url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Luis_Hugo_M%C3%A9ndez_Pintos | 2023-02-04 | Luis Hugo Méndez Pintos | ['Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Boksere under Sommer-OL 1992', 'Kategori:Boksingstubber', 'Kategori:Deltakere for Uruguay under Sommer-OL 1992', 'Kategori:Fødsler 1. desember', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Montevideo', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-12', 'Kategori:Uruguayanske boksere'] | Luis Hugo Méndez Pintos (født 1. desember 1969 i Montevideo) er en uruguayansk tidligere profesjonell bokser i mellomvekt.Méndez var medlem av det uruguayanske landslaget, og bokset for Uruguay under OL i Barcelona 1992. Han tapte kampen mot chilensk Ricardo Araneda.
| Luis Hugo Méndez Pintos (født 1. desember 1969 i Montevideo) er en uruguayansk tidligere profesjonell bokser i mellomvekt.Méndez var medlem av det uruguayanske landslaget, og bokset for Uruguay under OL i Barcelona 1992. Han tapte kampen mot chilensk Ricardo Araneda.
== Se også ==
Daniel Freitas Rodríguez
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Luis Méndez – Olympedia
(en) Luis Méndez – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Uruguay | 198,300 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hank_Pym | 2023-02-04 | Hank Pym | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Figurer fra Marvel Comics', 'Kategori:Kunst og kultur i 1962'] | Henry Jonathan "Hank" Pym er en fiktiv karakter, superhelt og vitenskapsmann som opptrer i tegneserier publisert av Marvel Comics og andre medier så som tegnefilmserier, videospill og lignende basert på dette. Figuren er skapt av Stan Lee i samarbeid med Larry Lieber og Jack Kirby, og dukket opp først gang i en historie i nr 27 av bladet Tales to Astonish publisert i januar i 1962. IGN rangerte Hank Pym som nr 62 i deres kåring Topp 100 Tegneseriehelter
| Henry Jonathan "Hank" Pym er en fiktiv karakter, superhelt og vitenskapsmann som opptrer i tegneserier publisert av Marvel Comics og andre medier så som tegnefilmserier, videospill og lignende basert på dette. Figuren er skapt av Stan Lee i samarbeid med Larry Lieber og Jack Kirby, og dukket opp først gang i en historie i nr 27 av bladet Tales to Astonish publisert i januar i 1962. IGN rangerte Hank Pym som nr 62 i deres kåring Topp 100 Tegneseriehelter
== Publikasjonshistorie ==
Hank Pym har hatt en rekke ulike superheltalias eller identiter gjennom sin historie. Han dukker opp første gang i historien The Man in the Ant Hill. Her er han en biokjemiker som skaper en teknologi hvor han kan endre størrelse på seg selv og annet. Dette får han til gjennom oppdagelsen av noen subatomære partikler han kaller Pym-partiklene. Han bruker denne teknologien på seg selv og møter nesten sitt endelikt i en maurtue. Åtte nummer senere, i Tales to Astonish nr 35 debuterer han med sitt først superheltalias Ant-Man. Pym kjemper mot kriminalitet sammen med sin partner, og senere kone, Janet van Dyne. Blant de mange andre identiteter Hank Pym tar på seg er Giant-Man (fra og med Tales to Astonish nr 49 i 1963), Goliath (i Avengers nr 28 i 1966), Yellowjacket (i Avengers nr 59 i 1968) og for en kort stund også Wasp, som opprinnelig er Janet van Dyne sitt superheltalias.
Pym er et av de fem opprinnelige medlemmene av superheltlaget Avengers som Marvel Comics lanserte i 1963 og har hatt en sentral rolle i lagets historie. Han har også vært medlem av Defenders, Secret Avengers, West Coast Avengers og Illuminati.
== Etterfølgere ==
Det er en rekke andre ulike karakterer i Marvel-universet som har anvendt Pym-partiklene til å endre størrelse og slik enten bekjempe eller utføre kriminalitet. Mest prominent blant disse er selvsagt Janet van Dyne i rollen som Wasp, samt Scott Lang og Eric O'Grady som begge har opptrådt med identiteten Ant-Man. Andre er Clint Barton (bedre kjent som Hawkeye), Bill Foster og sønnen Tom Foster, Erik Josten, Rita DeMara og Cassandra Lang. Deadpool og Punisher er to andre karakterer som har brukt partiklene ved enkelttilfeller til bestemte formål.
== I annet media ==
Hank Pym har også vært med i en rekke animasjonsfilmer og -serier, videospill, arkadespill og kortspill. I 2015 kommer Marvel Studios til å lansere filmen Ant-Man hvor Michael Douglas vil spille rollen som Hank Pym. I denne filmen vil nok ikke Hank Pym ta på seg rollen som Ant-Man men snarere være en mentorskikkelse for karakteren Scott Lang som i tegneseriene også opptrer som Ant-Man og Giant-Man.
Både Ant-Man og Giant-Man-rollene dukker opp i den animerte tv-serien Marvel Super Heroes i 1966.
Hank Pym har også vært en av hovedkarakterene i to av tre animasjonsserier som er skapt om laget Avengers.
I serien The Avengers: United They Stand er han leder for laget og blir spilt av Rod Wilson.
I serien The Avengers: Earth's Mightiest Heroes er han fast medlem på laget kun i først sesong og andre halvdel av andre og blir spilt av Wally Wingert.
I den nyeste serien Avengers Assemble har han bare hatt en gjesteopptreden i en enkelt episode hvor han ble spilt av Grant George.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Oversikt over Hank Pym på Comic Book Database.com
Hank Pym på Marvel.wikia.com (Marvel Comics Database) | thumb | 198,301 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Nidar-produkter | 2023-02-04 | Liste over Nidar-produkter | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister relatert til norsk næringsliv', 'Kategori:Nidar', 'Kategori:Norsk mat', 'Kategori:Norsk matindustri', 'Kategori:Samfunnsrelaterte lister'] | Dette er en liste over alle produkter som er produsert, eller som har blitt produsert tidligere av Nidar.
Produktene står oppført i rekkefølge etter lanseringsåret.
| Dette er en liste over alle produkter som er produsert, eller som har blitt produsert tidligere av Nidar.
Produktene står oppført i rekkefølge etter lanseringsåret.
== Nidars produkter med lanseringsår ==
=== Sjokolade ===
=== Godteri ===
== Smågodt (lansert 2012) (løsvekt) ==
== Nidar-produkter med ukjent lanseringsår ==
=== Sjokolade ===
=== Godteri ===
=== Dessert ===
=== Suppe ===
=== Annet ===
== Se også ==
Liste over Freias produkter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nidar
Kan du huske disse godbitene? | Dette er en liste over alle produkter som er produsert, eller som har blitt produsert tidligere av Nidar. | 198,302 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Queen_Anne_Zondo | 2023-02-04 | Queen Anne Zondo | ['Kategori:Ambassadører til Norge', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-07', 'Kategori:Sør-Afrikastubber', 'Kategori:Sørafrikanske ambassadører', 'Kategori:Sørafrikanske diplomater'] | Queen Anne Zondo er en sørafrikansk diplomat. Hun tok over som Sør-Afrikas ambassadør til Norge fra august 2012, etter Beryl Rose Sisulu.
| Queen Anne Zondo er en sørafrikansk diplomat. Hun tok over som Sør-Afrikas ambassadør til Norge fra august 2012, etter Beryl Rose Sisulu.
== Referanser == | | beskjeftigelse = Diplomat | 198,303 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Franziska_Traub | 2023-02-04 | Franziska Traub | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. august', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske skuespillere'] | Franziska Traub (3. august 1962 i Stuttgart) er en tysk skuespillerinne og kabaretsanger.
Hun er blant annet kjent for sin rolle som barvertinnen Renate Leineweber i Die Zweite Heimat av Edgar Reitz, samt for komedieserien Ritas Welt.
| Franziska Traub (3. august 1962 i Stuttgart) er en tysk skuespillerinne og kabaretsanger.
Hun er blant annet kjent for sin rolle som barvertinnen Renate Leineweber i Die Zweite Heimat av Edgar Reitz, samt for komedieserien Ritas Welt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Franziska Traub på Internet Movie Database
(fr) Franziska Traub på Allociné
(en) Franziska Traub på AllMovie
(en) Franziska Traub hos The Movie Database
Franziska Traubs hjemmeside. Besøkt 4. jan. 2014
Franziska Traub som Renate i Heimat, youtube.com | Franziska Traub (3. august 1962 i Stuttgart) er en tysk skuespillerinne og kabaretsanger. | 198,304 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saksenvik | 2023-02-04 | Saksenvik | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:67°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Saltdal', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Saksenvik er en grunnkrets i delområdet Nedre Saltdal i Saltdal kommune i Salten i Nordland. E6 går gjennom grunnkretsen, deriblant gjennom Saksenviktunnelen. Siden 2012 har Saksenvik kraftverk produsert elektrisitet i området.
Kverbergene i Saksenvik representerer rester etter stor aktivitet i tidlige tider. Det er tilsammen avdekket rundt 60 forskjellige kvernsteinsbrudd på Setså og i dalen opp fra Saksenvik. I terrenget utgjør disse markante formasjoner hvor en kan se sirkelformasjoner og huggmerker etter uttak av steinemnene. Bruddene på Setså og Saksenvik sees ofte i sammenheng med hverandre. Kvernsteinsbruddet på Setså er nevnt i Aslak Bolts jordebok og en vet at kirken hadde eiendomsinteresser, noe som betyr at virksomheten hadde et betydelig omfang. En mener at driften sannsynligvis startet på 800-tallet og at gårdene der bruddene lå tilhørte høvdingegodsene som fantes i Hålogaland i jernalderen. Kvernstein fra Saltdal i middelalderen er funnet mange steder rundt om i landet, blant annet i Oslo. Fra Oslo har en funnet flere kvernsteiner produsert i Saltdal, enn fra kvernsteinsbruddene i Hyllestad som også var et svært viktig brudd i Norge.
| Saksenvik er en grunnkrets i delområdet Nedre Saltdal i Saltdal kommune i Salten i Nordland. E6 går gjennom grunnkretsen, deriblant gjennom Saksenviktunnelen. Siden 2012 har Saksenvik kraftverk produsert elektrisitet i området.
Kverbergene i Saksenvik representerer rester etter stor aktivitet i tidlige tider. Det er tilsammen avdekket rundt 60 forskjellige kvernsteinsbrudd på Setså og i dalen opp fra Saksenvik. I terrenget utgjør disse markante formasjoner hvor en kan se sirkelformasjoner og huggmerker etter uttak av steinemnene. Bruddene på Setså og Saksenvik sees ofte i sammenheng med hverandre. Kvernsteinsbruddet på Setså er nevnt i Aslak Bolts jordebok og en vet at kirken hadde eiendomsinteresser, noe som betyr at virksomheten hadde et betydelig omfang. En mener at driften sannsynligvis startet på 800-tallet og at gårdene der bruddene lå tilhørte høvdingegodsene som fantes i Hålogaland i jernalderen. Kvernstein fra Saltdal i middelalderen er funnet mange steder rundt om i landet, blant annet i Oslo. Fra Oslo har en funnet flere kvernsteiner produsert i Saltdal, enn fra kvernsteinsbruddene i Hyllestad som også var et svært viktig brudd i Norge.
== Referanser == | Saksenvik er en grunnkrets i delområdet Nedre Saltdal i Saltdal kommune i Salten i Nordland. E6 går gjennom grunnkretsen, deriblant gjennom Saksenviktunnelen. | 198,305 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABQueen_Elizabeth_2%C2%BB | 2023-02-04 | MS «Queen Elizabeth 2» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Atlanterhavsskip', 'Kategori:Cruiseskip', 'Kategori:Cunard-skip', 'Kategori:Passasjerskip', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1967'] | MS «Queen Elizabeth 2» (IMO: 6725418) er et tidligere britisk transatlantisk passasjerskip som er konvertert til et flytende hotell i Dubai, eid av det Dubai-baserte selskapet Istithmar og som drives av det franske hotellselskapet Accor. Skipet ble bygd i 1969 av John Brown & Company i Clydebank i Skottland som verftets byggnummer 736 og ble opprinnelig levert for Cunard Line som linjerederiets flaggskip frem til byggingen av RMS «Queen Mary 2» i 2004.
I sine 40 år i fart seilte skipet over det meste av verden, og ble i den siste perioden satt inn i cruisefart fra Southampton. Skipet ble tatt ut av tjeneste mot slutten av 2008 og ble siden benyttet som flytende hotell i Palm Jumeirah i Dubai.
| MS «Queen Elizabeth 2» (IMO: 6725418) er et tidligere britisk transatlantisk passasjerskip som er konvertert til et flytende hotell i Dubai, eid av det Dubai-baserte selskapet Istithmar og som drives av det franske hotellselskapet Accor. Skipet ble bygd i 1969 av John Brown & Company i Clydebank i Skottland som verftets byggnummer 736 og ble opprinnelig levert for Cunard Line som linjerederiets flaggskip frem til byggingen av RMS «Queen Mary 2» i 2004.
I sine 40 år i fart seilte skipet over det meste av verden, og ble i den siste perioden satt inn i cruisefart fra Southampton. Skipet ble tatt ut av tjeneste mot slutten av 2008 og ble siden benyttet som flytende hotell i Palm Jumeirah i Dubai.
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 6725418 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Queen Elizabeth 2 (ship, 1969) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) RMS «Queen Elizabeth 2» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MS «Queen Elizabeth» er et cruiseskip som tilhører Cunard Line. Skipet ble sjøsatt den 5. | 198,306 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cunard_Line | 2023-02-04 | Cunard Line | ['Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske selskaper', 'Kategori:Rederier', 'Kategori:Selskaper etablert i 1840', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Cunard Line er et britiskbasert rederi som ble grunnlagt i 1840 under navnet British and North American Royal Mail Steam Packet Company.
| Cunard Line er et britiskbasert rederi som ble grunnlagt i 1840 under navnet British and North American Royal Mail Steam Packet Company.
== Cunard Lines skip ==
RMS «Queen Mary 2»
MS «Queen Elizabeth»
MS «Queen Victoria»
== Bilder ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Cunard Line – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Cunard Line er et britiskbasert rederi som ble grunnlagt i 1840 under navnet British and North American Royal Mail Steam Packet Company. | 198,307 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cultural_Institutions_Group | 2023-02-04 | Cultural Institutions Group | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i New York', 'Kategori:Kulturorganisasjoner fra USA'] | Cultural Institutions Group (CIG) er et forbund av offentlige kulturinstitusjoner i New York City.
Forbundet representerer medlemsinstitusjonene i forholdet til byens kommunale myndigheter, som gjennom individuelle partnerskapsavtaler gir subsidier til fast eiendom, sikkerhet, vedlikehold og energikostnader. Til gjengjeld forplikter institusjonene seg til å drive sin virksomhet som offentlige kulturinstitusjoner med oppdrag å tilby kulturtjenester tilgjengelige for alle innbyggere.
| Cultural Institutions Group (CIG) er et forbund av offentlige kulturinstitusjoner i New York City.
Forbundet representerer medlemsinstitusjonene i forholdet til byens kommunale myndigheter, som gjennom individuelle partnerskapsavtaler gir subsidier til fast eiendom, sikkerhet, vedlikehold og energikostnader. Til gjengjeld forplikter institusjonene seg til å drive sin virksomhet som offentlige kulturinstitusjoner med oppdrag å tilby kulturtjenester tilgjengelige for alle innbyggere.
== Medlemsinstitusjoner ==
33 institusjoner er medlem av CIG:
American Museum of Natural History
Bronx County Historical Society
Bronx Museum of the Arts
Bronx Zoo
Brooklyn Academy of Music
Brooklyn Botanic Garden
Brooklyn Children's Museum
Brooklyn Museum
Carnegie Hall
David H. Koch Theater
El Museo del Barrio
Flushing Town Hall
Jamaica Center for Arts & Learning
Lincoln Center for the Performing Arts, Inc.
Metropolitan Museum of Art
Museum of Jewish Heritage
Museum of the City of New York
Museum of the Moving Image
New York Aquarium
New York Botanical Garden
New York City Ballet
New York City Center
New York Hall of Science
P.S. 1 Contemporary Art Center
Public Theater/New York Shakespeare Festival
Queens Botanical Garden
Queens Museum of Art
Queens Theatre in the Park
Snug Harbor Cultural Center & Botanical Garden
Staten Island Children's Museum
Staten Island Historical Society
Staten Island Museum
Staten Island Zoological Society
Studio Museum in Harlem
Wave Hill
Wildlife Conservation Society
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Cultural Institutions Group (CIG) er et forbund av offentlige kulturinstitusjoner i New York City. | 198,308 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Laks%C3%A5ga | 2023-02-04 | Laksåga | ['Kategori:Pekere'] | Laksåga kan vise til flere elver i Nordland:
Laksåga (Fauske) – i Fauske kommune
Laksåga (Steigen) – i Steigen kommune
Laksåga (Gildeskål) – i Gildeskål kommune
Laksåga (Evenes) – i Evenes kommune
Laksåga – et annet navn på Nordfjordelva i Sørfold kommune | Laksåga kan vise til flere elver i Nordland:
Laksåga (Fauske) – i Fauske kommune
Laksåga (Steigen) – i Steigen kommune
Laksåga (Gildeskål) – i Gildeskål kommune
Laksåga (Evenes) – i Evenes kommune
Laksåga – et annet navn på Nordfjordelva i Sørfold kommune | Laksåga kan vise til flere elver i Nordland: | 198,309 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lahemaa_nasjonalpark | 2023-02-04 | Lahemaa nasjonalpark | ['Kategori:1970-årene i Estland', 'Kategori:1971 i Sovjetunionen', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjonalparker i Estland', 'Kategori:Verneområder opprettet i 1971'] | Lahemaa er en nasjonalpark i det nordlige Estland, ca. 40 km øst for hovedstaden Tallinn.
Parken ble opprettet i 1971, som den første i både Estland og det tidligere Sovjetunionen. Arealet er senere blitt utvidet sydover således at det i dag dekker over 725 km² hvorav 474 km² er land og 251 km² vann.
Parken inneholder uberørt skog, bekker og vann, fiskerlandsbyer samt historiske gods og herregårder som Palmse, Sagadi, Vihula og Kolk. Av fugler ses blant annet svartstork og traner, mens pattedyrene er representert med både bjørn, ulv og gaupe. Laks og ørret gyter i elvene. Bærplukking og soppsanking er tillatt.
| Lahemaa er en nasjonalpark i det nordlige Estland, ca. 40 km øst for hovedstaden Tallinn.
Parken ble opprettet i 1971, som den første i både Estland og det tidligere Sovjetunionen. Arealet er senere blitt utvidet sydover således at det i dag dekker over 725 km² hvorav 474 km² er land og 251 km² vann.
Parken inneholder uberørt skog, bekker og vann, fiskerlandsbyer samt historiske gods og herregårder som Palmse, Sagadi, Vihula og Kolk. Av fugler ses blant annet svartstork og traner, mens pattedyrene er representert med både bjørn, ulv og gaupe. Laks og ørret gyter i elvene. Bærplukking og soppsanking er tillatt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lahemaa National Park – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|Tjern i Viru | 198,310 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Snowdon_Mountain_Railway | 2023-02-04 | Snowdon Mountain Railway | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Tannstangbaner'] | Snowdon Mountain Railway er en smalsporet tannstangbane i Wales. Den er 7,6 kilometer lang og går fra landsbyen Llanberis til toppen av Snowdon, Wales' høyeste fjell. Den er Storbritannias eneste tannstangbane og ble åpnet i 1896. Den var delvis stengt under andre verdenskrig da det var restriksjoner for opphold på fjelltoppen. Banen ble gjenåpnet i 1946.
Den 7,6 kilometer lange banen har en sporvidde på 800 mm, noe som er ofte benyttet på tannstangbaner i Sveits.
Banen eies og drives av Heritage of Great Britain plc, en organisasjon som drifter flere populære turistattraksjoner.
| Snowdon Mountain Railway er en smalsporet tannstangbane i Wales. Den er 7,6 kilometer lang og går fra landsbyen Llanberis til toppen av Snowdon, Wales' høyeste fjell. Den er Storbritannias eneste tannstangbane og ble åpnet i 1896. Den var delvis stengt under andre verdenskrig da det var restriksjoner for opphold på fjelltoppen. Banen ble gjenåpnet i 1946.
Den 7,6 kilometer lange banen har en sporvidde på 800 mm, noe som er ofte benyttet på tannstangbaner i Sveits.
Banen eies og drives av Heritage of Great Britain plc, en organisasjon som drifter flere populære turistattraksjoner.
== Eksterne lenker ==
Snowdon Mountain Railways hjemmeside | Snowdon Mountain Railway er en smalsporet tannstangbane i Wales. Den er 7,6 kilometer lang og går fra landsbyen Llanberis til toppen av Snowdon, Wales' høyeste fjell. | 198,311 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Knud_Valdemarsen | 2023-02-04 | Knud Valdemarsen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1260', 'Kategori:Fødsler i 1205', 'Kategori:Kongelige dansker', 'Kategori:Menn'] | Knud Valdemarsen (født ca. 1205, død 1260) var hertug av Estland (Revala), Blekinge og Lolland.
Han var sønn av Valdemar Seir og elskerinnen Helena Guttormsdatter. Faren gjorde ham til hertug av Reval i 1219 og skjenket ham en rekke gods i provinsen Harrien. I 1246 støttet Knud, som hertug av Blekinge, Abel og Christoffers opprør mot kong Erik Plogpenning.
Han giftet seg med Hedvig, datter av den pommerske hertug Svantopolk I. Med henne fikk han sønnene Erik (d. 1304) som ble dansk drost og hertug i Sønderhalland, samt Svantopolk (d. 1310) som arvet farens gods i Sverige. Datteren Cæcilia ektet en Philip, som formentlig var av folkungeætten.Knud Valdemarsen ble begravet i Ringsted kirke hvor hans våpen ses som kalkmaleri.
| Knud Valdemarsen (født ca. 1205, død 1260) var hertug av Estland (Revala), Blekinge og Lolland.
Han var sønn av Valdemar Seir og elskerinnen Helena Guttormsdatter. Faren gjorde ham til hertug av Reval i 1219 og skjenket ham en rekke gods i provinsen Harrien. I 1246 støttet Knud, som hertug av Blekinge, Abel og Christoffers opprør mot kong Erik Plogpenning.
Han giftet seg med Hedvig, datter av den pommerske hertug Svantopolk I. Med henne fikk han sønnene Erik (d. 1304) som ble dansk drost og hertug i Sønderhalland, samt Svantopolk (d. 1310) som arvet farens gods i Sverige. Datteren Cæcilia ektet en Philip, som formentlig var av folkungeætten.Knud Valdemarsen ble begravet i Ringsted kirke hvor hans våpen ses som kalkmaleri.
== Referanser == | Knud Valdemarsen (født ca. 1205, død 1260) var hertug av Estland (Revala), Blekinge og Lolland. | 198,312 |
https://no.wikipedia.org/wiki/In-Q-Tel | 2023-02-04 | In-Q-Tel | ['Kategori:Artikler hvor hovedkontor forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ideelle organisasjoner fra USA', 'Kategori:Næringsliv i Virginia', 'Kategori:Selskaper etablert i 1999', 'Kategori:USAs etterretning', 'Kategori:Venturekapitalselskaper'] | In‑Q‑Tel (IQT) er en amerikansk ideell organisasjon som gjennom risikokapital investerer i høyteknologiselskaper for å holde USAs etterretningsfellesskap utstyrt med innovativ informasjonsteknologi. In‑Q‑Tel ble stiftet i februar 1999 av en gruppe private investorer etter anmodning av direktøren i Central Intelligence Agency (CIA) og med støtte av Kongressen. Formålet var å bygge en bro mellom CIA og en ny gruppe teknologiinnovatører.
Selv om CIA fremdeles er den viktigste partneren, har In‑Q‑Tel utvidet virksomheten til å støtte andre etater i etterretningsfellesskapet, slik som National Geospatial-Intelligence Agency, Defense Intelligence Agency og Department of Homeland Security Science and Technology Directorate.
| In‑Q‑Tel (IQT) er en amerikansk ideell organisasjon som gjennom risikokapital investerer i høyteknologiselskaper for å holde USAs etterretningsfellesskap utstyrt med innovativ informasjonsteknologi. In‑Q‑Tel ble stiftet i februar 1999 av en gruppe private investorer etter anmodning av direktøren i Central Intelligence Agency (CIA) og med støtte av Kongressen. Formålet var å bygge en bro mellom CIA og en ny gruppe teknologiinnovatører.
Selv om CIA fremdeles er den viktigste partneren, har In‑Q‑Tel utvidet virksomheten til å støtte andre etater i etterretningsfellesskapet, slik som National Geospatial-Intelligence Agency, Defense Intelligence Agency og Department of Homeland Security Science and Technology Directorate.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted | In‑Q‑Tel (IQT) er en amerikansk ideell organisasjon som gjennom risikokapital investerer i høyteknologiselskaper for å holde USAs etterretningsfellesskap utstyrt med innovativ informasjonsteknologi.Om IQT In‑Q‑Tel ble stiftet i februar 1999 av en gruppe private investorer etter anmodning av direktøren i Central Intelligence Agency (CIA) og med støtte av Kongressen. | 198,313 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chris_Nam%C3%BAs | 2023-02-04 | Chris Namús | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Boksingstubber', 'Kategori:Fødsler 3. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Montevideo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-04', 'Kategori:Uruguayanske boksere'] | Christian Ariadna «El Bombón Asesino» Namús Corrales (født 3. oktober 1987 i Montevideo) er en tidligere uruguayansk profesjonell bokser i super lettvekt.Hun ble den første uruguayanske bokseren til å vinne WIBA tittelen i super lettvekt, da hun beseiret den meksikanske bokseren Perla Hernández Campa.
| Christian Ariadna «El Bombón Asesino» Namús Corrales (født 3. oktober 1987 i Montevideo) er en tidligere uruguayansk profesjonell bokser i super lettvekt.Hun ble den første uruguayanske bokseren til å vinne WIBA tittelen i super lettvekt, da hun beseiret den meksikanske bokseren Perla Hernández Campa.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Christian Ariadna Namús – BoxRec
Chris Namús i boxeouruguayo.com (spansk) | Christian Ariadna «El Bombón Asesino» Namús Corrales (født 3. oktober 1987 i Montevideo) er en tidligere uruguayansk profesjonell bokser i super lettvekt. | 198,314 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kedleston_Hall | 2023-02-04 | Kedleston Hall | ['Kategori:1°V', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1759', 'Kategori:Derbyshire', 'Kategori:Museer i Storbritannia', 'Kategori:National Trusts eiendommer i England', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vernede byggverk i England'] | Kedleston Hall er en engelsk herregård i Kedleston, Derbyshire, omtrent 6,5 kilometer nordvest for Derby, og er familiesetet til Curzon-familien, og er bygget på det stedet hans familie, av normannisk opphav og navnet stammer fra Notre-Dame-de-Courson i departementet Calvados i den franske regionen Normandie. Eiendommen eies dag av National Trust.
Curzon-familien har hatt et gods i Kedleston siden minst 1297 og har bodd i direkte nedstamming enten like ved eller på samme sted hvor dagens hovedhus står. Dagens hus ble bygget av sir Nathaniel Curzon (senere 1. baron Scarsdale) i 1759.
Bygningsanlegget ble tegnet av arkitektene James Paine og Matthew Brettingham og var løslig basert på originale tegninger av Andrea Palladio for bygget Villa Mocenigo som aldri ble realisert. En på den tid relativt ukjent arkitekt, skotten Robert Adam tegnet noen av templene i hagen for å forlenge landskapet i parken. Curzon ble så imponert av dette at Adam ble satt til å lede byggingen av hovedhuset og ferdigstille tegningene.
| Kedleston Hall er en engelsk herregård i Kedleston, Derbyshire, omtrent 6,5 kilometer nordvest for Derby, og er familiesetet til Curzon-familien, og er bygget på det stedet hans familie, av normannisk opphav og navnet stammer fra Notre-Dame-de-Courson i departementet Calvados i den franske regionen Normandie. Eiendommen eies dag av National Trust.
Curzon-familien har hatt et gods i Kedleston siden minst 1297 og har bodd i direkte nedstamming enten like ved eller på samme sted hvor dagens hovedhus står. Dagens hus ble bygget av sir Nathaniel Curzon (senere 1. baron Scarsdale) i 1759.
Bygningsanlegget ble tegnet av arkitektene James Paine og Matthew Brettingham og var løslig basert på originale tegninger av Andrea Palladio for bygget Villa Mocenigo som aldri ble realisert. En på den tid relativt ukjent arkitekt, skotten Robert Adam tegnet noen av templene i hagen for å forlenge landskapet i parken. Curzon ble så imponert av dette at Adam ble satt til å lede byggingen av hovedhuset og ferdigstille tegningene.
== Eksterne lenker ==
Omtale av Kedleston Hall hos National Trust
Kedleston Hall Garden — informasjon om hageanleggets historie
Omtale av Kedleston Hall på The DiCamillo Companion to British & Irish Country Houses | Kedleston Hall er en engelsk herregård i Kedleston, Derbyshire, omtrent 6,5 kilometer nordvest for Derby, og er familiesetet til Curzon-familien, og er bygget på det stedet hans familie, av normannisk opphav og navnet stammer fra Notre-Dame-de-Courson i departementet Calvados i den franske regionen Normandie. Eiendommen eies dag av National Trust. | 198,315 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Adam | 2023-02-04 | Robert Adam | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1792', 'Kategori:Fødsler 3. juli', 'Kategori:Fødsler i 1728', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kirkcaldy', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skotske arkitekter'] | Robert Adam (født 3. juli 1728 i Kirkcaldy, Fife, død 3. mars 1792 i London) var en skotsk arkitekt, interiørdesigner og møbeldesigner. Sammen med broren James var han en ledende utøver av nyklassisismen i England, og gav navn til den elegante Adam-stilen. Etter farens død i 1748 tok han også over dennes oppdrag for Board of Ordnance. Adams nyskapende stil kom til å påvirke sterkt blant annet engelsk interiørkunst. Han utviklet også metoder for bygging av gater og skapte en egen pittoresk stil for slott.
| Robert Adam (født 3. juli 1728 i Kirkcaldy, Fife, død 3. mars 1792 i London) var en skotsk arkitekt, interiørdesigner og møbeldesigner. Sammen med broren James var han en ledende utøver av nyklassisismen i England, og gav navn til den elegante Adam-stilen. Etter farens død i 1748 tok han også over dennes oppdrag for Board of Ordnance. Adams nyskapende stil kom til å påvirke sterkt blant annet engelsk interiørkunst. Han utviklet også metoder for bygging av gater og skapte en egen pittoresk stil for slott.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Robert Adam var sønn til den skotske arkitekten William Adam. Av sine syv søsken kom John (1721-1792) og James (1734-1794) til å arbeide sktivt med ham. Kort etter Roberts fødsel flyttet familien Adam til Edinburgh. Robert studerte ved universitetet i Edinburgh årene 1743-1745. Han arbeidet deretter som praktikant og assistent for faren.
=== Karriere ===
Da faren William Adam døde i 1748 ble hans funksjoner overtatt av eldstesønnen John, som så innledet partnerskap med Robert. Blant oppdragene kan nevnes Fort George ved Moray Firth i Inverness og utsmykningen av interiørey i den fyrstelige residensen Hopetoun House.
Årene 1755–1757 reiste Robert til Italia. Under oppholdet i Roma kom han i kontakt med de ferskeste arkitektoniske teorier og fikk rettledning i blant annet tegning av den franske arkitekten Charles-Louis Clérisseau. Ved et studiebesök i Split samlet han materiale til sin og brorens James' bok om ruinene av det diokletianske palasset, The ruins of emperor Diocletian's at Spalato som ble utgitt i 1764.Robert Adam gikk etter sin hjemkomst fra Italia i 1758 i tjeneste som arkitekt i London og ble raskt berømt. Han utviklet Adamstilen som kjennetegnes av nyklassiske elementer. I 1760 formgav han kolonnadene til Admiralty i Whitehall. Etter å ha fått tjeneste hos kongehuset i 1761 svarte han for innredningen av mange hjem i blant annet Yorkshire og Worcestershire. Årene 1762-1769 var han sysselsatt med å forfine innsiden av Syon House i Middlesex. Årene 1772–1774 kombinerte Adam jonisk og dorisk stil for sin gestaltning av byggingen av Royal Society of Arts i London.
Hans bror James ble hans kompanjong i 1763.
I sin søken etter større prosjekter arrenderte de to brødrene et landområde for boligbebyggelse. Det såkalte Adelphiprosjektet, utført 1768-73 hadde mange rekkehus bygd i Adamsstilen, men ble ellers en dårlig forretning. I 1773 gjorde brødrene et nytt forsøk ved å skape rekkehus med stukkaturer, men forretningen slo feil.
Tre bygninger oppført i London på 1770-tallet innvarslet Adams modne stil. Fran 1780-tallet kom Adams berømmelse til gradvis å avta. I tre bøker (utgitt 1773, 1779 og 1822) beskrev han sine verker. Adam gestaltet et antall slott i nygotisk-romantisk stil, datert fra 1780-tallet. Blant andre verker kan nemnes Register House.
Andre kjente bygninger er Lansdowne House i London, universitetsbygninger og Sankt Georgskirken i Edinburgh, Osterley Park House (1761-80), og Kedleston Hall ved Derby (1760-71), der han også la stor vekt på innredningen.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Robert Adam – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Robert Adam (født 3. juli 1728 i Kirkcaldy, Fife, død 3. | 198,316 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sulitjelmavassdraget | 2023-02-04 | Sulitjelmavassdraget | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:67°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Elver i Fauske', 'Kategori:Nedbørfelt til Norskehavet', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil'] | Sulitjelmavassdraget er et vassdrag i Fauske kommune i Nordland. Hovedelva i vassdraget er Sjønståelva, men det omfatter også de nedenforliggende innsjøene Øvervatnet og Nervatnet, som munner ut i Skjerstadfjorden gjennom Finneidstraumen ved Finneid øst for Fauske.
Vassdraget har utspring i fjellområdene rundt Sulitjelma og Balvatnet. Dets fjerneste kilde er nordøst for fjellet Bálldoajvve, og herfra renner Sølvbekkelva mot sør i retning Balvatnet. Fra Balvatnet renner Balvasselva og deretter Balmielva nordover til Langvatnet, hvor også flere andre elver munner ut. Fra Langvatnet renner Sjønståelva vestover til Øvervatnet. Vassdraget drenerer store deler av Sulitjelmafjellene inkludert vestlige deler av breene Blåmannsisen og Sulitjelmaisen, samt Balvatnet. Andre store innsjøer i tilknytning til vassdraget er Storelvvatnan, Låmivatnet, Eidevatnet, Fisklausvatnet, Stor-Rosnivatnet, Kjelvatnet og Stor-Dorro.
Regnet fra Finneidstraumen har vassdraget en lengde på 90,7 km, og et nedbørfelt på 1 029,95 km². Middelvannføringen ved munningen er 48,1 m³/s.
| Sulitjelmavassdraget er et vassdrag i Fauske kommune i Nordland. Hovedelva i vassdraget er Sjønståelva, men det omfatter også de nedenforliggende innsjøene Øvervatnet og Nervatnet, som munner ut i Skjerstadfjorden gjennom Finneidstraumen ved Finneid øst for Fauske.
Vassdraget har utspring i fjellområdene rundt Sulitjelma og Balvatnet. Dets fjerneste kilde er nordøst for fjellet Bálldoajvve, og herfra renner Sølvbekkelva mot sør i retning Balvatnet. Fra Balvatnet renner Balvasselva og deretter Balmielva nordover til Langvatnet, hvor også flere andre elver munner ut. Fra Langvatnet renner Sjønståelva vestover til Øvervatnet. Vassdraget drenerer store deler av Sulitjelmafjellene inkludert vestlige deler av breene Blåmannsisen og Sulitjelmaisen, samt Balvatnet. Andre store innsjøer i tilknytning til vassdraget er Storelvvatnan, Låmivatnet, Eidevatnet, Fisklausvatnet, Stor-Rosnivatnet, Kjelvatnet og Stor-Dorro.
Regnet fra Finneidstraumen har vassdraget en lengde på 90,7 km, og et nedbørfelt på 1 029,95 km². Middelvannføringen ved munningen er 48,1 m³/s.
== Elver i Sulitjelmavassdraget ==
Hver linje inneholder elvas navn og hvor den munner ut. Sideelver er innrykket i forhold til hovedelva. Sideelver er listet i den rekkefølge de munner ut i hovedelva, regnet fra munningen til kilden. Lista er begrenset til elver med nedbørfelt over 20 km² eller middelvannføring over 1,00 m³/s.
Finneidstraumen – i Skjerstadfjorden fra øst, 2 km sørøst for Fauske
Hjemgamstraumen – i Nervatnet fra øst, 5 km øst for Fauske
Stigåga – i Øvervatnet fra nord, 9 km øst-sørøst for Fauske
Laksåga – i Øvervatnet fra nord, ved Lakså, 14 km øst for Fauske
Stortverråga – 4 km nordøst for Lakså, fra nord
Fonnelva – i Nedrevatnet fra øst
Leirelva – i Mellomvatnet fra øst
Sjønståelva (Langvasselva) – i Øvervatnet fra sørøst, ved Sjønstå
Tverrelva – 3 km sør-sørøst for Sjønstå, fra nordøst
Stortverråga – 5 km sørøst for Sjønstå, fra sør
Galbmielva – i Langvasselva fra nord, 4 km vest for Bursimarka
Villumelva – i Langvatnet fra sør, 2 km vest for Bursimarka
Rupsielva – i Langvatnet fra nord, ved Bursimarka
Gikenelva – i Langvatnet fra nord, ved Sulitjelma
Låmielva – i Langvatnet fra øst, 1 km øst for Sulitjelma
Balmielva – i Langvatnet fra sør, ved Fagerli, 2 km sørøst for Sulitjelma
Valfarjåhkå – ved Fagerli, fra øst
Tjálanisjåhkå – i Kjelvatnet fra sørøst
Balvasselva – i Kjelvatnet fra sør
Risvasselva – 1 km sørvest for Kjelvatnet, fra øst
Beritelva – 1 km vest-sørvest for Kjelvatnet, fra vest
Fuglvasselva – i Balvatnet fra nordvest
Rosnaelva – i Fuglvatnet fra nord
Sølvbekkelva – i Rosnavatnet fra nord
Låggejåhkå – i Balvatnet fra vest
Skájddeelva – i Balvatnet fra sør
== Forurensing fra Sulitjelma gruber ==
I Sulitjelma har det vært drevet gruvedrift der ferdigproduktene først og fremst var svovel, kobber og sink. Prøvedrift ble startet i 1887, og i 1891 ble Sulitelma Aktiebolags Gruber etablert med permanent drift. Etter vel hundre års drift ble virksomheten avviklet i 1991. Sulitjelmavassdraget ble sterkt rammet av svovelholdig avfallsstoffer fra oppredningsverkene og smeltehytten, samt avrenning fra gruvene, som ble sluppet ut i Langvatnet. Ørret som før var vanlig ble dermed tidlig borte. Fra oppredningsverkene ble i årenes løp over 10 millioner tonn avgang (verdiløst gråberg) deponert i Langvatnet. Slagg fra smeltehytten ble også deponert i området. I tillegg til disse forurensningskildene kommer avrenning fra selve gruvegangene, dette utgjør i dag den vesentlige forurensningen. Den primære resipienten for det tungmetallholdig drensvannet fra gruvene er Langvatnet, der Gikenelva står for en vesentlig del av tilførselen.Tiltak for å begrense forurensningen ble startet allerede samme år som gruvedriften ble avviklet. Det viktigste tiltak for å redusere forurensningen er å fylle gruvegangene med vann. Sideberget i gruvegangene vil under disse forholdene bidra til å heve pH-verdien noe som får kobberionene til å tas opp av kismineralene (som svovelkis og kobberkis). Dermed vil de vannfylte gruvene i seg selv virke som «renseanlegg» med utfelling av kobber.Andre tiltak har vært å støpe igjen gruvegangene for å forhindre tilførsel av overflatevann, dessuten å forhindre luftgjennomstrømning. Dette gjelder gruveganger som ikke er vannfylte. Når lufttilførselen begrenses vil oksidasjonen av metaller kunne stoppe opp når oksygeninnholdet blir lavt nok. Et problem i dag (2014) er at vann trenger inn i sprekker i berggrunnen til gruvegangene, noe som fører til utvasking av tungmetaller. En har heller ikke greid å stoppe lufttilgangen så mye som ønskelig.Utslippet av tungmetaller til Langvatnet er betydelig redusert på grunn av disse tiltakene. Fra nedleggelsen i 1991 til 2013 har den årlige forurensningstransporten av tungmetaller ut av Langvatnet vært beregnet til 37-11 tonn kobber, 16-46 tonn sink og 42-128 kg kadmium, samt 3132-6078 tonn sulfat. Årsvariasjonene er store, men tendensen er fallende verdier etter at tiltak for å begrense forurensningen er satt i verk. En stor del av metallavrenningen antas å være bundet i Langvatnet, slik at innsjøen virker som en buffer der forurensningene sedimenterer på bunnen.Sulitjelmavassdraget nedstrøms gruvene er fortsatt (2012) i kategorien «meget sterkt forurenset», men allikevel er konsentrasjonene ikke høyere enn at ørret og røye som finnes i Langvatnet kan spises. Dette har undersøkelser utført av Norsk institutt for vannforskning (NIVA) vist. Spørreundersøkelser har vist at folk er skeptiske til å spise fisk fra vassdraget, selv om nivået av tungmetaller i fiskekjøttet er under anbefalte grenseverdier.
== Referanser == | | munning = Fauskevika i Skjerstadfjorden | 198,317 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kedleston | 2023-02-04 | Kedleston | ['Kategori:1°V', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Domesday Book', 'Kategori:Landsbyer i Derbyshire', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kedleston er en landsby og et verdslig sogn i Derbyshire i England. Det ligger nordvest for Derby, og de nærmeste nabostedene er Quarndon, Weston Underwood, Mugginton og Kirk Langley.
Kedleston er nevnt i Domesday Book som eiendommen til Henry de Ferrers en normannisk adelsmann som deltok i erobringen av England. Stedet hadde en mølle. Stedet var verdsatt til 20 shilling.Landsbyen huset blant annet Kedleston Hall, det historiske familiesetet til Curzon-familien og eies nå av National Trust. Sognekirken er All Saints Church, som ivaretas av Churches Conservation Trust.
| Kedleston er en landsby og et verdslig sogn i Derbyshire i England. Det ligger nordvest for Derby, og de nærmeste nabostedene er Quarndon, Weston Underwood, Mugginton og Kirk Langley.
Kedleston er nevnt i Domesday Book som eiendommen til Henry de Ferrers en normannisk adelsmann som deltok i erobringen av England. Stedet hadde en mølle. Stedet var verdsatt til 20 shilling.Landsbyen huset blant annet Kedleston Hall, det historiske familiesetet til Curzon-familien og eies nå av National Trust. Sognekirken er All Saints Church, som ivaretas av Churches Conservation Trust.
== Kjente personer ==
Robert av Courçon, engelsk kardinal, var født her rundt 1160.
Lord Curzon, britisk visekonge av India (1899-1905) og utenriksminister (1919-1924)
== Referanser == | Kedleston er en landsby og et verdslig sogn i Derbyshire i England. Det ligger nordvest for Derby, og de nærmeste nabostedene er Quarndon, Weston Underwood, Mugginton og Kirk Langley. | 198,318 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_norske_Handelsbank | 2023-02-04 | Den norske Handelsbank | ['Kategori:1917 i Norge', 'Kategori:1924 i Norge', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Selskaper etablert i 1917', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1924', 'Kategori:Tidligere norske banker'] | Den norske Handelsbank var en bank med hovedkontor i Trondhjem fra 1917 til 1924.
