url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Micha%C5%82_Ligocki | 2023-02-04 | Michał Ligocki | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Polen under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere for Polen under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Polen under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler 31. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1985', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Polske snøbrettkjørere', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | Michał Ligocki (født 31. oktober 1985) er en polsk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 31.
| Michał Ligocki (født 31. oktober 1985) er en polsk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 31.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Michał Ligocki – Olympedia
(en) Michał Ligocki – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(pl) Michał Ligocki – Polens olympiske komité
(en) Michał Ligocki – FIS (snøbrett) | Polen | 198,200 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pavel_Kharitonov | 2023-02-04 | Pavel Kharitonov | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Russland under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Russiske snøbrettkjørere', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | Pavel Sergejevitsj Kharitonov (russisk: Павел Сергеевич Харитонов; født 25. juli 1989) er en russisk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 30.
| Pavel Sergejevitsj Kharitonov (russisk: Павел Сергеевич Харитонов; født 25. juli 1989) er en russisk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 30.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pavel Kharitonov – Olympedia
(en) Pavel Kharitonov – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Pavel Kharitonov – FIS (snøbrett) | | fødested = Russland | 198,201 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Kralj | 2023-02-04 | Jan Kralj | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Slovenia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere under Vinter-OL for ungdom 2012', 'Kategori:Fødsler i 1995', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Slovenske snøbrettkjørere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2021-02'] | Jan Kralj (født 3. mars 1995) er en slovensk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 29.
| Jan Kralj (født 3. mars 1995) er en slovensk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 29.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jan Kralj – Olympedia
(en) Jan Kralj – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jan Kralj – FIS (snøbrett) | | fødested = Slovenia | 198,202 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dolf_van_der_Wal | 2023-02-04 | Dolf van der Wal | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske snøbrettkjørere', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Dolf van der Wal (født 21. juli 1987) er en nederlandsk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 27.
| Dolf van der Wal (født 21. juli 1987) er en nederlandsk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 27.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dolf van der Wal – Olympedia
(en) Dolf van der Wal – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Dolf van der Wal – FIS (snøbrett) | | fødested = Nederland | 198,203 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Markus_Malin | 2023-02-04 | Markus Malin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Finland under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Finland under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Finland under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Finske deltagere i X Games', 'Kategori:Finske snøbrettkjørere', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Markus Malin (født 28. mai 1987) er en finsk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 26.
| Markus Malin (født 28. mai 1987) er en finsk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 26.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Markus Malin – Olympics.com
(en) Markus Malin – Olympic.org
(en) Markus Malin – Olympedia
(en) Markus Malin – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Markus Malin – X Games
(en) Markus Malin – FIS (snøbrett) | | fødested = Finland | 198,204 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nikita_Avtanejev | 2023-02-04 | Nikita Avtanejev | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Russland under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere under Vinter-OL for ungdom 2012', 'Kategori:Fødsler i 1995', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske utøvere fra Russland under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Russiske snøbrettkjørere', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Nikita Aleksejevitsj Avtanejev russisk Никита Алексеевич Автанеев (født 3. september 1995) er en russisk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 25.
| Nikita Aleksejevitsj Avtanejev russisk Никита Алексеевич Автанеев (født 3. september 1995) er en russisk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 25.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nikita Avtanejev – Olympedia
(en) Nikita Avtanejev – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Nikita Avtanejev – FIS (snøbrett) | | fødested = Russland | 198,205 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dimi_de_Jong | 2023-02-04 | Dimi de Jong | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1994', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske snøbrettkjørere', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | Dimi de Jong (født 1. september 1994) er en nederlandsk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 24.
| Dimi de Jong (født 1. september 1994) er en nederlandsk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 24.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dimi de Jong – Olympedia
(en) Dimi de Jong – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Dimi de Jong – FIS (snøbrett) | | fødested = Nederland | 198,206 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Crispin_Lipscomb | 2023-02-04 | Crispin Lipscomb | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske snøbrettkjørere', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | Crispin Lipscomb (født 7. august 1979) er en canadisk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 23.
| Crispin Lipscomb (født 7. august 1979) er en canadisk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 23.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Crispin Lipscomb – Olympedia
(en) Crispin Lipscomb – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Crispin Lipscomb – FIS (snøbrett) | | fødested = Canada | 198,207 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_H%C3%B6pfl | 2023-02-04 | Johannes Höpfl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere under Vinter-OL for ungdom 2012', 'Kategori:Fødsler i 1995', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2021-02', 'Kategori:Tyske snøbrettkjørere'] | Johannes Höpfl (født 12. august 1995) er en tysk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 22.
| Johannes Höpfl (født 12. august 1995) er en tysk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 22.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Johannes Höpfl – Olympedia
(en) Johannes Höpfl – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(de) Johannes Höpfl – Tysklands olympiske komité
(en) Johannes Höpfl – FIS (snøbrett) | | fødested = Tyskland | 198,208 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lee_Kwang-ki | 2023-02-04 | Lee Kwang-ki | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sør-Korea under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Sør-Korea under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Fødsler i 1993', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2021-02', 'Kategori:Sørkoreanske snøbrettkjørere'] | Lee Kwang-ki (født 13. oktober 1993) er en sørkoreansk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 20.
| Lee Kwang-ki (født 13. oktober 1993) er en sørkoreansk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 20.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lee Kwang-ki – Olympedia
(en) Lee Kwang-ki – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Lee Kwang-ki – FIS (skihopping) | | fødested = Sør-Korea | 198,209 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Derek_Livingston | 2023-02-04 | Derek Livingston | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske deltagere i X Games', 'Kategori:Canadiske snøbrettkjørere', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Derek Livingston (født 5. januar 1991) er en canadisk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 19.
| Derek Livingston (født 5. januar 1991) er en canadisk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 19.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Derek Livingston – Olympics.com
(en) Derek Livingston – Olympedia
(en) Derek Livingston – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Derek Livingston – Canadian Olympic Committee
(en) Derek Livingston – X Games
(en) Derek Livingston – FIS (snøbrett) | | fødested = Canada | 198,210 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arthur_Longo | 2023-02-04 | Arthur Longo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Franske deltagere i X Games', 'Kategori:Franske snøbrettkjørere', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Arthur Longo (født 21. juli 1988) er en fransk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 17.
| Arthur Longo (født 21. juli 1988) er en fransk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 17.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Arthur Longo – Olympics.com
(en) Arthur Longo – Olympedia
(en) Arthur Longo – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(fr) Arthur Longo – Frankrikes olympiske komité
(en) Arthur Longo – X Games
(en) Arthur Longo – FIS (snøbrett) | | fødested = Frankrike | 198,211 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Baisamy | 2023-02-04 | Johann Baisamy | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Franske snøbrettkjørere', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2021-02'] | Johann Baisamy (født 18. mai 1989) er en fransk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 16.
| Johann Baisamy (født 18. mai 1989) er en fransk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 16.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Baisamy – Olympedia
(en) Johann Baisamy – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(fr) Johann Baisamy – Frankrikes olympiske komité
(en) Johann Baisamy – FIS (snøbrett) | | fødested = Frankrike | 198,212 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Taylor_Gold | 2023-02-04 | Taylor Gold | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Fødsler i 1993', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere fra USA', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-06'] | Taylor Gold (født 17. november 1993) er en amerikansk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 14.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han nummer 5 i halfpipe.
| Taylor Gold (født 17. november 1993) er en amerikansk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 14.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han nummer 5 i halfpipe.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Taylor Gold – Olympics.com
(en) Taylor Gold – Olympedia
(en) Taylor Gold – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Taylor Gold – USAs olympiske komité
(en) Taylor Gold – X Games
(en) Taylor Gold – FIS (snøbrett) | | fødested = USA | 198,213 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nathan_Johnstone | 2023-02-04 | Nathan Johnstone | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australske snøbrettkjørere', 'Kategori:Deltakere for Australia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Australia under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Nathan Johnstone (født 9. februar 1990) er en australsk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 13.
| Nathan Johnstone (født 9. februar 1990) er en australsk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 13.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nathan Johnstone – Olympics.com
(en) Nathan Johnstone – Olympic.org
(en) Nathan Johnstone – Olympedia
(en) Nathan Johnstone – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Nathan Johnstone – Australian Olympic Committee
(en) Nathan Johnstone – FIS (snøbrett) | | fødested = Australia | 198,214 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Greg_Bretz | 2023-02-04 | Greg Bretz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltagere fra USA i X Games', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Anaheim', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere fra USA', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2020-05'] | Gregory Bretz (født 19. desember 1990) er en amerikansk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2010 i Vancouver og Vinter-OL 2014 i Sotsji, og endte på 12.-plass i begge OL.
| Gregory Bretz (født 19. desember 1990) er en amerikansk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2010 i Vancouver og Vinter-OL 2014 i Sotsji, og endte på 12.-plass i begge OL.
== Eksterne lenker ==
(en) Greg Bretz – Olympedia
(en) Greg Bretz – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Greg Bretz – FIS (snøbrett) | | fødested = Anaheim, California, USA | 198,215 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Haller | 2023-02-04 | Christian Haller | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Sveitsiske deltagere i X Games', 'Kategori:Sveitsiske snøbrettkjørere'] | Christian Haller (født 28. oktober 1989) er en sveitsisk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 11. Også søsteren Ursina Haller er snøbrettkjører.
| Christian Haller (født 28. oktober 1989) er en sveitsisk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 11. Også søsteren Ursina Haller er snøbrettkjører.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Christian Haller – Olympics.com
(en) Christian Haller – Olympedia
(en) Christian Haller – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Christian Haller – X Games
(en) Christian Haller – FIS (snøbrett) | | fødested = Sveits | 198,216 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Danny_Davis | 2023-02-04 | Danny Davis | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltagere fra USA i X Games', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler 22. juni', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Oakland County i Michigan', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Snøbrettkjørere fra USA', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014'] | Danny Davis (født 22. juni 1988) er en amerikansk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 10.
| Danny Davis (født 22. juni 1988) er en amerikansk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 10.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Danny Davis – Olympedia
(en) Danny Davis – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Danny Davis – X Games
(en) Danny Davis – FIS (snøbrett) | }} | 198,217 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kent_Callister | 2023-02-04 | Kent Callister | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australske deltagere i X Games', 'Kategori:Australske snøbrettkjørere', 'Kategori:Deltakere for Australia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Australia under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Fødsler i 1995', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2021-02'] | Kent Callister (født 9. november 1995) er en australsk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 9.
| Kent Callister (født 9. november 1995) er en australsk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 9.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kent Callister – Olympics.com
(en) Kent Callister – Olympedia
(en) Kent Callister – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Kent Callister – Australian Olympic Committee
(en) Kent Callister – X Games
(en) Kent Callister – FIS (snøbrett) | | fødested = Australia | 198,218 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tim-Kevin_Ravnjak | 2023-02-04 | Tim-Kevin Ravnjak | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Slovenia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Slovenia under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere under Vinter-OL for ungdom 2012', 'Kategori:Fødsler i 1996', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Slovenske deltagere i X Games', 'Kategori:Slovenske snøbrettkjørere', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-02'] | Tim-Kevin Ravnjak (født 5. november 1996) er en slovensk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 8.
| Tim-Kevin Ravnjak (født 5. november 1996) er en slovensk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 8.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tim-Kevin Ravnjak – Olympics.com
(en) Tim-Kevin Ravnjak – Olympic.org
(en) Tim-Kevin Ravnjak – Olympedia
(en) Tim-Kevin Ravnjak – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Tim-Kevin Ravnjak – X Games
(en) Tim-Kevin Ravnjak – FIS (snøbrett) | | fødested = Slovenia | 198,219 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shi_Wancheng | 2023-02-04 | Shi Wancheng | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Kina under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Kina under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Kina under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Kinesiske snøbrettkjørere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Shi Wancheng (født 13. august 1990) er en kinesisk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 7.
| Shi Wancheng (født 13. august 1990) er en kinesisk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 7.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Shi Wancheng – Olympedia
(en) Shi Wancheng – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(cn) Shi Wancheng – Kinas olympiske komité
(en) Shi Wancheng – FIS (snøbrett) | | fødested = Kina | 198,220 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zhang_Yiwei | 2023-02-04 | Zhang Yiwei | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Kina under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Kina under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Kinesiske snøbrettkjørere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Zhang Yiwei (født 3. oktober 1992) er en kinesisk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 6.
| Zhang Yiwei (født 3. oktober 1992) er en kinesisk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 6.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Zhang Yiwei – Olympics.com
(en) Zhang Yiwei – Olympic.org
(en) Zhang Yiwei – Olympedia
(en) Zhang Yiwei – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(cn) Zhang Yiwei – Kinas olympiske komité
(en) Zhang Yiwei – FIS (snøbrett) | | fødested = Kina | 198,221 |
https://no.wikipedia.org/wiki/David_Habl%C3%BCtzel | 2023-02-04 | David Hablützel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Deltakere under Vinter-OL for ungdom 2012', 'Kategori:Fødsler i 1996', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Sveitsiske deltagere i X Games', 'Kategori:Sveitsiske snøbrettkjørere'] | David Hablützel (født 24. april 1996) er en sveitsisk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 5.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han utslått i kvalifiseringen i halfpipe.
| David Hablützel (født 24. april 1996) er en sveitsisk snøbrettkjører som konkurrerer i halfpipe. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 5.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han utslått i kvalifiseringen i halfpipe.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) David Hablützel – Olympics.com
(en) David Hablützel – Olympedia
(en) David Hablützel – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) David Hablützel – X Games
(en) David Hablützel – FIS (snøbrett) | | fødested = Sveits | 198,222 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vesterelva | 2023-02-04 | Vesterelva | ['Kategori:Pekere'] | Vesterelva kan vise til flere elver i Norge:
Vesterelva (Fredrikstad) – i Fredrikstad kommune i Østfold
Vesterelva (Namsskogan) – i Namsskogan kommune i Nord-Trøndelag
Vesterelva (Grane) – i Grane kommune i Nordland
Vesterelva (Kvæfjord) – i Kvæfjord kommune i Troms
Vesterelva (Alta) – i Alta kommune i Finnmark
Vesterelva (Måsøy) – i Måsøy kommune i Finnmark
Vesterelva (Vardø) – i Vardø kommune i Finnmark
Vesterelva (Nesseby) – i Nesseby kommune i Finnmark
Vesterelva – et annet navn på Syltefjordelva i Båtsfjord kommune i Finnmark
| Vesterelva kan vise til flere elver i Norge:
Vesterelva (Fredrikstad) – i Fredrikstad kommune i Østfold
Vesterelva (Namsskogan) – i Namsskogan kommune i Nord-Trøndelag
Vesterelva (Grane) – i Grane kommune i Nordland
Vesterelva (Kvæfjord) – i Kvæfjord kommune i Troms
Vesterelva (Alta) – i Alta kommune i Finnmark
Vesterelva (Måsøy) – i Måsøy kommune i Finnmark
Vesterelva (Vardø) – i Vardø kommune i Finnmark
Vesterelva (Nesseby) – i Nesseby kommune i Finnmark
Vesterelva – et annet navn på Syltefjordelva i Båtsfjord kommune i Finnmark
== Se også ==
Vestelva
Vesterelv | Vesterelva kan vise til flere elver i Norge: | 198,223 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8rgen_Nordvik | 2023-02-04 | Jørgen Nordvik | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1977', 'Kategori:Fødsler 28. november', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Medlemmer av Nasjonal Samling', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn dømt i landssvikoppgjøret etter krigen', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norsk militært personell under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske jurister', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jørgen Kornelius Nordvik (født 28. november 1895, død 21. juli 1977) var en norsk jurist som ble innsatt som riksadvokat av Quisling-regjeringen i 1941.
Før andre verdenskrig arbeidet han som advokat på Lillehammer. Han deltok som vernepliktig offiser i motstanden mot den tyske invasjonen i 1940, blant annet i kamp i nærheten av Høytorp fort. Han hadde vært medlem av Nasjonal Samling siden 1930-årene. I februar 1941 ble han innsatt av Quisling-regjeringen som riksadvokat, et embete han hadde til frigjøringen i mai 1945. Han etterfulgte Haakon Sund (1873-1965), som var blitt avsatt av NS-regjeringen samme år. Ifølge Norsk krigsleksikon førte Nordvik «en overveiende saklig linje» som leder av landets påtalemyndighet under krigen, og motsatte seg ved minst én anledning krav om dødsstraff fra den politiske NS-ledelsen.Under landssvikoppgjøret ble han i 1949 dømt til 14 års tvangsarbeid og fradømt retten til å praktisere som sakfører i 10 år og vanlig rettighetstap i 10 år. Han ble også fradømt stillingen som sekondløytnant i Feltartilleriet. Han ble løslatt i 1951.Han var gift med Eli Sophie Quisling (1897-1982), en kusine av Vidkun Quisling. Ekteskapet oppløst. Deretter gift med Jane Mohr (1915-2008).
| Jørgen Kornelius Nordvik (født 28. november 1895, død 21. juli 1977) var en norsk jurist som ble innsatt som riksadvokat av Quisling-regjeringen i 1941.
Før andre verdenskrig arbeidet han som advokat på Lillehammer. Han deltok som vernepliktig offiser i motstanden mot den tyske invasjonen i 1940, blant annet i kamp i nærheten av Høytorp fort. Han hadde vært medlem av Nasjonal Samling siden 1930-årene. I februar 1941 ble han innsatt av Quisling-regjeringen som riksadvokat, et embete han hadde til frigjøringen i mai 1945. Han etterfulgte Haakon Sund (1873-1965), som var blitt avsatt av NS-regjeringen samme år. Ifølge Norsk krigsleksikon førte Nordvik «en overveiende saklig linje» som leder av landets påtalemyndighet under krigen, og motsatte seg ved minst én anledning krav om dødsstraff fra den politiske NS-ledelsen.Under landssvikoppgjøret ble han i 1949 dømt til 14 års tvangsarbeid og fradømt retten til å praktisere som sakfører i 10 år og vanlig rettighetstap i 10 år. Han ble også fradømt stillingen som sekondløytnant i Feltartilleriet. Han ble løslatt i 1951.Han var gift med Eli Sophie Quisling (1897-1982), en kusine av Vidkun Quisling. Ekteskapet oppløst. Deretter gift med Jane Mohr (1915-2008).
== Referanser == | Jørgen Kornelius Nordvik (født 28. november 1895, død 21. | 198,224 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_krigsleksikon | 2023-02-04 | Norsk krigsleksikon | ['Kategori:Norske oppslagsverk'] | Norsk krigsleksikon 1940–1945 er et norsk fagleksikon som behandler emner knyttet til andre verdenskrig i Norge. Det ble utgitt av Cappelen i 1995. Redaksjonen bestod av Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby, Nils Johan Ringdal og Øystein Sørensen. Leksikonet inneholder rundt 1 000 artikler, herunder rundt 500 biografier.
| Norsk krigsleksikon 1940–1945 er et norsk fagleksikon som behandler emner knyttet til andre verdenskrig i Norge. Det ble utgitt av Cappelen i 1995. Redaksjonen bestod av Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby, Nils Johan Ringdal og Øystein Sørensen. Leksikonet inneholder rundt 1 000 artikler, herunder rundt 500 biografier.
== Litteratur ==
Norsk krigsleksikon 1940-45. [Oslo]: Cappelen. 1995. ISBN 8202141389. | Norsk krigsleksikon 1940–1945 er et norsk fagleksikon som behandler emner knyttet til andre verdenskrig i Norge. Det ble utgitt av Cappelen i 1995. | 198,225 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Passasjerferge | 2023-02-04 | Passasjerferge | ['Kategori:Fergetyper', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Passasjerferge er et sjøfartøy ment for personbefordring på faste fergesamband, ofte av lokal eller regional karakter. De beste eksempler på dette i Norge er Nesoddbåtene og Oslo-Fergene i den indre Oslofjorden som i nyere tid avløses av Norled og Boreal som står for en utskifting av eldre passasjerferger med batterielektriske ferger. Disse som går ut til øyene i Oslofjorden har betegnelsen øybåter mens Nesoddfergene betegnes som lokalferger. Det varieres meget fra de minste fergefarkoster som kunne være robåt (roferge) til enorme skip med rom for flere tusener gående reisende som sambandet Staten Island Ferry mellom Staten Island og Manhattan i New York, USA.
Dette begrepet er så rommelig, at ulike båttyper som bilferger og hurtigbåter også kan betegnes som passasjerferger. I teknisk omtalelse er bilferger som også tok med passasjerer uten reisemidler som sykkel eller bil, betegnet som kombinerte passasjer- og bilferger i Norge fra gammelt av. Disse som en regel er i faste fergesamband med opptil tre stopp, selv om lokale rutetjenester kunne også betegnes som «ferger» tross flere anløp per rute. Noen av sambandene kunne være sesongbestemt som hvis bare om sommeren eller som turreisestilbud for opplevelsesreiser.
| Passasjerferge er et sjøfartøy ment for personbefordring på faste fergesamband, ofte av lokal eller regional karakter. De beste eksempler på dette i Norge er Nesoddbåtene og Oslo-Fergene i den indre Oslofjorden som i nyere tid avløses av Norled og Boreal som står for en utskifting av eldre passasjerferger med batterielektriske ferger. Disse som går ut til øyene i Oslofjorden har betegnelsen øybåter mens Nesoddfergene betegnes som lokalferger. Det varieres meget fra de minste fergefarkoster som kunne være robåt (roferge) til enorme skip med rom for flere tusener gående reisende som sambandet Staten Island Ferry mellom Staten Island og Manhattan i New York, USA.
Dette begrepet er så rommelig, at ulike båttyper som bilferger og hurtigbåter også kan betegnes som passasjerferger. I teknisk omtalelse er bilferger som også tok med passasjerer uten reisemidler som sykkel eller bil, betegnet som kombinerte passasjer- og bilferger i Norge fra gammelt av. Disse som en regel er i faste fergesamband med opptil tre stopp, selv om lokale rutetjenester kunne også betegnes som «ferger» tross flere anløp per rute. Noen av sambandene kunne være sesongbestemt som hvis bare om sommeren eller som turreisestilbud for opplevelsesreiser.
== Norge ==
=== Oslo ===
Den tidlige rutetrafikken i den indre Oslofjord i 1800-tallet var etter samme mønster som lokalbåtfart i resten av landet, men skilt seg ut ved å være mer egnet for passasjerfart enn passasjer- og godsfart, preget av de lokale forholdene med smule farvann, små brygger og liten tidevannsforskjell. En lokalbåt som også betegnes som fjordbåt eller pappabåt, hadde liten plass for dekkslast, lavt fribord og store vindusåpninger nær vannlinjen som de svenske skjærgårdsbåtene kjent fra Stockholm med dens tilhørende skjærgård. Dette skyldes den voksende storbyen med flere havnebasseng med kort adgang til enten arbeidsplass eller kommunikasjonstjenester som jernbanen, de omkringliggende bygdene og byen knyttes sammen til land - og til sjøs. De lengste rutene gikk helt fram til Drøbak som i begynnelsen på det tjuende århundret hadde flest rutebåtanløp per dag over hele landet, en båtkultur omkring pendeltrafikk, passasjerfart, faste rutesamband, lystreise og ferieutflukt hadde etablert seg i slutten på 1800-tallet.
==== Bygdøyfergene ====
Den første reelle fergestrekningen ble åpnet av fergemannen Elias Skarpsno i 1816 mellom Skarpsno i dagens bydel Frogner og Rodeløkken på Ladegaardsøen som nå er bedre kjent som Bygdøy. Utflukt til det landlige øya som etter hvert fikk fornøyelser og attraksjoner, begynte å bli populært og det tok ikke lang tid før Bygdøyfergen hadde etablert seg med tusenvis av passasjerer hver dag, etter hvert som mange fergemenn med disses snekkene kom til. Den første fergestrekningen over Frognerkilen etterfølges av den direkte fergestrekningen mellom Pipervika i dagens Oslo sentrum og Ladegaardsøen, men det kunne ta 45 minutter for fergemannen å ro til øya, så denne strekningen var mer en turiststrekning enn et samband. Robåtene forsvant fra Frognerkilen i 1896, selv om tilbud om hyring av robåter vedvart fram til 1920-tallet.Fergestrekningen over Frognerkilen som var blitt Skarpsno-Oscarshall var åsted for en rekke nyheter fram til nedleggelsen i mellomkrigstiden, først var to små dampferger satt inn, disse erstattes med en kabelferge som heller ikke var en suksess, og deretter både motorbåt og elektrisk drevne båter, dvs. batteriferger. Den hadde blitt avløst av bedre vegforbindelser og mer kapable ferger på den nye fergestrekningen Skillebekk-Dronningen siden 1898. Allerede i 1840-tallet ble dampbåt sendt ut om sommeren, den første var «Josephine», også kalt «Jossa» på folkemunne, deretter den litt større «Jonas Colett» som gikk ut to ganger i uken om sommeren. Etter hvert som det bygges landsted og permanente boliger på øya som var blitt landfast, meldt det seg et behov for direkte fergesamband til bysenteret i Christiania.
Dette fulgt til etablering av ruteselskaper som Bygdøy Dampskipsselskab som i 1857 hadde en hjulbåt. Det første rederiet som lykte med å etablere fergefart mellom Pipervika og Ladegaardsøen (Langvikbukten), var Ladegaardsøens Dampskipsselskab dannet i 1864, som satte inn D/S «Oscar» med plass til 150 passasjerer, som etter kort tid avløses av dampbåten «Louise» med plass for 144 passasjerer, som var på 30 brutto tonn, var 80,2 fot lang og 11,7 fot bred i dimensjonene. Bygdøy Dampskipsselskab overtok virksomheten i 1874, som fortsatte med tradisjonen med navnet etter de tre kongelige Louiser som hadde oppholdt seg på Ladegaardsøen, D/S «Louise I» som den første pendelfergen i Kristiania i 1892 og den større D/S «Louise II» fra 1898.
Fram til innsettingen av «Louise I» var samtidige ferger dampbåter, blant annet av rederiet Bygdø Nye Dampsskibsselskab skiftet i 1884 som hadde tre brygger på Bygdøy som betjenes med hver sin båt, «Carl», «Eugen» og «Axel» fra Pipervika. D/S «Carl» var 66,5 fot langt og 13,2 fot bredt med dypgang på 5,8 fot som en typisk passasjerbåt med salongdekk og et åpent shelterdekk. Større fartøyer som «Oscar» og «Bygdøy» var satt inn i 1890-årene, men innføringen av pendelfergen med kortere reisetid snudde situasjonen til konkurrentenes fordel, rederiet avviklet engasjementet i 1899. Da hadde et tredje fergerederi, Huk Aktieselskab også hentet fram nye båter basert på den nye fergetypen etter å ha åpnet strekningen Skillebekk-Dronningen, som utvides med nye ruter til forskjellige steder på Bygdøy.
D/S «Framnæs» var en opprinnelig stockholmsferge bygget i Gävle i 1897 under sitt navn D/F «Nybron I», som ble solgt til Huk Aktieselskab i det samme året, og deretter blitt et forbilde for de etterfølgende bygdøyfergene under navnet «Framnæs» med numre i tillegg fra 2 til 6, den siste ble levert i året 1914, men var solgt etter bare fire år til Bergen hvor den tjenestegjort som lokalferge under navnet «Uren». De små hendige fergene utklasset de større Louise-fergene, ikke minst ettersom trafikknutepunktet i Langvikbukten hadde flyttet seg til Benneches brygge (Dronningen) med Huk Aveny som gikk innover Bygdøy. Men D/S «Louise II» forbli den største bygdøyfergen i historien ved å være 103,7 fot lang, 21,5 fot bred og 10,7 fot dyp på 134 bruttotonn med plass for 331 passasjerer.Huk Aktieselskab gikk til likvidasjon i 1917 fordi flesteparten av fergene var dampdrevet med et kullbehov som var blitt for kostbart som et resultat av den første verdenskrigen. Skibsaktieselskabet Bygdøfærgerne overtok virksomheten etter en sanering som så «Framnæs 2» solgt til Laxevaag Kommunes fergeselskap, omdøpt til «Oldernes», M/S «Framnæs 3» solgt til Kristiansund og «Framnæs 6» solgt til Bergen. Den første bussruten til Bygdøy ble åpnet i 1923, og denne skulle etter hvert underminere fergefarten. Trafikken ble etter hvert redusert, og i 1948 ble helårsrutene innstilt, knapt tre år senere var trafikken redusert til sommertid.
Båtservice overtok aksjene i selskapet og dermed ansvaret for driften med nye moderne motorbåter som avløste alle eldre dampferger fra 1956, disse er fremdeles i trafikk mellom Pipervika og Dronningen/Bygdøynes i sommerhalvåret for turistene og fastboende som sightseeingbåtene. Den første fjordbussen er «Båtservice I», som etterfølges av andre båter med det samme navnet med numre i romertall i tillegg. Den siste båten som var levert i 1957, er «Båtservice IX» levert fra Haugesund Mekanisk Verksted.
==== Badefergene ====
I begynnelsen på 1800-tallet var det ansett å være usunt å bade ute, men etter åpningen av et utendørsbad nedenfor Akershus festning i 1820 begynte det å etablere seg en badekultur med godt utstyrte og innelukkede badeanlegg som kunne tilfredsstille anstendighetskrav samt gav besøkerne anledning til å bade i sjøvannet. Badehusene var dermed populære friluftmål med forlystelsesmuligheter for folk som søkt et avbrudd fra hverdagslivet og allerede i 1820 var den første badefergen i drift fra festningsbryggen ut til det flytende badehuset. Det var ikke bare på Bygdøy badeanleggene fantes, disse ble også oppført på øyene ute i fjorden og på strendene. Nordstrand Bad hadde faste rutebåtsamband med Pipervika og jernbanebryggen i Bjørvika siden 1890.
Siden 1914 da det første kommunale friluftbadet ble anlagt på den sørvestre siden av Hovedøya, var badeferger et fast innslag, ettersom både badet og fergene ble gratis for publikum. To småbåter, M/S «Sjøbad I» og M/S «Sjøbad II» var satt inn, men tre større båter overtok i 1915-1917, M/S «Sjøbad III», M/S «Sjøbad IV» og M/S «Sjøbad V» med større passasjerkapasitet. De fire sjøbadfergene fraktet badende ut til badet på Hovedøya fra Skillebekk i vest, Festningskaien i sentrum og munningen av Akerselva i øst, den mindre «Sjøbad II» avløses av en større båt som også fikk det samme navnet i 1923. Badet trakk mange mennesker til Hovedøya, i året 1936 hadde 238,221 kommet dit i løpet av en sesong.
Hovedøya Bad ble nedlagt i 1950-tallet til fordel for friluftbadet ute på Langøyene, og samtidig overtok de kommunale badefergene trafikken til Ingierstrand Bad, i 1953 ble M/S «St. Halvard», en stor passasjerferge på 176 bruttotonn satt på denne ruten med plass for 294 passasjerer. Men badegjestene begynte å bruke egne transport til badestedene på fastlandet, som etter hvert mistet badefergetjenesten. En ny aluminiumsbåt med navnet M/S «Sjøbad I» var levert til Oslo Kommune som en allroundbåt. Badetrafikken gikk nedover i 1970-årene slik at det ikke lenge var blitt lønnsomt, de tre eldre badefergene - II, III og IV kalles baljer mot slutten på disses virksomhet. M/S «Hovedøya» som var anskaffet i 1968, er den siste badefergen. Oslofergene overtok driften av Langøyruten sammen med «Sjøbad I» som omdøpes til «Oslo VII».
==== Øybåtene ====
Dagens øybåtene kalles også fjordbåter, men var først og fremst ment for rutetrafikk mellom byen og omkringliggende øyer ute på fjorden. Det første fartøyet med anløp i øyene var sannsynlig hjulbåten «Dragen», en 75 fot lang og 13 fot bred båt bygd for godseier Treschow i Larvik i 1847, som var kjøpt av Christiania og Omegn Dampsskibsselskab. I tillegg til den faste ruten mellom byen og Ladegaardsøen seilt den ut til Lindøya og Nordre Langøy i årene mellom 1857 og 1862. Fra 1866 var det faste ruter ut til Ormøya med D/S «Sirius» , en av dampbåtene for Christiania-Oslo Dampsskibsselskab som gav sine båtene stjernenavn. D/S «Ceres» var den første større rutebåten på 75,5 fot lengde, 13,1 fot bredde og 6,2 fot i dypgang på 48 bruttotonn, som kunne ta med seg 128 passasjerer. Denne ruten til Sjursøya, Ormøya, Malmøya og Ulvøya med D/S «Ceres» vedvart fram til 1928, siden 1876 var driften opprettholdt av Christiania-Ormsund Dampskibsselskab.Utbyggingen på de kystnære øyene på den østre del av indre Oslofjorden med sommervillaer fulgt til et behov for direkte båtruter mellom feriestedene og selve byen. Dette trafikkmønsteret vedvart i nyere tid til de indre øyene, i særpregenheten Lindøya og Nakholmen hvor det ble reist sommerhytter. Det ble etter hvert reist broer til de kystnære øyene slik at rutemønsteret endret seg etter bortfall av Sjursøya og Ormøya. Ulvøya fikk også bro, men til tross for dette fortsatte rutebåtene å anløpe øya med M/B «Flaskebæk» i A/S Nesodden Dampsskipsselskaps eie fram til 1936 og med dampbåten «Lagfjord» eid av Oslo Fjordruter fram til 1940. I etterkrigstiden var rutetrafikken redusert til bare de indre øyene utenfor Oslo havn, Hovedøya, Bleikøya, Nakholmen, Gressholmen, Lindøya og Langøyene.
Ved århundreskiftet til det tjuende århundret ble småferger satt inn mellom byen og øyene, restauratør Christian Christiansen startet fergetrafikken mellom Vippetangen og Hovedøya i 1906, seks år senere hadde han en flåte av mange motorbåter; «Motor» og «Oslo» var de første to, men navnet «Oslo» videreføres med etterfølgende båter som fikk numre I-IV, en navnetradisjon som holdt seg i livet for mer enn ett århundre. Christiansen gav seg i 1915, men andre så anledningen og overtok konsesjonen for trafikken på øyene i 1917, disse var Josef Bøe og Axel Holm som stiftet firmaet Holm og Bøe. De fire Oslo-fergene ble overtatt og omdøpt; «Oslo I» til «Lille Oslo», «Oslo II» til «Stor Oslo» og «Oslo III» til «Langen». Trafikken steg utover årene etter hyttebebyggelse var tillatt på øyene, og større passasjerbåter måtte skaffes fram. «Oslo IV» som var bygget av Løvaas i Drøbak, ble levert i 1923.
«Oslo V» som var populært kalt «femmer´n» med plass for 94 passasjerer, dannet forbilde for de etterfølgende fergebåtene, «Oslo VI» i 1924, «Oslo VII» i 1927, «Oslo VIII» og «Oslo IX» i 1936. Disse var åpne motorbåter uten styrehus med et værdekk som gav passasjerene ly mot værelementene, men «Oslo IX» er den første med styrehus og lukket salong, den settes inn på sambandet mellom sjøflyplassen på Gressholmen og byen fram til åpningen av Fornebu flyplass i 1939. Etterkrigstiden var en vanskelig tid for båtfirmaet som kjøpt M/S «Huk» og ombygd den til «Oslo X» i 1959, men mot slutten overtok firmaet andre båtruter, spesielt trafikken til Hovedøya fra 1968. De «tradisjonelle» Oslo-fergene fortsatte etter diverse bygging, og firmaet skiftet navn til Oslofergene etter å ha blitt overtatt av Thor Bøe og gjort om til privat firma i 1964. Oslo-fergene var blitt relative moderne båter med lukket salong og reist styrehus, bare «Oslo VI» var ikke forlenget.
