url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Francisco | 2023-02-04 | San Francisco | ['Kategori:122°V', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i California', 'Kategori:Fylker i California', 'Kategori:San Francisco', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart'] | San Francisco (utt. /sæn frənˈsɪskoʊ/), offisielt City and County of San Francisco, er en storby og et fylke i staten California på vestkysten av USA.
San Francisco har et areal på 121 km² og er med det den mest folketette storbyen (mer enn 200 000 innbyggere) i California og den nest mest folketette byen i USA etter New York. San Francisco er den fjerde største byen i California, etter Los Angeles, San Diego og San Jose, og den 14. største byen i USA med sine estimerte 837 442 innbyggere i 2013. Byen ligger i nordenden av San Francisco-halvøya som er med og danner San Francisco-bukta. Byen (og fylket) består også av flere øyer i bukta samt Farallon-øyene som ligger 43 km ut i Stillehavet.
San Francisco, som er spansk for «St. Frans», ble grunnlagt 29. juni 1776 da spanske kolonister etablerte et fort ved Golden Gate og en misjonsstasjon oppkalt etter Frans av Assisi noen kilometer unna. Gullrushet i California i 1849 førte med seg stor befolkningsvekst og gjorde den til datidens største by på USAs vestkyst. På grunn av folkeveksten ble San Francisco gjort om til et konsolidert byfylke i 1856. Etter at tre fjerdedeler av byen ble ødelagt i jordskjelvet og brannen i 1906 ble San Francisco raskt gjenoppbygd og var vert for en verdensutstilling i 1915, bare ni år senere. Under andre verdenskrig var San Francisco utreisehavn for de tjenestemennene som skulle delta i Stillehavskrigen. Etter krigen var det flere faktorer som gjorde at San Francisco ble etablert som sentrum for liberalistisk aktivisme i USA, deriblant hippiekulturen, fredsbevegelsen, Summer of Love og kampen for homofiles rettigheter.
San Francisco er en populær turistdestinasjon, kjent for sine milde somre, tåke, bratte bakker og varierte arkitektur samt landemerker som Golden Gate Bridge, kabelsporvognene, det tidligere fengselet på Alcatraz og Chinatown-distriktet. San Francisco er også hovedkvarter for fem store bankinstitusjoner og flere store selskaper som Gap Inc., Pacific Gas and Electric Company, Yelp, Pinterest, Twitter, Uber, Mozilla og Craigslist.
| San Francisco (utt. /sæn frənˈsɪskoʊ/), offisielt City and County of San Francisco, er en storby og et fylke i staten California på vestkysten av USA.
San Francisco har et areal på 121 km² og er med det den mest folketette storbyen (mer enn 200 000 innbyggere) i California og den nest mest folketette byen i USA etter New York. San Francisco er den fjerde største byen i California, etter Los Angeles, San Diego og San Jose, og den 14. største byen i USA med sine estimerte 837 442 innbyggere i 2013. Byen ligger i nordenden av San Francisco-halvøya som er med og danner San Francisco-bukta. Byen (og fylket) består også av flere øyer i bukta samt Farallon-øyene som ligger 43 km ut i Stillehavet.
San Francisco, som er spansk for «St. Frans», ble grunnlagt 29. juni 1776 da spanske kolonister etablerte et fort ved Golden Gate og en misjonsstasjon oppkalt etter Frans av Assisi noen kilometer unna. Gullrushet i California i 1849 førte med seg stor befolkningsvekst og gjorde den til datidens største by på USAs vestkyst. På grunn av folkeveksten ble San Francisco gjort om til et konsolidert byfylke i 1856. Etter at tre fjerdedeler av byen ble ødelagt i jordskjelvet og brannen i 1906 ble San Francisco raskt gjenoppbygd og var vert for en verdensutstilling i 1915, bare ni år senere. Under andre verdenskrig var San Francisco utreisehavn for de tjenestemennene som skulle delta i Stillehavskrigen. Etter krigen var det flere faktorer som gjorde at San Francisco ble etablert som sentrum for liberalistisk aktivisme i USA, deriblant hippiekulturen, fredsbevegelsen, Summer of Love og kampen for homofiles rettigheter.
San Francisco er en populær turistdestinasjon, kjent for sine milde somre, tåke, bratte bakker og varierte arkitektur samt landemerker som Golden Gate Bridge, kabelsporvognene, det tidligere fengselet på Alcatraz og Chinatown-distriktet. San Francisco er også hovedkvarter for fem store bankinstitusjoner og flere store selskaper som Gap Inc., Pacific Gas and Electric Company, Yelp, Pinterest, Twitter, Uber, Mozilla og Craigslist.
== Historie ==
De tidligste sporene etter mennesker i det som er dagens San Francisco stammer fra 3000 f.Kr. Yelamu-stammen fra ohlone-folket bodde i noen små landsbyer da spanske utforskere under ledelse av Gaspar de Portolà ankom 2. november 1769 – det første dokumenterte besøket fra europeere til San Francisco-bukta. Sju år senere, 28. mars 1776, grunnla spanjolene militærfortet El Presidio Real de San Francisco, etterfulgt av misjonsstasjonen Mission San Francisco de Asís etablert av Junípero Serra som deltaker i ekspedisjonen under ledelse av den spanske utforskeren Juan Bautista de Anza.Etter Mexicos uavhengighetskrig ble området del av Mexico. Under meksikansk styre ble misjonssystemet gradvis avsluttet, og misjonsstasjonens landområder ble privatisert. I 1835 etablerte engelskmannen William A. Richardson det første uavhengige bostedet i San Francisco, i nærheten av en ankringsplass rundt dagens Portsmouth Square. Sammen med Francisco de Haro la han en plan for veinettet til den utvidede bosetninga, og byen – kalt Yerba Buena – begynte å tiltrekke seg amerikanske bosettere. Flaggkommandør John D. Sloat gjorde krav på California for USA 7. juli 1846, under den meksikansk-amerikanske krigen, og kaptein John B. Montgomery kom for å gjøre krav på Yerba Buena to dager senere. Yerba Buena ble omdøpt til San Francisco 30. januar året etter, og Mexico avsto offisielt fra California ved slutten av krigen. Til tross for sin attraktive beliggenhet som havn og marinebase var San Francisco fortsatt en liten bosetning med ugjestmild geografi.Gullrushet i California brakte med seg en flod av skattejegere. Med surdeigsbrød på slep samlet gullgravere seg i San Francisco, og byens befolkning økte fra 1000 i 1848 til 25 000 i desember 1849. Løftet om enorm rikdom var så sterkt at mannskap på innkommende fartøy forlot disse, og la bak seg hundrevis av forlatte skip. California fikk snart delstatsstatus, og det amerikanske militæret bygde Fort Point ved Golden Gate og et fort på Alcatraz for å sikre San Francisco-bukta. Oppdagelser av sølv, især Comstock-åren i 1859, førte til en enda større befolkningsvekst. Med horder av skattejegere som strømmet gjennom byen var lovløshet utbredt, og spesielt området Barbary Coast fikk rykte for å være et område med kriminelle, prostituson og gambling.Gründere ønsket å tjene på rikdommen som kom fra gullrushet. Tidlige vinnere var bankindustrien, med etableringen av Wells Fargo i 1852 og Bank of California i 1864. Utviklingen av Port of San Francisco og tilkoblingen til jernbanenettet med First Transcontinental Railroad i 1869 var med på å gjøre San Francisco til et handelssenter. For å imøtekomme den voksende befolkningens behov og smak åpnet Levi Strauss en konfeksjonsbutikk og Domingo Ghirardelli begynte å produsere sjokolade. Innvandrere gjorde byen flespråklig, og kinesiske jernbanearbeidere grunnla Chinatown. I 1870 utgjorde asiater 8 % av befolkningen. De første kabelsporvognene ble satt i gang i Clay Street i 1873. Byens sjø av viktorianske hus tok form, og byledere lagde planer for en stor park, noe som resulterte i Golden Gate Park. Presidio ble gjort til et av de viktigske militærfortene på den amerikanske vestkysten. I 1890 hadde befolkningstallet nådd 300 000, hvilket gjorde San Francisco til USAs åttende største by på den tiden.
Klokka 05.12 den 18. april 1906 traff et enormt jordskjelv San Francisco og nordlige California. Bygninger kollapset fra skjelvet, og sprukne gassrør antente branner som spredte seg gjennom byen og brant ukontrollert i dagesvis. Siden vannledningene ikke fungerte forsøkte Presidios artillerimannskaper å sprenge hele kvartaler for å opprette branngater. Mer enn tre fjerdedeler av byen ble ødelagt i jordskjelvet og brannen, blant annet nesten hele sentrum. Samtidige nedtegnelser rapporterte at 498 mennesker mistet livet, men moderne estimater anslår at flere tusen mistet livet. Over halvparten av byens befolkning ble hjemløse. Flyktninger satte opp midlertidige teltleirer i Golden Gate Park, Presidio, strender og andre steder. Mange flyttet permanent til East Bay.
Gjenoppbyggingen skjedde raskt og i stor skala. Amadeo Gianninis Bank of Italy, som senere ble til Bank of America, ga lån til mange av dem som hadde mistet levebrødet sitt i jordskjelvet. Jordskjelvet framskyndet utviklingen av de vestlige strøkene som hadde blitt skånet for brannen, inkludert Pacific Heights, hvor mange av byens rike bygde sine nye hjem. City Hall ble gjenbygd i prangende Beaux-Arts-stil, og byen feiret sin «gjenfødsel» under verdensutstillingen i 1915.Det var i denne perioden at noe av San Franciscos viktigste infrastruktur ble bygd. Sivilingeniøren Michael O'Shaughnessy ble ansatt av ordfører James Rolph som sjefsingeniør for byen i september 1912 for å styre utbyggingen av Twin Peaks Reservoir, Stockton Street Tunnel, San Francisco Municipal Railway (Muni), et nytt vannforsyningssystem og et nytt kloakksystem. San Franciscos trikkeruter, hvorav rutene J, K, L, M og N fortsatt finnes i dag, ble fullført av O'Shaughnessy mellom 1915 og 1927. Det var O'Shaughnessy Dam og Hetch Hetchy-prosjektet som ville få størst påvirkning på San Francisco.
I de følgende årene sementerte byen sin posisjon som finanssentrum; i kjølvannet av børskrakket i 1929 var det ingen San Francisco-baserte banker som gikk til grunne. Det var til og med under den store depresjonen at San Francisco utførte to enorme byggeprosjekter: San Francisco–Oakland Bay Bridge og Golden Gate Bridge ble bygd samtidig, og fullført i henholdsvis 1936 og 1937. Det var i denne perioden at Alcatraz, som tidligere var en militærforskansing, ble tatt i bruk som føderalt høysikkerhetsfengsel, med notoriske innsatte som Al Capone og Robert Stroud. San Francisco feiret senere sin gjenfunne storhet ved å være vertskap for enda en verdensutstilling, Golden Gate International Exposition fra 1939 til 1940, som ble holdt på den kunstige øya Treasure Island, som ble lagd for formålet.
Under andre verdenskrig ble Hunters Point Shipyard et viktig knutepunkt, og Fort Mason ble det primære utskipingsstedet for tjenestemenn som skulle delta i Stillehavskrigen. Den store økningen i arbeidsplasser førte med seg mange innflyttere, spesielt afroamerikanere fra Sørstatene. Etter at krigen var over kom mange tjenestemenn tilbake til byen, og sivile som opprinnelig hadde kommet som arbeidskraft bestemte seg for å bli. FN-pakten som opprettet De forente nasjoner ble utformet og signert i San Francisco i 1945, og i 1951 avsluttet San Francisco-traktaten offisielt krigen mot Japan.
Byplanleggingsprosjekter på 50- og 60-tallet medførte ødeleggelse og gjenoppbygging av de vestlige strøkene i stor skala, og byggingen av nye motorveier, men bare noen få av disse ble påbegynt før de ble stoppet av borgerprotester. Innmarsjen til konteinerfrakt gjorde San Franciscos små pirer avleggs, og varetransport ble flyttet til den større Port of Oakland. Byen begynte å miste industrijobber, turisme ble heller den viktigste inntektskilden. Forstedene til byen fikk en stor befolkningsvekst, og San Franciscos befolkningssammensetning gikk gjennom store endringer, der store deler av byens hvite befolkning flyttet til forstedene, og ble erstattet av en økende mengde innvandrere fra Asia og Latin-Amerika. Fra 1950 til 1980 mistet byen 10 % av sin befolkning.
I denne tidsperioden ble San Francisco en magnet for landets motkultur. Beat-generasjonen ga ild til San Francisco-renessansen og samlet seg i North Beach-strøket på 50-tallet. Hippier flokket seg til Haight-Ashbury på 60-tallet og nådde toppen med Summer of Love i 1967. På 1970-tallet ble San Francisco sentrum for homobevegelsen, der The Castro ble et samlingssted for homofile, Harvey Milk ble valgt til bystyret (som første homofile mann til å bli valgt inn til et offentlig verv i USA), og drapene på Harvey Milk og ordfører George Moscone i 1978.
Bank of America fullførte 555 California Street i 1969, og Transamericapyramiden ble fullført i 1972, noe som satte i gang en bølge av «Manhattan-isering» som varte til slutten av 80-tallet, da det ble bygd mange høyblokker i sentrum. På 80-tallet kom det også en drastisk økning i antall hjemløse i byen, et problem som fortsatt eksisterer i dag til tross for mange forsøk på å løse det. Jordskjelvet i Loma Prieta i 1989 førte med seg ødeleggelse av tap av liv i hele Bay Area. I San Francisco var det store skader på bygninger og infrastruktur i Marina District og South of Market, noe som førte til at Embarcadero Freeway og store deler av Central Freeway ble kondemnert, men som igjen førte til at byen kunne revitalisere havneområdet Embarcadero og strøket Hayes Valley.
Under dotcom-boomen seint på 1990-tallet kom det mange nye gründerbedrifter til San Francisco. Et stort antall gründere og informatikere flyttet til byen, etterfulgt av markedsførere, designere og salgspersoner, noe som endret den sosiale oppbygningen til byen, og gjorde at tidligere fattige strøk ble gentrifisert. Økt behov for nye boliger og kontorer førte til en andre runde med bygging av høyblokker, denne gangen primært i South of Market. I 2000 nådde byen en ny befolkningstopp, høyere enn den tidligere rekorden fra 1950. Da bobla brast i 2001 ble mange av disse selskapene lagt ned, og de ansatte mistet jobbene sine. Likevel er høyteknologi og gründerbedrifter fortsatt bærebjelker i San Franciscos økonomi, og sosiale medier-boomen på 2000 og 2010-tallet har ført til fortsatt vekst i industrien. Veksten for nasjonale hypermarkeder og forretningskjeder i byen har med vilje blitt forvansket ved politisk og kommunal konsensus. For å bevare små private bedrifter i byen støtter Small Business Commission en PR-kampanje for å beholde en større andel av pengebruken i den lokale økonomien, og bystyret har brukt byplanleggingen for begrense hvilke strøk de store kjeden kan få etablere seg; dette er tiltak som har fått støtte blant befolkningen.
== Geografi ==
San Francisco ligger på USAs vestkyst på den nordlige delen av San Francisco-halvøya, og inkluderer også store områder i Stillehavet og San Francisco-bukta. Flere øyer er også del av byen, deriblant Alcatraz, Treasure Island, Yerba Buena Island, deler av Alameda, Red Rock Island og Angel Island. Farallon-øyene, som ligger 43 km vest for San Francisco i Stillehavet, er også under byens jurisdiksjon.
San Francisco er kjent for alle sine åser. Det er mer enn 50 åser innenfor bygrensene. Noen strøk er oppkalt etter åsen de ligger på, for eksempel Nob Hill, Potrero Hill og Russian Hill. I nærheten av byens geografiske sentrum ligger en rekke mindre befolkede åser. Twin Peaks, et par åser som utgjør et byens høyeste punkter er et populært utsiktspunkt. San Franciscos høyeste punkt, Mount Davidson, ligger 282 moh. og toppes av et 31 meter høyt kors som ble reist i 1934. Et dominerende kjennemerke i dette området er Sutro Tower, et nesten 300 meter høyt rødt-hvitt TV-tårn.
Den nærliggende San Andreas-forkastningen og Hayward-forkastningen er ansvarlige for jordskjelvaktiviteten i San Francisco, selv om ingen av disse går gjennom selve byen. San Andreas-forkastningen forårsaket jordskjelvene i 1906 og 1989. Mindre jordskjelv forekommer med jevne mellomrom. Faren for et stort jordskjelv spiller en stor rolle i utviklingen av byens infrastruktur; byen har et reservesystem for vannforsyning, og har regelmessig oppdatert byggeforskriftene med krav om at eldre bygninger må tilpasses disse, og har satt en høy standard for konstruksjonen av nye bygninger. Det er imidlertid tusener av mindre bygninger som er sårbare for jordskjelvskade.San Franciscos kystlinje har vokst seg større enn de naturlige grensene. Hele strøk, som Marina District, Mission Bay, Bayview-Hunters Point, samt store deler av Embarcadero, er bygd på kunstig land. Treasure Island er helt og holdent en kunstig øy som ble lagd ved hjelp av materiale fra mudring og fra byggearbeider med Bay Bridge på Yerba Buena Island. Slike landområder bruker å være ustabile ved jordskjelv. Den resulterende likvifaksjonen fører med seg omfattende skade på byggene som står på området, noe som skjedde i Marine District under jordskjelvet i 1989. De fleste av byens naturlige vannveier, som Islais Creek og Mission Creek, er lagt i rør og bygd over, men SFPUC undersøker muligheter for å bringe noen av disse tilbake.
=== Bybildet ===
==== Strøk ====
San Franciscos historiske sentrum ligger i den nordøstlige kvadranten av byen, forankret i Market Street og vannkanten. Det er her Financial District ligger, med Union Square rett i nærheten, som er det fremste shopping- og hotellområdet i byen. Kabelsporvogner tar passasjerer til toppen av Nob Hill, som tidligere var hjem til byens industrimagnater, og ned til vannkanten med turistattraksjoner som Fisherman's Wharf og Pier 39 hvor mange restauranter serverer fersk krabbe fra en fortsatt aktiv fiskeindustri. I denne kvadranten ligger også Russian Hill, et boligområde med den berømte hårnålsgaten Lombard Street; North Beach, byens «lille Italia» og det tidligere samlingsområdet for Beat-generasjonen; og Telegraph Hill, hvor Coit Tower ligger. Mellom Russian Hill og North Beach ligger San Franciscos Chinatown, som er den eldste slike i Nord-Amerika. South of Market, som tidligere var San Franciscos industrikjerne, har blitt endret mye etter at baseballarenaen AT&T Park kom, og et stort antall gründerbedrifter flyttet inn. Nye skyskrapere og boligblokker finnes spredt i hele området. Videre utvikling skjer like sør i Mission Bay, en tidligere jernbaneterminal som nå blant annet huser University of California, San Franciscos andre campus.
Vest for sentrum, over Van Ness Avenue, ligger strøket Western Addition, som ble etablert med en stor befolkning av afroamerikanere etter andre verdenskrig. Western Addition deles som regel inn i mindre strøk, deriblant Hayes Valley, Fillmore District og Japantown, som tidligere var den største slike i Nord-Amerika, men led under interneringen av japansk-amerikanere under andre verdenskrig. Etter jordskjelvet i 1906 var Western Addition for det meste intakt, deriblant de viktorianske husene «Painted Ladies» ved siden av Alamo Square. I sør, nær byens geografiske sentrum, ligger Haight-Ashbury, som knyttes til hippiekulturen på 1960-tallet. Haight er nå hjem til dyre butikker og noen kontroversielle butikkjeder, men det har fortsatt noe av sin bohemske karakter i seg. Nord for Western Addition ligger Pacific Heights, et rikt strøk som har mange av herskapshusene som ble bygd av San Franciscos elite etter jordskjelvet i 1906. Like nord for Pacific Heights ligger Marina District, som er et populært område blant unge forretningsfolk, og som for det meste ble bygd på kunstig land der det tidligere var sjø.
I byens sørøstlige kvadrant ligger Mission District, som ble befolket på 1800-tallet av californioer – spansktalende personer fra den tidligere meksikanske delstaten Alta California før den ble amerikansk – og arbeiderklasseinnvandrere fra Tyskland, Irland, Italia og Skandinavia. På 1910-tallet kom det en bølge av sentralamerikanske innvandrere til Mission District, og på 1950-tallet ble innvandrere fra Mexico den mest synlige folkegruppa der. I senere år har gentrifisering endret befolkningsoppbyggingen i deler av Mission fra latinamerikanere til unge profesjonelle i tjueårene. Noe Valley i sørvest og Bernal Heights i sør er begge populære blant småbarnsfamilier. Øst for Mission District ligger strøket Potrero Hill, et boligstrøk med utsikt over hele San Francisco sentrum. Vest for Mission ligger området Eureka Valley (hvor homostrøket The Castro ligger). Dette var tidligere et arbeiderklassestrøk for det meste befolket av irske og skandinaviske innvandrere, men ble senere Nord-Amerikas første og best kjente «homolandsby», og er nå sentrum for byens homokultur. Nær byens sørlige grense ligger Excelsior District, som er et av de mest etnisk mangfoldige strøkene i San Francisco. Det primært afroamerikanske strøket Bayview-Hunters Point helt sørøst i byen er et av byens fattigste områder, og lider av en høy krimrate.Byggingen av Twin Peaks Tunnel i 1918 koblet sørvestlige områder til sentrum via trikk, noe som framskyndet utviklingen av West Portal, Forest Hill og St. Francis Wood. I vest strekker det store strøket Sunset District seg til Stillehavet i vest og Golden Gate Park i nord, som er et middelklassestrøk med primært asiatiske innbyggere. Den nordvestlige kvadranten av byen inneholder Richmond District rett nord for Golden Gate Park, som også er et middelklassestrøk med mange asiatiske innbyggere, samt mange russiske og ukrainske innvandrere. Disse områdene har fellesbetegnelsen «The Avenues». Disse to distriktene deles ofte opp i to «regioner»: Outer Richmond og Outer Sunset refererer til de vestligste delene av distriktene, mens Inner Richmond og Inner Sunset refererer til de østligste delene.
=== Klima ===
Et sitat som ofte (feilaktig) tilskrives Mark Twain er «The coldest winter I ever spent was a summer in San Francisco» («Den kaldeste vinteren jeg har opplevd var en sommer i San Francisco»). San Franciscos klima er karakteristisk for California-kystens kaldsommers middelhavsklima, som «generelt karakteriseres av fuktige milde vintre og tørre somre». Siden San Francisco er omringet av vann på tre sider er været i byen sterkt påvirket av de kalde strømmene i Stillehavet, som modererer temperatursvingninger og skaper et bemerkelsesverdig mildt klima året rundt med liten temperaturvariasjon med årstidene.
Av større amerikanske byer har San Francisco den kaldeste gjennomsnitts-, maksimums- og minimumstemperaturene i juni, juli og august. På sommeren skaper stigende varmluft i Californias innlandsdaler et lavtrykksområde som trekker vinder fra nordstillehavshøyttrykket gjennom Golden Gate, som igjen fører til den karakteristiske San Francisco-tåka. Tåka er mindre framtredende i de østlige strøkene, og sen sommer/tidlig høst, som er den varmeste tiden på året.
På grunn av byens skarpe topografi og maritim påvirkning har San Francisco mange distinkte mikroklimaer. De høye åsene midt i byen er ansvarlige for en varians på 20 % i årlig nedbør i forskjellige deler av byen. De beskytter også strøkene rett øst for dem mot de tåkete og av og til veldig kalde og vindfulle forholdene som kan oppleves i Sunset District; for de som bor på østsiden av byen er San Francisco mer solfylt, med et gjennomsnitt på 260 klare dager og kun 105 overskyede dager per år.
Temperaturen går bare over 27 °C i gjennomsnitt 21 dager i året. Den tørre perioden fra mai til oktober er mild til varm, og den høyeste normaltemperaturen er i september, på 17,1 °C. Nedbørsperioden fra november til april er noe kaldere, med den kaldeste normaltemperaturen på 10,7 °C i januar. I gjennomsnitt er det 73 regndager i året, og årlig nedbør er 601 mm. Variasjonen i nedbør fra år til år er høy. 2013 var året med minst nedbør (142 mm) siden målingene startet i 1849; nedre rekorder ble knust i store deler av California dette året. Snøfall i byen er veldig sjelden, kun 10 målbare snøfall har forekommet siden 1852, senest i 1976 da opptil 130 mm falt på Twin Peaks.Den høyeste målte temperaturen hos National Weather Services kontor var 39 °C 17. juli 1988 og 14. juni 2000. Den laveste var −3 °C 11. desember 1932.
== Demografi ==
Ifølge folketellinga i USA 2010 hadde San Francisco en befolkning på 805 235. Med en befolkningstetthet på 6 632/km² er San Francisco USAs nest mest folketette storby etter New York.
San Francisco er det tradisjonelle sentrumet i San Francisco Bay Area, og er del av den fem fylker store San Francisco–Oakland–Fremont, CA Metropolitan Statistical Area som har en befolkning på 4,5 millioner mennesker. Den er også del av den 12 fylker store San Jose–San Francisco–Oakland, CA Combined Statistical Area, hvis befolkning er 8,4 millioner, noe som gjør det til den femte største slike regionen i USA per 2013. Bureau of the Census estimerer at San Franciscos befolkning har vokst til 837 442 per juli 2013.
=== Rase og etnisitet ===
I folketellinga 2010 besto San Franciscos befolkning av: 390 387 hvite (48,1 %), 267 915 asiater (33,3 %), 48 870 afroamerikanere (6,1 %), 4 024 indianere (0,5 %), 3 359 stillehavsfolk (0,4 %), 53 021 fra andre raser (6,6 %) og 37 659 med to eller flere raser (4,7 %). Det var 121 744 latinamerikanere fra forskjellige raser (15,1 %).
San Francisco har en «minoritets-majoritetsbefolkning», dvs. at ikke-latinamerikanske hvite utgjør mindre enn halvparten av befolkningen, med 41,9 %, ned fra 92,5 % i 1940. De største latinamerikanske gruppene i byen var de med meksikansk (7,4 %), salvadoransk (2 %), nicaraguansk (0,9 %), guatemalansk (0,8 %) og puertorikansk (0,5 %) avstamning. Den latinamerikanske befolkningen har høyest konsentrasjon i Mission District, Tenderloin og Excelsior District. Andelen afroamerikanere i San Francisco har sunket de siste tiårene, fra 13,4 % av befolkningen i 1970 til 6,1 %. Den nåværende andelen afroamerikanere i San Francisco er på linje med den i California; i motsetning er andelen latinamerikanere mindre enn halvparten enn ellers i delstaten. De fleste av byens afroamerikanske innbyggere bor i strøkene Bayview-Hunters Point og Visitacion Valley sørøst i byen, og i Fillmore District nordøst i byen.I 2010 utgjorde innbyggere med kinesisk avstamning den største etniske minoritetsgruppa i San Francisco med 21,4 % av befolkningen; de andre asiatiske gruppene er filippinere (4,5 %), vietnamesere (1,6 %), japanere (1,3 %), indere (1,2 %), thailendere (0,3 %), burmesere (0,2 %) og kambodsjanere (0,2 %), mens indonesiere, laoter og mongoler utgjorde mindre enn 0,1 % av befolkningen. Befolkningen med kinesisk avstamning er mest konsentrert i Chinatown, Sunset District og Richmond District, mens filippinere er mest konsentrert i Crocker-Amazon (som grenser til det filippinske området i Daly City sør for San Francisco, byen med høyest konsentrasjon av filippinere i Nord-Amerika), samt i South of Market.
Etter å ha vært i nedgang på 1970- og 1980-tallet har byens filippinske befolkning fått en gjenoppblomstring. San Francisco Bay Area er hjem til over 382 950 filippinsk-amerikanere, og er en av de største gruppene av filippinere utenfor Filippinene. Tenderloin er hjem til en stor del av byens vietnamesiske befolkning, selskaper og restauranter, og er kjent som byens «Little Saigon». Koreanere og japanere er mest konsentrert i Western Addition, som er beliggenheten til San Franciscos Japantown. Stillehavsfolk utgjør 0,4 %; over halvparten av disse er av samoansk avstamning. De bor primært i Bayview-Hunters Point og Visitacion Valley, der stillehavsfolk utgjør mer enn tre prosent av befolkningen.California-fødte utgjør en relativt liten del av byens befolkning; kun 37,7 % av innbyggerne er født i California, mens 25,2 % er født i en annen amerikansk delstat. Mer enn en tredel av innbyggerne (35,6 %) er født utenfor USA.
=== Utdannelse, husholdninger og inntekt ===
Av alle amerikanske storbyer har San Francisco nest høyest andel innbyggere med høyere utdanning, kun slått av Seattle. Over 44 % av byens innbyggere har en bachelorgrad eller høyere. USA Today har rapportert at forskeren Rob Pitingolo, som har målt tettheten av personer med høyere utdanning, fant at San Francisco hadde den høyeste tettheten, med 2842 personer per km², eller over 344 000 personer i byens 121 km².I folketellingen i 2010 fant man at 780 971 personer (97 % av befolkningen) bodde i husholdninger, 18 902 (2,3 %) bodde i ikke-institusjonelle gruppehjem og 5 362 (0,7 %) bodde på institusjoner. Det var 345 811 husholdninger, hvorav 63 577 (18,4 %) hadde beboere yngre enn 18 år, 109 347 (31,6 %) var heterofile ektepar som bodde sammen, 28 844 (8,3 %) var en kvinnelig beboer uten ektefelle, og 12 748 (3,7) var en mannlig beboer uten ektefelle. Det var 21 667 (6,3 %) heterofile samboere, og 10 384 (3 %) homofile ekteapar eller samboere. 133 366 husholdninger (38,6 %) besto av enkeltpersoner og 34 234 (9,9 %) hadde beboere eldre enn 65 år som bodde alene. Den gjennomsnittlige husholdningsstørrelsen var 2,26. Det var 151 029 familier (43,7 % av alle husholdninger); den gjennomsnittlige familiestørrelsen var 3,11. Det var 376 942 boenheter, med en gjennomsnittlig tetthet på 627,6 per km², hvorav 123 646 (35,8 %) ble bebodd av eieren og 222 165 (64,2 %) ble bebodd av leietakere. 327 985 personer (40,7 % av befolkningen) bodde i selveide hjem og 452 986 personer (56,3 %) bodde i leide hjem.
Ifølge American Community Survey 2005 hadde San Francisco den høyeste andelen homofile innbyggere blant de 50 største byene i USA, med 15,4 %. San Francisco har også den høyeste andelen husholdninger med samme kjønn av alle amerikanske fylker, og Bay Area har høyere konsentrasjon enn alle andre byregioner.San Francisco ligger på tredjeplass blant amerikanske byer i medianinntekt per husholdning med en verdi på $65 519 per 2007. Medianinntekten for familier var $81 136, og San Francisco lå i 2006 på 8.-plass på verdensbasis når det gjelder antall innbyggere som er dollarmilliardærer. I samsvar med en nasjonal trend flytter mellomklassefamilier ut av byen, og dette bidrar til en økt ulikhet i inntekt, og har gjort at byen har en lavere andel barn (14,5 %) enn noen annen amerikansk storby.Byens fattigdomsrate er 11,8 %, og andelen fattige familier er 7,4 %; begge disse er lavere enn det nasjonale gjennomsnittet. Per januar 2014 var arbeidsledighetsandelen 5,3 %.
=== Hjemløshet ===
Hjemløshet har vært et kronisk og kontroversielt problem i San Francisco siden tidlig på 1970-tallet, da psykisk syke pasienter ble deinstitusjonalisert på grunn av endringer som begynte på 1960-tallet da Medicare og Medicaid ble innført. Antall hjemløse i San Franciscos gater anslås til å være mellom 6 500 og 13 500. Byen antas å ha det høyeste antallet hjemløse per innbygger blant alle større amerikanske byer. Andelen rapportert voldelig kriminalitet og eiendomskriminalitet i 2009 (respektivt 736 og 4 262 hendelser per 100 000 innbyggere) er noe lavere enn for andre amerikanske byer av tilsvarende størrelse.
=== Språk og alder ===
Per 2010 snakket 54,58 % (411 728) av San Franciscos innbyggere eldre enn 5 år engelsk som morsmål, mens 18,6 % (140 302) snakket kinesisk, 11,68 % (88 147) spansk, 3,42 % (25 767) tagalog, 1,86 % (14 017) russisk, 1,45 % (10 929) vietnamesisk, 1,05 % (7 895) fransk, 0,9 % (6 777) japansk, 0,88 % (6 624) koreansk, 0,56 % (4 215) tysk, 0,53 % (3 995) italiensk, og stillehavsspråk ble talt av 0,47 % (3 535) av befolkningen eldre enn 5 år. Totalt 45,42 % (342 693) av San Franciscos befolkning hadde et annet morsmål enn engelsk.Aldersfordelinga i byen var som følger: 107 542 personer (13,4 %) under 18, 77 664 personer (9,6 %) mellom 18 og 24, 301 802 personer (37,5 %) mellom 25 og 44, 208 403 personer (25,9 %) mellom 45 og 64, og 109 842 personer (13,6 %) eldre enn 65. Medianalderen var 38,5 år. Per 100 kvinner var det 102,9 menn. Per 100 kvinner eldre enn 18 var det 102,8 menn.
== Økonomi ==
San Francisco har en mangfoldig tjenesteøkonomi med en stor variasjon av profesjonelle tjenester, deriblant finansielle tjenester, turisme og høyteknologi. I 2012 arbeidet rundt 25 % av arbeidere med profesjonelle forretningstjenester, 16 % arbeidet i det offentlige, 15 % med fritid og reiseliv, 11 % i utdanning og helsetjenester og 9 % i finansielle tjenester. I 2013 var BNP-en til San Francisco–Oakland–Hayward, CA Metropolitan Statistical Area (San Francisco og fire omkringliggende fylker) på 388,3 milliarder.
Arven etter gullrushet i California gjorde San Francisco til det fremste bank- og finanssenteret på vestkysten i det tidlige tjuende århundret. Montgomery Street i Financial District ble kjent som «Vestens Wall Street», og er beliggenheten til Federal Reserve Bank of San Francisco, Wells Fargos hovedkvarter og den nå nedlagte børsen Pacific Exchange. Bank of America ble grunnlagt i San Francisco, og bygde på 1960-tallet skyskraperen 555 Montgomery Street som sitt hovedkvarter. Mange finansinstitusjoner, flernasjonale banker og risikokapitalfirmaer er basert i eller har regionale hovedkvarter i byen. Med over 30 internasjonale finansinstitusjoner, seks Fortune 500-firmaer, og en stor profesjonell støttestruktur – deriblant juridiske selskaper, PR-selskaper, arkitektur- og designselskaper – regnes San Francisco som en «alpha»-verdensby, og ble i september 2014 rangert på 5.-plass i Global Financial Centres Index.
Turisme er en av byens viktigste private sektorer, og står for mer enn én av sju jobber i byen. Byen blir ofte framstilt i musikk, film og populærkultur, noe som har ført til at den og dens severdigheter har blitt verdenskjente. San Francisco er den femte mest besøkte byen av utenlandske turister i USA, og er ifølge Euromonitor International den 43. mest besøkte byen i verden. Mer enn 16,9 millioner turister kom til San Francisco i 2013, og brukte 9,4 milliarder dollar i byen. Med mange hoteller og et konferansesenter i verdensklasse med Moscone Center er San Francisco en populær destinasjon for årlige konferanser og konvensjoner.Siden 1990-tallet har San Franciscos økonomi blitt diversifisert fra primært finans og turisme mot de voksende feltene høyteknologi, bioteknologi og medisinsk forskning. Teknologijobber utgjorde bare 1 % av jobbene i San Francisco i 1990, og vokste til 4 % i 2010 og estimerte 8 % ved slutten av 2013. San Francisco ble et episenter for internettbaserte gründerfirmaer under dotcom-bobla på 1990-tallet og den senere sosiale medier-boomen mot slutten av 2000-tallet. Siden 2010 har San Francisco opplevd en økende andel investeringer fra risikokapitalister i forhold til nærliggende Silicon Valley, med 423 finansieringer med en verdi på 4,58 milliarder dollar i 2013. I 2004 godkjente byen et lønnsskatteunntak for bioteknologifirmaer for å stimulere vekst i nabolaget Mission Bay, hvor en campus og sykehus fra University of California, San Francisco (UCSF) ligger. Mission Bay er hjem til California Institute for Regenerative Medicine, California Institute for Quantitative Biosciences og Gladstone Institutes, samt mer enn 40 andre bioteknologiselskaper i privat sektor.
Den største arbeidsgiveren i San Francisco er byen selv, som er arbeidsgiver for 5,3 % (over 25 000 personer) av byens befolkning, etterfulgt av UCSF med over 22 000 ansatte. På tredjeplass, med 1,8 % (over 8 500 personer), ligger California Pacific Medical Center, som er den største arbeidsgiveren i privat sektor. Små firmaer med færre enn 10 ansatte og enkeltpersonsforetak utgjør 85 % av byens bedrifter, og antallet innbyggere som er ansatt for firmaer med mer enn 1 000 ansatte har blitt halvert siden 1977.I likhet med mange andre amerikanske byer hadde San Francisco en stor produksjonsindustri som ga arbeid til nærmere 60 000 arbeidstakere i 1969, men nesten alle produksjonsfirmaene hadde forlatt byen til fordel for billigere steder innen 1980-tallet. Per 2014 har San Francisco opplevd noe vekst i denne industrien, med mer enn 4 000 jobber fordelt på 500 firmaer, en fordobling siden 2011. Byens største arbeidsgiver innen produksjon er Anchor Brewing Company, mens den største etter omsetning er Timbuk2.
== Idrett ==
Innenfor sport har byen fotballaget San Francisco 49ers og baseballaget San Francisco Giants. Byen hadde tidligere toppklubber innen basketball og ishockey, men disse ble flyttet til henholdsvis Oakland, på den andre siden av San Francisco-bukta, og San José, i sørenden av den samme bukta.
== Bysang ==
I 1969 ble sangen «I Left My Heart in San Francisco» utnevnt til en av byen San Franciscos to offisielle bysanger; den andre er «San Francisco» fra filmen med samme tittel.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) San Francisco – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) San Francisco – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) San Francisco hos Wikivoyage | San Francisco-halvøya (engelsk ) er en halvøy i San Francisco Bay Area som skiller San Francisco-bukta fra Stillehavet. På nordenden av halvøya ligger byfylket San Francisco. | 198,600 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Provisorisk_regjering | 2023-02-04 | Provisorisk regjering | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Provisorisk regjering'] | Provisorisk regjering, også kjent som overgangsregjering, er en kriseregjering eller midlertidig regjering som blir opprettet når det oppstår et politisk tomrom etter at en tidligere regjering har kollapset. Slike politiske tomrom kan oppstå når landet går inn i nasjonale kriser som konstitusjonelle kriser, borgerkrig, statskupp og utenlandsk okkupasjon. Første gang betegnelsen provisorisk regjering ble brukt i et formelt navn på en regjering var Charles-Maurice de Talleyrands regjering i Frankrike i 1814. Det finnes flere eksempler på provisoriske regjeringer som den russiske provisoriske regjering, Kinas provisoriske regjering, Flensburg regjeringen og Frankrikes provisoriske regjering.
| Provisorisk regjering, også kjent som overgangsregjering, er en kriseregjering eller midlertidig regjering som blir opprettet når det oppstår et politisk tomrom etter at en tidligere regjering har kollapset. Slike politiske tomrom kan oppstå når landet går inn i nasjonale kriser som konstitusjonelle kriser, borgerkrig, statskupp og utenlandsk okkupasjon. Første gang betegnelsen provisorisk regjering ble brukt i et formelt navn på en regjering var Charles-Maurice de Talleyrands regjering i Frankrike i 1814. Det finnes flere eksempler på provisoriske regjeringer som den russiske provisoriske regjering, Kinas provisoriske regjering, Flensburg regjeringen og Frankrikes provisoriske regjering.
== Referanser == | Provisorisk regjering, også kjent som overgangsregjering, er en kriseregjering eller midlertidig regjering som blir opprettet når det oppstår et politisk tomrom etter at en tidligere regjering har kollapset.http://www. | 198,601 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Francisco | 2023-02-04 | San Francisco | ['Kategori:122°V', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i California', 'Kategori:Fylker i California', 'Kategori:San Francisco', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart'] | San Francisco (utt. /sæn frənˈsɪskoʊ/), offisielt City and County of San Francisco, er en storby og et fylke i staten California på vestkysten av USA.
San Francisco har et areal på 121 km² og er med det den mest folketette storbyen (mer enn 200 000 innbyggere) i California og den nest mest folketette byen i USA etter New York. San Francisco er den fjerde største byen i California, etter Los Angeles, San Diego og San Jose, og den 14. største byen i USA med sine estimerte 837 442 innbyggere i 2013. Byen ligger i nordenden av San Francisco-halvøya som er med og danner San Francisco-bukta. Byen (og fylket) består også av flere øyer i bukta samt Farallon-øyene som ligger 43 km ut i Stillehavet.
San Francisco, som er spansk for «St. Frans», ble grunnlagt 29. juni 1776 da spanske kolonister etablerte et fort ved Golden Gate og en misjonsstasjon oppkalt etter Frans av Assisi noen kilometer unna. Gullrushet i California i 1849 førte med seg stor befolkningsvekst og gjorde den til datidens største by på USAs vestkyst. På grunn av folkeveksten ble San Francisco gjort om til et konsolidert byfylke i 1856. Etter at tre fjerdedeler av byen ble ødelagt i jordskjelvet og brannen i 1906 ble San Francisco raskt gjenoppbygd og var vert for en verdensutstilling i 1915, bare ni år senere. Under andre verdenskrig var San Francisco utreisehavn for de tjenestemennene som skulle delta i Stillehavskrigen. Etter krigen var det flere faktorer som gjorde at San Francisco ble etablert som sentrum for liberalistisk aktivisme i USA, deriblant hippiekulturen, fredsbevegelsen, Summer of Love og kampen for homofiles rettigheter.
San Francisco er en populær turistdestinasjon, kjent for sine milde somre, tåke, bratte bakker og varierte arkitektur samt landemerker som Golden Gate Bridge, kabelsporvognene, det tidligere fengselet på Alcatraz og Chinatown-distriktet. San Francisco er også hovedkvarter for fem store bankinstitusjoner og flere store selskaper som Gap Inc., Pacific Gas and Electric Company, Yelp, Pinterest, Twitter, Uber, Mozilla og Craigslist.
| San Francisco (utt. /sæn frənˈsɪskoʊ/), offisielt City and County of San Francisco, er en storby og et fylke i staten California på vestkysten av USA.
San Francisco har et areal på 121 km² og er med det den mest folketette storbyen (mer enn 200 000 innbyggere) i California og den nest mest folketette byen i USA etter New York. San Francisco er den fjerde største byen i California, etter Los Angeles, San Diego og San Jose, og den 14. største byen i USA med sine estimerte 837 442 innbyggere i 2013. Byen ligger i nordenden av San Francisco-halvøya som er med og danner San Francisco-bukta. Byen (og fylket) består også av flere øyer i bukta samt Farallon-øyene som ligger 43 km ut i Stillehavet.
San Francisco, som er spansk for «St. Frans», ble grunnlagt 29. juni 1776 da spanske kolonister etablerte et fort ved Golden Gate og en misjonsstasjon oppkalt etter Frans av Assisi noen kilometer unna. Gullrushet i California i 1849 førte med seg stor befolkningsvekst og gjorde den til datidens største by på USAs vestkyst. På grunn av folkeveksten ble San Francisco gjort om til et konsolidert byfylke i 1856. Etter at tre fjerdedeler av byen ble ødelagt i jordskjelvet og brannen i 1906 ble San Francisco raskt gjenoppbygd og var vert for en verdensutstilling i 1915, bare ni år senere. Under andre verdenskrig var San Francisco utreisehavn for de tjenestemennene som skulle delta i Stillehavskrigen. Etter krigen var det flere faktorer som gjorde at San Francisco ble etablert som sentrum for liberalistisk aktivisme i USA, deriblant hippiekulturen, fredsbevegelsen, Summer of Love og kampen for homofiles rettigheter.
San Francisco er en populær turistdestinasjon, kjent for sine milde somre, tåke, bratte bakker og varierte arkitektur samt landemerker som Golden Gate Bridge, kabelsporvognene, det tidligere fengselet på Alcatraz og Chinatown-distriktet. San Francisco er også hovedkvarter for fem store bankinstitusjoner og flere store selskaper som Gap Inc., Pacific Gas and Electric Company, Yelp, Pinterest, Twitter, Uber, Mozilla og Craigslist.
== Historie ==
De tidligste sporene etter mennesker i det som er dagens San Francisco stammer fra 3000 f.Kr. Yelamu-stammen fra ohlone-folket bodde i noen små landsbyer da spanske utforskere under ledelse av Gaspar de Portolà ankom 2. november 1769 – det første dokumenterte besøket fra europeere til San Francisco-bukta. Sju år senere, 28. mars 1776, grunnla spanjolene militærfortet El Presidio Real de San Francisco, etterfulgt av misjonsstasjonen Mission San Francisco de Asís etablert av Junípero Serra som deltaker i ekspedisjonen under ledelse av den spanske utforskeren Juan Bautista de Anza.Etter Mexicos uavhengighetskrig ble området del av Mexico. Under meksikansk styre ble misjonssystemet gradvis avsluttet, og misjonsstasjonens landområder ble privatisert. I 1835 etablerte engelskmannen William A. Richardson det første uavhengige bostedet i San Francisco, i nærheten av en ankringsplass rundt dagens Portsmouth Square. Sammen med Francisco de Haro la han en plan for veinettet til den utvidede bosetninga, og byen – kalt Yerba Buena – begynte å tiltrekke seg amerikanske bosettere. Flaggkommandør John D. Sloat gjorde krav på California for USA 7. juli 1846, under den meksikansk-amerikanske krigen, og kaptein John B. Montgomery kom for å gjøre krav på Yerba Buena to dager senere. Yerba Buena ble omdøpt til San Francisco 30. januar året etter, og Mexico avsto offisielt fra California ved slutten av krigen. Til tross for sin attraktive beliggenhet som havn og marinebase var San Francisco fortsatt en liten bosetning med ugjestmild geografi.Gullrushet i California brakte med seg en flod av skattejegere. Med surdeigsbrød på slep samlet gullgravere seg i San Francisco, og byens befolkning økte fra 1000 i 1848 til 25 000 i desember 1849. Løftet om enorm rikdom var så sterkt at mannskap på innkommende fartøy forlot disse, og la bak seg hundrevis av forlatte skip. California fikk snart delstatsstatus, og det amerikanske militæret bygde Fort Point ved Golden Gate og et fort på Alcatraz for å sikre San Francisco-bukta. Oppdagelser av sølv, især Comstock-åren i 1859, førte til en enda større befolkningsvekst. Med horder av skattejegere som strømmet gjennom byen var lovløshet utbredt, og spesielt området Barbary Coast fikk rykte for å være et område med kriminelle, prostituson og gambling.Gründere ønsket å tjene på rikdommen som kom fra gullrushet. Tidlige vinnere var bankindustrien, med etableringen av Wells Fargo i 1852 og Bank of California i 1864. Utviklingen av Port of San Francisco og tilkoblingen til jernbanenettet med First Transcontinental Railroad i 1869 var med på å gjøre San Francisco til et handelssenter. For å imøtekomme den voksende befolkningens behov og smak åpnet Levi Strauss en konfeksjonsbutikk og Domingo Ghirardelli begynte å produsere sjokolade. Innvandrere gjorde byen flespråklig, og kinesiske jernbanearbeidere grunnla Chinatown. I 1870 utgjorde asiater 8 % av befolkningen. De første kabelsporvognene ble satt i gang i Clay Street i 1873. Byens sjø av viktorianske hus tok form, og byledere lagde planer for en stor park, noe som resulterte i Golden Gate Park. Presidio ble gjort til et av de viktigske militærfortene på den amerikanske vestkysten. I 1890 hadde befolkningstallet nådd 300 000, hvilket gjorde San Francisco til USAs åttende største by på den tiden.