Banken hadde sin opprinnelse i Detaillistforeningens Sparebank, som ble opprettet i Trondhjem i 1863 og skiftet navn til Trondhjems Handelsbank i 1875. I 1917 ble Privatbanken for Norge (opprettet i 1916) i Christiania og Trondhjems Handelsbank slått sammen til Den norske Handelsbank, som fikk hovedkontor i Søndre gate 15 i Trondhjem. I de påfølgende årene ble Kristiansunds Handels- og Landmandsbank, Bergens Handelsbank og Søndenfjeldske Privatbank i Kristiansand oppkjøpt.
Den økonomiske krisen i 1920-årene rammet banken hardt, og i 1923 fikk den et innskudd på 25 millioner kroner fra Abraham Berges regjering, uten at Stortinget var orientert. Året etter bevilget Stortinget 15 millioner kroner, fortsatt uvitende om fjorårets innskudd, og dette ledet an til riksrettssaken mot statsminister Abraham Berge og de øvrige regjeringsmedlemmene i 1926. De ble alle frikjent i 1927 (under dissens) ut fra at de hadde handlet i beste mening. Til tross for innskuddene måtte banken allikevel settes under offentlig administrasjon i 1924, og den innstilte snart sin virksomhet. Forretningsbanken overtok Den norske Handelsbanks lokaler i 1929.
| Den norske Handelsbank var en bank med hovedkontor i Trondhjem fra 1917 til 1924.
Banken hadde sin opprinnelse i Detaillistforeningens Sparebank, som ble opprettet i Trondhjem i 1863 og skiftet navn til Trondhjems Handelsbank i 1875. I 1917 ble Privatbanken for Norge (opprettet i 1916) i Christiania og Trondhjems Handelsbank slått sammen til Den norske Handelsbank, som fikk hovedkontor i Søndre gate 15 i Trondhjem. I de påfølgende årene ble Kristiansunds Handels- og Landmandsbank, Bergens Handelsbank og Søndenfjeldske Privatbank i Kristiansand oppkjøpt.
Den økonomiske krisen i 1920-årene rammet banken hardt, og i 1923 fikk den et innskudd på 25 millioner kroner fra Abraham Berges regjering, uten at Stortinget var orientert. Året etter bevilget Stortinget 15 millioner kroner, fortsatt uvitende om fjorårets innskudd, og dette ledet an til riksrettssaken mot statsminister Abraham Berge og de øvrige regjeringsmedlemmene i 1926. De ble alle frikjent i 1927 (under dissens) ut fra at de hadde handlet i beste mening. Til tross for innskuddene måtte banken allikevel settes under offentlig administrasjon i 1924, og den innstilte snart sin virksomhet. Forretningsbanken overtok Den norske Handelsbanks lokaler i 1929.
== Litteratur ==
Bratberg, Terje og Arntzen, Jon Gunnar (1996). Trondheim byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 397. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Petersen, Kaare (1982). Bankkriser og valuta-uro. Forretningsbankenes historie i mellomkrigsårene. Oslo: Hjemmet-Fagpresseforlaget. s. 33–48.
Søberg, Morten (23. august 2013). «Bankkriser og politikk». Dag og Tid.
Dokumentasjon i riksrettssaken mot statsminister Berge m.fl. 1926–1927. Dokumentasjonshefter I–VI. Oslo: Centraltrykkeriet. 1927. | Bergens Handelsbank var en forretningsbank i Bergen. Banken ble etablert i 1916. | 198,319 |
https://no.wikipedia.org/wiki/European_Cup_Winter_Throwing_2011 | 2023-02-04 | European Cup Winter Throwing 2011 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:European Cup Winter Throwing', 'Kategori:Friidrett i 2011', 'Kategori:Friidrett i Bulgaria', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2011', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Bulgaria', 'Kategori:Sport i Bulgaria i 2011', 'Kategori:Sport i Sofia'] | European Cup Winter Throwing 2011 ble arrangert 19. og 20. mars 2011, på National Sports Academy i Sofia i Bulgaria. Dette var 11. utgave av European Cup Winter Throwing, og arrangør var European Athletic Association og Bulgarias friidrettsforbund.
Konkurransen var både for senior og U23 junior.
| European Cup Winter Throwing 2011 ble arrangert 19. og 20. mars 2011, på National Sports Academy i Sofia i Bulgaria. Dette var 11. utgave av European Cup Winter Throwing, og arrangør var European Athletic Association og Bulgarias friidrettsforbund.
Konkurransen var både for senior og U23 junior.
== Medaljevinnere ==
=== Menn, senior ===
=== Kvinner, senior ===
=== Menn, U23 ===
=== Kvinner, U23 ===
== Eksterne lenker ==
11th European Cup Winter ThrowingSofia l BUL 19-20 March 2011 (arkivert)
European Athletics - 11th European Cup Winter Throwing Sofia BUL 19 - 20 March Throws | European Cup Winter Throwing 2011 ble arrangert 19. og 20. | 198,320 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kolga_herreg%C3%A5rd | 2023-02-04 | Kolga herregård | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Harju fylke', 'Kategori:Herregårder i Estland'] | Kolga (også Kolk, Kolgd) er et gods og en herregård i landsbyen Kolga, Kuusalu kommune i Lahemaa nasjonalpark, ca. fire mil øst for Estlands hovedstad Tallinn. Sitt nåværende utseende fikk herregården på 1820-tallet.
| Kolga (også Kolk, Kolgd) er et gods og en herregård i landsbyen Kolga, Kuusalu kommune i Lahemaa nasjonalpark, ca. fire mil øst for Estlands hovedstad Tallinn. Sitt nåværende utseende fikk herregården på 1820-tallet.
== Eiere ==
Godset har røtter tilbake til middelalderen, hvor det tilhørte kong Valdemar Seiers sønn hertug Knud Valdemarsen. Han solgte senere godset til cisterciensermunker på Gotland. Da Estland ble en del av det svenske riket, ble Kolk inndratt til kronen, som i 1581 forærte det til feltherren Pontus De la Gardie som takk for krigsinnsatsen. I begynnelsen av 1600-tallet, ble Kolga brent av polakkene og ble ikke satt i stand igjen før stattholder Jacob De la Gardie overtok. Hans datter Christina, som var gift med greve Gustaf Otto Stenbock arvet senere godset, hvoretter det forble i Stenbockslekten frem til den sovjetiske maktovertakelsen i 1940.
Den siste eieren var Margareta Stenbock som forlot Estland for Sverige i 1940. På 1950-tallet ble Kolga omgjort til en maskin- og traktorkolkos. Etter Estlands selvstendighet fra Sovjetunionen, ble godset gitt tilbake til Stenbockfamilien, og eies i dag av en stiftelse som forvaltes av finnen Jarl Stenbock (f.1940).I tillegg til selve herregårdsbygningen var Kolga frem til 1940 også kjent for sin portrettsamling med malerier av familien Stenbock. Til godset hørte også en have, et stort jordbruk, et brennevinsdestilleri og et teglverk. I dag brukes bygningene til hotel, restaurant og konferanser.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kolga manor – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kolga (også Kolk, Kolgd) er et gods og en herregård i landsbyen Kolga, Kuusalu kommune i Lahemaa nasjonalpark, ca. fire mil øst for Estlands hovedstad Tallinn. | 198,321 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Notre-Dame-de-Courson | 2023-02-04 | Notre-Dame-de-Courson | ['Kategori:0°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Frankrikestubber', 'Kategori:Kommuner i Frankrike opphørt i 2016', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Stubber 2022-01', 'Kategori:Tidligere kommuner i Calvados'] | Notre-Dame-de-Courson er en kommune i departementet Calvados i regionen Normandie nordvest i Frankrike.
| Notre-Dame-de-Courson er en kommune i departementet Calvados i regionen Normandie nordvest i Frankrike.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Notre-Dame-de-Courson
Referens:INSEE
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Notre-Dame-de-Courson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(fr) Presentasjon | Notre-Dame-de-Courson er en kommune i departementet Calvados i regionen Normandie nordvest i Frankrike. | 198,322 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Idrettsgallaen | 2023-02-04 | Idrettsgallaen | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Idrettsgallaen', 'Kategori:Kultur i Hamar', 'Kategori:NRK', 'Kategori:Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité', 'Kategori:Norsk Tipping', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 2002'] | Idrettsgallaen er en seremoni for å hedre de største idrettsnavnene og beste prestasjonene samt andre som har gjort en stor innsats for norsk idrett i forrige idrettsår. Idrettsgallaen er et samarbeid mellom Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité, Norsk Tipping og NRK. Gallaen ble første gang arrangert i Hamar OL-Amfi i 2002 og har vært holdt den første helgen i januar hvert år siden.
Idrettsgallaen har siden starten blitt overført direkte av NRK med Dan Børge Akerø som programleder hvor de nominerte blir presentert og prisene blir delt ut. I 2009 ble Akerø erstattet med Bård Tufte Johansen som også ledet showet i 2010. I 2011 var Erik Solbakken og Haddy Njie programledere, mens Anne Rimmen overtok for Solbakken i 2012. Rimmen var programleder til 2016, i 2013 sammen med N'jie. Det er en rekke kulturinnslag mellom utdelingene.
| Idrettsgallaen er en seremoni for å hedre de største idrettsnavnene og beste prestasjonene samt andre som har gjort en stor innsats for norsk idrett i forrige idrettsår. Idrettsgallaen er et samarbeid mellom Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité, Norsk Tipping og NRK. Gallaen ble første gang arrangert i Hamar OL-Amfi i 2002 og har vært holdt den første helgen i januar hvert år siden.
Idrettsgallaen har siden starten blitt overført direkte av NRK med Dan Børge Akerø som programleder hvor de nominerte blir presentert og prisene blir delt ut. I 2009 ble Akerø erstattet med Bård Tufte Johansen som også ledet showet i 2010. I 2011 var Erik Solbakken og Haddy Njie programledere, mens Anne Rimmen overtok for Solbakken i 2012. Rimmen var programleder til 2016, i 2013 sammen med N'jie. Det er en rekke kulturinnslag mellom utdelingene.
== Priser ==
Gjennom årene er det utdelt ulike priser under idrettsgallaen. Fra 2007 blir følgende priser utdelt: «Årets navn», «årets trener», «årets kvinnelige utøver», «årets mannlige utøver», «årets ildsjel», «årets forbilde», «årets funksjonshemmede utøver» (delt i to kategorier for mannlig og kvinnelig fra 2013), «årets lagspiller», «årets gjennombrudd», «åpen klasse», «utøvernes pris», «lagspill» og «Idrettsgallaens hederspris».
Tidligere ble også «Kniksens hederspris», Kniksenprisen, Den olympiske orden og «IOKs Frivillighetspris» utdelt på Idrettsgallaen. Kniksenprisene deles nå ut i forbindelse med de andre fotballprisene helga før cupfinalene.
Ulike kategorier har også vært prøvd, endret eller forkastet. Disse har vært brukt: «konsentrasjon», «styrke, hurtighet og spenst», «styrke og kraft», «spenst og estetikk», «lagkonkurranser», «kondisjon/utholdenhet», «utholdenhet», «mellomdistanse», «nykommer», «årets idrettskommune», «årets idrettsøyeblikk» og «årets idrettsblinkskudd». I 2009 ble «juryens tilleggspris» tildelt Magnus Carlsen for hans innsats i sjakk.
Kandidatene i kategorien «årets ildsjel» blir plukket ut av de ulike forbundene i Norges Idrettsforbund. For resten av kategoriene er det en jury bestående av fremtredende sportspersonligheter som nominerer. Prisene blir stemt frem gjennom interaktive- og telefonavstemninger. Utøvernes pris blir tildelt den som får flest stemmer fra de øvrige aktive idrettsutøverne.
== Årets navn ==
2001: Bente Skari og Ole Einar Bjørndalen
2002: Ole Einar Bjørndalen
2003: Petter Solberg
2004: Gunn-Rita Dahle
2005: Marit Bjørgen
2006: Kjetil André Aamodt
2007: Odd-Bjørn Hjelmeset
2008: Norges kvinnelandslag i håndball
2009: Petter Northug
2010: Thor Hushovd
2011: Therese Johaug
2012: Cecilia Brækhus
2013: Magnus Carlsen
2014: Alexander Kristoff
2015: Petter Northug
2016: Stig-André Berge
2017: Karsten Warholm
2018: Marit Bjørgen
2019: Karsten Warholm
2020: Ble ikke utdelt
2021: Maren Lundby
== Høydepunkter fra de enkelte år ==
Idrettsgallaen 2001: Bente Skari og Ole Einar Bjørndalen delte tittelen årets idrettsnavn. Skiskytteren Liv Grete Skjelbreid Poiree vant også to priser: Årets forbilde og Konsentrasjon. Olaf Tufte fikk utøvernes pris
Idrettsgallaen 2002: Ole Einar Bjørndalen vant tittelen årets idrettsnavn, konsentrasjon, samt lag, skiskyting, menn. Bente Skari vant i prisen innen Kondisjon/utholdenhet. Kjetil André Aamodt fikk utøvernes pris
Idrettsgallaen 2003: Dette ble det store året for Petter Solberg som vant hele fire priser: Årets navn 2003, årets forbilde, utøvernes pris og åpen klasse. Ole Einar Bjørndalen vant i klassen Konsentrasjon. Det ble utdelt en hederspris til Rolf Sæterdal som er tidligere medarbeider hos Olympiatoppen.
Idrettsgallaen 2004: Gallaens mestvinnende dette året, samt vinner av Årets navn 2004, ble terrengsyklisten Gunn-Rita Dahle. Gallaen var for øvrig preget av Jordskjelvet i Indiahavet og det ble derfor opprettet en idrettsaksjon samtidig med gallaen.
Idrettsgallaen 2005: Styret besluttet å endre navn på idrettsgallaen til det årstall gallaen avholdes, ikke navn etter det året prestasjonene ble utført. Premiene for idrettsåret 2005 ble derfor utdelt under idrettsgallaen 2006, slik at det i realiteten ikke er noe som heter «Idrettsgallaen 2005». Det ble likevel bestemt at prisen Årets navn skal tituleres med det årstallet idrettsprestasjonen ble utført.
Idrettsgallaen 2006: Gallaens mestvinnende dette året var Marit Bjørgen som bl.a. ble kåret til Årets navn 2005. Ole Einar Bjørndalen vant to priser i klassen Utholdenhet og med Lagkonkurranse, stafettlaget, skiskyting (menn). Stein Johnson ble vinner av Idrettsgallaens hederspris.
Idrettsgallaen 2007: «Årets navn 2006», Idrettsgallaens hederspris og ytterligere to priser gikk til Kjetil André Aamodt, som offentliggjorde sin avgjørelse om å gi seg som toppalpinist på direkten.
Idrettsgallaen 2008: Aksel Lund Svindal vant både årets mannlige utøver og utøvernes pris, mens det var Odd-Bjørn Hjelmeset som ble kåret til Årets navn 2007.
Idrettsgallaen 2009: Årets navn 2008 ble Norges kvinnelandslag i håndball. Håndballjentene satte et sterkt preg på denne denne gallaen, hvor totalt fem priser var relatert til lagets, spillernes, og trenernes innsats i 2008. Alexander Dale Oen fikk utøvernes pris.
Idrettsgallaen 2010: Petter Northug ble kåret til Årets navn 2009 og fikk i tillegg utøvernes pris. Ole Einar Bjørndalen vant årets mannlige utøver.
Idrettsgallaen 2011: Thor Hushovd vant både årets mannlige utøver, og utøvernes pris i tillegg til at han ble kåret til Årets navn 2010.
Idrettsgallaen 2012: Alexander Dale Oen vant både årets mannlige utøver, og utøvernes pris. Therese Johaug ble kåret til årets navn 2011.
Idrettsgallaen 2013: Eirik Verås Larsen vant både årets mannlige utøver, og utøvernes pris. Cecilia Brækhus ble kåret til «årets navn 2012». Alexander Dale Oen ble posthumt kåret til «årets forbilde».
Idrettsgallaen 2014: Magnus Carlsen ble kåret til årets navn 2013 og vant åpen klasse og utøvernes pris sammen med Suzann Pettersen.
Idrettsgallaen 2015: Sarah Louise Rung ble kåret til årets forbilde og vant årets kvinnelige funksjonshemmede utøver, mens Kjetil Jansrud ble årets mannlige utøver og fikk utøvernes pris. Alexander Kristoff ble kåret til «årets navn».
Idrettsgallaen 2016: Petter Northug ble årets navn og vant i tillegg prisen som årets mannlige utøver. Mats Zuccarello Aasen vant også to priser, årets lagspiller og utøvernes pris. Håndballjentenes VM-seier rett før jul i 2015 ga nominasjoner i tre forskjellige kategorier: årets lag, årets lagspiller (Heidi Løke) og årets trener (Þórir Hergeirsson), men endte opp med kun én pris, årets lag. Hege Riise fikk Idrettsgallaens hederspris.
Idrettsgallaen 2017: Bryteren Stig-André Berge ble «årets navn» og vant i tillegg pris som «årets forbilde» og han fikk «utøvernes pris». Ada Stolsmo Hegerberg ble tildelt «gullballen» og vant i tillegg «årets kvinnelige utøver».
Idrettsgallaen 2018: Karsten Warholm ble «årets navn» og «årets mannlige utøver» og fikk «utøvernes pris». Bjarte Myrhol ble «årets forbilde», og Egil Olsen fikk hedersprisen.
Idrettsgallaen 2019: Marit Bjørgen ble «årets navn» og «årets kvinnelige utøver» og fikk «hedersprisen» sammen med Ole Einar Bjørndalen. Jakob Ingebrigtsen ble «årets gjennombrudd» og fikk «utøvernes pris».
Idrettsgallaen 2020: Karsten Warholm ble «årets navn» og «årets mannlige utøver» og fikk «Utøvernes pris», og hans trener Leif Olav Alnes ble årets trener. Suzann Pettersen ble tildelt «hedersprisen».
Idrettsgallaen 2021: Gallaen ble amputert på grunn av koronaviruspandemien og antall priser ble kraftig redusert, blant annet ble prisen «årets navn» ikke satt opp. «Årets idrettsprestasjon» for kvinner og menn ble årets nye idrettspriser, tildelt Marte Olsbu Røiseland og Viktor Hovland. Rune Andersen ble tildelt «hedersprisen».
Idrettsgallaen 2022: Maren Lundby ble årets navn, og hedersprisen ble tildelt Karen Espelund.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Idrettsgallaen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
== Se også ==
Den samiske idrettsgallaen | Idrettsgallaen 2015 var en seremoni der Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité hedret de største idrettsnavnene og beste prestasjonene, samt andre som gjorde en stor innsats for norsk idrett i sportsåret 2014. | 198,323 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emmi_Leisner | 2023-02-04 | Emmi Leisner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1958', 'Kategori:Fødsler 8. august', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Flensburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske operasangere'] | Emmi Leisner (født 8. august 1885 i Flensburg i Tyskland, død 12. januar 1958 i Kampen på øya Sylt) var en tysk sangerinne (alt).
| Emmi Leisner (født 8. august 1885 i Flensburg i Tyskland, død 12. januar 1958 i Kampen på øya Sylt) var en tysk sangerinne (alt).
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Emmi Leisners mor, født i Husum var en meget dyktig sanger og pianist. Hennes far var av dansk opprinnelse, skipsingeniør og ivrig amatørsanger.
=== Karrière ===
Emmi Leisner hadde allerede i en alder av ti år bestemt seg for at hun ville bli sanger. Etter skolegangen ble hun imidlertid sendt til Danmark for å lære seg husstell. Som sekstenåring måtte hun på kort varsel vikariere under en konsert og fikk meget gode presseomtaler. Foreldrene bestemte seg for å gi henne musikkutdannelse og hun reiste deretter til sangpedagogen Helene Breest i Berlin.
Etter ferdig utdannelse ble Emmi Leisner ansatt hos organisten Karl Straube som solist i det berømte Thomanerchor. I Leipzig opptrådte hun også ved operaen. Fra Leipzig gikk hun videre til operaen i Frankfurt og fra 1913 til 1921 ansatt ved Operaen på Unter den Linden i Berlin og senere ved Volksoper i Berlin. Hun opptrådte ved Kungliga Teatern i Stockholm 1919 og 1922.Som operasangerinne gjorde Emmi Leisner minneverdige tolkninger av Amneris (Aida), Dalila (Samson et Dalila), Brangane (Tristan und Isolde), Fricka (Nibelungenringen) og Erda (Nibelungenringen).
Emmi Leisner gjorde flere opptredener i Norge og deltok blant annet i Oslo ved Cæciliaforeningens Bachfest i 1921. Senere ble Leisner populær som konsertsanger, særlig kjent for sin mørke stemme og intensitet i foredraget.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Emmi Leisner på Discogs
(en) Emmi Leisner på MusicBrainz
(en) Emmi Leisner på AllMusic | Emmi Leisner (født 8. august 1885 i Flensburg i Tyskland, død 12. | 198,324 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Herbert_og_Dorothy_Vogel | 2023-02-04 | Herbert og Dorothy Vogel | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Fødsler i 1935', 'Kategori:Kultur i USA', 'Kategori:Kunstsamlere', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato'] | Herbert Vogel (født 16. august 1922, død 22. juli 2012) og Dorothy Vogel (født 1935), beskrevet som «proletære kunstsamlere», jobbet som offentlige tjenestemenn i New York City i mer enn et halvt århundre mens de samlet det som har blitt kalt en av de viktigste post-1960 kunstsamlinger i USA, bestående av hovedsakelig minimalistisk og konseptuell kunst. Herbert Vogel døde 22. juli 2012, på et sykehjem på Manhattan.Et av deres tidligste kjøp var et verk av Giuseppe Napoli, som Herb kjøpte før han giftet seg med Dorothy. De kjøpte et keramisk verk av Pablo Picasso for å feire forlovelsen, og «Crushed Car Parts» av den amerikanske billedhuggeren John Chamberlain var deres første kjøp etter bryllupet.
| Herbert Vogel (født 16. august 1922, død 22. juli 2012) og Dorothy Vogel (født 1935), beskrevet som «proletære kunstsamlere», jobbet som offentlige tjenestemenn i New York City i mer enn et halvt århundre mens de samlet det som har blitt kalt en av de viktigste post-1960 kunstsamlinger i USA, bestående av hovedsakelig minimalistisk og konseptuell kunst. Herbert Vogel døde 22. juli 2012, på et sykehjem på Manhattan.Et av deres tidligste kjøp var et verk av Giuseppe Napoli, som Herb kjøpte før han giftet seg med Dorothy. De kjøpte et keramisk verk av Pablo Picasso for å feire forlovelsen, og «Crushed Car Parts» av den amerikanske billedhuggeren John Chamberlain var deres første kjøp etter bryllupet.
== Fast jobb ==
Herbert jobbet med sortering av post hos postverket i USA, United States Postal Service, inntil han pensjonerte seg i 1979. Han ble ikke ferdig med videregående skole. Han tjenestegjorde i US Army under andre verdenskrig. Dorothy Vogel hadde en bachelorgrad fra Syracuse University og en mastergrad fra University of Denver, begge i bibliotekvitenskap. Hun jobbet som bibliotekar på Brooklyn Public Library frem til hun pensjonerte seg i 1990.
== Kunstsamlingen ==
Paret brukte Dorothys inntekter til å dekke sine boutgifter, og i stedet for restaurantbesøk eller reiser, brukte de Herberts inntekt, som på det meste var USD 23 000 årlig, på å kjøpe kunst. De handlet ikke kunst som investeringsobjekter, men valgte kun verk de personlig likte og kunne bære med seg hjem på t-banen eller i taxi. De kjøpte direkte fra kunstnerne, ofte ved å betale i avdrag. Ifølge Washington Post, fikk de en collage fra kunstneren Christo i bytte for å passe katten hans. I 1975 holdt de den første utstillingen av sin samling, på Clocktower Gallery på nedre Manhattan.
De opparbeidet en samling av over 4 782 verk, som hang fremme overalt i leiligheten, men som også var lagret i skap og under sengen i den leide to-roms leilighet deres på Manhattans Upper East Side. Selv om deres fokus hovedsakelig var konseptuell og minimalistisk kunst, inkluderer samlingen også bemerkelsesverdige post-minimalistisk arbeider. Samlingen deres inkluderte etterhvert også arbeid fra kunstnere som popkunstner Roy Lichtenstein, fotografen Cindy Sherman og post-minimalistiske Richard Tuttle.
I 1992 bestemte ekteparet seg for å overføre hele samlingen til National Gallery of Art, som ble valgt fordi kunstinstitusjonen ikke tar inngangspenger, ikke selger donerte verk, og de ønsket at deres kunst skulle tilhøre allmenheten. På slutten av 2008 lanserte de «The Dorothy and Herbert Vogel Collection: Fifty Works for Fifty States» sammen med National Gallery of Art, National Endowment for the Arts, og Institute of Museum and Library Services. Gjennom dette prosjektet donerte de 2 500 verk til 50 institusjoner over 50 stater og ble ledsaget av en bok med samme navn.
== Kunstnerliste ==
Gregory Amenoff
Eric Amouyal
William Anastasi
Joe Andoe
Carl Andre
Stephen Antonakos
Richard Anuszkiewicz
Nancy Arlen
Anne Arnold
Richard Artschwager
Jo Baer
Carel Balth
Will Barnet
Robert Barry
Zigi Ben-Haim
Lynda Benglis
Joseph Beuys
James Bishop
Ronald Bladen
Dike Blair
William (Bill) Bollinger
Gary Bower
Lisa Bradley
Richmond Burton
André Cadéré
Loren Calaway
Peter Campus
McWillie Chambers
Ann Chernow
Chryssa
Michael Clark
John Clem Clarke
Charles Clough
Kathleen Cooke
Peggy Cyphers
Gene Davis
Claudia de Monte
Stuart Diamond
Lois Dodd
Koki Doktori
Rackstraw Downes
Robert Duran
Benni Efrat
William Fares
R.M. Fischer
Joel Fisher
Richard Francisco
Adam Fuss
Charles Gaines
Pinchas Cohen Gan
Dixie Friend Gay
Jon Gibson
David Gilhooly
Michael Goldberg
Ronald Gorchov
Sidney Gordin
Dan Graham
Denise Green
Rodney Alan Greenblat
Peter Halley
William L. Haney
Don Hazlitt
Jene Highstein
Stewart Hitch
Jim Hodges
Tom Holland
John Hultberg
Ralph Humphrey
Bryan Hunt
David Hunter
Peter Hutchinson
Will Insley
Patrick Ireland / Brian O’Doherty
Ralph Iwamoto
Neil Jenney
Bill Jensen
Martin Johnson
Joan Jonas
Tobi Kahn
Stephen Kaltenbach
Steven Karr
Steve Keister
Alain Kirili
Mark Kostabi
Moshe Kupferman
Cheryl Laemmle
Ronnie Landfield
Michael Lash
John Latham
Michael Lathrop
Wendy Lehman
Annette Lemieux
Jill Levine
Sol LeWitt
Roy Lichtenstein
Robert Lawrance Lobe
Michael Lucero
Robert Mangold
Sylvia Plimack Mangold
Andy Mann
Antoni Miralda
William Morehouse
Kyle Morris
Vik Muniz
Takashi Murakami
Catherine E. Murphy
Elizabeth Murray
Forrest Myers
Giuseppe Napoli
Joseph Nechvatal
Richard Nonas
David Novros
Nam June Paik
Raymond Parker
Betty Parsons
Henry C. Pearson
Joel Perlman
Richard Pettibone
Lil Picard
Larry Poons
Katherine Porter
Lucio Pozzi
David Rabinowitch
David Reed
Edda Renouf
Edward Renouf
Judy Rifka
Rodney Ripps
Alexis Rockman
Stephen Rosenthal
Christy Rupp
David Salle
John Salt
Alan Saret
David Sawin
F. (Frank) L. Schröder
HA Schult
Peter Schuyff
Barbara Schwartz
Joel Shapiro
Judith Shea
Cindy Sherman
Alan Shields
Yinka Shonibare
James Siena
Lorna Simpson
Tony Smith
Keith Sonnier
Richard Stankiewicz
Robert Stanley
Pat Steir
Gary Stephan
Michelle Stuart
Donald Sultan
Lori Taschler
Hap Tivey
John Torreano
Daryl Trivieri
Richard Tuttle
Lynn Umlauf
Leo Valledor
Richard Van Buren
Ruth Vollmer
Ursula von Rydingsvard
Robert Marshall Watts
Lawrence Weiner
Bettina Werner
Joseph White
Thornton Willis
Terry Winters
Tod Wizon
Martin Wong
Betty Woodman
Mario Yrissary
Larry Zox
Joe Zucker
Michael Zwack
== Referanser == | Herbert Vogel (født 16. august 1922, død 22. | 198,325 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Andr%C3%A9_Forfang | 2023-02-04 | Johann André Forfang | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2017', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2019', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2021', 'Kategori:Fødsler 4. juli', 'Kategori:Fødsler i 1995', 'Kategori:Juniorverdensmestere i skihopping', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skihoppere', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Tromsø kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Verdensmestere i skiflyging'] | Johann André Forfang (født 4. juli 1995 i Tromsø) er en norsk skihopper som representerer Tromsø Skiklub og treningsteamet Trønderhopp.
Han er bror til den tidligere skihopperen Daniel Forfang.
| Johann André Forfang (født 4. juli 1995 i Tromsø) er en norsk skihopper som representerer Tromsø Skiklub og treningsteamet Trønderhopp.
Han er bror til den tidligere skihopperen Daniel Forfang.
== Karriere ==
Forfang hoppet på det norske laget som tok bronse i lagkonkurransen i Junior-VM på ski 2014.
Forfang deltok i kvalifiseringen til verdenscuprennet på Lillehammer 5. desember 2014 hvor han gjorde et kjempehopp, men han ble diskvalifisert på grunn av stor dress. Han debuterte i verdenscupen i Engelberg 20. desember 2014 der han kom på 12.-plass. Hans første pallplass i verdenscupen kom i februar 2015 da han kom på tredjeplass i skiflyging i Vikersund. Under junior-VM på ski 2015 i Almaty tok han gull foran tyske Andreas Wellinger og norske Phillip Sjøen individuelt i normalbakke. Han tok også gull i laghopp sammen med Joacim Ødegård Bjøreng, Halvor Egner Granerud og Phillip Sjøen. Den 15. februar tok Forfang sin første pallplassering i verdenscupen i Vikersund, hvor han kom på en 3. plass, bak Anders Fannemel som satte verdensrekord i 1. omgangen med 251,5 meter og vinneren Severin Freund fra Tyskland. Han ble deretter tatt ut i den norske troppen til Ski-VM 2015 i Falun. I mesterskapet deltok han i normalbakkerennet, hvor han ble diskvalifisert. Det ble hans eneste deltakelse i mesterskapet, ettersom Anders Bardal var regjerende mester i normalbakke og hadde friplass.
Han ble verdensmester i skiflyging i laghopp under VM i skiflyging 2016 i Bad Mitterndorf, sammen med Anders Fannemel, Daniel-André Tande og Kenneth Gangnes, og ble igjen verdensmester i skiflyging i samme øvelse under VM i skiflyging 2018 i Oberstdorf, sammen med Robert Johansson, Andreas Stjernen og Daniel-André Tande.
Han tok sin første verdenscupseier i tyske Titisee-Neustadt den 12. mars 2016, foran slovenske Peter Prevc og Kenneth Gangnes.I Ski-VM 2017 i Lahtis satte Forfang bakkerekord med 138 meter i andre omgang av lagkonkurransen i stor bakke, og sikret med dette norsk sølv bak Polen. På det norske laget hoppet også Anders Fannemel, Daniel-André Tande og Andreas Stjernen.I de olympiske leker i Pyeongchang i Sør-Korea i 2018 tok han som OL-debutant sølv i normalbakken, kun slått av tyske Andreas Wellinger. Han ble nummer fem i stor bakke, og han hoppet på det norske laget som tok gull i laghopp. De øvrige tre på laget var Daniel-André Tande, Andreas Stjernen og Robert Johansson.
Den 28. februar 2018 kom Forfang på andreplass i NM stor bakke i Holmenkollbakken. Robert Johansson vant, og Marius Lindvik ble nummer tre.
Forfang ble verdensmester i skiflyging i laghopp i VM 2020 i Planica, sammen med Daniel-André Tande, Robert Johansson og Halvor Egner Granerud.
Han tok sitt første NM-gull da han vant NM stor bakke i Holmenkollbakken 18. januar 2022.Hans personlige rekord er på 245,5 meter, satt under verdenscupen og Raw Air-avslutningen i Vikersund 19. mars 2017.
== Resultater ==
=== Olympiske leker ===
=== Verdensmesterskap ===
=== VM i skiflyging ===
== Pallplasseringer og deltakelser i verdenscupen ==
== Sammenlagtplasseringer i verdenscupen ==
=== Noter ===
1Diskvalifisert under kvalifisering
2Diskvalifisert under 2. omgang
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Johann André Forfang – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann André Forfang på Internet Movie Database
(en) Johann André Forfang – Olympics.com
(en) Johann André Forfang – Olympedia
(en) Johann André Forfang – FIS (skihopping)
(pl) Johann André Forfang – skijumping.pl | Tromsø | 198,326 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Standard | 2023-02-04 | Standard | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kontraktsrett', 'Kategori:Standarder', 'Kategori:Teknologi'] | Standard er en teknisk spesifikasjon som beskriver hvordan ulike objekter skal kunne defineres på en entydig måte, for eksempel mål og vekt, eller som beskriver arbeidsmetoder, for eksempel kvalitetsstyring i en bedrift. Standarder blir vanligvis utviklet og vedlikeholdt av en standardiseringsorganisasjon på nasjonalt, europeisk eller globalt plan.
Standard er også en betegnelse på standardiserte, «alminnelige», bestemmelser for kontraktsinngåelse og kontrakter, særlig Norsk Standard forkortet til NS.
Juridisk brukes også standard eller «rettslig standard» som betegnelse på skjønnmessige regler, slik som plikten til å overholde god forretningsskikk og lignende.
En forvaltningsstandard er standard gitt av en relevant myndighet om at en bestemt standard skal legges til grunn for hele eller større deler av offentlig forvaltning.
| Standard er en teknisk spesifikasjon som beskriver hvordan ulike objekter skal kunne defineres på en entydig måte, for eksempel mål og vekt, eller som beskriver arbeidsmetoder, for eksempel kvalitetsstyring i en bedrift. Standarder blir vanligvis utviklet og vedlikeholdt av en standardiseringsorganisasjon på nasjonalt, europeisk eller globalt plan.
Standard er også en betegnelse på standardiserte, «alminnelige», bestemmelser for kontraktsinngåelse og kontrakter, særlig Norsk Standard forkortet til NS.
Juridisk brukes også standard eller «rettslig standard» som betegnelse på skjønnmessige regler, slik som plikten til å overholde god forretningsskikk og lignende.
En forvaltningsstandard er standard gitt av en relevant myndighet om at en bestemt standard skal legges til grunn for hele eller større deler av offentlig forvaltning.
== Forskjellige typer standarder ==
Mål og vekt, se eks. SI-systemet
Fysiske standarder, papir- konvoluttformater, trelastdimensjonsstandarder, Standarder for elektriske komponenter. Standarder for skruegjenger, bolt og mutter utforming, fastnøkkeldimensjoner, skrubitsstandarder.
Industristandarder, innarbeidet fordi et produkt er blitt utbredt og enten mangler patent, eller patent er frigitt, eksempler er Compact lydkassett og VHS videokassett.
Kvalitetsstandarder som har framgangsmåter for å sikre at arbeidsutførelse, produksjon m.v. holder en bestemt kvalitet
Offentlige krav til produkter som trenger godkjenning / typegodkjenning for at salg skal være lovlig, eller utformingskrav for en eventuell registrering.
Hygienekrav for omsetning av næringsmidler / Frambud av næringsmidler til servering.
Alminnelige bestemmelser om kontraktsinngåelse og kontrakter framforhandlet som «agreed documents» av bransjeorganisasjoner og vedtatt som Norsk Standard
Standarder for informasjonsutveksling, se eks. EDI, EPCIS, eFakturaJf. bransjestandard.
== Nyttige standarder ==
I dagliglivet er vi vant til å bruke mange produkter som kan brukes fordi de har en utforming som gjør at produkter fra forskjellige produsenter kan brukes om hverandre.
Ett godt eksempel er utforming av kontakt og støpsel for 230 V husholdningselektrisitet. Alle vanlige elektriske produkter som bruker 230 V som selges i ett land, har støpsel som passer i de kontaktene som er vanlige i landet.
For radioer og musikkelektronikk er det standarder for hodetelefonkontakter, høyttalerkontakter, CD-spillere og andre kilder for elektronisk lyd med definert fysisk utførelse og spenning / impedanse. Dette gir stor valgfrihet ved bruk av høyttalere, hodetelefoner og mange former for lydkilder med mange kombinasjons- og valgmuligheter for brukeren.
I helsevesenet i Norge brukes sprøyter, sprøytespisser og infusjonsutstyr med standardisert utforming på tilkoblingen, kalt "Luerlock". En annen standard kalles "Record". Med Luerlock-koblingen på alt utstyr er det enkelt å bruke sprøyter, spisser, infusjonssett etc. om hverandre selv om utstyret kommer fra forskjellige leverandører.
== Manglende standarder ==
Mobiltelefoner og handsfree anlegg for disse har et stort antall forskjellige utforminger både for elektrisk tilkobling og for mekanisk feste for telefonen i handsfreeholderen.
== Se også ==
ISO
Standard Norge
SI-systemet
DIN
Norsk Standard
Standart
GS1
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Standard Norge | Standard kan vise til: | 198,327 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andreas_Andersen_Borge | 2023-02-04 | Andreas Andersen Borge | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1910', 'Kategori:Fødsler 22. september', 'Kategori:Fødsler i 1825', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bankfolk', 'Kategori:Norske bønder', 'Kategori:Ordførere i Råde', 'Kategori:Personer fra Råde kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1880–1882', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Smaalenenes amt'] | Andreas Andersen Borge (født 22. september 1825, død 23. juni 1910) var gårdbruker og ordfører fra Råde i Østfold. Han var stortingsmann i én periode.
Borge var sønn av en gårdbruker og overtok farsgården i 1845. Han var medlem av herredsstyret 1851–1900, i perioden 1853–89 satt han i formannskapet. Han var ordfører i flere perioder; 1860–61, 1864–66, 1870–73 og 1878–89. Ellers var han forlikskommissær fra 1858 til 1903, sparebankdirektør og medlem i Rakkestad
fogderikommisjon i tillegg til en rekke andre verv.Han var 1. representant for Smaalenenes amt på Stortinget i perioden
1880–1882. På tinget var han medlem av næringskomite nr. 2. Borge frasa seg gjenvalg i 1882. Han hadde i tillegg vært 4. suppleant flere år tidligere; i 1868–1869.
| Andreas Andersen Borge (født 22. september 1825, død 23. juni 1910) var gårdbruker og ordfører fra Råde i Østfold. Han var stortingsmann i én periode.
Borge var sønn av en gårdbruker og overtok farsgården i 1845. Han var medlem av herredsstyret 1851–1900, i perioden 1853–89 satt han i formannskapet. Han var ordfører i flere perioder; 1860–61, 1864–66, 1870–73 og 1878–89. Ellers var han forlikskommissær fra 1858 til 1903, sparebankdirektør og medlem i Rakkestad
fogderikommisjon i tillegg til en rekke andre verv.Han var 1. representant for Smaalenenes amt på Stortinget i perioden
1880–1882. På tinget var han medlem av næringskomite nr. 2. Borge frasa seg gjenvalg i 1882. Han hadde i tillegg vært 4. suppleant flere år tidligere; i 1868–1869.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Andreas Andersen Borge hos Norsk senter for forskningsdata | Andreas Andersen Borge (født 22. september 1825, død 23. | 198,328 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5kon_Johnsen | 2023-02-04 | Håkon Johnsen | ['Kategori:Ap-politikere i Sør-Trøndelag', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1991', 'Kategori:Fødsler 3. mars', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Lokalpolitikere i Trondheim', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Odelstingspresidenter', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1945–1949', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1950–1953', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1954–1957', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1958–1961', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1961–1965', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1965–1969', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1969–1973', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Sør-Trøndelag', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Trondheim og Levanger', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Ap'] | Håkon Armand Menzoni Johnsen (født 3. mars 1914 i Trondheim, død 17. oktober 1991 samme sted) var en norsk politiker (Ap) som var stortingsrepresentant 1945–1973 og odelstingspresident 1969–1973.
| Håkon Armand Menzoni Johnsen (født 3. mars 1914 i Trondheim, død 17. oktober 1991 samme sted) var en norsk politiker (Ap) som var stortingsrepresentant 1945–1973 og odelstingspresident 1969–1973.
== Liv og virke ==
Han vokste opp i arbeiderstrøket Lademoen i Trondheim som sønn av maskinmester Julius Wilhelm Johnsen fra Hammerfest og husmor Lena Marie Kjevik fra Fillan. Han giftet seg i 1940 med Marit Bromstad, men ekteskapet ble oppløst i 1962. Etter middelskolen i 1931 begynte Johnsen å arbeide som lagerekspeditør ved NKLs manufakturavdeling i Trondheim. Ved siden av arbeidet gikk han Arbeiderhøyskolen på Malmøya i 1935 og handelsskole i 1943.Johnsen kom tidlig inn i Arbeidernes ungdomsfylking i Trondheim, og satt som formann i Trondheim AUF 1932–1935 og Sør-Trøndelag AUF 1937–1938. I 1938 ble han viseformann i Trondheim forente arbeiderparti og medlem av Trondheim bystyre. Under den andre verdenskrig satt han i tysk fangenskap i fire år. Etter krigen var han medlem av bystyret i ti år.Johnsen var innvalgt på Stortinget fra kjøpstedene i Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag fylker 1945–1953. Etter at byvalgkretsene ble avskaffet ved stortingsvalget i 1953, var Johnsen innvalgt fra Sør-Trøndelag fylke 1954–1973. Etter noen år i Stortingets helsekomité og Stortingets post-, telegraf- og kystfartskomité hadde han sitt fremste virke i Stortingets kirke- og undervisningskomité 1950–1969, i perioden 1965–1969 som formann. I sin siste stortingsperiode var han odelstingspresident. Som politiker var han kjent som både humørfylt, energisk og frittalende. Foran stortingsvalget i 1973 ble ikke Johnsen renominert, noe som ble forklart med at Johnsen hadde sittet lenge, et ønske om å velge flere kvinner, og Johnsens sympati for EF.Johnsen hadde en lang rekke medlemskap i styrer og representantskap ved lokale og nasjonale kulturinstitusjoner, både under og etter tiden på Stortinget.Han døde i Trondheim i 1991, 77 år gammel, og ble bisatt i Lademoen kapell.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Håkon Johnsen på Internet Movie Database
(no) Håkon Johnsen hos Stortinget
(no) Håkon Johnsen hos Norsk senter for forskningsdata | Håkon Armand Menzoni Johnsen (født 3. mars 1914 i Trondheim, død 17. | 198,329 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjetil_Berge_(billedkunstner) | 2023-02-04 | Kjetil Berge (billedkunstner) | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. juli', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske billedkunstnere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kjetil Ingvar Berge (født 1957) er en norsk billedkunstner som jobber med video, fotografi og skulptur. Han er født i Ølen, bor og jobber i London, Storbritannia, men oppholder seg også mye på Kvalnes i Lofoten. I 2006 deltok han på Havanna Biennalen på Cuba. Utvalgte soloutstillnger er Oslo Kunstforening i 1997, Galleri MGM i 2001, LAUTOM contemporary i 2010 og det kunstnerdrevne galleriet Noplace i Oslo i 2013.
Han har sin utdannelse fra Slade School of Fine Art i London (1987-1989),
Escola Superior de Belas Artes de Lisboa i Portugal (1984-1985) og Bergens Kunsthåndverkskole (1982-1986). Han er blant annet innkjøpt av The Arts Council i Storbritannia, Nasjonalmuseet i Oslo, Jyväskylä Art Collections i Finland, Oslo kommunes kunstsamlinger, ambassaden i London og Norsk kulturråd
| Kjetil Ingvar Berge (født 1957) er en norsk billedkunstner som jobber med video, fotografi og skulptur. Han er født i Ølen, bor og jobber i London, Storbritannia, men oppholder seg også mye på Kvalnes i Lofoten. I 2006 deltok han på Havanna Biennalen på Cuba. Utvalgte soloutstillnger er Oslo Kunstforening i 1997, Galleri MGM i 2001, LAUTOM contemporary i 2010 og det kunstnerdrevne galleriet Noplace i Oslo i 2013.