I slutten på 1970-årene var det klart at mer kapable båter måtte til, samtidig som de første diskusjonene om å integrere båttrafikken i billettsystemet opprettet av Oslo Sporveier startet. Både økende trafikk til øyene etter integreringen inn i billettsystemet fra 1981 og overtagelsen av kjøringen til Langøyene i 1985 medregnet den tidlige «Sjøbad I» som omdøpes til «Oslo VII», gjorde flåten på fire ferger for liten. På slutten av 1980-tallet hadde Oslofergene fire båter, «Oslo VI», «Oslo VIII», «Oslo IX» og «Oslo VIII». Den første fergen med kapasitet for over 200 passasjerer ble bestilt under navnet «Oslo V», men den brant opp på verftet og erstattes med «Oslo XI» som den første av den nye generasjonen.«Oslo XI» som ble levert i 1989, kunne legge til med baugen uten behov for trosser, dette gjør lasting og lossing av passasjerer mer effektiv. Søsterskipet «Oslo XII» levert i det neste året, 1990, var bygd på samme lest med like mange passasjerer om bord, 236 til sammen. Høydepunktet for firmaet var i 1996-1998 med hurtigbåten M/S «Oslo IV», en westamaran på sambandet Oslo-Strømstad. Den tredje fergen av den tredje generasjonen, «Oslo X», var levert i 1998. Få år senere var alle tradisjonelle Oslofergene borte med et unntak, «Oslo IX» som var reddet fra opphugging i 2001. Den fjerde og siste fergen, «Oslo VIII» levert fra Mandal Båtservice i 2009 erstattet «Oslo VII» som ble opphugd som den siste badefergen i Oslos historie.Trafikken bare øker i løpet av årene, og en reservebåt, «Nyvigra III», måtte leies inn i året 2016. Oppgaven var i ferd med å bli for stor for Oslo-Fergene som gikk over til biodiesel på de fire rutefergene. Under den varme og solrike sommeren i 2018 fraktet øybåtene 1,2 millioner mellom øyene i Indre Oslofjord og byen. Det bli besluttet å legge ut fergetjenesten på anbud, og Boreal Sjø som en av de fem tilbydere vant kontrakten med Ruter i januar 2020. Det var besluttet at all kollektivtransport i hovedstadsregionen skal være utslippsfri i 2028, så elektriske drift var blitt obligatorisk. Oslo-Fergene avsluttet virksomheten den 31. oktober 2021.
Boreal Sjø som overtok virksomheten fra året 2022, bestilt fem batterielektriske ferger av type MM 35 PE EL, design av det norske designbyrået Multi Maritime og bygd i Tyrkia som pendelferger på 35 meter lengde og 8 meter bredde med plass for 350 passasjerer fordelt på to dekk med salongrom med store utsiktsmuligheter og stort soldekk. De vil få navnene «Oslofjord» med romerske tall i tillegg fra I til V. «Oslofjord I» ankommet Oslo den 15. desember 2021 for å settes i rutetrafikk fra januar 2022.
==== Nesoddbåtene ====
Nesodden er en halvøy mellom Oslofjorden til vest og Bunnefjorden til øst som er så langstrakt, at rutetrafikk med båt i lang tid var det eneste alternativet mellom Nesoddtangen og Christiania/Kristiania/Oslo fram til utbyggelsen av det nasjonale vegnettverket i etterkrigstiden. Rutebåtene modellert på den norske lokalbåten som regel betegnes som fjordbåter, men også som nesoddbåter og i nyere tid nesoddferger. Tradisjonell rutetrafikk med mange stoppesteder avhengige av tilgjengelige brygger på begge sider av halvøya startet i midten av 1800-tallet, men Bunnefjorden var tradisjonelt den viktigste ferdselsåren i flere århundrer. Dette skyldes de geografiske forholdene ved at østsiden av Nesodden bukter seg slakt ned mot fjorden. Derfor fraktet bøndene sine varene dit om sommeren for båtfrakt og om vinteren på isen.
Den første rutebåten var hjulbåten «Dragen» mellom byen og Hellvik og Presteskjær på Nesoddlandet mot Bunnefjorden i 1857. Dette fulgt senere til etableringen av det første rederiet, Interessentskabet Bundefjord stiftet i april 1874, som i det neste året fikk et nytt navn, Bundefjords Dampskibsselskab med en tyskbygd skruebåt, D/S «Bundefjord» med passasjersertifikat for 193 passasjerer på et 89,8 fot langt, 16,2 for bredt og 9 fot dypt skrog med salongrom. Den gikk bare i sommerhalvåret og fungert mer som skyssetransport med hovedvekt på passasjerfrakt. Denne båten overlevd fram til 1953, populært kalt «Dokka i fjorden» som en av de meste legendariske fjordbåtene. På vestsiden var rutetrafikk til Oslo besørget med rutebåtene fra Tønsberg, men disse sluttet å anløpe bryggene i 1889 og Nesodden Dampskibsselskab ble dannet med båten D/S «Jona» i 1892.
Mot slutten på 1800-tallet hadde det etablert seg en rutetrafikk fra begge sider av Nesodden til Kristiania da trafikkmønsteret endret seg med større vekt på sommergjester, og inn i den første halvdelen av 1900-tallet ble relative store passasjerbåter foretrukket, først ut var D/S «Nesodden» levert til Bundefjord Dampsskibselskab i 1903 med plass for 241 passasjerer. To konkurrende rederier, Bundefjord Dampsskibselskab og Aktieselskabet Helvig siden 1905 slo seg sammen til Aktieselskabet Bundefjord-Helvig i 1908. Flere mindre selskaper oppsto, men disse vart ikke lenge, og A/S Bundefjord Dampskibselskap overtok all trafikk i Bundefjorden i 1925. Helårsbåter bli et fast innslag i rutene på Nesodden etter hvert som allsidige båter med isbryteregenskaper overtok i mellomkrigstiden. Trafikken fra Nesodden til Oslo hendt med mange båter som kunne finne på å kappe med hverandre om å være først ut forbi Dyna fyr.Et varsel om nye tider kom med den første motorbåten, M/S «Flaskebæk» levert til Flaskebæk og Omegn Trafikselskab i 1914. Den ble senere overtatt først av Nesodden Dampsskibsselskab i 1926, deretter av Bundefjord Dampskibselskap i 1930 som øybåt mellom Flytebryggen i Nesodden og Malmøya fram til 1937. Rutetrafikken hadde blitt så stor, at Bundefjord Dampsskibselskap bygge et nytt skip hver femte år for å ha nye og skikkelige rutebåter, de var fremdeles dampdrevet som «den flotteste og mest moderne fjordbåt i landet», D/S «Ursvik» levert i 1933 med plass for 370 passasjerer på et 107,2 fot langt, 21,9 fot bredt og 7,3 fot dypt skrog på 191 bruttotonn. Som svar på dette hadde Nesodden Dampskibsselskab D/S «Fjellstrand» levert som en 110,1 fot lang, 21,9 fot bred og 7,3 fot dyp rutebåt på 218 bruttotonn i 1935 med plass for 379 passasjerer.Etterkrigstiden så veldige store forvandligheter omkring Nesodden som fikk gode vegforbindelser med bussruter til Oslo og andre byer og en rasjonalisering av rutebåttrafikken med færre brygger og større båter. De to rutebåtrederiene ble slått sammen til A/S Nesodden-Bundefjord Dampskipsselskap (NBDS) i ly av krigen den 26. mars 1941. En voldsom utbygning på Nordre Nesodden tok seg til, samtidig som varefrakten trappes ned etter hvert som vegene ble bedre og nye ferdselsårer som på Nesoddplatået tiltrakk seg kjøpmenn og kunder bort fra sjøen. Det var ikke lenge økonomisk hensiktsmessig å ha mange stoppesteder, og rutebussene gjort det mulig å konsentrere seg om færre stoppesteder, som Nesoddtangen brygge. Dampdrift var også blitt kostbart, så NBDS også måtte skifte til dieseldrift. I 1956 måtte Nesodden kommune overta aksjemajoriteten i NBDS i 1957, og i løpet av ett tiår ble nesten hele rutetrafikken nedlagt til fordel for fergestrekninger mot Oslo.Motorbåten «Prinsen» bygget av Stord Verft var den første moderne nesoddbåt under leveransen til NBDS i 1955, som startet en ny navnetradisjon ved å døpe sine båter med eventyrnavn. De nye motorbåtene helt avløste alle eldre båter, i løpet av 1960-årene ble en ny båttype, fergen, satt inn mellom Nesodden og Oslo med 30 minutters og deretter 20 minutters intervall i rushtid som gjort det klart at raske og store motorbåter måtte settes inn, først den mindre «Veslefrikk» i 1960, deretter søsterskipene «Tyrihans» og «Prinsessen» i 1964 og 1965, siden «Lykkeper» fra 1969. M/S «Lykkeper» på 292 bruttotonn var 36,1 meter lang og 7,2 meter bred med en hydraulisk port i øvre aktre salong og plass for 380 passasjerer. Under hundreårsfeiringen i 1974 ble en passasjerferge kontrahert og levert under navnet M/S «Huldra» med plass for 429 passasjerer fordelt på tre dekk med salonger og to store sideporter for lossing og lasting. Den var den største nesoddbåten med en bruttotonnasje på 609 tonn og var 132,7 fot lang, 29,6 fot bred og 9,0 fot dypt.Overgangen til fergetrafikk fullbyrdes i 1980-årene med kjøpet av bilfergen «Fenring» («Askøy») fra Rutelaget Askøy-Bergen som leveres til Nesodden som en nødløsning, men dette var begynnelsen på den neste generasjonen. Det var diskusjon om Nesoddbåtene var best tjent med konvensjonelle ferger eller hurtigbåter, men det ble pendelfergen som triumfert i slutten. Bilfergen fra Bergen som fikk navnet «Smørbukk» hadde sidegangveier fram til ombyggingen i 1992-93, så «Dronningen» levert i 1987 ble den første pendelfergen blant nesoddbåtene, med porter i hver ende. Da var nye terminaler ferdigbygget på Nesoddtangen og Aker brygge for fergeforbindelsen over fjorden.Innføringen av pendelfergen revolusjonerte trafikken, ettersom Nesoddtangen brygge og Aker Brygge fikk hydrauliske lemmer som gjør det mulig å legge med den ene enden til, og med store dører ut til dekk for passasjerene. M/S «Dronningen» var 44,0 meter lang og 9,6 meter bred, 4,2 meter dyp med deplasement på 285 bruttotonn. Søsterskipet av «Smørbukk» fra Rutelaget Askøy-Bergen, «Digernes» («Kleppestø») ble solgt til NBDS i 1989 og utsatt for ombygning inn i en passasjerferge med kapasitet for 600 passasjerer. Den «nye» fergen under navnet «Bamse Brakar» hadde store lyse salonger og riklig med plass, og i 1993 var «Smørbukk» ombygd til den samme standarden.
Det var også i 1980-årene hurtigbåten kom til Nesodden. Allerede i 1974 ble den første hurtigbåten levert til NBDS, «Mikkel», bygget i plast som en katamaran ment for rutefart på Bunnefjorden. Selv om pendelfergen kom fra striden i 1980-årene med seieren i behold, var ambisjonene om hurtigbåtene aldri oppgitt, og en fergestrekning mellom Nesoddtangen og Fornebu ned stans i Lysaker var startet i august 1986 med «Tornerose» for skyssetrafikk av reisende mellom Nesoddlandet og flyplassen i Fornebu. I 1988 overtok «Snarveien», og i januar 1991 kom den moderne katamaranen «Prinsessen» med en kapasitet på 24 knop til Nesoddtangen brygge. Den hadde en reisetid på 5 minutter.
Hurtigbåtene var den gang ikke utstyrt med hydrauliske landganger på fordekket, «Prinsessen» var først ut med landgang i baugen i landet. Selv etter nedleggelsen av Fornebu flyplass hadde hurtigbåten etablert seg mellom Nesodden og Oslo, demonstrert med katamaranen «Prinsen» i 1999.I 2009 ble trafikken mellom Oslo og Nesodden lagt ut på anbud, og Tide Sjø vant med en ny flåteplan med både pendelferger som vil være gassdrevet, og hurtigbåter med landgang. Tre gassferger ble bygd av verftet Chantiers de l’Atlantique eide av Aker Yard i Frankrike og levert til Tide Sjø, samtidige er 49,9 meter lang, 12,10 meter bred og 5,35 meter dyp på 1139 bruttotonn med plass for 628 passasjerer - M/S «Tidekongen», M/S «Tidedronningen» og M/S «Tideprinsen». Disse settes inn på sambandet Aker Brygge - Nesoddtangen brygge mens to hurtigbåter, «Tidebaronessen» og «Tidebaronen», leveres fra Brødrene AA i Hyen med plass for 250 passasjerer og en toppfart på 30 knop. I senere tid mistet de alle ordet «Tide» fra navnene etter selskapet skiftet navn til Norled i 2012.I 2019 ble de tre gassfergene ombygd til elektrisk drift - «Kongen», «Dronningen» og «Prinsen». Dette hendt ved å skifte ut gassmotorene og drivstoff med totalvekt på 36 tonn med batterier og elektro- og automasjonsutstyr på 26 tonn. Da hadde Nesoddbåtene mellom Aker Brygge og Nesodden blitt Norges største bilfrie samband med 2,7 millioner passasjerer hver år.
=== Bergen ===
Bergen i eldre tid lå så isolert, at båttransport var det eneste alternativet for beboere både i byen, omegn og Vestlandet hvor befolkningsspredningen betyr at det er mange mindre befolkningskonsentrasjoner. Dermed var all personbefordring mellom Bergen og omegn på lengre hold med lokalbåter i ruter med mange anløpshavner. Men selve byen er omringet av vann, først og fremst Vågen og Puddefjorden. I 1800-tallet begynte en industrireising som lagt beslag på store områder utenfor det gamle byområdet som utvides til å omfatte begge sider av Vågen i første omgang. Etter hvert som bybefolkningen forøke seg i tråd med veksten i tilgjengelige arbeidsplasser, ble kollektivtrafikk for de reisende nødvendig. Fra gammelt av hadde fløttmennene forsørget transport av mennesker og varer tvers over Vågen med robåter, og fram til 1893 var minst syv fløttmannsstasjoner opprettet for fergefart i selve byen mens det var flere fløttmannsstasjoner på begge sider av Puddefjorden.
==== Laksevågfergene ====
Den første fergeruten var i 1865-66 med Dampbaadelaget med dampbåtene «Louise», «Carl» og «Fridtjof» mellom Triangelen, Nøstet og Laksevåg. Føreren tok ofte slepeoppdrag underveis, dette fulgt til misnøye ettersom store forsinkelser og høye billettpriser oppsto. Andre tok opp konkurransen som A.S. Trafik fra 1872 med «Trafik» og senere «Ekspress», kun på Nøstet-Laksevåg strekningen. Dampbaadelaget innstilte sin virksomhet i 1879 og solgt sine dampbåtene, da hadde forbindelsen mellom Laksevåg og Bergen oppstått med flere dampbåter. Ettersom jernskipsbyggeriet Martens, Olsen & Co. ble grunnlagt på Laksevåg i 1882 i tillegg til andre industribedrifter betyr det at kapasiteten på de små dampbåtene ikke lenge var tilstrekkelig. Repslager Janson som overtok Laxevaag Repslageri på Damsgård i 1873, hadde lenge drevet rutetrafikk over Puddefjorden med «Louise» etter han kjøpt den av Dampbaadelaget, men fant at den var for liten og dårlig egnet for helårsvirksomhet.I 1885 ble aksjeselskapet Laxevaag Fampfærgeselskab startet for å opprettholde en fast fergerute mellom Nøstet og Laksevåg, først med «Louise», deretter «Trafik», men ingeniør Daniel G. Martens jr. som hadde arbeidet i England og Tyskland og dermed tok med seg ideer derfra, benyttet hans fars skipsverftet for å bygge seg et nytt og større fartøy. Martens, Olsen & Co levert selskapets første ferge, «Laxevaag», som også er den første kjente pendelfergen i Norge, i desember 1885. Den hadde propell i begge ender, et lukket hoveddekk med salongrom og et shelterdekk eller soldekk som først hadde skipperplass i det frie, som det senere var reist styrehus på, og plass for 160 passasjerer. Fergen var 60,3 fot lang, 14,1 fot bred og 5,1 fot dyp på 75 bruttotonn. Den var en umåtelig suksess, 425 000 passasjerer reist med fergen i det første driftsåret.I 1890 ble den daglige fergetrafikken utvidet med en ny pendelferge, «Bergen» som lite annet enn en forbedret utgave av den eldre fergen, den var 65,1 fot lang, 16,0 fot bred og 5,7 fot dyp på 88 bruttotonn, og bare ti år senere hadde 830 000 reist med de to fergene, det bodde 3200 mennesker på Laksevåg. En tredje ferge ble kontrahert i 1913, som også var det første året som så 1,5 millioner reist med fergene mellom Sukkerhusbryggen på Nøstet og Fergebryggen på Laksevåg. Det var et ruteselskap, Oldernæs-Florvaags Dampskibsselskab, som med mindre dampbåter som «Louise» og «Trafik» (2) trafikkerte Ytre Laksevåg og Florvåg på Askøy med fem anløpssteder siden 1907. Men i dette året hadde det oppstått et krav om kommunale drift som sluttet med at det private fergeselskapet aksepterte en kommunal overtagelse 1. januar 1914.
Da den nye fergen, «Damsgaard» på 81,9 fot lengde, 17,7 fot bredde og 6,4 fot dypgang på 116 bruttotonn med plass for 220 passasjerer leveres fra Laksevaags Maskin- & Jernskibsbyggeri 17. mai 1914, var Laksevaag Kommunale Ferger (LKF) dannet etter sammenslåing av fergeselskapet og ruteselskapet. Dampbåtene på ruten i Ytre Laksevåg erstattes med Bygdøyfergen «Framnæs 2» under det nye navnet «Oldernæs» fra 1916, dette fulgt til at den var lokalt kalt Florvågfergen og Oldernesfergen fram til nedleggelsen i 1939. Befolkningsveksten på Laksevåg fulgt til krav om hyppigere fergeruter, og i 1924 ble et søsterskip av «Damsgaard» levert under navnet «Laksevaag», som var litt større; 82 fot lang, 17,6 fot bred og 7,5 fot dyp på 115 bruttotonn med plass for 212 passasjerer.Nedgangen begynte med åpningen av veien til Nygårdsvik-Simonsvik i Ytre Laksevåg i 1933, som deretter fulgt til nedleggelsen av Florvågruten i 1939 og man overlot ansvaret for fergeforbindelsen mellom Askøy og fastlandet til andre. Dette var begynnelsen på askøyfergene først fra Nøstet, deretter fra Kleppestø i Bergen. Askøyfergene var kombinerte passasjer- og bilferger med hovedvekt på passasjerfrakt fram til åpningen av Askøybroen i desember 1992. Det hadde lenge vært planer om bro over Puddefjorden og bussrutetrafikk var i ferd med bli en viktig investering etter vegene til Fyllingsdalen og Nygård var blitt åpnet. Den tyske okkupasjonen under krigen med anlegger på Laksevåg førte til sterk slitasje på fergene som etter hvert måtte erstattes, men broplanene fulgt til en utsettelse. Puddefjordsbroen ble åpnet i desember 1956, og antall fergepassasjer raser ned fra 2 427 504 per år med 66 % i de neste tre år.Det ble vedtatt i desember 1959 at fergeruten skal nedlegges, og den siste fergeturen fant sted med «Laksevaag» 31. mai 1960. Alle tre ferger, «Laksevaag», «Damsgaard» og «Oldernæs» ble solgt og opphugd. Selskapet overlevd som busselskap under det nye navnet Laksevåg Kommunale Rutebilselskap fram til sammenslåingen med Bergens Sporvei i 1972.
==== Damsgårdfergene ====
Puddefjorden sluttet mot Damsgårdssundet mellom Møhlenpris i Bergen og Damsgård. Med trikkens ankomsten i Møhlenpris mente det at disse boende på den andre siden av Damsgårdssundet kunne ta seg fram til Bergen sentrum ved å krysse sundet med fløttmannsbåter, noe som fulgt til befolkningsvekst. Fløttmennene fraktet 3000 personer hver dag i året 1916 da det kom krav om fergeforbindelse. En fløttmannsbåt som en typisk roferje av sin tid, kunne frakte opptil 15-16 personer.
LKF leide og senere kjøpt to motorbåter, «Per» og «Pål» i 1916 for å åpne den første fergestrekningen mellom Uren og Møhlenpris der sundet er på sitt trangeste. Den skranglende båten med overbygg ble satt i rute ved midnatt, og dermed kalles «Natt-Per» fram til 1930. LKF var raskt med å realisere behovet for større kapasitet, og kjøpt «Framnæs 6» fra Oslo i 1918. Den fikk navnet «Uren» som i 1929 fikk direkte forbindelse med trikken etter Linje 3 forlenges fram til Wolffs gate hvor fergeleiet lå. LKF trakk seg ut av virksomheten så et selskap oppsto omkring fergebesetningen, D/F «Uren»s Mannskab i 1930. Eierne kjøpt motorfergen «Risør No 2» fra Haugesund og ombygd den til en lukket båt med salongrom med plass for 30 personer på benker i 1939 under navnet «Uren I». Selskapet fortsatt fram til 1950 med de to fergene og reservebåten «Møhlenpris».Bergens Elektriske Færgeselskap A/S utvidet sitt operasjonsområde fra Vågen til Puddefjorden, men det ble et tapsprosjekt tross overtagelsen av de tre nevnte båtene, hvorav dampfergen fra Oslo som var solgt for opphugging. Åpningen av Puddefjordsbroen i 1956 fulgt til at «Uren I» som var omdøpt til «BEF 3», måtte settes i opplag i 1957.En andre fergestrekning lengre ut i sundet ble åpnet i 1938 av fløttmann Bernhard Einarsen mellom Dokkeskjærskaien, Dokken i Bergen og Døscherkaien/Trondhjemsbryggen på Frydenbø med to motorferger, «Dokken» og «Frydenbø», disse var små pendelferger på 30 fot lengde som fraktet 30 passasjerer i løpet av to minutter over sundet. Einarsen hadde mange gode år med fergene fram til åpningen av Puddefjordsbroen, i etterkrigsårene reiste 50 000 per måned med fergene. De to utsøkte pendelfergene, populært kalt dokkeferger, var bygd hos Gravdals Skibsbyggeri og Trælastforretning i Sunnhordaland. Etter nedleggelsen i februar 1957 ble «Frydenbø» opphugd, men «Dokken» overlevd som arbeidsreisebåt for Sjøforsvaret fram til Laksevåg kulturhistoriske forening kjøpt den i 1993.
==== Beffen ====
Den meste kjente passasjerfergen i Bergen som også er en attraksjon, er et kjært objekt med mange navn, Vågsfergen, noen ganger etter rutene som Murefergen og Holbergfergen, men også «Trikkefergen» fra den tid da trikken gikk i Bergen ettersom det var kort vei mellom fergen og trikken - hva den er mest kjent for offentligheten i dag, Beffen, er en forkortelse for selskapets fulle navn, Bergens Elektriske Færgeselskap A/S. Fergefarten på Vågen begynte den 1. august 1894 mellom Bradbenken og Holbergsalmenning som den første av til sammen seks fergeruter i selskapets historie med to batterielektriske pendelbåter.
Det var ingeniør Jacob Trumpy som sønn av skipsbyggmester Caspar Trumpy som tok initiativet til begynnelsen på fergefarten da man mente fløttmennene kunne utkonkurreres med pendelfartøyer som vil ha kortest mulig overgangstid og dermed kortest mulig intervall fra den ene siden til den andre. Inspirasjonen bak forslaget som skissert fram 9 ruter og 16 båter, var hentet fra hans studiereise i utenlandet, blant annet i Hagen, Westfalen i Tyskland. Myndighetene aksepterte forslaget med få endringer, blant annet at det skal være seks ruter og åtte fergebåter. I løpet av året 1894 var alle fergene i virksomhet.De første fergebåtene var litt større enn fløttmannsbåter med plass for seksten passasjerer i en åpen båt med seilduk i stillastak, de var 8 meter lang, 2 meter bred og 0,8 m dyp med batteriene i midten, som måtte lades hver tiende time. Caspar Trumpys skipsverft dessuten tilbød flere typer elektriske drevne båter for kunder i Norge og utenlandet, disse var designert av Jacob Trumpy. Designet bak fergene vist seg vellykket, slik at det første driftsåret ble en suksess med gjennomsnittlige 1600 personer hver dag. I året 1895 hadde 486 000 passasjerer reist med fergene.I 1920-årene ble fergene overbygd for større reisekomfort, redusert til to ruter; Dreggen-Muren og Bradbenken-Holbergsalminningen og i 1926 ble det besluttet å skifte ut batteriene med bensin, fire år senere var alle åtte fergene ombygd for bensindrift. Under krigen 1940-45 hadde brenselsrestriksjoner fulgt til benyttelse av knott istedenfor bensin. Alle fergene hadde numre fra 1 til 8, men den første nyanskaffelsen siden 1894 ble bestilt fra Johannes S. Selvik og Sønner på Solesnes i oktober 1943. Det var først etter fredens ankomsten båten ble levert, den fikk navnet «BEF 1», den var 27,5 fot eller 8,38 meter lang med plass for tjue passasjerer. De etterfølgende fergene, «BEF 2» i 1948 og «BEF 4» (Navnet «BEF 3» var gitt til damsgårdsfergen «Uren 1») i 1956 var etter samme mal.
Nedgang i passasjerantall gjennom årene fulgt til mindre marginer for drift enn tidlig, slik at økonomisk støtte var blitt nødvendig fra Bergen kommune siden 1973, og da de to eldre trefergene ikke lenge kunne vedlikeholdes uten å bli for kostbart, var det besluttet at de to gjenværende, «BEF 1» og «BEF 4» vil erstattes med en ny ferge, «BEF 2» i 1978. Den var en treferge med skandekk, dekk og overbygg av helsveist aluminium som fikk flere til å sammenligne den med en buss på sjøen. I begynnelsen på 1980-årene var det vurdert å legge ned fergedriften, men da hadde den blitt en turistattraksjon og selskapet ble omorganisert til et aksjeselskap underordnet A/S Båttransport med Arnold Hjorth som eier i 1988, med sterk lokal støtte.«BEF 2» som den gjenværende BEF-fergen på Vågen omdøpes til MF «Beffen» i nyere tid. Vågen Færgeselskap AS kjøpt og berget «BEF 1», som ble restaurert for fergevirksomhet på ruten Fisketorget-Tollbadkaien (Akvariet) i 1998, i 2001 ble den omdøpt til MF «Vågen». Den tredje og siste Beffen-fergen, EF «Beffen», ble levert til Bergen i 2015 etter bygging i Tallinn og utrustning i Florø, som den første elektriske fergen i Bergen siden 1930, med to propelltrustere (Mastervolts PodMaster 10) i senterlinjen og er også den første stålfergen på Vågen. Den er større, 9 meter lang og 3 meter bred på 12 tonn.I 2019 valgt fergeselskapene å trekke seg fra fergefarten, for første gang på 125 år var det ikke lenge kommersiell fergedrift. Dette fulgt til at Bergen Kystkultursenter overtok ansvaret for alle tre Beffen båtene for to ruter, mellom Vågen og Norges Fiskerimuseum og mellom Tollbodhopen og Gamle Bergen, men som kun som turistattraksjon i form av å være sightseeingbåter og turbåter.
== Nord-Amerika ==
=== Toronto ===
Den kanadiske storbyen Toronto, delstatshovedstad i Ontario, ligger på nordvestbredden av ferskvanninnsjøen Ontariosjøen. Utenfor byen ligger en øygruppe på femten mindre øyer på den andre siden av Toronto Harbour, de såkalte Torontoøyene, som for det meste er lite utbygd og blitt et populært utfluktområde for befolkningen i storbyen. I nyere tid ble lokalsamfunnet på øyene bilfrie, og bilfrakt dit reduseres til det absolutte nødvendige. For utflukt fra storbyen er store passasjerferger av tradisjonell utseende benyttet på tre fergeruter fra fergeterminalen (gitt navn etter Jack Layton i 2012).
De første Toronto Island Ferries - Toronto øyferger - var hestedrevne fergefartøyer kalt hesteferger i 1833 til 1850, disse avløses av dampbåter eide av private selskaper med hovedvekt på hotellaktivitet med utfluktstilbud. Fergetrafikken i den siste halvdelen av 1800-tallet var blitt så intenst at hjuldampere begynte å avløse dampbåtene samtidig som de mindre fergeselskapene utkonkurreres av de større, i 1892 hadde dette sluttet i Toronto Ferry Company etter en fusjon av de to gjenværende selskapene.
I 1906 ble den første pendelfergen med skovlhjuldrift bygd, «Bluebell» med plass for 1,450 passasjerer fordelt på to passasjerdekk. Søsterskipet «Trillium» fra 1910 har overlevd fram til dette året og er blitt den eldste fergen i Toronto etter ombygging i 1974 og fornyelsesarbeid i 2017, den er 150 fot / 45,7 meter lang, 30 fot / 9,1 meter bred og 8 fot / 2,4 meter dyp, med sertifisering for 955 passasjerer, og har blitt et bevart veteranfartøy.
Med utgangspunktet i disse to skovlhjulfergene oppsto en flåte av flerdekksfartøyer med dels åpne øvre dekk og lukket hoveddekk i mellomkrigstiden, blant annet de propelldrevne pendelfergene «William Inglis» fra 1935 og «Sam McBride» fra 1939. Den sistnevnte er 39,9 meter lang og 10,24 meter bred med en dypgang på 3,36 meter, med en kapasitet for 736 passasjerer, som hadde en uvanlig ulykke den 20. juli 1941. Under overfarten til øyene ble «Sam McBride» rammet på sin overbygning av et fly under trening, et norsk Northrop N-3PB sjøfly med instruktør Finn S. Kjos og flyelev Tron Harsvik om bord. Flybesetningen som var i ferd med å ta av, oppdaget ikke at fergen var kommet i disses fartsretning, og rakk ikke å reagere tidsnok. Flyet smadret seg gjennom overbygningen, ødela skorsteinen og et styrehus før det krasjet ned i vannet på den andre siden. Flybesetningen overlevd ikke.I 1951 ble den tredje og siste dieseldrevne pendelfergen, «Thomas Rennie», levert til fergeselskapet som ble overtatt av den offentlige transportselskapet Toronto Transportation Commission i 1927, i dag underordnet den offentlige parktjenesten Toronto Parks, Forestry and Recreation. Fergeselskapet Toronto Island Ferries i året 2021 har en flåte på fire passasjerferger og tre bilferger ment for biltransport til Billy Bishop Toronto City lufthavn som ikke har fast veiforbindelse med fastlandet, og bare er tilgjengelig med bilferger og taxibåter. Det ble besluttet at fergeflåten skal erstattes med batterielektriske fergefartøyer, og i januar 2022 ble planene offentliggjort, to nye batteriferger vil avløse de to eldre dieselfergene i 2024 mens veteranfergen «Trillium» vil bevares som reserveferge.
=== Vancouver ===
Den vestre provinsen Britisk Columbia mot Stillehavet har en rekke ulike ferger fra svingfergen høyt opp på fjellelver til havgående bilferger, og Vancouver er en by som ligger på Burrardhalvøya vendt mot Georgiastredet mellom fastlandet og Vancouver Island, med fjorden Burrard Inlet i nord og Fraser River i sør. Vancouver utvides etter hvert over til den andre siden av fjorden, hvor kommunen North Vancouver oppsto, og Metro Vancouver som et regiondistrikt med egne kollektivtransporttjeneste var blitt til. Det var lenge fergeforbindelse mellom Vancouver og North Vancouver, men denne forsvant raskt i etterkrigstiden etter åpningen av Lions Gate Bridge i 1938. I august 1974 ble det besluttet hos provinsregjeringen at en passasjerfergerute skal åpnes mellom Waterfront i Downtown Vancouver og Lonsdale Quay i North Vancouver.Valget av navn på fergetjenesten dels kamuflerte den egentlige naturen, «SeaBus», som antyder en vannbuss/båtbuss fremfor en ordinær passasjerferge med kun to stopp. Den startet 17. juni 1977 under BC Hydro Transit og senere BC Transit med to ferger, «Burrard Beaver» og «Burrard Otter», som var oransjefarget og konstruert som passasjerfartøyer med flere sidegangsåpninger på hver side til tross for at disse er pendelferger. Disse var 111,4 fot lang og 40,6 fot bred som veldige rommelige katamaranferger med en kapasitet for 400 passasjerer og var også de første kjente katamaranferger med pendeldrift ettersom to dieselmotor med Z-drift propelltrustere (Detroit Diesel 1271) settes i hver skrog. Marsjhastigheten for passasjerfergene er lav, 11,5 knop ettersom strekningen har en reisetid på 10-12 minutter.
Til tross for sin unike tekniske oppbygging fungerte SeaBus-fergene meget godt med høy pålitelighetsgrad og god manøvreringsevne samt innbakte rutiner gjennom den trafikkerte fjorden, det er veldig sjeldent at overfarten måtte kanselleres. Det er viktig med å ha så kort intervall som mulig, så fergene ikke bare manøvrere seg fram og gå rett inn og ut, oppholdstiden i havnen forkortes med hjelp av gjennomstrømingsprinsippet hentet fra buss og trikk. Det er opptil seks dører på hver side, ved anløp vil dørene på den ene siden åpnes, og når fergen er tømt, åpnes dørene på den andre siden for passasjerene på den andre fergepiren. Det tar så lite som to minutter.Suksessen med de to første fergene fulgt til at alle fremtidige ferger er bygd etter samme mønster, først med « Burrard Pacific Breeze» i 2009, deretter « Burrard Otter II» i 2014 og «Burrard Chinook» i 2019, som kom i tjeneste fra 22. juli 2021. SeaBus har tre ferger og en reserveferge i drift.
=== New York ===
==== Staten Island Ferry ====
Den nordamerikanske byen New York ved munningen av elven Hudson på østkysten var lenge fergenes hjemby ettersom det var der verdenshistoriens første fergerute under mekanisk drift ble åpnet den 12. juli 1812 med «Jersey» mellom Paulus Hook på New Jersey og Cortlandt Street på Nedre Manhattan, som også er den første pendelferge med mekanisk drift i historien. Etter åpningen av biltunnelene, metrotunneler og broer krympet fergetrafikken meget sterkt i løpet av mellomkrigstiden, og etterkrigstiden var en periode av nedlegging etter nedlegging. Den siste ordinære fergestrekningen ble stengt i november 1967.
Men en enslig fergestrekning har overlevd gjennom passasjertransport gjennom severdighetsrike omgivelser, Staten Island Ferry mellom Whitehall Terminal i Nedre Manhattan og St. George Terminal i St. George, Staten Island, en rute på 8,4 kilometer oppover New York Harbor. I begynnelsen på 1800-tallet hadde flere regulære og halvregulære fergeruter oppstått med seilferger, og den første mellom Staten Island og Nedre Manhattan var startet av Cornelius Vanderbilt med hans privatbåt «Swiftsure» i 1810. Richmond Turnpike Company åpnet fergeforbindelsen med New York med dampfergen «Nautilus» i 1817. Vanderbilt etter hvert bli en dominerende faktor bak fergefarten fra Staten Island, det var han som overbeviste hans konkurrenter om å kjøpe hans fergeselskap og fusjoneres inn i Staten Island and New York Ferry Company (SINYF) i 1853.
