url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/D%C3%B8dsfall_i_2015 | 2023-02-04 | Dødsfall i 2015 | ['Kategori:Dødsfall i 2015'] | Oversikt over dødsfall i 2015.
| Oversikt over dødsfall i 2015.
== Dødsfall etter måned ==
=== Desember ===
31. – Natalie Cole, amerikansk vokalist (65)
31. – Wayne Rogers, amerikansk skuespiller (M*A*S*H) (82)
30. – Åge Nordkild, norsk(samisk) politiker (63)
29. – Pavel Srníček, tsjekkisk fotballspiller (47)
29. – Elżbieta Krzesińska, polsk friidrettsutøver (81)
28. – Lemmy Kilmister, britisk musiker (Motörhead) (70)
28. – Ian Murdock, tysk og amerikansk programvareutvikler og entreprenør (Debian) (42)
28. – Tone Nyhagen, norsk danser (52)
28. – Lemmy Kilmister, britisk rockmusiker (Motörhead) (70)
27. – Ellsworth Kelly, amerikansk billedkunstner (92)
27. – Stein Eriksen, norsk alpinist (88)
27. – Stevie Wright, australsk rockmusiker (The Easybeats) (68)
26. – Tore Andersen, norsk musiker (55)
26. – Ståle Eskeland, norsk jurist, professor i strafferett (72)
25. – Kjell Arnesen, norsk musiker (Unit Five) (61)
25. – Elvin Ordubadlı, aserbajdsjansk musiker (26)
24. – Turid Birkeland, norsk politiker, kulturminister 1996–97 (53)
23. – Don Howe, engelsk fotballspiller og -trener (80)
23. – Harald Adolfsen, norsk politiker, ordfører 2003–2015 i Værøy (62)
20. – Alain Jouffroy, fransk poet (87)
19. – Kurt Masur, tysk dirigent (88)
19. – Karin Söder, svensk politiker (87)
18. – Martin Jære, norsk langrennsløper (95)
18. – Helge Solum Larsen, norsk politiker (46)
16. – Peter Dickinson, britisk barnebokforfatter (88)
16. – Svein Bakke, fotballspiller og fotballeder (62)
13. – Benedict Anderson, amerikansk professor i statsvitenskap (79)
8. – John Trudell, amerikansk musiker og aktivist (69)
7. – Rrok Kolë Mirdita, albansk erkebiskop (76)
6. – Holly Woodlawn, amerikansk skuespiller og transperson (69)
4. – William McIlvanny, britisk forfatter (79)
4. – Dag Skogheim, norsk forfatter (87)
4. – Robert Loggia, amerikansk skuespiller (85)
3. – Scott Weiland, amerikansk musiker (Velvet Revolver og Stone Temple Pilots) (48)
2. – Ernst «Kruska» Larsen, norsk friidrettsutøver (89)
2. – Ferenc Juhász, ungarsk poet (87)
=== November ===
30. – Eldar Rjazanov, russisk/sovjetisk filmregissør (88)
29. – Claire Aho, finsk fotograf (90)
28. – Gerry Byrne, engelsk fotballspiller, verdensmester 1966 (77)
25. – Svein Christiansen, norsk jazzmusiker (74)
25. – Lennart Hellsing, svensk forfatter (96)
25. – David Canary, amerikansk skuespiller (77)
23. – Douglass North, amerikansk økonom, Nobels minnepris i økonomi 1993 (95)
22. – Kim Young-sam, sørkoreansk politiker, president 1993–98 (87)
21. – Linda Haglund, svensk friidrettsutøver (59)
20. – Ketil Vea, norsk komponist (83)
19. – Armand, nederlandsk rockmusiker (69)
18. – Jonah Lomu, newzealandsk rugbyspiller (40)
18. – Bjørn Borgen, norsk fotballspiller (78)
12. – Márton Fülöp, ungarsk fotballspiller (32)
11. – Tage Skou-Hansen, dansk journalist og forfatter (90)
11. – Philthy Taylor, britisk trommeslager (Motörhead) (61)
10. – Gene Amdahl, amerikansk datamaskinarkitekt og high-tech entreprenør (92)
10. – André Glucksmann, fransk filosof (78)
10. – Helmut Schmidt, tysk politiker, forbundskansler 1974–82 (96)
9. – Allen Toussaint, amerikansk musiker (77)
8. – Wetle Holtan, norsk forfatter (45)
8. – Tobias Wendelstig, svensk innebandyspiller (34)
7. – Yitzhak Navon, israelsk politiker, president 1978–83 (94)
6. – Åsa Rytter Evensen, norsk lege og samlivsekspert (73)
5. – Kjell Öhman, svensk jazzmusiker (72)
5. – Mikhail Lesin, russisk pressemann (55)
5. – Czesław Kiszczak, polsk politiker (90)
5. – Nora Brockstedt, norsk artist (92)
5. – Kai Zahl, grunnlegger av Dissimilis (83)
3. – Ahmed Chalabi, irakisk politiker (71)
1. – Fred Thompson, amerikansk politiker (73)
1. – Günter Schabowski, tysk politiker (86)
=== Oktober ===
31. – Ants Antson, estisk/sovjetisk skøyteløper (76)
29. – Per Brunvand, norsk journalist og redaktør (78)
25. – Georg Müller, tyskfødt norsk biskop (64)
24. – Maureen O'Hara, irsk-amerikansk skuespiller (95)
23. – Roar Johansen, norsk fotballspiller (Fredrikstad, landslaget) (80)
17. – Howard Kendall, engelsk fotballspiller og -trener (69)
14. – Mathieu Kérékou, president i Benin 1972–91 og 1996–2006 (82)
13. – Arne Bust Mykle, dokketeaterskuespiller og forfatter (78)
11. – Steve Mackay, amerikansk rockmusiker (The Stooges) (66)
9. – Geoffrey Howe, britisk konservativ politiker (88)
8. – Jim Diamond, skotsk sanger og låtskriver (64)
6. – Árpád Göncz, ungarsk politiker (president 1990–2000) (93)
5. – Henning Mankell, svensk forfatter og dramatiker (67)
3. – Denis Healey, britisk arbeiderpartipolitiker (98)
2. – Naim Araidi, israelsk forfatter, ambassadør til Norge 2012–14 (65)
2. – Eric Arturo Delvalle, president i Panama (1985–1988) (78)
=== September ===
30. – Guido Altarelli, italiensk teoretisk fysiker (74)
30. – Antje Huber, tysk politiker (91)
30. – Göran Hägg, svensk litteraturviter, forfatter og kritiker (68)
29. – Burton Raffel, amerikansk livingist (87)
29. – Phil Woods, amerikansk jazzmusiker (83)
28. – Frank Martinus Arion, forfatter fra Curaçao (78)
28. – Catherine E. Coulson, amerikansk skuespiller (Twin Peaks) (71)
28. – Bjørn Myhre, norsk professor i arkeologi (78)
28. – Sjur Hopperstad, norsk politiker (Sp) (84)
27. – Odd Emil Blomdal, sysselmann på Svalbard 1991–95 (90)
25. – Terje Gulbrandsen, norsk fotballspiller (70)
22. – Sverre Tinnå, programleder i NRK (89)
19. – Jackie Collins, britisk-amerikansk forfatter (77)
17. – Dettmar Cramer, tysk fotballmanager (Bayern München) (90)
13. – Gary Richrath, amerikansk gitarist og låtskriver (REO Speedwagon) (65)
12. – Ron Springett, engelsk fotballspiller (80)
11. – Knut Næss, norsk fotballspiller og -trener (Rosenborg BK) (88)
9. – Jørgen Jacobsen Sonne, dansk forfatter (89)
5. – Ilja Bergh, dansk pianist og komponist (88)
4. – Chandra Bahadur Dangi, nepalsk kortvokst person, det lavest målte voksne menneske noensinne (75)
4. – Wilfred de Souza, indisk politiker, regjeringssjef i delstaten Goa 1993–1994, 1998 (88)
3. – Adrian Cadbury, britisk forretningsmann og roer, styreformann i Cadbury (86)
3. – Zhang Zhen, kinesisk general (100)
2. – Hans-Ivar Kristiansen, norsk forfatter (68)
2. – Tone Thiis Schjetne, norsk billedhugger (87)
2. – Alan Kurdî, syrisk flyktning, druknet i Middelhavet (3)
1. – Jiří Louda, tsjekkisk heraldiker (94)
1. – Antonio Nirta, italiensk mafialeder (96)
=== August ===
30. – Pierfranco Pastore, italiensk biskop (88)
30. – Natalia Strelchenko, norsk-russisk pianist (38)
30. – Hugo Rasmussen, dansk jazzmusiker (74)
30. – Wes Craven, amerikansk filmregissør (76)
25. – Francis Sejersted, norsk historiker (79)
24. – Niels Henrik Arendt, dansk biskop (64)
24. – Justin Wilson, amerikansk indycarfører (37)
23. – Enrique Reneau, honduransk fotballspiller (44)
21. – Wang Dongxing, kinesisk politiker (99)
20. – Lars Amble, svensk skuespiller og regissør (76)
19. – Ole Jacob Frich, politiker (Ap) (61)
19. – Egon Bahr, tysk politiker (93)
18. – Khaled Asaad, syrisk arkeolog (82)
12. – Jaakko Hintikka, finsk filosof (86)
11. – Harald Nielsen, dansk fotballspiller (73)
10. – Knut Osnes, norsk fotballspiller og -trener (93)
9. – Hans Kristiansen, norsk poet (101)
7. – Wei Jianxing, kinesisk politiker (84)
7. – Frances Oldham Kelsey, kanadiskfødt amerikansk farmakolog (101)
3. – Robert Conquest, britisk historiker og forfatter (98)
2. – Einar Skjervold, norsk politiker (76)
2. – Cilla Black, britisk sanger (72)
1. – Kjell Haug, norsk forfatter (82)
=== Juli ===
30. – Lynn Anderson, amerikansk sanger (67)
28. – Edward Natapei, president (1999) og statsminister (2001–2004, 2008–2010, 2011) i Vanuatu (61)
27. – A.P.J. Abdul Kalam, indisk politiker og vitenskapsmann (83)
27. – Sigmund Lillebjerka, norsk komponist (84)
27. – Samuel Pisar, amerikansk advokat og holocaust-overlevende (86)
23. – William Wakefield Baum, amerikansk biskop (88)
21. – Olav Riste, norsk historiker (82)
21. – Theodore Bikel, amerikansk skuespiller (91)
21. – E.L. Doctorow, amerikansk forfatter (84)
21. – Robert Broberg, svensk musiker (75)
20. – Dieter Moebius, tysk-sveitsisk musiker (71)
20. – Alex Rocco, amerikansk skuespiller (79)
18. – Per Tønder, norsk sokneprest og politiker (104)
17. – Jules Bianchi, fransk Formel 1-fører (25)
16. – Alcides Ghiggia, uruguayansk-italiensk fotballspiller (88)
16. – Brian Hall, skotsk fotballspiller (68)
16. – Roar Sundseth, norsk generalmajor (61)
15. – Wan Li, kinesisk politiker (98)
13. – Philipp Mißfelder, tysk politiker (35)
12. – Chenjerai Hove, zimbabwisk forfatter i eksil, bosatt i Stavanger (59)
11. – Giacomo Biffi, italiensk kardinal (87)
11. – Satoru Iwata, administrerende direktør i Nintendo (55)
10. – Omar Sharif, egyptisk skuespiller (83)
8. – Arne Kotte, norsk fotballspiller (80)
8. – James Tate, amerikansk poet (71)
6. – Anne Iversen, dansk friidrettsutøver (91)
3. – Odd Seim-Haugen, norsk skipresident og høyesterettsadvokat (78)
1. – Nicholas Winton, britisk redningsarbeider (106)
1. – Thormod Moum, norsk landslagstrener i Norge og Vest-Tyskland (80)
=== Juni ===
29. – Charles Pasqua, fransk politiker (88)
29. – Helge Ole Bergesen, norsk politiker (65)
29. – Josef Masopust, tsjekkoslovakisk fotballspiller (84)
27. – Knut Helle, norsk historiker (84)
27. – Chris Squire, britisk rockmusiker (Yes) (67)
27. – Boris Sjilkov, sovjetrussisk skøyteløper (87)
25. – Nerses Bedros XIX, egyptisk-libanesisk biskop (75)
26. – Jevgenij Primakov, russisk politiker, statsminister 1998–99 (85)
22. – James Horner, amerikansk komponist (61)
21. – Veijo Meri, finsk forfatter (86)
19. – James Salter, amerikansk forfatter (90)
18. – Fredrik Fasting Torgersen, drapsdømt (80)
17. – Jeralean Talley, amerikansk superhundreåring, verdens eldste person (116)
17. – Per-Arne Bjerke, norsk journalist (63)
17. – Süleyman Demirel, tyrkisk politiker, president 1993–2000 (90)
15. – Ron Clarke, australsk langdistanseløper og verdensrekordholder (78)
15. – Alv Jakob Fostervoll, norsk politiker (83)
14. – Walter Weller, østerriksk dirigent (75)
13. – Torgils Moe, norsk skuespiller (86)
13. – Magnus Härenstam, svensk skuespiller (73)
11. – Ornette Coleman, amerikansk jazzmusiker (85)
11. – Dusty Rhodes, amerikansk fribryter (69)
9. – Finn Backer, norsk høyesterettsdommer (87)
9. – James Last, tysk orkesterleder (86)
9. – Fred Anton Maier, olympisk mester på skøyter 1968 (76)
7. – Christopher Lee, britisk skuespiller (93)
5. – Tariq Aziz, irakisk politiker, utenriksminister 1983–91 (79)
2. – Irwin Rose, amerikansk biokjemiker, Nobelprisen i kjemi 2004 (88)
1. – Charles Kennedy, britisk politiker, leder for Liberaldemokratene 1999–2006 (55)
=== Mai ===
30. – Beau Biden, amerikansk politiker, advokat og offiser (46)
27. – Nils Christie, norsk sosiolog og kriminolog (87)
23. – Anne Meara, amerikansk skuespillerinne (85)
23. – John Forbes Nash jr., amerikansk matematiker (86)
23. – Carl Nesjar, norsk maler og billedhugger (94)
23. – Liv Marit Wedvik, norsk sangerinne (45)
23. – Asbjørn Øksendal, norsk forfatter (92)
20. – Simon Flem Devold, norsk journalist (86)
18. – Halldór Ásgrímsson, islandsk politiker (67)
16. – Peter Tallberg, finsk seiler og idrettsleder (77)
15. – Renzo Zorzi, italiensk racerfører (68)
14. – B.B. King, amerikansk bluesmusiker, gitarist, låtskriver og plateprodusent (89)
9. – Kenan Evren, tyrkisk general og politiker, president 1980–89 (97)
9. – Ragne Tangen, norsk TV-personlighet (88)
8. – Leif H. Larsen, norsk diplomat (61)
3. – Halvor Bergan, norsk biskop (83)
2. – Maja Plisetskaja, russisk ballerina (89)
2. – Ruth Rendell, britisk krimforfatter (85)
2. – Martin Nag, norsk forfatter (87)
1. – Samuel Steinmann, siste norske Holocaust-overlevende (91)
1. – Grace Lee Whitney, amerikansk skuespillerinne og sangerinne (85)
=== April ===
30. – Patachou, fransk visesanger og skuespiller (96)
30. – Ben E. King, amerikansk soul/R&B-musiker (76)
30. – Lennart Bodström, svensk utenriksminister 1982–1985 (87)
27. – Jack Ely, amerikansk rockmusiker (The Kingsmen) (71)
24. – Władysław Bartoszewski, polsk historiker og politiker (93)
24. – Sawyer Sweeten, amerikansk skuespiller (19)
20. – Seita Vuorela, finsk forfatter (44)
19. – Else Repål, norsk politiker (85)
18. – Gunnar Gravdahl, norsk politiker (87)
17. – Jaroslav Holík, tsjekkoslovakisk ishockeyspiller (72)
17. – Izzat Ibrahim ad-Douri, irakisk politiker (72)
16. – Stanislav Gross, tsjekkisk politiker, statsminister 2004-05 (45)
15. – Gunilla Wolde, svensk forfatter (75)
14. – Percy Sledge, amerikansk sanger (74)
13. – Ronnie Carroll, britisk sanger (80)
13. – Eduardo Galeano, uruguayansk forfatter (74)
13. – Günter Grass, tysk forfatter (87)
10. – Georg Monsen, norsk fotballspiller og -trener (Viking) (92)
9. – Johan B. Steen, norsk rypeforsker og forfatter (81)
8. – Roy Stenersen, norsk gitarist og trubadur (50)
8. – Jean-Claude Turcotte, canadisk erkebiskop og kardinal (79)
6. – Peter Almqvist, svensk musiker (57)
6. – Gertrude Weaver, amerikansk superhundreåring, verdens eldste person (116)
5. – Aagot Noss, norsk etnolog (90)
4. – Klaus Rifbjerg, dansk forfatter (83)
3. – Bob Burns, amerikansk trommeslager (Lynyrd Skynyrd) (64)
2. – Alberto Ricardo da Silva, østtimoresisk biskop (72)
2. – Manoel de Oliveira, portugisisk filmregissør (106)
1. – Misao Okawa, japansk superhundreåring, verdens eldste person (117)
1. – Cynthia Powell, John Lennons første kone, britisk (75)
1. – John Paul Hammerschmidt, amerikansk politiker (92)
1. – Zdravko-Ćiro Kovačić, jugoslavisk vannpolospiller (89)
1. – Nicolae Rainea, rumensk fotballdommer (81)
=== Mars ===
31. – Franz Josef Müller, tysk motstandsmann (90)
30. – Ingrid van Houten-Groeneveld, nederlandsk astronom (93)
29. – Helle Stangerup, dansk forfatter (75)
27. – Annelise Høegh, norsk politiker (66)
27. – Mate Trojanović, jugoslavisk roer (84)
26. – Egil Berg (Egelo), norsk illusjonist (82)
26. – Fred Robsahm, norsk skuespiller (71)
26. – Tomas Tranströmer, svensk forfatter og psykolog (83)
26. – Dinkha IV, irakisk patriark (79)
23. – Herberto Helder, portugisisk poet (84)
23. – Søren Kam, dansk SS-offiser (93)
23. – Lee Kuan Yew, Singapores statsminister 1959–90 (91)
22. – Milen Dobrev, bulgarsk vektløfter (35)
21. – Jørgen Ingmann, dansk gitarist (89)
20. – Malcolm Fraser, australsk politiker, statsminister 1975–83 (84)
20. – A.J. Pero, amerikansk musiker (Twisted Sister m.fl.), (55)
19. – Gerda van der Kade-Koudijs, nederlandsk friidrettsutøver, (91)
18. – Oleg Sakirkin, kasakhstansk friidrettsutøver, (49)
16. – Andy Fraser, britisk bassist (Free), (62)
15. – Antonio Betancort, spansk fotballspiller (Real Madrid), (78)
15. – Mike Porcaro, amerikansk bassist (Toto), (59)
14. – Valentin Rasputin, russisk forfatter (77)
14. – Johan Christian Schønheyder, norsk idrettsleder (100)
13. – Daevid Allen, australsk rock-musiker (Soft Machine, Gong) (77)
13. – Maria Vicol, rumensk fekter (79)
12. – Terry Pratchett, britisk forfatter (66)
11. – Inger Sitter, norsk billedkunstner (85)
9. – Florence Arthaud, fransk seiler (57)
9. – Camille Muffat, fransk svømmer (25)
9. – Frei Otto, tysk arkitekt (89)
9. – Alexis Vastine, fransk bokser (28)
8. – Lars Larsson, svensk fotballspiller og -trener (52)
8. – Sam Simon, amerikansk TV-produsent (59)
6. – Ram Sundar Das, indisk førsteminister i Bihar (1979–1980) (94)
6. – Taffara Deguefé, etiopisk sentralbanksjef (89)
5. – Erling Sandene, norsk jurist og høyesterettsjustitiarius (93)
5. – Albert Maysles, amerikansk dokumentar-filmskaper (Albert & David Maysles) (88)
5. – Trygg Lund, norsk sangkormedlem (Berlevåg Mannsangforening) (63)
5. – Umarali Kuvvatov, tadsjikisk opposisjonspolitiker (46)
5. – Jim McCann, irsk musiker (The Dubliners) (70)
3. – Jørn Aksel Krog, norsk embetsmann (66)
2. – Mal Peet, britisk forfatter (67)
2. – Dave Mackay, skotsk fotballspiller og -manager (80)
1. – Torkild Andvord, norsk fotograf (78)
=== Februar ===
28. – Yaşar Kemal, tyrkisk forfatter (91)
27. – Boris Nemtsov, russisk politiker (55)
27. – Leonard Nimoy, amerikansk skuespiller (84)
25. – Chris Rainbow, britisk rockmusiker (68)
22. – Erik Amundsen, norsk jazzmusiker (78)
21. – Aleksei Gubarev, sovjetisk kosmonaut (83)
21. – Clark Terry, amerikansk jazztrompetist (94)
20. – Ibrahim Biogradlić, jugoslavisk fotballspiller (83)
18. – Claude Criquielion, belgisk syklist (58)
16. – Markku Tuokko, finsk diskoskaster og kulestøter (63)
16. – Aleksandr Melentjev, sovjetisk pistolskytter (60)
16. – Lesley Gore, amerikansk sanger (68)
16. – Olga Törös, ungarsk turner (100)
16. – Heinrich Windelen, tysk politiker (93)
15. – Jacob Stolt-Nielsen, forretningsmann (83)
14. – Finn Nørgaard, dansk filmminstruktør (55)
14. – Asbjørn Kjønstad, norsk jusprofessor (72)
14. – Louis Jourdan, fransk-amerikansk skuespiller (93)
14. – Philip Levine, amerikansk poet (87)
14. – Kári á Rógvi, færøysk politiker (41)
13. – John McCabe, britisk pianist og komponist (75)
13. – Arne Sundelin, svensk forfatter (64)
12. – Steve Strange, britisk musiker (Visage) (55)
11. – Bob Simon, amerikansk journalist (60 Minutes) (73)
11. – Tancred Ibsen jr., norsk diplomat (93)
9. – Øyvind Bjorvatn, forfatter og politiker (83)
7. – Billy Casper, amerikansk golfspiller (83)
6. – Rune Ericson, svensk filmregissør (90)
6. – Assia Djebar, algerisk-fransk forfatter (78)
6. – André Brink, sørafrikansk forfatter (79)
6. – Kathrine Windfeld, dansk regissør (48)
5. – Val Logsdon Fitch, amerikansk kjernefysiker og nobelprisvinner (91)
5. – Dagfinn Tveito, direktør i Hageselskapet 1970–90 (87)
4. – Kristian Rambjør, bedriftsleder (76)
2. – Karl-Erik Palmér, svensk fotballspiller (85)
1. – Udo Lattek, tysk fotballspiller og -trener (80)
=== Januar ===
31. – Richard von Weizsäcker, tysk forbundspresident 1984–94 (94)
30. – Sjelju Sjelev, bulgarsk politiker, president 1990–97 (79)
30. – Geraldine McEwan, britisk skuespiller (Miss Marple) (82)
29. – Colleen McCullough, australsk-newzealandsk forfatter (77)
29. – Rod McKuen, amerikansk poet, låtskriver og sanger (81)
29. – Ole Sørensen, dansk fotballspiller, 25 landskamper 1961–69 (77)
27. – Yves Chauvin, fransk kjemiker (84)
27. – Gunnar Christie Wasberg, norsk historiker (91)
27. – Charles Hard Townes, amerikansk fysiker, Nobelprisen i fysikk 1964 (99)
25. – Demis Roussos, gresk musiker (68)
24. – Toller Cranston, canadisk kunstløper (65)
24. – Stig Bergling, svensk spion for Sovjetunionen (77)
24. – Maryon Eilertsen, norsk skuespiller (65)
24. – Johan Martin Ferner, norsk forretningsmann (87)
23. – Abdullah, konge av Saudi-Arabia (90)
23. – Svein Døvle Larssen, norsk redaktør (86)
20. – Edgar Froese, tysk musiker (Tangerine Dream) (70)
20. – Hitoshi Saito, japansk judoka (54)
19. – Peter Wallenberg, svensk finansmann (88)
18. – Dallas Taylor, amerikansk trommeslager (Clear Light og Crosby, Stills & Nash) (66)
18. – Kjell Arnljot Wig, norsk TV-personlighet (90)
17. – Faten Hamama, egyptisk skuespiller (83)
17. – Fritz Christian Holte, norsk sosialøkonom (89)
15. – Kim Fowley, amerikansk musikkprodusent (75)
14. – Andreas Edwien, norsk idéhistoriker og religionsforsker (93)
13. – Thor G. Norås, norsk forfatter (79)
11. – Anita Ekberg, svensk skuespiller (83)
10. – Francesco Rosi, italiensk filmregissør (92)
10. – Peder Pedersen, dansk syklist, verdensmester sprint 1974. Verdensrekordinnehaver 1000 meter bane (69)
9. – Józef Oleksy, polsk politiker, statsminister i Polen 1995–96 (68)
8. – Andraé Crouch, amerikansk gospelartist (72)
8. – Egil Toreng, norsk politiker (92)
7. – Jean Cabut («Cabu»), fransk karikaturtegner (76)
7. – Elsa Cayat, fransk psykiater og psykoanalytiker (55)
7. – Stéphane Charbonnier («Charb»), fransk karikaturtegner og redaktør (47)
7. – Philippe Honoré, fransk karikaturtegner (73)
7. – Tadeusz Konwicki, polsk forfatter og regissør (88)
7. – Bernard Maris, fransk økonom og journalist (68)
7. – Mompati Merafhe, botswansk politiker (78)
7. – Bernard Verlhac («Tignous»), fransk karikaturtegner (57)
7. – Georges Wolinski, fransk karikaturtegner (80)
6. – Vlastimil Bubník, tsjekkisk ishockeyspiller og fotballspiller (83)
5. – Joan Peters, amerikansk forfatter (76)
4. – Pino Daniele, italiensk musiker (57)
3. – Jouko Törmänen, finsk skihopper (60)
2. – Kristian Sundtoft, norsk politiker (77)
1. – Kjell Noreik, norsk lege og rettspsykiater (85)
1. – Tore Helge Larsen, norsk kusk (70)
1. – Omar Karami, statsminister i Libanon 1990–92 og 2004–05 (80)
1. – Mario Cuomo, amerikansk politiker (82)
1. – Ulrich Beck, tysk sosiolog (70)
== Referanser == | == Dødsfall etter måned == | 198,000 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Voorhout | 2023-02-04 | Johannes Voorhout | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. august', 'Kategori:Dødsfall i 1717', 'Kategori:Fødsler 11. november', 'Kategori:Fødsler i 1647', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske malere', 'Kategori:Personer fra Uithoorn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Johannes Voorhout (1647–1723) var en nederlandsk maler.
| Johannes Voorhout (1647–1723) var en nederlandsk maler.
== Liv og virke ==
Johannes Voorhout var sønn av urmakermester Cornelis Voorhout fra Amsterdam. Han studerte i fem år hos Constantijn Verhout i Gouda, deretter fem år hos Johannes van Noort i Amsterdam.
Fra tidlig på 1670-tallet virket Voorhout i Hamburg, men vendte tilbake til Amsterdam i 1707 og ble der livet ut.
Voorhout regnes som en typisk representant for det amsterdamske historiemaleriet sent på 1600-tallet og skapte sjangermalerier i stilen til Caspar Netscher og Gerard ter Borch. Maleriet Häusliche Musikszene fra 1674, en allegori over vennskap, er kjent fordi det etter en del usikkerhet nå er allmenn enighet om at det viser de tre kjente, men lite portretterte barokkmusikerne Dietrich Buxtehude, Johann Adam Reincken og Johann Theile i samspill.
== Kilder ==
(de) Hermann Arthur Lier: «Voorhout, Johannes». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 40, Duncker & Humblot, Leipzig 1896, s. 298.
== Litteratur ==
Gisela Jaacks: Häusliche Musikszene von Johannes Voorhout – Zu einem neu erworbenen Gemälde im Museum für Hamburgische Geschichte. I Beiträge zur deutschen Volks- und Altertumskunde 17 (1978)
== Referanser == | Johannes Voorhout (1647–1723) var en nederlandsk maler. | 198,001 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%81ngel_S._Adami_internasjonale_lufthavn | 2023-02-04 | Ángel S. Adami internasjonale lufthavn | ['Kategori:34°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyplasser i Uruguay', 'Kategori:Montevideo (departement)', 'Kategori:Sider med kart'] | Ángel S. Adami internasjonale lufthavn (spansk: Aeropuerto Internacional Ángel Adami) (ICAO: SUAA) er hovedlufthavnen til Montevideo i sørlige Uruguay. Den ligger i landsbyen Montevideo.
| Ángel S. Adami internasjonale lufthavn (spansk: Aeropuerto Internacional Ángel Adami) (ICAO: SUAA) er hovedlufthavnen til Montevideo i sørlige Uruguay. Den ligger i landsbyen Montevideo.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
SUAA Arkivert 31. desember 2014 hos Wayback Machine. (engelsk)
Informasjon SUAA SUAA, Melilla internasjonal lufthavn (engelsk) | Ángel S. Adami internasjonale lufthavn (spansk: Aeropuerto Internacional Ángel Adami) er hovedlufthavnen til Montevideo i sørlige Uruguay. | 198,002 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carmelo_internasjonale_lufthavn | 2023-02-04 | Carmelo internasjonale lufthavn | ['Kategori:33°S', 'Kategori:58°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Carmelo', 'Kategori:Flyplasser i Uruguay', 'Kategori:Sider med kart'] | Carmelo internasjonale lufthavn (spansk: Aeropuerto Internacional de Carmelo) (IATA: CAR, ICAO: SUCM) er hovedlufthavnen til Colonia i sørvestlige Uruguay. Den ligger i landsbyen Carmelo.
| Carmelo internasjonale lufthavn (spansk: Aeropuerto Internacional de Carmelo) (IATA: CAR, ICAO: SUCM) er hovedlufthavnen til Colonia i sørvestlige Uruguay. Den ligger i landsbyen Carmelo.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Carmelo Zagarzazu lufthavn Arkivert 17. januar 2018 hos Wayback Machine. (spansk) | Carmelo internasjonale lufthavn (spansk: Aeropuerto Internacional de Carmelo) er hovedlufthavnen til Colonia i sørvestlige Uruguay. Den ligger i landsbyen Carmelo. | 198,003 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moss | 2023-02-04 | Moss | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,4°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Fergesteder i Viken', 'Kategori:Moss', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Moss er en by og kommune i landskapet Østfold i Viken fylke på Østlandet i Norge. Den grenser i nord til Vestby, i øst til Våler og i sør til Råde. I vest grenser Moss mot Horten (over fjorden).
Moss har et mangfoldig industri- og handelsmiljø, kunstgallerier, variert fjord- og innlandsnatur med Jeløya, Mossemarka og Vansjø. Moss ligger sentralt ved Oslofjordens østside midtveis mellom Oslo og Sverige og har blant annet fergeforbindelse over Oslofjorden til Horten og Vestfold.
I Moss ligger også Statens Hus med Fylkesmannen og noen av statens øvrige virksomheter for Viken. Byen er et viktig handels- og servicesenter for sitt oppland, som i første rekke omfatter Råde og Våler i Viken, tidligere i Østfold; samt Son i Viken, tidligere i Akershus. Politisk innbefatter Mosseregionen kommunene Moss, Råde og Våler. Noen ganger regnes også Hobøl og Vestby til omlandet rundt Moss. Moss har tre videregående skoler, Kirkeparken vgs og Malakoff vgs som drives av Østfold fylkeskommune. Kirkeparken og Moss videregående Steinerskole har nylig fått bygget nye lokaler for skolen.
Grunnlaget for byen Moss er å finne i en kombinasjonen av gode kommunikasjoner og vannkraft. Mossefossen i Mosseelva (også kalt Mossa, opprinnelig navn Morsa) med et vannfall på ca. 25 meter, la grunnlaget for et mangesidig næringsliv med sager og møller. Mossesundet bød på en god havn, til tross for en lang adkomst nord om Jeløya. Et alternativt ankringssted var Værlebukta, som ligger utsatt til for sydlige og vestlige vinder.
| Moss er en by og kommune i landskapet Østfold i Viken fylke på Østlandet i Norge. Den grenser i nord til Vestby, i øst til Våler og i sør til Råde. I vest grenser Moss mot Horten (over fjorden).
Moss har et mangfoldig industri- og handelsmiljø, kunstgallerier, variert fjord- og innlandsnatur med Jeløya, Mossemarka og Vansjø. Moss ligger sentralt ved Oslofjordens østside midtveis mellom Oslo og Sverige og har blant annet fergeforbindelse over Oslofjorden til Horten og Vestfold.
I Moss ligger også Statens Hus med Fylkesmannen og noen av statens øvrige virksomheter for Viken. Byen er et viktig handels- og servicesenter for sitt oppland, som i første rekke omfatter Råde og Våler i Viken, tidligere i Østfold; samt Son i Viken, tidligere i Akershus. Politisk innbefatter Mosseregionen kommunene Moss, Råde og Våler. Noen ganger regnes også Hobøl og Vestby til omlandet rundt Moss. Moss har tre videregående skoler, Kirkeparken vgs og Malakoff vgs som drives av Østfold fylkeskommune. Kirkeparken og Moss videregående Steinerskole har nylig fått bygget nye lokaler for skolen.
Grunnlaget for byen Moss er å finne i en kombinasjonen av gode kommunikasjoner og vannkraft. Mossefossen i Mosseelva (også kalt Mossa, opprinnelig navn Morsa) med et vannfall på ca. 25 meter, la grunnlaget for et mangesidig næringsliv med sager og møller. Mossesundet bød på en god havn, til tross for en lang adkomst nord om Jeløya. Et alternativt ankringssted var Værlebukta, som ligger utsatt til for sydlige og vestlige vinder.
== Geografi ==
=== Klima ===
Det ble drevet meteorologiske målinger i regi av met.no på Jeløya i perioden 1960 − 1995. Høyeste og laveste registrerte temperaturer i perioden var henholdsvis 32,8 grader 3. august 1982 og −25,8 grader 16. februar 1970.
=== Geologi ===
Under sentrum av Moss er det et område med kvikkleire. For å sikre grunnen ved bygging av ny jernbanetrasé gjennom byen i 2022 brukes metoden jetgrouting der det lages 20 meter lange og 60 til 80 cm tykke jetpeler.
== Historie ==
Mellom 1670 og 1720 var Moss ladested under Fredrikstad. Moss fikk sin bystatus 10. august 1720, og ble dermed Norges 12. by. En stor del av innbyggerne i Moss abonnerte på Moss avis, en tidligere eier av denne avisen het Bjørn Kristensen, han var nevø av den kjente Bjørnstjerne Bjørnson. Kristensen bodde mesteparten av livet sitt i Moss i Klostergata 13.
=== Navnet Moss ===
Den eldste formen er Mors, som var navnet på Mosseelva nedenfor Vansjø og Hobølelva ovenfor Vansjø. Det kommer muligens fra den indoeuropeiske roten *mer-, som betyr «dele» eller «splitte», en referanse til den oppdelte dalen elven renner gjennom. Omkring 1400 finner man en referanse til et sted «vid Mos».
=== Moss kommunes grenser ===
I utgangspunktet gikk grensene om Moss tett på bebyggelsen som lå i bakkene fra Mossesundet og opp til Vansjø, og ned til Værlesanden. Grensene har blitt endret flere ganger, og byens område utvidet. Ved en grenseregulering i 1946 ble Jeløya kommune, som også omfattet Mossemarka, Kambo og Krapfoss, slått sammen med Moss kommune. Den 1. januar 2020 ble også tidligere Rygge kommune slått sammen med Moss kommune, slik at Moss nå grenser til Råde kommune i sør.
=== Kommunens våpen ===
Kråka synes å ha kommet flyvende inn i byens liv og segl som resultat av det som beveget seg på folkemunne. Et tidligere byvåpen hadde et kirkemotiv med fugler flyvende rundt tårnet. Det skal ha vært duer som varslet brann. På folkemunne ble duene til kråker, og i 1954 ble kråkas plass i byens nye våpen forskriftsfestet. Zoologer har beskrevet kråka som en intelligent fugl med næringsvett. Da Rygge og Moss ble slått sammen i 2020, ble Rygge kommunes våpen nytt kommunevåpen for den nye sammenslåtte kommunen Moss.
=== Folkemengde ved folketellingene 1769-2001 ===
Årstall
=== Mossekonvensjonen ===
Moss er kjent for Mossekonvensjonen, som har fått navn etter avtalen mellom Sverige og Norge, som fra norsk side ble undertegnet i Moss den 14. august 1814. Isolert sett var konvensjonen en våpenhvile mellom Sverige og Norge, som satte stopp for krigen mellom nabolandene som hadde startet fjorten dager tidligere. Gjennom Mossekonvensjonen anerkjente Karl Johan Stortingets plass i norsk samfunnsliv. Dette var sentralt for den senere politiske utviklingen i Norge på 1800-tallet, og det sikret i siste instans at Norge hadde selvstendige politiske institusjoner i 1905. 14. august er offisiell flaggdag i Moss og markerer samtidig feiringen av Mossefossens dag.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
== Transport ==
Moss har en god infrastruktur både med tanke på næringsliv og samferdsel.
=== Sjø ===
Moss Havn er blant topp tre containerhavner i Norge målt i TEUS. Moss tilknyttes til Horten og europavei 18 via riksvei 19 med fergesambandet Moss-Horten, Norges mest trafikkerte fergestrekning, med en overfartstid på rundt 30 minutter. Moss har også flere større industrielle havneanlegg.
=== Tog ===
Moss stasjon ligger ca 40 minutters togtur fra Oslo S via Østfoldbanes vestre linje.
=== Vei ===
Moss er beliggende ved E6 mellom Oslo (ca 40 min) og Göteborg (ca 2t 25 min). Moss tilknyttes også indirekte til E18 i Vestfold via Fergesambandet Moss–Horten.
=== Fly ===
Moss ligger ca 10 minutters kjøring fra den nedlagte lufthavnen Moss lufthavn, Rygge og den militære flystasjonen Rygge Flystasjon. Moss lufthavn hadde flere flyruter til destinasjoner i Europa, men den sivile delen av virksomheten ble nedlagt 1. november 2016.
== Industri ==
Fra siste halvdel av 1800-tallet og frem til 1990-årene var Moss en typisk norsk industriby, hvor særlig mølleindustri, papirindustri, emballasjeindustri, og verftsindustri stod sterkt. Industrien i Moss forsynte det norske markedet med merker som Moss maltextract, regnklær fra Helly Hansen, kjøkkentøy fra IL-O-Van, vaskemidler som Persil, Henko og Milo samt skuremiddelet ATA fra Persilfabrikken, Ballangrud lengdeløpsskøyter, og Ving nøkler. Fra 1930-årene var sentrum av Moss preget av 15-25 industribedrifter i alle størrelser, som kan ha gitt arbeid til 4 000-5 000 mennesker.
Tradisjonen for produksjon og endog en viss type industri går likevel lenger tilbake. Byen ble dannet rundt vannfallet fra Vansjø til Mossesundet, hvor sagbruk og møller ble anlagt fra 1300-tallet av. I løpet av 1700-tallet ble det etablert større og mindre håndverksbedrifter i byen. I første halvdel av 1800-tallet var byen særlig preget av brennevinsproduksjon. I 1705 ble Moss Jernverk etablert, og var i virksomhet til om lag 1870.
Et av de store firmaene innen brennevinsproduksjon ble fra 1850-årene sentrale i etableringen av mølleindustrien i byen, H. Gerner & Søn. I takt med utbyggingen av mølleindustrien ble det bygd nye drifts- og lagerbygninger ved Mossefossen. Dette gjorde Moss til en av de sentrale møllebyene i landet. Mølledrift var såkalt kapitalintensiv industri, med store krav til en moderne maskinpark, men ikke videre arbeidsintensiv. Selv om Moss var en mølleby var det ikke mange møllearbeidere i byen, sammenlignet med arbeidere fra andre bransjer. I dag er de gamle møllebygningene i teglstein kjernen i Møllebyen i Moss, mens møllekonsernet Lantmännen driver møllene som nå ligger direkte ved havnen i Mossesundet.
I 1801 ble firmaet Peterson & Søn etablert som krambod. Etter hvert gikk firmaet inn i sagbruksdrift og rederivirksomhet. 1883 etablerte selskapet, som den største aksjonær, Moss Cellulolsefabrik på tomta etter Moss Jernverk. Cellulosefabrikken, som etter 1908 har hatt navnet M. Peterson & Søn, var i drift frem til 2012. Fra 1960-årene fikk selskapet M. Peterson & Søn kontroll over andre bedrifter innenfor papirbasert emballasjeindustri i Norge og Norden. I løpet av 1970-årene var M. Peterson & Søn utviklet til et industrikonsern. I 2006 solgte eierne, etterkommere etter Momme Peterson, som hadde etablert firmaet i 1801, konsernet. Lenge var fabrikken en av Moss største arbeidsplasser, med en arbeidsstyrke på rundt regnet 800-1 000 ansatte på det meste i perioden 1950-1970. I april 2012 ble Peterson i Moss lagt ned med over 300 millioner i gjeld. 284 personer ble stående uten jobb, nesten over natten.
Moss Værft & Dokk var lenge byens største industriarbeidsplass, med nær 1 000 ansatte i perioder. Verftet lå på Jeløya. Etter flere omlegginger og omstruktureringer ble firmaet Moss Verft & Dokk etablert. På begynnelsen av 1970-årene ble verftet slått sammen med Rosenberg Verft i Stavanger, da under Kværners paraply og med navnet Moss-Rosenberg Verft. 1970-årene var den store tiden for produksjon av gasstankere, LNG-skip, som ble utviklet i Moss. Utviklingsavdelingen lå i Moss, mens de store gasstankskipene ble bygd i Stavanger. I Moss ble det bygd mindre gasstankere. I 1980-årene var det over, og det siste skipet ble levert i 1985.
I 1898 ble produksjonen ved Moss Glassverk startet. Svenske glassverks- og norske bryggeriinteresser eide verket, som raskt ble en masseprodusent av glassemballasje til det norske markedet. Frem til 1927 foregikk produksjonen for en stod del for hånd, men ble fra da av utført maskinelt. Etter en ekspansjon frem til 1970-årene ble bedriften flere ganger utsatt for omlegginger, innskrenkinger og salg til nye eiere. Under eierskap av PLM ble Moss Glassverk avviklet i løpet av 1999.
Regntøyprodusenten Helly Hansen ble etablert i Moss i 1870-årene. Frem til 1980-årene lå hoveddelen av produksjonsanlegget på Høyenhald rett ved sentrum i byen. I siste halvdel av 1980-årene ble produksjonen flyttet til nye lokaler i Solgaard Skog, utenfor sentrum. På grunn av en stor finansiell krise, som nær knekket konsernet, ble så å si all produksjon avviklet i Moss og flyttet ut av landet. Helly-Hansen hadde allerede flyttet store deler av produksjonen til lavkostland, men enn så lenge var noe beholdt i Moss. Omstillingen på begynnelsen av 1990-årene reddet selskapet, men ikke industriarbeidsplassene i Moss. Konsernet hadde likevel sitt hovedkontor i byen frem til 2009, det ble så flyttet til Oslo.
Det generelle bildet er at industriproduksjonen har forsvunnet i økende grad siden 1980-årene. I takt med omlegginger, nedleggelser og utflytinger kan ikke Moss idag sies å være en industriby, men en handels-, tjeneste- og serviceby. Andelen pendlere er også stor, og har økt jevnt i takt med at det er blitt færre arbeidsplasser i byen. Byens største arbeidsgiver er i dag kommunen. Likevel setter industrien sitt preg på byen. I sør sees ennå røyken fra pipa på Rockwool, som produserer mineral-basert isolasjon. På området til verftet driver blant annet Aker Kværner et anlegg for produksjon av kabler til off-shoreindustrien, der har også Wärtsilä Moss AS sin produksjon. På Høyden ved grensen til Rygge kommune produserer Ving nøkler og nøklekortet, eller Vingcard. Ellers er Moss og dels Rygge tilholdssted for en rekke industribedrifter, hvor flere er direkte arvtagere etter bedrifter som ble etablert i regionen enten rundt 1914 eller etter 1945.
«Mosselukta» er et kjent begrep som beskriver celluloselukten fra fabrikken til Peterson Linerboard i sentrum av byen. Installasjon av moderne renseteknologi har redusert styrken og frekvensen på utslippene, men begrepet lever i beste velgående. Det er en vanlig misforståelse at «Mosselukta» konstant henger over byen. Etter at Peterson ble nedlagt er «Mosselukta» forsvunnet helt.
=== Befolkning ===
Innbyggerne i Moss representerer mange ulike nasjonaliteter. Totalt er det 5 497 personer som enten er direkte innvandrer eller norskfødt av innvandrerforeldre. Den 1. januar 2013 var det 30 988 personer som hadde sin bostedsadresse i Moss kommune, og dermed er innvandrerdelen 17,7 prosent av befolkningen. Det er nest høyeste andel i hele Østfold.
Dette er de 10 største innvandrergruppene i Moss:
Vietnam 697
Polen 679
Pakistan 446
Somalia 422
Tyrkia 340
Sverige 283
Danmark 196
Kosovo 169
Irak 161
Iran 159
== Tusenårssted ==
Kommunens tusenårssted er Mossefossen og Konventionsgården. Dette var det tusenårsstedet i Norge som fikk flest stemmer, og i den forbindelse mottok Mossefossens Venner både sjekk og hederlig omtale fra Miljøverndepartementet. Konventionsgården står på Riksantikvarens fredningsliste, og er den gamle hovedbygningen på Moss Jernverk. Mens Konventionsgården ligger på nordsiden av Mossefossen, ligger den såkalte Møllebyen på sørsiden. Helt frem til 1990-årene var det et levende industrimiljø langs Mossefossen, med møller og bryggeri. Moss Bryggeri ble lagt ned på slutten av 1990-årene, og satte dermed en stopp for bydelens industrielle historie. Helt siden 1970-årene ble det forsøkt blåst nytt liv i bydelen, men først på begynnelsen av 2000-tallet ble planene konkretisert. I Central Pakkhus ligger Moss bibliotek og kino, mens Moss by- og industrimuseum er lokalisert i nabobygget. Ellers finnes flere kontorer og serveringssteder i bydelen. I 2003 mottok Møllebyen Statens byggeskikkpris.
== Kulturliv ==
Moss har et svært aktivt lokalt kulturliv på høyt nivå, både i form av amatører og profesjonelle. Byens hovedscene er Parkteatret i Moss, men også scener som Kråkereiret, Arena m.v. benyttes flittig, og har skapt lokale artister som bl.a. Fat Fungus. I regi av Parkteatret arrangeres NonStopFestivalen i september hvert år med ulike former for scenekunstnere på høyt nivå. I 2012 ble det satt opp 20 forestillinger på 5 dager i sjangre som teater, dans, nysirkus, rock m.m. Christian Frederik-dagene ble arrangert for første gang i 2010. Festivalen Sin er en musikkfestival med ti års historie med nasjonale og lokale navn.
Kulturskolen i Moss, Rygge og Våler er kraftsentrum for det lokale kulturlivet, og musikkteatergruppa A.P.P.L.A.U.S. er skolens flaggskip. Byen har flere korps, kor og teatergrupper både innenfor og utenfor kulturskolen. Teaterkråkene er en teatergruppe for barn og unge.
== Vennskapsbyer ==
Horsens
Karlstad
Nokia
Blönduós
Novgorod
Virginia Beach
Aguacatán, Guatemala
== Sport og idrett ==
Moss har en rekke idrettslag og fikk sin første idrettshall i 1876. Allround-NM på skøyter for herrer ble arrangert på Malakoff i 1921 og 1925 av Moss Idrætsforening, samme helg ble det på samme arena ved begge NM-arrangement også arrangert Kunstløp-NM på skøyter.
Moss Fotballklubb ble stiftet i 1906, og spiller i PostNord-ligaen avdeling 1 (nivå 3) i 2018. Klubben ble cupmester i 1983, seriemester i 1987, og tok imot selveste Real Madrid på Melløs året etter. I tillegg finnes herrefotballklubben SK Sprint/Jeløy i 4. divisjon og Kambo IL i 7. divisjon. HK Herulf er byens beste herrehåndballklubb og spiller i 1. divisjon. Idrettslaget Kråkene er Østfolds eldste ishockeyklubb og ble seriemester i 2. divisjon 2012/2013. Etter dette har klubben spilt i 1.divisjon.
Moss svømmeklubb (MSK) er byens svømmelag. Klubben konkurrerer aktivt i alle aldersgrupper. MSK arrangerer også svømmekurs sammen med Trygg i vann.
Moss Bueskytterklubb (MBK) ble stiftet 26. april 1966 og huser en varierende medlemsmasse på omkring 70-80 bueskyttere. Klubben er i besittelse av to flotte skytterbaner, en hall på Ørejordet, og en utebane på Noreødegården i mossemarka. Klubbens skyttere konkurrerer på høyt nivå, og har hentet mang en gullmedalje hjem til Moss.
== Kjente mossinger ==
Se utfyllende artikkel: Kjente personer med tilknytning til MossGregers Winther Wulfsberg (1780–1846), eidsvollsmann
Gregers Gram (1846-1929), Norges statsminister i Stockholm 1889–91 og 1895–98
Johan Scharffenberg (1869–1965), psykiater og sosialpolitiker
Jon Michelet (1944–2018), forfatter
Eyvind Hellstrøm, (1948–), gourmetkokk og TV-programleder
Janne Kristiansen (1954–), advokat, tidligere sjef for POT
Einar Jan Aas (1955–) Fotballspiller i Moss FK, Bayern München og Nottingham Forest - første utlending som ble kaptein for et engelsk lag
Eva Isaksen (1956–), TV- og filmregissør
Per-Olav Sørensen (1963–). TV-, teater og filmregissør
Tonje Skinnarland (1967–), generalmajor, sjef for Luftforsvaret
Geir Moen (1969–), friidrettsutøver
Ari Behn (1972–2019), forfatter og billedkunstner
Emil Gukild (1992–), journalist og programleder
Tania Michelet (1969–), forfatter
Niklas Baarli (1989–), programleder
== Kunst og kultur i og fra Moss ==
Møllebyen
Grand Island
Superfamily
Beezewax
Kenneth Ishak
Dusty Cowshit
Fiin Årgang
A.P.P.L.A.U.S.
Teaterkråkene
Magic Pie
Vibeke Saugestad
Weld
Parkteatret i Moss
Galleri F 15
Momentum
Skulpturstopp
Kråkereiret
Verket Scene
=== Referanser ===
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Moss, Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Moss, Norway – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Moss i Store norske leksikon
(no) Lokalavisen Moss Avis | Moss Havn KF er en storbåthavn som tar imot lasteskip og er et kommunalt foretak i Moss kommune. Havnen ligger i Værlebukta og har 670 meter kailengde og opp til 11 meter dybde. | 198,004 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heggelielva | 2023-02-04 | Heggelielva | ['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Oslo', 'Kategori:Elver i Ringerike', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Krokskogen', 'Kategori:Lysakervassdraget', 'Kategori:Norderhovs geografi', 'Kategori:Nordmarka', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Oslostubber', 'Kategori:Ringerikestubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Heggelielva er ei elv i Ringerike og Oslo kommuner. Den har utspring fra Søndre Heggelivatnet og renner først mot sør, før den ved Storebekkhytta snur mot øst. I Sørkedalen løper den sammen med Langlielva og danner Sørkedalselva, som siden drenerer nord i Bogstadvannet. Elva er 11,46 km lang (20,1 km regnet fra øverste kilde ved Oppkuven), og har et nedbørfelt på 71,02 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,66 m³/s.
| Heggelielva er ei elv i Ringerike og Oslo kommuner. Den har utspring fra Søndre Heggelivatnet og renner først mot sør, før den ved Storebekkhytta snur mot øst. I Sørkedalen løper den sammen med Langlielva og danner Sørkedalselva, som siden drenerer nord i Bogstadvannet. Elva er 11,46 km lang (20,1 km regnet fra øverste kilde ved Oppkuven), og har et nedbørfelt på 71,02 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,66 m³/s.
== Se også ==
Liste over elver i Oslo
== Referanser == | | bildestørrelse = | 198,005 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marty_Feldman | 2023-02-04 | Marty Feldman | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 2. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1982', 'Kategori:Engelske komikere', 'Kategori:Engelske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 8. juli', 'Kategori:Fødsler i 1934', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Martin Alan «Marty» Feldman (født 8. juli 1934 i London, død 2. desember 1982 i Mexico by) var en britisk komiker, skuespiller og regissør. Feldman fikk utstående øyne med strabisme på grunn av en mislykket operasjon i forbindelse med hans Graves' sykdom. Feldman vokste opp på Londons østkant, East End, og hans foreldre var jødiske immigranter fra Kiev i Ukraina. På 1970-tallet ble Feldman et kjent ansikt i Norge fra Solo-reklamer som hvor han opptrådte sammen med Spike Milligan. Han døde i Mexico by under innspillingen av filmen Havets gule skrekk.
| Martin Alan «Marty» Feldman (født 8. juli 1934 i London, død 2. desember 1982 i Mexico by) var en britisk komiker, skuespiller og regissør. Feldman fikk utstående øyne med strabisme på grunn av en mislykket operasjon i forbindelse med hans Graves' sykdom. Feldman vokste opp på Londons østkant, East End, og hans foreldre var jødiske immigranter fra Kiev i Ukraina. På 1970-tallet ble Feldman et kjent ansikt i Norge fra Solo-reklamer som hvor han opptrådte sammen med Spike Milligan. Han døde i Mexico by under innspillingen av filmen Havets gule skrekk.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Marty Feldman var sønn av jødisk-russiske immigranter og ble født i London.
=== Karriere ===
Da han var 20 år bestemte han seg for å forsøke å gjøre komikk til sin levevei. Han skrev sammen med Barry Took en rekke sketsjer og sitcoms til tv- og radioprogrammer, heriblant den innflytelsesrike Round the Horne (1965-1968).
I 1967 opptrådte han for første gang selv på tv i serien At Last the 1948 Show. I en av sine sketsjer her opptrer han sammen med John Cleese. Sketsjen, hvor Feldman plager en ekspeditør ved å spørre etter bøker som ikke finnes, ble senere en del av Monty Python-gruppens sceneshow og utgitt på et album (uten Feldmans medvirken). Også andre av sketsjene som Feldman i de årene var medforfatter til, ble senere brukt av Monty Python. Blant disse er noen som senere ofte ble trodd å være originale Python-sketsjer. Det var tett kontakt mellom Feldman og de senere Python-medlemmer, også i tv-serien The Frost Report, som Feldman skrev materiale til noen episoder av.
I 1968 fikk Marty Feldman sitt eget TV-show Marty på BBC. Serien fikk stor suksess og mottok to BAFTA-priser og vant en Gullrose ved tv-festivalen i Montreux. I de neste år lagde han flere tv-serier, men samtidig gav hans suksess ham mulighet til å innlede en filmkarriere med Every Home Should Have One (1970). Videre laget han tv i USA med blant annet opptreden i The Dean Martin Show.
Filmmessig hadde han nok mest suksess sammen med Mel Brooks og Gene Wilder; han medvirket også i Silent Movie i filmer som Frankenstein junior og Glem ikke kamelene.
=== Privatliv ===
Marty Feldman giftet seg med Lauretta Sullivan i 1959.
Feldman døde av et hjerteslag på et hotellværelse i Mexico by, der han var i gang med innspillingen av filmen Kaptein Gulskjegg.
Han er begravet i Los Angeles tett ved sitt filmforbilde Buster Keaton.
== Filmbiografi ==
1969 – The Bed Sitting Room.
1970 - Hissig på grøten (med Julie Ege).
1974 - Frankenstein Junior.
1975 - The Adventure of Sherlock Holmes’ Smarter Brother.
1976 - Silent Movie.
1976 - Sex With a Smile.
1977 - Glem ikke kamelene (som han også regisserte).
1980 - Et herrens liv.
1982 - Slapstick of Another Kind.
1983 - Havets gule skrekk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Marty Feldman – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marty Feldman på Internet Movie Database
(sv) Marty Feldman i Svensk Filmdatabas
(da) Marty Feldman på Filmdatabasen
(da) Marty Feldman på Scope
(fr) Marty Feldman på Allociné
(en) Marty Feldman på AllMovie
(en) Marty Feldman hos Turner Classic Movies
(en) Marty Feldman hos Rotten Tomatoes
(en) Marty Feldman hos The Movie Database | Martin Alan «Marty» Feldman (født 8. juli 1934 i London, død 2. | 198,006 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Superart | 2023-02-04 | Superart | ['Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Systematisk biologi'] | En superart i biologien er en taksonomisk kategori som brukes for en gruppe på minst to distinkte, men nært beslektede arter. Uttrykket ble brukt og popularisert først av Bernhard Rensch og senere av Ernst Mayr. De to forfatterne spesifiserte at artene som utgjør en superart må være utbredt slik at artene må ha forskjellige levesteder (allopatrisk utbredelse). Superart tilsvarer tysk Artenkreis (fra tysk Art (art) og Kreis (sirkel, ring)) og er også brukt i en del engelskspråklig faglitteratur (superspecies).
Superarter er spesielt interessante fordi de kan sies å representere et «øyeblikksbilde» av artsdannelsen – evolusjon tatt på fersk gjerning. Det er ikke noe skarpt skille mellom svært godt differensierte underarter og medlemmer av en superart, så betegnelsen er vanligvis tentativ og noen ganger kontroversiell.
| En superart i biologien er en taksonomisk kategori som brukes for en gruppe på minst to distinkte, men nært beslektede arter. Uttrykket ble brukt og popularisert først av Bernhard Rensch og senere av Ernst Mayr. De to forfatterne spesifiserte at artene som utgjør en superart må være utbredt slik at artene må ha forskjellige levesteder (allopatrisk utbredelse). Superart tilsvarer tysk Artenkreis (fra tysk Art (art) og Kreis (sirkel, ring)) og er også brukt i en del engelskspråklig faglitteratur (superspecies).
Superarter er spesielt interessante fordi de kan sies å representere et «øyeblikksbilde» av artsdannelsen – evolusjon tatt på fersk gjerning. Det er ikke noe skarpt skille mellom svært godt differensierte underarter og medlemmer av en superart, så betegnelsen er vanligvis tentativ og noen ganger kontroversiell.
== Superarter i nomenklaturen ==
Begrepet superart brukes oftest i botanikken i tilfeller der det er usikkert om man har med en svært variabel art eller flere svært nærstående arter å gjøre. I zoologien regnes gråspurv, middelhavsspurv og romerspurv som én superart, hvor romerspurven antas å ha oppstått ved hybridisering mellom de to andre. I tilfeller der det ikke har vært gjort tilstrekkelig studier for å finne ut hvor mye kryssing som er mulig eller faktisk foregår, kan den beste tilgjengelige taksonomisk løsningen være å benytte superart som en nødløsning. Som biologisk kategori har «superart» verken et primæt eller sekundært taksonomiske nivå i International Code of Botanical Nomenclature, men er tillatt i henhold til artikkel 4.3.
== Beslektede fenomener ==
I en del slike artsgrupper foregår naturlig kryssinger mellom noen av artene. En slik superart med uklare artsgrenser kalles et artskompleks. En superart der alle artene krysser seg med andre, men ikke alle kan krysse seg med alle, er en ringart, i engelskspråklig litteratur også kalt Rassenkreis (fra tysk Rassen (rase, populasjon) og Kreis (sirkel, ring)). En ringart vil i mange tilfeller sannsynlig utvikle seg over tid for å bli en superart.
== Referanser == | En superart i biologien er en taksonomisk kategori som brukes for en gruppe på minst to distinkte, men nært beslektede arter. Uttrykket ble brukt og popularisert først av Bernhard Rensch og senere av Ernst Mayr. | 198,007 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Basset_fauve_de_bretagne | 2023-02-04 | Basset fauve de bretagne | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske hunderaser', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Basset fauve de bretagne, som noen ganger går under navnet fawn brittany basset, er en kortbent jakthund hunderase hvis spesialitet er som sporhund. Rasen kommer opprinnelig fra Bretagne.
| Basset fauve de bretagne, som noen ganger går under navnet fawn brittany basset, er en kortbent jakthund hunderase hvis spesialitet er som sporhund. Rasen kommer opprinnelig fra Bretagne.
== Opprinnelse og historie ==
Hunderasen ble utviklet i det som i dag er Frankrike. Rasen ble avlet fra den større grand fauve de Bretagne, en hunderase som i dag er utdødd. Det gikk også rykter om at basset fauve de bretagne var nær å dø ut etter andre verdenskrig, men at rasen ble reddet ved å kryssavle de gjenlevende individene med petit basset griffon vendéen og strihåret dachshund. Dette er dog bestridt av den franske raseklubben, som sier at antall individer aldri tippet under levedyktig nivå. Den mellomstore hunderasen griffon fauve de Bretagne finnes fortsatt, men er sjeldnere enn basset. I dag er basset mest brukt som utstillingshund eller familiehund, og har hatt en gradvis økning i antall individer, som i 2007 gjorde at rasen ble tatt av den britiske kennelklubbens liste over sjeldne hunderaser. Basset brukes dog også som sporhund.
== Lynne og væremåte ==
Basset fauve de bretagne er kjent som kjærlige, glade og utadvendte hunder. Rasen går svært godt sammen med barn, men de har fortsatt sterke instinkter som jakthund, og elsker å spore lukter. En basset fauve de bretagne vil derfor ikke passe enhver familie.
== Annet ==
Rasen har i Storbritannia ingen kjente arvelige sykdommer, men det er kjent at noen blodslinjer i Frankrike er plaget med epilepsi.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norsk Bassetklubb | | FCI =Gr. 6 seksjon 1 | 198,008 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nescaf%C3%A9 | 2023-02-04 | Nescafé | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kaffemerker', 'Kategori:Nestlé'] | Nescafé er et varemerke eiet av Nestlé og omfatter en rekke kaffeprodukter. Navnet er et teleskopord (sammentrukket ord) av ordene «Nestlé» og «café». Nescafé er Nestlés største enkeltprodukt og ble lansert første gangen som et merkevare den 1. april 1938 i Sveits.Opprinnelsen til Nescafé går tilbake til 1930 da Brasil hadde et betydelige overskudd i kaffeproduksjonen og trengte hjelp for å oppbevart den. På forespørsel fra den brasilianske regjeringen begynte Nestlé med laboratorieundersøkelser, ledet av kaffeeksperten Max Morgenthaler, om man kunne få fram et kaffeprodukt som kun trengte varmt vann for å få en kaffedrikk.I 1965 introduserte Nestlé et frysetørret kaffemerke kalt for «Nescafé Gold» i Europa.I 2006 lanserte Nestlé kaffemaskinen Dolce Gusto under Nescafé-merket.
| Nescafé er et varemerke eiet av Nestlé og omfatter en rekke kaffeprodukter. Navnet er et teleskopord (sammentrukket ord) av ordene «Nestlé» og «café». Nescafé er Nestlés største enkeltprodukt og ble lansert første gangen som et merkevare den 1. april 1938 i Sveits.Opprinnelsen til Nescafé går tilbake til 1930 da Brasil hadde et betydelige overskudd i kaffeproduksjonen og trengte hjelp for å oppbevart den. På forespørsel fra den brasilianske regjeringen begynte Nestlé med laboratorieundersøkelser, ledet av kaffeeksperten Max Morgenthaler, om man kunne få fram et kaffeprodukt som kun trengte varmt vann for å få en kaffedrikk.I 1965 introduserte Nestlé et frysetørret kaffemerke kalt for «Nescafé Gold» i Europa.I 2006 lanserte Nestlé kaffemaskinen Dolce Gusto under Nescafé-merket.
== Referanser ==
== Se også ==
Nespresso
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Nescafé – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Nescafé er et varemerke eiet av Nestlé og omfatter en rekke kaffeprodukter. Navnet er et teleskopord (sammentrukket ord) av ordene «Nestlé» og «café». | 198,009 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De%E2%80%99Longhi | 2023-02-04 | De’Longhi | ['Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Italienske industriselskaper', 'Kategori:Maskinprodusenter', 'Kategori:Selskaper etablert i 1902'] | De’Longhi Appliances S.r.l. er en italiensk produsent av elektriske husholdningsapparater, stiftet i 1902 av De’Longhi-familien. Selskapet har hovedkontor i Treviso og har 7 354 ansatte (2011).
| De’Longhi Appliances S.r.l. er en italiensk produsent av elektriske husholdningsapparater, stiftet i 1902 av De’Longhi-familien. Selskapet har hovedkontor i Treviso og har 7 354 ansatte (2011).
== Historie ==
Selskapet ble grunnlagt av De 'Longhi familien i 1902 som en liten produsent av deler. Selskapet ble et aksjeselskap i 1950. Historisk sett var De’Longhi en stor produsent av bærbare varmeovner og klimaanlegg, men har i senere tid utvidet produktsortimentet til å omfatte også andre typer husholdningsapparater.
De'Longhis oppkjøp av den britiske kjøkkenmaskinprodusenten Kenwood Limited i 2001 ga De'Longhi tilgang til Kenwoods kinesiske fabrikk. Som et resultat av dette er mange av De'Longhis produkter nå importert fra Kina, mens design og utvikling fortsatt i stor grad gjøres i Italia.
For tiden opererer De'Longhi 13 produksjonsanlegg og 30 internasjonale datterselskaper som støtter salg til 75 land over hele verden. Internasjonalt salg står for nesten 75 prosent av konsernets totale inntekter, som ble €1630 millioner i 2010.
16. april 2012 kjøpte De'Longhi alle rettigheter til å produsere Braun-merkede produkter fra Procter & Gamble i segmentet for mindre kjøkkenmaskiner. Procter & Gamble vil fortsatt eie merkevaren Braun. €50 millioner ble betalt umiddelbart og €90 millioner vil bli utbetalt i løpet av de neste 15 årene.
Aksjer i selskapet blir omsatt på Borsa Italiana - børsen i Milano.
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
(en) De'Longhi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Investor Relations
Norsk nettsted Arkivert 24. mars 2015 hos Wayback Machine. | De’Longhi Appliances S.r. | 198,010 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ashram | 2023-02-04 | Ashram | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hinduisme'] | Ashram, eller asjram, er et sted for kommunal tilbaketrekking i hinduismen, mao. noe som ligner på et klostervesen. Fra gammelt av har menn og kvinner, også ektepar, samla seg i ei gruppe hytter i skogen, der de kunne leve et fromt og enkelt liv og drive religiøse studier og øvinger under veiledning av hellige menn.
Ashram-ideen er blitt tatt opp av nye indiske ledere som Gandhi (som Sabarmati ashram ved Ahmadabad) i Aurobindo (i Puducherry) og Tagore (ved Shantiniketan i Bengal). Andre kjente ashramar er Sivananda Saraswati og Maharishi Mahesh Yogi sine ashramar ved Rishikesh. På 1960-tallet dro mange vestlege kjendiser, som The Beatles, til Maharishi-ashramen.
Også kristne har oppretta ashramar i India, både innfødte nasranikristne og misjonærer. Andre er blitt inspirerte av ideen til å opprette ashram-samfunn i Vesten (f. eks. Communauté de l'Arche/Community of the Ark opprettet av Lanza del Vasto i 1948). Andre ashram-senter kan fokusere på kurs i yoga, ayurveda og lignende.
| Ashram, eller asjram, er et sted for kommunal tilbaketrekking i hinduismen, mao. noe som ligner på et klostervesen. Fra gammelt av har menn og kvinner, også ektepar, samla seg i ei gruppe hytter i skogen, der de kunne leve et fromt og enkelt liv og drive religiøse studier og øvinger under veiledning av hellige menn.
Ashram-ideen er blitt tatt opp av nye indiske ledere som Gandhi (som Sabarmati ashram ved Ahmadabad) i Aurobindo (i Puducherry) og Tagore (ved Shantiniketan i Bengal). Andre kjente ashramar er Sivananda Saraswati og Maharishi Mahesh Yogi sine ashramar ved Rishikesh. På 1960-tallet dro mange vestlege kjendiser, som The Beatles, til Maharishi-ashramen.
Også kristne har oppretta ashramar i India, både innfødte nasranikristne og misjonærer. Andre er blitt inspirerte av ideen til å opprette ashram-samfunn i Vesten (f. eks. Communauté de l'Arche/Community of the Ark opprettet av Lanza del Vasto i 1948). Andre ashram-senter kan fokusere på kurs i yoga, ayurveda og lignende.
== Se også ==
Dojo
Yeshiva
== Kilder ==
«Ashram» (14. februar 2009), Store norske leksikon. Fri artikkel henta 25. oktober 2014.
«Maharishi Mahesh Yogi Ashram», lonelyplanet.com
== Eksterne lenker ==
(en) Ashrams – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Gandhi Ashram ved Sabarmati | Ashram, eller asjram, er et sted for kommunal tilbaketrekking i hinduismen, mao. noe som ligner på et klostervesen. | 198,011 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maud_Gonne | 2023-02-04 | Maud Gonne | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. april', 'Kategori:Dødsfall i 1953', 'Kategori:Fødsler 21. desember', 'Kategori:Fødsler i 1866', 'Kategori:Irlands historie', 'Kategori:Irske aktivister', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Kvinnesaksforkjempere', 'Kategori:Personer fra Surrey', 'Kategori:Revolusjonære', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Maud Gonne MacBride (irsk: Maud Nic Ghoinn Bean Mac Giolla Bhríghde, født 21. desember 1866, død 27. april 1953) var en engelskfødt irsk revolusjonær, feminist og delvis skuespiller, også husket for hennes turbulente forhold til den irske poeten og nobelprisvinneren i litteratur, William Butler Yeats. Engelsk-irsk avstamning og fødsel, MacBride ble overbevist irsk nasjonalist ved tilstanden til det forviste folket under den såkalte landkrigen på slutten av 1800-tallet. Hun var også en sterk agitator av hjemmestyre, det vil si irsk selvstendighet.
| Maud Gonne MacBride (irsk: Maud Nic Ghoinn Bean Mac Giolla Bhríghde, født 21. desember 1866, død 27. april 1953) var en engelskfødt irsk revolusjonær, feminist og delvis skuespiller, også husket for hennes turbulente forhold til den irske poeten og nobelprisvinneren i litteratur, William Butler Yeats. Engelsk-irsk avstamning og fødsel, MacBride ble overbevist irsk nasjonalist ved tilstanden til det forviste folket under den såkalte landkrigen på slutten av 1800-tallet. Hun var også en sterk agitator av hjemmestyre, det vil si irsk selvstendighet.