Han har sin utdannelse fra Slade School of Fine Art i London (1987-1989),
Escola Superior de Belas Artes de Lisboa i Portugal (1984-1985) og Bergens Kunsthåndverkskole (1982-1986). Han er blant annet innkjøpt av The Arts Council i Storbritannia, Nasjonalmuseet i Oslo, Jyväskylä Art Collections i Finland, Oslo kommunes kunstsamlinger, ambassaden i London og Norsk kulturråd
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Kjetil Ingvar Berge (født 1957) er en norsk billedkunstner som jobber med video, fotografi og skulptur. Han er født i Ølen, bor og jobber i London, Storbritannia, men oppholder seg også mye på Kvalnes i Lofoten. | 198,330 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antoine-Fran%C3%A7ois_Momoro | 2023-02-04 | Antoine-François Momoro | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 24. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1794', 'Kategori:Franske forretningsfolk', 'Kategori:Franske politikere', 'Kategori:Fødsler i 1756', 'Kategori:Henrettede franskmenn', 'Kategori:Henrettede personer (før 1900-tallet)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Besançon', 'Kategori:Personer fra den franske revolusjon', 'Kategori:Personer henrettet ved giljotinering', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Antoine-François Momoro (født 1756 i Besançon, henrettet 24. mars 1794 i Paris) var en boktrykker som gikk over til politikken under den franske revolusjon og fra høsten 1793 til sin arrestasjon i mars 1794 var en av de ledende hébertistene.
| Antoine-François Momoro (født 1756 i Besançon, henrettet 24. mars 1794 i Paris) var en boktrykker som gikk over til politikken under den franske revolusjon og fra høsten 1793 til sin arrestasjon i mars 1794 var en av de ledende hébertistene.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Momoros forfedre stammet fra Spania og hadde innvandret til Franche-Comté der de ble forretningsfolk. Antoine-François Momoro forlot i ungdommen sin fødeby Besançon, kjøpte et trykkeri i Paris og ble fremgangsrik som forretningsmann.
=== Den franske revolusjon ===
I 1789 var han en av de ledende i Cordeliers-distriktet i byen, og var det påfølgende år en av grunnleggerne av Cordelierklubben. Han stiftet og utgav klubbens avis «Journal du club des Cordeliers».
Momoro fikk ved siden av Danton og Chaumette stor innflytelse i seksjonen Théâtre-Français, som den 30. juli 1792 gjennomtvang allmenn valgrett til sin generalforsamling. Dette innebar at skillet av velgerne mellom aktiv- og passivborgere ble opphevet. Passivborgerne var alle borgere som ikke betalte noen eller bare liten skatt - de var dermed ikke valgberettiget. Når nå passivborgerne fikk valgrett, førte det til en politisk styrking av sansculottene.Den 10. august 1792 deltok Momoro på stormen av Tuileriene. Få dager etter sendte det provisoriske eksekutivråd ham som kommissar til Normandie, der han fikk satt i sirkulasjon brosjyrer med Erklæringen om menneske- og borgerrettighetene, men også sine egne verker. Derfor ble han arrestert i september 1792 i Bernay.Momoro ble imidlertid løslatt etter kort tid. Han vendte da tilbake til Paris, og i oktober 1792 ble han opptatt i direktoriet for departementet Seine. Momoro krevde der at storgodseiernes åkerland skulle oppdeles. Men til forskjell fra sansculottene stod han på at ikke alle og enhver som ønsket det, hadde rett til åkerlandet; oppdelingen av eiendommene måtte finne sted etter rettslige reguleringer. Forretningseiendom betraktet han som uantastelig. Likeså forsvarte han slike sosiale forskjeller som var blitt billiget til fellesskapets gunst - og at slike forskjeller kunne bekjempes av samme grunn. Momoro offentliggjorde våren 1793 sitt skrift «Opinion sur la fixation du maximum du prix des grains» (Mening om fastleggelse av maksimalpriser for korn). Der gikk han inn for at all markens grøde skulle erklæres som tilhørende alle borgere.Høsten 1793 tok Antoine-François Momoro aktivt del i avkristningskampanjen. Han var den fremste talsmannen for Fornuftskulten. Det var hans hustru, Sophie Momoro (født Fournier), som spilte rollen som gudinne ved kultens «Fornuftens festival» den 20. brumaire, år II (10. november 1793). Han var fremtredende blant hébertistene, med stor innflytelse, og bekjempet med dem de såkalte indulgentene rundt Danton. Hébert og Momoro gikk den 12. februar 1794 til heftige verbale angrep på Dantons og Robespierres tilhengere. De beskyldte dem for modérantisme. Dermed satte de i gang den prosess som skulle føre til deres egen undergang. Etter at et forsøk den 7. mars 1794 på å forsone de begge fraksjoner i Jakobinerklubben, og den oppstand av seksjonene og Pariserkommunen som Hébert da forventet seg, ikke fant sted, ble natten 13./14. mars 1794 alle de ledende hébertister arrestert og kort etter dømt til døden av Revolusjonstribunalet. Her utbrøt Momoro: «Og dere anklager meg, som har gitt alt for Revolusjonen!»Den 24. mars 1794 (4. Germinal II) ble Antoine-François Momoro henrettet med giljotinen i Paris. Hébert og hans tilhengere Charles Philippe Ronsin, François Nicolas Vincent, Anacharsis Cloots, François Desfieux, Jacob Pereira, Paul Ulric Dubuisson, den belgiske spekulant Balthazar Proli og den nederlandske bankier Jean Conrad de Kock ble også giljotinert samme dag i Paris.
== Ettervirkning ==
Momoro var den som forfattet den franske revolusjons slagord, eller egentlig den første versjonen av det: «Liberté, Egalité, Indivisibilité ou la mort» (frihet, likhet, udelelighet - eller døden). Den versjonen som skulle bli stående - «Liberté, Egalité, Fraternité» (frihet, likhet, brorskap) - festnet seg egentlig ikke i den offentlige bevissthet før med den franske forfatning av 1848.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bernd Jeschonnek: Revolution in Frankreich 1789 bis 1799 - Ein Lexikon. Akademie-Verlag, Berlin 1989, ISBN 3-05-000801-6
Walter Markov / Albert Soboul: 1789 – Die Große Revolution der Franzosen. Urania-Verlag, Leipzig Jena Berlin; 1. Auflage 1989, ISBN 3-332-00261-9; | Antoine-François Momoro (født 1756 i Besançon, henrettet 24. mars 1794 i Paris) var en boktrykker som gikk over til politikken under den franske revolusjon og fra høsten 1793 til sin arrestasjon i mars 1794 var en av de ledende hébertistene. | 198,331 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Max_von_der_Gr%C3%BCn | 2023-02-04 | Max von der Grün | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. april', 'Kategori:Dødsfall i 2005', 'Kategori:Fødsler 25. mai', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Gruvearbeidere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bayreuth', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Max von der Grün (født 25. mai 1926 i Bayreuth, død 7. april 2005 i Dortmund) var en tysk forfatter.
Grün deltok i andre verdenskrig og var krigsfange. Etter krigen arbeidet han som murer og gruvearbeider, og flere av bøkene hans henter sin virkelighet fra hans egne erfaringer i gruvene.På 1950-tallet begynte han å skrive. 1961 var han med å starte den såkalte Gruppe 61, en forfattergruppe der blant andre Günter Wallraff deltok. Grün debuterte i 1962, 36 år gammel.
| Max von der Grün (født 25. mai 1926 i Bayreuth, død 7. april 2005 i Dortmund) var en tysk forfatter.
Grün deltok i andre verdenskrig og var krigsfange. Etter krigen arbeidet han som murer og gruvearbeider, og flere av bøkene hans henter sin virkelighet fra hans egne erfaringer i gruvene.På 1950-tallet begynte han å skrive. 1961 var han med å starte den såkalte Gruppe 61, en forfattergruppe der blant andre Günter Wallraff deltok. Grün debuterte i 1962, 36 år gammel.
== Bibliografi ==
=== Originalutgivelser ===
Geheimes Kochbuch, Darmstadt 1960
Männer in zweifacher Nacht, Recklinghausen 1962
Irrlicht und Feuer, Recklinghausen 1963
Fahrtunterbrechung und andere Erzählungen, Frankfurt a. M. 1965
Feierabend, Recklinghausen 1968 (sammen med Hans Dieter Schwarze)
Zwei Briefe an Pospischiel, Neuwied u. a. 1968
Flug über Zechen und Wälder. Nordrhein-Westfalen. Land der Gegensätze, Braunschweig 1970
Urlaub am Plattensee, Stierstadt i. Ts. 1970
Am Tresen gehn die Lichter aus, Stierstadt (im Taunus) 1972
Stenogramm, Düsseldorf 1972
Ein Tag wie jeder andere. Düsseldorf [1973], 2. Aufl. 1976; u.d.T.: Ein Tag wie jeder andere. Reisen in die Gegenwart. Nach Südiler und zurück. München 1978
Menschen in Deutschland (BRD). 7 Porträts, Darmstadt u. a. 1973
Stellenweise Glatteis, Darmstadt u. a. 1973
Leben im gelobten Land. Gastarbeiterporträts, Darmstadt u. a. 1975
Wenn der tote Rabe vom Baum fällt, München 1975
Vorstadtkrokodile, München 1976
Flächenbrand, Darmstadt u. a. 1979
Unsere Fabrik (Fotoband), Luzern [u.a.] 1979 (sammen med Oren Schmuckler og Günter Wallraff)
Wie war das eigentlich? Kindheit und Jugend im Dritten Reich Darmstadt u. a. 1979, som pocket: dtv ISBN 3-423-12098-3
Etwas außerhalb der Legalität und andere Erzählungen, Darmstadt u. a. 1980
Unterwegs in Deutschland, Reinbek bei Hamburg 1980
Klassengespräche, Darmstadt u. a. 1981
Maloche. Leben im Revier [Fotobok ned Gruppe Anthrazit], Frankfurt am Main 1982
Späte Liebe, Darmstadt u. a. 1982
Friedrich und Friederike, Darmstadt u. a. 1983
Unser schönes Nordrhein-Westfalen. Von Menschen und Natur, von Kohle und Kultur, Frankfurt am Main 1983
Die Lawine, Darmstadt u. a. 1986
Waldläufer und Brückensteher, Stuttgart 1987
Das Revier. Eine Liebeserklärung, Dortmund 1988 (sammen med Peter Iwers)
Eine Jugend in Franken, Göttingen 1990
Springflut, Frankfurt am Main 1990
Die Saujagd und andere Vorstadtgeschichten, München 1995
Die schöne Unbekannte, Reinbek bei Hamburg 1997
Vorstadtkrokodile. Eine Geschichte vom Aufpassen; ein Leseprojekt zu dem gleichnamigen Roman von Max von der Grün. Berlin 2000 (sammen med S. Schlepp-Pellny)
=== Utgitt på norsk ===
Alt hva du sier..., oversatt av Bjørn Braaten (1975)
Hver får sitt, oversatt av Bjørn Braaten (1977)
En mann underveis, oversatt av Anders Hagerup (1999)
=== Utgitt på svensk ===
Halt väglag, Tiden (1975) (Stellenweise Glatteis, 1973)
Irrbloss och eld Tiden (1976) (Irrlicht und Feuer, 1963)
Krokodilgänget, Tiden (1977) (Vorstadt Krokodile, 1976)
Hur var det egentligen?: att växa upp i Tredje riket, Barrikaden (1980) (Wie war das eigentlich?, 1979)
Enbärskungen och andra berättelser, Barrikaden (1981) (Etwas ausserhalb der Legalität und andere Erzählungen, 1980)
Löpeld, Tiden (1981) (Flächenbrand, 1979)
Den sista kärleken, Barrikaden (1983) (Späte Liebe, 1982)
Lavinen, Alfabeta (1987) (Die Lawine, 1986)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Max von der Grün – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Max von der Grün på Internet Movie Database
(da) Max von der Grün på Scope
(fr) Max von der Grün på Allociné
(en) Max von der Grün på AllMovie
(en) Max von der Grün hos The Movie Database | Max von der Grün (født 25. mai 1926 i Bayreuth, død 7. | 198,332 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Noel_Cobb | 2023-02-04 | Noel Cobb | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Forfattere fra USA', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Grand Rapids', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato'] | Noel Cobb (født 21. mars 1938 i Grand Rapids, Michigan, USA, død 2. januar 2015 i England) var en filosof, psykolog og forfatter som bodde og studerte i Norge 1959-1966 og fikk mange venner der. Blant dem Axel Jensen, Jan Erik Vold, Trygve Vegge, Mona Lange, Bjørn Blumenthal og August Lange.
Cobb publiserte en rekke bøker, både poesi og sakprosa , har jobbet med R. D. Laing, studert ulike former for meditasjon, ble jungiansk analytiker og grunnla stiftelsen "The London Convivium for Archetypal Studies". Han er forfatter av "Prospero's Island: the Secret Alchemy at the Hart of The Tempest" I Oslo ble han del av et kulturelt radikalt miljø og tok en eksamen i psykologi. Til tross for at han var blitt far til et barn i Norge han ble utvist på grunn av eksperimentering med marihuana.I England jobbet han som daglig leder på R. D. Laings eksperimentelle klinikk for schizofrene i London, hvor Axel Jensen også bodde et år. Senere studerte han tibetansk språk, buddhisme, terapi og meditasjon i India og Nepal. I 1981 åpnet han en privat praksis som psykoterapeut i England.
Fra 1987 ledet han "The London Convivium for Archetypal Studies".
Noel startet en årsbok "Sphinx: A Journal of Archetypal Psychology and the Arts", hvor han publiserte mange artikler.
| Noel Cobb (født 21. mars 1938 i Grand Rapids, Michigan, USA, død 2. januar 2015 i England) var en filosof, psykolog og forfatter som bodde og studerte i Norge 1959-1966 og fikk mange venner der. Blant dem Axel Jensen, Jan Erik Vold, Trygve Vegge, Mona Lange, Bjørn Blumenthal og August Lange.
Cobb publiserte en rekke bøker, både poesi og sakprosa , har jobbet med R. D. Laing, studert ulike former for meditasjon, ble jungiansk analytiker og grunnla stiftelsen "The London Convivium for Archetypal Studies". Han er forfatter av "Prospero's Island: the Secret Alchemy at the Hart of The Tempest" I Oslo ble han del av et kulturelt radikalt miljø og tok en eksamen i psykologi. Til tross for at han var blitt far til et barn i Norge han ble utvist på grunn av eksperimentering med marihuana.I England jobbet han som daglig leder på R. D. Laings eksperimentelle klinikk for schizofrene i London, hvor Axel Jensen også bodde et år. Senere studerte han tibetansk språk, buddhisme, terapi og meditasjon i India og Nepal. I 1981 åpnet han en privat praksis som psykoterapeut i England.
Fra 1987 ledet han "The London Convivium for Archetypal Studies".
Noel startet en årsbok "Sphinx: A Journal of Archetypal Psychology and the Arts", hvor han publiserte mange artikler.
== Bibliografi ==
1984 Prospero's Island - the Secret Alchemy at the Heart of the Tempest, (Coventure, London)
1992 Archetypal Imagination - Glimpses of the Gods in Life and Art, (Lindisfarne Press, Hudson, New York)
1994 Kunsten og Sjelen, (Aschehoug Forlag, Oslo, Norway) - Translation of A, I. Into Norwegian
1997 Sofferanza e Belleza, (Milan, Moretti & Vitali) - Edited for Eva Loewe
1998 Maestri di Anima, (Milan, Moretti & Vitali)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
The International R. D. Laing Institute about Noel Cobb
Noel Cobb om Axel Jensens spiritualitet, 21. februar 2003 | Noel Cobb (født 21. mars 1938 i Grand Rapids, Michigan, USA, død 2. | 198,333 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Teofilantropi | 2023-02-04 | Teofilantropi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deisme', 'Kategori:Den franske revolusjon', 'Kategori:Etableringer i 1796', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Religion i Frankrike'] | Teofilantroper (av gresk theos, gud, filos, venn, og anthropos, menneske), det vil si Guds og menneskenes venner, var navn på medlemmene av et deistisk samfunn som ble opprettet i 1796 i Paris i den hensikt å gi passende tilknytningspunkt for den tids gudstjenestlig-religiøse behov. I spissen for samfunnet stod et medlem av Frankrikes daværende ledelse, direktoren Louis-Marie de La Révellière-Lépeaux. Den første offentlige sammenkomsten fant sted den 15. januar 1797.
Gud, dygd og udødelighet var det hellige tretall som den nye forsamlingen bekjente seg til. Gud ble betegnet blant annet som «den opphøyde geometer, som forestår det store universets store verksted». Gudstjenesteordningen omfattet taler, sang samt atskillige symbolske handlinger. Man ville ikke værr en «sekt», men gi en kult og en moralundervisning for alle. Direktoriet stilte ti kirker i Paris til den nye kultens disposisjon. Snart fant den tistrømning også i de mindre provinsbyene. Noen folkekirke kunne imidlertid denne kunstlet skapte deistiske kirke til tross for statens beskyttelse ikke bli.
Allerede i 1802 ble foreningen fratatt de offentlige samlingslokalene ved et edikt av davarænde førstekonsul Bonaparte, hvoretter selskapet etterhånden ble fullstendig oppløst.
| Teofilantroper (av gresk theos, gud, filos, venn, og anthropos, menneske), det vil si Guds og menneskenes venner, var navn på medlemmene av et deistisk samfunn som ble opprettet i 1796 i Paris i den hensikt å gi passende tilknytningspunkt for den tids gudstjenestlig-religiøse behov. I spissen for samfunnet stod et medlem av Frankrikes daværende ledelse, direktoren Louis-Marie de La Révellière-Lépeaux. Den første offentlige sammenkomsten fant sted den 15. januar 1797.
Gud, dygd og udødelighet var det hellige tretall som den nye forsamlingen bekjente seg til. Gud ble betegnet blant annet som «den opphøyde geometer, som forestår det store universets store verksted». Gudstjenesteordningen omfattet taler, sang samt atskillige symbolske handlinger. Man ville ikke værr en «sekt», men gi en kult og en moralundervisning for alle. Direktoriet stilte ti kirker i Paris til den nye kultens disposisjon. Snart fant den tistrømning også i de mindre provinsbyene. Noen folkekirke kunne imidlertid denne kunstlet skapte deistiske kirke til tross for statens beskyttelse ikke bli.
Allerede i 1802 ble foreningen fratatt de offentlige samlingslokalene ved et edikt av davarænde førstekonsul Bonaparte, hvoretter selskapet etterhånden ble fullstendig oppløst.
== Litteratur ==
Albert Mathiez: La théophilanthropie et le culte décadaire (1796-1801). Essai sur l’histoire religieuse de la Révolution. Félix Alcan, Paris, 1904.
Joseph Brugerette: Les cré religieuses de la revolution (Paris, 1904):
Giambattista Ferrero: Disamina Filosofica de Dommi e della Morale Religiosa de Teofilantropi (Torino, 1798).
Thomas Paine: The Age of Reason
William Hamilton Reid: The Rise and Dissolution of the Infidel Societies in this Metropolis (London, 1800):
Maurice Tourneaux: Bibliographie de l'histoire de Paris pendant la Révolution (Paris 1890-1900).
Maurice Tourneaux: Contributions à l'histoire religieuse de la révolution française (Paris 1907);Teofilantroper i Nordisk familjebok (2. utgave, 1919) | thumb|350px|Assemblée des théophilanthropes. | 198,334 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Austropop | 2023-02-04 | Austropop | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Austropop'] | Austropop har siden slutten av 1960-tallet vært bruk som en samlebetegnelse for popmusikk fra Østerrike. Opprinnelig dreide det seg hovedsakelig om musikk hvis tekster ble fremført på landets dialekter, men efterhvert er uttrykket kommet til å omfatte all populærmusikk fra landet.Austropop begrenser seg ikke til en spesiell genre, men i tillegg til nasjonaliteten karakteriseres den ved å være av kommersiell art, slik at den kan strekke seg fra hiphop til alternativ rock, dette siste iblant iblandet innslag av østerriksk folkemusikk. Imidlertid brukes begrepet ikke om rene «folkelige» schlagere. Heller ikke østerrikske artister som for eksempel Peter Alexander, hvis nedslagsfelt i hovedsak befant seg i Tyskland, blir regnet som austropop-utøvere.Blant de mest kjente utøvere av austropop finner man Falco, Wolfgang Ambros, Georg Danzer, Rainhard Fendrich, DJ Ötzi og bandet Erste Allgemeine Verunsicherung.
| Austropop har siden slutten av 1960-tallet vært bruk som en samlebetegnelse for popmusikk fra Østerrike. Opprinnelig dreide det seg hovedsakelig om musikk hvis tekster ble fremført på landets dialekter, men efterhvert er uttrykket kommet til å omfatte all populærmusikk fra landet.Austropop begrenser seg ikke til en spesiell genre, men i tillegg til nasjonaliteten karakteriseres den ved å være av kommersiell art, slik at den kan strekke seg fra hiphop til alternativ rock, dette siste iblant iblandet innslag av østerriksk folkemusikk. Imidlertid brukes begrepet ikke om rene «folkelige» schlagere. Heller ikke østerrikske artister som for eksempel Peter Alexander, hvis nedslagsfelt i hovedsak befant seg i Tyskland, blir regnet som austropop-utøvere.Blant de mest kjente utøvere av austropop finner man Falco, Wolfgang Ambros, Georg Danzer, Rainhard Fendrich, DJ Ötzi og bandet Erste Allgemeine Verunsicherung.
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Servus TV: Austropop-Legenden | Austropop har siden slutten av 1960-tallet vært bruk som en samlebetegnelse for popmusikk fra Østerrike. Opprinnelig dreide det seg hovedsakelig om musikk hvis tekster ble fremført på landets dialekter, men efterhvert er uttrykket kommet til å omfatte all populærmusikk fra landet. | 198,335 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andr%C3%A9s_Recalde | 2023-02-04 | Andrés Recalde | ['Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Boksere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Boksingstubber', 'Kategori:Deltakere for Uruguay under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-01', 'Kategori:Uruguayanske boksere'] | Andrés Recalde Miguez (født 5. juni 1904) var en uruguayansk bokser som deltok i de olympiske leker 1924 i Paris.
| Andrés Recalde Miguez (født 5. juni 1904) var en uruguayansk bokser som deltok i de olympiske leker 1924 i Paris.
== Se også ==
José Feans
Alfredo Petrone
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Andrés Recalde – Olympedia
(en) Andrés Recalde – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Uruguay | 198,336 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruscus_hypoglossum | 2023-02-04 | Ruscus hypoglossum | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nolinoideae', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753'] | Ruscus hypoglossum er en plante i aspargesfamilien.
Den er en opptil 40 cm høy, eviggrønn halvbusk med jordstengel. Stenglene er opprette, ikke forgrenete og har fylloklader, som er flate grener som minner om blader. De egentlige bladene er små, nålelignende og har ikke klorofyll. Fyllokladene har ingen torn ytterst. Planten er særbu. Blomstene er små og sitter midt på fyllokladene. Frukten er et rødt bær som er 18–20 mm.
Ruscus hypoglossum vokser i løvfellende skog og kratt og har en submediterran utbredelse. Den finnes fra Italia nordover til Østerrike og Slovakia og østover til Tyrkia og Krim. Den blir av og til plantet i hager.
| Ruscus hypoglossum er en plante i aspargesfamilien.
Den er en opptil 40 cm høy, eviggrønn halvbusk med jordstengel. Stenglene er opprette, ikke forgrenete og har fylloklader, som er flate grener som minner om blader. De egentlige bladene er små, nålelignende og har ikke klorofyll. Fyllokladene har ingen torn ytterst. Planten er særbu. Blomstene er små og sitter midt på fyllokladene. Frukten er et rødt bær som er 18–20 mm.
Ruscus hypoglossum vokser i løvfellende skog og kratt og har en submediterran utbredelse. Den finnes fra Italia nordover til Østerrike og Slovakia og østover til Tyrkia og Krim. Den blir av og til plantet i hager.
== Litteratur ==
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 484. ISBN 0-7136-7015-0.
Ľ. Halada (1994). «Ruscus hypoglossum L. in Slovakia» (PDF). Thaiszia. 4: 183–195. ISSN 1210-0420.
== Eksterne lenker ==
(en) Ruscus hypoglossum i Encyclopedia of Life
(en) Ruscus hypoglossum i Global Biodiversity Information Facility
(en) Ruscus hypoglossum hos NCBI
(en) Ruscus hypoglossum hos The International Plant Names Index
(en) Ruscus hypoglossum hos Tropicos
(en) Kategori:Ruscus hypoglossum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Ruscus hypoglossum – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ruscus hypoglossum – detaljert informasjon på Wikispecies | Ruscus hypoglossum er en plante i aspargesfamilien. | 198,337 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bamse_(tegneserie) | 2023-02-04 | Bamse (tegneserie) | ['Kategori:1966 i Sverige', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fiktive dyr', 'Kategori:Introduksjoner i 1966', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Svenske tegneserier', 'Kategori:Tegneseriestubber'] | Bamse – verdens sterkeste bjørn er en svensk tegneseriebjørn skapt av Rune Andréasson. Den populære bjørnen dukket opp på en rekke korte tv-serier i 1966, før figuren fikk sitt eget faste tegneserieblad i 1973. Norge var det eneste landet utenom Sverige og Finland som hadde utgitt Bamse siden starten i 1973, men Egmont Serieforlaget, som utga det norske seriebladet, besluttet i mai 2009 å legge ned bladet i Norge. Fra mai 2013 kommer Bamse ut på samisk under navnet Bamse - máilmmi gievrramus guovža. Bamse utkommer fortsatt i Sverige. Langfilmen Bamse og Tyvenes by kom i 2014 ut på kino.Bamse er en liten brunbjørn med blå topplue og bukse som blir verdens sterkeste bjørn når han spiser dunderhonningen til farmor. Andre viktige figurer i serien er den redde kaninen Lille Hopp (Lille Skutt på svensk), som er Bamses beste venn, og den smarte oppfinneren skilpadden Skallmann. Bamse er alltid snill, hjelpsom og opptrer moralsk korrekt. Serien utspiller seg på tre åser, inspirert av landskapet ved Taormina og Castelmola på Sicilia som Andrásson besøkte i mars 1963.
Torbjørn Selvens tegneserieguiden.net karakteriserer Bamse som «sosialdemokratisk superhelt i bamseform».
| Bamse – verdens sterkeste bjørn er en svensk tegneseriebjørn skapt av Rune Andréasson. Den populære bjørnen dukket opp på en rekke korte tv-serier i 1966, før figuren fikk sitt eget faste tegneserieblad i 1973. Norge var det eneste landet utenom Sverige og Finland som hadde utgitt Bamse siden starten i 1973, men Egmont Serieforlaget, som utga det norske seriebladet, besluttet i mai 2009 å legge ned bladet i Norge. Fra mai 2013 kommer Bamse ut på samisk under navnet Bamse - máilmmi gievrramus guovža. Bamse utkommer fortsatt i Sverige. Langfilmen Bamse og Tyvenes by kom i 2014 ut på kino.Bamse er en liten brunbjørn med blå topplue og bukse som blir verdens sterkeste bjørn når han spiser dunderhonningen til farmor. Andre viktige figurer i serien er den redde kaninen Lille Hopp (Lille Skutt på svensk), som er Bamses beste venn, og den smarte oppfinneren skilpadden Skallmann. Bamse er alltid snill, hjelpsom og opptrer moralsk korrekt. Serien utspiller seg på tre åser, inspirert av landskapet ved Taormina og Castelmola på Sicilia som Andrásson besøkte i mars 1963.
Torbjørn Selvens tegneserieguiden.net karakteriserer Bamse som «sosialdemokratisk superhelt i bamseform».
== Bamses moral ==
Bamse tar ofte opp sentrale temaer som rettferdighet, solidaritet, snillhet og medmenneskelighet som bot på slemhet og kriminalitet. Serien har et tydelig oppdragende preg med moralske leksjoner. Bladet fungerer også informerende og diskuterer samfunnstemaer rettet til barn, av og til med bruk av analogier, men også eksplisitt. Bamse har blant annet diskutert mobbing, trafikksikkerhet, dop, alkoholisme, terrorisme, rasisme og barnemishandling.
== Kritikk ==
Tegneserien og Rune Andréasson har blitt anklaget for å ha en politisk agenda med tydelig venstrevridning. Når kona til Bamse, Brummelise, går ut i arbeid i en av den kapitalistiske Krøsus Sorks bedrifter oppretter hun om lag en fagforening. I seriestrippen Bamses skola, hvor Bamse forteller om Kina, ingår det uttalelser som har tolkets som positive til Mao. I nypublisering av Bamses Skola har innholdet blitt revidert og de kontroversielle uttalelsene slettet.Kritikk ble også hevet i samband med tegneserien fra 1988, Trollkarlens röda blomma, hvor Skallman, etter å blitt venn med tre rusavhengige, blir påvirket av en drikke som gir doplignende påvirkninger. Seinere i serien brenner Skallmann ned feltet med de blomster drikken blir laget av. Den i 2001 sittende svenske barnombudsmannen uttrykket at det var ulempelig å trekke disse parallellene i en barneserie.Bamse har også fått positiv kritikk og oppmerksomhet. Blant annet ble Bamse i 2017 utnevnt til Årets Tidsskrift i Sverige etter sitt temanummer om kildekritikk og falske nyheter.
== Se også ==
Liste over figurer i tegneserien Bamse
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Bamse (cartoon) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Dette er en liste over sentrale figurer i persongalleriet i historier om karakteren Bamse skapt av Rune Andréasson først som tegnefilm i 1966 og senere som tegneserie i 1973. | 198,338 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cecilia_Comunales | 2023-02-04 | Cecilia Comunales | ['Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Boksingstubber', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Paysandú', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-08', 'Kategori:Uruguayanske boksere'] | Cecilia «La Reina» Comunales Alciaturi (født 4. desember 1988 i Paysandú) er en tidligere uruguayansk profesjonell bokser i lettvekt.
| Cecilia «La Reina» Comunales Alciaturi (født 4. desember 1988 i Paysandú) er en tidligere uruguayansk profesjonell bokser i lettvekt.
== Se også ==
Christian Ariadna Namús
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Cecilia Comunales – BoxRec
Biografi i Women's Boxing (engelsk)
Cecilia Comunales i boxrec.com (engelsk) | | fsted = Paysandú, Uruguay | 198,339 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vision | 2023-02-04 | Vision | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Figurer fra Marvel Comics'] | Vision er navnet på flere ulike tegneseriefigurer og superhelter som opptrer i Marvel Comics' tegneserier og tilhørende media. Den mest kjente av disse ble skapt av Roy Thomas, Stan Lee og John Buscema og debuterte i Avengers nr 57 i 1968. Vision er en androide og et sentralt medlem i historien til superheltlaget Avengers.
I filmen The Avengers: Age of Ultron (2015) er rollen som Vision bli spilt av Paul Bettany.
| Vision er navnet på flere ulike tegneseriefigurer og superhelter som opptrer i Marvel Comics' tegneserier og tilhørende media. Den mest kjente av disse ble skapt av Roy Thomas, Stan Lee og John Buscema og debuterte i Avengers nr 57 i 1968. Vision er en androide og et sentralt medlem i historien til superheltlaget Avengers.
I filmen The Avengers: Age of Ultron (2015) er rollen som Vision bli spilt av Paul Bettany.
== Publikasjonshistorie ==
Den første karakteren som het Vision ble skapt av Joe Simon og Jack Kirby i Marvel Mystery Comics nr 13 i 1940. Dette bladet ble utgitt av Timely Comics, en forgjenger til Marvel Comics gjennom 30- og 40-årene.
En ny karakter ble skapt når Stan Lee og Roy Thomas tiår senere så etter rekrutter som kunne være nye medlemmer av Avengers. Roy Thomas ønsket å reintrodusere karakteren Vision fra 40-tallet, mens Lee ønsket å introdusere en androide som det nye medlemmet. Et kompromiss var løsningen og androiden Vision fikk sin debut i 1968. To år senere, i nr 75 av Avengers, returnerte Scarlet Witch, et tidligere medlem av Avengers, til serien og laget. Ganske snart ble det skrevet et romantisk plot for Vision og Scarlet Witch.
Vision og Scarlet Witch inngikk ekteskap i et bryllup i Giant-Size Avengers nr 4 i 1975. Paret fikk så sin egen serie, Vision and the Scarlet Witch, som fikk tre utgaver i 1982-83. Denne ble skrevet av Bill Mantlo og tegnet av Rick Leonhardi. Paret fikk så en ny serie med samme navn som denne gang bestod av tolv nummer fra oktober 1985 til september 1986. Denne gang skrevet av Steve Englehart og tegnet av Richard Howell. I løpet av denne serien ble Vision og Scarlet Witch på overnaturlig vis foreldre til to guttebarn.
Vision fikk sin første soloserie i 1994-95 som ble tegnet Manny Clark og skrevet av Bob Harras. Et tiår senere kom en ny soloserie som ble skrevet av Geoff Johns og tegnet av Ivan Reis.
I tillegg til å være en gjenganger og ofte et fast medlem i Avengers har Vision også vært medlem av lagene Defenders og West Coast Avengers.
Serien Young Avengers ble lansert i april 2005 og bestod av tolv nummer fram til august 2006. I denne serien ble en ny utgave av Vision introdusert. Denne var en kombinasjon av den opprinnelige Vision sin programmering, maskinvare og kropp og personligheten til karakteren Iron Lad. Denne har senere også vært medlem av Mighty Avengers.
== Annet media ==
Vision har vært hovedkarakter i to av de tre animasjonsseriene som er laget om Avengers.
I The Avengers: United They Stand blir han spilt av Ron Rubin. I The Avengers: Earth's Mightiest Heroe blir han introdusert halvveis ut i andre sesong og spilt av Peter Jessop. | Vision er navnet på flere ulike tegneseriefigurer og superhelter som opptrer i Marvel Comics' tegneserier og tilhørende media. Den mest kjente av disse ble skapt av Roy Thomas, Stan Lee og John Buscema og debuterte i Avengers nr 57 i 1968. | 198,340 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_V | 2023-02-04 | Olav V | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Chiles fortjenstorden', 'Kategori:Christian Xs frihetsmedalje', 'Kategori:Croix de Guerre (Frankrike)', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Danske prinser', 'Kategori:Deltagermedaljen', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Den islandske falkeorden', 'Kategori:Dødsfall 17. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1991', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Finlands hvite roses orden', 'Kategori:Fødsler 2. juli', 'Kategori:Fødsler i 1903', 'Kategori:Generaler i Hæren (Norge)', 'Kategori:Generaler i Luftforsvaret', 'Kategori:Haakon VIIs 70-årsmedalje', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Huset Glücksburg', 'Kategori:Krigskorset', 'Kategori:Krigsmedaljen', 'Kategori:Medaljen for borgerdåd', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Nansenprisen', 'Kategori:Nordmenn født i England', 'Kategori:Norske admiraler', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Norske seilere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Order of the Bath', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer fra Sandringham', 'Kategori:Riddere av Tistelordenen', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Serafimerordenen', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Solordenen', 'Kategori:St. Olavsmedaljen', 'Kategori:Storkors med kjede av St. Olavs Orden', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen', 'Kategori:Æreslegionen'] | Olav V (født Alexander Edward Christian Frederik, prins av Danmark, 2. juli 1903 i Norfolk, død 17. januar 1991) var Norges konge fra 1957 til sin død i 1991. Han var medlem av Huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg og ble født i Storbritannia som sønn av prins Carl av Danmark og prinsesse Maud av Storbritannia.
Han ble kronprins og tronarving til den norske tronen da hans far ble valgt til konge i 1905. Han var den første tronarving til den norske trone som vokste opp i Norge siden Olav IV Håkonsson, og hans foreldre passet på å gi han en så norsk oppvekst som mulig. Som forberedelse til sine framtidige kongelige plikter gikk han på både sivile og militære skoler. I 1929 giftet han seg med sin kusine og tremenning prinsesse Märtha av Sverige. Under den andre verdenskrig var hans lederskap høyt verdsatt og han ble utnevnt til Norges forsvarssjef i 1944. Ved sin død var han det siste gjenlevende barnebarnet til Edvard VII av Storbritannia og hans kone Alexandra av Danmark.
Kong Olav hadde en folkelig og jordnær væremåte som gjorde ham populær og gav ham tilnavnet «Folkekongen». I en avstemning i NRK i 2005 ble Olav kåret til «Århundrets nordmann».
| Olav V (født Alexander Edward Christian Frederik, prins av Danmark, 2. juli 1903 i Norfolk, død 17. januar 1991) var Norges konge fra 1957 til sin død i 1991. Han var medlem av Huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg og ble født i Storbritannia som sønn av prins Carl av Danmark og prinsesse Maud av Storbritannia.
Han ble kronprins og tronarving til den norske tronen da hans far ble valgt til konge i 1905. Han var den første tronarving til den norske trone som vokste opp i Norge siden Olav IV Håkonsson, og hans foreldre passet på å gi han en så norsk oppvekst som mulig. Som forberedelse til sine framtidige kongelige plikter gikk han på både sivile og militære skoler. I 1929 giftet han seg med sin kusine og tremenning prinsesse Märtha av Sverige. Under den andre verdenskrig var hans lederskap høyt verdsatt og han ble utnevnt til Norges forsvarssjef i 1944. Ved sin død var han det siste gjenlevende barnebarnet til Edvard VII av Storbritannia og hans kone Alexandra av Danmark.
Kong Olav hadde en folkelig og jordnær væremåte som gjorde ham populær og gav ham tilnavnet «Folkekongen». I en avstemning i NRK i 2005 ble Olav kåret til «Århundrets nordmann».
== Barndom og oppvekst ==
Olav ble født i Appleton House ved Flitcham på Sandringham gods i Norfolk i England, og var sønn av prins Carl av Danmark, den senere Haakon VII av Norge, og prinsesse Maud, datter til Edward VII av Storbritannia. Han ble døpt Alexander Edward Christian Frederik og var prins av Danmark, men fikk navnet Olav da hans far ble norsk konge i 1905.
Kronprins Olav var den første norske tronarvingen siden middelalderen som vokste opp i Norge. Han gikk på offentlig skole. I 1921 tok han examen artium på reallinjen ved privatskolen Halling skole i Oslo. Tre år senere gikk han ut av Krigsskolen. Kronprinsen fortsatte med studier i økonomi og juss ved Universitetet i Oxford. Olav var en idrettsutøver som hoppet på ski i Holmenkollen og deltok i flere regattaer. Under de olympiske leker i 1928 i Amsterdam vant han gullmedaljen i 6-meter-klassen med Johan Anker som rormann. Han var aktiv seiler til langt inn i sine eldre dager.
== Ekteskap og familieliv ==
21. mars 1929 giftet Olav seg med sin kusine, prinsesse Märtha Sofia Lovisa Dagmar Thyra av Sverige, født 28. mars 1901, senere kronprinsesse Märtha av Norge. Kronprinsessen døde 5. april 1954. Paret fikk tre barn, prinsesse Ragnhild, prinsesse Astrid og prins Harald.
I 1939 var Märtha og Olav på en tre måneders reise i USA, mens barna midlertidig flyttet til Slottet i Oslo for å være i nærheten av bestefaren. Norskamerikanerne i USA hadde lenge etterspurt besøk fra kronprinsen og senere kronprinsparet, men uten at det ble noe av. Olav takket nei til å besøke vinter-OL 1932 i Lake Placid med begrunnelsen personlige årsaker. Den økonomiske krisen var begrunnelsen for at han takket nei til å delta i sommer-OL 1932 i Los Angeles for å forsvare sitt OL-gull fra 1928. Det ble heller ingen reise til USA i 1935 da det kom en offisiell invitasjon fra president Franklin D. Roosevelt. Norge fikk en ny invitasjon fra president Roosevelt i 1938 om å overvære verdensutstillingene i New York og San Fransisco, og da lot reisen seg gjennomføre. Kronprinsparet reiste gjennom det «norske Amerika», og de besøkte president Roosevelt på landstedet i Hyde Park nord for New York by. Olav holdt over 300 taler i løpet av reisen. Kronprinsparet reiste med MS «Oslofjord» fra Oslo til New York og med DS «Stavangerfjord» på tilbaketuren.
== Den andre verdenskrig ==
Som kronprins hadde Olav fått omfattende militær opplæring og trening, samt at han hadde deltatt i de fleste større norske militærøvelsene. På grunn av dette var han muligens en av de mest kyndige norske militære ledere og var respektert av andre allierte ledere for sin kunnskap og lederevne. Under besøk i USA før krigen etablerte han og hans kone et nært vennskap med president Roosevelt. Disse faktorene skulle vise seg å bli viktige for den norske motstanden mot Tysklands angrep på Norge.Under andre verdenskrig stod Olav ved sin fars side i motstanden mot Tysklands okkupasjon av Norge. Under angrepet var han rådgiver både til sivile og militære ledere. Da den norske regjering bestemte seg for å dra i eksil, tilbød han seg å bli igjen i Norge, men dette ble ikke akseptert. Han fulgte med sin far til Storbritannia der han fortsatte som rådgiver for eksilregjeringen og sin far.
Under krigen besøkte Olav norske og allierte styrker i Storbritannia, Canada og USA. Den 30. juni 1944 ble han utnevnt til Forsvarssjef og etter krigen ledet han den norske avvæpningen av den tyske okkupasjonsmakten.Han ble dekorert av en rekke nasjoner, inkludert Krigskorset fra Norge, Frankrike, Hellas og Nederland, den amerikanske Legion of Merit og den franske Médaille Militaire, som alle var en internasjonal bekreftelse på hans deltakelse i kampen mot Hitler.
Da krigen var over, var Olav det første medlem av kongehuset som vendte tilbake til Norge, da han ankom Oslo sammen med fem statsråder den 13. mai 1945. Han fungerte som kronprinsregent fram til kong Haakon returnerte til Norge 7. juni. Etter krigens slutt ble han en av de høyest dekorerte i Nord-Europa.
== 1954–1991 ==
I 1954 døde kronprinsesse Märtha. Året etter ble kong Haakon syk, og kronprinsen fungerte som kronprinsregent. Kong Haakon døde på Slottet i Oslo den 21. september 1957. Den nye kongen var enkemann og måtte gjennomføre sine oppgaver uten en dronning ved sin side. I de første regjeringsårene fikk han god hjelp av sin yngste datter, prinsesse Astrid, og av kronprins Harald. I 1968 ble han tildelt Holmenkollmedaljen.
Olav var gjennom sine 33 år som Norges konge en avholdt og respektert monark. Han fikk tilnavnet Folkekongen fordi han ikke var redd for å vise at han i tillegg til å være konge, også var av folket. Han kjørte gjerne sin egen bil, og til tross for at han kunne kjøre i kollektivfeltet, valgte han å kjøre i feltet for vanlig trafikk. Under oljekrisen i 1973, da biltrafikk ble forbudt i helgene, tok han Holmenkollbanen for å komme seg ut på ski. Han forsøkte til og med å betale billetten sin, men ble fortalt av konduktøren at noen lenger bak allerede hadde betalt for ham.På sin 70-årsdag i 1973 ble han av den norske regjeringen tildelt landets høyeste sivile utmerkelse, Borgerdådsmedaljen.
31. mai 1990 ble han rammet av et hjerneslag, og kronprins Harald måtte overta som regent. I kontrast til kong Haakon, valgte kong Olav både å la seg avfotografere og vise seg offentlig i sitt sykefravær. Kong Olav ble aldri frisk nok til å gjenoppta sine offentlige funksjoner. Kong Olav døde 17. januar 1991 på Kongsseteren i Holmenkollen etter å ha blitt rammet av et hjerteinfarkt.I dagene etter hans død og fram til begravelsen 30. januar opplevde Norge en nasjonal sorg, hvor folk la ned blomster og tente stearinlys utenfor Slottet. Mange plasserte avskjedshilsener i form av brev og kort blant lysene, og alle disse er tatt vare på i Riksarkivet.