Vanderbilt trakk seg fra fergevirksomheten i 1862 og overførte SINYF til hans bror Jacob som i 1864 klarte å fusjonere hans selskap med rivalselskapet New York and Staten Island Steam Ferry til det nye selskapet Staten Island Rapid Transit, (SIRT) og dermed fikk monopol over fergetrafikken som steg voldsomt etter forstadsbanen Staten Island Railway åpnes i 1860, med endestasjon mot fergestasjonen vendt mot New York. Forstadsbanenettet på øya gjør det mulig for folk å reise rett til fergestedet med de faste fergene opp til Manhattan. Men Jacob Vanderbilt ble satt i arrest etter en fergeulykke om bord på «Westfield» (II) på dokk 30. juli 1871. 66 ble drept og over 200 skadet da dampkjelene eksplodert og sprengt opp store deler av fergen. Vanderbilt ble løslatt, men ulykken tvunget ham til å forlate fergefarten i 1872.
Etter Vanderbilt-tiden var SIRT enten splittet inn i konkurrende selskaper eller under vekslende eierskap, dette fulgt til voksende misnøye blant beboere på Staten Island som mente tilstandene hadde fulgt til farefulle situasjoner, og dette avslørte seg med en fergekollisjon mellom «Mauch Chunk» eide av Central Railroad of New Jersey og «Northfield» (II) eide av Baltimore & Ohio Railroad 14. juni 1901. «Northfield» sank med tap av fem menneskeliv, ettersom kollisjonen hendt like utenfor fergepiren i Manhattan med flere servicebåter i nærheten, ble mellom 800 og 900 mennesker reddet. Ettersom det var klart at de private fergeselskapene hadde mistet folks tillit, valgt byregjeringen i New York City å overta SIRT i 1903.SIRT som et offentlig fergeselskap så en fornyelse av både tjeneste, flåte og utstyr blant annet med en klasse på fem propelldrevne pendelferger med to skorstein, «Bronx», «Brooklyn», «Manhattan», «Queens» og «Richmond» av Borough-klassen på 246 fot / 75 m lengde, 46 fot / 14 m bredde og 18 fot / 5,5 m med et deplasement på 1,954 tonn, sistnevnte var 232 fot / 71 fot lang med deplasement på 2,006 tonn. Myndighetene tok ansvaret som fergeoperatør alvorlig, og det var en konstant fornyelse av fergeflåten gjennom årene, delt etter klasser eller «generasjoner» med teknisk improvisering som kjennetegn. Fram til etterkrigstiden var seks klasser satt inn siden 1903, Borough-klassen på fem skip, President Roosevelt-klassen på to skip, William Randolph Hearst-klassen på tre skip med dampturbindrift, Dongan-klassen på tre skip, Mary Murray-klassen på tre skip og Merrell-klassen på tre skip.
Alle pendelferger var tradisjonelle lukkede vognferger med midte gangveier ment for hestetrukne vogner med langsgående salongrom på begge sider og et øvre dekk med passasjerfasiliteter. I møte med tyngre bilkjøretøyer ble vogndekket tilpasset for større lasteevne så fergene også fungerte som bilferger. Merrell-klassen var det første bruddet mellom SIRT og resten av fergefarten i New York fordi «Private Joseph F. Merrell», «Verrazzano» og «Cornelius G. Kolff» sjøsatt i 1951 var de første tredekkers ferger med hovedvekt på passasjerfrakt. Hoveddekket hadde tre gangveier for kjøretøyer, et salongdekk og et promenadedekk i skroget som var 269 fot / 82 meter lang, 69 fot / 21 meter bred og 19 fot / 5,8 meter dyp med et deplasement på 2,285 tonn.Satsingen på passasjertransport vist seg å være et lykketreff ettersom bilistene på Staten Island fikk bedre og raske kommunikasjoner slik at passasjerene mer og mer overtok, tjue millioner reisende per år bli den nye normalen mellom Staten Island og Manhattan. Fergeoperatørene tviholdt på bilfrakt fram til 1960-tallet, blant annet med Kennedy-klassen på tre skip, «John F. Kennedy», «American Legion» og «Gov. Herbert H. Lehman» levert som dieselelektriske ferger i 1965 med høy interne høyde i hoveddekket. Men i 1970-årene var det besluttet at alle fremtidige ferger skulle bare frakte passasjerer, og to sanne monsterskip var levert i 1981 og 1982, «Andrew J. Barberi» og «Samuel I. Newhouse» av Barberi-klassen på 310 fot / 94 meter lengde, 69 fot 10 tommer / 21,29 meter bredde og 13 fot 6 tommer / 4,11 meter i dypgang på 3,335 tonn.«Andrew J. Barberi» har tre lukket dekk med 4850 sitteplasser og plass for 1150 stående passasjerer med en maksimal kapasitet på 6000 passasjerer med et moderne og funksjonelt utseende med en stor og flatt skorstein i midten, som har Voith-Schneider propeller i begge ender, hver drevet av en motor midtskips, noe som gjorde fergen meget manøvreringsbart som ved å kunne snu på en tiøring. Dette fortsetter med den neste klassen, Austen-klassen med «Alice Austen» og «John A. Noble», todekkers 207-fots ferger som med sitt utseende kalles «Mini Barberi´er», med en kapasitet på 1280 passasjerer i 1986.I begynnelsen på det tjueførste århundret ble en ny klasse på tre skip, Molinari-klassen, «Guy V. Molinari», «Senator John J. Marchi» og «Spirit of America» levert i 2004-2005 som passasjerferger med begrensede kapasitet for frakt av opptil tretti kjøretøyer ved å være modellert på den tradisjonelle pendelfergen, dimensjonene på 310 fot (94 m) lengde, 70 fot (21 m) bredde og 13 fot og 10 tommer (4,22 m) dybde med deplasement på 2,794 tonn med plass for opptil 4427 passasjerer. I 2014 ble en ny klasse på tre skip kontrahert, Ollis-klassen som utsettes for en rekke forsinkelser fram til 2021. «Michael H. Ollis», «Sandy Ground» og den tredje under bygging (januar 2022) som vil få navnet «Dorothy Day», er 320 fot / 98 meter lang, 70 fot / 21 meter bred og 13 fot / 4,0 meter dyp med plass for 4500 passasjerer.I 2016 er Staten Island Ferry-fergeruten verdens meste travleste passasjerfergesystem med 23,9 mill. reisende, blant annet turister og besøkende som satt pris på en av de meste attraktive turmulighetene gjennom New York Harbor, med de største passasjerfergene i verden, selv etter Barberi-klassen retireres i 2020-årene når disse erstattes med Ollis-klassen.
==== NY Waterway, NYC Ferry ====
I den umiddelbare nærheten av New York City var alle fergestrekninger nedlagt i 1967, men i de etterfølgende tiårene flyttet folk til sjøkantene hvor nye boligområder reises, som Bayonne, Highlands, Keyport, Port Liberte og Weehawken hvor de deretter etterspurte rask fergeforbindelse over Hudsonelven mellom New Jersey og Manhattan. En renessanse av fergefarten startet i 1986 med NY Waterway med raske småferger fordelt på en rekke fergestrekninger langs Hudsonelven, opprettet og drevet av privatkrefter med støtte fra beboere. Suksessen med NY Waterway fulgt deretter til etableringen av NYC Ferry som et offentlig fergeselskap i 2017, og det tok ikke lang tid før det var etablert mange fergestrekninger og kjøpt inn mange båter, NY Waterway har en flåte på 32 ferger mens NYC Ferries har en flåte på 38 ferger i 2021.NY Waterway hadde begynte med konvensjonelle passasjerbåter med lukket hoveddekk med utgang forut og åpen panoramadekk som «Abraham Lincoln» fra 1989, men gikk over til katamaranbåter i det tjueførste århundret. NYC Ferries tok opp sporet og introdusert moderne katamaranbåter modellert på hurtigbåten med en normalfart på 25 knop, med design hentet fra den australske Incat Crowther, disse er 85 fot eller 26 meter lang og 26 fot eller 7,9 meter bred med en passasjerkapasitet på 149 personer. Som NY Waterway har de landgang på baugen for rask lasting og lossing på et fergested. Alle 150-passasjers ferger er i «T-klassen», mens de større 350-passasjers ferger er i «K-klassen».
== Sør-Amerika ==
=== Rio de Janeiro ===
Den brasilianske byen ligger i et landskap med bukter og viker i umiddelbar nærhet av fjellterreng, så det finnes flere fergesamband der i og omkring selve storbyen, men det største og viktigste sambandet er mellom Rio de Janeiro og Niterói, skilt av Guanabarabukten, en havbukt som vide seg ut innover i landet fra munningen hvor Rio de Janeiro på vestsiden og Niterói på østsiden ligger mot hverandre. Helt tilbake til 1700-tallet hadde det vært fergetrafikk på tvers av bukten etter hvert som utbyggingen på østsiden skjøt fart. De første fergefartøyene var seilførende falua og saveiro som dro til ulike steder i hele bukteområdet. Et av disse fergestedene som fikk navnet Porto das Faluas ble utgangspunktet for etableringen av en ny by, Vila Real de Praia Grande som ble provinshovedstad gjennom et kongelig dekret i 1833, under det nye navnet Niterói. Samtidig som byen oppheves til provinshovedstadstatus begynte de første organiserte fergestrekninger over bukten.
Companhia de Navegação de Niterói den 14. oktober 1835 startet fergesambandet med hjuldampere «Especuladora», «Nictheroyense» og «Praiagrandense», med plass for 250 passasjerer i hver. Men fergetrafikken var ikke uten alvorlige ulykker, den britiskbygde damperen «Especuladora» fikk en kjeleeksplosjon 23. mai 1844 som drepte 70 og skadet 50 andre, knapt fire år etter et konkurrende fergeselskap, Companhia Inhomerim, begynte å seile på bukten hvor det etter hvert oppsto flere fergesamband. Det brasilianske keiserstyret tvunget gjennom en sammenslåing av de to selskapene inn i Companhia Nictheroy & Inhomerim (CNI) i 1852 for å skjerpe fergefarten, med en flåte på ni skip, «Santa Cruz», «Restauração», «São Clemente», «Botafogo», «Petrópolis», «Ponta d'Areia», «Inhomerim», «Nictheroy» og «São Domingos». Men utenlandske entreprenører begynte å bli interessant i den voksende fergetrafikken, og amerikaneren Clinton Van Tuyl startet med å skaffe seg innflytelse fra 1853. I 1858 møtt Van Tuyl Thomas Rainey i New York, hvor de ble enig om at Rainey vil overta engasjementet, for i 1861 vil fergekontrakten som gav CNI monopolrettigheter utløpe.
Rainey startet Companhia Ferry (CF) med tre amerikanskbygde pendelferger bygd i den amerikanske østkysten med basis i New York-pendelfergen den 29. juni 1862, dette revolusjonerte fergefarten ettersom passasjerene strømte over til de kapable skovlhjuldrevne ferger hvor passasjerkomfort var sterkt vektlagt. CNI måtte legge ned virksomheten i 1865. De tre første pendelfergene var gitt navn etter numre, «Primeira», «Segunda» og «Terceira», disse etterfølges av andre som «Quarta», «Quinta», «Sexta» og «Sábado». Men en ny konkurrent i form av den tyske Carlos Fleiuss tok opp utfordringen i 6. januar 1870 med selskapet Companhia Barcas Fluminenses (CBF) med fergene «Côrte», «São Domingos» og «Nictheroy». Rainey i senere tid solgt selskapet til Antônio Martins Lage, som i 1877 kjøpt opp CBF og dermed etablere monopol på all fergetrafikk.
I det samme året som Brasil ble en republikk etter keiserveldet var avsatt i 1889, gikk CF inn i en fusjon med jernbaneselskapet «Empresa de Obras Públicas no Brasil» (EOPD), og selskapet Companhia Cantareira e Viação Fluminense (CCVF) oppsto. Elektrisk belysning monteres på fergene i 1894, men dette fulgt til den verste fergeulykken i Rio de Janeiro da det oppsto brann om bord på «Terceira» 6. januar 1895, 200 omkommet. Nye ferger kom til som «Sétima», som grunnstøtt på en stein utenfor øya Mocanguê 26. oktober 1915 og kom i synketilstand som utløst panikk blant 328 skolestudenter, 28 omkommet.
Utover det tjuende århundret begynte det å bli anstrengt mellom reisende som var avhengig av fergesambandet og det privatdrevne CCVF selskapet, ikke minst ved tariffstigning, en rundtur fram og tilbake kostet 600 réis i desember 1925, noe som fulgt til protester og opptøyer. Både skovlhjuldrevne og propelldrevne pendelferger som «Gragoatá» sjøsatt i 1925 fortsatt inn i etterkrigstiden, med en merkbar vekst i biltransport. Disse fergene var allikevel først og fremst ment for passasjertransport, «Gragoatá» på 50,3 m lengde og 12,80 m bredde med dypgang på 1,76 m hadde en kapasitet på 1500 passasjerer fordelt på to dekk fram til 1956. I 22. mai 1959 hadde en familie med ekstravagant livsstil overtatt kontrollen i fergeselskapet som satt opp tariffene og forlangt subsidiering fra myndighetene som påpekt at de mistenkte korrupte tilstander. Det kom til streik blant fergeansatte med sterk støtte av befolkningen i Niterói - og da soldater settes inn, ble det løst skudd. Et åpent og allment opprør, Revolta das Barcas, på norsk «Fergeopprøret», brøt ut.
Opprøret ebbet ut etter fergeselskapets installasjoner og eiendommer eide av Carreteiro-familien var nedbrent, med 6 drepte og 118 skadede. Myndighetene grepet inn og nasjonaliserte passasjerfergevirksomheten, ettersom flere ferger var brent opp eller sterkt skadet, måtte marinefartøyer settes inn for å opprettholde trafikken med 100,000 reisende per dag. I 1962 ble det besluttet at en ny fergeflåte skal bygges i regi av Serviços de Transporte da Baía da Guanabara (STBG), delt inn i flere klasser, den ene med kapasitet for 2000 passasjerer, den andre med kapasitet for 1000 passasjerer og den tredje for 500 passasjerer. Disse i den første klassen var «Vital Brazil», «Santa Rosa», «Martim Afonso», «Visconde de Morais», «Paquetá» og «Icaraí». Den andre klassen hadde «Lagoa», «Neves», «Maracanan» og «Itaipu» mens den tredje klassen hadde «Alcântara», «Itapuca», «Fonseca» og «Ingá».
Som et resultat av nasjonaliseringen og flåtefornyelsen hersker fredelige omstendigheter omkring fergefarten på nytt, og da Rio–Niterói-broen ble åpnet i 1974, opphørte bilfergetrafikken som siden 1956 var privatdrevet, men passasjerfergetrafikken fortsetter uhindret. I 1977 ble fergeselskapet reorganisert inn i den delstatlige Companhia de Navegação do Estado do Rio de Janeiro (CONERJ), som i 1998 privatiseres av guvernør Marcello Alencar i forbindelse med privatiseringspolitikken i Brasil i slutten på århundret. CONERJ reorganiseres inn i Barca S/A som lanserte et fornyelsesprogram for å erstatte de eldre fergene med nye, det første fartøyet var den lokalbygde katamaranen «Zeus» levert i 2003. Nye fergesamband ble også åpent. I 2006 ble fire store katamaraner som også fungerer som pendelfartøyer, kontrahert - «Gávea I», «Ingá II», «Urca III» og «Neves V», samtidige med kapasitet for 1300 passasjerer.
80 % av Barca S/A ble kjøpt av CCR (Companhia de Concessões Rodoviárias) i 2012, og reorganiseres under et nytt navn, CCR Barcas som begynte å investere i en fergeplan hvor de eldre 2000-passasjers ferger fra 1960-1970 vil erstattes med 2000-passasjers katamaranferger, i 2014 til 2016 var tre ferger levert, «Pão de Açúcar», «Corcovado» og «Itacoatiara». En mindre 500-passasjers ferge, «Ilha Grande», var også levert som et ettskrogfartøy i 2015. I 1980-årene hadde CONERJ ni 2000-passasjeres ferger, bare «Ipanema» fra 1970 er tilbake. I året 2021 har CCR Barcas en flåte på 19 fartøyer, 13 katamaraner og 6 ettskrogsfartøyer, for den årlige transporten av tjue millioner personer.
== Europa ==
=== Amsterdam ===
I mange større byområder i Europa ble eldre fergesamband for passasjer- og biltransport nedlagt etter hvert som de erstattes med broer og tunneler, ettersom det er snakk om relative korte avstand over elv, vik og vatn, ofte var båtbasert rutetrafikk det eneste som gjenstår som organiserte turbåter og mindre rutebåter som omtales som vannbusser. Men i Amsterdam gikk det annerledes. Selve byen ligger ved og dels ovenpå en innsjø i egenskap av å være en kanalby, IJ, som sluttet mot elven Amstel og Nordsjøkanalen fra øst. Dette gir Amsterdam-fergene betegnelsen IJveren, ordet «veren» betyr fergefartøy. De gjenværende fergestrekningene i Amsterdam, fra F1 til F7, krysser den øvre Nordsjøkanalen som munner ut i innsjøen, med minst 21 millioner reisende hver år.
I eldre tid var fergesambandene delt inn i bil- og passasjerfergestrekninger på noen av de eldste kjente fergestedene i Nederland som for første gang var nevnt i år 1308, som var nedlagt etter åpningen av IJtunnelen 31. oktober 1968. Men fergetrafikken gjenopplives fra 1974 som et resultat av oljekrisen som tvunget myndighetene til å realisere at de må ha et kollektivtilbud som kan trekke mange bort fra personbilene og bussene. F3, også kalt Buiksloterwegveer, trafikkeres med mindre passasjerbåter til å begynne med, men etter hvert var det klart at kapasiteten måtte utvides og i året 2021 var syv fergestrekninger enten etablert eller overtatt fra eldre. Med unntak av den ombygde bilfergen «IJveer 21» bygd i 1957 som en åpen 47 meter lang bilferge på pramskrog, er samtidige Amsterdam-ferger passasjerferger i IJ av mindre størrelse.
Fram til 2002 besto fergeflåten av eldre passasjerbåter og konvensjonelle fergefartøyer med baugport, men en ny generasjon først med dieselelektrisk drift, deretter batterielektrisk drift har etter hvert overtatt, IJveren 50-serien siden 2002, deretter IJveren 60-serien siden 2016. Som del av sommertrafikken kunne museumsferger settes inn, blant annet de eldre fergebåtene med romertall etter navnet IJveer som «IJveer VIII» sjøsatt i 1907, den er 20,5 meter lang og 5,2 meter bred med dypgang på 1,73 m med et salongrom for seksti passasjerer. Den meste typiske representanten for Amsterdamfergen fra 1980-årene er «Jumbo» (IJveer 32) fra 1986, som er 21,3 meter lang, 5,75 meter bred og 1,13 meter dyp med plass for 120 passasjerer. Bare 4 passasjerferger var fremdeles i tjeneste, IJveer 32, 33, 34 og 35, ikke en båt var lik den andre.
IJveer 50 som den første moderne pendelfergen kun ment for personbefordring blant Amsterdamfergene, var levert i 2002 til fergeselskapet GVB (Gemeentevervoerbedrijf) som en 240-passasjeres ferge på 28,6 meter lengde, 9,00 meter bredde og 2,50 meter dypgang. Tre eldre ferger av IJveer-40 serien ombygges til 52, 53 og 54 så bare 4 nybygde ferger av 50-serien var levert. IJveer-60 serien på syv fartøyer fra 60 til 66 ble levert i 2016 til 2021 med kapasitet for 310 passasjerer, med et 33,60 meter langt skrog.
=== Liverpool ===
Den engelske byen Liverpool er husket som hjemstedet for det internasjonale kjente fotballaget Liverpool FC og som et engelsk handelssenter som hadde sin storhetstid i industrialiseringens ære. Men byen ligger på nordsiden av en elv, Mersey, som har mange karakteristikk med en fjord i selve estuaret som munner ut i Liverpoolbukten mellom byen i øst og byen Birkenhead på Wirralhalvøya.
På denne elven som er værutsatt fra det åpne havet ofte med stormvær, finnes et av de meste utfordrende fergesambandene i verden, Mersey Ferry som hadde sine første aner så tidlig som i år 1150 med de første nedskrivelser. I alle århundrene siden den gang vist det seg at forholdene er veldig tøff, elven har den nest høyeste tidevannsforskjellen i Storbritannia etter Severen. 4 meter ved nippflo og 10 meter ved springflo. Dessuten har estuaret en geografisk flaskehals som innbar meget sterke tidevannsstrømmer som gjorde navigeringsarbeid krevende. Til tross for åpningen av Merseytunnelen i 1886 for jernbane og deretter Queenswaytunnelen i 1934 vedvarte fergetrafikken over Mersey mellom Liverpool og Birkenhead inn i etterkrigstiden. Motorveitunnelen (Kingswaytunnelen) i 1971 reduserte fergen til en lokalferge med bevarte veteranferger.
Den typiske Merseyfergen er et hardført og sjødyktig passasjerfartøy på opptil to passasjerdekk med et utseende som minner om en slepebåt, og denne var utviklet fram som respons på de krevende forholdene med sterk strøm, værutsatt farvann med stormkast og tåkedis og behov for manøvrering i en trafikkert elv. Forsøk med andre fergetyper som en norskbygd westamaran leid under navnet «Highspeed Seabird» i 1982 nådde ikke fram, for ikke bare skulle man forsere de krevende forholdene, men også ha ledig kapasitet. De to meste karakteriske fergene i Mersey er «Woodchurch» og «Mountwood», som var levert til selskapet Birkenhead Corporation Ferries i 1960, de er 152 fot lang og 40 fot bred med et deplasement på 464 gt med plass for 1200 passasjerer fordelt på tre dekk, medregnet underdekket med to V8 motorer med 1,400 hestekrefter hver, som drev en propell som settes langt fra hverandre på akterende for større manøvreringsevne.I dag (februar 2022) fortsetter «Mountwood» og «Woodchurch» som «Royal Iris of the Mersey» og «Snowdrop» under flagget av selskapet Merseytravel mellom Liverpool og Birkehead. Siden mekaniseringen av fergesambandet startet med hjuldamperen «Royal Mail» i 1822 hadde mange ferger tatt seg fram og tilbake på Merseyelven, som kulminerte i 1962 med den siste Merseyfergen, MV «Overchurch», som siden 1999 var i trafikk under navnet «MV Royal Daffodil» fram til 2013.
Men den meste kjente og største merseyfergen i alle tider er «Royal Iris», en stor tredekkers strømlinjeformet passasjerferge med en kapasitet for 2296 passasjerer sjøsatt i 1950, som ble tatt ut av fergetrafikken i 1969 og ombygd for lystcruisereising med plass for 1,000 passasjerer. «Royal Iris» på 1,234 gt i deplasement er 48,46 meter ( 159 fot) lang, 14,63 meter (48 fot) bred med 2,74 meter (9 fot) i dypgang med fire dieselmotorer og to propellakslinger. Har blitt satt i opplag siden 1991, formodentlig ikke lenge mulig å sette tilbake i virksomhet, er kommet i synkeferdig tilstand senest i 2019.
== Asia ==
=== Shanghai ===
Så lenge som den kinesiske byen har eksistert, har det vært fergetrafikk for reisende og beboere over Huangpu som delte området i to før den munnet ut i flodmunningen av Chang Jiang. De to områdene, Pudong og Puxi, er uløselig sammenknyttet. Sampanen var det meste vanlige fergefartøyet før mekaniseringen som startet i 1911 med etableringen av selskapet Pudong Tanggong Rehabiliteringsbyrået (浦东塘工善后局) som var ansvarlig for elvefunksjonene som flomvern, mudring og trafikkontroll. Man hadde vært raskt med å realisere at fergetrafikken som hadde hendt uregulert, måtte organiseres og moderniseres i møte med byveksten i Shanghai, og dermed begynte med å åpne de første fergesambandene langs elven.
Den første offisielle Shanghaiferge ble innført i tjeneste i 1929, «Byferge 1» (市轮渡1), en passasjerbåt med en karakterisk paviljong som styrehus. I 1935 var seks fergesamband, 9 flytebrygger av stål og 4 flytebrygger av tre og 12 ferger satt inn, med 12,98 mill. reisende per år. Under den kommunistiske overtagelsen av Kina i 1949 ble fergesystemet gjenreist med 19 ferger, og underlagt statlig kontroll i 1956 ved å stoppe all privatvirksomhet og samordne alle fergestrekninger under samme organisasjon, Shanghai Fergekompani (上海轮渡), på engelsk «Shanghai Ferry Co.» (SFK) Ved dette tidspunktet hadde Shanghaifergen blitt en del av bylivet som byferge (市轮渡) etter hvert som trafikken over elven steg til uante høyder, i 1993 var 21 fergestrekninger åpnet med 1,1 mill. reisende per dag, hvilken betyr 370 millioner passasjerer per år. Dette er noen av de største fergesystemene i historien, og det hendt som regel med passasjerferger.Shanghaifergene deles etter flere kriterier, først disse uten og med luftkondisjonering, deretter etter sertifiseringstillatelse basert på passasjertall. I eldre tid var det et lite behov for luftkondisjonering om bord på passasjerfergene som kunne ha et lukket passasjerdekk, disse var oransjefarget i nyere tid og var kalt «oransjeserien» (橙色系), mens disse med luftkondisjonering som regel er hvitfarget, og noen av fergestrekninger kunne ha forskjellig fargesetting på sine fergene. Luftforurensning som var blitt et stort problem i kinesiske storbyer, deriblant Shanghai, tvunget fergeoperatørene til å ha klimaanlegg i hermetiske lukkede ferger siden 2003. Fergene deles inn i klasser etter kapasitet, de største har plass for 1000 passasjerer, andre for 700 passasjerer eller 500 passasjerer. Dessuten måtte havneoppholdet være så kort som mulig, dermed er Shanghaifergen meget bred med store skyvedører på begge sider med et enslig rommelig rom på hoveddekket. De luftkondisjonerte fergene har et ekstra dekk med åpen panoramadekk akterut for disse som vil trosse den dårlige luften. En serie på 22 luftkondisjonerte ferger med to dekk var levert i forkanten av Shanghai Expo verdensutstillingen i 2010.Siden 1993 har fergetrafikken gått nedover til fordel for metrotunneler og broer samt økt biltrafikk. 18 fergesamband har overlevd fram til nå (februar 2022) I 2018 ble samtidige ikke-luftkondisjonerte ferger avløst av nyere ferger med nye et nytt nummersystem, ettersom luftforurensingen i Shanghairegionen ennå ikke har kommet under aksepterte nivå for bruk av ikke-luftkondisjonerte ferger. De første to fergene leveres i dette året fikk numre 1 og 2. Men med bare 100,000 reisende per dag betyr det at de nyere ferger vil ha mindre kapasitet enn før. Ettersom de luftkondisjonerte ferger har stor vindfang, besluttet SFK å bestille to nye ferger med kun et lukket dekk som vil få 200 sitteplasser i 2020; «Shanghaiferge 6» (上海轮渡6) og «Shanghaiferge 7» (上海轮渡7). Forrige gang navnet «Shanghaiferge 6» var benyttet, var i 1935. De to nye fergene er 26,18 meter lang pg 10,6 meter bred med dypgang på 2,4 meter.De større passasjerferger i Shanghai er det blitt få av, men det var store ferger med plass for 1400 passasjerer som lot til å ha hatt katamaranskrog og et åpent shelterdekk fra 1970-årene. De siste ikke-luftkondisjonerte ferger av den tradisjonelle typen ble retirert den 1. februar 2018, disse var 1000-passasjeres ferger og 1400-passasjeres ferger bygd av Zhoujia fergeverft, som leverte en rekke ferger fra «Shanghaiferge 85» til «Shanghaiferge 95», noen av disse ombygges for å ha klimaanlegg som «Shanghaiferge 88» ettersom de er i god teknisk stand, og vil dermed få blå-hvitt fargesetting. Noen av de yngre 1400-passasjers ferger med enkeltskrog med ekstra bredde eksistert fram til 2018 som «Shanghai Passasjerlinjeferge 1»(沪航客1号), fra 1 til 3.
== Australia ==
=== Sydney ===
Den australske storbyen Sydney ligger i midten av en ria, en dels nedsenket dal med mange fjordarmer, halvøyer og sund, Port Jackson som fram til åpningen av flere broer med Sydney Harbour Bridge i 1932 i spissen var sterkt avhengige av fergene både oppe i elven Parramatta og i vikene ut mot Tasmanhavet. Sydney-fergene hadde sin begynnelse i 1830 med et rofergesamband mellom Dawes Point og Blues Point åpnet av en fargede eks-dømte fra Jamaica, Billy Blue, og i det neste året kom den første dampbåten i trafikk oppover Parramatta.
I 1878 overtok North Store Steam Ferry Co. Ltd (NSSF) ansvaret for fergetrafikken i de nordre og østre deler av Port Jackson, og de var først ut med å introdusere den første propelldrevne pendelfergen ment for passasjerfrakt ikke bare i Australia, men muligens også i historien, «Wallaby», en 33,1 meter lang og 5,6 meter bred passasjerbåt med plass for 305 passasjerer i året 1879. Et tiår senere etter det hadde vist seg at propelldrift kan trygt benyttes i et pendelfartøy, satt «Wallaby» en standard for samtidige Sydney-ferger fram til moderne tid ved at alle ferger uansett størrelse og tjeneste var pendelferger fra 1885 til 1984.
NSSF ble omdøpt til Sydney Ferries Limited (SFL) i desember 1899, som i løpet av mellomkrigstiden overtok alle fergesamband med unntak av Manlyfergen mellom fergestedet Circular Quay og halvøya Manly som ble storbyens meste populære utfluktsmål. På sitt høydepunkt var 44 millioner fraktet med pendelfergene av K-klassen på tretti fartøyer like før åpningen av Sydney Harbour Bridge. To av K-klassen var de største, «Kuttabul» og «Koompartoo», som leveres til SFL i 1922 med plass for 2000 passasjerer på 58 meter lang og 11,7 meter bred skrog på 448 grt i deplasement. Disse ble retirert fra fergefarten etter broen var åpnet, de var simpelt for stor.
Trafikknedgangen etter 1932 fulgt til at det bli mindre attraktiv for fergeoperatører, og myndighetene overtok SFL i 1951, som overføres til den offentlige Sydney Harbour Transport Board (SHTB) som utkontraktert fergevirksomhet til privatselskaper, men underordnet disse under egne kontroll. Det var flere reorganisasjoner fram til 2004, i dag het fergeoperatørselskapet Sydney Ferries, som også er ansvarlig for Manlyfergen siden 1974. I 1984 brøt Urban Transit Authority (1980-89) med datidens praksis ved å begynne med å skifte ut de eldre pendelferger med passasjerkatamaraner. 9 katamaraner av type First Fleet-klasse med plass for 393 passasjerer var levert i 1984-86. I 1992-95 ble dette fulgt opp med 7 elvekatamaraner av type RiverCat med lukket dekk som kan passere under lave broer over Parramattaelven og deretter 4 hurtigbåter av type Supercats i året 2000.
Bare Manlyfergen fortsetter med å bruke pendelferger på grunn av faktumet om at fergesambandet vil komme ut i åpen hav med høye dønninger, som forutså høy sjødyktighet. Dessuten er Manlyfergen populært som en fergeattraksjon ved at man kan seile gjennom Sydney Harbour med severdigheter deriblant Operahuset i Sydney på nær hold, og fram til Manly som selv er et attraktivt reisemål. 4 mill. hadde reist med ferja i 2019. 4 Freshwater-klasse pendelferger var levert i 1982 til 1988, disse er 70,4 meter lang, 13,06 meter bred og 3,35 meter dyp med todekkers overbygning med plass for 1100 passasjerer. Det var et forsøk om å erstatte dem med katamaraner av type Emerald-klassen (6 i første serie, 3 i andre serie) i 2021. Det vist seg å være lite gjennomtenkt.
