url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Doktor_Proktor_og_det_store_gullr%C3%B8veriet | 2023-02-04 | Doktor Proktor og det store gullrøveriet | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 2012', 'Kategori:Jo Nesbø', 'Kategori:Litteraturstubber', 'Kategori:Norske barnebøker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09'] | Doktor Proktor og det store gullrøveriet er en barnebok av Jo Nesbø fra 2012. Boken er den fjerde i serien om Doktor Proktor. Den første var Doktor Proktors prompepulver som kom ut i 2007.
Boken handler om Doktor Proktor, Bulle og Lise som reiser til London for å lete etter dem som ranet Norges Banks gullbeholdning.
| Doktor Proktor og det store gullrøveriet er en barnebok av Jo Nesbø fra 2012. Boken er den fjerde i serien om Doktor Proktor. Den første var Doktor Proktors prompepulver som kom ut i 2007.
Boken handler om Doktor Proktor, Bulle og Lise som reiser til London for å lete etter dem som ranet Norges Banks gullbeholdning.
== Eksterne lenker ==
Anmeldelse: «Doktor Proktor og det store gullrøveriet» (15. september 2012, VGNett) | Doktor Proktor og det store gullrøveriet er en barnebok av Jo Nesbø fra 2012. Boken er den fjerde i serien om Doktor Proktor. | 199,000 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grenke_Chess_Classic_2015 | 2023-02-04 | Grenke Chess Classic 2015 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sjakkturneringer i 2015', 'Kategori:Sport i Tyskland i 2015', 'Kategori:Sportsarrangementer i Tyskland'] | Grenke Chess Classic 2015 er en sjakkturnering som ble arrangert i Baden-Baden i Tyskland fra 1. til 9. februar 2015.
| Grenke Chess Classic 2015 er en sjakkturnering som ble arrangert i Baden-Baden i Tyskland fra 1. til 9. februar 2015.
== Turneringen ==
Turneringen endte med at Magnus Carlsen og Arkadij Naiditsch sluttet på like mange poeng. For å kåre en vinner, spilte man først to partier hurtigsjakk med 10 min + 2 sek pr trekk for hver spiller. Her vant de hvert sitt parti med hvit. Da de fortsatt stod likt spilte man to partier lynsjakk med 5 min + 2 sek pr trekk for hver spiller. Begge partiene endte med remis. Siden de fortsatt stod likt måtte man avgjøre med armageddon, her hadde hvit 6 minutter, men måtte vinne partiet, mens svart hadde 5 minutter og ville vinne turneringen hvis han holdt til remis. Magnus Carlsen spilte hvit og vant.
=== Deltagere ===
=== Resultater ===
== Eksterne lenker ==
(en) Grenke Chess Classic 2015 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Grenke Chess Classic 2015 er en sjakkturnering som ble arrangert i Baden-Baden i Tyskland fra 1. til 9. | 199,001 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nonsblom | 2023-02-04 | Nonsblom | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norges flora', 'Kategori:Nøkleblomfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Nonsblom er en plante i nøkleblomfamilien.
Synonym: Anagallis arvensis L. Dette har vært det vitenskapelige navnet på nonsblom intil nylig, da den ble flyttet til fredløsslekten.
Den er giftig.
Navnet nonsblom er et nokså seint påfunn av norske botanikere, det dukket først opp i Våre ville planter (1956). Tidligere ble den kalt rødarve. Det viser til det gamle måltidsnavnet non, siden blomsten lukker seg tidlig på ettermiddagen.
Navnet Anagallis er brukt av Dioskorides, det fins flere forklaringer på hva det betyr.. Artsnavnet arvensis betyr fra eller som tilhører åkeren.
| Nonsblom er en plante i nøkleblomfamilien.
Synonym: Anagallis arvensis L. Dette har vært det vitenskapelige navnet på nonsblom intil nylig, da den ble flyttet til fredløsslekten.
Den er giftig.
Navnet nonsblom er et nokså seint påfunn av norske botanikere, det dukket først opp i Våre ville planter (1956). Tidligere ble den kalt rødarve. Det viser til det gamle måltidsnavnet non, siden blomsten lukker seg tidlig på ettermiddagen.
Navnet Anagallis er brukt av Dioskorides, det fins flere forklaringer på hva det betyr.. Artsnavnet arvensis betyr fra eller som tilhører åkeren.
== Utseende ==
Krypende eller opprett stengel, 5-30 cm høy. Motsatte blader som er eggformetog og har underside med brune kjertelprikker. De femtallige blomstene sitter enkeltvis i bladhjørnene på lange skaft. De er mønje- eller mursteinsrøde.
Det fins en blåfiolett form som er svært sjelden i Norge, formen azurea. Blomstene er bare åpne noen timer midt på dagen.
Kapselen er en kuleformet lokkapsel.
== Annet ==
Har tidliger vært brukt medisinsk, men den inneholder giftige saponiner, særlig cyklamin, som også fins hos alpefiol-artene. Den nevnes av Plinius og Dioskorides, men er lite kjent nå. Det er lite tradisjon for å bruke den i norsk folkemedisin, og den nevnes ikke av Ove Arbo Høeg. Urtekilden advarer mot medisinsk bruk, siden giftinnholdet er variabelt og vanskelig å forutse.
På engelsk heter nonsblom Scarlet Pimpernel, det er også navnet på et populært skuespill av Emma Orczy med handling fra den franske revolusjon.
Norsk rødliste for 2010 sier den kan betraktes som trygg i norsk flora. Det er usikkert om den er innført eller opprinnelig.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Nonsblom hos Artsdatabanken
(sv) Nonsblom hos Dyntaxa
(en) Nonsblom hos The International Plant Names Index
(en) Nonsblom hos Tropicos
(en) Kategori:Lysimachia arvensis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Lysimachia arvensis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Lysimachia arvensis – detaljert informasjon på Wikispecies | Artsportalen}} | 199,002 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rima_Iraki | 2023-02-04 | Rima Iraki | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødselsdato ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:NRK-journalister', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Personer fra Lørenskog kommune', 'Kategori:Programledere for NRK', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Rima Iraki (født 1982 i Berlin i Tyskland) er en norsk journalist og programleder for NRKs nyhetsprogram Dagsrevyen.
| Rima Iraki (født 1982 i Berlin i Tyskland) er en norsk journalist og programleder for NRKs nyhetsprogram Dagsrevyen.
== Bakgrunn ==
Iraki er født i Berlin av palestinske og libanesiske foreldre. Hun kom til Norge og Lørenskog da hun var fem år gammel. Hun er journalistutdannet fra University of Queensland og studerte deretter statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.Hun begynte sin journalistkarriere som vikar i avisen VG, før hun gikk videre til NRK Nyheter og NRK Østlandssendingen. I 2014 ble hun programleder for Dagsrevyen. I 2020 og 2021 ledet hun TV-programmet Festen etter fasten på NRK i forbindelse med feiringen av den muslimske høytiden Id al-fitr som markerer slutten på fastemåneden Ramadan.Hun ble tildelt TV-prisen for 2021 av Riksmålsforbundet for sitt klare og tydelige talespråk i Dagsrevyen og ble nominert til Gullruten 2021 i klassen beste programleder -nyhet, sport eller aktualitet for samme program.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rima Iraki på Internet Movie Database | Rima er et arabisk kvinnenavn som betyr «hvit antilope». Det er også et russisk kvinnenavn dannet av bynavnet Roma. | 199,003 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vilnius | 2023-02-04 | Vilnius | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i det historiske Øst-Polen', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Kommuner i Litauen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vilnius'] | Vilnius (polsk Wilno, hviterussisk Вільня, russisk Вильнюс) er Litauens hovedstad. Byen har ca. 574 000 innbyggere. Vilnius ligger på begge sider av elven Neris i den sørøstligste delen av landet.
Vilnius var hovedstaden i Litauen i middelalderen, men først i 1991 ble byen hovedstad i et selvstendig Litauen. Den er i dag både et administrasjonssenter og en handelsby.
Byen har hatt norsk ambassade fra og med desember 1991, og en norsk diplomat stasjonert som fast ambassadør til landet fra samme tidspunkt. I 2009 var byen europeisk kulturhovedstad.
| Vilnius (polsk Wilno, hviterussisk Вільня, russisk Вильнюс) er Litauens hovedstad. Byen har ca. 574 000 innbyggere. Vilnius ligger på begge sider av elven Neris i den sørøstligste delen av landet.
Vilnius var hovedstaden i Litauen i middelalderen, men først i 1991 ble byen hovedstad i et selvstendig Litauen. Den er i dag både et administrasjonssenter og en handelsby.
Byen har hatt norsk ambassade fra og med desember 1991, og en norsk diplomat stasjonert som fast ambassadør til landet fra samme tidspunkt. I 2009 var byen europeisk kulturhovedstad.
== Navnet ==
Vilnius er kjent under mange forskjellige navn på mange forskjellige språk igjennom historien. Mange av navnene som ikke er litauisk er: polsk: Wilno, hviterussisk: Вiльня (Vilnia), tysk: Wilna, latin: Vilna, latvisk: Viļņa, jiddisk: ווילנע (Vilne). Det gamle russiske navnet er Вильна / Вильно (Vilna/Vilno), mens Вильнюс (Vil'njus) brukes nå. Navnene Wilno og Vilna har også blitt brukt i gammelengelske og franske publikasjoner.
=== Opprinnelsen ===
Det antas at Vilnius, på samme måte som så mange andre byer, har fått sitt navn etter elva hvis bredder byen er lagt ved, dvs. Vilnia (polsk Wilejka).
== Geografi ==
Byen ligger i det sørøstre Litauen der Vilnia-elva (lit. Vilnelė) løper inn i Neris-elva. Den usentrale beliggenheten skyldes at landets grenser har endret seg gjennom århundrene. Vilnius var tidligere ikke bare det kulturelle, men også det geografiske senteret i Storfyrstedømmet Litauen, og var også en viktig by i Det polsk-litauiske samveldet.
Avstanden mellom Vilnius og Østersjøen og Klaipėda, den viktigste litauiske havnebyen, er ca. 312 km. Avstanden er ganske stor, men andre byer som Kaunas, Šiauliai og Panevėžys kan rekkes raskere og enklere. De ligger henholdsvis 102, 214 og 135 km fra hovedstaden.
Vilnius by strekker seg for tiden over 402 km². Bebygget areal dekker 20,2% mens grøntområder utgjør 43,9% og elver og vann strekker seg over 2,1% av kommunen.
=== Klima ===
Klimaet i Vilnius betraktes som innlandsklima i Köppens klimaklassifisering.Den årlige gjennomsnittstemperaturen er +6,1 °C, i januar er det 4,9 og +17,0 grader celsius i juli. Gjennomsnittlig nedbør er ca. 661 mm i året.
Varme somre med dagstemperaturer over 30 °C forekommer, men stort sett er klimaet ganske likt det man finner i nordre del av Tyskland, Danmark og Sør-Sverige.
Ifølge offisiell statistikk 2001 var det omkring 574 000 innbyggere i Vilnius (546 733 i 2009); 52,8% litauere, 19,8% polakker, 19,2% russere, 4,8% hviterussere og 3,3% av andre nasjonaliteter.
Vilnius er det største administrative senteret i Litauen med alle viktige politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle institusjoner beliggende i byen. Vilnius fylke dekker kommunene Elektrėnai, Šalčininkai, Širvintos, Švenčionys, Trakai og Ukmergė; tilsammen 9650 km².
== Demografi ==
Vilnius by er det største bysamfunnet i Litauen og samtidig det med mest størst etnisk mangfold, hvor innbyggere av litauisk nasjonalitet utgjør mindre enn 60 %. De nasjonale minoritetene i Vilnius er polakker, russere, hviterussere, ukrainere, jøder, tatarer, romaer, karaitter og andre. De fleste av dem har bodd i byen i århundrer. Det er mange litauiske, polske og russiske skoler sammen med andre minoritetsskoler. Byen har mange forskjellige religiøse samfunn: forskjellige kristne trosretninger, det største antallet jøder i Litauen, et relativt stort antall muslimer og karaitter, som har en synagoge i Vilnius, i tillegg regner en betraktelig del av befolkningen seg som ateister.
=== Historisk utvikling ===
=== Fordelt på nasjonalitet ===
I 2007 var der ca. 554 400 innbyggere i Vilnius. Av dem var 57,8 % litauere, 18,7 % polakker, 14 % russere, 4 % hviterussere og 0,5 % jøder, resten ca. 5 % var andre nasjonaliteter.
== Historie ==
=== Opprinnelse ===
Vilnius har vært bebodd i mange århundrer, noe som er påvist gjennom en rekke arkeologiske funn i forskjellige bydeler. Byen er muligens identisk med den bortglemte hovedstaden Voruta under kong Mindaugas. Litauerne har en velkjent legende om grunnleggelsen til byen: ifølge historien ble Vilnius bygget etter at den daværende storfyrste Gediminas på en reise sammen med sin druide hadde en merkelig drøm der en jernulv stående på en ås hylte opp mot himmelen. Da han ba druidej, krivis Lizdeika, om en tyding av drømmen fikk han til svar at han måtte bygge et slott på denne åsen, som hadde en strategisk beliggenhet ved de tre elvene (Vilnelė, Neris (også kjent som Vilija) og Vingria (nå underjordisk)), og en stor by omkring åsen slik at denne store byen vil bli viden kjent. I så fall har Gediminas på mange måter ført det hedenske Litauen tilbake til Mindaugas' vestlige og kristne Europa ved å grunnlegge en hovedstad på samme sted der den tidligere hovedstaden lå samtidig som byen fikk sitt nåværende navn.
=== I skriftlige kilder ===
Byen er første gang omtalt i skriftlige kilder med det nye navnet Vilnius i 1323. Vilnius ble kjent etter at Gediminas sendte et invitasjonsbrev til tyske handelsmenn. Byen fikk sitt byvåpen i 1330.
Den opprinnelige delen av byen var slottet som ble bygd av Gediminas på Slottsåsen. Vilnius ble grunnlagt som by i 1387 da den fikk byrettigheter av Vladislav II Jagello (1386 – 1434). Byen var opprinnelig befolket av stedlige rutenere, men snart begynte befolkningen å vokse og håndverkere og handelsmenn av andre nasjonaliteter slo seg ned i byen.
=== Utvikling ===
Mellom 1503 og 1522 ble byen omsluttet av en bymur med ni byporter og tre tårn. Vilnius nådde høyden av sin utvikling under styret til Sigismund II Augustus som flyttet sitt hoff dit i 1544. I de neste århundrene utviklet Vilnius seg til stadig å bli en større og mer moderne by. Denne veksten skyldtes delvis grunnleggelsen av Vilnius universitet av kong og storfyrst Stefan Bathory i 1579. Universitetet utviklet seg til å bli et av de viktigste vitenskapelige og kulturelle sentra i regionen og det viktigste vitenskapelige senter i Storfyrstedømmet Litauen. Selvsagt var det politiske, økonomiske og sosiale liv i full sving. Dette underbygges av byens statutter fra 1500-tallet, der de siste fremdeles var i kraft på 1800-tallet. I 1769 ble Rasos-kirkegården etablert; i dag er den en av de eldste gravlundene i verden.
Vilnius var under Rzeczpospolita i en hurtig utvikling og åpen for migranter fra både øst og vest. Befolkningsgrupper som polakker, litauere, hviterussere, jøder, russere, tyskere, karaitter og andre slo seg ned i byen. Hver gruppe bidro på sin måte og på denne tiden var det gode tider for håndverk, handel og vitenskap. I 1655 ble Vilnius tatt av russiske styrker og ble plyndret, nedbrent og befolkningen ble massakrert. Det tok mange år før byen kom seg igjen, selv om befolkningsmengden raskt var tilbake og på begynnelsen av 1800-tallet var byen den tredje største i Øst-Europa. Dette framtvang en ødeleggelse av bymuren og etter perioden 1799–1805 gjenstod kun Aušros Vartai (Morgengryets port) (også kjent som Miedniki-porten og Ostra Brama).
Etter den tredje deling av Rzeczpospolita i 1795 ble daværende Wilno; det daværende navnet; annektert av Russland og ble guvernementshovedstad. I 1812 ble byen beleiret av Napoleons invasjonshær på vei mot Moskva. Etter at denne kampanjen hadde slått feil trakk hæren seg tilbake til et område der tusener av franske soldater døde og ble gravlagt i skyttergravene de selv hadde bygget noen måneder tidligere. Etter novemberoppstanden ble universitetet stengt og undertrykkelsen stoppet byens videre utvikling. Under januaroppstanden i 1863 var det tunge kamper i byen, men fred og orden ble gjenopprettet av Mikhail Muravjev. Muravjev gikk under klengenavnet Korikas eller Wieszaciel (Bøddelen) av byens innbyggere på grunn av alle henrettelsene han beordret. Etter oppstanden ble det slutt på all frihet og litauisk, polsk og hviterussisk ble forbudt.
Litauen hadde i likhet med Polen, deler av Latvia og Hviterussland vært en del av de jødiske bosetningsområdet i tsarens Russland og hadde relativt stor jødisk befolkning. Litvak var jøder med historisk tilknytning til Litauen, Latvia, Białystok og Suwałki samt deler av Hviterussland innenfor Polen-Litauen og senere tsarens rike. Jødiske litauere bodde ofte i byer og virket særlig som faglærte håndverkere og kjøpmenn. Da Litauen ble innlemmet i tsarens Russland i 1795, ble litauisk språk og kultur undertrykt; for eksempel var det forbudt å skrive litauisk med latinske bokstaver. Litauen og Litauens historiske territorium var multietnisk, der litauisk, polsk, jiddisk og hviterussisk språk ble brukt. I 1897 snakket flertallet av innbyggerne i Vilnius-provinsen polsk og hviterussisk, mens litauerne var en liten minoritet. I det jødiske bosetningsområdet utgjorde jødene i alt 11 prosent av befolkningen på 1800-tallet, men utgjorde flertallet i flere litauiske og hviterussiske byer, blant annet i Vilnius (sammen med polakker var jøder den største gruppen i Vilnius). De fleste av disse jødene var fattige, noen av dem levde under svært dårlige kår. Vilnius (polsk: Wilno, jiddisk: Vilne/Vilna) ble blant jøder regnet som sentrum for jødisk kulturelt, intellektuelt og religiøst liv i Øst-Europa - omtalt som «Jerusalem i nord» eller «Litauens Jerusalem».Napoleon og hans store hær krysset Nemunas-elven 2. juni 1812. Naoleon ble værende 18 dager i Vilnius i påvente av tsarens svar på fredstilbudet. Vilnius hadde på den tiden omtrent 30 % jøder blant sine innbyggere. Napoleon ble overrasket over livsstilen som minnet ham om Middelhavsområdet og skal ha vært den første som kalte byen «Det nordlige Jerusalem.»
=== Første verdenskrig og mellomkrigstiden ===
Under første verdenskrig ble Vilna okkupert av Tyskland fra 1915 til 1918. I 1919 ble Vilnius proklamert hovedstad i den kortlevete Litauiske og hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk. Den ble beseiret den 1. januar 1919 av polske forsvarsstyrker som var rekruttert blant lokalbefolkningen. Byen ble deretter erobret av bolsjevikene som kom inn fra øst. Den 19. april 1919 var byen igjen erobret av den polske hær under kommando av Edward Rydz-Śmigły som en følge av Den polsk-sovjetiske krig, men den 14. juli var den igjen tapt til russiske styrker. Like etter det russiske tapet i slaget ved Warszawa i 1920 overleverte Den røde hær byen over til den nye staten Litauen på sin vei østover. Men den 9. oktober 1920 erobret den litauisk-hviterussiske divisjonen i den polske hæren (general Lucjan Żeligowski) byen etter et arrangert mytteri. Byen og dens omland ble proklamert som Republikken Midt-Litauen og den 20. februar 1922 vedtok dens parlament en gjenforeningserklæring og byen ble innlemmet i Polen som hovedstad i Wilno fylke.
Folkeforbundets ambassadørkonferanse godkjente status quo i 1923, selv om byen forble et omstridt område mellom Polen og Litauen (der det sistnevnte landet betraktet Vilnius som dets grunnlovsmessige hovedstad). Litauen avslo å akseptere polsk overherredømme over Midt-Litauen, og ikke før 1938-ultimatumet gjenopptok litauiske myndigheter diplomatiske forbindelser med Polen og godkjente nabolandets grenser de facto.
For andre gang i historien begynte Wilno en periode med hurtig utvikling. Stefan Batory-universitetet ble gjenåpnet og byens infrastruktur ble betydelig forbedret. I 1931 hadde Wilno 195 000 innbyggere, som gjorde den til Polens femte største by.
På grunn byens store jødiske befolkning og Vilnius som jødiske intellektuelt senter, ble byen før andre verdenskrig kalt «Jersualem i nord». På tampen av første verdenskrig var det kortvarige kriger mellom Litauen og Sovjetunionen og mellom Litauen og Polen. I 1918 var det en kortvarig sovjetrepublikk i Vilnius med omland. Vilnius' befolkning var for en stor del jødisk og etnisk polsk. Polen tok militær kontroll over Vilnius med omland (omkring 6000 km2), noe som ikke ble akseptert av Litauen som brøt de diplomatiske forbindelsene. Striden om Vilnius var det vesentlige temaet i Litauens utenrikspolitikk i mellomkrigstiden og Kaunas ble betraktet som midlertidig hovedstad. Hviterussland var et kjerneområde i Polen-Litauen og det var etnisk like naturlig at Vilnius ble en del av Hviterussland.
=== Andre verdenskrig ===
Som et resultat av Molotov-Ribbentrop-pakten og angrepet på Polen ble byen okkupert av Den røde hær den 19. september 1939. Kun sporadisk motstand med lokale hjemmevernsstyrker fant sted siden den polske hæren allerede var i krig mot Tyskland i andre deler av Polen. Byen var påtenkt som hovedstad i Hviterussland, men etter samtaler i Moskva den 10. oktober 1939 ble byen og omland overført til Litauen mot etableringen av sovjetiske militærbaser flere steder i landet. De litauiske myndighetene inntok Vilnius kort tid etter og den litauiske hovedstaden ble gradvis overført dit. Likevel var denne prosessen ennå ikke avsluttet da Vilnius igjen ble erobret av Sovjetunionen i juni 1940 og ble hovedstad i Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk. Omkring 35 000–40 000 av byens innbyggere ble arrestert av NKVD og sendt til Gulag.
I juni 1941 ble byen igjen erobret av Tyskland. Omkring 100 000 innbyggere ble drept i en massehenrettelse i Panariai, av dem var 95% lokale jøder. En mislykket ghetto-oppstand som fant sted den 1. september 1943 (Vilna-opprøret) førte til den endelige ødeleggelsen av ghettoen. Vilnius ble tatt av den polske motstandsbevegelsen under Operasjon Ostra Brama, også kjent som Wilno-opprøret.
=== Etterkrigstiden ===
Etter andre verdenskrig besluttet sovjetiske myndigheter å forvise den polske befolkningen fra Litauen og Hviterussland. Denne beslutningen ble implementert under den såkalte repatrieringen og organisert i fellesskap av sovjetiske og polske myndigheter. Når man ser bort fra at repatrieringen var frivillig og at visse deler av den polske befolkningen ikke deltok i den, var den svært omstridt både menneskelig og juridisk sett. På denne måten ble byens befolkningsammensetning fullstendig endret og de fleste bånd mellom byens fortid og tradisjoner ble brutt.
Disse hendelsene påvirket den demografiske situasjonen i byen i en viss grad. Likevel var byens vekst i etterkrigsårene den viktigste faktoren for den demografiske utviklingen. Veksten i de litauiske byene i denne perioden og den synkende befolkningen på landet førte til en hurtig befolkningsvekst etter rundt 1960. På denne måten ble den demografiske fordelingen av de ulike etniske befolkningsgruppene i Vilnius mer sammenfallende med resten av Litauen. Vilnius ble mer litauisk enn den hadde vært selv flere århundrer tidligere. På den andre siden er det fremdeles en stor polsk befolkningsgruppe som fremdeles ivaretar sine tradisjoner.
=== Frigjøring ===
I begynnelsen av 1987 fant det sted massedemonstrasjoner mot sovjetstyret i byen. Den 11. mars 1990 gjenerklærte det øverste sovjet i den litauiske sosialistiske sovjetrepublikken seg uavhengig av Sovjetunionen og gjenopprettet den selvstendige Republikken Litauen, som hadde blitt annektert av sovjeterne i 1940. Sovjet reagerte den 9. januar 1991 med å sende troppestyrker og den 13. januar angrep sovjetiske styrker den statlige kringkastingsbygningen og Vilnius TV-tårn der 14 personer mistet livet og over 700 ble alvorlig skadet. Likevel måtte Sovjetunionen anerkjenne Litauen som et selvstendig land etter augustkuppet samme år. Den offisielle anerkjennelsen kom den 6. september, fire dager etter at Washington gjorde det samme. Vilnius hadde da ikke vært hovedstad i Litauen siden de to korte periodene i 1918 og 1920.
== Kultur ==
=== Arkitektur ===
I likhet med de fleste middelalderbyer har Vilnius middelalder-by utviklet seg rundt om rådhuset (litauisk Vilniaus rotušė). Hovedstrøket, Pilies gatve, strekker seg fra rådhusplassen (litauisk Rotuses aikste) til Katedralplassen (litauisk Katedros aikste) ved Vilnius slottskompleks. Andre gater slynger seg rundt om slottet. Husene tilhørte feudale storfolk og godseiere, i tillegg til kirker, butikker og verksteder. I gamlebyen er det mange trange og krokede gater og hyggelige gårdsplasser. Gedimino prospektas går fra Katedralplassen og forbinder Gamlebyen med bydelen Žvėrynas med broen over Neris. Langs Gedimino prospektas ligger mange av de viktigste rikspolitiske institusjonene, som parlamentet, regjeringskontorer, forfatningsdomstolen, samt kulturinstitusjoner som nasjonalteateret, musikk- og teaterakademiet, og Litauens nasjonalbibliotek Martynas Mažvydas.
Det historiske midtpunktet i Vilnius, gamlebyen, er en av de største i Øst-Europa (3,6 km²). De mest verdifulle historiske og kulturelle bygningene er konsentrert her. Bygningene i gamlebyen, som teller rundt 1500 – ble bygget gjennom flere århundrer og er derfor en samling av mange forskjellige arkitektoniske stilarter. Selv om Vilnius ofte kalles en barokkby, vil man også finne mange bygninger i gotisk arkitektur, renessanse og andre stilarter. De viktigste severdighetene i byen er Vilnius slottskompleks med Storfyrstens slott og Katedralplassen, som symboliserer hovedstaden. Sammen utgjør de også inngangen til det historiske sentrum.
Gamlebyen i Vilnius ble skrevet inn i UNESCOs verdensarvsliste i 1994 på grunn av byens imponerende sammensetning av gotiske, renessanse, barokk- og klassisistiske bygninger. Like utenfor byen strekker en liten del av Struves meridianbue som også er på UNESCOs verdensarvsliste.I 1995 ble den eneste kjente skulptur av Frank Zappa avduket i sentrum av Vilnius, med regjeringens tillatelse. Det var den litauiske skulptøren Konstantinas Bogdanas, som tidligere hadde laget byster av Vladimir Lenin, som foreviget Zappa.
=== Parker, plasser og kirkegårder ===
Vingisparken, som er byens største, var skueplass for adskillige store demonstrasjoner under Litauens kamp for selvstendighet i på 1980-tallet. Sereikiškės-parken, ved Gediminastårnet brukes til konserter, festivaler og utstillinger.
Katedralplassen i gamlebyen er omgitt av en rekke av byens historisk viktigste steder. Lukiškėsplassen er den største i sentrum og omkranses av adskillige kommunale bygninger. En stor statue av Lenin i midten ble fjernet i 1991. Rådhusplassen har i lang tid vært stedet, hvor messer, feiringer og viktige begivenheter har funnet sted, inklusive Kaziukasmessen. Byens juletre står også her. Statsseremonier blir ofte avholdt på Daukantasplassen, overfor presidentpalasset.
Rasos-kirkegården, innviet i 1801, er stedet, hvor blant annet Jonas Basanavičius og andre underskrivere av uavhengighetserklæringen i 1918 ligger begravet. I tillegg er den polske lederen Józef Piłsudskis hjerte begravet her. To av de tre jødiske kirkegårdene i Vilnius ble ødelagt i sovjettiden. Omkring 18 000 begravelser har funnet sted på Fransiskanerordenens kirkegård, etablert i 1810. Den ble stengt på 1970-tallet, men holder på å bli restaurert. Antakalnis-kirkegården, etablert i 1809, inneholder forskjellige minnesteder for polske, litauiske, tyske og russiske soldater sammen med gravene for dem, som ble drept under januaroppstanden 1863-1865.
=== Teater og opera ===
Det finnes en rekke teatre i Vilnius, blant annet den litauiske opera og ballet, Det akademiske teater, Det statlige ungdomsteater, Det russiske teater, Det litauiske folketeateret, Vilnius' universitetsteater, Vilnius gamle byteater og Keistuoliu teater.
For de musikk og kunstinteresserte er det også mulighet til å utdanne seg på Litauens akademi for musikk og teater og Kunstakademiet.
Opera i Vilnius kan føres tilbake til 1636 hvor en italiensk tropp oppførte den første operaforestilling i Vilnius på slottet.
=== Museer ===
Det ligger en rekke museer i byen. Blant disse er Litauens nasjonalmuseum som ble grunnlagt i 1952, blant annet på grunnlag av Antikvitetsmuseet fra 1855. Museet fikk sin nåværende navn i 1992.I tillegg ligger også en rekke andre museer, slik som Litauens kunstmuseum og Kunstindustrimuseet. I verdensarvstedet Kernavé, 35 km utenfor Vilnius ligger også det Det arkeologiske og historiske museum.
Et Guggenheim-Eremitasje museum var planlagt med åpning i 2011, og skulle inneholde utstillinger av verker fra St. Petersburgs Eremitasjen og Guggenheim-museet sammen med andre samlinger. Prosjektet ble skrinlagt i 2012 etter korrupsjonsbeskyldninger.
=== Idrett ===
Byen huser mange av de største idrettsklubbene i landet. Det største er basketballklubben BC Lietuvos Rytas, som spiller i ULEB Eurocup, Litauisk eliteserie, og i Baltic Basketball League og har vunnet ULEB Cup i 2005 og 2009. Klubben spiller sine hjemmekamper på Lietuvos Rytas Arena med 1 700 seter; viktige kamper spilles i Siemens Arena med 11 000 seter. Et annet lag som spiller i LKL er BC Sakalai. De størate fotballklubbene i byen er FK Žalgiris Vilnius og FK Vėtra, som begge spiller i A Lyga. Žalgiris Vilnius har vunnet A Lyga tre ganger – i 1991, 1992 og 1999.
=== Kulturhovedstad 2009 ===
Vilnius var i 2009 sammen med den østerrikske byen Linz Europeisk kulturhovedstad. Målet for arrangementet var å vise Vilnius som en moderne europeisk by med en rik fortid. I forbindelse med dette var det planlagt en lang rekke kulturelle arrangementer og det ble gjennomført omfattende moderniseringer av infrastrukturen.
== Økonomi ==
Vilnius er det største økonomiske senteret i Litauen og et av de største finansielle sentrene i Baltikum. Selv om kun 15 % av Litauens befolkning bor i byen, genererer den omkring 35 % av Litauens BNP. Basert på disse indikatorene var BNP per innbygger i 2005, basert på kjøpekraftsparitet, på ca. 33 100 dollar, noe som var over EU-gjennomsnittet.
Vilnius bidro med over 4,6 milliarder litas til statsbudsjettet i 2004. Dette beløpet utgjorde omkring 37 % av det samlede statsbudsjettet. Kaunas, den nest største byen i landet, bidro til sammenligning kun med 1,5 milliarder. Vilnius mottok til gjengjeld 360 millioner litas i budsjettet, noen som kun tilsvarer 7,7 % av byens bidrag. Denne forskjellen forårsaket en del konflikter med regjeringen siden Vilnius krevde en større andel av de midler byen genererte.
En viktig inntektskilde for Vilnius er turismen. I 2007 var det mellom 1 og 1,5 millioner utenlandske turister som besøkte byen. Dette var en fordobling i forhold til 2005. De største gruppene kom fra Polen (18 %) og Tyskland (11 %).Vilnius' fondsbørs er blir eiet av OMX, som også driver børsene i blant andre København, Stockholm, Tallinn og Riga. Børsene i Vilnius, Tallinn og Riga har et samarbeid, som gjør det lettere å handle på hverandres børser.I 2007 lanserte et dansk foretak planer om å bygge et «World Trade Center» i Vilnius. Senteret skulle finansieres av danske og litauiske investorer, og stå ferdig i 2010.
=== Handel ===
Der er en rekke store markeder i Vilnius, blant annet Gariūnaimarkedet ved Lazdynaidistriktet, som er det største i Litauen. I tillegg ligger det nyrestaurerede Halėsmarked ved sentralstasjonen og et annet marked på Kalvarijųgaten.Et av de største kjøpesentrene i Nord-Europa ligger i bydelen Šeškinė, og dekker 143 000 m². Det består av tre deler under samme tak, Akropolis samt de to mindre delene Ermitazas og Maxima. Akropolis utgør 110 000 m² av hele senteret, og består av 102 butikker og 8 kinosaler. En hel ishockeybane har fått plass inne i sentrets café. De to andre senterdelene er Ermitažas som blant annet selger IKEA-varer, og supermarkedet Maxima med ca. 48 kasser. Butikssentret står for omkring 20 % av all detaljvareomsetning i den litauiske hovedstad og er en betydelig severdighet også for litauere fra andre deler av landet.
=== Transport ===
Vilnius er startsted for motorveiene Vilnius-Kaunas-Klaipėda og Vilnius-Panevėžys. Selv om Neris-elven er seilbar, så finnes det ingen rutebåter, og årsaken er delvis at Neris kun er seilbar til Jonava-området. Over Vilnius internasjonale lufthavn går de fleste internasjonale flygninger til de viktigste europeiske destinasjoner. Vilnius jernbanestasjon er et annet viktig kommunikasjonspunkt med jernbaneforbindelse til Klaipeda i vest, Tallinn i nord, Warszawa i sør og Moskva i øst. Byen har også et eget jernbanemuseum.
Vilnius har et velutviklet kollektivtrafikk-system. Det finnes over 60 buss- og 19 trolleybuss-ruter, og trolleybuss-systemet er et av de største i Europa. Over 250 busser og 260 trolleybusser transporterer ca. 500 000 passasjerer hver dag. Studenter, pensjonister og handikappede får opp til 80% moderasjon på billetter. En enkelttur koster opp til 1.40 litas (ca. 3,50 kr), mens et månedskort koster 50-60 litas (120-150 kr). De første bussrutene i byen ble åpnet i 1926 og de første trolleybussrutene ble introdudusert i 1956.
== Utdanning ==
Alle Litauens større institusjoner for høyere utdanning ligger i Vilnius. Den største og eldste er Vilnius universitet med nesten 23 000 studenter, som ble grunnlagt i 1579. Andre store utdanningsinstitusjoner er Det tekniske universitet, Mykolas Romeris universitet (et juridisk universitet) og det Pedagogiske universitet. Ut over dette er det en rekke spesialiserede utdanningsinstitusjoner med universitetsstatus som General Jonas Žemaitis militærakademi i Litauen, Litauens akademi for musikk og teater, Vilnius kunstakademi, den Nationale M. K. Čiurlionis skole for kunst og European Humanities University, samt over 40 forskningsinstitutter.
== Bydeler ==
Byen Vilnius er delt opp i 21 bydeler:
Verkiai — inkluderer Baltupiai, Jeruzalė, Santariškės, Balsiai og Visoriai
Antakalnis — inkluderer Valakampiai, Turniškės og Dvarčionys
Pašilaičiai — inkluderer Tarandė
Fabijoniškės — inkluderer Bajorai
Pilaitė
Justiniškės
Viršuliškės
Šeškinė
Šnipiškės
Žirmūnai — inkluderer Šiaurės miestelis
Karoliniškės
Žvėrynas
Grigiškės — en egen by, men inngår i Vilnius bykommune
Lazdynai
Vilkpėdė — inkluderer Vingis park
Naujamiestis — inkluderer buss og togstasjoner
Senamiestis — Gamlebyen, inkluderer Užupis
Naujoji Vilnia — inkluderer Pavilnys og Pūčkoriai
Paneriai — inkluderer Trakų Vokė og Gariūnai
Naujininkai — inkluderer Kirtimai, Salininkai og Vilnius internasjonale lufthavn
Rasos — inkluderer Belmontas og Markučiai
== Turistinformasjon ==
Siden Litauens selvstendighet ble anerkjent av Sovjetunionen i august 1991 har Vilnius både blitt langt mer moderne og blitt en bedre by å bo i. På mindre enn ti år omvandlet byen seg fra å være en grå, sovjetisk by til å bli en moderne, vestlig by.
I dag er Vilnius en moderne kosmopolitisk hovedstad og minner på mange måter om København eller Paris. I byen finnes over 40 kirker. Restauranter, hoteller og muséer har dukket opp som paddehatter siden selvstendigheten, og byens yngre befolkning bidrar til Vilnius' omdømme som en av verdens mest gjestfrie byer, ifølge det store antallet medlemmer i den internasjonale Hospitality Club.
== Berømte vilniusere ==
Ana Ambraziené (1955–), tidligere hekkeløper
Michał Andriolli (1836–1893), maler
Živilė Balčiūnaitė (1979–), langdistanseløper som løper maraton
Aleksander Berkman (1870–1936), anarkist og forfatter
Teodor Bujnicki (1907–1944), poet
Léon Chertok (1911–1991), psykiater
Jan Karol Chodkiewicz (1560–1621), politiker og hetman
César Cui (1835–1918), komponist og musikk-kritiker
Gaon mi Vilno (1720–1797), lærd jøde og kabbalist
Romain Gary (1914–1980), forfatter
Marija Gimbutas (1921–1994), arkeolog
Antoni Gorecki (1787–1861), forfatter
Dalia Grybauskaitė (1956–), Litauens president
Daina Gudzinevičiūtė (1965–), sportsskytter
Henryk Roman Gulbinowicz (1923–), Den katolske kirkes kardinaler
Vladislav II Jagello av Polen (1351–1434), storfyrste av Litauen og konge av Polen
Stanisław Jasiukiewicz (1921–1973), skuespiller
Leo Jogiches (1867–1919), politiker
Lina Kačiušytė (1963–), tidligere svømmer
Kazimierz Kontrym (1776–1836), forfatter og politiker
Abba Kovner (1918–1987), dikter og skribent
Czesław Miłosz (1911–2004), poet, nobelprisvinner i litteratur
Alex Naumik Sandøy (1949–2013), sangerinne
Maurycy Orgelbrand (1826–1904) og Samuel Orgelbrand (1810–1868)
Jerzy Passendorfer (1923–2003), filmregissør
Artūras Paulauskas (1953–), leder av Litauens Seimas
Emilia Plater (1806–1831), soldat og revolusjonær
Kazimierz Plater (1915–2004), sjakkmester
Jurgis Radvila (1556–1600), Den katolske kirkes kardinaler
Anton Radziwiłł (1775–1833), polsk og prøyssisk politiker
Ada Rusowicz (1944–1991), sanger
Lasar Segall (1891–1957), kunstner av jødisk herkomst
Andrzej W. Schally (1926–), polsk-født endokrinolog og nobelprisvinner
Elwira Seroczyńska (1931–2004), kvinnelig polsk skøyteløper
Bolesław Bohusz–Siestrzeńcewicz (1869–1940), general
Piotr Skarga (1536–1612), teolog, forfatter og første rektor ved Vilnius Akademi
Irena Sławińska (1913–2004), historiker og teaterforsker
Jędrzej Śniadecki (1768–1838), kjemiker, biolog og filosof
Józef Świętorzecki (1876–1936), general
Władysław Syrokomla (1823–1862), poet, forfatter og oversetter
Andrzej Towiański (1799–1878), polsk religionsfilosof og mystiker
Zygmunt Vogel (1764–1826), maler
Antoni Wiwulski (1877–1919), skulptør og arkitekt
Tomasz Zan (1796–1855), poet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pl) Offisielt nettsted
(en) Vilnius – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vilnius – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vilnius hos Wikivoyage
Vilnius' vevsted – den beste byveiviseren
Uherope – Reisetips for Vilnius og mer
Vilnius i gamle fotografier – fotoarkiv ved Vilnius universitet
Litauens juridiske universitet i Vilnius
Polsk nettsted om Vilnius
Hospitality Club Vilnius - bo gratis hos hyggelige vilniusere
Jewish Partisan Group Near Vilna
Kurzbiographien
Partisan Rachel Rudnitzky After Liberation
Partisans in Vilna
Partisans of Vilna
Vilna Partisans | Vilnius katedral, egentlig Katedralbasilikaen til St. Stanislaus og St. | 199,004 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liberalistene | 2023-02-04 | Liberalistene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Liberalistiske partier', 'Kategori:Politiske partier etablert i 2014', 'Kategori:Politiske partier i Norge', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | Liberalistene, forkortet Lib, er et liberalistisk politisk parti i Norge.