Kong Olav er gravlagt i Det kongelige mausoleum på Akershus slott i Oslo. Han hviler i den grønne sarkofagen sammen med kronprinsesse Märtha.
== Dekorasjoner ==
Kong Olav V var innehaver av følgende norske og utenlandske ordener, medaljer og dekorasjoner. Oversikten er basert på Kongehusets liste over dekorasjoner, med tillegg av andre offisielle utmerkelser det er kjent at han var innehaver av.
Norske dekorasjoner
Utenlandske dekorasjoner
== Etter hans død ==
Hans sønn, Harald V, uttalte i 1996 at hans død trolig skyldtes Gulfkrigen. I boka Kong Harald. Monarkiet i medvind og motvind, utgitt i 1996, skrevet av Per Øyvind Heradstveit, uttaler han følgende: «Jeg tror at Golfkrigen var en av årsakene til at min far døde denne dagen. Han var veldig oppskjørtet over det som skjedde i Midtøsten. Han så det jo på fjernsynet. Han trodde kanskje den tredje verdenskrig sto for døren. Kanskje ordla han seg ikke akkurat slik, men han syntes situasjonen hadde for mange likhetspunkter med en annen krig han husket meget godt.» Kong Olav døde mindre enn et døgn etter at den FN-støttede koalisjonen med USA i spissen gikk til angrep på Irak like etter midnatt den 17. januar (norsk tid).
Olav V ble den 17. desember 2005 utropt til århundrets nordmann (1900-tallet) med 41 % av stemmene i en direktesendt kåring på NRK der seerne hadde avgitt over 400 000 stemmer. På annen plass fulgte Einar Gerhardsen, mens Erik Bye ble nummer tre.
Minnesmerket «Mann og bauta» over Kong Olav V, utført av billedhuggeren Olav Orud, ble avduket av Kong Harald og prinsesse Astrid, fru Ferner på Olav Vs plass i Oslo 7. juni 2015.
== Stamtavle ==
== Bildegalleri ==
== Oppkalt etter ham ==
MS «Kong Olav»
Prince Olav Harbour
Kong Olavs vei
Olav Vs plass og Olav Vs gate, Oslo
== Se også ==
Liste over norske idrettspersoner på sokkel
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jo Benkow (1991). Olav – menneske og monark. Gyldendal. ISBN 8205201927.
Tore Rem (2020). Olav V: Den fremmede: 1903–1940. Cappelen Damm. ISBN 9788202475970.
Tore Rem (2021). Olav V: Krigeren - 1940-1945. Cappelen Damm. ISBN 9788202717674.
Tore Rem (2022). Olav V: Ensom majestet 1946-1991. Cappelen Damm. ISBN 9788202753115.
== Eksterne lenker ==
(en) Olav V – Olympedia
(en) Olav V – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Olav V på Internet Movie Database
(en) Olav V hos The Movie Database
Kongehuset.no om Kong Olav V
Anders Beer Wilses fotografier av Kronprins Olav 1905–1936
Barnetegninger ved Kong Olavs død. Nettutstilling fra Riksarkivet | | navn = Olav Vs plass | 198,341 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konglungen | 2023-02-04 | Konglungen | ['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Askers historie', 'Kategori:Bosetninger i Asker', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Grunnkretser i Asker kommune', 'Kategori:Naturminner i Asker', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verneområder opprettet i 1988', 'Kategori:Øyer i Asker'] | Konglungen er en øy, et lite tettsted og en grunnkrets i Asker kommune i Viken fylke. Tettstedet har navn etter øya, som ligger i Indre Oslofjord rett utenfor halvøya Løkenes øst for Vettre. Tettstedet ligger halvveis på øya og halvveis ytterst på Løkeneshalvøya, og er et gammelt strandsted som vokste frem i løpet av siste halvdel av 1700-tallet. Tettstedet hadde 270 innbyggere per 1. januar 2022. | Konglungen er en øy, et lite tettsted og en grunnkrets i Asker kommune i Viken fylke. Tettstedet har navn etter øya, som ligger i Indre Oslofjord rett utenfor halvøya Løkenes øst for Vettre. Tettstedet ligger halvveis på øya og halvveis ytterst på Løkeneshalvøya, og er et gammelt strandsted som vokste frem i løpet av siste halvdel av 1700-tallet. Tettstedet hadde 270 innbyggere per 1. januar 2022.
== Historie ==
=== Fremveksten ===
Konglungen lå fra gammelt av under Løkenes gård. De første bebyggelsen kom ute på øya, som enkle stuer for strandsittere under gården. Disse jobbet som fiskerbønder som også sto for frakt på fjorden, først og fremst til og fra Oslo.
=== Jaktefartstiden ===
Rekkevidden på jaktefarten vokste etterhvert ut til Ytre Oslofjord og nedover Sørlandskysten, og med det utviklet Konglungen seg til noe mer enn et vanlig strandsted. I perioden 1820–1860 drev Jacob G. Cock et rederi fra eiendommen Sundbakken lengst nord på fastlandssiden av Konglungssund.
Historikeren Fredrik Scheel forklarer i Den norske sjøfarts historie (1933), side 162, fremveksten av skipsfarten fra Konglungen slik:
«De som paa Østlandet gjorde sig særlig kjendt ved kystfart, var fragtemædnene i Asker og Bærum. Naar jaktrederiet her kunde finde saa godt et fotfæste, var det fordi man var saa heldig at ha baade fast utfragt og fast hjemfragt. Utfragten var kalk fra Bærums mange kalkovner. En hel del av kalken gik til Kristiania, men den fandt ogsaa stor avsætning nedover paa begge sider av fjorden, og videre like til Kristiansand. Hjemfragten var jernmalm til Bærums jernverk, og malmen ble hentet enten fra Solberg grube i nærheten av Arendal eller fra Langøy ved Kragerø – øen nordenfor Langsundsskreppa. Denne utveksling av massegods var grundlaget, men eftersom det hele var kommet i sving, tok jagteskipperene fra «Slæben», som det lokale tolddistrikt kaldtes, ogsaa leilighetsfrakter.
Man skal neppe tænke sig de mange Slæbenjakter nogen gang samlet i selve Slependen, sundet mellem Nesøy og fastlandet. Jakterne laa, naar de var hjemme, spredt utenfor de mange smaa opsitteres hus i Asker og Bærums indviklede kyst- og øyverden, de fleste ved Sandvika eller ogsaa ved Konglungen – det eneste sted i Kristianiafjord, hvor en stedegen sjømandsbefolkning i sørlandsk stil hørte hjemme. Jakterne var vistnok ofte bygget i Volden, hvor baatbyggeriet har en lang tradisjon.»
=== Landstedtiden ===
Mot slutten av 1800-tallet ble det populært blant byfolk å leie sommerhus ved fjorden. Konglungen ble tidlig et populært feriested blant rikfolk i Oslo. Fra 1870-tallet ble det bygget store sommerhus i sveitserstil på fastlandssiden på Konglungen.
I 1905 åpnet den første broen over til Konglungen, etter krav fra innbyggerne. I 1918 fikk stedet eget sommeråpent poståpneri på fergekaia, med eget poststempel og egne postkort med motiver fra Konglungen. I 1928 åpnet et sommeråpent landhandleri, og i løpet av 1930-årene ble det anlagt ny bilvei ut fra Vettre og ny bro over til øya.
=== Boligstrøk ===
Etter krigen ble tettstedet gradvis omdannet til et boligstrøk, ved at strandstuer og sommerhus ble gjort om til helårsboliger. I perioden 1942–1990 holdt Postskolen kurs i Sundbakken, som var drevet som et feriehjem. Over tid ble Konglungen et velstående villastrøk.
== Konglungen naturminne ==
Konglungen naturminne et strandområde helt øst på øya, på om lag tre dekar. Naturminnet er opprettet for å bevare den verdifulle geologien på stedet, som er del av Oslofeltet. Naturminnet er i praksis ikke tilgjengelig for allmennheten fra landsiden.
== Referanser ==
== Kilder ==
Ramsfjell, Berit Sagen (1988). Konglungens historie. Konglungen vel.
Holst, Ola (1996). Strandsittere i Asker i det 19de århundre. Vettre: Eget forlag.
Holst, Ola (1997). Mitt Konglungen, Asker. Vettre: Eget forlag.
Waage, Gry (1998). Fra Konglungen til Padda: Om øyene innerst i Oslofjorden. Schibsted. s. 82-84. ISBN 8251617006.
Rygh, O. (1999). Norske Gaardnavne – Akershus amt. Bjørn Ringstrøms antikvariat. s. 158. ISBN 8290520336.
Marthinsen, Liv (1983). Asker og Bærum til 1840. Universitetsforlaget. s. 382. ISBN 8200063461.
Thue, Lars (1984). Asker 1840–1940. Universitetsforlaget. ISBN 8200063461.
Torgersen, Halvard (1941). Asker – Bidrag til bygdas gårdshistorie. Grøndahl & Søn. s. 299.
Scheel, Fredrik (1935). Norske sjøfarts historie, bind II, delbind I: «Fra napoleonskrigene til navigasjonsaktens opphevælse». Steenske forlag. s. 156 & 162.
Tor Chr. Bakken, red. (2008). Budstikkas store Asker og Bærum-leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 290-291. ISBN 9788257315344.
Brandt, Inger; Hanne Danielsen; Elisabeth Gran & Grethe Kolberg (1997). «Konglungen». Kystkultur i Asker – En litteraturliste. Asker bibliotek. s. 32–35. ISBN 8299196132. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
SSB: Standard for delområde- og grunnkretsinndeling – Delområde- og grunnkretsinndeling 2020
== Eksterne lenker ==
Asker museums nettside om Strandsitterhuset på Konglungen
Lokalhistoriewikis oppslag om Konglungen
Naturminnets verneforskrift hos Lovdata
Biofokus-rapport 2007-12 : Skjøtselsplan for spesialområde naturvern på Konglungen i Asker kommune
(no) Konglungen i Miljødirektoratets nettsted Naturbase | thumb|Postkort med tittelen «"Sundbakken", Konglungen», som viser Sundbakken lengst nord på fastlandssiden av sundet. | 198,342 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eliteserien_i_basketball_for_menn | 2023-02-04 | Eliteserien i basketball for menn | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:BLNO'] | Eliteserien i basketball for menn, eller Basletligaen Norge (BLNO), er det øverste nivået i basketball for menn i Norge, tidligere kalt Hovedserien (1974–2000) og Firi-ligaen (2021–22).
| Eliteserien i basketball for menn, eller Basletligaen Norge (BLNO), er det øverste nivået i basketball for menn i Norge, tidligere kalt Hovedserien (1974–2000) og Firi-ligaen (2021–22).
== Historikk ==
Navnet «BLNO» ble først tatt i bruk høsten 2000, etter mønster fra lignende ligaer blant annet NBA i USA og Basketligan i Sverige, og det ble satt strenge krav til lagene, blant annet til økonomi, et visst antall heltidsansatte, et visst antall utlendinger, en ungdomsavdeling med en viss standard etc., samtidig som ligaen ble gjort uavhengig av resten av ligasystemet, slik at det ikke lenger ville være noen automatikk i opprykk til eller nedrykk fra serien.Etter mye entusiasme og en god del mediedekning de første par sesongene, blant annet i TV 2, har ligaen nå begynt å modifisere egne krav etter at flere lag har trukket seg på grunn av økonomiske problemer og en synkende interesse i media.Foran 2021/22-sesongen fikk ligaen sponsornavnet «Firi-ligaen». Samarbeidet tok slutt 19. august 2022
== Sluttspillsmestere ==
2001 – Oslo Kings
2002 – Asker Aliens
2003 – Asker Aliens
2004 – Bærums Verk Jets
2005 – Asker Aliens
2006 – Harstad Vikings
2007 – Ulriken Eagles
2008 – Asker Aliens
2009 – Ulriken Eagles
2010 – Asker Aliens
2011 – Bærum Basket
2012 – Frøya Basket
2013 – Bærum Basket
2014 – Gimle Basket
2015 – Asker Aliens
2016 – Centrum Tigers
2017 – Centrum Tigers
2018 – Kongsberg Miners
2019 – Kongsberg Miners
2020 – Avlyst
2021 – Avlyst
2022 – Gimle
== BLNO-rekorder ==
Ved oppstarten av BLNO i 2000 så man en ny mulighet i forhold til å ha oppdaterte rekorder både for individuelle prestasjoer og lagprestasjoner.
=== Lagrekorder ===
=== Individuelle rekorder ===
== Maratontabell 2000-2010 (grunnserie) ==
== Maratontabell 2000-2010 (sluttspill) ==
== Maratontabell 2000-2009 (kamper med overtidsperioder) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted | 1. divisjon basketball for menn 2009/10 var det nest øverste nivået i norsk basketball for menn 2009/10-sesongen. | 198,343 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eliteserien_i_basketball_for_menn | 2023-02-04 | Eliteserien i basketball for menn | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:BLNO'] | Eliteserien i basketball for menn, eller Basletligaen Norge (BLNO), er det øverste nivået i basketball for menn i Norge, tidligere kalt Hovedserien (1974–2000) og Firi-ligaen (2021–22).
| Eliteserien i basketball for menn, eller Basletligaen Norge (BLNO), er det øverste nivået i basketball for menn i Norge, tidligere kalt Hovedserien (1974–2000) og Firi-ligaen (2021–22).
== Historikk ==
Navnet «BLNO» ble først tatt i bruk høsten 2000, etter mønster fra lignende ligaer blant annet NBA i USA og Basketligan i Sverige, og det ble satt strenge krav til lagene, blant annet til økonomi, et visst antall heltidsansatte, et visst antall utlendinger, en ungdomsavdeling med en viss standard etc., samtidig som ligaen ble gjort uavhengig av resten av ligasystemet, slik at det ikke lenger ville være noen automatikk i opprykk til eller nedrykk fra serien.Etter mye entusiasme og en god del mediedekning de første par sesongene, blant annet i TV 2, har ligaen nå begynt å modifisere egne krav etter at flere lag har trukket seg på grunn av økonomiske problemer og en synkende interesse i media.Foran 2021/22-sesongen fikk ligaen sponsornavnet «Firi-ligaen». Samarbeidet tok slutt 19. august 2022
== Sluttspillsmestere ==
2001 – Oslo Kings
2002 – Asker Aliens
2003 – Asker Aliens
2004 – Bærums Verk Jets
2005 – Asker Aliens
2006 – Harstad Vikings
2007 – Ulriken Eagles
2008 – Asker Aliens
2009 – Ulriken Eagles
2010 – Asker Aliens
2011 – Bærum Basket
2012 – Frøya Basket
2013 – Bærum Basket
2014 – Gimle Basket
2015 – Asker Aliens
2016 – Centrum Tigers
2017 – Centrum Tigers
2018 – Kongsberg Miners
2019 – Kongsberg Miners
2020 – Avlyst
2021 – Avlyst
2022 – Gimle
== BLNO-rekorder ==
Ved oppstarten av BLNO i 2000 så man en ny mulighet i forhold til å ha oppdaterte rekorder både for individuelle prestasjoer og lagprestasjoner.
=== Lagrekorder ===
=== Individuelle rekorder ===
== Maratontabell 2000-2010 (grunnserie) ==
== Maratontabell 2000-2010 (sluttspill) ==
== Maratontabell 2000-2009 (kamper med overtidsperioder) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted | 1. divisjon basketball for menn 2008/09 var det nest øverste nivået i norsk basketball for menn 2008/09-sesongen. | 198,344 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eliteserien_i_basketball_for_menn | 2023-02-04 | Eliteserien i basketball for menn | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:BLNO'] | Eliteserien i basketball for menn, eller Basletligaen Norge (BLNO), er det øverste nivået i basketball for menn i Norge, tidligere kalt Hovedserien (1974–2000) og Firi-ligaen (2021–22).
| Eliteserien i basketball for menn, eller Basletligaen Norge (BLNO), er det øverste nivået i basketball for menn i Norge, tidligere kalt Hovedserien (1974–2000) og Firi-ligaen (2021–22).
== Historikk ==
Navnet «BLNO» ble først tatt i bruk høsten 2000, etter mønster fra lignende ligaer blant annet NBA i USA og Basketligan i Sverige, og det ble satt strenge krav til lagene, blant annet til økonomi, et visst antall heltidsansatte, et visst antall utlendinger, en ungdomsavdeling med en viss standard etc., samtidig som ligaen ble gjort uavhengig av resten av ligasystemet, slik at det ikke lenger ville være noen automatikk i opprykk til eller nedrykk fra serien.Etter mye entusiasme og en god del mediedekning de første par sesongene, blant annet i TV 2, har ligaen nå begynt å modifisere egne krav etter at flere lag har trukket seg på grunn av økonomiske problemer og en synkende interesse i media.Foran 2021/22-sesongen fikk ligaen sponsornavnet «Firi-ligaen». Samarbeidet tok slutt 19. august 2022
== Sluttspillsmestere ==
2001 – Oslo Kings
2002 – Asker Aliens
2003 – Asker Aliens
2004 – Bærums Verk Jets
2005 – Asker Aliens
2006 – Harstad Vikings
2007 – Ulriken Eagles
2008 – Asker Aliens
2009 – Ulriken Eagles
2010 – Asker Aliens
2011 – Bærum Basket
2012 – Frøya Basket
2013 – Bærum Basket
2014 – Gimle Basket
2015 – Asker Aliens
2016 – Centrum Tigers
2017 – Centrum Tigers
2018 – Kongsberg Miners
2019 – Kongsberg Miners
2020 – Avlyst
2021 – Avlyst
2022 – Gimle
== BLNO-rekorder ==
Ved oppstarten av BLNO i 2000 så man en ny mulighet i forhold til å ha oppdaterte rekorder både for individuelle prestasjoer og lagprestasjoner.
=== Lagrekorder ===
=== Individuelle rekorder ===
== Maratontabell 2000-2010 (grunnserie) ==
== Maratontabell 2000-2010 (sluttspill) ==
== Maratontabell 2000-2009 (kamper med overtidsperioder) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted | 1. divisjon basketball for menn 2007/08 var det nest øverste nivået i norsk basketball for menn 2007/08-sesongen. | 198,345 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eliteserien_i_basketball_for_menn | 2023-02-04 | Eliteserien i basketball for menn | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:BLNO'] | Eliteserien i basketball for menn, eller Basletligaen Norge (BLNO), er det øverste nivået i basketball for menn i Norge, tidligere kalt Hovedserien (1974–2000) og Firi-ligaen (2021–22).
| Eliteserien i basketball for menn, eller Basletligaen Norge (BLNO), er det øverste nivået i basketball for menn i Norge, tidligere kalt Hovedserien (1974–2000) og Firi-ligaen (2021–22).
== Historikk ==
Navnet «BLNO» ble først tatt i bruk høsten 2000, etter mønster fra lignende ligaer blant annet NBA i USA og Basketligan i Sverige, og det ble satt strenge krav til lagene, blant annet til økonomi, et visst antall heltidsansatte, et visst antall utlendinger, en ungdomsavdeling med en viss standard etc., samtidig som ligaen ble gjort uavhengig av resten av ligasystemet, slik at det ikke lenger ville være noen automatikk i opprykk til eller nedrykk fra serien.Etter mye entusiasme og en god del mediedekning de første par sesongene, blant annet i TV 2, har ligaen nå begynt å modifisere egne krav etter at flere lag har trukket seg på grunn av økonomiske problemer og en synkende interesse i media.Foran 2021/22-sesongen fikk ligaen sponsornavnet «Firi-ligaen». Samarbeidet tok slutt 19. august 2022
== Sluttspillsmestere ==
2001 – Oslo Kings
2002 – Asker Aliens
2003 – Asker Aliens
2004 – Bærums Verk Jets
2005 – Asker Aliens
2006 – Harstad Vikings
2007 – Ulriken Eagles
2008 – Asker Aliens
2009 – Ulriken Eagles
2010 – Asker Aliens
2011 – Bærum Basket
2012 – Frøya Basket
2013 – Bærum Basket
2014 – Gimle Basket
2015 – Asker Aliens
2016 – Centrum Tigers
2017 – Centrum Tigers
2018 – Kongsberg Miners
2019 – Kongsberg Miners
2020 – Avlyst
2021 – Avlyst
2022 – Gimle
== BLNO-rekorder ==
Ved oppstarten av BLNO i 2000 så man en ny mulighet i forhold til å ha oppdaterte rekorder både for individuelle prestasjoer og lagprestasjoner.
=== Lagrekorder ===
=== Individuelle rekorder ===
== Maratontabell 2000-2010 (grunnserie) ==
== Maratontabell 2000-2010 (sluttspill) ==
== Maratontabell 2000-2009 (kamper med overtidsperioder) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted | 1. divisjon basketball for menn 2006/07 var det nest øverste nivået i norsk basketball for menn 2006/07-sesongen. | 198,346 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eliteserien_i_basketball_for_menn | 2023-02-04 | Eliteserien i basketball for menn | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:BLNO'] | Eliteserien i basketball for menn, eller Basletligaen Norge (BLNO), er det øverste nivået i basketball for menn i Norge, tidligere kalt Hovedserien (1974–2000) og Firi-ligaen (2021–22).
| Eliteserien i basketball for menn, eller Basletligaen Norge (BLNO), er det øverste nivået i basketball for menn i Norge, tidligere kalt Hovedserien (1974–2000) og Firi-ligaen (2021–22).
== Historikk ==
Navnet «BLNO» ble først tatt i bruk høsten 2000, etter mønster fra lignende ligaer blant annet NBA i USA og Basketligan i Sverige, og det ble satt strenge krav til lagene, blant annet til økonomi, et visst antall heltidsansatte, et visst antall utlendinger, en ungdomsavdeling med en viss standard etc., samtidig som ligaen ble gjort uavhengig av resten av ligasystemet, slik at det ikke lenger ville være noen automatikk i opprykk til eller nedrykk fra serien.Etter mye entusiasme og en god del mediedekning de første par sesongene, blant annet i TV 2, har ligaen nå begynt å modifisere egne krav etter at flere lag har trukket seg på grunn av økonomiske problemer og en synkende interesse i media.Foran 2021/22-sesongen fikk ligaen sponsornavnet «Firi-ligaen». Samarbeidet tok slutt 19. august 2022
== Sluttspillsmestere ==
2001 – Oslo Kings
2002 – Asker Aliens
2003 – Asker Aliens
2004 – Bærums Verk Jets
2005 – Asker Aliens
2006 – Harstad Vikings
2007 – Ulriken Eagles
2008 – Asker Aliens
2009 – Ulriken Eagles
2010 – Asker Aliens
2011 – Bærum Basket
2012 – Frøya Basket
2013 – Bærum Basket
2014 – Gimle Basket
2015 – Asker Aliens
2016 – Centrum Tigers
2017 – Centrum Tigers
2018 – Kongsberg Miners
2019 – Kongsberg Miners
2020 – Avlyst
2021 – Avlyst
2022 – Gimle
== BLNO-rekorder ==
Ved oppstarten av BLNO i 2000 så man en ny mulighet i forhold til å ha oppdaterte rekorder både for individuelle prestasjoer og lagprestasjoner.
=== Lagrekorder ===
=== Individuelle rekorder ===
== Maratontabell 2000-2010 (grunnserie) ==
== Maratontabell 2000-2010 (sluttspill) ==
== Maratontabell 2000-2009 (kamper med overtidsperioder) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted | 1. divisjon basketball for menn 2005/06 var det nest øverste nivået i norsk basketball for menn 2005/06-sesongen. | 198,347 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eliteserien_i_basketball_for_menn | 2023-02-04 | Eliteserien i basketball for menn | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:BLNO'] | Eliteserien i basketball for menn, eller Basletligaen Norge (BLNO), er det øverste nivået i basketball for menn i Norge, tidligere kalt Hovedserien (1974–2000) og Firi-ligaen (2021–22).
| Eliteserien i basketball for menn, eller Basletligaen Norge (BLNO), er det øverste nivået i basketball for menn i Norge, tidligere kalt Hovedserien (1974–2000) og Firi-ligaen (2021–22).
== Historikk ==
Navnet «BLNO» ble først tatt i bruk høsten 2000, etter mønster fra lignende ligaer blant annet NBA i USA og Basketligan i Sverige, og det ble satt strenge krav til lagene, blant annet til økonomi, et visst antall heltidsansatte, et visst antall utlendinger, en ungdomsavdeling med en viss standard etc., samtidig som ligaen ble gjort uavhengig av resten av ligasystemet, slik at det ikke lenger ville være noen automatikk i opprykk til eller nedrykk fra serien.Etter mye entusiasme og en god del mediedekning de første par sesongene, blant annet i TV 2, har ligaen nå begynt å modifisere egne krav etter at flere lag har trukket seg på grunn av økonomiske problemer og en synkende interesse i media.Foran 2021/22-sesongen fikk ligaen sponsornavnet «Firi-ligaen». Samarbeidet tok slutt 19. august 2022
== Sluttspillsmestere ==
2001 – Oslo Kings
2002 – Asker Aliens
2003 – Asker Aliens
2004 – Bærums Verk Jets
2005 – Asker Aliens
2006 – Harstad Vikings
2007 – Ulriken Eagles
2008 – Asker Aliens
2009 – Ulriken Eagles
2010 – Asker Aliens
2011 – Bærum Basket
2012 – Frøya Basket
2013 – Bærum Basket
2014 – Gimle Basket
2015 – Asker Aliens
2016 – Centrum Tigers
2017 – Centrum Tigers
2018 – Kongsberg Miners
2019 – Kongsberg Miners
2020 – Avlyst
2021 – Avlyst
2022 – Gimle
== BLNO-rekorder ==
Ved oppstarten av BLNO i 2000 så man en ny mulighet i forhold til å ha oppdaterte rekorder både for individuelle prestasjoer og lagprestasjoner.
=== Lagrekorder ===
=== Individuelle rekorder ===
== Maratontabell 2000-2010 (grunnserie) ==
== Maratontabell 2000-2010 (sluttspill) ==
== Maratontabell 2000-2009 (kamper med overtidsperioder) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted | 1. divisjon basketball for menn 2004/05 var det nest øverste nivået i norsk basketball for menn 2004/05-sesongen. | 198,348 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eliteserien_i_basketball_for_menn | 2023-02-04 | Eliteserien i basketball for menn | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:BLNO'] | Eliteserien i basketball for menn, eller Basletligaen Norge (BLNO), er det øverste nivået i basketball for menn i Norge, tidligere kalt Hovedserien (1974–2000) og Firi-ligaen (2021–22).
| Eliteserien i basketball for menn, eller Basletligaen Norge (BLNO), er det øverste nivået i basketball for menn i Norge, tidligere kalt Hovedserien (1974–2000) og Firi-ligaen (2021–22).
== Historikk ==
Navnet «BLNO» ble først tatt i bruk høsten 2000, etter mønster fra lignende ligaer blant annet NBA i USA og Basketligan i Sverige, og det ble satt strenge krav til lagene, blant annet til økonomi, et visst antall heltidsansatte, et visst antall utlendinger, en ungdomsavdeling med en viss standard etc., samtidig som ligaen ble gjort uavhengig av resten av ligasystemet, slik at det ikke lenger ville være noen automatikk i opprykk til eller nedrykk fra serien.Etter mye entusiasme og en god del mediedekning de første par sesongene, blant annet i TV 2, har ligaen nå begynt å modifisere egne krav etter at flere lag har trukket seg på grunn av økonomiske problemer og en synkende interesse i media.Foran 2021/22-sesongen fikk ligaen sponsornavnet «Firi-ligaen». Samarbeidet tok slutt 19. august 2022
== Sluttspillsmestere ==
2001 – Oslo Kings
2002 – Asker Aliens
2003 – Asker Aliens
2004 – Bærums Verk Jets
2005 – Asker Aliens
2006 – Harstad Vikings
2007 – Ulriken Eagles
2008 – Asker Aliens
2009 – Ulriken Eagles
2010 – Asker Aliens
2011 – Bærum Basket
2012 – Frøya Basket
2013 – Bærum Basket
2014 – Gimle Basket
2015 – Asker Aliens
2016 – Centrum Tigers
2017 – Centrum Tigers
2018 – Kongsberg Miners
2019 – Kongsberg Miners
2020 – Avlyst
2021 – Avlyst
2022 – Gimle
== BLNO-rekorder ==
Ved oppstarten av BLNO i 2000 så man en ny mulighet i forhold til å ha oppdaterte rekorder både for individuelle prestasjoer og lagprestasjoner.
=== Lagrekorder ===
=== Individuelle rekorder ===
== Maratontabell 2000-2010 (grunnserie) ==
== Maratontabell 2000-2010 (sluttspill) ==
== Maratontabell 2000-2009 (kamper med overtidsperioder) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted | 1. divisjon basketball for menn 2003/04 var det nest øverste nivået i norsk basketball for menn 2003/04-sesongen. | 198,349 |
null | 2023-02-04 | Hovedserien | null | null | null | Hovedserien kan sikte til: | 198,350 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kampen_om_tungtvannet_(TV-serie) | 2023-02-04 | Kampen om tungtvannet (TV-serie) | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramaproduksjoner på TV om andre verdenskrig', 'Kategori:Gullruten for beste TV-program', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2010-årene', 'Kategori:Norske dramaserier', 'Kategori:Norske miniserier', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK', 'Kategori:TV-program med Gullrute-vinnere', 'Kategori:TV-program med vinnere av Gullrutens fagpris'] | Kampen om tungtvannet er en norsk dramaserie som gikk på NRK1 i 2015. Serien er en dramatisert fremstilling av bakgrunnen og hendelsesforløpet rundt tungtvannsaksjonen mot Norsk Hydros fabrikk på Vemork ved Rjukan under andre verdenskrig. Kampen om tungtvannet tar også opp hva som skjedde under planleggingen av aksjonene i Storbritannia og hvordan aksjonen påvirket det nasjonalsosialistiske Tysklands kjernekraftprogram.
Serien hadde meget høye seertall og ble i snitt sett av over 1,2 millioner.
| Kampen om tungtvannet er en norsk dramaserie som gikk på NRK1 i 2015. Serien er en dramatisert fremstilling av bakgrunnen og hendelsesforløpet rundt tungtvannsaksjonen mot Norsk Hydros fabrikk på Vemork ved Rjukan under andre verdenskrig. Kampen om tungtvannet tar også opp hva som skjedde under planleggingen av aksjonene i Storbritannia og hvordan aksjonen påvirket det nasjonalsosialistiske Tysklands kjernekraftprogram.
Serien hadde meget høye seertall og ble i snitt sett av over 1,2 millioner.
== Om serien ==
Innspillingen kostet 70 millioner kroner, ble skrevet av Petter S. Rosenlund og regissert av Per-Olav Sørensen.Serien bygger på historiske hendelser og handler om virkelige personer, men inneholder også oppdiktede rollefigurer og dramatiske tolkninger og omskrivninger av historien. I etterkant av hver episode publiserte NRK en artikkel med opplysninger om fakta og fiksjon i den sendte episoden. Serien har jevnt over fått gode kritikker, og sabotørenes familier har godkjent fremstillingen. Etter første episode gikk imidlertid en tidligere avdelingssjef ved Forsvarsmuseet ut og kritiserte deler av handlingen for «grov historieforfalskning».Serien vant seks priser under Gullruten 2015: beste TV-drama, beste mannlige skuespiller (Dennis Storhøi), beste regi - drama (Per Olav Sørensen), beste grafikk/vignett/VFK (Torgeir Bush), beste kostyme/sminke (Karen Fabritius Gram) og beste lys/sceno/prod design (Karl Juliusson). Serien var i tillegg nominert til ytterlige fem priser.
== Skuespillere ==
== Episoder ==
Kampen om tungtvannet består av seks episoder. De to første ble sendt på NRK 4. januar 2015.
== Referanser ==
== Se også ==
Kampen om tungtvannet, norsk film fra 1948
Helter i Telemark, film fra 1965
== Eksterne lenker ==
Serieside på nrk.no
Nasjonalbiblioteket Kampen om tungtvannet: Tidsvitnene lenker til dokumenter og lydopptak om aksjonen fra Nasjonalbibliotekets samlinger lagt ut i forbindelse med TV-serien
(en) Kampen om tungtvannet på Internet Movie Database
(no) Kampen om tungtvannet på NRK TV | Kampen om tungtvannet er en norsk dramaserie som gikk på NRK1 i 2015. Serien er en dramatisert fremstilling av bakgrunnen og hendelsesforløpet rundt tungtvannsaksjonen mot Norsk Hydros fabrikk på Vemork ved Rjukan under andre verdenskrig. | 198,351 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dalselva_(Harstad) | 2023-02-04 | Dalselva (Harstad) | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Harstad', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Troms og Finnmarkstubber'] | Dalselva er ei elv på Grytøya i Harstad kommune i Troms og Finnmark. Den renner mot vest fra fjellet Storgalten til munningen i Toppsundet ved grenda Dale. Elva er 7,7 km lang, og har et nedbørfelt på 24,87 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,07 m³/s.
| Dalselva er ei elv på Grytøya i Harstad kommune i Troms og Finnmark. Den renner mot vest fra fjellet Storgalten til munningen i Toppsundet ved grenda Dale. Elva er 7,7 km lang, og har et nedbørfelt på 24,87 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,07 m³/s.
== Referanser == | | munning = Toppsundet ved Dale | 198,352 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_1_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 1 (Uruguay) | ['Kategori:34°S', 'Kategori:57°V', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Colonia (departement)', 'Kategori:Montevideo (departement)', 'Kategori:San José (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 1 (populært kalt for Ruta 1 Brigadier General Manuel Oribe) er en veistrekning som går fra Montevideo til Colonia del Sacramento i sørlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet april 1975, og er 174,29 kilometer lang.
| Ruta 1 (populært kalt for Ruta 1 Brigadier General Manuel Oribe) er en veistrekning som går fra Montevideo til Colonia del Sacramento i sørlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet april 1975, og er 174,29 kilometer lang.
== Knutepunkter ==
=== Montevideo ===
km 0: - Plaza de Cagancha, Montevideo.
km 9:- La Paloma - Tomkinson: Ruta 5.
=== San José ===
km 52: Libertad: Ruta 45.
km 61: Puntas de Valdez.
km 93: La Boyada.
km 101: Ecilda Paullier: Ruta 11.
=== Colonia ===
km 107.350: Cufré.
km 112.000: Brisas del Plata.
km 114.500: Santa Regina.
km 118.000:
Nord: Ruta 53 til Nueva Helvecia.
Sør: Ruta 51 til Playa Fomento, Los Pinos, Playa Azul, Playa Parán og Britópolis.
km 119.000: Colonia Valdense.
km 121.000: Ruta 52 til Colonia Valdense og Nueva Helvecia.
km 123.000: Ruta 61 til Nueva Helvecia.
km 128.000: Ruta til Rosario, ruta , Mercedes.
km 134.000: Colonia Cosmopolita.
km 138.500: Ruta 54.
Sør: Juan Lacaze.
Nord: Barker.
km 149.000: Minuano.
km 149.000: Ruta 22 til Tarariras og .
km 151.500: Artilleros.
km 155.000: Santa Ana og El Ensueño.
km 164.500:
Nord: Ruta 50 til El Semillero og Tarariras.
Sør: Riachuelo.
km 169.500: Colonia internasjonale lufthavn.
km 176.000: Ruta a Carmelo, Nueva Palmira, Dolores og Mercedes.
km 177.000: Colonia del Sacramento.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 1, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Ruta 1, Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,353 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lada_Zadonskaja | 2023-02-04 | Lada Zadonskaja | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Deltakere for Russland i allround-VM på skøyter', 'Kategori:Deltakere for Russland under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler 7. april', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Russiske skøyteløpere', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Skøytestubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Lada Igorevna Zadonskaja (russisk: Лада И́горевна Задонская, født 7. april 1986) er en russisk skøyteløper som konkurrerer i hurtigløp.
Hun deltok under Allround-VM 2006 i Calgary, Canada. Zadonskaja var med i den russiske skøytetroppen under Vinter-OL 2014 i Sotsji, men forble reserve på damenes 5 000 meter.
| Lada Igorevna Zadonskaja (russisk: Лада И́горевна Задонская, født 7. april 1986) er en russisk skøyteløper som konkurrerer i hurtigløp.
Hun deltok under Allround-VM 2006 i Calgary, Canada. Zadonskaja var med i den russiske skøytetroppen under Vinter-OL 2014 i Sotsji, men forble reserve på damenes 5 000 meter.
== Sammenlagt i Verdenscupen ==
== Personlige rekorder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lada Zadonskaja – Speedskatingbase.eu
(en) Lada Zadonskaja – SpeedSkatingNews.info
(en) Lada Zadonskaja – SpeedSkatingStats.com
(en) Lada Zadonskaja på SpeedskatingResults.com
(en) Lada Zadonskaja på Jakub Majerski's Speedskating database (Adelskalender distanser og sammenlagt)
(en) Lada Zadonskaja på www.The-Sports.org
(nl) Lada Zadonskaja på www.Effesport.nl
«Lada Zadonskaja» (engelsk). Sochi2014.com. Arkivert fra originalen 20. juli 2014. Besøkt 5. januar 2015. | | vekt = | 198,354 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gullklubben | 2023-02-04 | Gullklubben | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Etableringer i 1986', 'Kategori:Lister over sportsutøvere', 'Kategori:Norge under de olympiske leker', 'Kategori:Norske sportsorganisasjoner', 'Kategori:OL-relaterte lister'] | Gullklubben – Norske Olympiavinneres Klubb er en norsk klubb etablert 14. mars 1986 av 34 norske olympiske mestere på initiativ av Peder Lunde jr. og Ivar Formo. Klubbens medlemmer består til enhver tid av samtlige levende norske olympiske mestere gjennom tidene, både fra vinterlekene og sommerlekene. Klubbens formål er å fremme den olympiske idé, å arbeide for norsk deltagelse og å ivareta sosial kontakt mellom klubbens medlemmer.
Nye medlemmer blir formelt innlemmet i klubben under en seremoni, hvor de mottar en gullring som synlig bevis på sitt medlemskap i klubben. Klubben opprettet Gullfondet og Gullstipendet i 1994.
| Gullklubben – Norske Olympiavinneres Klubb er en norsk klubb etablert 14. mars 1986 av 34 norske olympiske mestere på initiativ av Peder Lunde jr. og Ivar Formo. Klubbens medlemmer består til enhver tid av samtlige levende norske olympiske mestere gjennom tidene, både fra vinterlekene og sommerlekene. Klubbens formål er å fremme den olympiske idé, å arbeide for norsk deltagelse og å ivareta sosial kontakt mellom klubbens medlemmer.
Nye medlemmer blir formelt innlemmet i klubben under en seremoni, hvor de mottar en gullring som synlig bevis på sitt medlemskap i klubben. Klubben opprettet Gullfondet og Gullstipendet i 1994.
== Gullfondet og Gullstipendet ==
=== Gullfondet ===
Fondet Gullfondet ble opprettet for å bidra til å legge forholdene til rette for yngre idrettsutøvere, prosjekter eller klubber innen olympiske disipliner. Hensikten er at de skal kunne få videreutvikle seg innen idretten sin. For å fordele midlene ble Gullstipendet opprettet.
=== Gullstipendet ===
Stipendordningen Gullstipendet skal være til inspirasjon og stimulans for mottakeren. Stipendet skal motivere utøverne til å satse mot langsiktige mål, uten at det skapes et for stort forventningspress.
Gullstipendet ble delt ut første gang i 1997, og er delt opp i to elementer:
Et opphold på 3-4 dager på Toppidrettssenteret i Oslo, der stipendiatene får et spesialtilpasset treningsprogram og veiledning som er relevant for utøvernes idrett.
Et stipend på 25 000 kroner.Blant kriteriene for tildeling av stipendet, er at det skal øremerkes yngre utøvere som har «en målbevissthet og et ambisjonsnivå av spesiell karakter». Kandidatene må også ha vist gode holdninger til idretten og til sitt eget miljø, samt dokumentere resultater eller vise til framganger utover det vanlige innen sin idrett. Samtlige særforbund med olympiske idretter på sitt program har mulighet til å fremme forslag om kanditater. Gullklubben kan også selv innstille aktuelle kandidater.
== Medlemmer ==
Kriteriet for å bli medlem er at man har vunnet gullmedalje i sommer- eller vinter-OL. Medlemskapet starter i det øyeblikket man har vunnet OL-gull, og varer livet ut.
Listen inneholder samtlige nålevende norske olympiske mestere per 22. november 2022.
Tidligere medlemmer
Alle avdøde norske olympiske mestere regnes som tidligere medlemmer av Gullklubben.
For samtlige norske olympiske mestere gjennom tidene, se Kategori:Olympiske mestere for Norge
== Styre ==
Gullklubbens styre per august 2019. Styreleder
Brit Pettersen TofteStyremedlemmer
Eirik Kvalfoss
Eirik Verås Larsen
Karoline Dyhre Breivang
Kaja Græsholt
Per Kaarby
== Referanser ==
== Litteratur ==
Johnsen, Arnfinn (1958-) (1993). Gullklubben: portretter av 60 norske OL-vinnere. Oslo: Boksenteret. ISBN 8276830145. [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på Bokhylla.no fra Nasjonalbiblioteket]
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Olympiatoppen – Gullklubben
Norges Idrettsforbund – Gullklubben
VG.no med bilder av mange av Gullklubbens medlemmer
Fotografi.no - «Gullklubben redder barna», 24. februar 2011 | Gullklubben – Norske Olympiavinneres Klubb er en norsk klubb etablert 14. mars 1986 av 34 norske olympiske mestereqxl. | 198,355 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carmelo_(navn) | 2023-02-04 | Carmelo (navn) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mannsnavn'] | Carmelo er et spansk og italiensk mannsnavn dannet av kvinnenavnet Carmen, som betyr «hage». Navnet er vanlig i Spania, Italia og på Malta.
| Carmelo er et spansk og italiensk mannsnavn dannet av kvinnenavnet Carmen, som betyr «hage». Navnet er vanlig i Spania, Italia og på Malta.
== Etymologi ==
Carmelo er en spansk og italiensk maskulin form av Carmen, et kvinnenavn med opprinnelse i det hebraiske ordet karmel som betyr «hage».
Carmine er en annen italiensk maskulin form av Carmen.
== Utbredelse ==
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til mannsnavnet Carmelo og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Kjente personer med navnet ==
Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår.
Carmelo Gómez (f. 1962), spansk skuespiller
Carmelo Anthony (f. 1984), amerikansk basketballspiller
Carmelo Aquilina, maltesisk-australsk psykiater
Carmelo Blandino, amerikansk maler
Carmelo Donato, amerikansk fotograf
Carmelo Gariano, amerikansk forfatter
Carmelo Luggeri, engelsk musiker
Carmelo Midili, italiensk-amerikansk kunstner
Carmelo Massimo Tidona, italiensk forfatter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Carmelo
(en) Think Baby Names: Carmelo | (Carmelo) | 198,356 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Meneseggi | 2023-02-04 | Meneseggi | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sogndal'] | Meneseggi er en fjellrekke som ligger mellom Vetlefjorden og Fjærlandsfjorden i Balestrand og Fjærland kommuner i Sogn og Fjordane. Den høyeste toppen i fjellrekka er Melsnipa som er 1 547 meter over havet. Tur på ski over Meneseggen - 2 dager - er populær og krever nedfiring i tau samt bivuakk. Start er Meneset også hestesko via Gottopphesten og ned til vei 613.
| Meneseggi er en fjellrekke som ligger mellom Vetlefjorden og Fjærlandsfjorden i Balestrand og Fjærland kommuner i Sogn og Fjordane. Den høyeste toppen i fjellrekka er Melsnipa som er 1 547 meter over havet. Tur på ski over Meneseggen - 2 dager - er populær og krever nedfiring i tau samt bivuakk. Start er Meneset også hestesko via Gottopphesten og ned til vei 613.
