kjeldsberg , Fredrikke Marie Qvam Gina Sverdrup Krog og Eva Kolstad sentralt i kampen for kvinners rettigheter.
Venstrekvinnelaget i Kristiania ble stiftet i 1911 med Louise Keilhau som leder (formand). Medstifter var Dagny Bang.
== Styret ==
Solveig Schytz er leder av Norges Venstrekvinnelag.
=== Styremedlemmer ===
Nertila Stringa, Agder (1. nestleder)
Tone Lind Jørgensen, Vestfold og Telemark (2. nestleder)
Johanne Sundmann, Troms og Finnmark
Mia Bruvik, Rogaland
Marthe Strickert, Trøndelag
Margrethe Prahl Reuch, Viken
Ann Helen Skaanes, Oslo
=== Varaer ===
Agnes Hoshovede Bernes, Vestland
Hanne Moe Reitan, Trøndelag
Ragnhild Helset, Møre og Romsdal
== Partiledelse ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Norges Venstrekvinnelag (også kalt Venstrekvinnelaget og NVK) er en sideorganisasjon av det politiske partiet Venstre. Organisasjonen arbeider for å løfte kvinnelige politikere i Venstre, å være en likestillingspolitisk tenketank for Venstre og fremme liberal feminisme i samfunnet. | 199,330 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ekspertutvalg_pengespill_og_ny_teknologi | 2023-02-04 | Ekspertutvalg pengespill og ny teknologi | ['Kategori:2014 i Norge', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske pengespill', 'Kategori:Norske statlige myndigheter', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-09'] | Hamarutvalget var en ekspertgruppe nedsatt av Kulturdepartementet for å vurdere den teknologiske utviklingen på pengespillområdet. Særlig skulle de gå nærmere inn på nye medium og plattformer for tilbud av spill. De skulle også vurdere om gjeldende lovgivning er tilstrekkelig for å regulere nye former for spill og kartlegge konkurransen som det norske pengespillmarkedet møter fra pengespill uten løyve.
Arbeidet startet i september 2013 og rapporten ble overlevert Kulturminister Torhild Widvey 8. desember 2014. Arbeidet ble ledet av direktør i Lotteri- og stiftelsestilsynet, Atle Hamar. Rapporten fikk navnet «Grenselause pengespel - krev ny teknologi ny regulering?»
| Hamarutvalget var en ekspertgruppe nedsatt av Kulturdepartementet for å vurdere den teknologiske utviklingen på pengespillområdet. Særlig skulle de gå nærmere inn på nye medium og plattformer for tilbud av spill. De skulle også vurdere om gjeldende lovgivning er tilstrekkelig for å regulere nye former for spill og kartlegge konkurransen som det norske pengespillmarkedet møter fra pengespill uten løyve.
Arbeidet startet i september 2013 og rapporten ble overlevert Kulturminister Torhild Widvey 8. desember 2014. Arbeidet ble ledet av direktør i Lotteri- og stiftelsestilsynet, Atle Hamar. Rapporten fikk navnet «Grenselause pengespel - krev ny teknologi ny regulering?»
== Medlemmer i ekspertgruppa ==
Atle Hamar, Lotteri- og stiftelsestilsynet, utvalgsleder
Anita Fjærem, Tecnobingo Scandinavia AS
Bente Øverli, Forbrukarombodet
Carl Fredrik Stenstrøm, Norsk Rikstoto
Ingvild Ragna Myhre, sjølvstendig næringsdrivande
Jan Peder Strømslid, Norsk Tipping
Jørgen Tharaldsen, Megapop
Rune Mentzoni, Universitetet i Bergen
Silvija Seres, Teknologirådet
Thomas Haugan Hepsø, Medietilsynet
Torgeir Waterhouse, IKT-Norge
== Hamar-utvalgets sekretariat ==
Trude Gjeitanger Høgseth Felde, Lotteritilsynet
Silje Sægrov Amble, Lotteritilsynet
== Eksterne lenker ==
Regjeringen.no - pressemelding 8.12.2014
Blogginnlegg av utvalgets leder, Atle Hamar «Ny teknologi krev ny regulering av pengespel» | Hamarutvalget var en ekspertgruppe nedsatt av Kulturdepartementet for å vurdere den teknologiske utviklingen på pengespillområdet. Særlig skulle de gå nærmere inn på nye medium og plattformer for tilbud av spill. | 199,331 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Einar_Hustad | 2023-02-04 | Johan Einar Hustad | ['Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 26. januar', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer tilknyttet SINTEF', 'Kategori:Professorer ved NTNU'] | Johan Einar Hustad (født 26. januar 1954 i Bud, Møre og Romsdal) er en norsk professor og tidligere prorektor for nyskaping ved NTNU. Prorektorene ved NTNU ansettes for perioder på fire år og Hustad har vært prorektor siden 2009. I 2013 ble han ansatt for en ny periode, 1.8.2013–31.7.2017. I august 2016 ble det kunngjort under NTNUs styremøte at Hustad ikke kom til å sitte ut hele perioden. Fra 1. oktober 2016 ble han ansatt som direktør for NTNUs tematiske satsningsområde NTNU Energi.Hustads fagfelt er termisk energi og mye av hans forskning og publikasjoner, har vært innen industrielle forbrenningsprosesser, miljø og fornybar energi.
Han har sin utdannelse fra NTH, der han ble ferdig utdannet sivilingeniør fra Maskinavdelingen i 1979 og dr. ing. i 1990 med avhandlingen Efficiency and safety in combustion processes.Han har arbeidet ved SINTEF blant annet som forsker, avdelingsleder og forskningssjef i ulike perioder, til sammen 15 år. I perioden 1992–1996 var han Nordisk Forskningsprofessor innen faste brensler, som ansatt ved NTH under Norden – Nordic Energy Research Program.I 1997 ble Hustad ansatt som professor ved NTNU Institutt for energi og vannkraft, der han også var instituttleder i tre år.
Etter et år som gjesteprofessor ved Stanford University i California (2003–2004), ble han i 2004 nestleder og senere instituttleder ved Institutt for energi og prosessteknikk ved NTNU. Parallelt med stillingen som instituttleder, var han leder for Senter for Fornybar Energi ved NTNU-SINTEF-IFE.
Han har og har hatt mange verv, blant annet har Hustad vært aktivitetsleder for ulike prosjekter innen Det internasjonale energibyrået (IEA) i seks år.
Han er medlem av Norges Tekniske Vitenskapsakademi og satt i styret for UKCCSRC (Styret for karbonfangst og lagring UK) 2014-2017. Scientific Advisory Board: E.ON-RWTH Aachen University, Energy Research Center 2008-2010. Programstyre EnergiX 2017-2019, tidligere programstyrer: "Energi for fremtiden" og "Energi og industri" i forskningsrådet. Portefølgestyre i forskningsrådet for energi. transport og lavutslipp fra 2019. Styremedlem i Energi21 oppnevnt av Olje- og Energidepartementet fra 2019.
Han er deleier i firmaet Ecoxy AS, som har som forretningsidé å redusere skadelige utslipp til luft fra energiproduksjon. Selskapet ble i 2009 tildelt Technoports pris for innovativ miljøteknologi: «Technoport Award for Innovative Environmental Technology».
| Johan Einar Hustad (født 26. januar 1954 i Bud, Møre og Romsdal) er en norsk professor og tidligere prorektor for nyskaping ved NTNU. Prorektorene ved NTNU ansettes for perioder på fire år og Hustad har vært prorektor siden 2009. I 2013 ble han ansatt for en ny periode, 1.8.2013–31.7.2017. I august 2016 ble det kunngjort under NTNUs styremøte at Hustad ikke kom til å sitte ut hele perioden. Fra 1. oktober 2016 ble han ansatt som direktør for NTNUs tematiske satsningsområde NTNU Energi.Hustads fagfelt er termisk energi og mye av hans forskning og publikasjoner, har vært innen industrielle forbrenningsprosesser, miljø og fornybar energi.
Han har sin utdannelse fra NTH, der han ble ferdig utdannet sivilingeniør fra Maskinavdelingen i 1979 og dr. ing. i 1990 med avhandlingen Efficiency and safety in combustion processes.Han har arbeidet ved SINTEF blant annet som forsker, avdelingsleder og forskningssjef i ulike perioder, til sammen 15 år. I perioden 1992–1996 var han Nordisk Forskningsprofessor innen faste brensler, som ansatt ved NTH under Norden – Nordic Energy Research Program.I 1997 ble Hustad ansatt som professor ved NTNU Institutt for energi og vannkraft, der han også var instituttleder i tre år.
Etter et år som gjesteprofessor ved Stanford University i California (2003–2004), ble han i 2004 nestleder og senere instituttleder ved Institutt for energi og prosessteknikk ved NTNU. Parallelt med stillingen som instituttleder, var han leder for Senter for Fornybar Energi ved NTNU-SINTEF-IFE.
Han har og har hatt mange verv, blant annet har Hustad vært aktivitetsleder for ulike prosjekter innen Det internasjonale energibyrået (IEA) i seks år.
Han er medlem av Norges Tekniske Vitenskapsakademi og satt i styret for UKCCSRC (Styret for karbonfangst og lagring UK) 2014-2017. Scientific Advisory Board: E.ON-RWTH Aachen University, Energy Research Center 2008-2010. Programstyre EnergiX 2017-2019, tidligere programstyrer: "Energi for fremtiden" og "Energi og industri" i forskningsrådet. Portefølgestyre i forskningsrådet for energi. transport og lavutslipp fra 2019. Styremedlem i Energi21 oppnevnt av Olje- og Energidepartementet fra 2019.
Han er deleier i firmaet Ecoxy AS, som har som forretningsidé å redusere skadelige utslipp til luft fra energiproduksjon. Selskapet ble i 2009 tildelt Technoports pris for innovativ miljøteknologi: «Technoport Award for Innovative Environmental Technology».
== Bibliografi (utvalg) ==
(no) Publikasjoner av Johan Einar Hustad i BIBSYS
(no) Publikasjoner av Johan Einar Hustad i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
== Referanser ==
== Kilder ==
Monsen, Tor H. (1990) «Johan E. Hustad NTNUs tredje prorektor». I: Universitetsavisa, 15. mai 2009
Pressemelding fra NTNU om nye ledere, 2013
Årsrapporter fra SFFE 2006–2008
Tunstad, Hege (2013) «La idé i skuffen – ble Nobelpris». I: Gemini, 19. april 2013
== Eksterne lenker ==
NTNU. Rektoratets blogg
Hustads profilside, NTNU | Johan Einar Hustad (født 26. januar 1954 i Bud, Møre og Romsdal) er en norsk professor og tidligere prorektor for nyskaping ved NTNU. | 199,332 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Willum_van_Steenwinckel | 2023-02-04 | Willum van Steenwinckel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske arkitekter', 'Kategori:Dødsfall på 1600-tallet'] | Willum van Steenwinckel (også Willem, født før 1615, død efter 22. juni 1653 i København) var en dansk byggmester og arkitekt med flamske røtter.
Han var sønn av den kongelige byggmester Hans van Steenwinckel den eldre og Inger Pedersdatter. Han gikk i lære hos Willem Cornelisz i Laholm og Halmstad, fra 1615 byggmester ved slottet i Laholm og fra omkring 1625 slott- og festningsbyggmester i Halmstad. I 1629 ble han ansatt som kongelig byggmester i Christian IVs prestisjeby Glückstadt i Slesvig-Holsten. Her medvirket han til oppføringen av slottet Glücksburg, Rådhuset og Brockdorffs pale — opprinnelig oppført til kongens svigersønn Christian von Pentz — samt til anleggingen av den nye bydel på øyen Retshöwel. Efter kongens død, later det til at van Steenwinckel har forlatt Glückstadt til fordel for København.Et ev. kunstnerisk særpreg er vanskelig å påvise, da kun lite er bevart av Willum van Steenwinckels byggerier.Av disse står kun det gjenoppbyggede rådhus på torvet i Glückstadt samt Brockdorffs pale i Am Fleth.
| Willum van Steenwinckel (også Willem, født før 1615, død efter 22. juni 1653 i København) var en dansk byggmester og arkitekt med flamske røtter.
Han var sønn av den kongelige byggmester Hans van Steenwinckel den eldre og Inger Pedersdatter. Han gikk i lære hos Willem Cornelisz i Laholm og Halmstad, fra 1615 byggmester ved slottet i Laholm og fra omkring 1625 slott- og festningsbyggmester i Halmstad. I 1629 ble han ansatt som kongelig byggmester i Christian IVs prestisjeby Glückstadt i Slesvig-Holsten. Her medvirket han til oppføringen av slottet Glücksburg, Rådhuset og Brockdorffs pale — opprinnelig oppført til kongens svigersønn Christian von Pentz — samt til anleggingen av den nye bydel på øyen Retshöwel. Efter kongens død, later det til at van Steenwinckel har forlatt Glückstadt til fordel for København.Et ev. kunstnerisk særpreg er vanskelig å påvise, da kun lite er bevart av Willum van Steenwinckels byggerier.Av disse står kun det gjenoppbyggede rådhus på torvet i Glückstadt samt Brockdorffs pale i Am Fleth.
== Referanser == | thumb|Glückstadt rådhus oppført af Willum van Steenwinckel og Gebert Titken fra 1642–43 i nordisk renessansestil, ble revet ned på 1800-tallet og gjenoppført i årene 1873–74 | 199,333 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haffner_og_Haagaas | 2023-02-04 | Haffner og Haagaas | ['Kategori:Norske bøker'] | Haffner og Haagaas (frem til 1940 også publisert under tittelen Haagaas og Haffner) var en serie med oppgavesamlinger i matematikk på gymnasnivå og realskolenivå/ungdomsskolenivå som ble publisert mellom 1925 og 1979 i en lang rekke utgaver, opprinnelig med Theodor Haagaas og Einar Haffner som redaktører. Den var i mer enn 50 år den mest brukte oppgavesamlingen i matematikk i norske gymnaser. Oppgavesamlingene ble opprinnelig utgitt av H.J. Haffners Forlag og ble siden overtatt av forlaget Damm.
Etter at Haffner døde i 1935 var Haagaas redaktør alene. I 1959 overtok Harald Sogn som redaktør. De siste utgavene av Haffner og Haagaas kom i 1979 med Kjell Gjævenes som redaktør.
| Haffner og Haagaas (frem til 1940 også publisert under tittelen Haagaas og Haffner) var en serie med oppgavesamlinger i matematikk på gymnasnivå og realskolenivå/ungdomsskolenivå som ble publisert mellom 1925 og 1979 i en lang rekke utgaver, opprinnelig med Theodor Haagaas og Einar Haffner som redaktører. Den var i mer enn 50 år den mest brukte oppgavesamlingen i matematikk i norske gymnaser. Oppgavesamlingene ble opprinnelig utgitt av H.J. Haffners Forlag og ble siden overtatt av forlaget Damm.
Etter at Haffner døde i 1935 var Haagaas redaktør alene. I 1959 overtok Harald Sogn som redaktør. De siste utgavene av Haffner og Haagaas kom i 1979 med Kjell Gjævenes som redaktør.
== Referanser == | Haffner og Haagaas (frem til 1940 også publisert under tittelen Haagaas og Haffner) var en serie med oppgavesamlinger i matematikk på gymnasnivå og realskolenivå/ungdomsskolenivå som ble publisert mellom 1925 og 1979 i en lang rekke utgaver, opprinnelig med Theodor Haagaas og Einar Haffner som redaktører. Den var i mer enn 50 år den mest brukte oppgavesamlingen i matematikk i norske gymnaser. | 199,334 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pat%C3%A9 | 2023-02-04 | Paté | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Franske ord og uttrykk', 'Kategori:Kjøtt'] | En paté (fra fransk pâté, deig eller masse) er en fast postei, gjerne med innlagte strimler eller biter av for eksempel skinke, fisk eller kyllinglever. Pateer kan serveres både varme og kalde, men regnes for å være mest smakfulle etter noen dagers avkjøling.
Pateer er hovedsakelig laget på farse av fisk, skalldyr, kjøtt eller fugl, spesielt lever og spekk. Farsen av én eller flere kjøtt-, fisk- eller skalldyrssorter blandes i rå tilstand med krydder og egg og eventuelt andre bindemidler. En fugl som fylles med paté-smete kalles galantine. Også frukt kan bakes inn i en paté.
Paté serveres vanligvis kald, gjerne med søtsure tilbehør slik som cumberlandsaus og agurksalat. Den kan inngå i for- eller hovedretter eller anvendes som pålegg. | En paté (fra fransk pâté, deig eller masse) er en fast postei, gjerne med innlagte strimler eller biter av for eksempel skinke, fisk eller kyllinglever. Pateer kan serveres både varme og kalde, men regnes for å være mest smakfulle etter noen dagers avkjøling.
Pateer er hovedsakelig laget på farse av fisk, skalldyr, kjøtt eller fugl, spesielt lever og spekk. Farsen av én eller flere kjøtt-, fisk- eller skalldyrssorter blandes i rå tilstand med krydder og egg og eventuelt andre bindemidler. En fugl som fylles med paté-smete kalles galantine. Også frukt kan bakes inn i en paté.
Paté serveres vanligvis kald, gjerne med søtsure tilbehør slik som cumberlandsaus og agurksalat. Den kan inngå i for- eller hovedretter eller anvendes som pålegg. | En paté (fra fransk pâté, deig eller masse) er en fast postei, gjerne med innlagte strimler eller biter av for eksempel skinke, fisk eller kyllinglever. Pateer kan serveres både varme og kalde, men regnes for å være mest smakfulle etter noen dagers avkjøling. | 199,335 |
https://no.wikipedia.org/wiki/I%E2%80%99m_Moving_On | 2023-02-04 | I’m Moving On | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sanger fra 1950', 'Kategori:Tina Turner-sanger'] | I'm Moving On er en sang skrevet av Hank Snow som ble spilt inn og gitt ut på singel med Hank Snow i 1950.
Tina Turner spilte inn sangen og ga den ut på albumet Tina Turns the Country On! i 1974. | I'm Moving On er en sang skrevet av Hank Snow som ble spilt inn og gitt ut på singel med Hank Snow i 1950.
Tina Turner spilte inn sangen og ga den ut på albumet Tina Turns the Country On! i 1974. | I'm Moving On er en sang skrevet av Hank Snow som ble spilt inn og gitt ut på singel med Hank Snow i 1950. | 199,336 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruth_Anker_H%C3%B8yer | 2023-02-04 | Ruth Anker Høyer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. januar', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening', 'Kategori:Norske dommere'] | Ruth Anker Høyer (født 19. januar 1945) er en norsk advokat, dommer og kvinnesaksforkjemper. Hun var tingrettsdommer i Oslo tingrett (tidligere betegnet byrettsdommer i Oslo byrett) fra 1994 til 2015, har vært leder i Norske Kvinnelige Juristers Forening og har hatt en rekke verv både i Advokatforeningen og Norsk Kvinnesaksforening.
| Ruth Anker Høyer (født 19. januar 1945) er en norsk advokat, dommer og kvinnesaksforkjemper. Hun var tingrettsdommer i Oslo tingrett (tidligere betegnet byrettsdommer i Oslo byrett) fra 1994 til 2015, har vært leder i Norske Kvinnelige Juristers Forening og har hatt en rekke verv både i Advokatforeningen og Norsk Kvinnesaksforening.
== Karriere ==
Hun er utdannet cand.jur. i Danmark i 1970, og flyttet deretter til Norge. Hun har arbeidet i Rikstrygdeverket, Likestillingsrådet og Forbrukerrådet, samt som dommerfullmektig i Oslo skifterett og som advokat, fra 1985 med egen advokatpraksis, før hun ble tingrettsdommer i 1994. Hun har særlig arbeidet med familierett. Etter at hun gikk av med pensjon som tingrettsdommer har hun vært ekstraordinær lagdommer i Borgarting lagmannsrett.Hun har vært leder for Norske Kvinnelige Juristers Forening, sentralstyremedlem i Norsk Kvinnesaksforening, leder for Oslo Advokatforening og medlem av Advokatforeningens hovedstyre. Hun var også styreleder i Studiehjem for unge piker.Hun har vært medlem av flere offentlige utvalg, bl.a. Advokatkonkurranseutvalget (2001–2002).
Hun er gift med tingrettsdommer i Asker og Bærum Jon Bonnevie Høyer, som er sønn av juristen Grete Bonnevie (som også var leder i Norske Kvinnelige Juristers Forening) og dattersønn av høyesterettsdommer Thomas Bonnevie og av kvinnesakskvinnen Margarete Bonnevie.
== Bibliografi ==
Ruth Høyer (1976): Ekteskap og forsørgelse. Likestillingsrådet.
== Referanser == | Ruth Anker Høyer (født 19. januar 1945) er en norsk advokat, dommer og kvinnesaksforkjemper. | 199,337 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magnilla | 2023-02-04 | Magnilla | ['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Tolga', 'Kategori:Elver i Tynset', 'Kategori:Glommavassdraget'] | Magnilla er ei elv i Tynset og Tolga kommuner i Innlandet. Den er ei sideelv til Tunna og har utspring sør for fjellet Sætertangen lengst nordvest i Tolga og renner mot sør til den munner ut i Tunna to kilometer vest for Lonåsen. Elva er 27,2 km lang, og har et nedbørfelt på 142,31 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,41 m³/s.Ved samløpet med Tunna danner elva den rundt 15 meter høye Magnillfossen.
Magnilla og naboelva Lona ble vernet mot kraftutbygging under Supplering av Verneplan for vassdrag i 2005. De nordligste delene av nedbørfeltet ligger innenfor Forollhogna nasjonalpark, og i tilknytning til nasjonalparken ble også Magnilldalen-Busjødalen landskapsvernområde opprettet.
| Magnilla er ei elv i Tynset og Tolga kommuner i Innlandet. Den er ei sideelv til Tunna og har utspring sør for fjellet Sætertangen lengst nordvest i Tolga og renner mot sør til den munner ut i Tunna to kilometer vest for Lonåsen. Elva er 27,2 km lang, og har et nedbørfelt på 142,31 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,41 m³/s.Ved samløpet med Tunna danner elva den rundt 15 meter høye Magnillfossen.
Magnilla og naboelva Lona ble vernet mot kraftutbygging under Supplering av Verneplan for vassdrag i 2005. De nordligste delene av nedbørfeltet ligger innenfor Forollhogna nasjonalpark, og i tilknytning til nasjonalparken ble også Magnilldalen-Busjødalen landskapsvernområde opprettet.
== Referanser == | | munning = Tunna 2 km vest for Lonåsen | 199,338 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ko%C3%A7i_Xoxe | 2023-02-04 | Koçi Xoxe | ['Kategori:Albanske kommunister', 'Kategori:Albanske politikere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1949', 'Kategori:Fødsler 1. mai', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Florina', 'Kategori:Personer fra distriktet Korca'] | Koçi Xoxe (IPA: [ˈkɔtʃi ˈdzɔdzɛ], født 1. mai 1911, død 11. juni 1949) var en albansk kommunistisk politiker.
Han ble født i Florina i det nåværende Hellas og vokste opp i Korçë i Albania. Hele dette området tilhørte Det osmanske rike frem til imperiet gikk i oppløsning som følge av den første verdenskrig. Han tilhørte den slaviske minoriteten i Albania, ofte kalt etniske makedonere eller bulgarere. Av yrke var han kobber- og blikkenslager.I Korçë kom han i kontakt med den kommunistiske undergrunnsbevegelsen under den italienske okkupasjonen av Albania. Xoxe var med på å danne Arbeidets parti i 1941, og satt som organisasjonssekretær for sentralkomiteen 1943–1948. I 1944 kom kommunistene til makten i Albania. Xoxe ledet spesialdomstolen i Tirana som rettsforfulgte fascistiske kollaboratører, krigsforbrytere og såkalte folkefiender i 1944/1945. Han var visestatsminister og innenriksminister i Enver Hoxhas ministerium 1946–1948.Xoxe var Hoxhas fremste rival, og forsøkte å bruke konflikten med Jugoslavia, som støttet Xoxe, som et påskudd for å styrte Hoxha i 1948. Samme år brøt Jugoslavia med Sovjetunionen, og Hoxha sikret sin posisjon. I oktober ble Xoxes ministerposter overlatt til hoxhaistiske Mehmet Shehu. I november ble Xoxe ekskludert fra Arbeidets parti og arrestert, anklaget for «troskistiske og titoistiske aktiviteter». Etter flere måneder med[tortur gikk Xoxe og hans medtiltalte med på en falsk tilståelse. I den strengt hemmelige rettsprosessen som fulgte, ble Xoxe til slutt dømt til døden, og hengt kort tid etter.
| Koçi Xoxe (IPA: [ˈkɔtʃi ˈdzɔdzɛ], født 1. mai 1911, død 11. juni 1949) var en albansk kommunistisk politiker.
Han ble født i Florina i det nåværende Hellas og vokste opp i Korçë i Albania. Hele dette området tilhørte Det osmanske rike frem til imperiet gikk i oppløsning som følge av den første verdenskrig. Han tilhørte den slaviske minoriteten i Albania, ofte kalt etniske makedonere eller bulgarere. Av yrke var han kobber- og blikkenslager.I Korçë kom han i kontakt med den kommunistiske undergrunnsbevegelsen under den italienske okkupasjonen av Albania. Xoxe var med på å danne Arbeidets parti i 1941, og satt som organisasjonssekretær for sentralkomiteen 1943–1948. I 1944 kom kommunistene til makten i Albania. Xoxe ledet spesialdomstolen i Tirana som rettsforfulgte fascistiske kollaboratører, krigsforbrytere og såkalte folkefiender i 1944/1945. Han var visestatsminister og innenriksminister i Enver Hoxhas ministerium 1946–1948.Xoxe var Hoxhas fremste rival, og forsøkte å bruke konflikten med Jugoslavia, som støttet Xoxe, som et påskudd for å styrte Hoxha i 1948. Samme år brøt Jugoslavia med Sovjetunionen, og Hoxha sikret sin posisjon. I oktober ble Xoxes ministerposter overlatt til hoxhaistiske Mehmet Shehu. I november ble Xoxe ekskludert fra Arbeidets parti og arrestert, anklaget for «troskistiske og titoistiske aktiviteter». Etter flere måneder med[tortur gikk Xoxe og hans medtiltalte med på en falsk tilståelse. I den strengt hemmelige rettsprosessen som fulgte, ble Xoxe til slutt dømt til døden, og hengt kort tid etter.
== Referanser == | Koçi Xoxe (, født 1. mai 1911, død 11. | 199,339 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Villa_Gr%C3%A4pling | 2023-02-04 | Villa Gräpling | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fredete byggverk i Oslo', 'Kategori:Kulturminner i bydel Nordstrand', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Malmøya', 'Kategori:Sider med kart'] | Villa Gräpling (fra gammelt også kjent som Villa Gräplang, og har hatt kallenavnene Forest Hill og Heimskringla) er navnet på en privat eiendom på Malmøya i Oslo sentrert rundt en laftet sveitservilla med detaljer i dragestil, antatt bygd i 1887. Eiendommen er et godt eksempel forlengelsen av bybebyggelsen rundt Oslo. Huset ble brukt som fritidsbolig av velstående Kristiania-borgere på 1800- og 1900-tallet, og helt fram til 2009 da den ble omgjort til helårsbolig. Villa Gräpling, med sin kystnære beliggenhet på Malmøyas østre del, er også et veldig godt eksempel på badekulturen som oppstod på andre del av 1800-tallet.
Malmøya var et yndet feriemål for Kristianias borgerskap, og særlig daværende høyesterettsadvokat Bernhard Dunker, som kjøpte Skinnerbukta på Malmøya i 1847, skal ha arrangert storartede sommerfester med gjester som Johan Sebastian Welhaven, Ole Bull, P.C. Asbjørnsen og Jørgen Moe. Det er antatt at Villa Gräpling skal ha blitt bygd i generalkonsul Henry Tschudis eie.
Området som foruten hovedhus er bygd opp av blant annet stall (nå privat enebolig), hønsehus, badehus og arkitekttegnet utedo ble fredet av Riksantikvaren i 2013. I fredningsvedtaket heter det at «Formålet med fredningen er å bevare anlegget Villa Gräpling som et arkitekturhistorisk, arkitektonisk og kulturhistorisk viktig eksempel på påkostet ferie og fritidsbebyggelse ... Formålet er også å bevare hovedhuset som prefabrikkert tømmerhus i maskinlaft fra Strømmen trevarefabrikk. ... Det er vesentlig å ivareta anlegget som et kulturhistorisk verdifullt miljø i forhold til Oslos bynære sommerhusbebyggelse med tilknytning til fjorden og sjø- og badelivet.»
| Villa Gräpling (fra gammelt også kjent som Villa Gräplang, og har hatt kallenavnene Forest Hill og Heimskringla) er navnet på en privat eiendom på Malmøya i Oslo sentrert rundt en laftet sveitservilla med detaljer i dragestil, antatt bygd i 1887. Eiendommen er et godt eksempel forlengelsen av bybebyggelsen rundt Oslo. Huset ble brukt som fritidsbolig av velstående Kristiania-borgere på 1800- og 1900-tallet, og helt fram til 2009 da den ble omgjort til helårsbolig. Villa Gräpling, med sin kystnære beliggenhet på Malmøyas østre del, er også et veldig godt eksempel på badekulturen som oppstod på andre del av 1800-tallet.
Malmøya var et yndet feriemål for Kristianias borgerskap, og særlig daværende høyesterettsadvokat Bernhard Dunker, som kjøpte Skinnerbukta på Malmøya i 1847, skal ha arrangert storartede sommerfester med gjester som Johan Sebastian Welhaven, Ole Bull, P.C. Asbjørnsen og Jørgen Moe. Det er antatt at Villa Gräpling skal ha blitt bygd i generalkonsul Henry Tschudis eie.