Klokka 05.12 den 18. april 1906 traff et enormt jordskjelv San Francisco og nordlige California. Bygninger kollapset fra skjelvet, og sprukne gassrør antente branner som spredte seg gjennom byen og brant ukontrollert i dagesvis. Siden vannledningene ikke fungerte forsøkte Presidios artillerimannskaper å sprenge hele kvartaler for å opprette branngater. Mer enn tre fjerdedeler av byen ble ødelagt i jordskjelvet og brannen, blant annet nesten hele sentrum. Samtidige nedtegnelser rapporterte at 498 mennesker mistet livet, men moderne estimater anslår at flere tusen mistet livet. Over halvparten av byens befolkning ble hjemløse. Flyktninger satte opp midlertidige teltleirer i Golden Gate Park, Presidio, strender og andre steder. Mange flyttet permanent til East Bay.
Gjenoppbyggingen skjedde raskt og i stor skala. Amadeo Gianninis Bank of Italy, som senere ble til Bank of America, ga lån til mange av dem som hadde mistet levebrødet sitt i jordskjelvet. Jordskjelvet framskyndet utviklingen av de vestlige strøkene som hadde blitt skånet for brannen, inkludert Pacific Heights, hvor mange av byens rike bygde sine nye hjem. City Hall ble gjenbygd i prangende Beaux-Arts-stil, og byen feiret sin «gjenfødsel» under verdensutstillingen i 1915.Det var i denne perioden at noe av San Franciscos viktigste infrastruktur ble bygd. Sivilingeniøren Michael O'Shaughnessy ble ansatt av ordfører James Rolph som sjefsingeniør for byen i september 1912 for å styre utbyggingen av Twin Peaks Reservoir, Stockton Street Tunnel, San Francisco Municipal Railway (Muni), et nytt vannforsyningssystem og et nytt kloakksystem. San Franciscos trikkeruter, hvorav rutene J, K, L, M og N fortsatt finnes i dag, ble fullført av O'Shaughnessy mellom 1915 og 1927. Det var O'Shaughnessy Dam og Hetch Hetchy-prosjektet som ville få størst påvirkning på San Francisco.
I de følgende årene sementerte byen sin posisjon som finanssentrum; i kjølvannet av børskrakket i 1929 var det ingen San Francisco-baserte banker som gikk til grunne. Det var til og med under den store depresjonen at San Francisco utførte to enorme byggeprosjekter: San Francisco–Oakland Bay Bridge og Golden Gate Bridge ble bygd samtidig, og fullført i henholdsvis 1936 og 1937. Det var i denne perioden at Alcatraz, som tidligere var en militærforskansing, ble tatt i bruk som føderalt høysikkerhetsfengsel, med notoriske innsatte som Al Capone og Robert Stroud. San Francisco feiret senere sin gjenfunne storhet ved å være vertskap for enda en verdensutstilling, Golden Gate International Exposition fra 1939 til 1940, som ble holdt på den kunstige øya Treasure Island, som ble lagd for formålet.
Under andre verdenskrig ble Hunters Point Shipyard et viktig knutepunkt, og Fort Mason ble det primære utskipingsstedet for tjenestemenn som skulle delta i Stillehavskrigen. Den store økningen i arbeidsplasser førte med seg mange innflyttere, spesielt afroamerikanere fra Sørstatene. Etter at krigen var over kom mange tjenestemenn tilbake til byen, og sivile som opprinnelig hadde kommet som arbeidskraft bestemte seg for å bli. FN-pakten som opprettet De forente nasjoner ble utformet og signert i San Francisco i 1945, og i 1951 avsluttet San Francisco-traktaten offisielt krigen mot Japan.
Byplanleggingsprosjekter på 50- og 60-tallet medførte ødeleggelse og gjenoppbygging av de vestlige strøkene i stor skala, og byggingen av nye motorveier, men bare noen få av disse ble påbegynt før de ble stoppet av borgerprotester. Innmarsjen til konteinerfrakt gjorde San Franciscos små pirer avleggs, og varetransport ble flyttet til den større Port of Oakland. Byen begynte å miste industrijobber, turisme ble heller den viktigste inntektskilden. Forstedene til byen fikk en stor befolkningsvekst, og San Franciscos befolkningssammensetning gikk gjennom store endringer, der store deler av byens hvite befolkning flyttet til forstedene, og ble erstattet av en økende mengde innvandrere fra Asia og Latin-Amerika. Fra 1950 til 1980 mistet byen 10 % av sin befolkning.
I denne tidsperioden ble San Francisco en magnet for landets motkultur. Beat-generasjonen ga ild til San Francisco-renessansen og samlet seg i North Beach-strøket på 50-tallet. Hippier flokket seg til Haight-Ashbury på 60-tallet og nådde toppen med Summer of Love i 1967. På 1970-tallet ble San Francisco sentrum for homobevegelsen, der The Castro ble et samlingssted for homofile, Harvey Milk ble valgt til bystyret (som første homofile mann til å bli valgt inn til et offentlig verv i USA), og drapene på Harvey Milk og ordfører George Moscone i 1978.
Bank of America fullførte 555 California Street i 1969, og Transamericapyramiden ble fullført i 1972, noe som satte i gang en bølge av «Manhattan-isering» som varte til slutten av 80-tallet, da det ble bygd mange høyblokker i sentrum. På 80-tallet kom det også en drastisk økning i antall hjemløse i byen, et problem som fortsatt eksisterer i dag til tross for mange forsøk på å løse det. Jordskjelvet i Loma Prieta i 1989 førte med seg ødeleggelse av tap av liv i hele Bay Area. I San Francisco var det store skader på bygninger og infrastruktur i Marina District og South of Market, noe som førte til at Embarcadero Freeway og store deler av Central Freeway ble kondemnert, men som igjen førte til at byen kunne revitalisere havneområdet Embarcadero og strøket Hayes Valley.
Under dotcom-boomen seint på 1990-tallet kom det mange nye gründerbedrifter til San Francisco. Et stort antall gründere og informatikere flyttet til byen, etterfulgt av markedsførere, designere og salgspersoner, noe som endret den sosiale oppbygningen til byen, og gjorde at tidligere fattige strøk ble gentrifisert. Økt behov for nye boliger og kontorer førte til en andre runde med bygging av høyblokker, denne gangen primært i South of Market. I 2000 nådde byen en ny befolkningstopp, høyere enn den tidligere rekorden fra 1950. Da bobla brast i 2001 ble mange av disse selskapene lagt ned, og de ansatte mistet jobbene sine. Likevel er høyteknologi og gründerbedrifter fortsatt bærebjelker i San Franciscos økonomi, og sosiale medier-boomen på 2000 og 2010-tallet har ført til fortsatt vekst i industrien. Veksten for nasjonale hypermarkeder og forretningskjeder i byen har med vilje blitt forvansket ved politisk og kommunal konsensus. For å bevare små private bedrifter i byen støtter Small Business Commission en PR-kampanje for å beholde en større andel av pengebruken i den lokale økonomien, og bystyret har brukt byplanleggingen for begrense hvilke strøk de store kjeden kan få etablere seg; dette er tiltak som har fått støtte blant befolkningen.
== Geografi ==
San Francisco ligger på USAs vestkyst på den nordlige delen av San Francisco-halvøya, og inkluderer også store områder i Stillehavet og San Francisco-bukta. Flere øyer er også del av byen, deriblant Alcatraz, Treasure Island, Yerba Buena Island, deler av Alameda, Red Rock Island og Angel Island. Farallon-øyene, som ligger 43 km vest for San Francisco i Stillehavet, er også under byens jurisdiksjon.
San Francisco er kjent for alle sine åser. Det er mer enn 50 åser innenfor bygrensene. Noen strøk er oppkalt etter åsen de ligger på, for eksempel Nob Hill, Potrero Hill og Russian Hill. I nærheten av byens geografiske sentrum ligger en rekke mindre befolkede åser. Twin Peaks, et par åser som utgjør et byens høyeste punkter er et populært utsiktspunkt. San Franciscos høyeste punkt, Mount Davidson, ligger 282 moh. og toppes av et 31 meter høyt kors som ble reist i 1934. Et dominerende kjennemerke i dette området er Sutro Tower, et nesten 300 meter høyt rødt-hvitt TV-tårn.
Den nærliggende San Andreas-forkastningen og Hayward-forkastningen er ansvarlige for jordskjelvaktiviteten i San Francisco, selv om ingen av disse går gjennom selve byen. San Andreas-forkastningen forårsaket jordskjelvene i 1906 og 1989. Mindre jordskjelv forekommer med jevne mellomrom. Faren for et stort jordskjelv spiller en stor rolle i utviklingen av byens infrastruktur; byen har et reservesystem for vannforsyning, og har regelmessig oppdatert byggeforskriftene med krav om at eldre bygninger må tilpasses disse, og har satt en høy standard for konstruksjonen av nye bygninger. Det er imidlertid tusener av mindre bygninger som er sårbare for jordskjelvskade.San Franciscos kystlinje har vokst seg større enn de naturlige grensene. Hele strøk, som Marina District, Mission Bay, Bayview-Hunters Point, samt store deler av Embarcadero, er bygd på kunstig land. Treasure Island er helt og holdent en kunstig øy som ble lagd ved hjelp av materiale fra mudring og fra byggearbeider med Bay Bridge på Yerba Buena Island. Slike landområder bruker å være ustabile ved jordskjelv. Den resulterende likvifaksjonen fører med seg omfattende skade på byggene som står på området, noe som skjedde i Marine District under jordskjelvet i 1989. De fleste av byens naturlige vannveier, som Islais Creek og Mission Creek, er lagt i rør og bygd over, men SFPUC undersøker muligheter for å bringe noen av disse tilbake.
=== Bybildet ===
==== Strøk ====
San Franciscos historiske sentrum ligger i den nordøstlige kvadranten av byen, forankret i Market Street og vannkanten. Det er her Financial District ligger, med Union Square rett i nærheten, som er det fremste shopping- og hotellområdet i byen. Kabelsporvogner tar passasjerer til toppen av Nob Hill, som tidligere var hjem til byens industrimagnater, og ned til vannkanten med turistattraksjoner som Fisherman's Wharf og Pier 39 hvor mange restauranter serverer fersk krabbe fra en fortsatt aktiv fiskeindustri. I denne kvadranten ligger også Russian Hill, et boligområde med den berømte hårnålsgaten Lombard Street; North Beach, byens «lille Italia» og det tidligere samlingsområdet for Beat-generasjonen; og Telegraph Hill, hvor Coit Tower ligger. Mellom Russian Hill og North Beach ligger San Franciscos Chinatown, som er den eldste slike i Nord-Amerika. South of Market, som tidligere var San Franciscos industrikjerne, har blitt endret mye etter at baseballarenaen AT&T Park kom, og et stort antall gründerbedrifter flyttet inn. Nye skyskrapere og boligblokker finnes spredt i hele området. Videre utvikling skjer like sør i Mission Bay, en tidligere jernbaneterminal som nå blant annet huser University of California, San Franciscos andre campus.
Vest for sentrum, over Van Ness Avenue, ligger strøket Western Addition, som ble etablert med en stor befolkning av afroamerikanere etter andre verdenskrig. Western Addition deles som regel inn i mindre strøk, deriblant Hayes Valley, Fillmore District og Japantown, som tidligere var den største slike i Nord-Amerika, men led under interneringen av japansk-amerikanere under andre verdenskrig. Etter jordskjelvet i 1906 var Western Addition for det meste intakt, deriblant de viktorianske husene «Painted Ladies» ved siden av Alamo Square. I sør, nær byens geografiske sentrum, ligger Haight-Ashbury, som knyttes til hippiekulturen på 1960-tallet. Haight er nå hjem til dyre butikker og noen kontroversielle butikkjeder, men det har fortsatt noe av sin bohemske karakter i seg. Nord for Western Addition ligger Pacific Heights, et rikt strøk som har mange av herskapshusene som ble bygd av San Franciscos elite etter jordskjelvet i 1906. Like nord for Pacific Heights ligger Marina District, som er et populært område blant unge forretningsfolk, og som for det meste ble bygd på kunstig land der det tidligere var sjø.
I byens sørøstlige kvadrant ligger Mission District, som ble befolket på 1800-tallet av californioer – spansktalende personer fra den tidligere meksikanske delstaten Alta California før den ble amerikansk – og arbeiderklasseinnvandrere fra Tyskland, Irland, Italia og Skandinavia. På 1910-tallet kom det en bølge av sentralamerikanske innvandrere til Mission District, og på 1950-tallet ble innvandrere fra Mexico den mest synlige folkegruppa der. I senere år har gentrifisering endret befolkningsoppbyggingen i deler av Mission fra latinamerikanere til unge profesjonelle i tjueårene. Noe Valley i sørvest og Bernal Heights i sør er begge populære blant småbarnsfamilier. Øst for Mission District ligger strøket Potrero Hill, et boligstrøk med utsikt over hele San Francisco sentrum. Vest for Mission ligger området Eureka Valley (hvor homostrøket The Castro ligger). Dette var tidligere et arbeiderklassestrøk for det meste befolket av irske og skandinaviske innvandrere, men ble senere Nord-Amerikas første og best kjente «homolandsby», og er nå sentrum for byens homokultur. Nær byens sørlige grense ligger Excelsior District, som er et av de mest etnisk mangfoldige strøkene i San Francisco. Det primært afroamerikanske strøket Bayview-Hunters Point helt sørøst i byen er et av byens fattigste områder, og lider av en høy krimrate.Byggingen av Twin Peaks Tunnel i 1918 koblet sørvestlige områder til sentrum via trikk, noe som framskyndet utviklingen av West Portal, Forest Hill og St. Francis Wood. I vest strekker det store strøket Sunset District seg til Stillehavet i vest og Golden Gate Park i nord, som er et middelklassestrøk med primært asiatiske innbyggere. Den nordvestlige kvadranten av byen inneholder Richmond District rett nord for Golden Gate Park, som også er et middelklassestrøk med mange asiatiske innbyggere, samt mange russiske og ukrainske innvandrere. Disse områdene har fellesbetegnelsen «The Avenues». Disse to distriktene deles ofte opp i to «regioner»: Outer Richmond og Outer Sunset refererer til de vestligste delene av distriktene, mens Inner Richmond og Inner Sunset refererer til de østligste delene.
=== Klima ===
Et sitat som ofte (feilaktig) tilskrives Mark Twain er «The coldest winter I ever spent was a summer in San Francisco» («Den kaldeste vinteren jeg har opplevd var en sommer i San Francisco»). San Franciscos klima er karakteristisk for California-kystens kaldsommers middelhavsklima, som «generelt karakteriseres av fuktige milde vintre og tørre somre». Siden San Francisco er omringet av vann på tre sider er været i byen sterkt påvirket av de kalde strømmene i Stillehavet, som modererer temperatursvingninger og skaper et bemerkelsesverdig mildt klima året rundt med liten temperaturvariasjon med årstidene.
Av større amerikanske byer har San Francisco den kaldeste gjennomsnitts-, maksimums- og minimumstemperaturene i juni, juli og august. På sommeren skaper stigende varmluft i Californias innlandsdaler et lavtrykksområde som trekker vinder fra nordstillehavshøyttrykket gjennom Golden Gate, som igjen fører til den karakteristiske San Francisco-tåka. Tåka er mindre framtredende i de østlige strøkene, og sen sommer/tidlig høst, som er den varmeste tiden på året.
På grunn av byens skarpe topografi og maritim påvirkning har San Francisco mange distinkte mikroklimaer. De høye åsene midt i byen er ansvarlige for en varians på 20 % i årlig nedbør i forskjellige deler av byen. De beskytter også strøkene rett øst for dem mot de tåkete og av og til veldig kalde og vindfulle forholdene som kan oppleves i Sunset District; for de som bor på østsiden av byen er San Francisco mer solfylt, med et gjennomsnitt på 260 klare dager og kun 105 overskyede dager per år.
Temperaturen går bare over 27 °C i gjennomsnitt 21 dager i året. Den tørre perioden fra mai til oktober er mild til varm, og den høyeste normaltemperaturen er i september, på 17,1 °C. Nedbørsperioden fra november til april er noe kaldere, med den kaldeste normaltemperaturen på 10,7 °C i januar. I gjennomsnitt er det 73 regndager i året, og årlig nedbør er 601 mm. Variasjonen i nedbør fra år til år er høy. 2013 var året med minst nedbør (142 mm) siden målingene startet i 1849; nedre rekorder ble knust i store deler av California dette året. Snøfall i byen er veldig sjelden, kun 10 målbare snøfall har forekommet siden 1852, senest i 1976 da opptil 130 mm falt på Twin Peaks.Den høyeste målte temperaturen hos National Weather Services kontor var 39 °C 17. juli 1988 og 14. juni 2000. Den laveste var −3 °C 11. desember 1932.
== Demografi ==
Ifølge folketellinga i USA 2010 hadde San Francisco en befolkning på 805 235. Med en befolkningstetthet på 6 632/km² er San Francisco USAs nest mest folketette storby etter New York.
San Francisco er det tradisjonelle sentrumet i San Francisco Bay Area, og er del av den fem fylker store San Francisco–Oakland–Fremont, CA Metropolitan Statistical Area som har en befolkning på 4,5 millioner mennesker. Den er også del av den 12 fylker store San Jose–San Francisco–Oakland, CA Combined Statistical Area, hvis befolkning er 8,4 millioner, noe som gjør det til den femte største slike regionen i USA per 2013. Bureau of the Census estimerer at San Franciscos befolkning har vokst til 837 442 per juli 2013.
=== Rase og etnisitet ===
I folketellinga 2010 besto San Franciscos befolkning av: 390 387 hvite (48,1 %), 267 915 asiater (33,3 %), 48 870 afroamerikanere (6,1 %), 4 024 indianere (0,5 %), 3 359 stillehavsfolk (0,4 %), 53 021 fra andre raser (6,6 %) og 37 659 med to eller flere raser (4,7 %). Det var 121 744 latinamerikanere fra forskjellige raser (15,1 %).
San Francisco har en «minoritets-majoritetsbefolkning», dvs. at ikke-latinamerikanske hvite utgjør mindre enn halvparten av befolkningen, med 41,9 %, ned fra 92,5 % i 1940. De største latinamerikanske gruppene i byen var de med meksikansk (7,4 %), salvadoransk (2 %), nicaraguansk (0,9 %), guatemalansk (0,8 %) og puertorikansk (0,5 %) avstamning. Den latinamerikanske befolkningen har høyest konsentrasjon i Mission District, Tenderloin og Excelsior District. Andelen afroamerikanere i San Francisco har sunket de siste tiårene, fra 13,4 % av befolkningen i 1970 til 6,1 %. Den nåværende andelen afroamerikanere i San Francisco er på linje med den i California; i motsetning er andelen latinamerikanere mindre enn halvparten enn ellers i delstaten. De fleste av byens afroamerikanske innbyggere bor i strøkene Bayview-Hunters Point og Visitacion Valley sørøst i byen, og i Fillmore District nordøst i byen.I 2010 utgjorde innbyggere med kinesisk avstamning den største etniske minoritetsgruppa i San Francisco med 21,4 % av befolkningen; de andre asiatiske gruppene er filippinere (4,5 %), vietnamesere (1,6 %), japanere (1,3 %), indere (1,2 %), thailendere (0,3 %), burmesere (0,2 %) og kambodsjanere (0,2 %), mens indonesiere, laoter og mongoler utgjorde mindre enn 0,1 % av befolkningen. Befolkningen med kinesisk avstamning er mest konsentrert i Chinatown, Sunset District og Richmond District, mens filippinere er mest konsentrert i Crocker-Amazon (som grenser til det filippinske området i Daly City sør for San Francisco, byen med høyest konsentrasjon av filippinere i Nord-Amerika), samt i South of Market.
Etter å ha vært i nedgang på 1970- og 1980-tallet har byens filippinske befolkning fått en gjenoppblomstring. San Francisco Bay Area er hjem til over 382 950 filippinsk-amerikanere, og er en av de største gruppene av filippinere utenfor Filippinene. Tenderloin er hjem til en stor del av byens vietnamesiske befolkning, selskaper og restauranter, og er kjent som byens «Little Saigon». Koreanere og japanere er mest konsentrert i Western Addition, som er beliggenheten til San Franciscos Japantown. Stillehavsfolk utgjør 0,4 %; over halvparten av disse er av samoansk avstamning. De bor primært i Bayview-Hunters Point og Visitacion Valley, der stillehavsfolk utgjør mer enn tre prosent av befolkningen.California-fødte utgjør en relativt liten del av byens befolkning; kun 37,7 % av innbyggerne er født i California, mens 25,2 % er født i en annen amerikansk delstat. Mer enn en tredel av innbyggerne (35,6 %) er født utenfor USA.
=== Utdannelse, husholdninger og inntekt ===
Av alle amerikanske storbyer har San Francisco nest høyest andel innbyggere med høyere utdanning, kun slått av Seattle. Over 44 % av byens innbyggere har en bachelorgrad eller høyere. USA Today har rapportert at forskeren Rob Pitingolo, som har målt tettheten av personer med høyere utdanning, fant at San Francisco hadde den høyeste tettheten, med 2842 personer per km², eller over 344 000 personer i byens 121 km².I folketellingen i 2010 fant man at 780 971 personer (97 % av befolkningen) bodde i husholdninger, 18 902 (2,3 %) bodde i ikke-institusjonelle gruppehjem og 5 362 (0,7 %) bodde på institusjoner. Det var 345 811 husholdninger, hvorav 63 577 (18,4 %) hadde beboere yngre enn 18 år, 109 347 (31,6 %) var heterofile ektepar som bodde sammen, 28 844 (8,3 %) var en kvinnelig beboer uten ektefelle, og 12 748 (3,7) var en mannlig beboer uten ektefelle. Det var 21 667 (6,3 %) heterofile samboere, og 10 384 (3 %) homofile ekteapar eller samboere. 133 366 husholdninger (38,6 %) besto av enkeltpersoner og 34 234 (9,9 %) hadde beboere eldre enn 65 år som bodde alene. Den gjennomsnittlige husholdningsstørrelsen var 2,26. Det var 151 029 familier (43,7 % av alle husholdninger); den gjennomsnittlige familiestørrelsen var 3,11. Det var 376 942 boenheter, med en gjennomsnittlig tetthet på 627,6 per km², hvorav 123 646 (35,8 %) ble bebodd av eieren og 222 165 (64,2 %) ble bebodd av leietakere. 327 985 personer (40,7 % av befolkningen) bodde i selveide hjem og 452 986 personer (56,3 %) bodde i leide hjem.
Ifølge American Community Survey 2005 hadde San Francisco den høyeste andelen homofile innbyggere blant de 50 største byene i USA, med 15,4 %. San Francisco har også den høyeste andelen husholdninger med samme kjønn av alle amerikanske fylker, og Bay Area har høyere konsentrasjon enn alle andre byregioner.San Francisco ligger på tredjeplass blant amerikanske byer i medianinntekt per husholdning med en verdi på $65 519 per 2007. Medianinntekten for familier var $81 136, og San Francisco lå i 2006 på 8.-plass på verdensbasis når det gjelder antall innbyggere som er dollarmilliardærer. I samsvar med en nasjonal trend flytter mellomklassefamilier ut av byen, og dette bidrar til en økt ulikhet i inntekt, og har gjort at byen har en lavere andel barn (14,5 %) enn noen annen amerikansk storby.Byens fattigdomsrate er 11,8 %, og andelen fattige familier er 7,4 %; begge disse er lavere enn det nasjonale gjennomsnittet. Per januar 2014 var arbeidsledighetsandelen 5,3 %.
=== Hjemløshet ===
Hjemløshet har vært et kronisk og kontroversielt problem i San Francisco siden tidlig på 1970-tallet, da psykisk syke pasienter ble deinstitusjonalisert på grunn av endringer som begynte på 1960-tallet da Medicare og Medicaid ble innført. Antall hjemløse i San Franciscos gater anslås til å være mellom 6 500 og 13 500. Byen antas å ha det høyeste antallet hjemløse per innbygger blant alle større amerikanske byer. Andelen rapportert voldelig kriminalitet og eiendomskriminalitet i 2009 (respektivt 736 og 4 262 hendelser per 100 000 innbyggere) er noe lavere enn for andre amerikanske byer av tilsvarende størrelse.
=== Språk og alder ===
Per 2010 snakket 54,58 % (411 728) av San Franciscos innbyggere eldre enn 5 år engelsk som morsmål, mens 18,6 % (140 302) snakket kinesisk, 11,68 % (88 147) spansk, 3,42 % (25 767) tagalog, 1,86 % (14 017) russisk, 1,45 % (10 929) vietnamesisk, 1,05 % (7 895) fransk, 0,9 % (6 777) japansk, 0,88 % (6 624) koreansk, 0,56 % (4 215) tysk, 0,53 % (3 995) italiensk, og stillehavsspråk ble talt av 0,47 % (3 535) av befolkningen eldre enn 5 år. Totalt 45,42 % (342 693) av San Franciscos befolkning hadde et annet morsmål enn engelsk.Aldersfordelinga i byen var som følger: 107 542 personer (13,4 %) under 18, 77 664 personer (9,6 %) mellom 18 og 24, 301 802 personer (37,5 %) mellom 25 og 44, 208 403 personer (25,9 %) mellom 45 og 64, og 109 842 personer (13,6 %) eldre enn 65. Medianalderen var 38,5 år. Per 100 kvinner var det 102,9 menn. Per 100 kvinner eldre enn 18 var det 102,8 menn.
== Økonomi ==
San Francisco har en mangfoldig tjenesteøkonomi med en stor variasjon av profesjonelle tjenester, deriblant finansielle tjenester, turisme og høyteknologi. I 2012 arbeidet rundt 25 % av arbeidere med profesjonelle forretningstjenester, 16 % arbeidet i det offentlige, 15 % med fritid og reiseliv, 11 % i utdanning og helsetjenester og 9 % i finansielle tjenester. I 2013 var BNP-en til San Francisco–Oakland–Hayward, CA Metropolitan Statistical Area (San Francisco og fire omkringliggende fylker) på 388,3 milliarder.
Arven etter gullrushet i California gjorde San Francisco til det fremste bank- og finanssenteret på vestkysten i det tidlige tjuende århundret. Montgomery Street i Financial District ble kjent som «Vestens Wall Street», og er beliggenheten til Federal Reserve Bank of San Francisco, Wells Fargos hovedkvarter og den nå nedlagte børsen Pacific Exchange. Bank of America ble grunnlagt i San Francisco, og bygde på 1960-tallet skyskraperen 555 Montgomery Street som sitt hovedkvarter. Mange finansinstitusjoner, flernasjonale banker og risikokapitalfirmaer er basert i eller har regionale hovedkvarter i byen. Med over 30 internasjonale finansinstitusjoner, seks Fortune 500-firmaer, og en stor profesjonell støttestruktur – deriblant juridiske selskaper, PR-selskaper, arkitektur- og designselskaper – regnes San Francisco som en «alpha»-verdensby, og ble i september 2014 rangert på 5.-plass i Global Financial Centres Index.
Turisme er en av byens viktigste private sektorer, og står for mer enn én av sju jobber i byen. Byen blir ofte framstilt i musikk, film og populærkultur, noe som har ført til at den og dens severdigheter har blitt verdenskjente. San Francisco er den femte mest besøkte byen av utenlandske turister i USA, og er ifølge Euromonitor International den 43. mest besøkte byen i verden. Mer enn 16,9 millioner turister kom til San Francisco i 2013, og brukte 9,4 milliarder dollar i byen. Med mange hoteller og et konferansesenter i verdensklasse med Moscone Center er San Francisco en populær destinasjon for årlige konferanser og konvensjoner.Siden 1990-tallet har San Franciscos økonomi blitt diversifisert fra primært finans og turisme mot de voksende feltene høyteknologi, bioteknologi og medisinsk forskning. Teknologijobber utgjorde bare 1 % av jobbene i San Francisco i 1990, og vokste til 4 % i 2010 og estimerte 8 % ved slutten av 2013. San Francisco ble et episenter for internettbaserte gründerfirmaer under dotcom-bobla på 1990-tallet og den senere sosiale medier-boomen mot slutten av 2000-tallet. Siden 2010 har San Francisco opplevd en økende andel investeringer fra risikokapitalister i forhold til nærliggende Silicon Valley, med 423 finansieringer med en verdi på 4,58 milliarder dollar i 2013. I 2004 godkjente byen et lønnsskatteunntak for bioteknologifirmaer for å stimulere vekst i nabolaget Mission Bay, hvor en campus og sykehus fra University of California, San Francisco (UCSF) ligger. Mission Bay er hjem til California Institute for Regenerative Medicine, California Institute for Quantitative Biosciences og Gladstone Institutes, samt mer enn 40 andre bioteknologiselskaper i privat sektor.
Den største arbeidsgiveren i San Francisco er byen selv, som er arbeidsgiver for 5,3 % (over 25 000 personer) av byens befolkning, etterfulgt av UCSF med over 22 000 ansatte. På tredjeplass, med 1,8 % (over 8 500 personer), ligger California Pacific Medical Center, som er den største arbeidsgiveren i privat sektor. Små firmaer med færre enn 10 ansatte og enkeltpersonsforetak utgjør 85 % av byens bedrifter, og antallet innbyggere som er ansatt for firmaer med mer enn 1 000 ansatte har blitt halvert siden 1977.I likhet med mange andre amerikanske byer hadde San Francisco en stor produksjonsindustri som ga arbeid til nærmere 60 000 arbeidstakere i 1969, men nesten alle produksjonsfirmaene hadde forlatt byen til fordel for billigere steder innen 1980-tallet. Per 2014 har San Francisco opplevd noe vekst i denne industrien, med mer enn 4 000 jobber fordelt på 500 firmaer, en fordobling siden 2011. Byens største arbeidsgiver innen produksjon er Anchor Brewing Company, mens den største etter omsetning er Timbuk2.
== Idrett ==
Innenfor sport har byen fotballaget San Francisco 49ers og baseballaget San Francisco Giants. Byen hadde tidligere toppklubber innen basketball og ishockey, men disse ble flyttet til henholdsvis Oakland, på den andre siden av San Francisco-bukta, og San José, i sørenden av den samme bukta.
== Bysang ==
I 1969 ble sangen «I Left My Heart in San Francisco» utnevnt til en av byen San Franciscos to offisielle bysanger; den andre er «San Francisco» fra filmen med samme tittel.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) San Francisco – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) San Francisco – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) San Francisco hos Wikivoyage | San Francisco-bukta (engelsk: ) er et estuar som trekker vann fra rundt førti prosent av California. Vann fra elvene Sacramento og San Joaquin, samt fra Sierra Nevada-fjellene går gjennom bukta på vei mot Stillehavet. | 198,602 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Farallon-%C3%B8yene | 2023-02-04 | Farallon-øyene | ['Kategori:123°V', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:San Franciscos geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i California', 'Kategori:Øyer i Stillehavet'] | Farallon-øyene (engelsk Farallon Islands, fra spansk farallón «søyle» eller «sjøklippe») er en gruppe øyer og sjøstaurer i Farallonesgolfen utenfor kysten av San Francisco i California. De ligger 48 km vest for Golden Gate og 20 km sør for Point Reyes, og er synlige fra fastlandet på klarværsdager. Øyene er administrativt del av byfylket San Francisco. Den eneste bebodde delen av Farallon-øyene er på Southeast Farallon Island, hvor forskere fra Point Blue Conservation Science og U.S. Fish and Wildlife Service holder til.Øyene utgjør viltreservatet Farallon National Wildlife Refuge, og er derfor stengt for offentlig tilgang.
| Farallon-øyene (engelsk Farallon Islands, fra spansk farallón «søyle» eller «sjøklippe») er en gruppe øyer og sjøstaurer i Farallonesgolfen utenfor kysten av San Francisco i California. De ligger 48 km vest for Golden Gate og 20 km sør for Point Reyes, og er synlige fra fastlandet på klarværsdager. Øyene er administrativt del av byfylket San Francisco. Den eneste bebodde delen av Farallon-øyene er på Southeast Farallon Island, hvor forskere fra Point Blue Conservation Science og U.S. Fish and Wildlife Service holder til.Øyene utgjør viltreservatet Farallon National Wildlife Refuge, og er derfor stengt for offentlig tilgang.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Farallon National Wildlife Refuge | | plassering = Stillehavet | 198,603 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eksilregjering | 2023-02-04 | Eksilregjering | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Myndigheter'] | En eksilregjering er en politisk gruppering som hevder å være et lands legitime regjering, men er ute av stand til å bruke den utøvende makt og i stedet holder til i eksil i et annet land. En eksilregjering planlegger vanligvis at den en dag skal returnere til sitt hjemland og gjenvinne makten. En eksilregjering er forskjellig fra en reststat (landområdet kraftig redusert) ved at en reststat fortsatt kontrollerer noe av det tidligere landområdet, mens en eksilregjering har mistet hele sitt territorium. For eksempel var nesten hele Belgia okkupert av Tyskland under første verdenskrig, men Belgia og dets alliert klarte å holde fast på en liten bit vest i landet, dermed var Belgia teknisk sett en reststat og hadde ikke en eksilregjering.
Eksilregjeringer forekommer ofte i krigstider, eller som følge av ettervirkningene av en borgerkrig, revolusjon, eller statskupp. Under den tyske ekspansjonen i løpet av andre verdenskrig søkte flere europeiske regjeringer tilflukt i Storbritannia, og ble dermed eksilregjeringer. Effektiviteten til en eksilregjering er avhengig av støtten den kan få fra sin egen befolkning eller fra regjeringene i andre land.
| En eksilregjering er en politisk gruppering som hevder å være et lands legitime regjering, men er ute av stand til å bruke den utøvende makt og i stedet holder til i eksil i et annet land. En eksilregjering planlegger vanligvis at den en dag skal returnere til sitt hjemland og gjenvinne makten. En eksilregjering er forskjellig fra en reststat (landområdet kraftig redusert) ved at en reststat fortsatt kontrollerer noe av det tidligere landområdet, mens en eksilregjering har mistet hele sitt territorium. For eksempel var nesten hele Belgia okkupert av Tyskland under første verdenskrig, men Belgia og dets alliert klarte å holde fast på en liten bit vest i landet, dermed var Belgia teknisk sett en reststat og hadde ikke en eksilregjering.
Eksilregjeringer forekommer ofte i krigstider, eller som følge av ettervirkningene av en borgerkrig, revolusjon, eller statskupp. Under den tyske ekspansjonen i løpet av andre verdenskrig søkte flere europeiske regjeringer tilflukt i Storbritannia, og ble dermed eksilregjeringer. Effektiviteten til en eksilregjering er avhengig av støtten den kan få fra sin egen befolkning eller fra regjeringene i andre land.
== Referanser == | En eksilregjering er en politisk gruppering som hevder å være et lands legitime regjering, men er ute av stand til å bruke den utøvende makt og i stedet holder til i eksil i et annet land. En eksilregjering planlegger vanligvis at den en dag skal returnere til sitt hjemland og gjenvinne makten. | 198,604 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_stortingsrepresentanter_for_Fredrikshald | 2023-02-04 | Liste over stortingsrepresentanter for Fredrikshald | ['Kategori:Lister over stortingsrepresentanter', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Fredrikshald'] | Liste over stortingsrepresentanter for Fredrikshald omfatter alle som representerte byen Halden på Stortinget fra det første overordentlige Storting i 1814 til og med 1921. Listen omfatter alle faste representanter og alle som møtte som suppleanter for regjeringsmedlemmer eller andre stortingsrepresentanter.
Fra det første overordentlige Stortinget i 1814 utgjorde kjøpstedene egne bykretser, til forskjell fra landkretsene (fylkene), ved stortingsvalg. Fredrikshald hadde hatt kjøpstadsrettigheter siden 1665 og byen hadde én representant til det første overordentlige Storting i 1814. Til det første ordentlige storting i 1816 hadde Fredrikshald og Fredrikstad felles utsending, men fra neste periode hadde kjøpstedene hver sin.
Ved stortingsvalget i 1921 ble kretsen slått sammen med Fredrikstad, Sarpsborg, Moss og Drøbak til en felles krets for kjøpstedene i Østfold og Akershus fylker.Ved stortingsvalget i 1953 ble ordningen med bykretser avskaffet og Halden gikk inn i Østfold fylke.
| Liste over stortingsrepresentanter for Fredrikshald omfatter alle som representerte byen Halden på Stortinget fra det første overordentlige Storting i 1814 til og med 1921. Listen omfatter alle faste representanter og alle som møtte som suppleanter for regjeringsmedlemmer eller andre stortingsrepresentanter.
Fra det første overordentlige Stortinget i 1814 utgjorde kjøpstedene egne bykretser, til forskjell fra landkretsene (fylkene), ved stortingsvalg. Fredrikshald hadde hatt kjøpstadsrettigheter siden 1665 og byen hadde én representant til det første overordentlige Storting i 1814. Til det første ordentlige storting i 1816 hadde Fredrikshald og Fredrikstad felles utsending, men fra neste periode hadde kjøpstedene hver sin.
Ved stortingsvalget i 1921 ble kretsen slått sammen med Fredrikstad, Sarpsborg, Moss og Drøbak til en felles krets for kjøpstedene i Østfold og Akershus fylker.Ved stortingsvalget i 1953 ble ordningen med bykretser avskaffet og Halden gikk inn i Østfold fylke.
== 1814–1882 ==
== 1883–1921 ==
Parlamentarismen ble innført i Norge, og representantene fikk partitilhørighet.
== Se også ==
Liste over stortingsrepresentanter for Moss og Drøbak
== Referanser ==
== Litteratur ==
Haffner, Vilhelm (1864-1959) (1949). Stortinget og statsrådet: med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814-1914. Oslo: [Aschehoug].
Lindstøl, Tallak (1857-1925) (1914). Stortinget og statsraadet: 1814-1914 D. 1 : De enkelte storting og statsraader 1814-1885. Kristiania: Steen'ske bogtrykkeri.
Lindstøl, Tallak (1857-1925) (1915). Stortinget og statsraadet: 1814-1914 D. 2 : De enkelte storting og statsraader 1886-1914. Kristiania: Steen'ske bogtrykkeri. | Liste over stortingsrepresentanter for Fredrikshald omfatter alle som representerte byen Halden på Stortinget fra det første overordentlige Storting i 1814 til og med 1921. Listen omfatter alle faste representanter og alle som møtte som suppleanter for regjeringsmedlemmer eller andre stortingsrepresentanter. | 198,605 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thorvald_Stoltenberg | 2023-02-04 | Thorvald Stoltenberg | ['Kategori:Ap-statsråder', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 13. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Fødsler 8. juli', 'Kategori:Fødsler i 1931', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Willy Brandt-prisen', 'Kategori:Norges ambassadører til Danmark', 'Kategori:Norske forsvarsministre', 'Kategori:Norske jurister', 'Kategori:Norske organisasjonsledere', 'Kategori:Norske statsråder etter 1945', 'Kategori:Norske utenriksministre', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer tilknyttet FN', 'Kategori:Personer tilknyttet Norges Røde Kors', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Brundtland I', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Brundtland II', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Brundtland III', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Nordli', 'Kategori:Statssekretærer fra Ap'] | Thorvald Stoltenberg (født 8. juli 1931 i Oslo, død 13. juli 2018 samme sted) var en norsk diplomat, jurist, organisasjonsarbeider og politiker for Arbeiderpartiet (Ap). Han var utenriksminister i to perioder og forsvarsminister i én periode. Etter den politiske karrieren var han blant annet president i Norges Røde Kors.
| Thorvald Stoltenberg (født 8. juli 1931 i Oslo, død 13. juli 2018 samme sted) var en norsk diplomat, jurist, organisasjonsarbeider og politiker for Arbeiderpartiet (Ap). Han var utenriksminister i to perioder og forsvarsminister i én periode. Etter den politiske karrieren var han blant annet president i Norges Røde Kors.
== Biografi ==
Stoltenberg var russepresident i Oslo i 1950 og formann i Norsk Studentunion i 1958.
Stoltenberg tok utdanning i Østerrike, Sveits, USA og Finland og tok juristeksamen i 1957. Han begynte i Utenriksdepartementet i 1958. Stoltenberg tjenestegjorde som visekonsul i San Francisco fra 1959 til 1961 og som ambassadesekretær i Beograd fra 1961 til 1964. Han arbeidet i utenriksministerens sekretariat fra 1965 til 1970 og var ambassaderåd i Lagos i 1970. Han var internasjonal sekretær i LO fra 1970 til 1973 og fra 1981 til 1983.
Han var statssekretær i flere Ap-regjeringer på 1970-tallet. Stoltenberg var forsvarsminister fra 1979 til 1981 og utenriksminister fra 1987 til 1989 og fra 1990 til 1993. Som utenriksminister tok Stoltenberg i 1992 initiativ til Barentssamarbeidet.I 1990 var han kortvarig FNs høykommissær for flyktninger. Han var FNs fredsmegler på Balkan fra 1993 til 1996. Han var Norges ambassadør til Danmark fra 1996 til 1999, og han satt som president i Norges Røde Kors fra 1999 til 3. oktober 2008. Han er den eneste som har sittet i tre perioder.
Thorvald Stoltenberg ledet i 2008-2009 arbeidet med en rapport om styrking av det nordiske samarbeidet om utenriks- og sikkerhetspolitikk, på oppdrag fra de nordiske utenriksministrene. Stoltenberg-rapporten ble lagt frem i Oslo 9. februar 2009, og presenterte tretten konkrete forslag for å styrke det nordiske utenrikspolitiske sikkerhetspolitiske samarbeidet. Disse var sortert under temaene fredsbygging, luftovervåking, havovervåking og arktiske spørsmål, samfunnssikkerhet, utenrikstjenesten, militært samarbeid og solidaritetserklæring.Stoltenberg ledet også i 2009 og 2010 Stoltenberg-utvalget, som var nedsatt av daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen for å vurdere tiltak for å bedre rusomsorgen for de mest hjelpetrengende narkotikaavhengige i Norge. Blant tiltakene som ble vurdert, var heroinassistert behandling, et tiltak Stoltenberg støttet.Stoltenberg ble i 2011 med i en internasjonal kommisjon, Global Commission on Drug Policy, som består blant annet av tidligere statsledere fra Latin-Amerika og Europa. Kommisjonen ønsker gjennom FN å fremme en ny narkotikapolitikk som i mindre grad er basert på straff, og at det som i dag er ulovlige rusmidler, skal tillates med en regulert tilgang.Stoltenberg var representant i Oslo bystyre 1983–1987 og 2015–2017. I førstnevnte periode var han også varaordfører fra 1985 til 1987.
Stoltenberg døde i sitt hjem 13. juli 2018, etter kort tids sykeleie.
== Familie ==
Thorvald Stoltenberg er sønn av Theodor Emil Stoltenberg og Ingeborg Antonie Andresen, som var søster til operasangeren Ivar F. Andresen.
Thorvald Stoltenberg og hans kone Karin Stoltenberg (1931–2012) fikk tre barn: Camilla Stoltenberg (1958–), Jens Stoltenberg (1959–) og Nini Stoltenberg (1963–2014).
Mot slutten av livet var Stoltenberg kjæreste med filmregissøren Anja Breien.Han var svoger til sin etterfølger Johan Jørgen Holst, ettersom Karin Stoltenberg var søster av Holsts kone Marianne Heiberg.
== Utmerkelser og priser ==
Stoltenberg ble i 1989 tildelt Snill Gutt-statuetten, og han ble årets Peer Gynt i 1990. Da Stoltenberg gikk av som Norges ambassadør i København i 1999 ble han portrettert av den norske kunstneren Ross Kolby. Maleriet var en gave fra norske selskaper i Danmark.
I 2003 mottok Stoltenberg Admiral Carl Hammerichs minnelegat for sin innsats for dansk-norsk samarbeid. I 2004 ble han utnevnt til 2. klasse, storfølgesvenn, sølv, av den sørafrikanske ordenen O. R. Tambos følgesvenner «for usedvanlig bidrag til idealene om et demokratisk, rettferdig ikke-rasistisk Sør-Afrika og for å ha fremmet internasjonal solidaritet mot undertrykkelse og kolonialisme». Han mottok også den litauiske «Medaljen for 13. januar». Stoltenberg ble tildelt Torstein Dales minnepris i 1991, og var æresmedlem av Norges Røde Kors.
Stoltenberg ble tildelt Rusreformprisen 2017 for sitt arbeid i Stoltenbergutvalget og Global Commission on Drug Policy.
== Æresbevisninger og minnesmerker ==
=== Gate i Skopje ===
Etter sin død fikk Stoltenberg oppkalt en gate etter seg i Makedonias hovedstad Skopje. Gateskiltet ble avduket den 6. september 2018 av Stoltenbergs sønn Jens Stoltenberg.
=== Thorvald Stoltenbergs pris ===
I 2019 ble den første Thorvald Stoltenbergs pris delt ut. Prisen deles hvert år ut av Barentssekretariatet, og skal gis med det formål å videreføre Thorvald Stoltenbergs arbeid med å fremme internasjonal dialog og kontakt mellom naboland i Barentsregionen. Prisen skal gå til en eller flere personer, organisasjoner eller andre som har utmerket seg spesielt i arbeidet med å fremme dialog, tillit og vennskap over grenser og mellom mennesker i Barentsregionen.
== Politisk karriere ==
Stoltenberg var ikke innvalgt på Stortinget. Han var forsvarsminister i Oddvar Nordlis regjering og Gro Harlem Brundtlands første regjering fra 1979 til 1981. Deretter var han utenriksminister i Brundtlands andre og tredje regjering fra 1987 til 1993, med unntak fra 1989 til 1990 da Arbeiderpartiet var utenfor regjeringslokalene. Stoltenberg gikk ut av regjering i 1993 for at hans sønn, Jens Stoltenberg, skulle kunne tiltre som statsråd ettersom far og sønn ikke kan sitte i regjering sammen etter grunnloven §12.