== Referanser == | Meneseggi er en fjellrekke som ligger mellom Vetlefjorden og Fjærlandsfjorden i Balestrand og Fjærland kommuner i Sogn og Fjordane. Den høyeste toppen i fjellrekka er Melsnipa som er meter over havet. | 198,357 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bursimarka | 2023-02-04 | Bursimarka | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:67°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Fauske', 'Kategori:Sulitjelma'] | Bursimarka er en grunnkrets og ei grend i Fauske kommune i Nordland. Den ligger rundt fem kilometer vest for Sulitjelma, på nordsida av Langvatnet. I 2014 hadde stedet 178 innbyggere. Navnet «Bursi» er av samisk opprinnelse og kan bety «bruser som fra et hav», og henspiller på fossen i Rupsielva like ved.
| Bursimarka er en grunnkrets og ei grend i Fauske kommune i Nordland. Den ligger rundt fem kilometer vest for Sulitjelma, på nordsida av Langvatnet. I 2014 hadde stedet 178 innbyggere. Navnet «Bursi» er av samisk opprinnelse og kan bety «bruser som fra et hav», og henspiller på fossen i Rupsielva like ved.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bilde av Bursimarka og Rupsifossen | Bursimarka er en grunnkrets og ei grend i Fauske kommune i Nordland. Den ligger rundt fem kilometer vest for Sulitjelma, på nordsida av Langvatnet. | 198,358 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bulgaria | 2023-02-04 | Bulgaria | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bulgaria', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Republikker'] | Bulgaria, offisielt Republikken Bulgaria, er en parlamentarisk republikk i det sørøstlige Europa. Det grenser til Romania i nord, Serbia og Nord-Makedonia i vest, Hellas og Tyrkia i sør og Svartehavet i øst. Med et areal på 110 994 km², er Bulgaria Europas 15. største land. Bulgarias beliggenhet ligger i et krysningspunkt for flere sivilisasjoner, og er hjemsted for noen av verdens eldste kulturskatter. Landets historie strekker seg tilbake til dannelsen av Det første bulgarske riket på 600-tallet.
Bulgarias 7,36 millioner innbyggere er i all hovedsak konsentrert i byområder, og da i administrasjonssentrene i landets 28 oblaster. Med sine 1,3 millioner innbyggere er hovedstaden Sofia landets største by, og kommersielle og kulturelle aktiviteter er også mest konsentrert her. De sterkeste sektorene i bulgarsk næringsliv er tungindustri, elkraftteknologi og jordbruk, alle sterkt avhengige av lokale naturressurser.
Landets nåværende politiske struktur er basert på en demokratisk grunnlov av 1991. Bulgaria er medlem av Den europeiske union, NATO og Europarådet, en av statene som grunnla OSSE, og har vært medlem av FNs sikkerhetsråd tre ganger. Det er en unitær stat med høy grad av politisk, administrativ og økonomisk sentralisering, og er et fritt land.
| Bulgaria, offisielt Republikken Bulgaria, er en parlamentarisk republikk i det sørøstlige Europa. Det grenser til Romania i nord, Serbia og Nord-Makedonia i vest, Hellas og Tyrkia i sør og Svartehavet i øst. Med et areal på 110 994 km², er Bulgaria Europas 15. største land. Bulgarias beliggenhet ligger i et krysningspunkt for flere sivilisasjoner, og er hjemsted for noen av verdens eldste kulturskatter. Landets historie strekker seg tilbake til dannelsen av Det første bulgarske riket på 600-tallet.
Bulgarias 7,36 millioner innbyggere er i all hovedsak konsentrert i byområder, og da i administrasjonssentrene i landets 28 oblaster. Med sine 1,3 millioner innbyggere er hovedstaden Sofia landets største by, og kommersielle og kulturelle aktiviteter er også mest konsentrert her. De sterkeste sektorene i bulgarsk næringsliv er tungindustri, elkraftteknologi og jordbruk, alle sterkt avhengige av lokale naturressurser.
Landets nåværende politiske struktur er basert på en demokratisk grunnlov av 1991. Bulgaria er medlem av Den europeiske union, NATO og Europarådet, en av statene som grunnla OSSE, og har vært medlem av FNs sikkerhetsråd tre ganger. Det er en unitær stat med høy grad av politisk, administrativ og økonomisk sentralisering, og er et fritt land.
== Etymologi ==
Ordet Bulgar kommer av middel-latin, Bulgari ("folk fra Bolg" - som er Volgaelven hvor de bodde fram til det sjette århundre).
== Naturgeografi ==
Bulgaria utgjør deler av de gamle områdene Trakia, Moesia og oldtidens Makedonia. Den sørvestlige delen av landet er fjellkledt med to alpine fjellkjeder – Rila og Pirin – og lenger øst de lavere, men mer utstrakte Rodopifjellene. I Rila ligger det høyeste fjellet på Balkan, Musala med en høyde på 2 925 meter. Den lange fjellkjeden Balkanfjellene går fra vest mot øst i sentrale deler av landet, nord for den velkjente Rozovadalen (Rosedalen). Det er åskledte landskap og sletter i sørøst, langs kysten av Svartehavet, og langs den største elven i Bulgaria, Donau, i nord. Andre store elver i landet er blant andre Struma og Maritsa i sør.
Balkan har fått navnet sitt fra Balkan-fjellene (eller Stara Planina) som deler Bulgaria i to fra Serbia i vest til Svartehavet i øst.
Bulgaria har en vitenskapelig base på Livingston Island i øygruppen Sør-Shetlandsøyene i Antarktis.
=== Klima ===
To fjellrekker og to brede daler påvirker mye av klimaet i Bulgaria gjennom hele året, og klimaet er en overgang mellom middelhavsklima i sør og klimaet i sørlige deler av Russland i nord. Balkanfjellene går øst-vest gjennom sentrale deler av landet, og skjermer delvis det sørlige lavlandet mot vinterkulden fra nord. Langs den sørlige grensen finner vi Rodopifjellene, som hindrer varm og fuktig luft fra Hellas i å strømme nordover. Det er likevel varmt i Bulgaria om sommeren. Sofia er et par grader kjøligere enn de lave dalene i øst, og spesielt kysten langs Svartehavet er mildere om vinteren. Høsten fører ofte med seg moderate temperaturer og er den tørreste tiden på året, mens vinteren som regel er kjølig og skyet. Snø er ganske vanlig i store deler av landet.
== Demografi ==
Bulgaria har 7 364 770 innbyggere (2011-telling). Folketallet er imidlertid på vei ned, og minsker med ca. 0,77 % i året. Dette kommer av både lave fødselstall (med 1,5 barn i snitt pr. kvinne) og emigrasjon fra landet.
=== Folkegrupper ===
Det store flertallet av innbyggerne i Bulgaria er etniske bulgarere. Bulgarere i Bulgaria utgjør 83,9 % av befolkningen eller ca. 6,5 millioner mennesker. Bulgarerne har tatt navnet sitt fra protobulgarerne, en nomadisk gruppe som trakk inn i det som i dag er Bulgaria i folkevandringstiden. Protobulgarerne utgjør – sammen med trakerne og slaverne – forfedrene til de moderne bulgarere.Den viktigste minoritetsgruppen i Bulgaria er tyrkere, som utgjør 8,8 % av befolkningen og stort sett konsentrert i de østlige og nordøstlige delene av landet . Bulgaria har også en betydelig andel sigøynere, og denne gruppen utgjør i offisiell statistikk 4,7 %. Andre minoritetsgrupper i Bulgaria er armenere, krimtatarer og tsjerkessere.
=== Språk ===
Bulgarsk er Bulgarias eneste offisielle språk, og var ved folketellingen i 2001 i bruk hos 84,5 % av befolkningen. Bulgarsk er et sørslavisk språk. Innad i Bulgaria kan de bulgarske dialektene grovt sett dels i to hovedgrupper, basert på hvordan uttalen av den gammelslaviske vokalen 'Ѣ' har utviklet seg. Vest i landet uttales denne lyden alltid /ɛ/, mens den i resten av landet noen ganger har blitt til /ʲa/ og andre ganger til /ɛ/.
Bulgarsk skrives med kyrilliske bokstaver, og det bulgarske kyrilliske alfabetet har 30 bokstaver. Bulgaria har en offisiell standard for translitterasjon til latinske bokstaver, som i motsetning til eldre standarder ikke bruker diakritiske tegn. For transkripsjon av bulgarsk kyrillisk til norsk finnes det en standard utarbeidet av Språkrådet i samarbeid med Institutt for østeuropeiske og orientalske studier ved Universitetet i Oslo, som i all hovedsak bruker samme regler som i transkripsjon av russisk kyrillisk til norsk.Det største minoritetsspråket i landet er tyrkisk med 8,8 % av befolkningen, mens romanés snakkes av 4,1 % i landets sigøynerminoritet.
=== Religion ===
Bulgaria gikk offisielt over til kristendommen under tsar Boris I på midten av 800-tallet, selv om flere av folkegruppene i området i lang tid før dette allerede hadde vært kristnet. Det kristne Bulgaria ble deretter et viktig springbrett for kristendommens utbredelse andre steder i Øst-Europa, kanskje spesielt til Kievriket. Bulgaria fikk sin egen autokefale kirke i 927, og Den bulgarske ortodokse kirke har siden spilt en viktig rolle i utformingen og bevaringen av landets kulturelle identitet. Over 80 % av innbyggerne i Bulgaria bekjenner seg (i alle fall på papiret) til dette kirkesamfunnet. Etter at Patriark Maksim hadde ledet kirken i en årrekke, førte hans død til et fire måneders «interregnum» der Biskop Kiril fungerte inntil Neofit av Bulgaria ble valgt til ny patriark den 24. februar 2013.
Omtrent 12,2 % av den bulgarske befolkningen er muslimer, mens 1,2 % tilhører kristne kirkesamfunn utenfor Den bulgarske ortodokse kirke. Islam kom til landet med omanerne fra 1300-tallet og utover, og Bulgarias muslimske befolkning består for det meste av etniske tyrkere samt folkegruppen pomakere. Flesteparten av disse bor sydøst i landet, spesielt i Rodopifjellene.
== Historie ==
Se også : Liste over Bulgarias statsoverhoder fra 1879.
I det sene 7. århundre innvandret en gruppe protobulgarere ledet av Khan Asparuh til det nordlige Balkan, hvor de blandet seg med den lokale slaviske og trakiske befolkningen, og dannet det første bulgarske riket. Bulgaria var en viktig europeisk stat i det 9. og 10. århundre, og var i strid med Det bysantinske riket om kontrollen over balkerne. Den bulgarske staten ble slått av Kiev-russerne i 969, og ble fullstendig knust og undertrykket som følge av et bysantinsk angrep under Basileios II i 1018
Bulgaria ble gjenopprettet i 1185, og fortsatte å være et viktig land i Sydøst-Europa i over to århundrer, mens de kjempet for sin plass i regionen ved siden av Det bysantinske riket, Ungarn og korsfarerstatene i Hellas, frem til det ble okkupert av bysantinerne på slutten av det 14. århundre. Senere kom Bulgaria under tyrkisk kontroll da landet ble en del Det osmanske riket
Som følge av traktaten i Berlin fikk Bulgaria sin uavhengighet igjen i 1878 som et autonomt fyrstedømme, og ble proklamert som fullstendig suverent kongerike i 1908.
Mellom 1912 og 1913 var landet involvert i krigene på Balkan, en rekke konflikter med sine naboer. Under den første Balkankrigen sloss bulgarerne side om side med Hellas og Serbia for å kaste osmanene ut av Balkan. Store områder ble erobret, men på grunn av uenigheter rundt delingen av disse områdene, ble det krig igjen. Denne krigen, den andre Balkankrigen, førte til et nedslående bulgarsk nederlag. Året etter startet den første verdenskrig, og Bulgaria ville ha tilbake områdene de hadde mistet. Derfor allierte de seg med Aksemaktene, og sloss mot Hellas og Serbia. Krigen førte til enda et tap, og Bulgaria ble fratatt sin adgang til Middelhavet. Dette førte til at Bulgaria ble med Aksemaktene på nytt under andre verdenskrig, mot at de fikk en ny og større korridor ut til Middelhavet, samt Makedonia. Bulgaria erklærte krig mot Tyskland 8. september 1944 på samme måte som Romania, i håp om å bli spart for sovjetisk invasjon og okkupasjon. Sovjetunionen erklærte straks krig mot Bulgaria som dermed var krig med Sovjetunionen og Tyskland på samme tid. I slutten av krigen ble Bulgaria invadert og okkupert av det kommunistiske Sovjetunionen og ble utropt til folkerepublikk i 1946. I 1990 ble den kommunistiske makten avskaffet. Bulgaria ble medlem av NATO 29. mars 2004 og EU 1. januar 2007.
== Politikk og administrasjon ==
Bulgaria er en republikk med en president som statsoverhode. Presidenten blir valgt direkte for fem år, og kan gjenvelges én gang. Presidenten har utsettende veto, og er også øverstkommanderende for de væpnede styrker.
Det bulgarske parlamentet heter Narodno sabranie, har ett kammer, og består av 240 representanter. Disse velges for fire år av gangen, og det er en sperregrense på 4 %. Bulgaria har parlamentarisme.
Det konservative sentrum-høyre-partiet GERB dannet en koalisjonsregjering etter valget i 2017, med Bojko Borisov som statsminister. GERB fikk 95 av parlamentets 240 plasser. Koalisjonsregjeringen bestående av GERB og høyrebevegelsen og valgalliansen Forente patrioter (27 plasser), fikk støtte fra partiet Volya (12 plasser). Valgalliansen Koalisjon for Bulgaria (BSP for Bulgaria), ledet av Bulgarska sotsialisticheska partiya, ble den største opposisjonsblokken med 80 plasser i parlamentet.
=== Administrativ inndeling ===
Bulgaria har siden 1999 vært delt inn i 28 oblaster (bulgarsk: области, oblasti), omtrent tilsvarende fylker i Norge. Hver oblast har navn etter administrasjonssentrumet. Bulgarias hovedstad Sofia er både en egen oblast og administrasjonssentrum i den omliggende Sofia oblast.
Hver oblast er igjen delt inn i kommuner (общини, obsjtini), totalt 287.
== Næringsliv ==
=== Turisme ===
Bulgaria begynte utbyggingen for turisme på slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-tallet. Tidlig på 1970-tallet var landet verdens fjortende mest besøkte, og var et vanlig reisemål for feriereisende fra hele Østblokken. Kommunismens fall rammet imidlertid den bulgarske turistindustrien hardt, og ved årtusenskiftet var landets relative andel av internasjonal turisme mer enn halvert. I 2001 hadde Bulgaria 2 785 000 besøkende.Siden den gang har antallet turister tatt seg kraftig opp, og i 2009 besøkte 7 872 805 utenlandske turister Bulgaria. Den klart største andelen (5 458 030) kom fra EU-land, med nabolandene Romania og Hellas samt Tyskland og Storbritannia med de største antallene besøkende. Fra Norge var det til samme tid 59 598 besøk til Bulgaria. Perioden juli–oktober er den klart mest populære tiden å reise til Bulgaria.I 2001 var omtrent halvparten av landets hotellrom ved Svartehavet, mens mye av den resterende kapasiteten var i skisteder i fjellene. Populære reisemål ved svartehavskysten omfatter Sozopol, Nesebâr, Golden Sands, Sunny Beach, Sveti Vlas og Albena, mens kjente skisteder er Borovets, Bansko, Pamporovo og Vitosja.
== Samfunn ==
=== Kalender og helligdager ===
Bulgaria har brukt den gregorianske kalender siden mars 1916, og i 1968 gjorde også Den bulgarske ortodokse kirke byttet fra den julianske kalender.Den bulgarske nasjonaldagen er 3. mars, og minnes Bulgarias frigjøring fra osmansk styre i 1878. Jørgensdagen (6. mai i Bulgaria) er «Den bulgarske hærens dag» og offentlig fridag, mens «Alfabetets, kulturens og utdanningens dag» den 24. mai feires til ære for Bulgarias kulturhistorie. 6. september er samlingsdagen, der landet feirer Bulgarias gjenforening med Øst-Rumelia i 1885. 22. september feires uavhengighetsdagen, til minne om landets fulle uavhengighet fra osmanene i 1908.Av religiøse festdager er julaften, første- og andre juledag og første- og andre påskedag offentlige fridager. I tillegg er nyttårsdagen og Arbeidernes internasjonale kampdag 1. mai fridager.
=== Massemedia ===
Frem til 1989 hadde Bulgaria syv landsdekkende dagsaviser. Siden den gang har antallet publikasjoner økt kraftig, og pr. 2006 hadde antallet landsdekkende dagsaviser økt til 15. Den viktigste blant disse er Dnevnik, som også lenge var landets siste broadsheet). Andre større dagsaviser er 24 Tsjasa og Trud, mens kjente ukeaviser omfatter Kapital, Banker, 168 Tsjasa og Politika.Bulgarias allmennkringkaster heter Bulgarias nasjonale televisjon (BNT) og begynte sendingene i 1959. Noe over halvparten av BNTs budsjett kommer fra offentlige overføringer, mens resten kommer fra reklame- og sponsorinntekter. BNT har tre kanaler, med BNT 1 som den eldste viktigste. Landet har også to private, landsdekkende kommersielle kanaler i Nova Televizija og bTV, med sistnevnte som den mest populære.
=== Urbanitet ===
Bulgaria hadde ved folketellingen i 2001 13 byer med mer enn 100 000 innbyggere. Til samme tid bodde 69 % av befolkningen i urbane strøk. Det er klar trend med økende urbanisering og fraflytting av utkantene, blant annet på grunn av høy arbeidsledighet på landsbygda. Dette kommer blant annet til uttrykk i en klart høyere gjennomsnittsalder i befolkningen i rurale strøk.
== Kultur ==
=== Mat og drikke ===
Historisk og kulturell magnfold gjenspeiles i det bulgarske kjøkken. Kjente matretter er kebaptsje og kjufte, basert på grillet og krydret kjøttdeig (som oftest av svin), i førstnevnte variant i pølse-lignende form og i sistnevnte variant nærmere kjøttkaker.
Salater er også viktige komponenter i det bulgarske måltider. Blant landets kjente salater er sjopska, som lages av tomat, agurk, løk, paprika og den feta-lignede osten sirene. En annen populær salat er snezjanka, basert på agurk, yoghurt, hvitløk, dill og valnøtter.Bulgaria har alltid vært et vinland, og siden 1980-tallet har landet også hatt en betydelig eksportindustri til vesten. I 2004 hadde landet omtrent 130 000 hektar med vinmarker, og til samme tid var den kommersielle produksjonen på ca. 200 000 tonn (1,4 millioner hl). Røde druesorter står for ca. 63 % av dyrkingen, og de viktigste typene er cabernet sauvignon, merlot og pamid. Av hvitvinsdruer dominerer dimiat og rkatsiteli.Det bulgarske nasjonalbrennevinet er rakia. Rakia er som oftest basert på druer, men finnes også i varianter laget på plommer eller aprikos. Den drikkes vanligvis som aperitiff, og serveres med is.
=== Idrett ===
Bulgaria deltok med én utøver i OL i 1896, men det var ikke før i 1924 at landet begynte å delta fast. Per 2010 har landet totalt 51 gullmedaljer fra sommerlekene, med ti gullmedaljer fra sommer-OL i Seoul i 1988 som et høydepunkt. De fleste bulgarske medaljene har kommet i bryting og vektløfting, med henholdsvis 16 og 12 gull.
I vinter-OL har Bulgaria deltatt i alle leker siden Garmisch-Partenkirchen i 1936. Medaljefangsten har imidlertid vært beskjeden, og landet har per 2010 kun én gull-, to sølv- og tre bronsemedaljer. Bulgarias eneste olympiske mester vinterstid er Jekaterina Dafovska, som vant 15 km skiskyting i lekene i Nagano i 1998.
Landets mest populære sport er fotball. Det bulgarske landslaget hadde sin største suksess i USA-VM i 1994, da laget med Barcelona-stjernen Hristo Stoitsjkov i spissen nådde en overraskende fjerdeplass. Den bulgarske fotballigaen kalles A PFG, og består av 16 lag. Historisk har CSKA Sofia vært landets mest suksessrike lag med 31 ligamesterskap, mens byrivalen, Levski, har vært det dominerende laget siden årtusenskiftet. Den mest kjente aktive spilleren er Dimitar Berbatov, som også er den bulgarske spilleren med fleste landslagsmål igjennom tidene.
== Oppføring på UNESCO sine lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Den historiske byen Nessebar – 1983
Bojanakirken i Sofia – 1979
Madararytteren øst for Sjumen – 1979
Pirin nasjonalpark – 1983
Rila kloster, 117 km sør for Sofia – 1983
Klippekirkene i Ivanovo – 1979
Srebarna naturreservat – 1983
Den trakiske graven i Kazanlak – 1979
Den trakiske graven i Sveshtari – 1985
Urbøkeskoger i Karpatene og andre regioner i EuropaMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCO sin liste (Intangible Cultural Heritage), knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2005 – «Bistritsas bestemor», gammel polyfonsk sang, dans og rituelle tradisjoner i Shoplouk-regionen
2009 – Nestinarstvo, prosesjon og kullvandring i landsbyen Bulgari
2014 – Tradisjonen teppeproduksjon, Chiprovtsi
2015 –Surova folkefest i Pernik-regionen
2021 – Visoko flerstemmig sang fra Dolen og Satovcha, Sørvest-Bulgaria
== Se også ==
Det bulgarske postvesen
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(bg) Offisielt nettsted
(en) Bulgaria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) България – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Bulgaria i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Bulgaria | Stor-Bulgaria er en betegnelse brukt av bulgarske nasjonalister på et utvidet Bulgaria, som omfatter mesteparten av Makedonia, Trakia og Moesia. Ideen Stor-Bulgaria oppsto for første gang etter San Stefano-traktaten. | 198,359 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nederland | 2023-02-04 | Nederland | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Nederland', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Nederland (nederlandsk: Nederland; frisisk: Nederlân) er et land i Vest-Europa, i tillegg til tre øyer i Karibia som ofte blir beskrevet som Karibisk Nederland. Landet er det største konstituerende landet i Kongeriket Nederlandene, både i areal og befolkning. Nederland er et lite og tettbefolket land. Landet grenser til Nordsjøen i vest og nord, Belgia i sør og Tyskland i øst. I landets grunnlov er Amsterdam, den største byen, fastlagt som hovedstad, mens Haag huser regjeringen og parlamentet. I tillegg er Rotterdam en av de viktigste byene i Nederland, med den største havnen i Europa, tre ganger så stor som den nest største.
Byen Utrecht sentralt i landet fungerer som et viktig knutepunkt, og er byen de fleste jernbanelinjer og motorveier passerer gjennom eller langs. Andre store byer er Groningen i nord, som er landets åttende største by, og Eindhoven i sør, som er landets femte største by, og huser blant annet elektronikkfirmaet Philips. Kommunen med flest innbyggere er Amsterdam.
Nederland tar navnet sitt fra landets flate og lave geografi, med kun 50 % av arealet høyere enn én meter over havnivå. De fleste områdene under havnivå er gjenvunnet land - såkalte poldere - og disse områdene utgjør ca. 17 % av Nederlands totale areal. Med en befolkningstetthet på 406 mennesker per kvadratkilometer - 497 uten vann - er Nederland et av de tettest befolkede landene i verden. Kun Bangladesh, Sør-Korea, og Taiwan har både større befolkning og større befolkningstetthet. Hvis Norge hadde vært like tett befolket, ville det bodd ca 150 millioner mennesker i Norge. Hvis befolkningstettheten i Nederland hadde vært den samme som i Norge, ville det bare bodd ca 550 000 mennesker i Nederland. Nederland er uansett verdens nest største mat- og agrikultureksportør, kun slått av USA, grunnet sitt milde klima og rike jordsmonn.Nederland er en av grunnleggerne av EU, eurosonen, G-10, NATO, OECD, WTO og er en del av Beneluxlandenes økonomiske union. I tillegg til å være setet til Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen er landet og vertskap for flere internasjonale domstoler, blant annet; Den faste voldgiftsdomstolen, den internasjonale domstolen, den internasjonale straffedomstolen, og det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia. De tre første holder til i Haag, sammen med EUs kriminaletterretningsbyrå Europol og Eurojust, noe som har gitt navnet «verdens lovhovedstad» til byen. Politisk er også Nederland medlem av Schengenområdet.
Nederland har en markedsbasert blandingsøkonomi, rangert som nummer 17 av 177 land ifølge Index of Economic Freedom. Landet hadde det trettende høyeste bruttonasjonalproduktet per innbygger, og ble i 2013 rangert som det fjerde mest lykkelige landet i verden, som gjenspeiler landets høye levestandard. Nederland var og et av de første landene i verden til å ha et valgt parlament, og har siden 1848 vært et parlamentarisk demokrati, og et konstitusjonelt monarki. Nederland blir ofte ansett som et veldig liberalt land, med abort, prostitusjon, og aktiv dødshjelp lovlig, mens de opprettholder en liberal narkotikapolitikk. I 2001 ble Nederland det første landet til å tillate likekjønnet ekteskap.
Nederland er som Aruba, Curaçao og Sint Maarten, ett av fire konstituerende land i Kongeriket Nederlandene (Koninkrijk der Nederlanden). Forholdene mellom disse statene ble fastlagt i Statutter for Kongeriket Nederlandene (Statuut voor het Koninkrijk der Nederlanden) fra 15. desember 1954 til 10. oktober 2010, da De nederlandske Antiller ble oppløst og Curaçao og Sint Maarten ble nye konstituerende land, mens Aruba gikk ut i 1986 som et eget konstituerende land. Selv om de forskjellige konstituerende landene formelt er like, domineres fellesskapssakene (blant annet utenrikspolitikk, forsvar) av Nederland. 98 % av den totale befolkningen bor i Nederland.
Nederland ble tidligere kalt Holland, men dette er egentlig kun navnet på provinsene Noord- og Zuid-Holland, som ligger i området ved kysten mellom IJsselmeer og Zeeland. Disse var i en periode det dominerende området i de nordlige Nederlandene.
| Nederland (nederlandsk: Nederland; frisisk: Nederlân) er et land i Vest-Europa, i tillegg til tre øyer i Karibia som ofte blir beskrevet som Karibisk Nederland. Landet er det største konstituerende landet i Kongeriket Nederlandene, både i areal og befolkning. Nederland er et lite og tettbefolket land. Landet grenser til Nordsjøen i vest og nord, Belgia i sør og Tyskland i øst. I landets grunnlov er Amsterdam, den største byen, fastlagt som hovedstad, mens Haag huser regjeringen og parlamentet. I tillegg er Rotterdam en av de viktigste byene i Nederland, med den største havnen i Europa, tre ganger så stor som den nest største.
Byen Utrecht sentralt i landet fungerer som et viktig knutepunkt, og er byen de fleste jernbanelinjer og motorveier passerer gjennom eller langs. Andre store byer er Groningen i nord, som er landets åttende største by, og Eindhoven i sør, som er landets femte største by, og huser blant annet elektronikkfirmaet Philips. Kommunen med flest innbyggere er Amsterdam.
Nederland tar navnet sitt fra landets flate og lave geografi, med kun 50 % av arealet høyere enn én meter over havnivå. De fleste områdene under havnivå er gjenvunnet land - såkalte poldere - og disse områdene utgjør ca. 17 % av Nederlands totale areal. Med en befolkningstetthet på 406 mennesker per kvadratkilometer - 497 uten vann - er Nederland et av de tettest befolkede landene i verden. Kun Bangladesh, Sør-Korea, og Taiwan har både større befolkning og større befolkningstetthet. Hvis Norge hadde vært like tett befolket, ville det bodd ca 150 millioner mennesker i Norge. Hvis befolkningstettheten i Nederland hadde vært den samme som i Norge, ville det bare bodd ca 550 000 mennesker i Nederland. Nederland er uansett verdens nest største mat- og agrikultureksportør, kun slått av USA, grunnet sitt milde klima og rike jordsmonn.Nederland er en av grunnleggerne av EU, eurosonen, G-10, NATO, OECD, WTO og er en del av Beneluxlandenes økonomiske union. I tillegg til å være setet til Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen er landet og vertskap for flere internasjonale domstoler, blant annet; Den faste voldgiftsdomstolen, den internasjonale domstolen, den internasjonale straffedomstolen, og det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia. De tre første holder til i Haag, sammen med EUs kriminaletterretningsbyrå Europol og Eurojust, noe som har gitt navnet «verdens lovhovedstad» til byen. Politisk er også Nederland medlem av Schengenområdet.
Nederland har en markedsbasert blandingsøkonomi, rangert som nummer 17 av 177 land ifølge Index of Economic Freedom. Landet hadde det trettende høyeste bruttonasjonalproduktet per innbygger, og ble i 2013 rangert som det fjerde mest lykkelige landet i verden, som gjenspeiler landets høye levestandard. Nederland var og et av de første landene i verden til å ha et valgt parlament, og har siden 1848 vært et parlamentarisk demokrati, og et konstitusjonelt monarki. Nederland blir ofte ansett som et veldig liberalt land, med abort, prostitusjon, og aktiv dødshjelp lovlig, mens de opprettholder en liberal narkotikapolitikk. I 2001 ble Nederland det første landet til å tillate likekjønnet ekteskap.
Nederland er som Aruba, Curaçao og Sint Maarten, ett av fire konstituerende land i Kongeriket Nederlandene (Koninkrijk der Nederlanden). Forholdene mellom disse statene ble fastlagt i Statutter for Kongeriket Nederlandene (Statuut voor het Koninkrijk der Nederlanden) fra 15. desember 1954 til 10. oktober 2010, da De nederlandske Antiller ble oppløst og Curaçao og Sint Maarten ble nye konstituerende land, mens Aruba gikk ut i 1986 som et eget konstituerende land. Selv om de forskjellige konstituerende landene formelt er like, domineres fellesskapssakene (blant annet utenrikspolitikk, forsvar) av Nederland. 98 % av den totale befolkningen bor i Nederland.
Nederland ble tidligere kalt Holland, men dette er egentlig kun navnet på provinsene Noord- og Zuid-Holland, som ligger i området ved kysten mellom IJsselmeer og Zeeland. Disse var i en periode det dominerende området i de nordlige Nederlandene.
== Naturgeografi ==
Nederland er et særdeles flatt land der bare de sørøstligste områdene, som strekker seg sørover langs grensen mellom Belgia og Tyskland mot Ardennene, har åser høyere enn 100 meter. Høyeste punkt i den europeiske delen av landet er på 322,7 meter over havet ved Vaalserberg, på grensen mot Tyskland og Belgia (Drielandenpunt, trelandspunktet). Den vestlige halvdelen av landet ligger i gjennomsnitt én meter over havet. Mange områder ligger under havnivå og er vernet av diker langs kysten og langs de mange elvene og kanalene. Toppen av Mount Scenery på øya Saba i Karibia er med 877 m. det høyeste punktet i Nederland som helhet.En rekke elver renner gjennom Nederland til sitt utløp i Nordsjøen. De største av disse er Waal (hovedløpet til Rhinen) og Maas. Begge disse har sitt utløp ved Rotterdam. En annen arm av Rhinen, IJssel, renner nordover ut i IJsselmeer. Elvene, kanalene og det flate landskapet kan sies å utgjøre hoveddelen av naturgeografien i Nederland.
=== Klima ===
Den dominerende vindretningen i Nederland er sørvest, noe som fører til et moderat maritimt klima med kjølige somre og milde vintre, og vanligvis høy luftfuktighet. Dette gjelder spesielt nær den nederlandske kysten, hvor temperaturen kan være mer enn 10° høyere (om vinteren) eller lavere (om sommeren) enn sørøst i landet. Det er hovedsakelig kystområdene som har noe særlig vind å snakke om, og de kan om vinteren få storm når lavtrykkene går inn over Nordsjøen. De indre områdene har derimot lite vind, og i gjennomsnitt har Utrecht mindre vind enn Paris. Vinden merker man likevel mest om vinteren når temperaturene ligger like over frysepunktet. Den fuktige luften gjør sitt til at det kjennes enda kaldere ut enn det er.
Siden Nederland er flatt og ikke har store fjellkjeder øst eller sør for seg er landet også utsatt for den kalde Sibirluften fra øst om vinteren. Disse kuldeperiodene kan vare flere uker, og kanalene kan fryse til. De er vanligst i nordøstlige deler av landet, mot grensen til Tyskland. Deler av Nederland ligger lavere enn havoverflaten, og er bare beskyttet av dikene på kysten og i kanalene. Ved spesielt kraftig uvær i Nordsjøen har dette tidligere ført til stormflo og store flomkatastrofer, den siste var Watersnood, en stor oversvømmelse som rammet områder i Belgia, England og Nederland i 1953.
== Historie ==
Under den tysk-romerske keiseren og spanske kongen Karl V var området en del av De sytten nederlandske provinsene, der også mesteparten av dagens Belgia var med. 23. januar 1579, etter at åttiårskrigen hadde holdt på i ti år, inngikk fem av de nordlige provinsene overenskomsten som ble kalt unionen i Utrecht. Senere samme år sluttet tre andre provinser og åtte byer til seg til unionen. Av mange betraktes dette som grunnlaget for det moderne landet Nederland, noe som ikke er helt korrekt. Unionen i Utrecht la grunnlaget for republikken De forente Nederlandene, som ikke ble en enhetsstat før Den bataviske republikk oppstod to hundre år senere. Filip II, Karls sønn, hadde ikke tenkt å la landet slippe så lett, og Spania godkjente ikke nederlandsk selvstendighet før Filip IV gjorde det i 1648.
Etter hvert vokste landet til å bli en av de største maktene innen sjøfart og handel i det 17. århundre. Landet etablerte kolonier og handelsstasjoner over hele verden i denne perioden, som blir kalt den nederlandske gullalderen.
I noen år var Nederland en del av Napoleons franske keiserdømme, men i 1815 ble Kongeriket Nederlandene, som inneholdt alle de tre Benelux-landene, dannet. Belgia gjorde opprør og fikk selvstendighet i 1830, mens Luxembourg trakk seg ut da Wilhelmina II ble dronning i 1890, på grunn av ulike tronarvelover.
Nederland hadde flere kolonier, som Nederlands Oostindië (det moderne Indonesia), det som ble kalt De nederlandske Antiller og Surinam. Innvandrere fra disse landene har satt sitt preg på landet, blant annet med spisesteder som serverer europeisert mat fra hjemlandet deres i de fleste nederlandske byer og landsbyer.
Under den første verdenskrig var Nederland nøytralt, mens det under den andre verdenskrig var okkupert av Tyskland fra 15. mai 1940 frem til den tyske kapitulasjonen 5. mai 1945. Under det tyske angrepet på Nederland, ble Rotterdam bombet. Byens sentrum ble da nesten helt ødelagt. Under det tyske styret ble mer enn 100 000 nederlandske jøder drept.
Etter krigen begynte gjenoppbyggingen av landet, med hjelp av Marshallhjelpen fra USA. Dette ga velferd og gjorde Nederland til et moderne, industrialisert land. Samtidig med dette ble Nederlands epoke som kolonimakt langsomt avsluttet.
I 1951 var landet et av landene som opprettet det europeiske kull- og stålfellesskap, som vokste til Den europeiske union.
Landet ble i 1953 truffet av en katastrofe som ble hetende watersnood. Store deler av Zeeland og Nordsjøkysten ble ramponert av springflo og ekstremt høyvann. For å forhindre en gjentagelse av dette ble Deltaprosjektet satt i gang. Dette ble ferdigstilt da Maeslantkeringen ble åpnet i 1997.
I 2002 ble gylden, Nederlands egen valuta, byttet ut mot den nye europeiske valutaen euro samtidig som de fleste andre EU-landene gjorde det samme.
== Politikk og administrasjon ==
Nederland er et konstitusjonelt monarki. Det politiske systemet har i hovedsak sin opprinnelse i grunnloven av 1815, da landet igjen ble selvstendig i kjølvannet av Napoleonskrigene. Landet har hatt et demokratisk system siden 1848, da revolusjonene i Europa tvang kongen til å gjøre ministerne ansvarlige overfor et folkevalgt parlament.
Nederland er en desentralisert enhetsstat, men er samtidig også en del av føderasjonen Kongeriket Nederlandene (sammen med Aruba, Curaçao og Sint Maarten). De tre medlemslandene i føderasjonen deler statsoverhode og overordnede statutter, og Nederlands grunnlov er underordnet statuttene i føderasjonen.
=== Statsoverhode og regjering ===
Nederland har vært et monarki siden 1815, og har i hele denne tiden hatt en monark fra Huset Oranien-Nassau. Siden 2013 har kong Willem-Alexander vært monark og dermed landets statsoverhode. Monarken har i hovedsak en seremoniell rolle, og deltar blant annet i statsråd og undertegner nye lover.
Den nederlandske regjeringen kalles «ministerrådet» (Ministerraad) og ledes av en ministerpresident (Minister-president, vanligvis omtalt som «statsminister» på norsk). Statsministeren utpekes formelt sett av monarken, men vervet går typisk til lederen for det største partiet i parlamentet. Nederland har negativ parlamentarisme, selv om det eksisterer en sterk uformell norm om at regjeringer bør ha flertall bak seg i parlamentet. Siden 2010 har Mark Rutte (VVD) vært Nederlands statsminister.
=== Parlament ===
Parlamentet består av Eerste Kamer og Tweede Kamer som sammen kalles De Staten-Generaal. Generelt sett har Staten-Generaal kun ett møte i året, i forbindelse med prinsjesdag som finner sted tredje tirsdag i september. Unntaket som bekrefter denne regelen er dersom et medlem av kongehuset søker tillatelse til å gifte seg, da samles også Staten-Generaal for å vedta en lov som tillater dette. Tweede Kamer vedtar lover og kontrollerer regjeringen, mens Eerste Kamer foretar en ekstra kontroll av vedtak gjort av Regjeringen og Tweede Kamer.
150 folkevalgte representanter møter i Tweede Kamer. Ved valget den 17. mars 2021 ble det konservative partiet VVD (Volkspartij voor Vrijheid en Democratie) størst, med 34 seter.
(Fremmøte : 78,7%)
=== Administrativ inndeling ===
Nederland er delt inn i 12 provinser. De fleste av disse har sin opprinnelse i grevskap eller hertugdømmer fra middelalderen, og de syv provinsene som dannet republikken De forente Nederlandene i 1581 eksisterer fortsatt.
Hver provins har sitt eget valgte provinsråd, kalt Provinciale Staten. Disse sitter i fireårsperioder. Fra hvert provinsråd velges det en provinsregjering, kalt Gedeputeerde Staten. Denne står for den utøvende makten på regionalnivå, og ledes av en kommissær utpekt av monarken (Commissaris van de Koning). I Limburg kalles Kongens kommissær for guvernøren.
Provinsene deles igjen inn i kommuner, og pr. 1. januar 2018 har landet totalt 380 av disse. Også kommunene har et visst selvstyre, blant annet med valgte kommunestyrer (Gemeenteraad). Hver kommune ledes av en borgermester (Burgemeester), som enten velges direkte eller utpekes sentralt på anbefaling fra kommunestyret.
==== Provinser ====
Kommunene Saba, Sint Eustatius og Bonaire tilhører ikke noen provins, men er spesielle kommuner i Nederland. Disse øyene har totalt omtrent 12 000 innbyggere.
== Næringsliv ==
I 1960- og 1970-årene hadde den nederlandske stat betraktelige inntekter fra petroleumsforekomster ved kysten utenfor Nederland. Det som i dag heter det nederlandske pensjonsfondet, er et fond som er lagt til grunn for olje- og naturgassinntekter. Fondet er i dag verdt rundt 1500 milliarder NOK, og hjelper Nederland til å holde på den godt utbygde velferdsstaten. Sosialomsorgen er godt utbygd. Landet har et statlig finansiert helsevesen. Tross dette har ikke Nederland like bra offentlige velferdsordninger som de skandinaviske landene.Nederland er storeksportør av landbruksprodukter: i 2019 eksporterte de slike varer verdt 94,5 milliarder euro. De største importørene var Tyskland, Belgia og Storbritannia.
== Kultur ==
Nederland har en historie med mange fremstående malere. På 1600-tallet var den nederlandske republikken på sitt mektigste, og i denne perioden virket de «hollandske mesterne» som Rembrandt van Rijn, Johannes Vermeer, Jan Steen og mange andre. Blant berømte nederlandske malere på 1800-tallet og 1900-tallet finner vi Vincent van Gogh og Piet Mondriaan. M.C. Escher er en velkjent grafisk kunstner.
Nederland er hjemlandet til filosofene Erasmus av Rotterdam og Baruch Spinoza, og hovedarbeidene til René Descartes ble utført der.
I storhetstiden blomstret også nederlandsk litteratur, med Joost van den Vondel og P.C. Hooft som de mest kjente navnene. På 1800-tallet skrev Multatuli om de innfødtes dårlige forhold i den nederlandske koloniene. Viktige 1900-talls forfattere er Harry Mulisch, Jan Wolkers, Simon Vestdijk, Cees Nooteboom, Gerard van het Reve og Willem Frederik Hermans. Anne Franks dagbok ble skrevet under nazistenes okkupasjon av Nederland.
Replikaer av nederlandske bygninger finnes i Huis ten Bosch, Nagasaki, Japan. En lignende nederlandsk by finnes i Shenyang, Kina.
Nederlands landskode for telefoni er 31.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Polderlandskapet Schokland
Nederlands vannforsvarslinjer
Vindmøllene i Kinderdijk-Elshout
Pumpestasjonen Ir.D.F. Woudagemaal i Friesland
Beemster-Polder
Villa Rietveld-Schröder i Utrecht
Vadehavet
Historiske området rundt Willemstad, Indre by og havn, De nederlandske Antiller
Kanalsystemet Singelgracht fra 1700-tallet
Van Nelle-fabrikken
Colonies of Benevolence
Romerrikets grenser – Nedre Germanias limes - grenseoverskridene oppføring som også omfatter TysklandMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2001 – Corso, blomster og frukt parader med båter
== Se også ==
Portal:Nederland
Utdanning i Nederland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nederland på EU-online
(no) Statistikk og andre data om Nederland i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Stor-Nederland (nederlandsk: Groot-Nederland eller Grootneerlandisme) er et politisk ønske fra enkelte innbyggere i Nederland og Flandern om en samling av disse områda under en stat. | 198,360 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ultramangekamp | 2023-02-04 | Ultramangekamp | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Friidrettsøvelser', 'Kategori:Mangekamp (friidrett)'] | Ultramangekamp i friidrett er en konkurranseform der det konkurreres i 20-kamp utendørs, eller 14-kamp innendørs. Den internasjonale organisasjonen som håndterer ultramangekamp er International Association for Ultra Multievents (IAUM).
| Ultramangekamp i friidrett er en konkurranseform der det konkurreres i 20-kamp utendørs, eller 14-kamp innendørs. Den internasjonale organisasjonen som håndterer ultramangekamp er International Association for Ultra Multievents (IAUM).
