url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Siggerudveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Siggerudveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand'] | Siggerudveien (1-805; ingen partallsadresser) er en vei på Klemetsrud i bydel Søndre Nordstrandi Oslo. Den går sørover fra Enebakkveien, krysser grensen til Nordre Follo kommune og fortsetter til tettstedet Siggerud. I Nordre Follo fortsetter veien som fylkesvei 36 (før 2010: fylkesvei 33) og som fylkesvei 154 til Klokkerud.
Navnet ble vedtatt i 1907.
| Siggerudveien (1-805; ingen partallsadresser) er en vei på Klemetsrud i bydel Søndre Nordstrandi Oslo. Den går sørover fra Enebakkveien, krysser grensen til Nordre Follo kommune og fortsetter til tettstedet Siggerud. I Nordre Follo fortsetter veien som fylkesvei 36 (før 2010: fylkesvei 33) og som fylkesvei 154 til Klokkerud.
Navnet ble vedtatt i 1907.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Siggerudveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 502. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Siggerudveien (1-805; ingen partallsadresser) er en vei på Klemetsrud i bydel Søndre Nordstrandi Oslo. Den går sørover fra Enebakkveien, krysser grensen til Nordre Follo kommune og fortsetter til tettstedet Siggerud. | 196,500 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Silurveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Silurveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern'] | Silurveien (1–59, 2–46) er en vei på Ullern (bydel Ullern) i Oslo. Den går nordøstover fra Ullernchausseen, under Kolsåsbanen og i sløyfe vestover til Ullernåsen stasjon.
Veien het tidligere Vulkanveien, men fikk dagens navn i 1955 etter den geologiske perioden silur.
Veien har en blanding av boliger og næringsbygg. Silurveien sykehjem er i nr. 4-6.
| Silurveien (1–59, 2–46) er en vei på Ullern (bydel Ullern) i Oslo. Den går nordøstover fra Ullernchausseen, under Kolsåsbanen og i sløyfe vestover til Ullernåsen stasjon.
Veien het tidligere Vulkanveien, men fikk dagens navn i 1955 etter den geologiske perioden silur.
Veien har en blanding av boliger og næringsbygg. Silurveien sykehjem er i nr. 4-6.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Silurveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 503. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Silurveien (1–59, 2–46) er en vei på Ullern (bydel Ullern) i Oslo. Den går nordøstover fra Ullernchausseen, under Kolsåsbanen og i sløyfe vestover til Ullernåsen stasjon. | 196,501 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simensbr%C3%A5tveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Simensbråtveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Simensbråten'] | Simensbråtveien (1-27, 2-44) er en vei på Simensbråten i bydel Nordstrandi Oslo. Den går fra Vårveien til Enebakkveien.
Navnet ble vedtatt i 1915.
| Simensbråtveien (1-27, 2-44) er en vei på Simensbråten i bydel Nordstrandi Oslo. Den går fra Vårveien til Enebakkveien.
Navnet ble vedtatt i 1915.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Simensbråtveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 503. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Simensbråtveien (1-27, 2-44) er en vei på Simensbråten i bydel Nordstrandi Oslo. Den går fra Vårveien til Enebakkveien. | 196,502 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bernhusveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Bernhusveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bekkelaget'] | Bernhusveien (7, 2-10) er en vei på Holtet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei fra Kongsveien mot Ekebergveien nord for Jacobs.
Veinavnet ble vedtatt i 1922.
| Bernhusveien (7, 2-10) er en vei på Holtet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei fra Kongsveien mot Ekebergveien nord for Jacobs.
Veinavnet ble vedtatt i 1922.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Bernhusveien (7, 2-10) er en vei på Holtet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei fra Kongsveien mot Ekebergveien nord for Jacobs. | 196,503 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bernt_Knudsens_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Bernt Knudsens vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Bekkelaget', 'Kategori:Veier på Nordstrand (delområde)', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)'] | Bernt Knudsens vei (1-61A, 2-62) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Raschs vei til Sigurd Johannesens vei.
Veien fikk navn i 1922 etter gårdbruker Bernt Andreas Knudsen (1809–73), som eide Søndre Hellerud gård i 1840–70.
| Bernt Knudsens vei (1-61A, 2-62) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Raschs vei til Sigurd Johannesens vei.
Veien fikk navn i 1922 etter gårdbruker Bernt Andreas Knudsen (1809–73), som eide Søndre Hellerud gård i 1840–70.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Bernt Knudsens vei (1-61A, 2-62) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Raschs vei til Sigurd Johannesens vei. | 196,504 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bertramjordet_(Oslo) | 2023-02-04 | Bertramjordet (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand'] | Bertramjordet (1–74) er en vei på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den fungerer som adkomstvei fra Nordåsveien til Bertramjordet borettslag.
Navnet ble vedtatt i 1985 etter geiten Bertram på Søndre Ås gård. | Bertramjordet (1–74) er en vei på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den fungerer som adkomstvei fra Nordåsveien til Bertramjordet borettslag.
Navnet ble vedtatt i 1985 etter geiten Bertram på Søndre Ås gård.
== Referanser ==
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Bertramjordet (1–74) er en vei på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den fungerer som adkomstvei fra Nordåsveien til Bertramjordet borettslagBertramjordet borettslag. | 196,505 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Betzy_Kjelsberg | 2023-02-04 | Betzy Kjelsberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1950', 'Kategori:Fødsler 1. november', 'Kategori:Fødsler i 1866', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening', 'Kategori:Norske kvinnesaksforkjempere', 'Kategori:Norske sosialliberalister', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune', 'Kategori:Personer fra tidligere Svelvik kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Stemmerettsforkjempere', 'Kategori:Venstre-politikere'] | Betzy Aleksandra Kjelsberg (født Børresen 1. november 1866 i Svelvik, død 3. oktober 1950) var en norsk politiker (Avholdspartiet, Venstre) og kvinnesaksforkjemper. Hun var i 1883 en av de seks unge kvinnene som stiftet Diskusjonsforeningen Skuld, som ble en forløper til Norsk Kvinnesaksforening. Hun etablerte Drammen Kvinnesaksforening, som hun ledet fra 1896 til 1925. I 1904 deltok hun i etableringen av Norske Kvinners Nasjonalråd, der hun var styremedlem og leder i perioden 1922–1928. Hun var Norges første kvinnelige fabrikkinspektør i perioden 1910–1936 og kjempet frem Fabrikktilsynsloven av 1892.
| Betzy Aleksandra Kjelsberg (født Børresen 1. november 1866 i Svelvik, død 3. oktober 1950) var en norsk politiker (Avholdspartiet, Venstre) og kvinnesaksforkjemper. Hun var i 1883 en av de seks unge kvinnene som stiftet Diskusjonsforeningen Skuld, som ble en forløper til Norsk Kvinnesaksforening. Hun etablerte Drammen Kvinnesaksforening, som hun ledet fra 1896 til 1925. I 1904 deltok hun i etableringen av Norske Kvinners Nasjonalråd, der hun var styremedlem og leder i perioden 1922–1928. Hun var Norges første kvinnelige fabrikkinspektør i perioden 1910–1936 og kjempet frem Fabrikktilsynsloven av 1892.
== Familieliv ==
Hun hadde norsk far og skotsk mor. Faren døde da Betzy var barn, og moren Jessie Børresen tok med seg datteren fra Svelvik til Drammen, hvor hun startet pensjonatvirksomhet. Etter noen år giftet moren seg på nytt. Betzys stefar var kjøpmann og ville prøve å etablere seg i Kristiania. Familien bosatte seg på Grønland i nærheten av stefarens nye butikk. Betzy fikk begynne å lese til examen artium, men avbrøt utdannelsen da hun i 1885 ble gift med overrettssakfører Oluf Fredrik Kjelsberg. Sammen flyttet de til Drammen, der Betzy Kjelsberg visstnok var byens første kvinnelige syklist. Paret fikk seks barn. Betzy Kjelsberg er oldemor til den tidligere FrP-politikeren Siv Jensen og Nina Jensen, tidligere generalsekretær i WWF Norge.
== Karriere og politisk virksomhet ==
Høsten 1883 begynte Betzy Børresen på et privat kurs hos løytnant Michael Hald for å lese til examen artium. Hald var matematikklærer på Aars og Voss' skole, og startet opp denne undervisningen etter at en ung kvinne ved navn Marie Holst hadde erfart at vanlige skoler ikke ville ta opp kvinnelige elever. Hald averterte etter flere studenter, og Betzy ble en av seks unge piker som utgjorde Halds privatskole i hans hjem i Damstredet. I 1883 var hun en av de seks stifterne av diskusjonsforeningen Skuld; Cecilie Thoresen, som i 1882 hadde blitt Norges første kvinnelige student, ble foreningens første president, og foreningen ble en forløper til Norsk Kvinnesaksforening som ble stiftet året etter.
I 1885 flyttet hun til Drammen, og fikk sitt første barn i 1886. Hun begynte tidlig å engasjere seg for å skape endringer i byen. Hun dannet Kvinnelig Handelsstands forening (1894), Drammen Kvinnesaksforening (1896), dens husmorskole (1899), Drammens Sanitetsforening (1899) og Drammen Kvinneråd (1903). I 1905 ble hun innvalgt i kommunestyret for Avholdspartiet. Nasjonalt sett var hun sentral i etableringen av Norsk Kvindesagsforening (1884), Kvindestemmeretsforeningen (1885), og var med i Norske Kvinders Nasjonalråd (1904), også som leder. I 1909 ble hun en av de fem første kvinnene i Norge med tittelen fabrikkinspektør, med arbeidstittel inspektrise. Fra 1926 satt hun dessuten som viseformann for International Council of Women.
Kjelsberg var medlem i den norske regjeringsdelegasjonen til den internasjonale arbeidskonferansen (Washingtonkonferansen) i 1919, som etablerte Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO); hun var eneste kvinne blant delegatene på konferansen.
For Venstre var hun, som det første kvinnelige medlem, med i sentralstyret mellom 1926 og 1938. Kjelsberg-biograf Magnhild Folkvord hevder mange hadde ventet at hun skulle bli sosialminister i Johan Ludwig Mowinckels regjering i 1928. Kjelsberg kritiserte partilederen offentlig for å ikke inkludere kvinner i regjeringen.
== Utmerkelser og æresbevisninger ==
Kjelsberg ble 30. januar 1935 av kongen utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for almennyttig virksomhet». I 1916 fikk hun Kongens fortjenstmedalje i gull.
== Bøker om Betzy Kjelsberg ==
Forfatteren Frid Ingulstad ga i 2015 ut en biografi om Betzy Kjelsberg på Cappelen Damm forlag. Ingulstad skrev i forordet til boken Betzy. Fortellingen om en norsk foregangskvinne at hennes interesse for Kjelsberg ble vekket da hun gjorde research til en romanserie om fabrikkarbeiderne ved Akerselven[1].Magnhild Folkvord ga i 2016 ut biografien Betzy Kjelsberg. Feminist og brubyggjar på Samlaget forlag.
== Til minne om Betzy Kjelsberg ==
På 90-årsdagen for Betzy Kjelsbergs fødsel i 1956 ble det avduket et minnesmerke av billedhuggeren Maja Refsum ved Akerselva. Betzy Kjelsberg ble hedret på frimerke i 1993 og har flere veier oppkalt etter seg. Den ene veien er i Stavanger, Betzy Kjelsbergs gate og den andre i Oslo, Betzy Kjelsbergs vei, vedtatt av Oslo bystyre 29. april 1959, og den tredje og siste ved samme navn på Åssiden i Drammen. Betzy Krisesenter ble i 1980 etablert i Drammen.
I 2023 fikk hun også oppkalt en tunnelboremaskin som veier 1000 tonn, er 320 meter lang og har en diameter på 5.2 meter, etter seg. Den skal i løpet av de neste årene bore seg gjennom fjellet fra Holsfjorden til Huseby i Oslo, for å sørge for stabilt drikkevann til hovedstaden.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Frid Ingulstad (2015). Betzy - Fortellingen om en norsk foregangskvinne. [Oslo]: Cappelen Damm.
Magnhild Folkvord (2016). Betzy Kjelsberg - Feminist og brubyggjar. [Oslo]: Samlaget. Arkivert fra originalen 3. mars 2016.
== Eksterne lenker ==
(no) Betzy Kjelsberg i Store norske leksikon
(no) Betzy Kjelsberg i Norsk biografisk leksikon
stemmerett.no om Betzy Kjelsberg
Fotografi av Betsy Kjelsberg som «fabrikkinspektrise», Oslo museum
Portrett av Betsy Kjelsberg med Kongens fortjenstmedalje og St. Olavs Orden, 1935, Oslo museum
Politiske taler av Betzy Kjelsberg, virksommeord.uib.no | Betzy Kjelsbergs vei (1A-17, 2A-30F) er en vei på Lillo og Grefsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Rolf Wickstrøms vei til Kapellveien. | 196,506 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beverkollen_(Oslo) | 2023-02-04 | Beverkollen (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand'] | Beverkollen (1-63, 2-72) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Slimevein.
Veien har tidligere het Beveråsen og Brunsåsveien, og fikk dagens navn i 1998.
| Beverkollen (1-63, 2-72) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Slimevein.
Veien har tidligere het Beveråsen og Brunsåsveien, og fikk dagens navn i 1998.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Beverkollen (1-63, 2-72) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Slimevein. | 196,507 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beverveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Beverveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Bjerke'] | Beverveien (1-29, 2-14) er en vei på Veitvet i bydel Bjerke i Oslo. Den begynner og slutter i Veitvetveien og har form som en skjev hestesko på vestsiden av denne.
Navnet ble vedtatt i 1955.
Veien har lavblokkbebyggelse fra 1950-årene.
| Beverveien (1-29, 2-14) er en vei på Veitvet i bydel Bjerke i Oslo. Den begynner og slutter i Veitvetveien og har form som en skjev hestesko på vestsiden av denne.
Navnet ble vedtatt i 1955.
Veien har lavblokkbebyggelse fra 1950-årene.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Beverveien (1-29, 2-14) er en vei på Veitvet i bydel Bjerke i Oslo. Den begynner og slutter i Veitvetveien og har form som en skjev hestesko på vestsiden av denne. | 196,508 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bikuben_(Oslo) | 2023-02-04 | Bikuben (Oslo) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner'] | Bikuben (1–25, 2–24B) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Karl Andersens vei til Fredheimveien.
Veien fikk navn i 1951 etter en lekeplass i området.
| Bikuben (1–25, 2–24B) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Karl Andersens vei til Fredheimveien.
Veien fikk navn i 1951 etter en lekeplass i området.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Bikuben (1–25, 2–24B) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Karl Andersens vei til Fredheimveien. | 196,509 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bilittkroken_(Oslo) | 2023-02-04 | Bilittkroken (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand'] | Bilittkroken (1-25, 2-24B) er en vei på Brenna i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Brennaveien.
Veien fikk navn i 1989 etter plassen Bilidt.
| Bilittkroken (1-25, 2-24B) er en vei på Brenna i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Brennaveien.
Veien fikk navn i 1989 etter plassen Bilidt.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Bilittkroken (1-25, 2-24B) er en vei på Brenna i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Brennaveien. | 196,510 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Binneveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Binneveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmen (Oslo)'] | Binneveien (1–13B, 2–18) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Tråkka til Bjørnveien.
Navnet ble vedtatt i 1951.
| Binneveien (1–13B, 2–18) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Tråkka til Bjørnveien.
Navnet ble vedtatt i 1951.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Binneveien (1–13B, 2–18) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Tråkka til Bjørnveien. | 196,511 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Birger_Olivers_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Birger Olivers vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Bekkelaget'] | Birger Olivers vei (1A-35, 4-34) er en vei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Ekebergveien til Seterhøyveien.
Veien fikk navn i 1989 etter Birger Oliver, som var lokalpolitiker og aktiv i den lokale velforeningen. Han eide villa Seterhøi fra 1919. Tidligere var veiløpet fordelt på tre veier. Den vestre het Nye Lambertsetervei, den midtre het Nyquistveien, og den nordre var regnet som en del av Mylskerudveien.
I veien er 12 terrasseblokker og 6 rekkehus i OBOS-borettslaget Nordseterskogen, fullført 1984. Kastellet skole er i nr. 34.
| Birger Olivers vei (1A-35, 4-34) er en vei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Ekebergveien til Seterhøyveien.
Veien fikk navn i 1989 etter Birger Oliver, som var lokalpolitiker og aktiv i den lokale velforeningen. Han eide villa Seterhøi fra 1919. Tidligere var veiløpet fordelt på tre veier. Den vestre het Nye Lambertsetervei, den midtre het Nyquistveien, og den nordre var regnet som en del av Mylskerudveien.
I veien er 12 terrasseblokker og 6 rekkehus i OBOS-borettslaget Nordseterskogen, fullført 1984. Kastellet skole er i nr. 34.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Birger Olivers vei (1A-35, 4-34) er en vei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Ekebergveien til Seterhøyveien. | 196,512 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Birgitte_Hammers_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Birgitte Hammers vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo oppkalt etter kvinner', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Ljan'] | Birgitte Hammers vei (1A-21, 2-28) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Solveien til Svenskestien.
Veien fikk navn i 1917 etter Birgitte Hammer (1853–1909), som fikk oppført Birgitte Hammers pensjonat (i nr. 1), der Edvard Munch har malt og Knut Hamsun skrevet. På 1990-tallet ble pensjonatet bygget om til leiligheter. Hammers egen bolig var i nr. 3A.
| Birgitte Hammers vei (1A-21, 2-28) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Solveien til Svenskestien.
Veien fikk navn i 1917 etter Birgitte Hammer (1853–1909), som fikk oppført Birgitte Hammers pensjonat (i nr. 1), der Edvard Munch har malt og Knut Hamsun skrevet. På 1990-tallet ble pensjonatet bygget om til leiligheter. Hammers egen bolig var i nr. 3A.
== Referanser ==
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.
Lokalhistoriewiki | Birgitte Hammers vei (1A-21, 2-28) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Solveien til Svenskestien. | 196,513 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Biskop_Grimelunds_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Biskop Grimelunds vei (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker'] | Biskop Grimelunds vei (1A-25, 2A-16B) er en vei på Grimelund (Vinderen) i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Grimelundshaugen.
Veien fikk navn i 1952 etter biskop Andreas Grimelund, som i sin tid eide Grimelund gård. Veien har villabebyggelse fra 1950- og 1960-årene.
Omtrent ved Biskop Grimelunds vei 17 var tidligere også en av Aker og Oslos første hoppbakker, Grimelundsbakken.
| Biskop Grimelunds vei (1A-25, 2A-16B) er en vei på Grimelund (Vinderen) i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Grimelundshaugen.
Veien fikk navn i 1952 etter biskop Andreas Grimelund, som i sin tid eide Grimelund gård. Veien har villabebyggelse fra 1950- og 1960-årene.
Omtrent ved Biskop Grimelunds vei 17 var tidligere også en av Aker og Oslos første hoppbakker, Grimelundsbakken.
== Se også ==
Grimelund gård
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Biskop Grimelunds vei (1A-25, 2A-16B) er en vei på Grimelund (Vinderen) i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Grimelundshaugen. | 196,514 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bislettgata_(Oslo) | 2023-02-04 | Bislettgata (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bislett', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel St. Hanshaugen'] | Bislettgata (1, 4-8) er en gate på Bislett i bydel St. Hanshaugen i Oslo. Den går langs sørvestsiden av Bislett stadion fra Bislett-rundkjøringen til Sofies plass.
Gaten het tidligere Framgata, men fikk sitt nåværende navn i 1952. En annen gate ble kalt Bisletgaden fra 1871, men den ble ikke ferdig opparbeidet og heter fra 1952 Lille Bislett.
| Bislettgata (1, 4-8) er en gate på Bislett i bydel St. Hanshaugen i Oslo. Den går langs sørvestsiden av Bislett stadion fra Bislett-rundkjøringen til Sofies plass.
Gaten het tidligere Framgata, men fikk sitt nåværende navn i 1952. En annen gate ble kalt Bisletgaden fra 1871, men den ble ikke ferdig opparbeidet og heter fra 1952 Lille Bislett.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Bislettgata (1, 4-8) er en gate på Bislett i bydel St. Hanshaugen i Oslo. | 196,515 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tone_J%C3%B8rstad | 2023-02-04 | Tone Jørstad | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. november', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nobelkomiteens medlemmer og varamedlemmer', 'Kategori:Personer fra Sauda kommune'] | Tone Jørstad (født 21. november 1946 i Sauda) er tidligere direktør ved Falstadsenteret og tidligere medlem av Den Norske Nobelkomite. Hun er bosatt i Skogn i Levanger kommune, og er gift med professor og TV-produsent Sverre Gustav Krüger (f. 21. desember 1945 i Hemnes).
| Tone Jørstad (født 21. november 1946 i Sauda) er tidligere direktør ved Falstadsenteret og tidligere medlem av Den Norske Nobelkomite. Hun er bosatt i Skogn i Levanger kommune, og er gift med professor og TV-produsent Sverre Gustav Krüger (f. 21. desember 1945 i Hemnes).
== Yrkesbakgrunn ==
Tone Jørstad er utdannet cand.philol. med medievitenskap som hovedfag og lærerutdanning, idrett og kunst og håndverk som støttefag. Hun har 20 års erfaring fra grunnopplæring, folkehøgskole, høgskoler og universitet. I 1989–99 var Tone Jørstad kultursjef i Levanger kommune (fra 1992 kultur- og miljøsjef). Hun ble i 1999 ansvarlig prosjektleder for etableringen av Falstadsenteret, og var direktør i Stiftelsen Falstadsenteret i perioden 2000–2016. Tone Jørstad var innvalgt som 1. varamedlem i Den Norske Nobelkomite i perioden 2015–17. Fra 20. februar 2017 og ut året fungerte hun som fast medlem i komiteen.
Som direktør ved Falstadsenteret var hun administrativt ansvarlig for forskningsprosjektet «Krigsgraver søker navn» (2009–2011) på oppdrag av Krigsgravtjenesten, og for utstillingen «Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941–1945», åpnet på Forsvarsmuseet av Russlands president Dmitrij Medvedev i 2010. Jørstad har deltatt i nasjonale og internasjonale nettverk knyttet til temaene holocaust, historieformidling og menneskerettigheter. Hun var leder av styringsgruppen for forskningsprosjektet «Painful Heritage» (2009–2011), et internasjonalt orientert forskningsprosjekt i samarbeid med NTNU Vitenskapsmuseet, finansiert av Norges forskningsråd. Hun har også deltatt i andre internasjonale forskningsprosjekter, som «ReCall – European Conflict Archeological Landscape reappropiation» i samarbeid med NTNU, Aalborg Universitet, Newcastle University og Politecnico di Milano (2011–2014).
== Utdanning ==
Toårig lærerutdanning, Stavanger lærerskole, 1966–1968
Ettårig grunnkurs i idrett, Norges idrettshøgskole, 1968–1969
Ettårig enhet i forming, Statens lærerskole i forming (Notodden), 1974–1975
Hovedfag i medievitenskap, Universitetet i Bergen, 1996–1997
== Styreverv og utvalgsarbeid ==
2003–2008: Styremedlem Norsk Skogmuseum.
2009–2011: Styremedlem i NTNU Vitenskapsmuseet.
2010–2016: Medlem norsk delegasjon i International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA).
2012–2014: Varamedlem/styremedlem i styret for Høgskolen i Nord-Trøndelag.
2013–2014: Medlem i prosjektgruppen for etableringen av 22. juli-minnested i Trondheim.
2013–2017: Styremedlem i fakultetsstyret for Det humanistiske fakultet på NTNU.
2015–2017: Varamedlem (fra 2017 fast medlem) av Den norske Nobelkomite.
== Referanser == | Tone Jørstad (født 21. november 1946 i Sauda) er tidligere direktør ved Falstadsenteret og tidligere medlem av Den Norske Nobelkomite. | 196,516 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gatel%C3%B8p | 2023-02-04 | Gateløp | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Friidrettsøvelser', 'Kategori:Gateløp', 'Kategori:Langdistanseløp'] | Gateløp, også kalt landeveisløp, er løpsøvelser over en bestemt distanse på vei, i motsetning til baneløp eller terrengløp. Gateløp regnes som en friidrettsøvelse og inkluderer også gatestafetter, som Holmenkollstafetten.