Før Stoltenberg var statsråd var han statssekretær i mange år:
19. mars 1971 – 18. oktober 1972: Statssekretær i Utenriksdepartementet (Bratteli I)
22. oktober 1973 – 1. desember 1974: Statssekretær i Forsvarsdepartementet (Bratteli II)
1. desember 1974 – 15. januar 1976: Statssekretær i Handels- og skipsfartsdepartementet (Bratteli II)
15. januar 1976 – 8. oktober 1979: Statssekretær i Utenriksdepartementet (Nordli)
== Se også ==
Stoltenberg (slekt)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thorvald Stoltenberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thorvald Stoltenberg på Internet Movie Database
(no) Thorvald Stoltenberg hos Stortinget
(no) Thorvald Stoltenberg hos Norsk senter for forskningsdata
Thorvald Stoltenberg - Store norske leksikon
Thorvald Stoltenberg- Norsk biografisk leksikon | Thorvald Heiberg (født 20. mai 1832 og død 17. | 198,606 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kampen_om_tungtvannet_(TV-serie) | 2023-02-04 | Kampen om tungtvannet (TV-serie) | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramaproduksjoner på TV om andre verdenskrig', 'Kategori:Gullruten for beste TV-program', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2010-årene', 'Kategori:Norske dramaserier', 'Kategori:Norske miniserier', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK', 'Kategori:TV-program med Gullrute-vinnere', 'Kategori:TV-program med vinnere av Gullrutens fagpris'] | Kampen om tungtvannet er en norsk dramaserie som gikk på NRK1 i 2015. Serien er en dramatisert fremstilling av bakgrunnen og hendelsesforløpet rundt tungtvannsaksjonen mot Norsk Hydros fabrikk på Vemork ved Rjukan under andre verdenskrig. Kampen om tungtvannet tar også opp hva som skjedde under planleggingen av aksjonene i Storbritannia og hvordan aksjonen påvirket det nasjonalsosialistiske Tysklands kjernekraftprogram.
Serien hadde meget høye seertall og ble i snitt sett av over 1,2 millioner.
| Kampen om tungtvannet er en norsk dramaserie som gikk på NRK1 i 2015. Serien er en dramatisert fremstilling av bakgrunnen og hendelsesforløpet rundt tungtvannsaksjonen mot Norsk Hydros fabrikk på Vemork ved Rjukan under andre verdenskrig. Kampen om tungtvannet tar også opp hva som skjedde under planleggingen av aksjonene i Storbritannia og hvordan aksjonen påvirket det nasjonalsosialistiske Tysklands kjernekraftprogram.
Serien hadde meget høye seertall og ble i snitt sett av over 1,2 millioner.
== Om serien ==
Innspillingen kostet 70 millioner kroner, ble skrevet av Petter S. Rosenlund og regissert av Per-Olav Sørensen.Serien bygger på historiske hendelser og handler om virkelige personer, men inneholder også oppdiktede rollefigurer og dramatiske tolkninger og omskrivninger av historien. I etterkant av hver episode publiserte NRK en artikkel med opplysninger om fakta og fiksjon i den sendte episoden. Serien har jevnt over fått gode kritikker, og sabotørenes familier har godkjent fremstillingen. Etter første episode gikk imidlertid en tidligere avdelingssjef ved Forsvarsmuseet ut og kritiserte deler av handlingen for «grov historieforfalskning».Serien vant seks priser under Gullruten 2015: beste TV-drama, beste mannlige skuespiller (Dennis Storhøi), beste regi - drama (Per Olav Sørensen), beste grafikk/vignett/VFK (Torgeir Bush), beste kostyme/sminke (Karen Fabritius Gram) og beste lys/sceno/prod design (Karl Juliusson). Serien var i tillegg nominert til ytterlige fem priser.
== Skuespillere ==
== Episoder ==
Kampen om tungtvannet består av seks episoder. De to første ble sendt på NRK 4. januar 2015.
== Referanser ==
== Se også ==
Kampen om tungtvannet, norsk film fra 1948
Helter i Telemark, film fra 1965
== Eksterne lenker ==
Serieside på nrk.no
Nasjonalbiblioteket Kampen om tungtvannet: Tidsvitnene lenker til dokumenter og lydopptak om aksjonen fra Nasjonalbibliotekets samlinger lagt ut i forbindelse med TV-serien
(en) Kampen om tungtvannet på Internet Movie Database
(no) Kampen om tungtvannet på NRK TV | Kampen om tungtvannet kan referere til: | 198,607 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Selbudommen | 2023-02-04 | Selbudommen | ['Kategori:2001 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:ILO-konvensjoner', 'Kategori:Rettsvitenskap i 2001', 'Kategori:Samisk historie', 'Kategori:Sivile rettssaker'] | Selbudommen er en dom fra Høyesteretts plenum som ble avsagt den 21. juni 2001. I dommen fikk de to siidaene Essand og Riast Hyllingen medhold i at de hadde reinbeiterett innenfor nærmere angitte områder i nærheten av Selbusjøen.
Dommen var et vendepunkt og prinsipielt viktig i rettssaker om samisk beiterett i utmark. Her la man til grunn nye prinsipper for hvordan bruksrett oppstår innenfor tamreindrift, med erkjennelse av særegne trekk ved reinens arealbruk. Det ble også lagt vekt på ny kunnskap om samisk forhistorie og på Norges forpliktelser overfor samene som urfolk i lys av ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter av 1989, som ble ratifisert av Norge i 1990.
| Selbudommen er en dom fra Høyesteretts plenum som ble avsagt den 21. juni 2001. I dommen fikk de to siidaene Essand og Riast Hyllingen medhold i at de hadde reinbeiterett innenfor nærmere angitte områder i nærheten av Selbusjøen.
Dommen var et vendepunkt og prinsipielt viktig i rettssaker om samisk beiterett i utmark. Her la man til grunn nye prinsipper for hvordan bruksrett oppstår innenfor tamreindrift, med erkjennelse av særegne trekk ved reinens arealbruk. Det ble også lagt vekt på ny kunnskap om samisk forhistorie og på Norges forpliktelser overfor samene som urfolk i lys av ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter av 1989, som ble ratifisert av Norge i 1990.
== Referanser == | Selbudommen er en dom fra Høyesteretts plenum som ble avsagt den 21. juni 2001. | 198,608 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viktorija_Filjusjkina | 2023-02-04 | Viktorija Filjusjkina | ['Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Deltakere for Russland under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1985', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Russiske skøyteløpere', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Skøytestubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Viktorija Filjusjkina (født 2. juni 1985) er en russisk skøyteløper som konkurrerer i hurtigløp.
Hun var med i den russiske skøytetroppen under Vinter-OL 2014 i Sotsji, men forble reserve på damenes 3 000 meter.
| Viktorija Filjusjkina (født 2. juni 1985) er en russisk skøyteløper som konkurrerer i hurtigløp.
Hun var med i den russiske skøytetroppen under Vinter-OL 2014 i Sotsji, men forble reserve på damenes 3 000 meter.
== Sammenlagt i Verdenscupen ==
== Personlige rekorder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Viktorija Filjusjkina – Olympics.com
(en) Viktorija Filjusjkina – Olympic.org
(en) Viktorija Filjusjkina – Speedskatingbase.eu
(en) Viktorija Filjusjkina – SpeedSkatingNews.info
(en) Viktorija Filjusjkina – SpeedSkatingStats.com
(en) Viktoriya Filyushkina på speedskatingresults.com
(en) Viktorija Filjusjkina-Rusaljova på Jakub Majerski's Speedskating database (Adelskalender distanser og sammenlagt)
(en) Profil som Viktoriya FILYUSHKINA og Viktoriya RUSALYOVA og Viktoriya RUSALEVA på www.the-sports.org
(nl) Profil som Viktoriya Filyushkina og Victorya Rusalyova på www.effesport.nl
«Viktoriya Filyushkina» (engelsk). Sochi2014.com. Arkivert fra originalen 20. mars 2014. Besøkt 9. januar 2015. | )Viktorija Rusaljova | 198,609 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norrk%C3%B6ping_lufthavn | 2023-02-04 | Norrköping lufthavn | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyplasser i Sverige', 'Kategori:Sider med kart'] | Norrköping lufthavn (IATA: NRK, ICAO: ESSP), (svensk: Norrköping flygplats) er en internasjonal flyplass som ligger i Norrköping, Östergötlands län i Sverige. Flyplassen som ble åpnet 9. september 1934 er den eldste kommersielle flyplassen som fortsatt er i drift.
| Norrköping lufthavn (IATA: NRK, ICAO: ESSP), (svensk: Norrköping flygplats) er en internasjonal flyplass som ligger i Norrköping, Östergötlands län i Sverige. Flyplassen som ble åpnet 9. september 1934 er den eldste kommersielle flyplassen som fortsatt er i drift.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norrköping Airport – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | r1-lengde-f = | 198,610 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Richard_Fran%C3%A7ois_Philippe_Brunck | 2023-02-04 | Richard François Philippe Brunck | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1803', 'Kategori:Franske klassiske filologer', 'Kategori:Franske oversettere', 'Kategori:Fødsler i 1729', 'Kategori:Medlemmer av Académie des inscriptions et belles-lettres', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Strasbourg', 'Kategori:Personer fra den franske revolusjon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Richard François Philippe Brunck (født 30. desember 1729, død 12. juni 1803) var en fransk lærd i klassikerne, det vil si den antikke kulturarv, særlig greske poeter. Han fikk et solid omdømme for sin ivrige tekstkritikk og ble særlig kjent for sin skepsis til nøyaktigheten i overleverte manuskriptkopier. Hans fremste arbeid var å samle og utgi greske tekster, hvor hans fremste verker var Analecta Veterum Poetarum Graecorum (1772-76); og utgaver av Anakreon (1778); Apollonios Rhodios (1780); Aristofanes (1781-83); de gnomiske poeter (1784); Vergil (1785); og Sofokles (1786).
| Richard François Philippe Brunck (født 30. desember 1729, død 12. juni 1803) var en fransk lærd i klassikerne, det vil si den antikke kulturarv, særlig greske poeter. Han fikk et solid omdømme for sin ivrige tekstkritikk og ble særlig kjent for sin skepsis til nøyaktigheten i overleverte manuskriptkopier. Hans fremste arbeid var å samle og utgi greske tekster, hvor hans fremste verker var Analecta Veterum Poetarum Graecorum (1772-76); og utgaver av Anakreon (1778); Apollonios Rhodios (1780); Aristofanes (1781-83); de gnomiske poeter (1784); Vergil (1785); og Sofokles (1786).
== Liv og virke ==
Brunck ble født i Strasbourg i Frankrike, utdannet ved jesuittenes gymnasskole i Paris, og deltok i Syvårskrigen i den militære forvaltningstjenesten som intendant. I 1760 vendte han tilbake fra Tyskland til Strasbourg for å gjenoppta sine studier, særlig i gammelgresk. Han benyttet en betydelig sum av egne midler for å utgi bokutgivelser av greske antikke forfattere.Hans entusiasme for greske poeter og poesi førte til at henga sin fritid til kritiske revisjoner av deres tekster. Han hadde manuskriptsamlinger tilgjengelig, og økonomiske midler fra en velstående offentlig stilling for å redigere deres verker.Under tittelen Analecta utga han tre bind med et stort antall epigrammer fra Anthologia Graeca, klassifisert alfabetisk etter forfatterne, sammen med hyrdediktere og Kallimakhos (1772-1776). Han redigerte også Anakreon (1778) og Apollonios Rhodios (1780). Han var særlig suksessfull i sine kritiske redigering av gresk drama, og redigerte tre skuespill av Aiskhylos, sju av Evripides og alt av Aristofanes (1781-83) og Sofokles (1786-1789).Som redaktør gjorde han ingen egne kommentarer, men bestrebet seg kun med teksten. Overbevist om alle feilene i språket til de greske poetene som kom fra skjødesløsheten til skriverne/kopistene av manuskriptene, korrigerte han tekstene med nøysomhet. Hans revisjon av Sofokles åpnet opp for en ny forskning ved å fjerne innskudd i teksten fra den bysantinske lærde Demetrios Triklinios og ved å vende tilbake til utgaven til Aldinetrykkeriet i Venezia. Dette arbeidet ble belønnet med en pensjon på 2 000 francs fra den franske konge. Derimot ble Brunck forledet til legg inn i teksten sine egne gjetninger som ikke alltid var like heldige. Hans fortjeneste består i å ha lagt grunnlaget for en bedre og mer kritisk behandling av teksten og metrikken.Han ble medlem av Académie des Inscriptions et Belles-Lettres i 1777, et av de fem akademier som ble opprettet av Institut de France.
Ved utbruddet av den franske revolusjonen, som han deltok aktiv i, ble han holdt fengslet i Besançon, og mistet sin pensjon. Fattigdommen tvang ham til, etter han ble satt fri, å selge deler av sitt bibliotek i 1790, tretten år før sin død. I 1802 ble hans pensjon gjenopprettet, men for sent til at det hadde forhindret ham til å selge sine gjenværende bøker. Han døde den 12. juni 1803. Hans siste år arbeidet han hovedsakelig med de latinske klassiske som Plautus (1779), Vergil (1785) og Terents (1797).
== Referanser ==
== Bibliografi ==
Analecta veterum poetarum Graecorum. Bauer, Strasbourg 1772–1776.
Anacreontis Carmina. Strasbourg 1778.
Apollonii Rhodii Argonautica. Bauer und Treuttel, Strasbourg 1780.
Aristophanis comoediae. Treuttel, Strasbourg 1781–1783.
Ethike poiesis, sive, Gnomici poetae Graeci. Strasbourg 1784.
Virgilius, Publius Maro. Bucolica, Georgica et Aeneis. Strasbourg 1785
Sophoclis tragoediae septem. Treuttel, Strasbourg 1786.
M. Acci Plauti Comoediae superstites viginti. Zweibrücken 1788.
Publius Terentius Afer. Comoediae VI. Decker, Basel 1797 | | fsted = Strasbourg | 198,611 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Njaarke_sameby | 2023-02-04 | Njaarke sameby | ['Kategori:Samebyer i Sverige', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sørsamene', 'Kategori:Åre kommune'] | Njaarke sameby, også kalt Sösjö sameby, er en sameby som befinner seg i Kalls församling i Åre kommune i Jämtland.Et av samebyens viktigste severdigheter er tjouren ved Mjölkvattnet. I nærheten finnes det et moderne reindriftanlegg. En annen severdighet er Kruanavaajja.
| Njaarke sameby, også kalt Sösjö sameby, er en sameby som befinner seg i Kalls församling i Åre kommune i Jämtland.Et av samebyens viktigste severdigheter er tjouren ved Mjölkvattnet. I nærheten finnes det et moderne reindriftanlegg. En annen severdighet er Kruanavaajja.
== Referanser == | Njaarke sameby, også kalt Sösjö sameby, er en sameby som befinner seg i Kalls församling i Åre kommune i Jämtland.Ewa Ljungdahl Njaarke, renskötsel i tre årtusenden . | 198,612 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kinajujube | 2023-02-04 | Kinajujube | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frukt', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Philip Miller', 'Kategori:Trollheggfamilien'] | Kinajujube (Ziziphus jujuba) er en løvfellende busk eller lite tre i trollheggfamilien.
Den er rikt forgrenet og blir opptil åtte meter høy. Barken er hvitaktig eller lysebrun. Ved basis av bladstilken er det to torner, en rett og en krum. Bladene er spredte, avlange og har tre parallelle hovednerver. Blomstene er små, gule og sitter i små kvaster. Frukten er eggformet, 15–30 mm lang og mørkerød eller svart.
Kinajujube vokser vilt i Kina, men dyrkes i Afrika, Asia, Europa og Nord- og Sør-Amerika på grunn av fruktene. Den er forvillet blant annet på Balkan. Frukten spises både fersk, tørket og syltet.
| Kinajujube (Ziziphus jujuba) er en løvfellende busk eller lite tre i trollheggfamilien.
Den er rikt forgrenet og blir opptil åtte meter høy. Barken er hvitaktig eller lysebrun. Ved basis av bladstilken er det to torner, en rett og en krum. Bladene er spredte, avlange og har tre parallelle hovednerver. Blomstene er små, gule og sitter i små kvaster. Frukten er eggformet, 15–30 mm lang og mørkerød eller svart.
Kinajujube vokser vilt i Kina, men dyrkes i Afrika, Asia, Europa og Nord- og Sør-Amerika på grunn av fruktene. Den er forvillet blant annet på Balkan. Frukten spises både fersk, tørket og syltet.
== Nomenklatur ==
Det vitenskapelige navnet har en innviklet historie. Linné beskrev arten som Rhamnus zizyphus i Species plantarum (1753). Philip Miller plasserte den i 1768 i en egen slekt med navnet Ziziphus jujube. På grunn av Millers stavefeil, i i stedet for y, er Ziziphus zizyphus ikke et tautonym, men et tillatt botanisk navn, som ble mye brukt. I 2011 ble det bestemt at Ziziphus jujuba er det korrekte vitenskapelige navnet.
== Kilder ==
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 130. ISBN 0-7136-7015-0.
«Ziziphus jujuba». Flora of China. Besøkt 9. januar 2015.
«Ziziphus jujuba». Flora Europaea. Besøkt 9. januar 2015.
J.H. Kirkbride jr, J.H. Wiersema og N.J. Turland (2006). «(1753) Proposal to conserve the name Ziziphus jujuba against Z. zizyphus (Rhamnaceae)». Taxon. 55 (4): 1049–1050. ISSN 1996-8175. doi:10.2307/25065716.
== Eksterne lenker ==
(en) Kinajujube i Encyclopedia of Life
(en) Kinajujube i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kinajujube hos ITIS
(en) Kinajujube hos NCBI
(en) Kinajujube hos The International Plant Names Index
(en) Kinajujube hos Tropicos
(en) Kategori:Ziziphus jujuba – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Ziziphus jujuba – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ziziphus jujuba – detaljert informasjon på Wikispecies | Kinajujube (Ziziphus jujuba) er en løvfellende busk eller lite tre i trollheggfamilien. | 198,613 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mapei | 2023-02-04 | Mapei | ['Kategori:Pekere'] | Mapei kan vise til:
Mapei (selskap), et industriselskap
Mapei (sykkellag), et tidligere sykkellag som senere ble Mapei-Quick·Step og enda senere Etixx-Quick Step | Mapei kan vise til:
Mapei (selskap), et industriselskap
Mapei (sykkellag), et tidligere sykkellag som senere ble Mapei-Quick·Step og enda senere Etixx-Quick Step | Mapei kan vise til: | 198,614 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Indiajujube | 2023-02-04 | Indiajujube | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frukt', 'Kategori:Trollheggfamilien'] | Indiajujube (Ziziphus mauritiana) er plante i trollheggfamilien.
Den en tornete busk eller lite tre som blir 2,5–15 m høyt. Bladene er spredte, elliptiske og med tydelige nerver; oversiden er grønn og blank, mens undersiden er hårete. Bladene felles delvis i tørketiden. Frukten er oval, og fargen varierer fra gul til rød eller brun. Planten tåler tørke og sterk varme og trives best i forholdsvis tørt tropisk klima.
Den hører antagelig hjemme i Sør- og Sørøst-Asia, men blir dyrket andre steder på grunn av fruktene. Produksjonen er størst i India og Thailand, men den blir også dyrket i Pakistan, Bangladesh og deler av Afrika. Frukten blir som regel spist fersk, men kan tørkes eller syltes.
| Indiajujube (Ziziphus mauritiana) er plante i trollheggfamilien.
Den en tornete busk eller lite tre som blir 2,5–15 m høyt. Bladene er spredte, elliptiske og med tydelige nerver; oversiden er grønn og blank, mens undersiden er hårete. Bladene felles delvis i tørketiden. Frukten er oval, og fargen varierer fra gul til rød eller brun. Planten tåler tørke og sterk varme og trives best i forholdsvis tørt tropisk klima.
Den hører antagelig hjemme i Sør- og Sørøst-Asia, men blir dyrket andre steder på grunn av fruktene. Produksjonen er størst i India og Thailand, men den blir også dyrket i Pakistan, Bangladesh og deler av Afrika. Frukten blir som regel spist fersk, men kan tørkes eller syltes.
== Litteratur ==
J. Janick og R.E. Paull, red. (2008). «Ziziphus mauritiana Indian jujube». The Encyclopedia of Fruit and Nuts. CABI. s. 617–619. ISBN 0-85199-638-8.
== Eksterne lenker ==
(en) Indiajujube i Global Biodiversity Information Facility
(en) Indiajujube hos ITIS
(en) Indiajujube hos NCBI
(en) Indiajujube hos The International Plant Names Index
(en) Indiajujube hos Tropicos
(en) Kategori:Ziziphus mauritiana – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Ziziphus mauritiana – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ziziphus mauritiana – detaljert informasjon på Wikispecies | Indiajujube (Ziziphus mauritiana) er plante i trollheggfamilien. | 198,615 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Crichton-Vulcan | 2023-02-04 | Crichton-Vulcan | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Skipsverft'] | Crichton-Vulcan (Ab Crichton-Vulcan Oy), Crichton-Vulcan verft, Åbo, Finland ble til da to verft ble slått sammen i 1924, Ab Crichton fra vestsiden av Aura å og Ab Vulcan forening fra østbredden. Crichtion-Vulcan verftet blir i dag lite eller ikke brukt til tradisjonell båtbygging. Tomten som eies av byen Åbo ble overtatt eller solgt til Wärtsilä dieselmotor i begynelsen av årtusenskiftet. Det siste skipet som ble bygd fra begynnelse til slutt på verftet Crichton-Vulcan var MS «Rosella» som ble levert i 1979. De oppgir gjerne at de heter Oy Wärtsilä Ab til erstatning for navnet forening som ble borte under sammenslåingen. | Crichton-Vulcan (Ab Crichton-Vulcan Oy), Crichton-Vulcan verft, Åbo, Finland ble til da to verft ble slått sammen i 1924, Ab Crichton fra vestsiden av Aura å og Ab Vulcan forening fra østbredden. Crichtion-Vulcan verftet blir i dag lite eller ikke brukt til tradisjonell båtbygging. Tomten som eies av byen Åbo ble overtatt eller solgt til Wärtsilä dieselmotor i begynelsen av årtusenskiftet. Det siste skipet som ble bygd fra begynnelse til slutt på verftet Crichton-Vulcan var MS «Rosella» som ble levert i 1979. De oppgir gjerne at de heter Oy Wärtsilä Ab til erstatning for navnet forening som ble borte under sammenslåingen. | Crichton-Vulcan (Ab Crichton-Vulcan Oy), Crichton-Vulcan verft, Åbo, Finland ble til da to verft ble slått sammen i 1924, Ab Crichton fra vestsiden av Aura å og Ab Vulcan forening fra østbredden. Crichtion-Vulcan verftet blir i dag lite eller ikke brukt til tradisjonell båtbygging. | 198,616 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jill_Hennessy | 2023-02-04 | Jill Hennessy | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Canadiske låtskrivere', 'Kategori:Canadiske regissører', 'Kategori:Canadiske sangere', 'Kategori:Canadiske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 25. november', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Edmonton', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jillian Noel «Jill» Hennessy (født 25. november 1968 i Edmonton i Alberta) er en canadisk skuespillerinne og musiker som er kjent for sine roller som Jordan Cavanaugh i Crossing Jordan og Claire Kincaid i Law & Order.
Hennessy har en stjerne på Canada's Walk of Fame.
| Jillian Noel «Jill» Hennessy (født 25. november 1968 i Edmonton i Alberta) er en canadisk skuespillerinne og musiker som er kjent for sine roller som Jordan Cavanaugh i Crossing Jordan og Claire Kincaid i Law & Order.
Hennessy har en stjerne på Canada's Walk of Fame.
== Tidlig liv ==
Jillian Hennessy ble født 25. november 1968 i Edmonton i Alberta i Canada til John og Maxine Hennessy. Hennes far jobbet som en salgsmann, noe som innebar at han reiste mye. Hennes mor Maxine, en sekretær, forlot familien i 1982, og Hennessy ble delvis oppdratt av farens mor, hennes bestemor, Eleanor i Kitchener i Ontario. Hun har en yngre bror, John Paul Hennessy jr., og en tvillingsøster, Jaqueline Hennessy. Hun har irske, franske, svenske, italienske, ukrainske og østerrikske aner.
== Personlig liv ==
Hennessy er flerspråklig, og snakker engelsk, italiensk, fransk, spansk og tysk. Hennessy spiller gitar og synger, og liker å kjøre motorsykkel med sin ektemann Paolo Mastropierto, som hun har vært gift med siden 2000. De har to sønner sammen, Marco (17. september 2003) og Gianni (21. november 2007).
== Filmography ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Jill Hennessy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jill Hennessy på Internet Movie Database
(sv) Jill Hennessy i Svensk Filmdatabas
(da) Jill Hennessy på Filmdatabasen
(da) Jill Hennessy på Scope
(fr) Jill Hennessy på Allociné
(en) Jill Hennessy på AllMovie
(en) Jill Hennessy hos The Movie Database
(en) Jill Hennessy hos Internet Broadway Database
Jill Hennessy på YouTube
(en) Jill Hennessy på Internet Broadway Database | Jillian Noel «Jill» Hennessy (født 25. november 1968 i Edmonton i Alberta) er en canadisk skuespillerinne og musiker som er kjent for sine roller som Jordan Cavanaugh i Crossing Jordan og Claire Kincaid i Law & Order. | 198,617 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Botnelva_(Kv%C3%A6fjord) | 2023-02-04 | Botnelva (Kvæfjord) | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Kvæfjord'] | Botnelva er ei elv i Kvæfjord kommune i Troms og Finnmark. Den renner ut fra Gunnarvatnet, ved bygda Storjord sentralt på østre del av Hinnøya, og renner mot nordvest til munningen i Straumsbotn, en arm av Kvæfjorden. Elva er 6,7 km lang (11,6 km regnet fra øverste kilde), og har et nedbørfelt på 52,09 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,70 m³/s.Botnelva renner gjennom en bred og skogkledt dal, som bare helt øverst går over i snaufjell. Fylkesvei 14 følger hovedelva. Landbruk og bebyggelse finnes ved Storjord øverst i dalen og nederst ved Straumsbotn.
Fjellgrunnen i området består av gneiser og granitter med innslag av kalkstein øverst i nedbørfeltet. I nedre del finnes grus- og sandavsetninger og godt utviklede strandlinjer.Vassdraget ble vernet mot kraftutbygging i Verneplan II for vassdrag i 1980. Vernet ble begrunnet med store interesser knyttet til friluftsliv. Vassdraget er en viktig del av et attraktivt landskap, som sammen med de øvrige vernede vassdrag i området danner et sammenhengende turterreng på denne delen av Hinnøya.
| Botnelva er ei elv i Kvæfjord kommune i Troms og Finnmark. Den renner ut fra Gunnarvatnet, ved bygda Storjord sentralt på østre del av Hinnøya, og renner mot nordvest til munningen i Straumsbotn, en arm av Kvæfjorden. Elva er 6,7 km lang (11,6 km regnet fra øverste kilde), og har et nedbørfelt på 52,09 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,70 m³/s.Botnelva renner gjennom en bred og skogkledt dal, som bare helt øverst går over i snaufjell. Fylkesvei 14 følger hovedelva. Landbruk og bebyggelse finnes ved Storjord øverst i dalen og nederst ved Straumsbotn.
Fjellgrunnen i området består av gneiser og granitter med innslag av kalkstein øverst i nedbørfeltet. I nedre del finnes grus- og sandavsetninger og godt utviklede strandlinjer.Vassdraget ble vernet mot kraftutbygging i Verneplan II for vassdrag i 1980. Vernet ble begrunnet med store interesser knyttet til friluftsliv. Vassdraget er en viktig del av et attraktivt landskap, som sammen med de øvrige vernede vassdrag i området danner et sammenhengende turterreng på denne delen av Hinnøya.
== Referanser == | | fjerneste_kilde = Store Keipvatnet | 198,618 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norske_klassikere:_B%C3%B8ker,_filmer,_musikk,_radio_og_TV_fra_1945_til_i_dag | 2023-02-04 | Norske klassikere: Bøker, filmer, musikk, radio og TV fra 1945 til i dag | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 2012', 'Kategori:Norske kulturlister', 'Kategori:Norske sakprosabøker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Norske klassikere : bøker, filmer, musikk, radio og TV fra 1945 til i dag er en bok som presenterer en kanonsamling med som omtaler 696 verk eller serier i kronologisk rekkefølge fra 1945 til 2011. Artiklene er utvalgt ut fra forfatternes vurdering av hva de mener i størst grad har «påvirket hvordan nordmenn tenker og handler og som har skapt trender og tradisjoner».. Anmeldelsene, som er på en halv side pr «klassiker» er skrevet av kulturjournalistene Morten Ståle Nilsen, Vidar Kvalshaug, Sven Ove Bakke og Inger Merete Hobbelstad.
Forfatterne tok med både verk som er ansett som «høykultur» og «lavkultur» er med, selv om forfatterne tar avstand fra begrepene så kulturskapere så ulike som Jon Fosse og Rune Rudberg er begge med.
| Norske klassikere : bøker, filmer, musikk, radio og TV fra 1945 til i dag er en bok som presenterer en kanonsamling med som omtaler 696 verk eller serier i kronologisk rekkefølge fra 1945 til 2011. Artiklene er utvalgt ut fra forfatternes vurdering av hva de mener i størst grad har «påvirket hvordan nordmenn tenker og handler og som har skapt trender og tradisjoner».. Anmeldelsene, som er på en halv side pr «klassiker» er skrevet av kulturjournalistene Morten Ståle Nilsen, Vidar Kvalshaug, Sven Ove Bakke og Inger Merete Hobbelstad.
Forfatterne tok med både verk som er ansett som «høykultur» og «lavkultur» er med, selv om forfatterne tar avstand fra begrepene så kulturskapere så ulike som Jon Fosse og Rune Rudberg er begge med.
== Personer med flest klassikere ==
Enkelte anmeldere av boka påpekte at Jahn Teigen ifølge bokas utvalg var «popkulturens ubestridte konge» ettersom han var valgt ut til åtte av etterkrigstidens norske klassikere samt medvirkende på enda flere.Disse har medvirket i flest av verkene som tatt med i boka:
Jahn Teigen (8 plater i utvalger, og deltar på to til)
A-ha (7 plater i utvalget)
Trond-Viggo Torgersen (medvirker på 7 prosjekter)
Motorpsycho (5 plater)
Dag Solstad (5 bøker)
== Litteratur ==
Nilsen, Kvalshaug, Bakke og Hobbelstad Norske klassikere : bøker, filmer, musikk, radio og TV fra 1945 til i dag Spartacus 2012 ISBN 978-82-430-0560-0
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
spartacus.no Forlagets presentasjon av boka | Norske klassikere : bøker, filmer, musikk, radio og TV fra 1945 til i dag er en bok som presenterer en kanonsamling med som omtaler 696 verk eller serier i kronologisk rekkefølge fra 1945 til 2011. Artiklene er utvalgt ut fra forfatternes vurdering av hva de mener i størst grad har «påvirket hvordan nordmenn tenker og handler og som har skapt trender og tradisjoner». | 198,619 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bernd_Lucke | 2023-02-04 | Bernd Lucke | ['Kategori:AfD-politikere', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. august', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Medlemmer av Europaparlamentet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske professorer', 'Kategori:Tyske økonomer'] | Bernd Lucke (født 19. august 1962 i Berlin) er en tysk økonom og politiker (ALFA).
Lucke var i mange år medlem av CDU. Fra 2013 til 2015 var han en av tre talspersoner i partiet Alternativ for Tyskland og ble ved valget i 2014 medlem av Europaparlamentet. Lucke er professor ved Hamburg universitet. Den 19. juli 2015 stiftet han et nytt parti kalt Allianz für Fortschritt und Aufbruch.Bernd Lucke er gift og har fem barn.
| Bernd Lucke (født 19. august 1962 i Berlin) er en tysk økonom og politiker (ALFA).
Lucke var i mange år medlem av CDU. Fra 2013 til 2015 var han en av tre talspersoner i partiet Alternativ for Tyskland og ble ved valget i 2014 medlem av Europaparlamentet. Lucke er professor ved Hamburg universitet. Den 19. juli 2015 stiftet han et nytt parti kalt Allianz für Fortschritt und Aufbruch.Bernd Lucke er gift og har fem barn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bernd Lucke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Bernd Lucke på Facebook
(en) Bernd Lucke hos Europaparlamentet | Bernd Lucke (født 19. august 1962 i Berlin) er en tysk økonom og politiker (ALFA). | 198,620 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_landsh%C3%B8vdinger_i_%C3%96rebro_l%C3%A4n | 2023-02-04 | Liste over landshøvdinger i Örebro län | ['Kategori:Landshøvdinger i Örebro län', 'Kategori:Lister over landshøvdinger i Sverige'] | Liste over landshøvdinger i Örebro län er en oversikt over landshøvdingene i Örebro län i Sverige fra 1634 og til idag.
Landshøvdingen er sjef for Länsstyrelsen i Örebro län, og har sete i Örebro. Nåværende landshøvding siden 2008 er Rose-Marie Frebran.
| Liste over landshøvdinger i Örebro län er en oversikt over landshøvdingene i Örebro län i Sverige fra 1634 og til idag.
Landshøvdingen er sjef for Länsstyrelsen i Örebro län, og har sete i Örebro. Nåværende landshøvding siden 2008 er Rose-Marie Frebran.
== Landshøvdinger ==
=== Landshøvding i Närkes og Värmlands län (1634–1639) ===
1634–1639: Gustav Eriksson Leijonhufvud
=== Landshøvdinger i Örebro län 1639–1654 ===
1639–1648: Gustav Eriksson Leijonhufvud
1648–1653: Christer Bonde
1653–1654: Gustaf Soop
=== Landshøvdinger i Närkes og Värmlands län (1654–1779) ===
1654–1658: Gustaf Soop
1658–1676: Abraham Gustavsson Leijonhufvud
1676–1677: Jakob Fleming
1677–1680: Mårten Reutercrantz
1680–1681: Claes Fleming
1681–1685: Gustaf Lilliecrona
1685–1693: Didrik Wrangel af Adinal
1693–1706: Fromhold Fägerskiöld
1707–1714: Salomon Cronhielm af Hakunge
1714–1719: Claes Ekeblad d.ä.
1719–1729: Konrad Ribbing
1729–1739: Erik Wrangel
1739–1756: Nils Reuterholm
1756–1766: Adolf Mörner
1766–1779: Johan Abraham Hamilton
=== Landshøvdinger i Örebro län (1779–) ===
1779–1780: Johan Abraham Hamilton
1780–1796: Evert August Franc
1796–1801: Karl Didrik Hamilton
1801–1816: Salomon Löfvenskiöld
1817–1834: Nils Gyldenstolpe
1835–1856: Erik Johan Bergenschöld
1856–1876: Carl Åkerhielm
1876–1893: Axel Bergström
1893–1904: Axel Svedelius
1904–1911: Theodor Nordström
1911–1925: Karl Johan Bergström
1925–1928: Henning Elmquist
1928–1947: Bror Hasselrot
1947–1960: K.J. Olsson
1961–1971: Valter Åman
1971–1980: Harald Aronsson
1980–1989: Elvy Olsson
1989–1994: Sigvard Marjasin
1995–2004: Gerd Engman
2004–2008: Sören Gunnarsson
2008–: Rose-Marie Frebran
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Länets landshøvdinger gjennom tidene | Liste over landshøvdinger i Örebro län er en oversikt over landshøvding]ene i [[Örebro län i Sverige fra 1634 og til idag. | 198,621 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Justitieministeriet | 2023-02-04 | Justitieministeriet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Finske myndigheter', 'Kategori:Justis- og innenriksdepartementer'] | Justitieministeriet er et ministerium i Finlands statsråd. Ministeriet har til oppgave å opprettholde og utvikle rettsordningen og rettssikkerheten samt se til demokratiets strukturer og borgernes grunnleggende fri- og rettigheter.
Ministeriet har ansvar for forberedelse av de viktigste lovene, rettsvesenets funksjon og iverksettelsen av dommer. Ministeriet ledes av justitieministern og den høyeste tjenestemann er en kanslichef. Ved ministeriet er det blant annet en justisforvaltningsavdeling, en lovberedningsavdeling og en kriminalpolitisk avdeling.
| Justitieministeriet er et ministerium i Finlands statsråd. Ministeriet har til oppgave å opprettholde og utvikle rettsordningen og rettssikkerheten samt se til demokratiets strukturer og borgernes grunnleggende fri- og rettigheter.
Ministeriet har ansvar for forberedelse av de viktigste lovene, rettsvesenets funksjon og iverksettelsen av dommer. Ministeriet ledes av justitieministern og den høyeste tjenestemann er en kanslichef. Ved ministeriet er det blant annet en justisforvaltningsavdeling, en lovberedningsavdeling og en kriminalpolitisk avdeling.
== Eksterne lenker ==
(fi) Offisielt nettsted
(sv) Offisielt nettsted
(se) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(ru) Offisielt nettsted | Justitieministeriet er et ministerium i Finlands statsråd. Ministeriet har til oppgave å opprettholde og utvikle rettsordningen og rettssikkerheten samt se til demokratiets strukturer og borgernes grunnleggende fri- og rettigheter. | 198,622 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rose-Marie_Frebran | 2023-02-04 | Rose-Marie Frebran | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. april', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Landshøvdinger i Örebro län', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske riksdagsmedlemmer 1991–1994', 'Kategori:Svenske riksdagsmedlemmer 1994–1998', 'Kategori:Svenske riksdagsmedlemmer 1998–2002'] | Ingegärd Rosemarie (Rose-Marie) Frebran (født 12. april 1948) er en svensk embetskvinne og tidligere politiker for Kristdemokraterna. Hun var riksdagsmedlem 1991–2002 og tredje vice talman 1998–2002. Frebran er leder i Örebro SKs ideelle styre og styreleder i selskapet Örebro Elitfotboll AB. Hun er nestleder i Svensk Elitfotboll samt nestleder i Sveriges fotballforbund. Den 29. april 2008 utnevnte regjeringen henne til ny landshøvding i Örebro län fra 1. september 2008 till den 31. mars 2013. Hun ble da historisk som den første politiker fra Kristendemokraterna som ble utnevnt til landshøvding i Sverige.Den 22. september 2013 ble hun utnevnt til ny nasjonal koordinator i supporter/hooliganspørsmål. Hennes offisielle oppdrag består i å ”upprätthålla dialogen mellan berörda aktörer och fortsätta arbetet med att stärka den positiva supporterkulturen och motverka idrottsrelaterad brottslighet”.
| Ingegärd Rosemarie (Rose-Marie) Frebran (født 12. april 1948) er en svensk embetskvinne og tidligere politiker for Kristdemokraterna. Hun var riksdagsmedlem 1991–2002 og tredje vice talman 1998–2002. Frebran er leder i Örebro SKs ideelle styre og styreleder i selskapet Örebro Elitfotboll AB. Hun er nestleder i Svensk Elitfotboll samt nestleder i Sveriges fotballforbund. Den 29. april 2008 utnevnte regjeringen henne til ny landshøvding i Örebro län fra 1. september 2008 till den 31. mars 2013. Hun ble da historisk som den første politiker fra Kristendemokraterna som ble utnevnt til landshøvding i Sverige.Den 22. september 2013 ble hun utnevnt til ny nasjonal koordinator i supporter/hooliganspørsmål. Hennes offisielle oppdrag består i å ”upprätthålla dialogen mellan berörda aktörer och fortsätta arbetet med att stärka den positiva supporterkulturen och motverka idrottsrelaterad brottslighet”.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Rose-Marie Frebran hos Sveriges riksdag | Ingegärd Rosemarie (Rose-Marie) Frebran (født 12. april 1948) er en svensk embetskvinne og tidligere politiker for Kristdemokraterna. | 198,623 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Transportstyrelsen | 2023-02-04 | Transportstyrelsen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2009', 'Kategori:Svenske myndigheter', 'Kategori:Trafikksikkerhet', 'Kategori:Transport i Sverige', 'Kategori:Transportmyndigheter'] | Transportstyrelsen (TS) er et svensk forvaltningsorgan underlagt Näringsdepartementet. TS har til hovedoppgave å sørge for regulering, håndhevelse og tilsyn innen transportområdet, herunder veitrafikk, banetrafikk, sjøfart og luftfart.
Organet ble opprettet 1. januar 2009 gjennom en sammenslåing av Luftfartsstyrelsen, Järnvägsstyrelsen, sjøfartsinspeksjonen i Sjöfartsverket, veitrafikkinspeksjonen i Vägverket og transportinspeksjonene i Sveriges len.
| Transportstyrelsen (TS) er et svensk forvaltningsorgan underlagt Näringsdepartementet. TS har til hovedoppgave å sørge for regulering, håndhevelse og tilsyn innen transportområdet, herunder veitrafikk, banetrafikk, sjøfart og luftfart.
Organet ble opprettet 1. januar 2009 gjennom en sammenslåing av Luftfartsstyrelsen, Järnvägsstyrelsen, sjøfartsinspeksjonen i Sjöfartsverket, veitrafikkinspeksjonen i Vägverket og transportinspeksjonene i Sveriges len.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | | hovedkontor = | 198,624 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skogsstyrelsen | 2023-02-04 | Skogsstyrelsen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2006', 'Kategori:Skogbruk', 'Kategori:Svenske myndigheter'] | Skogsstyrelsen er et svensk forvaltningsorgan underlagt Näringsdepartementet. Organet har til oppgave å virke for at Sveriges skoger beskyttes og brukes på slik måte at målene for skogpolitikken kan oppnås.
Skogsstyrelsen har hovedkontor i Jönköping og fikk sin nåværende form i 2006 gjennom en sammenslåing av elleve skogforvaltningsorganer.
| Skogsstyrelsen er et svensk forvaltningsorgan underlagt Näringsdepartementet. Organet har til oppgave å virke for at Sveriges skoger beskyttes og brukes på slik måte at målene for skogpolitikken kan oppnås.
Skogsstyrelsen har hovedkontor i Jönköping og fikk sin nåværende form i 2006 gjennom en sammenslåing av elleve skogforvaltningsorganer.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Skogsstyrelsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Skogsstyrelsen er et svensk forvaltningsorgan underlagt Näringsdepartementet. Organet har til oppgave å virke for at Sveriges skoger beskyttes og brukes på slik måte at målene for skogpolitikken kan oppnås. | 198,625 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_27_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 27 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Rivera (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 27 Mario Heber (på spansk: Ruta veintisiete eller R-27) er en veistrekning som går fra Rivera til Vichadero i nordlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 132 kilometer lang.
| Ruta 27 Mario Heber (på spansk: Ruta veintisiete eller R-27) er en veistrekning som går fra Rivera til Vichadero i nordlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 132 kilometer lang.
== Byer ==
Rivera og Rivera Cerro Chapeau Presidente Óscar D. Gestido lufthavn.
Lagos del Norte.
km. 35: Paso Ataques.
Amarillo.
Cerro Pelado.
Moirones.
Vichadero og Vichadero lufthavn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 27, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,626 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Post-_och_telestyrelsen | 2023-02-04 | Post- och telestyrelsen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Svenske myndigheter', 'Kategori:Teleregulering'] | Post- och telestyrelsen (PTS) er et svensk forvaltningsorgan underlagt Näringsdepartementet. PTS har ansvar for regulering av post og elektronisk kommunikasjon, herunder telekommunikasjon, informasjonsteknologi og radio.
PTS fikk sitt nåværende navn 1. mars 1994 i forbindelse med at postverket ble omdannet til et statlig selskap, Posten AB. Den statlige myndighetsutøvelsen som postverket hadde ansvar for ble flyttet til PTS' forgjenger Telestyrelsen. Telestyrelsen ble opprettet 1. juli 1992 forut for at Televerket ble omdannet til Telia 1. juli 1993.
PTS fører tilsyn med selskaper innen post- og telebransjene, og forvalter fellesressurser på området, slik som:
postnummersystemet
nummerplanen
frekvenser
| Post- och telestyrelsen (PTS) er et svensk forvaltningsorgan underlagt Näringsdepartementet. PTS har ansvar for regulering av post og elektronisk kommunikasjon, herunder telekommunikasjon, informasjonsteknologi og radio.
PTS fikk sitt nåværende navn 1. mars 1994 i forbindelse med at postverket ble omdannet til et statlig selskap, Posten AB. Den statlige myndighetsutøvelsen som postverket hadde ansvar for ble flyttet til PTS' forgjenger Telestyrelsen. Telestyrelsen ble opprettet 1. juli 1992 forut for at Televerket ble omdannet til Telia 1. juli 1993.
PTS fører tilsyn med selskaper innen post- og telebransjene, og forvalter fellesressurser på området, slik som:
postnummersystemet
nummerplanen
frekvenser
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Post- och telestyrelsen (PTS) er et svensk forvaltningsorgan underlagt Näringsdepartementet. PTS har ansvar for regulering av post og elektronisk kommunikasjon, herunder telekommunikasjon, informasjonsteknologi og radio. | 198,627 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spellemannprisen_2014 | 2023-02-04 | Spellemannprisen 2014 | ['Kategori:Musikk i 2014', 'Kategori:Spellemannprisen'] | Spellemannprisen 2014 var den førtitredje utgaven av Spellemannprisen og ble delt ut i Stavanger konserthus lørdag 17. januar 2015. Utdelingen ble ledet av Jenny Skavlan og Mona B. Riise og overført direkte på NRK1.
Nico & Vinz ble kåret til Årets spellemann mens Morten Abel fikk hedersprisen og Emilie Nicolas fikk to priser; årets nykommer med Gramo-stipend på 250.000 kroner og årets popsolist.
| Spellemannprisen 2014 var den førtitredje utgaven av Spellemannprisen og ble delt ut i Stavanger konserthus lørdag 17. januar 2015. Utdelingen ble ledet av Jenny Skavlan og Mona B. Riise og overført direkte på NRK1.
Nico & Vinz ble kåret til Årets spellemann mens Morten Abel fikk hedersprisen og Emilie Nicolas fikk to priser; årets nykommer med Gramo-stipend på 250.000 kroner og årets popsolist.
== Vinnere ==
== Nominerte ==
De nominerte ble offentliggjort den 15. desember 2014. Det ble på forhånd ikke offentliggjort noen nominerte til Årets spellemann eller til eventuelle utdelinger av fagpris, hederspris eller produsentpris.