Området som foruten hovedhus er bygd opp av blant annet stall (nå privat enebolig), hønsehus, badehus og arkitekttegnet utedo ble fredet av Riksantikvaren i 2013. I fredningsvedtaket heter det at «Formålet med fredningen er å bevare anlegget Villa Gräpling som et arkitekturhistorisk, arkitektonisk og kulturhistorisk viktig eksempel på påkostet ferie og fritidsbebyggelse ... Formålet er også å bevare hovedhuset som prefabrikkert tømmerhus i maskinlaft fra Strømmen trevarefabrikk. ... Det er vesentlig å ivareta anlegget som et kulturhistorisk verdifullt miljø i forhold til Oslos bynære sommerhusbebyggelse med tilknytning til fjorden og sjø- og badelivet.»
== Kulturminne ==
Villa Gräpling er et kulturminne og har nummer 128792 i Riksantikvarens kulturminnebase.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Fossilveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 174. ISBN 978-82-573-1760-7.
Søndre Aker Historielag (1984). Sør i Aker: Malmøya. Historielagets årbok 1984.
Astrid Lorenz (1997). «Badeliv og badehus på Malmøya». Byminner (Oslo). 2. Oslo. s. 17–23.
== Eksterne lenker ==
Riksantikvarens artikkel om fredningen
«Villa Gräpling». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Villa Gräpling (fra gammelt også kjent som Villa Gräplang, og har hatt kallenavnene Forest Hill og Heimskringla) er navnet på en privat eiendom på Malmøya i Oslo sentrert rundt en laftet sveitservilla med detaljer i dragestil, antatt bygd i 1887. Eiendommen er et godt eksempel forlengelsen av bybebyggelsen rundt Oslo. | 199,340 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lon%C3%A5sen | 2023-02-04 | Lonåsen | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Tynset'] | Lonåsen er ei bygd i Tynset kommune i Innlandet. Den ligger i Tunndalen, ved samløpet mellom elvene Tunna og Lona, rundt 13 kilometer nordvest for Tynset sentrum. Lonåsen er ei jordbruksbygd, og bebyggelsen strekker seg langs de slake, sørvendte dalsidene mellom de to elvene og Lonåsen (767 moh), som bygda har navn etter. Bygda hadde 86 innbyggere i 2014.Riksvei 3 går på sørsida av dalen, og fra riksveien til bygda går Fv714.
| Lonåsen er ei bygd i Tynset kommune i Innlandet. Den ligger i Tunndalen, ved samløpet mellom elvene Tunna og Lona, rundt 13 kilometer nordvest for Tynset sentrum. Lonåsen er ei jordbruksbygd, og bebyggelsen strekker seg langs de slake, sørvendte dalsidene mellom de to elvene og Lonåsen (767 moh), som bygda har navn etter. Bygda hadde 86 innbyggere i 2014.Riksvei 3 går på sørsida av dalen, og fra riksveien til bygda går Fv714.
== Referanser == | Lonåsen er ei bygd i Tynset kommune i Innlandet. Den ligger i Tunndalen, ved samløpet mellom elvene Tunna og Lona, rundt 13 kilometer nordvest for Tynset sentrum. | 199,341 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georgia_i_Tyrkvisjonens_sangkonkurranse | 2023-02-04 | Georgia i Tyrkvisjonens sangkonkurranse | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Georgisk kultur', 'Kategori:Land og regioner i Tyrkvisjonens sangkonkurranse'] | Georgia i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Georgias deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet deltok første gang i den første utgaven av sangkonkurransen i 2013. Landet har deltatt tre ganger, og returnerte ikke til konkurransen i 2020
| Georgia i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Georgias deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet deltok første gang i den første utgaven av sangkonkurransen i 2013. Landet har deltatt tre ganger, og returnerte ikke til konkurransen i 2020
== Bakgrunn ==
Georgia representeres i Tyrkvisjonens sangkonkurranse av landets aserbajdsjansktalende befolkning, som i hovedsak er bosatt i regionen Kvemo Kartli. Organiseringen av de nasjonale finalene og kringkastingen av konkurransen har blitt gjort av regionale kringkastere basert i Kvemo Kartli-regionen.
== Historie ==
Georgia deltok første gang i 2013. I forkant av Tyrkvisjonens sangkonkurranse arrangerte TV-kanalen Kvemo Kartli en nasjonal Türkvizia-konkurranse hvor vinnerne ble Eynar Balakişiyev og Afik Novruzov. De representerte senere landet med melodien «Qəlbini saf tut». Det påfølgende året arrangerte Marneuli T tre kvalifiseringsrunder i byene Dmanisi, Gardabani og Marneuli hvor til sammen rundt fem hundre deltok.
Ti deltakere ble tatt ut til den nasjonale finalen i Marneuli 5. oktober 2014. Ayla Şiriyeva og Aysel Məmmədova ble da valgt til å representere landet. Şiriyeva deltok også i finalen av Azərbaycanın səsi 2014.I 2015 ble Georgia representert av Anar Əsgərov fra Marneuli. Əsgərov deltok i landets nasjonale finaler også i 2013 og 2014. Han har tidligere vunnet Qizilmikrofon i Marneuli i 2008 og han deltok i Azad Azərbaycan TVs musikkonkurranse Yeni ulduz i Baku i 2009.
== Deltakere ==
Tabellforklaring Vinner
Ikke kvalifisert til finalen
Deltok ikke/trakk seg/diskvalifisert
Ingen konkurranse
Opplysning ukjent. Ingen delfinale.
== Kringkasterer og jurymedlemmer ==
== Se også ==
Georgia i Eurovision Song Contest
Georgia i Junior Eurovision Song Contest
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Marneuli TV (georgisk) (en)
Georgia på turkvizyon.tv (tr) | Georgia i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Georgias deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet deltok første gang i den første utgaven av sangkonkurransen i 2013. | 199,342 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Usbekistan_i_Tyrkvisjonens_sangkonkurranse | 2023-02-04 | Usbekistan i Tyrkvisjonens sangkonkurranse | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Land og regioner i Tyrkvisjonens sangkonkurranse', 'Kategori:Usbekisk kultur'] | Usbekistan i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Usbekistans deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet debuterte i den første utgaven av sangkonkurransen i 2013, og deltok senere i de to påfølgende årene. Usbekistan har sin beste plassering fra 2014 med en syvendeplass. Tarana Records velger landets representanter og organiserer deltakelsene i Tyrkvisjonens sangkonkurranse.
| Usbekistan i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Usbekistans deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet debuterte i den første utgaven av sangkonkurransen i 2013, og deltok senere i de to påfølgende årene. Usbekistan har sin beste plassering fra 2014 med en syvendeplass. Tarana Records velger landets representanter og organiserer deltakelsene i Tyrkvisjonens sangkonkurranse.
== Historie ==
Usbekistan har deltatt i Tyrkvisjonens sangkonkurranse i 2013, 2014 og 2015. Fra 2016 til 2019 ble det ikke arrangert konkurranser, og landet returnerte ikke i 2020 da Tyrkvisjonens sangkonkurranse ble arrangert for fjerde gang.
Nilufar Usmonova, som fremførte melodien «Unutgin», ble valgt internt som landets debutant i sangkonkurransen i 2013. Opprinnelig ble det annonsert at Shahzoda skulle delta med melodien «Medlenno».
I 2014 ble landet representert av Farhad Aziz Kesey Nizamova, kjent som Aziza, som fremførte sin egenskrevne popsang «Dunyo bolsin omon». Hun oppnådde landets hittil beste plassering med en syvendeplass i finalen.
I 2015 ble rapperen og RnB-sangeren Sarvar Sharipov (KaaPlya) og sangeren Hurdona Nuriddinova valgt til å representere landet. Duoen fremførte rap- og poplåten «Ozodlık», skrevet av Sharipov, og endte på sisteplass i konkurransen.
Den usbekiske organisatoren valgte, av ukjente årsaker, ikke en representant til Tyrkvisjonens sangkonkurranse i 2020.
== Deltakere ==
Tabellforklaring Vinner
Ikke kvalifisert til finalen
Deltok ikke/trakk seg/diskvalifisert
Ingen konkurranse
Opplysning ukjent. Ingen delfinale
== Kringkastere og jurymedlemmer ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Usbekistan på turkvizyon.tv | Usbekistan i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Usbekistans deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet debuterte i den første utgaven av sangkonkurransen i 2013, og deltok senere i de to påfølgende årene. | 199,343 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jens_Sterri | 2023-02-04 | Jens Sterri | ['Kategori:Alumni fra Universitetet i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den islandske falkeorden', 'Kategori:Dødsfall 1. september', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Finlands løves orden', 'Kategori:Fødsler 13. juli', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Norske jurister', 'Kategori:Personer fra Luster kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Jens K. Sterri (født 13. juli 1923 i Hafslo, død 1. september 2008) var en norsk embetsmann.
Sterri var utdannet jurist, og jobbet som sekretær i både justisdepartementet og landbruksdepartementet. Han var også dommerfullmektig i Sunnhordland. I 1954 ble han sekretær i finansdepartementet. Der gikk han gradene til han i 1969 ble ekspedisjonssjef.
I 1977 ble han utnevnt til direktør for Toll- og avgiftsdirektoratet, en stilling han hadde til han gikk av med pensjon i 1990.
| Jens K. Sterri (født 13. juli 1923 i Hafslo, død 1. september 2008) var en norsk embetsmann.
Sterri var utdannet jurist, og jobbet som sekretær i både justisdepartementet og landbruksdepartementet. Han var også dommerfullmektig i Sunnhordland. I 1954 ble han sekretær i finansdepartementet. Der gikk han gradene til han i 1969 ble ekspedisjonssjef.
I 1977 ble han utnevnt til direktør for Toll- og avgiftsdirektoratet, en stilling han hadde til han gikk av med pensjon i 1990.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Jens Sterri i forvaltningsdatabasen til NSD Norsk senter for forskningsdata | Jens K. Sterri (født 13. | 199,344 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lago_Mer%C3%ADn | 2023-02-04 | Lago Merín | ['Kategori:1937 i Uruguay', 'Kategori:32°S', 'Kategori:53°V', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1937', 'Kategori:Byer i Cerro Largo', 'Kategori:Sider med kart'] | Lago Merín er en by i Cerro Largo-departementet i det østlige Uruguay.
| Lago Merín er en by i Cerro Largo-departementet i det østlige Uruguay.
== Historie ==
Byen ble grunnlagt i 1937 av Saturnino Arismendi.
== Befolkning ==
Lago Merín har 439 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lago Merín (INE) (spansk) | | kommune = Río Branco | 199,345 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rutt_%C5%A0migun | 2023-02-04 | Rutt Šmigun | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Estiske langrennsløpere', 'Kategori:Fødsler 4. mai', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Tartu', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sovjetiske langrennsløpere'] | Rutt Šmigun (født Rehemaa, 4. mai 1954 i Tartu) er en estisk tidligere langrennsløper som konkurrerte for Sovjetunionen. Hun er mor til langrennsløperne Kristina Šmigun-Vähi og Katrin Šmigun, og er gift med langrennsløperen Anatoli Šmigun.
Hun ble junior-europamester på 5 km og stafett for Sovjetunionen i 1972 og 1973. I junior-EM i 1970 tok hun sølvmedalje i begge øvelsene, og i 1971 bronse på stafetten og 6.-plass på 5 km. I 1972 var hun også på laget som tok bronsemedalje i stafett i det sovjetiske seniormesterskapet.
Fra sesongen 1973/74 til 1976 var hun på det sovjetiske seniorlandslaget og oppnådde gode plasseringer i flere internasjonale renn, men ble ikke tatt ut til VM eller OL. Etter at hun tok en pause og fikk barn, kom hun tilbake som langrennsløper på nasjonalt nivå, og var aktiv til 1984. Hun vant kvinneklassen i turrennet Tartu Maraton i 1978 (mellom de to graviditetene), 1982 og 1983, og ble nummer 3 i Finlandialoppet i 1984. Hun ble estisk seniormester individuelt 20 ganger og i stafett 6 ganger mellom 1970 og 1984.
Rutt Rehemaa giftet seg med den russiske langrennsløperen Anatoli Šmigun i 1975. I tillegg til døtrene Kristina og Katrin, er hun også tante til langrennsløperne Aivar og Jana Rehemaa. Rutt Šmigun ble i 2010 kåret til «Årets mor» i Estland.
| Rutt Šmigun (født Rehemaa, 4. mai 1954 i Tartu) er en estisk tidligere langrennsløper som konkurrerte for Sovjetunionen. Hun er mor til langrennsløperne Kristina Šmigun-Vähi og Katrin Šmigun, og er gift med langrennsløperen Anatoli Šmigun.
Hun ble junior-europamester på 5 km og stafett for Sovjetunionen i 1972 og 1973. I junior-EM i 1970 tok hun sølvmedalje i begge øvelsene, og i 1971 bronse på stafetten og 6.-plass på 5 km. I 1972 var hun også på laget som tok bronsemedalje i stafett i det sovjetiske seniormesterskapet.
Fra sesongen 1973/74 til 1976 var hun på det sovjetiske seniorlandslaget og oppnådde gode plasseringer i flere internasjonale renn, men ble ikke tatt ut til VM eller OL. Etter at hun tok en pause og fikk barn, kom hun tilbake som langrennsløper på nasjonalt nivå, og var aktiv til 1984. Hun vant kvinneklassen i turrennet Tartu Maraton i 1978 (mellom de to graviditetene), 1982 og 1983, og ble nummer 3 i Finlandialoppet i 1984. Hun ble estisk seniormester individuelt 20 ganger og i stafett 6 ganger mellom 1970 og 1984.
Rutt Rehemaa giftet seg med den russiske langrennsløperen Anatoli Šmigun i 1975. I tillegg til døtrene Kristina og Katrin, er hun også tante til langrennsløperne Aivar og Jana Rehemaa. Rutt Šmigun ble i 2010 kåret til «Årets mor» i Estland.
== Referanser ==
== Kilder ==
Skihistorie.no: Rutt Rehemaa-Šmigun 60 år (3. mai 2014, besøkt 21. januar 2015)
Eesti Spordi Biograafiline Leksikon: Rutt Šmigun (31. desember 2010, besøkt 21. januar 2015)
Sport24: Rutt Šmigun (Rutt Rehemaa) (resultater, besøkt 5. februar 2015)
Tartu Maraton: Participation statistics Arkivert 5. februar 2015 hos Wayback Machine. (besøkt 5. februar 2015) | Rutt Šmigun (født Rehemaa, 4. mai 1954 i Tartu) er en estisk tidligere langrennsløper som konkurrerte for Sovjetunionen. | 199,346 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98rvilla | 2023-02-04 | Ørvilla | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Tolga', 'Kategori:Glommavassdraget'] | Ørvilla (også skrevet Orvilla) er ei elv i Tolga kommune i Innlandet. Den er ei sideelv til Lona og har utspring på sørsida av fjellet Nordre Skjeret. Den renner mot sør, parallelt med hovedelva, som den løper sammen med rundt syv kilometer nordvest for Vingelen. Elva er 14,3 km lang, og har et nedbørfelt på 58,95 km². Middelvannføringen ved munningen er 0,67 m³/s.De nordligste delene av nedbørfeltet ligger innenfor Forollhogna nasjonalpark. I tilknytning til nasjonalparken ble også Londalen-Ørvilldalen landskapsvernområde, som blant annet omfatter Ørvillas dalføre sør for nasjonalparken, opprettet.
| Ørvilla (også skrevet Orvilla) er ei elv i Tolga kommune i Innlandet. Den er ei sideelv til Lona og har utspring på sørsida av fjellet Nordre Skjeret. Den renner mot sør, parallelt med hovedelva, som den løper sammen med rundt syv kilometer nordvest for Vingelen. Elva er 14,3 km lang, og har et nedbørfelt på 58,95 km². Middelvannføringen ved munningen er 0,67 m³/s.De nordligste delene av nedbørfeltet ligger innenfor Forollhogna nasjonalpark. I tilknytning til nasjonalparken ble også Londalen-Ørvilldalen landskapsvernområde, som blant annet omfatter Ørvillas dalføre sør for nasjonalparken, opprettet.
== Referanser == | | munning = Samløp med Lona | 199,347 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tor_Espedal | 2023-02-04 | Tor Espedal | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. april', 'Kategori:Dødsfall i 2017', 'Kategori:Fødsler 8. juni', 'Kategori:Fødsler i 1934', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske næringslivsledere'] | Tor Espedal sr. (født 8. juni 1934, død 25. april 2017) var en norsk næringslivsleder. Han hadde flere lederstillinger i næringslivet, mest kjent for å være sentral i Statoils industrivirksomhet helt siden selskapet ble dannet i 1972. Lederstillingene inkluder styreleder for Statoil i Skandinavia, styremedlem i Norges eksportråd, statsrepresentant i styret for OL på Lillehammer, styreleder for Rikshospitalet, styreleder for Norges Standardiseringsforbund, styremedlem i NSB og styreleder for Lærdal Medical.
| Tor Espedal sr. (født 8. juni 1934, død 25. april 2017) var en norsk næringslivsleder. Han hadde flere lederstillinger i næringslivet, mest kjent for å være sentral i Statoils industrivirksomhet helt siden selskapet ble dannet i 1972. Lederstillingene inkluder styreleder for Statoil i Skandinavia, styremedlem i Norges eksportråd, statsrepresentant i styret for OL på Lillehammer, styreleder for Rikshospitalet, styreleder for Norges Standardiseringsforbund, styremedlem i NSB og styreleder for Lærdal Medical.
== Biografi ==
Tor Espedal ble født i Skeivik i Forsand, sønn av en lærer. Han er faren til forretningsmann og investor Harald Espedal, samt tre andre barn. Han ble utdannet siviløkonom fra Norges Handelshøyskole i Bergen. Han har også høyere avdeling fra NHH, tilleggsutdannelse fra Universitetet i Bergen og Harvard Business School i Boston i USA.Espedal kom til Statoil som finansdirektør i 1973, bare ett år etter selskapet ble dannet. Statoil måtte låne mye penger i utlandet for å finansiere virksomheten, og Espedal hadde en nøkkelrolle. Da var han ofte i London. Hans første periode i Statoil gikk frem til 1978. Han kom tilbake til konsernet i 1982. I årene imellom var han toppsjef i det nå nedlagte Sandnes Aducerverk, der han hadde vært kontorsjef fra 1961 til 1967. Sin yrkeskarriere startet han i Finansdepartementet som konsulent i 1959, der han var i to år. Fra 1982 var han direktør for transportdivisjonen i Statoil, som sto for utbyggingen av de første rørledningene. Fra 1988, samtidig som selskapet ble organisert i tre forretningsområder, ble Espedal konserndirektør for raffinering og markedsføring. I 1989 ble han konserndirektør for all Statoils virksomhet på land. Sammen med konsernsjef Harald Norvik ble han en del av toppledelsen i Statoil.Han var også utlånt som administrerende direktør for å redde nasjonalmonumentet Kongsberg Våpenfabrikk i 1987, som var i ferd å gå over ende. Staten hadde tapt mye penger, og Espedal var hentet inn for å få skuta på rett kjøl. I nesten et år ble det hans meget krevende oppgave å redde det som reddes kunne av den kriserammede statsbedriften. Selskapet ble splittet opp, og deler ble solgt ut. Forsvarsvirksomheten ble solgt til det som i dag er Kongsberg Gruppen.Han har også hatt en rekke viktige styreroller i norsk næringsliv og andre samfunnsarenaer. Han representerte staten i styret for OL på Lillehammer i hele planleggings- og gjennomføringsperioden. I 1995 ble han pensjonert fra Statoil.Et annet viktig nasjonalt løft gjorde Espedal i egenskap av styreformann ved Rikshospitalet. Planleggingen og prosjekteringen av et helt nytt sykehus sto sentralt. Tre sykehus skulle slås sammen. Her fikk han brynt seg på sterke fagmiljøer og ulike særinteresser i Helse-Norge. Den nye Rikshospitalet åpnet på Gaustad i Oslo i 2000. Tor Espedal har i tillegg hatt en meget lang rekke styreverv, som styreleder for Rogalandsforskning og styreformann i Lærdal Medical, der han også var ansatt som salgssjef fra 1967 til 1973, og likeledes i Environmental Northern Seas. Han har også vært medlem av styret i NSB og Prosessindustriens Landsforening.Siden han gikk av i Statoil til 2011 var han professor ved Universitetet i Stavanger, ved Institutt for industriell økonomi, risikostyring og planlegging. Han var helt sentral i arbeidet med å gi Høgskolen i Stavanger universitetsstatus, der han jobbet med faglig kvalitet for å bygge opp et miljø for å utdanne kandidater med kunnskap og kompetanse som industrien trengte.
== Referanser == | Tor Espedal sr. (født 8. | 199,348 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leonard_Asp%C3%A5s | 2023-02-04 | Leonard Aspås | ['Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. august', 'Kategori:Dødsfall i 1948', 'Kategori:Fødsler 10. juli', 'Kategori:Fødsler i 1909', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norges Kommunistiske Parti', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Leonhard Didrik Johan Aspås, oftest skrevet Leonard, (født 10. juli 1909 i Tromsø, død 4. august 1948 samme sted) var en norsk arbeider, NKP-medlem, komintern-agent og motstandsmann, under krigen aktiv med Radio Moskvas sendinger til Norge.
På slutten av 1920-tallet var Aspås blant de unge NKP hadde stor tro på. Sist i tenårene fikk han plass på en av Kominterns kaderskoler i Moskva. I 1928 begynte han som KUNMZ-student, ved det såkalte «Vesten-universitetet» eller «Arbeideruniversitetet», et utdanningsløp som skulle gå til 1931.Han avbrøt imidlertid denne utdanningen i 1930, trolig for å få spesialutdanning til konspirativ etterretnings- eller kurertjeneste for Komintern.Han var i Shanghai midt på 1930-tallet, og ble da mistenkt for å ha en rolle som «kommunistagent». Han ble overvåket av vestlig etterretning, som rapporterte at han blant annet hadde hatt kontakt med «en tidligere våpenhandler, en italiensk skipsoffiser, en russer og en polakk». «Det er interessant å se at han var i kontakt med tre personer med tilknytning til skips- og lufttrafikken til Szechuan. Det anses derfor som mulig at han har fått i oppdrag å bygge opp kommunikasjonslinjer til røde i den provinsen».Under sitt opphold i Shanghai møtte han også kvinnen som ble hans kone, Jelena Aspås - eller Helen som hun kom til å kalle seg i Norge. Hun var opprinnelig russisk, født i Khabarovsk ved Amurelven. Sammen returnerte familien til Norge og Tromsø i november 1937. Der lærte Helen seg raskt norsk, mens Leonard hev seg inn i parti- og fagforeningsarbeidet og ble distriktssekretær for NKP i Troms.
Da krigen kom til Norge var han blant de som på vegne av NKP lokalt rykket ut og oppfordret til aktiv motstandskamp. Det var på ingen måte selvsagt, i en situasjon der store deler av partiet og det politiske Norge var preget av forvirring og tafatthet. Fra sommeren og utover høsten 1940 flyktet rundt 50 mennesker fra Finnmark og andre deler av Nord-Norge til Sovjet, blant dem flere ledende kommunister. Leonard Aspås flyktet sammen med tvillingbroren Ingolf.De ble pågrepet av russiske styrker 7. oktober 1940. Russerne tok i utgangspunktet høyde for at nordmennene kunne være spioner, og begge Aspås-brødrene ble overført til NKVD i Murmansk. Derfra ble de løslatt 18. april 1941.
Ingolf reiste etter hvert tilbake til Norge som partisan, etablerte en senderstasjon på Arnøy, ble angitt og drept i en hule i et tysk flammekasterangrep. Leonard endte opp i Moskva, der han og kona arbeidet med de norske sendingene i Radio Moskva og i den såkalte Folkesenderen Norges Frihet. Begge radiostasjonene sendte fra Moskva.Aspås returnerte etter krigen til Norge, og døde i 1948 i Tromsø under påfallende omstendigheter. Rett før han døde skal han angivelig ha fortalt at han var presset av sovjetisk etterretningstjeneste til å drive spionasje, noe norsk etterretning i ettertid mente kunne sannsynliggjøre at han hadde tatt sitt eget liv. Forholdet ble aldri helt avklart.
| Leonhard Didrik Johan Aspås, oftest skrevet Leonard, (født 10. juli 1909 i Tromsø, død 4. august 1948 samme sted) var en norsk arbeider, NKP-medlem, komintern-agent og motstandsmann, under krigen aktiv med Radio Moskvas sendinger til Norge.
På slutten av 1920-tallet var Aspås blant de unge NKP hadde stor tro på. Sist i tenårene fikk han plass på en av Kominterns kaderskoler i Moskva. I 1928 begynte han som KUNMZ-student, ved det såkalte «Vesten-universitetet» eller «Arbeideruniversitetet», et utdanningsløp som skulle gå til 1931.Han avbrøt imidlertid denne utdanningen i 1930, trolig for å få spesialutdanning til konspirativ etterretnings- eller kurertjeneste for Komintern.Han var i Shanghai midt på 1930-tallet, og ble da mistenkt for å ha en rolle som «kommunistagent». Han ble overvåket av vestlig etterretning, som rapporterte at han blant annet hadde hatt kontakt med «en tidligere våpenhandler, en italiensk skipsoffiser, en russer og en polakk». «Det er interessant å se at han var i kontakt med tre personer med tilknytning til skips- og lufttrafikken til Szechuan. Det anses derfor som mulig at han har fått i oppdrag å bygge opp kommunikasjonslinjer til røde i den provinsen».Under sitt opphold i Shanghai møtte han også kvinnen som ble hans kone, Jelena Aspås - eller Helen som hun kom til å kalle seg i Norge. Hun var opprinnelig russisk, født i Khabarovsk ved Amurelven. Sammen returnerte familien til Norge og Tromsø i november 1937. Der lærte Helen seg raskt norsk, mens Leonard hev seg inn i parti- og fagforeningsarbeidet og ble distriktssekretær for NKP i Troms.
Da krigen kom til Norge var han blant de som på vegne av NKP lokalt rykket ut og oppfordret til aktiv motstandskamp. Det var på ingen måte selvsagt, i en situasjon der store deler av partiet og det politiske Norge var preget av forvirring og tafatthet. Fra sommeren og utover høsten 1940 flyktet rundt 50 mennesker fra Finnmark og andre deler av Nord-Norge til Sovjet, blant dem flere ledende kommunister. Leonard Aspås flyktet sammen med tvillingbroren Ingolf.De ble pågrepet av russiske styrker 7. oktober 1940. Russerne tok i utgangspunktet høyde for at nordmennene kunne være spioner, og begge Aspås-brødrene ble overført til NKVD i Murmansk. Derfra ble de løslatt 18. april 1941.
Ingolf reiste etter hvert tilbake til Norge som partisan, etablerte en senderstasjon på Arnøy, ble angitt og drept i en hule i et tysk flammekasterangrep. Leonard endte opp i Moskva, der han og kona arbeidet med de norske sendingene i Radio Moskva og i den såkalte Folkesenderen Norges Frihet. Begge radiostasjonene sendte fra Moskva.Aspås returnerte etter krigen til Norge, og døde i 1948 i Tromsø under påfallende omstendigheter. Rett før han døde skal han angivelig ha fortalt at han var presset av sovjetisk etterretningstjeneste til å drive spionasje, noe norsk etterretning i ettertid mente kunne sannsynliggjøre at han hadde tatt sitt eget liv. Forholdet ble aldri helt avklart.
== Referanser == | Leonhard Didrik Johan Aspås, oftest skrevet Leonard, (født 10. juli 1909 i Tromsø, død 4. | 199,349 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pyramiden | 2023-02-04 | Pyramiden | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:78°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dickson Land', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere bosetninger på Svalbard'] | Pyramiden (russisk: Пирамида, norsk transkripsjon: Piramida) var en sovjetisk, senere russisk, bosetning på Svalbard. Den ble grunnlagt av Sverige i 1910, og solgt til Sovjetunionen i 1927. Pyramiden ligger ved Billefjorden i Dickson Land på Spitsbergen. Den har sitt navn fra det pyramideformede fjellet som ligger like ved. Bosetningen hadde på det meste over 1000 innbyggere. Trust Arktikugol stengte i april 1998 kullgruvedriften i Pyramiden etter 53 års kontinuerlig drift. Siden vinteren 1998/99 har Pyramiden vært avfolket, og Arktikugol har hatt ulike planer for stedets fremtid. I 2013 åpnet selskapet bar- og hotelldrift på stedet.
Pyramiden var en godt utviklet by med bensinstasjon, drivhus og fjøs, skole, barnehage, sykehus, hotell, restaurant og diverse andre fasiliteter. De fleste byggene står fremdeles slik som de var da de ble forlatt. Folk som bodde der hadde tilgang til svømmebasseng, skytebane, innehall og fotballbane.
Det er ingen restriksjoner på besøk til Pyramiden, men besøkende kan ikke gå inn i bygningene uten tilltatelse. Dette skyldes helse- og sikkerhetsmessige forhold. De fleste bygningene har vært stengt for uvedkommende siden byen ble forlatt, men turistfølger som kommer med eget skip eller M/S «Polargirl», vises rundt i bygningene av Trust Arktikugols lokale vakt. Pyramiden kan nås med båt eller snøscooter. I 2013 åpnet Hotell Tulipan i den største fellesbygningen i Pyramiden, og avløste da et provisorisk containerbasert overnattingshangar som er bygget opp nede ved havnen.
Den nærmeste bosetningen er Svalbards administrasjonssenter, Longyearbyen, omtrent 50 km lengre sør, og et lite forskningssamfunn, Ny-Ålesund, 100 km mot vest.