Det mest kjente gateløpene er maratonløp (42 195 m), som står som øvelse i norske og internasjonale friidrettsmesterskap på bane, der start og målgang foregår inne på banen, mens løpet er ute i gatene. Gateløp kan være en rekke distanser fra 5 km til ultraløp på vei. De vanligste standarddistanser er likevel 10 km, 15 km, 20 km, halvmaraton (distanser under egne VM og NM), 25 km (egen distanse under NM i gateløp frem til 1986) og 30 km. Det noteres rekorder på alle disse distansene internasjonalt, men ikke nasjonalt.
| Gateløp, også kalt landeveisløp, er løpsøvelser over en bestemt distanse på vei, i motsetning til baneløp eller terrengløp. Gateløp regnes som en friidrettsøvelse og inkluderer også gatestafetter, som Holmenkollstafetten.
Det mest kjente gateløpene er maratonløp (42 195 m), som står som øvelse i norske og internasjonale friidrettsmesterskap på bane, der start og målgang foregår inne på banen, mens løpet er ute i gatene. Gateløp kan være en rekke distanser fra 5 km til ultraløp på vei. De vanligste standarddistanser er likevel 10 km, 15 km, 20 km, halvmaraton (distanser under egne VM og NM), 25 km (egen distanse under NM i gateløp frem til 1986) og 30 km. Det noteres rekorder på alle disse distansene internasjonalt, men ikke nasjonalt.
== Referanser == | Gateløp, også kalt landeveisløp, er løpsøvelser over en bestemt distanse på vei, i motsetning til baneløp eller terrengløp. Gateløp regnes som en friidrettsøvelse og inkluderer også gatestafetter, som Holmenkollstafetten. | 196,517 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sellebakk/Lislebyfergen | 2023-02-04 | Sellebakk/Lislebyfergen | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fergesamband i Viken', 'Kategori:Transport i Fredrikstad'] | Sellebakk/Lislebyfergen er en fergeforbindelse som krysser Glomma i Fredrikstad kommune i Østfold. Fergen går mellom Sellebakk på Østsiden av elven og Lisleby på vestsiden. Den er åpen for passasjerer, sykler og mopeder. Fergen er gratis.
Fergeforbindelsen er en av tre forbindelser som krysser Glomma i Nedre Glommaregionen, de to andre er Gamlebyfergen og Byfergen i Fredrikstad sentrum. Forbindelsen drives av Fredrikstad kommune og trafikkeres av fergen «Go`vakker Randi».
Fergeforbindelsen ble opprinnelig nedlagt i begynnelsen av 1980-årene grunnet lite trafikk etter åpningen av Fredrikstadbrua og Sandesund bru.
Fergeleiene ble liggende til starten av 2010-årene. Gjenåpningen av fergeforbindelsen kom etter flere års lokalt engasjement og etter at forbindelse ble anbefalt av flere instanser. Det ble blant annet trukket frem at trafikken som kom til å gå over den nye fergeforbindelsen ville avlaste Fredrikstad sentrum. Fergeforbindelsen ble fort populær da den åpnet nye muligheter for å gå og sykle til arbeid. Forbindelsen ble gjenåpnet 17. juni 2013 etter at en ny ferge erstattet «Go`vakker Randi» på Gamlebyfergen og fergeleiene ble opprustet.
| Sellebakk/Lislebyfergen er en fergeforbindelse som krysser Glomma i Fredrikstad kommune i Østfold. Fergen går mellom Sellebakk på Østsiden av elven og Lisleby på vestsiden. Den er åpen for passasjerer, sykler og mopeder. Fergen er gratis.
Fergeforbindelsen er en av tre forbindelser som krysser Glomma i Nedre Glommaregionen, de to andre er Gamlebyfergen og Byfergen i Fredrikstad sentrum. Forbindelsen drives av Fredrikstad kommune og trafikkeres av fergen «Go`vakker Randi».
Fergeforbindelsen ble opprinnelig nedlagt i begynnelsen av 1980-årene grunnet lite trafikk etter åpningen av Fredrikstadbrua og Sandesund bru.
Fergeleiene ble liggende til starten av 2010-årene. Gjenåpningen av fergeforbindelsen kom etter flere års lokalt engasjement og etter at forbindelse ble anbefalt av flere instanser. Det ble blant annet trukket frem at trafikken som kom til å gå over den nye fergeforbindelsen ville avlaste Fredrikstad sentrum. Fergeforbindelsen ble fort populær da den åpnet nye muligheter for å gå og sykle til arbeid. Forbindelsen ble gjenåpnet 17. juni 2013 etter at en ny ferge erstattet «Go`vakker Randi» på Gamlebyfergen og fergeleiene ble opprustet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Byfergene», fra Fredrikstad kommunes nettsider | Sellebakk/Lislebyfergen er en fergeforbindelse som krysser Glomma i Fredrikstad kommune i Østfold. Fergen går mellom Sellebakk på Østsiden av elven og Lisleby på vestsiden. | 196,518 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geir_Frig%C3%A5rd | 2023-02-04 | Geir Frigård | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Eidsvold Turn', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fotballspillere for KV Lierse', 'Kategori:Fotballspillere for Kongsvinger IL Toppfotball', 'Kategori:Fotballspillere for LASK Linz', 'Kategori:Fotballspillere for Lillestrøm SK', 'Kategori:Fotballspillere for Tennis Borussia Berlin', 'Kategori:Fødsler 3. november', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i Belgia', 'Kategori:Norske fotballspillere i Frankrike', 'Kategori:Norske fotballspillere i Tyskland', 'Kategori:Norske fotballspillere i Østerrike', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Nes kommune i Akershus', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Geir Arild Frigård (født 3. november 1970) er en norsk fotballtrener og tidligere -spiller som siden desember 2021 er assistenttrener for Rosenborg.
| Geir Arild Frigård (født 3. november 1970) er en norsk fotballtrener og tidligere -spiller som siden desember 2021 er assistenttrener for Rosenborg.
== Karriere ==
Frigård er oppvokst i Vormsund i Nes kommune og spilte for Funnefoss/Vormsund fram til han var 14 år. Ferden fortsatte via Løvenstad til juniorlaget hos Lillestrøm, etter at han selv tok kontakt med klubben. Etter tre år på Lillestrøms juniorlag debuterte han for seniorlaget som innbytter i en seriekamp hjemme mot Brann 8. oktober 1989. Han markerte seg sesongen etter da han 22. juli 1990 i en hjemmekamp mot Moss ble den første til å score fire mål i en kamp for Lillestrøm siden Tom Lund gjorde det hjemme mot Lyn i september 1978.I søken etter mer spilletid valgte Frigård etter 1992-sesongen å forlate Lillestrøm. Valget falt på Kongsvinger framfor HamKam, Molde, Bærum og Drøbak/Frogn, hvor han ble hentet inn for å erstatte toppscoreren i Elitserien, Kjell Roar Kaasa, som var solgt til Lyn. Frigård ble en umiddelbar suksess på Gjemselund. Han var sterkt delaktig i Kongsvingers gode innsats i UEFA-cupen med sine fem mål på fire kamper. Etter å ha slått ut Öster i første runde, ble Kongsvinger slått ut i andre runde med 1-3 sammenlagt mot den italienske storklubben Juventus. Frigård skåret målet da Kongsvinger klarte 1–1 i «hjemmekampen» på Ullevaal Stadion.
Hans sterke høstsesong ble kronet med innkalling til landslagets tur til USA på nyåret. og interesse fra Aarau, Leeds og en klubb i Japan. I desember 1993 var Kongsvinger på tur til nettopp USA, der Frigård scoret lagets mål i et 1-2 tap i treningskamp mot USAs landslag. Landslagstrener Egil Olsen beskrev Frigård som en spisstype med våkent blikk for gjennombrudd, flink uten ball, er rask, løper riktig og med et meget bra tilslag. Olsen så Frigård som en alternativ spisstype til de mer langsomme spisstypene de etablerte Gøran Sørloth og Jan Åge Fjørtoft representerte.
Frigård fikk sin landslagsdebut 15. januar 1994 som enslig spiss i et 1-2 tap for USA. Fire dager senere spilte han igjen enslig spiss i en 0-0 kamp mot Costa Rica i San Diego.Til landslagets treningskamp 9. mars 1994 mot Wales på bortebane, fikk Frigård en ny mulighet til å vise seg fram før uttaket av troppen til sommerens VM. Frigård spilte de siste ti minuttene som innbytter for Jan Åge Fjørtoft i en kamp som endte med 3–1 seier til Norge. Selv om Frigård ble utelatt fra landslagstroppen til VM i 1994, var han tilbake i varmen allerede til landslagets oppvisningskamp mot Liverpool i august da han fikk spille siste omgangen av kampen i spann med Frank Strandli på topp, og bidro til 3–1 seier med én scoring.I den første kvalifiseringskampen til EM i 1996 kom Geir Frigård inn som innbytter med tyve gjenstående spilleminutter og scoret kampens eneste mål to minutter før full tid mot Hviterussland på Ullevaal stadion. Neste EM-kvalifiseringskamp 12. oktober 1994 hjemme mot Nederland kom Frigård inn som innbytter tretten minutter før full tid i en kamp som endte med stillingen 1–1. Kampen viste seg å bli hans siste offisielle kamp med flagget på brystet, selv om han scoret et av landslagets to mål da Rosenborg ble beseiret 2–0 i en treningskamp på Lerkendal 26. oktober 1994.Ved starten av den europeiske 1994/95-sesongen var Frigård antatt å være et hett salgsobjekt fra norsk fotball. FA Premier League-klubben Wimbledon ble av media nevnt blant interessentene.
Fremstøt fra Rosenborg, Bodø/Glimt og Stabæk ble avslått på høsten 1994 med beskjed om at Frigård ikke er til salgs for norske toppklubber. Likevel lykkes Lillestrøm etter 1994-sesongen å kjøpe ham tilbake fra Kongsvinger, hvor han hadde vært klubbens toppscorer begge sesongene han hadde spilt der.
Første sesong tilbake i Lillestrøm slet Frigård med å leve opp til forventningene. Sesongen derpå gikk mye bedre med femten mål for et Lillestrøm-lag som endte sesongen på andreplass på serietabellen. 1997-sesongen ble en nedtur for Frigård som befant seg mye på benken for et lag som slet.
Per Brogeland, som tidligere hadde trent Frigård i Kongsvinger og Lillestrøm, hentet ham i 1997 til østerrikske LASK Linz der han var nyansatt trener. I sin første sesong hos LASK endte laget midt på tabellen i den østerrikske toppdivisjonen. Til tross for at Frigård debuterte for klubben først i den tiende serierunden ble han med 23 scorede mål toppdivisjonens toppscorer med klar margin. Hos LASK spilte også nordmennene Vidar Riseth og Rune Tangen. Da 97/98-sesongen nærmet seg slutten fikk Brogeland beskjed av klubbpresident Wolfgang Rieger om at han ikke ville få fornyet kontrakten med klubben til tross for at laget på tidspunktet lå på tredjeplass på tabellen. Ettersom LASK etter hvert befant seg i en økonomisk krise som følge av at Rieger plutselig forsvant, måtte klubben selge unna spillere.Den tyske 2. Bundesliga-klubben Tennis Borussia Berlin kjøpte Frigård 13. januar 1999 for 3 millioner mark. Overgangssummen gjorde ham til det dyreste spillerkjøpet i klubbens historie. Frigård startet lovende med mange scoringer i treningskampene i vinterpausen. Da klubbens ambisjon om opprykk til Bundesliga ikke ble nådd, befant Frigård seg i en situasjonen der han var uønsket av trener Winfried Schäfer som var ansatt i april 1999.1999/00-sesongen tilbragte Frigård på utlån til franske Sedan. Det ble mange innhopp for Frigård, som bare spilte tre kamper fra start for det nyopprykkede laget som endte sesongen på en overraskende femteplass i Ligue 1.Sommeren 2000 hentet LASK Linz ham tilbake til østerriksk fotball. 2000/01-sesongen endte med nedrykk for LASK, til tross for at Frigård med femten mål endte på tredjeplass på toppscorerlisten.
Belgiske Lierse vant sommeren 2001 kampen mot SV Salzburg om Frigårds signatur etter at han valgte forlate LASK etter deres nedrykk.
Frigård kom til Ham-Kam fra Lierse før 2004-sesongen, og debuterte for klubben mot Sogndal i første serierunde samme år. Han ble toppscorer i Ham-Kam med ni mål i 2004. Han fikk ikke spille like mye i 2005-sesongen, særlig ikke etter at Markus Ringberg kom til klubben. Da sesongen var over gikk han til 2.-divisjonslaget Eidsvold Turn, hvor han ble i to sesonger før han la opp som fotballspiller i november 2007.Han ble 21. mai 2020 presentert som ny assistenttrener for Hamarkameratene. 7. august 2020 ble han midlertidig hovedtrener etter at Espen Olsen gikk tilbake til sin rolle som sportssjef. 15. august 2020 ble han igjen assistenttrener etter at Kjetil Rekdal ble ansatt som ny hovedtrener.
=== Rosenborg ===
Den 20. desember 2021 ble han ansatt som assistenttrener for Rosenborg.
== Spillerkarriere ==
* Kun seriekamper.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Geir Frigård – UEFA
(en) Geir Frigård – Transfermarkt
(en) Geir Frigård – national-football-teams.com
(en) Geir Frigård – WorldFootball.net
(en) Geir Frigård – EU-Football.info
(no) Geir Frigård – Norges Fotballforbund
(en) Geir Frigård – FBref
Geir Frigård hos Fussballdaten
HamKam.no – Spillerprofilen til Frigård hos Hamarkameratene
Sportskontoret.no – Artikkel om Geir Frigård | Frigård var historisk i Sønderjylland en privilegert setegård, som eieren hadde fått i len av kongen med bl.a. | 196,519 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nikolaj_Nissen | 2023-02-04 | Nikolaj Nissen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske dommere', 'Kategori:Dødsfall 19. april', 'Kategori:Dødsfall i 1684', 'Kategori:Fødsler 29. mai', 'Kategori:Fødsler i 1627', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Aabenraa kommune'] | Se også sønnen, Nicolai Nissen (1664–1717)Nikolaj Nissen (født 29. mai 1627 på Oldemorstoft i Sønderjylland, død 19. april 1684 i Hamburg), også skrevet Nicolaus Nissen eller Nicolai Nissen, var en dansk godseier, embedsmann og dommer. Han var bl.a. krigskommissær i Jylland og ble utnevnt til landsdommer i Nørrejylland i 1680. Han eide familiegodset Vestre Oldemorstoft i Sønderjylland, og godsene Lerbæk og Rugballegaard i dagens Vejle kommune.
| Se også sønnen, Nicolai Nissen (1664–1717)Nikolaj Nissen (født 29. mai 1627 på Oldemorstoft i Sønderjylland, død 19. april 1684 i Hamburg), også skrevet Nicolaus Nissen eller Nicolai Nissen, var en dansk godseier, embedsmann og dommer. Han var bl.a. krigskommissær i Jylland og ble utnevnt til landsdommer i Nørrejylland i 1680. Han eide familiegodset Vestre Oldemorstoft i Sønderjylland, og godsene Lerbæk og Rugballegaard i dagens Vejle kommune.
== Biografi ==
Han tilhørte slekten Nissen fra Bov og var sønn av godseier og herredsfogd Lorentz Nissen til Vestre Oldemorstoft (1603–1655) og Anna Nissen (1595–1654). Han fikk en grundig skolegang og studerte fra 1643 i knapt fem år ved Universitetet i Helmstedt. Mellom 1647 og 1649 oppholdt han seg i Frankrike, bl.a. som student i Caen. Han ledsaget deretter stattholderen Christian Rantzau på en sendeferd til Oldenburg, deretter til København og rundt i landet. Fra slutten av 1649 deltok han i følget til hertug Franz Philip av Glücksburg på en reise i Tyskland og Italia. Sammen med grev Rantzau og andre adelige besøkte han en rekke hoff i Tyskland i de følgende år. I 1655 fikk han så bud om at hans far var død, og overtok familiegodset Oldemorstoft, og fikk konfirmasjon på frigårdsprivilegiene (som stamfaren Henrik Schack hadde fått i 1484) av kong Frederik III i 1660 og kong Christian V i 1670. I 1656 ble Nikolaj Nissen også beskikket til herredsfogd, men allerede året etter fikk han overlatt bestyrelsen av embedet til den yngre broren Hans Nissen (1630–1660).
Nikolaj Nissen var en aktiv deltager i de mange krigene på dansk jord i hans levetid. Under Karl Gustav-krigene var han stasjonert på Fyn som zahlmeister (pengemester) ved armeen. Etter freden i Roskilde ble Nissen kommissær for å føre de svenske troppene ut av Danmark. Senere var han proviantkommissær ved Ebersteins kurfyrstelige tropper under gjenerobringen av Fyn i 1659. Han ble deretter utnevnt til krigskommissær for Jylland.
== Familie ==
7. mai 1661 ble Nikolaj Nissen gift med Magdalene Boysen (1644–1676), som var barnebarn av borgermester i Flensborg Johannes Boysen og borgermester i Wilster Titus Thomsen, samt tippoldebarn av den kjente juristen Christian Beyer. I 1674 kjøpte Nicolaus Nissen sammen med svigermoren Margrethe herregården Lerbæk. Senere var han eneeier av både Lerbæk og nabogodset Rugballegaard, som han hadde kjøpt tidligere. I 1680 ble han utnevnt til landsdommer i Nørrejylland med sete i Viborg. Han døde under hjemreisen fra et kuropphold i Pyrmont.
Nikolaj og Magdalena Nissen hadde tre barn:
krigskommissær, etatsråd og godseier Herman Lorentz von Nissen (1663–1717), som ble adlet i 1710,. Herman Lorentz von Nissen var gift med Ida Sophie Amalie Glud (1672–1703), datter av Viborgs biskop Søren Glud (adlet 1679) og Ida Christine Moth, en søster av kongens elskerinne Sophie Amalie Moth.
krigskommissær og godseier Nicolai Nissen (1664–1717). Nicolai Nissen (d.y.) var gift med Elisabeth Sophie (Banner-)Høeg (1669–1739) fra Nord-Jylland, datter av Gregers Ulfstand (Banner-)Høeg til Vang Hovedgård og hans andre ektefelle Birgitte («Birthe») Kaas («Kaas med muren»). Nikolaj Nissen var farfar til bl.a. høyesterettsdommer, guvernør på Trankebar og stiftamtmann Christian Ulrich von Nissen-Benzon, generalmajor Christian Siegfried von Nissen-Benzon, kaptein Nicolai von Nissen og guvernør på St. Croix Gregers Høeg Nissen. En lang rekke av hans etterkommere helt til våre dager har blitt oppkalt etter ham, særlig etterkommere av sønnesønnen Nicolai von Nissen, hvis eneste datter var gift med sorenskriver Hans Pedersson Paus i Telemark. Blant deres etterkommere er kirurg Nikolai Nissen Paus og grosserer Nicolay Nissen Paus.
Magdalene Catharina Nissen (f. 1665), gift med Jacob von Holten.Nikolaj Nissen forfattet en selvbiografi, som er bevart i avskrift av genealogen Olaus Moller. Slektsvåpenet, en hjort fremspringende av tre trær, er første gang dokumentert i segl på brev fra Nikolaj Nissen, tidligst i et brev fra 1659 til grev Gerhard von Dernath og videre på flere brev til riksfeltherre Hans Schack. Prekestolen i Hover kirke ble skjenket av Nikolaj og Magdalena Nissen og bærer fortsatt deres navn og våpen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
«Nicolaus Nissen til Lerbæk og Rugballegaard», i Harald Nissen og Gunnar Brun Nissen, Slekten Nissen fra Bov sogn i Sønderjylland, Trondheim, 1978, s. 13–23.
Karl Alnor: «Die Lebensbeschreibung des Kriegskommissars Nikolaus Nissen von Waldemarstoft 1627–1684. Ein Beitrag zur schleswigschen Familiengeschichte». Deutcher Volkskalender Nordschleswig 1932 s. 87–98. | Nikolaj Nissen (født 29. mai 1627 på Oldemorstoft i Sønderjylland, død 19. | 196,520 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Rantzau_(1614%E2%80%931663) | 2023-02-04 | Christian Rantzau (1614–1663) | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske diplomater', 'Kategori:Dødsfall 8. november', 'Kategori:Dødsfall i 1663', 'Kategori:Fødsler 2. mai', 'Kategori:Fødsler i 1614', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Haderslev', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Slekten Rantzau'] | Christian Rantzau (født 2. mai 1614, død 8. november 1663) var en dansk-holstensk greve, politiker og godseier, som var stattholder i Slesvig-Holsten.
Hans foreldre var stattholder Gert Rantzau og Dorothea Brockdorff.
| Christian Rantzau (født 2. mai 1614, død 8. november 1663) var en dansk-holstensk greve, politiker og godseier, som var stattholder i Slesvig-Holsten.
Hans foreldre var stattholder Gert Rantzau og Dorothea Brockdorff.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Christian Rantzau i Dansk biografisk leksikon | Christian Rantzau (født 2. mai 1614, død 8. | 196,521 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erlend_S%C3%A6terst%C3%B8l | 2023-02-04 | Erlend Sæterstøl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Friidrettsutøvere for IL Gular', 'Kategori:Fødsler 7. januar', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i friidrett', 'Kategori:Norske hekkeløpere', 'Kategori:Norske sprintere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Erlend Sæterstøl (født 7. januar 1975 i Åsane) er en norsk tidligere sprinter. Hans bestenotering på 10.31 på 100 meter fra juni 1996 er per 2018 åttende beste tid gjennom tidene i Norge. Han er også per 2014 norsk rekordholder på den noe uvanlige distansen 200 meter hekk med tiden 23.28 fra 1995.
Sæterstøl har fire individuelle NM-medaljer og flere fra stafett for IL Gular. Han var med på laget som i 2001 satte norsk rekord på 1000 meter stafett. Han løp da sammen med Kenneth Halhjem, Thomas Mellin-Olsen og Quincy Douglas. Rekorden står som gjeldende norsk rekord per 2014.
Han gikk på Kyrkjekrinsen skole og siden U. Pihl videregående skole fra 1991 til 1994. Han arbeider for Olympiatoppens avdeling vest i Bergen.
| Erlend Sæterstøl (født 7. januar 1975 i Åsane) er en norsk tidligere sprinter. Hans bestenotering på 10.31 på 100 meter fra juni 1996 er per 2018 åttende beste tid gjennom tidene i Norge. Han er også per 2014 norsk rekordholder på den noe uvanlige distansen 200 meter hekk med tiden 23.28 fra 1995.
Sæterstøl har fire individuelle NM-medaljer og flere fra stafett for IL Gular. Han var med på laget som i 2001 satte norsk rekord på 1000 meter stafett. Han løp da sammen med Kenneth Halhjem, Thomas Mellin-Olsen og Quincy Douglas. Rekorden står som gjeldende norsk rekord per 2014.
Han gikk på Kyrkjekrinsen skole og siden U. Pihl videregående skole fra 1991 til 1994. Han arbeider for Olympiatoppens avdeling vest i Bergen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Erlend Sæterstøl – World Athletics
friidrett.no: bestenoteringer S | }} | 196,522 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fernando_Ram%C3%ADrez | 2023-02-04 | Fernando Ramírez | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. mai', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn av dominikansk opphav', 'Kategori:Norgesmestere i friidrett', 'Kategori:Norske friidrettstrenere', 'Kategori:Norske sprintere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Fernando Ramírez (født 30. mai 1974 i Santo Domingo) er en norsk tidligere sprinter. Hans bestenotering på 10,33 på 100 meter fra juli 1995 er per 2014 8. beste tid gjennom tidene i Norge. Ramirez var lenge norsk rekordholder på 60 meter innendørs med tiden 6,57 sek fra 1996.
Ramirez har en individuelle NM-medalje fra hovedmesterskapet, men flere fra NM innendørs og fra stafett for IL i BUL. Han var med på laget som i 1997 satte norsk rekord på 4 x 100 meter stafett. Han løp da sammen med John Ertzgaard, Per Ivar Sivle og Geir Moen. Rekorden står som gjeldende norsk rekord for landslag per 2014.
Han gikk på Wang videregående skole fra 1990 til 1993. Han arbeider som trener innen friidrett, og har blant annet trent det dominikanske landslaget i sprint.
| Fernando Ramírez (født 30. mai 1974 i Santo Domingo) er en norsk tidligere sprinter. Hans bestenotering på 10,33 på 100 meter fra juli 1995 er per 2014 8. beste tid gjennom tidene i Norge. Ramirez var lenge norsk rekordholder på 60 meter innendørs med tiden 6,57 sek fra 1996.