Barnemusikk:
Aslak og Igor – På feil side av låven
Christine Sandtorv – Stjerneteller – Dinomaur
Terje Formoe – Den blå planetenBlues:
Daniel Eriksen – Moonshine Hymns
Hans Bollandsås – Confession
Joakim Tinderholt and His Band – You Gotta Do MoreCountry:
Bendik Brænne – Do You Know Who I Think I Am
Claudia Scott - Follow the Lines
Darling West – Winter Passing
Torgeir Waldemar – Torgeir WaldemarDanseband:
Anne Nørdsti – Danser i måneskinn
Dænsebændet – Med sans for dans
PK & Dansefolket – Full Truck 2Elektronika/Dancemusikk:
Kim Hiorthøy - Dogs
Mental Overdrive – Cycls
Mental Overdrive – Everything is ConnectedFolkemusikk/Tradisjonsmusikk:
Gjermund Larsen – Trønderbarokk
Laura Ellestad – Valdresspel i Amerika
Sandum Trio – Evig runddans
Valkyrien Allstars – Farvel slekt og vennerIndie:
Bendik – No går det over
Dark Times – Give
Thea & The Wild – Strangers and Lovers
Thea Hjelmeland – Solar PlexusJazz:
In The Country / Solveig Slettahjell / Bugge Wesseltoft / Knut Reiersrud – Norwegian Woods – Jazz at Berlin Philharmonic II
Jan Gunnar Hoff – Fly North
Karl Seglem – Som spor
Marius Neset / Trondheim Jazzorkester – Lion
Ola Kvernberg – The Mechanical FairKlassisk:
Bergen Philharmonic Orchestra / Jennifer Pike / Andrew Davis – Sibelius: Violin Concert
Bror Magnus Tødenes – Remembering Jussi
Erlend Skomsvoll / Christian Ihle Hadland / 1B1 – Holberg Variations
Norwegian Baroque Orchestra – Johan Daniel & Johan Heirich BerlinMetal:
1349 – Massive Cauldron of Chaos
Einherjer – Av oss, for oss
Execration – Morbid Dimensions
Vredehammer – VinterofferPopgruppe:
Highasakite – Silent Treatment
Nico & Vinz – Black Star Elephant
Röyksopp – The Inevitable End
Röyksopp & Robyn – Do it AgainPopsolist:
Emilie Nicolas – Like I’m a Warrior
Hanne Kolstø – Forever Maybe
Ida Jenshus – Let it Go
Sondre Lerche – PleaseRock:
Johndoe – Slugger
Sivert Høyem – Endless Love
Spidergawd – Spidergawd
The Cheaters – Rites of SpringSamtid:
Frode Haltli – Vagabonde Blu
Håkon Stene – Lush Laments for Lazy Mammal
The Norwegian Radio Orchestra – Perfect Strangers
Oslo Sinfonietta – Black Box MusicUrban:
OnklP & De Fjerne Slektningene – Slekta II
Store P – Regnmannen
The band called Oh! – StereosoulViser:
Ellen Sofie Hovland – Skandinavisk sjel
Erlend Ropstad – Her om natta
Ingebjørg Bratland – Berre meg
Silja Sol – På hjertet
Siri Nilsen – SkyggebokserÅpen klasse:
Arve Henriksen – The Nature of Connections
Gammalgrass – Obsolete Music 1
In The Country & Frida Ånnevik – Skogens sang
Jenny Hval & Susanna – Meshes of VoiceKomponist:
Ingrid Helene Håvik – Silent Treatment (M/Highasakite)
Marit Larsen – When the Morning Comes
Svein Berge og Torbjørn Brundtland – The Inevitable End (Röyksopp)
Svein Berge, Torbjørn Brundtland, Robin Miriam Carlsson – Do it again (Röyksopp & Robyn)
Siri Nilsen – SkyggebokserTekstforfatter:
Ingrid Helene Håvik – Silent Treatment (M/Highasakite)
Marit Larsen – When the Morning Comes
Siri Nilsen – Skyggebokser
Sondre Lerche – Please
Thea Hjelmeland – Solar PlexusÅrets nykommer & Gramostipend:
Anja Elena Viken – Herfra til i morgen
Elsa & Emilie – Endless Optimism
Emilie Nicolas – Like I’m a Warrior
Kaja Gunnufsen – Faen Kaja
Torgeir Waldemar – Torgeir WaldemarÅrets hit:
Admiral P feat. Nico D – «Engel»
Anders Nilsen – «Salsa Tequila»
DJ Broiler feat. Ravvel – «Wild Eyes»
Donkeyboy – «Crazy Something Normal»
Gabrielle – «5 fine frøkner»
Martin Tungevaag & Emila – «Samsara 2015»
OnklP & De Fjerne Slektningene – «Styggen på ryggen»
== Eksterne lenker ==
Spellemannprisens arkiv | Spellemannprisen 2014 var den førtitredje utgaven av Spellemannprisen og ble delt ut i Stavanger konserthus lørdag 17. januar 2015. | 198,628 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_28_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 28 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Rivera (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 28 Coronel Andrés Latorre (på spansk: Ruta veintiocho eller R-28) er en veistrekning som går fra Ruta 44 til Paso Ataques i nordlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 80 kilometer lang.
| Ruta 28 Coronel Andrés Latorre (på spansk: Ruta veintiocho eller R-28) er en veistrekning som går fra Ruta 44 til Paso Ataques i nordlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 80 kilometer lang.
== Byer ==
Minas de Corrales
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 28, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,629 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_29_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 29 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Rivera (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 29 (på spansk: Ruta veintinueve eller R-29) er en veistrekning som går fra Ruta 5 til Guaviyú i nordlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 100 kilometer lang.
| Ruta 29 (på spansk: Ruta veintinueve eller R-29) er en veistrekning som går fra Ruta 5 til Guaviyú i nordlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 100 kilometer lang.
== Byer ==
km. 85.000: Lapuente.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 29, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,630 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_30_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 30 (Uruguay) | ['Kategori:Artigas (departement)', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Rivera (departement)', 'Kategori:Salto (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 30 Brigadier General Eugenio Garzón (på spansk: Ruta treinta eller R-30) er en veistrekning som går fra Artigas til Rivera i nordlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 260 kilometer lang.
| Ruta 30 Brigadier General Eugenio Garzón (på spansk: Ruta treinta eller R-30) er en veistrekning som går fra Artigas til Rivera i nordlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 260 kilometer lang.
== Byer ==
Artigas (og Cerro Ejido).
Sarandí del Arapey.
Paso Farías (km. 58.500).
Javier de Viana (km. 100).
Tomás Gomensoro.
Tranqueras.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 30, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,631 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_31_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 31 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Salto (departement)', 'Kategori:Tacuarembó (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 31 Coronel Gorgonio Aguiar (på spansk: Ruta treinta y uno eller R-31) er en veistrekning som går fra Salto til Tacuarembó i nordlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 225 kilometer lang.
| Ruta 31 Coronel Gorgonio Aguiar (på spansk: Ruta treinta y uno eller R-31) er en veistrekning som går fra Salto til Tacuarembó i nordlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 225 kilometer lang.
== Byer ==
Salto (km. 0).
Albisu (km. 12).
Laureles.
Colonia Itapebí (km. 58).
Rincón de Valentín (km. 78).
Biassini (km. 81).
Fernández (km. 109).
Pueblo Cayetano (km. 109)
Paso Cementerio (km. 126.500).
Cerro de Pastoreo.
Tacuarembó (km 224).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 31, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,632 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_32_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 32 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Canelones (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 32 (på spansk: Ruta treinta y dos eller R-32) er en veistrekning som går fra Av. Don Pedro de Mendoza (sør) til Ruta 11, Canelones, i sørlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 26 kilometer lang.
| Ruta 32 (på spansk: Ruta treinta y dos eller R-32) er en veistrekning som går fra Av. Don Pedro de Mendoza (sør) til Ruta 11, Canelones, i sørlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 26 kilometer lang.
== Byer ==
Canelón Chico.
Villa San Cono.
Villa Arejo.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,633 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_37_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 37 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Piriápolis', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 37 Fundador Francisco Piria (på spansk: Ruta treinta y siete eller R-37) er en veistrekning som går fra Ruta 10 til Ruta 9, i Piriápolis, i sørlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 10 kilometer lang.
| Ruta 37 Fundador Francisco Piria (på spansk: Ruta treinta y siete eller R-37) er en veistrekning som går fra Ruta 10 til Ruta 9, i Piriápolis, i sørlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 10 kilometer lang.
== By ==
Piriápolis.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 37, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,634 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Recherche_Assistance_Intervention_Dissuasion | 2023-02-04 | Recherche Assistance Intervention Dissuasion | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fransk politi', 'Kategori:Taktiske politienheter'] | Recherche Assistance Intervention Dissuasion (RAID) er en fransk taktisk politienhet som er direkte underlagt Police nationale. RAID ble opprettet i 1985 i kjølvannet av en terrorbølge i Frankrike. RAID har ansvaret for å bekjempe terrorisme og organisert kriminalitet.Enhetens motstykke i Gendarmerie nationale er en enhet som kalles Groupe d'intervention de la gendarmerie nationale (GIGN).
RAID er utpekt som ekspertorgan for innsatser på tog og busser innen det europeiske Atlas-nettverket.
| Recherche Assistance Intervention Dissuasion (RAID) er en fransk taktisk politienhet som er direkte underlagt Police nationale. RAID ble opprettet i 1985 i kjølvannet av en terrorbølge i Frankrike. RAID har ansvaret for å bekjempe terrorisme og organisert kriminalitet.Enhetens motstykke i Gendarmerie nationale er en enhet som kalles Groupe d'intervention de la gendarmerie nationale (GIGN).
RAID er utpekt som ekspertorgan for innsatser på tog og busser innen det europeiske Atlas-nettverket.
== Referanser == | Recherche Assistance Intervention Dissuasion (RAID) er en fransk taktisk politienhet som er direkte underlagt Police nationale. RAID ble opprettet i 1985 i kjølvannet av en terrorbølge i Frankrike. | 198,635 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_39_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 39 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lavalleja (departement)', 'Kategori:Punta del Este', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 39 Domingo Burgueño Miguel (på spansk: Ruta treinta y nueve eller R-39) er en veistrekning som går fra Punta del Este til Ruta 8, i Lavalleja, i sørlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 101 kilometer lang.
| Ruta 39 Domingo Burgueño Miguel (på spansk: Ruta treinta y nueve eller R-39) er en veistrekning som går fra Punta del Este til Ruta 8, i Lavalleja, i sørlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 101 kilometer lang.
== Byer ==
Aiguá.
Punta del Este.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 39, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,636 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_42_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 42 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Durazno (departement)', 'Kategori:Florida (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 42 (på spansk: Ruta cuarenta y dos eller R-42) er en veistrekning som går fra Sarandí Grande til Durazno i sentral Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983.
| Ruta 42 (på spansk: Ruta cuarenta y dos eller R-42) er en veistrekning som går fra Sarandí Grande til Durazno i sentral Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983.
== Byer ==
Sarandí Grande.
Farruco.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 42, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,637 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bertil_Florman | 2023-02-04 | Bertil Florman | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1987', 'Kategori:Fødsler 29. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1902', 'Kategori:Lufthavnsjefer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske flyvere'] | Bertil Florman (født 29. oktober 1902, død 4. juli 1987) var svensk flyver og lufthavnsjef.
Florman tok sin militærtjeneste i den svenske marines flyvåpen og fikk sin flyverutdannelse der. Et havari satte en stopper for videre flyaktivitet og han gjennomførte tekniske studier ved Kungliga Tekniska högskolan og ble sjef for AB Aerotransports virksomhet på Bultofta og Torslanda
og i 1929 ble han sjef for Stockholms nye flyplass på Lindarängen Han overtok som lufthavnsjef på Bromma da den ble innviet i 1936. Han var med i planleggingen av Stockholms nye lufthavn, Arlanda, og ble lufthavnens første sjef fra den ble innviet i 1959 til han gikk av med pensjon i 1963.
| Bertil Florman (født 29. oktober 1902, død 4. juli 1987) var svensk flyver og lufthavnsjef.
Florman tok sin militærtjeneste i den svenske marines flyvåpen og fikk sin flyverutdannelse der. Et havari satte en stopper for videre flyaktivitet og han gjennomførte tekniske studier ved Kungliga Tekniska högskolan og ble sjef for AB Aerotransports virksomhet på Bultofta og Torslanda
og i 1929 ble han sjef for Stockholms nye flyplass på Lindarängen Han overtok som lufthavnsjef på Bromma da den ble innviet i 1936. Han var med i planleggingen av Stockholms nye lufthavn, Arlanda, og ble lufthavnens første sjef fra den ble innviet i 1959 til han gikk av med pensjon i 1963.
== Referanser == | Bertil Florman (født 29. oktober 1902, død 4. | 198,638 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_43_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 43 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Durazno (departement)', 'Kategori:Tacuarembó (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 43 (på spansk: Ruta cuarenta y tres eller R-43) er en veistrekning som går fra Blanquillo til San Gregorio de Polanco i sentral Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 130 kilometer lang.
| Ruta 43 (på spansk: Ruta cuarenta y tres eller R-43) er en veistrekning som går fra Blanquillo til San Gregorio de Polanco i sentral Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 130 kilometer lang.
== Byer ==
=== Durazno ===
Blanquillo.
=== Tacuarembó ===
San Gregorio de Polanco.
Achar (km. 10).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 43, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,639 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_44_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 44 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Cerro Largo (departement)', 'Kategori:Rivera (departement)', 'Kategori:Tacuarembó (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 44 Coronel Fernando Torgués (på spansk: Ruta cuarenta y cuatro eller R-44) er en veistrekning som går fra Ruta 7 til Ansina i nordlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983.
| Ruta 44 Coronel Fernando Torgués (på spansk: Ruta cuarenta y cuatro eller R-44) er en veistrekning som går fra Ruta 7 til Ansina i nordlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983.
== Byer ==
Ansina.
Las Flores.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 44, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,640 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geir_Hauger | 2023-02-04 | Geir Hauger | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. april', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske jazztrompetister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Geir Hauger (født 23. april 1948 i Oslo) er en norsk jazztrompetist, komponist og lyddesigner.
| Geir Hauger (født 23. april 1948 i Oslo) er en norsk jazztrompetist, komponist og lyddesigner.
== Musiker ==
I 2015 spiller Hauger i følgende band: Quintet East (mainstream/moderne), med blant andre Ivar Antonsen, piano, og Rune Bryn, trommer. Trogiba (mainstream), en trio med Sverre Hanstad, gitar, og Stig Adolfsen, bass. De sistnevnte spiller også i Quintet East. Kjell Eriksens septett (swing). Ski Storband. Ullern All Stars (mainstream). Favela (bossanovagruppe). Kvintett (bebop) med blant andre Harald Bergersen, tenorsaks og Roy Hellvin, piano. Hauger er også jevnlig solist med Trio de Janeiro: Tom Steinar Lund, gitar, Sveinung Hovensjø, bass, og Anne-Marie Giørtz, vokal. Hauger utga i 2009 en solo-CD, Turning Circles, med egenkomponerte låter og standardrepertoar. Han medvirker også som solist på Ski Storbands CD fra 2009. Hauger spilte med Radiostorbandet i NRK (1972–1990) og gjestesolistene der, for eksempel Bill Watrous og Benny Bailey. Hauger spilte på CD-en The Norwegian Big Band under ledelse av Kjell Karlsen. Geir Haugers sekstett 1979-1981 (mainstream), besto av Johan Bergli, Harald Halvorsen, Kåre Grøttum, Bjørn Svendsen og Eivind Olsen. Hauger var medlem av Oslo 13 (samtidsjazz) da de kom med plata Anti-Therapy (1981), med blant andre Jon Balke, Nils Petter Molvær, Torbjørn Sunde og Audun Kleive. Hauger satt i trompetrekka på Det Norske Teatret (1975–90) under Egil Monn-Iversen, ved kjente oppsetninger som Spelemann på taket, West Side Story, Jeppe, Cats og Piaf. Videre rakk han i setta på revyer med Dag Frøland, Dizzie Tunes og Einar Schanke. A Chorus Line (1983).
== Komponist ==
Fyrstikkfolket, utendørs musikkspill, bestillingsverk fra Enebakk kommune (2000/ 2008). Konsert for trompet og orkester (1998). Colourscales (2006), for strykeorkester.
For NRK Radioteatret: Alvhild, musikk til Radioteatervinner Prix Italia 1992. Kjærligheten er en ensom ting, musikk til hørespill om forfatter Agnar Mykle. Eit tog av dagar, musikk og lyddesign til hørebilder av forfatter Helge Torvund. Maiken, det brenner! Musikk til lørdagsbarnetimehørespill.
Andre bestillingsverk:
Metropolis Oslo, i Westdeutscher Rundfunks serie fra hovedsteder i verden.
Til en jord, for kor og korps, oppført i Enebakk kirke ved tusenårsskiftet.
Rom av kjærlighet, til dikt av billedkunstner Tove Tandberg Krafft, for en utstilling på galleri Fjordheim.
== Diskografi ==
AlbumFyrstikkfolket (2008). Musikk/arrangert/produsert av Geir Hauger. Tekstforfatter Hans Østeng
Turning Circles (2009)
=== Oslo 13 ===
Anti-Therapy (1983)
=== Fryd & Gammen ===
Supermann/En tier for å vite om fremtiden (1973)
=== Bop 69 ===
80 Super Action (2017)Deltar påPolydor: Jeppe (1976)
The Norwegian Big Band: Day In, Night Out (1976)
Ivar Dyrhaug: Hvorfor nettopp meg? (1979)
Talent: Jeg har mitt hjerte i Oslo (1979)
Njaal Helle: Njaal Helle (1979)
NorDisc: A Chorus Line (1983)
Olav Anton Thommessen: Jeg er flerspors – Variasjoner over Olav Anton Thommessen (1998)
Ski Storband ft. Majken Christiansen & Frode Kjekstad: Ski Loves You... Madly! (2009)
Finn Kalvik & Erik Fosnes Hansen: Neste stasjon Grorud (2010)
Finn Kalvik: 50 favoritter (2013)
== Lyddesigner ==
Prisvinner for følgende produksjoner i NRK:
Bronsevinner Prix Italia 2009 med radiodokumentaren Fremmedlegionær i krig og kjærlighet av Kjetil Saugestad. Teknisk regi: Geir Hauger.
Prix Radio 2008, vinner av årets reportasje med radiodokumentaren Kronisk stive brystvorter av Caroline Rugeldal. Teknisk regi: Geir Hauger.
Prix Radio 2007, vinner av årets radioprogram: Det er ikke jeg som skal straffes av Marianne Furevold-Boland. Teknisk regi: Geir Hauger.
Sølvvinner Prix Italia 2006 med radiodokumentaren Morfar on the Rocks av Kjetil Saugestad. Teknisk regi: Geir Hauger.
Prix Radio 2005, vinner av klassen årets radioprogram for radiodokumentaren Fra tre til fire til tre av Ragnhild Silkebækken. Teknisk regi: Geir Hauger.
Hauger ble også nominert i 2006 med to radiodokumentarproduksjoner: Avne den gode med det rare hodet. Og Svart faen på grønn fløyel av Tor Kristian Gulbrandsen.
Sølvvinner Prix Italia 2000 med Set it free, en radiodokumentar om jazzsangerinnen Radka Toneff i samarbeid med Karen Frivik.
Vinner Prix Italia 1997 med radiodokumentaren Jeg er flerspors, et portrett av komponisten Olav Anton Thommessen i samarbeid med Tone Lunaas Kværne.
Vinner av Prix Futura 1997 med radiodokumentaren Hva nå lille kvinne? om Pamela Anderson, norsk økonomi og alle landets elleve år gamle jenter i samarbeid med Berit Hedemann.
Prix Italia 1992 Radioteatervinner for hørespillet Alvhild, der Geir Hauger skrev musikken. Tekst: Karl Hoff, Instruksjon: Steinar Berthelsen, Teknisk regi: Jan Erik Hoel.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Geir Hauger (født 23. april 1948 i Oslo) er en norsk jazztrompetist, komponist og lyddesigner. | 198,641 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_55_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 55 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Colonia (departement)', 'Kategori:Río Negro (departement)', 'Kategori:Soriano (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 55 (på spansk: Ruta cincuenta y cinco eller R-55) er en veistrekning som går fra Punta Pereira til Ruta 3 i sørlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983.
| Ruta 55 (på spansk: Ruta cincuenta y cinco eller R-55) er en veistrekning som går fra Punta Pereira til Ruta 3 i sørlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983.
== Viktige byer ==
Punta Pereira.
Castillos, Soriano.
Palmar, Soriano.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 55, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,642 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_56_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 56 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Florida (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 56 Coronel Bernabé Rivera (på spansk: Ruta cincuenta y seis eller R-56) er en veistrekning som går fra Ruta 5 til Ruta 7 i sørlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 53 kilometer lang.
| Ruta 56 Coronel Bernabé Rivera (på spansk: Ruta cincuenta y seis eller R-56) er en veistrekning som går fra Ruta 5 til Ruta 7 i sørlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 53 kilometer lang.
== Byer ==
Paraje Colonia Sánchez.
Paraje Parada Urioste.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,643 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A4stra_G%C3%B6talands_l%C3%A4n | 2023-02-04 | Västra Götalands län | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Västra Götalands län'] | Må ikke forveksles med landskapet VästergötlandVästra Götalands län er et län i det sørvestlige Sverige. Det grenser til Värmlands län, Örebro län, Östergötlands län, Jönköpings län og Hallands län. Dessuten grenser det til det norske fylket Viken.
| Må ikke forveksles med landskapet VästergötlandVästra Götalands län er et län i det sørvestlige Sverige. Det grenser til Värmlands län, Örebro län, Östergötlands län, Jönköpings län og Hallands län. Dessuten grenser det til det norske fylket Viken.
== Landskap ==
Västra Götalands län omfatter landskapene Västergötland, Bohuslän og Dalsland.
== Administrasjon ==
Västra Götalands län ble dannet i 1998 ved at man slo sammen länene Göteborgs och Bohus län, Älvsborgs län og størstedelen av Skaraborgs län.
Västra Götaland region, tidligere Västra Götalands landsting, er det regionale folkevalgte organet med ansvar for visse samfunnsoppgaver, først og fremst helsetjenester inkludert tannhelsetjenester, samt kultur, lokaltrafikk og regionplanlegging.
Landshøvdingen er statens representant i länet (tilsvarer statsforvalteren i Norge).
== Se også ==
Liste over landshøvdinger i Västra Götalands län
== Referanser ==
== Kilder ==
Statistiska centralbyrån 31. mars 2009
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Västra Götaland County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Liste over landshøvdinger i Västra Götalands län er en oversikt over landshøvding]ene i [[Västra Götalands län i Sverige fra 1998 og til idag. | 198,644 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruta_57_(Uruguay) | 2023-02-04 | Ruta 57 (Uruguay) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Flores (departement)', 'Kategori:Florida (departement)', 'Kategori:Soriano (departement)', 'Kategori:Veier i Uruguay'] | Ruta 57 (på spansk: Ruta cincuenta y siete eller R-57) er en veistrekning som går fra Cardona (Soriano) til Sarandí Grande (Florida) i sørlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 110 kilometer lang.
| Ruta 57 (på spansk: Ruta cincuenta y siete eller R-57) er en veistrekning som går fra Cardona (Soriano) til Sarandí Grande (Florida) i sørlige Uruguay. Veistrekningen, slik den er i dag, ble åpnet 1983, og er 110 kilometer lang.
== Byer ==
Cardona.
Trinidad.
Sarandí Grande.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Route 57, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Veier i Uruguay (spansk)
Kart over Uruguay (spansk) | Uruguay | 198,645 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Post-_och_Inrikes_Tidningar | 2023-02-04 | Post- och Inrikes Tidningar | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Etableringer i 1645', 'Kategori:Lysningsblader', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-12', 'Kategori:Svenske myndigheter', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Post- och Inrikes Tidningar (PoIT) er den svenske statens offisielle avis. Den ble startet i 1645 som Ordinari Post Tijdender av dronning Christina i samråd med Axel Oxenstierna. Man behøvde diplomatiske informasjonsorganer i datidens urolige Europa, og Oxenstierna utnyttet avisen for politisk propaganda gjennom publikasjon av innkomne brever fra utposterte rapportører. | Post- och Inrikes Tidningar (PoIT) er den svenske statens offisielle avis. Den ble startet i 1645 som Ordinari Post Tijdender av dronning Christina i samråd med Axel Oxenstierna. Man behøvde diplomatiske informasjonsorganer i datidens urolige Europa, og Oxenstierna utnyttet avisen for politisk propaganda gjennom publikasjon av innkomne brever fra utposterte rapportører. | | nedlagt = | 198,646 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tore_Nordseth | 2023-02-04 | Tore Nordseth | ['Kategori:Ap-politikere i Sør-Trøndelag', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fødsler 14. februar', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Lokalpolitikere i Trondheim', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1997–2001', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Sør-Trøndelag', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Ap', 'Kategori:Tillitsvalgte i AUF'] | Tore Nordseth (født 14. februar 1966 i Trondheim) er en norsk politiker (Ap).
Sitt politiske arbeid begynte han i AUF, der han tilhørte kretsen rundt Trond Giske. Nordseth var leder i Trondheim AUF 1990–1991, fylkessekretær for LO og AUF i Nord- og Sør-Trøndelag 1990–1992, medlem av Trondheim bystyre 1992–1995 og leder i Trondheim Arbeiderparti 1998–2000.Nordseth var ansatt som fylkessekretær i Sør-Trøndelag Arbeiderparti 1992–1997 og daglig leder i Arbeidernes Økonomiske Fellesorganisasjon i Trondheim 1997–2006. I 2006 ble han igjen fylkessekretær i Sør-Trøndelag Arbeiderparti (senere fylkessekretær i Trøndelag Arbeiderparti).Han var vararepresentant til Stortinget fra Sør-Trøndelag 1997–2005, og møtte fast for statsråd Trond Giske 2000–2001. Nordseth var medlem av Stortingets forsvarskomité.Han gikk Trondheim katedralskole. Han har studert informatikk, bedriftsøkonomi og sosialøkonomi.Tore Nordseth giftet seg i 2002 med Arbeiderparti-politiker Rita Ottervik.
| Tore Nordseth (født 14. februar 1966 i Trondheim) er en norsk politiker (Ap).
Sitt politiske arbeid begynte han i AUF, der han tilhørte kretsen rundt Trond Giske. Nordseth var leder i Trondheim AUF 1990–1991, fylkessekretær for LO og AUF i Nord- og Sør-Trøndelag 1990–1992, medlem av Trondheim bystyre 1992–1995 og leder i Trondheim Arbeiderparti 1998–2000.Nordseth var ansatt som fylkessekretær i Sør-Trøndelag Arbeiderparti 1992–1997 og daglig leder i Arbeidernes Økonomiske Fellesorganisasjon i Trondheim 1997–2006. I 2006 ble han igjen fylkessekretær i Sør-Trøndelag Arbeiderparti (senere fylkessekretær i Trøndelag Arbeiderparti).Han var vararepresentant til Stortinget fra Sør-Trøndelag 1997–2005, og møtte fast for statsråd Trond Giske 2000–2001. Nordseth var medlem av Stortingets forsvarskomité.Han gikk Trondheim katedralskole. Han har studert informatikk, bedriftsøkonomi og sosialøkonomi.Tore Nordseth giftet seg i 2002 med Arbeiderparti-politiker Rita Ottervik.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Tore Nordseth hos Stortinget
(no) Tore Nordseth hos Norsk senter for forskningsdata | Tore Nordseth (født 14. februar 1966 i Trondheim) er en norsk politiker (Ap). | 198,647 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrikstad | 2023-02-04 | Fredrikstad | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer ved Glomma', 'Kategori:Fredrikstad', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Østfold'] | For redningsskøyten, se RS 77 «Fredrikstad».Fredrikstad er en kommune i landskapet Østfold i Viken fylke på Østlandet i Norge. Den har 83 193 innbyggere (per 1. januar 2021). Den er således Østfolds største, Østlandets tredje største by og Norges sjuende største kommune målt i antall innbyggere.
Fredrikstad karakteriseres ofte som Norges første renessanseby (se Renessansen), med kvartaler avgrenset av gater anlagt i et regelmessig mønster. Fredrikstad kommunes areal er 559 kvadratkilometer. Den grenser i nord til Råde, i øst til Sarpsborg og i sør til Hvaler.
Bysamfunnet Fredrikstad og bysamfunnet Sarpsborg regnes i statistiske sammenhenger ofte som tettstedet og dobbeltbyen Fredrikstad/Sarpsborg, som hadde 118 992 innbyggere per 1. januar 2022. 70 161 av disse bor i den delen av Fredrikstad kommune som er byområde. Byen Fredrikstad ligger ved Glommas utløp.
| For redningsskøyten, se RS 77 «Fredrikstad».Fredrikstad er en kommune i landskapet Østfold i Viken fylke på Østlandet i Norge. Den har 83 193 innbyggere (per 1. januar 2021). Den er således Østfolds største, Østlandets tredje største by og Norges sjuende største kommune målt i antall innbyggere.
Fredrikstad karakteriseres ofte som Norges første renessanseby (se Renessansen), med kvartaler avgrenset av gater anlagt i et regelmessig mønster. Fredrikstad kommunes areal er 559 kvadratkilometer. Den grenser i nord til Råde, i øst til Sarpsborg og i sør til Hvaler.
Bysamfunnet Fredrikstad og bysamfunnet Sarpsborg regnes i statistiske sammenhenger ofte som tettstedet og dobbeltbyen Fredrikstad/Sarpsborg, som hadde 118 992 innbyggere per 1. januar 2022. 70 161 av disse bor i den delen av Fredrikstad kommune som er byområde. Byen Fredrikstad ligger ved Glommas utløp.
== Historie ==
Fredrikstad ble grunnlagt i 1567 av kong Frederik II av Danmark og Norge. Det skjedde under Den nordiske sjuårskrig. Under denne krigen mellom Danmark-Norge og Sverige brente svenskene Sarpsborg, som kong Olav den hellige hadde grunnlagt i 1016. Befolkningen i den nedbrente byen ønsket derfor å gjøre den nye byen mindre utsatt for fremtidige angrep. I 1569 ble så det nye navnet «Fredriksstad», oppkalt etter kongen, tatt i bruk etter det gamle «Sarpsborg». Derfor kan grunnleggelsen av Fredrikstad sees som en gjenreisning av Sarpsborg. Området Gleng, hvor den gamle byen hadde ligget, ble rettslig og administrativt lagt til Fredrikstad.
I tillegg fikk Fredrikstad omtrent samtidig sin egen latinskole på linje med Oslo latinskole (se Oslohumanistene, også kalt Østlandshumanistene), senere kalt Fredrikstad høiere almenskole. Antakelig hadde det frem til 1567 vært en slik skole i Sarpsborg. Ved kongens bortgang i 1588 var det daværende rektor ved latinskolen, Jacob Jacobsen Wolf, som holdt nekrologen over ham, en nekrolog Wolf selv hadde forfattet. På 1600-tallet fikk byen en økende militærstrategisk betydning grunnet geopolitiske forhold (se nedenfor).
Under den store nordiske krig (1700–1721) hadde skjærgårdsflåten base i Fredrikstad fra 1709. Den stod under kommando av admiral Peter Wessel Tordenskiold (1690–1720). Halden var ladested under Fredrikstad frem til 1665, og Moss var ladested under Fredrikstad fra 1670 til 1720. Gleng var en del av Fredrikstad fra 1567 til 1825, mens området Sarpsborg forøvrig var en del av Fredrikstad frem til 1839. Gjenopprettelsen av Sarpsborg skjedde delvis på Fredrikstads bekostning.
Til tross for byens betydning som forsvarsverk holdt folketallet seg lavt, rundt 2000 innbyggere, frem til svenskenes invasjon og okkupasjon (i 1814–1815). Under denne okkupasjonen ble Mossekonvensjonen undertegnet av Sveriges daværende kronprins Karl Johan i Fredrikstad.
Avskaffelsen av sagbruksprivilegier i 1860 førte til Fredrikstads viktigste vekstperiode. På relativt kort tid ble den lille handels- og sjøfartsbyen forvandlet til en av landets mest betydelige industribyer med industri knyttet til sagbruk og teglverk som de viktigste industrier. På grunn av dette fikk Fredrikstad tilnavnet «Plankebyen». Senere fikk også steinindustri og mekaniske verksteder stor betydning for Fredrikstads vekst. Byens folketall ble fordoblet, og bymessig bebyggelse spredte seg til tilgrensende strøk i nabokommunene. I 1964 ble Glemmen en del av Fredrikstad. Tretti år senere, i 1994, ble Borge, Kråkerøy, Onsøy og Rolvsøy en del av Fredrikstad.
Langs Glommas bredd støter man stadig på Fredrikstads historie gjennom teglverk og sagbruk, som vanligvis lå side om side. Narnte teglverk på Selbak leverte for eksempel i sin tid den røde mursteinen som universitetsbygningene på Blindern i Oslo er bygget i. Et annet eksempel er Valle Bruk på Rolvsøy. Nylende ligger i kommunedel Rolvsøy. Navnet Nylende kommer fra norrøne nýlenda som betyr «nytt land», i betydningen nydyrket mark eller nytt bosted. Fra Hauge på Rolvsøy kommer Hans Nielsen Hauge, nasjonalt kjent som lekpredikant og industrigründer. På Rolvsøy finner man i dag Østfoldhallen, der en rekke idrettsaktiviteter bedrives. I den senere tid er den blitt døpt om til Østfoldhallene, ettersom flere butikker er blitt etablert i samme område. Dette var tidligere et stort åpent landskap, men har i ettertid blitt et stort handelsområde. Tre vikingskip er funnet på Rolvsøy: Valleskipet, Rostadskipet og Tuneskipet.
Dagens sentrum ligger på vestsiden av Glomma. Det historiske sentrum, Gamlebyen, ligger på østsiden, og blir i dag regnet som Nord-Europas best bevarte festningsby. Gamlebyen er således Fredrikstads fremste landemerke.
== Geografi og klima ==
Fredrikstad er lokalisert øst for Oslofjorden ca 100 km sør for hovedstaden Oslo. Kommunens høyeste punkt er Østento, 119 moh., ved Vikene like innenfor Hankø.
Klimaet i Fredrikstad er noe mildere og mer solrikt enn i Oslo. Meteorologisk institutt har imidlertid ingen målestasjon i Fredrikstad by.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
== Næringsliv ==
Forbindelsen til havet har alltid spilt en helt sentral rolle for Fredrikstad, med dens gunstige plassering i forhold til kontinentet. Skipsindustri og båtproduksjon har også satt spor etter seg, med Fredrikstad Mekaniske Verksted (FMV) som et prominent eksempel. Et annet prominent eksempel er Norsk Gearfabrikk AS, grunnlagt av den legendariske båtbyggeren Bjarne Aas i 1916. I dag er det racerbåtprodusenten Hydrolift som representerer byens maritime arv. Før oljealderen var Fredrikstad også en foregangsby når det gjaldt produksjon og utvikling av forbruksartikler, med en rekke fabrikker, for eksempel FRESKO (Fredrikstad skofabrikk). Et annet eksempel er produksjon av radioapparater, både til hjemmebruk, bilbruk og til forsvaret av Norge. Mascot var i sin tid ledende i Norge og Norden på dette området. I Fredrikstad finner man også stedet der det elektriske lyset første gang ble tent i Norge (på Lisleby brug i 1877). Da oljealderen satte inn i Norge på 1970-tallet, betød det en nedgang i den tradisjonelle industrisysselsettingen i Norge generelt og Østfold spesielt. Potensialet for videre fremtidig industriutvikling i Fredrikstad er imidlertid meget stort. Dette avspeiles i at de fleste er ansatt i privat sektor, for eksempel Norsk Teknisk Porselen (NTP), Brynildsens fabrikker (produksjon av sukkertøy og sjokolade) og Mills (produksjon av blant annet kaviar og majones).
Byens to aviser heter Fredriksstad Blad og Demokraten. Byens lokale radiokanal heter Radio Prime Fredrikstad. Byen er også sete for NRK Østfold, som dekker Østfold og tilgrensende områder. Også det statlige Medietilsynet har sete i Fredrikstad.
== Forsvaret ==
Etter tapene av henholdsvis Jemtland og Herjedalen, samt Idre og Serna i den nordvestlige delen av Dalarna i 1645, og særlig Båhuslen i 1658, fikk Fredrikstad større betydning i forsvaret av Norge. Østfold regiment holdt fra 1644 til 2002 til i Gamlebyen, og byen var hovedkvarter for Tordenskiold fra 1709. Kongsten fort fra 1685, som ruver i nærheten, er et uttrykk for militærets nærvær. Det fantes også et fort på Kjøkøy som ble forvaltet av Sjøheimevernet.
Kjøkøy fort ble bygget av tyskerne under 2. verdenskrig for å beskytte innseilingen til Fredrikstad via Østerelva. Det er nå museum.
Tilsvarende ble Torgauten fort bygget noe innenfor Strømtangen fyr for å beskytte Fredrikstad via Vesterelva. Torgauten ble påbegynt av tyskerne i 1941. Etter krigen ble det brukt av Forsvaret frem til ca. 1985, da det ble museum.
Det norske forsvaret påbegynte byggingen av et tidligere fort noe nord for Torgauten ca. 1933. Arbeidet kom ikke særlig langt. I dag finner man to påbegynte kanonstandplasser for to 30,5 cm haubitskanoner og en påbegynt festningstunnel. Dette ligger mellom buktene Helleskilen og Dypeklo.
== Utdanning ==
Fredrikstad har mange videregående skoler, for eksempel Frederik II videregående skole, som tilbyr allmennfaglige og økonomisk/administrative studieretninger. Frederik II videregående skole er en sammenslåing av tidligere Frydenberg gymnas og Christianslund handelsgymnasium. Glemmen videregående skole tilbyr yrkesfaglig utdanning/studieretning. Wang Toppidrett Fredrikstad tilbyr idrettsfag, realfag, språk, samfunnsfag og økonomi.
I tillegg finner man Steinerskolen, som er et privat pedagogisk alternativ til grunnskolens høyere trinn.
Høgskolen i Østfold tilbyr høyere utdanning (master- og bachelor-studier) ved Akademi for scenekunst, Avdeling for helse- og sosialfag og Avdeling for ingeniørfag på Kråkerøy. Her finner vi også Østfold fagskole, som tilbyr korte, yrkesrettede utdanninger bygget på fag-/svennebrev, autorisasjon eller minst fem års praksis innenfor tekniske fag og helse-/sosialfag.
Også Institutt for journalistikk har sete i Fredrikstad. Instituttet tilbyr i første rekke etter- og videreutdanning av journalister og redaktører.
Når det gjelder grunnskoleutdanningen er det i Fredrikstad ikke fritt skolevalg, i motsetning til for eksempel i Oslo. Det har heller ikke vært noen stor tradisjon for 1-10-skoler.
== Kultur og fritid m.m. ==
Fredrikstad bibliotek fra 1926 ruver stolt der Vesterelva gjør en sving ved Isegran. I et av pakkhusene bak på bryggekanten finner en det mer beskjedne Østfold fylkesbibliotek. Ved biblioteket finner man en skulptur som fremstiller kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller.
Skulpturen ble avduket i 1998. I 2013 fikk byen også sitt eget litteraturhus, Litteraturhuset Fredrikstad Østfold, som har som uttalt formål å formidle og vekke interesse for lesing, debatt og kultur. Stolt er også tradisjonen for teater-, film- og revyvirksomhet. Arne Svendsen flyttet som 16-åring til Fredrikstad og jobbet der som frisør og barberer. Som 19-åring giftet han seg og ble boende der. Sverre Wilberg (kriminalbetjent Hermansen i Olsenbanden) er født og oppvokst i Fredrikstad. Et annet bysbarn, Georg Apenes, skal en gang ha sagt at Fredrikstad er Norges største fødeby.
Et stenkast unna ligger Fredrikstad rådhus, som rommer den politiske og administrative ledelsen av byen. Rådhuset rommer også Fredrikstad kino, som er blant de største og mest moderne kinoene i Norge. Her kan man også finne håndavtrykkene til berømte skuespillere som har gjestet byen.
Fredrikstads ledende barne- og ungdomsteater er Vindeleka, FBUT, Kaos sang og teater og Fredrikstadungane. Vindeleka Barne- og Ungdomsteater ble startet i 1994 med utgangspunkt i Røde Mølle. Det er et frittstående teater som drives av foreldrene. Teaterets formål er å gi et helårstilbud til barn og ungdom i Fredrikstad. Målsettingen er å sette opp en stor oppsetting hvert år i høstsemesteret. Vindeleka Barne- og Ungdomsteater ønsker å gi barn og ungdom mulighet til egenutvikling og personlig vekst. Derfor får alle aktørene aktive roller i Vindelekas teateroppsetninger.
FBUT er et foreldredrevent teater som har forestillinger på St.Croix. De var med i Norske Talenter i 2019 der de var blant topp 3.
Kaos sang og teater er et teater som øver på Gressvik. De har ingen øvre aldersgrense, men man må være 8 år for å begynne. De har forestillinger på Speilet i Fredrikstad.
Fylkeskommunens virksomhet Delta K, som produserer og formidler profesjonelle musikkopplevelser, er lokalisert i Gamlebyen.
I februar 2012 ble Fredrikstad PRESS - Redd Barna Ungdom stiftet. Lokallagets formål er å sørge for at FNs barnekonvensjon følges i kommunen. Fredrikstad PRESS har jevnlige møter og arbeider blant annet med Veumalléen asylmottak. I tillegg til dette arrangerer organisasjonen leksehjelp for barn og unge med en annen språkbakgrunn. PRESS er en åpen organisasjon for alle mellom 13 og 25 år.
Ellers er det om sommeren Fredrikstad virkelig er i sitt ess. Da arrangeres blant annet Glommafestivalen i byen. Nærheten og den lett tilgjengelige adgangen til havet gjør byen til en svært populær turistby, både for de som kommer fra det øvrige Østfold og for de som kommer mer langveis fra. Sol og varme preger somrene. Årstiden og byen er varmt og humørfylt skildret i sangen Sommer'n er herlig i Fredrikstad.
Veien til sommerparadiset Hvaler_(kommune) er også kort. Det går bilvei helt ut til Kirkøy. Ønsker man å reise videre til Søndre Sandøy eller Nordre Sandøy, må man ta båt. Man kan også sykle til Hvaler fra Fredrikstad, men på grunn av at det ikke er gang- og sykkelvei på strekningen er det noe risikabelt.
Dialekten i Fredrikstad er sterkt fokusert, og den fremstår som et sterkt lokalt preget uttrykk. Hvor lokalt initiert dette egentlig er, kan imidlertid diskuteres, da det ser ut til å være mediene og offentlige virksomheter som går foran i denne image-byggingen. Fredrikstad kommune står for slagordet "Det årnær seg i Fredrikstad", Fredriksstad Blad profilerer seg som "Ille. Bra". NRK Østfolds morgensending bidrar med "Ille tidlig, men det er verdt det". På de fylkeskommunale bussene kan man lese at det er "Hæærn fløtte meg, så billi" å reise med bussen. Det hersker også en viss lokal oppfatning om at man skal si "Hællæ" til hverandre istedenfor "Hei", "Hallo" osv.
Dette fokuset på dialekten står i sterk kontrast til den borgerlige og adelige historien som Fredrikstad og det øvrige Østfold i virkeligheten representerer i norsk historie, og det er ikke alle som føler seg bekvem med å bli assosiert med denne tolkningen av den lokale kulturen.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted ligger i parken ved siden av rådhuset. Stedet er markert med en skulpturell utforming, og det er lagt ned et skrin med forskjellige gjenstander.
=== Idrett og friluftsliv ===
Fotballmuseet avd. Fredrikstad er en avdeling av det nasjonale Fotballmuseet, og ligger i tribuneanlegget til Fredrikstad stadion, der Fredrikstad fotballklubb spiller sine hjemmekamper. På Sentralidrettsanlegget på Lisleby spiller Lisleby Fotballklubb (LFK) sine hjemmekamper. Klubben var ledende i 1920- og 30-tallets Norge, på linje med Fredrikstad fotballklubb. Det er også hjemmearena til Fredrikstad Idrettsforening (FIF), som driver med friidrett. Kommunen har dessuten en rekke andre fotballag, som Begby, Borgar, Cicignon, Gressvik, Kråkerøy, Lervik, Manstad, Nylende, Rolvsøy, Selbak, Skogstrand, Torp, Trosvik og Østsiden. På Slevik, i nærheten av Hankø, finner vi Slevik Innebandyklubb, som er norgesmester i innebandy åtte ganger: i 1997, 2000, 2012, 2013, 2014, 2015, 2016 og 2017. Klubben er Norges eldste. Fredrikstad Innebandyklubb holder til i Rolvsøyhallen.
Fredrikstad kan også skilte med flotte badesteder ved sjøen, foruten innendørs og utendørs badeanlegg i Kongstenhallen, hvor også øvrige idretter, som håndball, drives. Fredrikstad håndballklubb (FHK) spiller sine hjemmekamper og Fredrikstad Bueskyttere har sin trening der i hall D og på østsiden av Kongsten Fort. Hallen benyttes også til utstillinger og messevirksomhet. Det drives også betydelig idrett i Østfoldhallen.
Ved Fredrikstadmarka finner man ishockeyarenaen Stjernehallen, der Stjernen Hockey spiller sine hjemmekamper. Også langrenn og hopp har tradisjoner i fredrikstad-idretten, noe Fredrikstad Skiklubb er et uttrykk for. Man har også to lysløyper, en på vestsiden av Glomma og en på østsiden. Spøkefullt er det blitt sagt at Fredrikstad skiklubb er Norges beste skiklubb i forhold til snøhøyden.
En populær fritidssyssel er det også å gå tur til Skihytta, sommer som vinter. Skihytta sto ferdig i 1911 og er en institusjon blant Fredrikstads turinteresserte. For den sykkelinteresserte kan en tur langs Glommastien være et alternativ.
=== Internasjonalt arbeid ===
Fredrikstad har vennskapssamarbeid med både nordiske, afrikanske, asiatiske og amerikanske byer eller kommuner. Mange av dem med formelt signert avtale. Kotka i Finland var Fredrikstads første vennskapskommune og hadde den første kontakt allerede i 1870, de andre kom senere.
== Samferdsel ==
Fredrikstads samferdsel er preget av en komplisert geografi. Noen av de viktigste elementene er den fredete Fredrikstadbrua og klaffebroene til Kråkerøy. Viktige veier er fylkesvei 108, riksvei 110 og riksvei 111.
Fredrikstad har flere passasjer- og sykkelferger. Disse er Sellebakk/Lislebyfergen, Gamlebyfergen (Gamlebyen - Cicignon) og Byfergen (Gamlebyen-Isegran - Smertu- Sentrum - Gressvik).
Fredrikstad har også en større havn på Øra. Fra havna går riksvei 111 nordover til Rakkestadsvingen der den møter riksvei 110 og fylkesvei 130. Veien fortsetter nordover langs østsiden av Glomma til Årum der den krysser europavei 6 og fortsetter over kommunegrensen til Sarpsborg ved Gatedalen. Fra Rakkestadsvingen går riksvei 110 vestover over Fredrikstadbrua og gjennom sentrum til Råde og europavei 6. Fylkesvei 130 går østover gjennom Skjærviken til Skjeberg og europavei 6.