Partiet ble stiftet i 2014, men har hatt lav oppslutning ved valg.Liberalistisk Ungdom (LibUng) er partiets ungdomsorganisasjon.
I 2019 hadde Liberalistene 1 424 medlemmer.
| Liberalistene, forkortet Lib, er et liberalistisk politisk parti i Norge.
Partiet ble stiftet i 2014, men har hatt lav oppslutning ved valg.Liberalistisk Ungdom (LibUng) er partiets ungdomsorganisasjon.
I 2019 hadde Liberalistene 1 424 medlemmer.
== Ideologi ==
Partiet har klassisk liberalisme som ideologisk fundament. Partiet bygger på opplysningstidstradisjonen og den sekulære vestlige kulturarven. Liberalistene arbeider for en minimumsstat («nattvekterstat») som begrenser sitt ansvar til de tre områdene politi, forsvar og rettsvesen, ofte kalt minarkisme. Partiet ønsker ikke at staten skal regulere økonomi eller andre samfunnsområder og ønsker ikke statlig eierskap på velferdstjenestene helsevesen, samferdsel, kunnskap og andre velferdstilbud. Frivillige løsninger hvor ikke staten eller andre myndigheter bestemmer hvilke løsninger som skal tilbys via lover og reguleringer er essensen for liberalistene. Konsekvensen av frivillige løsninger mener Liberalistene mener at de vil bli bedre, billigere og mer effektive om tilbyderne må konkurrere om å levere tilbud til befolkningen hvor det kan velges uten tvang.
Liberalistene søker å være konsekvent liberalistiske og fremme politikk i overensstemmelse med prinsippet om laissez-faire-kapitalisme, og i så måte går kritikken i like stor grad mot Høyre som mot Arbeiderpartiet.
== Historie ==
Liberalistene ble grunnlagt 24. mars 2014 med sikte på å stille til valg i 2017. Liberalistene stilte først med lister i kommunevalget i Oslo 2015 hvor de fikk 458 stemmer. Partiet har siden desember 2016 medlemmer i alle fylker.
I samme måned overleverte partiledelsen 6100 underskrifter til Brønnøysundregistrene slik at partiet ble godkjent for å stille til valg i alle landets fylker under stortingsvalget 2017.Liberalistene stilte for første gang til stortingsvalg i alle fylker i Norge i 2017. De fikk 5 599 stemmer og dermed 0,2 prosent oppslutning. Ved landsmøtet i 2019 endret de til to nestledere, med en organisatorisk nestleder og en politisk nestleder. Ved fylke og kommunevalget i 2019 stilte partiet med lister i 39 kommuner og 7 bydeler, i tillegg til alle fylker. Valgresultatet i 2019 viser en svak økning i antall stemmer fra forrige valg.På partiets landsmøte i 2020 varslet eks-fiskeriminister Per Sandberg overgang fra Fremskrittspartiet til Liberalistene. Han forklarte at sitt gamle parti bevegde seg stadig vekk fra de liberalistiske prinsippene, og at Liberalistene er en stemme som trengs i norsk politikk. Han stilte seg til disposisjon for storingsvalget i 2021, og toppet listene for Oslo, Østfold, Troms og Finnmark valgkretser. I valgforberedelsene leverte Liberalistene i Møre og Romsdal et listeforslag bestående av kun kvinner.På engelsk heter Liberalistene Capitalist Party.
== Valgresultater ==
== Partiledelse og -organisasjon ==
Liberalistene ledes av et sentralstyre, som blant annet består av Arnt Rune Flekstad (2022–), som leder og Nicolay Normann Grundt som organisatorisk nestleder og Jan-Øyvind Lorgen som politisk nestleder. Partisekretær er Oddbjørn Sjursen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Capitalist Party – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | farger = Lilla | 199,005 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samia_(navn) | 2023-02-04 | Samia (navn) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinnenavn'] | Samia (arabisk: سامية) er et arabisk kvinnenavn.
| Samia (arabisk: سامية) er et arabisk kvinnenavn.
== Etymologi ==
Samia (arabisk: سامية) er dannet som feminine former av det arabiske mannsnavnet Sami (arabisk: سامي) som betyr «opphøyet». Samiah, Samiya, Samiyah, Samya og Samiyya er andre transkripsjoner av navnet.
Samiye er en tyrkisk form av navnet. Formen Samija brukes i Bosnia-Hercegovina.
== Utbredelse ==
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til kvinnenavnet Samia og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Kjente personer med navnet ==
Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår.
Samiya Mumtaz (f. 1970), pakistansk skuespiller
Samia Ghadie (f. 1982), engelsk skuespiller
Samia Khan (f. 1982), pakistansk-amerikansk blogger
Samiya Bashir, afrikansk-amerikansk dikter
Samya Kullab, kanadisk journalist
== Annen bruk av navnet ==
Samia, en sommerfuglslekt
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Samia
(en) Think Baby Names: Samia | Samia (arabisk: ) er et arabisk kvinnenavn. | 199,006 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chicago_(sang) | 2023-02-04 | Chicago (sang) | ['Kategori:Ann-Margret-sanger', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sanger fra 1922'] | Chicago er en sang skrevet av Fred Fisher som ble gitt ut i 1922.
Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på albumet And Here She Is i 1961. | Chicago er en sang skrevet av Fred Fisher som ble gitt ut i 1922.
Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på albumet And Here She Is i 1961. | Chicago er en sang skrevet av Fred Fisher som ble gitt ut i 1922. | 199,007 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Valentines_(Uruguay) | 2023-02-04 | Valentines (Uruguay) | ['Kategori:33°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Florida (Uruguay)', 'Kategori:Byer i Treinta y Tres', 'Kategori:Sider med kart'] | Valentines er en by i Florida-departementet og Treinta y Tres-departementet i det sørøstlige Uruguay. Byen har om lag 178 innbyggere.
| Valentines er en by i Florida-departementet og Treinta y Tres-departementet i det sørøstlige Uruguay. Byen har om lag 178 innbyggere.
== Befolkning ==
Valentines har 178 innbyggere (133 i Treinta y Tres og 45 i Florida) (Beregning 2011)
Kilde:
== Økonomi ==
Jordbruksaktivitet er viktig i byen.
== Transport ==
Ruta 19 forbinder Valentines med Cerro Chato, Villa del Carmen og Chuy.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Florida, offisielle sider (spansk)
Kart over Valentines, Uruguay (INE) | | befolkning = 178 | 199,008 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vilnius | 2023-02-04 | Vilnius | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i det historiske Øst-Polen', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Kommuner i Litauen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vilnius'] | Vilnius (polsk Wilno, hviterussisk Вільня, russisk Вильнюс) er Litauens hovedstad. Byen har ca. 574 000 innbyggere. Vilnius ligger på begge sider av elven Neris i den sørøstligste delen av landet.
Vilnius var hovedstaden i Litauen i middelalderen, men først i 1991 ble byen hovedstad i et selvstendig Litauen. Den er i dag både et administrasjonssenter og en handelsby.
Byen har hatt norsk ambassade fra og med desember 1991, og en norsk diplomat stasjonert som fast ambassadør til landet fra samme tidspunkt. I 2009 var byen europeisk kulturhovedstad.
| Vilnius (polsk Wilno, hviterussisk Вільня, russisk Вильнюс) er Litauens hovedstad. Byen har ca. 574 000 innbyggere. Vilnius ligger på begge sider av elven Neris i den sørøstligste delen av landet.
Vilnius var hovedstaden i Litauen i middelalderen, men først i 1991 ble byen hovedstad i et selvstendig Litauen. Den er i dag både et administrasjonssenter og en handelsby.
Byen har hatt norsk ambassade fra og med desember 1991, og en norsk diplomat stasjonert som fast ambassadør til landet fra samme tidspunkt. I 2009 var byen europeisk kulturhovedstad.
== Navnet ==
Vilnius er kjent under mange forskjellige navn på mange forskjellige språk igjennom historien. Mange av navnene som ikke er litauisk er: polsk: Wilno, hviterussisk: Вiльня (Vilnia), tysk: Wilna, latin: Vilna, latvisk: Viļņa, jiddisk: ווילנע (Vilne). Det gamle russiske navnet er Вильна / Вильно (Vilna/Vilno), mens Вильнюс (Vil'njus) brukes nå. Navnene Wilno og Vilna har også blitt brukt i gammelengelske og franske publikasjoner.
=== Opprinnelsen ===
Det antas at Vilnius, på samme måte som så mange andre byer, har fått sitt navn etter elva hvis bredder byen er lagt ved, dvs. Vilnia (polsk Wilejka).
== Geografi ==
Byen ligger i det sørøstre Litauen der Vilnia-elva (lit. Vilnelė) løper inn i Neris-elva. Den usentrale beliggenheten skyldes at landets grenser har endret seg gjennom århundrene. Vilnius var tidligere ikke bare det kulturelle, men også det geografiske senteret i Storfyrstedømmet Litauen, og var også en viktig by i Det polsk-litauiske samveldet.
Avstanden mellom Vilnius og Østersjøen og Klaipėda, den viktigste litauiske havnebyen, er ca. 312 km. Avstanden er ganske stor, men andre byer som Kaunas, Šiauliai og Panevėžys kan rekkes raskere og enklere. De ligger henholdsvis 102, 214 og 135 km fra hovedstaden.
Vilnius by strekker seg for tiden over 402 km². Bebygget areal dekker 20,2% mens grøntområder utgjør 43,9% og elver og vann strekker seg over 2,1% av kommunen.
=== Klima ===
Klimaet i Vilnius betraktes som innlandsklima i Köppens klimaklassifisering.Den årlige gjennomsnittstemperaturen er +6,1 °C, i januar er det 4,9 og +17,0 grader celsius i juli. Gjennomsnittlig nedbør er ca. 661 mm i året.
Varme somre med dagstemperaturer over 30 °C forekommer, men stort sett er klimaet ganske likt det man finner i nordre del av Tyskland, Danmark og Sør-Sverige.
Ifølge offisiell statistikk 2001 var det omkring 574 000 innbyggere i Vilnius (546 733 i 2009); 52,8% litauere, 19,8% polakker, 19,2% russere, 4,8% hviterussere og 3,3% av andre nasjonaliteter.
Vilnius er det største administrative senteret i Litauen med alle viktige politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle institusjoner beliggende i byen. Vilnius fylke dekker kommunene Elektrėnai, Šalčininkai, Širvintos, Švenčionys, Trakai og Ukmergė; tilsammen 9650 km².
== Demografi ==
Vilnius by er det største bysamfunnet i Litauen og samtidig det med mest størst etnisk mangfold, hvor innbyggere av litauisk nasjonalitet utgjør mindre enn 60 %. De nasjonale minoritetene i Vilnius er polakker, russere, hviterussere, ukrainere, jøder, tatarer, romaer, karaitter og andre. De fleste av dem har bodd i byen i århundrer. Det er mange litauiske, polske og russiske skoler sammen med andre minoritetsskoler. Byen har mange forskjellige religiøse samfunn: forskjellige kristne trosretninger, det største antallet jøder i Litauen, et relativt stort antall muslimer og karaitter, som har en synagoge i Vilnius, i tillegg regner en betraktelig del av befolkningen seg som ateister.
=== Historisk utvikling ===
=== Fordelt på nasjonalitet ===
I 2007 var der ca. 554 400 innbyggere i Vilnius. Av dem var 57,8 % litauere, 18,7 % polakker, 14 % russere, 4 % hviterussere og 0,5 % jøder, resten ca. 5 % var andre nasjonaliteter.
== Historie ==
=== Opprinnelse ===
Vilnius har vært bebodd i mange århundrer, noe som er påvist gjennom en rekke arkeologiske funn i forskjellige bydeler. Byen er muligens identisk med den bortglemte hovedstaden Voruta under kong Mindaugas. Litauerne har en velkjent legende om grunnleggelsen til byen: ifølge historien ble Vilnius bygget etter at den daværende storfyrste Gediminas på en reise sammen med sin druide hadde en merkelig drøm der en jernulv stående på en ås hylte opp mot himmelen. Da han ba druidej, krivis Lizdeika, om en tyding av drømmen fikk han til svar at han måtte bygge et slott på denne åsen, som hadde en strategisk beliggenhet ved de tre elvene (Vilnelė, Neris (også kjent som Vilija) og Vingria (nå underjordisk)), og en stor by omkring åsen slik at denne store byen vil bli viden kjent. I så fall har Gediminas på mange måter ført det hedenske Litauen tilbake til Mindaugas' vestlige og kristne Europa ved å grunnlegge en hovedstad på samme sted der den tidligere hovedstaden lå samtidig som byen fikk sitt nåværende navn.
=== I skriftlige kilder ===
Byen er første gang omtalt i skriftlige kilder med det nye navnet Vilnius i 1323. Vilnius ble kjent etter at Gediminas sendte et invitasjonsbrev til tyske handelsmenn. Byen fikk sitt byvåpen i 1330.
Den opprinnelige delen av byen var slottet som ble bygd av Gediminas på Slottsåsen. Vilnius ble grunnlagt som by i 1387 da den fikk byrettigheter av Vladislav II Jagello (1386 – 1434). Byen var opprinnelig befolket av stedlige rutenere, men snart begynte befolkningen å vokse og håndverkere og handelsmenn av andre nasjonaliteter slo seg ned i byen.
=== Utvikling ===
Mellom 1503 og 1522 ble byen omsluttet av en bymur med ni byporter og tre tårn. Vilnius nådde høyden av sin utvikling under styret til Sigismund II Augustus som flyttet sitt hoff dit i 1544. I de neste århundrene utviklet Vilnius seg til stadig å bli en større og mer moderne by. Denne veksten skyldtes delvis grunnleggelsen av Vilnius universitet av kong og storfyrst Stefan Bathory i 1579. Universitetet utviklet seg til å bli et av de viktigste vitenskapelige og kulturelle sentra i regionen og det viktigste vitenskapelige senter i Storfyrstedømmet Litauen. Selvsagt var det politiske, økonomiske og sosiale liv i full sving. Dette underbygges av byens statutter fra 1500-tallet, der de siste fremdeles var i kraft på 1800-tallet. I 1769 ble Rasos-kirkegården etablert; i dag er den en av de eldste gravlundene i verden.
Vilnius var under Rzeczpospolita i en hurtig utvikling og åpen for migranter fra både øst og vest. Befolkningsgrupper som polakker, litauere, hviterussere, jøder, russere, tyskere, karaitter og andre slo seg ned i byen. Hver gruppe bidro på sin måte og på denne tiden var det gode tider for håndverk, handel og vitenskap. I 1655 ble Vilnius tatt av russiske styrker og ble plyndret, nedbrent og befolkningen ble massakrert. Det tok mange år før byen kom seg igjen, selv om befolkningsmengden raskt var tilbake og på begynnelsen av 1800-tallet var byen den tredje største i Øst-Europa. Dette framtvang en ødeleggelse av bymuren og etter perioden 1799–1805 gjenstod kun Aušros Vartai (Morgengryets port) (også kjent som Miedniki-porten og Ostra Brama).
Etter den tredje deling av Rzeczpospolita i 1795 ble daværende Wilno; det daværende navnet; annektert av Russland og ble guvernementshovedstad. I 1812 ble byen beleiret av Napoleons invasjonshær på vei mot Moskva. Etter at denne kampanjen hadde slått feil trakk hæren seg tilbake til et område der tusener av franske soldater døde og ble gravlagt i skyttergravene de selv hadde bygget noen måneder tidligere. Etter novemberoppstanden ble universitetet stengt og undertrykkelsen stoppet byens videre utvikling. Under januaroppstanden i 1863 var det tunge kamper i byen, men fred og orden ble gjenopprettet av Mikhail Muravjev. Muravjev gikk under klengenavnet Korikas eller Wieszaciel (Bøddelen) av byens innbyggere på grunn av alle henrettelsene han beordret. Etter oppstanden ble det slutt på all frihet og litauisk, polsk og hviterussisk ble forbudt.
Litauen hadde i likhet med Polen, deler av Latvia og Hviterussland vært en del av de jødiske bosetningsområdet i tsarens Russland og hadde relativt stor jødisk befolkning. Litvak var jøder med historisk tilknytning til Litauen, Latvia, Białystok og Suwałki samt deler av Hviterussland innenfor Polen-Litauen og senere tsarens rike. Jødiske litauere bodde ofte i byer og virket særlig som faglærte håndverkere og kjøpmenn. Da Litauen ble innlemmet i tsarens Russland i 1795, ble litauisk språk og kultur undertrykt; for eksempel var det forbudt å skrive litauisk med latinske bokstaver. Litauen og Litauens historiske territorium var multietnisk, der litauisk, polsk, jiddisk og hviterussisk språk ble brukt. I 1897 snakket flertallet av innbyggerne i Vilnius-provinsen polsk og hviterussisk, mens litauerne var en liten minoritet. I det jødiske bosetningsområdet utgjorde jødene i alt 11 prosent av befolkningen på 1800-tallet, men utgjorde flertallet i flere litauiske og hviterussiske byer, blant annet i Vilnius (sammen med polakker var jøder den største gruppen i Vilnius). De fleste av disse jødene var fattige, noen av dem levde under svært dårlige kår. Vilnius (polsk: Wilno, jiddisk: Vilne/Vilna) ble blant jøder regnet som sentrum for jødisk kulturelt, intellektuelt og religiøst liv i Øst-Europa - omtalt som «Jerusalem i nord» eller «Litauens Jerusalem».Napoleon og hans store hær krysset Nemunas-elven 2. juni 1812. Naoleon ble værende 18 dager i Vilnius i påvente av tsarens svar på fredstilbudet. Vilnius hadde på den tiden omtrent 30 % jøder blant sine innbyggere. Napoleon ble overrasket over livsstilen som minnet ham om Middelhavsområdet og skal ha vært den første som kalte byen «Det nordlige Jerusalem.»
=== Første verdenskrig og mellomkrigstiden ===
Under første verdenskrig ble Vilna okkupert av Tyskland fra 1915 til 1918. I 1919 ble Vilnius proklamert hovedstad i den kortlevete Litauiske og hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk. Den ble beseiret den 1. januar 1919 av polske forsvarsstyrker som var rekruttert blant lokalbefolkningen. Byen ble deretter erobret av bolsjevikene som kom inn fra øst. Den 19. april 1919 var byen igjen erobret av den polske hær under kommando av Edward Rydz-Śmigły som en følge av Den polsk-sovjetiske krig, men den 14. juli var den igjen tapt til russiske styrker. Like etter det russiske tapet i slaget ved Warszawa i 1920 overleverte Den røde hær byen over til den nye staten Litauen på sin vei østover. Men den 9. oktober 1920 erobret den litauisk-hviterussiske divisjonen i den polske hæren (general Lucjan Żeligowski) byen etter et arrangert mytteri. Byen og dens omland ble proklamert som Republikken Midt-Litauen og den 20. februar 1922 vedtok dens parlament en gjenforeningserklæring og byen ble innlemmet i Polen som hovedstad i Wilno fylke.
Folkeforbundets ambassadørkonferanse godkjente status quo i 1923, selv om byen forble et omstridt område mellom Polen og Litauen (der det sistnevnte landet betraktet Vilnius som dets grunnlovsmessige hovedstad). Litauen avslo å akseptere polsk overherredømme over Midt-Litauen, og ikke før 1938-ultimatumet gjenopptok litauiske myndigheter diplomatiske forbindelser med Polen og godkjente nabolandets grenser de facto.
For andre gang i historien begynte Wilno en periode med hurtig utvikling. Stefan Batory-universitetet ble gjenåpnet og byens infrastruktur ble betydelig forbedret. I 1931 hadde Wilno 195 000 innbyggere, som gjorde den til Polens femte største by.
På grunn byens store jødiske befolkning og Vilnius som jødiske intellektuelt senter, ble byen før andre verdenskrig kalt «Jersualem i nord». På tampen av første verdenskrig var det kortvarige kriger mellom Litauen og Sovjetunionen og mellom Litauen og Polen. I 1918 var det en kortvarig sovjetrepublikk i Vilnius med omland. Vilnius' befolkning var for en stor del jødisk og etnisk polsk. Polen tok militær kontroll over Vilnius med omland (omkring 6000 km2), noe som ikke ble akseptert av Litauen som brøt de diplomatiske forbindelsene. Striden om Vilnius var det vesentlige temaet i Litauens utenrikspolitikk i mellomkrigstiden og Kaunas ble betraktet som midlertidig hovedstad. Hviterussland var et kjerneområde i Polen-Litauen og det var etnisk like naturlig at Vilnius ble en del av Hviterussland.
=== Andre verdenskrig ===
Som et resultat av Molotov-Ribbentrop-pakten og angrepet på Polen ble byen okkupert av Den røde hær den 19. september 1939. Kun sporadisk motstand med lokale hjemmevernsstyrker fant sted siden den polske hæren allerede var i krig mot Tyskland i andre deler av Polen. Byen var påtenkt som hovedstad i Hviterussland, men etter samtaler i Moskva den 10. oktober 1939 ble byen og omland overført til Litauen mot etableringen av sovjetiske militærbaser flere steder i landet. De litauiske myndighetene inntok Vilnius kort tid etter og den litauiske hovedstaden ble gradvis overført dit. Likevel var denne prosessen ennå ikke avsluttet da Vilnius igjen ble erobret av Sovjetunionen i juni 1940 og ble hovedstad i Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk. Omkring 35 000–40 000 av byens innbyggere ble arrestert av NKVD og sendt til Gulag.
I juni 1941 ble byen igjen erobret av Tyskland. Omkring 100 000 innbyggere ble drept i en massehenrettelse i Panariai, av dem var 95% lokale jøder. En mislykket ghetto-oppstand som fant sted den 1. september 1943 (Vilna-opprøret) førte til den endelige ødeleggelsen av ghettoen. Vilnius ble tatt av den polske motstandsbevegelsen under Operasjon Ostra Brama, også kjent som Wilno-opprøret.
=== Etterkrigstiden ===
Etter andre verdenskrig besluttet sovjetiske myndigheter å forvise den polske befolkningen fra Litauen og Hviterussland. Denne beslutningen ble implementert under den såkalte repatrieringen og organisert i fellesskap av sovjetiske og polske myndigheter. Når man ser bort fra at repatrieringen var frivillig og at visse deler av den polske befolkningen ikke deltok i den, var den svært omstridt både menneskelig og juridisk sett. På denne måten ble byens befolkningsammensetning fullstendig endret og de fleste bånd mellom byens fortid og tradisjoner ble brutt.
Disse hendelsene påvirket den demografiske situasjonen i byen i en viss grad. Likevel var byens vekst i etterkrigsårene den viktigste faktoren for den demografiske utviklingen. Veksten i de litauiske byene i denne perioden og den synkende befolkningen på landet førte til en hurtig befolkningsvekst etter rundt 1960. På denne måten ble den demografiske fordelingen av de ulike etniske befolkningsgruppene i Vilnius mer sammenfallende med resten av Litauen. Vilnius ble mer litauisk enn den hadde vært selv flere århundrer tidligere. På den andre siden er det fremdeles en stor polsk befolkningsgruppe som fremdeles ivaretar sine tradisjoner.
=== Frigjøring ===
I begynnelsen av 1987 fant det sted massedemonstrasjoner mot sovjetstyret i byen. Den 11. mars 1990 gjenerklærte det øverste sovjet i den litauiske sosialistiske sovjetrepublikken seg uavhengig av Sovjetunionen og gjenopprettet den selvstendige Republikken Litauen, som hadde blitt annektert av sovjeterne i 1940. Sovjet reagerte den 9. januar 1991 med å sende troppestyrker og den 13. januar angrep sovjetiske styrker den statlige kringkastingsbygningen og Vilnius TV-tårn der 14 personer mistet livet og over 700 ble alvorlig skadet. Likevel måtte Sovjetunionen anerkjenne Litauen som et selvstendig land etter augustkuppet samme år. Den offisielle anerkjennelsen kom den 6. september, fire dager etter at Washington gjorde det samme. Vilnius hadde da ikke vært hovedstad i Litauen siden de to korte periodene i 1918 og 1920.
== Kultur ==
=== Arkitektur ===
I likhet med de fleste middelalderbyer har Vilnius middelalder-by utviklet seg rundt om rådhuset (litauisk Vilniaus rotušė). Hovedstrøket, Pilies gatve, strekker seg fra rådhusplassen (litauisk Rotuses aikste) til Katedralplassen (litauisk Katedros aikste) ved Vilnius slottskompleks. Andre gater slynger seg rundt om slottet. Husene tilhørte feudale storfolk og godseiere, i tillegg til kirker, butikker og verksteder. I gamlebyen er det mange trange og krokede gater og hyggelige gårdsplasser. Gedimino prospektas går fra Katedralplassen og forbinder Gamlebyen med bydelen Žvėrynas med broen over Neris. Langs Gedimino prospektas ligger mange av de viktigste rikspolitiske institusjonene, som parlamentet, regjeringskontorer, forfatningsdomstolen, samt kulturinstitusjoner som nasjonalteateret, musikk- og teaterakademiet, og Litauens nasjonalbibliotek Martynas Mažvydas.
Det historiske midtpunktet i Vilnius, gamlebyen, er en av de største i Øst-Europa (3,6 km²). De mest verdifulle historiske og kulturelle bygningene er konsentrert her. Bygningene i gamlebyen, som teller rundt 1500 – ble bygget gjennom flere århundrer og er derfor en samling av mange forskjellige arkitektoniske stilarter. Selv om Vilnius ofte kalles en barokkby, vil man også finne mange bygninger i gotisk arkitektur, renessanse og andre stilarter. De viktigste severdighetene i byen er Vilnius slottskompleks med Storfyrstens slott og Katedralplassen, som symboliserer hovedstaden. Sammen utgjør de også inngangen til det historiske sentrum.
Gamlebyen i Vilnius ble skrevet inn i UNESCOs verdensarvsliste i 1994 på grunn av byens imponerende sammensetning av gotiske, renessanse, barokk- og klassisistiske bygninger. Like utenfor byen strekker en liten del av Struves meridianbue som også er på UNESCOs verdensarvsliste.I 1995 ble den eneste kjente skulptur av Frank Zappa avduket i sentrum av Vilnius, med regjeringens tillatelse. Det var den litauiske skulptøren Konstantinas Bogdanas, som tidligere hadde laget byster av Vladimir Lenin, som foreviget Zappa.
=== Parker, plasser og kirkegårder ===
Vingisparken, som er byens største, var skueplass for adskillige store demonstrasjoner under Litauens kamp for selvstendighet i på 1980-tallet. Sereikiškės-parken, ved Gediminastårnet brukes til konserter, festivaler og utstillinger.
Katedralplassen i gamlebyen er omgitt av en rekke av byens historisk viktigste steder. Lukiškėsplassen er den største i sentrum og omkranses av adskillige kommunale bygninger. En stor statue av Lenin i midten ble fjernet i 1991. Rådhusplassen har i lang tid vært stedet, hvor messer, feiringer og viktige begivenheter har funnet sted, inklusive Kaziukasmessen. Byens juletre står også her. Statsseremonier blir ofte avholdt på Daukantasplassen, overfor presidentpalasset.
Rasos-kirkegården, innviet i 1801, er stedet, hvor blant annet Jonas Basanavičius og andre underskrivere av uavhengighetserklæringen i 1918 ligger begravet. I tillegg er den polske lederen Józef Piłsudskis hjerte begravet her. To av de tre jødiske kirkegårdene i Vilnius ble ødelagt i sovjettiden. Omkring 18 000 begravelser har funnet sted på Fransiskanerordenens kirkegård, etablert i 1810. Den ble stengt på 1970-tallet, men holder på å bli restaurert. Antakalnis-kirkegården, etablert i 1809, inneholder forskjellige minnesteder for polske, litauiske, tyske og russiske soldater sammen med gravene for dem, som ble drept under januaroppstanden 1863-1865.
=== Teater og opera ===
Det finnes en rekke teatre i Vilnius, blant annet den litauiske opera og ballet, Det akademiske teater, Det statlige ungdomsteater, Det russiske teater, Det litauiske folketeateret, Vilnius' universitetsteater, Vilnius gamle byteater og Keistuoliu teater.
For de musikk og kunstinteresserte er det også mulighet til å utdanne seg på Litauens akademi for musikk og teater og Kunstakademiet.
Opera i Vilnius kan føres tilbake til 1636 hvor en italiensk tropp oppførte den første operaforestilling i Vilnius på slottet.
=== Museer ===
Det ligger en rekke museer i byen. Blant disse er Litauens nasjonalmuseum som ble grunnlagt i 1952, blant annet på grunnlag av Antikvitetsmuseet fra 1855. Museet fikk sin nåværende navn i 1992.I tillegg ligger også en rekke andre museer, slik som Litauens kunstmuseum og Kunstindustrimuseet. I verdensarvstedet Kernavé, 35 km utenfor Vilnius ligger også det Det arkeologiske og historiske museum.
Et Guggenheim-Eremitasje museum var planlagt med åpning i 2011, og skulle inneholde utstillinger av verker fra St. Petersburgs Eremitasjen og Guggenheim-museet sammen med andre samlinger. Prosjektet ble skrinlagt i 2012 etter korrupsjonsbeskyldninger.
=== Idrett ===
Byen huser mange av de største idrettsklubbene i landet. Det største er basketballklubben BC Lietuvos Rytas, som spiller i ULEB Eurocup, Litauisk eliteserie, og i Baltic Basketball League og har vunnet ULEB Cup i 2005 og 2009. Klubben spiller sine hjemmekamper på Lietuvos Rytas Arena med 1 700 seter; viktige kamper spilles i Siemens Arena med 11 000 seter. Et annet lag som spiller i LKL er BC Sakalai. De størate fotballklubbene i byen er FK Žalgiris Vilnius og FK Vėtra, som begge spiller i A Lyga. Žalgiris Vilnius har vunnet A Lyga tre ganger – i 1991, 1992 og 1999.
=== Kulturhovedstad 2009 ===
Vilnius var i 2009 sammen med den østerrikske byen Linz Europeisk kulturhovedstad. Målet for arrangementet var å vise Vilnius som en moderne europeisk by med en rik fortid. I forbindelse med dette var det planlagt en lang rekke kulturelle arrangementer og det ble gjennomført omfattende moderniseringer av infrastrukturen.
== Økonomi ==
Vilnius er det største økonomiske senteret i Litauen og et av de største finansielle sentrene i Baltikum. Selv om kun 15 % av Litauens befolkning bor i byen, genererer den omkring 35 % av Litauens BNP. Basert på disse indikatorene var BNP per innbygger i 2005, basert på kjøpekraftsparitet, på ca. 33 100 dollar, noe som var over EU-gjennomsnittet.
Vilnius bidro med over 4,6 milliarder litas til statsbudsjettet i 2004. Dette beløpet utgjorde omkring 37 % av det samlede statsbudsjettet. Kaunas, den nest største byen i landet, bidro til sammenligning kun med 1,5 milliarder. Vilnius mottok til gjengjeld 360 millioner litas i budsjettet, noen som kun tilsvarer 7,7 % av byens bidrag. Denne forskjellen forårsaket en del konflikter med regjeringen siden Vilnius krevde en større andel av de midler byen genererte.
En viktig inntektskilde for Vilnius er turismen. I 2007 var det mellom 1 og 1,5 millioner utenlandske turister som besøkte byen. Dette var en fordobling i forhold til 2005. De største gruppene kom fra Polen (18 %) og Tyskland (11 %).Vilnius' fondsbørs er blir eiet av OMX, som også driver børsene i blant andre København, Stockholm, Tallinn og Riga. Børsene i Vilnius, Tallinn og Riga har et samarbeid, som gjør det lettere å handle på hverandres børser.I 2007 lanserte et dansk foretak planer om å bygge et «World Trade Center» i Vilnius. Senteret skulle finansieres av danske og litauiske investorer, og stå ferdig i 2010.
=== Handel ===
Der er en rekke store markeder i Vilnius, blant annet Gariūnaimarkedet ved Lazdynaidistriktet, som er det største i Litauen. I tillegg ligger det nyrestaurerede Halėsmarked ved sentralstasjonen og et annet marked på Kalvarijųgaten.Et av de største kjøpesentrene i Nord-Europa ligger i bydelen Šeškinė, og dekker 143 000 m². Det består av tre deler under samme tak, Akropolis samt de to mindre delene Ermitazas og Maxima. Akropolis utgør 110 000 m² av hele senteret, og består av 102 butikker og 8 kinosaler. En hel ishockeybane har fått plass inne i sentrets café. De to andre senterdelene er Ermitažas som blant annet selger IKEA-varer, og supermarkedet Maxima med ca. 48 kasser. Butikssentret står for omkring 20 % av all detaljvareomsetning i den litauiske hovedstad og er en betydelig severdighet også for litauere fra andre deler av landet.
=== Transport ===
Vilnius er startsted for motorveiene Vilnius-Kaunas-Klaipėda og Vilnius-Panevėžys. Selv om Neris-elven er seilbar, så finnes det ingen rutebåter, og årsaken er delvis at Neris kun er seilbar til Jonava-området. Over Vilnius internasjonale lufthavn går de fleste internasjonale flygninger til de viktigste europeiske destinasjoner. Vilnius jernbanestasjon er et annet viktig kommunikasjonspunkt med jernbaneforbindelse til Klaipeda i vest, Tallinn i nord, Warszawa i sør og Moskva i øst. Byen har også et eget jernbanemuseum.
Vilnius har et velutviklet kollektivtrafikk-system. Det finnes over 60 buss- og 19 trolleybuss-ruter, og trolleybuss-systemet er et av de største i Europa. Over 250 busser og 260 trolleybusser transporterer ca. 500 000 passasjerer hver dag. Studenter, pensjonister og handikappede får opp til 80% moderasjon på billetter. En enkelttur koster opp til 1.40 litas (ca. 3,50 kr), mens et månedskort koster 50-60 litas (120-150 kr). De første bussrutene i byen ble åpnet i 1926 og de første trolleybussrutene ble introdudusert i 1956.
== Utdanning ==
Alle Litauens større institusjoner for høyere utdanning ligger i Vilnius. Den største og eldste er Vilnius universitet med nesten 23 000 studenter, som ble grunnlagt i 1579. Andre store utdanningsinstitusjoner er Det tekniske universitet, Mykolas Romeris universitet (et juridisk universitet) og det Pedagogiske universitet. Ut over dette er det en rekke spesialiserede utdanningsinstitusjoner med universitetsstatus som General Jonas Žemaitis militærakademi i Litauen, Litauens akademi for musikk og teater, Vilnius kunstakademi, den Nationale M. K. Čiurlionis skole for kunst og European Humanities University, samt over 40 forskningsinstitutter.
== Bydeler ==
Byen Vilnius er delt opp i 21 bydeler:
Verkiai — inkluderer Baltupiai, Jeruzalė, Santariškės, Balsiai og Visoriai
Antakalnis — inkluderer Valakampiai, Turniškės og Dvarčionys
Pašilaičiai — inkluderer Tarandė
Fabijoniškės — inkluderer Bajorai
Pilaitė
Justiniškės
Viršuliškės
Šeškinė
Šnipiškės
Žirmūnai — inkluderer Šiaurės miestelis
Karoliniškės
Žvėrynas
Grigiškės — en egen by, men inngår i Vilnius bykommune
Lazdynai
Vilkpėdė — inkluderer Vingis park
Naujamiestis — inkluderer buss og togstasjoner
Senamiestis — Gamlebyen, inkluderer Užupis
Naujoji Vilnia — inkluderer Pavilnys og Pūčkoriai
Paneriai — inkluderer Trakų Vokė og Gariūnai
Naujininkai — inkluderer Kirtimai, Salininkai og Vilnius internasjonale lufthavn
Rasos — inkluderer Belmontas og Markučiai
== Turistinformasjon ==
Siden Litauens selvstendighet ble anerkjent av Sovjetunionen i august 1991 har Vilnius både blitt langt mer moderne og blitt en bedre by å bo i. På mindre enn ti år omvandlet byen seg fra å være en grå, sovjetisk by til å bli en moderne, vestlig by.
I dag er Vilnius en moderne kosmopolitisk hovedstad og minner på mange måter om København eller Paris. I byen finnes over 40 kirker. Restauranter, hoteller og muséer har dukket opp som paddehatter siden selvstendigheten, og byens yngre befolkning bidrar til Vilnius' omdømme som en av verdens mest gjestfrie byer, ifølge det store antallet medlemmer i den internasjonale Hospitality Club.
== Berømte vilniusere ==
Ana Ambraziené (1955–), tidligere hekkeløper
Michał Andriolli (1836–1893), maler
Živilė Balčiūnaitė (1979–), langdistanseløper som løper maraton
Aleksander Berkman (1870–1936), anarkist og forfatter
Teodor Bujnicki (1907–1944), poet
Léon Chertok (1911–1991), psykiater
Jan Karol Chodkiewicz (1560–1621), politiker og hetman
César Cui (1835–1918), komponist og musikk-kritiker
Gaon mi Vilno (1720–1797), lærd jøde og kabbalist
Romain Gary (1914–1980), forfatter
Marija Gimbutas (1921–1994), arkeolog
Antoni Gorecki (1787–1861), forfatter
Dalia Grybauskaitė (1956–), Litauens president
Daina Gudzinevičiūtė (1965–), sportsskytter
Henryk Roman Gulbinowicz (1923–), Den katolske kirkes kardinaler
Vladislav II Jagello av Polen (1351–1434), storfyrste av Litauen og konge av Polen
Stanisław Jasiukiewicz (1921–1973), skuespiller
Leo Jogiches (1867–1919), politiker
Lina Kačiušytė (1963–), tidligere svømmer
Kazimierz Kontrym (1776–1836), forfatter og politiker
Abba Kovner (1918–1987), dikter og skribent
Czesław Miłosz (1911–2004), poet, nobelprisvinner i litteratur
Alex Naumik Sandøy (1949–2013), sangerinne
Maurycy Orgelbrand (1826–1904) og Samuel Orgelbrand (1810–1868)
Jerzy Passendorfer (1923–2003), filmregissør
Artūras Paulauskas (1953–), leder av Litauens Seimas
Emilia Plater (1806–1831), soldat og revolusjonær
Kazimierz Plater (1915–2004), sjakkmester
Jurgis Radvila (1556–1600), Den katolske kirkes kardinaler
Anton Radziwiłł (1775–1833), polsk og prøyssisk politiker
Ada Rusowicz (1944–1991), sanger
Lasar Segall (1891–1957), kunstner av jødisk herkomst
Andrzej W. Schally (1926–), polsk-født endokrinolog og nobelprisvinner
Elwira Seroczyńska (1931–2004), kvinnelig polsk skøyteløper
Bolesław Bohusz–Siestrzeńcewicz (1869–1940), general
Piotr Skarga (1536–1612), teolog, forfatter og første rektor ved Vilnius Akademi
Irena Sławińska (1913–2004), historiker og teaterforsker
Jędrzej Śniadecki (1768–1838), kjemiker, biolog og filosof
Józef Świętorzecki (1876–1936), general
Władysław Syrokomla (1823–1862), poet, forfatter og oversetter
Andrzej Towiański (1799–1878), polsk religionsfilosof og mystiker
Zygmunt Vogel (1764–1826), maler
Antoni Wiwulski (1877–1919), skulptør og arkitekt
Tomasz Zan (1796–1855), poet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pl) Offisielt nettsted
(en) Vilnius – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vilnius – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vilnius hos Wikivoyage
Vilnius' vevsted – den beste byveiviseren
Uherope – Reisetips for Vilnius og mer
Vilnius i gamle fotografier – fotoarkiv ved Vilnius universitet
Litauens juridiske universitet i Vilnius
Polsk nettsted om Vilnius
Hospitality Club Vilnius - bo gratis hos hyggelige vilniusere
Jewish Partisan Group Near Vilna
Kurzbiographien
Partisan Rachel Rudnitzky After Liberation
Partisans in Vilna
Partisans of Vilna
Vilna Partisans | Katedralplassen i Vilnius er den mest sentrale og eldste plassen Litauens hovedstad Vilnius. Den ligger som en del av Gamlebyen ved Vilnius katedral som har gitt plassen navn, og hvor gatene Šventaragio og Gedimino prospektas møtes. | 199,009 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Randi_Schmidt_Grude | 2023-02-04 | Randi Schmidt Grude | ['Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 5. april', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske billedkunstnere', 'Kategori:Personer fra Mandal kommune'] | Randi Schmidt Grude (født 5. april 1945 i Mandal) er en norsk billedkunstner, bosatt i Grimstad. Hun arbeider i hovedsak med malerier i akryl og olje, tavler i ulike teknikker, keramikk og tre og ikoner etter orotdoks tradisjon.