== Liv og virke ==
=== Familiebakgrunn ===
Hun ble født i Tongham i nærheten av Farnham i Surrey som Edith Maud Gonne, den eldste datteren til kaptein Thomas Gonne (1835–1886) av det britiske kavaleriregimentet 17. Lancers, hvis forfedre kom fra skotske Caithness og hans hustru Edith Frith Gonne, født Cook (1844–1871). Etter at hennes mor døde mens hun fortsatt var et barn, sendte hennes far henne på kostskole i Frankrike. «Familien Gonne kom fra Co Mayo, men min tippoldefar ble gjort arveløs og forsøkte å bli rik utenlands ved å kjøpe og selge spansk vin,» skrev hun. «Min bestefar var leder av et framgangsrik firma med avdelinger i London og Porto. Han ga ansvaret til min far til å lede forretningene utenlands og fikk ham utdannet utlandet. Min far snakket seks språk, men hadde liten sans for forretninger, og skaffet seg en posisjon i den britiske hæren. Hans språkgaver sikret ham diplomatiske utnevnelser i Østerrike, Balkan og Russland, og han var like mye hjemme i Paris som i Dublin.»
=== Tidlig karriere ===
I 1882 ble hennes far plassert i Dublin som militær offiser. Hun fulgte ham og ble værende hos ham helt til han døde. Hun vendte tilbake til Frankrike etter en omgang med tuberkulose. Der møtte hun og ble forelsket i den konservative journalisten og politikeren Lucien Millevoye. De var begge opptatt av kampen for irsk uavhengighet og å gjenvinne Alsace-Lorraine tilbake for Frankrike etter at området var blitt tysk. Hun vendte tilbake til Irland og arbeidet utrettelig for å få løslatt irske politiske fanger fra fengslene. I 1889 møtte hun for første gang poeten William Butler Yeats, som ble forelsket i henne. Foruten å dikte om henne, sammenligne henne med Helena fra Troja, fridde han fire ganger mellom 1891 og 1901 uten at hun sa ja.I 1890 reiste hun tilbake til Frankrike hvor hun på nytt møtte Millevoye. I 1891 var hun kortvarig innom den esoteriske bevegelsen Golden Dawn hvor særlig Yeats hadde vært aktiv. Mellom 1891 og 1894 fikk hun og Millevoye to barn sammen, Georges og Iseult. Kun det andre barnet, en pike ved navn Iseult, vokste opp. Mange i Dublin mistenkte at Yeats var faren, men Iseult var kjent med Millevoye og visste at han var faren. Ettersom hun var født utenfor ekteskap presenterte Maud Gonne henne lenge som sin niese. Da Iseult Gonne var 23 år gammel fridde den 52 år gamle William Butler Yeats til henne (og fikk samme svar som av moren). Iseult hadde også en kort affære med Ezra Pound. Da hun var 26 år gammel giftet hun seg med den irsk-australske romanforfatteren Francis Stuart. Han var 18 år gammel.I løpet av 1890-årene reiste Maud Gonne omfattende i England, Wales, Skottland og USA for å drive kampanje for den irske uavhengighetssaken. I 1899 var hennes forhold til Millevoye over. Gonne, i opposisjon til britenes forsøk på å skaffe seg lojalitet fra unge irlendere på begynnelsen av 1900-tallet, kjempet for å bevare irsk kultur under den britiske koloniseringen og grunnla Inghinidhe na hÉireann påsken 1900. 29 kvinner møtte opp ved første møte. De besluttet å «bekjempe på alle vis engelsk innflytelse som gjorde så mye skade på det irske folks kunstneriske smak og forfinelse».I sin selvbiografi skrev hun: «Jeg har alltid hatet krig og jeg er av vesen og filosofi en pasifist, men det er de engelske som har tvunget krig på oss, og krigens første prinsipp er å drepe fienden.»
=== Skuespill ===
I 1897, sammen med Yeats og Arthur Griffith, organiserte Gonne protester mot dronning Victorias diamantjubileum. Å feire den britiske dronningen var å akseptere at man var hennes undersått. I april 1902 tok hun en ledende rolle i Yeats drama Cathleen Ní Houlihan. Hun hadde tittelrollen, «Irlands gamle kvinne» som sørger over sine fire provinser, tapt til engelske kolonister. Samtidig tilbrakte Gonne mye av sin tid i Paris.Det samme året konverterte hun til den katolske kirke. Hun avviste de mange ekteskapstilbudene fra Yeats, ikke utelukkende for at hun mente han ikke var radikal nok i hans nasjonalisme (og uvillig til å bli katolikk), men også for at hun ikke hadde den form for kjærlighet for ham. Dessuten mente hun at hans ugjengjeldte kjærlighet for henne hadde vært en blomstring for hans poesi og at verden burde takke henne for å ha avvist ham. Da Yeats sa at han ikke var lykkelig uten henne, svarte hun:
Å joda, det er du, fordi du skaper vakker poesi ut hva du kaller din ulykke og er lykkelig med det. Ekteskap vil bli en slik kjedelig affære. Poeter burde aldri gifte seg. Verden vil takke meg for aldri å gifte meg med det.
=== Ekteskap ===
Etter å ha avvist Yeats tallrike frierier giftet hun seg isteden med major John MacBride i Paris i 1903. Han var aktiv i den irske nasjonalismen. Året etter ble deres sønn Seán MacBride født. Imidlertid, etter at ekteskapet gikk i oppløsning, fremmet Gonne beskyldninger om vold og i henhold til Yeats også seksuell mishandling av hennes da elleve år gamle datter Iseult. En del kritikere mener at Yeats kan ha fabrikkert hendelsen på grunn av sitt hat mot McBride ettersom Gonne hadde valgt ham som ektemann. Skilsmissepapirene som Gonne sendte fra seg har ingen omtale av en slik hendelse og Iseults egne skrifter nevner heller ikke beskyldningen. Ytterligere en indikasjon var at Yeats i 1916 fridde til den da 22 år gamle Iseult mens han selv var over femti år. Hun avviste ham momentant. Yeats hadde kjent henne siden hun var fire år og refererte til henne som sitt kjære barn.Gonne og ektemannen kom overens over at ekteskapet måtte avsluttes. Hun krevde eneansvar for deres sønn, men det nektet MacBride. Saken havnet i retten i Paris den 28. februar 1905. Den eneste anklage som ble rettet mot MacBride i retten var at han var full ved en anledning i løpet av ekteskapet. Skilsmisse ble ikke innvilget og MacBride fikk besøksrett til å besøke sin sønn to ganger i uken i hennes hjem. Han utøvde denne retten kortvarig før han flyttet tilbake til Irland og så aldri sønnen igjen. Gonne oppfostret gutten i Paris fram til hennes ektemann ble henrettet i 1916, sammen med James Connolly og andre irske ledere, etter at han hadde deltatt i påskeopprøret. MacBride var en krigsveteran som hadde ledet den irske Transvaal-brigaden mot britene i boerkrigen. Yeats skrev et nedsettende dikt om ham, «Easter, 1916», som Gonne ikke likte. Hun skrev til Yeats: «Nei, jeg likte ikke ditt dikt. Det er deg ikke verdig og heller ikke emnet verdig. Min ektemann gikk inn i evigheten via oppofringens store dør.» Etter MacBrides død reiste hun selv tilbake til Irland i 1917 for å bo der fast.
=== Kvinnebevegelsen ===
Maud Gonne var meget aktiv i sin tid i Paris. I 1913 etablerte hun det franske bladet L'Irlande Libre. Hun ville at Cumann na mBan (irsk: «Kvinneligaen») skulle bli betraktet seriøst da irske nasjonalister i begynnelsen stengte kvinner ute fra bevegelsen. Gonnes ide var å bli tilknyttet engelske Røde Kors, og skrev til Genève for å få en internasjonal profil for den nye nasjonalismebevegelsen. I 1918 ble hun arrestert i Dublin, fraktet ut og holdt fengslet i England i seks måneder.
Gonne arbeidet sammen med Irske hvite kors for å gi nødhjelp til voldsofre. Hun bevegde seg i de øvre samfunnsklassene. Lord John Frenchs søster, fru Charlotte Despard, var en kjent feminist som allerede var medlem av Sinn Féin, et all-irsk politisk parti, da hun kom til Dublin i 1920. I 1908 hadde hun sammen med Hanna Sheehy-Skeffington, Margaret Cousins og andre feminister dannet Irish Women's Franchise League, en organisasjon for kvinnelig stemmerett. Charlotte Despard fulgte Gonne på en turne i grevskapet Cork, et sete for den mest omfattende revolusjonære aktiviteten. Cork var underlagt krigsrett (Martial Law Area; MLA) som forbød irlendere og kvinner utenfor området. Men som søsteren av Lord French, Irlands stattholder, hadde hun pass.I 1921 motsatte hun seg den anglo-irske traktat og forsvarte den republikanske siden. Komiteen som organiserte Det hvite kors i Irland ba Gonne delta i januar 1921 til å distribuere midler til ofre administrert av Cumann na mBan. Hun bosatte seg i Dublin i 1922. I løpet av gatekampene ledet hun en delegasjon kalt Kvinnenes fredskomité som henvendte seg til Dáil Éireann, underhuset i Oireachtas, Irlands parlament, og til hennes gamle venn Arthur Griffith, men de klarte ikke å stoppe den tilfeldige skytingen av sivile da lov og orden ble prioritert. I august etablerte hun en lignende organisasjon, Women's Prisoner's Defence League. Forholdene i fengslene var brutale og mange kvinner var innesperret i menns fengsler. Organisasjonen støttet familiene med nyheter om de fengslete, arbeidet for fangers rettigheter, og fikk publisert fortellinger om tragiske dødsfall. Gjennom hennes vennskap med Despard og opposisjonen mot regjeringen ble de betegnet som «Mad and Madame Desperate». Historikerne har satt fiendskapen mot dem i sammenheng med ødeleggelsene av deres hjem da soldater fra Den irske fristaten ransaket stedet. Maud Gonne ble arrestert og tatt med til fengselet Mountjoy Jail. Den 9. november 1922 ble kontoret til Sinn Féin angrepet. Fristatens soldater raste over hovedstaden, samlet opp opposisjonen og lot dem fengsles for internering. Den 10. april 1923 ble Gonne arrestert på nytt. Anklagen var følgende: malte bannere for opprørske demonstrasjoner og forberede litteratur som var imot regjeringens politikk.
Hun ble løslatt den 28. april etter tjue dager i forvaring. Kvinner fortsatte å bli arrestert. Den 1. juni sto Gonne i protest utenfor fengslet Kilmainham Jail sammen med forfatteren og aktivisten Dorothy Macardle og datteren Iseult. De ble støttet av den sultstreikende Maire Comerford.
=== De siste årene ===
I 1949 var den lange prosessen i kampen mot britene for Irlands frihet til sist over. I påsken da Irland formelt ble republikk var Maud Gonne en av de store irske nasjonalistene som ble invitert til de offisielle seremoniene i Dublin. Hun deltok med sin sønn som hadde blitt en aktiv figur i irsk politikk. Som en av de siste overlevende av sin generasjon, fikk Gonne det vanskelig de neste årene. Alder og sykdom krevde sitt. Hun skrev sin selvbiografi og ble intervjuet flere ganger om de minnerike årene om kampen for irsk frihet. Den 27. april 1953 døde hun stille i sitt hjem i Clonskeagh med sin datter Iseult, sin sønn Sean og hans hustru ved sin side. Hun ble gravlagt i gravlunden Glasnevin i Dublin.
== Yeats' muse ==
Mange av Yeats' dikt var inspirert av henne, eller nevner henne. Han skrev skuespillene The Countess Cathleen (1892) og Cathleen Ní Houlihan (1902) for her. Det førstnevnte var dedikert henne, og det andre som handlet om en heltinne fra det irske opprøret 1798 spilte hun selv hovedrollen i premiereoppsetningen i Dublin. Hans dikt «Aedh wishes for the Cloths of Heaven» (1899, publisert i hans tredje diktsamling, The Wind Among the Reeds). avsluttes med en referanse til henne:
I have spread my dreams under your feet;
Tread softly because you tread on my dreams.Få poeter har feiret en kvinnes skjønnhet i den grad som Yeats gjorde i sin lyrikk om Maud Gonne. Fra hans andre bok til Last Poems (1939) ble hun Rosen, Helena av Troja (i No second Troy) , Ledaean Body, Cathleen Ní Houlihan, Pallas Athene og Deirdre, den tragiske irske heltinne.
«Why should I blame her that she filled my days
With misery, or that she would of late
Have taught to ignorant men most violent ways
Or hurled the little streets upon the great.»
(fra No second Troy, 1916)Gonne og Yeats opprettholdt deres vennskap, og i 1908 lot hun ham endelig krype opp i sengen. Begge synes å ha angret på natten samme, skjønt Yeats fridde forgjeves enda en gang i 1916. Han giftet seg til sist med spirtisten Georgie Hyde-Lees som han fant en viss tilfredsstillelse med.
== Selvbiografi ==
Maud Gonne MacBride utga sin selvbiografi i 1938, kalt A Servant of the Queen, en referanse til både en visjon hun hadde om en irsk dronning, Cathleen Ní Houlihan, og en ironisk tittle i betraktning av Gonnes irske nasjonalisme og avvisning av det britiske monarki.
Hennes sønn, Seán MacBride, var aktiv i politikken i Irland og i Forente nasjoner. Han ble belønnet med Nobels fredspris i 1974.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Cardozo, Nancy (1979): Maud Gonne, London: Victor Gollancz
Coxhead, Elizabeth (1985): Daughters of Erin, Gerrard's Cross, Colin Smythe Ltd, p. 19-77.
Fallon, Charlotte (1980): Republican Hunger Strikers during the Irish Civil War and its Immediate Aftermath, MA Thesis, University College Dublin.
Fallon, Charlotte (1987): 'Civil War Hungerstrikes: Women and Men', Eire, bind 22.
Levenson, Samuel (1977): Maud Gonne, London: Cassell & Co Ltd
Ward, Margaret, (1990): Maud Gonne: Ireland's Joan of Arc, California: Pandora.
== Eksterne lenker ==
(en) Maud Gonne MacBride – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Yeats: The Life and Works of William Butler Yeats, utstilling i Irlands nasjonalbibliotek
WB Yeats, Maud Gonne, Iseult Gonne… and me, av Orna Ross
Sarah Pursers portretter (malerier) av Gonne og Yeats | Maud Gonne MacBride (irsk: Maud Nic Ghoinn Bean Mac Giolla Bhríghde, født 21. desember 1866, død 27. | 198,012 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_internasjonale_%C3%A5ret_for_lys | 2023-02-04 | Det internasjonale året for lys | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FN-markeringer', 'Kategori:Hendelser i 2015', 'Kategori:Lys', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Det internasjonale året for lys og lysteknikk markeres av De forente nasjoner i 2015 for å øke oppmerksomheten omkring lys og lysvitenskap. Åpningsseremonien for markeringen ble arrangert i Paris fra 19. til 20. januar 2015.
President François Hollande er markeringens høye beskytter i Frankrike, der nobelprisvinnerne Claude Cohen-Tannoudji og Serge Haroche også er sponsorer for arrangementet. Prins Andrew er markeringens høye beskytter i Storbritannia. I Norge er Norsk Fysisk Selskap kontaktpunkt for markeringen.
| Det internasjonale året for lys og lysteknikk markeres av De forente nasjoner i 2015 for å øke oppmerksomheten omkring lys og lysvitenskap. Åpningsseremonien for markeringen ble arrangert i Paris fra 19. til 20. januar 2015.
President François Hollande er markeringens høye beskytter i Frankrike, der nobelprisvinnerne Claude Cohen-Tannoudji og Serge Haroche også er sponsorer for arrangementet. Prins Andrew er markeringens høye beskytter i Storbritannia. I Norge er Norsk Fysisk Selskap kontaktpunkt for markeringen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) International Year of Light – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Det internasjonale året for lys og lysteknikk markeres av De forente nasjoner i 2015 for å øke oppmerksomheten omkring lys og lysvitenskap. Åpningsseremonien for markeringen ble arrangert i Paris fra 19. | 198,013 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Solheim | 2023-02-04 | Arne Solheim | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2011', 'Kategori:Fødsler 12. desember', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer fra Fet kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Arne Solheim (født 12. desember 1926, død 2011) var en norsk maler. Han var født i Fet på Romerike og malte de første oljemaleriene og utførte sitt
første dekorative oppdrag 1940/42, på Jaren skole i Fet (skolen heter Riddersand i dag). Han debuterte på Høstutstillingen i 1951. Solheim debuterte med landskapsbilder, men malte senere store abstrakte bilder preget av politikk og mellommenneskelige utfordringer. De siste årene arbeidet han med impresjonistiske naturscener, stort sett fra området rundt Drammen og på Sørlandet.
Utdannelse
Statens Håndverk- og Kunstindustriskole
Statens Kunstakademi under prof. Per KrohgSeparatutstillinger
Christianssands Kunstforening 1955, -59, -64, -68, -69, -72, -76, -81
Kunstnerforbundet, Oslo 1962
Galleri Bi-Z, Kristiansand 1962, -63, -64
Kunst og Presang, Mandal 1964
Skien Kunstforening 1964
Sandefjord Kunstforening 1964
Modum Kunstforening 1964
Storebrand Kunstforening, Oslo 1967
Barakken, Trefoldigheden København 1969
Austagder fylkesmuseum 1970
Drammen Kunstforening 1978
Kunstnernes hus, Oslo 1979
Eikerkunst 1983
Galleri Galtung, Oslo 1984
Galleri Dronning Tyra 1991
Lier Kunstforening 1997Atelierutstillinger
Tollbodgaten og Myren gård, Kristiansand 1964 - 1974
UNION, Drammen 1993- 2001Kollektivutstillinger
Statens Kunstutstilling, høstutstillingen 1951, -53
Oslo Kunstforening 1952, -53
Kunstnerforbundet, Oslo 1956
Elverum Kunstforening 1951, -53
Lillehammer Kunstforening 1951, -53
Hamar Kunstforening 1951, -53
Fredrikstad Kunstforening 1951, -53
Sørlandsutstillingen 1969, -70, -72, -73, -74, -75, -76, -77, -78
Vänersborg Kunstforening, Sverige 1958
Trollhättan Kunstforening, Sverige 1958
Gøtaälv Kunstforening, Sverige 1958
Galleri Pro-Arte, Delmenhorst, Tyskland 1953
Den frie (Efterårsudstillingen), København 1965, -66, -67
Morsø Kunstforening, Danmark 1965
Ulfborg Kunstforening, Danmark 1965
Kunstnersammenslutningen Rammen, Charlottenborg, København 1969
Kunstnersammenslutningen Quintetten,Den frie, København 1970
Buskerud Bildende Kunstnere, Drammen Kunstforening 1977
Buskerud Bildende Kunstnere, vandreutstilling, Buskerud fylke 1977, -78
Sandvika Rådhus 1983
Galleri 28, Kristiansand 1988
Bygg for framtiden, Stavanger 1988
Norgesdagene, København 1988
Studenternes Maleriutstilling, Blindern 1989Dekorative oppdrag
Jaren skole i Fet, olje 1941
Farris Bad, Larvik, olje 1952
Oddernes Rådhus, Kristiansand (sammen med Dagfinn Kjølsrud), skifer 1962
Sørlandsbanken, Kristiansand 1963
Vågsbygd Gymnas, Kristiansand, olje 1964
Bilsakkyndiges Hus, Kristiansand, olje 1965
Bilsakkyndiges Hus, Kongsvinger, olje 1965
J. C. Johnsens Bygg, Kristiansand, betongdekor 1966
Dalandgården, Kristiansand, fasade i steinfelter 1966
Caledonien Hotell, Kristiansand, veggfelt i metall og farve (siden ødelagt av brann) 1968
Fregatten Hotell, Kristiansand, fontene i polyester og stein 1969Innkjøpt av faste gallerier
Vågsbygd Gymnas, Kristiansand
Kristiansand lærerskole 1964
Christiansand Billedgalleri 1964, -66, -68
Modum kunstforening 1964, -77
Drammen Kunstforenings faste galleri
Buskerud fylkeskommune 1986
| Arne Solheim (født 12. desember 1926, død 2011) var en norsk maler. Han var født i Fet på Romerike og malte de første oljemaleriene og utførte sitt
første dekorative oppdrag 1940/42, på Jaren skole i Fet (skolen heter Riddersand i dag). Han debuterte på Høstutstillingen i 1951. Solheim debuterte med landskapsbilder, men malte senere store abstrakte bilder preget av politikk og mellommenneskelige utfordringer. De siste årene arbeidet han med impresjonistiske naturscener, stort sett fra området rundt Drammen og på Sørlandet.
Utdannelse
Statens Håndverk- og Kunstindustriskole
Statens Kunstakademi under prof. Per KrohgSeparatutstillinger
Christianssands Kunstforening 1955, -59, -64, -68, -69, -72, -76, -81
Kunstnerforbundet, Oslo 1962
Galleri Bi-Z, Kristiansand 1962, -63, -64
Kunst og Presang, Mandal 1964
Skien Kunstforening 1964
Sandefjord Kunstforening 1964
Modum Kunstforening 1964
Storebrand Kunstforening, Oslo 1967
Barakken, Trefoldigheden København 1969
Austagder fylkesmuseum 1970
Drammen Kunstforening 1978
Kunstnernes hus, Oslo 1979
Eikerkunst 1983
Galleri Galtung, Oslo 1984
Galleri Dronning Tyra 1991
Lier Kunstforening 1997Atelierutstillinger
Tollbodgaten og Myren gård, Kristiansand 1964 - 1974
UNION, Drammen 1993- 2001Kollektivutstillinger
Statens Kunstutstilling, høstutstillingen 1951, -53
Oslo Kunstforening 1952, -53
Kunstnerforbundet, Oslo 1956
Elverum Kunstforening 1951, -53
Lillehammer Kunstforening 1951, -53
Hamar Kunstforening 1951, -53
Fredrikstad Kunstforening 1951, -53
Sørlandsutstillingen 1969, -70, -72, -73, -74, -75, -76, -77, -78
Vänersborg Kunstforening, Sverige 1958
Trollhättan Kunstforening, Sverige 1958
Gøtaälv Kunstforening, Sverige 1958
Galleri Pro-Arte, Delmenhorst, Tyskland 1953
Den frie (Efterårsudstillingen), København 1965, -66, -67
Morsø Kunstforening, Danmark 1965
Ulfborg Kunstforening, Danmark 1965
Kunstnersammenslutningen Rammen, Charlottenborg, København 1969
Kunstnersammenslutningen Quintetten,Den frie, København 1970
Buskerud Bildende Kunstnere, Drammen Kunstforening 1977
Buskerud Bildende Kunstnere, vandreutstilling, Buskerud fylke 1977, -78
Sandvika Rådhus 1983
Galleri 28, Kristiansand 1988
Bygg for framtiden, Stavanger 1988
Norgesdagene, København 1988
Studenternes Maleriutstilling, Blindern 1989Dekorative oppdrag
Jaren skole i Fet, olje 1941
Farris Bad, Larvik, olje 1952
Oddernes Rådhus, Kristiansand (sammen med Dagfinn Kjølsrud), skifer 1962
Sørlandsbanken, Kristiansand 1963
Vågsbygd Gymnas, Kristiansand, olje 1964
Bilsakkyndiges Hus, Kristiansand, olje 1965
Bilsakkyndiges Hus, Kongsvinger, olje 1965
J. C. Johnsens Bygg, Kristiansand, betongdekor 1966
Dalandgården, Kristiansand, fasade i steinfelter 1966
Caledonien Hotell, Kristiansand, veggfelt i metall og farve (siden ødelagt av brann) 1968
Fregatten Hotell, Kristiansand, fontene i polyester og stein 1969Innkjøpt av faste gallerier
Vågsbygd Gymnas, Kristiansand
Kristiansand lærerskole 1964
Christiansand Billedgalleri 1964, -66, -68
Modum kunstforening 1964, -77
Drammen Kunstforenings faste galleri
Buskerud fylkeskommune 1986
== Referanser ==
== Litteratur ==
«Solheim, Arne». Norsk kunstnerleksikon: bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. [Oslo]: Universitetsforl. 1986. s. 626–627. ISBN 8200068102. | Arne Solheim (født 12. desember 1926, død 2011) var en norsk maler. | 198,014 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Louis_Nicolas_Davout | 2023-02-04 | Louis Nicolas Davout | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Dødsfall i 1823', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Franske borgermestere', 'Kategori:Franske marskalker', 'Kategori:Franske politikere', 'Kategori:Fødsler i 1770', 'Kategori:Kristusordenen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Napoleonskrigene', 'Kategori:Personer fra departementet Yonne', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Æreslegionen'] | Louis Nicolas Davout (født 10. mai 1770 i Annoux, Bourgogne død 1. juni 1823 i Paris) var marskalk av Frankrike. Han kjempet under revolusjonskrigene og Napoleonskrigene. Hans naturlige talent for krigføring samt hans rykte som en streng disiplinar ga ham kallenavnet "Jernmarskalken". Han blir ofte ansett som en av Napoleons mest suverene marskalker. Hans lojalitet og lydighet mot Napoleon var absolutt. I løpet av hans levetid ble Davouts navn ofte stavet Davoust.
| Louis Nicolas Davout (født 10. mai 1770 i Annoux, Bourgogne død 1. juni 1823 i Paris) var marskalk av Frankrike. Han kjempet under revolusjonskrigene og Napoleonskrigene. Hans naturlige talent for krigføring samt hans rykte som en streng disiplinar ga ham kallenavnet "Jernmarskalken". Han blir ofte ansett som en av Napoleons mest suverene marskalker. Hans lojalitet og lydighet mot Napoleon var absolutt. I løpet av hans levetid ble Davouts navn ofte stavet Davoust.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Louis Nicolas Davout stammet fra en ansett adelig familie. Han var medelev av Napoléon Bonaparte i Brienne, og ble i 1788 sous-lieutenant i et kavaleriregiment.
=== Den franske revolusjon ===
Ved utbruddet av den franske revolusjonen støttet han dens prinsipper og i 1791 ble han bataljonssjef for de frivillige i Yonne. I Slaget ved Jemappes kjempet han med fremgang under Charles-François Dumouriez, og ved bortfallet av Dumouriez sendte han ut etn energisk proklamasjon til armeen.
Han og avanserte til oberst i mars 1793, brigadegeneral i juli samme år. Han ble grunnet sin adelige familiebakgrunn suspendert en kort periode - likesom andre adelige -, men tjenestegjorde igjen i 1794 arméen ved Mosel og deltok i slaget ved Neerwinden.
=== Napoleonskrigene ===
Davout fulgte deretter Napoléon Bonaparte ved felttoget i Egypt og deltok ved det andre slaget ved Aboukir. I 1800 vendte han tilbake til Frankrike og ble i 1804 utnevnt til marskalk av Frankrike.
Napoléon ga ham kommando 3 korps av Grande Armée under krigen mot den tredje koalisjonen i 1805 og han utmerket seg under slaget ved Austerlitz. Året etter, i løpet av felttoget mot Preussen, vant han i slaget ved Jena-Auerstedt over en dobbelt så stor prøyssisk styrke. Etter hans deltakelse i slaget ved Eylau, holdt Davout stillingen som guvernør i Hertugdømmet Warszawa.
Davout deltok under Napoleons felttog i Russland 1812 og deltok i slaget ved Borodino og slaget ved Krasnoje. I 1813 i Tyskland, sto han fast med sine tropper i Hamburg.
=== Etter Napoleonskrigene ===
Davout trakk seg tilbake ved restaurasjonen, sluttet seg til Napoléon da han returnerte fra eksilet på Elba under de hundre dagene og ble krigsminister. Etter nederlaget i slaget ved Waterloo trakk han seg tilbake til Savigny-sur-Orge, og ble valgt til borgermester i byen i 1822.
Davout døde den 1. juni 1823 i Paris, i en alder av 53 år. Han ble begravet på gravfeltet Père Lachaise i Paris.
== Æresbevisninger ==
Hans navn er innskrevet på Triumfbuen i Paris i 13. spalte. I 1805 ble han tildelt Æreslegionens storkors. I 1819 ble han opphøyet til pair av Frankrike. Han var Colonel général des Grenadiers à pied de la Garde impériale.
== Litteratur ==
Paul Holzhausen: Davout in Hamburg : ein Beitrag zur Geschichte der Jahre 1813 - 1814 / von einem Freunde historischer Wahrheit. Mülheim (Ruhr) : Röder, 1892
Karl Bleibtreu: Marschälle, Generale, Soldaten Napoleons I. VRZ, Hamburg 1999, ISBN 3-931482-63-4 (Repr. d. Ausg. Berlin 1898).
Pierre Charrier: Le maréchal Davout. Edition Nouveau Monde, Paris 2005, ISBN 2-84736-111-1.
John G. Gallaher: The iron marshal. A biography of Louis N. Davout. Greenhill Books, London 2000, ISBN 1-85367-396-X.
Frédéric Hulot: Le maréchal Davout. Pygmalion, Paris 2003, ISBN 2-85704-792-4.
Helmut Stubbe da Luz: «Franzosenzeit» in Norddeutschland (1803 - 1814). Napoleons Hanseatische Departements, Bremen 2003 ISBN 3-86108-384-1.
Alain Felkel: Louis Nicolas Davout. Das Genie hinter Napoleons Siegen. Osburg Verlag 2013, ISBN 978-3-95510-026-1.
Gabriele Hoffmann: Die Eisfestung. Hamburg im kalten Griff Napoleons. München, Piper, 2013. ISBN 978-3-492-30183-1
Louise Adélaïde de Blocqueville (1879). Le Maréchal Davout, prince d'EckmühlRaconté par les siens et par lui-même. Paris: Didier.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Louis-Nicolas Davout – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Verk av og om Louis Nicolas Davout i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
«Davout and Napoleon: A Study of Their Personal Relationship» (engelsk) | | fsted = Annoux, Bourgogne i Frankrike | 198,015 |
https://no.wikipedia.org/wiki/3._divisjon_fotball_for_menn | 2023-02-04 | 3. divisjon fotball for menn | ['Kategori:3. divisjon fotball for herrer', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | For den pågående sesongen, se: 3. divisjon fotball for menn 2023.3. divisjon i fotball for menn er det fjerde nivået i det norske seriesystemet i fotball for menn. Divisjonen besto av 24 avdelinger fram til 2010, der avdelingsvinnerne spilte kvalifisering om de tolv opprykksplassene til 2. divisjon. Frem til 2016 bestod ligaen av tolv avdelinger, der avdelingsvinnerne rykket direkte opp til 2. divisjon. Fra 2017 består ligaen av seks avdelinger, der avdelingsvinnerne rykker direkte opp til 2. divisjon.
| For den pågående sesongen, se: 3. divisjon fotball for menn 2023.3. divisjon i fotball for menn er det fjerde nivået i det norske seriesystemet i fotball for menn. Divisjonen besto av 24 avdelinger fram til 2010, der avdelingsvinnerne spilte kvalifisering om de tolv opprykksplassene til 2. divisjon. Frem til 2016 bestod ligaen av tolv avdelinger, der avdelingsvinnerne rykket direkte opp til 2. divisjon. Fra 2017 består ligaen av seks avdelinger, der avdelingsvinnerne rykker direkte opp til 2. divisjon.
== Serieordning og vinnere ==
=== 2017– ===
6 avdelinger á 14 lag i nasjonal liga.
=== 2011–2016 ===
Fra 2011 til 2016 var divisjonen for første gang en nasjonal liga og ble delt inn i to:
Sør-Norge: 10 avdelinger á 14 lag
Nord-Norge: 2 avdelinger á 12 lag
Avdeling 11 bestod av lag fra Nordland og Hålogaland Fotballkrets (HÅNO).
Avdeling 12 bestod av lag fra Troms og Finnmark Fotballkrets
=== 2001–2010 ===
Fra 2001 til 2010 var divisjonen delt inn i 24 avdelinger hvor avdelingsvinnerne gikk til playoff mot en annen avdelingsvinner. Lagene med uthevet skrift rykket opp etter playoff.
== Avdelingene ==
=== Avdeling 1 ===
=== Avdeling 2 ===
=== Avdeling 3 ===
=== Avdeling 4 ===
=== Avdeling 5 ===
=== Avdeling 6 ===
== Rekorder ==
=== 2017– ===
=== 2011–2016 ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | 41 mål | 198,016 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Milit%C3%A6radministrasjonen_i_Frankrike | 2023-02-04 | Militæradministrasjonen i Frankrike | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det tredje rike', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1940', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1944'] | Militæradministrasjonen i Frankrike (tysk: Militärverwaltung in Frankreich) var en militærforvaltning etablert av Nazi-Tyskland for å administrere de okkuperte nordlige og vestlige områdene av Frankrike. Området Militæradministrasjonen hadde ansvar over ble kalt zone occupée frem til Tyskland okkuperte det sørlige Frankrike ved Fall Anton november 1942. Området ble da delt inn i en sørlig og nordlig sone som gikk under navnene zone sud og zone nord. Militærforvaltningen opphørte etter frigjøringen av Frankrike som følge av operasjon Overlord og operasjon Dragoon. Den administrative enheten eksisterte formelt fra mai 1940 til desember 1944, selv om mesteparten av de franske områdene hadde gått tapt i løpet av sommeren 1944.
| Militæradministrasjonen i Frankrike (tysk: Militärverwaltung in Frankreich) var en militærforvaltning etablert av Nazi-Tyskland for å administrere de okkuperte nordlige og vestlige områdene av Frankrike. Området Militæradministrasjonen hadde ansvar over ble kalt zone occupée frem til Tyskland okkuperte det sørlige Frankrike ved Fall Anton november 1942. Området ble da delt inn i en sørlig og nordlig sone som gikk under navnene zone sud og zone nord. Militærforvaltningen opphørte etter frigjøringen av Frankrike som følge av operasjon Overlord og operasjon Dragoon. Den administrative enheten eksisterte formelt fra mai 1940 til desember 1944, selv om mesteparten av de franske områdene hadde gått tapt i løpet av sommeren 1944.
== Administrativ struktur ==
Etter den andre våpenhvilen ved Compiègne ble Frankrike delt opp i en okkupert sone i nord og en uokkupert sone i sør. Denne oppdelingen ble i våpenhvilen begrunnet ved at det var nødvendig for å beskytte interessene til det tyske riket. Det franske koloniriket ble satt under ledelse av Philippe Pétain og Vichy-regimet. Fransk suverenitet skulle bli utøvd over hele det franske territoriet, inkludert den okkuperte sonen, Alsace og Moselle, men den tredje artikkelen i fredsavtalen fastsatte at fransk suverenitet i den okkuperte sonen skulle underlegges militæradministrasjonen i Frankrike og at Tyskland skulle ha muligheten til å utøve autoritet som en okkupasjonsmakt.
== Se også ==
Militæradministrasjonen i Belgia og Nord-Frankrike
Vichy-regimet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Cliotexte: sources on collaboration and resistance
Cliotexte: daily life under occupation
NAZI diplomacy: Vichy, 1940 | |f1 = Den tredje franske republikk | 198,017 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8gskolen_i_Sk%C3%B6vde | 2023-02-04 | Høgskolen i Skövde | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skövde kommune', 'Kategori:Universiteter i Sverige'] | Høgskolen i Skövde (på svensk Högskolan i Skövde, HS, er en svensk statlig høgskole. Den har mer enn 11000 studenter (2011) og omkring 400 heltidsansatte (2009). Høgskolen i Skövde ligger i Skövde kommune og er den minste svenske høgskole samt den som ble senest opprettet. | Høgskolen i Skövde (på svensk Högskolan i Skövde, HS, er en svensk statlig høgskole. Den har mer enn 11000 studenter (2011) og omkring 400 heltidsansatte (2009). Høgskolen i Skövde ligger i Skövde kommune og er den minste svenske høgskole samt den som ble senest opprettet. | Høgskolen i Skövde (på svensk Högskolan i Skövde, HS, er en svensk statlig høgskole. Den har mer enn 11000 studenter (2011) og omkring 400 heltidsansatte (2009). | 198,018 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magne_Harry_Draagen | 2023-02-04 | Magne Harry Draagen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. november', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske organister', 'Kategori:Personer fra Gjemnes kommune'] | Magne Harry Draagen (født 19. november 1974) er en norsk kirkemusiker. Han har vært domkantor ved Nidarosdomen 2012-2021. Han medvirket til ombygging og restaurering av Steinmeyer-orgelet, hovedinstrumentet i kirken.
Draagen er fra Gjemnes kommune, der han som ung begynte å spille orgel i Øre kirke. Han studerte ved Norges musikkhøgskole, der han avsluttet med diplomeksamen i solistisk orgelspill.Etter å ha arbeidet ved Gamlebyen kirke og Trefoldighetskirken i Oslo, ble Draagen i 2003 assisterende domkantor ved Oslo domkirke. Der var han også kunstnerisk leder for Oslo Domkirkes Guttekor. Fra 2010 til 2011 var Draagen domkantor ved Stavanger domkirke.Fra 2021 fikk han stillingen som organist i St. Michaelis-kirken i Hamburg. En av grunnene til å søke seg vekk fra Nidarosdomen var Den norske kirkes liturgiske veivalg og ikke å prioritere bruken av tilgjengelige kirkemusikkressurser i gudstjenestene.Draagen har gitt ut CD med orgelmusikk spilt på Steinmeyer-orgelet i Nidarosdomen Han har også utgitt en innspilling av orgelmusikk komponert av Camille Saint-Saëns og har medvirket ved andre innspillinger. I tillegg til virket som organist og korleder, har Draagen også komponert kirkemusikk.
| Magne Harry Draagen (født 19. november 1974) er en norsk kirkemusiker. Han har vært domkantor ved Nidarosdomen 2012-2021. Han medvirket til ombygging og restaurering av Steinmeyer-orgelet, hovedinstrumentet i kirken.
Draagen er fra Gjemnes kommune, der han som ung begynte å spille orgel i Øre kirke. Han studerte ved Norges musikkhøgskole, der han avsluttet med diplomeksamen i solistisk orgelspill.Etter å ha arbeidet ved Gamlebyen kirke og Trefoldighetskirken i Oslo, ble Draagen i 2003 assisterende domkantor ved Oslo domkirke. Der var han også kunstnerisk leder for Oslo Domkirkes Guttekor. Fra 2010 til 2011 var Draagen domkantor ved Stavanger domkirke.Fra 2021 fikk han stillingen som organist i St. Michaelis-kirken i Hamburg. En av grunnene til å søke seg vekk fra Nidarosdomen var Den norske kirkes liturgiske veivalg og ikke å prioritere bruken av tilgjengelige kirkemusikkressurser i gudstjenestene.Draagen har gitt ut CD med orgelmusikk spilt på Steinmeyer-orgelet i Nidarosdomen Han har også utgitt en innspilling av orgelmusikk komponert av Camille Saint-Saëns og har medvirket ved andre innspillinger. I tillegg til virket som organist og korleder, har Draagen også komponert kirkemusikk.
== Utgivelser ==
Echoes of Leipzig in Nidaros Cathedral 2020
The Steinmeyer Organ of Nidaros Cathedral 2014
Saint Saëns Organ Music 2011
Soli Deo Gloria 2010
Canto Ergo Sum 2009
== Referanser == | Magne Harry Draagen (født 19. november 1974«Magne H. | 198,019 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torgeir_Bergrem | 2023-02-04 | Torgeir Bergrem | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske deltagere i X Games', 'Kategori:Norske snøbrettkjørere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Snøbrettstubber', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Torgeir Bergrem (født 20. september 1991 i Klæbu) er en norsk snøbrettkjører som konkurrerer i slopestyle. Han representerte Norge under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i semifinalen.
| Torgeir Bergrem (født 20. september 1991 i Klæbu) er en norsk snøbrettkjører som konkurrerer i slopestyle. Han representerte Norge under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble utslått i semifinalen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Torgeir Bergrem – Olympics.com
(en) Torgeir Bergrem – Olympedia
(en) Torgeir Bergrem – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Torgeir Bergrem – X Games
(en) Torgeir Bergrem – FIS (snøbrett) | | fødested = Norge | 198,020 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdenscupen_i_skihopping | 2023-02-04 | Verdenscupen i skihopping | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1979', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Verdenscupen i skihopping'] | Verdenscupen i skihopping arrangeres årlig av det internasjonale skiforbundet (FIS), og er en sesonglang sammenlagtturnering i skihopping i vinterhalvåret for menn og kvinner. Verdenscupen ble første gang arrangert i sesongen 1979/80 for menn og i 2011/12 for kvinner.
Finske Matti Nykänen (1963–2019), (aktiv 1981–91) og polske Adam Małysz (aktiv 1995–2011) har flest sammenlagtseire i verdenscupen; fire sesonger hver. Østerrikeren Gregor Schlierenzauer (aktiv 2006–) har vunnet flest enkeltrenn. Blant kvinnene har japanske Sara Takanashi fire sammenlagtseire og har vunnet flest enkeltrenn, mens norske Anette Sagen har vunnet fem sesonger når kontinentalcupen, som turneringen het før den fikk verdenscupstatus, regnes med.
Verdenscuprennene blir hovedsakelig avholdt i Europa, men med regelmessige konkurranser i Japan og noe sjeldnere i Nord-Amerika. Rennene har blitt avholdt i over 20 forskjellige land, blant annet Østerrike, Bosnia, Canada, Tsjekkia, Finland, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Kasakhstan, Norge, Polen, Russland, Romania, Slovakia, Slovenia, Sverige, Sveits, Sør-Korea og USA.
| Verdenscupen i skihopping arrangeres årlig av det internasjonale skiforbundet (FIS), og er en sesonglang sammenlagtturnering i skihopping i vinterhalvåret for menn og kvinner. Verdenscupen ble første gang arrangert i sesongen 1979/80 for menn og i 2011/12 for kvinner.
Finske Matti Nykänen (1963–2019), (aktiv 1981–91) og polske Adam Małysz (aktiv 1995–2011) har flest sammenlagtseire i verdenscupen; fire sesonger hver. Østerrikeren Gregor Schlierenzauer (aktiv 2006–) har vunnet flest enkeltrenn. Blant kvinnene har japanske Sara Takanashi fire sammenlagtseire og har vunnet flest enkeltrenn, mens norske Anette Sagen har vunnet fem sesonger når kontinentalcupen, som turneringen het før den fikk verdenscupstatus, regnes med.
Verdenscuprennene blir hovedsakelig avholdt i Europa, men med regelmessige konkurranser i Japan og noe sjeldnere i Nord-Amerika. Rennene har blitt avholdt i over 20 forskjellige land, blant annet Østerrike, Bosnia, Canada, Tsjekkia, Finland, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Kasakhstan, Norge, Polen, Russland, Romania, Slovakia, Slovenia, Sverige, Sveits, Sør-Korea og USA.
== Poengsystem ==
Hver sesong består av 25–30 konkurranser, vanligvis to konkurranser i den samme bakken i løpet av en helg. En konkurranse består av to omganger med en kvalifiseringsomgang i forkant. De 10 beste skihopperne i verdenscupen er direktekvalifisert til den første omgangen, mens resten av hopperne må ut i kvalifisering for de resterende 40 plassene. De 30 beste hopperne i den første omgangen går videre til andre omgang, som holdes i omvendt rekkefølge, så de beste i første omgang hopper sist. Det samlede resultatet i første og andre omgang gir resultatet. De som blir topp-30, blir tildelt verdenscuppoeng, der vinneren får 100 poeng, mens nummer 30 får 1 poeng. I lagkonkurransene får topp-8 poeng.
== Verdenscupen sammenlagt ==
=== Skiflyging, menn ===
Vinneren av skiflyging sammenlagt mottar en pokal, kalt den lille glass-bollen. Det ble ikke utdelt pokal fra sesongene 2001/02 til 2007/08 på grunn av det lave antallet skiflygingsrenn.
== Statistikk ==
=== Menn ===
==== Vinnere av verdenscupen ====
==== Mestvinnende i enkeltrenn ====
Sist oppdatert: 20. desember 2020. Aktive utøvere i uthevet skrift.
===== Nasjoner =====
===== Utøvere =====
==== Pallplasseringer sammenlagt fordelt etter nasjon ====
==== Flest verdenscupseiere i ett år ====
Denne listen inneholder alle som har tatt minst 10 seire i en sesong.
==== Poengrekorder ====
Denne listen inneholder alle utøvere som har opptjent over 1000 verdenscuppoeng i løpet av en sesong.
==== Nasjonscupen ====
=== Kvinner ===
Sist oppdatert: 13. mars 2020
==== Vinnere av verdenscupen ====
==== Mestvinnende i enkeltrenn ====
===== Nasjoner =====
===== Utøvere =====
== Arenaer ==
Totalt har 56 byer arrangert renn for menn, mens totalt 21 byer har arrangert renn for kvinner. De tre arrangørene av Hoppuka (Oberstdorf, Garmisch-Partenkirchen og Bischofshofen, unntatt Innsbruck) er de eneste byene som har arrangert renn i hver eneste sesong siden verdenscupen ble opprettet. Russland/Sovjetunionen var ikke arrangør før prøve-OL i 2012 i Sotsji, mens USA har ikke hatt renn siden 2004, da få av hoppbakkene i USA er i god nok stand.
Tegnforklaring: | Verdenscupen i skihopping 1994/95 var den sekstende verdenscupsesongen i skihopping. Sesongen startet 10. | 198,021 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdenscupen_i_skihopping | 2023-02-04 | Verdenscupen i skihopping | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1979', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Verdenscupen i skihopping'] | Verdenscupen i skihopping arrangeres årlig av det internasjonale skiforbundet (FIS), og er en sesonglang sammenlagtturnering i skihopping i vinterhalvåret for menn og kvinner. Verdenscupen ble første gang arrangert i sesongen 1979/80 for menn og i 2011/12 for kvinner.
Finske Matti Nykänen (1963–2019), (aktiv 1981–91) og polske Adam Małysz (aktiv 1995–2011) har flest sammenlagtseire i verdenscupen; fire sesonger hver. Østerrikeren Gregor Schlierenzauer (aktiv 2006–) har vunnet flest enkeltrenn. Blant kvinnene har japanske Sara Takanashi fire sammenlagtseire og har vunnet flest enkeltrenn, mens norske Anette Sagen har vunnet fem sesonger når kontinentalcupen, som turneringen het før den fikk verdenscupstatus, regnes med.
Verdenscuprennene blir hovedsakelig avholdt i Europa, men med regelmessige konkurranser i Japan og noe sjeldnere i Nord-Amerika. Rennene har blitt avholdt i over 20 forskjellige land, blant annet Østerrike, Bosnia, Canada, Tsjekkia, Finland, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Kasakhstan, Norge, Polen, Russland, Romania, Slovakia, Slovenia, Sverige, Sveits, Sør-Korea og USA.
| Verdenscupen i skihopping arrangeres årlig av det internasjonale skiforbundet (FIS), og er en sesonglang sammenlagtturnering i skihopping i vinterhalvåret for menn og kvinner. Verdenscupen ble første gang arrangert i sesongen 1979/80 for menn og i 2011/12 for kvinner.
Finske Matti Nykänen (1963–2019), (aktiv 1981–91) og polske Adam Małysz (aktiv 1995–2011) har flest sammenlagtseire i verdenscupen; fire sesonger hver. Østerrikeren Gregor Schlierenzauer (aktiv 2006–) har vunnet flest enkeltrenn. Blant kvinnene har japanske Sara Takanashi fire sammenlagtseire og har vunnet flest enkeltrenn, mens norske Anette Sagen har vunnet fem sesonger når kontinentalcupen, som turneringen het før den fikk verdenscupstatus, regnes med.
Verdenscuprennene blir hovedsakelig avholdt i Europa, men med regelmessige konkurranser i Japan og noe sjeldnere i Nord-Amerika. Rennene har blitt avholdt i over 20 forskjellige land, blant annet Østerrike, Bosnia, Canada, Tsjekkia, Finland, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Kasakhstan, Norge, Polen, Russland, Romania, Slovakia, Slovenia, Sverige, Sveits, Sør-Korea og USA.
== Poengsystem ==
Hver sesong består av 25–30 konkurranser, vanligvis to konkurranser i den samme bakken i løpet av en helg. En konkurranse består av to omganger med en kvalifiseringsomgang i forkant. De 10 beste skihopperne i verdenscupen er direktekvalifisert til den første omgangen, mens resten av hopperne må ut i kvalifisering for de resterende 40 plassene. De 30 beste hopperne i den første omgangen går videre til andre omgang, som holdes i omvendt rekkefølge, så de beste i første omgang hopper sist. Det samlede resultatet i første og andre omgang gir resultatet. De som blir topp-30, blir tildelt verdenscuppoeng, der vinneren får 100 poeng, mens nummer 30 får 1 poeng. I lagkonkurransene får topp-8 poeng.
== Verdenscupen sammenlagt ==
=== Skiflyging, menn ===
Vinneren av skiflyging sammenlagt mottar en pokal, kalt den lille glass-bollen. Det ble ikke utdelt pokal fra sesongene 2001/02 til 2007/08 på grunn av det lave antallet skiflygingsrenn.
== Statistikk ==
=== Menn ===
==== Vinnere av verdenscupen ====
==== Mestvinnende i enkeltrenn ====
Sist oppdatert: 20. desember 2020. Aktive utøvere i uthevet skrift.
===== Nasjoner =====
===== Utøvere =====
==== Pallplasseringer sammenlagt fordelt etter nasjon ====
==== Flest verdenscupseiere i ett år ====
Denne listen inneholder alle som har tatt minst 10 seire i en sesong.
==== Poengrekorder ====
Denne listen inneholder alle utøvere som har opptjent over 1000 verdenscuppoeng i løpet av en sesong.
==== Nasjonscupen ====
=== Kvinner ===
Sist oppdatert: 13. mars 2020
==== Vinnere av verdenscupen ====
==== Mestvinnende i enkeltrenn ====
===== Nasjoner =====
===== Utøvere =====
== Arenaer ==
Totalt har 56 byer arrangert renn for menn, mens totalt 21 byer har arrangert renn for kvinner. De tre arrangørene av Hoppuka (Oberstdorf, Garmisch-Partenkirchen og Bischofshofen, unntatt Innsbruck) er de eneste byene som har arrangert renn i hver eneste sesong siden verdenscupen ble opprettet. Russland/Sovjetunionen var ikke arrangør før prøve-OL i 2012 i Sotsji, mens USA har ikke hatt renn siden 2004, da få av hoppbakkene i USA er i god nok stand.
Tegnforklaring: | Verdenscupen i skihopping 2004/05 var den tjuesjette verdenscupsesongen i skihopping. Sesongen startet 27. | 198,022 |
https://no.wikipedia.org/wiki/USAs_nasjonale_filmregister | 2023-02-04 | USAs nasjonale filmregister | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Film i USA'] | USAs nasjonale filmregister (eller National Film Registry) er et amerikansk register over filmer som ansees for å være «av kulturell, historisk eller estetisk betydning» og som USAs Library of Congress derfor har definert som bevaringsverdige. National Film Registry stadfester på sine hjemmesider at filmene det er tale om ikke er kåret som de «beste» amerikanske filmene gjennom tidene, men innlemmes i registeret fordi de avspeiler amerikansk kultur og levesett, og derfor er av varig betydning for USA som nasjon.
| USAs nasjonale filmregister (eller National Film Registry) er et amerikansk register over filmer som ansees for å være «av kulturell, historisk eller estetisk betydning» og som USAs Library of Congress derfor har definert som bevaringsverdige. National Film Registry stadfester på sine hjemmesider at filmene det er tale om ikke er kåret som de «beste» amerikanske filmene gjennom tidene, men innlemmes i registeret fordi de avspeiler amerikansk kultur og levesett, og derfor er av varig betydning for USA som nasjon.
== Forvaltningsorgan ==
Filmregisteret forvaltes av det statlige organet National Film Preservation Board, som ble opprettet av den amerikanske Kongressen da Kongressen i 1988 vedtok loven «National Film Preservation Act». Kongressen har senere vedtatt flere lovendringer.
National Film Preservation Board er underlagt Library of Congress.
== Utvelgelse av filmer ==
Hvert år velges det ut 25 filmer som innlemmes i National Film Registry. Det er Library of Congress' direktør som har den øverste beslutningsmyndighet i denne utvelgelsen, men alle innbyggere i USA kan nominere filmer for oppføring i registeret. Hver innbygger kan nominere hele 50 filmer pr. år.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) National Film Registry – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | USAs nasjonale filmregister (eller National Film Registry) er et amerikansk register over filmer som ansees for å være «av kulturell, historisk eller estetisk betydning» og som USAs Library of Congress derfor har definert som bevaringsverdige. National Film Registry stadfester på sine hjemmesider at filmene det er tale om ikke er kåret som de «beste» amerikanske filmene gjennom tidene, men innlemmes i registeret fordi de avspeiler amerikansk kultur og levesett, og derfor er av varig betydning for USA som nasjon. | 198,023 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdenscupen_i_skihopping | 2023-02-04 | Verdenscupen i skihopping | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1979', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Verdenscupen i skihopping'] | Verdenscupen i skihopping arrangeres årlig av det internasjonale skiforbundet (FIS), og er en sesonglang sammenlagtturnering i skihopping i vinterhalvåret for menn og kvinner. Verdenscupen ble første gang arrangert i sesongen 1979/80 for menn og i 2011/12 for kvinner.
Finske Matti Nykänen (1963–2019), (aktiv 1981–91) og polske Adam Małysz (aktiv 1995–2011) har flest sammenlagtseire i verdenscupen; fire sesonger hver. Østerrikeren Gregor Schlierenzauer (aktiv 2006–) har vunnet flest enkeltrenn. Blant kvinnene har japanske Sara Takanashi fire sammenlagtseire og har vunnet flest enkeltrenn, mens norske Anette Sagen har vunnet fem sesonger når kontinentalcupen, som turneringen het før den fikk verdenscupstatus, regnes med.
Verdenscuprennene blir hovedsakelig avholdt i Europa, men med regelmessige konkurranser i Japan og noe sjeldnere i Nord-Amerika. Rennene har blitt avholdt i over 20 forskjellige land, blant annet Østerrike, Bosnia, Canada, Tsjekkia, Finland, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Kasakhstan, Norge, Polen, Russland, Romania, Slovakia, Slovenia, Sverige, Sveits, Sør-Korea og USA.
| Verdenscupen i skihopping arrangeres årlig av det internasjonale skiforbundet (FIS), og er en sesonglang sammenlagtturnering i skihopping i vinterhalvåret for menn og kvinner. Verdenscupen ble første gang arrangert i sesongen 1979/80 for menn og i 2011/12 for kvinner.
Finske Matti Nykänen (1963–2019), (aktiv 1981–91) og polske Adam Małysz (aktiv 1995–2011) har flest sammenlagtseire i verdenscupen; fire sesonger hver. Østerrikeren Gregor Schlierenzauer (aktiv 2006–) har vunnet flest enkeltrenn. Blant kvinnene har japanske Sara Takanashi fire sammenlagtseire og har vunnet flest enkeltrenn, mens norske Anette Sagen har vunnet fem sesonger når kontinentalcupen, som turneringen het før den fikk verdenscupstatus, regnes med.
Verdenscuprennene blir hovedsakelig avholdt i Europa, men med regelmessige konkurranser i Japan og noe sjeldnere i Nord-Amerika. Rennene har blitt avholdt i over 20 forskjellige land, blant annet Østerrike, Bosnia, Canada, Tsjekkia, Finland, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Kasakhstan, Norge, Polen, Russland, Romania, Slovakia, Slovenia, Sverige, Sveits, Sør-Korea og USA.
== Poengsystem ==
Hver sesong består av 25–30 konkurranser, vanligvis to konkurranser i den samme bakken i løpet av en helg. En konkurranse består av to omganger med en kvalifiseringsomgang i forkant. De 10 beste skihopperne i verdenscupen er direktekvalifisert til den første omgangen, mens resten av hopperne må ut i kvalifisering for de resterende 40 plassene. De 30 beste hopperne i den første omgangen går videre til andre omgang, som holdes i omvendt rekkefølge, så de beste i første omgang hopper sist. Det samlede resultatet i første og andre omgang gir resultatet. De som blir topp-30, blir tildelt verdenscuppoeng, der vinneren får 100 poeng, mens nummer 30 får 1 poeng. I lagkonkurransene får topp-8 poeng.
== Verdenscupen sammenlagt ==
=== Skiflyging, menn ===
Vinneren av skiflyging sammenlagt mottar en pokal, kalt den lille glass-bollen. Det ble ikke utdelt pokal fra sesongene 2001/02 til 2007/08 på grunn av det lave antallet skiflygingsrenn.
== Statistikk ==
=== Menn ===
==== Vinnere av verdenscupen ====
==== Mestvinnende i enkeltrenn ====
Sist oppdatert: 20. desember 2020. Aktive utøvere i uthevet skrift.
===== Nasjoner =====
===== Utøvere =====
==== Pallplasseringer sammenlagt fordelt etter nasjon ====
==== Flest verdenscupseiere i ett år ====
Denne listen inneholder alle som har tatt minst 10 seire i en sesong.
==== Poengrekorder ====
Denne listen inneholder alle utøvere som har opptjent over 1000 verdenscuppoeng i løpet av en sesong.
==== Nasjonscupen ====
=== Kvinner ===
Sist oppdatert: 13. mars 2020
==== Vinnere av verdenscupen ====
==== Mestvinnende i enkeltrenn ====
===== Nasjoner =====
===== Utøvere =====
== Arenaer ==
Totalt har 56 byer arrangert renn for menn, mens totalt 21 byer har arrangert renn for kvinner. De tre arrangørene av Hoppuka (Oberstdorf, Garmisch-Partenkirchen og Bischofshofen, unntatt Innsbruck) er de eneste byene som har arrangert renn i hver eneste sesong siden verdenscupen ble opprettet. Russland/Sovjetunionen var ikke arrangør før prøve-OL i 2012 i Sotsji, mens USA har ikke hatt renn siden 2004, da få av hoppbakkene i USA er i god nok stand.
Tegnforklaring: | Verdenscupen i skihopping 2005/06 var den tjuesjuende verdenscupsesongen i skihopping. Sesongen startet 26. | 198,024 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jul | 2023-02-04 | Jul | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Jul', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jul er i dag en årlig høytid til minne om Jesu fødsel, en av de største høytidene innen kristendommen. Slik var det ikke opprinnelig; jul var et fellesnordisk begrep for den store hedenske festen som ble feiret omkring vintersolverv. I dag er Norden og England de eneste områdene der det gamle hedenske begrepet for solvervsfesten er bevart. Over store deler av verden er i dag den 25. desember den sentrale datoen i den kristne julefeiringen. I Norge oppfattes imidlertid julaften (kvelden 24. desember) som høydepunktet for julefeiringen. | Jul er i dag en årlig høytid til minne om Jesu fødsel, en av de største høytidene innen kristendommen. Slik var det ikke opprinnelig; jul var et fellesnordisk begrep for den store hedenske festen som ble feiret omkring vintersolverv. I dag er Norden og England de eneste områdene der det gamle hedenske begrepet for solvervsfesten er bevart. Over store deler av verden er i dag den 25. desember den sentrale datoen i den kristne julefeiringen. I Norge oppfattes imidlertid julaften (kvelden 24. desember) som høydepunktet for julefeiringen.
== Advent ==
Tiden før jul er advent som ble innført på 400-tallet. Første søndag i advent regnes som begynnelsen på kirkeåret.
== Historikk ==
Kristi fødselsfest, julen, varer de fleste steder til 6. januar (trettende dag jul). I Norge, Sverige og Finland har jul tradisjonelt vært regnet til 13. januar (20. dag jul).Etter kirkemøtet i Nikea i år 325 ble 25. desember fastsatt som Jesu fødselsdag, og feiringen av denne dagen begynte med pavens tilskyndelse i Roma en gang mellom år 350 og 360. Tidligere (fra omkring år 200) var det først og fremst Jesu dåpsdag 6. januar (epifani eller helligtrekongersaften) som ble feiret. I Roma regnet man vintersolverv til 25. desember, men noen storfest var ikke til denne dagen før etter at den kristne festen var blitt etablert der på den dato. Noe etter hadde slutten av den opprinnelige innhøstningsfest Saturnalia strukket seg frem til 24. desember.I norrøn tid var jul feiringen av midtvinterdagen 12. januar, 21 dager etter vintersolverv. Det er ikke funnet noen etymologisk forklaring på hva ordet betyr, men den eldste formen av ordet er ylir som er et flertallsord, eller dualisform i norrønt. Julemånedene antas å ha strakt seg fra omkring 14. november til cirka 13. januar. Guden Odin hadde tilnavnet Jólnir, og mye tyder på at han var midtpunktet for festlighetene rundt midtvintersfestene. Vi kjenner til blotingen og ofringene til guddommene, og i Norge spesielt til Odin, Tor og Frøy. I Sverige var guden Ull den dominerende. Sigvat skald beskriver sin ferd til Finnskogene og Eidskogtraktene i kvadet Austrfararvisur. Her var det diseblot, det vil si ofringer til fruktbarhetsgudinner.
På dette tidspunktet i norrøn tid gikk man etter måneåret, og ordet måne betyr egentlig måler av tid.
Den kristne feiring av Jesu Fødsel overskygget den hedenske jól. Markeringen av Jesu Kristi fødsel den 25. desember har noen synlige men ikke vesentlige likheter med gammel jul; festmat og navnet jul er de klareste likheter. Når Den ortodokse kirke feirer jul den 7. januar, er det ikke fordi de regner at Jesus ble født en annen dato, men fordi de fremdeles bruker den julianske kalenderen som har hatt flere skuddår enn den gregorianske, og derfor ligger 13 dager bak. Når skuddårsdagen i 2100 blir sløyfet, så vil forskjellen øke ytterligere, og den gresk-ortodokse jul vil da falle på 8. januar.
Jól eller jólablót, var en opprinnelig norrøn feiring med offer i anledning midtvinterdagen, lagt til 12. januar. Håkon den gode påbød på 900-tallet at landet skulle feire jul den 25. desember, samtidig med når den kristne høytiden ble feiret over hele Europa, og søkte å stoppe det hedenske offerritualet, som en del av en politisk prosess i å kristne Norge. Dermed ble den kristne høytiden arvtager til det gamle navnet «jul». Gulatingsloven knyttet den hedenske skikken med å «drikke jul» med regelen som sa at «ølet skal signes til takk for Kristus og Sankta Maria, til godt år og fred».I storparten av Europa har feiringen fått et kristent navn: På engelsk brukes navnet Christmas eller «kristmesse», tysk Weihnachten eller «vienatt», men i Skandinavia har høytiden fått beholde sitt gamle germanske navn jul. Engelsk har bevart Yuletide som en arkaisk form.
Typiske tradisjoner i julefeiringer over hele verden er kirkegang, levende lys, festlig lag, sammenkomster i familien, mektig, tradisjonspreget mat, gi gaver og almisser, symboler som rødt og grønt, nisser, engler, stjerner og julekrybber, og en rekke ulike tradisjoner som varierer fra land til land. I Norge blir julen feiret med julemat, levende lys og musikk; man gir hverandre gaver, de fleste pynter med juletre, og det er vanlig å holde julebord i forkant av julekvelden og juletrefest i romjulen. Kristne tradisjoner som kirkegang og lesning av juleevangeliet på julaften skjer mange steder i Norge, tidvis også av de som ellers ikke praktiserer den kristne tro.
Julenek og øldrikking kan ha førkristent opphav i Norge, mens juletre og julenisse er relativt nye skikker som spredte seg i Norge på slutten av 1800-tallet.
== Etymologi ==
Opphavet til ordet jul er uklart. Det eldste belegget for jul kommer fra et fragment Codex Ambrosianus A av den gotiske kalenderen som ble skrevet en gang på 500- eller 600-tallet. Fragmentet beskriver slutten på oktober og begynnelsen på november. Måneden november er overskrevet med «Naubaimbair: fruma Jiuleis», noe som kan tolkes som «November: første julemåneden», eller «November: Måneden før jul». Omkring 730 e.Kr. skrev den angelsaksiske munken Beda venerabilis at angelsaksernes kalender har måneden «geola» eller «giuli» som motsvarer desember eller desember og januar. Den 25. desember er første dagen i hedningenes nye år og angelsakserne feiret hele natten til «modergudinnenes ære»:
Etter at kristendommen ble innført benyttet germanerne samme begrepet for feiringen av Jesu fødsel som man tidligere hadde anvendt på den hedenske feiringen, slik man også gjorde med navnene på ukedagene. På 1000-tallets England og 1100-tallets Tyskland begynte man dog å kalle den kristne feiringen for «Cristes Mæsse» (Kristi messe), respektive «wîhe nah», Weihnachten eller «vienatt»; og på engelsk «christmas». I England beholdt man dog begrepet «Yule-tide» (juletid), men mer som tilleggsord. Yule kommer fra angelsaksiske ġeól eller ġeóhol og ġeóla eller ġeóli, hvor det førstnevnte indikerer «(12-dagers festen til) jul», senere «Christmastide»; og sistnevnte indikerer «(måneden til) jul», hvorved ǽrra ġeóla viser til perioden for julefesten (desember) og æftera ġeóla viser til perioden etter jul (januar).
Gjennom å sammenligne ulike språk har filologene rekonstruert at det urgermanske ordet var *jehwla eller *jxwla (x uttales her som i tysk «ach»). Ordet ble tidlig lånt inn i finsk hvor uttalene i sammenligning med de germanske språkene ble endret lite i de siste 2 000 årene, juhla betyr på finsk «høytid». Senere har finnene lånt ordet en gang til, joulu med betydningen «jul». Norrøne og i dagens islandske jól, som dansk, svensk og norsk jul som ble feiret i måneden ýlir; og angelsaksiske yule, er antatt å være avledet fra det nevnte urgermanske begrepet. Den etymologiske stamtavlen til ordet har forblitt usikker, skjønt det har vært fremmet tallrike spekulative forsøk på å finne indoeuropeiske slektskap utenfor den germanske språkgruppe. En populær oppfatning er at det kommer fra ordet «hjul», fra det antatte indoeuropeiske opphavsordet *qwelo- (gå rundt), i tolkningen av at året vender, men de fleste språkforskere mener det er ikke relatert og en myte som har oppstått i to uavhengige ords ytre likhet med hverandre.
== Geografiske særtrekk ==
=== I Norge ===
==== Ordet «jul» ====
Selve navnet jul stammer fra norr. uttrykket jól og feiringen ble kalt jólablót, fra den opprinnelige norrøn offerfeiringen av midtvinterdagen i Norden, som var lagt til 12. januar. Det er imidlertid noe uklart hvorfor julen ble feiret. Det har vært hevdet at julen egentlig var en todelt fest: først til ære for døde forfedre, så en nyttårsfest og start på det nye året. Noen hevder at det var til ære for Sola, slik at den skulle komme tilbake, mens andre hevder at det var til ære for fruktbarhetsguden Frøy.
==== Innføring av kristen jul ====
Håkon den gode påbød på 900-tallet at landet skulle feire jul den 25. desember, samtidig med når den kristne høytiden ble feiret over hele Europa, og søkte å stoppe det hedenske offerritualet som en del av en politisk prosess med å kristne Norge. Derfor ble den kristne høytiden arvtager av det gamle navnet «jul»; dette skjedde i større grad i Norden hvor uttrykk som kristmesse og den hellige natt og lignende er langt sjeldnere enn i land som England og Tyskland – skjønt i nazitiden ble det satt i gang kampanjer for å tale om «jul», men da tvert i mot for å fortrenge det kristne.
Fra norrøne saga fremgår at julen var den viktigste kristne høytiden etter påsken. Lovene fra den viste at juledagen var den viktigste helligdagen. Julen besto ellers av adventstiden og tiden etter juledagen. På juledagen skulle kirkene avholde tre messer på rad (kristmesse) og disse tre gudstjenestene skulle gjenspeile «de tre tidsaldre»: Midnattsmessen var tiden «før loven», den andre messen skulle «synges» da natt møtte dag (og representerte tiden under loven) og dagmessen betegnet nådens tid da «Herrens fødsel drev vantroens tåke bort fra de troendes hjerter og viste de rettferdige de evige lys». Betegnelsen «kristmesse» ble (uten hell) forsøkt overført til hele festperioden. I middelalderen ble det innført hviledager for å markere høytiden. Magnus Lagabøtes bylov bestemte at julefreden skulle vare i tre uker fra 21. desember. Bøter for fiendskap i ord eller gjerning ble fordoblet under julefreden. Rettssaker tok pause i juletiden. Rytmen i samfunnet ble styrt av den kristne julen samtidig som denne ble tilpasset eksisterende tradisjoner for midtvinterfest.
==== Forberedelser ====
Førjulstid er tiden før jul da juleforberedelsene gjøres, som innkjøp av julegaver, pynting, kakebakst og matlaging. Det finnes forskjellige oppfatninger av når førjulstiden begynner. I en rekke land har tidlig julehandel bidratt til at førjulstiden kan oppleves å ha begynt i november, kanskje allerede i oktober. Reklame for juleprodukter og potensielle julegaver og salg av julerelaterte produkter butikkene, som julemat, julemarsipan, juleøl, julepynt med mere, er både årsak og utslag av dette. Enkelte mener at en slik utvidelse av juletiden vanner ut julen og dermed ødelegger det spesielle med julen. Som en motreaksjon til utvidelsen av førjulstiden startet organisasjonen Framtiden i våre hender kampanjen «Gi oss jula tilbake!», som har som formål at førjuletiden skal begynne med adventstiden.
=== Høytidens navn i andre land ===
I storparten av Europa har feiringen et klarere kristent navn enn i Skandinavia: På engelsk brukes navnet Christmas eller «kristmesse», tysk Weihnachten eller «vienatt», fransk noël i betydningen fødsel. Engelsk har Yuletide som en arkaisk form.