Ramirez har en individuelle NM-medalje fra hovedmesterskapet, men flere fra NM innendørs og fra stafett for IL i BUL. Han var med på laget som i 1997 satte norsk rekord på 4 x 100 meter stafett. Han løp da sammen med John Ertzgaard, Per Ivar Sivle og Geir Moen. Rekorden står som gjeldende norsk rekord for landslag per 2014.
Han gikk på Wang videregående skole fra 1990 til 1993. Han arbeider som trener innen friidrett, og har blant annet trent det dominikanske landslaget i sprint.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fernando Ramírez – World Athletics
(no) friidrett.no: bestenoteringer R | | død = | 196,523 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sports%C3%A5ret_1997 | 2023-02-04 | Sportsåret 1997 | ['Kategori:Sport i 1997', 'Kategori:Sportsår'] | Sportsåret 1997 er en oversikt over hendelser, resultater, fødte og avdøde personer med tilknytning til sport i 1997.
| Sportsåret 1997 er en oversikt over hendelser, resultater, fødte og avdøde personer med tilknytning til sport i 1997.
== Prisvinnere ==
== Første kvartal ==
== Andre kvartal ==
== Tredje kvartal ==
== Fjerde kvartal ==
== Fødsler ==
19. mars – Rūta Meilutytė, litauisk svømmer, olympisk mester 2012
3. mai – Erik Andersson, svensk fotballspiller
== Dødsfall ==
=== Januar ===
5. januar – Prins Bertil av Sverige, svensk idrettsprofil (født 1912)
21. januar – Gunnar Galin, svensk bandyspiller (født 1902)
=== Februar ===
2. februar – Erich Eliskases, østerriksk og argentinsk sjakkspiller (født 1911)
6. februar – Roger Laurent, belgisk (født 1911)
=== Mars ===
11. mars – Stefan Fernholm, svensk diskoskaster (født 1959)
20. mars – Tony Zale, amerikansk bokser (født 1911)
=== April ===
3. april – Per Laurendz, norsk fotballspiller (født 1916)
23. april – Denis Compton, engelsk cricket- og fotballspiller (født 1918)
=== Mai ===
11. mai – Arne Bergström, svensk idrettsleder, 83
=== Juni ===
20. juni – John Akii-Bua, ugandisk friidrettsutøver (født 1949)
26. juni – Don Hutson, amerikansk fotballspiller (amerikansk) og trener (født 1911)
=== Juli ===
23. juli – Chuhei Nambu, japansk friidrettsutøver, OL-gull (født 1904)
25. juli – Ben Hogan, amerikansk golfspiller (født 1912)
31. juli – Sten Ahlner, svensk fotballdommer og idrettsleder (81, født 1915)
=== August ===
=== September ===
=== Oktober ===
=== November ===
14. november – Eddie Arcaro, amerikansk jockey (født 1916)
30. november – Shamo Quaye, ghanesisk fotballspiller (født 1971)
=== Desember ===
7. desember – Billy Bremner, skotsk fotballspiller (født 1942)
8. desember - Roger Carlsson, svensk håndballtrener (født 1945)
21. desember - Kjell P. Dahlström, 59, svensk travtrener (født 1938)
== Referanser == | Sportsåret 1997 er en oversikt over hendelser, resultater, fødte og avdøde personer med tilknytning til sport i 1997. | 196,524 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensrekordhistorikk_p%C3%A5_400_m_fri | 2023-02-04 | Verdensrekordhistorikk på 400 m fri | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Verdensrekorder i svømming'] | Den første verdensrekorden på 400 meter fri for menn på langbane (50 meter) svømming ble anerkjent av Det internasjonale svømmeforbundet (FINA) i 1908. For svømmeøvelser på kortbane (25 meter) ble rekorder anerkjent fra 3. mars 1991.
| Den første verdensrekorden på 400 meter fri for menn på langbane (50 meter) svømming ble anerkjent av Det internasjonale svømmeforbundet (FINA) i 1908. For svømmeøvelser på kortbane (25 meter) ble rekorder anerkjent fra 3. mars 1991.
== Menn ==
=== Langbane ===
=== Kortbane ===
== Kvinner ==
=== Langbane ===
=== Kortbane ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
International Olympic Committee
Sports Records Arkivert 6. juni 2011 hos Wayback Machine.
New Zealand Short Course Open Records | Den første verdensrekorden på 400 meter fri for menn på langbane (50 meter) svømming ble anerkjent av Det internasjonale svømmeforbundet (FINA) i 1908. For svømmeøvelser på kortbane (25 meter) ble rekorder anerkjent fra 3. | 196,525 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jomfrubr%C3%A5tveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Jomfrubråtveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Bekkelaget', 'Kategori:Veier på Ekeberg'] | Jomfrubråtveien (21-89, 28-88) er en vei på Ekeberg i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Kongsveien ved Sjømannsskolen til Ekebergveien.
Navnet var gammelt da det ble offisielt vedtatt i 1923, etter gården Jomfrubråten (i nr. 47), som den var gårdsvei til i sin tid.
| Jomfrubråtveien (21-89, 28-88) er en vei på Ekeberg i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Kongsveien ved Sjømannsskolen til Ekebergveien.
Navnet var gammelt da det ble offisielt vedtatt i 1923, etter gården Jomfrubråten (i nr. 47), som den var gårdsvei til i sin tid.
== Bebyggelse ==
Nr. 23: Elverhøy (gnr./bnr. 152/11), der hovedhuset fra 1878 fortsatt står, mens de andre bygningene ble revet i 1995
Nr. 27-29: 8 rekkehus (ark. Dragan Trifunovic) oppført 1981–1982
Nr. 30: Midtgården, arbeiderbolig fra 1850-årene, bygget om til leiligheter
Nr. 32: To rekkehus (oppført 1991) og et rehabilitert hus fra skjenkestedet Nordgården (gnr./bnr. 152/77) fra 1850-årene i OBOS-borettslag for seniorer
Nr. 39: To gamle furuer er et fredet naturminne
Nr. 41: Lille Jomfrubråten (gnr./bnr. 152/17)
Nr. 47: Jomfrubråten (gnr./bnr. 152/111), delvis bevart gårdsanlegg på en gård med gamle aner
Nr. 50: Villa Lidskjalv, nybarokk villa fra 1929 (ark. Sverre Knudsen)
Nr. 58: Villa Fenia, nybarokk villa fra 1917, ombygget til tomannsbolig ca. 1950Ekeberg krigskirkegård lå på oversiden av den nordlige delen av veien.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Jomfrubråtveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 285. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (J)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Jomfrubråtveien (21-89, 28-88) er en vei på Ekeberg i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Kongsveien ved Sjømannsskolen til Ekebergveien. | 196,526 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lettvintveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Lettvintveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Grefsen'] | Lettvintveien (29-49B, 32-52D) er en vei på Grefsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Kjelsåsveien til Lindealleen.
Veien fikk navn i 1915. Det har sin bakgrunn i at gården Åsenløkka, som lå omtrent ved krysset mellom Kjelsåsveien og Lofthusveien, også ble kalt «Lettvinten».
Veien har for det meste bolighus. På hjørnet ved Grefsenveien er flere butikker. I nr. 40 var tidligere Grefsen bedehus, som ble nedlagt i 2007 og ombygget til boliger. Den ble i sin tid brukt som interimskirke før Grefsen kirke stod klar.
| Lettvintveien (29-49B, 32-52D) er en vei på Grefsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Kjelsåsveien til Lindealleen.
Veien fikk navn i 1915. Det har sin bakgrunn i at gården Åsenløkka, som lå omtrent ved krysset mellom Kjelsåsveien og Lofthusveien, også ble kalt «Lettvinten».
Veien har for det meste bolighus. På hjørnet ved Grefsenveien er flere butikker. I nr. 40 var tidligere Grefsen bedehus, som ble nedlagt i 2007 og ombygget til boliger. Den ble i sin tid brukt som interimskirke før Grefsen kirke stod klar.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Lettvintveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 330. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | | navn = Lettvintveien | 196,527 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deming | 2023-02-04 | Deming | ['Kategori:107°V', 'Kategori:32°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1881', 'Kategori:Byer i Luna County', 'Kategori:Byer i New Mexico', 'Kategori:Sider med kart'] | Deming er administrativt sete for Luna County i den amerikanske delstaten New Mexico. Folketallet var på 14116 innbyggere i år 2000.
Stedet ble grunnlagt i 1881 og fikk sitt navn etter Mary Ann Deming som var hustru til jernbanemagnaten Charles Crocker.
| Deming er administrativt sete for Luna County i den amerikanske delstaten New Mexico. Folketallet var på 14116 innbyggere i år 2000.
Stedet ble grunnlagt i 1881 og fikk sitt navn etter Mary Ann Deming som var hustru til jernbanemagnaten Charles Crocker.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Deming, New Mexico – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Innbyggertall 2010 - 2019 – United States Census Bureau | Deming er administrativt sete for Luna County i den amerikanske delstaten New Mexico. Folketallet var på 14116 innbyggere i år 2000. | 196,528 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lovisenberggata_(Oslo) | 2023-02-04 | Lovisenberggata (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lovisenberg', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Lindern (delområde)'] | Lovisenberggata (3–23D, 2–8) er en gate på Lovisenberg i bydel St. Hanshaugen i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Geitmyrsveien og ender i området rundt Lovisenberg sykehus.
Gaten fikk navn i 1901 etter løkkeeiendommen Lovisenberg. Begynnelsen av veien het opprinnelig Løkkeberggaten.
Mye av bebyggelsen er knyttet til virksomheten til Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg, som driver bl.a. sykehuset og høgskolen. Lovisenberg kirke ligger i nr. 9. Nasjonalt folkehelseinstitutt (kortform Folkehelseinstituttet) har lokaler i nr. 6-8. Lovisenberg diakonale høgskole holder til i nr. 15B.
| Lovisenberggata (3–23D, 2–8) er en gate på Lovisenberg i bydel St. Hanshaugen i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Geitmyrsveien og ender i området rundt Lovisenberg sykehus.
Gaten fikk navn i 1901 etter løkkeeiendommen Lovisenberg. Begynnelsen av veien het opprinnelig Løkkeberggaten.
Mye av bebyggelsen er knyttet til virksomheten til Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg, som driver bl.a. sykehuset og høgskolen. Lovisenberg kirke ligger i nr. 9. Nasjonalt folkehelseinstitutt (kortform Folkehelseinstituttet) har lokaler i nr. 6-8. Lovisenberg diakonale høgskole holder til i nr. 15B.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Lovisenberggata». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 341-342. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Lovisenberggata | 196,529 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cataingan | 2023-02-04 | Cataingan | ['Kategori:123°Ø', 'Kategori:12°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner på Filippinene', 'Kategori:Masbate', 'Kategori:Sider med kart'] | Cataingan (Bayan ng Cataingan) er en kommune på Filippinene. Kommunen tilhører provinsen Masbate og ligger på øya med samme navn. Folkemengden er på 50 327 innbyggere.
| Cataingan (Bayan ng Cataingan) er en kommune på Filippinene. Kommunen tilhører provinsen Masbate og ligger på øya med samme navn. Folkemengden er på 50 327 innbyggere.
== Barangayer ==
Cataingan deles inn i 36 barangayer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
2018 Philippine Standard Geographic Code (PSGC) Philippine Statistics Authority
2015 Census of Population and Housing Report Philippine Statistics Authority | Cataingan (Bayan ng Cataingan) er en kommune på Filippinene. Kommunen tilhører provinsen Masbate og ligger på øya med samme navn. | 196,530 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Siegfried_B%C3%B6hm | 2023-02-04 | Siegfried Böhm | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1980', 'Kategori:Fødsler 20. august', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Plauen', 'Kategori:SED-politikere', 'Kategori:Tyske finansministre'] | Siegfried Böhm (født 20. august 1928 i Plauen i Tyskland, død 4. mai 1980 i Berlin-Karlshorst) var en SED-politiker og finansminister i DDR.
| Siegfried Böhm (født 20. august 1928 i Plauen i Tyskland, død 4. mai 1980 i Berlin-Karlshorst) var en SED-politiker og finansminister i DDR.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Siegfried Böhm ble født inn i en arbeiderfamilie, var fra 1947 medlem av Freie Deutsche Jugend fra 1947 og fra 1948 av SED. Han studerte ved daværende Karl Marx-universitetet i Leipzig fra 1954 til 1958.
=== Økonomisk liberalisering ===
Siegfried Böhm var fra 1963 leder av avdelingen for planlegging og finanser i SEDs sentralkomite og talsmann for Det nye økonomisk systemet for planlegging og ledelse i DDR (Neue Ökonomische System der Planung und Leitung der Volkswirtschaft (NÖS eller NÖSPL)). NÖS inneholdt elementer av tillemping til et markedsøkonomisk system. Blant annet skulle bedriftenes produksjonsmidler balanseføres til dagens og ikke en bestemt historisk verdi, investeringer skulle ikke være statsstyrte, men foretas av bedriftsøkonomiske samfunnsøkonomiske hensyn, bedriftene skulle i noen utstrekning selv bestemme hva de skulle produsere og ledelsen kunne premieres etter oppnådd resultat. Reformene ble ikke gjennomført, idet de ble motarbeidet av konservative kommunister, blant andre den senere statsleder Erich Honecker.
=== Finansminister og myteomspunnet død ===
I 1960 overtok Böhm som DDRs finansminister, en stilling han holdt helt til sin død. Han ble i 1980 funnet skutt sammen med sin kone og hans død ble den gang og siden, registrert som selvmord. Etterforskningen ble foretatt av Stasi, som kom til at Böhms hustru hadde skutt sin mann med hans tjenestevåpen, fordi han skulle ha planlagt å forlate familien. Så skulle hun ha skutt seg selv. Familien Böhm betvilte dette. Andre har knyttet Böhms død til DDR-ledelsens angivelige drapskommando. Som motiv for et slikt drap er det vist til at Siegfried Böhm var i strid med DDRs politbyrå, som følge av hans kritikk av en utbredt illegal gull- og valutahandel i DDR.
== Referanser == | Siegfried Böhm (født 20. august 1928 i Plauen i Tyskland, død 4. | 196,531 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%B8mmer%C3%A5s_skole | 2023-02-04 | Tømmerås skole | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,6°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barneskoler i Viken', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Drammen', 'Kategori:Svelvik'] | Tømmerås skole er en barneskole med 400 elever i Svelvik i Drammen kommune. Skolen åpnet i 1989 og ble påbygd i 2003. Tømmerås skole har egen turnhall.
| Tømmerås skole er en barneskole med 400 elever i Svelvik i Drammen kommune. Skolen åpnet i 1989 og ble påbygd i 2003. Tømmerås skole har egen turnhall.
== Referanser == | Tømmerås skole er en barneskole med 400 elever i Svelvik i Drammen kommune. Skolen åpnet i 1989 og ble påbygd i 2003. | 196,532 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Suhms_gate | 2023-02-04 | Suhms gate | ['Kategori:Pekere'] | Suhms gate kan henvise til følgende gater oppkalt etter den danske historikeren og boksamleren Peter Frederik Suhm:
Suhms gate (Oslo)
Suhms gate (Trondheim)
Suhmsgade (København) | Suhms gate kan henvise til følgende gater oppkalt etter den danske historikeren og boksamleren Peter Frederik Suhm:
Suhms gate (Oslo)
Suhms gate (Trondheim)
Suhmsgade (København) | Suhms gate kan henvise til følgende gater oppkalt etter den danske historikeren og boksamleren Peter Frederik Suhm: | 196,533 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skarpsnogata | 2023-02-04 | Skarpsnogata | ['Kategori:Pekere'] | Skarpsnogata kan vise til følgende veier eller gater i Norge:
Skarpsnogata (Oslo)
Skarpsnogata (Hole) | Skarpsnogata kan vise til følgende veier eller gater i Norge:
Skarpsnogata (Oslo)
Skarpsnogata (Hole) | Skarpsnogata kan vise til følgende veier eller gater i Norge: | 196,534 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lisa_Kristoffersens_plass_(Oslo) | 2023-02-04 | Lisa Kristoffersens plass (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Plasser i Oslo', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Sagene'] | Lisa Kristoffersens plass er plassen ved den øvre av de to rundkjøringene på Bjølsen i Oslo. Den ligger der Moldegata og Stavangergata møter Bergensgata. I midten av rundkjøringen er en rund gressplen, og bebyggelsen rundt plassen er tilpasset til den.
Plassen fikk navn i 1934 etter dyreverneren Lisa Kristoffersen, også kalt «Dyre-Lisa». I 1924–49 var plassen endestasjon for en trikkerute.
Ingen hus har adresse Lisa Kristoffersens plass, men rundt plassen finnes bygninger viet til forskjellige former for virksomhet. For eksempel er gamle fabrikklokaler i Bergensgata 41-43 gjort om til nye næringslokaler, og på nordvestsiden av plassen er et stort boligkompleks hvorav deler (Bergensgata 26-38) er tilknyttet Sameiet Lisa Kristoffersens plass .
| Lisa Kristoffersens plass er plassen ved den øvre av de to rundkjøringene på Bjølsen i Oslo. Den ligger der Moldegata og Stavangergata møter Bergensgata. I midten av rundkjøringen er en rund gressplen, og bebyggelsen rundt plassen er tilpasset til den.
Plassen fikk navn i 1934 etter dyreverneren Lisa Kristoffersen, også kalt «Dyre-Lisa». I 1924–49 var plassen endestasjon for en trikkerute.
Ingen hus har adresse Lisa Kristoffersens plass, men rundt plassen finnes bygninger viet til forskjellige former for virksomhet. For eksempel er gamle fabrikklokaler i Bergensgata 41-43 gjort om til nye næringslokaler, og på nordvestsiden av plassen er et stort boligkompleks hvorav deler (Bergensgata 26-38) er tilknyttet Sameiet Lisa Kristoffersens plass .
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Lisa Kristoffersens plass». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 337. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Galleri == | | navn = Lisa Kristoffersens plass | 196,535 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bisp_Nikolas%E2%80%99_gate_(Oslo) | 2023-02-04 | Bisp Nikolas’ gate (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo'] | Bisp Nikolas' gate er en gate på Tøyen i bydel Gamle Oslo. Den gikk opprinnelig fra Jens Bjelkes gate til Kjølberggata, men er avstengt mot sistnevnte og er dermed i praksis en blindvei.
Gaten fikk navn i 1933 etter Nikolas Arnesson.
| Bisp Nikolas' gate er en gate på Tøyen i bydel Gamle Oslo. Den gikk opprinnelig fra Jens Bjelkes gate til Kjølberggata, men er avstengt mot sistnevnte og er dermed i praksis en blindvei.
Gaten fikk navn i 1933 etter Nikolas Arnesson.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes gateoversikt | Bisp Nikolas' gate er en gate på Tøyen i bydel Gamle Oslo. Den gikk opprinnelig fra Jens Bjelkes gate til Kjølberggata, men er avstengt mot sistnevnte og er dermed i praksis en blindvei. | 196,536 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carlos_Anaya | 2023-02-04 | Carlos Anaya | ['Kategori:Argentinere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1862', 'Kategori:Fødsler i 1777', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Uruguayanske presidenter'] | Carlos Anaya López Camelo (født 4. november 1777, død 18. juni 1862) var en uruguayansk militære, politiker og historiker. Han fungerte som president i Uruguay fra 24. oktober 1834 til 1. mars 1835.
| Carlos Anaya López Camelo (født 4. november 1777, død 18. juni 1862) var en uruguayansk militære, politiker og historiker. Han fungerte som president i Uruguay fra 24. oktober 1834 til 1. mars 1835.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Yaben, Jacinto R., Biografías argentinas y sudamericanas, Buenos Aires, 1939.
Cutolo, Vicente, Nuevo diccionario biográfico argentino, Buenos Aires, 1968-1985.
Walter Rela, Cronología Histórica, Montevideo, Ed. Banda Oriental.
== Eksterne lenker ==
Liste over Uruguays presidenter fra 1830 til 2005, www.parlamento.gub.uy (spansk) | Carlos Anaya López Camelo (født 4. november 1777, død 18. | 196,537 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Madame_Maren_Juels_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Madame Maren Juels vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Ljan'] | Madame Maren Juels vei (1–7, 2–6B) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Herregårdsveien til Peder Holters vei.
Veien er oppkalt ettert Maren Juel, som i 1786 overtok gården Stubljan etter sin mann Peder Holter.
| Madame Maren Juels vei (1–7, 2–6B) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Herregårdsveien til Peder Holters vei.
Veien er oppkalt ettert Maren Juel, som i 1786 overtok gården Stubljan etter sin mann Peder Holter.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Madame Maren Juels vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 348. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (M)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Madame Maren Juels vei (1–7, 2–6B) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Herregårdsveien til Peder Holters vei. | 196,538 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gabriel_Antonio_Pereira | 2023-02-04 | Gabriel Antonio Pereira | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. april', 'Kategori:Dødsfall i 1861', 'Kategori:Fødsler 17. mars', 'Kategori:Fødsler i 1794', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Uruguayanske presidenter'] | Gabriel Antonio José Pereira Villagrán (født 17. mars 1794, død 14. april 1861) var en uruguayansk politiker. Han fungerte som president i Uruguay fra 1. mars 1856 til 1. mars 1860.
| Gabriel Antonio José Pereira Villagrán (født 17. mars 1794, død 14. april 1861) var en uruguayansk politiker. Han fungerte som president i Uruguay fra 1. mars 1856 til 1. mars 1860.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Walter Rela, Cronología Histórica, Montevideo, Ed. Banda Oriental.
== Eksterne lenker ==
Biografi (spansk)
Liste over Uruguays presidenter fra 1830 til 2005, www.parlamento.gub.uy (spansk) | | fsted = Montevideo, Visekongedømmet Río de la Plata | 196,539 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joaqu%C3%ADn_Su%C3%A1rez_de_Rondelo | 2023-02-04 | Joaquín Suárez de Rondelo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1868', 'Kategori:Fødsler 18. august', 'Kategori:Fødsler i 1781', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Canelones', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Uruguayanske presidenter'] | Joaquín Luis Miguel Suárez de Rondelo Fernández (født 18. august 1781 i Canelones, død 26. desember 1868 i Montevideo) var en uruguayansk militær og politiker. Han fungerte som president i Uruguay fra 1. mars 1843 til 15. februar 1852 (spansk: Gobierno de la Defensa).
Han designet Uruguays flagg.
| Joaquín Luis Miguel Suárez de Rondelo Fernández (født 18. august 1781 i Canelones, død 26. desember 1868 i Montevideo) var en uruguayansk militær og politiker. Han fungerte som president i Uruguay fra 1. mars 1843 til 15. februar 1852 (spansk: Gobierno de la Defensa).
Han designet Uruguays flagg.
== Se også ==
Liste over presidenter i Uruguay
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Harvard Library – Biografi (engelsk)
Liste over Uruguays presidenter fra 1830 til 2005, www.parlamento.gub.uy (spansk) | | fsted = Canelones, Visekongedømmet Río de la Plata | 196,540 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moltke_Moe | 2023-02-04 | Moltke Moe | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Dødsfall 15. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1913', 'Kategori:Fødsler 19. juni', 'Kategori:Fødsler i 1859', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske folkeminnesamlere', 'Kategori:Norske folklorister', 'Kategori:Norske professorer', 'Kategori:Personer fra Krødsherad kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Ingebret Moltke Moe (født 19. juni 1859 i Krødsherad, død 15. desember 1913 i Kristiania) var Nordens første professor i folkloristikk, og en høyt verdsatt og aktet altmuligmann i samtidens kulturliv. Han var en viktig aktør bak den norske rettskrivningen av 1907 og regnes også som en av valgformenes og samnorskens fedre. Hans største fortjenester ligger likevel innenfor studiet av folkediktningen.
| Ingebret Moltke Moe (født 19. juni 1859 i Krødsherad, død 15. desember 1913 i Kristiania) var Nordens første professor i folkloristikk, og en høyt verdsatt og aktet altmuligmann i samtidens kulturliv. Han var en viktig aktør bak den norske rettskrivningen av 1907 og regnes også som en av valgformenes og samnorskens fedre. Hans største fortjenester ligger likevel innenfor studiet av folkediktningen.
