url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Langfjordelva | 2023-02-04 | Langfjordelva | ['Kategori:Pekere'] | Langfjordelva kan vise til flere elver i Norge:
Langfjordelva (Gamvik) – i Gamvik kommune i Finnmark
Langfjordelva (Loppa) – i Loppa kommune i Finnmark
Langfjordelva (Sør-Varanger) – i Sør-Varanger kommune i Finnmark
Langfjordelva (Skjervøy) – i Skjervøy kommune i Troms
Langfjordelva (Brønnøy) – i Brønnøy kommune i Nordland | Langfjordelva kan vise til flere elver i Norge:
Langfjordelva (Gamvik) – i Gamvik kommune i Finnmark
Langfjordelva (Loppa) – i Loppa kommune i Finnmark
Langfjordelva (Sør-Varanger) – i Sør-Varanger kommune i Finnmark
Langfjordelva (Skjervøy) – i Skjervøy kommune i Troms
Langfjordelva (Brønnøy) – i Brønnøy kommune i Nordland | Langfjordelva kan vise til flere elver i Norge: | 198,500 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NORDMA | 2023-02-04 | NORDMA | ['Kategori:Norske interesseorganisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1973'] | Norsk Direkte Markedsføringsforening, ofte forkortet NORDMA er bransjeorganisasjonen for virksomheter som driver med direktemarkedsføring i Norge. Organisasjonen ble etablert i 1973.
| Norsk Direkte Markedsføringsforening, ofte forkortet NORDMA er bransjeorganisasjonen for virksomheter som driver med direktemarkedsføring i Norge. Organisasjonen ble etablert i 1973.
== Eksterne lenker ==
NORDMA | Norsk Direkte Markedsføringsforening, ofte forkortet NORDMA er bransjeorganisasjonen for virksomheter som driver med direktemarkedsføring i Norge. Organisasjonen ble etablert i 1973. | 198,501 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vidar_Corn_Jessen | 2023-02-04 | Vidar Corn Jessen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2013', 'Kategori:Fødsler 14. august', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske arkitekter', 'Kategori:Norske billedkunstnere', 'Kategori:Personer fra Tromsø kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Vidar Corn Jessen (født 14. august 1937 i Tromsø, død 24. januar 2013) var en norsk billedkunstner og arkitekt, bosatt i Lillesand. Ved siden av arbeidet som arkitekt, arbeidet han også med collage, akvarell og skulptur som kunstfelt. Han var gift med billedkunstner, forfatter og arkitekt Magdalena Eide Jessen.
Jessen tok diplomeksamen ved Norges tekniske høgskole, arkitektavdelingen, i 1961. Under studiene møtte han Magdalena Eide Jessen fra Tvedestrand, og i 1963 giftet de seg og flyttet til Tromsø. Der opprettet de et eget arkitektkontor, og blant bygningene de designet i denne perioden finner vi Tromsø Baptistkirke (1970) og De Samiske Samlingers museumsbygning i Karasjok (1970-72). Ekteparet Jessen flyttet etter hvert til Sørlandet og bosatte seg i Bliksund ved Lillesand.
Som billedkunstner deltok Jessen på en rekke gruppe-/kollektivutstillinger både i inn- og utland. Han deltok blant annet seks ganger på Sørlandsutstillingen (siste gang i 1970) og på Høstutstillingen i 1974.Vidar Corn Jessen deltok også åtte ganger på Den Nordnorske kunstutstilling (siste gang i 1964). Han er innkjøpt av Norsk kulturråd i 1974, og av Vest-Agder fylkeskommune (1986). Jessen har også hatt verv som utsmykningskonsulent for Norsk kulturråd og hatt styre- og formannsverv ved Grimstad og Christiansands kunstforening.
Vidar Corn Jessen arbeidet som kommunearkitekt i Grimstad kommune på slutten av sitt arbeidsliv, og bidro med å bevare en del av sørlandsbyens egenart. Han designet egne prisbelønte stolper for Hamsunstien, og Groosebekken vandringspark. Han bodde sammen med Magdalena i Bliksund ved Blindleia i Høvåg, Lillesand, var med på å åpne Kassenkanalen ved Kjerkesundet for gjennomfart for småbåter, og designet broen der. Han utarbeidet en bok om Høvåg kirke, hvor han med sin arkitektinnsikt dokumenterte hvordan kirken hadde utviklet seg gjennom årene.
| Vidar Corn Jessen (født 14. august 1937 i Tromsø, død 24. januar 2013) var en norsk billedkunstner og arkitekt, bosatt i Lillesand. Ved siden av arbeidet som arkitekt, arbeidet han også med collage, akvarell og skulptur som kunstfelt. Han var gift med billedkunstner, forfatter og arkitekt Magdalena Eide Jessen.
Jessen tok diplomeksamen ved Norges tekniske høgskole, arkitektavdelingen, i 1961. Under studiene møtte han Magdalena Eide Jessen fra Tvedestrand, og i 1963 giftet de seg og flyttet til Tromsø. Der opprettet de et eget arkitektkontor, og blant bygningene de designet i denne perioden finner vi Tromsø Baptistkirke (1970) og De Samiske Samlingers museumsbygning i Karasjok (1970-72). Ekteparet Jessen flyttet etter hvert til Sørlandet og bosatte seg i Bliksund ved Lillesand.
Som billedkunstner deltok Jessen på en rekke gruppe-/kollektivutstillinger både i inn- og utland. Han deltok blant annet seks ganger på Sørlandsutstillingen (siste gang i 1970) og på Høstutstillingen i 1974.Vidar Corn Jessen deltok også åtte ganger på Den Nordnorske kunstutstilling (siste gang i 1964). Han er innkjøpt av Norsk kulturråd i 1974, og av Vest-Agder fylkeskommune (1986). Jessen har også hatt verv som utsmykningskonsulent for Norsk kulturråd og hatt styre- og formannsverv ved Grimstad og Christiansands kunstforening.
Vidar Corn Jessen arbeidet som kommunearkitekt i Grimstad kommune på slutten av sitt arbeidsliv, og bidro med å bevare en del av sørlandsbyens egenart. Han designet egne prisbelønte stolper for Hamsunstien, og Groosebekken vandringspark. Han bodde sammen med Magdalena i Bliksund ved Blindleia i Høvåg, Lillesand, var med på å åpne Kassenkanalen ved Kjerkesundet for gjennomfart for småbåter, og designet broen der. Han utarbeidet en bok om Høvåg kirke, hvor han med sin arkitektinnsikt dokumenterte hvordan kirken hadde utviklet seg gjennom årene.
== Referanser == | Vidar Corn Jessen (født 14. august 1937 i Tromsø«Vidar Corn Jessen» i Norsk kunstnerleksikon (besøkt 8. | 198,502 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elton_John | 2023-02-04 | Elton John | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elton John', 'Kategori:Engelske komponister', 'Kategori:Engelske låtskrivere', 'Kategori:Engelske pianister', 'Kategori:Engelske sangere', 'Kategori:Fødsler 25. mars', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Gjesteskuespillere i Simpsons', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Knights Bachelor', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:MusiCares Person of the Year', 'Kategori:Musikalkomponister', 'Kategori:Musikere tilknyttet MCA Records', 'Kategori:Order of the British Empire (CBE)', 'Kategori:Order of the Companions of Honour', 'Kategori:Oscar-vinnere (sang)', 'Kategori:Personer fra Harrow', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tony Award-vinnere'] | Elton Hercules John (født Reginald Kenneth Dwight; 25. mars 1947) er en britisk musiker. Hans singel «Candle in the Wind 1997» er verdens nest mest solgte singel, bare slått av Bing Crosbys «White Christmas». Albumet Captain Fantastic and the Brown Dirt Cowboy fra 1975 var det aller første albumet som toppet Billboard-lista samme uke som det ble gitt ut.
Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame, og i 2000 ble han tildelt MusiCares Person of the Year.
Han inngikk registrert partnerskap med den kanadiske filmskaperen David Furnish 21. desember 2005, samme dag som slike partnerskap ble lovlig i Storbritannia.
| Elton Hercules John (født Reginald Kenneth Dwight; 25. mars 1947) er en britisk musiker. Hans singel «Candle in the Wind 1997» er verdens nest mest solgte singel, bare slått av Bing Crosbys «White Christmas». Albumet Captain Fantastic and the Brown Dirt Cowboy fra 1975 var det aller første albumet som toppet Billboard-lista samme uke som det ble gitt ut.
Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame, og i 2000 ble han tildelt MusiCares Person of the Year.
Han inngikk registrert partnerskap med den kanadiske filmskaperen David Furnish 21. desember 2005, samme dag som slike partnerskap ble lovlig i Storbritannia.
== Bakgrunn og oppvekst ==
Johns foreldre var Stanley og Sheila Dwight. John ble oppkalt etter sin onkel og fikk navnet Reginald Kenneth. Foreldrene ble skilt i 1961, og moren giftet seg med Fred Farebrother i 1971. Faren var mye borte, og John bodde det meste av oppveksten sammen med sin mor, bestemor og tante.
Da John var 13 år ville han være som Buddy Holly. Han prøvde å se ut som Holly, og brukte til og med briller som Holly, selv om synet var utmerket. John ble dog nærsynt med årene, og måtte begynne med briller.
Etter at moren og faren ble skilt, flyttet Sheila og Fred Farebrother inn i en leilighet i Northwood Hills i England. Senere delte John og Bernie Taupin rom i leiligheten.
== Musikken ==
Johns far, som var ansatt i Royal Air Force, forbød ham å lytte til eller spille amerikansk musikk, og ville at sønnen også skulle bli soldat i luftforsvaret, eventuelt bli ekspeditør i bank. John og moren tyvlyttet på plater med Elvis Presley og Buddy Holly, og John utviklet seg allerede i ung alder til å bli en dyktig pianist. Da han var 11 år vant han et stipend til Royal Academy of Music, og ble ved skolen til han var 15 år gammel.
I 1960 dannet John og vennene hans bandet Corvettes, som senere ble Bluesology. John spilte keyboard og orgel i bandet og han skrev to av bandets melodier; «Come Back Baby» og «Mr. Frantic», som han også sang selv.
I 1967 forlot John Bluesology og begynte et samarbeid med Bernie Taupin, en ung tekstforfatter fra Lincolnshire. Dette skjedde etter at begge fikk avslag på jobbsøknad hos Liberty Records. John fikk også lov til å drive innspillinger i Dick James Music studio gjennom en bekjent, Caleb Quaye, som senere var med som gitarist på de tre første albumene hans.
Til tross for manglende suksess på hitlistene ble promotoren Steve Brown spesielt interessert i de unge talentene. Han oppfordret Taupin og John til å gå sine egne veier, og ikke lage standardisert populærmusikk, slik de var blitt instruert til av Dick James. De første sangene som ble spilt inn etter dette var «Lady Samantha» og «All Across The Havens», og Steve Brown var produsent. Selv om «Lady Samantha» ikke ble noen listetopp, ble den mer populær enn noe John tidligere hadde utgitt.
Dette inspirerte duoen til å lage en sang til Englands Eurovision Song Contest i 1969. En av seks sanger skulle plukkes ut til å representere England i den internasjonale finalen. Det var kanskje like greit at sangen «I Can't Go on Living Without You» ikke ble Englands «Song For Europe». Istedenfor å representere England, gikk John i studio og fullførte innspillingene til albumet Empty Sky, som ble Johns første album.
Da Empty Sky kom ut i 1969 hadde John allerede gitt ut noen singler, bl.a. ovennevnte «Lady Samantha» med «All Across The Havens» som B-side. Akkurat denne singelen var den første som tiltrakk noen nevneverdig oppmerksomhet, og den frekventerte radiostasjonene en tid.
John hadde tidligere også vært med på tre mindre suksessfulle singler som pianospiller i R&B-gruppen Bluesology. Han skrev også sangene på de to første singlene, men da under sitt egentlige navn Reg Dwight. Albumet ble aldri noen stor suksess, og John har senere uttalt at utgivelsen bærer preg av at de to låtskriverne var unge og naive. Til tross for at albumet var kommersielt mislykket var det artistisk vel utformet, og sannsynligvis viktig i modningsprosessen for denne kommende stjernen.
Elton gjorde sin første store opptreden i USA på Troubadour i West Hollywood 25. august 1970.
Han sang da «Your Song», «Sixty Years On», «I Need You To Turn To», «Border Song», «Country Comfort», «Take Me To The Pilot», «Burn Down The Mission», «Honky Tonk Woman» og «Bad Side Of The Moon».
Neste dag skrev Robert Hilburn i Los Angeles Times: «Han vil bli en av rockens største og viktigste stjerner.»
30 år senere har han solgt mer enn 150 millioner album over hele verden.
I 1971 skiftet John navn fra fødenavnet sitt til Elton Hercules John etter sine venner i bandet, saksofonist Elton Dean og vokalist «Long» John Baldry.
Mot slutten av 1970 hadde Elton John bare såvidt begynt å slå igjennom i Storbritannia, selv om han allerede hadde gjort stor suksess i USA. Hans første britiske single, «Your Song», ble sluppet i begynnelsen av 1971. I USA hadde både «Your Song» og «Border Song» nådd den amerikanske Billboard-listen allerede i 1970. I 1971 ble tre album utgitt i USA i rask rekkefølge; Tumbleweed Connection i begynnelsen av 1971, Friends – The Movie i mars og 11-17-70 i mai.
11-17-70 er datoen albumet ble spilt inn. Albumet er et live-opptak fra et amerikansk radio-show, som senere ble redigert og utgitt som LP.
Madman Across the Water ble utgitt i november 1971. Dette er sannsynligvis Elton Johns mest undervurderte album. Grunnen til dette kan være tidspunktet det ble utgitt. Elton hadde allerede gitt ut 2-3 album det samme året, dessuten var stilen til dette albumet en smule retrospektiv og lignet veldig på debutalbumet Empty Sky. Selv om Madman Across The Water ikke ble noen stor suksess, er to av sangene blitt innspilt av andre artister på cover-albumet Two Rooms, og en tredje sang, «Tiny Dancer», er blitt brukt i soundtracket til filmen Almost Famous. Bon Jovi skrev følgende om hvorfor han valgte å covre «Levon» på Two Rooms albumet: «Every once in a while, I hear a song that I wish I had written. The first time I heard «Levon», I knew it was one of those songs.»
Etter et hektisk år med fire utgivelser, tok det et halvt år før Eltons neste album ble utgitt. Honky Chateau kom ut i mai 1972. Dette albumet var det første som nådde helt til topps på albumlisten i USA. Det holdt førsteplassen i 5 uker, og ble også det første Elton-albumet som holdt seg inne på Billboard Topp 200 listen i over et år. I Storbritannia ble det hans første album som nådde topp tre. Både «Rocket Man» og «Honky Cat» ble hitsingler, og Honky Château ble derfor det første albumet med to hitsingler i Storbritannia.
Elton fikk sin stjerne på Hollywood Walk of Fame den 21. november 1975.
På slutten av 1970-årene innrømmet Elton at han var bifil i et intervju i Rolling Stone Magazine. Han innrømmet senere at dette var ett «kompromiss» og at han egentlig var homofil.
Elton møtte Renate Blauel i 1982 da han spilte inn Too Low for Zero. Han fridde til henne 9. februar 1984, og de giftet seg fem dager senere på Valentines Day i Sydney i Australia i St. Marks Angelican Church. De ble skilt igjen i november 1988.
I 1990 la Elton seg frivillig inn på ett avvenningsenter for alkoholmisbrukere i Chicago, hvor han ble avvent for sitt store alkohol- og kokainmisbruk.
I 1992 opprettet Elton sitt Aids-fond eller at hans nære venn Ryan White døde av aids. Alle inntekter fra salg av singler går til dette fondet.
I 1994 ble Elton tatt inn i Rock and Roll Hall of Fame, men han ga prisen til Bernie Taupin.
Elton møtte sin store kjærlighet, filmprodusent David Furnish i 1993 i et selskap. Kanadieren har ansvaret for Eltons filmselskap Rocket Pictures.
Elton har fire ulike hjem; Woodside i Windsor i England. En stor suite i Atlanta, Georgia som han kjøpte i 1990. Enda et stort hus i England, samt et nytt hus i Mont Boron i Nice i Frankrike.
I 1997 sang Elton en omskrevet utgave av «Candle in the Wind» i Prinsesse Dianas begravelse. Denne sangen skrev John og Bernie sammen til Diana. Singlen er tidenes mest solgte.
Johns album The Big Picture feiret ikke bare hans tredveårsjubileum som artist. Det var også et jubileum for samarbeidet mellom John og hans faste tekstforfatter gjennom 30 år, Bernie Taupin.
I 1998 ble han slått til ridder etter utnevnelse til Knight Bachelor av dronning Elisabeth II. Dette gir ham tiltaleformen sir foran sitt navn. Denne utmerkelsen fikk han for «utstrakt musikalsk og veldedig virksomhet». Den offisielle investiturseremonien, der han fikk ridderslaget, ble holdt på Buckingham Palace. I 1995 ble Elton utnevnt til kommandør av Order of the British Empire.
1999 var året da Tim Rice og John utga musikken til Disneymusikalen «Aida». Musikken ble fremført av ulike artister med bl. a. John selv, Tina Turner, LeAnn Rimes, Sting, Janet Jackson, Spice Girls og Boyz II Men, men denne solgte heller dårlig.
Elton ble operert og fikk lagt inn pacemaker i juli 1999 etter et hjerteinfarkt. Han hvilte ut i sitt hjem i Nice, og bestemte seg for å trappe ned på turnevirksomheten. John sier selv at «Den eneste effekten jeg har hatt av dette hjerteinfarktet er at jeg må ha med meg et kort som forklarer hvorfor alarmen alltid går når jeg passerer sikkerhetssjekken på flyplasser».
I 2019 ble han utnevnt til medlem av Order of the Companions of Honour.
== Diskografi ==
Empty Sky (DJM Records, 1969)
Elton John (DJM Records, 1970)
Tumbleweed Connection (DJM Records, 1970)
Friends – The Movie (soundtrack) (Paramount, 1971)
11-17-70 (konsertalbum) (UNI, 1971)
Madman Across the Water (DJM Records, 1971)
Honky Chateau (DJM Records, 1972)
Don't Shoot Me I'm Only the Piano Player (DJM Records, 1973)
Goodbye Yellow Brick Road (DJM Records, 1973)
From My Song Book (DJM Records, 1973)
Caribou (DJM Records, 1974)
Elton John's Greatest Hits (samlealbum) (DJM Records, 1974)
Captain Fantastic and the Brown Dirt Cowboy (DJM Records, 1975)
Rock of the Westies (DJM Records, 1975)
Here and There (konsertalbum) (DJM Records, 1976)
Blue Moves (DJM Records, 1976)
Elton John's Greatest Hits Volume II (samlealbum) (DMJ Records, 1977)
A Single Man (Rocket Records, 1978)
The Thom Bell Sessions (EP, samlealbum) (Rocket Records, 1979)
Victim of Love (Rocket Records, 1979)
21 at 33 (Rocket Records, 1980)
The Fox (Rocket Records, 1981)
Jump Up! (Rocket Records, 1982)
Too Low for Zero (Rocket Records, 1983)
Breaking Hearts (Rocket Records, 1984)
Ice on Fire (Rocket Records, 1985)
Leather Jackets (Rocket Records, 1986)
Live in Australia with the Melbourne Symphony Orchestra (konsertalbum) (Rocket Records, 1987)
Reg Strikes Back (Rocket Records, 1988)
Sleeping with the Past (Rocket Records, 1989)
Two Rooms (Rocket Records, 1991)
The One (Rocket Records, 1992)
Duets (Rocket Records, 1993)
The Lion King (soundtrack) (Rocket Records, 1994)
Reg Dwight's Piano Goes Pop (Rocket Records, 1994)
Made in England (Rocket Records, 1995)
The Big Picture (Rocket Records, 1997)
Elton John and Tim Rice's Aida (soundtrack) (Rocket Records, 1999)
The Muse (soundtrack) (Rocket Records, 1999)
One Night Only (konsertalbum) (Rocket Records, 2000)
The Road to El Dorado (soundtrack) (Rocket Records, 2000)
Songs from the West Coast (Rocket Records, 2001)
Peachtree Road (Rocket Records, 2004)
Captain Fantastic and the Brown Dirt Cowboy live (konsertalbum) (Rocket Records, 2005)
The Captain and the Kid (Rocket Records, 2006)
Elton John – Norske Klassikere (samlealbum) (VG Topp, 2007)
The Union (Elton John og Leon Russell) (Decca, 2010)
The Diving Board (Captiol, Mercury, 2013)
Wonderful Crazy Night (2016)
Regimental Sgt. Zippo (2021)
The Lockdown Sessions (2021)
== I Norge ==
4. mai 1982, Drammenshallen
2. mai 1984, Drammenshallen
10. april 1989, Drammenshallen
26. mai 1992, Oslo Spektrum
27. mai 1992, Oslo Spektrum
10. juni 1995, Oslo Spektrum
11. juni 1995, Oslo Spektrum
14. juni 1995, Oslo Spektrum
30. november 1998, Oslo Spektrum
1. desember 1998, Oslo Spektrum
2. desember 1998, Oslo Spektrum
13. november 2000, Oslo Spektrum
14. november 2000, Oslo Spektrum
1. juni 2002, Oslo Spektrum
2. juni 2002, Oslo Spektrum
29. juni 2003, Torget i Trondheim
1. juli 2003, Koengen
3. juni 2004, Gamle Stavanger Stadion
5. juni 2004, Krogshavn
8. juni 2005, Oslo Spektrum
22. juni 2007, Fredrikstad Stadion
26. juni 2007, Sør Arena
5. desember 2008, Oslo Spektrum
18. Juni 2009 Rådhusplassen Haugesund
20. juni 2009, Skagerak Arena
5. desember 2010, Oslo Spektrum
31. mars 2012, Tromsø Skarphallen
14. desember 2013, Oslo Spektrum
15. november 2014, Oslo Spektrum
16. november 2014, Sørmarka Arena
3. juli 2015, Koengen
4. juli 2015, Larvik Golf Arena
30. juni 2016, Color Line Stadion
1. juli 2016, Sverresborg
2. juli 2016, Sverresborg
29. juni 2017, Bystranda
30. juni 2017, Stortorget
4. juni 2019, Koengen
21. mai 2022, Telenor Arena
22. mai 2022, Telenor Arena
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Elton John – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Elton John på Internet Movie Database
(da) Elton John på Filmdatabasen
(fr) Elton John på Allociné
(en) Elton John på AllMovie
(en) Elton John hos The Movie Database
(en) Elton John hos Internet Broadway Database
(en) Elton John hos Internet Broadway Database
(en) Elton John på Apple Music
(en) Elton John på Discogs
(en) Elton John på Discogs
(en) Elton John på Discogs
(en) Elton John på MusicBrainz
(en) Elton John på Encyclopaedia Metallum
(en) Elton John på SoundCloud
(en) Elton John på Spotify
(en) Elton John på Songkick
(en) Elton John på Last.fm
(en) Elton John på Twitter
(en) Elton John på Facebook
(en) Elton John på Instagram
(en) Elton John på YouTube
Elton John på YouTube
(en) Elton John på Myspace
Elton John på TikTok
(en) www.eltonography.com | Elton John and Tim Rice's Aida er et konseptalbum som ble gitt ut i 1999. | 198,503 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_landsh%C3%B8vdinger_i_Gotlands_l%C3%A4n | 2023-02-04 | Liste over landshøvdinger i Gotlands län | ['Kategori:Landshøvdinger i Gotlands län', 'Kategori:Lister over landshøvdinger i Sverige'] | Liste over landshøvdinger i Gotlands län starter i 1645, da tittelen var lensherre, en tittel som ble brukt til 1676. Landshøvdingen i Gotlands län er sjef for lensstyret på Gotland.
1645-1648: Åke Ulfsparre
1648–1650: Gustaf Persson Banér
1650–1654: Axel Carlsson Sparre
1656 Per Fleming (vise landshövding)Fra 1652-1654 var Gotland en del av arveprinsen Karl Gustavs eiendom og fra 1654-1689 hørte Gotland til Christina av Sveriges land. I denne tiden hadde man generalguvernører for å se til at skattene ble inndrevet.
1654-1657 Herman Fleming
1657-1668 Seved Bååth
1669-1674 Gustaf Kurck
1674-1681 Jöran Gyllenstierna
1681-1689 Johan Paulin Olivecrantz (1681-82 generalintendant, 1682-89 generalguvernør)
1676-1679 Niels Juel (var under den danske okkupasjonen tillsatt som stattholder på Gotland)
1678–1689: Johan Cedercrantz
1689–1708: Gustaf Adolf von der Osten
1708–1710: Anders Sparrfelt
1710–1711: Peter Snack
1711–1716: Nils Posse
1716–1728: Gustaf von Psilander
1728–1738: Johan Didrik Grönhagen
1738–1757: Jacob von Hökerstedt
1757–1763: Didrik Henrik Taube
1763–1765: Mårten Kalling
1765–1787: Carl Otto von Segebaden
1787–1812: Salomon Mauritz von Rajalin
1812–1817: Carl Fredrik Aschling
1817–1833: Jacob Cederström
1833–1849: Michael Silvius von Hohenhausen
1849–1858: Gustaf Jacob af Dalström
1858–1862: Gillis Bildt
1862–1873: Henrik Gyllenram
1874–1883: Rudolf Horn
1883–1900: Emil Poignant
1901–1903: Conrad Cedercrantz
1903–1909: August Wall
1909–1912: Karl Rydin
1912–1927: Gustaf Roos
1927–1938: Alvar Elis Rodhe
1938–1941: Ola Jeppsson
1941–1951: Erik Nylander
1951–1959: Åke Hovgard
1959–1968: Martin Wahlbäck
1968–1974: Torsten Andersson
1974–1980: Einar Gustafsson
1980–1983: Lars Westerberg
1984–1991: Claes Elmstedt
1992–1998: Thorsten Andersson
1998–2004: Lillemor Arvidsson
2004–2009: Marianne Samuelsson
1. januar 2010–sittende: Cecilia Schelin Seidegård
| Liste over landshøvdinger i Gotlands län starter i 1645, da tittelen var lensherre, en tittel som ble brukt til 1676. Landshøvdingen i Gotlands län er sjef for lensstyret på Gotland.
1645-1648: Åke Ulfsparre
1648–1650: Gustaf Persson Banér
1650–1654: Axel Carlsson Sparre
1656 Per Fleming (vise landshövding)Fra 1652-1654 var Gotland en del av arveprinsen Karl Gustavs eiendom og fra 1654-1689 hørte Gotland til Christina av Sveriges land. I denne tiden hadde man generalguvernører for å se til at skattene ble inndrevet.
1654-1657 Herman Fleming
1657-1668 Seved Bååth
1669-1674 Gustaf Kurck
1674-1681 Jöran Gyllenstierna
1681-1689 Johan Paulin Olivecrantz (1681-82 generalintendant, 1682-89 generalguvernør)
1676-1679 Niels Juel (var under den danske okkupasjonen tillsatt som stattholder på Gotland)
1678–1689: Johan Cedercrantz
1689–1708: Gustaf Adolf von der Osten
1708–1710: Anders Sparrfelt
1710–1711: Peter Snack
1711–1716: Nils Posse
1716–1728: Gustaf von Psilander
1728–1738: Johan Didrik Grönhagen
1738–1757: Jacob von Hökerstedt
1757–1763: Didrik Henrik Taube
1763–1765: Mårten Kalling
1765–1787: Carl Otto von Segebaden
1787–1812: Salomon Mauritz von Rajalin
1812–1817: Carl Fredrik Aschling
1817–1833: Jacob Cederström
1833–1849: Michael Silvius von Hohenhausen
1849–1858: Gustaf Jacob af Dalström
1858–1862: Gillis Bildt
1862–1873: Henrik Gyllenram
1874–1883: Rudolf Horn
1883–1900: Emil Poignant
1901–1903: Conrad Cedercrantz
1903–1909: August Wall
1909–1912: Karl Rydin
1912–1927: Gustaf Roos
1927–1938: Alvar Elis Rodhe
1938–1941: Ola Jeppsson
1941–1951: Erik Nylander
1951–1959: Åke Hovgard
1959–1968: Martin Wahlbäck
1968–1974: Torsten Andersson
1974–1980: Einar Gustafsson
1980–1983: Lars Westerberg
1984–1991: Claes Elmstedt
1992–1998: Thorsten Andersson
1998–2004: Lillemor Arvidsson
2004–2009: Marianne Samuelsson
1. januar 2010–sittende: Cecilia Schelin Seidegård
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
www.lansstyrelsen.se/gotland | Liste over landshøvdinger i Gotlands län starter i 1645, da tittelen var lensherre, en tittel som ble brukt til 1676. Landshøvdingen i Gotlands län er sjef for lensstyret på Gotland. | 198,504 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carnival_Cruise_Line | 2023-02-04 | Carnival Cruise Line | ['Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Cruise', 'Kategori:Rederier fra USA', 'Kategori:Selskaper etablert i 1972'] | Carnival Cruise Lines (CCL) er et cruiserederi som opererer et stort antall av cruiseskip. Det ble etablert i 1972 av Ted Arison og er per 2021 en divisjon innen Carnival Corporation & plc, med Micky Arison som styreleder.
| Carnival Cruise Lines (CCL) er et cruiserederi som opererer et stort antall av cruiseskip. Det ble etablert i 1972 av Ted Arison og er per 2021 en divisjon innen Carnival Corporation & plc, med Micky Arison som styreleder.
== Galleri ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Carnival Cruise Line – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Carnival Cruise Lines – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Carnival Cruise Lines nettsider | Carnival! er et veldedighets album for The Rainforest Foundation Fund som ble gitt ut i 1997. | 198,505 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Prince%E2%80%99s_Trust_All_Star_Rock_Concert | 2023-02-04 | The Prince’s Trust All Star Rock Concert | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkvideoer og DVD-er'] | The Prince's Trust All Star Rock Concert er en video som inneholder opptaket av konserten som feirer 10 års jubileet til The Prince's Trust som ble gitt ut i 1987.
| The Prince's Trust All Star Rock Concert er en video som inneholder opptaket av konserten som feirer 10 års jubileet til The Prince's Trust som ble gitt ut i 1987.
== Sporliste ==
«Better Be Good to Me» (Tina Turner) - 5.17
«Tearing Us Apart» (Eric Clapton og Tina Turner) - 5.50
«Your Song» (Elton John) - 4.10
«In The Air Tonight» (Phil Collins) - 5.21
«Money For Nothing» (Dire Straits) - 5.56
«Every Time You Go Away» (Paul Young) - 5.07
«Sailing» (Rod Stewart) - 5.34
«I'm Still Standing» (Elton John - 4.11
«Every Time You Go Away» (Paul Young og George Michael) - 6.31
«I Saw Her Standing There» (Paul McCartney) - 4.38
«Long Tall Sally» (Paul McCartney) - 2.28
«Get Back» (Paul McCartney) og All Stars - 3.23 | The Prince's Trust All Star Rock Concert er en video som inneholder opptaket av konserten som feirer 10 års jubileet til The Prince's Trust som ble gitt ut i 1987. | 198,506 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ifjordfjellet | 2023-02-04 | Ifjordfjellet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gamviks geografi', 'Kategori:Lebesbys geografi', 'Kategori:Tanas geografi', 'Kategori:Troms og Finnmarks geografi', 'Kategori:Vidder i Norge'] | Ifjordfjellet (nordsamisk: Idjavuonduottar) er et flatt og viddepreget fjellområde i Lebesby, Gamvik og Tana kommuner i Finnmark. Det ligger mellom Ifjorden i vest, Vestertana i øst, Laksefjordvidda i sør og Langfjorddalen i nord.Fylkesvei 98 går over fjellet, men strekningen er svært værhard og veien har ofte vært stengt i vinterhalvåret. Veien har blitt oppgradert til høyfjellsstandard, og ble ferdig i 2015.Lengst vest på fjellet ligger Ifjordfjellet kapell, som ble bygget av samemisjonen i 1968.
| Ifjordfjellet (nordsamisk: Idjavuonduottar) er et flatt og viddepreget fjellområde i Lebesby, Gamvik og Tana kommuner i Finnmark. Det ligger mellom Ifjorden i vest, Vestertana i øst, Laksefjordvidda i sør og Langfjorddalen i nord.Fylkesvei 98 går over fjellet, men strekningen er svært værhard og veien har ofte vært stengt i vinterhalvåret. Veien har blitt oppgradert til høyfjellsstandard, og ble ferdig i 2015.Lengst vest på fjellet ligger Ifjordfjellet kapell, som ble bygget av samemisjonen i 1968.
== Referanser == | Ifjordfjellet (nordsamisk: Idjavuonduottar) er et flatt og viddepreget fjellområde i Lebesby, Gamvik og Tana kommuner i Finnmark. Det ligger mellom Ifjorden i vest, Vestertana i øst, Laksefjordvidda i sør og Langfjorddalen i nord. | 198,507 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steinar_Molvik | 2023-02-04 | Steinar Molvik | ['Kategori:Ap-ordførere i Nordland', 'Kategori:Artikler hvor parti mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 20. desember', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordførere i Vågan'] | Steinar Molvik (født 20. desember 1943 i Sarpsborg, død 7. januar 2015 samme sted) var en norsk lokalpolitiker for Arbeiderpartiet. Han var ordfører i Vågan kommune fra 1983 til 1995.
Molvik bodde i Svolvær fra 1964. I sine yngre år var han aktiv idrettsutøver innen friidrett og håndball, og senere håndball- og fotballdommer. Han og makker Hans Fagge var en tid rangert som landets sjette beste dommerpar i håndball. Molvik var leder for Hålogaland Fotballkrets fra 2001 til sin død. Han hadde også flere andre styreverv, blant annet som styreleder for Lofoten Avfallsselskap og nestleder i Lofotakvariet. Da han døde var han fremdeles kommunestyrerepresentant i Vågan.
| Steinar Molvik (født 20. desember 1943 i Sarpsborg, død 7. januar 2015 samme sted) var en norsk lokalpolitiker for Arbeiderpartiet. Han var ordfører i Vågan kommune fra 1983 til 1995.
Molvik bodde i Svolvær fra 1964. I sine yngre år var han aktiv idrettsutøver innen friidrett og håndball, og senere håndball- og fotballdommer. Han og makker Hans Fagge var en tid rangert som landets sjette beste dommerpar i håndball. Molvik var leder for Hålogaland Fotballkrets fra 2001 til sin død. Han hadde også flere andre styreverv, blant annet som styreleder for Lofoten Avfallsselskap og nestleder i Lofotakvariet. Da han døde var han fremdeles kommunestyrerepresentant i Vågan.
== Kilder ==
Lofotposten: Steinar Molvik er død (7. januar 2015, oppdatert 8. januar 2015)
Norges Fotballforbund: Steinar Molvik er død (8. januar 2015) | Steinar Molvik (født 20. desember 1943 i Sarpsborg, død 7. | 198,508 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arctic_Race_of_Norway_2015 | 2023-02-04 | Arctic Race of Norway 2015 | ['Kategori:Arctic Race of Norway 2015', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Arctic Race of Norway 2015 var den tredje utgaven av Arctic Race of Norway. Rittet er klassifisert som kategori 2.HC og gikk over fire etapper i Nordland og Troms, hvor de blant annet syklet over Gratangsfjellet, gjennom Setermoen leir og opp til Målselv fjellandsby.
| Arctic Race of Norway 2015 var den tredje utgaven av Arctic Race of Norway. Rittet er klassifisert som kategori 2.HC og gikk over fire etapper i Nordland og Troms, hvor de blant annet syklet over Gratangsfjellet, gjennom Setermoen leir og opp til Målselv fjellandsby.
== Lagene ==
== Etappene ==
== Trøyene ==
== Resultater ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(fr) Offisielt nettsted
(en) Arctic Race of Norway 2015 - ProCyclingStats
(en) Arctic Race of Norway 2015 – Cycling Archives | Arctic Race of Norway 2015 var den tredje utgaven av Arctic Race of Norway. Rittet er klassifisert som kategori 2. | 198,509 |
https://no.wikipedia.org/wiki/August_Jensen | 2023-02-04 | August Jensen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 29. august', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske syklister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | August Jensen (født 29. august 1991) er en norsk landeveissyklist fra Bodø som sykler for det amerikanske pro-kontinental-laget Human Powered Health. I 2017 tok han sin så langt største seier under det norske etapperittet Arctic Race of Norway da han vant 3. etappe. Seieren var også med på å sikre 2.plass i sammendraget.
| August Jensen (født 29. august 1991) er en norsk landeveissyklist fra Bodø som sykler for det amerikanske pro-kontinental-laget Human Powered Health. I 2017 tok han sin så langt største seier under det norske etapperittet Arctic Race of Norway da han vant 3. etappe. Seieren var også med på å sikre 2.plass i sammendraget.
== Karriere ==
Jensen viste seg frem på den internasjonale scenen for første gang under U23-VM i landeveissykling 2012, men kom i mål 13 minutter bak vinneren Aleksej Lutsenko fra Kasakhstan.
Under Arctic Race of Norway 2013 kom Jensen på andreplass i klatrekonkurransen bak Lars Petter Nordhaug. Sesongen etter vant Jensen klatretrøyen i Arctic Race of Norway 2014 foran slovenske Simon Špilak.
== Meritter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) August Jensen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
August Jensen på Twitter
(en) August Jensen – ProCyclingStats
(en) August Jensen – Cycling Archives
(en) August Jensen – Cycling Quotient | Bodø, Norge | 198,510 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flensburgregjeringen | 2023-02-04 | Flensburgregjeringen | ['Kategori:1945 i Tyskland', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det tredje rike', 'Kategori:Flensburg', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Provisorisk regjering', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1945', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1945', 'Kategori:Tyske regjeringer'] | Flensburgregjeringen (tysk: Flensburger Regierung), også kjent som Flensburgkabinettet (tysk: Flensburger Kabinett) og Dönitzregjeringen (tysk: Regierung Dönitz), var en kortvarig regjering i Tyskland. Regjeringen forsøkte å styre Tyskland i en periode på et par uker ved slutten av andre verdenskrig i Europa. Den ble opprettet etter at Adolf Hitler begikk selvmord den 30. april 1945 under slaget om Berlin. Regjeringssjef var storadmiral Karl Dönitz.
Administrasjonen ble omtalt som Flensburgregjeringen på grunn av at hovedkontoret var plassert i byen Flensburg i det nordlige Tyskland. Den 23. mai 1945 ble administrasjonen satt under arrest og Flensburgregjeringen oppløst. Fra dette tidspunkt opphørte enhver sentral, tysk myndighetsutøvelse.
| Flensburgregjeringen (tysk: Flensburger Regierung), også kjent som Flensburgkabinettet (tysk: Flensburger Kabinett) og Dönitzregjeringen (tysk: Regierung Dönitz), var en kortvarig regjering i Tyskland. Regjeringen forsøkte å styre Tyskland i en periode på et par uker ved slutten av andre verdenskrig i Europa. Den ble opprettet etter at Adolf Hitler begikk selvmord den 30. april 1945 under slaget om Berlin. Regjeringssjef var storadmiral Karl Dönitz.
Administrasjonen ble omtalt som Flensburgregjeringen på grunn av at hovedkontoret var plassert i byen Flensburg i det nordlige Tyskland. Den 23. mai 1945 ble administrasjonen satt under arrest og Flensburgregjeringen oppløst. Fra dette tidspunkt opphørte enhver sentral, tysk myndighetsutøvelse.
== Sammensetning ==
Regjeringen hadde denne sammensetningen:
Storadmiral Karl Dönitz: Reichspräsident og krigsministerLutz Schwerin von Krosigk: Ledende minister, utenriksminister og finansministerWilhelm Stuckart: Kulturminister og innenriksministerAlbert Speer: Minister for industri og produksjonHerbert Backe: Landbruks- og naturministerFranz Seldte: ArbeidsministerJulius Dorpmüller: Post- og kommunikasjonsministerGeneraloberst Alfred Jodl var leder av Wehrmacht og representerte Dönitz i forhandlingene med de allierte i Reims. Feltmarskalk Wilhelm Keitel var leder av Oberkommando der Wehrmacht og han representerte Dönitz i forhandlingene med Den røde armé i Berlin. Hans-Georg von Friedeburg ble utnevnt som Karl Dönitz' etterfølger som leder av Kriegsmarine og ble forfremmet til generaladmiral. Robert Ritter von Greim beholdt tittelen som leder av Luftwaffe.