== Tradisjoner ==
Typiske elementer i julefeiringer over hele verden er kirkegang, levende lys, festlig lag, sammenkomster i familien, mektig, tradisjonspreget mat, gaver og almisser, symboler som rødt og grønt, nisser, engler, stjerner og julekrybber, og en rekke forskjellige tradisjoner som varierer fra land til land. I Norge blir julen feiret med julemat, levende lys og musikk; man gir hverandre gaver, de fleste pynter med juletre, og det er vanlig å holde julebord i forkant av julekvelden og juletrefest i romjulen eller helt frem til trettendagen.
Kirkegang og lesning av juleevangeliet på julaften er sentrale elementer, tidvis også blant dem som ellers ikke praktiserer kristen skikk. Julen slik som den markeres i Norge og eller i Norden har hovedsakelig trekk fra den kristne Kristi fødselsfest.
Det hevdes gjerne at den også henter trekk fra den den gamle før-kristne norrøne julen og enkelte trekk fra den jødiske lysfesten hanukká, – i tillegg til romerske saturnaliafesten, men for det meste er særlig det siste (hanukka, saturnalia) vanskelig å belegge daglig med eksempler og kildefaste utviklingslinjer. Mens det er lett å forstå at assosiasjonsmulighetene mellom Kristus verdens lys og romerskikkens ubeseirede sol, er det ikke så liketil å se at de kristne hentet inspirasjon fra romernes festligheter, særlig ikke det utpregede og fremtredende romerske innslag som gambling, stripping og gruppeorgier.
Det er også vanskelig å se de helt store impulser fra hanukka til julefeiringen. Som fest var hanukka aldri spesielt viktig før den i moderne tid ble sett på som en slags «jødisk julefeiring». Det er stort sett i USA at man feirer hanukka.
== Den norrøne førkristne julens opphav ==
=== Praktisk bakgrunn ===
I Nord-Europa, der vinteren kan være streng, er det mengden av vinterfôr som avgjør hvor stor buskapen kan være. På senhøsten er det nødvendig å redusere flokken til et antall som man kan fø over vinteren. Som avslutning på slakteperioden er det naturlig å ha en fest.I Norge, der solen blir borte under horisonten eller bak høye fjell, har det vært en enkel sak å regne ut når solen snur. Allerede i jordbrukssteinalderen kan det ha vært en fest eller en rituell markering på denne tiden. Det germanske ordet jul synes å indikere at det dreier seg om en svært gammel høytid. Det er usikkert hvordan den førkristne julen i Norge ble feiret. Trolig var det en fellesgermansk fest. Forskerne tror at festen begynte 13. januar først med en privat fest hjemme, deretter i fellesskap der ritualer som ofring av dyr (blot) inngikk. Inntak av øl for å blidgjøre gudene og for fred og grøde var et viktig innslag. En teori er at den førkristne julen kan ha vært en form for forfedredyrking der festen ble holdt for de døde som kom tilbake. Skikken med å brenne lyse julenatten og la mat stå fremme kan skrive seg fra dette, noen steder lot man sengene stå ledige for de døde mens de levende sov på gulvet julenatten. En annen teori er at den norske julefeiringen var avslutning på en festperiode som begynte med slakting og brygging. Julefesten kan også ha vært en solfest slik det er kjent fra andre land. Den førkristne julen i Norden kan opprinnelig ha vært feiret midtvintersnatten og de to påfølgende dagene.
=== Midtvinter i åsatroen ===
==== Juleblot ====
I Norden har man drukket jol i lange tider før kristendommen ble introdusert. Feiringene ble lagt til første fullmåne etter første nymåne etter vintersolverv. Dette tilsvarer omtrent den 12. januar.
I norrøn tid samlet man seg til en slik midtvinterfest som varte i omtrent tre dager. Her skulle man blote for gudene, drikke øl og leve godt. Det er uklart hva som nøyaktig ble feiret under juleblotet. Det kan ha vært et blot for god grøde, for de døde, eller en sol- eller lysfest som motsvar til den mørke vinteren.
Juletiden var preget av kontrasten mellom fest og uhygge. Mens man drakk jol og koste seg, måtte man samtidig passe seg for de mørke kreftene som var løse. Oskoreia, eller bare Reia, var inntil nyere tid navnet på et skremmende følge av døde, trollpakk og ugjerningsmenn som dro rundt og skremte folk og fe. Det er uklart om denne skikken går tilbake til førkristen tid, eller om det er en omformet eller nyskapt skikk i tidlig kristen tid. I kristen tid var det særlig lussinatta den 13. desember man særlig skulle akte seg slike.
==== Julebukk ====
Geitebukken er et gammelt julesymbol som man i dag finner igjen i skikken med å gå julebukk og å pynte med halmbukker. De ulike skikkene bygger antagelig på dyrkingen av den norrøne guden Tor, dels ved å slakte en geitebukk til jul for å få et godt nytt år, dels ved å spille ulike julespill, eksempelvis hvor alle ble utstyrt med bukkehode og -pels og døde og kom til liv igjen.Julebukken kan opprinnelig ha vært en bukk som ble slaktet til jul for godt år. En annen teori er at julebukken skriver seg fra kirkelige opptog i middelalderen der djevelen ble fremstilt av en person med maske og bukkehorn.
==== Videre utvikling ====
Da Norge ble kristnet ble det lagt vekt på å erobre gamle tradisjoner og gi dem kristent innhold. Julefeiringen holdt fram med det samme navnet, men med delvis nytt innhold. Man avskaffet i stor utstrekning midtvintersblotet, og erstattet den – på ny dato – med feiringen av fødselen til Kvitekrist. Det var imidlertid en overgangsperiode på flere generasjoner da det ble både blotet og feiret Kristmesse den nye dagen, inntil bloting ble forbudt på 1000-tallet.
Hvor man tidligere brygget øl og blotet til de norrøne gudene, ble det nå pålagt å brygge øl og signe det i Jesu og jomfru Marias navn. Julebukken ble endret til en skapning som truet i førjulstiden, og som kunne dukke opp på festen.
Men selv om selve den førkristne julens rituelle kjerne, blotet, er blitt helt borte, har flere av dagens juleskikker utviklingslinjer tilbake til den gamle jola, Blant annet kan det å sette ut grøt til nissen i vår tid ha hatt sin bakgrunn i ofringene til forfedrene i gravhaugen, og holde seg inne med alle vesener som eksisterte.
=== Romerske midtvintersfester ===
Romerne feiret den 17. desember den livlige høytiden saturnalia til ære for Saturn ved å gi hverandre gaver og ved å spise og drikke godt og mye.
Romerne feiret også dies natalis Solis invicti, dagen for fødselen til den uovervinnelige solguden, ved vintersolverv som i den julianske kalenderen falt på den 25. desember. Tidlige kristne sammenlignet gjerne solens gjenfødsel på fødselen til den lysende gudefrelseren Jesus.
Det er imidlertid en misforståelse at datoen for denne romerske festen begrunner den vestkristne feiring den 25. desember. Den kristne datofiksering av Jesu fødsel fant sted på et tidspunkt da høytiden Saturnalia i sin helhet fremdeles ble feiret den 17. desember, skjønt senere justeringer fikk Saturnalia etterfølgende festligheter som strakk frem til 23. desember.
Misforståelsen stammer trolig fra margen til en utgave av en syrisk bibelkommentar skrevet av Dionysius bar-Salibi. På 1100-tallet skrev noen der i margen at kristmessen ble lagt på samme dag som den romerske solfesten Sol Invictus. Så ble det stille i mange hundre år før dette ble snappet opp på 1700- og 1800-tallet av tyskeren Paul Ernst Jablonski (kalvinistisk protestant), og så av den franske jesuittpateren Jean Hardouin. Etterhvert fikk denne oppfatningen festne seg. – Bjørn Are DavidsenFeiringen av Sol Invictus ble ikke lagt til 25. desember før et par hundre år etter Jesus, under keiser Elagabalus (203–222). Det kan nevnes at Elagabalus rett og slett måtte tvinge romere til å delta i disse nymotens feiringene. Han gjorde seg i det hele tatt så umulig at han ble myrdet etter få års styre, som 18-åring. Festen fikk likevel såpass feste at keiser Aurelian (215–275) innførte den i hele riket et par generasjoner senere. Når et så symbolsk festtidspunkt som 25. desember ikke kan spores lenger tilbake i Romerriket, henger det muligens sammen med at vintersolverv som fenomen («solen snur, det går mot lysere tider») ikke er så viktig i middelhavsområdet som kaldere verdensdeler med markant større forskjell på sollysets tidslengde til vinter- og sommerstid. Mens Norge hadde en sterk juletradisjon før kristningen på 1000-tallet, er det vanskelig å spore noe tilsvarende i de strøk der den kristne julefeiringen oppstod.
== Kristmesse ==
Hva man feirer i sammenheng med fødselen til Jesus, og hvilken tid man feirer denne, kan variere mellom kristne tradisjoner.
Plasseringen av Jesu fødsel til julen er en usikker datering ettersom det er få spor i Bibelen som antyder at Jesus ble født midtvinters. I Evangeliet etter Lukas er hyrdene ute på markene om natten og vokter over sauene, noe som tyder på at fødselen fant sted under lammingen om våren. I de første kristne menighetene ble Jesu fødsel ikke feiret; feiringen ble isteden knyttet til den dagen da Jesus sto opp igjen. De første historiske kildene som nevner en feiring av fødselen til Jesus i desember kommer fra midten av 300-tallet. Man kan ha valgt datoen 25. desember ettersom den ligger ni måneder etter Maria Budskapsdag den 25. mars, da Jesus ble unnfanget.Andre tidlige kristne feiret hovedsakelig de tre vise menn som kom med rike gaver til den nyfødte fredsfyrsten. Datoen for dette ble satt til 6. januar. Fødselsfeiringen på juledagen var mindre viktig, og fikk en egen liturgi først på 800-tallet.
I løpet av middelalderen ble fødselsdagen til Jesusbarnet viktigere. De førti dagene fram til juledagen, som begynte med martinsdag (eller mortensmesse), ble en fastetid, mens juletiden i kirkeåret tok til med juledagen og varte i de førti dagene fram til kyndelsmesse. Juleevangeliet fikk nå en sentral rolle. Det ble vanlig å framføre et spill eller framstille det i en julekrybbe, skikker som har holdt seg fram til våre dager. Sanger som gjenfortalte historien eller priset fødselen ble skrevet og framført.
Opp mot vår tid har det utviklet seg en rekke skikker med symbolsk, kristent innhold, med eller uten annet opphav, eksempelvis juletre, adventskalender, adventskrans og adventsstjerne. Tradisjonen med å gå i kirken på julekvelden har holdt seg ved lag, skjønt ikke i samme massive grad før 1900-tallets sekularisering. I 2005 gikk det eksempelvis 591 690, drøyt 1/7 av Den norske kirkes medlemmer, til luthersk gudstjeneste denne dagen i Norge.
=== Norge etter reformasjonen ===
Innholdet i julefeiringen ble ikke endret ved den protestantiske reformasjonen. De folkelige måtene å feire på ble forsøkt endret av de lutherske prestene som var redd for å videreføre hedenske eller katolske skikker. Den katolske kirken hadde videreført den rituelle øldrikkingen men omgjort til en drikk for Jesus og jomfru Maria. Ølbrygging til jul ble i middelalderen påbudt ved lov. I 1735 ble det i Danmark-Norge forbud mot såkalte julestuer – sammenkomster for lek, spising og drikking hjemme.
== Norrønt perspektiv ==
I «Skaldskaparmål», kapittel 55 av Den yngre Edda, er det gitt ulike navn på de norrøne gudene. En av navnene som er gitt er «Julevesen». Et verk av skalden Øyvind Skaldespiller som benyttet begrepet er sitert.I Håkon den godes saga i Heimskringla fortalte Snorre Sturlason om at den hedenske julen ble lagt om:
Han (Håkon) gjorde det til lov og jula skulle ta til på samme tid som hos kristne folk, hver mann skulle holde øl av ett mål malt, eller også legge bøter, og helg skulle holdes så lenge ølet varte- Før hadde juleholdet tatt til ved hokunatt («hoggenatten»), det var midtvintersnatt (12. januar), og så holdt de jul i tre netter...I samme saga blir jul referert til både som en fest og en tidsperiode:
Lenger ut på vinteren ble det stelt til jul for kongen inne på Mære (Sparbu sør for Steinkjer), men da det lei mot jul, satte de hverandre stevne de åtte høvdingene som stod for blotene i hele Trøndelag.Den eldste skriftlige kilden til den hedenske julefeiringen er «Haraldskvadet» av skalden Torbjørn Hornkløve som antagelig er diktet en gang rundt 900 for kong Harald Hårfagre:
«Ute» menes på havet, og guden «Frøys leik» er kamp. Her snakkes det om «å drikke jul», den hellige drikken øl eller mjød står i fokus under høytiden, og siden ble juleølet et påbud innenfor kirken om at hver mann skulle brygge øl til jul og signe det til de nye kristne gudene. I Gulatingsloven, kapittel 7, ble påbudet formulert slik:
Enda en ølbrygging har vi lovet å gjøre, husbonde og husfrue like mye hver, og signe det julenatten til Kristus og Sankta Maria til takk, til godt år og fred. Men om så ikke er gjort, da skal det bøtes 3 merker for det til biskopen.Påbudet er et interessant eksempel på synkretisme, det vil si religionsblanding, eller muligens akkulturasjon, det vil si kulturtilpasning. Her nevnes de kristne gudene, ølbryggingen som var så viktig i den hedenske religion, og den gamle kultformelen «til godt år og fred» levde videre i den nye tid.Juleblotet besto av et stort, felles måltid som besto av innviet kjøtt fra offerdyrene og hellig drikke i form av signet øl. De gamle nordmenn hadde behov for feit mat og samvær den mørke vintertiden. Grisen var Frøys hellige dyr og grisestek sto på bordet, og fremdeles serveres det svinestek som julemat i store deler av Norden. Denne skikken kan altså ha holdt seg tusen år. Mange juleskikker har blitt forklart med at de døde skulle komme tilbake julenatten. Skikken med at julematen skulle stå på bordet julenatten og huslyden skulle ligge i julehalmen på golvet, ble begrunnet med at de døde skulle ligge i sengene og spise av maten om natten.Rusdrikken øl, ǫl, eller den eldre formen alu, har i den norrøne mytologien et guddommelig opphav. Øl var en hellig drikk som ble traktert ved viktige overgangsritualer som fødsel (barnsøl), død (gravøl), og giftermål (festeøl), og ikke minst i julen (juleøl). Den rituelle øldrikkingen «til godt år og fred» tyder på at det kan ha vært en fruktbarhetsfest. I Håvamål (strofe 137) finnes det en gåtefull formulering til ølets særskilte krefter:
Når du drikker øl,
så søk jordas kraft,
for jorda tar imot ølet...
== Utviklingen av julefeiringen på 1800-tallet ==
De sentrale juleskikkene, juletre, julenissen og julegavene fikk sin form på 1800-tallet. Julegaver kjennes også fra tidligere tider, men da var det husbonden som gav mat til husmenn og fattige, og klær til tjenestefolkene. Alle skulle ha et nytt plagg til jul.
Julemåltidet er den skikken som har forandret seg minst. Fremdeles spiser de fleste fet mat og drikker juleøl som i førkristen tid. Lutefisken som julekveldsmåltid går tilbake til katolsk tid da man fastet før de store høytidene og ikke kunne spise kjøtt eller smør før på første juledag.
=== Julekrybben ===
Se hovedartikkel, Julekrybbe
Selv om det er Frans av Assisi som har fått æren for å ha oppfunnet den tredimensjonale betlehemsscene i 1223, viser eldre tegninger og malerier at dette likevel ikke var første gang. Men Frans' krybbespill i Greccio i Italia i 1223 gjorde et særlig inntrykk blant annet ved sin bruk av levende dyr.
Deretter fulgte en tilsynelatende kontinuerlig videreutvikling og videreutbredelse av julekrybben. Men denne ble avbrutt ved reformasjonen for protestantenes del; julekrybben ble da et rent katolsk fenomen, og ble ikke fullt akseptert eller godt kjent i ikkekatolske land som for eksempel Norge før godt ut på 1900-tallet.
Styrket av Tridentinerkonsilet (1545–1563) forsøkte fremfor alt jesuittene å gi de bibelske fortellinger en mer levende form med skuespill og plastiske fremstillinger. Den europavide utbredelse av julekrybben tok ikke til for alvor før fra ca. 1560, det året da jesuittene satte opp sin første julekrybbe i en kirke i Portugal. Julekrybber av den utforming som man er fortrolog med på 2000-tallet så man ikke før i 1562 da en slik ble oppsatt i en jesuitterkirke i Praha. Siden jesuittene var en av den katolske kirkes fremste misjonsordener, spredte skikken seg raskt til andre verdensdeler også. Men også andre katolske ordener, mannlige og kvinnelige, har vært med på utbredelsen av denne juleskikken.
=== Julenissen ===
Se hovedartikkel, Julenissen
Utgangspunktet for «julenissen» er den kristne helgen Nikolaus av Myra, en biskop på sørkysten av det som i dag er Tyrkia. Han var umåtelig populær også lenge etter sin egen tidsepoke, og populariteten bare tiltok ettersom feiringen spredte seg til Sørvest- og Vest-Europa. I lange tider hadde han i de tradisjonelle fremstillinger på seg både bispeskrud og mitra (bispelue), og den moderne nissedrakt, også i Norge, har tradisjonstråder tilbake til denne tremstillingsmåten. Likeså har gavefordelingen til barn bakgrunn i hans helgenbiografi, selv om den moderne julegavetradisjonen sikkert også henter kraft fra den bibelske skildring av vismennene fra østerland som bragte gaver til barnet i Betlehem.
I Frankrike ble den store barnefesten lagt til St. Nikolaus dag, 6. desember, eller Nilsmesse i norsk tradisjon. Til barnefesten var det vanlig å gi små gaver (Nikolaus-gaver) og denne skikken spredte seg til resten av Europa. På 1400-tallet ble Nikolaus selv som kom med gavene hjem til folk.Den norske fjøsnissen, altså den nisse som tilsiktes i julesangen På låven sitter nissen fra 1911, har (med unntak av navnet nisse fra Nils, Nikolaus) hjemlige røtter, men av samme slag som de ånder som går under fellesnavnet larer. Små røde nisser i moderne norsk julefolklore har kanskje norrøn animistisk bakgrunn, mens den store som deler ut gaver er en videreføring av en katolsk helgen. Den norske forestillingen om julenissen skyldes trolig en sammenblanding mellom nissen (tomten) og helgenen St. Nikolaus med det hvite skjegget. Den norske fjøsnissen inngikk i forestillingen om små, sjeldent synlige, vesener på gården med navn som tunkall, haugebonde, fjøskall og gardvord. Det var viktig å holde seg inne med disse underjordiske.Den senere og nå moderne utgave av julenissen, også utenlands, er bygd over disse gamle europeiske tradisjoner og gjenskapt av tegneren Haddon Sundblom på oppdrag for Coca-Cola. De historiske tradisjoner som opprettholder en sentral «pater familias» i julefeiringen forekommer over hele den arktiske Europa. På Nordkalotten er han beskrevet allerede på 1700-tallet, der han spenner åtte bukker for sleden og utstyrt med bjelle, sekk og stav besøker sine barn og barnebarn. På slutten av 1800-tallet kom også skikken med en utkledd gaveutdeler til Norge, men her ble de to nissetradisjonene blandet sammen. Importen av tyske nissemasker til Norge startet i 1890-årene og økte framover mot den første verdenskrig. Salget gikk snart like bra i byene som på landsbygda.Gjennom eksempelvis Walt Disneys barnevennlige filmer har en kombinasjon av nederlandske, engelske og finske tradisjoner smeltet sammen til den «Santa Claus» (og «Saint Nicholas», «Father Christmas», «Kris Kringle», eller kun «Santa») som nå har blitt et internasjonalt symbol for julen. Julenissens viktigste rolle er å dele ut julegaver til snille barn.
=== Juletreet ===
De eldste kildene som kan fortelle om juletrær skriver seg fra sørvestlige Tyskland og er fra begynnelsen av 1500-tallet. Fra byen Schlettstadt finnes det et dokument fra 1521 om at de måtte sette ut vakter for å passe på trærne i byskogen før jul. Byen Freiburg har et forbud mot å hogge juletrær fra 1554. I begynnelsen tyder det på at juletrærne ble pyntet i lokalene til håndverkslaug og forskjellige selskaper.
Trærne sto til helligtrekongersdagen og da fikk laugsmedlemmenes barn lov til å høste trærne.
I det katolske Mellom-Europa ble det forbudt å ha grankvister og smågran inne fordi prestene mente det var hedensk (første skriftlige kilde til forbudet er fra 1460). Ifølge Ormestad ble juletreet populært i det protestantiske Tyskland blant annet fordi det ble mislikt av den katolske kirke.Men skikkens utbredelse ut over det helt lokale er ut til å ha vært nært knyttet til protestantismens framvekst. Fra Strasbourg finnes en skriftlig kilde om juletrær i hjemmene datert 1605 Den første kilden man kjenner som beskriver bruk av levende lys på juletreet er fra Leipzig i 1632, skrevet ned av en såret svensk offiser som tilbrakte julen i et privat hjem.I løpet av 1700-tallet ble juletrær et alminnelig innslag i julefeiringen hos tysk adel og borgerskap. Johann Wolfgang von Goethes roman Den unge Werthers lidelser fra 1774 fikk stor betydning for kjennskapen og utbredelsen av juletreet både i bredere lag av befolkningen i Tyskland og i andre land i Europa. Goethe skildrer juletreet slik det stort sett kjennes i dag. «Han talte om, hvor glade de Smaa vilde blive, og om de Tider, da Døren, der blev uventet aabnet, og Tilsynekomsten af et pyntet Træ med Vokslys, Sukkergodt og Æbler bragte en i paradisisk Henrykkelse» (dansk oversettelse).
I katolske deler av Tyskland og det øvrige Europa ble juletreet lenge betraktet som en protestantisk skikk, og tanken å dekorere katolske kirker med slike trær var i lange tider omtrent umulig å tenke – det ville ha vært et religiøst forræderi. Men også protestantiske prester var lenge motstandere av juletreet. (Denne kirkelige skepsis er forlengst lagt til side.)
På 1600- og 1700-tallet spredde skikken seg fra by til by. Det var hoffene, høyere embetsmenn og andre folk som reiste mye som antagelig spredte skikken. Til Sverige skal juletreet ha kommet allerede på 1700-tallet. Det første juletreet i Danmark skal ha blitt pyntet i 1811. I Norge omtales det første juletreet på 1820-tallet. På 1900-tallet hadde skikken spredt fra til byene til alle deler av landet. I noen menigheter har det lenge vært motstand mot juletre i kirken. Det første vitnesbyrd om et juletre i Christiania er det fengselsdirektør Richard Petersen har fortalt om fra sin ungdom på 1820-tallet. Han sier at det var en tysk skikk som var innført av «en frøken Weinschenck». Etter hvert spredde juletreskikken seg også utover bygdene. Ut på 1900-tallet var juletre blitt vanlige i alle hjem med barn.
== Julefeiring ==
Jul blir forberedt og feiret i en periode som er noe ulik på forskjellige steder. Hvilken tidsrom som gjelder har sitt grunnlag i ofte strenge tradisjoner. De fleste land ferier jul rundt den 25. desember, men noen steder er Nilsmesse (eller Nikolasdagen) den 6. desember langt viktigere, andre steder legger man vekt på feiringen av helligtrekongersdag (eller trettendedagen) den 6. januar. Ifølge den julianske kalenderen, som noen ortodokse kirker følger, svarer 25. desember til 7. januar i den gregorianske.
=== Førjulstid ===
Forberedelsene til jul kommer i gang i god tid før selve feiringen. «Julestria» er begrep som viser til grundig husvask og tilberedelse av mat til høytiden, som julebakst og tidlig juleslakting. I moderne tid er matlaging, kakebaking, innkjøp av julegaver og å sende julekort blitt en arbeidskrevende og til tider stressende del av førjulstiden for enkelte.
Tradisjonelt begynner den norske førjulstiden den 1. desember eller første søndagen i advent, men handelsstanden kan begynne med juledekorasjon og sette fram julevarer flere uker i forveien.
I Norge har baking til jul vært en viktig tradisjon og det skulle gjerne være bedre sorter brød enn ellers. Slaktingen skjedde om høsten og fet mat skulle være spesielt til jul, blant annet i form av sylte. Brygging av øl var også en av forberedelsene til jul, i middelalderen var det også påbudt ved lov å brygge øl.
==== Advent ====
Advent (lat. adventus – ankomst) er begynnelsen på kirkeåret og er en forberedelsestid til Jesu ankomst. I utgangspunktet handler dette først og fremst om hans andre komme til jorden, som beskrevet i Markus 13:26. I folkelig tradisjon blir dette naturlig nok først og fremst knyttet til Jesu første ankomst (fødsel). Mens advent begynner den fjerde søndagen før jul i vestlige kirker, varer den i hele førti dager i den ortodokse kirke. I kirker med liturgiske farger er lilla den vanligste fargen, men blått og rosa blir også noe brukt.I de katolske og ortodokse kirkene innebærer adventstiden en fasteperiode som et motsvar til fastetiden før påske. Tiden kan også markeres med å tenne adventslys hjemme og i kirke, både med levende lys i adventskranser og elektrisk lyspynt som adventsstjerner, juletrelys og adventslysestaker. Man utfører mange handlinger som medvirker til å bygge opp en forventning, som julekalender, gradvis lage julekrybbe, eller tenne et nytt adventslys hver søndag.
==== Lucia ====
Luciadagen blir feiret den 13. desember og er i dag særlig viktig i Sverige. Dagen blir markert med luciasang, barn kledd i hvitt, gjerne pyntet med luciakroner eller glitter, og bærer på levende lys og deler ut lussekatter. Dagen har røtter både i den katolske dyrkelsen av den hellige Lucia fra Siracusa på Sicilia, og i norrøn feiring av vintersolvervet. Samtidig er dagen en relativt ny tradisjon; den ble innført på nytt i Sverige på slutten av 1800-tallet og har fra 1950-tallet spredt seg til resten av Skandinavia.
Katolikker innvandret fra katolske land, også dem fra Italia (medregnet både sicilianere og napolitanere hvorfra melodien til Luciasangen kommer), slås med overraskelse over denne nordeuropeiske folklore knyttet til den hellige Lucia. Selv om den katolske helgenberetning gir ryggdekning til utviklingen av slike opptog som de nordiske, kjenner man ikke til noe tilsvarende i deres hjemlige trakter.
==== Lille julaften ====
Dagen før julaften, 23. desember, blir i Norge kalt for lille julaften. Tradisjonelt blir dagen kalt for Tollesmesse eller Sjursmesse og er til ære for den islandske biskop Þórlákr Þórhalsson (1133–1193), som ble kåret til helgen i 1198. På denne dagen blir det gjort rent i huset, byttet sengehalm og la rent sengetøy i sengene. For mange er det tradisjon å pynte juletre på denne dagen og gjøre de siste forberedelsene før selve julaften. De siste årene har det vært den dagen da butikkene har hatt størst omsetning i julehandelen.
=== Julekvelden ===
Julekvelden den 24. desember blir regnet som den første og viktigste dagen i julen i flere land, selv om den kirkelige høytiden og fødselsdagfeiringen for Jesus først skjer den 25. Man mener at dette har sin årsak av at midnattsmessen, som virkeligheten skal være klokken 12 natt til juledagen, ble flyttet fram i tid til ettermiddagen på julekvelden. Julaften er i folkelig bevissthet selve julens høydepunkt i Norden, og i noe mer begrenset grad i Polen, Portugal, Quebec, Russland, visse deler av Tyskland, Sveits og Østerrike, hvor man åpner julegaver om kvelden, og i Italia, hvor de åpner julepresangene om morgenen. I Norge går mange i kirken på denne dagen, og det er ofte vanlig å tenne lykter på gravene til nære slektninger. Klokken 1700 kimer alle kirkeklokkene, og slik ringes julen inn og julehelgen begynner.
Til middag julekvelden spiser man som regel tradisjonell mat, og de fleste har det samme til julemiddag år etter år. I Norge er ribbe og pinnekjøtt de vanligste hovedrettene og med julepølse og medisterkake som de viktigste tilleggsrettene. Det er vanlig å spise til man blir mer enn mett, og det blir senere servert dessert. Risengrynsgrøt eller riskrem med mandel i kan serveres på julaften eller tidligere i førjulstiden.
På kvelden sitter man hjemme sammen med familien og åpner julegaver. Som regel går man rundt juletreet, særlig i husstander med små barn, og synger julesanger før pakkene kan bli åpnet. Mange steder må man vente på julenissen, – som regel en utkledd person fra selskapet, eller en venn av familien fra nabolaget – som kommer innom og begynner gaveutdelingen. Noen steder, som i deler av Tyskland og i Øst-Europa, er det ikke en gammel mann, men kristusbarnet selv som deler ut gaver. Mens hele juletiden er preget av åpenhet og gjestmildhet er selve julaften som regel knyttet utelukkende til familien. Det betraktes som uhøflig å gå på besøk til andre på selve julaften.
I de land som feirer jul hovedsakelig på juledagen er dette den siste store klargjøringsdagen. Om kvelden møtes man til et stort måltid, eller går ut og feirer dagen sammen med andre.
==== Juledagen ====
Juledagen, eller første juledag, er også som regel betraktet som en privat dag for familien, og blir i Norge som regel feiret med juledagsmiddag — et måltid som er noe mindre tradisjonsbundet enn julemiddagen på julekvelden. Mange familier står sent opp og hopper over frokosten og spiser julemiddagen tidlig. Juledagsmiddagen er et utpreget familiemåltid, og det er sjelden man går på besøk i nabolaget på juledagen. Om man bryter denne skikken kan man enkelte steder bli kalt for «juledagspetter» eller med lignende navn.
Mange familier har gjennom tid opprettet egne faste tradisjoner for første juledag om hva som forventes servert og hva man gjør. Således kan nygifte ektepar som feirer jul selvstendig oppleve at den ene parten ikke føler at «det er riktig». Enten er det den ene parten som får prege tradisjonen i den nystartede familien, eller de møtes i et kompromiss og starter således en egen familietradisjon.
==== Andre juledag ====
Andre juledag endres opplevelsen av julen, fra det private og det har tradisjonelt vært dagen for de store nabo-, venne- og familiesammenkomstene i Norge. På bygdene er det ofte offentlig fest om kvelden. I byene er det en stor premieredag for kinofilmer. Mens andre juledag er helligdag i Norge er det en arbeidsdag i mange land, og romjulssalget i butikkene begynner denne dagen.
==== Romjulen ====
Dagene mellom julehelgen og nyttårsaften kalles for romjul (eller sjeldnere romhelg eller mellomjul). Selve ordet «romjul» kommer fra norrønt «rúmheilagr», fra (dagr) halv hellig (dag), altså dagen som man «ikke trenger å holde strengt hellig». Romjul er ikke kjent i andre kristne kulturer enn den nordiske, men har en parallell i hol hammo‘éd i jødedommen. I denne tiden er det vanlig å holde juletrefester og gå julebukk. I noen europeiske land var også stjernespill vanlige. I takt med at mange juleelement er flyttet framover i tid har romjula mistet mye av sin opprinnelige betydning, og mange går på arbeid som vanlig etter at julehelgen slutter.
==== Slutten på julen ====
Når julen slutter varierer i de ulike kulturer. I dag er det ofte nyttårsfeiringen og nyttårsdagen den 1. januar som avslutter julen. Juletrefester ble gjerne holdt fram til helligtrekongersdag. I Skandinavia varer høytiden helt fram til 13. januar eller tyvende dag jul (også kalt for Knuts dag). I deler av Norge blir julefeiringen avsluttet med «kjerringjuldagen» ved kyndelsmesse den 2. februar. Da var mannfolkene reist på fiske, og kvinnfolkene kom sammen og spiste opp det som måtte være igjen av julematen.Fra gammelt av ble det regnet at det var tolv juledager. Helligtrekongersdag (den 6. januar) skulle julen være slutt og juleølet skulle være drukket. Den 6. januar er trettende juledag.
Når den i gammel tid kunne bli kalt «Trettendedagen gamle juledagen», skyldes det kalenderreformen – innføringen av den gregorianske kalender i 1700. Da ble tolv dager fjernet i kalenderen, slik at gamle 1. juledag falt på den 6. januar.
Tjuendedagen ble omtalt allerede i midten på 1200-tallet som «gisladag». I en runekalender fra 1328 blir dagen omtalt som atundi dagr. På noen steder ble julen jaget ut med bjørkeris. Man gikk da fra rom til rom og det ble slått med riset i hver krok og julen ble til slutt jaget ut gjennom døren. Tyvende dag jul var den absolutt siste dagen for et etterjulsgilde med de siste restene av julemat og -drikke. På primstaven er merket med blant annet en feiekost og et drikkehorn som var snudd på hodet for denne dagen. Feiekosten var til å feie ut julen og det oppnedvendte drikkehornet viser at juleølet skulle være drukket opp.
=== Julefarger ===
Noen farger har tradisjonelt blitt brukt i dekorasjoner, symboler og annet i feiringa av jul, både den kristne og verdslige. Kirkeåret er inndelt i forskjellige liturgiske farger ettersom hva som skjer.
Rødt er åndenes og martyrenes farge. Fargen symboliserer ild og blod. Rødt brukt for å symbolisere kjærlighet, men da ikke innen kristendommen.
Grønn blir brukt for å symbolisere liv. I kristen tro symboliserer grønn det evige liv, som Jesus lover de troende. Det er herfra at man har skikken med å ha ett tre inne i stuen. Da bruker man et tre som ikke mister grønnfargen.
Lilla symboliserer at vi venter på at jesus barnet skal bli født. Lilla blir mye brukt i advent for å minne oss om akkurat dette.
== Økonomi ==
Julen er vanligvis den største årlige økonomiske stimulans for mange nasjoner. Salget øker dramatisk i bortimot all handel og detaljsalg. Butikkene selger tradisjonelle og introduserer nye produkter til kundene, som kjøper gaver, dekorasjoner og forbruksartikler. Juleprodukter av alle slag selges alltid i store mengder, som flagg, kurver, engler, glitter og julelys. I 2007 ble det importert over 4 000 tonn julepynt og juletrelys til Norge, nesten en kilo til hver av oss. Siden 1999 har julepyntimporten økt med nesten 70 prosent.Kina er (2012) det landet som eksporterer mest av disse varene til Norge (mer enn 3/4-deler) og til utenverdenen forøvrig. De aller fleste produksjonssteder for julerelaterte varer er i fylket Yiwu (kinesisk: 义乌, pinyin: Yìwū) i provinsen Zhejiang. Faktisk førte den økonomiske krisen i blant annet Europa i 2011–2012 til bekymring for kinesisk juleeksport, ettersom det er flere lokalsamfunn og en betydelig arbeidsstokk i Kina som produserer nesten utelukkende for julen men også Sverige og Danmark eksporterer mye julepynt til Norge.
I USA alene har det blitt beregnet at en fjerdedel av all personlig forbruk skjer i løpet av julehandelen. Tall fra det amerikanske byrået for statistikk og folketelling, Bureau of the Census, har oppgitt tall som forteller at butikksalget steg fra 20,8 milliarder i november 2004 til 31,9 milliarder dollar i desember 2004, en økning på 54 prosent. For en del butikkvarer er økningen enda større, i bokhandelen stiger salget med 100 prosent og til 170 prosent i gullsmedbutikker. I det samme året økte sysselsettingen i butikkene fra 1,6 millioner til 1,8 millioner i de to månedene fram til jul.Til sammenligning er tendensen den samme i Norge. Bokhandlene omsetter for rundt 950 millioner kroner i desember, det vil si 150 prosent av vanlig omsetning. Sportsbutikkene har omsetning for 2,2 milliarder i desember, noe som er rundt 1 milliard, eller over 90 prosent, mer enn gjennomsnittet for tiden fra januar til november.
Salg av gull- og sølvvarer utgjør i Norge rundt 700 millioner kroner i julemåneden. Dette er over tre ganger så mye som gjennomsnittet for årets andre måneder. Elektriske husholdningsapparater, TV, stereo, mobiltelefoner og lignende, omsettes for nesten dobbelt så mye i desember som resten av året. I desember i alene vil salget av slike produkter være på 2,8 milliarder kroner.I desember 2010 avslørte avisen VG at prisene på enkelte elektriske produkter fra de store kjedene faktisk ble satte opp fram mot jul, for noen varer ble prisen nær fordoblet, noe Forbrukerrådet reagerte svært negativt på, og karakteriserte det som «reell utnyttelse av forbrukerne» og «direkte umoralsk».
== Kritikk ==
=== Julefeiring og økonomiske ulikheter ===
Kontrasten mellom julaften for de rike og den samme høytiden for de som har lite er blitt skildret i litterære verk som Karens jul av Amalie Skram. Charles Dickens kritiserte mangelen på omtanke for andre i sin skildring av gnieren Scrooge i Et juleeventyr (A Christmas Carol), utgitt i 1843 og filmatisert en rekke ganger.
Noen har den juletradisjon hvor man forsøker å bøte på forskjellen mellom rik og fattig ved å gi almisser, mat og gaver til trengende, eller økonomiske bidrag til veldedige organisasjoner. Disse organisasjonene har ulike opplegg for julen som felles julesamlinger for enslige, og holde åpne kontakttelefon for dem som har behov for kontakt.
== Sekulær julefeiring ==
Julen feires også kulturelt eller ikke-religiøst, og utbredte juletradisjoner som juletre, julegaver og spesielle matretter er ikke-religiøse deler av julefeiringen. Moderne julefeiring har tatt opp i seg flere slags fester i ett. I nordlige strøk er det årets mørkeste tid og en fest for lyset, det er i store deler av verden en fest for familien og slektninger (i eldre norsk tradisjon også for avdøde slektninger), det er en fest for grøde og fruktbarhet (ved Middelhavet etter innhøstingen, i nordlige strøk markeres det ved eviggrønne vekster) og det er en av de viktigste kristne høytidene. I multireligiøse samfunn og sekulære stater blir det kristne aspektet nedtonet ved å la julen være en vinter- eller solvervsfest, og for eksempel i USA ønsker man hverandre «happy holiday».
== Motstand mot julefeiringen ==
Noen tidlige teologer, som Origenes, var imot feiring av alle fødselsdager og spesielt den til Jesus. Origenes anførte at Bibelen ikke omtalte fødselsdagen til en eneste rettvis mann, men kun fødselsdagene til farao og Herodes. På 300-tallet (20-30 år etter julefeiring var innført) ble det klaget over at den kristne julefeiringen hadde utartet til fest og fyll.Etter reformasjonen ble den tradisjonelle feiringen noe steder forbudt av puritanere. I England falt jul i 1642 på en onsdag, en dag for faste, og det ble erklært at fasten skulle overholdes også juledag. Parlamentet fastholdt i 1647 at feiring av jul (samt påske og pinse) skulle erstattes av ydmyk faste. Forbudet ble opphevet i 1660. Oliver Cromwell, den puritanske diktatoren i England, forsøkte i 1652 å forby julefeiring. I Boston i USA ble julefeiring forbudt fra 1659 begrunnet med at julefeiringen i andre land var preget av overtro og vanæret Gud og mennesker. Forbudet ble opprettholdt til 1681, da en ny bølge immigranter fra Europa krevde å få feire jul. Jehovas vitner ser på julen som en hedensk høytid, og fremholder at ingen av de første kristne feiret jul. Jesus ble neppe ble født 25. desember, og vitnene feirer derfor ikke jul.Sovjetunionen utgav fra 1928 skriv som oppfordret til å avskaffe julefeiringen, og i stedet feire den 31. hver måned som en anti-religiøs dag. Julen ble etter Sovjetunionens oppløsning gjeninnført som offisiell høytidsdag i Russland.Saudi-Arabia, Nord-Korea, Tadsjikistan, Somalia, Albania og Kina er blant landene som har forsøkt å forby eller kraftig begrense julefeiringen på 1900- og 2000-tallet.Kristne som feirer jul kritiserer ofte kommersialiseringen og sekulariseringen av høytiden og prøver å legge mer vekt på den egentlige meningen som Jesu fødsel. Derfor har det vært startet aksjoner som å «ta julen tilbake». Både kristne og folk innenfor miljøbevegelsen hevder med stor styrke at verden ikke trenger en kjøpefest. Fremtiden i våre hender og Changemaker introduserte i 1997 kjøpefri dag siste lørdag i november, for slik å markere motstand mot forbruksvekst.De som ikke regner seg som kristne reagerer ofte på den kristne markeringen av julen.Noen feirer jul som markering av den mørkeste tiden av året (ref. Jol) og med fokus på familie og venner uten fokus på kristmesse. Det finnes julekort med «nøytrale» hilsninger som eksempelvis «Happy Holidays» ('gledelig høytid'), eller «Season's Greetings» ('årstidens hilsener'). «God jul» regnes dog av de fleste som en nøytral hilsen. Alternative julesanger finnes blant annet i Hans Rotmos: «Vårres jul».
== Se også ==
Nilsmesse – Gryla – Juleblot
Julebord – julefrokost
Kategori:Julekalendere
Pinganguo
== Noter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Berg, Knut Anders; Tessem, Liv Berit og Wiedswang, Kjetil (1993): Julen i norsk og utenlandsk tradisjon, Oslo. ISBN 82-05-21768-8
Bø, Olav (1970): Vår norske jul, Oslo. ISBN 82-521-1076-2
Celander, Hilding (1922): Nordisk jul I. Stockholm (Del II kom aldri ut)
Espeland, Velle (2000): Julenissen og andre nissar. Oslo. ISBN 82-530-2221-2
Feilberg, Henning Fredrik (1904): Jul Bind I og II. København
Forbes, Bruce David (2007): Christmas: a Candid History. Berkley. ISBN 978-0-520-25802-0
Kelly, Joseph F. (2004): The Origins of Christmas. Minnesota. ISBN 0-8146-2984-9
Heland, Birgitta von (1995): Julgranen, faktahäfte från Helsingborgs museum 17
Hodne, Ørnulf (1996): Jul i Norge. Oslo. ISBN 82-02-16295-5
Lebech, Mogens (1966): Julenissen. København
Löfgren, Orvar (1991): «Drømmen om den perfekta julen: Stora julgrälet och andra traditioner». I: Svenska vanor och ovanor, Festskrift til Nils-Arvid Bringéus 29. mars 1991. Også i en bearbeidet engelsk versjon: «The Great Christmas Quarrel and Other Swedish Traditions» i Miller, Daniel (red.) (2001): Unwrapping Christmas. Oxford. ISBN 0-19-828066-1
Ohrvik, Ane (2004): Nisser: fra helgen til sinnatagg, Oslo. ISBN 82-90425-85-6
Piø, Iørn (1989): Historien om julemanden fortalt for børn og voksne, København. ISBN 87-87897-94-6
Piø, Iørn (1989): Den gamle jul, København
Stokker, Kathleen (2000): Keeping Christmas: Yuletide Traditions in Norway and the New Land, St. Paul. ISBN 0-87351-389-4
Weiser-Aall, Lily (1952): «Juletereet i Norge», i NORVEG, Folkelivsgransking 2, s. 21 – 84
Weiser-Aall, Lily (1953): Julehalmen i Norge. Småskrifter fra Norsk etnologisk gransking. Oslo
Weiser-Aall, Lily (1954): Julenissen og julegeita i Norge. Småskrifter fra Norsk etnologisk gransking. Oslo 1954
== Eksterne lenker ==
(en) Christmas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Christmas – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Litt om norske juletradisjoner
Mer om gamle juleskikker i Norge
Juletradisjoner – en målestokk for velferd, Forskning.no 21. desember 2010
Artikkel i Dagbladet om ordet jul
Guide til julen for moderne mennesker fra Aktiv i Oslo.no
Tekster, noteark og lydfiler til norske og engelske julesanger
Digitalkopi av Knut Anders Berg, Liv Berit Tessem, Kjetil Wiedswang: Julen i norsk og utenlandsk tradisjon (utgitt av Gyldendal, 1993)
NTNU Universitetsbibliotekets nettutstilling om merkedager i advents- og juletiden | | manus = | 198,025 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hiroyuki_Kanai | 2023-02-04 | Hiroyuki Kanai | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Filatelister', 'Kategori:Fødsler 16. mai', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Japanske forretningsfolk', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Osaka'] | Hiroyuki Kanai (født 1925 i Osaka, død februar 2012) var en japansk forretningsmann og filatelist. Hans samling av klassiske frimerker fra Mauritius er omtalt som tidenes beste frimerkesamling fra ett enkelt land.Kanai var sønn av en rik forretningsmann, og som voksen overtok han ledelsen av flere av farens firmaer. Gjennom dette oppnådde han økonomisk frihet til å dyrke hobbyen han hadde hatt sia femårsalderen. Han bygde opp svært gode og spesialiserte samlinger av frimerker fra Japan, New Brunswick, Nova Scotia, Trinidad, Mauritius og Finland. Han oppnådde flere høythengende priser på internasjonale utstillinger.
Mauritius-samlinga inneholdt flere av de svært sjeldne «Post Office»-merkene fra 1847, som var landets første utgivelser. På private hender skal det bare finnes ett ubrukt eksemplar av hver av verdiene 1 penny og 2 pence; Kanai eide begge. Han hadde også det eneste kjente brevet som er frankert med begge disse merkene. Da Kanais samling blei stykka opp og solgt på auksjon i 1993, gikk dette brevet for drøyt 30 millioner kroner, noe som gjør at det fortsatt (2014) er verdens dyreste filatelistiske objekt.Kanai var president i det japanske filatelistforbundet i ei rekke år. Han var et hyppig brukt jurymedlem ved internasjonale utstillinger og er innrullert i «The Roll of Distinguished Philatelists» i Royal Philatelistic Society i London, verdens kanskje høyeste utmerkelse på feltet. Han blei tildelt den japanske Æresmedaljen av keiser Hirohito. En motorvegtunnel i Osaka er oppkalt etter ham.
| Hiroyuki Kanai (født 1925 i Osaka, død februar 2012) var en japansk forretningsmann og filatelist. Hans samling av klassiske frimerker fra Mauritius er omtalt som tidenes beste frimerkesamling fra ett enkelt land.Kanai var sønn av en rik forretningsmann, og som voksen overtok han ledelsen av flere av farens firmaer. Gjennom dette oppnådde han økonomisk frihet til å dyrke hobbyen han hadde hatt sia femårsalderen. Han bygde opp svært gode og spesialiserte samlinger av frimerker fra Japan, New Brunswick, Nova Scotia, Trinidad, Mauritius og Finland. Han oppnådde flere høythengende priser på internasjonale utstillinger.
Mauritius-samlinga inneholdt flere av de svært sjeldne «Post Office»-merkene fra 1847, som var landets første utgivelser. På private hender skal det bare finnes ett ubrukt eksemplar av hver av verdiene 1 penny og 2 pence; Kanai eide begge. Han hadde også det eneste kjente brevet som er frankert med begge disse merkene. Da Kanais samling blei stykka opp og solgt på auksjon i 1993, gikk dette brevet for drøyt 30 millioner kroner, noe som gjør at det fortsatt (2014) er verdens dyreste filatelistiske objekt.Kanai var president i det japanske filatelistforbundet i ei rekke år. Han var et hyppig brukt jurymedlem ved internasjonale utstillinger og er innrullert i «The Roll of Distinguished Philatelists» i Royal Philatelistic Society i London, verdens kanskje høyeste utmerkelse på feltet. Han blei tildelt den japanske Æresmedaljen av keiser Hirohito. En motorvegtunnel i Osaka er oppkalt etter ham.
== Kilder ==
Ørn Grahm: «Eide verdens beste samling», i Frimerkeposten, nr. 1, 2014, side 20–25.
Nekrolog på nettstedet til auksjonsfirmaet David Feldman, datert 6. februar 2012; besøkt 31. desember 2014.
== Referanser == | Hiroyuki Kanai (født 1925 i Osaka, død februar 2012) var en japansk forretningsmann og filatelist. Hans samling av klassiske frimerker fra Mauritius er omtalt som tidenes beste frimerkesamling fra ett enkelt land. | 198,026 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_verdenscupvinnere_i_alpint_for_menn | 2023-02-04 | Liste over verdenscupvinnere i alpint for menn | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Verdenscupen i alpint'] | Liste over verdenscupvinnere i alpint for menn omfatter alle vinnere i verdenscupen i alpint fra 1967 til dags dato. Listen inneholder alle utfor-, super-G-, storslalåm-, slalåm-, kombinasjon-, parallell-konkurranser og parallell-storslalåm-konkurranser, men viser ikke lagkonkurranser.
| Liste over verdenscupvinnere i alpint for menn omfatter alle vinnere i verdenscupen i alpint fra 1967 til dags dato. Listen inneholder alle utfor-, super-G-, storslalåm-, slalåm-, kombinasjon-, parallell-konkurranser og parallell-storslalåm-konkurranser, men viser ikke lagkonkurranser.
== Vinnerstatistikk ==
Totalt 303 alpinister fra 20 nasjoner har vunnet minst ett individuelt renn . Den første vinneren, i 1967, var østerrikeren Heinrich Messner, som vant slalåmrennet i Berchtesgaden. Alpinister fra nitten nasjoner fra tre kontinent har vunnet løp; Jugoslavia og Slovenia er oppført separat, men regnes som én nasjon; også Tyskland og Vest-Tyskland blir vist, men telles sammen. Den første vinneren for sitt land er uthevet i blått.
Jean-Claude Killy var den første alpinisten som vant renn i to forskjellige sesonger (1967 og 1967/1968). Patrick Russel var den første til å vinne renn i tre og fire sesonger, mens Henri Duvillard ble førstemann til å vinne renn i fem forskjellige sesonger. Gustav Thöni var den første som vant renn i seks, sju og åtte forskjellige sesonger, mens Ingemar Stenmark ble den første alpinisten som vant renn i ni, ti, elleve og tolv sesonger, og er den eneste som har vunnet renn i 13 forskjellige sesonger. Han vant renn mellom 1974/1975 og 1988/1989. Stenmark er også den eneste som har vunnet renn i ti sesonger på rad (fra 1974/1975 til 1983/1984).
Jean-Claude Killy vant alle sine 18 renn over bare to sesonger, mens Günther Mader vant sine 14 renn over ni sesonger. Michael von Grünigen er den høyest plasserte alpinisten som bare har vunnet i én disiplin, med sine 23 seire i storslalåm.
103 alpinister har bare vunnet ett renn. Utforrennene har hatt totalt 120 forskjellige vinnere (Manuel Osborne-Paradis ble nummer 100 i 2009), super-G har hatt 83 forskjellige vinnere, storslalåm har hatt 102 forskjellige vinnere (Lucas Braathen ble nummer 100 i 2020), slalåm har hatt 117 forskjellige vinnere (Cristian Deville ble nummer 100 i 2012), kombinasjon har hatt 40 forskjellige vinnere, de parallelle øvelsene har hatt ti forskjellige vinnere og de parallelle storslalåmøvelsene har hatt ni forskjellige vinnere.
Den yngste vinneren er Piero Gros (født 30. oktober 1954), som vant storslalåm i Val-d’Isère den 8. desember 1972 i en alder av 18 år og 39 dager. Den eldste vinneren er Didier Cuche (født 16. august 1974), som var 37 år og 192 dager gammel da han vant Super-G i Crans Montana den 24. februar 2012.
== Milepæler ==
første til å vinne 10 renn i én disiplin: Jean-Noël Augert (slalåm)
første til å vinne 20 renn i én disiplin: Franz Klammer (utfor)
første til å vinne 10 renn i to disipliner: Ingemar Stenmark (storslalåm og slalåm)
første til å vinne 20 renn i to disipliner: Ingemar Stenmark (storslalåm og slalåm)
første til å vinne 30 renn i to disipliner: Ingemar Stenmark (storslalåm og slalåm)
første til å vinne 40 renn i to disipliner: Ingemar Stenmark (storslalåm og slalåm)
første til å vinne 10 renn i tre disipliner: Pirmin Zurbriggen (utfor, super-G, og kombinasjon)
første til å vinne 5 renn i fire disipliner: Marc Girardelli (super-G, storslalåm, slalåm, og kombinasjon)
første til å vinne 5 renn i alle disipliner: Bode Miller
== Liste over verdenscupvinnere ==
Disipliner innført i verdenscupen: DH, GS, SL (1967); KB, PSL (1975); SG (1983); PSL (2016)
NA - Disiplinen eksisterte ikke
Sesong viser hvilke(n) sesong(er) utøveren vant
Ved likt antall seire er listen sortert kronologiskSist oppdatert: 29. januar 2023
██ aktive utøvere
██ første utøver som vant for sin nasjon
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
FIS-ski.com - offisielle resultater for verdenscupen i alpint | 100px|border|Alpine skiing | 198,027 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_verdenscupvinnere_i_alpint_for_kvinner | 2023-02-04 | Liste over verdenscupvinnere i alpint for kvinner | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Verdenscupen i alpint'] | Liste over verdenscupvinnere i alpint for kvinner omfatter alle vinnere i verdenscupen i alpint fra 1967 til dags dato. Listen inneholder vinnere i utfor, super-G, storslalåm, slalåm, kombinasjon, parallellslalåm og parallell-storslalåm, men ikke lagkonkurranser.
Totalt 253 alpinister fra 21 nasjoner har vunnet minst ett individuelt renn. Den første vinneren i 1967 var canadieren Nancy Greene, som vant slalåmrennet i Oberstaufen. Den nyeste oppføringen på denne listen er Kanadas Valérie Grenier, som vant storslalåm i Kranjska Gora den 7. januar 2023. Alpinister fra 21 nasjoner fra tre kontinenter har vunnet renn; Jugoslavia og Slovenia er oppført separat, men regnes som én nasjon; også Tyskland og Vest-Tyskland blir vist, men telles sammen. Den første vinneren for sitt land er uthevet i blått.
Marielle Goitschel var den første alpinisten som vant renn i to forskjellige sesonger (1967 og 1967/1968). Perrine Pelen er den høyest plasserte alpinisten som bare har vunnet renn i én disiplin, med sine 15 seire i slalåm. Totalt har 84 alpinister vunnet bare ett renn. Den yngste vinneren er Christa Zechmeister (født 4. desember 1957) som vant slalåmrennet i Val-d’Isère den 7. desember 1973. Den eldste vinneren er Elisabeth Görgl (født 20. februar 1981), med sin seier i utforrennet samme sted den 21. desember 2014. Mikaela Shiffrin er den høyest rangerte alpinisten med sine 83 rennseire. | Liste over verdenscupvinnere i alpint for kvinner omfatter alle vinnere i verdenscupen i alpint fra 1967 til dags dato. Listen inneholder vinnere i utfor, super-G, storslalåm, slalåm, kombinasjon, parallellslalåm og parallell-storslalåm, men ikke lagkonkurranser.
Totalt 253 alpinister fra 21 nasjoner har vunnet minst ett individuelt renn. Den første vinneren i 1967 var canadieren Nancy Greene, som vant slalåmrennet i Oberstaufen. Den nyeste oppføringen på denne listen er Kanadas Valérie Grenier, som vant storslalåm i Kranjska Gora den 7. januar 2023. Alpinister fra 21 nasjoner fra tre kontinenter har vunnet renn; Jugoslavia og Slovenia er oppført separat, men regnes som én nasjon; også Tyskland og Vest-Tyskland blir vist, men telles sammen. Den første vinneren for sitt land er uthevet i blått.
Marielle Goitschel var den første alpinisten som vant renn i to forskjellige sesonger (1967 og 1967/1968). Perrine Pelen er den høyest plasserte alpinisten som bare har vunnet renn i én disiplin, med sine 15 seire i slalåm. Totalt har 84 alpinister vunnet bare ett renn. Den yngste vinneren er Christa Zechmeister (født 4. desember 1957) som vant slalåmrennet i Val-d’Isère den 7. desember 1973. Den eldste vinneren er Elisabeth Görgl (født 20. februar 1981), med sin seier i utforrennet samme sted den 21. desember 2014. Mikaela Shiffrin er den høyest rangerte alpinisten med sine 83 rennseire.
== Liste over verdenscupvinnere ==
Disipliner innført i verdenscupen: Utfor, storslalåm, slalåm (1967); alpin kombinasjon/superkombinasjon, parallellslalåm/byrenn (1975); super-G (1983); parallellstorslalåm (2020)
Sesonger aktiv viser til første og siste sesong med tellende resultat. Årstallet viser til den delen av sesongen som foregikk etter nyttår.Sist oppdatert: 29. januar 2023
██ aktive utøvere
██ første utøver som vant for sin nasjon
== Fotnoter og referanser ==
== Eksterne lenker ==
FIS-ski.com - offisielle resultater for verdenscupen i alpint
Alpine Ski World Cup Women's Races Most Valuable Racers – At least 2 wins Alpine ski database | 100px|border|Alpine skiing | 198,028 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ljubno | 2023-02-04 | Ljubno | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Slovenia', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Ljubno ob Savinji er en by i ved Savinjaelven nord i Slovenia. Byen hadde i 2012 1,094 innbyggere.I byen ligger blant annet skihoppanlegget Logarska dolina som har arrangert verdenscupen i skihopping for kvinner.
| Ljubno ob Savinji er en by i ved Savinjaelven nord i Slovenia. Byen hadde i 2012 1,094 innbyggere.I byen ligger blant annet skihoppanlegget Logarska dolina som har arrangert verdenscupen i skihopping for kvinner.
== Referanser == | Ljubno ob Savinji er en by i ved Savinjaelven nord i Slovenia. Byen hadde i 2012 1,094 innbyggere. | 198,029 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Za%C5%8D | 2023-02-04 | Zaō | ['Kategori:140°Ø', 'Kategori:38°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor flaggbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer på Honshu', 'Kategori:Japanstubber', 'Kategori:Miyagi prefektur', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Zaō (japansk: 蔵王町 – Zaō-machi) er en by i prefekturet Miyagi på øyen Honshu i Japan.
Ved byen ligger blant annet Yamagatabakken som har arrangert verdenscupen i skihopping for kvinner.
| Zaō (japansk: 蔵王町 – Zaō-machi) er en by i prefekturet Miyagi på øyen Honshu i Japan.
Ved byen ligger blant annet Yamagatabakken som har arrangert verdenscupen i skihopping for kvinner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(ja) Offisielt nettsted
(en) Zao, Miyagi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | bilde = | 198,030 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%A2%C8%99nov | 2023-02-04 | Râșnov | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Transilvania', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2020-12', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Râșnov er en by i Romania som i 2002 hadde 15 466 innbyggere. Ved byen ligger hoppbakken Trambulină Valea Cărbunării som har arrangert verdenscupen i skihopping for kvinner.
| Râșnov er en by i Romania som i 2002 hadde 15 466 innbyggere. Ved byen ligger hoppbakken Trambulină Valea Cărbunării som har arrangert verdenscupen i skihopping for kvinner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Râșnov – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Râşnov – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Râșnov er en by i Romania som i 2002 hadde innbyggere. Ved byen ligger hoppbakken Trambulină Valea Cărbunării som har arrangert verdenscupen i skihopping for kvinner. | 198,031 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%BChtai | 2023-02-04 | Kühtai | ['Kategori:Fjellpass i Tirol', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Stubber 2016-03', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Kühtai er et fjellpass i Tirol i Østerrike. Det binder sammen alpedalen Ötztal og Oetz med Gries im Sellrain. I fjellpasset ligger vintersportsstedet Kühtai som blant annet har arrangert verdenscupen i alpint.
| Kühtai er et fjellpass i Tirol i Østerrike. Det binder sammen alpedalen Ötztal og Oetz med Gries im Sellrain. I fjellpasset ligger vintersportsstedet Kühtai som blant annet har arrangert verdenscupen i alpint.
== Eksterne lenker ==
Offisiell hjemmeside | Kühtai er et fjellpass i Tirol i Østerrike. Det binder sammen alpedalen Ötztal og Oetz med Gries im Sellrain. | 198,032 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oberstaufen | 2023-02-04 | Oberstaufen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Bayern', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Kursteder', 'Kategori:Stubber 2019-02', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Oberstaufen er en by i Bayern i Tyskland som i 2014 hadde 7,339 innbyggere.Ved byen ligger det en alpinbakke som var den første bakken som arrangerte verdenscupen i alpint for kvinner i 1967.
| Oberstaufen er en by i Bayern i Tyskland som i 2014 hadde 7,339 innbyggere.Ved byen ligger det en alpinbakke som var den første bakken som arrangerte verdenscupen i alpint for kvinner i 1967.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Oberstaufen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Oberstaufen er en by i Bayern i Tyskland som i 2014 hadde 7,339 innbyggere.https://www. | 198,033 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henning_Bahs | 2023-02-04 | Henning Bahs | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske manusforfattere', 'Kategori:Danske scenografer', 'Kategori:Dødsfall 29. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fødsler 12. mars', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olsenbanden', 'Kategori:Personer fra København', 'Kategori:Robertprisen for årets scenograf', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Æres-Bodil', 'Kategori:Æres-Robert'] | Henning Bahs (født 12. mars 1928 i København, død 29. mars 2002 i Herlev) var en dansk scenograf og manusforfatter. Han er spesielt kjent for sitt samarbeid med Erik Balling i forbindelse med 13 Olsen-banden filmer og TV-serien Huset på Christianshavn.
Henning Bahs-Prisen er oppkalt etter ham og deles ut samtidig med Bodilprisen.
| Henning Bahs (født 12. mars 1928 i København, død 29. mars 2002 i Herlev) var en dansk scenograf og manusforfatter. Han er spesielt kjent for sitt samarbeid med Erik Balling i forbindelse med 13 Olsen-banden filmer og TV-serien Huset på Christianshavn.
Henning Bahs-Prisen er oppkalt etter ham og deles ut samtidig med Bodilprisen.
== Priser ==
Bahs mottok Æres-Bodil i 1974. Han fikk Robertprisen for årets scenograf tre ganger; i 1986 for filmen Johannes' hemmelighed, i 1990 for Miraklet i Valby og i 1992 for Europa. I 1998 fikk han Æres-Robert.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Henning Bahs på Internet Movie Database
(sv) Henning Bahs i Svensk Filmdatabas
(da) Henning Bahs på Filmdatabasen
(da) Henning Bahs på danskefilm.dk
(da) Henning Bahs på danskfilmogtv.dk
(da) Henning Bahs på Scope
(fr) Henning Bahs på Allociné
(en) Henning Bahs på AllMovie
(en) Henning Bahs hos The Movie Database | Henning Bahs (født 12. mars 1928 i København, død 29. | 198,034 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Primobolan | 2023-02-04 | Primobolan | ['Kategori:Anabole androgene steroider (AAS)', 'Kategori:Doping', 'Kategori:Infoboks legemiddel med en uspesifisert ATC-kode', 'Kategori:Kreft', 'Kategori:Legemidler'] | Primobolan (metenolon) er et anabolt androgent steroid (AAS), nærmere bestemt et derivat av DHT (dihydrotestosteron). Angående virkning og bivirkninger er det mest sammenlignbart med Anavar, men med lavere toksisitet og mindre forverring av kolesterolet. Primobolan konverteres ikke til østrogen og har ingen progestagenaktivitet, og forstyrrer da ikke menstruasjonssyklusen og gir ikke ekstracellulær vannretensjon. Sædproduksjonen ser ikke ut til å forstyrres, men egenproduksjonen av testosteron reduseres som ved bruk av andre anabole steroider. Primobolan er tilgjengelig med esterne acetat (kort halveringstid) og enantat (lenger halveringstid). Det finnes i både tablettform og som olje til injeksjon. Tablettene er ikke C-17-alfa alkylert og er da lite giftig for leveren, men biotilgjengeligheten blir sterkt redusert og høyere doser blir nødvendig. Ved dopingprøve er sporingstiden forholdsvis lang. Konsum av kjøtt fra dyr gitt Primobolan kan også gi utslag på dopingprøver.Primobolan regnes som et av de anabole steroidene med minst bivirkninger og minst helserisiko. Som et DHT-derivat kan det imidlertid fremskynde hårtap for genetisk predisponerte menn (androgen alopeci) hvis det ikke holdes i sjakk med eksempelvis minoxidil, uten at Primobolan er kjent som en versting. For eldre menn er også godartet prostatahypertrofi et mulig problem. Kviser er en annen potensiell bivirkning.
Primobolan er et lavandrogent steroid, hvilket gjør det mye mer egnet for bruk av kvinner enn testosteron. Det er imidlertid også litt mindre anabolt per mg. I studier har brystkreftrammede kvinner fått Primobolan i ukentlige doser så høye som 1200 mg/uke. Det ga gode kliniske resultater, men medførte betydelig virilisering. I en annen studie var virilisering, rødlig farge i ansiktet, muskelkramper og økt sexlyst de mest forekommende bivirkningene for brystkreftpasienter ved doser på 400 mg/uke i fire måneder.Blant jenter som bruker Primobolan i forbindelse med trening er doser på 50-100 mg/uke vanlig, og medfører lite eller ingen merkbar virilisering. Primobolan er imidlertid et av de mest forfalskede anabole steroidene pga. den høye råvareprisen, hvilket gjør det mer risikabelt å bruke hvis produktet er kjøpt på det svarte markedet. I tillegg til økt muskelmasse og styrke samt reduksjon av kroppsfett kan kvinner forvente økt sexlyst ved bruk.I likhet med nandrolon ser Primobolan i rottestudier ut til å være en sterk androgenreseptoragonist i muskelvev til tross for lav androgenitet. I en annen rottestudie fant man at Primobolan økte erytrocyttene mer effektivt enn nandrolon samt økte hemoglobin signifikant. Granulocyttene, lymfocyttene og trombocyttene ble imidlertid ikke påvirket av de anabole steroidene. I tillegg til å øke hemoglobin effektivt er Primobolan også et av steroidene som i likhet med nandrolon, Anavar og Equipoise har vist seg å styrke ledd og bindevev. Det gir økt kollagensyntese og kan da brukes mot osteoporose, samt at det vil redusere skaderisikoen for brukere av anabole steroider. Nitrogenretensjon og kalsiumretensjon økes.
| Primobolan (metenolon) er et anabolt androgent steroid (AAS), nærmere bestemt et derivat av DHT (dihydrotestosteron). Angående virkning og bivirkninger er det mest sammenlignbart med Anavar, men med lavere toksisitet og mindre forverring av kolesterolet. Primobolan konverteres ikke til østrogen og har ingen progestagenaktivitet, og forstyrrer da ikke menstruasjonssyklusen og gir ikke ekstracellulær vannretensjon. Sædproduksjonen ser ikke ut til å forstyrres, men egenproduksjonen av testosteron reduseres som ved bruk av andre anabole steroider. Primobolan er tilgjengelig med esterne acetat (kort halveringstid) og enantat (lenger halveringstid). Det finnes i både tablettform og som olje til injeksjon. Tablettene er ikke C-17-alfa alkylert og er da lite giftig for leveren, men biotilgjengeligheten blir sterkt redusert og høyere doser blir nødvendig. Ved dopingprøve er sporingstiden forholdsvis lang. Konsum av kjøtt fra dyr gitt Primobolan kan også gi utslag på dopingprøver.Primobolan regnes som et av de anabole steroidene med minst bivirkninger og minst helserisiko. Som et DHT-derivat kan det imidlertid fremskynde hårtap for genetisk predisponerte menn (androgen alopeci) hvis det ikke holdes i sjakk med eksempelvis minoxidil, uten at Primobolan er kjent som en versting. For eldre menn er også godartet prostatahypertrofi et mulig problem. Kviser er en annen potensiell bivirkning.
Primobolan er et lavandrogent steroid, hvilket gjør det mye mer egnet for bruk av kvinner enn testosteron. Det er imidlertid også litt mindre anabolt per mg. I studier har brystkreftrammede kvinner fått Primobolan i ukentlige doser så høye som 1200 mg/uke. Det ga gode kliniske resultater, men medførte betydelig virilisering. I en annen studie var virilisering, rødlig farge i ansiktet, muskelkramper og økt sexlyst de mest forekommende bivirkningene for brystkreftpasienter ved doser på 400 mg/uke i fire måneder.Blant jenter som bruker Primobolan i forbindelse med trening er doser på 50-100 mg/uke vanlig, og medfører lite eller ingen merkbar virilisering. Primobolan er imidlertid et av de mest forfalskede anabole steroidene pga. den høye råvareprisen, hvilket gjør det mer risikabelt å bruke hvis produktet er kjøpt på det svarte markedet. I tillegg til økt muskelmasse og styrke samt reduksjon av kroppsfett kan kvinner forvente økt sexlyst ved bruk.I likhet med nandrolon ser Primobolan i rottestudier ut til å være en sterk androgenreseptoragonist i muskelvev til tross for lav androgenitet. I en annen rottestudie fant man at Primobolan økte erytrocyttene mer effektivt enn nandrolon samt økte hemoglobin signifikant. Granulocyttene, lymfocyttene og trombocyttene ble imidlertid ikke påvirket av de anabole steroidene. I tillegg til å øke hemoglobin effektivt er Primobolan også et av steroidene som i likhet med nandrolon, Anavar og Equipoise har vist seg å styrke ledd og bindevev. Det gir økt kollagensyntese og kan da brukes mot osteoporose, samt at det vil redusere skaderisikoen for brukere av anabole steroider. Nitrogenretensjon og kalsiumretensjon økes.
== Referanser == | Primobolan (metenolon) er et anabolt androgent steroid (AAS), nærmere bestemt et derivat av DHT (dihydrotestosteron). Angående virkning og bivirkninger er det mest sammenlignbart med Anavar, men med lavere toksisitet og mindre forverring av kolesterolet. | 198,035 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hoppuka | 2023-02-04 | Hoppuka | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Hoppuka', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For «den norske hoppuka», se Raw Air.Den tysk-østerrikske hoppuka, vanligvis kalt bare Hoppuka, (tysk: Vierschanzentournee – Firebakketurneringen) består av fire hopprenn som siden januar 1953 har blitt arrangert ved årsskiftet i Tyskland og Østerrike. Rennene er en del av verdenscupen, og Hoppuka regnes som en av de viktigste konkurransene innen skihopping, etter OL og VM.