== Liv og arbeid ==
Moltke Moe var tredje barn og eldste sønn av dikterpresten og eventyrsamleren Jørgen Moes til sammen fem barn. Han vokste opp i et utpreget litterært hjem og utviklet en stor interesse for viser, sagn og eventyr som levde i folketradisjonen. Han dro ut på innsamlingsferd da han var atten år gammel. Nitten år gammel fikk han stipendium fra universitetet for å samle inn folketradisjoner i Telemark. Han skulle komme til å videreføre det nære samarbeidet med Peter Chr. Asbjørnsen som faren Jørgen Moe hadde hatt.
26 år gammel, 20. januar 1886, ble han tildelt tittelen «Professor i norsk Folkesprog med Forpliktelse til ogsaa at foredrage norsk Folketradition» – altså Nordens første professorat i folkloristikk, trass i at han ikke hadde tatt noen akademisk eksamen. Professoratet ble i 1899 gjort om til også å omfatte middelaldersk litteratur. Både som språkforsker og folklorist virket Moltke Moe for opplæring av ungdommen. Han prioriterte gjerne folkeutgaver og skoleutgaver og forsømte ikke sjelden sine vitenskapelige planer. Det var også han som med bakgrunn i innsamlede varianter av Draumkvedet satte sammen den teksten som lenge ble oppfattet som den «riktige». Denne teksten er blitt utsatt for kritisk debatt i senere år. Moderne folkloristikk legger originaloppskrifter av visa til grunn for oppfatningen av Draumkvedet og er tilbøyelig til langt på vei å oppfatte Moltke Moes restitusjon som et dikt av Moltke Moe. Moltke Moe var en kunnskapsrik og inspirerende universitetslærer, og forelesningene hans om norske folkeviser på 1890-tallet inspirerte blant andre Hulda Garborg, Gerhard Munthe og Thorvald Lammers.
Selv om Moltke Moe først og fremst huskes for sitt folkloristiske arbeid, la han ned store ressurser i språkpolitikk- og vitenskap. Moe virket midt i den kraftigste perioden av målstriden og var urolig for at uenigheten mellom riksmåls- og landsmålsforkjemperne skulle svekke den nasjonale enheten. Moe mente at Norge burde ha bare ett skriftspråk, en blanding av Ibsen og Bjørnsons riksmål og Ivar Aasens og Arne Garborgs landsmål. Han kalte dette språket samnorsk. Samnorsken skulle ikke påtvinges, men snarere gradvis få gro til, dels gjennom rettskrivningsreformer og delvis som en naturlig prosess gjennom daglig samkvem mellom befolkningsgrupper som holdt seg til de forskjellige målformene. Denne "tilnærmingspolitikken" ble praktisert mellom 1917 og 1966, men lå som paragraf 1b i Lov om Norsk språkråd helt frem til 2002.
Moltke Moe var en sentral samarbeidspartner for Hans Aall i opprettelsen av Norsk folkemuseum. Historikeren Bodil Stenseth har omtalt Moe som den fremste ideologen i den såkalte Lysakerkretsen, som var en løst sammensatt gruppe av fremstående kulturpersonligheter, deriblant Fridtjof Nansen, Gerhard Munthe og Erik Werenskiold. Samlingene til Moltke Moe var del av grunnstammen til Norsk folkeminnesamling og Norsk folkeminnelag, som ble opprettet av hans elev Knut Liestøl.
Han etterlot seg en begrenset skriftlig produksjon, til tross for sin store kunnskap og sitt åpenbare litterære talent. Det ble sagt at han hadde vanskelig for å levere fra seg manuskripter til trykking. Knut Liestøl samlet hans skriftlige produksjon i tre bind, Moltke Moes samlede skrifter, som ble utgitt av Instituttet for sammenlignende kulturforskning i 1925–1927. Hans viktigste verk er nok avhandlingen Det nationale gjennombrud og dets mænd, trykt i bind nummer tre av hans samlede verk.
== Utgivelser (utvalg) ==
Retskrivning og folkedannelse. Jacob Dybwads forlag. Kristiania 1900. Gjenopptrykt i Erik Papazian og Vigdis Ystad (eds): Språk og tekst.Synspunkter på språk, litteratur og samfunn. Universitetsforlaget. Oslo 1978.
«Norsk og dansk sprogdrakt». Bymåls-lagets småskrifter nr. I. Kristiania 1906.
Eventyrlige sagn i den ældre historie. (Særtyk). Det Mallingske Bogtrykkeri. Kristiania 1906. [Fra Amund Helland: Norges Land og Folk XX. Topografisk-statistisk beskrivelse over Finmarkens Amt. Anden del, s. 565-665.]
Nationalitet og kultur (s. 17-28). Samtiden. Kristiania 1909.
«Det mytiske tænkesæt» (s. 1-16). Maal og Minne. Kristiania 1909.
(Sm.m. Knut Liestøl: Norske folkevisor fraa millomalderen. Jacob Dybwads forlag. Kristiania 1912.
«Episke grundlove I» (s. 1-16).«Episke grundlove II» (s. 233-249), «Episke grundlove III» (s. 85-126), «Episke grundlove IV» (s. 72-88). Gerhard Gran (red): Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning. Bind II-IV. Kristiania 1914.
(Sm.m. Knut Liestøl: Norske folkevisor – 3 bind. Kristiania 1920-24.
Folkeminne frå Bøherad. Norsk folkeminnelag IX. Oslo 1925.
Moltke Moes samlede skrifter I-III. Utgit ved Knut Liestøl. Instituttet for sammenlignende kulturforskning. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard). Oslo 1925-7.
Folkeeventyr frå Flatdal Norsk folkeminnelag 20. Oslo 1929.
== Referanser ==
== Litteratur om Moltke Moe ==
Gerhard Gran: Moltke Moe (1859–1913) (s 1-18). Gerhard Gran (red): Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning. Bind I, hefte 1. Kristiania 1914.
Dag Strömbäck: Moltke Moe (1859–1913) (s. 339-351). Dag Strömbäck (red): Leading Folklorists of the North. Universitetsforlaget. Oslo 1971.
Bodil Stenseth. En norsk elite : Nasjonsbyggerne på Lysaker 1890–1940. Aschehoug, Oslo 2000.
Eirik Kristoffersen, Kampen om folkeminnesamlingen: Da folkeminnene ble et forskningsfelt og "folket" krevde dem tilbake, Scandianvian Academic Press, Oslo 2017. ISBN 9788230402054
Eirik Kristoffersen, "Med språk skal landet bygges" i Mer hus enn aker?, Novus forlag, Oslo 2019. ISBN 978-82-8390-022-4
== Eksterne lenker ==
(en) Moltke Moe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Publikasjoner av Moltke Moe i BIBSYS
Digitaliserte bøker av Moe hos Nasjonalbiblioteket.
Omtale i Store Norske Leksikon
Omtale i Apollon
Moltke Moe: Retskrivning og folkedannelse. 1900 på http://www.sprakrad.no
Moltke Moe (1859–1913) Skrifter på http://www.dokpro.uio.no
(sv) Kort biografi i Nordisk familjebok fra 1913 | | navn = Moltke Moes vei | 196,541 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Audhild_Solberg | 2023-02-04 | Audhild Solberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. april', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Anne Audhild Solberg (født 12. april 1975) er en norsk forfatter. Hun er oppvokst i Sauland i Telemark og bosatt i Oslo. Solberg er cand.philol. i nordistikk fra Universitetet i Oslo og har bakgrunn fra forlagsbransjen. Hun skriver på både nynorsk og bokmål.
Solberg mottok ARKs barnebokpris og Barnas Bokpris for debutromanen Kampen mot superbitchene. Boken er oversatt til åtte språk. Serien om superbitchene består av i alt fire bøker. Hun har også gitt ut grøsseren Den svartkledde jenta samt barneboka Harpa, som hun mottok ARKs barnebokpris for. Solberg er dermed den andre forfatteren som har mottatt prisen to ganger.
| Anne Audhild Solberg (født 12. april 1975) er en norsk forfatter. Hun er oppvokst i Sauland i Telemark og bosatt i Oslo. Solberg er cand.philol. i nordistikk fra Universitetet i Oslo og har bakgrunn fra forlagsbransjen. Hun skriver på både nynorsk og bokmål.
Solberg mottok ARKs barnebokpris og Barnas Bokpris for debutromanen Kampen mot superbitchene. Boken er oversatt til åtte språk. Serien om superbitchene består av i alt fire bøker. Hun har også gitt ut grøsseren Den svartkledde jenta samt barneboka Harpa, som hun mottok ARKs barnebokpris for. Solberg er dermed den andre forfatteren som har mottatt prisen to ganger.
== Utgivelser ==
Kampen mot superbitchene, barnebok, Aschehoug (2014)
Superbitchene driter seg ut, barnebok, Aschehoug (2015)
Det spøker for superbitchene, barnebok, Aschehoug (2016)
Superbitchenes hemmelighet, barnebok, Aschehoug (2017)
Harpa, barnebok, Aschehoug (2019)
Den svartkledde jenta, ungdomsbok, Samlaget (2019)
== Referanser ==
== Kilder ==
Presentasjon av Anne Audhild Solberg i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider
== Eksterne lenker ==
Om Kampen mot superbitchene på Aschehougs nettsider Arkivert 30. mai 2018 hos Wayback Machine.
Anmeldelse av Kampen mot superbitchene i Dagsavisen
Anmeldelse av Kampen mot superbitchene på barnebokkritikk.no | Anne Audhild Solberg (født 12. april 1975) er en norsk forfatter. | 196,542 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Tybring-Gjedde | 2023-02-04 | Christian Tybring-Gjedde | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:FrP-politikere i Oslo', 'Kategori:Fødsler 8. august', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Norske vannpolospillere', 'Kategori:Personer fra Moss kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2005–2009', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2009–2013', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2013–2017', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2017–2021', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2021–2025', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra FrP'] | Christian Tybring-Gjedde (født 8. august 1963 i Oslo) er en norsk politiker (FrP). Han har sittet på Stortinget for Oslo siden 2005. Han var medlem av Finanskomiteen frem til og med høsten 2013 da han gikk over til Utenriks- og forsvarskomiteen der han er medlem fortsatt. I mai 2021 ble han valgt til sentralstyret i FrP, og gikk etter eget valg ut av sentralstyret i november 2021.
| Christian Tybring-Gjedde (født 8. august 1963 i Oslo) er en norsk politiker (FrP). Han har sittet på Stortinget for Oslo siden 2005. Han var medlem av Finanskomiteen frem til og med høsten 2013 da han gikk over til Utenriks- og forsvarskomiteen der han er medlem fortsatt. I mai 2021 ble han valgt til sentralstyret i FrP, og gikk etter eget valg ut av sentralstyret i november 2021.
== Bakgrunn ==
Se Gedde (slekt)Christian Tybring-Gjedde er sønn av Harald Tybring-Gjedde (født 1930), forretningsmann, kunstsamler og lenge leder av C. Tybring-Gjedde ASA, en kontorvarekjede som Christian Tybring-Gjeddes farfar startet i 1918. Han er gift med Ingvil Smines Tybring-Gjedde. Han er far til høyrepolitikeren Mathilde Tybring-Gjedde fra et tidligere forhold.
Tybring-Gjedde har bachelorgrad i statsvitenskap fra det katolske Loyola University i Chicago og mastergrad i internasjonal politikk fra University of Denver i Colorado. Før han ble innvalgt på Stortinget jobbet han som underdirektør i Forsvarsdepartementet i avdelingen for økonomi og styring.
Tybring-Gjedde var i 1980- og 1990-årene en aktiv vannpolo-spiller (målvakt) for Frogner Vannpoloklubb og var med å ta klubben til NM-gull i 1992. Han ble også uttatt på landslaget. Hans bror var også en aktiv vannpolospiller og en av Norges beste i 1980-årene.
== Politisk virke ==
I 2003 ble han innvalgt i Oslo bystyre der han satt i finanskomitéen. I perioden 2001 til 2003 var han politisk nestformann i Oslo FrP.
=== Politiske synspunkt ===
I en kronikk i Aftenposten 25. august 2010, med tittelen «Drøm fra Disneyland», kritiserte Tybring-Gjedde og hans medforfatter Kent Andersen Arbeiderpartiets innvandringspolitikk. Kronikken fikk stor oppmerksomhet i media på grunn av sitt innhold. I et intervju med NRK Dagsrevyen samme dag omtalte Tybring-Gjedde blant annet Groruddalen i Oslo som en «enklave» uten etniske nordmenn. Etter terrorangrepene 22. juli 2011 angret han derimot på kronikken.I 2014 ga Christian Tybring-Gjedde ut debattboka Mens orkesteret fortsetter å spille. Der skriver han om «Norges økonomiske, politiske og kulturelle regnskap» med utgangspunkt i egen kritikk av norsk innvandringspolitikk og Fremskrittspartiet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Christian Tybring-Gjedde – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Christian Tybring-Gjedde hos Stortinget
(no) Christian Tybring-Gjedde hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Fremskrittspartiet - Biografi
(no) Portrettintervju av Christian Tybring-Gjedde i Dagbladet 11.01.2013 | C. Tybring-Gjedde ASA var et norsk engrosfirma som ble grunnlagt i Oslo i 1918 og solgte papirvarer, kontorrekvisita, husholdningsartikler og annet. | 196,543 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bernardo_Prudencio_Berro | 2023-02-04 | Bernardo Prudencio Berro | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1868', 'Kategori:Fødsler 28. april', 'Kategori:Fødsler i 1803', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Montevideo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Uruguayanske forfattere', 'Kategori:Uruguayanske presidenter', 'Kategori:Uruguayanske utenriksministre'] | Bernardo Prudencio Berro Larrañaga (født 28. april 1803 i Montevideo, død 19. februar 1868) var en uruguayansk forfatter og politiker. Han fungerte som president i Uruguay fra 1. mars 1860 til 15. februar 1864.
| Bernardo Prudencio Berro Larrañaga (født 28. april 1803 i Montevideo, død 19. februar 1868) var en uruguayansk forfatter og politiker. Han fungerte som president i Uruguay fra 1. mars 1860 til 15. februar 1864.
== Se også ==
Liste over presidenter i Uruguay
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biografi El Pais Digital (spansk)
Biografi biografiasyvidas.com (spansk)
Liste over Uruguays presidenter fra 1830 til 2005, www.parlamento.gub.uy (spansk) | Bernardo Prudencio Berro Larrañaga (født 28. april 1803 i Montevideo, død 19. | 196,544 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Monolitveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Monolitveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern'] | Monolitveien (3A-45, 6-84) er en vei på Heggeli og Smestad i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Middelthuns gate (et adskilt stykke mellom Vigelandsanlegget og Vestre gravlund) til Ullernchausseen.
Veien fikk navn i 1940 etter Monolitten i Vigelandsanlegget. Den har for en stor del boligbebyggelse.
| Monolitveien (3A-45, 6-84) er en vei på Heggeli og Smestad i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Middelthuns gate (et adskilt stykke mellom Vigelandsanlegget og Vestre gravlund) til Ullernchausseen.
Veien fikk navn i 1940 etter Monolitten i Vigelandsanlegget. Den har for en stor del boligbebyggelse.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Monolitveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 365. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (M)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Monolitveien (3A-45, 6-84) er en vei på Heggeli og Smestad i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Middelthuns gate (et adskilt stykke mellom Vigelandsanlegget og Vestre gravlund) til Ullernchausseen. | 196,545 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reichskommissariat_Ukraina | 2023-02-04 | Reichskommissariat Ukraina | ['Kategori:1941 i Ukraina', 'Kategori:1944 i Ukraina', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1941', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1944', 'Kategori:Ukrainas historie'] | Reichskommissariat Ukraina (forkortet RKU) var den sivile okkupasjonsforvaltningen i det tysk okkuperte Ukraina under andre verdenskrig, bortsett fra Transnistria-guvernementet med Odessa som hovedstad som var et guvernement under Romania. Okkupasjonsregimet dekket også deler av dagens Hviterussland og mellomkrigstidens Polen. Fra september 1941 til mars 1944 ble rikskommissariatet administrert av rikskommissær Erich Koch. Administrasjonens hovedoppgaver var å pasifisere befolkningen og utnytte ressursene og innbyggerne i region. Den 17. juli 1941 vedtok Adolf Hitler en resolusjon som definerte administrasjonen over de nylige okkuperte områdene i Øst-Europa. Rikskommisariatet var underlagt det sivile forvaltningsorganet Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete.
Før Operasjon Barbarossa var Ukraina en konstitusjonell republikk i Sovjetunionen som i hovedsak var befolket av ukrainere, men minoriteter som russere, polakker, jøder, hviterussere, tyskere, Sigøynere og krim-tatarer var også tilstedeværende i regionen.
| Reichskommissariat Ukraina (forkortet RKU) var den sivile okkupasjonsforvaltningen i det tysk okkuperte Ukraina under andre verdenskrig, bortsett fra Transnistria-guvernementet med Odessa som hovedstad som var et guvernement under Romania. Okkupasjonsregimet dekket også deler av dagens Hviterussland og mellomkrigstidens Polen. Fra september 1941 til mars 1944 ble rikskommissariatet administrert av rikskommissær Erich Koch. Administrasjonens hovedoppgaver var å pasifisere befolkningen og utnytte ressursene og innbyggerne i region. Den 17. juli 1941 vedtok Adolf Hitler en resolusjon som definerte administrasjonen over de nylige okkuperte områdene i Øst-Europa. Rikskommisariatet var underlagt det sivile forvaltningsorganet Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete.
Før Operasjon Barbarossa var Ukraina en konstitusjonell republikk i Sovjetunionen som i hovedsak var befolket av ukrainere, men minoriteter som russere, polakker, jøder, hviterussere, tyskere, Sigøynere og krim-tatarer var også tilstedeværende i regionen.
== Distrikter ==
Reichskommissariat Ukraina ble delt inn i seks distrikter:
Generalbezirk Wolhynien und Podolia (Volhynia og Podolia)
Generalkommissær: Heinrich Schoene
Generalbezirk Shitomir (Zhytomyr)
Generalkommissær: Kurt Klemm, Ernst Leyser
Generalbezirk Kiew (Kiev)
Generalkommissær: Helmut Quitzrau, Waldemar Magunia
Generalbezirk Nikolajew (Mykolaiv)
Generalkommissær: Ewald Oppermann
Generalbezirk Dnjepropetrowsk (Dnipropetrovsk)
Generalkommissær: Claus Selzner
Generalbezirk Krim Tauris (Krim - Tauris)
Generalkommissær: Alfred Frauenfeld
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Officials of the Ostministerium and the Reichskommissariats». Arkivert fra originalen 29. oktober 2009. Besøkt 7. desember 2014.
Map of Occupied Europe | |f1 = Sovjetunionen | 196,546 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Juan_Francisco_Gir%C3%B3 | 2023-02-04 | Juan Francisco Giró | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1863', 'Kategori:Fødsler 3. juni', 'Kategori:Fødsler i 1791', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Montevideo', 'Kategori:Uruguayanske presidenter', 'Kategori:Uruguayanske utenriksministre'] | Juan Francisco José Giró y Zufriategui (født 3. juni 1791 i Montevideo, død 8. mai 1863) var en uruguayansk politiker. Han fungerte som den fjerde president i Uruguay fra 1. mars 1852 til 25. september 1853.
| Juan Francisco José Giró y Zufriategui (født 3. juni 1791 i Montevideo, død 8. mai 1863) var en uruguayansk politiker. Han fungerte som den fjerde president i Uruguay fra 1. mars 1852 til 25. september 1853.
== Se også ==
Liste over presidenter i Uruguay
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biografi biografiasyvidas.com (spansk)
Liste over Uruguays presidenter fra 1830 til 2005, www.parlamento.gub.uy (spansk) | Juan Francisco José Giró y Zufriategui (født 3. juni 1791 i Montevideo, død 8. | 196,547 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Morells_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Morells vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Grefsen'] | Morells vei (1A-29, 12A-32B) er en vei på Grefsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den gikk opprinnelig mellom Ring 3 og Grefsenveien, men er nå avstengt i begge ender. Det er imidlertid gangveiforbindelse til ringveien i sør og til Grefsenveien (nær krysset med Glads vei) i nord.
Veien fikk navn i 1915 etter Peter Andreas Morell (1868-1948), som eide Nedre Grefsen gård fra 1885.
Morellbakken skole er i nr. 20 (der Grefsen videregående skole var før). I nr. 11 er et forretningsbygg. Ellers har veien for det meste boligbebyggelse. Grefsenhjemmet ligger langs veien, men har adresse Ogmunds vei 18.
| Morells vei (1A-29, 12A-32B) er en vei på Grefsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den gikk opprinnelig mellom Ring 3 og Grefsenveien, men er nå avstengt i begge ender. Det er imidlertid gangveiforbindelse til ringveien i sør og til Grefsenveien (nær krysset med Glads vei) i nord.
Veien fikk navn i 1915 etter Peter Andreas Morell (1868-1948), som eide Nedre Grefsen gård fra 1885.
Morellbakken skole er i nr. 20 (der Grefsen videregående skole var før). I nr. 11 er et forretningsbygg. Ellers har veien for det meste boligbebyggelse. Grefsenhjemmet ligger langs veien, men har adresse Ogmunds vei 18.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Morells vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 366. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (M)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Morells vei | 196,548 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%B8llesvingen_(Oslo) | 2023-02-04 | Møllesvingen (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (delområde)'] | Møllesvingen (1-13, 2-34) er en vei i Ullevål hageby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Trollsvingen til Nils Lauritssøns vei.
Veien het Mølleveien fra 1922 og har sitt nåværende navn fra 1952. Navnene henspiller på at veien i gamle dager var en del av veien til møllene ved Akerselva.
| Møllesvingen (1-13, 2-34) er en vei i Ullevål hageby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Trollsvingen til Nils Lauritssøns vei.
Veien het Mølleveien fra 1922 og har sitt nåværende navn fra 1952. Navnene henspiller på at veien i gamle dager var en del av veien til møllene ved Akerselva.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Møllesvingen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 376. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Møllesvingen (1-13, 2-34) er en vei i Ullevål hageby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Trollsvingen til Nils Lauritssøns vei. | 196,549 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melumveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Melumveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Røa'] | Melumveien (1-99, 2A-76) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Fådveien til Harald Løvenskiolds vei (som den møter to steder) og har også en arm ut til Vækerøveien.
Veien fikk navn i 1936 etter den tidligere sagmesterboligen Melum (gnr./bnr. 12/257).
| Melumveien (1-99, 2A-76) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Fådveien til Harald Løvenskiolds vei (som den møter to steder) og har også en arm ut til Vækerøveien.
Veien fikk navn i 1936 etter den tidligere sagmesterboligen Melum (gnr./bnr. 12/257).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Melumveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (M)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Melumveien (1-99, 2A-76) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Fådveien til Harald Løvenskiolds vei (som den møter to steder) og har også en arm ut til Vækerøveien. | 196,550 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Manuel_Basilio_Bustamante | 2023-02-04 | Manuel Basilio Bustamante | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1863', 'Kategori:Fødsler i 1785', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Uruguayanske presidenter'] | Manuel Basilio Bustamante y Piris (født 20. juni 1785 i San Carlos, død 11. november 1863 i Montevideo) var en uruguayansk politiker. Han fungerte som president i Uruguay fra 10. september 1855 til 15. februar 1856.
| Manuel Basilio Bustamante y Piris (født 20. juni 1785 i San Carlos, død 11. november 1863 i Montevideo) var en uruguayansk politiker. Han fungerte som president i Uruguay fra 10. september 1855 til 15. februar 1856.
== Se også ==
Liste over presidenter i Uruguay
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Liste over Uruguays presidenter fra 1830 til 2005, www.parlamento.gub.uy (spansk) | | fsted = San Carlos, Visekongedømmet Río de la Plata | 196,551 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kongeveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Kongeveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Nordmarka (delområde i Oslo)', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmenkollen (delområde)'] | Kongeveien (5, 18-40) er en vei i Holmenkollen i bydel Vestre Aker. Den begynner og slutter i Holmenkollveien. Derimellom går den under Holmenkollbakken.
Navnet ble vedtatt i 1952. Skimuseet er i nr. 5 og Holmenkollen Park Hotel i nr. 26.
| Kongeveien (5, 18-40) er en vei i Holmenkollen i bydel Vestre Aker. Den begynner og slutter i Holmenkollveien. Derimellom går den under Holmenkollbakken.