== Referanser == | Flensburgregjeringen (tysk: Flensburger Regierung), også kjent som Flensburgkabinettet (tysk: Flensburger Kabinett) og Dönitzregjeringen (tysk: Regierung Dönitz), var en kortvarig regjering i Tyskland. Regjeringen forsøkte å styre Tyskland i en periode på et par uker ved slutten av andre verdenskrig i Europa. | 198,511 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_13_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 13 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Lavalleja (departement)', 'Kategori:Maldonado (departement)', 'Kategori:Rocha (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 13 Bartolomé Hidalgo (spansk: Ruta trece; populært kalt for Ruta 13) er en veistrekning som går fra Aiguá (vest) til Velázquez, Rocha, i sørlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 110 kilometer lang.Ruta 13 er oppkalt etter uruguayansk forfatter Bartolomé Hidalgo (1788-1822).
| Ruta 13 Bartolomé Hidalgo (spansk: Ruta trece; populært kalt for Ruta 13) er en veistrekning som går fra Aiguá (vest) til Velázquez, Rocha, i sørlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 110 kilometer lang.Ruta 13 er oppkalt etter uruguayansk forfatter Bartolomé Hidalgo (1788-1822).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 13, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,512 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storelva_(Gamvik_og_Tana) | 2023-02-04 | Storelva (Gamvik og Tana) | ['Kategori:27°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Gamvik', 'Kategori:Elver i Tana', 'Kategori:Langfjordvassdraget (Gamvik)'] | Storelva (nordsamisk: Stuorrajohka) er ei elv i Tana og Gamvik kommune i Finnmark. Den er hovedtilløpselv til Langfjordelva og er 18,3 kilometer lang.
Storelva har utspring nord for Divgoaivi på Ifjordfjellet. Herfra renner den først i østlig retning, men snur snart nordover. Elva krysser fylkesvei 98 og mottar like etter den største sideelva, Iešjohka, som kommer inn fra nord. Etter samløpet snur Storelva mot vest. Øverst i Langfjorddalen løper den sammen med Eaštorjohka, som kommer inn fra vest, og danner Langfjordelva.
Fylkesvei 98 krysser nedbørfeltet og renner parallelt med nedre del av elva.
Langfjordvassdraget ble vernet mot kraftutbygging i Verneplan II for vassdrag i 1980.
| Storelva (nordsamisk: Stuorrajohka) er ei elv i Tana og Gamvik kommune i Finnmark. Den er hovedtilløpselv til Langfjordelva og er 18,3 kilometer lang.
Storelva har utspring nord for Divgoaivi på Ifjordfjellet. Herfra renner den først i østlig retning, men snur snart nordover. Elva krysser fylkesvei 98 og mottar like etter den største sideelva, Iešjohka, som kommer inn fra nord. Etter samløpet snur Storelva mot vest. Øverst i Langfjorddalen løper den sammen med Eaštorjohka, som kommer inn fra vest, og danner Langfjordelva.
Fylkesvei 98 krysser nedbørfeltet og renner parallelt med nedre del av elva.
Langfjordvassdraget ble vernet mot kraftutbygging i Verneplan II for vassdrag i 1980.
== Referanser == | | munning = Langfjordelva | 198,513 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_15_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 15 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Rocha (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 15 Javier Barrios Amorín (spansk: Ruta quince; populært kalt for Ruta 15) er en veistrekning som går fra La Paloma (sør) til Cebollatí (nord), Rocha, i sørøstlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 190 kilometer lang.
| Ruta 15 Javier Barrios Amorín (spansk: Ruta quince; populært kalt for Ruta 15) er en veistrekning som går fra La Paloma (sør) til Cebollatí (nord), Rocha, i sørøstlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 190 kilometer lang.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 15, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,514 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_16_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 16 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Rocha (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 16 (spansk: Ruta dieciséis) er en veistrekning som går fra Aguas Dulces (sør) til Ruta 14 (nord), Rocha, i sørøstlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 49 kilometer lang.
| Ruta 16 (spansk: Ruta dieciséis) er en veistrekning som går fra Aguas Dulces (sør) til Ruta 14 (nord), Rocha, i sørøstlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 49 kilometer lang.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 16, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,515 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_17_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 17 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Treinta y Tres (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 17 (spansk: Ruta diecisiete) er en veistrekning som går fra Ruta 8 (vest) til General Enrique Martínez i Treinta y Tres i det østlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 61 kilometer lang.
| Ruta 17 (spansk: Ruta diecisiete) er en veistrekning som går fra Ruta 8 (vest) til General Enrique Martínez i Treinta y Tres i det østlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 61 kilometer lang.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 17, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,516 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nationaal-Socialistische_Nederlandsche_Arbeiderspartij | 2023-02-04 | Nationaal-Socialistische Nederlandsche Arbeiderspartij | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjonalsosialisme', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1931', 'Kategori:Tidligere politiske partier i Nederland'] | Det nasjonalsosialistiske nederlandske arbeiderparti (nederlandsk: Nationaal-Socialistische Nederlandsche Arbeiderspartij), forkortet NSNAP, var et nasjonalsosialistisk nederlandsk politisk parti. Partiet ble grunnlagt i 1931 og ble ledet av Ernst Herman van Rappard. Målet var å etterligne det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP som var ledet at Adolf Hitler. Partiet feilet i å oppnå suksess og ble beskyldt av sine rivaler, Den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Nederland (NSB), for å være moderate.Partiet var sterkt inspirert av NSDAP og i likhet med det tyske nazi-partiet opprettet NSNAP sine egne stormtropper som lignet på Sturmabteilung, en ungdomsavdeling lik Hitlerjugend og tok i bruk hakekorset. I motsetning til sine høyreekstremistiske motparter som fremmet nederlandsk nasjonalisme, fremmet NSNAP at Nederland skulle inkorporeres i Tyskland. En politikk som vant liten støtte noe som valget i 1937 viste, da partiet bare fikk 998 stemmer. NSNAP hadde et sterk antisemittisk fokus og kritiserte NSB for å være en jødisk dominert pseudo-nasjonalsosialistisk organisasjon.NSNAP tjente ikke på den tyske invasjonen av Nederland siden de tyske myndighetene valgte å større Anton Mussert lederen for NSB. Partiet ble oppløst den 14. desember 1941 når Arthur Seyss-Inquart forbød alle politiske partier i Nederland bortsett fra NSB.
| Det nasjonalsosialistiske nederlandske arbeiderparti (nederlandsk: Nationaal-Socialistische Nederlandsche Arbeiderspartij), forkortet NSNAP, var et nasjonalsosialistisk nederlandsk politisk parti. Partiet ble grunnlagt i 1931 og ble ledet av Ernst Herman van Rappard. Målet var å etterligne det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP som var ledet at Adolf Hitler. Partiet feilet i å oppnå suksess og ble beskyldt av sine rivaler, Den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Nederland (NSB), for å være moderate.Partiet var sterkt inspirert av NSDAP og i likhet med det tyske nazi-partiet opprettet NSNAP sine egne stormtropper som lignet på Sturmabteilung, en ungdomsavdeling lik Hitlerjugend og tok i bruk hakekorset. I motsetning til sine høyreekstremistiske motparter som fremmet nederlandsk nasjonalisme, fremmet NSNAP at Nederland skulle inkorporeres i Tyskland. En politikk som vant liten støtte noe som valget i 1937 viste, da partiet bare fikk 998 stemmer. NSNAP hadde et sterk antisemittisk fokus og kritiserte NSB for å være en jødisk dominert pseudo-nasjonalsosialistisk organisasjon.NSNAP tjente ikke på den tyske invasjonen av Nederland siden de tyske myndighetene valgte å større Anton Mussert lederen for NSB. Partiet ble oppløst den 14. desember 1941 når Arthur Seyss-Inquart forbød alle politiske partier i Nederland bortsett fra NSB.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Flags of the NSNAP | Det nasjonalsosialistiske nederlandske arbeiderparti (nederlandsk: Nationaal-Socialistische Nederlandsche Arbeiderspartij), forkortet NSNAP, var et nasjonalsosialistisk nederlandsk politisk parti. Partiet ble grunnlagt i 1931 og ble ledet av Ernst Herman van Rappard. | 198,517 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_18_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 18 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Cerro Largo (departement)', 'Kategori:Treinta y Tres (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 18 (spansk: Ruta dieciocho) er en veistrekning som går fra Ruta 17 til Ruta 26, Cerro Largo, i nordøstlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 103 kilometer lang.
| Ruta 18 (spansk: Ruta dieciocho) er en veistrekning som går fra Ruta 17 til Ruta 26, Cerro Largo, i nordøstlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 103 kilometer lang.
== Byer ==
Mendizábal, Treinta y Tres
Estación Rincón, Treinta y Tres
Vergara, Treinta y Tres
Plácido Rosas, Cerro Largo
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 18, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,518 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_tyrkiske_verdens_kulturhovedstad | 2023-02-04 | Den tyrkiske verdens kulturhovedstad | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2012', 'Kategori:Kulturhovedsteder (TÜRKSOY)'] | Den tyrkiske verdens kulturhovedstad (tyrkisk: Türk Dünyası Kültür Başkenti, engelsk: Culture and Arts Capital of the Turkic World) er en status som blir tildelt en by av Den internasjonale organisasjonen for tyrkisk kultur (TÜRKSOY) for en periode på ett år.
Avgjørelsen om å etablere en kulturhovedstad i den tyrkiske verden ble fattet på det tiende TÜRKSOY-møtet i 2010, og den første byen som ble tildelt statusen var Astana for 2012. I kulturhovedstedene blir det avholdt en rekke kunst- og kulturarrangementer i løpet av året, og fra 2013 ble det introdusert en internasjonal sang- og musikkonkurranse som hvert år, med unntak av i 2015 og 2016, arrangeres i vertsbyen.
| Den tyrkiske verdens kulturhovedstad (tyrkisk: Türk Dünyası Kültür Başkenti, engelsk: Culture and Arts Capital of the Turkic World) er en status som blir tildelt en by av Den internasjonale organisasjonen for tyrkisk kultur (TÜRKSOY) for en periode på ett år.
Avgjørelsen om å etablere en kulturhovedstad i den tyrkiske verden ble fattet på det tiende TÜRKSOY-møtet i 2010, og den første byen som ble tildelt statusen var Astana for 2012. I kulturhovedstedene blir det avholdt en rekke kunst- og kulturarrangementer i løpet av året, og fra 2013 ble det introdusert en internasjonal sang- og musikkonkurranse som hvert år, med unntak av i 2015 og 2016, arrangeres i vertsbyen.
== Liste over kulturhovedsteder ==
== Se også ==
Europeisk kulturhovedstad
Samveldet av uavhengige staters kulturhovedstad
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
TÜRKSOYs hjemmeside (en) (tr) (ru) | miniatyr|Den store moskéen i Bursa, kulturhovedstaden i 2022. | 198,519 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bonakas | 2023-02-04 | Bonakas | ['Kategori:28°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Tana', 'Kategori:Bygder og grender i Troms og Finnmark', 'Kategori:Sider med kart'] | Bonakas (nordsamisk: Bonjákas, kvensk: Punakas) er ei bygd i Tana kommune i Finnmark. Den ligger på vestsiden av Tanaelva, omkring ti kilometer ovenfor Tanamunningen. Grunnkretsen Bonakas/Langnes hadde 177 innbyggere pr. 1. januar 2017.Bonakas er ei jordbruksbygd. Her ligger Tana videregående skole, tidligere Finnmark landbruksskole. Bygda huset tidligere Varanger bataljon på Tanahus. Befolkningen har flerkulturelle røtter hvor både samisk, kvensk og norsk er representert. Bygda har fostret flere kjente personer, blant annet Per Fokstad og Reidar Hirsti.
| Bonakas (nordsamisk: Bonjákas, kvensk: Punakas) er ei bygd i Tana kommune i Finnmark. Den ligger på vestsiden av Tanaelva, omkring ti kilometer ovenfor Tanamunningen. Grunnkretsen Bonakas/Langnes hadde 177 innbyggere pr. 1. januar 2017.Bonakas er ei jordbruksbygd. Her ligger Tana videregående skole, tidligere Finnmark landbruksskole. Bygda huset tidligere Varanger bataljon på Tanahus. Befolkningen har flerkulturelle røtter hvor både samisk, kvensk og norsk er representert. Bygda har fostret flere kjente personer, blant annet Per Fokstad og Reidar Hirsti.
== Se også ==
Okkupasjonsmaktens fangeleirer i Norge
== Referanser == | Bonakas (nordsamisk: Bonjákas, kvensk: Punakas) er ei bygd i Tana kommune i Finnmark. Den ligger på vestsiden av Tanaelva, omkring ti kilometer ovenfor Tanamunningen. | 198,520 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guro_(bok) | 2023-02-04 | Guro (bok) | ['Kategori:Anne-Cath. Vestly', 'Kategori:Bøker fra 1975', 'Kategori:Norske barnebøker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Guro er den første av sju barnebøker i en serie bøker om Guro, skrevet av den norske forfatteren Anne-Cath. Vestly og utgitt 1975–81. Bøkene er illustrert av Vestlys ektemann Johan Vestly. Bøkene skildrer livet til Guro og moren Erle og deres venner og nye familie.
I åpningen av den første boka sitter Guro og Erle på toget inn til byen; Erle har blitt enke, og de skal flytte fra Gampetreff og etablere seg på nytt i byen. Erle utdanner seg til vaktmester. I disse bøkene finner Vestly enda et nytt «uttrykk for familie- og likestillingspolitikken som svarer til den aktuelle samfunnsutviklingen».. Den første av bøkene ble filmet og sendt av NRK i 1980; Guro.Bøkene hadde først blitt sendt som opplesninger i Barnetimen for de minste, hvor Vestly var en av pionerene, sammen med Thorbjørn Egner og Alf Prøysen.Det meste av handlingen i bokserien er lagt til Vestlys faste fiktive drabantby, Tirilltoppen, men i åpningsboka bor Guro og Erle på pensjonat. På Tirilltoppen blir Erle vaktmester i Blokk Z, hvor Aurora fra tidligere Vestlybøker bor. Guro blir venn med Auroras lillebror Sokrates. I senere bøker gifter Erle og Bjørn seg, og Guro og Lille-Bjørn blir stesøsken. Et annet hovedmotiv i bøkene er Guros fiolinundervisning og glede over klassisk musikk. «Bøkene om Guro går ikke bare på tvers av gammel kjønnsrolletenkning, men sprenger også rammen rundt kjernefamilien. Og i en tid med pop og muzak døgnet rundt, forkynner Vestly Beethoven og gleden ved å spille selv. Det er snille protestbøker, vennlige kampskrifter.».
| Guro er den første av sju barnebøker i en serie bøker om Guro, skrevet av den norske forfatteren Anne-Cath. Vestly og utgitt 1975–81. Bøkene er illustrert av Vestlys ektemann Johan Vestly. Bøkene skildrer livet til Guro og moren Erle og deres venner og nye familie.
I åpningen av den første boka sitter Guro og Erle på toget inn til byen; Erle har blitt enke, og de skal flytte fra Gampetreff og etablere seg på nytt i byen. Erle utdanner seg til vaktmester. I disse bøkene finner Vestly enda et nytt «uttrykk for familie- og likestillingspolitikken som svarer til den aktuelle samfunnsutviklingen».. Den første av bøkene ble filmet og sendt av NRK i 1980; Guro.Bøkene hadde først blitt sendt som opplesninger i Barnetimen for de minste, hvor Vestly var en av pionerene, sammen med Thorbjørn Egner og Alf Prøysen.Det meste av handlingen i bokserien er lagt til Vestlys faste fiktive drabantby, Tirilltoppen, men i åpningsboka bor Guro og Erle på pensjonat. På Tirilltoppen blir Erle vaktmester i Blokk Z, hvor Aurora fra tidligere Vestlybøker bor. Guro blir venn med Auroras lillebror Sokrates. I senere bøker gifter Erle og Bjørn seg, og Guro og Lille-Bjørn blir stesøsken. Et annet hovedmotiv i bøkene er Guros fiolinundervisning og glede over klassisk musikk. «Bøkene om Guro går ikke bare på tvers av gammel kjønnsrolletenkning, men sprenger også rammen rundt kjernefamilien. Og i en tid med pop og muzak døgnet rundt, forkynner Vestly Beethoven og gleden ved å spille selv. Det er snille protestbøker, vennlige kampskrifter.».
== Bokliste ==
1975 – Guro
1976 – Guro og nøkkerosene
1977 – Guro alene hjemme
1978 – Guro og fiolinen
1979 – Guro og Lille-Bjørn
1980 – Guro på Tirilltoppen
1981 – Guro og Frydefoniorkesteret
== Referanser == | Guro er den første av sju barnebøker i en serie bøker om Guro, skrevet av den norske forfatteren Anne-Cath. Vestly og utgitt 1975–81. | 198,521 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charb | 2023-02-04 | Charb | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor felt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 7. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Franske journalister', 'Kategori:Franske redaktører', 'Kategori:Fødsler 21. august', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Karikaturtegnere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Myrdede journalister', 'Kategori:Personer fra departementet Yvelines', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Stéphane Charbonnier (født 21. august 1967 i Conflans-Sainte-Honorine i Yvelines i Frankrike, død 7. januar 2015 i Paris) var en fransk karikaturtegner og journalist kjent under pseudonymet Charb. Han var redaktør for det satiriske ukemagasinet Charlie Hebdo.
Charbonnier ble drept i attentatet mot Charlie Hebdo 7. januar 2015.
| Stéphane Charbonnier (født 21. august 1967 i Conflans-Sainte-Honorine i Yvelines i Frankrike, død 7. januar 2015 i Paris) var en fransk karikaturtegner og journalist kjent under pseudonymet Charb. Han var redaktør for det satiriske ukemagasinet Charlie Hebdo.
Charbonnier ble drept i attentatet mot Charlie Hebdo 7. januar 2015.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Charb – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Charb på Internet Movie Database
(da) Charb på Scope
(fr) Charb på Allociné
(en) Charb hos The Movie Database
(en) Charb på Discogs
(en) Charb på MusicBrainz | Stéphane Charbonnier (født 21. august 1967 i Conflans-Sainte-Honorine i Yvelines i Frankrike, død 7. | 198,522 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grimelundshaugen_(Oslo) | 2023-02-04 | Grimelundshaugen (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker'] | Grimelundshaugen (3–41, 2–18) er en vei på Grimelund i bydel Vestre Aker i Oslo. Den gikk opprinnelig fra Solskinnsveien til Holmenveien, og før det fra Holmenveien helt ned til Smestad. Da en del av Ring 3 ble senket til såkalt «sunken highway», forsvant imidlertid fellestraséen til Solskinnsveien, og det er idag kun et stykke gangvei tilbake langs nordsiden av ringveien. Dermed begynner kjøreveien som blindvei litt lenger øst på nordsiden av ringveien og går opp til Holmenveien. Adresser på sydsiden av ringveistykket er overført til Heggelibakken.
Veien fikk navn i 1933 etter Grimelund gård (nr. 12 i veien).
Veien består utelukkende av villabebyggelse, med enkelte unntak.
| Grimelundshaugen (3–41, 2–18) er en vei på Grimelund i bydel Vestre Aker i Oslo. Den gikk opprinnelig fra Solskinnsveien til Holmenveien, og før det fra Holmenveien helt ned til Smestad. Da en del av Ring 3 ble senket til såkalt «sunken highway», forsvant imidlertid fellestraséen til Solskinnsveien, og det er idag kun et stykke gangvei tilbake langs nordsiden av ringveien. Dermed begynner kjøreveien som blindvei litt lenger øst på nordsiden av ringveien og går opp til Holmenveien. Adresser på sydsiden av ringveistykket er overført til Heggelibakken.
Veien fikk navn i 1933 etter Grimelund gård (nr. 12 i veien).
Veien består utelukkende av villabebyggelse, med enkelte unntak.
== Se også ==
Grimelund gård
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Grimelundshaugen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 212. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (G)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Grimelundshaugen (3–41, 2–18) er en vei på Grimelund i bydel Vestre Aker i Oslo. Den gikk opprinnelig fra Solskinnsveien til Holmenveien, og før det fra Holmenveien helt ned til Smestad. | 198,523 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Greveveien | 2023-02-04 | Greveveien | ['Kategori:Pekere'] | Greveveien finnes flere steder:
Greveveien (Larvik) er en vei som går mellom Herregårdsbakken og Gamle Kongevei i Larvik.
Greveveien (Oslo) er en vei i Nordmarka i Oslo. | Greveveien finnes flere steder:
Greveveien (Larvik) er en vei som går mellom Herregårdsbakken og Gamle Kongevei i Larvik.
Greveveien (Oslo) er en vei i Nordmarka i Oslo. | Greveveien finnes flere steder: | 198,524 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Backers_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Henrik Backers vei (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmen (Oslo)'] | Henrik Backers vei (1A–5, 2–8) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går i prinsippet mellom Holmenkollveien og Bjørnveien på nordsiden av HTKs tennisbaner, men er i praksis to blindveier.
Veien fikk navn i 1955 etter maleren Henrik Backer.
| Henrik Backers vei (1A–5, 2–8) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går i prinsippet mellom Holmenkollveien og Bjørnveien på nordsiden av HTKs tennisbaner, men er i praksis to blindveier.
Veien fikk navn i 1955 etter maleren Henrik Backer.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Henrik Backers vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 243. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Henrik Backers vei (1A–5, 2–8) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går i prinsippet mellom Holmenkollveien og Bjørnveien på nordsiden av HTKs tennisbaner, men er i praksis to blindveier. | 198,525 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henriks_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Henriks vei (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmen (delområde i Oslo)'] | Henriks vei (1–5, 2–6) en vei på Hovseter i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei østover fra Gamle Hovsetervei.
Veien fikk navn i 1951 etter rollefiguren Henrik i Ludvig Holbergs komedier, og også andre veier i nærheten har navn etter Holberg-skikkelser.
| Henriks vei (1–5, 2–6) en vei på Hovseter i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei østover fra Gamle Hovsetervei.
Veien fikk navn i 1951 etter rollefiguren Henrik i Ludvig Holbergs komedier, og også andre veier i nærheten har navn etter Holberg-skikkelser.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Henriks vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 243. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Henriks vei (1–5, 2–6) en vei på Hovseter i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei østover fra Gamle Hovsetervei. | 198,526 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Voldtekten_av_Belgia | 2023-02-04 | Voldtekten av Belgia | ['Kategori:1914 i Belgia', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgias historie', 'Kategori:Massakrer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysklands historie', 'Kategori:Vestfronten (første verdenskrig)'] | Voldtekten av Belgia er en historisk betegnelse som ble brukt om behandlingen av belgiske sivile under den tyske invasjonen, og okkupasjonen av Belgia under første verdenskrig. Til å begynne med ble begrepet brukt av Ententemaktene som propaganda, men senere forskning og undersøkelser har bekreftet begrepets realitet.Nøytraliteten og suvereniteten til Belgia ble garantert ved Londontraktaten av 1839, som blant annet ble signert av Preussen. En viktig brikke i den tyske Schlieffenplanen var at den franske hæren skulle bli utmanøvrert ved å bli angrepet gjennom Belgia. Den tyske kansleren Theobald von Bethmann Hollweg så på traktaten fra 1839 som «et stykke papir». I begynnelsen av krigen gjennomførte den tyske hæren flere overgrep mot den belgiske sivilbefolkningen. I august og september 1914 ble 6000 belgiere drept, 25 000 bygninger ble rasert i 837 forskjellige byer og landsbyer. En og en halv million belgiere (20 prosent av befolkningen) flyktet fra den fremrykkende tyske hæren.
| Voldtekten av Belgia er en historisk betegnelse som ble brukt om behandlingen av belgiske sivile under den tyske invasjonen, og okkupasjonen av Belgia under første verdenskrig. Til å begynne med ble begrepet brukt av Ententemaktene som propaganda, men senere forskning og undersøkelser har bekreftet begrepets realitet.Nøytraliteten og suvereniteten til Belgia ble garantert ved Londontraktaten av 1839, som blant annet ble signert av Preussen. En viktig brikke i den tyske Schlieffenplanen var at den franske hæren skulle bli utmanøvrert ved å bli angrepet gjennom Belgia. Den tyske kansleren Theobald von Bethmann Hollweg så på traktaten fra 1839 som «et stykke papir». I begynnelsen av krigen gjennomførte den tyske hæren flere overgrep mot den belgiske sivilbefolkningen. I august og september 1914 ble 6000 belgiere drept, 25 000 bygninger ble rasert i 837 forskjellige byer og landsbyer. En og en halv million belgiere (20 prosent av befolkningen) flyktet fra den fremrykkende tyske hæren.
== Krigsforbrytelser ==
I byene Liège, Andenne, Leuven og Dinant ble det begått overlagte overgrep mot sivilbefolkningen. Tyskerne trodde at innbyggerne i byen Dinant var like farlige som de franske soldatene. De tyske styrkene var redde for belgiske geriljakrigere og franktirører. Denne frykten førte til nedbrenning av hus og henrettelser av sivile i det østlige og nordlige Belgia, inkludert Aarschot (156 døde), Andenne (211 døde), Sambreville (383 døde) og Dinant (674 døde). Ofrene inkluderte også kvinner og barn.Den 25. august 1914 raserte den tyske hæren Leuven, der de med overlegg brant 300 000 bøker fra byens bibliotek, drepte 248 innbyggere og utviste byens befolkning på 10 000. Over 2000 bygninger ble ødelagt og store mengder strategisk materiale, mat og industrielt materiale ble transportert til Tyskland. I Aarschot mellom august og september 1914 var plyndring, henrettelser og voldtekt av kvinner utbredt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) The Rape of Belgium – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
H-Nets omtale av Horne & Kramer, The German Atrocities of 1914: A History of Denial
H-Nets omtale av L. Zuckerman, The Rape of Belgium: The Untold Story of World War I
HistoryOfWars omtale av J. Lipkes, Rehearsals: The German Army in Belgium, August 1914
H-Nets omtale av J. Lipkes Rehearsals: The German Army in Belgium, August 1914 by Jeffrey Smith
H-Nets omtale av J. Lipkes. Rehearsals: The German Army in Belgium, August 1914 by Robby Van Eetvelde
German War Crimes, av John Horne | Voldtekten av Belgia er en historisk betegnelse som ble brukt om behandlingen av belgiske sivile under den tyske invasjonen, og okkupasjonen av Belgia under første verdenskrig. Til å begynne med ble begrepet brukt av Ententemaktene som propaganda, men senere forskning og undersøkelser har bekreftet begrepets realitet. | 198,527 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hesjeveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Hesjeveien (Oslo) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner'] | Hesjeveien (1A–21, 2–12) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Linjeveien til Kringveien.
Navnet ble vedtatt i 1951.
| Hesjeveien (1A–21, 2–12) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Linjeveien til Kringveien.
Navnet ble vedtatt i 1951.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Hesjeveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 244. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Hesjeveien (1A–21, 2–12) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Linjeveien til Kringveien. | 198,528 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hestehagen_(Oslo) | 2023-02-04 | Hestehagen (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rødtvet', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Hestehagen (1–23, 2–14) er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Sølve Solfengs vei. Navnet ble vedtatt i 1978.
| Hestehagen (1–23, 2–14) er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Sølve Solfengs vei. Navnet ble vedtatt i 1978.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Hestehagen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 244. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Hestehagen (1–23, 2–14) er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Sølve Solfengs vei. | 198,529 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thor_Heyerdahl | 2023-02-04 | Thor Heyerdahl | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. april', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fødsler 6. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Kommandører av St. Olavs Orden', 'Kategori:Kommandører med stjerne av St. Olavs Orden', 'Kategori:Medlemmer av Brigaden i Skottland', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske etnografer', 'Kategori:Personer fra Larvik kommune', 'Kategori:Personer ved Little Norway', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Solordenen', 'Kategori:St. Hallvard-medaljen', 'Kategori:Statsstipendiater', 'Kategori:Storkors av St. Olavs Orden', 'Kategori:Thor Heyerdahl'] | Thor Heyerdahl (født 6. oktober 1914 i Larvik i Norge, død 18. april 2002 i Colla Micheri i Italia) var en eksperimentell arkeolog, forfatter og eventyrer.
Hans navn ble for alvor kjent gjennom en ekspedisjon med «Kon-Tiki» i 1947, da han seilte 8 000 km over Stillehavet i en håndbygget flåte fra Sør-Amerika til Tuamotuøyene. Ekspedisjonen skulle vise at folk for lenge siden kunne ha gjort lange sjøreiser og skapt kontakter mellom tilsynelatende separate kulturer. Dette var knyttet til en diffusjonsmodell for kulturell utvikling som skulle kjennetegne det meste av Heyerdahls arbeid. Han gjennomførte også andre seilaser med sivbåtene «Ra», «Ra II» og «Tigris» for å demonstrere muligheten for kontakt mellom vidt atskilte folkeslag i oldtiden.
Heyerdahl skrev mange bøker og artikler om sine ekspedisjoner og funn. Han ledet også flere arkeologiske utgravninger på Galápagosøyene, Påskeøya, Maldivene, Tucume i Peru, Güímar på Tenerife og Azov i Russland. Heyerdahl fikk flere æresdoktorgrader og andre priser, deriblant Royal Geographical Societys gullmedalje. Han var statsstipendiat fra 1984. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1951, kommandør med stjerne av St. Olavs Orden i 1970 og fikk ordenens høyeste grad, storkorset av St. Olavs Orden i 1987. I kontrast til æresbevisningene står kritikken fra akademisk hold. De færreste av hans teorier vant frem i fagmiljøene, og hans teorier ble kritisert for å være pseudovitenskapelige og bygge på selektiv kildebruk.
Thor Heyerdahl døde i 2002, 87 år gammel. Han ble bisatt på statens bekostning i Oslo domkirke 26. april. Heyerdahls urne er satt ned på familiens gods i Colla Micheri i Italia.
Thor Heyerdahls arkiv ble i 2011 oppført på UNESCOs register over verdensminner. Arkivene inkluderte da 238 samlinger fra hele verden. Heyerdahlarkivet spenner over årene 1937–2002 og omfatter hans fotosamling, dagbøker, private brev, ekspedisjonsplaner, artikler, avisutklipp, originale bok- og artikkelmanuskripter. De administreres av Kon-Tiki Museet og Nasjonalbiblioteket i Oslo.
| Thor Heyerdahl (født 6. oktober 1914 i Larvik i Norge, død 18. april 2002 i Colla Micheri i Italia) var en eksperimentell arkeolog, forfatter og eventyrer.
Hans navn ble for alvor kjent gjennom en ekspedisjon med «Kon-Tiki» i 1947, da han seilte 8 000 km over Stillehavet i en håndbygget flåte fra Sør-Amerika til Tuamotuøyene. Ekspedisjonen skulle vise at folk for lenge siden kunne ha gjort lange sjøreiser og skapt kontakter mellom tilsynelatende separate kulturer. Dette var knyttet til en diffusjonsmodell for kulturell utvikling som skulle kjennetegne det meste av Heyerdahls arbeid. Han gjennomførte også andre seilaser med sivbåtene «Ra», «Ra II» og «Tigris» for å demonstrere muligheten for kontakt mellom vidt atskilte folkeslag i oldtiden.
Heyerdahl skrev mange bøker og artikler om sine ekspedisjoner og funn. Han ledet også flere arkeologiske utgravninger på Galápagosøyene, Påskeøya, Maldivene, Tucume i Peru, Güímar på Tenerife og Azov i Russland. Heyerdahl fikk flere æresdoktorgrader og andre priser, deriblant Royal Geographical Societys gullmedalje. Han var statsstipendiat fra 1984. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1951, kommandør med stjerne av St. Olavs Orden i 1970 og fikk ordenens høyeste grad, storkorset av St. Olavs Orden i 1987. I kontrast til æresbevisningene står kritikken fra akademisk hold. De færreste av hans teorier vant frem i fagmiljøene, og hans teorier ble kritisert for å være pseudovitenskapelige og bygge på selektiv kildebruk.
Thor Heyerdahl døde i 2002, 87 år gammel. Han ble bisatt på statens bekostning i Oslo domkirke 26. april. Heyerdahls urne er satt ned på familiens gods i Colla Micheri i Italia.
Thor Heyerdahls arkiv ble i 2011 oppført på UNESCOs register over verdensminner. Arkivene inkluderte da 238 samlinger fra hele verden. Heyerdahlarkivet spenner over årene 1937–2002 og omfatter hans fotosamling, dagbøker, private brev, ekspedisjonsplaner, artikler, avisutklipp, originale bok- og artikkelmanuskripter. De administreres av Kon-Tiki Museet og Nasjonalbiblioteket i Oslo.
== Biografi ==
Heyerdahl ble født i Larvik i 1914 som eneste barn av bryggerieier Thor Heyerdahl (1869–1957) og Alison f. Lyng (1873–1965). Hans mor var leder for byens museumsforening, og hennes sterke tro på Charles Darwins evolusjonsteori inspirerte sønnens interesse for zoologi og antropologi. Hans tidlige interesse for natur og dyr fikk ham til å lage sitt eget museum hjemme på gutterommet i Steingata 7, med blant annet en hoggorm som en av hovedattraksjonene. Heyerdahl fattet også tidlig interesse for eksotiske steder; som 8-åring tegnet han bilder av sydhavsøyer og bestemte seg for at han skulle bli oppdagelsesreisende.Julaften 1936 giftet han seg med Liv Coucheron Torp (1916–1969) fra Brevik, en økonomistudent som han hadde møtt kort tid før han ble immatrikulert ved universitetet. Hun var med på Heyerdahls første ekspedisjon til Polynesia i 1937. Før ekteskapet endte i skilsmisse i 1948 fikk de to barn sammen, sønnene Thor jr. og Bjørn.
I 1949 giftet Heyerdahl seg på nytt, denne gang med Yvonne Dedekam-Simonsen (1924–2006). Hun hjalp til med mye av det praktiske rundt organiseringen av ekspedisjonen med «Ra» og arrangerte også redningsaksjonen da flåten var i ferd med å synke. Ekteskapet resulterte i døtrene Annette, Marian og Helene Elisabeth, men endte med skilsmisse i 1969. Heyerdahl mente at årsaken til skilsmissen var at han tilbragte for mye tid hjemmefra, samt uenigheter om barneoppdragelse. I en selvbiografi senere innrømmet han at han skulle ha tatt på seg hele skylden for bruddet.Heyerdahl levde i flere år sammen med fysioterapeuten Liliana Salvo, før han i 1991 giftet seg for tredje gang. Ekteskapet med Jacqueline Beer skulle vare til Heyerdahls død i 2002. De bodde sammen på Tenerife, og i motsetning til hans tidligere ektefeller var Breer ofte med på reisene Heyerdahl foretok. Hun var amatørfotograf og dokumenterte mye av arbeidet han gjorde, blant annet utgravningene i Túcume og Azov.
=== Utdanning ===
Heyerdahl flyttet til Oslo i 1933, hvor han studerte zoologi ved Universitetet i Oslo. Han hadde også stor interesse for beslektede emner som biologi, oseanografi og antropologi og alt ellers som hadde med Stillehavet å gjøre. Denne interessen ble ytterligere forsterket da han kom i kontakt med Bjarne Kroepelien, som var i samme bransje som Heyerdahls far. Kroepelien hadde gjennom flere år bygget opp verdens største samling av bøker fra og om Polynesia, og tilgangen til de over 5000 bøkene i samlingen skulle ifølge Heyerdahl selv bli «avgjørende for [hans] veivalg videre i livet».Heyerdahl påberopte seg flere steder en dr.philos.-grad ved Universitetet i Oslo; dette ble avvist av flere forskere ved Universitetet i 2002: «[I] følge eksamensprotokollen ved Universitetet i Oslo synes [Heyerdahl] verken å ha bifag eller hovedfag. Hvor, når og på hvilket verk han tok doktorgraden, må også være en meget godt bevart hemmelighet.»
=== Verdenskrigen ===
Under andre verdenskrig ble han utdannet ved Little Norway i Canada og senere tilsluttet fallskjermkompaniet ved den norske brigaden i Skottland. Vinteren 1944–45 deltok han som løytnant i de norske styrkene i Finnmark. Han var en tur tilbake til Storbritannia fordi papirene ifølge sovjetiske myndigheter ikke var i orden. I Varanger møtte Heyerdahl Torstein Raaby som i lang tid hadde operert som agent i Troms. Thor og Liv hadde forlatt Norge høsten 1939. I 1941 flyttet han til Baltimore og arbeidet ved skipsverft som bygget Liberty-båtene. Han meldte seg til tjeneste for den norske eksilregjeringens kontor i USA og var under opplæring i Canada til han i 1943 ble sendt til Storbritannia. På fallskjermskolen i Storbritannia fortalte han Knut Haugland, en av tungtvannssabotørene fra Vemork, om sine teorier om folkevandring i Stillehavet. Heyerdahl planla å hoppe ut med fallskjerm i Nordmarka, men Heyerdahl ble i stedet sendt til Finnmark for sette opp radioforbindelse til London.
=== Slutten ===
Under et opphold i Italia ble Heyerdahl diagnostisert med hjernesvulst. Han sluttet å spise og drikke, og forberedte seg på å dø. Thor Heyerdahl døde omgitt av familien 18. april 2002. Han ble bisatt på statens bekostning i Oslo domkirke 26. april. Til stede ved bisettelsen var i tillegg til familien og nære venner blant annet kong Harald og dronning Sonja og flere representanter for det offentlige Norge. Heyerdahls urne er satt ned på familiens gods i Colla Micheri i Italia.
== Ekspedisjoner og arkeologiske prosjekter ==
=== Bakgrunn ===
Det var de spektakulære ekspedisjonene som bragte Thor Heyerdahl popularitet blant allmennheten, men det var ikke berømmelsen som var hans primære drivkraft. Gjennom reisene han gjennomførte i ung alder oppdaget han likhetstrekk mellom kulturer og arkeologiske funn i Polynesia og Amerika, noe som vekket nysgjerrigheten hans. Han bygget etterhvert hypoteser basert på et diffusjonistisk utviklingssyn. Diffusjonismen var en av to dominerende retninger innen kulturell forskningstradisjon på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Sentralt i diffusjonismen på denne tiden var troen på at mennesker er lite innovative og at enhver endring i kultur og teknologi kun kan forekomme gjennom utveksling mellom kulturer. «Heyerdahls ferder med Ra I og Ra II må sees i sammenheng med hans grunnleggende tro på at kulturens kilder er i Egypt og Midtøsten, og at der hvor man ellers finner arkeologisk materiale som vitner om sivilisasjon, må dette være innført.» Den andre forskningstradisjonen, evolusjonismen, bygget på synet at ulike kulturer selv uten kontakt ville utvikle seg noenlunde likt.
Heyerdahl var ikke den første som framla teorier om kontakt mellom amerikanske og polynesiske kulturer. Allerede i 1803 hadde en spansk misjonær ved navn Joaquín de Zuniga hevdet at havstrømmer og vindforhold gjorde det mer sannsynlig at menneskene i Polynesia hadde kommet fra Amerika siden teknologien og mulighetene til å navigere fra Asia ikke eksisterte da Polynesia ble befolket. Likheten mellom statuene på Påskeøya og statuer funnet i Bolivia, et viktig element i Heyerdahls hypotesedannelse, var påpekt av Clements Markham i Royal Society i London i 1870. Heyerdahl var likevel den første som beviste at det var mulig også i praksis gjennom seilasen med Kon-Tiki.
I tillegg til å bygge på arkeologiske funn, botaniske funn og lingvistiske observasjoner baserte Heyerdahl mange av hypotesene på legender og myter han fikk høre på reisen sine. Heyerdahl hevdet for eksempel at det i inkaenes mytologi var en solgud ved navn Con-Tiki Viracocha som var den øverste leder for det mytiske lyshudede folket i Peru. Det opprinnelige navnet for Viracocha var Kon-Tiki eller Illa-Tiki, som betyr Sol-Tiki eller Ild-Tiki. Kon-Tiki var yppersteprest og solkonge for disse legendariske "hvite menn" som etterlot seg enorme ruiner ved bredden av Titicacasjøen. Legenden fortsetter med at de mystiske skjeggete hvite menn blir angrepet av en sjef som heter Cari som kom fra Coquimbodalen. De hadde en kamp på en øy i Titicacasjøen, og det lyse folket ble massakrert. Kon-Tiki og hans nærmeste følgesvenner klarte å rømme og kom etterhvert fram til stillehavskysten. Legenden ender med at Kon-Tiki og hans følgesvenner forsvinner vestover ut i havet.
=== Polynesia (1937–38) og Nordvest-Amerika (1939–40) ===
Hans første ekspedisjon gikk sammen med kona Liv til øya Fatu Hiva i Marquesasøyene i Polynesia i 1937–1938. Målet med ekspedisjonen var å forlate sivilisasjonen, og leve fullt og helt i pakt med naturen. Før de dro hadde de heller ikke til hensikt å returnere. Idyllen og idealismen ble etter noen måneder overskygget av realitetens troperegn og sykdommer, og etter ett år returnerte de til Norge. Oppholdet på Marquesasøyene, mesteparten av tiden på Fatu Hiva, beskrives i Heyerdahls første bok På jakt etter paradiset (1938), som ble utgitt i Norge, men som følge av utbruddet av andre verdenskrig aldri ble oversatt og stort sett glemt. Mange år senere, etter å ha oppnådd en viss grad av berømmelse med andre eventyr og bøker om andre fag, publiserte Heyerdahl en ny skildring av denne seilasen under tittelen Fatuhiva: Tilbake til naturen (1974). Historien om hans tid på Fatu Hiva og hans avstikker til Hiva Oa og Mohotani er også beskrevet i Grønn var jorden på den syvende dag (1991).
I årene 1939–1940 levde han blant kwakiutl-indianerne i Britisk Columbia. Disse ekspedisjonene skulle få en sterk innvirkning på livet hans. Han la merke til at plantelivet, vindene og havstrømmene antydet at Polynesia kunne være befolket fra Sør-Amerika, og ikke Asia. Lokal muntlig tradisjon antydet det samme. Etter disse ekspedisjonene utviklet han denne teorien i boken «American Indians in the Pacific».