== Se også ==
Bilferge
Ferge
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bjørn Andseth & Martine Retting, Oslo-Fergene 100 år 1917-2017 Oslo-Fergene AS
Herman Berthelsen; Forlystelser på Bygdøy Baneforlaget 2015 ISBN 978-82-91448-55-8
Brian J. Cudahy, Over & Back - the History of Ferryboats in New York Harbour Fordham University Press 1990 ISBN 0-8232-1245-9
Richard Danielsen; The Mighty Mersey and its Ferries Ferry Publications 1992 ISBN 09513155-4-4
Jo Gjerstad, Erling Virkesdal, Fra muren til slottsgate utgitt av Bergens Elektriske Færgeselskab A/S 1994 ISBN 82-7128-206-9
Cato Guhnfeldt; Northrop-flyene på Island Sem & Stensersen A/S 1981 ISBN 82-7046-25-7
Arne Jakobsen; Fergen, Folket, Fjorden Bodoni Forlag 2010 ISBN 978-82-7128-586-9
Harald Lorentzen; Fjordbåtenes saga Schibsted 1981 ISBN 82-516-0872-4 | thumb|[[MS «Kongen» utenfor Nesodden i september 2020, ombygd til batterielektrisk drift i 2019 som den første batteriferge i Oslo.]] | 198,226 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nick_Baumgartner | 2023-02-04 | Nick Baumgartner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltagere fra USA i X Games', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Fødsler 17. desember', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i snøbrett', 'Kategori:Olympiske mestere', 'Kategori:Olympiske mestere for USA', 'Kategori:Personer fra Iron County i Michigan', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Snøbrettkjørere fra USA', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Nick Baumgartner (født 17. desember 1981) er en amerikansk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i de innledende heatene.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, tok han gull i mikslagkonkurransen.
| Nick Baumgartner (født 17. desember 1981) er en amerikansk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i de innledende heatene.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, tok han gull i mikslagkonkurransen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nick Baumgartner – Olympics.com
(en) Nick Baumgartner – Olympic.org
(en) Nick Baumgartner – Olympedia
(en) Nick Baumgartner – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Nick Baumgartner – USAs olympiske komité
(en) Nick Baumgartner – X Games
(en) Nick Baumgartner – FIS (snøbrett) | }} | 198,227 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andrej_Boldykov | 2023-02-04 | Andrej Boldykov | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Russland under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Russland under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1983', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Russiske snøbrettkjørere', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Andrej Sergejevitsj Boldykov, russisk Андрей Сергеевич Болдыков (født 4. oktober 1983) er en russisk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i de innledende heatene.
| Andrej Sergejevitsj Boldykov, russisk Андрей Сергеевич Болдыков (født 4. oktober 1983) er en russisk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i de innledende heatene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Andrej Boldykov – Olympedia
(en) Andrej Boldykov – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Andrej Boldykov – FIS (snøbrett) | | fødested = Russland | 198,228 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emanuel_Perathoner | 2023-02-04 | Emanuel Perathoner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Fødsler 12. mai', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Italienske snøbrettkjørere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bolzano', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Emanuel Perathoner (født 12. mai 1986) er en italiensk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i de innledende heatene.
| Emanuel Perathoner (født 12. mai 1986) er en italiensk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i de innledende heatene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Emanuel Perathoner – Olympedia
(en) Emanuel Perathoner – FIS (snøbrett) | Emanuel Perathoner (født 12. mai 1986) er en italiensk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. | 198,229 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jake_Holden | 2023-02-04 | Jake Holden | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske snøbrettkjørere', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2021-02'] | Jake Holden (født 25. september 1987) er en canadisk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i de innledende heatene.
| Jake Holden (født 25. september 1987) er en canadisk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i de innledende heatene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jake Holden – Olympedia
(en) Jake Holden – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jake Holden – Canadian Olympic Committee | | fødested = Canada | 198,230 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emil_Nov%C3%A1k | 2023-02-04 | Emil Novák | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler 12. april', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Tsjekkiske snøbrettkjørere'] | Emil Novák (født 12. april 1989) er en tsjekkisk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i de innledende heatene.
| Emil Novák (født 12. april 1989) er en tsjekkisk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i de innledende heatene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Emil Novák – Olympedia
(en) Emil Novák – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(cz) Emil Novák – Tsjekkias olympiske komité
(en) Emil Novák – FIS (snøbrett) | Tsjekkia | 198,231 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jussi_Taka | 2023-02-04 | Jussi Taka | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Finland under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Finske snøbrettkjørere', 'Kategori:Fødsler i 1993', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2021-02'] | Jussi Taka (født 25. april 1993) er en finsk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i de innledende heatene.
| Jussi Taka (født 25. april 1993) er en finsk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i de innledende heatene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jussi Taka – Olympics.com
(en) Jussi Taka – Olympic.org
(en) Jussi Taka – Olympedia
(en) Jussi Taka – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jussi Taka – FIS (snøbrett) | | fødested = Finland | 198,232 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anton_Koprivitsa | 2023-02-04 | Anton Koprivitsa | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Russland under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler 20. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Russiske snøbrettkjørere', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Anton Glebovitsj Koprivitsa (russisk: Антон Глебович Копривица; født 20. oktober 1991) er en russisk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i de innledende heatene.
| Anton Glebovitsj Koprivitsa (russisk: Антон Глебович Копривица; født 20. oktober 1991) er en russisk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i de innledende heatene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anton Koprivitsa – Olympedia
(en) Anton Koprivitsa – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Anton Koprivitsa – FIS (snøbrett) | Russland | 198,233 |
https://no.wikipedia.org/wiki/David_Bake%C5%A1 | 2023-02-04 | David Bakeš | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkia under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Tsjekkiske snøbrettkjørere'] | David Bakeš (født 2. oktober 1982) er en tsjekkisk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i de innledende heatene.
| David Bakeš (født 2. oktober 1982) er en tsjekkisk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i de innledende heatene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) David Bakeš – Olympedia
(en) David Bakeš – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(cz) David Bakeš – Tsjekkias olympiske komité
(en) David Bakeš – FIS (snøbrett) | | fødested = Tsjekkia | 198,234 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harry_Kane | 2023-02-04 | Harry Kane | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Leicester City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Leyton Orient FC', 'Kategori:Fotballspillere for Millwall FC', 'Kategori:Fotballspillere for Norwich City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Tottenham Hotspur FC', 'Kategori:Fødsler 28. juli', 'Kategori:Fødsler i 1993', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (MBE)', 'Kategori:Personer fra Waltham Forest', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2016', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2021', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2018', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2022'] | Harry Edward Kane (født 28. juli 1993) er en engelsk fotballspiller som spiller for Tottenham Hotspur FC.Han har tidligere vært på utlån til Leyton Orient FC, Millwall FC, Norwich City FC og Leicester City FC. Han debuterte for Tottenham Hotspur den 25. august 2011 mot Hearts i en kvalifiseringskamp i Europaligaen. Hans far er fra Galway i Irland, noe som gjør han spilleberettiget for Irland i tillegg til England, men i august 2014 kunngjorde han at han vil spille for England fremfor Irland.Kane ble i 2018 utnevnt til medlem (MBE) av Order of the British Empire for sin innsats for fotballen.
| Harry Edward Kane (født 28. juli 1993) er en engelsk fotballspiller som spiller for Tottenham Hotspur FC.Han har tidligere vært på utlån til Leyton Orient FC, Millwall FC, Norwich City FC og Leicester City FC. Han debuterte for Tottenham Hotspur den 25. august 2011 mot Hearts i en kvalifiseringskamp i Europaligaen. Hans far er fra Galway i Irland, noe som gjør han spilleberettiget for Irland i tillegg til England, men i august 2014 kunngjorde han at han vil spille for England fremfor Irland.Kane ble i 2018 utnevnt til medlem (MBE) av Order of the British Empire for sin innsats for fotballen.
== Landslaget ==
Han debuterte for det engelske landslaget i en kamp mot Litauen 27. mars 2015, da han kom inn for Wayne Rooney. Han skåret 79 sekunder etter byttet.Han ble tatt ut i Englands EM-tropp til EM i Frankrike 2016.Han ble tatt ut i Englands tropp til VM i fotball 2018 i Russland.Den 22. mai 2018 ble han kaptein for England.Han ble VMs toppscorer med 6 mål.Han ble tatt ut i Englands EM-tropp til EM i fotball 2021.Han ble tatt ut i Englands tropp til VM i fotball 2022 i Qatar.
== Meritter ==
Årets unge spiller i Millwall 2011-2012.
Månedens spiller i Premier League i januar 2015 og februar 2015.
PFA Young Player of the Year 2015
Gullstøvelen 2015/2016
Gullstøvelen 2016/2017
Gullstøvelen VM 2018
Gullstøvelen 2020/2021
Playmaker i Premier League 2020/2021
== Privatliv ==
Han er gift med Kate og har to døtre, Ivy og Vivi.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Harry Kane – Munzinger Sportsarchiv
(en) Harry Kane – FIFA
(en) Harry Kane – UEFA
(fr) Harry Kane – LÉquipe
(en) Harry Kane – Transfermarkt
(en) Harry Kane – national-football-teams.com
(en) Harry Kane – WorldFootball.net
(en) Harry Kane – Soccerbase.com
(en) Harry Kane – FootballDatabase.eu
(en) Harry Kane – Soccerway
Harry Kane på tottenhamhotspur.com | | draktnummer = 10 | 198,235 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mateusz_Ligocki | 2023-02-04 | Mateusz Ligocki | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Polen under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere for Polen under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Polen under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Polen under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Polske snøbrettkjørere', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Mateusz Ligocki (født 18. juni 1982) er en polsk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i de innledende heatene.
| Mateusz Ligocki (født 18. juni 1982) er en polsk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i de innledende heatene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mateusz Ligocki – Olympics.com
(en) Mateusz Ligocki – Olympic.org
(en) Mateusz Ligocki – Olympedia
(en) Mateusz Ligocki – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(pl) Mateusz Ligocki – Polens olympiske komité
(en) Mateusz Ligocki – FIS (snøbrett) | | fødested = Polen | 198,236 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Laro_Herrero | 2023-02-04 | Laro Herrero | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Spania under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Spania under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Spanske snøbrettkjørere', 'Kategori:Stubber 2021-02'] | Laro Herrero (født 17. januar 1990) er en spansk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i de innledende heatene.
| Laro Herrero (født 17. januar 1990) er en spansk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i de innledende heatene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Laro Herrero – Olympedia
(en) Laro Herrero – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Laro Herrero – FIS (snøbrett) | | fødested = Spania | 198,237 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Markus_Schairer | 2023-02-04 | Markus Schairer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Fødsler 4. juli', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Østerrikske snøbrettkjørere'] | Markus Schairer (født 4. juli 1987) er en østerriksk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i de innledende heatene.
| Markus Schairer (født 4. juli 1987) er en østerriksk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i de innledende heatene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Markus Schairer – Olympics.com
(en) Markus Schairer – Olympic.org
(en) Markus Schairer – Olympedia
(en) Markus Schairer – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Markus Schairer – FIS (snøbrett) | Østerrike | 198,238 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alex_Pullin | 2023-02-04 | Alex Pullin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australske deltagere i X Games', 'Kategori:Australske snøbrettkjørere', 'Kategori:Deltakere for Australia under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Australia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Australia under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Dødsfall 8. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Fødsler 20. september', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Verdensmestere i snøbrett'] | Alex Pullin (født 20. september 1987, død 8. juli 2020) var en australsk snøbrettkjører som konkurrerte i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i kvartfinalen.
| Alex Pullin (født 20. september 1987, død 8. juli 2020) var en australsk snøbrettkjører som konkurrerte i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i kvartfinalen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alex Pullin – Olympics.com
(en) Alex Pullin – Olympic.org
(en) Alex Pullin – Olympedia
(en) Alex Pullin – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Alex Pullin – Australian Olympic Committee
(en) Alex Pullin – X Games
(en) Alex Pullin – FIS (snøbrett) | Alex Pullin (født 20. september 1987, død 8. | 198,239 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Regino_Hern%C3%A1ndez | 2023-02-04 | Regino Hernández | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Spania under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Spania under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Spania under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Spania', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i snøbrett', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Spanske deltagere i X Games', 'Kategori:Spanske snøbrettkjørere', 'Kategori:Stubber 2022-03'] | Regino Hernández (født 25. juli 1991) er en spansk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt i Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i kvartfinalen.Han tok bronse i snowboardcross i Vinter-OL 2018 i Pyeongchang.
| Regino Hernández (født 25. juli 1991) er en spansk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt i Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i kvartfinalen.Han tok bronse i snowboardcross i Vinter-OL 2018 i Pyeongchang.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Regino Hernández – Olympics.com
(en) Regino Hernández – Olympic.org
(en) Regino Hernández – Olympedia
(en) Regino Hernández – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Regino Hernández – X Games
(en) Regino Hernández – FIS (snøbrett) | | fødested = Spania | 198,240 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konstantin_Schad | 2023-02-04 | Konstantin Schad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Fødsler 25. juli', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Rosenheim', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2021-02', 'Kategori:Tyske deltagere i X Games', 'Kategori:Tyske snøbrettkjørere'] | Konstantin Schad (født 25. juli 1987) er en tysk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i kvartfinalen.
| Konstantin Schad (født 25. juli 1987) er en tysk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i kvartfinalen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Konstantin Schad – Olympics.com
(en) Konstantin Schad – Olympic.org
(en) Konstantin Schad – Olympedia
(en) Konstantin Schad – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(de) Konstantin Schad – Tysklands olympiske komité
(en) Konstantin Schad – X Games
(en) Konstantin Schad – FIS (snøbrett) | }} | 198,241 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jarryd_Hughes | 2023-02-04 | Jarryd Hughes | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australske deltagere i X Games', 'Kategori:Australske snøbrettkjørere', 'Kategori:Deltakere for Australia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Australia under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Australia under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Fødsler i 1995', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i snøbrett', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Australia', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-06'] | Jarryd Hughes (født 21. mai 1995) er en australsk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i kvartfinalen.Han tok sølv i snowboardcross under Vinter-OL 2018 i Pyeongchang.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han utslått i åttendedelsfinalen.
| Jarryd Hughes (født 21. mai 1995) er en australsk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i kvartfinalen.Han tok sølv i snowboardcross under Vinter-OL 2018 i Pyeongchang.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han utslått i åttendedelsfinalen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jarryd Hughes – Olympics.com
(en) Jarryd Hughes – Olympic.org
(en) Jarryd Hughes – Olympedia
(en) Jarryd Hughes – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jarryd Hughes – Australian Olympic Committee
(en) Jarryd Hughes – X Games
(en) Jarryd Hughes – FIS (snøbrett) | | fødested = Australia | 198,242 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marvin_James | 2023-02-04 | Marvin James | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Sveitsiske snøbrettkjørere'] | Marvin James (født 27. oktober 1989) er en sveitsisk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i kvartfinalen.
| Marvin James (født 27. oktober 1989) er en sveitsisk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i kvartfinalen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Marvin James – Olympedia
(en) Marvin James – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Marvin James – FIS (snøbrett) | | fødested = Sveits | 198,243 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tommaso_Leoni | 2023-02-04 | Tommaso Leoni | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Italienske snøbrettkjørere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Asiago', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-06'] | Tommaso Leoni (født 14. desember 1991) er en italiensk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i kvartfinalen.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han nummer 8.
| Tommaso Leoni (født 14. desember 1991) er en italiensk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i kvartfinalen.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han nummer 8.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tommaso Leoni – Olympedia
(en) Tommaso Leoni – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Tommaso Leoni – FIS (snøbrett) | | fødested = Italia | 198,244 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alessandro_H%C3%A4mmerle | 2023-02-04 | Alessandro Hämmerle | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Fødsler 30. juli', 'Kategori:Fødsler i 1993', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i snøbrett', 'Kategori:Olympiske mestere for Østerrike', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Østerrikske deltagere i X Games', 'Kategori:Østerrikske snøbrettkjørere'] | Alessandro Hämmerle (født 30. juli 1993) er en østerriksk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i kvartfinalen.
| Alessandro Hämmerle (født 30. juli 1993) er en østerriksk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i kvartfinalen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alessandro Hämmerle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Alessandro Hämmerle – Munzinger Sportsarchiv
(en) Alessandro Hämmerle – Olympics.com
(en) Alessandro Hämmerle – Olympic.org
(en) Alessandro Hämmerle – Olympedia
(en) Alessandro Hämmerle – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Alessandro Hämmerle – X Games
(en) Alessandro Hämmerle – FIS (snøbrett) | }} | 198,245 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anton_Lindfors | 2023-02-04 | Anton Lindfors | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Finland under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Finland under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Finske deltagere i X Games', 'Kategori:Finske snøbrettkjørere', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Anton Lindfors (født 22. april 1991) er en finsk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i kvartfinalen.
| Anton Lindfors (født 22. april 1991) er en finsk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i kvartfinalen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anton Lindfors – Olympics.com
(en) Anton Lindfors – Olympedia
(en) Anton Lindfors – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Anton Lindfors – X Games
(en) Anton Lindfors – FIS (snøbrett) | | fødested = Finland | 198,246 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Watt | 2023-02-04 | Watt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Avledede SI-enheter', 'Kategori:Effektenheter', 'Kategori:Elektrisitet'] | Watt er en avledet SI-enhet for effekt med symbolet W. Enheten er definert som
1 joule per sekund (1 J/s), og er altså et mål på hastigheten energi omformes med fra en form til en annen. I elektrisitetsbransjen brukes enheten som et mål på hastigheten elektrisk strøm produseres eller forbrukes med, som egentlig bare er former for energiomforming. Enheten har fått navn etter James Watt for hans bidrag til utviklingen av dampmaskinen. Den ble tatt opp av Conférence Générale des Poids et Mesures (CGPM) i 1960.
Kilowatt (kW) har samme størrelsesorden som hestekraft, og brukes derfor ofte i sammenhenger der hestekraft tidligere ble brukt. Én metrisk hestekraft (hk.) er lik 0,73549875 kW.
| Watt er en avledet SI-enhet for effekt med symbolet W. Enheten er definert som
1 joule per sekund (1 J/s), og er altså et mål på hastigheten energi omformes med fra en form til en annen. I elektrisitetsbransjen brukes enheten som et mål på hastigheten elektrisk strøm produseres eller forbrukes med, som egentlig bare er former for energiomforming. Enheten har fått navn etter James Watt for hans bidrag til utviklingen av dampmaskinen. Den ble tatt opp av Conférence Générale des Poids et Mesures (CGPM) i 1960.
Kilowatt (kW) har samme størrelsesorden som hestekraft, og brukes derfor ofte i sammenhenger der hestekraft tidligere ble brukt. Én metrisk hestekraft (hk.) er lik 0,73549875 kW.
== Definisjon ==
Watt er definert som joule per sekund (arbeid per tidsenhet):
W
=
J
s
=
N
⋅
m
s
{\displaystyle \mathrm {W} ={\frac {\mathrm {J} }{\mathrm {s} }}={\frac {\mathrm {N} \cdot \mathrm {m} }{\mathrm {s} }}}
I klassisk mekanikk er én watt det arbeidet som kreves for å gi et legeme en konstant hastighet på én meter per sekund, når objektet har en tyngde eller en annen konstant motkraft på én newton.
Ved å bruke definisjonene av volt og ampere kan det vises at enheten også kan skrives på en form som er praktisk i elektromagnetisme:
W
=
J
s
=
N
⋅
m
s
=
k
g
⋅
m
2
s
3
=
V
⋅
A
{\displaystyle \mathrm {W} ={\frac {\mathrm {J} }{\mathrm {s} }}={\frac {\mathrm {N} \cdot \mathrm {m} }{\mathrm {s} }}={\frac {\mathrm {kg} \cdot \mathrm {m} ^{2}}{\mathrm {s} ^{3}}}=\mathrm {V} \cdot \mathrm {A} }
Dermed er én watt også hastigheten elektrisk arbeid utføres med når én ampere (A) passerer en potensialdifferanse på én volt (V); 1 W = 1 volt-ampere (1 V·A). Ved å bruke Ohms lov kan to andre nyttige former utledes:
W
=
V
2
Ω
=
A
2
⋅
Ω
{\displaystyle \mathrm {W} ={\frac {\mathrm {V} ^{2}}{\mathrm {\Omega } }}=\mathrm {A} ^{2}\cdot \mathrm {\Omega } }
der ohm (Ω) er den avledete SI-enheten for elektrisk motstand.
== Eksempler ==
=== Effekten til en klatrende person ===
Tyngdekraften som virker på en person med massen 70 kg, er 70 kg · 9.81 m/s2 = 687 N, der 9.81 m/s2 er tyngdeakselerasjon ved havoverflaten. Når personen klatrer opp en 3 meter høy stige, utfører vedkommende et arbeid på omtrent 687 N · 3 m = 2060 J. Hvis klatringen gjøres på 5 sekunder, er effekten 2060 J / 5 s = 412 W. Dette er da et mål på hastigheten hvormed kjemisk energi lagret i kroppen (ATP) omgjøres, via mekanisk energi, til termisk energi (varme).
=== Kroppens varmeeffekt ===
I kroppen omdannes daglig omtrent 10 MJ kjemisk energi til termisk energi og litt mekanisk energi (muskelarbeid). Effekten av prosessen er 10 · 106 J / (24 · 60 · 60) s = 120 W. Kroppen fungerer altså som en varmeovn med effekt på rundt 100 W.
=== Gjennomsnittseffekten til et kraftverk ===
Alta kraftverk produserer årlig i snitt 655 GWh elektrisk energi. Siden det er 8 760 timer i et år, gir dette en gjennomsnittlig effekt på 655 GWh / 8760 h = 0,075 GW eller 75 MW, som er halvparten av anleggets kapasitet på 150 MW.
== Elektrisk og termisk watt ==
I elektrisitetsbransjen brukes av og til symbolet We eller We for å referere til elektrisk effekt eller nettoeffekt, mens Wt, Wth eller Wt viser til termisk effekt. Spesielt internasjonalt er det vanlig at kraftverk oppgir produksjonskapasitet i MWe eller GWe.
For eksempel har Embalse kjernekraftverk i Argentina en produksjonskapasitet på 2 109 MWt (varme), som benyttes for å drive en turbin som bare kan gi 648 MWe (elektrisitet). Den store forskjellen skyldes ineffektiviteten til dampturbiner og de teoretiske begrensningene til en Carnotprosess. Det er alltid et stort tap i konvertering av termisk energi til elektrisk energi.
== Multipler ==
Som andre enheter i SI-systemet kan watt brukes sammen med alle SI-prefiksene. De vanligste prefiksene i bruk sammen med watt er kilo-, mega-, giga- og tera-.
=== Kilowatt ===
En kilowatt (kW) er tusen (103) watt, eller 1,36 hestekraft. Kilowatt er en av de mest brukte måleenheter for effekt, og brukes blant annet til å angi effekten av motorer. Kilowattime er en korresponderende enhet for energi.
=== Megawatt ===
En megawatt (MW) er en million (106) watt. Megawatt er en mye brukt måleenhet for effekt, og brukes blant annet til å angi effekten av mindre kraftverk. Megawattime er en korresponderende enhet for energi.
=== Gigawatt ===
En gigawatt (GW) er en milliard (109) watt. Gigawatt brukes blant annet til å angi effekten av store kraftverk. Gigawattime er en korresponderende enhet for energi.
=== Terawatt ===
En terawatt (TW) er en billion (1012) watt. Enheten terawatt representerer en så stor effekt at enheten brukes lite i praksis, men den korresponderende energienheten terawattime (TWh) brukes om energiforbruk til byer og land.
== Referanser == | | fødested = Sveits | 198,247 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chris_Robanske | 2023-02-04 | Chris Robanske | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske deltagere i X Games', 'Kategori:Canadiske snøbrettkjørere', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Calgary', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Christopher Robanske (født 30. desember 1989) er en canadisk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i kvartfinalen.
| Christopher Robanske (født 30. desember 1989) er en canadisk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i kvartfinalen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Chris Robanske – Olympics.com
(en) Chris Robanske – Olympic.org
(en) Chris Robanske – Olympedia
(en) Chris Robanske – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Chris Robanske – Canadian Olympic Committee
(en) Chris Robanske – X Games
(en) Chris Robanske – FIS (snøbrett) | | fødested = Calgary, Canada | 198,248 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Berg_(sn%C3%B8brettkj%C3%B8rer) | 2023-02-04 | Paul Berg (snøbrettkjører) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Tyske snøbrettkjørere'] | Paul Berg (født 26. september 1991) er en tysk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i kvartfinalen.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han utslått i åttendedelsfinalen.
| Paul Berg (født 26. september 1991) er en tysk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i kvartfinalen.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han utslått i åttendedelsfinalen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Paul Berg – Munzinger Sportsarchiv
(en) Paul Berg – Olympics.com
(en) Paul Berg – Olympic.org
(en) Paul Berg – Olympedia
(en) Paul Berg – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(de) Paul Berg – Tysklands olympiske komité
(en) Paul Berg – FIS (snøbrett) | | fødested = Tyskland | 198,249 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Smeland | 2023-02-04 | Arne Smeland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. august', 'Kategori:Dødsfall i 1912', 'Kategori:Fødsler 4. mai', 'Kategori:Fødsler i 1880', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske folkeminnesamlere', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Personer fra Åmli kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Arne Smeland (født 4. mai 1880 i Gjøvdal, død 11. august 1912) var en norsk dikter og folkeminne- og stevsamler fra gården Smeland i Åmli kommune i Aust-Agder. Bortsett fra folkeskolen hadde han ingen utdanning. I 1905 overtok han farsgården og samme året giftet han seg med Gunnhild Valebjørg fra Fyresdal. Fire år senere ble han rammet av en nervesykdom som først rammet føttene, så hendene, før den til slutt tok livet hans. Når hendene ble rammet og han ikke lengre kunne skrive selv, hjalp gode venner ham.Som barn laget han seg en fele, han strenget opp en tresleiv med strenger av hestetagl – han ville bli spelemann som faren og bestefaren.
Guten hadde kunstgivnad, og naar ein les songane hans ser ein snart kva leid den peika. De var spelemannshugen som sat i honom. Og han hadde aa likjast paa. Far hans var spelemann, men endaaa betre var godfar hans (les de varmhjarta dikte "Bestefar"), som var ein givnad yvi de vanlege.
Da han ble voksen måtte han velge gården eller fela. Han valgte gården, og skrev i pauser i skogs- og gårdsarbeid, men savnet etter musikken forble. Dette viser han blant annet i diktet «Du draumen min», der vers fire og seks lyder slik:
Daa so eg stod ved vegaskile,
eg lydde moldtrælrøysters ord.
Paa deg, min draum, ei stund eg tvila
og sveik deg — for ein mole jord!Og løni kom: i barmen inne
brenn tregen som ein ævleg eld.
Det gjeng meg aldri ut av minne,
men fylgjer med til livsens kveld.I forordet til andre utgave av Song or skogen, fortelles det at Smeland nok kunne ha tenkt seg å være med på innsamling av den gamle norske musikken som etter hans mening var i fare for å dø ut. Dette ville krevd utdanning, kanskje også utenlands, og praktiske problemer stod i veien.
Lite ble utgitt mens han levde. Folkeminnesamleren Smeland vises i stevet Skudalsbruri som var basert på et gammalt sagn. Stevet ble trykket i Syn og segn nummer 10 i 1904, og ble senere tonesatt og mye brukt. Svein Hovet mener at Smelands diktning er nær beslektet med folkediktningen, og han ble forundret da han første gang leste Song or skogen og kjente igjen noen av diktene som sanger fra håndskrevne, lokale sangbøker.Folkeminnegranskeren Rikard Berge forberedte en utgivelse av diktene hans, men Smeland døde før Song or skogen kom ut. Samlingen var en av de tre første utgavene på Erik Gunleiksons forlag i Risør.
| Arne Smeland (født 4. mai 1880 i Gjøvdal, død 11. august 1912) var en norsk dikter og folkeminne- og stevsamler fra gården Smeland i Åmli kommune i Aust-Agder. Bortsett fra folkeskolen hadde han ingen utdanning. I 1905 overtok han farsgården og samme året giftet han seg med Gunnhild Valebjørg fra Fyresdal. Fire år senere ble han rammet av en nervesykdom som først rammet føttene, så hendene, før den til slutt tok livet hans. Når hendene ble rammet og han ikke lengre kunne skrive selv, hjalp gode venner ham.Som barn laget han seg en fele, han strenget opp en tresleiv med strenger av hestetagl – han ville bli spelemann som faren og bestefaren.
Guten hadde kunstgivnad, og naar ein les songane hans ser ein snart kva leid den peika. De var spelemannshugen som sat i honom. Og han hadde aa likjast paa. Far hans var spelemann, men endaaa betre var godfar hans (les de varmhjarta dikte "Bestefar"), som var ein givnad yvi de vanlege.
Da han ble voksen måtte han velge gården eller fela. Han valgte gården, og skrev i pauser i skogs- og gårdsarbeid, men savnet etter musikken forble. Dette viser han blant annet i diktet «Du draumen min», der vers fire og seks lyder slik:
Daa so eg stod ved vegaskile,
eg lydde moldtrælrøysters ord.
Paa deg, min draum, ei stund eg tvila
og sveik deg — for ein mole jord!Og løni kom: i barmen inne
brenn tregen som ein ævleg eld.
Det gjeng meg aldri ut av minne,
men fylgjer med til livsens kveld.I forordet til andre utgave av Song or skogen, fortelles det at Smeland nok kunne ha tenkt seg å være med på innsamling av den gamle norske musikken som etter hans mening var i fare for å dø ut. Dette ville krevd utdanning, kanskje også utenlands, og praktiske problemer stod i veien.
Lite ble utgitt mens han levde. Folkeminnesamleren Smeland vises i stevet Skudalsbruri som var basert på et gammalt sagn. Stevet ble trykket i Syn og segn nummer 10 i 1904, og ble senere tonesatt og mye brukt. Svein Hovet mener at Smelands diktning er nær beslektet med folkediktningen, og han ble forundret da han første gang leste Song or skogen og kjente igjen noen av diktene som sanger fra håndskrevne, lokale sangbøker.Folkeminnegranskeren Rikard Berge forberedte en utgivelse av diktene hans, men Smeland døde før Song or skogen kom ut. Samlingen var en av de tre første utgavene på Erik Gunleiksons forlag i Risør.
== Bibliografi ==
1912: Song or skogen, 1. utg., Risør : Erik Gunleiksons Forlag, 45 s. (på bokhylla.no)
1990: Song or skogen, 2. utg., Åmli : Åmli Historielag og Åmli Mållag, 58 s. ill., ISBN 8290970005 (på bokhylla.no)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bakkan, Engvald (1923): «Arne Smeland» (s. 33-38) i Ung-Norig: litterært tidsskrift for ungdomen nr. 2.
Berge, Rikard (1912): «Arne Smeland» (s. I-III) i Song or skogen, 1. utg., Risør : Erik Gunleiksons Forlag, 45 s. (på bokhylla.no)
Berge, Rikard (1913): «Arne Smeland» (s. 1-2) i Dølen nr. 1.
Grepstad, Ottar (2011): «Eit språk blir til: 1912» på nettstedet Allkunne.no. Sist oppdatert 25. november 2011, besøkt 2. januar 2015.
Hovet, Svein (1972): «Arne Smeland» (s. 127-131) i Dei gav oss ein arv : portrett av sermerkte menneske som sett merke etter seg i kulturlivet, Førde : Øens forlag, 161 s.
Ingebretsen, Herman Smitt (1947): «Spelemannen som valgte jorden» (s. 208-209) i Sørlandet synger sanger : en antologi og noen pennestrøk om diktere på Sørlandet, Stavanger : Stabenfeldt, 271 s. (på bokhylla.no)
Langstrøm, Rolf (1985): «To glemte sørlandsforfattere» i Sørlandsk magasin 1985.
Terland, Ingrid (1988):ADH-serien. 1 : Agder-forfattere gjennom tidene en bibliografi Skjønnlitterære forfattere født før 1900, Kristiansand : Agder distriktshøgskole, 220 s. ISBN 8271172093 (på bokhylla.no)
Thorsen, Thor (1990): «Arne Smeland» i nyutgaven av Song or skogen, 2. utg., Åmli : Åmli Historielag og Åmli Mållag, 58 s. ill., ISBN 8290970005 (på bokhylla.no) | Arne Smeland (født 4. mai 1880 i Gjøvdal, død 11. | 198,250 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vensmoen_Sanatorium | 2023-02-04 | Vensmoen Sanatorium | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Byggverk i Saltdal', 'Kategori:Hagbarth Martin Schytte-Berg', 'Kategori:Saltdals historie', 'Kategori:Sanatorier', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sykehus i Nordland', 'Kategori:Tidligere sykehus i Norge', 'Kategori:Tuberkulose'] | Vensmoen Sanatorium var et statlig sykehus for behandling av tuberkulosepasienter fra Nord-Norge. Institusjonen var i drift fra 1916 til 1966 og lå på Vensmoen ved Røkland i Saltdal. Andre store statsdrevne tuberkulosesanatorier var Glittre for Østlandet, Landeskogen for Agder, Luster for Vestlandet og Ringvål for Trøndelag.I 1926 ble det åpnet en egen barneavdeling ved Vensmoen, med plass til 30 tuberkuløse barn. Det var Nationalforeningen mot tuberkulosen som hadde bevilget penger til denne utvidelsen.Sanatoriet var en viktig institusjon i bygda. Totalt ble det behandlet nesten 20 000 pasienter fra hele Nord-Norge. Etter dette ble institusjonen omgjort til såkalt åndssvakehjem, det vil si institusjon for psykisk utviklingshemmede.
| Vensmoen Sanatorium var et statlig sykehus for behandling av tuberkulosepasienter fra Nord-Norge. Institusjonen var i drift fra 1916 til 1966 og lå på Vensmoen ved Røkland i Saltdal. Andre store statsdrevne tuberkulosesanatorier var Glittre for Østlandet, Landeskogen for Agder, Luster for Vestlandet og Ringvål for Trøndelag.I 1926 ble det åpnet en egen barneavdeling ved Vensmoen, med plass til 30 tuberkuløse barn. Det var Nationalforeningen mot tuberkulosen som hadde bevilget penger til denne utvidelsen.Sanatoriet var en viktig institusjon i bygda. Totalt ble det behandlet nesten 20 000 pasienter fra hele Nord-Norge. Etter dette ble institusjonen omgjort til såkalt åndssvakehjem, det vil si institusjon for psykisk utviklingshemmede.
== Bakgrunn ==
Tuberkulose, også kalt tæring eller skrofulose, var en fryktet sykdom som var svært utbredt i Norge helt frem til slutten av 1940-årene. Sykdommen sprer seg gjennom dråpesmitte, og skyldes en basill. Rundt 1900-tallet var dødeligheten ca. 60 per 10 000 innbygger, og om lag 1/5 av alle dødsfall i Norge på denne tiden skyldtes tuberkulose. Hindring av smitte ble en sentral oppgave. Tuberkuloseloven som ble vedtatt av Stortinget i 1900, fastsatte at syke kunne underlegges behandling med tvang. Behandlingsopplegget var bekostet av det offentlige. I 1939 var dødeligheten redusert til under en fjerdepart.Den 28. juni 1912 besluttet Stortinget at Statens Tuberkulosesenter for Hålogaland skulle bygges i Saltdal herred. Et område på Røkland med et areal på 367 mål ble stilt til rådighet, og stedet ble kjent som Vensmoen sanatorium. Det tørre innlandsklimaet her var viktig ved valget for et sanatorium, fordi en på denne tiden hadde en oppfatning av at tørt klima og mye frisk luft var gunstig for sykdomsforløpet. Etter en byggeperiode på rundt tre år, ble sanatoriet tatt i bruk i 1916.
Under andre verdenskrig ble folkehelsen en nedprioritert oppgave, og diagnostiseringen og oppsporingen av tuberkulosetilfeller stoppet mer eller mindre opp i Nord-Norge. Etter 1945 ble kampen mot tuberkulose trappet kraftig opp, blant annet ble skjermbildefotografering utført i stort omfang. Spesielt ble steder der mange oppholdt seg prioritert. Under Lofotfisket var det vanlig med skjermbildefotografering. Disse masseundersøkelsene påviste mange nye tilfeller, men sykdommen hadde også en stor oppblussing etter andre verdenskrig. Dette resulterte i at Vensmoen ble overfylt av pasienter fra hele landsdelen.Sykdomsbehandlingen ble etter krigen omlagt fra kurbehandling til kirurgiske inngrep. I 1950-årene ble det ansatt lungekirurg på sykehuset i Mosjøen og i Vefsn. Vensmoen tok seg da av etterbehandling. Dette behandlingsopplegget var mye bedre enn det som var vanlig før andre verdenskrig. I 1950-årene kom det også medisiner som kunne helbrede pasientene. Mens storparten av pasientene før krigen var mellom 18 og 30 år, var pasientene etter krigen mellom 50 og 60 år.Lungeavdelingen på Bodø sykehus ble offisielt tatt i bruk den 1. oktober 1966. Med dette ble Vensmoen sanatorium avviklet, og pasientene ble kjørt i busser ut til Bodø.
== Bygningene og anlegget ==
Legen Albert Tillisch stod for planleggingen av institusjonen. Hagbarth Schytte-Berg var arkitekt. Bygningen som ble reist er monumental med innslag av barokk, nyklassisisme og jugend. Hovedbygningen fikk en fasade som var 260 meter lang, og var i sin tid Skandinavias største trebygning. Plasseringen var tilbaketrukket, og det ble anlagt en vakker park rundt sanatoriet. Det var mye skog i området, og et slikt «vennlig landskap» ble sett på som viktig for de sykes sinnsstemning.Vensmoen sanatorium ble et samfunn for seg selv med eget kraftverk, snekkerverksted, gartneri, grisehus, stall, bakeri, vaskeri, kjøkken, smie, sentralfyr, egen skole for de ansattes barn og boliger for leger, pleiere og andre ansatte. Hovedbygget besto av en sykepaviljong på hver side, en for kvinner og en for menn. Behandlingen var basert på mye ro og hvile der pasientene skulle puste inn frisk kald luft.Det ble bygget fire funksjonærboliger for legene. På Kvælefjellet ble det anlagt en inntaksdam for et lite vannkraftverk på 30 kW, for å skaffe belysning til institusjonen. Sanatoriet hadde også et eget sentralfyringsanlegg med fire dampkjeler.
== Behandlingen ==
Vensmoen tuberkulosesanatorium hadde fire leger; overlege, reservelege, assistentlege og turnuskandidat. I tillegg var det en stor stab med sykepleiere.Sanatoriet på Vensmoen hadde 116 eller 108 sengeplasser da det åpnet i 1916.
Hverdagene til pasientene dreide seg om kurprogrammer, mest vanlig var ro-kur, spasérkur og arbeidskur. En stor del av de mannlige pasientene var fiskere. De ble som regel omskolert og fikk seg annet arbeid etter at de ble friske.