Navnet ble vedtatt i 1952. Skimuseet er i nr. 5 og Holmenkollen Park Hotel i nr. 26.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Kongeveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 311. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Kongeveien | 196,552 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Duncan_Stewart | 2023-02-04 | Duncan Stewart | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1923', 'Kategori:Fødsler 2. januar', 'Kategori:Fødsler i 1833', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Buenos Aires', 'Kategori:Uruguayanske presidenter'] | Duncan Antonio Stewart Agell (født 1833 i Buenos Aires, død 1923 i Montevideo) var en uruguayansk politiker. Han fungerte som president i Uruguay fra 1. mars 1894 til 21. mars 1894.
| Duncan Antonio Stewart Agell (født 1833 i Buenos Aires, død 1923 i Montevideo) var en uruguayansk politiker. Han fungerte som president i Uruguay fra 1. mars 1894 til 21. mars 1894.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Liste over Uruguays presidenter fra 1830 til 2005, www.parlamento.gub.uy (spansk) | Duncan Antonio Stewart Agell (født 1833 i Buenos Aires, død 1923 i Montevideo) var en uruguayansk politiker. Han fungerte som president i Uruguay fra 1. | 196,553 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Burias | 2023-02-04 | Burias | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Luzon', 'Kategori:Masbate', 'Kategori:Øyer på Filippinene'] | Burias er en øy i Sibuyanhavet og er en av de tre hovedøyene i den filippinske provins Masbate.
PÅ et areal på 417,4 km² var det pr 2000 et folketall på 76.266 innbyggere.
Sønnenfor ligger naboøya Masbate, i sørøst er Ticao. I nord, på den andre siden av Buriaspassasjen, er den sørøstre del av Luzon.
| Burias er en øy i Sibuyanhavet og er en av de tre hovedøyene i den filippinske provins Masbate.
PÅ et areal på 417,4 km² var det pr 2000 et folketall på 76.266 innbyggere.
Sønnenfor ligger naboøya Masbate, i sørøst er Ticao. I nord, på den andre siden av Buriaspassasjen, er den sørøstre del av Luzon.
== Referanser == | Burias er en øy i Sibuyanhavet og er en av de tre hovedøyene i den filippinske provins Masbate. | 196,554 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Milagros_(Masbate) | 2023-02-04 | Milagros (Masbate) | ['Kategori:123°Ø', 'Kategori:12°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner på Filippinene', 'Kategori:Masbate', 'Kategori:Sider med kart'] | Milagros er en kommune i provinsen Masbate på Filippinene. Den vender ut mot Asidbukten.
Ifølge folketellingen i 2015 hadde kommunen et folketall på 57 473 innbyggere. Den er den største i Masbate etter areal.
| Milagros er en kommune i provinsen Masbate på Filippinene. Den vender ut mot Asidbukten.
Ifølge folketellingen i 2015 hadde kommunen et folketall på 57 473 innbyggere. Den er den største i Masbate etter areal.
== Barangayer ==
Milagros er inndelt i 27 barangayer per 30. september 2019.
Bacolod
Bangad
Bara
Bonbon
Calasuche
Calumpang
Capaculan
Cayabon
Guinluthangan
Jamorawon
Magsalangi
Matagbac
Matanglad
Matiporon
Moises R. Espinosa
Narangasan
Pamangpangon
Poblacion East
Poblacion West
Paraiso (Potot)
San Antonio
San Carlos
Sawmill
Tagbon
Tawad
Tigbao
Tinaclipan (Bato)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Milagros, Masbate – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Official Homepage of the Province of Masbate
Local Governance Performance Management System | Milagros er en kommune i provinsen Masbate på Filippinene. Den vender ut mot Asidbukten. | 196,555 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cawayan_(Masbate) | 2023-02-04 | Cawayan (Masbate) | ['Kategori:11°N', 'Kategori:123°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner på Filippinene', 'Kategori:Masbate', 'Kategori:Sider med kart'] | Cawayan (Bayan ng Cawayan) er en kommune på Filippinene. Kommunen tilhører provinsen Masbate og ligger på øya av samme navn. Folkemengden er på 67 033 innbyggere.
| Cawayan (Bayan ng Cawayan) er en kommune på Filippinene. Kommunen tilhører provinsen Masbate og ligger på øya av samme navn. Folkemengden er på 67 033 innbyggere.
== Barangayer ==
Cawayan inndeles i 37 barangayer per 30. september 2019.
== Fotogalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
2015 Census of Population and Housing Report Philippine Statistics Authority | Cawayan (Bayan ng Cawayan) er en kommune på Filippinene. Kommunen tilhører provinsen Masbate og ligger på øya av samme navn. | 196,556 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Totengata_(Oslo) | 2023-02-04 | Totengata (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Vålerenga'] | Totengata (1–15, 2–16) er en gate på Vålerenga i bydel Gamle Oslo. Den går mellom Strømsveien og et gateløp parallelt med Odalsgata. Gaten er fysisk avsperret i enden mot Strømsveien. Den har gatetun med kjørebegresninger.
Navnet ble vedtatt i 1879.
En dramatisk trikkebrann fant sted på hjørnet ved Strømsveien i 1958.
| Totengata (1–15, 2–16) er en gate på Vålerenga i bydel Gamle Oslo. Den går mellom Strømsveien og et gateløp parallelt med Odalsgata. Gaten er fysisk avsperret i enden mot Strømsveien. Den har gatetun med kjørebegresninger.
Navnet ble vedtatt i 1879.
En dramatisk trikkebrann fant sted på hjørnet ved Strømsveien i 1958.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Tåsen allé». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 574. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes gateoversikt | Totengata (1–15, 2–16) er en gate på Vålerenga i bydel Gamle Oslo. Den går mellom Strømsveien og et gateløp parallelt med Odalsgata. | 196,557 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nadir_%C3%87ift%C3%A7i | 2023-02-04 | Nadir Çiftçi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for ADO Den Haag', 'Kategori:Fotballspillere for Celtic FC', 'Kategori:Fotballspillere for Dundee United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Eskişehirspor', 'Kategori:Fotballspillere for Gençlerbirliği SK', 'Kategori:Fotballspillere for Kayserispor', 'Kategori:Fotballspillere for Motherwell FC', 'Kategori:Fotballspillere for NAC Breda', 'Kategori:Fotballspillere for Plymouth Argyle FC', 'Kategori:Fotballspillere for Pogoń Szczecin', 'Kategori:Fotballspillere for Portsmouth FC', 'Kategori:Fotballspillere for Samsunspor', 'Kategori:Fotballspillere for Çaykur Rizespor', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Elazig', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyrkiske fotballspillere'] | Nadir Çiftçi (født 12. februar 1992) er en nederlandsk-tyrkisk fotballspiller som for spiller for Samsunspor.Han har tidligere spilt for Portsmouth i England, Kayserispor i Tyrkia og NAC Breda i Nederland.
Han har tidligere også spilt på både det nederlandske U-17 landslaget og det tyrkiske U-19 landslaget.
| Nadir Çiftçi (født 12. februar 1992) er en nederlandsk-tyrkisk fotballspiller som for spiller for Samsunspor.Han har tidligere spilt for Portsmouth i England, Kayserispor i Tyrkia og NAC Breda i Nederland.
Han har tidligere også spilt på både det nederlandske U-17 landslaget og det tyrkiske U-19 landslaget.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nadir Çiftçi – UEFA
(en) Nadir Çiftçi – Transfermarkt
(en) Nadir Çiftçi – WorldFootball.net
(en) Nadir Çiftçi – Soccerbase.com
(en) Nadir Çiftçi – FootballDatabase.eu
(en) Nadir Çiftçi – Soccerway
(en) Nadir Çiftçi – Tyrkias fotballforbund
(en) Nadir Çiftçi – FBref
(es) Nadir Çiftçi – as.com | | fødtsted = Karakoçan | 196,558 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_gode_bombene | 2023-02-04 | De gode bombene | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Borgerkrigen i Libya', 'Kategori:Filmer fra 2013', 'Kategori:Norske dokumentarfilmer', 'Kategori:Norske dokumentarfilmer fra 2010-årene', 'Kategori:Norskspråklige filmer'] | De gode bombene er en norsk dokumentarfilm laget av Terje Tvedt og Per Christian Magnus. Dokumentaren ble sendt på NRK1 12. mars 2013. Den omhandler den norske deltakelsen i borgerkrigen i Libya. Blant de medvirkende var Erik Solheim, Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre, Jacob Zuma, Bård Vegar Solhjell, Thabo Mbeki, Ammar al-Hamdan, Ine Marie Eriksen Søreide og Amre Moussa.
| De gode bombene er en norsk dokumentarfilm laget av Terje Tvedt og Per Christian Magnus. Dokumentaren ble sendt på NRK1 12. mars 2013. Den omhandler den norske deltakelsen i borgerkrigen i Libya. Blant de medvirkende var Erik Solheim, Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre, Jacob Zuma, Bård Vegar Solhjell, Thabo Mbeki, Ammar al-Hamdan, Ine Marie Eriksen Søreide og Amre Moussa.
== Referanser == | De gode bombene er en norsk dokumentarfilm laget av Terje Tvedt og Per Christian Magnus. Dokumentaren ble sendt på NRK1 12. | 196,559 |
https://no.wikipedia.org/wiki/David_Clarkson | 2023-02-04 | David Clarkson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Brentford FC', 'Kategori:Fotballspillere for Bristol City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Dundee FC', 'Kategori:Fotballspillere for Motherwell FC', 'Kategori:Fødsler i 1985', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bellshill', 'Kategori:Skotske fotballspillere'] | David Clarkson (født 10. september 1985 i Bellshill i North Lanarkshire) er en skotsk fotballspiller som for tiden spiller i Scottish Premiership-klubben Dundee.
Clarkson spilte to landskamper for Skottland i 2008 og har tidligere spilt for Motherwell, Bristol City og Brentford.
| David Clarkson (født 10. september 1985 i Bellshill i North Lanarkshire) er en skotsk fotballspiller som for tiden spiller i Scottish Premiership-klubben Dundee.
Clarkson spilte to landskamper for Skottland i 2008 og har tidligere spilt for Motherwell, Bristol City og Brentford.
== Eksterne lenker ==
(en) David Clarkson – Transfermarkt
(en) David Clarkson – national-football-teams.com
(en) David Clarkson – WorldFootball.net
(en) David Clarkson – Soccerbase.com
(en) David Clarkson – FootballDatabase.eu
(en) David Clarkson – EU-Football.info
(en) David Clarkson – Skottlands fotballforbund
(en) David Clarkson – FBref | | fødtsted = Bellshill | 196,560 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alexander_St%C3%B8l%C3%A5s | 2023-02-04 | Alexander Stølås | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for FK Haugesund', 'Kategori:Fotballspillere for SK Vard Haugesund', 'Kategori:Fotballspillere for Sandnes Ulf', 'Kategori:Fødsler 30. april', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Haugesund kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Alexander Stølås (født 30. april 1989 i Haugesund) er en norsk fotballspiller som spiller for Sandnes Ulf.Han har tidligere spilt for Vard Haugesund. Han er kjent for sin utrolige frisparkfot.
| Alexander Stølås (født 30. april 1989 i Haugesund) er en norsk fotballspiller som spiller for Sandnes Ulf.Han har tidligere spilt for Vard Haugesund. Han er kjent for sin utrolige frisparkfot.
== Karriere ==
Til å begynne med startet han sin fotballkarriere på juniornivå i Kopervik Idrettslag i 2004, men byttet til Avaldsnes IL i 2006. Han kom først til FK Haugesund i 2009, men klarte til slutt ikke å bli gjenganger for seniorlaget, og spilte kun 6 kamper i sesongen FK Haugesund oppnådde opprykk fra førstedivisjon til Eliteserien. Som en konsekvens av mangelen på opptredener, begynte han i Vard Haugesund i 2011 og ble etter hvert lokalkjent for sin arbeidstakt, tekniske evner og utrolige skuddkraft. Fra 2011 til 2013 scoret han totalt 21 mål på 76 ligaopptredener for andredivisjonssiden, først og fremst fra venstreback og venstrekantposisjon. Han fikk raskt interesse fra en rekke klubber i norsk førstedivisjon, samt sin lokale og tidligere Eliteserieklubb FK Haugesund.
I 2014 kom han nok en gang til FK Haugesund og fikk sin seniordebut i Eliteserien 29. mars 2014 i uavgjort 1-1 mot Lillestrøm. Etter å ha blitt fysisk sterkere, viste det seg fort at han hadde forbedret seg enormt sammenlignet med sin første periode i FK Haugesund. I sin første sesong i Eliteserien ble han en av toppscorerne i klubben, og scoret totalt 10 mål på 33 ligakamper.
Spesielt hans skuddevner fikk landsomfattende tiltrekning da han scoret fra over 35 meter på dødball mot Molde den 23. mai 2014. Dette målet ble tildelt sesongens mål i Eliteserien for 2014 og fikk også gjennomslag internasjonalt.
Fra 2014 og fremover ble Stølås raskt fast i FK Haugesund og etter hvert en av klubbens nøkkelspillere. Den 5. november 2018 fornyet Stølås kontrakten med FK Haugesund og binder ham til klubben til slutten av 2022. Han fornyet kontrakten til tross for at han var knyttet til en rekke toppklubber i Eliteserien og Skandinavia, samt 2. Bundesliga-klubben Union Berlin i Tyskland. Han har også vært involvert i diskusjonen om venstrebackplassen på det norske fotballandslaget.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alexander Stølås – Transfermarkt
(en) Alexander Stølås – Soccerway
(no) Alexander Stølås – Norges Fotballforbund
(en) Alexander Stølås – FBref | | ungdomsår2 = | ungdomsklubb2 = | 196,561 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Per_Kristian_Br%C3%A5tveit | 2023-02-04 | Per Kristian Bråtveit | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Aarhus GF', 'Kategori:Fotballspillere for Djurgårdens IF', 'Kategori:Fotballspillere for FC Groningen', 'Kategori:Fotballspillere for FK Haugesund', 'Kategori:Fotballspillere for Nîmes Olympique', 'Kategori:Fotballspillere for SK Djerv 1919', 'Kategori:Fotballspillere for Vålerenga Fotball', 'Kategori:Fødsler 15. februar', 'Kategori:Fødsler i 1996', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i Danmark', 'Kategori:Norske fotballspillere i Frankrike', 'Kategori:Norske fotballspillere i Nederland', 'Kategori:Norske fotballspillere i Sverige', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Haugesund kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Per Kristian Worre Bråtveit (født 15. februar 1996) er en norsk fotballspiller som er keeper for den danske klubben AGF.Han debuterte for Haugesund den 9. juni 2014 mot Strømsgodset, en kamp de tapte 2-1.
| Per Kristian Worre Bråtveit (født 15. februar 1996) er en norsk fotballspiller som er keeper for den danske klubben AGF.Han debuterte for Haugesund den 9. juni 2014 mot Strømsgodset, en kamp de tapte 2-1.
== Landslaget ==
Den 16. november 2020 ble han tatt ut i sin første landslagstropp for Norge mot Østerrike. Han ble tatt ut i landslagstroppen etter den opprinnelige troppen ble satt i karantene.
Den 18. november 2020 fikk han sin første landskamp for Norge mot Østerrike.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Per Kristian Bråtveit – UEFA
(en) Per Kristian Bråtveit – Transfermarkt
(en) Per Kristian Bråtveit – national-football-teams.com
(en) Per Kristian Bråtveit – Soccerway
(en) Per Kristian Bråtveit – EU-Football.info
(no) Per Kristian Bråtveit – Norges Fotballforbund
(en) Per Kristian Bråtveit – FBref | | draktnummer = | 196,562 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Traktorveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Traktorveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Traktorveien (1-15, 2-30) er en vei på Manglerud i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Plogveien til Adolf Hedins vei (Store ringvei).
Navnet ble vedtatt i 1955. Også en rekke andre veier i området har navn knyttet til landbruk.
Høyenhall skole er i nr. 15, og i nr. 7 er Østensjø bo- og sevicesenter (tidligere Manglerud nevrohjem). For øvrig har veien en god del blokkbebyggelse. For eksempel tilhører tre blokker i nr. 1-9 Traktorveien borettslag, mens blokken i nr. 2-6 tilhører Plogveien borettslag (begge OBOS).
| Traktorveien (1-15, 2-30) er en vei på Manglerud i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Plogveien til Adolf Hedins vei (Store ringvei).
Navnet ble vedtatt i 1955. Også en rekke andre veier i området har navn knyttet til landbruk.
Høyenhall skole er i nr. 15, og i nr. 7 er Østensjø bo- og sevicesenter (tidligere Manglerud nevrohjem). For øvrig har veien en god del blokkbebyggelse. For eksempel tilhører tre blokker i nr. 1-9 Traktorveien borettslag, mens blokken i nr. 2-6 tilhører Plogveien borettslag (begge OBOS).
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Traktorveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 574. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | | navn = Traktorveien | 196,563 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tyrihansveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Tyrihansveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker'] | Tyrihansveien (1-47, 2-44) er en vei i Ullevål hageby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Sognsveien til Problemveien.
Veien fikk navn i 1921 etter eventyrfiguren Tyrihans. I området finnes også andre veier med eventyrinspirerte navn.
| Tyrihansveien (1-47, 2-44) er en vei i Ullevål hageby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Sognsveien til Problemveien.
Veien fikk navn i 1921 etter eventyrfiguren Tyrihans. I området finnes også andre veier med eventyrinspirerte navn.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Tyrihansveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 587. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Tyrihansveien (1-47, 2-44) er en vei i Ullevål hageby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Sognsveien til Problemveien. | 196,564 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trollstien_(Oslo) | 2023-02-04 | Trollstien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand'] | Trollstien er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra Slimeveien til Langteigåsen.
Navnet ble vedtatt i 1994. 30 (Trollskogen barnehage) er eneste veinummer i bruk.
| Trollstien er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra Slimeveien til Langteigåsen.
Navnet ble vedtatt i 1994. 30 (Trollskogen barnehage) er eneste veinummer i bruk.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Trollstien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Trollstien er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra Slimeveien til Langteigåsen. | 196,565 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trollsvingen_(Oslo) | 2023-02-04 | Trollsvingen (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (delområde)'] | Trollsvingen (1-5; ingen partallsadresser) er en vei i Ullevål hageby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Bergsalleen ved Damplassen til Møllesvingen. Sammen med Askeladdveien og Vålveien utgjorde den tidligere en del av Sognsveiens løp.
Navnet ble vedtatt i 1925, og det finnes også en rekke andre veier med eventyrnavn i området.
| Trollsvingen (1-5; ingen partallsadresser) er en vei i Ullevål hageby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Bergsalleen ved Damplassen til Møllesvingen. Sammen med Askeladdveien og Vålveien utgjorde den tidligere en del av Sognsveiens løp.
Navnet ble vedtatt i 1925, og det finnes også en rekke andre veier med eventyrnavn i området.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Trollsvingen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 579. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Trollsvingen (1-5; ingen partallsadresser) er en vei i Ullevål hageby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Bergsalleen ved Damplassen til Møllesvingen. | 196,566 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mauer_(Baden) | 2023-02-04 | Mauer (Baden) | ['Kategori:49°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 1048', 'Kategori:Kommuner etablert i 1803', 'Kategori:Mauer (Baden)', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-05', 'Kategori:Tysklandstubber'] | Mauer er en kommune i Baden-Württemberg. Kommunen tilhører Rhein-Neckar-Kreis og har i underkant av 4 000 innbyggere.
Mauer er kjent som funnstedet for typeeksemplaret av heidelbergmennesket. Funnet ble gjort i 1907 av grustakarbeideren Daniel Hartmann.
| Mauer er en kommune i Baden-Württemberg. Kommunen tilhører Rhein-Neckar-Kreis og har i underkant av 4 000 innbyggere.
Mauer er kjent som funnstedet for typeeksemplaret av heidelbergmennesket. Funnet ble gjort i 1907 av grustakarbeideren Daniel Hartmann.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Mauer (Baden) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Mauer er en kommune i Baden-Württemberg. Kommunen tilhører Rhein-Neckar-Kreis og har i underkant av innbyggere. | 196,567 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Toppen_Bech | 2023-02-04 | Toppen Bech | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 28. mars', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:NRK-journalister', 'Kategori:Norske journalister', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Programledere for NRK', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ellen Åse Bech Langballe, kjent som Toppen Bech (født 1939) er en norsk journalist, redaktør, forfatter og programleder kjent fra dokumentarserien Herskapelig og underholdningsprogrammet Frokost-TV, begge på NRK.
| Ellen Åse Bech Langballe, kjent som Toppen Bech (født 1939) er en norsk journalist, redaktør, forfatter og programleder kjent fra dokumentarserien Herskapelig og underholdningsprogrammet Frokost-TV, begge på NRK.
== Biografi ==
Bech begynte som vikar i Aftenposten i 1959, og var journalist der de neste ti årene, med kortere studieavbrudd. Etter dette jobbet hun fire år som forlagsredaktør i Den Norske bokklubben, deretter var hun sjefredaktør i Alle kvinner fra 1974 til 1978. Etter dette fulgte fire år i Sverige med periodiske studier, før hun returnerte til Norge og NRK i 1984. I NRK har hun vært programleder for TV-programmer som Unnskyld at jeg spør, Den blå timen, Frokost-TV og dokumentarserien Herskapelig. Hun ble for alvor kjent da hun overtok roret i Frokost-TV i 1986 sammen med Brita Blomquist. Hun var også i en periode programleder i radioprogrammet Nitimen. I 2002 reiste hun til Rwanda for å lage dokumentarfilmen Barnelandet Rwanda, som ble vist på NRK samme år.
Bech er også forfatter, og har blant annet skrevet bøkene Magiske Kenya og Vandringer i Spania, Herskapelige Norge, Et hus fullt av drømmer og Mormor Farmor. Hun har siden slutten av 1990-årene vært særlig opptatt av å hjelpe mennesker til å føle seg trygge i sosiale sammenhenger og skrev i 2008 en bok kalt Skikk og bruk i en ny tid.I 2007 ble hun tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Hun fikk den for sin rolle som kulturformidler i folkeopplysningens tjeneste.Bech satt en årrekke i styret i Kreftforeningen, og engasjerte seg i mer en tretti år i å støtte Matare Youth Soccer Association, et sosialt tilbud til barna i Mathareslummen i Nairobi.
== Familie ==
Toppen Bech er opprinnelig fra Oslo, men har bodd mange år i Rygge i Østfold.
Hun ble gift i 1961, men ekteskapet ble oppløst etter noen år. Hun giftet seg på nytt med tidligere Hydro-direktør Håkon Langballe. Hun er mor til advokat Alexandra Bech Gjørv og Nicolai Bech, samt søster til tidligere regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs.
== TV-oversikt ==
1997-2006: Herskapelig
1995-97: Brød, vin og siesta
1995-96: Toppen en time
1994: Magiske Kenya (dokumentarfilm)
1991-94: Signaturen (en av flere programledere)
1985-86: Den blå timen
1984-91: Frokost-TV (gjesteprogramleder fra 1984, fast fra 1986-91)
1984: Unnskyld at jeg spør
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Toppen Bech på Internet Movie Database
(no) Historien om Toppen (NRK, 2002) | Toppen (1A-7, 2-14) er en vei på Søndre Ljanskollen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Øvre Ljanskoll vei. | 196,568 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jos%C3%A9_Mar%C3%ADa_Pl%C3%A1 | 2023-02-04 | José María Plá | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. april', 'Kategori:Dødsfall i 1869', 'Kategori:Fødsler 15. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1794', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Maldonado', 'Kategori:Uruguayanske presidenter'] | José María Plá Machado (født 15. oktober 1794 i Maldonado, død 23. april 1869 i Montevideo) var en uruguayansk politiker. Han fungerte som president i Uruguay fra 15. februar 1856 til 1. mars 1856.
| José María Plá Machado (født 15. oktober 1794 i Maldonado, død 23. april 1869 i Montevideo) var en uruguayansk politiker. Han fungerte som president i Uruguay fra 15. februar 1856 til 1. mars 1856.
== Se også ==
Liste over Uruguays presidenter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Liste over Uruguays presidenter fra 1830 til 2005, www.parlamento.gub.uy (spansk) | | fsted = Maldonado, Visekongedømmet Río de la Plata | 196,569 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trosterudstien_(Oslo) | 2023-02-04 | Trosterudstien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker'] | Trosterudstien (1-5, 2A-8) er en vei på Vettakollen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Trosterudveien omtrent halvveis til Melkeveien.