== Øvelser ==
Både 20-kamp og 14-kamp skal arrangeres over to dager, og fordelingen av øvelser er som følger:
20-kamp (utenførs)Dag 1: 100 meter, lengdesprang, 200 meter hekk, kulestøt, 5000 meter, 800 meter, høydehopp, 400 meter, sleggekast, 3000 meter hinder,
Dag 2: 110 meter hekk, diskos, 200 meter, stavsprang, 3000 meter, 400 meter hekk, spydkast, 1500 meter, tresteg, 10.000 meter14-kamp (innendørs)Dag 1: 60 meter, lengdesprang, 800 meter, kulestøt, 400 meter, høydehopp, 3000 meter
Dag 2: 60 meter hekk, stavsprang, 1500 meter, vektkast, 200 meter, tresteg, 5000 meter
== Konkurranser ==
VM i ultramangekamp er arrangert årlig siden 1990. Det arrangeres også mindre konkurranser, og Dutch Double Decathlon er mest kjent. Fra 2014 ble det også arrangert EM i ultramangekamp, og framover vil VM og EM arrangeres annethvert år.Verdenscupen i ultramangekamp er arrangert årlig siden 2004.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
International Association for Ultra Multievents | Ultramangekamp i friidrett er en konkurranseform der det konkurreres i 20-kamp utendørs, eller 14-kamp innendørs. Den internasjonale organisasjonen som håndterer ultramangekamp er International Association for Ultra Multievents (IAUM). | 198,361 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aaron_Paul | 2023-02-04 | Aaron Paul | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Emmy-vinnere (Primetime)', 'Kategori:Fødsler 27. august', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Gem County i Idaho', 'Kategori:Personer fra USA av engelsk opphav', 'Kategori:Personer fra USA av skotsk opphav', 'Kategori:Personer fra USA av tysk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Stemmeskuespillere fra USA'] | Aaron Paul Sturtevant (født 27. august 1979) er en amerikansk skuespiller og produsent. Han er best kjent for å portrettere Jesse Pinkman i AMC-serien Breaking Bad (2008–2013), som han vant flere priser for, inkludert Critics' Choice Television Award for Best Supporting Actor in a Drama Series (2014), Satellite Award for Best Supporting Actor – Series, Miniseries or Television Film (2013), og Primetime Emmy Award for Outstanding Supporting Actor in a Drama Series. Dette gjorde ham til en av bare to skuespillere som vant sistnevnte kategori tre ganger (2010, 2012, 2014), siden det ble skilt i komedie og drama. Han har også vunnet Saturn Award for Best Supporting Actor on Television tre ganger (2009, 2011, 2013), mer enn noen annen skuespiller i den kategorien. Han fortsatte rollen som Jesse Pinkman seks år etter seriens slutt i Netflix-filmen El Camino: A Breaking Bad Movie, og mottok ytterlige kritikerrost.Paul begynte sin karriere med roller i flere musikkvideoer, gjesteroller i fjernsyn, og mindre roller i filmer. I 2007 hadde han en tilbakevendende rolle som Scott Quittman i HBO-serien Big Love (2006–2011). Etter Breaking Bad spilte han i filmer som Need for Speed (2014), Exodus: Gods and Kings (2014), Eye in the Sky (2015), og Central Intelligence (2016). Han har også spillet stemmen til Todd Chavez i Netflix-animasjonsserien BoJack Horseman (2014–2020), som han også var ansvarlig produsent av, og portretterte Eddie Lane i Hulu-dramaserien The Path (2016–2018) og Caleb Nichols i HBO-science fiction-dramaserien Westworld (2020).
| Aaron Paul Sturtevant (født 27. august 1979) er en amerikansk skuespiller og produsent. Han er best kjent for å portrettere Jesse Pinkman i AMC-serien Breaking Bad (2008–2013), som han vant flere priser for, inkludert Critics' Choice Television Award for Best Supporting Actor in a Drama Series (2014), Satellite Award for Best Supporting Actor – Series, Miniseries or Television Film (2013), og Primetime Emmy Award for Outstanding Supporting Actor in a Drama Series. Dette gjorde ham til en av bare to skuespillere som vant sistnevnte kategori tre ganger (2010, 2012, 2014), siden det ble skilt i komedie og drama. Han har også vunnet Saturn Award for Best Supporting Actor on Television tre ganger (2009, 2011, 2013), mer enn noen annen skuespiller i den kategorien. Han fortsatte rollen som Jesse Pinkman seks år etter seriens slutt i Netflix-filmen El Camino: A Breaking Bad Movie, og mottok ytterlige kritikerrost.Paul begynte sin karriere med roller i flere musikkvideoer, gjesteroller i fjernsyn, og mindre roller i filmer. I 2007 hadde han en tilbakevendende rolle som Scott Quittman i HBO-serien Big Love (2006–2011). Etter Breaking Bad spilte han i filmer som Need for Speed (2014), Exodus: Gods and Kings (2014), Eye in the Sky (2015), og Central Intelligence (2016). Han har også spillet stemmen til Todd Chavez i Netflix-animasjonsserien BoJack Horseman (2014–2020), som han også var ansvarlig produsent av, og portretterte Eddie Lane i Hulu-dramaserien The Path (2016–2018) og Caleb Nichols i HBO-science fiction-dramaserien Westworld (2020).
== Tidlig liv og utdanning ==
Aaron Paul Sturtevant ble født i Emmett i Idaho, 27. august 1979, den yngste av fire barn født til Darla (pikenavn Haynes) og Robert Sturtevant, en baptistforkynner. Han ble født en måned for tidlig på foreldrenes bad. Paul ble uteksaminert i 1997 fra Centennial High School i Boise i Idaho, hvoretter han kjørte til Los Angeles i sin 1982 Toyota Corolla med sin mor og 6 000 amerikanske dollar i sparepenger. Kort tid etter ankomst til Los Angeles opptrådte han i en episode av The Price Is Right, som ble sendt den 3. januar 2000. Han opptrådte under sitt virkelige navn. I spillet endte han opp med og tape utstillingsvinduet han skulle gjette prisen på. Han jobbet også som kinovert ved Universal Studios i Hollywood.
== Filmografi ==
=== Film ===
=== TV ===
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Aaron Paul – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Aaron Paul på Internet Movie Database
(sv) Aaron Paul i Svensk Filmdatabas
(da) Aaron Paul på Filmdatabasen
(da) Aaron Paul på Scope
(fr) Aaron Paul på Allociné
(en) Aaron Paul på AllMovie
(en) Aaron Paul hos Turner Classic Movies
(en) Aaron Paul hos Rotten Tomatoes
(en) Aaron Paul hos The Movie Database
(en) Aaron Paul hos Internet Broadway Database
(en) Aaron Paul på Twitter | Aaron Paul Sturtevant (født 27. august 1979) er en amerikansk skuespiller og produsent. | 198,362 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_B%C3%A4ckstr%C3%B6m | 2023-02-04 | Lars Bäckström | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 16. mars', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Landshøvdinger i Västra Götalands län', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Uddevalla', 'Kategori:Svenske riksdagsmedlemmer 1991–1994', 'Kategori:Svenske riksdagsmedlemmer 1994–1998', 'Kategori:Svenske riksdagsmedlemmer 1998–2002', 'Kategori:Svenske riksdagsmedlemmer 2002–2006'] | Lars Christer Bäckström (født 16. mars 1953 i Uddevalla) er en svensk tidligere landshøvding. Han var landshøvding i Västra Götalands län fra 21. januar 2008 til 20. januar 2017.Lars Bäckström er utdannet lærer og var medlem av Sveriges riksdag fra 1988 til 2006, fra 1996 også Vänsterpartiets gruppeleder og talsmann i økonomisk-politiske spørsmål . Fra 2004 til 2008 var han styreformann i Post og telestyrelsen i Sverige.
| Lars Christer Bäckström (født 16. mars 1953 i Uddevalla) er en svensk tidligere landshøvding. Han var landshøvding i Västra Götalands län fra 21. januar 2008 til 20. januar 2017.Lars Bäckström er utdannet lærer og var medlem av Sveriges riksdag fra 1988 til 2006, fra 1996 også Vänsterpartiets gruppeleder og talsmann i økonomisk-politiske spørsmål . Fra 2004 til 2008 var han styreformann i Post og telestyrelsen i Sverige.
== Heder ==
I januar 2007 fikk han Kongens medalje av 8. grad i Serafimerordenens bånd.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Lars Bäckström hos Sveriges riksdag | Lars Christer Bäckström (født 16. mars 1953 i Uddevalla) er en svensk tidligere landshøvding. | 198,363 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Avfall | 2023-02-04 | Avfall | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Avfall', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Avfall er kasserte gjenstander, materialer, restprodukter eller energibærere som ikke lenger har sin opprinnelige verdi. Avfall er likevel en viktig ressurs ved resirkulering og gjenvinning.
Søppel er avfall som ikke er håndtert på en forsvarlig måte. Å anbringe eller etterlate avfall på uegnet sted blir kalt forsøpling.
Avfallet stammer fra husholdningene (husholdningsavfall) eller fra bedrifter (næringsavfall). Farlig avfall (spesialavfall) inneholder helse- og miljøfarlige stoffer. Farlig avfall på avveier kan føre til at miljøgifter spres og hoper seg opp i naturen.
I Norge er kommunene pålagt å samle inn og behandle husholdningsavfall. Ansvaret for å disponere næringsavfall på korrekt måte er pålagt den enkelte produsent. Kommunene er også pålagt å samle inn spesialavfall fra husholdningene og fra bedrifter begrenset oppad til 400 kg pr. år. Mange kommuner har satt bort innsamling av avfall til private selskaper, eller har etablert interkommunale avfallsselskaper.
| Avfall er kasserte gjenstander, materialer, restprodukter eller energibærere som ikke lenger har sin opprinnelige verdi. Avfall er likevel en viktig ressurs ved resirkulering og gjenvinning.
Søppel er avfall som ikke er håndtert på en forsvarlig måte. Å anbringe eller etterlate avfall på uegnet sted blir kalt forsøpling.
Avfallet stammer fra husholdningene (husholdningsavfall) eller fra bedrifter (næringsavfall). Farlig avfall (spesialavfall) inneholder helse- og miljøfarlige stoffer. Farlig avfall på avveier kan føre til at miljøgifter spres og hoper seg opp i naturen.
I Norge er kommunene pålagt å samle inn og behandle husholdningsavfall. Ansvaret for å disponere næringsavfall på korrekt måte er pålagt den enkelte produsent. Kommunene er også pålagt å samle inn spesialavfall fra husholdningene og fra bedrifter begrenset oppad til 400 kg pr. år. Mange kommuner har satt bort innsamling av avfall til private selskaper, eller har etablert interkommunale avfallsselskaper.
== Typer avfall ==
Avfall kan deles i en rekke typer og fraksjoner:
Farlig avfall – avfall som kan medføre alvorlig forurensning eller skade på mennesker.
Våtorganisk avfall – matavfall og annet lett nedbrytbart avfall
EE-avfall – elektrisk og elektronisk avfall
KFK-holdige kuldemøbler – eldre kjøleskap og frysebokser som bruker KFK-gass som kuldemedium
Avløpsslam fra renseanlegg
Papir og papp
Jern og metaller
Bildekk
Bilvrak
Bygge- og anleggsavfall
Plast
Glass
Treverk
Tekstiler
HageavfallAv farlig avfall finnes flere undergrupper, bl.a.:
Risikoavfall fra sjukehus, apotek, lege- og tannlegekontorer og veterinærer skal leveres til mottak som har spesiell tillatelse til å håndtere slikt avfall.
PCB-holdige isolerglassruter
PCB-kondensatorer fra lysarmatur
Impregnert trevirkeEn del avfallstyper blir håndtert gjennom returordninger i regi av materialselskaper. Materialselskapene er dannet av sentrale importører og produsenter innenfor den enkelte bransje. Disse selskapene har inngått bransjeavtale med Miljøverndepartementet med mål og frister for gjenvinningsgrad. Innsamling og behandling finansieres ved at det er pålagt et miljøgebyr på hver solgte enhet. Slike bransjeavtaler er inngått for EE-avfall, batterier, isolerglassruter, bildekk og alle typer emballasje. Behandling av bilvrak er finansiert ved en vrakpantordning.
== Historikk ==
Gjennom tidene har avfall stort sett blitt behandlet på en av fem måter; det har blitt oversett, kastet, brent, forsøkt unngått eller gjenvunnet.Thomas Hylland Eriksen har satt avfallshistorien i perspektiv ved å dele avfallshåndtering gjennom tidene inn i tre bolker. Han sier at vi, i løpet av de siste tiårene har gått inn i en ny fase i søppelhåndteringen: ”Fra å være et hygienisk problem (fase I) og et hygienisk og plassmessig problem (fase II), har søppel omsider blitt definert som et miljøproblem. Vi har innsett at ressursene på kloden er begrensede, og at vi risikerer å etterlate oss en klode som ligner en gigantisk søppelfylling hvis vi ikke treffer mottiltak. Dermed har vi fått hele den viften av debatter som preger renovasjonsbransjen i dag: kildesortering, resirkulering, sortering av spesialavfall, kompostering, kildereduksjon og så videre. Målet er oppnådd først når nesten all søppel vender tilbake der den hører hjemme, altså enten i naturen eller i økonomisk verdiskapning.”
=== Steinalderen ===
De første menneskene i Norge kom inn sørfra etter siste istid, kanskje rundt 9000 f.Kr, men først omkring 3000 begynte folk å dyrke jorda. Nomadelivet var dominerende i tusenvis av år, og i tillegg var det veldig få mennesker. Avfall var i all hovedsak organisk og ble kastet på bakken hvor naturlig kompostering tok seg av det.
=== Bronse- og Jernalderen ===
Det er vanskelig å vite hvor store mengder avfall som ble produsert i tidligere tider. En arkeologisk beregning viser at nordamerikanske indianere i Colorado i 6500 f.Kr drepte 200 bøfler på én dag og slaktet 150 av dem. Dette gav mat til 150 mennesker i 23 dager. De la igjen 8 336 kilo bein, noe som tilsvarer 2,4 kilo søppel per dag per person. Dette er over dobbelt så mye som de 1,13 kiloene gjennomsnittsamerikaneren produserer i dag.Da menneskene ble stedfaste ble det mer opphoping av avfall, selv om det nok i all hovedsak var matavfall og rester fra tilvirking av klær og ting. Det er kjent at Mayakulturen i Mellom-Amerika, som varte fra ca. 2000 f.Kr og fram til 1500-tallet, hadde søppelfyllinger som av og til eksploderte og brant. I 500 f.Kr. ble den første kjente søppelfyllingen i den vestlige verden organisert i Aten, Hellas, hvor datidens lover krevde at avfall ble kastet en viss avstand fra byen. I samme periode ble også Cloaca Maxima, den eldste og største kloakkanalen i antikkens Roma, anlagt for å lede vann vekk fra myrlendte sletter og dalsøkk mellom høydene.
=== 1000–1600: Mer bofast og mer avfall ===
I middelalderen økte avfallsproduksjonen i takt med at det ble flere mennesker og at de ble mer bofaste. Med byutviklingen i den vestlige verden kom de første, store søppelproblemene i Europa, blant annet i London, hvor det ble forbudt å kaste søppel i grøftene i 1388. Det var ulik praksis for håndtering av ulike former for avfall og store variasjoner mellom by og land.
På landet var det fremdeles god plass, og dermed færre avfallsrelaterte problem, mens det i byene ble stadig viktigere å regulere avfallshåndteringen. I byhusholdningene kan man skjelne mellom tre særlig viktige grupper av avfall: Møkk, søppel og skyller. Ordet søppel kommer fra oppsop, det vil si det man får når man feier; skyller er kjøkkenavfall som egner seg til grisemat. I tillegg kommer skrot og skrap – ting man ikke kastet daglig, men kvittet seg med innimellom. Møkk ble brukt som gjødsel, skyller og søppel ble kastet på dynger (disse ble også brukt som avtrede for mennesker), mye ble kastet eller gravd ned, og noe ble gjenvunnet. I Oslo ble mer og mer avfall fjernet fra byen fra 1100-tallet og framover, og i 1276, i Magnus Lagabøtes bylov, ble det bestemt at en ryddesjau av gatene skulle gjennomføres før jul hvert år.
=== 1600–1800: Tidlig moderne tid ===
Utover på 16- og 1700-tallet ble det flere mennesker og flere byer. Mer avfall var et faktum, men regulering manglet fremdeles. Mye ble lagt i gater og grøfter, hvor regnet etter hvert skyllet det av gårde. Griser og andre husdyr gikk fritt i byene, og rotter og urent vann skapte store helseproblemer. Nå begynte man å få øynene opp for dette. Det var ikke kjent hvordan smitte ble overført, men lukt var forbundet med sykdom i den miasmatiske smitteteorien og det ble viktig å fjerne avfall og sørge for sirkulasjon av luft og vann. I renovasjonsbestemmelsene fra 1595 i Oslo var det satt inn tiltak mot forurensing av ”byens vanning”, gaterenhold og plassering av doer. Det ble forbudt å føre ”Møg, Aadsel eller anden Urenlighed” ut på gater, brygger og broer; og å tømme det i elvene. For å hindre ”Urenlighet, onde Lugt og Stank” ble det også forbudt å plassere doer ut mot gatene.På 1600-tallet kom den første organiserte resirkulering i Norge med gjenbruk av papir og filler til nytt papir. På denne tiden dukket også renovasjon som egen profesjon opp i Norge. Det var i utgangspunktet ensbetydende med kloakktømming og var ansett som urent og skamfullt arbeid. Nattmennene, eller rakkerne som de ble kalt, ble unngått av andre og behandlet svært dårlig. Det var ikke mange som ville utføre dette skitne og uverdige arbeidet, og de få som var villige, kunne presse prisene oppover. Myndighetene prøvde å hindre dette gjennom blant annet en antimobbelov i 1685 som gjorde det forbudt å skjelle ut noen som utførte renovasjonsarbeid. Man skulle heller ikke kalle barna deres rakkerunger. På landsbygda gikk alt dette fremdeles lettere enn i byene, siden mer av det skitne avfallet kunne tas hånd om av hvem-som-helst. Etter hvert ble nattmennene ansatt i byens renovasjonstjeneste.
=== 1800–1950: Moderne tid ===
Midt på 1800-tallet kom den industrielle revolusjonen til Norge, og produksjonen økte dramatisk. I denne perioden, kjent som det store hamskiftet, kom overgangen til pengehusholdning. Folk kjøpte mer av det de trengte i det daglige liv; noe som påvirket mengden emballasje. Trekasser, metallbokser og papir, brukt til å frakte dagligvarer, ble ofte til overs og var, for noen, bare søppel. Likevel økte ikke avfallmengden drastisk; det meste ble gjenbrukt. Samfunnet i stor grad basert på gjenvinning; ”Kvinner sydde lappetepper, og menn snekret bord av trekassene som ble brukt til emballasje. De fattige spiste de rikes matrester, tok på seg deres avlagte klær og samlet filler som de med litt flaks fikk solgt til papirfabrikken. (…) Metallbokser ble til oljelamper, papir ble brent, utgåtte klær ble til filler.”Avfall blir gjerne oppbevart i grenseområder, det være seg på fyllinger i utmark og kystlinjer utenfor tettbygd strøk, eller i mellomlagring på loft, kjellere og bakgårder i byene. På 18- og 1900-tallet ble en tidligere lettvint avfallsløsning mindre tilgjengelig ved at myr og våtmarksområder ble gjort om til beite- og innmark. Dette gjorde at det ble stadig mindre plass til avfallet. I byene ble bakgårdene viktigere for avfallshåndteringen på midten av 1800-tallet. Mens fasadene var flotte og ryddige var bakgårdene et mylder av søppelkasser, doer, tørkesnorer og vedskjul. Dette fortsatte fram til 1920-1930-tallet da funksjonalistene angrep bakgårdene fordi de var urene og helsefarlige. Det ble ryddet grundig opp, men avfall var fremdeles noe man skjulte.Samtidig ble organiseringen av renovasjonen endret, hovedsakelig på grunn av et nytt syn på gjødsel. Spørsmålet var om menneskemøkk også burde benyttes, men rakkertabuet gjorde dette vanskelig. Der det var mulig ble doene endret og bygd over dyremøkkbinger slik at det automatisk gikk inn i gjødselproduksjonen, dette var også mer miljøvennlig. Andre steder begynte bøndene å konkurrere med nattmennene om dotømmingen. På 1860-1870-tallet ble det slutt på nattmennene.
==== Koleraens tid – en gjennombruddsperiode for renslighet ====
Det var også på 1800-tallet man virkelig forsto at forsøpling var et helseproblem. Flere koleraepidemier på kort tid endret trusselbildet og var viktige for utviklingen av forebyggende medisin og renovasjonsvesen. Emballering av avfall og hyppigere henting ble resultatet på renovasjonssiden. En lov om permanente sunnhetskommisjoner i alle kommuner i Norge ble nedsatt i 1860 for å samordne alle helsetiltak, både behandling og forebygging, og et sunnhetspoliti ble opprettet. I de første forslagene til sunnhetsvedtekter, presentert i 1865, støttet man seg hovedsakelig til miasmeteoriene. Forslaget ble ikke endelig vedtatt, men to år senere kom et nytt forslag, basert på smitteteoriene, som forbød privetbingene Dette betød slutten for det gamle renovasjonssystemet.På slutten av 1800-tallet ble også de første kommunale renholdsverkene opprettet, først i Bergen i 1881 og deretter i Ålesund, Kristiania og en rekke andre kommuner med bybebyggelse. Renovasjon ble et kommunalt ansvar, men først i 1928 kom loven om kommunal renovasjonsavgift som gav kommunene mulighet til å innføre obligatorisk renovasjon for alle husstander.
==== Behovsbasert kildesortering ====
På 18- og 1900-tallet gikk klutesamlere gjennom søppelet for å finne ting som kunne interessere skraphandlere og avfallsgrossister. Disse solgte tingene videre til blant annet papirfabrikker, benmelsfabrikker, limprodusenter, shoddyfabrikker (som produserte ullgarn). Griseoppdrettere, gartnere og bønder var interessert i gjødsel, og på dynga lette barn, gamle og fattige gjennom restene. Pant på tomflasker ble innført i 1902, og i 1931 begynte ’Glomma papp’ den første industrielle gjenvinningen av papp i Norge.
I krigsårene ble avfallet enda mer verdifullt. Matavfall gikk til grisemat og «søppel» til gjødsel. Lov om tvungen innsamling av matavfall kom i 1942 og forbød å «tilintetgjøre eller forspille husholdningsavfall eller annet matavfall som kan brukes til fôr eller til framstilling av fôrstoffer». Alle husholdninger og institusjoner skulle enten legge matavfall til avhenting eller bruke det til egne husdyr.I Oslo ble løsningen på økt søppelmengde å bruke Langøyene, en øy i fjorden som søppelfylling. Kloakken gikk også ut i havet, men det økende friluftslivet ble truet av fiskedød, søppel, stank og fluer. Alternativene var forbrenning eller bruk av søppel som fyllmasse. Det siste ble vanlig fra mellomkrigstiden av. Kløfter, sumpland og steinbrudd ble fylt opp, og på fyllingene ble det anlagt parker, idrettsplasser, lekeplasser, veier og jordbruksareal.
=== 1950–2000: Vekst og velstand eller bruk og kast ===
Etter andre verdenskrig kom en periode med materiellmangel, men så kom en massiv økning i forbruket på 50- og 60-tallet. Samfunnet var i endring, og dette påvirket avfallshåndteringen. Søppelbiler begynte å erstatte hestene, og søppelposene ble innført. Nye produksjonsmetoder og mer bearbeiding av matvarer endret mye, og suppeposer og frossenmat gjorde sin entré i den daglige husholdningen. Noe ble selvfølgelig gjenvunnet også nå, men bruk og kast (med den positive betegnelsen vekst og velstand) var mentaliteten i denne perioden. Forbrukersamfunnet startet for alvor, kjøpekraften var stor og avfallsproblemene vokste. Mengden emballasje økte også drastisk i denne perioden, i all hovedsak fordi antallet selvbetjente butikker for første gang var større enn antallet med manuell betjening. Dette førte til en mye større grad av enkeltvis innpakkede produkter.
Med det nye forbrukersamfunnet kom nye problemstillinger. Folk byttet ut ting oftere enn før, og kastet mye mer. Dette gjorde at søppelkassene ble for små, og førte blant annet til at de første loppemarkedene dukket opp. Avfallet havnet stort sett på fyllinger, men mye avfall ble også bare dumpet i skråninger, skogholt, bekkefar og elver. Privatbilismen gjorde at folk kom seg mer ut, og de la igjen mange små ting som sammen ble et problem (sneiper, flasker, blader etc.). Gamle bilvrak ble også i seg selv et problem. Fra siste del av 1950-åra kom flere nye lover som skulle bekjempe forsøplingen som fulgte med den nye ferdselen: Veiloven av 1957 og 1963 nedla forbud mot å legge avfall på eiendommer som vendte ut mot offentlig vei, og lov om friluftsliv fra 1958 inneholdt forbud mot å etterlate seg skjemmende eller skadelig avfall. Samtidig kom kampanjer og informasjonsmateriell for å følge opp lovene.1960- og 1970-tallet var også en vekstperiode for innføring av tvungen kommunal renovasjon. Mens bare 44 kommuner hadde innført dette i 1955, hadde hele 343 av landets 445 kommuner tvungen renovasjon på slutten av 1970-tallet.
==== Gjenvinning som binæring ====
Gjenvinning stoppet opp i den første tiden med økt velstand og forbruk. Likevel sto ikke alt stille. Glass og tekstiler var populære for gjenvinning, og husholdningene kunne tjene på å sortere ut og selge disse materialene. I 1960-årene lå den samlede gjenvinningen av tekstilavfall på rundt ni tusen tonn årlig, og av vinmonopolets flasker ble to tredjedeler returnert. Kompostering var også vanlig, men siden søppelkomposten ikke var like høy på næringsverdier som kunstgjødsel vant forbrenningsanleggene fram over kompostering.Papir var et annet materiale med stort resirkuleringsbehov. Melkekartonger erstattet flasker og mye annen ny emballasje ble produsert, slik at det i 1966 ble regnet ut at papiravfallet var kommet opp i 75-80 prosent av volumet i søppelkassene. Papirinnsamling ble kun gjort på frivillig initiativ, noe som gjorde 1950-åra til en storhetstid for skolekorps og idrettslag siden de kunne levere papir til resirkulering og få betalt for dette.
==== Stadig behov for bedre løsninger ====
Fyllplassene ble etter hvert et problem, ettersom mye av fyllmassen ble nedbrutt langsommere enn forventet. Det viste det seg at sigevann fra fyllingene var forurensende. Behovene for nye alternativer meldte seg. Brannfarlig avfall ble satt fyr på for å unngå spontane branner, men dermed ble store mengder kjemikalier sluppet ut. Så ble forbrenningsanlegg bygget for å unngå dette, men restavfallet etter forbrenningen; bunnslagg, flygeaske og gasser, var også et problem. Kravene til rensing blir fortsatt stadig strengere. Siden starten på 1970-tallet har det kommet en ny bevissthet om problemene rundt forsøpling. På denne tiden startet reguleringene for alvor, og det ble på ny satt fokus på gjenvinning, denne gangen mer på grunn av miljøbevissthet enn av økonomiske hensyn. Miljø har også gradvis erstattet hygiene som styrende hensyn i forbindelse med avfallsbehandling.
===== Gjenvinning og forbrenning øker, men mindre går på deponi =====
I forhold til 2008 viser tallene fra 2009 en nedgang på hele 22 prosent (81 000 tonn) i mengden husholdningsavfall sendt på deponi. Dette henger sammen med forbudet mot deponering av biologisk nedbrytbart avfall som trådte i kraft 1. juli 2009. Likevel blir det kjørt cirka 1 000 tonn avfall på deponi hver dag i Norge. Fordi det tar tid å bygge ut alternative behandlingsløsninger, har noen fått innvilget et tidsavgrenset dispensasjon fra deponiforbudet. Norge har i dag 89 ordinære søppelfyllinger og 20 forbrenningsanlegg.
Andelen gjenvunnet avfall nådde 71 prosent i 2008 etter å ha ligget stabilt rundt 70 prosent siden 2004. Målet for 2010 er 75 prosent. Materialgjenvinning utgjorde 3,4 millioner tonn, eller vel 37 prosent. mens energiutnytting sto for 22 prosent. Den resterende tiendeparten ble gjenvunnet enten ved biologisk behandling, blant annet kompostering, eller ved bruk som fyllmasse og dekkmasse.
== Avfallshåndtering ==
Avfallshåndtering omfatter «å generere, forebygge, overvåke, behandle, gjenbruke og restdeponere fysisk avfall».Det finnes forskjellige arter fysisk avfall, slik som ordinært (husholdnings-, institusjons- og kommersielt avfall), samt spesialavfall (fra medisinsk bruk eller miljøfarlig huholdninsgavfall, for eksempel.) Håndtering, gjenbruk, destruksjon og deponering av avfall skjer i all hovedsak av helse- og miljømessige, men også estetiske hensyn.
=== Avfallshåndtering i Norge ===
==== Private husholdninger ====
Kommunene har ansvaret for å samle inn og motta alt avfall fra husholdningene. Noen kommuner har dannet kommunale eller interkommunale avfallsselskaper som tar hånd om avfallshåndteringen.
For å oppmuntre forbrukere og produsenter til å sortere avfallet i gjenvinnbare fraksjoner (kildesortering) og redusere mengden restavfall er det innført en statlig avgift på sluttbehandling av restavfall. Avgiften skal gjenspeile miljøkostnadene ved ulik sluttbehandling, og er derfor 5-10 ganger høyere for deponering enn for forbrenning i anlegg med god rensing av avgasser.
Hver kommune bestemmer hvor mange avfallstyper som skal kildesorteres, og om det sorterte avfallet hentes hjemme eller må leveres på et returpunkt. Kommunenes innbyggere betaler et renovasjonsgebyr, som skal dekke kostnadene kommunen har med å samle inn og behandle avfallet. I noen kommuner inkluderer renovasjonsgebyret levering på gjenvinningsstasjonen, andre steder må man betale en tilleggsavgift for dette.
==== Næringsliv ====
For næringslivet er det i stor grad markedet som styrer de renovasjonstjenestene bedrifter og andre kan kjøpe.
For farlig avfall, elektrisk og elektronisk avfall og matavfall/våtorganisk avfall finnes det et regelverk for avfallshåndtering som næringslivet må forholde seg til. Noen bransjer (for eksempel bygg- og anleggsbransjen) har spesielle krav til avfallsplaner og -håndtering, og generelt for næringslivet heter det i forurensingsloven (§32) at næringsavfall skal bringes til lovlig avfallsanlegg med mindre det gjenvinnes eller brukes på annen måte.
Utgangspunktet for mange bedrifter er derfor at man må gjøre en avtale med et renovasjonsfirma eller avfallsselskap, og sammen med dette, finne den beste måten for bedriften å organisere kildesortering og avfallshåndtering på. Renovatøren vil være behjelpelig både med å foreslå hvilke avfallstyper som er mest aktuelt for bedriften å sortere ut, og hvilke oppsamlings- og lagringssystemer som bør benyttes. Avfallshåndtering kan være kostbart, og kildesortering kan være en svært effektiv måte å få kostnadene ned på. Blandet restavfall er dyrt å levere, mens sorterte avfallstyper er langt rimeligere. De kan være gratis (for eksempel plastemballasje som leveres til mottak som har avtale med Grønt Punkt) – eller kan i beste fall være en inntektskilde (for eksempel hvis bedriften har nok metall til å kunne selge direkte).
==== Hvor avfallet ender opp ====
Farlig avfall i Norge deponeres ved NOAHs anlegg på Langøya utenfor Holmestrand.
Alle avfallsselskapene har iverksatt kildesortering for å begrense restavfallsmengdene, men antall utsorterte avfallstyper varierer fra selskap til selskap. Den brennbare restfraksjonen går til energigjenvinning gjennom fjernvarmenett, slik det skjer i for eksempel Oslo, Bergen og Trondheim.
Utsorterte fraksjoner kan gå til materialgjenvinning ved at produktet går inn igjen i produksjonsprosessen eller brukes til nye produkter, for eksempel glass til Glassopor byggestein. Hageavfall og våtorganisk avfall kan komposteres til matjord.
Det er innført forbud mot deponering av visse avfallstyper. Det gjelder for eksempel våtorganisk avfall, farlig avfall og bildekk. Fra tidligere deponert våtorganisk avfall utvikles det metangass. Utslipp av metan fra fyllinger regnes som en av de alvorlige miljøvirkningene av avfallhåndtering. Utslippene har vist en svakt avtakede trend siden 1990, men er fortsatt (2004) på 95 000 tonn metan - noe som utgjør 5% av de norske klimagassutslippene. Det er derfor innført påbud om oppsamling av metangass fra søppelfyllinger.
Ufullstendig liste over gjenvinningsanlegg i Norge:
Groruddalen Miljøpark, Haraldrud gjenbruksstasjon og Alnabru i Oslo
Rådalen i Bergen
Heggstadmoen på Heimdal i Trondheim
Stokka i Sandnes
Bingsa i Ålesund
==== Avfallsmengder i Norge ====
Mens avfallsmengden, både totalt og per person har vært i konstant vekst er det bare de siste 20-30 årene at man kan vise til statistikk på området. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det oppsto 10,9 millioner tonn avfall i norske bedrifter og husholdninger i 2008. Dette var en økning på 2 prosent fra 2007, mens økningen året før var på hele 6 prosent. Mellom 1995 og 2008 har den samlede avfallsmengden økt med 48 prosent, litt mer enn veksten i BNP (faste priser) på 44 prosent i samme periode.
Nedgang i mengden husholdningsavfall2009 var det første året siden målingene startet i 1992 at avfallsmengden faktisk gikk ned. Likevel har avfallsmengden nær doblet seg siden da.
Halvparten av økningen skyldes vekst i folketallet, mens den andre halvparten kommer av at hver enkelt kaster mer. I snitt kastet hver nordmann 420 kilo husholdningsavfall i 2009, en nedgang siden forrige år på 14 kg per innbygger. Til sammenligning var dette tallet bare 174 kilo (under ½ kilo per dag) i 1974. Det er imidlertid store lokale variasjoner.Ifølge Miljøstatus i Norge , oppstår det mer avfall i Norge enn i et gjennomsnittlig EU-land. Mengden kommunalt avfall, per innbygger i Norge var 490 kilo i 2008. Gjennomsnittet for de 27 EU-landene var 524 kilo. Avfallsmengdene har sammenheng med forbruket. På grunn av høyt forbruk og stor vekst i norsk økonomi de siste årene, er det ikke uventet at avfallsmengden per innbygger er høy sammenlignet mange andre land. Sammenlignet med mange andre land i Europa blir forholdsvis lite avfall deponert i Norge.
== Avfall og verdenshavene ==
De dumpes årlig 6,4 tonn søppel i verdenshavene. 70% av avfallet synker, 15% flyter av gårde og 15% blir liggende i strandsonen. Over en million sjøfugl dør årlig av opphopning av plast i magen. Det tar mellom 10 og 20 år for en plastpose å brytes ned. Plast brytes ned til mikroplast, som gjør stor skade på livet i havet.
== Se også ==
Resirkulering, gjenbruk, ombruk
Planlagt foreldelse
Avfallsdeponi
== Referanser ==
== Litteratur ==
Einar Bratteng Avfallsrett Håndtering og behandling av avfall Universitetsforlaget 2020 ISBN 9788215034348
Inge Torstenson: Husholdningsavfall i bysamfunnet - forvandling, kamuflering og eksponering. I tidsskriftet Dugnad 1995: 3
Inge Torstenson: Ute av øye, ute av sinn? En historie om avfall og gjenvinning. Avfall Norge. 2006
== Eksterne lenker ==
(en) Waste – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Miljøstatus i Norge: Forsøpling av havet
Miljøstatus i Norge: Avfall
Miljøstatus i Norge: Avfallshåndtering
Miljøstatus i Norge: Elektrisk og elektronisk avfall
Statistisk sentralbyrå: Avfall
Statistisk sentralbyrå – avfallsstatistikk
Miljødirektoratet – avfall
Miljødirektoratet – farlig avfall
Avfallstyper – Veidekke Gjenvinning
Eriksen, Thomas Hylland (2005) Emballasje
Barbalace, Kenneth (2003) The History of Waste. EnvironmentalChemistry.com | Biologisk nedbrytbart avfall betegner avfall som kan brytes ned gjennom naturlige prosesser uten ekstern påvirkning. Dette kan skje med eller uten tilgang på surstoff, og kalles da henholdsvis aerob og anaerob nedbrytning. | 198,364 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Granvin_stasjon | 2023-02-04 | Granvin stasjon | ['Kategori:1935 i Norge', 'Kategori:60°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Granvin', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Vestland', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Voss', 'Kategori:Jernbanestasjoner nedlagt i 1989', 'Kategori:Jernbanestasjoner på Hardangerbana', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1935', 'Kategori:Jernbanestubber', 'Kategori:Nedlagte jernbanestasjoner i Norge', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Vestlandstubber'] | Granvin stasjon var Hardangerbanas endestasjon ved Granvinsfjorden, en arm av Hardangerfjorden. Den lå ved Eide ved utløpet av Granvinselva. Den åpnet i 1935 da Hardangerbana ble tatt i bruk og var bemannet til 1. juni 1958. Stasjonen ble nedlagt da Hardangerbana stanset i 1989.
| Granvin stasjon var Hardangerbanas endestasjon ved Granvinsfjorden, en arm av Hardangerfjorden. Den lå ved Eide ved utløpet av Granvinselva. Den åpnet i 1935 da Hardangerbana ble tatt i bruk og var bemannet til 1. juni 1958. Stasjonen ble nedlagt da Hardangerbana stanset i 1989.
== Eksterne lenker ==
Norsk Jernbaneklubb om Granvin stasjon | | sted = Eide | 198,365 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bulgarifisering | 2023-02-04 | Bulgarifisering | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Assimilering', 'Kategori:Bulgarsk samfunn'] | Bulgarifisering (bulgarsk: побългаряване or българизация) er spredningen av bulgarsk språk og kultur på Balkan. Det finnes en mengde med eksempler på at de bulgarske myndighetene har utført politikk som kan kalles bulgarifisering. På 1980-tallet prøvde det kommunistiske regime og assimilere den tyrkiske minoriteten i landet. Lignende forsøk ble også utført mot makedonske slavere i Pirin-Makedonia. Den bulgarske regjeringen har prøvde å tilbakebevise påstander om assimilering av de makedonske slaverne ved at den etniske makedonske identiteten og nasjonalisme oppsto på 1900-tallet utenfor Pirin-Makedonia. Det ble også påstått at den slaviske befolkningen i Pirin-Makedonia alltid har vært bulgarere siden middelalderen, og har ingen annen enn bulgarsk identitet, men har de facto aldri blitt bulgarifisert.
| Bulgarifisering (bulgarsk: побългаряване or българизация) er spredningen av bulgarsk språk og kultur på Balkan. Det finnes en mengde med eksempler på at de bulgarske myndighetene har utført politikk som kan kalles bulgarifisering. På 1980-tallet prøvde det kommunistiske regime og assimilere den tyrkiske minoriteten i landet. Lignende forsøk ble også utført mot makedonske slavere i Pirin-Makedonia. Den bulgarske regjeringen har prøvde å tilbakebevise påstander om assimilering av de makedonske slaverne ved at den etniske makedonske identiteten og nasjonalisme oppsto på 1900-tallet utenfor Pirin-Makedonia. Det ble også påstått at den slaviske befolkningen i Pirin-Makedonia alltid har vært bulgarere siden middelalderen, og har ingen annen enn bulgarsk identitet, men har de facto aldri blitt bulgarifisert.
== Tyrkere ==
Under det kommunistiske regimet i 1984 ble den tyrkiske minoriteten i Bulgaria tvunget til å endre navn fra tyrkisk og arabisk til bulgarsk. Tyrkisk språk, kultur og islamsk tro ble undertrykt. Argumentet for denne politikken er at den tyrkiske minoriteten i Bulgaria ble tvunget til å konvertere til islam under Det osmanske riket.Denne politikken møte stor motstand i form av store protester og internasjonalt press. Etter at det kommunistiske regimet kollapset kunne befolkningen fritt ta tilbake sine tidligere navn. Noen fortsatte å bruke begge navnene.
== Grekere ==
Under andre verdenskrig deltok Bulgaria i trippel okkupasjonen av Hellas, med sine alliansepartnere Nazi-Tyskland og Italia. Den bulgarske hæren gikk inn i Hellas den 20. april 1941 og okkuperte etterhvert hele nordlige Hellas øst for elven Struma, bortsett fra Evros med grensen til Tyrkia som var okkupert av Tyskland. Deler av dette territoriet, Øst-Makedonia og Trakia, var mellom 1913 og 1919 en del av Bulgaria og var dermed et mål for bulgarske irredentisme. Bulgaria annekterte disse områdene den 14. mai 1941.Under okkupasjonen førte de bulgarske myndighetene en bulgarifiseringsprosess som skulle bulgarifisere grekerne og de som ikke ble bulgarifisert skulle utvises. De bulgarske okkupantene la ned et forbud mot bruken av gresk. Navn på landsbyer og steder ble omgjort til bulgarsk talende navn. Til og med greske innskrifter på gravstener ble omgjort. Tvangsarbeid ble introdusert og greske eiendommer ble konfiskert og gitt til bulgarske nybyggere. Ved slutten av 1941 var over 100 000 grekere utvist fra den bulgarske sonen.
== Referanser == | Bulgarifisering (bulgarsk: побългаряване or българизация) er spredningen av bulgarsk språk og kultur på Balkan. Det finnes en mengde med eksempler på at de bulgarske myndighetene har utført politikk som kan kalles bulgarifisering. | 198,366 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_2_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 2 (Uruguay) | ['Kategori:34°S', 'Kategori:57°V', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Colonia (departement)', 'Kategori:Río Negro (departement)', 'Kategori:Soriano (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 2 Grito de Asencio (populært kalt for Ruta 2) er en veistrekning som går fra Colonia til Fray Bentos i vestlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1930, og er 180,5 kilometer lang.
| Ruta 2 Grito de Asencio (populært kalt for Ruta 2) er en veistrekning som går fra Colonia til Fray Bentos i vestlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1930, og er 180,5 kilometer lang.
== Knutepunkter ==
=== Colonia ===
km 128.000: sør ruta .
Øst: til Colonia Valdense, Nueva Helvecia og Montevideo.
Vest: til Ruta 22 og Colonia del Sacramento.
km 130-133: Rosario.
km 133.000: Colla.
km 181-185: Florencio Sánchez og Cardona.
km 184.000: øst ruta
Øst: til Ismael Cortinas.
km 184.500: vest ruta
Vest: til Nueva Palmira.
=== Soriano ===
km 197-199: Santa Catalina.
km 208-210: José E. Rodó.
km 211.000: ruta til Ombúes de Lavalle og Conchillas.
km 218.000: Risso.
km 223.000: Egaña.
km 241.500: Palmitas.
km 243.000:
Øst: Palmitas.
Vest: ruta 105 til Dolores.
km 277.500: Mercedes.
km 279.500: Mercedes og ruta .
km 280.000: Río Negro (departement).
=== Río Negro ===
km 281.500: sør til Los Arrayanes.
km 284.000: nord til Los Arrayanes.
km 284.500: Mercedes.
km 290.000: Ombucitos og ruta .
km 298.000: ruta 24 og ruta .
km 302.000: nord til Argentina.
km 308.000: Fray Bentos.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 2, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Ruta 2, Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,367 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Foxtrot_(h%C3%B8respill) | 2023-02-04 | Foxtrot (hørespill) | ['Kategori:Artikler hvor forfatter mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor lyddesign mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor manus mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medvirkende mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor musikk mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsert av mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor språk mangler på Wikidata', 'Kategori:Hørespill på NRK Radio', 'Kategori:Norske hørespill fra 2010-årene', 'Kategori:Norske kriminalhørespill'] | Foxtrot er et norsk kriminalhørespill som ble sendt på NRK Radio i 2013. Hørespillet omhandler jakten på spiondømte Arne Treholt og er fiktiv tolkning av hva som kan ha skjedd underveis i Treholt-saken. Det ble skrevet av Mathias Calmeyer og produsert av NRK Radioteateret.
| Foxtrot er et norsk kriminalhørespill som ble sendt på NRK Radio i 2013. Hørespillet omhandler jakten på spiondømte Arne Treholt og er fiktiv tolkning av hva som kan ha skjedd underveis i Treholt-saken. Det ble skrevet av Mathias Calmeyer og produsert av NRK Radioteateret.
== Medvirkende ==
== Episoder ==
== Referanser == | Foxtrot er et norsk kriminalhørespill som ble sendt på NRK Radio i 2013. Hørespillet omhandler jakten på spiondømte Arne Treholt og er fiktiv tolkning av hva som kan ha skjedd underveis i Treholt-saken. | 198,368 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_landsh%C3%B8vdinger_i_%C3%96sterg%C3%B6tlands_l%C3%A4n | 2023-02-04 | Liste over landshøvdinger i Östergötlands län | ['Kategori:Landshøvdinger i Östergötlands län', 'Kategori:Lister over landshøvdinger i Sverige', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Liste over landshøvdinger i Östergötlands län er en oversikt over landshøvdingene i Östergötlands län i Sverige fra 1634 og til idag.