Grude ble antatt i Unge Kunstneres Samfund i 1978 og er medlem i Norske billedkunstnere Agder (NBK-Agder). Hennes uttrykk er kjent som en fargesterk palett som ofte kombineres med symboler og fragmenter. Hun har studert ikonmaling hos en gresk ikonmaler, og man kan se spor av dette i maleriene og i tablene i tre, fiberbetong og keramikk. Hun har en rekke separatutstillinger bak seg, både i kunstforeninger og kirker. Av separatutstillinger kan nevnes Fjære kirke (1996 og 1999), Strømmen kirke (1997) og Brevik kirke (1998), Høgskolekapellet, Kristiansand (1999) og Grimstad kunstforening (2000, 2006 og 2014). I november 2014 åpnet en stor adventutstilling med Grude i Reimanngården i Grimstad, i regi av Grimstad kunstforening. Utstillingen hadde tittel «Lux», og besto av 32 malerier. Nettavisa ablikk.no sa følgende om utstillingen:
Mange av bildene er abstrakte, i andre finnes fragmenter fra østkirkens ikontradisjon med kjente figurer som Maria og erkeengler. Kunstnerens bruk av sommerfugler som motiv og symbol er også representert og er kjent fra hennes bilder de senere år. Utstillingen preges av en lys og glad fargepalett.
Randi Schmidt Grude har også deltatt i en rekke gruppe-/kollektivutstillinger lokalt og i andre fylker i landet. Hun deltok blant annet på Sørlandsutstillingen (1978), Telemarksutstillingen (1979) og Unge Kunstneres Samfunds vårutstilling (1979). Hun har utsmykket dåpssakristiet i Grimstad kirke (1996). I forbindelse med 100-årsjubileet for kvinners stemmerett, deltok Randi Schmidt Grude på jubileumsutstillingen «Med kunsten som stemme» på Lindvedske hus i Arendal i mai 2013.
Randi Schmidt Grude er blant annet innkjøpt av Mandal videregående skole (1979), Universitetet i Agder (1980) og Strømmen kirke (1997).
| Randi Schmidt Grude (født 5. april 1945 i Mandal) er en norsk billedkunstner, bosatt i Grimstad. Hun arbeider i hovedsak med malerier i akryl og olje, tavler i ulike teknikker, keramikk og tre og ikoner etter orotdoks tradisjon.
Grude ble antatt i Unge Kunstneres Samfund i 1978 og er medlem i Norske billedkunstnere Agder (NBK-Agder). Hennes uttrykk er kjent som en fargesterk palett som ofte kombineres med symboler og fragmenter. Hun har studert ikonmaling hos en gresk ikonmaler, og man kan se spor av dette i maleriene og i tablene i tre, fiberbetong og keramikk. Hun har en rekke separatutstillinger bak seg, både i kunstforeninger og kirker. Av separatutstillinger kan nevnes Fjære kirke (1996 og 1999), Strømmen kirke (1997) og Brevik kirke (1998), Høgskolekapellet, Kristiansand (1999) og Grimstad kunstforening (2000, 2006 og 2014). I november 2014 åpnet en stor adventutstilling med Grude i Reimanngården i Grimstad, i regi av Grimstad kunstforening. Utstillingen hadde tittel «Lux», og besto av 32 malerier. Nettavisa ablikk.no sa følgende om utstillingen:
Mange av bildene er abstrakte, i andre finnes fragmenter fra østkirkens ikontradisjon med kjente figurer som Maria og erkeengler. Kunstnerens bruk av sommerfugler som motiv og symbol er også representert og er kjent fra hennes bilder de senere år. Utstillingen preges av en lys og glad fargepalett.
Randi Schmidt Grude har også deltatt i en rekke gruppe-/kollektivutstillinger lokalt og i andre fylker i landet. Hun deltok blant annet på Sørlandsutstillingen (1978), Telemarksutstillingen (1979) og Unge Kunstneres Samfunds vårutstilling (1979). Hun har utsmykket dåpssakristiet i Grimstad kirke (1996). I forbindelse med 100-årsjubileet for kvinners stemmerett, deltok Randi Schmidt Grude på jubileumsutstillingen «Med kunsten som stemme» på Lindvedske hus i Arendal i mai 2013.
Randi Schmidt Grude er blant annet innkjøpt av Mandal videregående skole (1979), Universitetet i Agder (1980) og Strømmen kirke (1997).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Randi Schmidt Grudes hjemmesider | Randi Schmidt Grude (født 5. april 1945 i Mandal) er en norsk billedkunstner, bosatt i Grimstad. | 199,010 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Bye | 2023-02-04 | Erik Bye | ['Kategori:Akershus fylkes kulturpris', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den islandske falkeorden', 'Kategori:Dødsfall 13. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 1. mars', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Lytterprisen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Fritt Ords Pris', 'Kategori:Musikere tilknyttet Kirkelig Kulturverksted', 'Kategori:NRK-journalister', 'Kategori:Norske TV-personligheter', 'Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske sangtekstforfattere', 'Kategori:Norske visesangere', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Programledere for NRK', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Vinnere av Cappelenprisen', 'Kategori:Vinnere av Gullrutens hederspris', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisens hederspris'] | Erik Erikssøn Bye (født 1. mars 1926 i Brooklyn i New York, død 13. oktober 2004 i Asker) var en norsk TV-personlighet, sanger og journalist. Han kom i 2005 på tredjeplass i kåringen Århundrets nordmann.
| Erik Erikssøn Bye (født 1. mars 1926 i Brooklyn i New York, død 13. oktober 2004 i Asker) var en norsk TV-personlighet, sanger og journalist. Han kom i 2005 på tredjeplass i kåringen Århundrets nordmann.
== Liv og virke ==
Erik Bye var sønn av operasanger Erik Ole Bye og Rønnaug Dahl. Han gikk på Nordstrand høiere skole, hvor han var en av drivkreftene i skolens teatergruppe. Han var skuespiller og revysjef for Nordstrandrevyen i 1941.
Han tok graden master of arts i fagene engelsk, journalistikk og dramaturgi ved University of Wisconsin i 1953. Han var journalist i Associated Press (1953–1955), i BBCs norske avdeling (1955–1958) og siden i NRK.
Han var gift med politiker Tove Billington Jørgensen (1928–2008) fra 1953 til sin død. Han har omtalt henne som «mitt livs kompass, navigatøren ombord.»Han ble ansatt i NRK i 1958. Bye var involvert i flere av de tidlige fjernsynsprogrammene i NRK, hvor han var kjent for sin hjertevarme og sitt gode humør. I 1958 platedebuterte han på Brødrene Johnsens platemerke Rondo med «Vandringsvise», som var den første av flere innspillinger av Einar Skjæraasens viser. Da Brødrene Johnsen nedla sin grammofonplate-produksjon i 1959, fikk han kontrakt med Philips. I samarbeid med Willy Andresen skrev han en lang rekke melodier. Han har selv skrevet tekst og melodi til «Anna Lovinda».
Erik Bye var sentral i å legge grunnlaget for norsk TV-underholdning gjennom programmer som Vi går ombord og Lørdagskveld med Erik Bye. Han arbeidet blant annet tett med tv-produsenten og regissøren Johnny Bergh, som Bye kalte «sin høyre hånd og litt av venstre». Programmene på 1960- og 1970-tallet ble populære, og Bye vakte blant annet stor oppmerksomhet med Lørdagskveld med Erik Bye da han lot en gruppe psykisk utviklingshemmede barn og ungdommer opptre med Folk og røvere i Kardemomme by på norsk fjernsyn, noe som aldri var gjort tidligere. Han mottok i ettertid et brev fra en seer som selv var mor til et psykisk utviklingshemmet barn, og som takket ham fordi han fremstilte psykisk utviklingshemmede på en verdig måte. Hun skrev: «Nå tør jeg å ta med min psykisk utviklingshemmede datter i butikken.» Hans engasjement for de svake i samfunnet kom også til uttrykk i mange av sangene han skrev, blant annet visa Vår beste dag. Denne visa fikk på 2010-tallet stor oppmerksomhet da Marit Larsen lagde en versjon til en NRK-kampanje. Den ble utgitt av henne i 2011 og senere er den gitt ut av flere unge artister som Jan-Tore Saltnes (2018), Øystein Hegvik fra Idol (2018) og med Emma Wik fra the Voice (2022). Visa ble imidlertid opprinnelig skrevet til 100-årsjubileet til Hjemmet for Døve (nå Stiftelsen Signo), og ble første gang fremført med et orkester bestående av døve musikanter, noe som gjorde stort inntrykk på Bye.
Han gjorde en stor innsats for Redningsselskapet gjennom store deler av sitt liv og fikk noen år før han gikk bort oppleve at en av redningsskøytene ble oppkalt etter ham som en honnør for dette langvarige arbeidet.
I 1994 engasjerte Bye seg sterkt som motstander av norsk medlemskap i EU.Dokumentarfilmen Giganten (2005) skildrer Byes tre siste leveår og hans siste offentlige opptreden.
I 2005 ga Kirkelig Kulturverksted ut musikkalbumet En hildringstime - 16 artister hedrer Erik Bye, her finner vi artistene Anne Grete Preus, D'Sound, Lars Lillo-Stenberg, Åge Aleksandersen, Hellbillies, Lillebjørn Nilsen, Jan Eggum, Halvdan Sivertsen, Rita Eriksen, Henning Kvitnes, Trond Granlund, Odd Børretzen og Lars Martin Myhre, Henning Sommerro, Annbjørg Lien, Hans Fredrik Jacobsen som fremfører kjente viser av Erik Bye som «Vårherres klinkekule», «Vandringsvise», «Gå til onkel», «Anna Lovinda», «Skomværsvalsen», «Blå salme» og «Hildringstime».
== Utmerkelser ==
Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (1980)
Ridder av Den islandske falkeorden (1981)
== Priser ==
Norsk Lytterforenings pris 1964
Narvesenprisen 1965
Spellemannprisen 1972 i klassen mannlig artist
Årets Peer Gynt 1974
Juryens hederspris under Spellemannprisen 1981
Gammleng-prisen 1988
Årets verk (tekst) fra NOPA for «Utflaggingsvalsen» 1988
Fritt Ord-prisen 1989
Alf Prøysens ærespris 1989
Cappelenprisen 1993
Norsk kulturråds ærespris 1993
Kardemommestipendet fra NOPA i 1995
Tekstforfatterfondets ærespris i 1996
Gullrutens hederspris under Gullruten 1998
Skjæraasenprisen 2000
Spellemannprisen 2003 i klassen vise for albumet I dur og brott (med Marinemusikken)
Edvard-prisen 2004 i klassen tekst til musikk for teksten «Men når regnet en gang kommer»
== Bibliografi ==
Venners viser og egne vers – (1963) arrangert og illustrert av Odd Børretzen
Munnspill under åpen himmel (1966)
Spinn mitt hjul (1971)
Jeg vet en vind (1973) illustrert av Karl Erik Harr
Veien har ingen ende (1976) illustrert av Karl Erik Harr
Kompasset rundt – tekster i utvalg redigert av Odd Eidem (1980)
Å skyte en teddybjørn – erindringer (1987)
Fløyterens hjerte – dikt (1993) illustrert av Nils Aas
Tilbake til sangene – dikt og skisser (1994) illustrert av Nils Aas
Munnspill under åpen himmel (ny utgave) (1996)
Vinterlys (2001)
Byes beste – dikt, viser og fortellinger i utvalg (2004)
== Diskografi ==
Utdypende artikkel: Erik Byes diskografiStudioalbumVi går ombord (1960)
Erik Bye synger Skjæraasen (1966)
Jeg vet en vind (1972)
Gammel er min fjord (1974)
Blow, Silver Wind (1976)
En dobbel deylighet (1978) sammen med Birgitte Grimstad
Norske folketoner (1978)
Askøyarven vil vi verja: Erik Bye gjester Askøy (1978)
Ri ri på islandshest (1981), med barn fra Åssiden skolekor
Vandring på Vår Herres klinkekule (1985)
Langt nord i livet (1994)
Tilbake til sangene (1996)
I dur og brott (2003) sammen med Kongelige Norske Marines Musikkorps
Støv og stjerner (2003)SamlealbumGjensyn (1974)
En sang under skjorta (1995)
Hildringstimer (2004)
Høvdingen – de aller beste 1958–2004 (2005)
De beste (2012) samlealbumSingler/EP-platerVandringsvise/Pappas bånsull (1958)
Skomværsvalsen/Den glade hjemkomst (1958)
Skuffet ung herre med bil/Blåmanda blues/Frankie and Johnny/Calypso horn (1958) EP
Gå til onkel/Venezuela (1958)
Anna Lovinda/Kokken og båsen og fyrbøter Sam (1959)
Utrolig/Vandringsvise/Anekdote/Brev fra en sjømann (1959)
A-siden m.Odd Grythe/Tømmerkojevise/Det lufter lørda'n (1959)
Så lenge skuta kan gå/Den sorte seiler (1962)
Pa's gone to the market/Little Liza from stony valley (1962)
A-siden med Mercanto-Kvartetten/Jonsoknatt (1966)
Tømmerkojevise/Det lufter lørda'n (1968)
Jens Vankelmodig/Fløytespilleren (1969)
Kalle Petterson och Josefina/Rallar Kalle/Det går to svarte karer/Tømmerkoievise (1970) EP
Vesle Jente/Sank løv til et leie og kvist til et bål (1972)
A-siden med Josephine Baker/The climbers of tomorrows mountain (March of the 7th continent)
Kommer tid, kommer råd (1994)ReklamesinglerDette er Norge flexi-single utgitt av BP touring service/Norsk Brændselolje A/S
== Filmografi ==
1961 – I faresonen – Novellefilm
1966 – Reisen til havet – Hilmar, den farende fanten
2005 – Giganten – Dokumentar
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Erik Bye – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Erik Bye på Discogs
(en) Erik Bye på MusicBrainz
(en) Erik Bye på Internet Movie Database
Erik Bye hos Sceneweb
Omtale i Norsk pop- og rockleksikon fra 2005
Erik Bye Arkivert 18. februar 2008 hos Wayback Machine. hos Cappelen Forlag
Erik Bye i NRKs forfatter-oversikt | Bye Bye Blues er en sang skrevet av Fred Hamm, Dave Bennett, Bert Lown og Chauncey Gray som ble gitt ut i 1930. | 199,011 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baby_Won%E2%80%99t_You_Please_Come_Home | 2023-02-04 | Baby Won’t You Please Come Home | ['Kategori:Ann-Margret-sanger', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sanger fra 1919'] | Baby Won't You Please Come Home er en sang skrevet av Charles Warfield og Clarence Williams som ble gitt ut i 1919.
Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på albumet And Here She Is i 1961. | Baby Won't You Please Come Home er en sang skrevet av Charles Warfield og Clarence Williams som ble gitt ut i 1919.
Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på albumet And Here She Is i 1961. | Baby Won't You Please Come Home er en sang skrevet av Charles Warfield og Clarence Williams som ble gitt ut i 1919. | 199,012 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helvetesmaskin | 2023-02-04 | Helvetesmaskin | ['Kategori:Ammunisjon', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Bomber', 'Kategori:Våpen'] | Helvetesmaskin ble fra slutten av 1600-tallet kalt et fartøy utrustet med krutt, bomber eller andre sprengemner. Det ble drevet eller fikk flyte mot broer, demninger og lignende, der de ved støtet eksploderte og forårsaket ødeleggelser.
Senere har man med helvetesmaskin vanligvist assosiert til nærmest ethvert mordverktøy som forårsaker en uventet og ødeleggende eksplosjon, for eksempel en kiste fylt med sprengstoff, som skulle eksplodere etter en viss beregnet tid. De ble benyttet (og hadde da dette tilnavn) for eksempel av anarkister i 1800-tallets Russland, såkalte nihilister.
Helvetesmaskinkonspirasjonen eller Rue Saint-Nicaisekonspirasjonen var den sammensvergelse som utførte attentatet mot Napoleon I den 24. desember 1800. | Helvetesmaskin ble fra slutten av 1600-tallet kalt et fartøy utrustet med krutt, bomber eller andre sprengemner. Det ble drevet eller fikk flyte mot broer, demninger og lignende, der de ved støtet eksploderte og forårsaket ødeleggelser.
Senere har man med helvetesmaskin vanligvist assosiert til nærmest ethvert mordverktøy som forårsaker en uventet og ødeleggende eksplosjon, for eksempel en kiste fylt med sprengstoff, som skulle eksplodere etter en viss beregnet tid. De ble benyttet (og hadde da dette tilnavn) for eksempel av anarkister i 1800-tallets Russland, såkalte nihilister.
Helvetesmaskinkonspirasjonen eller Rue Saint-Nicaisekonspirasjonen var den sammensvergelse som utførte attentatet mot Napoleon I den 24. desember 1800. | thumb|En helvetesmaskin fra 1600-tallet, finnes på [[Skoklosters slott.]] | 199,013 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rue_Saint-Nicaisekonspirasjonen | 2023-02-04 | Rue Saint-Nicaisekonspirasjonen | ['Kategori:1800 i Frankrike', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Attentater', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Paris'] | Rue Saint-Nicaisekonspirasjonen eller på fransk Attentat de la rue Saint-Nicaise, også kjent som conspiration de la machine infernale («helvetesmaskinskonspirasjonen») var den sammensvergelse av rojalister som utførte attentatet mot general Napoléon Bonaparte i Paris den 24. desember 1800.
Fra høsten 1800 oppstod flere sammensvergelser mot Napoleon, som da var førstekonsul av Frankrike, og flere attentat ble utført mot hans liv. Det mest spektakulære attentatet ble utført av rojalistene på juleaften 1800 da han i sin vogn var på vei til operaen i Paris. Ved hjørnet av Rue Saint-Nicaise eksploderte en såkalt helvetesmaskin som bestod av en stor tønne, fylt med krutt, bomber og fyrverkeri. Angrepet førte til at 46 hus ble ødelagt, 8 mennesker drept og 60 såret. I Napoleons vogn ble ingen skadet. Bare vinduene ble ødelagt.
| Rue Saint-Nicaisekonspirasjonen eller på fransk Attentat de la rue Saint-Nicaise, også kjent som conspiration de la machine infernale («helvetesmaskinskonspirasjonen») var den sammensvergelse av rojalister som utførte attentatet mot general Napoléon Bonaparte i Paris den 24. desember 1800.
Fra høsten 1800 oppstod flere sammensvergelser mot Napoleon, som da var førstekonsul av Frankrike, og flere attentat ble utført mot hans liv. Det mest spektakulære attentatet ble utført av rojalistene på juleaften 1800 da han i sin vogn var på vei til operaen i Paris. Ved hjørnet av Rue Saint-Nicaise eksploderte en såkalt helvetesmaskin som bestod av en stor tønne, fylt med krutt, bomber og fyrverkeri. Angrepet førte til at 46 hus ble ødelagt, 8 mennesker drept og 60 såret. I Napoleons vogn ble ingen skadet. Bare vinduene ble ødelagt.
== Litteratur ==
Liisberg, Henrik Carl Bering (1894): Napoleon. Stockholm, Fahlcrantz | Rue Saint-Nicaisekonspirasjonen eller på fransk Attentat de la rue Saint-Nicaise, også kjent som conspiration de la machine infernale («helvetesmaskinskonspirasjonen») var den sammensvergelse av rojalister som utførte attentatet mot general Napoléon Bonaparte i Paris den 24. desember 1800. | 199,014 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vennskapslekene | 2023-02-04 | Vennskapslekene | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hendelser i 1984', 'Kategori:Multisportkonkurranser', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sommer-OL 1984', 'Kategori:Sovjetunionen', 'Kategori:Stubber 2017-09', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Vennskapslekene eller Vennskap-84 (russisk: Дружба-84, Druzhba-84) var en internasjonal multisportkonkurranse som ble avholdt fra 2. juli til 16. september 1984 i Sovjetunionen og åtte andre kommuniststater som boikottet Sommer-OL 1984 i Los Angeles.
Selv om arrangørene benektet at lekene var en protest mot det offisielle OL, for å unngå konflikter med Den internasjonale olympiske komité, ble konkurransen ofte kalt for Østblokkens «alternative OL». Omkring 50 stater deltok i konkurransene. Mens de boikottende landene var representert med sine sterkeste atleter, sendte andre lag deres reservelag, bestående av atleter som ikke greide å kvalifisere seg for lekene i Los Angeles.
| Vennskapslekene eller Vennskap-84 (russisk: Дружба-84, Druzhba-84) var en internasjonal multisportkonkurranse som ble avholdt fra 2. juli til 16. september 1984 i Sovjetunionen og åtte andre kommuniststater som boikottet Sommer-OL 1984 i Los Angeles.
Selv om arrangørene benektet at lekene var en protest mot det offisielle OL, for å unngå konflikter med Den internasjonale olympiske komité, ble konkurransen ofte kalt for Østblokkens «alternative OL». Omkring 50 stater deltok i konkurransene. Mens de boikottende landene var representert med sine sterkeste atleter, sendte andre lag deres reservelag, bestående av atleter som ikke greide å kvalifisere seg for lekene i Los Angeles.
== Referanser == | Vennskapslekene eller Vennskap-84 (russisk: Дружба-84, Druzhba-84) var en internasjonal multisportkonkurranse som ble avholdt fra 2. juli til 16. | 199,015 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Signy_Haglund | 2023-02-04 | Signy Haglund | ['Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 6. juni', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske billedkunstnere', 'Kategori:Personer fra Grimstad kommune'] | Signy Merete Haglund (født 6. juni 1948 i Grimstad) er en norsk billedkunstner, bosatt i Grimstad. Hun arbeider i hovedsak med maleri, grafikk og tegning.
Haglund var hospitant hos billedkunstner Chrix Dahl i Oslo i årene 1970-72. Hun har utdannelse fra Statens håndverk- og kunstindustriskole 1968-71. I 1975 og 1976 deltok hun på Sørlandsutstillingen. I 1979 deltok hun på Østlandsutstillingen, og samme år bidro hun med utsmykning av Drammen sykehus. Hun har en rekke separatutstillinger bak seg, blant annet i kunstforeninger i Farsund (1974), Nesbyen (1985), Lillehammer (1985) og Grimstad (1996). I forbindelse med 100-årsjubileet for kvinners stemmerett, deltok Haglund på jubileumsutstillingen «Med kunsten som stemme» på Lindvedske hus i Arendal i mai 2013.
Signy Haglund er per 2015 ansatt som kulturkonsulent i Grimstad kommune. Hun har medlemskap i Norske billedkunstnere Agder (NBK-Agder).
| Signy Merete Haglund (født 6. juni 1948 i Grimstad) er en norsk billedkunstner, bosatt i Grimstad. Hun arbeider i hovedsak med maleri, grafikk og tegning.
Haglund var hospitant hos billedkunstner Chrix Dahl i Oslo i årene 1970-72. Hun har utdannelse fra Statens håndverk- og kunstindustriskole 1968-71. I 1975 og 1976 deltok hun på Sørlandsutstillingen. I 1979 deltok hun på Østlandsutstillingen, og samme år bidro hun med utsmykning av Drammen sykehus. Hun har en rekke separatutstillinger bak seg, blant annet i kunstforeninger i Farsund (1974), Nesbyen (1985), Lillehammer (1985) og Grimstad (1996). I forbindelse med 100-årsjubileet for kvinners stemmerett, deltok Haglund på jubileumsutstillingen «Med kunsten som stemme» på Lindvedske hus i Arendal i mai 2013.
Signy Haglund er per 2015 ansatt som kulturkonsulent i Grimstad kommune. Hun har medlemskap i Norske billedkunstnere Agder (NBK-Agder).
== Referanser == | Signy Merete Haglund (født 6. juni 1948 i Grimstad) er en norsk billedkunstner, bosatt i Grimstad. | 199,016 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Please_Be_Kind | 2023-02-04 | Please Be Kind | ['Kategori:Ann-Margret-sanger', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sanger fra 1938'] | Please Be Kind er en sang skrevet av Saul Chaplin og Sammy Cahn som ble gitt ut i 1938.
Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på albumet And Here She Is i 1961. | Please Be Kind er en sang skrevet av Saul Chaplin og Sammy Cahn som ble gitt ut i 1938.
Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på albumet And Here She Is i 1961. | Please Be Kind er en sang skrevet av Saul Chaplin og Sammy Cahn som ble gitt ut i 1938. | 199,017 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ejido_de_Treinta_y_Tres | 2023-02-04 | Ejido de Treinta y Tres | ['Kategori:33°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Treinta y Tres', 'Kategori:Sider med kart'] | Ejido de Treinta y Tres er en by i Treinta y Tres-departementet i det østlige Uruguay. Byen har om lag 6 782 innbyggere.
| Ejido de Treinta y Tres er en by i Treinta y Tres-departementet i det østlige Uruguay. Byen har om lag 6 782 innbyggere.
== Befolkning ==
Ejido de Treinta y Tres har 6 782 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over Ejido de Treinta y Tres (INE) | | befolkning = 6782 | 199,018 |
https://no.wikipedia.org/wiki/El_Bellaco | 2023-02-04 | El Bellaco | ['Kategori:33°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Treinta y Tres', 'Kategori:Sider med kart'] | El Bellaco er en by i Treinta y Tres-departementet i det østlige Uruguay. Byen har om lag 54 innbyggere.
| El Bellaco er en by i Treinta y Tres-departementet i det østlige Uruguay. Byen har om lag 54 innbyggere.
== Befolkning ==
El Bellaco har 54 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Transport ==
Ruta 8 Brigadier General Juan Antonio Lavalleja forbinder El Bellaco med Montevideo, Minas og Melo (nord).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over El Bellaco (INE) | | befolkning = 54 | 199,019 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gagaus_i_Tyrkvisjonens_sangkonkurranse | 2023-02-04 | Gagaus i Tyrkvisjonens sangkonkurranse | ['Kategori:Gagaus', 'Kategori:Land og regioner i Tyrkvisjonens sangkonkurranse'] | Gagaus i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Gagaus' deltakelser i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Gagaus er en autonom region i Moldova hvor majoriteten av befolkningen utgjør gagausere som snakker det tyrkiske språket gagausisk. Regionen har deltatt i konkurransen siden 2013, og har senere sendt representanter alle arrangerte år.
I 2020 debuterte Moldova i konkurransen med egen representant, noe som gjør at regionen og landet konkurrerer med hver sine representanter i konkurransen. Teleradio-Gagaus har valgt regionens representanter siden 2014 og kringkaster Tyrkvisjonens sangkonkurranse.
| Gagaus i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Gagaus' deltakelser i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Gagaus er en autonom region i Moldova hvor majoriteten av befolkningen utgjør gagausere som snakker det tyrkiske språket gagausisk. Regionen har deltatt i konkurransen siden 2013, og har senere sendt representanter alle arrangerte år.
I 2020 debuterte Moldova i konkurransen med egen representant, noe som gjør at regionen og landet konkurrerer med hver sine representanter i konkurransen. Teleradio-Gagaus har valgt regionens representanter siden 2014 og kringkaster Tyrkvisjonens sangkonkurranse.
== Historie ==
I 2013 arrangerte Kanal 26 en nasjonal finale for hele Moldova som ble avholdt i Gagaus. Opprinnelig skulle vinneren - Ludmila Tukan - representere Moldova, men dette ble senere omgjort til å bli en representasjon fra Gagaus. Tukan fremførte balladen «Vernis ljubov», med ukrainsk tittel og gagausisk tekst, i delfinalen i Eskişehir. I likhet med i 2013 kvalifiserte ikke Gagaus seg ikke videre fra delfinalen i 2014 med nok et balladebidrag, «Aaladım», som ble fremført av Maria Topal og bakgrunnsvokalisten Valentina Petkoviç.Valentin Ormanji ble valgt til å representere Gagaus i 2015, og han fremførte den raskere «gladlåten» «Sev beni sev» skrevet av Ormanji selv. Han oppnådde en 10.-plass i finalen, samme plassering som bidraget i 2020 - «Kemenḉȁ» - fremført av Julia Arnaut Zaharievna. Arnaut ble vinner av den gagausiske finalen, Can Dalgasında, i 2016 og hun skulle dermed delta i Tyrkvisjonens sangkonkurranse i 2016. Som følge av at Tyrkvisjonens sangkonkurranse ikke ble arrangert i 2016 og de neste tre årene, ble Arnauts deltakelse fremskjøvet til 2020.
Deltakeren som kom på andreplass i Can Dalgasında i 2016, Pelageya Stefoglo, deltok som Moldovas representant i 2020.
== Deltakere og bidrag ==
Tabellforklaring Vinner
Ikke kvalifisert til finalen
Deltok ikke/trakk seg/diskvalifisert
Ingen konkurranse
Opplysning ukjent. Ingen delfinale.
== Kringkastere og jurymedlemmer ==
== Regionale finaler ==
=== Can Dalgasında 2016 ===
=== Türkvizyon Moldova Gagauz Yeri Seçmeleri 2013 ===
== Se også ==
Moldova i Tyrkvisjonens sangkonkurranse
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Teleradio-Moldova
Teleradio-Gagaus
Gagaus på turkvizyon.tv | Gagaus | 199,020 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Carlos | 2023-02-04 | John Carlos | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Deltakere for USA under Panamerikanske leker 1967', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1968', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1968', 'Kategori:Fødsler 5. juni', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sprintere fra USA', 'Kategori:Stubber 2020-09'] | John Wesley Carlos (født 5. juni 1945) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver og profesjonell fotballspiller. Under Sommer-OL 1968 vant han bronsemedalje i 200 meter sprint. Under medaljeutdelingen ble han kjent for sin kontroversielle Black Power-hilsen sammen med Tommie Smith. Han slo deretter verdensrekorden i 100-yards sprint og slo også verdensrekorden i 200 meter for menn. Han ble senere ftballspiller i National Football League og Canadian Football League, men trakk seg på grunn av en skade.
| John Wesley Carlos (født 5. juni 1945) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver og profesjonell fotballspiller. Under Sommer-OL 1968 vant han bronsemedalje i 200 meter sprint. Under medaljeutdelingen ble han kjent for sin kontroversielle Black Power-hilsen sammen med Tommie Smith. Han slo deretter verdensrekorden i 100-yards sprint og slo også verdensrekorden i 200 meter for menn. Han ble senere ftballspiller i National Football League og Canadian Football League, men trakk seg på grunn av en skade.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) John Carlos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) John Carlos på Internet Movie Database
(fr) John Carlos på Allociné
(en) John Carlos hos The Movie Database
(en) John Carlos på Twitter
(en) John Carlos på Facebook
(de) John Carlos – Munzinger Sportsarchiv
(en) John Carlos – Olympics.com
(en) John Carlos – Olympic.org
(en) John Carlos – Olympedia
(en) John Carlos – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) John Carlos – California Sports Hall of Fame
(en) John Carlos – justsportsstats.com
(en) John Carlos – World Athletics
(en) John Carlos – National Track & Field Hall of Fame
(en) John Carlos – Track and Field Statistics | John Wesley Carlos (født 5. juni 1945) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver og profesjonell fotballspiller. | 199,021 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Teach_Me_Tonight | 2023-02-04 | Teach Me Tonight | ['Kategori:Ann-Margret-sanger', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1953'] | «Teach Me Tonight» er en sang skrevet av Gene De Paul og Sammy Cahn som ble gitt ut i 1953.
Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på albumet And Here She Is i 1961. | «Teach Me Tonight» er en sang skrevet av Gene De Paul og Sammy Cahn som ble gitt ut i 1953.
Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på albumet And Here She Is i 1961. | «Teach Me Tonight» er en sang skrevet av Gene De Paul og Sammy Cahn som ble gitt ut i 1953. | 199,022 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Estaci%C3%B3n_Rinc%C3%B3n | 2023-02-04 | Estación Rincón | ['Kategori:1935 i Uruguay', 'Kategori:32°S', 'Kategori:53°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1935', 'Kategori:Byer i Treinta y Tres', 'Kategori:Sider med kart'] | Estación Rincón eller Rincón er en by i Treinta y Tres-departementet i det østlige Uruguay. Byen har om lag 674 innbyggere.
| Estación Rincón eller Rincón er en by i Treinta y Tres-departementet i det østlige Uruguay. Byen har om lag 674 innbyggere.
== Historie ==
Rincón ble grunnlagt i 20. november 1935.
== Befolkning ==
Estación Rincón har 674 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Økonomi ==
Rice produksjon er viktig for økonomien i byen.
== Transport ==
Ruta 18 forbinder Rincón med Treinta y Tres (75 kilometer) og Vergara (16 kilometer).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over Estación Rincón (INE) | | befolkning = 674 | 199,023 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_veitunneler_i_Canada | 2023-02-04 | Liste over veitunneler i Canada | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Lister over tunneler', 'Kategori:Transportbyggverk i Canada'] | Dette er en liste over veitunneler i Canada. Listen er ikke komplett. | Dette er en liste over veitunneler i Canada. Listen er ikke komplett. | Dette er en liste over veitunneler i Canada. Listen er ikke komplett. | 199,024 |
https://no.wikipedia.org/wiki/More_Than_You_Know | 2023-02-04 | More Than You Know | ['Kategori:Ann-Margret-sanger', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Barbra Streisand-sanger', 'Kategori:Sanger fra 1929'] | More Than You Know er en sang skrevet av Vincent Youmans, Billy Rose og Edward Eliscu som ble gitt ut i 1929.
Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på albumet And Here She Is i 1961. | More Than You Know er en sang skrevet av Vincent Youmans, Billy Rose og Edward Eliscu som ble gitt ut i 1929.
Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på albumet And Here She Is i 1961. | More Than You Know er en sang skrevet av Vincent Youmans, Billy Rose og Edward Eliscu som ble gitt ut i 1929. | 199,025 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vilnius | 2023-02-04 | Vilnius | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i det historiske Øst-Polen', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Kommuner i Litauen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vilnius'] | Vilnius (polsk Wilno, hviterussisk Вільня, russisk Вильнюс) er Litauens hovedstad. Byen har ca. 574 000 innbyggere. Vilnius ligger på begge sider av elven Neris i den sørøstligste delen av landet.
Vilnius var hovedstaden i Litauen i middelalderen, men først i 1991 ble byen hovedstad i et selvstendig Litauen. Den er i dag både et administrasjonssenter og en handelsby.
Byen har hatt norsk ambassade fra og med desember 1991, og en norsk diplomat stasjonert som fast ambassadør til landet fra samme tidspunkt. I 2009 var byen europeisk kulturhovedstad.
| Vilnius (polsk Wilno, hviterussisk Вільня, russisk Вильнюс) er Litauens hovedstad. Byen har ca. 574 000 innbyggere. Vilnius ligger på begge sider av elven Neris i den sørøstligste delen av landet.
Vilnius var hovedstaden i Litauen i middelalderen, men først i 1991 ble byen hovedstad i et selvstendig Litauen. Den er i dag både et administrasjonssenter og en handelsby.
Byen har hatt norsk ambassade fra og med desember 1991, og en norsk diplomat stasjonert som fast ambassadør til landet fra samme tidspunkt. I 2009 var byen europeisk kulturhovedstad.
== Navnet ==
Vilnius er kjent under mange forskjellige navn på mange forskjellige språk igjennom historien. Mange av navnene som ikke er litauisk er: polsk: Wilno, hviterussisk: Вiльня (Vilnia), tysk: Wilna, latin: Vilna, latvisk: Viļņa, jiddisk: ווילנע (Vilne). Det gamle russiske navnet er Вильна / Вильно (Vilna/Vilno), mens Вильнюс (Vil'njus) brukes nå. Navnene Wilno og Vilna har også blitt brukt i gammelengelske og franske publikasjoner.
=== Opprinnelsen ===
Det antas at Vilnius, på samme måte som så mange andre byer, har fått sitt navn etter elva hvis bredder byen er lagt ved, dvs. Vilnia (polsk Wilejka).
== Geografi ==
Byen ligger i det sørøstre Litauen der Vilnia-elva (lit. Vilnelė) løper inn i Neris-elva. Den usentrale beliggenheten skyldes at landets grenser har endret seg gjennom århundrene. Vilnius var tidligere ikke bare det kulturelle, men også det geografiske senteret i Storfyrstedømmet Litauen, og var også en viktig by i Det polsk-litauiske samveldet.
Avstanden mellom Vilnius og Østersjøen og Klaipėda, den viktigste litauiske havnebyen, er ca. 312 km. Avstanden er ganske stor, men andre byer som Kaunas, Šiauliai og Panevėžys kan rekkes raskere og enklere. De ligger henholdsvis 102, 214 og 135 km fra hovedstaden.
Vilnius by strekker seg for tiden over 402 km². Bebygget areal dekker 20,2% mens grøntområder utgjør 43,9% og elver og vann strekker seg over 2,1% av kommunen.
=== Klima ===
Klimaet i Vilnius betraktes som innlandsklima i Köppens klimaklassifisering.Den årlige gjennomsnittstemperaturen er +6,1 °C, i januar er det 4,9 og +17,0 grader celsius i juli. Gjennomsnittlig nedbør er ca. 661 mm i året.
Varme somre med dagstemperaturer over 30 °C forekommer, men stort sett er klimaet ganske likt det man finner i nordre del av Tyskland, Danmark og Sør-Sverige.
Ifølge offisiell statistikk 2001 var det omkring 574 000 innbyggere i Vilnius (546 733 i 2009); 52,8% litauere, 19,8% polakker, 19,2% russere, 4,8% hviterussere og 3,3% av andre nasjonaliteter.
Vilnius er det største administrative senteret i Litauen med alle viktige politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle institusjoner beliggende i byen. Vilnius fylke dekker kommunene Elektrėnai, Šalčininkai, Širvintos, Švenčionys, Trakai og Ukmergė; tilsammen 9650 km².
== Demografi ==
Vilnius by er det største bysamfunnet i Litauen og samtidig det med mest størst etnisk mangfold, hvor innbyggere av litauisk nasjonalitet utgjør mindre enn 60 %. De nasjonale minoritetene i Vilnius er polakker, russere, hviterussere, ukrainere, jøder, tatarer, romaer, karaitter og andre. De fleste av dem har bodd i byen i århundrer. Det er mange litauiske, polske og russiske skoler sammen med andre minoritetsskoler. Byen har mange forskjellige religiøse samfunn: forskjellige kristne trosretninger, det største antallet jøder i Litauen, et relativt stort antall muslimer og karaitter, som har en synagoge i Vilnius, i tillegg regner en betraktelig del av befolkningen seg som ateister.
=== Historisk utvikling ===
=== Fordelt på nasjonalitet ===
I 2007 var der ca. 554 400 innbyggere i Vilnius. Av dem var 57,8 % litauere, 18,7 % polakker, 14 % russere, 4 % hviterussere og 0,5 % jøder, resten ca. 5 % var andre nasjonaliteter.