=== Kon-Tiki (1947) ===
Det vitenskapelige miljøet aksepterte ikke teorien om at Polynesia var befolket fra Sør-Amerika, men Heyerdahl var overbevist om at han hadde rett, og Kon-Tiki-ekspedisjonen ble gjort for å bevise at det kunne være mulig å seile fra Sør-Amerika til Polynesia. Kon-Tiki-ekspedisjonen ble inspirert av gamle rapporter og tegninger av inkaflåter laget av spanske conquistadorer, og av de innfødtes legender samt arkeologiske funn som tydet på kontakt mellom kontinentene. Den 28. april 1947 satte Heyerdahl og fem besetningsmedlemmer seil ved Callao i Peru på en flåte av balsatre bygget i tradisjonell stil. På grunn av trafikken i havnen ble flåten tauet noen nautiske mil ut fra kysten av en taubåt fra den peruanske marinen. Da slepet var unnagjort, seilte flåten vestover, godt hjulpet av Humboldtstrømmen.
Ombord på flåten hadde mannskapet med seg om lag 1000 liter vann. Det meste av dette ble oppbevart i moderne beholdere, men Heyerdahl tok også med et antall forseglede bambusstengler med vann for å se hvordan vann kunne blitt oppbevart under lengre ferder i eldre tider. Maten besto av rotfrukter og hermetikk, samt feltrasjoner de hadde fått av den amerikanske hæren. Underveis supplerte de dette ved å fiske, og Stillehavet skulle vise seg å skaffe mer enn nok fersk mat.
Mannskapet så land for første gang 30. juli da de passerte atollen Puka Puka. Fem dager senere nådde de atollen Fangatau, hvor de også såvidt hadde kontakt med befolkningen. De var ikke i stand til å seile flåten til land her, og det skulle gå ennå to dager før Kon-Tiki fikk landkjenning. Den 7. august 1947, etter 101 dager og 4 300 nautiske mil, nådde de øya Raroia i Tuamotu-arkipelet. Ferden endte med grunnstøting i et korallrev, men hele besetningen berget seg i land uten større skader.
Etter at ekspedisjonen var over, ble flåten vist fram på forskjellige steder i Europa, før den endte opp i Oslo. I 1949 åpnet så Kon-Tiki Museet, hvor den fortsatt står. Senere har også «Ra II» fått plass i dette museet.
Boken om ekspedisjonen ble oversatt til nær 70 forskjellige språk og ble en bestselger. Heyerdahls film om ekspedisjonen vant en Oscar for beste dokumentar i 1951. Dette var den eneste norske filmen som hadde vunnet en Oscar, fram til kortfilmen «Den danske dikteren» vant ved utdelingen i 2007.
=== Ekspedisjonene til Galápagos (1952) og Påskeøya (1955–56) ===
Selv om Kon-Tiki-ekspedisjonen var en suksess, var ikke det vitenskapelige miljøet overbevist. Dette stoppet ikke Heyerdahl som la ut på en arkeologisk ekspedisjon til Galápagosøyene i 1952. Det hadde vært flere vitenskapsmenn på øya før Heyerdahl ankom, men dette var første gang arkeologer gjorde utgravinger her. Finansiert av inntekter fra boka og filmen om Kon-Tiki fikk Heyerdahl med seg en amerikansk og en norsk arkeolog. De fant ut at det måtte ha vært besøk fra førcolombiansk Sør-Amerika til øyene i Galápagosgruppen. I tillegg til en vitenskapelig avhandling resulterte ekspedisjonen også i dokumentarfilmen Galapagos, som hadde premiere i 1955.
Også på Påskeøya fant Heyerdahl spor etter tidlige bosetninger. Da han reiste dit i 1955, hadde han med seg fem arkeologer, tre fra USA, en nordmann og en chilener. Karbondateringer av funn viste at det hadde bodd mennesker der så tidlig som 380 e.Kr, og under utgravningene fant de uthogginger i stein som kunne minne om gamle tradisjoner i Peru. Ekspedisjonen avdekket tre kulturepoker; før dette var det antatt at det bare var én. De fant blant annet flere steinstatuer som minnet sterkt om statuer funnet i Tiwanaku sør for Titicacasjøen i Bolivia. De store steinstatuene, moaiene, regnes for å tilhøre den andre kulturepoken. I tillegg fant de totora-siv i kratersjøene på øya, en nyttevekst som ble dyrket i inkariket og brukt som materiale i blant annet sivbåter. Ifølge gamle legender på Påskeøya kom Hotu Mota, det første mennesket, fra en øy i vest. I legenden het øyen Marae Renga. Det har blitt påpekt at denne øyen kan være identisk med Mangareva, som ligger 2000 km vest for Påskeøya, men Heyerdahl mente legenden ikke kunne stemme.Ekspedisjonen var også på flere andre øyer øst i Polynesia. De var blant annet på Rapa Iti, hvor festningen Moronga Uta, Polynesias største byggverk, ble gravd ut.Ekspedisjonen til Påskeøya resulterte i boken Aku-Aku : Påskeøyas hemmelighet i 1957. Fagmiljøene var imidlertid lunkne til boken. Bokanmelderen i American Anthropologist mente boken var en eventyrhistorie som prøvde å fremstille seg som faglitteratur. Marian W. Smith i The Geographical Journal skrev at funnene til Heyerdahl var interessante, men at man burde være svært skeptisk til teoriene hans. DNA-prøver hadde påvist at polynesiere har flere fellestrekk med folk fra sørøstlige Asia enn med folk fra Sør-Amerika, noe som ble antatt å bevise at deres forfedre mest sannsynlig kom fra Asia.Men i 2020 fremla en internasjonal studie av DNA fra ulike østpolynesiske øyer og flere folkegrupper i Sør-Amerika «avgjørende bevis» (conclusive evidence) for at det også var kontakt mellom søramerikanere og polynesere tusen år tilbake i tid. Søramerikansk avstamning ble funnet på Rapanui og fjernere øyer som Palliser, Nuku Hiva, Fatu Hiva og Mangareva. Sammenholdt med DNA fra søramerikansk befolkning ble zenu-folket i Colombia funnet å ha mest til felles med polynesisk DNA.Også søtpoteten hadde spredt seg fra Peru og Ecuador til Polynesia før europeerne kom.
=== «Ra» (1969) og «Ra II» (1970) ===
Med båtene «Ra», sjøsatt i 1969, og «Ra II», sjøsatt i 1970, forsøkte Heyerdahl å knytte de søramerikanske indianerne sammen med de gamle sivilisasjonene i Afrika og Midtøsten. Målet var å krysse Atlanterhavet fra Marokko i sivbåter bygget etter gamle egyptiske malerier og modeller. Båtene fikk navn etter den egyptiske solguden.
«Ra» ble bygget av båtbyggere fra Tsjadsjøen som benyttet papyrus fra Tanasjøen som byggemateriale. Den ble sjøsatt 25. mai 1969 i Safi og mannskapet på syv var alle fra forskjellige land. Heyerdahl valgte bevisst å sette sammen et mannskap bestående av mennesker av forskjellige raser og nasjonaliteter med ulike politiske og religiøse ståsteder for å vise at mennesker kunne samarbeide på tvers av slike grenser. Av disse var det bare Heyerdahl og amerikaneren Norman Baker som hadde erfaring med seiling og navigering. Det skulle vise seg at båten var feilkonstruert, noe som kan ha hatt sammenheng med at båtbyggerne kun hadde erfaring med roligere værforhold fra innsjøene langt inne i Afrika. Akterskipet sank ned, båten fikk slagside og begynte å miste sivbunter. 18. juli bestemte mannskapet seg for å forlate båten, da det gjensto bare rundt 1000 km av totalt omtrent 6000.
Selv om ekspedisjonen med «Ra» ikke var vellykket, ga den likevel Heyerdahl erfaringer som gjorde at han fortsatt mente en slik seilas kunne gjennomføres. Det hadde blant annet vist seg at papyrusen tålte lang tid i sjøen og ga bedre oppdrift enn mange hadde trodd på forhånd. Heyerdahl bestemte seg derfor for å gjøre et nytt forsøk og denne gang fikk han hjelp av båtbyggere fra Titicacasjøen i Bolivia. Deres båtbyggertradisjoner lignet mer på teknikkene fra middelhavslandene i oldtiden enn de som hadde overlevd i Afrikas indre. Mannskapet som la ut med «Ra II» fra Safi 17. mai 1970 besto av seks av de opprinnelige deltakerne på den første ekspedisjonen og to nye deltakere.
12. juli kom «Ra II» fram til Bridgetown på Barbados etter å ha tilbakelagt 6100 km på 57 dager. Underveis hadde mannskapet på oppdrag fra FNs generalsekretær tatt daglige vannprøver, og funnene ble presentert på FNs miljøkonferanse i Stockholm i 1972. Thor Heyerdahl redegjorde også for sine observasjoner i både kongresskomiteen og i Representantenes hus i USA, samt i over 20 andre land. Hans miljøinnsats resulterte blant annet i at det ble forbudt å tømme spillolje fra tankskip i sjøen.Ekspedisjonen resulterte i boken Ra i 1970 og i 1972 hadde dokumentarfilmen med samme navn premiere. «Ra II» ble fraktet til Oslo, hvor den står utstilt i Kon-Tikimuseet.
=== «Tigris» (1977) ===
Heyerdahl hadde hevdet siden Kon-Tiki at tidligere sivilisasjoner ikke så på havet som en hindring, men som en ferdselsåre. Med «Tigris» ønsket han å bekrefte dette nok en gang, denne gang ved å vise at Mesopotamia, Indus-kulturen og Egypt kunne ha hatt handelsforbindelser over havet allerede i år 3000 f. Kr. For å gjøre dette bygget han nok en sivbåt som han døpte «Tigris» etter elven båten ble sjøsatt i. I likhet med «Ra» ble også «Tigris» bemannet med mennesker fra mange ulike nasjoner og kulturer, og seilte under FN-flagget. Av mannskapet på 11 hadde Norman Baker (USA), Carlo Mauri (Italia) og Jurij Senkevitsj (USSR) seilt med Heyerdahl tidligere.
«Tigris» ble bygget i Irak av berdisiv, og byggingen ble ledet av de samme søramerikanske indianerne som hadde hjulpet til med å bygge «Ra II». Båten ble 18 m lang og 6 meter bred, og vekten ble anslått til 33 tonn. Dobbeltmasten som bar råseilet var 10 meter høy.
24. november 1977 begynte ferden i Al-Qurnah, byen hvor elvene Eufrat og Tigris møtes. Til forskjell fra de tidligere seilasene Heyerdahl hadde tatt, var ett av målene denne gang å manøvrere båten til destinasjoner bestemt på forhånd, ikke bare flyte med strømmene og ende opp der vinden tok dem. Han lyktes med dette og da «Tigris» hadde forlatt elva Shatt al-Arab, seilte de først til Bahrain. Dette området var i oldtiden et viktig handelssentrum for sumererne i Mesopotamia, og dermed et naturlig stoppested for ekspedisjonen. Videre seilte de til Muskat i Oman, og derfra til Karachi i Pakistan.
Etter fem måneder til sjøs ønsket Heyerdahl å avslutte ekspedisjonen i Massawa i Eritrea. Det var via denne havnen han hadde fått fraktet sivet som ble brukt til byggingen av «Ra» og «Ra II». Dette lot seg ikke gjøre på grunn av kampene i den eritreiske selvstendighetskrigen. Også andre steder i området rundt raste krigshandlinger; i Somalia raste Ogaden-krigen og på den andre siden av Adenbukta var det borgerkrig i Jemen. De gikk til slutt i land i det nøytrale landet Djibouti etter å ha tilbakelagt 6800 km gjennom Persiabukten og Arabiahavet. 3. april 1978 satte Heyerdahl og hans mannskap fyr på «Tigris» for å synliggjøre sin protest mot krigshandlingene og den vestlige verdens involvering i disse.
Ragnar Kvam jr. hevdet i sin biografi om Thor Heyerdahl at ambisjonene for denne ekspedisjonen kan ha vært høyere enn Heyerdahl sa offentlig. Ifølge Kvam kan målet ha vært å seile rundt Kapp det gode håp for å «livnære teorien om at det mesopotamiske urtidsmennesket knyttet forbindelsen mellom Det indiske hav og Atlanterhavet».
=== Utgravninger ved Túcume i Peru ===
Fra 1988 til 1992 administrerte Thor Heyerdahl arkeologiske utgravninger av et pyramidekompleks ved landsbyen Túcume på Perus stillehavskyst. Det 220 hektar store området er et av de største og mest imponerende fornminneområdene i Sør-Amerika.
På området er det 26 pyramidelignende konstruksjoner bygget av soltørket leire (adobe) omkring år 1100.
Det ble avdekket mange graver med fantastisk gravgods, inkludert vakre sølvstatuetter og fjærarbeidtekstiler. Det ble også funnet indikasjoner på at det var erfarne reisende blant Túcume-folket: det var skjell fra Ecuador og Panama og lapis lazuli fra Chile. Utgravinger av en godt bevart adobemur dekorert med illustrasjoner i relieff av fuglemenn om bord på to store farkoster av siv omgitt av fisk og sjøfugl var med på å forsterke Heyerdahls tro på at søramerikanske indianere hadde lagt ut på lange sjøreiser. Disse fuglemennene bar likhetstrekk med funn gjort på Påskeøya. Det ble også funnet et fint bevart rorblad fra en liten balsaflåte og en krukke i sort keramikk som viser to menn om bord på en sivbåt.
=== Jakten på Odin ===
I to artikler i Aftenposten og i bøkene Ingen grenser (1999) og Jakten på Odin (2001) – der Per Lillieström var medforfatter – hevdet Heyerdahl at guden Odin hadde vært en reell historisk person, og var forfar til den norske kongerekken. Heyerdahl brukte blant annet Snorres skrifter som kilde, og hevdet også at vikingene hadde besøkt langt større deler av Amerika en det som var kjent fra tidligere. Teorien møtte kraftig motbør.
Heyerdahl besøkte Aserbajdsjan fire ganger i 1981, 1994 , 1999 og 2000 Han hadde lenge vært fascinert av helleristningene som kunne dateres tilbake til ca. 8–7 årtusener f.Kr. på Gobustan (ca. 60 km sørvest for Baku), og han var overbevist om at deres kunstneriske stil var svært lik på utskjæringer funnet hjemme i Norge. Heyerdahl mente spesielt at utseendet på båtene var svært like, da disse var tegnet med sigdformede linjer som representerte bunnen på båten og hadde vertikale linjer på dekk som skulle illustrerer mannskap eller kanskje hevede årer.
Basert på dette og annen publisert dokumentasjon foreslo Heyerdahl at Aserbajdsjan var åsted for en gammel avansert sivilisasjon. Han mente innfødte migrerte nordover via vannveier til dagens Skandinavia ved hjelp av genialt konstruerte fartøy laget av dyreskinn som kunne brettes ut som tøystoffer. Når de reisende skulle forflytte seg motstrøms foldet de ganske enkelt skinnbåtene sine og fraktet dem med pakkdyr.
Under Heyerdahls besøk i Baku i 1999 foreleste han om historien til gamle nordiske kongene på det nasjonale vitenskapsakademiet i Aserbajdsjan. Han snakket om nedtegnelser gjort av Snorre Sturlason i Ynglingesagaen på 1200-tallet der det fortelles at Odin kom til nord med sitt folk fra et land som het Aser. Heyerdahl aksepterte Snorres fortelling som bokstavelig sannhet, og mente at en høvding ledet sitt folk i en migrasjon fra øst, vestover og nordover gjennom Sachsen til Fyn i Danmark, og til slutt slo seg ned i Sverige. Heyerdahl hevdet at den geografiske plasseringen av det mytiske Aser eller Æsir stemte overens med regionen i det moderne Aserbajdsjan øst for Kaukasusfjellene og Svartehavet. «Vi snakker ikke lenger om mytologi,» uttalte Heyerdahl, «men om realitetene i geografi og historie. Aserbajdsjanerne bør være stolte av sin gamle kultur. Den er like rik og gammel som dem i Kina og Mesopotamia.»
Et av de siste prosjektene Heyerdahl gjennomførte, Jakten på Odin, var en revisjon av hans Odinhypotese, hvor han innledet utgravninger i Azov i Russland, nær Azovhavet på nordøstsiden av Svartehavet. Han søkte etter restene av en sivilisasjon som kunne stemme med fortellingene om Odin i Snorre, et godt stykke nord for hans opprinnelige mål i Aserbajdsjan ved Det kaspiske hav bare to år tidligere. Dette prosjektet møtte hard kritikk og beskyldninger om pseudovitenskap fra historikere, arkeologer og lingvister i Norge, som anklaget Heyerdahl for selektiv bruk av kilder og en grunnleggende mangel på vitenskapelig metode i sitt arbeid.Hans sentrale påstander var basert på likheter i navn i norrøn mytologi og geografiske navn i svartehavsregionen, for eksempel Azov og æser, udinere og Odin, Ty og Tyrkia. Filologer og historikere avviser disse parallellene som rene tilfeldigheter, og også anakronismer; for eksempel fikk ikke byen Azov dette navnet før over 1000 år etter perioden Heyerdahl hevder æsene holdt til der. Motstanden fra fagmiljøene hindret ikke Heyerdahl i å fremme disse påstandene helt fram til sin død i 2002.
=== Andre prosjekter ===
Heyerdahl reiste i 1982 til Maldivene i Det indiske hav etter å ha fått tilsendt bilder av en steinstatue som lignet på dem han hadde sett på Påskeøya. Da han året etter begynte med arkeologiske utgravinger der, fant han solorienterte fundamenter og gårdsrom, samt statuer med langstrakte øreflipper. Heyerdahl mente at disse funnene passet med teorien hans om en sjøfartssivilisasjon som oppsto i det som nå er Sri Lanka som koloniserte Maldivene og senere påvirket eller stiftet kulturene i oldtidens Sør-Amerika og på Påskeøya. Hans funn er beskrevet i boka Mysteriet Maldivene.
I 1991 begynte han sine undersøkelser av pyramidene i Güímar på Tenerife og erklærte at de ikke var tilfeldige steinhauger, men pyramider. Basert på funn gjort av astrofysikerne Aparicio, Belmonte og Esteban, fra Instituto de Astrofisica de Canarias om at pyramidene var astronomisk orientert utviklet han en overbevisning om at de var av gammel opprinnelse og han hevdet at de gamle menneskene som bygget dem var mest sannsynlig soltilbedere. Heyerdahl utformet etterhvert en teori om at Kanariøyene hadde vært baser for oldtidens transport mellom Amerika og Middelhavet.
Like før han døde, vendte han tilbake til sin forskning i Stillehavet og satte blant annet i gang arkeologiske utgravninger på stillehavsøya Samoa.
== Heyerdahl i ettertid ==
=== Skepsis til teorier og metode ===
Thor Heyerdahl møtte allerede i sin samtid motbør fra andre forskere. Han ble ofte beskyldt for å drive pseudovitenskap, ha en selektiv metodebruk og for å overse dokumentasjon som ikke passet hans teorier. Striden rundt Jakten på Odin-prosjektet var på mange måter typisk for forholdet mellom Heyerdahl og fagmiljøet. Hans teorier har sjelden vunnet noen vitenskapelig aksept, mens Heyerdahl selv avviste all vitenskapelig kritikk og konsentrerte seg om å publisere sine teorier i populære bøker rettet mot allmennheten. Heyerdahls svar på kritikken var å fremstille seg som den uavhengige nytenkeren. I boken Jakten på Odin. På sporet av vår fortid skriver han: «…jeg har aldri vært redd for å utfordre den minoriteten av vitenskapsmenn som aldri yter noe selv. De som i dekning av en villedende professortittel, eller krav på ekspertise, bare lever trygt av å forsvare dogmene…»Heyerdahls ekspedisjoner viste imidlertid også at havseilaser over lange avstander var mulig med gamle midler og metoder. I lys av dette må han kunne ses som en utøver av eksperimentell arkeologi. «Det gjennomslag han fikk hos allmennheten for sitt budskap, står i en viss motsetning til det nokså begrensede gjennomslag hans vitenskapelige bidrag fikk i internasjonale forskningsmiljøer.» Hans viktigste arkeologiske innsats regnes for å være utgravningene på Påskeøya.Hans arbeid på Maldivene inneholder flere trekk som beskrives som karakteristiske for hans fremstillingsmåte: han overså tidligere forskning utført i 1920-årene, og presenterte konklusjoner i strid med rapporten fra sin egen ekspedisjons arkeolog, Arne Skjølsvold.
=== Innvendinger fra genetikere ===
I ettertid har DNA-studier problematisert teorien om migrasjon fra Sør-Amerika til Polynesia. Hovedtyngden av genetiske studier av mitokondrielt DNA (mtDNA) peker i retning av at de første polynesiere kom fra vest. En åtte år lang genetisk studie foretatt av Erika Hagelberg ved Cambridge University, konkluderte i 1998 at polynesierne hadde vandret østover fra Sørøst-Asia og ikke Sør-Amerika. Også befolkningen i Melanesia kom vestfra ifølge samme studie, men utgjør en egen befolkning. I juli 2005 publiserte genforskere fra New Zealand resultatene av et studium av mtDNA hos folk fra Taiwan såvel som fastlandet i Kina. Studiene påviste at befolkningen i Polynesia hadde slektskap med befolkningen på Taiwan, men ikke Han-kinesere fra fastlandet.I 2007 og 2009 ble det publisert to nye forskningsrapporter ved Universitetet i Oslo. De baserte seg på studier av mtDNA og Y-kromosom-markører, og fokuserte på personer som var født på Påskeøya før slavehandlere ankom i 1860-årene og begynte å blande seg med innbyggerne. Rapportene nyanserte konklusjonene fra tidligere funn. De bekreftet at hovedtyngden av polynesiernes arvestoff kom vestfra. Men samtidig ble det dokumentert spor av gener fra Sør-Amerika og Europa. Folk med avstamning fra Sør-Amerika har også bosatt seg på Påskeøya før europeernes ankomst i 1722, men de er unntakene som bekrefter regelen om polynesiernes vestlige opprinnelse.En DNA-studie som ble publisert i 2014 bekreftet at den genetiske bakgrunnen hos Påskeøya-folket i hovedsak er polynesisk, med 16 % europeisk innslag og 8 % fra amerikanske urfolk. Innslaget av arvemateriale fra amerikanske urfolk ble datert til perioden 1280–1495.I 2007 ble det lagt frem DNA-analyser av 50 hønseben fra Chile, karbondatert til mellom 1321 og 1407. Forskere fant identisk arvestoff hos førkolombiske høns fra Tonga og Amerikansk Samoa, og et DNA som nesten samsvarte på Påskeøya. Dette kan tolkes dithen at polynesiere innførte tamhøns i Sør-Amerika, og reiste frem og tilbake mellom Polynesia og Sør-Amerika i førkolombisk tid. I 2014 hevdet en ny rapport at det studerte genmaterialet kan ha blitt kontaminert med moderne arvemateriale. Spørmålet diskuteres derfor fortsatt.
Søtpoteten er kjent fra Peru 8000 f.Kr. og har vært dyrket i Sentral-Amerika siden 3000 f.Kr. Dens kultivering antas å ha nådd Karibia og Sør-Amerika 2500 f.Kr. På Cookøyene er den dokumentert via karbon-14 datering til 1000 e.Kr., og det antas at den nådde det sentrale Polynesia omkring år 700. Ulike bevis viser at den ikke er blitt spredt via frø som har vært flytende over havet; dessuten er søtpoteten i Polynesia en kultivert art som blir utbredt via vinstiklinger, og ikke frø. Spørsmålet er da hvordan den ble utbredt i Stillehavet; den rådende teorien er at rotveksten ble importert av polynesierne selv fra Sør-Amerika.
=== Innvendinger fra lingvister ===
Også språkforskere har gått ut med kritikk av Heyerdahls påståtte lingvistiske beviser for kulturutveksling og folkevandring. Der Heyerdahl hevder at likheter mellom ord og navn funnet på vidt forskjellige steder viser at det har forekommet kulturell kontakt avviser fagmiljøene dette som tilfeldigheter, og påpeker at noen av Heyerdahls påstander bare understreker ytterligere Heyerdahls manglende kunnskap på området.
=== Arkiv og samlinger ===
I tillegg til alle bøkene og filmene han etterlot seg, er mye av hans forskning tatt vare på i arkivene til Kon-Tikimuseet. Disse arkivene ble i 2011 oppført i UNESCOs register over verdensminner.En av Sjøforsvarets fregatter i Fridtjof Nansen-klassen har fått navnet KNM «Thor Heyerdahl». I 1971 ble Thor Heyerdahl utnevnt til æresborger av Larvik, og har også fått den videregående skolen i Larvik oppkalt etter seg, Thor Heyerdahl videregående skole.
I 1999 lanserte Norges Rederiforbund «The Thor Heyerdahl International Maritime Environmental Award», som hvert år hedrer aktører innen shipping som har utmerket seg med innsats for maritimt miljøarbeid.
=== Filmer ===
Mye av Thor Heyerdahls popularitet skyldtes hans evne til å dokumentere ekspedisjonene gjennom filmmediet. Heyerdahl laget dokumentarfilmene Kon-Tiki (1950, vant Oscar for beste dokumentarfilm), Galapagos (1955), Aku-Aku (1960) og Ra (1972). Mer kuriøst spilte han pirat i den svenske langfilmen Pippi Långstrump på de sju haven (1970).
Det svenske filmselskapet Sebra Film var Thor Heyerdahls faste filmselskap siden ekspedisjonen til Maldivene i 1982. I selskapets arkiver i Torsby finnes mellom 200 og 300 timer opptak med og om Heyerdahl, noe av dette har aldri blitt klippet ferdig og blitt sendt. Blant råmaterialet er det opptak fra prosjektet Heyerdahl skulle i gang med da han døde, de arkeologiske utgravningene på Samoa. Sebra Film står også bak mange av de aller største og mest kjente TV-seriene og dokumentarfilmene som har blitt laget om Heyerdahl etter 1982, i samarbeid med BBC, SVT, NRK og en rekke andre tv-selskaper. Noen titler er Mystery of the Maldives, Easter Island – A Mystery is solved (om Påskeøya), The Pyramids of Peru (Tucume), Thor Heyerdahl – 80 Years Young, Thor Heyerdahl – kulturer i världen, Thor Heyerdahl, Explorer and Scientist og ikke minst den stort anlagte The Kon-Tiki Man – i samarbeid med BBC og med Christopher Ralling som forteller.
I 2002, året da Heyerdahl døde, laget Sebra Film Jakten på Odin i samarbeid med NRK. Heyerdahl går også igjen som en rød tråd i Sebra-produksjoner som Challenge of the Seas and Forest of the World, Globale Future, The Climate, World of Drugs og Culture Spans the World.
Spillefilmen Kon-Tiki hadde premiere 24. august 2012. Filmen hadde et budsjett på 93 millioner og en totalramme på ca. 100 millioner, der de resterende 7 millionene ble brukt på markedsføring.
=== «Heyerdahl-byen» ===
«Heyerdahl-byen» var et prosjekt eid av Larvik kommune som gikk over tre år med oppstart i 2007. I styringsgruppen var det representanter for Larvik kommune, Vestfold fylkeskommune, Innovasjon Norge, The Heyerdahl Institute, Larvik Næringsforening og Heyerdahls familie. Budsjettet var på 3,9 millioner kroner, og bidragsytere var Larvik kommune, Vestfold fylkeskommune og Innovasjon Norge. Fylkeskommunen bevilget sin årlige andel på 400 000 kroner under forutsetning av at kommunen og Innovasjon Norge bidro med sine andeler. Også Larvik har bidratt.
Prosjektet var et såkalt «generator-prosjekt» for utvikling og gjennomføring av aktiviteter som inngikk i et helhetlig Heyerdahl-konsept for Larvik. Av konkrete prosjekter i Heyerdahl-byen var eksempelvis et Heyerdahl-senter, hvor Tangaroa skulle inngå som et element, utnyttelse av Heyerdahls barndomshjem, publikasjoner med mer.
17. mai 2007 ble det kjent at Larvik kommune hadde sikret seg Thor Heyerdahls barndomshjem for 4,7 millioner kroner. Det å sikre seg Steingata 7 var et viktig element i satsingen for å bringe verdensborgeren tilbake til barndomsbyen. Barndomshjemmet skulle inngå i prosjektet «Heyerdahl-byen».
I 2009 stod Larviks nye storsatsing på videregående opplæring og idrettsarena klar. Skolen fikk navnet Thor Heyerdahl videregående skole.
== Utmerkelser ==
Heyerdahl mottok en rekke ordener for sitt virke:
St. Olavs Orden, Norge, kommandør (1951), kommandør med stjerne (1970), storkors (1987)
Ordenen for utmerket tjeneste, Peru (1953)
Republikken Italias fortjenstorden, Italia, storoffiser (1968)
Fortjenstordenen, Egypt (1971)
Alaouite-ordenen, Marokko, storoffiser, (1971)
Solordenen, Peru, offiser (1975)
Den gylne arks orden, Nederland (1980)
St. Hallvard-medaljen (1997)
Østerrikes ærestegn for vitenskap og kunst, Østerrike (2000)
== Bibliografi ==
De fleste av disse er digitalt tilgjengelige fra NasjonalbiblioteketPå jakt efter paradiset: Et år på en sydhavsø (1938)
Kon-Tiki ekspedisjonen (1948)
American Indians in the Pacific. The Theory Behind the Kon-Tiki Expedition. (1952)
Aku-Aku: Påskeøyas hemmelighet (1957)
Archaeology of Easter Island vol. 1 (1961)
Archaeology of Easter Island vol. 2 (1965)
Sjøveier til Polynesia (1968)
Ra (1970)
Fatuhiva: Tilbake til naturen (1974)
Art of Easter Island (1975)
Early Man and the Ocean: The Beginning of Navigation and Seaborn Civilizations (1978)
Tigris: På leting etter begynnelsen (1979)
Fatu-Hiva (1980)
Mysteriet Maldivene (1986)
Påskeøya: En gåte blir løst (1989)
Grønn var jorden på den syvende dag (1991)
Skjebnemøte vest for havet: De beseiredes historie (1992)
Pyramidene i Tucume (1993)
I Adams fotspor: En erindringsreise (1998)
Ingen grenser (Sammen med Per Lillieström) (1999)
Jakten på Odin (Sammen med Per Lillieström) (2001)
== Litteratur ==
Christopher Ralling og Thor Heyerdahl: Thor Heyerdahl, eventyret og Livsverket. Gyldendal, 1989, ISBN 82-05-18373-2
Snorre Evensberget: Thor Heyerdahl, Oppdageren. Stenersens forlag, 1994 ISBN 82-7201-188-3
Ragnar Kvam jr.: Bind 1, Thor Heyerdahl. Mannen og havet. Gyldendal, 2005, ISBN 978-82-525-6204-0. Bind 2, Thor Heyerdahl, Mannen og verden. Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-32819-8. Bind 3, Thor Heyerdahl, Mannen og mytene. Gyldendal, 2013, ISBN 978-8-20-539116-1.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thor Heyerdahl – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thor Heyerdahl på Internet Movie Database
(sv) Thor Heyerdahl i Svensk Filmdatabas
(da) Thor Heyerdahl på Filmdatabasen
(fr) Thor Heyerdahl på Allociné
(en) Thor Heyerdahl hos The Movie Database
(en) Thor Heyerdahl hos The Peerage
(en) Kon-Tiki Museet
(no) Thor Heyerdahl i NRK Forfatter
(en) Original fargefilm fra Kon-Tikiekspedisjonen i 1947
(en) Sebra films billedarkiv over Thor Heyerdahl | Heyerdahls vei (1A–19, 2–20) er en vei på Slemdal i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Slemdalsveien til Tennisveien. | 198,530 |
https://no.wikipedia.org/wiki/C%C3%A9cile_Renault | 2023-02-04 | Cécile Renault | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1794', 'Kategori:Fødsler i 1774', 'Kategori:Henrettede franskmenn', 'Kategori:Henrettede personer (før 1900-tallet)', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Personer fra den franske revolusjon', 'Kategori:Personer henrettet ved giljotinering', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Cécile Renault (født 1774 i Paris, død 17. juni 1794 i Paris) er en historisk skikkelse fra den franske revolusjon. Hun ble henrettet i giljotinen etter et angivelig attentat mot Maximilien Robespierre.
Det er uavklart om Cécile Renault virkelig hadde satt seg fore å prøve å ta livet av Robespierre. Men det står fast at hun den 22. mai 1794 bad om å få komme inn i hans leilighet. Da hun ble spurt hvorfor, svarte hun at hun gjerne ville se «hvordan en tyrann ser ut». Blant hennes småsaker ble det funnet en liten pennekniv. Dette var tilstrekkelig for en dødsdom under Skrekkveldet i Paris.
Hun ble ført i en rød skjorte til skafottet den 17. juni 1794 på det som i dag er Place de la Nation. En slik påkledning var tegnet på en fadermorder. Det var sikkerhetsutvalget som hadde sørget for denne drakten, i den hensikt å bringe vanære over Robespierre i folkemengden. Sikkerhetsutvalget var dominert av motstandere av Robespierre, som var medlem av Comité de salut public (Velferdskomiteen).
| Cécile Renault (født 1774 i Paris, død 17. juni 1794 i Paris) er en historisk skikkelse fra den franske revolusjon. Hun ble henrettet i giljotinen etter et angivelig attentat mot Maximilien Robespierre.
Det er uavklart om Cécile Renault virkelig hadde satt seg fore å prøve å ta livet av Robespierre. Men det står fast at hun den 22. mai 1794 bad om å få komme inn i hans leilighet. Da hun ble spurt hvorfor, svarte hun at hun gjerne ville se «hvordan en tyrann ser ut». Blant hennes småsaker ble det funnet en liten pennekniv. Dette var tilstrekkelig for en dødsdom under Skrekkveldet i Paris.
Hun ble ført i en rød skjorte til skafottet den 17. juni 1794 på det som i dag er Place de la Nation. En slik påkledning var tegnet på en fadermorder. Det var sikkerhetsutvalget som hadde sørget for denne drakten, i den hensikt å bringe vanære over Robespierre i folkemengden. Sikkerhetsutvalget var dominert av motstandere av Robespierre, som var medlem av Comité de salut public (Velferdskomiteen).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Olivier Blanc: Les hommes de Londres, Paris Albin Michel, 1989 (documents inédits).
Bonnemain: les Chemises rouges, Mémoires pour servir à l'Histoire du règne des anarchistes, Paris, l'an VII, tome II.
Alexandre Tuetey: Répertoire général des sources manuscrites de l'Histoire de Paris pendant la Révolution, Paris, 1895, Volume XI.
Nicole Pellegrin: Les Vêtements de la Liberté, Aix en Provence, Alinéa, 1989 | Cécile Renault (født 1774 i Paris, død 17. juni 1794 i Paris) er en historisk skikkelse fra den franske revolusjon. | 198,531 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ziziphus_spina-christi | 2023-02-04 | Ziziphus spina-christi | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Trollheggfamilien'] | Ziziphus spina-christi er en plante i trollheggfamilien.
Den er eviggrønn og kan vokse både som en busk, eller som et opptil 14 meter høyt tre med rund krone. Kvistene er grå med mange torner, og arten danner ofte ugjennomtrengelige kratt. Frukten er nesten rund og gul eller rødbrun når den er moden. Den er spiselig, men ikke særlig god.
Planten vokser på tørre sletter og åssider. Arten er utbredt fra Mauritania og Kenya nordover til Libanon, Kypros og Irak og østover til Afghanistan, Pakistan og nordvestre India. I Levanten vokser den som regel lavere enn 500 moh. Her danner den noen steder savannelignende vegetasjon sammen med Ziziphus lotus, Quercus boissieri, Pistacia atlantica og styrakstre.
Ziziphus spina-christi regnes som en mer sannsynlig kandidat til Kristi tornekrone enn slektningen Paliurus spina-christi. Den er avhengig av et subtropisk klima og er sjelden i fjellene i Judea der Jerusalem ligger.
| Ziziphus spina-christi er en plante i trollheggfamilien.
Den er eviggrønn og kan vokse både som en busk, eller som et opptil 14 meter høyt tre med rund krone. Kvistene er grå med mange torner, og arten danner ofte ugjennomtrengelige kratt. Frukten er nesten rund og gul eller rødbrun når den er moden. Den er spiselig, men ikke særlig god.
Planten vokser på tørre sletter og åssider. Arten er utbredt fra Mauritania og Kenya nordover til Libanon, Kypros og Irak og østover til Afghanistan, Pakistan og nordvestre India. I Levanten vokser den som regel lavere enn 500 moh. Her danner den noen steder savannelignende vegetasjon sammen med Ziziphus lotus, Quercus boissieri, Pistacia atlantica og styrakstre.
Ziziphus spina-christi regnes som en mer sannsynlig kandidat til Kristi tornekrone enn slektningen Paliurus spina-christi. Den er avhengig av et subtropisk klima og er sjelden i fjellene i Judea der Jerusalem ligger.
== Galleri ==
== Kilder ==
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 130. ISBN 0-7136-7015-0.
O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 119. ISBN 82-562-0490-7.
Wild Flowers of Israel – Ziziphus spina-christi Besøkt 8. januar 2015.
ARKive – Christ's thorn (Ziziphus spina-christi) Besøkt 8. januar 2015.
Flora of Israel Online– Ziziphus spina-christi Besøkt 14. januar 2015.
A. Dafni, S. Levy og E. Lev (2005). «The ethnobotany of Christ's Thorn Jujube (Ziziphus spina-christi) in Israel». Journal of Ethnobiology and Ethnomedicine. 1: 8. ISSN 1746-4269. PMC 1277088 . PMID 16270941. doi:10.1186/1746-4269-1-8.
== Eksterne lenker ==
(en) Ziziphus spina-christi i Global Biodiversity Information Facility
(en) Ziziphus spina-christi hos NCBI
(en) Ziziphus spina-christi hos The International Plant Names Index
(en) Ziziphus spina-christi hos Tropicos
(en) Kategori:Ziziphus spina-christi – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Ziziphus spina-christi – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ziziphus spina-christi – detaljert informasjon på Wikispecies | Ziziphus spina-christi er en plante i trollheggfamilien. | 198,532 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mirakelet_p%C3%A5_Manhattan | 2023-02-04 | Mirakelet på Manhattan | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Fantasyfilmer fra USA', 'Kategori:Filmer bevart i USAs nasjonale filmregister', 'Kategori:Filmer fra 1947', 'Kategori:Filmer med en Oscar-vinnende mannlig birolle', 'Kategori:Filmkomedier fra USA', 'Kategori:Julefilmer fra USA', 'Kategori:Oscar-vinnere (filmatisering)', 'Kategori:Sort-hvitt-filmer'] | Mirakelet på Manhattan, også kjent som Men så kom posten, (originaltittel: Miracle on 34th Street) er en amerikansk julefilm fra 1947, regissert av George Seaton og produsert av 20th Century Fox. I hovedrollene spiller Maureen O'Hara, John Payne, Edmund Gwenn, Gene Lockhart, Natalie Wood og Porter Hall. Filmen handler om den hyggelige, gamle mannen Kris Kringle som påstår at han er julenissen. Han møter en liten jente som har blitt fortalt av sin mor at julenissen ikke finnes. Etter å ha blitt kjent med Kris, begynner hun likevel å tro at han kanskje forteller sannheten. Manus er skrevet av George Seaton, basert på en historie skrevet av Valentine Davies.
Filmen ble godt mottatt av kritikerne og ble nominert til fire Oscar, hvorav den vant tre, for beste mannlige birolle, beste historie og beste filmatisering. I 2005 ble den utvalgt til bevaring i National Film Registry.
I forbindelse med filmens premiere ble Davies' historie utgitt som en kortroman. Filmen har også blitt spilt inn på nytt fire ganger, inkludert en versjon fra 1994, med Richard Attenborough i hovedrollen, som John Hughes produserte og skrev manuset til.
| Mirakelet på Manhattan, også kjent som Men så kom posten, (originaltittel: Miracle on 34th Street) er en amerikansk julefilm fra 1947, regissert av George Seaton og produsert av 20th Century Fox. I hovedrollene spiller Maureen O'Hara, John Payne, Edmund Gwenn, Gene Lockhart, Natalie Wood og Porter Hall. Filmen handler om den hyggelige, gamle mannen Kris Kringle som påstår at han er julenissen. Han møter en liten jente som har blitt fortalt av sin mor at julenissen ikke finnes. Etter å ha blitt kjent med Kris, begynner hun likevel å tro at han kanskje forteller sannheten. Manus er skrevet av George Seaton, basert på en historie skrevet av Valentine Davies.
Filmen ble godt mottatt av kritikerne og ble nominert til fire Oscar, hvorav den vant tre, for beste mannlige birolle, beste historie og beste filmatisering. I 2005 ble den utvalgt til bevaring i National Film Registry.
I forbindelse med filmens premiere ble Davies' historie utgitt som en kortroman. Filmen har også blitt spilt inn på nytt fire ganger, inkludert en versjon fra 1994, med Richard Attenborough i hovedrollen, som John Hughes produserte og skrev manuset til.