Europavei 6 går gjennom den nordøstlige delen av kommunen fra Sandesund bru og ca. to km sørover.
Fredrikstad stasjon på Østfoldbanen har flere avganger daglig til Oslo og Halden/Gøteborg. For tiden arbeides det med å utbedre strekningen Oslo-Ski på Østfoldbanen. Det er også bussforbindelse mellom Fredrikstad og Oslo. Det går også buss til Oslo lufthavn.
En av de viktigste lokalbussrutene er Glommaringen, som går mellom Fredrikstad og Sarpsborg i ring på begge sider av Glomma.
== Hagebyer i Fredrikstad ==
Hageby-bevegelsen startet i England med Ebenezer Howard som bevegelsens fremste ideolog. Også i Norge ble hageby-konseptet populært over store deler av landet. Fra Arctanderbyen ble bygget i Oslo på begynnelsen av 1900-tallet og frem til 1960-tallet ble det anlagt mange boligområder der det i tråd med hageby-prinsippene ble lagt vekt på at folk fra arbeiderklassen skulle kunne bo i småhusbebyggelse med mye frisk luft og vegetasjon rundt seg, ha mulighet for å dyrke nyttevekster i egne hager og ha kort vei til jobb, skole og butikker.
Også i Østfold ble det anlagt en rekke boområder etter denne modellen. I Fredrikstad var det opprinnelig Sverre Pedersen som i 1926 hadde tegnet en byplan som omfattet nye hagebyer, men først i gjenreisningsårene etter andre verdenskrig ble disse delene av byplanen realisert. Det dreide seg blant annet om følgende hagebyer:
Lundheim
Kongsten Hageby
Trosvik
Kniple
== Tettsteder i Fredrikstad kommune ==
Fredrikstad kommune har en rekke mindre tettsteder innen sine grenser:
Glosli hadde 773 innbyggere per 1. januar 2022, Øyenkilen 467, Slevik 1 166, Lervik 3 343, Lunde 475, Rostadneset 280, Torsnes 253.
Tettstedet Skivika (Skjærvika) ligger hovedsakelig i Fredrikstad kommune, dels i Sarpsborg kommune. Skivika har totalt 1 075 innbyggere, hvorav 1 050 bor i Fredrikstad kommune. Tettstedet Spetalen ligger dels i Fredrikstad, dels i Råde kommune, og har tilsammen 2 318 innbyggere, hvorav 124 bor i Fredrikstad kommune.
Følgende lokaliteter i Fredrikstad er verdt å nevne, men disse stedene er enten for små (folketall under 200) til å falle innunder SSBs definisjon, eller de er oppslukt av ovennevnte tettsteder (alfabetisk rekkefølge):
Alshus
Begby
Engelsviken
Gressvik
Hankø
Kråkerøy
Lervik
Lisleby
Nabbetorp
Nylende
Rolvsøy
Sellebakk
Torp
Veum
Årum
== Vennskapsbyer ==
Húsavík
Kotka
Karlskoga
Aalborg
San Martin
Patzún
Zhuzhou
== Kjente personer fra Fredrikstad ==
For fullstendig liste, se Kjente personer fra FredrikstadHans Nielsen Hauge (1771–1824), legpredikant og industrigründer
Hans Kirkegaard Fleischer (1803–1884), general
Aksel Gresvig (1876–1958), grunnlegger av G-sport
Arne Svendsen (1884–1958), revyartist
Tore Segelcke (1901–1979), skuespiller
Inger Hagerup (1905–1985), forfatter
Bendik Riis (1911–1988), kunstmaler
Gunnar Nilsen (1913–1984), pioner innen dagligvarebransjen, grunnlegger av Stabburet
Berit Ås (1928–), professor (sosialpsykologi), første leder av SV
Sverre Wilberg (1929–1996), skuespiller
Georg Apenes (1940–2016), stortingsrepresentant (H), direktør i Datatilsynet
Egil «Drillo» Olsen (1942–), fotballspiller og legendarisk fotballtrener. Amanuensis emeritus ved Norges idrettshøgskole
Klaus Hagerup (1946–2018), forfatter
Louise Kathrine Dedichen (1964–), Norges første kvinnelige kontreadmiral
Staysman (1982–), norsk musiker og programleder
== Se også ==
Liste over norske byer
== Referanser ==
== Litteratur ==
Western, August:Fredrikstad 1814–1914, Centraltrykkeriet Fredrikstad 1914
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Fredrikstad – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fredrikstad – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Fredrikstad i Store norske leksikon
(no) Fredrikstad på NRK
(en) Fredrikstad hos Wikivoyage
(no) SSBs befolkningstall for Fredrikstad per 1. januar 2008.
(no) Skulpturstopp: "I min tro, i mitt håp, i min kjærlighet" av Jaume Plensa | Fotballmuseet avdeling Fredrikstad ble åpnet av NFFs generalsekretær Karen Espelund 27. august 2007. | 198,648 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean-Marie_Leclair | 2023-02-04 | Jean-Marie Leclair | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 22. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1764', 'Kategori:Franske fiolinister', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Fødsler 10. mai', 'Kategori:Fødsler i 1697', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Myrdede musikere', 'Kategori:Pages using div col with unknown parameters', 'Kategori:Personer fra Lyon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jean-Marie Leclair l’aîné (1697–1764) var en fransk komponist og fiolinist.
Leclair var en av sin tids mest kjente fiolinister og regnes som en viktig medgrunnlegger av den franske fiolinskole.
| Jean-Marie Leclair l’aîné (1697–1764) var en fransk komponist og fiolinist.
Leclair var en av sin tids mest kjente fiolinister og regnes som en viktig medgrunnlegger av den franske fiolinskole.
== Liv og virke ==
Leclair var sønn av en korgfletter og lærte i unge år farens håndverk, i tillegg til dans og fiolinspill. Faren var sannsynligvis en god bassgambist, da ytterligere tre av hans sønner ble musikere.
Leclair var først danser og ballettmester i Lyon. I 1716 giftet han seg med Marie-Rose Casthanie, også hun var danser ved operaen i Lyon. Fra 1722 arbeidet han som ballettmester ved operaen i Torino, men allerede i oktober året etter bodde han i Paris, der han publiserte sitt opus 1, dedisert en bankier Bonnier. På denne tiden hjalp vennen André Chéron ham til assistentoppdrag i komposisjon. I 1726 var Leclair tilbake i Torino, her ble han kjent med Johann Joachim Quantz og den kjente fiolinisten Giovanni Battista Somis. Somis, som var elev av Corelli, gav Leclair viderekommende undervisning i fiolinspill.
Mens han fremdeles var under Somis innflytelse publiserte Leclair i 1728 Sonater opus 2, dedisert sønnen og etterfølgeren til sin første mesén, som i mellomtiden var avgått ved døden. Fra 1728 bodde Leclair i Bonniers palass i Rue St. Dominique og arbeidet som fiolinlærer. På denne tiden må Leclairs første kone ha avgått ved døden. I Den stille uke året 1728 holdt han sin første konsert med det velrenommerte Concert spirituel i den store sal i Tuileriene. Å få opptre der var ensbetydende med den høyeste musikalske anerkjennelse.
I 1730 giftet Leclair seg med den unge notegravøren Louise-Cathérine Roussel. Med henne fikk han en datter. Louise hadde allerede gravert Leclairs opus 2, 3 og 4, og graverte deretter alle hans påfølgende komposisjoner. Fra 1733 til 1737 var han musiker ved Ludvig XVs hoff, og gav fram til 1737 en rekke offentlige konserter med Concert Spirituel. Leclair forlot det kongelige orkesteret i raseri etter en strid med Jean-Pierre Guignon om en tidligere inngått avtale som gikk ut på de skulle fungere som førstefiolinist annenhver måned.
Fra 1738 til 1743 bodde han i Nederland, og i Den Haag samarbeidet han med fiolinvirtuosen Pietro Locatelli, som påvirket ham i betydelig grad. Leclair var konsertmester hos den rike kjøpmannen François de Liz. Innimellom må han ha oppholdt seg ved hoffet til Anna av England i Leeuwarden; han dediserte sitt opus 9 til henne. Anna var en god cembalist og elev av Händel. de Liz gikk konkurs i 1743, og Leclair vendte tilbake til Paris. Fra 1744 oppholdt han seg to år i Chambéry, der han sto i den spanske tronfølger Philippe d'Espagnes tjeneste.
I 1748 ble Leclair musikalsk leder og førstefiolinist ved privatteateret til hertug Antoine VII. de Gramont (1722–1801), helt i nærheten av Paris.
== Død ==
I sine siste leveår var Leclairs livsførsel heller tvilsom. Kona skilte seg fra ham, og han slo han seg ned i det ghettopregede området Rue de Careme-Prenant i Paris. Tidlig morgen 23. oktober 1764 ble funnet død i en blodpøl med tre knivstikk i ryggen. Ekskona hadde økonomiske motiver, men politirapporten utpekte en misfornøyd nevø som hovedmistenkt. Ugjerningen ble aldri oppklart.
Bisettelsen fant sted 25. oktober. 1764. 2. desember 1765 ble det holdt en minnehøytidelighet i Église des Feuillants i Rue St. Honoré. Concert Spirituels kor og orkester oppførte Profundis av de Mondonville.
På grunn av pengenød publiserte ekskona Leclairs opus 14 og 15 posthumt.
== Stil og påvirkning ==
Som virtuos påvirket Leclair i høy grad den franske fiolinskolen, som han også regnes som medgrunnlegger av. Han gjennomførte en fusjon av fransk og italiensk barokkstil, og med sin elegante og briljante stil og inngående kjennskap til kontrapunktikk, maktet han å løfte sine concerti og sonater nesten opp til Vivaldis nivå.
Komponisten og musikkteoretikeren Charles-Henri Blainville karakteriserte Leclair som «den franske Corelli».
Joseph Bologne, Chevalier de Saint-George var en av Leclairs elever.
== Verk ==
== Brødrene ==
Jean-Marie Leclair le cadet (1703–1777)
Pierre Leclair (1709–1784), publiserte «Six sonates de récréation» for to fioliner op.1 og «Six sonates de chambre» for 2 fioliner op.2
Jean-Benoît Leclair (1714-etter 1759), etter ham er det bare bevart en libretto til en ballet héroique: «Le Retour de la Paix dans les Pays-Bas» og et portrett
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gisela Beckmann: Die französische Violinsonate mit Basso continuo von Jean-Marie Leclair bis Pierre Gaviniès. Musikalienhandlung Wagner, Hamburg 1975. ISBN 3-921029-27-9
Marc Pincherle: Jean-Marie Leclair l’aîné. La Colombe, Paris 1952. ISBN 2-7307-0264-4 (ettertrykk 1985)
== Eksterne lenker ==
(en) Jean-Marie Leclair – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jean-Marie Leclair på Discogs
(en) Jean-Marie Leclair på MusicBrainz
(en) Jean-Marie Leclair på Spotify
(en) Jean-Marie Leclair på AllMusic
(en) Fritt tilgjengelige noter av Jean-Marie Leclair i International Music Score Library Project | Jean-Marie Leclair le cadet (1703–1777) var en fransk komponist. | 198,649 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Katy_Dues_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Katy Dues vei (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern'] | Katy Dues vei (1–11, 2–4B) er en vei på Heggeli i bydel Ullern i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Heggeliveien.
Veien fikk navn i 1969 etter lokalpolitikeren Katy Due (1894–1969).
| Katy Dues vei (1–11, 2–4B) er en vei på Heggeli i bydel Ullern i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Heggeliveien.
Veien fikk navn i 1969 etter lokalpolitikeren Katy Due (1894–1969).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Katy Dues vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Katy Dues vei (1–11, 2–4B) er en vei på Heggeli i bydel Ullern i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Heggeliveien. | 198,650 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Louis_Dumont | 2023-02-04 | Louis Dumont | ['Kategori:Antropologi', 'Kategori:Antropologistubber', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. november', 'Kategori:Dødsfall i 1998', 'Kategori:Franske antropologer', 'Kategori:Franske sosiologer', 'Kategori:Fødsler 1. august', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Thessaloniki', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2020-12'] | Louis Dumont (født 1911 i Saloniki, død 19. november 1998 i Paris) var en fransk antropolog.
Dumont underviste i mange år ved universitetet i Oxford. Han arbeidet først fra 1955 i Frankrike. Fra 1950-tallet av skrev han en rekke arbeider om India og allmenne sosiologiske og antropologiske tema. Hans innflytelse er sterk på eget fag. Hans sentrale idé, med bakgrunn i klassisk antropologi (spesielt Durkheim og Tönnies), bygger på forutsetningen om at samfunnet er integrerte helheter og derfor kvalitativt mulige å skille fra summen av alle bestanddeler. I sin analyse av Indias kastesystem (Homo Hierarchicus, 1968) hevder således Dumont at dette system har en inneboende logikk som er unik for det hinduistiske kulturelle systemet.
Dumont kritiserer i Essai sur l'individualisme (1983) den moderna sosialantropologien for ignorering av fundamentale forskjeller mellom samfunn, og å ta for gitt et individualistisk livssyn som noe universelt.
| Louis Dumont (født 1911 i Saloniki, død 19. november 1998 i Paris) var en fransk antropolog.
Dumont underviste i mange år ved universitetet i Oxford. Han arbeidet først fra 1955 i Frankrike. Fra 1950-tallet av skrev han en rekke arbeider om India og allmenne sosiologiske og antropologiske tema. Hans innflytelse er sterk på eget fag. Hans sentrale idé, med bakgrunn i klassisk antropologi (spesielt Durkheim og Tönnies), bygger på forutsetningen om at samfunnet er integrerte helheter og derfor kvalitativt mulige å skille fra summen av alle bestanddeler. I sin analyse av Indias kastesystem (Homo Hierarchicus, 1968) hevder således Dumont at dette system har en inneboende logikk som er unik for det hinduistiske kulturelle systemet.
Dumont kritiserer i Essai sur l'individualisme (1983) den moderna sosialantropologien for ignorering av fundamentale forskjeller mellom samfunn, og å ta for gitt et individualistisk livssyn som noe universelt.
== Referanser == | Louis Dumont (født 1911 i Saloniki, død 19. november 1998 i Paris) var en fransk antropolog. | 198,651 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rhamnus_alaternus | 2023-02-04 | Rhamnus alaternus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Trollheggfamilien'] | Rhamnus alaternus er en eviggrønn busk i trollheggfamilien.
Den har ikke hår eller torner og blir opptil fem meter høy. Bladene er mørkegrønne, læraktige, ovale til lansettformede med sagtannet eller helrandet kant. Den kan skilles fra den snarlike Phillyrea latifolia på at bladene er spredte. Busken er særbu, og de små blomstene sitter i tette kvaster. Frukten er et bær som først er rødt, men som til slutt blir svart.
Rhamnus alaternus vokser i maquis, garrigue og barskog. Den er utbredt i hele middelhavsområdet.
| Rhamnus alaternus er en eviggrønn busk i trollheggfamilien.
Den har ikke hår eller torner og blir opptil fem meter høy. Bladene er mørkegrønne, læraktige, ovale til lansettformede med sagtannet eller helrandet kant. Den kan skilles fra den snarlike Phillyrea latifolia på at bladene er spredte. Busken er særbu, og de små blomstene sitter i tette kvaster. Frukten er et bær som først er rødt, men som til slutt blir svart.
Rhamnus alaternus vokser i maquis, garrigue og barskog. Den er utbredt i hele middelhavsområdet.
== Litteratur ==
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 130. ISBN 0-7136-7015-0.
O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 118. ISBN 82-562-0490-7.
Flora Europaea – Rhamnus alaternus Besøkt 10. januar 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Rhamnus alaternus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Rhamnus alaternus hos ITIS
(en) Rhamnus alaternus hos NCBI
(en) Rhamnus alaternus hos The International Plant Names Index
(en) Rhamnus alaternus hos Tropicos
(en) Kategori:Rhamnus alaternus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Rhamnus alaternus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Rhamnus alaternus – detaljert informasjon på Wikispecies | Rhamnus alaternus er en eviggrønn busk i trollheggfamilien. | 198,652 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Prosessanalyse | 2023-02-04 | Prosessanalyse | ['Kategori:Antropologi', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Forskning'] | Prosessanalyse eller generativ analyse er i sosialantropologien en tilnærmingsmåte som legger vekt på individer, handling og endring i studier og analyser av samfunn. Slik sett står den i kontrast til strukturfunsjonalisme (Alfred Radcliffe-Brown) og funksjonalisme (Émile Durkheim). Denne retningen er sterkt inspirert av den norske antropologen Fredrik Barth, som har fått stor internasjonalt gjennomslag for sine ideer. Barth oppgir selv å være sterkt inspirert av spillteori og av Erving Goffmans teorier om hverdagslivets dramaturgi i utviklingen av prosessanalysen. | Prosessanalyse eller generativ analyse er i sosialantropologien en tilnærmingsmåte som legger vekt på individer, handling og endring i studier og analyser av samfunn. Slik sett står den i kontrast til strukturfunsjonalisme (Alfred Radcliffe-Brown) og funksjonalisme (Émile Durkheim). Denne retningen er sterkt inspirert av den norske antropologen Fredrik Barth, som har fått stor internasjonalt gjennomslag for sine ideer. Barth oppgir selv å være sterkt inspirert av spillteori og av Erving Goffmans teorier om hverdagslivets dramaturgi i utviklingen av prosessanalysen. | Prosessanalyse eller generativ analyse er i sosialantropologien en tilnærmingsmåte som legger vekt på individer, handling og endring i studier og analyser av samfunn. Slik sett står den i kontrast til strukturfunsjonalisme (Alfred Radcliffe-Brown) og funksjonalisme (Émile Durkheim). | 198,653 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abraham_Gothard_Samuelson | 2023-02-04 | Abraham Gothard Samuelson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1892', 'Kategori:Fødsler i 1831', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kjøpmenn', 'Kategori:Norske skipsredere', 'Kategori:Ordførere i Drøbak', 'Kategori:Personer fra Frogn kommune'] | Abraham Gothard Samuelson (født 1831 i Drøbak, død 1892) var en norsk kjøpmann og skipsreder.
Han var sønn av kjøpmann og skipsreder Henry Parr Samuelson og Elisabeth Maria Andresen. Han giftet seg i 1861 med sin kusine, Betty Henriette Sørensen, som han fikk ti barn med. Familien bodde ved torget i Drøbak kjøpstad.Han overtok videreførte farens forretningsvirksomhet under A.G. Samuelson, og drev isdrift, rederi med fire dampdrevne slepebåter samt engrosimport av vin og andre drikkevarer. Samuelsen var trolig den første i Drøbak-distriktet som anla isdammer, da han fikk rett til å demme opp en bekk i 1866. På slutten av 1800-tallet var Drøbak en av landets ledende iseksporthavner, og Samuelson blant de fremste eksportørene.I likhet med sin far var han nederlandsk visekonsul. Samuelson var ordfører i Drøbak 1878–1879. Han ble også nominert til suppleant til Stortinget fra kjøpstedene Moss og Drøbak for perioden 1877–1879, men ble ikke valgt.
| Abraham Gothard Samuelson (født 1831 i Drøbak, død 1892) var en norsk kjøpmann og skipsreder.
Han var sønn av kjøpmann og skipsreder Henry Parr Samuelson og Elisabeth Maria Andresen. Han giftet seg i 1861 med sin kusine, Betty Henriette Sørensen, som han fikk ti barn med. Familien bodde ved torget i Drøbak kjøpstad.Han overtok videreførte farens forretningsvirksomhet under A.G. Samuelson, og drev isdrift, rederi med fire dampdrevne slepebåter samt engrosimport av vin og andre drikkevarer. Samuelsen var trolig den første i Drøbak-distriktet som anla isdammer, da han fikk rett til å demme opp en bekk i 1866. På slutten av 1800-tallet var Drøbak en av landets ledende iseksporthavner, og Samuelson blant de fremste eksportørene.I likhet med sin far var han nederlandsk visekonsul. Samuelson var ordfører i Drøbak 1878–1879. Han ble også nominert til suppleant til Stortinget fra kjøpstedene Moss og Drøbak for perioden 1877–1879, men ble ikke valgt.
== Referanser == | Abraham Gothard Samuelson (født 1831 i Drøbak, død 1892) var en norsk kjøpmann og skipsreder. | 198,654 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_statsledere_i_2015 | 2023-02-04 | Liste over statsledere i 2015 | ['Kategori:2015', 'Kategori:Historiske hendelser etter år', 'Kategori:Internasjonale relasjoner i 2015', 'Kategori:Lister over statsledere etter år', 'Kategori:Politikk i 2015'] | Liste over statsledere inneholder statsoverhoder, regjeringsledere og andre ledere som styrer over selvstendige stater og territorier i 2015.
| Liste over statsledere inneholder statsoverhoder, regjeringsledere og andre ledere som styrer over selvstendige stater og territorier i 2015.
== Afrika ==
Algerie
President – Abdelaziz Bouteflika, Algeries president (1999–2019)
Statsminister – Abdelmalek Sellal, Algeries statsminister (2014–2017)
Angola
President – José Eduardo dos Santos, Angolas president (1979–2017)
Benin
President – Yayi Boni, Benins president (2006–2016)
Statsminister – Lionel Zinsou, Benins statsminister (2015–2016)
Botswana
President – Ian Khama, Botswanas president (2008–2018)
Burkina Faso
President –
Michel Kafando, fungerende president (2014–2015)
Gilbert Diendéré, fungerende president (2015)
Michel Kafando, fungerende president (2015)
Roch Marc Christian Kaboré, Burkina Fasos president (2015–2022)
Statsminister –
Yacouba Isaac Zida, Burkina Fasos statsminister (2014–2015)
Yacouba Isaac Zida, Burkina Fasos statsminister (2015)
Burundi
President – Pierre Nkurunziza, Burundis president (2005–2020)
Djibouti
President – Ismaïl Omar Guelleh, Djiboutis president (1999–)
Statsminister – Abdoulkader Kamil Mohamed, Djiboutis statsminister (2013–)
Egypt
President – Abdel Fattah al-Sisi, Egypts president (2014–)
Statsminister –
Ibrahim Mahlab, Egypts statsminister (2014–2015)
Sherif Ismail, Egypts statsminister (2015–2018)
Elfenbenskysten
President – Alassane Ouattara, Elfenbenskystens president (2011–)
Statsminister – Daniel Kablan Duncan, Elfenbenskystens statsminister (2012–2017)
Ekvatorial-Guinea
President – Teodoro Obiang Nguema Mbasogo, Ekvatorial-Guineas president (1979–)
Statsminister – Vicente Ehate Tomi, Ekvatorial-Guineas statsminister (2012–2016)
Eritrea
President – Isaias Afewerki, Eritreas president (1991–)
Etiopia
President – Mulatu Teshome, fungerende president (2013–2018)
Statsminister – Haile Mariam Desalegne, Etiopias statsminister (2012–2018)
Gabon
President – Ali Bongo Ondimba, Gabons president (2009–)
Statsminister – Daniel Ona Ondo, Gabons statsminister (2014–2016)
Gambia
President – Yahya Jammeh, Gambias president (1994–2017)
Ghana
President – John Mahama, Ghanas president (2012–2017)
Guinea
President – Alpha Condé, Guineas president (2010–2021)
Statsminister –
Mohamed Said Fofana, Guineas statsminister (2010–2015)
Mamady Youla, Guineas statsminister (2015–2018)
Guinea-Bissau
President – José Mário Vaz, Guinea-Bissaus president (2014–2020)
Statsminister –
Domingos Simões Pereira, Guinea-Bissaus statsminister (2014–2015)
Baciro Djá, Guinea-Bissaus statsminister (2015)
Carlos Correia, Guinea-Bissaus statsminister (2015–2016)
Kamerun
President – Paul Biya, Kameruns president (1982–)
Statsminister – Philémon Yang, Kameruns statsminister (2009–2019)
Kapp Verde
President – Jorge Carlos Fonseca, Kapp Verdes president (2011–2021)
Statsminister – José Maria Neves, Kapp Verdes statsminister (2001–2016)
Kenya
President – Uhuru Kenyatta, Kenyas president (2013–2022)
Komorene
President – Ikililou Dhoinine, Komorenes president (2011–2016)
Den demokratiske republikken Kongo
President – Joseph Kabila, Den demokratiske republikken Kongos president (2001–2019)
Statsminister – Augustin Matata Ponyo, Den demokratiske republikken Kongos statsminister (2012–2016)
Republikken Kongo
President – Denis Sassou-Nguesso, Republikken Kongos president (1997–)
Lesotho
Monark – Letsie III, Lesothos konge (1996–)
Statsminister –
Tom Thabane, Lesothos statsminister (2012–2015)
Pakalitha Mosisili, Lesothos statsminister (2015–2017)
Liberia
President – Ellen Johnson Sirleaf, Liberias president (2006–2018) Libya
Statsoverhode –
Nouri Abusahmain, president i Nasjonalforsamlingen i Libya (2013–2014, en av to som krever stillingen 2014–)
Aguila Saleh Issa, president i Nasjonalforsamlingen i Libya (en av to som krever stillingen 2014–)
Statsminister –
Abdullah al-Thani, Libyas statsminister (en av flere som krever stillingen 2014–)Omar al-Hasi, Libyas statsminister (en av flere som krevde stillingen 2014–2015)
Khalifa al-Ghawi, Libyas statsminister (en av flere som krevde stillingen 2015–)
Madagaskar
President – Hery Rajaonarimampianina, Madagaskars president (2014–2018)
Statsminister –
Roger Kolo, Madagaskars statsminister (2014–2015)
Jean Ravelonarivo, Madagaskars statsminister (2015–2016)
Malawi
President – Peter Mutharika, Malawis president (2014–2020)
Mali
President – Ibrahim Boubacar Keïta, Malis president (2013–2020)
Statsminister –
Moussa Mara, Malis statsminister (2014–2015)
Modibo Keita, Malis statsminister (2015–2017)
Marokko
Monark – Mohammed VI, Marokkos konge (1999–)
Statsminister – Abdelilah Benkirane, Marokkos statsminister (2011–2017)
Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (selverklært, delvis anerkjent stat)
President – Mohamed Abdelaziz, president av den saharawiske arabiske demokratiske republikk (1976–2016)
Statsminister – Abdelkader Taleb Oumar, statsminister av den saharawiske arabiske demokratiske republikk (2003–2018)
Mauritania
President – Mohamed Ould Abdel Aziz, Mauritanias president (2009–2019)
Statsminister – Yahya Ould Hademine, Mauritanias statsminister (2014–2018)
Mauritius
President –
Kailash Purryag, Mauritius' president (2012–2015)
Monique Ohsan Bellepeau, Mauritius' fungerende president (2015)
Ameenah Gurib, Mauritius' president (2015–2018)
Statsminister – Anerood Jugnauth, Mauritius' statsminister (2014–2017)
Mayotte (Département d'outre-mer (Frankrike))
Prefekt – Seymour Morsy, prefekt på Mayotte (2014–2016)
President i det nasjonale rådet –
Daniel Zaïdani, president i det nasjonale rådet på Mayotte (2011–2015)
Soibahadine Ibrahim Ramadani, president i det nasjonale rådet på Mayotte (2015–)
Mosambik
President –
Armando Guebuza, Mosambiks president (2005–2015)
Filipe Nyusi, Mosambiks president (2015–)
Statsminister –
Alberto Vaquina, Mosambiks statsminister (2012–2015)
Carlos Agostinho do Rosário, Mosambiks statsminister (2015–2022)
Namibia
President –
Hifikepunye Pohamba, Namibias president (2005–2015)
Hage Geingob, Namibias president (2015–)
Statsminister –
Hage Geingob, Namibias statsminister (2012–2015)
Saara Kuugongelwa, Namibias statsminister (2015–)
Niger
President – Mahamadou Issoufou, Nigers president (2011–2021)
Statsminister – Brigi Rafini, Nigers statsminister (2011–2021)
Nigeria
President –
Goodluck Jonathan, Nigerias president (2010–2015)
Muhammadu Buhari, Nigerias president (2015–)
Rwanda
President – Paul Kagame, Rwandas president (2000–)
Statsminister – Anastase Murekezi, Rwandas statsminister (2014–2017)
São Tomé og Príncipe
President – Manuel Pinto da Costa, São Tomé og Príncipes president (2011–2016)
Statsminister – Patrice Trovoada, São Tomé og Príncipes statsminister (2014–2018)
Príncipe (autonom provins)
President – José Cassandra, Príncipes president (2006–)
Senegal
President – Macky Sall, Senegals president (2012–)
Statsminister – Mohamed Dionne, Senegals statsminister (2014–2019)
Den sentralafrikanske republikk
President – Catherine Samba-Panza, Den sentralafrikanske republikks president (2014–2016)
Statsminister – Mahamat Kamoun, Den sentralafrikanske republikks statsminister (2014–2016)
Seychellene
President – James Michel, Seychellenes president (2004–2016)
Sierra Leone
President – Ernest Bai Koroma, Sierra Leones president (2007–2018)
Somalia
President – Hassan Sheikh Mohamud, Somalias president (2012–2017)
Statsminister – Omar Abdirashid Ali Sharmarke, Somalias statsminister (2014–2017)
Puntland (selverklært autonom stat)
President – Cabdiweli Maxamed Cali, Puntlands president (2014–2019)
St. Helena, Ascension og Tristan da Cunha (britisk oversjøisk territorium)
Guvernør – Mark Andrew Capes, guvernør av St. Helena (2011–2016)
Sudan
President – Omar al-Bashir, Sudans president (1989–2019)
Swaziland
Monark – Mswati III, konge av Swaziland (1986–)
Statsminister – Barnabas Sibusiso Dlamini, Swazilands statsminister (2008–2018)
Sør-Afrika
President – Jacob Zuma, Sør-Afrikas president (2009–2018) Sør-Sudan
President – Salva Kiir Mayardit, Sør-Sudans president (2011–)
Tanzania
President –
Jakaya Kikwete, Tanzanias president (2005–2015)
John Magufuli, Tanzanias president (2015–2021)
Statsminister –
Mizengo Pinda, Tanzanias statsminister (2008–2015)
Kassim Majaliwa, Tanzanias statsminister (2015–)
Zanzibar (semi-autonom region)
President – Ali Mohamed Shein, Zanzibars presidenter (2010–2020)
Togo
President – Faure Gnassingbé, Togos president (2005–)
Statsminister –
Kwesi Ahoomey-Zunu, Togos statsminister (2012–2015)
Komi Sélom Klassou, Togos statsminister (2015–2020)
Tsjad
President – Idriss Déby, Tsjads president (1990–2021)
Statsminister – Kalzeubet Pahimi Deubet, Tsjads statsminister (2013–2016)
Tunisia
President – Al-Baji Qaʾid as-Sibsi, Tunisias president (2014–2019)
Statsminister –
Mehdi Jomaa, Tunisias statsminister (2014–2015)
Habib Essid, Tunisias statsminister (2015–2016)
Uganda
President – Yoweri Museveni, Ugandas president (1986–)
Statsminister – Ruhakana Rugunda, Ugandas statsminister (2014–2021)
Zambia
President –
Guy Scott, fungerende president (2014–2015)
Edgar Lungu, Zambias president (2015–2021)
Zimbabwe
President – Robert Mugabe, Zimbabwes president (1987–2017)
== Asia ==
Afghanistan
President – Ashraf Ghani, Afghanistans president (2014–2021)
Statsminister – Abdullah Abdullah, øverste tjenestemann i den islamske republikken Afghanistan (2014–2020)
Bahrain
Monark – Hamad ibn Isa Al Khalifa, Bahrains konge (1999–)
Statsminister – Khalifa ibn Salman Al Khalifa, Det uavhengige Bahrains statsminister fra 1971 (1970–2020)
Bangladesh
President – Abdul Hamid, Bangladeshs president (2013–)
Statsminister – Sheikh Hasina, Bangladeshs statsminister (2009–)
Bhutan
Monark – Jigme Khesar Namgyel Wangchuck, konge av Bhutan (2006–)
Statsminister – Tshering Tobgay, Lyonchen av Bhutan (2013–2018)
Brunei
Monark – Hassanal Bolkiah, Hans majestet sultanen av Brunei (1984–)
Statsminister – Hassanal Bolkiah, Bruneis statsminister (1984–)
De forente arabiske emirater
President – Khalifa bin Zayed Al-Nahyan, De forente arabiske emiraters president (2004–2022)
Statsminister – Mohammed bin Rashid al-Maktoum, De forente arabiske emiraters statsminister (2006–)
Dubai
Monark – Mohammed bin Rashid Al Maktoum, emir av Dubai (2006–)
Abu Dhabi
Monark – Khalifa bin Zayed Al-Nahyan, sjeik og hersker av Abu Dhabi (2004–)
Ajman
Monark – Humaid bin Rashid Al Nuaimi III, emir av Ajman (1981–)
Fujairah
Monark – Hamad bin Mohammed Al Sharqi, hersker av Fujairah (1975–)
Ras al-Khaimah
Monark – Saud bin Saqr Al Qasimi, hersker av Ras al-Khaimah (2010–)
Sharjah
Monark – Sultan bin Muhammad Al-Qasimi, hersker av Sharjah (1972–)
Umm al-Qaiwain
Monark – Saud bin Rashid Al Mualla, hersker av Umm al-Qaiwain (2009–)
Filippinene
President – Benigno Aquino, Filippinenes president (2010–2016)
India
President – Pranab Mukherjee, Indias president (2012–2017)
Statsminister – Narendra Modi, Indias statsminister (2014–)
Indonesia
President – Joko Widodo, Indonesias president (2014–)
Yogyakarta
Monark – Hamengkubuwono X, sultan og guvernør av Yogyakarta (1988–)
Irak
President – Fuad Masum, Iraks president (2014–2018)
Statsminister – Haider al-Abadi, Iraks statsminister (2014–2018)
Iran
Øverste leder – Ali Khamenei, Irans øverste leder (1989–)
President – Hassan Rouhani, Irans president (2013–2021)
Den islamske staten
Monark – Ibrahim, kalif for den islamske staten (2014–2017)
Israel
President – Reuven Rivlin, Israels president (2014–2021)
Statsminister – Benjamin Netanyahu, Israels statsminister (2009–2021)
Japan
Monark – Akihito, keiser av Japan (1989–2019)
Statsminister – Shinzō Abe, Japans statsminister (2012–2020)
Jemen
President –
Abd Rabbuh Mansur al-Hadi, Jemens president (2012-2015; en av flere som gjør krav på stillingen, 2015–)
Mohammed Ali al-Houthi, Jemens revolusjonskomites president (en av flere som gjør krav på stillingen, 2015–)
Statsminister – Khaled Bahah, Jemens statsminister (2014–2015; en av flere som gjør krav på stillingen, 2015–)
Jordan
Monark – Abdullah II, konge av Jordan (1999–)
Statsminister – Abdullah Ensour, statsminister i det hasjemittiske kongedømmet Jordan (2012–2016)
Kambodsja
Monark – Norodom Sihamoni, Kambodsjas konge (2004–)
Statsminister – Hun Sen, Kambodsjas statsminister (1998–)
Kasakhstan
President – Nursultan Nazarbajev, det selvstendige Kasakhstans president fra 1991 (1990–2019)
Statsminister – Karim Massimov, Kasakhstans statsminister (2014–2016) Kina
Kommunistpartis generalsekretær – Xi Jinping, generalsekretær for Det kinesiske kommunistparti (2012–)
President – Xi Jinping, Folkerepublikken Kinas president (2013–)
Statsminister – Li Keqiang, Folkerepublikken Kinas statsminister (2013–2022)
Republikken Kina (Taiwan)
President – Ma Ying-jeou, Republikken Kinas president (2008–2016)
Statsminister – Mao Chi-kuo, Republikken Kinas statsminister (2014–2016)
Kirgisistan
President – Almazbek Atambajev, Kirgisistans president (2011–2017)
Statsminister –
Djoomart Otorbaev, Kirgisistans statsminister (2014–2015)
Temir Sarijev, Kirgisistans statsminister (2015–2016) Nord-Korea
Partileder for kommunistpartiet – Kim Jong-un, generalsekretær i Koreas arbeiderparti (2012–)
De facto statsleder – Kim Jong-un, formann for Nord-Koreas nasjonale forsvarskommisjon (2011–2019)
De jure statsleder – Kim Yong-nam, formann for presidiet for folkets øverste forsamling i Nord-Korea (1998–)
Statsminister – Pak Pong-ju, Nord-Koreas statsminister (2013–2019)
Sør-Korea
President – Park Geun-hye, Sør-Koreas president (2013–2017)
Statsminister –
Jung Hong-won, Sør-Koreas statsminister (2013–2015)
Lee Wan-koo, Sør-Koreas statsminister (2015)
Choi Kyoung-hwan, Sør-Koreas fungerende statsminister (2015)
Hwang Kyo-ahn, Sør-Koreas statsminister (2015–2017)
Kuwait
Monark – Sabah Al-Ahmad Al-Jaber Al-Sabah, emir av Kuwait (2006–2020)
Statsminister – Sjeik Jaber Al-Mubarak Al-Hamad Al-Sabah, Kuwaits statsminister (2011–2019)
Laos
Partileder for kommunistpartiet – Choummaly Sayasone, generalsekretær for Laos' revolusjonære folkeparti (2006–2016)
President – Choummaly Sayasone, Laos' president (2006–2016)
Statsminister – Thongsing Thammavong, Laos' statsminister (2010–2016)
Libanon
President – Tammam Salam, Libanons president (2014–2016)
Statsminister – Tammam Salam, Libanons statsminister (2014–2016)
Malaysia
Monark – Abdul Halim, Yang di-Pertuan Agong av Malaysia (2011–2016)
Statsminister – Najib Razak, Malaysias statsminister (2009–2018)
Maldivene
President – Abdulla Yameen, Maldivenes president (2013–2018)
Mongolia
President – Tsakhiagijn Elbegdorzj, Mongolias president (2009–2017)
Statsminister – Chimediin Saikhanbileg, Mongolias statsminister (2014–2016)
Myanmar
Statsoverhode – Thein Sein, formann for staten Myanmars freds- og utviklingsråd (2011–2016)
President – Thein Sein, Myanmars president (2011–2016)
Nepal
President –
Ram Baran Yadav, Nepals president (2008–2015)
Bidhya Devi Bhandari, Nepals president (2015–)
Statsminister –
Sushil Koirala, Nepals statsminister (2014–2015)
Khadga Prasad Sharma Oli, Nepals statsminister (2015–2016)
Oman
Monark – Qabus ibn Saʿid Al Saʿid, sultan av Oman (1970–2020)
Statsminister – Qabus ibn Saʿid Al Saʿid, Omans statsminister (1972–2020)
Pakistan
President – Mamnoon Hussain, Pakistans president (2013–2018)
Statsminister – Nawaz Sharif, Pakistans statsminister (2013–2017)
Palestina
President – Mahmoud Abbas, Palestinas president (2005–)
Statsminister – Rāmī Ḥamdallāh, Palestinas statsminister (2014–2019)
Qatar
Monark – Sjeik Tamim bin Hamad Al Thani, emir av Qatar (2013–)
Statsminister – Sjeik Abdullah bin Nasser bin Khalifa Al Thani, Qatars statsminister (2013–2020)
Saudi-Arabia
Monark –
Abdullah, konge av Saudi-Arabia (2005–2015)
Salman, konge av Saudi-Arabia (2015–)
Statsminister –
Abdullah, Saudi-Arabias statsminister (2005–2015)
Salman, Saudi-Arabias statsminister (2015–)
Singapore
President – Tony Tan Keng Yam, Singapores president (2011–2017)
Statsminister – Lee Hsien Loong, Singapores statsminister (2004–)
Sri Lanka
President –
Mahinda Rajapaksa, Sri Lankas president (2005–2015)
Maithripala Sirisena, Sri Lankas president (2015–2019)
Statsminister –
D. M. Jayaratne, Sri Lankas statsminister (2010–2015)
Ranil Wickremesinghe, Sri Lankas statsminister (2015–2018)Syria
Syria (Den arabiske republikk Syria)
President – Bashar al-Assad, Syrias president (2000–)
Statsminister – Wael Nader al-Halqi, Syrias statsminister (2012–)
Syriske nasjonale koalisjon (delvis anerkjent, rivalisering regjering under opprøret)
President –Hadi al-Bahra, president for den syriske nasjonale koalisjon (2014–2015)Khaled Khoja, president for den syriske nasjonale koalisjon (2015–)
Statsminister – Ahmad Tu'mah, fungerende statsminister for den syriske nasjonale koalisjon (2014–)
Tadsjikistan
President – Emomalii Rahmon, Tadsjikistans president (1992–)
Statsminister – Kokhir Rasulzoda, Tadsjikistans statsminister (2013–)
Thailand
Monark – Bhumibol Adulyadej, Thailands konge (1946–2016)
Statsminister – Prayut Chan-o-cha, Thailands statsminister (2014–)
Turkmenistan
President – Gurbanguly Berdimuhamedow, Turkmenistans president (2006–2022)
Usbekistan
President – Islom Karimov, Det uavhengige Usbekistans president fra 1991 (1990–2016)
Statsminister – Shavkat Mirziyojev, Usbekistans statsminister (2003–2016)
Vietnam
Partileder for kommunistpartiet – Nguyễn Phú Trọng, generalsekretær for kommunistpartiet i Vietnam (2011–)
President – Trương Tấn Sang, Vietnams president (2011–2016)
Statsminister – Nguyễn Tấn Dũng, Vietnams statsminister (2006–2016)
Øst-Timor
President – Taur Matan Ruak, Øst-Timors president (2012–2017)
Statsminister –
Xanana Gusmão, Øst-Timors statsminister (2007–2015)
Rui Maria de Araújo, Øst-Timors statsminister (2015–2017)
== Europa ==
Albania
President – Bujar Nishani, Albanias president (2012–2017)
Statsminister – Edi Rama, Albanias statsminister (2013–) Andorra
Monarker –
Fransk samfyrste – François Hollande, fransk samfyrste av Andorra (2012–2017)
Samfyrstens representant –
Sylvie Hubac (2012–2015)
Thierry Lataste (2015–)
Biskoppelige samfyrste – Joan Enric Vives Sicília, biskoppelige samfyrste av Andorra (2003–)
Samfyrstens representant – Josep Maria Mauri (2012–)
Statsminister –
Antoni Martí, Andorras statsminister (2011–2015)
Gilbert Saboya Sunyé, Andorras fungerende statsminister (2015)
Antoni Martí, Andorras statsminister (2015–2019)
Armenia
President – Serzj Sargsian, Armenias president (2008–2018)
Statsminister – Hovik Abrahamjan, Armenias statsminister (2014–2016)
Aserbajdsjan
President – İlham Əliyev, Aserbajdsjans president (2003–)
Statsminister – Artur Rasizade, Aserbajdsjans statsminister (2003–2018)
Nakhitsjevan (autonom republikk)
Leder for det øverste råd – Vasif Talibov, leder for det øverste råd av Nakhitsjevan (1993–)
Statsminister – Alovsat Bakhshiev, Nakhitsjevans statsminister (2000–)
Nagorno-Karabakh (ikke anerkjent, separatiststat)
President – Bako Sahakjan, Nagorno-Karabakhs president (2007–2020)
Statsminister – Arajik Harutiunjan, Nagorno-Karabakhs statsminister (2007–2017)
Belgia
Monark – Philippe, konge av Belgia (2013–)
Statsminister – Charles Michel, Belgias statsminister (2014–2019) Bosnia-Hercegovina
Presidentskapet –
Mladen Ivanić, Serbisk medlem (2014–2018)
Bakir Izetbegović, Bosnjakisk medlem, leder 2012, 2014, 2016 og 2018 (2010–2018)
Dragan Čović, Kroatisk medlem og leder 2015–2016 og 2017–2018 (2014–2018)
Statsminister –
Vjekoslav Bevanda, Bosnia-Hercegovinas ministerpresident (2012–2015)
Denis Zvizdić, Bosnia-Hercegovinas ministerpresident (2015–2019)
Den høye representant – Valentin Inzko, Den høye representant for Bosnia-Hercegovina (2009–2021)
Føderasjonen Bosnia-Hercegovina
President –
Živko Budimir, President for føderasjonen Bosnia-Hercegovina (2011–2015)
Marinko Čavara, President for føderasjonen Bosnia-Hercegovina (2015–)
Statsminister –
Nermin Nikšić, Føderasjonen Bosnia-Hercegovinas statsminister (2011–2015)
Fadil Novalić, Føderasjonen Bosnia-Hercegovinas statsminister (2015–)
Republika Srpska
President – Milorad Dodik, President for den serbiske republikken (2010–2018)
Statsminister – Željka Cvijanović, Den serbiske republikkens statsminister (2013–2018)
Bulgaria
President – Rosen Plevneliev, Bulgarias president (2012–2017)
Statsminister – Boǐko Borisov, Bulgarias statsminister (2014–2017)
Danmark
Monark – Margrethe II, dronning av Danmark (1972–)
Statsminister –
Helle Thorning-Schmidt, Danmarks statsminister (2011–2015)
Lars Løkke Rasmussen, Danmarks statsminister (2015–2019)
Færøyene (autonom region)
Riksombudsmann – Dan Michael Knudsen, Færøyenes riksombudsmann (2008–2017)
Statsminister –
Kaj Leo Johannesen, Færøyenes statsminister (2008–2015)
Aksel V. Johannesen, Færøyenes statsminister (2015–2019)
Grønland (autonom region)
Riksombudsmann – Mikaela Engell, Grønlands riksombudsmann (2011–)
Statsminister – Kim Kielsen, Grønlands statsminister (2014–)
Estland
President – Toomas Hendrik Ilves, Estlands president (2006–2016)
Statsminister – Taavi Rõivas, Estlands statsminister (2014–2016)
Finland
President – Sauli Niinistö, Finlands president (2012–)
Statsminister –
Alexander Stubb, Finlands statsminister (2014–2015)
Juha Sipilä, Finlands statsminister (2015–2019)
Åland (autonom provins)
Landshøvding – Peter Lindbäck, Ålands landshøvding (1999–)
Lantråd –
Camilla Gunell, lantråd (2011–2015)
Katrin Sjögren, lantråd (2015–)
Frankrike
President – François Hollande, Frankrikes president (2012–2017)
Statsminister – Manuel Valls, Frankrikes statsminister (2014–2016)
Georgia
President – Giorgi Margvelasjvili, Georgias president (2013–2018)
Statsminister –
Irakli Garibashvili, Georgias statsminister (2013–2015)
Giorgi Kvirikashvili, Georgias statsminister (2015–2018)
Adjara (autonom republikk)
Statssjef – Archil Khabadze, statssjef i Adsjaria (2012–2016)
Abkhasia (delvis anerkjent separatiststat)
President – Raul Khajimba, Abkhasias president (2014–2020)
Statsminister –
Beslan Butba, Abkhasias statsminister (2014–2015)
