url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Idrettsgallaen | 2023-02-04 | Idrettsgallaen | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Idrettsgallaen', 'Kategori:Kultur i Hamar', 'Kategori:NRK', 'Kategori:Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité', 'Kategori:Norsk Tipping', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 2002'] | Idrettsgallaen er en seremoni for å hedre de største idrettsnavnene og beste prestasjonene samt andre som har gjort en stor innsats for norsk idrett i forrige idrettsår. Idrettsgallaen er et samarbeid mellom Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité, Norsk Tipping og NRK. Gallaen ble første gang arrangert i Hamar OL-Amfi i 2002 og har vært holdt den første helgen i januar hvert år siden.
Idrettsgallaen har siden starten blitt overført direkte av NRK med Dan Børge Akerø som programleder hvor de nominerte blir presentert og prisene blir delt ut. I 2009 ble Akerø erstattet med Bård Tufte Johansen som også ledet showet i 2010. I 2011 var Erik Solbakken og Haddy Njie programledere, mens Anne Rimmen overtok for Solbakken i 2012. Rimmen var programleder til 2016, i 2013 sammen med N'jie. Det er en rekke kulturinnslag mellom utdelingene.
| Idrettsgallaen er en seremoni for å hedre de største idrettsnavnene og beste prestasjonene samt andre som har gjort en stor innsats for norsk idrett i forrige idrettsår. Idrettsgallaen er et samarbeid mellom Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité, Norsk Tipping og NRK. Gallaen ble første gang arrangert i Hamar OL-Amfi i 2002 og har vært holdt den første helgen i januar hvert år siden.
Idrettsgallaen har siden starten blitt overført direkte av NRK med Dan Børge Akerø som programleder hvor de nominerte blir presentert og prisene blir delt ut. I 2009 ble Akerø erstattet med Bård Tufte Johansen som også ledet showet i 2010. I 2011 var Erik Solbakken og Haddy Njie programledere, mens Anne Rimmen overtok for Solbakken i 2012. Rimmen var programleder til 2016, i 2013 sammen med N'jie. Det er en rekke kulturinnslag mellom utdelingene.
== Priser ==
Gjennom årene er det utdelt ulike priser under idrettsgallaen. Fra 2007 blir følgende priser utdelt: «Årets navn», «årets trener», «årets kvinnelige utøver», «årets mannlige utøver», «årets ildsjel», «årets forbilde», «årets funksjonshemmede utøver» (delt i to kategorier for mannlig og kvinnelig fra 2013), «årets lagspiller», «årets gjennombrudd», «åpen klasse», «utøvernes pris», «lagspill» og «Idrettsgallaens hederspris».
Tidligere ble også «Kniksens hederspris», Kniksenprisen, Den olympiske orden og «IOKs Frivillighetspris» utdelt på Idrettsgallaen. Kniksenprisene deles nå ut i forbindelse med de andre fotballprisene helga før cupfinalene.
Ulike kategorier har også vært prøvd, endret eller forkastet. Disse har vært brukt: «konsentrasjon», «styrke, hurtighet og spenst», «styrke og kraft», «spenst og estetikk», «lagkonkurranser», «kondisjon/utholdenhet», «utholdenhet», «mellomdistanse», «nykommer», «årets idrettskommune», «årets idrettsøyeblikk» og «årets idrettsblinkskudd». I 2009 ble «juryens tilleggspris» tildelt Magnus Carlsen for hans innsats i sjakk.
Kandidatene i kategorien «årets ildsjel» blir plukket ut av de ulike forbundene i Norges Idrettsforbund. For resten av kategoriene er det en jury bestående av fremtredende sportspersonligheter som nominerer. Prisene blir stemt frem gjennom interaktive- og telefonavstemninger. Utøvernes pris blir tildelt den som får flest stemmer fra de øvrige aktive idrettsutøverne.
== Årets navn ==
2001: Bente Skari og Ole Einar Bjørndalen
2002: Ole Einar Bjørndalen
2003: Petter Solberg
2004: Gunn-Rita Dahle
2005: Marit Bjørgen
2006: Kjetil André Aamodt
2007: Odd-Bjørn Hjelmeset
2008: Norges kvinnelandslag i håndball
2009: Petter Northug
2010: Thor Hushovd
2011: Therese Johaug
2012: Cecilia Brækhus
2013: Magnus Carlsen
2014: Alexander Kristoff
2015: Petter Northug
2016: Stig-André Berge
2017: Karsten Warholm
2018: Marit Bjørgen
2019: Karsten Warholm
2020: Ble ikke utdelt
2021: Maren Lundby
== Høydepunkter fra de enkelte år ==
Idrettsgallaen 2001: Bente Skari og Ole Einar Bjørndalen delte tittelen årets idrettsnavn. Skiskytteren Liv Grete Skjelbreid Poiree vant også to priser: Årets forbilde og Konsentrasjon. Olaf Tufte fikk utøvernes pris
Idrettsgallaen 2002: Ole Einar Bjørndalen vant tittelen årets idrettsnavn, konsentrasjon, samt lag, skiskyting, menn. Bente Skari vant i prisen innen Kondisjon/utholdenhet. Kjetil André Aamodt fikk utøvernes pris
Idrettsgallaen 2003: Dette ble det store året for Petter Solberg som vant hele fire priser: Årets navn 2003, årets forbilde, utøvernes pris og åpen klasse. Ole Einar Bjørndalen vant i klassen Konsentrasjon. Det ble utdelt en hederspris til Rolf Sæterdal som er tidligere medarbeider hos Olympiatoppen.
Idrettsgallaen 2004: Gallaens mestvinnende dette året, samt vinner av Årets navn 2004, ble terrengsyklisten Gunn-Rita Dahle. Gallaen var for øvrig preget av Jordskjelvet i Indiahavet og det ble derfor opprettet en idrettsaksjon samtidig med gallaen.
Idrettsgallaen 2005: Styret besluttet å endre navn på idrettsgallaen til det årstall gallaen avholdes, ikke navn etter det året prestasjonene ble utført. Premiene for idrettsåret 2005 ble derfor utdelt under idrettsgallaen 2006, slik at det i realiteten ikke er noe som heter «Idrettsgallaen 2005». Det ble likevel bestemt at prisen Årets navn skal tituleres med det årstallet idrettsprestasjonen ble utført.
Idrettsgallaen 2006: Gallaens mestvinnende dette året var Marit Bjørgen som bl.a. ble kåret til Årets navn 2005. Ole Einar Bjørndalen vant to priser i klassen Utholdenhet og med Lagkonkurranse, stafettlaget, skiskyting (menn). Stein Johnson ble vinner av Idrettsgallaens hederspris.
Idrettsgallaen 2007: «Årets navn 2006», Idrettsgallaens hederspris og ytterligere to priser gikk til Kjetil André Aamodt, som offentliggjorde sin avgjørelse om å gi seg som toppalpinist på direkten.
Idrettsgallaen 2008: Aksel Lund Svindal vant både årets mannlige utøver og utøvernes pris, mens det var Odd-Bjørn Hjelmeset som ble kåret til Årets navn 2007.
Idrettsgallaen 2009: Årets navn 2008 ble Norges kvinnelandslag i håndball. Håndballjentene satte et sterkt preg på denne denne gallaen, hvor totalt fem priser var relatert til lagets, spillernes, og trenernes innsats i 2008. Alexander Dale Oen fikk utøvernes pris.
Idrettsgallaen 2010: Petter Northug ble kåret til Årets navn 2009 og fikk i tillegg utøvernes pris. Ole Einar Bjørndalen vant årets mannlige utøver.
Idrettsgallaen 2011: Thor Hushovd vant både årets mannlige utøver, og utøvernes pris i tillegg til at han ble kåret til Årets navn 2010.
Idrettsgallaen 2012: Alexander Dale Oen vant både årets mannlige utøver, og utøvernes pris. Therese Johaug ble kåret til årets navn 2011.
Idrettsgallaen 2013: Eirik Verås Larsen vant både årets mannlige utøver, og utøvernes pris. Cecilia Brækhus ble kåret til «årets navn 2012». Alexander Dale Oen ble posthumt kåret til «årets forbilde».
Idrettsgallaen 2014: Magnus Carlsen ble kåret til årets navn 2013 og vant åpen klasse og utøvernes pris sammen med Suzann Pettersen.
Idrettsgallaen 2015: Sarah Louise Rung ble kåret til årets forbilde og vant årets kvinnelige funksjonshemmede utøver, mens Kjetil Jansrud ble årets mannlige utøver og fikk utøvernes pris. Alexander Kristoff ble kåret til «årets navn».
Idrettsgallaen 2016: Petter Northug ble årets navn og vant i tillegg prisen som årets mannlige utøver. Mats Zuccarello Aasen vant også to priser, årets lagspiller og utøvernes pris. Håndballjentenes VM-seier rett før jul i 2015 ga nominasjoner i tre forskjellige kategorier: årets lag, årets lagspiller (Heidi Løke) og årets trener (Þórir Hergeirsson), men endte opp med kun én pris, årets lag. Hege Riise fikk Idrettsgallaens hederspris.
Idrettsgallaen 2017: Bryteren Stig-André Berge ble «årets navn» og vant i tillegg pris som «årets forbilde» og han fikk «utøvernes pris». Ada Stolsmo Hegerberg ble tildelt «gullballen» og vant i tillegg «årets kvinnelige utøver».
Idrettsgallaen 2018: Karsten Warholm ble «årets navn» og «årets mannlige utøver» og fikk «utøvernes pris». Bjarte Myrhol ble «årets forbilde», og Egil Olsen fikk hedersprisen.
Idrettsgallaen 2019: Marit Bjørgen ble «årets navn» og «årets kvinnelige utøver» og fikk «hedersprisen» sammen med Ole Einar Bjørndalen. Jakob Ingebrigtsen ble «årets gjennombrudd» og fikk «utøvernes pris».
Idrettsgallaen 2020: Karsten Warholm ble «årets navn» og «årets mannlige utøver» og fikk «Utøvernes pris», og hans trener Leif Olav Alnes ble årets trener. Suzann Pettersen ble tildelt «hedersprisen».
Idrettsgallaen 2021: Gallaen ble amputert på grunn av koronaviruspandemien og antall priser ble kraftig redusert, blant annet ble prisen «årets navn» ikke satt opp. «Årets idrettsprestasjon» for kvinner og menn ble årets nye idrettspriser, tildelt Marte Olsbu Røiseland og Viktor Hovland. Rune Andersen ble tildelt «hedersprisen».
Idrettsgallaen 2022: Maren Lundby ble årets navn, og hedersprisen ble tildelt Karen Espelund.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Idrettsgallaen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
== Se også ==
Den samiske idrettsgallaen | Idrettsgallaen 2002 var en seremoni der Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité hedret de største idrettsnavnene og beste prestasjonene, samt andre som hadde gjort en stor innsats for norsk idrett i 2002. | 198,700 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Youcef_Reguigui | 2023-02-04 | Youcef Reguigui | ['Kategori:Algeriske syklister', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Algerie under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 2016'] | Youcef Reguigui (født 9. januar 1990) er en algerisk landeveissyklist som syklet for sørafrikanske Team Dimension Data fra 2013 til 2017.
| Youcef Reguigui (født 9. januar 1990) er en algerisk landeveissyklist som syklet for sørafrikanske Team Dimension Data fra 2013 til 2017.
== Meritter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Youcef Reguigui – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Youcef Reguigui – Olympedia
(en) Youcef Reguigui – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Youcef Reguigui – ProCyclingStats
(en) Youcef Reguigui – Cycling Archives
(en) Youcef Reguigui – Cycling Quotient | | fsted = Algerie | 198,701 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ogne_Undertun | 2023-02-04 | Ogne Undertun | ['Kategori:Ap-ordførere i Sør-Trøndelag', 'Kategori:Ap-ordførere i Trøndelag', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. februar', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske pedagoger', 'Kategori:Ordførere i Bjugn', 'Kategori:Ordførere i Ørland', 'Kategori:Personer fra Bjugn kommune'] | Ogne Undertun (født 21. februar 1968 på Ørland) er en norsk politiker (Ap) som er ordfører i Ørland kommune.
Han var medlem av Bjugn kommunestyre fra 2007 og Bjugns ordfører fra 2014 til kommunen opphørte ved utgangen av 2019. Deretter ble han varaordfører i den sammenslåtte Ørland kommune. Den 25. august 2022 ble han valgt til ordfører i Ørland etter at Tom Myrvold hadde sagt fra seg vervet.Han ble født på Ørland og vokste opp i Bjugn. Han er utdannet adjunkt med tilleggsutdannelse i realfag fra Høgskolen i Nord-Trøndelag fra 1994. Han har også en mastergrad i kunnskaps- og innovasjonsledelse fra 2011. Undertun har vært lærer i grunnskolen i Austertana, på Træna og i Bjugn. Fra 2009 til 2014 var han personalsjef i nabokommunen Åfjord.
| Ogne Undertun (født 21. februar 1968 på Ørland) er en norsk politiker (Ap) som er ordfører i Ørland kommune.
Han var medlem av Bjugn kommunestyre fra 2007 og Bjugns ordfører fra 2014 til kommunen opphørte ved utgangen av 2019. Deretter ble han varaordfører i den sammenslåtte Ørland kommune. Den 25. august 2022 ble han valgt til ordfører i Ørland etter at Tom Myrvold hadde sagt fra seg vervet.Han ble født på Ørland og vokste opp i Bjugn. Han er utdannet adjunkt med tilleggsutdannelse i realfag fra Høgskolen i Nord-Trøndelag fra 1994. Han har også en mastergrad i kunnskaps- og innovasjonsledelse fra 2011. Undertun har vært lærer i grunnskolen i Austertana, på Træna og i Bjugn. Fra 2009 til 2014 var han personalsjef i nabokommunen Åfjord.
== Referanser == | Ogne Undertun (født 21. februar 1968 på Ørland) er en norsk politiker (Ap) som er ordfører i Ørland kommune. | 198,702 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Idrettsgallaen | 2023-02-04 | Idrettsgallaen | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Idrettsgallaen', 'Kategori:Kultur i Hamar', 'Kategori:NRK', 'Kategori:Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité', 'Kategori:Norsk Tipping', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 2002'] | Idrettsgallaen er en seremoni for å hedre de største idrettsnavnene og beste prestasjonene samt andre som har gjort en stor innsats for norsk idrett i forrige idrettsår. Idrettsgallaen er et samarbeid mellom Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité, Norsk Tipping og NRK. Gallaen ble første gang arrangert i Hamar OL-Amfi i 2002 og har vært holdt den første helgen i januar hvert år siden.
Idrettsgallaen har siden starten blitt overført direkte av NRK med Dan Børge Akerø som programleder hvor de nominerte blir presentert og prisene blir delt ut. I 2009 ble Akerø erstattet med Bård Tufte Johansen som også ledet showet i 2010. I 2011 var Erik Solbakken og Haddy Njie programledere, mens Anne Rimmen overtok for Solbakken i 2012. Rimmen var programleder til 2016, i 2013 sammen med N'jie. Det er en rekke kulturinnslag mellom utdelingene.
| Idrettsgallaen er en seremoni for å hedre de største idrettsnavnene og beste prestasjonene samt andre som har gjort en stor innsats for norsk idrett i forrige idrettsår. Idrettsgallaen er et samarbeid mellom Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité, Norsk Tipping og NRK. Gallaen ble første gang arrangert i Hamar OL-Amfi i 2002 og har vært holdt den første helgen i januar hvert år siden.
Idrettsgallaen har siden starten blitt overført direkte av NRK med Dan Børge Akerø som programleder hvor de nominerte blir presentert og prisene blir delt ut. I 2009 ble Akerø erstattet med Bård Tufte Johansen som også ledet showet i 2010. I 2011 var Erik Solbakken og Haddy Njie programledere, mens Anne Rimmen overtok for Solbakken i 2012. Rimmen var programleder til 2016, i 2013 sammen med N'jie. Det er en rekke kulturinnslag mellom utdelingene.
== Priser ==
Gjennom årene er det utdelt ulike priser under idrettsgallaen. Fra 2007 blir følgende priser utdelt: «Årets navn», «årets trener», «årets kvinnelige utøver», «årets mannlige utøver», «årets ildsjel», «årets forbilde», «årets funksjonshemmede utøver» (delt i to kategorier for mannlig og kvinnelig fra 2013), «årets lagspiller», «årets gjennombrudd», «åpen klasse», «utøvernes pris», «lagspill» og «Idrettsgallaens hederspris».
Tidligere ble også «Kniksens hederspris», Kniksenprisen, Den olympiske orden og «IOKs Frivillighetspris» utdelt på Idrettsgallaen. Kniksenprisene deles nå ut i forbindelse med de andre fotballprisene helga før cupfinalene.
Ulike kategorier har også vært prøvd, endret eller forkastet. Disse har vært brukt: «konsentrasjon», «styrke, hurtighet og spenst», «styrke og kraft», «spenst og estetikk», «lagkonkurranser», «kondisjon/utholdenhet», «utholdenhet», «mellomdistanse», «nykommer», «årets idrettskommune», «årets idrettsøyeblikk» og «årets idrettsblinkskudd». I 2009 ble «juryens tilleggspris» tildelt Magnus Carlsen for hans innsats i sjakk.
Kandidatene i kategorien «årets ildsjel» blir plukket ut av de ulike forbundene i Norges Idrettsforbund. For resten av kategoriene er det en jury bestående av fremtredende sportspersonligheter som nominerer. Prisene blir stemt frem gjennom interaktive- og telefonavstemninger. Utøvernes pris blir tildelt den som får flest stemmer fra de øvrige aktive idrettsutøverne.
== Årets navn ==
2001: Bente Skari og Ole Einar Bjørndalen
2002: Ole Einar Bjørndalen
2003: Petter Solberg
2004: Gunn-Rita Dahle
2005: Marit Bjørgen
2006: Kjetil André Aamodt
2007: Odd-Bjørn Hjelmeset
2008: Norges kvinnelandslag i håndball
2009: Petter Northug
2010: Thor Hushovd
2011: Therese Johaug
2012: Cecilia Brækhus
2013: Magnus Carlsen
2014: Alexander Kristoff
2015: Petter Northug
2016: Stig-André Berge
2017: Karsten Warholm
2018: Marit Bjørgen
2019: Karsten Warholm
2020: Ble ikke utdelt
2021: Maren Lundby
== Høydepunkter fra de enkelte år ==
Idrettsgallaen 2001: Bente Skari og Ole Einar Bjørndalen delte tittelen årets idrettsnavn. Skiskytteren Liv Grete Skjelbreid Poiree vant også to priser: Årets forbilde og Konsentrasjon. Olaf Tufte fikk utøvernes pris
Idrettsgallaen 2002: Ole Einar Bjørndalen vant tittelen årets idrettsnavn, konsentrasjon, samt lag, skiskyting, menn. Bente Skari vant i prisen innen Kondisjon/utholdenhet. Kjetil André Aamodt fikk utøvernes pris
Idrettsgallaen 2003: Dette ble det store året for Petter Solberg som vant hele fire priser: Årets navn 2003, årets forbilde, utøvernes pris og åpen klasse. Ole Einar Bjørndalen vant i klassen Konsentrasjon. Det ble utdelt en hederspris til Rolf Sæterdal som er tidligere medarbeider hos Olympiatoppen.
Idrettsgallaen 2004: Gallaens mestvinnende dette året, samt vinner av Årets navn 2004, ble terrengsyklisten Gunn-Rita Dahle. Gallaen var for øvrig preget av Jordskjelvet i Indiahavet og det ble derfor opprettet en idrettsaksjon samtidig med gallaen.
Idrettsgallaen 2005: Styret besluttet å endre navn på idrettsgallaen til det årstall gallaen avholdes, ikke navn etter det året prestasjonene ble utført. Premiene for idrettsåret 2005 ble derfor utdelt under idrettsgallaen 2006, slik at det i realiteten ikke er noe som heter «Idrettsgallaen 2005». Det ble likevel bestemt at prisen Årets navn skal tituleres med det årstallet idrettsprestasjonen ble utført.
Idrettsgallaen 2006: Gallaens mestvinnende dette året var Marit Bjørgen som bl.a. ble kåret til Årets navn 2005. Ole Einar Bjørndalen vant to priser i klassen Utholdenhet og med Lagkonkurranse, stafettlaget, skiskyting (menn). Stein Johnson ble vinner av Idrettsgallaens hederspris.
Idrettsgallaen 2007: «Årets navn 2006», Idrettsgallaens hederspris og ytterligere to priser gikk til Kjetil André Aamodt, som offentliggjorde sin avgjørelse om å gi seg som toppalpinist på direkten.
Idrettsgallaen 2008: Aksel Lund Svindal vant både årets mannlige utøver og utøvernes pris, mens det var Odd-Bjørn Hjelmeset som ble kåret til Årets navn 2007.
Idrettsgallaen 2009: Årets navn 2008 ble Norges kvinnelandslag i håndball. Håndballjentene satte et sterkt preg på denne denne gallaen, hvor totalt fem priser var relatert til lagets, spillernes, og trenernes innsats i 2008. Alexander Dale Oen fikk utøvernes pris.
Idrettsgallaen 2010: Petter Northug ble kåret til Årets navn 2009 og fikk i tillegg utøvernes pris. Ole Einar Bjørndalen vant årets mannlige utøver.
Idrettsgallaen 2011: Thor Hushovd vant både årets mannlige utøver, og utøvernes pris i tillegg til at han ble kåret til Årets navn 2010.
Idrettsgallaen 2012: Alexander Dale Oen vant både årets mannlige utøver, og utøvernes pris. Therese Johaug ble kåret til årets navn 2011.
Idrettsgallaen 2013: Eirik Verås Larsen vant både årets mannlige utøver, og utøvernes pris. Cecilia Brækhus ble kåret til «årets navn 2012». Alexander Dale Oen ble posthumt kåret til «årets forbilde».
Idrettsgallaen 2014: Magnus Carlsen ble kåret til årets navn 2013 og vant åpen klasse og utøvernes pris sammen med Suzann Pettersen.
Idrettsgallaen 2015: Sarah Louise Rung ble kåret til årets forbilde og vant årets kvinnelige funksjonshemmede utøver, mens Kjetil Jansrud ble årets mannlige utøver og fikk utøvernes pris. Alexander Kristoff ble kåret til «årets navn».
Idrettsgallaen 2016: Petter Northug ble årets navn og vant i tillegg prisen som årets mannlige utøver. Mats Zuccarello Aasen vant også to priser, årets lagspiller og utøvernes pris. Håndballjentenes VM-seier rett før jul i 2015 ga nominasjoner i tre forskjellige kategorier: årets lag, årets lagspiller (Heidi Løke) og årets trener (Þórir Hergeirsson), men endte opp med kun én pris, årets lag. Hege Riise fikk Idrettsgallaens hederspris.
Idrettsgallaen 2017: Bryteren Stig-André Berge ble «årets navn» og vant i tillegg pris som «årets forbilde» og han fikk «utøvernes pris». Ada Stolsmo Hegerberg ble tildelt «gullballen» og vant i tillegg «årets kvinnelige utøver».
Idrettsgallaen 2018: Karsten Warholm ble «årets navn» og «årets mannlige utøver» og fikk «utøvernes pris». Bjarte Myrhol ble «årets forbilde», og Egil Olsen fikk hedersprisen.
Idrettsgallaen 2019: Marit Bjørgen ble «årets navn» og «årets kvinnelige utøver» og fikk «hedersprisen» sammen med Ole Einar Bjørndalen. Jakob Ingebrigtsen ble «årets gjennombrudd» og fikk «utøvernes pris».
Idrettsgallaen 2020: Karsten Warholm ble «årets navn» og «årets mannlige utøver» og fikk «Utøvernes pris», og hans trener Leif Olav Alnes ble årets trener. Suzann Pettersen ble tildelt «hedersprisen».
Idrettsgallaen 2021: Gallaen ble amputert på grunn av koronaviruspandemien og antall priser ble kraftig redusert, blant annet ble prisen «årets navn» ikke satt opp. «Årets idrettsprestasjon» for kvinner og menn ble årets nye idrettspriser, tildelt Marte Olsbu Røiseland og Viktor Hovland. Rune Andersen ble tildelt «hedersprisen».
Idrettsgallaen 2022: Maren Lundby ble årets navn, og hedersprisen ble tildelt Karen Espelund.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Idrettsgallaen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
== Se også ==
Den samiske idrettsgallaen | Idrettsgallaen 2001 var en den første årlige seremoni der Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité hedret de største idrettsnavnene og beste prestasjonene, samt andre som hadde gjort en stor innsats for norsk idrett i 2001. | 198,703 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thorleif_Grong | 2023-02-04 | Thorleif Grong | ['Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1943', 'Kategori:Fødsler 14. september', 'Kategori:Fødsler i 1916', 'Kategori:Medlemmer av Kompani Linge', 'Kategori:Menn', 'Kategori:St. Olavsmedaljen med ekegren'] | Thorleif Daniel Grong (født 14. september 1916 i Namsos, død i februar 1943) gjorde tjeneste i Kompani Linge i Storbritannia under andre verdenskrig. Han deltok i flere operasjoner i Norge.
| Thorleif Daniel Grong (født 14. september 1916 i Namsos, død i februar 1943) gjorde tjeneste i Kompani Linge i Storbritannia under andre verdenskrig. Han deltok i flere operasjoner i Norge.
== Bakgrunn ==
Grong var sønn av Konstanse og Ole Beier Grong. Han arbeidet som kontormann, og som idrettsmann ble han kretsmester i turn for Namsos turnforening.
== Andre verdenskrig ==
Grong forlot Norge ombord på losskøyta LS «Villa II» fra Flatanger den 21. august 1941 og ankom Lerwick på Shetland. Han ble innrullert i Kompani Linge etter ankomsten til Storbritannia. Skøyta ble angrepet av et tysk fly på overfarten, dette førte til at hovedmotoren stoppet og båten ble slept inn til Lerwick. Grong deltok i to operasjoner i trøndelagsområdet med formål å sabotere norske industribedrifter. Han ble landsatt en gang fra båt og en gang i fallskjerm.
Grong deltok i Operasjon Redshank. Gruppen på tre Lingesoldater dro fra Shetland den 17. april 1942. Den 4. mai 1942 ble aksjonen mot Thamshavnbanen utført. Etter at aksjonen var gjennomført, dro sabotasjegruppen over grensen til Sverige den 12. mai og derifra videre til Storbritannia den 18. mai.Han deltok også i Operasjon Kestrel 5. oktober 1942 mot Fosdalens Bergverk.I 1943 ble korporal Grong deltager i Operasjon Seagull. Under transport til Bodø-området gikk ubåten «Uredd» på en mine i Fugløfjorden og hele besetningen og deltagerne i operasjon Seagull samt en SIS-agent omkom.
== Utmerkelser og ettermæle ==
For sin innsats under krigen ble Grong tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren.
Thorleif Grongs gate i Namsos er oppkalt etter ham. En bauta til minne om de omkomne etter «Uredd» ble reist på Sjøforsvarets base på Haakonsvern.
Undervannsbåten «Uredd» der Grong omkom er erklært som gravminne.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Forsvaret - Uredd hedret | Thorleif Daniel Grong (født 14. september 1916 i Namsos, død i februar 1943) gjorde tjeneste i Kompani Linge i Storbritannia under andre verdenskrig. | 198,704 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rhamnus_prinoides | 2023-02-04 | Rhamnus prinoides | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Trollheggfamilien'] | Rhamnus prinoides er en eviggrønn busk eller lite tre i trollheggfamilien. Den er utbredt i fjellstrøkene i det østlige Afrika fra De etiopiske høylandene til Sør-Afrika. I Etiopia brukes bladene til å fremstille en slags mjød, tej, og i talla, som er øl laget av hirse.
| Rhamnus prinoides er en eviggrønn busk eller lite tre i trollheggfamilien. Den er utbredt i fjellstrøkene i det østlige Afrika fra De etiopiske høylandene til Sør-Afrika. I Etiopia brukes bladene til å fremstille en slags mjød, tej, og i talla, som er øl laget av hirse.
== Kilder ==
«Rhamnus prinoides» (PDF). World Agroforestry Centre. Besøkt 17. juni 2015.
PlantZAfrica.com – Rhamnus prinoides besøkt 17. juni 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Rhamnus prinoides i Encyclopedia of Life
(en) Rhamnus prinoides i Global Biodiversity Information Facility
(en) Rhamnus prinoides hos NCBI
(en) Rhamnus prinoides hos The International Plant Names Index
(en) Rhamnus prinoides hos Tropicos
(en) Kategori:Rhamnus prinoides – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Rhamnus prinoides – detaljert informasjon på Wikispecies | Rhamnus prinoides er en eviggrønn busk eller lite tre i trollheggfamilien. Den er utbredt i fjellstrøkene i det østlige Afrika fra De etiopiske høylandene til Sør-Afrika. | 198,705 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristian_Sbaragli | 2023-02-04 | Kristian Sbaragli | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Italienske syklister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kristian Sbaragli (født 8. mai 1990) er en italiensk landeveissyklist som sykler for Alpecin-Deceuninck. Han syklet sin første «grand tour» i Vuelta a España 2014, og tok sin første etappeseier året etter.
| Kristian Sbaragli (født 8. mai 1990) er en italiensk landeveissyklist som sykler for Alpecin-Deceuninck. Han syklet sin første «grand tour» i Vuelta a España 2014, og tok sin første etappeseier året etter.
== Meritter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kristian Sbaragli – ProCyclingStats
(en) Kristian Sbaragli – Cycling Archives
(en) Kristian Sbaragli – Cycling Quotient
(en) Kristian Sbaragli – CycleBase | | fsted = Empoli, Italia | 198,706 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tunnel | 2023-02-04 | Tunnel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Tunneler'] | En tunnel (kan også skrives tunell) er en underjordisk eller undersjøisk passasje. Tunneler har mange bruksområder, for eksempel gruvemalm, for transport - inkludert kjøretøy, tog, t-bane og kanaler samt ledning av vann og avløp.
| En tunnel (kan også skrives tunell) er en underjordisk eller undersjøisk passasje. Tunneler har mange bruksområder, for eksempel gruvemalm, for transport - inkludert kjøretøy, tog, t-bane og kanaler samt ledning av vann og avløp.
== Typer av tunneler ==
Det er i hovedsak to bruksområder for tunneler, det ene er å lede vann og det andre er å lede trafikk. Eksempler på tunneler som leder vann, er inntakstunneler som leder vannet fram til vannkraftverk, og spillvannstunneler som leder avløpsvann og overflatevann vekk fra tettbygde områder. Tunneler som er laget for å lede trafikk er konstruert for å lede for eksempel fotgjengere, biler, tog eller båter gjennom fjell, under fjorder, eller under tettbygde strøk. I tillegg finnes det eksempler på tunneler som har andre bruksområder, f.eks gruveganger, som tømmerrenner, eller til bruk i spionasjevirksomhet.
Tunneler kan bygges på forskjellige måter. Senketunneler bygges ved at ferdige betongelementer senkes og settes sammen i vann for så å pumpes tørre. I fjell enten sprenger man eller fullprofilborer tunnelene med tunnelboremaskin, og i leire graves de ut. Enkelte tunneler bygges ved at en grøft graves ut og et tak legges over. Slike tunneler kalles også kulverter. T-banetunneler og miljøtunneler er vanlige eksempler på dette.
Ved en del fjord- og elvekrysninger er tunneler et alternativ til bruer. Avgjørende faktorer kan være avstanden over til andre siden kombinert med dybden til vannet, krav til seilingshøyde eller tilgjengelig plass på de to sidene. Bruer kan kreve mer plass på land enn en tunnelåpning gjør. Tunnelåpninger kan også føres lenger inn på land i tilfeller der det er bebyggelse langs vannkanten. Øresundsforbindelsen er et eksempel på en vannkrysning som kombinerer bruer og tunneler.
== Tunnelprofil ==
Statens vegvesen har en standard for tunnelprofiler der de betegnes med en «T» etterfulgt av et tall, der tallet betegner bredden på kjørebanenivå, f.eks. T8,5 har en kjørebane på 6,5 meter og en meter skulder på hver side.
== Eksempler på tunneler ==
=== Veitunneler ===
Er en underjordisk vei eller en vei med en form for tak over seg som er beregnet for biler.
Lærdalstunnelen er verdens lengste veitunnel med en lengde på 24,509 m.
St. Gotthard-tunnelen fra Göschenen til Airolo i Sveits åpnet 5. september 1980 med en lengde på 16,32 km, og var da verdens lengste veitunnel før Lærdalstunnelen ble åpnet.
=== Undersjøiske veitunneler ===
Verdens første undersjøiske tunnel var Themsentunnelen og ble bygd av Marc Isambard Brunel hans sønn Isambard Kingdom Brunel og åpnet i 1843.
Nordkapptunnelen var verdens lengste undersjøiske veitunnel da den åpnet i 1999. Den er 6,7 km lang og går på det dypeste 212 meter under havets overflate.
Verdens lengste undersjøiske veitunnel er nå Tokyo Aqua-tunnelen i Tokyo-bukta i Japan. Tunnelen har to løp på 9583 og 9576 meter. Den blir verdens lengste til Boknafjordtunnelen og/eller Ryfylketunnelen i Rogaland blir bygd, og tar over som verdens lengste undersjøiske veitunneler.
Bømlafjordtunnelen er nå Europas lengste undersjøiske veitunnel 7888 meter lang, åpnet 2000. Den forbinder Føyno og Sveio.
Verdens dypeste undersjøiske tunnel er Eiksundtunnelen. Den er 287 muh. (meter under havoverflaten) på det dypeste, 7765 meter lang og ble åpnet i 2008. Den forbinder Hareid, Ulstein, Sande og Herøy kommuner i Møre og Romsdal med fastlandet.
Øresundstunnelen er 4050 meter lang, og ble åpnet i 2000.
=== Jernbanetunneler ===
Verdens lengste jernbanetunnel er for tiden (2019) Gotthard-Basetunnelen med en lengde på 57 km
Seikantunnelen i Japan med 53,9 km, hvorav 23,3 km er undersjøisk.
Kanaltunnelen mellom Storbritannia og Frankrike under Den engelske kanal er verdens tredje lengste, med en lengde på 50 km, hvorav 39 km er undersjøisk.
Blixtunnelen er Norges og Nordens lengste jernbanetunnel, 20 km lang.
Storebæltstunnelen (jernbane, undersjøisk) er 8024 m lang.
Verdens eldste jernbanetunneler under bygater er Cobble Hill Tunnel og Murray Hill Tunnel i New York. De ble bygd på 1850-tallet.
=== T-banetunneler ===
T-baner regnes ofte ikke som jernbaner og tunnelene regnes ofte som noe annet.
Den lengste T-banetunnelen i verden er Linie 9 i Moskva som er 41,5 km lang og tunnel hele veien.
Den lengste T-banetunnelen i Norge er Majorstuen-Hasle, 7,0 km lang.
De eldste delene av T-banen i London ble gravd ut på 1860-tallet.
=== Skipstunneler ===
Souterrains de La Collancelle består av 3 tunneler som tilsammen har en lendge av 1,2 km, og ble åpnet i 1838.
Sappertontunnelen på Themsen & Severn-kanalen i England åpnet for kulltransport per båt var 3,5 km lang og ble åpnet i 1789 og var gravd ut gjennom åser.
Stad skipstunnel mellom Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal anslås til 1790 meter lang og er under planlegging.
Weilburg skipstunnel i Weilburg, Tyskland er 195 m lang, har en bredde på 5,6 m og ble åpnet 1847. Den er fremdeles i bruk for sportsbåter.
=== Andre ===
New York City Water Tunnel No. 3 ble påbegynt i 1970 og forventes ferdigstilt i 2020. Tunnelen blir cirka 97 km lang og vil inngå i vannforsyningsnettverket i New York.
== Se også ==
Undersjøisk tunnel
Tunnelbane
Ingeniørgeologi
Tunneltelt
Liste over verdens lengste veitunneler
=== Tunneler i Norge ===
Veitunneler i Norge – Liste med de største og mest betydningsfulle tunnelene
Liste over veitunneler i Norge – Liste over samtlige norske veitunneler
Lengste veitunneler i hvert fylke – Fylkesvis oversikt
Jernbanetunneler i Norge
Undersjøiske veitunneler i Norge
=== Tunneler i andre land ===
Canada
Danmark
Finland (veitunneler)
Frankrike
Færøyene
Island
Nederland
Storbritannia (veitunneler)
Sveits
Sverige (veitunneler)
Sør-Amerika (veitunneler)
Tyskland
USA (veitunneler)
Østerrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tunnels – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tunnel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Statens vegvesen prosjekter, hvorav mange tunnelprosjekter
Veidekkes tunnelprosjekter | Liste over tunneler i Tyskland er en liste over de lengste vei- og jernbanetunnelene i Tyskland. | 198,707 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rhamnus_lycioides | 2023-02-04 | Rhamnus lycioides | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Trollheggfamilien'] | Rhamnus lycioides er en løvfellende busk i trollheggfamilien.
Den har en tett vekst med mange torner og blir opptil én meter høy. Bladformen varierer med underarten; subsp. lycioides har linjeformede blad, mens subsp. oleoides har ovale blad. Blomstene er små og grønngule, og frukten er svart når den er moden. Den vokser på steinete steder og i kratt i middelhavslandene.
Arten er svært variabel og deles i fire underarter.
subsp. graecus – sørlige Hellas og øyene i Egeerhavet
subsp. lycioides – Spania, Balearene
subsp. oleoides – spredt i hele middelhavsområdet, ofte regnet som egen art
subsp. velutina – Sør-Spania (Granada, Málaga, Almería, Murcia)
| Rhamnus lycioides er en løvfellende busk i trollheggfamilien.
Den har en tett vekst med mange torner og blir opptil én meter høy. Bladformen varierer med underarten; subsp. lycioides har linjeformede blad, mens subsp. oleoides har ovale blad. Blomstene er små og grønngule, og frukten er svart når den er moden. Den vokser på steinete steder og i kratt i middelhavslandene.
Arten er svært variabel og deles i fire underarter.
subsp. graecus – sørlige Hellas og øyene i Egeerhavet
subsp. lycioides – Spania, Balearene
subsp. oleoides – spredt i hele middelhavsområdet, ofte regnet som egen art
subsp. velutina – Sør-Spania (Granada, Málaga, Almería, Murcia)
== Kilder ==
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 130. ISBN 0-7136-7015-0.
«Rhamnus lycioides». Flora Europaea. Besøkt 11. januar 2015.
«Rhamnus lycioides (Espino negro)». Flora de Iberia. Besøkt 11. januar 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Rhamnus lycioides i Encyclopedia of Life
(en) Rhamnus lycioides i Global Biodiversity Information Facility
(en) Rhamnus lycioides hos ITIS
(en) Rhamnus lycioides hos NCBI
(en) Rhamnus lycioides hos The International Plant Names Index
(en) Rhamnus lycioides hos Tropicos
(en) Kategori:Rhamnus lycioides – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Rhamnus lycioides – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Rhamnus lycioides – detaljert informasjon på Wikispecies | Rhamnus lycioides er en løvfellende busk i trollheggfamilien. | 198,708 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Howard_Hanson | 2023-02-04 | Howard Hanson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1981', 'Kategori:Fødsler 28. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1896', 'Kategori:Komponister fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-03', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Howard Harold Hanson (født 28. oktober 1896 i Wahoo, Nebraska, død 26. februar 1981) var en amerikansk komponist.
| Howard Harold Hanson (født 28. oktober 1896 i Wahoo, Nebraska, død 26. februar 1981) var en amerikansk komponist.
== Verk ==
1 Symfoni (Nordic)
2 Symfoni (Romantic)
3 Symfoni
4 Symfoni (Requiem)
5 Symfoni (Sacra)
6 Symfoni
7 Symfoni ( A Sea Symphony)
Lament for Beowulf
Suite Merry Mount
Piano Koncert
Mosaics
Elegy In Memory of Sergei Koussevitsky
Song Of Democracy
Fantasy Variations on a Theme of Youth
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Howard Hanson på Internet Movie Database
(en) Howard Hanson på Discogs
(en) Howard Hanson på MusicBrainz | Howard Harold Hanson (født 28. oktober 1896 i Wahoo, Nebraska, død 26. | 198,709 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arthur_Samsing | 2023-02-04 | Arthur Samsing | ['Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fanger på Grini fangeleir', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norges Kommunistiske Parti', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-05'] | Arthur Charles Grønhoff Samsing (født 11. mai 1899 i Oslo, død 31. desember 1945 på Atlanterhavet) var en norsk sjømann og NKP-politiker, sentral i partiets og den internasjonale kommunistiske bevegelsens arbeid blant sjøfolk. Ved opptakten til den annen verdenskrig hadde han nære kontakter til den illegale, antifascistiske såkalte Wollweber-gruppen.
| Arthur Charles Grønhoff Samsing (født 11. mai 1899 i Oslo, død 31. desember 1945 på Atlanterhavet) var en norsk sjømann og NKP-politiker, sentral i partiets og den internasjonale kommunistiske bevegelsens arbeid blant sjøfolk. Ved opptakten til den annen verdenskrig hadde han nære kontakter til den illegale, antifascistiske såkalte Wollweber-gruppen.