Sysselmesteren på Svalbard fører utvidet oppsyn og vedlikehold av stedet, som inngår i de 50 mest prioriterte kulturminnene på Svalbard.
| Pyramiden (russisk: Пирамида, norsk transkripsjon: Piramida) var en sovjetisk, senere russisk, bosetning på Svalbard. Den ble grunnlagt av Sverige i 1910, og solgt til Sovjetunionen i 1927. Pyramiden ligger ved Billefjorden i Dickson Land på Spitsbergen. Den har sitt navn fra det pyramideformede fjellet som ligger like ved. Bosetningen hadde på det meste over 1000 innbyggere. Trust Arktikugol stengte i april 1998 kullgruvedriften i Pyramiden etter 53 års kontinuerlig drift. Siden vinteren 1998/99 har Pyramiden vært avfolket, og Arktikugol har hatt ulike planer for stedets fremtid. I 2013 åpnet selskapet bar- og hotelldrift på stedet.
Pyramiden var en godt utviklet by med bensinstasjon, drivhus og fjøs, skole, barnehage, sykehus, hotell, restaurant og diverse andre fasiliteter. De fleste byggene står fremdeles slik som de var da de ble forlatt. Folk som bodde der hadde tilgang til svømmebasseng, skytebane, innehall og fotballbane.
Det er ingen restriksjoner på besøk til Pyramiden, men besøkende kan ikke gå inn i bygningene uten tilltatelse. Dette skyldes helse- og sikkerhetsmessige forhold. De fleste bygningene har vært stengt for uvedkommende siden byen ble forlatt, men turistfølger som kommer med eget skip eller M/S «Polargirl», vises rundt i bygningene av Trust Arktikugols lokale vakt. Pyramiden kan nås med båt eller snøscooter. I 2013 åpnet Hotell Tulipan i den største fellesbygningen i Pyramiden, og avløste da et provisorisk containerbasert overnattingshangar som er bygget opp nede ved havnen.
Den nærmeste bosetningen er Svalbards administrasjonssenter, Longyearbyen, omtrent 50 km lengre sør, og et lite forskningssamfunn, Ny-Ålesund, 100 km mot vest.
Sysselmesteren på Svalbard fører utvidet oppsyn og vedlikehold av stedet, som inngår i de 50 mest prioriterte kulturminnene på Svalbard.
== Litteratur ==
Kjartan Fløgstad: Pyramiden: portrett av ein forlaten utopi (2007). ISBN 82-430-0398-3
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Pyramiden Stadnamn i norske polarområde, Norsk polarinstitutt | Pyramiden kan vise til: | 199,350 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nacio_Herb_Brown | 2023-02-04 | Nacio Herb Brown | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. september', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Forfattere fra USA', 'Kategori:Fødsler 22. februar', 'Kategori:Fødsler i 1896', 'Kategori:Komponister fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Luna County i New Mexico', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Nacio Herb Brown (født 22. februar 1896 i Deming i New Mexico, død 28. september 1964 i San Francisco i California) var en amerikansk komponist og sangforfatter. Han begynte å arbeide i Hollywood i 1928 da han ble engasjert av MGM for å skrive musikk til det da nye mediet lydfilm. Han har skrevet sanger som «Singin' in the Rain» og «Make 'em Laugh». Han samarbeidet ofte med tekstforfatteren Arthur Freed.
| Nacio Herb Brown (født 22. februar 1896 i Deming i New Mexico, død 28. september 1964 i San Francisco i California) var en amerikansk komponist og sangforfatter. Han begynte å arbeide i Hollywood i 1928 da han ble engasjert av MGM for å skrive musikk til det da nye mediet lydfilm. Han har skrevet sanger som «Singin' in the Rain» og «Make 'em Laugh». Han samarbeidet ofte med tekstforfatteren Arthur Freed.
== Filmmusikk i utvalg ==
1932 - En kvinne befaler
1933 - En dame med erfaring
1935 - Det gule hav
1944 - Meet Me in St. Louis
1952 - Singin' in the Rain
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nacio Herb Brown på Internet Movie Database
(no) Nacio Herb Brown hos Sceneweb
(sv) Nacio Herb Brown i Svensk Filmdatabas
(fr) Nacio Herb Brown på Allociné
(en) Nacio Herb Brown på AllMovie
(en) Nacio Herb Brown hos The Movie Database
(en) Nacio Herb Brown hos Internet Broadway Database
(en) Nacio Herb Brown hos Internet Broadway Database
(en) Nacio Herb Brown på Discogs
(en) Nacio Herb Brown på MusicBrainz
(en) Nacio Herb Brown på Last.fm
(en) Nacio Herb Brown på AllMusic | Nacio Herb Brown (født 22. februar 1896 i Deming i New Mexico, død 28. | 199,351 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hopalong_Cassidy | 2023-02-04 | Hopalong Cassidy | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fiktive personer', 'Kategori:Menn'] | Bill «Hopalong» Cassidy er en fiktiv cowboyhelt som ble skapt i 1904 av Clarence E. Mulford, som senere skulle skrive flere bøker om ham. Fire romaner ble utgitt fra 1951 til 1952 skrevet av Tex Burns, som senere viste seg å være et pseudonym for Louis L'Amour.
Hopalong Cassidy var til å begynne med udannet og stygg i munnen, men i 1935, da man begynte å spille inn en rekke filmer med William Boyd i hovedrollen som helten, ble Hopalong Cassidy endret til mer gangbar.
| Bill «Hopalong» Cassidy er en fiktiv cowboyhelt som ble skapt i 1904 av Clarence E. Mulford, som senere skulle skrive flere bøker om ham. Fire romaner ble utgitt fra 1951 til 1952 skrevet av Tex Burns, som senere viste seg å være et pseudonym for Louis L'Amour.
Hopalong Cassidy var til å begynne med udannet og stygg i munnen, men i 1935, da man begynte å spille inn en rekke filmer med William Boyd i hovedrollen som helten, ble Hopalong Cassidy endret til mer gangbar.
== Litteratur ==
Caro, Joseph, Collector's Guide to Hopalong Cassidy Memorabilia (1991)
Caro, Joseph, Hopalong Cassidy Collectibles. CCN Publishing (1998)
Hall, Roger, Following the Stars: Music and Memories of Hopalong Cassidy. Stoughton: PineTree Press (2005)
Spiegle, Dan and Royal King Cole, Paragon Publications Presents Clarence E. Mulford's Hopalong Cassidy and the Five Men of Evil. A.C. Comics (Jan. 1993) ISBN 978-1-56225-002-7 | Bill «Hopalong» Cassidy er en fiktiv cowboyhelt som ble skapt i 1904 av Clarence E. Mulford, som senere skulle skrive flere bøker om ham. | 199,352 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hurtigl%C3%B8p_p%C3%A5_sk%C3%B8yter | 2023-02-04 | Hurtigløp på skøyter | ['Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hurtigløp på skøyter'] | Hurtigløp på skøyter er en idrettsgren hvor utøverne konkurrerer om å gå på skøyter på isen så fort som mulig. Betegnelsen brukes spesielt om den grenen av skøytesporten der løperne starter parvis i delte baner på en rundbane, der løperne rangeres etter tid (og eventuelt sammenlagt poengsum etter 4 løp).
Andre former for skøyteløp, er kortbaneløp og langløp (maraton). I begge disse øvelsene starter løperne sammen og rekkefølgen over målstreken avgjør.
På norsk brukes betegnelsen hurtigløp på skøyter om konkurranser på en lang rundbane (400 m). I enkelte engelsktalende områder skilles det mellom long track speed skating og short track speed skating (kortbaneløp). Det internasjonale skøyteforbundet, ISU, som er det øverste organ for begge grener, bruker imidlertid betegnelsene speed skating og short track speed skating, og det er også disse betegnelsene som brukes av IOK i det olympiske programmet.
| Hurtigløp på skøyter er en idrettsgren hvor utøverne konkurrerer om å gå på skøyter på isen så fort som mulig. Betegnelsen brukes spesielt om den grenen av skøytesporten der løperne starter parvis i delte baner på en rundbane, der løperne rangeres etter tid (og eventuelt sammenlagt poengsum etter 4 løp).
Andre former for skøyteløp, er kortbaneløp og langløp (maraton). I begge disse øvelsene starter løperne sammen og rekkefølgen over målstreken avgjør.
På norsk brukes betegnelsen hurtigløp på skøyter om konkurranser på en lang rundbane (400 m). I enkelte engelsktalende områder skilles det mellom long track speed skating og short track speed skating (kortbaneløp). Det internasjonale skøyteforbundet, ISU, som er det øverste organ for begge grener, bruker imidlertid betegnelsene speed skating og short track speed skating, og det er også disse betegnelsene som brukes av IOK i det olympiske programmet.
== Historie ==
Arkeologiske studier tyder på at det i mer enn 4000 år har vært brukt skøytelignende fottøy for å ta seg frem over isen. Den første typen skøyter var leggbein fra storfe som ble slipt og bearbeidet og bundet fast til skoen, såkalte islegger. Ifølge Snorre mente Øystein Magnusson at det ikke var noen som kunne kappes ham i å gå på islegger, mens broren Sigurd Jorsalfare «ikke [gikk] bedre enn et naut».Den første kjente konkurransen ble holdt i England i 1763, og på 1800-tallet ble det holdt konkurranser i både England, Nederland, Norge, Tyskland og i Nord-Amerika. Trijntje Pieters Westra vant i 1805 det første offisielle hurtigløp på skøyter for kvinner i Nederland. Norges første organiserte skøyteløp ble holdt av
Christiania Turnforening på sjøisen utenfor Akershus festning den 1. mars 1863 med 10 000 tilskuere. Året etter ble Christiania Skøjteklub stiftet, sannsynligvis den eldste skøyteklubben i verden.I 1884 ble Axel Paulsen utropt til «The Amateur Champion Skater of the World» etter å ha vunnet et løp over 25 engelske mil i New York. Denne tittelen forsvarte han året etter etter en duell mot den nederlandske mesteren Renke van der Zee over 3 engelske mil i Frognerkilen den 26. februar 1885. Det skal ha vært 30 000 tilskuere tilstede på dette arrangementet.
I årene 1889 til 1892 ble det invitert til verdensmesterskap i Amsterdam, men det var først i 1891 man klarte å kåre en vinner i amerikaneren Joseph F. Donoghue; mesterskapene i 1889 og 1890 endte uavgjort fordi ingen løper klarte å vinne 3 distanser. I 1892 ble mesterskapet avlyst pga. mildvær.I juli 1892 ble det internasjonale skøyteforbundet, ISU, stiftet i Scheveningen i Nederland, dog uten norsk representasjon. Her ble det satt ned konkurranseregler for skøyteløp; bl.a ble de metriske klassiske distansene 500 m, 1 500 m, 5 000 m og 10 000 m innført, og 400 m-banen ble gjort til standard. I 1893 ble det første offisielle verdensmesterskapet avholdt på Museumsplein i Amsterdam, med nederlandske Jaap Eden som vinner.
Norges Skøyteforbund (NSF) ble stiftet 27. februar 1893 og er Norges nest eldste særforbund. Arbeidernes Idrettsforbund (stiftet 1924, slått sammen med Norges Landsforbund for Idræt til Norges Idrettsforbund i 1940) hadde også hurtigløp som en av sine viktigste idretter.
== Konkurranseform ==
I hurtigløp på skøyter starter løperne parvis i adskilte baner, og det konkurreres på tid. Det konkurreres både på enkeltdistanser og sammenlagt over flere løp. I enkeltdistansekonkurranser er det den løperen med best tid på distansen som vinner. I sammenlagtkonkurranser gås det flere løp, og i hvert av løpene blir løperens tid omregnet til gjennomsnittlig 500 m-tid og summert. Vinneren er den løperen som har fullført alle distansene med lavest totalpoengsum.Distansene som gås i hurtigløp på skøyter er 100 m, 500 m, 1 000 m, 1 500 m, 3 000 m, 5 000 m og 10 000 m. I lokale og nasjonale løp gås det gjerne andre distanser i ungdomsklassene, f.eks. 400 m, og det registreres også uoffisielle verdensrekorder over 1 engelsk mil og timesløp.
Under allround-konkurranser gås distansene 500 m, 3 000 m, 1 500 m og 5 000 m for kvinner (liten firkamp), og 500 m, 5 000 m, 1 500 m og 10 000 m for menn (stor firkamp). I sprint-konkurranser over to dager gås distansene 500 m, 1 000 m, 500 m og 1 000 m (sprintfirkamp).
=== Lagkonkurranse ===
Lagkonkurransen er en relativt ny konkurranseform i hurtigløp på skøyter. Løpet arrangeres normalt som et forfølgelsesløp der hvert lag består av 3 (eller 4) løpere som går sammen. Lagene starter samtidig midt på langsiden på hver side av banen. Under lagkonkurransen går det bare med en løpebane (dvs. kun innersvinger). Lagets sluttid bestemmes av tredje løper i mål. I internasjonale mesterskap og verdenscup er det 3 løpere på hvert lag, der damene går 6 runder og herrene går 8 runder.
Stafett er en annen konkurranseform i ISUs reglement, men dette er en øvelse som ikke er mye brukt.
=== Kvartettstart ===
Normalt går to og to løpere parvis, men under enkelte stevner kan løpene organiseres som såkalt kvartettstart, der to par går samtidig. Dette gjøres ved at ett av parene starter først. Når disse har kommet av gårde kalles det andre paret frem til start, og disse sendes av gårde når det første paret har gått ca. en halv runde. Dersom det blir feilstart i det andre paret i kvartetten, må dette paret vente til første par har passert før startprosedyren kan gjentas.
== Banen ==
En standardbane for hurtigløp på skøyter er i henhold til ISUs regelverk en rundbane med to konkurransebaner og en total lengde mellom 333 1/3 m og 400 m. Banens kurver er på 180° der indre banes radius er mellom 25 m og 26 m. Konkurransebanenes bredde er 4 m. På den ene langsiden (vekslingssiden) skal det være et krysningsfelt over hele langsidens lengde.Til internasjonale mesterskap skal banen være 400 m lang, og ha en (minst) 4 m bred oppvarmingsbane innenfor indre bane. I olympiske leker er det i tillegg krav om at banen skal være innebygd.Konseptet med to adskilte konkurransebaner i en rundbane med krysning på den ene langsiden ble utviklet på Hamar i 1880-årene, og fikk navnet Hamar-systemet.
=== Oppmåling og merking ===
Konkurransebanene avgrenses av malte punkter i isen. I svingene brukes også gummiklosser; disse er plassert med 50 cm mellomrom de første 15 m av svingen, og med 2 m mellomrom i den resterende delen. Det brukes ikke gummiklosser på langsidene. Inngangene til svingene markeres med en 20–25 cm høy kjegle.Snøkanter brukes fortsatt til en viss grad på utendørsbaner, men på grunn av faren for at snøen kan fryse fast i isen, er ikke dette hensiktsmessig når det er mildt i været.
Banen måles en halv meter inn i banen. Banens totale lengde er den lengden en løper går når han tilbakelegger en runde med veksling, det vil si lengden av to langsider, en innersving og en yttersving, samt den ekstra distansen man bruker av å gå diagonalt på vekslingssiden; på en normalbane tilsvarer dette 7 cm.
På 400 m-bane med innersving-radius 25 m, er langsidene 113,57 m lange
På 400 m-bane med innersving-radius 25,5 m, er langsidene 112,00 m lange
På 400 m-bane med innersving-radius 26 m, er langsidene 110,43 m lange
=== Alternative banelengder ===
Utover standardbanen gir ISUs reglement åpninger for alternative banelengder for hurtigløp på skøyter. Kravene er at banen skal være minst 200 m lang, en svingradius i indre bane på 15 m, et krysningsområde på 40 m og bredde på løpsbanene 2 m.
== Funksjonærer ==
Ved offisielle skøytestevner skal det være forskjellige funksjonærer for å bevare fair play og for å påse at konkurransereglene blir fulgt. Disse funksjonærene er fire hovedfunksjonærer utnvent av arrangørforbund: overdommer (tidligere kalt oppmann) og dens assistent samt starter og dens assistent. I tillegg er det flere banedommere (svingdommere, måldommer og vekslingskontrollør), og ved stevnet er det også behov for tidtakere, rundeanviser og protokollfører.
== Mesterskap ==
Følgende verdensmesterskap på skøyter blir avholdt årlig:
VM allround er blitt arrangert siden 1889 for menn, siden 1936 for kvinner. Frem til og med 1995 var dette separate arrangementer, siden har disse blitt avholdt samtidig. VM-arrangementene i årene 1889-1892 var uoffisielle mesterskap, men har i ettertid blitt gjort offisielle.
VM sprint for damer og menn ble arrangert første gang i 1970. Fra 1972 fikk disse arrangementene offisiell status.
VM enkeltdistanser for damer og menn ble arrangert første gang i 1996. Dette holdes ikke i år med olympiske leker.Hurtigløp på skøyter har vært olympisk gren siden oppstarten av vinterlekene i 1924. Kvinnene kom med først i 1960 (i 1932 var hurtigløp for kvinner oppvisningsgren). Hurtigløp på skøyter skulle være på programmet under OL i Berlin i 1916, men disse lekene ble avlyst på grunn av første verdenskrig. Under OL konkurreres det på enkeltdistanser, men i 1924 ble det også utdelt sammenlagtmedaljer.
EM allround har blitt arrangert siden 1891 for menn og siden 1970 for damer. Frem til og med 1989 var dette separate arrangementer.
== Verdenscup ==
Verdenscupen på skøyter er en serie av internasjonale skøytekonkurranser som årlig arrangeres av det internasjonale skøyteforbundet (ISU). Sesongen 1985/86 ble Verdenscupen på skøyter startet med det første offisielle stevnet arrangert 23. – 24. november 1985 på Leangen Kunstis, i Trondheim. Til å begynne med var ikke verdenscupen veldig populær verken blant løpere eller publikum.
Fra sesongen 2009/10 konkurrerer løperne i fire grener, 500 m, 1000 m, 1500 m og langdistanser (5000 m og 10 000 m for menn, 3000 m og 5000 m for kvinner). I tillegg konkurrerer nasjonslag i lagtempo. Det er ingen samlet verdenscup slik som i alpint og langrenn. 100 m var verdenscupdistanse i seks sesonger fra 2003/04-sesongen, men eksperimentet ble avsluttet etter 2008/09-sesongen. Sesongene 2002/03 og 2003/04 prøvde de seg også med en sammenlagt-konkurranse på 1 av stevnene i sesongen, noe som var lite prioritert blant løperne. Sesongen 1988/89 inkluderte de også 3000m for herrer i langdistansecupen ved 2 av stevnene, men det ble med det for den distansen blant herrene som offisiell verdenscup-distanse.
Verdenscupen er hovedkvalifiseringen for VM på enkeltdistanser og OL.
== Konkurransearenaen ==
=== Innsjøer og naturisbaner ===
Skøyteløping foregikk frem til begynnelsen av 1900-tallet hovedsakelig på innsjøer eller i fjordarmer, men etterhvert ble det mer vanlig å anlegge baner på land for å få mer kontrollerte forhold. I Oslo ble skøyteløpene bragt på land i 1901 ved anleggingen av Gamle Frogner stadion, før den tid var Frognerkilen som ble brukt til skøyteløp.
To ganger har de olympiske skøyteøvelsene blitt arrangert på innsjøis, i 1936 i Garmisch-Partenkirchen og i 1956 i Cortina d'Ampezzo. Innsjøer brukes fortsatt til en viss grad for skøyteløp, i sesongen 2008/09 ble de nasjonale mesterskapene i både Argentina og Tsjekkia avholdt på innsjøis.
=== Kunstisbaner ===
Til tross for at det fantes skøytebaner med kunstfrossen is allerede på slutten av 1800-tallet, var det først på slutten av 1950-årene denne teknikken ble benyttet på baner til hurtigløp. Det første internasjonale mesterskapet på kunstis, var EM i 1959 på Nya Ullevi i Göteborg, hvor det var satt opp et mobilt fryseanlegg. I Squaw Valley i 1960 ble de olympiske konkurransene for første gang holdt på en kunstfrossen bane.
I 1966 fikk Norge sin første kunstfrosne bane for hurtigløp på skøyter på Valle Hovin stadion i Oslo. Per januar 2010 finnes det 17 kunstfrosne 400 m-baner i drift i Norge. Naturisbaner brukes så å si aldri lenger til internasjonale mesterskap og world cup-løp.
=== Innendørsbaner ===
Da Calgary i 1981 ble tildelt de olympiske vinterleker for 1988, søkte de ISU om å arrangere hurtigløpsøvelsene innendørs, i og 1984 tok byggingen av Olympic Oval til. I Øst-Berlin og Heerenveen startet de samtidig med å bygge tak over eksisterende kunstisbaner. Disse ble begge åpnet i november 1987; i Berlin ble det riktignok arrangert testløp under tak sesongen før, men da var ennå ikke veggene på plass. Innendørsbaner viste seg snart å bli en suksess; i tillegg til at man her er skjermet for vær og vind og kan gi jevne og mer rettferdige forhold for løperne, er det også mulig å holde en høyere lufttemperatur, noe som gir mindre luftmotstand. I dag er alle verdensrekordene satt på innendørsbaner; siste verdensrekord som ble satt utendørs (og på naturis) var ved amerikaneren Dan Jansen med 36,41 på 500 m den 25. januar 1992 i Davos.
Norges første innendørsbane var planlagt lagt til Halden, men da Lillehammer ble tildelt vinter-OL for 1994, ble disse planene skrinlagt, og byggingen av Vikingskipet på Hamar startet opp. Norges andre innendørsbane, Fosenhallen i Bjugn, ble åpnet i 2007. Høsten 2010 ble Norges tredje innendørsbane åpnet på Sørmarka utenfor Stavanger.
== Kringkasting ==
10. august 2011 ble det klart at NRK har sikret seg de norske TV-rettighetene til hurtigløp på skøyter frem til våren 2015.
== Se også ==
Liste over skøytebaner
Verdensrekorder på skøyter
Norske rekorder på skøyter
Liste over olympiske medaljevinnere i hurtigløp på skøyter (menn)
Liste over olympiske medaljevinnere i hurtigløp på skøyter (kvinner)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Knut Bjørnsen (1992). 100 år på glattisen : 30 år bak mikrofonen. Oslo: Cappelen. ISBN 8202138256. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket.]
Norges skøyteforbund; Samuelsen, Ørnulf (1973). Skøytehistorikk. Oslo. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket.]
Amundsen, Finn (1948). Skøyte-boken: radiolytternes håndbok. Oslo: Eget forlag. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket.]
Bryn, Yngvar (1924). Skøiteløpning. Kristiania: Aschehoug. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket.]
== Eksterne lenker ==
(no) Hurtigløp i Store norske leksikon
Norges Skøyteforbund
(en) International Skating Union
Skøytemuseet på Frogner stadion – med flere artikler om skøytesportens historie | Verdenscupen i hurtigløp på skøyter – Lagtempo kvinner er en av konkurranse-øvelsene som organiseres av International Skating Union. Den ble introdusert i verdenscupsesongen 2004/05. | 199,353 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eidsfjellet | 2023-02-04 | Eidsfjellet | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Innlandet', 'Kategori:Fjell i Tolga', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tynsets geografi'] | Eidsfjellet er et fjellmassiv øst for Kvikneskogen i Tynset og Tolga kommune i Innlandet. Det har en største høyde på 1 121 meter over havet. Elva Tunna har utspring fra Eidsfjellet.
| Eidsfjellet er et fjellmassiv øst for Kvikneskogen i Tynset og Tolga kommune i Innlandet. Det har en største høyde på 1 121 meter over havet. Elva Tunna har utspring fra Eidsfjellet.
== Referanser == | Eidsfjellet er et fjellmassiv øst for Kvikneskogen i Tynset og Tolga kommune i Innlandet. Det har en største høyde på meter over havet. | 199,354 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lobogeniates | 2023-02-04 | Lobogeniates | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1917', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Lobogeniates er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Lobogeniates er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore (ca. 20 millimeter), avlange, litt matt brunlige til svarte skarabider. Hodet har en avrundet skovlformet snute. Pronotum har rundede sider og er grovt punktert.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda av røtter, mens de voksne insektene kan finnes gnagende på blader. Disse billene flyr godt og er mest aktive om natten.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt fra Panama i nord til Brasil i sør.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Geniatini Burmeister, 1844 - 327 arter, Neotropiske
Slekten Lobogeniates Ohaus, 1917
Lobogeniates abdominalis
Lobogeniates alvarengai
Lobogeniates alvinus
Lobogeniates apicalis
Lobogeniates bicolor
Lobogeniates borgmeieri
Lobogeniates brasiliensis
Lobogeniates brevior
Lobogeniates catharinae
Lobogeniates catullus
Lobogeniates collaris
Lobogeniates curvidens
Lobogeniates elegans
Lobogeniates espiritosantensis
Lobogeniates flavipes
Lobogeniates flavolineatus
Lobogeniates frontatus
Lobogeniates fuscopunctatus
Lobogeniates hirtus
Lobogeniates immaculatus
Lobogeniates laticosta
Lobogeniates marronus
Lobogeniates nigricans
Lobogeniates nigripennis
Lobogeniates palleolus
Lobogeniates perezalcalai
Lobogeniates pilicrus
Lobogeniates punctipennis
Lobogeniates sericopygus
Lobogeniates signatus
Lobogeniates signicollis
Lobogeniates sinopensis
Lobogeniates tucumanensis
Lobogeniates waraputanus
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Lobogeniates [1]
Jameson, Mary Liz og Hawkins, Shauna Joy (2005): Synopsis of the genera of Geniatini (Coleoptera: Scarabaeidae: Rutelinae) with an annotated catalog of species. Zootaxa 874: 1-76. [2]
== Eksterne lenker ==
Bilder av Lobogeniates spp. fra Fransk Guyana
Bilder av Lobogeniates sp. fra Fransk Guyana
(en) Lobogeniates i Encyclopedia of Life
(en) Lobogeniates i Global Biodiversity Information Facility
(en) Lobogeniates hos NCBI
Lobogeniates – detaljert informasjon på Wikispecies | * se Systematisk inndeling | 199,355 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trizogeniates | 2023-02-04 | Trizogeniates | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1917', 'Kategori:Praktskarabider'] | Trizogeniates er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Trizogeniates er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore (ca. 20 millimeter), avlange, blankt gulbrune til svarte skarabider. Mange arter har svarte og gulbrune lengdestriper på dekkvingene. Et spesielt trekk er at billene har et stridulasjonsapparat der en fil på baklåret kan gnis mot et område på sidene av bakkroppen (epipleuron) for å lage lyd.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda av røtter, mens de voksne insektene kan finnes gnagende på blader. Disse billene flyr godt og er mest aktive om natten.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt fra Costa Rica i nord til det nordlige Argentina i sør.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, Rutelinae MacLeay, 1819
Stammen Geniatini Burmeister, 1844 - 327 arter, Neotropiske
Slekten Trizogeniates Ohaus, 1917
Trizogeniates aphilus Villatoro, 2002
Trizogeniates apicalis (Ohaus, 1917)
Trizogeniates barrerai Martinez, 1965
Trizogeniates bicolor Ohaus, 1917
Trizogeniates bordoni Martinez, 1965
Trizogeniates caiporae Villatoro, 2002
Trizogeniates calcaratus Ohaus, 1917
Trizogeniates catoxanthus (Burmeister, 1844)
Trizogeniates catsus Villatoro, 2002
Trizogeniates costatus Ohaus, 1917
Trizogeniates cribicollis (Lucas, 1857)
Trizogeniates crispospinatus Villatoro, 2002
Trizogeniates dispar (Burmeister, 1844)
Trizogeniates eris Villatoro, 2002
Trizogeniates foveicollis Ohaus, 1922
Trizogeniates geminatus Villatoro, 2002
Trizogeniates goyanus Ohaus, 1917
Trizogeniates laevis (Camerano, 1878)
Trizogeniates laticollis Ohaus, 1931
Trizogeniates montanus Ohaus, 1917
Trizogeniates ohausi Villatoro, 2002
Trizogeniates planipennis Ohaus, 1917
Trizogeniates schmidti (Ohaus, 1903)
Trizogeniates temporalis Ohaus, 1917
Trizogeniates terricola Ohaus, 1922
Trizogeniates tibialis Ohaus, 1917
Trizogeniates traubi Martinez, 1965
Trizogeniates travassosi Martinez, 1965
Trizogeniates trivittatus Ohaus, 1917
Trizogeniates venezuelensis Villatoro, 2002
Trizogeniates vittatus (Lucas, 1857)
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Trizogeniates [1]
Jameson, Mary Liz og Hawkins, Shauna Joy (2005): Synopsis of the genera of Geniatini (Coleoptera: Scarabaeidae: Rutelinae) with an annotated catalog of species. Zootaxa 874: 1-76. [2]
Villatoro, K. (2002): Revision of the Neotropical genus Trizogeniates Ohaus (Coleoptera: Scarabaeidae: Rutelinae: Geniatini). Entomotropica 17: 225-294.
== Eksterne lenker ==
(en) Trizogeniates i Encyclopedia of Life
(en) Trizogeniates i Global Biodiversity Information Facility
Trizogeniates – detaljert informasjon på Wikispecies | * se Systematisk inndeling | 199,356 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peder_Bogens_gate_(Sandefjord) | 2023-02-04 | Peder Bogens gate (Sandefjord) | ['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Sandefjord'] | Peter Bogens gate (1-21, 2-12) er en 400 meter lang gate i Sandefjord. Den går fra Sandefjordsveien opp til en rundkjøring ved Sandefjord videregående skole, og utgjør en del av fylkesvei 255. Gaten er oppkalt etter ordfører og skipsreder Peder Bogen (1861–1914).
| Peter Bogens gate (1-21, 2-12) er en 400 meter lang gate i Sandefjord. Den går fra Sandefjordsveien opp til en rundkjøring ved Sandefjord videregående skole, og utgjør en del av fylkesvei 255. Gaten er oppkalt etter ordfører og skipsreder Peder Bogen (1861–1914).