Shamil Adzynba, Abkhasias fungerende statsminister (2015)
Artur Mikvabia, Abkhasias statsminister (2015–2016)
Sør-Ossetia (delvis anerkjent separatiststat)
President – Leonid Tibilov, Sør-Ossetias president (2012–2017)
Statsminister – Domenty Kulumbegov, Sør-Ossetias statsminister (2014–2017)
Hellas
President –
Karolos Papoulias, Hellas' president (2005–2015)
Prokopis Pavlopoulos, Hellas' president (2015–2020)
Statsminister –
Antonis Samaras, Hellas' statsminister (2012–2015)
Alexis Tsipras, Hellas' statsminister (2015)
Vassiliki Thanou-Christophilou, Hellas' statsminister (2015)
Alexis Tsipras, Hellas' statsminister (2015–2019)
Belarus
President – Aleksandr Lukasjenko, Hviterusslands president (1994–)
Statsminister – Andrei Kobyakov, Hviterusslands statsminister (2014–2018)
Irland
President – Michael D. Higgins, Irlands president (2011–)
Statsminister – Enda Kenny, Irlands taoiseach (2011–2017)
Island
President – Ólafur Ragnar Grímsson, Islands president (1996–2016)
Statsminister – Sigmundur Davíð Gunnlaugsson, Islands statsminister (2013–2016)
Italia
President –
Giorgio Napolitano, Italias president (2006–2015)
Sergio Mattarella, Italias president (2015–)
Statsminister – Matteo Renzi, Italias statsminister (2014–2016)
Kroatia
President –
Ivo Josipović, Kroatias president (2010–2015)
Kolinda Grabar-Kitarović, Kroatias president (2015–2020)
Statsminister – Zoran Milanović, Kroatias statsminister (2011–2016)
Kypros
President – Nicos Anastasiades, Kypros' president (2013–)
Nord-Kypros (ikke anerkjent, separatiststat)
President –
Derviş Eroğlu, Nord-Kypros' president (2010–2015)
Mustafa Akıncı, Nord-Kypros' president (2015–2020)
Statsminister –
Özkan Yorgancıoğlu, Nord-Kypros' statsminister (2013–2015)
Ömer Kalyoncu, Nord-Kypros' statsminister (2015–2016)
Latvia
President –
Andris Bērziņš, Latvias president (2011–2015)
Raimonds Vējonis, Latvias president (2015–2019)
Statsminister – Laimdota Straujuma, Latvias statsminister (2014–2016)
Liechtenstein
Monark – Hans Adam II, Liechtensteins fyrste (1989–)
Regent – Alois, Liechtensteins fyrsteregent (2004–)
Statsminister – Adrian Hasler, Liechtensteins statsminister (2013–2021)
Litauen
President – Dalia Grybauskaitė, Litauens president (2009–2019)
Statsminister – Algirdas Butkevičius, Litauens statsminister (2012–2016)
Luxembourg
Monark – Henri, Luxembourgs storhertug (2000–)
Statsminister – Xavier Bettel, Luxembourgs statsminister (2013–)
FYR Makedonia
President – Gjorge Ivanov, Republikken Makedonias president (2009–2019)
Statsminister – Nikola Gruevski, Republikken Makedonias regjeringspresident (2006–2016)
Malta
President – Marie-Louise Coleiro Preca, Maltas president (2014–2019)
Statsminister – Joseph Muscat, Maltas statsminister (2013–2020) Moldova
President – Nicolae Timofti, Moldovas president (2012–)
Statsminister –
Iurie Leancă, Moldovas statsminister (2013–2015)
Chiril Gaburici, Moldovas statsminister (2015)
Natalia Gherman, Moldovas fungerende statsminister (2015)
Valeriu Streleț, Moldovas statsminister (2015)
Gheorghe Brega, Moldovas fungerende statsminister (2015–)
Gagaus (autonom region)
Guvernør –Mihail Formuzal, Gagaus' guvernør (2006–2015)
Irina Vlah, Gagaus' guvernør (2015–)
Transnistria (ikke anerkjent separatiststat)
President – Jevgenij Shevchuk, Transnistrias president (2011–2016)
Statsminister –
Tatiana Turanskaja, Transnistrias statsminister (2013–2015)
Maija Parnas, Transnistrias fungerende statsminister (2015)
Tatiana Turanskaya, Transnistrias statsminister (2015)
Maija Parnas, Transnistrias fungerende statsminister (2015)
Pavel Prokudin, Transnistrias statsminister (2015–2016)
Monaco
Fyrste – Albert II, fyrste av Monaco (2005–)
Statsminister –
Michel Roger, Monacos statsminister (2010–2015)
Gilles Tonelli, Monacos statsminister (2015–2016) Montenegro
President – Filip Vujanović, Montenegros president (2003–)
Statsminister – Milo Đukanović, Montenegros statsminister (2012–2016)
Kongeriket Nederlandene
Monark – Willem-Alexander, konge av Nederland (2013–)
Nederland (del av Kongeriket Nederlandene)
Statsminister – Mark Rutte, Nederlands statsminister (2010–)
Aruba (del av Kongeriket Nederlandene)
Guvernør – Fredis Refunjol, Arubas guvernør (2004–2016)
Statsminister – Mike Eman, Arubas statsminister (2009–2017)
Curaçao (del av kongeriket Nederlandene)
Guvernør – Lucille George-Wout, Curaçaos guvernør (2013–)
Statsminister –
Ivar Asjes, Curaçaos statsminister (2013–2015)
Ben Whiteman, Curaçaos statsminister (2015–2016)
Sint Maarten (del av Kongeriket Nederlandene)
Guvernør – Eugene Holiday, Sint Maartens guvernør (2010–)
Statsminister –
Marcel Gumbs, Sint Maartens statsminister (2014–2015)
William Marlin, Sint Maartens statsminister (2015–2017)
Norge
Monark – Harald V, konge av Norge (1991–)
Statsminister – Erna Solberg, Norges statsminister (2013–2021)
Polen
President –
Bronisław Komorowski, Polens president (2010–2015)
Andrzej Duda, Polens president (2015–)
Statsminister –
Ewa Kopacz, Polens statsminister (2014–2015)
Beata Szydło, Polens statsminister (2015–2017)
Portugal
President – Aníbal Cavaco Silva, Portugals president (2006–2016)
Statsminister –
Pedro Passos Coelho, Portugals statsminister (2011–2015)
António Costa, Portugals statsminister (2015–)
Asorene (autonom region)
Guvernør – Vasco Cordeiro, Asorenes regionale guvernør (2012–)
Madeira (autonom region)
Guvernør –
Alberto João Jardim, Madeiras regionale guvernør (1978–2015)
Miguel Albuquerque, Madeiras regionale guvernør (2015–)
Romania
President – Klaus Iohannis, Romanias president (2014–)
Statsminister –
Victor Ponta, Romanias statsminister (2012–2015)
Gabriel Oprea, Romanias statsminister (2015)
Sorin Cîmpeanu, Romanias statsminister (2015)
Dacian Cioloș, Romanias statsminister (2015–2017)
Russland
President – Vladimir Putin, Russlands president (2012–)
Statsminister – Dmitrij Medvedev, Russlands statsminister (2012–2020)
San Marino
Kapteinsregent –
Gianfranco Terenzi og Guerrino Zanotti, San Marinos kapteinsregenter (2014–2015)
Andrea Belluzzi og Roberto Venturini, San Marinos kapteinsregenter (2015)
Lorella Stefanelli og Nicola Renzi, San Marinos kapteinsregenter (2015–2016)
Serbia
President – Tomislav Nikolić, Serbias president (2012–2017)
Statsminister – Aleksandar Vučić, Serbias statsminister (2014–2017)
Kosovo (delvis anerkjent separatiststat under nominell internasjonal administrasjon)
President – Atifete Jahjaga, Kosovos president (2011–2016)
Statsminister – Isa Mustafa, Kosovos statsminister (2014–2017)
FNs spesialrepresentant –
Farid Zarif, spesialrepresentant for FNs generalsekretær for Kosovo (2011–2015)
Simona Miculescu, fungerende spesialrepresentant for FNs generalsekretær for Kosovo (2015)
Zahir Tanin, spesialrepresentant for FNs generalsekretær for Kosovo (2015–)
Slovakia
President – Andrej Kiska, Slovakias president (2014–2019)
Statsminister – Robert Fico, Slovakias statsminister (2012–2018)
Slovenia
President – Borut Pahor, Slovenias president (2012–2022)
Statsminister – Miro Cerar, Slovenias statsminister (2014–2018)
Spania
Monark – Felipe VI, Spanias konge (2014–)
Statsminister – Mariano Rajoy, Spanias statsminister (2011–2018)
Catalonia
President – Artur Mas i Gavarró, president for Catalonias generalitat (2010–2016)
Storbritannia
Monark – Elizabeth II, dronning av Det forente kongedømme i Storbritannia og Nord-Irland, leder for samveldet (1952–2022)
Statsminister – David Cameron, Storbritannias statsminister (2010–2016)
Skottland
Minister – Nicola Sturgeon, Skottlands førsteminister (2014–)
Nord-Irland (land, provins eller region i det forente kongedømmet)
Statsminister – Peter Robinson, førsteminister for Nord-Irland (2008–2016)
Man (britisk kronbesittelse)
Viseguvernør – Adam Wood, Mans viseguvernør (2011–2016)
Statsminister – Allan Bell, Mans statsminister (2011–2016)
Guernsey (britisk kronbesittelse)
Viseguvernør –
Peter Walker, viseguvernør for Guernsey (2011–2016)
Richard Collas, fungerende viseguvernør for Guernsey (2015–2016)
Statsminister – Jonathan Le Tocq, Guernseys statsminister (2014–2016)
Jersey (britisk kronbesittelse)
Viseguvernør – John McColl, viseguvernør for Jersey (2011–2016)
Statsminister – Ian Gorst, Jerseys statsminister (2011–2018)
Gibraltar (britisk oversjøisk territorium)
Guvernør –
James Dutton, Gibraltars guvernør (2013–2015)
Alison MacMillan, Gibraltars fungerende guvernør (2015–2016)
Statsminister – Fabian Picardo, Gibraltars statsminister (2011–)
Sveits
Forbundspresident – Simonetta Sommaruga, Sveits' forbundspresident (2015)
Forbundsrådet – , (1848–)
1. – Doris Leuthard (2006−2018), medlem (lengste ansiennitet) (2012–2018)
2. – Eveline Widmer-Schlumpf (2008−2015), medlem (nest lengste ansiennitet) (2012–2015)
3. – Ueli Maurer (2009−2022), medlem (tredje lengste ansiennitet) (2012–2015)
4. – Didier Burkhalter (2009−2017), medlem (fjerde lengste ansiennitet) (2012–2015)
5. – Simonetta Sommaruga (2010−2022), medlem (femte lengste ansiennitet) (2012–2015)
6. – Johann Schneider-Ammann (2010−2018), medlem (sjette lengste ansiennitet) (2012–2015)
7. – Alain Berset (2012−), medlem (sjuende lengste ansiennitet) (2012–2015)
Sverige
Monark – Carl XVI Gustav, konge av Sverige (1973–)
Statsminister – Stefan Löfven, Sveriges statsminister (2014–2021)
Tsjekkia
President – Miloš Zeman, Tsjekkias president (2013–)
Statsminister – Bohuslav Sobotka, Tsjekkias statsminister (2014–2017)
Tyskland
President – Joachim Gauck, Tysklands president (2012–2017)
Kansler – Angela Merkel, Tysklands kansler (2005–2021)
Ukraina
President – Petro Porosjenko, Ukrainas president (2014–2019)
Statsminister – Arsenij Jatsenjuk, Ukrainas statsminister (2014–2016)
Ungarn
President – János Áder, Ungarns president (2012–2022)
Statsminister – Viktor Orbán, Ungarns statsminister (2010–)
Vatikanstaten
Pave – Frans, pave, Den Hellige Far (2013–)
Kardinalstatssekretær – Pietro Parolin, kardinalstatssekretær (2013–)
President for guvernementet – Giuseppe Bertello, president for guvernementet av Vatikanstaten (2011–2021)
Østerrike
President – Heinz Fischer, Østerrikes føderale president (2004–2016)
Kansler – Werner Faymann, Østerrikes kansler (2008–2016)
== Nord-Amerika ==
Anguilla (britisk oversjøisk territorium)
Guvernør – Christina Scott, Anguillas guvernør (2013–2017)
Sjefsminister –
Hubert Hughes, Anguillas sjefsminister (2010–2015)
Victor Banks, Anguillas sjefsminister (2015–2020)
Antigua og Barbuda
Monark – Elisabeth II, dronning av Antigua og Barbuda (1981–2022)
Generalguvernør – Rodney Williams, Antigua og Barbudas generalguvernør (2014–)
Statsminister – Gaston Browne, Antigua og Barbudas statsminister (2014–)
Aruba (konstituerende land i Kongeriket Nederlandene)
Guvernør – Fredis Refunjol, Arubas guvernør (2004–2016)
Statsminister – Mike Eman, Arubas statsminister (2009–2017)
Bahamas
Monark – Elizabeth II, dronning av Bahamas (1973–2022)
Guvernør – Marguerite Pindling, Storbritannias generalguvernør for Bahamas (2014–2019)
Statsminister – Perry Christie, Bahamas' statsminister (2012–2017)
Barbados
Monark – Elisabeth II, dronning av Barbados (1966–2021)
Generalguvernør – Elliott Belgrave, Barbados' generalguvernør (2012–2017)
Statsminister – Freundel Stuart, Barbados' statsminister (2010–2018)
Belize
Monark – Elizabeth II, dronning av Belize (1981–2022)
Guvernør – Colville Young, Belizes generalguvernør (1993–2021)
Statsminister – Dean Barrow, Belizes statsminister (2008–2020)
Bermuda (britisk oversjøisk territorium)
Guvernør – George Fergusson, Bermudas guvernør (2012–2016)
Statsminister – Michael Dunkley, Bermudas statsminister (2014–2017)
De britiske Jomfruøyer (britisk oversjøisk territorium)
Guvernør – John Duncan, De britiske Jomfruøyers guvernør (2014–2017)
Statsminister – Orlando Smith, De britiske Jomfruøyers statsminister (2011–2019)
Canada
Monark – Elizabeth II, dronning av Canada (1952–2022)
Generalguvernør – David Johnston, dronningens generalguvernør for Canada (2010–2017)
Statsminister –
Stephen Harper, Canadas statsminister (2006–2015)
Justin Trudeau, Canadas statsminister (2015–)
Caymanøyene (britisk oversjøisk territorium)
Guvernør – Helen Kilpatrick, Caymanøyenes guvernør (2013–2018)
Statsminister – Alden McLaughlin, Caymanøyenes statsminister (2013–)
Costa Rica
President – Luis Guillermo Solís, Costa Ricas president (2014–2018)
Cuba
Leder for kommunistpartiet – Raúl Castro, førstesekretær for Cubas kommunistparti (2011–2021)
President – Raúl Castro, president for Cubas statsråd (2008–2018)
Statsminister – Raúl Castro, president for Cubas ministerråd (2008–2018)
Curaçao (konstituerende land i kongeriket Nederlandene)
Guvernør – Lucille George-Wout, Curaçaos guvernør (2013–)
Statsminister –
Ivar Asjes, Curaçaos statsminister (2013–2015)
Ben Whiteman, Curaçaos statsminister (2015–2016)
Dominica
President – Charles Savarin, Dominicas president (2013–)
Statsminister – Roosevelt Skerrit, Dominicas statsminister (2004–)
Den dominikanske republikk
President – Danilo Medina, Den dominikanske republikks president (2012–2020)
El Salvador
President – Salvador Sánchez Cerén, El Salvadors president (2014–2019)
Grenada
Monark – Elisabeth II, dronning av Grenada (1974–2022)
Generalguvernør – Cécile La Grenade, Grenadas generalguvernør (2013–)
Statsminister – Keith Mitchell, Grenadas statsminister (2013–2022)
Guatemala
President –
Otto Pérez Molina, Guatemalas president (2012–2015)
Alejandro Maldonado, Guatemalas president (2015–2016)
Haiti
President – Michel Martelly, Haitis president (2011–2016)
Statsminister –
Florence Duperval Guillaume, Haitis statsminister (2014–2015)
Evans Paul, Haitis statsminister (2015–2016)
Honduras
President – Juan Orlando Hernández, Honduras' president (2014–2022)
Jamaica
Monark – Elisabeth II, dronning av Jamaica (1962–2022)
Guvernør – Patrick Allen, Jamaicas generalguvernør (2009–)
Statsminister – Portia Simpson-Miller, Jamaicas statsminister (2012–2016)
Mexico
President – Enrique Peña Nieto, Mexicos president (2012–2018)
Montserrat (britisk oversjøisk territorium)
Guvernør –
Adrian Davis, Montserrats guvernør (2011–2015)
Alric Taylor, Montserrats guvernør (2015)
Elizabeth Carriere, Montserrats guvernør (2015–2018)
Statsminister – Donaldson Romeo, Montserrats statsminister (2014–2019)
Nicaragua
President – Daniel Ortega Saavedra, Nicaraguas president (2007–)
Panama
President – Juan Carlos Varela, Panamas president (2014–2019)
Saint-Barthélemy (fransk oversjøisk samfunn)
Prefekt –
Philippe Chopin, Saint-Barthélemys prefekt (2011–2015)
Anne Laubies, Saint-Barthélemys prefekt (2015–2018)
President i territorialrådet – Bruno Magras, president i territorialrådet til Saint-Barthélemy (2007–)
Saint Kitts og Nevis
Monark – Elisabeth II, dronning av Saint Kitts og Nevis (1983–2022)
Generalguvernør –
Edmund Lawrence, Saint Kitts og Nevis' generalguvernør (2013–2015)
Tapley Seaton, Saint Kitts og Nevis' generalguvernør (2015–)
Statsminister –
Denzil Douglas, Saint Kitts og Nevis' statsminister (1995–2015)
Timothy Harris, Saint Kitts og Nevis' statsminister (2015–2022)
Saint Lucia
Monark – Elisabeth II, dronning av Saint Lucia (1979–2022)
Generalguvernør – Pearlette Louisy, Saint Lucias generalguvernør (1997–2017)
Statsminister – Kenny Anthony, Saint Lucias statsminister (2011–2016)
Saint-Martin (fransk oversjøisk samfunn)
Prefekt –
Philippe Chopin, Saint-Martins prefekt (2011–2015)
Anne Laubies, Saint-Martins prefekt (2015–2018)
President i territorialrådet – Aline Hanson, president i territorialrådet til Saint Martin (2013–2017)
Saint-Pierre og Miquelon (fransk oversjøisk samfunn)
Prefekt – Jean-Christophe Bouvier, Saint-Pierre og Miquelons prefekt (2014–2016)
President i territorialrådet – Stéphane Artano, president i territorialrådet til Saint-Pierre og Miquelon (2006–2017)
Saint Vincent og Grenadinene
Monark – Elisabeth II, dronning av Saint Vincent og Grenadinene (1979–2022)
Generalguvernør – Frederick Ballantyne, Saint Vincent og Grenadinenes generalguvernør (2002–2019)
Statsminister – Ralph Gonsalves, Saint Vincent og Grenadinenes statsminister (2001–)
Sint Maarten (konstituerende land i kongeriket Nederlandene)
Guvernør – Eugene Holiday, Sint Maartens guvernør (2010–)
Statsminister –
Marcel Gumbs, Sint Maartens statsminister (2014–2015)
William Marlin, Sint Maartens statsminister (2015–2017)
Trinidad og Tobago
President – Anthony Carmona, Trinidad og Tobagos president (2013–2018)
Statsminister –
Kamla Persad-Bissessar, Trinidad og Tobagos statsminister (2010–2015)
Keith Rowley, Trinidad og Tobagos statsminister (2015–)
Turks- og Caicosøyene (britisk oversjøisk territorium)
Guvernør – Peter Beckingham, Turks- og Caicosøyenes guvernør (2013–2016)
Statsminister – Rufus Ewing, Turks- og Caicosøyenes statsminister (2012–2016)
USA
President – Barack Obama, USAs president (2009–2017)
Amerikansk Samoa (ikke-organisert, ikke-innlemmet territorium tilhørende USA)
Guvernør – Lolo Matalasi Moliga, Amerikansk Samoas guvernør (2013–)
De amerikanske Jomfruøyer (selvstyrt territorium tilhørende USA)
Guvernør –
John de Jongh, De amerikanske Jomfruøyers guvernør (2007–2015)
Kenneth Mapp, De amerikanske Jomfruøyers guvernør (2015–2019)
Guam (selvstyrt territorium tilhørende USA)
Guvernør – Eddie Baza Calvo, Guams guvernør (2011–2019)
Nord-Marianene (selvstyrt territorium tilhørende USA)
Guvernør –
Eloy Inos, Nord-Marianenes guvernør (2013–2015)
Ralph Torres, Nord-Marianenes guvernør (2015–)
Puerto Rico
Guvernør – Alejandro García Padilla, Puerto Ricos guvernør (2009–2017)
== Oseania ==
Amerikansk Samoa (ikke-organisert, ikke-innlemmet territorium tilhørende USA)
Guvernør – Lolo Matalasi Moliga, Amerikansk Samoas guvernør (2013–)
Australia
Monark – Elisabeth II, dronning av Australia (1952–2022)
Generalguvernør – Peter Cosgrove, Australias generalguvernør (2014–2019)
Statsminister –
Tony Abbott, Australias statsminister (2013–2015)
Malcolm Turnbull, Australias statsminister (2015–2018)
Christmasøya (ikke-selvstyrende territorium som tilhører Australia)
Administrator – Barry Haase, Christmasøyas administrator (2014–2017)
Shire-president – Gordon Thomson, Christmasøyas shire-president (2013–)
Kokosøyene (australsk territorium)
Administrator – Barry Haase, Kokosøyene administrator (2014–2017)
Shire-president –
Aindil Minkom, Kokosøyenes shire-president (2011–2015)
Balmut Pirus, Kokosøyenes shire-president (2015–2017)
Norfolkøya (australsk besittelse)
Administrator – Gary Hardgrave, Norfolkøyas administrative leder (2014–)
Sjefsminister – Lisle Snell, Norfolkøyas sjefminister (2013–2015)
Fiji
President –
Ratu Epeli Nailatikau, Fijis president (2009–2015)
Jioji Konrote, Fijis president (2015–2021)
Statsminister – Frank Bainimarama, Fijis statsminister (2007–2022)
Fransk Polynesia (fransk oversjøisk samfunn)
Høykommissær – Lionel Beffre, Republikken Fransk Polynesias høykommissær (2013–2016)
President – Édouard Fritch, Fransk Polynesias president (2014–)
Guam (selvstyrt territorium tilhørende USA)
Guvernør – Eddie Calvo, Guams guvernør (2011–2019)
Kiribati
President – Anote Tong, Kiribatis president (2003–2016)
Marshalløyene
President – Christopher Loeak, Marshalløyenes president (2012–2016)
Mikronesiaføderasjonen
President –
Manny Mori, Mikronesiaføderasjonens president (2007–2015)
Peter Christian, Mikronesiaføderasjonens president (2015–2019)
Nauru
President – Baron Waqa, Naurus president (2013–2019)
Ny-Caledonia (fransk territorium sui generis kollektiv av Frankrike)
Høykommissær – Vincent Bouvier, høykommissær i Ny-Caledonia (2014–2016)
Regjeringssjef –
Cynthia Ligeard, Ny-Caledonias ministerpresident (2014–2015)
Philippe Germain, Ny-Caledonias ministerpresident (2015–2019)
New Zealand
Monark – Elisabeth II, dronning av New Zealand (1952–2022)
Generalguvernør – Jerry Mateparae, New Zealands generalguvernør (2011–2016)
Statsminister – John Key, New Zealands statsminister (2008–2016)
Cookøyene (assosiert med New Zealand)
Dronningens representant – Tom Marsters, dronningens representant på Cookøyene (2013–)
Statsminister – Henry Puna, Cookøyenes statsminister (2010–2020)
Niue (assosiert med New Zealand)
Statsminister – Toke Talagi, Niues statsminister (2008–2020)
Tokelau (avhengig område under New Zealand)
Administrator – Jonathan Kings, Tokelaus administrator (2011–2016)
Regjeringssjefer –
Kuresa Nasau, Tokelaus regjeringssjef (2014–2015)
Siopili Perez, Tokelaus regjeringssjef (2015–2016)
Nord-Marianene (selvstyrt territorium tilhørende USA)
Guvernør –
Eloy Inos, Nord-Marianenes guvernør (2013–2015)
Ralph Torres, Nord-Marianenes guvernør (2015–)
Palau
President – Thomas Remengesau jr., Palaus president (2013–2021)
Papua Ny-Guinea
Monark – Elisabeth II, dronning av Papua Ny-Guinea (1975–2022)
Generalguvernør – Michael Ogio, Papua Ny-Guineas generalguvernør (2011–2017)
Statsminister – Peter O'Neill, Papua Ny-Guineas statsminister (2011–2019)
Pitcairnøyene (britisk oversjøisk territorium)
Guvernør – Jonathan Sinclair, Pitcairnøyenes guvernør (2014–2017)
Borgermester – Shawn Christian, Pitcairnøyenes borgermester (2014–2019)
Samoa
Statssjef – Tufuga Efi, O le Ao o le Malo av Samoa (2007–2017)
Statsminister – Tuilaepa Aiono Sailele Malielegaoi, Samoas statsminister (1998–2021)
Salomonøyene
Monark – Elisabeth II, dronning av Salomonøyene (1978–2022)
Generalguvernør – Frank Kabui, Salomonøyenes generalguvernør (2009–2019)
Statsminister – Manasseh Sogavare, Salomonøyenes statsminister (2014–2017)
Tonga
Monark – Tupou VI, konge av Tonga (2012–)
Statsminister – ʻAkilisi Pōhiva, Tongas statsminister (2014–2019)
Tuvalu
Monark – Elisabeth II, dronning av Tuvalu (1978–2022)
Generalguvernør – Iakoba Italeli, Tuvalus generalguvernør (2010–2021)
Statsminister – Enele Sopoaga, Tuvalus statsminister (2013–2019)
Vanuatu
President – Baldwin Lonsdale, Vanuatus president (2014–2017)
Statsminister –
Joe Natuman, Vanuatus statsminister (2014–2015)
Sato Kilman, Vanuatus statsminister (2015–2016)
Wallis- og Futunaøyene (fransk oversjøisk samfunn)
Administrator –
Michel Aubouin, Wallis og Futunas overadministrator (2013–2015)
Marcel Renouf, Wallis og Futunas overadministrator (2015–2017)
President for territorierådet – Mikaele Kulimoetoke, president for territorierådet til Wallis- og Futunaøyene (2014–2017)
== Sør-Amerika ==
Argentina
President –
Cristina Fernández de Kirchner, Argentinas president (2007–2015)
Federico Pinedo, fungerende president (2015)
Mauricio Macri, Argentinas president (2015–2019)
Regjeringssjef –
Jorge Capitanich, Argentinas regjeringssjef (2013–2015)
Aníbal Fernández, fungerende regjeringssjef (2015)
Marcos Peña, Argentinas regjeringssjef (2015–2019)
Bolivia
President – Evo Morales, Bolivias president (2006–2019)
Brasil
President – Dilma Rousseff, Brasils president (2011–2016)
Chile
President – Michelle Bachelet, Chiles president (2014–2018)
Colombia
President – Juan Manuel Santos, Colombias president (2010–2018)
Ecuador
President – Rafael Correa, Ecuadors president (2007–2017)
Falklandsøyene (britisk oversjøisk territorium)
Guvernør – Colin Roberts, Falklandsøyenes guvernør (2014–2017)
Øverste leder – Keith Padgett, øverste leder over Falklandsøyene (2012–2016)
Guyana
President –
Donald Ramotar, Guyanas president (2011–2015)
David A. Granger, Guyanas president (2015–2020)
Statsminister –
Sam Hinds, Guyanas statsminister (1999–2015)
Moses Nagamootoo, Guyanas statsminister (2015–2020)
Paraguay
President – Horacio Cartes, Paraguays president (2013–2018)
Peru
President – Ollanta Humala, Perus president (2011–2016)
Statsminister –
Ana Jara, Perus statminister (2014–2015)
Pedro Cateriano, Perus statminister (2015–2016)
Surinam
President – Dési Bouterse, Surinams president (2010–2020)
Uruguay
President –
José Mujica, Uruguays president (2010–2015)
Tabaré Vázquez, Uruguays president (2015–2020)
Venezuela
President – Nicolás Maduro, Venezuelas president (2013–)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Herskere gjennom tiden
WorldStatesmen - et online leksikon over ledere av nasjoner og territorier
http://www.portalestoria.net/rulers%20countryby.htm Arkivert 17. november 2015 hos Wayback Machine.
CIDOB Foundation | ==Afrika== | 198,655 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storelva_(Flesnes_i_Kv%C3%A6fjord) | 2023-02-04 | Storelva (Flesnes i Kvæfjord) | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Kvæfjord'] | Storelva er ei elv i Kvæfjord kommune i Troms og Finnmark. Den har utspring på østsida av Tverrfjellet og renner mot øst gjennom Flesnesdalen og munner ut ved Flesnes på vestsida av Gullesfjorden. Elva er 8,56 km lang, og har et nedbørfelt på 18,9 km².
| Storelva er ei elv i Kvæfjord kommune i Troms og Finnmark. Den har utspring på østsida av Tverrfjellet og renner mot øst gjennom Flesnesdalen og munner ut ved Flesnes på vestsida av Gullesfjorden. Elva er 8,56 km lang, og har et nedbørfelt på 18,9 km².
== Referanser == | | munning = Gullesfjorden ved Flesnes | 198,656 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haldanes_regel | 2023-02-04 | Haldanes regel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biologistubber', 'Kategori:Evolusjonsbiologi', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-11'] | Haldanes regel, som er oppkalt etter J. B. S. Haldane, innebærer at hybrider av det kjønn som bærer det kjønnsbestemmende kromosomet i større grad utsettes for sterilitet og har lavere fitness enn avkom av det motsatte kjønn. Hos pattedyr gjelder det hannene, hos fugler hunnene.
Fenomenet ser ut til å skyldes at recessive gener på X hhv Z-kromosomene ikke er kompatible med den andre artens gener. Slike gener kommer til uttrykk i kjønnet med ulike kjønnskromosomer siden de bare har ett X(Z)-kromosom, men overstyres av dominante gener i kjønnet med like kjønnskrommosomer (XX og ZZ) som dermed klarer seg bedre.
| Haldanes regel, som er oppkalt etter J. B. S. Haldane, innebærer at hybrider av det kjønn som bærer det kjønnsbestemmende kromosomet i større grad utsettes for sterilitet og har lavere fitness enn avkom av det motsatte kjønn. Hos pattedyr gjelder det hannene, hos fugler hunnene.
Fenomenet ser ut til å skyldes at recessive gener på X hhv Z-kromosomene ikke er kompatible med den andre artens gener. Slike gener kommer til uttrykk i kjønnet med ulike kjønnskromosomer siden de bare har ett X(Z)-kromosom, men overstyres av dominante gener i kjønnet med like kjønnskrommosomer (XX og ZZ) som dermed klarer seg bedre.
== Referanser == | Haldanes regel, som er oppkalt etter J. B. | 198,657 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rhamnus_saxatilis | 2023-02-04 | Rhamnus saxatilis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Trollheggfamilien'] | Rhamnus saxatilis er en opptil to meter høy, løvfellende busk i trollheggfamilien. Den ligner på slektningen geitved, men er tettere forgrenet og har flere torner. Den er en submediterran art som vokser på steinete steder, ur og kratt i Sør- og Mellom-Europa nordover til Frankrike, Sør-Tyskland og Slovakia.
| Rhamnus saxatilis er en opptil to meter høy, løvfellende busk i trollheggfamilien. Den ligner på slektningen geitved, men er tettere forgrenet og har flere torner. Den er en submediterran art som vokser på steinete steder, ur og kratt i Sør- og Mellom-Europa nordover til Frankrike, Sør-Tyskland og Slovakia.
== Litteratur ==
C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 240. ISBN 82-512-0355-4.
«Rhamnus saxatilis». Flora Europaea. Besøkt 11. januar 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Rhamnus saxatilis i Encyclopedia of Life
(en) Rhamnus saxatilis i Global Biodiversity Information Facility
(en) Rhamnus saxatilis hos ITIS
(en) Rhamnus saxatilis hos NCBI
(en) Rhamnus saxatilis hos The International Plant Names Index
(en) Rhamnus saxatilis hos Tropicos
(en) Kategori:Rhamnus saxatilis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Rhamnus saxatilis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Rhamnus saxatilis – detaljert informasjon på Wikispecies | Rhamnus saxatilis er en opptil to meter høy, løvfellende busk i trollheggfamilien. Den ligner på slektningen geitved, men er tettere forgrenet og har flere torner. | 198,658 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Comit%C3%A9_de_salut_public | 2023-02-04 | Comité de salut public | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den franske revolusjon', 'Kategori:Etableringer i 1793', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Comité de salut public, eller Velferdskomiteen, ble opprettet den 5. og 6. april 1793 under den franske revolusjon av Nasjonalkonventet som Komiteen for den offentlige velferd og det almene forsvar.
| Comité de salut public, eller Velferdskomiteen, ble opprettet den 5. og 6. april 1793 under den franske revolusjon av Nasjonalkonventet som Komiteen for den offentlige velferd og det almene forsvar.
== Historie ==
Den tjente som Nasjonalkonventets eksekutivorgan. Opprinnelig hadde den 25 medlemmer, men dette ble endret allerede 6. april, fa velferdskomiteen ble delt, og man hadde deretter sikkerhetskomiteen (Comité de sûreté générale) og den egentlige velferdskomiteen med ni (senere tolv) medlemmer. Dens hovedoppgave var opprinnelig kontroll med konventet og regjeringen. Koordineringen av det indre og ytre forsvar av Revolusjonen hørte også til dens oppgaver. I særlig viktige og påtrengende saker kunne den suspendere ministrenes beslutninger og sette i verk selvstendige tiltak. Dens fullmakt til dette var innskrentet til én måned og måtte deretter fornyes, slik som også medlemmene var valgt for én måned av gangen.
Etter at de mindre radikale girondinere var ryddet av veien i misten av 1793, lyktes det lederne for jakobinerne (Maximilien de Robespierre, Georges Danton - som allerede hadde inngått i komiteen fra begynnelsen av og ser gått inn for Robespierre den 27. juli 1793 - og Louis Antoine de Saint-Just) å vinne kontrollen over komiteen. De klarte å bygge opp Velferdskomiteen til det egentlige maktorgan under revolusjonen mot slutten av 1793. Den 10. oktober ble komiteen gitt uinnskrenkede fullmakter. Især under Robespierres innflytelse ble Velferdskomiteen utstyrt med diktatoriske fullmakter, og ble organiserende av det jakobinske strekkveldet.
Terrortiltakene som velferdskomiteen og revolusjonstribunalet hadde stått for førte til slutt til deres fall, og til henrettelsen av Robespierre og hans tilhengere 27./28. juli 1794 (etter revolusjonskalenderen: 9. Thermidor II). De ble det i virkeligheten opprettet et militærdiktatur under Paul Barras 1794-95.
Komiteens innflytelse ble deretter begrenset til visse militære og diplomatiske oppgaver. I oktober 1795 ble den så helt oppløst. Nasjonalkonventet ble erstattet av et tokammerparlament under det såkalte direktoriet.
== Medlemmer ==
=== Første velferdskomité ===
Den første velferdskomiteen (april til juli 1793) bestod av de følgende medlemmer:
Bertrand Barère, representant fra departementet Hautes-Pyrénées
Théophile Berlier, fra Côte d'Or (5. juni til 10. juli 1793)
Jean-Jacques Bréard, fra Charente-Inférieure, trådte ut den 5. juni 1793
Pierre Joseph Cambon, fra Hérault
Georges Danton, fra Paris
Jean Antoine Debry, fra Aisne, trådte tilbake og ble erstattet av Robert Lindet, fra Eure
Jean-François Delacroix, fra Eure-et-Loir
Jean-François Delmas, fra Haute-Garonne
Louis Bernard Guyton-Morveau, fra Côte d'Or
Jacques Alexis Thuriot, fra marne
.
Jean-Baptiste Treilhard, fra Seine-et-Oise, trådte ut 12. juni 1793.
=== Under terrorveldet ===
Fra 20. september 1793 til 27. juli 1794 var sammensetningen stabil (med uttaket Hérault de Séchelles):
Bertrand Barère fra departementet Hautes-Pyrénées
Jacques Nicolas Billaud-Varenne, fra Paris
Lazare Carnot, fra Pas-de-Calais
Jean-Marie Collot d’Herbois, fra Paris
Jeanbon St. André, fra Lot
Georges Couthon, fra Puy-de-Dôme
Marie-Jean Hérault de Séchelles, fra Seine-et-Oise (utestengt fra desember 1793, henrettet 5. april 1794)
Prieur de la Marne, fra Marne
Prieur de la Cote d’Or, fra Côte-d'Or
Maximilien de Robespierre, fra Paris
Louis Antoine de Saint-Just, fra Aisne
Robert Lindet, fra Eure
== Velferdskomiteen i 1871 ==
Også under Pariserkommunen i 1871 fantes det for en kort tid en Velferdskomite, med blant andre Charles Delescluze og Raoul Rigault som medlemmer.
== Referanser == | Comité de salut public, eller Velferdskomiteen, ble opprettet den 5. og 6. | 198,659 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rhamnus_pumila | 2023-02-04 | Rhamnus pumila | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Trollheggfamilien'] | Rhamnus pumila er en dvergbusk i trollheggfamilien.
Den har en krypende vekst og blir opptil 20 cm høy. Bladene er ovale til elliptiske og to–fem cm lange. Bærene er svarte når de er modne. Planten vokser på steinete steder og i fjellsider, helst på kalkgrunn, i en høyde på 1000–3000 moh. Utbredelsen omfatter Atlasfjellene, fjellene på Den iberiske halvøy, Pyreneene, Alpene, Appenninene og fjellene på Balkan.
| Rhamnus pumila er en dvergbusk i trollheggfamilien.
Den har en krypende vekst og blir opptil 20 cm høy. Bladene er ovale til elliptiske og to–fem cm lange. Bærene er svarte når de er modne. Planten vokser på steinete steder og i fjellsider, helst på kalkgrunn, i en høyde på 1000–3000 moh. Utbredelsen omfatter Atlasfjellene, fjellene på Den iberiske halvøy, Pyreneene, Alpene, Appenninene og fjellene på Balkan.
== Litteratur ==
L. Carles og L. Thébault (2010). Guide de la flore des Alpes-Maritimes: du Mercantour à la Méditerranée. Gilleta•nice-matin. s. 155. ISBN 978-2-915606-74-4.
T. Henning og E. von Raab-Straube (2016). «Rhamnus pumila». Compositae (pro parte majore). – In: Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 29. januar 2018.
== Eksterne lenker ==
(en) Rhamnus pumila i Global Biodiversity Information Facility
(en) Rhamnus pumila hos NCBI
(en) Rhamnus pumila hos The International Plant Names Index
(en) Rhamnus pumila hos Tropicos
(en) Kategori:Rhamnus pumila – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Rhamnus pumila – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Rhamnus pumila – detaljert informasjon på Wikispecies | Rhamnus pumila er en dvergbusk i trollheggfamilien. | 198,660 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eliteserien_i_h%C3%A5ndball_for_menn | 2023-02-04 | Eliteserien i håndball for menn | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Eliteserien i håndball for menn', 'Kategori:Sider med diagrammer'] | For den pågående sesongen, se: Eliteserien i håndball for menn 2022/23Eliteserien i håndball for menn er den øverste divisjonen i norsk herrehåndball. Det offisielle navnet er fra 2019 REMA 1000-ligaen. Serien har hatt sponsornavnene Gildeserien (1997–2005), Postenligaen (2007–2014) og GRUNDIGligaen 2014–2017. Eliteserien ble for første gang gjennomført som et tillegg til Innendørs-NM i håndball for menn foran 1965/66-sesongen.
| For den pågående sesongen, se: Eliteserien i håndball for menn 2022/23Eliteserien i håndball for menn er den øverste divisjonen i norsk herrehåndball. Det offisielle navnet er fra 2019 REMA 1000-ligaen. Serien har hatt sponsornavnene Gildeserien (1997–2005), Postenligaen (2007–2014) og GRUNDIGligaen 2014–2017. Eliteserien ble for første gang gjennomført som et tillegg til Innendørs-NM i håndball for menn foran 1965/66-sesongen.
== Historikk ==
== Flest seriemesterskap håndball for menn (1966–2022) ==
Denne tabellen viser mestrene i grunnserien. Sluttspillet har hatt varierende status.
== Publikum ==
Graf som viser gjennomsnittlig tilskuertall per sesong i Eliteserien
== Se også ==
Eliteserien i håndball for kvinner
Norske idrettslag sortert etter gjennomsnittlige tilskuertall
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Seriemestere 1965-
Sluttspillvinnere 1975-
Skytterkonger 1975-
Adelskalender 1965-2020 | 1. divisjon håndball for menn 2013/14 var det neste øverste nivået i norsk herrehåndball i 2013/14-sesongen. | 198,661 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eliteserien_i_h%C3%A5ndball_for_menn | 2023-02-04 | Eliteserien i håndball for menn | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Eliteserien i håndball for menn', 'Kategori:Sider med diagrammer'] | For den pågående sesongen, se: Eliteserien i håndball for menn 2022/23Eliteserien i håndball for menn er den øverste divisjonen i norsk herrehåndball. Det offisielle navnet er fra 2019 REMA 1000-ligaen. Serien har hatt sponsornavnene Gildeserien (1997–2005), Postenligaen (2007–2014) og GRUNDIGligaen 2014–2017. Eliteserien ble for første gang gjennomført som et tillegg til Innendørs-NM i håndball for menn foran 1965/66-sesongen.
| For den pågående sesongen, se: Eliteserien i håndball for menn 2022/23Eliteserien i håndball for menn er den øverste divisjonen i norsk herrehåndball. Det offisielle navnet er fra 2019 REMA 1000-ligaen. Serien har hatt sponsornavnene Gildeserien (1997–2005), Postenligaen (2007–2014) og GRUNDIGligaen 2014–2017. Eliteserien ble for første gang gjennomført som et tillegg til Innendørs-NM i håndball for menn foran 1965/66-sesongen.
== Historikk ==
== Flest seriemesterskap håndball for menn (1966–2022) ==
Denne tabellen viser mestrene i grunnserien. Sluttspillet har hatt varierende status.
== Publikum ==
Graf som viser gjennomsnittlig tilskuertall per sesong i Eliteserien
== Se også ==
Eliteserien i håndball for kvinner
Norske idrettslag sortert etter gjennomsnittlige tilskuertall
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Seriemestere 1965-
Sluttspillvinnere 1975-
Skytterkonger 1975-
Adelskalender 1965-2020 | , 176 | 198,662 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eliteserien_i_h%C3%A5ndball_for_menn | 2023-02-04 | Eliteserien i håndball for menn | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Eliteserien i håndball for menn', 'Kategori:Sider med diagrammer'] | For den pågående sesongen, se: Eliteserien i håndball for menn 2022/23Eliteserien i håndball for menn er den øverste divisjonen i norsk herrehåndball. Det offisielle navnet er fra 2019 REMA 1000-ligaen. Serien har hatt sponsornavnene Gildeserien (1997–2005), Postenligaen (2007–2014) og GRUNDIGligaen 2014–2017. Eliteserien ble for første gang gjennomført som et tillegg til Innendørs-NM i håndball for menn foran 1965/66-sesongen.
| For den pågående sesongen, se: Eliteserien i håndball for menn 2022/23Eliteserien i håndball for menn er den øverste divisjonen i norsk herrehåndball. Det offisielle navnet er fra 2019 REMA 1000-ligaen. Serien har hatt sponsornavnene Gildeserien (1997–2005), Postenligaen (2007–2014) og GRUNDIGligaen 2014–2017. Eliteserien ble for første gang gjennomført som et tillegg til Innendørs-NM i håndball for menn foran 1965/66-sesongen.
== Historikk ==
== Flest seriemesterskap håndball for menn (1966–2022) ==
Denne tabellen viser mestrene i grunnserien. Sluttspillet har hatt varierende status.
== Publikum ==
Graf som viser gjennomsnittlig tilskuertall per sesong i Eliteserien
== Se også ==
Eliteserien i håndball for kvinner
Norske idrettslag sortert etter gjennomsnittlige tilskuertall
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Seriemestere 1965-
Sluttspillvinnere 1975-
Skytterkonger 1975-
Adelskalender 1965-2020 | 1. divisjon håndball for menn 2010/11 var det neste øverste nivået i norsk herrehåndball i 2010/11-sesongen. | 198,663 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Coat_of_Arms | 2023-02-04 | Coat of Arms | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Musikkalbum fra 2008', 'Kategori:Svenske musikkalbum'] | Coat of Arms er det femte studio-albumet fra det svenske heavy metal-bandet Sabaton.
| Coat of Arms er det femte studio-albumet fra det svenske heavy metal-bandet Sabaton.
== Sporliste ==
All musikk av Joakim Brodén og alle tekster av Brodén og Pär Sundström (bortsett fra tekstene til «Saboteurs» og «Midway» som ble skrevet av Sundström og tekstene til «Metal Ripper» og «Wehrmacht» som ble skrevet kun av Brodén).
«Coat of Arms» - 3:35 Handler om den gresk-italienske krig under andre verdenskrig
«Midway» - 2:29 Omhandler slaget ved Midway
«Uprising» - 4:56 Berettiger om Warszawaoppstanden
«Screaming Eagles» - 4:08 Handler om den 101. luftbårne divisjon og slaget om Bastogne
«The Final Solution» - 4:57 Omhandler holocaust
«Aces in Exile» - 4:23 Forteller om utenlandske piloter under slaget om Storbritannia
«Saboteurs» - 3:16 Forteller om den norske Vemork-aksjonen som var en del av tungtvannsaksjonen til de allierte under andre verdenskrig
«Wehrmacht» - 4:14 Omhandler det nazistiske krigsmaskineriet og effekten av det tredje riket på en ordinær tysk soldat.
«White Death» - 4:10 Handler om Simo Häyhä, en veldig begavet finsk skarpskytter under vinterkrigen.
«Metal Ripper» - 3:51 En hyllest til heavy metal på lik linje med «Metal Machine» og «Metal Crüe» fra tidligere album. Denne gangen så bruker den lyrikk og gitarriff fra heavy metal-sanger. Den inneholder lyriske hyllester til band som AC/DC, Mötley Crüe, Iron Maiden, Metallica, Manowar, Twisted Sister, Ozzy Osbourne, Judas Priest, Black Sabbath, Rainbow, HammerFall, Dokken, Krokus, Yngwie Malmsteen, Accept, Deep Purple, Queensrÿche, Dimmu Borgir, Queen og Heaven's Gate
=== Digipak edition bonusspor ===
«Coat of Arms» (Instrumental) (3:35)
«Metal Ripper» (Instrumental) (3:51)
=== iTunes bonus track ===
«White Death» (Instrumental) (4:10)
== Medvirkende ==
Joakim Brodén - vokaler
Rickard Sundén - gitar
Oskar Montelius - gitar
Pär Sundström - bass
Daniel Mullback - trommer
Daniel Mÿhr – keyboard
== Om albumet ==
Fordi den offisielle polske oversettelsen av «40:1» ble kritisert av polske fans, ble en konkurranse arrangert for den beste oversettelsen av «Uprising» til polsk. Oversettelsen som vant ble valgt til den offisielle oversettelsen av sangen.