== Historie ==
=== Opprinnelse ===
Vilnius har vært bebodd i mange århundrer, noe som er påvist gjennom en rekke arkeologiske funn i forskjellige bydeler. Byen er muligens identisk med den bortglemte hovedstaden Voruta under kong Mindaugas. Litauerne har en velkjent legende om grunnleggelsen til byen: ifølge historien ble Vilnius bygget etter at den daværende storfyrste Gediminas på en reise sammen med sin druide hadde en merkelig drøm der en jernulv stående på en ås hylte opp mot himmelen. Da han ba druidej, krivis Lizdeika, om en tyding av drømmen fikk han til svar at han måtte bygge et slott på denne åsen, som hadde en strategisk beliggenhet ved de tre elvene (Vilnelė, Neris (også kjent som Vilija) og Vingria (nå underjordisk)), og en stor by omkring åsen slik at denne store byen vil bli viden kjent. I så fall har Gediminas på mange måter ført det hedenske Litauen tilbake til Mindaugas' vestlige og kristne Europa ved å grunnlegge en hovedstad på samme sted der den tidligere hovedstaden lå samtidig som byen fikk sitt nåværende navn.
=== I skriftlige kilder ===
Byen er første gang omtalt i skriftlige kilder med det nye navnet Vilnius i 1323. Vilnius ble kjent etter at Gediminas sendte et invitasjonsbrev til tyske handelsmenn. Byen fikk sitt byvåpen i 1330.
Den opprinnelige delen av byen var slottet som ble bygd av Gediminas på Slottsåsen. Vilnius ble grunnlagt som by i 1387 da den fikk byrettigheter av Vladislav II Jagello (1386 – 1434). Byen var opprinnelig befolket av stedlige rutenere, men snart begynte befolkningen å vokse og håndverkere og handelsmenn av andre nasjonaliteter slo seg ned i byen.
=== Utvikling ===
Mellom 1503 og 1522 ble byen omsluttet av en bymur med ni byporter og tre tårn. Vilnius nådde høyden av sin utvikling under styret til Sigismund II Augustus som flyttet sitt hoff dit i 1544. I de neste århundrene utviklet Vilnius seg til stadig å bli en større og mer moderne by. Denne veksten skyldtes delvis grunnleggelsen av Vilnius universitet av kong og storfyrst Stefan Bathory i 1579. Universitetet utviklet seg til å bli et av de viktigste vitenskapelige og kulturelle sentra i regionen og det viktigste vitenskapelige senter i Storfyrstedømmet Litauen. Selvsagt var det politiske, økonomiske og sosiale liv i full sving. Dette underbygges av byens statutter fra 1500-tallet, der de siste fremdeles var i kraft på 1800-tallet. I 1769 ble Rasos-kirkegården etablert; i dag er den en av de eldste gravlundene i verden.
Vilnius var under Rzeczpospolita i en hurtig utvikling og åpen for migranter fra både øst og vest. Befolkningsgrupper som polakker, litauere, hviterussere, jøder, russere, tyskere, karaitter og andre slo seg ned i byen. Hver gruppe bidro på sin måte og på denne tiden var det gode tider for håndverk, handel og vitenskap. I 1655 ble Vilnius tatt av russiske styrker og ble plyndret, nedbrent og befolkningen ble massakrert. Det tok mange år før byen kom seg igjen, selv om befolkningsmengden raskt var tilbake og på begynnelsen av 1800-tallet var byen den tredje største i Øst-Europa. Dette framtvang en ødeleggelse av bymuren og etter perioden 1799–1805 gjenstod kun Aušros Vartai (Morgengryets port) (også kjent som Miedniki-porten og Ostra Brama).
Etter den tredje deling av Rzeczpospolita i 1795 ble daværende Wilno; det daværende navnet; annektert av Russland og ble guvernementshovedstad. I 1812 ble byen beleiret av Napoleons invasjonshær på vei mot Moskva. Etter at denne kampanjen hadde slått feil trakk hæren seg tilbake til et område der tusener av franske soldater døde og ble gravlagt i skyttergravene de selv hadde bygget noen måneder tidligere. Etter novemberoppstanden ble universitetet stengt og undertrykkelsen stoppet byens videre utvikling. Under januaroppstanden i 1863 var det tunge kamper i byen, men fred og orden ble gjenopprettet av Mikhail Muravjev. Muravjev gikk under klengenavnet Korikas eller Wieszaciel (Bøddelen) av byens innbyggere på grunn av alle henrettelsene han beordret. Etter oppstanden ble det slutt på all frihet og litauisk, polsk og hviterussisk ble forbudt.
Litauen hadde i likhet med Polen, deler av Latvia og Hviterussland vært en del av de jødiske bosetningsområdet i tsarens Russland og hadde relativt stor jødisk befolkning. Litvak var jøder med historisk tilknytning til Litauen, Latvia, Białystok og Suwałki samt deler av Hviterussland innenfor Polen-Litauen og senere tsarens rike. Jødiske litauere bodde ofte i byer og virket særlig som faglærte håndverkere og kjøpmenn. Da Litauen ble innlemmet i tsarens Russland i 1795, ble litauisk språk og kultur undertrykt; for eksempel var det forbudt å skrive litauisk med latinske bokstaver. Litauen og Litauens historiske territorium var multietnisk, der litauisk, polsk, jiddisk og hviterussisk språk ble brukt. I 1897 snakket flertallet av innbyggerne i Vilnius-provinsen polsk og hviterussisk, mens litauerne var en liten minoritet. I det jødiske bosetningsområdet utgjorde jødene i alt 11 prosent av befolkningen på 1800-tallet, men utgjorde flertallet i flere litauiske og hviterussiske byer, blant annet i Vilnius (sammen med polakker var jøder den største gruppen i Vilnius). De fleste av disse jødene var fattige, noen av dem levde under svært dårlige kår. Vilnius (polsk: Wilno, jiddisk: Vilne/Vilna) ble blant jøder regnet som sentrum for jødisk kulturelt, intellektuelt og religiøst liv i Øst-Europa - omtalt som «Jerusalem i nord» eller «Litauens Jerusalem».Napoleon og hans store hær krysset Nemunas-elven 2. juni 1812. Naoleon ble værende 18 dager i Vilnius i påvente av tsarens svar på fredstilbudet. Vilnius hadde på den tiden omtrent 30 % jøder blant sine innbyggere. Napoleon ble overrasket over livsstilen som minnet ham om Middelhavsområdet og skal ha vært den første som kalte byen «Det nordlige Jerusalem.»
=== Første verdenskrig og mellomkrigstiden ===
Under første verdenskrig ble Vilna okkupert av Tyskland fra 1915 til 1918. I 1919 ble Vilnius proklamert hovedstad i den kortlevete Litauiske og hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk. Den ble beseiret den 1. januar 1919 av polske forsvarsstyrker som var rekruttert blant lokalbefolkningen. Byen ble deretter erobret av bolsjevikene som kom inn fra øst. Den 19. april 1919 var byen igjen erobret av den polske hær under kommando av Edward Rydz-Śmigły som en følge av Den polsk-sovjetiske krig, men den 14. juli var den igjen tapt til russiske styrker. Like etter det russiske tapet i slaget ved Warszawa i 1920 overleverte Den røde hær byen over til den nye staten Litauen på sin vei østover. Men den 9. oktober 1920 erobret den litauisk-hviterussiske divisjonen i den polske hæren (general Lucjan Żeligowski) byen etter et arrangert mytteri. Byen og dens omland ble proklamert som Republikken Midt-Litauen og den 20. februar 1922 vedtok dens parlament en gjenforeningserklæring og byen ble innlemmet i Polen som hovedstad i Wilno fylke.
Folkeforbundets ambassadørkonferanse godkjente status quo i 1923, selv om byen forble et omstridt område mellom Polen og Litauen (der det sistnevnte landet betraktet Vilnius som dets grunnlovsmessige hovedstad). Litauen avslo å akseptere polsk overherredømme over Midt-Litauen, og ikke før 1938-ultimatumet gjenopptok litauiske myndigheter diplomatiske forbindelser med Polen og godkjente nabolandets grenser de facto.
For andre gang i historien begynte Wilno en periode med hurtig utvikling. Stefan Batory-universitetet ble gjenåpnet og byens infrastruktur ble betydelig forbedret. I 1931 hadde Wilno 195 000 innbyggere, som gjorde den til Polens femte største by.
På grunn byens store jødiske befolkning og Vilnius som jødiske intellektuelt senter, ble byen før andre verdenskrig kalt «Jersualem i nord». På tampen av første verdenskrig var det kortvarige kriger mellom Litauen og Sovjetunionen og mellom Litauen og Polen. I 1918 var det en kortvarig sovjetrepublikk i Vilnius med omland. Vilnius' befolkning var for en stor del jødisk og etnisk polsk. Polen tok militær kontroll over Vilnius med omland (omkring 6000 km2), noe som ikke ble akseptert av Litauen som brøt de diplomatiske forbindelsene. Striden om Vilnius var det vesentlige temaet i Litauens utenrikspolitikk i mellomkrigstiden og Kaunas ble betraktet som midlertidig hovedstad. Hviterussland var et kjerneområde i Polen-Litauen og det var etnisk like naturlig at Vilnius ble en del av Hviterussland.
=== Andre verdenskrig ===
Som et resultat av Molotov-Ribbentrop-pakten og angrepet på Polen ble byen okkupert av Den røde hær den 19. september 1939. Kun sporadisk motstand med lokale hjemmevernsstyrker fant sted siden den polske hæren allerede var i krig mot Tyskland i andre deler av Polen. Byen var påtenkt som hovedstad i Hviterussland, men etter samtaler i Moskva den 10. oktober 1939 ble byen og omland overført til Litauen mot etableringen av sovjetiske militærbaser flere steder i landet. De litauiske myndighetene inntok Vilnius kort tid etter og den litauiske hovedstaden ble gradvis overført dit. Likevel var denne prosessen ennå ikke avsluttet da Vilnius igjen ble erobret av Sovjetunionen i juni 1940 og ble hovedstad i Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk. Omkring 35 000–40 000 av byens innbyggere ble arrestert av NKVD og sendt til Gulag.
I juni 1941 ble byen igjen erobret av Tyskland. Omkring 100 000 innbyggere ble drept i en massehenrettelse i Panariai, av dem var 95% lokale jøder. En mislykket ghetto-oppstand som fant sted den 1. september 1943 (Vilna-opprøret) førte til den endelige ødeleggelsen av ghettoen. Vilnius ble tatt av den polske motstandsbevegelsen under Operasjon Ostra Brama, også kjent som Wilno-opprøret.
=== Etterkrigstiden ===
Etter andre verdenskrig besluttet sovjetiske myndigheter å forvise den polske befolkningen fra Litauen og Hviterussland. Denne beslutningen ble implementert under den såkalte repatrieringen og organisert i fellesskap av sovjetiske og polske myndigheter. Når man ser bort fra at repatrieringen var frivillig og at visse deler av den polske befolkningen ikke deltok i den, var den svært omstridt både menneskelig og juridisk sett. På denne måten ble byens befolkningsammensetning fullstendig endret og de fleste bånd mellom byens fortid og tradisjoner ble brutt.
Disse hendelsene påvirket den demografiske situasjonen i byen i en viss grad. Likevel var byens vekst i etterkrigsårene den viktigste faktoren for den demografiske utviklingen. Veksten i de litauiske byene i denne perioden og den synkende befolkningen på landet førte til en hurtig befolkningsvekst etter rundt 1960. På denne måten ble den demografiske fordelingen av de ulike etniske befolkningsgruppene i Vilnius mer sammenfallende med resten av Litauen. Vilnius ble mer litauisk enn den hadde vært selv flere århundrer tidligere. På den andre siden er det fremdeles en stor polsk befolkningsgruppe som fremdeles ivaretar sine tradisjoner.
=== Frigjøring ===
I begynnelsen av 1987 fant det sted massedemonstrasjoner mot sovjetstyret i byen. Den 11. mars 1990 gjenerklærte det øverste sovjet i den litauiske sosialistiske sovjetrepublikken seg uavhengig av Sovjetunionen og gjenopprettet den selvstendige Republikken Litauen, som hadde blitt annektert av sovjeterne i 1940. Sovjet reagerte den 9. januar 1991 med å sende troppestyrker og den 13. januar angrep sovjetiske styrker den statlige kringkastingsbygningen og Vilnius TV-tårn der 14 personer mistet livet og over 700 ble alvorlig skadet. Likevel måtte Sovjetunionen anerkjenne Litauen som et selvstendig land etter augustkuppet samme år. Den offisielle anerkjennelsen kom den 6. september, fire dager etter at Washington gjorde det samme. Vilnius hadde da ikke vært hovedstad i Litauen siden de to korte periodene i 1918 og 1920.
== Kultur ==
=== Arkitektur ===
I likhet med de fleste middelalderbyer har Vilnius middelalder-by utviklet seg rundt om rådhuset (litauisk Vilniaus rotušė). Hovedstrøket, Pilies gatve, strekker seg fra rådhusplassen (litauisk Rotuses aikste) til Katedralplassen (litauisk Katedros aikste) ved Vilnius slottskompleks. Andre gater slynger seg rundt om slottet. Husene tilhørte feudale storfolk og godseiere, i tillegg til kirker, butikker og verksteder. I gamlebyen er det mange trange og krokede gater og hyggelige gårdsplasser. Gedimino prospektas går fra Katedralplassen og forbinder Gamlebyen med bydelen Žvėrynas med broen over Neris. Langs Gedimino prospektas ligger mange av de viktigste rikspolitiske institusjonene, som parlamentet, regjeringskontorer, forfatningsdomstolen, samt kulturinstitusjoner som nasjonalteateret, musikk- og teaterakademiet, og Litauens nasjonalbibliotek Martynas Mažvydas.
Det historiske midtpunktet i Vilnius, gamlebyen, er en av de største i Øst-Europa (3,6 km²). De mest verdifulle historiske og kulturelle bygningene er konsentrert her. Bygningene i gamlebyen, som teller rundt 1500 – ble bygget gjennom flere århundrer og er derfor en samling av mange forskjellige arkitektoniske stilarter. Selv om Vilnius ofte kalles en barokkby, vil man også finne mange bygninger i gotisk arkitektur, renessanse og andre stilarter. De viktigste severdighetene i byen er Vilnius slottskompleks med Storfyrstens slott og Katedralplassen, som symboliserer hovedstaden. Sammen utgjør de også inngangen til det historiske sentrum.
Gamlebyen i Vilnius ble skrevet inn i UNESCOs verdensarvsliste i 1994 på grunn av byens imponerende sammensetning av gotiske, renessanse, barokk- og klassisistiske bygninger. Like utenfor byen strekker en liten del av Struves meridianbue som også er på UNESCOs verdensarvsliste.I 1995 ble den eneste kjente skulptur av Frank Zappa avduket i sentrum av Vilnius, med regjeringens tillatelse. Det var den litauiske skulptøren Konstantinas Bogdanas, som tidligere hadde laget byster av Vladimir Lenin, som foreviget Zappa.
=== Parker, plasser og kirkegårder ===
Vingisparken, som er byens største, var skueplass for adskillige store demonstrasjoner under Litauens kamp for selvstendighet i på 1980-tallet. Sereikiškės-parken, ved Gediminastårnet brukes til konserter, festivaler og utstillinger.
Katedralplassen i gamlebyen er omgitt av en rekke av byens historisk viktigste steder. Lukiškėsplassen er den største i sentrum og omkranses av adskillige kommunale bygninger. En stor statue av Lenin i midten ble fjernet i 1991. Rådhusplassen har i lang tid vært stedet, hvor messer, feiringer og viktige begivenheter har funnet sted, inklusive Kaziukasmessen. Byens juletre står også her. Statsseremonier blir ofte avholdt på Daukantasplassen, overfor presidentpalasset.
Rasos-kirkegården, innviet i 1801, er stedet, hvor blant annet Jonas Basanavičius og andre underskrivere av uavhengighetserklæringen i 1918 ligger begravet. I tillegg er den polske lederen Józef Piłsudskis hjerte begravet her. To av de tre jødiske kirkegårdene i Vilnius ble ødelagt i sovjettiden. Omkring 18 000 begravelser har funnet sted på Fransiskanerordenens kirkegård, etablert i 1810. Den ble stengt på 1970-tallet, men holder på å bli restaurert. Antakalnis-kirkegården, etablert i 1809, inneholder forskjellige minnesteder for polske, litauiske, tyske og russiske soldater sammen med gravene for dem, som ble drept under januaroppstanden 1863-1865.
=== Teater og opera ===
Det finnes en rekke teatre i Vilnius, blant annet den litauiske opera og ballet, Det akademiske teater, Det statlige ungdomsteater, Det russiske teater, Det litauiske folketeateret, Vilnius' universitetsteater, Vilnius gamle byteater og Keistuoliu teater.
For de musikk og kunstinteresserte er det også mulighet til å utdanne seg på Litauens akademi for musikk og teater og Kunstakademiet.
Opera i Vilnius kan føres tilbake til 1636 hvor en italiensk tropp oppførte den første operaforestilling i Vilnius på slottet.
=== Museer ===
Det ligger en rekke museer i byen. Blant disse er Litauens nasjonalmuseum som ble grunnlagt i 1952, blant annet på grunnlag av Antikvitetsmuseet fra 1855. Museet fikk sin nåværende navn i 1992.I tillegg ligger også en rekke andre museer, slik som Litauens kunstmuseum og Kunstindustrimuseet. I verdensarvstedet Kernavé, 35 km utenfor Vilnius ligger også det Det arkeologiske og historiske museum.
Et Guggenheim-Eremitasje museum var planlagt med åpning i 2011, og skulle inneholde utstillinger av verker fra St. Petersburgs Eremitasjen og Guggenheim-museet sammen med andre samlinger. Prosjektet ble skrinlagt i 2012 etter korrupsjonsbeskyldninger.
=== Idrett ===
Byen huser mange av de største idrettsklubbene i landet. Det største er basketballklubben BC Lietuvos Rytas, som spiller i ULEB Eurocup, Litauisk eliteserie, og i Baltic Basketball League og har vunnet ULEB Cup i 2005 og 2009. Klubben spiller sine hjemmekamper på Lietuvos Rytas Arena med 1 700 seter; viktige kamper spilles i Siemens Arena med 11 000 seter. Et annet lag som spiller i LKL er BC Sakalai. De størate fotballklubbene i byen er FK Žalgiris Vilnius og FK Vėtra, som begge spiller i A Lyga. Žalgiris Vilnius har vunnet A Lyga tre ganger – i 1991, 1992 og 1999.
=== Kulturhovedstad 2009 ===
Vilnius var i 2009 sammen med den østerrikske byen Linz Europeisk kulturhovedstad. Målet for arrangementet var å vise Vilnius som en moderne europeisk by med en rik fortid. I forbindelse med dette var det planlagt en lang rekke kulturelle arrangementer og det ble gjennomført omfattende moderniseringer av infrastrukturen.
== Økonomi ==
Vilnius er det største økonomiske senteret i Litauen og et av de største finansielle sentrene i Baltikum. Selv om kun 15 % av Litauens befolkning bor i byen, genererer den omkring 35 % av Litauens BNP. Basert på disse indikatorene var BNP per innbygger i 2005, basert på kjøpekraftsparitet, på ca. 33 100 dollar, noe som var over EU-gjennomsnittet.
Vilnius bidro med over 4,6 milliarder litas til statsbudsjettet i 2004. Dette beløpet utgjorde omkring 37 % av det samlede statsbudsjettet. Kaunas, den nest største byen i landet, bidro til sammenligning kun med 1,5 milliarder. Vilnius mottok til gjengjeld 360 millioner litas i budsjettet, noen som kun tilsvarer 7,7 % av byens bidrag. Denne forskjellen forårsaket en del konflikter med regjeringen siden Vilnius krevde en større andel av de midler byen genererte.
En viktig inntektskilde for Vilnius er turismen. I 2007 var det mellom 1 og 1,5 millioner utenlandske turister som besøkte byen. Dette var en fordobling i forhold til 2005. De største gruppene kom fra Polen (18 %) og Tyskland (11 %).Vilnius' fondsbørs er blir eiet av OMX, som også driver børsene i blant andre København, Stockholm, Tallinn og Riga. Børsene i Vilnius, Tallinn og Riga har et samarbeid, som gjør det lettere å handle på hverandres børser.I 2007 lanserte et dansk foretak planer om å bygge et «World Trade Center» i Vilnius. Senteret skulle finansieres av danske og litauiske investorer, og stå ferdig i 2010.
=== Handel ===
Der er en rekke store markeder i Vilnius, blant annet Gariūnaimarkedet ved Lazdynaidistriktet, som er det største i Litauen. I tillegg ligger det nyrestaurerede Halėsmarked ved sentralstasjonen og et annet marked på Kalvarijųgaten.Et av de største kjøpesentrene i Nord-Europa ligger i bydelen Šeškinė, og dekker 143 000 m². Det består av tre deler under samme tak, Akropolis samt de to mindre delene Ermitazas og Maxima. Akropolis utgør 110 000 m² av hele senteret, og består av 102 butikker og 8 kinosaler. En hel ishockeybane har fått plass inne i sentrets café. De to andre senterdelene er Ermitažas som blant annet selger IKEA-varer, og supermarkedet Maxima med ca. 48 kasser. Butikssentret står for omkring 20 % av all detaljvareomsetning i den litauiske hovedstad og er en betydelig severdighet også for litauere fra andre deler av landet.
=== Transport ===
Vilnius er startsted for motorveiene Vilnius-Kaunas-Klaipėda og Vilnius-Panevėžys. Selv om Neris-elven er seilbar, så finnes det ingen rutebåter, og årsaken er delvis at Neris kun er seilbar til Jonava-området. Over Vilnius internasjonale lufthavn går de fleste internasjonale flygninger til de viktigste europeiske destinasjoner. Vilnius jernbanestasjon er et annet viktig kommunikasjonspunkt med jernbaneforbindelse til Klaipeda i vest, Tallinn i nord, Warszawa i sør og Moskva i øst. Byen har også et eget jernbanemuseum.
Vilnius har et velutviklet kollektivtrafikk-system. Det finnes over 60 buss- og 19 trolleybuss-ruter, og trolleybuss-systemet er et av de største i Europa. Over 250 busser og 260 trolleybusser transporterer ca. 500 000 passasjerer hver dag. Studenter, pensjonister og handikappede får opp til 80% moderasjon på billetter. En enkelttur koster opp til 1.40 litas (ca. 3,50 kr), mens et månedskort koster 50-60 litas (120-150 kr). De første bussrutene i byen ble åpnet i 1926 og de første trolleybussrutene ble introdudusert i 1956.
== Utdanning ==
Alle Litauens større institusjoner for høyere utdanning ligger i Vilnius. Den største og eldste er Vilnius universitet med nesten 23 000 studenter, som ble grunnlagt i 1579. Andre store utdanningsinstitusjoner er Det tekniske universitet, Mykolas Romeris universitet (et juridisk universitet) og det Pedagogiske universitet. Ut over dette er det en rekke spesialiserede utdanningsinstitusjoner med universitetsstatus som General Jonas Žemaitis militærakademi i Litauen, Litauens akademi for musikk og teater, Vilnius kunstakademi, den Nationale M. K. Čiurlionis skole for kunst og European Humanities University, samt over 40 forskningsinstitutter.
== Bydeler ==
Byen Vilnius er delt opp i 21 bydeler:
Verkiai — inkluderer Baltupiai, Jeruzalė, Santariškės, Balsiai og Visoriai
Antakalnis — inkluderer Valakampiai, Turniškės og Dvarčionys
Pašilaičiai — inkluderer Tarandė
Fabijoniškės — inkluderer Bajorai
Pilaitė
Justiniškės
Viršuliškės
Šeškinė
Šnipiškės
Žirmūnai — inkluderer Šiaurės miestelis
Karoliniškės
Žvėrynas
Grigiškės — en egen by, men inngår i Vilnius bykommune
Lazdynai
Vilkpėdė — inkluderer Vingis park
Naujamiestis — inkluderer buss og togstasjoner
Senamiestis — Gamlebyen, inkluderer Užupis
Naujoji Vilnia — inkluderer Pavilnys og Pūčkoriai
Paneriai — inkluderer Trakų Vokė og Gariūnai
Naujininkai — inkluderer Kirtimai, Salininkai og Vilnius internasjonale lufthavn
Rasos — inkluderer Belmontas og Markučiai
== Turistinformasjon ==
Siden Litauens selvstendighet ble anerkjent av Sovjetunionen i august 1991 har Vilnius både blitt langt mer moderne og blitt en bedre by å bo i. På mindre enn ti år omvandlet byen seg fra å være en grå, sovjetisk by til å bli en moderne, vestlig by.
I dag er Vilnius en moderne kosmopolitisk hovedstad og minner på mange måter om København eller Paris. I byen finnes over 40 kirker. Restauranter, hoteller og muséer har dukket opp som paddehatter siden selvstendigheten, og byens yngre befolkning bidrar til Vilnius' omdømme som en av verdens mest gjestfrie byer, ifølge det store antallet medlemmer i den internasjonale Hospitality Club.
== Berømte vilniusere ==
Ana Ambraziené (1955–), tidligere hekkeløper
Michał Andriolli (1836–1893), maler
Živilė Balčiūnaitė (1979–), langdistanseløper som løper maraton
Aleksander Berkman (1870–1936), anarkist og forfatter
Teodor Bujnicki (1907–1944), poet
Léon Chertok (1911–1991), psykiater
Jan Karol Chodkiewicz (1560–1621), politiker og hetman
César Cui (1835–1918), komponist og musikk-kritiker
Gaon mi Vilno (1720–1797), lærd jøde og kabbalist
Romain Gary (1914–1980), forfatter
Marija Gimbutas (1921–1994), arkeolog
Antoni Gorecki (1787–1861), forfatter
Dalia Grybauskaitė (1956–), Litauens president
Daina Gudzinevičiūtė (1965–), sportsskytter
Henryk Roman Gulbinowicz (1923–), Den katolske kirkes kardinaler
Vladislav II Jagello av Polen (1351–1434), storfyrste av Litauen og konge av Polen
Stanisław Jasiukiewicz (1921–1973), skuespiller
Leo Jogiches (1867–1919), politiker
Lina Kačiušytė (1963–), tidligere svømmer
Kazimierz Kontrym (1776–1836), forfatter og politiker
Abba Kovner (1918–1987), dikter og skribent
Czesław Miłosz (1911–2004), poet, nobelprisvinner i litteratur
Alex Naumik Sandøy (1949–2013), sangerinne
Maurycy Orgelbrand (1826–1904) og Samuel Orgelbrand (1810–1868)
Jerzy Passendorfer (1923–2003), filmregissør
Artūras Paulauskas (1953–), leder av Litauens Seimas
Emilia Plater (1806–1831), soldat og revolusjonær
Kazimierz Plater (1915–2004), sjakkmester
Jurgis Radvila (1556–1600), Den katolske kirkes kardinaler
Anton Radziwiłł (1775–1833), polsk og prøyssisk politiker
Ada Rusowicz (1944–1991), sanger
Lasar Segall (1891–1957), kunstner av jødisk herkomst
Andrzej W. Schally (1926–), polsk-født endokrinolog og nobelprisvinner
Elwira Seroczyńska (1931–2004), kvinnelig polsk skøyteløper
Bolesław Bohusz–Siestrzeńcewicz (1869–1940), general
Piotr Skarga (1536–1612), teolog, forfatter og første rektor ved Vilnius Akademi
Irena Sławińska (1913–2004), historiker og teaterforsker
Jędrzej Śniadecki (1768–1838), kjemiker, biolog og filosof
Józef Świętorzecki (1876–1936), general
Władysław Syrokomla (1823–1862), poet, forfatter og oversetter
Andrzej Towiański (1799–1878), polsk religionsfilosof og mystiker
Zygmunt Vogel (1764–1826), maler
Antoni Wiwulski (1877–1919), skulptør og arkitekt
Tomasz Zan (1796–1855), poet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pl) Offisielt nettsted
(en) Vilnius – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vilnius – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vilnius hos Wikivoyage
Vilnius' vevsted – den beste byveiviseren
Uherope – Reisetips for Vilnius og mer
Vilnius i gamle fotografier – fotoarkiv ved Vilnius universitet
Litauens juridiske universitet i Vilnius
Polsk nettsted om Vilnius
Hospitality Club Vilnius - bo gratis hos hyggelige vilniusere
Jewish Partisan Group Near Vilna
Kurzbiographien
Partisan Rachel Rudnitzky After Liberation
Partisans in Vilna
Partisans of Vilna
Vilna Partisans | Rådhusplassen i Vilnius (litauisk: Rotušės aikštė) er en av de eldste plassene i Litauens hovedstad Vilnius. Den ligger i gamlebyen, inntil byens historiske rådhus. | 199,026 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blame_It_on_My_Youth | 2023-02-04 | Blame It on My Youth | ['Kategori:Ann-Margret-sanger', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sanger fra 1934'] | Blame It on My Youth er en sang skrevet av Oscar Levant og Edward Heyman som ble gitt ut i 1934.
Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på albumet And Here She Is i 1961. | Blame It on My Youth er en sang skrevet av Oscar Levant og Edward Heyman som ble gitt ut i 1934.
Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på albumet And Here She Is i 1961. | Blame It on My Youth er en sang skrevet av Oscar Levant og Edward Heyman som ble gitt ut i 1934. | 199,027 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vilnius | 2023-02-04 | Vilnius | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i det historiske Øst-Polen', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Kommuner i Litauen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vilnius'] | Vilnius (polsk Wilno, hviterussisk Вільня, russisk Вильнюс) er Litauens hovedstad. Byen har ca. 574 000 innbyggere. Vilnius ligger på begge sider av elven Neris i den sørøstligste delen av landet.
Vilnius var hovedstaden i Litauen i middelalderen, men først i 1991 ble byen hovedstad i et selvstendig Litauen. Den er i dag både et administrasjonssenter og en handelsby.
Byen har hatt norsk ambassade fra og med desember 1991, og en norsk diplomat stasjonert som fast ambassadør til landet fra samme tidspunkt. I 2009 var byen europeisk kulturhovedstad.
| Vilnius (polsk Wilno, hviterussisk Вільня, russisk Вильнюс) er Litauens hovedstad. Byen har ca. 574 000 innbyggere. Vilnius ligger på begge sider av elven Neris i den sørøstligste delen av landet.
Vilnius var hovedstaden i Litauen i middelalderen, men først i 1991 ble byen hovedstad i et selvstendig Litauen. Den er i dag både et administrasjonssenter og en handelsby.
Byen har hatt norsk ambassade fra og med desember 1991, og en norsk diplomat stasjonert som fast ambassadør til landet fra samme tidspunkt. I 2009 var byen europeisk kulturhovedstad.
== Navnet ==
Vilnius er kjent under mange forskjellige navn på mange forskjellige språk igjennom historien. Mange av navnene som ikke er litauisk er: polsk: Wilno, hviterussisk: Вiльня (Vilnia), tysk: Wilna, latin: Vilna, latvisk: Viļņa, jiddisk: ווילנע (Vilne). Det gamle russiske navnet er Вильна / Вильно (Vilna/Vilno), mens Вильнюс (Vil'njus) brukes nå. Navnene Wilno og Vilna har også blitt brukt i gammelengelske og franske publikasjoner.
=== Opprinnelsen ===
Det antas at Vilnius, på samme måte som så mange andre byer, har fått sitt navn etter elva hvis bredder byen er lagt ved, dvs. Vilnia (polsk Wilejka).
== Geografi ==
Byen ligger i det sørøstre Litauen der Vilnia-elva (lit. Vilnelė) løper inn i Neris-elva. Den usentrale beliggenheten skyldes at landets grenser har endret seg gjennom århundrene. Vilnius var tidligere ikke bare det kulturelle, men også det geografiske senteret i Storfyrstedømmet Litauen, og var også en viktig by i Det polsk-litauiske samveldet.
Avstanden mellom Vilnius og Østersjøen og Klaipėda, den viktigste litauiske havnebyen, er ca. 312 km. Avstanden er ganske stor, men andre byer som Kaunas, Šiauliai og Panevėžys kan rekkes raskere og enklere. De ligger henholdsvis 102, 214 og 135 km fra hovedstaden.
Vilnius by strekker seg for tiden over 402 km². Bebygget areal dekker 20,2% mens grøntområder utgjør 43,9% og elver og vann strekker seg over 2,1% av kommunen.
=== Klima ===
Klimaet i Vilnius betraktes som innlandsklima i Köppens klimaklassifisering.Den årlige gjennomsnittstemperaturen er +6,1 °C, i januar er det 4,9 og +17,0 grader celsius i juli. Gjennomsnittlig nedbør er ca. 661 mm i året.
Varme somre med dagstemperaturer over 30 °C forekommer, men stort sett er klimaet ganske likt det man finner i nordre del av Tyskland, Danmark og Sør-Sverige.
Ifølge offisiell statistikk 2001 var det omkring 574 000 innbyggere i Vilnius (546 733 i 2009); 52,8% litauere, 19,8% polakker, 19,2% russere, 4,8% hviterussere og 3,3% av andre nasjonaliteter.
Vilnius er det største administrative senteret i Litauen med alle viktige politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle institusjoner beliggende i byen. Vilnius fylke dekker kommunene Elektrėnai, Šalčininkai, Širvintos, Švenčionys, Trakai og Ukmergė; tilsammen 9650 km².
== Demografi ==
Vilnius by er det største bysamfunnet i Litauen og samtidig det med mest størst etnisk mangfold, hvor innbyggere av litauisk nasjonalitet utgjør mindre enn 60 %. De nasjonale minoritetene i Vilnius er polakker, russere, hviterussere, ukrainere, jøder, tatarer, romaer, karaitter og andre. De fleste av dem har bodd i byen i århundrer. Det er mange litauiske, polske og russiske skoler sammen med andre minoritetsskoler. Byen har mange forskjellige religiøse samfunn: forskjellige kristne trosretninger, det største antallet jøder i Litauen, et relativt stort antall muslimer og karaitter, som har en synagoge i Vilnius, i tillegg regner en betraktelig del av befolkningen seg som ateister.
=== Historisk utvikling ===
=== Fordelt på nasjonalitet ===
I 2007 var der ca. 554 400 innbyggere i Vilnius. Av dem var 57,8 % litauere, 18,7 % polakker, 14 % russere, 4 % hviterussere og 0,5 % jøder, resten ca. 5 % var andre nasjonaliteter.
== Historie ==
=== Opprinnelse ===
Vilnius har vært bebodd i mange århundrer, noe som er påvist gjennom en rekke arkeologiske funn i forskjellige bydeler. Byen er muligens identisk med den bortglemte hovedstaden Voruta under kong Mindaugas. Litauerne har en velkjent legende om grunnleggelsen til byen: ifølge historien ble Vilnius bygget etter at den daværende storfyrste Gediminas på en reise sammen med sin druide hadde en merkelig drøm der en jernulv stående på en ås hylte opp mot himmelen. Da han ba druidej, krivis Lizdeika, om en tyding av drømmen fikk han til svar at han måtte bygge et slott på denne åsen, som hadde en strategisk beliggenhet ved de tre elvene (Vilnelė, Neris (også kjent som Vilija) og Vingria (nå underjordisk)), og en stor by omkring åsen slik at denne store byen vil bli viden kjent. I så fall har Gediminas på mange måter ført det hedenske Litauen tilbake til Mindaugas' vestlige og kristne Europa ved å grunnlegge en hovedstad på samme sted der den tidligere hovedstaden lå samtidig som byen fikk sitt nåværende navn.
=== I skriftlige kilder ===
Byen er første gang omtalt i skriftlige kilder med det nye navnet Vilnius i 1323. Vilnius ble kjent etter at Gediminas sendte et invitasjonsbrev til tyske handelsmenn. Byen fikk sitt byvåpen i 1330.
Den opprinnelige delen av byen var slottet som ble bygd av Gediminas på Slottsåsen. Vilnius ble grunnlagt som by i 1387 da den fikk byrettigheter av Vladislav II Jagello (1386 – 1434). Byen var opprinnelig befolket av stedlige rutenere, men snart begynte befolkningen å vokse og håndverkere og handelsmenn av andre nasjonaliteter slo seg ned i byen.
=== Utvikling ===
Mellom 1503 og 1522 ble byen omsluttet av en bymur med ni byporter og tre tårn. Vilnius nådde høyden av sin utvikling under styret til Sigismund II Augustus som flyttet sitt hoff dit i 1544. I de neste århundrene utviklet Vilnius seg til stadig å bli en større og mer moderne by. Denne veksten skyldtes delvis grunnleggelsen av Vilnius universitet av kong og storfyrst Stefan Bathory i 1579. Universitetet utviklet seg til å bli et av de viktigste vitenskapelige og kulturelle sentra i regionen og det viktigste vitenskapelige senter i Storfyrstedømmet Litauen. Selvsagt var det politiske, økonomiske og sosiale liv i full sving. Dette underbygges av byens statutter fra 1500-tallet, der de siste fremdeles var i kraft på 1800-tallet. I 1769 ble Rasos-kirkegården etablert; i dag er den en av de eldste gravlundene i verden.
Vilnius var under Rzeczpospolita i en hurtig utvikling og åpen for migranter fra både øst og vest. Befolkningsgrupper som polakker, litauere, hviterussere, jøder, russere, tyskere, karaitter og andre slo seg ned i byen. Hver gruppe bidro på sin måte og på denne tiden var det gode tider for håndverk, handel og vitenskap. I 1655 ble Vilnius tatt av russiske styrker og ble plyndret, nedbrent og befolkningen ble massakrert. Det tok mange år før byen kom seg igjen, selv om befolkningsmengden raskt var tilbake og på begynnelsen av 1800-tallet var byen den tredje største i Øst-Europa. Dette framtvang en ødeleggelse av bymuren og etter perioden 1799–1805 gjenstod kun Aušros Vartai (Morgengryets port) (også kjent som Miedniki-porten og Ostra Brama).
Etter den tredje deling av Rzeczpospolita i 1795 ble daværende Wilno; det daværende navnet; annektert av Russland og ble guvernementshovedstad. I 1812 ble byen beleiret av Napoleons invasjonshær på vei mot Moskva. Etter at denne kampanjen hadde slått feil trakk hæren seg tilbake til et område der tusener av franske soldater døde og ble gravlagt i skyttergravene de selv hadde bygget noen måneder tidligere. Etter novemberoppstanden ble universitetet stengt og undertrykkelsen stoppet byens videre utvikling. Under januaroppstanden i 1863 var det tunge kamper i byen, men fred og orden ble gjenopprettet av Mikhail Muravjev. Muravjev gikk under klengenavnet Korikas eller Wieszaciel (Bøddelen) av byens innbyggere på grunn av alle henrettelsene han beordret. Etter oppstanden ble det slutt på all frihet og litauisk, polsk og hviterussisk ble forbudt.
Litauen hadde i likhet med Polen, deler av Latvia og Hviterussland vært en del av de jødiske bosetningsområdet i tsarens Russland og hadde relativt stor jødisk befolkning. Litvak var jøder med historisk tilknytning til Litauen, Latvia, Białystok og Suwałki samt deler av Hviterussland innenfor Polen-Litauen og senere tsarens rike. Jødiske litauere bodde ofte i byer og virket særlig som faglærte håndverkere og kjøpmenn. Da Litauen ble innlemmet i tsarens Russland i 1795, ble litauisk språk og kultur undertrykt; for eksempel var det forbudt å skrive litauisk med latinske bokstaver. Litauen og Litauens historiske territorium var multietnisk, der litauisk, polsk, jiddisk og hviterussisk språk ble brukt. I 1897 snakket flertallet av innbyggerne i Vilnius-provinsen polsk og hviterussisk, mens litauerne var en liten minoritet. I det jødiske bosetningsområdet utgjorde jødene i alt 11 prosent av befolkningen på 1800-tallet, men utgjorde flertallet i flere litauiske og hviterussiske byer, blant annet i Vilnius (sammen med polakker var jøder den største gruppen i Vilnius). De fleste av disse jødene var fattige, noen av dem levde under svært dårlige kår. Vilnius (polsk: Wilno, jiddisk: Vilne/Vilna) ble blant jøder regnet som sentrum for jødisk kulturelt, intellektuelt og religiøst liv i Øst-Europa - omtalt som «Jerusalem i nord» eller «Litauens Jerusalem».Napoleon og hans store hær krysset Nemunas-elven 2. juni 1812. Naoleon ble værende 18 dager i Vilnius i påvente av tsarens svar på fredstilbudet. Vilnius hadde på den tiden omtrent 30 % jøder blant sine innbyggere. Napoleon ble overrasket over livsstilen som minnet ham om Middelhavsområdet og skal ha vært den første som kalte byen «Det nordlige Jerusalem.»