Sammenlagtresultatene i Hoppuka regnes ut ved å legge sammen hoppernes poeng i de fire rennene. Det er rennpoengene (sammensatt av lengdepoeng og stilpoeng) som gjelder, ikke plasseringen i rennene eller verdenscuppoeng. I verdenscupen teller hvert av rennene i Hoppuka som enkeltrenn.
Janne Ahonen er den hopperen som har flest sammenlagtseiere i Hoppuka. Han vant i 1998/99, 2002/03, 2004/05, 2005/06 og 2007/08. Jens Weißflog ble første hopper som vant fire sammenlagtseiere, da han gikk seirende ut i 1983/1984, 1984/1985, 1990/1991 og 1995/1996. Tre vinnere har tre sammenlagtseiere: Helmut Recknagel, Bjørn Wirkola og Kamil Stoch. Wirkola er den eneste som har tre sammenlagtseiere på rad. (1967–1969).
Ni norske hoppere har vunnet Hoppuka sammenlagt. Det er Olaf B. Bjørnstad (1953/54), Toralf Engan (1962/63), Torgeir Brandtzæg (1964/65), Bjørn Wirkola (1966/67, 1967/68 og 1968/69), Ingolf Mork (1971/72), Espen Bredesen (1993/94), Sigurd Pettersen (2003/04), Anders Jacobsen (2006/07) og Halvor Egner Granerud (2022/23).
| For «den norske hoppuka», se Raw Air.Den tysk-østerrikske hoppuka, vanligvis kalt bare Hoppuka, (tysk: Vierschanzentournee – Firebakketurneringen) består av fire hopprenn som siden januar 1953 har blitt arrangert ved årsskiftet i Tyskland og Østerrike. Rennene er en del av verdenscupen, og Hoppuka regnes som en av de viktigste konkurransene innen skihopping, etter OL og VM.
Sammenlagtresultatene i Hoppuka regnes ut ved å legge sammen hoppernes poeng i de fire rennene. Det er rennpoengene (sammensatt av lengdepoeng og stilpoeng) som gjelder, ikke plasseringen i rennene eller verdenscuppoeng. I verdenscupen teller hvert av rennene i Hoppuka som enkeltrenn.
Janne Ahonen er den hopperen som har flest sammenlagtseiere i Hoppuka. Han vant i 1998/99, 2002/03, 2004/05, 2005/06 og 2007/08. Jens Weißflog ble første hopper som vant fire sammenlagtseiere, da han gikk seirende ut i 1983/1984, 1984/1985, 1990/1991 og 1995/1996. Tre vinnere har tre sammenlagtseiere: Helmut Recknagel, Bjørn Wirkola og Kamil Stoch. Wirkola er den eneste som har tre sammenlagtseiere på rad. (1967–1969).
Ni norske hoppere har vunnet Hoppuka sammenlagt. Det er Olaf B. Bjørnstad (1953/54), Toralf Engan (1962/63), Torgeir Brandtzæg (1964/65), Bjørn Wirkola (1966/67, 1967/68 og 1968/69), Ingolf Mork (1971/72), Espen Bredesen (1993/94), Sigurd Pettersen (2003/04), Anders Jacobsen (2006/07) og Halvor Egner Granerud (2022/23).
== Hoppbakkene ==
== Historie ==
Ideen til Hoppuka ble utviklet i 1949 av medlemmer i skiklubbene i Garmisch-Partenkirchen og Innsbruck. Men i årene etter 2. verdenskrig fikk ikke tyske hoppere delta i internasjonale renn, og utenlandske hoppere deltok ikke i Tyskland, derfor kunne planen om Hoppuka først settes ut i livet i 1952.
Den tysk-østerrikske hoppuka ble grunnlagt 17. mai 1952 i Innsbruck av Toni Glos, Emmerich Pepeunig (Innsbruck), Beppi Hartl, Franz Rappenglück (Partenkirchen), Andi Mischitz, Fred Triebner (Bischofshofen) samt Alfons Huber og Xaver Kaiser (Oberstdorf).
Fra starten av var tre rennsteder bestemt: Partenkirchen, som hadde arrangert sitt Nyttårsrenn helt siden 1921, Innsbruck og Bischofshofen. Man ønsket at de to landene skulle ha like mange renn, og SC Partenkirchen fikk i oppgave å finne det andre tyske rennstedet. Berchtesgaden, Füssen og Oberammergau ble tidlig vurdert. Disse stedene hadde erfarne hopparrangører og moderne hoppbakker, og det betød at man ikke ville trenge å bygge noen ny bakke eller bekymre seg for organiseringen av rennet. Men disse stedene hadde mye av det samme tilskuergrunnlaget som Partenkirchen, og SC Partenkirchen fryktet at de kunne miste tilskuere dersom et av de nevnte stedene ble valgt som arrangørsted. Derfor falt valget i stedet på Oberstdorf.
Den tysk-østerrikske hoppuka (Deutsch-Österreichischen Springertournee) ble offisielt stiftet 14. desember 1952 i Partenkirchen.
=== De første hoppukene ===
Den første hoppuka er den eneste som har begynt etter årsskiftet. Den startet 1. januar 1953 med nyttårshopprennet i Partenkirchen. 20 000 tilskuere fulgte det første rennet, som hadde 50 deltakere fra seks land (Tyskland, Østerrike, Sverige, Norge, Sveits og Jugoslavia (Slovenia)).
Asgeir Dølplads fra Norge vant det første rennet med hopp på 78,5 og 80 meter. 4. januar fant det andre rennet sted i Oberstdorf, med Erling Kroken (Norge) som vinner, og 6. januar vant Sepp Bradl (Østerrike) rennet i Innsbruck. Avslutningsrennet i den første hoppuka gikk i Bischofshofen 11. januar og ble vunnet av Halvor Næs, Norge. Sammenlagt i den første tysk-østerrikske hoppuka vant Sepp Bradl foran Halvor Næs og Asgeir Dølplads.
Selv om ikke hele verdenseliten deltok – blant annet manglet hele det sterke finske laget – var tilskuerantallet stort og arrangørklubbene fikk gode inntekter og ros fra hopperne. Kort tid etter at den første hoppuka var avsluttet, startet forberedelsene til den neste. Foran den andre hoppuka ble det gjort enkelte forandringer. Heretter åpnet hoppuka med rennet i Oberstdorf 29. eller 30. desember, og deretter nyttårsrennet i Partenkirchen 1. nyttårsdag. Rennet i Bergisel i Innsbruck gikk av stabelen 3. eller 4. januar, og Helligtrekongersdagsrennet i Bischofshofen (som også var blitt arrangert før Hoppuka ble startet) skulle avslutte hoppuka.
Allerede den andre hoppuka, 1953/54, var nær ved å bli avlyst på grunn av snømangel. Faktisk ble det bestemt at åpningsrennet ikke kunne arrangeres, men det østerrikske laget ble ikke varslet om avlysningen og møtte opp i Oberstdorf 27. desember. Da satte det plutselig inn med snøvær, og arrangøren ombestemte seg. De nordiske skiforbundene ble varslet, og SAS endret flyrutene slik at hopperne nådde fram i tide. 31. desember 1953 gikk så åpningsrennet i den andre hoppuka av stabelen i Oberstdorf.
De neste årene økte Hoppukas betydning. Tilskuermengden vokste, deltakerfeltet ble sterkere, og medieinteressen økte. Alt i 1956 sendte ARD nyttårshopprennet på TV, og fra 1960 ble alle de fire rennene TV-sendt. Dermed ble Hoppuka stadig mer kjent i Tyskland. Betydning for Hoppukas posisjon hadde det også at den første tysker kom på pallen sammenlagt, da Max Bolkart ble nummer 3 i 1956/57.
Hoppuka 1955/56 var ment å starte med et renn i Semmering i Østerrike 26. desember, som skulle inngå i sammenlagtresultatene i hoppuka. Det finske laget protesterte imidlertid på dette, fordi det ville føre til ekstra reisebelastning, og det endte med at rennet ikke talte med i hoppuka likevel. Dette året var igjen snømangel et stort problem. Rennene i Oberstdorf, Garmisch-Partenkirchen og Innsbruck ble reddet ved at det ble hentet snø fra Alpene med lastebiler. Men i Bischofshofen lot ikke dette seg gjøre, og avslutningsrennet ble i stedet flyttet til Zinkenschanze i Hallein, ca. 20 km utenfor Bischofshofen. Pr. 2015 er dette den eneste gangen et renn i hoppuka er blitt arrangert et annet sted enn i de fire faste arrangørbyene. Den eneste andre gangen et renn i hoppuka er blitt flyttet, var i 2008, da rennet i Innsbruck ble avlyst pga. vind og det i stedet ble arrangert to renn i Bischofshofen.
I 1956 arrangerte Øst-Tysklands skiforbund et renn i Oberhof 1. juledag, med ambisjoner om at det skulle bli det nye åpningsrennet i Hoppuka. Imidlertid deltok bare tyske og østerrikske hoppere i dette julerennet; på grunn av transportproblemer valgte de andre landene å ikke sende hoppere til Oberhof.
Også foran den sjette hoppuka i 1957/58 var det planlagt et julerenn i Oberhof, 26. desember. Men dette året var det snømangel i Tyskland, og i motsetning til Oberstdorf og Partenkirchen greide man ikke å sette bakken i Oberhof i stand med tilkjørt snø. Julerennet ble flyttet til snøsikre Oberwiesenthal, men dette medførte enda høyere kostnader for reisen videre til Oberstdorf, og det østtyske forsøket på å utvide Hoppuka mislyktes. Likevel fikk østtyskerne noe å feire da Helmut Recknagel vant hoppuka foran to sovjetere, mens nordmennene og finnene ikke deltok. Recknagel vant igjen i 1959 og 1961. I 1960 ble Max Bolkart den første vesttyske hoppukevinneren.
=== Flaggstriden ===
Under den åttende hoppuka i 1959/60 oppsto den første store konflikten i Hoppukas historie. Vest-Tyskland og Østerrike anerkjente på denne tiden ikke Øst-Tyskland (DDR) som selvstendig stat, og tillot ikke at DDRs nasjonalflagg ble heist. Hopperne og lederne på det østtyske landslaget insisterte på at deres flagg på lik linje med andre nasjoners flagg skulle heises ved sportsarrangementer. Da dette ikke skjedde, reiste hele det østtyske laget hjem fra hoppuka. Lagene fra Polen, Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia reiste også hjem, i sympati med østtyskerne. I og med at heller ikke det norske og finske laget deltok, på grunn av at de prioriterte uttakningsrenn til OL i Squaw Valley, hadde denne hoppuka et ganske svakt deltakerfelt.
Arrangørene av Hoppuka ønsket ikke at det sterke østtyske laget skulle utebli på nytt, og sommeren 1960 forsøkte de å få myndighetene i Tyskland og Østerrike til å tillate at DDRs flagg ble heist. Politiske grunner gjorde dette umulig, og løsningen ble at man sluttet å heise deltakernasjonenes flagg før rennene, men bare flaggene til arrangørlandene og fanene til arrangørklubbene. Det østtyske laget godtok dette kompromisset, og stilte i hoppuka 1960/61 med toppet mannskap. Helmut Recknagel vant, og ble den siste tyske hoppukevinneren på nesten et tiår.
=== 1960-årene: Nordisk dominans ===
Nye politiske problemer fikk følge for Hoppuka. Et forbud mot at østtyske sportsutøvere fikk delta i konkurranser i Vest-Tyskland og omvendt gjorde at under hoppuka 1961/62 kunne hopperne fra DDR bare delta i de to siste rennene i Østerrike. Den tiende hoppuka innledet en periode med norsk og finsk dominans. Åtte år på rad ble hoppuka vunnet av hoppere fra disse landene, de tre siste årene av norske Bjørn Wirkola.
=== 1970-årene ===
Horst Queck fra DDR brøt den nordiske dominansen da han vant hoppuka 1969/70. I stedet ble DDR førende, med fem hoppukeseiere på ni år: 1969/70 Horst Queck, 1972/73 Rainer Schmidt, 1973/74 Hans-Georg Aschenbach, 1975/76 og 1976/77 Jochen Danneberg. dette tiåret økte kommersialiseringen av Hoppuka og skihopping generelt. Intersport ble Hoppukas første hovedsponsor, og hoppsporten utviklet seg mer og mer fra amatøridrett til profesjonell idrett.
=== 1980-årene ===
Hoppuka var fra 1979/80 en del av den nystartede verdenscupen. 1980-årene ble preget av Matti Nykänen (Finland) og Jens Weißflog (DDR), som begge kom på pallen fem ganger i løpet av tiåret. Hubert Neuper (Østerrike) vant i 1979/80 og 1980/81, deretter vant Manfred Deckert (DDR). I 1982/83 vant Matti Nykänen for første gang, foran Jens Weißflog, som på sin side vant de to neste hoppukene. I 1985/86 og 1986/87 vant østerrikeren Ernst Vettori. Nykänen vant igjen foran Weißflog i 1987/88, og året etter vant finske Risto Laakkonen med Nykänen på andreplass og Weißflog på tredje.
=== 1990-årene: V-stil ===
Etter at V-stilen var blitt innført på begynnelsen av tiåret økte hopplengdene. Hoppbakkene måtte moderniseres og ombygges med profil tilpasset den nye stilen. Jens Weißflog var den av de «gamle» hopperne som best klarte å tilpasse seg den nye stilen, og han ble den første til å vinne hoppuka fire ganger (83/84, 84/85, 90/91 og 95/96). I hoppuka 1996/97 ble knock out-systemet innført. (Se under.)
=== 2000-årene ===
Under den 50. hoppuka i 2001/02 ble Sven Hannawald (Tyskland) den første som vant alle fire rennene i samme hoppuke.
I 2006 ble det for første gang to sammenlagtvinnere, da Jakub Janda (Tsjekkia) og Janne Ahonen (Finland) fikk nøyaktig samme poengsum etter fire renn og åtte hopp.
Janne Ahonen ble den første til å vinne hoppuka fem ganger. Han vant i 98/99, 02/03, 04/05, 05/06 og 07/08.
Snømangel gjorde at rennet i Innsbruck i 2008 måtte avlyses. Rennet ble i stedet arrangert 5. januar i Bischofshofen, dagen før det egentlige Bischofshofen-rennet. Dermed ble denne hoppuka kun arrangert i tre bakker, dog med fire renn som vanlig, og vittige tunger omdøpte hoppuka til Trebakketurneringen (Dreischanzentournee). Dette var første gang Hoppuka ikke ble avholdt i fire bakker.
== Arrangementet ==
Hoppuka blir organisert av skiklubbene i arrangørbyene. De er Skiclub 1906 Oberstdorf, organisasjonskomiteen for nyttårshopprennet i SC Partenkirchen, Sport-Club Bergisel og Skiclub Bischofshofen.
Den vanlige rekkefølgen med åpningsrennet i Oberstdorf, deretter nyttårsrennet i Garmisch-Partenkirchen, fulgt av rennet i Innsbruck og Helligetrekongersdagsrennet i Bischofshofen har bare blitt fraveket fem ganger. I den første hoppuka (1953) var nyttårsrennet åpningsrenn. I 1956/57, 1961/62 og 1962/63 ble rennet i Innsbruck arrangert som det andre rennet, 30. desember. I 1971/72 byttet rennene i Innsbruck og Oberstdorf rekkefølge.
Under hoppuka 1963/64 var for øvrig Bergiselbakken i Innsbruck under ombygging til OL 1964, men hoppukerennet ble gjennomført som vanlig, selv om bakken bare var provisorisk klar.
Siden 1972/73 har rekkefølgen på rennene ikke blitt forandret. Den eneste gangen nyttårshopprennet i Garmisch-Partenkirchen ikke har blitt avholdt på 1. nyttårsdag var i 1979, da dårlig vær gjorde at rennet måtte utsettes til 2. januar. Mellom 1975 og 2006 ble rennet i Bischofshofen avholdt fast på Helligtrekongersdag 6. januar. I 2007 ble rennet etter ønske fra TV-selskapene arrangert 7. januar, som var søndag. Datoene for rennene i Oberstdorf og Innsbruck avhenger av ukedagene. Vanligvis avholdes rennet i Oberstdorf 29. eller 30. desember (i de tidlige hoppukene noen ganger på nyttårsaften), mens rennet i Innsbruck avholdes 3. eller 4. januar.
== Knock out-systemet ==
En særegenhet ved Hoppuka er det omstridte knock out-systemet, som ble innført under hoppuka 1996/97. Før 2017/18 var de 10 beste (før 2006/07 de 15 beste) i verdenscupen automatisk kvalifisert til rennet i både verdenscupen og hoppuka. De som ikke var forhåndskvalifisert måtte hoppe en kvalifiseringsrunde der de 40 beste fikk delta i hovedrennet sammen med de 10 forhåndskvalifiserte. Etter 2017/18 må de 50 beste kvalifisere seg. I selve rennet går de 30 beste i første omgang videre til andre omgang.
Med knock out-systemet i hoppuka hoppes det i første omgang i «par», der vinneren av kvalifiseringen hopper mot nummer 50, nummer 2 mot nummer 49 osv. og vinneren av hvert par får hoppe andre omgang. I tillegg får de fem beste taperne (såkalte «lucky losers») være med i andre omgang. Dersom værforholdene gjør at det ikke kan arrangeres kvalifisering, eller at kvalifiseringen må arrangeres samme dag som hovedrennet, blir hovedrennet gjennomført på den vanlige måten, uten knock out-systemet. På grunn av dette var det under hoppuka 2007/08 bare i åpningsrennet i Oberstdorf at knock out-systemet ble brukt.
Med knock out-systemet er det teoretisk mulig at den 12. beste hopperen i første omgang kan bli slått ut (om han taper sin duell og blir slått av fem andre tapere), mens den nest dårligste (nummer 49) i første omgang kan gå videre (dersom han vinner sin duell og motstanderen gjør det dårligste hoppet i konkurransen). Dette kan skape en viss grunn for kritikk mot systemet.Dersom værforholdene endrer seg i løpet av omgangen, kan knock out-systemet være mer rettferdig enn den vanlige ordningen, siden de to som hopper mot hverandre vil få noenlunde like værforhold.
== Vinnere ==
Nasjonsmessig har Tyskland, Finland og Østerrike 16 sammenlagtseiere hver. (11 av Tysklands seiere har blitt tatt av hoppere fra DDR.) Norge har ti seiere, og Polen har fem seiere. Tsjekkia har to seiere, hvorav en for Tsjekkoslovakia, Slovenia og Japan har også to seiere. Sovjetunionen har én sammenlagtseier.
Janne Ahonen (Finland) er den eneste som har vunnet fem sammenlagtseiere, foran Jens Weißflog (DDR/Tyskland) med fire. Helmut Recknagel (DDR), Bjørn Wirkola (Norge) og Kamil Stoch (Polen) har tre seiere, mens Jochen Danneberg (DDR), Matti Nykänen, Veikko Kankkonen (begge Finland), Hubert Neuper, Ernst Vettori, Andreas Goldberger (alle Østerrike) har to seiere hver. Jens Weißflog og Bjørn Wirkola har flest seiere i enkeltrenn med ti hver, foran Janne Ahonen som har ni.
Under den 50. hoppuka i 2001/2002 ble Sven Hannawald (Tyskland) den første som har vunnet alle de fire rennene i samme hoppuka. Kamil Stoch (Polen) og Ryōyū Kobayashi (Japan) har også gjort det samme i henholdsvis 2017/2018 og 2018/2019.
Ved den 54. hoppuka i 2005/06 ble det for første gang to sammenlagtvinnere. Etter åtte hopp hadde Jakub Janda (Tsjekkia) og Janne Ahonen 1081,5 poeng hver. Det var for øvrig rekord i sammenlagt poengsum i hoppuka. Rekorden ble forbedret av Ahonen til 1085,8 poeng i 2007/08 og av Wolfgang Loitzl med 1123,7 poeng i 2008/09. Peter Prevc har forbedret poengrekorden i 2015/16 med 1139,5 poeng.
== Deltakende land ==
Første gang hoppere fra de ulike land deltok i Hoppuka, inkludert kvalifisering. Land som deltok første gang i samme sesong er listet alfabetisk. Til sammen har deltakere fra 38 land deltatt i konkurransen, hvorav 32 eksisterer i dag.
== TV-overføring ==
Det tyske kringkastingsselskapet ARD viste nyttårshopprennet på fjernsyn så tidlig som i 1956, og alle de fire rennene fra 1960. I Norge overførte NRK nyttårshopprennet for første gang i 1963. Arne Scheie var fast kommentator i Hoppuka fra 1973 til 2014.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Thomas Karlsen Hoppuka - en reiseskildring Cappelen Damm 2019 ISBN 9788202588601
Katharina Scholz: Die Vierschanzentournee – Die Tournee als Auslaufmodell ?, i: Lars Nuschke: Vermarktungspotentiale des Spitzensports. Eine Betrachtung ausgewählter Fallbeispiele, Göttingen: Sierke Verlag 2007, s. 37-54, ISBN 978-3-940333-31-5
Jens Jahn, Egon Theiner: Enzyklopädie des Skispringens. AGON Sportverlag, Kassel 2004. ISBN 3-89784-099-5 (s. 205-264)
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Four Hills Tournament – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Vierschanzentournee: Historie Hovedkilde for artikkelen. Se også undersidene | Hoppuka 2014/15 var den 63. utgaven av Hoppuka og inngikk i verdenscupen i skihopping 2014/15. | 198,036 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Mohrungen | 2023-02-04 | Slaget ved Mohrungen | ['Kategori:1807 i Frankrike', 'Kategori:1807 i Preussen', 'Kategori:1807 i Russland', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1807', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag under Napoleonskrigene'] | Slaget ved Mohrungen fant sted under Napoleonskrigene og Frankrikes krig mot den fjerde koalisjonen. Slaget ble utkjempet 25. januar 1807, ved og i byen Mohrungen i Øst-Preussen (i dag Morąg i Ermlandskmasuriske voivodskap i Polen) mellom franske styrker under marskalk Jean Baptiste Bernadotte og russiske styrker under generalmajor Jevgénij Ivánovitsj Márkov. Den franske styrken slo tilbake det russiske angrepet, men et russisk kavaleriangrep på de franske forsyningsvognene fikk Bernadotte til å avslutte sine motangrep. Etter å ha jaget vekk de russiske kavaleristene trakk Bernadotte sine styrker tilbake og byen ble okkupert av styrkene til den russiske generalen Levin August von Bennigsen.
Ved utbruddet av den franske krigen mot den fjerde koalisjonen nedkjempet Napoléon Bonapartes styrker Kongeriket Preussen ved et felttog i høyt tempo i oktober og november 1806, hvorpå Napoléons La grande armée inntok Warszawa. Etter å ha utkjempet to harde slag mot den russiske arméen bestemte den franske keiseren seg for å legge sine styrker i vinterkvarter. Den russiske øverstkommanderende flyttet imidlertid sine styrker nord til det østlige Preussen og angrep deretter vestover mot Napoléons venstre fløy. Under marsjen vestover støtte en av Bennigsens kolonner på Bernadottes styrker. Den russiske fremrykkingen var i ferd med å stoppe opp da Napoléon samlet styrker for et kraftig motangrep.
| Slaget ved Mohrungen fant sted under Napoleonskrigene og Frankrikes krig mot den fjerde koalisjonen. Slaget ble utkjempet 25. januar 1807, ved og i byen Mohrungen i Øst-Preussen (i dag Morąg i Ermlandskmasuriske voivodskap i Polen) mellom franske styrker under marskalk Jean Baptiste Bernadotte og russiske styrker under generalmajor Jevgénij Ivánovitsj Márkov. Den franske styrken slo tilbake det russiske angrepet, men et russisk kavaleriangrep på de franske forsyningsvognene fikk Bernadotte til å avslutte sine motangrep. Etter å ha jaget vekk de russiske kavaleristene trakk Bernadotte sine styrker tilbake og byen ble okkupert av styrkene til den russiske generalen Levin August von Bennigsen.
Ved utbruddet av den franske krigen mot den fjerde koalisjonen nedkjempet Napoléon Bonapartes styrker Kongeriket Preussen ved et felttog i høyt tempo i oktober og november 1806, hvorpå Napoléons La grande armée inntok Warszawa. Etter å ha utkjempet to harde slag mot den russiske arméen bestemte den franske keiseren seg for å legge sine styrker i vinterkvarter. Den russiske øverstkommanderende flyttet imidlertid sine styrker nord til det østlige Preussen og angrep deretter vestover mot Napoléons venstre fløy. Under marsjen vestover støtte en av Bennigsens kolonner på Bernadottes styrker. Den russiske fremrykkingen var i ferd med å stoppe opp da Napoléon samlet styrker for et kraftig motangrep.
== Bakgrunn ==
Etter slaget ved Czarnowo 23. desember 1806 og slagene ved Pułtusk og Gołymin den 26. desember gikk de stridende franske og russiske arméene i vinterkvarter. Napoléon Bonaparte ønsket tid for å reorganisere Grande Armées forsyningstjeneste etter det langvarige felttoget på høsten. Hans erfarne franske tropper hadde også uttrykt misnøye med å måtte kjempe under de harde forholdene ved vinter i Polen.Mot slutten av 1806 besto feltmarskalk Mikhail Kamenskijs russiske armé i Polen av to store fløyer under generalene Bennigsen og Fredrik Vilhelm von Buxhoevden. Under Bennigsens kommando var generalløytnant Aleksándr Ivánovitsj Ostermann-Tolstójs 2. divisjon, generalløytnant Fabian Gottlieb von der Osten-Sackens 3. divisjon, generalløytnant Dmítrij Golítsyns 4. divisjon og generalløytnant Aleksándr Karlovitsj Sedmorátskijs 6. divisjon. Før kampene i desember var Bennigsens styrke på 49 000 infanterister, 11 000 regulært kavaleri, 4 000 kossaker, 2 700 artillerister, 900 pionerer og 276 kanoner. Av dette var mellom 55 000 til 60 000 tilgjengelige i felt.Buxhoevden ledet generalløytnant Nikolaj Tutsjkovs 5. divisjon, generalløytnant Dmítrij Dokhturovs 7. divisjon, generalløytnant Peter Kiríllovitsj Essens 8. divisjon og generalløytnant Heinrich Reinhold von Anreps 14. divisjon. Buxhoevdens fire divisjoner hadde kjempet i slaget ved Austerlitz 2. desember 1805 og hadde ikke fått erstattet alle tap de led i slaget. Følgelig besto hans styrke av kun 29 000 infanterister, 7 000 kavalerister, 1 200 artillerister og 216 kanoner i desember 1806. Når garnisoner ble holdt utenfor kunne prøysserne bidra med kun 6 000 mann i felt den måneden.
Den russiske arméen besto i 1806 av 18 divisjoner. Hver divisjon hadde seks regimenter som igjen besto av 3 bataljoner, ti skvadroner tungt kavaleri, ti skvadroner lett kavaleri, to tunge artilleribatterier til fots, tre lette artilleribatterier til fots og ett artilleribatteri med hest. Da batteriene til fots hadde 14 kanoner og batteriene til hest 12 kanoner så hadde hver russisk divisjon 82 kanoner. De tunge batteriene var vanligvis oppsatt med åtte 12-punds kanoner, fire tunge haubitsere og to lette haubitsere. De lette batteriene hadde tilsvarende sammensetning, bortsett fra at de brukte 6-punds kanoner i stedet for 12-punds. Batteriene med hest brukte kun 6-punds kanoner.«Gammel og utslitt i kropp og sinn», den 75 år gamle feltmarskalk Kamenskij viste klare tegn på at han ikke lenger var egnet til å ha en kommando. På den tiden slaget ved Pułtusk ble utkjempet forlot Kamenskij fronten. Dagen etter viste han seg uten skjorte i gatene i Grodno og ba om en kirurg. Han pekte på sine mange sår og krevde at doktoren ga han en skriftlig erklæring at han ikke lenger var tjenestedyktig. I løpet av desember begynte hans to nærmeste underordnede, hvor Buxhoevden hadde høyest ansiennitet, å kjempe seg mellom for å overta kommando etter han. Etter slagene ved Pułtusk og Gołymin forble 8. og 14. divisjon under Bennigsen, han var ikke veldig opptatt av å returnere de til deres sjef. Den 1. januar 1807 var Bennigsens fløy av troppene forlagt ved Nowogród på sørsiden av den isbelagte elven Narew, mens Buxhoevdens fløy var 15 km nordøst for den nordlige elvebredden. Omtrent på denne tiden viste Kamenskij seg ved fronten, men hans ordre ble ignorert og han forlot felttoget permanent.Napoléon utplasserte sine styrker i en vid bue på østsiden av elven Vistula for å dekke Warszawa. Han plasserte Bernadottes ! korps på den venstre flanken med hovedkvarter i Osterode (dagens Ostróda). I rekkefølge fra venstre til høyre kom marskalk Michel Neys VI korps ved Mława, Nicolas Soults IV korps ved Gołymin, Louis Nicolas Davouts III korps ved Pułtusk og Jean Lannes ved Serock. Marskalk Pierre Augereaus VII korps var reserve bak buen ved Płońsk. Marskalk Joachim Murats kavalerireserve tok vinterkvarter i distrikter nær de bakre linjene, bortsett fra divisjonsgeneral (fransk: Général de division) Louis Michel Antoine Sahucs 4. dragondivisjon, som var underlagt Bernadotte, divisjonsgeneral Antoine Lasalles lette kavaleridivisjon som patrujerte Soults front.
== Russisk offensiv ==
I krigsråd den 2. februar 1807 bestemte Buxhoevden og Bennigsen at de russiske styrkene skulle gå til en offensiv mot de franske styrkene. De valgte å forflytte syv divisjoner nordover inn i Østpreussen før de dreide vest for å angripe Napoléons venstre flanke. Planen var at en divisjon skulle forbli nordøst av Warszawa for å forvirre franskmennene. Denne divisjonen skulle så kort etter bli forsterket med to divisjoner som var forventet å ankomme fra Moldavia under kommando av generalløytnant Johann Magnus von Essen. Generalløytnant Dmítrij Mikhájlovitsj Vólkonskij (9. divisjon) og Petr Ivanóvitsj Meller-Zakomelskij (10. divisjon) ledet de to enhetene. De russiske generalene håpet å skade Napoléons venstre flanke og tvinge den franske arméen til å trekke seg tilbake til den vestre bredden av elven Vistula. Stillingen som ble vunnet skulle benyttes til å begynne et felttog til våren som kanskje ville presse de franske styrkene tilbake til elven Oder.I konflikt med sin rival Buxhoevden trakk general Bennigsen sine seks divisjoner østover til Tykocin i stedet for å slutte seg til arméens høyre fløy. Med sine tropper marsjerte han nordover til Goniądz hvor han til sin tilfredshet fant ut at tsar Aleksander I hadde utnevnt han til øverstkommanderende og tilbakekalt Buxhoevden. Derfra beordret han sine styrker vestover mot Gehlen (i dag Biala Piska) og ankom der 14. januar. Bennigsen etterlot 6. divisjon ved Goniądz. Beskyttet fra marskalk Soults kavaleri av skogene ved Johannisburg (i dag Pisz) ble Bennigsens nordlige marsj inn i Masuria holdt skjult for franskmennene. De prøyssiske styrkene under generalløytnant Anton Wilhelm von L'Estocq trakk seg tilbake nordover mot Rastenburg (Kętrzyn).
I mellomtiden ignorerte marskalk Ney ordre fra Napoléon og førte sine styrker nordøstover i retning Königsberg (dagens russiske by Kaliningrad for å skaffe mat og fôr til sine hester. Den 11. januar avviste hans fortropp et prøyssisk angrep på Schippenbeil (i dag Sępopol). Tre dager etter anslo Ney at den prøyssiske styrken under L'Estocq var på om lag 9 000 mann mens general Ernst von Rüchels garnison i Königsberg talte ytterligere 4 000 mann. Rasende på Ney for hans ignorering av ordre begynte Napoléon uansett å ta tiltak i fall de russiske styrkene reagerte på fremstøtet til Neys VI korps. Han varslet også marskalk Augerau så han kunne forberede VII korps. Keiser Napoléon beordret også marskalk François Joseph Lefebvre å beskytte Thorn (Toruń) og nedre Vistula med X korps.Den 19. februar angrep de russiske styrkene fra øst og drev marskalk Neys tropper fra Schippenbeil. Etter å ha avgitt 3 000 mann for å holde forbindelsen med 6 divisjon ledet Bennigsen rundt 63 000 mann mens L'Estocq hadde 13 000 mann i området. Den 21. februar var Bennigsens lengst fremrykkende enheter ved Heilsberg (i dag Lidzbark Warmiński) med styrken til general L'Estocq på sin høyre fløy. De tre russiske enhetene som rykket frem i front ble ledet av generalmajorene Jevgénij Ivánovitsj Márkov, Michael Andreas Barclay de Tolly og Karl Gustav Baggovut. På tross av at Neys kavaleri under brigadegeneral Auguste Francois-Marie de Colbert-Chabanais ble hardt rammet av angrepet klarte korpset å trekke seg tilbake sørover mot Neidenburg (i dag Nidzica).Etter å ha jaget Neys korps på retrett fortsatte de russiske styrkene mot Bernadottes korps. Den 24. januar maltrakterte Márkovs fremrykkende styrker en fransk enhet ved Liebstadt (i dag Miłakowo) og tok 300 franske soldater til fange. Bernadotte beordret raskt general Pierre Dupont de l'Etangs divisjon og brigadegeneral Jacques Léonard Laplanches dragoner ved Preussisch Holland (i dag Pasłęk) på hans venstre fløy i nordøst. På eget initiativ varslet Bernadottes stabssjef, brigadegeneral Nicolas Joseph Maison I korps senter og høyre fløy. Maison beordret general Olivier Rivaud de la Raffinière å konsentrere sin divisjon ved Osterode på høyre fløy, mens general Jean-Baptiste Drouet, Comte d'Erlon samlet sine troppet ved Saalfeld (i dag Zalewo) i senter for korpset. Maison holdt brigadegeneral Michel Marie Pacthods 8. lette infanteriregiment ved Mohrungen, mens han beordret Sahucs andre brigade med dragoner fra høyre flanke inn for å forsterke senter.
== Slaget ==
Den 25. januar rundt 12-tiden nærmet generalmajor Jevgénij Ivánovitsj Márkovs styrker seg Mohrungen med fortroppene på høyre fløy. Fra fanger de hadde tatt i Liebstadt visste den russiske generalen at Bernadotte hadde konsentrert sine styrker i Mohrungen. Bernadotte holdt byen med ni infanteribataljoner og 11 kavaleriskvadroner. Denne styrken omfattet enheter fra alle de tre divisjonene i I. korps, inkludert 8. lette infanteri fra Rivauds divisjon og elementer fra både Drouets og Duponts divisjoner. Da Márkovs styrker viste seg rykket Bernadottes styrker umiddelbart nordover for å møte fienden. Han beordret Dupont å marsjere fra Preussisch Holland for å slå til mot de russiske styrkenes vestre flanke med hoveddelen av hans divisjon.Márkovs fortropp inkluderte ett grenaderregiment, ett musketerregiment, 5., 7. og 25. jegerregiment, seks skvadroner fra ett husarregiment (lett kavaleri), fire artilleribatterier til fots og ett artilleribatteri til hest.
De russiske styrkene var totalt på mellom 9 000 til 16 000 mann. Inntil Dupont ankom hadde Bernadotte omkring 9 000 tropper tilgjengelig for å forsvare byen.
Bernadotte utplasserte de syv bataljonene fra Duponts 1. divisjon, som besto av 9. lette, 32. linje og 96. linje infanteriregimenter. Det 8. lette infanteriregiment fra Rivauds 2. divisjon var i byen, samme var Drouets 3. divisjon med syv bataljoner, bestående av 27. lette, 94. linje og 95 linje infanteriregiment. Divisjonsgeneral Jean Baptiste Eblé ledet fire artilleribatterier til fots og to til hest, med totalt 36 kanoner. Brigadegeneral Jacques Louis François Delaistre de Tilly ledet korpsets kavaleri bestående av 2. og 4. husarregiment og 5. Chasseurs à Cheval regiment (lett kavaleri). Sahucs tilknyttede divisjon inkluderte brigadegeneral Pierre Margarons 17. og 27. dragonregimenter og Laplanches 18. og 19. dragonregimenter.Den russiske generalmajoren Márkov sendte ett infanteriregiment frem til den lille landsbyen Pfarrersfeldchen, med husarer i front. Han la sin hovedangrepslinje ved noe høyt terreng sør av Georgenthal (i dag Jurki) med to infanteriregimenter i frontlinjen og ett regiment i en påfølgende linje. Tre bataljoner jegere holdt Georgenthal mens ytterligere to bataljoner beskyttet den vestlige flanken.
Bernadottes kavaleri angrep de russiske husarene omtrent klokken 13, husarene slo tilbake de franske styrkene og forfulgte de, men kom under beskytning av de franske artilleriet og måtte trekke seg tilbake. De franske kavaleristene fulgte etter russerne inntil de også ble stoppet av fiendtlig artilleriild. Under dekning av fire kanoner på en høyde sendte Bernadotte en bataljon av 9. lette infanteriregiment i et frontalangrep på Pfarrersfeldchen, mens 1. bataljon fra 27. lette infanteriregiment angrep et skogsområde på østsiden. Angrepet fra den 9. lette infanteriregiment ble slått tilbake og Bernadotte satte inn 2. bataljon av 27. lette infanteriregiment og 8. lette infanteriregiment. Det 94. linje infanteriregiment og dragonene ble holdt som støtte. Den 1. bataljonen av 27. lette infanteriregiment mistet for en kort stund sin fane, men tok den tilbake. Angrepet lyktes i å jage det russiske regimentet ut av Pfarrersfeldchen.Generalmajor Márkov ble tvunget til å utplassere seks bataljoner for å dekke sin høyre flanke mot Duponts fremstøt. I mellomtiden angrep Bernadottes styrker i front under dekning av tiltakende mørke. På tross av hard motstand begynte Duponts flankeangrep å vinne terreng og Márkov beordret tilbaketrekking. Omtrent på denne tiden ankom general Anrep og meldte at kavaleriforsterkninger var underveis. Han ble snart truffet og båret vekk, dødelig såret. Ettersom de trakk seg tilbake kjempet de russiske styrkene hardt. Dupont presset uansett vekk de to regimentene i front og nærmet seg Georgenthal.Under slaget hørte Bernadotte plutselig skudd bak seg. Han trakk umiddelbart sine styrker ut og begynte retrett mot byen. Hva som hadde skjedd var at russisk kavaleri hadde nådd byen fra øst. Dmítrij Golítsyn som ledet kavaleriet på de russiske styrkenes venstre fløy hadde nådd landsbyen Alt Reichau (i dag Boguchwały) øst for Mohrungen. På tross av at han ikke kunne høre støyen fra slaget grunnet en akustisk omstendighet så ønsket han å undersøke terrenget vestover. Fra Alt Reichau sendte han tre skvadroner kavaleri under grev Peter Dolgorukov, etterfulgt av seks skvadroner kavaleri under general von der Pahlen, gjennom gapet mellom innsjøene Narien og Mahrung. Det russiske kavaleriet inntok Mohrungen da natten begynte, de tok de få forsvarerne til fange og plyndret vogner med fransk utstyr som de fant der.I et forsøk på å utnytte deres suksess forflyttet Dolgorukov og von der Pahlen sine styrker nordover hvor de traff på Bernadottes styrker som trakk seg tilbake, da trakk de seg raskt vekk. Bortsett fra en gruppe russiske kavalerister som den franske styrken omringet og tok til fange kom de russiske angriperne seg unna med 360 franske fanger, 200 frigjorte russiske og prøyssiske fanger og en del av det som franskmennene hadde plyndret. Sølvbestikk og 12 500 dukater utpresset fra byen Elbing (i dag Elbląg) ble oppgitt å ha blitt funnet blant Bernadottes personlige bagasje.
== Resultat ==
Ifølge historikeren Digby Smith hadde de franske styrkene tap på i alt 696 drepte og sårede, mens 400 ble tatt til fange. De russiske drepte og sårede var rundt 1 100, med 300 tatt til fange. Den russiske generalen Anrep mistet livet. Han ble erstattet som kommandant for 14. divisjon av generalløytnant Nikolaj Kamenskij, sønn av den forhenværende øverstkommanderende for styrken. Francis Loraine Petre anslår tapene til å være så høye som rundt 2 000 på hver side. Bernadotte rapporterte tap av 700 eller 800 tropper mens han oppgav å ha påført fienden et tap på 1 600 mann.Dagen etter trakk Bernadotte sine styrker sørover til Liebemühl (i dag Miłomłyn) og etterlot Mohrungen til Bennigsens tropper. Generalmajor Márkovs styrker fulgte etter de franske styrkene mot Liebemühl mens Baggovuts fremrykking på venstre fløy okkuperte Allenstein (i dag Olsztyn). Den 28. januar i Mohrungen beordret Bennigsen en pause i operasjonene så hans utslitte tropper kunne hvile. Bernadotte fortsatte retrett mot sør inntil han nådde Löbau (i dag Lubawa) hvor hans styrker sluttet seg til divisjonsgeneral Jean-Joseph Ange d'Hautpouls 2. kuraserdivisjon. Den totale styrken ble med det på 17 000 infanterister og over 5 000 kavalerister.
Den prøyssiske garnisonen på 4 500 mann i Graudenz (i dag Grudziądz) under kommando av infanterigeneral (tysk: General der Infanterie) Wilhelm René de l'Homme de Courbière hadde vært under beleiring av divisjonsgeneral Marie François Rouyer og en styrke fra Storhertugdømmet Hessen. Da en prøyssisk styrke under generalløytnant Anton Wilhelm von L'Estocq nærmet seg hevet Rouyer beleiringen og prøysserne i Graudenz sørget den 31. januar for å skaffe nye forsyninger av mat. Denne hendelsen tillot garnisonen i Graudenz å holde ut den fiendtlige beleiringen til slutten av krigen. En fremskutt russisk styrke under general Pjotr Ivanovitsj Bagration knyttet sammen L'Estocqs og Bennigsens' hovedstyrke, som var konsentrert rundt Mohrungen, med front mot sør.Fornøyd med sin suksess så langt og med forventninger om retrett av Napoléons styrker til elven Vistulas vestre bredd var den russiske general Bennigsen i ferd med å gå i en felle. I stedet for å trekke seg tilbake begynte den franske keiseren et for russerne farlig motangrep den 1. februar. Napoléon så at Bennigsen hadde rykket så langt vestover at det var mulig å treffe den russiske arméen i dens venstre flanke og bakre linjer. Han beordret Bernadotte å fortsette retretten for å friste Bennigsen til å avansere vestover og inn i fellen. Marskalk Lannes med V korps og divisjonsgeneral Nicolas Léonard Bagert Bekers dragondivisjon skulle følge med den russiske general Johann Magnus von Essens tilknyttede styrke nordøst av Warszawa. Disse styrkene kom i kamp ved slaget om Ostrolenka (i dag Ostrołęka) den 16. februar. Napoléon beordret korpsene til marskalkene Davout, Soult, Augereau, Murat og den keiserlige garden nordvestover mot Allenstein, mens marskalk Ney dekket gapet mellom hovedstyrken og .Den 1. februar 1807 var den russiske øverstkommanderende Benningsen svært heldig. Ordrene fra Napoléons stabssjef til Bernadotte ble gitt til en kurer som var fersk offiser, rett fra militærakademiet. Den uheldige unge mannen, ukjent med området, red rett inn i en gruppe med Kosakker og klarte ikke å ødelegge de hemmelige meldingene han hadde med seg. General Bagration fikk snart overlevert dokumentet og sendte det videre til Bennigsen. Så snart han mottok nyheten beordret Bennigsen sin armé til å trekke seg raskt tilbake mot Jonkendorf (i dag Jonkowo). Meldingene fra syv andre kurerer ble også tatt av kossakker så Bernadotte mottok ingen ordre fra Napoléons stabssjef før 3. februar og hadde da ikke mulighet for å nå frem til slaget ved Eylau som ble utkjempet den 7. og 8. februar. I mellomtiden utkjempet de fremrykkende franske styrkene og de russiske og prøyssiske styrkene under retrett en serie med trefninger ved Bergfried (i dag Berkweda) den 3. februar, ved Waltersdorf (i dag Wilczkowo) den 5. februar og ved Hoofe (i dag Dwórzno) den 6. februar.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Chandler, David G. Jena 1806: Napoleon Destroys Prussia. Westport, Conn.: Praeger Publishers, 2005. ISBN 0-275-98612-8
Chandler, David G. The Campaigns of Napoleon. New York: Macmillan, 1966.
Mountford, Allan F. napoleon-series.org Eylau discussion thread including order of battle data for Ivan Essen's corps Arkivert 1. januar 2015 hos Wayback Machine.
Petre, F. Loraine. Napoleon's Campaign in Poland 1806-1807. London: Lionel Leventhal Ltd., 1976 (1907).
Smith, Digby. The Napoleonic Wars Data Book. London: Greenhill, 1998. ISBN 1-85367-276-9
Залесский К.А. Наполеоновские войны 1799-1815. Биографический энциклопедический словарь, Москва, 2003.
== Eksterne lenker ==
«Cover up at Mohrungen 25 January 1807», fra nettstedet napoleon-series.org (engelsk)Disse kildene gir fullstendig navn på de russiske generalene.
Millar, Stephen. napoleon-series.org Russian-Prussian Order-of-Battle at Eylau 8 February 1807: The Centre (engelsk)
Millar, Stephen. napoleon-series.org Russian-Prussian Order-of-Battle at Eylau 8 February 1807: The Left Wing (engelsk)
Millar, Stephen. napoleon-series.org Russian-Prussian Order-of-Battle at Eylau 8 February 1807: The Right Wing (engelsk) | Det russiske keiserdømmet | 198,037 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Garachico | 2023-02-04 | Garachico | ['Kategori:16°V', 'Kategori:28°N', 'Kategori:Artikler hvor flaggbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byer på Kanariøyene', 'Kategori:Kommuner på Kanariøyene', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tenerife'] | Garachico en by og et distrikt i nord på Tenerife på Kanariøyene i Spania. Byen har 5 450 innbyggere (2008) og ligger nedenfor for mer enn 500 meter høy klippe ved sjøen. Det ligger i en av de mest uberørte områdene av øya, der turismen ikke er nådd fram for alvor.
Garachico består i hovedsak av eldre bygninger som er enten pusset opp eller trenger det. Der er mange små smug og svingete veier. Byen har fått sitt navn fra den steinete Roque de Garachico.
Byens historie er preget av den aktive vulkanen Teide, som ligger sørøst for byen. Den har flere ganger i historien hatt utbrudd som har hatt katastrofale konsekvenser for byen. Et utbrudd i 1706 varte i flere uker, og ødela den gamle havnen og dermed mye av byens økonomiske grunnlag.
Selv om kysten ved byen er værhard, finnes der også lune områder ved byen, som gir bademuligheter.
| Garachico en by og et distrikt i nord på Tenerife på Kanariøyene i Spania. Byen har 5 450 innbyggere (2008) og ligger nedenfor for mer enn 500 meter høy klippe ved sjøen. Det ligger i en av de mest uberørte områdene av øya, der turismen ikke er nådd fram for alvor.
Garachico består i hovedsak av eldre bygninger som er enten pusset opp eller trenger det. Der er mange små smug og svingete veier. Byen har fått sitt navn fra den steinete Roque de Garachico.
Byens historie er preget av den aktive vulkanen Teide, som ligger sørøst for byen. Den har flere ganger i historien hatt utbrudd som har hatt katastrofale konsekvenser for byen. Et utbrudd i 1706 varte i flere uker, og ødela den gamle havnen og dermed mye av byens økonomiske grunnlag.
Selv om kysten ved byen er værhard, finnes der også lune områder ved byen, som gir bademuligheter.
== Historie ==
Byen Garachico ble grunnlagt i 1496 av Ponte-familien, som i 1499 også ble forært store områder av den spanske kolonisator Alonso Fernández de Lugo, som gjenytelse for at familien hadde vært med på å finansiere den spanske erobringen noen år tidligere. Byens første økonomiske grunnlaget var sukkerrør og foredling av disse.
Byggingen av kirken Eremita de Santa Ana ble påbegynt i 1520. Havnen ble bygget ut, og var lenge den viktigste på Tenerife til den ble ødelagt av vulkanutbrudd. Byen ble på 1600-tallet rammet av både pest og stormflod som førte til at skip ble senket og 80 mennesker omkom. Byen ble rammet av jordskjelv i 1905 og ny flodbølge kom i 1987.
Byen fikk en ny havn i 2012, beskyttet av en molo.
== Severdigheter ==
Garachico er idyllisk med sine hvitkalkede og fargerike hus, kirker, vingårdsmenn, bakerier, kunstgallerier, små butikker og restauranter. Smug, torg, kirker og bilfri gågate.
Klosterkirken San Francisco.
et tidligere kloster som nå huser rådhuset og bymuseet med en klassisk kanarisk gårdsplass med palmer og gallerier. Museet viser også at ikke bare ble tjent penger på vineksport, men også på slavehandel.
Foran Castillo de San Miguel er byen befestet og utstyrt med turstier. Det er også innredet havbad.
Kirken Santa Ana fra det 18. århundre. Den tidligere kirken ble ødelagt i 1706 av lavamassene. I en utvidelse av kirken ligger et lite museum.
Veien Calle Esteban Ponte løper parallelt med kystveien. Her befinner hotellet San Roque og to restaurerte hus som tilhørte Ponte familien seg.
Fra rådhuset går gangveien TF-43 opp til et utsiktspunkt med utsikt over byen og havet.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Tenerife -enjoy it all (engelsk) | Kanariøyene | 198,038 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blended | 2023-02-04 | Blended | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2014', 'Kategori:Romantiske komedier fra USA'] | Blended er en amerikansk romantisk komedie fra 2014. Filmen er regissert av Frank Coraci, og har Adam Sandler og Drew Barrymore i hovedrollene.
| Blended er en amerikansk romantisk komedie fra 2014. Filmen er regissert av Frank Coraci, og har Adam Sandler og Drew Barrymore i hovedrollene.
== Om filmen ==
Blended hadde premiere i Norge 11. juli 2014. Filmen var Sandler og Barrymores tredje romantiske komedie sammen, etter Bryllupssangeren (1998) og 50 First Dates (2004).
== Handling ==
Jim (Adam Sandler) er en enkemann med tre døtre som han har et godt forhold til, men som han ikke helt vet hvordan han skal håndtere. Lauren (Drew Barrymore) har forlatt eks-mannen som var utro mot henne gjentatte ganger, og er nå alenemor til to sønner, mens barnas far sjelden er til stede. En dag går de på en blind date, som imidlertid går svært dårlig, fremfor alt på grunn av deres motstridende personligheter. Men så vil tilfeldighetene det til at begge drar på ferie samtidig til det samme stedet i Afrika, på grunn av at felles bekjente av dem har avlyst sin romantiske ferie der. I løpet av turen kommer de nærmere hverandres barn, og oppdager dessuten at de selv har mer til felles enn de først antok.
== Rolleliste ==
Adam Sandler som Jim
Drew Barrymore som Lauren
Bella Thorne som Hilary
Emma Fuhrmann som Espn
Alyvia Alyn Lind som Lou
Braxton Beckham som Brendan
Kyle Red Silverstein som Tyler
Joel McHale som Mark
Wendi McLendon-Covey som Jen
Abdoulaye N'Gom som Mfana
Shaquille O'Neal som Doug
Terry Crews som Nickens
Kevin Nealon som Eddy
Jessica Lowe som Ginger
Zak Henri som Jake
Dan Patrick som Dick
Lauren Lapkus som Tracy
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Blended på Internet Movie Database
(no) Blended hos Filmfront
(sv) Blended i Svensk Filmdatabas
(fr) Blended på Allociné
(nl) Blended på MovieMeter
(en) Blended på AllMovie
(en) Blended på Rotten Tomatoes
(en) Blended på Metacritic
(en) Blended på Box Office Mojo | Blended er en amerikansk romantisk komedie fra 2014. Filmen er regissert av Frank Coraci, og har Adam Sandler og Drew Barrymore i hovedrollene. | 198,039 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alicia_von_Rittberg | 2023-02-04 | Alicia von Rittberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1993', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra München', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske skuespillere'] | Alicia Gräfin von Rittberg (født 10. desember 1993 i München) er en tysk skuespillerinne. Hun er mest kjent for å ha spilt i filmen Fury, som ble hennes internasjonale gjennombrudd.
| Alicia Gräfin von Rittberg (født 10. desember 1993 i München) er en tysk skuespillerinne. Hun er mest kjent for å ha spilt i filmen Fury, som ble hennes internasjonale gjennombrudd.
== Filmography ==
2006-2011: Der Alte - Jasmin Carnap/Leonie Wintzer (TV-serie, 2 episoder)
2007: Die Lawine - Jill Westermann
2008: Die Sache mit dem Glück - Miriam Heitmann
2008–2009: Meine wunderbare Familie - Lilly Sander (TV-serie, 5 episoder)
2009: Romy - Romy (14 år)
2010: Das Geheimnis der Wale - Charlotte Waldmann
2011: Hindenburg - Gisela Kerner
2011: Eine ganz heiße Nummer - Tina Brandner
2012: Die Verführerin Adele Spitzeder - Therese Ederer
2012: Barbara - Angie
2012: Und alle haben geschwiegen - Luisa Jung
2013: Alles für meine Tochter - Clara Liebner
2014: Unterwegs mit Elsa - Clara Novak
2014: Die Hebamme - Lotte
2014: Die reichen Leichen. Ein Starnbergkrimi - Sisi
2014: Fury - Emma
2015: Our Kind of Traitor - Natasha
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alicia von Rittberg på Internet Movie Database
(no) Alicia von Rittberg hos Filmfront
(da) Alicia von Rittberg på Scope
(fr) Alicia von Rittberg på Allociné
(en) Alicia von Rittberg på AllMovie
(en) Alicia von Rittberg hos Rotten Tomatoes
(en) Alicia von Rittberg hos The Movie Database | | fsted = München i Tyskland | 198,040 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fabre_d%E2%80%99%C3%89glantine | 2023-02-04 | Fabre d’Églantine | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 5. april', 'Kategori:Dødsfall i 1794', 'Kategori:Franske dramatikere', 'Kategori:Franske politikere', 'Kategori:Franske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 28. juli', 'Kategori:Fødsler i 1750', 'Kategori:Henrettede franskmenn', 'Kategori:Henrettede personer (før 1900-tallet)', 'Kategori:Ikke ferdig oversatte artikler', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Carcassonne', 'Kategori:Personer fra den franske revolusjon', 'Kategori:Personer henrettet ved giljotinering', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Philippe-François-Nazaire Fabre, kalt Fabre d'Eglantine (født 29. juli 1750 i Carcassonne, død ved giljotinering 5. april 1794 i Paris) var en fransk dramatiker og revolusjonær politiker.
| Philippe-François-Nazaire Fabre, kalt Fabre d'Eglantine (født 29. juli 1750 i Carcassonne, død ved giljotinering 5. april 1794 i Paris) var en fransk dramatiker og revolusjonær politiker.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn, tidlig virke ===
Hans etternavn var egentlig Fabre; d'Églantine var noe som ble lagt til etter at han mottok en steinnype av sølv (églantine) fra Clémence Isaure fra akademiet Jeux Floraux at Toulouse. Han giftet seg med Marie Strasbourg Nicole Godin den 9. november 1778.
Blant hans tidligste arbeider var diktet Étude de la nature i 1783. Etter å ha reist rundt i provinsen som skuespiller kom han til Paris, der han skrev en komedie som ikke slo an; Les Gens de lettres, ou Le provincial à Paris (1787). En tragedie, Augusta, produsert ved Théâtre Français, var også en fiasko. Men mange av hans verker ble godt mottatt. Han skulle bli en av den franske revolusjons mest fremgangsrike teaterforfattere.Han skrev Philinte, ou la suite du Misanthrope (1790, en fortsettelse av Molières stykke Misantropen) og et barnerim som skulle bli populært i Frankrike, Il pleut, il pleut Bergère. Han bearbeidet også deler av Jean-Jacques Rousseaus roman Émile for teateret.
=== Den franske revolusjon ===
Under den franske revolusjon hørte han til Georges Dantons og Jean-Paul Marats tilhengere, og var medlem av Cordelierklubben. Han var også medlem av Jakobinerklubben. Danton gjorde Fabre til sin privatsekretær.
I 1792 var han medlem av nasjonalkonventet. Han var en innbitt motstander av girondistene, og i konventet stemte han for rask henrettelse av kongen. Han forfattet i september 1792 et opprop som bidro til septembermordene i de parisiske fengsler.Han gjorde seg også særlig bemerket for den iver han viste for innføringen av revolusjonskalenderen. Fabre var medlem av komiteen som utarbeidet kalenderen. Ideen til dem stammet fra Charles-Gilbert Romme, men det var Fabre som oppfant de fleste dags- og månedsnavnene benyttet i kalenderen. Derfor ble det Fabre som gjerne ble fremhevet som kalenderens viktigste opphavsmann. Denne kalenderen hadde en tidagers uke; hensikten var at man skulle sørge for at den religiøst ladede søndagen - Herrens dag - skulle utviskes fra folkets erindring.Han ble i 1794 sammen med François Chabot og andre anklaget for underslag, og, selv om han formodentlig var uskyldig, dømt til døden og henrettet.
== Verker ==
Les Amans de Beauvais, romance, Paris, Esprit, 1776, 16 pages, in-8°.
L'étude de la nature [Texte imprimé]. Poème à M. le comte de Buffon, Londres, 1783, 14 pages, in-8°.
Augusta, tragédie en cinq actes, Paris, 1787, 66 pages, in-8°.
Le Présomptueux, ou l'Heureux imaginaire, comédie en 5 actes et en vers, Paris, Prault, 1790, 135 pages in-8°.
Le Philinte de Molière, ou la Suite du Misanthrope, comédie en 5 actes et en vers, Paris, Prault, 1791, XLVIII-120 pages, in-8° (rééd. Amsterdam, G. Dufour, 1792, 75 pages, In-8° ; Paris, chez le libraire du Théâtre Français, 1793, 64 pages, in-8° ; Paris, Huet & Ravinet, 1801, 118 pages, in-8 °).
Le Collatéral, ou l'Amour et l'intérêt, comédie en 3 actes et en vers, Paris, L.-F. Prault, 1791, 111 pages, in-8°.
Le Convalescent de qualité, ou l'Aristocrate, comédie en 2 actes et en vers, Paris, Vve Duchesne et fils, 1791, 47 pages, in-8°.
Isabelle de Salisbury. Comédie nouvelle, héroïque et lyrique, en trois actes en prose, Paris, 1791, 76 pages, in-8°.
L'Intrigue épistolaire, comédie en 5 actes et en vers, Paris, Imprimerie du Cercle social, 1792, 108 pages, in-8° (rééd. Avignon, les frères Bonnet, 1798, 60 pages, in-8° ; Paris, imprimerie de Moutardier, An XI, 94 pages, in-8° ; Paris, Barba, 1805, 64 pages, in-8 °).
Portrait de Marat, par P. F. N. Fabre d'Églantine, représentant du Peuple, Député de Paris à la Convention Nationale, Paris, Chez Maradan, Imprimerie de Crapelet, rue S. Jean-de-Beauvais, 1793, 24 pages, in-4.
L'Évangile des Républicains, précédé du rapport fait par le citoyen Fabre d'Églantine sur le nouveau calendrier décrété par la Convention nationale , Paris, Lallemand, an II, in-32.
Calendrier de la république française, une et indivisible, au nom de la commission chargée de sa confection, Bruyères, imprimerie de Vve Vitot et fils, 1794, 35 pages, in-12.
Correspondance amoureuse de Fabre d'Églantine, précédée d'un précis historique de son existence et d'un fragment de sa vie écrit par lui-même, suivie de sa satyre sur les spectacles de Lyon et d'autres pièces fugitives, Hambourg et Paris, Richard, 1796, trois volumes, in-12.
Les Précepteurs, comédie en 5 actes et en vers, ouvrage posthume de P.-F.-N. Fabre d'Églantine, Paris, Imprimerie de la République, 1799, 133 pages, in-8°.
Œuvres mêlées et posthumes, de Ph.-Fr.-Naz. Fabre d'Églantine, Paris, Vve Fabre d'Églantine ; Moutardier, vendémiaire an XI, deux tomes, in-12.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Albert Maurin, Galerie hist. de la Révolution française, tome n
Jules Janin, Histoire de la littérature dramatique
André Chénier, Tableau de la littérature française; FA Aulard in the Nouvelle Revue (July 1885).
Andress, David. 2006. The Terror the merciless war for freedom in revolutionary France. New York: Farrar, Straus, and Giroux
Andrews, George Gordon (1. januar 1931). «Making the Revolutionary Calendar». The American Historical Review. 36 (3): 515–532. JSTOR 1837912. doi:10.2307/1837912.
Hampson, N. (1. januar 1976). «Francois Chabot and His Plot». Transactions of the Royal Historical Society. 26: 1–14. JSTOR 3679069. doi:10.2307/3679069.
Maslan, Susan. 2005. Revolutionary acts theater, democracy, and the French revolution. Baltimore: Johns Hopkins University Press
Theirs, Adolphe. 1838 The History of the French Revolution. London: R. Bentley. | Philippe-François-Nazaire Fabre, kalt Fabre d'Eglantine (født 29. juli 1750 i Carcassonne, død ved giljotinering 5. | 198,041 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jon_Bernthal | 2023-02-04 | Jon Bernthal | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 20. september', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Washington, D.C.', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Jonathan Edward Bernthal (født 20. september 1976 i Washington, D.C.) er en amerikansk skuespiller.
Jon Bernthal er mest kjent for å ha spilt i TV-serien The Walking Dead, samt filmer som The Wolf of Wall Street (2013) og Fury (2014). Andre filmer han har spilt i inkluderer The Air I Breathe (2007), Natt på museet 2 (2009), The Ghost Writer (2010), Rampart (2011) og Grudge Match (2013).
| Jonathan Edward Bernthal (født 20. september 1976 i Washington, D.C.) er en amerikansk skuespiller.
Jon Bernthal er mest kjent for å ha spilt i TV-serien The Walking Dead, samt filmer som The Wolf of Wall Street (2013) og Fury (2014). Andre filmer han har spilt i inkluderer The Air I Breathe (2007), Natt på museet 2 (2009), The Ghost Writer (2010), Rampart (2011) og Grudge Match (2013).
== Filmografi ==
=== Film ===
=== TV ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jon Bernthal på Internet Movie Database
(sv) Jon Bernthal i Svensk Filmdatabas
(da) Jon Bernthal på Filmdatabasen
(da) Jon Bernthal på Scope
(fr) Jon Bernthal på Allociné
(en) Jon Bernthal på AllMovie
(en) Jon Bernthal hos Turner Classic Movies
(en) Jon Bernthal hos Rotten Tomatoes
(en) Jon Bernthal hos The Movie Database | Jonathan Edward Bernthal (født 20. september 1976 i Washington, D. | 198,042 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_under_OL | 2023-02-04 | Norge under OL | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norge under de olympiske leker', 'Kategori:OL-relaterte lister'] | Norge deltok i OL første gang i Sommer-OL 1900 og har deltatt i alle OL etter det, bortsett fra Sommer-OL 1980. Norge sendte ikke deltakere til Sommer-OL 1904, men bryterne Charles Ericksen og Bernhoff Hansen var norske statsborgere da de deltok i lekene. De ble opprinnelig oppført som deltakere for USA, men i 2021 endret Den internasjonale olympiske komité sin database over olympiske medaljevinnere slik at både Ericksen og Hansen nå er registrert som olympiske mestere for Norge.I sommer-OL frem til 2020 har Norge tatt 163 medaljer. I vinter-OL frem til 2022 har Norge tatt 405 medaljer og er med det den mestvinnende nasjonen noensinne i vinter-OL.
Norge har vært arrangør for OL to ganger: Vinter-OL 1952 og Vinter-OL 1994.
| Norge deltok i OL første gang i Sommer-OL 1900 og har deltatt i alle OL etter det, bortsett fra Sommer-OL 1980. Norge sendte ikke deltakere til Sommer-OL 1904, men bryterne Charles Ericksen og Bernhoff Hansen var norske statsborgere da de deltok i lekene. De ble opprinnelig oppført som deltakere for USA, men i 2021 endret Den internasjonale olympiske komité sin database over olympiske medaljevinnere slik at både Ericksen og Hansen nå er registrert som olympiske mestere for Norge.I sommer-OL frem til 2020 har Norge tatt 163 medaljer. I vinter-OL frem til 2022 har Norge tatt 405 medaljer og er med det den mestvinnende nasjonen noensinne i vinter-OL.
Norge har vært arrangør for OL to ganger: Vinter-OL 1952 og Vinter-OL 1994.
== Medaljeoversikter ==
=== For hver sport ===
==== Sommer ====
==== Vinter ====
██ Ledende i den idretten
Tabellen inneholder to sølv og en bronsemedalje vunnet i kunstløp i Sommer-OL 1920 i Antwerpen.
== Se også ==
Gullklubben – Norske Olympiavinneres Klubb
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende sommerolympiere
== Referanser ==
== Litteratur ==
Norge i OL: om norske bragder i OL, om olympiske tradisjoner, om norsk olympisk arbeid, Norge i den olympiske bevegelse. Rud: Komiteen. 1993. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
== Eksterne lenker ==
Norges OL-statistikk på Olympedia.org
List of Norway's Medals in each Olympic Games hos olympiandatabase.com
Norway at the Winter Olympics hos topendsports.com
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018
«Why Norway Is So Good At The 2018 Winter Olympics» Time.com, 25. februar 2018
«Why Norway has won more Winter Olympics medals than any country» Washingtonpost.com, 9. februar 2018 | Russland | 198,043 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wellington_(Tamil_Nadu) | 2023-02-04 | Wellington (Tamil Nadu) | ['Kategori:11°N', 'Kategori:76°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Tamil Nadu', 'Kategori:Indiastubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2021-11', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Wellington er en by i Nilgiris i Sørindia. Byen er kjent for sitt militærakademi og for en stasjon på Nilgiris Mountain Railway. Byen som ligger på 1 820 moh, har vel 20 000 innbyggere og også kjent for å huse et av Sør-Indias fremste militære hospital | Wellington er en by i Nilgiris i Sørindia. Byen er kjent for sitt militærakademi og for en stasjon på Nilgiris Mountain Railway. Byen som ligger på 1 820 moh, har vel 20 000 innbyggere og også kjent for å huse et av Sør-Indias fremste militære hospital | Wellington er en by i Nilgiris i Sørindia. Byen er kjent for sitt militærakademi og for en stasjon på Nilgiris Mountain Railway. | 198,044 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Halden_H%C3%A5ndballklubb | 2023-02-04 | Halden Håndballklubb | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Håndballag i Norge', 'Kategori:Håndballstubber', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1989', 'Kategori:Idrettslag i Halden', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Opphør i 2017', 'Kategori:Stubber 2021-09'] | Halden Håndballklubb (stiftet 29. mars 1989) var en håndballklubb for kvinner fra Halden. Klubben gikk konkurs i 2017. Klubben bestod av et A-lag som inntil konkursen spilte i Grundigligaen. Klubben hadde også et B-lag som i 2014/15-sesongen spilte i 3. divisjon, samt et C-lag i 6. divisjon. Klubbens lag spilte sine hjemmekamper i Remmenhallen. Klubben byttet navn fra HK Halden til Halden Håndballklubb i mars 2016.
| Halden Håndballklubb (stiftet 29. mars 1989) var en håndballklubb for kvinner fra Halden. Klubben gikk konkurs i 2017. Klubben bestod av et A-lag som inntil konkursen spilte i Grundigligaen. Klubben hadde også et B-lag som i 2014/15-sesongen spilte i 3. divisjon, samt et C-lag i 6. divisjon. Klubbens lag spilte sine hjemmekamper i Remmenhallen. Klubben byttet navn fra HK Halden til Halden Håndballklubb i mars 2016.
== Historikk ==
Klubben ble stiftet 29. mars 1989 som en sammenslåing av seniorlagene til Gimle Idrettsforening og Halden Håndballklubb.Klubbens A-lag spilte gjennom hele 90-tallet i 3. divisjon og 4. divisjon, men breddeaktiviteten var høy.I 1998 spilte Halden kvalifisering for å unngå nedrykk til 4. divisjon og lyktes, 11 år senere rykket klubben opp til 2. divisjon i 2009.Etter kun to sesonger i 2. divisjon rykket Halden i 2011 videre opp til 1. divisjon.Klubben rykket opp til Grundigligaen foran 2014/15-sesongen og kronet sin første sesong med NM-finale i Oslo Spektrum. I 2015/16-sesongen endte Halden på sjuendeplass. Klubben trakk seg fra Grundigligaen i februar 2017, og slo seg deretter konkurs.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
HK Halden Elite | Halden Håndballklubb (stiftet 29. mars 1989) var en håndballklubb for kvinner fra Halden. | 198,045 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Finnmarksn%C3%B8kleblom | 2023-02-04 | Finnmarksnøkleblom | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Karplanter på norsk rødliste', 'Kategori:Norges flora', 'Kategori:Nøkleblomfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Finmarksnøkleblom er en plante i nøkleblomslekten.
Synonymer: P. finmarchia Jaq., P. sibirica Jaq.
Finnmarksnøkleblom er en flerårig urt uten vegetativ formering, men med frøreproduksjon. Frøene spres nokså passivt, trolig ofte med vatn (inkl. havstrømmer) og kanskje av og til med fugl. I Norge finnes plantene fra underarten P. n. ssp. finmarchia (Jacq.) Á. og D. Löve. Navneskiftet til P. nutans skjedde forholdsvis nylig (N. P. Balakrishnan, J. Bombay Nat. Hist. Soc. 67: 63. 1970 ). Det skjedde på bekostning av en asiatisk art som ble navnet om til P. flaccida. Dette ble sterkt mislikt ("caused disstress") av primuladyrkere . Denne arten er populær på De britiske øyer, men mindre kjent i Norge.
Planten vokser i havstrandenger, noen få steder også i strandnær myr langs elveløp. Den er en spesialist for brakkvassenger. For økologi, se Nordhagen (1954) og Mäkinen & Mäkinen (1964).
| Finmarksnøkleblom er en plante i nøkleblomslekten.