Gitarsoloen i «White Death» ble lånt fra Ankie Baggers «Where Where You Last Night».
Videoen for «Uprising» var en rekonstruksjon av den polske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig. Skuespilleren Peter Stormare fra Sverige og de polske skuespillerne Monika Buchowiec og Mateusz Damięcki deltok.
== Kilder ==
Premiärlyssning med Sabaton. Dalarnas Tidningar (Svensk). Besøksdato: 2013-02-27.
Sabaton - Coat Of Arms | Review | Lords Of Metal metal E-zine - issue 103. Lordsofmetal.nl. Besøksdato: 2012-02-09.
Music Review : Sabaton Call to Arms : Hard Rock, Heavy Metal, Progressive Metal, Progressive Rock, Alternative Rock Metal, CD Album Music Review. Dangerdog.com. 2010-05-31. Besøksdato: 2012-02-09.
Allmusic.com
Hungarian Albums Chart. Mahasz. Besøksdato: 2010-05-27.
Swedish Albums Chart Sverigetopplistan. Besøksdato: 2010-05-31.
Polish Albums Chart - OLiS. Besøksdato: 2010-05-31.
Hung, Steffen. Finnish charts portal. finnishcharts.com. Besøksdato: 2012-02-09.
Steffen Hung. Austria Top 40 - Hitparade Österreich. austriancharts.at. Besøksdato: 2012-02-09.
Steffen Hung (2010-05-21). Sabaton - Coat Of Arms. swisscharts.com. Besøksdato: 2012-02-09.
Die ganze Musik im Internet: Charts, News, Neuerscheinungen, Tickets, Genres, Genresuche, Genrelexikon, Künstler-Suche, Musik-Suche, Track-Suche, Ticket-Suche. musicline.de. Besøksdato: 2012-02-09.
Steffen Hung (2010-10-23). Sabaton - Coat Of Arms. greekcharts.com. Besøksdato: 2012-02-09.
Polish album certifications – Sabaton – Coat of Arms (Polsk)
(Polsk)
Sidan kunde inte hittas. Dalademokraten.se. Besøksdato: 2012-02-09.
SABATON - Uprising (2010) - Official Video. YouTube. 2010-08-04. Besøksdato: 2012-02-09. | Coat of Arms er det femte studio-albumet fra det svenske heavy metal-bandet Sabaton. | 198,664 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kari_Schibevaag | 2023-02-04 | Kari Schibevaag | ['Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norgesmestere i seiling', 'Kategori:Norske seilere', 'Kategori:Norske spesialpedagoger', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Verdensmestere'] | Kari Schibevaag (født 25. oktober 1978 i Stavanger) er en tidligere norsk kiteboarder og flere ganger verdensmester både innen snøkiting og kitesurfing på vann.
Schibevaag er født og oppvokst i Stavanger. Hun var tidlig allsidig innen idrett, men valgte i tenårene å satse på håndball. Etter to kneskader måtte hun gi opp håndballen. Hun utdanner seg til barnevernspedagog fra 2001. Hun var samtidig instruktør ved Tryvann skiskole, og kom der i kontakt med miljøet innen Kiteboarding. Hun forsøkte først snøkiting.
Hun deltok under VM i snøkiting i Frankrike i 2008 og vant. Etter at barnevernsinstitusjonen hun arbeidet ved brant ned, bestemte hun seg for å satse profesjonelt på kiteboarding, både på snø og vann.
I verdenscupen i kiteboarding (på vann) i 2009 vant hun en rekke konkurranser, og hadde topplasseringer innen fartsdisiplinen race, fristil og bølgekiting, og vant cupen sammenlagt. Hun ble den første til å nå toppen både på vann og snø. I 2010 vant hun som første kiter verdenscupen i snøkiting både på ski og på snowboard. Hun er åtte ganger verdensmester kitesurfing og elleve ganger verdensmester i snøkiting.Hun er bosatt i Ramberg i Flakstad kommune (Lofoten).
| Kari Schibevaag (født 25. oktober 1978 i Stavanger) er en tidligere norsk kiteboarder og flere ganger verdensmester både innen snøkiting og kitesurfing på vann.
Schibevaag er født og oppvokst i Stavanger. Hun var tidlig allsidig innen idrett, men valgte i tenårene å satse på håndball. Etter to kneskader måtte hun gi opp håndballen. Hun utdanner seg til barnevernspedagog fra 2001. Hun var samtidig instruktør ved Tryvann skiskole, og kom der i kontakt med miljøet innen Kiteboarding. Hun forsøkte først snøkiting.
Hun deltok under VM i snøkiting i Frankrike i 2008 og vant. Etter at barnevernsinstitusjonen hun arbeidet ved brant ned, bestemte hun seg for å satse profesjonelt på kiteboarding, både på snø og vann.
I verdenscupen i kiteboarding (på vann) i 2009 vant hun en rekke konkurranser, og hadde topplasseringer innen fartsdisiplinen race, fristil og bølgekiting, og vant cupen sammenlagt. Hun ble den første til å nå toppen både på vann og snø. I 2010 vant hun som første kiter verdenscupen i snøkiting både på ski og på snowboard. Hun er åtte ganger verdensmester kitesurfing og elleve ganger verdensmester i snøkiting.Hun er bosatt i Ramberg i Flakstad kommune (Lofoten).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kari Schibevaag på Internet Movie Database | | fsted = Madla, Stavanger | 198,665 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hamar_Olympiske_Anlegg | 2023-02-04 | Hamar Olympiske Anlegg | ['Kategori:Artikler hvor hovedkontor mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1990', 'Kategori:Norske eiendomsselskaper', 'Kategori:Norske selskaper med offentlig eierskap', 'Kategori:Næringsliv i Hamar'] | Hamar Olympiske Anlegg AS (HOA) er et norsk aksjeselskap stiftet 3. desember 1990 for å planlegge, bygge og utvikle de olympiske anleggene på Hamar.
HOA forvalter anleggene Hamar Olympiahall, Vikingskipet, Hamar OL-Amfi, Nordlyshallen og Storhamar Ishall. Selskapet, og anleggene, eies av Hamar kommune. HOA stiller anleggene til rådighet for arrangementer som spenner fra idrett til konserter, og leier dem ut til møter, kurs, messer og konferanser.
| Hamar Olympiske Anlegg AS (HOA) er et norsk aksjeselskap stiftet 3. desember 1990 for å planlegge, bygge og utvikle de olympiske anleggene på Hamar.
HOA forvalter anleggene Hamar Olympiahall, Vikingskipet, Hamar OL-Amfi, Nordlyshallen og Storhamar Ishall. Selskapet, og anleggene, eies av Hamar kommune. HOA stiller anleggene til rådighet for arrangementer som spenner fra idrett til konserter, og leier dem ut til møter, kurs, messer og konferanser.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Hamar Olympiske Anlegg AS (HOA) er et norsk aksjeselskap stiftet 3. desember 1990 for å planlegge, bygge og utvikle de olympiske anleggene på Hamar. | 198,666 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_tunneler_i_%C3%98sterrike | 2023-02-04 | Liste over tunneler i Østerrike | ['Kategori:Jernbane i Østerrike', 'Kategori:Jernbanetunneler', 'Kategori:Lister over tunneler', 'Kategori:Veitunneler'] | Dette er en liste over tunneler i Østerrike, med alle jernbane- og veitunneler lenger enn 1,5 kilometer.
| Dette er en liste over tunneler i Østerrike, med alle jernbane- og veitunneler lenger enn 1,5 kilometer.
== Veitunneler ==
Veitunneler lenger enn 1,5 kilometer.
=== Autobahn-tunneler ===
=== Andre veitunneler ===
== Jernbanetunneler ==
En opstilling av alle jernbanetunneler i Østerrike med minst 1,5 kilometer lengde.
=== Projekter ===
Brennerbasistunnel (bygges)
Koralmtunnel (bygges)
Semmering-Basistunnel (bygges)
Seekirchnertunnel (planlegges)
== Eksterne lenker ==
Østerrikske veitunneler over 1000 meter (engelsk)
Østerrikske jernbanetunneler (tysk) | Dette er en liste over tunneler i Østerrike, med alle jernbane- og veitunneler lenger enn 1,5 kilometer. | 198,667 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5ndverkernes_Arbeidsgiverforening | 2023-02-04 | Håndverkernes Arbeidsgiverforening | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske arbeidsgiverforeninger'] | Håndverkernes Arbeidsgiverforening (opprinnelig skrevet Haandverkernes Arbeidsgiverforening) var en norsk arbeidsgiverorganisasjon. Den var en del av Norsk Arbeidsgiverforening, og bestod selv av en rekke underforeninger. Organisasjonen fusjonerte i 1989 med moderorganisasjonen Norsk Arbeidsgiverforening og med Norges Industriforbund, og dannet dermed Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO).
| Håndverkernes Arbeidsgiverforening (opprinnelig skrevet Haandverkernes Arbeidsgiverforening) var en norsk arbeidsgiverorganisasjon. Den var en del av Norsk Arbeidsgiverforening, og bestod selv av en rekke underforeninger. Organisasjonen fusjonerte i 1989 med moderorganisasjonen Norsk Arbeidsgiverforening og med Norges Industriforbund, og dannet dermed Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO).
== Direktører ==
Finn Dahl (1919–1922)
Vincents Stoltenberg Bull (1922–1935)
Asbjørn Petter Østberg (1935–1949)
Jens Christian Rogstad (1949–)
== Referanser == | Håndverkernes Arbeidsgiverforening (opprinnelig skrevet Haandverkernes Arbeidsgiverforening) var en norsk arbeidsgiverorganisasjon. Den var en del av Norsk Arbeidsgiverforening, og bestod selv av en rekke underforeninger. | 198,668 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arlberg_veitunnel | 2023-02-04 | Arlberg veitunnel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Tunneler åpnet i 1978', 'Kategori:Veier i Østerrike', 'Kategori:Veitunneler'] | Arlberg veitunnel (tysk: Arlberg Straßentunnel) er med en lengde på 13 976 meter Østerrikes lengste veitunnel. Den fører hovedveien S16 Arlbergschnellstraße under Arlberg-massivet fra Tirol til Vorarlberg.
Tunnelen er 1 228 meter over havet, mens omkjøringsveien over tunnelen ligge 1 640 meter over havet.Arlbergtunnelen ble bygget mellom juli 1974 og desember 1978, og kostet 4 milliarder østerrikske schilling. Tunnel er konstruert for 1800 kjøretøyer per time og er utstyrt med fire ventilasjonssentre, der den ene sjakten på 736 meter er Europas dypeste. Tunnelen har 12 vifter, 43 kameraer for trafikkovervåkning og 16 nisjer. I 1998 ble tunnelen benyttet av 2,6 millioner kjøretøy, hvorav 18% varetransport. Bomtaksten var på 9 euro per februar 2013.. Bommstasjonen står på østsiden av tunnelen, og krever betaling i begge retninger.
Ved begge inngangene er det installert en termisk skanner for lastebiler og busser, de må kjøre innom den og få grønt lys før de kan kjøre inn i tunellen. Skanningen går kjapt så det holder at man kjører meget sakte forbi.
Tunnelen var verdens lengste mellom 1978 og 1980.
Arlbergtunnelen er også navn på en 10,6 km lang jernbanetunnel på samme sted.
| Arlberg veitunnel (tysk: Arlberg Straßentunnel) er med en lengde på 13 976 meter Østerrikes lengste veitunnel. Den fører hovedveien S16 Arlbergschnellstraße under Arlberg-massivet fra Tirol til Vorarlberg.
Tunnelen er 1 228 meter over havet, mens omkjøringsveien over tunnelen ligge 1 640 meter over havet.Arlbergtunnelen ble bygget mellom juli 1974 og desember 1978, og kostet 4 milliarder østerrikske schilling. Tunnel er konstruert for 1800 kjøretøyer per time og er utstyrt med fire ventilasjonssentre, der den ene sjakten på 736 meter er Europas dypeste. Tunnelen har 12 vifter, 43 kameraer for trafikkovervåkning og 16 nisjer. I 1998 ble tunnelen benyttet av 2,6 millioner kjøretøy, hvorav 18% varetransport. Bomtaksten var på 9 euro per februar 2013.. Bommstasjonen står på østsiden av tunnelen, og krever betaling i begge retninger.
Ved begge inngangene er det installert en termisk skanner for lastebiler og busser, de må kjøre innom den og få grønt lys før de kan kjøre inn i tunellen. Skanningen går kjapt så det holder at man kjører meget sakte forbi.
Tunnelen var verdens lengste mellom 1978 og 1980.
Arlbergtunnelen er også navn på en 10,6 km lang jernbanetunnel på samme sted.
== Referanser == | Arlberg veitunnel (tysk: Arlberg Straßentunnel) er med en lengde på meter Østerrikes lengste veitunnel. Den fører hovedveien S16 Arlbergschnellstraße under Arlberg-massivet fra Tirol til Vorarlberg. | 198,669 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jens_Christian_Rogstad | 2023-02-04 | Jens Christian Rogstad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Fødsler 8. april', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske advokater', 'Kategori:Norske foreningspersoner', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Jens Christian Rogstad (født 8. april 1904 på Nordstrand, død 24. mars 1969 i Oslo) var en norsk advokat og direktør for Håndverkernes Arbeidsgiverforening.
Han ble cand.jur. i 1927 og var sakførerfullmektig 1929–1931 hos overrettssakfører Strandrud i Svolvær. Han var dommerfullmektig ved Bergens byskriverembede 1931–1932, før han ble sekretær ved Bergens Håndverks- og Industriforening 1935–1938 og sekretær i Norsk Arbeidsgiverforening i 1938. Han var distriktssjef i Vestenfjellske distrikt i Norsk Arbeidsgiverforening fra 1939. Han ble i 1949 direktør for Håndverkernes Arbeidsgiverforening.Han var sønn av rektor Trond Rogstad og Anna Øgle, og ble gift i 1937 med mag.art. Inger-Helvig Ødegaard Paus (f. 1909), datter av kirurgen Nikolai Nissen Paus. Han var bror til lagdommer og ekspedisjonssjef Per Rogstad og overlege Kjell Hovin Rogstad, og svoger til historikeren Emil Smith.
| Jens Christian Rogstad (født 8. april 1904 på Nordstrand, død 24. mars 1969 i Oslo) var en norsk advokat og direktør for Håndverkernes Arbeidsgiverforening.
Han ble cand.jur. i 1927 og var sakførerfullmektig 1929–1931 hos overrettssakfører Strandrud i Svolvær. Han var dommerfullmektig ved Bergens byskriverembede 1931–1932, før han ble sekretær ved Bergens Håndverks- og Industriforening 1935–1938 og sekretær i Norsk Arbeidsgiverforening i 1938. Han var distriktssjef i Vestenfjellske distrikt i Norsk Arbeidsgiverforening fra 1939. Han ble i 1949 direktør for Håndverkernes Arbeidsgiverforening.Han var sønn av rektor Trond Rogstad og Anna Øgle, og ble gift i 1937 med mag.art. Inger-Helvig Ødegaard Paus (f. 1909), datter av kirurgen Nikolai Nissen Paus. Han var bror til lagdommer og ekspedisjonssjef Per Rogstad og overlege Kjell Hovin Rogstad, og svoger til historikeren Emil Smith.
== Referanser == | Jens Christian Rogstad (født 8. april 1904 på Nordstrand, død 24. | 198,670 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vikelandselva | 2023-02-04 | Vikelandselva | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Kvæfjord'] | Vikelandselva er ei elv i Kvæfjord kommune i Troms og Finnmark. Den er 16,0 km lang, og har et nedbørfelt på rundt 25 km².
Elva har utspring sørøst for Storhornet, og renner derfra i sørøstlig retning. Den har et relativt rolig løp gjennom skog- og myrområdene ned mot Kvæfjordeidet. Her møter den sideelvene Kroktåa, fra nord, og Mølnbekken, fra Gåsvatnet i øst, og snur deretter mot sørvest. På den siste kilometeren før munningen blir elva striere, og den faller her rundt 100 meter før den munner ut i Kvæfjorden, tre kilometer øst for kommunesenteret Borkenes.
| Vikelandselva er ei elv i Kvæfjord kommune i Troms og Finnmark. Den er 16,0 km lang, og har et nedbørfelt på rundt 25 km².
Elva har utspring sørøst for Storhornet, og renner derfra i sørøstlig retning. Den har et relativt rolig løp gjennom skog- og myrområdene ned mot Kvæfjordeidet. Her møter den sideelvene Kroktåa, fra nord, og Mølnbekken, fra Gåsvatnet i øst, og snur deretter mot sørvest. På den siste kilometeren før munningen blir elva striere, og den faller her rundt 100 meter før den munner ut i Kvæfjorden, tre kilometer øst for kommunesenteret Borkenes.
== Referanser == | | munning = Vikelandsbukta i Kvæfjorden | 198,671 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_landsh%C3%B8vdinger_i_V%C3%A4stmanlands_l%C3%A4n | 2023-02-04 | Liste over landshøvdinger i Västmanlands län | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Landshøvdinger i Västmanlands län', 'Kategori:Lister over landshøvdinger i Sverige'] | Liste over landshøvdinger i Västmanlands län er en oversikt over landshøvdingene i Västmanlands län i Sverige fra 1634 og til idag.
Landshøvdingen er sjef for Länsstyrelsen i Västmanlands län, og har sete i Västerås. Konstituert landshøvding fra 1. januar 2015 er Anders Åhlund.
| Liste over landshøvdinger i Västmanlands län er en oversikt over landshøvdingene i Västmanlands län i Sverige fra 1634 og til idag.
Landshøvdingen er sjef for Länsstyrelsen i Västmanlands län, og har sete i Västerås. Konstituert landshøvding fra 1. januar 2015 er Anders Åhlund.
== Landshøvdinger (1634-i dag) ==
Ture Eriksson Sparre 1634–39 (statholder fra 1633)
Gustaf Gabrielsson Oxenstierna 1639–42
Christer Posse 1642–43
Claes Stiernsköld 1643–51
Knut Kurck 1651–60
Gustaf Larsson Sparre 1660–67
Ernst Johan Creutz d.ä. 1667–74
Mauritz Nilsson Posse 1674–83
Balthasar Gyldenhoff 1683–89
Lars Wallenstedt 1689–93
Polycarpus Cronhielm 1693–98
Gustaf Cronhielm 1698–1710
Ludvig Fahlström 1710–14
Casten Feif 1714–15
Jonas Cedercreutz 1716–20
Gustaf Funck 1720–36
Johan Cederbielke 1736–47
Fredric von Friesendorff 1747–61
Gabriel Falkenberg af Trystorp 1761–63
Fredrik Ulrik Insenstierna 1763–68
Olof Malmerfelt 1769–71
Carl Carlsköld 1772–84
Ulric Gustaf De la Gardie 1784–1809
Johan Fredrik Lilliehorn 1809–11
Johan Wilhelm Liljencrantz 1811–16
Thure Drufva 1816–22
Fredric Ridderstolpe 1822–49
Fredrik Otto Silfverstolpe 1849–63
Fredrik Cronstedt 1863–69
Reinhold Charpentier 1869–83
Fredrik Hederstierna 1883–1900
Claës Wersäll 1900–16
Walter Murray 1916–37
Bernhard Gärde 1937–43
Conrad Jonsson 1943–52
Ragnar Casparsson 1952–60
Gustav Cederwall 1960–80
Osborne Bartley 1980–85
Karl-Lennart Uggla 1985–89
Carl Johan Åberg 1989–90
Jan Rydh 1991–99
Mats Svegfors 2000–2009
Håkan Eriksson, länsråd, konstituert landshøvding fra 1. februar 2009
Ingemar Skogö 2009-2014
Anders Åhlund, länsråd, konstituert landshøvding fra 1. januar 2015
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Tidligere landshøvdinger | Liste over landshøvdinger i Västmanlands län er en oversikt over landshøvding]ene i [[Västmanlands län i Sverige fra 1634 og til idag. | 198,672 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Akuttmottak | 2023-02-04 | Akuttmottak | ['Kategori:Akuttmedisin', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sykehusavdelinger'] | Et akuttmottak er en avdeling i et sykehus som tar seg av akutte skader og sykdommer. I akuttmottaket finnes leger fra flere fagområder samt sykepleiere.
I akuttmottaket mottas dels pasienter som selv henvender seg for diverse skader og sykdommer, dels pasienter som avleveres med ambulanse. Akuttmottak fungerer gjerne i samarbeid med vaktlegeordninger, slik at pasientgruppene blir ivaretatt; akutte skader og sykdommer (for eksempel sykdommer som forverres kraftig over få timer) behandles i akuttmottaket og påfølgende innleggelse, eventuelt via et nødnummer, mens sykdommer som ikke krever akutt innleggelse behandles av egen (praktiserende) lege eller fastlege. De fleste akuttmottak har åpent hele døgnet.
| Et akuttmottak er en avdeling i et sykehus som tar seg av akutte skader og sykdommer. I akuttmottaket finnes leger fra flere fagområder samt sykepleiere.
I akuttmottaket mottas dels pasienter som selv henvender seg for diverse skader og sykdommer, dels pasienter som avleveres med ambulanse. Akuttmottak fungerer gjerne i samarbeid med vaktlegeordninger, slik at pasientgruppene blir ivaretatt; akutte skader og sykdommer (for eksempel sykdommer som forverres kraftig over få timer) behandles i akuttmottaket og påfølgende innleggelse, eventuelt via et nødnummer, mens sykdommer som ikke krever akutt innleggelse behandles av egen (praktiserende) lege eller fastlege. De fleste akuttmottak har åpent hele døgnet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Emergency departments – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Et akuttmottak er en avdeling i et sykehus som tar seg av akutte skader og sykdommer.Helse Stavanger I akuttmottaket finnes leger fra flere fagområder samt sykepleiere. | 198,673 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elskers_knute | 2023-02-04 | Elskers knute | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Knuter'] | En elskers knute er en måte å binde to parallell tau sammen.
| En elskers knute er en måte å binde to parallell tau sammen.
== Egenskaper og bruk ==
Strammet elskers knute fremstår som en tykkere punkt i tauparet.
Knuten er veldig kompakt, rund, og innesluttet slik at den kan tenkes å symbolisere et elskende par i stram klem.
Knuten er sikker men vanskelig å løsne.
Elskers knute benyttes ofte som ledd i en kjede av tau-par, slik som i man henger på hull bakerst i skaft for kniv og annet verktøy for å forlenge grep, eller mulighet for å henge den opp på ønsket høyde.
Det har vært en tradisjon hvor elskers knute ble benyttet som en symboltung forlovelsesring. Ringen består da av to edelmetallring som utformer en krone av ustrammet elskers knute slik at ringene er bevegelige i forhold til hverandre, men kan ikke løsnes fra hverandre.
== Utforming ==
Elskers knute kan utformes ved å lage en ustrammet enkel knute på den ene tauet, for deretter veve inn det andre tauet slik at
det andre tauet kommer inn i knuten ved siden av den første og går ut ved siden av den første
det andre tauet utformer også en ustrammet enkel knute med buen på utsiden av det første tauets knute, og surredelen innenfor
type for det andre tauets enkel knute (overhånd eller underhånd) bestemmes slik at tauenes inngang og utgang skjer mellom buene.Tauparet går inn i knuten side ved side, og kommer ut av knuten også side ved side, men de har byttet plass underveis gjennom den strammede knuten. Starter man fra det flate ustrammede knuten i bildet, hvor tauene kommer ut slik de kom inn, snur strammingen med andre ord endene 180 grader i forhold til tampene. | En elskers knute er en måte å binde to parallell tau sammen. | 198,674 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaos_og_Bj%C3%B8rnar | 2023-02-04 | Kaos og Bjørnar | ['Kategori:Anne-Cath. Vestly', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1982', 'Kategori:Norske barnebøker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kaos og Bjørnar er den første av fem barnebøker i en serie bøker om vennene Kaos (Karl Oskar) og Bjørnar, skrevet av den norske forfatteren Anne-Cath. Vestly og utgitt 1982–87. Bøkene er illustrert av Vestlys ektemann Johan Vestly. Hovedpersonen Kaos (egentlig Karl Oskar) har Eva som dagmamma; og Eva er moren til Bjørnar som har ryggmargsbrokk og derfor sitter i rullestol. I bøkene viser Vestly «hvordan fantasi og ønske om fellesskap lar barn med ulike forutsetninger selv legge leken til rette for likeverdig deltagelse.» Bjørnars rullestol blir til en «tryllerullestol» som tar barna med på reiser ut i verden.Det meste av handlingen er lagt til Vetleby, en liten by ved fjellet. Faren til Kaos kjører den lille blå fjellbussen, og moren hans arbeider på et apotek. I bokserien blir Kaos og Bjørnar også kjent med Lilla Olaug som bor ved høyfjellshotellet, og den litt yngre nabogutten til Kaos, Lubben. Barna fra Vestlys faste fiktive drabantby, Tirilltoppen, noen timers reise unna Vetleby, har også biroller i bokserien. Kaos og Bjørnar møter blant annet Aurora, Guro, Auroras bror Sokrates, Morten minstemann, og Ellen Andrea.
I tillegg til å tematisere intgrering av funksjonshemmede, er bøkene også preget av nedrusting, fredsarbeid og internasjonal solidaritet, inspirert av tendenser i tiden omkring 1980–82.
| Kaos og Bjørnar er den første av fem barnebøker i en serie bøker om vennene Kaos (Karl Oskar) og Bjørnar, skrevet av den norske forfatteren Anne-Cath. Vestly og utgitt 1982–87. Bøkene er illustrert av Vestlys ektemann Johan Vestly. Hovedpersonen Kaos (egentlig Karl Oskar) har Eva som dagmamma; og Eva er moren til Bjørnar som har ryggmargsbrokk og derfor sitter i rullestol. I bøkene viser Vestly «hvordan fantasi og ønske om fellesskap lar barn med ulike forutsetninger selv legge leken til rette for likeverdig deltagelse.» Bjørnars rullestol blir til en «tryllerullestol» som tar barna med på reiser ut i verden.Det meste av handlingen er lagt til Vetleby, en liten by ved fjellet. Faren til Kaos kjører den lille blå fjellbussen, og moren hans arbeider på et apotek. I bokserien blir Kaos og Bjørnar også kjent med Lilla Olaug som bor ved høyfjellshotellet, og den litt yngre nabogutten til Kaos, Lubben. Barna fra Vestlys faste fiktive drabantby, Tirilltoppen, noen timers reise unna Vetleby, har også biroller i bokserien. Kaos og Bjørnar møter blant annet Aurora, Guro, Auroras bror Sokrates, Morten minstemann, og Ellen Andrea.
I tillegg til å tematisere intgrering av funksjonshemmede, er bøkene også preget av nedrusting, fredsarbeid og internasjonal solidaritet, inspirert av tendenser i tiden omkring 1980–82.
== Bokliste ==
1982 – Kaos og Bjørnar
1983 – Lilla Olaug og Lubben
1984 – Kaosgutten i Vetleby og verden
1985 – Kaos førskolegutt
1987 – Kaos og hemmeligheten
== Referanser == | Kaos og Bjørnar er den første av fem barnebøker i en serie bøker om vennene Kaos (Karl Oskar) og Bjørnar, skrevet av den norske forfatteren Anne-Cath. Vestly og utgitt 1982–87. | 198,675 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anthony_Andreu | 2023-02-04 | Anthony Andreu | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for AS Monaco', 'Kategori:Fotballspillere for CS Chênois', 'Kategori:Fotballspillere for Coventry City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Dundee United FC', 'Kategori:Fotballspillere for FC Stade Nyonnais', 'Kategori:Fotballspillere for Hamilton Academical FC', 'Kategori:Fotballspillere for Livingston FC', 'Kategori:Fotballspillere for Norwich City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Ross County FC', 'Kategori:Fotballspillere for Rotherham United FC', 'Kategori:Fotballspillere for St. Mirren FC', 'Kategori:Franske fotballspillere', 'Kategori:Fødsler 22. mai', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Anthony «Tony» Andreu (født 22. mai 1988) er en fransk fotballspiller som spiller for den skotske klubben Ross County FC.Andreu hadde sin tidligste karriere i Frankrike og Sveits, med Monaco, Chênois og Stade Nyonnais.Mens han spilte i Sveits, brukte han mye av sin fritid på å lese bøker og å skrive dikt.
| Anthony «Tony» Andreu (født 22. mai 1988) er en fransk fotballspiller som spiller for den skotske klubben Ross County FC.Andreu hadde sin tidligste karriere i Frankrike og Sveits, med Monaco, Chênois og Stade Nyonnais.Mens han spilte i Sveits, brukte han mye av sin fritid på å lese bøker og å skrive dikt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anthony Andreu – Transfermarkt
(en) Anthony Andreu – Soccerbase.com
(en) Anthony Andreu – FootballDatabase.eu
(en) Anthony Andreu – Soccerway
(es) Anthony Andreu – as.com | | kamper6 = 11| mål6 = 2 | 198,676 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rnar_Erikstad | 2023-02-04 | Bjørnar Erikstad | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske sommerleker 2004', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske sommerleker 2008', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske sommerleker 2012', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske sommerleker 2016', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske seilere'] | Bjørnar Erikstad (født 10. mars 1981) er en norsk seiler. Han representerer Tønsberg seilforening, og representerte Norge under de paralympiske sommerleker i 2004, 2008 og 2012. Han seiler 2.4mR, og er flere ganger norgesmester og har medaljer fra både europamesterskap og sammenlagt verdenscup. I de paralympiske sommerleker i 2004 kom han på 8.-plass, i 2008 på 7.-plass og i 2012 på 8.-plass. Han er tatt ut til de paralympiske sommerleker 2016 i Rio de Janeiro.Han startet å seile i en alder av åtte år i Optimist. Erikstad lider av TAR syndrom, noe som gjør at han mangler armer og at hendene kommer rett ut fra skulderne. Han kunne ikke bruke beina før etter et titalls operasjoner.Erikstad vant kongepokal i seiling i 2004, og i 2015 vant han tittelen Årets mannlige funksjonshemmede utøver under Idrettsgallaen 2015.Han var Norges flaggbærer under åpningsseremonien ved paralympiske sommerleker 2016 i Rio.
| Bjørnar Erikstad (født 10. mars 1981) er en norsk seiler. Han representerer Tønsberg seilforening, og representerte Norge under de paralympiske sommerleker i 2004, 2008 og 2012. Han seiler 2.4mR, og er flere ganger norgesmester og har medaljer fra både europamesterskap og sammenlagt verdenscup. I de paralympiske sommerleker i 2004 kom han på 8.-plass, i 2008 på 7.-plass og i 2012 på 8.-plass. Han er tatt ut til de paralympiske sommerleker 2016 i Rio de Janeiro.Han startet å seile i en alder av åtte år i Optimist. Erikstad lider av TAR syndrom, noe som gjør at han mangler armer og at hendene kommer rett ut fra skulderne. Han kunne ikke bruke beina før etter et titalls operasjoner.Erikstad vant kongepokal i seiling i 2004, og i 2015 vant han tittelen Årets mannlige funksjonshemmede utøver under Idrettsgallaen 2015.Han var Norges flaggbærer under åpningsseremonien ved paralympiske sommerleker 2016 i Rio.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside
Profil hos IPC
Profil hos Rio 2016 Arkivert 22. september 2016 hos Wayback Machine. | | fnavn = | 198,677 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ellen_Andrea | 2023-02-04 | Ellen Andrea | ['Kategori:Anne-Cath. Vestly', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1992', 'Kategori:Norske barnebøker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Ellen Andrea er hovedpersonen i en serie med åtte barnebøker av den norske forfatteren Anne-Cath. Vestly og utgitt 1992–2004. De tre første bøkene er illustrert av Vestlys ektemann Johan Vestly, de siste av Vestly selv.
Hovedpersonen Ellen Andrea er den nyfødte «Forundringspakken» som introduseres i Knerten og forundringspakken (1973) Ellen Andrea er 12–14 år gammel i bøkene, har lillesøsteren Lagertha og foreldrene Philip og Siri. Ellen Andrea og Mormor er nære venninner og hovedpersoner sammen, og utviklingen av Mormor som forfatterens alter ego trekkes videre her. Det meste av handlingen er lagt til Vestlys faste fiktive drabantby, Tirilltoppen, og involverer barn fra Vestlys tidligere bokserier: Kaos og Bjørnar, Aurora, Guro, Auroras bror Sokrates, Morten minstemann og Lars.
Internasjonal solidaritet og møter med innvandrere er et tema i denne siste serien hennes. Vestly har «tatt opp problemstillinger med perspektiv utover familietematikken; har utvidet solidaritets- og fellesskapsideene og trukket storsamfunnet inn i småbarnsboka.»Bøkene inneholder en reise til Island i 5 på reise (1994), og en reise til Nigeria i Mormor og én til hos Rosa (1996). Vestly reiste selv til Nigeria i 1994. Mormors vennskap med Rosa fra Nigeria oppsto i Mormor og de åtte ungene på sykkeltur i Danmark (1986).
I Monrad tenker (2002) er Vestly dels opptatt av å samle tråder fra tidligere bøker idet Mormor blir oldemor, og barneklubben «Småtassene» består fremdeles av barn fra tidligere bøker. Dessuten introduseres en rekke nye, velmente tema: Monrad (9 år) er fortvilet fordi faren hans er forsvunnet sammen med skipet sitt utenfor kysten av Nigeria, mens Lagertha lærer seg pakistanske gloser for å ble bedre venninne med en pakistansk jente som har flyttet til Tirilltoppen. I tillegg presenteres et homofilt par, og Kjartan (6 år) har en far har sittet i fengsel, og kan derfor trøste en annen gutt som er lei seg fordi han ikke får besøke sin egen far i fengsel. I oppfølgeren og avslutningen Monrad og mormor i den store klubben (2004) får vi vite at Monrads far er berget, men boka er også preget av å være en siste etappe i forfatterskapet: «Vestly har en hyggelig stemme og er omtenksom overfor små og store. Hun er moderne, her er narkomane fedre i fengsel, her er innvandrere og oljearbeidere. Men historien spriker. Hun vil fortelle oss altfor mye på en gang; og hun gjør det med både pedagogisk og politisk pekefinger.»
| Ellen Andrea er hovedpersonen i en serie med åtte barnebøker av den norske forfatteren Anne-Cath. Vestly og utgitt 1992–2004. De tre første bøkene er illustrert av Vestlys ektemann Johan Vestly, de siste av Vestly selv.
Hovedpersonen Ellen Andrea er den nyfødte «Forundringspakken» som introduseres i Knerten og forundringspakken (1973) Ellen Andrea er 12–14 år gammel i bøkene, har lillesøsteren Lagertha og foreldrene Philip og Siri. Ellen Andrea og Mormor er nære venninner og hovedpersoner sammen, og utviklingen av Mormor som forfatterens alter ego trekkes videre her. Det meste av handlingen er lagt til Vestlys faste fiktive drabantby, Tirilltoppen, og involverer barn fra Vestlys tidligere bokserier: Kaos og Bjørnar, Aurora, Guro, Auroras bror Sokrates, Morten minstemann og Lars.
Internasjonal solidaritet og møter med innvandrere er et tema i denne siste serien hennes. Vestly har «tatt opp problemstillinger med perspektiv utover familietematikken; har utvidet solidaritets- og fellesskapsideene og trukket storsamfunnet inn i småbarnsboka.»Bøkene inneholder en reise til Island i 5 på reise (1994), og en reise til Nigeria i Mormor og én til hos Rosa (1996). Vestly reiste selv til Nigeria i 1994. Mormors vennskap med Rosa fra Nigeria oppsto i Mormor og de åtte ungene på sykkeltur i Danmark (1986).
I Monrad tenker (2002) er Vestly dels opptatt av å samle tråder fra tidligere bøker idet Mormor blir oldemor, og barneklubben «Småtassene» består fremdeles av barn fra tidligere bøker. Dessuten introduseres en rekke nye, velmente tema: Monrad (9 år) er fortvilet fordi faren hans er forsvunnet sammen med skipet sitt utenfor kysten av Nigeria, mens Lagertha lærer seg pakistanske gloser for å ble bedre venninne med en pakistansk jente som har flyttet til Tirilltoppen. I tillegg presenteres et homofilt par, og Kjartan (6 år) har en far har sittet i fengsel, og kan derfor trøste en annen gutt som er lei seg fordi han ikke får besøke sin egen far i fengsel. I oppfølgeren og avslutningen Monrad og mormor i den store klubben (2004) får vi vite at Monrads far er berget, men boka er også preget av å være en siste etappe i forfatterskapet: «Vestly har en hyggelig stemme og er omtenksom overfor små og store. Hun er moderne, her er narkomane fedre i fengsel, her er innvandrere og oljearbeidere. Men historien spriker. Hun vil fortelle oss altfor mye på en gang; og hun gjør det med både pedagogisk og politisk pekefinger.»
== Bokliste ==
1992 – Ellen Andrea og mormor
1993 – Forundringspakken og Lagertha rasebasse
1994 – 5 på reise
1995 – Kostemarsj på Tirilltoppen
1996 – Mormor og én til hos Rosa
2000 – Småtassene og andre folk på Tirilltoppen
2002 – Monrad tenker
2004 – Monrad og mormor i den store klubben
== Referanser == | Ellen Andrea er hovedpersonen i en serie med åtte barnebøker av den norske forfatteren Anne-Cath. Vestly og utgitt 1992–2004. | 198,678 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingemar_Skog%C3%B6 | 2023-02-04 | Ingemar Skogö | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 28. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2019', 'Kategori:Fødsler 4. januar', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Landshøvdinger i Västmanlands län', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske generaldirektører', 'Kategori:Svenske statssekretærer'] | Ingemar Skogö (født 4. januar 1949 i Tranås, død 28. mai 2019 i Stockholm) var en svensk embetsmann som fra 1. juni 2009 til 31. desember 2014 var landshøvding i Västmanlands län.Skogö var siviløkonom fra Lunds universitet. Han arbeidet deretter på Riksrevisionsverket 1972-78, i Finansdepartementet 1978-84 som departementssekretær og i Industridepartementet 1984-86 som departementsråd. 1986-1990 var han stadsdirektør i Södertälje kommune og 1990-91 statssekretær i Kommunikationsdepartementet hos Georg Andersson. Han var deretter generaldirektør i Luftfartsverket 1992-2001 og i Vägverket 2001-2009. Han var styreleder i blant annet styrene for MAX-lab og Øresundsforbindelsen. Han var også styreleder i Swedavia. Swedavia eier og driver flyplassen Arlanda samt ti andre flyplasser i Sverige.
| Ingemar Skogö (født 4. januar 1949 i Tranås, død 28. mai 2019 i Stockholm) var en svensk embetsmann som fra 1. juni 2009 til 31. desember 2014 var landshøvding i Västmanlands län.Skogö var siviløkonom fra Lunds universitet. Han arbeidet deretter på Riksrevisionsverket 1972-78, i Finansdepartementet 1978-84 som departementssekretær og i Industridepartementet 1984-86 som departementsråd. 1986-1990 var han stadsdirektør i Södertälje kommune og 1990-91 statssekretær i Kommunikationsdepartementet hos Georg Andersson. Han var deretter generaldirektør i Luftfartsverket 1992-2001 og i Vägverket 2001-2009. Han var styreleder i blant annet styrene for MAX-lab og Øresundsforbindelsen. Han var også styreleder i Swedavia. Swedavia eier og driver flyplassen Arlanda samt ti andre flyplasser i Sverige.
== Referanser == | Ingemar Skogö (født 4. januar 1949 i Tranås, død 28. | 198,679 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Aleksander_Filibom-bom-bom | 2023-02-04 | Ole Aleksander Filibom-bom-bom | ['Kategori:Anne-Cath. Vestly', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1953', 'Kategori:Litterære figurer', 'Kategori:Norske barnebøker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Ole Aleksander Filibom-bom-bom er hovedperson i en serie barnebøker den norske forfatteren Anne-Cath. Vestly, utgitt i fem bøker fra 1953 til 1958. Bøkene er illustrert av Vestlys ektemann Johan Vestly. Ole Aleksander Filibom-bom-bom er også tittelen på den første av bøkene.
Bøkene var Vestlys debut som forfatter. Alle bøkene hadde først blitt sendt som opplesninger i Barnetimen for de minste, hvor Vestly var en av pionerene, sammen med Thorbjørn Egner og Alf Prøysen.Ole Aleksander-bøkene foregår i et svært tydelig bymiljø, noe som var uvanlig datidens barnelitteratur. «Bybarnets hverdag og relasjonene mellom barn og voksne i middelklassefamilien er tema fra første bok på 1950-tallet.» Serien er preget av bylivet, særlig av det moderne bylivet: heis, søppelbilene, rulletrappa, t-banen, og Vestly «levendegjør storbybarna fantasiverden, den som tross alt blomstrer i portrom og park».Ole Aleksander er fire og et halvt år i begynnelsen av den første boken. I løpet av bokserien får han en søster, og familien flytter fra byblokk til drabantby. Da Vestly i Ole Aleksander på farten skrev om hvordan barn ble til og at det ble født en søster, fikk hun både kritikk og anonyme utskjellinger.Det er laget en film basert på fortellingene som heter Ole Aleksander Filibom-bom-bom (1998).
| Ole Aleksander Filibom-bom-bom er hovedperson i en serie barnebøker den norske forfatteren Anne-Cath. Vestly, utgitt i fem bøker fra 1953 til 1958. Bøkene er illustrert av Vestlys ektemann Johan Vestly. Ole Aleksander Filibom-bom-bom er også tittelen på den første av bøkene.
Bøkene var Vestlys debut som forfatter. Alle bøkene hadde først blitt sendt som opplesninger i Barnetimen for de minste, hvor Vestly var en av pionerene, sammen med Thorbjørn Egner og Alf Prøysen.Ole Aleksander-bøkene foregår i et svært tydelig bymiljø, noe som var uvanlig datidens barnelitteratur. «Bybarnets hverdag og relasjonene mellom barn og voksne i middelklassefamilien er tema fra første bok på 1950-tallet.» Serien er preget av bylivet, særlig av det moderne bylivet: heis, søppelbilene, rulletrappa, t-banen, og Vestly «levendegjør storbybarna fantasiverden, den som tross alt blomstrer i portrom og park».Ole Aleksander er fire og et halvt år i begynnelsen av den første boken. I løpet av bokserien får han en søster, og familien flytter fra byblokk til drabantby. Da Vestly i Ole Aleksander på farten skrev om hvordan barn ble til og at det ble født en søster, fikk hun både kritikk og anonyme utskjellinger.Det er laget en film basert på fortellingene som heter Ole Aleksander Filibom-bom-bom (1998).
== Bokliste ==
1953 – Ole Aleksander Filibom-bom-bom
1954 – Ole Aleksander på farten
1955 – Ole Aleksander får skjorte
1956 – Ole Aleksander og bestemor til værs
1958 – Ole Aleksander på flyttefotKapitler fra bøkene har også vært utgitt som lettlestbøker
1971 – Ole Aleksander hjemme og ute
1971 – Ole Aleksander og den slemme gutten
1971 – Ole Aleksander på skolen
1971 – Ole Aleksander på sirkus
1971 – Ole Aleksander og julepresangene
2002 – Ole Aleksander på skolen
2002 – Ole Aleksander flytter
== Referanser == | }} | 198,680 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_landsh%C3%B8vdinger_i_V%C3%A4sternorrlands_l%C3%A4n | 2023-02-04 | Liste over landshøvdinger i Västernorrlands län | ['Kategori:Landshøvdinger i Västernorrlands län', 'Kategori:Lister over landshøvdinger i Sverige'] | Liste over landshøvdinger i Västernorrlands län er en oversikt over landshøvdingene i Västernorrlands län i Sverige fra 1634 og til idag.
Landshøvdingen er sjef for Länsstyrelsen i Västernorrlands län, og har sete i Härnösand. Konstituert landshøvding fra 1. oktober 2014 er Sten-Olov Altin.
| Liste over landshøvdinger i Västernorrlands län er en oversikt over landshøvdingene i Västernorrlands län i Sverige fra 1634 og til idag.
Landshøvdingen er sjef for Länsstyrelsen i Västernorrlands län, og har sete i Härnösand. Konstituert landshøvding fra 1. oktober 2014 er Sten-Olov Altin.
== Liste over landshøvdinger ==
=== Västernorrlands län 1634-1645 ===
Bestod 1634-1637 av hele Norrland unntatt Gästrikland. Västerbottens län ble skilt ut i 1638 og Gästrikland ble innlemmet i 1641. Residens i Hudiksvall.
Stellan Mörner1634-1637
Christer Posse 1637-1641
Ivar Nilsson (Natt och Dag) 1641-1645
=== Hudiksvalls og Härnösands län 1645-1654 ===
Norrlands län ble i 1654 delt opp i Hudiksvalls og Härnösands län (Västerbottens län var allerede skilt ut i 1638). Hudiksvalls län bestod av Gästrikland, Hälsingland og Härjedalen og residensbyen ble i 1651 flyttet til Gävle. Härnösands län bestod av Medelpad, Ångermanland og Jämtland.
==== Landshøvding i Hudiksvalls län ====
Ivar Nilsson (Natt och Dag) 1645-1651
Erik Larsson Sparre 1651-1654
==== Landshøvding i Härnösands län ====
Anders Appelbom 1653-1654
Hans Strijk 1645-1653
=== Västernorrlands län 1654-1762 ===
Västernorrlands län ble opprettet i 1654 når Hudiksvalls og Härnösand län ble slått sammen. Jämtland og Härjedalen inngikk 1658-1660 i Trondheims län og ble deretter tilbakeført til Västernorrlands län. Västerbottens län inngikk 1660-1664 i Västernorrlands län. Residens i Gävle.
Erik Larsson Sparre 1654 - 1655
Johan Gabrielsson Oxenstierna 1655 - 1664
Gustaf Banér 1664
Carl Larsson Sparre 1664 - 1677
Christopher Gyllenstierna 1677
Jakob Fleming 1677 - 1679
Göran Sperling 1679 - 1683
Lennart Ribbing 1683 - 1687
Otto Vellingk 1687 - 1693
Carl Gustaf Frölich 1693 - 1698
Malcolm Hamilton 1698 - 1699
Axel von Schaar 1699 - 1702
Carl Carlsson Hård af Segerstad 1702 - 1704
Alexander Stromberg 1704 - 1716
Hugo Hamilton 1716 - 1719
Magnus Palmqvist 1719 - 1727
Carl Gustaf Bielke 1727 - 1739
Erik Odelström 1739 - 1749
Axel Johan Gripenhielm 1749 - 1755
Karl Gustaf Cronhiort 1755
Mårten Ehrensvan 1755 - 1757
Fredrik Henrik Sparre 1757 - 1762
=== Västernorrlands län 1762-1810 ===
Västernorrlands län ble i 1762 delt i et nordlig län som bestod av Ångermanland, Medelpad og Jämtland og med residens i Sundsvall 1762-1778 og deretter i Härnösand. Det sydlige länet var Gävleborgs län (med Härjedalen).