== Samsing og NKP ==
Samsing ledet fra tidlig på 1920-tallet organiseringen av kommunistiske celler på norske skip, på et tidspunkt da Norge hadde verdens fjerde største handelsflåte. Virksomheten var i stor grad knyttet til de såkalte sjømannsklubbene, som i havnene holdt åpent dag som natt. Oslo fikk egen Interklubb, først med tilhold i Karl Johansgate, deretter i Rødfyllgata. I dette miljøet var Samsing aktiv, sammen med Martin Hjelmen som ledet klubben. I 1930 hadde Komintern tatt initiativ til opprettelsen av International Seamen and Harbour Workers Union, og i 1932 deltok Samsing og Hjelmen på ISH-kongress i Hamburg. Der drøftet man blant annet hva som måtte gjøres om Hitler kom til makten.Da Komintern og NKP etter det svake valgresultatet i 1930 ønsket å styrke partiledelsen var Samsing en av de såkalte «arbeiderrepresentantene» som i mars 1931 ble valgt inn i partiets politbyrå.15. desember 1932 ble Samsing arrestert i forbindelse med en demonstrasjon av arbeidsløse i Oslo bystyre, der han forsøkte å tale fra galleriet. Ved dette tilfellet marsjerte demonstrantene til Møllergata 19 og holdt stand der til han ble satt fri. I etterkant av en protestdemonstrasjon mot Hitler foran den tyske legasjonen 13. mars 1933 ble han igjen tatt av politiet. Han ble nå pålagt meldeplikt, men istedenfor å overholde meldeplikten klarte han å ta seg til Sovjetunionen. 5. april registrerte han sin ankomst ved den internasjonale sjømannsklubben i Leningrad. Her ble han ansatt som instruktør for den skandinaviske seksjonen av sjømannsklubben. Kona, Aagot Wiik Samsing, var med og fikk jobb samme sted. De bodde i Sovjet i mer enn tre år, den siste tiden i arbeid ved sjømannsklubben i Arkhangelsk.Da de i november 1936 returnerte til hjemlandet var de først bosatt i Tønsberg, der Samsing jobbet på brygga. Han var også nestformann i NKP-laget i byen. I 1938 flyttet de til Sagene i Oslo. Han fortsatte som NKP-er, og var blant annet aktiv i kommunistenes arbeid for å verve norske frivillige til de spanske regjeringsstyrkene.
== Samsing og Wollweber ==
Da den tyske kommunisten Ernst Wollweber vinteren 1935 ble innkalt til det sovjetiske etterretningsvesenet hadde han med seg Samsing til møtet. Dette har blitt tolket som et tegn på at Samsing alt fra starten var sentral i den illegale organisasjonen Wollweber bygde opp blant sjøfolk og bryggearbeidere i årene før krigen. De to hadde dessuten familierelasjoner: Wollweber var norsk gift, og Samsing var hans svoger. Martin Hjelmen inngikk dessuten i Wollweber-gruppen, og Samsing hadde samarbeidet tett med ham før krigen. Under den kalde krigen ble Samsing omtalt som om hans sentrale rolle i gruppen skulle være et ubestridelig faktum.Forskeren Lars Borgersrud har imidlertid stilt spørsmål ved Samsings rolle. Han mener Wollweber måtte ha hatt gode grunner til å holde ham utenfor: Samsing var på slutten av 1930-tallet sårbar og nervøs, vanskelig å samarbeide med og hadde under arbeidet i sjømannsklubben ikke vist tilstrekkelig lojalitet til den sovjetiske parti-linjen. Han hadde til slutt blitt avsatt og bedt om å dra hjem. Etter dette anså Komintern ham trolig som uskikket til internasjonalt arbeid.
== Samsing og tyskerne ==
Tyskerne arresterte Samsing 16. august 1940, på et tidspunkt da han var bedriftstillitsmann i en Stein-, jord- og sementarbeiderforening. Han hadde dessuten vært aktiv i tilknytning til den såkalte fagopposisjonen i Landsorganisasjonen. Arrestasjonen vakte reaksjoner, og LOs Viggo Hansteen og Erling Olsen sendte 4. november brev til Reichskommissariatet og utba seg en forklaring på anholdelsen.
Samsing var mistenkt for sin Wollweber-rolle. Han ble lenket med håndjern til gestapisten Fehmer, sendt med Josef Terbovens kurerfly til Berlin og plassert i fengselet i Gestapo-hovedkvarteret i Prinz Albrechtstrasse. 2. mai 1941 ble han overført Hamburg-Fühlsbüttel. 15. desember 1941 ble han imidlertid uforklarlig løslatt, og vendte tilbake til Oslo. I motstandskretser ble dette tolket som tegn på at han hadde brutt sammen i forhør og var gått i Gestapos tjeneste. Kontakt med ham ble sett på som en sikkerhetsrisiko.
Samsing skal i ettertid ha vedgått avtalen med Gestapo, men forklart at han ikke hadde noen intensjoner om å følge den opp. Samsing ble da arrestert igjen 24. august 1943, noe som indikerer at dette var riktig. Han satt nå på Bredtvedt, Møllergt. 19 og Grini inntil han 3. august 1944 ble sendt til Hamburg-Fühlsbüttel og Sachsenhausen. Der satt han til krigen endte.
== Samsings død ==
Han holdning til Sovjetunionen hadde etter hvert gjort at han hadde falt i unåde i Moskva, og spørsmålene rundt hans forhold til tyskerne gjorde at han i etterkrigs-Norge nok ble sett på med en viss mistenksomhet. Høsten 1945 besluttet Samsing igjen å dra til sjøs.
Der døde han brått og uventet da han seilte som matros på Nortrashipfarttøyet «Leif Erikson», på en tur fra Barry i England til New Orleans. Ifølge sjøforklaringen begynte han å føle seg dårlig da han hadde utkikk på broen, og ble like etter funnet død på lugaren. Han ble begravet i havet, uten at det var muligheter for å avklare årsakene til dødsfallet nærmere. Hans plutselige død førte etter krigen til spekulasjoner om det kunne dreie seg om en likvidasjon, og VG oppsummerte senere: «Samsings skjebne blir etter all sannsynlighet aldri helt belyst».
== Referanser == | | dsted = Atlanterhavet | 198,710 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tr%C3%B8sen | 2023-02-04 | Trøsen | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bukter i Norge', 'Kategori:Tjeldsunds geografi'] | Trøsen (også skrevet Trøssen) er ei bukt i Lavangsfjorden i Tjeldsund kommune i Troms og Finnmark. Den har innløp mellom grendene Rødberg i sør og Bø i nord. Bukta er 1,5 kilometer lang og 4–700 meter bred. Trøsen er relativt grunn, kun et lite område i midten når over ti meters dybde. Helt i nord munner Trøseelva ut. Det ligger gårdsbruk og bebyggelse rundt hele bukta.
| Trøsen (også skrevet Trøssen) er ei bukt i Lavangsfjorden i Tjeldsund kommune i Troms og Finnmark. Den har innløp mellom grendene Rødberg i sør og Bø i nord. Bukta er 1,5 kilometer lang og 4–700 meter bred. Trøsen er relativt grunn, kun et lite område i midten når over ti meters dybde. Helt i nord munner Trøseelva ut. Det ligger gårdsbruk og bebyggelse rundt hele bukta.
== Referanser == | Trøsen (også skrevet Trøssen) er ei bukt i Lavangsfjorden i Tjeldsund kommune i Troms og Finnmark. Den har innløp mellom grendene Rødberg i sør og Bø i nord. | 198,711 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_verdens_lengste_veitunneler | 2023-02-04 | Liste over verdens lengste veitunneler | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Lister over tunneler', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Veitunneler'] | Liste over verdens lengste veitunneler viser alle veitunneler med over 10 km lengde.
| Liste over verdens lengste veitunneler viser alle veitunneler med over 10 km lengde.
=== Under oppføring ===
== Referanser == | Liste over verdens lengste veitunneler viser alle veitunneler med over 10 km lengde. | 198,712 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bre%C5%BEice | 2023-02-04 | Brežice | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Slovenia', 'Kategori:Sider med kart'] | Brežice (tysk: Rann) er en kommune med ca. 23 000 innbyggere i Nedre Sava statistiske region, Slovenia. Byen Brežice er kommunens administrasjonssenter og har (2014) ca. 6 613 innbyggere.Byens mest dominerende bygning er Brežice slott. Slottet nevnes første gang i skriftlige kilder fra 1249. Like utenfor byens sentrum munner elven Krka ut i Savas høyre bredd.
| Brežice (tysk: Rann) er en kommune med ca. 23 000 innbyggere i Nedre Sava statistiske region, Slovenia. Byen Brežice er kommunens administrasjonssenter og har (2014) ca. 6 613 innbyggere.Byens mest dominerende bygning er Brežice slott. Slottet nevnes første gang i skriftlige kilder fra 1249. Like utenfor byens sentrum munner elven Krka ut i Savas høyre bredd.
== Massegraven i Mostec ==
Brežice kommune ble i 2010 kjent etter funnet av en massegrav fra 1945 i landsbyen Mostec. Den 186 meter lange massegraven var opprinnelig en tysk pansergrav og ved utgravingen ble det avdekket ca. 10 000 skjeletter. Det dreide seg i det vesentlige om kroatiske og slovenske soldater, samt lokale etniske tyskere, sannsynligvis også medlemmer av 7. SS-frivillige-bergdivisjon «Prinz Eugen». De ble i 1945 etter krigens avslutning, gravlagt på det sted hvor de var henrettet av jugoslaviske partisaner.
== Bildegalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Brežice Museum | Brežice (tysk: Rann) er en kommune med ca. 23 000 innbyggere i Nedre Sava statistiske region, Slovenia. | 198,713 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5vikvatnet | 2023-02-04 | Håvikvatnet | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Bjørnafjorden', 'Kategori:Innsjøer i Kvinnherad', 'Kategori:Sider med kart'] | Håvikvatnet er en innsjø i Sunnhordland i Vestland fylke. Det meste av vatnet ligger i Kvinnherad kommune, mens den nordlige delen ligger i Fusa kommune. Det har utløp mot nord til Sundfjordelva, som renner ned til Sundfjorden.
| Håvikvatnet er en innsjø i Sunnhordland i Vestland fylke. Det meste av vatnet ligger i Kvinnherad kommune, mens den nordlige delen ligger i Fusa kommune. Det har utløp mot nord til Sundfjordelva, som renner ned til Sundfjorden.
== Referanser == | Håvikvatnet er en innsjø i Sunnhordland i Vestland fylke. Det meste av vatnet ligger i Kvinnherad kommune, mens den nordlige delen ligger i Fusa kommune. | 198,714 |
https://no.wikipedia.org/wiki/TINE_R%C3%A5vare | 2023-02-04 | TINE Råvare | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Etableringer i 2004', 'Kategori:TINE'] | TINE Råvare er en egen avdeling i TINE BA og har ansvar for håndteringen av melk som råvare. Hensikten er å skille råvarehåndteringen i TINE fra TINEs industrielle virksomhet.
Dette skillet er basert på en avtale mellom staten og TINE BA. Statens Landbruksforvaltning (SLF) kontrollerer hvilke aktiviteter som tilligger TINE Råvare å ivareta og kostnadene ved disse. Likeledes overvåker SLF noteringsprisen som TINE Råvare benytter ved omsetning av rå melk til aktørene i markedsordningen for melk.
TINE Råvare har ansvaret for all håndtering av melk, (ku- og geitmelk) fra gårdstank til «noteringspunktet» hvor melken omsettes til aktørene. Dette innebærer oppsamling av melk hos melkeprodusentene, kvalitetskontroll av melken og oppgjør for denne og for melkens kvalitet. Andre viktige oppgaver for TINE Råvare er inn- og overføringstransport frem til anlegget som skal ha melken, samt fakturering ovenfor aktøren ut fra fastsatt noteringspris. I tillegg dekker TINE Råvare en stor andel av kostnadene knyttet til rådgivning til TINEs melkeprodusenter.
Oppgjøret til melkeprodusentene for levert melk gjøres av TINE Råvare avd. Produsentavregning som er lokalisert på flere steder i landet, mens administrasjonen er i Brumunddal. TINE BA er markedsregulator for melk på vegne av alle melkeprodusentene og skal sikre avsetning av deres produkter ved å iverksette ulike reguleringstiltak som TINE BA skal ha dekning av kostnadene for. Avdeling for markedsregulering skal sørge for inndeknig av reguleringskostnadene som godkjennes av Omsetningsrådet.
TINE Råvare ble opprettet fra 1. januar 2004, og ledes av Knut-Frode Lid. | TINE Råvare er en egen avdeling i TINE BA og har ansvar for håndteringen av melk som råvare. Hensikten er å skille råvarehåndteringen i TINE fra TINEs industrielle virksomhet.
Dette skillet er basert på en avtale mellom staten og TINE BA. Statens Landbruksforvaltning (SLF) kontrollerer hvilke aktiviteter som tilligger TINE Råvare å ivareta og kostnadene ved disse. Likeledes overvåker SLF noteringsprisen som TINE Råvare benytter ved omsetning av rå melk til aktørene i markedsordningen for melk.
TINE Råvare har ansvaret for all håndtering av melk, (ku- og geitmelk) fra gårdstank til «noteringspunktet» hvor melken omsettes til aktørene. Dette innebærer oppsamling av melk hos melkeprodusentene, kvalitetskontroll av melken og oppgjør for denne og for melkens kvalitet. Andre viktige oppgaver for TINE Råvare er inn- og overføringstransport frem til anlegget som skal ha melken, samt fakturering ovenfor aktøren ut fra fastsatt noteringspris. I tillegg dekker TINE Råvare en stor andel av kostnadene knyttet til rådgivning til TINEs melkeprodusenter.
Oppgjøret til melkeprodusentene for levert melk gjøres av TINE Råvare avd. Produsentavregning som er lokalisert på flere steder i landet, mens administrasjonen er i Brumunddal. TINE BA er markedsregulator for melk på vegne av alle melkeprodusentene og skal sikre avsetning av deres produkter ved å iverksette ulike reguleringstiltak som TINE BA skal ha dekning av kostnadene for. Avdeling for markedsregulering skal sørge for inndeknig av reguleringskostnadene som godkjennes av Omsetningsrådet.
TINE Råvare ble opprettet fra 1. januar 2004, og ledes av Knut-Frode Lid. | TINE Råvare er en egen avdeling i TINE BA og har ansvar for håndteringen av melk som råvare. Hensikten er å skille råvarehåndteringen i TINE fra TINEs industrielle virksomhet. | 198,715 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sundfjorden | 2023-02-04 | Sundfjorden | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjorder i Bjørnafjorden', 'Kategori:Fjorder i Midthordland'] | Sundfjorden (også kalt Sundfjordvågen) er en sidearm av Lygrespollen i Bjørnafjorden kommune i Midthordland i Vestland fylke. Austefjorden og Lygresfjorden er de andre armene av Lygrespollen.Sundfjord er en av grunnkretsene i Fusa.
| Sundfjorden (også kalt Sundfjordvågen) er en sidearm av Lygrespollen i Bjørnafjorden kommune i Midthordland i Vestland fylke. Austefjorden og Lygresfjorden er de andre armene av Lygrespollen.Sundfjord er en av grunnkretsene i Fusa.
== Referanser == | Sundfjorden (også kalt Sundfjordvågen) er en sidearm av Lygrespollen i Bjørnafjorden kommune i Midthordland i Vestland fylke. Austefjorden og Lygresfjorden er de andre armene av Lygrespollen. | 198,716 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vestoppland_kammerkor | 2023-02-04 | Vestoppland kammerkor | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske kor'] | Vestoppland Kammerkor (VOK) ble stiftet og startet opp høsten 1990, og hadde sin første konsert januar 1991. Koret har hovedbase på Gjøvik, men medlemmene kommer også fra Toten og Lillehammer-området. I dag består koret av rundt 25 medlemmer. Mange av medlemmene har en eller annen musikkutdannelse, og jobber på forskjellige områder innen musikkfeltet, og en del går regelmessig til vokal- undervisning. I sesongen 2015 har koret fast tilknyttet sangpedagog.
| Vestoppland Kammerkor (VOK) ble stiftet og startet opp høsten 1990, og hadde sin første konsert januar 1991. Koret har hovedbase på Gjøvik, men medlemmene kommer også fra Toten og Lillehammer-området. I dag består koret av rundt 25 medlemmer. Mange av medlemmene har en eller annen musikkutdannelse, og jobber på forskjellige områder innen musikkfeltet, og en del går regelmessig til vokal- undervisning. I sesongen 2015 har koret fast tilknyttet sangpedagog.
== Mål ==
Korets målsetting er å arbeide seriøst med korlitteratur fra forskjellige stilarter og tidsepoker slik at koret kan presentere seg som et interessant kulturtilbud på nasjonalt og internasjonalt nivå
== Korets musikalske profil ==
Vestoppland Kammerkor har de siste årene hovedsakelig hatt sitt musikalske ståsted i klassisk og nyere kirkemusikk. Koret har medvirket på flere prosjekter i samarbeid med Innlandet filharmoniske orkester, der større korverk som Mozarts Requiem, Händels Messias og Bachs Juleoratorium har blitt oppført. VOK deltok også på Kirsten Flagstadfestivalen i 2011, med Brahms Requiem i et samarbeid med Kringkastingsorkesteret
I tillegg til større verk står en rekke enkeltstående, kjente korkomposisjoner på repertoarlisten, som verker av Mendelssohn, Nysted og Schönberg.
Et annet kjernerepertoar i VOK er folkemusikk. I 2004 ga koret ut en cd med folkemusikk arrangert av Henrik Ødegaard, og i 2009 vant koret klassen for folkemusikk i Grieg International Choir Festival i Bergen. I tillegg til dette har VOK også et hjerte for musikk av yngre samtidskomponister, både verdslige og sakrale. Fra sesongen 2013/2014 komponister som Torbjørn Dyrud og Eric Whitacre.
VOK samarbeider gjerne med andre kor og musikere og har deltatt på mange felleskonserter. Koret var i flere år fast kor på Peer Gynt-stevnet på Gålå, og har de seneste år vært med under festspillene i Elverum.
== Utgivelser ==
2004 «Fryd», Lokale folketoner arrangert av Henrik Ødegaard
2011 «I den kalde vinter», julesanger
== Dirigenter ==
== Meritter ==
1993 Syng for oss, Bergen: 2.-plass
1995 Syng For Oss, Bergen: Førstepris i kammerkorklassen
1998 5. Concorso Corale Internazionale, Italia: Gulldiplom i kategori A1
1998 Landskonkurranse for kor, Ålesund: 2.-plass
2000 Kor-olympiade i Linz, Østerrike: Gullmedalje og femteplass i kammerkorklassen
2006 Sligo Choral festival, Ireland: Første pris i folkemusikk- og internasjonal klasse.
2015 Canta el mar, Spania: Gulldiplom og tredjeplass i folkemusikk, Gulldiplom og sjetteplass i sakral klasse. (resultater)
== Eksterne lenker ==
Korets hjemmeside
Vestoppland kammerkor på Facebook | Vestoppland Kammerkor (VOK) ble stiftet og startet opp høsten 1990, og hadde sin første konsert januar 1991. Koret har hovedbase på Gjøvik, men medlemmene kommer også fra Toten og Lillehammer-området. | 198,717 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georges_Wolinski | 2023-02-04 | Georges Wolinski | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Franske tegneserieskapere', 'Kategori:Fødsler 29. juni', 'Kategori:Fødsler i 1934', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tunis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', "Kategori:Vinnere av Grand Prix de la ville d'Angoulême", 'Kategori:Æreslegionen'] | Georges Wolinski (født 28. juni 1934, død 7. januar 2015) var en fransk politisk tegner og tegneserietegner og skribent av jødisk opphav. Han arbeidet for den satiriske avisen Hara-Kiri (både uke- og månedsutgaven som siden ble Charlie Hebdo), tidsskriftet Action (som ble startet under studentopprøret 1968), Paris-Presse (fram til 1970), den kommunistiske dagsavisen L’Humanité, ukesmagasinet Le Nouvel Observateur, Phosphore, ukebladet Paris Match og ikke minst det politiske satiremagasinet Charlie Hebdo. Han var president for tegneserieprisen til avisen Le Point. Wolinski ble drept i attentatet mot Charlie Hebdo sammen med ni andre som var til stede i tidsskriftets lokaler i 2015.Wolinski har ikke blitt utgitt på norsk, men har hatt flere tegneseriealbum utgitt på dansk på det lille forlaget Københavns Bogforlag hvor han fra og med 1980-tallets fikk med sin skisseaktige, løse strek den alvorlige danske venstrefløyen til å trekke på smilebåndet, men hans satire rammet også venstrefløyen selv og den kvinnefrigjøringen som han støttet. Det var særlig selvhøytidelighet og hykleri han forsøkte å ramme, og de som møtte ham karakteriserte ham som en «rablende anarkist, hensynsløs humorist og radikal humanist». I 2005 ble han belønnet med Frankrikes høyeste æresbevisning, Æreslegionen.
| Georges Wolinski (født 28. juni 1934, død 7. januar 2015) var en fransk politisk tegner og tegneserietegner og skribent av jødisk opphav. Han arbeidet for den satiriske avisen Hara-Kiri (både uke- og månedsutgaven som siden ble Charlie Hebdo), tidsskriftet Action (som ble startet under studentopprøret 1968), Paris-Presse (fram til 1970), den kommunistiske dagsavisen L’Humanité, ukesmagasinet Le Nouvel Observateur, Phosphore, ukebladet Paris Match og ikke minst det politiske satiremagasinet Charlie Hebdo. Han var president for tegneserieprisen til avisen Le Point. Wolinski ble drept i attentatet mot Charlie Hebdo sammen med ni andre som var til stede i tidsskriftets lokaler i 2015.Wolinski har ikke blitt utgitt på norsk, men har hatt flere tegneseriealbum utgitt på dansk på det lille forlaget Københavns Bogforlag hvor han fra og med 1980-tallets fikk med sin skisseaktige, løse strek den alvorlige danske venstrefløyen til å trekke på smilebåndet, men hans satire rammet også venstrefløyen selv og den kvinnefrigjøringen som han støttet. Det var særlig selvhøytidelighet og hykleri han forsøkte å ramme, og de som møtte ham karakteriserte ham som en «rablende anarkist, hensynsløs humorist og radikal humanist». I 2005 ble han belønnet med Frankrikes høyeste æresbevisning, Æreslegionen.
== Liv og karriere ==
Georges David Wolinski ble født i 1934 i byen Tunis i det som den gang var franske Tunisia. Hans foreldre, Lola Bembaron og Siegfried Wolinski, var jøder. I 2014 utga hans hustru Maryse Wolinski en biografi kalt Georges, si tu savais, hvor hun fortalte om hans far, som var fra Polen og hadde flyktet fra de polske pogromer, og som ble myrdet i 1936 da Wolinski var kun to år gammel. Faren ble drept av en misfornøyd, tidligere ansatt i hans jernvarehandel. Wolinski har uttalt at «ånden til min far har forfulgt meg i alle år.» Hans mor var tunisier av italiensk opphav. Han oppdaget tegneserier av amerikanske soldater som var stasjonert i Nord-Afrika.I 1945, kort tid etter den andre verdenskrig, flyttet de til Frankrike. Som ung mann studerte han arkitektur i Paris, men etter eksamen begynte han isteden å tegne vitser og serier. Tegnekarrieren begynte allerede mens han var student da han gjorde illustrasjoner for skoleavisen. Under sin franske militærtjeneste ble han utstasjonert i Reggane i Algerie, en øde by i Sahara. Der kom han til se en poster av den franske kunstneren Roland Topor, som også var av polsk-jødisk opphav, som reklamerte for det satiriske magasinet Hara-Kiri. Wolinski begynte å gjøre tegninger for Rustica i 1958 og begynte å tegne politiske tegninger i 1960. I 1961 fikk han tegneoppdrag for bladet og ble venn og kollega av Topor. Magasinet var i perioder erklært ulovlig av de franske myndigheter.Wolinski oppga aldri sin jødiske identitet og gjorde tegninger for Dan Greenburgs bestselger How to be a Jewish Mother: a very lovely training manual, på fransk kalt for Comment devenir une mère juive en dix leçons. Han var dog ikke spesielt religiøs, og sa en gang «paradiset er full av idioter som tror at det eksisterer.»
I løpet av studentopprøret i mai 1968 var Wolinski på å grunnlegge det satiriske magasinet L'Enragé («Galningen») sammen med kollegaen Siné (Maurice Sinet) og forleggeren og forfatteren Jean-Jacques Pauvert. Da Hara-Kiri ble nedlagt, fulgte Wolinski med til det nyopprettede Charlie Hebdo og han fungerte som redaktør fra 1970 til 1981. Tidlig på 1970-tallet samarbeidet Wolinski med tegneserietegneren Georges Pichard for den erotiske tegneserien Paulette som kom med fem albumer. Utgivelsen vekket reaksjoner grunnet dens nakenhet og erotiske skildringer. Wolinskis eget arbeid kom i dagsavisen Libération, Paris-Match, seriebladet L'Écho des savanes og Charlie Hebdo. Han tegnet ikke bare politisk satire, men også erotisk hvor han drev gjøn med kvinneundertrykkelse, nakenhet og annet tabubelagt hykleri. Blant de album som var samlinger av hans serier for disse var blant annet Ils Ne Pensent Qu' à Ça («De tenker bare på en ting») og Histoires Inventées («Oppfunne fortellinger»). Fransk tegneseriekunst har en sterk håndverkstradisjon med meget dyktige tegnere av høy klasse. Wolinski var derimot ikke blant dem som satt i timer over en tegning. Med sine raske, skisseaktige strek sa han: «Nå skal vi ikke gjøre oss til mer enn vi er. Her er skissen og her er poenget!»Wolinski mottok flere priser, blant annet Æreslegionen i 2005. Samme år fikk han den fremste prisen ved tegneseriefestivalen i Angoulême, Grand Prix de la ville d'Angoulême. I 2012 dedikerte nasjonalbiblioteket en hel utstilling til Woloinskis tegninger.
Han var gift med forfatteren og journalisten Maryse Wolinski og de har tre døtre.
== Bibliografi (utvalg) ==
Paulette, tegninger av Georges Pichard
Paulette Tome 1, 1971
Paulette Tome 2, 1972
Le mariage de Paulette, Le Square, 1974
Paulette en Amazonie, Le Square, 1975
Ras-le-bol-ville, Le Square, 1975
Le cirque des femmes, Le Square, 1977
Les Pensées, Le Square, 1981
Paulette, Dargaud, 1984Danske utgivelser:
Den politiske Wolinski/Den erotiske Wolinski, Københavns Bogforlag, 1979, ISBN 87-87898-01-2
Mandekærligheden, Københavns Bogforlag, 1980, ISBN 87-87898-05-5
Jeg var vild med damer, Københavns Bogforlag, 1981, ISBN 87-87898-06-3
Og hvad med mig? Københavns Bogforlag, 1982, ISBN 87-87898-13-6
Junior, Københavns Bogforlag, 1983, ISBN 87-87898-18-7
Åbent brev til min elskede, Københavns Bogforlag, 1984, ISBN 87-87898-31-4
Det er så yndigt at følges ad. Københavns Bogforlag, 1984, ISBN 87-87898-29-2'
Av!, Københavns Bogforlag, 1985, ISBN 87-87898-37-3
Elsker du mig?, Københavns Bogforlag, 1985, ISBN 87-87898-48-9
Der er ingen rigtige mænd mere!, Københavns Bogforlag, 1988, ISBN 87-87898-76-4
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Georges Wolinski – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Georges Wolinski på Internet Movie Database
(en) Georges Wolinski hos The Movie Database
(en) Georges Wolinski på Discogs
(en) Georges Wolinski på MusicBrainz
(en) «Georges Wolinski», Lambiek Comiclopedia
(fr) «Georges Wolinski», Evene
(da) «Georges Wolinski», ComicWiki | Georges Wolinski (født 28. juni 1934, død 7. | 198,718 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_statsledere_i_2003 | 2023-02-04 | Liste over statsledere i 2003 | ['Kategori:2003', 'Kategori:Historiske hendelser etter år', 'Kategori:Internasjonale relasjoner i 2003', 'Kategori:Lister over statsledere etter år', 'Kategori:Politikk i 2003'] | Liste over statsledere inneholder statsoverhoder, regjeringsledere og andre ledere som styrer over selvstendige stater og territorier i 2003.
| Liste over statsledere inneholder statsoverhoder, regjeringsledere og andre ledere som styrer over selvstendige stater og territorier i 2003.
== Afrika ==
Algerie
President – Abdelaziz Bouteflika, Algeries president (1999–2019)
Statsminister –
Ali Benflis, Algeries statsminister (2000–2003)
Ahmed Ouyahia, Algeries statsminister (2003–2006)
Angola
President – José Eduardo dos Santos, Angolas president (1979–2017)
Statsminister – Fernando da Piedade Dias dos Santos, Angolas statsminister (2002–2008)
Benin
President – Mathieu Kérékou, Benins president (1996–2006)
Botswana
President – Festus Mogae, Botswanas president (1998–2008)
Burkina Faso
President – Blaise Compaoré, Burkina Fasos president (1987–2014)
Statsminister – Paramanga Ernest Yonli, Burkina Fasos statsminister (2000–2007)
Burundi
President –
Pierre Buyoya, Burundis president (1998–2003)
Domitien Ndayizeye, Burundis president (2003–2005)
Djibouti
President – Ismaïl Omar Guelleh, Djiboutis president (1999–)
Statsminister – Dileita Mohamed Dileita, Djiboutis statsminister (2001–2013)
Egypt
President – Hosni Mubarak, Egypts president (1981–2011)
Statsminister – Atef Ebeid, Egypts statsminister (1999–2004)
Elfenbenskysten
President – Laurent Gbagbo, Elfenbenskystens president (2000–2011)
Statsminister –
Affi N'Guessan, Elfenbenskystens statsminister (2000–2003)
Seydou Diarra, Elfenbenskystens statsminister (2003–2005)
Ekvatorial-Guinea
President – Teodoro Obiang Nguema Mbasogo, Ekvatorial-Guineas president (1979–)
Statsminister – Cándido Muatetema Rivas, Ekvatorial-Guineas statsminister (2001–2004)
Eritrea
President – Isaias Afewerki, Eritreas president (1991–)
Etiopia
President – Girma Wolde-Giorgis, Etiopias president (2001–2013)
Statsminister – Meles Zenawi, Etiopias statsminister (1995–2012)
Gabon
President – Omar Bongo, Gabons president (1967–2009)
Statsminister – Jean-François Ntoutoume Emane, Gabons statsminister (1999–2006)
Gambia
President – Yahya Jammeh, Gambias president (1994–2017)
Ghana
President – John Kufuor, Ghanas president (2001–2009)
Guinea
President – Lansana Conté, Guineas president (1984–2008)
Statsminister – Lamine Sidimé, Guineas statsminister (1999–2004)
Guinea-Bissau
President –
Kumba Ialá, Guinea-Bissaus president (2000–2003)
Veríssimo Correia Seabra, Guinea-Bissaus president (2003)
Henrique Rosa, fungerende president (2003–2005)
Statsminister –
Mário Pires, Guinea-Bissaus statsminister (2002–2003)
Artur Sanhá, Guinea-Bissaus statsminister (2003–2004)
Kamerun
President – Paul Biya, Kameruns president (1982–)
Statsminister – Peter Mafany Musonge, Kameruns statsminister (1996–2004)
Kapp Verde
President – Pedro Pires, Kapp Verdes president (2001–2011)
Statsminister – José Maria Neves, Kapp Verdes statsminister (2001–2016)
Kenya
President – Mwai Kibaki, Kenyas president (2002–2013)
Komorene
President – Azali Assoumani, Komorenes president (2002–2006)
Den demokratiske republikken Kongo
President – Joseph Kabila, Den demokratiske republikken Kongos president (2001–2019)
Republikken Kongo
President – Denis Sassou-Nguesso, Republikken Kongos president (1997–)
Lesotho
Monark – Letsie III, Lesothos konge (1996–)
Statsminister – Pakalitha Mosisili, Lesothos statsminister (1998–2012)
Liberia
President –
Charles Taylor, Liberias president (1997–2003)
Moses Blah, Liberias president (2003)
Gyude Bryant, formann for den nasjonale overgangsregjeringen (2003–2006) Libya
De facto statsoverhode – Muammar Gaddafi, leder for Libyas revolusjon (1969–2011)
De jure statsoverhode – Muhammad az-Zanati, generalsekretær for Libyas folkekongress (1992–2008)
Statsminister –
Imbarek Shamekh, generalsekretær for Libyas folkekongress (2000–2003)
Shukri Ghanem, generalsekretær for Libyas folkekongress (2003–2006)
Madagaskar
President – Marc Ravalomanana, Madagaskars president (2002–2009)
Statsminister – Jacques Sylla, Madagaskars statsminister (2002–2007)
Malawi
President – Bakili Muluzi, Malawis president (1994–2004)
Mali
President – Amadou Toumani Touré, Malis president (2002–2012)
Statsminister – Ahmed Mohamed Ag Hamani, Malis statsminister (2002–2004)
Marokko
Monark – Mohammed VI, Marokkos konge (1999–)
Statsminister – Driss Jettou, Marokkos statsminister (2002–2007)
Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (selverklært, delvis anerkjent stat)
President – Mohamed Abdelaziz, president av den saharawiske arabiske demokratiske republikk (1976–2016)
Statsminister –
Bouchraya Hammoudi Bayoun, statsminister av den saharawiske arabiske demokratiske republikk (1999–2003)
Abdelkader Taleb Oumar, statsminister av den saharawiske arabiske demokratiske republikk (2003–2018)
Mauritania
President – Maaouya Ould Sid'Ahmed Taya, Mauritanias president (1984–2005)
Statsminister –
Cheikh El Avia Ould Mohamed Khouna, Mauritanias statsminister (1998–2003)
Sghair Ould M'Bareck, Mauritanias statsminister (2003–2005)
Mauritius
President –
Karl Offmann, Mauritius' president (2002–2003)
Raouf Bundhun, Mauritius' fungerende president (2003)
Anerood Jugnauth, Mauritius' president (2003–2012)
Statsminister –
Anerood Jugnauth, Mauritius' statsminister (2000–2003)
Paul Bérenger, Mauritius' statsminister (2003–2005)
Mayotte (collectivité départementale (Frankrike)) inntil 28. mars 2003 så oversjøisk samfunn (collectivité d'outre-mer)
Prefekt – Jean-Jacques Brot, prefekt av Mayotte (2002–2005)
President over det nasjonale rådet – Younoussa Bamana, President over det nasjonale rådet i Mayotte (1991–2004) Mosambik
President – Joaquim Chissano, Mosambiks president (1986–2005)
Statsminister – Pascoal Mocumbi, Mosambiks statsminister (1994–2004)
Namibia
President – Sam Nujoma, Namibias president (1990–2005)
Statsminister – Theo-Ben Gurirab, Namibias statsminister (2002–2005)
Niger
President – Mamadou Tandja, Nigers president (1999–2010)
Statsminister – Hama Amadou, Nigers statsminister (2000–2007)
Nigeria
President – Olusegun Obasanjo, Nigerias president (1999–2007)
Rwanda
President – Paul Kagame, Rwandas president (2000–)
Statsminister – Bernard Makuza, Rwandas statsminister (2000–2011)
São Tomé og Príncipe
President –
Fradique de Menezes, São Tomé og Príncipes president (2001–2003)
Fernando Pereira, São Tomé og Príncipes president (2003)
Fradique de Menezes, São Tomé og Príncipes president (2003–2011)
Statsminister –
Maria das Neves, São Tomé og Príncipes statsminister (2002–2003)
Maria das Neves, São Tomé og Príncipes statsminister (2003–2004)
Príncipe (autonom provins)
President – Zeferino dos Prazeres, Príncipes president (2002–2006)
Senegal
President – Abdoulaye Wade, Senegals president (2000–2012)
Statsminister – Idrissa Seck, Senegals statsminister (2002–2004)
Den sentralafrikanske republikk
President –
Ange-Félix Patassé, Den sentralafrikanske republikks president (1993–2003)
François Bozizé, Den sentralafrikanske republikks president (2003–2013)
Statsminister –
Martin Ziguélé, Den sentralafrikanske republikks statsminister (2001–2003)
Abel Goumba, Den sentralafrikanske republikks statsminister (2003)
Célestin Gaombalet, Den sentralafrikanske republikks statsminister (2003–2005)
Seychellene
President – France-Albert René, Seychellenes president (1977–2004)
Sierra Leone
President – Ahmad Tejan Kabbah, Sierra Leones president (1998–2007)
Somalia
President – Abdiqasim Salad Hassan, Somalias president (2000–2004)
Statsminister –
Hassan Abshir Farah, Somalias statsminister (2001–2003)
Mohamed Abdi Yusuf, Somalias statsminister (2003–2004)
Puntland (selverklært autonom stat)
President – Abdullahi Yusuf Ahmed, Puntlands president (2002–2004) St. Helena og biland (britisk oversjøisk territorium)
Guvernør – David Hollamby, St. Helenas guvernør (1999–2004) Sudan
President – Omar al-Bashir, Sudans president (1989–2019)
Swaziland
Monark – Mswati III, konge av Swaziland (1986–)
Statsminister –
Barnabas Sibusiso Dlamini, Swazilands statsminister (1996–2003)
Paul Shabangu, Swazilands statsminister (2003)
Themba Dlamini, Swazilands statsminister (2003–2008)
Sør-Afrika
President – Thabo Mbeki, Sør-Afrikas president (1999–2008)
Tanzania
President – Benjamin Mkapa, Tanzanias president (1995–2005)
Statsminister – Frederick Sumaye, Tanzanias statsminister (1995–2005)
Zanzibar (semi-autonom region)
President – Amani Abeid Karume, Zanzibars presidenter (2000–2010)
Togo
President – Gnassingbé Eyadéma, Togos president (1967–2005)
Statsminister – Koffi Sama, Togos statsminister (2002–2005)
Tsjad
President – Idriss Déby, Tsjads president (1990–2021)
Statsminister –
Haroun Kabadi, Tsjads statsminister (2002–2003)
Moussa Faki, Tsjads statsminister (2003–2005)
Tunisia
President – Zine El Abidine Ben Ali, Tunisias president (1987–2011)
Statsminister – Mohamed Ghannouchi, Tunisias statsminister (1999–2011)
Uganda
President – Yoweri Museveni, Ugandas president (1986–)
Statsminister – Apolo Nsibambi, Ugandas statsminister (1999–2011)
Zambia
President – Levy Mwanawasa, Zambias president (2002–2008)
Zimbabwe
President – Robert Mugabe, Zimbabwes president (1987–2017)
== Asia ==
Afghanistan
President – Hamid Karzai, Afghanistans president (2002–2014)
Bahrain
Monark – Hamad ibn Isa Al Khalifa, Bahrains konge (1999–)
Statsminister – Khalifa ibn Salman Al Khalifa, Det uavhengige Bahrains statsminister fra 1971 (1970–2020)
Bangladesh
President – Iajuddin Ahmed, Bangladeshs president (2002–2009)
Statsminister – Khaleda Zia, Bangladeshs statsminister (2001–2006)
Bhutan
Monark – Jigme Khesar Namgyel Wangchuck, konge av Bhutan (1972–2006)
Statsminister –
Kinzang Dorji, Lyonchen av Bhutan (2002–2003)
Jigme Thinley, Lyonchen av Bhutan (2003–2004)
Brunei
Monark – Hassanal Bolkiah, Hans majestet sultanen av Brunei (1984–)
Statsminister – Hassanal Bolkiah, Bruneis statsminister (1984–)
De forente arabiske emirater
President – Zayed bin Sultan Al Nahyan, De forente arabiske emiraters president (1971–2004)
Statsminister – Mohammed bin Rashid al-Maktoum, De forente arabiske emiraters statsminister (1990–2006)
Dubai
Monark – Maktoum bin Rashid al-Maktoum, emir av Dubai (1990–2006)
Abu Dhabi
Monark – Zayed bin Sultan Al Nahyan, sjeik og hersker av Abu Dhabi (1966–2004)
Ajman
Monark – Humaid bin Rashid Al Nuaimi III, emir av Ajman (1981–)
Fujairah
Monark – Hamad bin Mohammed Al Sharqi, hersker av Fujairah (1975–)
Ras al-Khaimah
Monark – Saqr bin Muhammad al-Qasimi, hersker av Ras al-Khaimah (1948–2010)
Sharjah
Monark – Sultan bin Muhammad Al-Qasimi, hersker av Sharjah (1972–)
Umm al-Qaiwain
Monark – Rashid bin Ahmad Al Mualla II, hersker av Umm al-Qaiwain (1981–2009)
Filippinene
President – Gloria Macapagal-Arroyo, Filippinenes president (2001–2010)
India
President – A.P.J. Abdul Kalam, Indias president (2002–2007)
Statsminister – Atal Bihari Vajpayee, Indias statsminister (1998–2004)
Indonesia
President – Megawati Sukarnoputri, Indonesias president (2001–2004)
Yogyakarta
Monark – Hamengkubuwono X, sultan og guvernør av Yogyakarta (1988–) Irak (under okkupasjon ledet av USA)
under invasjonen av Irak ankom blant annet eksil-irakere - Coalition Provisional Authority (CPA) den 21. april for å overta det sivile styret av landet
President – Saddam Hussein, Iraks president (1979–2003)
Administrator –
Jay Garner, Iraks sivile administrator (2003)
Paul Bremer, Iraks sivile administrator (2003–2004)
Statsminister –
Saddam Hussein, Iraks statsminister (1994–2003)
Mohammad Bahr al-Ulloum, President over Iraks regjeringsråd (2003)
Ibrahim al-Jaafari, President over Iraks regjeringsråd (2003)
Ahmed Chalabi, President over Iraks regjeringsråd (2003)
Ayad Allawi, President over Iraks regjeringsråd (2003)
Jalal Talabani, President over Iraks regjeringsråd (2003)
Abdul Aziz al-Hakim, President over Iraks regjeringsråd (2003)
Iran
Øverste leder – Ali Khamenei, Irans øverste leder (1989–)
President – Mohammad Khatami, Irans president (1997–2005) Israel
President – Moshe Katsav, Israels president (2000–2007)
Statsminister – Ariel Sharon, Israels statsminister (2001–2006)
Palestina (ikke-statlig administrativ myndighet)
President – Yasir Arafat, president i den palestinske selvstyremyndigheten (1994–2004)
Statsminister –
Mahmoud Abbas, statsminister i den palestinske selvstyremyndigheten (2003)
Ahmed Qurei, statsminister i den palestinske selvstyremyndigheten (2003–2005)
Japan
Monark – Akihito, keiser av Japan (1989–2019)
Statsminister – Junichiro Koizumi, Japans statsminister (2001–2006)
Jemen
President – Ali Abdullah Saleh, Jemens president (1978–2012) (Ali Abdullah Saleh var president av Nord-Jemen inntil 1990.)