Synonymer: P. finmarchia Jaq., P. sibirica Jaq.
Finnmarksnøkleblom er en flerårig urt uten vegetativ formering, men med frøreproduksjon. Frøene spres nokså passivt, trolig ofte med vatn (inkl. havstrømmer) og kanskje av og til med fugl. I Norge finnes plantene fra underarten P. n. ssp. finmarchia (Jacq.) Á. og D. Löve. Navneskiftet til P. nutans skjedde forholdsvis nylig (N. P. Balakrishnan, J. Bombay Nat. Hist. Soc. 67: 63. 1970 ). Det skjedde på bekostning av en asiatisk art som ble navnet om til P. flaccida. Dette ble sterkt mislikt ("caused disstress") av primuladyrkere . Denne arten er populær på De britiske øyer, men mindre kjent i Norge.
Planten vokser i havstrandenger, noen få steder også i strandnær myr langs elveløp. Den er en spesialist for brakkvassenger. For økologi, se Nordhagen (1954) og Mäkinen & Mäkinen (1964).
== Utseende ==
Rosettbladene er eggformet med langt bladskaft med vinger. Blomsterstand opp til 20 cm med 1- 6 bleklilla blomster. Melbelegg mangler helt. Blomstene er heterostyle. På tross av det vitenskapelige navnet nutans, nikker ikke blomstene i noen særlig grad.
Smalnøkleblom fins i samme område. Finmarknøkleblom kan skilles fra denne på at den ikke har mel, de lange bladskaftene og heterostyle blomster.
== Utbredelse ==
Den er kjent fra Nordreisa (ikke gjenfunnet her siden 1935 og ansett som utdødd) og fra Loppa (Bergsfjord) og Alta til Sør-Varanger. Kjent forekomstareal er 132 km2, og beregnet forekomstareal er 118 km2 (minimum 100 km2, maksimum 160 km2). Funnfrekvensen mellom 1995 og 2015 er på bare 7,7% (mot normalt 18,4%), men noe av dette kan skyldes svært lite fokus på strendene i Finnmark de siste tiårene. Forekomstene langs elveløp er langt på vei forsvunnet på grunn av forbygning, vassdragsregulering og gjengroing.
Planten har fortsatt store og trolig nokså stabile forekomster på noen havstrandenger, men foretrekker et visst beitepress som holder mer høgvokste planter nede. Den har gått tilbake eller forsvunnet fra mange tidligere kjente lokaliteter uten at manglende beitepress kan forklare tilbakegangen. Den er lokalt utsatt for nedbygging i strandsonen, spesielt i Alta-området. Planten er blitt påfallende sjeldnere å se de senere tiårene, trolig på grunn av en kombinasjon av mindre beitepress på strandengene (husdyr) og gjengroing som følge av dette og av temperaturøkning (klimatisk).
De fleste individ finnes i små og relativt isolerte delpopulasjoner uten store muligheter for rekolonisering om de dør ut. Arten er i ferd med å forsvinne og det er ingenting som tyder på at fuglespredningen bidrar til spredning. Populasjonen vurderes derfor å være kraftig fragmentert.
Arten Primula nutans er vidt utbredt (med hovedrasen subsp. nutans) i Sentral- og Nord-Asia og ved Beringstredet. I tillegg til Kamtsjatka, Alaska, Canada. Videre fins den også fra Sibir, Kina, Altaj og HimalayaEn isolert forekomstgruppe i Nordøst-Europa er anerkjent som den morfologisk avvikende finnmarksnøkleblom, P. nutans subsp. finmarchia. Denne er bare kjent fra botnen av Bottenvika, Troms - Finnmark og fra Kolahalvøya og Kvitsjø-området.Olav Gjærevoll melder forekomst av vår underart P. n. ssp. finmarchia fra Nordreisa i Troms, rundt Varangerfjorden, i Nordrussland til øst for Kvitsjøen og i Finland innerst i Bottenvika. Gjærevoll nevner at det store spranget fra Varangerfjorden til Bottenvika må skyldes landhevningen i området etter siste istid, slik at avstanden mellom vokseområdene var mindre før.
== Rødlistevurdering ==
Generasjonstida er satt til 10 år, dvs. en vurderingsperiode på 30 år. Finnmarksnøkleblom har ca. 30% av sin globale forekomst i Norge og mer enn 50% av sin europeiske forekomst. Den er en norsk ansvarsplante.
Finnmarksnøkleblom vurderes i 2021 som sterkt truet (EN) på grunn av et begrenset forekomstareal i kombinasjon med pågående tilbakegang i forekomstareal, antall delpopulasjoner, habitatkvalitet og sikkert også individtall, og i kombinasjon med en kraftig fragmentert utbredelse. Planten er arktisk, på sørkanten av sin utbredelse hos oss, og dermed særlig følsom for habitatendringer som følge av temperaturøkning.
Dette er en oppgradering fra sårbar (VU) i forrige rødlistevurdering som et resultat av tilpasning til regler.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Johannes Lid: Norsk Flora, Det Norske Samlaget, 2005
Artsdatabanken
John Richards: Primula, B. T. Batesford Ltd, 1993
== Eksterne lenker ==
(en) Finnmarksnøkleblom i Encyclopedia of Life
(en) Finnmarksnøkleblom i Global Biodiversity Information Facility
(no) Finnmarksnøkleblom hos Artsdatabanken
(sv) Finnmarksnøkleblom hos Dyntaxa
(en) Finnmarksnøkleblom hos ITIS
(en) Finnmarksnøkleblom hos NCBI
(en) Finnmarksnøkleblom hos The International Plant Names Index
(en) Finnmarksnøkleblom hos Tropicos
(en) Kategori:Primula nutans – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Primula nutans – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Primula nutans – detaljert informasjon på Wikispecies | Artsdatabanken (2021) | 198,046 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Hansen | 2023-02-04 | Martin Hansen | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Martin Hansen er navnet til flere personer:
Martin Hansen (1800–1860) – borgermester i Kristiania, suppleant til Stortinget
Martin Hansen (1810–1853) – stortingsrepresentant for Fredrikshald 1848–1850
Martin Hansen (bokser) – dansk bokser født 1925
Martin Hansen (skuespiller) – dansk skuespiller (1903–1988)
Martin A. Hansen – dansk forfatter (1909–1955)
Martin Sild Hansen – dansk fotballspiller født 1983
Martin Vingaard Hansen – dansk fotballspiller født 1985
Martin Hansen (fotballspiller) – dansk fotballspiller født 1990 | Martin Hansen er navnet til flere personer:
Martin Hansen (1800–1860) – borgermester i Kristiania, suppleant til Stortinget
Martin Hansen (1810–1853) – stortingsrepresentant for Fredrikshald 1848–1850
Martin Hansen (bokser) – dansk bokser født 1925
Martin Hansen (skuespiller) – dansk skuespiller (1903–1988)
Martin A. Hansen – dansk forfatter (1909–1955)
Martin Sild Hansen – dansk fotballspiller født 1983
Martin Vingaard Hansen – dansk fotballspiller født 1985
Martin Hansen (fotballspiller) – dansk fotballspiller født 1990 | Martin Hansen er navnet til flere personer: | 198,047 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pierre_Gaspard_Chaumette | 2023-02-04 | Pierre Gaspard Chaumette | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. april', 'Kategori:Dødsfall i 1794', 'Kategori:Franske politikere', 'Kategori:Fødsler 24. mai', 'Kategori:Fødsler i 1763', 'Kategori:Henrettede franskmenn', 'Kategori:Henrettede personer (før 1900-tallet)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nevers', 'Kategori:Personer fra den franske revolusjon', 'Kategori:Personer henrettet ved giljotinering', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Pierre Gaspard Chaumette eller Anaxagoras Chaumette som han selv kalte seg (født 24. mai 1763 i Nevers, henrettet 13. april 1794 i Paris) var en fransk revolusjonær under den franske revolusjon. Han var talsmann for sans-culottes og kjempet for avskaffelse av slaveriet.
| Pierre Gaspard Chaumette eller Anaxagoras Chaumette som han selv kalte seg (født 24. mai 1763 i Nevers, henrettet 13. april 1794 i Paris) var en fransk revolusjonær under den franske revolusjon. Han var talsmann for sans-culottes og kjempet for avskaffelse av slaveriet.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Pierre-Gaspard Chaumette var sønn av en skomaker. Han arbeidet selv en tid i skomakerverkstedet. Deretter gikk han til sjøs for flere år.
I 1789 studerte ham medisin i Paris
=== Den franske revolusjon ===
Da revolusjonen brøt ut i 1798 var han skriver hos en advokat i Paris. Men snart ble han redaktør for avisen Révolutions de Paris. Han ble medlem av kordeljerernes klubb og ble medarbeider i flere radikale aviser, men sto likevel temmelig i skjul inntil hans fanatiske tale under hendelsene i august-september 1792, med septembermordene, med ett gjorde ham populær. Han svingte seg opp som talsmann for de fattigslige forstedene til Paris, og utviklet særlig etter kongens mislykkede flukt mot Varennes og etter Massakren på Marsfeltet stadig mer radikal-revolusjonære standpunkter.
Så ble han Pariserkommunens prokurator. Han bidro kraftig til opprettelsen av revolusjonstribunalet og til innføringen av loven mot «de mistenkte».
Chaumette var, sammen med Jacques René Hébert en inderlig apostel for dyrkingen av fornuften, og lot den 10. november 1793 i katedralen Notre-Dame de Paris feire en høytidelig fest til dens ære, hvorved den nye guddommen ble representert ved boktrykkeren Momoros unge hustru. Chaumette bar så lidenskapelig angasjert i avkristningsarbeidet at han også endres sitt navn i all offentlighet fra Pierre-Gaspard Chaumette til Anaxagoras Chaumette. Han angav som grunn for navneskiftet at «jeg var tidligere kalt Pierre-Gaspard Chaumette fordi min gudfar trodde på helgener. Siden revolusjonen har jeg tatt navn etter en helgen som ble hengt for sine republikanske prinsipper». Det er også blitt anført at han var motivert av kirkens avvisning av homoseksuelle handlinger, ettersom han - som historikeren Daniel Guérin hevdet - «elsket gutter».Chaumette mente at kristendommen bestod av en masse «latterlige ideer» som «hadde vært svært behjelpelige med (å legitimere] despoti». Han var sterkt influert av de ateistiske og materialistiske forfattere Paul d'Holbach, Denis Diderot og Jean Meslier. Chaumette mente at religion var levninger av gammel overtro og ute av stand til å reflektere opplysningstidwens intellektuelle nyvinninger. For Chaumette var «kirke og kontrarevolusjon ett og det samme». Derfor gikk han hardt ut mot mange prester og biskoper for å få dem til å avsverge sine overbevisninger. Han var med alt dette en av de fremste hebertistene og fulgte med dem i fallet. Riktignok var han ikke med på hebertistene våren 1794, da de ivret for å styrke det nye tyranni (det vil si: Robespierres styre).
Han ble likevel anklaget da Robespierre slo tilbake, da for å ha forsøkt å utslette guddomsidéen og grunnlegge Frankrikes styre på ateismen. På grunn av hans vennskap til den tysk-nederlandske immigranten Anacharsis Cloots mistenkte man dessuten Chaumette for å være utenlandsk agent. Etter konflikten med Robespierre ble han arrestert og stilt for revolusjonstribunalet. Han ble dødsdømt, og giljotinert 13. april 1794.
== Verker ==
Discours sur l'abolition de l'esclavage, prononcé par Anaxagoras Chaumette, au nom de la Commune de Paris le 30 pluviôse an II, C.-F. Patris (Paris), 1794.
Alphonse Aulard (éd.), Mémoire de Chaumette sur la Révolution du 10 Août 1792, Paris, Société de l'histoire de la Révolution française, 1893.
Frédéric Braesch (éd.), Papiers de Chaumette, Paris, Société de l'histoire de la Révolution française, 1908.
Pierre-Gaspard Chaumette: Schlüssel des Buchs: Irthümer und Wahrheit. Hildesheim, Germany: Georg Olms Verlag, 2004.
== Litteratur ==
David Andress: The Terror. New York: Farrar, Straus and Giroux, 2005.
William Henley Jervis: The Gallican Church and the Revolution. France: K. Paul, Trench, & Co, 1882.
Colin Jones: The Great Nation. Chicago: Columbian University Press 2002
David P. Jordan: The King’s Trial: The French Revolution vs. Louis XVI. California: University of California Press, 2004.
Chaumette, Pierre Gaspard i Nordisk familjebok (2. utgave, 1906)
== Referanser == | Pierre Gaspard Chaumette eller Anaxagoras Chaumette som han selv kalte seg (født 24. mai 1763 i Nevers, henrettet 13. | 198,048 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Australsk_terrier | 2023-02-04 | Australsk terrier | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australias pattedyr', 'Kategori:CS1-vedlikehold: BOT: Ukjent status for original-url', 'Kategori:Hunderaser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Terriere'] | Australsk terrier er en liten hunderase av terrier typen. Rasen ble utviklet i Australia, men stamfedrene til rasen er fra Storbritannia.
| Australsk terrier er en liten hunderase av terrier typen. Rasen ble utviklet i Australia, men stamfedrene til rasen er fra Storbritannia.
== Opprinnelse og alder ==
Australsk terrier stammer fra en ruhåret type terrier brakt med fra Storbritannia til Australia tidlig i det 19. århundret. Forfedrene til alle disse rasene ble holdt som husdyr for å jakte på mus og rotter. Australsk terrier deler forfedre med Cairn Terrier, korthåret Skye Terrier, og Dandie Dinmont Terrier; Yorkshire Terrier samt Irsk Terrier ble også på ulike tidspunkt kryssavlet inn i dagens rase.Rasens utvikling startet i Australia rundt 1820, og de første individene ble kalt Rough Coated Terrier. Rasen ble offisielt anerkjent i 1850, og senere gitt navnet Australsk Terrier i 1892. Australsk Terrier ble for første gang vist på et hundeshow i 1906 i Melbourne, og ble også vist på hundeshow i Storbritannia rundt samme tid. Den britiske kennelklubben anerkjente rasen i 1936. Den amerikanske kennelklubben anerkjente Australsk terrier i 1960. Rasen er nå anerkjent av alle kennelklubber i den engelsktalende verden. Rasen er også anerkjent av Norsk Kennel Klubb.
== Lynne og væremåte ==
Australsk terrier er lystig, overvåken og har sterke jaktinstinkter. Australsk terrier er på 34.-plass på Stanley Coren's The Intelligence of Dogs, og regnes som over gjennomsnittet intelligent i kategorien "arbeid og lydighet", noe som indikerer at hunden er lett å trene. Som med andre terrierhunder, kan de være litt aggressive og sjefete, og man bør derfor ta sine forholdsregler om man har andre kjæledyr i huset. Generelt sett vil voksne mannlige australske terrier, ikke gå spesielt godt med andre voksne mannlige hunder. Ettersom Australsk terrier også har blitt avlet som selskapshund, er rasen ofte vennlig og nysgjerrig mot mennesker.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Raseutvalget
Norsk Terrier Klub
Australian Terrier Club of America | Australsk terrier er en liten hunderase av terrier typen. Rasen ble utviklet i Australia, men stamfedrene til rasen er fra Storbritannia. | 198,049 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viburnum_orientale | 2023-02-04 | Viburnum orientale | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Krossvedslekta', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Viburnum orientale er en plante i krossvedslekta.
Den er en løvfellende busk med blader som har tre fliker. De hvite blomstene sitter i halvskjermer. Frukten er rød. Arten vokser i skoger av orientbøk eller nordmannsgran i en høyde på 900–1900 moh. i Georgia, Armenia og nordøstre Tyrkia.
Denne arten tilhører seksjon Lobata, som ellers omfatter den nordamerikanske lønnebladkrossved (V. acerifolium) og den kinesiske Viburnum kansuense.
| Viburnum orientale er en plante i krossvedslekta.
Den er en løvfellende busk med blader som har tre fliker. De hvite blomstene sitter i halvskjermer. Frukten er rød. Arten vokser i skoger av orientbøk eller nordmannsgran i en høyde på 900–1900 moh. i Georgia, Armenia og nordøstre Tyrkia.
Denne arten tilhører seksjon Lobata, som ellers omfatter den nordamerikanske lønnebladkrossved (V. acerifolium) og den kinesiske Viburnum kansuense.
== Galleri ==
== Kilder ==
Rare, Endangered and Vulnerable Plants of the Republic of Georgia Besøkt 1. januar 2015.
Classic Viburnums – Viburnum orientale Besøkt 1. januar 2015.
G. Nakhutsrishvili (2012). «Forest Vegetation of Georgia». The Vegetation of Georgia (South Caucasus). Springer. s. 35–65. ISBN 978-3-642-29915-5. doi:10.1007/978-3-642-29915-5.
W.L. Clement og M.J. Donoghue (2011). «Dissolution of Viburnum section Megalotinus (Adoxaceae) of Southeast Asia and its implications for morphological evolution and biogeography» (PDF). International Journal of Plant Science. 172 (4): 559–573. ISSN 1537-5315. doi:10.1086/658927.
== Eksterne lenker ==
(en) Viburnum orientale i Global Biodiversity Information Facility
(en) Viburnum orientale hos NCBI
(en) Viburnum orientale hos The International Plant Names Index
(en) Viburnum orientale hos Tropicos
(en) Kategori:Viburnum orientale – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Viburnum orientale – detaljert informasjon på Wikispecies | Viburnum orientale er en plante i krossvedslekta. | 198,050 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cesky_terrier | 2023-02-04 | Cesky terrier | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hunderaser', 'Kategori:Terriere'] | Cesky Terrier (tsjekkisk: Český teriér, som bokstavelig talt betyr böhmisk terrier eller tsjekkisk terrier) er en liten hunderase av typen terrier som kommer fra Tsjekkia.
| Cesky Terrier (tsjekkisk: Český teriér, som bokstavelig talt betyr böhmisk terrier eller tsjekkisk terrier) er en liten hunderase av typen terrier som kommer fra Tsjekkia.
== Opprinnelse og alder ==
Cesky terrier ble først avlet frem av den tsjekkiske hundeeieren František Horák i 1948. Den nye rasen var et resultat av kryssavl mellom Sealyham terrier og Skotsk terrier. Målet var å få en ny rase som egnet seg som jakthund i skogene i Bohemia. Selv om Horák ikke hadde høyere utdannelse innen naturvitenskap, jobbet han i flere år som forskningsassistent ved Czechoslovak Academy of Sciences og brukte kunnskapen han der hadde tilegnet seg til å avle frem den nye rasen. Tsjekkia hadde på denne tiden et kommunistisk styresett, og når Horáks hunder ble populær utenfor Tsjekkia, fikk han store mengder brev som igjen gjorde han til gjenstand for oppmerksomhet hos det hemmelige politiet. Horák døde i 1997.
Cesky Terrier ble anerkjent internasjonalt i en konkurranse arrangert av Fédération Cynologique Internationale i 1963 som rase nummer 246 i gruppe 3, terrier. Rasen er nå anerkjent av alle større kennelklubber i den engelsktalende verden. Rasen er også anerkjent av Norsk Kennel Klubb.
== Lynne og væremåte ==
Cesky terrier er en rolig hunderase, og aggressivitet er diskvalifiserende, jamfør rasestandarden. Cesky terrier blir beskrevet som modige, lydige, lojale, og tålmodige hunder som er flinke barn og passer godt som familiehund. En uvanlig egenskap for terrier hunder, er at Cesky terrier også går godt med andre hunder i husstanden. For å hindre at Cesky terrier blir reservert mot fremmede, bør man tidlig sosialisere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Raseutvalget
Norsk Terrier Klub | Cesky Terrier (tsjekkisk: Český teriér, som bokstavelig talt betyr böhmisk terrier eller tsjekkisk terrier) er en liten hunderase av typen terrier som kommer fra Tsjekkia. | 198,051 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nilgiri_Mountain_Railway | 2023-02-04 | Nilgiri Mountain Railway | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Indiastubber', 'Kategori:Jernbane i India', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Tamil Nadu', 'Kategori:Tannstangbaner'] | Nilgiri Mountain Railway er en tannstangsjernbane som forbinder Mettupalayam med Ugamandalam (Ooty) i Tamil Nadu i sørlige India. Den ble bygget av britene i 1908, og ble fra starten drevet av Madras Railway Company. Banen opererer fremdeles sine gamle damplokomotiver. I juli 2005 ble banen satt på UNESCOs verdensarvliste. etter å ha tilfredsstilt bestemte kriterier, bevare det gamle og avstå fra modernisering. I de siste år har diesel erstattet på strekningen mellem Coonoor og Ooty. Lokalbefolkningn og turistene har ivret etter å få dampen tilbake på denne strekning.Banen er Indias eneste tannstangsbane. Den har meterspor og er 48 km lang. På det bratteste har den en stigning 1:12, med en gjennomsnittlig stigning 1:24.
Over den 46 km. lange strekning går banen gjennom 208 kurver, 16 tunneler og over 250 broer. Turen opp tar 290 minutter, ned 215.
Mot det som er normalt skyver lokomotivet toget oppover og er foran toget på nedtur. Dette er for at lokomotivet skal kunnes stoppe toget om det skulle løpe løpsk. Etter Coonoor og frem til Ooty trekker lokomotivet (som normalt). Her er det forholdsvis flatt og på denne strekning brukes nå diesellokomotiver.
| Nilgiri Mountain Railway er en tannstangsjernbane som forbinder Mettupalayam med Ugamandalam (Ooty) i Tamil Nadu i sørlige India. Den ble bygget av britene i 1908, og ble fra starten drevet av Madras Railway Company. Banen opererer fremdeles sine gamle damplokomotiver. I juli 2005 ble banen satt på UNESCOs verdensarvliste. etter å ha tilfredsstilt bestemte kriterier, bevare det gamle og avstå fra modernisering. I de siste år har diesel erstattet på strekningen mellem Coonoor og Ooty. Lokalbefolkningn og turistene har ivret etter å få dampen tilbake på denne strekning.Banen er Indias eneste tannstangsbane. Den har meterspor og er 48 km lang. På det bratteste har den en stigning 1:12, med en gjennomsnittlig stigning 1:24.
Over den 46 km. lange strekning går banen gjennom 208 kurver, 16 tunneler og over 250 broer. Turen opp tar 290 minutter, ned 215.
Mot det som er normalt skyver lokomotivet toget oppover og er foran toget på nedtur. Dette er for at lokomotivet skal kunnes stoppe toget om det skulle løpe løpsk. Etter Coonoor og frem til Ooty trekker lokomotivet (som normalt). Her er det forholdsvis flatt og på denne strekning brukes nå diesellokomotiver.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Smoke from train engine triggers panic
Nilgiri Mountain Railway Tour Guide and Photos
Indian railways site on the NMR
Images and info
Toy train chugs on
Ooty train Photographs
20 photos between Ooty and Coonoor
The toy train chugs on Arkivert 27. april 2006 hos Wayback Machine.
International Working Steam | Nilgiri Mountain Railway er en tannstangsjernbane som forbinder Mettupalayam med Ugamandalam (Ooty) i Tamil Nadu i sørlige India. Den ble bygget av britene i 1908, og ble fra starten drevet av Madras Railway Company. | 198,052 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andre_verdenskrig | 2023-02-04 | Andre verdenskrig | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Andre verdenskrig', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Verdenskriger'] | Andre verdenskrig anses som den siste av to verdensomspennende væpnede konflikter, oftest regnet å utspille seg i årene 1939–1945. Den militære konflikten involverte de fleste av verdens nasjoner, herunder alle stormaktene, og to militære allianser, de allierte og aksemaktene, ble dannet. Det var den mest altomfattende striden i verdenshistorien, med mer enn 100 millioner mobiliserte soldater. I en tilstand av total krig, hadde de største stridende nasjonene plassert alle økonomiske, industrielle og vitenskapelige ressurser tilgjengelig for krigsinnsatsen, og skillet mellom sivile og militære ressurser var borte. Konflikten var preget av hendelser som involverte massedød av sivile, inkludert holocaust, strategisk bombing, det eneste tilfellet av atombomber brukt i krig. Totalt førte andre verdenskrig til mellom 50 til 70 millioner drepte, noe som gjør den til den dødeligste konflikten i menneskehetens historie.
I forkant av krigen hadde Tyskland innlemmet og invadert nabolandene Østerrike og Tsjekkoslovakia i årene 1938–1939 og Japan var allerede i krig med Kina fra 1937 av. Andre verdenskrig brøt ut 1. september 1939, da Tyskland invaderte Polen, med påfølgende krigserklæringer fra Frankrike samt de fleste land i det britiske imperiet og Samveldet av nasjoner. Fra sent i 1939 til tidlig i 1941, i en serie av felttog og avtaler, erobret og annekterte Tyskland en betydelig del av Europa. I henhold til Molotov–Ribbentrop-pakten okkuperte og annekterte Sovjetunionen territorier fra seks av sine europeiske naboland, blant disse Polen. Storbritannia, støttet av samveldestatene, ble den eneste stormakten som fortsatte kampen mot aksemaktene, med slag som fant sted i Nord-Afrika, så vel som det langvarige slaget om Atlanterhavet.
I juni 1941 igangsatte Tyskland med sine allierte i aksemaktene en invasjon av Sovjetunionen. Angrepet utviklet seg til å bli den største landbaserte krigskampanjen i historien, og bandt opp størsteparten av aksemaktenes militære styrker. Størstedelen, omtrent tre fjerdedeler, av tyske militære tap under andre verdenskrig, var i kamper mot sovjetiske styrker. I desember 1941 utførte Japan, som ønsket dominans over det østre Asia og Stillehavet, angrepet på Pearl Harbor samt invasjon av europeiske kolonier og territorier.
Aksemaktenes fremrykking ble stoppet i 1942, etter tapet i det avgjørende slaget om Stalingrad, samtidig som Japan tapte en rekke sjøslag mot USA. Aksemaktenes nederlag fortsatte gjennom 1943; de allierte invaderte det fascistiske Italia, amerikanere erobret øyer og styrket dominansen av Stillehavet, og Kiev ble frigjort av Den røde armé mot slutten av året. I 1944 invaderte de vestlige allierte det okkuperte Frankrike, mens Sovjetunionen gjenvant alle tapte territorier og invaderte Tyskland og dets allierte. Krigen i Europa endte med sovjetiske troppers erobring av Berlin, etterfulgt av Tysklands betingelsesløse overgivelse 8. mai 1945. Sovjetunionen erklærte Japan krig, invaderte Mandsjuko og invasjonen av Japan var nært forestående. Krigen i Asia endte 15. august 1945, da Japan overga seg.
Andre verdenskrig endret politiske landskap og sosiale strukturer på et globalt nivå. De forente nasjoner ble etablert for å fremme internasjonalt samarbeid og for å hindre fremtidige konflikter. Stormaktene som vant krigen – Sovjet, USA, Storbritannia, Kina og Frankrike – ble permanente medlemmer i FNs sikkerhetsråd. Sovjetunionen og USA fremsto som rivaliserende supermakter i opptakten til den kalde krigen, som skulle komme til å vare til slutten av 1980-årene. Europeiske stormakters innflytelse avtok, og avkoloniseringen av Asia og Afrika begynte. De fleste land hvis industri var blitt rammet, gikk mot en ny økonomisk høykonjunktur. Politisk integrasjon, særlig i Europa, vokste frem i et forsøk på å stabilisere relasjoner etter krigen.
| Andre verdenskrig anses som den siste av to verdensomspennende væpnede konflikter, oftest regnet å utspille seg i årene 1939–1945. Den militære konflikten involverte de fleste av verdens nasjoner, herunder alle stormaktene, og to militære allianser, de allierte og aksemaktene, ble dannet. Det var den mest altomfattende striden i verdenshistorien, med mer enn 100 millioner mobiliserte soldater. I en tilstand av total krig, hadde de største stridende nasjonene plassert alle økonomiske, industrielle og vitenskapelige ressurser tilgjengelig for krigsinnsatsen, og skillet mellom sivile og militære ressurser var borte. Konflikten var preget av hendelser som involverte massedød av sivile, inkludert holocaust, strategisk bombing, det eneste tilfellet av atombomber brukt i krig. Totalt førte andre verdenskrig til mellom 50 til 70 millioner drepte, noe som gjør den til den dødeligste konflikten i menneskehetens historie.
I forkant av krigen hadde Tyskland innlemmet og invadert nabolandene Østerrike og Tsjekkoslovakia i årene 1938–1939 og Japan var allerede i krig med Kina fra 1937 av. Andre verdenskrig brøt ut 1. september 1939, da Tyskland invaderte Polen, med påfølgende krigserklæringer fra Frankrike samt de fleste land i det britiske imperiet og Samveldet av nasjoner. Fra sent i 1939 til tidlig i 1941, i en serie av felttog og avtaler, erobret og annekterte Tyskland en betydelig del av Europa. I henhold til Molotov–Ribbentrop-pakten okkuperte og annekterte Sovjetunionen territorier fra seks av sine europeiske naboland, blant disse Polen. Storbritannia, støttet av samveldestatene, ble den eneste stormakten som fortsatte kampen mot aksemaktene, med slag som fant sted i Nord-Afrika, så vel som det langvarige slaget om Atlanterhavet.
I juni 1941 igangsatte Tyskland med sine allierte i aksemaktene en invasjon av Sovjetunionen. Angrepet utviklet seg til å bli den største landbaserte krigskampanjen i historien, og bandt opp størsteparten av aksemaktenes militære styrker. Størstedelen, omtrent tre fjerdedeler, av tyske militære tap under andre verdenskrig, var i kamper mot sovjetiske styrker. I desember 1941 utførte Japan, som ønsket dominans over det østre Asia og Stillehavet, angrepet på Pearl Harbor samt invasjon av europeiske kolonier og territorier.
Aksemaktenes fremrykking ble stoppet i 1942, etter tapet i det avgjørende slaget om Stalingrad, samtidig som Japan tapte en rekke sjøslag mot USA. Aksemaktenes nederlag fortsatte gjennom 1943; de allierte invaderte det fascistiske Italia, amerikanere erobret øyer og styrket dominansen av Stillehavet, og Kiev ble frigjort av Den røde armé mot slutten av året. I 1944 invaderte de vestlige allierte det okkuperte Frankrike, mens Sovjetunionen gjenvant alle tapte territorier og invaderte Tyskland og dets allierte. Krigen i Europa endte med sovjetiske troppers erobring av Berlin, etterfulgt av Tysklands betingelsesløse overgivelse 8. mai 1945. Sovjetunionen erklærte Japan krig, invaderte Mandsjuko og invasjonen av Japan var nært forestående. Krigen i Asia endte 15. august 1945, da Japan overga seg.
Andre verdenskrig endret politiske landskap og sosiale strukturer på et globalt nivå. De forente nasjoner ble etablert for å fremme internasjonalt samarbeid og for å hindre fremtidige konflikter. Stormaktene som vant krigen – Sovjet, USA, Storbritannia, Kina og Frankrike – ble permanente medlemmer i FNs sikkerhetsråd. Sovjetunionen og USA fremsto som rivaliserende supermakter i opptakten til den kalde krigen, som skulle komme til å vare til slutten av 1980-årene. Europeiske stormakters innflytelse avtok, og avkoloniseringen av Asia og Afrika begynte. De fleste land hvis industri var blitt rammet, gikk mot en ny økonomisk høykonjunktur. Politisk integrasjon, særlig i Europa, vokste frem i et forsøk på å stabilisere relasjoner etter krigen.
== Kronologi ==
Starten på andre verdenskrig er vanligvis ansett å være 1. september 1939 med den tyske invasjonen av Polen, Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig to dager etter, den 3. september 1939. Denne artikkelen benytter den vanlig angitte datoen. Andre datoer for konfliktens begynnelse inkluderer starten på den andre kinesisk-japanske krig den 7. juli 1937, mens den britiske historikeren Richard Overy anser 18. september 1931, hvor japanske styrker begynte sitt fremstøt i Mandsjuria.Den britiske historikeren A. J. P. Taylor hevdet at den kinesisk-japanske krig og krigen i Europa og dets kolonier fant sted samtidig og at de to konfliktene smeltet sammen i 1941. Andre datoer som noen ganger brukes for start av andre verdenskrig er ved den italienske invasjonen av Etiopia 3. oktober 1935. Münchenavtalen av 29. september 1938 var begynnelsen på andre verdenskrig for Tsjekkoslovakia. Tyskland tok kontroll over resten av Böhmen og Mähren 15. mars 1939 etter trussel om bombing.Eksakt dato for krigens slutt er ikke stadfestet. Japans akseptering av våpenhvile 14. august 1945 (V-J dag) angis av mange, i stedet for Japans formelle overgivelse 2. september 1945, mens for de fleste europeere er slutten på krigen ensbetydende med den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945. All tysk motstand skulle opphøre 8. mai klokken 23:01 sentraleuropeisk tid. Den tyske regjeringen under ledelse av Dönitz (med sete i Flensburg) fungerte under alliert tilsyn til 23. mai da lederne ble arrestert av de allierte. I Tsjekkoslovakia pågikk kamper til 11. mai. Den endelige fredsavtalen med Japan ble ikke undertegnet før 1951 og fredsavtalen med Tyskland ble ikke undertegnet før i 1990.
== Bakgrunn ==
Første verdenskrig endret radikalt det politiske kartet i Europa, med sentralmaktenes nederlag, inkludert Østerrike-Ungarn, Tyskland og Det osmanske rike, og med bolsjevikenes maktovertagelse i Russland. Seierrike allierte stater som Frankrike, Belgia, Italia, Hellas og Romania fikk utvidet sine territorier, mens nye stater ble dannet etter Tysklands, Østerrike-Ungarns, Russlands og Det osmanske rikes kollaps.På tross av pasifistiske bevegelser etter krigen forårsaket tapene irredentistisk og revansjistisk nasjonalisme til å bli en viktig faktor i en rekke europeiske stater. Irredentisme og revansjisme var sterk i Tyskland grunnet de betydelige territorielle og finansielle tap som Versaillestraktaten påførte landet. Under avtalen mistet landet 13 % av sitt hjemmeterritorium og alle oversjøiske kolonier. Tysk annektering av andre stater ble forbudt, store krigserstatninger pålagt og strenge grenser ble lagt på størrelse og kapasitet for landets væpnede styrker. Samtidig førte den russiske borgerkrigen til etableringen av Sovjetunionen.
Det tyske keiserriket ble oppløst som en betingelse for våpenstillstanden i Compiègneskogen 11. november 1918, og under uroligheter som gikk over i novemberrevolusjonen. En demokratisk regjeringsform, senere kjent som Weimarrepublikken, ble opprettet. Kapitulasjonen ga næring til forestillinger om indre svik som i dolkestøtlegenden. Mellomkrigstiden (1918–1939) så kamp mellom tilhengere av den nye republikken og hardkokte tilhengere av både høyre- og venstresiden. Selv om Italia som medlem av ententemaktene fikk øket sitt territorium, var italienske nasjonalister sinte over at løftene Storbritannia og Frankrike ga for å få landet med i krigen, ikke ble innfridd. Fra 1922 til 1925 tok fascistbevegelsen, ledet av Benito Mussolini, makten i Italia, etter den såkalte marsjen mot Roma. Et styre med en nasjonalistisk, totalitær og korporativ basis ble innført. Representativt demokrati ble avskaffet, sosialister og liberale undertrykket og en aggressiv utenrikspolitikk ble ført. Målet var å omdanne Italia til en verdensmakt, «et nytt romersk imperium».
Historikere er generelt enige om at den økonomiske krisen spilte den avgjørende rollen i å ødelegge anstrengelsene med å gjenoppbygge en global orden etter 1919, og vedlikeholde en reell forpliktelse til internasjonalisme. På mange måter var verdensøkonomiens kollaps en mer avgjørende endring enn 1914 eller 1919 i å skape krisen som endte med en verdensomspennende krig i 1940-årene.
I Tyskland forsøkte nasjonalsosialistene (nazistene), ledet av Adolf Hitler, å etablere en totalitær stat. Med den store depresjonen (den verdensomspennende økonomiske krisen) fra 1929 økte nasjonalsosialistene sin oppslutning, og Hitler dannet regjering i 1933. Etter riksdagsbrannen innførte Hitler en ett-parti stat ledet av nasjonalsosialistene. Hitler skapte det han kalte et «tredje rike», et ensrettet Tyskland der politisk opposisjon og fagforeninger ble forbudt. Jødene ble forfulgt, og media ble strengt kontrollert. Benevnelsen peker også på at dette styret tok mål av seg å være etterfølgeren til Det tysk-romerske rike og Det tyske keiserrike.
Kuomintangpartiet i Kina lanserte en gjenforeningskampanje mot regionale krigsherrer og landet ble samlet formelt i løpet av 1920-årene, men ble etter hvert innblandet i borgerkrig med sine forhenværende kommunistiske allierte. I 1931 brukte det militaristiske keiserriket Japan Mukdenhendelsen for å invadere Mandsjuria og etablere lydriket Mandsjukuo. Kina tok opp Japans aggresjon i Folkeforbundet som fordømte Japans angrep, det førte til at Japan trakk seg ut av Folkeforbundet. De to nasjonene utkjempet deretter flere slag, ved Shanghai, Rehe og Hebei, inntil en våpenhvile ble undertegnet i 1933. Etter våpenhvilen fortsatte kinesiske frivillige styrker motstanden mot japansk aggresjon i Mandsjuria og Indre Mongolia.
Etter at Hitler hadde kommet til makten, begynte han å undergrave Versailles-traktaten med dens militære restriksjoner og styrkemessige begrensinger. For å sikre seg mot Tyskland inngikk Frankrike en avtale med Italia, hvor Frankrike blant annet aksepterte Italias invasjon av Etiopia. Situasjonen tilspisset seg da Saargebiet ble gjenforent med Tyskland. Hitler erklærte Versaillestraktaten død, gjeninnførte verneplikten og økte forsvarsbudsjettet kraftig.
I et forsøk på å hindre ytterligere tysk ekspansjon inngikk Storbritannia, Frankrike og Italia en avtale (engelsk: Stresa Front), hvor Østerrikes uavhengighet ble garantert. Sovjetunionen som var bekymret over tyske mål om erobring av store områder i øst, inngikk en gjensidig bistandsavtale med Frankrike. Bistand i henhold til pakten var imidlertid avhengig av godkjennelse fra Folkeforbundet, noe som i praksis gjorde at den hadde lite verdi. I juni 1935 inngikk Storbritannia en flåteavtale med Tyskland som lettet på tidligere pålagte begrensninger. USA som var bekymret over utviklingen både i Europa og Asia, vedtok i august 1935 en nøytralitetslov, hensikten var å sørge for at landet ikke ble blandet inn i en ny krig. I oktober 1935 invaderte Italia Etiopia i hva som ble kjent som den andre italiensk-abessinske krig. Tyskland var det eneste større europeiske land som støttet invasjonen. I etterkant oppga Italia sine innsigelser mot Tysklands mål om å absorbere Østerrike.I 1936 gikk tyske styrker inn i Rhinland, et område Versailles-traktaten krevde skulle være en demilitarisert sone. Da den spanske borgerkrigenen brøt ut i juli, støttet Italia og Frankrike den høyreorienterte general Francisco Franco, mot den demokratisk valgte og Sovjet-støttede spanske regjeringen. Frivillige fra hele Europa kjempet på begge sider, hovedsakelig for regjeringen. Franco vant likevel krigen i 1939, mye takket være massiv hjelp fra Italia og Tyskland. Det tyske Luftwaffe deltok aktivt i kampene med strategisk bombing av byen Guernica og hovedstaden Madrid. I oktober 1936 inngikk Tyskland og Italia Roma-Berlin aksen. En måned senere undertegnet Tyskland og Japan antikominternpakten, som Italia sluttet seg til året etter. Etter Xi’an-episoden i Kina i desember 1936 ble Kuomintang og kommuniststyrkene enig om våpenhvile for å etablere en samlet front mot Japan.
Oppladning til verdenskrigen
== Opptakten ==
=== Italias invasjon av Etiopia (1935) ===
Den andre italiensk-abessinske krigen begynte i oktober 1935 og endte i mai 1936. Krigen ble utkjempet mellom de væpnede styrkene til Italia og Etiopia (på den tiden mest kjent som Abyssinia). Krigen endte med militær okkupasjon av Etiopia av italienske styrker og innlemming av Etiopia i den nylig opprettede kolonien Italiensk Øst-Afrika. I tillegg blottla konflikten Folkeforbundets maktesløshet som en styrke for å beholde freden. Både Italia og Etiopia var medlemmer av Folkeforbundet, men Folkeforbundet gjorde ikke noe da Italia klart brøt mot forbundets artikkel 10.
=== Den spanske borgerkrigen (1936–1939) ===
Hitler og Mussolini ga mye militær og finansiell støtte til det nasjonalistiske opprøret ledet av general Francisco Franco i Spania. Sovjetunionen støttet den sittende regjering i den spanske republikken som også hadde sympati for venstresiden. I tillegg kjempet over 30 000 frivillige utlendinger i de internasjonale brigadene med republikken, mot Franco. Både Tyskland og Sovjetunionen brukte denne stedfortrederkrigen til å prøve ut forbedrede våpen og taktikker. Bombingen av Guernica av den tyske Legion Condor i april 1937 bidro til vidstrakt bekymring for at neste krig ville innebære omfattende terrorbombing av sivile. Selv om noen få gjenværende områder gjorde motstand, erklærte de spanske nasjonalistene seier 1. april 1939.
=== Japans invasjon av Kina (1937) ===
Etter å ha fremprovosert hendelsen ved Marco Polo-broen i juli 1937 okkuperte Japanske styrker den tidligere kinesiske hovedstaden Beijing og begynte en krig for å erobre hele Kina. Sovjet og Kina undertegnet kort etter en ikke-angrepspakt og Sovjet forsynte de kinesiske styrkene med militært materiell. Tysklands samarbeid med Kina opphørte, bakgrunnen var dels antagelsen om at Japan ville vinne, og dels Japans motstand mot Sovjetunionen. General Chiang Kai-shek satte inn sin beste armé til å forsvare Shanghai, men etter tre måneders kamp falt byen. Japanerne fortsatte å presse de kinesiske styrkene og erobret hovedstaden Nanjing i desember 1937. De japanske angriperne begikk Nanjingmassakren, hvor hundretusener av kinesiske sivile og krigsfanger ble myrdet. De japanske styrkenes fremgang førte ikke til kinesisk kollaps slik Japan håpet, men kinesisk tilbaketrekking til Chongqing og fortsatt kamp mot den japanske invasjonen.
=== Japans invasjon av Sovjetunionen og Mongolia (1938) ===
I juli 1938 trengte japanske styrker inn på Sovjetisk territorium fra Korea, men ble stoppet av sovjetiske styrker i slaget ved Khasan. De japanske styrkene forsøkte igjen i mai 1939 og trengte inn i Mongolia fra japanskkontrollert Mandsjukuo. De japanske styrkene hadde først fremgang, men ble stoppet og knust av et kraftig sovjetisk motangrep ledet av general Georgij Zjukov i slaget om Khalkhin Gol i september 1939, det første større nederlaget for den japanske Kwantunghæren. Det førte til at japanerne måtte be om en våpenhvileavtale den 16. september 1939.Dette nederlaget bidro til at den japanske ledelsen gikk bort fra ideen om en mulig invasjon av Sovjetunionen og erobring av Sibir for å løse problemet med sine manglende naturressurser (alternativet i nord), og heller vendte blikket sørover mot det Fransk Indokina og spesielt det oljerike nederlandske Ostindia (alternativet i sør).
=== Europeiske okkupasjoner og avtaler ===
I mars 1938 iverksatte Hitler Anschluss hvor Østerrike ble innlemmet i Tyskland. Frankrike og Storbritannia forholdt seg passive til Hitlers åpenbare brudd på Versailles-traktaten. Deres sikkerhetspolitiske strategi gikk på å føre en diplomatisk appeasement-politikk overfor Tyskland. Hitler satset på at vestmaktenes holdning skulle fortsette og fremsatte sitt neste krav som var at den tsjekkoslovakiske provinsen Sudetenland, som hadde hørt inn under Østerrike frem til 1918, skulle overføres til Tyskland. Dette ble grunngitt med at landområdet hovedsakelig bestod av en etnisk tysk befolkning som ønsket å tilhøre Tyskland.Sudetenland var verdifullt av både økonomiske og militærstrategiske årsaker. Tsjekkoslovakia hadde mesteparten av sine festninger og forsvarsverk mot nord og vest nettopp i Sudetenland. Det bygget seg opp en spent sikkerhetspolitisk situasjon som i siste liten ble løst ved et diplomatisk forlik. Tross bitre tsjekkoslovakiske protester godtok Storbritannias statsminister Neville Chamberlain og Frankrikes statsminister Édouard Daladier gjennom Münchenavtalen den 30. september 1938 at Sudetenland skulle tilfalle Tyskland. I mars 1939 brøt imidlertid Hitler denne avtalen ved å okkupere resten av Tsjekkoslovakia, og gjorde området til et tysk protektorat.Vestmaktene erkjente nå at de ikke kunne stole på avtaler med Hitler og da Tyskland gjorde krav på Danzig (Gdańsk) advarte Storbritannia og Frankrike om at et angrep på Polen ikke ville bli godtatt. Etter Italias invasjon av Albania i april 1939 ga Storbritannia og Frankrike tilsvarende garantier til Romania og Hellas. Kort etter det fransk-britiske løftet til Polen inngikk Tyskland og Italia Stålpakten.For å sikre seg mot en tofrontskrig gjorde Hitler en tilsynelatende helomvending i Tysklands forhold til Sovjetunionen og den 24. august undertegnet de to landene en ikke-angrepspakt, kjent som Molotov–Ribbentrop-pakten. Pakten hadde et hemmelig tillegg som ga Tyskland og Sovjetunionen interesseområder, den vestlige delen av Polen og Litauen for Tyskland og den østlige delen av Polen, Finland, Estland, Latvia og Bessarabia for Sovjetunionen. Kun en uke etter avtalen var undertegnet, den 1. september 1939, begynte Tysklands invasjon av Polen.
== Krigens gang ==
=== Krigen bryter ut (1939–1940) ===
Som en reaksjon på den tyske invasjonen av Polen 1. september 1939, erklærte Frankrike og det britiske imperiet Tyskland krig den 3. september. Dette var i henhold til garantiene de hadde gitt om Polens uavhengighet. Bortsett fra å erklære Tyskland krig forholdt Storbritannia og Frankrike seg stort sett passive og overlot Polen til sin skjebne.
Merk mine ord, denne krigen er den verste forbrytelsen og den største galskap som Hitler og hans klikk noen gang har utført. Tyskland kan aldri vinne denne krigen. Ingenting vil bli igjen unntatt ruiner.
De polske styrkene hadde små sjanser mot det tyske militærmaskineriet. Tyskland angrep fra nord, vest og sør, og med tallmessig overlegenhet og den nyutviklede lynkrigsdoktrinen kom store deler av Polen raskt under tysk kontroll. Den 17. september ble Polen også invadert fra øst av Sovjetunionen, i samsvar med den hemmelige delen av Molotov–Ribbentrop-pakten. Den polske regjeringen flyktet fra landet via Romania, men den polske motstanden varte frem til 5. oktober.Etter felttogets slutt ble Polen delt i to. Den østlige delen ble innlemmet i Sovjetunionen, og de vestlige delene ble innlemmet i Tyskland som gau Danzig-Westpreussen. Store deler av det sentrale Polen ble styrt av tyskerne gjennom det såkalte Generalguvernementet. De tyske og sovjetiske okkupasjonsstyrkene gikk hardt frem mot den polske befolkningen, store deler ble vilkårlig behandlet, deportert og titusenvis ble myrdet av de tyske og sovjetiske soldatene.De polske styrkenes kapitulasjon avsluttet imidlertid ikke polakkenes krigsinnsats. Både deler av den polske hæren og marinen kom seg over til Storbritannia, hvor de fortsatte å kjempe på alliert side ved en rekke krigsavsnitt krigen ut.
Den 30. november gikk Sovjetunionen til angrep på Finland, konflikten ble snart som vinterkrigen, og førte til at Sovjetunionen ble ekskludert fra Folkeforbundet. Bakgrunnen for angrepet var sovjetiske krav som blant annet gikk ut på at finnene måtte trekke seg tilbake fra grensen mot Leningrad, et krav finnene avslo. Det finske avslaget førte til at den sovjetiske diktatoren Stalin iverksatte Mainila-episoden, et påskudd for å invadere nabolandet.Sovjetunionen satte inn hele 450 000 mann i angrepet, mot finnenes 250 000. Overlegenheten i antall gjorde likevel ikke at Den røde armé seiret så lett som forventet. Under den uvanlig harde vinteren 1939–1940 ble de sovjetiske tapene svært store. Stalins utrenskninger noen år i forveien førte til at flertallet av Den røde armeés høyeste offiserer enten var myrdet eller i Gulag, noe som førte til at de sovjetiske styrkene led under dårlig lederskap. I flere slag, blant annet slaget ved Suomussalmi, ble hele sovjetiske divisjoner utslettet.Angrepet på Finland førte til stor sympati for finnenes sak i en rekke land. Frivillige fra Finlands naboland, spesielt Sverige, kjempet på finnenes side mot den sovjetiske krigsmakten. Regjeringene i Frankrike og Storbritannia vurderte også å gripe inn til fordel for finnene, planen var at franske og britiske styrker fra Narvik skulle fraktes gjennom Sverige til Finland.Utover i februar 1940 ble imidlertid overmakten for stor. Sovjetiske styrker hadde endelig greid å trenge gjennom Mannerheimlinjen, samtidig som Finland kjempet alene. I slutten av februar innledet den finske regjeringen forhandlinger om en fredsavtale, og med freden i Moskva den 7. mars måtte finnene avstå betydelige deler av territoriet til Sovjetunionen.
=== Nord-Europa (1940–1941) ===
Tyskland invaderte Norge og Danmark den 9. april 1940. Angrepet var historiens første integrerte luft, sjø- og landangrep under én kommando, general Nikolaus von Falkenhorst. Besettelsen av Norge var motivert av å sikre nordflanken mot britiske angrep, malmforsyningen over Narvik og gode muligheter for skips- og ubåtbaser. Danmark hadde ingen sjanse til å stå i mot den tyske invasjonen, og etter mindre trefninger langs grensen overgav den danske regjeringen seg mot å få beholde et indre selvstyre.Invasjonen av Norge innebar tyske angrep på Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Narvik og Egersund. Etter at den tyske krysseren «Blücher» ble senket av norske styrker på Oscarsborg festning i Drøbaksundet der 1 000 tyskere omkom, ble erobringen av Oslo utsatt, noe som gav kongen, gullbeholdningen og regjeringen tid til å evakuere. Med unntak av kampene under innseilingen til Oslo og kampene nord for Oslo i områder hvor det ble mobilisert eller hvor mobiliserte styrker kjempet, hadde de tyske styrkene relativt små problemer med å besette Sør-Norge. Noen steder ble det på kort tid organisert irregulære styrker som stoppet tysk fremmarsj og kontroll på nøkkelpunkter. Disse var sentrale i at konge og regjering unnslapp.
De allierte nederlagene førte til at den britiske statsministeren Neville Chamberlain måtte gå av den 10. mai 1940 etter den såkalte Norway Debate i Underhuset. Han ble erstattet av Winston Churchill som valgte å fortsette krigen mot Tyskland, tross Frankrikes fall. Storbritannia fikk støtte fra samveldelandene og flere europeiske lands eksilregjeringer.
Narvik ble besatt av de tyske angriperne den 9. april, men den norske 6. divisjon greide sammen med britiske, franske og polske styrker å gjenerobre byen den 28. mai. Tysklands angrep på Frankrike 10. mai førte imidlertid til at de allierte styrkene måtte trekkes ut i begynnelsen av juni. Uten fremmed støtte måtte Norge oppgi kamphandlingene på norsk jord. Kongen og regjeringen dro imidlertid i eksil i Storbritannia, slik at de med base i London kunne fortsette motstandskampen mot den tyske okkupasjonen.Det tyske flåte-angrepet på Norge kostet den tyske Kriegsmarine så store materielle tap at den aldri kom seg ordentlig etter dette, noe som hjalp den allierte krigsinnsatsen betydelig og stoppet tyskernes mulighet for å invadere Storbritannia. Allierte marinefartøyer klarte blant annet å senke tre tyske kryssere, ti jagere og fire ubåter.
=== Angrepet på Frankrike ===
Fredsforhandlinger?I slutten av mai 1940 var Frankrike svært utsatt, og de britiske soldatene i landet så ut til å bli tatt til fange. I tre dager (26. til 28. mai) diskuterte den britiske regjeringens krigskabinett (Churchill, Chamberlain, Halifax, Attlee og Greenwood) om man skulle forsøke å få en fredsavtale, gjennom den italienske diktatoren Benito Mussolini.
Uten Frankrike, med mye av hæren tapt, USA fremdeles nøytralt, og Sovjetunionen i samarbeid med Tyskland, syntes Storbritannias situasjon svært vanskelig. Tross det endre diskusjonen med at de fem som deltok fant at Storbritannia hadde mer igjen ved å fortsette å gjøre motstand mot Tyskland. Grunnlaget for beslutningen var at USA etterhvert skulle gi både materiell hjelp, og bli med i krigen.
Først etter beslutningen om fortsatt britisk kamp, ble størsteparten av den britiske styrken i Frankrike reddet. Krigkabinettets beslutning om å avvise forhandlinger er av de fleste historikere ansett som avgjørende for krigens videre utvikling.
Krigens første åtte måneder (september 1939 til april 1940) var preget av stillstand på vestfronten. Denne fasen av krigen har blitt kjent som skyggekrigen (engelsk: The Phoney War), da hverken de allierte eller Tyskland foretok offensive handlinger mot denne fronten. Noen små sammenstøt skjedde allikevel, uten at disse var av alvorlig karakter, og fikk følger for de alliertes passive venting.Stillstanden endte i mai 1940 da Tyskland satte i gang offensiven mot Luxembourg, Nederland, Belgia og Frankrike. Om morgenen den 10. mai angrep tyske fallskjermsoldater Belgia og Nederland, støttet av panserdivisjoner. Dette angrepet førte til at allierte styrker trakk nordover, da hærledelsen forventet en tysk repetisjon av Schlieffenplanen brukt under første verdenskrig.Da det tyske angrepet på Frankrike kom den 13. mai, var hovedtyngden i Ardennene. Dette kom uventet på de allierte, som hadde vurdert terrenget i området som uegnet for stridsvogner. Ved å legge angrepet til Ardennene unngikk også tyskerne den tungt befestede Maginotlinjen, som gikk langs den tysk-franske grensen.Etter å ha fått et gjennombrudd ved den franske byen Sedan satte de tyske panserstyrkene full fart mot Den engelske kanal. Den 20. mai var de britiske styrkene i nord isolert fra den franske hovedstyrken, og forsvaret av Frankrike klappet raskt sammen. Den britiske ekspedisjonsstyrken (BEF) var etter dette fanget ved Dunkerque, men grunnet en uforklarlig stopp i den tyske fremrykkingen og operasjon Dynamo, en utrolig evakueringsmanøver, fikk man reddet restene av styrken tilbake til Storbritannia i månedsskiftet mai/juni.
De allierte nedkjempet
Fra den 10. juni deltok også Italia i krigen på tysk side. Samme dag evakuerte den franske regjeringen Paris, og den 22. juni kapitulerte Frankrike. Tyskland besatte etter dette det nordlige Frankrike samt hele Atlanterhavskysten, samtidig som et tyskvennlig regime, Vichy-regimet, ble innsatt i sør under ledelse av marskalk Pétain. Den franske generalen Charles de Gaulle dro til Storbritannia, og fortsatte kampen mot tyskerne i spissen for de frie franske styrker.
=== Storbritannia alene ===
Etter Frankrikes kapitulasjon i juni 1940 sto Storbritannia alene igjen som Tysklands eneste europeiske, og reelle, motstander i krigen. USA var på dette tidspunktet nøytralt, og prinsipielt ble de krigførende landene behandlet likeverdig. Storbritannias strategi var basert på at USA både skulle støtte dem med forsyninger, våpen, og til sist med soldater. Samtidig som mange amerikanere hadde stor sympati for de allierte, var flertallet, både i befolkningen og blant de folkevalgte, for å fortsette en nøytral linje. Den amerikanske presidenten måtte derfor gå forsiktig frem, så han hadde støtte i opinionen, og hans ulike forslag om hjelp ikke ble stemt ned av de folkevalgte i Kongressen.
Nederlaget til kolonimaktene fjernet grunnlaget for deres krav på imperier. Året 1940 var virkelig et avgjørende vendepunkt i den endelige krisen for de verdensomspennende imperiene.
De tyske planene om å invadere Storbritannia, operasjon Sjøløve, krevde tysk luftherredømme over det sørlige England. Dette motiverte slaget om Storbritannia, en luftoffensiv der Luftwaffe skulle tvinge britene ut av krigen. Luftslaget begynte i begynnelsen av juli 1940, i slagets første fase var britiske flyplasser og radarstasjoner langs kysten tyskernes primære mål. På tross av store tyske tap førte denne strategien frem. Da toktene var på sitt mest intense i andre halvdel av august var det britiske luftforsvaret Royal Air Force (RAF) nær ved å gi opp flybasene i det sørlige England.Etter et britisk bombeangrep på Berlin i slutten av august gav Hitler den 4. september ordre om at Luftwaffe skulle svare med gjengjeldelsesangrep mot London. Den 7. september satte den tyske ledelsen denne ordren ut i livet og begynte å bombe større britiske byer. Da var man gått bort fra ideen om en invasjon av Storbritannia, og ønsket gjennom angrep på sivile mål heller å «bombe britene til overgivelse».
Dette skiftet i strategi gav RAF tiden de trengte til å bygge seg opp igjen. Den 15. september var det to store tyske raid over London, og de tyske tapene gjorde at de etterpå holdt seg til angrep nattestid.
Og når jeg snakker til dere som er mødre og fedre, vil jeg gi dere en forsikring til. Jeg har sagt dette før, men jeg vil si det igjen og igjen og igjen: Guttene deres vil ikke bli sendt til en krig i utlandet.
Mot slutten av 1940 og inn i 1941 fortsatte de tyske luftangrepene, selv om planene om invasjon nå var skrinlagt for godt. Slaget om Storbritannia sluttet ut i 1941 da de tyske skvadronene ble overført til andre fronter og andre oppgaver. Bombingen hadde da tatt livet av nesten 30 000 briter og skadet like mange.
=== Middelhavet (1940–1941) ===
I september 1940 satte 5 italienske divisjoner seg i bevegelse inn i britisk-kontrollert Egypt. De rykket fort 100 kilometer inn i landet, og erobret Sidi Barrani der de satte opp defensive stillinger. Med bare 30 000 soldater gikk nå britene inn i en overraskende motoffensiv, kjent som Operasjon Compass. Dette ble en stor suksess, store deler av den italienske hæren overgav seg mens britene rykket inn i Libya og erobret den østlige delen av landet.I februar 1941 grep tyskerne inn til fordel for sine italienske allierte. Under ledelse av Erwin Rommel ble Afrikakorpset organisert og sendt til Libya. Ved en offensiv som startet i mars 1941 gjenvant Afrikakorpset territoriet italienerne hadde mistet, men i en alliert motoffensiv i november 1941 ble aksemaktenes styrker igjen presset tilbake.
Mussolini hadde i løpet av 1940 sett sin tyske allierte gå fra seier til seier, samtidig som krigsutbyttet hadde vært heller magert for Italia. Den 28. oktober 1940 invaderte derfor Italia Hellas fra Albania (kjent som den gresk-italienske krig), men uten å ha konferert med Hitler på forhånd. Det italienske angrepet ble en fiasko, fremrykningen ble stoppet bare noen kilometer inne på gresk jord, og den 14. november gikk grekerne til motangrep. Motangrepet var i utgangspunktet vellykket, men etter å ha kastet italienerne ut av Hellas og ført kampen over på albansk territorium stoppet offensiven etter hvert opp på grunn av forsyningsproblemer.
Italia måtte nå ha hjelp av Tyskland til å rette opp fadesen. Fra baser i Bulgaria invaderte tyske divisjoner Hellas den 6. april 1941, og på tross av at britene grep inn på gresk side hadde de tyske angriperne nokså små problemer med å erobre det greske fastlandet.Samtidig gikk også aksemaktene til angrep på Jugoslavia. Den jugoslaviske hæren hadde ingen sjanser mot angrepet, som kom samtidig fra Albania, Bulgaria, Ungarn og Tyskland, og allerede etter elleve dager måtte den jugoslaviske regjeringen be om våpenhvile. I bytte mot bistand til det tyske angrepet fikk Bulgaria landområder i Jugoslavia og Hellas.Etter å ha erobret det greske fastlandet gikk Tyskland til angrep på den greske øya Kreta. På grunn av de alliertes totale herredømme i Middelhavet var en invasjon fra sjøen umulig, så det ble heller satt i gang en luftlandsetting. Slaget om Kreta ble en kostbar affære for de tyske fallskjermtroppene, men etter ti dagers harde kamper kapitulerte de siste allierte styrkene på øya den 1. juni. Den tyske erobringen hadde da kostet hele 6500 av de 20 000 soldatene som ble satt inn.Aksemaktenes kontroll over Hellas og Jugoslavia ble aldri absolutt. Sterke geriljabevegelser opererte i begge land, og spesielt i Jugoslavia hadde disse stor suksess med motstandskampen. De jugoslaviske partisanene ble ledet av Josip Tito, og hadde på egen hånd frigjort store deler av landet da frontlinjen kom til området mot slutten av krigen.
=== Krigen blir global (1941–1942) ===
==== Invasjonen av Sovjetunionen ====
Om morgenen den 22. juni 1941 satte tre millioner tyske og tyskallierte soldater (Finland, Romania, Slovakia, etterhvert også Italia og Ungarn) over grensen til Sovjetunionen. Dette innledet operasjon Barbarossa, historiens største og blodigste militære felttog. Bakgrunnen for det tyske angrepet var dels Storbritannias fortsatte motstand, som Luftwaffe ikke klarte å bryte, dels ønsket om råvarer som olje og mat. Den ideologiske siden av angrepet var også viktig for de tyske nasjonalsosialistene. Innbyggerne i Sovjetunionen ble ansett som undermennesker, kommuniststyret og jødene (som nazistene mente kontrollerte de) var definert som hovedfiende. Den tyske diktatoren Adolf Hitler og hans generaler anså at de sovjetiske styrkene ville gjøre lite motstand, og planen var å erobre den vestlige delen, i løpet av fire måneder.Aksemaktenes styrker hadde den første tiden en enorm fremgang, mye på grunn av inkompetanse fra Stalin og de sovjetiske generalers side. Den røde armé var på dette tidspunkt dårlig organisert og mangelfullt utrustet. Den tyske taktikken med motoriserte bakkeenheters konsentrerte stormangrep i kombinasjon med intense flyangrep, viste seg svært effektiv i de første månedene av krigen. Stalins ordre om forbud mot all form for tilbaketrekning, medvirket sterkt til at Wehrmachts knipetangsmanøver raskt omringet betydelige sovjetiske styrker. De tyske styrkene erobret om lag 1,5 millioner km² og tok rundt 3 millioner sovjet-soldater som krigsfanger de første fire månedene.De tyske styrkene var delt i tre hoveddeler. Armégruppe nord rykket inn i de baltiske stater, som i 1940 hadde blitt innlemmet i Sovjetunionen. I starten av september var armégruppen nådd frem til Leningrad, og innledet en beleiring av byen som skulle vare i ni hundre dager. De finske styrkene rykket frem til grensene før vinterkrigen, men ikke lenger, og deltok hverken i beleiringen av Leningrad eller fremrykkingen mot Murmansk. Armégruppe syd angrep Ukraina, og hadde som mål å nå oljefeltene i Kaukasus. Innen vinteren kom hadde denne armégruppen erobret hele Ukraina, og nådd helt til Rostov ved inngangen til Kaukasus.
Hovedtyngden av angrepet kom gjennom Hviterussland, der armégruppe sentrum rykket inn mot det russiske hjertelandet. Ved Minsk og Smolensk vant Tyskland store seirer, og rykket frem med stormskritt mot den sovjetiske hovedstaden Moskva. I starten av desember kunne den tyske fortroppen skimte Kreml i horisonten, og situasjonen så håpløs ut for sovjeterne. Wehrmacht rakk imidlertid ikke å sette inn det siste, avgjørende støtet før vinterkulden tvang angrepstroppene til å stoppe opp. Den raske fremrykkingen gjennom de enorme landområdene hadde vært svært ressurskrevende og tyskerne var ikke forberedt på vinterkrig. Mens de ventet på forsterkninger til det endelige angrepet på Moskva, fikk Den røde armé tid til å områ seg og forberede motangrep.Slaget om Moskva varte i tre måneder, og endte til slutt med sovjetisk seier. Med temperaturer omkring 30 kuldegrader slet de tyske styrkene under Fedor von Bock tungt, og da den sovjetiske kommandanten Georgij Zjukov satte inn motangrepet den 5. desember 1941, mistet tyskerne initiativet og ble drevet tilbake. På det meste kontrollerte tyske styrker ikke mer enn i underkant av 5 % av Sovjetunionens territorium, i befolkningstall mellom en tredjedel og en fjerdedel av total befolkning. Ifølge professor Richard Overy var Sovjetunionens evne til å både motstå angrepet fra Tyskland, flytte sine industrianlegg østover og bygge opp nye styrker som kunne gå til motangrep, sentralt i å forklare hvorfor de allierte til sist vant andre verdenskrig.
==== Stillehavskrigen og Asia ====
Imperialisme mot internasjonalismeVed USAs inntreden i krigen ble spørsmålet om europeisk og japansk imperialisme stadig mer påtrengende. USA ble angrepet av Japan som et resultat av motstanden mot japansk imperialisme, og amerikanerne reagerte på britenes utøvelse av samme, særlig i Britisk India. Da forslag om avvikling av det britiske herredømmet i India ble avvist av britene tok USA arbeidet med avvikling av imperier videre med Sovjetunionen og Kina.
Japans militære engasjement i Kina og nærværet i Fransk Indokina hadde ført til at Storbritannia, USA og Nederland hadde sluttet å selge olje til Japan. Dette var en stor trussel for den japanske krigsmaskinen, den åpenbare løsningen på problemet var det oljerike Nederlandsk Østindia (dagens Indonesia), der den svake nederlandske eksilregjeringen neppe ville kunne stå i mot et japansk angrep. Det ble av den japanske regjeringen antatt at et slikt angrep ikke ville bli godtatt av USA og Storbritannia, noe som gjorde det nødvendig å komme disse i forkjøpet med et overraskende angrep.Om morgenen den 7. desember 1941 gikk den japanske marinen til angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor. Angrepet ble noenlunde en suksess, da japanerne fikk senket atten amerikanske skip (hvorav fem slagskip), med amerikanske tapstall på 2403 mann mot bare 29 japanske fly, 5 japanske ubåter og 64 mann. Samtidig unnslapp det japanske hovedmålet, de amerikanske hangarskipene, fordi de var ute på øvelse.Samtidig erobret også japanske styrker den britiske kronkolonien Hongkong. Dagen etter, den 10. desember, ble de to britiske slagskipene HMS «Repulse» og HMS «Prince of Wales» senket utenfor kysten av Britisk Malaya. Thailand ble tvunget med i krigen på japansk side, og samtidig falt de to amerikanske øyene Guam og Wake Island.Det japanske angrepet førte til at den amerikanske Kongressen erklærte krig mot Japan den 8. desember. Tre dager senere erklærte Tyskland krig mot De forente stater, noe som førte til at de hittil uavhengige krigene i Europa og Asia ble forbundet til en global konflikt.I januar 1942 falt i rask rekkefølge Burma og Britisk Malaya, samtidig som Ny-Guinea, Filippinene og Nederlandsk Østindia ble invadert. I februar ble den britiske bastionen Singapore erobret, noe som gjorde at 130 000 allierte soldater falt i japansk krigsfangenskap. I slaget i Javahavet i månedsskiftet februar-mars ble den allierte flåten knust, noe som brakte Nederlandsk Østindia under japansk kontroll. I løpet av våren ble også de amerikanske styrkene på Filippinene slått slik at også denne øygruppen ble kontrollert av Japan. I tillegg ble Ny-Guinea og Salomonøyene okkupert, slik at øygruppen kunne brukes som base for bombefly som kunne true konvoier til Australia.
Japansk ekspansjon sør- og østover
=== Aksemaktene stoppes (1942–1943) ===
==== Operasjon blå og slaget om Stalingrad ====
Den sovjetiske vinteroffensiven ved årsskiftet 1941/1942 stoppet en tysk erobring av Moskva, men tross betydelige tyske tap, klarte Wehrmacht å etablere forsvarsstillinger fremfor å trekke seg vesentlig tilbake. Den tyske offensiven på østfronten i 1942 fikk navnet operasjon blå. Det virket sannsynlig at det første målet for tyskerne ville være å erobre Moskva. Hitler valgte isteden et fremstøt i den sørlige frontsektoren, mot elven Volga og det oljerike Kaukasus. Angrepet skulle egentlig begynne i mai, men på grunn av at beleiringen av Sevastopol trakk i langdrag kom ikke offensiven i gang før den 28. juni.De tyske, italienske, rumenske og ungarske angriperne erobret raskt sovjetisk territorium, og var i slutten av august kommet frem til byen Stalingrad ved bredden av Volga. Byen var oppkalt etter den sovjetiske lederen Josef Stalin, og hadde derfor viktig symbolverdi. Stalin beordret at byen skulle holdes for enhver pris, alle som trakk seg tilbake skulle skytes. Slaget om Stalingrad ble særdeles blodig. I starten hadde Wehrmacht fremgang, og det lot til at byen snart ville være på tyske hender. De sovjetiske forsvarerne kjempet imidlertid med innbitt besluttsomhet, og gav angriperne kamp om hver bygning. Det utviklet seg snart til en stillingskrig der frontlinjen bølget frem og tilbake nærmest fra time til time og tapene på begge sider var enorme. I november hadde tyskerne erobret 90 % av byen. Den 19. november ble imidlertid den sovjetiske operasjon Uranus satt i verk. Denne knipetangsmanøveren var rettet mot de svake ungarske og rumenske enhetene som voktet de tyske flankene, og allerede den 22. november hadde disse kollapset slik at 250 000 tyske soldater var omringet i Stalingrad.Hitler nektet den innesperrede tyske 6. armé å bryte ut, og insisterte på at slaget om byen skulle fortsette. Hermann Göring hevdet at Luftwaffe kunne forsyne styrkene og det ble opprettet en luftbro til byen, men det viste seg snart at dette langt fra var nok for de tyske troppene. Forsyningssituasjonen for tyskerne ble snart prekær, samtidig som sovjetiske angrep stadig presset den tyske lommen sammen. Andre tyske styrker som forsøkte å bryte beleiringen av de omringede styrkene, kom for sent og var for svake til å kunne hindre den tyske katastrofen. I løpet av januar ble situasjonen for de omringede styrkene desperat. De var i ferd med å slippe opp for mat og ammunisjon. Soldatene var sterkt utmattet av underernæring og den intense kulden. Mange enheter hadde ikke lenger noe overnattingskvarter og måtte sove ute. Stor mangel på helsepersonell og medisiner innebar at tusener av sårede ikke lenger kunne regne med hjelp. Den 31. januar 1943 så den tyske kommandanten Friedrich Paulus seg nødt til å kapitulere. Dette markerte slutten på den tyske ekspansjonen; heretter hadde Sovjetunionen det strategiske og psykologiske overtaket på østfronten. Det er antatt at 479 000 sovjetiske soldater ble drept eller tatt til fange under kampen om Stalingrad, mens 651 000 ble syke eller skadet. Tyskerne og deres allierte mistet over 500 000 mann som døde eller ble tatt til fange. Det tyske nederlaget i slaget om Stalingrad ble både i datid og ettertid, av både de allierte og aksemaktene, sett som et avgjørende vendepunkt i krigen.