=== Ro-kurene ===
Ro-kurene gikk ut på lange opphold i åpne kurhaller, der hensikten var at pasienten skulle hvile mens han eller hun pustet inn frisk, kald luft. Helst skulle pasientene ligge på rygg i spesielle stoler av stål med tilbakelent ryggstøtte. I Saltdal kan det bli meget kaldt om vinteren, og derfor lå pasientene i saueskinnposer. En sykepleier som hadde tjeneste på Vensmoen for en kortere tid, forteller at hun frøs hele tiden. I stuene og i kurhallene skulle det være kjølig, og pleierne fikk ikke lov til å ha på seg jakker og ekstra klesplagg. For pleierne var korridorer og tekjøkken de beste stedene å oppholde seg for å få varmen i seg.Under rokurene skulle pasienten oppholde seg til sammen ni timer i kurhallen, som ble fordelt på fire økter. For å få tiden til å gå kunne pasientene strikke eller drive andre håndverksysler. En populær aktivitet var spørrekonkurranser innenfor sport, kunst, geografi og mange andre temaer som ble lest opp fra spørrebøker. Arthur Reitbakk, som var pasient, forteller om en kaiarbeider fra Lofoten med store almenkunnskaper. Selv om motpartens lag bestod av en teolog, en lektor og andre akademikere, vant stadig kaiarbeiderens gruppe. Vensmoen hadde ellers et stort bibliotek, kunne tilby undervisning og språkkurs.
=== Spasérkurene ===
Spasérkurene gikk ut på at pasientene skulle gå turer med forskjellig distanse fra hovedbygningen. Det var egne distanseskilt som viste 500, 1000, 1500, 1890 m. Distanseskiltet 1890 m stod på toppen av Trolldalen nord for institusjonen.
=== Arbeidskurene ===
Arbeidskurene var for pasienter som følte seg opplagte nok. I løpet av en økt på to timer kunne pasientene tilbys snekkerarbeid, skomakerarbeid, bokbinding og hagearbeid. Pasientene opparbeidet også stier i skogen under arbeidskurene, og stiene ble oppkalt etter legene som hadde gjort tjeneste ved sanatoriet.
=== Barnesanatoriet ===
Det ble senere også etablert ett barnesanatorium med plass for 35 tuberkulosesyke barn. Dette ble offisielt innviet den 1. august 1927 og var finansiert av Den norske Nasjonalforening mot Tuberkulose. Etter oppføringen ble barnesanatoriet overført til staten, og var en del av hovedinstitusjonen. Barn i alderen 4–14 år ble behandlet på sanatoriet.
=== Holmen, hjem for tuberkulosetruede barn ===
Holmen var en egen institusjon i tilknytning til Vensmoen, for barn som var spesielt utsatt for å få tuberkulose. Flesteparten av barna som fikk plass på Holmen hadde blitt født av tuberkulosesyke mødre som var innlagt på Vensmoen sanatorium. I slike tilfeller ble barna tatt hånd om rett etter fødselen og lagt inn på Holmen. Bygningen var beslaglagt av den tyske okkupasjonsmakten så lenge krigen varte. Etter krigen var ikke Nasjonalforeningen interessert i å holde driften i gang. Institusjonen ble avviklet, og bygningen ble deretter disponert av sanatoriet.
== Sanatorielivet ==
Behandlingen av tuberkulose med kurer tok svært lang tid og betydde lange sykehusopphold. Dette gikk hardt ut over de unge pasientens psyke, mange var bare 18–30 år gamle, og det var helt uvisst hvor lenge behandlingen måtte holde frem. I denne tiden var trygdeytelsene begrensede og sykehusopphold i månedsvis skapte usikkerhet. Det verste som kunne skje var at en pasient ikke ble frisk etter oppholdet på Vensmoen, men ble sendt til de eldre lokale tuberkulosehjemmene. Da var gjerne alt håp om å bli frisk ute. De aller mest tragiske tilfeller var der hele familier ble tuberkulosesyke. Kanskje måtte de oppholde seg i lange tider adskilt på forskjellige institusjoner.Marie Olsen fra Røkland i Saltdal ble innlagt på Vensmoen i 1920-årene. Da var hun så syk og svak at ingen trodde at hun skulle overleve. Hun begynte å gråte ved innleggelsen da hun skjønte at hun bare skulle være sammen med fremmede. Sykesøsteren som tok henne imot sa: «Du gråter når du kommer, men du skal også få gråte når du reiser.» Alle var snille, hun fikk mye god mat som hun aldri hadde spist før. Marie hadde aldri sett kino før, men på Vensmoen var det regelmessig filmfremvisning. Vinduene stod åpne natt og dag, og i ettertid mintes hun at hun frøs uansett hvor hun oppholdt seg.På Vensmoen utga pasientene egne aviser, de satte opp revyer og skuespill med store besetninger med forunderlige karakterer. De arrangerte også ønskekonserter der musikkønsker ble spilt på høyttaleranlegget. Kurvfletting og garnbøting var også vanlige aktiviteter. Røyking var de første tiårene forbudt, men i 1960-årene var det opprettet et eget røykerom for pasientene.Ved krigsutbruddet i 1940 ble alle pasienter sendt hjem i god tid før det tyske felttoget nærmet seg Saltdal. Under kamphandlingene i Saltdalen ble de ansatte evakuert og oppholdt seg til fjells, og da personalet kom tilbake oppdaget de at barnesanatoriet hadde tatt fyr. Brannårsaken er fortsatt ikke kjent, men man regner ikke med at brannen hadde noen direkte sammenheng med kamphandlingene som hadde funnet sted tidligere på dagen.Sanatoriet ga mange faste arbeidsplasser for funksjonærer og betjening. Dessuten skulle det leveres melk, poteter, kjøtt og bjørkeved. Melk ble levert klokken åtte hver morgen fra noen av de største gårdene i bygda. Vedfyringen krevde tre til fire mann i fast arbeid året rundt, til å transportere veden og organisere tørking. Pasientene kom til Saltdal med båt fra Bodø, og på grunn av Saltstraumen kunne båtanløpene skje til alle døgnets tider. For å ta imot pasienter var det en ventestasjon på Rognan, der en kunne ta inn om natten og sove over til neste dag. En eldre dame hadde ansvar for å stå på kaien og ta imot pasientene, vise dem inn på ventestasjonen og tilby en kopp kaffe. Institusjonen hadde egen bil og sjåfør for transport. Om vinteren kunne det være dårlig brøytede veier, og da ble hest og slede brukt. Ved veiskiltet som med påskriften «1000 meter» markerte distansen på veien til Vensmoen ble det oppført en butikk som ble eid og drevet av Alex Furuboten; dette stedet og butikken har for all ettertid blitt hetende 1000.
== Vensmoen etter sanatorietiden ==
Bygningene på Vensmoen ble overtatt av Nord-Norges Åndssvakekomité. Mange av de ansatte ble værende på Vensmoen da sanatoriedriften ble avviklet. Allerede en uke etter at tuberkulosepasientene forlot Vensmoen, startet et nytt behandlingsopplegg for et nytt klientell.Den nye institusjonen la vekt på å gjøre livet rikest mulig for psykisk utviklingshemmede. Tilbudene som ble gitt var undervisning, terapi og arbeidsopplæring. Et verksted for plastproduksjon ga meningsfulle arbeidsplasser for mange pasienter. Med HVPU-reformen i 1991 ble ansvaret for sektoren overført til kommunene samtidig som sentrale institusjoner ble avviklet, og også Vensmoen ble da lagt ned.I 1975 ble Vensmoen Hjelpepleierskole etablert i tilknytning til sanatoriets lokaler. Skolen var en privat videregående skole, eid av Nord-Norges Diakonstiftelse. I 2008 ble hjelpepleierskolen omgjort til Vensmoen helsefagutdanning. Hjelpepleierskolen ble nedlagt 1. januar 2010.Eiendomsselskapet Vensmoen Eiendom AS ble stiftet 21. desember 1998 og ble registrert i Brønnøysundregistrene den 4. februar 1999. Det er et kommunalt aksjeselskap som eier to bygninger på området: Hovedbygget (en toetasjers trebygning med et areal på rundt 2000 m²) og Rødgården (hybelhus med 6 hybelleiligheter). Vensmoen museum ble åpnet 1. august 2017, og viser en detaljert ferd gjennom 100 års historie: Som sanatorium (50 år), som HVPU-institusjon (25 år) og som bygning med svært variert etterbruk. Utstillingslokalene er renovert og omfatter 250 m².Vensmoen Studiesenter ble, i samarbeid med Høgskolen i Bodø, etablert i de gamle sanatorielokalene våren 2001. Studiene drives av Naturterapiskolen: Nordnorsk senter for Helse og Livskvalitet, og er fortsatt aktiv (per 2020).
== Se også ==
Mycobacterium tuberculosis
Robert Koch
BCG-vaksine
Norske Kvinners Sanitetsforening
== Referanser ==
== Litteratur ==
Dag Skogheim: Sanatorieliv – fra tuberkulosens kulturhistorie, Tiden 2001 ISBN 82-10-04600-4
Jan Karlsen og Dag Skogheim: Tæring – Historia om ein folkesjukdom. Samlaget 1990 ISBN 82-521-3237-5
Arnold Hansen og Arthur Reitbakk (1986). «Vensmominner». Saltdalsboka 1986 (norsk). Saltdal kommune. ISBN 82-90030-52-5. | | type =Sanatorium | 198,251 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Esdaile | 2023-02-04 | Peter Esdaile | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 20. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske grafikere', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Peter Esdaile (født 20. oktober 1947 i Montréal i Canada) er en norsk maler og grafiker.
| Peter Esdaile (født 20. oktober 1947 i Montréal i Canada) er en norsk maler og grafiker.
== Bakgrunn og arbeid ==
Peter Esdaile vokste opp i Oslo og Bærum. Han studerte ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1966-68 og Statens kunstakademi 1968-1973. Under utdannelsen arbeidet Esdaile aktivt med grafikk, maleri og skulptur. Esdaile hadde sin første separatutstilling i Unge Kunstneres Samfunn i 1971 og har siden stilt ut i blant annet Bærum Kunstforening, Gulden Kunstverk, Drammen Kunstforening og Galleri F 15 i Norge i tillegg til i USA, Danmark, Island, England, Tyskland og Spania. Han har utført en flere utsmykningsoppdrag og er innkjøpt av Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Norsk kulturråd, Bærum kommune og Oslo kommunes kunstsamlinger.Esdaile lager både figurative og geometriske bilder, noen med surrealistiske trekk, andre med samfunnskritisk budskap.Esdaile har i perioder bodd i USA.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Peter Esdaile hos O. Væring». ovaering.no. Besøkt 20. desember 2016. | Peter Esdaile (født 20. oktober 1947 i Montréal i Canada) er en norsk maler og grafiker. | 198,252 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jen%C3%B6_Hukvari | 2023-02-04 | Jenö Hukvari | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. april', 'Kategori:Dødsfall i 2010', 'Kategori:Fødsler 4. september', 'Kategori:Fødsler i 1935', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dirigenter', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Personer fra Budapest'] | Jenö Hukvari (født 4. september 1935 i Budapest, Ungarn, død 5. april 2010 samme sted) var en norsk dirigent og komponist.Hukvari hadde utdannelse fra musikkonservatoriet Mozarteum i Salzburg.
Han var fra 1967 til 1969 repetitør i Cæciliaforeningen, og ble i 1970 det norske operakors første kormester. Hukvari ble norsk statsborger og var gift med operasangerinnen Astrid Hellesnes-Hukvari (1937-1989).
| Jenö Hukvari (født 4. september 1935 i Budapest, Ungarn, død 5. april 2010 samme sted) var en norsk dirigent og komponist.Hukvari hadde utdannelse fra musikkonservatoriet Mozarteum i Salzburg.
Han var fra 1967 til 1969 repetitør i Cæciliaforeningen, og ble i 1970 det norske operakors første kormester. Hukvari ble norsk statsborger og var gift med operasangerinnen Astrid Hellesnes-Hukvari (1937-1989).
== Referanser == | Jenö Hukvari (født 4. september 1935 i Budapest, Ungarn, død 5. | 198,253 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Air_France | 2023-02-04 | Air France | ['Kategori:1933 i Frankrike', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 1933', 'Kategori:Franske flyselskaper', 'Kategori:SkyTeam', 'Kategori:Skyteam Alliance'] | Air France er et fransk flyselskap med hovedkontor i Paris. Selskapet er et datterselskap av Air France-KLM-gruppen. Selskapet flyr både innenriks og utenlands passasjerflyvninger og fraktruter til 185 destinasjoner i 83 land. Selskapets hovedbaser er på Orly lufthavn og Charles de Gaulle internasjonale lufthavn, begge i Paris, med en mindre base på Saint-Exupéry internasjonale lufthavn i Lyon.Air France opererer også flygninger i Norge, med ruter fra Oslo lufthavn, Gardermoen og Bergen lufthavn, Flesland til Charles de Gaulle internasjonale lufthavn utenfor Paris.
| Air France er et fransk flyselskap med hovedkontor i Paris. Selskapet er et datterselskap av Air France-KLM-gruppen. Selskapet flyr både innenriks og utenlands passasjerflyvninger og fraktruter til 185 destinasjoner i 83 land. Selskapets hovedbaser er på Orly lufthavn og Charles de Gaulle internasjonale lufthavn, begge i Paris, med en mindre base på Saint-Exupéry internasjonale lufthavn i Lyon.Air France opererer også flygninger i Norge, med ruter fra Oslo lufthavn, Gardermoen og Bergen lufthavn, Flesland til Charles de Gaulle internasjonale lufthavn utenfor Paris.
== Historie ==
Air France ble stiftet i 1933 etter en fusjon av flere mindre franske flyselskaper. Selskapet startet ruter til flere europeiske land, samt til de franske kolonier. Under andre verdenskrig flyttet selskapet sine aktiviteter til Casablanca i Marokko. Etter krigen ble selskapet omgjort til et statlig foretak, og den dag i dag eier den franske stat en stor andel i selskapet, selv om staten har solgt seg delvis ut av selskapet i de senere år.
I 1976 begynte selskapet sammen med British Airways flygninger med Concorde-flyet, en flytype de to selskapene fikk lov til at kjøpe for kun £1/stk etter at en lang rekke andre selskaper annullerte sine ordre. Ruten Paris-New York tok 3 timer og 20 minutter med det nye supersoniske flyet. Flygning med Concorde stoppet i 2003, etter at en ulykke ved avgang fra Paris, hvor samtlige om bord døde, fikk omkostningene til å stige, samtidig med at antallet passasjerer falt ytterligere etter terrorangrepene 11. september 2001.
== Air France-KLM ==
Air France fusjonerte med det nederlandske flyselskapet KLM i mai 2004, noe som resulterte i selskapet Air France-KLM. Air France-KLM er verdens største flyselskap etter omsetning og det tredje største i verden (størst i Europa) etter antall passasjer-kilometer.
Air France-KLM er en del av SkyTeam-alliansen sammen med Aeroflot, Delta Air Lines, Aeroméxico, Korean Air, Czech Airlines, og Alitalia. Air France og KLM flyr under deres egne navn.
== Flåte ==
=== Dagens flyflåte ===
Air Frances passasjerflåte inneholder følgende fly per juni 2017:
Gjennomsnittsalderen på flyene til Air France er 12,0 år (per september 2016).
=== Tidligere fly ===
Oversikten omfatter fly operert av Air France.
Airbus A300
Airbus A310
Airbus A320-100
Airbus A340-200/-300
Boeing 707
Boeing 727-200
Boeing 737-200/-300/-500
Boeing 747-100/-200/-300/-400
Boeing 767
Bréguet Br.763 Provence
Concorde
De Havilland Comet 1
Douglas DC-3
Douglas DC-4
Douglas DC-6
Fokker F-27
Fokker F28 Fellowship
Fokker 100
Junkers Ju 52 og Amiot AAC 1 Toucan
Latécoère 631
Lockheed L-049/L-749 Constellation
Lockheed L-1049 Super Constellation
Lockheed L-1649 Starliner
McDonnell Douglas DC-10
Sud Aviation Caravelle
Sud-Est Languedoc
Sud-Ouest Bretagne
Transall C-160
Vickers Viscount
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Air France – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Air France – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Air France-KLM S.A. | 198,254 |
https://no.wikipedia.org/wiki/European_Cup_Winter_Throwing_2014 | 2023-02-04 | European Cup Winter Throwing 2014 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:European Cup Winter Throwing', 'Kategori:Friidrett i 2014', 'Kategori:Friidrett i Portugal', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2014', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Portugal', 'Kategori:Leiria (distrikt)', 'Kategori:Sport i Portugal i 2014'] | European Cup Winter Throwing 2014 ble arrangert 16. og 17. mars 2014, på Centro Nacional de Lançamentos (National Throws Centre) og Estádio Municipal i Leiria i Portugal. Dette var den 14. utgaven av European Winter Throwing Cup som ble arrangert. Arrangør var European Athletic Association og Federação Portuguesa de Atletismo.
Konkurransen var både for senior og U23 junior.
| European Cup Winter Throwing 2014 ble arrangert 16. og 17. mars 2014, på Centro Nacional de Lançamentos (National Throws Centre) og Estádio Municipal i Leiria i Portugal. Dette var den 14. utgaven av European Winter Throwing Cup som ble arrangert. Arrangør var European Athletic Association og Federação Portuguesa de Atletismo.
Konkurransen var både for senior og U23 junior.
== Medaljevinnere ==
=== Menn ===
=== Kvinner ===
=== U23 menn ===
=== U23 kvinner ===
== Lagpoeng ==
== Resultater ==
European Athletics - Resultater
Tilastopaja - 14th European Cup Winter Throwing, Estadio Municipal Dr. Magalhães Pessoa
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | European Cup Winter Throwing 2014 ble arrangert 16. og 17. | 198,255 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mount_Washington_Cog_Railway | 2023-02-04 | Mount Washington Cog Railway | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Jernbanestrekninger i USA', 'Kategori:Jernbanestubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2020-05', 'Kategori:Tannstangbaner', 'Kategori:Transport i New Hampshire'] | Mount Washington Cog Railway er en tannstangbane i New Hampshire i USA. Den ble åpnet i 1869, og er regnet som verdens første fjelljernbane med tannstangdrift. Jernbanen er 4,8 km lang og går fra 820 moh til stasjonen på toppen av Mount Washington på 1 917 moh. Turen opp tar omtrent 65 minutter, mens turen ned tar 40 minutter.
Mount Washington Cog Railway er etter Pilatusbanen i Sveits verdens nest bratteste tannstangbane med en stigning på 25 % i gjennomsnitt, og 37 % på det bratteste. Banen har siden åpningen vært dampdrevet, men har siden 2008 også tatt i bruk dieselhydrauliske lokomotiver som går på biodiesel.
| Mount Washington Cog Railway er en tannstangbane i New Hampshire i USA. Den ble åpnet i 1869, og er regnet som verdens første fjelljernbane med tannstangdrift. Jernbanen er 4,8 km lang og går fra 820 moh til stasjonen på toppen av Mount Washington på 1 917 moh. Turen opp tar omtrent 65 minutter, mens turen ned tar 40 minutter.
Mount Washington Cog Railway er etter Pilatusbanen i Sveits verdens nest bratteste tannstangbane med en stigning på 25 % i gjennomsnitt, og 37 % på det bratteste. Banen har siden åpningen vært dampdrevet, men har siden 2008 også tatt i bruk dieselhydrauliske lokomotiver som går på biodiesel.
== Kilder ==
American Society of Mechanical Engineers - Mount Washington cog railway (pdf - 4,0 MB) Besøkt 21. november 2015
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Mount Washington Cog Railway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Mount Washington Cog Railway - Offisielt nettsted
Uoffisielt nettsted som omhandler Mount Washington cog railway Besøkt 21. november 2015 | Mount Washington Cog Railway er en tannstangbane i New Hampshire i USA. Den ble åpnet i 1869, og er regnet som verdens første fjelljernbane med tannstangdrift. | 198,256 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Knut_Heidem | 2023-02-04 | Knut Heidem | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. april', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske lokalhistorikere', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Personer fra Tvedestrand kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sørlandets litteraturpris'] | Knut Heidem (født 30. april 1938 i Lyngør) er en norsk sakprosaforfatter og lokalhistoriker.
Heidem er utdannet bibliotekar, og har arbeidet ved Nasjonalbiblioteket og Universitetsbiblioteket i Oslo frem til han ble pensjonert. Hans forfatterdebut kom i 2012 med sakprosaboken Slaget i Lyngør 1812 : Najadens tokt i historiens lys, som han i 2013 ble tildelt Sørlandets litteraturpris i sjangeren sakprosa for. Boken ble i 2012 «Årets Tvedestrandsbok» Boken fikk gode kritikker, Karsten Alnæs skrev i sin anmeldelse i Dag og tid 15. juni 2012 blant annet «...Knut Heidem har skrive ei bok til å bli klok av - og det for langt fleire enn dei som bur i Lyngør. [...] Dei som bur i Lyngør, har all grunn til å vere nøgde med ein så grundig dokumentasjon...», og på Norsk Maritimt Museums nettsider beskrives den som en «rik og vel dokumentert bok».
| Knut Heidem (født 30. april 1938 i Lyngør) er en norsk sakprosaforfatter og lokalhistoriker.
Heidem er utdannet bibliotekar, og har arbeidet ved Nasjonalbiblioteket og Universitetsbiblioteket i Oslo frem til han ble pensjonert. Hans forfatterdebut kom i 2012 med sakprosaboken Slaget i Lyngør 1812 : Najadens tokt i historiens lys, som han i 2013 ble tildelt Sørlandets litteraturpris i sjangeren sakprosa for. Boken ble i 2012 «Årets Tvedestrandsbok» Boken fikk gode kritikker, Karsten Alnæs skrev i sin anmeldelse i Dag og tid 15. juni 2012 blant annet «...Knut Heidem har skrive ei bok til å bli klok av - og det for langt fleire enn dei som bur i Lyngør. [...] Dei som bur i Lyngør, har all grunn til å vere nøgde med ein så grundig dokumentasjon...», og på Norsk Maritimt Museums nettsider beskrives den som en «rik og vel dokumentert bok».
== Bibliografi ==
1990: «UB og de nasjonale oppgavene : et historisk riss» i Bok og bibliotek, hefte 5
1998: Fiksjon og virkelighet. Terje Vigen som norsk selvbilde, i Nytt Norsk Tidsskrift. Årg. 15, nr 1, s. 61-75. https://www.nb.no/nbsok/nb/fe6b5aa7786211ee2dab62bdb11f7b03?lang=no
2008: Universitetsbiblioteket i Oslo : Bygninger og samlinger gjennom tidene
2012: Slaget i Lyngør 1812 : Najadens tokt i historiens lys, Tvedestrand: Bokbyen forlag, 296 s., ill., ISBN 9788292920268
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alnæs, Karsten (2012): «Jakta gjennom skjergarden» i Dag og tid 15. juni.
Bibliotekhistorie.no (1990): «Heidem: UB og de nasjonale oppgavene (1990)» på bibliotekhistorie.nos nettsider.
Bibliotekhistorie.no (2008): «Heidem: Universitetsbiblioteket i Oslo : Bygninger og samlinger gjennom tidene (2008)» på bibliotekhistorie.nos nettsider.
Drivdal, Marianne (2012): «Kritikerrost bok gikk til topps» i Tvedestrandsposten 29. november. (Besøkt 3. januar 2015)
Eikeland, Torgeir (2013): «Debutanter vant litteraturheder» i Fædrelandsvennen, 24. april.
Eskelund, Esben Holm (2013): «Vant litteraturslaget» i Tvedestrandsposten 25. april.
Norsk Maritimt museum (2012): «SS Svanen: Gjenskapte slaget ved Lyngør», publisert 9. juli av Espen Wæhle. (Besøkt 3. januar 2015)
== [1] lenker ==
Heidem på Kristiansand folkebilioteks hjemmeside | Knut Heidem (født 30. april 1938 i Lyngør) er en norsk sakprosaforfatter og lokalhistoriker. | 198,257 |
https://no.wikipedia.org/wiki/European_Cup_Winter_Throwing_2013 | 2023-02-04 | European Cup Winter Throwing 2013 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:European Cup Winter Throwing', 'Kategori:Friidrett i 2013', 'Kategori:Friidrett i Spania', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2013', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Spania', 'Kategori:Sport i Spania i 2013'] | European Cup Winter Throwing 2013 ble arrangert 16. og 17. mars 2013, på Pista de Atletismo Universitat Jaume I og Complejo Deportivo Gaetà Huguet i Castellón de la Plana i Spania. Dette var den 13. utgaven av European Winter Throwing Cup. Arrangør var European Athletic Association og Real Federación Española de Atletismo.
Konkurransen var både for senior og U23 junior.
| European Cup Winter Throwing 2013 ble arrangert 16. og 17. mars 2013, på Pista de Atletismo Universitat Jaume I og Complejo Deportivo Gaetà Huguet i Castellón de la Plana i Spania. Dette var den 13. utgaven av European Winter Throwing Cup. Arrangør var European Athletic Association og Real Federación Española de Atletismo.
Konkurransen var både for senior og U23 junior.
== Medaljevinnere ==
=== Menn, senior ===
=== Kvinner, senior ===
=== Menn, U23 ===
=== Kvinner, U23 ===
== Eksterne lenker ==
FREA - European Winter Throwing Cup 2013
European Athletics - European Throwing Cup - Castellon 2013 | European Cup Winter Throwing 2013 ble arrangert 16. og 17. | 198,258 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABQuantum_of_the_Seas%C2%BB | 2023-02-04 | MS «Quantum of the Seas» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Cruiseskip', 'Kategori:Royal Caribbean Internationals skip', 'Kategori:Skip bygget i Tyskland', 'Kategori:Skip fra 2014'] | MS «Quantum of the Seas» er et av Royal Caribbean Cruises' cruiseskip. Det er det første skipet i Quantum-klassen, som er større enn skipene i Freedom-klassen og mindre enn de i Oasis-klassen. Royal Caribbean har bestilt et skip til av denne klassen, MS «Anthem of the Seas», som er planlagt overlevert i 2015.
Skipet har blant annet
34 hytter for bevegelseshemmede
18 restauranter
16 heiser
fire svømmebasseng og ni boblebad
| MS «Quantum of the Seas» er et av Royal Caribbean Cruises' cruiseskip. Det er det første skipet i Quantum-klassen, som er større enn skipene i Freedom-klassen og mindre enn de i Oasis-klassen. Royal Caribbean har bestilt et skip til av denne klassen, MS «Anthem of the Seas», som er planlagt overlevert i 2015.
Skipet har blant annet
34 hytter for bevegelseshemmede
18 restauranter
16 heiser
fire svømmebasseng og ni boblebad
== Bildegalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 9549463 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MS «Quantum of the Seas» – DNVs skipsregister
(en) MS «Quantum of the Seas» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | Nassau | 198,259 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Ludvig_Bugge | 2023-02-04 | Karl Ludvig Bugge | ['Kategori:Alumni fra Universitetet i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. november', 'Kategori:Dødsfall i 1916', 'Kategori:Fødsler 5. februar', 'Kategori:Fødsler i 1840', 'Kategori:Høyre-ordførere i Sør-Trøndelag', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordstjerneordenen', 'Kategori:Norske bankfolk', 'Kategori:Norske frimurere', 'Kategori:Norske høyesterettsadvokater', 'Kategori:Ordførere i Trondheim', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1883–1885', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1886–1888', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Trondheim og Levanger', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre'] | Karl Ludvig Tørrisen Bugge (født 5. februar 1840 i Kristiania, død 3. november 1916 samme sted) var en norsk høyesterettsadvokat, banksjef og politiker (H).
| Karl Ludvig Tørrisen Bugge (født 5. februar 1840 i Kristiania, død 3. november 1916 samme sted) var en norsk høyesterettsadvokat, banksjef og politiker (H).
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Karl Ludvig Bugge var sønn av skipsbyggmester Gunder Henrik Tørrisen Bugge og Gustava Agathe Gjerstrøm.
Karl Ludvig Bugge giftet seg i Vår Frue kirke i Trondhjem i 1865 med skuespillerinne Leontine Wasiliowna Buch, datter av gravør Andreas Buch i Kristiania. Paret ble foreldre til blant andre høyesterettadvokat Folkvard Bugge.
=== Karriere ===
Han ble tidlig engasjert i musikk og teater, og ble skuespillerelev ved Kristiania norske Theater som 16-åring. Her møtte han også sin blivende ektefelle. Han var preget av klassisk dannelse, og behersket latin og gresk. Han tok studentereksamen som privatist i 1860 og juridisk embedseksamen med laud i 1864. Etter kort tid som sakførerfullmektig ble han overrettssakfører i Trondhjem i 1865. Bugge overtok sakførerforretningen til en venn, og ble høyesterettsadvokat i 1870. I 1886 flyttet han tilbake til Kristiania, hvor han var både aktor og forsvarer i Høyesterett 1891–1898.
Ved siden av advokatpraksisen var Bugge en foregangsmann i utviklingen av bank- og forsikringsvesenet i Trondhjem. Som advokat hadde han spesialisert seg på skifte og konkurs, og blitt oppmerksom på betydningen av pant. Fra 1889 ledet han en kommisjon som gjorde forarbeidet for en konkurslovgivning som varte i henimot 90 år. Han etablerte Den Nordenfjeldske Kreditbank i 1868 og Trondhjems Hypothekforsikringsselskab (senere Trondhjems Realkreditbank) i 1874. Bugge var administrerende direktør i sistnevnte frem til 1886, da han flyttet til Kristiania. Samme år etablerte han Kristiania Hypothek- og Realkreditbank (Realbanken), hvor han var administrerende direktør frem til boligkrisen i 1903.I Trondhjem var Bugge politisk engasjert som medlem av bystyret og formannskapet 1880–1886 og ordfører i 1885. Han var innvalgt på Stortinget fra kjøpstedene Trondhjem og Levanger 1883–1888, og satt i Stortingets næringskomité 1883–1885 og Stortingets justiskomité 1886–1888. Bugge var utpreget politisk konservativ, men inntok en mer liberal holdning i en del sosialpolitiske saker, og tilsluttet seg Høyre ved partidannelsen.Bugge ble frimurer i 1874. Han var den første deputerte mester i St. Johanneslogen Nordlyset fra 1883, deputert mester i St. Andreaslogen Oscar til den flammende Stjerne 1893–1902 og seglbevarer i Den Norske Frimurerorden fra 1913. Han drev omfattende studier av frimureriets historie i Norge og Danmark, noe som resulterte i flere utgivelser.
== Utmerkelser ==
Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1866 og visepreses 1876–1886. Bugge ble ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1896 og ridder av den svenske Nordstjerneordenen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Karl Ludvig Bugge hos Sceneweb | Karl Ludvig Tørrisen Bugge (født 5. februar 1840 i Kristiania, død 3. | 198,260 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Omar_Visintin | 2023-02-04 | Omar Visintin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Italienske deltagere i X Games', 'Kategori:Italienske snøbrettkjørere', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Italia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i snøbrett', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Italia', 'Kategori:Personer fra Meran', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Omar Visintin (født 22. oktober 1989 i Merano) er en italiensk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 12.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, tok han sølv i mikslagkonkurransen og bronse individuelt.
| Omar Visintin (født 22. oktober 1989 i Merano) er en italiensk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 12.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, tok han sølv i mikslagkonkurransen og bronse individuelt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Omar Visintin – Olympics.com
(en) Omar Visintin – Olympic.org
(en) Omar Visintin – Olympedia
(en) Omar Visintin – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(it) Omar Visintin – Italias olympiske komité
(en) Omar Visintin – X Games
(en) Omar Visintin – FIS (snøbrett) | | fødested = Merano, Bolzano-Bolzen, Italia | 198,261 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cameron_Bolton | 2023-02-04 | Cameron Bolton | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australske snøbrettkjørere', 'Kategori:Deltakere for Australia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Australia under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Australia under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2023-02'] | Cameron Bolton (født 21. november 1990) er en australsk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 11.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han utslått i kvartfinalen.
| Cameron Bolton (født 21. november 1990) er en australsk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 11.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han utslått i kvartfinalen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Cameron Bolton – Olympics.com
(en) Cameron Bolton – Olympedia
(en) Cameron Bolton – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Cameron Bolton – Australian Olympic Committee | | fødested = Australia | 198,262 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hanno_Douschan | 2023-02-04 | Hanno Douschan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2021-02', 'Kategori:Østerrikske deltagere i X Games', 'Kategori:Østerrikske snøbrettkjørere'] | Hanno Douschan (født 5. september 1989) er en østerriksk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 10.
| Hanno Douschan (født 5. september 1989) er en østerriksk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 10.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hanno Douschan – Olympics.com
(en) Hanno Douschan – Olympedia
(en) Hanno Douschan – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Hanno Douschan – X Games
(en) Hanno Douschan – FIS (snøbrett) | | fødested = Østerrike | 198,263 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trevor_Jacob | 2023-02-04 | Trevor Jacob | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltagere fra USA i X Games', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1993', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Los Angeles', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere fra USA', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | Trevor Jacob (født 6. august 1993) er en amerikansk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 9.
| Trevor Jacob (født 6. august 1993) er en amerikansk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 9.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Trevor Jacob – Olympics.com
(en) Trevor Jacob – Olympic.org
(en) Trevor Jacob – Olympedia
(en) Trevor Jacob – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Trevor Jacob – USAs olympiske komité
(en) Trevor Jacob – X Games
(en) Trevor Jacob – FIS (snøbrett) | | fødested = USA | 198,264 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kevin_Hill_(sn%C3%B8brettkj%C3%B8rer) | 2023-02-04 | Kevin Hill (snøbrettkjører) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske deltagere i X Games', 'Kategori:Canadiske snøbrettkjørere', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Fødsler 27. juni', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Britisk Columbia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2022'] | Kevin Hill (født 27. juni 1986 i Chilliwack) er en canadisk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt i Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 8.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han utslått i åttendedelsfinalen.
| Kevin Hill (født 27. juni 1986 i Chilliwack) er en canadisk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt i Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 8.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han utslått i åttendedelsfinalen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kevin Hill – Olympics.com
(en) Kevin Hill – Olympic.org
(en) Kevin Hill – Olympedia
(en) Kevin Hill – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Kevin Hill – Canadian Olympic Committee
(en) Kevin Hill – X Games
(en) Kevin Hill – FIS (snøbrett) | }} | 198,265 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luca_Matteotti | 2023-02-04 | Luca Matteotti | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Italienske snøbrettkjørere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Aosta', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2021-02', 'Kategori:Verdensmestere i snøbrett'] | Luca Matteotti (født 14. oktober 1989) er en italiensk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 6.
| Luca Matteotti (født 14. oktober 1989) er en italiensk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 6.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Luca Matteotti – Olympedia
(en) Luca Matteotti – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Luca Matteotti – FIS (snøbrett) | | fødested = Italia | 198,266 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lucas_Eguibar | 2023-02-04 | Lucas Eguibar | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Spania under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Spania under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Spania under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Fødsler i 1994', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Spanske deltagere i X Games', 'Kategori:Spanske snøbrettkjørere', 'Kategori:Stubber 2022-06'] | Lucas Eguibar (født 9. februar 1994) er en spansk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 7.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han nummer 7.
| Lucas Eguibar (født 9. februar 1994) er en spansk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 7.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han nummer 7.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lucas Eguibar – Olympics.com
(en) Lucas Eguibar – Olympic.org
(en) Lucas Eguibar – Olympedia
(en) Lucas Eguibar – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Lucas Eguibar – X Games
(en) Lucas Eguibar – FIS (snøbrett) | | fødested = Spania | 198,267 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul-Henri_de_Le_Rue | 2023-02-04 | Paul-Henri de Le Rue | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Franske snøbrettkjørere', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Frankrike', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i snøbrett', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Paul-Henri de Le Rue (født 17. april 1984) er en fransk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 4. Han tok bronse i samme øvelse under Vinter-OL 2006.
| Paul-Henri de Le Rue (født 17. april 1984) er en fransk snøbrettkjører som konkurrerer i snowboardcross. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 4. Han tok bronse i samme øvelse under Vinter-OL 2006.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Paul-Henri de Le Rue – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Paul-Henri de Le Rue – Olympics.com
(en) Paul-Henri de Le Rue – Olympic.org
(en) Paul-Henri de Le Rue – Olympedia
(en) Paul-Henri de Le Rue – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(fr) Paul-Henri de Le Rue – Frankrikes olympiske komité
(en) Paul-Henri de Le Rue – FIS (snøbrett) | | fødested = Frankrike | 198,268 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjerkhaugvatnet | 2023-02-04 | Kjerkhaugvatnet | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Evenes', 'Kategori:Sider med kart'] | Kjerkhaugvatnet (også kalt Svenskevatnet, nordsamisk: Veanskkajávri) og Nordvatnet (også kalt Pålvatnet, nordsamisk: Bovelajávri) er to innsjøer i Evenes kommune i Nordland. De ligger på samme høyde (25 moh.) og blir av NVE ansett som én innsjø, med et samlet areal på 0,47 km². Kjerkhaugvatnet og Nordvatnet er knyttet sammen via den 450 meter lange Nordelva.