Statsminister – Abdul Qadir Bajamal, Jemens statsminister (2001–2007)
Jordan
Monark – Abdullah II, konge av Jordan (1999–)
Statsminister –
Ali Abu al-Ragheb, statsminister i det hasjemittiske kongedømmet Jordan (2000–2003)
Faisal al-Fayez, statsminister i det hasjemittiske kongedømmet Jordan (2003–2005)
Kambodsja
Monark – Norodom Sihanouk, Kambodsjas konge (1993–2004)
Statsminister – Hun Sen, Kambodsjas statsminister (1998–)
Kasakhstan
President – Nursultan Nazarbajev, det selvstendige Kasakhstans president fra 1991 (1990–2019)
Statsminister –
Imangali Tasmagambetov, Kasakhstans statsminister (2002–2003)
Daniyal Akhmetov, Kasakhstans statsminister (2003–2007)Kommunistpartis generalsekretær – Hu Jintao, generalsekretær for Det kinesiske kommunistparti (2002–2012)
President –
Jiang Zemin, Folkerepublikken Kinas president (1993–2003)
Hu Jintao, Folkerepublikken Kinas president (2003–2013)
Statsminister –
Zhu Rongji, Folkerepublikken Kinas statsminister (1998–2003)
Wen Jiabao, Folkerepublikken Kinas statsminister (2003–2013)
Republikken Kina (Taiwan)
President – Chen Shui-bian, Republikken Kinas president (2000–2008)
Statsminister – Yu Shyi-kun, Republikken Kinas statsminister (2002–2005) Kirgisistan
President – Askar Akajev, Kirgisistans president (1990–2005)
Statsminister – Nikolai Tanajev, Kirgisistans statsminister (2002–2005) Nord-Korea
Partileder for kommunistpartiet – Kim Jong-il, generalsekretær i Koreas arbeiderparti (1997–2011)
De facto statsleder – Kim Jong-il, formann for Nord-Koreas nasjonale forsvarskommisjon (1993–2011)
De jure statsleder – Kim Yong-nam, formann for presidiet for folkets øverste forsamling i Nord-Korea (1998–2019)
Statsminister –
Hong Song-nam, Nord-Koreas statsminister (1997–2003)
Pak Pong-ju, Nord-Koreas statsminister (2003–2007)
Sør-Korea
President –
Kim Dae-jung, Sør-Koreas president (1998–2003)
Roh Moo-hyun, Sør-Koreas president (2003–2008)
Statsminister –
Kim Suk-soo, Sør-Koreas statsminister (2002–2003)
Goh Kun, Sør-Koreas statsminister (2003–2004)
Kuwait
Monark – Jaber Al-Ahmad Al-Sabah, emir av Kuwait (1977–2006)
Statsminister –
Sjeik Saad Al-Salim Al-Sabah, Kuwaits statsminister (1978–2003)
Sjeik Sabah Al-Ahmad Al-Jaber Al-Sabah, Kuwaits statsminister (2003–2006)
Laos
Partileder for kommunistpartiet – Khamtai Siphandon, generalsekretær for Laos' revolusjonære folkeparti (1992–2006)
President – Khamtai Siphandon, Laos' president (1998–2006)
Statsminister – Bounnhang Vorachith, Laos' statsminister (2001–2006)
Libanon
President – Émile Lahoud, Libanons president (1998–2007)
Statsminister – Rafiq al-Hariri, Libanons statsminister (2000–2004)
Malaysia
Monark – Sirajuddin, Yang di-Pertuan Agong av Malaysia (2001–2006)
Statsminister –
Mahathir bin Mohamad, Malaysias statsminister (1981–2003)
Abdullah Ahmad Badawi, Malaysias statsminister (2003–2009)
Maldivene
President – Maumoon Abdul Gayoom, Maldivenes president (1978–2008)
Mongolia
President – Natsagiin Bagabandi, Mongolias president (1997–2005)
Statsminister – Nambaryn Enkhbayar, Mongolias statsminister (2000–2004)
Myanmar
Statsoverhode – Than Shwe, formann for staten Myanmars freds- og utviklingsråd (1992–2011)
Statsminister –
Than Shwe, Myanmars statsminister (1992–2003)
Khin Nyunt, Myanmars statsminister (2003–2004)
Nepal
Monark – Gyanendra, raja av Nepal (2001–2008)
Statsminister –
Lokendra Bahadur Chand, Nepals statsminister (2002–2003)
Surya Bahadur Thapa, Nepals statsminister (2003–2004)
Oman
Monark –
Qabus ibn Saʿid Al Saʿid, sultan av Oman (1970–2020)
Ghalib Alhinai, imam av Oman (1954–2009)
Statsminister – Qabus ibn Saʿid Al Saʿid, Omans statsminister (1972–2020)
Pakistan
President – Pervez Musharraf, Pakistans president (2001–2008)
Statsminister – Zafarullah Khan Jamali, Pakistans statsminister (2002–2004) Palestina
President – Yasir Arafat, Palestinas president (1989–2004)
Statsminister –
Mahmood Abbas, Palestinas statsminister (2003)
Ahmed Kurei, Palestinas statsminister (2003–2006)
Qatar
Monark – Sjeik Hamad bin Khalifa Al Thani, emir av Qatar (1995–2013)
Statsminister – Sjeik Abdullah bin Khalifa Al Thani, Qatars statsminister (1996–2007)
Saudi-Arabia
Monark – Fahd, konge av Saudi-Arabia (1982–2005)
Statsminister – Fahd, Saudi-Arabias statsminister (1982–2005)
Singapore
President – Sellapan Ramanathan Nathan, Singapores president (1999–2011)
Statsminister – Goh Chok Tong, Singapores statsminister (1990–2004)
Sri Lanka
President – Chandrika Kumaratunga, Sri Lankas president (1994–2005)
Statsminister – Ranil Wickremesinghe, Sri Lankas statsminister (2001–2004) Syria (Den arabiske republikk Syria)
President – Bashar al-Assad, Syrias president (2000–)
Statsminister –
Muhammad Mustafa Mero, Syrias statsminister (2000–2003)
Muhammad Naji al-Otari, Syrias statsminister (2003–2011)
Tadsjikistan
President – Emomalii Rahmon, Tadsjikistans president (1992–)
Statsminister – Oqil Oqilov, Tadsjikistans statsminister (1999–2013)
Thailand
Monark – Bhumibol Adulyadej, Thailands konge (1946–2016)
Statsminister – Thaksin Shinawatra, Thailands statsminister (2001–2006)
Turkmenistan
President – Saparmurat Nijazov, Turkmenistans president (Turkmenistan ble først uavhengig i 1991) (1990–2006)
Tyrkia
President – Ahmet Necdet Sezer, Tyrkias president (2000–2007)
Statsminister –
Abdullah Gül, Tyrkias statsminister (2002–2003)
Recep Tayyip Erdoğan, Tyrkias statsminister (2003–2014)
Usbekistan
President – Islom Karimov, Det uavhengige Usbekistans president fra 1991 (1990–2016)
Statsminister –
Oʻtkir Sultonov, Usbekistans statsminister (1995–2003)
Shavkat Mirziyojev, Usbekistans statsminister (2003–2016)
Vietnam
Partileder for kommunistpartiet – Nông Đức Mạnh, generalsekretær for kommunistpartiet i Vietnam (2001–2011)
President – Trần Đức Lương, Vietnams president (1997–2006)
Statsminister – Phan Văn Khải, Vietnams statsminister (1997–2006)
Øst-Timor
President – Xanana Gusmão, Øst-Timors president (2002–2007)
Statsminister – Marí Alkatiri, Øst-Timors statsminister (2001–2006)
== Europa ==
Albania
President – Alfred Moisiu, Albanias president (2002–2007)
Statsminister – Fatos Nano, Albanias statsminister (2002–2005)
Monark – Leka I Zogu, Albanias konge i eksil (1961–2003) Andorra
Monarker –
Fransk samfyrste – Jacques Chirac, fransk samfyrste av Andorra (1995–2007)
Samfyrstens representant – Philippe Massoni (2002–2007)
Biskoppelige samfyrste –
erkebiskop Joan Martí i Alanis, biskoppelige samfyrste av Andorra (1971–2003)
Joan Enric Vives Sicília, biskoppelige samfyrste av Andorra (2003–)Samfyrstens representant – Nemesi Marqués Oste (1993–2012)
Statsminister – Marc Forné Molné, Andorras statsminister (1994–2005) Armenia
President – Robert Kotsjarjan, Armenias president (1998–2008)
Statsminister – Andranik Margarjan, Armenias statsminister (2000–2007)
Aserbajdsjan
President –
Heydər Əliyev, Aserbajdsjans president (1993–2003)
İlham Əliyev, Aserbajdsjans president (2003–)
Statsminister –
Artur Rasizade, Aserbajdsjans statsminister (1996–2003)
İlham Əliyev, Aserbajdsjans statsminister (2003)
Artur Rasizade, Aserbajdsjans statsminister (2003–2018)
Nakhitsjevan (autonom republikk)
Leder for det øverste råd – Vasif Talibov, leder for det øverste råd av Nakhitsjevan (1993–)
Statsminister – Alovsat Bakhshiev, Nakhitsjevans statsminister (2000–)
Nagorno-Karabakh (ikke anerkjent, separatiststat)
President – Arkadij Gukasjan, Nagorno-Karabakhs president (1997–2007)
Statsminister – Anushavan Danieljan, Nagorno-Karabakhs statsminister (1999–2007)
Belgia
Monark – Albert II, konge av Belgia (1993–2013)
Statsminister – Guy Verhofstadt, Belgias statsminister (1999–2008) Bosnia-Hercegovina
Presidentskapet –
Mirko Šarović, Serbisk medlem (2002–2003)
Borislav Paravac, Serbisk medlem (2003–2006)
Sulejman Tihić, Bosnjakisk medlem, leder 2004 og 2006 (2002–2006)
Dragan Čović, Kroatisk medlem og leder 2003–2004 (2002–2005)
Statsminister – Adnan Terzić, Bosnia-Hercegovinas ministerpresident (2002–2007)
Den høye representant – Paddy Ashdown, Den høye representant for Bosnia-Hercegovina (2002–2006)
Føderasjonen Bosnia-Hercegovina
President –
Safet Halilović, President for føderasjonen Bosnia-Hercegovina (2002–2003)
Niko Lozančić, President for føderasjonen Bosnia-Hercegovina (2003–2007)
Statsminister –
Alija Behmen, Føderasjonen Bosnia-Hercegovinas statsminister (2001–2003)
Ahmet Hadžipašić, Føderasjonen Bosnia-Hercegovinas statsminister (2003–2007)
Republika Srpska
President – Dragan Čavić, President for den serbiske republikken (2002–2006)
Statsminister –
Mladen Ivanić, Den serbiske republikkens statsminister (2001–2003)
Dragan Mikerević, Den serbiske republikkens statsminister (2003–2005) Bulgaria
President – Georgi Părvanov, Bulgarias president (2002–2012)
Statsminister – Simeon Sakskoburggotski, Bulgarias statsminister (2001–2005) Danmark
Monark – Margrethe II, dronning av Danmark (1972–)
Statsminister – Anders Fogh Rasmussen, Danmarks statsminister (2001–2009)
Færøyene (autonom region)
Riksombudsmann – Birgit Kleis, Færøyenes riksombudsmann (2001–2005)
Statsminister – Anfinn Kallsberg, Færøyenes statsminister (1998–2004)
Grønland (autonom region)
Riksombudsmann – Peter Lauritzen, Grønlands riksombudsmann (2002–2005)
Statsminister – Hans Enoksen, Grønlands statsminister (2002–2009) Estland
President – Arnold Rüütel, Estlands president (2001–2006)
Statsminister –
Siim Kallas, Estlands statsminister (2002–2003)
Juhan Parts, Estlands statsminister (2003–2005) Finland
President – Tarja Halonen, Finlands president (2000–2012)
Statsminister –
Paavo Lipponen, Finlands statsminister (1995–2003)
Anneli Jäätteenmäki, Finlands statsminister (2003)
Matti Vanhanen, Finlands statsminister (2003–2010)
Åland (autonom provins)
Landshøvding – Peter Lindbäck, Ålands landshøvding (1999–)
Lantråd – Roger Nordlund, lantråd (1999–2007)
Frankrike
President – Jacques Chirac, Frankrikes president (1995–2007)
Statsminister – Jean-Pierre Raffarin, Frankrikes statsminister (2002–2005) Georgia
President –
Eduard Shevardnadze, Georgias president (1992–2003)
Nino Burjanadze, fungerende president (2003–2004)
Statsminister –
Avtandil Jorbenadze, Georgias statsminister (2001–2003)
Zurab Zhvania, Georgias statsminister (2003–2005)
Adjara (autonom republikk)
Statssjef – Aslan Abashidze, statssjef i Adsjaria (1991–2004)
Abkhasia (delvis anerkjent separatiststat)
President – Vladislav Ardzinba, Abkhasias president (1990–2005)
Statsminister –
Gennadi Gagulia, Abkhasias statsminister (2002–2003)
Raul Khajimba, Abkhasias statsminister (2003–2004)
Sør-Ossetia (delvis anerkjent separatiststat)
President – Eduard Kokojty, Sør-Ossetias president (2001–2011)
Statsminister –
Gerasim Khugajev, Sør-Ossetias statsminister (2001–2003)
Igor Sanakojev, Sør-Ossetias statsminister (2003–2005) Hellas
President – Konstantinos Stephanopoulos, Hellas' president (1995–2005)
Statsminister – Costas Simitis, Hellas' statsminister (1996–2004) Belarus
President – Aleksandr Lukasjenko, Hviterusslands president (1994–)
Statsminister –
Gennadij Novitskij, Hviterusslands statsminister (2001–2003)
Sergej Sidorskij, Hviterusslands statsminister (2003–2010) Irland
President – Mary McAleese, Irlands president (1997–2011)
Statsminister – Bertie Ahern, Irlands taoiseach (1997–2008) Island
President – Ólafur Ragnar Grímsson, Islands president (1996–2016)
Statsminister – Davíð Oddsson, Islands statsminister (1991–2004) Italia
President – Carlo Azeglio Ciampi, Italias president (1999–2006)
Statsminister – Silvio Berlusconi, Italias statsminister (2001–2006)
Jugoslavia
President – Vojislav Koštunica, Den føderale republikken Jugoslavias president (2000–2003)
Statsminister – Dragiša Pešić, Jugoslavias statsminister (2001–2003)
Serbia
President – Nataša Mićić, Serbias fungerende president (2002–2004)
Statsminister –
Zoran Đinđić, Serbias statsminister (2001–2003)
Zoran Živković, Serbias statsminister (2003–2004)
Montenegro
President – Milo Đukanović, Republikken Montenegros president (1998–2003)
Statsminister – Filip Vujanović, Montenegros statsminister (1998–2003) Kroatia
President – Stjepan Mesić, Kroatias president (2000–2010)
Statsminister –
Ivica Račan, Kroatias statsminister (2000–2003)
Ivo Sanader, Kroatias statsminister (2003–2009)
Kypros
President –
Glafkos Klerides, Kypros' president (1993–2003)
Tassos Papadopoulos, Kypros' president (2003–2008)
Nord-Kypros (ikke anerkjent, separatiststat)
President – Rauf Denktaş, Nord-Kypros' president (1983–2005)
Statsminister – Derviş Eroğlu, Nord-Kypros' statsminister (1996–2004)
Latvia
President – Vaira Vīķe-Freiberga, Latvias president (1999–2007)
Statsminister – Einars Repše, Latvias statsminister (2002–2004)
Liechtenstein
Monark – Hans Adam II, Liechtensteins fyrste (1989–)
Statsminister – Otmar Hasler, Liechtensteins statsminister (2001–2009) Litauen
President –
Valdas Adamkus, Litauens president (1998–2003)
Rolandas Paksas, Litauens president (2003–2004)
Statsminister – Algirdas Brazauskas, Litauens statsminister (2001–2006) Luxembourg
Monark – Henri, Luxembourgs storhertug (2000–)
Statsminister – Jean-Claude Juncker, Luxembourgs statsminister (1995–2013)
FYR Makedonia
President – Boris Trajkovski, Republikken Makedonias president (1999–2004)
Statsminister – Branko Crvenkovski, Republikken Makedonias regjeringspresident (2002–2004) Malta
President – Guido de Marco, Maltas president (1999–2004)
Statsminister – Eddie Fenech Adami, Maltas statsminister (1998–2004) Moldova
President – Vladimir Voronin, Moldovas fungerende president (2001–2009)
Statsminister – Vasile Tarlev, Moldovas statsminister (2001–2008)
Transnistria (ikke anerkjent separatiststat)
President – Igor Smirnov, Transnistrias president (1990–2011) Monaco
Monark – Rainier III, fyrste av Monaco (1949–2005)
Statsminister – Patrick Leclercq, Monacos statsminister (2000–2005)
Kongeriket Nederlandene
Monark – Beatrix, konge av Nederland (1980–2013)
Nederland (del av Kongeriket Nederlandene)
Statsminister – Jan Peter Balkenende, Nederlands statsminister (2002–2010)
De nederlandske Antiller (del av Kongeriket Nederlandene)
Guvernør – Frits Goedgedrag, guvernør på De nederlandske Antiller (2002–2010)
Statsminister –
Etienne Ys, statsminister på De nederlandske Antiller (2002–2003)
Ben Komproe, statsminister på De nederlandske Antiller (2003)
Mirna Louisa-Godett, statsminister på De nederlandske Antiller (2003–2004)
Aruba (del av Kongeriket Nederlandene)
Guvernør – Olindo Koolman, Arubas guvernør (1992–2004)
Statsminister – Nelson Oduber, Arubas statsminister (2001–2009)
Norge
Monark – Harald V, konge av Norge (1991–)
Statsminister – Kjell Magne Bondevik, Norges statsminister (2001–2005)
Polen
President – Aleksander Kwaśniewski, Polens president (1995–2005)
Statsminister – Leszek Miller, Polens statsminister (2001–2004) Portugal
President – Jorge Sampaio, Portugals president (1996–2006)
Statsminister – José Manuel Barroso, Portugals statsminister (2002–2004)
Asorene (autonom region)
Guvernør – Carlos César, Azorenes regionale guvernør (1996–2012)
Madeira (autonom region)
Guvernør – Alberto João Jardim, Madeiras regionale guvernør (1978–2015) Romania
President – Ion Iliescu, Romanias president (2000–2004)
Statsminister – Adrian Năstase, Romanias statsminister (2000–2004) Russland
President – Vladimir Putin, Russlands president (1999–2008)
Statsminister – Mikhail Kasianov, Russlands statsminister (2000–2004) San Marino
Kapteinsregent –
Giuseppe Maria Morganti og Mauro Chiaruzzi, San Marinos kapteinsregenter (2002–2003)
Pier Marino Menicucci og Giovanni Giannoni, San Marinos kapteinsregenter (2003)
Giovanni Lonfernini og Valeria Ciavatta, San Marinos kapteinsregenter (2003–2004)
Serbia og Montenegro
Konføderasjonen mellom serbia og Montenegro ble satt i verk 4. februar 2003
President – Svetozar Marović, Konføderasjonen Serbia og Montenegros president (2003–2006) Slovakia
President – Rudolf Schuster, Slovakias president (1999–2004)
Statsminister – Mikuláš Dzurinda, Slovakias statsminister (1998–2006) Slovenia
President – Janez Drnovšek, Slovenias president (2002–2007)
Statsminister – Anton Rop, Slovenias statsminister (2002–2004)
Spania
Monark – Juan Carlos I, Spanias konge (1975–2014)
Statsminister – José María Aznar, Spanias statsminister (1996–2004)
Catalonia
President –
Jordi Pujol i Soley, president for Catalonias generalitat (1980–2003)
Pasqual Maragall i Mira, president for Catalonias generalitat (2003–2006)
Storbritannia
Monark – Elizabeth II, dronning av Det forente kongedømme i Storbritannia og Nord-Irland, leder for samveldet (1952–2022)
Statsminister – Tony Blair, Storbritannias statsminister (1997–2007)
Skottland
Minister – Jack McConnell, Skottlands førsteminister (2001–2007)
Nord-Irland (land, provins eller region i det forente kongedømmet)
Statsminister – Paul Murphy, førsteminister for Nord-Irland (2002–2005)
Man (britisk kronbesittelse)
Viseguvernør – Ian Macfadyen, Mans viseguvernør (2000–2005)
Statsminister – Richard Corkill, Mans statsminister (2001–2004)
Guernsey (britisk kronbesittelse)
Viseguvernør – John Paul Foley, viseguvernør for Guernsey (2000–2005)
Bailiff – de Vic Carey, Bailiff av Guernsey (1999–2005)
Jersey (britisk kronbesittelse)
Viseguvernør – John Cheshire, viseguvernør for Jersey (2001–2006)
Bailiff – Philip Bailhache, Bailiff av Jersey (1995–2009)
Gibraltar (britisk oversjøisk territorium)
Guvernør –
David Durie, Gibraltars guvernør (2000–2003)
David Blunt, Gibraltars fungerende guvernør (2003)
Francis Richards, Gibraltars guvernør (2003–2006)
Statsminister – Peter Caruana, Gibraltars statsminister (1996–2011)
Sveits
Forbundspresident – Pascal Couchepin, Sveits' forbundspresident (2003)
Forbundsrådet – , (1848–)
1. – Kaspar Villiger (1989−2003), medlem (lengste ansiennitet) (2001–2003)
2. – Moritz Leuenberger (1995−2010), medlem (nest lengste ansiennitet) (2003)
3. – Pascal Couchepin (1998−2009), medlem (tredje lengste ansiennitet) (2003)
4. – Ruth Metzler (1999−2003), medlem (fjerde lengste ansiennitet) (2003)
5. – Joseph Deiss (1999−2006), medlem (femte lengste ansiennitet) (2003)
6. – Samuel Schmid (2001−2008), medlem (sjette lengste ansiennitet) (2003)
7. – Micheline Calmy-Rey (2003−2011), medlem (sjuende lengste ansiennitet) (2003) Sverige
Monark – Carl XVI Gustav, konge av Sverige (1973–)
Statsminister – Göran Persson, Sveriges statsminister (1996–2006) Tsjekkia
President –
Václav Havel, Tsjekkias president (1993–2003)
Václav Klaus, Tsjekkias president (2003–2013)
Statsminister – Vladimír Špidla, Tsjekkias statsminister (2002–2004) Tyskland
President – Johannes Rau, Tysklands president (1999–2004)
Kansler – Gerhard Schröder, Tysklands kansler (1998–2005) Ukraina
President – Leonid Kutsjma, Ukrainas president (1994–2005)
Statsminister – Viktor Janukovytsj, Ukrainas statsminister (2002–2005) Ungarn
President – Ferenc Mádl, Ungarns president (2000–2005)
Statsminister – Péter Medgyessy, Ungarns statsminister (2002–2004)
Vatikanstaten
Pave – Johannes Paul II, pave, Den Hellige Far (1978–2005)
Kardinalstatssekretær – Angelo Sodano, kardinalstatssekretær (1991–2006)
President for guvernementet – Edmund Szoka, president for guvernementet av Vatikanstaten (1997–2006)
Østerrike
President – Thomas Klestil, Østerrikes føderale president (1992–2004)
Kansler – Wolfgang Schüssel, Østerrikes kansler (2000–2007)
== Nord-Amerika ==
Anguilla (britisk oversjøisk territorium)
Guvernør – Peter Johnstone, Anguillas guvernør (2000–2004)
Sjefsminister – Osbourne Fleming, Anguillas sjefsminister (2000–2010)
Antigua og Barbuda
Monark – Elisabeth II, dronning av Antigua og Barbuda (1981–2022)
Generalguvernør – James Carlisle, Antigua og Barbudas generalguvernør (1993–2007)
Statsminister – Lester Bird, Antigua og Barbudas statsminister (1994–2004)
Aruba (konstituerende land i Kongeriket Nederlandene)
Guvernør – Olindo Koolman, Arubas guvernør (1992–2004)
Statsminister – Nelson Oduber, Arubas statsminister (2001–2009)
Bahamas
Monark – Elizabeth II, dronning av Bahamas (1973–2022)
Guvernør – Ivy Dumont, Storbritannias generalguvernør for Bahamas (2002–2005)
Statsminister – Perry Christie, Bahamas' statsminister (2002–2007)
Barbados
Monark – Elisabeth II, dronning av Barbados (1966–2021)
Generalguvernør – Clifford Husbands, Barbados' generalguvernør (1996–2011)
Statsminister – Owen Arthur, Barbados' statsminister (1994–2008)
Belize
Monark – Elizabeth II, dronning av Belize (1981–2022)
Guvernør – Colville Young, Belizes generalguvernør (1993–2021)
Statsminister – Said Mursa, Belizes statsminister (1998–2008)
Bermuda (britisk oversjøisk territorium)
Guvernør – John Vereker, Bermudas guvernør (2002–2007)
Statsminister –
Jennifer M. Smith, Bermudas statsminister (1998–2003)
Alex Scott, Bermudas statsminister (2003–2006)
De britiske Jomfruøyer (britisk oversjøisk territorium)
Guvernør – Tom Macan, De britiske Jomfruøyers guvernør (2002–2006)
Statsminister –
Ralph T. O'Neal, De britiske Jomfruøyers sjefsminister (1995–2003)
Orlando Smith, De britiske Jomfruøyers sjefsminister (2003–2007)
Canada
Monark – Elizabeth II, dronning av Canada (1952–2022)
Generalguvernør – Adrienne Clarkson, dronningens generalguvernør for Canada (1999–2005)
Statsminister –
Jean Chrétien, Canadas statsminister (1993–2003)
Paul Martin, Canadas statsminister (2003–2006)
Caymanøyene (britisk oversjøisk territorium)
Guvernør – Bruce Dinwiddy, Caymanøyenes guvernør (2002–2005)
Statsminister – McKeeva Bush, regjeringsleder for Caymanøyene (2001–2005)
Costa Rica
President – Abel Pacheco de la Espriella, Costa Ricas president (2002–2006)
Cuba
Leder for kommunistpartiet – Fidel Castro, førstesekretær for Cubas kommunistparti (1965–2011)
President – Fidel Castro, president for Cubas statsråd (1976–2008)
Statsminister – Fidel Castro, president for Cubas ministerråd (1959–2008)
Dominica
President –
Vernon Shaw, Dominicas president (1998–2003)
Nicholas Liverpool, Dominicas president (2003–2012)
Statsminister – Pierre Charles, Dominicas statsminister (2000–2004)
Den dominikanske republikk
President – Hipólito Mejía, Den dominikanske republikks president (2000–2004)
El Salvador
President – Francisco Flores Pérez, El Salvadors president (1999–2004)
Grenada
Monark – Elisabeth II, dronning av Grenada (1974–2022)
Generalguvernør – Daniel Williams, Grenadas generalguvernør (1996–2008)
Statsminister – Keith Mitchell, Grenadas statsminister (1995–2008)
Guatemala
President – Alfonso Antonio Portillo Cabrera, Guatemalas president (2000–2004)
Haiti
President – Jean-Bertrand Aristide, Haitis president (2001–2004)
Statsminister – Yvon Neptune, Haitis statsminister (2002–2004)
Honduras
President – Ricardo Maduro, Honduras' president (2002–2006)
Jamaica
Monark – Elisabeth II, dronning av Jamaica (1962–2022)
Guvernør – Howard Cooke, Jamaicas generalguvernør (1991–2006)
Statsminister – P.J. Patterson, Jamaicas statsminister (1992–2006)
Mexico
President – Vicente Fox, Mexicos president (2000–2006)
Montserrat (britisk oversjøisk territorium)
Guvernør – Tony Longrigg, Montserrats guvernør (2001–2004)
Statsminister – John Osborne, Montserrats sjefsminister (2001–2006)
De nederlandske Antiller (del av kongeriket Nederlandene)
Guvernør – Frits Goedgedrag, guvernør på De nederlandske Antiller (2002–2010)
Statsminister –
Etienne Ys, statsminister på De nederlandske Antiller (2002–2003)
Ben Komproe, statsminister på De nederlandske Antiller (2003)
Mirna Louisa-Godett, statsminister på De nederlandske Antiller (2003–2004)
Nicaragua
President – Enrique Bolaños, Nicaraguas president (2002–2007)
Panama
President – Mireya Moscoso, Panamas president (1999–2004)
Saint Kitts og Nevis
Monark – Elisabeth II, dronning av Saint Kitts og Nevis (1983–2022)
Generalguvernør – Cuthbert Sebastian, Saint Kitts og Nevis' generalguvernør (1996–2013)
Statsminister – Denzil Douglas, Saint Kitts og Nevis' statsminister (1995–2015)
Saint Lucia
Monark – Elisabeth II, dronning av Saint Lucia (1979–2022)
Generalguvernør – Pearlette Louisy, Saint Lucias generalguvernør (1997–2017)
Statsminister – Kenny Anthony, Saint Lucias statsminister (1997–2006)
Saint-Pierre og Miquelon (fransk oversjøisk samfunn)
Prefekt – Claude Valleix, Saint-Pierre og Miquelons prefekt (2002–2005)
President i territorialrådet – Marc Plantegenest, president i territorialrådet til Saint-Pierre og Miquelon (2000–2005)
Saint Vincent og Grenadinene
Monark – Elisabeth II, dronning av Saint Vincent og Grenadinene (1979–2022)
Generalguvernør – Frederick Ballantyne, Saint Vincent og Grenadinenes generalguvernør (2002–2019)
Statsminister – Ralph Gonsalves, Saint Vincent og Grenadinenes statsminister (2001–)
Trinidad og Tobago
President –
A. N. R. Robinson, Trinidad og Tobagos president (1997–2003)
George Maxwell Richards, Trinidad og Tobagos president (2003–2013)
Statsminister – Patrick Manning, Trinidad og Tobagos statsminister (2001–2010)
Turks- og Caicosøyene (britisk oversjøisk territorium)
Guvernør – Jim Poston, Turks- og Caicosøyenes guvernør (2002–2005)
Statsminister –
Derek Hugh Taylor, Turks- og Caicosøyenes sjefsminister (1995–2003)
Michael Misick, Turks- og Caicosøyenes statsminister (2003–2009)
USA
President – George W. Bush, USAs president (2001–2009)
Amerikansk Samoa (ikke-organisert, ikke-innlemmet territorium tilhørende USA)
Guvernør –
Tauese Sunia, Amerikansk Samoas guvernør (1997–2003)
Togiola Tulafono, Amerikansk Samoas guvernør (2003–2013)
De amerikanske Jomfruøyer (selvstyrt territorium tilhørende USA)
Guvernør – Charles Wesley Turnbull, De amerikanske Jomfruøyers guvernør (1999–2007)
Guam (selvstyrt territorium tilhørende USA)
Guvernør –
Carlos T.C. Gutierrez, Guams guvernør (1995–2003)
Felix P. Camacho, Guams guvernør (2003–2011)
Nord-Marianene (selvstyrt territorium tilhørende USA)
Guvernør – Juan Babauta, Nord-Marianenes guvernør (2002–2006)
Puerto Rico
Guvernør – Sila María Calderón, Puerto Ricos guvernør (2001–2005)
== Oseania ==
Amerikansk Samoa (ikke-organisert, ikke-innlemmet territorium tilhørende USA)
Guvernør –
Tauese Sunia, Amerikansk Samoas guvernør (1997–2003)
Togiola Tulafono, Amerikansk Samoas guvernør (2003–2013)
Australia
Monark – Elisabeth II, dronning av Australia (1952–2022)
Generalguvernør –
Peter John Hollingworth, Australias generalguvernør (2001–2003)
(Philip) Michael Jeffery, Australias generalguvernør (2003–2008)
Statsminister – John Howard, Australias statsminister (1996–2007)
Christmasøya (ikke-selvstyrende territorium som tilhører Australia)
Administrator –
Bill Taylor, Christmasøyas administrator (1999–2003)
Ray Stone, Christmasøyas fungerende administrator (2003)
Evan Williams, Christmasøyas administrator (2003–2005)
Shireråd-president –
Andrew Smolders, Christmasøyas shire-president (2001–2003)
Gordon Thomson, Christmasøyas shire-president (2003–2011)
Kokosøyene (australsk territorium)
Administrator –
Bill Taylor, Kokosøyene administrator (1999–2003)
Ray Stone, Kokosøyene fungerende administrator (2003)
Evan Williams, Kokosøyene administrator (2003–2005)
Shire-president – Ronald Grant, Kokosøyenes shire-president (2001–2007)
Norfolkøya (australsk besittelse)
Administrator –
Tony Messner, Norfolkøyas administrative leder (1997–2003)
Michael Stephens, Norfolkøyas fungerende administrative leder (2003)
Grant Tambling, Norfolkøyas administrative leder (2003–2007)
Sjefsminister – Geoffrey Robert Gardner, Norfolkøyas sjefminister (2001–2006)
Fiji
President – Ratu Josefa Iloilo, Fijis president (2000–2006)
Statsminister – Laisenia Qarase, Fijis statsminister (2001–2006)
Fransk Polynesia (fransk oversjøisk samfunn)
skiftet status fra et fransk territorium samfunn til et fransk oversjøisk samfunn under republikken 28. mars
Høykommissær – Michel Mathieu, Republikken Fransk Polynesias høykommissær (2001–2005)
President – Gaston Flosse, Fransk Polynesias president (1991–2004)
Guam (selvstyrt territorium tilhørende USA)
Guvernør –
Carlos T.C. Gutierrez, Guams guvernør (1995–2003)
Felix Perez Camacho, Guams guvernør (2003–2011)
Kiribati
President –
Teburoro Tito, Kiribatis president (1994–2003)
Tion Otang, formann for statsrådet (2003)
Anote Tong, Kiribatis president (2003–2016)
Marshalløyene
President – Kessai Note, Marshalløyenes president (2000–2008)
Mikronesiaføderasjonen
President –
Leo Falcam, Mikronesiaføderasjonens president (1999–2003)
Joseph J. Urusemal, Mikronesiaføderasjonens president (2003–2007)
Nauru
President –
René Harris, Naurus president (2001–2003)
Bernard Dowiyogo, Naurus president (2003)
René Harris, Naurus president (2003)
Bernard Dowiyogo, Naurus president (2003)
Derog Gioura, Naurus president (2003)
Ludwig Scotty, Naurus president (2003)
René Harris, Naurus president (2003–2004) Ny-Caledonia (fransk territorium sui generis kollektiv av Frankrike)
Høykommissær (Haut-commissaire) – Daniel Constantin, høykommissær i Ny-Caledonia (2002–2005)
President – Pierre Frogier, Ny-Caledonias president (2001–2004)
New Zealand
Monark – Elisabeth II, dronning av New Zealand (1952–2022)
Generalguvernør – Silvia Cartwright, New Zealands generalguvernør (2001–2006)
Statsminister – Helen Clark, New Zealands statsminister (1999–2008)
Cookøyene (assosiert med New Zealand)
Dronningens representant – Frederick Tutu Goodwin, dronningens representant på Cookøyene (2001–2013)
Statsminister – Robert Woonton, Cookøyenes statsminister (2002–2004)
Niue (assosiert med New Zealand)
Statsminister – Young Vivian, Niues statsminister (2002–2008)
Tokelau (avhengig område under New Zealand)
Administrator –
Lindsay Johnstone Watt, Tokelaus administrator (1993–2003)
Neil Walter, Tokelaus administrator (2003–2006)
Regjeringssjefer –
Pio Tuia, Tokelaus regjeringssjef (2002–2003)
Kolouei O'Brien, Tokelaus regjeringssjef (2003–2004)
Nord-Marianene (selvstyrt territorium tilhørende USA)
Guvernør – Juan Babauta, Nord-Marianenes guvernør (2002–2006)
Palau
President – Thomas Remengesau jr., Palaus president (2001–2009)
Papua Ny-Guinea
Monark – Elisabeth II, dronning av Papua Ny-Guinea (1975–2022)
Generalguvernør – Silas Atopare, Papua Ny-Guineas generalguvernør (1997–2003)
Statsminister – Michael Somare, Papua Ny-Guineas statsminister (2002–2011)
Pitcairnøyene (britisk oversjøisk territorium)
Guvernør – Richard Fell, Pitcairnøyenes guvernør (2001–2006)
Borgermester – Steve Christian, Pitcairnøyenes borgermester (1999–2004)
Samoa
Statssjef – Malietoa Tanumafili II, O le Ao o le Malo av Samoa (1962–2007)
Statsminister – Tuilaepa Aiono Sailele Malielegaoi, Samoas statsminister (1998–2021)
Salomonøyene
Monark – Elisabeth II, dronning av Salomonøyene (1978–2022)
Generalguvernør – John Lapli, Salomonøyenes generalguvernør (1999–2004)
Statsminister – Allan Kemakeza, Salomonøyenes statsminister (2001–2006)
Tonga
Monark – Tāufaʻahau Tupou IV, konge av Tonga (1965–2006)
Statsminister – ʻAhoʻeitu ʻUnuakiʻotonga Tukuʻaho, Tongas statsminister (2000–2006)
Tuvalu
Monark – Elisabeth II, dronning av Tuvalu (1978–2022)
Generalguvernør –
Tomasi Puapua, Tuvalus generalguvernør (1998–2003)
Faimalaga Luka, Tuvalus generalguvernør (2003–2005)
Statsminister – Saufatu Sopoanga, Tuvalus statsminister (2002–2004)
Vanuatu
President – John Bani, Vanuatus president (1999–2004)
Statsminister – Edward Napatei, Vanuatus statsminister (2001–2004)
Wallis- og Futunaøyene (fransk oversjøisk samfunn)
endret fra et fransk oversjøisk territorium 28. mars
Administrator – Christian Job, Wallis og Futunas overadministrator (2002–2005)
President for territorierådet – Patalione Kanimoa, president for territorierådet til Wallis- og Futunaøyene (2001–2005)
== Sør-Amerika ==
Argentina
President –
Eduardo Duhalde, Argentinas president (2002–2003)
Néstor Kirchner, Argentinas president (2003–2007)
Regjeringssjef –
Alfredo Atanasof, Argentinas regjeringssjef (2002–2003)
Alberto Fernández, Argentinas regjeringssjef (2003–2008)
Bolivia
President –
Gonzalo Sánchez de Lozada, Bolivias president (2002–2003)
Carlos Mesa, Bolivias president (2003–2005)
Brasil
President –
Fernando Henrique Cardoso, Brasils president (1995–2003)
Luiz Inácio Lula da Silva, Brasils president (2003–2011)
Chile
President – Ricardo Lagos, Chiles president (2000–2006)
Colombia
President – Álvaro Uribe Vélez, Colombias president (2002–2010)
Ecuador
President –
Gustavo Noboa, Ecuadors president (2000–2003)
Lucio Gutiérrez, Ecuadors president (2003–2005)
Falklandsøyene (britisk oversjøisk territorium)
Guvernør – Howard John Stredder Pearce, Falklandsøyenes guvernør (2002–2006)
Øverste leder –
Michael Blanch, øverste leder over Falklandsøyene (2000–2003)
Chris Simpkins, øverste leder over Falklandsøyene (2003–2007)
Guyana
President – Bharrat Jagdeo, Guyanas president (1999–2011)
Statsminister – Sam Hinds, Guyanas statsminister (1999–2015)
Paraguay
President –
Luis González, Paraguays president (1999–2003)
Nicanor Duarte, Paraguays president (2003–2008)
Peru
President – Alejandro Toledo, Perus president (2001–2006)
Statsminister –
Luis Solari De La Fuente, Perus statminister (2002–2003)
Martha Beatriz Merino Lucero, Perus statminister (2003)
Carlos Ferrero Costa, Perus statminister (2003–2005)
Surinam
President – Ronald Venetiaan, Surinams president (2000–2010)
Uruguay
President – Jorge Batlle Ibáñez, Uruguays president (2000–2005)
Venezuela
President – Hugo Chávez, Venezuelas president (2002–2013)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
http://www.portalestoria.net/rulers%20countryby.htm Arkivert 17. november 2015 hos Wayback Machine.
Herskere
CIDOB Foundation | ==Afrika== | 198,719 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ronnie_Gardiner | 2023-02-04 | Ronnie Gardiner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Fødsler 25. juli', 'Kategori:Fødsler i 1932', 'Kategori:Jazztrommeslagere fra USA', 'Kategori:Menn'] | Ronald Gardiner (født 25. juli 1932) er en amerikansk jazzmusiker og trommeslager. Han har bodd i Sverige i mange år.
| Ronald Gardiner (født 25. juli 1932) er en amerikansk jazzmusiker og trommeslager. Han har bodd i Sverige i mange år.