Veien fikk navn ui 1951 etter husmannsplassen Trosterud.
Villaen i nr. 1 er tegnet av arkitektene Wenche og Jens Selmer og oppført i 1963 som deres egen villa. Den er tildelt Sundts premie.
| Trosterudstien (1-5, 2A-8) er en vei på Vettakollen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Trosterudveien omtrent halvveis til Melkeveien.
Veien fikk navn ui 1951 etter husmannsplassen Trosterud.
Villaen i nr. 1 er tegnet av arkitektene Wenche og Jens Selmer og oppført i 1963 som deres egen villa. Den er tildelt Sundts premie.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Trosterudstien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 580. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Trosterudstien (1-5, 2A-8) er en vei på Vettakollen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Trosterudveien omtrent halvveis til Melkeveien. | 196,570 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8nnenfjells | 2023-02-04 | Sønnenfjells | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Norges geografi'] | Sønnenfjells, Søndenfjelds, Sønnenfjellske eller Sønnafjells, er et historisk geografisk begrep benyttet om riksdelene av Norge beliggende syd for Dovrefjell og øst for Langfjellene. Den administrative inndelingen av Norge i nordenfjellske og sønnenfjellske deler var i bruk fra middelalderen frem til slutten av 1700-tallet, og sønnenfjells var området øst for Langfjellene og sør for Dovre, mens sørgrensen mot det nordafjellske var mer usikker. Lindesnes er oftest nevnt som grenseskille på 1500-tallet og senere ble Åna Sira det vanligste skillet.Opprinnelig ble begrepene søndensfjeldske (Østlandet) og nordenfjeldske (Vestlandet, Trøndelag og Nordlandene) benyttet for å dele Norge i to hoveddeler, senere kom begrepene vestenfjells og østenfjells for å gi landet en ytterligere inndeling.
| Sønnenfjells, Søndenfjelds, Sønnenfjellske eller Sønnafjells, er et historisk geografisk begrep benyttet om riksdelene av Norge beliggende syd for Dovrefjell og øst for Langfjellene. Den administrative inndelingen av Norge i nordenfjellske og sønnenfjellske deler var i bruk fra middelalderen frem til slutten av 1700-tallet, og sønnenfjells var området øst for Langfjellene og sør for Dovre, mens sørgrensen mot det nordafjellske var mer usikker. Lindesnes er oftest nevnt som grenseskille på 1500-tallet og senere ble Åna Sira det vanligste skillet.Opprinnelig ble begrepene søndensfjeldske (Østlandet) og nordenfjeldske (Vestlandet, Trøndelag og Nordlandene) benyttet for å dele Norge i to hoveddeler, senere kom begrepene vestenfjells og østenfjells for å gi landet en ytterligere inndeling.
== Referanser == | Sønnenfjells, Søndenfjelds, Sønnenfjellske eller Sønnafjells, er et historisk geografisk begrep benyttet om riksdelene av Norge beliggende syd for Dovrefjell og øst for Langfjellene. Den administrative inndelingen av Norge i nordenfjellske og sønnenfjellske deler var i bruk fra middelalderen frem til slutten av 1700-tallet, og sønnenfjells var området øst for Langfjellene og sør for Dovre, mens sørgrensen mot det nordafjellske var mer usikker. | 196,571 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atanasio_Cruz_Aguirre | 2023-02-04 | Atanasio Cruz Aguirre | ['Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1875', 'Kategori:Fødsler i 1801', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Montevideo', 'Kategori:Uruguayanske presidenter'] | Atanasio de la Cruz Aguirre Aguado (født 2. juni 1801, død 28. september 1875 i Montevideo) var en uruguayansk politiker. Han fungerte som president i Uruguay fra 1. mars 1864 til 15. februar 1865.
| Atanasio de la Cruz Aguirre Aguado (født 2. juni 1801, død 28. september 1875 i Montevideo) var en uruguayansk politiker. Han fungerte som president i Uruguay fra 1. mars 1864 til 15. februar 1865.
== Se også ==
Liste over Uruguays presidenter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Liste over Uruguays presidenter fra 1830 til 2005, www.parlamento.gub.uy (spansk) | | fsted = Montevideo, Visekongedømmet Río de la Plata | 196,572 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rosenholmveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Rosenholmveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmlia'] | Rosenholmveien (7-17, 4A-24) er en vei på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går fra Holmliaveien forbi Rosenholm holdeplass på Østfoldbanen og over kommunegrensen til Nordre Follo, der den ender i Mastemyrveien.
Veien fikk navn i 1934 etter eiendommen Rosenholm.
Bebyggelsen er for det meste næringsrelatert. Bydelsadministrasjonen for Søndre Nordstrand ligger i nr. 7.
| Rosenholmveien (7-17, 4A-24) er en vei på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går fra Holmliaveien forbi Rosenholm holdeplass på Østfoldbanen og over kommunegrensen til Nordre Follo, der den ender i Mastemyrveien.
Veien fikk navn i 1934 etter eiendommen Rosenholm.
Bebyggelsen er for det meste næringsrelatert. Bydelsadministrasjonen for Søndre Nordstrand ligger i nr. 7.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Rosenholmveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 472. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (R)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Rosenholmveien (7-17, 4A-24) er en vei på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går fra Holmliaveien forbi Rosenholm holdeplass på Østfoldbanen og over kommunegrensen til Nordre Follo, der den ender i Mastemyrveien. | 196,573 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tom%C3%A1s_Villalba | 2023-02-04 | Tomás Villalba | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1886', 'Kategori:Fødsler 9. desember', 'Kategori:Fødsler i 1805', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Soriano', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Uruguayanske presidenter'] | Tomás Villalba Albín (født 9. desember 1805 i Dolores, død 12. juli 1886 i Montevideo) var en uruguayansk politiker. Han fungerte som president i Uruguay fra 15. februar 1865 til 20. februar 1865.
| Tomás Villalba Albín (født 9. desember 1805 i Dolores, død 12. juli 1886 i Montevideo) var en uruguayansk politiker. Han fungerte som president i Uruguay fra 15. februar 1865 til 20. februar 1865.
== Se også ==
Liste over Uruguays presidenter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Liste over Uruguays presidenter fra 1830 til 2005, www.parlamento.gub.uy (spansk) | Tomás Villalba Albín (født 9. desember 1805 i Dolores, død 12. | 196,574 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rolf_Hofmos_gate_(Oslo) | 2023-02-04 | Rolf Hofmos gate (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo'] | Rolf Hofmos gate (1-19, 18-24) er en gate på Kampen og Ensjø i bydel Gamle Oslo. Den går fra Hedmarksgata til Ensjøveien.
Gaten fikk navn i 1996 etter politikeren og idrettslederen Rolf Hofmo.
Bebyggelsen består for en stor del av boligblokker. I nr. 1-9 er blokker i sameiet Jordal terrasse. I nr. 11, 13-15 og 19-21 er tre OBOS-blokker i Rolf Hofmos borettslag (ferdigstilt 2009).
| Rolf Hofmos gate (1-19, 18-24) er en gate på Kampen og Ensjø i bydel Gamle Oslo. Den går fra Hedmarksgata til Ensjøveien.
Gaten fikk navn i 1996 etter politikeren og idrettslederen Rolf Hofmo.
Bebyggelsen består for en stor del av boligblokker. I nr. 1-9 er blokker i sameiet Jordal terrasse. I nr. 11, 13-15 og 19-21 er tre OBOS-blokker i Rolf Hofmos borettslag (ferdigstilt 2009).
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Rolf Hofmos gate». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 469. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Rolf Hofmos gate (1-19, 18-24) er en gate på Kampen og Ensjø i bydel Gamle Oslo. Den går fra Hedmarksgata til Ensjøveien. | 196,575 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Iver_Fossum | 2023-02-04 | Iver Fossum | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Aalborg BK', 'Kategori:Fotballspillere for Hannoverscher SV 1896', 'Kategori:Fotballspillere for Strømsgodset TF', 'Kategori:Fødsler 15. juli', 'Kategori:Fødsler i 1996', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nettavisen-prisen', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i Danmark', 'Kategori:Norske fotballspillere i Tyskland', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Asker kommune', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune', 'Kategori:Personer fra tidligere Hurum kommune', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Iver Tobias Rørvik Fossum (født 15. juli 1996) er en norsk fotballspiller som spiller for den danske klubben AaB Fodbold.Fossum debuterte for Strømsgodset borte mot Molde den 28. april 2013, en kamp de vant 2-1.Den 23. desember 2015 signerte han en fireårs kontrakt med Hannover 96 for en overgangssum på 20 millioner NOK.
| Iver Tobias Rørvik Fossum (født 15. juli 1996) er en norsk fotballspiller som spiller for den danske klubben AaB Fodbold.Fossum debuterte for Strømsgodset borte mot Molde den 28. april 2013, en kamp de vant 2-1.Den 23. desember 2015 signerte han en fireårs kontrakt med Hannover 96 for en overgangssum på 20 millioner NOK.
== Landslaget ==
Den 29. mai 2016 fikk han sin første landskamp for Norge mot Portugal.Den 15. november 2019 scoret han sitt første landslagsmål for Norge mot Færøyene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Iver Fossum – FIFA
(en) Iver Fossum – UEFA
(en) Iver Fossum – Transfermarkt
(en) Iver Fossum – national-football-teams.com
(en) Iver Fossum – WorldFootball.net
(en) Iver Fossum – FootballDatabase.eu
(en) Iver Fossum – Soccerway
(en) Iver Fossum – EU-Football.info
(no) Iver Fossum – Norges Fotballforbund
(en) Iver Fossum – FBref | | draktnummer = 8 | 196,576 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Setesvenn | 2023-02-04 | Setesvenn | ['Kategori:Kirkehistorie', 'Kategori:Middelalderen', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | I senmiddelalderen var setesvenner menn som hadde sverget troskapsed til en stormann og tjente ham som var han en konge. Setesvennene stod for den verdslige forvaltningen av de økonomiske interessene til kirken.
Erkebiskopen hadde etter sættargjerden rett til å ha ett hundre skattefrie setesvenner, og biskopene kunne ha førti setesvenner hver. Setesvennene hadde på samme måte som adelen, full skattefrihet på sine setegårder. De var også fritatt for leidangtjeneste, men erkebiskopen kunne på selv tilkalle setesvennenne til militærtjeneste for seg.
I tjenesten som setesvenner gikk helst storbønder og representaner for adelsslekter.
| I senmiddelalderen var setesvenner menn som hadde sverget troskapsed til en stormann og tjente ham som var han en konge. Setesvennene stod for den verdslige forvaltningen av de økonomiske interessene til kirken.
Erkebiskopen hadde etter sættargjerden rett til å ha ett hundre skattefrie setesvenner, og biskopene kunne ha førti setesvenner hver. Setesvennene hadde på samme måte som adelen, full skattefrihet på sine setegårder. De var også fritatt for leidangtjeneste, men erkebiskopen kunne på selv tilkalle setesvennenne til militærtjeneste for seg.
I tjenesten som setesvenner gikk helst storbønder og representaner for adelsslekter.
== Olav Engelbrektssons setesvenner ==
I 1533 hadde erkebiskop Olav Engelbrektsson 69 setevenner:
18 i Finnmark
16 i Troms
15 i Nordland
3 i Fosen
2 på Nordmøre
1 i Romsdal
1 i Nordfjord
1 i Sogn
1 i Gauldalen
1 i Gudbrandsdalen
9 på Opplandene
2 på IslandGrunnen til at erkebiskopen hadde flest setesvenner nordpå var fordi jordegodset hadde sitt kjerneområde i Trøndelag, og siden erkebispestolen var strekt engasjert i fiskeriene og tørrfiskhandelen i Nord-Norge.
== Etter reformasjonen ==
Etter reformasjonen overtok kongen erkebiskopen sine eiendommer. Kongen lot lenene bli styrt av adelsmenn, de fleste kom fra Danmark. Setevennene fikk ingen forleninger, og de mistet således sitt økonomiske grunnlag for adelskap. Samtidig mistet kirken grunnlaget for sin økonomiske maktstilling når det verdslige organsisasjonsapparatet var satt ut av spiil.
Handelen med tørrfisk frå Nord-Norge ble overtatt av borgere fra Bergen.
== Litteratur ==
Ludvig Daae: «Den throndhjemske Erkestols Sædesvende og Frimænd», i Historisk Tidsskrift (1890)
Geir Atle Ersland og Hilde Sandvik: Norsk historie 1300–1625 Det Norske Samlaget 1999 ISBN 82-521-5545-6
Cappelens Norges historie 1977, Ole Jørgen Benedictow, red. Knut Mykland, b. 5. ISBN 82-02-03429-9 | I senmiddelalderen var setesvenner menn som hadde sverget troskapsed til en stormann og tjente ham som var han en konge. Setesvennene stod for den verdslige forvaltningen av de økonomiske interessene til kirken. | 196,577 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pedro_Varela | 2023-02-04 | Pedro Varela | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1906', 'Kategori:Fødsler 22. februar', 'Kategori:Fødsler i 1837', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Florida (Uruguay)', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Uruguayanske presidenter'] | Pedro José Varela Olivera (født 22. februar 1837 i Florida, død 1906 i Montevideo) var en uruguayansk politiker. Han fungerte som den president i Uruguay fra 22. januar 1875 til 10. mars 1876.
| Pedro José Varela Olivera (født 22. februar 1837 i Florida, død 1906 i Montevideo) var en uruguayansk politiker. Han fungerte som den president i Uruguay fra 22. januar 1875 til 10. mars 1876.
== Se også ==
Liste over Uruguays presidenter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
Liste over Uruguays presidenter fra 1830 til 2005, www.parlamento.gub.uy (spansk) | Pedro José Varela Olivera (født 22. februar 1837 i Florida, død 1906 i Montevideo) var en uruguayansk politiker. | 196,578 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lorenzo_Batlle_y_Grau | 2023-02-04 | Lorenzo Batlle y Grau | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1887', 'Kategori:Fødsler 10. august', 'Kategori:Fødsler i 1810', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Montevideo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Uruguayanske forsvarsministre', 'Kategori:Uruguayanske presidenter'] | Lorenzo Cristóbal Manuel Batlle y Grau (født 10. august 1810, død 8. mai 1887 i Montevideo) var en uruguayansk politiker. Han fungerte som den president i Uruguay fra 1. mars 1868 til 1. mars 1872.
| Lorenzo Cristóbal Manuel Batlle y Grau (født 10. august 1810, død 8. mai 1887 i Montevideo) var en uruguayansk politiker. Han fungerte som den president i Uruguay fra 1. mars 1868 til 1. mars 1872.
== Se også ==
Liste over Uruguays presidenter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Liste over Uruguays presidenter fra 1830 til 2005, www.parlamento.gub.uy (spansk) | Lorenzo Cristóbal Manuel Batlle y Grau (født 10. august 1810, død 8. | 196,579 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bergen | 2023-02-04 | Bergen | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bergen', 'Kategori:Fergesteder i Vestland', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Havnebyer ved Nordsjøen', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Vestland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Bergen er en by og kommune i Vestland og et tidligere fylke (til 1972) på Norges vestkyst, omgitt av «De syv fjell», og omtalt som «Vestlandets hovedstad». Etter tradisjonen ble Bergen grunnlagt av Olav Kyrre i 1070 med navnet Bjørgvin, som betyr «den grønne engen mellom fjellene».
Bergen er en handels- og sjøfartsby, og var Norges hovedstad i landets storhetstid, i ettertiden omtalt som Norgesveldet. Bergen ble sete for Gulatinget fra år 1300. Fra ca. 1360 hadde Hansaforbundet et av sine hovedkontorer i Bergen, en handelsvirksomhet som ble videreført på Bryggen helt til 1899. Bergen var sete for Bergenhus len og senere Bergen stiftamt. Bergen by ble eget fylke (amt) i 1831 og innlemmet i Hordaland fylke i 1972. Bergen var Nordens største by frem til 1600-tallet og Norges største by til innpå 1830-årene, og har siden vært Norges nest største by.
Bergen tettsted hadde 259 958 innbyggere pr. 6. oktober 2020. Dette var en økning på 2 871 innbyggere siden 2019. Storbyregionen Bergen og omland hadde i 2016 om lag 420 000 innbyggere, som utgjorde 81 prosent av innbyggerne i Hordaland og 31 prosent av innbyggerne på Vestlandet.Bergen er residensby for en rekke tunge aktører og institusjoner innen kultur, finans, helse, forskning og utdanning. Byen er sete for Vestland fylkeskommune, Gulating lagdømme og Bjørgvin bispedømme. Av nasjonale statlige virksomheter er Fiskeridirektoratet, Havforskningsinstituttet, Konkurransetilsynet, Skipsregistrene og Sjøforsvarets hovedbase lokalisert i Bergen.
Bergen er sentrum for marine, maritime og petroleumsrelaterte forskningsmiljøer og næringsklynger som er blant de mest komplette og avanserte i verden. Bergen har et sterkt og allsidig næringsliv også innen særlig bank og forsikring, bygg og anlegg, handel og tjenesteyting, høyteknologi, massemedier, næringsmiddelindustri, reiseliv og transport. Bergen har en av Nordens mest trafikkerte flyplasser og en av Europas største og travleste havner, og er utgangspunktet for Hurtigruten og Bergensbanen.
Bryggen i Bergen står oppført på UNESCOs verdensarvsliste og minner om byens historiske tilknytning til Hansaforbundet. Bergens byvåpen med en tretårnet borg i sølv stående på syv fjell i gull bygger på byens gamle segl, som regnes som Norges eldste. Bergens bysang heter «Udsigter fra Ulrikken».
| Bergen er en by og kommune i Vestland og et tidligere fylke (til 1972) på Norges vestkyst, omgitt av «De syv fjell», og omtalt som «Vestlandets hovedstad». Etter tradisjonen ble Bergen grunnlagt av Olav Kyrre i 1070 med navnet Bjørgvin, som betyr «den grønne engen mellom fjellene».
Bergen er en handels- og sjøfartsby, og var Norges hovedstad i landets storhetstid, i ettertiden omtalt som Norgesveldet. Bergen ble sete for Gulatinget fra år 1300. Fra ca. 1360 hadde Hansaforbundet et av sine hovedkontorer i Bergen, en handelsvirksomhet som ble videreført på Bryggen helt til 1899. Bergen var sete for Bergenhus len og senere Bergen stiftamt. Bergen by ble eget fylke (amt) i 1831 og innlemmet i Hordaland fylke i 1972. Bergen var Nordens største by frem til 1600-tallet og Norges største by til innpå 1830-årene, og har siden vært Norges nest største by.
Bergen tettsted hadde 259 958 innbyggere pr. 6. oktober 2020. Dette var en økning på 2 871 innbyggere siden 2019. Storbyregionen Bergen og omland hadde i 2016 om lag 420 000 innbyggere, som utgjorde 81 prosent av innbyggerne i Hordaland og 31 prosent av innbyggerne på Vestlandet.Bergen er residensby for en rekke tunge aktører og institusjoner innen kultur, finans, helse, forskning og utdanning. Byen er sete for Vestland fylkeskommune, Gulating lagdømme og Bjørgvin bispedømme. Av nasjonale statlige virksomheter er Fiskeridirektoratet, Havforskningsinstituttet, Konkurransetilsynet, Skipsregistrene og Sjøforsvarets hovedbase lokalisert i Bergen.
Bergen er sentrum for marine, maritime og petroleumsrelaterte forskningsmiljøer og næringsklynger som er blant de mest komplette og avanserte i verden. Bergen har et sterkt og allsidig næringsliv også innen særlig bank og forsikring, bygg og anlegg, handel og tjenesteyting, høyteknologi, massemedier, næringsmiddelindustri, reiseliv og transport. Bergen har en av Nordens mest trafikkerte flyplasser og en av Europas største og travleste havner, og er utgangspunktet for Hurtigruten og Bergensbanen.
Bryggen i Bergen står oppført på UNESCOs verdensarvsliste og minner om byens historiske tilknytning til Hansaforbundet. Bergens byvåpen med en tretårnet borg i sølv stående på syv fjell i gull bygger på byens gamle segl, som regnes som Norges eldste. Bergens bysang heter «Udsigter fra Ulrikken».
== Navn ==
Byens navn kan ha sitt opphav i en urnordisk form Bergawinjó, hvor det første leddet betyr berg eller fjell, og siste ledd vin er det gamle navnet på beitemark eller england. Dette har enten vært navnet på en gård som kan ha ligget på den skrånende sletten under Ulriken, eller det er et eldre navn på gården Hǫfuðit, som på 1300-tallet lå nordøst for Rothaugen. Ifølge Bernt Lorentzen lå Hǫfuðit på Rothaugen.I norsk skrifttradisjon på 1200- og 1300-tallet ble bynavnet gjerne skrevet Biorgvin og senere formene Bjargvin, Bjærgvin, Bergvin og med latinisert skrivemåte Biargina, Berginum, Bergæ (Bergensis i adjektivform). På 1300-tallet ble trolig også formen Bergon brukt i lokal uttale. Skrivemåten Berghon finnes i et brev fra 1404. Formene Berwen, Berwen, Beren og Bern finnes også i skriftlige kilder fra middelalderen. Gårdsnavnet Børve i Hardanger har trolig samme opphav og Børve ble tidligere skrevet Berven. I et par originalbrev fra 1349 finnes også formen Biørgvin og i en avskrift fra 1343 Biørvin. Mot slutten av 1300-tallet opptrer i Norge skrivemåtene Bervin, Bergin og Berven, som innen utgangen av middelalderen var blitt forenklet til den nåværende formen Bergen, som var vanlig form i eldre engelsk og tysk, men som trolig også motsvarer utbredt og eldre norsk uttale. Ifølge Gustav Indrebø ble overgang til formen Bergen forsterket av at tyske kjøpmenn forvekslet Bergvin med navnet Bergen som var kjent fra tyskspråklig område. Det latinske adjektivet Bergensis kan ha tilskyndet overgang til Bergen. Hanseatene skrev Bergen fra tidlig på 1300-tallet. I noen dialekter på Vestlandet ble formen Beren eller Bern brukt også etter middelalderen ifølge Jakob Naadeland.Formen Bjørgvin vinner et visst innpass i norske skrifter fra begynnelsen av 1700-tallet, og fra 1860-årene ble det brukt av vestlandske landsmålsmenn som navn på byen. I 1918 ble Bjørgvin offisielt fastsatt som administrativt navn på Bjørgvin bispedømme og i 1920- og 30-årene ble det fra målfolk aksjonert for å innføre formen Bjørgvin, men dette møtte motstand fra et stort flertall av innbyggerne. Riksmålsforeningen samlet i 18. juni 1929 25.000 innbyggere til protestmøte på Festplassen, noe som til da var det største folkemøtet i byens historie.På grunn av handel med tørrfisk har Bergen vært en viktig by for Nord-Norge. På nordsamisk kalles byen Birgon, på lulesamisk Biergun, på pitesamisk Bergun, og på kvensk Peruna.Blant omreisende romanifolk har byen vært kjent som Bærna-fåron. Navnet betyr "Bern-byen", som ble brukt om Bergen i en del vestlandske dialekter.
== Geografi ==
=== Beliggenhet ===
Bergen ligger på Bergenshalvøyen i Midthordland, som sammen med Nordhordland utgjør regionen Bergen og omland i Vestland fylke. Kommunen har sjøgrenser mot Austevoll, Øygarden, Askøy, Alver og Osterøy, og landgrenser mot Vaksdal, Samnanger og Bjørnafjorden. Kommunen strekker seg 34 km fra Tellevik fort ved Hordvik i nord til Korsneset fort ved Krokeide i syd, og 25 km fra Trengereid i øst til Drotningsvik i vest. Bykjernen ligger omtrent midt i kommunen, ved Byfjorden i Bergensdalens nordlige del.