=== Første verdenskrig og mellomkrigstiden ===
Under første verdenskrig ble Vilna okkupert av Tyskland fra 1915 til 1918. I 1919 ble Vilnius proklamert hovedstad i den kortlevete Litauiske og hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk. Den ble beseiret den 1. januar 1919 av polske forsvarsstyrker som var rekruttert blant lokalbefolkningen. Byen ble deretter erobret av bolsjevikene som kom inn fra øst. Den 19. april 1919 var byen igjen erobret av den polske hær under kommando av Edward Rydz-Śmigły som en følge av Den polsk-sovjetiske krig, men den 14. juli var den igjen tapt til russiske styrker. Like etter det russiske tapet i slaget ved Warszawa i 1920 overleverte Den røde hær byen over til den nye staten Litauen på sin vei østover. Men den 9. oktober 1920 erobret den litauisk-hviterussiske divisjonen i den polske hæren (general Lucjan Żeligowski) byen etter et arrangert mytteri. Byen og dens omland ble proklamert som Republikken Midt-Litauen og den 20. februar 1922 vedtok dens parlament en gjenforeningserklæring og byen ble innlemmet i Polen som hovedstad i Wilno fylke.
Folkeforbundets ambassadørkonferanse godkjente status quo i 1923, selv om byen forble et omstridt område mellom Polen og Litauen (der det sistnevnte landet betraktet Vilnius som dets grunnlovsmessige hovedstad). Litauen avslo å akseptere polsk overherredømme over Midt-Litauen, og ikke før 1938-ultimatumet gjenopptok litauiske myndigheter diplomatiske forbindelser med Polen og godkjente nabolandets grenser de facto.
For andre gang i historien begynte Wilno en periode med hurtig utvikling. Stefan Batory-universitetet ble gjenåpnet og byens infrastruktur ble betydelig forbedret. I 1931 hadde Wilno 195 000 innbyggere, som gjorde den til Polens femte største by.
På grunn byens store jødiske befolkning og Vilnius som jødiske intellektuelt senter, ble byen før andre verdenskrig kalt «Jersualem i nord». På tampen av første verdenskrig var det kortvarige kriger mellom Litauen og Sovjetunionen og mellom Litauen og Polen. I 1918 var det en kortvarig sovjetrepublikk i Vilnius med omland. Vilnius' befolkning var for en stor del jødisk og etnisk polsk. Polen tok militær kontroll over Vilnius med omland (omkring 6000 km2), noe som ikke ble akseptert av Litauen som brøt de diplomatiske forbindelsene. Striden om Vilnius var det vesentlige temaet i Litauens utenrikspolitikk i mellomkrigstiden og Kaunas ble betraktet som midlertidig hovedstad. Hviterussland var et kjerneområde i Polen-Litauen og det var etnisk like naturlig at Vilnius ble en del av Hviterussland.
=== Andre verdenskrig ===
Som et resultat av Molotov-Ribbentrop-pakten og angrepet på Polen ble byen okkupert av Den røde hær den 19. september 1939. Kun sporadisk motstand med lokale hjemmevernsstyrker fant sted siden den polske hæren allerede var i krig mot Tyskland i andre deler av Polen. Byen var påtenkt som hovedstad i Hviterussland, men etter samtaler i Moskva den 10. oktober 1939 ble byen og omland overført til Litauen mot etableringen av sovjetiske militærbaser flere steder i landet. De litauiske myndighetene inntok Vilnius kort tid etter og den litauiske hovedstaden ble gradvis overført dit. Likevel var denne prosessen ennå ikke avsluttet da Vilnius igjen ble erobret av Sovjetunionen i juni 1940 og ble hovedstad i Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk. Omkring 35 000–40 000 av byens innbyggere ble arrestert av NKVD og sendt til Gulag.
I juni 1941 ble byen igjen erobret av Tyskland. Omkring 100 000 innbyggere ble drept i en massehenrettelse i Panariai, av dem var 95% lokale jøder. En mislykket ghetto-oppstand som fant sted den 1. september 1943 (Vilna-opprøret) førte til den endelige ødeleggelsen av ghettoen. Vilnius ble tatt av den polske motstandsbevegelsen under Operasjon Ostra Brama, også kjent som Wilno-opprøret.
=== Etterkrigstiden ===
Etter andre verdenskrig besluttet sovjetiske myndigheter å forvise den polske befolkningen fra Litauen og Hviterussland. Denne beslutningen ble implementert under den såkalte repatrieringen og organisert i fellesskap av sovjetiske og polske myndigheter. Når man ser bort fra at repatrieringen var frivillig og at visse deler av den polske befolkningen ikke deltok i den, var den svært omstridt både menneskelig og juridisk sett. På denne måten ble byens befolkningsammensetning fullstendig endret og de fleste bånd mellom byens fortid og tradisjoner ble brutt.
Disse hendelsene påvirket den demografiske situasjonen i byen i en viss grad. Likevel var byens vekst i etterkrigsårene den viktigste faktoren for den demografiske utviklingen. Veksten i de litauiske byene i denne perioden og den synkende befolkningen på landet førte til en hurtig befolkningsvekst etter rundt 1960. På denne måten ble den demografiske fordelingen av de ulike etniske befolkningsgruppene i Vilnius mer sammenfallende med resten av Litauen. Vilnius ble mer litauisk enn den hadde vært selv flere århundrer tidligere. På den andre siden er det fremdeles en stor polsk befolkningsgruppe som fremdeles ivaretar sine tradisjoner.
=== Frigjøring ===
I begynnelsen av 1987 fant det sted massedemonstrasjoner mot sovjetstyret i byen. Den 11. mars 1990 gjenerklærte det øverste sovjet i den litauiske sosialistiske sovjetrepublikken seg uavhengig av Sovjetunionen og gjenopprettet den selvstendige Republikken Litauen, som hadde blitt annektert av sovjeterne i 1940. Sovjet reagerte den 9. januar 1991 med å sende troppestyrker og den 13. januar angrep sovjetiske styrker den statlige kringkastingsbygningen og Vilnius TV-tårn der 14 personer mistet livet og over 700 ble alvorlig skadet. Likevel måtte Sovjetunionen anerkjenne Litauen som et selvstendig land etter augustkuppet samme år. Den offisielle anerkjennelsen kom den 6. september, fire dager etter at Washington gjorde det samme. Vilnius hadde da ikke vært hovedstad i Litauen siden de to korte periodene i 1918 og 1920.
== Kultur ==
=== Arkitektur ===
I likhet med de fleste middelalderbyer har Vilnius middelalder-by utviklet seg rundt om rådhuset (litauisk Vilniaus rotušė). Hovedstrøket, Pilies gatve, strekker seg fra rådhusplassen (litauisk Rotuses aikste) til Katedralplassen (litauisk Katedros aikste) ved Vilnius slottskompleks. Andre gater slynger seg rundt om slottet. Husene tilhørte feudale storfolk og godseiere, i tillegg til kirker, butikker og verksteder. I gamlebyen er det mange trange og krokede gater og hyggelige gårdsplasser. Gedimino prospektas går fra Katedralplassen og forbinder Gamlebyen med bydelen Žvėrynas med broen over Neris. Langs Gedimino prospektas ligger mange av de viktigste rikspolitiske institusjonene, som parlamentet, regjeringskontorer, forfatningsdomstolen, samt kulturinstitusjoner som nasjonalteateret, musikk- og teaterakademiet, og Litauens nasjonalbibliotek Martynas Mažvydas.
Det historiske midtpunktet i Vilnius, gamlebyen, er en av de største i Øst-Europa (3,6 km²). De mest verdifulle historiske og kulturelle bygningene er konsentrert her. Bygningene i gamlebyen, som teller rundt 1500 – ble bygget gjennom flere århundrer og er derfor en samling av mange forskjellige arkitektoniske stilarter. Selv om Vilnius ofte kalles en barokkby, vil man også finne mange bygninger i gotisk arkitektur, renessanse og andre stilarter. De viktigste severdighetene i byen er Vilnius slottskompleks med Storfyrstens slott og Katedralplassen, som symboliserer hovedstaden. Sammen utgjør de også inngangen til det historiske sentrum.
Gamlebyen i Vilnius ble skrevet inn i UNESCOs verdensarvsliste i 1994 på grunn av byens imponerende sammensetning av gotiske, renessanse, barokk- og klassisistiske bygninger. Like utenfor byen strekker en liten del av Struves meridianbue som også er på UNESCOs verdensarvsliste.I 1995 ble den eneste kjente skulptur av Frank Zappa avduket i sentrum av Vilnius, med regjeringens tillatelse. Det var den litauiske skulptøren Konstantinas Bogdanas, som tidligere hadde laget byster av Vladimir Lenin, som foreviget Zappa.
=== Parker, plasser og kirkegårder ===
Vingisparken, som er byens største, var skueplass for adskillige store demonstrasjoner under Litauens kamp for selvstendighet i på 1980-tallet. Sereikiškės-parken, ved Gediminastårnet brukes til konserter, festivaler og utstillinger.
Katedralplassen i gamlebyen er omgitt av en rekke av byens historisk viktigste steder. Lukiškėsplassen er den største i sentrum og omkranses av adskillige kommunale bygninger. En stor statue av Lenin i midten ble fjernet i 1991. Rådhusplassen har i lang tid vært stedet, hvor messer, feiringer og viktige begivenheter har funnet sted, inklusive Kaziukasmessen. Byens juletre står også her. Statsseremonier blir ofte avholdt på Daukantasplassen, overfor presidentpalasset.
Rasos-kirkegården, innviet i 1801, er stedet, hvor blant annet Jonas Basanavičius og andre underskrivere av uavhengighetserklæringen i 1918 ligger begravet. I tillegg er den polske lederen Józef Piłsudskis hjerte begravet her. To av de tre jødiske kirkegårdene i Vilnius ble ødelagt i sovjettiden. Omkring 18 000 begravelser har funnet sted på Fransiskanerordenens kirkegård, etablert i 1810. Den ble stengt på 1970-tallet, men holder på å bli restaurert. Antakalnis-kirkegården, etablert i 1809, inneholder forskjellige minnesteder for polske, litauiske, tyske og russiske soldater sammen med gravene for dem, som ble drept under januaroppstanden 1863-1865.
=== Teater og opera ===
Det finnes en rekke teatre i Vilnius, blant annet den litauiske opera og ballet, Det akademiske teater, Det statlige ungdomsteater, Det russiske teater, Det litauiske folketeateret, Vilnius' universitetsteater, Vilnius gamle byteater og Keistuoliu teater.
For de musikk og kunstinteresserte er det også mulighet til å utdanne seg på Litauens akademi for musikk og teater og Kunstakademiet.
Opera i Vilnius kan føres tilbake til 1636 hvor en italiensk tropp oppførte den første operaforestilling i Vilnius på slottet.
=== Museer ===
Det ligger en rekke museer i byen. Blant disse er Litauens nasjonalmuseum som ble grunnlagt i 1952, blant annet på grunnlag av Antikvitetsmuseet fra 1855. Museet fikk sin nåværende navn i 1992.I tillegg ligger også en rekke andre museer, slik som Litauens kunstmuseum og Kunstindustrimuseet. I verdensarvstedet Kernavé, 35 km utenfor Vilnius ligger også det Det arkeologiske og historiske museum.
Et Guggenheim-Eremitasje museum var planlagt med åpning i 2011, og skulle inneholde utstillinger av verker fra St. Petersburgs Eremitasjen og Guggenheim-museet sammen med andre samlinger. Prosjektet ble skrinlagt i 2012 etter korrupsjonsbeskyldninger.
=== Idrett ===
Byen huser mange av de største idrettsklubbene i landet. Det største er basketballklubben BC Lietuvos Rytas, som spiller i ULEB Eurocup, Litauisk eliteserie, og i Baltic Basketball League og har vunnet ULEB Cup i 2005 og 2009. Klubben spiller sine hjemmekamper på Lietuvos Rytas Arena med 1 700 seter; viktige kamper spilles i Siemens Arena med 11 000 seter. Et annet lag som spiller i LKL er BC Sakalai. De størate fotballklubbene i byen er FK Žalgiris Vilnius og FK Vėtra, som begge spiller i A Lyga. Žalgiris Vilnius har vunnet A Lyga tre ganger – i 1991, 1992 og 1999.
=== Kulturhovedstad 2009 ===
Vilnius var i 2009 sammen med den østerrikske byen Linz Europeisk kulturhovedstad. Målet for arrangementet var å vise Vilnius som en moderne europeisk by med en rik fortid. I forbindelse med dette var det planlagt en lang rekke kulturelle arrangementer og det ble gjennomført omfattende moderniseringer av infrastrukturen.
== Økonomi ==
Vilnius er det største økonomiske senteret i Litauen og et av de største finansielle sentrene i Baltikum. Selv om kun 15 % av Litauens befolkning bor i byen, genererer den omkring 35 % av Litauens BNP. Basert på disse indikatorene var BNP per innbygger i 2005, basert på kjøpekraftsparitet, på ca. 33 100 dollar, noe som var over EU-gjennomsnittet.
Vilnius bidro med over 4,6 milliarder litas til statsbudsjettet i 2004. Dette beløpet utgjorde omkring 37 % av det samlede statsbudsjettet. Kaunas, den nest største byen i landet, bidro til sammenligning kun med 1,5 milliarder. Vilnius mottok til gjengjeld 360 millioner litas i budsjettet, noen som kun tilsvarer 7,7 % av byens bidrag. Denne forskjellen forårsaket en del konflikter med regjeringen siden Vilnius krevde en større andel av de midler byen genererte.
En viktig inntektskilde for Vilnius er turismen. I 2007 var det mellom 1 og 1,5 millioner utenlandske turister som besøkte byen. Dette var en fordobling i forhold til 2005. De største gruppene kom fra Polen (18 %) og Tyskland (11 %).Vilnius' fondsbørs er blir eiet av OMX, som også driver børsene i blant andre København, Stockholm, Tallinn og Riga. Børsene i Vilnius, Tallinn og Riga har et samarbeid, som gjør det lettere å handle på hverandres børser.I 2007 lanserte et dansk foretak planer om å bygge et «World Trade Center» i Vilnius. Senteret skulle finansieres av danske og litauiske investorer, og stå ferdig i 2010.
=== Handel ===
Der er en rekke store markeder i Vilnius, blant annet Gariūnaimarkedet ved Lazdynaidistriktet, som er det største i Litauen. I tillegg ligger det nyrestaurerede Halėsmarked ved sentralstasjonen og et annet marked på Kalvarijųgaten.Et av de største kjøpesentrene i Nord-Europa ligger i bydelen Šeškinė, og dekker 143 000 m². Det består av tre deler under samme tak, Akropolis samt de to mindre delene Ermitazas og Maxima. Akropolis utgør 110 000 m² av hele senteret, og består av 102 butikker og 8 kinosaler. En hel ishockeybane har fått plass inne i sentrets café. De to andre senterdelene er Ermitažas som blant annet selger IKEA-varer, og supermarkedet Maxima med ca. 48 kasser. Butikssentret står for omkring 20 % av all detaljvareomsetning i den litauiske hovedstad og er en betydelig severdighet også for litauere fra andre deler av landet.
=== Transport ===
Vilnius er startsted for motorveiene Vilnius-Kaunas-Klaipėda og Vilnius-Panevėžys. Selv om Neris-elven er seilbar, så finnes det ingen rutebåter, og årsaken er delvis at Neris kun er seilbar til Jonava-området. Over Vilnius internasjonale lufthavn går de fleste internasjonale flygninger til de viktigste europeiske destinasjoner. Vilnius jernbanestasjon er et annet viktig kommunikasjonspunkt med jernbaneforbindelse til Klaipeda i vest, Tallinn i nord, Warszawa i sør og Moskva i øst. Byen har også et eget jernbanemuseum.
Vilnius har et velutviklet kollektivtrafikk-system. Det finnes over 60 buss- og 19 trolleybuss-ruter, og trolleybuss-systemet er et av de største i Europa. Over 250 busser og 260 trolleybusser transporterer ca. 500 000 passasjerer hver dag. Studenter, pensjonister og handikappede får opp til 80% moderasjon på billetter. En enkelttur koster opp til 1.40 litas (ca. 3,50 kr), mens et månedskort koster 50-60 litas (120-150 kr). De første bussrutene i byen ble åpnet i 1926 og de første trolleybussrutene ble introdudusert i 1956.
== Utdanning ==
Alle Litauens større institusjoner for høyere utdanning ligger i Vilnius. Den største og eldste er Vilnius universitet med nesten 23 000 studenter, som ble grunnlagt i 1579. Andre store utdanningsinstitusjoner er Det tekniske universitet, Mykolas Romeris universitet (et juridisk universitet) og det Pedagogiske universitet. Ut over dette er det en rekke spesialiserede utdanningsinstitusjoner med universitetsstatus som General Jonas Žemaitis militærakademi i Litauen, Litauens akademi for musikk og teater, Vilnius kunstakademi, den Nationale M. K. Čiurlionis skole for kunst og European Humanities University, samt over 40 forskningsinstitutter.
== Bydeler ==
Byen Vilnius er delt opp i 21 bydeler:
Verkiai — inkluderer Baltupiai, Jeruzalė, Santariškės, Balsiai og Visoriai
Antakalnis — inkluderer Valakampiai, Turniškės og Dvarčionys
Pašilaičiai — inkluderer Tarandė
Fabijoniškės — inkluderer Bajorai
Pilaitė
Justiniškės
Viršuliškės
Šeškinė
Šnipiškės
Žirmūnai — inkluderer Šiaurės miestelis
Karoliniškės
Žvėrynas
Grigiškės — en egen by, men inngår i Vilnius bykommune
Lazdynai
Vilkpėdė — inkluderer Vingis park
Naujamiestis — inkluderer buss og togstasjoner
Senamiestis — Gamlebyen, inkluderer Užupis
Naujoji Vilnia — inkluderer Pavilnys og Pūčkoriai
Paneriai — inkluderer Trakų Vokė og Gariūnai
Naujininkai — inkluderer Kirtimai, Salininkai og Vilnius internasjonale lufthavn
Rasos — inkluderer Belmontas og Markučiai
== Turistinformasjon ==
Siden Litauens selvstendighet ble anerkjent av Sovjetunionen i august 1991 har Vilnius både blitt langt mer moderne og blitt en bedre by å bo i. På mindre enn ti år omvandlet byen seg fra å være en grå, sovjetisk by til å bli en moderne, vestlig by.
I dag er Vilnius en moderne kosmopolitisk hovedstad og minner på mange måter om København eller Paris. I byen finnes over 40 kirker. Restauranter, hoteller og muséer har dukket opp som paddehatter siden selvstendigheten, og byens yngre befolkning bidrar til Vilnius' omdømme som en av verdens mest gjestfrie byer, ifølge det store antallet medlemmer i den internasjonale Hospitality Club.
== Berømte vilniusere ==
Ana Ambraziené (1955–), tidligere hekkeløper
Michał Andriolli (1836–1893), maler
Živilė Balčiūnaitė (1979–), langdistanseløper som løper maraton
Aleksander Berkman (1870–1936), anarkist og forfatter
Teodor Bujnicki (1907–1944), poet
Léon Chertok (1911–1991), psykiater
Jan Karol Chodkiewicz (1560–1621), politiker og hetman
César Cui (1835–1918), komponist og musikk-kritiker
Gaon mi Vilno (1720–1797), lærd jøde og kabbalist
Romain Gary (1914–1980), forfatter
Marija Gimbutas (1921–1994), arkeolog
Antoni Gorecki (1787–1861), forfatter
Dalia Grybauskaitė (1956–), Litauens president
Daina Gudzinevičiūtė (1965–), sportsskytter
Henryk Roman Gulbinowicz (1923–), Den katolske kirkes kardinaler
Vladislav II Jagello av Polen (1351–1434), storfyrste av Litauen og konge av Polen
Stanisław Jasiukiewicz (1921–1973), skuespiller
Leo Jogiches (1867–1919), politiker
Lina Kačiušytė (1963–), tidligere svømmer
Kazimierz Kontrym (1776–1836), forfatter og politiker
Abba Kovner (1918–1987), dikter og skribent
Czesław Miłosz (1911–2004), poet, nobelprisvinner i litteratur
Alex Naumik Sandøy (1949–2013), sangerinne
Maurycy Orgelbrand (1826–1904) og Samuel Orgelbrand (1810–1868)
Jerzy Passendorfer (1923–2003), filmregissør
Artūras Paulauskas (1953–), leder av Litauens Seimas
Emilia Plater (1806–1831), soldat og revolusjonær
Kazimierz Plater (1915–2004), sjakkmester
Jurgis Radvila (1556–1600), Den katolske kirkes kardinaler
Anton Radziwiłł (1775–1833), polsk og prøyssisk politiker
Ada Rusowicz (1944–1991), sanger
Lasar Segall (1891–1957), kunstner av jødisk herkomst
Andrzej W. Schally (1926–), polsk-født endokrinolog og nobelprisvinner
Elwira Seroczyńska (1931–2004), kvinnelig polsk skøyteløper
Bolesław Bohusz–Siestrzeńcewicz (1869–1940), general
Piotr Skarga (1536–1612), teolog, forfatter og første rektor ved Vilnius Akademi
Irena Sławińska (1913–2004), historiker og teaterforsker
Jędrzej Śniadecki (1768–1838), kjemiker, biolog og filosof
Józef Świętorzecki (1876–1936), general
Władysław Syrokomla (1823–1862), poet, forfatter og oversetter
Andrzej Towiański (1799–1878), polsk religionsfilosof og mystiker
Zygmunt Vogel (1764–1826), maler
Antoni Wiwulski (1877–1919), skulptør og arkitekt
Tomasz Zan (1796–1855), poet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pl) Offisielt nettsted
(en) Vilnius – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vilnius – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vilnius hos Wikivoyage
Vilnius' vevsted – den beste byveiviseren
Uherope – Reisetips for Vilnius og mer
Vilnius i gamle fotografier – fotoarkiv ved Vilnius universitet
Litauens juridiske universitet i Vilnius
Polsk nettsted om Vilnius
Hospitality Club Vilnius - bo gratis hos hyggelige vilniusere
Jewish Partisan Group Near Vilna
Kurzbiographien
Partisan Rachel Rudnitzky After Liberation
Partisans in Vilna
Partisans of Vilna
Vilna Partisans | Vilnius rådhus (litauisk: Vilniaus rotušė) er det historiske rådhuset i Gamlebyen i Vilnius i Litauen og ligger ved rådhusplassen. | 199,028 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mimadoretus | 2023-02-04 | Mimadoretus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1901', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Mimadoretus er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Mimadoretus er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore, ganske brede skarabider, kroppen høyt hvelvet. De er bredest langt bak midten. Kroppen er temmelig blank, men ofte delvis kledt med lyse skjell eller korte børster. Dekkvingene dekker ikke det siste bakkroppsleddet. På farge er de ofte brunrødlige, hode og pronotum kan være metallisk fargede eller svarte.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda av røtter, mens de voksne insektene kan finnes gnagende på blader. Disse billene flyr godt og er mest aktive om dagen.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Australia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Anoplognathini MacLeay, 1819
Gruppen Schizognathina Ohaus, 1918 - Australia
Slekten Mimadoretus Arrow, 1901
Mimadoretus flavomaculatus (MacLeay, 1887)
Mimadoretus leucothyreus Lea, 1919
Mimadoretus niveosquamosus Lea, 1919
== Kilder ==
Sjekkliste over Anoplognathini
== Eksterne lenker ==
Bilde av Mimadoretus flavomaculatus
Bilde av Minadoretus niveosquamosus
Bilde av Mimadoretus sp.
(en) Mimadoretus i Encyclopedia of Life
(en) Mimadoretus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Mimadoretus hos NCBI
Mimadoretus – detaljert informasjon på Wikispecies | * se Systematisk inndeling | 199,029 |
https://no.wikipedia.org/wiki/General_Enrique_Mart%C3%ADnez | 2023-02-04 | General Enrique Martínez | ['Kategori:1914 i Uruguay', 'Kategori:33°S', 'Kategori:53°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1914', 'Kategori:Byer i Treinta y Tres', 'Kategori:Sider med kart'] | General Enrique Martínez eller La Charqueada er en by i Treinta y Tres-departementet i det østlige Uruguay. Byen har om lag 1 430 innbyggere.
| General Enrique Martínez eller La Charqueada er en by i Treinta y Tres-departementet i det østlige Uruguay. Byen har om lag 1 430 innbyggere.
== Historie ==
General Enrique Martínez ble grunnlagt i april 1914 av Joaquín Machado.
== Befolkning ==
General Enrique Martínez har 1 430 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Transport ==
Ruta 17 forbinder General Enrique Martínez med Treinta y Tres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over General Enrique Martínez (INE) | | befolkning = 1430 | 199,030 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rolf_S%C3%A6terdal | 2023-02-04 | Rolf Sæterdal | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. april', 'Kategori:Dødsfall i 2003', 'Kategori:Fødsler 4. juni', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske idrettsledere', 'Kategori:Norske roere', 'Kategori:Norske trenere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Rolf Sæterdal (født 4. juni 1951 i Bergen, død 10. april 2003 i Bergen) var en norsk idrettsleder og treningsfysiolog, og tidligre roer. Han var bosatt i Lier, og ansatt som leder for utholdenhetsseksjonen ved Olympiatoppen, Toppidrettssenteret i Oslo.
| Rolf Sæterdal (født 4. juni 1951 i Bergen, død 10. april 2003 i Bergen) var en norsk idrettsleder og treningsfysiolog, og tidligre roer. Han var bosatt i Lier, og ansatt som leder for utholdenhetsseksjonen ved Olympiatoppen, Toppidrettssenteret i Oslo.
== Utmerkelser ==
Sæterdal ble tildelt Idrettsgallaens hederspris under Idrettsgallaen 2003 for sin innsats for norsk idrett.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rolf Sæterdal – FISA
BT.no
VG | Rolf Sæterdal (født 4. juni 1951 i Bergen, død 10. | 199,031 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Isla_Patrulla | 2023-02-04 | Isla Patrulla | ['Kategori:1913 i Uruguay', 'Kategori:32°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1913', 'Kategori:Byer i Treinta y Tres', 'Kategori:Sider med kart'] | Isla Patrulla eller Villa María Isabel er en by i Treinta y Tres-departementet i det østlige Uruguay. Byen har om lag 230 innbyggere.
| Isla Patrulla eller Villa María Isabel er en by i Treinta y Tres-departementet i det østlige Uruguay. Byen har om lag 230 innbyggere.
== Historie ==
Isla Patrulla / Villa María Isabel ble grunnlagt i 1913.
== Befolkning ==
Isla Patrulla har 230 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over Isla Patrulla / Villa María Isabel (INE) | | befolkning = 230 | 199,032 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elektrisk_scooter | 2023-02-04 | Elektrisk scooter | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elkjøretøyer', 'Kategori:Pekere'] | Elektrisk scooter kan vise til:
Scooter med elektrisk motor
Elsparkesykkel | Elektrisk scooter kan vise til:
Scooter med elektrisk motor
Elsparkesykkel | Elektrisk scooter kan vise til: | 199,033 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mar%C3%ADa_Albina | 2023-02-04 | María Albina | ['Kategori:1907 i Uruguay', 'Kategori:33°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1907', 'Kategori:Byer i Treinta y Tres', 'Kategori:Sider med kart'] | María Albina er en by i Treinta y Tres-departementet i det østlige Uruguay. Byen har om lag 68 innbyggere.
| María Albina er en by i Treinta y Tres-departementet i det østlige Uruguay. Byen har om lag 68 innbyggere.
== Historie ==
María Albina ble grunnlagt i 1907 av Estanislao Valdés.
== Befolkning ==
María Albina har 68 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over María Albina (INE) | | befolkning = 68 | 199,034 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Forum_for_trafikkpedagogikk | 2023-02-04 | Forum for trafikkpedagogikk | ['Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Interesseorganisasjoner', 'Kategori:Samferdsel i Norge'] | Forum for trafikkpedagogikk er en tverrfaglig interesseorganisasjon som skal tilby kurs og seminarer til foreningens medlemsbedrifter og institusjoner, tilrettelegge for gode trafikkpedagogiske løsninger samt bidra til god pedagogikk i alle ledd i trafikksikkerhetsarbeidet. Faste medlemmer av Forum for trafikkpedagogikk er Statens vegvesen vegdirektoratet, Trafikklærerutdanningen ved Nord universitet, trafikklærerutdanningen ved Oslomet – storbyuniversitetet, samt trafikkskolenes bransjeorganisasjoner; Autoriserte trafikkskolers landsforbund og Trafikkforum. I tillegg er Norges Automobil-Forbund tilknyttet medlem.
| Forum for trafikkpedagogikk er en tverrfaglig interesseorganisasjon som skal tilby kurs og seminarer til foreningens medlemsbedrifter og institusjoner, tilrettelegge for gode trafikkpedagogiske løsninger samt bidra til god pedagogikk i alle ledd i trafikksikkerhetsarbeidet. Faste medlemmer av Forum for trafikkpedagogikk er Statens vegvesen vegdirektoratet, Trafikklærerutdanningen ved Nord universitet, trafikklærerutdanningen ved Oslomet – storbyuniversitetet, samt trafikkskolenes bransjeorganisasjoner; Autoriserte trafikkskolers landsforbund og Trafikkforum. I tillegg er Norges Automobil-Forbund tilknyttet medlem.
== Kilder ==
Brønnøysundregistrene
Forum for trafikkpedagogikks nettsted: Om FFTP besøkt 17. april 2016
== Eksterne lenker ==
Høgskolen i Oslo og Akershus Arkivert 3. oktober 2011 hos Wayback Machine.
Offisielt nettsted
Statens vegvesen
Autoriserte trafikkskolers landsforbund
Trafikkforum
Norges Automobil-Forbund | Lillestrøm | 199,035 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mendiz%C3%A1bal_(Uruguay) | 2023-02-04 | Mendizábal (Uruguay) | ['Kategori:1915 i Uruguay', 'Kategori:33°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1915', 'Kategori:Byer i Treinta y Tres', 'Kategori:Sider med kart'] | Mendizábal er en by i Treinta y Tres-departementet i det østlige Uruguay. Byen har om lag 82 innbyggere.
| Mendizábal er en by i Treinta y Tres-departementet i det østlige Uruguay. Byen har om lag 82 innbyggere.
== Historie ==
Mendizábal ble grunnlagt i 1915.
== Befolkning ==
Mendizábal har 82 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Transport ==
Ruta 18 forbinder Mendizábal med Estación Rincón og Vergara.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over Mendizábal (INE) | | befolkning = 82 | 199,036 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Villa_Passano | 2023-02-04 | Villa Passano | ['Kategori:33°S', 'Kategori:53°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Treinta y Tres', 'Kategori:Sider med kart'] | Villa Passano er et tettsted i Treinta y Tres-departementet i det østlige Uruguay. I 2011 hadde stedet om lag atten innbyggere.
| Villa Passano er et tettsted i Treinta y Tres-departementet i det østlige Uruguay. I 2011 hadde stedet om lag atten innbyggere.
== Befolkning ==
Villa Passano har 18 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Transport ==
Ruta 19 forbinder Villa Passano med Villa del Carmen, Cerro Chato, Valentines og Chuy.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over Villa Passano (INE) | | befolkning = 18 | 199,037 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Villa_Sara | 2023-02-04 | Villa Sara | ['Kategori:1913 i Uruguay', 'Kategori:33°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1913', 'Kategori:Byer i Treinta y Tres', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Villa Sara er en by i Treinta y Tres-departementet i det østlige Uruguay. Byen har om lag 1 199 innbyggere.
| Villa Sara er en by i Treinta y Tres-departementet i det østlige Uruguay. Byen har om lag 1 199 innbyggere.
== Historie ==
Villa Sara ble grunnlagt i 1913 av Luisa Goicochea.
== Befolkning ==
Villa Sara har 1 199 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Transport ==
Ruta 19 forbinder Villa Sara med Villa del Carmen, Cerro Chato, Villa Passano, Valentines og Chuy.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over Villa Sara (INE) | | befolkning = 1199 | 199,038 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arash_Miresmaeili | 2023-02-04 | Arash Miresmaeili | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Deltakere for Iran under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Deltakere for Iran under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Deltakere for Iran under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Fødsler 3. mars', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Iranske judoka', 'Kategori:Judoka under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Judoka under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Judoka under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Verdensmestere i judo'] | Arash Miresmaeili (persisk: آرش میراسماعیلی, født 3. mars 1981 i Khorramabad) er en iransk judoka. Arash er dobbelt verdensmester i lettvekt judo – i VM i judo 2001 og VM i judo 2003.
Under Sommer-OL 2004 lot han være å konkurrere mot en israeler. Selv om han offisielt ble diskvalifisert for å være overvektig, ble han tildelt 125 000 USD i premiepenger av den iranske regjeringen, det samme beløpet som ble utbetalt til iranske gullmedaljevinnere. Han ble offisielt renvasket for anklagene om bevisst å ha unngått kampen, men premiepengene reiste mistanker.
| Arash Miresmaeili (persisk: آرش میراسماعیلی, født 3. mars 1981 i Khorramabad) er en iransk judoka. Arash er dobbelt verdensmester i lettvekt judo – i VM i judo 2001 og VM i judo 2003.
Under Sommer-OL 2004 lot han være å konkurrere mot en israeler. Selv om han offisielt ble diskvalifisert for å være overvektig, ble han tildelt 125 000 USD i premiepenger av den iranske regjeringen, det samme beløpet som ble utbetalt til iranske gullmedaljevinnere. Han ble offisielt renvasket for anklagene om bevisst å ha unngått kampen, men premiepengene reiste mistanker.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Arash Miresmaeili – Olympedia
(en) Arash Miresmaeili – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Arash Miresmaeili – JudoInside | Arash Miresmaeili (persisk: آرش میراسماعیلی, født 3. mars 1981 i Khorramabad) er en iransk judoka. | 199,039 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tunna | 2023-02-04 | Tunna | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Tynset', 'Kategori:Glommavassdraget'] | Tunna er ei elv i Tynset kommune i Innlandet. Den har utspring fra Eidsfjellet og renner mot sørøst til den munner ut i Glåma ved Tynset sentrum. Elva er 52,1 km lang, og har et nedbørfelt på 660,1 km². Middelvannføringen ved munningen er 6,13 m³/s.
| Tunna er ei elv i Tynset kommune i Innlandet. Den har utspring fra Eidsfjellet og renner mot sørøst til den munner ut i Glåma ved Tynset sentrum. Elva er 52,1 km lang, og har et nedbørfelt på 660,1 km². Middelvannføringen ved munningen er 6,13 m³/s.
== Elvas løp ==
Tunna har sine øverste kilder på sørsida av Eidsfjellet, nordøst for Kvikneskogen, og begynner som en rekke fjellbekker som samles i Tunntjønnan (820–840 moh). Herfra renner elva mot øst ned mot øvre Tunndalen, hvor den snur mot sør. Mange små sideelver kommer ned fra de slake, skogkledte fjellsidene, og i den myrlendte dalbunnen fortsetter Tunna mot sørvest ned mot Kvikneskogen. Her går elva i et svingete og meanderende løp over det flate landskapet, og mottar flere sideelver fra vest, før den renner inn i Stugusjøen (676 moh). Etter Stugusjøen renner elva mot sørøst, og mottar den første av de store sideelvene, Gløta, fra fjellene i vest. Ved Storåsen endrer elva karakter, og i stedet for den flate, myrlendte dalbunnen går elva inn i en smal V-dal, som etter Tunnfossen får preg av et elvejuv hvor de store sideelvene Magnilla og Lona kommer inn fra nord. Langs Tunna ligger store terrasserte og gjennomskårete breelvavsetninger, som er til dels sterkt ravinerte og danner et særpreget landskap. Rundt fem kilometer før munningen vider dalen seg ut igjen, og elva renner gjennom Hansælgrenda og slynger seg over slettene før den munner ut i Glåma rundt to kilometer vest for Tynset sentrum.
== Sideelver ==
Hver linje inneholder elvas navn og hvor den munner ut. Sideelver er innrykket i forhold til hovedelva.
Lona – ved Lonåsen, fra nordøst
Ørvilla – 14 km nordøst for Lonåsen, fra øst
Magnilla – 2 km vest for Lonåsen, fra nord
Gjera – 4 km nord-nordvest for Lonåsen, fra nordøst
Gløta – 2 km sørøst for Stugusjøen, fra vest
== Inngrep og bruk ==
Det er ingen utbygd vannkraft i vassdraget. Det var tidligere et lite kraftverk i Tunnfossen, bygget i 1898 av Tynset elektrisitetsverk. Det utnyttet et fall på 7,5 meter og hadde en ytelse på 92 kW. Demningen ble tatt av flommen i 1966.Kovertjønnan og Bjørntjønnan ble i 1969 og 1975 demt opp for å bedre fiskeproduksjonen.Riksvei 3 går parallelt med hovedelva fra Tynset til Kvikneskogen. Flere hytteområder er etablert i nedbørfeltet, spesielt i øvre deler.
Det ligger aktive gårdsbruk langs hele Tunnas hovedløp og langs sideelva Lona. Regionen har fra gammelt av vært et hovedområde for seterbruk, men de gamle stølene som fortsatt er i bruk er sjeldne. Det drives skogbruk i hele nedbørfeltet, og langs elva finnes kulturminner knyttet til tømmerfløting.
== Vern ==
Sideelvene Lona og Magnilla ble vernet mot kraftutbygging gjennom Supplering av Verneplan for vassdrag i 2005. En betydelig del av nedbørfeltet er også vernet etter naturmangfoldsloven: De nordligste delene av nedbørfeltet ligger innenfor Forollhogna nasjonalpark, og i tilknytning til nasjonalparken ble også Londalen-Ørvilldalen landskapsvernområde og Magnilldalen-Busjødalen landskapsvernområde opprettet. I vest ligger Knutshø landskapsvernområde, som omfatter øvre del av sideelva Gløta, og i hoveddalføret ligger Sørsjøen naturreservat, som omfatter myrområdene ved Tunnas samløp med Gløta.
== Referanser == | | munning = Glåma 2 km vest for Tynset | 199,040 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Teleradio-Gagaus | 2023-02-04 | Teleradio-Gagaus | ['Kategori:Etableringer i 1989', 'Kategori:Gagaus', 'Kategori:Kringkastingsselskaper', 'Kategori:Mediastubber', 'Kategori:Moldova', 'Kategori:Stubber 2021-04', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Teleradio-Gagaus (gagausisk: Gagauziya Radio Televizionu kulesi, forkortet GRT, moldovsk: Teleradio-Gagauzia, forkortet TRG) er en TV-kanal som kringkaster på gagausisk, moldovsk og russisk i den moldovske republikken Gagaus. Kanalen ble etablert i 1989, og driver også radiokanalen Gagaus Radio (GRT-FM).
| Teleradio-Gagaus (gagausisk: Gagauziya Radio Televizionu kulesi, forkortet GRT, moldovsk: Teleradio-Gagauzia, forkortet TRG) er en TV-kanal som kringkaster på gagausisk, moldovsk og russisk i den moldovske republikken Gagaus. Kanalen ble etablert i 1989, og driver også radiokanalen Gagaus Radio (GRT-FM).
== Se også ==
Teleradio-Moldova
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside | Teleradio-Gagaus (gagausisk: Gagauziya Radio Televizionu kulesi, forkortet GRT, moldovsk: Teleradio-Gagauzia, forkortet TRG) er en TV-kanal som kringkaster på gagausisk, moldovsk og russisk i den moldovske republikken Gagaus. Kanalen ble etablert i 1989, og driver også radiokanalen Gagaus Radio (GRT-FM). | 199,041 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kalbakkfaret_(Oslo) | 2023-02-04 | Kalbakkfaret (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Kalbakkfaret (1–41; ingen partallsadresser) er en vei på Kalbakken i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Martin Skatvedts vei til Nedre Kalbakkvei.
Veien fikk navn i 1952 etter Kalbakken-gårdene.
| Kalbakkfaret (1–41; ingen partallsadresser) er en vei på Kalbakken i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Martin Skatvedts vei til Nedre Kalbakkvei.