== Jazzkarriere ==
Ronnie er en jazztrommeslager, som har spilt med noen av de mest anerkjente musikerne innen jazz, som Dizzy Gillespie, Benny Carter, Gerry Mulligan og Dexter Gordon. I Sverige er han mest kjent som trommeslager i Charlie Norman Trio. I tillegg har han spilt i både Tivolibandet, det kritikerroste Andreas Pettersson Band og Sliding Hammers.
Ronnie Gardiner har fått et eget rom oppkalt etter seg i Nalen i Stockholm, der han ukentlig er vert for livefremført jazzmusikk. Han har gjennom sine arrangementer samt et eget stipendfond hjulpet frem unge jazztalenter.
== Personlig liv ==
Ronnie Gardiner opplevde et stort personlig traume i 1980, da han befant seg på Kanariøyene med sin kone, for å opptre. Hans kone ble der myrdet, og Ronnie bestemte seg etter dette for å ta sitt eget liv. Han følte han ikke hadde mer å leve for, nå som kona var død.
Tilfeldigvis fikk Ronnie se en ung mann (Mikael Andersson) som verken hadde armer eller ben, men som allikevel utstrålte enorm glede. Dette fikk Ronnie til å tenke på hvor han selv hadde vært, dersom han hadde manglet armer og ben så han ikke kunne spille trommer.
Ronnie forteller selv, i dokumentaren om Mikael Andersson kalt "Armlös, benlös, makalös", at det var på vei for å ta sitt eget liv i havet, han fikk se Mikael og dermed skiftet mening og ville fortsette å leve. Ronnie sier Mikael reddet livet hans.
== RGM-metoden ==
Etter dette traumet grunnla han i 1980 Ronnie Gardiner Method (RGM), som han anser som sitt store livsverk. Han ønsket å bruke sine kunnskaper for å hjelpe andre. Trommespill krever bruk av armer og ben, både koordinert og uavhengig av hverandre. Man må kunne lese noter og følge en dirigent. Et samspill mellom flere av hjernens ulike sentre kreves, både for motorikk, lesing, koordinasjon, utholdenhet, minne, rytmefølelse, og av og til også tale og sang.
Ronnie leste mye medisinsk litteratur, og samtalte med folk med kunnskaper innen ulike medisinske grener, for å få bekreftelser og nye idéer på hvordan han kunne utforme en best mulig treningsmetode for en pasientgruppe. Til slutt vokste det frem et konsept som kunne prøves på pasienter diagnostisert med hjerneskade, så som hjerneslag, Parkinsons, Alzheimers sykdom, demens og Multippel sklerose. Metoden har også vist seg nyttig for personer med lære- og konsentrasjonsvansker, som dysleksi, dyskalkuli, ADHD. Samt ved utbrenthet, og/eller depresjon.
Som følge av forskningsresultater fra Karolinska Institutet, Stockholms läns Strokeförening (SLSF) og Stockholms sjukhem, har det siden 1999 blitt betydelig økt interesse for RGM-metoden. Det er også et samarbeid med Sahlgrenska Universitetssjukhuset i Göteborg, Universitetssjukhuset i Lund og Arvid Carlsson Institutet i Göteborg. I 2015 publiseres forskningsresultater fra en stor mangeårig undersøkelse.
Ronnie har som slagord: "Life is rhythm, and rhythm is life".
== Eksterne lenker ==
(en) Ronnie Gardiner på Discogs
(en) Ronnie Gardiner på MusicBrainz
(en) Ronnie Gardiner på AllMusic
(en) Ronnie Gardiner Method | Ronald Gardiner (født 25. juli 1932) er en amerikansk jazzmusiker og trommeslager. | 198,720 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ligandstyrt_ionekanal | 2023-02-04 | Ligandstyrt ionekanal | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Cellesignalisering', 'Kategori:Ionekanaler', 'Kategori:Proteiner'] | Ligandstyrte ionekanaler (LGICs) er en gruppe transmembrane proteiner som åpnes for å la ioner som Na+, K+, Ca2+, og Cl- forflytte seg over en cellemembran som en respons av at et signalstoff (ligand) binder seg som f.eks en neurotransmitter.Disse proteinene er typisk bygd opp av minst to forskjellige domener: et transmembrant domene som inkluderer en ionepore, og et ekstracellulært domene som inkluderer et bindingssete for ligander(allosterisk bindingssete). Denne modulariteten har gjort 'splitt og hersk' fremgangsmåten for å finne proteinstrukturen mulig (krystallisering av domenene hver for seg).
Funksjonen til reseptorer som er lokalisert i synapser er å konvertere kjemiske signal av presynaptiske utskilte neurotransmittere, direkte og kjapt, til postsynaptiske elektriske signal. Mange ligandstyrte ionekanaler er i tillegg modulert av allosteriske ligander, kanalblokkere, ioner eller membranpotensialet.
LGICs er klassifisert i tre superfamilier:
Cys-loop reseptorer
Ionotropiske glutamat reseptorer
ATP-styrte kanalerLigandstyrte ionekanaler er i kontrast med:
Metabotropiske reseptorer, som bruker second messenger aktiverte ionekanaler.
Spenningsstyrte ionekanaler, som åpner og lukker seg avnhening av membranpotensialet.
Strekkaktiverte ionekanaler, som åpner og lukker seg avhenging av mekanisk deformasjon i cellemembranen.
| Ligandstyrte ionekanaler (LGICs) er en gruppe transmembrane proteiner som åpnes for å la ioner som Na+, K+, Ca2+, og Cl- forflytte seg over en cellemembran som en respons av at et signalstoff (ligand) binder seg som f.eks en neurotransmitter.Disse proteinene er typisk bygd opp av minst to forskjellige domener: et transmembrant domene som inkluderer en ionepore, og et ekstracellulært domene som inkluderer et bindingssete for ligander(allosterisk bindingssete). Denne modulariteten har gjort 'splitt og hersk' fremgangsmåten for å finne proteinstrukturen mulig (krystallisering av domenene hver for seg).
Funksjonen til reseptorer som er lokalisert i synapser er å konvertere kjemiske signal av presynaptiske utskilte neurotransmittere, direkte og kjapt, til postsynaptiske elektriske signal. Mange ligandstyrte ionekanaler er i tillegg modulert av allosteriske ligander, kanalblokkere, ioner eller membranpotensialet.
LGICs er klassifisert i tre superfamilier:
Cys-loop reseptorer
Ionotropiske glutamat reseptorer
ATP-styrte kanalerLigandstyrte ionekanaler er i kontrast med:
Metabotropiske reseptorer, som bruker second messenger aktiverte ionekanaler.
Spenningsstyrte ionekanaler, som åpner og lukker seg avnhening av membranpotensialet.
Strekkaktiverte ionekanaler, som åpner og lukker seg avhenging av mekanisk deformasjon i cellemembranen.
== Cys-loop reseptorer ==
Cys-loop reseptorer er navngitt etter en karakterisisk loopformet dusulfidbinding mellom to cystein i det N-terminale ekstracellulære domenet. De er underinndelt med hensyn til hva slags ioner de leder (anioniske eller kationiske) og videre delt inn i familier definert av deres endogene ligander. De er vanligvis pentamere hvor hver subenhet innehar 4 transmembrane alpha helixer som utgjør et transmembrane domene og et 'beta sheet sandwich type', extracellulært, N-terminal, ligandbindings domene. Noen innehar også et intracellulært domene som vist på bildet.
Den prototypiske ionekanalen er nikotin acetylkolin reseptoren. Den består av en pentamer av protein subenheter (typisk ααβγδ), med to bindingsseter for acetylkolin (en på grensesnittet på hver av alfasubenhetene. Når acetylkolin bindes forandres reseptorens konfigurasjon (vrir T2 helixene som flytter leucinet, som blokker poren, vekk). Dette forårsaker sammentrekningen i poren, som er på ca 3 angstrøm, til å vie seg ut til ca. 8 angstrøm slik at ioner kan passere igjennom. Denne poren lar Na+ ioner forflytte seg i henhold til den elektrokjemiske gradienten og inn i cellen. Med et tilstrekkelig antall kanaler som åpner seg på en gang vil influxen av positive Na+ ioner depolarisere den postsynaptiske membranen slik at et aksjonspotensial blir initiert.
Til tross for at encellede organismer, som bakterier, har et lite tilsynelatende behov for transmisjon av aksjonspotensialet har en bakteriell homolog av en ligandstyrt ionekanal blitt identifisert. Hypotesen er at den fungerer som en kjemoreseptor. Denne prokariotiske nAChR varianten er kjent som GLIC, og fikk navn etter arten den ble identifisert i; Gloeobacter Ligand-gated Ion Channel.
Anioniske Cys-loop Reseptorer til virveldyr
Kationiske Cys-loop Reseptorer til virveldyr
== Ionotropiske glutamat reseptorer (iGluR) ==
Ionotropiske glutamat reseptorer binder neurotransmitteren glutamat. De former tetramerer med hver subenhet bestående av et ekstracellulær aminotreminal domene( ATD, som involverer tetrameroppbyggingen), et ekstracellulært ligandbinding domene (LDB, som binder glutamat) og et transmembran domene(TMD, som former ionekanalen). Det transmembrane domenet på hver av subenhetene innehar tre transmembrane helixer og en halvmembranhelix med innadgående loop. Proteinets struktur starter med ATD på N-terminalen etterfulgt av første halvdel av LBD som blir avbrutt av helix 1,2 og 3 av TMD før den fortsetter med den siste halvdelen av LBD og avslutter med helix 4 til TMD på C-terminalen. Dette betyr at det er tre koblinger mellom TMD og de extracellulære domenene. Hver subenhet av tetrameren har et bindingssete for glutamat, bestående av to LBD seksjoner som har en kamskjellignende utforming. Bare to av disse bindingssetene trenger å være bundet for at ionekanalen skal åpne seg. Poren er hovedsakelig formet av halvhelix 2 på en slik måte at det ligner på en invertert kalium kanal
== ATP-styrte kanaler ==
ATP-styrte kanaler åpner seg som en respons av å binde seg til nukleotidet ATP. De former trimerer med to transmembrane helixer per subenhet og på begge C- og N-terminalene på den intracellulære siden.
== PIP2-styrte kanaler ==
Phosphatidylinositol 4,5-bisphosphate (PIP2) binder seg til og direkte agoniserer 'innover-rektifiserte kaliumkanaler(Kir). PIP2 er et plasmamembrane lipid og its difinitive rolle i styring av ionekanaler var nylig demonstrert med X-ray krystallografi.
== Klinisk relevans ==
Ligandstyrte ionekanaler er sannsynlig området der anestesimidler og etanol har sine virkninger, men utvetydig bevis for dette er ennå ikke etablert.
Særlig GABA- og NMDA-reseptorer blir affektert av anestetiske midler på konsentrasjoner som blir brukt i klinisk anestesi.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Ligand-Gated Ion Channel database at European Bioinformatics Institute. Verified availability April 11, 2007.
«Revised Recommendations for Nomenclature of Ligand-Gated Ion Channels». IUPHAR Database of Receptors and Ion Channels. International Union of Basic and Clinical Pharmacology. | Ligandstyrte ionekanaler (LGICs) er en gruppe transmembrane proteiner som åpnes for å la ioner som Na+, K+, Ca2+, og Cl- forflytte seg over en cellemembran som en respons av at et signalstoff (ligand) binder seg som f.eks en neurotransmitter. | 198,721 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_herrelandslag_i_h%C3%A5ndball | 2023-02-04 | Norges herrelandslag i håndball | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Håndball i Norge', 'Kategori:Landslag i håndball', 'Kategori:Norske landslag', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | Norges herrelandslag i håndball er Norges landslag i herrehandball og representerer Norge i internasjonale turneringer i herrehåndball og landslagstreneren er Jonas Wille og landslaget er underlagt av Norges Håndballforbund (NHF).
Norge har to VM-sølv fra VM i 2017 og 2019 og tillegg til EM-bronsen i 2020.
| Norges herrelandslag i håndball er Norges landslag i herrehandball og representerer Norge i internasjonale turneringer i herrehåndball og landslagstreneren er Jonas Wille og landslaget er underlagt av Norges Håndballforbund (NHF).
Norge har to VM-sølv fra VM i 2017 og 2019 og tillegg til EM-bronsen i 2020.
== Mesterskapsresultater ==
=== Olympiske leker ===
OL 1972: 9.-plass
OL 2020 (2021): 7.-plass
=== Verdensmesterskap ===
VM 1958: 6.-plass
VM 1961: 7.-plass
VM 1964: Delt 9.-plass
VM 1967: Delt 13.-plass
VM 1970: Delt 13.-plass
VM 1974: ikke kvalifisert
VM 1993: 13.-plass
VM 1997: 12.-plass
VM 1999: 13.-plass
VM 2001: 14.-plass
VM 2005: 7.-plass
VM 2007: 13.-plass
VM 2009: 9.-plass
VM 2011: 9.-plass
VM 2013: ikke kvalifisert
VM 2015: ikke kvalifisert
VM 2017: .-plass
VM 2019: .-plass
VM 2021: 6.-plass
VM 2023: kvalifisert
VM 2025: kvalifisert som medvert
=== Verdensmesterskap, lavere nivå ===
Kilde:
B-VM 1977: 9.-plass, ikke kvalifisert for VM 1978
C-VM 1978: 3.-plass, kvalifisert for B-VM 1979
B-VM 1979: 11.-plass, ikke kvalifisert for OL 1980
C-VM 1980: 1.-plass, kvalifisert for B-VM 1981
B-VM 1981: 12.-plass, ikke kvalifisert for VM 1982
C-VM 1982: 3.-plass, ikke kvalifisert for B-VM 1983
B-VM 1985: 7.-plass, ikke kvalifisert for VM 1986
B-VM 1987: 9.-plass, ikke kvalifisert for OL 1988
B-VM 1989: 13.-plass, ikke kvalifisert for VM 1990
C-VM 1990: 1.-plass, kvalifisert for B-VM 1992
B-VM 1992: 1.-plass, kvalifisert for VM 1993
=== Europamesterskap ===
EM 2000: 8.-plass
EM 2006: 11.-plass
EM 2008: 6.-plass
EM 2010: 7.-plass
EM 2012: 13.-plass
EM 2014: 14.-plass
EM 2016: 4.-plass
EM 2018: 7.-plass
EM 2020: .-plass
EM 2022: 5.-plass
== Landslagstrenere ==
John Tresse (1961–1965)
Kjell Kleven (1965–1970)
Thor Ole Rimejorde (1970–1973)
Thor Nohr (1973–1977)
Roar Østerbø (1977–1979)
Per Otto Furuseth (1979–1985)
Bertil Andersén (1985–1989)
Gunnar Pettersen (1989–1994)
Harald Madsen (1994–1997)
Ivica Rimanic (1997)
Christer Magnusson (1998–2001)
Gunnar Pettersen (2001–2008)
Robert Hedin (2008–2014)
Christian Berge (2014–2022)
Jonas Wille (2022–)
== Tropp ==
Troppen til EM 2020
== Se også ==
Norges kvinnelandslag i håndball
Norges kvinnelandslag i strandhåndball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Norway national handball team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | ==Gruppe A== | 198,722 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lusail_flerbrukshall | 2023-02-04 | Lusail flerbrukshall | ['Kategori:25°N', 'Kategori:51°Ø', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Håndball-VM 2015 for menn', 'Kategori:Idrettsanlegg i Qatar', 'Kategori:Sider med kart'] | Lusail flerbrukshall er en idretts- og håndballarena i Lusail i Qatar som ble bygd til håndball-VM 2015 for menn.
Den har en kapasitet på 15 300 tilskuere.
| Lusail flerbrukshall er en idretts- og håndballarena i Lusail i Qatar som ble bygd til håndball-VM 2015 for menn.
Den har en kapasitet på 15 300 tilskuere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lusail Sports Hall – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Lusail Multipurpose Hall from Dar Al Handasah (Shair and Partners) | Lusail flerbrukshall er en idretts- og håndballarena i Lusail i Qatar som ble bygd til håndball-VM 2015 for menn. | 198,723 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lusail | 2023-02-04 | Lusail | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Qatar', 'Kategori:Planlagte byer'] | Lusail er en planlagt by i Qatar. Byen ble påbegynt i 2009 og forventes å være ferdig en gang mellom 2016 og 2018.
| Lusail er en planlagt by i Qatar. Byen ble påbegynt i 2009 og forventes å være ferdig en gang mellom 2016 og 2018.
== Idrett ==
Sammen med Doha skal Lusail arrangere håndball-VM for menn i 2015. Lusail Flerbrukshall ble bygget for anledningen. Lusail er dessuten en av 7 byer som er utvalgt til å arrangere kamper under Fotball-VM 2022.
== Se også ==
The Pearl
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside
Lusail City - Utviklingsprofil. | Lusail er en planlagt by i Qatar. Byen ble påbegynt i 2009 og forventes å være ferdig en gang mellom 2016 og 2018. | 198,724 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Valero_Rivera_L%C3%B3pez | 2023-02-04 | Valero Rivera López | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 14. februar', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Håndballstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Zaragoza', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spanske håndballspillere', 'Kategori:Spanske håndballtrenere', 'Kategori:Stubber 2021-02', 'Kategori:Trenere i Håndball-EM 2010 for menn', 'Kategori:Trenere i Håndball-EM 2012 for menn', 'Kategori:Trenere i Håndball-VM 2009 for menn', 'Kategori:Trenere i Håndball-VM 2011 for menn', 'Kategori:Trenere i Håndball-VM 2013 for menn', 'Kategori:Trenere i Håndball-VM 2015 for menn', 'Kategori:Trenere i Håndball-VM 2017 for menn', 'Kategori:Trenere i Håndball-VM 2019 for menn'] | Valero Rivera López (født 14. februar 1953 i Zaragoza) er en spansk håndballtrener og spiller, som tidligere har spilt på det spanske landslaget. Han er far til landslagsspilleren Valero Rivera Folch.
| Valero Rivera López (født 14. februar 1953 i Zaragoza) er en spansk håndballtrener og spiller, som tidligere har spilt på det spanske landslaget. Han er far til landslagsspilleren Valero Rivera Folch.
== Lag ==
=== Spiller ===
FC Barcelona (1971–1983)
=== Trener ===
FC Barcelona (1983–2005)
Spania(1993, 2008–2013)
Qatar(2013–)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Valero Rivera – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Valero Rivera López (født 14. februar 1953 i Zaragoza) er en spansk håndballtrener og spiller, som tidligere har spilt på det spanske landslaget. | 198,725 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Telemark | 2023-02-04 | Telemark | ['Kategori:59,3°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landskap i Norge', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Telemark', 'Kategori:Tidligere fylker i Norge', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg'] | Telemark er et tradisjonelt landskap på Østlandet i Norge og et fylke, som fra 2022 er under gjenopprettelse. Fylket ble slått sammen med Vestfold til Vestfold og Telemark fylke i 2020, men Stortinget vedtok i 2022 å oppløse det sammenslåtte fylket og gjenopprette Telemark som eget fylke. Telemark er også valgkrets ved stortingsvalg og lagsogn.Det moderne Telemark ble en geografisk enhet på 1200-tallet under navnet Skiensysla, som senere ble videreført som Bratsberg len, Bratsberg amt og Telemark fylke; Bratsberg var fra slutten av 1500-tallet et eget hovedlen og kan dermed også forstås som en egen riksdel. Navnet Telemark kommer av norrønt Þilamǫrk, navngitt etter folkegruppen Þilir som levde i Øvre Telemark i folkevandringstiden og vikingtiden. Fra slutten av 1500-tallet ble navnet Telemark tatt i bruk om administrative og kirkelige enheter som omfattet det meste av og tidvis hele Bratsberg amt. Bratsberg amt endret navn til Telemark fylke i 1919. I 2020 ble Telemark fylke mot sin vilje slått sammen med Vestfold til den nye regionen Vestfold og Telemark. Telemark utgjør drøyt 87 % av det nye fylket i areal. Etter vedtak i Vestfold og Telemark fylkesting den 15. februar, er det ventet at fylket etableres som eget fylke igjen fra 1. januar 2024.Telemark strekker seg fra Skagerrak til Hardangervidda. Geografisk, topografisk, kulturhistorisk og språklig danner Telemark en overgang mellom Østlandet, Sørlandet og Vestlandet, og er kjennetegnet av stor naturgeografisk og kulturell variasjon. De indre delene, Øvre Telemark, består av fjell, daler og innsjøer, har tradisjonelt ingen byer og var tradisjonelt kjennetegnet av et relativt egalitært bondesamfunn. De flatere områdene ved kysten var tradisjonelt kjennetegnet av sjøfart og handel, var Norges viktigste industriregion siden 1500-tallet og Telemarks viktigste by Skien var fra 1500-tallet en av Norges største byer. Hovedskillemerkene mellom østnorske og vestnorske dialekter går gjennom Telemark, og talemålet i Telemark er svært varierende, fra standard østnorsk til dialekter som ligger nær opp til konservativ nynorsk i deler av Øvre Telemark. Øvre Telemark har flere kulturminner fra middelalderen enn noen annen region i Norge. Telemark har vært sentral i norsk folkemusikk, bunadbevegelsen og fremveksten av moderne skisport, og har gitt navn til skisporten Telemarkskjøring.
| Telemark er et tradisjonelt landskap på Østlandet i Norge og et fylke, som fra 2022 er under gjenopprettelse. Fylket ble slått sammen med Vestfold til Vestfold og Telemark fylke i 2020, men Stortinget vedtok i 2022 å oppløse det sammenslåtte fylket og gjenopprette Telemark som eget fylke. Telemark er også valgkrets ved stortingsvalg og lagsogn.Det moderne Telemark ble en geografisk enhet på 1200-tallet under navnet Skiensysla, som senere ble videreført som Bratsberg len, Bratsberg amt og Telemark fylke; Bratsberg var fra slutten av 1500-tallet et eget hovedlen og kan dermed også forstås som en egen riksdel. Navnet Telemark kommer av norrønt Þilamǫrk, navngitt etter folkegruppen Þilir som levde i Øvre Telemark i folkevandringstiden og vikingtiden. Fra slutten av 1500-tallet ble navnet Telemark tatt i bruk om administrative og kirkelige enheter som omfattet det meste av og tidvis hele Bratsberg amt. Bratsberg amt endret navn til Telemark fylke i 1919. I 2020 ble Telemark fylke mot sin vilje slått sammen med Vestfold til den nye regionen Vestfold og Telemark. Telemark utgjør drøyt 87 % av det nye fylket i areal. Etter vedtak i Vestfold og Telemark fylkesting den 15. februar, er det ventet at fylket etableres som eget fylke igjen fra 1. januar 2024.Telemark strekker seg fra Skagerrak til Hardangervidda. Geografisk, topografisk, kulturhistorisk og språklig danner Telemark en overgang mellom Østlandet, Sørlandet og Vestlandet, og er kjennetegnet av stor naturgeografisk og kulturell variasjon. De indre delene, Øvre Telemark, består av fjell, daler og innsjøer, har tradisjonelt ingen byer og var tradisjonelt kjennetegnet av et relativt egalitært bondesamfunn. De flatere områdene ved kysten var tradisjonelt kjennetegnet av sjøfart og handel, var Norges viktigste industriregion siden 1500-tallet og Telemarks viktigste by Skien var fra 1500-tallet en av Norges største byer. Hovedskillemerkene mellom østnorske og vestnorske dialekter går gjennom Telemark, og talemålet i Telemark er svært varierende, fra standard østnorsk til dialekter som ligger nær opp til konservativ nynorsk i deler av Øvre Telemark. Øvre Telemark har flere kulturminner fra middelalderen enn noen annen region i Norge. Telemark har vært sentral i norsk folkemusikk, bunadbevegelsen og fremveksten av moderne skisport, og har gitt navn til skisporten Telemarkskjøring.
== Historie ==
=== Administrativ historie ===
Navnet Telemark kommer av norrønt Þilamǫrk, Þelamǫrk eller Þelamørk, et navn som igjen er sammensatt av Þilir, folkegruppen som levde i det området som tilsvarer dagens Øvre Telemark i folkevandringstiden og vikingtiden, og ordet mǫrk som betyr mark eller skog. Navnet Telemark var fra folkevandrings- eller vikingtiden til tidlig moderne tid bare knyttet til det som senere ble kalt Øvre Telemark. Bygdene nedenfor Telemark ble opprinnelig kalt Grenland, mens kyststripen ble kalt Grenmar og Vestmar. Fra høymiddelalderen til 2020 dannet disse landskapene en administrativ enhet i Norge som syssel, len, hovedlen, amt og fylke under forskjellige navn.
Det historiske Grenafylke lå nedenfor Telemark og omfattet Grenland, distriktet omkring Norsjø og kystområdene Grenmar og Vestmar. Fra omkring 1160 ble Grenafylke videreført som Skiensysla, som bestod av to deler, Tiendetaket (Grenland) og Skattlandet (det egentlige Telemark), som da hadde blitt en del av sysla. Skiensysla ble videreført som Bratsberg len fra senmiddelalderen til 1662, deretter som Bratsberg amt (1662–1919) og Telemark fylke (1919–2020).
Telemark fikk fra 1591 gradvis en bredere betydning enn bare Øvre Telemark gjennom at navnet ble tatt i bruk om ulike administrative og kirkelige enheter med navnet Nedre Telemark(en) i Grenland, dvs. de senere kommunene Bø, Sauherad, Notodden, Nome, Drangedal og vestre Skien, som hadde utgjort skipreidene Lindheim og Volufors (Ulefoss). Fra 1600-tallet av lå det meste av Bratsberg amt, unntatt Bamble, i fogderier, sorenskriverier og prostier med Telemark i navnet. Fra 1600-tallet begynte derfor Telemark(en) å bli etablert som et navn som kunne omfatte hele eller det meste av amtet, hvertfall i administrativt henseende.
Bratsberg var på 1500-tallet et underlen under Akershus len, men fra utgangen av 1500-tallet ble Bratsberg et eget hovedlen. Ved amtsinndelingen i 1671 ble Bratsberg underlagt Christiansand stiftamt, og i 1687 ble amtet underlagt Akershus stiftamt. På 1500-tallet bestod Bratsberg len av to fogderier, det store Telemarken fogderi og det vesentlig mindre Bamble fogderi. Geistlig var Bratsberg delt i Øvre Telemark prosti, Nedre Telemark prosti og Bamble prosti, som siden reformasjonen hørte til Oslo stift; 1631 ble Øvre Telemark en del av Stavanger stift og fra 1682 en del av Christianssand stift. Bamble fogderi tilhørte en kortere tid (1680–1684) Nedenes amt før det igjen ble en del av Bratsberg; Bamble fogderi ble i 1693 innlemmet i Telemarken fogderi, som dermed utgjorde hele Bratsberg amt. I 1745 ble fogderiet delt i Øvre Telemarken fogderi og Nedre Telemarken og Bamble fogderi; Nedre Telemarken omfattet da Skiensfjorden/Grenland og Midt-Telemark. Bratsberg var inndelt i sorenskriveriene Bamble, Nedre Telemark, Øvre Telemark østfjelske og Øvre Telemark vestfjelske, og hele amtet tilhørte Skien lagdømme; i 1797 ble fogderiene Nedre Telemark og Bamble underlagt Akershus stiftsoverett og Øvre Telemark underlagt Christianssand stiftsoverrett.
I 1919 skiftet Bratsberg amt navn til Telemark fylke; et forslag om navnet Telemark og Grenland ble nedstemt. I dansketiden ble navnet skrevet i bunden form som Telemarken, men da navnet ble tatt i bruk som fylkesnavn ble den ubundne formen vanlig. Fylket ble slått sammen med Vestfold til Vestfold og Telemark fylke i 2020; Telemark fylkesting stemte mot sammenslåingen, men ble allikevel vedtatt sammenslått av Stortinget.
=== Kirker og bygninger ===
Telemark har i norsk sammenheng i særklasse flest bygninger fra middelalderen; blant disse er en rekke steinkirker som Kviteseid gamle kirke, Seljord kirke og Bø gamle kirke, og stavkirkene Eidsborg stavkirke og Heddal stavkirke, Norges største i sitt slag. Det er også funnet rester etter to store stavkirker på samme sted i Skien; videre en rekke trebygninger fra bondegårder, brukt til boliger og lagring. Noen blant Norges høyeste bygninger finnes i Telemark, for eksempel Hydro fullgjødselfabrikk nr 4, Skien kirke og Såheim vannkraftverk.
=== Bønder ===
Telemark var i middelalderen det området i Norge med flest selveiende bønder (i motsetning til leilendinger), spesielt i Øvre Telemark. De middelalderske telemarksbøndene har også rykte på seg for å ha vært voldelige. I 1395 skrev biskop Øystein Aslaksson at bøndene i Telemark var ukristelige, og dessuten de mest voldelige i Norge. Bøndene i Telemark betalte hverken skatt eller tiende, trolig fordi det var et utkantstrøk der det var vanskelig å kreve inn skatt.I gammel tid ble Øvre Telemark også kalt Skattlandet, mens Grenland ble kalt Tiendetaket. Navnene Skattlandet og Tiendetaket har begge sitt opphav i at bøndene i Øvre Telemark bare betalte hovedtiende, mens grenene i Grenland betalte full tiende av alle naturalia.En tredel av alle diplomer (rettsdokumenter) som omhandler drap fra perioden 1300–1560, er fra Telemark. Dette kan skyldes at bøndene i Telemark fortsatt levde etter den gamle ættekulturen, men de mange vitnesbyrdene om voldelig telemarksbønder kan også rett og slett komme av at det er bevart flere skriftlige dokumenter herfra enn fra resten av landet.
=== Gruvedrift ===
I Eidsborg i Øvre Telemark ble det fra vikingtiden utvunnet brynestein. Brynene ble fraktet til Dalen og derfra på vannveier ned til Skien og videre ut i Europa.Fylket har fra tiden rundt reformasjonen (1537) hatt gruvedrift, p.g.a. sin geologi, med mange forekomster av metaller og mineraler. Dette, sammen med god tilgang på vannkraft, har ført til etablering av industri. Her kan nevnes Fossum jernverk (nedlagt, et av landets eldste, beliggende på Fossum i Gjerpen), Ulefos Jernværk (fortsatt igangværende, nå som jernstøperi, siden oppstarten i 1657, noe som gjør dette til Norges eldste igangværende bedrift), Bolvig jernverk (nedlagt) ved Vold i tidligere Solum herred, nå Skien, og Moholt jernverk (nedlagt) i Siljan). Videre var sagbruk utbredt i alle bygder etter at oppgangssagen kom til anvendelse. Norsk Hydros etablering i 1906 innledet den moderne industrihistorien i Norge, og Telemark er fortsatt et av landets viktigste industrifylker.
Gruvedrift ble startet opp allerede rundt reformasjonen, da kongen sendte tyske bergmenn til Norge for å skjerpe. Gruver ble etablert flere steder, i Telemark blant annet i Fyresdal (kobberkis) og Seljord. privilegier til gruvedriften ble gitt ved kongelig Privilegiebrev, og i disse lå det også pålegg til bøndene om kjøring og annet arbeid, til en pris fastsatt av kongen. Dette dannet bakteppet for Norges første arbeideroppstand som fant sted i Seljord, da bønder og ansatte gjorde opprør mot kongen, grunnet dårlig betaling og dårlige arbeidsforhold ved kobbergruvene ved Gullnes ved Sundsbarm, samt konflikter med de tyske bergmennene.
=== Kulturarv ===
Telemark som landsdel har en i norsk sammenheng sterk identitet med en rik og særpreget historisk og kulturell arv. Landsdelen deles tradisjonelt inn i Øvre Telemark og Nedre Telemark. I Nedre Telemark ligger fylkeshovedstaden Skien, som fra 1500-tallet til begynnelsen av 1800-tallet var en av Norges fremste byer og kommersielle sentre som sentrum for den viktige trelasteksporten. Telemark har både en sterk urban arv gjennom borgerskapet i Grenlandsdistriktet, og en rik bondekultur knyttet til det gamle bondesamfunnet i de midtre og øvre delene av Telemark. Fra 1500-tallet av var det utstrakt kontakt med utlandet, og Skien var lenge en av de mest internasjonale byene i Norge med et viktig innslag av nederlendere og andre innvandrere.
=== Telemarksbunader ===
Telemark er kjent for sine bunader. Bunadene fra Telemark kan deles inn i fire hovedtyper: «Øst-Telemarksbunad» (kvinne- og mannsbunad), «Vest-Telemarksbunad» (kvinne- og mannsbunad), «Beltestakk» og «Stakk og liv».
== Areal ==
Totalt areal er 15 299 kvadratkilometer.
== Befolkning ==
Per 1. januar 2017 var det 173 307 personer som bodde i Telemark. Dette utgjorde 3,29 % av Norges befolkning.
== Kommuner ==
Telemark var per 2019 inndelt i 18 kommuner:
== Administrative inndelinger ==
Regionråd:
Grenland regionråd: Bamble, Drangedal, Kragerø, Porsgrunn, Siljan, Skien.
Kongsberg regionråd: Hjartdal, Tinn, Notodden. Dessuten Flesberg, Kongsberg, Nore og Uvdal, Rollag og Øvre Eiker kommuner i Buskerud fylke.
Midt-Telemark regionråd: Bø, Nome, Sauherad.
Vest-Telemark regionråd: Fyresdal, Kviteseid, Nissedal, Seljord, Tokke, Vinje.Prostier, under Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke:
Skien prosti: Porsgrunn, Siljan, Skien.
Bamble prosti: Bamble, Drangedal, Kragerø.
Øvre Telemark prosti: Bø, Fyresdal, Hjartdal, Kviteseid, Nissedal, Nome, Notodden, Sauherad, Seljord, Tinn, Tokke, Vinje.Tingretter, under Agder lagdømme:
Nedre Telemark tingrett: Bamble, Drangedal, Kragerø, Nome, Porsgrunn, Siljan, Skien.
Aust-Telemark tingrett: Bø, Hjartdal, Notodden, Sauherad, Tinn.
Vest-Telemark tingrett: Fyresdal, Kviteseid, Nissedal, Seljord, Tokke, Vinje.Politidistrikter:
Telemark politidistrikt: hele fylket.Helsedistrikter, under Helseregion Sørøst:
Sykehuset Telemark HF: hele fylket.Veiforvaltning, under Statens vegvesen Region sør:
Statens vegvesen, Telemark fylkesavdeling (fra 1. januar 2010). Forvalter, drifter og bygger ut veger i Telemark på vegne av staten når det gjelder riksveger og på vegne av Telemark fylkeskommune når det gjelder fylkesveger. Kommunene har ansvaret for utbygging, drift og vedlikehold når det gjelder kommunale veger.Tidligere fogderier:
Nedre Telemarken fogderi: Bø, Nome, Notodden, Sauherad.
Bamble fogderi: Bamble, Drangedal, Kragerø, Porsgrunn, Siljan, Skien.
Øvre Telemarken fogderi: Fyresdal, Hjartdal, Kviteseid, Nissedal, Seljord, Tinn, Tokke, Vinje.
== Byer ==
Følgende 8 byer ligger i Telemark: Skien, Kragerø, Langesund, Notodden, Porsgrunn, Rjukan, Brevik og Stathelle. De fem byene Brevik, Langesund, Porsgrunn, Skien og Stathelle utgjør til sammen tettstedet Porsgrunn/Skien, også kalt Grenlandsbyen.
=== Største tettsteder ===
Største tettsteder i Telemark, rangert etter innbyggertall 1. januar 2016 (kommune i parentes):
Porsgrunn/Skien – 92 001 (Skien 48 381, Porsgrunn 33 494 og Bamble 10 126)
Notodden – 9 041 (Notodden)
Kragerø – 5 438 (Kragerø)
Rjukan – 3 307 (Tinn)
Bø – 3 164 (Bø)
Ulefoss – 2 254 (Nome)
Vadfoss/Helle – 1 602 (Kragerø)
Bjervamoen – 1 563 (Nome)
Seljord – 1 454 (Seljord)
Herre – 1 328 (Bamble)
Prestestranda – 1 290 (Drangedal)
Gvarv – 1 091 (Sauherad)For en komplett oversikt over samtlige tettsteder i fylket, se artikkelen Tettsteder i Telemark.
== Distrikter ==
Telemark deles inn i flere tildels overlappende historiske regioner. Tradisjonelt blir Telemark i første rekke delt i Øvre Telemark og Nedre Telemark; Øvre Telemark blir videre inndelt i Vest-Telemark og Aust-Telemark (historisk kjent som Øvre Telemark «vestfjelske» og Øvre Telemark «østfjelske»), mens Nedre Telemark tradisjonelt består av Grenland og Midt-Telemark. I tillegg omfatter Telemark fylke regionen Vestmar i sørøst. Opprinnelig ble selve navnet Telemark bare brukt om det som senere ble kalt Øvre Telemark, og navnet kommer av telene, den folkegruppen som bodde i Øvre Telemark i folkevandringstiden og vikingtiden.
Administrativt har Telemark vært inndelt på ulike måter. Øvre Telemark har historisk vært et sorenskriveri (Øvre Telemarken sorenskriveri), som i dag er delt i Vest-Telemark tingrett og Aust-Telemark tingrett, og er i dag navnet på et prosti (Øvre Telemark prosti) som omfatter 12 kommuner og mer enn 80 % av Telemarks areal. Nedre Telemark utgjør tradisjonelt et sorenskriveri, nå Nedre Telemark tingrett med sete i Skien. Kirkelig inngår Nedre Telemark og Vestmar i Skien prosti og Bamble prosti.
Midt-Telemark ligger på grensen mellom det tradisjonelle Øvre Telemark og Grenland, men har administrativt historisk vært regnet som del av Nedre Telemark. Dette har tildels endret seg i nyere tid, og regionen inngår nå i Øvre Telemark prosti.
== Geografi ==
Gaustatoppen rager over Rjukan i Tinn kommune med sine 1 883 moh. På klare dager kan man se østover til grensen til Sverige eller sydover til kysten. Utsikten viser over 1/6 av Norge. Nisser er Telemarks nest største – etter Møsvatn – og Norges 13. største innsjø. Arealet er på 76,30 km² og den er 234 meter dyp. Telemark blir regnet som et «Norge i miniatyr», bl.a. på grunn av sin natur. I Telemark kan man finne det meste; skjærgård som i f.eks. i Kragerø og Bamble fjordlandskap som på Vestlandet Frierfjorden, som går fra skagerrak til Skien,Vestvannene, Tinnsjø, Nisser, Fyresvatn med flere), via flatbygder (f.eks. Bø) til fjell og vidder.
Telemark er det 10. største fylke i utstrekning i Norge, og det 13. i innbyggertall.
== Samferdsel ==
Notodden lufthavn er eneste flyplass i Telemark med regulær rutetrafikk (Airwing).
Vy betjener fylket med tog på følgende strekninger:
Vestfoldbanen fra Skien og Porsgrunn mot Vestfold og Oslo
Sørlandsbanen med togstopp på Nordagutu, Bø, Lunde, Drangedal og Neslandsvatn
Bratsbergbanen som betjener Notodden, Trykkerud, Nordagutu (korr. Sørlandsbanen), Nisterud, Skien og PorsgrunnFra 1. juli 2015 organiseres lokale bussruter av fylkeskommunen selv. I november 2015 lanserte fylket nettsiden farte.no med reiseplanlegger og billettinformasjon. Mellom 2006 og 2015 ble dette organisert av Vestviken Kollektivtrafikk (VKT).
Europaveierne E18 og E134 og riksveiene 36 og 41 går gjennom Telemark.
== Språk ==
Talemålet i de sørlige og østlige delene av fylket faller inn under det østlandske dialektområdet, og her brukes overveiende bokmål som skriftspråk. De øvre delene av fylket faller inn under det midlandske dialektområdet, og her er det vanlig med nynorsk skriftspråk.
== Politikk ==
=== Fylkestinget 2015-2019 ===
Fylkeskommunen styres etter formannskapsmodellen. Fylkestinget har 41 representanter.Sven Tore Løkslid (Ap) er fylkesordfører og Hans Edvard Askjer (KrF) er fylkesvaraordfører.
=== Statsråder ===
Torbjørn Røe Isaksen (H) fra Porsgrunn er fra 17. januar 2018 næringsminister i Erna Solbergs regjering. Fra 16. oktober 2013 til 17. januar 2018 var han kunnskapsminister.
=== Stortingsrepresentanter ===
Telemark har seks stortingsrepresentanter i perioden 2017–2021:
Se også Stortingsvalget 2017 i Telemark.
Historisk representasjon på Stortinget fra Telemark siden 1973:
=== Partioppslutning ===
Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Telemark siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+FrP). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget.
== Kjente personer født i Telemark - kronologisk ordnet ==
Harald Grenske (952~957–995), fra Grenland småkonge over Vingulmark, Vestfold og Agder. Kjent som far til Olav Haraldsson, el. Olav den hellige.
Hallvard Gråtopp (1400–1475), fra Drangedal ledet oppstanden mot det danske overherredømmet i 1438 (men det er usikkert om han var fra Telemark)
Cort Adeler (1622–1675), admiral, født i Brevik.
Severin Løvenskiold (1777-1856), eidsvollsmann, norsk statsminister i Stockholm, stattholder i Norge, fra Gjerpen/Skien.