Kjerkhaugvatnet/Nordvatnet er en del av Tårstadvassdraget. Den viktigste tilløpselva er Storelva, som munner ut lengst nord i Nordvatnet. Et annen viktig tilløpselv er Gjertrudelva, som kommer fra Evenesmarka og munner ut sørøst i Kjerkhaugvatnet, mens de øvrige tilløpene er ubetydelige. Vatnene har utløp gjennom Nautåa, som renner ut lengst sørvest i Kjerkhaugvatnet. Den sørlige delen av Kjerkhaugvatnet ligger innenfor Nautå naturreservat.
| Kjerkhaugvatnet (også kalt Svenskevatnet, nordsamisk: Veanskkajávri) og Nordvatnet (også kalt Pålvatnet, nordsamisk: Bovelajávri) er to innsjøer i Evenes kommune i Nordland. De ligger på samme høyde (25 moh.) og blir av NVE ansett som én innsjø, med et samlet areal på 0,47 km². Kjerkhaugvatnet og Nordvatnet er knyttet sammen via den 450 meter lange Nordelva.
Kjerkhaugvatnet/Nordvatnet er en del av Tårstadvassdraget. Den viktigste tilløpselva er Storelva, som munner ut lengst nord i Nordvatnet. Et annen viktig tilløpselv er Gjertrudelva, som kommer fra Evenesmarka og munner ut sørøst i Kjerkhaugvatnet, mens de øvrige tilløpene er ubetydelige. Vatnene har utløp gjennom Nautåa, som renner ut lengst sørvest i Kjerkhaugvatnet. Den sørlige delen av Kjerkhaugvatnet ligger innenfor Nautå naturreservat.
== Referanser == | Kjerkhaugvatnet (også kalt Svenskevatnet, nordsamisk: Veanskkajávri) og Nordvatnet (også kalt Pålvatnet, nordsamisk: Bovelajávri) er to innsjøer i Evenes kommune i Nordland. De ligger på samme høyde (25 moh. | 198,269 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roland_Fischnaller | 2023-02-04 | Roland Fischnaller | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Fødsler 19. september', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Italienske snøbrettkjørere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Brixen', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-06', 'Kategori:Verdensmestere i snøbrett'] | Roland Fischnaller (født 19. september 1980) er en italiensk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var en kvartfinale i parallellslalåm.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han nummer 4.
| Roland Fischnaller (født 19. september 1980) er en italiensk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var en kvartfinale i parallellslalåm.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han nummer 4.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Roland Fischnaller (snowboarder) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Roland Fischnaller – Olympics.com
(en) Roland Fischnaller – Olympic.org
(en) Roland Fischnaller – Olympedia
(en) Roland Fischnaller – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Roland Fischnaller – FIS (snøbrett) | Italia | 198,270 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lukas_Mathies | 2023-02-04 | Lukas Mathies | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Østerrikske snøbrettkjørere'] | Lukas Mathies (født 15. mars 1991) er en østerriksk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var en kvartfinale i parallellslalåm.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han utslått i kvalifiseringen.
| Lukas Mathies (født 15. mars 1991) er en østerriksk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var en kvartfinale i parallellslalåm.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han utslått i kvalifiseringen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lukas Mathies – Olympedia
(en) Lukas Mathies – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Lukas Mathies – FIS (snøbrett) | | fødested = Østerrike | 198,271 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_Lambert | 2023-02-04 | Michael Lambert | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske snøbrettkjørere', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Michael Lambert (født 25. juni 1986) er en canadisk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var en åttendedelsfinale i parallellslalåm.
| Michael Lambert (født 25. juni 1986) er en canadisk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var en åttendedelsfinale i parallellslalåm.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Michael Lambert – Olympedia
(en) Michael Lambert – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Michael Lambert – FIS (snøbrett) | | fødested = Canada | 198,272 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaspar_Fl%C3%BCtsch | 2023-02-04 | Kaspar Flütsch | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2021-02', 'Kategori:Sveitsiske mestere', 'Kategori:Sveitsiske snøbrettkjørere'] | Kaspar Flütsch (født 20. juni 1986) er en sveitsisk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var en åttendedelsfinale i parallellslalåm.
| Kaspar Flütsch (født 20. juni 1986) er en sveitsisk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var en åttendedelsfinale i parallellslalåm.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kaspar Flütsch – Olympedia
(en) Kaspar Flütsch – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Kaspar Flütsch – FIS (snøbrett) | | fødested = Sveits | 198,273 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stefan_Baumeister | 2023-02-04 | Stefan Baumeister | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Fødsler 18. april', 'Kategori:Fødsler i 1993', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-06', 'Kategori:Tyske snøbrettkjørere'] | Stefan Baumeister (født 18. april 1993 i Bad Aibling) er en tysk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var en åttendedelsfinale i parallellslalåm.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han utslått i kvalifiseringen.
| Stefan Baumeister (født 18. april 1993 i Bad Aibling) er en tysk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var en åttendedelsfinale i parallellslalåm.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han utslått i kvalifiseringen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Stefan Baumeister – Munzinger Sportsarchiv
(en) Stefan Baumeister – Olympedia
(en) Stefan Baumeister – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(de) Stefan Baumeister – Tysklands olympiske komité
(en) Stefan Baumeister – FIS (snøbrett) | Stefan Baumeister (født 18. april 1993 i Bad Aibling) er en tysk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. | 198,274 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sylvain_Dufour | 2023-02-04 | Sylvain Dufour | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Franske snøbrettkjørere', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Sylvain Dufour (født 19. november 1982) er en fransk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var en åttendedelsfinale i parallellslalåm.
| Sylvain Dufour (født 19. november 1982) er en fransk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var en åttendedelsfinale i parallellslalåm.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sylvain Dufour – Olympics.com
(en) Sylvain Dufour – Olympic.org
(en) Sylvain Dufour – Olympedia
(en) Sylvain Dufour – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(fr) Sylvain Dufour – Frankrikes olympiske komité
(en) Sylvain Dufour – FIS (snøbrett) | | fødested = Frankrike | 198,275 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aaron_March | 2023-02-04 | Aaron March | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Italienske snøbrettkjørere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Brixen', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Aaron March (født 14. mai 1986) er en italiensk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var nummer 4 i parallellslalåm.
| Aaron March (født 14. mai 1986) er en italiensk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var nummer 4 i parallellslalåm.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Aaron March – Olympics.com
(en) Aaron March – Olympic.org
(en) Aaron March – Olympedia
(en) Aaron March – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Aaron March – FIS (snøbrett) | | fødested = Italia | 198,276 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacques-Guillaume_Thouret | 2023-02-04 | Jacques-Guillaume Thouret | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. april', 'Kategori:Dødsfall i 1794', 'Kategori:Franske jurister', 'Kategori:Franske politikere', 'Kategori:Fødsler 30. april', 'Kategori:Fødsler i 1746', 'Kategori:Henrettede franskmenn', 'Kategori:Henrettede personer (før 1900-tallet)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra den franske revolusjon', 'Kategori:Personer fra departementet Calvados', 'Kategori:Personer henrettet ved giljotinering', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jacques Guillaume Thouret (født 30. april 1746 i Pont-l'Évêque i Calvados i Normandie i Frankrike, henrettet 22. april 1794 i Paris) var en fransk revolusjonær tilhørende girondinerne, jurist, og president av den nasjonale konstituente forsamling, offer for giljotinen.
| Jacques Guillaume Thouret (født 30. april 1746 i Pont-l'Évêque i Calvados i Normandie i Frankrike, henrettet 22. april 1794 i Paris) var en fransk revolusjonær tilhørende girondinerne, jurist, og president av den nasjonale konstituente forsamling, offer for giljotinen.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han var sønn av en sivilnotar, og ble selv en avocat ved Rouens parlement i 1773. I 1787 utarbeidet han en høyrost rapport om tilstanden i Normandie. Hans bror, Michel Augustin Thouret (1748–1810), som var lege, var en ledende motstander av Franz Mesmers teorier, og en foregangsmann for vaksinasjon i Frankrike.
=== Den nasjonale konstituente forsamling ===
I 1788 deltok han i agitasjonen som førte til at de franske Estates-General ble sammenkalt. Thouret ble valgt til medlem av Estates-General fra tredjestandforsamlingen i Rouen, og var medvirkende i sammenstillingen av de lokale cahiers de doléances. I den nasjonale konstituente forsamling (fra 17. juni 1789) fikk han ved sin veltalenhet stor innflytelse. Som så mange andre jurister på den tid var han kraftig motstander av presteskapet, og gikk sterkt inn for sekulariseringen av kirkelig eiendom. Han gikk også inn for undertrykkelsen av de kirkelige ordenssamfunn og alle kirkelige privilegier, og bidro aktivt til endringer i det rettslige og administrative system. Han ønsket i særdeleshet en uniform sivilkodeks.
Han ble fire ganger valgt til president for den konstituelle forsamling (3. august 1789, takket nei til vervet; 12.–23. november 1789; 8.–27. mai 1790; 11.–30. september 1791, forsamlingens siste sesjoner), noe som var flere ganger enn noen annen.
=== Den konstitusjonelle komite ===
Thouret ble også med i den konstitusjonelle komite sent i september 1789, den som hadde til oppgave å utarbeide forslag til konstitusjon. Artikkel fem i Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter ble antatt etter hans initiativ, men hans viktigste innsats gjaldt den prosess som førte til landets inndeling i départementene i 1790.
Den 3. september 1791 presenterte en deputasjon på seksti medlemmer fra den konstituente forsamling under Thourets forsete det ferdige utkast til 1791-konstitusjonen for kong Ludvig XVI; den 13. september erklærte kongen for forsamlingen at han aksepterte konstitusjonen.
=== Senere dager ===
Etter forsamlingens oppløsning ble Thouret medlem, og i 1793 president av Cour de cassation. Han ble tatt med i forbudet mot girondistene, hvis politiske standpunkter han delte, og ble giljotinert i Paris under Terrorveldet, på samme dag som Isaac René Guy le Chapelier, som også hadde vært med i den konstituente forsamling, og som Ludvig XVIs sakfører, Guillaume-Chrétien de Lamoignon de Malesherbes.
== Verker ==
I tillegg til sine taler og rapporter skrev han:
Tableau chronologique de l'Histoire ancienne et moderne
Discours de M. Thouret devant l'Assemblée nationale fait au nom du comité de la Constitution : Sur l'obligation du roi de résider dans le royaume (1790)
Abrégé des révolutions de l'ancien gouvernement français
== Referanser ==
== Litteratur ==
Faruk Bilici: Thouret : sa vie, ses idée, son procès, contribution au livre « Hommage à Jacques-Guillaume Thouret, 1746-1794 », Rouen, 1990, s. 43-53.
A. Chauleur: Les deux dernières lettres de Jacques-Guillaume Thouret (1746–1794), Revue de l'Association Française pour l’Histoire de la Justice, N°4, 1991.
== Eksterne lenker ==
Fiche de Jacques-Guillaume Thouret sur le site de l'Assemblée Nationale
Texte du discours du 24 mars 1790 sur la réorganisation du pouvoir judiciaire
Acte d'accusation du 3 floréal l'an Second de la République contre Jacques-Guillaume Thouret et ses douze co-accusés | Jacques Guillaume Thouret (født 30. april 1746 i Pont-l'Évêque i Calvados i Normandie i Frankrike, henrettet 22. | 198,277 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Feuillantklubben | 2023-02-04 | Feuillantklubben | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den franske revolusjon', 'Kategori:Etableringer i 1791', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Feuillantklubben eller Feuillantinerklubben var et konstitusjonelt monarkistisk parti under den franske revolusjon, grunnlagt den 16. juli 1791 etter en splittelse i jakobinerklubben.
De kalte seg selv Les amis de la Constitution («Forfatningens venner»), men det øvrige politiske miljø kalte dem Feuillantenes klubb, fordi deres lokale var i feuillantmunkenes tidligere kloster i St. Honoré-gaten, ved Vendôme-plassen. «Feuillantenes terrasse» ut mot Tuilerie-haven var en promenade der pariserlivet, ikke minst det politiske, pulserte sterkt.
Årsakene til skismaet blant jakobinerne var forskjellige meninger om gjenvalgbarheten av nasjonalforsamlingens medlemmer til den kommende lovstiftende forsamling, og synet på republikken og kongens avsettelse etter kongefamiliens fluktforsøk til Varennes i juni 1791.
Samtidig med Feuillantklubbens dannelse fant Massakren på Marsfeltet sted (den 17. juli 1791), og representerte en reaksjon på den nyvekkede agitasjon for republikk. Feuillantklubben, under ledelse av 1789 års menn som Antoine Barnave, Adrien Duport og brødrene Alexandre og Théodore de Lameth, ville forsvare det konstitusjonelle monarki som var på vei til å bli stadfestet. Andre ledende medlemmer var Marquis de La Fayette, Vincent-Marie Viénot de Vaublanc og Bernard Germain de Lacépède. Feuillantene var motstandere av alminnelig stemmerett, av demokratisering av den franskje nasjonalgarde, og mot avskaffelsen av slaveriet av «de svarte».
Det var ikke helt lett å bli medlem av Feuillantenes klubb. Kontingenten var med vilje satt høyt, og det ble vraket mange. Det lyktes imidlertid den unge danske historiker Frederik Sneedorff, som var i Paris under sin lange Europa-reise, som det eneste ikke-franske medlem, å bli opptatt.
I mars 1792 ble feuillantenes ministre tvunget til avgang av girondistene, som gjengjeldelse for deres motstand mot krig mot Østerrike. De ble brennemerket av sine motstandere som rojalister, og ble forfulgt etter monarkiets fall.
Ved klubbens oppløsning i august 1792 talte deres medlemslisten 841 medlemmer. Navnene ble publisert. De ble etterlyst for forræderi. Barnave ble giljotinert den 29. november 1793.
Navnet feuillant ble i noen måneders tid etter en fornærmende merkelapp for moderate, rojalister og aristokrater.
| Feuillantklubben eller Feuillantinerklubben var et konstitusjonelt monarkistisk parti under den franske revolusjon, grunnlagt den 16. juli 1791 etter en splittelse i jakobinerklubben.
De kalte seg selv Les amis de la Constitution («Forfatningens venner»), men det øvrige politiske miljø kalte dem Feuillantenes klubb, fordi deres lokale var i feuillantmunkenes tidligere kloster i St. Honoré-gaten, ved Vendôme-plassen. «Feuillantenes terrasse» ut mot Tuilerie-haven var en promenade der pariserlivet, ikke minst det politiske, pulserte sterkt.
Årsakene til skismaet blant jakobinerne var forskjellige meninger om gjenvalgbarheten av nasjonalforsamlingens medlemmer til den kommende lovstiftende forsamling, og synet på republikken og kongens avsettelse etter kongefamiliens fluktforsøk til Varennes i juni 1791.
Samtidig med Feuillantklubbens dannelse fant Massakren på Marsfeltet sted (den 17. juli 1791), og representerte en reaksjon på den nyvekkede agitasjon for republikk. Feuillantklubben, under ledelse av 1789 års menn som Antoine Barnave, Adrien Duport og brødrene Alexandre og Théodore de Lameth, ville forsvare det konstitusjonelle monarki som var på vei til å bli stadfestet. Andre ledende medlemmer var Marquis de La Fayette, Vincent-Marie Viénot de Vaublanc og Bernard Germain de Lacépède. Feuillantene var motstandere av alminnelig stemmerett, av demokratisering av den franskje nasjonalgarde, og mot avskaffelsen av slaveriet av «de svarte».
Det var ikke helt lett å bli medlem av Feuillantenes klubb. Kontingenten var med vilje satt høyt, og det ble vraket mange. Det lyktes imidlertid den unge danske historiker Frederik Sneedorff, som var i Paris under sin lange Europa-reise, som det eneste ikke-franske medlem, å bli opptatt.
I mars 1792 ble feuillantenes ministre tvunget til avgang av girondistene, som gjengjeldelse for deres motstand mot krig mot Østerrike. De ble brennemerket av sine motstandere som rojalister, og ble forfulgt etter monarkiets fall.
Ved klubbens oppløsning i august 1792 talte deres medlemslisten 841 medlemmer. Navnene ble publisert. De ble etterlyst for forræderi. Barnave ble giljotinert den 29. november 1793.
Navnet feuillant ble i noen måneders tid etter en fornærmende merkelapp for moderate, rojalister og aristokrater.
== Litteratur ==
norskSoboul, Albert (1969). Den franske revolusjon: (1789-1792). Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200030873.
Kåre D. Tønnesson Revolusjonen som rystet Europa: Frankrike 1789-1815, 1989 ISBN 82-03-15964-8engelsk/franskRan Halévi: «Feuillants» i A Critical dictionary of the French revolution / redigert av François Furet og Mona Ozouf Harvard University Press 1989 ISBN 0-674-17728-2, fransk originalutgave Dictionnaire critique de la révolution française 1988
== Eksterne lenker ==
(en) Feuillant Club – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|right|Club des Feuillants' beliggenhet på Turgots bytegning. | 198,278 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Let_It_Be_(album) | 2023-02-04 | Let It Be (album) | ['Kategori:Apple Records-album', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1970', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Phil Spector', 'Kategori:The Beatles-plater'] | Let It Be er det tolvte albumet og siste utgitte studioalbumet fra The Beatles, utgitt 8. mai 1970 på Apple Records. I nyere tid har USA-albumet Magical Mystery Tour blitt medregnet blant The Beatles' offisielle album-utgivelser, noe som gjør Let It Be det 13. utgitte albumet i rekken. Dokumentarfilmen med samme navn hadde premiere i New York City 13. mai 1970, og ble i 1971 tildelt både Oscar og Grammy for beste filmmusikk.
Albumet består hovedsakelig av låter fra det uutgitte albumet Get Back, og ble utgitt omtrent en måned etter at bandet var blitt oppløst. De opprinnelige innspillingene fra januar 1968 og januar og februar 1969 ble produsert av George Martin. Innspillingene fant dermed sted før Abbey Road ble spilt inn, men ble først utgitt på plate over sju måneder etter utgivelsen av Abbey Road. LydteknikerGlyn Johns foretok flere miksinger av Get Back, men samtlige forsøk ble nedstemt av The Beatles. Albumet ble følgelig skrinlagt inntil videre. I april 1970 ga Allen Klein mastertapene til Phil Spector, som fikk ansvaret for produksjonen og ferdigstilling av albumet. Spectors arbeide ble kraftig kritisert, blant annet av Paul McCartney, for «overproduksjon» og at han hadde overdreven bruk av blant annet orkester og koring. En ny omprodusert og remixet versjon av albumet, Let It Be… Naked, ble utgitt i 2003.
Let It Be blir generelt betraktet som et svakt Beatlesalbum, sett i forhold til bandets tidligere utgivelser. Musikkritikeren Richie Unterberger skrev i sin artikkel om albumet at «selv et Beatlesalbum under pari er bedre enn det beste arbeidet til de fleste andre grupper».
| Let It Be er det tolvte albumet og siste utgitte studioalbumet fra The Beatles, utgitt 8. mai 1970 på Apple Records. I nyere tid har USA-albumet Magical Mystery Tour blitt medregnet blant The Beatles' offisielle album-utgivelser, noe som gjør Let It Be det 13. utgitte albumet i rekken. Dokumentarfilmen med samme navn hadde premiere i New York City 13. mai 1970, og ble i 1971 tildelt både Oscar og Grammy for beste filmmusikk.
Albumet består hovedsakelig av låter fra det uutgitte albumet Get Back, og ble utgitt omtrent en måned etter at bandet var blitt oppløst. De opprinnelige innspillingene fra januar 1968 og januar og februar 1969 ble produsert av George Martin. Innspillingene fant dermed sted før Abbey Road ble spilt inn, men ble først utgitt på plate over sju måneder etter utgivelsen av Abbey Road. LydteknikerGlyn Johns foretok flere miksinger av Get Back, men samtlige forsøk ble nedstemt av The Beatles. Albumet ble følgelig skrinlagt inntil videre. I april 1970 ga Allen Klein mastertapene til Phil Spector, som fikk ansvaret for produksjonen og ferdigstilling av albumet. Spectors arbeide ble kraftig kritisert, blant annet av Paul McCartney, for «overproduksjon» og at han hadde overdreven bruk av blant annet orkester og koring. En ny omprodusert og remixet versjon av albumet, Let It Be… Naked, ble utgitt i 2003.
Let It Be blir generelt betraktet som et svakt Beatlesalbum, sett i forhold til bandets tidligere utgivelser. Musikkritikeren Richie Unterberger skrev i sin artikkel om albumet at «selv et Beatlesalbum under pari er bedre enn det beste arbeidet til de fleste andre grupper».
== Bakgrunn ==
=== Get Back-innspillingene i 1969 ===
Albumet som skulle bli Let It Be startet som innspillingen av albumet Get Back, et prosjekt som hadde til hensikt å bringe The Beatles tilbake til sine røtter. Etter en tiltagende bruk av multispors- og lag-på-lag-innspillinger og lydeffekter på gruppas foregående album, ønsket The Beatles å spille inn plata live i studio, slik de hadde gjort med sine første innspillinger tidlig på 1960-tallet. I tråd med dette ble plateomslaget planlagt som en oppdatert versjon av omslaget til gruppas første album, Please Please Me, med et fotografi av Beatlesmedlemmene som kikket ned i trappegangen i EMIs hovedkontorbygning ved Manchester Square i London. Dette fotografiet (tatt av Linda McCartney) ble senere brukt på omslaget til samlealbumet 1967–1970 (også kjent som «det blå albumet»).Parallelt med innspillingene ble det laget en dokumentarfilm, og øvinger og opptak fant derfor sted i Twickenham filmstudio. Mens øvingene foregikk, umiddelbart etter nyttår 1969, ble det diskutert å spille inn hele albumet i et konsertlokale med publikum til stede. Etter hvert som denne idéen ble gitt opp, dukket det opp andre forslag, som å gjøre innspillingene i et gammelt, romersk amfiteater eller ombord på et cruiseskip (eller som en noe oppgitt Lennon til slutt sarkastisk foreslo – «på et galehus»).
Til slutt fant konsertframføringen av materialet sted på taket av Apple-bygningen i Savile Row nr. 3, foran et lite publikum av venner og medarbeidere (samt forbausede kontoransatte og forbipasserende i det omkringliggende forretningsstrøket). Forestillingen ble avsluttet tidligere enn planlagt – av politiet, som grep inn etter at noen hadde klaget på støyen. Flere av sangene som ble spilt inn på taket ble med på albumet, og opptak av hele konserten har sirkulert på uautoriserte «pirat»utgivelser i alle år siden.
Den amerikanske pianisten og organisten Billy Preston deltok både på «konserten på taket» og deler av studioinnspillingene. Han var en gammel kjenning av The Beatles helt tilbake fra Hamburg-tiden, da han spilte i bandet til Little Richard, en av Beatles' store helter. Preston ble invitert av George Harrison til å delta i Get Back-innspillingene, og han ble med dette den første gjestemusiker som ble kreditert med navnet sitt på omslaget til en Beatlesplate .
Hundrevis av sanger ble prøvespilt under Get Back-innspillingene fra Twickenham, blant annet coverversjoner av sanger som «Stand By Me», «Ain't She Sweet», «Maggie Mae», «Words Of Love» og «Blue Suede Shoes». Men også originalsanger som senere skulle bli spilt inn til Abbey Road, inkludert «Mean Mr. Mustard», «Maxwell's Silver Hammer», «Oh! Darling», «Octopus's Garden», «She Came in Through the Bathroom Window» og «Golden Slumbers», ble prøvet ut og spilt inn i tidlige versjoner i denne perioden. En rekke tidlige utgaver av sanger som senere skulle dukke opp på de ulike Beatlesmedlemmenes soloalbum ble også spilt for første gang. Blant disse var Lennons «Jealous Guy» (som på dette tidspunktet het «Child Of Nature» og var skrevet og øvet inn til The Beatles), Harrisons «All Things Must Pass», og McCartneys «Teddy Boy» og «Junk» (som også opprinnelig ble skrevet til The Beatles).
Innspillingene ble filmet, og filmrullene utgjorde råmaterialet for dokumentarfilmen Let It Be. Lydinnspilingene fra disse øvingene har, i likhet med opptakene av «konserten på taket», sirkulert som ulovlige «piratutgivelser» i det uoffisielle musikkmarkedet i en mengde ulike innpakninger.
==== Get Back, albumet som aldri ble utgitt ====
Lydteknikeren Glyn Johns satte sammen en råutgave av Get Back i mars 1969, som inneholdt mange av de samme sangene som til slutt kom med på Let It Be. Johns spilte prøvepressingen for The Beatles, men de var uenige i Johns' valg av låter og hvilke versjoner av låtene som skulle benyttes. Johns og produsent George Martin satte i mai samme år sammen en ny versjon av Get Back-albumet. Dette var det første seriøse forsøket på å klargjøre et album for utgivelse. Låtrekkefølgen var:
«One After 909»
«Rocker» (Instrumental)
«Save the Last Dance for Me»
«Don't Let Me Down»
«Dig a Pony»
«I've Got a Feeling»
«Get Back»
«For You Blue»
«Teddy Boy»
«Two of Us»
«Maggie Mae»
«Dig It»
«Let It Be»
«The Long and Winding Road»
«Get Back» (Reprise)Get Back-albumet var planlagt utgitt i juli 1969, men utgivelsen ble skjøvet til september for å sammenfalle med et planlagt TV-program og kinopremiéren på den planlagte dokumentarfilmen Get Back. I september ble utgivelsen utsatt ytterligere til desember, fordi The Beatles i mellomtiden hadde gjort ferdig albumet Abbey Road, og heller ønsket å utgi dette. Da desember kom, hadde albumet blitt skrinlagt, men Glyn Johns lagde en tredje mix tidlig i 1970. Nok en gang vendte The Beatles tomlene ned.
=== Let It Be, produksjon og utgivelse i 1970 ===
Allen Klein og John Lennon var initiativtakere da masteropptakene ble overlatt til den berømte – og eksentriske – amerikanske plateprodusenten Phil Spector, som i løpet av en drøy uke i mars og april 1970 satte sammen det albumet som til slutt ble gitt ut under navnet Let It Be. Initiativet skulle også vise seg å bli den endelige slutten for The Beatles da Spector 1. april bestemte seg for å tilføre atten fioliner, fire bratsjer, fire celloer, tre trompeter, tre tromboner, to gitarer, en harpe og fjorten kvinnelige korsangere til noen av innspillingene, deriblant McCartneys «The Long and Winding Road». Dette var naturligvis stikk i strid med den opprinnelige «tilbake-til-røttene»-visjonen, og McCartney, som var den sterkeste drivkraften bak denne visjonen, ble etter sigende rasende da han hørte resultatet. Ni dager senere sendte han ut pressemeldingen om at The Beatles var oppløst, etter å ha innsett at de tre andre Beatlesmedlemmene ikke delte hans frustrasjon over det Spector hadde gjort.
I realiteten var kunngjøringen av gruppas oppløsning noe av en formalitet, siden det da var gått omtrent ett år siden de fire medlemmene hadde arbeidet sammen, og siden både Lennon og Harrison hver for seg allerede hadde gjort det klart overfor de andre at The Beatles var et avsluttet kapittel for deres del. På denne bakgrunn kan man se det som ironisk, kanskje særlig for McCartney, at den Spector-produserte utgaven av «The Long and Winding Road» skulle bli The Beatles tyvende og siste single på førsteplass på de amerikanske hitlistene ifølge bransjebladet Billboard, og den skulle selge i mer enn halvannen million eksemplarer i USA alene.McCartney satte skriftlig fram krav om at Spectors instrumentering skulle modereres, og i særdeleshet at harpespillet skulle fjernes, men hans innvendinger ble ignorert av de tre andre, som ga grønt lys for utgivelse av Spectors produksjon. I mai 1970 ble både albumet og dokumentarfilmen Let It Be tilgjengelig for publikum, fire uker etter at oppløsningen av The Beatles var offisielt kunngjort.
I 2003 fikk McCartney endelig vist verden hvordan Let It Be skulle ha hørtes ut dersom han hadde fått bestemme, da Apple ga ut albumet i ny versjon, Let It Be... Naked, der Spectors produksjon var fjernet og tilleggsinstrumenter og kor ikke var med. Dessuten var «Dig It» og «Maggie May» byttet ut med «Don't Let Me Down». På tross av den til dels sterke kritikken som opp gjennom årene ble rettet mot Spectors arbeid på Let It Be, forsvarte Lennon Spectors valg i et stort intervju han ga til magasinet Playboy like før sin død. Formulert på sitt typiske vis sa han at Spector «tok den mest bedritne haugen med dritt og gjorde noe utav det.» (He took the shittiest pile of shit and made something of it.)
Filmen fanget inn noe av det spente forholdet mellom Beatlesmedlemmene under innspillingene, og inneholdt også scener fra konserten på taket. Denne konserten ble avsluttet med sangen «Get Back», og umiddelbart etter at den tonet ut, sa Lennon i mikrofonen: «Jeg vil gjerne si 'tusen takk' på vegne av gruppen og meg selv, og jeg håper vi besto prøven» (I'd like to say 'thank you' on behalf of the group and ourselves, and I hope we passed the audition.) Denne fleipen ble klippet inn like etter siste tone i den studioversjonen av «Get Back» som avsluttet albumet, og ble dermed også ordene som satte det endelige punktum for The Beatles' karriere både som konsert- og plateartister. Førsteopplaget av Let It Be ble i Storbritannia og resten av Europa utgitt som en påkostet «boks», inneholdende LP-platen og en bok. Boken het Get Back og inneholdt hundrevis av stillbilder fra innspillingene til plata, fotografert av Ethan Russell. Sammen med bildene var en god del dialog fra filmen gjengitt på trykk, og både bilder og tekst var trykket på et høyglanset, eksklusivt papir.
Filmen Let It Be vant Oscar i 1970 i kategorien «Original Song Score». Innspillingene av sangene og musikken fra filmen ble aldri publisert på plate i den formen de foreligger på filmens lydspor, så albumet Let It Be er det nærmeste man kommer plateutvgivelse av dette Oscar-belønnede filmlydsporet.
==== Ulike utgitte versjoner ====
Flere av sangene fra Let It Be finnes også i andre offisielle utgaver enn de som er med på albumet. De originale George Martin-produserte utgavene av «Get Back» og «Let It Be» ble utgitt som singler i henholdsvis 1969 og 1970 (og har senere blitt brukt på en rekke samlealbum), mens den originale produksjonen av «The Long And Winding Road» ble gjort tilgjengelig for publikum på The Beatles Anthology 3 i 1996. «Across the Universe» var allerede gitt ut i 1968 i en alternativ utgave på et samlealbum med tittelen No One's Gonna Change Our World med diverse artister utgitt til inntekt for World Wildlife Fund.
== Sporliste ==
Alle sangene er skrevet av Lennon/McCartney, unntatt hvor annet er notert.
=== Side en ===
«Two of Us» – 3:36
«Dig a Pony» – 3:54
«Across the Universe» – 3:48
«I Me Mine» (Harrison) – 2:25
«Dig It» (Lennon-McCartney-Harrison-Starkey) – 0:50
«Let It Be» – 4:03
«Maggie Mae» (Trad. arr. Lennon-McCartney-Harrison-Starkey) – 0:40
=== Side to ===
«I've Got a Feeling» – 3:37
«One After 909» – 2:55
«The Long and Winding Road» – 3:37
«For You Blue» (Harrison) – 2:32
«Get Back» – 3:07
== Personell ==
John Lennon – vokal, elektrisk gitar, akustisk gitar, steelgitar, bass
Paul McCartney – vokal, bass, piano, akustisk gitar, Hammondorgel, elektrisk piano
George Harrison – vokal, elektrisk gitar, akustisk gitar, tambura, bass
Ringo Starr – trommer, perkusjon
=== Andre medvirkende ===
Billy Preston – elektrisk piano på «Dig a Pony», «I've Got a Feeling», «One After 909» og «Get Back» og Hammondorgel på «Dig It», «Let It Be» og «The Long and Winding Road»
George Martin – perkusjon på «Dig It»
Linda McCartney – bakgrunnsvokal på «Let It Be»
Richard Anthony Hewson – stryker-, kor- og blåser-arrangementer på «Across the Universe», «I Me Mine» og «The Long and Winding Road»
== Coverversjoner ==
I 1988 ga den slovenske gruppa Laibach ut sin egen utgave av albumet Let It Be, med sine egne versjoner av samtlige sanger bortsett fra tittelmelodien.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Let It Be på Discogs
(en) Let It Be på MusicBrainz
(en) Let It Be på Spotify
(en) Let It Be på Genius — sangtekster
(en) Let It Be på AllMusic
Bilde på NorwegianWood.org | Get It – Get It er det 7. studioalbumet til Ike & Tina Turner som ble gitt ut i 1966. | 198,279 |
https://no.wikipedia.org/wiki/TNT | 2023-02-04 | TNT | ['Kategori:Pekere', 'Kategori:Trebokstavsord'] | TNT kan referere til:
Trinitrotoluen (TNT), kjemisk sprengstoff
TNT-ekvivalent, en metode for å kvantifisere energien som blir utløst i eksplosjoner
TNT (TV), Turner Network Television, amerikansk kabel-TV-kanal
TNT Express, et nederlandsk logistikkselskap
TNT (band), norsk band
TNT (TNT-album), et norskspråklig musikkalbum av TNT fra 1982
TNT (EP), en EP fra 1982 med engelskspråklige versjoner av fem låter fra albumet
TNT (album), musikkalbum av Tortoise fra 1998
T.N.T., musikkalbum av AC/DC fra 1975 | TNT kan referere til:
Trinitrotoluen (TNT), kjemisk sprengstoff
TNT-ekvivalent, en metode for å kvantifisere energien som blir utløst i eksplosjoner
TNT (TV), Turner Network Television, amerikansk kabel-TV-kanal
TNT Express, et nederlandsk logistikkselskap
TNT (band), norsk band
TNT (TNT-album), et norskspråklig musikkalbum av TNT fra 1982
TNT (EP), en EP fra 1982 med engelskspråklige versjoner av fem låter fra albumet
TNT (album), musikkalbum av Tortoise fra 1998
T.N.T., musikkalbum av AC/DC fra 1975 | TNT Express N.V. | 198,280 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Let_It_Be_(album) | 2023-02-04 | Let It Be (album) | ['Kategori:Apple Records-album', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1970', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Phil Spector', 'Kategori:The Beatles-plater'] | Let It Be er det tolvte albumet og siste utgitte studioalbumet fra The Beatles, utgitt 8. mai 1970 på Apple Records. I nyere tid har USA-albumet Magical Mystery Tour blitt medregnet blant The Beatles' offisielle album-utgivelser, noe som gjør Let It Be det 13. utgitte albumet i rekken. Dokumentarfilmen med samme navn hadde premiere i New York City 13. mai 1970, og ble i 1971 tildelt både Oscar og Grammy for beste filmmusikk.