== Referanser == | Peter Bogens gate (1-21, 2-12)Postens Adressesøk er en 400 meter lang gate i Sandefjord. Den går fra Sandefjordsveien opp til en rundkjøring ved Sandefjord videregående skole, og utgjør en del av fylkesvei 255. | 199,357 |
https://no.wikipedia.org/wiki/D%C3%B8lebakken_(Sandefjord) | 2023-02-04 | Dølebakken (Sandefjord) | ['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Sandefjord'] | Dølebakken (1-91, 2-54) er en 1,5 kilometer lang vei i Sandefjord. Veien ble bygget i 1790-årene.
| Dølebakken (1-91, 2-54) er en 1,5 kilometer lang vei i Sandefjord. Veien ble bygget i 1790-årene.
== Referanser == | Dølebakken (1-91, 2-54)Postens Adressesøk er en 1,5 kilometer lang vei i Sandefjord. Veien ble bygget i 1790-årene. | 199,358 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mimogeniates | 2023-02-04 | Mimogeniates | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1964', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Mimogeniates er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Mimogeniates er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
En middelsstor, avlang, blank skarabide, oversiden uten påfallende hår. Snuten er avrundet trapesformet. Hode og pronotum er svarte, dekkvingene mørkt brunrøde. Pronotum er grovt og tett punktert, sidekanten har en knekk i midten, foran og bak denne er den nokså rett. Beina er brungule.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda av røtter, mens de voksne insektene kan finnes gnagende på blader. Disse billene flyr godt og er mest aktive om natten.
== Utbredelse ==
Arten lever i Brasil.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Geniatini Burmeister, 1844 - 327 arter, Neotropiske
Slekten Mimogeniates Martinez, 1964
Mimogeniates margaridae Martinez, 1964
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Mimogeniates [1]
Jameson, Mary Liz og Hawkins, Shauna Joy (2005): Synopsis of the genera of Geniatini (Coleoptera: Scarabaeidae: Rutelinae) with an annotated catalog of species. Zootaxa 874: 1-76. [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Mimogeniates i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,359 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xenogeniates | 2023-02-04 | Xenogeniates | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2001', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Xenogeniates er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Xenogeniates er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
En middelsstor (8,5-10 millimeter), blank skarabide. Hodet, pronotum, scutellum og beina bortsett fra forføttene er svarte, forføttene og dekkvingene gulbrune. Hodet er avrundet med en rund uthulning i pannen, pronotum er fint os predt punktert.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda av røtter, mens de voksne insektene kan finnes gnagende på blader. Disse billene flyr godt og er mest aktive om natten.
== Utbredelse ==
Arten lever i det sørlige Brasil (delstatene Minas Gerais, Paraná og São Paulo).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Geniatini Burmeister, 1844 - 327 arter, Neotropiske
Slekten Xenogeniates Villatoro & Jameson, 2001
Xenogeniates martinezi Villatoro & Jameson, 2001
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Xenogeniates [1]
Jameson, Mary Liz og Hawkins, Shauna Joy (2005): Synopsis of the genera of Geniatini (Coleoptera: Scarabaeidae: Rutelinae) with an annotated catalog of species. Zootaxa 874: 1-76. [2]
Villatoro, K. og Mary Liz Jameson (2001) Xenogeniates, a new and unusual genus of geniatine scarab (Coleoptera: Scarabaeidae: Rutelinae: Geniatini) from Brazil. Annals of the Entomological Society of America 94(6):866-87.[3]
== Eksterne lenker ==
(en) Xenogeniates i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,360 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geniatosoma | 2023-02-04 | Geniatosoma | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1940', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Geniatosoma er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Geniatosoma er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore, avlange, mørke, blanke skarabider. Kroppen er temmelig høyt hvelvet, pronotum er brått nedfallende foran, midtpartiet noe uthulet med kraftig mikroskulptur. Oversiden uten påfallende hår. Dekkvingene har markerte punktstriper.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda av røtter, mens de voksne insektene kan finnes gnagende på blader. Disse billene flyr godt og er mest aktive om natten.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i det nordlige Sør-Amerika (Venezuela til Brasil).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, Rutelinae MacLeay, 1819
Stammen Geniatini Burmeister, 1844 - 327 arter, Neotropiske
Slekten Geniatosoma Costa Lima, 1940
Geniatosoma lindemannae Frey, 1976
Geniatosoma matilei Lacroix, 2000
Geniatosoma nigra (Ohaus, 1917)
== Kilder ==
Jameson, Mary Liz og Hawkins, Shauna Joy (2005): Synopsis of the genera of Geniatini (Coleoptera: Scarabaeidae: Rutelinae) with an annotated catalog of species. Zootaxa 874: 1-76. [1]
Lacroix, M. 2000. Le genre Geniatosoma Costa Lima. Mises au point et description d'une nouvelle espece Geniatosoma matilei n. sp. [Coleoptera, Scarabaeoidea, Rutelidae]. Revue française d'Entomologie 22(4): 197-206.
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Geniatosoma [2]
== Eksterne lenker ==
Bilde av Geniatosoma nigra
(en) Geniatosoma i Global Biodiversity Information Facility
Geniatosoma – detaljert informasjon på Wikispecies | * se Systematisk inndeling | 199,361 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magdalena_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Magdalena (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Magdalena kan referere til:
Magdalena, et kvinnenavn
Magdalena (elv), en elv i Colomnia
Magdalena (departement), et colombiansk departement
Magdalena (distrikt i Chachapoyas), et distrikt i Peru
Magdalena (Chachapoyas), en by i Peru
Magdalena (kommune i Sonora), en kommune i Mexico | Magdalena kan referere til:
Magdalena, et kvinnenavn
Magdalena (elv), en elv i Colomnia
Magdalena (departement), et colombiansk departement
Magdalena (distrikt i Chachapoyas), et distrikt i Peru
Magdalena (Chachapoyas), en by i Peru
Magdalena (kommune i Sonora), en kommune i Mexico | Magdalena kan referere til: | 199,362 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Popillia | 2023-02-04 | Popillia | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1826', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Popillia er en artsrik slekt av biller som hører til undergrupper praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Popillia er en artsrik slekt av biller som hører til undergrupper praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Nokså store og kraftige, brede biller. Undersiden er kledt med lange hår, oversiden er ganske snau. Hodet, pronotum og beina er mer eller mindre metallglinsende, dekkvingene gjerne rødbrune. Bakkroppen har dusker av hvite hår på sidene.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda av røtter, mens de voksne insektene kan finnes gnagende på blader. Noen arter, særlig japanbillen (Popillia japonica) kan gjøre betydelig skade ved å beite ned løvverk. Disse billene flyr godt og er mest aktive om dagen.
== Utbredelse ==
Slekten har flest arter i Asia, men også en god del i Afrika. Utenfor disse områdene forekommer bare den menneske-spredte arten japanbille, som særlig har spredt seg i Nord-Amerika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, Rutelinae MacLeay, 1819
Stammen Popilliini
Slekten Popillia Leach, 1826 – ca. 250 arter
Japanbille, Popillia japonica Newman, 1838 – spredt over store deler av Jorda, ikke i Norge
Popillia acuta
Popillia adamas
Popillia aenea
Popillia aeneipennis
Popillia aenescens
Popillia albertina
Popillia amabilis
Popillia amitina
Popillia andamanica
Popillia angeli
Popillia angolana
Popillia angulicollis
Popillia anomaloides
Popillia anthracina
Popillia ardoini
Popillia atra
Popillia atrocoerulea
Popillia aurora
Popillia avita
Popillia baliana
Popillia barbellata
Popillia barrei
Popillia basilewskyi
Popillia baugneei
Popillia beniana
Popillia benitensis
Popillia bennigseni
Popillia bhutanensis
Popillia bhutanica
Popillia biguttata
Popillia biimpressa
Popillia bipunctata
Popillia birmanica
Popillia bisignata
Popillia bitacta
Popillia bogdanovi
Popillia bouyeri
Popillia brancucci
Popillia browni
Popillia bruersi
Popillia brunnicollis
Popillia burgeoni
Popillia callewaerti
Popillia callipyga
Popillia cameruna
Popillia camiadei
Popillia candezei
Popillia cerchnopyga
Popillia cerinimaculata
Popillia chalcocnemis
Popillia chalcocnemisoides
Popillia chinensis
Popillia chirindana
Popillia chlorion
Popillia clypealis
Popillia coerulea
Popillia comma
Popillia complanata
Popillia congrex
Popillia constanti
Popillia constantioides
Popillia cornelli
Popillia costalis
Popillia costipennis
Popillia crassiuscula
Popillia crenatipennis
Popillia cribricollis
Popillia cuprascens
Popillia cupricollis
Popillia cupripes
Popillia curtipennis
Popillia cyanea
Popillia dajaka
Popillia daliensis
Popillia decellei
Popillia decoenei
Popillia demeyeri
Popillia deplanata
Popillia desfontainei
Popillia desprogesi
Popillia dichroa
Popillia difficilis
Popillia digennaroi
Popillia dilutipennis
Popillia discalis
Popillia discissa
Popillia distigma
Popillia distinguenda
Popillia dives
Popillia djallonensis
Popillia donckieri
Popillia dorsigera
Popillia dorsofasciata
Popillia drumonti
Popillia ducatrix
Popillia eduardina
Popillia ertli
Popillia erythropus
Popillia eximia
Popillia expalescens
Popillia faida
Popillia fallaciosa
Popillia felix
Popillia felschei
Popillia femoralis
Popillia feroni
Popillia fimbripes
Popillia flavitarsis
Popillia flavofasciata
Popillia flavosellata
Popillia flavotrabeata
Popillia flexuosa
Popillia foveicollis
Popillia fukiensis
Popillia gabonensis
Popillia gedongensis
Popillia gemma
Popillia gerialis
Popillia ghanaensis
Popillia ghesquierei
Popillia graminea
Popillia graueri
Popillia hainanensis
Popillia hassoni
Popillia hexaspila
Popillia hilaris
Popillia hirta
Popillia hirtiventris
Popillia hirtypyga
Popillia histeroidea
Popillia hymenalis
Popillia hypselotropis
Popillia imitans
Popillia impressipyga
Popillia insularis
Popillia intermedia
Popillia interpunctata
Popillia isabellae
Popillia iwasei
Popillia jadoti
Popillia jolyi
Popillia kanarensis
Popillia kerkhofi
Popillia kiwuana
Popillia kolbei
Popillia kolleri
Popillia kraatzi
Popillia laetans
Popillia laevicollis
Popillia laevis
Popillia laeviscutula
Popillia laevistriata
Popillia lasiopyga
Popillia latecostata
Popillia latimaculata
Popillia legalli
Popillia leleupi
Popillia lemoulti
Popillia leonardi
Popillia leptotarsa
Popillia lerui
Popillia lewisi
Popillia ligulata
Popillia limbatipennis
Popillia lineata
Popillia linpingi
Popillia liturata
Popillia livida
Popillia longula
Popillia lucida
Popillia luteipennis
Popillia macgregori
Popillia maclellandi
Popillia macularia
Popillia mairessi
Popillia manni
Popillia marginicollis
Popillia matertera
Popillia maynei
Popillia medleri
Popillia meinhardti
Popillia melanochlora
Popillia melanoloma
Popillia membranifera
Popillia merkli
Popillia migliaccioi
Popillia miniatipennis
Popillia minuta
Popillia mokana
Popillia molirensis
Popillia mongolica
Popillia morettoi
Popillia mpalainensis
Popillia muelleri
Popillia mutabilis
Popillia mutans Newman, 1838
Popillia nagaii
Popillia nasuta
Popillia nathani
Popillia niijimae
Popillia nitida
Popillia njamensis
Popillia nottrotti
Popillia nubeculosa
Popillia nyassica
Popillia obliterata
Popillia octogona
Popillia ohausi Kolbe
Popillia opaca
Popillia ovata
Popillia oviformis
Popillia oxypyga
Popillia pachycnema
Popillia parvula
Popillia patkiana
Popillia patricia
Popillia petrarcai
Popillia piattellai
Popillia pilicollis
Popillia pilicrus
Popillia pilosa
Popillia plagiata
Popillia plagicollis
Popillia planiuscula
Popillia plifera
Popillia princeps
Popillia proneptis
Popillia propinqua
Popillia psilopyga
Popillia pui
Popillia pulchra
Popillia pulchripes
Popillia puncticollis
Popillia pustulata
Popillia quadriguttata (Fabricius)
Popillia quelpartiana
Popillia revirescens
Popillia ricchiardii
Popillia richteri
Popillia robichei
Popillia rothschildti
Popillia rotundata
Popillia ruandana
Popillia rubescens
Popillia rubripes
Popillia rubromaculata
Popillia rufipes
Popillia runsorica
Popillia sabatinelli
Popillia sandyx
Popillia sankuruensis
Popillia sanmenensis
Popillia sauteri
Popillia sauvageae
Popillia scabricollis
Popillia schenkeli
Popillia schiltzi
Popillia schizonycha
Popillia schultzei
Popillia scutellata
Popillia sebastiani
Popillia semiaenea
Popillia semicuprea
Popillia sequax
Popillia serena
Popillia seydeli
Popillia sichuanensis
Popillia signifera
Popillia sikkimensis
Popillia simlana
Popillia smaragdina
Popillia soror
Popillia soulai
Popillia spinipennis
Popillia spinosa
Popillia spoliata
Popillia strigicollis
Popillia strumifera
Popillia subquadrata
Popillia sulcata
Popillia sulcipennis
Popillia sumatrensis
Popillia suturalis
Popillia symmetrica
Popillia taiwana
Popillia tandallae
Popillia testaceipennis
Popillia timoriensis
Popillia transversa
Popillia trichiopyga
Popillia trichocnemis
Popillia tricholopha
Popillia tristicula
Popillia tullia
Popillia uchidai
Popillia ugandana
Popillia uhligi
Popillia ukambana
Popillia unguicularis
Popillia usanguana
Popillia variabilis
Popillia varicollis
Popillia varicolor
Popillia vastipes
Popillia versicolorea
Popillia vignai
Popillia vingerhoedti
Popillia violaceipennis
Popillia viridiaurata
Popillia viridicyanea
Popillia viridipes
Popillia viridula
Popillia viskensi
Popillia werneri
Popillia wittmeri
Popillia yacouba
Popillia zerchei
== Kilder ==
Faktaark om Popillia japonica
== Eksterne lenker ==
Bilde av Popillia mutans
Bilde av Popillia quadriguttata
Bilder av noen afrikanske arter
(en) Popillia i Global Biodiversity Information Facility
(en) Popillia hos Fauna Europaea
(en) Popillia hos ITIS
(en) Popillia hos NCBI
(en) Kategori:Popillia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Popillia – detaljert informasjon på Wikispecies | * se Systematisk inndeling | 199,363 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tuberkul%C3%B8ses_Hjelpeorganisasjons_yrkesskole | 2023-02-04 | Tuberkuløses Hjelpeorganisasjons yrkesskole | ['Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Tuberkulose'] | Tuberkuløses Hjelpeorganisasjon (THO) opprettet skole ved Krokeide ved Bergen i 1946. I dag heter skolen Krokeide videregående skole
Tuberkuløses Hjelpeorganisasjons yrkesskole ga yrkesopplæring i radio- og elektroteknikk, snekkerarbeid og finmekanikk. Målet var å gjennom opplæring i nye fag å få tidligere tubekulosepasienter tilbake i arbeid. Skolen åpnet 10. november 1946.Skolen startet i militære bygninger i et tidligere tysk miltært område i Krokeid, som ble frigitt i 1945. På området hadde hadde sentralkommandoen for det tyske kystartellieret ligget.Prosjektet ble støttet av Kronprins Olav, som var forsvarssjef i Norge, med en skriftlig anbefaling. Bygningene ble overdratt til Tuberkuløses Hjelpeorganisasjon for 950 kr. Tomten, som var på ca. 50 mål, ble ervervet for 50.000 kr. Lokale medlemmer av Tuberkuløses Hjelpeorganisasjon begynte ombyggingen. Prosjektet ble finansert gjennom gaver og innsamlinger og arbeidet ble gjort som dugnadsarbeid. Flere av medlemmene i foreningen anstrengte seg så mye under arbeidet at de fikk tilbakefall.
| Tuberkuløses Hjelpeorganisasjon (THO) opprettet skole ved Krokeide ved Bergen i 1946. I dag heter skolen Krokeide videregående skole
Tuberkuløses Hjelpeorganisasjons yrkesskole ga yrkesopplæring i radio- og elektroteknikk, snekkerarbeid og finmekanikk. Målet var å gjennom opplæring i nye fag å få tidligere tubekulosepasienter tilbake i arbeid. Skolen åpnet 10. november 1946.Skolen startet i militære bygninger i et tidligere tysk miltært område i Krokeid, som ble frigitt i 1945. På området hadde hadde sentralkommandoen for det tyske kystartellieret ligget.Prosjektet ble støttet av Kronprins Olav, som var forsvarssjef i Norge, med en skriftlig anbefaling. Bygningene ble overdratt til Tuberkuløses Hjelpeorganisasjon for 950 kr. Tomten, som var på ca. 50 mål, ble ervervet for 50.000 kr. Lokale medlemmer av Tuberkuløses Hjelpeorganisasjon begynte ombyggingen. Prosjektet ble finansert gjennom gaver og innsamlinger og arbeidet ble gjort som dugnadsarbeid. Flere av medlemmene i foreningen anstrengte seg så mye under arbeidet at de fikk tilbakefall.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Marthinsen, Arne (1955). Veileder i praktisk sosialmedisin. Oslo: Universitetsforlaget. s. 56.
== Eksterne lenker ==
LHL om historien til Krokeid videregående skole
Krokeide videregående skole | Tuberkuløses Hjelpeorganisasjon (THO) opprettet skole ved Krokeide ved Bergen i 1946. I dag heter skolen Krokeide videregående skole | 199,364 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kris_Doolan | 2023-02-04 | Kris Doolan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Clyde FC', 'Kategori:Fotballspillere for Partick Thistle FC', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Irvine', 'Kategori:Skotske fotballspillere'] | Kris Doolan (født 11. desember 1986) er en skotsk fotballspiller som spiller for Ayr United FC.
21. januar 2015 laget han hat trick i Scottish Premiership 2014–2015 da han scoret fire mål da Partick Thistle slo Hamilton Academical 5–0 på Firhill Stadium.
| Kris Doolan (født 11. desember 1986) er en skotsk fotballspiller som spiller for Ayr United FC.
21. januar 2015 laget han hat trick i Scottish Premiership 2014–2015 da han scoret fire mål da Partick Thistle slo Hamilton Academical 5–0 på Firhill Stadium.
== Meritter ==
Vinner av Scottish Football League First Division 2012-2013 med Partick Thistle
Toppscorer i Scottish Football League First Division 2010-2011 med 15 mål, totalt 18 cup- og ligascoringer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kris Doolan – Transfermarkt
(en) Kris Doolan – WorldFootball.net
(en) Kris Doolan – Soccerbase.com
(en) Kris Doolan – Soccerbase.com
(en) Kris Doolan – FootballDatabase.eu
(en) Kris Doolan – Soccerway
(en) Kris Doolan – FBref | | fødtsted = Irvine, North Ayrshire | 199,365 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alta | 2023-02-04 | Alta | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Alta', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Alta (nordsamisk: Álttá suohkan, kvensk: Alattion komuuni) er en kommune i Troms og Finnmark, vest i Finnmark, med bystatus siden 2000. Den grenser i nord mot Hasvik, Hammerfest og Loppa, i øst mot Porsanger, i sør mot Kautokeino og Karasjok, og i vest mot Kvænangen og Loppa. Alta er også navnet på tettstedet og byen, som er kommunens administrasjonssenter.
Det har vært lansert flere tolkninger av stedsnavnet Alta. Oluf Rygh satte det i forbindelse med gammelnorsk alpt («svane»). Just Qvigstad mente første leddet var det finske ala-, som i alamaa («lavland»). Jens Petter Nielsen har pekt på det samiske alda («offerplass»).
| Alta (nordsamisk: Álttá suohkan, kvensk: Alattion komuuni) er en kommune i Troms og Finnmark, vest i Finnmark, med bystatus siden 2000. Den grenser i nord mot Hasvik, Hammerfest og Loppa, i øst mot Porsanger, i sør mot Kautokeino og Karasjok, og i vest mot Kvænangen og Loppa. Alta er også navnet på tettstedet og byen, som er kommunens administrasjonssenter.
Det har vært lansert flere tolkninger av stedsnavnet Alta. Oluf Rygh satte det i forbindelse med gammelnorsk alpt («svane»). Just Qvigstad mente første leddet var det finske ala-, som i alamaa («lavland»). Jens Petter Nielsen har pekt på det samiske alda («offerplass»).
== Historie ==
=== Fornminner ===
Helleristningene i Alta ble oppdaget i 1973 og står på UNESCOs Verdensarvliste. Dette feltet har Nord-Europas største antall helleristninger og hellemalerier laget av en jeger- og fiskerbefolkning. De eldste helleristningene er strandlinjedatert til å være ca. 7000 år gamle. Det første funnet var den såkalte Pippisteinen, som på 1950tallet ble funnet i Gjermundsby litt sør for Isnestoften. Byen er også kjent for steinalderfunnene nær fjellet Komsa, som har gitt navn til det som tidligere ble kalt Komsakulturen og som i dag kalles eldre steinalder i Finnmark.
=== Før 1700 ===
Alta nevnes for første gang i skriftlige kilder i 1520, og er på det tidspunktet etter alt å dømme et distrikt bebodd av et par hundre sjøsamer som levde av jakt, fiske og husdyrhold. Området var felles skattland for Danmark-Norge, Sverige og Russland. Mot slutten av 1500-tallet var det stadige konflikter mellom Sverige og Danmark om retten til å beskatte laksefisket i Altaelva, og i 1611 anla danskekongen en festning på Årøya for å holde svenskene unna. Først ved freden i Knærød (1613) ble det slått fast at Alta og de andre fjordstrøkene nordpå tilhørte Danmark-Norge. På denne tiden hadde de første nordmennene begynt å bosette seg inne i Altafjorden, særlig på vestsiden av fjorden og på Årøya.
=== 1700-tallet ===
Alta hørte til Sørvær prestegjeld, men etter hvert som fiskeriene sviktet og folketallet på kysten sank, samtidig som Alta opplevde en viss vekst, flyttet tyngdepunktet i prestegjeldet seg innover. I 1694 ble Altafjordens første kirke bygget på Årøya, men ble i 1705 flyttet til tingstedet Talvik. Alta ble nå hovedsognet. I Talvik var også handelsanlegget Alten Handel etablert noen år tidligere. Rundt år 1700 begynte den kvenske innvandringen, som følge av krig og hungersnød i Finland, til Alta for alvor. Kvenene bragte med seg både korndyrking og forbedrede elvefiskemetoder, og slo seg hovedsakelig ned ved Altaelva fra Elvebakken og opp til Øvre Alta. I 1738 flyttet amtmannen fra Vardø til Alta, og bygget Altagård som residens. Stedet var amtmannssete frem til 1815. Handelsmonopolet ble opphevet i Finmarkens amt i 1789, og det ble ganske snart opprettet handelssteder i Bossekop, Djupvik i Leirbotn, Rivarbukt, Sopnes og Komagfjord. I løpet av 1700-tallet hadde folketallet i Alta økt fra 350 til nærmere 2000. I 1801 var 54% samer, 29% nordmenn og 18% kvener.
=== 1800-tallet ===
I 1826 startet det engelske selskapet Alten Copper Mines opp gruvedrift i Kåfjord. Mange gruvearbeidere kom til Kåfjord fra Finland, Sverige og gruvemiljøer i Sør-Norge som Røros og Folldal. Under gruvetiden var Kåfjord en periode det mest folkerike stedet i Finnmark. Gruvesamfunnet var en smeltedigel av forskjellige kulturer; her var det blant annet hotell, vertshus, skole, teater, store arbeiderbrakker og direktørbolig. Kåfjord kirke (1837), som ikke ble brent under krigen, bærer tydelig preg av sin engelske arkitektur fra gruvetiden. Fra 1837 var det også gruvedrift i Raipas, men i 1878 ble drifta nedlagt begge steder. Det svenskeide Altens Kobbergruber gjenopptok virksomheten i årene 1896 før de i 1908 også ga opp gruvedriften.
Flere av gruvearbeiderne reiste videre til USA, men andre begynte allerede fra 1830-tallet å kombinere gruvearbeidet med gårdsdrift. På denne måten ble de store dalførene i indre Alta – Mathisdalen, Storelvdalen, Eiby og Tverrelvdalen dyrket opp. En annen næring som vokste frem etter at det var slutt i Kåfjord var skiferen.
Utover på 1800-tallet ble pomorhandelen viktig for de ytre fjordstrøkene i Alta. Norsk fisk ble byttet mot russisk korn og forsynte kystbefolkningen i store deler av Nord-Norge. Denne handelen ble stadig viktigere frem til det var brått slutt etter den russiske revolusjon i 1917.
I 1857 ble prestegjeldet delt i Alta og Talvik, og i 1862 skjedde det samme med kommunen. Kåfjord hadde da vært eget kapellsogn siden 1837.
Den katolske Nordpolmisjonen hadde sitt hovedkvarter på Altagård 1856-65, og det var katolsk menighet i Alta frem til 1902. Større fremgang hadde den læstadianske vekkelsen, særlig fra 1865 og utover, og spesielt blant kvenene på Elvebakken.
=== Andre verdenskrig ===
Alta og fjorden Kåfjord er også kjent for forsøket på å senke det tyske slagskipet «Tirpitz», som lå i fjorden i 18 måneder. Skipet fikk så store skader at det måtte forlate fjorden. Skipet ble slept til Tromsø hvor det etter hvert ble senket av de allierte styrkene.
Alta ble brent ned av tyskerne høsten 1944 og den eneste bygningen i den nåværende byen Alta som ikke ble brent var Alta kirke. Kirkene i Kåfjord, Talvik, Sopnes og Kviby ble spart. Befolkningen ble evakuert sørover og ble tatt i mot av vertsfamilier i ulike deler av landet. Etter frigjøringen av Norge vendte befolkningen tilbake, noen allerede våren 1945. De som kom tilbake bodde sommeren 1945 i telt og gammer, hvor de bygde opp husene igjen på de gamle tomtene sine. Mange hus ble bygd av planker som de fant på Alta flyplass. Flyplassen var blitt bygd av tyskerne under krigen. Flystripa var blitt bygd av planker ca. 148 mm x 48 mm og 4 meter lange, men disse plankene var gjennomboret med hull for å drenere bort vann fra flystripa. Det ble spikket plugger og satt i hullene og hus ble tømret opp. Det var ulovlig å hente planker, men mer og mer forsvant fra flystripa. Man kan ennå i dag se enkelte gamle stuer som er bygd opp av disse karakteristiske gjennomborrede plankene som er tettet med treplugger.
=== Altasaken ===
Alta ble kjent for Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget, hvor flere tusen demonstranter lenket seg fast i Stilla. Demonstrantene var miljøvernforkjempere fra hele Norge, men også fra andre land som for eksempel Danmark. Lokalbefolkningen i Alta var splittet, hvor enkelte var for utbygging og andre i mot. Enkelte mente utbygging ville tilføre Alta viktige arbeidsplasser. Mens andre som bodde langs Altaelva og var nært knyttet til elva var i mot utbygging. De fleste sportsfiskere var i mot utbygging da de fryktet konsekvensen for Altalaksen. Til tross for dette ble Altademningen bygd i Alta- Kautokeinovassdraget. Altaelva er kjent for å være en av Europas flotteste lakseelver.
=== Folkeavstemning om fylkestilhørighet ===
Ettersom det går mot at Troms og Finnmark skal oppløses, så skal Alta gjennomføre folkeavstemning hvorvidt kommunen skal søke overføring til det nye Troms fylke.
== Geografi ==
=== Topografi ===
Alta kommune omfatter grovt sett landet rundt Altafjorden. Denne fjorden har mange sidefjorder og bukter, men relativt få øyer. Fjorden avgrenses imidlertid av de to store øyene Stjernøya og Seiland, som begge bare delvis ligger innen kommunens grenser. Mellom Stjernøya og fastlandet finner vi Stjernsundet, mellom Seiland og fastlandet Vargsundet, og mellom de to øyene Rognsundet. Disse tre sundene forbinder Altafjorden med havet. Mot vest skyter den lange og smale Langfjorden inn. Lenger inn i selve Altafjorden finner vi først Isnestoften så Talvik, og lengst inne i sørvest Kåfjorden. På østsiden av fjorden ligger flere mindre fjorder. De viktigste er, regnet fra nord, Lille og Store Lerresfjord, Komagfjord, Korsfjord, Skillefjord, Leirbotn og helt i sørøst, Rafsbotn.
Årøya er eneste øy av betydning inne i fjorden, og ligger mellom Skillefjord og Leirbotn, atskilt fra fastlandet av Årøysundet.Mellom Kåfjorden og Rafsbotn lengst inne i fjorden stikker landet litt ut, og her renner Altaelva ut i fjorden. Altaelva danner Altadalen og Storelvdalen, og den betydelige sideelva Eibyelva danner Eibydalen. Litt lenger øst finner vi Tverrelva, som danner Tverrelvdalen, og Transfarelva som danner Transfarelvdalen. Vest for Altadalen renner Mattiselva gjennom Mattisdalen og munner ut i Kåfjorden. Lenger ute i fjorden på vestsiden er Vassbotndalen innenfor Talvik verd å nevne. Midt i dalen ligger Storvatnet. I bunnen av Langfjorden finner vi Bognelvdalen med Bognelva, som skyter rett sørover. For øvrig munner det ut ei lita elv i bunnen av hver av de små fjordene på østsiden av Altafjorden.