== Handling ==
Den skilte kvinnen Doris Walker (Maureen O'Hara) lærer datteren Susan (Natalie Wood) at hverken julenissen eller eventyr er ekte, slik at hun skal ha et realistisk syn på livet. Naboen Fred Gaily (John Payne) tar Susan med for å hilse på Kris Kringle (Edmund Gwenn), den nye julenissen som er ansatt på varehuset Macy's, der Doris arbeider. Etter møtet begynner Susan å lure stadig mer på om julenissen likevel kan finnes. Kris blir også populær blant de vanlige kundene på varehuset, ettersom han forteller foreldre hvor de kan kjøpe lekene til barna billigst, selv om dette ofte medfører at han sender kundene til konkurrerende varehus. R.H. Macy (Harry Antrim) innser at dette kan gjøre kundene mer positive til dem, noe som vil bidra til økt salg, og lar Kris fortsette.
Doris blir bekymret da det viser seg at Kris selv er overbevist om at han er den virkelige julenissen og lar dr. Granville Sawyer (Porter Hall), psykologen på Macy's, utføre en psykologisk undersøkelse av ham. Til tross for at Kris med letthet består den psykologiske undersøkelsen, mener Sawyer at han kan bli farlig dersom noen utfordrer overbevisningen hans. Det blir bestemt at Kris skal flytte inn til Fred, som han har fått god kontakt med. Kris får også et stadig tettere forhold til Susan, som betror seg til ham at hun ønsker seg et hus til seg og moren til jul. En dag Kris spiser lunsj med sin unge kollega Alfred (Alvin Greenman), får han vite at Alfred har daglige samtaler med Sawyer. Alfred får stor glede av være julenisse og dele ut gaver til barna på et lokalt YMCA, noe Sawyer mener handler om et skyldkompleks. Kris konfronterer Sawyer, som insisterer på at Alfred er mistilpasset. Det ender med at Kris slår Sawyer i hodet med stokken sin. Sawyer sørger da for at Kris blir innlagt på psykriatisk sykehus.
Kris tror feilaktig at Doris var innblandet i at han ble innlagt og gjør det med vilje dårlig på den innledende vurderingen. Etter at Fred forklarer hva som skjedd, går Kris med på at Fred, som er advokat, skal representere ham i retten. Fred har som mål å bevise at Kris er den virkelige julenissen og dermed ikke er gal. Da Susan skriver et brev til Kris, adressert til tinghuset, får de postansatte en idé om hvordan de kan bli kvitt de mange tusen brevene som sendes til julenissen. Neste dag blir all post adressert til julenissen levert til rettssalen. Fred argumenterer for at postvesenet, en statlig organisasjon, har fastslått at Kris er den ekte julenissen, noe dommeren (Gene Lockhart) aksepterer og avviser saken. Første juledag blir Doris, Susan og Fred invitert på julefest av Kris. På vei hjem igjen ender opp i et hus nøyaktig likt det som Susan ønsket seg. Kris er ikke der, men en spaserstokk, som ser ut som den han har, står igjen.
== Medvirkende ==
Maureen O'Hara som Doris Walker
John Payne som Frederick M. «Fred» Gailey
Edmund Gwenn som Kris Kringle
Gene Lockhart som dommer Henry X. Harper
Natalie Wood som Susan Walker
Porter Hall som dr. Granville Sawyer
William Frawley som Charlie Halloran
Jerome Cowan som statsadvokat Thomas Mara
Philip Tonge som Julian Shellhammer
== Utgivelse ==
=== Anmeldelser ===
Filmen ble kåret til en av årets ti beste filmer av både The Film Daily og The New York Times. I ettertid regnes den også av mange som en av de beste filmene fra 1947. Variety mente at filmen ville få dem som ikke trodde på julenissen til å begynne å tro. Anmelderen roste også skuespillerprestasjonene og mente at Gwenns rolletolking var hans hittil beste. Bosley Crowther i The New York Times var også svært positiv og mente at den muligens var årets beste komedie. Han syntes filmens originalitet og sjarme lå i at den gjorde narr av kommersialisme. Videre mente Crowther at Gwenn spilte så godt at dersom den ekte julenissen pensjonerte seg, ville han være en passende arvtaker.
=== Priser og nominasjoner ===
== I ettertid ==
Mirakelet på Manhattan ble utvalgt til bevaring i National Film Registry i 2005. Den er på 9.-plass på Det amerikanske filminstituttets liste over de 100 mest inspirerende amerikanske filmene. I tillegg er den på 5.-plass i sjangeren fantasy på listen over de ti beste filmene i ti ulike sjangere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mirakelet på Manhattan på Internet Movie Database
(no) Mirakelet på Manhattan hos Filmfront
(sv) Mirakelet på Manhattan i Svensk Filmdatabas
(fr) Mirakelet på Manhattan på Allociné
(nl) Mirakelet på Manhattan på MovieMeter
(en) Mirakelet på Manhattan på AllMovie
(en) Mirakelet på Manhattan på Turner Classic Movies
(en) Mirakelet på Manhattan på Rotten Tomatoes
(en) Mirakelet på Manhattan på Box Office Mojo Streaming
Mirakelet på Manhattan på Lux Radio Theatre, 22. desember 1947
Mirakelet på Manhattan på Screen Directors Playhouse, 23. desember 1949
Mirakelet på Manhattan på Screen Directors Playhouse, 21. desember 1950
Mirakelet på Manhattan på Lux Radio Theatre, 21. desember 1954 | | medvirkende = | 198,533 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A9bertistene | 2023-02-04 | Hébertistene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den franske revolusjon', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Hébertistene, oppkalt etter politikeren Jacques René Hébert, var en ateistisk gruppering på ytterste venstre fløy under den franske revolusjon. Hébertistene ble bekjempet og beseiret av Maximilien de Robespierre i 1794.
| Hébertistene, oppkalt etter politikeren Jacques René Hébert, var en ateistisk gruppering på ytterste venstre fløy under den franske revolusjon. Hébertistene ble bekjempet og beseiret av Maximilien de Robespierre i 1794.
== Litteratur ==
Morris Slavin: The Hébertists to the guillotine - anatomy of a „conspiracy“ in revolutionary France. Louisiana State University Press, Baton Rouge 1994, ISBN 0-8071-1838-9.
Antoine Agostini: La pensée politique de Jacques-René Hébert (1790-1794). Presses universitaires d'Aix-Marseille, Aix-en-Provence 1999, ISBN 2-7314-0193-1. | Hébertistene, oppkalt etter politikeren Jacques René Hébert, var en ateistisk gruppering på ytterste venstre fløy under den franske revolusjon. Hébertistene ble bekjempet og beseiret av Maximilien de Robespierre i 1794. | 198,534 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Miracle_on_34th_Street_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Miracle on 34th Street (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere', 'Kategori:Pekersider som kombinerer tall og bokstaver'] | Mirakelet på Manhattan er en film fra 1947 med Edmund Gwenn og Natalie Wood.
Miracle on 34th Street kan også vise til:
Miracle on 34th Street (kortroman) av Valentine Davies, som ble utgitt i forbindelse med filmen fra 1947
Miracle on 34th Street (1955), en TV-film med Thomas Mitchell, som er en nyinnspilling av filmen fra 1947
Og så kom posten (1973), en TV-film med Sebastian Cabot, som er en nyinnspilling av filmen fra 1947
Miraklet på Manhattan (1994), en film med Richard Attenborough, som er en nyinnspilling av filmen fra 1947
Miracle on 34th Street (Baltimore), en julelysutstilling | Mirakelet på Manhattan er en film fra 1947 med Edmund Gwenn og Natalie Wood.
Miracle on 34th Street kan også vise til:
Miracle on 34th Street (kortroman) av Valentine Davies, som ble utgitt i forbindelse med filmen fra 1947
Miracle on 34th Street (1955), en TV-film med Thomas Mitchell, som er en nyinnspilling av filmen fra 1947
Og så kom posten (1973), en TV-film med Sebastian Cabot, som er en nyinnspilling av filmen fra 1947
Miraklet på Manhattan (1994), en film med Richard Attenborough, som er en nyinnspilling av filmen fra 1947
Miracle on 34th Street (Baltimore), en julelysutstilling | Mirakelet på Manhattan er en film fra 1947 med Edmund Gwenn og Natalie Wood. | 198,535 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98ivinds_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Øivinds vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Bjerke'] | Øivinds vei (1–7, 2–30) er en vei på Årvoll i bydel Bjerke i Oslo. Den går sørover fra Bård Skolemesters vei og gjør en løkke før den møter seg selv igjen.
Veien fikk navn i 1955 etter Øivind i Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortelling «En glad gutt», og flere av naboveiene har navn etter andre skikkelser i fortellingen.
Nr. 1–7 og 4–22 er vireetasjers blokker i Årvoll Vest borettslag (USBL) oppført i 1953–54.
| Øivinds vei (1–7, 2–30) er en vei på Årvoll i bydel Bjerke i Oslo. Den går sørover fra Bård Skolemesters vei og gjør en løkke før den møter seg selv igjen.
Veien fikk navn i 1955 etter Øivind i Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortelling «En glad gutt», og flere av naboveiene har navn etter andre skikkelser i fortellingen.
Nr. 1–7 og 4–22 er vireetasjers blokker i Årvoll Vest borettslag (USBL) oppført i 1953–54.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Øivinds vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 638. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (Ø)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Øivinds vei (1–7, 2–30) er en vei på Årvoll i bydel Bjerke i Oslo. Den går sørover fra Bård Skolemesters vei og gjør en løkke før den møter seg selv igjen. | 198,536 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98sthellinga_(Oslo) | 2023-02-04 | Østhellinga (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (strøk)'] | Østhellinga (3–11B, 2A–10) er en vei på Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Tåsenveien til Nils Lauritssøns vei. Navnet ble vedtatt i 1931.
| Østhellinga (3–11B, 2A–10) er en vei på Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Tåsenveien til Nils Lauritssøns vei. Navnet ble vedtatt i 1931.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Østhellinga». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 638. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (Ø)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Østhellinga (3–11B, 2A–10) er en vei på Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Tåsenveien til Nils Lauritssøns vei. | 198,537 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98sthornveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Østhornveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordberg (Oslo)'] | Østhornveien (1A–15E, 2–10) er en vei på Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Havnabakken til Nilserudkleiva på oversiden av Sognsvannsbanen nær Østhorn stasjon.
Veien fikk navn i 1937 etter fjellknausen Østhorn.
| Østhornveien (1A–15E, 2–10) er en vei på Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Havnabakken til Nilserudkleiva på oversiden av Sognsvannsbanen nær Østhorn stasjon.
Veien fikk navn i 1937 etter fjellknausen Østhorn.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Østerdalsgata». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 638. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Østhornveien (1A–15E, 2–10) er en vei på Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Havnabakken til Nilserudkleiva på oversiden av Sognsvannsbanen nær Østhorn stasjon. | 198,538 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98vre_Skogvei_(Oslo) | 2023-02-04 | Øvre Skogvei (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern'] | Øvre Skogvei (1–29, 2A–18) er en vei på Bestum i bydel Ullern i Oslo. Den går sørvestover fra Bestumveien og ender i en snuplass nær Vækerøveien.
Navnet ble vedtatt i 1917. Veien har villabebyggelse av en viss alder.
| Øvre Skogvei (1–29, 2A–18) er en vei på Bestum i bydel Ullern i Oslo. Den går sørvestover fra Bestumveien og ender i en snuplass nær Vækerøveien.
Navnet ble vedtatt i 1917. Veien har villabebyggelse av en viss alder.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Øvre Skogvei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 640. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (Ø)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Øvre Skogvei (1–29, 2A–18) er en vei på Bestum i bydel Ullern i Oslo. Den går sørvestover fra Bestumveien og ender i en snuplass nær Vækerøveien. | 198,539 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98vre_Skjoldvei_(Oslo) | 2023-02-04 | Øvre Skjoldvei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Korsvoll'] | Øvre Skjoldvei (1–21, 2–12) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går nordvestover og så vestover fra Skjoldveien og ender som blindvei nær Peder Ankers vei.
Navnet, som ble vedtatt i 1937, er inspirert av Løvenskiold-navnet.
| Øvre Skjoldvei (1–21, 2–12) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går nordvestover og så vestover fra Skjoldveien og ender som blindvei nær Peder Ankers vei.
Navnet, som ble vedtatt i 1937, er inspirert av Løvenskiold-navnet.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Øvre Skjoldvei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 640. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Øvre Skjoldvei (1–21, 2–12) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går nordvestover og så vestover fra Skjoldveien og ender som blindvei nær Peder Ankers vei. | 198,540 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ziziphus_lotus | 2023-02-04 | Ziziphus lotus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Trollheggfamilien'] | Ziziphus lotus er en løvfellende busk i trollheggfamilien.
Den har en tett vekst med mange torner og blir opptil to meter høy. Frukten er rund og gul-oransje når den er moden. Arten er karakteristisk for den termomediterrane sonen, altså de tørreste og varmeste stedene i middelhavslandene. Den vokser i Nord-Afrika, Almería og Murcia i Spania, Sicilia, Sør-Hellas, Kypros og Palestina.
Noen mener at denne planten er lotustreet som er nevnt i Odysseen.
| Ziziphus lotus er en løvfellende busk i trollheggfamilien.
Den har en tett vekst med mange torner og blir opptil to meter høy. Frukten er rund og gul-oransje når den er moden. Arten er karakteristisk for den termomediterrane sonen, altså de tørreste og varmeste stedene i middelhavslandene. Den vokser i Nord-Afrika, Almería og Murcia i Spania, Sicilia, Sør-Hellas, Kypros og Palestina.
Noen mener at denne planten er lotustreet som er nevnt i Odysseen.
== Kilder ==
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 130. ISBN 0-7136-7015-0.
Wild Flowers of Israel – Ziziphus lotus Besøkt 8. januar 2015.
ARKive – Ziziphus (Ziziphus lotus) Besøkt 8. januar 2015.
European Red List of Habitats: F5.5 Thermomediterranean scrub Besøkt 20. juni 2018.
== Eksterne lenker ==
(en) Ziziphus lotus i Encyclopedia of Life
(en) Ziziphus lotus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Ziziphus lotus hos ITIS
(en) Ziziphus lotus hos NCBI
(en) Ziziphus lotus hos The International Plant Names Index
(en) Ziziphus lotus hos Tropicos
(en) Kategori:Ziziphus lotus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Ziziphus lotus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ziziphus lotus – detaljert informasjon på Wikispecies | Ziziphus lotus er en løvfellende busk i trollheggfamilien. | 198,541 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98vre_Prinsdals_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Øvre Prinsdals vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand'] | Øvre Prinsdals vei (1A–67, 8–62) er en vei på Hauketo og Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den begynner som blindvei i nord, men har gangveiforbindelse med Ljabruveien og Nedre Prinsdals vei. Så går den i hovedtrekk sørover og over kommunegrensen med Nordre Follo. Betydelige deler av veien er gangvei (i Nordre Follo under navnet Gamle Kongevei), og flere bommer hindrer gjennomfartstrafikk.
Veien fikk navn i 1956 etter gården Øvre Prinsdal.
Hauketo skole er i nr. 52 og Prinsdal skole i nr. 54.
| Øvre Prinsdals vei (1A–67, 8–62) er en vei på Hauketo og Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den begynner som blindvei i nord, men har gangveiforbindelse med Ljabruveien og Nedre Prinsdals vei. Så går den i hovedtrekk sørover og over kommunegrensen med Nordre Follo. Betydelige deler av veien er gangvei (i Nordre Follo under navnet Gamle Kongevei), og flere bommer hindrer gjennomfartstrafikk.
Veien fikk navn i 1956 etter gården Øvre Prinsdal.
Hauketo skole er i nr. 52 og Prinsdal skole i nr. 54.
== Eksterne lenker ==
Oslo byleksikon
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (Ø)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Øvre Prinsdals vei (1A–67, 8–62) er en vei på Hauketo og Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den begynner som blindvei i nord, men har gangveiforbindelse med Ljabruveien og Nedre Prinsdals vei. | 198,542 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98vre_Lang%C3%A5s_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Øvre Langås vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Korsvoll'] | Øvre Langås vei (1–27, 4–6) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går sørøstover fra Peder Ankers vei til Skjoldveien.
Veien var opprinnelig regnet som en del av Langåsveien og fikk sitt nåværende navn i 1976. Det er inspirert av husmannsplassen Langås (under Bakkehaugen).
| Øvre Langås vei (1–27, 4–6) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går sørøstover fra Peder Ankers vei til Skjoldveien.
Veien var opprinnelig regnet som en del av Langåsveien og fikk sitt nåværende navn i 1976. Det er inspirert av husmannsplassen Langås (under Bakkehaugen).
== Fotnoter ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Øvre Langåsvei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 640. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Øvre Langås veiSkrivemåten Øvre Langåsvei er mer logisk, jf. Langåsveien, men Oslo kommune og kartverkene skriver navnet Øvre Langås vei. | 198,543 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hockeyveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Hockeyveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna'] | Hockeyveien (11–17, 2–14) er en vei på Lindeberg i bydel Alna i Oslo. Den begynner og slutter i Lindeberglia og går på østsiden av denne.
Veien fikk navn i 1956 etter Furuset stadions ishockeybane.
Veien har blokkbebyggelse tilknyttet Furuset sameie.
| Hockeyveien (11–17, 2–14) er en vei på Lindeberg i bydel Alna i Oslo. Den begynner og slutter i Lindeberglia og går på østsiden av denne.
Veien fikk navn i 1956 etter Furuset stadions ishockeybane.
Veien har blokkbebyggelse tilknyttet Furuset sameie.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Hockeyveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 246-247. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Hockeyveien (11–17, 2–14) er en vei på Lindeberg i bydel Alna i Oslo. Den begynner og slutter i Lindeberglia og går på østsiden av denne. | 198,544 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaiekroken_(Oslo) | 2023-02-04 | Kaiekroken (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Furuset'] | Kaiekroken (4–18; ingen oddetallsadresser) er en vei på Furuset i bydel Alna i Oslo. Den går sørover fra Karihaugveien og ender som blindvei i en snuplass.
Veien fikk navn i 1981 etter kråkefuglern kaie, og det antas at Karihaugen opprinnelig het Kaiehaugen.
| Kaiekroken (4–18; ingen oddetallsadresser) er en vei på Furuset i bydel Alna i Oslo. Den går sørover fra Karihaugveien og ender som blindvei i en snuplass.
Veien fikk navn i 1981 etter kråkefuglern kaie, og det antas at Karihaugen opprinnelig het Kaiehaugen.
== Kilder ==
Oslo byleksikon: Kaiekroken
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Kaiekroken (4–18; ingen oddetallsadresser) er en vei på Furuset i bydel Alna i Oslo. Den går sørover fra Karihaugveien og ender som blindvei i en snuplass. | 198,545 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lang%C3%A5sveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Langåsveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Korsvoll'] | Langåsveien (1–25B, 2A–24) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Tåsenveien til Åmotveien, med blindveistykker hhv. øst og vest for nevnte veier.
Veien fikk navn etter husmannsplassen Langås i 1933. Opprinnelig var Øvre Langås vei en del av veien, men denne ble utskilt som egen vei i 1976.
I nr. 18 er Korsvollhuset (oppført 1952), klubbhuset til Korsvoll Idrettslag.
| Langåsveien (1–25B, 2A–24) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Tåsenveien til Åmotveien, med blindveistykker hhv. øst og vest for nevnte veier.
Veien fikk navn etter husmannsplassen Langås i 1933. Opprinnelig var Øvre Langås vei en del av veien, men denne ble utskilt som egen vei i 1976.
I nr. 18 er Korsvollhuset (oppført 1952), klubbhuset til Korsvoll Idrettslag.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Langåsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 329. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Langåsveien (1–25B, 2A–24) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Tåsenveien til Åmotveien, med blindveistykker hhv. | 198,546 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skjoldveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Skjoldveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Korsvoll'] | Skjoldveien (1–49, 2A–44) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Maridalsveien til Øvre Langås vei.
Navnet, som er inspirert av Løvenskiold-navnet, ble vedtatt i 1933. Veien har småhusbebyggelse.
| Skjoldveien (1–49, 2A–44) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Maridalsveien til Øvre Langås vei.
Navnet, som er inspirert av Løvenskiold-navnet, ble vedtatt i 1933. Veien har småhusbebyggelse.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skjoldveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 511. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Skjoldveien (1–49, 2A–44) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Maridalsveien til Øvre Langås vei. | 198,547 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sons_gate_(Oslo) | 2023-02-04 | Sons gate (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Kampen (Oslo)'] | Sons gate (3A–29, 2–2B) er en gate på Kampen i bydel Gamle Oslo. Den går østover fra Norderhovgata sør for Kampen park og ender som blindgate like øst for Normannsgata og vest for Gjøvikbanen.
Før byutvidelsen i 1878 lå gaten i Aker og het Udsigtsgaden. I 1879 fikk den navnet Vestbygaden. Nåværende navn er fra midten av 1950-årene.
| Sons gate (3A–29, 2–2B) er en gate på Kampen i bydel Gamle Oslo. Den går østover fra Norderhovgata sør for Kampen park og ender som blindgate like øst for Normannsgata og vest for Gjøvikbanen.
Før byutvidelsen i 1878 lå gaten i Aker og het Udsigtsgaden. I 1879 fikk den navnet Vestbygaden. Nåværende navn er fra midten av 1950-årene.
== Bildegalleri ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sons gate». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 528. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Sons gate (3A–29, 2–2B) er en gate på Kampen i bydel Gamle Oslo. Den går østover fra Norderhovgata sør for Kampen park og ender som blindgate like øst for Normannsgata og vest for Gjøvikbanen. | 198,548 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8rumgata_(Oslo) | 2023-02-04 | Sørumgata (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Kampen (Oslo)'] | Sørumgata (1–7, 2–10) er en gate på Kampen i bydel Gamle Oslo. Den går fra Norderhovgata til Bøgata.
Før byutvidelsen i 1878 lå gaten i Aker og het Øvre Gade. Nåværende navn er fra 1879 etter kommunen i Akershus.
I nr. 1 er et trehus oppført av Lars Engebretsen, grunnleggeren av Kampen mekaniske verksted, før det ble innført murtvang.
| Sørumgata (1–7, 2–10) er en gate på Kampen i bydel Gamle Oslo. Den går fra Norderhovgata til Bøgata.
Før byutvidelsen i 1878 lå gaten i Aker og het Øvre Gade. Nåværende navn er fra 1879 etter kommunen i Akershus.
I nr. 1 er et trehus oppført av Lars Engebretsen, grunnleggeren av Kampen mekaniske verksted, før det ble innført murtvang.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sørumgata». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 558. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Sørumgata (1–7, 2–10) er en gate på Kampen i bydel Gamle Oslo. Den går fra Norderhovgata til Bøgata. | 198,549 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vindernveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Vindernveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker'] | Vindernveien (3B–21, 14A–24) er en vei på Vinderen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Ivar Aasens vei og opp til Vinderen gård, som den har navn etter. Veiløpet fortsetter i Tunfaret. Til tross for at Vinderen er offisiell skrivemåte for stedsnavnet, skriver Oslo kommune og diverse kartverk navnet som i oppslaget her.
Navnet ble vedtatt i 1907.
| Vindernveien (3B–21, 14A–24) er en vei på Vinderen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Ivar Aasens vei og opp til Vinderen gård, som den har navn etter. Veiløpet fortsetter i Tunfaret. Til tross for at Vinderen er offisiell skrivemåte for stedsnavnet, skriver Oslo kommune og diverse kartverk navnet som i oppslaget her.
Navnet ble vedtatt i 1907.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Vinderenveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 621. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (V)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Vindernveien (3B–21, 14A–24) er en vei på Vinderen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Ivar Aasens vei og opp til Vinderen gård, som den har navn etter. | 198,550 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Veita_(Oslo) | 2023-02-04 | Veita (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Korsvoll'] | Veita (1–5, 2–4) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Akeri Oslo. Den går fra Hansemyrveien til Åmotveien. Navnet ble vedtatt i 1934.
| Veita (1–5, 2–4) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Akeri Oslo. Den går fra Hansemyrveien til Åmotveien. Navnet ble vedtatt i 1934.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Veita». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 611. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Veita (1–5, 2–4) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Akeri Oslo. Den går fra Hansemyrveien til Åmotveien. | 198,551 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hotels.com | 2023-02-04 | Hotels.com | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nettsteder', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Utleievirksomhet'] | Hotels.com er en nettside for bestilling av hotellrom. Selskapet ble grunnlagt i 1991 som Hotel Reservations Network (HRN). Det ble en del av Expedia Inc. i 2001 og byttet navn til Hotels.com i 2002. Hotels.com blir drevet av Hotels.com LP, et kommandittselskap i Dallas, USA.
| Hotels.com er en nettside for bestilling av hotellrom. Selskapet ble grunnlagt i 1991 som Hotel Reservations Network (HRN). Det ble en del av Expedia Inc. i 2001 og byttet navn til Hotels.com i 2002. Hotels.com blir drevet av Hotels.com LP, et kommandittselskap i Dallas, USA.
== Historie ==
David Litman og Robert Diener grunnla Hotels.com i 1991 under navnet Hotel Reservations Network (HRN), og tilbød opprinnelig hotellbestilling via telefon i USA. I 2001 ble selskapet kjøpt opp av USA Networks Inc (USAI), som også kjøpte opp aksjemajoriteten i onlinereisebyrået Expedia.
HRN byttet navn til Hotels.com i 2002, og lanserte samtidig sitt offline-varemerke 1-800-2-Hotels, samt muligheten til å bestille hoteller online. Under de påfølgende to årene ekspanderte selskapet raskt internasjonalt med 29 nye sider. USAI byttet navn til InterActiveCorp (IAC) i 2003. I 2005 separerte IAC sin reisevirksomhet under navnet Expedia Inc. Hotels.com ble deretter et driftsselskap for Expedia Inc.Siden 2002 har den internasjonale tilveksten inkludert nettsider for Nord-, Sentral- og Sør-Amerika, Europa, Australia, Japan, Kina og landene omkring Stillehavet, Midtøsten og Sør-Afrika. I 2011 ble det også lansert nettsider i Indonesia og Vietnam.
=== Krenking av funksjonshemmedes rettigheter i USA ===
I mai 2007 var Hotels.com gjenstand for et gruppesøksmål (Smith v. Hotels.com L.P., California Superior Court, Alameda County, Case No. RG07327029), rettet mot dem for «pågående diskriminering av personer med bevegelseshemming som ønsker, men ikke har muligheten til, å bruke Hotels.coms verdensomspennende bestillingsnettverk for å utføre bestillinger av hotellrom.» Selskapet benektet anklagene og motsatte seg påtalen, men ble funnet skyldig for overtredelse av Californias Unruh Civil Rights Act, samt overtredelse av konkurranseloven. Hotels.com gikk deretter med på å angi informasjon om tilgjengelighetstilpasning for hotellene som selges på nettsidene deres.
== Hotellprisindeks ==
Siden 2004 har Hotels.com to ganger i året publisert en oversikt over internasjonale trender for hotellrompriser, som kalles Hotels.coms Hotellprisindeks. Prisindeksen angis per rom og baseres på prisene Hotels.coms kunder har betalt med et vektet gjennomsnitt, som baseres på antallet solgte rom i hvert marked Hotels.com opererer i. Informasjon angis om merkbare prisendringer og sammenligninger mellom destinasjoner, hotelltyper og annen prisrelatert analyse for de siste seks månedene. Hotellprisindeksen publiseres både digitalt og på trykk og rettes mot journalister, media og hotelleiere som en del av selskapets PR-virksomhet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Hotels.com – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | type = Bestillingstjeneste | 198,552 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_19_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 19 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Durazno (departement)', 'Kategori:Rocha (departement)', 'Kategori:Treinta y Tres (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 19 (spansk: Ruta diecinueve) er en veistrekning som går fra Villa del Carmen til Chuy, Rocha, i østlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983.
| Ruta 19 (spansk: Ruta diecinueve) er en veistrekning som går fra Villa del Carmen til Chuy, Rocha, i østlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983.
== Byer ==
Durazno: Villa del Carmen, Cerro Chato.
Treinta y Tres: Valentines, Villa Sara, Villa Passano.
Rocha: San Luis al Medio, Dieciocho de Julio, Chuy.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 19, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,553 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_20_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 20 (Uruguay) | ['Kategori:Río Negro (departement)', 'Kategori:Tacuarembó (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 20 (spansk: Ruta veinte) er en veistrekning som går fra Río Negro til Tacuarembó, i nordlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet i 1983, og er 139 kilometer lang.
| Ruta 20 (spansk: Ruta veinte) er en veistrekning som går fra Río Negro til Tacuarembó, i nordlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet i 1983, og er 139 kilometer lang.
== Viktige byer ==
Grecco, Río Negro
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,554 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Halti_kvenkultursenter | 2023-02-04 | Halti kvenkultursenter | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Nordreisa', 'Kategori:Kultur i Nordreisa', 'Kategori:Kultur i Troms og Finnmark', 'Kategori:Kvensk', 'Kategori:Kvensk kultur'] | Halti kvenkultursenter eller Haltiin kväänisentteri er et interkommunalt selskap og et senter for kvensk språk og kultur i Troms. Senteret er lokalisert på Halti i Nordreisa kommune i Nord-Troms. Halti er en integrasjonsmodell der blant andre Halti kvenkultursenter IKS, Halti nasjonalparksenter AS, Halti næringshage AS, Nord-Troms Museum og Nordreisa kommune (kultur) er samlokalisert.
I 2009 ble kvenkultursenteret stiftet som et selskap under stiftelse (SUS), og rett over nyttår i 2010 ble selskapet registrert som interkommunalt selskap. Selskapet eies av Troms fylkeskommune sammen med kommunene Lyngen, Storfjord, Kåfjord, Skjervøy, Nordreisa og Kvænangen.
Kvenkultursenteret arbeider med revitalisering av kvensk språk og formidling av kvensk kultur og historie. Et av senterets største tiltak er den årlige festivalen Paaskiviikko (kvenske kulturdager i Nord-Troms).
Fra og med 2013 har kvenkultursenteret vært ute i sine eierkommuner med to skoleturneer per år. Den første pågår i januar, er rettet mot elever på 1. trinn, og er en trespråklig turné i samarbeid med Kåfjord språksenter. Den andre pågår i mai, er rettet mot 5. trinn, og er en ren kvensk språk- og kulturturné. Sistnevnte har fått tittelen Paaskiturné, da den arrangeres som en del av årshjulet til Paaskiviikko. På den måten ønsker senteret å sikre et godt tilbud til barn og unge. Begge turneene er et samarbeid med Biblioteksamarbeidet i Nord-Troms.
Kvenkultursenteret er sekretariat for Kvensk råd, en samarbeidsplattform for kvenske lokallag og foreninger i Troms, og administrerer i tillegg det kvenske sangkoret KvääniÄänii (kvenske stemmer).
| Halti kvenkultursenter eller Haltiin kväänisentteri er et interkommunalt selskap og et senter for kvensk språk og kultur i Troms. Senteret er lokalisert på Halti i Nordreisa kommune i Nord-Troms. Halti er en integrasjonsmodell der blant andre Halti kvenkultursenter IKS, Halti nasjonalparksenter AS, Halti næringshage AS, Nord-Troms Museum og Nordreisa kommune (kultur) er samlokalisert.
I 2009 ble kvenkultursenteret stiftet som et selskap under stiftelse (SUS), og rett over nyttår i 2010 ble selskapet registrert som interkommunalt selskap. Selskapet eies av Troms fylkeskommune sammen med kommunene Lyngen, Storfjord, Kåfjord, Skjervøy, Nordreisa og Kvænangen.
Kvenkultursenteret arbeider med revitalisering av kvensk språk og formidling av kvensk kultur og historie. Et av senterets største tiltak er den årlige festivalen Paaskiviikko (kvenske kulturdager i Nord-Troms).
Fra og med 2013 har kvenkultursenteret vært ute i sine eierkommuner med to skoleturneer per år. Den første pågår i januar, er rettet mot elever på 1. trinn, og er en trespråklig turné i samarbeid med Kåfjord språksenter. Den andre pågår i mai, er rettet mot 5. trinn, og er en ren kvensk språk- og kulturturné. Sistnevnte har fått tittelen Paaskiturné, da den arrangeres som en del av årshjulet til Paaskiviikko. På den måten ønsker senteret å sikre et godt tilbud til barn og unge. Begge turneene er et samarbeid med Biblioteksamarbeidet i Nord-Troms.
Kvenkultursenteret er sekretariat for Kvensk råd, en samarbeidsplattform for kvenske lokallag og foreninger i Troms, og administrerer i tillegg det kvenske sangkoret KvääniÄänii (kvenske stemmer).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Halti kvenkultursenter eller Haltiin kväänisentteri er et interkommunalt selskap og et senter for kvensk språk og kultur i Troms. Senteret er lokalisert på Halti i Nordreisa kommune i Nord-Troms. | 198,555 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_21_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 21 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Colonia (departement)', 'Kategori:Soriano (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 21 Treinta y Tres Orientales (spansk: Ruta veintiuno; populært kalt for Ruta 21) er en veistrekning som går fra Colonia del Sacramento til Mercedes, Soriano, i vestlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 185 kilometer lang.
| Ruta 21 Treinta y Tres Orientales (spansk: Ruta veintiuno; populært kalt for Ruta 21) er en veistrekning som går fra Colonia del Sacramento til Mercedes, Soriano, i vestlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 185 kilometer lang.
== Byer ==
Chacras de Dolores, Soriano.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 21, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,556 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98yvind_Rodahl | 2023-02-04 | Øyvind Rodahl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for FK Lofoten', 'Kategori:Fotballspillere for Idrettsklubben Start', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballtrenere'] | Øyvind Rodahl (født 4. mai 1972) er en norsk fotballtrener og er hovedtrener.
Rodahl ble ansatt som ny hovedtrener 26. november 2014. Rodahl har som ambisjon å rykke rett opp til 3. divisjon igjen.
I 1997 spilte han 9 kamper for Start i 1. divisjon og scoret ett mål.
| Øyvind Rodahl (født 4. mai 1972) er en norsk fotballtrener og er hovedtrener.
Rodahl ble ansatt som ny hovedtrener 26. november 2014. Rodahl har som ambisjon å rykke rett opp til 3. divisjon igjen.
I 1997 spilte han 9 kamper for Start i 1. divisjon og scoret ett mål.
== Referanser == | | fsted = Kabelvåg, Norge | 198,557 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_22_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 22 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Colonia (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 22 (spansk: Ruta veintidos) er en veistrekning som går fra Ruta 1 til Ruta 21, Colonia, i sørlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 42 kilometer lang.
| Ruta 22 (spansk: Ruta veintidos) er en veistrekning som går fra Ruta 1 til Ruta 21, Colonia, i sørlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 42 kilometer lang.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 22, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,558 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ratovondrahety | 2023-02-04 | Ratovondrahety | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Madagassiske salmediktere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-05'] | Ratovondrahety Rafihavanana (født 1919) er en gassisk salmedikter. Han har skrevet flere salmer som er tatt med i gassiske salmebøker. En av salmene, «Jesusy irery ihany», har blitt oversatt til norsk av Johannes Smemo og er tatt med i Salmer 1997 og Norsk salmebok 2013.
| Ratovondrahety Rafihavanana (født 1919) er en gassisk salmedikter. Han har skrevet flere salmer som er tatt med i gassiske salmebøker. En av salmene, «Jesusy irery ihany», har blitt oversatt til norsk av Johannes Smemo og er tatt med i Salmer 1997 og Norsk salmebok 2013.
== Eksterne lenker ==
Mivelatra eo imasiko - Tekst og noter.
Jesosy irery ihany - Tekst og noter.
Velona sy mahery Arkivert 9. januar 2015 hos Wayback Machine. - Tekst og noter.
Ry fanahy mangetaheta Arkivert 9. januar 2015 hos Wayback Machine. - Tekst og noter. | Ratovondrahety Rafihavanana (født 1919) er en gassisk salmedikter. Han har skrevet flere salmer som er tatt med i gassiske salmebøker. | 198,559 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_23_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 23 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Flores (departement)', 'Kategori:San José (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 23 Francisco Espínola (spansk: Ruta veintitres; populært kalt for Ruta 23) er en veistrekning som går fra San José til Flores i sørlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 103 kilometer lang.
| Ruta 23 Francisco Espínola (spansk: Ruta veintitres; populært kalt for Ruta 23) er en veistrekning som går fra San José til Flores i sørlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 103 kilometer lang.
== Viktige byer ==
=== San José ===
km 100.000: Sør Ruta 11
SØ: Juan Soler, Ruta 3 og San José de Mayo
NV: Ecilda Paullier og Ruta 1 Brigadier General Manuel Oribe
km 111.000: González
km 124.000: Mal Abrigo
km 136.000: Estación Guaycurú
=== Flores ===
km 150.000: Ismael Cortinas
km 151.000: Ruta 12
Nord: Cardona og Ruta 2
km 189.000: La Casilla
km 203.000: Nord Ruta 3
Nord: Trinidad og Ruta 14
Sør: San José og Ruta 1
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 23, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,560 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simpl_(M%C3%BCnchen) | 2023-02-04 | Simpl (München) | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1903', 'Kategori:Kabaret', 'Kategori:München', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Alter Simpl er et bevertningssted i München. Det ble åpnet av Kathi Kobus i lokalene til et eldre kaffehus, Kronprinz Rudolf, i 1903, og fikk sitt navn efter satirebladet Simplicissimus, hvis redaksjonsmedlemmer var hyppige gjester. I likhet med den idag bedre kjente kabareten Simpl i Wien var også dette stedet opprinnelig en kabaretscene med blant andre Karl Valentin, Joachim Ringelnatz og Theo Prosel.Lokalet ble ødelagt av et alliert bombeangrep i 1944, men gjenåpnet under navnet Neuer Simpl i 1946. Idag benytter stedet atter navnet Alter Simpl, men har ikke lenger noen betydning som underholdningslokale.
| Alter Simpl er et bevertningssted i München. Det ble åpnet av Kathi Kobus i lokalene til et eldre kaffehus, Kronprinz Rudolf, i 1903, og fikk sitt navn efter satirebladet Simplicissimus, hvis redaksjonsmedlemmer var hyppige gjester. I likhet med den idag bedre kjente kabareten Simpl i Wien var også dette stedet opprinnelig en kabaretscene med blant andre Karl Valentin, Joachim Ringelnatz og Theo Prosel.Lokalet ble ødelagt av et alliert bombeangrep i 1944, men gjenåpnet under navnet Neuer Simpl i 1946. Idag benytter stedet atter navnet Alter Simpl, men har ikke lenger noen betydning som underholdningslokale.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Alter Simpl – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Alter Simpl er et bevertningssted i München. Det ble åpnet av Kathi Kobus i lokalene til et eldre kaffehus, Kronprinz Rudolf, i 1903, og fikk sitt navn efter satirebladet Simplicissimus, hvis redaksjonsmedlemmer var hyppige gjester. | 198,561 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_24_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 24 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Paysandú (departement)', 'Kategori:Río Negro (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 24 Guyunusa (spansk: Ruta veinticuatro; populært kalt for Ruta 24) er en veistrekning som går fra Río Negro til Paysandú i vestlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 93 kilometer lang.
| Ruta 24 Guyunusa (spansk: Ruta veinticuatro; populært kalt for Ruta 24) er en veistrekning som går fra Río Negro til Paysandú i vestlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 93 kilometer lang.
== Byer ==
San Javier.
Nuevo Berlín.
Tres Quintas.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 24, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,562 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sundsvall_Timr%C3%A5_lufthavn | 2023-02-04 | Sundsvall Timrå lufthavn | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:1944 i Sverige', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyplasser i Sverige', 'Kategori:Flyplasser åpnet i 1944', 'Kategori:Sider med kart'] | Sundsvall Timrå lufthavn (Sundsvall Timrå Airport) (IATA: SDL, ICAO: ESNN), tidligere kalt Sundsvall-Härnösand Airport, er en regional flyplass i Timrå kommune i Västernorrlands län i Sverige. Flyplassen ligger 10 km nord/øst for Timrå, 21 km nord for Sundsvall og 32 km sør for sentrum av Härnösand. Europavei E4 passerer syd for lufthavnen. I 2009 ekspederte flyplassen 248.942 passasjerer og 4.161 landinger.
| Sundsvall Timrå lufthavn (Sundsvall Timrå Airport) (IATA: SDL, ICAO: ESNN), tidligere kalt Sundsvall-Härnösand Airport, er en regional flyplass i Timrå kommune i Västernorrlands län i Sverige. Flyplassen ligger 10 km nord/øst for Timrå, 21 km nord for Sundsvall og 32 km sør for sentrum av Härnösand. Europavei E4 passerer syd for lufthavnen. I 2009 ekspederte flyplassen 248.942 passasjerer og 4.161 landinger.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Sundsvall Timrå Airport – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Sundsvall Timrå lufthavn (Sundsvall Timrå Airport) (IATA: SDL, ICAO: ESNN), tidligere kalt Sundsvall-Härnösand Airport, er en regional flyplass i Timrå kommune i Västernorrlands län i Sverige. Flyplassen ligger 10 km nord/øst for Timrå, 21 km nord for Sundsvall og 32 km sør for sentrum av Härnösand. | 198,563 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Odvar_Solberg | 2023-02-04 | Odvar Solberg | ['Kategori:Ap-politikere i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Fødsler i 1917', 'Kategori:Menn'] | Odvar B. Solberg (født 15. mars 1917 i Oslo, død 8. oktober 1967 samme sted) var en norsk politiker (Ap), i mange år leder for OBOS.