Albumet består hovedsakelig av låter fra det uutgitte albumet Get Back, og ble utgitt omtrent en måned etter at bandet var blitt oppløst. De opprinnelige innspillingene fra januar 1968 og januar og februar 1969 ble produsert av George Martin. Innspillingene fant dermed sted før Abbey Road ble spilt inn, men ble først utgitt på plate over sju måneder etter utgivelsen av Abbey Road. LydteknikerGlyn Johns foretok flere miksinger av Get Back, men samtlige forsøk ble nedstemt av The Beatles. Albumet ble følgelig skrinlagt inntil videre. I april 1970 ga Allen Klein mastertapene til Phil Spector, som fikk ansvaret for produksjonen og ferdigstilling av albumet. Spectors arbeide ble kraftig kritisert, blant annet av Paul McCartney, for «overproduksjon» og at han hadde overdreven bruk av blant annet orkester og koring. En ny omprodusert og remixet versjon av albumet, Let It Be… Naked, ble utgitt i 2003.
Let It Be blir generelt betraktet som et svakt Beatlesalbum, sett i forhold til bandets tidligere utgivelser. Musikkritikeren Richie Unterberger skrev i sin artikkel om albumet at «selv et Beatlesalbum under pari er bedre enn det beste arbeidet til de fleste andre grupper».
| Let It Be er det tolvte albumet og siste utgitte studioalbumet fra The Beatles, utgitt 8. mai 1970 på Apple Records. I nyere tid har USA-albumet Magical Mystery Tour blitt medregnet blant The Beatles' offisielle album-utgivelser, noe som gjør Let It Be det 13. utgitte albumet i rekken. Dokumentarfilmen med samme navn hadde premiere i New York City 13. mai 1970, og ble i 1971 tildelt både Oscar og Grammy for beste filmmusikk.
Albumet består hovedsakelig av låter fra det uutgitte albumet Get Back, og ble utgitt omtrent en måned etter at bandet var blitt oppløst. De opprinnelige innspillingene fra januar 1968 og januar og februar 1969 ble produsert av George Martin. Innspillingene fant dermed sted før Abbey Road ble spilt inn, men ble først utgitt på plate over sju måneder etter utgivelsen av Abbey Road. LydteknikerGlyn Johns foretok flere miksinger av Get Back, men samtlige forsøk ble nedstemt av The Beatles. Albumet ble følgelig skrinlagt inntil videre. I april 1970 ga Allen Klein mastertapene til Phil Spector, som fikk ansvaret for produksjonen og ferdigstilling av albumet. Spectors arbeide ble kraftig kritisert, blant annet av Paul McCartney, for «overproduksjon» og at han hadde overdreven bruk av blant annet orkester og koring. En ny omprodusert og remixet versjon av albumet, Let It Be… Naked, ble utgitt i 2003.
Let It Be blir generelt betraktet som et svakt Beatlesalbum, sett i forhold til bandets tidligere utgivelser. Musikkritikeren Richie Unterberger skrev i sin artikkel om albumet at «selv et Beatlesalbum under pari er bedre enn det beste arbeidet til de fleste andre grupper».
== Bakgrunn ==
=== Get Back-innspillingene i 1969 ===
Albumet som skulle bli Let It Be startet som innspillingen av albumet Get Back, et prosjekt som hadde til hensikt å bringe The Beatles tilbake til sine røtter. Etter en tiltagende bruk av multispors- og lag-på-lag-innspillinger og lydeffekter på gruppas foregående album, ønsket The Beatles å spille inn plata live i studio, slik de hadde gjort med sine første innspillinger tidlig på 1960-tallet. I tråd med dette ble plateomslaget planlagt som en oppdatert versjon av omslaget til gruppas første album, Please Please Me, med et fotografi av Beatlesmedlemmene som kikket ned i trappegangen i EMIs hovedkontorbygning ved Manchester Square i London. Dette fotografiet (tatt av Linda McCartney) ble senere brukt på omslaget til samlealbumet 1967–1970 (også kjent som «det blå albumet»).Parallelt med innspillingene ble det laget en dokumentarfilm, og øvinger og opptak fant derfor sted i Twickenham filmstudio. Mens øvingene foregikk, umiddelbart etter nyttår 1969, ble det diskutert å spille inn hele albumet i et konsertlokale med publikum til stede. Etter hvert som denne idéen ble gitt opp, dukket det opp andre forslag, som å gjøre innspillingene i et gammelt, romersk amfiteater eller ombord på et cruiseskip (eller som en noe oppgitt Lennon til slutt sarkastisk foreslo – «på et galehus»).
Til slutt fant konsertframføringen av materialet sted på taket av Apple-bygningen i Savile Row nr. 3, foran et lite publikum av venner og medarbeidere (samt forbausede kontoransatte og forbipasserende i det omkringliggende forretningsstrøket). Forestillingen ble avsluttet tidligere enn planlagt – av politiet, som grep inn etter at noen hadde klaget på støyen. Flere av sangene som ble spilt inn på taket ble med på albumet, og opptak av hele konserten har sirkulert på uautoriserte «pirat»utgivelser i alle år siden.
Den amerikanske pianisten og organisten Billy Preston deltok både på «konserten på taket» og deler av studioinnspillingene. Han var en gammel kjenning av The Beatles helt tilbake fra Hamburg-tiden, da han spilte i bandet til Little Richard, en av Beatles' store helter. Preston ble invitert av George Harrison til å delta i Get Back-innspillingene, og han ble med dette den første gjestemusiker som ble kreditert med navnet sitt på omslaget til en Beatlesplate .
Hundrevis av sanger ble prøvespilt under Get Back-innspillingene fra Twickenham, blant annet coverversjoner av sanger som «Stand By Me», «Ain't She Sweet», «Maggie Mae», «Words Of Love» og «Blue Suede Shoes». Men også originalsanger som senere skulle bli spilt inn til Abbey Road, inkludert «Mean Mr. Mustard», «Maxwell's Silver Hammer», «Oh! Darling», «Octopus's Garden», «She Came in Through the Bathroom Window» og «Golden Slumbers», ble prøvet ut og spilt inn i tidlige versjoner i denne perioden. En rekke tidlige utgaver av sanger som senere skulle dukke opp på de ulike Beatlesmedlemmenes soloalbum ble også spilt for første gang. Blant disse var Lennons «Jealous Guy» (som på dette tidspunktet het «Child Of Nature» og var skrevet og øvet inn til The Beatles), Harrisons «All Things Must Pass», og McCartneys «Teddy Boy» og «Junk» (som også opprinnelig ble skrevet til The Beatles).
Innspillingene ble filmet, og filmrullene utgjorde råmaterialet for dokumentarfilmen Let It Be. Lydinnspilingene fra disse øvingene har, i likhet med opptakene av «konserten på taket», sirkulert som ulovlige «piratutgivelser» i det uoffisielle musikkmarkedet i en mengde ulike innpakninger.
==== Get Back, albumet som aldri ble utgitt ====
Lydteknikeren Glyn Johns satte sammen en råutgave av Get Back i mars 1969, som inneholdt mange av de samme sangene som til slutt kom med på Let It Be. Johns spilte prøvepressingen for The Beatles, men de var uenige i Johns' valg av låter og hvilke versjoner av låtene som skulle benyttes. Johns og produsent George Martin satte i mai samme år sammen en ny versjon av Get Back-albumet. Dette var det første seriøse forsøket på å klargjøre et album for utgivelse. Låtrekkefølgen var:
«One After 909»
«Rocker» (Instrumental)
«Save the Last Dance for Me»
«Don't Let Me Down»
«Dig a Pony»
«I've Got a Feeling»
«Get Back»
«For You Blue»
«Teddy Boy»
«Two of Us»
«Maggie Mae»
«Dig It»
«Let It Be»
«The Long and Winding Road»
«Get Back» (Reprise)Get Back-albumet var planlagt utgitt i juli 1969, men utgivelsen ble skjøvet til september for å sammenfalle med et planlagt TV-program og kinopremiéren på den planlagte dokumentarfilmen Get Back. I september ble utgivelsen utsatt ytterligere til desember, fordi The Beatles i mellomtiden hadde gjort ferdig albumet Abbey Road, og heller ønsket å utgi dette. Da desember kom, hadde albumet blitt skrinlagt, men Glyn Johns lagde en tredje mix tidlig i 1970. Nok en gang vendte The Beatles tomlene ned.
=== Let It Be, produksjon og utgivelse i 1970 ===
Allen Klein og John Lennon var initiativtakere da masteropptakene ble overlatt til den berømte – og eksentriske – amerikanske plateprodusenten Phil Spector, som i løpet av en drøy uke i mars og april 1970 satte sammen det albumet som til slutt ble gitt ut under navnet Let It Be. Initiativet skulle også vise seg å bli den endelige slutten for The Beatles da Spector 1. april bestemte seg for å tilføre atten fioliner, fire bratsjer, fire celloer, tre trompeter, tre tromboner, to gitarer, en harpe og fjorten kvinnelige korsangere til noen av innspillingene, deriblant McCartneys «The Long and Winding Road». Dette var naturligvis stikk i strid med den opprinnelige «tilbake-til-røttene»-visjonen, og McCartney, som var den sterkeste drivkraften bak denne visjonen, ble etter sigende rasende da han hørte resultatet. Ni dager senere sendte han ut pressemeldingen om at The Beatles var oppløst, etter å ha innsett at de tre andre Beatlesmedlemmene ikke delte hans frustrasjon over det Spector hadde gjort.
I realiteten var kunngjøringen av gruppas oppløsning noe av en formalitet, siden det da var gått omtrent ett år siden de fire medlemmene hadde arbeidet sammen, og siden både Lennon og Harrison hver for seg allerede hadde gjort det klart overfor de andre at The Beatles var et avsluttet kapittel for deres del. På denne bakgrunn kan man se det som ironisk, kanskje særlig for McCartney, at den Spector-produserte utgaven av «The Long and Winding Road» skulle bli The Beatles tyvende og siste single på førsteplass på de amerikanske hitlistene ifølge bransjebladet Billboard, og den skulle selge i mer enn halvannen million eksemplarer i USA alene.McCartney satte skriftlig fram krav om at Spectors instrumentering skulle modereres, og i særdeleshet at harpespillet skulle fjernes, men hans innvendinger ble ignorert av de tre andre, som ga grønt lys for utgivelse av Spectors produksjon. I mai 1970 ble både albumet og dokumentarfilmen Let It Be tilgjengelig for publikum, fire uker etter at oppløsningen av The Beatles var offisielt kunngjort.
I 2003 fikk McCartney endelig vist verden hvordan Let It Be skulle ha hørtes ut dersom han hadde fått bestemme, da Apple ga ut albumet i ny versjon, Let It Be... Naked, der Spectors produksjon var fjernet og tilleggsinstrumenter og kor ikke var med. Dessuten var «Dig It» og «Maggie May» byttet ut med «Don't Let Me Down». På tross av den til dels sterke kritikken som opp gjennom årene ble rettet mot Spectors arbeid på Let It Be, forsvarte Lennon Spectors valg i et stort intervju han ga til magasinet Playboy like før sin død. Formulert på sitt typiske vis sa han at Spector «tok den mest bedritne haugen med dritt og gjorde noe utav det.» (He took the shittiest pile of shit and made something of it.)
Filmen fanget inn noe av det spente forholdet mellom Beatlesmedlemmene under innspillingene, og inneholdt også scener fra konserten på taket. Denne konserten ble avsluttet med sangen «Get Back», og umiddelbart etter at den tonet ut, sa Lennon i mikrofonen: «Jeg vil gjerne si 'tusen takk' på vegne av gruppen og meg selv, og jeg håper vi besto prøven» (I'd like to say 'thank you' on behalf of the group and ourselves, and I hope we passed the audition.) Denne fleipen ble klippet inn like etter siste tone i den studioversjonen av «Get Back» som avsluttet albumet, og ble dermed også ordene som satte det endelige punktum for The Beatles' karriere både som konsert- og plateartister. Førsteopplaget av Let It Be ble i Storbritannia og resten av Europa utgitt som en påkostet «boks», inneholdende LP-platen og en bok. Boken het Get Back og inneholdt hundrevis av stillbilder fra innspillingene til plata, fotografert av Ethan Russell. Sammen med bildene var en god del dialog fra filmen gjengitt på trykk, og både bilder og tekst var trykket på et høyglanset, eksklusivt papir.
Filmen Let It Be vant Oscar i 1970 i kategorien «Original Song Score». Innspillingene av sangene og musikken fra filmen ble aldri publisert på plate i den formen de foreligger på filmens lydspor, så albumet Let It Be er det nærmeste man kommer plateutvgivelse av dette Oscar-belønnede filmlydsporet.
==== Ulike utgitte versjoner ====
Flere av sangene fra Let It Be finnes også i andre offisielle utgaver enn de som er med på albumet. De originale George Martin-produserte utgavene av «Get Back» og «Let It Be» ble utgitt som singler i henholdsvis 1969 og 1970 (og har senere blitt brukt på en rekke samlealbum), mens den originale produksjonen av «The Long And Winding Road» ble gjort tilgjengelig for publikum på The Beatles Anthology 3 i 1996. «Across the Universe» var allerede gitt ut i 1968 i en alternativ utgave på et samlealbum med tittelen No One's Gonna Change Our World med diverse artister utgitt til inntekt for World Wildlife Fund.
== Sporliste ==
Alle sangene er skrevet av Lennon/McCartney, unntatt hvor annet er notert.
=== Side en ===
«Two of Us» – 3:36
«Dig a Pony» – 3:54
«Across the Universe» – 3:48
«I Me Mine» (Harrison) – 2:25
«Dig It» (Lennon-McCartney-Harrison-Starkey) – 0:50
«Let It Be» – 4:03
«Maggie Mae» (Trad. arr. Lennon-McCartney-Harrison-Starkey) – 0:40
=== Side to ===
«I've Got a Feeling» – 3:37
«One After 909» – 2:55
«The Long and Winding Road» – 3:37
«For You Blue» (Harrison) – 2:32
«Get Back» – 3:07
== Personell ==
John Lennon – vokal, elektrisk gitar, akustisk gitar, steelgitar, bass
Paul McCartney – vokal, bass, piano, akustisk gitar, Hammondorgel, elektrisk piano
George Harrison – vokal, elektrisk gitar, akustisk gitar, tambura, bass
Ringo Starr – trommer, perkusjon
=== Andre medvirkende ===
Billy Preston – elektrisk piano på «Dig a Pony», «I've Got a Feeling», «One After 909» og «Get Back» og Hammondorgel på «Dig It», «Let It Be» og «The Long and Winding Road»
George Martin – perkusjon på «Dig It»
Linda McCartney – bakgrunnsvokal på «Let It Be»
Richard Anthony Hewson – stryker-, kor- og blåser-arrangementer på «Across the Universe», «I Me Mine» og «The Long and Winding Road»
== Coverversjoner ==
I 1988 ga den slovenske gruppa Laibach ut sin egen utgave av albumet Let It Be, med sine egne versjoner av samtlige sanger bortsett fra tittelmelodien.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Let It Be på Discogs
(en) Let It Be på MusicBrainz
(en) Let It Be på Spotify
(en) Let It Be på Genius — sangtekster
(en) Let It Be på AllMusic
Bilde på NorwegianWood.org | Get It – Get It kan sikte til: | 198,281 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stanislav_Detkov | 2023-02-04 | Stanislav Detkov | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Russland under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Russland under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Russiske snøbrettkjørere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Stanislav Detkov (født 16. september 1980) er en russisk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var nummer 28 i parallellslalåm.
| Stanislav Detkov (født 16. september 1980) er en russisk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var nummer 28 i parallellslalåm.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stanislav Detkov – Olympedia
(en) Stanislav Detkov – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Stanislav Detkov – FIS (snøbrett) | | fødested = Russland | 198,282 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Meinhard_Erlacher | 2023-02-04 | Meinhard Erlacher | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Italienske snøbrettkjørere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bruneck', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Meinhard Erlacher (født 15. juli 1982) er en italiensk snøbrettkjører som konkurrerer i parallellslalom. Han representerte landet sitt i Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var nummer 25 i parallellslalåm.
| Meinhard Erlacher (født 15. juli 1982) er en italiensk snøbrettkjører som konkurrerer i parallellslalom. Han representerte landet sitt i Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var nummer 25 i parallellslalåm.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Meinhard Erlacher – Olympedia
(en) Meinhard Erlacher – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Meinhard Erlacher – FIS (snøbrett) | | fødested = Italia | 198,283 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shin_Bong-shik | 2023-02-04 | Shin Bong-shik | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sør-Korea under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler 31. mai', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2021-11', 'Kategori:Sørkoreanske snøbrettkjørere'] | Shin Bong-shik (født 31. mai 1992) er en sørkoreansk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var nummer 23 i parallellslalåm.
| Shin Bong-shik (født 31. mai 1992) er en sørkoreansk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var nummer 23 i parallellslalåm.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Shin Bong-shik – Olympedia
(en) Shin Bong-shik – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Shin Bong-shik – FIS (snøbrett) | Sør-Korea | 198,284 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Radoslav_Jankov | 2023-02-04 | Radoslav Jankov | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bulgarske snøbrettkjørere', 'Kategori:Deltakere for Bulgaria under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Bulgaria under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Bulgaria under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-06'] | Radoslav Jankov (bulgarsk: Радослав Янков; født 26. januar 1990) er en bulgarsk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt i Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var nummer 21 i parallellslalåm.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han utslått i åttendedelsfinalen.
| Radoslav Jankov (bulgarsk: Радослав Янков; født 26. januar 1990) er en bulgarsk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt i Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var nummer 21 i parallellslalåm.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han utslått i åttendedelsfinalen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Radoslav Jankov – Olympics.com
(en) Radoslav Jankov – Olympic.org
(en) Radoslav Jankov – Olympedia
(en) Radoslav Jankov – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Radoslav Jankov – FIS (snøbrett) | | fødested = Bulgaria | 198,285 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christoph_Mick | 2023-02-04 | Christoph Mick | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Italienske snøbrettkjørere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bolzano', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Christoph Mick (født 2. august 1988) er en italiensk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var nummer 20 i parallellslalåm.
| Christoph Mick (født 2. august 1988) er en italiensk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var nummer 20 i parallellslalåm.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Christoph Mick – Olympics.com
(en) Christoph Mick – Olympic.org
(en) Christoph Mick – Olympedia
(en) Christoph Mick – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Christoph Mick – FIS (snøbrett) | | fødested = Italia | 198,286 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Josyp_Penjak | 2023-02-04 | Josyp Penjak | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ukraina under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Ukraina under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2021-02', 'Kategori:Ukrainske snøbrettkjørere'] | Josyp Josypovytsj Penjak (ukrainsk: Йосип Йосипович Пеняк; født 31. mai 1984) er en ukrainsk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var nummer 19 i parallellslalåm.
| Josyp Josypovytsj Penjak (ukrainsk: Йосип Йосипович Пеняк; født 31. mai 1984) er en ukrainsk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var nummer 19 i parallellslalåm.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Josyp Penjak – Olympics.com
(en) Josyp Penjak – Olympic.org
(en) Josyp Penjak – Olympedia
(en) Josyp Penjak – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Josyp Penjak – FIS (snøbrett) | | fødested = Ukraina | 198,287 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anton_Unterkofler | 2023-02-04 | Anton Unterkofler | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1983', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Østerrikske snøbrettkjørere'] | Anton Unterkofler (født 12. april 1983) er en østerriksk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var nummer 17 i parallellslalåm.
| Anton Unterkofler (født 12. april 1983) er en østerriksk snøbrettkjører som konkurrerer i parallell. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hans beste resultat var nummer 17 i parallellslalåm.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anton Unterkofler – Olympedia
(en) Anton Unterkofler – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Anton Unterkofler – FIS (snøbrett) | | fødested = Østerrike | 198,288 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dave_Cockrum | 2023-02-04 | Dave Cockrum | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. november', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 12. november', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra USA under Vietnamkrigen', 'Kategori:Personer fra Umatilla County i Oregon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tegneserieskapere fra USA'] | David Emmett Cockrum (født 12. november 1943 i Pendleton i Oregon, død 26. november 2006 i Belton i Sør-Carolina) var en amerikansk tegneserietegner. Han er kjent som skaper av karakterene Nightcrawler, Storm og Colossus som alle er medlemmer av X-Men. Han er anerkjent som både kreativ og innovativ tegner av kostymer, og oppdaterte draktene til Legion of Super-Heroes.
Han oppdaterte også draktene til X-Men (og flere av deres fiender) på 1970-tallet og tidlig 1980-tallet.
| David Emmett Cockrum (født 12. november 1943 i Pendleton i Oregon, død 26. november 2006 i Belton i Sør-Carolina) var en amerikansk tegneserietegner. Han er kjent som skaper av karakterene Nightcrawler, Storm og Colossus som alle er medlemmer av X-Men. Han er anerkjent som både kreativ og innovativ tegner av kostymer, og oppdaterte draktene til Legion of Super-Heroes.
Han oppdaterte også draktene til X-Men (og flere av deres fiender) på 1970-tallet og tidlig 1980-tallet.
== Tidlig liv ==
Cockrum ble født 11. november 1943 i Pendleton, hovedstaden i Umatilla County i Oregon. Hans far var oberstløytnant i US Air Force og dette førte til at familien stadig flyttet til et nytt hjemsted. Cockrum leste tegneserier i en ung alder og en tidlig favoritt var Captain Marvel utgitt av Fawcett Comics. Andre som inspirerte i tidlig alder var Wally Wood, Gil Kane, Murphy Anderson og Joe Kubert. Senere også Jack Kirby og Will Eisner.
== Karriere ==
Mens han tjenestegjorde i Vietnamkrigen tegnet Cockrum for fanzineblader som Star-Studded Comic og Fantastic Fanzine.
Etter militæret fikk han jobb i selskapet Warren Publishing. Senere fikk han jobb som assistent for Murphy Anderson som da arbeidet som tusjer på blant annet Supermann- og Superboy-fortellinger hos DC Comics. Legion of Superheroes gikk på denne tiden som ekstrastripe i Superboy. Når tegnerjobben for Legion of Superheroes senere ble ledig søkte Cockrum på og fikk på denne jobben. Han tegnet serien fra og med Superboy nr 184 i 1972. Han skapte nytt design på draktene til heltene, et design som holdt seg til Keith Giffen på 1980-tallet gjorde en lignende omveltning på designet. Cockrum sluttet etterhvert hos DC Comics og begynte å jobbe for Marvel Comics.
Hos Marvel ble Dave Cockrum involvert og sentral i lanseringen av en ny utgave av X-Men som debuterte i Giant-Size X-Men nr 1 sommeren 1975. Dette var et samarbeid med skribent Len Wein. Cockrum fortsatte å tegne serien fra og med Uncanny X-Men nr 94 helt til John Byrne tok over fra og med nr 108.
Selv om han ikke var en fast tegner for serien Ms. Marvel stod han likevel bak det nye designet til tittelkarakteren i 1977. Da skiftet Ms. Marvel til svart kostyme i en historie skrevet av Chris Claremont.
Cockrum giftet seg med Paty Cockrum 28. april 1978. Hun har selv arbeidet hos Marvel. I 1979 sluttet han hos Marvel Comics, men fortsatte med noe freelance-arbeid for forlaget. En god stund var Cockrum en av de viktigste tegnere av forsider og cover for Marvel, og han både tegnet og tusjet noe arbeid for DC Comics i samme periode. Eksempler på dette er noen utgaver av både Batman og Green Lantern på 1980-tallet.
I 1983 skapte Cockrum tegneserien The Futurians som først debuterte i en grafisk roman og senere gikk som en tegneserie på tre nummer hos Lodestone Comics. Hele serien ble senere gitt ut i en samlet utgave av Aardwolf Publishing.
I 1994 fikk Cockrum arbeid hos Claypool Comics.
I sine senere år tegnet Cockrum stadig mindre og i 2004 ble han alvorlig syk etter komplikasjoner med lungebetennelse og diabetes. Han døde i sitt eget hjem i Belton i Sør-Carolina morgenen 26. november 2006
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dave Cockrum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dave Cockrum på Internet Movie Database
(en) Dave Cockrum hos The Movie Database | David Emmett Cockrum (født 12. november 1943 i Pendleton i Oregon, død 26. | 198,289 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Autoriteit_Consument_en_Markt | 2023-02-04 | Autoriteit Consument en Markt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2013', 'Kategori:Forbruker- og konkurransemyndigheter', 'Kategori:Nederlandske myndigheter'] | Autoriteit Consument en Markt (ACM) er et nederlandsk forvaltningsorgan som ble opprettet 1. april 2013 gjennom en sammenslåing av Nederlands forbrukermyndighet, konkurransemyndighet og post- og teletilsyn.
ACM er underlagt økonomiministeriet og har hovedkontor i Haag.
| Autoriteit Consument en Markt (ACM) er et nederlandsk forvaltningsorgan som ble opprettet 1. april 2013 gjennom en sammenslåing av Nederlands forbrukermyndighet, konkurransemyndighet og post- og teletilsyn.
ACM er underlagt økonomiministeriet og har hovedkontor i Haag.
== Eksterne lenker ==
(pap) Offisielt nettsted | Autoriteit Consument en Markt (ACM) er et nederlandsk forvaltningsorgan som ble opprettet 1. april 2013 gjennom en sammenslåing av Nederlands forbrukermyndighet, konkurransemyndighet og post- og teletilsyn. | 198,290 |
https://no.wikipedia.org/wiki/European_Cup_Winter_Throwing_2012 | 2023-02-04 | European Cup Winter Throwing 2012 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:European Cup Winter Throwing', 'Kategori:Friidrett i 2012', 'Kategori:Friidrett i Montenegro', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2012', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Montenegro', 'Kategori:Sport i Montenegro i 2012'] | European Cup Winter Throwing 2012 ble arrangert 17. og 18. mars på Stadion Topolica i Bar i Montenegro. Dette var den 12. utgaven av European Cup Winter Throwing, og arrangør var European Athletic Association og Athletic Federation of Montenegro.
Konkurransen var både for senior og U23 junior.
| European Cup Winter Throwing 2012 ble arrangert 17. og 18. mars på Stadion Topolica i Bar i Montenegro. Dette var den 12. utgaven av European Cup Winter Throwing, og arrangør var European Athletic Association og Athletic Federation of Montenegro.
Konkurransen var både for senior og U23 junior.
== Medaljevinnere ==
=== Herrer, senior ===
=== Kvinner, senior ===
=== Menn, U23 ===
=== Kvinner, U23 ===
== Eksterne lenker ==
Tilastopaja - 12th European Cup Winter Throwing | European Cup Winter Throwing 2012 ble arrangert 17. og 18. | 198,291 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Settekasse | 2023-02-04 | Settekasse | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokkunst', 'Kategori:Trykking', 'Kategori:Typografi'] | Settekasse er ei kasse som tidligere ble brukt på trykkerier for å oppbevare løse typer til bruk ved håndsats i boktrykk. Kassene var laget i tre og formet som store, flate skuffer inndelt med mange, små rom. I rommene lå støpte metallbokstaver systematisk sortrert slik at setteren kunne finne enkelttegn og sette dem sammen til ord, linjer og hele sider som så kunne trykkes på papir i en trykkpresse. Systemene for å ordne bokstavene i kassene fulgte ulike tradisjoner som varierte mellom land og steder.
I dag brukes gamle settekasser ofte som dekorhyller for små pyntegjenstander og andre ting.
| Settekasse er ei kasse som tidligere ble brukt på trykkerier for å oppbevare løse typer til bruk ved håndsats i boktrykk. Kassene var laget i tre og formet som store, flate skuffer inndelt med mange, små rom. I rommene lå støpte metallbokstaver systematisk sortrert slik at setteren kunne finne enkelttegn og sette dem sammen til ord, linjer og hele sider som så kunne trykkes på papir i en trykkpresse. Systemene for å ordne bokstavene i kassene fulgte ulike tradisjoner som varierte mellom land og steder.
I dag brukes gamle settekasser ofte som dekorhyller for små pyntegjenstander og andre ting.
== Historikk ==
Johann Gutenberg utviklet på 1440-tallet en metode for masseproduksjon av bøker ved å trykke boksidene fra trykkplater bygd opp av løse typer. Prinsippene for høytrykksmetoden holdt seg til inn på 1900-tallet.
=== Håndsats og maskinsats ===
Steenske Forlag (etablert 1829) var et norsk bokforlag, opprinnelig kalt Det Steenske Bogtrykeri.
En setter var en typograf som klargjorde tekster til trykking på en høytrykkspresse. Mens håndsetteren var en håndverker som arbeidet med løs blysats fra settekasser og satte enkelttyper en og en i ei vinkelhake for å danne overskrifter og brødtekst, brukte maskinsetteren settemaskiner med tastatur og matrisemagasin som støpte hele, sammenhengende linjer. Med settemaskinene slapp en dessuten den tidkrevende jobben å legge bokstavene tilbake på plass i kassene, og oppfinnelsen revolusjonerte avisproduksjonen fra 1880-tallet. I 1960 ble denne måten å framstille tekst erstattet med filmsats kombinert med trykking i offset.I vår tid har datamaskiner og desktop publishing erstattet settemaskinene og heldigitalisert trykkeprosessen.
=== Upper and lower case ===
I mange trykkerier ble det benyttet egne settekasser (på engelsk kalt cases) for henholdsvis minuskler («små bokstaver») og versaler («store bokstaver»). Fordi settekassene med disse skriftvariantene (letter cases) var plassert over hverandre ved setternes arbeidsbord, oppstod de engelske betegnelsene upper case for versaler og lower case for minuskler.
== Se også ==
Boktrykk
Typografisk sats
Settemaskin
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Type cases – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Settekasse er ei kasse som tidligere ble brukt på trykkerier for å oppbevare løse typer til bruk ved håndsats i boktrykk. Kassene var laget i tre og formet som store, flate skuffer inndelt med mange, små rom. | 198,292 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sm%C3%A5n%C3%B8kkelslekten | 2023-02-04 | Smånøkkelslekten | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nøkleblomfamilien', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Smånøkkelslekten (vitenskapelig navn: Androsace) er en slekt i nøkleblomfamilien. Artene er ett eller flerårige små urter. Noen likner formessig på nøkleblomarter mens andre danner puter eller tepper av bladrosetter. Begeret har fem fliker, og kronen danner et rør med fem kronblad.
Artene er homostyle og det er rundt 150 arter med utbredelse på den nordlige halvkule, hovedsakelig i tempererte strøk. Hovedsakelig er de fjellplanter. De to slektene Douglasia og Vitaliana blir av flere forfattere slått sammen med smånøkkelslekten, de har ingen norske arter.
Navnet Androsace er gresk, og betyr mannsskjold. Det ble brukt av Dioscorides og Plinius d.e. om en sjøplante, så Linné tok dette navnet helt vilkårlig på denne slekten.
| Smånøkkelslekten (vitenskapelig navn: Androsace) er en slekt i nøkleblomfamilien. Artene er ett eller flerårige små urter. Noen likner formessig på nøkleblomarter mens andre danner puter eller tepper av bladrosetter. Begeret har fem fliker, og kronen danner et rør med fem kronblad.
Artene er homostyle og det er rundt 150 arter med utbredelse på den nordlige halvkule, hovedsakelig i tempererte strøk. Hovedsakelig er de fjellplanter. De to slektene Douglasia og Vitaliana blir av flere forfattere slått sammen med smånøkkelslekten, de har ingen norske arter.
Navnet Androsace er gresk, og betyr mannsskjold. Det ble brukt av Dioscorides og Plinius d.e. om en sjøplante, så Linné tok dette navnet helt vilkårlig på denne slekten.
== Viltvoksende norske arter ==
Smånøkkel
Ugrasnøkkel
== Dyrking ==
Artene i smånøkkelslekten er alpine planter som er små og tildels krevende å dyrke, og de er lite brukt i Norge.
Men alpinplanteenusiaster dyrker dem mye i Storbritannia og andre land. Der brukes de i konkurranser om de beste planten.
Her er beskrivelse av noen av de som dyrkes:
== Referanser ==
== Kilder ==
Johannes Lid: Norsk Flora, Det Norske Samlaget, 2005
Artsnavnebasen, http://www2.artsdatabanken.no/artsnavn/Contentpages/Hjem.aspx
Wikispecies
== Eksterne lenker ==
(en) Smånøkkelslekten i Encyclopedia of Life
(en) Smånøkkelslekten i Global Biodiversity Information Facility
(no) Smånøkkelslekten hos Artsdatabanken
(sv) Smånøkkelslekten hos Dyntaxa
(en) Smånøkkelslekten hos ITIS
(en) Smånøkkelslekten hos NCBI
(en) Smånøkkelslekten hos The International Plant Names Index
(en) Smånøkkelslekten hos Tropicos
(en) Kategori:Androsace – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Androsace – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Androsace – detaljert informasjon på Wikispecies | Smånøkkelslekten (vitenskapelig navn: Androsace) er en slekt i nøkleblomfamilien. Artene er ett eller flerårige små urter. | 198,293 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Perno_verft | 2023-02-04 | Perno verft | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1924', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skipsverft', 'Kategori:Åbo'] | Perno verft er et skipsverft i Åbo, Finland som har spesialisert seg på bygging av passasjerskip og bilferger.
Verftet er blant annet kjent for MS «Stena Nordica» som ble levert i 1979, «Stena Nordica» hadde faste ferder på ruten Moss - Fredrikshavn - Gøteborg i tidsrommet 1988 - 1996. Verftets tørrdokk er 365 m lang, 80 m bred og dens dybde er 10 m. Den er utstyrt med en bro- og traverskran på 600 tonn. Flere historierike verft i Åbo er Crichton-Vulcan.
| Perno verft er et skipsverft i Åbo, Finland som har spesialisert seg på bygging av passasjerskip og bilferger.
Verftet er blant annet kjent for MS «Stena Nordica» som ble levert i 1979, «Stena Nordica» hadde faste ferder på ruten Moss - Fredrikshavn - Gøteborg i tidsrommet 1988 - 1996. Verftets tørrdokk er 365 m lang, 80 m bred og dens dybde er 10 m. Den er utstyrt med en bro- og traverskran på 600 tonn. Flere historierike verft i Åbo er Crichton-Vulcan.
== Perno Verfts historie og navneendringer ==
Perno Verft er et verft som spesialiserer seg på bygging av cruiseskip i Perno-distriktet i Åbo. Verftet eies av Meyer Turku. Fra starten i 1960 het verftet «Wärtsilä Perno Verft». I 1986 fusjonerte Wärtsilä og Valmet og verftet ble hetende «Wärtsilä Marine Industri», 23. oktober 1989 gikk de konkurs, og bare 2 uker etter, den 7. novenber 1989 ble «Kværner Masa-Yards Åbo Nye Skipsverft» etablert og ble kalt «Masa-Yard», grunnleggerne av Masa-yard var den Finske staten, Union Bank of Finland og rederier som hadde uferdige skip stående på verftet. Deres første oppgave var å ferdigstille skip som var oppført i «Wärtsilä Marine Industri» bestillingslister. Disse skipene ble ferdigstilt 19.januar 1990. I 1991 ble verftet omdøpt til Kværner Masa-Yard. I 2001 ble Kværner Masa -Yard overtatt av et annet norsk selskap «Aker», Aker eide nå Perno verftet, Helsinki verftet og Raumo verftet og det ble i 2005 bestemt at de tre verftene skulle hete «Aker Finnyards», i 2007 byttet de navn til «Aker Yards». I 2008 ble det Koreanske selskapet STX hovedaksjonær i Aker og Aker Yards navnet ble byttet til «STX Europe». Perno verft ble kjøpt fra STX av tyske Mayer Werft og den finske stat i 2014 og har etter dette blitt hetende «Meyer Turku».