Krigens vendepunkt, i Nord-Afrika og Sovjetunionen
==== Nord-Afrika ====
De franske koloniene i Nord-Afrika var blitt kontrollert av Vichy-regjeringen etter Frankrikes fall. Marokko og Algerie var derfor regnet som et egnet sted for en alliert invasjon, da man antok at motstanden ville være liten her. I november 1942 ble fransk Nord-Afrika invadert, noe som også utløste et kupp mot den franske administrasjonen i området. Den franske motstanden var betydelig hardere enn forventet, og de tok flere uker, med totale tap på rundt 5 000 soldater totalt på begge sider før de allierte vant kontrollen over Marokko og Algerie.I slutten av mai 1942 satte Rommel i gang en ny offensiv østover for å nå Tobruk og Suezkanalen. De tyske styrkene gjenerobret Libya, og den britiske åttende armé trakk seg tilbake inn i Egypt og gikk i forsvarsstilling ved El Alamein. I hele juli raste det første slaget om El Alamein, et slag som stoppet den tyske fremrykningen. I august 1942 fikk de britiske styrkene en ny leder i general Bernard Law Montgomery. Under hans ledelse vant britene det andre slaget om El Alamein i oktober og november, og begynte å presse Rommel tilbake vestover, inn i Libya.Rommels nederlag i Egypt hadde ført til at planene om en erobring av Midtøsten måtte oppgis. Afrikakorpset trakk seg derfor tilbake vestover, og dro til Tunisia for å bekjempe de allierte invasjonsstyrkene. Den tyske motoffensiven var ganske fremgangsrik, og i februar 1943 vant Rommel en stor seier mot den amerikanske generalmajor Lloyd Fredendall i slaget ved Kasserinepasset. Problemer med forsyningen til aksemaktene gjorde imidlertid at de tyske og italienske linjene raskt kollapset etter at Montgomery angrep i slutten av mars. Den 13. mai 1943 måtte Afrikakorpset gi opp, og Nord-Afrika var endelig under alliert kontroll.
==== Indiske hav, Stillehavet og slaget ved Midway ====
Den japanske fremgangen i Sørøst-Asia og det vestlige Stillehavet fortsatte våren 1942. I mars og april gikk en hangarskipgruppe inn i Det indiske hav, og senket nesten 100 000 tonn allierte skip, og det bare i Bengalbukten. Hangarskipgruppen gjennomførte raid mot britiske baser på Ceylon, og tvang britene til å trekke krigsskipene sine helt tilbake til Øst-Afrika.
Samtidig intensiverte japanerne angrepet på Ny-Guinea, og planla en invasjon sjøveien av Port Moresby på Ny-Guinea. Et amerikansk gjennombrudd med dekodingen av japansk radiotrafikk gjorde at de allierte var forberedt på dette angrepet, slik at admiral Nimitz sendte en hangarskipgruppe nedover for å stoppe angrepet. Den 4. mai møttes de to styrkene i Korallhavet utenfor Australia, og i løpet av fire dager med harde kamper mistet begge sider hvert sitt hangarskip. Slaget endte i en begrenset japansk seier, men forhindret samtidig angrepet på Port Moresby.
Etter Midway var jeg sikker på at det ikke var noen sjanse for suksess.
Den japanske admiral Yamamoto ønsket nå å fullføre det han påbegynte ved Pearl Harbor. Planen var å erobre den lille atollen Midway, slik at amerikanerne ble fremprovosert til å sette inn hangarskipene sine mot den mektige japanske hovedstyrken. Japanerne hadde imidlertid mistet overraskelsesmomentet da amerikanerne kunne avlytte radiosambandet deres, og da angrepet kom den 5. juni var amerikanerne godt forberedt. Angrepet ble katastrofalt for Japan. Tapet av fire hangarskip samt 322 fly med erfarne piloter gjorde at styrkeforholdet i Stillehavet nå definitivt gikk i USAs favør.
==== Slaget ved Kursk ====
Det tyske tapet ved Stalingrad hadde flyttet frontlinjen vestover, men Ukraina var fortsatt under tysk kontroll. I februar 1943 var byen Kharkov blitt frigjort av sovjeterne, men et hurtig motangrep fra de tyske styrkene under Erich von Manstein gjorde at tyskerne gjenerobret byen i starten av mars.Denne tyske seieren gjorde at de tyske generalene planla et nytt fremstøt, denne gangen ved Kursk. De sovjetiske styrkene hadde i denne frontsektoren en fremskutt posisjon i forhold til resten av frontlinjen, noe som gjorde dem sårbare for et tysk knipetang-angrep med en påfølgende omringning. Dette problemet var også åpenbart for den sovjetiske hærledelsen, noe som gjorde at begge sider bygget opp styrkene sine i flere måneder i denne sektoren.Den tyske angrepsstyrken var på rundt 2700 stridsvogner, 1800 angrepsfly og 800 000 mann. Mot disse sto en sovjetisk styrke på 1 900 000 mann, 3800 stridsvogner, 20 000 artillerienheter og 2400 fly. Dette gjorde at slaget ved Kursk ble ett av historiens største slag. Det tyske angrepet begynte den 5. juli 1943, men kjørte seg raskt fast i den harde sovjetiske motstanden. Etter en uke kom den sovjetiske motoffensiven, og ved Prokhorovka møttes over 1200 stridsvogner til det som ble historiens største panserslag.Etter at den tyske offensiven ble slått tilbake gikk Den røde armé i gang med offensiver langs hele fronten. Kharkov ble gjenerobret samme høst, og da vinteren kom ble seks tyske divisjoner omringet ved Korsun ved Dnepr. I januar 1944 ble det innledet en offensiv i nord, rundt Narva, noe som endelig gjorde slutt på den langvarige beleiringen av Leningrad.
=== Italia ===
I juli 1943 gikk allierte tropper i land på Sicilia. De tyske og italienske forsvarerne hadde små muligheter til å stå i mot, og evakuerte til fastlandet i august. Den 3. september gikk amerikanske og britiske tropper over Messinastredet, som en fortropp til hovedangrepet på Italia som skulle komme uken etter.Den 8. september ble en våpenhvileavtale mellom de allierte og Italia undertegnet. Dette skjedde etter at et statskupp hadde avsatt Mussolini, og den nye italienske ledelsen ønsket ikke å fortsette krigen. Den tyske hæren var imidlertid forberedt på en slik hendelse, avvæpnet raskt den italienske hæren og besatte landet. Mussolini ble befridd fra fangenskap av en Waffen-SS aksjon ledet av Otto Skorzeny. Mussolini ble gjeninnsatt som en tysk marionett, som leder for den tyskstøttede italienske sosialrepublikk, også kalt «Salò-republikken» etter hovedstaden Salò, en liten by ved Gardasjøen. Det etter hvert økende italienske området som kom under alliert kontroll ble administrert av den politiske overbygningen for den italienske motstandsbevegelsen, Comitato di Liberazione Nazionale som en midlertidig, sivil regjering.
Terrenget i Italia gjør det til en naturlig festning og den allierte offensiven gikk tregt. Den tyske øverstkommanderende generalfeltmarskalk Albert Kesselring visste godt hvordan terrenget kunne utnyttes til forsvarernes fordel og etablerte flere forsvarslinjer på tvers av landet, hvor «Gustavlinjen» var den sentrale. De allierte greide ikke å bryte igjennom denne, og i januar 1944 bestemte de seg for å landsette styrker ved Anzio for å kunne falle de tyske forsvarerne i ryggen, men amerikansk nøling etter ilandsettelsen gjorde at mulighetene for å avskjære de tyske styrkene lenger sør gikk tapt.Gjennom hele våren forsøkte de allierte å bryte gjennom de tyske linjene i slaget om Monte Cassino. I slutten av mai erobret polske styrker endelig Monte Cassino, og den 4. juni gikk allierte styrker inn i Roma.Kampene i Italia fortsatte resten av krigen og de allierte ønsket på denne måten å binde opp mest mulig av de tyske ressursene her, for å lette trykket på de styrkene som nærmet seg Tyskland fra vest og øst. Ifølge den britiske historikeren Richard Overy var det uenighet mellom amerikanerne og britene om felttoget i Italia. Amerikanerne ville konsentrere styrkene for en invasjon av Frankrike, mens britene anså at Italia ga muligheter for fremgang i periferien av det tysk-dominerte Europa, med videre fremrykking mot Wien. Overy mener den amerikanske vurderingen har stått seg, strategisk var felttoget underordnet, og tok ressurser fra den sentrale invasjonen av Frankrike.Kesselring etablerte nye forsvarslinjer, hvor særlig «Den gotiske linjen» var den viktigste. Denne fulgte Appenninene fra sør for Rimini på østkysten, krysset mellom Firenze og Bologna, og til sør for La Spezia på vestkysten. I september 1944 brøt den tyske forsvarslinjen sør for Bologna sammen, men det var ikke før i april 1945 at det tyske forsvaret i Nord-Italia falt sammen. Generaloberst Heinrich von Vietinghoff kapitulerte for de allierte 2. mai 1945.
=== Alliert overtak (1943–1944) ===
I løpet av 1943 og 1944 hadde de allierte bygd opp store troppekonsentrasjoner i det sørlige England, med tanke på en invasjon av det tyskokkuperte kontinentet. Allerede i 1942 hadde kanadiske styrker gjennomført Diepperaidet, et raid som endte i katastrofe, men som gav verdifull kunnskap om amfibieoperasjoner. Erfaringene herfra gjorde at man valgte å gå i land på strendene i Normandie, i stedet for direkte i en havneby.Den 6. juni 1944 gikk de allierte styrkene i land i Normandie (D-dagen), under ledelse av den amerikanske generalen Dwight D. Eisenhower. De allierte møtte på hard tysk motstand, og de første to månedene hadde de allierte liten fremgang. Det var ikke før i slutten av juli at general Omar Bradleys styrker greide å bryte ut av den allierte lommen i Normandie.Den 15. august 1944 gikk allierte styrker i land på den franske rivieraen i operasjon Dragoon, og kjempet seg nordover i stort tempo. Frankrike var nå tapt for Tyskland, og den 25. august 1944 ble Paris frigjort.I september fikk general Montgomery overtalt den allierte ledelsen til å gjennomføre operasjon Market Garden, en dristig operasjon der broene over elvene i det tyskokkuperte Nederland skulle tas slik at den videre invasjonen inn i Tyskland ville bli lettere. Operasjonen ble mislykket, dels fordi tyskerne kjente til de allierte planene, og dels fordi tyskerne hadde sterkere militær tilstedeværelse enn hva planene forutsatte. En hel britisk divisjon ble omringet og ødelagt av tyske styrker.
Sommeren 1944 innledet de sovjetiske styrkene operasjon Bagration. Med 2,4 millioner mann, 5 200 stridsvogner og 5 300 fly ble offensiven innledet 22. juni 1944, treårsdagen for den tyske invasjonen av Sovjetunionen, og var derfor også symbolsk viktig. Offensiven endte med at den tyske forsvarslinjen i Hviterussland brøt sammen og Minsk ble erobret av sovjetiske styrker 4. juli 1944. 28 tyske divisjoner ble satt ut av spill og ca. 350 000 tyske soldater ble drept, såret eller tatt til fange. Langs hele østfronten mellom Karpatene og Finland mistet aksemaktene gradvis fotfestet, den 2. september ga Finland opp kampen og signerte våpenhvile. Det østlige Polen samt deler av Baltikum ble gjenerobret av de sovjetiske styrkene. Fra fronten til Tysklands østligste provins Østpreussen var det nå bare 500 kilometer i luftlinje. Den tyske armégruppe sentrum fikk stygg medfart under denne offensiven, mye på grunn av Hitlers fanatiske motstand mot tilbaketrekninger.Høsten 1944 sto den sovjetiske krigsmakten ved grensen til Romania. Kongedømmet Romania hadde deltatt på tysk side i angrepet på Sovjetunionen, under ledelse av general Ion Antonescu. I slutten av august ble Antonescu kastet fra makten, og Romania skiftet side i verdenskrigen. Samtidig prøvde Bulgaria å trekke seg ut av krigen, de hadde deltatt i angrepene på Hellas og Jugoslavia, men de hadde aldri erklært krig mot Sovjetunionen. Ledelsen i landet prøvde å forhandle om fred med de allierte stormaktene, men den 5. september erklærte Sovjetunionen krig mot Bulgaria, fire dager etter kapitulerte landet. Sent i oktober 1944 begynte tyske styrker tilbaketrekning fra Hellas, for å bruke kreftene på å forsvare Jugoslavia og Albania.Høsten 1944 gikk sovjetiske styrker inn i Ungarn. Den 15. oktober erklærte Ungarns leder Miklós Horthy at verdenskrigen var over for Ungarns del, noe som gjorde at tyskerne straks avsatte ham. De tyske styrkene i landet begynte nå å rasere infrastrukturen, og da de siste tyske styrkene ble kastet ut av Ungarn i april 1945 var det et land i totalt kaos Den røde armé overtok fra tyskerne.
Da de sovjetiske styrkene nærmet seg Warszawa i august 1944, startet den polske motstandsbevegelsen Armia Krajowa et opprør mot de tyske okkupantene i byen. Dette resulterte i harde kamper mellom Waffen-SS og polakkene, men fordi Den røde armé stikk i strid med polakkenes forhåpninger valgte å forholde seg som passive tilskuere til kampene, kunne tyskerne til slutt slå ned hele opprøret. Etter at den polske ledelsen kapitulerte den 2. oktober begynte de tyske okkupantene å systematisk ødelegge byen, og da Den røde armé endelig erobret byen den 17. januar, lå hele 85 % av Warszawa i ruiner.
=== Alliert seier (1944–1945) ===
==== Asia og Stillehavet ====
Amerikanske styrker invaderte øya Guadalcanal i slaget om Guadalcanal august 1942. Dette var de alliertes første større offensiv under Stillehavskrigen, og endte med at de japanske styrkene trakk seg ut av Salomonøyene i 1943.
I løpet av 1943 og 1944 ble stadig flere øygrupper under japansk kontroll erobret av de allierte. New Britain og New Ireland ble gjenerobret i løpet av 1944, samtidig som britiske styrker begynte gjenerobringen av Burma. Japans forsvarsevne ble sterkt redusert ved amerikanske ubåters senking av japanske handelsskip, den japanske marinens forsvar mot ubåter var vesentlig dårligere enn de alliertes.De amerikanske styrkene møtte på intens japanske motstand under «øy-hoppingen», da de japanske militære æresbegrepene gjorde at overgivelse var den største skam. Under slaget om Iwo Jima led det amerikanske marinekorpset et tap på 24 000 mann, av de rundt 7 000 døde, samtidig som 19 800 av de 20 000 japanske forsvarerne ble drept.
Høsten 1944 begynte japanerne med de fryktede kamikazeangrepene. Disse angrepene var de angrepene som førte til størst amerikanske tap mot slutten av krigen, og ødela eller skadet 400 skip, samt drepte 4900 amerikanske sjøfolk. Det var ikke bare fly som ble sendt ut på selvmordsoppdrag, i april ble en flåte med slagskipet «Yamato» i spissen sendt for å hjelpe til med forsvaret av Okinawa ved slaget om Okinawa, noe som i realiteten var et selvmordsoppdrag, da den japanske flåten måtte raskt gi tapt for bomber og torpedoer fra amerikanske fly.
Den amerikanske invasjonen av Okinawa begynte 1. april 1945, rundt 1 200 fartøy landsatte 170 000 mann på den første større delen av selve Japan. Etter svært harde kamper ble kampene avsluttet 22. juni, totale amerikanske tap var 93 000, av de 12 500 døde. Nesten alle de japanske styrkene var døde og titusener av sivile, mange presset til å begå selvmord.
Etter amerikanernes erobring av øyene Okinawa og Iwo Jima var selve Japan nå kommet innenfor rekkevidde av amerikanske bombefly og jagerfly. Under ledelse av general Curtis LeMay ble en massiv bombekampanje satt i gang i løpet av våren 1945 mot alle større japanske byer. I et bombeangrep mot Tokyo natt til 10. mars 1945 omkom over 80 000 japanere, samtidig som om lag halvparten av byen gikk med i flammehavet. De fleste boligene i de største byene var lagd av tre, så de amerikanske bombeflyene benyttet mye brannbomber som ga størst effekt.På tross av at den militære situasjonen etter hvert var blitt håpløs for Japan, nektet landets ledelse å kapitulere. Japanerne var forberedt på å forsvare fedrelandet for enhver pris, noe som gjorde at amerikanerne så etter alternativer til en kostbar invasjon som ble anslått å bety tap av flere hundre tusen amerikanske soldater.Den 6. august ble den japanske byen Hiroshima bombet med en kjernefysisk bombe i det som var historiens første atomangrep. I angrepet, samt av senskader, døde ca. 140 000 japanere, samtidig som over 60 % av byens 76 000 bygninger ble ødelagt.Den 8. august gikk Sovjetunionen til angrep på det Japan-kontrollerte Mandsjuria. Den sovjetiske offensiven førte til at den japanske keiseren Hirohito bad regjeringen vurdere kapitulasjon, men sterke krefter strittet imot og ønsket å fortsette kamphandlingene.Dagen etter, den 9. august, ble også Nagasaki utsatt for et atomangrep. Denne bomben var kraftigere enn den over Hiroshima, men førte likevel til færre dødsfall.Nå gav endelig den japanske ledelsen opp, og den 15. august kapitulerte Japan. Denne dagen markerer «VJ-Day» (Victory over Japan), men først 2. september regnes andre verdenskrig for offisielt slutt, med Japans underskrivelse av kapitulasjonserklæringen om bord på slagskipet USS «Missouri».
==== Europa ====
Mot slutten av 1944 var Tyskland hardt presset på alle fronter. Krigen til sjøs var tapt, mesteparten av Øst-Europa var falt i sovjeternes hender, og på vestfronten var de allierte tilsynelatende overlegne så vel i luften som på bakken.I en dristig offensiv iverksatte britene og amerikanerne operasjon Market Garden i september, den ble imidlertid slått tilbake av tyskerne. I desember satte den tyske hæren i gang ardenneroffensiven, planen var at den tyske hæren skulle slå en kile i den allierte fronten, gjenerobre Antwerpen og tvinge frem en våpenhvile med de allierte. Offensiven, som krevde de siste ledige tyske ressurser, mislyktes og i begynnelsen av januar 1945 måtte tyskerne trekke seg tilbake.
Den allierte fremrykkingen inn i selve Tyskland begynte i januar 1945. Den tyske hæren hverken kunne eller ville i 1945 gjøre noe særlig motstand på vestfronten, og de allierte styrkene kunne med relativ letthet rykke østover mot den avtalte linjen hvor Tyskland skulle deles med de sovjetiske styrkene. Amerikanske styrker nådde i april Elben, over 200 kilometer inn i den sovjetiske sonen. Eisenhower ga ordre om styrkene ikke skulle rykke lenger øst for å delta i slaget om Berlin, trolig fordi han ikke ville ofre flere soldater på områder som uansett ville bli overlatt til Sovjetunionen senere. Sommeren 1945 trakk amerikanske styrker seg tilbake til den avtalte delelinjen. De tyske tapene, spesielt på østfronten var enorme, de siste 4 månedene av krigen hadde tyskerne større tap enn hele 1942 og 1943.Den 19. mars 1945 utstedte Hitler den såkalte Neroforordningen som gikk ut på at den brente jords strategi også skulle brukes i selve Tyskland. Dette var i tråd med hva som skjedde andre steder, som i Finnmark. De tyske befalhavende tok i bare liten grad denne strategien i bruk, noe som sparte befolkningen for store lidelser. I Ungarn forsøkte tyske og ungarske styrker å holde Budapest mot de fremrykkende sovjetiske styrkene, titusener ble drept og rundt 100 tusen ungarske jøder ble massakrert innen byen ble erobret i begynnelsen av februar 1945.Tyskland prøvde i slutten av 1944 forgjeves å etablere et forsvarsverk ved landets østgrense, men med et styrkeforhold på en til ti var det umulig å hindre at Den røde armé krysset Østpreussens grense i januar 1945, og med stor fart avanserte inn i det tyske kjernelandet. De tyske forsvarerne ble presset tilbake av den tallmessig totalt overlegne sovjetiske hæren, samtidig som hundretusener av tyske sivile flyktet fremfor den fremrykkende Røde armé. Med unntak av Kurland og enkelte smålommer ved Østersjøkysten, var områdene øst for Oder i hovedsak erobret i løpet av januar, og Königsberg kapitulerte den 10. april.
===== Slaget om Berlin =====
Den 16. april satte 2,5 millioner sovjetiske tropper i gang angrepet på Berlin. Hitler hadde proklamert at han ville bli i byen, samtidig som han erklærte at byen skulle holdes for enhver pris. Etter to ukers harde kamper var mesteparten av byen på sovjetiske hender, og den 30. april begikk Adolf Hitler, og hans kone, selvmord i førerbunkeren i Berlin.
Hitler hadde i sitt testamente utpekt Karl Dönitz til ny rikspresident, og Joseph Goebbels til ny rikskansler. Dagen etter Hitlers selvmord tok imidlertid Goebbels sitt eget liv, noe som gjorde at Dönitz måtte utpeke Lutz Schwerin von Krosigk til ny rikskansler i Tyskland, og de gikk inn for å slutte fred med de allierte. Selv om de innså at krigen var tapt prøvde tyskerne å forhale overgivelsen enda noen dager. Dette for at Kriegsmarine skulle rekke å få evakuert flest mulig flyktninger bort fra Østpreussen og Pommern hvor Den røde hær behandlet sivilbefolkningen uten medlidenhet. Millioner av tyske sivile prøvde å flykte fra den østlige delen av Tyskland for å unngå krigshandlingene, og dermed havnet de i kryssild mellom sovjetiske og tyske soldater. Mange tyske sivile ble også utsatt for hevnangrep fra den slaviske befolkningen og sovjetiske militære avdelinger.
Berlins forsvarere kapitulerte 2. mai, og to dager senere kapitulerte de tyske styrkene i Nederland. 7. mai kl 02:41 underskrev en delegasjon utsendt av Dönitz til general Montgomery i Reims et dokument som sa at alle tyske styrker skulle innstille kampene innen kl 11 neste dag, og Churchill og president Harry S. Truman erklærte 8. mai som seiersdag. Stalin forlangte imidlertid at kapitulasjonshandlingen også skulle skje overfor sovjetiske offiserer, og 8. mai kl 23:30 dro en tysk delegasjon til Karlshorst i Berlin. Wilhelm Keitel, Hans-Jürgen Stumpff og Hans-Georg von Friedeburg signerte på vegne av Tyskland den betingelsesløse kapitulasjon i det sovjetiske hovedkvarteret Berlin (sammen med general ). Josef Stalin insisterte på at kapitulasjonsdokumentene skulle signeres i det sovjetiske hovedkvarteret i Berlin (Karlshorst), etter at det allerede var signert i Reims. Stumpf og Keitel signerte etter midnatt 9. mai, vel en time etter at all tysk motstand skulle opphøre 8. mai klokken 23.01. Dokumentet ble datert 8. mai for å være i samsvar med tidspunktet for kapitulasjonen. På grunn av ulike tidssoner trådte den tyske kapitulasjonen i kraft 9. mai i Moskva. Russland feires 9. mai som slutten på krigen.
===== Praha-offensiven =====
Amerikanske styrker avanserte raskere enn ventet gjennom Tyskland og kom frem til Tsjekkoslovakias grense. Amerikanske patruljer krysset 17. april grensen til Tsjekkoslovakia. Patton mente hans 3. armé kunne frigjøre den vestlige delen av Tsjekkoslovakia på fem dager, men overlot dette til Sovjetunionen som avtalt.Etter slaget om Berlin var det meste av Böhmen og Mähren fortsatt kontrollert av store tyske styrker. De første dagene i mai ble 1,7 millioner soldater fra Den røde armé sendt sørover fra Berlin og Dresden mot Praha, de sovjetisk styrkene hadde blant annet 1800 stridsvogner og 2900 kampfly som støtte. Sovjetiske styrker (som blant annet hadde inntatt Bratislava 4. april og Brno 26. april) rykket nordvestover fra Slovakia gjennom Mähren mot Praha. Planen var å omringe Praha og dessuten hindre gjenværende tyske soldater å overgi seg til amerikanske styrker.Etter ny avtale med Sovjetunionen krysset Pattons styrker 5. mai grensen til Tsjekkoslovakia og rykket frem til Budweis, Pilsen og Karlsbad. De tyske styrkene overga seg villig til de amerikanske som erobret Pilsen og stanset rett øst for byen. Imens hadde tsjekkiske partisaner støttet av folkelig oppstand tatt kontroll over sentrale deler av Praha og disse ble 6. mai angrepet av tyske styrker rundt byen. Russiske soldater i tysk uniform (Den russiske frigjøringsarméen (ROA)) skiftet side og støttet partisanene i Praha. De sovjetisk styrkene innledet sitt angrep en dag tidligere enn planlagt for å bistå partisanene, men ble holdt tilbake av tysk motstand.Den tsjekkiske ledelsen håpet amerikanerne som sto 80 km fra Praha ville bli redningen, og mot Pattons ønske sto Eisenhower fast på avtalen om å overlate Praha til Sovjetunionen. For å unngå kamphandlinger inne i Praha ga den tsjekkoslovakiske nasjonale ledelsen (nasjonalrådet) de tyske styrkene fritt leide vestover der de ville overgi seg til amerikanerne. Omkring 600 000 tyske soldater ble tatt til fange av Den røde armé. I henhold til et hemmelig tillegg til Jalta-avtalen skulle sovjetiske borgere sendes tilbake til Sovjetunionen, også mot deres vilje. Kampen om Praha var de siste store krigshandlingene i Europa og pågikk noen dager etter tysk kapitulasjon. De sovjetisk styrkene møtte Pattons hær ved Pilsen 11. mai.
== Tematisk oversikt ==
=== Strategi ===
Ved krigsutbruddet i september 1939 var de alliertes strategi å bygge opp sine styrker, mens en blokade svekket Tyskland, for så å angripe i 1941–1942. Nederlagene i 1940 endret strategien til at Storbritannia baserte seg på at USA skulle bli med, og allerede før så skjedde ble det avtalt at Tyskland skulle ha prioritet over Japan. Dette ble i hovedsak fulgt, og USA brukte rundt 85 % av sine ressurser på krigen mot Tyskland, kun 15 % ble brukt i krigen mot Japan.Tysklands strategi var i praksis bestemt av den tyske diktatoren Adolf Hitler. Allerede i 1920-årene hadde Hitler i boken Mein Kampf lagt frem hva han anså som behovet for et utvidet tysk herredømme i Øst-Europa og en allianse med Italia og Storbritannia. Etterhvert som krigen kom nærmere, og brøt ut i 1939, ble trusselen fra en amerikansk innblanding i Europa vurdert som sannsynlig. Det betød at krigen i Europa måtte vinnes raskt, før USA rakk å legge om sin overveldende industrielle kapasitet fra sivil til militær bruk.
=== En imperialistisk krig ===
Den britiske historikeren Richard Overy mener den andre verdenskrig best kan forstås som en fortsettelse av første verdenskrig (1914 til 1945 som en kontinuerlig konflikt), og en imperialistisk som sådan. Overy mener verden i denne perioden var preget av europeiske imperier (særlig Storbritannias og Frankrikes, men også Nederlands og Belgias), og ble utfordret som imperiemakter av Japan, Italia og Tyskland. Unntaket blant den andre verdenskrigs større deltakende land var i hovedsak USA, Sovjetunionen, og Kina, som krevde og innførte en annen internasjonal orden, under og etter konflikten, hvor nasjonalstaten erstattet imperiene.
Som en japansk offisiell representant klaget over, hvorfor ble det ansett som moralsk akseptabelt for Storbritannia å dominere India, men ikke for Japan å dominere Kina?
En sentral og allmenn akseptert del av de europeiske imperialistmaktenes kolonisering var utryddelse av urbefolkning i Amerika, Asia, Australia og Afrika, som amerikanske urfolk i dagens USA og aboriginer i Australia. De tyske nasjonalsosialistene (nazistene) under diktatoren Adolf Hitler brukte også dette som et eksempel i sin utforming av den endelige løsning for utryddelsen av europeiske borgere med jødisk bakgrunn. En annen sentral del av perioden med høyimperialismen (fra slutten av 1800-tallet) var manglende stabilitet og utstrakt voldsbruk. Ideen om Belle Époque og første verdenskrig som slutten på en fredelig periode er ifølge Overy en eurosentrisk konstruksjon og feilaktig.Storbritannias og Frankrikes fokus på og forsvar for sine imperier under og etter første verdenskrig bidro til at Italia, Japan og Tyskland anså at erobring av tilliggende landområder var nødvendig for å sikre nasjonens velstand og utvikling. Ved inngåelsen av Locarnotraktaten i 1925 syntes Europas grenser å være stabilisert. Den store depresjonen i 1930-årene, med amerikansk, britisk og fransk proteksjonisme førte til økt press fra Japan, Italia og Tyskland for territoriell ekspansjon for å etablere egne imperier, og ledet til den globale krigen som begynte i årene 1939–1941. Tilsvarende var Storbritannias og Frankrikes imperier en svært viktig faktor ved vurdering av hvilke tiltak som kunne tas for å møte trusselen fra Japan, Italia og Tyskland.
Gjennom hele krigen var Churchill klippefast i sin tro på at det britiske imperiet skulle eksistere lenge etter slutten av konflikten. Resultatet var en vedvarende spenning gjennom krigsårene mellom kravet om å forsvare demokratisk sivilisasjon og begjæret etter å underbygge britisk imperialisme.
Mellom de allierte vestmaktene USA og Storbritannia var spørsmålet om fortsatt imperialisme eller avskaffelse av koloniene omstridt gjennom hele krigen. Allerede før USA ble trukket inn i 1941 påvirket amerikansk skepsis til det britiske imperiet samarbeidet mellom de to landene. Etter USA ble angrepet og kom med som krigførende fortsatte USAs motstand mot kolonialisme og imperialisme å prege alliert strategi for bekjempelse av aksemaktene.
=== Tap og krigsforbrytelser ===
Anslag for antall omkomne under andre verdenskrig varierer, fordi konflikten var så omfattende at mange dødsfall ikke ble registrert. De fleste kilder anslår at rundt 72 millioner mennesker døde i krigen, av de rundt 25 millioner soldater og rundt 47 millioner sivile. Mange sivile døde av sykdommer, sult, massakrer, bombing og overlagt folkemord. Sovjetunionen alene mistet rundt 27 millioner mennesker under krigen, av de om lag 8,7 millioner soldater og om lag 19 millioner sivile. Av alle innbyggerne i Sovjetunionen ble 1/4 drept eller skadet. Tyskland hadde rundt 5,3 millioner døde soldater, de fleste av dem drept på østfronten.
Av totalt antall dødsfall i andre verdenskrig var om lag 85 % på alliert side, de fleste av dem fra Sovjetunionen og Kina. Rundt 15 % av krigens dødsfall var på aksemaktenes side, de fleste fra Tyskland og Japan. Mange av de allierte dødsfall ble forårsaket av krigsforbrytelses begått av tyske og japanske styrker i okkuperte områder. Mellom 11 og 17 millioner sivile døde direkte eller indirekte som en følge av den nasjonalsosialistiske ideologien, blant de rundt 6 millioner jøder under holocaust, sammen med minst fem millioner østeuropeere, sigøynere og homoseksuelle. Hundretusener av serbere, sigøynere og jøder ble myrdet av den kroatiske Ustasja i Jugoslavia og mange kroatiske sivile døde i hevnmord etter krigens slutt.
I Kina døde rundt 16–17 millioner sivile, og 3–4 millioner soldater under den japanske okkupasjonen, totalt om lag 20 millioner mennesker. I Asia er Nanjingmassakren den mest kjente japanske krigsforbrytelsen, hundretusener sivile kinesere ble voldtatt og myrdet.
Etter krigens slutt ble en rekke av aksemaktenes krigsforbrytere stilt for internasjonale domstoler og dømt, mest kjent av dem var Nürnbergprosessen mot lederne i Tyskland. Ingen allierte sivile eller militære ledere ble stilt for tilsvarende domstoler selv om en rekke krigsforbrytelser ble utført av de allierte. Den i ettertid mest kjente er Katyn-massakren, hvor om lag 20 000 polske offiserer og soldater ble myrdet av sovjetiske tjenestemenn. Blant de vestlige allierte blir ofte hungersnøden i Bengal hvor rundt 3 000 000 døde nevnt. Storbritannias og USAs strategiske bombing av Tyskland og Japan som totalt førte til minst en million døde er også omstridt.
=== Holocaust, konsentrasjonsleirer og slavearbeid ===
De tyske nasjonalsosialistene var ansvarlig for holocaust, mordene på anslagsvis seks millioner jøder, såvel som to millioner polakker og fire millioner andre som ble ansett for «uverdige liv». Dette inkluderte også handikappede, mentalt syke, sovjetiske krigsfanger, homoseksuelle, frimurere, Jehovas vitner og sigøynere som ledd i overlagt utryddelse. Om lag 12 millioner mennesker, de fleste fra Øst-Europa, ble brukt i den tyske økonomien som tvangsarbeidere.
I tillegg til de tyske konsentrasjonsleirene var sovjetiske Gulag (arbeidsleire) ansvarlig for dødsfall for mennesker fra sovjetokkuperte land som Polen, Litauen, Latvia og Estland, så vel som tyske krigsfanger og sovjetborgere som hadde støttet tyskerne, eller ble antatt å gjøre det. Om lag seksti prosent av sovjetiske krigsfanger i Tyskland døde under krigen, om lag seks millioner mennesker. Forhenværende krigsfanger ble behandlet med stor mistenksomhet av de sovjetiske myndighetene og en del av dem ble etter frigjøring fra tysk fangenskap sendt til Gulag.
Japanske krigsfangeleirer ble også benyttet som arbeidsleirer og hadde et høyt prosentmessig antall dødsfall. Det internasjonale militærtribunalet for Det fjerne østen fant at dødsraten blant vestlige fanger var 27,1 %, syv ganger så høy som i tyske og italienske krigsfangeleirer. Mens titusenvis av vestlige krigsfanger ble frigjort etter Japans kapitulasjon var antallet frigitte kinesiske krigsfanger kun 56.
I årene 1935 til 1941 er det anslått at rundt 5 millioner kinesere i det nordøstlige Kina ble tvunget til å arbeide i gruver og fabrikker for de japanske okkupantene. Etter 1942 økte antallet til rundt 10 millioner. På Java ble mellom 4 og 10 millioner tvunget til å arbeide for japanerne. Om lag 270 000 av disse tvangsarbeiderne ble sendt til andre områder kontrollert av japanske styrker og kun rundt 52 000 ble repatriert (vendte tilbake) til Java.
Etter Japans angrep på Pearl Harbor undertegnet president Roosevelt i februar 1942 en lov som åpnet for internering av sivile med forbindelse til fienden. Om lag 150 000 sivile med japansk bakgrunn ble internert i USA og Canada, sammen med titusenvis av sivile med tysk og italiensk bakgrunn. I Sovjetunionen ble over en million sivile tyskere og hundretusener av ungarere sendt på tvangsarbeid og hundretusener av de døde.
=== Total krig – produksjon ===
Allerede før krigsutbruddet var det forventet at en kommende konflikt ville bli en total krig, både med bakgrunn i erfaringene fra første verdenskrig, og med den videre økonomiske og teknologiske utviklingen i mellomkrigstiden. Kun nasjoner med høyt utviklet industri og en vel utdannet befolkning, preget av modernitet, kunne makte en slik total mobilisering.Før utbruddet av krigen hadde de europeiske allierte en klar fordel overfor aksemaktene både i befolkningsstørrelse og økonomisk styrke. I 1938 hadde de vestlige allierte (Storbritannia med samveldelandene, Frankrike og Polen) 30 % høyere befolkning og BNP (bruttonasjonalprodukt) enn de europeiske aksemaktene (Tyskland og Italia). Medregnet kolonier hadde de allierte en 5:1 fordel i befolkning og nesten 2:1 i BNP. På samme tid i Asia hadde Kina 6 ganger så stor befolkning som Japan, men bare 89 % høyere BNP, dette overtaket reduseres til tre ganger befolkning og 38 % høyere BNP om Japans kolonier regnes med. Den britiske historikeren Richard Overy argumenterer for at overvekt i ressurser ikke kan forklare sentrale forhold ved krigføringen, etter slaget om Frankrike i 1940 var Tyskland en økonomisk supermakt, og produserte dobbelt så mye stål som Storbritannia og Sovjetunionen sammenlagt. Med bare en fjerdedel av Tysklands stål, produserte Sovjetunionen mange flere stridsvogner, fly og kanoner, enn hva Tyskland klarte.Selv om de alliertes overtak i produksjon og befolkning i stor grad ble utjevnet ved Tyskland og Japans innledende fremgang så ble overtaket en avgjørende faktor da Sovjetunionen og USA kom med på alliert side. De alliertes kapasitet for større produksjon har ofte blitt tilskrevet større tilgang til naturressurser. Tyskland og Japans nøling med å benytte kvinnelig arbeidskraft, alliert strategisk bombing og sene omstilling til en krigsøkonomi bidro også vesentlig. I tillegg planla hverken Tyskland eller Japan for en lengre krigstilstand og var heller ikke utstyrt for det. For å øke produksjonen benyttet både Tyskland og Japan millioner av slavearbeidere, Tyskland benyttet rundt 12 millioner slavearbeidere, de fleste fra Øst-Europa, mens Japan tvangsrekrutterte over 18 millioner mennesker i Asia.
De krigførende partene forsøkte å mobilisere alle landets ressurser for krigsinnsatsen. Historikeren Walter Scheidel har anslått at de sentrale krigførende landene produserte 286 000 stridsvogner, 557 000 kampfly og 11 000 marinefartøyer. Mens Tyskland produserte om lag 92 tusen fly, 53 tusen stridsvogner og 87 tusen kanoner i årene 1941–1944, klarte USA, Storbritannia og Sovjetunionen å produsere om lag 470 tusen fly, 180 tusen stridsvogner og 660 tusen kanoner.
=== Okkupasjon ===
I Europa forekom okkupasjon i hovedsakelig to svært ulike former. I Nord-Europa, Vest-Europa og Sentral-Europa (Frankrike, Norge, Danmark, Benelux og de annekterte delene av Tsjekkoslovakia) etablerte Tyskland økonomiske styringssystemer hvor landet i løpet av krigen stjal om lag 69,5 milliarder Reichsmark (27,8 milliarder US dollar), i tillegg til direkte plyndring av industriprodukter, militærutstyr, råmaterialer og annet løsøre. Inntektene fra de okkuperte nasjonene var over 40 % av hva Tyskland tok inn ved skattlegging av egne borgere, noe som økte til nær 40 % av Tysklands totale inntekter etter hvert som krigen fortsatte.
I Øst-Europa ble den forventede gevinsten av Lebensraum aldri en realitet da den sovjetiske brent jords taktikk og skiftende frontlinjer begrenset eller stoppet ressursoverføring til de tyske invasjonsstyrkene. Til forskjell fra i vest oppmuntret den tyske rasepolitikken til omfattende brutalitet mot Untermensch (undermennesker) og de fleste tyske offensiver ble fulgt av massehenrettelser. Selv om det ble opprettet lokale motstandsgrupper i de fleste okkuperte land så la de ikke vesentlig begrensning på tyske operasjoner før sent i 1943.
I Asia betegnet Japan land som ble okkupert som en del av det store østasiatiske velstandssfæren, hvor den japanske okkupasjonen og plyndringen ble forsøkt kamuflert som frigjøring av vestlige kolonier. Selv om de japanske styrkene først ofte ble mottatt som frigjørere så førte okkupasjonsstyrkenes omfattende brutalitet til at folkemeningen snudde til det negative i løpet av få uker. Under Japans innledende angrep beslagla de 640 000 m3 med olje og i løpet av 1943 klarte de å få oljeproduksjonen i Nederlandsk India opp i 50 millioner fat, om lag 76 % av produksjonen i 1940.
=== Slaget om Atlanterhavet ===
Øynasjonen Storbritannia var avhengig av import, noe den tyske Kriegsmarine forsøkte å stoppe, den tyske admiralstaben anslo at om de senket 700 000 tonn skipstonnasje i måneden i ett år så ble britene tvunget til å be om fred. Britene var svært klar over sin utsatte posisjon og Churchill skrev senere i sine memoarer at trusselen fra ubåtene var det eneste som virkelig bekymret han under krigen.
Tiden før det tyske angrepet vestover
Ved krigsutbruddet hadde tyskerne få skip i Atlanterhavet. Lommeslagskipet «Admiral Graf Spee» opererte imidlertid i Sør-Atlanteren, der det fra september til desember senket ni allierte handelsskip. Trusselen mot konvoiene i Sør-Atlanteren gjorde at britene satte inn store ressurser på å få stoppet «Admiral Graf Spee», og den 13. desember ble det tyske skipet sterkt skadet av de britiske krysserne HMS «Ajax», HMS «Achilles», HMS «Exeter» og HMS «Cumberland» utenfor Montevideo. Kaptein Langsdorff tok skipet inn til Montevideo for reparasjoner, men måtte forlate havnen, og valgte å senke skipet selv.Den tyske marinens hovedstrategi var å sulte ut britene ved hjelp av ubåter, en velkjent metode de også hadde brukt under første verdenskrig. Etter erobringen av Frankrike og Norge hadde Tyskland fått tilgang på så mange atlanterhavshavner at britene ikke lenger kunne hindre de tyske ubåtene adgang til Atlanteren. Nye og større tyske ubåtmodeller gjorde også at de kunne operere i de delene av Atlanterhavet der britene ikke kunne sette inn luftstøtte til fordel for de allierte handelsskipene.Britene hadde på sin side flere mottrekk mot den stadig voksende ubåtfaren, det viktigste var at handelsskip ble organisert i konvoier slik som under første verdenskrig, der hver konvoi fikk væpnet eskorte. Jagerne som ledet ubåtjakten ble utstyrt med sonarer, samtidig som det nye våpenet Hedgehog ble utviklet. Viktigst for kampen om Atlanterhavet var sannsynligvis arbeidet som ble gjort i Bletchley Park hvor de tyske kodene ble avslørt, det gjorde at britene visste stort sett hvor de tyske ubåtene befant seg og kunne styre de langsomtgående konvoiene utenom de.I mai 1941 dro det tyske slagskipet «Bismarck» på tokt i Atlanterhavet. Etter å ha senket det britiske skipet «Hood» utenfor Island den 24. mai, ble «Bismarck» angrepet og satt ut av spill to dager senere. Den 27. mai ble «Bismarck» senket av en britisk flåte ledet av flaggskipet «King George V».USA trådte inn i krigen i desember 1941 etter et japansk angrep på Pearl Harbor, den største amerikanske flåtebasen i Stillehavet. Grunnet dårlig blending og ingen eller dårlig konvoitjeneste senket tyske ubåter hele 2,5 millioner tonn alliert tonnasje utenfor kysten av USA i perioden januar til august 1942. Med USAs inntreden i krigen fikk de allierte snart en enorm produksjon av nye fartøy, over to tusen standardiserte handelsfartøy ble levert fra amerikanske verft i årene 1942–1945.Utover i krigen ble forholdene vanskeligere og vanskeligere for de tyske ubåtene. Forbedrede allierte doktriner og våpen, sammen med det etter hvert totale allierte luftherredømmet, gjorde at ubåtene utviklet seg til rene dødsfeller. Av totalt 40 000 mann som tjenestegjorde på tyske ubåter omkom hele 28 000, en tapsrate på rundt 75 %, blant de høyeste i en våpengren.Slagskipet «Scharnhorst» var et av de tyske skipene som utgjorde en trussel mot konvoiene, de allierte fikk sjansen til å eliminere trusselen da «Scharnhorst» julaften 1943 gikk ut for å senke en alliert konvoi til Russland. Tyskerne visste ikke at det britiske slagskipet HMS «Duke of York», krysseren «Jamaica», «Stord» og tre andre allierte jagere fulgte konvoien på avstand den 26. desember 1943. «Scharnhorst» trakk seg tilbake etter første angrep, men ble senket om lag 60 nautiske mil utenfor Nordkapp.Den siste tyske trusselen mot alliert skipsfart var slagskipet «Tirpitz». «Tirpitz» lå i norsk farvann i Nord-Norge, og selv om det sjelden dro ut på tokt var det en kontinuerlig fare for de allierte konvoiene til Sovjetunionen i Nordishavet. I 1943 og 1944 gjorde de allierte flere forsøk på å senke «Tirpitz», noe som ikke lyktes før november 1944 da det endelig ble senket av et britisk luftraid utenfor Tromsø.
=== Luftmakt, bruk av fly i krig ===
Ved utbruddet av andre verdenskrig var det kun Tyskland som hadde utviklet doktrine og utstyr (fly og radio) for taktisk nærstøtte (CAS) til bakkestyrker, motsatsen var Storbritannias satsing på strategisk bombing, og forsvar mot det.
==== Luftkrig over og mot Tyskland ====
Ingen presisjonsbombingBåde aksemaktene og de allierte hadde planer for strategisk bombing, det tyske Luftwaffe begynte i Polen september 1939. I tillegg til å bombe Warszawa og andre større byer, bombet de Frampol massivt, en ubetydelig småby, det kvadratiske gatemønsteret og mangel på luftvernskyts ga minimal risiko og gode muligheter for læring. 700 tonn bomber, 90 % ødelagte bygninger og halvparten av befolkningen på 3 tusen drepte ble resultatet.En britisk rapport fra 1941 viste at bare ett av tre britiske nattbombefly kom nærmere målet enn 8 kilometer. Følgelig var hele byer det minste praktisk mulige målet, og britene begynte med såkalt områdebombing. Offisielt var den allierte bombingen kun rettet mot militære mål, i praksis ble et stort antall sivile rammet. En internasjonal konvensjon med forbud mot bombing av sivile ble utarbeidet i Haag i 1923, men ble aldri vedtatt, bombing av sivile var følgelig ikke direkte brudd på folkeretten.Minst 650 tusen døde av bombing i Tyskland, 250 tusen i Sovjetunionen, 100 tusen i Polen, 60 tusen i Storbritannia og 50 tusen i Frankrike. Rundt 140 tusen britiske og amerikanske flysoldater omkom under bombetokt i Europa, og 21 tusen vestallierte bombefly gikk tapt.
I krigens første år var den britiske bombekampanjen over Tyskland rettet mot tysk industri. Dette viste seg å være lite effektivt på grunn av svært dårlig treffsikkerhet.Utover i 1942 begynte Storbritannia med en ny strategi: massiv bombing av større tyske byer. Under ledelse av Arthur «Bomber» Harris ble RAFs bombeflyskvadroner bygd opp, samtidig som store ressurser ble lagt i utvikling og produksjon av nye tunge bombeflymodeller. Den britiske doktrinen gikk ut på å bruke massive formasjoner med bombefly om natten. Før en alliert invasjon i Frankrike var også bombing av Tyskland ansett som en viktig støtte for de sovjetiske styrkene, det var den eneste større offensive aksjon mot tyskerne fra de vestlige allierte. Luftkrigen krevde tyske ressurser som ellers kunne vært satt inn på østfronten, og de sovjetiske offensivene fikk en enklere oppgave grunnet tysk mangel på flystøtte.Etter hvert ble også 8. armé fra det amerikanske flyvåpenet United States Army Air Forces (USAAF) engasjert i bombing av Tyskland. Amerikanerne bombet på dagtid, de ønsket å ramme mål som var viktige for den tyske krigsøkonomien slik som kraftverk, oljeinstallasjoner og industri, tanken bak var at presisjonen var bedre grunnet amerikanernes avanserte bombesikter. USAAF tok imidlertid feil, amerikanerne bombet like upresist som britene. De amerikanske luftraidene fikk store tap, da tunge bombefly ikke kunne forsvare seg selv effektivt mot tyske jagerfly.
En radikal endring skjedde, basert på en enkel forbedring, høsten 1943. Britiske og amerikanske jagerfly ble utstyrt med dropptanker, som ga de rekkevidde til å følge bombeflyene helt frem. I løpet av våren 1944 førte det til at de allierte oppnådde luftherredømme over Tyskland, og tapene av allierte bombefly kom ned på et akseptabelt nivå.Utover i krigen ble problemene med de allierte bomberaidene store for den tyske krigsindustrien, spesielt i Ruhr. Med de kontinuerlige bombeangrepene og de store sivile tapene håpet man å knekke den tyske kampmoralen. Denne strategien gikk spesielt hardt ut over Hamburg, men også Köln, Berlin og Kassel ble hardt rammet. I februar 1945 rammet bombene også Dresden, en av de vakreste byene i Europa. Den hadde liten militær verdi, og mange tyske interne flyktninger. Mange sivile ble kvalt i sine kjellere og tilfluktsrom da det massive bomberegnet over byen skapte flere store branner som brukte opp alt oksygenet i luften.De alliertes bombing hadde ikke så negativ innvirkning på den tyske kampmoralen at Tyskland ble bombet til overgivelse. I likhet med erfaringene fra de siviles reaksjoner på Luftwaffes bombing av London, lot det til at de alliertes massive luftangrep faktisk bidro til å styrke det tyske samholdet, og stimulere til fortsatt motstand.Den britiske historikeren Richard Overy argumenterer for at bombingen var kost-effektiv for de allierte, med deres sterkere økonomi kunne de bære belastningen, samtidig som allierte soldater ble spart. Ødeleggelsen av Luftwaffe ledet til et tilnærmet totalt alliert luftherredømme ved invasjonene i Italia og Normandie, og under fremrykkingen mot Tyskland. Den britiske historikeren Antony Beevor viser også til alliert bombing som et sterkt bidrag til sovjetisk luftherredømme over østfronten i 1944–1945.
=== Utvikling i teknologi og krigføring ===
Under andre verdenskrig ble fly brukt i stor og økende utstrekning, som jagerfly, bombefly, rekognoseringsfly og luft-til-bakke støtte. Nyvinninger inkluderte luftbroer (evnen til raskt å kunne lufttransportere mindre mengder med høyt prioriterte forsyninger, utstyr og personell) og strategisk bombing (bombing av sivile områder for å ødelegge industri og moral). Forsvar mot fly ble også utviklet, som radar og luftvernartilleri, som den tyske 88 mm luftvernkanonen. Jetfly ble utviklet og selv om de ble brukt kun i begrenset grad av det tyske Luftwaffe mot slutten av andre verdenskrig, førte det etter krigen til at jetmotorer raskt ble standard for jager- og bombefly i de fleste flyvåpen.
Innenfor sjøkrig ble ny teknologi tatt i bruk på de fleste områder, mest markert ved hangarskip og undervannsbåter. I slaget ved Taranto, angrepet på Pearl Harbor og slaget ved Midway viste flyangrep fra hangarskip seg overlegne slagskip, og ble det dominerende overflatefartøy.
I Atlanterhavet viste eskortehangarskip seg som et sentralt element ved de alliertes konvoitjeneste da de ga økt beskyttelse og bidro til at konvoiene hadde flystøtte også der hvor landbaserte fly ikke nådde frem. Hangarskip var også rimeligere enn slagskip da fly var relativt rimelig og fartøyene ikke trengte omfattende pansring. Undervannsbåter hadde allerede vist seg effektive i første verdenskrig og de ledende sjømaktene fortsatte utviklingen. Britene la vekt på forsvar mot undervannsbåter gjennom bruk av det nye instrumentet sonar, søkelys fra fly og konvoier. Tyskerne utviklet bedre undervannsbåter og effektiv taktikk for koordinerte angrep, såkalt ulveflokktaktikk (tysk: rudeltaktik).
Landkrigen skiftet fra det statiske preget under første verdenskrig til økt mobilitet og samvirke mellom våpengrenene. Stridsvognene, som under første verdenskrig hovedsakelig ble benyttet for å støtte infanteristyrker, fikk en mer sentral rolle under andre verdenskrig. Stridsvognene på begge sider ble utviklet med hensyn til bevæpning, panser, fart og kommunikasjon. På tross av omfattende mekanisering forble infanteri til fots ryggraden i alle lands styrker og de fleste var bevæpnet tilsvarende infanterister under første verdenskrig.
Bærbare maskingevær og maskinpistoler ble tatt i utstrakt bruk, og mot slutten av krigen utviklet tyskerne det første automatgeværet, et våpen som kombinerte egenskaper ved rifle og maskinpistol og som i etterkrigstiden ble standard våpen for de fleste lands infanterister.
Flere av de krigførende nasjonene forsøkte å løse utfordringene med bruk av store kodebøker ved å erstatte dem med maskiner, mest kjent var den tyske krypteringsmaskinen Enigma. Kryptering ble forsøkt bekjempet med signaletterretning, et felt hvor de allierte hadde stor suksess og fikk tilgang til avgjørende informasjon fra både Tyskland og Japan. De første datamaskinene ble også utviklet under andre verdenskrig, den tyske Z3, den britiske Colossus og den amerikanske ENIAC. Styrte missiler i form av den tyske V1 og ballistiske raketter i form av V2, Manhattanprosjektets utvikling av kjernefysiske våpen og operasjonsanalyse var viktig både militært og sivilt.
=== Moral ===
==== Moral, knyttet til stridsevnen ====
Et lands evne til å føre krig består ikke bare av våpen og soldater, men også både sivile og militæres vilje til å utholde de prøvelser og tap som krigen medfører, noe som vanligvis kalles for styrkenes eller befolkningens moral. Under andre verdenskrig var det en rekke eksempler hvor styrker som var mindretallige eller dårligere bevæpnet sto mot større og bedre utstyrte styrker. Moralen til de alliertes sivile og militære var et viktig ledd i seieren over aksemaktene. For aksemaktenes innbyggere var det et moralsk problem at deres land hadde gått til angrepskrig. Tilsvarende var det en styrke for de allierte at deres kamp ble sett som moralsk overlegen, og at de kjempet en forsvarskrig.
Historikere er uvillige til å uttale seg om moralske spørsmål, selv når balansen mellom rett og feil synes klar. Men kan det være noen tvil om at befolkninger vil slåss med mindre glød for en umoralsk sak?
Det har blitt argumentert med at aksemaktenes nederlag var tilnærmet uunngåelig, gitt de alliertes økonomiske overtak. Den britiske historikeren Richard Overy mener det er feil, og at Algeriekrigen (1954–1962) som Frankrike tapte, Vietnamkrigen (1955–1975) som USA tapte og Den afghansk-sovjetiske krig (1979–1989) som Sovjetunionen tapte, viser at økonomisk overmakt ikke er nok for å vinne en krig.
==== Krigføringen og moralske spørsmål ====
For de vestlige allierte var det både under selve krigen og etter to store moralske spørsmål knyttet til krigføringen, bombing av sivile og alliansen med Sovjetunionen. For å understreke forskjellen mellom hva som ble ansett som terrorbombing av aksemaktene (Tyskland, Italia og Japan) ble det fremhevet at alliert bombing var mot militære mål, og var presisjonsbombing. Dette var en bevisst fordreining, særlig i de siste årene av krigen. Det sovjetiske regimets undertrykkende karakter var ganske vidt kjent i vestlige land, særlig etter Molotov–Ribbentrop-pakten, støtte til Sovjetunionen var derfor delvis en utfordring, som dels ble forklart behovet å kjempe mot en felles fiende, dels ved at ubehagelige fakta (som Katyn-massakren) ble dekket over.
Bruken av teknologi laget en distanse mellom de som planla og utførte, og ofrene. Vestallierte bakkestyrker kunne aldri gått amok i Hamburg og drept førti tusen mennesker.
De tyske lederne, med diktatoren Adolf Hitler i spissen, fremstilte krigen kun som en amoralsk kamp hvor den mest hensynsløse ville vinne, moralske standpunkt var kun noe de dekadante statene Storbritannia og USA var opptatt av.
=== Ledelse ===
De øverste lederne i de stridende landene var en blanding av valgte politikere i demokrati og diktatorer. Av de øverste allierte lederne var Frankrikes Daladier og Reynaud, Storbritannias Chamberlain og Churchill og USAs Roosevelt, alle valgt, mens Sovjetunionens Stalin var utvalgt i et diktatur. På aksemaktenes side var lederne i det autoritære Japan utvalgt blant lederskiktet, mens diktatorene Mussolini og Hitler begge tok makten ved kupp.
Mens de allierte lederne (også diktatoren Stalin) fordelte oppgavene blant forskjellige ledere, samlet den tyske diktatoren Hitler makten til å bestemme, særlig etter nederlaget i slaget om Stalingrad.
=== Eksilregjeringer ===
Etter Tysklands ekspansjon i Europa etablerte åtte land eksilregjeringer i London: Belgia, Tsjekkoslovakia, Hellas, Luxembourg, Nederland, Norge, Polen og Jugoslavia. I tillegg hadde Frie Frankrike under ledelse av Charles de Gaulle base i London.
== Etterspill ==
Frankrike, Storbritannia, Nederland og Belgia fortsatte etter 1945 sin imperialistiske kolonipolitikk, det tok flere tiår og en rekke kriger før alle de europeiske imperialistmaktenes kolonier ble frigjort fra sine europeiske okkupanter; de siste ble frigjort så sent som det sene 90-tallet. Mens resultatet av andre verdenskrig styrket det liberale demokratiet i Vest-Europa, førte det til at autoritære styresett ledet av kommunister styrket seg i Øst-Europa, Sovjetunionen, Kina og deler av Asia.
Det store paradokset ved den andre verdenskrig er at demokratiet ble reddet ved kommunismens anstrengelser.
For å forsøke å løse fremtidige konflikter fredelig etablerte de allierte de forente nasjoner, offisielt opprettet den 24. oktober 1945, og vedtok Menneskerettighetserklæringen i 1948 som en generell standard for alle medlemsland. Stormaktene som vant krigen, USA, Sovjetunionen, Kina, Storbritannia og Frankrike, ble permanente medlemmer av FNs sikkerhetsråd. Alliansen mellom de vestlige allierte og Sovjetunionen begynte å bli dårligere allerede før krigen var avsluttet.
Etterkrigstidens oppdeling av verden ble formalisert ved to internasjonale militære allianser, NATO ledet av USA og Warszawapakten ledet av Sovjetunionen. Den lange perioden med politisk og militær spenning mellom de to alliansene, kjent som den kalde krigen, ble ledsaget av et omfattende våpenkappløp og krig ved stedfortredere.
=== Tyskland og Europa ===
Etter krigen var over etablerte de allierte okkupasjonsstyre av Tyskland og Østerrike. Tyskland ble delt inn i tre vestlige og en østlig okkupasjonssone, kontrollert av de vestlige allierte og Sovjetunionen. Østerrike og Wien ble okkupert og delt i soner på samme måte som Tyskland og Berlin. Tidlig i 1946 ble Østerrikes regjering anerkjent, fred ble inngåt med Jugoslavia i 1951, i 1955 ble landet etablert som selvstendig, nøytral stat og okkupasjonen avsluttet. Umiddelbart etter slaget om Berlin okkuperte Sovjetunionen hele Berlin. Berlin ble i utgangspunktet administrert i fellesskap av Det allierte kontrollrådet og de fire okkupasjonsmaktene hadde ansvar for hver sin sektor av byen. Berlin forble okkupert og delt til gjenforeningen i 1990.Et avnazifisering i Tyskland ledet til rettssaker mot tyske krigsforbrytere og fjerning av nasjonalsosialister fra maktposisjoner, selv om denne politikken etter hvert gikk i retning av amnestier og reintegrering av forhenværende nasjonalsosialister inn i samfunnslivet i Vest-Tyskland.
Tsjekkoslovakia ble i 1945 gjenopprettet innenfor grensene fra før Münchenavtalen (med unntak av Karpato-Ruthenia som ble overført til Sovjetunionen/Ukraina). Tyskland mistet ¼ av det territorium landet hadde i 1937, de østlige områdene Schlesien, Neumark og det meste av Pommern ble tatt over av Polen. Østpreussen ble delt mellom Polen og Sovjetunionen, etterfulgt av fordriving av rundt 9 millioner tyskere i disse områdene pluss rundt 3 millioner fra Sudetenland, til Tyskland. I 1950-årene var hver femte vesttysker en flyktning fra øst. Sovjetunionen tok også over de polske områdene øst for Curzonlinjen (hvorfra rundt 2 millioner polakker ble fordrevet), det østlige Romania, deler av Finland og de tre baltiske statene.
Etter krigen ble Tyskland de facto delt. Ut fra den vestlige og østlige okkupasjonssonen ble to uavhengige stater etter hvert etablert, de tre vestallierte okkupasjonssonene ble til Vest-Tyskland og den sovjetiske okkupasjonssonen ble til Den tyske demokratiske republikk. Resten av Europa ble også delt i en vestlig og en sovjetisk interessesfære. De fleste land i Øst- og Sentral-Europa ble dominert av Sovjetunionen og fikk tilsvarende styresett, det eneste uavhengige landet i Øst-Europa var Jugoslavia.
I forbindelse med at det var 80 år siden krigen begynte i Europa vedtok EU-parlamentet en resolusjon 19. september 2019. Resolusjonen fremholder at krigen «ble utløst som en umiddelbar konsekvens av en sørgelig berømt ikke-angrepsavtale mellom Tyskland og Sovjetunionen 23. august 1939». Resolusjonen utelater Nazi-Tysklands ekspansjonspolitikk og Münchenavtalen som bakgrunn for krigen, og gir langt på vei Tyskland og Sovjetunionen likt ansvar for krigen. Vedtaket legger til grunn at årsaken til krigen skyldtes de to maktenes ønske om å dele Europa mellom seg.
=== Asia ===
I Asia ledet USA okkupasjonen av Japan og administrerte Japans tidligere øybesittelser i den vestlige delen av Stillehavet, mens Sovjetunionen okkuperte og etter hvert annekterte Sakhalin og Kurilene. Korea, som tidligere ble styrt av Japan, ble delt og i årene 1945–1948 okkupert av USA i sør og Sovjetunionen i nord. I 1948 ble det etablert to separate koreanske republikker, begge gjorde krav på å representere hele landet og i 1950 ble Koreakrigen utløst ved at Nord-Korea angrep Sør-Korea.
I Kina fortsatte nasjonalistene og kommunistene borgerkrigen i 1946, hvor kommunistene vant og etablerte folkerepublikken Kina på fastlandet, mens nasjonalistene flyktet til Taiwan i 1949. I Midtøsten markerte de arabiske statenes avvisning av FNs delingsplan for Palestina og etableringen av staten Israel en opptrapping av Midtøsten-konflikten. Mens europeiske kolonimakter forsøkte å holde fast ved deler av sine koloniområder medførte tapet av ressurser og prestisje at de ulike lands kolonier etter hvert ble selvstendige stater.
=== Økonomi ===
Verdensøkonomien ble utsatt for store belastninger under og etter krigen, selv om berørte land ble påvirket i svært ulik grad. USA kom bedre ut av krigen enn noen annen nasjon, dets BNP (bruttonasjonalprodukt) per innbygger var større enn for noe annet land og USA dominerte verdensøkonomien. I årene 1945–1948 forsøkte USA og Storbritannia å begrense Tysklands industri, dette berørte også andre europeiske land og førte til at den europeiske gjenreisningen ble forsinket med flere år.
Den tyske og vesteuropeiske økonomien begynte å forbedres etter den vesttyske valutareformen i 1948 og liberaliseringen av økonomien som innføringen av Marshallplanen medførte var også en faktor for økonomisk vekst. Den raske økonomiske gjenreisningen i Vest-Tyskland ble etter hvert kjent som Wirtschaftswunder og den franske og italienske økonomien vokste også. I kontrast var Storbritannias økonomi dårlig og selv om landet mottok 1/4-del av Marshallplanen fortsatte landets økonomiske nedgang i tiår fremover.
Selv om Sovjetunionen hadde svært store menneskelige og materielle tap under krigen så oppnådde landet hurtig vekst i produksjonen i de første årene etter krigen. Japan opplevde en svært hurtig økonomisk vekst etter krigen og ble snart en stor eksportør av både forbruksvarer og industriutstyr. Kina hadde en lavere økonomisk vekst og nådde ikke sin førkrigskapasitet før 1952.
== Se også ==
Tidslinjer i andre verdenskrig
== Noter ==
== Referanser ==
== Kilder ==
=== På norsk ===
Beevor, Antony: Den andre verdenskrig, Cappelen Damm (2012), ISBN 978-82-02-32861-0
Davies, Norman: Europa i krig : 1939–1945 : ingen enkel seier, Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-38330-2
Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
Kersady, Francois: Slaget om Norge 1940, Fischer & co, (2002), ISBN 978-91-85183-88-3
Kershaw, Ian: Skjebnevalg : ti beslutninger som endret verden, 1940–1941, Historie & kultur 2009, ISBN 978-82-92870-17-4
Roberts, Andrew: Krigens storm : historien om andre verdenskrig sett med nye øyne, Cappelen Damm 2010, ISBN 978-82-02-27666-9
=== På engelsk ===
Bell, P. M. H; Twelve Turning Points of the Second World War, Yale University Press, 2011, ISBN 978-0-300-18770-0
Evans, Richard J. The Third Reich in Power, 1933–1939, Penguin, 2006, ISBN 978-0-141-00976-6
Glantz, David M. og House, Jonathan M., When Titans Clashed, University Press of Kansas, 2015, ISBN 978-0-7006-2121-7
Hastings, Max: All Hell Let Loose, Harper Press, (2011), ISBN 978-0-00-745072-5
Kershaw, Ian (2015), To Hell And Back, Penguin, ISBN 978-0-141-98043-0
Mawdsley, Evan (sjefsredaktør) The Cambridge History of the Second World War
Ferris, John og Mawdsley, Evan (red.) The Cambridge History of the Second World War, bind 1, 2017, ISBN 978-1-108-40638-3
Bosworth, Richard J. B. og Maiolo, Joseph A. (red.) The Cambridge History of the Second World War, bind 2, 2017, ISBN 978-1-108-40640-6
Geyer, Michael og Tootze, Adam (red.) The Cambridge History of the Second World War, bind 3, 2017, ISBN 978-1-108-40641-3
Overy, Richard, Why the Allies Won, London 1995, ISBN 0-224-04172-X
Overy, Richard, Blood and Ruins: The Last Imperial War, 1931–1945, 2021, Viking, ISBN 978-0670025169
Roberts, Andrew: The Storm of War, Penguin (2010), ISBN 978-0-141-02928-3
Weinberg, Gerhard L.: A World at Arms; A Global History of World War II, Cambridge University Press, 1994, ISBN 0-521-55879-4
Wiest, Andrew: The Pacific war: From Pearl Harbor to Hiroshima 1941–1945, Spellmount (2001), ISBN 1-86227-137-2
Wright, Gordon: The Ordeal of Total War 1939–1945, Waveland Press (1997), ISBN 9780881339727
== Eksterne lenker ==
(en) World War II – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) World War II – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(engelsk) BBCs sider om andre verdenskrig | Okkupasjonen av Hellas under andre verdenskrig startet i april 1941 etter at Italia og Tyskland hadde vunnet slaget om Hellas, og varte til Tyskland og Bulgaria trakk seg ut av Fastlands-Hellas i oktober 1944. Gjenværende tyske garnisoner beholdt kontrollen over Kreta og andre Egeiske øyer frem til etter slutten av andre verdenskrig. | 198,053 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grevlingveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Grevlingveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Bjerke'] | Grevlingveien (1A-35D, 2A-70D) er en vei på Veitvet i bydel Bjerke. Den går nordøstover fra Veitvetveien og ender i en snuplass. Navnet ble vedtatt i 1954.
| Grevlingveien (1A-35D, 2A-70D) er en vei på Veitvet i bydel Bjerke. Den går nordøstover fra Veitvetveien og ender i en snuplass. Navnet ble vedtatt i 1954.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Grevlingveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 211. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (G)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Grevlingveien (1A-35D, 2A-70D) er en vei på Veitvet i bydel Bjerke. Den går nordøstover fra Veitvetveien og ender i en snuplass. | 198,054 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grinda_(Oslo) | 2023-02-04 | Grinda (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Korsvoll'] | Grinda (1–17D, 2–12D) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Peder Ankers vei og dreier mot sørvest før den ender i en snuplass.
Veien har rekkehusbebyggelse fra 1960-årene. Veien fikk navn i 1961 etter husmannsplassen Grinda under Nordberg gård. Husmannsplassen lå på lysningen rett øst for veien Grinda. Husmannsplassen ble revet i 1947 og nå brukes plassen til sport og friluftsliv (fotball, ski, aking etc).
| Grinda (1–17D, 2–12D) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Peder Ankers vei og dreier mot sørvest før den ender i en snuplass.