Landshøvdingen er sjef for Länsstyrelsen i Östergötlands län, og har sete i Linköping. Nåværende landshøvding siden 2010 er Elisabeth Nilsson.
| Liste over landshøvdinger i Östergötlands län er en oversikt over landshøvdingene i Östergötlands län i Sverige fra 1634 og til idag.
Landshøvdingen er sjef for Länsstyrelsen i Östergötlands län, og har sete i Linköping. Nåværende landshøvding siden 2010 er Elisabeth Nilsson.
== Landshøvdinger ==
Knut Jöransson Posse 1634–1637
Schering Rosenhane 1637–1643
Johan Rosenhane 1643–1645
Jakob Skytte 1645–1650
Johan Nilsson Gyllenstierna d.y. 1650–1654
Anders Gyldenklou (f. Månsson) 1654
Axel Sparre 1654–1655
Johan Rosenhane 1655–1658
Gustaf Kurck 1658–1664
Anders Lilliehöök 1664–1678
Axel Stålarm 1678–1687
Erik Lovisin 1687–1693
Håkan Fägerstierna (f. Andersson Fegreaus) 1693
Lars Eldstierna 1693–1701
Mårten Trotzig 1702–1706
Jacob Burensköld 1706–1710
Johan Paulinus Lillienstedt 1710–1714
Anders Eriksson Leijonhielm 1714–1718
Gustaf Bonde 1718–1721
Ernst Johan Creutz d.y. 1721–1727
Erik Gammal Ehrenkrona 1727–1736
Christer Henrik d'Albedyhll 1736–1747
Gustaf Adolf Lagerfelt 1748–1769
Carl Harald Strömfelt 1769–1775
Fredrik Ulrik Reenstierna 1775–1783
Fredrik Georg Strömfelt 1783–1810
Johan Adam Cronstedt 1810–1817
Baltzar August Carl von Nieroth 1817–1826
Gustaf Wathier Hamilton 1826–1835
Carl Otto Palmstierna 1836–1851
Henning Hamilton 1852–1858
Gustaf af Ugglas 1858–1867
Robert De la Gardie 1867–1901
Ludvig Douglas 1901–1912
Eric Birger Trolle 1912–1930
Karl Edvard Tiselius 1930–1941
Carl Fredrik Hugo Hamilton af Hageby 1941–1956
Per Eckerberg 1956–1980
Göte Svenson 1980–1986
Rolf Wirtén 1986–1996
Björn Eriksson 1996–2009
Elisabeth Nilsson 7 juni 2010–sittende
== Referanser ==
== Litteratur ==
Otto Cantzler: Prelater & Potentater, Noteria förlag, Klockrike 1995, ISBN 91-85694-82-7
Länsstyrelsens styresmän i Östergötland från 1373 (pdf)
Linköpings slott och Domkyrkomuseum
== Eksterne lenker ==
www.lansstyrelsen.se/ostergotland | Liste over landshøvdinger i Östergötlands län er en oversikt over landshøvdingene i Östergötlands län i Sverige fra 1634 og til idag. | 198,369 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_3_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 3 (Uruguay) | ['Kategori:Artigas (departement)', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flores (departement)', 'Kategori:Paysandú (departement)', 'Kategori:Río Negro (departement)', 'Kategori:Salto (departement)', 'Kategori:Soriano (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 3 General José Gervasio Artigas (populært kalt for Ruta 3, N-3) er en veistrekning som går fra San José de Mayo til Bella Unión i nordlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1975, og er 563 kilometer lang.
| Ruta 3 General José Gervasio Artigas (populært kalt for Ruta 3, N-3) er en veistrekning som går fra San José de Mayo til Bella Unión i nordlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1975, og er 563 kilometer lang.
== Knutepunkter ==
=== San José ===
km 67.000: Sør
SØ: ruta 1 til Ciudad del Plata og Montevideo.
NV: ruta 1 til ruta 2, ruta og Colonia del Sacramento.
km 72.000: Villa María.
km 91.000: San José de Mayo og ruta 11 (øst).
km 92.000: Ruta 11 (vest), til Juan Soler, Ecilda Paullier og ruta .
km 95.000: San José.
km 113.000: Chamizo.
km 143.000: San Gregorio og Flores (departement).
=== Flores ===
km 164.000: Cerro Colorado.
km 184.000: Ruta til Ismael Cortinas og ruta .
km 189.000: Ruta 57 til Cardona og ruta 12.
km 190.000: Trinidad.
km 191.000: Ruta 14 (øst): til Durazno, ruta 5, Sarandí del Yí og ruta 6.
km 198.000: Ruta 14 (vest): til ruta 55 og Mercedes.
km 239.000: Andresito.
km 244.000: Palmar.
=== Soriano ===
km 245.000: Paso del Puerto.
=== Río Negro ===
km 271.000: Ruta 55 til Palmar.
km 275.000: Ruta 20 (øst) til Grecco og ruta 4.
km 280.000: Ruta 20 (vest) til ruta 24.
km 309.000: Young.
km 310.000: Ruta 25.
NØ: til Algorta og ruta 90.
SV: til ruta 24.
km 329.000: Negro og Paysandú (departement).
=== Paysandú ===
km 336.000: La Tentación og Puntas de Arroyo Negro.
km 354.000: Ruta 24 til San Javier, Ruta 25, Ruta 20 og
km 367.000: Paysandú internasjonale lufthavn
km 369.500: Paysandú
Øst: Ruta 90 til Termas de Almirón, Ruta 25, Guichón og
km 374.000: Nuevo Paysandú og Argentina.
km 383.000: La Constancia.
km 393.000: Queguay.
km 394.000: Queguay.
km 396.500: Lorenzo Geyres.
km 404.000: til , Tacuarembó, , Ansina, Melo
km 410.000: Queguayar og Araújo.
km 422.000: Quebracho.
km 431.000: Termas del Guaviyú.
km 455.000: Chapicuy og Bella Vista.
km 477.000: Daymán og Salto (departement).
=== Salto ===
km 478.000: Termas del Daymán.
km 484.000:
NV: Salto.
Vest: Salto og Nueva Hesperides internasjonale lufthavn.
km 490.000: .
Vest: Salto
Øst: til Tacuarembó og .
km 496.000: Salto Grande og Argentina.
km 525.500: Palomas og Saucedo.
km 528.000: Constitución
km 542.000: Arapey.
km 556.000: Belén (sør).
km 564.000: Belén (nord).
km 566.000: Yacuy og Artigas (departement).
=== Artigas ===
km 586.000: Colonia Palma.
km 601.000: til Artigas, , Tranqueras og .
km 609.000: Cainsa og Mones Quintela.
km 618.500: Tomás Gomensoro.
km 623.000: Bella Unión.
km 630.000: Nord
Cuareim
Brasil.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 3, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Ruta 3, Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,370 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lordseglsbevarer | 2023-02-04 | Lordseglsbevarer | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske myndigheter', 'Kategori:Etableringer i 1307', 'Kategori:Lords Privy Seal', 'Kategori:Riksembedsmenn'] | Lordseglsbevarer (engelsk: Lord Keeper of the Privy Seal, kortform: Lord Privy Seal) er en av de tradisjonelle sinekyreembedene i den britiske regjeringen, og er en såkalt riksembedsmann. Embetsinnehaveren er den femte i rang av Great Officers of State, med Lord President of the Council over og Lord Great Chamberlain under.Opprinnelig hadde innehaveren ansvaret for monarkens personlige segl (privy), i motsetning til det store riksseglet, Great Seal of the Realm, som finnes i rikskanslerens varetekt).
Til tross for at dette embetet er blant de eldste i verden, har det i dag ingen formell posisjon, da monarkens personlige segl er tatt ut av bruk. Innehaveren møter i imidlertid i regjeringen som minister uten portefølje og posisjonen kombineres også ofte med å være leder for House of Lords eller av Underhuset.
| Lordseglsbevarer (engelsk: Lord Keeper of the Privy Seal, kortform: Lord Privy Seal) er en av de tradisjonelle sinekyreembedene i den britiske regjeringen, og er en såkalt riksembedsmann. Embetsinnehaveren er den femte i rang av Great Officers of State, med Lord President of the Council over og Lord Great Chamberlain under.Opprinnelig hadde innehaveren ansvaret for monarkens personlige segl (privy), i motsetning til det store riksseglet, Great Seal of the Realm, som finnes i rikskanslerens varetekt).
Til tross for at dette embetet er blant de eldste i verden, har det i dag ingen formell posisjon, da monarkens personlige segl er tatt ut av bruk. Innehaveren møter i imidlertid i regjeringen som minister uten portefølje og posisjonen kombineres også ofte med å være leder for House of Lords eller av Underhuset.
== Eksterne lenker ==
Lordseglsbevarer på Store norske leksikon | Lordseglsbevarer (engelsk: Lord Keeper of the Privy Seal, kortform: Lord Privy Seal) er en av de tradisjonelle sinekyreembedene i den britiske regjeringen, og er en såkalt riksembedsmann. Embetsinnehaveren er den femte i rang av Great Officers of State, med Lord President of the Council over og Lord Great Chamberlain under. | 198,371 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marina_(artist) | 2023-02-04 | Marina (artist) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske musikere', 'Kategori:Fødsler 10. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1985', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Marina Lambrini Diamandis (gresk: Μαρίνα-Λαμπρινή Διαμαντής, født 10. oktober 1985 i Brynmawr, Gwent, Wales), bedre kjent som kun Marina (stilisert som MARINA), er en walisisk-gresk sangerinne som tidligere brukte artistnavnet Marina and the Diamonds. I juni 2009 ga hun ut sangen «I Am Not a Robot» i Storbritannia. I 2010 ga hun ut sitt første album, The Family Jewels, og i 2012 sitt andre, Electra Heart. Hun spiller for det meste indiepop. Etter å ha gitt opp universitetssudier flyttet Diamandis til London som attenåring. I 2005 tok hun et ett års sangkurs på musikkskolen «Vocaltech».
I 2018 annonserte hun at hun heretter går under artistnavnet «Marina» fordi hun ville bli behandlet som et menneske, ikke en rollefigur.
| Marina Lambrini Diamandis (gresk: Μαρίνα-Λαμπρινή Διαμαντής, født 10. oktober 1985 i Brynmawr, Gwent, Wales), bedre kjent som kun Marina (stilisert som MARINA), er en walisisk-gresk sangerinne som tidligere brukte artistnavnet Marina and the Diamonds. I juni 2009 ga hun ut sangen «I Am Not a Robot» i Storbritannia. I 2010 ga hun ut sitt første album, The Family Jewels, og i 2012 sitt andre, Electra Heart. Hun spiller for det meste indiepop. Etter å ha gitt opp universitetssudier flyttet Diamandis til London som attenåring. I 2005 tok hun et ett års sangkurs på musikkskolen «Vocaltech».
I 2018 annonserte hun at hun heretter går under artistnavnet «Marina» fordi hun ville bli behandlet som et menneske, ikke en rollefigur.
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
==== Som Marina and the Diamonds ====
The Family Jewels (679 Recordings, 2010)
Electra Heart (2012)
Froot (2015)
==== Som MARINA ====
Love + Fear (2019)
Ancient Dreams in a Modern Land (2021)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Marina Diamandis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marina and the Diamonds på Internet Movie Database
(en) Marina and the Diamonds hos The Movie Database
(en) Marina and the Diamonds på Apple Music
(en) Marina and the Diamonds på Discogs
(en) Marina and the Diamonds på Discogs
(en) Marina and the Diamonds på Discogs
(en) Marina and the Diamonds på MusicBrainz
(en) Marina and the Diamonds på SoundCloud
(en) Marina and the Diamonds på Spotify
(en) Marina and the Diamonds på Songkick
(en) Marina and the Diamonds på Last.fm
(en) Marina and the Diamonds på Last.fm
Marina and the Diamonds på Twitter
Marina and the Diamonds på Facebook
Marina and the Diamonds på Instagram
Marina and the Diamonds på YouTube
Marina and the Diamonds på Myspace
Marina and the Diamonds på Tumblr
Marina and the Diamonds på Tumblr | Marina Lambrini Diamandis (gresk: Μαρίνα-Λαμπρινή Διαμαντής, født 10. oktober 1985 i Brynmawr, Gwent, Wales), bedre kjent som kun Marina (stilisert som MARINA), er en walisisk-gresk sangerinne som tidligere brukte artistnavnet Marina and the Diamonds. | 198,372 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_4_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 4 (Uruguay) | ['Kategori:Artigas (departement)', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Durazno (departement)', 'Kategori:Paysandú (departement)', 'Kategori:Río Negro (departement)', 'Kategori:Salto (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 4 Andrés Artigas (populært kalt for Ruta 4, N-4) er en veistrekning som går fra Artigas til Durazno i sentral Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1975, og er 270 kilometer lang.
| Ruta 4 Andrés Artigas (populært kalt for Ruta 4, N-4) er en veistrekning som går fra Artigas til Durazno i sentral Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1975, og er 270 kilometer lang.
== Viktige byer ==
Guaviyú del Arapey.
Cuchilla de Guaviyú.
Russo.
Puntas de Valentín.
Olivera.
Paso Campamento.
Cuaró.
Sequeira.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 4, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,373 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_5_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 5 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canelones (departement)', 'Kategori:Durazno (departement)', 'Kategori:Florida (departement)', 'Kategori:Montevideo (departement)', 'Kategori:Rivera (departement)', 'Kategori:Tacuarembó (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 5 Brigadier General Fructuoso Rivera (populært kalt for Ruta 5, N-5) er en veistrekning som går fra Montevideo til Rivera i nordlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1975, og er 501 kilometer lang.Ruta 5 er oppkalt etter Uruguays første president José Fructuoso Rivera.
| Ruta 5 Brigadier General Fructuoso Rivera (populært kalt for Ruta 5, N-5) er en veistrekning som går fra Montevideo til Rivera i nordlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1975, og er 501 kilometer lang.Ruta 5 er oppkalt etter Uruguays første president José Fructuoso Rivera.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 5, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,374 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hodejegerne_(TV-serie) | 2023-02-04 | Hodejegerne (TV-serie) | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Jo Nesbø', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2020-årene', 'Kategori:Norske krimserier', 'Kategori:TV-produksjoner på norsk TV 2'] | Hodejegerne er en norsk kriminalserie som sendes på TV 2 Play og TV2 i løpet 2022 i Norge og lages i samarbeid med C More og TV4 i Sverige. Serien tar utgangspunkt i universet som beskrives i krimboka Hodejegerne, som ble skrevet av Jo Nesbø. Handlingen utspiller seg i tiden før historien i romanen og filmen Hodejegerne (2011), som var basert på Nesbøs roman. Serien på seks episoder er produsert av Yellow Bird, og hadde premiere 2. september 2022.
| Hodejegerne er en norsk kriminalserie som sendes på TV 2 Play og TV2 i løpet 2022 i Norge og lages i samarbeid med C More og TV4 i Sverige. Serien tar utgangspunkt i universet som beskrives i krimboka Hodejegerne, som ble skrevet av Jo Nesbø. Handlingen utspiller seg i tiden før historien i romanen og filmen Hodejegerne (2011), som var basert på Nesbøs roman. Serien på seks episoder er produsert av Yellow Bird, og hadde premiere 2. september 2022.
== Rolleliste ==
Axel Bøyum – Roger Brown
Ingrid Giæver – Diana Eliassen
Mikkel Bratt Silset – Ove Kjikerud
Martin Wallström – Jon Christian Wiklund
Dominique Tipper – Kelly
Mads Ousdal – Øyvind Møllerstad
Mats Eldøen – Sander Fjellheim
Ravdeep Singh Bajwa – Eilif
Ingeborg Sundrehagen Raustøl – Julie Thommassen
Terje Strømdahl – Per 'The Pastor' Sørensen
== Referanser ==
== Eksterne lenker == | Løgner (orig: Lie to Me) er en amerikansk krim- og dramaserie som gikk på Fox fra 2009 til 2011. Serien omhandler Dr. | 198,375 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magdalena_Andersson | 2023-02-04 | Magdalena Andersson | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. januar', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Pågående hendelser', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske finansministre', 'Kategori:Svenske sosialdemokrater', 'Kategori:Svenske statsministre'] | Magdalena Andersson (født 23. januar 1967) er en svensk politiker som var Sveriges statsminister fra 30. november 2021 til 18. oktober 2022. Hun ledet Magdalena Anderssons regjering.
Siden 4. november 2021 er hun partileder i Sveriges socialdemokratiska arbetareparti. Fra 2014 til 2021 var hun finansminister i Stefan Löfvens første, andre og tredje regjering. Fra 2009 til 2012 var hun overdirektør for det svenske Skatteverket.
Andersson er siviløkonom fra Handelshøyskolen i Stockholm med eksamen i 1992. Hun startet på en forskerutdannelse, men avsluttet ikke denne. I 1994 studerte hun ved Institut für Höhere Studien i Wien og i 1995 ved Harvard University.
| Magdalena Andersson (født 23. januar 1967) er en svensk politiker som var Sveriges statsminister fra 30. november 2021 til 18. oktober 2022. Hun ledet Magdalena Anderssons regjering.
Siden 4. november 2021 er hun partileder i Sveriges socialdemokratiska arbetareparti. Fra 2014 til 2021 var hun finansminister i Stefan Löfvens første, andre og tredje regjering. Fra 2009 til 2012 var hun overdirektør for det svenske Skatteverket.
Andersson er siviløkonom fra Handelshøyskolen i Stockholm med eksamen i 1992. Hun startet på en forskerutdannelse, men avsluttet ikke denne. I 1994 studerte hun ved Institut für Höhere Studien i Wien og i 1995 ved Harvard University.
== Partileder ==
Den 4. november 2021 ble hun valgt til partileder for sosialdemokratene, og hun ble dermed den andre kvinnen til å lede partiet.
== Statsministervalget i 2021 ==
Riksdagen godkjente 24. november 2021 talmannens forslag om at Andersson skulle velges til ny statsminister i Sverige. For at avstemningen kunne anses som en godkjenning, måtte ikke flere enn halvparten av riksdagens medlemmer stemme mot Andersson. Under avstemningen stemte 174 av de 349 medlemmene av riksdagen mot henne, 117 stemte for og 57 avsto. Ett riksdagsmedlem var fraværende under avstemningen. Hennes regjering var ventet å tiltre 26. november 2021.
Etter avstemningen om statsminister var det avstemning om budsjett der budsjettforslaget fra Moderaterna, Kristdemokraterna og Sverigedemokraterna fikk flertall. Regjeringen ville dermed måtte regjere på et budsjett foreslått av opposisjonen. Kvelden 24. november 2021 meddelte Miljöpartiet de gröna at de trakk sin støtte til mindretallsregjeringen ettersom de ikke ville regjere på et budsjett som Sverigedemokraterna hadde hatt innflytelse over. Det lå dermed til rette for å avholde en ny avstemning om valg av statsminister i Riksdagen.I en en ny avstemning 29. november 2021 godkjente Riksdagen Andersson for andre gang som ny svensk statsminister. Det var 101 som stemte for henne, 75 som stemte blankt og 173 som stemte mot henne som ny statsminister. Det var dermed ikke flere enn halvparten som var i mot, og hun kunne dermed anses som godkjent. Den 30. november 2021 dannet hun Magdalena Anderssons regjering, og hun overtok som Sveriges statsminister etter Stefan Löfven. regjeringsskiftet skjedde i en konselj på Stockholms slott under ledelse av kong Carl XVI Gustav.
== Avgang som statsminister ==
Etter riksdagsvalget 11. september 2022 der opposisjonspartiene Sverigedemokraterna, Moderaterna, Kristdemokraterna og Liberalerna fikk flertall, leverte Andersson regjeringens avskjedssøknad 15. september, og regjeringen fortsatte som forretningsministerium. Riksdagens talman ga Moderaternas partileder Ulf Kristersson i oppdrag å sondere mulighetene for å danne ny regjering. Den 17. oktober 2022 valgte Riksdagen Kristersson som ny statsminister. Ulf Kristerssons regjering bestående av Moderaterna, Kristdemokraterna og Liberalerna etterfulgte Magdalena Anderssons regjering 18. oktober 2022.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Magdalena Andersson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Magdalena Andersson på Twitter
Magdalena Andersson på Facebook
Magdalena Andersson på Instagram
(sv) Magdalena Andersson hos Sveriges riksdag | Winnie Ester Magdalena Andersson (født 9. mars 1954 i Uddeholm) er en svensk embetskvinne og politiker (Moderaterna). | 198,376 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Berskog_Idrettspark | 2023-02-04 | Berskog Idrettspark | ['Kategori:10,1°Ø', 'Kategori:59,7°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Idrettsanlegg i Drammen', 'Kategori:Sider med kart'] | Berskog Idrettspark ligger i Drammen, har tre gressbaner, samt anlegg for cricket. Det har også en grusbane som brukes av Drammen Loggers Baseballklubb.
Banene åpner rundt 17. mai hvert år. Det er ikke flomlys på banene. Garderobeanlegget driftes av Drammens Ballklubb. | Berskog Idrettspark ligger i Drammen, har tre gressbaner, samt anlegg for cricket. Det har også en grusbane som brukes av Drammen Loggers Baseballklubb.
Banene åpner rundt 17. mai hvert år. Det er ikke flomlys på banene. Garderobeanlegget driftes av Drammens Ballklubb.
== Referanser == | Berskog Idrettspark ligger i Drammen, har tre gressbaner, samt anlegg for cricket. Det har også en grusbane som brukes av Drammen Loggers Baseballklubb. | 198,377 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maritime_and_Coastguard_Agency | 2023-02-04 | Maritime and Coastguard Agency | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britisk sjøfart', 'Kategori:Britiske myndigheter', 'Kategori:Transportmyndigheter'] | Maritime and Coastguard Agency (MCA) er et britisk forvaltningsorgan underlagt Department for Transport. MCA har hovedkontor i Southampton.
MCA har ansvar for redningstjeneste til sjøs gjennom HM Coastguard, havnestatskontroll og flaggstatskontroll, og utvikling av internasjonale standarder og retningslinjer for sjøfart gjennom International Maritime Organization.
| Maritime and Coastguard Agency (MCA) er et britisk forvaltningsorgan underlagt Department for Transport. MCA har hovedkontor i Southampton.
MCA har ansvar for redningstjeneste til sjøs gjennom HM Coastguard, havnestatskontroll og flaggstatskontroll, og utvikling av internasjonale standarder og retningslinjer for sjøfart gjennom International Maritime Organization.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Maritime and Coastguard Agency (MCA) er et britisk forvaltningsorgan underlagt Department for Transport. MCA har hovedkontor i Southampton. | 198,378 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_6_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 6 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canelones (departement)', 'Kategori:Cerro Largo (departement)', 'Kategori:Durazno (departement)', 'Kategori:Florida (departement)', 'Kategori:Montevideo (departement)', 'Kategori:Rivera (departement)', 'Kategori:Tacuarembó (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 6 Joaquín Suárez (populært kalt for Ruta 6, N-6) er en veistrekning som går fra Montevideo til Vichadero i nordlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1981, og er 450 kilometer lang.
| Ruta 6 Joaquín Suárez (populært kalt for Ruta 6, N-6) er en veistrekning som går fra Montevideo til Vichadero i nordlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1981, og er 450 kilometer lang.
== Byer ==
=== Sør ===
Montevideo, Montevideo
Toledo, Canelones
Seis Hermanos, Toledo
Sauce, Canelones
Santa Rosa, Canelones
San Bautista, Canelones
Castellanos, Canelones
San Ramón, Canelones
=== Sentrum ===
Chamizo, Florida
San Gabriel, Florida
Capilla del Sauce, Florida
Sarandí del Yí, Durazno
=== Nord ===
Cuchilla de Caraguatá, Tacuarembó
Rincón de Pereira, Tacuarembó
Vichadero, Rivera
Hospital, Rivera
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 6, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,379 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_7_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 7 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Canelones (departement)', 'Kategori:Cerro Largo (departement)', 'Kategori:Florida (departement)', 'Kategori:Lavalleja (departement)', 'Kategori:Montevideo (departement)', 'Kategori:Treinta y Tres (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 7 Aparicio Saravia (populært kalt for Ruta 7, N-7) er en veistrekning som går fra Montevideo til Melo i nordøstlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1981, og er 387 kilometer lang.
| Ruta 7 Aparicio Saravia (populært kalt for Ruta 7, N-7) er en veistrekning som går fra Montevideo til Melo i nordøstlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1981, og er 387 kilometer lang.
== Viktig byer ==
=== Sør ===
km. 34.500-37: Totoral del Sauce, Canelones
km. 40: Cruz de los Caminos, Canelones
km. 52-54: San Jacinto, Canelones
km. 65: Migues, Canelones
km. 77-80: Tala, Canelones
km. 93: Bolívar, Canelones
km. 95-98: Fray Marcos, Florida
km. 110-111.500: Casupá, Florida
km. 123-124: Reboledo, Florida
km. 142-144: Alejandro Gallinal / Cerro Colorado, Florida
=== Sentrum ===
km. 180.500: Illescas, Florida
km. 204: Nico Pérez, Florida
km. 204-206: José Batlle y Ordóñez, Lavalleja
=== Nord ===
km. 229-232: Valentines, Florida, Treinta y Tres
km. 249-253: Cerro Chato, Durazno, Florida, Treinta y Tres
km. 280-283: Santa Clara de Olimar, Treinta y Tres
km. 303: Tupambaé, Cerro Largo
km. 343-350: Fraile Muerto, Cerro Largo
Km. 385-390: Melo, Cerro Largo
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 7, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,380 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_8_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 8 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canelones (departement)', 'Kategori:Cerro Largo (departement)', 'Kategori:Lavalleja (departement)', 'Kategori:Montevideo (departement)', 'Kategori:Treinta y Tres (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 8 Brigadier General Juan Antonio Lavalleja (populært kalt for Ruta 8, N-8) er en veistrekning som går fra Montevideo til Melo og Aceguá i nordøstlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1981, og er 387 kilometer lang.
| Ruta 8 Brigadier General Juan Antonio Lavalleja (populært kalt for Ruta 8, N-8) er en veistrekning som går fra Montevideo til Melo og Aceguá i nordøstlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1981, og er 387 kilometer lang.
== Byer ==
=== Sør ===
Montevideo, Montevideo
Barros Blancos / Joaquín Suárez, Canelones
Pando, Canelones
Empalme Olmos, Canelones
Solís de Mataojo, Lavalleja
=== Sentrum ===
Minas, Lavalleja (Hovedstad)
Mariscala, Lavalleja
Pirarajá, Lavalleja
José Pedro Varela, Lavalleja
=== Nord ===
El Bellaco (2,5 kilometer), Treinta y Tres
Treinta y Tres, Treinta y Tres (Hovedstad)
Arbolito, Cerro Largo
Melo, Cerro Largo (Hovedstad)
Isidoro Noblía, Cerro Largo
Aceguá, Cerro Largo
== Bompenger ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 8, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,381 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_9_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 9 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canelones (departement)', 'Kategori:Maldonado (departement)', 'Kategori:Rocha (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 9 Coronel Leonardo Olivera (populært kalt for Ruta 9, N-9) er en veistrekning som går fra Canelones til Chuy i østlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1975, og er 276 kilometer lang.
| Ruta 9 Coronel Leonardo Olivera (populært kalt for Ruta 9, N-9) er en veistrekning som går fra Canelones til Chuy i østlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1975, og er 276 kilometer lang.
== Viktige byer ==
Canelones
Capilla de Cella Maldonado
Pan de Azúcar
San Carlos Rocha:
Rocha (hovedstad)
Diecinueve de Abril
Castillos
La Esmeralda
Punta del Diablo
La Coronilla
Chuy
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 9, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,382 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABRosella%C2%BB | 2023-02-04 | MS «Rosella» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ferger', 'Kategori:Skip bygget i Finland', 'Kategori:Skip fra 1980'] | MS «Rosella» ble bygd ved verftet Wärtsilä Åbo verft og levert i 1980. Søsterfartøy til MS «Turella».
| MS «Rosella» ble bygd ved verftet Wärtsilä Åbo verft og levert i 1980. Søsterfartøy til MS «Turella».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) MS «Rosella» – DNVs skipsregister
(en) MS «Rosella» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | Mariehamn | 198,383 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Keolis | 2023-02-04 | Keolis | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske busselskaper', 'Kategori:Franske transportselskaper', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Keolis er et fransk kollektivtransportkonsern som opererer bussruter, trikkeruter, togruter og lufthavner i en rekke land over hele verden. Selskapet eies av franske SNCF (70 %) og kanadiske Caisse de dépôt et placement du Québec (30 %).
I Norge opererer selskapet Bybanen i Bergen via datterselskapet Keolis Norge. Selskapet ble startet som et samarbeid med Fjord1 og het da Fjord1 Partner, men Fjord1 solgte seg ut i 2014 og selskapet endret navn.
| Keolis er et fransk kollektivtransportkonsern som opererer bussruter, trikkeruter, togruter og lufthavner i en rekke land over hele verden. Selskapet eies av franske SNCF (70 %) og kanadiske Caisse de dépôt et placement du Québec (30 %).
I Norge opererer selskapet Bybanen i Bergen via datterselskapet Keolis Norge. Selskapet ble startet som et samarbeid med Fjord1 og het da Fjord1 Partner, men Fjord1 solgte seg ut i 2014 og selskapet endret navn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Keolis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | (2015) | 198,384 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tide_Buss_og_Bane | 2023-02-04 | Tide Buss og Bane | ['Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kollektivtransport i Vestland', 'Kategori:Norske busselskaper', 'Kategori:Norske jernbaneselskaper'] | Tide Buss og Bane AS, tidligere Fjord1 Partner AS og Keolis Norge AS, er et transportselskap som opererer Bybanen i Bergen og bussruter i Bergen sentrum på kontrakt for Skyss.
| Tide Buss og Bane AS, tidligere Fjord1 Partner AS og Keolis Norge AS, er et transportselskap som opererer Bybanen i Bergen og bussruter i Bergen sentrum på kontrakt for Skyss.
== Historie ==
Fjord1 Partner AS ble etablert 29. august 2008 som et fellesforetak mellom Fjord1 (49 %) og Keolis Nordic AB (51 %), et svenskregistrert holdingselskap eiet av Keolis. Selskapet ble etablert i Bergen, med mål om å delta i anbudskonkurranser i kollektivtrafikken i regionen.Selskapet deltok i 2008 i anbudskonkurransen om å kjøre buss i Nordhordland fra sommeren 2009, men tapte til Concordia Bus Norge. I april 2009 ble Fjord1 Partner utropt som vinner av anbudskonkurransen om å kjøre Bybanen i Bergen fra oppstart i 2010 og sju år fram med opsjon på opptil to år. I 2010 deltok selskapet også i anbudskonkurransene om ruteområdene Bergen nord og Bergen sentrum fra høsten 2011, men begge ble tildelt Tide Buss.I april 2014 solgte Fjord1 seg ut og selskapet endret navn til Keolis Norge AS.17. juni 2019 ble selskapet tildelt anbudet for kjøring av busser i ruteområdet Bergen sentrum med oppstart 1. desember 2020. Dette omfatter blant annet kjøring med 112 elbusser, hvorav 102 batteribusser fra Yutong og ti trolleybusser fra Solaris.6. september 2022 kunngjorde Det Stavangerske Dampskibsselskab (eier av Tide Buss) at de skulle kjøpe ut samtlige aksjer og overta alle kontraktene til Keolis Norge. 1. november 2022 ble selskapet omdøpt til Tide Buss og Bane AS.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Tide Buss og Bane – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Tide Buss og Bane AS, tidligere Fjord1 Partner AS og Keolis Norge AS, er et transportselskap som opererer Bybanen i Bergen og bussruter i Bergen sentrum på kontrakt for Skyss. | 198,385 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Typografstreiken_1889 | 2023-02-04 | Typografstreiken 1889 | ['Kategori:1800-tallet i Oslo', 'Kategori:1889 i Norge', 'Kategori:Arbeidskonflikter i Norge', 'Kategori:Grafiske fag', 'Kategori:Hendelser i 1889', 'Kategori:Norsk arbeiderhistorie', 'Kategori:Politikk i 1889', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Typografstreiken 1889 i Kristiania har blitt betegnet som den første moderne og velorganiserte konflikt gjennomført av en fagforening i Norge. Streiken startet 2. mars 1889 og ble avsluttet 5. juli samme år. Partene som var i konflikt var Den Typografiske Forening og Norsk Centralforening for Bogtrykkere på arbeidernes side og Den Norske Bogtrykkerforening på arbeidsgiversiden. Ved starten var 160 arbeidere ved 13 trykkerier i streik.
| Typografstreiken 1889 i Kristiania har blitt betegnet som den første moderne og velorganiserte konflikt gjennomført av en fagforening i Norge. Streiken startet 2. mars 1889 og ble avsluttet 5. juli samme år. Partene som var i konflikt var Den Typografiske Forening og Norsk Centralforening for Bogtrykkere på arbeidernes side og Den Norske Bogtrykkerforening på arbeidsgiversiden. Ved starten var 160 arbeidere ved 13 trykkerier i streik.
== Bakgrunn ==
Typografene var i de fleste land blant pionerene når det gjalt å organisere seg og få i stand tariffavtaler med arbeidsgiverne. I Kristiania organiserte typografene seg allerede i 1849 i den første foreningen - Bogtrykkerforeningen af 1849. Denne foreningen fikk i stand en tidlig form for tariffavtale og revisjonen av denne avtalen i 1870-årene var den direkte foranledningen til at Den Typografiske Forening ble stiftet. Den avtalen som ble opprettet i 1873 var kort og mangelfull og lite egnet til å regulere typografenes lønns- og arbeidsvilkår i 1880-årene.
Hovedtrekkene i de endringene som typografene ønsket å oppnå ble lagt frem allerede i 1886 på et styremøte i foreningen:
Indførelse af alfabetberegning
Mere nøiaktige bestemmelser angaaende godtgjørelse for fremmede sprog, for blandet sats og sats med tal, abbreviaturer og for andre vanskeligheder; ligesaa for tabeller.
Mere tilfredsstillende regler for ombrækning av satsen, naar flere arbeider paa samme verk. Ligesaa for korrektur, formattilægning og korrekturaftrækning.
En detaljered regel angaaende godtgjørelse for smalt format.
Godtgjørelse for tidsspilde ved sammensøgning av materialer o. lign.
En skala for antallet lærlinge.De fleste av typografene i byen arbeidet på beregning som er en form for akkordarbeid i typograffaget. Derfor var betalingsbestemmelser for den tiden som gikk med til andre ting enn ren setting viktig.
Lærlingeskala var et krav som i alle land var viktig for typografene. Skulle arbeidsgiverne bestemme hvor mange lærlinger som skulle utdannes, eller skulle det avtales begrensninger i tilgangen på nye fagarbeidere. Spørsmålet om lærlingeskala hadde vært sentralt allerede i typografstreiken i København ved årsskiftet 1848/49.
== Forberedelser ==
Boktrykkerbransjen vokste i den andre halvdelen av 1800-tallet og medlemstallet i foreningen viste stadig stigning. Organisasjonsgraden må på begynnelsen av 1889 ha vært svært høy, Hegna skriver om et medlemsmøte 15. februar der 350 medlemmer møtte. En oversikt over trykkeriene i Kristiania fra 1889 viser at de ca 30 trykkeriene totalt hadde 367 arbeidere.
Foreningen og forbundet hadde i flere år arbeidet aktivt for å styrke de internasjonale solidariske båndene med andre typografforbund og foreninger.
Arbeidet med forslag til tarifavtale varte frem til våren 1887 og i juni ble forslaget behandlet første gang på et medlemsmøte. I november 1888 var det oppe til behandling igjen og den 8. desember ble foreningens forslag til Norsk bogtrykkertarif oversendt arbeidsgiverforeningen.
== Forhandlingene ==
Boktrykkerforeningen var villige til å oppta forhandlinger, men Paul F Schulze - en utlending - ville de ikke møte. Det ble gjennomført flere forhandlingsmøter og de største uenighetene dreide seg om noen av betalingsbestemmelsene for styksetterne, arbeidsgiverne var helt i mot en minste ukelønn og først og fremst var arbeidsgiverne absolutt i mot en lærlingeskala.
Den 16. februar sa 321 typografer opp sine plasser med 14 dagers varsel, i dagens språkbruk betyr det at de varslet streik.
Den 27. februar sendte arbeidsgiverne sitt ultimative forslag til ny overenskomst som kom typografenes krav noe i møte, men der lærlingeskala var helt utelatt. Den typografiske foreningen svarte på dette ultimatumet med et revidert forslag, men det ble trolig aldri behandlet av arbeidsgiverne.
== Konflikten ==
Den 2. mars løp typografenes oppsigelse ut og konflikten startet med 160 typografer i konflikt. 8 trykkerier som sysselsatte rundt halvparten av foreningens medlemmer hadde midlertidig godkjent tariffen og var ikke omfattet av streiken.
De streikerammede arbeidsgiverne søkte straks å få tak i streikebrytere. «Offentliggjørelse av streikebryternes navn ble et viktig kampmiddel. En slik navneliste som står i 'Typografiske Meddelelser' for 25. mai omfattet 44 navn. Konflikten hadde da vart ikke langt fra tre måneder. Av disse navn var 8 tidligere foreningsmedlemmer, alt i alt var det 12 fra Kristiania. Etter så langvarig kamp var dette et meget respektabelt vitnesbyrd om utholdenhet og samhold. Også solidariteten fra grannelandene var respektabel: principalene hadde bare fått tak i 9 dansker og 4 svensker. Men så blir det tilbake en gruppe på 19 som er den største gruppen. De var lokket til hovedstaden fra andre steder. Det var med denne rekruttering man fikk det virkelig store streikebryterproblem.»Det ble også overført arbeid til utenlandske trykkerier, flytting av produksjonen av Stortingstidende til Bianco Luno i København vakte stor oppsikt og ble hurtig stoppet.
Streiken ble av foreningen finansiert på flere måter, for det første var det på forhånd opparbeidet et betydelig streikefond, videre ble de typografene som var i arbeid ilagt en ekstrakontingent på opptil 20% og endelig ble det gitt støtte fra fagforeninger i inn- og utland.
Konflikten kostet foreningen ca 50 000 kroner, i hovedsak til streikebidrag. Den største inntektsposten, ca 27 000 kroner kom som bilag fra utlandet, over 14 000 kroner kom fra ekstrakontingent og snaut 2 500 kroner fra andre typografiske foreninger i Norge.
== Konfliktens avslutning ==
Det hadde i løpet av konflikten vært flere forsøk på å finne en løsning, men det var først når typografene nærmet seg grensen for hvor lenge de kunne føre konflikten at det kom til en løsning etter noe som nærmest var en kapitulasjon fra foreningens side. Utgangspunktet for løsningen var arbeidsgivernes forslag fra 26. februar, men med noen få og små justeringer.
Samtiden og ettertiden har bedømt streiken som et nederlag for typografene. På mange måter er dette en riktig vurdering i det korte tidsperspektivet, men ikke på lang sikt. Foreningen mistet mange medlemmer, en del av de streikende fikk vansker med å komme i arbeid igjen og flere arbeidsgivere forlangte at typografene ikke skulle være organiserte i Den typografiske forening. Foreningen opplevde en kraftig medlemsnedgang, men allerede i 1893 var antall medlemmer høyere enn før streiken. Imidlertid var det en bitter splittelse mellom byens typografer - mellom de streikende og streikebryterne - som satt i lenge etter streikens avslutning.
Det varige resultatet var for det første at tariffsystemet ble etablert, selv etter et nederlag var det ikke mulig for arbeidsgiverne å komme bort fra kollektive avtaler om lønns- og arbeidsvilkår med typografene. Videre at avtalen medførte en rekke forbedringer i lønns- og arbeidsvilkår. Det vesentlige konflikttemaet - lærlingeskala - hadde imidlertid typografene tapt i første omgang og det skulle gå mange år før dette spørsmålet fant en løsning.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Niels Jul-Larsen: Den typografiske forenings historie 1872-1922, Kristiania 1922
Trond Hegna (1972). Oslo typografiske forening 100 år. Oslo: Oslo typografiske forening.
Arne Ording: Norsk Centralforening for Boktrykkere 1882-1932, Oslo 1932
Edvard Bull: Arbeiderklassen blir til (1850-1900), Oslo 1985, ISBN 82-10-02751-4 | Typografstreiken 1889 i Kristiania har blitt betegnet som den første moderne og velorganiserte konflikt gjennomført av en fagforening i Norge. Streiken startet 2. | 198,386 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paliurus_spina-christi | 2023-02-04 | Paliurus spina-christi | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Philip Miller', 'Kategori:Trollheggfamilien'] | Paliurus spina-christi er en løvfellende busk i trollheggfamilien.
Den har mange greiner og blir opptil tre meter høy. Det er to torner ved basis av hvert blad; den ene er rett og lang og den andre er kort og bøyd nedover. Bladene sitter spredt og er ovale, grunt tannete og blanke. Blomstene er små, gule og sitter i små klaser i bladhjørnene. Frukten er skivelignende med tørr, bølget kant. Busken vokser i åpen skog, maquis og garrigue. Den er utbredt fra Spania og Marokko østover til Iran og Tadsjikistan.
Paliurus spina-christi danner tette kratt i middelhavslandene. Mange tror at det var denne busken ble brukt i Kristi tornekrone, men den vokser ikke så langt sør som Judea.
| Paliurus spina-christi er en løvfellende busk i trollheggfamilien.
Den har mange greiner og blir opptil tre meter høy. Det er to torner ved basis av hvert blad; den ene er rett og lang og den andre er kort og bøyd nedover. Bladene sitter spredt og er ovale, grunt tannete og blanke. Blomstene er små, gule og sitter i små klaser i bladhjørnene. Frukten er skivelignende med tørr, bølget kant. Busken vokser i åpen skog, maquis og garrigue. Den er utbredt fra Spania og Marokko østover til Iran og Tadsjikistan.
Paliurus spina-christi danner tette kratt i middelhavslandene. Mange tror at det var denne busken ble brukt i Kristi tornekrone, men den vokser ikke så langt sør som Judea.
== Galleri ==
== Kilder ==
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 129. ISBN 0-7136-7015-0.
O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 119. ISBN 82-562-0490-7.
Flora of Israel Online – Paliurus spina-christi Besøkt 16. juni 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Paliurus spina-christi i Encyclopedia of Life
(en) Paliurus spina-christi i Global Biodiversity Information Facility
(en) Paliurus spina-christi hos ITIS
(en) Paliurus spina-christi hos NCBI
(en) Paliurus spina-christi hos The International Plant Names Index
(en) Paliurus spina-christi hos Tropicos
(en) Kategori:Paliurus spina-christi – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Paliurus spina-christi – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Paliurus spina-christi – detaljert informasjon på Wikispecies | Paliurus spina-christi er en løvfellende busk i trollheggfamilien. | 198,387 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fagerborg_skole | 2023-02-04 | Fagerborg skole | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Byggverk fullført i 1972', 'Kategori:Bygninger tegnet av Harald Aars', 'Kategori:Fagerborg', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Oslostubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i bydel St. Hanshaugen', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Ungdomsskoler i Oslo', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 2015'] | Fagerborg skole er en 8-10-skole (ungdomsskole) på Fagerborg i bydel St. Hanshaugen ved nordenden av Sophus Bugges plass, med adresse Pilestredet 109. Skolen etableres i byggene som huset Fagerborg videregående skole fra 1915 til 2014.
Rektor Elin Brandsæter ble ansatt høsten 2014. Hun kom da fra rektorjobben på Ruseløkka skole. Hun tok over rektoransvaret for ungdomstrinnet ved Ila skole fra 1. januar 2015. Disse elevene ble overført til nye Fagerborg skole fra august samme år. I tillegg til Ila skole kommer elevene primært fra Bolteløkka skole, men også fra Marienlyst og Møllergata skoler.
| Fagerborg skole er en 8-10-skole (ungdomsskole) på Fagerborg i bydel St. Hanshaugen ved nordenden av Sophus Bugges plass, med adresse Pilestredet 109. Skolen etableres i byggene som huset Fagerborg videregående skole fra 1915 til 2014.