1960 – 1986 - Wärtsilä Perno Verft
1986 – 1989 - Wärtsilä Marine Industri
1989 – 1991 - Masa-Yard
1991 – 2001 - Kværner Masa-Yard
2001 – 2005 - «Aker»
2005 – 2007 - «Aker Finnyards»
2007 – 2008 - «Aker Yards»
2008 – 2014 - «STX Finland»
2014 – osv. «Meyer Turku»
== Utvalg av skip bygd ved Perno verft ==
MS «Allure of the Seas»
MS «Carnival Celebration»
MS «Costa Smeralda»
MS «Costa Toscana»
MS «Freedom of the Seas»
MS «Independence of the Seas»
MS «Liberty of the Seas»
MS «Mardi Gras»
MS «Mein Schiff 1»
MS «Mein Schiff 2»
MS «Mein Schiff 3»
MS «Mein Schiff 4»
MS «Mein Schiff 5»
MS «Mein Schiff 6»
MS «Oasis of the Seas»
MS «Stena Nordica»
MS «Stena Saga»
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Perno shipyard – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Perno verft er et skipsverft i Åbo, Finland som har spesialisert seg på bygging av passasjerskip og bilferger. | 198,294 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roompot-Charles | 2023-02-04 | Roompot-Charles | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nedlagte sykkellag'] | Roompot-Charles (UCI-kode: ROO) var et profesjonelt kontinentallag i landeveissykling. Laget ble opprettet før 2015-sesongen og lagt ned etter 2019-sesongen.
| Roompot-Charles (UCI-kode: ROO) var et profesjonelt kontinentallag i landeveissykling. Laget ble opprettet før 2015-sesongen og lagt ned etter 2019-sesongen.
== Ryttere ==
=== 2019 ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Roompot-Nederlandse Loterij – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | grunnlagt = 2015 | 198,295 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Julenissen | 2023-02-04 | Julenissen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Eventyrfigurer', 'Kategori:Fiktive julefigurer', 'Kategori:Jul i Norge', 'Kategori:Juleskikker'] | Julenissen, ofte omtalt som nissen, er en fantasiskikkelse som er blitt et symbol for jula i vestlig populærkultur, med røtter i gamle europeiske tradisjoner og folketro.
Julenissen opptrer i forbindelse med jula, i Skandinavia særlig på julaften. Skikkelsen blir gjerne framstilt som en eldre vennlig mann med kraftig hvitt skjegg og smilende øyne, ofte kledd i enten lang rød kappe eller en kort rød jakke. Han bærer også gjerne store støvler og rød nisselue. Den moderne julenissen kommer med gaver til barna, gaver han gjerne bærer i en sekk på ryggen eller har i en slede trukket av reinsdyr. Bakgrunnen for disse elementene er beskrevet allerede i 1673 av Johannes Schefferus som i «Lapponia» beskriver de hedenske kulturer på Nordkalotten. Blant flere refererer Schefferius til fjellbygda Korvatunturi som den hedenske Necklas siste bosted – en tradisjon man bygger på i finske Rovaniemi hvor man har bygd et internasjonalt anlagt «Sant Necklas Centre».
Julenissen er i dag blitt en personifisering av jula og det mest utbredte verdslige julesymbolet i tida før og i julehøytida. Ifølge norske og skandinaviske juleskikker deler julenissen ut julegaver på julaften. Under juleselskapet får mange barnefamilier besøk av en person som har kledt seg ut som julenissen og har med seg gaver.
Den amerikanske julenissens vesen og attributter ble introdusert og fastlagt i diktet A Visit from St. Nicholas fra 1823. Disse ble etter hvert utbredt internasjonalt, blant annet gjennom en serie populære reklametegninger for Coca-Cola i 1930-årene. Den amerikanske Santa Claus-figuren har siden i stor grad erstattet tyske og andre nasjonale julenissevarianter, ikke minst som kommersiell reklamefigur.
| Julenissen, ofte omtalt som nissen, er en fantasiskikkelse som er blitt et symbol for jula i vestlig populærkultur, med røtter i gamle europeiske tradisjoner og folketro.
Julenissen opptrer i forbindelse med jula, i Skandinavia særlig på julaften. Skikkelsen blir gjerne framstilt som en eldre vennlig mann med kraftig hvitt skjegg og smilende øyne, ofte kledd i enten lang rød kappe eller en kort rød jakke. Han bærer også gjerne store støvler og rød nisselue. Den moderne julenissen kommer med gaver til barna, gaver han gjerne bærer i en sekk på ryggen eller har i en slede trukket av reinsdyr. Bakgrunnen for disse elementene er beskrevet allerede i 1673 av Johannes Schefferus som i «Lapponia» beskriver de hedenske kulturer på Nordkalotten. Blant flere refererer Schefferius til fjellbygda Korvatunturi som den hedenske Necklas siste bosted – en tradisjon man bygger på i finske Rovaniemi hvor man har bygd et internasjonalt anlagt «Sant Necklas Centre».
Julenissen er i dag blitt en personifisering av jula og det mest utbredte verdslige julesymbolet i tida før og i julehøytida. Ifølge norske og skandinaviske juleskikker deler julenissen ut julegaver på julaften. Under juleselskapet får mange barnefamilier besøk av en person som har kledt seg ut som julenissen og har med seg gaver.
Den amerikanske julenissens vesen og attributter ble introdusert og fastlagt i diktet A Visit from St. Nicholas fra 1823. Disse ble etter hvert utbredt internasjonalt, blant annet gjennom en serie populære reklametegninger for Coca-Cola i 1930-årene. Den amerikanske Santa Claus-figuren har siden i stor grad erstattet tyske og andre nasjonale julenissevarianter, ikke minst som kommersiell reklamefigur.
== Julenissens opprinnelse ==
Julenissen stammer fra den kristne helgenen St. Nikolas. Nikolas skal ha vært biskop i havnebyen Myra (nå Demre) på 300-tallet hvor han regnes som vernehelgen for sjøfolk – også.
I helgenlegendene fremstår Nikolas gjerne som den usette velgjøreren. På 1200-tallet ble den store barnefesten i Frankrike lagt til minnedagen for St.Nikolas den 6. desember, som tilsvarer Nilsmesse i den gamle norske kirkekalenderen og Necklas-dagen i de svensk-finske navnedager. Festen spredte seg etter hvert til andre land i Europa. Skikken bestod blant annet i å gi små gaver, såkalte Nikolas-gaver, og ofte kom Nikolas selv med gavene. Ved siden av den kirkelige Nikolas-festen oppstod det etter reformasjonen på 1500-tallet en tilsvarende tradisjon der Nikolas kom med gaver i hjemmene. Selv om det har vært flere gavegivere enn St. Nikolas opp gjennom historien, er det likevel en klar forbindelse mellom ham og Julenissen.
På grunn av tvilen om det kristne opphavet har den protestantiske kirken sett på julenissen som en konkurrent til julebudskapet i kristen forstand og til Jesus-barnet.
== Julenissen i Norge ==
Julefiguren, som oppstod på grunnlag av legendene om Sankt Nikolas, har ingenting å gjøre med den norske fjøsnissen, som er en østlandsk variant av den norrøne gardvorden, en vette som passet på gården. Julenissen og fjøsnissen har således opprinnelig kun betegnelsen som nisse felles, en betegnelse som kan henføres til mannsnavnet Nils, som er en nordisk kortform av mannsnavnet Nikolas eller Nikolaus.
Den norske julenissen er nok allikevel en sammensmeltning av den europeiske julemannen, som kom til Norge via Danmark og Tyskland helt mot slutten av 1800-tallet, ofte kledt i vandringskappe eller bispedrakt, og den vesle fjøsnissen med rød lue. Det tok imidlertid et par-tre tiår før julenissen kan sies å ha blitt populær og vanlig i Norge. Julenissetradisjonen er derfor noe yngre enn juletretradisjonen her i landet. Julenissen ble først populær i Oslo-området og i byene på Østlandet, og først noe senere utover på bygdene og i de andre landsdelene. På begynnelsen av 1900-tallet ble julekorttradisjonen mer og mer vanlig i Norge, og den vesle gårdsnissen ble etter hvert også en slags «julenisse» gjennom bildeframstillinger på julekort.
Julenissen har i nyere tid fått trekk fra den kommersielle, amerikanske julenissen. Gaveutdeleren i Norge har derfor langt, lyst skjegg, rød lue, lang (rød) kappe og nikkers, samt strømper og vest i grov ull, men han har ikke bispestav og er ikke nødvendigvis tjukk.
I Norge har det siden mellomkrigsåra vært tradisjon at en voksen kler seg ut som Julenissen og kommer for å dele ut julegaver til de minste barna på julaften, den 24. desember. Det er da vanlig at Julenissen hilser selskapet med ordene «Er det noen snille barn her?». En julenisse med smågaver er også fast innslag på juletrefester som arrangeres av barnehager, skoler og andre i romjula eller etter nyttår.
Det er en betydelig diskusjon om hvilket sted som med rette kan kalles julenissens hjemsted. En sterk norsk, aktør gjennom lang tid er Drøbak, men også Longyearbyen på Svalbard mener seg berettiget til å være hans hjemsted i tillegg til Oslo som i lang tid svarte på post merket «Til Julenissen, Nordpolen». Andre byer og steder som har markert seg i konkurranser om å være nissebyen fremfor noen er Røros og Egersund.En markedsundersøkelse gjennomført i 2009 viste at 400 000 nordmenn setter ut en skål grøt til nissen i forbindelse med julen. Dette viser at en 1000-årig tradisjon ennå praktiseres av ca. 9 % av befolkningen.
== Julenissen i Norden ==
I de senere år har kulturhistorikere og andre forskere fattet en seriøs interesse for den godmodige arketypen, som i vår tids sentrale høytid fremstår som en overnasjonal «Pater Grand Familias». Blant flere publikasjoner fremstår her nederlenderen Tony Van Renterghems spenstige, men høyst seriøse gjennomgang; «When Santa was a Shaman» (Llewllyn Publications 1996). I 1996 kom også Finlands Ior Bock, med en høyst tankevekkende utgave av Väinmöinenmytologien, der Sant Neoklas settes i en historisk sammenheng. Begge forfatterne trekker klare tråder tilbake til den nordiske urbefolkningen, samtidig som man påpeker parallelle forhold i tidlig romersk, gresk og indoeuropeisk kultur. Så endelig har man begynt å finne svar på barnas evige spørsmål om julenissens herkomst og tilhørighet.
Forfatterne av de omtalte publikasjonene trekker trådene flere tusen år tilbake i tid, til Europas opprinnelige, naturfilosofiske kulturform. I pakt med den arktiske årssyklus ble solens vendepunkt (feiret 24/12) markert med en lysfest, der «kjærlighetens tre» (furugrana) utstyres med en levende flamme (stearinlys), naturkreftenes symboler og livets gaver (ringer). Gangen og sangen rundt treet markerer altså solens geburtsdag og dermed starten på det neste årets tider, solens sirkel krans og livshjulets gang. Derav navnet jul, simpelthen. Her feiret man også naturens rikdom, menneskehetens tilblivelse, samt ætten og sitt eget opphav, symbolisert ved, ja nettopp, julgubben, eller julemannen også kalt Allfader («Oden»), Nec-Klas eller nissen.
I den nordiske almanakken finner vi også fortsatt spor etter de gamle riter. Fortsatt kalles 6. desember NecKlas dagen, da den gamle dro med sitt bukkespann. På en uke skulle ættefaren besøke egnens barnekjære kvinner, som natten mellom 12. og 13. desember skulle granske sin sjel og sitt sinn, hvorvidt de ville la seg trolove (Lucia) kommende midsommernatt. 24. desember presenterte kvinnene sine valg for mennene, som så anordnet en ukes fest-i-val hvor kvinnenes valg (Val-ky-rie) ble feiret. Derfor kalles ennå 25. desember for den gode Stavens fanedag, Staffansdagen.
Det er således ingen tilfeldighet at de fleste granskere viser til de norrøne Asene og «guden Odin» som opphavet til vår tids julenisse. Asene og deres «Allfader» («Odin») hadde som kjent bodd i Norden «siden opphavs tid» og «alle folk i norderlanda regnet sin ætt etter dem» (Snorre Edda). Under det strengt katolske regime (ca. 1050-1550) ble disse gamle idealer bannlyst og årets merkedager ble tillagt latinsk opprinnelse og betydning. Først etter reformasjonen finner vi igjen «livshjulets tre» og den gamle «Øttefar» - Nec-Klas gjengitt i tekst og bilde.
Som maske og rollefigur tillates «Gamle Hvitskjegg» benyttet først på 1800-tallets begynnelse, da den engelske «Father Christmas», nederlandske «Sinterklaas» og den danske «julemand» igjen er å finne i det offentlige rom.
Julenissen kom ifølge den nåværende og «offisielle historien» til Norden på slutten av 1800-tallet og fikk etter hvert omtrent samme rolle som gaveutdeler på julaften i alle de nordiske landene. I Sverige kalles han «jultomten» og i Danmark «julemanden». På Færøyene er imidlertid den danske nissen innført som «Jólamaðurin» først de siste tretti åra. I Island er tradisjonen at det i tillegg deles ut en førjulsgave hver dag fra og med 12. desember fram til julaften av tretten skremselsvetter eller såkalte julesveiner, kalt jólasveinar på Island. Disse stammer opprinnelig fra norrøne forestillinger der de blir beskrevet som ungene til den skrekkelige trollkjerringa Grýla, men som nå er blitt til en slags store smånisser.
== Julenissen i USA og Storbritannia ==
Julenissens vesen og attributter ble introdusert og fastlagt i diktet «A Visit from St. Nicholas» fra 1823. Den moderne julenissen som en tjukk mann med kritthvitt skjegg, rød drakt med hvite pelskanter og flygende reinsdyr ble gradvis introdusert i USA gjennom dikt, tegninger og barnebøker, med merkeår i 1809, 1823 og 1863.
På slutten av 1800-tallet flyttet flere samiske familier fra indre Finnmark til Alaska sammen med 500 rein for å lære inuitter å drive reindrift. Det norsk-amerikanske selskapet Lomen Company brukte flere av samene og reinsdyra i en reklamekampanje for reinkjøtt. I kampanjen ble det brukt et opptog hvor reinene blir leid av samer og i sleden som hver av reinene trakk satt det en julenisse i en haug av gaver. Den amerikanske, kommersielle julemyten med Santa Claus, Rudolf og reisen fra Nordpolen var født.Den kommersielle myten ble senere rendyrket gjennom den svensk/ålandsk-amerikanske illustratøren Haddon Sundbloms reklameplakater for The Coca-Cola Company i USA fra 1931. Tidligere hadde julenissen blitt avbildet på litt forskjellig måte, hos oss ofte i tysk-dansk versjon som en gammel mann med lang kappe, gjerne grønn, og gaver i en sekk på ryggen. Coca cola-nissen var likevel ikke en helt ny variant, men en figur som var etablert fra før. Denne versjonen spredte seg siden med amerikansk populærkultur til store deler av verden, også til Norge. Dette skyldes også Walt Disneys to tegnefilmer «Santa's Workshop» og «The Night before Christmas» fra 1932, der publikum får presentert en nissefigur som ligner Sundbloms, og som dermed befester bildet av en rødkledd og tykk julenisse.
Ifølge moderne, amerikansk tradisjon framstilt i bøker og filmer bor julenissen på Nordpolen der han lager gaver sammen med små hjelpere eller gnomer. Natta før juledagen, altså natt til den 25. desember, tar nissen av sted med reinsdyr og slede og reiser rundt i hele verden med pakker og gaver som han slipper ned gjennom skorsteinspiper eller legger i julestrømper opphengt på peishylla eller ved sengeenden. Første juledag er derfor den store gavedagen i den engelskspråklige verden.
De åtte reinsdyrene som trekker nissens slede ble navngitt i diktet A Visit from St. Nicholas: Dasher, Dancer, Prancer, Vixen, Comet, Cupid, Donner, Blitzen. «Donner und Blitzen» er tysk for torden og lyn. Senere ble det niende reinsdyret introdusert i fortellingen om Rudolph the Red-Nosed Reindeer som ble skrevet i 1939 og presentert i sangen «Rudolf er rød på nesen» i 1949.
Julenissen kalles ofte «Father Christmas» i Storbritannia, mens han i USA har fått navnet Santa Claus, en anglifisering av det nederlandske Sinterklaas, altså Sankt Nikolas.
== Julenissen i Russland ==
Se ellers egen artikkel: Fader FrostI den gamle russiskortodokse kirken var St. Nikolas den helligste av alle helgener og brakte også der gaver. Ifølge russisk folketradisjon er det imidlertid Ded Moroz (Дед Мороз), det vil si «Bestefar Frost» eller «Fader Frost» som har samme rolle som julenissen hos oss. Han bærer en magisk stav og kommer med gaver til barna under Nyttårsfeiringa, ofte sammen med barnebarnet sitt Snegurochka (Снегурочка) eller «Snøjomfrua». Bestefar Frost forekommer også i tysk tradisjon under navnet «Väterchen Frost». I kommunisttiden i Øst-Europa ble Ded Moroz først bannlyst, men senere blant annet brukt i den kulturpolitiske propagandaen som et motstykke til den dekadente, vestlige Julenissen, og opptrådte da nesten alltid i blå kappe.
== Julenissen i verden ==
I moderne julefeiring er julenissen for lengst blitt kommersialisert. Han brukes som salgsfremmende figur i hele den vestlige verden, men også i Latin-Amerika og ikke-kristne kulturer som Japan og deler av Øst-Asia, blant annet på Taiwan. Julenissen kan derfor sees i de fleste stormagasiner før jul, blant annet i form av utkledde personer som hilser på kunder og barn.
Hvor julenissen bor varierer imidlertid med de nasjonale tradisjonene. Hjemstedet hans kan være Nordpolen, Alaska, nord i Canada, på Grønland, i Korvatunturi i finsk Lappland, i Dalarna i Sverige eller i Norge. De som ser på julenissen som helgenen Sankt Basil, mener det ligger i den tyrkiske oldtidsbyen Caesarea. Den nederlandske nissen Sinterklaas bor i Spania.
Julenissens kommersielle potensial har ført til at enkelte lokalsamfunn og steder satser på ham som bærende forretningside. Særlig har den finske byen Rovaniemi satset stort på å lansere seg internasjonalt som julenissens hjemsted. I langt mindre skala har tettstedet Drøbak sør for Oslo gjort det samme, der det er helårs julebutikk og «Julenissens postkontor» med eget poststempel. I Savalen i Hedmark ligger «Julenissens gård» som små og store kan besøke og sende post og ønskelister til. I mange år tok også Oslo kommune imot post fra hele verden adressert til «Julenissen på Nordpolen».
== Julenissen i bøker, filmer og sanger ==
Det har blitt laget en enorm mengde bøker, filmer og sanger om og med julenissen, særlig historier for barn.
=== Bøker (utvalg) ===
Brev fra julenissen (The Father Christmas letters) av J.R.R. Tolkien
Snekker Andersen og Julenissen av Alf Prøysen (illustrert av Nils Aas, Hans Normann Dahl og Jens Ahlbom)
=== Filmer (utvalg) ===
Bad Santa
Et førjulsmareritt
Julenissen
Julenissen 3
Nå er det jul - igjen
Rare Export: A Christmas Tale
The Grinch
=== Sanger (utvalg) ===
«På låven sitter nissen» av Margrethe Munthe
«Santa Baby» av Eartha Kitt
«I porten sitter nissen» av Tom Mathisen og Herodes Falsk
=== Annet (utvalg) ===
Discworld (videospill)
A Visit from St. Nicholas
== Se også ==
Nisse
Sinterklaas
Fader Frost
Kong Vinter
== Referanser ==
== Litteratur ==
Julenissen og andre nissar av Velle Espeland, Oslo 2000
== Eksterne lenker ==
(en) Santa Claus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Santa Claus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kort om den norske julenissen
«DigitaltMuseum: Søk: 'julenisse'». DigitaltMuseum. Besøkt 22. mai 2012.
Grundig om europeiske juletradisjoner
Søkbar digitalkopi av Julenisseboka (Aschehoug, 1992)
Søkbar digitalkopi av Frid Ingulstads og Svein Solems Nissen : den norske nissens forunderlige liv og historie (Gyldendal, 1991) | | manus= | 198,296 |
https://no.wikipedia.org/wiki/AURORA_(artist) | 2023-02-04 | AURORA (artist) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fødsler 15. juni', 'Kategori:Fødsler i 1996', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Os kommune i Hordaland', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tiktokere fra Norge', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen'] | Aurora Aksnes, kjent under artistnavnet AURORA, (født 15. juni 1996 i Stavanger) er en norsk sanger og låtskriver fra Os i Bjørnafjorden kommune. Hun har platekontrakt med Decca Records, Glassnote Records og Petroleum Records.
| Aurora Aksnes, kjent under artistnavnet AURORA, (født 15. juni 1996 i Stavanger) er en norsk sanger og låtskriver fra Os i Bjørnafjorden kommune. Hun har platekontrakt med Decca Records, Glassnote Records og Petroleum Records.
== Biografi ==
Hun ble i 2014 nominert som årets nykommer i P3 Gull. 6. november 2015 ga hun ut singelen «Half the World Away», som er en coverlåt av en Oasis-sang fra 1994. Singelen nådde ellevteplass på den britiske singlelista. 11. desember 2015 framførte hun tre sanger på Nobels fredspriskonsert på Telenor Arena; «Murder Song (5, 4, 3, 2, 1)», «Half the World Away» og «Runaway». Under Spellemannprisen 2015 ble hun kåret til årets nykommer og fikk dermed Gramostipendet på 250 000 kroner. Hun var også nominert under klassen årets låt for «Running with the Wolves».
Sangen hennes «Conqueror» var med i det populære videospillet FIFA 16. I januar 2016 ble hun av Rolling Stone listet som én av ti nye artister man bør kjenne til.Den 11. mars 2016 ble debutalbumet hennes, All My Demons Greeting Me as a Friend, utgitt. For albumet vant hun Spellemannprisen 2016 i klassen Popsolist, og vant i tillegg klassen Årets musikkvideo for videoen «I Went Too Far» regissert av Arni & Kinski. Albumet var dessuten nominert til årets album.
Hun ble nominert til Spellemannprisen 2018 i klassen Årets musikkvideo for videoen «Queendom», regissert av Kinga Burza.Auroras andre studioalbum, Infections Of A Different Kind (Step 1), ble utgitt 28. september 2018 og var planlagt som del én av en serie. Det andre albumet i serien, A Different Kind of Human (Step 2), ble utgitt 7. juni 2019.I november 2019 ble filmmusikken til Disneys animasjonsfilm Frost 2 utgitt, der Aurora deltar med bakgrunnsvokal på låten «Into the Unknown». Hun står også for stemmen til The Voice i filmen. Låten synges av stemmeskuespiller Idina Menzel. I den norske versjonen av filmen er låten oversatt til «I ukjent land» og synges av Lisa Stokke. Oscarakademiet kunngjorde 20. januar 2020 at låten er nominert i kategorien Beste originalmusikk. Den 23. januar 2020 ble det kjent at at Aurora og Idina Menzel skulle fremføre låten under den 92. Oscar-utdelingen 9. februar 2020. Etter opptredenen på prisseremonien fikk Aurora gode tilbakemeldinger fra internasjonal presse. Under Spellemannprisen 2021 vant hun klassen for årets internasjonale suksess og under P3 Gull 2022 vant hun P3-prisen.
== Diskografi ==
=== Album ===
All My Demons Greeting Me as a Friend (2016)
Infections of a Different Kind (Step 1) (2018)
A Different Kind of Human (Step 2) (2019)
The Gods We Can Touch (2022)
=== EP-er ===
Running with the Wolves (2015)
=== Singler ===
«Puppet» (2012)
«Awakening» (2013)
«Under Stars» (2014)
«Runaway» (2015)
«Running with the Wolves» (2016)
«Murder Song (5, 4, 3, 2, 1)» (2015)
«Half the World Away» (2015)
«Conqueror» (2016)
«Warrior» (2016)
«Queendom» (2018)
«Forgotten Love» (2018)
«Animal» (2019)
«The Seed» (2019)
«The River» (2019)
«A Different Kind of Human» (2019)
«Apple Tree» (2019)
«Exist for Love» (2020)
«Cure for Me» (2021)
«Giving In to the Love» (2021)
«Heathens» (2021)
«A Dangerous Thing» (Petroleum Records, 2022)
=== Fjernsyn ===
== Utmerkelser og nominasjoner ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Aurora Aksnes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) AURORA på Internet Movie Database
(en) AURORA hos The Movie Database
(en) AURORA på Apple Music
(en) AURORA på Discogs
(en) AURORA på Discogs
(en) AURORA på MusicBrainz
(en) AURORA på SoundCloud
(en) AURORA på SoundCloud
(en) AURORA på Spotify
(en) AURORA på Songkick
(en) AURORA på Last.fm
(en) AURORA på Genius — sangtekster
(en) AURORA på Twitter
(en) AURORA på Facebook
(en) AURORA på Instagram
(en) AURORA på YouTube
(en) AURORA på TikTok | Aurora Aksnes, kjent under artistnavnet AURORA, (født 15. juni 1996 i Stavanger) er en norsk sanger og låtskriver fra Os i Bjørnafjorden kommune. | 198,297 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Settemaskin | 2023-02-04 | Settemaskin | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokkunst', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Teknologi', 'Kategori:Trykking', 'Kategori:Typografi', 'Kategori:Visuell kommunikasjon'] | Settemaskin - er en maskin for fremstilling av sats for trykking. Settemaskinene produserer satsen i hele linjer (for eksempel Linotype) eller som løse typer (for eksempel Monotype). Settemaskinen støper satsen i bly, også kalt varmsats eller setter ferdig støpte typer (kaldsats). Videre utvikling av settemaskinen var fotosettemaskiner og senere datamaskinbaserte satsanlegg.
| Settemaskin - er en maskin for fremstilling av sats for trykking. Settemaskinene produserer satsen i hele linjer (for eksempel Linotype) eller som løse typer (for eksempel Monotype). Settemaskinen støper satsen i bly, også kalt varmsats eller setter ferdig støpte typer (kaldsats). Videre utvikling av settemaskinen var fotosettemaskiner og senere datamaskinbaserte satsanlegg.
== Utfordringer for håndsettingen ==
På 1800-tallet steg behovet for settekapasitet i trykkeriene. Dette hang blant annet sammen med utviklingen av hurtigere trykkpresser som medførte behov for større produksjon av sats til trykking. Håndsats består av to arbeidsganger, selve settingen og avleggingen - det vil si å legge den brukte satsen tilbake på rett plass i settekassen. Den umiddelbare metoden for å øke produksjonen av sats var å ansette flere settere.
== De tidligste forsøkene ==
De tidligste forsøkene på å konstruere en fungerende settemaskin tok utgangspunkt i prosessen for setting og avlegging av håndsats og forsøkte å gjenskape denne ved hjelp av maskiner. Det store problemet var for de fleste ikke selve settingen, men avleggingen. Videre var det også for de tidlige pionerene vanskelig å få til utslutning av linjene.
Den første settmaskinen ble konstruert av ingeniøren Wiliam Church i 1822. Den var kun en settemaskin og kunne ikke legge av satsen. Den brukte satsen ble smeltet om.
Den neste Pianotype som ble prøvet ut i tre trykkerier i Paris var blitt konstruert av James Hadden Young og Adrian Delcambre i 1840. Denne maskinen kunne både sette og legge av, men krevet en betjening på syv personer og var lite regningssvarende. Senere utvikling fikk betjeningen ned i tre personer uten at dette hjalp.
Et vendepunkt i utviklingen av settemaskiner stod dansken Christian Sørensen for da han konstruerte sin Tacheotyp settemaskin i 1849.På verdensutstillingen i Paris 1855 fikk Sørensen gullmedalje for sin konstruksjon. Det ble bygget to eksemplarer av Sørensens settemaskin, som for en tid ble brukt i produksjonen i avisen Fædrelandet i København. D andre ble stilt ut på verdensutstillingen. Forsøk på å få denne maskinen inn på et trykkeri i Paris slo feil, blant annet fordi typografene truet med streik.
William Mitchell fikk i 1853 amerikansk patent på en settemaskin som i 1860-årene ble brukt i noen engelske trykkerier.
Robert Hattersley konstruerer en settemaskin som 6. april 1859 blir tatt i bruk i trykkeriet Bradbury & Evans i London. I 1871 konstruerer han også en avleggermaskin. Hattersleys settemaskin blir tatt i bruk i en del engelske trykkerier og senere på kontinentet.
Charles Kastenbein får i 1879 engelsk patent på en settemaskin som blir på markedet i over 20 år. I 1871 ble den første Kastenbeinmaskinen tatt i bruk av The Times i London, senere hadde avisen tilsammen 25 slike maskiner som var i bruk frem til 1908. Kastenbeins settemaskin ble tatt i bruk i USA, Frankrike, England, Belgia, Østerrike, Danmark og Tyskland. Trykkeriet C. Ferslov i København bestilte i 1881 ti settemaskiner og 17 avleggermaskiner. Kastenbeinermaskinen krever en bemanning på fire, og for å få lønnsomhet i dette benytter Ferslow seg av piker i stedet for utlærte typografer. Det samme gjorde avisen Dresdener Nachrichten, som i årene 1882 til 1900 hadde fem settemaskiner og ni avleggermaskiner i drift.
== De fungerende settemaskinene ==
Tom Thorne konstruerte en settemaskin som ble satt i produksjon av Colt våpenfabrikk i 1884. Denne maskinen er et plagiat av Sørensens maskin. Thornes settemaskin har også en selvstendig fungerende avleggermaskin slik at de til sammen utgjorde en maskin. Det ble produsert over to tusen eksemplarer av maskinen, og den ble tatt i bruk i Frankrike, Sveits og Tyskland foruten USA.
J.L. McMillan konstruerer på samme tid som Torne en settemaskin som finner innpass i flere amerikanske trykkerier og etter forbedringer også i Tyskland.
Paul F. Cox konstruerer i 1903 sin Typesetting Machine som blir produsert i om lag 500 eksemplarer.
== Linjestøpemaskiner ==
Ottmar Mergenthaler presenterer sin linjestøpemaskin i 1884 og den første maskinen ble satt i drift i New York Times den 3. juli 1886. Mergenthalers maskin Linotype setter messingmatriser sammen til hele linjer som deretter støpes i bly. Den kalles derfor for en linjestøpemaskin. Produksjonen av Linotype linjesettemaskiner stanses i 1976. Maskinen fikk en voldsom utbredelse - i 1954 var det over 100 000 i drift. Maskinen har en svært komplisert konstruksjon og var kostbar. Til gjengjeld leverte den sats sikkert og i mengder som ingen annen settemaskin. Linotype ble produsert i USA, Storbritannia og Tyskland.
John Rogers Typograph settemaskin kom på markedet i USA i 1890. Dette var en linjestøpemaskin av en enklere konstruksjon enn Linotype, og den var også betydelig billigere. Settehastigheten var heller ikke helt på høyde med Linotype. Den fikk en betydelig utbredelse på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, i Norge var den dominerende i denne perioden. Blant de første settemaskinene som kom til Norge i 1898 og i 1906 var 33 av 38 Typograph-er. Typograph ble produsert i USA, England, Canada og Tyskland. Virksomhetene i USA og England ble kjøpt opp av Mergenthaler Printing Co. i 1894, men produksjonen fortsatte i Canada og Tyskland. Den tyske fabrikken ble fullstendig ødelagt under andre verdenskrig, men i 1965 ble produksjonen tatt opp igjen for å bli lagt ned igjen i 1969.
== Typestøpemaskiner ==
Tolbert Lanston patenterte Monotype sette- og støpeapparat i 1887. Monotype består av to separate maskiner - et tastatur der det fremstilles sats i form av et hullbånd og et støpeapparat der det blir støpt enkelttyper fra dette hullbåndet. I 1955 opphørte produksjonen av støpeapparatet, og fabrikken tok opp produksjon av maskin for fotosats.
Ludlowsystemet ble konstruert av William I. Ludlow og William A. Reade fra USA og produksjonen startet i 1912. I Ludlowsystemet ble matrisene satt for hånd i en spesialkonstruert vinkelhake, og denne brukes så til å støpe satsen. Det er følgelig ikke en settemaskin, men et støpeapparat.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hans-Jürgen Wolf: Geschichte der Druckverfahren, Elchingen 1992, ISBN 3-9800-257-4-8
Winfried Glocker: Drucktechnik, Deutsches Museum München 2007, ISBN 978-3-940396-00-6
Tor Are Johansen: Hett bly og raske presser, Pressehistoriske skrifter 9/2007, Oslo 2007, ISBN 82-92587-09-8
== Eksterne lenker ==
Denne amerikanske filmen går i detalj igjennom hvordan en Linotype settemaskin fungerer
Denne filmen viser setting med Monopype settemaskin og trykking på Heidelberg Cylinder | Settemaskin - er en maskin for fremstilling av sats for trykking. Settemaskinene produserer satsen i hele linjer (for eksempel Linotype) eller som løse typer (for eksempel Monotype). | 198,298 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sm%C3%A5n%C3%B8kkel | 2023-02-04 | Smånøkkel | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norges flora', 'Kategori:Nøkleblomfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Smånøkkel (vitenskapelig navn: Androsace septentrionalis) er en ettårig art i smånøkkelslekten
Artsnavnet septentrionale er avledet av latin septentriones, som betyr sjustjernene, men brukes som et uttrykk for nordlig.
| Smånøkkel (vitenskapelig navn: Androsace septentrionalis) er en ettårig art i smånøkkelslekten
Artsnavnet septentrionale er avledet av latin septentriones, som betyr sjustjernene, men brukes som et uttrykk for nordlig.
== Utseende ==
Den har en liten bladrosett med spisse blad som er tanna og intil 2,5 cm lange. Fra den vokser det en relativt lang, stiv blomsterstilk (5-20 cm) med en skjerm med små hvite blomster med gult øye. Frøkapslene er mye lengre enn begerblada.Hele planta har korte kjertelhår, noen ganger stjernehår.
== Utbredelse ==
Spredt på Østlandet fra Hvaler til Tynset, Lesja og Vang i Valdres. På Vestlandet fins den i Lærdal og Luster, og i Sørtrøndelag i Oppdal, Rennebu og Meldal.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Corneliusson, Jens (1997): Växternas namn, Whalström & Widestrand
Lid, Johannes (2005): Norsk Flora, Det Norske Samlaget
Smith, George; Lowe, Duncan (1997): The Genus Androsace, Alpine Garden Society
== Eksterne lenker ==
(en) Smånøkkel i Encyclopedia of Life
(en) Smånøkkel i Global Biodiversity Information Facility
(no) Smånøkkel hos Artsdatabanken
(sv) Smånøkkel hos Dyntaxa
(en) Smånøkkel hos ITIS
(en) Smånøkkel hos NCBI
(en) Smånøkkel hos The International Plant Names Index
(en) Smånøkkel hos Tropicos
(en) Kategori:Androsace septentrionalis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Androsace septentrionalis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Androsace septentrionalis – detaljert informasjon på Wikispecies
Artsdatabanken
== Bilder == | Artsdatabanken (2021)}} | 198,299 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.