Myllarguten (1801–1872), legendarisk spellemann fra Sauherad
Herman Severin Løvenskiold (1815–1870, komponist fra Ulefoss
Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870), forfatter fra Vinje
Sondre Norheim (1825–1897), en av pionerene i skisporten fra Morgedal i Kviteseid
August Cappelen (1827–1852), nasjonalromantisk maler fra Skien
Henrik Ibsen (1828–1906), forfatter/dramatiker fra Skien
Gunnar Knudsen (1848–1928), partileder (V) og statsminister fra Skien (født i Arendal)
Theodor Kittelsen (1857–1914), maler og tegner fra Kragerø
Hjalmar Johansen (1867-1913), polfarer og idrettsmann fra Skien
Vidkun Quisling (1887–1945), politiker og landsforræder fra Fyresdal
Aslaug Vaa (1889–1965), forfatter født i Rauland, oppvokst i Kviteseid
Tarjei Vesaas (1897–1970), forfatter fra Vinje
Anne Grimdalen (1899–1961), skulptør fra Skafså i Tokke
Eivind Groven (1901–1977), komponist fra Lårdal i Tokke
Klaus Egge (1906–1979), komponist fra Gransherad i Notodden kommune
Hans Herbjørnsrud (f. 1938), forfatter fra Heddal i Notodden kommune
Tor Åge Bringsværd (f. 1939), forfatter fra Skien
Yngvar Numme (f. 1944), musiker (Dizzie Tunes), revyforfatter, regissør fra Skien
Sigmund Groven (f. 1946) munnspiller, komponist, tidligere programmedarbeider i NRK, fra Heddal i Notodden
Knut Buen (f 1948), folkemusiker fra Jondalen, Gransherad
Petter Stordalen (f. 1962), eiendomsutvikler og hotelleier fra Porsgrunn
Atle Skårdal (f. 1966), alpinist fra Lunde
Gisle Kverndokk (f. 1967), komponist fra Skien
Bård Tufte Johansen (f. 1969), komiker og programleder fra Skien
Odd Nordstoga (f. 1972), musiker fra Vinje
Tommy Svindal Larsen (f. 1973), fotballspiller fra Skien
Terje Håkonsen (f. 1974), snowboardkjører fra Vinje
Frode Johnsen (f. 1974), fotballspiller fra Skien
Jan Gunnar Solli (f. 1981), fotballspiller fra Treungen
Rune Almenning Jarstein (f. 1984), fotballspiller fra Skien
Didrik Solli-Tangen (f. 1987), sanger og vinner av Melodi Grand Prix 2010 fra Porsgrunn
Julie Bergan (f. 1994), sanger og låtskriver fra Skien
== Se også ==
Mark
Distrikter i Norge
Østlandet
Grenland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalhistorie/Lokale historier fra Telemark
VisitTelemark.no
Telelaget, informasjon om Telemark
Telemarksbunader Bilder og informasjon om bunadene fra Telemark.
Nasjonalbibliotekets photochromer fra Telemark
Historiske arkiver etter Telemark fylkeskommune på Arkivportalen | thumb|Skifteprotokoll for Øvre Telemarken fra 1752 med sorenskriver [[Hans Pedersson Paus|Hans Paus' navn i stor skrift]] | 198,726 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tunnel | 2023-02-04 | Tunnel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Tunneler'] | En tunnel (kan også skrives tunell) er en underjordisk eller undersjøisk passasje. Tunneler har mange bruksområder, for eksempel gruvemalm, for transport - inkludert kjøretøy, tog, t-bane og kanaler samt ledning av vann og avløp.
| En tunnel (kan også skrives tunell) er en underjordisk eller undersjøisk passasje. Tunneler har mange bruksområder, for eksempel gruvemalm, for transport - inkludert kjøretøy, tog, t-bane og kanaler samt ledning av vann og avløp.
== Typer av tunneler ==
Det er i hovedsak to bruksområder for tunneler, det ene er å lede vann og det andre er å lede trafikk. Eksempler på tunneler som leder vann, er inntakstunneler som leder vannet fram til vannkraftverk, og spillvannstunneler som leder avløpsvann og overflatevann vekk fra tettbygde områder. Tunneler som er laget for å lede trafikk er konstruert for å lede for eksempel fotgjengere, biler, tog eller båter gjennom fjell, under fjorder, eller under tettbygde strøk. I tillegg finnes det eksempler på tunneler som har andre bruksområder, f.eks gruveganger, som tømmerrenner, eller til bruk i spionasjevirksomhet.
Tunneler kan bygges på forskjellige måter. Senketunneler bygges ved at ferdige betongelementer senkes og settes sammen i vann for så å pumpes tørre. I fjell enten sprenger man eller fullprofilborer tunnelene med tunnelboremaskin, og i leire graves de ut. Enkelte tunneler bygges ved at en grøft graves ut og et tak legges over. Slike tunneler kalles også kulverter. T-banetunneler og miljøtunneler er vanlige eksempler på dette.
Ved en del fjord- og elvekrysninger er tunneler et alternativ til bruer. Avgjørende faktorer kan være avstanden over til andre siden kombinert med dybden til vannet, krav til seilingshøyde eller tilgjengelig plass på de to sidene. Bruer kan kreve mer plass på land enn en tunnelåpning gjør. Tunnelåpninger kan også føres lenger inn på land i tilfeller der det er bebyggelse langs vannkanten. Øresundsforbindelsen er et eksempel på en vannkrysning som kombinerer bruer og tunneler.
== Tunnelprofil ==
Statens vegvesen har en standard for tunnelprofiler der de betegnes med en «T» etterfulgt av et tall, der tallet betegner bredden på kjørebanenivå, f.eks. T8,5 har en kjørebane på 6,5 meter og en meter skulder på hver side.
== Eksempler på tunneler ==
=== Veitunneler ===
Er en underjordisk vei eller en vei med en form for tak over seg som er beregnet for biler.
Lærdalstunnelen er verdens lengste veitunnel med en lengde på 24,509 m.
St. Gotthard-tunnelen fra Göschenen til Airolo i Sveits åpnet 5. september 1980 med en lengde på 16,32 km, og var da verdens lengste veitunnel før Lærdalstunnelen ble åpnet.
=== Undersjøiske veitunneler ===
Verdens første undersjøiske tunnel var Themsentunnelen og ble bygd av Marc Isambard Brunel hans sønn Isambard Kingdom Brunel og åpnet i 1843.
Nordkapptunnelen var verdens lengste undersjøiske veitunnel da den åpnet i 1999. Den er 6,7 km lang og går på det dypeste 212 meter under havets overflate.
Verdens lengste undersjøiske veitunnel er nå Tokyo Aqua-tunnelen i Tokyo-bukta i Japan. Tunnelen har to løp på 9583 og 9576 meter. Den blir verdens lengste til Boknafjordtunnelen og/eller Ryfylketunnelen i Rogaland blir bygd, og tar over som verdens lengste undersjøiske veitunneler.
Bømlafjordtunnelen er nå Europas lengste undersjøiske veitunnel 7888 meter lang, åpnet 2000. Den forbinder Føyno og Sveio.
Verdens dypeste undersjøiske tunnel er Eiksundtunnelen. Den er 287 muh. (meter under havoverflaten) på det dypeste, 7765 meter lang og ble åpnet i 2008. Den forbinder Hareid, Ulstein, Sande og Herøy kommuner i Møre og Romsdal med fastlandet.
Øresundstunnelen er 4050 meter lang, og ble åpnet i 2000.
=== Jernbanetunneler ===
Verdens lengste jernbanetunnel er for tiden (2019) Gotthard-Basetunnelen med en lengde på 57 km
Seikantunnelen i Japan med 53,9 km, hvorav 23,3 km er undersjøisk.
Kanaltunnelen mellom Storbritannia og Frankrike under Den engelske kanal er verdens tredje lengste, med en lengde på 50 km, hvorav 39 km er undersjøisk.
Blixtunnelen er Norges og Nordens lengste jernbanetunnel, 20 km lang.
Storebæltstunnelen (jernbane, undersjøisk) er 8024 m lang.
Verdens eldste jernbanetunneler under bygater er Cobble Hill Tunnel og Murray Hill Tunnel i New York. De ble bygd på 1850-tallet.
=== T-banetunneler ===
T-baner regnes ofte ikke som jernbaner og tunnelene regnes ofte som noe annet.
Den lengste T-banetunnelen i verden er Linie 9 i Moskva som er 41,5 km lang og tunnel hele veien.
Den lengste T-banetunnelen i Norge er Majorstuen-Hasle, 7,0 km lang.
De eldste delene av T-banen i London ble gravd ut på 1860-tallet.
=== Skipstunneler ===
Souterrains de La Collancelle består av 3 tunneler som tilsammen har en lendge av 1,2 km, og ble åpnet i 1838.
Sappertontunnelen på Themsen & Severn-kanalen i England åpnet for kulltransport per båt var 3,5 km lang og ble åpnet i 1789 og var gravd ut gjennom åser.
Stad skipstunnel mellom Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal anslås til 1790 meter lang og er under planlegging.
Weilburg skipstunnel i Weilburg, Tyskland er 195 m lang, har en bredde på 5,6 m og ble åpnet 1847. Den er fremdeles i bruk for sportsbåter.
=== Andre ===
New York City Water Tunnel No. 3 ble påbegynt i 1970 og forventes ferdigstilt i 2020. Tunnelen blir cirka 97 km lang og vil inngå i vannforsyningsnettverket i New York.
== Se også ==
Undersjøisk tunnel
Tunnelbane
Ingeniørgeologi
Tunneltelt
Liste over verdens lengste veitunneler
=== Tunneler i Norge ===
Veitunneler i Norge – Liste med de største og mest betydningsfulle tunnelene
Liste over veitunneler i Norge – Liste over samtlige norske veitunneler
Lengste veitunneler i hvert fylke – Fylkesvis oversikt
Jernbanetunneler i Norge
Undersjøiske veitunneler i Norge
=== Tunneler i andre land ===
Canada
Danmark
Finland (veitunneler)
Frankrike
Færøyene
Island
Nederland
Storbritannia (veitunneler)
Sveits
Sverige (veitunneler)
Sør-Amerika (veitunneler)
Tyskland
USA (veitunneler)
Østerrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tunnels – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tunnel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Statens vegvesen prosjekter, hvorav mange tunnelprosjekter
Veidekkes tunnelprosjekter | Dette er en Liste over tunneler i Danmark. Listen inneholder vei-, jernbane- og kombinerte tunneler. | 198,727 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Universell_Riffsynsing | 2023-02-04 | Universell Riffsynsing | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Black Debbath-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2015', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04'] | Universell Riffsynsing er et musikkalbum med Black Debbath som ble utgitt 23. januar 2015 på Duplex Records. Platen inneholder blant annet singelen «Pensjonsballade», en duett med Bjørn Eidsvåg som tar for seg manglende pensjonsordninger for rockere og kommer med råd om hvordan man skal forholde seg til dette. Platen er spilt inn av Ole Petter Andreassen, Roar Nilsen og Christer Krogh i Caliban Studios og Velvet Recording med noen ekstra pålegg i Parachute studio. Den er mikset av Mike Hartung i Propeller Music Division og mastret av Chris Sansom i Propeller Mastering. Coveret er designet av Remi Juliebø i Painbucket. Bildene er tatt av LP Lorentz. Musikkvideoen til «Pensjonsballade» er regissert av LP Lorentz.
| Universell Riffsynsing er et musikkalbum med Black Debbath som ble utgitt 23. januar 2015 på Duplex Records. Platen inneholder blant annet singelen «Pensjonsballade», en duett med Bjørn Eidsvåg som tar for seg manglende pensjonsordninger for rockere og kommer med råd om hvordan man skal forholde seg til dette. Platen er spilt inn av Ole Petter Andreassen, Roar Nilsen og Christer Krogh i Caliban Studios og Velvet Recording med noen ekstra pålegg i Parachute studio. Den er mikset av Mike Hartung i Propeller Music Division og mastret av Chris Sansom i Propeller Mastering. Coveret er designet av Remi Juliebø i Painbucket. Bildene er tatt av LP Lorentz. Musikkvideoen til «Pensjonsballade» er regissert av LP Lorentz.
== Sporliste ==
«Har du betalt for denne låten? (Forlemper og ulemper ved digital nedlasting)» (Lars Lønning)
«Til hælvete med Munchmuseet!» (Lars Lønning)
«Barbér Salæret!» (Lars Lønning)
«Pensjonsballade» (Egil Hegerberg)
«Dum dum minister» (Ole Petter Andreassen/(Lars Lønning)
«Fjern moms på råtten frukt!» (Egil Hegerberg)
«(Hei hei, vi er) Justervesenet» (Lars Lønning)
«Sulten» (Egil Hegerberg)
«Trygghetstyranniet» (Aslag Guttormsgaard)
«Syv dager til fredag (Kontoristens klagesang)» (Lars Lønning)
== Medvirkende ==
=== Black Debbath ===
Egil Hegerberg - vokal, bass, kor, låtskriver
Aslag Guttormsgaard - vokal, gitarer, kor, låtskriver
Lars Lønning - vokal, gitarer, kor, låtskriver
Ole Petter Andreassen - trommer, perkusjon, gitar, kor, låtskriver, miksing, tekniker, produsent
=== Øvrige ===
Mikael Lindqvist - orgel, keyboard
Bjørn Eidsvåg - vokal
Roar Nilsen - tekniker
Christer Krogh - tekniker
Mike Hartung - miksing
Chris Sansom - mastering
L-P Lorentz - fotograf
Remi Juliebø - coverdesign
== Eksterne lenker ==
Black Debbaths nettsted
Duplex Records' nettsted Arkivert 7. april 2019 hos Wayback Machine.
https://www.discogs.com/Black-Debbath-Universell-Riffsynsing/release/6595530 | Universell Riffsynsing er et musikkalbum med Black Debbath som ble utgitt 23. januar 2015 på Duplex Records. | 198,728 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blom_(slekt_fra_Skien) | 2023-02-04 | Blom (slekt fra Skien) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske slekter', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Våpenførende slekter'] | For Hurumsslekten, se Blom (slekt fra Hurum)Blom er en norsk slekt som stammer fra Jan Fredriksen som var borger i Skien omkring 1624. På 1600- og 1700-tallet hørte slekten til de ledende slektene i Øvre Telemark, særlig i Lårdal der slekten eide større skogeiendommer og der en rekke slektsmedlemmer hadde (bonde)lensmannsvervet. På 1700- og 1800-tallet etablerte slektsmedlemmer seg som skipsførere, skipsredere, kjøpmenn og etterhvert godseiere i Skiensdistriktet.
| For Hurumsslekten, se Blom (slekt fra Hurum)Blom er en norsk slekt som stammer fra Jan Fredriksen som var borger i Skien omkring 1624. På 1600- og 1700-tallet hørte slekten til de ledende slektene i Øvre Telemark, særlig i Lårdal der slekten eide større skogeiendommer og der en rekke slektsmedlemmer hadde (bonde)lensmannsvervet. På 1700- og 1800-tallet etablerte slektsmedlemmer seg som skipsførere, skipsredere, kjøpmenn og etterhvert godseiere i Skiensdistriktet.
== Historie ==
Stamfaren Jan Fredriksen er nevnt som borger i Skien i 1624. Sønnen, sogneprest i Lårdal Fredrik Blom (1612–1657), tok i bruk navnet. Fredrik Blom var far til Margrethe Fredriksdatter Blom (f. 1650), som var gift med sorenskriver i Øvre Telemark Jørgen Hansen Rafn, og til skogeier og lensmann i Lårdal Christopher Fredriksen Blom (1651–1735).
Christopher Fredriksen Blom var gift med Johanne Margrethe Ørn. De fikk et stort antall etterkommere gjennom sine fire barn: Martha Blom (f. 1699), gift med prokurator Paul Corneliussen Paus (barnebarn av ovennevnte Margrethe Blom), lensmann i Lårdal Christopher Christophersen Blom (f. 1703), lensmann i Lårdal Jens Christophersen Blom (f. 1708), og Maren Blom (f. 1713), gift med jernverksforvalter Bertel Bomhoff. Hele den nålevende slekten stammer fra Christopher Fredriksen Blom, gjennom sønnene Christopher Christophersen Blom og Jens Christophersen Blom, som var gift med henholdsvis de to kusinene Petronelle Smith og Susanne Paus.
Slekten Blom er beslektet med praktisk talt alle andre ledende embedsmanns- og borgerslekter i Telemark, og har etterkommere i bl.a. familiene Paus, Bomhoff, von Koss, Coucheron, Cudrio, Altenburg, Ibsen, Cappelen, Aall, Herlofson, Borchsenius, Butenschøn, Flood, Wedel-Jarlsberg, Løvenskiold, Hofgaard og Christie. Slektens mest kjente etterkommer er Henrik Ibsen, som var etterkommer av både Fredrik Jensen Bloms eldste barn Margrethe Blom og Christopher Fredriksen Bloms eldste barn Martha Blom.I H. K. Steffens Norske Slægter 1912 (Kristiania 1911, side 45 ff.) er slekten kalt for «Blom (fra Tønsberg)». Da var imidlertid ennå ikke stamfaren Jan Fredriksen (d. 1624) kjent.
== Oversikt ==
== Slektsvåpen ==
Våpenskjoldet ble først tatt i bruk av familiemedlemmer i Skien tidlig på 1800-tallet.Våpenet har i grønt skjold en sølv skråbjelke med en springende naturfarget mynde. Som hjelmtegn på hjelmen er det fem grønne påfuglfjær. Våpenet brukes også uten hjelm, men med hjelmtegnet på en vulst på øvre skjoldkant.
Våpenet er påvirket av våpen med en mynde for danske, tyske og engelske slekter med navn Blom og Blome, uten at noe slektsskap er kjent. Den danske adelsslekten Blome som opprinnelig er tysk, har en mynde i slektsvåpenet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Haagen Krog Steffens: Norske Slægter 1912, Gyldendalske Boghandel, Kristiania 1911, side 45 ff
Norsk Slektskalender I, Oslo 1951
Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag 1976), side 65
Anders Thiset og P.L. Wittrup: Nyt dansk Adelslexikon, København 1904
Sven Tito Achen: Danske adelsvåbener, København 1973 | Blom er en norsk slekt som stammer fra den norske offiseren Wolf Blom, som under Hannibalsfeiden 1644–1645 var major i det båhusiske regiment. Sønnesønnen Jan Haagensen Blom (d. | 198,729 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brother_Bear_(album) | 2023-02-04 | Brother Bear (album) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2003'] | Brother Bear er filmmusikken til filmen Brother Bear som ble gitt ut i 2003. Albumet kom på 52.-plass i USA.
| Brother Bear er filmmusikken til filmen Brother Bear som ble gitt ut i 2003. Albumet kom på 52.-plass i USA.
== Sporliste ==
«Look Through My Eyes» (Phil Collins) – 4.01
«Great Spirits» (Tina Turner) – 3.23
«Welcome» (Phil Collins) – 3.38
«No Way Out» (Phil Collins) singel versjon – 4.18
«Transformation» (The Bulgarian Women's Choir) – 2.29
«On My Way» (Phil Collins) – 3.40
«Welcome» (The Blind Boys of Alabama og Phil Collins med Oren Waters) – 3.14
«No Way Out» (Phil Collins) – 2.37
«Transformation» (Phil Collins) – 2.26
«Three Brothers» – 6.44
«Awakes as a Bear» – 6.48
«Wilderness of Danger and Beauty» – 5.32
== Referanser == | Brother Bear er filmmusikken til filmen Brother Bear som ble gitt ut i 2003.TheWorldOfTina Albumet kom på 52. | 198,730 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barbu_(kraftselskap) | 2023-02-04 | Barbu (kraftselskap) | ['Kategori:1899 i Norge', 'Kategori:Arkiv oppbevart ved KUBEN', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1899', 'Kategori:Norske kraftselskaper', 'Kategori:Privatarkiv fra Aust-Agder', 'Kategori:Selskaper etablert i 1899'] | A/S Barbu var et norsk kraftselskap som ble etablert i Kristiania i 1899. Bakgrunnen var at Ragnvald Blakstad i 1898 fikk fikk konsesjon på å produsere elektrisk kraft i Barbuelva. Bak aksjeselskapet sto Blakstad og forretningsdrivende i Arendal. ⅍ Barbu etablerte blant annet Evenstad kraftverk.
I 1916 overtok Arendal kommune kraftselskapet i november 1916 og selskapet fikk navnet Arendal kommunale elektrisitetsverk.
| A/S Barbu var et norsk kraftselskap som ble etablert i Kristiania i 1899. Bakgrunnen var at Ragnvald Blakstad i 1898 fikk fikk konsesjon på å produsere elektrisk kraft i Barbuelva. Bak aksjeselskapet sto Blakstad og forretningsdrivende i Arendal. ⅍ Barbu etablerte blant annet Evenstad kraftverk.
I 1916 overtok Arendal kommune kraftselskapet i november 1916 og selskapet fikk navnet Arendal kommunale elektrisitetsverk.
== Arkivet ==
Arkivet etter ⅍ Barbu befinner seg på Aust-Agder museum og arkiv i Arendal. Arkivet inneholder forhandlingsprotokoller, kopibøker, korrespondanse, regnskap, kart, tegninger og arkivmateriale knyttet til Evenstad kraftstasjon.
== Eksterne lenker ==
(no) Arkiv etter Barbu (kraftselskap) på Arkivportalen | A/S Barbu var et norsk kraftselskap som ble etablert i Kristiania i 1899. Bakgrunnen var at Ragnvald Blakstad i 1898 fikk fikk konsesjon på å produsere elektrisk kraft i Barbuelva. | 198,731 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Min_bror_bj%C3%B8rnen | 2023-02-04 | Min bror bjørnen | ['Kategori:Animerte barnefilmer fra USA', 'Kategori:Animerte fantasyfilmer fra USA', 'Kategori:Animerte filmer med antropomorfe dyr', 'Kategori:Animerte filmkomedier fra USA', 'Kategori:Animerte filmmusikaler fra USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Uheldig URL', 'Kategori:Disney-filmer', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2003', 'Kategori:Filmer satt i forhistorisk tid'] | Min bror bjørnen (originaltittel: Brother Bear) er en amerikansk animert fantasy-komedie og filmmusikal for barn fra 2003 produsert av Disney-konsernet. Filmen er lagt til Nord-Amerika i slutten av siste istid. En bestemt ung mann ved navn Kenai havner i en uutholdelig situasjon når han blir forvandlet til en to meter høy grizzlybjørn. Hans bror tror han er blitt drept av bjørn og tar opp jakten på den, uvitende om det i virkeligheten er hans bror.
Filmen er den 43. i rekken av Disneys klassikere.
Den ble en moderat suksess.
I 2006 kom en oppfølger: Min bror bjørnen 2.
| Min bror bjørnen (originaltittel: Brother Bear) er en amerikansk animert fantasy-komedie og filmmusikal for barn fra 2003 produsert av Disney-konsernet. Filmen er lagt til Nord-Amerika i slutten av siste istid. En bestemt ung mann ved navn Kenai havner i en uutholdelig situasjon når han blir forvandlet til en to meter høy grizzlybjørn. Hans bror tror han er blitt drept av bjørn og tar opp jakten på den, uvitende om det i virkeligheten er hans bror.
Filmen er den 43. i rekken av Disneys klassikere.
Den ble en moderat suksess.
I 2006 kom en oppfølger: Min bror bjørnen 2.
== Handling ==
Etter å ha mistet sine to brødre i kampen mot en bjørn, sverger Denahi på å ta hevn. Han bestemmer seg for at han skal finne bjørnen som tok livet av brødrene hans, uvitende om at den yngste broren Kenai overlevde angrepet, men ble selv forvandlet til en bjørn. Denahi ender opp med å jakte på sin egen bror. På ferden møter Kenau flere av skogens skapninger, blant annet to merkverdige elger ved navn Rusk og Tral.
== Om filmen ==
=== Popularitet og økonomi ===
Min bror bjørnen ble en moderat suksess. Den innbrakte $250,4 millioner på verdensbasis, hvorav $85,3 millioner i USA, $24,2 millioner i Frankrike, $19,4 millioner i Tyskland, $14,4 i Japan, $13,7 millioner i Mexico, $10,6 millioner i Storbritannia og $2,6 millioner i Norge. Den havnet på 12. plass over de mest innbringende filmen på verdensbasis i 2003. Videre havnet den på en 8. plass i Frankrike og på en 34. plass i USA.Produksjonskostnadene er blitt estimert til $46 millioner.
=== Anmelderne ===
Den ble ikke så godt mottatt av anmelderne, noe som gjenspeiles i at den har fått 37 % på Rotten Tomatoes. Både Roger Ebert og Leonard Maltin gav den 3 av 4 stjerner.De norske anmelderne gav den blandet mottakelse.
== Rolleliste (stemmer) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Min bror bjørnen på Internet Movie Database
(no) Min bror bjørnen hos Filmfront
(sv) Min bror bjørnen i Svensk Filmdatabas
(da) Min bror bjørnen i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Min bror bjørnen på Allociné
(nl) Min bror bjørnen på MovieMeter
(en) Min bror bjørnen på AllMovie
(en) Min bror bjørnen på Turner Classic Movies
(en) Min bror bjørnen på Rotten Tomatoes
(en) Min bror bjørnen på Metacritic | Brother Bear kan sikte til: | 198,732 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grovf%C3%B4r | 2023-02-04 | Grovfôr | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dyrefôr', 'Kategori:Landbrukstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-05'] | Grovfôr er en type fôr til drøvtyggere og hester. Grovfôr er beite, surfôr, høy og halm. Karbohydratene i grovfôr må omdannes av mikroorganismer i vomma hos drøvtyggere eller i tykktarmen hos hester for at fôret skal fordøyes.
| Grovfôr er en type fôr til drøvtyggere og hester. Grovfôr er beite, surfôr, høy og halm. Karbohydratene i grovfôr må omdannes av mikroorganismer i vomma hos drøvtyggere eller i tykktarmen hos hester for at fôret skal fordøyes.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Asmund Ekern (1977). Fôring av mjølkeku. Oslo: Landbruksforlaget. s. 17. ISBN 8252903061.
== Eksterne lenker ==
Grovfôr. Norsk Landbruksordbok | Grovfôr er en type fôr til drøvtyggere og hester. Grovfôr er beite, surfôr, høy og halm. | 198,733 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Scatrichus | 2023-02-04 | Scatrichus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2003', 'Kategori:Brasils insekter', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Scatrichus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae).
| Scatrichus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae).
== Levevis ==
Slekten forekommer på høysletter (altiplano) og i atlantisk skog.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i det østlige Brasil.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Ateuchini Montreuil, 1998
Understammen Scatimina
Slekten Scatrichus Génier & Kohlmann, 2003
Scatrichus bicarinatus (Harold, 1869)
Scatrichus goiasensis Génier & Kohlmann, 2003
Scatrichus sulcifer Génier & Kohlmann, 2003
== Kilder ==
Génier, François og Kohlmann, Bert (2003). Revision of the Neotropical dung beetle genera Scatimus Erichson and Scatrichus gen. nov. (Coleoptera: Scarabaeidae, Scarabaeinae). Fabreries. v. 28, no. 2 p. 57-111.[1]
== Eksterne lenker ==
(en) Scatrichus i Encyclopedia of Life
(en) Scatrichus i Global Biodiversity Information Facility
Scatrichus – detaljert informasjon på Wikispecies
Liste over artene
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Scatrichus [2] | * se systematisk inndeling | 198,734 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aphengium | 2023-02-04 | Aphengium | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1868', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Aphengium er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae).
| Aphengium er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i det sørlige Sør-Amerika (Brasil og Uruguay).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Ateuchini Montreuil, 1998
Understammen Ateuchina
Slekten Aphengium Harold, 1868
Aphengium cupreum Shipp, 1897
Aphengium sordidum Harold, 1868
== Eksterne lenker ==
(en) Aphengium i Encyclopedia of Life
(en) Aphengium i Global Biodiversity Information Facility
Aphengium – detaljert informasjon på Wikispecies
Liste over artene
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Aphengium [1] | * se systematisk inndeling | 198,735 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deltorhinum | 2023-02-04 | Deltorhinum | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1869', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Sør-Amerikas insekter'] | Deltorhinum er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae).
| Deltorhinum er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore (ca. 8 millimeter), høyt hvelvede, blankt svarte skarabider. Hodet er bredt skovlformet med fremstrakt "snute", nærmest trekantet sett ovenfra. Dekkvingene har fine punktstriper. Oversiden er tilsynelatende uten hår.
Beina er kraftige, leggene (tibiae) nærmest trekantede, på forbeina med tre butte tenner. Føttene (tarsi) er ganske små og mangler helt på forbeina.
== Levevis ==
Nesten ingenting er kjent om biologien til disse billene, som tilsynelatende er ganske sjeldne. De aller fleste kjent eksemplarene er fanget i kollisjonsfeller for flygende insekter, dette viser at de er aktive flygere.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Ateuchini Montreuil, 1998
Understammen Ateuchina
Slekten Deltorhinum Harold, 1869
Deltorhinum armatum Génier, 2010
Deltorhinum batesi (Harold, 1867)
Deltorhinum bilobatum Génier, 2010
Deltorhinum guyanensis Génier, 2010
Deltorhinum kempffmercadoi Génier, 2010
Deltorhinum robustum Génier, 2010
Deltorhinum vazdemelloi Génier, 2010
== Kilder ==
Génier F. (2010) A review of the Neotropical dung beetle genera Deltorhinum Harold, 1869, and Lobidion gen. nov., Zootaxa 2693:35-48. [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Deltorhinum i Global Biodiversity Information Facility
Deltorhinum – detaljert informasjon på Wikispecies
Liste over artene
Bilde av Deltorhinum batesi
Bilde av Deltorhinum robustum
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Deltorhinum [2] | * se systematisk inndeling | 198,736 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_tunneler_i_Sveits | 2023-02-04 | Liste over tunneler i Sveits | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister over tunneler', 'Kategori:Veier i Sveits'] | Dette er en Liste over tunneler i Sveits. Listen inneholder vei- og jernbanetunneler i Sveits, med en lengde på minst 2000 meter.
| Dette er en Liste over tunneler i Sveits. Listen inneholder vei- og jernbanetunneler i Sveits, med en lengde på minst 2000 meter.
== Jernbanetunneler ==
== Veitunneler ==
== Eksterne lenker ==
Liste der Nationalstrassentunnels (PDF, 75,9kB) Besøkt november 2005 (tysk) | Dette er en Liste over tunneler i Sveits. Listen inneholder vei- og jernbanetunneler i Sveits, med en lengde på minst 2000 meter. | 198,737 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_veitunneler_i_S%C3%B8r-Amerika | 2023-02-04 | Liste over veitunneler i Sør-Amerika | ['Kategori:Lister over tunneler', 'Kategori:Transport i Sør-Amerika', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Liste over veitunneler i Sør-Amerika med en lengde på minst 1000 meter.
| Liste over veitunneler i Sør-Amerika med en lengde på minst 1000 meter.
== Referanser == | Liste over veitunneler i Sør-Amerika med en lengde på minst 1000 meter. | 198,738 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roman_Be%C4%8Dv%C3%A1%C5%99 | 2023-02-04 | Roman Bečvář | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Roman Bečvář er navnet til flere personer:
Roman Bečvář (født 1966), tsjekkoslovakisk håndballspiller
Roman Bečvář (født 1989), tsjekkisk håndballspiller | Roman Bečvář er navnet til flere personer:
Roman Bečvář (født 1966), tsjekkoslovakisk håndballspiller
Roman Bečvář (født 1989), tsjekkisk håndballspiller | Roman Bečvář er navnet til flere personer: | 198,739 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Birgit_Dalland | 2023-02-04 | Birgit Dalland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 30. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2007', 'Kategori:Fødsler 5. februar', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norges Kommunistiske Parti', 'Kategori:Norske hundreåringer', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Birgit Ellenora Johanne Dalland (født Hansen; 5. februar 1907, død 30. mai 2007) var en norsk politiker, hjemmehørende i Norges Kommunistiske Parti.
Sist på 1920-tallet var Birgit Hansen en av de unge partiet hadde stor tro på, og som ble gitt plass på Kominterns såkalte Lenin-skole i Moskva. Fra 1928 til 1931 var hun KUNMZ-student.Da hun vendte hjem til Norge ble hun i 1931 medlem av sentralstyret i Norges Kommunistiske Ungdomsforbund.Etter krigen ble hun valgt som NKP-vararepresentant til Stortinget for Bergen 1945-1949.
| Birgit Ellenora Johanne Dalland (født Hansen; 5. februar 1907, død 30. mai 2007) var en norsk politiker, hjemmehørende i Norges Kommunistiske Parti.
Sist på 1920-tallet var Birgit Hansen en av de unge partiet hadde stor tro på, og som ble gitt plass på Kominterns såkalte Lenin-skole i Moskva. Fra 1928 til 1931 var hun KUNMZ-student.Da hun vendte hjem til Norge ble hun i 1931 medlem av sentralstyret i Norges Kommunistiske Ungdomsforbund.Etter krigen ble hun valgt som NKP-vararepresentant til Stortinget for Bergen 1945-1949.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Birgit Dalland hos Stortinget
(no) Birgit Dalland hos Norsk senter for forskningsdata | Birgit Ellenora Johanne Dalland (født Hansen; 5. februar 1907, død 30. | 198,740 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lobidion | 2023-02-04 | Lobidion | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2010', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Sør-Amerikas insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Lobidion er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én kjent art.
| Lobidion er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én kjent art.
== Levevis ==
Nesten ingenting er kjent om biologien til disse billene, som tilsynelatende er ganske sjeldne.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Ateuchini Montreuil, 1998
Understammen Ateuchina
Slekten Lobidion Génier, 2010
Lobidion punctatissimum Génier, 2010
== Kilder ==
Génier F. (2010) A review of the Neotropical dung beetle genera Deltorhinum Harold, 1869, and Lobidion gen. nov., Zootaxa 2693:35-48. [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Lobidion i Global Biodiversity Information Facility
Lobidion punctatissimum – detaljert informasjon på Wikispecies
Liste over artene
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Lobidion [2] | * se systematisk inndeling | 198,741 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kittelsens_b%C3%A5tbyggeri | 2023-02-04 | Kittelsens båtbyggeri | ['Kategori:Arkiv oppbevart ved KUBEN', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske båtbyggere', 'Kategori:Næringsliv i Risør', 'Kategori:Privatarkiv fra Aust-Agder', 'Kategori:Risørs historie', 'Kategori:Sjøfart i Agder'] | Kittelsens båtbyggeri ble etablert av båtbygger Aanon Kittelsen i 1943. Firmaet holdt til på Lekerøya utenfor Risør. Kittelsen bygde tilsammen 250 trebåter. Dette var seil-og motorbåter, fiskebåter, losbåter og redningsskøyter. Kittelsen samarbeid blant andre konstruktøren Jan Herman Linge. Flere av trebåtene ble eksportert, bl.a. til USA og England.
Båtbyggeriet ble lagt ned i 1982.
| Kittelsens båtbyggeri ble etablert av båtbygger Aanon Kittelsen i 1943. Firmaet holdt til på Lekerøya utenfor Risør. Kittelsen bygde tilsammen 250 trebåter. Dette var seil-og motorbåter, fiskebåter, losbåter og redningsskøyter. Kittelsen samarbeid blant andre konstruktøren Jan Herman Linge. Flere av trebåtene ble eksportert, bl.a. til USA og England.
Båtbyggeriet ble lagt ned i 1982.
== Arkivet ==
Arkivet etter Kittelsens båtbyggeri befinner seg på Aust-Agder museum og arkiv i Arendal. Arkivet omfatter korrespondanse, regnskap og båttegninger.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Arkiv etter Kittelsens båtbyggeri på Arkivportalen | Kittelsens båtbyggeri ble etablert av båtbygger Aanon Kittelsen i 1943. Firmaet holdt til på Lekerøya utenfor Risør. | 198,742 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Silvinha | 2023-02-04 | Silvinha | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2008', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Silvinha er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én kjent art.
| Silvinha er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Ateuchini Montreuil, 1998
Understammen Ateuchina
Slekten Silvinha Vaz-de-Mello, 2008
Silvinha unica Vaz-de-Mello, 2008
== Kilder ==
Vaz-de-Mello, F.Z. 2008: Synopsis of the new subtribe Scatimina (Coleoptera: Scarabaeidae: Scarabaeinae: Ateuchini), with descriptions of twelve new genera and review of Genieridium, new genus. Zootaxa, 1955: 1-75. Sammendrag
== Eksterne lenker ==
(en) Silvinha i Global Biodiversity Information Facility
Silvinha – detaljert informasjon på Wikispecies
Liste over artene | * se systematisk inndeling | 198,743 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pedaridium | 2023-02-04 | Pedaridium | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1868', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pedaridium er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae).
| Pedaridium er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae).
== Levevis ==
Denne arten lever på gressmarker (parámo) over 1000 meter over havet. Denne habitattypen er sterkt redusert i omfang og arten blir derfor vurdert som sårbar (VU) på den internasjonale rødlisten for truede arter. Lite er kjent om biologien, men individer er fanget i lysfeller og funnet på hestemøkk, men sjelden på kumøkk.
== Utbredelse ==
Arten er bare kjent fra høysletter i det sørlige Brasil.
== Systematisk inndeling ==
I tillegg til P. hirsutum er det kjent én hittil ubeskrevet art.
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Ateuchini Montreuil, 1998
Understammen Scatimina
Slekten Pedaridium Harold, 1868
Pedaridium hirsutum (Harold, 1859)
== Kilder ==
IUCN rødlistevurdering for arten
== Eksterne lenker ==
(en) Pedaridium i Global Biodiversity Information Facility
Pedaridium – detaljert informasjon på Wikispecies
Liste over artene | * se systematisk inndeling | 198,744 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pteronyx | 2023-02-04 | Pteronyx | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1874', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pteronyx er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én kjent art.
| Pteronyx er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Brasil.
== Systematisk inndeling ==
Arten bør muligens plasseres i slekten Canthidium (Coprini).
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Ateuchini Montreuil, 1998
Slekten Pteronyx Lansberge, 1874
Pteronyx dimidiatus Lansberge, 1874
== Eksterne lenker ==
(en) Pteronyx i Encyclopedia of Life
(en) Pteronyx i Global Biodiversity Information Facility
Liste over artene | * se systematisk inndeling | 198,745 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sterling-ulykken_i_Dubai | 2023-02-04 | Sterling-ulykken i Dubai | ['Kategori:25°N', 'Kategori:56°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyulykker i 1972', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Ulykker og hendelser med Sud Aviation Caravelle'] | Sterling-ulykken i Dubai var en flyulykke som rammet Sterling Airways 14. mars 1972. Sterling Airways Flight 296, en Super Caravelle med 106 passasjer og seks besetningsmedlemmer, havarerte under innflyving til Dubai. Alle ombord omkom.
Flyet, med registrering OY-STL, hadde fløyet charterturister til Colombo på Sri Lanka og var på retur til København med en annen gruppe turister. Etter teknisk mellomlanding i Bombay og Chhatrapati Shivaji internasjonale lufthavn skulle flyet mellomlande på Dubai internasjonale lufthavn for drivstoff. Flyet startet nedstigningen for tidlig og fløy inn i en fjelltopp. Flyulykken er fortsatt den dødeligste flykatastrofen i De forente arabiske emiraters historie. Den er også den av Caravelle-ulykker med flest omkomne.
| Sterling-ulykken i Dubai var en flyulykke som rammet Sterling Airways 14. mars 1972. Sterling Airways Flight 296, en Super Caravelle med 106 passasjer og seks besetningsmedlemmer, havarerte under innflyving til Dubai. Alle ombord omkom.
Flyet, med registrering OY-STL, hadde fløyet charterturister til Colombo på Sri Lanka og var på retur til København med en annen gruppe turister. Etter teknisk mellomlanding i Bombay og Chhatrapati Shivaji internasjonale lufthavn skulle flyet mellomlande på Dubai internasjonale lufthavn for drivstoff. Flyet startet nedstigningen for tidlig og fløy inn i en fjelltopp. Flyulykken er fortsatt den dødeligste flykatastrofen i De forente arabiske emiraters historie. Den er også den av Caravelle-ulykker med flest omkomne.
== Ulykkesårsak ==
Flyet fløy under fastsatt minimumshøyde, trolig fordi kapteinen antok at de var nærmere flyplassen enn de virkelig var.
== Nasjonaliteter på passasjerer og mannskap ==
Kilder
== Se også ==
Sterling-ulykken i Theran
== Referanser == | | Dato = 14. mars 1972 | 198,746 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Degallieridium | 2023-02-04 | Degallieridium | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2008', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Sør-Amerikas insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Degallieridium er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én kjent art.
| Degallieridium er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
Små, ovale, høyt hvelvede, brunsvarte skarabider. Oversiden er kledt med korte, lyse børster.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Sør-Amerika (Brasil og Bolivia).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Ateuchini Montreuil, 1998
Understammen Scatimina
Slekten Degallieridium Vaz-de-Mello, 2008
Degallieridium liliputanum Vaz-de-Mello, 2008
== Kilder ==
Vaz-de-Mello, F.Z. 2008: Synopsis of the new subtribe Scatimina (Coleoptera: Scarabaeidae: Scarabaeinae: Ateuchini), with descriptions of twelve new genera and review of Genieridium, new genus. Zootaxa 1955: 1-75.
== Eksterne lenker ==
(en) Degallieridium i Global Biodiversity Information Facility
Degallieridium lilliputanum – detaljert informasjon på Wikispecies
Liste over artene | * se systematisk inndeling | 198,747 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Feeridium | 2023-02-04 | Feeridium | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2008', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Sør-Amerikas insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Feeridium er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én kjent art.
| Feeridium er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
Små, ovale, høyt hvelvede, brunsvarte skarabider. Oversiden er kledt med korte, lyse børster.
== Utbredelse ==
Arten er kjent fra Fransk Guyana og Brasil.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Ateuchini Montreuil, 1998
Understammen Scatimina
Slekten Feeridium Vaz-de-Mello, 2008
Feeridium woodruffi Vaz-de-Mello, 2008
== Kilder ==
Vaz-de-Mello, F.Z. 2008: Synopsis of the new subtribe Scatimina (Coleoptera: Scarabaeidae: Scarabaeinae: Ateuchini), with descriptions of twelve new genera and review of Genieridium, new genus. Zootaxa 1955: 1-75.