Veien fikk navn i 1952 etter Kalbakken-gårdene.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Kalbakkfaret». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 290. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Kalbakkfaret (1–41; ingen partallsadresser) er en vei på Kalbakken i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Martin Skatvedts vei til Nedre Kalbakkvei. | 199,042 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kalbakkslyngen_(Oslo) | 2023-02-04 | Kalbakkslyngen (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Kalbakkslyngen (1–15, 2–34) er en vei på Kalbakken i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Akerlia og forbi Christoffer Hellums vei, der veien gjør en slyng rundt et grøntareal.
Navnet, som viser til Kalbakken-gårdene, ble vedtatt i 1952.
| Kalbakkslyngen (1–15, 2–34) er en vei på Kalbakken i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Akerlia og forbi Christoffer Hellums vei, der veien gjør en slyng rundt et grøntareal.
Navnet, som viser til Kalbakken-gårdene, ble vedtatt i 1952.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Kalbakkslyngen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 290. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Kalbakkslyngen (1–15, 2–34) er en vei på Kalbakken i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Akerlia og forbi Christoffer Hellums vei, der veien gjør en slyng rundt et grøntareal. | 199,043 |
https://no.wikipedia.org/wiki/TRG | 2023-02-04 | TRG | ['Kategori:Pekere'] | TRG er en forkortelse som kan vise til blant annet:
TRG Holding, norsk holdingselskap nesten heleid av The Resource Group Trg.
The Resource Group Trg, eierselskap eid av Kjell Inge Røkke sammen med ektefelle Anne Grete Eidsvig.
Teleradio-Gagaus, fjernsynskanal som kringkaster på gagausisk, moldovsk og russisk i den moldovske republikken Gagaus. | TRG er en forkortelse som kan vise til blant annet:
TRG Holding, norsk holdingselskap nesten heleid av The Resource Group Trg.
The Resource Group Trg, eierselskap eid av Kjell Inge Røkke sammen med ektefelle Anne Grete Eidsvig.
Teleradio-Gagaus, fjernsynskanal som kringkaster på gagausisk, moldovsk og russisk i den moldovske republikken Gagaus. | TRG er en forkortelse som kan vise til blant annet: | 199,044 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kalbakkstubben_(Oslo) | 2023-02-04 | Kalbakkstubben (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Kalbakkstubben (1–19, 2–26) er en vei på Kalbakken i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Akerlia til Nedre Kalbakkvei.
Navnet, som henspiller på Kalbakken-gårdene, ble vedtatt i 1952.
| Kalbakkstubben (1–19, 2–26) er en vei på Kalbakken i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Akerlia til Nedre Kalbakkvei.
Navnet, som henspiller på Kalbakken-gårdene, ble vedtatt i 1952.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Kalbakkstubben». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 290. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Kalbakkstubben (1–19, 2–26) er en vei på Kalbakken i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Akerlia til Nedre Kalbakkvei. | 199,045 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kalbakkveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Kalbakkveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Kalbakkveien (1A–49C, 4–46) er en vei på Kalbakken i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Trondheimsveien til Grorudveien. Den var tidligere en del av Trondheimsveien.
Veien fikk navn etter Kalbakken-gårdene i 1873.
Nordtvet skole er i nr. 9. For øvrig har veien blokkbebyggelse knyttet til flere borettslag.
| Kalbakkveien (1A–49C, 4–46) er en vei på Kalbakken i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Trondheimsveien til Grorudveien. Den var tidligere en del av Trondheimsveien.
Veien fikk navn etter Kalbakken-gårdene i 1873.
Nordtvet skole er i nr. 9. For øvrig har veien blokkbebyggelse knyttet til flere borettslag.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Kalbakkveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 290. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Kalbakkveien (1A–49C, 4–46) er en vei på Kalbakken i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Trondheimsveien til Grorudveien. | 199,046 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pseudoschizognathus | 2023-02-04 | Pseudoschizognathus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1904', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pseudoschizognathus er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Pseudoschizognathus er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore, brede, blankt brunlige eller rødlige skarabider.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda av røtter, mens de voksne insektene kan finnes gnagende på blader. Disse billene flyr godt og er mest aktive om dagen.
Disse billene kan ha synkroniserte, kortvarige masseopptredener i skumringen etter regn.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Australia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Anoplognathini MacLeay, 1819
Gruppen Schizognathina Ohaus, 1918 - Australia
Slekten Pseudoschizognathus Ohaus, 1904
Pseudoschizognathus lajoyi Ohaus, 1913
Pseudoschizognathus schoenfeldti Ohaus, 1904
Pseudoschizognathus variicollis Ohaus, 1904
== Kilder ==
Sjekkliste over Anoplognathini
Vestjens, W.J.M. (1970) Observations on the crepuscular flight of Pseudoschizognathus schoenfeldti Ohaus (Coleoptera: Scarabaeidae: Rutelinae). Australian Journal of Entomology 9(3): 235-236 [1]
== Eksterne lenker ==
Bilde av Pseudoschizognathus lajoyi
(en) Pseudoschizognathus i Encyclopedia of Life
(en) Pseudoschizognathus i Global Biodiversity Information Facility
Pseudoschizognathus – detaljert informasjon på Wikispecies | * se Systematisk inndeling | 199,047 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Universitetet_i_Koblenz_og_Landau | 2023-02-04 | Universitetet i Koblenz og Landau | ['Kategori:1990 i Tyskland', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Universiteter i Tyskland', 'Kategori:Utdanning i Rheinland-Pfalz', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1990', 'Kategori:Vitenskap og teknologi i Tyskland'] | Universitetet i Koblenz og Landau (tysk, Universität Koblenz-Landau) er et universitet som ligger i byene Koblenz og Landau, Rheinland-Pfalz, Tyskland. Det ble grunnlagt i 1990 og har 12,915 studenter. | Universitetet i Koblenz og Landau (tysk, Universität Koblenz-Landau) er et universitet som ligger i byene Koblenz og Landau, Rheinland-Pfalz, Tyskland. Det ble grunnlagt i 1990 og har 12,915 studenter. | Universitetet i Koblenz og Landau (tysk, Universität Koblenz-Landau) er et universitet som ligger i byene Koblenz og Landau, Rheinland-Pfalz, Tyskland. Det ble grunnlagt i 1990 og har 12,915 studenter. | 199,048 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dan_O%E2%80%99Bannon | 2023-02-04 | Dan O’Bannon | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 30. september', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Manusforfattere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Regissører fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Daniel Thomas O'Bannon (født 30. september 1946 i St. Louis, Missouri, død 17. desember 2009 i Los Angeles, California) var en amerikansk manusforfatter og filmregissør.
O'Bannon og filmskaper John Carpenter studerte sammen på University of Southern Californias filmskole der de utviklet manuskriptet til studentfilmen Dark Star (1974). Filmen ble regissert av Carpenter, mens O'Bannon spilte en av rollene, var ansvarlig for spesialeffekter, bygging av miniatyr-modeller og filmklipp.
O'Bannon var kjent for å ha utviklet manuskriptet til Alien (1979), basert på en historie han og Ronald Shusett skrev sammen. Han utviklet manuskriptet til og regisserte grøsserkomedien The Return of the Living Dead (1985), samt var involvert i Heavy Metal (1981), Total Recall (1990) og bidro med animasjoner for Star Wars Episode IV: Et nytt håp (1977).
Han var fra 1986 fram til sin død gift med Diane Louise Lindley og sammen hadde de hadde ett barn. Han hadde Crohns sykdom, en mage- og tarmsykdom han slet med en stor del av livet. Han sa i et intervju at han følte det som om noe inni ham prøvde å komme ut, og at dette var inspirasjonen til en spesiell scene i filmen Alien. Han døde av sykdommen 17. desember 2009.
| Daniel Thomas O'Bannon (født 30. september 1946 i St. Louis, Missouri, død 17. desember 2009 i Los Angeles, California) var en amerikansk manusforfatter og filmregissør.
O'Bannon og filmskaper John Carpenter studerte sammen på University of Southern Californias filmskole der de utviklet manuskriptet til studentfilmen Dark Star (1974). Filmen ble regissert av Carpenter, mens O'Bannon spilte en av rollene, var ansvarlig for spesialeffekter, bygging av miniatyr-modeller og filmklipp.
O'Bannon var kjent for å ha utviklet manuskriptet til Alien (1979), basert på en historie han og Ronald Shusett skrev sammen. Han utviklet manuskriptet til og regisserte grøsserkomedien The Return of the Living Dead (1985), samt var involvert i Heavy Metal (1981), Total Recall (1990) og bidro med animasjoner for Star Wars Episode IV: Et nytt håp (1977).
Han var fra 1986 fram til sin død gift med Diane Louise Lindley og sammen hadde de hadde ett barn. Han hadde Crohns sykdom, en mage- og tarmsykdom han slet med en stor del av livet. Han sa i et intervju at han følte det som om noe inni ham prøvde å komme ut, og at dette var inspirasjonen til en spesiell scene i filmen Alien. Han døde av sykdommen 17. desember 2009.
== Filmografi (utvalg) ==
1974: Dark Star … Sgt. Pinback (medforfatter, spesialeffekter, klipping)
1976: Star Wars Episode IV: Et nytt håp (spesialeffekter)
1979: Alien (manus)
1981: Dead & Buried (medforfatter)
1981: Heavy Metal (forfatter av to segmenter, «Soft Landing» og «B-17»)
1983: Blue Thunder (medforfatter)
1985: Lifeforce (medforfatter)
1985: The Return of the Living Dead (manus, regi)
1986: Invaders from Mars (medforfatter)
1990: Total Recall (medforfatter)
1992: The Resurrected (regi)
1995: Screamers (manus)
1997: Bleeders (manus)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Dan O'Bannon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dan O'Bannon på Internet Movie Database
(sv) Dan O'Bannon i Svensk Filmdatabas
(da) Dan O'Bannon på Filmdatabasen
(da) Dan O'Bannon på Scope
(fr) Dan O'Bannon på Allociné
(en) Dan O'Bannon på AllMovie
(en) Dan O'Bannon hos The Movie Database | Daniel Thomas O'Bannon (født 30. september 1946 i St. | 199,049 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mesystoechus | 2023-02-04 | Mesystoechus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1878', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Mesystoechus er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Mesystoechus er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Levevis ==
Larvene lever i jorda av røtter, mens de voksne insektene kan finnes gnagende på blader. Disse billene flyr godt og er mest aktive om dagen.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Australia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Anoplognathini MacLeay, 1819
Gruppen Schizognathina Ohaus, 1918 - Australia
Slekten Mesystoechus Waterhouse, 1878
Mesystoechus ciliatus Waterhouse, 1878
Mesystoechus costatus Carne, 1958
== Kilder ==
Sjekkliste over Anoplognathini
== Eksterne lenker ==
(en) Mesystoechus i Encyclopedia of Life
(en) Mesystoechus i Global Biodiversity Information Facility
Mesystoechus – detaljert informasjon på Wikispecies | * se Systematisk inndeling | 199,050 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bilobatus | 2023-02-04 | Bilobatus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australias insekter', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1970', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Bilobatus er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Bilobatus er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Levevis ==
Larvene lever i jorda av røtter, mens de voksne insektene kan finnes gnagende på blader. Disse billene flyr godt og er mest aktive om dagen.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Australia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Anoplognathini MacLeay, 1819
Gruppen Schizognathina Ohaus, 1918 - Australia
Slekten Bilobatus Machatschke, 1970
Bilobatus luridipennis (Waterhouse, 1878)
Bilobatus testaceipennis (Ohaus, 1901)
== Kilder ==
Sjekkliste over Anoplognathini
== Eksterne lenker ==
Bilobatus (Machatschke) – detaljert informasjon på Wikispecies | * se Systematisk inndeling | 199,051 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ajdar_Sulejmanov | 2023-02-04 | Ajdar Sulejmanov | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Tyrkvisjonens sangkonkurranse', 'Kategori:Fødsler 15. mars', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tatarstan', 'Kategori:Russiske sangere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ajdar Sulejmanov (tatarisk: Aydar Söläyman, russisk: Айдар Сулейманов, født 15. mars 1988 i Zainsk i Tatarstan) er en vokalist fra den russiske republikken Tatarstan. Han begynte på musikkskole i 1999 og studerte videre på musikkgymnaset i Kazan og fra 2008 på Kazans statskonservatorium. Han sto bak etableringen av en leir for begavede barn i hjembyen Zainsk og startet i 2006 opp mesterklasser for gutter som vil drive med musikk.Sulejmanov vant prisen Strana pojusjtsjego solovja i 2005, og senere har han vunnet festivalen Studentsjeskaja vesna og konkurransen Zjar-ptitsa. Han har flere ganger vunnet ulike nivå av talentkonkurransen Sozvezdije-Joldyzlyk, før han i 2009 ble vinner av «Sozvezdijes Grand Prix». I 2007 fikk han hovedrollen i musikalen Syv perler.I 2014 representerte Ajdar Sulejmanov og dansegruppa «Veien ut av byen» sin hjemrepublikk i Tyrkvisjonens sangkonkurranse, etter å ha vunnet den nasjonale finalen i Kazan med melodien «Atlar çaba» («Кони бегут»/«Атлар чаба»). I den internasjonale finalen havnet Sulejmanov på andreplass, noe som er Tatarstans beste plassering i konkurransen.
| Ajdar Sulejmanov (tatarisk: Aydar Söläyman, russisk: Айдар Сулейманов, født 15. mars 1988 i Zainsk i Tatarstan) er en vokalist fra den russiske republikken Tatarstan. Han begynte på musikkskole i 1999 og studerte videre på musikkgymnaset i Kazan og fra 2008 på Kazans statskonservatorium. Han sto bak etableringen av en leir for begavede barn i hjembyen Zainsk og startet i 2006 opp mesterklasser for gutter som vil drive med musikk.Sulejmanov vant prisen Strana pojusjtsjego solovja i 2005, og senere har han vunnet festivalen Studentsjeskaja vesna og konkurransen Zjar-ptitsa. Han har flere ganger vunnet ulike nivå av talentkonkurransen Sozvezdije-Joldyzlyk, før han i 2009 ble vinner av «Sozvezdijes Grand Prix». I 2007 fikk han hovedrollen i musikalen Syv perler.I 2014 representerte Ajdar Sulejmanov og dansegruppa «Veien ut av byen» sin hjemrepublikk i Tyrkvisjonens sangkonkurranse, etter å ha vunnet den nasjonale finalen i Kazan med melodien «Atlar çaba» («Кони бегут»/«Атлар чаба»). I den internasjonale finalen havnet Sulejmanov på andreplass, noe som er Tatarstans beste plassering i konkurransen.
== Referanser == | Ajdar Sulejmanov (tatarisk: Aydar Söläyman, russisk: Айдар Сулейманов, født 15. mars 1988 i Zainsk i TatarstanTataram. | 199,052 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haakon_den_godes_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Haakon den godes vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker'] | Haakon den godes vei (1–35, 2–30) er en vei på Vinderen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Hafslundveien og følger Slemdalsveien parallelt et godt stykke før den ender i sistnevnte vei noe sør for Gaustad stasjon på Holmenkollbanen.
Veien fikk navn etter kong Håkon den gode i 1906.
Veien har for det meste villabebyggelse. Nr. 9A ble tegnet av Jan Inge Hovig og Christian Norberg-Schultz og oppført for Jakob Weidemann i 1960, mens nr. 9B ble tegnet av Esben Poulsson. I nr. 16 er en Selvaag-blokk fra 1995 på en tomt der det brant i 1970. i Nr. 17 er Vinderen skole. Villaen i nr. 21 ble tegnet av Bernhard Steckmest og oppørt i pusset tegl i 1902.
| Haakon den godes vei (1–35, 2–30) er en vei på Vinderen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Hafslundveien og følger Slemdalsveien parallelt et godt stykke før den ender i sistnevnte vei noe sør for Gaustad stasjon på Holmenkollbanen.
Veien fikk navn etter kong Håkon den gode i 1906.
Veien har for det meste villabebyggelse. Nr. 9A ble tegnet av Jan Inge Hovig og Christian Norberg-Schultz og oppført for Jakob Weidemann i 1960, mens nr. 9B ble tegnet av Esben Poulsson. I nr. 16 er en Selvaag-blokk fra 1995 på en tomt der det brant i 1970. i Nr. 17 er Vinderen skole. Villaen i nr. 21 ble tegnet av Bernhard Steckmest og oppørt i pusset tegl i 1902.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Haakon den godes vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 272. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Haakon den godes vei (1–35, 2–30) er en vei på Vinderen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Hafslundveien og følger Slemdalsveien parallelt et godt stykke før den ender i sistnevnte vei noe sør for Gaustad stasjon på Holmenkollbanen. | 199,053 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5valds_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Håvalds vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand'] | Håvalds vei (1B–7D, 2A–12) er en vei på Brattlikollen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som en fortsettelse av Kåres vei ned til Sandstuveien.
Veien fikk navn i 1926 etter husmannsplassen Håvald.
| Håvalds vei (1B–7D, 2A–12) er en vei på Brattlikollen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som en fortsettelse av Kåres vei ned til Sandstuveien.
Veien fikk navn i 1926 etter husmannsplassen Håvald.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Håvalds vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 273. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Håvalds vei (1B–7D, 2A–12) er en vei på Brattlikollen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som en fortsettelse av Kåres vei ned til Sandstuveien. | 199,054 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haakon_VII | 2023-02-04 | Haakon VII | ['Kategori:1900-tallet', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Christian Xs frihetsmedalje', 'Kategori:Croix de Guerre (Frankrike)', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Den islandske falkeorden', 'Kategori:Den røde ørns orden', 'Kategori:Den sorte ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 21. september', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Finlands hvite roses orden', 'Kategori:Fødsler 3. august', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Huset Glücksburg', 'Kategori:Kongelige nordmenn', 'Kategori:Krigskorset', 'Kategori:Krigsmedaljen', 'Kategori:Kristusordenen', 'Kategori:Medaljen for borgerdåd', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn født i Danmark', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Order of the Bath', 'Kategori:Sankta Annas orden', 'Kategori:Serafimerordenen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Solordenen', 'Kategori:Storkors med kjede av St. Olavs Orden', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen', 'Kategori:Æreslegionen'] | Haakon VII (født Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel, prins til Danmark og Island; 3. august 1872, død 21. september 1957) var Norges konge fra 1905 til 1957.
Han tilhørte fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg og ble født som prins Carl av Danmark. Prins Carl var sønn av kong Frederik VIII av Danmark og prinsesse Lovisa av Sverige, bror av Christian X av Danmark og sønnesønn av Christian IX av Danmark. Han giftet seg 22. juli 1896 med sin kusine Maud Charlotte Mary Victoria av Sachsen-Coburg-Gotha, prinsesse av Storbritannia og Irland (født 26. november 1869, død 20. november 1938). Han skiftet navn til Haakon da han ble valgt til Norges konge etter unionsoppløsningen. Carl ble dermed konge i Norge før faren og den eldre broren ble konge i Danmark.
Kong Haakon var konge i 52 år. Han foretok mange reiser og gjorde seg godt kjent med forskjellige steder i Norge. Fra å være en respektert og avholdt monark, ble han særlig under andre verdenskrig et symbol på norsk motstand mot okkupasjonsmakten og døde som en høyt elsket konge.
| Haakon VII (født Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel, prins til Danmark og Island; 3. august 1872, død 21. september 1957) var Norges konge fra 1905 til 1957.
Han tilhørte fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg og ble født som prins Carl av Danmark. Prins Carl var sønn av kong Frederik VIII av Danmark og prinsesse Lovisa av Sverige, bror av Christian X av Danmark og sønnesønn av Christian IX av Danmark. Han giftet seg 22. juli 1896 med sin kusine Maud Charlotte Mary Victoria av Sachsen-Coburg-Gotha, prinsesse av Storbritannia og Irland (født 26. november 1869, død 20. november 1938). Han skiftet navn til Haakon da han ble valgt til Norges konge etter unionsoppløsningen. Carl ble dermed konge i Norge før faren og den eldre broren ble konge i Danmark.
Kong Haakon var konge i 52 år. Han foretok mange reiser og gjorde seg godt kjent med forskjellige steder i Norge. Fra å være en respektert og avholdt monark, ble han særlig under andre verdenskrig et symbol på norsk motstand mot okkupasjonsmakten og døde som en høyt elsket konge.
== Tidlig liv ==
=== Barndom og oppvekst ===
Prins Carl av Danmark ble født 3. august 1872 i foreldrenes sommerresidens Charlottenlund Slott litt nord for København. Han var nest eldste sønn av daværende kronprins Frederik av Danmark (senere kong Frederik VIII) og prinsesse Lovisa av Sverige-Norge. Han ble døpt 7. september 1872 på Charlottenlund slott av Sjællands biskop, Hans Lassen Martensen. Han ble døpt Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel, men gikk under navnet prins Carl. Prins Carl hadde en eldre bror, prins Christian (senere kong Christian X av Danmark), og hadde senere seks yngre søsken. Ved fødselen var han nummer tre i arvefølgen til den danske tronen etter faren og storebroren.
Prins Carl vokste opp med sine søsken i foreldrenes residenspalé, Frederik VIIIs palé på Amalienborg i København, og i familiens sommerresidens Charlottenlund slott nord for København. Kronprinsparets barn ble oppdratt av moren selv, noe som var uvanlig på den tiden da oppdragelsen av kongelige barn vanligvis ble ivaretatt av guvernanter. Under tilsyn av moren fikk kronprinsparets barn en relativt streng kristen oppdragelse, som la vekt på pliktoppfyllelse, flid og orden. I 1887 ble han konfirmert sammen med storebroren i Christiansborg slottskirke.
Som en yngre sønn i kongehuset var det på den tiden forventet at han ville satse på en karriere i militærvesenet. Fra 1889 tok han utdannelse som offiser i Den Kongelige Danske Marine, og fra 1893 tjenestegjorde han som løytnant. Som ung foretok han flere seilaser.
=== Ekteskap og familie ===
22. juli 1896 giftet Prins Carl seg med sin kusine prinsesse Maud av Storbritannia. Hun var den yngste datteren til den britiske tronarvingen, fyrsten av Wales, den senere kong Edvard VII av Storbritannia, og fyrstinnen av Wales, den tidligere prinsesse Alexandra av Danmark, som var prins Carls tante. Bryllupet ble holdt i Buckingham Palace i London og flere europeiske kongelige deltok, inkludert prinsesse Mauds bestemor, den 77 år gamle dronning Victoria av Storbritannia.
Etter bryllupet bosatte prins Carl og prinsesse Maud seg i Danmark, hvor prins Carl fortsatte sin karriere som offiser i marinen. De fikk bolig i Kong Georgs Palé i Bredgade 42 i København. Som bryllupsgave ga brudens far også datteren og svigersønnen Appleton House, et stort herskapshus på området til godset Sandringham House i Norfolk. Prinsesse Maud led av hjemlengsel og kjedet seg i København. De oppholdt seg siden både i Danmark og Storbritannia. Det var på Appleton House deres eneste barn prins Alexander ble født 2. juli 1903 under et av prinsesse Mauds mange opphold i Storbritannia.
== Kongevalget ==
=== Prins Carl blir kong Haakon ===
Christian Michelsen og Jørgen Løvland begynte å forberede prins Carls kandidatur til Norges krone så å si samtidig med unionsoppløsningen 1905. De regnet med at tilbudet om å gjøre den svenske prins Carl til norsk konge ville bli avslått, hvilket det også ble. Prins Carl var dermed klar til å bli konge av Norge. Likevel forlangte han, gjennom den danske utenriksminister Frederik Raben-Levetzau, en folkeavstemning for å forsikre seg om at folket ønsket hans kandidatur. Dette var ikke nødvendigvis i regjeringens interesse, men den gikk med på det. Avstemningen ble holdt 12. og 13. november. Resultatet viste et klart flertall for regjeringens ønske om å tilby tronen til prins Carl. Ettersom valget ble klart avgjort, sendte stortingspresident Carl Berner den 18. november en formell forespørsel til prins Carl om han ønsket å bli norsk konge. Prinsen aksepterte samme kveld og kunngjorde i et 55 ord langt telegram fra København til Stortingets president, at han tok navnet Haakon og at hans sønn prins Alexander fikk navnet Olav.
=== Stortingets deputasjon ===
Om formiddagen den 20. november 1905 hadde en stor folkemengde samlet seg utenfor Kong Haakon og dronning Mauds bolig i Kong Georgs Palé i Bredgade. De som hadde samlet seg, hilste kongeparet når de viste seg i vinduet, og istemte «Ja, vi elsker». Snart ankom den norske deputasjonen til audiens hos kongen og dronningen i Christian VIIs Palé på Amalienborg. Komitéens ordfører, stortingspresident Berner, overbrakte en hilsen og lykkeønskning fra det norske folk, og uttalte folkets ønsker om et lykkelig samarbeid.
Kong Haakon svarte følgende:
Hr. Storthingspræsident, mine Herrer. Den første Hilsen fra Repræsentanterne for det norske Folk, som ved sin enstemmige Storthingsbeslutning den 18. November har valgt mig til sin Konge, har rørt mig dybt. Folket har herved vist mig en Tillid, som jeg forstaar at paaskjønne, og som jeg haaber stadig maa voxe sig stærkere, efterhaanden som det lærer min Hustru og mig at kjende. Som det vil være Dem, mine Herrer, bekjendt, var det paa mit Forlangende, at den netop afsluttede Folkeafstemning fandt Sted. Jeg vilde have Sikkerhed for, at det var et Folk og ikke et Parti, som ønskede mig til Konge, da min Opgave fremfor alt bør være at samle, ikke splitte. Mit Liv vil jeg hellige Norges Vel, og det er min Hustrus og mit inderlige Ønske, at det Folk, der har valgt os, vil enigt samarbeide og stræbe frem imod dette store Maal, og med fuld Fortrøstning kan jeg da som mit Valgsprog tage: ALT FOR NORGE
=== Kong Haakon kommer til Norge ===
Den 23. november 1905 forlot kong Haakon og hans familie København om bord på det danske kongeskipet, hjuldamperen «Dannebrog». To dager senere, den 25. november, byttet han i Oscarsborg festning til det norske orlogsfartøyet Heimdal som brakte kongen den siste strekningen fra Drøbak til Kristiania, hvor han ble høytidelig mottatt av statsminister Christian Michelsen på havnen. To dager senere, den 27. november, avla han ed som norsk konge.
Kong Haakon og dronning Maud ble salvet og kronet av biskop Vilhelm Andreas Wexelsen under en høytidelig seremoni i Nidarosdomen i Trondheim 22. juni 1906. Som følge av strykningen av kroningsparagrafen fra grunnloven i 1908, var dette den siste kroningen av en norsk monark. Etter kroningen mottok kong Haakon og dronning Maud Kongsseteren i gave fra det norske folk.
== Tidlig regjeringstid ==
Som konge forsøkte Haakon å redefinere kongefamiliens rolle og finne en balanse mellom norsk skikk og monarkiets behov for representasjon. Han aksepterte sin rolle som en konstitusjonell monark og var lojal mot politiske beslutninger, noe som bidro betydelig til å konsolidere det unge monarkiet i samfunnet. Kongeparet ble kjent med landet i sine første regjeringsår gjennom omfattende reiser og var svært nære folket og avslappet i sin omgang, noe som ga dem stor sympati fra brede lag av befolkningen.
Etter utbruddet av første verdenskrig erklærte regjeringen Norge nøytralt. Kongen støttet nøytralitetspolitikken ved å delta i trekongemøtet 18. desember 1914 i Malmö i Sverige. I en felles erklæring bekreftet de tre skandinaviske monarkene Gustav V av Sverige, Christian X av Danmark og Haakon VII de tre staters strenge nøytralitet under krigen. Møtet i 1914 ble fulgt av et nytt trekongemøte i Kristiania i november 1917.
Da Norge i 1928 utnevnte landets første arbeiderpartiregjering var det kong Haakon VII som personlig tok dette initiativet på bakgrunn av den parlamentariske situasjonen. Men da antinazisten og pasifisten Carl von Ossietzky ble tildelt Nobels fredspris i 1936, holdt kong Haakon seg borte fra seremonien, sannsynligvis på grunn av et råd fra Utenriksdepartmentet.Under Grønlandssaken hersket en svært spent stemning mellom Norge og Danmark om rådveldet over Grønland. Norge tapte 5. april 1933 voldgiftssaken som var fremlagt for den internasjonale domstolen i Haag. Dagen etter siterte Aftenposten over hele forsiden telegrammet Haakon hadde sendt sin bror Christian X: «Har fått dommens ordlyd og gratulerer Danmark med resultatet.»21. mars 1929 giftet kronprins Olav seg med sin kusine, prinsesse Märtha av Sverige, som var datter av prins Carl av Sverige, hertug av Västergötland og prinsesse Ingeborg av Danmark, som var kong Haakons søster. Hans tre barnebarn prinsesse Ragnhild, prinsesse Astrid og prins Harald ble født i henholdsvis 1930, 1932 og 1937.
Haakon ble enkemann da dronning Maud døde 20. november 1938 av hjertesvikt i London noen dager før hennes 69-årsdag og tre dager etter en mageoperasjon.
== Andre verdenskrig ==
=== Angrepet på Norge i 1940 ===
Både Haakon og hans eldre bror, Christian X av Danmark, måtte forholde seg til krigen i sine respektive land. Da Tyskland invaderte Norge i 1940, avviste kong Haakon den tyske sendemannen dr. Curt Bräuers krav om å utnevne en regjering ledet av Vidkun Quisling. Kongen gråt da han 10. april sa til regjeringen at dersom den ønsket å akseptere tyskernes krav, ville han abdisere. Regjeringen Nygaardsvold hadde dagen i forveien sagt nei, og hadde ingen problemer med å stå sammen med Kongen.
I mai-juni 1940 var Haakon personlig usikker på om han skulle bli værende i landet eller evakuere til Storbritannia med britiske styrker. Historikeren Tore Pryser skriver at Johan Anker besøkte kongen og kronprinsen to ganger mens de oppholdt seg i Troms, Anker forsøkte da å overtale dem, i det minste kronprinsen, til å bli værende. Bakgrunnen var at Anker fryktet at det ville skape misstemning og det ville bli lett for quislingene å sverte kongehuset. Ifølge Pryser var Haakon på gli, men ble i statsråd likevel overtalt til å reise. Den britiske sendemannen i Norge, Cecil Dormer, var instruert om å presse Haakon til å reise fordi krigskabinettet i London fryktet at det ville bli umulig å samarbeide med kongen og Nygaardsvold om frigjøringen av Norge dersom de ble værende. Britene ønsket ikke at det skulle skje i Norge som i Belgia der kongen ble værende og avhengig av okkupanten. Dormer hadde flyktet nordover sammen med kongen og regjeringsmedlemmer, og ble evakuert til London sammen med disse. Regjeringen forlot Norge sammen med kong Haakon og kronprins Olav 7. juni 1940, kort før de norske styrkene i Norge kapitulerte 10. juni.
=== Eksil ===
Den 27. juni 1940 krevde Stortinget Kong Haakons avgang, et krav han tilbakeviste i sin tale den 8. juli, blant annet med den begrunnelse at «det forslag Presidentskapet har tenkt å legge frem for Stortinget, er blitt til gjennem en avtale med de tyske okkupasjonsmyndigheter i Norge. Det er således ikke uttrykk for en fri norsk beslutning, men resultatet av en tvangsmakt utøvd ved fremmed militær okkupasjon.»
== Senere regjeringstid ==
I 1947 så Haakon også sin nevø Frederik IX av Danmark bli konge. Haakons regjeringstid strakte seg dermed over regjeringstiden til fire danske konger.
I 1947 ble Haakon VII av regjeringen tildelt den høyeste sivile utmerkelse i Norge, Borgerdådsmedaljen i gull. I 1955 ble han tildelt Holmenkollmedaljen.
Haakon så to av sine oldebarn bli født, Haakon i 1954 og Ingeborg i 1957. Kong Haakon så også kronprins Olav bli enkemann etter at Märtha døde i 1954.
=== Sykdom og død ===
29. juni 1955 fikk kong Haakon et slag mens han badet under et opphold på Bygdøy kongsgård, og i fallet brakk han benet. Etter dette måtte han bruke rullestol. Kronprins Olav tiltrådte som regent under kongens langvarige sykdom. Den siste tiden viste Haakon seg ikke offentlig. Han døde på Slottet den 21. september 1957.
Gravferden den 1. oktober 1957 ble fulgt av en stor menneskemengde. Kongen er gravlagt i den hvite sarkofagen i Det kongelige mausoleum på Akershus slott sammen med sin hustru dronning Maud.
== Bildegalleri ==
== Dekorasjoner ==
Kong Haakon VII var innehaver av følgende norske og utenlandske ordener, medaljer og dekorasjoner. Oversikten er basert på Kongehusets liste over dekorasjoner, med tillegg av andre offisielle utmerkelser det er kjent at han var innehaver av.
Norske dekorasjoner
Krigskorset
Borgerdådsmedaljen i gull
Storkors med kjede av St. Olavs Orden
KrigsmedaljenUtenlandske dekorasjoner
== Stamtavle ==
== Skip kalt opp etter Haakon VII ==
DS «Haakon VII»
KNM «Haakon VII»
KNM «Kong Haakon VII»
== Se også ==
Unionsoppløsningen 1905
Dronning Maud
Haakon VII Land
Haakon VII Topp
Kong Haakons Halvøy
Kong Håkon VII Hav
Kong Håkon VII Vidde
Kong Haakon den 7des utdannelsesfond for norsk ungdom
== Referanser ==
== Litteratur ==
Tor Bomann-Larsen (2004). Kongstanken : Haakon og Maud I. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-22527-2.
Tor Bomann-Larsen (2004). Folket : Haakon & Maud II. Oslo: Cappelen. ISBN 9788202225292.
Tor Bomann-Larsen (2006). Vintertronen : Haakon & Maud III. Oslo: Cappelen. ISBN 978-82-02-24665-5.
Tor Bomann-Larsen (2008). Makten : Haakon & Maud IV. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-27355-2.
Tor Bomann-Larsen (2011). Æresordet : Haakon & Maud V. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202303747.
Tor Bomann-Larsen (2013). Svaret : Haakon & Maud VI. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-38621-4.
Tor Bomann-Larsen (2016). Hjemlandet : Haakon & Maud VII. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202452643.
Tor Bomann-Larsen (2019). Kongen : Haakon & Maud VIII. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202555559.
== Eksterne lenker ==
(en) Haakon VII of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kongehuset.no om Kong Haakon
Galleri NORs fotografier av Kong Haakon
Folkeavstemningen om monarki i 1905, artikkel hos Norgeshistorie.no | Haakon Aunes vei er en vei på Grefsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Ogmunds vei til Grefsen allé. | 199,055 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hospitsveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Hospitsveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmenkollen (delområde)'] | Hospitsveien (1A–25, 2A–30) er en vei i Voksenlia i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går nordøstover fra Voksenliveien til Voksenkollveien.
Veien fikk navn i 1927 etter Voksenkollen hospits, som ble revet i 1994. Det hospitset lå (nr. 11–13, bak Holmenkollbakken), er det siden bygget små blokker organisert i sameiet Holmenkollen terrasse.
| Hospitsveien (1A–25, 2A–30) er en vei i Voksenlia i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går nordøstover fra Voksenliveien til Voksenkollveien.
Veien fikk navn i 1927 etter Voksenkollen hospits, som ble revet i 1994. Det hospitset lå (nr. 11–13, bak Holmenkollbakken), er det siden bygget små blokker organisert i sameiet Holmenkollen terrasse.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Hospitsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 261-262. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Hospitsveien (1A–25, 2A–30) er en vei i Voksenlia i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går nordøstover fra Voksenliveien til Voksenkollveien. | 199,056 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jolle | 2023-02-04 | Jolle | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Joller', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-07', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Jolle er en åpen, liten båt. Den kan enten være en lettbåt/hjelpebåt/etterslepende båt til en større båt eller en seiljolle med ofte livlige seilegenskaper.
En jolle som lettbåt har vanligvis akterspeil (er flat bak), og nesten alltid en ganske grunn kjøl. De er som oftest 6 – 12 fot lange.
| Jolle er en åpen, liten båt. Den kan enten være en lettbåt/hjelpebåt/etterslepende båt til en større båt eller en seiljolle med ofte livlige seilegenskaper.
En jolle som lettbåt har vanligvis akterspeil (er flat bak), og nesten alltid en ganske grunn kjøl. De er som oftest 6 – 12 fot lange.
== Seilsport ==
Seiljoller kan være fra under 8 til over 18 fot lang. Enskrogsjoller har et sverd istedenfor en kjøl, det vil si en finne som kan stikkes ned i båtens senter og gir stabilitet på motvindskurser, den trekkes opp på unnavindskurser. De minste jollene er rekruttjoller for barn fra ca.7-8 år, den viktigste av disse er Optimistjollen. Når barn vokser til, går de over til større joller som krever en tyngre besetning som Europajolle eller Laser.
Tomannsjoller har et forseil og ofte også en spinnaker. Mer moderne joller har som regel en gennaker. En eller begge besetningsmedlemmer kan henge i trapez, en innretning med wire fra øvre delen av masten masten med en krok i nedre enden som seileren kan huke fast i sin seilvest. Det tillater at man kan stå på sidekanten av båten og dermed flytte vekten utover. Ekstreme joller har også utriggere for å flytte vekten enda lengre ut på siden.
Katamaraner er flerskrogsbåter og som seiljoller har de ofte ekstreme egenskaper.
=== Olympiske leker ===
De fleste seilbåter som brukes i Olympiske leker er joller. Den olympiske komiteen bestemmer hvilken jolletyper som skal brukes. For tiden er følgende joller olympiske:
470: tomannsjolle, menn og kvinner
49er: tomannsjolle, åpen
Laser: enmannsjolle, menn
Finnjolle: enmannsjolle, åpen
Laser Radial: enmannsjolle, kvinner
=== Andre kjente seiljoller ===
I Norge har ved siden av ungdomsjollene særlig Snipe vært en populær klasse. Enkelte klasser har lokalt stor betydning som Grimstadjollen.
29er jolle (tomanns)
405
420
505
A-jolle
Contender
Enterprise
Europajolle
Firefly
Flash
Flying Dutchman
Flying Junior
Formula 18 (katamaran)
Grimstadjolle (Kjølbåt og ikke jolle, men tas med på grunn av navnet)
Hobie Cat (katamaran)
International 14
Laser 4.7
Mirror
Moth
OK-jolle
Optimistjolle
Oslojolle
Piratjolle
Snipe (tomanns)
Splash
Sunfish
Topper
Tronado (katamaran)
VG-jolle
Wayfarer (tomanns+)
Zoom 8
== Eksterne lenker ==
Båtwiki - jolle | 29er er en skiff-jolle for to personer konstruert av Julian Bethwaite og produsert siden 1998. Den er lillesøster til 49er, og det er derfor mange som bruker 29eren som et springbrett over i OL-klassen 49er. | 199,057 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hubroveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Hubroveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Bjerke'] | Hubroveien (2A–6E; ingen oddetallsadresser) er en vei på Veitvet i bydel Bjerke i Oslo. Det er en hesteskoformet vei på østsiden av Veitvetveien, like sør for Trondheimsveien. Det er kjørebegrensninger i veien, som går i bue rundt blokkbebyggelse.
Navnet ble vedtatt i 1958, og det finnes også andre veier med dyrenavn i området.
Blokkbebyggelsen i veien er organisert i Hubroveien borettslag.
| Hubroveien (2A–6E; ingen oddetallsadresser) er en vei på Veitvet i bydel Bjerke i Oslo. Det er en hesteskoformet vei på østsiden av Veitvetveien, like sør for Trondheimsveien. Det er kjørebegrensninger i veien, som går i bue rundt blokkbebyggelse.
Navnet ble vedtatt i 1958, og det finnes også andre veier med dyrenavn i området.
Blokkbebyggelsen i veien er organisert i Hubroveien borettslag.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Hubroveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 266. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Hubroveien (2A–6E; ingen oddetallsadresser) er en vei på Veitvet i bydel Bjerke i Oslo. Det er en hesteskoformet vei på østsiden av Veitvetveien, like sør for Trondheimsveien. | 199,058 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Humleveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Humleveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (delområde)'] | Humleveien (1–19, 2–24) er en vei på Berg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Nils Lauritssøns vei til Irisveien.