De høyeste fjellene i Alta ligger på vestsida av fjorden. Aller høyest er Haldde ved Kåfjord (1149 moh.). Fjelltopper over 900 meter finnes det mange av, til og med på Seiland (1079 moh.) og Stjernøya (914 moh.). Fjellene på østsida er ikke så høye, sjelden 700 moh., og mot sørøst flater landet av inn mot Finnmarksvidda. Her ligger innsjøen Iešjávri 390 moh., som er delt mellom Alta, Kautokeino og Karasjok kommuner.
Det aller meste av Altas 3 849 km² er fjell og vidder, 223 km² (5,7%) er skog og 20 km² (0,5%) er jordbruksareal.
=== Klima ===
Klimaet i Alta er noe midt imellom kyst- og innlandsklima. Om vinteren blir det en sjelden gang under −25 °C, og om sommeren sjelden over 25 °C. Somrene kan være uvanlig varme for steder så langt nord, og noen dager i månedsskiftet juli-august er det gjennomsnittlig varmere i Alta enn i Trondheim. Sammenliknet med andre steder lenger sør er det særlig våren som er kald og kommer sent. Middeltemperatur for januar er −8,7 °C, for juli 13,4 °C, og for hele året 1,3 °C på Alta lufthavn. Det faller 400 mm nedbør i et normalt år, altså litt over halvparten så mye som i Oslo.
== Næringsliv ==
Tradisjonelt har dette vært et samfunn med småbrukere og skiferdrivere. Mange har livnært seg av en kombinasjon av småbruk med melkekyr og sauer, hvor mennene jobbet hjemme på gården om sommeren og i skiferfjellet om vinteren. Selfangst på Ishavet har også vært en viktig næring i Alta, og flere kjente ishavskippere kommer fra Alta, deriblant Karl Wirkola og Nils Thomassen.
Altasamfunnet preges i dag av mange selvstendig næringsdrivende og store entreprenørselskaper innen bygg og anlegg. Horisontene utvides stadig, og Equinors gassterminal på Melkøya har også tilført næringslivet arbeidsoppgaver.
Store kjøpesentre i sentrum av Alta har også ført til at byen er blitt et handelssenter i Vest-Finnmark.
=== Bergverk ===
I skiferfjellet blir skifer (altaskifer) brutt ut i store flak, og klipt til takstein. Store deler av den eldre bebyggelsen i Alta har skifer som taktekke. Alta er omgitt av store forekomster av denne bergarten, som er verdenskjent for sin hardhet, og som nå brytes ut på industialisert vis og eksporteres til hele verden.
På Stjernøya ute i Altafjorden produseres nefelinsyenitt, en bergart som brukes i glassproduksjon.
=== Turisme ===
Alta har arrangert Finnmarksløpet hvert år siden 1981, og har fått internasjonal oppmerksomhet på grunn av det. Mange turister kommer også for å se på helleristningene ved museet i Hjemmeluft og for å bo på ishotellet i Sorrisniva.
Alta ligger nord for polarsirkelen, og preges også av mørketid og midnattssol.
== Samfunn ==
Kommunen het Alten-Talvig frem til 1863, da den ble delt i to kommuner, Alta og Talvik. I 1964 ble de to slått sammen igjen til den nye kommunen Alta.
=== Grender og tettsteder ===
I Langfjorden finner vi Tappeluft, Langfjordbotn og Storsandnes. Videre langs vestsida av Altafjorden Isnestoften og Talvik. Langs østsida av fjorden finner vi Kviby, Storekorsnes og Nyvoll, og nord for ferjeforbindelsen Korsfjord, Komagfjord og Store og Lille Lerresfjord. Årøya må også regnes til østsida. Ute på Seiland finner vi Hakkstabben og Altneset, og på Stjernøya ligger Kvalfjord. De nevnte grendene utgjorde tidligere Talvik kommune. I fjordbunnen (tidligere Alta kommune) ligger Kåfjord, Mathisdalen, Kvenvik vest for kommunesenteret, Transfarelv, Tverrelvdalen, Rafsbotn og Russeluft i øst, og Øvre Alta og Eiby oppover i Altadalen.
=== Befolkning ===
Folketallet har steget jevnt de siste hundre årene, fra 4 995 i 1910 til 18 680 i 2010, en årlig vekstrate for hele perioden på 1,3 %, uten store sprang eller lange stagnasjoner. Folketallet pr. 3. kvartal 2022 er 21 158. Denne utviklingen skjuler imidlertid en dramatisk sentralisering. I tidligere Talvik kommune bor det nå under 1 200 mennesker, ned fra 3 266 ved sammenslåingen i 1964.
Kommunesenteret er Finnmarks største tettsted med 15 784 innbyggere i 2022. Det ligger innerst i Altafjorden og nederst i Altadalen, og var opprinnelig grendene Bossekop og Elvebakken, som ligger omtrent 6 km fra hverandre. Dagens Alta domineres mer og mer av det nyere Alta Sentrum som ligger mellom disse, selv om de to eldre sentrene fremdeles er viktige. I 2015 ble innbygger nr. 20 000 født i Alta.
Foruten Alta regnes Rafsbotn med 440 innbyggere, Tverrelvdalen med 460 innbyggere og Amtmannsnes med 438 innbyggere som tettsteder. De to førstnevnte ligger omtrent 15 km fra kommunesenteret.
=== Politikk ===
Alta har tradisjonelt vært en bastion for venstresida i politikken, og har siden krigen stort sett hatt ordfører fra Arbeiderpartiet. Ved valget 2011 oppnådde en koalisjon bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Kystpartiet og Venstre en samlet oppslutning på 56% og 21 av 35 kommunestyrerepresentanter. Valgresultatet ble delvis forklart med motstand mot bompengefinansiering av E6 gjennom Alta. Som følge av at Høyre ble største parti på den borgerlige siden ble Laila Davidsen valgt som ordfører for Alta kommune. Etter valget i 2015 oppnådde den venstre blokka bestående av Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Miljøpartiet de Grønne og Kristelig Folkeparti flertall i kommunestyret med 18 representanter mot den borgerlige blokkas 17 representanter. Like etter de innledende forhandlingene valgte Senterpartiets ene representant å bryte med den venstre blokka og gikk over til den borgerlige siden. Som følge av dette tippet flertallet i favør av de borgerlige partiene. På dagen da det nye kommunestyret skulle konstituere seg, valgte en representant fra Frp å opptre som uavhengig representant. Vedkommende valgte å støtte venstreblokkas ordførerkandidat, Monica Nielsen. Som følge av dette tippet flertallet i favør av venstresiden igjen. Arbeiderpartiets Monica Nielsen ble følgelig valgt til ordfører i Alta kommune.
=== Valgresultat ===
==== Kommunestyrevalget 2019 ====
==== Kommunestyrevalget 2015 ====
=== Utdanning og forskning ===
Alta er det største utdanningssenteret i Finnmark. Siden 1973 har byen hatt høgskolestudier først gjennom Alta lærerhøgskole og Finnmark distriktshøgskole (fra 1981) og Høgskolen i Finnmark (fra 1994 - en fusjonert høgskole av de to foregående sammen med Finnmark sykepleierhøgskole i Hammerfest). Høgskolen i Finnmark har bestått av rundt 2000 studenter og ca 260 ansatte og har levert mellom 60 og 70 forskjellige studier innen pedagogsike fag (lærer og førskolelærer og pedagogikk for videregående), økonomifag, reiselivsfag, sosialfag (barnevern og sosionom), naturfag, idrettsfag, helsefag(sykepleie, Hammerfest), musikk og drama, media og film m.m. Fra og med 1. august 2013 er høgskolen slått sammen med Universitetet i Tromsø til UiT - Norges arktiske universitet. Alta er således å regne i rekken av universitetsbyer i Norge og er vertskommune for det nyeetablerte Finnmarksfakultetet i tillegg til de øvrige utdanningstilbudene UiT -Norges arktiske universitet har i byen.
Norut Alta
I Alta finner man også et eget datterselskap av forskningsselskapet Norut. Norut Alta har 18 ansatte. Inkludert i forskerstaben er fem forskere med doktorgrad, tre doktorgradsstipendiater og en professor II.
Instituttet ble etablert i sin nåværende form i 2003 ved en sammenslåing av Norsk institutt for by- og regionforskning avdeling Nord-Norge og Norut Finnmark (tidligere Finnmarksforskning).
Alta videregående skole er Finnmarks største videregående skole.
=== Forsvaret ===
Tidligere holdt Alta Bataljon til i Alta. Etter at forsvaret la ned sin drift ved Altagård, flyttet Heimevernets avdeling HV-17 Alta inn i lokalene. De ble her til 2005 da de ble flyttet til Porsanger.
Altagård ble opprinnelig bygget som amtmannsbolig i 1740 og senere brukt som sykehus. Fra 1856 ble det tatt i bruk som katolsk kirke, og forsvaret overtok bygget i ca. 1900.
Idag eies bygget av Alta kommune, og er tatt i bruk som kontor.
=== Samferdsel ===
Alta har gode kommunikasjoner. Alta Havn KF med havneanløp beliggende i sentral-Alta, og er i tillegg et veiknutepunkt, idet E6 passerer Alta på veien fra Narvik til Kirkenes, og europavei 45 fører sørover til Kautokeino og grensen mot Finland. Det går også hurtigbåt mellom Alta og Hammerfest. Tidligere anløp også Hurtigruten til Alta.
Alta lufthavn trafikkeres av SAS (Oslo, Tromsø), Norwegian (Oslo) og Widerøe (Tromsø, Vadsø, Kirkenes, Sørkjosen, Båtsfjord, Mehamn, Honningsvåg og Lakselv). Alta havn er Finnmarks største stykkgodshavn, og cruisebåt-trafikken er økende.og_Finnmark
Det går også daglige buss-avganger mellom Alta og Tromsø,og videre ned til Narvik og Bodø.
== Kultur ==
=== Kulturminner ===
Nordlysobservatoriet på Haldde. Observatoriet på Haldde(912 moh.) var i drift 1899–1900 og 1912–1926. Kristian Birkeland lanserte sine teorier om Nordlyset og fikk gjennomført byggingen av observatoriet på Haldde, samenes hellige fjell. Det ble drevet nordlysforskning og værobservasjoner her. I tillegg til observatoriebygningen ble det oppført en hovedbygning med 4 leiligheter og kontor, og på det meste bodde det 3 barnefamilier på Haldde.
Kopperverket i Kåfjord. Kopperverket var Nord-Europas første storindustri, og var i drift fra 1826 til 1878 (den engelske driftsperioden) og fra 1896 til 1909 (den svenske driftsperioden).
Kåfjord Kirke. Kirka i engelsk landsbystil ble oppført i 1837, og var en av de få bygg i Finnmark som ble spart da tyskerne brente Finnmark under andre verdenskrig.
Helleristningene i Alta. Disse helleristningene er opptil 7000 år gamle, og er Nord-Europas største samling av helleristninger laget av jeger-fangstfolk.
=== Severdigheter ===
Verdensarvsenter for bergkunst - Alta Museum. Museet vant i 1993 prisen som «Årets Museum» i Europa, og har en rik utstilling av den lokale historien som er 10-12 000 år gammel.
Tirpitz Museum. Dette museet ble åpnet i 2005, og har utstillinger og historie i forbindelse med andre verdenskrig.
Sautso. Altadalen er kjent for sin flotte natur og er Europas nordligste canyon. Altaelva er også kjent som en meget fin lakseelv. Elva har Alta-demningen oppført øverst i Sautso.
Struves meridianbue. Lille Raipas er et av 4 punkt innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i Norge. De andre ligger i Hammerfest og Kautokeino.
Ishotellet. Hver vinter, rundt midten av januar, åpner Sorrisniva (tidligere Alta Friluftspark) Norges største ishotell, som ligger ved bredden av Altaelva.
Finnmarksløpet. Finnmarksløpet er verdens nordligste og Europas lengste trekkhundløp. Løpet arrangeres i 2010 for 30. gang. Finnmarksløpet er egentlig to løp. Ett løp som er 500 km og som kjøres med inntil 8 hunder og ett løp på 1000 kilometer med maks 14 hunder foran sleden.
offroadfinnmark er et én-etappes sykkelritt på ca. 700 km med prolog fra havnivå opp til Halddetoppen 904 meter over havet. Rittet har til sammen mellom 10 og 12 000 klatremeter.
Boazo Sami Siida. Besøkende vil få oppleve reindriftssamisk kultur og historie og ulike reindriftssamiske bruksgjenstander utstilt i Boazo Sámi Siida.
Borealis vinterfestival. Arrangeres første helga i mars.
Aronnesrocken – Finnmarks største gratis rockefestival
Vassbotndalen naturreservat og landskapsvernområde, med verdens nordligste gråolderskog. Her, og kun her, kan du også finne den meget sjeldne Talvikvalmuen.
== Kjente personer fra Alta ==
Se også Liste over kjente personer fra Alta
Henny Moan (f. 1936), skuespiller
Bjørn Wirkola (f. 1943), skihopper og kombinertløper, VM-mester
Ove Wisløff (f. 1954), norsk svømmer, nordisk mester, OL-deltaker.
Mikkel Gaup (f. 1968), norsk-samisk skuespiller
Tore Reginiussen (f. 1986), fotballspiller
Finn-Hågen Krogh (f. 1990), langrennsløper, OL-deltaker.
== Vennskapsbyer ==
Altas vennskapsbyer er:
Apatity
Boden
Uleåborg
== Se også ==
Verdensarvsenter for bergkunst - Alta Museum
Alta brann- og redningskorps
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Alta municipality – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Kommunefakta Alta - Statistisk sentralbyrå
(no) Alta - befolkningsprofil - Statistisk sentralbyrå
(no) Alta i Store norske leksikon
(no) Alta museum - Verdensarvsenter for bergkunst
(no) Bergkunsten i Alta - Alta museum
(no) Tirpitz Museum, Kåfjord i Alta
(no) Nordlyskatedralen - Alta kirke
(no) Sautso - Alta Canyon
(no) Altaposten Altaposten – lokalavis for Alta | Alten-Talvig var inntil 1863 en kommune i Finnmark. Tilsvarer dagens Alta kommune, som fra 1863 til 1964 var delt i de to kommunene Alta og Talvik. | 199,366 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asymmetrisk_flerprosessering | 2023-02-04 | Asymmetrisk flerprosessering | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Dataterminologi', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2015-12'] | Asymmetrisk flerprosessering er en form for flerprosessering (bruken av to eller flere mikroprosessorer i et og samme datamaskinsystem) som ikke støttes direkte av maskinvaren, men som besørges av operativsystemet eller annen programvare. Assymmetrisk flerprosessering betyr at hver mikroprosessor har sitt eget dataminne og ikke kan utføre eller samarbeide om de samme oppgavene.
Assymmetrisk flerprosessering ble først brukt på Burroughs stormaskiner, såvel som på DECsystem-10 (med PDP-10) og IBM System/360 i 1960- og 1970-årene. Det gikk stort sett gradvis ut av bruk etterhvert som symmetrisk flerprosessering ble tilgjengelig.
| Asymmetrisk flerprosessering er en form for flerprosessering (bruken av to eller flere mikroprosessorer i et og samme datamaskinsystem) som ikke støttes direkte av maskinvaren, men som besørges av operativsystemet eller annen programvare. Assymmetrisk flerprosessering betyr at hver mikroprosessor har sitt eget dataminne og ikke kan utføre eller samarbeide om de samme oppgavene.
Assymmetrisk flerprosessering ble først brukt på Burroughs stormaskiner, såvel som på DECsystem-10 (med PDP-10) og IBM System/360 i 1960- og 1970-årene. Det gikk stort sett gradvis ut av bruk etterhvert som symmetrisk flerprosessering ble tilgjengelig.
== Referanser == | Asymmetrisk flerprosessering er en form for flerprosessering (bruken av to eller flere mikroprosessorer i et og samme datamaskinsystem) som ikke støttes direkte av maskinvaren, men som besørges av operativsystemet eller annen programvare. Assymmetrisk flerprosessering betyr at hver mikroprosessor har sitt eget dataminne og ikke kan utføre eller samarbeide om de samme oppgavene. | 199,367 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pharaonus | 2023-02-04 | Pharaonus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1851', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pharaonus er en slekt av biller som hører til undergrupper praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Pharaonus er en slekt av biller som hører til undergrupper praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore, brede skarabider. Hode, pronotum, scutellum og bein er svarte uten metallglans, dekkvingene brungule til svarte. Pronotum er mye smalere enn dekkvingene, nærmest klokkeformet sett ovenfra, ofte med kraftig mikroskulptur og derfor noe matt. Oversiden er ofte mer eller mindre kledt med lange, lyse hår.
== Levevis ==
Disse billene lever i ørken- og halvørkenområder.
Larvene lever i jorden, de voksne billene besøker gjerne blomster.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i tørre områder i Afrika og Asia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, Rutelinae MacLeay, 1819
Stammen Popilliini
Slekten Pharaonus Blanchard, 1851 - 6 arter, ørken- og halvørkenområder i Asia og Afrika
Pharaonus caucasicus Reitter, 1888 - bare i Armenia
Pharaonus fasciculatus (Burmeister, 1844)
Pharaonus lederi Reitter, 1888
Pharaonus saharicus Král, 2012
Pharaonus semenovi Reitter, 1887
Pharaonus varicoloreus (Burmeister, 1844)
== Kilder ==
Král, D. (2012): Pharaonus saharicus sp. nov. (Coleoptera: Scarabaeidae: Rutelinae) from the Central Sahara (Algeria). Klapalekiana 48: 127–136. [1]
== Eksterne lenker ==
Bilde av Pharaonus caucasicus
Bilde av Pharaonus lederi
Bilde av Pharaonus semenowi
Bilde av Pharaonus varicoloreus
Rødlistevurdering for Pharaonus caucasicus
(en) Pharaonus i Encyclopedia of Life
(en) Pharaonus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kategori:Pharaonus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * se Systematisk inndeling | 199,368 |
https://no.wikipedia.org/wiki/GSI_Grizzlies_Lacrosse | 2023-02-04 | GSI Grizzlies Lacrosse | ['Kategori:2011 i Norge', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Idrettslag etablert i 2011', 'Kategori:Idrettslag i Agder', 'Kategori:Lacrosselag i Norge', 'Kategori:Sider som er foreslått slettet', 'Kategori:Sport i Grimstad', 'Kategori:Studentidrettslag i Norge', 'Kategori:Universitetet i Agder'] | GSI Grizzlies Lacrosse (stiftet 20. oktober 2010) er lacrosseavdelingen til Grimstad Studentidrettslag, som er tilknyttet Campus Grimstad ved Universitetet i Agder, og medlem av Norges Amerikanske Idretters Forbund.
Laget spiller turneringer flere steder i Norge, og har blant annet deltatt i Bergen Challenge, Norgesmesterskapet og Studentlekene i Norge.
| GSI Grizzlies Lacrosse (stiftet 20. oktober 2010) er lacrosseavdelingen til Grimstad Studentidrettslag, som er tilknyttet Campus Grimstad ved Universitetet i Agder, og medlem av Norges Amerikanske Idretters Forbund.
Laget spiller turneringer flere steder i Norge, og har blant annet deltatt i Bergen Challenge, Norgesmesterskapet og Studentlekene i Norge.
== Meritter ==
Under NM i lacrosse 2012 kom laget på åttendeplass. I Bergen Challenge 2012 fikk laget delt 5.-plass.
KvinnerNM 2015: 2 Sølv
NM 2016: 2 Sølv
NM 2017: 3 Bronse
NM 2018: 3 Bronse
NM 2019: 5.-plassMennNM 2015: 4.-plass
NM 2016: 7.-plass
NM 2017: 5.-plass
NM 2018: 5.-plass
NM 2019: 4.-plassKilde: Norges Amerikanske Idretters Forbund
== Kjente spillere ==
Tale Futtrup Solfjeld (2012–2020), kaptein på Norges kvinnelandslag i lacrosse
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
GSI Grizzlies Lacrosse på Facebook
GSI Grizzlies Lacrosse på Instagram | GSI har flere betydninger: | 199,369 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SpareBank_1-alliansen | 2023-02-04 | SpareBank 1-alliansen | ['Kategori:1996 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Selskaper etablert i 1996', 'Kategori:SpareBank 1-alliansen'] | SpareBank 1-alliansen er et norsk banksamarbeid etablert i 1996, mellom 13 banker under felles merkevare SpareBank 1, som er organisert gjennom de felleseide selskapene SpareBank 1 Gruppen AS og SpareBank 1 Utvikling DA med deres datterselskaper, i tillegg til flere andre direkte eide selskaper av SpareBank 1-bankene.
| SpareBank 1-alliansen er et norsk banksamarbeid etablert i 1996, mellom 13 banker under felles merkevare SpareBank 1, som er organisert gjennom de felleseide selskapene SpareBank 1 Gruppen AS og SpareBank 1 Utvikling DA med deres datterselskaper, i tillegg til flere andre direkte eide selskaper av SpareBank 1-bankene.
== Banker ==
SpareBank 1 Gudbrandsdal
SpareBank 1 Hallingdal Valdres
SpareBank 1 Helgeland
SpareBank 1 Lom og Skjåk
SpareBank 1 Nord-Norge
SpareBank 1 Nordmøre
SpareBank 1 Ringerike Hadeland
SpareBank 1 SMN
SpareBank 1 SR-Bank
SpareBank 1 Søre Sunnmøre
SpareBank 1 Sørøst-Norge
SpareBank 1 Østfold Akershus
SpareBank 1 Østlandet
== Se også ==
Eika Alliansen
Lokalbank (allianse)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | 1.desember 1860 åpnet Sør-Fron Sparebank sine dører i det nå som er føderådsbygningen på Oden. | 199,370 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grete_Swahn | 2023-02-04 | Grete Swahn | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 29. juli', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske billedkunstnere', 'Kategori:Norske malere'] | Grete Swahn (født 29. juli 1956) er en norsk billedkunstner, bosatt i Tvedestrand. Hun arbeider i hovedsak med malerier i olje/akryl og tegninger i en figurativ stil, med referanser til naturen, dyr og eventyr, i grenselandet mellom det abstrakte og figurative. En fascinasjon for dyr og fugler er ofte til stede i motivene.
Swahn ble antatt i Unge Kunstneres Samfund (1978-80), er medlem i Norske billedkunstnere Agder (NBK-Agder) og i Landsforeningen Norske Malere (LNM). Hun har utdannelse fra Einar Granum Kunstfagskole (1974), Kunstskolen i Trondheim (1976), Liverpool Polytechnic of Fine Art B.A. Course (1978) og IFM Westerdahl Reklameskole (1982). Swahn har sittet i representantskapet for Agder Kunstsenter (2012–2014) og vært kunstnerisk konsulent for Regionalt samarbeidsutvalg Agder (RSU Agder).
Hun har en rekke separat- og gruppe/kollektivutstillinger bak seg, både lokalt og i andre fylker. Swahn har blant annet deltatt på Høstutstillingen (1979 og 2010), Stipendutstillingen i Oslo (2008), Agderbiennalen (2009), Norsk kulturråds innkjøpsutstilling (1979) og jubileumsutstillingen «Med kunsten som stemme» i forbindelse med 100-årsjubileet for kvinners stemmerett (2013). Hun har hatt separatutstillinger blant annet på Galleri Lista fyr (2004), Galleri Pingvin, Oslo (2005), Galleri Dreyer, Lillehammer (2009), Søgne gamle prestegård (2010), Kanalstipendutstillingen, Nome (2011), Agder Kunstnersenter (2012) og Pakkhuset galleri, Arendal (2013). Utstillingen på Agder Kunstnersenter i Kristiansand i 2012 hadde tittelen «Rewind» og henspiller til tidsepoken 1960-1970-årene. I forbindelse med åpningen av utstillingen, sa hun følgende til Tvedestrandsposten:
Som maler og tegner arbeider jeg i en figurativ stil, i skjæringspunktet mellom fantasi og virkelighet, og benytter ofte egne og eldre fotografier, gjerne fra 60-70-tallet, som inspirasjonsmateriale.
Sammen med kunstkolleger Arve Rønning og Thomas Hestvold fikk Grete Swahn et større utsmykningsoppdrag i forbindelse med et nytt utbyggingsprosjekt i Olav Sverres vei i Tvedestrand kommune høsten 2014. Kunstnerisk konsulent Eyvind Hermansen sier at utsmykningene skal være på plass våren 2015.
Grete Swahn mottok Aust-Agder fylkeskommunes kulturstipend i 2009, og Statens utstillingsstipend i 2010 og 2013.
| Grete Swahn (født 29. juli 1956) er en norsk billedkunstner, bosatt i Tvedestrand. Hun arbeider i hovedsak med malerier i olje/akryl og tegninger i en figurativ stil, med referanser til naturen, dyr og eventyr, i grenselandet mellom det abstrakte og figurative. En fascinasjon for dyr og fugler er ofte til stede i motivene.
Swahn ble antatt i Unge Kunstneres Samfund (1978-80), er medlem i Norske billedkunstnere Agder (NBK-Agder) og i Landsforeningen Norske Malere (LNM). Hun har utdannelse fra Einar Granum Kunstfagskole (1974), Kunstskolen i Trondheim (1976), Liverpool Polytechnic of Fine Art B.A. Course (1978) og IFM Westerdahl Reklameskole (1982). Swahn har sittet i representantskapet for Agder Kunstsenter (2012–2014) og vært kunstnerisk konsulent for Regionalt samarbeidsutvalg Agder (RSU Agder).
Hun har en rekke separat- og gruppe/kollektivutstillinger bak seg, både lokalt og i andre fylker. Swahn har blant annet deltatt på Høstutstillingen (1979 og 2010), Stipendutstillingen i Oslo (2008), Agderbiennalen (2009), Norsk kulturråds innkjøpsutstilling (1979) og jubileumsutstillingen «Med kunsten som stemme» i forbindelse med 100-årsjubileet for kvinners stemmerett (2013). Hun har hatt separatutstillinger blant annet på Galleri Lista fyr (2004), Galleri Pingvin, Oslo (2005), Galleri Dreyer, Lillehammer (2009), Søgne gamle prestegård (2010), Kanalstipendutstillingen, Nome (2011), Agder Kunstnersenter (2012) og Pakkhuset galleri, Arendal (2013). Utstillingen på Agder Kunstnersenter i Kristiansand i 2012 hadde tittelen «Rewind» og henspiller til tidsepoken 1960-1970-årene. I forbindelse med åpningen av utstillingen, sa hun følgende til Tvedestrandsposten:
Som maler og tegner arbeider jeg i en figurativ stil, i skjæringspunktet mellom fantasi og virkelighet, og benytter ofte egne og eldre fotografier, gjerne fra 60-70-tallet, som inspirasjonsmateriale.
Sammen med kunstkolleger Arve Rønning og Thomas Hestvold fikk Grete Swahn et større utsmykningsoppdrag i forbindelse med et nytt utbyggingsprosjekt i Olav Sverres vei i Tvedestrand kommune høsten 2014. Kunstnerisk konsulent Eyvind Hermansen sier at utsmykningene skal være på plass våren 2015.
Grete Swahn mottok Aust-Agder fylkeskommunes kulturstipend i 2009, og Statens utstillingsstipend i 2010 og 2013.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Grete Swahns hjemmesider | Grete Swahn (født 29. juli 1956) er en norsk billedkunstner, bosatt i Tvedestrand. | 199,371 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krigen_i_Donbas | 2023-02-04 | Krigen i Donbas | ['Kategori:2014 i Ukraina', 'Kategori:2015 i Ukraina', 'Kategori:2016 i Ukraina', 'Kategori:Den russisk-ukrainske krig', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Konflikter i 2014', 'Kategori:Konflikter i 2015', 'Kategori:Konflikter i 2016', 'Kategori:Militærstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Pågående hendelser', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Ukrainastubber'] | Krigen i Donbas, også kjent som Krigen i Øst-Ukraina er en pågående konflikt i regionen Donbas øst i Ukraina. Den startet etter Den ukrainske revolusjonen i 2014 og Russlands anneksjon av Krim i 2014. Separatister tok kontroll over myndighetsbygninger, og erklærte uavhengighet fra Ukraina. 6. april 2014 ble Folkerepublikken Donetsk erklært opprettet i oblasten Donetsk oblast. 27. april samme år ble Folkerepublikken Lugansk i Luhansk oblast erklært opprettet. Totalt 5 000 mennesker hadde til 2015 mistet livet og over 1,5 millioner var drevet på flukt.I 2022 ble denne krigen en del av krigen som fulgte Russlands invasjon av Ukraina 24. februar 2022.
| Krigen i Donbas, også kjent som Krigen i Øst-Ukraina er en pågående konflikt i regionen Donbas øst i Ukraina. Den startet etter Den ukrainske revolusjonen i 2014 og Russlands anneksjon av Krim i 2014. Separatister tok kontroll over myndighetsbygninger, og erklærte uavhengighet fra Ukraina. 6. april 2014 ble Folkerepublikken Donetsk erklært opprettet i oblasten Donetsk oblast. 27. april samme år ble Folkerepublikken Lugansk i Luhansk oblast erklært opprettet. Totalt 5 000 mennesker hadde til 2015 mistet livet og over 1,5 millioner var drevet på flukt.I 2022 ble denne krigen en del av krigen som fulgte Russlands invasjon av Ukraina 24. februar 2022.