Avstandstabell fra Bergen sentrum:
=== Areal og landformer ===
Landskapet er svært kupert med lite sammenhengende lavland, og både bykjernen og bydelene er omgitt av fjell og sjø. 50 % av arealet ligger høyere enn 160 meter over havet. 40 % av arealet er dekket av skog, 23,3 % av tettbebyggelse, 4,4 % av ferskvann og 3,5 % av dyrket mark. Kommunens høyeste punkt er Gullfjelltoppen 987 moh. på grensen mot Samnanger i øst. Berggrunnen består for det meste av kaledonske skyvedekker med prekambriske bergarter og enkelte skyvedekker med kambrosilurske grønnsteiner.Kommunearealet kan grovt inndeles på følgende måte: I øst ligger fjellmassivet Gullfjellet. Vest for dette ligger Arnadalen, og vest for Arnadalen ligger de østlige Byfjellene, som strekker seg fra halvøyen Åsane i nord til Fana i syd. Vest for disse ligger Bergensdalen, og vest for denne igjen ligger de vestlige byfjellene. Alle disse formasjonene er orientert i nordvestlig retning. I Bergensdalens sydlige del ligger Nordåsvannet, som er forbundet med Sælenvannet og med Grimstadfjorden i vest. Nord for Grimstadfjorden ligger områdene Fyllingsdalen og Loddefjord, avgrenset av de vestlige byfjellene i øst, av Raunefjorden i vest, og av Byfjorden i nord. Syd for Grimstadfjorden ligger Ytrebygda som avgrenses av Fanafjorden i syd, og øst for denne ligger Kalandsvannet. Mellom Fanafjorden og Lysefjorden lenger syd ligger Fanafjellet, alle i øst-vestlig retning. Byens sentrum ligger i den nordvestlige enden av Bergensdalen, ved Byfjorden og fjordarmene Vågen og Puddefjorden, nord for Store Lungegårdsvannet. Kommunen har kystlinje fra nordøst til sydvest, og landegrenser kun i sydøst.
=== De syv fjell ===
Byfjellene i Bergen er mange, men benevnelsen De syv fjell omfatter følgende:
Sandviksfjellet – 417 moh.
Fløyfjellet – 400 moh.
Rundemanen – 568 moh.
Ulriken – 643 moh.
Løvstakken – 477 moh.
Damsgårdsfjellet – 317 moh.
Lyderhorn – 396 moh.Bergen Turlag arrangerer årlig en 7-fjellstur for dem som vil bestige alle de syv fjellene, og samtidig en kortere 4-fjellstur for dem som nøyer seg med Ulriken, Rundemanen, Fløyfjellet og Sandviksfjellet.
=== Klima ===
Bergen har et mildt og fuktig kystklima preget av forholdsvis små temperaturendringer gjennom året. Årsmiddeltemperaturen på 7,7 °C er en av de høyeste i Norge. På grunn av beliggenheten mellom kysten og byfjellene har Bergen i gjennomsnitt 213 døgn med registrert nedbør årlig, hvilket kvalifiserer til en 22.-plass blant 357 undersøkte europeiske storbyer. Den 21. januar 2007 ble det satt ny nedbørsrekord; da hadde det blitt registrert nedbør i 84 døgn i trekk. Den gamle rekorden fra 1975 var på 59 døgn. Gjennomsnittlig årlig nedbørsmengde er 2 250 mm. Til sammenligning er Brekke i Gulen kommune våtest av værstasjonene i Norge, med 3 575 mm nedbør pr. år i normalperioden 1961-90.
Temperaturnivået har tendert til å være noe høyere de senere år. For 1991 til 2014 har middeltemperaturene for henholdsvis januar og juli økt til henholdsvis 2,5 °C og 15,6 °C. Høyeste temperatur i oktober måned ble målt den 11. oktober 2018, da gradestokken viste 23,8 °C. Høyeste temperatur i juli måned ble målt den 26. juli 2019, da temperaturen kom opp i 33,4 °C.
== Byutvikling og -utvidelser ==
=== Bergens tidligste utvikling ===
Byen vokste frem rundt Bryggen i Vågsbunnen, og den eldste delen av byen lå mellom Mariakirken i nord og Korskirken i syd. Bergen fikk Magnus Lagabøtes bylov i 1276 og der ble jurisdiksjonsområdet for første gang definert. Byens grense over land gikk i nord ved Storemølleelven, mot øst over Rundemannen og ned til Svartediket og mot syd over Fløen ned til Store Lungegårdsvann. Over sjø gikk grensen mot syd videre gjennom Strømmen og Puddefjorden, mot vest rundt Sydnes og Nordnes til Nordnespynten og i rett synslinje tilbake til Storemølleelven, slik at Kristiansholm lå innenfor bygrensen. At grenselinjen gikk fra Svartediket til Store Lungegårdsvann, tyder på at kongsgården Alrekstad lå utenfor byens jurisdiksjon.
Byterritoriet ble kraftig beskåret ved makeskiftet mellom kronen og Erik Rosenkrantz etter bybrannen 1561. Det ble besluttet å anlegge en allmenning som branngate mot Nordnes, hvilket medførte at Erik Rosenkrantz måtte avgi sin lysthage til det som ble Murallmenning, og til vederlag fikk han området mellom Storemølleelven og Mulelven, et område byen først fikk tilbake ved byen første utvidelse i 1877. I folketellingen 1769 hadde byen 13735 innbyggere, hvilket var nesten det dobbelte av samtidens Christiania. Ved grensereguleringen i 1789 ble Korskirkens landsogn i nord og Domkirkens landsogn i syd skilt ut fra byen, slik at denne omfattet kun datidens bymessige bosetning. Dette var bare deler av det som i dag er Bergen sentrum, og omfattet strøkene Ladegården, Skuteviken, Bergenhus, Bryggen, Stølen, Eidemarken, Skansen, Fjellet, Marken, Vågsbunnen, Sentrum, Strandsiden, Nordnes, Verftet, Nøstet, Engen og Sydnes, et landareal som i dag utgjør 2,91 km², men som den gang var mindre fordi utfyllinger i sjøen er blitt gjort senere. Byen hadde 18 127 innbyggere i 1801 og 34 388 innbyggere i 1877, den ble forbigått av Christiania som Norges største by i 1830-årene. I 1840-årene var omkring halvparten av Christianias befolkning knyttet til funksjonen som hovedstad, inkludert de mange byggearbeidene som hovedstadsfunksjonen medførte.Bergen ble et eget amt i 1831 og fylke fra 1919, men det var felles amtmann med Søndre Bergenhus amt frem til 1907.
=== Byutvidelsen i 1877 ===
1. januar 1877 ble Bergen landsogn (Her inngikk Domkirkens og Korskirkens landsogn, utskilt fra Bergen i 1789) med strøkene Møhlenpris, Nygård, Kalfaret, Sandviken og Ytre Sandviken innlemmet i Bergen, med et landareal på 4,74 km² og 4875 innbyggere. Byutvidelsen medførte at kommunens landareal økte til 7,65 km², og folketallet økte til 39 263. Utbyggingen av de nye strøkene i årene som fulgte, bidro til at folketallet steg. I 1910 hadde byen 76 867 innbyggere.
=== Byutvidelsen i 1915 ===
1. juli 1915 ble Årstad kommune med strøkene Årstad, Kronstad, Landås, Slettebakken, Fridalen og Solheim innlemmet i Bergen, med et landareal på 6,58 km² og 7463 innbyggere. Bakgrunnen for byutvidelsen var at utflyttede bergensere i urbaniserte deler av Årstad lenge hadde ønsket å tilhøre Bergen, og at byen trengte byggeland. Ved innlemmelsen hadde Bergen kommune omfattende reguleringsplaner for utbygging av hele Årstad, og kjøpte opp grunn etter hvert som arbeidet skred frem. Kommunen motsatte seg forslag fra stiftsamtmannen om å nøye seg med nordlige deler av Årstad og isteden legge til allerede urbaniserte deler av Laksevåg. (Resten av Årstad skulle eventuelt legges til Fana).
=== Byutvidelsen i 1921 ===
1. juli 1921 ble Gyldenpris avstått fra Laksevåg til Bergen, med et landareal på 0,27 km² og 1734 innbyggere. Bergen kommune kjøpte eiendommene Gyldenpris og Stranden i 1912, og planla utbygging av næringsområder på stedet. Isteden ble det anlagt barakker for hjemløse etter Bergensbrannen 1916, noe som førte til at området måtte innlemmes i Bergen. Bergen motsatte seg fortsatt innlemmelse av øvrige deler av Laksevåg, til tross for at Laksevåg kommune lenge hadde anmodet om dette.
Gyldenpris og Årstad hadde til sammen 10 525 innbyggere i 1915. I 1955 var dette tallet økt til cirka 45 000 innbyggere. Bergen hadde da totalt 112 517 innbyggere og et samlet landareal på 14,50 km², utenom de deler av byfjellene som hørte til byen (fjellene utgjorde 22,61 km²). Plassmangelen og arealbehovet var igjen prekært.
=== Byutvidelsen i 1955 ===
12. august 1955 ble Fyllingsdalen (utenom Bønes) solgt av Fana kommune til Bergen, med et landareal på 11,40 km² og 1590 innbyggere. Puddefjordsbroen mellom Møhlenpris og Gyldenpris ble åpnet i 1956, og Løvstakktunnelen mellom Gyldenpris og Fyllingsdalen ble åpnet i 1968. Det ble anlagt en moderne drabantby i dalen, som hadde 18 539 innbyggere 1. januar 2010.
Utbyggingen av Fyllingsdalen viste seg å være utilstrekkelig. Byens vekst i årene mellom 1951 og 1971 skjedde nesten utelukkende utenfor bygrensene, i nabokommunene Åsane, Fana og Laksevåg, og i mindre grad Arna. Her økte folketallet i perioden med hele 45 537 personer, mens det innenfor bygrensen kun økte med 441 personer. Byen led av akutt plassmangel og boligmangel, manglende sanitære forhold og tendenser til forslumming, som ble forverret av den sterkt økende biltrafikken som pendlingen fra den voksende befolkningen i omlandskommunene medførte.
=== Byutvidelsen i 1972 ===
1. januar 1972 ble disse fire kommunene i sin helhet innlemmet i Bergen, og samtidig ble Bergen innlemmet i Hordaland fylke. Ved kommunesammenslåingen hadde Bergen by 111 925 innbyggere, Arna 11 766, Åsane 19 205, Laksevåg 24 672, og Fana 44 402 innbyggere. Den nye storkommunen fikk 211 970 innbyggere, og et landareal på 445,13 km². Selv om store deler riktignok er fjellområder, er kontrasten til de opprinnelige 2,91 km² som utgjorde kommunens utbredelse hundre år tidligere enorm.
I årene som fulgte gikk folketallet drastisk ned i sentrumsområdene, der det ble gjennomført omfattende saneringsarbeid og oppgradering av bygningsmassens standard. Til gjengjeld økte folketallet sterkt i de nye bydelene, der det ble gjennomført massiv utbygging. Unntaket er Arna, som har hatt stagnasjon helt siden innlemmelsen i Bergen. Utviklingen de ti siste årene er at veksten i de nyere bydelene med unntak for Fana (og Ytrebygda som er utskilt fra denne) er avtagende, mens den øker i de eldre bydelene og i omlandskommunene.
Sammenligner man det som var Bergen kommune i 1954 (før innlemmelsen av Fyllingsdalen) og det samme området i 2016, er folketallet redusert med 38 455 personer, fra 112 982 innbyggere i 1954 til 74 527 i 2016 (fordelt på Bergenhus bydel 41775, Laksevåg bydel 164 og Årstad bydel 32 588). Til sammenligning har det som var Fana kommune i 1954 økt folketallet med 81 120 personer, fra 26 042 i 1954 til 107 162 i 2016 (fordelt på Fana bydel 41 975, Fyllingsdalen bydel 29 493, Ytrebygda bydel 27 619 og Årstad bydel 8075).
Folketallet i det som var Bergen by før kommunesammenslåingen i 1972 var 1. januar 2016 fortsatt 18 253 færre enn i 1972, til tross for utbyggingen av Fyllingsdalen. I Arna var folketallet bare økt med 1992 personer, i det opprinnelige Fana har folketallet derimot økt med 43 615 personer, i Åsane med 21 774 personer, og i Laksevåg med 15 184 personer siden kommunesammenslåingen i 1972. Totalt har kommunens folketall økt med 65 421 innbyggere fra sammenslåingen 1. januar 1972 til 1. januar 2016.
Samtidig har folketallet i de nærmeste omlandskommunene Askøy, Fjell, Sund, Øygarden, Meland, Lindås og Os økt med 61 572 personer. Folketallet i Bergen og disse syv kommunene til sammen har økt med 126 993 personer, fra 258 636 i 1972 til 385 629 i 2016. Bergen har dermed gått fra å ha vært en ekstremt kompakt by til å bli en by som er spredt ut over et stort område.
=== Nabokommuner sa nei til ny byutvidelse ===
I forbindelse med kommunereformen kom Bergen i 2016 til enighet med sine nordøstlige kommunenaboer, Osterøy, Samnanger og Vaksdal, om en intensjonsavtale om sammenslåing fra 1. januar 2020. Kommunestyrene i de tre kommunene avviste sammenslåing høsten 2016. Kommunen skulle hete Bergen. Det skulle etableres en ny bydel Oster bestående av kommunene Vaksdal, Osterøy og Samnanger, samt Arna bydel i Bergen. Denne bydelen skulle ha nynorsk som skriftspråk, selv om 74 prosent av grunnskoleelevene i Arna har bokmål som målform. Resten av kommunen skulle forbli språknøytral.
Fra Bergens ståsted ville byutvidelsen få relativt lite å si for folketallet, ettersom det bare ville medføre 5 prosent befolkningsøkning ved en kommuneutvidelse. Det ville imidlertid bety en stor økning av arealet, som ville øke til det firedobbelte, fra 464 til 1704 km².
Hadde kommunesammenslåingen funnet sted, vil det si at de to delene av gamle Haus kommune på hver sin side av Sørfjorden, som ble delt mellom nye Arna og Osterøy kommuner i 1964, blitt gjenforent. Det samme gjaldt de to delene av tidligere Bruvik kommune på hver sin side av Veafjorden, som også ble delt mellom nye Vaksdal og Osterøy kommuner i 1964. Arna ble som kjent innlemmet i Bergen kommune i 1972. I en folkeavstemning i Arna i 1980 stemte 80 prosent for å bli en selvstendig kommune igjen, men dette ble overstyrt av Stortinget.
=== Innlemmede kommuner ===
Gjennom tidene har Bergen en i norsk kommunehistorikk nærmest uovertruffen appetitt på nabokommuner, hvilket har fra den første kommuneinnlemmelsen i 1877 til dags dato medført at seks tidligere selvstendige kommuner nå er del av Bergen kommune. I kronologisk rekkefølge er de historiske kommunesammenslåingene angitt:
1Gyldenpris i 1921, resten i 1972.
2Fyllingsdalen utenom Bønes i 1955, resten i 1972.
Merk: Ikke alle grunnkretser følger de gamle kommunegrensene helt nøyaktig, så et lite avvik må påregnes.
Se også artikkelen Grunnkretser i Bergen kommune for en detaljert oversikt over grunnkretser, delområder, levekårsoner, bydeler, areal, folketall, tidligere kommunetilhørighet osv.
=== Historiske folketall ===
Bergen hadde 34 388 innbyggere ved folketellingen i 1876 (før innlemmelsen av Bergen landdistrikt), det samme området hadde 19 858 innbyggere i 2015.
Bergen med Bergen landdistrikt hadde 76 867 innbyggere ved folketellingen i 1910 (før innlemmelsen av Årstad), det samme området hadde 38 203 innbyggere i 2015.
Bergen med Bergen landdistrikt, Årstad og Gyldenpris hadde 112 845 innbyggere ved folketellingen i 1950 (før innlemmelsen av deler av Fyllingsdalen), det samme området hadde 73 692 innbyggere i 2015.
Bergen med Bergen landdistrikt, Årstad, Gyldenpris og de innlemmede deler av Fyllingsdalen fra 1955 hadde 112 734 innbyggere ved folketellingen i 1970 (før innlemmelsen av Arna, Fana, Laksevåg og Åsane), det samme området hadde 92 707 innbyggere i 2015.
66 prosent av Bergens befolkning bor per 2015 i områder som ble innlemmet i kommunen i 1972, 34 prosent bor i de eldre bydelene fra før 1972.
=== Bydeler ===
Bergen er delt inn i åtte administrative bydeler. Bydelenes folketall angitt per 1. januar og areal.
I 1973 ble kommunen inndelt i 20 bydeler med egne bydelsutvalg. Tallet ble redusert til 12 bydeler i 1988, og fra 1. januar 2000 har nåværende inndeling i åtte bydeler vært gjeldende. Bydelsutvalgenes rolle har vært gjenstand for debatt, forsøk og endringer gjennom årene, og bydelsstyrene ble avviklet fra 1. januar 2011.
De nåværende bydelene har hovedsakelig sine røtter i de tidligere kommunene som ble innlemmet i tidens løp. To av bydelene, Arna og Åsane, har identiske grenser med de tidligere kommunene med samme navn. Det samme gjelder nesten for Laksevåg, men med unntak av Gyldenpris som ble overført til Bergen i 1921 og nå er delt mellom Laksevåg bydel og Årstad bydel, og Samdalen og Tjønnen som tilhørte Fana før 1955 og nå er tillagt Laksevåg bydel.
Bergenhus omfatter Bergen by før 1915, samt de nordligste delene av Årstad kommune (strøket Årstad). Bydelen Årstad omfatter resten av gamle Årstad kommune som ble innlemmet i 1915, og områdene Minde, Fantoft og deler av Nattland som opprinnelig hørte til Fana kommune. Bydelen Ytrebygda hørte også opprinnelig til Fana. Bydelen Fyllingsdalen som ble kjøpt fra Fana i 1955, er utvidet med området Bønes som opprinnelig tilhørte Fana. Fana bydel av i dag omfatter resterende deler av gamle Fana kommune.
=== Tettsteder ===
Ifølge SSB ligger det syv tettsteder i Bergen kommune – rangert etter innbyggertall 1. januar 2022:
Bergen – 267 117. Ligger i samtlige bydeler unntatt Arna.
Arna – 9 823. Ligger i bydelen Arna.
Espeland − 2 485. Ligger i bydelen Arna.
Søvik – 1 604. Ligger i Bjørnafjorden kommune (1 251) og strekker seg inn i bydelen Fana i Bergen (353).
Krokeide – 380. Ligger i bydelen Fana.
Flesland – 354. Ligger i bydelen Ytrebygda.
Hordnes – 344. Ligger i bydelen Fana.Største forsteder utenfor kommunens grenser – tettstedets folketall 1. januar 2022:
Askøy kommune: Askøy tettsted – 24 110.
Bjørnafjorden kommune: Osøyro – 14 232, Søfteland – 2 087, Søre Øyane – 1 077.
Øygarden kommune: Straume – 12 042, Ågotnes – 3 624, Torsteinsvik – 1 788, Knappskog – 1 615.
Alver kommune: Knarvik – 6 481, Frekhaug – 3 263, Lindås – 1 395, Manger – 1 148, Leknes − 1 128.
Austevoll kommune: Storebø – 1 658.
Osterøy kommune: Valestrandsfossen – 1 374.
Vaksdal kommune: Dale – 1 118, Vaksdal – 955.
Samnanger kommune: Haga – 1 066.
== Demografi ==
Bergen kommune hadde 259 958 innbyggere pr. 6. oktober 2020. Dette var en økning på 2871 innbyggere siden 2019.Til sammenligning hadde Bergen kommune 252 051 innbyggere 1. januar 2009, en økning med 11 prosent på ti år. Halve befolkningsveksten kom av fødselsoverskudd, resten av nettoinnflytting. Samtidig vokste forstadskommunene langt raskere. Til sammenligning var befolkningsveksten i Norge som helhet på 8 prosent i perioden, og 9,6 prosent i Hordaland som helhet.I 2008 hadde kommunen 566,0 innbyggere per km², og av disse bodde 96 prosent i tettsteder. Andelen sysselsatte og arbeidsledige var identisk med landsgjennomsnittet på henholdsvis 72 og 1,7 prosent. Andelen med høyere utdanning var 31,6 prosent i Bergen, mot 24,8 prosent i landet som helhet. Bergen hadde også en noe høyere andel sysselsatte i privat sektor og i tertiærnæringer og en noe høyere gjennomsnittlig bruttoinntekt enn landsgjennomsnittet.Tabellen viser befolkningsutviklingen i Bergen i årene 1769–2001 basert på kommunegrensene i 2002 og prognose for anslått folketall i 2040.
Innbyggere i Bergen (i 1000)
Mer om demografi i Bergen
Folkemengde per 1. januar, etter fylke og kommune. Registrert 2009. Framskrevet 2010-2030.Bergen kommune har 285 601 innbyggere (1. januar 2021). Bergen tettsted har 267 117 innbyggere og storbyregionen Bergen og omland har 414 863 innbyggere (1. januar 2021).
=== Levekår ===
Kommunen er inndelt i 51 levekårsoner. For detaljer om hvilke områder som inngår i hvilken sone, se artiklene om den enkelte bydel (avsnitt grunnkretser).
Tabellen viser samlet levekårsindeks for hver levekårsone i Bergen kommune i 2011, folketall i 2011 og 2015 og prosentvis befolkningsendring, og andel ikke-vestlige innvandrere i hver sone i 2011. Lav verdi på levekårsindeksen indikerer gode levekår. Indeksen baseres på følgende 11 indikatorer: 1. Sosialhjelp til unge 2. Barnevernstilfeller 3. Utdanningsnivå 4. Bruttoinntekt 5. Barnefattigdom 6. Barneflytting ut av området 7. Kommunale boliger 8. Kriminalitet 9. Uførepensjon 10. Sykefravær og 11. Dødelighet.
1Jo lavere verdi på levekårindeksen en sone har, jo bedre er levekårene i sonen
=== Innvandring ===
Innvandrerbefolkningen i Bergen omfatter 44 712 mennesker med bakgrunn fra 165 forskjellige land, som utgjorde 16,3 prosent av byens befolkning 1. januar 2015. Av disse var 38 241 (85,5 prosent) førstegenerasjons innvandrere og 6471 norskfødte med to utenlandskfødte foreldre.
Tabell: Historisk utvikling av antall innvandrere og norskfødte med to utenlandskfødte foreldre bosatt i Bergen etter landbakgrunn og andel av befolkningen totalt i prosent.
Tabell: De største innvandrergruppene i Bergen etter landbakgrunn 1. januar 2015:
==== Første- og andregenerasjonsinnvandrere ====
Innvandrerbefolkningen i Bergen består stort sett av personer som selv har innvandret til Norge (førstegenerasjons innvandrere), andre omfatter en stor andel etterkommere. I alt var det 16 560 førstegenerasjons innvandrere bosatt i Bergen pr. 1. januar 2006. Det betyr at 85 prosent av alle bosatte i Bergen med innvandrerbakgrunn var førstegenerasjonsinnvandrere. Dette er omtrent samme andel som for landsgjennomsnittet hvor 83 prosent er førstegenerasjonsinnvandrere. Blant de største innvandrergruppene i Bergen var det høyest andel førstegenerasjonsinnvandrere blant russere og amerikanere (begge 97 prosent) briter, svensker, tyskere, polakker og personer med bakgrunn fra Thailand (alle 96 prosent).
==== Menn og kvinner ====
For innvandrerbefolkningen totalt sett er det i Bergen, som for hele landet, omtrent like mange menn som kvinner. Ved inngangen til 2006 var 50,7 prosent av innvandrerbefolkningen i Bergen menn og 49,3 prosent kvinner. Ser man på grupper med mer enn 100 bosatte i Bergen, var andelen kvinner høyest blant personer med bakgrunn fra Thailand og Filippinene. Nesten fire av fem av personene i disse to gruppene var kvinner. Også blant de med bakgrunn fra Brasil, Romania, Finland og Russland var andelen kvinner atskillig høyere enn andelen menn - om lag to av tre var kvinner. Blant personer med polsk og algerisk bakgrunn var om lag to av tre menn. Også blant de med marokkansk, britisk, tyrkisk, iransk, irakisk og etiopisk bakgrunn var mellom 58 og 60 prosent menn.