Veien fikk navn etter humpleplanten i 1932, og i nabolaget finnes også andre veier med plantenavn.
Bebyggelsen er villaer og tomannsboliger.
| Humleveien (1–19, 2–24) er en vei på Berg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Nils Lauritssøns vei til Irisveien.
Veien fikk navn etter humpleplanten i 1932, og i nabolaget finnes også andre veier med plantenavn.
Bebyggelsen er villaer og tomannsboliger.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Humleveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 267. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Humleveien (1–19, 2–24) er en vei på Berg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Nils Lauritssøns vei til Irisveien. | 199,059 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hukenveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Hukenveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Hukenveien (27–31, 10–28) er en vei mellom Grorud og Ammerud i bydel Grorud i Oslo.
Den går nordvestover fra Bergensveien ved nummer 72, og blir til Ammerudveien ved Huken, der Huken pukk- og asfaltverk lå i svingen hvor Hukenveien møter Ammerudveien.
Lillomarka barnehage ligger i nr. 12.
Motorsykkelklubben MCEK har klubbhus i nr 31
| Hukenveien (27–31, 10–28) er en vei mellom Grorud og Ammerud i bydel Grorud i Oslo.
Den går nordvestover fra Bergensveien ved nummer 72, og blir til Ammerudveien ved Huken, der Huken pukk- og asfaltverk lå i svingen hvor Hukenveien møter Ammerudveien.
Lillomarka barnehage ligger i nr. 12.
Motorsykkelklubben MCEK har klubbhus i nr 31
== Huken ==
Veien fikk navn i 1953 etter den tidligere husmannsplassen Huken under Grorud prestegård. Plassen er fortsatt bebodd i Hukenveien 10 (med gnr. 94 bnr. 386). De originale byggene er borte.
== Huken Pukk- og asfaltverk ==
Huken Pukk- og asfaltverk lå i Ammerudveien 300, i svingen der Ammerudveien blir Hukenveien. Anlegget bestod av et pukkverk og et asfaltverk etablert i 1958 til lagt ned i 2018.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Hukenveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.
oslobyleksikon.no: Huken_pukk-_og_asfaltverk | Hukenveien (27–31, 10–28) er en vei mellom Grorud og Ammerud i bydel Grorud i Oslo. | 199,060 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Huldreveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Huldreveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker'] | Huldreveien (1A–31, 2A–28) er en vei på Vettakollen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som en fortsettelse av Skogryggveien nordvestover fra Vettakollen stasjon på Holmenkollbanen etter at banen er krysset på planovergang. Etter noen hundre meter ender den i Vettaliveien.
Navnet ble vedtatt i 1917.
I nr. 28 er (fra 1990) Oslo Montessoriskole, i en nybarokkbygning som ble oppført som Holmsborg hotell i 1916 og senere kalt Vettakollen hotell. På det tidligere hotellområdet er det også bygget tre boligblokker. For øvrig har veien for det meste villabebyggelse.
| Huldreveien (1A–31, 2A–28) er en vei på Vettakollen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som en fortsettelse av Skogryggveien nordvestover fra Vettakollen stasjon på Holmenkollbanen etter at banen er krysset på planovergang. Etter noen hundre meter ender den i Vettaliveien.
Navnet ble vedtatt i 1917.
I nr. 28 er (fra 1990) Oslo Montessoriskole, i en nybarokkbygning som ble oppført som Holmsborg hotell i 1916 og senere kalt Vettakollen hotell. På det tidligere hotellområdet er det også bygget tre boligblokker. For øvrig har veien for det meste villabebyggelse.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Huldreveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 267. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Huldreveien | 199,061 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hummerkloa_(Oslo) | 2023-02-04 | Hummerkloa (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand'] | Hummerkloa (1–9) er en vei på Ulvøya i bydel Nordstrand i Oslo. Det er en tverrvei på begge sider av Fjordveien.
Navnet ble vedtatt i 1934.
Nummereringen er her mer eller mindre sammenhengende istedenfor at oddetall og partall er på hver sin side av veien.
| Hummerkloa (1–9) er en vei på Ulvøya i bydel Nordstrand i Oslo. Det er en tverrvei på begge sider av Fjordveien.
Navnet ble vedtatt i 1934.
Nummereringen er her mer eller mindre sammenhengende istedenfor at oddetall og partall er på hver sin side av veien.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Hummerkloa». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 267. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Hummerkloa (1–9) er en vei på Ulvøya i bydel Nordstrand i Oslo. Det er en tverrvei på begge sider av Fjordveien. | 199,062 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Husebygrenda_(Oslo) | 2023-02-04 | Husebygrenda (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kulturminner i bydel Vestre Aker', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker'] | Husebygrenda (1–21, 4–20) er en vei og et boligområde mellom Makrellbekken og Huseby i bydel Vestre Aker i Oslo. Veien begynte opprinnelig på nordsiden av Sørkedalsveien vis-à-vis Njårdhallen for så å gå vestover parallelt med den. I dag er veien stengt for biltrafikk i østenden, men har gangveiforbindelse med Sørkedalsveien der. Innkjøring til veien skjer imidlertid omtrent midt i dens lengde, slik at Husebygrenda som vei fremstår som to blindveier med felles berøringspunkt med Sørkedalsveien omtrent midt på.
Veien fikk navn i 1951 etter Huseby gård. Utbyggingen av området startet i 1946 (innflytting 1948–51) og var organisert i Husebygrenda borettslag, jf. oppslaget om boligfeltet.
| Husebygrenda (1–21, 4–20) er en vei og et boligområde mellom Makrellbekken og Huseby i bydel Vestre Aker i Oslo. Veien begynte opprinnelig på nordsiden av Sørkedalsveien vis-à-vis Njårdhallen for så å gå vestover parallelt med den. I dag er veien stengt for biltrafikk i østenden, men har gangveiforbindelse med Sørkedalsveien der. Innkjøring til veien skjer imidlertid omtrent midt i dens lengde, slik at Husebygrenda som vei fremstår som to blindveier med felles berøringspunkt med Sørkedalsveien omtrent midt på.
Veien fikk navn i 1951 etter Huseby gård. Utbyggingen av området startet i 1946 (innflytting 1948–51) og var organisert i Husebygrenda borettslag, jf. oppslaget om boligfeltet.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Husebygrenda». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 268. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Husebygrenda | 199,063 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hyggeveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Hyggeveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Bekkelaget'] | Hyggeveien (1A–11E, 2–16) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Raschs vei til Tormods vei.
Veien fikk navn i 1924 etter eiendommen Hygga (nr. 10; revet 1988).
I nr. 4 er et rekkehus. Ellers har veien overveiende villabebyggelse.
| Hyggeveien (1A–11E, 2–16) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Raschs vei til Tormods vei.
Veien fikk navn i 1924 etter eiendommen Hygga (nr. 10; revet 1988).
I nr. 4 er et rekkehus. Ellers har veien overveiende villabebyggelse.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Hyggeveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 269. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Hyggeveien (1A–11E, 2–16) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Raschs vei til Tormods vei. | 199,064 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8gdaveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Høgdaveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Høgdaveien (1–43D, 2A–58) er en vei på Ryen i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Sandstuveien til Enebakkveien.
Veien fikk navn i 1929 etter plassen Høgda (nr. 19D).
Nr. 1–5 er tre rekkehus (ark. Eyvind Moestue og Per Karlsen) oppført 1962–63 for OBOS-borettslaget Høgdaveien. Veien har mest småhusbebyggelse.
| Høgdaveien (1–43D, 2A–58) er en vei på Ryen i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Sandstuveien til Enebakkveien.
Veien fikk navn i 1929 etter plassen Høgda (nr. 19D).
Nr. 1–5 er tre rekkehus (ark. Eyvind Moestue og Per Karlsen) oppført 1962–63 for OBOS-borettslaget Høgdaveien. Veien har mest småhusbebyggelse.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Høgdaveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 269. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Høgdaveien (1–43D, 2A–58) er en vei på Ryen i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Sandstuveien til Enebakkveien. | 199,065 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8gdefaret_(Oslo) | 2023-02-04 | Høgdefaret (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bekkelaget'] | Høgdefaret (1–27, 2A–14) er en vei på Holtet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Erlandstuveien til Smedstusvingen.
Navnet ble vedtatt i 1927.
Nr. 2–14 inngår i Holtet hageby, som ble oppført i 1924–28.
| Høgdefaret (1–27, 2A–14) er en vei på Holtet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Erlandstuveien til Smedstusvingen.
Navnet ble vedtatt i 1927.
Nr. 2–14 inngår i Holtet hageby, som ble oppført i 1924–28.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Høgdefaret». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 269. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Høgdefaret (1–27, 2A–14) er en vei på Holtet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Erlandstuveien til Smedstusvingen. | 199,066 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8gtunveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Høgtunveien (Oslo) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner'] | Høgtunveien (1B–7, 2B–10) er en vei på Høybråten (grenseområdet mot Haugenstua) i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Linjeveien til Hesjeveien.
Veien fikk navn i 1934 etter eiendommen Høgtun (gnr./bnr. 6, i nr. 6).
| Høgtunveien (1B–7, 2B–10) er en vei på Høybråten (grenseområdet mot Haugenstua) i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Linjeveien til Hesjeveien.
Veien fikk navn i 1934 etter eiendommen Høgtun (gnr./bnr. 6, i nr. 6).
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Høgtunveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 270. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Høgtunveien (1B–7, 2B–10) er en vei på Høybråten (grenseområdet mot Haugenstua) i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Linjeveien til Hesjeveien. | 199,067 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8yboveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Høyboveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bekkelaget'] | Høyboveien (1–13, 2–18) er en vei på Malmøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går norvestover fra Sundveien nær Malmøya brygge og ender som blindvei nord for Malmøya torg (krysset med Skjellveien og Brattoddveien).
Veien fikk navn i 1956 etter eiendommen Høybo i nr. 16. I nr. 8 er et halvannen etasjes våningshus som ble oppført i 1815 for sjøkrigskommisær Gabriel Hetting (1768–1826)
| Høyboveien (1–13, 2–18) er en vei på Malmøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går norvestover fra Sundveien nær Malmøya brygge og ender som blindvei nord for Malmøya torg (krysset med Skjellveien og Brattoddveien).
Veien fikk navn i 1956 etter eiendommen Høybo i nr. 16. I nr. 8 er et halvannen etasjes våningshus som ble oppført i 1815 for sjøkrigskommisær Gabriel Hetting (1768–1826)
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Høyboveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 270. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Høyboveien (1–13, 2–18) er en vei på Malmøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går norvestover fra Sundveien nær Malmøya brygge og ender som blindvei nord for Malmøya torg (krysset med Skjellveien og Brattoddveien). | 199,068 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8ybr%C3%A5tenstien_(Oslo) | 2023-02-04 | Høybråtenstien (Oslo) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner'] | Høybråtenstien (1–7B, 2A–6) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Høybråtenveien mot jernbanelinjen.
Veien het Dvergstien fra 1935 og fikk sitt nåværende navn i 1952 etter grunneiernes ønske.
| Høybråtenstien (1–7B, 2A–6) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Høybråtenveien mot jernbanelinjen.
Veien het Dvergstien fra 1935 og fikk sitt nåværende navn i 1952 etter grunneiernes ønske.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Høybråtenstien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 271. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Høybråtenstien (1–7B, 2A–6) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Høybråtenveien mot jernbanelinjen. | 199,069 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8ydalsveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Høydalsveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand'] | Høydalsveien (1A–9, 2–14) er en vei i Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går fra Øvre Prinsdals vei til Berglyveien.
Veien fikk navn i 1932 etter plassen Høydal (i begynnelsen av veien, med adresse Øvre Prinsdals vei 65).
| Høydalsveien (1A–9, 2–14) er en vei i Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går fra Øvre Prinsdals vei til Berglyveien.
Veien fikk navn i 1932 etter plassen Høydal (i begynnelsen av veien, med adresse Øvre Prinsdals vei 65).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Høydalsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 271. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Høydalsveien (1A–9, 2–14) er en vei i Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går fra Øvre Prinsdals vei til Berglyveien. | 199,070 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8yenhall_plass_(Oslo) | 2023-02-04 | Høyenhall plass (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Høyenhall plass (1–3, 2–4) er en vei på Høyenhall i bydel Østensjø i Oslo. Den er anlagt som kjørevei til Høyenhall gård fra Bekkeveien.
Navnet ble vedtatt i 1931. Våningshuset på Høyenhall brant året etter, men strukturen rundt veien speiler fortsatt noe av den gamle løkkeeiendommen, som i sin tid hadde landets største frukthage.
| Høyenhall plass (1–3, 2–4) er en vei på Høyenhall i bydel Østensjø i Oslo. Den er anlagt som kjørevei til Høyenhall gård fra Bekkeveien.
Navnet ble vedtatt i 1931. Våningshuset på Høyenhall brant året etter, men strukturen rundt veien speiler fortsatt noe av den gamle løkkeeiendommen, som i sin tid hadde landets største frukthage.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Høyenhall plass». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 271. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Høyenhall plass (1–3, 2–4) er en vei på Høyenhall i bydel Østensjø i Oslo. Den er anlagt som kjørevei til Høyenhall gård fra Bekkeveien. | 199,071 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8yenhallsvingen_(Oslo) | 2023-02-04 | Høyenhallsvingen (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Høyenhallsvingen (1–23, 2–26) er en vei på Høyenhall i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Høyenhallveien og svinger et par ganger før den ender i en snuplass like sør for Hjemliveien. I krysset ved Bekkeveien er det imidlertid en fysisk hindring på skrå, slik at trafikken i nordre/vestre del av Høyenhallsvingen bare kan fortsette østover i Bekkeveien, mens søndre del har forbindelse med søndre del av Høyenhallveien og videre til Traktorveien på Manglerud.
Høyenhallsvingen går i bue rundt området der våningshuset på løkkeeiendommen Høyenhall stod før det brant i 1932 (jf. Høyenhall plass). Navnet ble vedtatt i 1926.
| Høyenhallsvingen (1–23, 2–26) er en vei på Høyenhall i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Høyenhallveien og svinger et par ganger før den ender i en snuplass like sør for Hjemliveien. I krysset ved Bekkeveien er det imidlertid en fysisk hindring på skrå, slik at trafikken i nordre/vestre del av Høyenhallsvingen bare kan fortsette østover i Bekkeveien, mens søndre del har forbindelse med søndre del av Høyenhallveien og videre til Traktorveien på Manglerud.
Høyenhallsvingen går i bue rundt området der våningshuset på løkkeeiendommen Høyenhall stod før det brant i 1932 (jf. Høyenhall plass). Navnet ble vedtatt i 1926.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Høyenhallsvingen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 271. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Høyenhallsvingen (1–23, 2–26) er en vei på Høyenhall i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Høyenhallveien og svinger et par ganger før den ender i en snuplass like sør for Hjemliveien. | 199,072 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8yenhallveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Høyenhallveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Høyenhallveien (1–113, 2A–110) er en vei på Høyenhall i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Østensjøveien til Traktorveien. Et fysisk hinder i krysset med Furuveien og Høyenhallsvingen deler imidlertid veien i to, slik at nordre del har forbindelse med resten av gatenetter via Østensjøveien og søndre del via Traktroveien. Stykket mellom Manglerudveien og Traktorveien har kommet til som en senere forlengelse.
Navnet ble vedtatt i 1926.
| Høyenhallveien (1–113, 2A–110) er en vei på Høyenhall i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Østensjøveien til Traktorveien. Et fysisk hinder i krysset med Furuveien og Høyenhallsvingen deler imidlertid veien i to, slik at nordre del har forbindelse med resten av gatenetter via Østensjøveien og søndre del via Traktroveien. Stykket mellom Manglerudveien og Traktorveien har kommet til som en senere forlengelse.
Navnet ble vedtatt i 1926.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Høyenhallveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 272. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Høyenhallveien | 199,073 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kakkelovnskroken_(Oslo) | 2023-02-04 | Kakkelovnskroken (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rødtvet', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Kakkelovnskroken (1–3, 2) er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går østover fra Rødtvetveien og ender som blindvei ved Rødtvet T-banestasjon.
Veien fikk navn i 1961 etter en kakkelovnsfabrikk som i sin tid lå på Rødtvet.
| Kakkelovnskroken (1–3, 2) er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går østover fra Rødtvetveien og ender som blindvei ved Rødtvet T-banestasjon.
Veien fikk navn i 1961 etter en kakkelovnsfabrikk som i sin tid lå på Rødtvet.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Kakkelovnskroken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 289. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Kakkelovnskroken (1–3, 2) er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går østover fra Rødtvetveien og ender som blindvei ved Rødtvet T-banestasjon. | 199,074 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaj_Munks_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Kaj Munks vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (strøk)'] | Kaj Munks vei er en del av Ring 3 i Oslo. Navnet betegner stykket mellom Sognsveien og Tåsenveien. Langs en god del av denne strekningen går selve ringveien i tunnel, mens en parallell lokalvei er skiltet som Kaj Munks vei.
Fortsettelsen vestover heter Torgny Segerstedts vei, mens den østre fortsettelsen etter Tåsentunnelen heter Rolf Wickstrøms vei.
Veien fikk navn i 1945 etter den danske presten og forfatteren Kaj Munk, som ble drept av Gestapo.
7 og 41 er eneste gatenumre i bruk. På sistnevnte adresse er Tåsen Nærsenter (åpnet 1963).
| Kaj Munks vei er en del av Ring 3 i Oslo. Navnet betegner stykket mellom Sognsveien og Tåsenveien. Langs en god del av denne strekningen går selve ringveien i tunnel, mens en parallell lokalvei er skiltet som Kaj Munks vei.
Fortsettelsen vestover heter Torgny Segerstedts vei, mens den østre fortsettelsen etter Tåsentunnelen heter Rolf Wickstrøms vei.
Veien fikk navn i 1945 etter den danske presten og forfatteren Kaj Munk, som ble drept av Gestapo.
7 og 41 er eneste gatenumre i bruk. På sistnevnte adresse er Tåsen Nærsenter (åpnet 1963).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Kaj Munks vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 289. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Kaj Munks vei er en del av Ring 3 i Oslo. Navnet betegner stykket mellom Sognsveien og Tåsenveien. | 199,075 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torgeir_Waldemar | 2023-02-04 | Torgeir Waldemar | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 9. november', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske musikere', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Torgeir Waldemar Engen (født 9. november 1974) er en norsk musiker, kjent som soloartist under navnet Torgeir Waldemar. Han debuterte med EP-en Take me Home på Astma Records november 2012. 3. oktober 2014 ga han ut sitt første album, Torgeir Waldemar, på Vestkyst Records / Musikkoperatørene. For albumet ble han nominert til klassene country og årets nykommer under Spellemannprisen 2014. Han ga ut sitt andre album, No Offending Borders, i januar 2017 og ble for det nominert til Spellemannprisen 2017 i klassen rock.Torgeir Waldemar spiller gitar i stonerrock-bandet The Devil and the Almighty Blues. Han har også vært medlem av bandene The Goo Men og Jake Ziah.
| Torgeir Waldemar Engen (født 9. november 1974) er en norsk musiker, kjent som soloartist under navnet Torgeir Waldemar. Han debuterte med EP-en Take me Home på Astma Records november 2012. 3. oktober 2014 ga han ut sitt første album, Torgeir Waldemar, på Vestkyst Records / Musikkoperatørene. For albumet ble han nominert til klassene country og årets nykommer under Spellemannprisen 2014. Han ga ut sitt andre album, No Offending Borders, i januar 2017 og ble for det nominert til Spellemannprisen 2017 i klassen rock.Torgeir Waldemar spiller gitar i stonerrock-bandet The Devil and the Almighty Blues. Han har også vært medlem av bandene The Goo Men og Jake Ziah.
== Diskografi ==
=== Album ===
2014: Torgeir Waldemar (Vestkyst Records)
2017: No Offending Borders (Jansen Records)
2020: Love (Jansen Records)
=== EP ===
2012: Take Me Home (Astma Records)
2018: Jamais Vu (Jansen Records)
=== Singler ===
2014: Streets (Vestkyst Records)
2015: Flowers med Ida Jenshus (Bolibompa Records)
2016: Summer In Toulouse (Single Edit) (Jansen Records)
2017: The Bottom of the Well (Jansen Records)
2017: Island Bliss (Jansen Records)
2018: Streets (Electric) (Jansen Records)
2019: Leaf in the Wind (Jansen Records)
2019: Heart and Gold (Jansen Records)
=== Deltar på ===
2015: Christmas Flight med Restore to Past og Thom Hell (Restore Productions)
Komposisjon av filmmusikk, Mustang (film)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Torgeir Waldemar på Internet Movie Database
(en) Torgeir Waldemar på Discogs
(en) Torgeir Waldemar på MusicBrainz
(en) Torgeir Waldemar på Songkick | Torgeir Waldemar Engen (født 9. november 1974) er en norsk musiker, kjent som soloartist under navnet Torgeir Waldemar. | 199,076 |
https://no.wikipedia.org/wiki/PUD | 2023-02-04 | PUD | ['Kategori:Pekere', 'Kategori:Trebokstavsord'] | PUD kan vise til:
Plan for utbygging og drift
PUD (operativsystem) | PUD kan vise til:
Plan for utbygging og drift
PUD (operativsystem) | PUD kan vise til: | 199,077 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bydel_%C3%98stensj%C3%B8 | 2023-02-04 | Bydel Østensjø | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Bydel Østensjø', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Østensjø (av norr. Austansjór, oppr. gårdbruk) er en administrativ bydel i Oslo. Bydelen har 50 806 innbyggere (per 2020), og dekker et område på 12,24 km².
Bydelen ligger sørøst i Oslo i ytre by. Den er plassert nær Østmarka, et populært turområde for innbyggerne i Oslo og Lørenskog.
Østensjø består av drabantbyene Oppsal, Bøler, Bogerud, Abildsø, Manglerud, Rognerud og Høyenhall, som alle ligger rundt Østensjøvannet, i tillegg til Skullerud helt sør i bydelen som også har noen næringsområder, samt Trasop like ved Østmarka, og Godlia i nord. Østensjøvannet naturreservat, som omfatter dette vannet og nærliggende områder, ble opprettet i 1992.
Bydelen har fått navn fra Østensjø gård. Denne er fortsatt bevart. I tillegg er Nordre Skøyen hovedgård lenger nord i bydelen bevart og fredet.
| Østensjø (av norr. Austansjór, oppr. gårdbruk) er en administrativ bydel i Oslo. Bydelen har 50 806 innbyggere (per 2020), og dekker et område på 12,24 km².
Bydelen ligger sørøst i Oslo i ytre by. Den er plassert nær Østmarka, et populært turområde for innbyggerne i Oslo og Lørenskog.
Østensjø består av drabantbyene Oppsal, Bøler, Bogerud, Abildsø, Manglerud, Rognerud og Høyenhall, som alle ligger rundt Østensjøvannet, i tillegg til Skullerud helt sør i bydelen som også har noen næringsområder, samt Trasop like ved Østmarka, og Godlia i nord. Østensjøvannet naturreservat, som omfatter dette vannet og nærliggende områder, ble opprettet i 1992.
Bydelen har fått navn fra Østensjø gård. Denne er fortsatt bevart. I tillegg er Nordre Skøyen hovedgård lenger nord i bydelen bevart og fredet.
== Naturgeografi ==
Bydel Østensjø ligger sydøst i Oslo. Sentralt i bydelen ligger et dalsøkk med innsjøen Østensjøvannet (ca. 100 meter over havet), mens områdene øst for vannet, som Oppsal og Bøler, ligger betydelig høyere og strekker seg opp til ca. 200 moh. på det høyeste. Vest for dalsøkket ligger Ekeberg og Lambertseter (begge utenfor bydelens administrative grenser), som også ligger betydelig høyere enn Østensjøvannet. Nordvest for vannet ligger åsen Tallberget, og skiller Østensjøvannet fra Manglerud og Rognerud. Syd i bydelen ligger Skulleruddumpa, som utgjør grensen mot Bydel Søndre Nordstrand.
Geologisk tilhører Østensjøområdet den delen av Oslogryta som består av gneis, granitt o.l. Disse er fra prekambrisk tid, og sørger for en parallellorientering av daler og rygger i nord-sør retning, som gir seg utslag i innsjøene i området slik som Østensjøvannet, Nøklevann, Nord-Elvåga og Sør-Elvåga.
Ljanselva renner langs bydelens utkant fra Nøklevann (Rustadsaga) via Skraperudtjern og ned i Skulleruddumpa. Et område av elven og omgivelser er vernet, dels som friområde, dels som naturvernområde. Bydelen har også en rekke småbekker (mange delvis lagt i rør) som renner ned og inn i Østensjøvannet, her kan nevnes Langerudbekken, Ulsrudbekken, Bølerbekken og Østensjøbekken. Syd for Østensjøvannet ligger våtmarksområdet Bogerudmyra.
== Samfunn ==
=== Befolkning ===
Bydelen har 50 163 innbyggere per 1. januar 2018. Med en botetthet på 3,72 innbyggere/da (2010) er bydelen mer tettbygget enn ytre by sør forøvrig (3,05). Befolkningsveksten i perioden 2000-2010 var på 11,9 %, noe som er en del under befolkningsveksten til byen som helhet (15,6 %).Andelen innvandrere (inkludert norskfødte med innvandrerforeldre) er pr. 2012 på 21,9 %, noe lavere enn innvandrerandelen for Oslo som helhet (29,6 %).Alderssammensetningen i bydel Østensjø følger stort sett alderssammensetningen i Oslo i alt, selv om andelen pensjonister er noe høyere enn gjennomsnittet i byen: 14,6 % av befolkningen i bydelen er 67 år og eldre, sammenlignet med 10,1 % i hele Oslo. For andelen barn (her definert som innbyggere under 16 år) er forskjellene mindre (20,5 % i bydel Østensjø kontra 18,1 % i hele Oslo).
=== Strøkene i bydelen ===
Flestepartene av strøkene i bydel Østensjø er drabantbyer utbygget i etterkrigstiden, selv om bydelen også har lommer av eldre bebyggelse. Strøksoversikten under begynner nordøst for Østensjøvannet og følger klokken rundt vannet.
Godlia består av småhus, og ble først utbygget på 1920-tallet. Stedet fikk trikkeholdeplass på Østensjøbanen i 1926, og velhus med kino i 1935. Godlia skole åpnet i 1968.Trasop ligger øst for Godlia, inn imot Østmarka. Strøket ble bygget ut like etter krigen, og består av to- og firemannsboliger bygget i regi av OBOS (såkalte «svenskehus»). Trasop Idrettspark og Oppsal Arena ligger her. Trasop skole stod klar i 1958, og er igjen i drift fra 1998 etter en stund å ha vært slått sammen med Godlia (da som Trasop-Godlia skole).Skøyenåsen har navn etter Skøyen-gårdene. Området ble kjøpt av Aker kommune til boligutbygging i 1910, og fikk forstadsbane i 1926. Østensjø skole kom i 1917. Området har mest rekkehus, samt blokkbebyggelse fra 1950-tallet i retning Oppsal.
Oppsal består av en blanding av blokker, rekkehus og villaer. Navn etter Oppsal gård. Området ble først utbygget fra ca. 1900, blant annet med egne hjem-boliger. Etter andre verdenskrig satte OBOS i gang utbygging i større skala, noe som pågikk hele 1950- og 1960-tallet. Oppsal skole åpnet i 1954, Oppsal kirke i 1961, og Oppsal sykehjem i 1975.Ulsrud ble kjøpt av Aker kommune i 1897 for å sikre drikkevannsforsyningen. I mellomkrigstiden kom Østmarkseteren på Ulsrudåsen og badeplassen ved Ulsrudvann. Ulsrud hageby ble utbygget like etter krigen. Ulsrud fikk forstadsbane i 1958, og Bøler ungdomsskole (senere gjort om til Ulsrud videregående skole) åpnet i 1964.
Bøler ble utbygget fra 1954 ved OBOS og USBL etter en reguleringsplan av Preben Krag og Jens Selmer. Blanding av høyhus, småblokker og rekkehus. Bøler skole ble tatt i bruk 1957, Nøklevann skole fra 1963. Østensjøbanen ble forlenget hit i 1958, første del av forretningssenteret stod klart i 1960. En midlertidig Bøler kirke stod klar i 1960, men det var ikke før i 2011 at stedet fikk en ny og permanent kirke.Bogerud ligger sydvest for Bøler, og ble bygget ut fra 1958. Strøket består av en blanding av lavblokker, høyblokker og rekkehus. Den norske Eterfabrikk (etablert 1900) ligger også her. Strøket har navn etter Bogerud gård.
Rustad ble utbygget samtidig som Bogerud, og består av småhus og lavblokker. Rustad skole ble innviet i 1967, Skullerud skole i 1972. Navn etter Rustad gård, en periode i Thomas Heftyes eie.Skullerud er bydelens sydligste strøk, og består av boliger og industri. Stedet hadde opprinnelig sagbruk, kjent fra 1600-tallet. Boligutbyggingen tok til i 1964. I 1967 kom Østensjøbanen hit, og Skullerud stasjon var lenge linjens endestasjon.Langerud har navn etter Langerud-gårdene, og ble utbygget på 1950-tallet. Mesteparten av bebyggelsen er rekkehus, blant annet på Lille Langerud. Langerud sykehjem stod klart i 1976.
Abildsø har med Abildsø skole (1859) bydelens eldste skole. Området fikk småhusbebyggelse fra tidlig på 1900-tallet, og fra 1920 støttet kommunen utbyggingen. Abildsø kapell ble oppført i 1961, senere revet til fordel for Oslo misjonskirke Betlehems Fellesskapshus.Ryen består av en blanding av industri og boliger. Det var noe bebyggelse her fra 1920, men stedet var i hovedsak ikke utbygget ved krigens slutt. Boligbebyggelsen består av blokker fra 1950-tallet, som glir over i vestre Manglerud. Blant industribedriftene på Ryen er Philips Norge, Møllergruppen og T-banens verksteder. Stedet har navn etter Ryen gård, revet 1983 for å gi plass til et alders- og sykehjem.
Manglerud har navn etter Manglerud-gårdene. Stedet ble utbygget 1952-1963 med 3200 leiligheter, i hovedsak blokker og rekkehus. Forstadsbane i 1957 (Lambertseterbanen), Manglerud kirke stod klar i 1963. Manglerud Senter åpnet i 1966. I 1968 ble Manglerud politistasjon opprettet; denne dekker Oslos sydøstre bydeler.Rognerud er et boligområde nord for Østensjøvannet. Det har navn etter gården Rognerud, opprinnelig en husmannsplass under Manglerud. Dagens bebyggelse består av småhus.Høyenhall var opprinnelig en løkke eid av P.W.W. Kildal, med landets største frukthage. Fra 1890-tallet ble området industrialisert, blant annet med et teglverk. Fra 1920-tallet ble Høyenhall utparsellert, og mesteparten av dagens bebyggelse er villaer fra 1950-tallet.Bryn er et industri- og boligområde som delvis ligger i bydel Østensjø. Hovedbanen ble lagt igjennom Bryn i 1854, noe som sammen med den gunstige beliggenheten ved fossefallene i Alnaelven førte til industriutbyggingen i området. Kjøpesenteret Bryn Senter (åpnet 1992) ligger i bydel Østensjø, noe syd for det egentlige Bryn.
=== Politikk ===
Ved valget i 2015 fikk venstresiden flertall i bydelsutvalget. Arbeiderpartiet fikk syv mandater, Sosialistisk Venstreparti ett, Venstre ett, Høyre fire, Fremskrittspartiet ett og Miljøpartiet De Grønne ett. Leder for bydelsutvalget er Kristin Sandaker (Ap).
=== Samferdsel ===
To av T-banens linjer – Østensjøbanen og Lambertseterbanen – går igjennom bydelen. Førstnevnte har åtte stasjoner (Hellerud, Godlia, Skøyenåsen, Oppsal, Ulsrud, Bøler, Bogerud og Skullerud) i bydel Østensjø, mens sistnevnte har tre (Høyenhall, Manglerud og Ryen).Jernbanen tangerer såvidt bydelen på Bryn, der et strekke av Loenga–Alnabrulinjen (fra jernbanebroen i Fagerlia til Tvetenbrua) utgjør grensen mot bydel Alna. Den ene halvdelen av Bryn stasjon ligger således i Østensjø.Europavei 6, Oslos viktigste innfartsåre fra syd, utgjør bydel Østensjøs grense mot bydel Nordstrand. Via Ryenkrysset og Ryenlokket fortsetter motorveien som Adolf Hedins vei/Ring 3 i retning bydel Alna.
Andre større veier i bydelen er Ytre Ringvei (Hellerudveien, General Ruges vei) og Østensjøveien på østsiden av Østensjøvannet, og Enebakkveien på vestsiden av vannet.
=== Skoler ===
Bydel Østensjø har 14 grunnskoler pr. 2020 (se tabell under). Av disse er 13 offentlige og én (Østmarka skole) privat. Bydelens miste skole er Vetland, som er en skole og et ressurssenter for hørselshemmede. Flertallet av skolene ble bygget i etterkrigstiden i samband med drabantbyutbyggingen av Østensjø-området, mens bydelens eldste skole, Abildsø, ble grunnlagt så tidlig som i 1859.
Det er én videregående skole i bydelen: Ulsrud videregående skole. Ulsrud vgs. ligger på Bøler og tilbyr studiespesialisering, helse- og sosialfag og idrettsfag. Tidligere hadde også bydelen Manglerud videregående skole, men denne ble nedlagt i 2015.
=== Trossamfunn ===
Innenfor Den norske kirke hører bydel Østensjø til Søndre Aker prosti. Følgende kirker ligger i bydelen:
Bøler kirke
Manglerud kirke
Oppsal kirkeI tillegg kommer Søndre Skøyen kapell, som hører til Oppsal menighet og eies i fellskap med Normisjon.
Mellom Bøler og Oppsal ligger Adventkirken Ulsrud, som tilhører Syvendedags Adventistsamfunnet i Norge. På Abildsø ligger Oslo misjonskirke Betlehems Fellesskapshus.
== Næringsliv ==
== Historie ==
=== De eldste tider ===
Man har funnet gjenstander fra Nøstvetkulturen både på Ryen og ved Østensjø gård, noe som viser at Østensjøområdet var bebodd allerede for 5000 år siden. Det er også funnet skafthulløkser fra ca. 1800 f.Kr. på østsiden av Østensjøvannet. Gårdsnavn med «vin-formen» – som i Apaldasin, Rygin og Bruvin – vitner om at det ble drevet jordbruk her i jernalderen, kanskje også tidligere.På Tallberget ved Manglerud ligger store gravhauger på toppen av åsen, med god utsikt til alle kanter. Disse er senere plyndret. Universitetets Oldsaksamling har registrert fem sikre graver på Tallberget, alle datert til eldre jernalder (ca. år 400-600 e.Kr.)Ved utgangen av vikingtiden var det fortsatt store, øde områder mellom gårdene i Osloherad og nabobygdene, og flere av innfartsveiene til Oslo-området gikk igjennom det som senere ble bydel Østensjø. Ved Langerud kan man fortsatt se rester av en oldtidsvei fra Enebakk, og langs veien ligger en rekke gravhauger. Fra Abildsø, ved foten av bakken opp til Lambertseter, gikk vinterveien over Ryenberget og ned Kværnerdumpa. Oldtidsveien ved Østensjø terrasse og på Nordre Skøyen går tilbake til forhistorisk tid, og krysset Alnaelven på Bryn.
=== Middelalder og reformasjon ===
Inn i middelalderen ble bygda rundt Oslo stadig tettere, og i Oslodalen og rundt Østensjøvannet finnes det 22 rydningsnavn fra middelalderen innimellom de eldre gårdsnavnene. Svært mange av gårdene og stedsnavnene i Østensjøområdet har navn som innbefatter formen -rud (fra norrønt ruð, «nyrydningsgård»).
Svartedauden rundt 1350 la store deler av Aker øde, men gårdene i Østensjøområdet slapp noe lettere unna. Likevel vitner stedsnavn som «Ødegården» (en husmannsplass under Rustad) om at gårder ble fraflyttet på denne tiden.Flertallet av gårdene i området var på denne tiden i kirkens eie. For eksempel lister Biskop Eysteins jordebok Oppsal gård som tilhørende Domkirkegodset, mens fransiskanerne kjøpte Bøler gård i 1453 og brukte den som ladegård. Rundt år 1400 eide kirken 82 % av all jord i Aker. Ca. tre prosent var eid av Kongen, mens resten var i privat eie.Reformasjonen fikk store konsekvenser for eierskapet til Aker-gårdene. I 1536 ble praktisk talt all jord i den katolske kirkes eie – slik som Bryn, Skøyen, Oppsal, Østensjø, Rustad, Manglerud og Ryen – overført til Kongen, som dermed ble bygdas største godseier. Mye av jorden ble pantsatt av kongemakten, og etter innføringen av eneveldet i 1660 ble mesteparten solgt unna. Omkring 1700 eide kronen kun én prosent av jorden i Aker, mens ca. 85 % var på private hender.Oslo Hospital var blitt den største gårdeieren i Aker, og fra 1735 begynte hospitalet å sette bort driften. Dette skjedde igjennom forpaktningsauksjoner for niårskontrakter. Fra 1794 ble kontraktene gjort livsvarige, og fra 1820 ble gårdene solgt til private etterhvert som forpakterne døde. For eksempel ble Bøler gård frikjøpt i 1827, for en sum av 1 500 spesiedaler. Her ble 2⁄3 av summen betalt kontant, og 1⁄3 betalt i form av årlige avgifter som jordavgift og kornrente. For Bølers del pågikk denne betalingen til Oslo Hospital helt frem til 1941.
=== Industri og forstadsbebyggelse ===
Jernbaneneutbyggingen på andre halvdel av 1800-tallet gjorde at det ble mulig med en ny type forstadsbebyggelse til Christiania. Langs hovedbanen oppstod det en liten stasjonsby på Bryn fra 1860-tallet, og i år 1900 bodde det ca. 900 personer her. Det ble også bygget industri på stedet, så det var dermed ikke snakk om noen ren pendlingsforstad.Tyskeren Eduard Fett startet i 1891 Høyenhall fabrikker (egentlig Eduard Fett & Co.). Her ble det først produsert takpapp, senere også isolerende tangmatter og asfaltemulsjon. Virksomheten ble videreført under sønnen Harry Fett, og fabrikken var i drift helt til 1973. I 1892 startet også Høyenhall Teglverk (i drift frem til 1960-tallet), mens Den norske Eterfabrikk (fortsatt i drift) startet opp på Bogerud i 1900.Jernbaneutbyggingen tilgjengeliggjorde også Østensjøområdet som friluftsområde. Thomas Heftyes landsted Sarabråten ved Nøklevann ble et populært utfartssted for Oslos overklasse, og her ble Den Norske Turistforening stiftet i 1868. Heftye fikk anlagt egen vei fra Bryn til Sarabråten, der den karakteristiske «korketrekkeren» inngår.
Bebyggelsen fra Bryn begynte etterhvert å trekke oppover mot Godlia. I 1910 kjøpte Aker kommune Nordre Skøyen, og det ble raskt utarbeidet reguleringsplan for området. I 1917 kom Østensjø skole, og i 1920 ble Aker byggeselskap dannet med tanke på utbygging. De første husene på Godlia stod klare i 1922.Oppsalgrenda ble også bygget ut rundt århundreskiftet, og den første utparselleringen av tomter skjedde i 1902. I tiden som fulgte oppstod det gradvis en småhusbebyggelse, blant annet satte mange arbeidere opp sommerhus her. I mellomkrigstiden økte tilflyttingen, og Oppsal ble en slags «kolonibebyggelse» i Aker. I 1926 fikk Oppsal trikkeforbindelse til Vålerenga med Østensjøbanen.