== Referanser == | (ifølge separatistene) | 199,372 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Historiefaglige_metoder | 2023-02-04 | Historiefaglige metoder | ['Kategori:Historie'] | Historie-kritiske metoder er grunnleggende verktøy i historiefaget. Historie er ikke fortellinger om sannheten av hva som skjedde, men tolkninger av fortiden ut fra ulike synsvinkler, som alltid er påvirket av historikerens samtid. Historikeren bruker flere verktøy/metodikker til å utføre denne jobben. Flere av metodene kommer fra andre fagfelt som for eksempel sosiologi eller litteraturvitenskap.
| Historie-kritiske metoder er grunnleggende verktøy i historiefaget. Historie er ikke fortellinger om sannheten av hva som skjedde, men tolkninger av fortiden ut fra ulike synsvinkler, som alltid er påvirket av historikerens samtid. Historikeren bruker flere verktøy/metodikker til å utføre denne jobben. Flere av metodene kommer fra andre fagfelt som for eksempel sosiologi eller litteraturvitenskap.
== Positivisme ==
Positivisme eller hypotetisk-deduktiv metode oppsto som historiske metode på 1800-tallet.
Alle forklaringer har samme struktur (metodisk metodisme)
Naturvitenskapelige forklaringer gir normen for forklaring. Jo tettere andre vitenskaper er på naturvitenskapens måte å forklare på jo bedre utviklet er de.
All vitenskapelig forklaring er årsaksforklaring.Metoden er å se de historiske menneskene utefra - å se dem som objekter.
== Hermeneutikk ==
Hermeneutikk er et alternativ til positivismen. Hermenutikk betyr å tolke eller fortolke på gresk. I hermeneutisk metode ønsker man ikke bare å årsaksforklare, men å forstå menneskenes hensikter, mål og motiver. Det viktigste begrepet innen hermeneutikken kalles Den hermeneutiske sirkel eller den hermeneutiske spiral, som er den fortolkende prosessen.
Metoden er å se de historiske menneskene innefra - å tolke dem, søke etter deres hensikter og mål. Denne metoden bruker historikere ofte i utforskningsprosessen.
== Begivenhetsforløp fra start til slutt ==
Den tyske historikeren Jürn Rüsen har stått for det at historie i seg selv er et unik fagfelt på grunn av tidsaspektet. At historikeren må fortelle om de muligheter som oppsto for mennesker i det øyeblikket fra start til slutt, gangen fra én tilstand til en annen.
== Historiske lover ==
Et fenomen er ikke så unikt at det ikke kan sammenlignes med andre fenomener.
Abstrakt teori blir den mest allmenne teorien, som kan beskrive de fleste tilfellene.
== Kontrafaktisk historie ==
Kontrafaktisk historie også benevnt som kontrafaktisk hypotese. En hypotese, som hører hjemme i en verden som ikke finnes, en slag forestilling om det som kunne ha vært skjedd.Å prøve en kontrafaktisk påstand er sann, går generelt ut på å prøve å finne ut om det er premisser (som alltid omfatter en eller flere generelle teorier) som er sanne og om konklusjonen som følger av disse er sanne.
== Komparativ historie ==
Også benevnt som komparativ historisk metode eller sammenlignende historisk metode. Her sammenligner vi minst to fenomener og oppdager likheter og ulikheter i grunntrekkene, det kan for eksempel være to ulike utviklingsforløp eller to ulike sosiale systemer. En slik sammenlikning kan være kvantitativ eller kvalitativ. Sammenlikninger kan brukes som test på forklaringer.Sheldon Pollock
== Kildekritikk ==
Historikeren kan ikke produsere data, men må finne data og må legge vekt på kontroll av data som er funnet. Det er dette man kaller kildekritikk eller kildegransking.Det er et hovedpoeng at de historiske data er tilfeldig innsamlet i forhold til de spørsmålene historikeren stiller til materialet.
=== Levninger og beretninger ===
Skriftlige historiske kilder kan ofte deles opp i levninger og beretninger. Noen ganger kan den sammen kilden brukes både som levning og som beretning, for eksempel en gammel historie bok.
==== Levning ====
Mange av de skriftlige historiske sporene handler ikke om noe annet utover seg selv. Levninger er de historiske skriftlige overleveringer som er meddelende i normative og deskriptive (beskrivende).
==== Beretning ====
En beretning forteller om noe som var eller noe som skjedde. I motsetning til levninger, tar beretninger for seg den konkrete tematikken og handlingen, sett i sammenheng med ev. annen informasjon om samme hendelse.
== Litteratur ==
Bøe, Jan Bjarne (1943-) (1980). Historisk metode og kildekritikk, kildesamling. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203081274.
Dahl, Ottar (1924-2011) (1973). Grunntrekk i historieforskningens metodelære. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200032175.
Kjeldstadli, Knut (1948-) (1992). Fortida er ikke hva den en gang var: en innføring i historiefaget. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200215636.
Lunden, Kåre (1930-2013) (1991). Biletet av fortida: innhogg i historisk fagteori. Oslo: Samlaget. ISBN 8252136559.
Tvedt, Terje (1951-) (1991). Historie og utviklingsforskning. Bergen: University of Bergen, Centre for development studies.
Nordisk fagkonferanse for historisk metodelære 1973 Kollekolle (1974). Historikeren og samfundet: foredrag ved Nordisk fagkonferense for historisk metodelære på Kollekolle 6.-10. maj 1973. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200093530.
Om byhistorie: problemstillinger og metode. Oslo. 1986.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
http://www.emu.dk/modul/historiefagets-identitet-teori-og-metode Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine. | Historie-kritiske metoder er grunnleggende verktøy i historiefaget. Historie er ikke fortellinger om sannheten av hva som skjedde, men tolkninger av fortiden ut fra ulike synsvinkler, som alltid er påvirket av historikerens samtid. | 199,373 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pelidnota | 2023-02-04 | Pelidnota | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1819', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pelidnota er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
| Pelidnota er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore til nokså store, avlange skarabider, kroppsformen nærmest sylindrisk. På farge er de brunlige, rødlige eller grønnlige, noen ganger med svarte flekker. Mange av artene har skarpe, metalliske farger. Som hos mange andre praktskarabider kan hannene kjennes på at de har forstørrede føtter og klør, særlig på forbeina.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda eller i råtten, død ved. Utviklingen tar 2-3 år. De voksne billene er dagaktive og ganger på blader. De kan gjøre noe skade blant annet på vinranker.
== Utbredelse ==
Slekten er vidt utbredt i Amerika nord til det sørlige USA.
== Systematisk plassering ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien praktskarabider, Rutelinae MacLeay, 1819
Stammen Rutelini
Understammen Pelidnotina
Slekten Pelidnota MacLeay, 1819
Underslekten Pelidnota (i snever forstand)
Pelidnota notata-gruppen
Pelidnota aeruginosa (Linnaeus, 1785)
Pelidnota alliacea (Germar, 1824)
Pelidnota ancilla F. Bates, 1904
Pelidnota aurescens H. Bates, 1888
Pelidnota caesarea (Gistel, 1857)
Pelidnota centroamericana Ohaus, 1913
Pelidnota chalcothorax Perty, 1834
Pelidnota chiriquina F. Bates, 1904
Pelidnota chlorana Erichson, 1847
Pelidnota costaricensis H. Bates, 1888
Pelidnota doblerae Frey, 1967
Pelidnota fallax Gistel, 1857
Pelidnota fracida F. Bates, 1904
Pelidnota frommeri Hardy, 1975
Pelidnota fulva Blanchard, 1850
Pelidnota guatemalensis H. Bates, 1888
Pelidnota huetheri Howden, 1998
Pelidnota jalapensis H. Bates, 1888
Pelidnota laevissima Burmeister, 1855
Pelidnota lucae LeConte, 1863
Pelidnota lugubris LeConte, 1874
Pelidnota luridipes Blanchard, 1850
Pelidnota notata Blanchard, 1850
Pelidnota pallidipennis F. Bates, 1904
Pelidnota parallela Hardy, 1975
Pelidnota perplexa Hardy, 1975
Pelidnota prasina Burmeister, 1844
Pelidnota prolixa Sharp, 1877
Pelidnota punctata (Linnaeus, 1758)
Pelidnota punctulata H. Bates, 1888
Pelidnota runica (Gistel, 1850)
Pelidnota sordida (Germar, 1824)
Pelidnota strigosa Laporte de Castelnau, 1840
Pelidnota teocuitlamayatli Delgado et al., 1988
Pelidnota tolimana Ohaus, 1935
Pelidnota tristis (Gistel, 1850)
Pelidnota unicolor (Drury, 1778)
Pelidnota virescens Burmeister, 1844
Pelidnota lucida-gruppen
Pelidnota fuscoviridis Ohaus, 1913
Pelidnota lucida Burmeister, 1844
Pelidnota polita (Latreille, 1811)
Pelidnota burmeisteri-gruppen
Pelidnota burmeisteri Burmeister, 1844
Pelidnota cyanitarsis (Gory, 1833)
Pelidnota egregia Frey, 1967
Pelidnota langsdorffi (Mannerheim, 1829)
Pelidnota ludovici Ohaus, 1905
Pelidnota luxuriosa Blackwelder, 1944
Underslekten Odontognathus Laporte de Castelnau
Pelidnota (Odontognathus) pulchella-gruppen
Pelidnota acutipennis F. Bates, 1904
Pelidnota adrianae Martinez, 1982
Pelidnota belti Sharp, 1877
Pelidnota cupripes Perty, 1832
Pelidnota discicollis Ohaus, 1912
Pelidnota dubia F. Bates, 1904
Pelidnota gabrielae Martinez, 1979
Pelidnota glaberrima Blanchard, 1850
Pelidnota impressicollis Ohaus, 1925
Pelidnota labyrinthophallica Solis & Morón, 1994
Pelidnota nadiae Martinez, 1978
Pelidnota plicipennis Ohaus, 1934
Pelidnota pubes Ohaus, 1913
Pelidnota pulchella (Kirby, 1818)
Pelidnota purpurea Burmeister, 1844
Pelidnota santidomini Ohaus, 1905
Pelidnota similis Ohaus, 1908
Pelidnota soederstroemi Ohaus, 1908
Pelidnota striatopunctata (Kirsch, 1885)
Pelidnota testaceovirens Blanchard, 1850
Pelidnota xanthopyga Hardy, 1975
Pelidnota xanthospila Germar, 1824
Pelidnota yungana Ohaus, 1934
Pelidnota (Odontognathus) ebenina-gruppen
Pelidnota ebenina (Blanchard, 1842)
Pelidnota gounellei Ohaus, 1908
Pelidnota (Odontognathus) nitescens-gruppen
Pelidnota nitescens Vigors, 1825
Pelidnota (Odontognathus) quadripunctata-gruppen
Pelidnota quadripunctata F. Bates, 1904
Pelidnota (Odontognathus) cuprea-gruppen
Pelidnota cuprea Germar, 1824
Pelidnota vitalisi Ohaus, 1925
Pelidnota (Odontognathus) rubripennis-gruppen
Pelidnota riedeli (Ohaus, 1905)
Pelidnota rubripennis (Burmeister, 1844)
Pelidnota (Odontognathus) gracilis-gruppen
Pelidnota gracilis (Gory, 1834)
Pelidnota tibialis Burmeister, 1844
Pelidnota (Odontognathus) liturella-gruppen
Pelidnota assumpta Ohaus, 1928
Pelidnota bivittata (Swederus, 1788)
Pelidnota boyi Ohaus, 1928
Pelidnota crassipes Ohaus, 1905
Pelidnota flavovittata Perty, 1832
Pelidnota fusciventris Ohaus, 1905
Pelidnota liturella (Kirby, 1818)
Pelidnota matogrossensis Frey, 1976
Pelidnota ohausi Frey, 1976
Pelidnota sericeicollis Frey, 1976
Pelidnota uncinata Ohaus, 1930
Pelidnota vitticollis Burmeister, 1844
Pelidnota zikani Ohaus, 1922
Underslekten Chalcoplethis Burmeister
Pelidnota (Chalcoplethis) rugulosa-gruppen
Pelidnota glabra Ohaus, 1922
Pelidnota instabilis Ohaus, 1912
Pelidnota jolyi Martinez, 1982
Pelidnota rubriventris Blanchard, 1850
Pelidnota rugulosa Burmeister, 1844
Pelidnota subandina Ohaus, 1905
Pelidnota (Chalcoplethis) granulata-gruppen
Pelidnota bahiana Ohaus, 1905
Pelidnota chamaeleon (Voet, 1769)
Pelidnota chibchana Ohaus, 1912
Pelidnota cyanipes (Kirby, 1818)
Pelidnota granulata (Gory, 1834)
Pelidnota hoefigi Ohaus, 1912
Pelidnota kirschi F. Bates, 1904
Pelidnota viridicuprea Ohaus, 1908
Pelidnota (Chalcoplethis) kirbyi-gruppen
Pelidnota aciculata (F. Bates, 1904)
Pelidnota kirbyi (Gray, 1832)
Pelidnota richteri Ohaus, 1910
Pelidnota sanctijacobi Ohaus, 1905
Pelidnota seriatopunctata Ohaus, 1912
Pelidnota velutipes (Arrow, 1900)
Ikke plassert til underslekt:
Pelidnota abracadabra Soula, 2009
Pelidnota acconciai Soula, 2009
Pelidnota agnesae Soula, 2010
Pelidnota alutacea Bates, 1888
Pelidnota angiae Demez & Soula, 2010
Pelidnota arnaudi Soula, 2009
Pelidnota beniouioui Soula, 2010
Pelidnota beraudi Soula, 2009
Pelidnota bertrandi Soula, 2009
Pelidnota bleuzeni (Bouchard, 2003)
Pelidnota bondili (Soula, 2006)
Pelidnota boulangeri Soula, 2009
Pelidnota brusteli Soula, 2010
Pelidnota carlettii Soula, 2009
Pelidnota cayennensis Bates, 1904
Pelidnota cerdai (Soula, 2006)
Pelidnota chalcopus Bates, 1888
Pelidnota championi Bates, 1904
Pelidnota chiapasensis Soula, 2009
Pelidnota chimborazoensis Soula, 2009
Pelidnota chiriquicola Ohaus, 1913
Pelidnota courtini Soula, 2009
Pelidnota cribrata (Ohaus, 1913)
Pelidnota degallieri Soula, 2010
Pelidnota drumonti Soula, 2009
Pelidnota durantonorum Soula, 2009
Pelidnota egana Ohaus, 1912
Pelidnota emerita (Olivier, 1789)
Pelidnota equatoriana Soula, 2009
Pelidnota estebanabadiei Soula, 2009
Pelidnota estebandurani (Soula, 2006)
Pelidnota fabricelavalettei Soula, 2009
Pelidnota filippiniae Soula, 2009
Pelidnota genieri (Soula, 2006)
Pelidnota gilletti Soula, 2009
Pelidnota girardi (Bouchard, 2003)
Pelidnota grangesi (Soula, 2006)
Pelidnota grossiorum Soula, 2009
Pelidnota gwendolinae (Soula, 2006)
Pelidnota herbacea Blanchard, 1851
Pelidnota hernanlequericai (Soula, 2006)
Pelidnota hirsutiphallica Ratcliffe & Jameson, 1989
Pelidnota incerta (Soula, 2006)
Pelidnota kucerai Soula, 2009
Pelidnota lacazei Soula, 2010
Pelidnota lagoi Soula, 2011
Pelidnota lavalettei Soula, 2008
Pelidnota louzadai (Soula, 2006)
Pelidnota lutea (Olivier, 1789)
Pelidnota malyi Soula, 2010
Pelidnota mantillerii Soula, 2009
Pelidnota mezai Soula, 2009
Pelidnota micobalaguerae (Soula, 2006)
Pelidnota neitamorenoi (Soula, 2006)
Pelidnota osculatii Guérin-Ménéville, 1855
Pelidnota paraguayensis Bates, 1904
Pelidnota parvasedmagnifica (Soula & Moragues, 2006)
Pelidnota pennata Ohaus, 1912
Pelidnota peslieri Soula, 2009
Pelidnota planipennis Bates, 1888
Pelidnota porioni Soula, 2010
Pelidnota raingeardi Soula, 2009
Pelidnota recondita Delgado-Castillo, Deloya & Morón, 1988
Pelidnota rivascanteroi (Soula, 2006)
Pelidnota rostrata Burmeister, 1844
Pelidnota rouchei (Soula, 2006)
Pelidnota sanctidomini Ohaus, 1905
Pelidnota satipoensis Demez & Soula, 2010
Pelidnota schneideri Soula, 2010
Pelidnota semiaurata Burmeister, 1844
Pelidnota sikorskii (Soula, 2006)
Pelidnota simoensi Soula, 2009
Pelidnota sumptuosa (Vigors, 1825)
Pelidnota texensis Casey, 1915
Pelidnota thiliezi Soula, 2009
Pelidnota toulgoeti (Soula, 2006)
Pelidnota touroulti Soula, 2008
Pelidnota ulianai Soula, 2010
Pelidnota ustarani (Martínez, 1967)
Pelidnota vanderberghi Soula, 2010
Pelidnota vazdemelloi (Soula, 2006)
Pelidnota versicolor (Billberg, 1820)
Pelidnota villavicencioensis Soula, 2010
Pelidnota werneri (Soula, 2006)
Pelidnota yungasensis Soula, 2009
Pelidnota zovii Soula, 2010
== Kilder ==
Katalog over Pelidnota og beslektede slekter
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Checklist of Chrysina species (University of Nebraska)
== Eksterne lenker ==
(en) Pelidnota i Encyclopedia of Life
(en) Pelidnota i Global Biodiversity Information Facility
(en) Pelidnota hos ITIS
(en) Pelidnota hos NCBI
(en) Kategori:Pelidnota – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Pelidnota – detaljert informasjon på Wikispecies | Pelidnota er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae). | 199,374 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Neunkirchen | 2023-02-04 | Neunkirchen | ['Kategori:Pekere'] | Neunkirchen kan vise til:
Neunkirchen (Saarland), by i Saarland, Tyskland
Neunkirchen (Østerrike), by i Niederösterreich, Østerrike
Landkreis Neunkirchen, Landkreis i Saarland, Tyskland
Neunkirchen (distrikt), distrikt i Niederösterreich, Østerrike | Neunkirchen kan vise til:
Neunkirchen (Saarland), by i Saarland, Tyskland
Neunkirchen (Østerrike), by i Niederösterreich, Østerrike
Landkreis Neunkirchen, Landkreis i Saarland, Tyskland
Neunkirchen (distrikt), distrikt i Niederösterreich, Østerrike | Neunkirchen kan vise til: | 199,375 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magasinet_Hjem | 2023-02-04 | Magasinet Hjem | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske tidsskrifter', 'Kategori:Sjømannskirken'] | HJEM er et magasin som utgis av Sjømannskirken - Norsk kirke i utlandet. Det ble første gang utgitt i 1865, da under navnet Bud & Hilsen. I januar 2015 ble navnet endret til HJEM.
Magasinet kommer ut sju ganger årlig, og har et opplag på ca. 48 000 eksemplarer, og distribueres til bl a. utenriksstasjoner og institusjoner i utlandet.
Redaktør for HJEM er Inge Mørland.
| HJEM er et magasin som utgis av Sjømannskirken - Norsk kirke i utlandet. Det ble første gang utgitt i 1865, da under navnet Bud & Hilsen. I januar 2015 ble navnet endret til HJEM.
Magasinet kommer ut sju ganger årlig, og har et opplag på ca. 48 000 eksemplarer, og distribueres til bl a. utenriksstasjoner og institusjoner i utlandet.
Redaktør for HJEM er Inge Mørland.
== Eksterne lenker ==
HJEMs nettside
Sjømannskirkens nettside
Endrer navn etter 150 år
Bud & Hilsen Arkivert 21. februar 2013 hos Wayback Machine. | HJEM er et magasin som utgis av Sjømannskirken - Norsk kirke i utlandet. Det ble første gang utgitt i 1865, da under navnet Bud & Hilsen. | 199,376 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stornesle | 2023-02-04 | Stornesle | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Grønne blomster', 'Kategori:Krydder', 'Kategori:Medisinplanter', 'Kategori:Nyttevekstleksikonet', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Rosales'] | Stornesle (Urtica dioica) er en flerårig plante i nesleslekta som opptrer i flere underarter. Denne artikkelen behandler hovedsakelig brennesle, som er vanligst i Norge, utbredt på kulturpåvirket mark næringsrik jord og kan bli inntil 2 meter høy. Se for øvrig underavsnittet om underarter nedenfor.
Slik navnet tilsier er alle delene av planten over jorden forsynt med brennhår som utskiller gift ved berøring. Den har vært kjent siden middelalderen, og er en tradisjonsrik nyttevekst, til tross for at den kan opptre som et ugress. Den har vært brukt i plantefarging, i mat, til tekstilproduksjon og i folkemedisin. Hvis man ønsker å høste den inn, eller bli kvitt den som ugress, er det nyttig å vite at en beslektet forvekslingsart er vurdert som sårbar på Norsk rødliste for arter i 2021.
| Stornesle (Urtica dioica) er en flerårig plante i nesleslekta som opptrer i flere underarter. Denne artikkelen behandler hovedsakelig brennesle, som er vanligst i Norge, utbredt på kulturpåvirket mark næringsrik jord og kan bli inntil 2 meter høy. Se for øvrig underavsnittet om underarter nedenfor.
Slik navnet tilsier er alle delene av planten over jorden forsynt med brennhår som utskiller gift ved berøring. Den har vært kjent siden middelalderen, og er en tradisjonsrik nyttevekst, til tross for at den kan opptre som et ugress. Den har vært brukt i plantefarging, i mat, til tekstilproduksjon og i folkemedisin. Hvis man ønsker å høste den inn, eller bli kvitt den som ugress, er det nyttig å vite at en beslektet forvekslingsart er vurdert som sårbar på Norsk rødliste for arter i 2021.
== Beskrivelse ==
Stornesle er flerårig urt med en flatedekkende, opprett vekstform. Stengelen er firkantet, ru og tett dekket med brennhår. Bladene er mellom 5 og 16 cm lange med tagger på kanten. Formen er oval og kan minne om egg eller hjerter og ender ut i en lang spiss. De er mørkegrønne på oversiden og lysegrønne på undersiden. Begge sider er dekket med brennhår. De små blomstene dannes ved skuddspissene og mangler kronblader. Frøene er botanisk sett nøtter. Tallrike røtter skyter ned i jorden fra krypende, gule og vedaktige jordstengler.
=== Systematisk beskrivelse ===
Carl von Linné beskrev stornesle under navnet Urtica dioica i verket Species Plantarum, og det er valgt som den første gyldige beskrivelsen av arten i botanisk sammenheng. Det betyr ikke at planten var ubeskrevet før det, siden Olof Rudbeck d.e. beskrev den allerede i sin Catalogus plantarum i 1658.
=== Systematisk navn ===
Det vitenskapelige navnet på slekten, Urtica, kommer av latin og er beslektet med det latinske ordet for «å brenne» (urere). Artsepitetet dioica er latin, men kommer fra gresk, di og oikos, som betyr «to hus». Det beskriver at hver enkelt plante enten bærer hann- eller hunnblomster. På fagspråket kalles det diøsisk, eller
særbu.
=== Forvekslingsart ===
Siden smånesle er vurdert som sårbar på Norsk rødliste for arter bør sankere gjøre seg kjent med kjennetegnene på de to plantene. Smånesle tilhører samme slekt, men skiller seg ut fra stornesle på flere måter, deriblant i størrelse, blomster og blader.
I motsetning til stornesle er den sambu, noe som betyr at samme plante bærer både hann- og hunnblomster. Blomstene vokser ikke i lange klaser hos smånesle, slik de gjør hos stornesle. Grunnen på bladene hos stornesle er hjerteformet, men smånesle kan ofte være kileformet til butt i overgangen mellom bladstilk og bladplate. Spissen på bladene skiller unge eksemplarer av stornesle, fra unge eksemplarer av smånesle. Bladene hos smånesle kan dessuten være dypere tannet. Størrelsen gir mening til navneforskjellen, da smånesle ikke strekker seg lengre enn omkring 50 cm i høyden.
== Utbredelse ==
Utbredelsen er sirkumboreal, noe som betyr at den finnes i områder på den nordlige halvkule hvor barskog og myr dominerer vegetasjonen. Stornesle trives godt på grunntyper påvirket av menneskelig aktivitet og er vanlig i åkre, enger, bed, plener og parker. Den får ofte fotfest der hvor det er næringsrik jord, med rik tilgang til nitrogen. Den er indikatorplante for nitrogenrik jord og vokser sammen med andre arter med lignende behov. Fordi den sprer seg med krypende jordstengler vil den også bre seg i tepper, eller vokse i tuer.
=== Underarter og varieteter ===
Artsdatabanken oppgir at det i Norge finnes følgende underarter og en varietet:
Brennesle, Urtica dioica subsp. dioica
Linesle, Urtica dioica subsp. sondenii (Simmons) Hyl.
Skognesle, Urtica dioica var. holosericea Fr.Brennesle er den vanlige underarten som knyttes spesielt til kulturmark, eng og åker. Den ble mest sannsynlig innført i med tidlig jordbruk. Skognesle er forbundet med næringsrik skogmark i Sør- og Midt-Norge, men er trolig den samme som linesle, og behandles slik av andre forfattere. Linesle er en hjemlig rase i Midt- og Nord-Norge, et hyppig innslag i næringsrike løv- og blandingsskoger fra Trøndelag og nordover, med enkeltforekomster sør til Østerdalen og Dovrefjell.Ifølge GBIF rapporteres det at forskjellige autoriteter anerkjenner noen eller flere av disse underartene og varietetene:
Urtica dioica subsp. afghanica Chrtek
Urtica dioica subsp. gansuensis C.J.Chen
Urtica dioica subsp. kurdistanica Chrtek
Urtica dioica subsp. pubescens (Ledeb.) Domin
Urtica dioica var. angustifolia Wimm. & Grab., 1829
Urtica dioica var. dioica
Urtica dioica var. gracilis (Aiton) Selander, 1947
== Bruk ==
Som fôrplante har stornesle utmerket seg som næringsrikt fôr. Den ble sanket og gitt til grisene i fersk tilstand, eller etter å ha blitt kokt. Storfe, særlig melkekyr har også blitt gitt den, noen steder etter å ha tørket den og hakket den. Den ble også brukt for å fore høns.
=== I mat ===
Planten er spiselig og blader av unge skudd, eller toppskudd kan brukes til suppe, stuing, eller som krydderurt. Henriette Schønberg Erken, en aktet norsk husholdningslærer, anbefalte varmt å høste neslen tidlig om våren før den frør seg for å bruke den på denne måten. Omkring den tiden hun skrev dette, og før dette, ble det lagt ned mye arbeid i å opplyse folk om spiselige ville vekster. Skikken med å spise nesler ser likevel ut til å være eldre enn denne opplysningsvirksomheten. Likevel var det ifølge botanikeren Jens Holmboe ikke gått helt opp for folk hvilken verdi den hadde som grønnsaksplante. Det finnes tradisjonelle varianter av neslesuppe mange andre land over hele utbredelsesområdet. I Ukraina lages en rett som kalles grønn borsjtsj, tradisjonelt med engsyre, men det er vanlig å erstatte den med nesleblader. I Hellas inngår nesler i en rett som kalles kinteata (Κιντεατα). Neslesuppe lages dessuten tradisjonelt i Irland, og andre steder. Næringsinnholdet i 100 gram rå blader er omkring 1 gram fett, 11 gram karbohydrater, 4 gram proteiner og 7 gram kostfiber. Det holder seg relativt stabilt ved forvelling og tilberedning.Når man ved sanking klipper planten helt ned vil man sørge for at det spretter opp nye skudd som kan sankes gjennom hele sommeren. Hansker er en effektiv beskyttelse mot brennhårene. Brennhårene uskadeliggjøres ved forvelling og tørking. Planten kan konserveres ved frysing og tørking. Dauvnesle og rødtvetann har lignende bruksområder.
=== Som tekstilfiber ===
Plantefibre fra stornesle har vært brukt som tekstilfibre og var i nødstider en erstatning for importert lin. Utvinningen av fibrene omfattet det å rense stenglene for løv og legge dem til røyting, det vil si å legge dem i vann, eller utover en gressbakke for å la plantematerialet løses opp. Så ble det brukt et verktøy kalt en bråk for å løsne fibrene fra plantematerialet, før man spant dem sammen til en tråd.En god del nesler ble funnet sammen med Kvalsundskipet fra slutten av 700-tallet e.kr. De var trolig lagt i myra til røyting. Eldre tradisjoner i Jølster opplyser dessuten at tråd fra nesler ble brukt som renning i åkler. Et antependium fra gamle Glemmen kirke, overlatt til Norsk Folkemuseum, er et eksempel på et håndarbeid som inneholder tråd av stornesle, som sannsynligvis ble brukt da det gikk tomt for ulltråd.I sin tid anbefalt noen tyske og skotske forfattere å dyrke nesle for å utnytte dem på denne måten. Den norske botanikeren Fredrik Schübeler mente det ikke ville lønne seg i sammenligning med billig innført lin, og begrunnet det med arbeidsmengden det ville kreve å holde en flerårig åker fri for ugress. Det eksklusive tekstilet fra 1700- og 1800-tallet, kalt nettelduk, ble laget av fibrene fra en plante fra østlige områder, ikke fra vår egen brennesle slik det er oppgitt en del steder. Linné beskrev den østlige planten på 1700-tallet under navnet Urtica nivea, og plasserte den altså i nesleslekta. Det betyr at informasjonen oppgitt i verket Planter og tradisjon av Ove Arbo Høeg om at Urtica ble brukt til å veve nettelduk kan være riktig, selv om det ikke betyr at stornesle ble brukt i det tekstilet. Noen tiår etter Linnés tid beskrev Charles Gaudichaud-Beaupré den østlige planten under navnet Boehmeria nivea.Roten av nesle kan brukes for å utvinne gulfarge.