Veien har rekkehusbebyggelse fra 1960-årene. Veien fikk navn i 1961 etter husmannsplassen Grinda under Nordberg gård. Husmannsplassen lå på lysningen rett øst for veien Grinda. Husmannsplassen ble revet i 1947 og nå brukes plassen til sport og friluftsliv (fotball, ski, aking etc).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Grinda». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 212. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Grinda (1–17D, 2–12D) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Peder Ankers vei og dreier mot sørvest før den ender i en snuplass. | 198,055 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gruvelia_(Oslo) | 2023-02-04 | Gruvelia (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Gruvelia (1–7, 2–22) er en vei på Ammerud i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Alunsjøveien til Lilloseterveien.
Veien fikk navn i 1935 etter kobbergruvene som en gang ble drevet i Rødtvetområdet.
| Gruvelia (1–7, 2–22) er en vei på Ammerud i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Alunsjøveien til Lilloseterveien.
Veien fikk navn i 1935 etter kobbergruvene som en gang ble drevet i Rødtvetområdet.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Gruvelia». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 216. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (G)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 11. oktober 2015. | Gruvelia (1–7, 2–22) er en vei på Ammerud i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Alunsjøveien til Lilloseterveien. | 198,056 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%B8nlibakken_(Oslo) | 2023-02-04 | Grønlibakken (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Grønlibakken (1–17B, 2–24) er en vei på Skøyenåsen i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Østensjøveien til Haakon Tveters vei.
Veien fikk navn i 1952 etter plassen Grønlia.
| Grønlibakken (1–17B, 2–24) er en vei på Skøyenåsen i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Østensjøveien til Haakon Tveters vei.
Veien fikk navn i 1952 etter plassen Grønlia.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Grønlibakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 221. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (G)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 11. oktober 2015. | | navn = Grønlibakken | 198,057 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%B8nlikleiva_(Oslo) | 2023-02-04 | Grønlikleiva (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo'] | Grønlikleiva (5–7; ingen partallsadresser) er eller var en vei i Grønlia i bydel Gamle Oslo. Den gikk som blindvei sørøstover fra Mosseveien ved Grønlikaia.Til tross for at bebyggelsen er revet og satellittbilder viser av veiløpet er borte, opererer Oslo kommune per ultimo 2014 fortsatt med to gatenumre: 5 og 7.
Boligene på adressene i Grønlikleiva var de som ble hardest rammet av den store eksplosjonen på Grønlikaia i 1945.
| Grønlikleiva (5–7; ingen partallsadresser) er eller var en vei i Grønlia i bydel Gamle Oslo. Den gikk som blindvei sørøstover fra Mosseveien ved Grønlikaia.Til tross for at bebyggelsen er revet og satellittbilder viser av veiløpet er borte, opererer Oslo kommune per ultimo 2014 fortsatt med to gatenumre: 5 og 7.
Boligene på adressene i Grønlikleiva var de som ble hardest rammet av den store eksplosjonen på Grønlikaia i 1945.
== Referanser == | Grønlikleiva (5–7; ingen partallsadresser) er eller var en vei i Grønlia i bydel Gamle Oslo. Den gikk som blindvei sørøstover fra Mosseveien ved Grønlikaia. | 198,058 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%B8nliveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Grønliveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Furuset'] | Grønliveien (1A–49, 2A–22B) er en vei på Furuset i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei vestover og sørover fra Kaiekroken nær dennes kryss med Karihaugveien.
Veien fikk navn i 1946 etter plassen Grønlia.
| Grønliveien (1A–49, 2A–22B) er en vei på Furuset i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei vestover og sørover fra Kaiekroken nær dennes kryss med Karihaugveien.
Veien fikk navn i 1946 etter plassen Grønlia.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Grønliveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 221. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (G)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 11. oktober 2015. | Grønliveien (1A–49, 2A–22B) er en vei på Furuset i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei vestover og sørover fra Kaiekroken nær dennes kryss med Karihaugveien. | 198,059 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%B8nsundveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Grønsundveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bekkelaget'] | Grønsundveien (1–15, 2–16) er en vei på Bekkelaget i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Ormsundveien til Solvangveien.
Veien fikk navn i 1917 etter det gamle fiskeleiet Grønsund (nr. 2).
| Grønsundveien (1–15, 2–16) er en vei på Bekkelaget i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Ormsundveien til Solvangveien.
Veien fikk navn i 1917 etter det gamle fiskeleiet Grønsund (nr. 2).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Grønsundveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 222. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (G)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 11. oktober 2015. | Grønsundveien (1–15, 2–16) er en vei på Bekkelaget i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Ormsundveien til Solvangveien. | 198,060 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%A5g%C3%A5sveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Grågåsveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Grågåsveien (1A–9D, 2–6) er en vei på Abildsø i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Østensjøveien til Svaneveien.
Veien fikk navn i 1953. I likehet med andre lignende navn i området viser det til fuglelivet i Østensjøvannet.
| Grågåsveien (1A–9D, 2–6) er en vei på Abildsø i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Østensjøveien til Svaneveien.
Veien fikk navn i 1953. I likehet med andre lignende navn i området viser det til fuglelivet i Østensjøvannet.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Grågåsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 223. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (G)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 11. oktober 2015. | Grågåsveien (1A–9D, 2–6) er en vei på Abildsø i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Østensjøveien til Svaneveien. | 198,061 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guldberglia_(Oslo) | 2023-02-04 | Guldberglia (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern', 'Kategori:Veier på Skøyen (strøk)'] | Guldberglia (1–15D, 2–8) er en vei på Skøyen i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Bekkeliveien til Bekkelibakken.
Veien fikk navn i 1952 etter matematikeren Axel Sophus Guldberg.
| Guldberglia (1–15D, 2–8) er en vei på Skøyen i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Bekkeliveien til Bekkelibakken.
Veien fikk navn i 1952 etter matematikeren Axel Sophus Guldberg.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Guldberglia». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 223. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (G)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 11. oktober 2015. | Guldberglia (1–15D, 2–8) er en vei på Skøyen i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Bekkeliveien til Bekkelibakken. | 198,062 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guldbergs_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Guldbergs vei (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern', 'Kategori:Veier på Skøyen (strøk)'] | Guldbergs vei (1A–35, 2–46) er en vei på Skøyen i bydel Ullern i Oslo. Den går sørvestover fra Sørkedalsveien og ender som blindvei i en snuplass. Den har også en sidearm over til Skøyenveien.
Veien fikk navn i 1917 etter matematikeren Axel Sophus Guldberg.
Våningshuset ved Nordre Skøyen (også kalt Lille Skøyen) lå i nr. 27A. Det verneverdige sveitserhuset brant ned til grunnen 26. februar 2018.
| Guldbergs vei (1A–35, 2–46) er en vei på Skøyen i bydel Ullern i Oslo. Den går sørvestover fra Sørkedalsveien og ender som blindvei i en snuplass. Den har også en sidearm over til Skøyenveien.
Veien fikk navn i 1917 etter matematikeren Axel Sophus Guldberg.
Våningshuset ved Nordre Skøyen (også kalt Lille Skøyen) lå i nr. 27A. Det verneverdige sveitserhuset brant ned til grunnen 26. februar 2018.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Guldbergs vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 235. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (G)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 11. oktober 2015. | | navn = Guldbergs vei | 198,063 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gullkroken_(Oslo) | 2023-02-04 | Gullkroken (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern'] | Gullkroken (1–9, 2A–28D) er en vei Smestad og Hoff i bydel Ullern i Oslo. Den går som blindvei vestover og nordover fra Konventveien.
Veien het tidligere Sølvkroken etter et av Hoff gårds beste jorder, men fikk sitt nåværende navn i 1955.
Veien er bebygget med både villaer, rekkehus og blokker.
| Gullkroken (1–9, 2A–28D) er en vei Smestad og Hoff i bydel Ullern i Oslo. Den går som blindvei vestover og nordover fra Konventveien.
Veien het tidligere Sølvkroken etter et av Hoff gårds beste jorder, men fikk sitt nåværende navn i 1955.
Veien er bebygget med både villaer, rekkehus og blokker.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Gullkroken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 224. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (G)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 11. oktober 2015. | Gullkroken (1–9, 2A–28D) er en vei Smestad og Hoff i bydel Ullern i Oslo. Den går som blindvei vestover og nordover fra Konventveien. | 198,064 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunnar_Johnsons_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Gunnar Johnsons vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordberg (Oslo)'] | Gunnar Johnsons vei (3–27, 2–8) er en vei på Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Det er en blindvei som bukter seg nordvestover fra Havnabakken på nedsiden av Sognsvannsbanen like ved Østhorn stasjon.
Veien fikk navn i 1962 etter kirurgen Gunnar Johnson (1895–1957), som bl.a. var sjef for Oslo legevakt.
Veien har trygdeboliger for Legeforeningens medlemmer.
| Gunnar Johnsons vei (3–27, 2–8) er en vei på Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Det er en blindvei som bukter seg nordvestover fra Havnabakken på nedsiden av Sognsvannsbanen like ved Østhorn stasjon.
Veien fikk navn i 1962 etter kirurgen Gunnar Johnson (1895–1957), som bl.a. var sjef for Oslo legevakt.
Veien har trygdeboliger for Legeforeningens medlemmer.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Gunnar Johnsons vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 224. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Gunnar Johnsons vei (3–27, 2–8) er en vei på Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Det er en blindvei som bukter seg nordvestover fra Havnabakken på nedsiden av Sognsvannsbanen like ved Østhorn stasjon. | 198,065 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunnar_Schjelderups_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Gunnar Schjelderups vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker', 'Kategori:Veier i bydel Sagene'] | Gunnar Schjelderups vei (9–41D; ingen partallsadresser) er en vei på Storo og Nydalen i bydel Sagene og bydel Nordre Aker i Oslo. Den går nordover fra Vitaminveien (vis-à-vis Nycoveien) og forgrener seg i boligområdet sør for Ringveien. Det er forbindelse til Tamburveien, men det er begrensninger på kjøring i det meste av veien.
Veien fikk navn i 1978 etter Gunnar Schjelderup, som var direktør for Christiania Spigerverk i mange år. Han fikk også en annen vei oppkalt etter seg, Gunnar Schjelderups veg i Svelgen.
Veien har hatt omfattende boligutbygging på 2000-tallet.
| Gunnar Schjelderups vei (9–41D; ingen partallsadresser) er en vei på Storo og Nydalen i bydel Sagene og bydel Nordre Aker i Oslo. Den går nordover fra Vitaminveien (vis-à-vis Nycoveien) og forgrener seg i boligområdet sør for Ringveien. Det er forbindelse til Tamburveien, men det er begrensninger på kjøring i det meste av veien.
Veien fikk navn i 1978 etter Gunnar Schjelderup, som var direktør for Christiania Spigerverk i mange år. Han fikk også en annen vei oppkalt etter seg, Gunnar Schjelderups veg i Svelgen.
Veien har hatt omfattende boligutbygging på 2000-tallet.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Gunnar Schjelderups vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 224. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (G)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 11. oktober 2015. | Gunnar Schjelderups vei (9–41D; ingen partallsadresser) er en vei på Storo og Nydalen i bydel Sagene og bydel Nordre Aker i Oslo. Den går nordover fra Vitaminveien (vis-à-vis Nycoveien) og forgrener seg i boligområdet sør for Ringveien. | 198,066 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunnulvs_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Gunnulvs vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna'] | Gunnulvs vei (2–38; ingen oddetallsadresser) er en vei på Tveita i bydel Alna i Oslo. Den går fra Sigrid Undsets vei til Nåkkves vei.
Veien fikk navn i 1962 etter romanfiguren Gunnulv i Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter. I området finnes også flere andre Undset-inspirerte veinavn.
Veien har åtte fireetasjers OBOS-blokker (ark. Krag og Selmer) i Smalvollskogen borettslag.
| Gunnulvs vei (2–38; ingen oddetallsadresser) er en vei på Tveita i bydel Alna i Oslo. Den går fra Sigrid Undsets vei til Nåkkves vei.
Veien fikk navn i 1962 etter romanfiguren Gunnulv i Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter. I området finnes også flere andre Undset-inspirerte veinavn.
Veien har åtte fireetasjers OBOS-blokker (ark. Krag og Selmer) i Smalvollskogen borettslag.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Gunnulvs vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 224. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (G)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 11. oktober 2015. | Gunnulvs vei (2–38; ingen oddetallsadresser) er en vei på Tveita i bydel Alna i Oslo. Den går fra Sigrid Undsets vei til Nåkkves vei. | 198,067 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gurinestubben_(Oslo) | 2023-02-04 | Gurinestubben (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Bjerke'] | Gurinestubben (1–33, 2–6B) er en vei på Risløkka i bydel Bjerke i Oslo. Den går som blindvei sørøstover og dertter nordøstover fra Økernveien.
Veien fikk navn i 1997 etter Gurine Løken, hvis familie eide Økernbråten fra 1913 og drev isforretning i området til 1948.
| Gurinestubben (1–33, 2–6B) er en vei på Risløkka i bydel Bjerke i Oslo. Den går som blindvei sørøstover og dertter nordøstover fra Økernveien.
Veien fikk navn i 1997 etter Gurine Løken, hvis familie eide Økernbråten fra 1913 og drev isforretning i området til 1948.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Gurinestubben». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 224. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (G)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 11. oktober 2015. | Gurinestubben (1–33, 2–6B) er en vei på Risløkka i bydel Bjerke i Oslo. Den går som blindvei sørøstover og dertter nordøstover fra Økernveien. | 198,068 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gustav_Jensens_gate_(Oslo) | 2023-02-04 | Gustav Jensens gate (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Sagene'] | Gustav Jensens gate (3–7, 2–10) er en gate på Sagene (bydel Sagene) i Oslo. Den går fra Maridalsveien til Stockfleths gate.
Veien fikk navn i 1923 etter presten Gustav Jensen, som er best kjent for utgivelsen av Landstads reviderte salmebok og for opprettelsen av gamlehjemmet «Gustav Jensens Minne» i Oslo.
Mye av bebyggelsen inngår i Vøyenvoll-komplekset (jf. Fjørtofts gate).
| Gustav Jensens gate (3–7, 2–10) er en gate på Sagene (bydel Sagene) i Oslo. Den går fra Maridalsveien til Stockfleths gate.
Veien fikk navn i 1923 etter presten Gustav Jensen, som er best kjent for utgivelsen av Landstads reviderte salmebok og for opprettelsen av gamlehjemmet «Gustav Jensens Minne» i Oslo.
Mye av bebyggelsen inngår i Vøyenvoll-komplekset (jf. Fjørtofts gate).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Gustav Jensens gate». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 224. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (G)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 11. oktober 2015. | Gustav Jensens gate (3–7, 2–10) er en gate på Sagene (bydel Sagene) i Oslo. Den går fra Maridalsveien til Stockfleths gate. | 198,069 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guvern%C3%B8rens_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Guvernørens vei (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Lilleaker (delområde)'] | Guvernørens vei (3–11B, 2–24) er en vei på Øraker i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Sponhoggveien til Hartmanns vei.
Veien fikk navn i 1919 etter Peter Anker, som var guvernør i den danske kolonien Trankebar i India. Senere bodde han på Øraker gård. Før 1919 het veien Rasmusbakken (ikke å forveksle med dagens vei med samme navn på Grorud).
| Guvernørens vei (3–11B, 2–24) er en vei på Øraker i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Sponhoggveien til Hartmanns vei.
Veien fikk navn i 1919 etter Peter Anker, som var guvernør i den danske kolonien Trankebar i India. Senere bodde han på Øraker gård. Før 1919 het veien Rasmusbakken (ikke å forveksle med dagens vei med samme navn på Grorud).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Guvernørens vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 224. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (G)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 11. oktober 2015. | Guvernørens vei (3–11B, 2–24) er en vei på Øraker i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Sponhoggveien til Hartmanns vei. | 198,070 |
https://no.wikipedia.org/wiki/G%C3%A5rdsveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Gårdsveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Gårdsveien (2–850; ingen oddetallsadresser) er en vei på Kalbakken i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Christoffer Hellums vei til Nordtvetveien.
Veien fikk navn i 1956 etter Nordtvet gård (gnr./bnr. 92/1).
| Gårdsveien (2–850; ingen oddetallsadresser) er en vei på Kalbakken i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Christoffer Hellums vei til Nordtvetveien.
Veien fikk navn i 1956 etter Nordtvet gård (gnr./bnr. 92/1).
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Gårdsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 225. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (G)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 11. oktober 2015. | Gårdsveien (2–850; ingen oddetallsadresser) er en vei på Kalbakken i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Christoffer Hellums vei til Nordtvetveien. | 198,071 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordisk_institutt_for_samfunnsplanlegging | 2023-02-04 | Nordisk institutt for samfunnsplanlegging | ['Kategori:Samfunnsplanlegging', 'Kategori:Samfunnsvitenskap'] | Nordiska institutet för samhällsplanering (Nordplan) i Stockholm, var en svensk statlig organisasjon, stiftet 1. juli 1968.
Nordplan hadde som oppgave å videreutdanne yrkesaktive samfunnsplanleggere og organisere forskerutdanning samt å forske på samfunnsplanlegging i de nordiske landene.
Etter en avtale mellom Danmark, Finland, Norge og Sverige i 1969 skulle kostnader og finansiering fordeles mellom de fire landene.
Fra 1974 ble instituttet finansiert over Nordisk ministerråds kulturbudsjett.
I 1981 sluttet Nordplan å være en svensk statlig organisasjon og ble en nordisk institusjon.
Nordplan ble nedlagt i 1986.
Instituttet ble kalt på dansk «Nordisk institut for samfundsplanlægning» og på norsk «Nordisk institutt for samfunnsplanlegging».
| Nordiska institutet för samhällsplanering (Nordplan) i Stockholm, var en svensk statlig organisasjon, stiftet 1. juli 1968.
Nordplan hadde som oppgave å videreutdanne yrkesaktive samfunnsplanleggere og organisere forskerutdanning samt å forske på samfunnsplanlegging i de nordiske landene.
Etter en avtale mellom Danmark, Finland, Norge og Sverige i 1969 skulle kostnader og finansiering fordeles mellom de fire landene.
Fra 1974 ble instituttet finansiert over Nordisk ministerråds kulturbudsjett.
I 1981 sluttet Nordplan å være en svensk statlig organisasjon og ble en nordisk institusjon.
Nordplan ble nedlagt i 1986.
Instituttet ble kalt på dansk «Nordisk institut for samfundsplanlægning» og på norsk «Nordisk institutt for samfunnsplanlegging».
== Referanser ==
== Kilder ==
Sveriges riksdag: Proposition 1979/80:157 om Nordiska ministerrådets kulturbudget för år 1981
Lunds universitet, Lunds Tekniska högskola: Om V-biblioteket: Donationer | Nordiska institutet för samhällsplanering (Nordplan) i Stockholm, var en svensk statlig organisasjon, stiftet 1. juli 1968. | 198,072 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Santa_Bernardina_internasjonale_lufthavn | 2023-02-04 | Santa Bernardina internasjonale lufthavn | ['Kategori:33°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Durazno (departement)', 'Kategori:Flyplasser i Uruguay', 'Kategori:Sider med kart'] | Santa Bernardina internasjonale lufthavn (spansk: Aeropuerto Internacional Santa Bernardina) (IATA: DZO, ICAO: SUDU) er hovedlufthavnen til Durazno i sørlige Uruguay. Den ligger i landsbyen Durazno.
| Santa Bernardina internasjonale lufthavn (spansk: Aeropuerto Internacional Santa Bernardina) (IATA: DZO, ICAO: SUDU) er hovedlufthavnen til Durazno i sørlige Uruguay. Den ligger i landsbyen Durazno.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
SUDU, DZN Arkivert 5. november 2013 hos Wayback Machine. (engelsk)
Informasjon SUDU SUDU, Santa Bernardina internasjonal lufthavn (engelsk) | Santa Bernardina internasjonale lufthavn (spansk: Aeropuerto Internacional Santa Bernardina) er hovedlufthavnen til Durazno i sørlige Uruguay. Den ligger i landsbyen Durazno. | 198,073 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Nordlie | 2023-02-04 | Henrik Nordlie | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler 16. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1873', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i friidrett', 'Kategori:Norske diskoskastere', 'Kategori:Norske hekkeløpere', 'Kategori:Norske høydehoppere', 'Kategori:Norske kulestøtere', 'Kategori:Norske lengdehoppere', 'Kategori:Norske sprintere', 'Kategori:Norske stavhoppere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Henrik Nordlie (født 16. oktober 1873) var en norsk friidrettsutøver, som representerte Idrettsforeningen Ørnulf. Han vant flere NM-medaljer i friidrett fra 1896 til 1901.
Han satte flere norske rekorder, bl.a. 11,35 meter i tresteg i 1897, 1,60 i høyde i 1896 og 308,5 i stavsprang i 1899.
| Henrik Nordlie (født 16. oktober 1873) var en norsk friidrettsutøver, som representerte Idrettsforeningen Ørnulf. Han vant flere NM-medaljer i friidrett fra 1896 til 1901.
Han satte flere norske rekorder, bl.a. 11,35 meter i tresteg i 1897, 1,60 i høyde i 1896 og 308,5 i stavsprang i 1899.
== Resultater ==
NM i friidrett 1896
Sølv i kulestøt
Gull på 110 meter hekk
NM i friidrett 1898
Gull i høydehopp og stavsprang
Sølv i tresteg
Bronse på 110 meter hekk
NM i friidrett 1899
Gull i høyde og stavsprang
Sølv i diskos og 110 meter hekk
Bronse i tresteg og lengde
NM i friidrett 1900
Bronse i stavsprang
NM i friidrett 1901
Bronse i kulestøt
Sølv i stavsprang og diskos
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bjarne Vad Nilsen – NM vinnere menn 1897-2008 | Henrik Nordlie (født 16. oktober 1873Norsk Friidrett - Rekordenes Utvikling, tekniske øvelser , besøkt 1. | 198,074 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heia_(Oslo) | 2023-02-04 | Heia (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Nicolai Beer', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Frogner (strøk)'] | Heia er en mer eller mindre bortregulert gate på Frogner (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Bygdøy allé like øst for Olav Kyrres plass.
Veien fikk navn i 1951 etter den tidligere løkkeeiendommen Heia (som hadde adresse Drammensveien 107; våningshuset ble revet i 1966). Bebyggelsen er funkisrekkehus (ark. Nicolai Beer) oppført i 1933–34. Disse har adresse Bygdøy allé 77–101 og Ottar Birtings gate 1–7. Heia har i dag ingen egen gatenummerering eller egne gateskilt. Navnet brukes imidlertid fortsatt om boligkomplekset og står på skilter ved porten som fører inn til området.
| Heia er en mer eller mindre bortregulert gate på Frogner (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Bygdøy allé like øst for Olav Kyrres plass.
Veien fikk navn i 1951 etter den tidligere løkkeeiendommen Heia (som hadde adresse Drammensveien 107; våningshuset ble revet i 1966). Bebyggelsen er funkisrekkehus (ark. Nicolai Beer) oppført i 1933–34. Disse har adresse Bygdøy allé 77–101 og Ottar Birtings gate 1–7. Heia har i dag ingen egen gatenummerering eller egne gateskilt. Navnet brukes imidlertid fortsatt om boligkomplekset og står på skilter ved porten som fører inn til området.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Heia». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 239. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Husbanken om Heia-rekkehusene | | navn = Heia | 198,075 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bobsleigh_under_Vinter-OL_2014_%E2%80%93_Toer-bob_menn | 2023-02-04 | Bobsleigh under Vinter-OL 2014 – Toer-bob menn | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bobsleigh under Vinter-OL 2014'] | Toer-bob menn i Bobsleigh under Vinter-OL 2014 i Sotsji, Russland fant sted på Sliding Center Sanki den 16.–17. februar 2014.
| Toer-bob menn i Bobsleigh under Vinter-OL 2014 i Sotsji, Russland fant sted på Sliding Center Sanki den 16.–17. februar 2014.
== Resultater ==
== Referanser == | Toer-bob menn i Bobsleigh under Vinter-OL 2014 i Sotsji, Russland fant sted på Sliding Center Sanki den 16.–17. | 198,076 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bobsleigh_under_Vinter-OL_2014_%E2%80%93_Toer-bob_kvinner | 2023-02-04 | Bobsleigh under Vinter-OL 2014 – Toer-bob kvinner | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bobsleigh under Vinter-OL 2014'] | Toer-bob kvinner i Bobsleigh under Vinter-OL 2014 i Sotsji, Russland fant sted på Sliding Center Sanki den 18.–19. februar 2014.
| Toer-bob kvinner i Bobsleigh under Vinter-OL 2014 i Sotsji, Russland fant sted på Sliding Center Sanki den 18.–19. februar 2014.
== Resultater ==
== Referanser == | Toer-bob kvinner i Bobsleigh under Vinter-OL 2014 i Sotsji, Russland fant sted på Sliding Center Sanki den 18.–19. | 198,077 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bobsleigh_under_Vinter-OL_2014_%E2%80%93_Firer-bob_menn | 2023-02-04 | Bobsleigh under Vinter-OL 2014 – Firer-bob menn | ['Kategori:Bobsleigh under Vinter-OL 2014'] | Firer-bob menn i Bobsleigh under Vinter-OL 2014 i Sotsji, Russland fant sted på Sliding Center Sanki den 22.–23. februar 2014.
| Firer-bob menn i Bobsleigh under Vinter-OL 2014 i Sotsji, Russland fant sted på Sliding Center Sanki den 22.–23. februar 2014.
== Resultater ==
== Referanser == | Firer-bob menn i Bobsleigh under Vinter-OL 2014 i Sotsji, Russland fant sted på Sliding Center Sanki den 22.–23. | 198,078 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_under_Vinter-OL_2014 | 2023-02-04 | Norge under Vinter-OL 2014 | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Nasjoner under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Norge under de olympiske leker', 'Kategori:Sport i Norge i 2014'] | Norge deltok i Vinter-OL 2014 i Sotsji i Russland i 12 grener med en tropp på 118 utøvere.De norske deltakerne tok tilsammen 26 medaljer (11 gull, 5 sølv og 10 bronse), som også var det antallet toppidrettssjef Tore Øvrebø hadde satt som mål før OL . I likhet med Vinter-OL i 2010 vant Marit Bjørgen flest medaljer, tre gull og en bronse. Med sine to gullmedaljer passerte Ole Einar Bjørndalen Bjørn Dæhlie på statistikken over mestvinnende deltakere og overtok dermed rollen som tidenes vinterolympier. Norge tok medaljer i slopestyle snøbrett og blandet stafett i skiskyting, øvelser som ikke hadde stått på det olympiske programmet tidligere.
| Norge deltok i Vinter-OL 2014 i Sotsji i Russland i 12 grener med en tropp på 118 utøvere.De norske deltakerne tok tilsammen 26 medaljer (11 gull, 5 sølv og 10 bronse), som også var det antallet toppidrettssjef Tore Øvrebø hadde satt som mål før OL . I likhet med Vinter-OL i 2010 vant Marit Bjørgen flest medaljer, tre gull og en bronse. Med sine to gullmedaljer passerte Ole Einar Bjørndalen Bjørn Dæhlie på statistikken over mestvinnende deltakere og overtok dermed rollen som tidenes vinterolympier. Norge tok medaljer i slopestyle snøbrett og blandet stafett i skiskyting, øvelser som ikke hadde stått på det olympiske programmet tidligere.
== Uttaket ==
Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité hadde seks uttak til OL. I det første uttaket i november ble herrelaget i curling offentliggjort og det ble også opplyst at Norge ville delta med et ishockeylag for herrer, selv om det ikke var klart hvilke spillere som vil utgjøre ishockeytroppen. Ved det første store uttaket den 18. desember 2013, ble navnene på de første individuelle OL-deltagerne offentliggjort med utøvere i skiskyting (fire kvinner og fire menn), alpine grener (tre kvinner og fem menn) og hurtigløp på skøyter (en kvinne, tre menn og to lagtempolag). Det sjette OL-uttaket ble bekreftet den 20. januar med ytterligere 43 deltagere i aking (tre herrer), alpine grener (en kvinne og en mann), freestyle (tre kvinner og åtte menn), skihopping (tre kvinner og fem menn hvorav én som ble navngitt 21. januar), kombinert (fem menn), hurtigløp på skøyter (tre kvinner og to menn), kunstløp (en kvinne) og snøbrett (fire kvinner og fem menn).
== Medaljer ==
== Medaljevinnerne ==
== Utøvere i OL-troppen ==
== Aking ==
== Alpine grener ==
MennKvinner
== Curling ==
Basert på resultater fra verdensmesterskapene i 2012 og 2013 kvalifiserte Norges herrelandslag i curling seg til denne olympiaden. Kvinnelandslaget hadde muligheten til å kvalifisere seg i et olympisk kvalifiseringsarrangement som ble avholdt i Füssen 11. - 15. desember 2013, men tapte for Japan i den avgjørende matchen.
Innledende runder
== Freestyle ==
HalfpipeKulekjøringSkicrossSlopestyle
== Hurtigløp på skøyter ==
KvinnerI sin debut i dette mesterskapet ble Mari Hemmer (30) den eldste norske kvinnelige debutant i hurtigløp på skøyter. Den tidligere eldste debutantalderen var det Annette Bjelkevik som hadde ved sin debut i OL i Torino i 2006.
LagtempoMennNorge var også kvalifisert med en fjerde løper på 1 000 m, men sa fra seg plassen. Dette var også første gang at Norge ikke stilte med deltagere på 10 000m i Vinter-OL selv om de hadde kvalifisert seg med to plasser, men siden de anså at det var større medaljesjanser på lagtempo for herrer valgte de å avstå. Her ble avmeldingen likevel i seneste laget for at andre fikk de plassene på 10 000 m.
Lagtempo
== Ishockey ==
MennNorge kvalifiserte herrelandslaget ved å være blant de øverste ni lagene på IIHFs verdensranking etter Ishockey-VM 2012. Norge spilte de innledende rundene i gruppe B.
Steffen Søberg var en ubenyttet spiller.
Alle tider er lokal tid (UTC+4).
== Kombinert ==
== Kunstløp ==
I den andre kvalifiserende konkurransen etter VM, Nebelhorn Trophy, sikret Anne Line Gjersem Norge en OL-plass i kunstløp for kvinner. Dette var første gang Norge kvalifiserte seg til OL i kunstløp siden 1994. og første deltagelse siden 1964.
Kvinner
== Langrenn ==
Den 18. januar tok Olympiatoppen ut 20 langrennsutøvere til å representere Norge i OL i Sotsji. Tre av disse løperne, Celine Brun-Lie, Finn-Hågen Krogh og Didrik Tønseth var ubenyttede reserver.
=== Distanse ===
Menn
Kvinner
=== Sprint ===
MennKvinner
== Skihopping ==
MennI en ren duell om sisteplass i troppen for herrer under NM i skihopping i stor bakke mellom Daniel-André Tande og Tom Hilde, ble Tande tatt ut til OL. Tande ble ubrukt reserve i Sotsji, men deltok i offisielle treningsomganger.
Kvinner
== Skiskyting ==
Basert på prestasjoner i VM i skiskyting 2012 og 2013 kvalifiserte Norge seks menn og seks kvinner til deltakelse i Sotsji.
MennSkiskytterne Lars Berger og Vetle Sjåstad Christiansen var også med i troppen til Vinter-OL, men forble ubrukte reserver.
Kvinner
Mikslag
== Snøbrett ==
Torstein Horgmo var først tatt ut av Norges olympiske komité, men fikk et brudd i kragebeinet i et fall under trening i OL-bakken mandag 3. februar. Dermed ble det OL-deltagelse på Torgeir Bergrem som var førstereserve i slopestyle på snøbrett.
ParallellSlopestyleSnowboardcross
== Se også ==
Norge under Paralympiske vinterleker 2014
== Fotnoter og referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Norway at the 2014 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norges resultater i Vinter-OL 2014 hos olympedia.org
«Country main page : Norway» (engelsk). Sochi2014.com. 19. mars 2014. Arkivert fra originalen 19. mars 2014. Besøkt 6. januar 2015.
(en) Olympic Team Norway : Team and media guide – Sochi 2014 (General, Team Norway, History, Games) på Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komités nettsider, (på 73 .pdf-sider.), komm: OL-troppen i mediaguiden var ikke endelig ved trykking.
OL og Paralympics i Sotsji 2014 – Olympiatoppens evaluering av forberedelser og gjennomføring på Olympiatoppen.nos nettsider (43 sider i et .pdf-dokument) | Herrenes singelkonkurranse under Kunstløp under Vinter-OL 2014 fant sted på Iceberg Skating Palace i Sotsji, Russland den 13. og 14. | 198,079 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elverum_Mannskor | 2023-02-04 | Elverum Mannskor | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1897', 'Kategori:Kultur i Elverum', 'Kategori:Norske kor'] | Elverum Mannskor, også kalt Burgunderjakkene, ble stiftet 11. november 1897 med bryggerieier Einar Lund, lærer J. Johansen og overrettssakfører Gudbrand Sætre i spissen. Sætre ble valgt til formann og Lund ble korets første dirigent. Det første året hadde koret 28 medlemmer og 16 sanger, blant dem «Olaf Trygvason» og «Brudeferden i Hardanger». Etter to år tok Birger Lunke over dirigentstokken, den beholdt han i 32 år. Første offisielle opptreden var innvielsen av Leirets Skole i 1898.
| Elverum Mannskor, også kalt Burgunderjakkene, ble stiftet 11. november 1897 med bryggerieier Einar Lund, lærer J. Johansen og overrettssakfører Gudbrand Sætre i spissen. Sætre ble valgt til formann og Lund ble korets første dirigent. Det første året hadde koret 28 medlemmer og 16 sanger, blant dem «Olaf Trygvason» og «Brudeferden i Hardanger». Etter to år tok Birger Lunke over dirigentstokken, den beholdt han i 32 år. Første offisielle opptreden var innvielsen av Leirets Skole i 1898.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted | Et mannskor er et kor som består av menn som synger med enten en tenor- eller bass-stemme, og hvor stemmene er ordnet i høye og lave tenorer (1. og 2. | 198,080 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kunstl%C3%B8p | 2023-02-04 | Kunstløp | ['Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Kunstløp', 'Kategori:Skøytesport'] | For TV-programmet kalt «Isdans», se Isdans (TV-program).
Kunstløp er en skøytesport hvor man som individuell utøver, som par, eller grupper utfører piruetter, hopp og andre øvelser med skøyter på isen, ofte til musikk. Kunstløp er en internasjonal konkurransegren, og det arrangeres blant annet EM og VM. Kunstløp er også en offisiell gren i vinter-OL. Det var også med under to sommer-OL, 1908 i London og 1920 i Antwerpen. De olympiske grenene er individuell konkurranse, parløp og isdans. Kunstløpere konkurrerer på ulike nivåer fra nybegynner til OL-nivå (senior) i lokale, regionale, nasjonale og internasjonale konkurranser. International Skating Union (ISU) regulerer internasjonal bedømming og konkurranser.Idretten er også relatert til «show business». Større konkurranser pleier å avslutte med en oppvisningsgalla, der de beste i hver disiplin går oppvisningsprogram for publikum, og mange kunstløpere deltar også i isshow både mens de er aktive og etter de har lagt opp.
Sonja Henie er historisk sett den mest kjente norske utøveren av denne sporten, med tre OL-gull og ti VM-gull.
| For TV-programmet kalt «Isdans», se Isdans (TV-program).
Kunstløp er en skøytesport hvor man som individuell utøver, som par, eller grupper utfører piruetter, hopp og andre øvelser med skøyter på isen, ofte til musikk. Kunstløp er en internasjonal konkurransegren, og det arrangeres blant annet EM og VM. Kunstløp er også en offisiell gren i vinter-OL. Det var også med under to sommer-OL, 1908 i London og 1920 i Antwerpen. De olympiske grenene er individuell konkurranse, parløp og isdans. Kunstløpere konkurrerer på ulike nivåer fra nybegynner til OL-nivå (senior) i lokale, regionale, nasjonale og internasjonale konkurranser. International Skating Union (ISU) regulerer internasjonal bedømming og konkurranser.Idretten er også relatert til «show business». Større konkurranser pleier å avslutte med en oppvisningsgalla, der de beste i hver disiplin går oppvisningsprogram for publikum, og mange kunstløpere deltar også i isshow både mens de er aktive og etter de har lagt opp.
Sonja Henie er historisk sett den mest kjente norske utøveren av denne sporten, med tre OL-gull og ti VM-gull.
== Terminologi ==
Isdans er ikke det samme som kunstløp, men en disiplin innenfor kunstløpsporten. Kunstløpbegrepet omfatter individuell konkurranse, parløp, isdans og synchro. Isdans utøves i likhet med parløp av et par bestående av mann og kvinne, men isdans skiller seg fra parløp ved annerledes krav, samt mer fokus på rytme, trinn og fotarbeide. Høye løft, hopp, kast og andre parløpspesifikke elementer er ikke tillatt i isdans.
Begrepet "profesjonell" i kunstløp beskriver ikke ferdighetsnivå, men konkurransestatus. Løpere som konkurrerer på høyeste internasjonale nivå kalles ikke profesjonelle selv om de kan tjene penger. Profesjonelle løpere er de som ikke lenger har konkurranserett hos ISU, men kun deltar i show. Det kan være både tidligere olympiske mestere og verdensmestere, samt løpere med liten eller ingen konkurranseerfaring.
== Utstyr ==
Den største forskjellen på kunstløpskøyter og ishockeyskøyter er at jernene på kunstløpskøyter har pigger foran på bladet. Piggene brukes hovedsakelig når man utfører hopp, og skal ikke brukes til å ta fart eller i piruetter. Jernet festes til støvelen med skruer i sålen og hælen. Eliteutøvere får gjerne støvlene sine spesialtilpasset, og bruker fagfolk til å slipe jernene.
Kunstløpjernet er ca. 4,7 mm bredt. Sett fra siden er jernet bøyd fra front til ende med en radius på ca. 180–220 cm. meter. Denne radiusen varierer, og eliteutøvere velger jern tilpasset deres fysikk og preferanser. Alle piruetter utføres på delen av jernet som ligger litt foran midten av jernet (engelsk: sweet spot). Jernet har en lang og smal fordypning nederst, noe som skaper to ulike skjær; innerskjær og ytterskjær. Innerskjæret er på innsiden av skøyten, og ytterskjæret på utsiden. I kunstløp er det alltid ønskelig å gå på kun ett av skjærene. Det å gå på begge skjær samtidig (flatt på midten) fører gjerne til lavere poengsum for skøyteferdigheter. Tilsynelatende uanstrengt høy fart og god gli over isen, som man kan se hos eliteutøvere, kommer gjerne fra effektiv bruk av skjærene til å skape fart.
Isdansjern er ca. 2 cm kortere bakerst på jernet enn på andre kunstløpjern, for å muliggjøre intrikat fotarbeide og liten avstand til partneren. Isdansernes jern har heller ikke store pigger for hopping. "Kallosjer" av hard plast benyttes når utøveren går med skøytene utenfor isen. De beskytter jernet fra skitt eller annet materiale på gulvet som kan gjøre jernet sløvt. Jerntrekk av mykt materiale brukes for absorbere fuktighet og beskytte jernene fra å ruste når de ikke er i bruk. Støvelen på en kunstløpskøyte er tradisjonelt laget for hånd av mange lag av skinn, men i dag brukes det også mye syntetiske materialer. Støvelen er stiv, slik at utøverens ankel er stabil, blant annet for å unngå skader. Trening utenfor isen er også en viktig del av sporten, og består av fysisk trening og kunstløpspesifikke øvelser. Det kan for eksempel være øvelse på hopp utenfor isen, både for å øve inn rotasjon og få stabilitet til å lande på en fot.
== Størrelsen på isflaten og iskvalitet ==
Det er forskjeller i størrelsen på isbaner. Standardstørrelsen under OL er 30 m x 60 m. NHL bruker 26 m x 61 m som standardstørrelse, mens europeiske isbaner noen ganger er 30 m x 64 m. International Skating Union foretrekker 30 m x 60 m, særlig for større konkurranser. ISU-poengsystemet belønner løpere for å bruke hele isflaten så effektivt som mulig. Hvis isflaten en mindre en det løperen er vant til, kan det føre til problemer med fart og inngang til hoppene.
Iskvaliteten bedømmes etter glatthet, friksjon, hardhet og sprøhet. Faktorer som påvirker iskvaliteten er temperatur, vannkvalitet og hvordan isen har blitt brukt tidligere. For kunstløp foretrekkes gjerne en temperatur på -4 °C. I konkurranser prepareres gjerne isen etter to oppvarmingsgrupper (12 løpere) for å forbedre iskvaliteten underveis. Dårlig iskvalitet kan påvirke løpernes prestasjoner.
== Disipliner ==
Internasjonale konkurranser i kunstløp holdes for følgende disipliner:
=== Individuell konkurranse ===
Individuell konkurranse arrangeres separat for kvinner og menn. Individuelle utøvere utfører hopp, piruetter, trinnsekvenser og andre elementer i programmene sine. I internasjonale konkurranser konkurreres det normalt i kortprogram og friløp som består av obligatoriske og valgfrie elementer. Programmene har også en fastsatt lengde. I konkurranser som EM og VM er det slik at de 24 beste fra kortprogrammet kvalifiserer seg til friløpet. Den endelige plasseringen bestemmes av summen av poengsummen i kortprogram og friløp.
=== Parløp ===
I parløp går en kvinne og en mann sammen. Par utfører de samme elementene som de individuelle utøverne unisont, og også par-spesifikke elementer som kast, hvor kvinnen er «kastet» ut i et hopp av mannen; løft, hvor kvinnen blir løftet over mannens hode i ulike posisjoner og med ulike grep; parpiruetter, hvor begge løpere snurrer rundt en felles akse; og dødsspiraler, hvor mannen roterer om sin egen akse i pivotposisjon og holder kvinnens arm slik at hun roterer rundt ham på dypt skjær i en posisjon som er nesten parallell med isflaten. Parløpere konkurrerer også med kortprogram og friløp bestående av obligatoriske og valgfrie elementer.
=== Isdans ===
I isdans går også kvinne og en mann sammen. Denne disiplinen skiller seg fra parløp ved at man ikke utfører hopp, kast eller høyere løft. Fokus er på trinn utført i tett dans til musikalske rytmer. Man utfører blant annet parpiruetter, "twizzels" og lavere løft. I tillegg til friløp med eget musikkvalg, utfører isdansere en kortdans som delvis består av fastsatte trinn og rytmer som byttes fra år til år. Opprinnelig skulle hele programmet utføres i dansegrep, men moderne regler har delvis fjernet denne begrensningen. I prinsippet skal løperne ikke være lenger unna hverandre en to armlengder.
En annen bemerkelsesverdig forskjell mellom isdans og de andre kunstløpdisiplinene er bruken av musikk. I isdans skal løperne alltid gå til musikk med fast rytme. Singel-løpere og parløpere går ofte mer til melodien og formen til musikken, enn til den faktiske rytmen. Det hadde blitt sterkt straffet i isdans.
=== Synchro ===
Synchro (fra engelsk: synchronized skating), tidligere kjent som formasjonsdans, består av en tropp på 8 til 20 utøvere. I internasjonal seniorklasse skal det være 16 løpere i gruppen, og kan bestå av både kvinner og menn. Utøverne i troppen skal bevege seg som en enhet hvor presiserte formasjoner og timing er viktig. Eksempler på elementer er blokk, hjul, linje, krysning og løft. Denne disiplinen er ikke en OL-gren, og er heller ikke med under de ordinære kunstløps-VM. Imidlertid har disiplinen sitt eget verdensmesterskap, som ble arrangert for første gang i år 2000.
=== Lagkonkurranse ===
Det ble også arrangert en lagkonkurranse for første gang under Vinter-OL 2014. I lagkonkurranse danner deltakerlandene lag med utøvere fra de fire OL-disiplinene (individuell konkurranse for kvinner og menn, parløp og isdans), der utøverne i hver disiplin konkurrerer mot hverandre og samler poeng til laget ut fra plassering.
== Hopp ==
Hopp består av at utøveren satser og hopper i lufta, roterer hurtig og lander på ett ben etter én eller flere rotasjoner. Det er flere ulike hopp, identifisert ved utøverens sats og landing, og antall rotasjoner øker vanskelighetsgraden. Det gis poeng for hopp ut fra hoppets grunnverdi og kvalitet (GOE: grade of execution). Kvalitet bedømmes etter teknikk, høyde, fart, flyt og lengde. Et underrotert hopp (merket med < ) mangler mer enn en ¼, men mindre enn en ½ rotasjon i luften, og får 70 % av hoppets grunnverdi. Hvis hoppet mangler mer enn en ½ rotasjon, nedgraderes hoppet. Da får et trippelt hopp verdien til det tilsvarende doble hoppet, og et dobbelt verdien av et enkelt (merkes med << ). Hvis et hopp satses fra feil skjær, får man redusert poengene for kvaliteten (merket med 'e'). Dette er vanligst for lutz og flip, som satses fra samme fot, men ulikt skjær. Lutz med urent skjær kalles gjerne flutz.
De fleste utøvere roterer alle hopp i motsatt retning av klokken. Noen utøvere roterer med klokken, og de færreste kan utføre hopp i begge retninger. Beskrivelsen av hoppene under er gjort for hopp med rotasjon mot klokken.
I kunstløp er det seks ulike hopp som teller som konkurranseelementer. Ved alle seks hoppene er landingene bakover på høyre ben (for de som roterer mot klokken) eller venstre ben (for de som roterer med klokken), og på ytterskjær. Alle hoppene har ulike satser, som gjør dem forskjellige. Man kan dele inn i to kategorier av hopp, den ene hvor satsen blir gjort gjennom piggen (tå-hopp eller pigghopp), den andre hvor hoppet blir utført direkte fra skjæret (skjærhopp).
De ulike tå-hoppene rangert etter vanskelighetsgrad fra lett til vanskelig (rangering gjort ut fra poengverdi):
Toe loop, hvor utøveren står bakover i satsen på høyre ben og på ytterskjær, og hvor man letter etter å ha satt venstre pigg i isen.
Flip, hvor utøveren står bakover i satsen på venstre ben på innerskjær og letter etter å ha satt høyre pigg i isen.
Lutz, hvor utøveren står bakover i satsen på venstre ben og på ytterskjær og letter etter å ha satt høyre pigg i isen.
Hopp som utføres direkte fra skjæret bruker ikke pigg direkte for å lette. Disse inkluderer:
Salchow, hvor utøveren satser bakover på venstre ben med innerskjær. Når skjæret blir dypere hjelper høyre ben til med å lette og lande på ett ben.
Slyngehopp (også kjent som Rittbergers), hvor utøveren satser bakover på høyre fot på ytterskjær og lander på samme fot og i samme skjær.
Axel er det eneste hoppet hvor utøveren satser forover. Utøveren satser fra venstre fot forover på ytterskjær. Siden dette hoppet tar av forover krever dette en halv rotasjon mer enn de andre hoppene for å lande bakover. Det regnes derfor som det vanskeligste hoppet.Antall rotasjoner i lufta bestemmer om hoppet er enkelt, dobbelt, trippelt, eller kvadrupelt.
De mannlige elitekunstløpere utfører triple og kvadruple hopp, mens de fleste kvinnelige utøverne hopper de fleste triple, med unntak av axel, som vanligvis utføres som dobbel. Kun en håndfull kvinnelige utøvere har klart en trippel axel i konkurranse. Kun én kvinne, Miki Ando, har fått godkjent et kvadrupelt hopp i en internasjonal konkurranse.
I tillegg til hopp som utføres alene, kan hopp også utføres i kombinasjoner med andre hopp, eller i sekvenser.
For at et sett med hopp skal bedømmes som kombinasjon, må hvert hopp ta av direkte etter landingen av det første uten noen trinn, vendinger, eller forandring av skjær mellom hoppene. Dette gjør at de vanligste hoppene man utfører som nummer to eller tre i en kombinasjon er toe loop eller slyngehopp, fordi disse satses fra ytterskjæret til landingsbenet. Det er mulig å utføre flip eller salchow som andre eller tredje hopp i en kombinasjon, ved å utføre "halvt slyngehopp", altså slyngehopp der man lander på motsatt ben av det man normalt gjør. Et halvt slyngehopp gir samme uttelling som et enkelt slyngehopp.
Hoppsekvenser kan også skille hopp fra hverandre med vendinger, trinn eller forandring av skjær mellom hoppene. Hoppsekvenser får 80% av verdien hoppene ville hatt alene eller i kombinasjon.
== Piruetter ==
Piruetter et obligatorisk element i alle de olympiske disiplinene. Det er tre basisposisjoner, og utallige variasjoner.
Ståpiruett: utføres i stående posisjon, variasjoner er for eksempel bøyepiruett, biellmann og sidepiruett.
Kork: utføres i sittende posisjon, variasjoner er for eksempel "pannekake", "broken leg".
Parallell: Utføres i tilnærmet flyverposisjon, der fribenet og overkroppen ligger parallelt med isen. Variasjoner er for eksempel "doughnut" eller å dra i foten.I piruetter roterer løperen på den runde delen av jernet, et stykke bak piggen. Alle piruetter kan utføres på begge ben og begge skjær, og man roterer som oftest piruettene i samme retning som man utfører hoppene. For løpere som roterer mot klokken kalles piruetter på venstre ben for "foroverpiruetter" og piruetter på høyre ben for "bakoverpiruetter". Når man lærer seg piruetter lærer man gjerne foroverpiruett før bakoverpiruett. En mulig variasjon er å bytte fot underveis i piruetten. Kork med fotombytte kalles gjerne "byttekork" og parallell med fotombytte "bytteparallell". Piruetter med flere grunnposisjoner kalles kombinasjonspiruett. Bøyepiruett er en variant av ståpiruett der ryggen og hodet bøyes bakover, og utføres som oftest av kvinner. Piruetter med hoppinngang kalles gjerne "hoppepiruetter", derav "hoppekork" og "hoppeparallell".
Poengsystemet deler hoppene inn i fem ulike vanskelighetsgrader, fra level B til level 4. Man kan oppnå høyere vanskelighetsgrad ved å for eksempel utføre vanskelige variasjoner av grunnposisjonene, ha vanskelig inngang, vanskelig bytte av fot, bytte av skjær eller rotasjonsretning.
== Trinn og flyvere ==
Trinnsekvenser er et obligatorisk element i alle de olympiske disiplinene. Trinnsekvensen kan formes som en rett linje, en sirkel, eller som en serpentin. Den består av en sammensetning av vendinger, trinn, småhopp og skjærbytter. Utenom trinnsekvensen brukes trinn som overgang mellom elementer.
Noen av de vanligste trinnene man kan ha i en trinnsekvens:
En flyver er et element der man forflytter seg over isen på et bestemt skjær med frifoten over hoftehøyde. En flyversekvens er flere flyverposisjoner utført etter hverandre i en sekvens. Kvaliteter dommerne ser etter er dybde, stabilitet og kontroll over skjæret, samt bruk av isflaten, fart, strekk og andre faktorer. Tidligere var flyversekvens et obligatorisk element for kvinner og parløpere, men i dag har den blitt erstattet av en koreografisk sekvens. Den koreografiske sekvenser kan gjerne inneholde flyvere, men det er ikke obligatorisk.
== Konkurranser og poengsystem ==
I individuell konkurranse og parløp består konkurransen som regel av et kortprogram og et friløp (også kalt langprogram). Kortprogrammet består av fastsatte elementer; hopp, piruetter og trinnsekvens. Friløpet består også av forhåndbestemte elementer, men man kan velge noe mer fritt enn i kortprogrammet. I konkurranseklasser for yngre løpere har man gjerne kun ett program. Konkurranser i isdans besto fram til høsten 2010 av tre deler; en obligatorisk dans, en originaldans (til en forhåndsbestemt selskapsdansrytme) og en fridans (til fritt musikkvalg). I dag består isdanskonkurranser av en kortdans og en fridans. Kortdansen er en sammenslåing av den tidligere obligatoriske dansen og originaldansen.
=== ISU-poengsystemet ===
Etter klager som følge av bedømmingen under Vinter-OL i 2002, begynte International Skating Union å utvikle et alternativt poengsystem til det daværende 6.0-systemet. I 2004 begynte man gradvis å innføre det nye systemet, og i 2006 ble det påkrevd i alle internasjonale konkurranser.
Poengene er består av to hoveddeler:
Teknisk elementscore (total element score, TES). Hvert element vurderes ut fra en grunnverdi og kvalitet. Det tekniske panelet gjenkjenner elementet og fastsetter grunnverdien. Deretter bedømmer dommerpanelet kvaliteten på en skala fra –3 til +3. Dette kalles GOE (grade of execution), og regnes om til en verdi som enten trekkes fra eller legges til grunnverdien, for å få elementets totale verdi.
Programkomponentscore (program component score, PCS). Beskriver programmets helhetlige aspekter. Dommerpanelet gir hvert komponent en verdi mellom 0 og 10 med en stigning på 0,25. Gjennomsnittet av det de ulike dommerne gir multipliseres med en fastsatt faktor og legges sammen til den totale programkomponentscoren. Vanligvis består PCS av følgende komponenter:
Skøyteferdigheter (skating skills, SS); belønner god bruk av skjær og vendinger, balanse, flyt over isen, uanstengt gli, fart og akselerasjon og rotasjon i begge retninger
Sammenbindende fotarbeid og bevegelser (transitions, TR); variasjon, vanskelighetsgrad, kompleksitet og kvalitet i overgangene mellom elementene.
Framføring og utførelse (performance/execution, PE); fysisk, emosjonell og intellektuell innlevelse, holdning, stil og individualitet, tydelige bevegelser, variasjoner og kontraster.
Koreografi og komposisjon (choreography, CH); idé, konsept, proporsjoner (samme vekting av programmets deler), hensiktsmessig sammenveving av alle bevegelser, mønster og utnyttelse av isen og originalitet i bevegelser.
Tolkning av musikken (interpretation, IN); belønner uanstrengt bevegelse i takt med musikken (timing), uttrykk av musikkens stil, karakter og rytme, løperens evne til å være raffinert og vise kunstnerisk håndtering av nyanser i musikken.Den totale programscoren (total segment score, TSS), som avgjør løperens plassering, er summen den tekniske elementscoren og programkomponentscoren. I tillegg trekker man fra eventuelle minuspoeng (for eksempel -1,0 poeng per fall i internasjonale konkurranser, nasonalt kan fratrekk for fall variere).
== Musikk og bekledning ==
I konkurranseprogrammer var det tidligere kun tillatt med instrumentalmusikk, og eventuelt vokalmusikk hvis den ikke inneholdt tekster eller ord. Fra sesongen 1997-98 bestemte ISU å tillate all vokalmusikk for isdans. I juni 2012 ble det bestemt at løpere i alle disipliner kunne bruke musikk med tekst fra begynnelsen av sesongen 2014-15. Alle konkurranseprogrammer har en gitt tid programmet skal vare, enten en makstid i kortprogram eller en gitt tid +/- 10 sekunder i friløp. I isdans må musikken ha en klar rytme, mens singel- og parløpere gjerne går etter melodien i musikken.
Løperne kan stort sett velge antrekket sitt fritt, med noen restriksjoner. Kvinner bruker gjerne kjoler, og siden 2004 har det også vært tillatt med bukser. Kvinner bruker gjerne hudfargede strømpebukser eller tights, som også kan dekke skøytene. Menn må bruke langbukser, og kan ikke bruke tights. Matchende kostymer i parløp eller isdans er ikke påkrevd. Ifølge NSF skal løpernes bekledning være "anstendig og passende til idretts-konkurranse, og ikke skrikende/grelle eller teatralsk i design. Klærne kan reflektere musikkens karakter. Tilbehør og props er ikke tillatt. Pynten fra drakten må ikke falle av." Bekledning som ikke følger reglene, kan medføre et fratrekk på -1,0 poeng per program.
== Historie ==
Selv om folk har gått på skøyter i århundrer, er kunstløp en sport som først oppsto i sin nåværende form på midten av 1800-tallet. Det internasjonale skøyteforbundet, ISU, ble stiftet i 1892. Det første europamesterskapet ble arrangert i 1891, og det første verdensmesterskapet i 1896. Kun menn deltok i disse mesterskapene. I 1902 deltok Madge Syers i VM som første kvinne, og tok sølvmedaljen. ISU forbød deretter kvinner fra å konkurrere mot menn, men opprettet en egen konkurranse for kvinner i 1906. Parløp ble introdusert under VM 1908. Kunstløp var med under OL første gang under Sommer-OL 1908, og var den første vinteridretten til å bli introdusert i OL. I 1920- og 30-årene dominerte norske Sonja Henie kunstløpsporten.
Kunstløpmesterskapene ble avbrutt av både første og andre verdenskrig, og siden mange av de europeiske arenaene og isbanene lå i ruiner etter andre verdenskrig, var det naturlig at Canada og USA begynte å dominere sporten. Det kom mange tekniske nyvinninger i form av nye og vanskeligere elementer, som for eksempel Dick Button som ble første utøver til å utføre dobbel axel, trippel slyngehopp og hoppeparallell i konkurranse. Isdans ble med i verdensmesterskapet for første gang i 1952. De første årene ble isdans dominert av britiske løpere, som Jean Westwood og Lawrence Demmy (verdensmestere 1952-1955).
15. februar 1961 omkom hele det amerikanske kunstløpteamet og deres trenere i styrten til Sabena Flight 548 i Brussel, da de var på vei til VM i Praha. Denne tragedien førte til at den amerikanske kunstløpeliten tok litt tid til å bygge seg opp igjen. På samme tid begynte Sovjetunionen å bli dominerende i sporten, særlig innen parløp og isdans. Fra Vinter-OL 1964 til 2006 vant enten et sovjetisk eller russisk par i parløp. VM 1967 var det siste verdensmesterskapet som ble arrangert utendørs.
Obligatoriske figurer utgjorde tidligere opptil 60% av poengsummen i individuelle konkurranser, som gjorde at løpere kunne få så stort forsprang at de kunne vinne selv med dårlig friløp. Etter hvert som tv-sendinger ble mer og mer viktig for sporten, ble også friløpene det. Fra 1968 begynte ISU å redusere betydningen til figurene, og introduserte kortprogrammet i 1973. Dette førte til at kunstløp ble en mer og mer atletisk sport. Fra 1980-årene begynte mange løpere å øve på kvadruple hopp. Jozef Sabovčík landet kvadrupel toeloop under EM 1986 som ble godkjent under konkurransen, men ble tre uker senere dømt ugyldig på grunn av at frifoten hadde berørt isen i landingen. Under VM 1988 landet Kurt Browning det første kvadruple hoppet (toeloop) som forble godkjent. Selv om det var forventet at kvadruple hopp ville bli viktige i mennenes konkurranse, tok det noen år før det skjedde. Midori Ito fra Japan ble første kvinne til å lande trippel axel i konkurranse. I 1989 utgjorde figurer 20% av den totale poengsummen, og ble fjernet fullstendig fra konkurranser i 1990.TV-sendinger, særlig der man kunne se løpere og trenere i kiss & cry -området, bidro til å gjøre sporten mer populær. I 1984 var det 24 millioner personer i Storbritannia som så Jayne Torvill og Christopher Dean få enstemmig 6.0 poeng under Vinter-OL 1984. Tonya Harding-skandalen under Vinter-OL 1994 på Lillehammer økte interessen for kunstløp. Som følge av bedømmingsskandalen under Vinter-OL 2002 i Salt Lake City ble det gamle 6.0-systemet byttet ut med et mer nyansert poengsystem. Synchro (tidligere kalt formasjonsdans) er den undergrenen som har vokst sterkest de siste tiåere. Det første verdensmesterskapet i synchro ble arrangert i 2000. I 2014 sendte ISU en offisiell forespørsel til IOC om å inkludere synchro i Vinter-OL.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hansen, Victor (1890). «Vinter–idrætter – Skøjteløbning». Illustreret Idrætsbog. B. 1. Kjøbenhavn: Philipsen. s. 677–735. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket]
Bryn, Yngvar (1911). Haandbok i Kunstløp paa skøiter: (enkeltløp og parløp). Kristiania: Jacob Dybwad. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket]
Bryn, Yngvar (1939). Kunstløps- ABC for liten og stor. Oslo: Aschehoug. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket]
Breili, Magnus (1966). «Kunstløp». Sportsguiden. Oslo: Schibsted. s. 106–109. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket]
«Skøytesport – Kunstløp». Idrettens leksikon. B. 4. Oslo: Teknisk forlag. 1971. s. 206–217. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket]
== Eksterne lenker ==
International Skating Union
Norges Skøyteforbund
Ice Skating Institute
Skate Canada
US Figure Skating
Chinese Figure Skating
Offisielt nettsted for World Skating Museum and Hall of Fame
RinkResults
SkateWeb
Skatabase | Parløp under Kunstløp under Vinter-OL 2014 fant sted på Iceberg Skating Palace i Sotsji, Russland den 11. og 12. | 198,081 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kunstl%C3%B8p | 2023-02-04 | Kunstløp | ['Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Kunstløp', 'Kategori:Skøytesport'] | For TV-programmet kalt «Isdans», se Isdans (TV-program).
Kunstløp er en skøytesport hvor man som individuell utøver, som par, eller grupper utfører piruetter, hopp og andre øvelser med skøyter på isen, ofte til musikk. Kunstløp er en internasjonal konkurransegren, og det arrangeres blant annet EM og VM. Kunstløp er også en offisiell gren i vinter-OL. Det var også med under to sommer-OL, 1908 i London og 1920 i Antwerpen. De olympiske grenene er individuell konkurranse, parløp og isdans. Kunstløpere konkurrerer på ulike nivåer fra nybegynner til OL-nivå (senior) i lokale, regionale, nasjonale og internasjonale konkurranser. International Skating Union (ISU) regulerer internasjonal bedømming og konkurranser.Idretten er også relatert til «show business». Større konkurranser pleier å avslutte med en oppvisningsgalla, der de beste i hver disiplin går oppvisningsprogram for publikum, og mange kunstløpere deltar også i isshow både mens de er aktive og etter de har lagt opp.
Sonja Henie er historisk sett den mest kjente norske utøveren av denne sporten, med tre OL-gull og ti VM-gull.
| For TV-programmet kalt «Isdans», se Isdans (TV-program).
Kunstløp er en skøytesport hvor man som individuell utøver, som par, eller grupper utfører piruetter, hopp og andre øvelser med skøyter på isen, ofte til musikk. Kunstløp er en internasjonal konkurransegren, og det arrangeres blant annet EM og VM. Kunstløp er også en offisiell gren i vinter-OL. Det var også med under to sommer-OL, 1908 i London og 1920 i Antwerpen. De olympiske grenene er individuell konkurranse, parløp og isdans. Kunstløpere konkurrerer på ulike nivåer fra nybegynner til OL-nivå (senior) i lokale, regionale, nasjonale og internasjonale konkurranser. International Skating Union (ISU) regulerer internasjonal bedømming og konkurranser.Idretten er også relatert til «show business». Større konkurranser pleier å avslutte med en oppvisningsgalla, der de beste i hver disiplin går oppvisningsprogram for publikum, og mange kunstløpere deltar også i isshow både mens de er aktive og etter de har lagt opp.
Sonja Henie er historisk sett den mest kjente norske utøveren av denne sporten, med tre OL-gull og ti VM-gull.
== Terminologi ==
Isdans er ikke det samme som kunstløp, men en disiplin innenfor kunstløpsporten. Kunstløpbegrepet omfatter individuell konkurranse, parløp, isdans og synchro. Isdans utøves i likhet med parløp av et par bestående av mann og kvinne, men isdans skiller seg fra parløp ved annerledes krav, samt mer fokus på rytme, trinn og fotarbeide. Høye løft, hopp, kast og andre parløpspesifikke elementer er ikke tillatt i isdans.
Begrepet "profesjonell" i kunstløp beskriver ikke ferdighetsnivå, men konkurransestatus. Løpere som konkurrerer på høyeste internasjonale nivå kalles ikke profesjonelle selv om de kan tjene penger. Profesjonelle løpere er de som ikke lenger har konkurranserett hos ISU, men kun deltar i show. Det kan være både tidligere olympiske mestere og verdensmestere, samt løpere med liten eller ingen konkurranseerfaring.
== Utstyr ==
Den største forskjellen på kunstløpskøyter og ishockeyskøyter er at jernene på kunstløpskøyter har pigger foran på bladet. Piggene brukes hovedsakelig når man utfører hopp, og skal ikke brukes til å ta fart eller i piruetter. Jernet festes til støvelen med skruer i sålen og hælen. Eliteutøvere får gjerne støvlene sine spesialtilpasset, og bruker fagfolk til å slipe jernene.
Kunstløpjernet er ca. 4,7 mm bredt. Sett fra siden er jernet bøyd fra front til ende med en radius på ca. 180–220 cm. meter. Denne radiusen varierer, og eliteutøvere velger jern tilpasset deres fysikk og preferanser. Alle piruetter utføres på delen av jernet som ligger litt foran midten av jernet (engelsk: sweet spot). Jernet har en lang og smal fordypning nederst, noe som skaper to ulike skjær; innerskjær og ytterskjær. Innerskjæret er på innsiden av skøyten, og ytterskjæret på utsiden. I kunstløp er det alltid ønskelig å gå på kun ett av skjærene. Det å gå på begge skjær samtidig (flatt på midten) fører gjerne til lavere poengsum for skøyteferdigheter. Tilsynelatende uanstrengt høy fart og god gli over isen, som man kan se hos eliteutøvere, kommer gjerne fra effektiv bruk av skjærene til å skape fart.
Isdansjern er ca. 2 cm kortere bakerst på jernet enn på andre kunstløpjern, for å muliggjøre intrikat fotarbeide og liten avstand til partneren. Isdansernes jern har heller ikke store pigger for hopping. "Kallosjer" av hard plast benyttes når utøveren går med skøytene utenfor isen. De beskytter jernet fra skitt eller annet materiale på gulvet som kan gjøre jernet sløvt. Jerntrekk av mykt materiale brukes for absorbere fuktighet og beskytte jernene fra å ruste når de ikke er i bruk. Støvelen på en kunstløpskøyte er tradisjonelt laget for hånd av mange lag av skinn, men i dag brukes det også mye syntetiske materialer. Støvelen er stiv, slik at utøverens ankel er stabil, blant annet for å unngå skader. Trening utenfor isen er også en viktig del av sporten, og består av fysisk trening og kunstløpspesifikke øvelser. Det kan for eksempel være øvelse på hopp utenfor isen, både for å øve inn rotasjon og få stabilitet til å lande på en fot.
== Størrelsen på isflaten og iskvalitet ==
Det er forskjeller i størrelsen på isbaner. Standardstørrelsen under OL er 30 m x 60 m. NHL bruker 26 m x 61 m som standardstørrelse, mens europeiske isbaner noen ganger er 30 m x 64 m. International Skating Union foretrekker 30 m x 60 m, særlig for større konkurranser. ISU-poengsystemet belønner løpere for å bruke hele isflaten så effektivt som mulig. Hvis isflaten en mindre en det løperen er vant til, kan det føre til problemer med fart og inngang til hoppene.
Iskvaliteten bedømmes etter glatthet, friksjon, hardhet og sprøhet. Faktorer som påvirker iskvaliteten er temperatur, vannkvalitet og hvordan isen har blitt brukt tidligere. For kunstløp foretrekkes gjerne en temperatur på -4 °C. I konkurranser prepareres gjerne isen etter to oppvarmingsgrupper (12 løpere) for å forbedre iskvaliteten underveis. Dårlig iskvalitet kan påvirke løpernes prestasjoner.
== Disipliner ==
Internasjonale konkurranser i kunstløp holdes for følgende disipliner:
=== Individuell konkurranse ===
Individuell konkurranse arrangeres separat for kvinner og menn. Individuelle utøvere utfører hopp, piruetter, trinnsekvenser og andre elementer i programmene sine. I internasjonale konkurranser konkurreres det normalt i kortprogram og friløp som består av obligatoriske og valgfrie elementer. Programmene har også en fastsatt lengde. I konkurranser som EM og VM er det slik at de 24 beste fra kortprogrammet kvalifiserer seg til friløpet. Den endelige plasseringen bestemmes av summen av poengsummen i kortprogram og friløp.
=== Parløp ===
I parløp går en kvinne og en mann sammen. Par utfører de samme elementene som de individuelle utøverne unisont, og også par-spesifikke elementer som kast, hvor kvinnen er «kastet» ut i et hopp av mannen; løft, hvor kvinnen blir løftet over mannens hode i ulike posisjoner og med ulike grep; parpiruetter, hvor begge løpere snurrer rundt en felles akse; og dødsspiraler, hvor mannen roterer om sin egen akse i pivotposisjon og holder kvinnens arm slik at hun roterer rundt ham på dypt skjær i en posisjon som er nesten parallell med isflaten. Parløpere konkurrerer også med kortprogram og friløp bestående av obligatoriske og valgfrie elementer.
=== Isdans ===
I isdans går også kvinne og en mann sammen. Denne disiplinen skiller seg fra parløp ved at man ikke utfører hopp, kast eller høyere løft. Fokus er på trinn utført i tett dans til musikalske rytmer. Man utfører blant annet parpiruetter, "twizzels" og lavere løft. I tillegg til friløp med eget musikkvalg, utfører isdansere en kortdans som delvis består av fastsatte trinn og rytmer som byttes fra år til år. Opprinnelig skulle hele programmet utføres i dansegrep, men moderne regler har delvis fjernet denne begrensningen. I prinsippet skal løperne ikke være lenger unna hverandre en to armlengder.
En annen bemerkelsesverdig forskjell mellom isdans og de andre kunstløpdisiplinene er bruken av musikk. I isdans skal løperne alltid gå til musikk med fast rytme. Singel-løpere og parløpere går ofte mer til melodien og formen til musikken, enn til den faktiske rytmen. Det hadde blitt sterkt straffet i isdans.