Solberg vokste opp i en av Oslos østkant-bydeler, Grünerløkka. Som politiker satt han de siste tjue årene av sitt liv i Oslo bystyre, fra 1947 til 1967. Fra 1952 var han medlem av formannskapet.
Han arbeidet fra 1939 til 1946 i Oslo Lysverker. Deretter var han en tid sekretær i Oslo politinemd.
I 1949 begynte han i OBOS, i første omgang i jobb som sekretær. I noen år arbeidet han også i Norske Boligbyggelags Landsforbund. I 1960 tiltrådte han stillingen som administrerende direktør i OBOS. Denne stillingen hadde han til han døde i 1967.
Odvar Solbergs vei på Romsås i Oslo er oppkalt etter ham.
| Odvar B. Solberg (født 15. mars 1917 i Oslo, død 8. oktober 1967 samme sted) var en norsk politiker (Ap), i mange år leder for OBOS.
Solberg vokste opp i en av Oslos østkant-bydeler, Grünerløkka. Som politiker satt han de siste tjue årene av sitt liv i Oslo bystyre, fra 1947 til 1967. Fra 1952 var han medlem av formannskapet.
Han arbeidet fra 1939 til 1946 i Oslo Lysverker. Deretter var han en tid sekretær i Oslo politinemd.
I 1949 begynte han i OBOS, i første omgang i jobb som sekretær. I noen år arbeidet han også i Norske Boligbyggelags Landsforbund. I 1960 tiltrådte han stillingen som administrerende direktør i OBOS. Denne stillingen hadde han til han døde i 1967.
Odvar Solbergs vei på Romsås i Oslo er oppkalt etter ham.
== Referanser ==
== Kilder ==
«Odvar Solberg» i Store norske leksikon | | dsted = Oslo | 198,564 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Felleslappeloven | 2023-02-04 | Felleslappeloven | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lover av 1883', 'Kategori:Norges historie', 'Kategori:Reindrift', 'Kategori:Sveriges historie', 'Kategori:Tidligere norske lover'] | Felleslappeloven av 1883 var en norsk og svensk lov som regulerte samisk reindrift i Norge og Sverige, for Norges del særlig i Troms. Loven ga jordbruket fortrinnsrett fremfor reindrift og medførte bestemmelser om erstatningsplikt for skader som beitende rein påførte bøndene. Reindriftsamene fikk en viss rettsbeskyttelse mot tap av beitemark og avskjæring av flytteveier.
| Felleslappeloven av 1883 var en norsk og svensk lov som regulerte samisk reindrift i Norge og Sverige, for Norges del særlig i Troms. Loven ga jordbruket fortrinnsrett fremfor reindrift og medførte bestemmelser om erstatningsplikt for skader som beitende rein påførte bøndene. Reindriftsamene fikk en viss rettsbeskyttelse mot tap av beitemark og avskjæring av flytteveier.
== Reindriftslovenes historie ==
Lovreguleringen av reindriften i Norge skjer i flere faser:
Felleslappeloven av 1883 etablerer reinbeitedistrikt i Troms og fastslo samenes kollektive erstatningsplikt for reinbeiteskader
Lov om forskjellige Forhold vedkommende Fjeldfinnerne i Finmarkens Amt av 1888 regulerte interne forhold i reindriften i Finnmark
Lappekommisjonen av 1889 kom med forslag til inndeling av reinbeitedistrikt i Hedmark, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag
Lappekommisjonen av 1892 kom med forslag til inndeling av reinbeitedistrikt i Nordland
Tilleggslappeloven regulerte forholdet mellom de fastboende og flyttsamene, og hadde til dels strengere regler enn Felleslappeloven.
Lov om reindriften av 1933 var den første loven som gjaldt for hele landet
Lov om reindriften av 1978 etablerte Statens reindriftsforvaltningI tillegg til disse lovene finnes reinbeitekonvensjoner mellom Norge og Sverige – som Lappekodisillen, og mellom Norge og Finland, og enkelte mindre lover som regulerte detaljer og avgrensede områder.
== Referanser == | Felleslappeloven av 1883 var en norsk og svensk lov som regulerte samisk reindrift i Norge og Sverige, for Norges del særlig i Troms. Loven ga jordbruket fortrinnsrett fremfor reindrift og medførte bestemmelser om erstatningsplikt for skader som beitende rein påførte bøndene. | 198,565 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anthologia_Graeca | 2023-02-04 | Anthologia Graeca | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dikt', 'Kategori:Gresk litteratur', 'Kategori:Greske poeter fra oldtiden'] | Anthologia Graeca («Den greske antologi») er en samling med greske dikt, hovedsakelig epigrammer, som strekker seg fra den antikke til den bysantinske perioden av gresk litteratur. Det meste av materialet i boksamlingen kommer fra to manuskripter, Anthologia Palatina («Den palatinske antologi») fra 900-tallet, og Anthologia Planudea («Planudes’ antologi») fra 1300-tallet.Mens papyrus med fragmenter av poesisamlinger har blitt funnet i Egypt, særlig ved Oxyrhynchus, ble den eldste kjente samlingen på gresk satt sammen av Meleagros fra Gadara på 100-tallet f.Kr., da kalt for Anthologia («Blomstersamling»). Den inneholdt dikt skrevet av Meleagros selv og førtiseks andre poeter, blant annet Arkhilokhos, Alkaios, Anakreon og Simonides fra Keos. I forordet til sin samling beskrev Meleagros sitt arrangement av dikt som om det var en krans av blomster vevd sammen i en tour de force som gjorde ordet «antologi» framtidige generasjoner til et synonym for en samling av litterære tekster.
Meleagros’ Anthologia ble populær nok til at den førte til senere tillegg. Forordene til utgavene til Filippos av Thessalonika og Agathias Scholastikos ble bevart i senere utgaver for å bevitne deres tillegg til senere dikt. Den endelige utgaven ble framstilt av Konstantin Kefalas på 900-tallet som la tile n rekke andre samlinger: homoerotiske dikt samlet av Straton fra Sardis på 100-tallet e.Kr.; en samling av kristne epigrammer funnet i kirker; en samling av satiriske og lystige epigrammer samlet av Diogenianos Grammatikos; Khristodoros beskrivelser av statuer i det bysantinske gymnasion ved Zeuxippos i Konstantinopel; og en samling av inskripsjoner fra et tempel i Kyzikos.
Den lærde munken Maximos Planudes framstilte også en utgave av Den greske antologi på 1200-tallet. Han la til en del dikt, slettet eller endret på mange av diktene han mente var altfor direkte eller obskøne. Hans utgave var den eneste som var kjent i vestlige Europa (hans egenhendige kopi, datert 1301, er bevart; den første utgaven basert på hans samling ble trykt i 1494) fram til 1606 da Claudius Salmasius fant en fyldigere samling i biblioteket i Heidelberg som var basert på Konstantin Kefalas. Kopien som Salmasius framstilte ble imidlertid ikke trykt før i 1776 da Richard François Philippe Brunck inkluderte den i sin Analecta. Den første kritiske utgave ble framstilt av Friedrich Jacobs i 13 bind i tiden 1794–1803, revidert utgave i 1813–17.
Siden verket ble formidlet til resten av Europa har Den greske antologi etterlatt et dypt inntrykk på sine lesere og det litterære miljø. I en artikkel i 1971 om Robin Skeltons engelske oversettelse av et utvalg av diktene fra antologien skrev en anmelder for Times Literary Supplement at «Livets tid eksisterer ikke når det er umulig å oppdage det i et mesterlig dikt som man aldri før har sett.» Dets innflytelse kan bli sett hos ulike forfattere som blant annet Propertius, Ezra Pound og Edgar Lee Masters. Siden en fullstendig og usensurert engelsk oversettelse ble gjort tilgjengelig mot slutten av 1900-tallet har dets innflytelse økt ytterligere.
| Anthologia Graeca («Den greske antologi») er en samling med greske dikt, hovedsakelig epigrammer, som strekker seg fra den antikke til den bysantinske perioden av gresk litteratur. Det meste av materialet i boksamlingen kommer fra to manuskripter, Anthologia Palatina («Den palatinske antologi») fra 900-tallet, og Anthologia Planudea («Planudes’ antologi») fra 1300-tallet.Mens papyrus med fragmenter av poesisamlinger har blitt funnet i Egypt, særlig ved Oxyrhynchus, ble den eldste kjente samlingen på gresk satt sammen av Meleagros fra Gadara på 100-tallet f.Kr., da kalt for Anthologia («Blomstersamling»). Den inneholdt dikt skrevet av Meleagros selv og førtiseks andre poeter, blant annet Arkhilokhos, Alkaios, Anakreon og Simonides fra Keos. I forordet til sin samling beskrev Meleagros sitt arrangement av dikt som om det var en krans av blomster vevd sammen i en tour de force som gjorde ordet «antologi» framtidige generasjoner til et synonym for en samling av litterære tekster.
Meleagros’ Anthologia ble populær nok til at den førte til senere tillegg. Forordene til utgavene til Filippos av Thessalonika og Agathias Scholastikos ble bevart i senere utgaver for å bevitne deres tillegg til senere dikt. Den endelige utgaven ble framstilt av Konstantin Kefalas på 900-tallet som la tile n rekke andre samlinger: homoerotiske dikt samlet av Straton fra Sardis på 100-tallet e.Kr.; en samling av kristne epigrammer funnet i kirker; en samling av satiriske og lystige epigrammer samlet av Diogenianos Grammatikos; Khristodoros beskrivelser av statuer i det bysantinske gymnasion ved Zeuxippos i Konstantinopel; og en samling av inskripsjoner fra et tempel i Kyzikos.
Den lærde munken Maximos Planudes framstilte også en utgave av Den greske antologi på 1200-tallet. Han la til en del dikt, slettet eller endret på mange av diktene han mente var altfor direkte eller obskøne. Hans utgave var den eneste som var kjent i vestlige Europa (hans egenhendige kopi, datert 1301, er bevart; den første utgaven basert på hans samling ble trykt i 1494) fram til 1606 da Claudius Salmasius fant en fyldigere samling i biblioteket i Heidelberg som var basert på Konstantin Kefalas. Kopien som Salmasius framstilte ble imidlertid ikke trykt før i 1776 da Richard François Philippe Brunck inkluderte den i sin Analecta. Den første kritiske utgave ble framstilt av Friedrich Jacobs i 13 bind i tiden 1794–1803, revidert utgave i 1813–17.
Siden verket ble formidlet til resten av Europa har Den greske antologi etterlatt et dypt inntrykk på sine lesere og det litterære miljø. I en artikkel i 1971 om Robin Skeltons engelske oversettelse av et utvalg av diktene fra antologien skrev en anmelder for Times Literary Supplement at «Livets tid eksisterer ikke når det er umulig å oppdage det i et mesterlig dikt som man aldri før har sett.» Dets innflytelse kan bli sett hos ulike forfattere som blant annet Propertius, Ezra Pound og Edgar Lee Masters. Siden en fullstendig og usensurert engelsk oversettelse ble gjort tilgjengelig mot slutten av 1900-tallet har dets innflytelse økt ytterligere.
== Litterær historie ==
Kunsten med leilighetsdikt har blitt kultivert i Hellas fra en tidlig tid. I mindre grad som et virkemiddel for personlige følelser enn som et anerkjente minnesmerke om bemerkelsesverdige enkeltpersoner eller hendelser, da plassert på gravmonumenter eller votivofringer: slike poetiske komposisjoner ble betegnet som epigrammer, det vil si inskripsjoner.> Det moderne betydningen av ordet er et avvik fra dens opprinnelige mening ved at det indikerte at diktet hadde til hensikt å bli gravert eller innrisset som inskripsjon.
Et slikt dikt eller tekst var nødvendigvis kort og kortfattet, og denne begrensningen sammenfalt med enkelheten i gresk smak i å foreskrive nøyaktighet i uttrykket, modenhet i meningen, renhet i uttrykket, og målbevissthet i tanken, som det uunnværlig for den epigrammatiske stilens utmerkelse. Begrepet ble snart utvidet til enhver stykke tekst hvor disse forhold ble oppfylt.
Overgangen fra epigrammets monumentale forhold til dets rent litterært vesen ble favorisert ved utmattelsen av langt mer luftige former for poesi, den generelle økningen, fra den generelle spredningen av kultur, av dyktige forfattere og et lesende publikum med dannelse og kunnskap. Men først og fremst av endrete politiske omstendigheter i tiden, hvilket oppmuntret mange som ellers ville ha engasjert i offentligheten til å følge sine litterære interesser. Disse grunnene kom særlig fram under den hellenistiske tiden i Alexandria da epigrammet som poetisk form var fullstendig utviklet.
Rundt år 60 f.Kr. tok sofisten og poeten Meleagros fra Gadara på seg oppgaven å kombinere de mest utsøkte utstrømningene til sine forgjengere til et enkeltstående verk med framragende poesi. Samlinger av inskripsjoner fra monumenter hadde tidligere blitt satt sammen av Polemon fra Athen og andre, men Meleagros var den første som prinsippet en omfattende og innholdsrik anvendelse. Hans utvalg, satt sammen fra førtiseks av hans forgjengere, og inkluderte en rekke av hans egne bidrag, fikk tittelen Blomsterkransen (gresk: Στέφανος). Et innledende dikt fra hver poet er sammenlignet med en bestemt blomst, fantasifullt bedømt som velegnet for den nevnte poetens genialitet. Han arrangerte sin diktsamling alfabetisk i henhold til første bokstav for hvert epigram.
I tiden under keiser Tiberius på midten av 100-tallet e.Kr. ble arbeidet til Meleagros fortsatt av en annen epigramdikter, Filippos av Thessalonika, som var den første som benyttet begrepet antologi. Hans samling, som inkluderte dikt fra tretten forfattere som kom etter Meleagros, ble også arrangert alfabetisk, og inneholdt et innledende dikt. Den generelle kvaliteten var dog av lavere kvalitet enn Meleagros’ samling. Noe senere, under keiser Hadrian, ble ytterligere en tilføyelse som ble utformet av sofisten Diogenianos Grammatikos (100-tallet) og deretter satte Straton fra Sardis sammen sin elegante samling Musa Puerilis (Μουσα Παιδικη), bestående av sine egne produksjoner og av forfattere fra før sin tid. Ingen ytterligere samling fra ulike kilder er nedtegnet før i tiden under keiser Justinian da skriving av epigrammer, særlig med seksuell figur eller tendens, fikk en stor blomstring fra pennene til Agathias Scholastikos, Paulus Silentiarius og deres litterære sirkler. Deres oppfinnsomme, men affekterte produksjoner ble samlet av Agathias i en ny antologi kalt Sirkelen (Κυκλος). Denne var den første som var inndelt i bøker, og arrangert i henhold til emnene til de enkelte tekstene.
Disse og andre samlinger som ble framstilt i løpet av middelalderen har siden gått tapt. Den delvise innlemmelsen i et enkelt bind, klassifisert i henhold til innholdet i femten bøker, ble gjort av en mann ved navn Konstantin Kefalas. Hans navn er bevart i et enkeltstående manuskript med hans samling. Han levde antagelig i en litterær blomstringstid i Konstantinopel på begynnelsen av 900-tallet under navnet Konstantin Porfyrogenitos. Tilnavnet Porfyrogenitos betyr «den lillafødte», det vil si at han var av kongelig tilknytning som sønn av den bysantinske herskeren Leo VI. Han synes kun å ha gjort utdrag fra eksisterende antologier og med tillegg med utvalg fra Lukillios, Palladas og andre epigramdiktere som tidligere hadde blitt publisert adskilt. Hans opplegg er grunnlagt på et klassifiseringsprinsipp, og i nær grad tilsvarer det til hva som ble benyttet av Agathias. Hans prinsipp for utvelgelse er ukjent; det er kun sikkert at mens han utlot mye av hva han burde ha tatt med, bevarte han uansett mye av hva som ellers ville ha gått tapt.
Graden av vår forpliktelse kan bli fastslått ved en sammenligning mellom hans antologi og den til den neste redaktør, munken Maximos Planudes (1320-tallet), som ikke kun i stor grad mishandlet antologien til Kefalas ved utelatelser, men som også skjemmet den ved å legge inn poesi som han selv var forfatter av. Imidlertid er ettertiden likevel takknemlig for bevarelsen av epigrammer som av ulike årsaker har blitt utelatt fra den eneste gjenværende kopi av Kefalas.
Planudes' antologi i sju bøker var den eneste utgave av antologien som var kjent under renessansen da interessen for den antikke greske litteraturen våknet i Vest-Europa. Den ble første gang publisert i Firenze av Johannes Laskaris i 1494. Lenge fortsatte den å være den eneste tilgjengelige samlingen for selv om manuskriptet kjent som Anthologia Palatina, den eneste bevarte manuskript som bevarte samlingen til Kefalas, ble oppdaget i det palatinske bibliotek i Heidelberg, og kopiert av franske Claudius Salmasius i 1606, men ble ikke publisert før så sent som i 1776 da det ble inkludert i Bruncks Analecta Veterum Poetarum Graecorum.
Manuskriptet i seg selv hadde jevnlig hatt ulike eiere. I 1623 hadde det blitt stjålet under herjingen av Heidelberg under tredveårskrigen og ble sendt med resten av innholdet i det palatinske bibliotek til Roma som en gave fra kurfyrste Maximilian i Bayern til pave Gregor XV. Han fikk manuskriptet delt i to deler. Det første som var den største delen, ble tatt til Paris i 1797. Det kom tilbake til Heidelberg i 1816, men i ufullstendig tilstand. Den andre delen forble igjen i Paris. Det er i dag representert i Heidelberg ved en fotografisk faksimile (gjengivelse).
Bruncks utgave ble avløst av den standardiserte utgave til Friedrich Jacobs (1794–1814, 13 bind), som ble gjenopptrykket i en mer bekvem utgivelse i årene 1813–1817, og utgjør tre bind Tauchnitz-serien av gresk litteratur fra antikken.
Den beste utgaven for generell hensikt er kanskje den til Johann Friedrich Dübner i Didots Bibliotheca (1864–1872), som inneholder Anthologia Palatina, epigrammene til Anthologia Planudea som ikke eksisterte i den foregående, en appendiks av tekster avledet fra andre kilder, rikelig med noter valgt fra alle, og en bokstavelig prosaoversettelse til latin av Hugo Grotius. Et tredje bind, redigert av E. Cougny, ble publisert i 1890. Den beste utgaven av Anthologia Planudea er en utgivelse framstilt av van Bosch og van Lennep (1795–1822). Det finnes også en fullstendig utgave av teksten gjort av Stadtmüller i Teubner-serien.
== Arrangement ==
Manuskriptet til Anthologia Palatina, arketypen for den nærværende teksten, ble transkribert av forskjellige mennesker ved ulike tidspunkter, og det faktiske opplegget for samlingen stemmer ikke overens med hva som signaliseres i innholdsfortegnelsen. Den er som følgende: Bok 1: kristne epigrammer; 2: Khristodoros' beskrivelser av bestemte statuer; 3: Inskripsjoner i tempelet i Kyzikos; 4: Forordene til Meleagros, Filippos og Agathias til deres respektive samlinger; 5: erotiske epigrammer; 6: votivinskripsjoner; 7: gravskrifter; 8: epigrammene til Gregor av Nazianz; 9: retoriske og illustrative epigrammer; 10: etiske tekster; 11: humoristiske og selskapelig; 12: Straton fra Sardis' Musa Puerilis; 13: metriske merkverdigheter; 14: puslespill, gåter, orakler; 15: ulike tekster.
Epigrammene om kunstverker er utelatt fra Codex Palatinus og må bli lest i en appendiks med epigrammer som kun finnes i Anthologia Planudea. Epigrammene hittil gjenopprettet fra antikke monumenter og tilsvarende kilder danner tillegg i det andre og tredje bindene av Dübners utgave. Liddell Scotts Greek Lexicon deler kildene i Anthologia Graeca i Anthologia Palatina, Anthologia Planudea (1864-1968), og deretter Appendix nova epigrammatum (1890 og framover).
== Stil ==
Diktene i antologien representerer ulike perioder. Fire stadier kan bli indikert:
Den første tid hvor Simonides fra Keos (ca. 556 – 469 f.Kr.), forfatteren av de fleste av de gravinskripsjoner av de som er innenfor de persiske kriger, er representativ for stilen. Bortimot alle tekstene fra denne tiden er faktiske inskripsjoner eller henvendelser til faktiske personer, enten de er levende eller døde.
Den andre tid fikk epigrammet fikk en stor utvikling da diktformen ble utvidet til omfatte anekdoter, satire, og amorøs lengsel; da graviskrifter og votivinskripsjoner ble skrevet til fiktive personer og ting. Omformingen har en representant i Leonidas fra Tarantas (200-tallet f.Kr.), en samtidig med hærføreren Pyrrhos, og avsluttes med Antipatros fra Sidon, rundt 140 f.Kr. eller senere. Kallimakhos fra Kyrene, en av poetene i Alexandria, påvirket formen med sin enkelhet.
Den tredje tid var preget av Meleagros fra Gadara som var fra Syria. Hans tekster var vanligvis erotiske med søkte opplegg. Hans frekke lystigheter og tøylesløshet ble etterlignet og overdrevet av hans sen samtidige Filodemos fra Gadara, og hans fantasier opptrer på nytt hos Filodemos' samtidige, men ellers ukjente Zonas hos Krinagoras, som skrev under tiden til Augustus, og av Marcus Argentarius, forfatter av rundt tretti epigrammer av ukjent dato. Ve en senere tid under det romerske keiserriket utviklet en annen sjangre, den satiriske. Lucillius, som var virksom under keiser Nero, og Lukianos som viste et talent for det skarpsindige og bitende epigram. Den samme stilen er ble oppnådd hos Palladas, en grammatiker i Alexandria på 300-tallet, de siste av de antikke epigramdiktere, Hans litterære posisjon er den harmfulle, men fortvilete motstanderen av kristendommen.
Den fjerde perioden, eller bysantinske stil av epigrammer, ble kultivert ved hoffet til Justinian. Uttrykksmåten og formen til Agathias og hans likesinnede er den utsmykkete.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Oversettelser til engelskFitts, Dudley (1956): Poems from the Greek Anthology, New York
Sinclair, Andrew (1967): Selections from the Greek Anthology: The Wit and Wisdom of the Sons of Hellas, utvalg og oversettelser, New York
Jay, Peter., red., (1981): The Greek Anthology and Other Ancient Greek Epigrams, Allen Lane, 1973; gjenopptrykt av Penguin Classics
Hine, Daryl (2001): Puerilities: Erotic Epigrams of The Greek Anthology, Princeton UP
Constantine, Peter; Hadas, Rachel; Keeley, Edmund og Dyck, Karen Van, red. (2009): The Greek Poets: Homer to the Present, New York; W. W. Norton
== Eksterne lenker ==
Anthologia Palatina, original gresk tekst hos Wikisource
Anthologia Planudea, original gresk tekst hos Wikisource
Select Epigrams from the Greek Anthology Arkivert 28. juni 2011 hos Wayback Machine. av J. W. Mackail (Project Gutenberg)
Greek Anthology bøkene 1–6, oversatt til engelsk av William Roger Paton, med motstående gresk tekst (Loeb Classical Library, 1916) fra Internet Archive
Select Epigrams from the Greek Anthology av J. W. Mackail, redigert med utdrag på gresk (unicode) og med søk
Ren tekst av bind 1, bind 2, bind 3, bind 4, og bind 5 hos Google Books.
Epigrams by Women from the Greek Anthology Arkivert 6. juni 2011 hos Wayback Machine. fra Diotima
Maximus Planudes fra Smith, William (1867): Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, bind 3, s. 384–390; inkluderer en detaljert «Literary History of the Greek Anthology»
Les Birds and Beasts of the Greek Anthology av Norman Douglas hos Project Gutenberg Australia
Epigramas/Ἐπιγραμματα, Miguel Sulis (overs.) i: (n.t.) Revista Literária em Tradução nº 1 (set/2010), Fpolis/Brasil, ISSN 2177-5141 www.notadotradutor.com | Anthologia Graeca («Den greske antologi») er en samling med greske dikt, hovedsakelig epigrammer, som strekker seg fra den antikke til den bysantinske perioden av gresk litteratur. Det meste av materialet i boksamlingen kommer fra to manuskripter, Anthologia Palatina («Den palatinske antologi») fra 900-tallet, og Anthologia Planudea («Planudes’ antologi») fra 1300-tallet. | 198,566 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lappekommisjonen_av_1889 | 2023-02-04 | Lappekommisjonen av 1889 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norges historie', 'Kategori:Reindrift', 'Kategori:Samisk historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sørsamene'] | Lappekommisjonen av 1889 var en kommisjon som ble nedsatt av den norske regjeringen. Kommisjonens mandat lå i Felleslappeloven av 1883, som ga jordbruket fortrinnsrett fremfor reindrift. Kommisjonen hadde som oppgave å komme med forslag til inndeling av reinbeitedistrikt i Hedmark, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag, og om grenser mellom landbruksområder og reinbeite.De tre opprinnelige medlemmene i kommisjonen var advokat Haakon Berg fra Elverum, gårdbruker og ordfører Karl Kværness fra Rendalen og lensmann/lappefogd I.B. Herstad fra Røros. Da kommisjonen begynte å arbeide med Nord-Trøndelag ble Hans Konrad Foosnæs med i arbeidet.Kommisjonen avga sin rapport i 1892, og ble etterfulgt av Lappekommisjonen av 1892 som arbeidet med en tilsvarende inndeling av Nordland.
| Lappekommisjonen av 1889 var en kommisjon som ble nedsatt av den norske regjeringen. Kommisjonens mandat lå i Felleslappeloven av 1883, som ga jordbruket fortrinnsrett fremfor reindrift. Kommisjonen hadde som oppgave å komme med forslag til inndeling av reinbeitedistrikt i Hedmark, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag, og om grenser mellom landbruksområder og reinbeite.De tre opprinnelige medlemmene i kommisjonen var advokat Haakon Berg fra Elverum, gårdbruker og ordfører Karl Kværness fra Rendalen og lensmann/lappefogd I.B. Herstad fra Røros. Da kommisjonen begynte å arbeide med Nord-Trøndelag ble Hans Konrad Foosnæs med i arbeidet.Kommisjonen avga sin rapport i 1892, og ble etterfulgt av Lappekommisjonen av 1892 som arbeidet med en tilsvarende inndeling av Nordland.
== Reindriftslovenes historie ==
Lovreguleringen av reindriften i Norge skjer i flere faser:
Felleslappeloven av 1883 etablerer reinbeitedistrikt i Troms og fastslo samenes kollektive erstatningsplikt for reinbeiteskader
Lov om forskjellige Forhold vedkommende Fjeldfinnerne i Finmarkens Amt av 1888 regulerte interne forhold i reindriften i Finnmark
Lappekommisjonen av 1889 kom med forslag til inndeling av reinbeitedistrikt i Hedmark, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag
Lappekommisjonen av 1892 kom med forslag til inndeling av reinbeitedistrikt i Nordland
Tilleggslappeloven regulerte forholdet mellom de fastboende og flyttsamene, og hadde til dels strengere regler enn Felleslappeloven.
Lov om reindriften av 1933 var den første loven som gjaldt for hele landet
Lov om reindriften av 1978 etablerte Statens reindriftsforvaltningI tillegg til disse lovene finnes reinbeitekonvensjoner mellom Norge og Sverige – som Lappekodisillen, og mellom Norge og Finland, og enkelte mindre lover som regulerte detaljer og avgrensede områder.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lappekommisjonen av 1889, Del 1, Erklæringer som private personer har avgitt for Lappekommisjonen om forholdene i nordre del av Hedmark, i Sør-Trøndelag og i Nord-Trøndelag sør for Stjørdalselva - Tevla. 1991. ISBN 82-992522-1-0. (ebok fra bokhylla.no)
Lappekommisjonen av 1889, Del 2, Kommisjonens forhandlingsprotokoller : erklæringer som private personer har avgitt for Lappekommisjonen om forholdene i Nord-Trøndelag. 1998. ISBN 82-992522-5-3 (ebok fra bokhylla.no) | Lappekommisjonen av 1889 var en kommisjon som ble nedsatt av den norske regjeringen. Kommisjonens mandat lå i Felleslappeloven av 1883, som ga jordbruket fortrinnsrett fremfor reindrift. | 198,567 |
https://no.wikipedia.org/wiki/For%C3%AAt_de_Retz | 2023-02-04 | Forêt de Retz | ['Kategori:Aisne', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Skoger'] | Forêt de Retz («Retz-skogen») er en av Frankrikes største skoger. Den dekker om lag 13 000 hektar i Aisne ca 80 km nordøst for Paris. Den er en nasjonalskog (forêt domaniale) i regionen Hauts-de-France.
Et karakteristisk trekk er at Retz-skogen, til forskjell fra andre franske nasjonalskoger der skogdekket har fluktuert i størrelse, er at den knapt er blitt forandret siden den ble utskilt, en futaie, i 1672.
Skogen er en rest av det gamle skogdekket i denne delen av landet. Som avskogingen skred frem ble etterhvert Retz-skogen forstått som egen skog fra omkring 1100-tallet. Den var da større, og tilhørte grevene av Valois, og strakk seg fra Retheuil, Chaudin and Buzancy og så langt som til elven Marne. Så skrumpet den inn og ble fragmentert av det ekspanderende jordbruket i middelalderen.
I 1214 knyttet Philip Augustus skogen til det kongelige domene og forordnet skogvoktersystem, under voktere kalt sergents du roi, under guvernøren av de kongelige châteaux av Villers-Cotterêts og Vivières. I 1346 promulgerte kong Filip VI av Frankrike den første kodifiserte skogslov, ordonnance de Brunoy, som førte til opprettelsen av stillingen Maître des Eaux et Forêts, som medlem av Maison du Roi. Kongedømmets første Maître des Eaux et Forêts ble innsatt ved slottet i Villers-Cotterêts i Retz-skogen. Under hundreårskrigen gikk det hardt ut over skogstellet.
I 1499 ble skogen gjort til del av den kongelige apanasje, holdt av François de Valois, som snart etter ble kong François I. Kongen viste stor omsorg for skogen og stod bak mange innovasjoner, som jaktområder under oppsyn av en Capitaine de chasses, ombygging av château de Villers-Cotterêts, som fikk en ny vannforsyning som også betjente landsbyen. Mer rasjonelt skogtilsyn ble iverksatt, og det ble slått ned på ulovlig jakt på kongens vilt.
| Forêt de Retz («Retz-skogen») er en av Frankrikes største skoger. Den dekker om lag 13 000 hektar i Aisne ca 80 km nordøst for Paris. Den er en nasjonalskog (forêt domaniale) i regionen Hauts-de-France.
Et karakteristisk trekk er at Retz-skogen, til forskjell fra andre franske nasjonalskoger der skogdekket har fluktuert i størrelse, er at den knapt er blitt forandret siden den ble utskilt, en futaie, i 1672.
Skogen er en rest av det gamle skogdekket i denne delen av landet. Som avskogingen skred frem ble etterhvert Retz-skogen forstått som egen skog fra omkring 1100-tallet. Den var da større, og tilhørte grevene av Valois, og strakk seg fra Retheuil, Chaudin and Buzancy og så langt som til elven Marne. Så skrumpet den inn og ble fragmentert av det ekspanderende jordbruket i middelalderen.
I 1214 knyttet Philip Augustus skogen til det kongelige domene og forordnet skogvoktersystem, under voktere kalt sergents du roi, under guvernøren av de kongelige châteaux av Villers-Cotterêts og Vivières. I 1346 promulgerte kong Filip VI av Frankrike den første kodifiserte skogslov, ordonnance de Brunoy, som førte til opprettelsen av stillingen Maître des Eaux et Forêts, som medlem av Maison du Roi. Kongedømmets første Maître des Eaux et Forêts ble innsatt ved slottet i Villers-Cotterêts i Retz-skogen. Under hundreårskrigen gikk det hardt ut over skogstellet.
I 1499 ble skogen gjort til del av den kongelige apanasje, holdt av François de Valois, som snart etter ble kong François I. Kongen viste stor omsorg for skogen og stod bak mange innovasjoner, som jaktområder under oppsyn av en Capitaine de chasses, ombygging av château de Villers-Cotterêts, som fikk en ny vannforsyning som også betjente landsbyen. Mer rasjonelt skogtilsyn ble iverksatt, og det ble slått ned på ulovlig jakt på kongens vilt.
== Eksterne lenker ==
(en) Forêt de Retz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Forêt de Retz («Retz-skogen») er en av Frankrikes største skoger. Den dekker om lag 13 000 hektar i Aisne ca 80 km nordøst for Paris. | 198,568 |
null | 2023-02-04 | Mary (andre betydninger) | null | null | null | Mary kan vise til: | 198,569 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_p%C3%A5_sk%C3%B8yter_2015 | 2023-02-04 | EM på skøyter 2015 | ['Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM på skøyter', 'Kategori:Hurtigløp på skøyter i 2015', 'Kategori:Hurtigløp på skøyter i Russland', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2015', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Russland', 'Kategori:Sport i Russland i 2015', 'Kategori:Tsjeljabinsk oblast'] | EM på skøyter 2015, det 40. for kvinner og det 109. for menn, blir avholdt fra 10. til 11. januar 2015 i ispalasset Uralskaja Molnija i Tsjeljabinsk i Tsjeljabinsk oblast, Russland.
EM og VM allround på skøyter regnes av mange som de mest interessante skøyteløpene, da løperne i den endelige resultatlisten rangeres etter summen av tidspoeng over fire distanser. Dette aspektet kommer i tillegg til kampen løper mot løper i par og rangering på hver enkeltdistanse som i enkeltdistansestevner. Tidspoeng beregnes slik at for eksempel 1 sekund på 500 meter tilsvarer 10 sekunder på 5 000 meter som er 10 ganger så langt som 500 meter.
Sist en nordmann vant EM på skøyter for menn, var da Johann Olav Koss ble europamester i 1991. Beste norske plassering i EM på skøyter for kvinner, som har vært arrangert siden 1970, bortsett fra i årene 1975 til 1980, er Bjørg Eva Jensens fjerdeplass i 1981.
| EM på skøyter 2015, det 40. for kvinner og det 109. for menn, blir avholdt fra 10. til 11. januar 2015 i ispalasset Uralskaja Molnija i Tsjeljabinsk i Tsjeljabinsk oblast, Russland.
EM og VM allround på skøyter regnes av mange som de mest interessante skøyteløpene, da løperne i den endelige resultatlisten rangeres etter summen av tidspoeng over fire distanser. Dette aspektet kommer i tillegg til kampen løper mot løper i par og rangering på hver enkeltdistanse som i enkeltdistansestevner. Tidspoeng beregnes slik at for eksempel 1 sekund på 500 meter tilsvarer 10 sekunder på 5 000 meter som er 10 ganger så langt som 500 meter.
Sist en nordmann vant EM på skøyter for menn, var da Johann Olav Koss ble europamester i 1991. Beste norske plassering i EM på skøyter for kvinner, som har vært arrangert siden 1970, bortsett fra i årene 1975 til 1980, er Bjørg Eva Jensens fjerdeplass i 1981.
== Aktuelle rekorder ==
=== Verdensrekorder ===
=== Mesterskapsrekorder ===
=== Banerekorder ===
== Medaljevinnere ==
== Sammenlagt ==
=== Damer ===
Italienske Francesca Lollobrigida var påmeldt fra det italienske skøyteforbundet, men trakk seg før trekningen av første dags distanser.
=== Herrer ===
Svenske Nils van der Poel var påmeldt fra det svenske skøyteforbundet men trakk seg på grunn av sykdom før trekningen av første dags distanser.
== Funksjonærer ==
Overdommer var Debora Sighel, Italia for kvinnene og Knut Arthur Olsen, Norge for mennene.
Startere var Jannie Smegen, Nederland og Roland Steenbeck, Tyskland for kvinnene og Jyrki Jääskeläinen, Finland og Roman Danilov, Russland for mennene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norges Skøyteforbunds EM side Arkivert 13. januar 2015 hos Wayback Machine.
Resultatside ISU | | arena = Uralskaja Molnija | 198,570 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lapparnas_Centralf%C3%B6rbund | 2023-02-04 | Lapparnas Centralförbund | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1904', 'Kategori:Samisk historie', 'Kategori:Samiske organisasjoner', 'Kategori:Sveriges historie'] | Lapparnas Centralförbund var en samisk interesseorganisasjon som ble grunnlagt i 5. august 1904 på Skansen i Stockholm i Sverige, som verdens første samiske organisasjon. Forbundet var kortlivet, hadde ikke noen virksomhet etter årsmøtet i 1905.I styret satt tre unge samer; studenten Elsa Laula – som ble den første lederen, den senere juristen og redaktøren Torkel Tomasson og Johan Enok Nilsson. I tillegg reindriftsekteparet Lisa og Lars Stinnerbom – som hadde en sameleir som en del av utstillingene på Skansen denne sommeren, og redaktøren Gustav Z. Hedenström, som ble forbundets sekretær og beskrives som «den egentlige igangsetteren».Den samme uka utkom Elsa Laulas kampskrift Inför lif eller död. Samme høst begynner Tomasson å utgi bladet Lappernas egen tidning. Bladet kom med 5 nummer i 1904–05 før det gikk inn. Oppfølgeren Samefolkets egen tidning begynte å utkomme i 1918, fremdeles med Tomasson som redaktør.Kort tid etter etableringen av Centralförbundet ble det etablert lokale sameforeninger. Først i Fabmie/Fatmomakke, en forening som fremdeles finnes og som er kjent både som Fatmomakke sameforening og som Vilhelmina-Åsele sameförening Kort tid etter ble det også dannet sameforeninger i Tärnaby, Glen og Sorsele.
| Lapparnas Centralförbund var en samisk interesseorganisasjon som ble grunnlagt i 5. august 1904 på Skansen i Stockholm i Sverige, som verdens første samiske organisasjon. Forbundet var kortlivet, hadde ikke noen virksomhet etter årsmøtet i 1905.I styret satt tre unge samer; studenten Elsa Laula – som ble den første lederen, den senere juristen og redaktøren Torkel Tomasson og Johan Enok Nilsson. I tillegg reindriftsekteparet Lisa og Lars Stinnerbom – som hadde en sameleir som en del av utstillingene på Skansen denne sommeren, og redaktøren Gustav Z. Hedenström, som ble forbundets sekretær og beskrives som «den egentlige igangsetteren».Den samme uka utkom Elsa Laulas kampskrift Inför lif eller död. Samme høst begynner Tomasson å utgi bladet Lappernas egen tidning. Bladet kom med 5 nummer i 1904–05 før det gikk inn. Oppfølgeren Samefolkets egen tidning begynte å utkomme i 1918, fremdeles med Tomasson som redaktør.Kort tid etter etableringen av Centralförbundet ble det etablert lokale sameforeninger. Først i Fabmie/Fatmomakke, en forening som fremdeles finnes og som er kjent både som Fatmomakke sameforening og som Vilhelmina-Åsele sameförening Kort tid etter ble det også dannet sameforeninger i Tärnaby, Glen og Sorsele.
== Referanser == | Lapparnas Centralförbund var en samisk interesseorganisasjon som ble grunnlagt i 5. august 1904 på Skansen i Stockholm i Sverige, som verdens første samiske organisasjon. | 198,571 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samefolket | 2023-02-04 | Samefolket | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1918', 'Kategori:Samisk kultur', 'Kategori:Svenske tidsskrifter'] | Samefolket er et svensk samisk tidsskrift, som ble etablert i 1918 av juristen og redaktøren Torkel Tomasson. Det ble etablert under navnet Samefolkets egen tidning, og skiftet navn til Samefolket i 1960. Bladet er en videreføring av Lappernas egen tidning som Tomasson utga med 5 nummer i 1904–05 før det gikk inn.Språket i tidsskriftet er i hovedsak svensk, men fra 2006 er 25 % av stoffet på samisk, som regel både nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk i hvert nummer.
| Samefolket er et svensk samisk tidsskrift, som ble etablert i 1918 av juristen og redaktøren Torkel Tomasson. Det ble etablert under navnet Samefolkets egen tidning, og skiftet navn til Samefolket i 1960. Bladet er en videreføring av Lappernas egen tidning som Tomasson utga med 5 nummer i 1904–05 før det gikk inn.Språket i tidsskriftet er i hovedsak svensk, men fra 2006 er 25 % av stoffet på samisk, som regel både nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk i hvert nummer.