=== I folkemedisin ===
Stornesle har også tradisjoner som medisinplante. I Norge har man forsøkt å kurere en mengde problemer med den. Pisking med brennesle mot giktiske plager har i beste fall løst et problem og erstattet det med et annet. Å drikke neslelåg, eller neslevann mot astma og andre luftveisplager må ha vært langt mindre plagsomt, selv om det sannsynligvis ikke har hatt medisinsk virkning. Hårvask mot flass og kløe er også forsøkt.Det høye innholdet av jern kan for eksempel styrke kroppens forsvar mot anemi.Innholdsstoffer. Tidligere trodde man at brennhårene var fylt med maursyre, men det har vist seg å være en blanding av histamin, acetylkolin, 5-hydroxytryptamin (serotonin) og et annet stoff som ikke er identifisert. Planten er rik på A og C-vitaminer i tillegg til mineraler som kalsium, jern, fosfor og kisel. Mineralinnholdet kan utnyttes ved å bruke planten til kompostering eller nesleuttrekk. Det anbefales å ikke bruke naturmedisinske preparater av stornesle under graviditet eller overdrevet bruk under amming.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) stornesle i Encyclopedia of Life
(en) stornesle i Global Biodiversity Information Facility
(no) stornesle hos Artsdatabanken
(sv) stornesle hos Dyntaxa
(en) stornesle hos ITIS
(en) stornesle hos NCBI
(en) stornesle hos The International Plant Names Index
(en) stornesle hos Tropicos
(en) Kategori:Urtica dioica – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Urtica dioica – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Urtica dioica – detaljert informasjon på Wikispecies
Status er: «spiselig» ifølge Nyttevekstleksikonet utgitt av Norges sopp- og nyttevekstforbund. | * Brennesle | 199,377 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Breitenau_(%C3%98sterrike) | 2023-02-04 | Breitenau (Østerrike) | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Niederösterreich', 'Kategori:Kommuner i Østerrike', 'Kategori:Sider med kart'] | Breitenau er en østerriksk kommune med 1416 innbyggere (pr. 1. januar 2014) i distriktet Neunkirchen i Niederösterreich.
| Breitenau er en østerriksk kommune med 1416 innbyggere (pr. 1. januar 2014) i distriktet Neunkirchen i Niederösterreich.
== Geografi ==
Breiteneu ligger i Steinfeld i det såkalte Industrieviertel i Niederösterreich, ca fem kilometer øst for Neunkirchen. Kommunens areal strekker seg over 9,65 kvadratkilometer, hvorav 42,52 prosent er skog.
=== Nabokommuner ===
Til Breitenau grenser:
i nord: St. Egyden am Steinfeld
i nordøst: Wiener Neustadt
i øst: Schwarzau am Steinfeld
i sør: Natschbach-Loipersbach
i vest: Neunkirchen
== Historie ==
I eldre tider var området en del av provinsen Noricum. Beliggenheten i det østerrikske kjerneområdet Niederösterreich har gjort at kommunen har tatt del i nasjonen Østerrikes vekslende historie.
== Befolkning ==
=== Befolkningsutvikling ===
Kilde: Statistik Austria
=== Religion ===
Ifølge data fra folketellingen i 2001 er 82,2 % av befolkningen romersk-katolske og 2,7 % protestanter. 4,2 % er muslimer mens 9,7 % av befolkningen ikke bekjente seg til noen religion.
== Politikk ==
Kommunens borgermester er Helmut Maier, kontorsjef er Robert Kwas. Etter kommunevalget 25. januar 2015 fordeler de 19 kommunestyrerepresentantene seg slik mellom partiene:
== Økonomi og infrastruktur ==
I 2001 fantes det sysselsatte i 37 bedrifter utenom primærnæringene. Ifølge en undersøkelse fra 1999 var det 25 bedrifter knyttet til land- og skogbruk. Folketellingen i 2001 viste at 554 personer var i arbeid noe som gir en sysselsettingsandel på 46,66 prosent.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Breitenau, Lower Austria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Breitenau er en østerriksk kommune med 1416 innbyggere (pr. 1. | 199,378 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gjera | 2023-02-04 | Gjera | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Tolga', 'Kategori:Elver i Tynset', 'Kategori:Glommavassdraget'] | Gjera er ei elv i Tynset og Tolga kommuner i Innlandet. Den er ei sideelv til Magnilla og starter som en rekke små bekker i dalen mellom Gjersjøhøa og Ravaldslettfjellet. Bekkene samles i Gjersjøen, og herfra renner elva mot sør til den munner ut i Magnilla rundt fire kilometer nordvest for Lonåsen. Elva er 21,4 km lang, og har et nedbørfelt på 54,94 km². Middelvannføringen ved munningen er 0,60 m³/s.Området nord og vest for Gjersjøen ligger innenfor Forollhogna nasjonalpark, mens selve Gjersjøen og området øst for denne omfattes av Londalen-Ørvilldalen landskapsvernområde. En stor del av det resterende området vest for elva ligger innenfor Magnilldalen-Busjødalen landskapsvernområde. Begge landskapsvernområdene ble opprettet samtidig med nasjonalparken.
| Gjera er ei elv i Tynset og Tolga kommuner i Innlandet. Den er ei sideelv til Magnilla og starter som en rekke små bekker i dalen mellom Gjersjøhøa og Ravaldslettfjellet. Bekkene samles i Gjersjøen, og herfra renner elva mot sør til den munner ut i Magnilla rundt fire kilometer nordvest for Lonåsen. Elva er 21,4 km lang, og har et nedbørfelt på 54,94 km². Middelvannføringen ved munningen er 0,60 m³/s.Området nord og vest for Gjersjøen ligger innenfor Forollhogna nasjonalpark, mens selve Gjersjøen og området øst for denne omfattes av Londalen-Ørvilldalen landskapsvernområde. En stor del av det resterende området vest for elva ligger innenfor Magnilldalen-Busjødalen landskapsvernområde. Begge landskapsvernområdene ble opprettet samtidig med nasjonalparken.
== Referanser == | | munning = Samløp med Magnilla | 199,379 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stridsklev_Idrettslag | 2023-02-04 | Stridsklev Idrettslag | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1977', 'Kategori:Fotballag i Telemark', 'Kategori:Håndballag i Norge', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1977', 'Kategori:Idrettslag i Telemark', 'Kategori:Skiklubber i Norge', 'Kategori:Sport i Norge i 1977', 'Kategori:Sport i Porsgrunn'] | Stridsklev Idrettslag (stiftet 1977) er et idrettslag fra Stridsklev i Porsgrunn. Idrettslaget har nå lag innenfor fotball, langrenn og tidligere håndball. Stridsklev gutter 16 var Vippslaget under Norway Cup 2017 etter å ha deltatt i en TV2Sumo-konkurranse.
| Stridsklev Idrettslag (stiftet 1977) er et idrettslag fra Stridsklev i Porsgrunn. Idrettslaget har nå lag innenfor fotball, langrenn og tidligere håndball. Stridsklev gutter 16 var Vippslaget under Norway Cup 2017 etter å ha deltatt i en TV2Sumo-konkurranse.
== Kjente medlemmer av idrettslaget ==
Fredrik Nordkvelle (f. 1985) – fotballspiller med ungdomsår i Stridsklev IL.
Raymond Nyberg – fotballdommer som dømmer i 2. divisjon som hoveddommer og i Eliteserien som fjerdedommer.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Stridsklev Idrettslag (stiftet 1977) er et idrettslag fra Stridsklev i Porsgrunn. Idrettslaget har nå lag innenfor fotball, langrenn og tidligere håndball. | 199,380 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gl%C3%B8ta_(Tynset) | 2023-02-04 | Gløta (Tynset) | ['Kategori:10,1°Ø', 'Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Folldal', 'Kategori:Elver i Tynset', 'Kategori:Glommavassdraget'] | Gløta er ei elv i Tynset og Folldal kommuner i Innlandet. Den er ei sideelv til Tunna og begynner som en rekke fjellbekker som samles ved Gløtlægret lengst nordøst i Folldal kommune. Herfra renner elva i hovedsakelig østlig retning gjennom Gløtdalen til den munner ut i Tunna to kilometer sørøst for Stugusjøen. Elva er 28,5 km lang, og har et nedbørfelt på 111,1 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,22 m³/s.Den øvre halvparten av nedbørfeltet ligger innenfor Knutshø landskapsvernområde, og myrområdene før samløpet med Tunna omfattes av Sørsjøen naturreservat..
I dalsidene nord for elva ligger restene av Røstvangen gruver.
| Gløta er ei elv i Tynset og Folldal kommuner i Innlandet. Den er ei sideelv til Tunna og begynner som en rekke fjellbekker som samles ved Gløtlægret lengst nordøst i Folldal kommune. Herfra renner elva i hovedsakelig østlig retning gjennom Gløtdalen til den munner ut i Tunna to kilometer sørøst for Stugusjøen. Elva er 28,5 km lang, og har et nedbørfelt på 111,1 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,22 m³/s.Den øvre halvparten av nedbørfeltet ligger innenfor Knutshø landskapsvernområde, og myrområdene før samløpet med Tunna omfattes av Sørsjøen naturreservat..
I dalsidene nord for elva ligger restene av Røstvangen gruver.
== Referanser == | | munning = Samløp med Tunna | 199,381 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chrysophora | 2023-02-04 | Chrysophora | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1825', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Chrysophora er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én art.
| Chrysophora er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én art.
== Utseende ==
En ganske stor (25-40 millimeter) og kraftig, skinnende grønn skarabide. Kroppsformen er nokså bred, overflaten på dekkvingene noe ruglete. Hannen har forstørrede bakbein med tykke lår og lange, krumme legger.
== Utbredelse ==
Arten forekommer i Colombia, Ecuador og Peru.
== Systematisk plassering ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini
Understammen Pelidnotina
Slekten Chrysophora Audinet-Serville, 1825
Chrysophora chrysochlora (Latreille, 1812)
== Kilder ==
== Eksterne lenker ==
(en) Chrysophora i Encyclopedia of Life
(en) Chrysophora i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kategori:Chrysophora chrysochlora – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Chrysophora chrysochlora – detaljert informasjon på Wikispecies | Chrysophora er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én art. | 199,382 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Homonyx | 2023-02-04 | Homonyx | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1839', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Homonyx er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
| Homonyx er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore (20-25 millimeter), avlange, svarte skarabider med bronseaktig metallglans. Dekkvingene har dype punktrader.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i det sørlige Sør-Amerika.
== Systematisk plassering ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini
Understammen Pelidnotina
Slekten Homonyx Guérin-Méneville, 1839
Homonyx argentinus Gutierrez, 1952
Homonyx chalceus Blanchard, 1851
Homonyx cupreus Guérin-Méneville, 1839
Homonyx demezi Soula, 2010
Homonyx digennaroi Soula, 2010
Homonyx elongatus (Blanchard, 1842)
Homonyx feyeri Ohaus, 1913
Homonyx fuscocupreus Ohaus, 1913
Homonyx holligeri Soula, 2010
Homonyx lecourti Soula, 2010
Homonyx maurettei Soula, 2010
Homonyx mulliei Soula, 2010
Homonyx peruanus Ohaus, 1913
Homonyx planicostatus Blanchard, 1851
Homonyx santiagensis Ohaus, 1913
Homonyx simoensi Soula, 2010
Homonyx uruguayanus Ohaus, 1913
Homonyx wagneri Soula, 2010
Homonyx zovii Demez & Soula, 2011
== Kilder ==
Catalogue of Life - liste over artene [1]
Soula, M. (2010) Les Coléoptères du Nouveau Monde. Rutelini 4. Révision des "Pelidnotina 4". Besoiro Supplément :1-65
== Eksterne lenker ==
Bilde av Homonyx argentinus
Bilde av Homonyx chalceus
(en) Homonyx i Encyclopedia of Life
(en) Homonyx i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kategori:Homonyx – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Homonyx er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae). | 199,383 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eliteserien_i_fotball_for_menn | 2023-02-04 | Eliteserien i fotball for menn | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Eliteserien i fotball for menn', 'Kategori:Etableringer i 1937', 'Kategori:Fotball i Norge', 'Kategori:Nasjonale toppdivisjoner i fotball for menn', 'Kategori:Sider med diagrammer', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | For den pågående sesongen, se: Eliteserien 2023.Eliteserien er den øverste divisjonen i norsk herrefotball. Det offisielle navnet fra 1990 til 2016 var Tippeligaen mens Norsk Tipping var hovedsponsor, men navnet Eliteserien ble brukt av de fleste avisredaksjoner og medier som ikke har hatt senderettigheter for Tippeligaen. Fra og med 2017 er navnet Eliteserien. Den har tidligere vært kjent under navnene Norgesserien (1937–1948), Hovedserien (1948–1962) og 1. divisjon (1963–1989). Navnet Toppserien har også blitt brukt, men er offisielt overtatt av Toppserien for kvinner. Sesongen 1961–62 ble kjent som «maratonserien» fordi den besto av 16 lag og strakk seg over ett og et halvt år. Det offisielle navnet var imidlertid fortsatt Hovedserien.
Eliteserien besto av 14 lag fra 1995 til 2008. Fra og med 2009 ble serien utvidet til 16 lag. Lagene spiller to kamper mot hver motstander (hjemme og borte) i løpet av sesongen, som strekker seg fra vår til høst. Dermed spiller hvert lag 30 kamper i Eliteserien.
Lagene rangeres etter antall poeng (tre for seier, ett for uavgjort, null for tap) ved sesongslutt. Hvis to eller flere lag ender med samme poengsum, blir målforskjellen (antall scorede mål minus antall sluppet inn) tellende, deretter antall scorede mål, og til slutt lagenes innbyrdes resultater.
De to svakest plasserte lagene ved sesongslutt rykker ned. Fra 2012-sesongen må laget som havner tredje sist spille kvalifiseringskamper mot lagene som ender på tredje- til sjetteplass i 1. divisjon.
Siden navneendringen til Tippeligaen var serien frem til 2005-sesongen dominert av Rosenborg, som vant tittelen tretten år på rad (1992–2004). Seriemesteren har rett til å spille kvalifisering til Mesterligaen neste sesong, mens serietoer og serietreer, sammen med cupvinneren, får plass i kvalifiseringen til Europa Conference League neste sesong.
Eliteserien har noen prestisjefulle og intense oppgjør. Oppgjørene mellom lokale rivaler, kalles derby (lokaloppgjør). Blant de store lokaloppgjørene i Norge er Lillestrøm - Vålerenga og Mjøndalen - Strømsgodset (Ælv Classico).
| For den pågående sesongen, se: Eliteserien 2023.Eliteserien er den øverste divisjonen i norsk herrefotball. Det offisielle navnet fra 1990 til 2016 var Tippeligaen mens Norsk Tipping var hovedsponsor, men navnet Eliteserien ble brukt av de fleste avisredaksjoner og medier som ikke har hatt senderettigheter for Tippeligaen. Fra og med 2017 er navnet Eliteserien. Den har tidligere vært kjent under navnene Norgesserien (1937–1948), Hovedserien (1948–1962) og 1. divisjon (1963–1989). Navnet Toppserien har også blitt brukt, men er offisielt overtatt av Toppserien for kvinner. Sesongen 1961–62 ble kjent som «maratonserien» fordi den besto av 16 lag og strakk seg over ett og et halvt år. Det offisielle navnet var imidlertid fortsatt Hovedserien.
Eliteserien besto av 14 lag fra 1995 til 2008. Fra og med 2009 ble serien utvidet til 16 lag. Lagene spiller to kamper mot hver motstander (hjemme og borte) i løpet av sesongen, som strekker seg fra vår til høst. Dermed spiller hvert lag 30 kamper i Eliteserien.
Lagene rangeres etter antall poeng (tre for seier, ett for uavgjort, null for tap) ved sesongslutt. Hvis to eller flere lag ender med samme poengsum, blir målforskjellen (antall scorede mål minus antall sluppet inn) tellende, deretter antall scorede mål, og til slutt lagenes innbyrdes resultater.
De to svakest plasserte lagene ved sesongslutt rykker ned. Fra 2012-sesongen må laget som havner tredje sist spille kvalifiseringskamper mot lagene som ender på tredje- til sjetteplass i 1. divisjon.
Siden navneendringen til Tippeligaen var serien frem til 2005-sesongen dominert av Rosenborg, som vant tittelen tretten år på rad (1992–2004). Seriemesteren har rett til å spille kvalifisering til Mesterligaen neste sesong, mens serietoer og serietreer, sammen med cupvinneren, får plass i kvalifiseringen til Europa Conference League neste sesong.
Eliteserien har noen prestisjefulle og intense oppgjør. Oppgjørene mellom lokale rivaler, kalles derby (lokaloppgjør). Blant de store lokaloppgjørene i Norge er Lillestrøm - Vålerenga og Mjøndalen - Strømsgodset (Ælv Classico).
== UEFA-ranking (2022) ==
UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen.
Historisk ligarangering
== Ulike seriesystem – gradvis utvidelse av antall lag og endringer av kvalifiseringsregler ==
Gjennom tidene har seriesystemet blitt endret en rekke ganger. I hovedsak har endringene bestått i å endre regelverket slik at alle klubber, uansett hvor i landet den hadde hjemmebane, har fått mulighet til å rykke opp i Eliteserien, samt å gradvis utvide antallet lag i Eliteserien.
=== Norgesserien og Hovedserien ===
Den første ligaen arrangert av Norges Fotballforbund var den såkalte prøveligaen som gikk i årene 1914–1916 med klubbene Odd, Frigg, Kvik Fredrikshald, Drafn, Mercantile og Larvik Turn. Serien ble ikke ferdigspilt, men i og med at Odd spilte og vant alle kampene sine, ville det uansett ikke være mulig å ta igjen laget.
Den første noenlunde landsomfattende serien (Norgesserien) ble startet i 1937 – men serien dekket ikke Sogn og Fjordane eller landets tre nordligste fylker. Landet var delt inn i åtte distrikter. Hvert distrikt hadde én eller to avdelinger og kåret hver sin vinner. Avdelingsvinnerne møttes så i cupspill om seriemesterskapet. I de distriktene hvor man hadde flere avdelinger, møttes først de to avdelingsvinnerne for å kåre en distriktsvinner. Deretter var det kvartfinale, semifinale og finale for å kåre en seriemester. Såvel i seriesystemet i avdelingene som i distriktsfinalene og kvartfinalene møtte man sine motstandere både hjemme og borte. Semifinalen og finalen ble derimot avgjort i en enkelt kamp, med omkamp(er) ved uavgjort. Siden hver avdeling hadde seks til åtte lag, var det under dette systemet rundt 75 lag i Norges øverste divisjon.
Etter kun tre komplette sesonger (1937–38, 1938–39 og 1947–48) skiftet serien navn til Hovedserien og ble krympet til kun to avdelinger, hver på åtte lag. De to avdelingsvinnerne møttes i en finale for å avgjøre seriemesterskapet. I denne perioden ble serien spilt høst–vår, med en lang vinterpause.
=== 1. divisjon – utvidelse av antall lag ===
I 1961 bestemte NFF seg for å gå over til én toppdivisjon med ti lag, hvor sesongen ble spilt gjennom kalenderåret. Sesongen 1961–62 («Maratonserien») ble dermed en overgangssesong hvor de 16 lagene spilte i én divisjon gjennom ett og et halvt år for å komme med i ti-klubbsserien. I 1963 ble seriesystemet lagt om til én avdeling med ti lag i toppdivisjonen.
=== En allnorsk serie ===
Lag fra Nord-Norge hadde ikke anledning til å kvalifisere seg til den øverste divisjonen før i 1972; fra Finnmark ikke før i 1977. Store reiseavstander ble brukt som argument mot å inkludere nordnorske lag. Men også en forestilling om et dårligere nivå i nord bidro til et delt fotballrike. Det delte seriesystemet skapte stor harme i datidens store nordnorske fotballbyer Narvik og Bodø. Bodø hadde allerede i 1952 tatt i bruk en sivil flyplass med daglige SAS-avganger til Oslo, slik ble NFFs argument om reise stadig mindre relevant. De tre nordligste fotballkretsene arrangerte fra 1929 et eget Nord-Norgesmesterskap i fotball. Det nordnorske mesterskapet hadde imidlertid ingen offisiell status hos NFF og vinneren fikk aldri spille noen offisielle kamper mot de beste lagene i sør.
I Fotballforbundets offisielle jubileumsbok «Fotball! Norges Fotballforbund 100 år» omtales seriesystemet slik: «Landsdelen hadde fått et svært så godt fotballag der hardtarbeidende lokale spillere var blandet med hjemvendte sønner med heltestatus som måtte overkomme ikke bare motstandere på banen, men også et dypt urimelig seriesystem. Urettferdigheten i dette beviste Glimt gjennom sine cup-prestasjoner».
Øverste divisjon hadde ti lag til og med 1971-sesongen. I 1972–1994 hadde øverste divisjon tolv lag. Ved omleggingen til tolv lag i den øverste divisjonen fikk Mjølner fra Narvik delta som første nordnorske lag. Imidlertid fortsatte forskjellsbehandlingen mellom nord og sør også på 1970-tallet. Fra 1972 besto nest øverste nivå av fire avdelinger: to sør for Nordland og én for Nordland og Troms, og én for Finnmark. Vinnerne i de to sør-avdelingene fikk direkte opprykk, mens vinneren i Nordland og Troms måtte ut i kvalifiseringspill mot toerne i sør-avdelingene, mens vinneren i Finnmark ikke fikk noen mulighet til opprykk. Først i 1977 fikk lag fra Finnmark mulighet til opprykk, og i 1980 ble systemet slik at de best plasserte lagene rykket direkte opp til øverste nivå uansett hvor i landet de kom fra.
=== Tippeligaen og utvidelse til 14 og 16 lag ===
Foran 1990-sesongen gikk Norsk Tipping inn som hovedsponsor for Eliteserien og navnet på den øverste divisjonen ble endret fra Førstedivisjon til Tippeligaen. Eliteserien gikk derimot fremdeles under navnet førstedivisjon på folkemunne, og foran 1991-sesongen besluttet arrangørene å endre navnet på den daværende 2. divisjon, til 1. divisjon. Videre ble daværende 3. divisjon til 2. divisjon og så videre.Mellom 1995 og 2008 hadde divisjonen 14 lag. Fra og med sesongen 2009 har det vært 16 lag i den øverste divisjonen, dermed ble sesongen 2008 en «overgangssesong». I denne sesongen rykket kun det dårligste laget i Eliteserien ned. De tre beste lagene fra 1. divisjon (OBOS-ligaen) rykket opp, mens nest dårligste lag i Eliteserien spilte kvalifisering mot det fjerde beste laget i OBOS-ligaen. Den nye 16-lagsserien fra 2009 fikk ordningen med at de to nederste lagene rykket direkte ned, mens det tredje dårligste spilte kvalifisering mot lagene som kom på tredje-, fjerde- og femteplass i OBOS-ligaen. Fra 2011 ble kvalifiseringen helt fjernet med begrunnelsen at det er for sent å spille kvalifisering etter serieslutt i Tippeligaen, som er flyttet tre uker, fra første til siste helg i november. Ordningen ble likevel gjeninnført etter ett års fravær.
I juni 2011 ble det kjent at Norges Fotballforbund hadde inngått en sendeavtale med C More, som blant annet sender reklame for utenlandske spillselskap rettet mot et norsk publikum. Dette førte til reaksjoner fra Norsk Tipping, som meldte at de hadde «besluttet å gjøre en vurdering av hele avtalen». Fra 2017 endret navnet på serien til Eliteserien.
=== Poengsystem ===
Tabellen i Eliteserien blir avgjort av hvor mange poeng et lag har ved sesongslutt. Kamper med seier blir belønnet med tre poeng, uavgjort med ett poeng mens tap gir ingen poeng. Til og med 1986 ble seier belønnet med kun to poeng. I 1987 ble det innført tre poeng for seier, null for tap, mens uavgjorte kamper ble avgjort ved straffespark. Vinner av straffesparkkonkurransen fikk to poeng, taperen ett. Fra og med 1988 har poengsystemet vært identisk med det vi har i dag.
=== Sammendrag ===
== Medaljeoversikt ==
Se også Maratontabell Eliteserien i fotball.Nedenfor er en liste over gull-, sølv- og bronsemedaljevinnere i eliteserien for menn. I perioden fra 1937 til 1959 angis kun gull- og sølvvinnerne.
=== Norgesserien ===
=== Hovedserien ===
=== 1. divisjon ===
=== Tippeligaen ===
=== Eliteserien ===
{{columns-list|colwidth=25em|
2017: Rosenborg, Molde, Sarpsborg 08
2018: Rosenborg, Molde, Brann
2019: Molde, Bodø/Glimt, Rosenborg
2020: Bodø/Glimt, Molde, Vålerenga
2021: Bodø/Glimt, Molde, Viking
2022: Molde, Bodø/Glimt, Rosenborg
== Gullfordelingen ==
=== Siden 1937 (øverste norske fotballserie for herrer) ===
Rosenborg (1967, 1969, 1971, 1985, 1988, 1990, 1992, 1993, 1994, 1995, 1996, 1997, 1998, 1999, 2000, 2001, 2002, 2003, 2004, 2006, 2009, 2010, 2015, 2016, 2017, 2018)
Fredrikstad (1937–38, 1938–39, 1948–49, 1950–51, 1951–52, 1953–54, 1956–57, 1959–60, 1960–61)
Viking (1957–58, 1972, 1973, 1974, 1975, 1979, 1982, 1991)
Vålerenga (1965, 1981, 1983, 1984, 2005)
Lillestrøm (1958–59, 1976, 1977, 1986, 1989)
Molde (2011, 2012, 2014, 2019, 2022)
Brann (1961–62, 1963, 2007)
Larvik Turn (1952–53, 1954–55, 1955–56)
Lyn (1964, 1968)
Start (1978, 1980)
Strømsgodset (1970, 2013)
Bodø/Glimt (2020, 2021)
Fram Larvik (1949–50)
Freidig (1947–48)
Moss (1987)
Skeid (1966)
Stabæk (2008)
=== Siden 1963 ===
Rosenborg (1967, 1969, 1971, 1985, 1988, 1990, 1992, 1993, 1994, 1995, 1996, 1997, 1998, 1999, 2000, 2001, 2002, 2003, 2004, 2006, 2009, 2010, 2015, 2016, 2017, 2018)
Viking (1972, 1973, 1974, 1975, 1979, 1982, 1991)
Vålerenga (1965, 1981, 1983, 1984, 2005)
Lillestrøm (1976, 1977, 1986, 1989)
Molde (2011, 2012, 2014, 2019, 2022)
Brann (1963, 2007)
Lyn (1964, 1968)
Start (1978, 1980)
Strømsgodset (1970, 2013)
Bodø/Glimt (2020, 2021)
Moss (1987)
Skeid (1966)
Stabæk (2008)
=== Medaljefordeling siden 1963 ===
== Publikum ==
Se også Tilskuertall i Eliteserien.Det ble spilt 132 kamper i året fram til 1994. Året etter ble ligaen utvidet med to lag, og antall kamper ble 182 i året. Fra 2009 spiller 16 lag i den øverste serien, noe som betyr 240 kamper i løpet av sesongen. Restriksjoner som følge av COVID-19-pandemien medførte at deler av 2020- og 2021-sesongene ble spilt uten, eller med svært få tilskuere.