== Eksterne lenker ==
(en) Feeridium i Global Biodiversity Information Facility
Feeridium woodruffi – detaljert informasjon på Wikispecies
Liste over artene | * se systematisk inndeling | 198,748 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leotrichillum | 2023-02-04 | Leotrichillum | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2008', 'Kategori:Brasils insekter', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Leotrichillum er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én kjent art.
| Leotrichillum er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
Små, ovale, høyt hvelvede, brunsvarte skarabider. Oversiden er kledt med korte, lyse børster.
== Utbredelse ==
Arten er kjent fra delstaten Minas Gerais i Brasil.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Ateuchini Montreuil, 1998
Understammen Scatimina
Slekten Leotrichillum Vaz-de-Mello, 2008
Leotrichillum louzadaorum (Vaz-de-Mello & Canhedo, 1998)
== Kilder ==
Vaz-de-Mello, F.Z. 2008: Synopsis of the new subtribe Scatimina (Coleoptera: Scarabaeidae: Scarabaeinae: Ateuchini), with descriptions of twelve new genera and review of Genieridium, new genus. Zootaxa 1955: 1-75.
== Eksterne lenker ==
(en) Leotrichillum i Global Biodiversity Information Facility
Leotrichillum louzadaorum – detaljert informasjon på Wikispecies
Liste over artene | * se systematisk inndeling | 198,749 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nunoidium | 2023-02-04 | Nunoidium | ['Kategori:Argentinas insekter', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2008', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Nunoidium er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én kjent art.
| Nunoidium er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
Små, ovale, høyt hvelvede, brunsvarte skarabider. Oversiden er kledt med korte, lyse børster.
Denne arten har forholdsvis avlang kroppsform, børstene står forholdsvis tett og dekkvingene har skarpe punktrader.
== Utbredelse ==
Arten er kjent fra Argentina.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Ateuchini Montreuil, 1998
Understammen Scatimina
Slekten Nunoidium Vaz-de-Mello, 2008
Nunoidium argentinum (Arrow, 1913)
== Kilder ==
Vaz-de-Mello, F.Z. 2008: Synopsis of the new subtribe Scatimina (Coleoptera: Scarabaeidae: Scarabaeinae: Ateuchini), with descriptions of twelve new genera and review of Genieridium, new genus. Zootaxa 1955: 1-75.
== Eksterne lenker ==
(en) Nunoidium i Global Biodiversity Information Facility
Nunoidium argentinum – detaljert informasjon på Wikispecies
Liste over artene | * se systematisk inndeling | 198,750 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pereiraidium | 2023-02-04 | Pereiraidium | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2008', 'Kategori:Brasils insekter', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pereiraidium er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én kjent art.
| Pereiraidium er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
Små, ovale, høyt hvelvede, brunsvarte skarabider. Oversiden er kledt med korte, lyse børster.
== Utbredelse ==
Arten er kjent fra Brasil.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Ateuchini Montreuil, 1998
Understammen Scatimina
Slekten Pereiraidium Vaz-de-Mello, 2008
Pereiraidium almeidai (Pereira, 1946)
== Kilder ==
Vaz-de-Mello, F.Z. 2008: Synopsis of the new subtribe Scatimina (Coleoptera: Scarabaeidae: Scarabaeinae: Ateuchini), with descriptions of twelve new genera and review of Genieridium, new genus. Zootaxa 1955: 1-75.
== Eksterne lenker ==
(en) Pereiraidium i Global Biodiversity Information Facility
Pereiraidium almeidai – detaljert informasjon på Wikispecies
Liste over artene | * se systematisk inndeling | 198,751 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinters%C3%B8vn_(film) | 2023-02-04 | Vintersøvn (film) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 2014', 'Kategori:Gullpalmen-vinnere', 'Kategori:Tyrkiske filmer'] | Vintersøvn (original tittel: Kış Uykusu) er en tyrkisk film fra 2014 som vant Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes 2014. Den er regissert av Nuri Bilge Ceylan, og skrevet av Ceylan sammen med sin kone Ebru Ceylan.
| Vintersøvn (original tittel: Kış Uykusu) er en tyrkisk film fra 2014 som vant Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes 2014. Den er regissert av Nuri Bilge Ceylan, og skrevet av Ceylan sammen med sin kone Ebru Ceylan.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Vintersøvn på Internet Movie Database
(sv) Vintersøvn i Svensk Filmdatabas
(da) Vintersøvn i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Vintersøvn på Allociné
(nl) Vintersøvn på MovieMeter
(en) Vintersøvn på AllMovie
(en) Vintersøvn på Turner Classic Movies
(en) Vintersøvn på Rotten Tomatoes
(en) Vintersøvn på Metacritic | Vintersøvn (original tittel: Kış Uykusu) er en tyrkisk film fra 2014 som vant Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes 2014.Jan Gunner Furuly (24. | 198,752 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pseuduroxys | 2023-02-04 | Pseuduroxys | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1938', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pseuduroxys er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én kjent art.
| Pseuduroxys er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
En liten, kort, bred og høyt hvelvet, blankt svart skarabide. Hodet er stort og platelignende med to store, butte tenner ved forkanten. Dekkvingene er nesten halvkuleformede med dype punktstriper. Oversiden er uten tydelige børster.
== Utbredelse ==
Arten er beskrevet fra Ecuador.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Ateuchini Montreuil, 1998
Slekten Pseuduroxys Balthasar, 1938
Pseuduroxys ohausi Balthasar, 1938
== Eksterne lenker ==
(en) Pseuduroxys i Encyclopedia of Life
(en) Pseuduroxys i Global Biodiversity Information Facility
Pseuduroxys ohausi – detaljert informasjon på Wikispecies
Liste over artene | * se systematisk inndeling | 198,753 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adoretus | 2023-02-04 | Adoretus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1840', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Adoretus er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae). Denne gruppen lever for det meste i Asia og Afrika.
| Adoretus er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae). Denne gruppen lever for det meste i Asia og Afrika.
== Utseende ==
Små til middelsstore (gjerne 5-10 millimeter), avlangt-ovale biller, kroppen en tanke flat. I motsetning til mange andre praktskarabider er de lite blanke, kroppen er mer eller mindre brunlig og fint og tydelig hårete. Hos en del arter danner lyse hår et flekkete mønster.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda av dødt plantemateriale, mens de voksne insektene kan finnes gnagende på blader, de er mest aktive om natten. Disse billene flyr godt og er mest aktive om dagen. Noen av artene (for eksempel Adoretus sinicus) kan gjøre betydelig skade på mange ulike jordbruksvekster.
== Utbredelse ==
Adoretus er for det meste utbredt i Asia og Afrika, men to arter går vest til det sørøstlige Europa.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, Rutelinae MacLeay, 1819
Stammen Adoretini
Slekten Adoretus Laporte de Castelnau, 1840 – ca. 475 arter, for det meste Asia, 2 i Europa
Adoretus abdolrezagharibi
Adoretus abyssinicus
Adoretus acniceps
Adoretus aculeatus
Adoretus adustus
Adoretus aegrotus
Adoretus aeneiceps
Adoretus aeneopiceus
Adoretus aenescens
Adoretus aeneus
Adoretus aeruginosus
Adoretus affinis
Adoretus afghanus
Adoretus agnatus
Adoretus albolineatus
Adoretus albomitratus
Adoretus alocopygus
Adoretus amitinus
Adoretus amoenus
Adoretus ampliatus
Adoretus andrewesi
Adoretus angustus
Adoretus aquilonis
Adoretus areatus
Adoretus ariel
Adoretus arrowi
Adoretus asperopunctatus
Adoretus atiqi
Adoretus aurantiacus
Adoretus avitus
Adoretus bakeri
Adoretus baquari
Adoretus bechuanus
Adoretus bechynei
Adoretus beiranus
Adoretus bengalensis
Adoretus bernhardi
Adoretus bhutanensis
Adoretus bicaudus
Adoretus bicolor
Adoretus bidenticeps
Adoretus bilobatus
Adoretus bimarginatus
Adoretus birmanus
Adoretus bombinator
Adoretus boops
Adoretus borbonicus
Adoretus borneensis
Adoretus bottegoi
Adoretus brachypygus
Adoretus brahmanus
Adoretus brancsik
Adoretus breviunguiculatus
Adoretus cachecticus
Adoretus caliginosus
Adoretus calvus
Adoretus capicola
Adoretus capito
Adoretus cardoni
Adoretus carinilabris
Adoretus celebicus
Adoretus celogaster
Adoretus cephalotes
Adoretus chascoproctus
Adoretus chinchonae
Adoretus ciliatus
Adoretus cirroseriatus
Adoretus claustifer
Adoretus clypeatus
Adoretus cochinchinensis
Adoretus compressus
Adoretus congoensis
Adoretus consularis
Adoretus convexicollis
Adoretus convexus
Adoretus coronatus
Adoretus corpulentus
Adoretus costalis
Adoretus costipennis
Adoretus costopilosus
Adoretus costulatus
Adoretus cribratus
Adoretus cribricollis
Adoretus cribrosus
Adoretus cristatus
Adoretus cupreus
Adoretus curtulus
Adoretus cylindricus
Adoretus cyrtopygus
Adoretus debilis
Adoretus deccanus
Adoretus decorsei
Adoretus delkeskampi
Adoretus densepunctatus
Adoretus denticrus
Adoretus depilatus
Adoretus depressus
Adoretus digennaroi
Adoretus dilleri
Adoretus discoidalis
Adoretus discolor
Adoretus disparilis
Adoretus dissidens
Adoretus distinguendus
Adoretus divergens
Adoretus diversicolor
Adoretus djallonus
Adoretus drescheri
Adoretus drurei
Adoretus dulcis
Adoretus duplicatus
Adoretus duvauceli
Adoretus elongatus
Adoretus emarginatus
Adoretus endroedii
Adoretus epipleuralis
Adoretus ermineus
Adoretus erythrocephalus
Adoretus evelynae
Adoretus exasperans
Adoretus excisiceps
Adoretus excisus
Adoretus exiguus
Adoretus exitialis
Adoretus exsculptus
Adoretus exsecatus
Adoretus faccai
Adoretus fairmairei
Adoretus falciungulatus
Adoretus fallaciosus
Adoretus fascicularis
Adoretus fatehi
Adoretus feminalis
Adoretus femoratus
Adoretus flaveolus
Adoretus flavilabris
Adoretus flavipennis
Adoretus flavipes
Adoretus flavohumeralis
Adoretus flavomaculatus
Adoretus flavus
Adoretus formosanus
Adoretus franzi
Adoretus fraterculus
Adoretus fraudator
Adoretus fraudulentus
Adoretus freudei
Adoretus fruhstorferi
Adoretus fulvus
Adoretus fumatus
Adoretus furcifer
Adoretus furutai
Adoretus fusciceps
Adoretus fuscoseriatus
Adoretus fuscovittatus
Adoretus fusculus
Adoretus gaillardi
Adoretus gandolphei
Adoretus ganganus
Adoretus garamas
Adoretus gazella
Adoretus gemmifer
Adoretus geyri
Adoretus ghanaensis
Adoretus ghindanus
Adoretus giganteus
Adoretus goniopygus
Adoretus goudoti
Adoretus graniceps
Adoretus granulifrons
Adoretus gressetti
Adoretus gressitti
Adoretus griseosetosus
Adoretus grisescens
Adoretus guttulatus
Adoretus gymnotopus
Adoretus hainanensis
Adoretus hanoiensis
Adoretus hanstroemi
Adoretus hexagonus
Adoretus hirasawai
Adoretus hiriticulus
Adoretus hirsutus
Adoretus hirticollis
Adoretus hirtipennis
Adoretus hispidus
Adoretus hoplioides
Adoretus horticola
Adoretus hybogeneius
Adoretus hypudaeus
Adoretus ibanus
Adoretus ictericus
Adoretus iftikhari
Adoretus illitus
Adoretus imitator
Adoretus impurus
Adoretus inconditus
Adoretus incongruens
Adoretus incurvatus
Adoretus indutus
Adoretus inexpectatus
Adoretus infans
Adoretus inglorius
Adoretus inornatus
Adoretus inseparabilis
Adoretus interruptus
Adoretus irakanus
Adoretus ismaili
Adoretus jarkandus
Adoretus javanus
Adoretus jipensis
Adoretus juengeri
Adoretus kahlei
Adoretus kamberanus
Adoretus kanarensis
Adoretus kaszabi
Adoretus khartumensis
Adoretus khasmarensis
Adoretus kindiae
Adoretus klossi
Adoretus kororensis
Adoretus kulzeri
Adoretus lacunus
Adoretus lacustris
Adoretus lacuum
Adoretus ladakanus
Adoretus lajoyi
Adoretus langsonicus
Adoretus laosensis
Adoretus laoticus
Adoretus lasiopygus
Adoretus lasius
Adoretus laticeps
Adoretus latirostris
Adoretus latissimus
Adoretus latiusculus
Adoretus lemniscus
Adoretus leo
Adoretus lepus
Adoretus limbatus
Adoretus lineatus
Adoretus lithobius
Adoretus lobiceps
Adoretus loeffleri
Adoretus longiceps
Adoretus lopezi
Adoretus luridus
Adoretus luteipes
Adoretus lutescens
Adoretus lutosipennis
Adoretus machatschkei
Adoretus macrops
Adoretus maculatus
Adoretus maculicollis
Adoretus madibirensis
Adoretus malaccanus
Adoretus maniculus
Adoretus manyaraensis
Adoretus marahnus
Adoretus marshalli
Adoretus mashunus
Adoretus matsumotoi
Adoretus mauritianus
Adoretus mavis
Adoretus melanesius
Adoretus melvillensis
Adoretus meo
Adoretus metasternalis
Adoretus meticulosus
Adoretus minutus
Adoretus mizusawai
Adoretus monticola
Adoretus morosus
Adoretus moultoni
Adoretus murinus
Adoretus mus
Adoretus musillus
Adoretus myodes
Adoretus naeemi
Adoretus nagyi
Adoretus nanshanchianus
Adoretus nasalis
Adoretus nasutus
Adoretus nathani
Adoretus neghellianus
Adoretus nephriticus
Adoretus nietneri
Adoretus niger
Adoretus nigrifrons
Adoretus nigritarsis
Adoretus nigrofuscus
Adoretus nitens
Adoretus nitidus
Adoretus nossibeicus
Adoretus nubilus
Adoretus nudocostatus
Adoretus nyassicus
Adoretus obatoides
Adoretus obscurus
Adoretus occultus
Adoretus ochraceus
Adoretus ohausi
Adoretus ohmomoi
Adoretus opeticus
Adoretus ovalis
Adoretus ovampoensis
Adoretus ovatoides
Adoretus ovatus
Adoretus pachysomatus
Adoretus paiensis
Adoretus palawanus
Adoretus pallens
Adoretus pallidus
Adoretus paolii
Adoretus parviceps
Adoretus patrizii
Adoretus patruelis
Adoretus pauliani
Adoretus peregrinus
Adoretus perrieri
Adoretus persicus
Adoretus petrovitzi
Adoretus peyerimhoffi
Adoretus piciventris
Adoretus picticollis
Adoretus pictipennis
Adoretus piscator
Adoretus pitaulti
Adoretus plebejus
Adoretus pleuralis
Adoretus pliciventris
Adoretus plumbicollis
Adoretus polycanthus
Adoretus popei
Adoretus postfoveatus
Adoretus posticalis
Adoretus progrediens
Adoretus prudens
Adoretus pruinosus
Adoretus puberulus
Adoretus pubipennis
Adoretus pudicus
Adoretus pullus
Adoretus pulverulentus
Adoretus pumilio
Adoretus punctipennis
Adoretus punjabensis
Adoretus pusillus
Adoretus quadridens
Adoretus quadripunctatus
Adoretus radicosus
Adoretus ranunculus
Adoretus reichenbachi
Adoretus renardi
Adoretus rhamphomorius
Adoretus rhodophilus
Adoretus rondoni
Adoretus rosettae
Adoretus rothkirchi
Adoretus rubenyani
Adoretus rufifrons
Adoretus rufulus
Adoretus rufus
Adoretus rugosohirtus
Adoretus rugosus
Adoretus rugulosus
Adoretus runcinatus
Adoretus rusticus
Adoretus saetipennis
Adoretus saigonensis
Adoretus saitoi
Adoretus saleemi
Adoretus sandakanus
Adoretus scabious
Adoretus sciurinus
Adoretus scutellaris
Adoretus sebakuensis
Adoretus semperi
Adoretus senatorius
Adoretus senegallius
Adoretus senescens
Adoretus senohi
Adoretus seriegranatus
Adoretus seriesetosus
Adoretus serratipes
Adoretus serridens
Adoretus setifer
Adoretus sexdentatus
Adoretus seydeli
Adoretus siemsseni
Adoretus siganus
Adoretus sikorae
Adoretus silfverbergi
Adoretus silonicus
Adoretus similis
Adoretus simplex
Adoretus simulans
Adoretus simulatus
Adoretus sincerus
Adoretus singhalensis
Adoretus sinicus
Adoretus sistanicus
Adoretus somalinus
Adoretus sorex
Adoretus sparsesetosus
Adoretus speculator
Adoretus sterbae
Adoretus stoliczkae
Adoretus striatus
Adoretus subaenescens
Adoretus subcostatus
Adoretus subguttatus
Adoretus sucki
Adoretus sudanicus
Adoretus sulcirostris
Adoretus sumbanus
Adoretus sundaicus
Adoretus suturalis
Adoretus suturellus
Adoretus tananus
Adoretus tener
Adoretus tenimbricus
Adoretus tenuimaculatus
Adoretus tessulatus
Adoretus testaceus
Adoretus tetracanthus
Adoretus tibialis
Adoretus tigrinus
Adoretus timidus
Adoretus timoriensis
Adoretus tonkinensis
Adoretus transvaalensis
Adoretus trichostigma
Adoretus tricolor
Adoretus tsavoensis
Adoretus tuberculiventris
Adoretus tufaili
Adoretus turkanus
Adoretus ubonensis
Adoretus umbilicatus
Adoretus umbrosus
Adoretus uncifer
Adoretus ungulatus
Adoretus uniformis
Adoretus vagepunctatus
Adoretus variegatus
Adoretus velutinus
Adoretus versutus
Adoretus vestitus
Adoretus vethi
Adoretus victoriae
Adoretus vietnamensis
Adoretus vigillans
Adoretus villicollis
Adoretus villosicollis
Adoretus villosus
Adoretus vitalisi
Adoretus vitticauda
Adoretus vittiger
Adoretus vittipennis
Adoretus vulpeculus
Adoretus wallacei
Adoretus xanthomerus
Adoretus zavattarii
Adoretus zumpti
== Kilder ==
Faktablad om Adoretus sinicus
== Eksterne lenker ==
Bilde av Adoretus garamas
Bilde av Adoretus pullus fra Kypros
Bilde av Adoretus versutus
(en) Adoretus i Encyclopedia of Life
(en) Adoretus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Adoretus hos Fauna Europaea
(en) Adoretus hos ITIS
(en) Adoretus hos NCBI
(en) Kategori:Adoretus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Adoretus – detaljert informasjon på Wikispecies | * Se systematisk inndeling | 198,754 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Metadorodocia | 2023-02-04 | Metadorodocia | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1957', 'Kategori:Madagaskars endemiske fauna', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Metadorodocia er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
| Metadorodocia er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utbredelse ==
Slekten er endemisk for Madagaskar.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, Rutelinae MacLeay, 1819
Stammen Adoretini
Slekten Metadorodocia Machatschke, 1957
Metadorodocia frolovi Akhmetova & Montreuil, 2010
Metadorodocia vittatus (Waterhouse, 1878)
== Kilder ==
Akhmetova, L. og Montreuil, O. 2010: Revision of Metadorodocia Machatschke, 1957, a genus endemic to Madagascar (Coleoptera: Scarabaeidae: Rutelinae: Adoretini). Zootaxa 2401: 61–68. Forside
== Eksterne lenker ==
(en) Metadorodocia i Global Biodiversity Information Facility
Metadorodocia – detaljert informasjon på Wikispecies | * Se systematisk inndeling | 198,755 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Plan_Vigipirate | 2023-02-04 | Plan Vigipirate | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fransk politikk', 'Kategori:Sikkerhet'] | Plan Vigipirate er del av Frankrikes plan for opp- og nedtrapping av sikkerhetstiltak til beskyttelse mot terrorisme. Navnet er sammesatt av vigilance (årvåkenhet) og pirate (pirat). Planen ble første gang satt ut i livet i 1978 under president Valéry Giscard d’Estaing. Den er senere blitt aktualisert i 1995, 2000 og 2003. Alt etter det nivå man har erklært, iverksettes sterkere sikkerhetstiltak.
Planen hadde frem til 2014 nivåene hvit (ingen fare), gul, orange, rød og écarlate (markert med mørkerødt – akutt trussel). Ved terrorbombingene i London den 7. juli 2005 ble nivået hevet til rødt, og det ble ikke senket før i februar 2014 – da til gult. Dette nivået innebærer blant annet et stort nærvær av sikkerhetsstyrker – blant annet fra det militære – særlig på jernbanestasjoner og steder der det befinner seg mange turister, som Louvre og Eiffeltårnet i Paris.
I februar 2014 ble nivåene forenklet til vigilance og alerte attentat.Den 7. januar 2015 ble det etter angrepet på redaksjonslokalene til magasinet Charlie Hebdo i Paris hevet til «alerte attentat» for Paris-området (Île-de-France), og dagen etter også for regionen Picardie nord for hovedstaden.
Kritikere av planen innvender at den innskrenker de borgerlige friheter og privatsfæren, og omtaler den provokativt som «plan Vichypirate», en assosiasjon til Vichyregjeringens tid i 1940-årene.
| Plan Vigipirate er del av Frankrikes plan for opp- og nedtrapping av sikkerhetstiltak til beskyttelse mot terrorisme. Navnet er sammesatt av vigilance (årvåkenhet) og pirate (pirat). Planen ble første gang satt ut i livet i 1978 under president Valéry Giscard d’Estaing. Den er senere blitt aktualisert i 1995, 2000 og 2003. Alt etter det nivå man har erklært, iverksettes sterkere sikkerhetstiltak.
Planen hadde frem til 2014 nivåene hvit (ingen fare), gul, orange, rød og écarlate (markert med mørkerødt – akutt trussel). Ved terrorbombingene i London den 7. juli 2005 ble nivået hevet til rødt, og det ble ikke senket før i februar 2014 – da til gult. Dette nivået innebærer blant annet et stort nærvær av sikkerhetsstyrker – blant annet fra det militære – særlig på jernbanestasjoner og steder der det befinner seg mange turister, som Louvre og Eiffeltårnet i Paris.
I februar 2014 ble nivåene forenklet til vigilance og alerte attentat.Den 7. januar 2015 ble det etter angrepet på redaksjonslokalene til magasinet Charlie Hebdo i Paris hevet til «alerte attentat» for Paris-området (Île-de-France), og dagen etter også for regionen Picardie nord for hovedstaden.
Kritikere av planen innvender at den innskrenker de borgerlige friheter og privatsfæren, og omtaler den provokativt som «plan Vichypirate», en assosiasjon til Vichyregjeringens tid i 1940-årene.
== Se også ==
Opération Sentinelle
Operation Temperer
Operasjon Gefion
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Vigipirate – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Plan Vigipirate er del av Frankrikes plan for opp- og nedtrapping av sikkerhetstiltak til beskyttelse mot terrorisme. Navnet er sammesatt av vigilance (årvåkenhet) og pirate (pirat). | 198,756 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alvarengius | 2023-02-04 | Alvarengius | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1975', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Alvarengius er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én art.
| Alvarengius er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én art.
== Utbredelse ==
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Alvarengiini
Slekten Alvarengius Frey, 1975
Alvarengius silphoides Frey, 1975
== Eksterne lenker ==
(en) Alvarengius i Global Biodiversity Information Facility | * se systematisk inndeling | 198,757 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ottokelleria | 2023-02-04 | Ottokelleria | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1957', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Ottokelleria er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én art.
| Ottokelleria er en slekt av biller som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én art.
== Utbredelse ==
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Alvarengiini
Slekten Ottokelleria Andretta & Martínez, 1957
Ottokelleria dispar (Burmeister, 1847)
Ottokelleria marginata (Burmeister, 1847)
== Eksterne lenker ==
(en) Ottokelleria i Global Biodiversity Information Facility | * se systematisk inndeling | 198,758 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grundsetmoen_holdeplass | 2023-02-04 | Grundsetmoen holdeplass | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:1954 i Norge', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elverums historie', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Elverum', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Hedmark', 'Kategori:Jernbanestasjoner på Rørosbanen', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1954', 'Kategori:Nedlagte jernbanestasjoner i Norge', 'Kategori:Sider med kart'] | Grundsetmoen holdeplass ligger langs Rørosbanen i Elverum kommune i Innlandet, den ble åpnet 1954. Holdeplassen har adkomst via veien til Strandfossen kraftverk, dette befinner seg rett øst for jernbanelinja. Veien krysser Rørosbanen med en planovergang med halvgrind ved holdeplassens sørende. Regulær persontrafikk ble nedlagt 1967, holdeplassen ble imidlertid betjent i skoletiden frem til 1997. Den korte treplattformen som var ved holdeplassen, er ryddet bort etter våren 2014.
| Grundsetmoen holdeplass ligger langs Rørosbanen i Elverum kommune i Innlandet, den ble åpnet 1954. Holdeplassen har adkomst via veien til Strandfossen kraftverk, dette befinner seg rett øst for jernbanelinja. Veien krysser Rørosbanen med en planovergang med halvgrind ved holdeplassens sørende. Regulær persontrafikk ble nedlagt 1967, holdeplassen ble imidlertid betjent i skoletiden frem til 1997. Den korte treplattformen som var ved holdeplassen, er ryddet bort etter våren 2014.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Thor Bjerke og Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar / Oslo: Norsk Jernbaneklubb / Norsk Jernbanemuseum. s. 102–103. ISBN 82-90286-28-7.
== Eksterne lenker ==
(en) Grundsetmoen holdeplass – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | sted = Grundsetmoen | 198,759 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spodochlamys | 2023-02-04 | Spodochlamys | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1855', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Spodochlamys er en slekt av biller fra Sør- og Mellom-Amerika som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Spodochlamys er en slekt av biller fra Sør- og Mellom-Amerika som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore, grønne eller rødbrune biller. Antennene har 10 ledd.
Kroppen er avlangt oval, uten påfallende hår, beina forholdsvis lange. Hannene er betydelig større enn hunnene, med forlengede forbein og gjerne også pronotum noe utvidet på sidene.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda av røtter, mens de voksne insektene kan finnes gnagende på blader.
Artene finnes fortrinnsvis i tåkeskog i fjellområder. De voksne billene kommer gjerne til lys.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Mellom- og det nordlige Sør-Amerika, med flest arter i Colombia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Anatistini - Neotropisk
Slekten Spodochlamys Burmeister, 1855
Spodochlamys ancistrospina Jameson & Ratcliffe, 2011
Spodochlamys caesarea Burmeister, 1855
Spodochlamys cupreola Bates, 1888
Spodochlamys curvibrachialis Ohaus, 1905
Spodochlamys feyeri Ohaus, 1908
Spodochlamys flavofemorata Ohaus, 1905
Spodochlamys gigas Murray, 1857
Spodochlamys iheringi Ohaus, 1905
Spodochlamys latipes Arrow, 1946
Spodochlamys letiranti Jameson & Ratcliffe, 2011
Spodochlamys marahuaca Jameson & Ratcliffe, 2011
Spodochlamys mirabilis Waterhouse, 1880
Spodochlamys nazareti Arnaud, 1996
Spodochlamys neblina Jameson & Ratcliffe, 2011
Spodochlamys neitai Jameson & Ratcliffe, 2011
Spodochlamys poultoni Shipp, 1895
Spodochlamys soulai Curoe, 2011
== Kilder ==
Jameson, M.L. & Ratcliffe, B. (2011) The Neotropical Scarab Beetle Tribe Anatistini (Coleoptera: Scarabaeidae: Rutelinae). Scarab Monographs 26, 100 sider. Kort sammendrag: [1]. Bilder fra denne: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Spodochlamys i Encyclopedia of Life
(en) Spodochlamys i Global Biodiversity Information Facility
(en) Spodochlamys hos NCBI
(en) Kategori:Spodochlamys – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Spodochlamys – detaljert informasjon på Wikispecies | * se Systematisk inndeling | 198,760 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fosb%C3%A6k_Bruk | 2023-02-04 | Fosbæk Bruk | ['Kategori:1912 i Norge', 'Kategori:Arkiv oppbevart ved KUBEN', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Etableringer i 1912', 'Kategori:Historisk næringsliv i Norge', 'Kategori:Lillesands historie', 'Kategori:Næringsliv i Lillesand', 'Kategori:Privatarkiv fra Aust-Agder'] | Fosbæk Bruk var et sagbruk, høvleri og trelastforretning som ble etablert i Lillesand i 1912. Det var G.A. Vennesland (1865-) som i 1911 kjøpte en branntomt og bygget opp Fosbæk Bruk. Mange av maskinene og bygningene ble kjøpt fra et nedlagt sagbruk ved Flaksvann.
Vennesland hadde lang erfaring fra tilsvarende arbeid, da han tidligere hadde arbeidet ved Hunsfos Fabrikker i Vennesla og i 1899 hadde etablert A/S Byglandsfjord Dampsag og Høvleri. Denne bedriften ledet han til 1909.
| Fosbæk Bruk var et sagbruk, høvleri og trelastforretning som ble etablert i Lillesand i 1912. Det var G.A. Vennesland (1865-) som i 1911 kjøpte en branntomt og bygget opp Fosbæk Bruk. Mange av maskinene og bygningene ble kjøpt fra et nedlagt sagbruk ved Flaksvann.
Vennesland hadde lang erfaring fra tilsvarende arbeid, da han tidligere hadde arbeidet ved Hunsfos Fabrikker i Vennesla og i 1899 hadde etablert A/S Byglandsfjord Dampsag og Høvleri. Denne bedriften ledet han til 1909.
== Produksjon ==
I tillegg til sagbruk og høvleri laget Fosbæk Bruk også kasser, samt eksporterte skrulast, props og minnetønner. I en periode arbeidet det om lag 70 personer på Fosbæk Bruk.
== Branner ==
Forsbæk Bruk ble gjennoppbygget etter en brann høsten 1926. I 1932 brant det igjen, og både sag, høvleri og tørke gikk tapt. Nytt sagbruk og høvleri igang igjen i 1933. Det brant også ved bedriften på begynnelsen av 1980-tallet.
== Nedleggelse ==
Virksomheten ved bedriften ble lagt ned på 1990-tallet.
== Boligområde ==
Området er omgjort til boligformål. I 2014 var leilighetskoplekset Fossbekk brygge innflytningsklart.
== Arkivet ==
Arkivet etter Fosbæk Bruk befinner seg ved KUBEN i Arendal. Arkivet omfatter møtebøker, journaler, saksarkiv, regnskap m.m. | Fosbæk Bruk var et sagbruk, høvleri og trelastforretning som ble etablert i Lillesand i 1912. Det var G. | 198,761 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spinochlamys | 2023-02-04 | Spinochlamys | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1970', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Spinochlamys er en slekt av biller fra Sør- og Mellom-Amerika som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én art.
| Spinochlamys er en slekt av biller fra Sør- og Mellom-Amerika som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én art.
== Utseende ==
En middelsstor, avlang, bronsefarget skarabide. Antennene har 10 ledd.
Kroppen er noe matt metallisk, uten påfallende hår. Hodet har en litt forlenget, trapesformet "snute". Hannen har påfallende store klør på forføttene.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda av røtter, mens de voksne insektene kan finnes gnagende på blader.
Artene finnes fortrinnsvis i tåkeskog i fjellområder. De voksne billene kommer gjerne til lys.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Mellom- og det nordlige Sør-Amerika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Anatistini - Neotropisk
Slekten Spinochlamys Machatschke, 1970
Spinochlamys macropus (Benderitter, 1921)
== Kilder ==
Jameson, M.L. & Ratcliffe, B. (2011) The Neotropical Scarab Beetle Tribe Anatistini (Coleoptera: Scarabaeidae: Rutelinae). Scarab Monographs 26, 100 sider. Kort sammendrag: [1]. Bilder fra denne: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Spinochlamys i Encyclopedia of Life
(en) Spinochlamys i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 198,762 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Myra_(rapper) | 2023-02-04 | Myra (rapper) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Stjernekamp', 'Kategori:Fødsler 8. desember', 'Kategori:Fødsler i 1994', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske rappere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Regina Tucker, bedre kjent som MYRA (født 8. desember 1994), er en rapper og låtskriver fra Kløvheim i Alver. Stilmessig spiller hun en krysning mellom ulike sjangre, hovedsakelig alternativ hiphop med R&B-elementer.
| Regina Tucker, bedre kjent som MYRA (født 8. desember 1994), er en rapper og låtskriver fra Kløvheim i Alver. Stilmessig spiller hun en krysning mellom ulike sjangre, hovedsakelig alternativ hiphop med R&B-elementer.
== Musikkarrière ==
Myras karriere startet i baksetet på en Uber i 2016, hvor sjåføren satte på noen instrumentaler, og Myra begynte å freestyle-rappe. Sjåføren ble imponert, og kjørte henne til et musikkstudio. Studiobesøket resulterte i hennes første låt «Hold An», som ble sluppet på SoundCloud seint på høsten 2016, og Leo Ajkics erklæring på sosiale medier om at «Bransjen sover, men våkner snart». Dette førte bl. a. til at Dagbladet og Bergens Tidende skrev dyptgående artikler om henne, og by:Larm øyeblikkelig bestilte artisten til programmet sitt. Vinteren 2017 ga hun ut låten «Ventet på deg» i samarbeid med Lars Vaular. Nykommerens bidrag gjorde låten til et av Vaulars sterkeste øyeblikk i 2017. Etter dette fikk hun i oppdrag å synge Bergens nasjonalsang «Nystemten» før Cecilia Brækhus gikk inn i bokseringen på Koengen i Bergen under Battle of Bergen – The Real Homecoming, arrangert 9. juni 2017. 2018-låtutgivelsen «Føler Meg Selv» ble videre belønnet som Ukens låt på NRK P3. Myra uttalte i denne sammenheng, at «Folk har mange forventninger til hva jeg skal være, men jeg prøver mest å bare være meg selv».
Hun ble nominert i klassen årets nykommer foran P3 Gull 2018. Hun vant Edvard-prisen 2020 i klassen tekst for teksten til låten «Hjemløs i egen by». Høsten 2020 var hun en av deltakerne i NRK1s sangkonkurranse Stjernekamp.
== Oppvekst ==
Høsten 1998 flyktet Regina og familien vekk fra borgerkrigen i Sierra Leone, og til Norge. Hun tilbrakte en tid på barnehjem, og det var på denne tiden hun fikk sin aller første CD-plate, og begynte med sang. Da hun var 10 år flyttet hun til en fosterfamilie på Osterøy, og året etter ble hun etterlyst av politiet for å rømme hjemmefra, for å besøke familien sin.
== Diskografi ==
SolosinglerHold An (2016)
Ventet på deg (2017), med Lars Vaular
Link opp (2017)
Lever i bassen (2017)
Evig dag (2017)
Føler meg selv (2018)
Opplevelse og kos (2018) feat Maya Vik og Vin og Rap
Ekspremsport (2018)
Stylist (2019)
Dette er mitt navn (2019)
Motorola (2019)
Hjemløs i egen by (2019)
Hundre (2020)
Dum & deilig (2020)
Tørstig (2020)
Dovre faller (2021)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) MYRA – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Myra på Internet Movie Database
(en) Myra på Spotify | Myra er et engelsk kvinnenavn med opprinnelse på 1600-tallet. | 198,763 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tunnel | 2023-02-04 | Tunnel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Tunneler'] | En tunnel (kan også skrives tunell) er en underjordisk eller undersjøisk passasje. Tunneler har mange bruksområder, for eksempel gruvemalm, for transport - inkludert kjøretøy, tog, t-bane og kanaler samt ledning av vann og avløp.
| En tunnel (kan også skrives tunell) er en underjordisk eller undersjøisk passasje. Tunneler har mange bruksområder, for eksempel gruvemalm, for transport - inkludert kjøretøy, tog, t-bane og kanaler samt ledning av vann og avløp.
== Typer av tunneler ==
Det er i hovedsak to bruksområder for tunneler, det ene er å lede vann og det andre er å lede trafikk. Eksempler på tunneler som leder vann, er inntakstunneler som leder vannet fram til vannkraftverk, og spillvannstunneler som leder avløpsvann og overflatevann vekk fra tettbygde områder. Tunneler som er laget for å lede trafikk er konstruert for å lede for eksempel fotgjengere, biler, tog eller båter gjennom fjell, under fjorder, eller under tettbygde strøk. I tillegg finnes det eksempler på tunneler som har andre bruksområder, f.eks gruveganger, som tømmerrenner, eller til bruk i spionasjevirksomhet.
Tunneler kan bygges på forskjellige måter. Senketunneler bygges ved at ferdige betongelementer senkes og settes sammen i vann for så å pumpes tørre. I fjell enten sprenger man eller fullprofilborer tunnelene med tunnelboremaskin, og i leire graves de ut. Enkelte tunneler bygges ved at en grøft graves ut og et tak legges over. Slike tunneler kalles også kulverter. T-banetunneler og miljøtunneler er vanlige eksempler på dette.
Ved en del fjord- og elvekrysninger er tunneler et alternativ til bruer. Avgjørende faktorer kan være avstanden over til andre siden kombinert med dybden til vannet, krav til seilingshøyde eller tilgjengelig plass på de to sidene. Bruer kan kreve mer plass på land enn en tunnelåpning gjør. Tunnelåpninger kan også føres lenger inn på land i tilfeller der det er bebyggelse langs vannkanten. Øresundsforbindelsen er et eksempel på en vannkrysning som kombinerer bruer og tunneler.
== Tunnelprofil ==
Statens vegvesen har en standard for tunnelprofiler der de betegnes med en «T» etterfulgt av et tall, der tallet betegner bredden på kjørebanenivå, f.eks. T8,5 har en kjørebane på 6,5 meter og en meter skulder på hver side.
== Eksempler på tunneler ==
=== Veitunneler ===
Er en underjordisk vei eller en vei med en form for tak over seg som er beregnet for biler.
Lærdalstunnelen er verdens lengste veitunnel med en lengde på 24,509 m.
St. Gotthard-tunnelen fra Göschenen til Airolo i Sveits åpnet 5. september 1980 med en lengde på 16,32 km, og var da verdens lengste veitunnel før Lærdalstunnelen ble åpnet.
=== Undersjøiske veitunneler ===
Verdens første undersjøiske tunnel var Themsentunnelen og ble bygd av Marc Isambard Brunel hans sønn Isambard Kingdom Brunel og åpnet i 1843.
Nordkapptunnelen var verdens lengste undersjøiske veitunnel da den åpnet i 1999. Den er 6,7 km lang og går på det dypeste 212 meter under havets overflate.
Verdens lengste undersjøiske veitunnel er nå Tokyo Aqua-tunnelen i Tokyo-bukta i Japan. Tunnelen har to løp på 9583 og 9576 meter. Den blir verdens lengste til Boknafjordtunnelen og/eller Ryfylketunnelen i Rogaland blir bygd, og tar over som verdens lengste undersjøiske veitunneler.
Bømlafjordtunnelen er nå Europas lengste undersjøiske veitunnel 7888 meter lang, åpnet 2000. Den forbinder Føyno og Sveio.
Verdens dypeste undersjøiske tunnel er Eiksundtunnelen. Den er 287 muh. (meter under havoverflaten) på det dypeste, 7765 meter lang og ble åpnet i 2008. Den forbinder Hareid, Ulstein, Sande og Herøy kommuner i Møre og Romsdal med fastlandet.
Øresundstunnelen er 4050 meter lang, og ble åpnet i 2000.
=== Jernbanetunneler ===
Verdens lengste jernbanetunnel er for tiden (2019) Gotthard-Basetunnelen med en lengde på 57 km
Seikantunnelen i Japan med 53,9 km, hvorav 23,3 km er undersjøisk.
Kanaltunnelen mellom Storbritannia og Frankrike under Den engelske kanal er verdens tredje lengste, med en lengde på 50 km, hvorav 39 km er undersjøisk.
Blixtunnelen er Norges og Nordens lengste jernbanetunnel, 20 km lang.
Storebæltstunnelen (jernbane, undersjøisk) er 8024 m lang.
Verdens eldste jernbanetunneler under bygater er Cobble Hill Tunnel og Murray Hill Tunnel i New York. De ble bygd på 1850-tallet.
=== T-banetunneler ===
T-baner regnes ofte ikke som jernbaner og tunnelene regnes ofte som noe annet.
Den lengste T-banetunnelen i verden er Linie 9 i Moskva som er 41,5 km lang og tunnel hele veien.
Den lengste T-banetunnelen i Norge er Majorstuen-Hasle, 7,0 km lang.
De eldste delene av T-banen i London ble gravd ut på 1860-tallet.
=== Skipstunneler ===
Souterrains de La Collancelle består av 3 tunneler som tilsammen har en lendge av 1,2 km, og ble åpnet i 1838.
Sappertontunnelen på Themsen & Severn-kanalen i England åpnet for kulltransport per båt var 3,5 km lang og ble åpnet i 1789 og var gravd ut gjennom åser.
Stad skipstunnel mellom Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal anslås til 1790 meter lang og er under planlegging.