Per Abraham Örnsköld 1762 - 1769
Germund Abraham Falkengren 1769 - 1778
Johan Nordenfalk 1778
Carl Bunge 1778 - 1796
Erik Gustaf Lindencrona 1796 - 1807
Baltzar August Carl von Nieroth 1807 - 1810
=== Västernorrlands län (Ångermanland og Medelpad) fra 1810 ===
Baltzar August Carl von Nieroth 1810–1817
Carl Fredrik Aschling 1817–1820
Hampus Mörner 1820–1841
Fredrik Åkerman 1841–1851
Sven Vilhelm Gynther 1851–1862
Ernst August Weidenhielm 1863–1873
Curry Treffenberg 1873–1880
Gustaf Ryding 1880–1901
Gustaf Rudebeck 1901–1909
Fredrik Bergenholtz 1909–1911
Carl Mathias Ström 1911–1918
Karl Johan Stenström 1918–1931
Anders Wijkman 1931–1938
Nils Löwbeer 1939
Arthur Engberg 1940–1944
Ragnar Stattin 1944–1953
Eric Wesström 1954–1965
Hjalmar Nilsson 1965–1971
Kurt Nordgren 1971–1974
Bertil Löfberg 1975–1989
Ingemar Öhrn 1989–1995
Börje Hörnlund 1996–2000
Gerhard Larsson 2000–2008
Bo Källstrand 1. oktober 2008–30. september 2014
Sten-Olov Altin (konst)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
www.lansstyrelsen.se/vasternorrland | Liste over landshøvdinger i Västernorrlands län er en oversikt over landshøvdingene i Västernorrlands län i Sverige fra 1634 og til idag. | 198,681 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Finn_Fluge_Pedersen | 2023-02-04 | Finn Fluge Pedersen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. april', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Fanger på Grini fangeleir', 'Kategori:Fødsler 11. september', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norges Kommunistiske Parti', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Finn Fluge Pedersen, senere kun Finn Fluge (født 11. september 1904, død 23. april 1976) var en norsk politiker, hjemmehørende i Norges Kommunistiske Parti.
Midt på 1920-tallet var Pedersen en av de unge partiet hadde stor tro på, og som ble gitt plass på Kominterns såkalte Lenin-skole i Moskva. Fra 1926 til 1928 var han MLS-student. Da han kom tilbake til hjemlandet ble han høsten 1929 ansatt som distriktssekretær i NKP på Vestlandet og fikk en sentral rolle i partiet. I 1932 deltok han på den store, internasjonale antikrigskongressen i Amsterdam, som en av elleve norske delegater blant 2500 delegerte. Han var valgt av Antikrigskomiteen i Bergen.I 1939 var Pedersen blitt formann for NKP lokalt og satt i bystyret for NKP. Pedersen var blant NKP-lederne på Vestlandet som ble arrestert av tyskerne i november 1940. Han satt først i fangeleiren Ulven, der han som «stue-eldste» gjorde en stor innsats for å organisere og hjelpe med-fanger. Derfra ble han i mai 1943 transportert til Grini der han satt til freden kom. Han ble overført fra Grini til Bardufoss og var med å bygge Bardufoss flyplass og kom ikke tilbake til Bergen før 5. juni 1945.Etter krigen sto han på NKPs lister ved stortingsvalget i 1945 og ble valgt som vararepresentant nr. 2 for Bergen i 1945 - 1949. Også senere sto han på partiets stortingsvalgslister. I årene 1946 til 1951 var han styreleder i Bergen og Omegn Boligbyggelag.
I 1947 holdt Pedersen talen da Minnesteinen på Værlandet ble avduket, til minne om nordmenn som ikke overlevde krigen.Hans søster, Rodny Fluge Pedersen, var liksom broren aktiv i NKP, og gikk på Lenin-skolen i Moskva samtidig som ham (hun var KUNMZ-student 1927-1931). Hun ble senere gift med den sentrale svenske SKP-partifunksjonæren Gunnar Öhman, bosatte seg i Sverige og satt i to perioder i SKPs sentralledelse.
| Finn Fluge Pedersen, senere kun Finn Fluge (født 11. september 1904, død 23. april 1976) var en norsk politiker, hjemmehørende i Norges Kommunistiske Parti.
Midt på 1920-tallet var Pedersen en av de unge partiet hadde stor tro på, og som ble gitt plass på Kominterns såkalte Lenin-skole i Moskva. Fra 1926 til 1928 var han MLS-student. Da han kom tilbake til hjemlandet ble han høsten 1929 ansatt som distriktssekretær i NKP på Vestlandet og fikk en sentral rolle i partiet. I 1932 deltok han på den store, internasjonale antikrigskongressen i Amsterdam, som en av elleve norske delegater blant 2500 delegerte. Han var valgt av Antikrigskomiteen i Bergen.I 1939 var Pedersen blitt formann for NKP lokalt og satt i bystyret for NKP. Pedersen var blant NKP-lederne på Vestlandet som ble arrestert av tyskerne i november 1940. Han satt først i fangeleiren Ulven, der han som «stue-eldste» gjorde en stor innsats for å organisere og hjelpe med-fanger. Derfra ble han i mai 1943 transportert til Grini der han satt til freden kom. Han ble overført fra Grini til Bardufoss og var med å bygge Bardufoss flyplass og kom ikke tilbake til Bergen før 5. juni 1945.Etter krigen sto han på NKPs lister ved stortingsvalget i 1945 og ble valgt som vararepresentant nr. 2 for Bergen i 1945 - 1949. Også senere sto han på partiets stortingsvalgslister. I årene 1946 til 1951 var han styreleder i Bergen og Omegn Boligbyggelag.
I 1947 holdt Pedersen talen da Minnesteinen på Værlandet ble avduket, til minne om nordmenn som ikke overlevde krigen.Hans søster, Rodny Fluge Pedersen, var liksom broren aktiv i NKP, og gikk på Lenin-skolen i Moskva samtidig som ham (hun var KUNMZ-student 1927-1931). Hun ble senere gift med den sentrale svenske SKP-partifunksjonæren Gunnar Öhman, bosatte seg i Sverige og satt i to perioder i SKPs sentralledelse.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om Finn Fluge Pedersen på Stortingets nettsider | Finn Fluge Pedersen, senere kun Finn FlugeSide 170. Torgrim Titlestad: Peder Furubotn : Stalin midt i mot, Gyldendal 1977 (født 11. | 198,682 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Fletre | 2023-02-04 | Lars Fletre | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. september', 'Kategori:Dødsfall i 1977', 'Kategori:Fødsler 22. juni', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske billedhuggere', 'Kategori:Norske glasskunstnere', 'Kategori:Personer fra Voss kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Lars Fletre (født 22. juni 1904 i Voss, død 9. september 1977 i Oslo) var en fremtredende norsk-amerikansk kunstner, mest kjent for sine arbeider som skulptør.
Fletre vokste opp i Voss. I 1923 flyttet han til Chicago, USA. Her var han elev på School of the Art Institute of Chicago fra 1925 til 1931. I 1933 flyttet Fletre tilbake til Norge. Fra 1941 til 1950 arbeidet han som formgiver og gravør på Hadeland Glassverk på Jevnaker. I 1950 flyttet han tilbake til Voss, hvor han etablerte et eget steinhuggeri. I 1954 flyttet han igjen til Chicago. Han døde under et besøk til Norge i 1977.
| Lars Fletre (født 22. juni 1904 i Voss, død 9. september 1977 i Oslo) var en fremtredende norsk-amerikansk kunstner, mest kjent for sine arbeider som skulptør.
Fletre vokste opp i Voss. I 1923 flyttet han til Chicago, USA. Her var han elev på School of the Art Institute of Chicago fra 1925 til 1931. I 1933 flyttet Fletre tilbake til Norge. Fra 1941 til 1950 arbeidet han som formgiver og gravør på Hadeland Glassverk på Jevnaker. I 1950 flyttet han tilbake til Voss, hvor han etablerte et eget steinhuggeri. I 1954 flyttet han igjen til Chicago. Han døde under et besøk til Norge i 1977.
== Kunst ==
Som bildehugger har Fletre utført en rekke offentlige arbeider i Norge og i USA, i forskjellige materialer. Han har portrettert blant andre Per Sivle, Johan Enger og Lars Osa. Som formgiver og gravør for Hadeland glassverk på 1940-tallet arbeidet Fletre under ledelse av Sverre Pettersen. Her utforsket han sandblåsing og gravyr. På slutten av tiåret arbeidet han med Hermann Bongard og Willy Johansson, som tilhørte en ny generasjon formgivere på glassverket.
== Litteratur ==
Brenna, Arne. (2013, 3. juli). Lars Fletre. I Norsk kunstnerleksikon. Hentet 11. januar 2015 fra https://nkl.snl.no/Lars_Fletre.
Thue, Sigrid Rømcke. (2014, 20. november). Sverre Pettersen. I Norsk kunstnerleksikon. Hentet 11. januar 2015 fra https://nkl.snl.no/Sverre_Pettersen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om Lars Fletre i Norsk kunstnerleksikon | Lars Fletre (født 22. juni 1904 i Voss, død 9. | 198,683 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Korinna | 2023-02-04 | Korinna | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Greske kvinner fra oldtiden', 'Kategori:Greske poeter fra oldtiden', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Korinna (gresk: Κόριννα) var en kvinnelig gresk poet i antikken, tradisjonelt datert til en gang på 500-tallet f.Kr., men dagens forskere har datert henne til en langt senere tid, mellom 200- og 100-tallet f.Kr. Ingen referanser til henne er bevart før 100-tallet f.Kr. da Antipatros inkluderte Korinna i sin liste over de ni jordiske muser. Hun er betraktet som en av de største kvinnelige, greske poeter. Hun skrev fortellende poesi som feiret og hyllet heltene i gresk mytologi.I henhold til antikke kilder som Plutark og Pausanias kom hun fra byen Tanagra i Boiotia hvor det ble sagt at hun var en lærer og en rival til den bedre kjente poeten Pindaros fra Theben (522-443 f.Kr.). Selv om to av hennes dikt er blitt bevart i sammendrag (sitater og omtaler i antikke kilder), er det meste av hennes poesi bevart i fragmenter på papyrus, blant annet gjenfunnet i den egyptiske oldtidsbyen Oxyrhynchus. Det er nedtegnet at hun skrev fem bøker (bokruller) med poesi som ble kalt for «Fortellinger», foruten også en del epigrammer hvor to i heksameter har blitt bevart og lyrisk nomes (fortellende poesi). Kanskje så mye som 42 fragmenter har blitt bevart, men intet fullstendig dikt.
| Korinna (gresk: Κόριννα) var en kvinnelig gresk poet i antikken, tradisjonelt datert til en gang på 500-tallet f.Kr., men dagens forskere har datert henne til en langt senere tid, mellom 200- og 100-tallet f.Kr. Ingen referanser til henne er bevart før 100-tallet f.Kr. da Antipatros inkluderte Korinna i sin liste over de ni jordiske muser. Hun er betraktet som en av de største kvinnelige, greske poeter. Hun skrev fortellende poesi som feiret og hyllet heltene i gresk mytologi.I henhold til antikke kilder som Plutark og Pausanias kom hun fra byen Tanagra i Boiotia hvor det ble sagt at hun var en lærer og en rival til den bedre kjente poeten Pindaros fra Theben (522-443 f.Kr.). Selv om to av hennes dikt er blitt bevart i sammendrag (sitater og omtaler i antikke kilder), er det meste av hennes poesi bevart i fragmenter på papyrus, blant annet gjenfunnet i den egyptiske oldtidsbyen Oxyrhynchus. Det er nedtegnet at hun skrev fem bøker (bokruller) med poesi som ble kalt for «Fortellinger», foruten også en del epigrammer hvor to i heksameter har blitt bevart og lyrisk nomes (fortellende poesi). Kanskje så mye som 42 fragmenter har blitt bevart, men intet fullstendig dikt.
== Liv og virke ==
Det er antatt at Korinna ble født i mai måned. Om Pindaros faktisk var hennes elev kan det bli antatt at hun født noen år tidligere enn hans fødselsdato som var 522 f.Kr. En del skribenter har imidlertid plassert henne på 400- eller 300-tallet f.Kr. Det bysantinske oppslagsverket Suda mener å vite at hun var datter av Akeloodoros og Prokatia, en elev av den kvinnelige poeten Myrtis, og at hennes kallenavn var Myia (gresk: Μυῖα)En antagelig legendarisk fortellinger formidlet av Plutark forteller at Pindaros var hennes elev og at hun hadde først rådet ham til å inkludere flere myter i sin poesi, og deretter ledd av ham for å ha lagt inn for mange.Pausanias forteller at hun vant en poesitevling mot Pindaros og fikk deretter et monument reist til sin ære. I henhold til ham var hennes suksess takket være både sin kvinnelige skjønnhet og dessuten at hun benyttet den gammelgreske dialekten i Boiotia i motsetningen til Pinardos’ dorisk greske dialekt. Claudius Aelianus hevder at Korinna beseiret Pindaros fem ganger, og i et bittert svar på disse nederlagene skal han ha kalt henne for «ei purke». Antipatros fra Thessalonike vurderte henne langt høyere, karakteriserte hennes poesi som «søt stemme» og plasserte henne i sin katalog over ni dødelige muser.Hun var så populær i Tanagra at en grav ble reist for henne i byen på en iøynefallende sted. Pausanias forteller at om man dømmer fra et portrett han hadde sett av henne, var hun en av de vakreste kvinner i sin tid.Til tross for vanskelighetene med hennes dialekt var Korinnas sanger og poesi velkjente i antikken. Hun ble lest av romeske poeter som Statius og hans far, Propertius og Ovid, som kan ha døpt sin Corinna etter henne. Det ble skrevet kommentarer på hennes verker og hun ble inkludert i kanon av kvinnelige poeter til Antipatros fra Thessalonike, Klemens av Alexandria og Eustathios. En årsak til hennes popularitet var hennes behandling av arkaiske myter, hvilket Antipatros benyttet for å definere hennes verker.
== Diktning ==
Korinna skrev korlyrikk til bruk under offentlige fester. De få bevarte versene viser en vokalforskyving (f.eks. η i stedet for αι) som er særegen for boiotisk dialekt. Det hevdes at hun kritiserte Pindaros for å ha introdusert «attikismer» (attikismos; favorisere Attika, inkludert Athen) i sine dikt. I motsetningen til ham fokuserte hun på lokale myter og trakk paraller mellom den mytologiske verden og vanlige menneskers oppførsel. Innholdet til to av hennes bevarte dikt forteller om kvinneskjebner, Minouaie («Døtrene til Minyas») forteller om de tre voksne døtrene til kong Minyas av Orkhomenós (i Boiotia); og Koronaie («Skytteljomfruene»), om halvguden Orions to døtre Menippe og Metiokhe som skar over strupene med deres skyttel, således «aksepterte døden for deres naboers skyld».
Korinnas lyriske sanger var Partheneia, sanger komponert for å bli offentlig framført av kor av unge piker. Av den grunn har ikke hennes poesi de intime og personlige kvaliteter som eksempelvis Sapfo, men er heller en feiring av samfunnets lokale kunnskap av deres lokale myter og legender.Vesentlige fragmenter av tre av hennes dikter har blitt bevart på papyrus som er bevart fra 100-tallet e.Kr. fra Hermapolis og Oxyrhynchus i Egypt. Andre kortere fragmenter kommer skribenter som kommenterte trekk i hennes dialekt. Korinna uttaler at hun synger om «æren til helter og heltinner» (fragment 8), og det er reflektert i de andre bevarte fragmenter.Et fragment handler om en tevling i poesi mellom de to fjellene Helikon og Kithairon. Gudene besluttet at det sistnevnte fjellet var vinneren, og Helikon viste tapets smerte ved bryte en kjempestein i tusenvis av biter. Et annet fragment forteller hvor den synske Akraefen, den eponymiske helten av Akaefia, forsøkte å formilde det urolige sinnet til Asopos da han bekymret seg for sin ni døtre som Zevs, Poseidon, Foibos (Apollon) og Hermes forsøkte å forføre. Akraefen sier at de vil føde halvguder. Det tredje verset, kjent som Terpsikhore-fragmentet, bekjenner Korinna sin rolle i bevarelsen av tradisjonen.Et fragment av Korinnas poesi:
== Moderne forskning ==
Mange moderne forskere har utfordret den tradisjonelle påstanden at Korinna var en samtidig med Pindaros, og hevder at hun var virksom ved en langt senere tid. Ved å henvise til boiotiske rettskrivning i de bevarte fragmentene, har forskeren David Campbell, som har redigert en moderne utgivelse av hennes poesi, argumentert for at hun levde en gang rundt 200 f.Kr. og at hennes tradisjonelle biografi, fylt opp med selvmotsigende redegjørelser om hennes karakter, framsto som en legende ved en langt senere dato.Andre forskere som blant annet Peter Levi er også overbevist om at hun levde langt senere, basert på hennes mytologiske referanser som er fra en senere dato, ettersom hun skrev i en tid da lokal mytologi hadde blitt systematisert, det vil si på 300-tallet f.Kr. Samtidig var «personifiseringen av fjellene som vennligsinnet ukultur som skjedde kun i senere relieffer av nymfer», akseptert. Det er også et fravær av enhver samtidig redegjørelse som bekrefter hennes seier over Pindaros. I tillegg er de eldste kjente fragmentene av hennes tekster fra 100-tallet f.Kr., noe som synes mer i overensstemmelse om når hun faktisk levde, en gang mellom 200- og 100-tallet f.Kr.Selv om en del moderne kritikere har vurdert henne som en naiv gjenforteller av folkelig fortellinger, er det andre forskere som har revurdert hennes poesi for å finne tidligere oversett litterær dyktighet. Hun har også fått oppmerksomhet i sammenheng med kvinnestudier da en del av hennes forfatterskap synes rettet til et kvinnelig publikum.
== Referanser ==
== Bibliografi ==
Moderne utgivelserBergk, Theodor (1882): Poetae Lyrici Graeci, Leipzig, III 543 ff.
Crönert, Wilhelm (1908): Corinnae quae supersunt, Rheinisches Museum 63, 161 ff.
Page, Denys L. (1962, 1967): Poetae melici Graeci, Oxford: Clarendon Press
== Litteratur ==
Allen, Archibald; Jiri, Frel (1972): «A Date for Corinna» i: CJ 68, s. 26-30
Campbell, David A. (1992): Greek Lyric Poetry IV: Bacchylides, Corinna, and Others. Cambridge, Massachusetts.
Collins, Derek (2006): «Corinna and mythological innovation» i: Classical Quarterly 56, s. 19–32
Henderson, W. J. (1995): «Corinna of Tanagra on Poetry» i: AClass 38, s. 29-42
Schmidt, Michael (2005): The First Poets: Lives of the Ancient Greek Poets. Alfred A. Knopf, New York, s. 253–259. (ISBN 0-375-41120-8)
Snyder, Jane (1984): «Korinna's Glorious Songs of Heroes» i: Eranos 82, s. 1-10
Skinner, Marilyn B. (1983): «Corinna of Tanagra and Her Audience» i: Tulsa Studies in Women's Literature.
Oppslagsord «Corinna» i: Smith's Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, Ancient Library
Oppslagsord «Korinna» i Suda Online (Kappa 2087)
Vottero, Guy (2012): «Remarques sur les graphies et la langue de Corinne» i: Brixhe, Cl.; Vottéro, G., red.: Folia Graeca in honorem Edouard Will, ADRA (Nancy-Paris), ISBN 978-2-913667-34-1, s. 97-159
West, Martin L. (1970): «Corinna» i: Classical Quarterly 29, s. 277-287
West, Martin L. (1990): «Dating Corinna» i: Classical Quarterly 40, s. 553-557 | Korinna (gresk: Κόριννα) var en kvinnelig gresk poet i antikken, tradisjonelt datert til en gang på 500-tallet f.Kr. | 198,684 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bernhard_Paus | 2023-02-04 | Bernhard Paus | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bronze Star', 'Kategori:Deltagermedaljen', 'Kategori:Dødsfall 9. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Frihetskorsets orden', 'Kategori:Fødsler 9. november', 'Kategori:Fødsler i 1910', 'Kategori:Karl XIIIs orden', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske frimurere', 'Kategori:Norske leger', 'Kategori:Norske offiserer', 'Kategori:Personer fra Koreakrigen', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | For farfaren med samme navn, se Bernhard Cathrinus Pauss. For fetteren, se Bernhard Paus (1909–1970)Bernhard Cathrinus Paus (født 9. november 1910 i Christiania, død 9. februar 1999 i Agadir) var en norsk lege, ortopedisk kirurg, dr.med., sanitetsoffiser, humanitær leder, sykehusdirektør og stormester i Den Norske Frimurerorden fra 1969 til 1990.
Han deltok i humanitær innsats under både vinterkrigen og Koreakrigen, og var bl.a. sjefkirurg ved Norwegian Mobile Army Surgical Hospital (NORMASH), legesjef i Forsvarets sanitet, formann i Norsk Militærmedisinsk Forening, president i Nordisk ortopedisk forening og administrerende overlege (direktør) for Martina Hansens Hospital i Bærum. Sammen med ektefellen Brita Collett brakte han hospicekonseptet til Norge.
| For farfaren med samme navn, se Bernhard Cathrinus Pauss. For fetteren, se Bernhard Paus (1909–1970)Bernhard Cathrinus Paus (født 9. november 1910 i Christiania, død 9. februar 1999 i Agadir) var en norsk lege, ortopedisk kirurg, dr.med., sanitetsoffiser, humanitær leder, sykehusdirektør og stormester i Den Norske Frimurerorden fra 1969 til 1990.
Han deltok i humanitær innsats under både vinterkrigen og Koreakrigen, og var bl.a. sjefkirurg ved Norwegian Mobile Army Surgical Hospital (NORMASH), legesjef i Forsvarets sanitet, formann i Norsk Militærmedisinsk Forening, president i Nordisk ortopedisk forening og administrerende overlege (direktør) for Martina Hansens Hospital i Bærum. Sammen med ektefellen Brita Collett brakte han hospicekonseptet til Norge.
== Bakgrunn ==
Han tilhørte «Drammens-grenen» av slekten Paus, og var sønn av kirurg, sykehusdirektør og president i Norges Røde Kors Nikolai Nissen Paus og Sofie Amalie Brandt Ødegaard. Han var oppkalt etter sin farfar, skolemannen og teologen Bernhard Cathrinus Pauss. Hans morfar var oberst Vilhelm Ødegaard og han var bl.a. oldebarn av industriherren Benjamin Wegner og av trelasthandler Frederik J. Holst. Hans hanseatiske oldemor Henriette Seylers familie eide Berenberg Bank i Hamburg.
Han ble gift 23. april 1937 med Brita Lucie Collett, datter av brukseier Axel Collett og Lucie Trozelli Krefting. De hadde seks barn, blant dem statssekretær Lucie Paus Falck, konsernsjef Nikolai Bent Paus og kirurg Albert Collett Paus. Døtre: Lilian Vadem, Anna Henriette Grova, Bente Knutson
Hans bror, advokat og industrileder Vilhelm Paus, var gift med Britas søster, Anne Collett. Hans ett år eldre fetter, industrilederen Bernhard Paus, hadde samme navn som ham.
== Utdannelse og karriere ==
Han tok examen artium i 1927, medisinsk embedseksamen ved Det Kgl. Frederiks i 1936, ble spesialist i generell kirurgi i 1946 og i ortopedisk kirurgi i 1953. I 1964 ble han dr. med. ved Universitetet i Oslo med avhandlingen Treatment for tuberculosis of the spine.
Han var knyttet til Norges Røde Kors' feltsykehus i Finland under vinterkrigen 1939/1940; sykehuset ble ledet av hans far, som også var president i Norges Røde Kors på den tiden. I 1940 deltok han som lege under kampene i Norge. Fra 1940 arbeidet han ved bl.a. Rikshospitalet, Aker sykehus, Ullevål sykehus og Sophies Minde Hospital, og var en periode konstituert som direktør for Troms og Tromsø sykehus til 1947.
Han var legesjef i Forsvarets sanitet fra 1951 til 1958, og tjenestegjorde som kirurg og sjefkirurg ved Norwegian Mobile Army Surgical Hospital (NORMASH) under Koreakrigen i 1951 (major) og 1953 (oberstløytnant). Han arbeidet deretter som overlege ved det skandinaviske sykehuset i Seoul, National Medical Center (NMC), fra 1958 til 1960. Bernhard Paus hjalp mange hardt skadede koreanere med medisinsk hjelp og til et nytt liv i Norge. Han introduserte også Korea til vestens medisin og tok initiativer til moderne sykehusbygging. Norsk-koreaneren Lee Chul-ho har i intervjuer trukket frem Bernhard Paus og Trygve Lie som de to nordmenn som har gjort mest for Korea.
Han var formann i Norsk Militærmedisinsk Forening 1954–55.
Han var administrerende overlege (direktør) ved Martina Hansens Hospital i Bærum fra 1964 til 1980. Paus var president i Nordisk ortopedisk forening fra 1974 til 1976. Han var styreformann for Statens fysioterapiskole og medlem av styret for det skandinaviske sykehuset i Seoul og styret for Martina Hansens Hospital. Han var formann for Norske Koreaveteraners Forening fra starten i 1978. Han var norsk styremedlem i den internasjonale ortopediske forening fra 1968 til 1978.
== Humanitært og samfunnsmessig engasjement ==
Hans kone Brita Collett Paus startet Fransiskushjelpen i Norge som han var tilsynslege for fra 1980 til 1993, og ekteparet Paus bragte dermed hospicebevegelsen til Norge. Bernhard Paus og Fransiskushjelpen var blant pionerer når det gjaldt smertebehandling i Norge.
Han var stormester i Den Norske Frimurerorden fra 1969 til 1990, som etterfølger etter høyesterettsdommer Anton Cathinco Stub Holmboe. Under hans 21 år som Frimurerordenens stormester og høyeste styrer økte medlemstallet til nærmere 20 000. Han gjorde ordenens lover offentlig tilgjengelige og avskaffet også blodblandingen i forbindelse med de høyeste ordensseremoniene. Hans riddernavn i Frimurerordenen var «Eques (a) Juvenci et Stellae» (ridder av oksen og stjernen, etter familievåpenet). Hans valgspråk var «magna est Veritas et praevalebit» («stor er Sannheten og måtte den seire»). Hans far og morfar var også begge medlemmer av Den Norske Frimurerordens høye råd. Han var en etterkommer av teaterprinsipalen Abel Seyler, en sentral skikkelse i tysk frimureri på 1700-tallet.
I 1974 opprettet han et stipend ved Universitetet i Oslo som ble utdelt til arbeidet for å fremme gjensidig aktelse og forståelse mellom mennesker.
== Kunstneriske portretter ==
Det finnes bl.a. et maleri av ham av Agnes Hiorth.
== Utmerkelser ==
Ridder av Karl XIIIs orden
Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden (1980)
Norges Røde Kors hederstegn (1940)
Frihetskorsets orden med sverd (1940)
Vasaordenen (1942)
Deltagermedaljen
FN-medaljen
Bronze Star Medal
Koreansk deltagermedalje
Den norske Koreamedalje
Order of Diplomatic Service Merit
Æresmedlem av Den Norske Frimurerorden
Æresmedlem av Norsk ortopedisk forening
Æresmedlem av Koreansk ortopedisk forening
== Publikasjoner ==
Treatment for tuberculosis of the spine : anti-tubercolosis drugs in conjunction with radical operation and short hospitalization with no enforced recumbency or immobilization (doktorgradsavhandling), Universitetsforlaget 1964
== Litteratur ==
Pedersen, Lorentz Ulrik, Norge i Korea : norsk innsats under Koreakrigen og senere, Huitfeldt, 1991
== Referanser == | Bernhard Paus (født 16. april 1909 i Oslo, død 7. | 198,685 |
https://no.wikipedia.org/wiki/PewDiePie | 2023-02-04 | PewDiePie | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 24. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Göteborg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske TV-personligheter', 'Kategori:Videospill-youtubere'] | Felix Arvid Ulf Kjellberg (født 24. oktober 1989 i Göteborg), kjent som PewDiePie, er en svensk youtuber. PewDiePie opprettet YouTube-profilen sin 29. april 2010, og fikk 15. august 2013 mest abonnenter på plattformen. PewDiePie var per mars 2022 på fjerdeplass på listen over kanaler med flest abonnenter, med over 111 millioner abonnenter.
| Felix Arvid Ulf Kjellberg (født 24. oktober 1989 i Göteborg), kjent som PewDiePie, er en svensk youtuber. PewDiePie opprettet YouTube-profilen sin 29. april 2010, og fikk 15. august 2013 mest abonnenter på plattformen. PewDiePie var per mars 2022 på fjerdeplass på listen over kanaler med flest abonnenter, med over 111 millioner abonnenter.
== Bakgrunn ==
=== Oppvekst og skolegang ===
Kjellberg vokste opp i Göteborg i Sverige. Han er sønn av Lotta Kristine Johanna og Ulf Christian Kjellberg, og har en eldre søster som heter Fanny. Begge foreldrene til Kjellberg har jobbet i IT-bransjen, og moren ble kåret til årets CIO i 2010.Da Kjellberg kom i skolealderen var han glad i å tegne; han tegnet figurer fra ulike videospill, blant annet Mario og Sonic. I tillegg spilte han videospill på Super Nintendo. På videregående skole skulket han skolen for å spille videospill på internettkafeer med venner. Etter videregående studerte han industriell økonomi og teknologi på Chalmers tekniska högskola, men sluttet i 2011 og jobbet en periode i en kiosk. Selv om flere har trodd at han sluttet for å fokusere på YouTube-karrieren sin, uttalte han senere at den egentlige grunnen var at han ikke syntes studiet var interessant.Kjellberg likte å bruke Photoshop, og ville heller drive med bilderedigering enn å være på skolen. Han deltok på en Photoshop-konkurranse hvor en kunne vinne lærlingplass hos et skandinavisk reklamebyrå. Han fikk ikke lærlingplass, men valgte å selge bildene sine for å få råd til en datamaskin han kunne bruke til å lage YouTube-videoer med.
=== Privatliv ===
I 2011 ble Kjellberg kjent med skjønnhetsbloggeren Marzia Bisognin (kjent som «Cutiepie» på nettet). De ble et par, og har bodd i både Italia, Sverige og England. De valgte å bosette seg i Brighton på grunn av raskere internett. De eier to mops sammen, Edgar og Maya. 20. august 2019 kunngjorde Kjellberg på Twitter at de hadde giftet seg, etter at de hadde vært sammen i 8 år. I 2022 flyttet ekteparet til Japan.
== Karriere ==
=== Innholdsproduksjon ===
Kjellberg pleide å laste opp videoer der han spilte videospill. Spillene var ofte indiespill eller skrekkspill, noe som var populært blant seerne hans. Han var blant annet kjent for å spille Amnesia: The Dark Descent. Han satte av og til sammen egne øyeblikksvideoer med klipp av sine egne reaksjoner når han ble skremt, slik at seerne kunne se bare reaksjonene hans. Han gikk gradvis over til å lage videoer der han blant annet reagerer på internettfenomenet «memes», videoklipp eller diskuterer hendelser som har skjedd på YouTube. Han deler disse opp i kategorier eller ulike programmer. Eksempler på programmer er «Meme review», «LWIAY» og «Pew News». I 2019 gikk han over til å spille videospill som Minecraft i tillegg til de vanlige reaksjonsvideoene.
=== Seertall ===
19. juli 2014 gikk kanalen hans forbi Rihannas VEVO-kanal som tidenes mest sette. Den 25. august 2019 hadde Kjellbergs kanal omtrent 23 milliarder visninger. Som internettkjendis har han kunnet påvirke salget av indiespill og samle inn penger til veldedige formål via fanbasen sin som han kaller for «Bro Army», «9 year olds» og «Gamers». Bortsett fra sin internettaktivitet har PewDiePie også spilt seg selv i to episoder av TV-serien South Park.
I 2018 ble den indiske musikkproduksjonskanalen T-Series kanalen med flest abonnenter etter PewDiePie. T-Series har økt kraftig i seertall og antall abonnenter de siste årene på YouTube. 26. oktober 2018 la PewDiePie «Mr.Beast» ut en video der han leide alle reklameskjermene i hjembyen. Denne videoen fikk da over tolv millioner visninger, som endte opp med at han fikk et stort forsprang på T-Series. I november samme år nærmet T-Series seg enda mer helt til 1. desember, da folk trodde at PewDiePie skulle miste tittelen som «Youtube-kanalen med flest abonnenter». Natt til 2. desember var det to av vennene til Kjellberg; «Markiplier» og «Jacksepticeye», som hjalp ham. «Markiplier» strømmet på YouTube i 50 minutter der han forklarte hvorfor man burde abonnere på PewDiePie-kanalen. «Jacksepticeye» postet en tweet der det stod «Roses are red, 9 year olds rise. We will defeat T-Series, Subscribe to PewDiePie». Etter hendelsen fikk Kjellbergs kanal flere abonnenter og tok igjen T-Series. I 2019 ble T-Series kanalen med flest abonnenter på YouTube. Etter tapet ga PewDiePie ut en video der han mente at følgerne hans skulle slutte å måle han opp mot T-Series og slutte «følg PewDiePie»-kampanjen.
Den 25. august 2019 ble PewDiePie den første youtuberen som passerte 100 millioner abonnenter.
=== Veldedighet ===
3. desember 2018 hadde Kjellberg en pengeinnsamling til organisasjonen CRY (Child Rights and You). Organisasjonen har som mål å fjerne barnearbeid i India. Dette ble en viktig sak for Kjellberg etter hendelsen med det indiske selskapet «T-Series». Da han var ferdig med strømmingen hadde han samlet inn 200 000 britiske pund (som tilsvarte 2,17 millioner NOK).IT-selskapenes bruk av indisk barnearbeid engasjerte mange youtubere ved utgangen av 2018; saken ble sett på som youtubernes kamp mot større selskaper som truet med å overta kontrollen på YouTube. Dette hadde vært et hett tema også blant brukere av YouTube gjennom flere år.
3. september 2013 startet PewDiePie en veldedighetskampanje kalt «Charity: Water campaign». Den gikk ut på å hjelpe mennesker som manglet rent drikkevann. Målet til PewDiePie var 250 000 USD (2 140 967 NOK), men han greide å samle inn 450 000 USD (3 853 741 NOK). Med disse pengene ble det bygget brønner for landsbyer som ikke hadde en trygg og ren drikkekilde.Den 21. mars 2014 traff PewDiePie 25 millioner følgere på den populære plattformen YouTube. For å feire denne hendelsen startet han en IndieGoGo veldedighetskampanje for Redd Barna, målet var også denne gangen 250 000 USD (2 140 967 NOK). Denne gangen samlet han inn 342 828 USD (2 935 934 NOK).PewDiePie startet en ny veldedighetkampanje for organisasjonen RED 12. desember 2016, som har som formål å bekjempe immunsviktsykdommen Aids. For å samle inn penger til dette arbeidet fikk han bistand av venner og andre kjente youtubere som «Jacksepticeye» og «Markiplier». Til sammen klarte PewDiePie og hans seere og fans å samle opp 1,3 millioner USD (ca. 11 mill. NOK).
=== Disney ===
I 2017 mistet Kjellberg kontrakten med Disney-selskapet Marker studios etter å ha blitt beskyldt for antisemittisme. Han betalte to menn for å lage et skilt på engelsk hvor det sto «Death to all jews», som betyr «Død over alle jøder», gjennom nettstedet Fiverr. PewDiePie forklarte at han ville sjekke hvor mye folk var villig til å gjøre for penger, og at han var sikker på at de ikke kom til å gjøre dette.Han har også blitt kritisert for å banne og bruke en ironisk språkbruk i andre videoer utenom hendelsen fordi store deler av publikumet hans var unge.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) PewDiePie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) PewDiePie på Internet Movie Database
(en) PewDiePie hos Rotten Tomatoes
(en) PewDiePie hos The Movie Database
(en) PewDiePie på Twitter
PewDiePie på Facebook
PewDiePie på Instagram
(en) PewDiePie på YouTube
(en) PewDiePie på YouTube
PewDiePie på Twitch
PewDiePie på Steam | Felix Arvid Ulf Kjellberg (født 24. oktober 1989 i Göteborg), kjent som PewDiePie, er en svensk youtuber. | 198,686 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hjemliveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Hjemliveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Hjemliveien (1–19, 2–14) er en vei på Høyenhall i bydel Østensjø i Oslo. Den går sørøstover fra Høyenhallveien og ender som blindvei i en snuplass øst for Høyenhallsvingen.
Navnet ble vedtatt i 1926.
| Hjemliveien (1–19, 2–14) er en vei på Høyenhall i bydel Østensjø i Oslo. Den går sørøstover fra Høyenhallveien og ender som blindvei i en snuplass øst for Høyenhallsvingen.
Navnet ble vedtatt i 1926.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Hjemliveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 245. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Hjemliveien (1–19, 2–14) er en vei på Høyenhall i bydel Østensjø i Oslo. Den går sørøstover fra Høyenhallveien og ender som blindvei i en snuplass øst for Høyenhallsvingen. | 198,687 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hj%C3%B8rungkroken_(Oslo) | 2023-02-04 | Hjørungkroken (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker'] | Hjørungkroken (1, 2–54) er en vei på Borgen/Heggeli i bydel Vestre Aker i Oslo. Det er en blindvei på sørsiden av Hjørungveien.
Navnet ble vedtatt i 2008. Hjørungløkken er et gammel navn på området.
| Hjørungkroken (1, 2–54) er en vei på Borgen/Heggeli i bydel Vestre Aker i Oslo. Det er en blindvei på sørsiden av Hjørungveien.
Navnet ble vedtatt i 2008. Hjørungløkken er et gammel navn på området.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Hjørungkroken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 246. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Hjørungkroken (1, 2–54) er en vei på Borgen/Heggeli i bydel Vestre Aker i Oslo. Det er en blindvei på sørsiden av Hjørungveien. | 198,688 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hj%C3%B8rungveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Hjørungveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker'] | Hjørungveien (1–11, 2A–10) er en vei på Borgen/Heggeli i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Heggelibakken til Borgenbakken.
Veien fikk sitt navn i 1917, stavet Gjørungveien til 1934. Hjørungløkken er et gammelt navn på området.
| Hjørungveien (1–11, 2A–10) er en vei på Borgen/Heggeli i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Heggelibakken til Borgenbakken.
Veien fikk sitt navn i 1917, stavet Gjørungveien til 1934. Hjørungløkken er et gammelt navn på området.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Hjørungveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 246. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Hjørungveien (1–11, 2A–10) er en vei på Borgen/Heggeli i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Heggelibakken til Borgenbakken. | 198,689 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holmenenga_(Oslo) | 2023-02-04 | Holmenenga (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmen (Oslo)'] | Holmenenga er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går mellom Holmenkollveien og Holmendammen terrasse.
Veien fikk navn i 1965 etter Holmen-gårdene. 2 var lenge det eneste nummer i bruk. I 2019 ble 4 og 4 opprettet på adressen som tidligere var Holmenenga 2. Adressen Holmenenga 2 tilhører nå samme eiendom som Holmenkollveien 39.
| Holmenenga er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går mellom Holmenkollveien og Holmendammen terrasse.
Veien fikk navn i 1965 etter Holmen-gårdene. 2 var lenge det eneste nummer i bruk. I 2019 ble 4 og 4 opprettet på adressen som tidligere var Holmenenga 2. Adressen Holmenenga 2 tilhører nå samme eiendom som Holmenkollveien 39.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Holmenenga». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 249. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Holmenenga er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går mellom Holmenkollveien og Holmendammen terrasse. | 198,690 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holmengrenda_(Oslo) | 2023-02-04 | Holmengrenda (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmen (Oslo)'] | Holmengrenda (1A–41, 2–18B) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Stasjonsveien og ender i en snuplass. Derfra er det gangveiforbindelse videre til Holmen stasjon på Røabanen samt østover til Arnebråtveien.
Navnet ble vedtatt i 1951.
Vestsiden av veien (oddetallsadresser) har rekkehusbebyggelse fra rundt 1950 oppført for Holmenhaugen borettslag.
På østsiden er vertikaldelte tommannsboliger oppført for Arnebråten borettslag omtrent samtidig.
| Holmengrenda (1A–41, 2–18B) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Stasjonsveien og ender i en snuplass. Derfra er det gangveiforbindelse videre til Holmen stasjon på Røabanen samt østover til Arnebråtveien.
Navnet ble vedtatt i 1951.
Vestsiden av veien (oddetallsadresser) har rekkehusbebyggelse fra rundt 1950 oppført for Holmenhaugen borettslag.
På østsiden er vertikaldelte tommannsboliger oppført for Arnebråten borettslag omtrent samtidig.
== Fotnoter og referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Holmengrenda». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 249. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Holmengrenda (1A–41, 2–18B) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Stasjonsveien og ender i en snuplass. | 198,691 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holmenhaugen_(Oslo) | 2023-02-04 | Holmenhaugen (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker'] | Holmenhaugen (1–11, 2–24) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Arnebråtveien.
Navnet ble vedtatt i 1951.
Bebyggelsen i veien er oppført i 1948–52 for Holmenhaugen borettslag, som senere er gjort om til boligforening.
| Holmenhaugen (1–11, 2–24) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Arnebråtveien.
Navnet ble vedtatt i 1951.
Bebyggelsen i veien er oppført i 1948–52 for Holmenhaugen borettslag, som senere er gjort om til boligforening.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Holmenhaugen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 249. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Holmenhaugen (1–11, 2–24) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Arnebråtveien. | 198,692 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holmensletta_(Oslo) | 2023-02-04 | Holmensletta (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmen (Oslo)'] | Holmensletta (1–3, 4–10) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Stasjonsveien til Lybekkveien.
Navnet ble vedtatt i 1952.
Veien er bebygget med tomannsboliger oppført for Holmenhaugen borettslag i 1948–52, i dag organisert som selveierboliger gjennom en boligforening.
| Holmensletta (1–3, 4–10) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Stasjonsveien til Lybekkveien.
Navnet ble vedtatt i 1952.
Veien er bebygget med tomannsboliger oppført for Holmenhaugen borettslag i 1948–52, i dag organisert som selveierboliger gjennom en boligforening.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Holmensletta». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 258. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Holmensletta (1–3, 4–10) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Stasjonsveien til Lybekkveien. | 198,693 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holmlia_senter_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Holmlia senter vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmlia'] | Holmlia senter vei (1–33, 2–34) er en vei på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går fra Asperudveien og inn mot Holmlia senter.
Veien har OBOS-blokker oppført i perioden 1978–85.
| Holmlia senter vei (1–33, 2–34) er en vei på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går fra Asperudveien og inn mot Holmlia senter.
Veien har OBOS-blokker oppført i perioden 1978–85.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Holmlia senter vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 259. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Holmlia senter vei (1–33, 2–34) er en vei på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går fra Asperudveien og inn mot Holmlia senter. | 198,694 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holmliveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Holmliveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmlia'] | Holmliveien (2–18; ingen oddetallsadresser) er en vei på Holmlia i bydel Søndre Nordstrandi Oslo. Det er en blindvei på vestsiden av Holmliaveien et stykke sør for Holmlia senter.
Navnet er fra 1933. Veien var opprinnelig betydelig lengre og gikk til Høgåsveien ved gamle Holmlia stasjon. (Den lå opprinnelig 350 meter lenger ut av byen.) Det meste av veien forsvant imidlertid med utbyggingen i 1980-årene. Veien har blokkbebyggelse.
| Holmliveien (2–18; ingen oddetallsadresser) er en vei på Holmlia i bydel Søndre Nordstrandi Oslo. Det er en blindvei på vestsiden av Holmliaveien et stykke sør for Holmlia senter.
Navnet er fra 1933. Veien var opprinnelig betydelig lengre og gikk til Høgåsveien ved gamle Holmlia stasjon. (Den lå opprinnelig 350 meter lenger ut av byen.) Det meste av veien forsvant imidlertid med utbyggingen i 1980-årene. Veien har blokkbebyggelse.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Holmliveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 259. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Holmliveien (2–18; ingen oddetallsadresser) er en vei på Holmlia i bydel Søndre Nordstrandi Oslo. Det er en blindvei på vestsiden av Holmliaveien et stykke sør for Holmlia senter. | 198,695 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holmveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Holmveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmlia'] | Holmveien er en vei på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Holmliveien.
Veien fikk navn etter Holm gård i 1925. Ingen hus har adresse til veien.
| Holmveien er en vei på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Holmliveien.
Veien fikk navn etter Holm gård i 1925. Ingen hus har adresse til veien.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Holmveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 259. ISBN 978-82-573-1760-7. | Holmveien er en vei på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Holmliveien. | 198,696 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holtveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Holtveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bekkelaget'] | Holtveien (1–55, 2–58) er en vei på Holtet
i bydel Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra Kongsveien til Cappelens vei, parallelt med Ekebergbanen.
Veien fikk navn i 1928 etter Holtet gård.
| Holtveien (1–55, 2–58) er en vei på Holtet
i bydel Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra Kongsveien til Cappelens vei, parallelt med Ekebergbanen.
Veien fikk navn i 1928 etter Holtet gård.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Holtveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 260. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Holtveien (1–55, 2–58) er en vei på Holtet | 198,697 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hoppveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Hoppveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Oppsal'] | Hoppveien (1–15, 2–24) er en vei på Oppsal i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Unnarennet.
Veien fikk navn i 1955 etter hoppbakken Bjartbakken like i nærheten.
Veien har rekkehusbebyggelse i OBOS-borettslaget Beverdalen fra midten av 1960-tallet.
| Hoppveien (1–15, 2–24) er en vei på Oppsal i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Unnarennet.
Veien fikk navn i 1955 etter hoppbakken Bjartbakken like i nærheten.
Veien har rekkehusbebyggelse i OBOS-borettslaget Beverdalen fra midten av 1960-tallet.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Hoppveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 261. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Hoppveien (1–15, 2–24) er en vei på Oppsal i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Unnarennet. | 198,698 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hornfjellveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Hornfjellveien (Oslo) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner'] | Hornfjellveien (3A–13B, 2A–6) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Høybråtenveien.
Veien fikk navn i 1925 etter villaeiendommen Hornfjell (Høybråtenveien 65).
| Hornfjellveien (3A–13B, 2A–6) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Høybråtenveien.
Veien fikk navn i 1925 etter villaeiendommen Hornfjell (Høybråtenveien 65).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Hornfjellveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 261. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Hornfjellveien (3A–13B, 2A–6) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Høybråtenveien. | 198,699 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.