Graf som viser gjennomsnittlig tilskuertall per år i Eliteserien
== Flest kamper totalt ==
== Toppscorere ==
Se også: Toppscorere i Eliteserien i fotball for menn.Spillere med minst 100 mål i Eliteserien:
== Rekorder i norsk eliteserie siden 1963 ==
Se også Norske fotballrekorder.Flest mål i én kamp: 6
Odd Iversen, Rosenborg (Rosenborg–Vålerenga 7–2, 20. oktober 1968)
Jan Fuglset, Molde (Strømsgodset–Molde 1–6, 17. oktober 1976)
Flest mål i én sesong: 30 mål, Odd Iversen, Rosenborg (1968)
Flest mål totalt: 172 mål, Sigurd Rushfeldt, Tromsø og Rosenborg (se hele listen)
Flest sammenhengende spilte kamper uten å bli byttet ut: 139 kamper, Morten Bakke, Molde (1996–2001)
Flest seriemesterskap: 26, Rosenborg
Flest seriemesterskap, individuelt: 16, Roar Strand, Rosenborg (se hele listen)
Flest andreplasser: 11, Molde (1974, 1987, 1995, 1998, 1999, 2002, 2009, 2017, 2018, 2020, 2021)
Flest tredjeplasser: 9, Viking (1968, 1971, 1978, 1994, 1996, 2000, 2001, 2007, 2021)
Flest nedrykk: 10, Start (1969, 1987, 1996, 2000, 2002, 2007, 2011, 2016, 2018, 2020)
Høyeste poengsum i en sesong 1963–71 (18 kamper): 28 poeng, Lyn (1968)
Høyeste poengsum i en sesong 1972–86 (22 kamper/2 p for seier): 36 poeng, Lillestrøm (1977)
Høyeste poengsum i en sesong 1987–94 (22 kamper/3 p for seier): 52 poeng, Lillestrøm (1989)
Høyeste poengsum i en sesong 1995–2008 (26 kamper): 63 poeng Rosenborg (1998)
Høyeste poengsum i en sesong 2009–22 (30 kamper): 81 poeng, Bodø/Glimt (2020)
Laveste poengsum i en sesong 1963–71 (18 kamper): 2 poeng, Sandefjord BK (1965)
Laveste poengsum i en sesong 1972–86 (22 kamper/ 2 p for seier): Os Turn 5 poeng (1975)
Laveste poengsum i en sesong 1987–94 (22 kamper/ 3 p for seier): Djerv 1919 13 poeng (1988) og Moss 13 poeng (1990)
Laveste poengsum i en sesong 1995–2008 (26 kamper): Start 11 poeng (2002)
Laveste poengsum i en sesong 2009–22 (30 kamper): Aalesund 11 poeng (2020)
Flest seire i en sesong 1963–71 (18 kamper): 14 seire, Lyn (1968)
Flest seire i en sesong 1972–94 (22 kamper): 16 seire, Fredrikstad (1972), Viking (1972) og Lillestrøm (1977, 1986 og 1989)
Flest seire i en sesong 1995–2008 (26 kamper): 20 seire, Rosenborg (1998)
Flest seire i en sesong 2009–22 (30 kamper): 26 seire Bodø/Glimt (2020)
Færrest seire i en sesong 1963–71 (18 kamper): 0 seire, Sandefjord (1965)
Færrest seire i en sesong 1972–94 (22 kamper): 0 seire, Os (1975)
Færrest seire i en sesong 1995–2008 (26 kamper): 2 seire, Start (2002)
Færrest seire i en sesong 2009–22 (30 kamper): 2 seire, Lyn (2009), Sandefjord (2010) og Start (2016)
Flest uavgjort i en sesong 1963–71 (18 kamper): 9 uavgjort, Lyn (1966)
Flest uavgjort i en sesong 1972–94 (22 kamper): 12 uavgjort, Haugar (1981) og Brann (1992)
Flest uavgjort i en sesong 1995–2008 (26 kamper): 12 uavgjort, Vålerenga (2002) og Viking (2004)
Flest uavgjort i en sesong 2009–22 (30 kamper): 15 uavgjort, Sarpsborg 08 (2019)
Færrest uavgjort i en sesong 1963–71 (18 kamper): 0 uavgjort, Lyn (1968)
Færrest uavgjort i en sesong 1972–94 (22 kamper): 1 uavgjort, Bryne 1986 og 1987
Færrest uavgjort i en sesong 1995–2008 (26 kamper): 1 uavgjort, Start (1995), Brann (1999) og Bryne (2003)
Færrest uavgjort i en sesong 2009–22 (30 kamper): 2 uavgjort, Stabæk (2012) og Viking (2015)
Flest tap i en sesong 1963–71 (18 kamper): 16 tap, Sandefjord BK (1965)
Flest tap i en sesong 1972–94 (22 kamper): 17 tap, Raufoss (1974) og Os (1975)
Flest tap i en sesong 1995–2008 (26 kamper): 19 tap, Skeid (1997) og Start (2002)
Flest tap i en sesong 2009–22 (30 kamper): 23 tap, Stabæk (2012)
Færrest tap i en sesong 1963–71 (18 kamper): 2 tap, Lyn (1964), Skeid (1966) og Rosenborg (1967)
Færrest tap i en sesong 1972–94 (22 kamper): 2 tap, Viking (1974), Lillestrøm (1977, 1978, 1985 og 1989), Start (1978) og Vålerenga (1981)
Færrest tap i en sesong 1995–2008 (26 kamper): 1 tap, Rosenborg (1997)
Færrest tap i en sesong 2009–22 (30 kamper): 0 tap, Rosenborg (2010)
Flest scorede mål i en sesong 1963–71 (18 kamper): 57 mål, Lyn både i 1965 og 1968
Flest scorede mål i en sesong 1972–94 (22 kamper): 70 mål, Rosenborg (1994)
Flest scorede mål i en sesong 1995–2008 (26 kamper): 87 mål, Rosenborg (1997)
Flest scorede mål i en sesong 2009–22 (30 kamper): 103 mål, Bodø/Glimt (2020)
Færrest scorede mål i en sesong 1963–71 (18 kamper): 10 mål, Pors (1970)
Færrest scorede mål i en sesong 1972–94 (22 kamper): 10 mål, Mjølner (1972)
Færrest scorede mål i en sesong 1995–2008 (26 kamper): 21 mål, Start (2002)
Færrest scorede mål i en sesong 2009–22 (30 kamper): 23 mål, Start (2016)
Flest innslupne mål i en sesong 1963–71 (18 kamper): 57 mål, Sandefjord BK (1965)
Flest innslupne mål i en sesong 1972–94 (22 kamper): 59 mål, Djerv 1919 (1988)
Flest innslupne mål i en sesong 1995–2008 (26 kamper): 80 mål, Sogndal (1998)
Flest innslupne mål i en sesong 2009–22 (30 kamper): 85, Aalesund (2020)
Færrest innslupne mål i en sesong 1963–71 (18 kamper): 5 mål, Rosenborg (1970)
Færrest innslupne mål i en sesong 1972–94 (22 kamper): 10 mål, Viking (1974)
Færrest innslupne mål i en sesong 1995–2008 (26 kamper): 20 mål, Rosenborg (1997)
Færrest innslupne mål i en sesong 2009–22 (30 kamper): 20 mål, Rosenborg (2017)
Flest seire på rad i en sesong: Molde 17 kamper på rad (2022)
Flest seire på rad fra sesongstart: Bodø/Glimt 10 kamper på rad i 2020.
Flest kamper på rad uten tap: Rosenborg 33 kamper på rad fra oktober 2009 til november 2010
Flest kamper på rad uten tap i en og samme sesong: Rosenborg 30 kamper 2010
Flest hjemmekamper på rad uten tap: Strømsgodset 46 kamper på rad fra juni 2011 til juli 2014
Flest kamper på rad fra seriestart uten tap: Rosenborg 30 kamper 2010
Flest tap på rad: Skeid 12 kamper på rad fra august 1996 til mai 1997
Flest kamper på rad uten seier: Start 39 kamper på rad fra juli 2015 til september 2016
Flest uavgjorte kamper på rad:
Flest kamper på rad med scoring: Rosenborg 53 kamper på rad april 1994 til mai 1996
Flest kamper på rad uten scoring:
Flest kamper på rad med scoring imot:
Lengste tid uten scoring imot: Sondre Rossbach, Odd, 730 min fra 1. november 2015 til 24. april 2016
Høyeste publikumstall i en kamp gjennom tidene: 28 569 Rosenborg–Lillestrøm 1985
Laveste publikumstall i en kamp gjennom tidene: 202 Strømmen–Mjøndalen 1986
Flest sesonger på rad i øverste divisjon: Lillestrøm 45: 1975–2019, Rosenborg: 44 1979– (løpende)
Flest sesonger i øverste divisjon 1963–2022: 55 av 60 mulige sesonger: Viking (1963–1965, 1968–1986, 1989–2017 og 2019–2022) og Rosenborg (1967–1977, 1979–2022)
== Maratontabell for Eliteserien 1963–2020 ==
Siden 1963 har lagene i øverste divisjon spilt i én og samme avdeling, til og med 2020 utgjør dette 58 sesonger.
* Odd Grenland ble trukket ett poeng 20. september 2012 på grunn av dårlig økonomi.
== Se også ==
Norges Fotballforbund
Kvalifisering til Eliteserien i fotball
NM i fotball for herrer
Mesterfinalen
Nord-Norgesmesterskap i fotball
Liste over fotballklubber i Norge
Toppscorere i Eliteserien i fotball
Liste over mestvinnede fotballspillere i Norge
Maratontabell Eliteserien i fotball
Årets eliteserie
Norske idrettslag sortert etter gjennomsnittlige tilskuertall
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norges Fotballforbund
Nyheter fra Tippeligaen
Tabeller, resultater, spiller/lag/serie-statistikk for Norsk & Internasjonal fotball
Tippeliga-anleggene | 5. divisjon fotball for menn 2009 er det sjette nivået i norsk fotball 2009. | 199,384 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bombeattentatet_i_Centennial_Olympic_Park | 2023-02-04 | Bombeattentatet i Centennial Olympic Park | ['Kategori:1996 i USA', 'Kategori:33°N', 'Kategori:84°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bombeanslag', 'Kategori:Georgias historie (USA)', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sommer-OL 1996', 'Kategori:Stubber 2020-05', 'Kategori:Terroraksjoner i 1996', 'Kategori:Terroraksjoner i USA', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Bombeattentatet i Centennial Olympic Park var et terrorbombeangrep som fant sted den 27. juli 1996 i Centennial Olympic Park i Atlanta i Georgia i USA under sommer-OL 1996. To personer omkom, mens 111 ble skadd under terrordåden. Det var det første av fire bombeattentat som gjerningsmannen Eric Robert Rudolph skulle gjennomføre fra 1996 til 1998 for å markere motstand mot abort og homofiles rettigheter. Rudolph ble arrestert i 2003 og soner en livstidsdom for ugjerningene.
| Bombeattentatet i Centennial Olympic Park var et terrorbombeangrep som fant sted den 27. juli 1996 i Centennial Olympic Park i Atlanta i Georgia i USA under sommer-OL 1996. To personer omkom, mens 111 ble skadd under terrordåden. Det var det første av fire bombeattentat som gjerningsmannen Eric Robert Rudolph skulle gjennomføre fra 1996 til 1998 for å markere motstand mot abort og homofiles rettigheter. Rudolph ble arrestert i 2003 og soner en livstidsdom for ugjerningene.
== Eksterne lenker ==
FBI Centennial Park Bombing page via the Wayback Machine, fra desember 1998 | Centennial Olympic Park er en 85 000 m² offentlig park som befinner seg i kjernen av byen Atlanta, i delstaten Georgia i USA. Parken eies og drives av Georgia World Congress Center Authority. | 199,385 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oogenius | 2023-02-04 | Oogenius | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1851', 'Kategori:Praktskarabider'] | Oogenius er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
| Oogenius er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore (ca. 20-25 millimeter), brede, svarte skarabider med bronseaktig metallglans. De kjennes fra de fleste andre Rutelinae på den brede kroppsformen og den litt matte, svarte fargen.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i det sørlige Sør-Amerika.
== Systematisk plassering ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini
Understammen Pelidnotina
Slekten Oogenius Solier, 1851
Oogenius castilloi Martínez & Peña, 1990
Oogenius chilensis Ohaus, 1905
Oogenius kuscheli Gutierrez, 1949
Oogenius lariosae Martínez, 1953
Oogenius penai Mondaca, 2004
Oogenius virens Solier, 1851
== Eksterne lenker ==
(en) Oogenius i Encyclopedia of Life
(en) Oogenius i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kategori:Oogenius – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Oogenius er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae). | 199,386 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Dover_(Cotswold_Games) | 2023-02-04 | Robert Dover (Cotswold Games) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1652', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Fødsler i 1575', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Breckland', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-03'] | Robert Dover (født 1575, død 1652) var en engelsk advokat, forfatter og vittighetsforfatter. Dover er best kjent for å ha grunnlagt og for i mange år ha vært direktør for Cotswold Olimpick Games.Der står et monument over Robert Dover ved Dover's Hill, nær Aston-sub-Edge.
| Robert Dover (født 1575, død 1652) var en engelsk advokat, forfatter og vittighetsforfatter. Dover er best kjent for å ha grunnlagt og for i mange år ha vært direktør for Cotswold Olimpick Games.Der står et monument over Robert Dover ved Dover's Hill, nær Aston-sub-Edge.
== Referanser == | Robert Dover (født 1575, død 1652) var en engelsk advokat, forfatter og vittighetsforfatter. Dover er best kjent for å ha grunnlagt og for i mange år ha vært direktør for Cotswold Olimpick Games. | 199,387 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Julsrud | 2023-02-04 | Harald Julsrud | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den Norske Turistforening', 'Kategori:Dødsfall 10. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Fødsler 8. april', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Norske sivilingeniører'] | Harald Gunnar Julsrud (født 8. april 1938, død 10. januar 2020) var en norsk sivilingeniør og diplomat. Han var generalsekretær i Den Norske Turistforening (DNT) fra 1977 til 1988.
Etter å ha fullført Befalskolen for ingeniørvåpenet i 1958, reiste Julsrud til USA og studerte to år ved Georgia Institute of Technology. På den tiden var det fortsatt et sterkt raseskille i Georgia. Her ble han blant annet kjent med Martin Luther King jr.Julsrud avsluttet sin utdanningen som sivilingeniør (bygg) ved NTH i 1962. Han deltok i den første norske fredskorpsgruppen i Uganda 1963-1965. Siden var han teknisk ekspert i Tanzania 1966-1967. I 1967 kom han inn på Utenrikstjenestens aspirantkurs. Han var deretter visekonsul i Rotterdam 1970-1972. og 1. ambassadesekretær i Caracas, Venezuela 1972-1976. Han var generalsekretær i Den Norske Turistforening fra 1977 til 1988. Fra 1988 var han fredskorpsleder for Norad i Zambia i to år. Fra 1990 til han gikk av med pensjon i 2006 var han ansatt i Statens vegvesen med ansvar for å bygge opp Vegvesenets internasjonale virksomhet.Julsrud var engasjert i flere ideelle organisasjoner. Han var blant annet i to perioder formann i Oslo og Omland Friluftsråd, styremedlem i Venner av Uganda og var med å stifte Naturvernforbundets største lokallag i Oslo Vest. Harald Julsrud har skrevet en rekke innlegg og artikler i fag- og dagspresse og i DNTs årbøker. Han er representert i to antologier (Villmarkslivs Faste Fisker, Naturforlaget 1982 og Klassiske turer, Naturforlaget 2002) og en lærebok for norsklektorer i videregående skoler (Aktuell sakprosa, Tor Dalaker Lund,Gyldendal Norsk Forlag 1986).
I 1965 utga han JAMBO UGANDA , To år med Det norske fredskorps på Pax forlag.
| Harald Gunnar Julsrud (født 8. april 1938, død 10. januar 2020) var en norsk sivilingeniør og diplomat. Han var generalsekretær i Den Norske Turistforening (DNT) fra 1977 til 1988.
Etter å ha fullført Befalskolen for ingeniørvåpenet i 1958, reiste Julsrud til USA og studerte to år ved Georgia Institute of Technology. På den tiden var det fortsatt et sterkt raseskille i Georgia. Her ble han blant annet kjent med Martin Luther King jr.Julsrud avsluttet sin utdanningen som sivilingeniør (bygg) ved NTH i 1962. Han deltok i den første norske fredskorpsgruppen i Uganda 1963-1965. Siden var han teknisk ekspert i Tanzania 1966-1967. I 1967 kom han inn på Utenrikstjenestens aspirantkurs. Han var deretter visekonsul i Rotterdam 1970-1972. og 1. ambassadesekretær i Caracas, Venezuela 1972-1976. Han var generalsekretær i Den Norske Turistforening fra 1977 til 1988. Fra 1988 var han fredskorpsleder for Norad i Zambia i to år. Fra 1990 til han gikk av med pensjon i 2006 var han ansatt i Statens vegvesen med ansvar for å bygge opp Vegvesenets internasjonale virksomhet.Julsrud var engasjert i flere ideelle organisasjoner. Han var blant annet i to perioder formann i Oslo og Omland Friluftsråd, styremedlem i Venner av Uganda og var med å stifte Naturvernforbundets største lokallag i Oslo Vest. Harald Julsrud har skrevet en rekke innlegg og artikler i fag- og dagspresse og i DNTs årbøker. Han er representert i to antologier (Villmarkslivs Faste Fisker, Naturforlaget 1982 og Klassiske turer, Naturforlaget 2002) og en lærebok for norsklektorer i videregående skoler (Aktuell sakprosa, Tor Dalaker Lund,Gyldendal Norsk Forlag 1986).
I 1965 utga han JAMBO UGANDA , To år med Det norske fredskorps på Pax forlag.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Harald Julsruds tekst: Gjensyn med Uganda | Harald Gunnar Julsrud (født 8. april 1938, død 10. | 199,388 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kampheimveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Kampheimveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Oppsal'] | Kampheimveien (1A–51F, 2A–34F) er en vei på Oppsal i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Østmarkveien til Hellerudveien.
Veien fikk navn i 1938 etter villa Kampheim (nr. 15B).
Mye av bebyggelsen (nr. 12–51) inngår i Oppsalgrenda borettslag.
| Kampheimveien (1A–51F, 2A–34F) er en vei på Oppsal i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Østmarkveien til Hellerudveien.
Veien fikk navn i 1938 etter villa Kampheim (nr. 15B).
Mye av bebyggelsen (nr. 12–51) inngår i Oppsalgrenda borettslag.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Kampheimveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 292. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Kampheimveien (1A–51F, 2A–34F) er en vei på Oppsal i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Østmarkveien til Hellerudveien. | 199,389 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Privatfly | 2023-02-04 | Privatfly | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Luftfartøytyper', 'Kategori:Rikdom', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Et privatfly er et passasjerfly som eies av privatpersoner eller foretak som ikke er flyselskap.
Privatfly er oftest av mindre størrelse, og de fleste er propellfly, selv om det også er mange jetfly. Som hovedregel tar disse flyene 4–18 passasjerer.
| Et privatfly er et passasjerfly som eies av privatpersoner eller foretak som ikke er flyselskap.
Privatfly er oftest av mindre størrelse, og de fleste er propellfly, selv om det også er mange jetfly. Som hovedregel tar disse flyene 4–18 passasjerer.
== Referanser == | Et privatfly er et passasjerfly som eies av privatpersoner eller foretak som ikke er flyselskap. | 199,390 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne-Johan_Henrichsen | 2023-02-04 | Arne-Johan Henrichsen | ['Kategori:Alumni fra Universitetet i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2005', 'Kategori:Fødsler 31. august', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske filologiprofessorer', 'Kategori:Norske pedagoger', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Bergen', 'Kategori:Rektorer ved Universitetet i Bergen', 'Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden'] | Arne-Johan Henrichsen (født 31. august 1918 i Kristiania, død 8. mars 2005) var en norsk professor i filologi og tidligere rektor ved Universitetet i Bergen (1972–1977).
Henrichsen fullførte examen artium i 1935 og studerte romanske språk ved Sorbonne i perioden 1945–1947. Han ble cand.philol. ved Universitetet i Oslo i 1951 og tok doktorgrad (dr.philos.) ved samme universitet i 1956 med avhandlingen Les phrases hypothétiques en ancien occitan. Étude syntaxique. Henrichsen fungerte i denne perioden blant annet som lærer på Fagerborg skole, men ble i 1956 ansatt som professor i fransk filologi ved Universitetet i Bergen. Han var dekan ved Historisk-filosofisk fakultet i perioden 1959 til 1961, og siden rektor for universitetet fra 1972 til 1977.Han var nestleder for Norges almenvitenskapelige forskningsråd fra 1966 til 1969, og var også fungerende leder i ett år. Henrichsen var medlem av kommunestyret i Åsane fra 1964 til 1965. I 1977 ble han tildelt St. Olavs Orden ridder av 1. klasse for embetsfortjeneste. Henrichsen døde i mars 2005 i en alder av 86 år.
| Arne-Johan Henrichsen (født 31. august 1918 i Kristiania, død 8. mars 2005) var en norsk professor i filologi og tidligere rektor ved Universitetet i Bergen (1972–1977).
Henrichsen fullførte examen artium i 1935 og studerte romanske språk ved Sorbonne i perioden 1945–1947. Han ble cand.philol. ved Universitetet i Oslo i 1951 og tok doktorgrad (dr.philos.) ved samme universitet i 1956 med avhandlingen Les phrases hypothétiques en ancien occitan. Étude syntaxique. Henrichsen fungerte i denne perioden blant annet som lærer på Fagerborg skole, men ble i 1956 ansatt som professor i fransk filologi ved Universitetet i Bergen. Han var dekan ved Historisk-filosofisk fakultet i perioden 1959 til 1961, og siden rektor for universitetet fra 1972 til 1977.Han var nestleder for Norges almenvitenskapelige forskningsråd fra 1966 til 1969, og var også fungerende leder i ett år. Henrichsen var medlem av kommunestyret i Åsane fra 1964 til 1965. I 1977 ble han tildelt St. Olavs Orden ridder av 1. klasse for embetsfortjeneste. Henrichsen døde i mars 2005 i en alder av 86 år.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Arne-Johan Henrichsen i BIBSYS | Arne-Johan Henrichsen (født 31. august 1918 i Kristiania, død 8. | 199,391 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Catoclastus | 2023-02-04 | Catoclastus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1851', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Catoclastus er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
| Catoclastus er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore, metallisk fargede skarabider. Oversiden er læraktig ujevn.
== Utbredelse ==
Artene er utbredt i Sør-Amerika.
== Systematisk plassering ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini
Understammen Pelidnotina
Slekten Catoclastus Solier, 1851
Catoclastus chevrolati Solier, 1851
Catoclastus jaumesi Soula, 2010
Catoclastus rabinovichi Martínez, 1971
== Eksterne lenker ==
Bilde av Catoclastus jaumesi
(en) Catoclastus i Global Biodiversity Information Facility | Catoclastus er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae). | 199,392 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Homothermon | 2023-02-04 | Homothermon | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1898', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Homothermon er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
| Homothermon er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utbredelse ==
Artene er utbredt i Sør-Amerika.
== Systematisk plassering ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini
Understammen Pelidnotina
Slekten Homothermon Ohaus, 1898
Homothermon bugre Ohaus, 1898
Homothermon drumonti Soula, 2008
Homothermon praemorsus (Burmeister, 1855)
Homothermon serrano Ohaus, 1898
== Eksterne lenker ==
(en) Homothermon i Global Biodiversity Information Facility | Homothermon er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae). | 199,393 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigmund_Larsen | 2023-02-04 | Sigmund Larsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2007', 'Kategori:Fødsler 28. mai', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Kommandører av St. Olavs Orden', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Norske ingeniører', 'Kategori:Personer fra Haugesund kommune', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statssekretærer fra Ap'] | Sigmund Larsen (født 28. mai 1921 i Haugesund, død 23. januar 2007) var en norsk ingeniør, embetsmann og politiker (Ap).
Larsen gikk skole i Dale i Sunnfjord, før han begynte på Bergen tekniske skole. Han ble uteksaminert som sivilingeniør ved Norges tekniske høgskole i Trondheim i 1950. Etter dette ble han ansatt som kommuneingeniør i Askøy kommune fra 1950 til 1953. Han var deretter avdelingsingeniør i Bergen kommune i perioden 1953 til 1964, med unntak av årene 1958–1960, da han var overlærer ved Bergen tekniske skole.
Fra 1965 til 1975 var Larsen fylkesingeniør for Hordaland. Fra september 1974 til august 1975 var han statssekretær i Samferdselsdepartementet i Trygve Brattelis andre regjering. Fra 1975 til 1987 fungerte Larsen som generaldirektør for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.
| Sigmund Larsen (født 28. mai 1921 i Haugesund, død 23. januar 2007) var en norsk ingeniør, embetsmann og politiker (Ap).
Larsen gikk skole i Dale i Sunnfjord, før han begynte på Bergen tekniske skole. Han ble uteksaminert som sivilingeniør ved Norges tekniske høgskole i Trondheim i 1950. Etter dette ble han ansatt som kommuneingeniør i Askøy kommune fra 1950 til 1953. Han var deretter avdelingsingeniør i Bergen kommune i perioden 1953 til 1964, med unntak av årene 1958–1960, da han var overlærer ved Bergen tekniske skole.
Fra 1965 til 1975 var Larsen fylkesingeniør for Hordaland. Fra september 1974 til august 1975 var han statssekretær i Samferdselsdepartementet i Trygve Brattelis andre regjering. Fra 1975 til 1987 fungerte Larsen som generaldirektør for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Sigmund Larsen hos Norsk senter for forskningsdata | Sigmund Larsen (født 28. mai 1921 i Haugesund, død 23. | 199,394 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mecopelidnota | 2023-02-04 | Mecopelidnota | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1904', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Mecopelidnota er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
| Mecopelidnota er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore, metallisk fargede skarabider.
== Utbredelse ==
Artene er utbredt i Sør-Amerika.
== Systematisk plassering ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini
Understammen Pelidnotina
Slekten Mecopelidnota F. Bates, 1904
Mecopelidnota arrowi F. Bates, 1904
Mecopelidnota cylindrica (Waterhouse, 1876)
Mecopelidnota dewynteri Soula, 2008
Mecopelidnota gerardi Soula, 2008
Mecopelidnota marxi Soula, 2008
Mecopelidnota mezai Soula, 2008
Mecopelidnota obscura (Taschenberg, 1870)
Mecopelidnota witti Ohaus, 1913
== Eksterne lenker ==
Bilde av Mecopelidnota marxi
Bilde av Mecopelidnota mezai
(en) Mecopelidnota i Global Biodiversity Information Facility | Mecopelidnota er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae). | 199,395 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Langlia_(Oslo) | 2023-02-04 | Langlia (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (delområde)'] | Langlia (1–39, 2–18) er en vei i Ullevål hageby og på Berg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går sørøstover fra Bergsalleen til Pastor Fangens vei.
Navnet ble vedtatt i 1918 og viser til landskapet.
Nr. 11 (i Ullevbål hageby-delen av veien) er hjemmet til skulptøren Kirsten Kokkin med skulpturgruppe utenfor.
| Langlia (1–39, 2–18) er en vei i Ullevål hageby og på Berg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går sørøstover fra Bergsalleen til Pastor Fangens vei.
Navnet ble vedtatt i 1918 og viser til landskapet.
Nr. 11 (i Ullevbål hageby-delen av veien) er hjemmet til skulptøren Kirsten Kokkin med skulpturgruppe utenfor.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Langlia». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 328. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Langlia (1–39, 2–18) er en vei i Ullevål hageby og på Berg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går sørøstover fra Bergsalleen til Pastor Fangens vei. | 199,396 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98stbyveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Østbyveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Østbyveien (1–13, 2–16) er en vei på Ulsrud i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Ulsrudveien til Østbyfaret. Navnet viser til at veien er øst i Ulsruds villabebyggelse.
| Østbyveien (1–13, 2–16) er en vei på Ulsrud i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Ulsrudveien til Østbyfaret. Navnet viser til at veien er øst i Ulsruds villabebyggelse.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Østbyveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 635. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (Ø)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Østbyveien (1–13, 2–16) er en vei på Ulsrud i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Ulsrudveien til Østbyfaret. | 199,397 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magne_Pettersen | 2023-02-04 | Magne Pettersen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmstubber', 'Kategori:Fødsler 13. mars', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske filmregissører', 'Kategori:Personer fra Alstahaug kommune', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-12'] | Magne Pettersen (født 13. mars 1975 i Sandnessjøen) er en norsk filmregissør og manusforfatter. Han er utdannet ved NTNU i Trondheim.
Han har regissert og skrevet flere kortfilmer, deriblant Zakariassen må dø (2011), Parat (2009), Søpla (2009), Zoom de Temps (2008) og Hopp (2005).
Pettersen samarbeidet i perioden 2009-2013 med det danske produksjonsselskapet Zentropa. Han ble i 2014 tildelt et toårig arbeidsstipend (Statens Kunstnerstipend).
| Magne Pettersen (født 13. mars 1975 i Sandnessjøen) er en norsk filmregissør og manusforfatter. Han er utdannet ved NTNU i Trondheim.
Han har regissert og skrevet flere kortfilmer, deriblant Zakariassen må dø (2011), Parat (2009), Søpla (2009), Zoom de Temps (2008) og Hopp (2005).
Pettersen samarbeidet i perioden 2009-2013 med det danske produksjonsselskapet Zentropa. Han ble i 2014 tildelt et toårig arbeidsstipend (Statens Kunstnerstipend).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Magne Pettersen på Internet Movie Database
(en) Magne Pettersen hos The Movie Database | Magne Pettersen (født 13. mars 1975 i Sandnessjøenhttp://www. | 199,398 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lillaf%C3%BCredi_%C3%81llami_Erdei_Vas%C3%BAt | 2023-02-04 | Lillafüredi Állami Erdei Vasút | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Ungarn'] | Lillafüredi Állami Erdei Vasút (på norsk: Lillafüred statlige skogsjernbane) er en smalsporjernbane ved Miskolc i Ungarn. Jernbanen åpnet i 1920 og opprinnelig ble den bare brukt til å frakte gods (hovedsakelig trevirke fra skogene i Bükk fjellene, men passasjertrafikk ble introdusert etter tre år. I 1990 ble frakttrafikken nedlagt, men jernbanen fortsatte frakt av passasjerer som en turistjernbane.
| Lillafüredi Állami Erdei Vasút (på norsk: Lillafüred statlige skogsjernbane) er en smalsporjernbane ved Miskolc i Ungarn. Jernbanen åpnet i 1920 og opprinnelig ble den bare brukt til å frakte gods (hovedsakelig trevirke fra skogene i Bükk fjellene, men passasjertrafikk ble introdusert etter tre år. I 1990 ble frakttrafikken nedlagt, men jernbanen fortsatte frakt av passasjerer som en turistjernbane.
== Rute ==
Linjen går fra Dorottya utca stasjon i Miskolc til Garadna.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
http://laev.hu/
http://www.kisvasut.hu/vasutlista/view_vasut.php?kat=3374%7C
http://www.vasutallomasok.hu/index.php?o=vonkep&num=330
http://www.vasutallomasok.hu/index.php?o=vonkep&num=331
http://www.vasutallomasok.hu/index.php?o=vonkep&num=331a
http://www.vasutallomasok.hu/index.php?o=vonkep&num=331b | Lillafüredi Állami Erdei Vasút (på norsk: Lillafüred statlige skogsjernbane) er en smalsporjernbane ved Miskolc i Ungarn. Jernbanen åpnet i 1920 og opprinnelig ble den bare brukt til å frakte gods (hovedsakelig trevirke fra skogene i Bükk fjellene, men passasjertrafikk ble introdusert etter tre år. | 199,399 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.