=== Synchro ===
Synchro (fra engelsk: synchronized skating), tidligere kjent som formasjonsdans, består av en tropp på 8 til 20 utøvere. I internasjonal seniorklasse skal det være 16 løpere i gruppen, og kan bestå av både kvinner og menn. Utøverne i troppen skal bevege seg som en enhet hvor presiserte formasjoner og timing er viktig. Eksempler på elementer er blokk, hjul, linje, krysning og løft. Denne disiplinen er ikke en OL-gren, og er heller ikke med under de ordinære kunstløps-VM. Imidlertid har disiplinen sitt eget verdensmesterskap, som ble arrangert for første gang i år 2000.
=== Lagkonkurranse ===
Det ble også arrangert en lagkonkurranse for første gang under Vinter-OL 2014. I lagkonkurranse danner deltakerlandene lag med utøvere fra de fire OL-disiplinene (individuell konkurranse for kvinner og menn, parløp og isdans), der utøverne i hver disiplin konkurrerer mot hverandre og samler poeng til laget ut fra plassering.
== Hopp ==
Hopp består av at utøveren satser og hopper i lufta, roterer hurtig og lander på ett ben etter én eller flere rotasjoner. Det er flere ulike hopp, identifisert ved utøverens sats og landing, og antall rotasjoner øker vanskelighetsgraden. Det gis poeng for hopp ut fra hoppets grunnverdi og kvalitet (GOE: grade of execution). Kvalitet bedømmes etter teknikk, høyde, fart, flyt og lengde. Et underrotert hopp (merket med < ) mangler mer enn en ¼, men mindre enn en ½ rotasjon i luften, og får 70 % av hoppets grunnverdi. Hvis hoppet mangler mer enn en ½ rotasjon, nedgraderes hoppet. Da får et trippelt hopp verdien til det tilsvarende doble hoppet, og et dobbelt verdien av et enkelt (merkes med << ). Hvis et hopp satses fra feil skjær, får man redusert poengene for kvaliteten (merket med 'e'). Dette er vanligst for lutz og flip, som satses fra samme fot, men ulikt skjær. Lutz med urent skjær kalles gjerne flutz.
De fleste utøvere roterer alle hopp i motsatt retning av klokken. Noen utøvere roterer med klokken, og de færreste kan utføre hopp i begge retninger. Beskrivelsen av hoppene under er gjort for hopp med rotasjon mot klokken.
I kunstløp er det seks ulike hopp som teller som konkurranseelementer. Ved alle seks hoppene er landingene bakover på høyre ben (for de som roterer mot klokken) eller venstre ben (for de som roterer med klokken), og på ytterskjær. Alle hoppene har ulike satser, som gjør dem forskjellige. Man kan dele inn i to kategorier av hopp, den ene hvor satsen blir gjort gjennom piggen (tå-hopp eller pigghopp), den andre hvor hoppet blir utført direkte fra skjæret (skjærhopp).
De ulike tå-hoppene rangert etter vanskelighetsgrad fra lett til vanskelig (rangering gjort ut fra poengverdi):
Toe loop, hvor utøveren står bakover i satsen på høyre ben og på ytterskjær, og hvor man letter etter å ha satt venstre pigg i isen.
Flip, hvor utøveren står bakover i satsen på venstre ben på innerskjær og letter etter å ha satt høyre pigg i isen.
Lutz, hvor utøveren står bakover i satsen på venstre ben og på ytterskjær og letter etter å ha satt høyre pigg i isen.
Hopp som utføres direkte fra skjæret bruker ikke pigg direkte for å lette. Disse inkluderer:
Salchow, hvor utøveren satser bakover på venstre ben med innerskjær. Når skjæret blir dypere hjelper høyre ben til med å lette og lande på ett ben.
Slyngehopp (også kjent som Rittbergers), hvor utøveren satser bakover på høyre fot på ytterskjær og lander på samme fot og i samme skjær.
Axel er det eneste hoppet hvor utøveren satser forover. Utøveren satser fra venstre fot forover på ytterskjær. Siden dette hoppet tar av forover krever dette en halv rotasjon mer enn de andre hoppene for å lande bakover. Det regnes derfor som det vanskeligste hoppet.Antall rotasjoner i lufta bestemmer om hoppet er enkelt, dobbelt, trippelt, eller kvadrupelt.
De mannlige elitekunstløpere utfører triple og kvadruple hopp, mens de fleste kvinnelige utøverne hopper de fleste triple, med unntak av axel, som vanligvis utføres som dobbel. Kun en håndfull kvinnelige utøvere har klart en trippel axel i konkurranse. Kun én kvinne, Miki Ando, har fått godkjent et kvadrupelt hopp i en internasjonal konkurranse.
I tillegg til hopp som utføres alene, kan hopp også utføres i kombinasjoner med andre hopp, eller i sekvenser.
For at et sett med hopp skal bedømmes som kombinasjon, må hvert hopp ta av direkte etter landingen av det første uten noen trinn, vendinger, eller forandring av skjær mellom hoppene. Dette gjør at de vanligste hoppene man utfører som nummer to eller tre i en kombinasjon er toe loop eller slyngehopp, fordi disse satses fra ytterskjæret til landingsbenet. Det er mulig å utføre flip eller salchow som andre eller tredje hopp i en kombinasjon, ved å utføre "halvt slyngehopp", altså slyngehopp der man lander på motsatt ben av det man normalt gjør. Et halvt slyngehopp gir samme uttelling som et enkelt slyngehopp.
Hoppsekvenser kan også skille hopp fra hverandre med vendinger, trinn eller forandring av skjær mellom hoppene. Hoppsekvenser får 80% av verdien hoppene ville hatt alene eller i kombinasjon.
== Piruetter ==
Piruetter et obligatorisk element i alle de olympiske disiplinene. Det er tre basisposisjoner, og utallige variasjoner.
Ståpiruett: utføres i stående posisjon, variasjoner er for eksempel bøyepiruett, biellmann og sidepiruett.
Kork: utføres i sittende posisjon, variasjoner er for eksempel "pannekake", "broken leg".
Parallell: Utføres i tilnærmet flyverposisjon, der fribenet og overkroppen ligger parallelt med isen. Variasjoner er for eksempel "doughnut" eller å dra i foten.I piruetter roterer løperen på den runde delen av jernet, et stykke bak piggen. Alle piruetter kan utføres på begge ben og begge skjær, og man roterer som oftest piruettene i samme retning som man utfører hoppene. For løpere som roterer mot klokken kalles piruetter på venstre ben for "foroverpiruetter" og piruetter på høyre ben for "bakoverpiruetter". Når man lærer seg piruetter lærer man gjerne foroverpiruett før bakoverpiruett. En mulig variasjon er å bytte fot underveis i piruetten. Kork med fotombytte kalles gjerne "byttekork" og parallell med fotombytte "bytteparallell". Piruetter med flere grunnposisjoner kalles kombinasjonspiruett. Bøyepiruett er en variant av ståpiruett der ryggen og hodet bøyes bakover, og utføres som oftest av kvinner. Piruetter med hoppinngang kalles gjerne "hoppepiruetter", derav "hoppekork" og "hoppeparallell".
Poengsystemet deler hoppene inn i fem ulike vanskelighetsgrader, fra level B til level 4. Man kan oppnå høyere vanskelighetsgrad ved å for eksempel utføre vanskelige variasjoner av grunnposisjonene, ha vanskelig inngang, vanskelig bytte av fot, bytte av skjær eller rotasjonsretning.
== Trinn og flyvere ==
Trinnsekvenser er et obligatorisk element i alle de olympiske disiplinene. Trinnsekvensen kan formes som en rett linje, en sirkel, eller som en serpentin. Den består av en sammensetning av vendinger, trinn, småhopp og skjærbytter. Utenom trinnsekvensen brukes trinn som overgang mellom elementer.
Noen av de vanligste trinnene man kan ha i en trinnsekvens:
En flyver er et element der man forflytter seg over isen på et bestemt skjær med frifoten over hoftehøyde. En flyversekvens er flere flyverposisjoner utført etter hverandre i en sekvens. Kvaliteter dommerne ser etter er dybde, stabilitet og kontroll over skjæret, samt bruk av isflaten, fart, strekk og andre faktorer. Tidligere var flyversekvens et obligatorisk element for kvinner og parløpere, men i dag har den blitt erstattet av en koreografisk sekvens. Den koreografiske sekvenser kan gjerne inneholde flyvere, men det er ikke obligatorisk.
== Konkurranser og poengsystem ==
I individuell konkurranse og parløp består konkurransen som regel av et kortprogram og et friløp (også kalt langprogram). Kortprogrammet består av fastsatte elementer; hopp, piruetter og trinnsekvens. Friløpet består også av forhåndbestemte elementer, men man kan velge noe mer fritt enn i kortprogrammet. I konkurranseklasser for yngre løpere har man gjerne kun ett program. Konkurranser i isdans besto fram til høsten 2010 av tre deler; en obligatorisk dans, en originaldans (til en forhåndsbestemt selskapsdansrytme) og en fridans (til fritt musikkvalg). I dag består isdanskonkurranser av en kortdans og en fridans. Kortdansen er en sammenslåing av den tidligere obligatoriske dansen og originaldansen.
=== ISU-poengsystemet ===
Etter klager som følge av bedømmingen under Vinter-OL i 2002, begynte International Skating Union å utvikle et alternativt poengsystem til det daværende 6.0-systemet. I 2004 begynte man gradvis å innføre det nye systemet, og i 2006 ble det påkrevd i alle internasjonale konkurranser.
Poengene er består av to hoveddeler:
Teknisk elementscore (total element score, TES). Hvert element vurderes ut fra en grunnverdi og kvalitet. Det tekniske panelet gjenkjenner elementet og fastsetter grunnverdien. Deretter bedømmer dommerpanelet kvaliteten på en skala fra –3 til +3. Dette kalles GOE (grade of execution), og regnes om til en verdi som enten trekkes fra eller legges til grunnverdien, for å få elementets totale verdi.
Programkomponentscore (program component score, PCS). Beskriver programmets helhetlige aspekter. Dommerpanelet gir hvert komponent en verdi mellom 0 og 10 med en stigning på 0,25. Gjennomsnittet av det de ulike dommerne gir multipliseres med en fastsatt faktor og legges sammen til den totale programkomponentscoren. Vanligvis består PCS av følgende komponenter:
Skøyteferdigheter (skating skills, SS); belønner god bruk av skjær og vendinger, balanse, flyt over isen, uanstengt gli, fart og akselerasjon og rotasjon i begge retninger
Sammenbindende fotarbeid og bevegelser (transitions, TR); variasjon, vanskelighetsgrad, kompleksitet og kvalitet i overgangene mellom elementene.
Framføring og utførelse (performance/execution, PE); fysisk, emosjonell og intellektuell innlevelse, holdning, stil og individualitet, tydelige bevegelser, variasjoner og kontraster.
Koreografi og komposisjon (choreography, CH); idé, konsept, proporsjoner (samme vekting av programmets deler), hensiktsmessig sammenveving av alle bevegelser, mønster og utnyttelse av isen og originalitet i bevegelser.
Tolkning av musikken (interpretation, IN); belønner uanstrengt bevegelse i takt med musikken (timing), uttrykk av musikkens stil, karakter og rytme, løperens evne til å være raffinert og vise kunstnerisk håndtering av nyanser i musikken.Den totale programscoren (total segment score, TSS), som avgjør løperens plassering, er summen den tekniske elementscoren og programkomponentscoren. I tillegg trekker man fra eventuelle minuspoeng (for eksempel -1,0 poeng per fall i internasjonale konkurranser, nasonalt kan fratrekk for fall variere).
== Musikk og bekledning ==
I konkurranseprogrammer var det tidligere kun tillatt med instrumentalmusikk, og eventuelt vokalmusikk hvis den ikke inneholdt tekster eller ord. Fra sesongen 1997-98 bestemte ISU å tillate all vokalmusikk for isdans. I juni 2012 ble det bestemt at løpere i alle disipliner kunne bruke musikk med tekst fra begynnelsen av sesongen 2014-15. Alle konkurranseprogrammer har en gitt tid programmet skal vare, enten en makstid i kortprogram eller en gitt tid +/- 10 sekunder i friløp. I isdans må musikken ha en klar rytme, mens singel- og parløpere gjerne går etter melodien i musikken.
Løperne kan stort sett velge antrekket sitt fritt, med noen restriksjoner. Kvinner bruker gjerne kjoler, og siden 2004 har det også vært tillatt med bukser. Kvinner bruker gjerne hudfargede strømpebukser eller tights, som også kan dekke skøytene. Menn må bruke langbukser, og kan ikke bruke tights. Matchende kostymer i parløp eller isdans er ikke påkrevd. Ifølge NSF skal løpernes bekledning være "anstendig og passende til idretts-konkurranse, og ikke skrikende/grelle eller teatralsk i design. Klærne kan reflektere musikkens karakter. Tilbehør og props er ikke tillatt. Pynten fra drakten må ikke falle av." Bekledning som ikke følger reglene, kan medføre et fratrekk på -1,0 poeng per program.
== Historie ==
Selv om folk har gått på skøyter i århundrer, er kunstløp en sport som først oppsto i sin nåværende form på midten av 1800-tallet. Det internasjonale skøyteforbundet, ISU, ble stiftet i 1892. Det første europamesterskapet ble arrangert i 1891, og det første verdensmesterskapet i 1896. Kun menn deltok i disse mesterskapene. I 1902 deltok Madge Syers i VM som første kvinne, og tok sølvmedaljen. ISU forbød deretter kvinner fra å konkurrere mot menn, men opprettet en egen konkurranse for kvinner i 1906. Parløp ble introdusert under VM 1908. Kunstløp var med under OL første gang under Sommer-OL 1908, og var den første vinteridretten til å bli introdusert i OL. I 1920- og 30-årene dominerte norske Sonja Henie kunstløpsporten.
Kunstløpmesterskapene ble avbrutt av både første og andre verdenskrig, og siden mange av de europeiske arenaene og isbanene lå i ruiner etter andre verdenskrig, var det naturlig at Canada og USA begynte å dominere sporten. Det kom mange tekniske nyvinninger i form av nye og vanskeligere elementer, som for eksempel Dick Button som ble første utøver til å utføre dobbel axel, trippel slyngehopp og hoppeparallell i konkurranse. Isdans ble med i verdensmesterskapet for første gang i 1952. De første årene ble isdans dominert av britiske løpere, som Jean Westwood og Lawrence Demmy (verdensmestere 1952-1955).
15. februar 1961 omkom hele det amerikanske kunstløpteamet og deres trenere i styrten til Sabena Flight 548 i Brussel, da de var på vei til VM i Praha. Denne tragedien førte til at den amerikanske kunstløpeliten tok litt tid til å bygge seg opp igjen. På samme tid begynte Sovjetunionen å bli dominerende i sporten, særlig innen parløp og isdans. Fra Vinter-OL 1964 til 2006 vant enten et sovjetisk eller russisk par i parløp. VM 1967 var det siste verdensmesterskapet som ble arrangert utendørs.
Obligatoriske figurer utgjorde tidligere opptil 60% av poengsummen i individuelle konkurranser, som gjorde at løpere kunne få så stort forsprang at de kunne vinne selv med dårlig friløp. Etter hvert som tv-sendinger ble mer og mer viktig for sporten, ble også friløpene det. Fra 1968 begynte ISU å redusere betydningen til figurene, og introduserte kortprogrammet i 1973. Dette førte til at kunstløp ble en mer og mer atletisk sport. Fra 1980-årene begynte mange løpere å øve på kvadruple hopp. Jozef Sabovčík landet kvadrupel toeloop under EM 1986 som ble godkjent under konkurransen, men ble tre uker senere dømt ugyldig på grunn av at frifoten hadde berørt isen i landingen. Under VM 1988 landet Kurt Browning det første kvadruple hoppet (toeloop) som forble godkjent. Selv om det var forventet at kvadruple hopp ville bli viktige i mennenes konkurranse, tok det noen år før det skjedde. Midori Ito fra Japan ble første kvinne til å lande trippel axel i konkurranse. I 1989 utgjorde figurer 20% av den totale poengsummen, og ble fjernet fullstendig fra konkurranser i 1990.TV-sendinger, særlig der man kunne se løpere og trenere i kiss & cry -området, bidro til å gjøre sporten mer populær. I 1984 var det 24 millioner personer i Storbritannia som så Jayne Torvill og Christopher Dean få enstemmig 6.0 poeng under Vinter-OL 1984. Tonya Harding-skandalen under Vinter-OL 1994 på Lillehammer økte interessen for kunstløp. Som følge av bedømmingsskandalen under Vinter-OL 2002 i Salt Lake City ble det gamle 6.0-systemet byttet ut med et mer nyansert poengsystem. Synchro (tidligere kalt formasjonsdans) er den undergrenen som har vokst sterkest de siste tiåere. Det første verdensmesterskapet i synchro ble arrangert i 2000. I 2014 sendte ISU en offisiell forespørsel til IOC om å inkludere synchro i Vinter-OL.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hansen, Victor (1890). «Vinter–idrætter – Skøjteløbning». Illustreret Idrætsbog. B. 1. Kjøbenhavn: Philipsen. s. 677–735. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket]
Bryn, Yngvar (1911). Haandbok i Kunstløp paa skøiter: (enkeltløp og parløp). Kristiania: Jacob Dybwad. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket]
Bryn, Yngvar (1939). Kunstløps- ABC for liten og stor. Oslo: Aschehoug. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket]
Breili, Magnus (1966). «Kunstløp». Sportsguiden. Oslo: Schibsted. s. 106–109. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket]
«Skøytesport – Kunstløp». Idrettens leksikon. B. 4. Oslo: Teknisk forlag. 1971. s. 206–217. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket]
== Eksterne lenker ==
International Skating Union
Norges Skøyteforbund
Ice Skating Institute
Skate Canada
US Figure Skating
Chinese Figure Skating
Offisielt nettsted for World Skating Museum and Hall of Fame
RinkResults
SkateWeb
Skatabase | Isdans under Kunstløp under Vinter-OL 2014 fant sted på Iceberg Skating Palace i Sotsji, Russland den 16. og 17. | 198,082 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1994 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1994 | ['Kategori:1994 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sport i Gjøvik', 'Kategori:Sport i Hamar', 'Kategori:Sport i Lillehammer', 'Kategori:Sportsarrangementer i Hedmark', 'Kategori:Sportsarrangementer i Oppland', 'Kategori:Vinter-OL 1994'] | Vinter-OL 1994 var de 17. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 27. februar 1994 på Lillehammer, etter at byen ble tildelt lekene under Den internasjonale olympiske komités kongress i Seoul 15. september 1988. Dette var andre gang et vinter-OL ble arrangert i Norge, første gang var i Oslo i 1952. Deler av lekene fant i tillegg til Lillehammer også sted på Hamar (der Vikingskipet og Nordlyshallen ble bygd for nettopp dette formålet), i Hafjell i Øyer kommune, i Kvitfjell Alpinanlegg i Ringebu kommune og på Gjøvik (Fjellhallen). Beste nasjon ble Russland med elleve gullmedaljer, mens Norge endte opp med ti gull-, elleve sølv- og fem bronsemedaljer.
Dette OL var det første i historien som hadde direkte resultatformidling via Internett, noe det norske Internettselskapet Oslonett sto for. Dette var også første vinter-OL som ikke ble arrangert samme året som et sommer-OL. Dermed ble OL i 1994 arrangert kun to år etter forrige vinter-OL i Albertville i 1992. Arrangementet ble betydelig dyrere enn anslått i søknaden, ingen vet nøyaktig hvor mye den ble overskredet, men det anslås til omkring 300 prosent. I sin tale under avslutningsseremonien betegnet IOK-president Juan Antonio Samaranch de olympiske leker på Lillehammer som «de beste vinterleker noensinne» (the best Olympic Winter Games ever).
| Vinter-OL 1994 var de 17. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 27. februar 1994 på Lillehammer, etter at byen ble tildelt lekene under Den internasjonale olympiske komités kongress i Seoul 15. september 1988. Dette var andre gang et vinter-OL ble arrangert i Norge, første gang var i Oslo i 1952. Deler av lekene fant i tillegg til Lillehammer også sted på Hamar (der Vikingskipet og Nordlyshallen ble bygd for nettopp dette formålet), i Hafjell i Øyer kommune, i Kvitfjell Alpinanlegg i Ringebu kommune og på Gjøvik (Fjellhallen). Beste nasjon ble Russland med elleve gullmedaljer, mens Norge endte opp med ti gull-, elleve sølv- og fem bronsemedaljer.
Dette OL var det første i historien som hadde direkte resultatformidling via Internett, noe det norske Internettselskapet Oslonett sto for. Dette var også første vinter-OL som ikke ble arrangert samme året som et sommer-OL. Dermed ble OL i 1994 arrangert kun to år etter forrige vinter-OL i Albertville i 1992. Arrangementet ble betydelig dyrere enn anslått i søknaden, ingen vet nøyaktig hvor mye den ble overskredet, men det anslås til omkring 300 prosent. I sin tale under avslutningsseremonien betegnet IOK-president Juan Antonio Samaranch de olympiske leker på Lillehammer som «de beste vinterleker noensinne» (the best Olympic Winter Games ever).
== Valg av vertsby ==
Lillehammer ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 94. sesjon i Seoul i Sør-Korea 15. september 1988.
== Arenaer ==
== Maskoter ==
«Vikingungene» Kristin og Håkon var de offisielle OL-maskotene under vinterlekene. De ble tegnet av illustratørparet Kari og Werner Grossmann. 18 norske gutter og jenter på 11 år ble plukket ut etter en landsdekkende konkurranse med 10 000 deltagere for å representere figurene. Maskotene var til stede ved seremoniene i forbindelse med åpninger, medaljeutdelinger osv. Maskotene i 1994 var spesielle fordi de for første gang i olympisk historie var mer enn bare tøydukker.
De 18 som opptrådte i Kristin- og Håkon-skikkelse var:
== Resultater ==
Aking
Alpint
Bobsleigh
Freestyle
Hurtigløp på skøyter
Ishockey
Kortbaneløp på skøyter
Kunstløp
Skiskyting
Nordiske grener
Kombinert
Langrenn
Skihopping
== Medaljestatistikk ==
Vertsnasjon
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Norges medaljer ==
De norske gullmedaljene kom ved:
Johann Olav Koss – 1 500, 5 000 og 10 000 meter, hurtigløp på skøyter
Espen Bredesen – normalbakke, skihopping
Fred Børre Lundberg – 15 km individuelt, kombinert
Lasse Kjus – alpin kombinasjon, alpint
Stine Lise Hattestad – kulekjøring, freestyle
Thomas Alsgaard – 30 km, langrenn (fri teknikk)
Bjørn Dæhlie – 10 km, langrenn (klassisk), 15 km, langrenn (jaktstart, fri teknikk)Norske sølvmedaljer kom ved:
Kjell Storelid – 5 000 og 10 000 meter, hurtigløp på skøyter
Kjetil André Aamodt – utfor og alpin kombinasjon, alpint
Bjørn Dæhlie – 30 km, langrenn (fri teknikk)
Espen Bredesen – stor bakke, skihopping
4 x5 km stafett, kvinner, langrenn
4 x 10 km stafett, menn, langrenn
Lasse Ottesen – normalbakke, skihopping
Lagkonkurranse, kombinert
Marit Wold – 30 km, langrenn (klassisk)Norske bronsemedaljer kom ved:
Kjetil André Aamodt – Super-G, alpint
Harald Christian Strand Nilsen – alpin kombinasjon, alpint
Sture Sivertsen – 50 km, langrenn (klassisk)
Bjarte Engen Vik – 15 km individuelt, kombinert
Hilde Synnøve Lid – hopp, freestyle
== Media ==
=== Vignett ===
Alle TV-sendingene fra de olympiske lekene på Lillehammer ble innledet med en vignett som ble brukt i flere land. Enkelte land valgte dog å bruke sine egenkomponerte vignetter. Til den offisielle vignetten ble det brukt dansere som opptrådte som ti levende piktogrammer som utførte flere av øvelsene. TV-vignetten spilte på typisk norske naturelementer som snø, nordlys, vinter og vann. Musikken består av mange sjangere og instrumenter som norsk folkemusikk, slåtter, fanfare, samisk joik, lur, rock m.fl. Musikken ble komponert av Geir Bøhren og Bent Åserud.
=== Kommentatorer ===
NRKs kommentatorer under OL-sendingene:
Lars Lystad og Bjarne Li – alpint
Arne Scheie og Jon Herwig Carlsen – hopp og kombinert
Jon Herwig Carlsen og Kjell Kristian Rike – langrenn, skiskyting og kombinert
Ove Eriksen, Geir Karlstad og Gisle Espeland – skøyter
Rita Morvik og Rune Kristiansen - Fristil
Sølve Grotmol - kunstløp
Gunnar Grimstad - aking og bobsleigh
== Kritikk av lekene ==
OL på Lillehammer høstet en del kritikk som følge av den økonomiske sprekken. Lekene fikk i utgangspunktet en statsgaranti på 1,8 milliarder kroner. Dette kom til å øke jevnt frem til mesterskapet startet. Den endelige bevilgningen fra Stortinget ble til slutt 7,3 milliarder kroner. Ingen vet hvor mye overskridelsen ble, men det anslås til å ha vært rundt 300 prosent.Til sammenligning ble Sommer-OL i Los Angeles ti år i forveien avviklet uten bruk av skattebetalernes penger. En del kritikk ble også reist rundt spørsmålet om gjenbruk av oppførte anlegg og arenaer. Ettertiden har vist en variabel grad av etterbruk.
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over personer som har tent den olympiske ild
OL-Grafikk '94
== Litteratur ==
1996: 100 år med olympiske leker, 208 sider (redaksjon: Per Jorsett og Jan Greve), Hjemmets Bokforlag, ISBN 82-590-1681-8, Digitalisert på Nasjonalbiblioteket.
1994: Sportsbokens OL-extra '94 , 168 sider (redaksjon: Alf Axelsen, Arvid Eriksen, og Jan Greve og Jan Hedenstad), Schibsted, ISBN 82-516-1526-7, Digitalisert på Nasjonalbiblioteket.
1994: Det offisielle OL-programmet – De XVII Olympiske vinterleker, Lillehammer 1994, 12.-27. februar, 144 sider (redaktør: Frode Nielsen, fotoredaktør: Erling Kjærnes), Utgiver: Lillehammer olympiske organisasjonskomité, ISBN 8299310504
Olympiske vinterleker Lillehammer 1994. Oslo: Notabene. 1994. ISBN 8290723202. [Tilgang for norske IP-adresser]
På vei til Lillehammer. Oslo: Stenersen. 1989. ISBN 8272011654. [Bind 1 i den Offisielle OL-bokserien Lillehammer 1994. Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
Her er Norge: Lillehammer '94. Oslo: Stenersen. 1992. ISBN 8272011794. [Bind 2 i den Offisielle OL-bokserien Lillehammer 1994. Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
Den Offisielle boken fra de XVII Olympiske vinterleker, Lillehammer 1994. Oslo: Stenersen. 1994. ISBN 8272011859. [Bind 3 i den Offisielle OL-bokserien Lillehammer 1994. Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
Larsen, Gunnar Tore og Strand, Tron (1991). Da OL kom til Norge: en historie om ansvarsoppsmuldring og stilltiende akseptering av en kostnadssprekk på over 7 milliarder kroner. Oslo: Cappelen. ISBN 8202133254. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
Budsjett Lillehammer '94. Lillehammer: LOOC. 1992. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
Søknad om statsgaranti: de XVII olympiske vinterleker, Lillehammer 1994. Lillehammer: Kommunen. 1989. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
Rammeprogram for OL-94. Lillehammer: Lillehammer'94 Organizing Committee Olympic Winter Games. 1989. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
Kulturplan for de XVII olympiske vinterleker på Lillehammer. Lillehammer: LOOC. 1991. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
Birkelund, Hugo (1996). Arrangementsøkonomi i OL-regionen: lokaløkonomiske ringvirkninger av utvalgte arrangementer. Lillehammer: Østlandsforskning. ISBN 8273563340. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
Kjell Skartveit, OL 94 og kostnadsutviklingen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1994
Vignetten som ble brukt - YouTube
Offisielle olympiske rapporter del 1 (143 sider) Arkivert 2. desember 2010 hos Wayback Machine., del 2 (250 sider) Arkivert 2. desember 2010 hos Wayback Machine., del 3 (195 sider) og del 4 (184 sider) på LA84 Foundation.
WWW Meets The 1994 Olympics – Results from The 1994 Winter Olympics at Lillehammer Data som ble kringkastet på internett under Vinter-OL 1994 lagt ut via Oslonett. | Herrenes 500 meter i Kortbaneløp på skøyter under Vinter-OL 2014 fant sted mellom 18. og 21. | 198,083 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_under_Vinter-OL_1994 | 2023-02-04 | Norge under Vinter-OL 1994 | ['Kategori:Nasjoner under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Norge under de olympiske leker', 'Kategori:Sport i Norge i 1994', 'Kategori:Vertsnasjoner under de olympiske leker'] | Norge under Vinter-OL 1994. Åttiåtte sportsutøvere, sekstiåtte menn og tjue kvinner fra Norge, deltok i ti sporter under Vinter-OL 1994 i Lillehammer i Norge. Vertsnasjonen Norge ble nest beste nasjon med ti gull-, elleve sølv- og seks bronsemedaljer. Langrennsløperen Bjørn Dæhlie var Norges flaggbærer under åpningsseremonien.
| Norge under Vinter-OL 1994. Åttiåtte sportsutøvere, sekstiåtte menn og tjue kvinner fra Norge, deltok i ti sporter under Vinter-OL 1994 i Lillehammer i Norge. Vertsnasjonen Norge ble nest beste nasjon med ti gull-, elleve sølv- og seks bronsemedaljer. Langrennsløperen Bjørn Dæhlie var Norges flaggbærer under åpningsseremonien.
== Medaljer ==
== Medaljevinnerne ==
== Aking ==
== Alpine grener ==
=== Menn ===
Kombinasjon
=== Kvinner ===
Kombinasjon
== Freestyle ==
=== Menn ===
=== Kvinner ===
== Skiskyting ==
=== Menn ===
=== Kvinner ===
== Nordiske grener ==
=== Langrenn ===
==== Menn ====
4 x 10 km stafett
==== Kvinner ====
4 x 5 km stafett
=== Kombinert ===
Lag
=== Skihopp ===
Lag
== Kortbaneløp på skøyter ==
== Hurtigløp på skøyter ==
=== Menn ===
=== Kvinner ===
== Ishockey ==
== Eksterne lenker ==
Norges resultater i Vinter-OL 1994 hos olympedia.org | Herrenes 1000 meter i Kortbaneløp på skøyter under Vinter-OL 2014 fant sted mellom 13. og 15. | 198,084 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_under_Vinter-OL_1994 | 2023-02-04 | Norge under Vinter-OL 1994 | ['Kategori:Nasjoner under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Norge under de olympiske leker', 'Kategori:Sport i Norge i 1994', 'Kategori:Vertsnasjoner under de olympiske leker'] | Norge under Vinter-OL 1994. Åttiåtte sportsutøvere, sekstiåtte menn og tjue kvinner fra Norge, deltok i ti sporter under Vinter-OL 1994 i Lillehammer i Norge. Vertsnasjonen Norge ble nest beste nasjon med ti gull-, elleve sølv- og seks bronsemedaljer. Langrennsløperen Bjørn Dæhlie var Norges flaggbærer under åpningsseremonien.
| Norge under Vinter-OL 1994. Åttiåtte sportsutøvere, sekstiåtte menn og tjue kvinner fra Norge, deltok i ti sporter under Vinter-OL 1994 i Lillehammer i Norge. Vertsnasjonen Norge ble nest beste nasjon med ti gull-, elleve sølv- og seks bronsemedaljer. Langrennsløperen Bjørn Dæhlie var Norges flaggbærer under åpningsseremonien.
== Medaljer ==
== Medaljevinnerne ==
== Aking ==
== Alpine grener ==
=== Menn ===
Kombinasjon
=== Kvinner ===
Kombinasjon
== Freestyle ==
=== Menn ===
=== Kvinner ===
== Skiskyting ==
=== Menn ===
=== Kvinner ===
== Nordiske grener ==
=== Langrenn ===
==== Menn ====
4 x 10 km stafett
==== Kvinner ====
4 x 5 km stafett
=== Kombinert ===
Lag
=== Skihopp ===
Lag
== Kortbaneløp på skøyter ==
== Hurtigløp på skøyter ==
=== Menn ===
=== Kvinner ===
== Ishockey ==
== Eksterne lenker ==
Norges resultater i Vinter-OL 1994 hos olympedia.org | Herrenes 5000 meter stafett i Kortbaneløp på skøyter under Vinter-OL 2014 fant sted mellom 13. og 21. | 198,085 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Treinta_y_Tres_lufthavn | 2023-02-04 | Treinta y Tres lufthavn | ['Kategori:33°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyplasser i Uruguay', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Treinta y Tres (departement)'] | Treinta y Tres lufthavn (spansk: Aeropuerto de Treinta y Tres) (IATA: TYT, ICAO: SUTR) er hovedlufthavnen til Treinta y Tres i sørøstlige Uruguay. Den ligger i landsbyen Treinta y Tres.
| Treinta y Tres lufthavn (spansk: Aeropuerto de Treinta y Tres) (IATA: TYT, ICAO: SUTR) er hovedlufthavnen til Treinta y Tres i sørøstlige Uruguay. Den ligger i landsbyen Treinta y Tres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
TYT Arkivert 5. november 2013 hos Wayback Machine. (engelsk) | Treinta y Tres lufthavn (spansk: Aeropuerto de Treinta y Tres) er hovedlufthavnen til Treinta y Tres i sørøstlige Uruguay. Den ligger i landsbyen Treinta y Tres. | 198,086 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_under_Vinter-OL_1994 | 2023-02-04 | Norge under Vinter-OL 1994 | ['Kategori:Nasjoner under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Norge under de olympiske leker', 'Kategori:Sport i Norge i 1994', 'Kategori:Vertsnasjoner under de olympiske leker'] | Norge under Vinter-OL 1994. Åttiåtte sportsutøvere, sekstiåtte menn og tjue kvinner fra Norge, deltok i ti sporter under Vinter-OL 1994 i Lillehammer i Norge. Vertsnasjonen Norge ble nest beste nasjon med ti gull-, elleve sølv- og seks bronsemedaljer. Langrennsløperen Bjørn Dæhlie var Norges flaggbærer under åpningsseremonien.
| Norge under Vinter-OL 1994. Åttiåtte sportsutøvere, sekstiåtte menn og tjue kvinner fra Norge, deltok i ti sporter under Vinter-OL 1994 i Lillehammer i Norge. Vertsnasjonen Norge ble nest beste nasjon med ti gull-, elleve sølv- og seks bronsemedaljer. Langrennsløperen Bjørn Dæhlie var Norges flaggbærer under åpningsseremonien.
== Medaljer ==
== Medaljevinnerne ==
== Aking ==
== Alpine grener ==
=== Menn ===
Kombinasjon
=== Kvinner ===
Kombinasjon
== Freestyle ==
=== Menn ===
=== Kvinner ===
== Skiskyting ==
=== Menn ===
=== Kvinner ===
== Nordiske grener ==
=== Langrenn ===
==== Menn ====
4 x 10 km stafett
==== Kvinner ====
4 x 5 km stafett
=== Kombinert ===
Lag
=== Skihopp ===
Lag
== Kortbaneløp på skøyter ==
== Hurtigløp på skøyter ==
=== Menn ===
=== Kvinner ===
== Ishockey ==
== Eksterne lenker ==
Norges resultater i Vinter-OL 1994 hos olympedia.org | Kvinnenes 1000 meter i Kortbaneløp på skøyter under Vinter-OL 2014 fant sted mellom 18. og 21. | 198,087 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_under_Vinter-OL_1994 | 2023-02-04 | Norge under Vinter-OL 1994 | ['Kategori:Nasjoner under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Norge under de olympiske leker', 'Kategori:Sport i Norge i 1994', 'Kategori:Vertsnasjoner under de olympiske leker'] | Norge under Vinter-OL 1994. Åttiåtte sportsutøvere, sekstiåtte menn og tjue kvinner fra Norge, deltok i ti sporter under Vinter-OL 1994 i Lillehammer i Norge. Vertsnasjonen Norge ble nest beste nasjon med ti gull-, elleve sølv- og seks bronsemedaljer. Langrennsløperen Bjørn Dæhlie var Norges flaggbærer under åpningsseremonien.
| Norge under Vinter-OL 1994. Åttiåtte sportsutøvere, sekstiåtte menn og tjue kvinner fra Norge, deltok i ti sporter under Vinter-OL 1994 i Lillehammer i Norge. Vertsnasjonen Norge ble nest beste nasjon med ti gull-, elleve sølv- og seks bronsemedaljer. Langrennsløperen Bjørn Dæhlie var Norges flaggbærer under åpningsseremonien.
== Medaljer ==
== Medaljevinnerne ==
== Aking ==
== Alpine grener ==
=== Menn ===
Kombinasjon
=== Kvinner ===
Kombinasjon
== Freestyle ==
=== Menn ===
=== Kvinner ===
== Skiskyting ==
=== Menn ===
=== Kvinner ===
== Nordiske grener ==
=== Langrenn ===
==== Menn ====
4 x 10 km stafett
==== Kvinner ====
4 x 5 km stafett
=== Kombinert ===
Lag
=== Skihopp ===
Lag
== Kortbaneløp på skøyter ==
== Hurtigløp på skøyter ==
=== Menn ===
=== Kvinner ===
== Ishockey ==
== Eksterne lenker ==
Norges resultater i Vinter-OL 1994 hos olympedia.org | Kvinnenes 1500 meter i Kortbaneløp på skøyter under Vinter-OL 2014 fant sted den 15. februar 2014 på Iceberg Skating Palace i Sotsji, Russland. | 198,088 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tacuaremb%C3%B3_lufthavn | 2023-02-04 | Tacuarembó lufthavn | ['Kategori:31°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyplasser i Uruguay', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tacuarembó (departement)'] | Tacuarembó lufthavn (spansk: Aeropuerto de Tacuarembó) (IATA: TAW, ICAO: SUTB) er hovedlufthavnen til Tacuarembó i nordlige Uruguay. Den ligger i landsbyen Tacuarembó.
| Tacuarembó lufthavn (spansk: Aeropuerto de Tacuarembó) (IATA: TAW, ICAO: SUTB) er hovedlufthavnen til Tacuarembó i nordlige Uruguay. Den ligger i landsbyen Tacuarembó.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
SUTR Tacuarembó lufthavn (engelsk) | Tacuarembó lufthavn (spansk: Aeropuerto de Tacuarembó) er hovedlufthavnen til Tacuarembó i nordlige Uruguay. Den ligger i landsbyen Tacuarembó. | 198,089 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_under_Vinter-OL_2014 | 2023-02-04 | Norge under Vinter-OL 2014 | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Nasjoner under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Norge under de olympiske leker', 'Kategori:Sport i Norge i 2014'] | Norge deltok i Vinter-OL 2014 i Sotsji i Russland i 12 grener med en tropp på 118 utøvere.De norske deltakerne tok tilsammen 26 medaljer (11 gull, 5 sølv og 10 bronse), som også var det antallet toppidrettssjef Tore Øvrebø hadde satt som mål før OL . I likhet med Vinter-OL i 2010 vant Marit Bjørgen flest medaljer, tre gull og en bronse. Med sine to gullmedaljer passerte Ole Einar Bjørndalen Bjørn Dæhlie på statistikken over mestvinnende deltakere og overtok dermed rollen som tidenes vinterolympier. Norge tok medaljer i slopestyle snøbrett og blandet stafett i skiskyting, øvelser som ikke hadde stått på det olympiske programmet tidligere.
| Norge deltok i Vinter-OL 2014 i Sotsji i Russland i 12 grener med en tropp på 118 utøvere.De norske deltakerne tok tilsammen 26 medaljer (11 gull, 5 sølv og 10 bronse), som også var det antallet toppidrettssjef Tore Øvrebø hadde satt som mål før OL . I likhet med Vinter-OL i 2010 vant Marit Bjørgen flest medaljer, tre gull og en bronse. Med sine to gullmedaljer passerte Ole Einar Bjørndalen Bjørn Dæhlie på statistikken over mestvinnende deltakere og overtok dermed rollen som tidenes vinterolympier. Norge tok medaljer i slopestyle snøbrett og blandet stafett i skiskyting, øvelser som ikke hadde stått på det olympiske programmet tidligere.
== Uttaket ==
Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité hadde seks uttak til OL. I det første uttaket i november ble herrelaget i curling offentliggjort og det ble også opplyst at Norge ville delta med et ishockeylag for herrer, selv om det ikke var klart hvilke spillere som vil utgjøre ishockeytroppen. Ved det første store uttaket den 18. desember 2013, ble navnene på de første individuelle OL-deltagerne offentliggjort med utøvere i skiskyting (fire kvinner og fire menn), alpine grener (tre kvinner og fem menn) og hurtigløp på skøyter (en kvinne, tre menn og to lagtempolag). Det sjette OL-uttaket ble bekreftet den 20. januar med ytterligere 43 deltagere i aking (tre herrer), alpine grener (en kvinne og en mann), freestyle (tre kvinner og åtte menn), skihopping (tre kvinner og fem menn hvorav én som ble navngitt 21. januar), kombinert (fem menn), hurtigløp på skøyter (tre kvinner og to menn), kunstløp (en kvinne) og snøbrett (fire kvinner og fem menn).
== Medaljer ==
== Medaljevinnerne ==
== Utøvere i OL-troppen ==
== Aking ==
== Alpine grener ==
MennKvinner
== Curling ==
Basert på resultater fra verdensmesterskapene i 2012 og 2013 kvalifiserte Norges herrelandslag i curling seg til denne olympiaden. Kvinnelandslaget hadde muligheten til å kvalifisere seg i et olympisk kvalifiseringsarrangement som ble avholdt i Füssen 11. - 15. desember 2013, men tapte for Japan i den avgjørende matchen.
Innledende runder
== Freestyle ==
HalfpipeKulekjøringSkicrossSlopestyle
== Hurtigløp på skøyter ==
KvinnerI sin debut i dette mesterskapet ble Mari Hemmer (30) den eldste norske kvinnelige debutant i hurtigløp på skøyter. Den tidligere eldste debutantalderen var det Annette Bjelkevik som hadde ved sin debut i OL i Torino i 2006.
LagtempoMennNorge var også kvalifisert med en fjerde løper på 1 000 m, men sa fra seg plassen. Dette var også første gang at Norge ikke stilte med deltagere på 10 000m i Vinter-OL selv om de hadde kvalifisert seg med to plasser, men siden de anså at det var større medaljesjanser på lagtempo for herrer valgte de å avstå. Her ble avmeldingen likevel i seneste laget for at andre fikk de plassene på 10 000 m.
Lagtempo
== Ishockey ==
MennNorge kvalifiserte herrelandslaget ved å være blant de øverste ni lagene på IIHFs verdensranking etter Ishockey-VM 2012. Norge spilte de innledende rundene i gruppe B.
Steffen Søberg var en ubenyttet spiller.
Alle tider er lokal tid (UTC+4).
== Kombinert ==
== Kunstløp ==
I den andre kvalifiserende konkurransen etter VM, Nebelhorn Trophy, sikret Anne Line Gjersem Norge en OL-plass i kunstløp for kvinner. Dette var første gang Norge kvalifiserte seg til OL i kunstløp siden 1994. og første deltagelse siden 1964.
Kvinner
== Langrenn ==
Den 18. januar tok Olympiatoppen ut 20 langrennsutøvere til å representere Norge i OL i Sotsji. Tre av disse løperne, Celine Brun-Lie, Finn-Hågen Krogh og Didrik Tønseth var ubenyttede reserver.
=== Distanse ===
Menn
Kvinner
=== Sprint ===
MennKvinner
== Skihopping ==
MennI en ren duell om sisteplass i troppen for herrer under NM i skihopping i stor bakke mellom Daniel-André Tande og Tom Hilde, ble Tande tatt ut til OL. Tande ble ubrukt reserve i Sotsji, men deltok i offisielle treningsomganger.
Kvinner
== Skiskyting ==
Basert på prestasjoner i VM i skiskyting 2012 og 2013 kvalifiserte Norge seks menn og seks kvinner til deltakelse i Sotsji.
MennSkiskytterne Lars Berger og Vetle Sjåstad Christiansen var også med i troppen til Vinter-OL, men forble ubrukte reserver.
Kvinner
Mikslag
== Snøbrett ==
Torstein Horgmo var først tatt ut av Norges olympiske komité, men fikk et brudd i kragebeinet i et fall under trening i OL-bakken mandag 3. februar. Dermed ble det OL-deltagelse på Torgeir Bergrem som var førstereserve i slopestyle på snøbrett.
ParallellSlopestyleSnowboardcross
== Se også ==
Norge under Paralympiske vinterleker 2014
== Fotnoter og referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Norway at the 2014 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norges resultater i Vinter-OL 2014 hos olympedia.org
«Country main page : Norway» (engelsk). Sochi2014.com. 19. mars 2014. Arkivert fra originalen 19. mars 2014. Besøkt 6. januar 2015.
(en) Olympic Team Norway : Team and media guide – Sochi 2014 (General, Team Norway, History, Games) på Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komités nettsider, (på 73 .pdf-sider.), komm: OL-troppen i mediaguiden var ikke endelig ved trykking.
OL og Paralympics i Sotsji 2014 – Olympiatoppens evaluering av forberedelser og gjennomføring på Olympiatoppen.nos nettsider (43 sider i et .pdf-dokument) | Herrenes 500 meter i Hurtigløp på skøyter under Vinter-OL 2014 fant sted på Adler Arena Skating Center den 10. februar 2014. | 198,090 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vichadero_lufthavn | 2023-02-04 | Vichadero lufthavn | ['Kategori:31°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyplasser i Uruguay', 'Kategori:Rivera (departement)', 'Kategori:Sider med kart'] | Vichadero lufthavn (spansk: Aeropuerto de Vichadero) (IATA: VCH, ICAO: SUVO) er hovedlufthavnen til Rivera i nordlige Uruguay. Den ligger i landsbyen Vichadero.
| Vichadero lufthavn (spansk: Aeropuerto de Vichadero) (IATA: VCH, ICAO: SUVO) er hovedlufthavnen til Rivera i nordlige Uruguay. Den ligger i landsbyen Vichadero.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
SUVO Vichadero lufthavn (engelsk) | Uruguay | 198,091 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_under_Vinter-OL_2014 | 2023-02-04 | Norge under Vinter-OL 2014 | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Nasjoner under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Norge under de olympiske leker', 'Kategori:Sport i Norge i 2014'] | Norge deltok i Vinter-OL 2014 i Sotsji i Russland i 12 grener med en tropp på 118 utøvere.De norske deltakerne tok tilsammen 26 medaljer (11 gull, 5 sølv og 10 bronse), som også var det antallet toppidrettssjef Tore Øvrebø hadde satt som mål før OL . I likhet med Vinter-OL i 2010 vant Marit Bjørgen flest medaljer, tre gull og en bronse. Med sine to gullmedaljer passerte Ole Einar Bjørndalen Bjørn Dæhlie på statistikken over mestvinnende deltakere og overtok dermed rollen som tidenes vinterolympier. Norge tok medaljer i slopestyle snøbrett og blandet stafett i skiskyting, øvelser som ikke hadde stått på det olympiske programmet tidligere.
| Norge deltok i Vinter-OL 2014 i Sotsji i Russland i 12 grener med en tropp på 118 utøvere.De norske deltakerne tok tilsammen 26 medaljer (11 gull, 5 sølv og 10 bronse), som også var det antallet toppidrettssjef Tore Øvrebø hadde satt som mål før OL . I likhet med Vinter-OL i 2010 vant Marit Bjørgen flest medaljer, tre gull og en bronse. Med sine to gullmedaljer passerte Ole Einar Bjørndalen Bjørn Dæhlie på statistikken over mestvinnende deltakere og overtok dermed rollen som tidenes vinterolympier. Norge tok medaljer i slopestyle snøbrett og blandet stafett i skiskyting, øvelser som ikke hadde stått på det olympiske programmet tidligere.
== Uttaket ==
Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité hadde seks uttak til OL. I det første uttaket i november ble herrelaget i curling offentliggjort og det ble også opplyst at Norge ville delta med et ishockeylag for herrer, selv om det ikke var klart hvilke spillere som vil utgjøre ishockeytroppen. Ved det første store uttaket den 18. desember 2013, ble navnene på de første individuelle OL-deltagerne offentliggjort med utøvere i skiskyting (fire kvinner og fire menn), alpine grener (tre kvinner og fem menn) og hurtigløp på skøyter (en kvinne, tre menn og to lagtempolag). Det sjette OL-uttaket ble bekreftet den 20. januar med ytterligere 43 deltagere i aking (tre herrer), alpine grener (en kvinne og en mann), freestyle (tre kvinner og åtte menn), skihopping (tre kvinner og fem menn hvorav én som ble navngitt 21. januar), kombinert (fem menn), hurtigløp på skøyter (tre kvinner og to menn), kunstløp (en kvinne) og snøbrett (fire kvinner og fem menn).
== Medaljer ==
== Medaljevinnerne ==
== Utøvere i OL-troppen ==
== Aking ==
== Alpine grener ==
MennKvinner
== Curling ==
Basert på resultater fra verdensmesterskapene i 2012 og 2013 kvalifiserte Norges herrelandslag i curling seg til denne olympiaden. Kvinnelandslaget hadde muligheten til å kvalifisere seg i et olympisk kvalifiseringsarrangement som ble avholdt i Füssen 11. - 15. desember 2013, men tapte for Japan i den avgjørende matchen.
Innledende runder
== Freestyle ==
HalfpipeKulekjøringSkicrossSlopestyle
== Hurtigløp på skøyter ==
KvinnerI sin debut i dette mesterskapet ble Mari Hemmer (30) den eldste norske kvinnelige debutant i hurtigløp på skøyter. Den tidligere eldste debutantalderen var det Annette Bjelkevik som hadde ved sin debut i OL i Torino i 2006.
LagtempoMennNorge var også kvalifisert med en fjerde løper på 1 000 m, men sa fra seg plassen. Dette var også første gang at Norge ikke stilte med deltagere på 10 000m i Vinter-OL selv om de hadde kvalifisert seg med to plasser, men siden de anså at det var større medaljesjanser på lagtempo for herrer valgte de å avstå. Her ble avmeldingen likevel i seneste laget for at andre fikk de plassene på 10 000 m.
Lagtempo
== Ishockey ==
MennNorge kvalifiserte herrelandslaget ved å være blant de øverste ni lagene på IIHFs verdensranking etter Ishockey-VM 2012. Norge spilte de innledende rundene i gruppe B.
Steffen Søberg var en ubenyttet spiller.
Alle tider er lokal tid (UTC+4).
== Kombinert ==
== Kunstløp ==
I den andre kvalifiserende konkurransen etter VM, Nebelhorn Trophy, sikret Anne Line Gjersem Norge en OL-plass i kunstløp for kvinner. Dette var første gang Norge kvalifiserte seg til OL i kunstløp siden 1994. og første deltagelse siden 1964.
Kvinner
== Langrenn ==
Den 18. januar tok Olympiatoppen ut 20 langrennsutøvere til å representere Norge i OL i Sotsji. Tre av disse løperne, Celine Brun-Lie, Finn-Hågen Krogh og Didrik Tønseth var ubenyttede reserver.
=== Distanse ===
Menn
Kvinner
=== Sprint ===
MennKvinner
== Skihopping ==
MennI en ren duell om sisteplass i troppen for herrer under NM i skihopping i stor bakke mellom Daniel-André Tande og Tom Hilde, ble Tande tatt ut til OL. Tande ble ubrukt reserve i Sotsji, men deltok i offisielle treningsomganger.
Kvinner
== Skiskyting ==
Basert på prestasjoner i VM i skiskyting 2012 og 2013 kvalifiserte Norge seks menn og seks kvinner til deltakelse i Sotsji.
MennSkiskytterne Lars Berger og Vetle Sjåstad Christiansen var også med i troppen til Vinter-OL, men forble ubrukte reserver.
Kvinner
Mikslag
== Snøbrett ==
Torstein Horgmo var først tatt ut av Norges olympiske komité, men fikk et brudd i kragebeinet i et fall under trening i OL-bakken mandag 3. februar. Dermed ble det OL-deltagelse på Torgeir Bergrem som var førstereserve i slopestyle på snøbrett.
ParallellSlopestyleSnowboardcross
== Se også ==
Norge under Paralympiske vinterleker 2014
== Fotnoter og referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Norway at the 2014 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norges resultater i Vinter-OL 2014 hos olympedia.org
«Country main page : Norway» (engelsk). Sochi2014.com. 19. mars 2014. Arkivert fra originalen 19. mars 2014. Besøkt 6. januar 2015.
(en) Olympic Team Norway : Team and media guide – Sochi 2014 (General, Team Norway, History, Games) på Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komités nettsider, (på 73 .pdf-sider.), komm: OL-troppen i mediaguiden var ikke endelig ved trykking.
OL og Paralympics i Sotsji 2014 – Olympiatoppens evaluering av forberedelser og gjennomføring på Olympiatoppen.nos nettsider (43 sider i et .pdf-dokument) | | arena = Adler-Arena | 198,092 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rivera_lufthavn | 2023-02-04 | Rivera lufthavn | ['Kategori:30°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyplasser i Uruguay', 'Kategori:Rivera (departement)', 'Kategori:Sider med kart'] | Rivera lufthavn (spansk: Aeropuerto de Rivera Cerro Chapeau Presidente Óscar D. Gestido) (IATA: RVY, ICAO: SURV) er hovedlufthavnen til Rivera i nordlige Uruguay. Den ligger i landsbyen Rivera.
| Rivera lufthavn (spansk: Aeropuerto de Rivera Cerro Chapeau Presidente Óscar D. Gestido) (IATA: RVY, ICAO: SURV) er hovedlufthavnen til Rivera i nordlige Uruguay. Den ligger i landsbyen Rivera.
== Destinasjoner ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
SURV Rivera Cerro Chapeau lufthavn (engelsk) | Rivera lufthavn (spansk: Aeropuerto de Rivera Cerro Chapeau Presidente Óscar D. Gestido) er hovedlufthavnen til Rivera i nordlige Uruguay. | 198,093 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tata_Steel_Chess | 2023-02-04 | Tata Steel Chess | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1938', 'Kategori:Sport i Nederland i 1938', 'Kategori:Tata Steel Chess'] | Tata Steel Chess (tidligere Corus Chess Tournament) er en sjakkturnering som arrangeres årlig i januar, i den lille byen Wijk aan Zee i den nordlige delen av Nederland. Den er årets første store sjakkturnering, og er sammen med Linares-turneringen og Dortmund-turneringen blant de mest prestisjefylte sjakkturneringene som arrangeres årlig.Turneringen ble første gang arrangert i 1938.
| Tata Steel Chess (tidligere Corus Chess Tournament) er en sjakkturnering som arrangeres årlig i januar, i den lille byen Wijk aan Zee i den nordlige delen av Nederland. Den er årets første store sjakkturnering, og er sammen med Linares-turneringen og Dortmund-turneringen blant de mest prestisjefylte sjakkturneringene som arrangeres årlig.Turneringen ble første gang arrangert i 1938.
== Resultater ==
Magnus Carlsen vant C-gruppen i 2004 og kvalifiserte seg dermed til B-gruppen året etter. I 2005 endte han på ellevteplass i B-gruppen, og i 2006 kvalifiserte han seg til A-gruppen ved å komme på delt førsteplass i B-gruppen. Debuten i A-gruppen i 2007 endte med delt sisteplass med ni remiser og fire tap. Året etter ble det delt førsteplass med Levon Aronjan. I 2010 vant han så turneringen alene, og fulgte opp med å gjenta bedriften i 2013, 2015 og 2016. Han sto over turneringen i 2014, like etter at han hadde blitt verdensmester.
== Vinnere ==
Flere seire angitt i parentes, f.eks. andre seier = (2).
=== 1938–1967 ===
=== 1968–1999 ===
=== 2000– ===
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alexander Münninghoff; Lex Jongsma (1998). 60 jaar Hoogovens Schaaktoernooi 1938-1998 (nederlandsk). Alkmaar: New In Chess. ISBN 90-5691-039-6.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Tata Steel chess tournament – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Tata Steel Chess er en sjakkturnering som arrangeres i Nederland i perioden 9. til 25. | 198,094 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Washington_Rodr%C3%ADguez | 2023-02-04 | Washington Rodríguez | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Boksere under Sommer-OL 1964', 'Kategori:Deltakere for Uruguay under Sommer-OL 1964', 'Kategori:Dødsfall 31. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fødsler 6. april', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1964', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Uruguay', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i boksing', 'Kategori:Personer fra Montevideo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Uruguayanske boksere'] | Washington «Cuerito» Rodríguez Medina (født 6. april 1944 i Montevideo, død 31. desember 2014 samme sted) var en uruguayansk bokser.Rodríguez tok OL-bronse i Tokyo i 1964.
| Washington «Cuerito» Rodríguez Medina (født 6. april 1944 i Montevideo, død 31. desember 2014 samme sted) var en uruguayansk bokser.Rodríguez tok OL-bronse i Tokyo i 1964.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Washington Rodríguez Medina – Olympics.com
(en) Washington Rodríguez Medina – Olympic.org
(en) Washington Rodríguez Medina – Olympedia
(en) Washington Rodríguez Medina – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Washington Rodríguez Medina – BoxRec | Washington «Cuerito» Rodríguez Medina (født 6. april 1944 i Montevideo, død 31. | 198,095 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eigil_Lie | 2023-02-04 | Eigil Lie | ['Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1908', 'Kategori:Fødsler 14. juli', 'Kategori:Fødsler i 1880', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i friidrett', 'Kategori:Norske mellomdistanseløpere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Eigil Lie (født 14. juli 1880, død 10. mars 1908) var en norsk friidrettsutøver, som representerte Idrettsforeningen Odd. Han vant flere NM-medaljer i friidrett fra 1900 til 1903.
| Eigil Lie (født 14. juli 1880, død 10. mars 1908) var en norsk friidrettsutøver, som representerte Idrettsforeningen Odd. Han vant flere NM-medaljer i friidrett fra 1900 til 1903.
== Resultater ==
NM i friidrett 1900
Gull på 1500 meter
Sølv på 500 meter
NM i friidrett 1902
Sølv på 1500 meter
NM i friidrett 1903
Sølv på 1500 meter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bjarne Vad Nilsen – NM vinnere menn 1897-2008 | Eigil Lie (født 14. juli 1880Norsk Friidrett - Norge / Norway 1901 – Menn / Men , besøkt 1. | 198,096 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bolaji_Badejo | 2023-02-04 | Bolaji Badejo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1992', 'Kategori:Fødsler 23. august', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nigerianske skuespillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Bolaji Badejo (født 23. august 1953 i Lagos, Nigeria, død 22. desember 1992 i Ebute Metta, Lagos, Nigeria) var en danser, koreograf og skuespiller, kjent for sin rolle som romvesenet i science fiction-filmen Alien – den 8. passasjeren. Han var medlem av Yorubastammen.
Bolaji Badejo var ca 210 cm lang og ble oppdaget i en pub av en castingansvarlig for Alien. Regissøren følte at hans lange, slanke kroppsbygning passet bra til rollen som monsteret.
| Bolaji Badejo (født 23. august 1953 i Lagos, Nigeria, død 22. desember 1992 i Ebute Metta, Lagos, Nigeria) var en danser, koreograf og skuespiller, kjent for sin rolle som romvesenet i science fiction-filmen Alien – den 8. passasjeren. Han var medlem av Yorubastammen.
Bolaji Badejo var ca 210 cm lang og ble oppdaget i en pub av en castingansvarlig for Alien. Regissøren følte at hans lange, slanke kroppsbygning passet bra til rollen som monsteret.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bolaji Badejo på Internet Movie Database
(en) Bolaji Badejo på AllMovie
(en) Bolaji Badejo hos The Movie Database | Bolaji Badejo (født 23. august 1953 i Lagos, Nigeria, død 22. | 198,097 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andreas_Hermes | 2023-02-04 | Andreas Hermes | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:CDU-politikere', 'Kategori:Deltakere i 20. juli-attentatet', 'Kategori:Dødsfall 4. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Fødsler 16. juli', 'Kategori:Fødsler i 1878', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opposisjonelle under det tredje rike', 'Kategori:Personer dømt til døden', 'Kategori:Personer fra Köln', 'Kategori:Personer med bånd til Kreisau-kretsen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske agronomer', 'Kategori:Tyske finansministre', 'Kategori:Tyske forskere', 'Kategori:Tyske landbruksministre', 'Kategori:Tyskere dømt for forbrytelser mot det tyske nazi-regimet', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Andreas Anton Hubert Hermes (født 16. juli 1878 i Köln, død 4. januar 1964 i Berg i Ahrweiler) var en tysk agronom og politiker (Zentrum, CDU). Han var flere ganger tysk minister under Weimarrepublikken. Han motarbeidet nasjonalsosialismen i mellomkrigstiden og i 1944 deltok han i 20. juli-attentatet mot Hitler. Han ble dømt til døden for dette, men Tyskland kapitulerte før dommen ble fullbyrdet.
Hans forsvar for den private eiendomsrett i den sovjetiske okkupasjons-sonen førte til utelukkelse fra de styrende organer i Øst-Tyskland. I desember 1945 reiste han derfor til Vest-Tyskland og arbeidet der for en gjenforening av hele Tyskland. Han revitaliserte den vesttyske landbruksfinansieringen og -forsikringen.
| Andreas Anton Hubert Hermes (født 16. juli 1878 i Köln, død 4. januar 1964 i Berg i Ahrweiler) var en tysk agronom og politiker (Zentrum, CDU). Han var flere ganger tysk minister under Weimarrepublikken. Han motarbeidet nasjonalsosialismen i mellomkrigstiden og i 1944 deltok han i 20. juli-attentatet mot Hitler. Han ble dømt til døden for dette, men Tyskland kapitulerte før dommen ble fullbyrdet.
Hans forsvar for den private eiendomsrett i den sovjetiske okkupasjons-sonen førte til utelukkelse fra de styrende organer i Øst-Tyskland. I desember 1945 reiste han derfor til Vest-Tyskland og arbeidet der for en gjenforening av hele Tyskland. Han revitaliserte den vesttyske landbruksfinansieringen og -forsikringen.
== Liv ==
=== Bakgrunn, Weimarrepublikken, mellomkrigstid ===
Hermes studerte landbruksvitenskap i Poppelsdorf i Bonn, i Jena og Berlin.I 1911 ble han direktør i landbruksavdelingen i det internasjonale landbruksinstituttet i Roma. Ved utbruddet av den første verdenskrigen dro han tilbake til Tyskland, hvor han arbeidet for den stedfortredende generalstab og hadde andre funksjoner knyttet til forsyningstjenesten.Han ble i 1919 avdelingssjef for land- og skogbruk i næringsdepartementet og ble i 1920 sjef for det nyopprettede riksdepartement for ernæring og landbruk, et departement han selv hadde foreslått opprettet. I 1922 ble han finansminister og hadde i en kort periode ansvaret for begge departementer. Hermes satt som finansminister helt til regjeringen Cuno gikk av i 1923.Hermes ble i 1928 valg som president i de sammenslåtte (kristelige) bondelagene og ble i 1930 president for landbrukssamvirket (Raiffeissen). Fra denne perioden stammer også hans kristelige bondeprogram. Hermes forsøkte å trekke landbruket nærmere de katolske organisasjonene og å danne landbruksskoler på et kristelig grunnlag.
=== Den nasjonalsosialistiske periode, andre verdenskrig ===
I mars 1933 nedla han alle verv og trakk seg fra riksdagen i protest mot nasjonalsosialistenes maktovertakelse. Han hadde i 1920 giftet seg med Anna Schaller og fått to døtre og tre sønner med henne. I 1936 reiste Hermes til Columbia uten sin familie for der å bli regjeringens rådgiver. Han vendte i 1939 tilbake til Tyskland for å hente familien, men ble etter krigsutbruddet nektet utreisetillatelse.
Fra 1941 til 1944 var han engasjert i motstandsbevegelsen mot Adolf Hitler, direkte knyttet til Carl Friedrich Goerdeler og den såkalte Kreisau-kretsen. Etter det mislykkede attentatet mot Hitler 20. juli 1944 ble Hermes arrestert og 11. januar 1945 dømt til døden. Hans kone klarte imidlertid å forpurre fullbyrdelsen av dødsstraffen og han ble endelig berget ved Sovjetunionens innmarsj i Berlin i april 1945.
=== Etterkrigstid i øst og vest ===
Den sovjetrussiske kommandant Nikolai Bersarin utnevnte i mai 1945 Hermes til leder av ernæringskontoret. Senere samme år ble han som den eneste borgerlige politiker en av fire stedfortredere for overborgermesteren Arthur Werner. I juni deltok han sammen med Jakob Kaiser (1888-1961), Ferdinand Sauerbruch (1875–1951), Ferdinand Friedensburg (1886-1972) og Walther Schreiber (1884-1958) i grunnleggelsen av CDU Berlin. Målet var å gjøre partiet landsdekkende.Hermes var tilhenger av jordreformen i den sovjetiske okkupasjonssonen, men for privat initiativ og han forsvarte eiendomsretten til bønder og til små- og mellomstore bedrifter den såkalte tyske Mittelstand. Hans synspunkter førte i desember 1945 til at de sovjetrussiske makthaverne tvang ham ut av CDU i Øst-Berlin og Hermes reiste over grensen til Bad Godesberg i Vest-Tyskland.I Vest-Tyskland og CDU deltok Hermes i Godesberg-kretsen som arbeidet for en rask gjenforening av Tyskland, men synspunktene fikk på det tidspunkt ikke gjennomslag i CDU.Andreas Hermes tok i 1949 til 1950 initiativet til å gjenreise samvirkebasert landbrukskreditt og forsikring (Raiffeisen) og han var leder av den europeiske landbruksforeningen (Verband der europäische Landwirtschaft) fra 1954 til 1958.
== Bildegalleri ==
== Referanser == | Andreas Anton Hubert Hermes (født 16. juli 1878 i Köln, død 4. | 198,098 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hagen%C3%B8kleblom | 2023-02-04 | Hagenøkleblom | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gule blomster', 'Kategori:Norges flora', 'Kategori:Nøkleblomfamilien', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Stauder', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Hagenøkleblom (Primula elatior) er en plante i nøkleblomslekten som ble innført til Norge som hageplante, trolig i siste halvdel av 1800-tallet og begynte å spre seg i 1880-åra. Den har i liten grad vært registrert av botanikere før 1960-tallet, slik at den tilsynelatende hadde en eksplosiv økning. Dette kan skyldes at tidas botanikere ikke var ute og samlet så tidlig på året og at de hadde liten interesse for innførte arter. Den produserer mye frø, og kan lett spre seg.
Artsnavnet «elatior» er latin, og betyr høyere .
Plantene som finnes i Norge er av underarten elatior. I Tromsø og Røros har det forekommet en underart P. e. ssp pallasi med gråfiolette blomster. Disse stammer fra en enkelt spredning i Tromsø. Det bør nevnes at andre kilder sier at P. e. ssp pallasi er gulblomstret, mens en annen underart P. e. ssp meyeri (Rupr.) nevnes som blå til lilla. Disse formene har også vært skilt ut som egne arter, f.eks. Primula amoena . Bilder av noen av underatene fins her: Primulaworld
| Hagenøkleblom (Primula elatior) er en plante i nøkleblomslekten som ble innført til Norge som hageplante, trolig i siste halvdel av 1800-tallet og begynte å spre seg i 1880-åra. Den har i liten grad vært registrert av botanikere før 1960-tallet, slik at den tilsynelatende hadde en eksplosiv økning. Dette kan skyldes at tidas botanikere ikke var ute og samlet så tidlig på året og at de hadde liten interesse for innførte arter. Den produserer mye frø, og kan lett spre seg.
Artsnavnet «elatior» er latin, og betyr høyere .
Plantene som finnes i Norge er av underarten elatior. I Tromsø og Røros har det forekommet en underart P. e. ssp pallasi med gråfiolette blomster. Disse stammer fra en enkelt spredning i Tromsø. Det bør nevnes at andre kilder sier at P. e. ssp pallasi er gulblomstret, mens en annen underart P. e. ssp meyeri (Rupr.) nevnes som blå til lilla. Disse formene har også vært skilt ut som egne arter, f.eks. Primula amoena . Bilder av noen av underatene fins her: Primulaworld
== Utseende ==
Blomsten har lange blader som smalner gradvis til et dunhåret og bredt vingekantet skaft. Den har en relativt høy blomsterstand med 3 - 12 blekgule blomster med mørkere svelg. Begeret er gulhvitt med brede grønne nerver. Blomstene er heterostyle. Kapselen er lengre enn begeret når den er moden.
Planten kan lett forveksles med marianøkleblom (Primula veris), men den har ensfarget beger og mørkere gulfarge. Den modne kapselen til marianøkleblom er kortere enn begeret, og bladene smalner brått til bladstilken. Blomstene til hagenøkleblom er som regel større, men det er ikke konsekvent. Heller ikke er høyden et godt skille siden den varierer, men marianøkleblom er som oftest høyest .
Et godt skille er at hagenøkleblom har krøllete hår, mens marianøkleblom har rette hår (ses med lupe)Hagenøkleblom står på Norsk svarteliste for 2012
Den klassifiseres som «Potensiell høy risiko», men det står også at den «visner ned før den får gjort noen eventuell skade».
Hybrider med marianøkleblom og kusymre oppstår av og til, men de er stort sett ikke fertile..
== Bilder ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Johannes Lid & Dagny Tande Lid: Norsk Flora, Det Norske Samlaget, 2005
Artsdatabanken
John Richards: Primula, B. T. Batesford Ltd, 1993
== Eksterne lenker ==
(en) Hagenøkleblom i Encyclopedia of Life
(en) Hagenøkleblom i Global Biodiversity Information Facility
(no) Hagenøkleblom hos Artsdatabanken
(sv) Hagenøkleblom hos Dyntaxa
(en) Hagenøkleblom hos ITIS
(en) Hagenøkleblom hos NCBI
(en) Hagenøkleblom hos The International Plant Names Index
(en) Hagenøkleblom hos Tropicos
(en) Kategori:Primula elatior – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Primula elatior – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Primula elatior – detaljert informasjon på Wikispecies | }} | 198,099 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.