== Redaktører ==
Torkel Thomassen 1918 - 1940
Gustav Park 1940 - 1960
Israel Ruong 1969-1973
Olle Andersson 1974–1996
Gustaf Jillker 1996–2003
Åsa Lindstrand 2003
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Samefolket er et svensk samisk tidsskrift, som ble etablert i 1918 av juristen og redaktøren Torkel Tomasson. Det ble etablert under navnet Samefolkets egen tidning, og skiftet navn til Samefolket i 1960. | 198,572 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Absolutely_Live | 2023-02-04 | Absolutely Live | ['Kategori:Pekere'] | Absolutely Live kan sikte til:
Absolutely Live (Rod Stewart), et album med Rod Stewart
Absolutely Live (The Doors), et album med The Doors
Absolutely Live (Toto), en singel med Toto | Absolutely Live kan sikte til:
Absolutely Live (Rod Stewart), et album med Rod Stewart
Absolutely Live (The Doors), et album med The Doors
Absolutely Live (Toto), en singel med Toto | Absolutely Live kan sikte til: | 198,573 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rod_Stewart | 2023-02-04 | Rod Stewart | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Britiske låtskrivere', 'Kategori:Britiske sangere', 'Kategori:Fødsler 10. januar', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Knights Bachelor', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (CBE)', 'Kategori:Personer fra Haringey', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Sir Roderick David Stewart CBE (født 10. januar 1945 i London) er en britisk musiker med skotske aner. Stewart er best kjent som soloartist, men han har også vært vokalist i flere rockeband, deriblant The Jeff Beck Group og The Faces. Han har hatt stor suksess med sin karakteristiske og lett gjenkjennelige hese stemme.
«Maggie May» (1971), «Sailing» (1975) og «Da Ya Think I'm Sexy?» (1979) er blant hans mest kjente låter,. Albumet Every Picture Tells a Story, som han gav ut i 1971, inneholder signatursangen «Maggie May». Stewart har solgt mer enn 130 millioner album verden over. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
| Sir Roderick David Stewart CBE (født 10. januar 1945 i London) er en britisk musiker med skotske aner. Stewart er best kjent som soloartist, men han har også vært vokalist i flere rockeband, deriblant The Jeff Beck Group og The Faces. Han har hatt stor suksess med sin karakteristiske og lett gjenkjennelige hese stemme.
«Maggie May» (1971), «Sailing» (1975) og «Da Ya Think I'm Sexy?» (1979) er blant hans mest kjente låter,. Albumet Every Picture Tells a Story, som han gav ut i 1971, inneholder signatursangen «Maggie May». Stewart har solgt mer enn 130 millioner album verden over. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
== Karriere ==
Stewart begynte sin karriere i London tidlig i 1960-årene som vokalist i band som Long John Baldry, Steampacket og Shotgun Express. Det var imidlertid først i 1968, da han ble en del av Jeff Becks band, at han begynte å nærme seg stjernehimmelen for alvor. Sammen med The Jeff Beck Group var han med på å gi ut album som Truth og Beck-Ola, som begge regnes som milepæler i rockehistorien. Spesielt førstnevnte regnes av mange som forløperen til heavy metal.
Etter utgivelsen av Beck-Ola i 1969, valgte imidlertid Stewart og hans gode venn Ron Wood å trekke seg fra Jeff Becks gruppe og istedenfor starte et nytt band sammen med de resterende medlemmene av 60-tallssuksessen The Small Faces. Bandet fikk navnet The Faces, og besto i tillegg til Stewart og Wood av Ronnie Lane på bass, Ian McLagan på keyboard samt Kenny Jones på trommer.
Samtidig begynte Stewarts solokarriere så smått å komme i gang. I 1969 gav han ut sitt debutalbum, An Old Raincoat Won't Ever Let You Down (med tittelen The Rod Stewart Album i USA. Albumet huskes kanskje best for hans tolkning av Mike d'Abos «Handbags and Gladrags».
I denne perioden kom albumene på rekke og rad, både i form av solo- og bandutgivelser. I 1970 gav The Faces ut sitt debutalbum, First Step, før Stewart så gav ut sitt andre soloalbum, Gasoline Alley, senere samme år. Begge utgivelsene skulle imidlertid bli overskygget av hans neste soloalbum, Every Picture Tells a Story. «Maggie May», som opprinnelig var B-siden av singelen «Reason to Believe», ble en stor hit både i Storbritannia og USA, noe som også førte til at albumet nådde toppen av hitlistene. Every Picture Tells a Story regnes i dag som Stewarts klart beste album, og har også blitt kåret til ett av de beste rockealbumene noensinne flere ganger. På Rolling Stones liste over de 500 beste albumene noensinne, kom det på 172.-plass. Albumet regnes som en klassiker av musikkavisen Panorama.
Noen få måneder tidligere samme år kom The Faces' andre album, Long Player. Albumet ble en større suksess enn gruppens debutalbum, men mottakelsen kan likevel ikke sammenliknes med den de fikk med sitt neste album, A Nod is as Good as a Wink... to a Blind Horse, som ble utgitt allerede i slutten av 1971. Gruppen red da på en medgangsbølge etter utgivelsen av Stewarts Every Picture Tells a Story, og The Faces-albumet nådde således topp 10-listene i Storbritannia så vel som i USA. I tillegg fikk gruppen sin første og eneste topp 40-hit i USA med «Stay With Me».
Suksessen ble fulgt opp av et nytt soloalbum året etter. Da det utgjorde hans niende plateutgivelse på kun fire år, var tittelen Never a Dull Moment åpenbart på sin plass. Albumet fulgte opp i samme stil som det foregående soloalbumet, og ble også en stor kommersiell suksess med førsteplass på hitlistene i Storbritannia og andreplass i USA. Singelen «You Wear It Well» ble også en hit, spesielt i Storbritannia, der den nådde andreplass på hitlistene.
De neste årene gikk det lengre tid mellom plateutgivelsene. I 1973 gav The Faces ut Ooh La La, som nådde førsteplass på hitlistene i Storbritannia. Det skulle likevel vise seg å bli gruppens siste album. Etter avslutningsturneen i 1974 ble bandet oppløst som en følge av at Stewart ville satse på solokarrieren, mens Ron Wood tok over Mick Taylors plass i The Rolling Stones.
=== Fokus på solokarrieren ===
Sent i 1974 gav Stewart ut albumet Smiler, som selv om det nådde førsteplass på hitlistene i Storbritannia, regnes som hans svakeste album på 1970-tallet. Med oppfølgeren gikk det imidlertid meget bedre. Atlantic Crossing, som kom ut året etter, ble en stor suksess, og inneholdt også balladen «Sailing», som fortsatt er en av Stewarts aller best kjente låter. Singelen nådde riktig nok ikke høyt opp på hitlistene i USA – der Stewart nå bodde – men den ble en enorm hit i Storbritannia. Den falt også i smak hos mange nordmenn, og holdt førsteplassen på VG-listen i hele 15 uker. Albumet solgte også svært godt i Norge, og holdt seg inne på VG-listen i hele 35 uker, med fire uker helt på toppen.
Også Stewarts neste album fikk en god mottakelse. A Night on the Town kom ut i 1976 og ble en stor kommersiell suksess. I USA ble det hans første album som solgte til platinaplate, mens det i Norge førte ham til førsteplass på VG-listen for andre og siste gang. Singelen «Tonight's the Night» ble en hit i flere land, og også «The First Cut is the Deepest» og «The Killing of Georgie» gjorde det forholdsvis godt på hitlistene.
Med utgivelsen av Foot Loose and Fancy Free i 1977 og Blondes Have More Fun året etter, fortsatte Stewart den gode trenden. Begge ble svært godt mottatt. Fra førstnevnte album kom «You're in My Heart» høyt opp på hitlistene, mens også «Hot Legs» og «I Was Only Joking» fikk en forholdsvis god mottakelse. Ingen av disse overgikk imidlertid «Da Ya Think I'm Sexy?» fra Blondes Have More Fun, som ble en enorm kommersiell suksess og nådde førsteplassen på hitlistene i både Storbritannia og USA. Singelen solgte godt også i Norge, men Bee Gees store hit «Too Much Heaven» gjorde at den aldri nådde høyere enn andreplass på VG-listen.
Til tross for at Stewarts karriere i denne perioden var på sitt beste kommersielt, fikk han likevel en del kritikk på slutten av 1970-tallet. Kritikerne hevdet at hadde gått bort fra sin opprinnelige «sound» for å selge mer plater. «Da Ya Think I'm Sexy», som var sterkt inspirert av discomusikk, sto sentralt i debatten, da mange anså den som selve manifesteringen av Stewarts musikalske utvikling. Andre sammenliknet låten med The Rolling Stones' «Miss You» som ble utgitt samme år, og mente at det var naturlig å la seg påvirke av strømningene i musikken i perioden.
=== Ny tid, også for Roderick David Stewart ===
1980-tallet ble en nedtur sammenliknet med tiåret før. Fra 1982 til 1988 hadde han bare tre singler som nådde topp 10 på hitlistene. Likevel hadde Stewart en del suksess også i denne perioden. Tonight I'm Yours solgte til platinaplate i USA, og både tittellåten og «Young Turks» ble store hits. «Baby Jane» ble i 1983 hans sjette og siste singel som kom på førsteplass på de britiske hitlistene, mens albumet Camouflage solgte til gullplate. Også coverversjonen av The Impressions-låten «People Get Ready» i 1985, der Stewart igjen samarbeidet med Jeff Beck, ble en suksess, sammen med balladen «Every Beat of My Heart» året etter.
I 1988 gav han ut albumet Out of Order, der både «Forever Young» og «Lost in You» kom høyt opp på de amerikanske hitlistene. I begynnelsen av 1989 la han ut på turné i Sør-Amerika, der han spilte for fulle hus over hele kontinentet. På El Monumental stadion i Buenos Aires hevdes det å ha vært mer enn 90 000 mennesker innenfor portene.1990-tallet begynte bra for Rod Stewart. I 1990 nådde han andreplass på de amerikanske hitlistene med en coverversjon av Tom Waits' «Downtown Train», før han så gikk helt til topps på listen tre år senere da han sammen med Sting og Bryan Adams spilte inn «All For Love» i forbindelse med filmen De tre musketerer. Året etter, i 1994, fikk han æren av å bli innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame.
Etter dette gikk det imidlertid nedover. Ingen av hans albumutgivelser på resten av 90-tallet ble spesielt godt mottatt. I 2001 kom imidlertid samlingen The Story So Far: The Very Best of, som ble en stor suksess. Albumet nådde topp 10 på de britiske hitlistene og toppet sågar listen i enkelte land, deriblant Frankrike og Belgia.
Etter årtusenskiftet har Stewart konsentrert seg om å lage album med amerikanske sanger fra 1930- og 1940-årene, noe han har hatt stor suksess med. Det første ble utgitt sent i 2002, mens det fjerde og foreløpig siste kom i 2005. Alle albumene har fått en svært god publikumsmottakelse, spesielt i USA. Stardust... The Great American Songbook, Vol. III nådde sågar førsteplass på hitlistene som første Stewart-album siden Blondes Have More Fun i 1979, i tillegg til at han vant sin første Grammy-pris for albumet. Ingen av de fire albumene har hatt dårligere enn fjerdeplass som høyeste plassering.
Rod Stewart spilte i Nevlunghavn i Larvik den 22. juli 2007 som en del av sin europaturné. Konserten var en gave fra Arthur Buchardt til alle ansatte på Radiumhospitalet. Stor innsats fra lokale støttespillere og ikke minst nærmere 20 000 publikummere bidro til et bra overskudd som ble donert til Kreftforeningen.
I 2012 ble Stewart for andre gang valgt inn i Rock and Roll Hall of Fame, denne gang som medlem av The Faces.
Fra øvrige utmerkelser kan det nevnes: Brit Award 1993 (Outstanding Contribution to Music),
World Music Awards 2001 (Diamond Award), World Music Awards (Legend Award), UK Music Hall of Fame i 2006 og ASCAP Founders Award i 2011.
Time, utgitt i mai 2013, er første album siden Vagabond Heart fra 1991 der vokalisten selv har skrevet både tekster og musikk på de fleste sporene.
Albumets første uke gav blant annet relativt respektable plasseringer på de offisielle listene i følgende land: Irland (nr. 3), Canada (nr. 4), Tyskland (nr. 4), USA (nr. 7), Sverige (nr. 7) og Østerrike (nr. 7).
I Storbritannia debuterte albumet som nr. 1 i uke 20/2013 og er Rod Stewarts niende album som topper den offisielle listen UK Albums Chart. For året 2013 ble Time det 7. mest solgte album totalt i Storbritannia, samt det mest selgende i kategorien Rock.
Stewart er fortsatt meget aktiv som live artist. I 2013 ble det 62 offisielle konserter. For øvrig var det i Norge han holdt sine første konserter som solo artist, tilbake i november 1976. Publikumsrekorden er fra nyttårskonserten i 1994 på Copacabana Beach, der publikumstallet ble estimert til 3,5 millioner.
Stewart ble i 2016 utnevnt til Knight Bachelor. Han ble med det opphøyet i ridderstanden og fikk rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn.
== Privatliv ==
I mai 2000, ble Stewart diagnostisert med skjoldbruskkjertelkreft, og gjennomgikk kirurgi samme måned. Sammen med stor redsel for sin helse, var kirurgien en fare for stemmen hans, og han måtte lære seg å synge igjen på nytt. Siden da har han vært aktiv med å opprette fond for "The City of Hope Foundation" for å finne en kur for alle former av kreft, spesielt for typer som angriper barn. I september 2019 røpet Stewart at han i 2017 var blitt diagnostisert med prostatakreft, og at han var blitt erklært frisk etter behandling.
I september 2002 ble Stewart's sønn, Sean, dømt til 3 måneder i fengsel for angrep på en mann utenfor en restaurant i Los Angeles. Sean Stewart ble dømt til å betale erstatning compensation og for behandling slik at han har kontroll på sinnet sitt og dessuten behandling for sitt narkotika og alkoholmisbruk.
Rod Stewart ble valgt til "Commander of the Order of the British Empire" (CBE) i 2007. Han ble adlet i 2016 for "services to music and charity".
Stewart ble beregnet til å ha en formue på 215 millioner pund på Sunday Times Rich List i 2021, noe som gjorde han til den tolvte rikeste personen i britisk musikkindustri. Han bor sammen med sin kone i Durrington House i Essex, en eiendom som verdt 4.65 millioner pund.
Rod Stewart har åtte barn med fem forskjellige mødre: Sarah Streeter født 6. november 1963. Mor: Susannah Boffey. Sarah ble oppdratt av sine adoptivforeldre: Gerald and Evelyn Thubron'. Han har også ett barn med hver av disse mødrene: Jennie Rylance, Dee Harrington og Britt Ekland. Han har datteren Kimberly Alana Stewart født 21. august 1979 og sønnen Sean Roderick Stewart født 1. september 1980 fra sitt første ekteskap, med Alana Stewart (1979–1984). Han har datteren Ruby Stewart født 17. juni 1987 sammen med Kelly Emberg. Han har datteren Renee Cecili Stewart født 1. juni 1992 fra sitt andre ekteskap, med Rachel Hunter (1990–2006). Han har barna Alastair Wallace Stewart (født 27. november 2005) og Aiden Patrick Stewart (født 16. februar 2011) i sitt tredje ekteskap, med Penny Lancaster Stewart (2007– )
== Utgivelser ==
=== Album ===
==== Med The Jeff Beck Group ====
Truth (1968)
Beck-Ola (Cosa Nostra) (1970)
The Best of Jeff Beck (1985)
==== Med The Faces ====
First Step (1970)
Long Player (1971)
A Nod Is as Good as a Wink...To a Blind Horse (1971)
Ooh La La (1973)
Coast to Coast: Overture and Beginners (konsertalbum) (1974)
Snakes And Ladders / The Best of Faces (1975)
The Best of The Faces (1977)
Five Guys Walk Into A Bar (2004)
==== Studioalbum som soloartist ====
An Old Raincoat Won't Ever Let You Down (utgitt som The Rod Stewart Album i USA) (1970)
Gasoline Alley (1970)
Every Picture Tells a Story (1971)
Never a Dull Moment (1972)
Smiler (1974)
Atlantic Crossing (1975)
A Night on the Town (1976)
Foot Loose & Fancy Free (1977)
Blondes Have More Fun (1978)
Foolish Behaviour (1980)
Tonight I'm Yours (1981)
Body Wishes (1983)
Camouflage (1984)
Every Beat of My Heart (1986)
Out of Order (1988)
Vagabond Heart (1991)
Lead Vocalist (1993)
A Spanner in the Works (1995)
If We Fall in Love Tonight (1996)
When We Were the New Boys (1998)
Human (2001)
It Had to Be You: the Great American Songbook (2002)
As Time Goes By: the Great American Songbook 2 (2003)
Stardust: the Great American Songbook 3 (2004)
Thanks For The Memory: The Great American Songbook 4 (2005)
Still the Same... Great Rock Classics of Our Time (2006)
Soulbook (2009)
Once in a Blue Moon: The Lost Album (2010)
Fly Me to the Moon... The Great American Songbook Volume V (2010)
Merry Christmas, Baby (2012)
Time (2013)
Another Country (2015))
Blood Red Roses (2018)
The Tears of Hercules (2021)
==== Livealbum som soloartist ====
Coast to Coast: Overture and Beginners (kreditert Rod Stewart/Faces) (1974)
Absolutely Live (1982)
Unplugged... and Seated (1993)
Live 1976-1998 - Tonight´s The Night (2014)
==== Samleutgivelser ====
Sing It Again, Rod (1973)
The Vintage Years 69 – 70 (1976)
Best of Rod Stewart (1976)
Best of Rod Stewart, Volume II (1977)
Rod Stewart Greatest Hits Vol. 1(1979)
Hot Rods (1980)
The Best of Rod Stewart (1989)
The Rock Album (1989)
The Ballad Album (1989)
Storyteller – The Complete Anthology: 1964-1990 (1990)
Downtown Train – Selections From Storyteller (1990)
Handbags & Gladrags (1995)
The Very Best of Rod Stewart (2001)
The Story So Far: Very Best of Rod Stewart (2001)
Encore: The Very Best Of 2 (2003)
The Best Of... The Great American Songbook (2011)
== Konserter i Norge ==
Nidarøhallen – 1. november 1976
Konsertpaleet – 3. november 1976
Ekeberghallen – 5. november 1976
Ekeberghallen – 27. november 1978
Oslo Spektrum – 12. november 1998
Nevlunghavn Fjord Arena – 22. juli 2007
Ruten (Classic Rock Festival) – 23. mai 2008
Norwegian Wood – 16. juni 2013
== Utmerkelser (utvalg) ==
1993: Brit Awards for "Outstanding Contribution to Music"
1993: Legend Award fra World Music Awards
1994: Ble opptatt i Rock and Roll Hall of Fame (som soloartist)
2001: Mottok den aller første Diamond Award fra World Music Awards (for over 100 millioner solgte plater)
2005: Grammy Award for "For Best Traditional Pop Vocal Album" for Stardust ... The Great American Songbook Volume III
2005: Fikk en stjerne på Hollywood Walk of Fame (Hollywood Boulevard) for sine musikalske ytelser til musikkindustrien.
2006: Inntatt i UK Music Hall of Fame
2007: Ble tildelt en CBE i "2007 New Year Honours"
2011: Tildelt ASCAPs "Founders Award"
2012: Ble opptatt i Rock and Roll Hall of Fame (som medlem av Faces).
2016: Ble utnevnt til Knight Bachelor ved "2016 Birthday Honours"
== Referanser ==
== Kilder ==
Rod Stewart Fan Club, ved Smiler
Rod Stewart Fan Club, ved Mr Ian Roberts
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Rod Stewart – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rod Stewart – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rod Stewart på Internet Movie Database
(en) Rod Stewart hos The Movie Database
(en) Rod Stewart på Discogs
(en) Rod Stewart på MusicBrainz
(en) Rod Stewart på Spotify
(en) Rod Stewart på Songkick
(en) Rod Stewart på Last.fm
(en) Rod Stewart på Genius — sangtekster
(en) Rod Stewart på AllMusic
Rod Stewart på Twitter
Rod Stewart på Facebook
Rod Stewart på YouTube
Rod Stewart på YouTube
Rod Stewart på Myspace
Rod Stewart på Myspace | Absolutely Live er et konsertalbum med Rod Stewart som ble gitt ut i 1982.the-world-of-tina. | 198,574 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cher_(artist) | 2023-02-04 | Cher (artist) | ['Kategori:Adopterte fra USA', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Emmy-vinnere', 'Kategori:Fødsler 20. mai', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Oscar-vinnere (hovedrolle)', 'Kategori:Personer fra Fresno', 'Kategori:Personer fra Imperial County i California', 'Kategori:Personer fra Los Angeles', 'Kategori:Personer fra USA av armensk opphav', 'Kategori:Personer fra USA av irsk opphav', 'Kategori:Personer fra USA av skotsk opphav', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Skuespillerstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Cher (født Cherilyn Sarkisian 20. mai 1946 i El Centro i California) er en amerikansk sangartist og skuespiller. Hun slo igjennom i 1960-årene som medlem av duoen Sonny & Cher, sammen med sin daværende ektemann Sonny Bono. Cher fortsatte sin karriere som soloartist etter at duoen brøt opp i 1974. Hun har utgitt 25 studioalbum og solgt over 100 millioner plater på verdensbasis. Cher har også fått tilnavnet «gudinnen av pop» for sine mange bidrag til popmusikken og er kjent for sin distinkte altstemme. Hun har ellers spilt i flere spillefilmer og vunnet en Oscar for filmrollen i komedien Forhekset av månen (1987).
Cher har vunnet tre av de fire store bransjeprisene i USA (Emmy, Grammy, Oscar og Tony), samt tre Golden Globe-priser og en utmerkelse fra filmfestivalen i Cannes. Hun er den eneste artisten som har hatt en av sine singler på toppen av Billboard-listen i samtlige av de siste seks tiårene. Cher er i tillegg kjent for sitt filantropiske arbeid, og hun har blitt et homoikon for sine bidrag til homobevegelsen. Hun vant en GLAAD Media Award for dette arbeidet i 1998.
| Cher (født Cherilyn Sarkisian 20. mai 1946 i El Centro i California) er en amerikansk sangartist og skuespiller. Hun slo igjennom i 1960-årene som medlem av duoen Sonny & Cher, sammen med sin daværende ektemann Sonny Bono. Cher fortsatte sin karriere som soloartist etter at duoen brøt opp i 1974. Hun har utgitt 25 studioalbum og solgt over 100 millioner plater på verdensbasis. Cher har også fått tilnavnet «gudinnen av pop» for sine mange bidrag til popmusikken og er kjent for sin distinkte altstemme. Hun har ellers spilt i flere spillefilmer og vunnet en Oscar for filmrollen i komedien Forhekset av månen (1987).
Cher har vunnet tre av de fire store bransjeprisene i USA (Emmy, Grammy, Oscar og Tony), samt tre Golden Globe-priser og en utmerkelse fra filmfestivalen i Cannes. Hun er den eneste artisten som har hatt en av sine singler på toppen av Billboard-listen i samtlige av de siste seks tiårene. Cher er i tillegg kjent for sitt filantropiske arbeid, og hun har blitt et homoikon for sine bidrag til homobevegelsen. Hun vant en GLAAD Media Award for dette arbeidet i 1998.
== Diskografi ==
=== Med Sonny Bono ===
1973 Mama Was a Rock and Roll Singer - Papa Used to Write All Her Songs
1972 All I Ever Need Is You
1971 Sonny & Cher Live
1967 In Case You're In Love
1966 The Wondrous World of Sonny & Cher
1965 Look at Us
=== Solo ===
2013 Closer to the Truth2010 Burlesque
2003 Live - The Farewell Tour
2003 The Very Best of Cher
2001 Living Proof
2000 not.com.mercial
1998 Believe
1995 It's a Man's World
1991 Love Hurts
1989 Heart of Stone
1987 Cher
1982 I Paralyze
1980 Black Rose
1979 Prisoner
1979 Take Me Home
1977 Allman and Woman (med Gregg Allman)
1977 Cherished
1976 I'd Rather Believe In You
1975 Stars
1974 Dark Lady
1973 Bittersweet White Light
1973 Half Breed
1972 Foxy Lady
1971 Gypsies, Tramps & Thieves
1969 3614 Jackson Highway
1968 With Love... Cher
1967 Cher Backstage
1966 The Sonny Side of Cher
1966 Cher
1965 All I Really Want to Do
== Filmografi ==
2018 Mamma Mia! Here We Go Again
2010 Burlesque (orig. Burlesque), Tess
2003 Hekta på deg (orig. Stuck On You), seg selv
2003 Mayor of the Sunset Strip, seg selv
1999 Te med Mussolini (orig. Tea With Mussolini), «Elsa»
1996 Faithful Margaret
1996 If These Walls Could Talk «Dr. Beth Thompson»
1994 Den nakne sannheten (orig. Prêt-à-porter)
1990 Mermaids - Hvordan selge sko til en havfrue (orig. Mermaids), «Fru Flax»
1987 Forhekset av månen (orig. Moonstruck) [Oscar-pris]
1987 Heksene i Eastwick (orig. The Witches of Eastwick)
1987 Mistenkt (orig. Suspect)
1985 Mask (orig. Mask)
1983 Silkwood [Oscarnominasjon]
1982 Come Back to the Five & Dime, Jimmy Dean, Jimmy Dean
1969 Chastity
1967 Good Times
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Cher (singer) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Cher på Internet Movie Database
(no) Cher hos Filmfront
(sv) Cher i Svensk Filmdatabas
(da) Cher på Filmdatabasen
(da) Cher på Scope
(fr) Cher på Allociné
(en) Cher på AllMovie
(en) Cher hos Rotten Tomatoes
(en) Cher hos TV Guide
(en) Cher hos The Movie Database
(en) Cher på Apple Music
(en) Cher på Boomplay
(en) Cher på Discogs
(en) Cher på Discogs
(en) Cher på Discogs
(en) Cher på Discogs
(en) Cher på Discogs
(en) Cher på MusicBrainz
(en) Cher på SoundCloud
(en) Cher på Spotify
(en) Cher på Twitter
(en) Cher på Facebook
(en) Cher på Instagram
(en) Cher på YouTube
Cher på Myspace
Cher på TikTok
Cher på Dailymotion
(en) Cher hos AllMusic
Artikkelen har ingen egenskaper for filmpersondatabaser i Wikidata | Cher kan vise til: | 198,575 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NM_i_maraton_2003 | 2023-02-04 | NM i maraton 2003 | ['Kategori:Friidrett i 2003', 'Kategori:NM i maraton', 'Kategori:Norgesmesterskap i 2003', 'Kategori:Sport i Nordre Follo', 'Kategori:Sportsarrangementer i Akershus'] | Norgesmesterskapet i maraton 2003 var en del av NM i friidrett 2003, og ble arrangert som et eget stevne i Ski 5. oktober 2003.
| Norgesmesterskapet i maraton 2003 var en del av NM i friidrett 2003, og ble arrangert som et eget stevne i Ski 5. oktober 2003.
== Resultater, menn ==
== Kvinner ==
== Kilder ==
Norsk Friidrett - Resultatliste NM Maraton 5. oktober Arrangør : Royal Sport, Ski | Norgesmesterskapet i maraton 2003 var en del av NM i friidrett 2003, og ble arrangert som et eget stevne i Ski 5. oktober 2003. | 198,576 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Florence_Nightingale | 2023-02-04 | Florence Nightingale | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Briter', 'Kategori:Dødsfall 13. august', 'Kategori:Dødsfall i 1910', 'Kategori:Fødsler 12. mai', 'Kategori:Fødsler i 1820', 'Kategori:Humanitært arbeid', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Order of Merit', 'Kategori:Personer fra Firenze', 'Kategori:Personer fra Krimkrigen', 'Kategori:Personer fra distriktet Amber Valley', 'Kategori:Personer fra distriktet Test Valley', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sykepleiere'] | Florence Nightingale (født 12. mai 1820 i Firenze i Toscana, død 13. august 1910 i Park Lane i London), kjent som The Lady With The Lamp, var en pioner innen moderne sykepleie. Hun er særlig kjent for tiden hun tjenestegjorde på det britiske feltsykehuset i Selimiye-brakkene i Scutari og for i 1860 å utvikle moderne og profesjonell sykepleie gjennom etableringen av sykepleieskolen ved St. Thomas' Hospital i London, den første sekulære sykepleierskolen i verden.
| Florence Nightingale (født 12. mai 1820 i Firenze i Toscana, død 13. august 1910 i Park Lane i London), kjent som The Lady With The Lamp, var en pioner innen moderne sykepleie. Hun er særlig kjent for tiden hun tjenestegjorde på det britiske feltsykehuset i Selimiye-brakkene i Scutari og for i 1860 å utvikle moderne og profesjonell sykepleie gjennom etableringen av sykepleieskolen ved St. Thomas' Hospital i London, den første sekulære sykepleierskolen i verden.
== Bakgrunn ==
Hun ble født inn en rik britisk familie med gode forbindelser i Firenze i Toscana. Hun ble kalt opp etter sin fødeby (som heter Florence på engelsk) i likhet med sin eldre søster Parthenope. Hun var en intelligent og viljesterk kvinne som gjorde opprør mot den forventede rollen for en kvinne av hennes status, som gikk ut på å bli en lydig kone.
== Sykepleie som kall ==
Nightingale henga seg til sykepleien etter det hun selv oppfattet som et hellig kall. (Det første opplevde hun i en alder av 17 år i 1837 ved Embley Park og hun fikk også kall senere i sitt liv.) Sykepleie var en karriere med dårlig rykte og bestod stort sett av fattigere kvinner. Tradisjonelt sett ble jobben som sykepleier utført av kvinner som fulgte med hæren. De kunne like gjerne fungere som kokker eller prostituerte. Nightingale var spesielt opptatt av de dårlige forholdene for medisinsk pleie av legionene av fattige og trengende. Hun la frem sin beslutning for sin familie i 1845, og vekket dermed harme og uro for disse, især hennes mor.
I desember 1844 førte døden til en tigger i et arbeiderhospital i London til en offentlig skandale. Som svar på dette ble Nightingale den ledende forkjemperen for bedret medisinsk pleie i hospitalene, og hun fikk snart støtte fra Charles Villiers, formannen i komiteen for The Poor Law Act. Dette førte henne til en aktiv rolle i reformasjonen av fattigdomslovene, og gikk langt utover det å gi medisinsk pleie.
I 1846 besøkte hun Kaiserwerth, et foregangshospital grunnlagt og drevet av en orden av nonner i Preussen, og hun var meget imponert over kvaliteten på den medisinske pleien og av engasjementet og praksisen til søstrene.
== Myten og virkeligheten ==
Overklassekvinnen Florence Nightingale ble regnet som en myte og en legendarisk skikkelse, allerede før hun var 40 år gammel. Myten ble skapt under Krimkrigen, da hun som en mild engel med lampe i hånden vandret gjennom de dystre sykehusstuene i Üsküdar og hvisket trøstende ord til sårede og syke britiske soldater.
Men virkeligheten er annerledes enn myten, og historikere gir et annet bilde av Nightingale. Hun var ikke den ømme og milde, men den bestemte og autoritære administrator og organisator. Hun ville ha plan og orden på hospitalene og begrunnet hvor viktig det var med hygieniske tiltak som ordentlige latriner og sanitære anlegg, diettkjøkkener, rent sengetøy, vinduer som kan åpnes og slippe frisk luft inn – og minst mulig støy.
== Statistikk ==
Hun regnes for å være skaperen av coxcomb-grafen samt en rekke andre statistiske konsept. De fleste av disse er forklart i Notes on Matters Affecting the Health, Efficiency and Hospital Administration of the British Army som Nightingale publiserte i 1858.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Florence Nightingale – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Florence Nightingale – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Florence Nightingale på Discogs
(en) Florence Nightingale på MusicBrainz
(en) Florence Nightingale hos The Peerage | Florence er et fransk og engelsk kvinnenavn med opprinnelse i latinske florens, «blomstrende». Navnet er i dag vanlig i mange fransktalende land. | 198,577 |
https://no.wikipedia.org/wiki/August_(album) | 2023-02-04 | August (album) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1986'] | August er et studioalbum med Eric Clapton som ble gitt ut i 1986. Sangen Tearing Us Apart er en duett med Tina Turner. Tina synger også bakgrunnsvokal på sangen Hold On.
| August er et studioalbum med Eric Clapton som ble gitt ut i 1986. Sangen Tearing Us Apart er en duett med Tina Turner. Tina synger også bakgrunnsvokal på sangen Hold On.
== Sporliste ==
=== LP og MC ===
Side 1:
«It's in the Way That You Use It» (Eric Clapton og Robbie Robertson) – 4.11
«Run» (Lamont Dozier) – 3.39
«Tearing Us Apart» (Eric Clapton og Greg Phillinganes) – 4.15
«Bad Influence» (Robert Cray og Michael Vannice) – 5.09
«Walk Away» (Richard Feldman og Marcella Detroit) – 3.52
«Hung Up on Your Love» (Lamont Dozier) – 3.53Side 2:
«Take a Chance» (Eric Clapton, Nathan East og Greg Phillinganes) – 4.54
«Hold On» (Eric Clapton og Phil Collins) – 4.56
«Miss You» (Eric Clapton, Bobby Columby og Greg Phillinganes) – 5.06
«Holy Mother» (Stephen Bishop og Eric Clapton) – 4.55
«Behind the Mask» (Chris Mosdell, Ryuichi Sakamoto og Michael Jackson) – 4.47
=== CD ===
«It's in the Way That You Use It» (Eric Clapton og Robbie Robertson) – 4.11
«Run» (Lamont Dozier) – 3.39
«Tearing Us Apart» (Eric Clapton og Greg Phillinganes) – 4.15
«Bad Influence» (Robert Cray og Michael Vannice) – 5.09
«Walk Away» (Richard Feldman og Marcella Detroit) – 3.52
«Hung Up on Your Love» (Lamont Dozier) – 3.53
«Take a Chance» (Eric Clapton, Nathan East og Greg Phillinganes) – 4.54
«Hold On» (Eric Clapton og Phil Collins) – 4.56
«Miss You» (Eric Clapton, Bobby Columby og Greg Phillinganes) – 5.06
«Holy Mother» (Stephen Bishop og Eric Clapton) – 4.55
«Behind the Mask» (Chris Mosdell, Ryuichi Sakamoto og Michael Jackson) – 4.47
«Grand Illusion» (Bob Farrell, Dave Robbins og Wesly Stephenson) – 6.23
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) August (album) på Discogs
(en) August (album) på MusicBrainz
(en) August (album) på Spotify
(en) August (album) på AllMusic | August er et studioalbum med Eric Clapton som ble gitt ut i 1986.TheWorldOfTina Sangen Tearing Us Apart er en duett med Tina Turner. | 198,578 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rasmus_Abildgaard_Leganger | 2023-02-04 | Rasmus Abildgaard Leganger | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. april', 'Kategori:Dødsfall i 1841', 'Kategori:Fødsler 20. desember', 'Kategori:Fødsler i 1776', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske trelasthandlere', 'Kategori:Personer fra Eigersund kommune', 'Kategori:Personer fra Halden kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1833–1835', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Fredrikshald'] | Rasmus Abildgaard Leganger (født 20. desember 1776 i Eigersund,
død 12. april 1841 i Fredrikshald) var en norsk trelasthandler i Fredrikshald. Han var stortingsrepresentant i én periode.
Leganger var sønn av en skipper og handelsmann i Eigersund, og bror av Henrik Leganger.
På slutten av 1790-tallet slo Leganger seg ned i Fredrikshald, der han siden drev sagbruk og handel med trelast. I 1833 representerte han Fredrikshald på Stortinget. Han var medlem av Lagtinget, av tollkomiteen og av komiteen om kjøpstadskatten.Leganger var gift med Elise Catharine Stang, datter av Thomas Stang og Anna Sylvia Leganger. De var foreldre til Georg Leganger.I Fredrikshald fikk Leganger oppført boligen som går under betegnelsen Wielgården etter senere eier Andreas Melchior Glückstad Wiel og ligger i Storgata 7. Den er senere endret flere ganger og har hatt forskjellige eiere.Saugbrugsforeningen hadde kontor her fra 1923.
| Rasmus Abildgaard Leganger (født 20. desember 1776 i Eigersund,
død 12. april 1841 i Fredrikshald) var en norsk trelasthandler i Fredrikshald. Han var stortingsrepresentant i én periode.
Leganger var sønn av en skipper og handelsmann i Eigersund, og bror av Henrik Leganger.
På slutten av 1790-tallet slo Leganger seg ned i Fredrikshald, der han siden drev sagbruk og handel med trelast. I 1833 representerte han Fredrikshald på Stortinget. Han var medlem av Lagtinget, av tollkomiteen og av komiteen om kjøpstadskatten.Leganger var gift med Elise Catharine Stang, datter av Thomas Stang og Anna Sylvia Leganger. De var foreldre til Georg Leganger.I Fredrikshald fikk Leganger oppført boligen som går under betegnelsen Wielgården etter senere eier Andreas Melchior Glückstad Wiel og ligger i Storgata 7. Den er senere endret flere ganger og har hatt forskjellige eiere.Saugbrugsforeningen hadde kontor her fra 1923.
== Referanser ==
== Kilder ==
Biografisk informasjon om Rasmus Abildgaard Leganger , NSD Norsk senter for forskningsdatas politikerarkiv (nedlagt)
== Eksterne lenker ==
(no) Rasmus Abildgaard Leganger hos Norsk senter for forskningsdata | Rasmus Abildgaard Leganger (født 20. desember 1776 i Eigersund, | 198,579 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bevegelig_pipe_og_fast_sluttstykke | 2023-02-04 | Bevegelig pipe og fast sluttstykke | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Skytevåpen'] | Bevegelig pipe og fast sluttstykke (engelsk blow forward) er en type repetermekanisme for skytevåpen der pipe og sluttstykke skilles ved at friksjonen fra prosjektilet trekker selve løpet forover, mens sluttstykket blir stående igjen bak. Tyngden i pipen holder kammeret lukket i avfyringsøyeblikket og lenge nok til at trykket i kammeret har sunket til forsvarlige nivåer før mekanismen åpnes. Mekanisk er våpen med bevegelig pipe og fast sluttstykke enklere enn sammenliknbare masseretarderte mekanismer (engelsk blowback), fordi alle delene som normalt følger med sluttstykket bakover er fastmonterte slik at løpet er eneste bevegelige del.
| Bevegelig pipe og fast sluttstykke (engelsk blow forward) er en type repetermekanisme for skytevåpen der pipe og sluttstykke skilles ved at friksjonen fra prosjektilet trekker selve løpet forover, mens sluttstykket blir stående igjen bak. Tyngden i pipen holder kammeret lukket i avfyringsøyeblikket og lenge nok til at trykket i kammeret har sunket til forsvarlige nivåer før mekanismen åpnes. Mekanisk er våpen med bevegelig pipe og fast sluttstykke enklere enn sammenliknbare masseretarderte mekanismer (engelsk blowback), fordi alle delene som normalt følger med sluttstykket bakover er fastmonterte slik at løpet er eneste bevegelige del.
== Virkemåte ==
Fordi løp og sluttstykket beveger seg i forhold til hverandre er resten av mekanismen ellers som på en masseretardert mekanisme. Patronen holdes igjen mot bakkanten av kammeret med en ejector eller bare fra trykket av kruttgassene. En utkasteråpning for patronen er frest ut i en forlengelse av løpet, og blottlegger kammeret når løp og sluttstykke er lengst fra hverandre, slik at patronhylsa kastes ut. Rekylfjæra er en spiralfjær som ligger rundt løpet, og dytter dette bakover igjen slik at det tar med seg en patron fra magasinet før det klemmes sammen mot sluttstykket, klar for en ny avfyring. All bakoverrettet kraft fra patronhylsa tas opp av sluttstykket, slik at all følt rekyl fra skuddet overføres direkte til rammen i våpenet, og derved skytteren. Selv lette kalibre gir derved en relativt kraftig rekyl.
== Eksempler ==
Mekanismer med bevegelig pipe og fast sluttstykke er en lite utbredt. Den kraftige rekylen gjør at mekanismen ikke egner seg for håndvåpen med kraftige patroner. Det første skytevåpenet med mekanismen som ble satt i produksjon var Steyr Mannlicher M1894 pistol, en østerriksk-ungarsk militærpistol i 6.5×23mmR og 7.6×24mmR.Prinsippet har også blitt brukt på andre våpen, som:
Schwarzlose Model 1908 (pistol)
Hino Komuro M1908 (pistol)
SIG AK53 (Automatgevær)
Mk 20 Mod 0 40mm automatisk granatkaster
== Se også ==
Masseretardert sluttstykke
== Referanser == | Bevegelig pipe og fast sluttstykke (engelsk blow forward) er en type repetermekanisme for skytevåpen der pipe og sluttstykke skilles ved at friksjonen fra prosjektilet trekker selve løpet forover, mens sluttstykket blir stående igjen bak. Tyngden i pipen holder kammeret lukket i avfyringsøyeblikket og lenge nok til at trykket i kammeret har sunket til forsvarlige nivåer før mekanismen åpnes. | 198,580 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Daniel_Mortenson | 2023-02-04 | Daniel Mortenson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. september', 'Kategori:Dødsfall i 1924', 'Kategori:Fødsler 2. juni', 'Kategori:Fødsler i 1860', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Personer fra Engerdal kommune', 'Kategori:Personer fra Røros kommune', 'Kategori:Personer fra Verdal kommune', 'Kategori:Sørsamene'] | Daniel Mortenson (født 2. juni 1860 i Verdal i Nord-Trøndelag, død 3. september 1924 i Røros i Sør-Trøndelag) var en sørsamisk redaktør, samepolitisk organisator, aktivist og reindriftssame. Han var aktiv under Samemøtet i 1917.