=== Utbyggingen av drabantbyene ===
Aker kommune var blitt slått sammen med Oslo i 1948, og de store og (etter Oslos standard) ubebygde områdene skulle raskt tas i bruk til nye drabantbyer. I 1950 ble «Generalplan for Oslo» fremlagt, og på tross av at denne aldri ble formelt vedtatt var likevel drabantbyutbyggingen forankret i denne. Tankegangen var sterkt preget av de såkalte New Towns i Storbritannia, der det lokale, sosiale fellesskapet stod sterkt. Det skulle være en helhetlig tankegang bak plasseringene av nybygde boliggrupper, og i nærmiljøet skulle finnes alt av skoler, butikker, sosiale møteplasser og andre nødvendige funksjoner i en liten by.Fokus for første hovedfase av utbyggingen var det som ble kalt Østensjøbyen, og først ut var Lambertseter i 1951. I årene som fulgte fulgte Manglerud, Oppsal/Skøyen og Bøler i rask rekkefølge. Disse nye byene lå i en ring rundt Østensjøvannet, og utgjorde Oslos første generasjon av drabantbyer. Utbyggingen skjedde i en skala byen tidligere ikke hadde sett, og i en debatt i Oslo bystyre i 1954 uttalte ordfører Brynjulf Bull at «de bysamfunn som i dag reiser seg for våre øyne … en virksomhet av et omfang som vi aldri i denne bys historie eller i dette land har sett maken til!»
Inspirert av Le Corbusiers Unité d'Habitation fikk høyhuset en viktig rolle i de nye drabantbyene, og det store gjennombruddet var Jens Selmer og Preben Krags høyblokker i Bølerlia i Oslo, som vant Sundts premie i 1957.
Selmer og Krag fulgte i 1962-63 opp med lignende blokker på Bogerud, og i årene som fulgte ble høyblokker tatt i bruk i de fleste norske byer og drabantbyer. Høyblokkene ble populære blant beboerne, og i 1956 beskrev Arbeiderbladet begeistret de nye Bøler-blokkene:
Tre rom og kjøkken er et voldsomt areal når man i mange år har vært nødt til å klare seg på ett rom og kjøkken […] I leilighetene er det godt utstyr, rustfri stålbenk med to oppvaskkummer, skap med skyvedører […] Badekaret er innbygd. Verandaen er stor […] Det er oljefyring i byggene […] stort fellesvaskeri med ti vaskemaskiner, tre sentrifuger og tre tørketromler […] I kjelleren er et stort kjølerom som drives sentralt.
Infrastrukturutbyggingen lå alltid mange hakk bak selve boligutbyggingen. Det fantes knapt telefoner; på Bøler var det ti apparater på 8000 mennesker i 1958, og fra Manglerud var det femten minutters spasertur for å finne en telefonkiosk. For å gå på postkontoret måtte man gå helt til Bryn. Også transporttilbudene ble utbygget langt senere enn planlagt, og det var først i 1967 at Østensjøbanen var ferdig oppgradert til T-bane og strekket ut til Skullerud stasjon stod klart.
Østensjøbyen fikk innbyggertallet sitt ellevedoblet i årene frem mot 1966, og nesten tre fjerdedeler av de nye innbyggerne kom fra andre steder i Oslo. Den nye østkanten ble i hovedsak befolket av innbyggere fra den gamle østkanten, der innbyggertallet gikk ned i hele etterkrigsperioden.Ved Oslos første organisering i bydeler i 1973 ble Østensjøområdet fordelt på tre bydeler, og denne inndelingen fortsatte etter den større reformen i 1988. De tre administrative bydelene Bøler, Østensjø og Manglerud gikk sammen i nye bydel Østensjø ved bydelssammenslåingene i 2004. Ved omorganiseringen ble også en liten del av Trasop overført til nye bydel Østensjø.
== Kultur ==
=== Friområder og idrettsanlegg ===
Sentralt i bydelen er Østensjøvannet, som med et areal på 0,31 km² er den største innsjøen innenfor byggesonen i byen. I 1992 ble vannet med strandsonen rundt vernet som Østensjøvannet naturreservat. Området er spesielt viktig som raste- og hvileplass for trekkfugler, og blant artene som holder til i eller ved vannet er toppdykker, toppand, sivhøne, sothøne, sivspurv, rørsanger, sivsanger og knoppsvane.Helt nord i bydelen, mellom Godlia, Høyenhall og Bryn, ligger Nordre Skøyen hovedgård. Gården kom i Aker kommunes eie i 1910, og brukes nå som forsamlingslokaler. Nordre Skøyen er omgitt av et offentlig parkanlegg med en lang lindeallé foran hovedbygningen.Øst for bebyggelsen på Skullerud, i randsonen til Østmarka, ligger Skullerudstua og Skullerudhavna fritidsområde. Dette området var egentlig tenkt utbygget til boliger, men på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet ble området reddet som friluftsområde etter innsats fra lokale frilufts- og idrettsorganisasjoner. Her holdes det skiskole om vinteren i regi av Skiforeningen, og området har både lysløyper (med muligheter for kunstsnø) og en liten slalåmbakke.
De viktigste anleggene for breddeidrett i bydelen er Haraløkka (Bøler IF), Rustadfeltet (Rustad IL), Abildsøfeltet (Abildsø IL) og Trasop idrettspark (Oppsal IF). Sistnevnte ligger i tilknytning til flerbrukshallen Oppsal Arena (oppført 2005). Vest i bydelen ligger Manglerudhallen, med kunstgress og ishall. Her holder ishockeylaget Manglerud Star til.
== Referanser ==
=== Anvendt litteratur ===
Benum, Edgeir (1994). Oslo bys historie : Byråkratienes by : fra 1948 til våre dager. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-12305-4.
Bruun, Ole Daniel (1999). Arkitektur i Oslo : en veiviser til byens bygningsmiljø. Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-0948-6.
Bruun, Stein (red.) (1998). Goliaboka : Golia vel 75 år. Oslo: Golia Vel. ISBN 82-994927-1-8.
Brække, Arne (red.) (1991). Historien om bydelen Manglerud/Abildsø. Oslo.
Guttu, Jon (2011). Boligvisjoner : ti forbilder for den sosiale boligbyggingen. Oslo: Press. ISBN 978-82-7547-456-6.
Jensen, Bjarne (1990). Stuene i marka. Oslo: Schibsted. ISBN 82-516-1358-2.
Kjeldstadli, Knut (1991). Oslo bys historie : Den delte byen : fra 1900 til 1948. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-09145-4.
Myhre, Jan Eivind (1991). Oslo bys historie : Hovedstaden Christiania : fra 1814 til 1900. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-09144-6.
Nedkvitne, Arnved & Norseng, Per G. (1991). Oslo bys historie : Byen under Eikaberg : fra byens oppkomst til 1536. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-09141-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Senje, Sigurd (1985). Vi i Østensjøbyen. Oslo: Tiden Norsk Forlag. ISBN 82-10-02764-6.
Tvedt, Knut Are (red.) (2010). Oslo byleksikon (5 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Bydel Østensjø – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Østensjø historielag Arkivert 10. desember 2006 hos Wayback Machine.
(no) Østensjøvannets Venner | Østensjø terrasse (1–19, 2–20) er en vei i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Østensjøveien. | 199,078 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Repsimus | 2023-02-04 | Repsimus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1819', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Repsimus er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Repsimus er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore (ca. 20 millimeter), ovale, blanke og glatte biller. R. manicatus har svart hode, svarte dekkvinger og føtter, mens pronotum og leggene er skarpt røde, mens R. aeneus er skinnende grønnlig eller blålig metallisk. Hannene har ekstremt utviklede bakbein: leggene er tykke og nærmest trekantede, føttene har et fingeraktig utskudd på undersiden og kloleddet og klørne er sterkt forstørrede.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda av røtter, mens de voksne insektene kan finnes gnagende på blader. Larvene lever i sandete jord langs elvebredder. De voksne kan finnes på ulike busker.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Australia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Anoplognathini MacLeay, 1819
Gruppen Anoplognathina MacLeay, 1819 - Australia
Slekten Repsimus MacLeay, 1819
Repsimus aeneus (Fabricius, 1775)
Repsimus manicatus (Swartz, 1817)
== Kilder ==
Brisbane Insects - Repsimus manicatus [1]
Bilde av Repsimus aeneus
Sjekkliste over Anoplognathini
== Eksterne lenker ==
(en) Repsimus i Encyclopedia of Life
(en) Repsimus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Repsimus hos NCBI
(en) Kategori:Anoplognathus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Repsimus – detaljert informasjon på Wikispecies | * se Systematisk inndeling | 199,079 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98deg%C3%A5rdsveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Ødegårdsveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand'] | Ødegårdsveien (1–29, 2–30) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Trollstien. Navnet ble vedtatt i 1995.
| Ødegårdsveien (1–29, 2–30) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Trollstien. Navnet ble vedtatt i 1995.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ødegårdsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 634. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (Ø)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Ødegårdsveien (1–29, 2–30) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Trollstien. | 199,080 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98g%C3%A5rdsveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Øgårdsveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)'] | Øgårdsveien (1A–5, 2–10C) er en vei på Nordstrand (bydel Nordstrand) i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Leirskallhellinga.
Veien fikk navn i 1946 etter den tidligere husmannsplassen Ødegården, også kalt Lambertseter-ødegården.
| Øgårdsveien (1A–5, 2–10C) er en vei på Nordstrand (bydel Nordstrand) i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Leirskallhellinga.
Veien fikk navn i 1946 etter den tidligere husmannsplassen Ødegården, også kalt Lambertseter-ødegården.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Øgårdsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 634. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (Ø)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Øgårdsveien (1A–5, 2–10C) er en vei på Nordstrand (bydel Nordstrand) i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Leirskallhellinga. | 199,081 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pewex | 2023-02-04 | Pewex | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Folkerepublikken Polen', 'Kategori:Selskaper'] | Pewex (forkortelse for Przedsiębiorstwo Eksportu Wewnętrznego – Selskap for innenrikseksport) var en forretningskjede som fantes i Folkerepublikken Polen og som solgte varer mot betaling i vestlig valuta, særlig US-Dollar og Deutsche Mark. Dessuten aksepterte man spesielle betalingssedler utstedt av Bank Pekao SA (Bon PeKaO). I disse forretningene kunne man kjøpe vestlige varer som ikke var å oppdrive i andre statlige forretninger, som for eksempel jeans og vestlige sigaretter, alkoholdrikkevarer og konsumelektroniske varer. Forretningene ble grunnlagt i 1960-årene.
I 1990-årene ble forretningskjeden privatisert, og gikk så raskt konkurs.
| Pewex (forkortelse for Przedsiębiorstwo Eksportu Wewnętrznego – Selskap for innenrikseksport) var en forretningskjede som fantes i Folkerepublikken Polen og som solgte varer mot betaling i vestlig valuta, særlig US-Dollar og Deutsche Mark. Dessuten aksepterte man spesielle betalingssedler utstedt av Bank Pekao SA (Bon PeKaO). I disse forretningene kunne man kjøpe vestlige varer som ikke var å oppdrive i andre statlige forretninger, som for eksempel jeans og vestlige sigaretter, alkoholdrikkevarer og konsumelektroniske varer. Forretningene ble grunnlagt i 1960-årene.
I 1990-årene ble forretningskjeden privatisert, og gikk så raskt konkurs.
== Liknende butikkjeder ==
Intershop – DDR
Beryozka – Sovjetunionen
Genex (postordre) – Øst-Tyskland
Baltona – Polen
Torgsin – Sovjetunionen
Tuzex – Tsjekkoslovakia
Corecom – Bulgaria
Vennskapsbutikkene – Folkerepublikken Kina
== Litteratur ==
Zlot a lot of dollars. (Pewex stores in Poland), The Economist, May, 1988
== Eksterne lenker ==
(en) Pewex – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Pewex (forkortelse for Przedsiębiorstwo Eksportu Wewnętrznego – Selskap for innenrikseksport) var en forretningskjede som fantes i Folkerepublikken Polen og som solgte varer mot betaling i vestlig valuta, særlig US-Dollar og Deutsche Mark. Dessuten aksepterte man spesielle betalingssedler utstedt av Bank Pekao SA (Bon PeKaO). | 199,082 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98kernliveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Økernliveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Bjerke'] | Økernliveien (1–5, 2–6) er en vei på Økern i bydel Bjerke i Oslo. Den går Økernveien til Krokliveien. Navnet ble vedtatt i 1927.
| Økernliveien (1–5, 2–6) er en vei på Økern i bydel Bjerke i Oslo. Den går Økernveien til Krokliveien. Navnet ble vedtatt i 1927.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Økernliveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 635. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (Ø)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Økernliveien (1–5, 2–6) er en vei på Økern i bydel Bjerke i Oslo. Den går Økernveien til Krokliveien. | 199,083 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98raveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Øraveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Røa'] | Øraveien (1, 2A–6)
er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Finnhaugveien til Kristian Auberts vei.
Veien fikk navn i 1936 etter Melumsøra i Lysakerelva, like vest for veien.
| Øraveien (1, 2A–6)
er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Finnhaugveien til Kristian Auberts vei.
Veien fikk navn i 1936 etter Melumsøra i Lysakerelva, like vest for veien.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Øraveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 635. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (Ø)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Øraveien (1, 2A–6) | 199,084 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98stbakken_(Oslo) | 2023-02-04 | Østbakken (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern'] | Østbakken (1–5B, 4–10) er en vei i Ullernåsen i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Hoffsjef Løvenskiolds vei til Øvre Ullern terrasse
Navnet ble vedtatt i 1942.
| Østbakken (1–5B, 4–10) er en vei i Ullernåsen i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Hoffsjef Løvenskiolds vei til Øvre Ullern terrasse
Navnet ble vedtatt i 1942.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Østbakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 635. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (Ø)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Østbakken (1–5B, 4–10) er en vei i Ullernåsen i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Hoffsjef Løvenskiolds vei til Øvre Ullern terrasse | 199,085 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98stbyfaret_(Oslo) | 2023-02-04 | Østbyfaret (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Østbyfaret (1–43B, 2A–26) er en vei på Ulsrud i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Kringkollen til Aagots vei.
Naven ble vedtatt i 1938 og henspiller på at veien ligger i østre del av «villabyen» Ulsrud.
Veien har bl.a. tre rekkehus i OBOS-borettslaget Østbyfaret (ark. Tom Brede Anzjøn, fullført 1966).
| Østbyfaret (1–43B, 2A–26) er en vei på Ulsrud i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Kringkollen til Aagots vei.
Naven ble vedtatt i 1938 og henspiller på at veien ligger i østre del av «villabyen» Ulsrud.
Veien har bl.a. tre rekkehus i OBOS-borettslaget Østbyfaret (ark. Tom Brede Anzjøn, fullført 1966).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Østerdalsgata». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 635. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (Ø)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Østbyfaret (1–43B, 2A–26) er en vei på Ulsrud i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Kringkollen til Aagots vei. | 199,086 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Buksbom | 2023-02-04 | Buksbom | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Buksbomordenen', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Buksbom (Buxus sempervirens) er en eviggrønn busk eller lite tre i buksbomfamilien.
Den blir opptil fem meter høy og har en tett vekst med mange greiner og en reveaktig lukt. Bladene er motsatte og ovale til elliptiske. Blomstene er gulgrønne og sitter i små, sidestilte kvaster. En hunblomst med tre korte grifler sitter i midten omgitt av flere hannblomster med fire pollenbærere. Frukten er en liten kapsel med svarte frø. Stammen vokser sakte, og veden er tyngre enn vann. Busken finnes i skog, kratt og steinete steder, ofte på kalkgrunn, til 1600 moh.Buksbom er en typisk submediterran plante; den vokser lenger mot nord, eller høyere til fjells, der temperaturen blir for lav og nedbøren for høy til at den egentlige middelhavsvegetasjonen trives. Den finnes nordover til England, Belgia og Tyskland, sørover til Marokko og østover til Nord-Iran. Noen forskere, spesielt russiske, skiller ut to arter, Buxus colchica og Buxus hyrcana, i Kaukasia og tilstøtende områder, men disse navnene er ifølge The Plant List synonymer for Buxus sempervirens.Det norske navnet kommer av plattysk buks – «boks» og bom – «tre» og viser til at den harde veden egner seg til dreide og bearbeidede gjenstander som esker og geværkolber. Den regnes som det beste materialet til tresnitt. Buksbom er en populær hageplante og klippes ofte til spesielle former.
| Buksbom (Buxus sempervirens) er en eviggrønn busk eller lite tre i buksbomfamilien.
Den blir opptil fem meter høy og har en tett vekst med mange greiner og en reveaktig lukt. Bladene er motsatte og ovale til elliptiske. Blomstene er gulgrønne og sitter i små, sidestilte kvaster. En hunblomst med tre korte grifler sitter i midten omgitt av flere hannblomster med fire pollenbærere. Frukten er en liten kapsel med svarte frø. Stammen vokser sakte, og veden er tyngre enn vann. Busken finnes i skog, kratt og steinete steder, ofte på kalkgrunn, til 1600 moh.Buksbom er en typisk submediterran plante; den vokser lenger mot nord, eller høyere til fjells, der temperaturen blir for lav og nedbøren for høy til at den egentlige middelhavsvegetasjonen trives. Den finnes nordover til England, Belgia og Tyskland, sørover til Marokko og østover til Nord-Iran. Noen forskere, spesielt russiske, skiller ut to arter, Buxus colchica og Buxus hyrcana, i Kaukasia og tilstøtende områder, men disse navnene er ifølge The Plant List synonymer for Buxus sempervirens.Det norske navnet kommer av plattysk buks – «boks» og bom – «tre» og viser til at den harde veden egner seg til dreide og bearbeidede gjenstander som esker og geværkolber. Den regnes som det beste materialet til tresnitt. Buksbom er en populær hageplante og klippes ofte til spesielle former.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Buksbom i Encyclopedia of Life
(en) Buksbom i Global Biodiversity Information Facility
(no) Buksbom hos Artsdatabanken
(sv) Buksbom hos Dyntaxa
(en) Buksbom hos ITIS
(en) Buksbom hos NCBI
(en) Buksbom hos The International Plant Names Index
(en) Buksbom hos Tropicos
(en) Kategori:Buxus sempervirens – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Buxus sempervirens – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Buxus sempervirens – detaljert informasjon på Wikispecies | – naturlig utbredelse | 199,087 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordalveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Nordalveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Bjerke'] | Nordalveien (1A–81, 2–74) er en vei på Økern og Risløkka i bydel Bjerke i Oslo. Den går fra Økernveien til Brobekkveien. Fra Bjerkedalen park følger veien Hovinbekkens løp et stykke nedover.
Veien fikk navn i 1927 etter Nordal gård (gnr./bnr. 123/5, Økernveien 147, revet på 1960-tallet).
| Nordalveien (1A–81, 2–74) er en vei på Økern og Risløkka i bydel Bjerke i Oslo. Den går fra Økernveien til Brobekkveien. Fra Bjerkedalen park følger veien Hovinbekkens løp et stykke nedover.
Veien fikk navn i 1927 etter Nordal gård (gnr./bnr. 123/5, Økernveien 147, revet på 1960-tallet).
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nordalveien». Oslo byleksikon (5 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 386. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Nordalveien (1A–81, 2–74) er en vei på Økern og Risløkka i bydel Bjerke i Oslo. Den går fra Økernveien til Brobekkveien. | 199,088 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xiaomi | 2023-02-04 | Xiaomi | ['Kategori:116°Ø', 'Kategori:39°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Beijing', 'Kategori:Kinesiske IT-selskaper', 'Kategori:Mobiltelefonprodusenter', 'Kategori:Selskaper etablert i 2010', 'Kategori:Sider med kart'] | Xiaomi Tech (kinesisk: 小米科技, pinyin: Xiǎomĭ Kējì) er et privat kinesisk teknologiselskap med hovedkontor i Beijing. Firmaet er en av Kinas største produsenter av smarttelefoner, og det designer, utvikler og selger maskinvare, programvare og internet-tjenester. Selskapet ble opprettet i 2010.
Xiaomi lanserte sin første smarttelefon «Xiaomi Mi1» i 2011 og har deretter ekspandert kraftig i Kina. I 2014 hadde det med sine senere versjoner av smarttelefoner vokst forbi noen av de større aktørene som Samsung i antall solgte enheter i hjemlandet. Per 2018 blir produktene eksportert til Taiwan, Hongkong, Singapore, Malaysia, Filippinene, India, Indonesia og Brasil.
| Xiaomi Tech (kinesisk: 小米科技, pinyin: Xiǎomĭ Kējì) er et privat kinesisk teknologiselskap med hovedkontor i Beijing. Firmaet er en av Kinas største produsenter av smarttelefoner, og det designer, utvikler og selger maskinvare, programvare og internet-tjenester. Selskapet ble opprettet i 2010.
Xiaomi lanserte sin første smarttelefon «Xiaomi Mi1» i 2011 og har deretter ekspandert kraftig i Kina. I 2014 hadde det med sine senere versjoner av smarttelefoner vokst forbi noen av de større aktørene som Samsung i antall solgte enheter i hjemlandet. Per 2018 blir produktene eksportert til Taiwan, Hongkong, Singapore, Malaysia, Filippinene, India, Indonesia og Brasil.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Xiaomi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
en.miui.com | Xiaomi Tech (kinesisk: 小米科技, pinyin: Xiǎomĭ Kējì) er et privat kinesisk teknologiselskap med hovedkontor i Beijing. Firmaet er en av Kinas største produsenter av smarttelefoner, og det designer, utvikler og selger maskinvare, programvare og internet-tjenester. | 199,089 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nils_Tollers_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Nils Tollers vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker'] | Nils Tollers vei (1–5, 2–10B) er en vei på Blindern i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går sørøstover som blindvei fra Prestegårdsveien, vis-à-vis Kristine Bonnevies hus ved Universitetet i Oslo.
Veien fikk navn i 1929 etter den dansk-norske forretningsmannen Niels Toller den eldre. (1592–1642), som eide en rekke eiendommer i Aker, og som var borgermester fra 1629.
Veien har villabebyggelse.
Tidligere var Klokkergata kalt Nils Tollers gate.
| Nils Tollers vei (1–5, 2–10B) er en vei på Blindern i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går sørøstover som blindvei fra Prestegårdsveien, vis-à-vis Kristine Bonnevies hus ved Universitetet i Oslo.
Veien fikk navn i 1929 etter den dansk-norske forretningsmannen Niels Toller den eldre. (1592–1642), som eide en rekke eiendommer i Aker, og som var borgermester fra 1629.
Veien har villabebyggelse.
Tidligere var Klokkergata kalt Nils Tollers gate.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nils Tollers vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 384. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Nils Tollers vei (1–5, 2–10B) er en vei på Blindern i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går sørøstover som blindvei fra Prestegårdsveien, vis-à-vis Kristine Bonnevies hus ved Universitetet i Oslo. | 199,090 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nielsenbakken_(Oslo) | 2023-02-04 | Nielsenbakken (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Ljan'] | Nielsenbakken (3–13, 2–18) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Ljabruveien til Ingiers vei.
Veien fikk navn i 1917 etter Oskar Nielsen (1844-1924), som var yrkesmilitær og hadde hus på Ljan på slutten av 1800-tallet.
| Nielsenbakken (3–13, 2–18) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Ljabruveien til Ingiers vei.
Veien fikk navn i 1917 etter Oskar Nielsen (1844-1924), som var yrkesmilitær og hadde hus på Ljan på slutten av 1800-tallet.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 383. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Nielsenbakken (3–13, 2–18) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Ljabruveien til Ingiers vei. | 199,091 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tyfonen_Mekkhala_(Amang) | 2023-02-04 | Tyfonen Mekkhala (Amang) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filippinene', 'Kategori:Hendelser i 2015', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Tropiske sykloner i Asia'] | Tyfonen Mekkhala (på Filippinene: Amang) er en pågående tropisk syklon i Stillehavet, som nærmer seg Samar-Leyte (kurs mot Tacloban City).
Værtjenestene identifiserte den da svake tropiske forstyrrelsen den 10. januar 2015, - den oppstod i nærheten av øya Yap. Systemet ble oppgradert til tropisk depresjon 13. januar, og neste dag ble den klassifisert som tropisk syklon, med vindstyrker på opptil 110 km/t og 155 km/t i kastene.
Ettersom tyfonen var lenge ventet å befinne seg omtrent over Tacloban City rett etter pave Frans besøkte byen og feiret messe der for en folkemende for hundretusener på flyplassen som ligger på en flat tange ut i havet, hadde stormsystemet vekket nasjonal bekymring. Pavens besøk til nettopp denne by var foranlediget av et ønske om å være nær ofrene etter den meget sterke og dødbringende tyfonen Haiyan (Yolanda) herjet der den 8. november 2013.
Tyfonen endret kurs i nordlig retning, og traff land et godt stykke nord for Tacloban tre timer etter paven hadde reist, og svekket seg deretter. Som det ble, klarte paven å gjennomføre hele sitt planlagte program i byen, skjønt fremskyndet og forkortet, og mengden kom seg bort fra flyplasstangen (det første fly etter paven fløy ut, blåste på den glatte flyplassen ut av rullebanen under sitt startforsøk).
Tyfonens internasjonale navn kommer fra indisk mytologi. Manimekhala (khmer: មណីមេខលា, Moni Mekhala; thai: มณีเมขลา, Mani Mekkhala) er en gudinne som betraktes som havet vokter.
| Tyfonen Mekkhala (på Filippinene: Amang) er en pågående tropisk syklon i Stillehavet, som nærmer seg Samar-Leyte (kurs mot Tacloban City).
Værtjenestene identifiserte den da svake tropiske forstyrrelsen den 10. januar 2015, - den oppstod i nærheten av øya Yap. Systemet ble oppgradert til tropisk depresjon 13. januar, og neste dag ble den klassifisert som tropisk syklon, med vindstyrker på opptil 110 km/t og 155 km/t i kastene.
Ettersom tyfonen var lenge ventet å befinne seg omtrent over Tacloban City rett etter pave Frans besøkte byen og feiret messe der for en folkemende for hundretusener på flyplassen som ligger på en flat tange ut i havet, hadde stormsystemet vekket nasjonal bekymring. Pavens besøk til nettopp denne by var foranlediget av et ønske om å være nær ofrene etter den meget sterke og dødbringende tyfonen Haiyan (Yolanda) herjet der den 8. november 2013.
Tyfonen endret kurs i nordlig retning, og traff land et godt stykke nord for Tacloban tre timer etter paven hadde reist, og svekket seg deretter. Som det ble, klarte paven å gjennomføre hele sitt planlagte program i byen, skjønt fremskyndet og forkortet, og mengden kom seg bort fra flyplasstangen (det første fly etter paven fløy ut, blåste på den glatte flyplassen ut av rullebanen under sitt startforsøk).
Tyfonens internasjonale navn kommer fra indisk mytologi. Manimekhala (khmer: មណីមេខលា, Moni Mekhala; thai: มณีเมขลา, Mani Mekkhala) er en gudinne som betraktes som havet vokter.
== Referanser == | thumb | 199,092 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ullev%C3%A5l_Hageby | 2023-02-04 | Ullevål Hageby | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Borettslag i Oslo', 'Kategori:Bydel Nordre Aker', 'Kategori:Etableringer i 1915', 'Kategori:Hagebyer i Oslo', 'Kategori:Harald Hals', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skjøter i Monopol (norsk utgave)', 'Kategori:Strøk i Oslo'] | Ullevål Hageby er et boligstrøk i bydel Nordre Aker i Oslo vest, oppkalt etter – og ligger på deler av – Store Ullevål gård. Boligene i Ullevål Hageby utgjør borettslaget Oslo Havebyselskap. Det bor 2337 personer i strøket (per 1. januar 2009).
| Ullevål Hageby er et boligstrøk i bydel Nordre Aker i Oslo vest, oppkalt etter – og ligger på deler av – Store Ullevål gård. Boligene i Ullevål Hageby utgjør borettslaget Oslo Havebyselskap. Det bor 2337 personer i strøket (per 1. januar 2009).
== Avgrensning ==
Ullevål Hageby er 300 dekar stort og er avgrenset av Sognsvannsbanen i nord, gaten Langlia i nordøst/øst, Ullevål universitetssykehus område i sørøst og sør, og gatene først Sognsveien deretter Vestgrensa i vest. Vestgrensa følger den gamle gårdsgrenselinjen mellom
Store Ullevål gård og Øvre Blindern gård, mens Langlia følger de gamle gårdsgrensene mellom Store Ullevål og mot Tåsen og Berg.
Navnene går mye igjen i nabostrøkene: Hagebyen har Sogn i nord (på andre siden av Sognsvannbanen), Berg i nordøst, Tåsen i øst, Ullevål universitetssykehus i sør, og Blindern i vest.
== Hagebytanken ==
Hagebyen ble anlagt 1915–1922, og består av 116 bygninger med 654 boliger. Det gjør den til den største hageforstad i landet. Ullevål Hageby ble planlagt som «hus for smaakaarsfolk» -- arbeiderne skulle ut av kasernene og inn i sunne boliger med bedre plass og egen hageflekk. Men det ble i hovedsak middelklassen som sikret seg en bit av hagebyidyllen, og kvadratmeterprisene ligger i dag i Oslos øverste prisskikt.
Grunnen tilhørte opprinnelig Store Ullevål gård, som kommunen hadde kjøpt i 1909. Bebyggelsen består av murbygninger: Villaer, todelte hus, firefamiliehus og lengder med flere leiligheter. En engelskinspirert hagebymodell danner grunnlaget for anlegget. Modellen kommer fra Ebenezer Howard som presenterte den først i boken Tomorrow i 1898 og i en bearbeidet utgave av boken Garden Cities of Tomorrow i 1902. Ideen var å anlegge mindre selvforsynte enheter utenfor storbyene.
== Arkitekter ==
Arkitekt Oscar Hoff er ansvarlig for helhetsutformingen av hagebyen, med bidrag fra arkitekt Adolf Jensen Talberg samt arkitekt og mangeårig byplansjef Harald Hals. Den sistnevnte har gitt navn til Harald Hals' park i den nordlige enden av hagebyen.
== Beboernes krigsinnsats ==
I okkupasjonstiden 1940-1945 kom Ullevål Hageby til å spille en spesiell rolle ved at flere aktive motstandsmenn kom fra dette området. Det gjaldt også lederen for den hemmelige militære etterretningsorganisasjonen XU, Arvid Storsveen. Mennene fra området som ga sitt i liv i kampen mot nazismen, har fått sitt monument i Minneparken vis-à-vis Ullevål skole. Det er utført i bronse av Joseph Grimeland, og ble avduket 1948.
== TV ==
Hagebyen er ramme for NRK-serien «Kampen for tilværelsen», som hadde første sesong i 2014.
== Se også ==
Ullevål hageby-linjen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ullevål hageby gjennom 90 år - Fra bolignød til Kardemomme by, Unipax, Oslo 2007, ISBN 9788281520066
== Eksterne lenker ==
Oslo Havebyselskap
Garden Cities of Tomorrow (engelsk)
Hagebybevegelsen (engelsk)
Historisk turtips i Ullevål Hageby | | navn = Kampen Hageby | 199,093 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Piraraj%C3%A1 | 2023-02-04 | Pirarajá | ['Kategori:1895 i Uruguay', 'Kategori:33°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1895', 'Kategori:Byer i Lavalleja', 'Kategori:Sider med kart'] | Pirarajá er en by i Lavalleja-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har om lag 713 innbyggere.
| Pirarajá er en by i Lavalleja-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har om lag 713 innbyggere.
== Historie ==
Pirarajá ble grunnlagt i 1895 av Luis Caselli og Diego L. Alfonsín.
== Befolkning ==
Pirarajá har 713 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Transport ==
Ruta 8 Brigadier General Juan Antonio Lavalleja forbinder Pirarajá med Montevideo, Pando, Solís de Mataojo, Minas og Isidoro Noblía.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over Pirarajá (spansk)
Illescas i lavalleja.gub.uy (spansk) | | befolkning = 713 | 199,094 |
https://no.wikipedia.org/wiki/505_(jolle) | 2023-02-04 | 505 (jolle) | ['Kategori:Entypejoller', 'Kategori:Joller', 'Kategori:Seilingstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | 505 er en seiljolle for to personer, med spinnaker og trapes. Den seiler bra i alle forhold og planer fra ti knop vind. Båten er en entype-jolle, og klassereglene er strenge på skrogform og seil, men løsere på rigg, salingshorn og foils. Dette tillater båten å bli rigget på mange forskjellige måter etter hva som passer for seilerne. Skroget er oftest laget av glassfiber men finnes også i kevlar/epoxy.
Båten ble konstruert i 1954 da det franske seilforbundet ønsket en ny entype-klasse for regatta. John Westell konstruerte den, og designet har ikke blitt endret senere.
| 505 er en seiljolle for to personer, med spinnaker og trapes. Den seiler bra i alle forhold og planer fra ti knop vind. Båten er en entype-jolle, og klassereglene er strenge på skrogform og seil, men løsere på rigg, salingshorn og foils. Dette tillater båten å bli rigget på mange forskjellige måter etter hva som passer for seilerne. Skroget er oftest laget av glassfiber men finnes også i kevlar/epoxy.
Båten ble konstruert i 1954 da det franske seilforbundet ønsket en ny entype-klasse for regatta. John Westell konstruerte den, og designet har ikke blitt endret senere.
== Referanser ==
== Se også ==
Internasjonal nettside for 505 (engelsk) | 505 er en seiljolle for to personer, med spinnaker og trapes. Den seiler bra i alle forhold og planer fra ti knop vind. | 199,095 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anarkiets_%C3%A5r | 2023-02-04 | Anarkiets år | ['Kategori:Anarkisme', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – skriftlig verk', 'Kategori:Bøker fra 1995', 'Kategori:Norske romaner'] | Anarkiets år er en roman av forfatter Bjørn-Erik Hanssen, skrevet i 1995 og utgitt av Falken forlag. Den tar utgangspunkt i anarkist-bevegelsen i Trondheim på 1970-tallet, og konfliktene på venstresida av samtidens politikk. | Anarkiets år er en roman av forfatter Bjørn-Erik Hanssen, skrevet i 1995 og utgitt av Falken forlag. Den tar utgangspunkt i anarkist-bevegelsen i Trondheim på 1970-tallet, og konfliktene på venstresida av samtidens politikk. | Anarkiets år er en roman av forfatter Bjørn-Erik Hanssen, skrevet i 1995 og utgitt av Falken forlag. Den tar utgangspunkt i anarkist-bevegelsen i Trondheim på 1970-tallet, og konfliktene på venstresida av samtidens politikk. | 199,096 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elleville_Elfrid | 2023-02-04 | Elleville Elfrid | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2010-årene', 'Kategori:Norske animerte barneserier', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK'] | Elleville Elfrid er tittelen på en norsk animert barneserie som gikk på NRK Super fra 2010 til 2015. Serien handler om ei tøff, optimistisk og energisk jente på fem år som bor i det urbane blokkmiljøet «Soltoppen». Figuren ble skapt av illustratør Tom Petter Hansen (født 1979) i 2009, og universet ble utviklet samme høst av Hansen, produsent Frank Mosvold (født 1965) og manusforfatter Trond Morten K. Venaasen (født 1971). De laget også en pilotepisode for NRK Super. Fra 2010 til og med 2014 produserte Kool Produktion AS 52 episoder med Elleville Elfrid. 52 nye episoder vil bli overlevert til NRK tidlig i 2015. Hver episode forteller korte hverdagsdramaer med Elfrid, venner og naboer, og tegningene i en enkel flatestil.Serien har blitt solgt til over 20 land.I 2020 ble det gitt ut en filmversjon.
Det er også utgitt flere barnebøker om Elleville Elfrid. I tillegg er det produsert spill og app.
| Elleville Elfrid er tittelen på en norsk animert barneserie som gikk på NRK Super fra 2010 til 2015. Serien handler om ei tøff, optimistisk og energisk jente på fem år som bor i det urbane blokkmiljøet «Soltoppen». Figuren ble skapt av illustratør Tom Petter Hansen (født 1979) i 2009, og universet ble utviklet samme høst av Hansen, produsent Frank Mosvold (født 1965) og manusforfatter Trond Morten K. Venaasen (født 1971). De laget også en pilotepisode for NRK Super. Fra 2010 til og med 2014 produserte Kool Produktion AS 52 episoder med Elleville Elfrid. 52 nye episoder vil bli overlevert til NRK tidlig i 2015. Hver episode forteller korte hverdagsdramaer med Elfrid, venner og naboer, og tegningene i en enkel flatestil.Serien har blitt solgt til over 20 land.I 2020 ble det gitt ut en filmversjon.
Det er også utgitt flere barnebøker om Elleville Elfrid. I tillegg er det produsert spill og app.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Elleville Elfrid på Internet Movie Database
(no) Elleville Elfrid på NRK TV
(no) Tegnefilmserien tilgjengelig på nrk.no | Elleville Elfrid er tittelen på en norsk animert barneserie som gikk på NRK Super fra 2010 til 2015. Serien handler om ei tøff, optimistisk og energisk jente på fem år som bor i det urbane blokkmiljøet «Soltoppen». | 199,097 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sosialistiske_arbeideres_internasjonale_sport | 2023-02-04 | Sosialistiske arbeideres internasjonale sport | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1920', 'Kategori:Historiestubber', 'Kategori:Internasjonale idrettsforbund', 'Kategori:Opphør i 1946', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sport og politikk', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2015-12'] | Sosialistiske arbeideres internasjonale sport (tysk: Sozialistische Arbeiter Sport Internationale, SASI) var en internasjonal sosialistisk idrettsorganisasjon som hadde sitt sete i Luzern, Sveits. Den ble grunnlagt i 1920, og bestod ved grunnleggelsen av seks nasjonale føderasjoner med et samlet medlemskap på omkring en million. Den var først kjent som Den internasjonale forening for idrett og fysisk kultur, men ble også informativt kalt for Luzern internasjonale sport. Den tok til seg navnet SASI i 1926. Austromarxisten Julius Deutsch var president for SASI.Den internasjonale arbeidersportsforening (CSIT) ble grunnlagt i 1946 som etterfølgeren til SASI.
| Sosialistiske arbeideres internasjonale sport (tysk: Sozialistische Arbeiter Sport Internationale, SASI) var en internasjonal sosialistisk idrettsorganisasjon som hadde sitt sete i Luzern, Sveits. Den ble grunnlagt i 1920, og bestod ved grunnleggelsen av seks nasjonale føderasjoner med et samlet medlemskap på omkring en million. Den var først kjent som Den internasjonale forening for idrett og fysisk kultur, men ble også informativt kalt for Luzern internasjonale sport. Den tok til seg navnet SASI i 1926. Austromarxisten Julius Deutsch var president for SASI.Den internasjonale arbeidersportsforening (CSIT) ble grunnlagt i 1946 som etterfølgeren til SASI.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata | Sosialistiske arbeideres internasjonale sport (tysk: Sozialistische Arbeiter Sport Internationale, SASI) var en internasjonal sosialistisk idrettsorganisasjon som hadde sitt sete i Luzern, Sveits. Den ble grunnlagt i 1920, og bestod ved grunnleggelsen av seks nasjonale føderasjoner med et samlet medlemskap på omkring en million. | 199,098 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Diem | 2023-02-04 | Carl Diem | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 17. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fødsler 24. juni', 'Kategori:Fødsler i 1882', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Würzburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-05', 'Kategori:Tyske sportsutøvere'] | Carl Diem (født 24. juni 1882 i Würzburg, død 17. desember 1962 i Köln) var en tysk sportsadministrator. Som generalsekretær for organisasjonskomitéen for Berlins olympiske leker, var han hovedorganisatoren bak Sommer-OL 1936.
Diem skapte tradisjonen med den olympiske ild, da han organiserte oppvarmingen til OL i 1936. Han var også en innflytelsesrik sportshistoriker, med spesiell vekt på De olympiske leker.
| Carl Diem (født 24. juni 1882 i Würzburg, død 17. desember 1962 i Köln) var en tysk sportsadministrator. Som generalsekretær for organisasjonskomitéen for Berlins olympiske leker, var han hovedorganisatoren bak Sommer-OL 1936.
Diem skapte tradisjonen med den olympiske ild, da han organiserte oppvarmingen til OL i 1936. Han var også en innflytelsesrik sportshistoriker, med spesiell vekt på De olympiske leker.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Carl Diem – Munzinger Sportsarchiv
(en) Carl Diem – Olympedia | Carl Diem (født 24. juni 1882 i Würzburg, død 17. | 199,099 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.