Weilburg skipstunnel i Weilburg, Tyskland er 195 m lang, har en bredde på 5,6 m og ble åpnet 1847. Den er fremdeles i bruk for sportsbåter.
=== Andre ===
New York City Water Tunnel No. 3 ble påbegynt i 1970 og forventes ferdigstilt i 2020. Tunnelen blir cirka 97 km lang og vil inngå i vannforsyningsnettverket i New York.
== Se også ==
Undersjøisk tunnel
Tunnelbane
Ingeniørgeologi
Tunneltelt
Liste over verdens lengste veitunneler
=== Tunneler i Norge ===
Veitunneler i Norge – Liste med de største og mest betydningsfulle tunnelene
Liste over veitunneler i Norge – Liste over samtlige norske veitunneler
Lengste veitunneler i hvert fylke – Fylkesvis oversikt
Jernbanetunneler i Norge
Undersjøiske veitunneler i Norge
=== Tunneler i andre land ===
Canada
Danmark
Finland (veitunneler)
Frankrike
Færøyene
Island
Nederland
Storbritannia (veitunneler)
Sveits
Sverige (veitunneler)
Sør-Amerika (veitunneler)
Tyskland
USA (veitunneler)
Østerrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tunnels – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tunnel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Statens vegvesen prosjekter, hvorav mange tunnelprosjekter
Veidekkes tunnelprosjekter | Liste over tunneler i Frankrike | 198,764 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chalcochlamys | 2023-02-04 | Chalcochlamys | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1905', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Chalcochlamys er en slekt av biller fra Sør- og Mellom-Amerika som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én art.
| Chalcochlamys er en slekt av biller fra Sør- og Mellom-Amerika som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae). Slekten omfatter bare én art.
== Utseende ==
En middelsstore, avlang, blankt grønt metallisk skarabide med rødlige bein.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda av røtter, mens de voksne insektene kan finnes gnagende på blader.
Arten finnes fortrinnsvis i tåkeskog i fjellområder. De voksne billene kommer gjerne til lys.
== Utbredelse ==
== Systematisk inndeling ==
Arten Chalcochlamys nobilis er overført til slekten Chrysina og der synonymisert med Chrysina diversa.
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Anatistini - Neotropisk
Slekten Chalcochlamys Ohaus, 1905
Chalcochlamys dohrni (Ohaus, 1898)
== Kilder ==
Jameson, M.L. & Ratcliffe, B. (2011) The Neotropical Scarab Beetle Tribe Anatistini (Coleoptera: Scarabaeidae: Rutelinae). Scarab Monographs 26, 100 sider. Kort sammendrag: [1]. Bilder fra denne: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Chalcochlamys i Global Biodiversity Information Facility
Chalcochlamys – detaljert informasjon på Wikispecies | * se Systematisk inndeling | 198,765 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tr%C3%B8seelva | 2023-02-04 | Trøseelva | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Tjeldsund'] | Trøseelva (også skrevet Trøsenelva) er ei elv i Tjeldsund kommune i Troms og Finnmark. Den er 6,7 km lang (10,1 km regnet fra fjerneste kilde), og har et nedbørfelt på rundt 28,3 km².
Elva har utspring fra Øyvasskaret på Bufjellet, hvor den heter Reinåselva og renner mot sør til Lille Trøsevatnet (103 moh). Her begynner selve Trøseelva, som renner ut av vatnet mot nordvest ned til Store Trøsevatnet (75 moh.). En knapp kilometer nedenfor Store Trøsevatnet løper den sammen med Jarelva. Etter samløpet snur elva mot sørvest og fortsetter til munningen i Trøsen, tre kilometer øst for kommunesenteret Evenskjer.
| Trøseelva (også skrevet Trøsenelva) er ei elv i Tjeldsund kommune i Troms og Finnmark. Den er 6,7 km lang (10,1 km regnet fra fjerneste kilde), og har et nedbørfelt på rundt 28,3 km².
Elva har utspring fra Øyvasskaret på Bufjellet, hvor den heter Reinåselva og renner mot sør til Lille Trøsevatnet (103 moh). Her begynner selve Trøseelva, som renner ut av vatnet mot nordvest ned til Store Trøsevatnet (75 moh.). En knapp kilometer nedenfor Store Trøsevatnet løper den sammen med Jarelva. Etter samløpet snur elva mot sørvest og fortsetter til munningen i Trøsen, tre kilometer øst for kommunesenteret Evenskjer.
== Referanser == | | fjerneste_kilde = Øyvasskaret på Bufjellet | 198,766 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anatista | 2023-02-04 | Anatista | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1844', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Anatista er en slekt av biller fra Sør- og Mellom-Amerika som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Anatista er en slekt av biller fra Sør- og Mellom-Amerika som hører til underfamilien praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Levevis ==
Larvene lever i jorda av røtter, mens de voksne insektene kan finnes gnagende på blader.
Arten finnes fortrinnsvis i tåkeskog i fjellområder. De voksne billene kommer gjerne til lys.
== Utbredelse ==
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Anatistini - Neotropisk
Slekten Anatista Brême, 1844
Anatista lafertei Brême, 1844
Anatista macrophylla (Ohaus, 1905)
Anatista sericea Nonfried, 1894
== Kilder ==
Jameson, M.L. & Ratcliffe, B. (2011) The Neotropical Scarab Beetle Tribe Anatistini (Coleoptera: Scarabaeidae: Rutelinae). Scarab Monographs 26, 100 sider. Kort sammendrag: [1]. Bilder fra denne: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Anatista i Encyclopedia of Life
(en) Anatista i Global Biodiversity Information Facility
Anatista – detaljert informasjon på Wikispecies | * se Systematisk inndeling | 198,767 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anisoplia | 2023-02-04 | Anisoplia | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1817', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Anisoplia er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
| Anisoplia er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore, kraftige biller, mer eller mindre metallglinsende, undersiden er hårete, oversiden kan være glatt. Beina er kraftige, egnet til graving. Dekkvingene er gjerne mer eller mindre brunrøde.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda av røtter, mens de voksne insektene kan finnes gnagende på blader. Noen arter kan gjøre betydelig skade ved å beite ned løvverk. Disse billene flyr godt og er mest aktive om dagen. Flere av artene, blant annet den europeiske Anisoplia austriaca, kan være betydelige skadedyr i jordbruket, det er de voksne billenes gnaging som gjør skaden.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i den palearktiske sone, med mange arter i Europa.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, Rutelinae MacLeay, 1819
Stammen Anisopliini
Gruppen Anisopliina
Slekten Anisoplia Schönherr, 1817 – 65 arter, 35 i Europa, tre arter i Baltikum, ikke i Norge
Anisoplia abdita
Anisoplia agnata
Anisoplia agricola (Poda, 1761)
Anisoplia alazanica
Anisoplia andreae Baraud, 1991
Anisoplia angorensis
Anisoplia aprica Erichson, 1847
Anisoplia armeniaca Kraatz, 1883
Anisoplia arvicola
Anisoplia austriaca
Anisoplia babylonica
Anisoplia baetica Erichson, 1847
Anisoplia brenskei Reitter, 1889
Anisoplia bromicola (Germar, 1817)
Anisoplia bulgarica Apfelbeck, 1909
Anisoplia bureschi Zachareva-Stoilova, 1958
Anisoplia campicola
Anisoplia clypealis
Anisoplia depressa Erichson, 1847
Anisoplia deserticola Fischer von Waldheim, 1824
Anisoplia dispar Erichson, 1847
Anisoplia egregia
Anisoplia erichsoni Reitter, 1883
Anisoplia faldermanni Reitter, 1883
Anisoplia farraria
Anisoplia ferruginipes
Anisoplia flavipennis Brullé, 1832
Anisoplia hauseri
Anisoplia hebes Reitter, 1903
Anisoplia hebrothracica Král, 1996
Anisoplia heterodoxa
Anisoplia hirta
Anisoplia imitatrix Apfelbeck, 1909
Anisoplia insolita Baraud, 1991
Anisoplia kiritshenkoi
Anisoplia koenigi
Anisoplia lanuginosa Erichson, 1847
Anisoplia lata Erichson, 1847
Anisoplia limbata
Anisoplia lodosi
Anisoplia merkli
Anisoplia monticola Erichson, 1847
Anisoplia noahi
Anisoplia parva Kraatz, 1883
Anisoplia paupercula
Anisoplia phaenissa
Anisoplia pubipennis Blanchard, 1850
Anisoplia reitteriana
Anisoplia remota Reitter, 1889
Anisoplia sabatinellii Baraud, 1991
Anisoplia segetum
Anisoplia seleucidis
Anisoplia signata
Anisoplia sila
Anisoplia taocha Zaitzev, 1917
Anisoplia tempestiva Erichson, 1847
Anisoplia tenebralis Burmeister, 1844
Anisoplia thessalica Reitter, 1889
Anisoplia tritici
Anisoplia tunneri
Anisoplia turcomana
Anisoplia ungulata
Anisoplia venusta
Anisoplia villosa (Goeze, 1777)
Anisoplia zwicki Fischer von Waldheim, 1824
== Kilder ==
Fauna Europaea Web Service Version 2.4 (2011) Utbredelsesdatabase over europeiske dyr
== Eksterne lenker ==
(en) Anisoplia i Encyclopedia of Life
(en) Anisoplia i Global Biodiversity Information Facility
(no) Anisoplia hos Artsdatabanken
(sv) Anisoplia hos Dyntaxa
(en) Anisoplia hos Fauna Europaea
(en) Anisoplia hos NCBI
(en) Kategori:Anisoplia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Anisoplia – detaljert informasjon på Wikispecies | * | 198,768 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ekebergparken_holdeplass_(Simensbr%C3%A5tenlinja) | 2023-02-04 | Ekebergparken holdeplass (Simensbråtenlinja) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ekeberg', 'Kategori:Jernbanestasjoner nedlagt i 1967', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1931', 'Kategori:Nedlagte trikkeholdeplasser i Oslo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Ekebergparken holdeplass var en trikkeholdeplass på Simensbråtenlinja i Oslo, en sidelinje fra Ekebergbanen. Linja og holdeplassen var i drift fra 1931 til 1967. Holdeplassen besto av leskur, plattform og skiltsøyle. Banen var enkeltsporet på strekningen.
Holdeplassen ble hovedsakelig betjent av en pendelvogn, såkalt «kipp» ned til Jomfrubråten. Der var det omstigning til selve Ekebergbanen. I rushtider kjørte imidlertid vognene hele strekket til og fra sentrum.Ekebergparken holdeplass hadde liten trafikk. Området var tynt befolket, og for en del passasjerer var det like greit å gå ned til knutepunktet Jomfrubråten, der man også slapp omstigningen.
Navnet «Ekebergparken» ble på nytt tatt i bruk som betegnelse på en trikkeholdeplass da man i 2014 ga Sjømannsskolen holdeplass på Ekebergbanen nytt navn.
| Ekebergparken holdeplass var en trikkeholdeplass på Simensbråtenlinja i Oslo, en sidelinje fra Ekebergbanen. Linja og holdeplassen var i drift fra 1931 til 1967. Holdeplassen besto av leskur, plattform og skiltsøyle. Banen var enkeltsporet på strekningen.
Holdeplassen ble hovedsakelig betjent av en pendelvogn, såkalt «kipp» ned til Jomfrubråten. Der var det omstigning til selve Ekebergbanen. I rushtider kjørte imidlertid vognene hele strekket til og fra sentrum.Ekebergparken holdeplass hadde liten trafikk. Området var tynt befolket, og for en del passasjerer var det like greit å gå ned til knutepunktet Jomfrubråten, der man også slapp omstigningen.
Navnet «Ekebergparken» ble på nytt tatt i bruk som betegnelse på en trikkeholdeplass da man i 2014 ga Sjømannsskolen holdeplass på Ekebergbanen nytt navn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Ruters nettsted
Ruters linjekart for trikken | Ekebergparken holdeplass var en trikkeholdeplass på Simensbråtenlinja i Oslo, en sidelinje fra Ekebergbanen. Linja og holdeplassen var i drift fra 1931 til 1967. | 198,769 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Smedstua_holdeplass | 2023-02-04 | Smedstua holdeplass | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ekeberg', 'Kategori:Jernbanestasjoner nedlagt i 1967', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1931', 'Kategori:Nedlagte trikkeholdeplasser i Oslo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Smedstua holdeplass var en trikkeholdeplass på Simensbråtenlinja i Oslo, en sidelinje fra Ekebergbanen. Linja og holdeplassen var i drift fra 1931 til 1967. Holdeplassen besto av plattformer og skiltsøyle. Banen var enkeltsporet på strekningen.
Smedstua holdeplass lå der banen krysset Ekebergveien på Ekebergsletta, med plattform for trafikk fra byen vest for veien, plattform for trafikk mot byen på østsiden av veien. Det bodde få folk i området, og trafikkgrunnlaget var tynt.
Holdeplassen ble hovedsakelig betjent av en pendelvogn, såkalt «kipp» ned til Jomfrubråten. Der var det omstigning til selve Ekebergbanen. I rushtider kjørte imidlertid vognene hele strekket til og fra sentrum.
| Smedstua holdeplass var en trikkeholdeplass på Simensbråtenlinja i Oslo, en sidelinje fra Ekebergbanen. Linja og holdeplassen var i drift fra 1931 til 1967. Holdeplassen besto av plattformer og skiltsøyle. Banen var enkeltsporet på strekningen.
Smedstua holdeplass lå der banen krysset Ekebergveien på Ekebergsletta, med plattform for trafikk fra byen vest for veien, plattform for trafikk mot byen på østsiden av veien. Det bodde få folk i området, og trafikkgrunnlaget var tynt.
Holdeplassen ble hovedsakelig betjent av en pendelvogn, såkalt «kipp» ned til Jomfrubråten. Der var det omstigning til selve Ekebergbanen. I rushtider kjørte imidlertid vognene hele strekket til og fra sentrum.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Ruters nettsted
Ruters linjekart for trikken | Smedstua holdeplass var en trikkeholdeplass på Simensbråtenlinja i Oslo, en sidelinje fra Ekebergbanen. Linja og holdeplassen var i drift fra 1931 til 1967. | 198,770 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chaetopteroplia | 2023-02-04 | Chaetopteroplia | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1949', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Chaetopteroplia er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
| Chaetopteroplia er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore, kraftige biller, mer eller mindre metallglinsende, undersiden er hårete, oversiden kan være glatt. Beina er kraftige, egnet til graving. Dekkvingene er gjerne mer eller mindre brunrøde.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda av røtter, mens de voksne insektene kan finnes gnagende på blader. Noen arter kan gjøre betydelig skade ved å beite ned løvverk. Disse billene flyr godt og er mest aktive om dagen.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, Rutelinae MacLeay, 1819
Stammen Anisopliini
Gruppen Anisopliina
Slekten Chaetopteroplia Medvedev, 1949 – 12 arter, én i Europa
Chaetopteroplia aegyptica Machatschke, 1961
Chaetopteroplia bidens (Pilleri, 1948)
Chaetopteroplia cuprina Machatschke, 1961
Chaetopteroplia gracilis Machatschke, 1961
Chaetopteroplia inculta (Erichson, 1847)
Chaetopteroplia libanensis Machatschke, 1961
Chaetopteroplia muelleri Pilleri, 1954
Chaetopteroplia naviauxi Baraud, 1984
Chaetopteroplia obenbergeri (Vsetecka, 1941)
Chaetopteroplia petrovitzi Machatschke, 1971
Chaetopteroplia segetum (Herbst, 1783) - eneste art i Europa
Chaetopteroplia syriaca (Burmeister, 1844)
== Kilder ==
Fauna Europaea Web Service Version 2.4 (2011) Utbredelsesdatabase over europeiske dyr
== Eksterne lenker ==
(en) Chaetopteroplia i Encyclopedia of Life
(en) Chaetopteroplia i Global Biodiversity Information Facility
(no) Chaetopteroplia hos Artsdatabanken
(sv) Chaetopteroplia hos Dyntaxa
(en) Chaetopteroplia hos Fauna Europaea
(en) Chaetopteroplia hos NCBI
(en) Kategori:Chaetopteroplia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Chaetopteroplia – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 198,771 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simensbr%C3%A5ten_holdeplass | 2023-02-04 | Simensbråten holdeplass | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Ekeberg', 'Kategori:Jernbanestasjoner nedlagt i 1967', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1931', 'Kategori:Nedlagte trikkeholdeplasser i Oslo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Simensbråten holdeplass var en trikkeholdeplass på Simensbråtenlinja i Oslo, en sidelinje fra Ekebergbanen. Linja og holdeplassen var i drift fra 1931 til 1967. Simensbråten var linjas endeholdeplass. Den hadde leskur, skiltsøyle og vendesløyfe. Banen var enkeltsporet på strekningen.
Simensbråtenlinjas trafikkgrunnlag var i hovedsak knyttet til dette stoppestedet, der befolkningsgrunnlaget var størst.
Holdeplassen ble hovedsakelig betjent av en pendelvogn, såkalt «kipp» ned til Jomfrubråten. Der var det omstigning til selve Ekebergbanen. I rushtider kjørte imidlertid vognene hele strekket til og fra sentrum.Stasjonen lå 5,9 km fra Stortorget, der trikken den gang snudde i byen.
| Simensbråten holdeplass var en trikkeholdeplass på Simensbråtenlinja i Oslo, en sidelinje fra Ekebergbanen. Linja og holdeplassen var i drift fra 1931 til 1967. Simensbråten var linjas endeholdeplass. Den hadde leskur, skiltsøyle og vendesløyfe. Banen var enkeltsporet på strekningen.
Simensbråtenlinjas trafikkgrunnlag var i hovedsak knyttet til dette stoppestedet, der befolkningsgrunnlaget var størst.
Holdeplassen ble hovedsakelig betjent av en pendelvogn, såkalt «kipp» ned til Jomfrubråten. Der var det omstigning til selve Ekebergbanen. I rushtider kjørte imidlertid vognene hele strekket til og fra sentrum.Stasjonen lå 5,9 km fra Stortorget, der trikken den gang snudde i byen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Ruters nettsted
Ruters linjekart for trikken | Simensbråten holdeplass var en trikkeholdeplass på Simensbråtenlinja i Oslo, en sidelinje fra Ekebergbanen. Linja og holdeplassen var i drift fra 1931 til 1967. | 198,772 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Basjkortostan_i_Tyrkvisjonens_sangkonkurranse | 2023-02-04 | Basjkortostan i Tyrkvisjonens sangkonkurranse | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Basjkirsk musikk', 'Kategori:Land og regioner i Tyrkvisjonens sangkonkurranse'] | Basjkortostan i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over den russiske republikken Basjkortostans deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Regionen deltok første gang i den første utgaven av sangkonkurransen i 2013 og har senere deltatt hvert år konkurransen har vært arrangert, med unntak av i 2015.
| Basjkortostan i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over den russiske republikken Basjkortostans deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Regionen deltok første gang i den første utgaven av sangkonkurransen i 2013 og har senere deltatt hvert år konkurransen har vært arrangert, med unntak av i 2015.
== Bakgrunn ==
Basjkortostan er en russisk republikk i den sørlige delen av Uralfjellene hvor rundt 1,2 millioner mennesker benytter det tyrkiske språket basjkirsk. Republikken debuterte i konkurransen i 2013 og deltok også i 2014. I 2015 måtte representanten trekke seg og de påfølgende årene ble konkurransen avlyst. Basjkortostan returnerte til konkurransen da den igjen ble arrangert i 2020.
I forkant av Tyrkvisjonens sangkonkurranse i 2015 trakk alle de russiske regionene seg fra konkurransen, etter press fra det russiske kulturdepartementet.
Dette var som følge av et dårlig politisk forhold som hadde utviklet seg mellom Russland og arrangørlandet Tyrkia. Ifølge TÜRKSOY skulle Ufa tildeles status som kulturhovedstad i 2016, noe som innebar at byen også skulle kunne arrangere Tyrkvisjonens sangkonkurranse samme år. Som følge av at Basjkortostan meldte at de måtte avslutte sitt samarbeid med TÜRKSOY, ble planene stoppet og statusen ble tildelt Şəki i Aserbajdsjan. Av ukjente årsaker ble Tyrkvisjonens sangkonkurranse i 2016 senere avlyst.
I 2013 og 2014 arrangerte Kuraj TV en regional finale for å velge republikkens representanter. I 2015 overtok den statlige kringkasteren Tugan Tel.
Fra 2016 til 2019 ble en av deltakerne, Ziliä Bäkhtijeva, som vant den regionale utvelgningen i 2015 annonsert som Basjkortostans representant.
I 2020 tok den nyoppstartede russisk- og basjkirskspråklige TV-kanalen Salajam kringkastingen over som TMB TVs samarbeidspartner, og den valgte deltakeren fra 2015 ble igjen valgt som Basjkortostans representant.Basjkortostans beste plassering hittil i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en tredejeplass som etno-prosjektet Zaman oppnådde i 2014.
== Deltakere, bidrag og resultater ==
Tabellforklaring Vinner
Ikke kvalifisert til finalen
Deltok ikke/trakk seg/diskvalifisert
Ingen konkurranse
Opplysning ukjent. Ingen delfinale.
== Kringkastere og jurymedlemmer ==
== Basjkortostans regionale finaler ==
=== Turkvision 2015 ===
=== Turkvision 2014 ===
=== Turkvision 2013 ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Tugan Tel Arkivert 23. oktober 2015 hos Wayback Machine.
Basjkortostan på turkvizyon.tv | Basjkortostan | 198,773 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Altaj_i_Tyrkvisjonens_sangkonkurranse | 2023-02-04 | Altaj i Tyrkvisjonens sangkonkurranse | ['Kategori:Altaj (republikk)', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Land og regioner i Tyrkvisjonens sangkonkurranse'] | Altaj i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over den russiske republikken Altajs deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Republikken deltok for første gang i den første utgaven av sangkonkurransen i 2013.
| Altaj i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over den russiske republikken Altajs deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Republikken deltok for første gang i den første utgaven av sangkonkurransen i 2013.
== Bakgrunn og historikk ==
Altaj deltok første gang i Tyrkvisjonens sangkonkurranse i 2013, og det ble avholdt en finale i nasjonalteateret i Gorno-Altajsk som varte i elleve timer. Blant de 26 bidragene ble det til slutt avgjort at vinneren var Artur Marluzjokov, som ble nummer fem i den internasjonale finalen.
Både i 2014 og i 2015 bekreftet organisatoren GTRK Gornyj Altaj at de ønsket å delta i konkurransen. I 2014 valgte de å trekke seg fra konkurransen fordi det ikke ble mottatt en invitasjon til å delta fra tyrkvisjonsarrangøren.
I 2015 ble representanten Emil Tolkotsjekov valgt internt, men i likhet med andre russiske deltakerregioner trakk Altaj seg fra konkurransen etter press fra det russiske kulturdepartementet.
== Deltakere ==
Tabellforklaring Vinner
Ikke kvalifisert til finalen
Deltok ikke/trakk seg/diskvalifisert
Opplysning ukjent. Ingen delfinale.
== Kringkastere og jurymedlemmer ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
GTRK Gornyj Altaj
Altaj på turkvizyon.tv | Altaj | 198,774 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tyskland_i_Tyrkvisjonens_sangkonkurranse | 2023-02-04 | Tyskland i Tyrkvisjonens sangkonkurranse | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Land og regioner i Tyrkvisjonens sangkonkurranse', 'Kategori:Tysk musikk'] | Tyskland i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Tysklands deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet deltok første gang i 2014, og har senere deltatt alle årene konkurransen har vært arrangert.
| Tyskland i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Tysklands deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet deltok første gang i 2014, og har senere deltatt alle årene konkurransen har vært arrangert.
== Bakgrunn ==
Grunnlaget for tysk deltakelse i Tyrkvisjonens sangkonkurranse ble lagt i 2013, da Televizyon Agentur für Media Marketing Film und TV ble invitert til konkurransen som mediapartnere.
Året etter valgte TV-kanalen Türkshow en representant, og Tyskland ble da det første vesteuropeiske land som deltok i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Türkshow var usikker på hvilken musikkstil og hvilke forventninger som skulle oppfylles, og forsøket i 2014 ble betraktet som mindre vellykket ettersom representanten ikke kvalifiserte seg videre fra delfinalen.
Tyskland blir representert i konkurransen av den tyrkiskspråklige befolkningen i landet.
De to TV-kanalene Türkshow og Düğün TV, som begge er basert i Köln, kringkaster konkurransen. TV-kanalene har siden 2014 foretatt et internt valg av representant foretatt av en jurygruppe med tilknytning til kulturlivet eller kanalene.
== Historie ==
=== 2014–2015 ===
I 2014 ble Tyskland representert av den tysk-tyrkiske sangeren Fahrettin Güneş som fremførte melodien «Sevdiğim». Melodien kom på 21.-plass blant de 25 deltakerne, og kvalifiserte seg ikke videre til finalen.
I 2015 planla Türkshow et nasjonalt castingshow hvor artister og komponister kunne delta med melodier på tysk eller tyrkisk, men ettersom det ble uklart hvor konkurransen skulle arrangeres ble det til slutt foretatt et internt valg av representant.Derya Kaptan fremførte «Sessiz çığlık» - skrevet av Volkan Gücer - med Serdan Yayla på bağlama og danseren Joseph Simon.
Kaptan oppnådde en ellevteplass i finalen og hun ble tildelt juryens spesialpris for sin spesielle fremføring.
=== 2016–2020 ===
Seyran İsmayılxanov ble valgt til å representere Tyskland i Tyrkvisjonens sangkonkurranse i 2016. Konkurransen ble senere avlyst, og İsmayılxanov ble senere valgt til å delta i 2017, 2018, 2019 og da konkurransen igjen ble arrangert i 2020.Ismayilkhanovs bidrag i 2020 er en rask poplåt med tittelen «Odun». Sangen er produsert av Carlos Chacòn i samarbeid med Volkan Gücer. Bidraget ble filmet i Armin Zedlers fotostudio i Köln og ble ferdigstilt 13. november.
== Deltakere, bidrag og resultater ==
Tabellforklaring Vinner
Ikke kvalifisert til finalen
Deltok ikke/trakk seg/diskvalifisert
Ingen konkurranse
Opplysning ukjent. Ingen delfinale.
== Kringkastere og jurymedlemmer ==
== Se også ==
Tyskland i Eurovision Song Contest
Tyskland i Junior Eurovision Song Contest
Tyskland i Eurovision Choir of the Year
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Türkshow
Düğün TV | Tyskland i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Tysklands deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet deltok første gang i 2014, og har senere deltatt alle årene konkurransen har vært arrangert. | 198,775 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albania_i_Tyrkvisjonens_sangkonkurranse | 2023-02-04 | Albania i Tyrkvisjonens sangkonkurranse | ['Kategori:Albansk musikk', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Land og regioner i Tyrkvisjonens sangkonkurranse'] | Albania i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Albanias deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet deltok første gang i konkurransen i 2014.
| Albania i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Albanias deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet deltok første gang i konkurransen i 2014.
== Bakgrunn ==
Albania har deltatt i konkurransen siden 2014, da sangeren Xhoana Bejko ble invitert direkte av TMB TV til å delta i konkurransen. I ettertid bekreftet Radio Televizioni Shqiptar at de ville kringkaste konkurransen i landet. I 2015 ble konkurransen kringkastet av Tring TV. Landets representanter har siden 2015 blitt valgt internt.
I løpet av de fire årene Tyrkvisjonens sangkonkurranse ikke ble arrangert, ble det kun offentliggjort en representant fra Albania til den planlagte konkurransen i 2019.
== Historie ==
=== 2014–2019 ===
Xhoana Bejko debuterte som representant for Albania i 2014 med en versjon av «Zjarr dhe ajër» ble fremført på tyrkisk og delvis på albansk. I 2015 deltok hun for andre gang, da med en duett med kosovoalbanske Visar Rexhepi. Sammen kom de på 8.-plass i finalen. I 2018 ble Eneda Tarifa, som tidligere har deltatt i Festivali i Këngës og Eurovision Song Contest, valgt som representant. Konkurransen ble senere utsatt til 2019 og deretter avlyst.
=== 2020 ===
Etter fire år med avlyste konkurranser, skal Ilire Ismajli representere Albania i 2020 med låten «Përsëri». Rovena Stefa ble først valgt til å representere landet dette året med melodien «Zjarr», men ettersom hun trakk seg av ukjente årsaker, ble Ismajli den som deltok. Ismajlis melodi blir fremført på tyrkisk og albansk. Bidraget ble spilt inn og filmet i produsenten Ebrar Mazhars studio i Nord-Makedonia.
== Deltakere, bidrag og resultater ==
Tabellforklaring Vinner
Ikke kvalifisert til finalen
Deltok ikke/trakk seg/diskvalifisert
Ingen konkurranse
Opplysning ukjent. Ingen delfinale.
== Kringkastere og jurymedlemmer ==
== Se også ==
Albania i Eurovision Song Contest
Albania i Junior Eurovision Song Contest
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Tring TV
Albania på turkvizyon.tv | Albania i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Albanias deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet deltok første gang i konkurransen i 2014. | 198,776 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Manndalselva | 2023-02-04 | Manndalselva | ['Kategori:20°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Kåfjord'] | Manndalselva (nordsamisk: Olmmáiváteatnu eller Olmmáivátjohka) er ei elv i Kåfjord kommune i Troms og Finnmark. Den renner nordover fra fjellområdene ved grensa til Storfjord til munningen på sørsida av Kåfjorden. Elva er 37,3 km lang, og har et nedbørfelt på 207,07 km². Middelvannføringen ved munningen er 5,92 m³/s.
| Manndalselva (nordsamisk: Olmmáiváteatnu eller Olmmáivátjohka) er ei elv i Kåfjord kommune i Troms og Finnmark. Den renner nordover fra fjellområdene ved grensa til Storfjord til munningen på sørsida av Kåfjorden. Elva er 37,3 km lang, og har et nedbørfelt på 207,07 km². Middelvannføringen ved munningen er 5,92 m³/s.
== Elvas løp ==
Elva har utspring på nordsida av Geasáščohkka som flere små fjellbekker som samles i Olmmáijávri. Herfra renner elva mot nordvest ned i det trange juvet Olmmáiávži, hvor en rekke sidebekker faller ned de bratte sidene. Ved Svartskog snur elva mot nord og ved Ápmelašsæter kommer den største sideelva, Ápmelašjohka, inn fra øst. Nord for samløpet vider dalen seg ut og blir en bred U-dal med skogkledte sider og gårdsbruk i den flate dalbunnen. Tidligere gikk elva her i et kronglete og meanderende løp, men over en strekning på fem kilometer ned til Kjerringdalen er den nå rettet ut og kanalisert. Ved Kjerringdalen kommer Áhkávátjohka inn fra vest. Herfra til munningen har elva skåret seg ned i sedimentene i dalbunnen og renner rolig i store slynger mellom høye sandmeler og skrenter, bare avbrutt av et par korte strykpartier. Ved bygdesenteret Løkvoll munner elva ut i Manndalsbukta i Kåfjorden.
== Vern ==
Vassdraget ble vernet mot kraftutbygging i Verneplan I for vassdrag i 1973.
== Referanser == | | munning = Kåfjorden ved Løkvoll | 198,777 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Turkmenistan_i_Tyrkvisjonens_sangkonkurranse | 2023-02-04 | Turkmenistan i Tyrkvisjonens sangkonkurranse | ['Kategori:Land og regioner i Tyrkvisjonens sangkonkurranse', 'Kategori:Turkmensk kultur'] | Turkmenistan i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Turkmenistans bidrag og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet deltok første gang i sangkonkurransen i 2014, og har ikke deltatt i påfølgende år.
| Turkmenistan i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Turkmenistans bidrag og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet deltok første gang i sangkonkurransen i 2014, og har ikke deltatt i påfølgende år.
== Lokale organisatorer og utvelging av deltakere ==
Den statlige TV-kanalen Altyn Asyr var organisator for det turkmenske bidraget i 2014, og de kringkastet også konkurransen i landet. Landets representant ble valg internt.
== Historikk ==
Turkmenistan skulle egentlig debutere i den første utgaven av konkurransen i 2013, men landet trakk seg av ukjente årsaker. I 2014 ble Züleýha Kakaýewa valgt til å representere landet i konkurransen. Kakaýewa fremførte sin melodi iført en tradisjonell turkmensk drakt, som med utsmykning hadde en samlet vekt på 36 kilo. Dette var konkurransens tyngste bekledning.
Landet skulle være vertskap for konkurransen i 2015, da Mary hadde status som kulturhovedstad. Etter at det ble opplyst om at Turkmenistan ikke ønsket å oppfylle sin rolle som vert, ble konkurransen flyttet til Istanbul. Landet deltok heller ikke i konkurransen i 2015, og det har ikke kommet bekreftelser på deltakelse i 2016.
== Deltakere, bidrag og resultater ==
Tabellforklaring Vinner
Ikke kvalifisert til finalen
Deltok ikke/trakk seg/diskvalifisert
Ingen konkurranse
Opplysning ukjent. Ingen delfinale
== Kringkastere og jurymedlemmer ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Altyn Asyr | Turkmenistan i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Turkmenistans bidrag og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet deltok første gang i sangkonkurransen i 2014, og har ikke deltatt i påfølgende år. | 198,778 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aserbajdsjan_i_Tyrkvisjonens_sangkonkurranse | 2023-02-04 | Aserbajdsjan i Tyrkvisjonens sangkonkurranse | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aserbajdsjansk musikk', 'Kategori:Land og regioner i Tyrkvisjonens sangkonkurranse'] | Aserbajdsjan i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Aserbajdsjans deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet har deltatt i alle konkurransene som har blitt arrangert siden 2013. Aserbajdsjans representant i 2013 ble den første vinneren av Tyrkvisjonens sangkonkurranse.
| Aserbajdsjan i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Aserbajdsjans deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet har deltatt i alle konkurransene som har blitt arrangert siden 2013. Aserbajdsjans representant i 2013 ble den første vinneren av Tyrkvisjonens sangkonkurranse.
== Bakgrunn ==
Aserbajdsjan er blant deltakerlandene og -regionene som har deltatt alle årene Tyrkvisjonens sangkonkurranse har vært arrangert. Landet har hittil også deltatt i finalen hvert år. I 2013 ble Fərid Həsənov historiens første vinner av konkurransen med sitt bidrag «Yaşa».
Azad Azərbaycan TV (ATV) har samarbeidet med TMB TV i konkurransesammenheng siden 2013. TV-kanalen kringkaster konkurransen i landet, og står bak valget av landets representant. Det første året ble det arrangert en egen finale. Fra 2014 til 2016 ble landets deltakere valgt gjennom ATVs program Azərbaycanın səsi og i 2020 ble deltakeren valgt internt.
== Historie ==
=== Türkvizyon 2013 ===
I 2013 arrangerte ATV kvalifiseringsrunder og en finale nasjonal finale i Baku hvor ti deltakere konkurrerte om å delta i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Fərid Həsənov vant finalen med balladen «Sənsiz», og senere samme år representerte han Aserbajdsjan i Eskişehir med poplåten «Yaşa». Həsənov ble den første vinneren av Tyrkvisjonens sangkonkurranse.
=== Azərbaycanın səsi ===
Fra 2014 til 2016 fikk vinneren av Azərbaycanın səsi valgt til å representere Aserbajdsjan i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Konseptet har samme format som The Voice, hvor deltakere elimineres i hvert program gjennom flere måneder frem til fire eller seks deltakere til slutt konkurrerte i en finale. Vinneren fikk senere tildelt en melodi som ble fremført i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Elvin Ordubadlı og Mehman Tağıyev representerte landet i henholdsvis 2014 og 2015, begge med plasseringer blant de ti beste i finalen. Vinneren av Azərbaycanın səsi i 2016, Sevinc Bəyaz, ble offentliggjort som landets deltaker, men hun deltok ikke som følge av at Tyrkvisjonens sangkonkurranse ble avlyst.
=== 2017–2020 ===
Etter at Tyrkvisjonens sangkonkurranse ble avlyst i 2016 og 2017, kom det tidlig i 2018 indikasjoner på at konkurransen skulle arrangeres. Den 3. mai samme år ble det offentliggjort at Aydan İlxaszadə skulle representere landet.
İlxaszadə ble vinner av den nasjonale utvelgingen til Bala Türkvizyon i 2016, men som følge av at også den konkurransen ble avlyst deltok hun ikke. Tyrkvisjonens sangkonkurranse ble deretter også avlyst i 2018 og 2019, og først da konkurransen igjen ble arrangert i 2020 fikk İlxaszadə delta. İlxaszadə er den første deltakeren i Tyrkvisjonens sangkonkurranse som tidligere har deltatt i en av de nasjonale utvelgningene til Bala Türkvizyon.
== Deltakere, bidrag og resultater ==
Tabellforklaring Vinner
Ikke kvalifisert til finalen
Deltok ikke/trakk seg/diskvalifisert
Ingen konkurranse
Opplysning ukjent. Ingen delfinale.
== Kringkastere og jurymedlemmer ==
== Se også ==
Aserbajdsjan i Eurovision Song Contest
Aserbajdsjan i Junior Eurovision Song Contest
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
ATV
Aserbajdsjan på turkvizyon.tv | | Utvelgelsesmetode = Vinner av ATVsAzərbaycanın səsi | 198,779 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moskva_i_Tyrkvisjonens_sangkonkurranse | 2023-02-04 | Moskva i Tyrkvisjonens sangkonkurranse | ['Kategori:Land og regioner i Tyrkvisjonens sangkonkurranse', 'Kategori:Moskva oblast', 'Kategori:Russisk musikk'] | Moskva i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Russlands hovedstad, Moskvas, deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Moskva deltok første gang i konkurransen i 2014.
| Moskva i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Russlands hovedstad, Moskvas, deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Moskva deltok første gang i konkurransen i 2014.
== Bakgrunn ==
Deltakerne som presenteres som Moskva representerer uoffisielt hele Russland. Det ble valgt å presentere bidragene som Moskva for å unngå en forvirring rundt det store antallet russiske regioner som deltar i konkurransen.Russland skulle delta i Tyrkvisjonens sangkonkurranse i 2013 med en deltaker fra Tuva, Sailyk Ommun. Rett før konkurransen skulle avholdes ble det klart at Russland ikke skulle delta, og Ommun debuterte for Tuva i konkurransen.
I juli 2014 ble det bekreftet nok en gang at Russland skulle delta, og av praktiske årsaker ble det omgjort til at Moskva skulle fungere som en egen region i konkurransen da de debuterte i Kazan. Kazan World, som kom på andreplass i Tatarstans finale samme året, ble valgt til å representere Moskva i 2014.
I likhet med i 2014, hadde ikke Moskva noen egen prosess for å finne deltaker i 2015. Zulhiza Ilbakova, som deltok i Basjkortostans finale, ble valgt til å representere byen. I likhet med andre russiske deltakerregioner trakk Moskva seg fra Tyrkvisjonens sangkonkurranse i 2015 som følge av at det oppsto et dårlig politisk forhold mellom Russland og arrangørlandet Tyrkia. De påfølgende fire årene ble Tyrkvisjonens sangkonkurranse avlyst. Moskva valgte internt tatariske Aida som deltaker til den annonserte konkurransen i 2018. Da konkurransen igjen ble arrangert i 2020 representerte hviterussiske Olga Sjimanskaja Moskva. Sjimanskaja skulle debutere for Polen i 2016.
== Deltakere, bidrag og resultater ==
Tabellforklaring Vinner
Ikke kvalifisert til finalen
Deltok ikke/trakk seg/diskvalifisert
Ingen konkurranse
Opplysning ukjent. Ingen delfinale.
== Kringkastere og jurymedlemmer ==
== Se også ==
Russland i Eurovision Song Contest
Russland i Junior Eurovision Song Contest
== Referanser == | Moskva i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Russlands hovedstad, Moskvas, deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Moskva deltok første gang i konkurransen i 2014. | 198,780 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brancoplia | 2023-02-04 | Brancoplia | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1986', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Brancoplia er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
| Brancoplia er en slekt av biller som hører til gruppen praktskarabider (Rutelinae) i familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore, kraftige biller, mørkfargede, undersiden er hårete, oversiden er også tett kledt med brunrøde eller hvite, oppstående hår. Beina er kraftige, egnet til graving.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda av røtter, mens de voksne insektene kan finnes gnagende på blader. Noen arter kan gjøre betydelig skade ved å beite ned løvverk. Disse billene flyr godt og er mest aktive om dagen.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, Rutelinae MacLeay, 1819
Stammen Anisopliini
Gruppen Anisopliina
Slekten Brancoplia Baraud, 1986
Brancoplia klapperichi (Petrovitz, 1971)
Brancoplia leucaspis (Laporte de Castelnau, 1840) - finnes i Øst-Europa
Brancoplia mesopotamica (Pilleri, 1954)
Brancoplia pumila (Petrovitz, 1973)
== Kilder ==
Fauna Europaea Web Service Version 2.4 (2011) Utbredelsesdatabase over europeiske dyr
== Eksterne lenker ==
Bilde av Brancoplia leucaspis
Bilder av Brancoplia leucaspis
Bilder av Brancoplia klapperichi
(en) Brancoplia i Encyclopedia of Life
(en) Brancoplia i Global Biodiversity Information Facility
(en) Brancoplia hos Fauna Europaea
(en) Kategori:Brancoplia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Brancoplia – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 198,781 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rosendals_slott | 2023-02-04 | Rosendals slott | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1826', 'Kategori:Byggverk i Stockholm', 'Kategori:Museer etablert i 1910-årene', 'Kategori:Museer i Stockholm', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slott i Sverige'] | Rosendals slott er et lystslott som ble bygget for Karl III Johan på Djurgården i Stockholm. Huset ble oppført i årene 1823–1826 etter tegninger av arkitekt Fredrik Blom. Siden 1913 har Rosendals slott vært museum og et såkalt statligt byggnadsminne siden 1935.
| Rosendals slott er et lystslott som ble bygget for Karl III Johan på Djurgården i Stockholm. Huset ble oppført i årene 1823–1826 etter tegninger av arkitekt Fredrik Blom. Siden 1913 har Rosendals slott vært museum og et såkalt statligt byggnadsminne siden 1935.