Mortenson var født i Verdal, men vokste opp i Kall og Undersåker i Jämtland i Sverige. Han tok lærerutdannelse i Östersund og arbeidet som lærer for reindriftssamebarn fra 1881 til 1886. I 1886 gikk han tilbake til reindriften, og i 1896 flyttet han til Feren i Nord-Trøndelag. I 1905 kjøpte han gården Svukuriset i Elgå i Engerdal i Hedmark.
Sørsamiske reineiere hadde praktisert sin næring etter egne regler, før Felleslappeloven av 1883. Som enkeltpersoner kunne de oppnå lite i det fremvoksende organisasjonssamfunnet. Etter å ha forsøkt å få gjennomslag for samepolitiske saker i den norske arbeiderbevegelsen – uten hell, grunnla han en sameforening for det sørsamiske området. I 1907 grunnla han Søndre-Trondhjems Amts lappeforening og i 1910 grunnla han avisen Waren Sardne («Stemmen fra fjellet») på Røros.
| Daniel Mortenson (født 2. juni 1860 i Verdal i Nord-Trøndelag, død 3. september 1924 i Røros i Sør-Trøndelag) var en sørsamisk redaktør, samepolitisk organisator, aktivist og reindriftssame. Han var aktiv under Samemøtet i 1917.
Mortenson var født i Verdal, men vokste opp i Kall og Undersåker i Jämtland i Sverige. Han tok lærerutdannelse i Östersund og arbeidet som lærer for reindriftssamebarn fra 1881 til 1886. I 1886 gikk han tilbake til reindriften, og i 1896 flyttet han til Feren i Nord-Trøndelag. I 1905 kjøpte han gården Svukuriset i Elgå i Engerdal i Hedmark.
Sørsamiske reineiere hadde praktisert sin næring etter egne regler, før Felleslappeloven av 1883. Som enkeltpersoner kunne de oppnå lite i det fremvoksende organisasjonssamfunnet. Etter å ha forsøkt å få gjennomslag for samepolitiske saker i den norske arbeiderbevegelsen – uten hell, grunnla han en sameforening for det sørsamiske området. I 1907 grunnla han Søndre-Trondhjems Amts lappeforening og i 1910 grunnla han avisen Waren Sardne («Stemmen fra fjellet») på Røros.
== Litteratur ==
Helge Salvesen: «Makt og avmakt i samisk historie. Politisk organisering blant sørsamane rundt hundreårsskiftet», i Årbok for Trøndelag 1979
(no) Daniel Mortenson i Norsk biografisk leksikon
Hundreårsjubileum for samenes nasjonaldag Arkivert 11. februar 2017 hos Wayback Machine., artikkel hos Norgeshistorie.no | Daniel Mortenson (født 2. juni 1860 i Verdal i Nord-Trøndelag, død 3. | 198,581 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samem%C3%B8tet_i_1917 | 2023-02-04 | Samemøtet i 1917 | ['Kategori:1917 i Norge', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hendelser i 1917', 'Kategori:Midtbyen (Trondheim)', 'Kategori:Samisk historie', 'Kategori:Samisk politikk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trondheims historie', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Samemøtet i 1917 var det første samiske landsmøtet. Møtet hadde deltagelse av samer både fra Norge og Sverige. Møtet ble avholdt i Metodistkirken i Trondheim fra 6. til 9. februar 1917. Datoen for dette møtets begynnelse er grunnlaget for samenes nasjonaldag. Møtet samlet ca. 150 deltagere, hvorav de fleste var sørsamer fra Nordland, Trøndelag og Hedmark.
Elsa Laula Renberg (1877–1931) fra Helgeland og Brurskanken samiske kvinneforening var initiativtagere til møtet. Renberg var møtets formann, og holdt åpningstalen på møtet. Datidens andre store samiske leder, Daniel Mortenson fra Røros/Elgå, var møteleder og holdt et foredrag på møtet om reindrift og hvordan denne hadde blitt hemmet av Felleslappeloven av 1883. Foredraget utløste en debatt som førte til at landsmøtet valgte en egen reindriftslovkomité. Komiteen la senere fram et forslag til ny reindriftslov som påvirket den endelige utformingen av loven i 1919. Den andre hovedsaken på møtet var kravet om en egen samisk skole, og at barna måtte få undervisning i og på samisk.
| Samemøtet i 1917 var det første samiske landsmøtet. Møtet hadde deltagelse av samer både fra Norge og Sverige. Møtet ble avholdt i Metodistkirken i Trondheim fra 6. til 9. februar 1917. Datoen for dette møtets begynnelse er grunnlaget for samenes nasjonaldag. Møtet samlet ca. 150 deltagere, hvorav de fleste var sørsamer fra Nordland, Trøndelag og Hedmark.
Elsa Laula Renberg (1877–1931) fra Helgeland og Brurskanken samiske kvinneforening var initiativtagere til møtet. Renberg var møtets formann, og holdt åpningstalen på møtet. Datidens andre store samiske leder, Daniel Mortenson fra Røros/Elgå, var møteleder og holdt et foredrag på møtet om reindrift og hvordan denne hadde blitt hemmet av Felleslappeloven av 1883. Foredraget utløste en debatt som førte til at landsmøtet valgte en egen reindriftslovkomité. Komiteen la senere fram et forslag til ny reindriftslov som påvirket den endelige utformingen av loven i 1919. Den andre hovedsaken på møtet var kravet om en egen samisk skole, og at barna måtte få undervisning i og på samisk.
== Bakgrunn ==
I årene før møtet hadde samer både i Norge og Sverige følt at deres kultur og næringsgrunnlag var truet. Derfor oppsto det i årene 1904–10 både samiske organisasjoner og tidsskrift.
=== Arealpress og fornorskning ===
Felleslappeloven av 1883 var det første større forsøk fra myndighetenes side på å «få kontroll med samenes reindrift». Loven gjaldt både for Norge og Sverige, derav navnet. Loven etablerte ordningen med reinbeitedistrikt og innførte prinsippet om kollektivt erstatningsansvar for alle andelshavere i reinbeitedistriktet for skader som reinen påførte landbruket. I 1894 ble grensene for reinbeitedistrikt fastlagt slik at viktige beiteområder som Trollheimen og Gauldalsvidda falt utenfor. Med Tilleggslappeloven i 1897 fikk grunneierne rett til å forby reindrift utenfor reinbeitedistriktene. Hevd og sedvanerett ble dermed sett bort fra. Den rettslige reguleringen av reindriften var imidlertid i stadig bevegelse, og flere kommisjoner arbeidet med reindriftsspørsmål fram til den neste reindriftsloven kom i 1933.I Sverige hadde «odlingsgränsen» fra 1867 gitt samiske nomader bruksrett til beiteland i de delene av landet som lå høyere enn jordbruksbygdene. Arealene ble imidlertid etter hvert tatt i bruk av nybyggere, en prosess som har blitt karakterisert som «jordbrukskolonisering»,, slik at reinflokkene ble presset bort fra de kjente beiteområdene. Samenes erstatningsansvar for reinens skader sto fast.
Arealspørsmålene og beiterettighetene var i særlig grad et problem i de sørsamiske områdene. I de nordsamiske områdene i Troms og Finnmark var det fornorskningspolitikken som var den største utfordringen, gjennom «skole, næringer, kirke, forsvar og etterretning – gjerne i tett (og intimt) samarbeid». Presset var særlig rettet mot samer i «overgangsdistriktene» i kyststrøkene og fjordbotnene. En del av bildet var at skoledirektøren ikke ville at samiske lærere skulle undervise i samiske bygder hvor de kunne «være til skade med sine samiskkunnskaper»; de skulle sendes til ikke-samiske bygder.Utenfor Namsos hadde Sameskolen i Havika startet i 1910 som internatskole for barn fra sørsamiske familier; skolen var på mange måter en «fornorskningsskole», men betød også en møteplass. Finnemisjonen ble stiftet i 1888, og var fra begynnelsen bevisst på å bruke samisk språk. Etter landsmøtevedtak i 1912 og 1913 tok misjonen inn i sine vedtekter at «organisationen maa i ingen henseende komme i strid med statens arbeid i kirke og skole». Dette ble tolket som støtte til fornorskningsarbeidet.I Sverige hadde myndighetene gjennom en skolereform i 1913 delt samiske barn i to grupper, den såkalte «kategoriklyvningen»: barn av reindriftssamer fikk gå på «nomadskolan», mens barn av fastboende samer måtte gå på vanlige skoler, hvor de mistet sin samiske identitet. Dette kalles «lapp-ska-vara-lapp»-politikk, hvor «ekte samer» ble definert slik at store grupper av samene falt utenfor.Spørsmålet om reindrift over grensen mellom Norge og Sverige hadde vært et vanskelig tema under Karlstadforhandlingene. Fra gammelt av hadde reindriftssamene lagt liten vekt på riksgrensen, og hadde vinterbeite i Sverige og sommerbeite i Norge. Gjennom Lappekodisillen av 1751 ble denne hevden avtalefestet mellom landene. Etter hvert som et flertall av disse samene ble svenske statsborgere, ble beiteretten og reindriften fra Sverige opplevd som en belastning i Norge. Ved forhandlingene i 1905 mente man at denne grenseoverskridende reindriften omfatter 80 000–100 000 svenske rein i Troms og Nordland, og til sammenligning bare 7 000 norske rein på vinterbeite i Sverige. Ved Karlstadforhandlingene ble dette til slutt løst ved at beiteretten ble godtatt fra norsk side, men ble innskrenket slik at reinflyttingen måte skje etter 15. juni, 6 uker senere enn tidligere regler.
=== Organisering ===
I Sverige ble Lapparnas Centralförbund stiftet 5. august 1904 – som verdens første samiske organisasjon. Samtidig utkom Elsa Laulas kampskrift Inför lif eller död og Torkel Tomasson begynte å utgi Lapparnas egen tidning. Bladet kom med 5 nummer i 1904–05 før det gikk inn. Den samme høsten startet Fatmomakke sameforening nær Vilhelmina, og sameforeninger i Tärnaby, Glen og Sorsele.I Norge medvirket Daniel Mortenson til etableringen av Søndre Trondhjems Amts lappeforening – antagelig i 1907, og Nordre Trondhjems Amts lappeforening i 1908. Mortenson etablerte også avisen Waren Sardne i 1910, etter initiativ fra Søndre Trondhjems Amts lappeforening. Den ble skrevet på norsk, med innslag av samisk i notiser. Sammen med John Eliassen Boere fra Grong og Martin Jonassen fra Haltdalen utgjorde Mortenson en delegasjon som i 1908 dro til Oslo for å diskutere samenes sak med kong Haakon, statsminister Gunnar Knudsen og landbruksminister Foosnæs. Møtene skjedde 26. oktober 1908.Etter at Elsa Laula og Thomas Renberg giftet seg i 1908, flyttet de til Brurskanken reinbeitedistrikt i Vefsn på Helgeland. De bidro til dannelsen av Brurskanken samiske lag i 1907 og Brurskanken samiske kvinneforening i 1910.I nordsamiske områder hadde Anders Larsens avis Saǥai Muittalægje vært en viktig aktør i de årene den utkom, fra 1904 til 1911. Avisen hadde blant annet støttet den samiske stortingsrepresentanten Isak Saba. Nordsamiske foreningsforsøk i 1910 og 1911 strandet før foreningene hadde kommet ordentlig i gang.Samene i Trøndelag og Helgeland hadde møttes til møter i Namsos 15. mars 1910 og 22. februar 1915, og møttes jevnlig på Stevneplassen ved Majavatn. Under møtet i 1910 ble Det lappiske forbund forsøkt stiftet med utgangspunkt i de fire sameforeningene i Trøndelag og Helgeland, med det er få spor etter denne paraplyorganisasjonen i ettertid.
== Forberedelser til møtet ==
Renberg skrev 5. mai 1916 et brev til reindriftsinspektør Kristian Nissen, hvor hun fortalte at hun i lang tid hadde forsøkt å få til et større møte for å drøfte «sociala politiske förhold og da i ser paa rendriftens omraade». Brevet ble skrevet ombord på hurtigruteskipet «Midnatsol» fra Trondheim til Sandnessjøen, og viser at Renberg i mer enn to år hadde hatt kontakt med journalist Ellen Lie i Trondheim. Av brevet til Nissen framgår det at mye virket avklart allerede: «I samraad med en del framstaaende mend og kvinder i Tronhjem samt en del lappar har jeg besluttet at arrangere till et felles lappemöte i Tronhjem till kommande vinter, exp. i jannuar eller februar maaned.»I november 1916 var Renberg igjen i Trondheim. Her ble hun intervjuet av Dagsposten 10. november 1916, og skrev på ny brev til Nissen.På dette tidspunktet var det meste av programmet klart, men det gjensto å fastsette datoer for møtet. I brevet til Nissen skrev hun at Brurskankens samiske kvinneforening var blitt den formelle arrangør av møtet; at det ble nedsatt en arbeidskomité med fire medlemmer; hvor hun var leder og Ellen Lie var sekretær. Heller ikke da programmet ble presentert i Dagsposten 17. desember 1916 var møtedatoene bestemt; møtet skulle «avholdes omkring 15de februar og varer i 3 dage.» Tidfestingen måtte både ta hensikt til reindriftens årsrytme, og at Nissen hadde anledning til å delta.
Møtet ble lagt til Trondheim av flere praktiske hensyn: reisevei, innkvartering, møtelokale og nærhet til flere avisredaksjoner. Den direkte, praktiske årsaken var antagelig samarbeidet med den engasjerte journalisten Ellen Lie. I intervjuene sa Renberg at hensikten med møtet var å vekke samene «fra deres sløvhet til selvtænkning og varetagelse av sine interesser, og for at nordmændene skal lære at kjende os som vi er og kjende os som et folk og derved bli mere interessert for os og vor sak. Det tror jeg best vil ske ved møte i en stor by.»I begynnelsen av januar 1917 ble det klart at Landbruksdepartementet bevilget 1000 kr i reisestøtte til deltagerne, bevilget gjennom en kongelig resolusjon 5. januar 1917. Reindriftsinspektøren var skeptisk til bevilgningen, fordi han var redd statsstøtten ville komme i konflikt med møtets rolle som frie, politiske ytringer. Trondheim kommune bevilget 500 kr til en kommunal mottagelse for møtedeltagerne.
Valget av Metodistkirken i Trondheim som møtested var delvis naturlig, og delvis tilfeldig. Samene var vant til å holde møter i tilknytning til kristelige stevner og i kristne forsamlingslokaler. Praktiske spørsmål som beliggenhet, størrelse og leiepris kan ha spilt inn, og det kan også ha hatt betydning at møtets kasserer, hotelleieren Anna Löfwander Jarwson hadde en tilknytning til Metodistkirken. Foruten Metodistkirken ble Håndverkerforeningens festsal brukt under møtet.
Møtet var tenkt å vare i tre dager – og skulle avsluttes med en fest i Håndverkerforeningen torsdag kveld 8. februar – men ble forlenget med en dag, og diskusjonene fortsatte også fredag 9. februar.
== Deltagere ==
Det finnes ingen samlet oversikt over de ca. 150 deltagerne på møtet. Gjennom referatene, avisreportasjer, komitélister, fotografier, Astri Aasens malerier med mer, er det likevel mulig å danne seg et inntrykk av deltagergruppen.De fleste deltagerne kom fra det sørsamiske området i Nordland, Trøndelag og Hedmark. I Dagsposten nevnes representanter fra «lappedistrikterne Finmarken, Tromsø, Helgeland, Grong, Snaasen, Meraker og Røros.» Omtrent 20 av deltagerne kom fra Sverige. Fra Finnmark kom to deltagere, Ap-politikeren og herredskasserer Johan Roska fra Nesseby og reineieren Klemet Somby fra Karasjok, og fra Troms én: Henrik Persen Heikka. Det lave nordsamiske deltagelsen kan dels forklares med avstander, men like gjerne med at problemstillingene i Finnmarkssamenes kamp var annerledes: Mens samene i Finnmark var opptatt av folkerettslige spørsmål knyttet til fornorskningspolitikken, var det først og fremst reindriftens interesser som opptok det sørsamiske møtet.Reindriftsinspektør Nissen skrev i sin evaluering av møtet til Landbruksdepartementet at det var «140 a 150 deltagere, hvorav ca 90 a 100 norske nomadelapper eller i rendrift interesserte fastboende norske lapper», dertil ca. 20 svenske samer og «resten forskjellige interesserte nordmænd og svensker». Nissen skrev at bare de norske samene deltok i møtets beslutninger og avstemninger om resolusjoner. Andre har pekt på at Nissen selv var aktiv i diskusjonene.Det var 40 kvinnelige deltagere, en forholdsvis høy andel.Av myndighetspersoner var særlig reindriftsinspektør Kristian Nissen aktiv både før og under møtet. Han sørget også for at alle landets lappefogder ble invitert til møtet. Andre myndighetspersoner som deltok som spesielt innbudte var stiftsamtmann Bothner i Sør-Trøndelag, biskop Bøckman, amtmann Guldahl i Nord-Trøndelag, ordfører, magistrat, politimester, byens avisredaktører og formennene for lappemisjonene.Arrangementskomiteen for møtet besto av Renberg, Ellen Olsen Toven og Anna Renfjell fra Brurskanken samiske kvinneforening. I tillegg deltok journalist Ellen Lie i Dagsposten i komiteen som forberedte møtet og var møtets sekretær. Anna Löfwander Jarwson var møtets kasserer. Under møtet ble Daniel Mortenson valgt til møteleder mens Johan Roska var visedirigent.
== Foredrag og diskusjoner på møtet ==
Det var fire hovedsaker på møteplanen: reinbeitesaken, lovgivningen, skolesaken og organisasjonsspørsmålet. I tillegg var det et foredrag om tuberkulose, et lysbildeforedrag av reindriftsinspektør Kristian Nissen om «Lapper og ren i Norge» og et historisk foredrag av «overlærer Prytz» om rørossamene, med vekt på overfallet på samene ved Dalbusjøen i 1811.På programmet sto også en kommunal mottagelse, en middag i Håndverkerforeningen, teaterbesøk og omvisning i Domkirken.
Møtet ble gjennomført på norsk, dels av hensyn til norsktalende gjester, og dels på grunn av forskjellen mellom nordsamisk og sørsamisk. Johan Roska beklaget under diskusjonene at man ikke kunne bruke sitt eget språk under møtet.
=== Reindriftsspørsmålet ===
Se også Sørsamer – Historie – Ekstensiv reindriftMortenson holdt foredraget om reindrift. Emnet ble drøftet både ut fra «innenrikske forhold» og «mellomrikske forhold». Diskusjonen om innenrikske forhold handlet for det første om tap av beiteland som følge av bureising og annen ekspansjon i landbruket. Videre diskuterte man beiteskader og erstatningsprosedyrene for disse, og mistillit mellom samer og «bumenn»/bønder/bygdefolk. Mortenson argumenterte for en mer næringsrettet kjøttproduksjon i reindriften, med større reinflokker. Renberg var uenig; hun «fremholdt at hovedbetingelsen er en rational rendrift, hvad enten den gaar ut paa melking eller produktion av kjøt.» «La de lapper som vil producere kjøt faa gjøre det, men la ogsaa os med hjorder paa ca. 100 ren faa ret til at leve paa gammel lappisk vis.» Mortenson var også opptatt av en nylig høyesterettsdom om beiterett og erstatning i Rørosdistriktet som hadde gått samene imot.
De mellomrikske forhold gjaldt spørsmålet om reinbeite over grensen mellom Sverige og Norge.
Møtet vedtok en resolusjon hvor det ble bedt om at sedvaneretten til fritt beite ble opprettholdt, og at staten måtte kjøpe eller ekspropriere nytt reinbeiteland til erstatning for beiteland som nå var blitt bebygd. Man krevde også endringer i reglene for erstatning etter beiteskader av rein. De ønsket også endringer i reglene om salg av umerket rein; slik at inntektene fra dette i framtiden kunne gå til samiske fellesformål.
Advokat Ole Tobias Olsen jr. fra Mosjøen deltok også på møtet og var aktiv i diskusjonene om reindriftsloven, i tillegg til at han var én av to innledere til emnet «Lovgivningen». Olsen hadde samarbeidet med Renberg tidligere, og ble valgt som juridisk konsulent i komiteen som skulle arbeide videre med reindriftsspørsmålet. De andre i komiteen ble Thomas Renberg (Elsa Laula Renbergs mann) og Nils Kappfjeld fra Helgeland, Nils Andersen Nursfjeld og Per Larsen Jomafjeld fra Nord-Trøndelag og Johan Barrok og Mortenson fra Sør-Trøndelag. Denne komiteen møttes igjen i Mosjøen få uker etter landsmøtet, og leverte i 1919 et eget forslag til en ny reindriftslov.
=== Lappeloven ===
Advokat Olsen og den svenske juristen Torkel Tomasson innledet om rettslige spørsmål. Tomasson drøftet lappeloven og pekte på at den i flere spørsmål «ikke faldt i samklang med lappernes interesser»; han sa også at den indre landbrukskolonialiseringen «hadde berøvet samene den ene rettighet etter den andre». Han kritiserte også bestemmelsene som regulerte reinflytting mellom Sverige og Norge, og mente at disse var i strid med både reinens natur og sedvaneretten.Olsen drøftet reglene for erstatning etter beiteskader av rein; gjeldende praksis var ofte at skadene ble skjønnstaksert av den skadelidte bondens naboer og venner. De samme bøndene og deres venner satt også i meddomsrett, mente Olsen. I diskusjonen etter disse foredragene ble det også trukket fram de skadene bygdefolks løshunder gjør på reinen.Diskusjonene om reindrift og lovgivning hang tett sammen, og tok det meste av tiden på møtet. Resolusjonene behandlet disse spørsmålene samlet.
=== Organisasjonsspørsmålet ===
Til å innlede om oppbygging av en samisk organisasjon hadde man invitert Martin Tranmæl, daværende redaktør i Trondheimsavisen Ny Tid. Han anbefalte en struktur med distriktsforeninger, fylkesforeninger og en landssammenslutning eller et skandinavisk forbund.Johan Roska fra Nesseby tok til orde for at det ble startet en samisk avis. Han mente den burde utgis på norsk, mens Gunnar Johnsen Vesterfjeld fra Helgeland mente at en slik avis kunne skrives på både norsk og samisk.Komiteen som skulle komme med et forslag til ny reindriftslov, ble også bedt om å vurdere organisasjonsspørsmålet.
=== Skolespørsmålet ===
En merkesak under møtet var kravet om en egen samisk skole, og at barna måtte få undervisning i og på samisk. Saken ble innledet med et foredrag av den svenske nomadskola-inspektøren Vitalis Karnell, som gjorde rede for den nye skoleordningen i Sverige. Møtet mente imidlertid at denne løsningen ikke var aktuell i Norge. Diskusjonen var ellers preget av kritikk av Sameskolen i Havika, en kritikk som både var opptatt av praktiske og prinsipielle spørsmål.
Etter at det ordinære møtet var avsluttet på fredag, ble det – i tråd med diskusjonen fredag – holdt et særlig møte lørdag 10. februar rundt skolespørsmålet. Sanna Jonassen fra Fosen/Namsos hadde tatt initiativ til dette møtet. Diskusjonen konkluderte med en resolusjon som ble vedlagt protokollen for møtet. Her krevde man at «staten bør ha pligt til at sørge for lappernes undervisning med bibehold av lappisk sprog i skolerne, med lappiske tilsynsmænd og undervisning i saadanne emner, som er nødvendige for lapperne at kjende, hvis de skal kunne eksistere som rendrivende folk.» Resolusjonen peker på at dette bør ordnes på ulike måter i sørsamiske og nordsamiske trakter, i og med at man i sørsamiske områder «holder paa at gaa over til fastboende». Man mente også at det måtte være staten, ikke misjonen, som skulle ha ansvar for undervisningen.
=== To partier under møtet ===
Det har festet seg et inntrykk av at det var «to partier» under møtet, et inntrykk som ble etablert allerede i Adresseavisens reportasje fra møtet samme uke. Senere historieskriving har vekslet mellom å tone denne motsetning ned, eller framheve den.Mortenson og Renberg ble oppfattet som førere for hver sin gruppe. De to hadde erfaringer med ulike former for reindrift. På Røros hadde Mortenson allerede i 1902 begynt skiftet fra intensiv reindriftsnomadisme til ekstensiv reinkjøttproduksjon. Renbergs reinbeitedistrikt på Helgeland tilhørte den delen av den sørsamiske reindriften som senest ga opp det tette, nære nomadiske livet sammen med reinen. Mortenson argumenterte for en modernisering av reindrifta. «Det var altså representanter for to ulike reindriftsformer som møttes, med til dels ulike interesser i forhold til hva de ønsket å oppnå med hensyn til revideringen av reindriftsloven. Mortenson ønsket reindriften integrert i det norske samfunnet og en lov i henhold til dette. Renberg var dypt forankret i den tradisjonelle, nomadiske reindriften og var opptatt av å bevare samiske verdier og tradisjoner.»Mortenson var heller ikke opptatt av samiskundervisning i skolen. Renberg hadde de motsatte standpunktene. Standpunktene har blitt beskrevet som «særkrav» fra Renbergs side, og «generelle krav» fra Mortensons side. Det var klart under møtet at myndighetenes representanter foretrakk generelle, uspesifiserte krav. Nissen lyktes med å avvise et resolusjonsforslag fra de to finnmarkssamene med den begrunnelse at det gjaldt «særinteresser».
== Etter møtet ==
Møtet førte til en ny giv i samebevegelsen. Gjennom lovkomitéarbeidet som ble lagt fram i 1919 «tok samene initiativ på en måte de tidligere ikke hadde makta», ifølge historikeren Regnor Jernsletten. Et annet viktig resultat var at avisen Dagsposten i årene framover ga spalteplass til samiske spørsmål og ble et forum for samisk samfunnsdebatt.Et nytt samisk landsmøte ble arrangert i Östersund i Sverige i februar 1918. Her var Torkel Tomasson sentral, og Mortenson blant innlederne. Nye møter ble også arrangert i Nord-Norge i 1919 og 1920. Sámi Sentralsearvi (Samisk sentralforbund) ble stiftet i Tromsø sommeren 1919, og arrangerte flere møter: i Tana 1919 og 1920, i Bossekop 1919 og i Tromsø i 1921.Sámi Sentralsearvis forsøk på et nytt samisk landsmøte i Tromsø i februar 1921 hadde liten oppslutning og effekt. Da møtet senere ble arrangert i Trondheim 18.–21. juni 1921, var møtet ifølge Regnor Jernsletten «fullstendig kontrollert av embetsmenn». Skoledirektør Bernt Thomassen og reindriftsinspektør Nissen hadde kontroll over et møte som bare samlet 40–50 samer.Gnisten fra 1917 ble imidlertid kortvarig. Erfaringene fra 1921 førte til at samisk organisasjonsliv og -danning lå i dvale i hele mellomkrigstiden. Da klimaet for samisk organisasjonsdannelse ble bedre i etterkrigsårene, deltok barn av både Renberg og Mortenson i dette arbeidet. Norske Reindriftsamers Landsforbund ble dannet gjennom møter i Trondheim i 1947 og Tromsø i 1948, og ble den første varige samiske organisasjonen i Norge.
=== Stiftelse av samenes nasjonaldag ===
Etter hvert som den samiske politiske organiseringen i Norge og Norden skjøt fart i etterkrigstiden, ble det naturlig å regne møtet i Trondheim som et startpunkt for samisk organisasjonsarbeid. Daværende sametingspresident Ole Henrik Magga skrev i 1997 at «det historiske ved [møtet i 1917] er at samiske representanter for første gang samles fra store deler av Sápmi for å fremme vår sak som ett folk.»Under den 15. nordiske samekonferansen i Helsingfors i 1992 ble det enighet om å la åpningsdatoen for møtet – 6. februar – være grunnlaget for samenes nasjonaldag.
=== 80-årsjubileet i 1997 ===
80-årsjubileet i 1997 ble markert i Trondheim, blant annet med Mathis Nangos minneplakett på veggen av Metodistkirken i Trondheim, og med jubileumsdager som omfattet konserter, teater, gudstjenester og en jubileumsutstilling. Samerådet og sametingene i Sverige, Finland og Norge møttes, sammen med utsendinger fra Kola sameforening. Frode Fjellheim og Ulla Pirtijærvi holdt konsert, og Sørsamisk teatergruppe satte opp en teaterforestilling om Elsa Laula Renberg. Sametingsmedlem Åsta Vangberg satt i arrangementskomiteen i 1997, sammen med representanter for Sameforeningen og Metodistkirken i Trondheim.
=== Tråante 2017 ===
100-årsjubileet i 2017 kalles Tråante 2017. Her skal Samerådet og sametingene i Sverige, Finland og Norge møtes. Et sørsamisk alter ble vigslet i Nidarosdomen 6. februar 2017, og jubileet ble også markert med utgivelse av en særskilt 20-kronemynt og jubileumsfrimerker. Det ble arrangert konserter, konferanser, utstillinger, teaterforestillinger, seminarer, og folkeliv på torget i Trondheim med matservering, reinkappkjøring og gratiskonserter. Ida Marie Bransfjell ledet jubileumssekretariatet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Borgen, Peder (1997). Samenes første landsmøte: 6.-9. februar 1917 : grunnlaget for samefolkets dag 6. februar. Trondheim: Tapir. ISBN 82-519-1249-0.
Braseth, Leif (2014). Samer sør for midnattssola, sørsamenes historie, kultur og levemåte. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 978-82-450-1718-2. . Om samemøtet i kapitlet «Landsmøter i en mørk periode», side 368–386
Jernsletten, Regnor (1991). «Trondheimslandsmøtet 1917 og samebevegelsen». Åarjel-saemieh nr 4. Snåsa: Saemien sijte: 75–81. Arkivert fra originalen 15. mai 2007.
Jernsletten, Regnor (1998). Samebevegelsen i Norge: idé og strategi 1900-1940. Tromsø: Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø.
Johansen, Siri Broch (2015). Elsa Laula Renberg. Karasjok: CálliidLágádus. ISBN 978-82-8263-171-6.
Otnes, Per (1970). Den samiske nasjon: interesseorganisasjoner i samenes politiske historie. Oslo: Pax.
Pareli, Leif (1988). «Det første samiske landsmøtet – Trondheim 1917». Åarjel-saemieh nr 3. Snåsa: Saemien sijte: 103–116.
«Protokoll Norske lappers 1ste landsmøte avholdt i Trondhjem 6.-9. februar 1917». Åarjel-saemieh nr 4. Snåsa: Saemien sijte: 82–88. 1991. Med innledning av Regnor Jernsletten. Også gjengitt i Peder Borgens bok.
Salvesen, Helge (1979). «Makt og avmakt i samisk historie. Politisk organisering blant sørsamane rundt hundreårsskiftet», i Årbok for Trøndelag 1979
Wuolab, Anne (2007). «Forfatteren Elsa Laula og boka 'Inför lif eller död?». Åarjel-saemieh nr 9. Snåsa: Saemien sijte: 67–78.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Samemøtet 1917 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Samane si politiske organisering på 1900-talet, Norgeshistorie.no
Hundreårsjubileum for samenes første landsmøte Arkivert 11. februar 2017 hos Wayback Machine., Norgeshistorie.no
Samenes første landsmøte 1917; Saemien Sijte, via digitaltmuseum.no.
Protokoll for "De norske lappers 1ste landsmøte", Tromsø Museum | Samemøtet i 1917 var det første samiske landsmøtet. Møtet hadde deltagelse av samer både fra Norge og Sverige. | 198,582 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sara_Benedikte_Nilsen | 2023-02-04 | Sara Benedikte Nilsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. november', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lokalpolitikere i Møre og Romsdal'] | Sara Benedikte Kjøl Nilsen (født 12. november 1992) er en norsk politiker (Ap) fra Kristiansund, hvor hun er bystyremedlem.Hun ble politisk aktiv som 15-åring, og ble i 2011 innvalgt i bystyret i sin hjemby. Samme år ble hun kjent for å være med i tv-programmet Dagens Mann.
| Sara Benedikte Kjøl Nilsen (født 12. november 1992) er en norsk politiker (Ap) fra Kristiansund, hvor hun er bystyremedlem.Hun ble politisk aktiv som 15-åring, og ble i 2011 innvalgt i bystyret i sin hjemby. Samme år ble hun kjent for å være med i tv-programmet Dagens Mann.
== Referanser == | Sara Benedikte Kjøl Nilsen (født 12. november 1992) er en norsk politiker (Ap) fra Kristiansund, hvor hun er bystyremedlem. | 198,583 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dammartin-en-Go%C3%ABle | 2023-02-04 | Dammartin-en-Goële | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Frankrikestubber', 'Kategori:Kommuner i Seine-et-Marne', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-01'] | Dammartin-en-Goële er en kommune i departementet Seine-et-Marne i regionen Île-de-France. Kommunen ligger ca. 30 km nordøst for sentrum av Paris, og ti kilometer fra Paris' hovedflyplass, Charles de Gaulle internasjonale lufthavn. Innbyggerne i kommunen kalles for Dammartinois.
| Dammartin-en-Goële er en kommune i departementet Seine-et-Marne i regionen Île-de-France. Kommunen ligger ca. 30 km nordøst for sentrum av Paris, og ti kilometer fra Paris' hovedflyplass, Charles de Gaulle internasjonale lufthavn. Innbyggerne i kommunen kalles for Dammartinois.
== Historie ==
Navnet Dammartin stammer fra Domnus Martinus, Martin av Tours, som kristnet regionen på 300-tallet.
Den første greve av Dammartin som er kjent fra historieske nedtegnelser var en viss Hugh, som tok kontroll over landsbyen på 900-tallet. Men senere overtok en annen slekt overherredømmet. Renaud I, greve av Dammartin (død 1227), var med i den koalisjon som ble knust av kong Filip August i slaget ved Bouvines (1214). Han hadde to arvinger, hvorav den eldre, Maud (Matilda eller Mahaut), giftet seg med Philip Hurepel, sønn av Filip August, og den andre, Alix, giftet seg med Jean de Trie, i hvjs linje fylket ble gjenforent etter Filip Hurepels sønns Alberics død.
Ved arv gikk fylket over til husene Fayel og Nanteuil, og på 1400-tallet ble det ervervet av Antoine de Chabannes (død 1488), en av kong Karl VIIs nærmeste, da han giftet seg med Marguerite, arving etter Reynald V av Nanteuil-Aci og Marie av Dammartin. Denne Antoine de Chabannes, greve of Dammartin på grunn av hustruen, kjemper under Jean d'Arcs fane, ble en leder for de såkalte ecorcheurs, tok del i krigen mot Ludvig XI, og deretter for ham mot burgunderne. Stiftskirken i Dammartin ble stiftet av ham i 1480, og hans grav er der.
I 1632 ble fylket konfiskert av Ludvig XIII og gitt til prinsene av Conde.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Dammartin-en-Goële
== Referanser ==
Kommunedata fra INSEE
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Dammartin-en-Goële – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE | Dammartin-en-Goële er en kommune i departementet Seine-et-Marne i regionen Île-de-France. Kommunen ligger ca. | 198,584 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slovakia | 2023-02-04 | Slovakia | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Slovakia', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1993'] | Slovakia (slovakisk: Slovensko), offisielt Den slovakiske republikk (slovakisk: Slovenská republika), er en innlandsstat i Sentral-Europa. Landet har omtrent 5,4 millioner innbyggere og dekker et areal på 49 035 km². Hovedstaden er Bratislava.
Innbyggerne i landet er for det meste slovaker som taler det slaviske språket slovakisk, men det finnes en ungarsk minoritet sør i landet langs grensen til Ungarn. Slovakisk er offisielt språk.
Slovakia er relativt ung som selvstendig stat. Landet ble uavhengig i 1993 da Tsjekkoslovakia ble oppløst. Opp igjennom historien har området stort sett vært underlagt mektigere naboriker, slik som Stormähren, Kongedømmet Ungarn og Østerrike-Ungarn.
Siden uavhengigheten har Slovakia vært et stabilt demokrati med stor økonomisk vekst. Landet sluttet seg til Den europeiske union og NATO i 2004 og har tatt i bruk euro som sin valuta. Slovakia er en del av Schengenområdet.
| Slovakia (slovakisk: Slovensko), offisielt Den slovakiske republikk (slovakisk: Slovenská republika), er en innlandsstat i Sentral-Europa. Landet har omtrent 5,4 millioner innbyggere og dekker et areal på 49 035 km². Hovedstaden er Bratislava.
Innbyggerne i landet er for det meste slovaker som taler det slaviske språket slovakisk, men det finnes en ungarsk minoritet sør i landet langs grensen til Ungarn. Slovakisk er offisielt språk.
Slovakia er relativt ung som selvstendig stat. Landet ble uavhengig i 1993 da Tsjekkoslovakia ble oppløst. Opp igjennom historien har området stort sett vært underlagt mektigere naboriker, slik som Stormähren, Kongedømmet Ungarn og Østerrike-Ungarn.
Siden uavhengigheten har Slovakia vært et stabilt demokrati med stor økonomisk vekst. Landet sluttet seg til Den europeiske union og NATO i 2004 og har tatt i bruk euro som sin valuta. Slovakia er en del av Schengenområdet.
== Naturgeografi ==
Slovakia er en innlandsstat i Sentral-Europa. Arealet er på 49 035 km². I nord grenser landet til Polen, i øst til Ukraina, i sør til Ungarn, i vest til Østerrike og i nordvest til Tsjekkia.
Landet ligger mellom 47° og 50° nordlig bredde og 16° og 23° østlig lengde. Avstanden fra ytterpunktene i øst og vest er rundt 416 km, fra nord til sør 208 km.Landskapet domineres av Vest-Karpatene med skogkledde fjell, åser og daler over mye av landet, særlig i nord og nordvest. Her finnes Lillekarpatene, De hvite Karpatene og Tatra. Fjellene er høyest i nord, der Gerlachovský štít i Høye Tatra er landets høyeste punkt med 2655 moh. Midt i landet ligger Lave Tatra, mens Malá Fatra (Lille Fatra) og Veľká Fatra (Store Fatra) preger landskapet i sentrale og vestlige deler av landet. De slovakiske malmfjellene øst i landet vitner om mineralforekomster. Her finnes også den 800 km² store Slovenský kras som er Europas største karstformasjon. Formasjonen er utgravd med kløfter, huler og grotter. Her finnes isgrotten Dobšinská, som har et 20 meter tykt isgulv.
Høyden på fjellene avtar jo lenger sør man kommer. Ved Donau i sørvest strekker Den pannoniske slette seg med fruktbart slettelandskap inn i Slovakia. Også ved og Tisza sørøst i landet er det fruktbart slettelandskap.
40 % av landet er dekket av skog, 11 % er grasland og 29 % av arealet er dyrkbar jord.I fjellområdene er furu og gran de vanligste treslagene, mens lavlandet har eik, bjørk og lind. I skogene finnes rødrev, hare, hjort, bjørn, gaupe, ekorn, villkatt og bisam. Villsvin og ulv lever i fjellområdene.96 % av arealet ligger i Donau-bassenget, de øvrige 4 % i Wisła-bassenget. Donau og sideelva Ipeľ utgjør grensen til Ungarn. Váh, Hron, Nitra, Ondava, Laborec og Hornád er andre viktige elver.
=== Klima ===
Slovakia har kontinentalt klima. Det innebærer varme somre med høy luftfuktighet og kalde og tørre vintre. Årsnedbøren er på 800 mm.
== Befolkning ==
Ved folketellingen i 2011 hadde Slovakia en folkemengde på 5 397 036.
=== Språk ===
Grunnloven gjør slovakisk til offisielt språk. I områder sør i landet, langs grensen til Ungarn, benyttes også ungarsk.
=== Folkegrupper ===
Majoriteten av Slovakias befolkning er slovaker (80,7 %), mens en litt lavere andel (78,6 %) oppgir å ha slovakisk som morsmål. Ungarerne er den største minoriteten. 9,4 % har ungarsk som morsmål (2011). Romene er den nest største minoriteten med 2 % av befolkningen ved folketellingen i 2011. Andre nasjonale minoriteter er tsjekkere (0,6 %), rutenere (0,6 %), moravere (0,1 %), tyskere (0,1 %), ukrainere (0,1 %) og polakker (0,1 %) (folketelling, 2011).
=== Religion ===
Grunnloven erklærer at staten ikke er knyttet til noen ideologi eller religion (§ 1). Den garanterer tros- og religionsfrihet (§ 24, § 13).Befolkningen er for det meste kristne. 62 % tilhører Den katolske kirke (folketellingen i 2011) og 3,8 % tilhører Den slovakiske gresk-katolske kirke. 5,9 % er protestanter tilhørende Den evangeliske kirke av den augsburgske bekjennelse i Slovakia (Evanjelická cirkev augsburského vyznania na Slovensku, ECAV), mens 1,8 % tilhører Den reformerte kirke i Slovakia (Reformovaná kresťanská cirkev na Slovensku). De jødiske samfunnene utgjorde i 2011 0,1 % av befolkningen. Ved folketellingen i 2011 oppga 13,4 % at de ikke hadde noen religiøs tilhørighet.