Rektor Elin Brandsæter ble ansatt høsten 2014. Hun kom da fra rektorjobben på Ruseløkka skole. Hun tok over rektoransvaret for ungdomstrinnet ved Ila skole fra 1. januar 2015. Disse elevene ble overført til nye Fagerborg skole fra august samme år. I tillegg til Ila skole kommer elevene primært fra Bolteløkka skole, men også fra Marienlyst og Møllergata skoler.
== Haugenkaféen ==
Haugenkaféen er Fagerborg skole og Bydel St. Hanshaugens ungdomsklubb, i tillegg til at den er kantine for elevene under skoledagen. Alle ungdommer er velkommen til å blant annet låne sportsutstyr, kjøpe mat og spille biljard,. Kaféen åpnet til skolestart 2017.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Skolens nettsider | Fagerborg skole er en 8-10-skole (ungdomsskole) på Fagerborg i bydel St. Hanshaugen ved nordenden av Sophus Bugges plass, med adresse Pilestredet 109. | 198,388 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5logaland_kraft | 2023-02-04 | Hålogaland kraft | ['Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hålogaland Kraft', 'Kategori:Industristubber', 'Kategori:Norske kraftselskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 1970', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | Hålogaland Kraft er et kraftselskap som opererer i Hålogaland. Selskapet ble etablert i 1970 og eies av kommunene Harstad, Ibestad, Gratangen, Kvæfjord, Lødingen og Tjeldsund. Hovedkontoret ligger på Gangsås i Harstad. Rolf Inge Roth er administrerende direktør.
| Hålogaland Kraft er et kraftselskap som opererer i Hålogaland. Selskapet ble etablert i 1970 og eies av kommunene Harstad, Ibestad, Gratangen, Kvæfjord, Lødingen og Tjeldsund. Hovedkontoret ligger på Gangsås i Harstad. Rolf Inge Roth er administrerende direktør.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hålogaland kraft | Hålogaland Kraft er et kraftselskap som opererer i Hålogaland. Selskapet ble etablert i 1970 og eies av kommunene Harstad, Ibestad, Gratangen, Kvæfjord, Lødingen og Tjeldsund. | 198,389 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nazitysklands_kjernekraftprogram | 2023-02-04 | Nazitysklands kjernekraftprogram | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Atomkrigføring', 'Kategori:Det tredje rike', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Nazitysklands kjernekraftprogram hadde sin begynnelse kort tid før utbruddet av annen verdenskrig. Det var fremfor alt et prosjekt for å utvikle kjernekraft og kjernevåpen, etter at fisjon var blitt oppdaget i 1939. Dette prosjekt ble uoffisielt kalt Uranverein - «Uranforeningen».
Prosjektets hoveddeler var byggingen av en kjernereaktor, produksjon av tungtvann og isotopseparering. Det ga aldri noen kommersielle eller militære resultater.
| Nazitysklands kjernekraftprogram hadde sin begynnelse kort tid før utbruddet av annen verdenskrig. Det var fremfor alt et prosjekt for å utvikle kjernekraft og kjernevåpen, etter at fisjon var blitt oppdaget i 1939. Dette prosjekt ble uoffisielt kalt Uranverein - «Uranforeningen».
Prosjektets hoveddeler var byggingen av en kjernereaktor, produksjon av tungtvann og isotopseparering. Det ga aldri noen kommersielle eller militære resultater.
== Oppdagelsen av fisjon ==
I desember 1938 sendte de tyske kjemikere Otto Hahn og Fritz Strassmann inn et manuskript til det vitenskapelige tidsskriftet Naturwissenschaften som rapporterte at de hadde funnet grunnstoffet barium etter å ha bombardert uran med nøytroner. Samtidig delte de resultatene med Lise Meitner som i juli samme år hadde flyktet fra Tyskland til Sverige. Meitner og hennes brorsønn Otto Robert Frisch tolket resultatene som kjernespalting. Frisch kunne senere bekrefte resultatene eksperimentelt den 13. januar 1939.
== Den første Uranverein ==
Ved et møte på Reichserziehungsministerium den 29. april 1939 diskuterte man muligheten av en kontinuerlig nukleær kjernereaksjon. Etter dette møte begynte et uformelt samarbeid ved Universitetet i Göttingen mellom Georg Joos, Wilhelm Hanle og Reinhold Mannkopff. Denne gruppe ble uformelt kalt Uranverein eller mer formelt for Arbeitsgemeinschaft für Kernphysik. Gruppens arbeide opphørte i august 1939 da alle tre ble innkalt til militærtjeneste.
== Den andre Uranverein ==
Den andre Uranverein startet etter at Heereswaffenamt (HWA) hadde utmanøvrert Reichsforschungsrat (RFR) som var en del av Reichserziehungsministerium (REM) og startet det formelle tyske kjernekraftprogrammet under militær kontroll. Programmet startet samme dag som andre verdenskrig brøt ut, den 1. september 1939, og hadde sitt første møte den 16. september. Møtet ble organisert av Kurt Diebner i Berlin som var rådgiver til HWA. Blant de innbudte var Walther Bothe, Siegfried Flügge, Hans Geiger, Otto Hahn, Paul Harteck, Gerhard Hoffmann, Josef Mattauch og Georg Stetter. Et andre møte ble avholdt kort deretter med blant annet Klaus Clusius, Robert Döpel, Werner Heisenberg og Carl Friedrich von Weizsäcker. Samtidig ble Kaiser-Wilhelm Institut für Physik satt under kontroll av HWA.
Da det ble klart at kjernekraftprogrammet ikke kunne bidra til å avslutte krigen i nær fremtid ble kontrollen av KWIP i januar 1942 overført til sin moderorganisasjon Kaiser Wilhelm-selskapet. Kontrollen over hele programmet ble overført fra HWA til RFR i juli 1942. Programmet beholdt imidlertid hele tiden sin status som kriegswichtig og beholdt sin militære finansiering. Imidlertid ble programmet delt mellom flere institutter hvis ledere drev forskningen i forskjellige retninger.
Ved Institut für Physik ved Kaiser-Wilhelm Institut für medizinische Forschung i Heidelberg arbeidet seks fysikerer med oppmåling av nukleære konstanter under ledelse av Walther Bothe.
På instituttet for fysikalsk kjemi ved Universitetet i München virket fire kjemikere og fysikere med spørmål vedrørende urananriking og produksjon av tungtvann, under ledelse av Klaus Clusius.
En gruppe på seks fysikere under ledelse av Kurt Diebner arbeidet med oppmåling av nukleære konstanter.
Under ledelse av Otto Hahn arbeidet seks fysikere og kjemikere ved Kaiser-Wilhelm-Institut für Chemie med spørsmål vedrørende transuranske elementer, fisjonsprodukter, isotopseparering og oppmåling av nukleære konstanter.
På avdelingen for fysikalsk kjemi ved Universitetet i Hamburg arbeidet en gruppe med fem kjemikere og fysikere under ledelse av Paul Harteck med spørsmål vedrørende produksjon av tungtvann og isotoper.
Under ledelse av Werner Heisenberg arbeidet en gruppe med syv fysikere og kjemikere med spørsmål vedrørende konstruksjon av en «Uranmaschine», isotopseparering og oppmåling av nukleære konstanter. Fra begynnelsen var Heisenberg leder for avdelingen for teoretisk fysikk ved Universitetet i Leipzig, men fra sommeren 1942 var han fungerende direktør for Kaiser-Wilhelm Institut für Physik i Berlin.
Ved et institutt for eksperimentell fysikk ved Universitetet i Göttingen arbeidet Hans Kopfermann sammen med to fysikere med isotopseparering.
Ved Auergesellschaft arbeidet en gruppe på tre fysikere og kjemikere under ledelse av Nikolaus Riehl med uranproduksjon.
Ved Universitetet i Wien arbeidet seks fysikere og kjemikere under ledelse av Georg Stetter med spørsmål vedrørende transuranske elementer og oppmåling av nukleære konstanter.
== Litteratur ==
Till Bastian: High Tech unterm Hakenkreuz. Von der Atombombe bis zur Weltraumfahrt. Militzke, Leipzig 2005, ISBN 3-86189-740-7.
Rainer Karlsch, Zbynek Zemen: Urangeheimnisse, Christoph-Links-Verlag, Berlin 2003, ISBN 3-86153-276-X
Rainer Karlsch: Hitlers Bombe. Deutsche Verlags-Anstalt, München 2005, ISBN 3-421-05809-1.
Michael Schaaf: Heisenberg, Hitler und die Bombe. Gespräche mit Zeitzeugen. Diepholz, Berlin 2001, ISBN 3-928186-60-4.
Mark Walker: Eine Waffenschmiede? Kernwaffen- und Reaktorforschung am Kaiser-Wilhelm-Institut für Physik. Vorabdrucke aus dem Forschungsprogramm „Geschichte der Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft im Nationalsozialismus“. Nr. 26. Max-Planck-Institut für Wissenschaftsgeschichte Berlin (2005). (online, PDF, 402 kB)
samme: Die Uranmaschine. Mythos und Wirklichkeit der deutschen Atombombe. Siedler, Berlin 1992, ISBN 3-442-12835-8.
Karl Wirtz: Im Umkreis der Physik. Kernforschungszentrum Karlsruhe 1987, ISBN 3-923704-02-X.
Christian Kleint und Gerald Wiemers (utg.): Werner Heisenberg in Leipzig 1927-1942, Abhandlungen der Sächs. Akad. der Wiss. zu Leipzig, Math.-naturw. Klasse Bd. 58 (1993 H.2), Teil I: Beiträge zur Kernreaktorentwicklung unter W. Heisenberg und R. Döpel im physikalischen Institut der Universität Leipzig (1939-1942) – Zur 50jährigen Wiederkehr des ersten Nachweises der Neutronenvermehrung in einer Uranmaschine. S. 11-84. | Nazitysklands kjernekraftprogram hadde sin begynnelse kort tid før utbruddet av annen verdenskrig. Det var fremfor alt et prosjekt for å utvikle kjernekraft og kjernevåpen, etter at fisjon var blitt oppdaget i 1939. | 198,390 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Christensen_(billedkunstner) | 2023-02-04 | Jan Christensen (billedkunstner) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske billedkunstnere', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jan Christensen (født 1977 i København) er en norsk billedkunstner som bor og arbeider i Berlin og Oslo. Han har et allsidig kunstnerskap som varierer mellom blant annet maleri, installasjon, skulptur og fotografi. I 2007 fikk han stor oppmerksomhet da hans verk Relativ verdi ble stjålet fra hans utstilling på Galleri MGM i Oslo, et verk som besto av 1000 hundrelapper limt opp på et lerret. I 2003 mottok han Høstutstillingsprisen sammen med Øystein Aasan.
| Jan Christensen (født 1977 i København) er en norsk billedkunstner som bor og arbeider i Berlin og Oslo. Han har et allsidig kunstnerskap som varierer mellom blant annet maleri, installasjon, skulptur og fotografi. I 2007 fikk han stor oppmerksomhet da hans verk Relativ verdi ble stjålet fra hans utstilling på Galleri MGM i Oslo, et verk som besto av 1000 hundrelapper limt opp på et lerret. I 2003 mottok han Høstutstillingsprisen sammen med Øystein Aasan.
== Utdanning ==
Fra 1997 til 2000 studerte Christensen ved institutt for keramikk ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo.
== Utvalgte utstillinger ==
Christensen har stilt ut ved en lang rekke institusjoner i Norge og utlandet. Blant soloutstillinger finner man Gerhardsen Gerner både i Oslo og Berlin, i 2014 Viborg Kunsthall i Danmark, 2011 på Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand, 2010 på Østfold Kunstnersenter i Fredrikstad, 2009 på Kubus Lenbachhaus i München, i 2008 på Stenersenmuseet i Oslo, i 2006 Stedelijk Museum voor Actuele Kunst (S.M.A.K.) i Gent og Kunsthaus Baselland i Basel. I september I 2011 presenterte han kunstverket, En melankoli, på Oslo S. Arbeidets kunstnerisk uttrykk var hans reaksjon på hendelsene i Oslo, 22. juni 2011.
Av gruppeutstillinger kan man nevne Lights on - norsk samtidskunst på Astrup Fearnley Museet i Oslo, Momentum. Nordisk biennale for samtidskunst , kuratert av Power Ekroth & Erlend Hammer, To Be with Art is All We Ask, kuratert av Gunnar Kvaran og Therese Möllenhoff på Astrup Fearnley Museet, Oslo, Intensif-Station, kuratert av Dr. Susanne Meyer-Büser på K21 Kunstsammlung Nordrhein-Westfalen i Düsseldorf og Artsonje Center, Seoul.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Jan Christensen hos Gerhardsen Gerner
Jan Christensen på Artfacts.net | Jan Christensen (født 1977 i København) er en norsk billedkunstner som bor og arbeider i Berlin og Oslo. Han har et allsidig kunstnerskap som varierer mellom blant annet maleri, installasjon, skulptur og fotografi. | 198,391 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zaman_(etno-prosjekt) | 2023-02-04 | Zaman (etno-prosjekt) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 2013', 'Kategori:Basjkirsk musikk', 'Kategori:Deltakere i Tyrkvisjonens sangkonkurranse', 'Kategori:Folkemusikkgrupper', 'Kategori:Musikkgrupper fra Russland'] | Zaman (basjkirsk: Zaman зтно шоу проекты, russisk: Этно-проект Zaman, norsk oversettelse: Etno-prosjektet «Tid») er ei russisk-basjkirks etno- og pop-musikkprosjekt som fremfører tradisjonell basjkirsk musikk. Gruppa ble etablert av Muftah Radmor Radikoviç i Moskva i desember 2013, og består medlemmer som er avgangselever fra russiske musikkskoler og universiteter.Zaman hadde sin første offentlige opptreden i Lushniki sportspalass i Moskva da de fremførte melodien «Tyğan er» under nouruzfeiringen i 2014. Senere samme år vant de Basjkortostans nasjonale utvelgelse til Tyrkvisjonens sangkonkurranse med melodien «Kubair», som er skrevet av Aidar Hamzin og Venera Nigmatullina. I tyrkvisjonsfinalen i Kazan deltok vokalisten Alfiya Nigmatullina, dumburisten Radmir Muftahin, özläü-sangeren Rinat Ramazanov, DJ-en Alik Garajev og bakgrunnsvokalistene Elena Sozykina og Rita Bahjtova. Zaman kom på tredjeplass finalen.I august 2015 åpnet medlemmene av Zaman en musikkskole for barn i Moskva, og i desember samme år deltok gruppa i den første utgaven av sangkonkurransen Suns Europe i Italia. I april 2017 kom Zaman på fjerdeplass i Liet International i Kautokeino med popmelodien «Hiutma». I november 2021 skal gruppa for andre gang delta i Liet International.
| Zaman (basjkirsk: Zaman зтно шоу проекты, russisk: Этно-проект Zaman, norsk oversettelse: Etno-prosjektet «Tid») er ei russisk-basjkirks etno- og pop-musikkprosjekt som fremfører tradisjonell basjkirsk musikk. Gruppa ble etablert av Muftah Radmor Radikoviç i Moskva i desember 2013, og består medlemmer som er avgangselever fra russiske musikkskoler og universiteter.Zaman hadde sin første offentlige opptreden i Lushniki sportspalass i Moskva da de fremførte melodien «Tyğan er» under nouruzfeiringen i 2014. Senere samme år vant de Basjkortostans nasjonale utvelgelse til Tyrkvisjonens sangkonkurranse med melodien «Kubair», som er skrevet av Aidar Hamzin og Venera Nigmatullina. I tyrkvisjonsfinalen i Kazan deltok vokalisten Alfiya Nigmatullina, dumburisten Radmir Muftahin, özläü-sangeren Rinat Ramazanov, DJ-en Alik Garajev og bakgrunnsvokalistene Elena Sozykina og Rita Bahjtova. Zaman kom på tredjeplass finalen.I august 2015 åpnet medlemmene av Zaman en musikkskole for barn i Moskva, og i desember samme år deltok gruppa i den første utgaven av sangkonkurransen Suns Europe i Italia. I april 2017 kom Zaman på fjerdeplass i Liet International i Kautokeino med popmelodien «Hiutma». I november 2021 skal gruppa for andre gang delta i Liet International.
== Musikk (utvalg) ==
2014: «Tyğan er» / «Тыуған ер»
2014: «Qubair» / «Ҡобайыр» (Tyrkvisjonens sangkonkurranse)
2015: «Aj nury» / «Ай нуры» (Suns Europe)
2017: «Hiutma» / «Һыуытма» - russisk tittel: «Pulsom dikikh ptits» / «Пульсом диких птиц» Liet International
2021: «Aida yanga» (Liet International)
== Se også ==
Etno-prosjektet Zainetdin
== Referanser == | Zaman (basjkirsk: Zaman зтно шоу проекты, russisk: Этно-проект Zaman, norsk oversettelse: Etno-prosjektet «Tid») er ei russisk-basjkirks etno- og pop-musikkprosjekt som fremfører tradisjonell basjkirsk musikk. Gruppa ble etablert av Muftah Radmor Radikoviç i Moskva i desember 2013, og består medlemmer som er avgangselever fra russiske musikkskoler og universiteter. | 198,392 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kadafi_Zaman | 2023-02-04 | Kadafi Zaman | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. juli', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn av pakistansk opphav', 'Kategori:Norske journalister', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:TV 2-journalister', 'Kategori:Vinnere av Gullruten for beste programleder'] | Kadafi Zaman (født 8. juli 1973 i Drammen) er en norsk journalist. Han har arbeidet i TV 2 siden 2006 og har tidligere arbeidet tre år i VG og to år i Stavanger Aftenblad.
| Kadafi Zaman (født 8. juli 1973 i Drammen) er en norsk journalist. Han har arbeidet i TV 2 siden 2006 og har tidligere arbeidet tre år i VG og to år i Stavanger Aftenblad.
== Biografi ==
Han har i mange år dekket saker relatert til kriminalitet, terror og innvandring i Norge.
Kadafi Zaman har dekket flere store internasjonale hendelser gjennom årene. Han var i grenseområdene mellom Afghanistan og Pakistan etter 11. september 2001, tsunamien i Banda Aceh i 2004, Jordskjelvet i Kashmir 2005, Hajj-dekning i Saudi Arabia, Bhutto-attentatet, Martine-saken i Jemen, Khalid Skah saken i Marokko, B-gjengen i Brasil, Gaza-krigen 2009, flommen som rammet store deler av Pakistan høsten 2010, revolusjonen i Egypt i 2011. Siden 2012 har Kadafi Zaman hatt flere programmer knyttet til norske fremmedkrigere som reiste til Syria. Høsten 2015 poserte han som undercover flyktning i flere land for å dokumentere flyktningstrømmen til Europa. Resultatet ble TV 2 dokumentaren Norge til salgs.I 2000 var han med i livssyns-serien Brobyggerne.Sammen med Janne Amble har han siden høsten 2019 ledet dokumentarserien Norge bak fasaden på TV 2. For serien vant de sammen Gullruten 2021 i klassen beste programleder - nyhet, sport eller aktualitet og var nominert i samme klasse under Gullruten 2020. Han har i tillegg vært nominert til publikumsprisen under Gullruten 2015.
Zaman er født og oppvokst i Norge. Faren kom til Norge fra Pakistan i 1969. Han har tidligere vært lokalpolitiker i Lier kommune for Arbeiderpartiet og er også forfatter av boka Norge i svart, hvitt og brunt. Han var vararepresentant til Stortinget i perioden 1998-2001.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kadafi Zaman – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kadafi Zaman på Internet Movie Database
(no) Kadafi Zaman hos Stortinget
(no) Kadafi Zaman hos Norsk senter for forskningsdata | Zaman, som er arabisk for tid eller æra, kan vise til: | 198,393 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trollvikelva_(Loppa) | 2023-02-04 | Trollvikelva (Loppa) | ['Kategori:21°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Loppa'] | Trollvikelva er ei elv i Loppa kommune i Finnmark. Den renner fra Store Trollvikvatnet til Trollvika i Lopphavet, fire kilometer nordøst for Andsnes. Elva er 2,9 km lang (8,8 km regnet fra fjerneste kilde), og har et nedbørfelt på 18,09 km². Middelvannføringen ved munningen er 0,69 m³/s.
| Trollvikelva er ei elv i Loppa kommune i Finnmark. Den renner fra Store Trollvikvatnet til Trollvika i Lopphavet, fire kilometer nordøst for Andsnes. Elva er 2,9 km lang (8,8 km regnet fra fjerneste kilde), og har et nedbørfelt på 18,09 km². Middelvannføringen ved munningen er 0,69 m³/s.
== Referanser == | | munning = Trollvika i Lopphavet | 198,394 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leif_Ove_Andsnes | 2023-02-04 | Leif Ove Andsnes | ['Kategori:Alumni fra Universitetet i Bergen', 'Kategori:Anders Jahres Kulturpris', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aust-Agder fylkes kulturpris', 'Kategori:Fødsler 7. april', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Kommandører av St. Olavs Orden', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske klassiske pianister', 'Kategori:Norske musikkprofessorer', 'Kategori:Personer fra Karmøy kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen', 'Kategori:Årets spellemann', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Bergen'] | Leif Ove Andsnes (født 7. april 1970 i Haugesund) er en norsk klassisk pianist. Han er Norges mest kjente pianist på 2000-tallet. Han har mottatt en rekke priser og utmerkelser i inn- og utland. Med sine elleve Spellemannpriser, blant annet Årets spellemann for 1998, er han den artist som har vunnet flest Spellemannstatuetter.
| Leif Ove Andsnes (født 7. april 1970 i Haugesund) er en norsk klassisk pianist. Han er Norges mest kjente pianist på 2000-tallet. Han har mottatt en rekke priser og utmerkelser i inn- og utland. Med sine elleve Spellemannpriser, blant annet Årets spellemann for 1998, er han den artist som har vunnet flest Spellemannstatuetter.
== Biografi ==
=== Årene 1970–1987 ===
Andsnes er eldste barn av lektor Steinar Andsnes (1947–) og lektor Sissel Austevik (1947–). Begge foreldrene er utdannede musikklærere, og Leif Ove fikk sin første klaverundervisning hjemme på Håvik, Karmøy, allerede som fireåring. Åtte år gammel fikk Andsnes plass ved Karmøy musikkskole. Her studerte han i seks år hos Laila Unni Laurendz Pedersen, etterfulgt av to år under Terje Mathisen, som på den tiden var fylkesmusiker i Rogaland. Sin første klaveraften holdt Andsnes i Haugesund Billedgalleri i 1984, bare 14 år gammel.
I 1985, mot slutten av skolegangen ved Bø ungdomsskole på Karmøy, begynte Andsnes å pendle til Bergen annenhver helg for å ta timer med den tsjekkiske klaverpedagogen Jiří Hlinka. Hlinka var Imponert over Andsnes' talent og overtalte foreldrene til å sende ham til Bergen Musikkonservatorium, i dag Griegakademiet, rett etter ungdomsskolen. Etter et strålende prøvespill våren 1986, begynte Andsnes studiene ved Musikkakademiet høsten 1986. Allerede i februar 1987 vant han Hindemith-prisen i Frankfurt am Main. Deretter følger tre bejublede predebutkonserter på Karmøy, i Bergen og i Stavanger, før selve konsertdebuten i Universitetets aula i Oslo den 6. mai 1987. Samtidig ble Andsnes´ første LP lansert; innspillingen ble gjort i Askøyhallen utenfor Bergen.
=== Årene 1988–1995 ===
I mai 1988 vant Andsnes 2. pris ved Eurovisjonens konkurranse for unge musikere i Amsterdam. Snaue to uker etter var han tidenes yngste solist i Griegs a-moll-konsert under Festspillene i Bergen, en fremførelse som ble direktesendt på NRK-TV. Musikkretser i USA fattet snart interesse for den unge norske pianisten, og Andsnes gjorde sin amerikanske debut i New York 4. mars 1989, etterfulgt av flere konserter i Washington D.C. og Canada. I august samme år debuterte også Andsnes på Festspillene i Edinburgh og musikkfestivalen i Lanaudière. I november 1989 inngikk Andsnes en treårskontrakt med plateselskapet Virgin Classics.
I 1990 spilte Andsnes sin første konsert i USA med fullt orkester, under The Blossom Festival med Cleveland Symphony Orchestra og dirigenten Neeme Järvi. Samme år undertegnet Andsnes, Ole Edvard Antonsen, Truls Mørk og Marianne Thorsen en sponsoravtale med Statoil til en verdi av 1 million kroner. I mai 1991 holdt Andsnes en kritikerrost Chopin-aften under Festspillene i Bergen, før han i juli samme år debuterte med Los Angeles Philharmonic i Hollywood Bowl. Den 15. februar 1992 spilte han sin første konsert med Berliner Philharmoniker, og spilte senere samme år for første gang under Proms-konsertene i Royal Albert Hall. I 1993 turnerte han i Japan med Bergen Filharmoniske Orkester, og den 12. juni 1993 – på 150-årsdagen for Griegs fødsel – fremførte han Griegs klaverkonsert under Festspillene i Bergen. Fra 1993 ble Andsnes også kunstnerisk leder for Risør Kammermusikkfest, en stilling han delte med bratsjisten Lars Anders Tomter.
I 1993 og 1994 turnerte Andsnes med Rakhmaninovs 3. klaverkonsert i Europa og USA. Han ble da berømmet for sin «tekniske sikkerhet, sensitivitet og udemonstrerende virtuositet». I mars 1994 returnerte Andsnes til Japan for en serie av solo-recitals og konserter med Los Angeles Philharmonic under ledelse av Esa-Pekka Salonen. Sommeren 1994 spilte han for første gang i Australia, med ABC Orchestra.
I mai 1995 besøkte Andsnes Japan for tredje gang med Japan-filharmonien og Neeme Järvi. Sommeren 1995 spilte han på the Proms for andre gang; da med Philharmonia Orchestra ledet av Leonard Slatkin. I november 1995 opptrådte Andsnes med Danmarks Radio Symfoni Orkester dirigert av Ulf Schirmer, på deres store turné i Tyskland og Østerrike. Samme år ble Andsnes' innspilling av Griegs klaverkonsert kåret av VG til historiens beste gjort av en norsk solist.
=== Årene 1996–2011 ===
1996 førte med seg Andsnes' Paris-debut, samt en fjerde reise til Japan – denne gang med Oslo-filharmonien. I mars 1996 ga Andsnes en rekke solo-recitals i Europa, før han under Proms spilte Rachmaninovs 3. klaverkonsert med BBC National Orchestra of Wales under ledelse av Tadaaki Otaka. På høsten signerte han en fem-platers kontrakt med EMI Classics, og var også en av de nominerte til Nordisk råds musikkpris. Andsnes debuterer med New York Philharmonic i 1997, og er samme år 'Årets Festspillmusiker' ved Festspillene i Bergen. En europaturné følger i 1998 med Detroit Symphony Orchestra.
I mars 1999 debuterte Andsnes med stor suksess i Carnegie Hall i New York, og ble i november 2001 den første musikeren i historien som får sin egen serie på Barbican Centre i London. I januar/februar 2002 holdt Andsnes en serie konserter med New York Philharmonic, og turnerte i tillegg kontinentet fra øst til vest med fiolinisten Christian Tetzlaff. I juni var Andsnes igjen solist med Griegs a-moll under Festspillene i Bergen. Den samme konserten spilte Andsnes også ved direktesendte Last Night of the Proms, den 14. september. Dette året ble han også utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.
Den 20. mars 2005 debuterte Andsnes i Moskva med Griegs klaverkonsert og Rakhmaninovs 2. klaverkonsert. Samme år urfremførte Andsnes samtidskomponisten Marc-André Dalbavies klaverkonsert under BBC Proms.
I oktober 2011 havnet Andsnes' innspilling av Rakhmaninovs klaverkonserter nr. 3 og 4 på 49. plass i Morgenbladets liste over historiens 100 beste norske utgivelser. Senere samme måned kom innspillingen av Griegs «Ballade i g-moll» på 32. plass i samme kåring.
== Privatliv ==
Leif Ove Andsnes er gift med Ragnhild Lothe, som er hornist i Bergen Filharmoniske Orkester. Paret har tre barn, en datter født i 2010, og tvillinger født våren 2013. Familien er bosatt i Bergen.
== Diskografi ==
=== DVD-er ===
2004: The Verbier Festival & Academy 10th Anniversary Piano Extravaganca, RCA Red Seal – innspillinger med flere pianister
2005: Leif Ove Andsnes plays Bach & Mozart – med Det Norske Kammerorkester. EMI Classics 0946 3 10436 9 7
2007: Ballad For Edvard Grieg. EMI Classics 50999 5 12128 9 6
2007: The Cleveland Orchestra at Carnegie Hall (2007) – med Dorothea Röschmann (sopran), The Cleveland Orchestra, Franz Welser-Möst (dirigent). Euroarts DVD NTSC 2056578
2016: Concerto – A Beethoven Journey – med Mahler Chamber Orchestra. SEV189
== TV-opptredener ==
Solistportrett: Eyvind Solås intervjuer Leif Ove Andsnes (Sendt første gang 5. mai 1987 på NRK); 20 minutter langt program. Programleder: Eyvind Solås.To norske ess (Sendt første gang 18. april 1990 på NRK) – Andsnes og Truls Mørk spiller Adagio og Allegro av Robert Schumann; 22 minutter. Programleder: Erik Østby.Først & sist (Sendt første gang 11. februar 2000 på NRK 1), sesong 3, episode 5 – Andsnes er en av gjestene. Programleder: Fredrik SkavlanLeif Ove Andsnes spiller Grieg (Sendt første gang 30. desember 2001 på NRK 1), 22 minutter. Regi: Willy RustadLeif Ove Andsnes – En trollmann ved klaveret (Sendt første gang 3. februar 2002 på NRK 1), 55 minutter. Regi: Anne Elisabeth Andersen.The South Bank Show: Leif Ove Andsnes (Sendt første gang 24. februar 2002 på ITV1), sesong 25, episode 576. Vert: Melvyn Bragg.Last Night of the Proms (Direktesendt 14. september 2002 på NRK 1) – Andsnes spiller Griegs klaverkonsert.Først & sist (Sendt første gang 29. november 2002 på NRK 1), sesong 8, episode 12 – Andsnes er en av gjestene. Programleder: Fredrik Skavlan.Store studio (Sendt første gang 7. februar 2005 på NRK 1), sesong 6, episode 4 – Andsnes er en av gjestene. Programleder: Hans Olav Brenner.Fakta på lørdag: Ballade for Edvard Grieg (Sendt første gang 1. september 2007 på NRK 1), 55 minutter. Programansvarlig: Steinar Birkeland.Hovedscenen: Leif Ove Andsnes spiller Ballade av Edvard Grieg (Sendt første gang 2. september 2007 på NRK 1), 25 minutter.Hovedscenen: Leif Ove Andsnes i Carnegie Hall (Sendt første gang 28. oktober 2007 på NRK 2), 75 minutter.Hovedscenen: Bergen Filharmoniske Orkester og Leif Ove Andsnes (Sendt første gang 2. desember 2007 på NRK 2) – Andsnes spiller Griegs klaverkonsert under Bergen Filharmoniske Orkesters gallakonsert i Grieghallen 6. september 2007, 55 minutter. Programleder: Arild Erikstad.Grosvold (Sendt første gang 22. februar 2008 på NRK 1) – Andsnes er en av gjestene. Programleder: Anne Grosvold.Ansikt til ansikt (Sendt første gang 13. januar 2009 på NRK 1), 30 minutter. Programleder: Morten Krogvold.Hovedscenen: Leif Ove Andsnes og Det Norske Kammerorkester (Sendt første gang 30. august 2009 på NRK 2), 80 minutter. Programleder: Arild Erikstad.Viggo på lørdag: Leif Ove Andsnes (Sendt første gang 31. oktober 2009 på NRK 1), 30 minutter. Programleder: Viggo Johansen.Folk: Høyt spill – med Leif Ove Andsnes (Sendt første gang 12. desember 2009 på NRK 1), 58 minutter. Programansvarlig: Steinar Birkeland.Hovedscenen: Leif Ove Andsnes spiller Rachmaninovs klaverkonsert nr. 3 (Sendt første gang 28. mars 2010 på NRK 2), 40 minutter. Programleder: Arild Erikstad.Hovedscenen: Leif Ove Andsnes i Grieghallen (Sendt første gang 3. april 2011 på NRK 2) – Andsnes spiller Ketil Hvoslefs klaverkonsert; 30 minutter. Programleder: Arild Erikstad.Norsk attraksjon – Det fantastiske flygel (Sendt første gang 25. februar 2012 på NRK 1), sesong 3, episode 8 – Andsnes spiller «Å Vestland, Vestland» sammen med Linda Eide; 7 minutter. Programleder: Linda Eide.Meisterklasse - Tre dagar med Andsnes (Sendt første gang 2. september 2012 på NRK 1) – Andsnes er pianolærer i tre dager for Christian Sommerfelt og Julie Yuqing; 43 minutter. Regi: Elin Helgheim.Skavlan: Niklas kjører Leif Ove Andsnes (Sendt første gang 28. februar 2014 på NRK1), 8 minutter.Lindmo (Sendt første gang 18. oktober 2014 på NRK 1) – Andsnes er gjest og spiller sistesatsen fra Beethovens 5. klaverkonsert sammen med KORK; 60 minutter langt program. Programleder: Anne Lindmo.
== Priser og utmerkelser ==
== Litteratur ==
Ellefsen, Kirsti: “- Selvfølgelig er jeg selvsentrert. En dags pause med Leif Ove Andsnes”, Magasinet Livsstil nr. 1/2004, sidene 8-14.
Finch, Hilary: “Leif, the Universe and Everything”, BBC Music Magazine nr. 5/2001, sidene 24-26.
Frøytlog, Bente: “Arvelig belastet”, Dagbladet Magasinet 11. oktober 2003, sidene 24-27.
Hansen, Jan E.: “Leiv Ove Andsnes – Han og verden venter på hverandre”, sidene 115-124 i PÅ TOPP – Portretter av 15 norske musikere (Kjell Bækkelund, red.), utgitt på Grøndahl og Dreyers Forlag AS, Oslo, 1992.
Hillveg, Kjell: Biografi om Andsnes i Store norske leksikon
Jaffé, Daniel: ”Leader of the Rach”, BBC Music Magazine nr. 9/2005, sidene 24-28.
Jolly, James: “Winter in Summer”, Gramophone nr. 9/2004, sidene 22-25.
Kvalbein, Astrid: Leif Ove Andsnes: I og med musikken. Biografi utgitt 2005 på Det Norske Samlaget, ISBN 82-521-6526-5
Norris, Geoffrey: ”Festivalbyen Risør”, Klassisk Musikkmagasin nr. 2/2001, sidene 44-45.
Opedal, Hallgeir: ”På kjøret – igjen”, Dagbladet Magasinet 17. februar 2001, sidene 36-38.
Pedersen, Jostein: ”Leif Ove Andsnes – Portrettet”, Klassisk Musikkmagasin nr. 4/2000, sidene 8-14.
Pedersen, Jostein: ”London Calling”, Klassisk Musikkmagasin nr. 3/2001, sidene 26-28.
Pedersen, Jostein: ”From Bergen with love”, Klassisk Musikkmagasin nr. 4/2005, sidene 38-40.
Quinn, Michael: ”A challenging homecoming”, Gramophone nr. 3/2002, sidene 8-11.
Storhaug, Eldri Espedal: ”Hjem til jul på Karmøy”, Stavanger Aftenblad 28. desember 2002, side 41.
Willmes, G.: "Der Poet aus dem Norden" i Fono Forum nr. 6 2003, sidene 24-27.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Leif Ove Andsnes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Leif Ove Andsnes – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Leif Ove Andsnes på Internet Movie Database
(en) Leif Ove Andsnes hos The Movie Database
(en) Leif Ove Andsnes på Discogs
(en) Leif Ove Andsnes på MusicBrainz
(en) Leif Ove Andsnes på Spotify
(en) Leif Ove Andsnes på Songkick
(en) Leif Ove Andsnes på AllMusic
Leif Ove Andsnes på Twitter
Leif Ove Andsnes på Facebook
Leif Ove Andsnes på Myspace Andsnes på EMI Records Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.
Andsnes i nrk.no
IMG Artists Arkivert 22. mars 2019 hos Wayback Machine.
Andsnes i amazon.com
Andsnes i pro arte international management
Risør Kammermusikkfest | Andsnes (også kalt Brynilen) er ei bygd i Loppa kommune i Finnmark. Andsnes er Finnmarks vestligste bygd, og befinner seg på halvøya mellom fjorden Kvænangen og Lopphavet, like ved fylkesgrensa til Troms. | 198,395 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viva_Las_Vegas_(sang) | 2023-02-04 | Viva Las Vegas (sang) | ['Kategori:Ann-Margret-sanger', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1964'] | «Viva Las Vegas» er en sang skrevet av Doc Pomus og Mort Shuman og ble spilt inn og gitt ut på b-siden av singelen What'd I Say med Elvis Presley i 1964. Sangen ble også gitt ut på EP-en Viva Las Vegas senere samme år.
Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på filmmusikk albumet fra filmen Familien Flint på Viva Rock Vegas i 2000. På det albumet ble sangen kalt Viva Rock Vegas.
| «Viva Las Vegas» er en sang skrevet av Doc Pomus og Mort Shuman og ble spilt inn og gitt ut på b-siden av singelen What'd I Say med Elvis Presley i 1964. Sangen ble også gitt ut på EP-en Viva Las Vegas senere samme år.
Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på filmmusikk albumet fra filmen Familien Flint på Viva Rock Vegas i 2000. På det albumet ble sangen kalt Viva Rock Vegas.
== Eksterne lenker ==
(en) Viva Las Vegas på MusicBrainz | «Viva Las Vegas» er en sang skrevet av Doc Pomus og Mort Shuman og ble spilt inn og gitt ut på b-siden av singelen What'd I Say med Elvis Presley i 1964. Sangen ble også gitt ut på EP-en Viva Las Vegas senere samme år. | 198,396 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Donauinsel | 2023-02-04 | Donauinsel | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Kunstige øyer', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Wien', 'Kategori:Øyer i Donau', 'Kategori:Øyer i Østerrike'] | Donauinsel er en 21,1 kilometer lang og opptil 250 meter bred kunstig øy mellom elven Donau og avlastningskanalen Neue Donau på grensen mellom Wien og Klosterneuburg. Den ble konstruert fra 1972 til 1988. Ved siden av å inngå i byen Wiens vern mot oversvømmelser, tjener den som rekreasjonsområde og arena for det årlige arrangementet «Donauinselfest». Mens midten av øya er består av et parkanlegg, er søndre og nordre del utformet som naturområde.
| Donauinsel er en 21,1 kilometer lang og opptil 250 meter bred kunstig øy mellom elven Donau og avlastningskanalen Neue Donau på grensen mellom Wien og Klosterneuburg. Den ble konstruert fra 1972 til 1988. Ved siden av å inngå i byen Wiens vern mot oversvømmelser, tjener den som rekreasjonsområde og arena for det årlige arrangementet «Donauinselfest». Mens midten av øya er består av et parkanlegg, er søndre og nordre del utformet som naturområde.
== Historie ==
Byggingen av avlastningskanalen var del av en omfattende regulering av Donaus elveløp, som ble vedtatt av Wiens bystyre i 1969. Elven fikk en parallellkanal, som ble adskilt ved påfyll av jordmasse. Denne kanalen sørger for at man kan regulere vannstanden ved flodfare, slik at man kan oppnå en gjennomstrømmingskapasitet på opptil 14 000 m³/s. Dermed skal man kunne ta av for en vannmengde som tilsvarer den høyeste flommen som er blitt målt i Mellom-Europa, oversvømmelsen av 1501. Efterhvert har øya også utviklet seg til et naturreservat som rommer blant annet sjeldne fugle-, amfibie- og fiskearter i tillegg til rådyr, harer og bevere.
== Donauinselfest ==
Siden 1984 er det blitt avholdt en årlig festival i parkområdet, den såkalte «Donauinselfesten», som blir arrangert av det sosialdemokratiske partiet
SPÖ. Den var opprinnelig et mindre arrangement, men har efterhvert utviklet seg til en tre dagers tilstelning, som med sine tre millioner besøkende gjennom én helg er blitt Europas største musikkfestival. Det har siden unnfangelsen vært gratis adgang til den.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Donauinsel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Donauinsel er en 21,1 kilometer lang og opptil 250 meter bred kunstig øy mellom elven Donau og avlastningskanalen Neue Donau på grensen mellom Wien og Klosterneuburg. Den ble konstruert fra 1972 til 1988. | 198,397 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stoffskifteforbundet | 2023-02-04 | Stoffskifteforbundet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Etableringer i 1990', 'Kategori:Norske pasientorganisasjoner'] | Stoffskifteforbundet er en interesseorganisasjon for personer med sykdommer i skjoldbruskkjertelen. Organisasjonen er medlem av Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Unge funksjonshemmede og Studieforbundet Funkis.
Forbundet ble stiftet 18. desember 1990 og har per 27. januar 2017 ca. 7100 medlemmer og 28 lokallag. Generalsekretær er Eddy Kjær. Forbundsleder er Venche Fagereng.
Forbundet utgir medlemsbladet Thyra 4 ganger i året. Redaktør er Anne Katrine Paulsen.
| Stoffskifteforbundet er en interesseorganisasjon for personer med sykdommer i skjoldbruskkjertelen. Organisasjonen er medlem av Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Unge funksjonshemmede og Studieforbundet Funkis.
Forbundet ble stiftet 18. desember 1990 og har per 27. januar 2017 ca. 7100 medlemmer og 28 lokallag. Generalsekretær er Eddy Kjær. Forbundsleder er Venche Fagereng.
Forbundet utgir medlemsbladet Thyra 4 ganger i året. Redaktør er Anne Katrine Paulsen.
== Historie ==
Etableringen av organisasjonen skjedde som en følge av økt fokus på situasjonen til mennesker som hadde sykdommen hypotyreose. En av dem som bidro aktivt til dette, var journalist Per Egil Hegge med boken Og så må du ikke stille spørsmål (2000). Organisasjonen het da Norsk Hypothyreoseforening. 1. januar 2003 skiftet den navn til Norsk Thyreoideaforbund.
Den 1. januar 2015 byttet forbundet navn fra Norsk Thyreoideaforbund (NTF) til Stoffskifteforbundet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Stoffskifteforbundet er en interesseorganisasjon for personer med sykdommer i skjoldbruskkjertelen. Organisasjonen er medlem av Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Unge funksjonshemmede og Studieforbundet Funkis. | 198,398 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A4nd%C3%A5tberget | 2023-02-04 | Vändåtberget | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Naturreservater i Sverige', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-06', 'Kategori:Sverigestubber', 'Kategori:Verneområder opprettet i 1989', 'Kategori:Västernorrlands läns geografi'] | Vändåtberget er et 345 ha stort naturreservat i Örnsköldsvik kommune i Sverige. Det ligger fem kilometer nord for Locksta, og omfattet da det ble opprettet i 1989 et skogsområde. Bakgrunnen for opprettelsen var et ønske om å bevare et relativt urørt ekosystem, og la dette få utvikle seg fritt videre samtidig som en ønsket å gjøre det tilgjengelig for publikum l begrenset omfang. Innenfor reservatets grenser ligger sjøene Inner-Abborrtjärnen, Älgtjärnen, Lill-Abborrtjärnen og Stor-Abborrtjärnen.
| Vändåtberget er et 345 ha stort naturreservat i Örnsköldsvik kommune i Sverige. Det ligger fem kilometer nord for Locksta, og omfattet da det ble opprettet i 1989 et skogsområde. Bakgrunnen for opprettelsen var et ønske om å bevare et relativt urørt ekosystem, og la dette få utvikle seg fritt videre samtidig som en ønsket å gjøre det tilgjengelig for publikum l begrenset omfang. Innenfor reservatets grenser ligger sjøene Inner-Abborrtjärnen, Älgtjärnen, Lill-Abborrtjärnen og Stor-Abborrtjärnen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Vändåtberget – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Vändåtberget er et 345 ha stort naturreservat i Örnsköldsvik kommune i Sverige. Det ligger fem kilometer nord for Locksta, og omfattet da det ble opprettet i 1989 et skogsområde. | 198,399 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.