== Historie ==
=== Før den nåværende bygningen ===
Eiendommen var dyrevokterbolig og ble gitt av Gustav III til kammerjunker, senere stattholder, Georg Johan De Besche. I 1790-årene fikk han oppført en trebygning på stedet, og i 1798 solgte han stedet til grevinne Charlotta Aurora De Geer. Deretter kom det i direktør Hans Niclas Schwans eie. Han overlot det til generalmajoren Louis Marie De Camps. De Camps solgte det så til kronprins Karl Johan.
=== Nåværende slott oppføres ===
Etter at den gamle hovedbygningen brant ned i 1819, fikk kronprins Karl Johan oppført den nåværende kongelige villaen i årene 1823-1826, med et tilbygg i 1827. Arkitekt var Fredrik Blom. Bygningen som ble satt opp på Rosendal var et monteringsferdig trehus med 17 rom i to etasjer. Slottet ble bygd i ferdige seksjoner som ble transportert til Djurgården og montert der. Denne teknikken hadde Blom anvendt seg av allerede i 1818 ved byggingen av Borgen på Ladugårdsgärdet, men da slottet på Rosendal ble bygget, ble fasaden i tillegg forsterket med pusset tegl. Bygget er et godt eksempel på svensk empirestil.
=== Rosendalsvasen ===
Våren 1823 leverte kong Karl Johan en bestilling til Älvdalens porfyrverk på en gedigen vase, som skulle lages av garbergsgranitt (også omtalt som granitell) og plasseres utenfor bygningens nordre fasade. Den ferdige vasen kom til å måle 2,67 meter i høyden og ha en diameter på 3,59 meter. Den veide cirka 9 tonn, granittsokkelen ikke medregnet. Arbeidet med vasen ble mye vanskeligere og mer tidkrevende enn forventet. På det meste var 40 mann sysselsatt, og 3 500 dagsverk gikk med innen vasen var ferdig høsten 1825. Året etter ble vasen plassert på sin nåværende plass. Det har blitt påstått at vasen er utført i porfyr, noe som ikke er tilfelle.
=== Lystpark og pongtongbro ===
Samtidig med fornyelsen av lystslottet fikk kong Karl Johan anlagt feltherrepaviljongen Kungliga borgen på Ladugårdsgärdet på nordsiden av Djurgårdsbrunnsviken. Til anlegget hørte også en lystpark nedenfor slottet. Fra denne kunne man følge troppeøvelsene på Ladugårdsgärdet. En pongtongbro, tegnet av Fredrik Blom, ble bygget samtidig. Denne forkortet veien fra lystslottet til Kungliga borgen. Pongtongbroen ble lagt ut under militærøvelsene om sommeren mellom 1820-årene og 1848. På plassen planlegges nå (2014) en ny gang- og sykkelbro.
=== Interiøret ===
Slottets sentrale salong er Lanternin-rommet som tydelig markerer slottets midte. Hoffmaler Per Emanuel Limnell stod bak rommenes faste dekorasjoner. Svenske møbler av blant annet Lorentz Wilhelm Lundelius ble benyttet, sammen med stormønstrede ulltepper fra Tournai og svensk silkestoff i sterke farger. Alle rom i slottet fikk i samsvar med tidens smak en fargekode. Kongens salong fikk for eksempel navnet «den røde salongen», og kronprinsens forkammer «det blå og gule kabinettet». I 1827 ble det i tilknytning til slottets vestre kortside bygd en fløy for å romme en ny spisesal. Denne fløyen ble innredet som ett teltrom med vegger og tak kledd i stoff.
=== Senere anvendelse ===
Efter kong Karl Johans død i 1844 ble slottet anvendt og forandret av de etterfølgende generasjoner i kongefamilien. Det ble blant annet bygget en veranda i to etasjer på husets nordre side. Oscar II fikk innredet spisesalen som våpensal, og rommene ble dekorert i samsvar med innredningsidéer fra siste del av 1800-tallet. Disse forandringene ble i stor grad fjernet da slottet ble åpnet for almenheten. På initiativ av prins Eugen, og under ledelse av overintendant John Böttiger, ble slottets interiører gjenskapt før åpningen av Rosendals slottsmuseum i 1913. Slottet, som siden har vært åpent for almenheten om sommeren, er et museum over kong Karl Johan og hans tid. Museet viser 1820- og 1830-årenes innredningssmak - den stilretning som i Sverige ofte kalles Karl-Johansstilen. Til severdighetene hører biblioteket der Karl Johans boksamling er bevart, og innredningen av Karl Johans sengekammer som ble flyttet fra det kongelige slottet til Rosendal i 1913.
Fra 21. januar 1935 er Rosendals slott et statlig byggnadsminne og forvaltes av Kungliga Djurgårdens Förvaltning. Slottets løse inventar ivaretas og vedlikeholdes av Kungliga Husgerådskammaren.
== Bilder fra nåtiden ==
== Andre bygninger ==
Like øst for slottet finnes dronningens paviljong, som ble anvendt av dronning Desideria og senere av dronning Sofia. Bygget, som er i to etasjer, ble oppført før hovedbygget. Lenger øst ligger Rosendals stall, som også er tegnet av Fredrik Blom. Parken Rosendals trädgård og orangeriet fra 1848 ligger like vest for slottet.
== Panoramabilde ==
== Litteratur ==
Laine, Christian (redaktør): Rosendals slott, Byggförlaget Kultur, Stockholm 2003, ISBN 9179882390
(sv) Rosendal slott i Nordisk familjebok (2. utgave, 1916)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Rosendals slott – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Om Rosendals slott, fra nettsidene til det svenske kongehuset (svensk)
Om Rosendals slott, fra nettstedet visitdjurgarden.se (svensk) | Rosendals slott er et lystslott som ble bygget for Karl III Johan på Djurgården i Stockholm. Huset ble oppført i årene 1823–1826 etter tegninger av arkitekt Fredrik Blom. | 198,782 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konkurrensverket | 2023-02-04 | Konkurrensverket | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Forbruker- og konkurransemyndigheter', 'Kategori:Svenske myndigheter'] | Konkurrensverket (KKV) er et svensk forvaltningsorgan som har til oppgave å arbeide for effektiv konkurranse til nytte for forbrukerne og for effektivt offentlig innkjøp til nytte for samfunnet og markedets aktører.
KKV fører tilsyn med at foretak følger konkurranseloven og med lov om offentlig innkjøp. Videre skal KKV foreslå lovendringer som vil bedre konkurransen, spre informasjon om hvilke regler som gjelder og gi bidrag til forskning om konkurranse og offentlig innkjøp.
KKV ble opprettet i 1992 og erstattet Statens pris- och konkurrensverk og Näringsfrihetsombudsmannen. I september 2007 tok KVV i tillegg over saker om offentlig innkjøp fra Nämnden för offentlig upphandling.
| Konkurrensverket (KKV) er et svensk forvaltningsorgan som har til oppgave å arbeide for effektiv konkurranse til nytte for forbrukerne og for effektivt offentlig innkjøp til nytte for samfunnet og markedets aktører.
KKV fører tilsyn med at foretak følger konkurranseloven og med lov om offentlig innkjøp. Videre skal KKV foreslå lovendringer som vil bedre konkurransen, spre informasjon om hvilke regler som gjelder og gi bidrag til forskning om konkurranse og offentlig innkjøp.
KKV ble opprettet i 1992 og erstattet Statens pris- och konkurrensverk og Näringsfrihetsombudsmannen. I september 2007 tok KVV i tillegg over saker om offentlig innkjøp fra Nämnden för offentlig upphandling.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Konkurrensverket (KKV) er et svensk forvaltningsorgan som har til oppgave å arbeide for effektiv konkurranse til nytte for forbrukerne og for effektivt offentlig innkjøp til nytte for samfunnet og markedets aktører. | 198,783 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dag_Flaa | 2023-02-04 | Dag Flaa | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bedriftsledere', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 20. mars', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske siviløkonomer', 'Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden', 'Kategori:Stubber 2020-12'] | Dag Flaa (født 20. mars 1936) er en tidligere direktør i Norges forskningsråd og industrimann.
Flaa var leder av områdestyret for Industri og energi (IE) i Norges forskningsråd. Han var også i styret for Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim, og er innvotert medlem av Norges Tekniske Vitenskapsakademi fra 1988. Flaa er utdannet siviløkonom og var ansatt i Norsk Hydro fra 1964 av, og hadde blant annet ansvaret for Hydros storfusjon med Årdal og Sunndal Verk. I 1996 gikk han av som administrerende direktør for Hydro Aluminium, som har ca. 12 000 ansatte og en omsetning på vel 20 milliarder kroner. Flaa arbeider nå med spesialoppdrag for Norsk Hydro, i tillegg til en rekke eksterne oppdrag.
Flaa ble utnevnt til ridder 1. klasse av St. Olavs Orden.
| Dag Flaa (født 20. mars 1936) er en tidligere direktør i Norges forskningsråd og industrimann.
Flaa var leder av områdestyret for Industri og energi (IE) i Norges forskningsråd. Han var også i styret for Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim, og er innvotert medlem av Norges Tekniske Vitenskapsakademi fra 1988. Flaa er utdannet siviløkonom og var ansatt i Norsk Hydro fra 1964 av, og hadde blant annet ansvaret for Hydros storfusjon med Årdal og Sunndal Verk. I 1996 gikk han av som administrerende direktør for Hydro Aluminium, som har ca. 12 000 ansatte og en omsetning på vel 20 milliarder kroner. Flaa arbeider nå med spesialoppdrag for Norsk Hydro, i tillegg til en rekke eksterne oppdrag.
Flaa ble utnevnt til ridder 1. klasse av St. Olavs Orden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dag Flaa på Internet Movie Database | Dag Flaa (født 20. mars 1936) er en tidligere direktør i Norges forskningsråd og industrimann. | 198,784 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bosnia-Hercegovina_i_Tyrkvisjonens_sangkonkurranse | 2023-02-04 | Bosnia-Hercegovina i Tyrkvisjonens sangkonkurranse | ['Kategori:Bosnisk musikk', 'Kategori:Land og regioner i Tyrkvisjonens sangkonkurranse'] | Bosnia-Hercegovina i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Bosnia-Hercegovinas deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet har deltatt i alle konkurransene siden 2013.
| Bosnia-Hercegovina i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Bosnia-Hercegovinas deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet har deltatt i alle konkurransene siden 2013.
== Bakgrunn ==
Bosnia-Hercegovina har blitt representert i alle tyrkvisjonskonkurransene siden begynnelsen i 2013. Landet kvalifiserte seg til finalen alle årene mellom 2013 og 2015, og har sin beste plassering fra 2013 med en 6.-plass. Bidragene har blitt fremført på bosnisk, som er et slavisk språk. Landet er, i likhet med Sandžak-regionen, de eneste av deltakerne som ikke fremfører sine bidrag på et tyrkisk språk.
Hayat TV i Sarajevo kringkaster Tyrkvisjonens sangkonkurranse til over 1,5 millioner innbyggere i store deler av Bosnia-Hercegovina. Hayat TV og plateselskapet Hayat Production velger landets representanter internt blant artister tilknyttet plateselskapet. I 2014 og 2015 ble vinnerne av Hayat TVs Idol-lignende konsept Zvijezda možeš biti ti (ZMBT) invitert til å representere landet.
I løpet av de fire årene Tyrkvisjonens sangkonkurranse ikke ble arrangert, ble Dženan Jahić offentliggjort som representant fra Bosnia-Hercegovina til den planlagte konkurransen i 2019.
== Historie ==
=== 2013 ===
Bandet Emir & Frozen Camels og Mirza Šoljanin debuterte for Bosnia-Hercegovina i 2013. De fremførte popmelodien «Ters bosanka», Sangteksten handler om «den humørsyke jenta» som «hele byen allerede kjenner», representert ved Idda van Munster som er kjent som landets første pinup-jente. Munster entrer scenen mot slutten av fremføringen med sine humørsvingninger, hvorpå hun trekker frem en trekjevle fra håndvesken som hun «truer» bandmedlemmene med.
=== ZMBT-vinnere i 2014 og 2015 ===
I 2014 og 2015 ble sesongvinnerne fra Idol-konseptet Zvijezda možeš biti ti invitert til å representere Bosnia-Hercegovina i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Mensur Salkić fremførte poplåten «Šutim» i 2014. Med på scenen hadde han realitykjendisen og programlederen Hana Hadžiavdagić - også omtalt som «Bosnias Paris Hilton» - på gitar og trommer samt danseren og freerunning- og parkour-utøveren Benjamin Bakoviç, som - i tillegg til å utføre blant annet en saltomortale over Salkić og Hadžiavdagić - spilte gitar.
Med et mer nedtonet sceneshow fremførte Adis Škaljo popmelodien «Pa šta» i 2015, med en bakgrunnsvokalist, en danser og en bağlama-spiller på scenen.
=== 2020 ===
I 2020 blir Bosnia-Hercegovina representert av Armin Muzaferija, etter fire år med avlyste konkurranser. Balkan-balladen «Džehva» forteller en kjærlighetshistorie fra det 17. århundre under ottoman-perioden. Muzaferija oppnådde en tredjeplass, noe som er landets hittil beste plassering i konkurransen. Teksten er skrevet av en av landets mest kjente låtskrivere, Džemaludin Latić. «Džehva» ble utgitt i 2018.
== Deltakere, bidrag og resultater ==
Tabellforklaring Vinner
Ikke kvalifisert til finalen
Deltok ikke/trakk seg/diskvalifisert
Ingen konkurranse
Opplysning ukjent. Ingen delfinale
== Kringkastere og jurymedlemmer ==
== Se også ==
Bosnia-Hercegovina i Eurovision Song Contest
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hayat TV
Bosnia-Hercegovina på turkvizyon.tv | Bosnia-Hercegovina i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Bosnia-Hercegovinas deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet har deltatt i alle konkurransene siden 2013. | 198,785 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skutvikelva | 2023-02-04 | Skutvikelva | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Balsfjord'] | Skutvikelva er ei elv på Malangshalvøya i Balsfjord kommune i Troms og Finnmark. Den renner fra Skutvikvatnet til Malangen ved Skutvika, fem kilometer vest for Nordby. Like øst for Skutvikvatnet danner elva den rundt førti meter høye Skutvikfossen. Elva er 3,80 km lang (12,63 km medregnet Skardalselva), og har et nedbørfelt på 27,13 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,02 m³/s.Det ligger gårdsbruk og bebyggelse langs mesteparten av de lavereliggende deler av vassdraget. Fylkesvei 286 krysser elva like før munningen, mens fylkesvei 288 krysser nedbørfeltet nord for Skutvikvatnet.
| Skutvikelva er ei elv på Malangshalvøya i Balsfjord kommune i Troms og Finnmark. Den renner fra Skutvikvatnet til Malangen ved Skutvika, fem kilometer vest for Nordby. Like øst for Skutvikvatnet danner elva den rundt førti meter høye Skutvikfossen. Elva er 3,80 km lang (12,63 km medregnet Skardalselva), og har et nedbørfelt på 27,13 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,02 m³/s.Det ligger gårdsbruk og bebyggelse langs mesteparten av de lavereliggende deler av vassdraget. Fylkesvei 286 krysser elva like før munningen, mens fylkesvei 288 krysser nedbørfeltet nord for Skutvikvatnet.
== Referanser == | | fjerneste_kilde = Vest for Storbakken | 198,786 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_veitunneler_i_Finland | 2023-02-04 | Liste over veitunneler i Finland | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:23°Ø', 'Kategori:24°Ø', 'Kategori:25°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Finland-relaterte lister', 'Kategori:Lister over tunneler', 'Kategori:Tunneler i Finland', 'Kategori:Veitunneler'] | Liste over veitunneler i Finland
| Liste over veitunneler i Finland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
The World's longest tunnel page - Finland | Liste over veitunneler i Finland | 198,787 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_kraftverk_i_Aserbajdsjan | 2023-02-04 | Liste over kraftverk i Aserbajdsjan | ['Kategori:Aserbajdsjan-relaterte lister', 'Kategori:Kraftverk i Aserbajdsjan', 'Kategori:Lister over kraftverk'] | Følgende er en Liste over kraftverk i Aserbajdsjan.
| Følgende er en Liste over kraftverk i Aserbajdsjan.
== Fornybar ==
=== Vannkraft ===
=== Solenergi ===
== Ikke-fornybar ==
=== Varmekraft ===
== Referanser == | Følgende er en Liste over kraftverk i Aserbajdsjan. | 198,788 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skutvikvatnet | 2023-02-04 | Skutvikvatnet | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Balsfjord', 'Kategori:Sider med kart'] | Skutvikvatnet er et vatn på Malangshalvøya i Balsfjord kommune i Troms og Finnmark. Det ligger i Skutvikelvas nedbørfelt og er rundt halvannen kilometer langt og en halv kilometer bredt. Hovedtilløpet er Skardalselva, som munner ut i østenden av vatnet. Vatnet har et areal på 0,61 km² og en høyde over havet på 121 meter.
Det ligger gårdsbruk rundt den nordlige delen av vatnet, mens den sørlige delen er omgitt av bjørkeskog og myr.
| Skutvikvatnet er et vatn på Malangshalvøya i Balsfjord kommune i Troms og Finnmark. Det ligger i Skutvikelvas nedbørfelt og er rundt halvannen kilometer langt og en halv kilometer bredt. Hovedtilløpet er Skardalselva, som munner ut i østenden av vatnet. Vatnet har et areal på 0,61 km² og en høyde over havet på 121 meter.
Det ligger gårdsbruk rundt den nordlige delen av vatnet, mens den sørlige delen er omgitt av bjørkeskog og myr.
== Referanser == | Skutvikvatnet er et vatn på Malangshalvøya i Balsfjord kommune i Troms og Finnmark. Det ligger i Skutvikelvas nedbørfelt og er rundt halvannen kilometer langt og en halv kilometer bredt. | 198,789 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bulgaria_i_Tyrkvisjonens_sangkonkurranse | 2023-02-04 | Bulgaria i Tyrkvisjonens sangkonkurranse | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bulgarsk kultur', 'Kategori:Land og regioner i Tyrkvisjonens sangkonkurranse'] | Bulgaria i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Bulgarias deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet deltok første gang i konkurransen i 2014.
| Bulgaria i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Bulgarias deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet deltok første gang i konkurransen i 2014.
== Historikk ==
I 2014 ble İsmail Matev invitert direkte av tyrkvisjonsarrangøren til å delta i konkurransen. Matev deltok igjen i konkurransen i 2015 som vokalist i bandet Big Star Life. I 2019 skulle landet representeres av Bamze Omer, men konkurransen ble senere avlyst.
== Deltakere, bidrag og resultater ==
Tabellforklaring Vinner
Ikke kvalifisert til finalen
Deltok ikke/trakk seg/diskvalifisert
Ingen konkurranse
Opplysning ukjent. Ingen delfinale.
== Oversikt: Kringkastere og jurymedlemmer ==
== Se også ==
Bulgaria i Eurovision Song Contest
Bulgaria i Junior Eurovision Song Contest
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Alfa TV Arkivert 30. april 2013 hos Wayback Machine.
Bulgaria på turkvizyon.tv | Bulgaria i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Bulgarias deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet deltok første gang i konkurransen i 2014. | 198,790 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belarus_i_Tyrkvisjonens_sangkonkurranse | 2023-02-04 | Belarus i Tyrkvisjonens sangkonkurranse | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belarusisk kultur', 'Kategori:Land og regioner i Tyrkvisjonens sangkonkurranse'] | Belarus i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Belarus' (tidligere Hviterusslands) deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet deltok første gang i den første utgaven av sangkonkurransen i 2013. Etter et år uten deltakelse deltok landet igjen i konkurransen i 2015.
| Belarus i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Belarus' (tidligere Hviterusslands) deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet deltok første gang i den første utgaven av sangkonkurransen i 2013. Etter et år uten deltakelse deltok landet igjen i konkurransen i 2015.
== Lokale organisatorer og utvelging av deltakere ==
Belarus' deltakelser i Tyrkvisjonens sangkonkurranse har siden 2013 blitt organisert av det nasjonale tv- og radioselskapet Belarus' nasjonale fjernsyns- og radioselskap (BTRC), som også kringkaster konkurransen landet.
I 2013 og 2014 ble Belarus' representanter valgt internt. Siden 2015 har representantvalget blitt foretatt av Hjunesj Abasava. Abasava har også siden 2015 vært leder for den belarusiske delegasjonen og landets jurymedlem i Tyrkvisjonens sangkonkurranse.
== Bakgrunn og historikk ==
Hjunesj Abasava oppnådde landets beste plassering da hun kom på andreplass med balladen «Son hatıralar …» i 2013. Etter et år uten deltakelse var Abasava pådriver for at landet igjen skulle delta i 2015, og hun inviterte Aleksandra Kjazumova – som i likhet med Abasava er av aserisk opprinnelse – til å delta i konkurransen. Svetlana Agarwal skulle representere Belarus i 2016 og 2017. Agarwal fremfører i hovedsak indisk musikk på hindi, og hun har tidligere deltatt på Slavianski bazaar og Oriental bazaar.
== Deltakere ==
Tabellforklaring Vinner
Ikke kvalifisert til finalen
Deltok ikke/trakk seg/diskvalifisert
Ingen konkurranse
Opplysning ukjent. Ingen delfinale.
== Kringkastere og jurymedlemmer ==
== Se også ==
Belarus i Eurovision Song Contest
Belarus i Junior Eurovision Song Contest
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Belteleradiokompanija Arkivert 11. desember 2007 hos Wayback Machine. (be)
Belteleradiocompany Arkivert 25. mai 2017 hos Wayback Machine. (en)
Belarus på turkvizyon.tv (tr) | Belarus i Tyrkvisjonens sangkonkurranse er en oversikt over Belarus' (tidligere Hviterusslands) deltakelser og resultater i Tyrkvisjonens sangkonkurranse. Landet deltok første gang i den første utgaven av sangkonkurransen i 2013. | 198,791 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rhamnus_glandulosa | 2023-02-04 | Rhamnus glandulosa | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Makaronesias endemiske flora', 'Kategori:Trollheggfamilien'] | Rhamnus glandulosa er en eviggrønn busk eller lite tre i trollheggfamilien.
Den blir fire–ti meter høy. Barken er mørkebrun og har hvite, vertikale furer som på eldre planter skiller ut rødaktig sevje. Det har gitt planten det spanske navnet sanguino, «blodtre». Bladene er eggformede, 4–7 cm lange og 2,5–4 cm brede med små, runde, påfallende kjertler i nervevinklene. Bladranden er butt sagtannet. Blomstringen er om vinteren med små, grønne blomster som er samlet i opprette blomsterstander. Frukten er kulerund og rød, men mørkere der den er utsatt for solskinn.
Rhamnus glandulosa er utbredt på La Palma, Gomera, Tenerife, Gran Canaria og Madeira. Den er vanligst 600–1000 moh. og vokser i ulike skogtyper som laurbærskog, hei med Morella og Erica og fuktig kanarifuruskog.
Sommerfuglen Gonepteryx cleobule er endemisk for Kanariøyene. Åmene lever på Rhamnus glandulosa og andre Rhamnus-arter.
| Rhamnus glandulosa er en eviggrønn busk eller lite tre i trollheggfamilien.
Den blir fire–ti meter høy. Barken er mørkebrun og har hvite, vertikale furer som på eldre planter skiller ut rødaktig sevje. Det har gitt planten det spanske navnet sanguino, «blodtre». Bladene er eggformede, 4–7 cm lange og 2,5–4 cm brede med små, runde, påfallende kjertler i nervevinklene. Bladranden er butt sagtannet. Blomstringen er om vinteren med små, grønne blomster som er samlet i opprette blomsterstander. Frukten er kulerund og rød, men mørkere der den er utsatt for solskinn.
Rhamnus glandulosa er utbredt på La Palma, Gomera, Tenerife, Gran Canaria og Madeira. Den er vanligst 600–1000 moh. og vokser i ulike skogtyper som laurbærskog, hei med Morella og Erica og fuktig kanarifuruskog.
Sommerfuglen Gonepteryx cleobule er endemisk for Kanariøyene. Åmene lever på Rhamnus glandulosa og andre Rhamnus-arter.
== Litteratur ==
D. Bramwell og Z.I. Bramwell (1974). Wild flowers of the Canary Islands. London og Burford: Stanley Thornes (Publishers) Ltd. s. 160. ISBN 0-85950-010-1.
«Rhamnus glandulosa». Arbolapp Canarias. Besøkt 16. mai 2020.
Pedro Luis Pérez de Paz, Irene E. La Serna Ramos og Consuelo E. Hernández Padrón (1992). «El género Rhamnus L. en las Islas Canarias» (PDF). Studia Botanica. 10: 91–107. ISSN 0211-9714.
== Eksterne lenker ==
(en) Rhamnus glandulosa i Global Biodiversity Information Facility
(en) Rhamnus glandulosa hos NCBI
(en) Rhamnus glandulosa hos The International Plant Names Index
(en) Rhamnus glandulosa hos Tropicos
(en) Kategori:Rhamnus glandulosa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Rhamnus glandulosa er en eviggrønn busk eller lite tre i trollheggfamilien. | 198,792 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Government_Legal_Department | 2023-02-04 | Government Legal Department | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britisk rett', 'Kategori:Britiske myndigheter', 'Kategori:Etableringer i 1876'] | Government Legal Department (GLD), tidligere Treasury Solicitor's Department (TSol), er et departement i Storbritannias regjering som gir juridiske råd og representasjon til en rekke statlige departementer innen et stort antall rettslige områder. GLD ble opprettet ved lov i 1876. Departementet har ca. 1 800 ansatte, herunder 1 300 jurister.Lederen for GLD har tittelen Procurator General and Treasury Solicitor og rapporterer til Attorney General for England and Wales.
I England, med unntak av Lancashire, Manchester og Cornwall, har GLD utøvende ansvar for bona vacantia.
I april 2015 byttet departementet navn fra Treasury Solicitor's Department.
| Government Legal Department (GLD), tidligere Treasury Solicitor's Department (TSol), er et departement i Storbritannias regjering som gir juridiske råd og representasjon til en rekke statlige departementer innen et stort antall rettslige områder. GLD ble opprettet ved lov i 1876. Departementet har ca. 1 800 ansatte, herunder 1 300 jurister.Lederen for GLD har tittelen Procurator General and Treasury Solicitor og rapporterer til Attorney General for England and Wales.
I England, med unntak av Lancashire, Manchester og Cornwall, har GLD utøvende ansvar for bona vacantia.
I april 2015 byttet departementet navn fra Treasury Solicitor's Department.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Government Legal Department (GLD), tidligere Treasury Solicitor's Department (TSol), er et departement i Storbritannias regjering som gir juridiske råd og representasjon til en rekke statlige departementer innen et stort antall rettslige områder. GLD ble opprettet ved lov i 1876. | 198,793 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Patrick_Groetzki | 2023-02-04 | Patrick Groetzki | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Fødsler 4. juli', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Håndballspillere under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i håndball', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2012 for menn', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2013 for menn', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2015 for menn', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2017 for menn', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2019 for menn', 'Kategori:Tyske håndballspillere'] | Patrick Groetzki (født 4. juli 1989) er en tysk handballspiller som spiller for Rhein-Neckar Löwen. Han spiller også på det tyske landslaget.
| Patrick Groetzki (født 4. juli 1989) er en tysk handballspiller som spiller for Rhein-Neckar Löwen. Han spiller også på det tyske landslaget.
== Meritter ==
DHB-Pokal:
Finalist: 2010
EHF Champions League:
Semifinale: 2009, 2011
EHF Cupvinnercup:
Sølv: 2008
EHF Cup:
Semifinale: 2012
Junior-VM:
Gull: 2009
Junior-EM:
Finalist: 2008
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Patrick Groetzki – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Patrick Groetzki – Munzinger Sportsarchiv
(en) Patrick Groetzki – Olympedia
(de) Patrick Groetzki – Tysklands olympiske komité
(en) Patrick Groetzki – Det europeiske håndballforbundet (EHF)
(de) Patrick Groetzki – Bundesligaen
Profile at Rhein-Neckar Löwens hjemmeside Arkivert 20. januar 2012 hos Wayback Machine. | Patrick Groetzki (født 4. juli 1989) er en tysk handballspiller som spiller for Rhein-Neckar Löwen. | 198,794 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frangula_purshiana | 2023-02-04 | Frangula purshiana | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Medisinplanter', 'Kategori:Trollheggfamilien'] | Frangula purshiana er en plante i trollheggfamilien, som også er kjent som Rhamnus purshiana.
Den er en løvfellende busk eller lite tre med en høyde opptil ti meter. Bladene er spredte og eggformede med tydelige nerver. Blomstene er grønnaktige og sitter i kvaster på 8–25. Bærene er svarte når de er modne.
Arten er utbredt i det vestlige Nord-Amerika fra Britisk Columbia sørover til nordlige California. Den er hovedsakelig utbredt vest for Kaskadefjellene, men finnes østover til nordlige Idaho og nordvestlige Montana.
Frangula purshiana vokser som undervegetasjon i skog. Den forekommer under trær som fjellhemlokk, engelmannsgran, fjelledelgran, douglasgran, coloradoedelgran, kjempelerk, rødor, vestamerikansk hemlokk, sitkagran, purpuredelgran, nobelgran, Shasta-edelgran, kjempetuja, oregoneik, Notholithocarpus densiflorus, madrona og gullfuru.
Barken kalles sagradabark og brukes som avføringsmiddel.
| Frangula purshiana er en plante i trollheggfamilien, som også er kjent som Rhamnus purshiana.
Den er en løvfellende busk eller lite tre med en høyde opptil ti meter. Bladene er spredte og eggformede med tydelige nerver. Blomstene er grønnaktige og sitter i kvaster på 8–25. Bærene er svarte når de er modne.
Arten er utbredt i det vestlige Nord-Amerika fra Britisk Columbia sørover til nordlige California. Den er hovedsakelig utbredt vest for Kaskadefjellene, men finnes østover til nordlige Idaho og nordvestlige Montana.
Frangula purshiana vokser som undervegetasjon i skog. Den forekommer under trær som fjellhemlokk, engelmannsgran, fjelledelgran, douglasgran, coloradoedelgran, kjempelerk, rødor, vestamerikansk hemlokk, sitkagran, purpuredelgran, nobelgran, Shasta-edelgran, kjempetuja, oregoneik, Notholithocarpus densiflorus, madrona og gullfuru.
Barken kalles sagradabark og brukes som avføringsmiddel.
== Galleri ==
== Kilder ==
«Frangula purshiana». Flora of North America. Besøkt 29. januar 2018.
Flora of British Columbia: Rhamnus purshiana Besøkt 12. januar 2015.
Jepson Flora Project: Rhamnus purshiana Besøkt 12. januar 2015.
USDA Plants Profile: Frangula purshiana Besøkt 12. januar 2015.
R.J. Habeck (1992). «Frangula purshiana». Fire Effects Information System, [Online]. U.S. Department of Agriculture, Forest Service, Rocky Mountain Research Station, Fire Sciences Laboratory. Besøkt 19. september 2019.
== Eksterne lenker ==
(en) Frangula purshiana i Encyclopedia of Life
(en) Frangula purshiana i Global Biodiversity Information Facility
(en) Frangula purshiana hos ITIS
(en) Frangula purshiana hos NCBI
(en) Frangula purshiana hos The International Plant Names Index
(en) Frangula purshiana hos Tropicos
(en) Kategori:Frangula purshiana – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Frangula purshiana – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Frangula purshiana – detaljert informasjon på Wikispecies | Frangula purshiana er en plante i trollheggfamilien, som også er kjent som Rhamnus purshiana. | 198,795 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Balkarer | 2023-02-04 | Balkarer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etniske grupper i Russland', 'Kategori:Kabardino-Balkaria'] | Balkarer er en muslimsk tyrkiskspråklig stamme i den russiske republikken Kabardino-Balkaria. Folkegruppa har tradisjonelt hatt tilhold i Kaukasus ved grensa til Georgia. Store deler av befolkningen blei i 1943 deporterte til Sibir, men mange vendte tilbake etter 1953. Russiske kilder oppgir størrelsen på folkegruppa til 112 924 i 2010.
| Balkarer er en muslimsk tyrkiskspråklig stamme i den russiske republikken Kabardino-Balkaria. Folkegruppa har tradisjonelt hatt tilhold i Kaukasus ved grensa til Georgia. Store deler av befolkningen blei i 1943 deporterte til Sibir, men mange vendte tilbake etter 1953. Russiske kilder oppgir størrelsen på folkegruppa til 112 924 i 2010.
== Referanser == | Balkarer er en muslimsk tyrkiskspråklig stamme i den russiske republikken Kabardino-Balkaria. Folkegruppa har tradisjonelt hatt tilhold i Kaukasus ved grensa til Georgia. | 198,796 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Franz_Birnbauer | 2023-02-04 | Franz Birnbauer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Menn', 'Kategori:ÖVP-politikere'] | Franz Birnbauer var til 12. januar 2017 viseborgermester i kommunen Natschbach-Loipersbach i distriktet Neunkirchen i den østerrikske delstaten Niederösterreich, da han ble etterfulgt av Ewald Blochberger. Han representerer fortsatt partiet Österreichische Volkspartei (ÖVP) og har vært partiformann på kommunalt nivå (Gemeindeparteiobmann).
Birnbauer ble i 2010 gjenvalgt til kommunestyret (Gemeinderat) og nok en gang valgt til viseborgermester ved kommunevalget den 25. januar 2015 .
Birnbauer er blant annet ansvarlig for kommunens byggesaker og brannvesen . Som redaktør for lokalpartiets nettside driver han utstrakt samfunnskontakt. Birnbauer sitter også i redaksjonen for den lokale partiavisen.
ÖVP vant ved forrige valg i 2015 rent flertall i kommunestyret. Ved forrige valg til Landtag i 2013 oppnådde partiet 56,69 % av stemmene i Natschbach-Loipersbach.
Birnbauer er fengselsbetjent av yrke og bosatt i Loipersbach.
| Franz Birnbauer var til 12. januar 2017 viseborgermester i kommunen Natschbach-Loipersbach i distriktet Neunkirchen i den østerrikske delstaten Niederösterreich, da han ble etterfulgt av Ewald Blochberger. Han representerer fortsatt partiet Österreichische Volkspartei (ÖVP) og har vært partiformann på kommunalt nivå (Gemeindeparteiobmann).
Birnbauer ble i 2010 gjenvalgt til kommunestyret (Gemeinderat) og nok en gang valgt til viseborgermester ved kommunevalget den 25. januar 2015 .
Birnbauer er blant annet ansvarlig for kommunens byggesaker og brannvesen . Som redaktør for lokalpartiets nettside driver han utstrakt samfunnskontakt. Birnbauer sitter også i redaksjonen for den lokale partiavisen.
ÖVP vant ved forrige valg i 2015 rent flertall i kommunestyret. Ved forrige valg til Landtag i 2013 oppnådde partiet 56,69 % av stemmene i Natschbach-Loipersbach.
Birnbauer er fengselsbetjent av yrke og bosatt i Loipersbach.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Birnbauer med profilfoto på lokalpartiets hjemmeside der han er redaktør | Franz Birnbauer var til 12. januar 2017Nyvalg til viseborgermester viseborgermester i kommunen Natschbach-Loipersbach i distriktet Neunkirchen i den østerrikske delstaten Niederösterreich, da han ble etterfulgt av Ewald Blochberger. | 198,797 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Outsold | 2023-02-04 | Outsold | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2014', 'Kategori:Tonic Breed-album'] | Outsold er det andre studioalbumet til det norske thrash metal-bandet Tonic Breed, utgitt 28. april 2014. Albumet var det første Tonic Breed-albumet til å inkludere Thomas Koksvik og Mats Johansen.
| Outsold er det andre studioalbumet til det norske thrash metal-bandet Tonic Breed, utgitt 28. april 2014. Albumet var det første Tonic Breed-albumet til å inkludere Thomas Koksvik og Mats Johansen.
== Bakgrunn og innspilling ==
Høsten 2011 vant Tonic Breed en live-konkurranse i Sarpsborg, Norge. Premien var innspillingstid i Lydlageret studio i Sarpsborg. På dette tidspunktet, nylig etter den første utgivelsen On the Brink of Destruction, hadde ikke bandet nok materiale til å spille inn et nytt studioalbum. Innspillingen ble derfor satt på vent.Tonic Breed startet innspillingen av Outsold i november 2013, og den ble avsluttet i midten av desember. Studioteknikker i Lydlageret var Lars Andresen. Andresen, i samarbeid med Svendsen, pre-mikset albumet. Materialet ble deretter sendt til Toproom studio for avsluttende miks, samt mastering. Studioteknikker i Toproom var Børge Finstad.
== Musikkvideoer ==
En uke etter plateutgivelsen ble det utgitt en musikkvideo til sangen «Bad Company». Videoen er produsert og regissert av Patrik Svendsen. Animasjon og klipp er gjort av Ole Andersen.
I mai 2015 ble det gitt ut en musikkvideo til sangen Strife. Dette var det første prosjektet til å inkludere gitarist Jørgen Abrahamsen.
== Sporliste ==
«Strife» (Patrik Svendsen) – 6:06
«Fifth Estate» (Svendsen) – 6:25
«Bad Company» (Svendsen) – 6:41
«Blackened Mind» (Svendsen) – 7:38
«Outsold» (Svendsen) – 7:09
«Rebellious Tendencies» (Svendsen) – 6:41
«Borregaard» (instrumental) (Svendsen) – 8:11
«There's Just One Escape» (Svendsen) – 5:54
== Personell ==
=== Tonic Breed ===
Patrik Svendsen – Gitar, vokal, arrangement
Thomas Koksvik – Gitar
Rudi Golimo – Bassgitar
Mats Johansen – Trommer
=== Produksjon ===
Patrik Svendsen og Lars Andresen – Plateprodusent, lyd
Børge Finstad - Lyd, Mastering
Anne Marthe Strand - Illustrasjoner
Andreas Nergård - Intro i "Strife"
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | | innspilt = – hos Lydlageret i Sarpsborg, Norge | 198,798 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean_Andr%C3%A9_Amar | 2023-02-04 | Jean André Amar | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1816', 'Kategori:Franske politikere', 'Kategori:Fødsler 11. mai', 'Kategori:Fødsler i 1755', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Grenoble', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jean André Amar (født 11. mai 1755 i Grenoble, død 21. desember 1816 i Paris) var en fransk revolusjonsmann.
| Jean André Amar (født 11. mai 1755 i Grenoble, død 21. desember 1816 i Paris) var en fransk revolusjonsmann.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
André Amar var sønn av en myntsjef. Etter farens død kjøpte Amar seg embedet som advokat ved det lokale parlement i Grenoble og posten som rentemester i provinsen Dauphiné.
=== Den franske revolusjon ===
André ble i 1792 medlem av nasjonalkonventet og gjorde seg snart kjent som en fanatisk jakobiner. Han stemte for Ludvig XVIs henrettelse og bidro i høy grad til girondens fall.
I 1793 ble han sendt til Grenoble og Lyon och agerte der som kommissar med stor voldsomhet. Som medlem av Velferdskomiteen gjorde han ved sine anklager at mange ble ført til giljotinen. Fra april 1794 var han nasjonalkonventets president. Amar sluttet seg snart til Robespierres fiender og bidrog i høy grad til at han ble styrtet og henrettet.
Etter den 9. thermidor støttet Amar videreførelsen av skrekkveldet. Han var blant de «venstre» thermidorianerne rundt Bertrand Barère, Jacques Nicolas Billaud-Varenne og Jean-Marie Collot d'Herbois, som ville videreføre jakobinerstyret uten Robespierre. Etter den feilslåtte Germinaloppstanden (1. april 1795) ble Amar fengslet frem til amnestiet av 26. oktober 1795.
Amar grunnla tidlig i 1796 den kortlivede «Amar-komiteen» og støttet Conjuration des Égaux («de likes sammensvergelse») rundt François-Noël Babeuf.
=== Forvisning ===
Etter Babeufs fall ble også André Amar blant de anklagede i Vendôme (tidlig i 1797). Men han ble frikjent og forvist fra Paris.
Amar engasjerte seg ikke videre i politikken, men levde et liv i ubemerkethet. Det meste av sine gjenværende leveår bodde han i Isère og Savoie. Han ble opptatt av mystisisme, oversatte Swedenborg og døde 21. desember 1816 i Paris.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Albert Soboul: Dictionnaire historique de la Révolution française, PUF 1989.
Jean Tulard, Jean-François Fayard et Alfred Fierro, Histoire et dictionnaire de la Révolution française. 1789-1799, éd. Robert Laffont, coll. « Bouquins », Paris, 1987,1998 [détail de l’édition]
Archives parlementaires de 1787 à 1860: recueil complet des débats législatifs et politiques des Chambres françaises. First series, 1787 à 1799. Tomes LV, LVI, LVII, LX, LXI, LXII, LXV, LXVI, LXIX, LXX et LXXI.
Documents historiques sur les origines de la Révolution dauphinoise de 1788 Grenoble, 1888, p. 76-90 for relation to Freemasony. | Jean André Amar (født 11. mai 1755 i Grenoble, død 21. | 198,799 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.