== Historie ==
Det nåværende Slovakia var en del av kongeriket Ungarn, og av det forente keiserlige og kongelige monarkiet Østerrike-Ungarn frem til 1918, da det ble en del av den nye staten Tsjekkoslovakia. Slovakia ble opprettet som egen stat første gang i 1939 som følge av Münchenavtalen, og landet var alliert med Tyskland under krigen og var en satellittstat av Nazi-Tyskland som eksisterte fra 14. mars 1939 til 4. april 1945. Republikken Slovakia dekket mesteparten av landområdet som er kontrollert av dagens Slovakia, bortsett fra noen områder sør og øst i landet som da var en del av Kongedømmet Ungarn. Republikken grenset til Tyskland, Riksprotektoratet Böhmen-Mähren, Polen (senere Generalguvernementet) og Ungarn.
Flere land anerkjente staten Slovakia, inkludert Tyskland, Kinas provisoriske regjering, Italia, Ungarn, Japan, Litauen, Sovjetunionen, Romania, Spania og Vatikanstaten. Etter andre verdenskrig oppløste de allierte Republikken Slovakia i henhold til Münchenavtalen fra 1938 og landet ble innlemmet i Tsjekkoslovakia.
I 1945 ble landet igjen en del av det gjenopprettede Tsjekkoslovakia, som var kommunistisk styrt og under sterk innflytelse fra Sovjetunionen frem til 1989. Etter Sovjetunionens fall ble staten Slovakia gjenopprettet 1. januar 1993. Slovakia ble medlem av den europeiske union i mai 2004.
== Politikk og administrasjon ==
Slovakia er en demokratisk republikk med et parlamentarisk flerpartisystem. Mesteparten av den utøvende makten ligger hos lederen av regjeringen, statsministeren, vanligvis lederen for det største partiet i nasjonalforsamlingen. Statsministeren utpekes av presidenten, men trenger parlamentarisk flertall. Resten av regjeringen utnevnes av presidenten på anbefaling ifra statsministeren.
=== President ===
Presidenten velges i direkte valg for en periode på fem år. Det kreves absolutt flertall for å bli valgt og om nødvendig avholdes to valgomganger. For å stille som kandidat i presidentvalg kreves det nominasjon støttet av minst 15 medlemmer av Nasjonalrådet eller minst 15000 underskrifter fra stemmeberettigete. En president kan sitte i maksimalt to perioder.
=== Lovgivende forsamling ===
Den lovgivende makten ligger hos Nasjonalrådet for Den slovakiske republikken (Národná Rada Slovenskej Republiky). Nasjonalrådet har ett kammer med 150 representanter.
Nasjonalrådet velges for en periode på fire år. Valgordningen forholdstallsvalg basert på partilister. Sperregrensen er 5 %. Hele landet er én valgkrets.
=== Partisystem ===
Slovakia har flerpartisystem. Det sosialdemokratiske partiet Smer – sociálna demokracia dominerte ved valget i 2014. Andre partier er de kristendemokratiske Krest'ansko-demokraticke hnutie (KDH) og Slovenská Demokratická a Kresťanská Únia - Demokratická strana, det konservative Obycajní Ludia a nezávislé osobnosti, det liberale Sloboda a Solidarita og det nasjonalistiske Slovenská národná strana. Most–Híd er et interetnisk parti som søker samarbeid mellom folkegruppene i landet.
=== Dømmende makt ===
Den dømmende makten er hos høyesterett (Ústavný súd), de 13 medlemmene blir valgt av presidenten etter å ha blitt nominert av Nasjonalrådet.
=== Utenrikspolitikk ===
Slovakia har vært medlem av EU siden 1. mai 2004 og NATO siden 29. mars samme år. Landet er også medlem av FN, og satt i sikkerhetsrådet i perioden 2006-07.
=== Administrativ inndeling ===
Slovakia er delt inn i 8 regioner eller fylker (slovakisk: kraj, flertall kraje). Disse har navn etter regionens hovedsete. Regionene har siden 2002 hatt en viss grad av selvstyre.
Bratislava-regionen (Bratislavský kraj), hovedstad Bratislava
Trnava-regionen (Trnavský kraj), hovedstad Trnava
Trenčín-regionen (Trenčiansky kraj), hovedstad Trenčín
Nitra-regionen (Nitriansky kraj), hovedstad Nitra
Žilina-regionen (Žilinský kraj), hovedstad Žilina
Banská Bystrica-regionen (Banskobystrický kraj), hovedstad Banská Bystrica
Prešov-regionen (Prešovský kraj), hovedstad Prešov
Košice-regionen (Košický kraj), hovedstad KošiceHver av regionene er også delt opp i distrikter (okresy, entall okres). Det er tilsammen 79 distrikter i Slovakia. Distriktene er videre delt inn i kommuner, totalt 2 891. Av disse har 141 bystatus.
=== Nasjonalsymboler ===
Flagget er en vannrett delt trikolor i fargene hvitt, blått og rødt med riksvåpenet plassert mot stangsiden av flaggduken. Riksvåpenet har rødt skjold med et sølv dobbeltkors på et blått treberg. Motivet fra riksvåpenet går igjen i statsseglet der det er omgitt av omskriften «SLOVENSKÁ REPUBLIKA» med et lindeblad nederst.Nasjonalsangen er «Nad Tatrou sa blýska» («Lyn over Tatra»). Den har tekst av Janko Matúška til melodi fra en folketone.
== Økonomi og næringsliv ==
Slovakia har etter kommunismens fall gjennomført den vanskelige overgangen ifra planøkonomi til en moderne markedsøkonomi. Den store privatiseringsreformen er nesten ferdig, banksektoren er nesten utelukkende på utenlandske hender og utenlandske investeringer har økt.
Slovakia har de siste årene hatt en stor økonomisk vekst. Med en vekst i BNP på 8,9 % i 2006 plasserer Slovakia seg helt i toppen i OECD.
Arbeidsløsheten nådde en topp på 19,8 % i 2001, men har falt betraktelig siden 2003. I mars 2007 var den på 8,9 %. Økonomisk fremgang og eksport av arbeidskraft har bidratt til nedgangen, men den er fortsatt blant de høyere i EU.
Inflasjonen har svingt kraftig på 2000-tallet, og gikk fra 12,0 % i 2000 ned til 3,3 % i 2002. Den gikk deretter noe opp og var på 3,7 % i 2005.
=== Valuta og sentralbank ===
Etter at landet ble selvstendig i 1993 ble Slovakias nasjonalbank opprettet som landets sentralbank og koruna innført som pengeenhet. Vekslingskursen var fram til 2. oktober 1998 knyttet til en valutakurv med fluktuasjonsintervall. Etter dette var vekslingskursen flytende. Fra 1. januar 1999 var euroen referansevaluta for korunaen. Slovakia innførte euro den 1. januar 2009.
== Samfunn ==
=== Største byer ===
Bratislava er Slovakias hovedstad og største by. Ved utgangen av 2013 hadde Bratislava 417 389 innbyggere. Bratislava ligger sørvest i landet, ikke langt fra grensen til Østerrike og nabolandets hovedstad Wien. Det er 64 km mellom de to hovedstedene.Nest største by er Košice med 239 797 innbyggere. Košice ligger øst i landet. Andre større byer er Prešov, Žilina, Nitra, Banská Bystrica og Trnava.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Byen Vlkolinec
Spišské hrad og tilhørende kulturelle monumenter
Byen Banska Štiavnica
Grottene i Slovensky karst (delvis i Ungarn)
Historisk sentrum i Bardejov
Isgrotten i Dobschau
Bøkeurskoger i Karpatene og andre steder i Europa
Trekirkene i KarpateneMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2005 – Fujara-fløyten, både selve instrumentet og dets musikk
2005 – Dukketeater. (Sammen med Tsjekkia)
2013 – Musikk fra Terchová
2015 – Sekkepipe
2018 – Blaudruck/Modrotisk/Kékfestés/Modrotlač, farging/trykking med indigofarge
2019 – Drotárstvo, trådhåndverk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
The Slovak Republic Government Office
(no) Statistikk og andre data om Slovakia i FN-sambandets nettsted Globalis.no | |f1 = Tsjekkoslovakia | 198,585 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Days_of_Thunder_(album) | 2023-02-04 | Days of Thunder (album) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1990'] | Days of Thunder er filmmusikken til filmen Days of Thunder fra 1990 som ble regissert av Tony Scott.
| Days of Thunder er filmmusikken til filmen Days of Thunder fra 1990 som ble regissert av Tony Scott.
== Sporliste ==
Side 1:
«The Last Note of Freedom» (David Coverdale)
«Deal for Life» (John Waite)
«Break Through the Barrier» (Tina Turner)
«Hearts in Trouble» (Chicago)
«Trail of Broken Hearts» (Cher)Side 2:
«Knockin' on Heaven's Door» (Guns N' Roses)
«You Gotta Love Someone» (Elton John)
«Show Me Heaven» (Maria McKee)
«Thunderbox» (Apollo Smile)
«Long Live the Night» (Joan Jett & The Blackhearts)
«Gimme Some Lovin'» (Spencer Davis Group)
== Eksterne lenker ==
(en) Days of Thunder – Music from the Motion Picture Soundtrack på Discogs
(en) Days of Thunder – Music from the Motion Picture Soundtrack på MusicBrainz
(en) Days of Thunder – Music from the Motion Picture Soundtrack på Spotify
(en) Days of Thunder – Music from the Motion Picture Soundtrack på AllMusic | Days of Thunder er filmmusikken til filmen Days of Thunder fra 1990 som ble regissert av Tony Scott. | 198,586 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tyrkvisjonens_sangkonkurranse_2015 | 2023-02-04 | Tyrkvisjonens sangkonkurranse 2015 | ['Kategori:2015 i Tyrkia', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikk i 2015', 'Kategori:Pages using div col with unknown parameters', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Tyrkvisjonens sangkonkurranse'] | Tyrkvisjonens sangkonkurranse 2015, eller Türkvizyon Şarkı Yarışması 2015, var den tredje utgaven av Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Konkurransen ble arrangert med en finale 19. desember i Yahya Kemal Beyatlı kultursenter, vest for Tyrkias største by, Istanbul. Det var andre gang Tyrkia var vertslandet for Tyrkvisjonens sangkonkurranse.
| Tyrkvisjonens sangkonkurranse 2015, eller Türkvizyon Şarkı Yarışması 2015, var den tredje utgaven av Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Konkurransen ble arrangert med en finale 19. desember i Yahya Kemal Beyatlı kultursenter, vest for Tyrkias største by, Istanbul. Det var andre gang Tyrkia var vertslandet for Tyrkvisjonens sangkonkurranse.
== Bakgrunn og format ==
TÜRKSOYs generalsekretær, Düysen Kaseyinov, offentliggjorde ved avslutningen av tyrkvisjonsfinalen beslutningen om at den turkmenske byen Mary skulle være kulturhovedstad i 2015 og arrangørsted for konkurransen. Det ble senere offentliggjort at konkurransen av praktiske årsaker ville bli flyttet til Asjkhabad. TMB TV besluttet 27. august at Istanbul skulle være arrangørsted, etter at Turkmenistan opplyste at de ikke ville oppfylle sin rolle som vert.Konkurransen ble avholdt i kultursenteret Yahya Kemal Beyatlı som ligger i distriktet og forstadsområdet Küçükçekmece i Istanbul-provinsen. Senteret, som ble åpnet i 2013, har en konsertdel med en publikumskapasitet på 35 000 og en av Europas største scener som har et areal på 704 kvadratmeter. Det ble ikke foretatt billettsalg, og konkurransen var gratis å overvære for alle som ønsket å være tilstede i arenaen.Konkurransens TV-sendinger ble produsert av den tyrkiske musikkanalen Türk Müzik Birliği. Tyrkvisjonens sangkonkurranse 2015 var den første som blir avholdt uten en forhåndskvalifiserende delfinale.
Hver melodi ble presentert med et tretti sekunders «postkort» med bilder fra natur, landemerker og attraksjoner i de respektive deltakerregionene.
=== Deltakere ===
Tyrkvisjonens sangkonkurranse 2015 hadde 32 bekreftede deltakere per 27. november, noe som på det tidspunkt var det høyeste antallet deltakerland og -regioner i konkurransens historie. I den påfølgende uken ble det klart at alle deltakerregioner fra Russland ville trekke seg fra konkurransen. En endelig liste over 21 deltakerland og -regioner ble presentert 17. desember. De fleste delegasjonene ankom arrangørbyen en uke før finaledato.Bosnjakene i Sandžak-regionen i Serbia og den syrisk-tyrkiske befolkningen i Syria ble representert for første gang i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Blant artistene har representantene fra Albania, Bulgaria og Makedonia tidligere også deltatt i 2014. Antallet deltakerland og -regioner i 2015 var det laveste i konkurransens historie, og alle deltakerne konkurrerte i den avgjørende finalen.
=== Avstemning ===
Resultatene i finalen ble avgjort av en tilstedeværende jury som besto av én representant fra hver av deltakerregionene. Hvert jurymedlem avga mellom ett og ti poeng til alle deltakermelodiene, med unntak av sin egen regions representant. De enkelte resultatene fra hvert jurymedlem ble ikke offentliggjort under finalen, kun den samlede poengsummen til alle deltakerregionene ble presentert.
== Finale ==
Finalen ble åpnet av dansenummeret «Føniks» etterfulgt av flagg- og deltakerinnmarsjen. To deltakere fra Bala Türkvizyon fremførte sine deltakermelodier som en mellomakt: Kasakhstans Erkin Tursynxan, som ble nummer to med «Samğa», og Kirgisistans Aydin Nurdinov, som ble nummer fire med «Kirgiz bij». Som pauseunderholdning fremførte Zjanar Duğalova melodien «Rizamyn» og Burak Kut fremførte «Kalbine sor».
=== Spesielle jurypriser ===
Tre deltakere ble tildelt priser i ulike kategorier:
== Tilbakevendende artister ==
== Russlands deltakerregioner ==
Som følge av den politiske situasjonen som oppsto mellom Den russiske føderasjon og Tyrkia etter en nedskyting av et russisk kampfly, ble det de påfølgende dagene bekreftet at alle annonserte deltakerregioner fra Den russiske føderasjon ikke ville delta i Tyrkvisjonens sangkonkurranse 2015. Regionene trakk seg dels frivillig og dels på grunn av press fra det russiske kulturdepartementet, ettersom de seks russiske republikkene som er medlemmer av TÜRKSOY ble beordret til å la all kontakt med organisasjonen opphøre. Ettersom TÜRKSOY assosieres med Tyrkvisjonens sangkonkurranse, fikk situasjonen også følger for deltakelse i konkurransen.
Altaj var den første regionen som 28. november offentliggjorde at de ville trekke seg. Deretter fulgte andre TÜRKSOY-medlemmer og andre regioner til det ble endelig bekreftet 7. desember at alle deltakere fra Russland trakk seg. Årsaken ble samtidig beskrevet som ikke å være et forbud, men et råd der man aldri ville vite konsekvensene av å delta - eller en «uoffisiell utestengelse».Det ble også kjent at TÜRKSOYs planer om å erklære Ufa i Basjkortostan som kulturhovedstad og arrangørby for 2016 ble stoppet som følge av situasjonen. Şəki i Aserbajdsjan ble deretter erklært som kulturhovedstad, men det ble annonsert at tyrkvisjonsarrangementet skulle bli avholdt i Istanbul også i 2016, men dette arrangementet ble senere avlyst av ukjente årsaker.
=== Oversikt over regioner som trakk seg ===
Følgende regioner hadde forhåndsbekreftet sin deltakelse og sine representanter i Tyrkvisjonens sangkonkurranse 2015.
== Jurymedlemmer ==
Juryrepresentanter fra de enkelte deltakerregionene:
== Kringkastere ==
== Se også ==
Bala Türkvizyon 2015
Eurovision Song Contest 2015
Junior Eurovision Song Contest 2015
Suns Europe 2015
Bundesvision Song Contest 2015
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
* Offisiell hjemmeside (tr)
TMB TV (tr) | Yahya Kemal Beyatlı kultursenter, Istanbul i Tyrkia | 198,587 |
https://no.wikipedia.org/wiki/St%C3%A5le_Einarsen | 2023-02-04 | Ståle Einarsen | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske psykologiprofessorer', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Bergen', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Stavanger', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ståle Valvatne Einarsen (født 1963) er en norsk psykolog som er professor ved Universitetet i Bergen. Han er cand. psychol. (1991), dr. psychol. (1996) og professor i arbeids- og organisasjonspsykologi ved Universitetet i Bergen fra 2003.
Einarsen er særlig kjent for sitt arbeid med mobbing, destruktiv ledelse og konflikthåndtering. Han ledet forskningsgruppen for arbeidsmiljø, ledelse og konflikt (FALK) ved Universitetet i Bergen fra 2005. Sammen med Professor Helge Hoel og Advokat Harald Pedersen står han bak metoden Faktaundersøkelse, en metode som skal benyttes i saker som angår klager eller varsel på mobbing, trakassering, destruktiv ledelse og diskriminering i arbeidslivet. Sammen med Professor Helge Hoel har han også utviklet Negative acts questioanire (NAQ), som er verdens mest benyttet måleinstrument for å måle opplevelser av mobbing og trakassering i arbeidslivet. Einarsen har publisert mer enn 150 vitenskapelig artikler i internasjonale tidsskrifte, over 50 bokkapitler og utgitt en rekke bøker, herunder Seksuell trakassering (1993); Mobbing og harde personkonflikter (1994); Ledelse på godt og vondt (2002; 2015), Det gode arbeidsmiljø (2000; 2011; 2021); Den dyktige medarbeider (2005, 2016); Håndtering av konflikter og trakassering i arbeidslivet: Jus og Psykolog (2007; 2017; 2021), Faktaundersøkelse: Arbeidsmetodikk i vanskelige arbeidsmiljøsaker (2016). Boken om faktaundersøkelse kom i en svensk utgave i 2020. Einarsen har også vært medredaktør til flere internasjonale antologier om mobbing og trakassering i arbeidslivet (2003; 2011; 2020), herunder Bullying and harassment: Theory, research and practice (2020).
Einarsen fikk i 2019 Psykologiforbundets Nyvinningspris for sitt arbeid med å utvikle metoder og systemer for å håndtere mobbing og trakassering i arbeidslivet. I 2020 ble han utnevnt som æresmedlem (Fellowship) i European Academy of Occupational Health Psychology for sin banebrytende forskning om mobbing og trakassering. Samme år kom han på Standford Univeristy sin liste over verdens viktigste forskere.
| Ståle Valvatne Einarsen (født 1963) er en norsk psykolog som er professor ved Universitetet i Bergen. Han er cand. psychol. (1991), dr. psychol. (1996) og professor i arbeids- og organisasjonspsykologi ved Universitetet i Bergen fra 2003.
Einarsen er særlig kjent for sitt arbeid med mobbing, destruktiv ledelse og konflikthåndtering. Han ledet forskningsgruppen for arbeidsmiljø, ledelse og konflikt (FALK) ved Universitetet i Bergen fra 2005. Sammen med Professor Helge Hoel og Advokat Harald Pedersen står han bak metoden Faktaundersøkelse, en metode som skal benyttes i saker som angår klager eller varsel på mobbing, trakassering, destruktiv ledelse og diskriminering i arbeidslivet. Sammen med Professor Helge Hoel har han også utviklet Negative acts questioanire (NAQ), som er verdens mest benyttet måleinstrument for å måle opplevelser av mobbing og trakassering i arbeidslivet. Einarsen har publisert mer enn 150 vitenskapelig artikler i internasjonale tidsskrifte, over 50 bokkapitler og utgitt en rekke bøker, herunder Seksuell trakassering (1993); Mobbing og harde personkonflikter (1994); Ledelse på godt og vondt (2002; 2015), Det gode arbeidsmiljø (2000; 2011; 2021); Den dyktige medarbeider (2005, 2016); Håndtering av konflikter og trakassering i arbeidslivet: Jus og Psykolog (2007; 2017; 2021), Faktaundersøkelse: Arbeidsmetodikk i vanskelige arbeidsmiljøsaker (2016). Boken om faktaundersøkelse kom i en svensk utgave i 2020. Einarsen har også vært medredaktør til flere internasjonale antologier om mobbing og trakassering i arbeidslivet (2003; 2011; 2020), herunder Bullying and harassment: Theory, research and practice (2020).
Einarsen fikk i 2019 Psykologiforbundets Nyvinningspris for sitt arbeid med å utvikle metoder og systemer for å håndtere mobbing og trakassering i arbeidslivet. I 2020 ble han utnevnt som æresmedlem (Fellowship) i European Academy of Occupational Health Psychology for sin banebrytende forskning om mobbing og trakassering. Samme år kom han på Standford Univeristy sin liste over verdens viktigste forskere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Ståle Einarsen i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Ståle Einarsen i BIBSYS | Ståle Einarsen (født 1963) er en norsk psykolog som er professor ved Universitetet i Bergen. Han er cand. | 198,588 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1984_(h%C3%B8respill) | 2023-02-04 | 1984 (hørespill) | ['Kategori:Artikler hvor lyddesign mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor manus mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medvirkende mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor musikk mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor oversettelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsert av mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sjanger forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor språk mangler på Wikidata', 'Kategori:Hørespill på NRK Radio', 'Kategori:Norske hørespill', 'Kategori:Norske hørespill fra 2010-årene', 'Kategori:Science fiction'] | 1984 er et norsk hørespill fra 2014. Det er basert et britisk hørespill som bygger på George Orwells roman 1984 (utgitt 1949). Det ble oversatt til norsk av Kyrre Haugen Bakke for NRK Radioteateret. Hovedrollen spilles av Jan Gunnar Røise.
| 1984 er et norsk hørespill fra 2014. Det er basert et britisk hørespill som bygger på George Orwells roman 1984 (utgitt 1949). Det ble oversatt til norsk av Kyrre Haugen Bakke for NRK Radioteateret. Hovedrollen spilles av Jan Gunnar Røise.
== Medvirkende ==
== Referanser == | 1984 er et norsk hørespill fra 2014. Det er basert et britisk hørespill som bygger på George Orwells roman 1984 (utgitt 1949)Om hørespillet Nineteen eighty-four på WorldCat. | 198,589 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Altyn_Asyr | 2023-02-04 | Altyn Asyr | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mediastubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:TV-kanaler', 'Kategori:Turkmensk kultur'] | Altyn Asyr er en statseid turkmensk radio- og satellitt-TV-kanal som sender fra Asjkhabad. TV- og radiokanalen kringkaster politiske, økonomiske og kulturelle nyheter, forskerkonferanser og internasjonale utstillinger i landet.
| Altyn Asyr er en statseid turkmensk radio- og satellitt-TV-kanal som sender fra Asjkhabad. TV- og radiokanalen kringkaster politiske, økonomiske og kulturelle nyheter, forskerkonferanser og internasjonale utstillinger i landet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside | Altyn Asyr er en statseid turkmensk radio- og satellitt-TV-kanal som sender fra Asjkhabad. TV- og radiokanalen kringkaster politiske, økonomiske og kulturelle nyheter, forskerkonferanser og internasjonale utstillinger i landet. | 198,590 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Link%C3%B6ping_lufthavn | 2023-02-04 | Linköping lufthavn | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyplasser i Sverige', 'Kategori:Sider med kart'] | Linköping lufthavn (IATA: ARN, ICAO: ESSA), (svensk: Linköping City Airport) er en internasjonal flyplass som ligger i Linköping i Sverige. Flyplassen er delt mellom sivil trafikk og SAAB.
| Linköping lufthavn (IATA: ARN, ICAO: ESSA), (svensk: Linköping City Airport) er en internasjonal flyplass som ligger i Linköping i Sverige. Flyplassen er delt mellom sivil trafikk og SAAB.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Linköping City Airport – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | r1-lengde-f = | 198,591 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Two_Rooms:_Celebrating_the_Songs_of_Elton_John_%26_Bernie_Taupin_(album) | 2023-02-04 | Two Rooms: Celebrating the Songs of Elton John & Bernie Taupin (album) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1991'] | Two Rooms: Celebrating the Songs of Elton John & Bernie Taupin er et tribute album med sanger som er skrevet av Elton John og Bernie Taupin som ble gitt ut i 1991.
| Two Rooms: Celebrating the Songs of Elton John & Bernie Taupin er et tribute album med sanger som er skrevet av Elton John og Bernie Taupin som ble gitt ut i 1991.
== Sporliste ==
Side 1:
«Border Song» (Eric Clapton) - 4.18
«Rocket Man (I Think It's Going To Be A Long, Long Time)» (Kate Bush) - 4.58
«Come Down In Time» (Sting) - 3.43
«The Saturday Night's Alright For Fighting» The Who - 4.32Side 2:
«The Crocodile Rock» (The Beach Boys) - 4.22
«Daniel» (Wilson Phillips) - 4.01
«Sorry Seems To Be The Hardest Word» (Joe Cocker) - 3.57
«Levon» (Jon Bon Jovi) - 5.05Side 3:
«The Bitch Is Back» (Tina Turner) - 3.37
«Philadelphia Freedom» (Daryl Hall & John Oates) - 5.11
«Your Song» (Rod Stewart) - 4.48
«Don't Let The Sun Go Down On Me» (Oleta Adams) - 5.53Side 4:
«Madman Across The Water» (Bruce Hornsby) - 6.10
«Sacrifice» (Sinéad O'Connor) - 5.08
«Burn Down The Mission» (Phil Collins & The Serious Band) - 6.09
«Tonight» (George Michael) - 7.02
== Eksterne lenker ==
(en) Two Rooms: Celebrating the Songs of Elton John & Bernie Taupin på Discogs
(en) Two Rooms: Celebrating the Songs of Elton John & Bernie Taupin på MusicBrainz
(en) Two Rooms: Celebrating the Songs of Elton John & Bernie Taupin på Spotify | Two Rooms: Celebrating the Songs of Elton John & Bernie Taupin er et tribute album med sanger som er skrevet av Elton John og Bernie Taupin som ble gitt ut i 1991. | 198,592 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_25_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 25 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Paysandú (departement)', 'Kategori:Río Negro (departement)', 'Kategori:Tacuarembó (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 25 (på spansk: Ruta veinticinco eller R-25) er en veistrekning som går fra Río Negro til Tacuarembó i nordlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983.
| Ruta 25 (på spansk: Ruta veinticinco eller R-25) er en veistrekning som går fra Río Negro til Tacuarembó i nordlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983.
== Byer ==
=== Río Negro ===
Young.
Menafra.
Villa General Borges.
=== Paysandú ===
Beisso.
Merinos.
Guichón.
Morató.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 25, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,593 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Je_suis_Charlie | 2023-02-04 | Je suis Charlie | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske ord og uttrykk', 'Kategori:Introduksjoner i 2015', 'Kategori:Kunst og kultur i 2015', 'Kategori:Politikk i 2015', 'Kategori:Politiske slagord', 'Kategori:Terrorisme', 'Kategori:Ytringsfrihet'] | Je suis Charlie ([ʒə sɥi ʃaʁ.li]; fransk for «jeg er Charlie») er et slagord som ble tatt i bruk av tilhengere av ytringsfrihet etter attentatet mot den satiriske avisen Charlie Hebdo 7. januar 2015. Tolv mennesker ble drept, blant dem journalister og karikaturtegnere. Slagordet ble knyttet opp mot en tekstplakat med slagordet påmalt i hvitt og grått mot svart bakgrunn. Slagordet ble knyttet til en omfattende støtte til avisen og for de som ble rammet av skytingen. Emneknaggen #jesuischarlie fulgte slagordet og tekstplakaten på Facebook, Twitter og andre sosiale medier. Noen journalister omfavnet uttrykket som et kamprop for friheten til selvutfoldelse.
Også emneknaggen «#jesuisahmed» til minne om politimannen Ahmed Merabet som ble myrdet av de to gjerningsmennene, fikk stor utbredelse, gjerne med tilføyelsen «Jeg er ikke Charlie, jeg er Ahmed, den døde konstabelen. Charlie gjorde narr av min tro og min kultur, og jeg døde for å forsvare deres rett til å gjøre det.»
| Je suis Charlie ([ʒə sɥi ʃaʁ.li]; fransk for «jeg er Charlie») er et slagord som ble tatt i bruk av tilhengere av ytringsfrihet etter attentatet mot den satiriske avisen Charlie Hebdo 7. januar 2015. Tolv mennesker ble drept, blant dem journalister og karikaturtegnere. Slagordet ble knyttet opp mot en tekstplakat med slagordet påmalt i hvitt og grått mot svart bakgrunn. Slagordet ble knyttet til en omfattende støtte til avisen og for de som ble rammet av skytingen. Emneknaggen #jesuischarlie fulgte slagordet og tekstplakaten på Facebook, Twitter og andre sosiale medier. Noen journalister omfavnet uttrykket som et kamprop for friheten til selvutfoldelse.
Også emneknaggen «#jesuisahmed» til minne om politimannen Ahmed Merabet som ble myrdet av de to gjerningsmennene, fikk stor utbredelse, gjerne med tilføyelsen «Jeg er ikke Charlie, jeg er Ahmed, den døde konstabelen. Charlie gjorde narr av min tro og min kultur, og jeg døde for å forsvare deres rett til å gjøre det.»
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Je suis Charlie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Je suis Charlie (; fransk for «jeg er Charlie») er et slagord som ble tatt i bruk av tilhengere av ytringsfrihet etter attentatet mot den satiriske avisen Charlie Hebdo 7. januar 2015. | 198,594 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frankrikes_provisoriske_regjering | 2023-02-04 | Frankrikes provisoriske regjering | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Historiske stater og riker i Europa', 'Kategori:Provisorisk regjering', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1944', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1946'] | Frankrikes provisoriske regjering (fransk: gouvernement provisoire de la République française) var en provisorisk regjering som styrte Frankrike mellom 1944 og 1946. Regjeringen styrte landet i etterkant av frigjøringen av Frankrike som følge av operasjon Overlord og operasjon Dragoon og varte frem til etableringen av den fjerde franske republikk. Etableringen av den provisoriske regjeringen markerte den formelle gjenopprettingen av en provisorisk fransk republikk som skulle videreføre den nedlagte tredje republikk.
Regjeringen overtok for Den franske komité for nasjonal frigjøring (CFLN), som hadde vært den provisoriske regjeringen i de oversjøiske territoriene til Frankrike. Som regjeringen i Frankrike i krigstiden 1944-1945 var dens hovedoppgaver å kontrollere ettervirkningene av den tyske okkupasjonen av Frankrike og fortsette krigføringen mot Tyskland.
I tillegg til de krigsrelaterte politiske målene, skulle regjeringen utarbeide en ny konstitusjon som resulterte i den fjerde republikk. Regjeringen gjennomførte også andre store reformer som kvinnelig stemmerett, grunnla École nationale d'administration og utvidet velferdssystemet i Frankrike.
| Frankrikes provisoriske regjering (fransk: gouvernement provisoire de la République française) var en provisorisk regjering som styrte Frankrike mellom 1944 og 1946. Regjeringen styrte landet i etterkant av frigjøringen av Frankrike som følge av operasjon Overlord og operasjon Dragoon og varte frem til etableringen av den fjerde franske republikk. Etableringen av den provisoriske regjeringen markerte den formelle gjenopprettingen av en provisorisk fransk republikk som skulle videreføre den nedlagte tredje republikk.
Regjeringen overtok for Den franske komité for nasjonal frigjøring (CFLN), som hadde vært den provisoriske regjeringen i de oversjøiske territoriene til Frankrike. Som regjeringen i Frankrike i krigstiden 1944-1945 var dens hovedoppgaver å kontrollere ettervirkningene av den tyske okkupasjonen av Frankrike og fortsette krigføringen mot Tyskland.
I tillegg til de krigsrelaterte politiske målene, skulle regjeringen utarbeide en ny konstitusjon som resulterte i den fjerde republikk. Regjeringen gjennomførte også andre store reformer som kvinnelig stemmerett, grunnla École nationale d'administration og utvidet velferdssystemet i Frankrike.
== Se også ==
Militæradministrasjonen i Frankrike
Militæradministrasjonen i Belgia og Nord-Frankrike
Den tredje franske republikk
Den fjerde franske republikk | {{Infoboks tidligere land2 | 198,595 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hermann_Dietrich | 2023-02-04 | Hermann Dietrich | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1954', 'Kategori:Fødsler 14. desember', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Emmendingen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske borgermestere', 'Kategori:Tyske finansministre', 'Kategori:Tyske landbruksministre', 'Kategori:Tyske næringsministre', 'Kategori:Tyske visekanslere'] | Hermann Dietrich (født 14. desember 1879 i Oberprechtal ved Emmendingen i daværende Storhertugdømmet Baden, død 6. mars 1954 i Stuttgart) var en tysk jurist og politiker. Han hadde flere ministerposter under Weimarrepublikken (1918–1933).
| Hermann Dietrich (født 14. desember 1879 i Oberprechtal ved Emmendingen i daværende Storhertugdømmet Baden, død 6. mars 1954 i Stuttgart) var en tysk jurist og politiker. Han hadde flere ministerposter under Weimarrepublikken (1918–1933).
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Dietrich studerte jus i Straßburg, Basel, Göttingen og Heidelberg. Han var medlem av Badische Ständeversammlung fra 1911 og fra 1919 Badens nasjonalforsamling.
=== Politisk karrière ===
Ved utbruddet av revolusjonen i 1918 ble Dietrich justis- og utenriksminister i Republikken Baden og hadde vervet til dette ble opphevet i 1920.Hermann Dietrich var i 1919 en av grunnleggerne av det liberale Det tyske demokratiske parti og ble dette året valgt inn i den tyske, grunnlovsstiftende nasjonalforsamlingen i Weimar. Han var medlem av Riksdagen helt til alle ikke-nazistiske partier ble oppløst i 1933.
Høydepunktet i hans politiske karrière kom da han i 1928 ble minister i den siste storkoalisjon i mellomkrigstiden. Han gikk av ved regjeringen Brünings fall i 1932. Dietrich var Tysklands visekansler fra 1930 til 1932.
I den nasjonalsosialistiske perioden var Dietrich ikke politiske aktiv, men bodde på sin bondegård i Schwarzwald og drev praksis som advokat.
I 1945 ble Dietrich en av grunnleggerne av det liberale tyske partiet FDP.
== Referanser == | Hermann Dietrich (født 14. desember 1879 i Oberprechtal ved Emmendingen i daværende Storhertugdømmet Baden, død 6. | 198,596 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_26_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 26 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Cerro Largo (departement)', 'Kategori:Paysandú (departement)', 'Kategori:Salto (departement)', 'Kategori:Tacuarembó (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 26 Brigadier General Leandro Gómez (på spansk: Ruta veintiseis eller R-26) er en veistrekning som går fra Ruta 3 (km 404) til Río Branco i østlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 486 kilometer lang.
| Ruta 26 Brigadier General Leandro Gómez (på spansk: Ruta veintiseis eller R-26) er en veistrekning som går fra Ruta 3 (km 404) til Río Branco i østlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 486 kilometer lang.
== Byer ==
=== Paysandú ===
Cañada del Pueblo (10 kilometer).
El Eucalipto.
Gallinal.
=== Salto ===
Paso del Parque del Daymán.
=== Tacuarembó ===
Ansina.
Cuchilla de Caraguatá-Cruz de los Caminos.
Cuchilla del Ombú.
La Pedrera.
Las Toscas.
Punta de Carretera.
=== Cerro Largo ===
Melo.
Río Branco.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 26, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,597 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wilhelm_Florin | 2023-02-04 | Wilhelm Florin | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 5. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 16. mars', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Medlemmer av KPD', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2019-02'] | Wilhelm Florin (født 16. mars 1894 ved Köln i Tyskland, død 5. juli 1944 i Moskva) var en tysk kommunist, hjemmehørende i KPD.
Han kom fra en katolsk arbeiderfamilie, og begynte selv å jobbe som jern- og metallarbeider. Han var medlem av det tyske jern- og metallarbeiderforbundet og av det sosialistiske ungdomsforbundet.
Han deltok i den første verdenskrig, der han ble såret. Etter at han sluttet seg til det uavhengige sosialdemokratiske partiet USPD, som motsatte seg krigen, ble han til slutt sendt til en straffe-enhet.
Da partiet i 1920 ble splittet sluttet Florin seg til fraksjonen som endte opp i kommunistpartiet KPD, der han snart ble sentral. I 1924 ble han innvalgt i Riksdagen. Da nazistene kom til makten måtte Florin gå under jorden. Han lykkes i å unnslippe via Paris, og kom seg i sikkerhet i Moskva
Florin var i årene fra 1935 til 1943 medlem av presidiet i Den kommunistiske internasjonales eksekutivkomite (EKKI). Der var han sekretær med spesielt ansvar for de skandinaviske land.Florin døde i Moskva i 1944, etter kort tids sykdom. Han ble begravet i den sovjetiske hovedstaden, men urnen med asken ble i 1955 overført til den kjente kirkegården Zentralfriedhof Friedrichsfelde i Berlin.
| Wilhelm Florin (født 16. mars 1894 ved Köln i Tyskland, død 5. juli 1944 i Moskva) var en tysk kommunist, hjemmehørende i KPD.
Han kom fra en katolsk arbeiderfamilie, og begynte selv å jobbe som jern- og metallarbeider. Han var medlem av det tyske jern- og metallarbeiderforbundet og av det sosialistiske ungdomsforbundet.
Han deltok i den første verdenskrig, der han ble såret. Etter at han sluttet seg til det uavhengige sosialdemokratiske partiet USPD, som motsatte seg krigen, ble han til slutt sendt til en straffe-enhet.
Da partiet i 1920 ble splittet sluttet Florin seg til fraksjonen som endte opp i kommunistpartiet KPD, der han snart ble sentral. I 1924 ble han innvalgt i Riksdagen. Da nazistene kom til makten måtte Florin gå under jorden. Han lykkes i å unnslippe via Paris, og kom seg i sikkerhet i Moskva
Florin var i årene fra 1935 til 1943 medlem av presidiet i Den kommunistiske internasjonales eksekutivkomite (EKKI). Der var han sekretær med spesielt ansvar for de skandinaviske land.Florin døde i Moskva i 1944, etter kort tids sykdom. Han ble begravet i den sovjetiske hovedstaden, men urnen med asken ble i 1955 overført til den kjente kirkegården Zentralfriedhof Friedrichsfelde i Berlin.
== Referanser == | Wilhelm Florin (født 16. mars 1894 ved Köln i Tyskland, død 5. | 198,598 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atlas_(organisasjon) | 2023-02-04 | Atlas (organisasjon) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europeiske organisasjoner', 'Kategori:Politi', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil'] | Atlas er et europeisk samarbeidsnettverk for taktiske politienheter. Nettverket består av mer enn 30 politienheter i Den europeiske union samt Norge. Formålet er å bedre samarbeidet mellom politienhetene og øke ferdighetene ved å trene sammen.Atlas har sin historie tilbake til 1996, da Den europeiske unions råd besluttet å etablere et nettverk som skulle øke ferdigheter, kunnskap og ekspertise om kontraterrorisme blant de ulike politistyrkene i Den europeiske unions medlemsstater. Etter terrorangrepet 11. september 2001 ble Atlas opprettet for å forhindre lignende angrep i Europa.
Det ble etablert fem prosjektteam bestående av taktiske politienheter fra fire medlemsstater som spesialiserte seg på bestemte områder:
EKO Cobra for innsatser i bygninger
SCO19 for innsatser på undergrunnsbaner
GIGN for innsatser på luftfartøyer
RAID for innsatser på tog og busser
GSG 9 for maritime innsatser
| Atlas er et europeisk samarbeidsnettverk for taktiske politienheter. Nettverket består av mer enn 30 politienheter i Den europeiske union samt Norge. Formålet er å bedre samarbeidet mellom politienhetene og øke ferdighetene ved å trene sammen.Atlas har sin historie tilbake til 1996, da Den europeiske unions råd besluttet å etablere et nettverk som skulle øke ferdigheter, kunnskap og ekspertise om kontraterrorisme blant de ulike politistyrkene i Den europeiske unions medlemsstater. Etter terrorangrepet 11. september 2001 ble Atlas opprettet for å forhindre lignende angrep i Europa.
Det ble etablert fem prosjektteam bestående av taktiske politienheter fra fire medlemsstater som spesialiserte seg på bestemte områder:
EKO Cobra for innsatser i bygninger
SCO19 for innsatser på undergrunnsbaner
GIGN for innsatser på luftfartøyer
RAID for innsatser på tog og busser
GSG 9 for maritime innsatser
== Litteratur ==
Christoph Lippay: The ATLAS Network – European Special Intervention Units Combating Terrorism and Violent Crime. Stumpf and Kossendey, 2021
== Referanser == | Atlas er et europeisk samarbeidsnettverk for taktiske politienheter. Nettverket består av mer enn 30 politienheter i Den europeiske union samt Norge. | 198,599 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.