==== Bosettingsmønster ====
Andel personer med ikke-vestlig bakgrunn i Bergen er omtrent på nivå for hele landet, og noe høyere enn for Hordaland fylke. I Bergen utgjør personer med ikke-vestlig landbakgrunn 6,0 av alle bosatte i kommunen, i Norge som helhet representerer de 6,1 prosent av befolkningen. Andel personer med ikke-vestlig bakgrunn i Hordaland ligger på 4,3 prosent. Personer med bakgrunn fra Irak, Vietnam og Chile er de største gruppene i innvandrerbefolkningen i Bergen. Til sammen utgjør disse tre gruppene nesten en femtedel av innvandrerbefolkningen i Bergen. Personer med innvandrerbakgrunn fordeler seg ulikt på de forskjellige bydelene og noen
bydeler har en høyere andel personer med innvandrerbakgrunn enn andre. Årstad og Bergenhus er bydelene med høyest andel personer med innvandrerbakgrunn. Innvandrerbefolkningen utgjør henholdsvis 14 og 11 prosent av befolkningen i disse bydelene. Lavest andel innvandrere finner vi i Arna, hvor kun 3,5 prosent av befolkningen har innvandrerbakgrunn. Årstad, Laksevåg og Bergenhus er også bydelene med høyest andel personer med ikke-vestlig bakgrunn. 11 prosent av befolkningen i Årstad har bakgrunn fra ikke-vestlige land, mens andelen i Laksevåg og Bergenhus er på henholdsvis 8 og 7 prosent. I Laksevåg utgjør personer med bakgrunn fra Vietnam (420 personer), Sri Lanka (390 personer) og Chile (250) personer de største gruppene i innvandrerbefolkningen.
==== Flyktninger ====
Det bodde om lag 117 200 personer med flyktningbakgrunn i Norge ved inngangen til 2006, vel 2,5 prosent av landets befolkning. Per 1. januar 2006 var 5,3 prosent av disse bosatt i Bergen. I absolutte tall hadde rundt 6200 personer eller 2,6 prosent av alle bosatte i Bergen flyktningbakgrunn. Det var flest flyktninger med bakgrunn fra Irak (1000), Chile (780), og Vietnam (700).
== Byens strøk og bydeler ==
Bergens bykjerne ligger omkring Byfjordens strender i nord og rundt fjordarmene Vågen i øst, Puddefjorden i vest og Store Lungegårdsvannet i syd, oppover langs fjellsidene av de omliggende syv fjell, og sydover i Bergensdalen. Svært mye av kommunearealet er ubebyggelig høytliggende snaufjell. Se også Liste over Bergens gater og Strøk i Bergen.
=== Bergenhus ===
Byens historiske hjerte er sentrert rundt Vågen. Ytterst på østsiden ligger Holmen, nå Bergenhus festning med Håkonshallen og Rosenkrantztårnet, alle fra middelalderen. På Bergenhus var det tidligere også kongsgård, bispegård, kloster, katedralskole og flere kirker, blant disse den gamle domkirken Kristkirken som i 1531 ble revet av militære hensyn. Her lå relikviene av Bergens skysthelgen, St Sunniva, som nå er hedret med en statue på stedet, og her ble Norgesveldets konger kronet, viet og gravlagt. Statuen av kong Haakon VII står ved den vestlige festningsmurens topp.
I sjøkanten nord for festningen ligger Bontelabo og passasjerhavnen Skoltegrunnskaien. Herfra og sydover langs festningsmuren og Vågens østlige strand løper Festningskaien og ender ved Bradbenken, som er basen for skoleskipet Statsraad Lehmkuhl fra 1914, et av verdens best bevarte skværriggede seilskip. På høyden østenfor festningen ligger middelalderborgen Sverresborg fra 1184, og mellom de to festningene ligger Koengen, som nå ofte benyttes som konsertområde. Dette strøket heter Bergenhus.
=== Bryggen ===
Syd for Bergenhus ligger Dreggsallmenningen (se allmenning), med Mariakirken fra 1100-tallet hvor det ble holdt gudstjenester på tysk til 1886, statuen av Snorre Sturlason, og Bryggens Museum. Videre sydover langs Vågens østside ligger Bryggen med Det hanseatiske kvarter, Schøtstuene, og Hanseatisk museum. Kvartalet mellom Dreggsallmenningen i nord og Nikolaikirkeallmenningen i syd består av trehus gjenreist i gammel hanseaterstil etter bybrannen i 1702, men de seks nordligste husene er kopier gjenreist etter bybrannen i 1955.
Kvartalene sør for Nikolaikirkeallmenningen består av bygårder i mur i samme stil som ble reist etter byreguleringen i 1901 etter tegninger av arkitekt Jens Zetlitz Monrad Kielland. Mellom sistnevnte kvartaler løper Lodin Lepps gate og Finnegårdsgaten fra kaifronten i vest til byens eldste gate Øvregaten i øst, og krysser Rosenkrantzgaten som løper fra Nikolaikirkeallmenningen i nord til Vetrlidsallmenningen med Fløibanen og Kjøttbasaren i sør. Det ligger 61 fredede bygninger i området, som står oppført på UNESCOs verdensarvliste, og hele strøket kalles Bryggen.
=== Vågsbunnen ===
Innerst i Vågen ligger Fisketorget og Zachariasbryggen, med statuen av Shetlands-Larsen, Vågsallmenningen med statuen av Ludvig Holberg, den gamle Børsbygningen i Bergen som nå rommer turistinformasjonen i byen, samt bygningene med Norges Banks og Bergens Kreditbanks tidligere lokaler (begge fredet), og Korskirkeallmenningen med Korskirken fra 1100-tallet og flere banker og pittoreske gamle bygninger, gateløp og smau. sørover fra Vetrlidsallmenningen løper Lille Øvregate som en fortsettelse av Øvregaten og Kong Oscars gate som en fortsettelse fra Bryggen. Begge krysser Korskirkeallmenningen og forenes ved Bergen Domkirke fra 1150. Herfra fortsetter Kong Oscars gate sørover forbi Bergen katedralskole med røtter tilbake til 1153, og Domkirkegaten vestover forbi Hordaland politikammer til Allehelgensgate. Dette strøket kalles Vågsbunnen.
=== Marken ===
Kong Oscars gate fortsetter sørover fra den kryssende Nygaten forbi Seminarium Fredericianum (Bergen barneasyl) fra 1752, Lepramuseet med Sankt Jørgen hospital fra 1411 og Sankt Jørgen kirke fra 1706, Danckert Krohns stiftelse fra 1789 og Zander Kaaes stiftelse fra 1770 (begge i senbarokkstil), Sankt Jacobs kirkegård fra 1629 og Domkirkehjemmet sykehjem, og ender ved Bergen handelsgymnasium og Stadsporten (byport fra 1628) som markerer Kalfarveiens begynnelse og grensen mot strøket Kalfaret. Dette området sør for Nygaten heter Marken og har mange koselige trehus og smau, avgrenset i vest av Kaigaten langs Lille Lungegårdsvannets østlige bredd, som krysser Strømgaten som løper langs vannets sørlige bredd. Her ligger Kunsthøgskolen i Bergen, Grand Hotel Terminus, Bergen Jernbanestasjon, Bergen Offentlige Bibliotek, Nonneseter kapell fra 1250 og statuen av byens grunnlegger Olav Kyrre. Dette strøket kalles Marken.
=== Nonneseter og Nygårdstangen ===
Strømgaten krysset tidligere en vannstrøm som forbandt Lille Lungegårdsvannet med Store Lungegårdsvannet lenger sør, men som nå er fylt igjen og erstattet av Fjøsangerveien, som løper fra Strømgaten i nord til hovedkrysset for innfartsårene fra bydelene like ved Bergen hovedbrannstasjon i sør. I området mellom Fjøsangerveien og Kaigaten lenger øst, lå i middelalderen Nonneseter kloster, som endret navn til Lungegården etter at kong Fredrik I skjenket anlegget til riksråd Vincens Lunge i 1528. Her lå det inntil nylig en rekke bygårder kalt Nonneseterkvartalet, som nå er erstattet av Bergen Storsenter med Bergen Busstasjon og Bygarasjen, samt flere statlige administrasjonsbygg. Noen mindre rester av klosteranlegget er bevart. På vestsiden av den gamle strømmen ligger Vestre Strømkaien med legevakt, administrasjonsbygg, næringsbygg og flere videregående skoler. Denne siden av strømmen het Nygårdstangen, et navn som i dag også dekker de gjenfylte områdene ved nordenden av Store Lungegårdsvannet.
=== Strandsiden ===
På østsiden av Nordneshalvøyen langs Vågens vestside løper Strandkaien med butikker og hurtigbåtterminal fra Fisketorget i sør til Murallmenningen i nord, og parallelt med Strandkaien løper Strandgaten. På Murallmenningen ligger den gamle byporten Muren fra 1561, som i dag blant annet rommer Buekorpsmuseet. Herfra fortsetter C Sundtsgate med en rekke hoteller nordover og krysser Holbergsallmenningen og Nykirkeallmenningen med Nykirken fra 1763. Parallelt med denne fortsetter Strandgaten som gågate mellom Muralmenningen og Holbergsallmenningen omgitt av butikker og mange pittoreske trehus og smau, og videre nordover forbi Bergen tekniske fagskole og Bjørgvin videregående skole til Nykirkeallmenningen, men ikke som gågate. Lenger vest ligger Klosteret hvor gamle Munkeliv kloster fra 1110 en gang lå. Nord for dette ligger parken Klosterhaugen med statuen av Amalie Skram, og i sør ligger vakttårnet Corps de Garde fra 1794, som opprinnelig ble bygget for borgervæpningen og senere benyttet som branntårn. På Holbergsalmenningen ble Ludvig Holberg født i 1684. Fra Munkebryggen like ved går Beffen i skytteltrafikk over Vågen til Bryggen. Dette strøket kalles Strandsiden.
=== Nordnes ===
Fra Nykirkeallmenningen fortsetter både C. Sundtsgate og Strandgaten videre nordover til Tollbodallmenningen med Tollboden fra 1761 i barokkstil. Strandgaten fortsetter herfra forbi Fiskeridirektoratet og munner ut i Nordnesgaten som fortsetter til Nordnesparken. I Nordnesparken, som ligger omgitt av sjø på tre kanter, er det sjøbad (Nordnes sjøbad) og en totempåle som ble skjenket til byens 900-årsjubileum i 1970 av vennskapsbyen Seattle. Her ligger også Havforskningsinstituttet og Akvariet i Bergen, samt en rekke sjøboder langs Vågen. Fra Nordnesgaten løper Nordnesbakken vestover til Haugeveien, som løper sørover på en høyde med utsikt både mot Vågen og Puddefjorden. Denne fortsetter forbi avdelinger av Høgskolen i Bergen, Fredriksberg fort fra 1600-tallet og flere aldershjem og bygårder. Dette strøket kalles Nordnes.
=== Verftet ===
På vestsiden av Nordneshalvøyen, mellom Nordnesparken i nord og Holbergsallmenningen i sør, og mellom Haugeveien i øst og Puddefjorden i vest, ligger boligområdet Verftet med trehus og smau og en kai, samt kulturhuset USF Verftet, restauranter, og mer moderne leilighetsanlegg i sjøkanten. Her lå det tidligere et skipsverft med navn Georgernes Verft. Her ligger også TV 2s lokaler og Studio Bergen som er base for dansekompaniet Carte Blanche. Hovedgaten i området heter Verftsgaten, og hele strøket kalles Verftet.
=== Nøstet ===
sørover fra Holbergallmenningen går Haugeveien over i Klosteret, og fortsetter videre sørover til Murallmenningen som Klostergaten. På begge sider av disse gatene ligger det skråninger med svært pittoreske hus og smau, på østsiden tilhørende strøket Strandsiden, på vestsiden strøket Nøstet. Sistnevnte ligger sønnenfor Verftet og strekker seg fra Holbergsallmenningen i nord til Kjellersmauet og Baneveien i sør, og fra Klosteret og Klostergaten i øst og vestover til Jekteviken i Puddefjorden, med Hurtigruteterminalen og sørnes sjøbad. Langs sjøsiden løper hovedgaten Nøstegaten vestover og nordover med kaianlegg og næringsbygg i sjøkanten. Østenfor denne løper Skottegaten omgitt av bygårder, trehus og smau, og ved Klostergaten lengst i øst ligger Stranges stiftelse fra 1609 (nåværende bygning fra 1751). Ved Murallmenningen i sør er innkjørselen til det underjordiske parkeringsanlegget Klostergarasjen. Dette strøket kalles Nøstet.
=== Sentrum ===
Mellom Murallmenningen i nord og Lille Lungegårdsvann i sør ligger strøket Bergen sentrum. Fra Murallmenningen fortsetter handlegaten Strandgaten sørover og parallelt med Strandkaien forbi kjøpesenteret Kløverhuset og Svaneapoteket med røtter fra 1588, til byens hovedgate Torgallmenningen. Lenger vest, og parallelt med Strandgaten løper Markeveien som via Smørsbroen er forbundet med Klostergaten og utgjør fortsettelsen av denne ned til Torgallmenningen. Mellom Strandgaten og Markeveien løper Christian Michelsensgate med blant annet Bergensavisens lokaler, samt Fortunen og Jon Smørs gate, alle i øst-vestgående retning. Disse krysser Valkendorfsgaten som løper noenlunde parallelt med Strandgaten fra Murallmenningen til Torgallmenningen, og denne i sin tur krysser også Tårnplassen med statuer av de fire kardinaldyder og Bergen tinghus som rommer Bergen tingrett og Nordhordland tingrett, samt Gulating lagmannsrett.
Den brede Torgallmenningen strekker seg fra Fisketorget i øst til Olav Vs plass i vest, og er omgitt av staselige handelshus i klassisistisk stil oppført i 1920-årene etter bybrannen i 1916. Her ligger Sjømannsmonumentet og kjøpesentrene Galleriet og Sundt varemagasin, sistnevnte med statuen av handelsguden Merkur på taket. På Olav Vs plass ligger Den blå steinen. Vest for denne løper Torggaten med blant annet mediehuset Bergens Tidendes lokaler, og på hver side av plassen ligger Ole Bulls plass (øvre og nedre) omgitt av teatre, hoteller og restauranter, med grøntområde i nord og statuen av Ole Bull i sør med benker og fontene.
sør for Ole Bulls plass ligger Byparken med Musikkpaviljongen og statuen av Edvard Grieg, og lenger sør ligger Festplassen og statuen av Christian Michelsen ved Lille Lungegårdsvannets nordre bredd. Byparken fortsetter rundt hele det åttekantede vannet som har en springfontene i midten og er omgitt av gressplener og japanske kirsebærtrær. Vest for byparken ligger Vestlandske kunstindustrimuseum og statuen av I.C. Dahl, og øst for byparken ligger Telegrafbygningen som nå er kjøpesenter og hovedkvarter for Konkurransetilsynet. Området mellom Ole Bulls plass og Festplassen krysser Olav Kyrres gate og Christiesgate, som begge strekker seg parallelt med hverandre fra Vågsallmenningen i øst til henholdsvis Håkon Sheteligs plass og Muséplassen i vest.
I øst krysser de Småstrandgaten som er fortsettelsen av Strandgaten fra Torgallmenningen forbi Bankbygningen og det gamle Posthuset (nå kjøpesenteret Xhibition) til Rådhuskvartalet, med Det gamle rådhuset fra 1558, Manufakturhuset fra 1646, Magistratbygningen fra 1702, Hagerupgården fra 1705, Det gamle tinghuset fra 1865, Bergen kretsfengsel fra 1867, Gamle Bergen hovedbrannstasjon fra 1888 og Det nye rådhuset fra 1974. Fra Allehelgensgate i øst løper den L-formede Rådhusgaten som en fortsettelse av Domkirkegaten gjennom Rådhuskvartalet. Denne krysser deretter Christiesgate og Olav Kyrres gate og ender ved Torgallmenningen i nord. Alt dette utgjør strøket Sentrum.
=== Engen ===
På vestsiden av Øvre Ole Bulls plass ligger Logen Teater fra 1883. Ved nordenden av plassen ligger Teaterparken fra 1855 med Den Nationale Scenes bygning fra 1909 og statuene av Nordahl Grieg, Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, som alle har vært virksomme ved teateret. Øst for Teaterparken løper Christian Michelsens gate som her dreier i nordlig retning langs parkens østside, og ender der Jon Smørsgate fra øst går over i Teatergaten, som løper langs parkens nordside fra det fredede Kalmarhuset fra 1936 i funksjonalistisk stil og videre vestover forbi byens Sentralbad. I denne gaten lå også det gamle Komediehuset på Engen fra år 1800 som ble bombet sønder og sammen i 1944, og som tidligere hadde rommet Det norske Theater og senere Den Nationale Scene. Mellom Teatergaten i sør og Murallmenningen lenger nord ligger pittoreske trehus og smau, avgrenset i vest av den nordgående Jonsvollsgaten som ender ved Murallmenningen og innkjørselen til henholdsvis Nøstegaten og Klostergarasjen.
Jonsvollsgaten fortsetter fra den kryssende Teatergaten sørover som Engen langs Teaterparkens vestside og deretter som Vaskerelven og Foreningsgaten, som i sin tur ender i den kryssende Christiesgate. Lenger vest løper Komediebakken parallelt med Jonsvollsgaten og fortsetter sørover fra Teatergaten som Neumannsgate forbi avdelingene Konsertpaléet og Magnus Barfot av Bergen kino, og ender i sør ved den kryssende Vestre Torggaten. Konsertpaléet fra 1918 var byens konsertsal før Grieghallen ble oppført i 1978. Vest for Komediebakken og Neumannsgate løper Håkonsgaten og Rosenbergsgaten parallelt med disse og krysser på veien Teatergaten, Sigurds gate, Magnus Barfots gate, Sverres gate og Vestre Torggaten, og ender ved henholdsvis Olav Kyrres gate og Chrities gate i sør. Området preges av vakre gamle bygninger og bygårder med boliger, butikker, og restauranter, og strøket kalles Engen.
=== Sydnes ===
Vestenfor Engen ligger Sydnes som ugjør den nordlige delen av et høydedrag som ligger mellom de hittil beskrevne områdene i øst og Puddefjordens østlige strand i vest. Den nordligste delen kalles Dragefjellet, og her ligger Magnus Lagabøtes plass med Universitetet i Bergens juridiske fakultet. Langs Sydnesgaten og Sydneskleiven ligger det gamle trehus og smau. Disse forenes ved Dokkeveien som leder nedover Sydneshaugens vestside, og nedenfor høyden ligger kontainerhavnen Dokkeskjærskaien og langs denne Torborg Nedreaas gate og Bredalsmarken med blokkbebyggelse. På høyden løper Ivar Aasens gate, Sydneshaugen og Øysteins gate parallelt sørover fra Dokkeveien til Sydnesplassen, med Johanneskirken fra 1894 og universitetets humanistiske fakultet. Øysteins gate fortsetter herfra nedover langs høydens østside til Magnus Barfots gate og strøket Engen, og fra Sydnesplassen går det en bred trapp ned til Vestre Torggate og sentrum. Sør for Sydnesplassen ligger Haakon Sheteligs plass med Bergen Museums kulturhistoriske avdeling, Universitetsbiblioteket i Bergen, lyststedet Fastings Minde og Bergens Sjøfartsmuseum, og herfra løper Møhlenprisbakken nedover til strøket Møhlenpris i sørvest, og Olav Kyrres gate nedover forbi studentkulturhuset Det Akademiske Kvarter og videre gjennom sentrum i øst. Dette området kalles strøket Sydnes.
=== Nygård ===
Sør for sørnes kalles høyden for Nygårdshøyden, et område preget av staselige herskapshus og bygårder. Spesielt kan nevnes Muséplassen med Bergen Museums naturhistoriske avdeling, Universitetet i Bergens administrasjon og statuen av stortingspresident Wilhelm Frimann Koren Christie, som er landets eldste portrettstatue fra 1868. Herfra løper Christiesgate nedover skråningen i østlig retning forbi Sankt Paul katolske skole med røtter fra 1873, steinkirken Sankt Paul katolske kirke fra 1876, og videre gjennom sentrum. Nevnes bør også Menneskerettighetenes plass som er tilhold for en rekke menneskerettighetsorganisasjoner, deriblant Raftostiftelsen, beliggende i området bak den botaniske Muséhagen. Parkveien løper sørover forbi studentenes servicesenter Studentsenteret til Nygårdsparken, og Olaf Ryes vei løper vestover forbi det studentdrevne konsertstedet Hulen mot strøket Møhlenpris som ligger sør og vest for høyden. Fra Muséplassen løper Harald Hårfagres gate som krysses av Strømgaten og fortsetter videre sørover som Allégaten forbi universitetets matematisk-naturvitenskapelige fakultet og ender ved Geofysisk Institutt der høyden slutter. Området herfra og sørover til Store Lungegårdsvannet kalles Florida, og her ligger Nygårdsbroen som markerer begynnelsen på Nygårdsgaten, og fra denne løper Thormøhlensgate vestover gjennom Marineholmen og Møhlenpris, mens Nygårdsgaten fortsetter nordøstover langs høydens østlige fot forbi Florida sykehus og avdelinger av Høgskolen i Bergen, til den deler seg i de parallelle gateløpene Nygårdsgaten og Lars Hillesgate, som begge krysser Strømgaten og ender ved henholdsvis Olav Kyrres gate og Christiesgate i nord. På østsiden av Lars Hillesgate er det næringsbygg, tannlegevakt og legevakt, her ligger også Bergen maritime videregående skole og flere private videregående skoler, fylkesadministrasjonen i Hordaland, og lenger nord de tre avdelingene til Bergen Kunstmuseum langs Rasmus Meyers Allé som følger Lille Lungegårdsvannets vestre bredd. Mellom Lars Hillesgate og Nygårdsgaten ligger Sankt Jakob kirke fra 1921, Handelshøyskolen BI, Grieghallen fra 1978 og Edvard Griegs plass, Griegakademiet, Nygård skole og universitetets psykologiske fakultet. I dette området og i skråningene mot Nygårdshøyden vest for Nygårdsgaten er det forøvrig mest bygårder og boligområder, og ved John Lunds plass ligger universitetets samfunnsvitenskapelige fakultet. Alle de her beskrevne områdene utgjør strøket Nygård.
=== Møhlenpris ===
Sør for Dokkeskjærskaien og vest for Nygårdshøyden ligger boligområdet Møhlenpris med et kvadratisk gatenett med mange gamle bygårder, og blant disse kvartalene ligger også den såkalte Trikkebyen. Ved grensen mot strøket sørnes i nord munner Nygårdstunnelen fra Nygårdstangen ut, og denne vestlige innfartsåren fortsetter over Puddefjordsbroen til Gyldenpris. Sør for dette langs Puddefjordens østlige strand løper Thormøhlensgate forbi Bergen Tekniske Museum og sørover gjennom området som kalles Marineholmen, og ender ved Nygårdsbroen. På Marineholmen lå det tidligere en marinebase og skipsverftsindustri, i dag erstattet av Vitensenteret, Nansensenteret og Høyteknologisenteret, alle med Nygårdsparken i ryggen oppover mot Nygårdshøyden. Disse områdene utgjør strøket Møhlenpris.
=== Laksevåg ===
Den nordlige del av Puddefjordens vestside kalles Laksevåg, og er den delen av Laksevåg bydel som ligger innenfor de syv fjell og derfor regnes til bykjernen. Laksevåg ligger ved foten av byfjellene Lyderhorn, Damsgårdsfjellet og den nordligste delen av Løvstakken, samt i dalførene mellom disse, og avgrenses av Byfjorden i nord og av Puddefjorden i øst. I dalføret mellom Lyderhorn og Damsgårdsfjellet ligger Ytre Laksevåg med boligområdene Lyngbø, Gravdal og Nygård. Hovedveien gjennom dalen er Lyderhornsveien som fortsetter sørover til Loddefjord, som er den delen av bydelen Laksevåg som ligger sør og vest for Lyderhorn. Ved Lyngbø går det en motorvei fra Loddefjord som passerer mellom Lyngbøvannet og Gravdalsvannet og fortsetter videre østover gjennom Damsgårdstunnelen til Gyldenpris. På Nygård ligger Laksevåg videregående skole og Nygård kirke og kirkegård. I Gravdal ligger Sjøkrigsskolen, Kommandantboligen og Kvarven fort, og over byfjorden ligger Askøy i nord. På Laksevågneset nord for Damsgårdsfjellet ligger boligområdet Kringsjå med Laksevåg senter og industri i sjøkanten. Hovedveien herfra og sørover langs Damsgårdsfjellets østside heter Kringsjåveien, og fortsetter sørover til Damsgård, med skipsverftet Bergen Mekaniske Verksted (BMV), Laksevåg sentrum, Laksevåg kirke fra 1875 og Damsgård hovedgård fra 1700-tallet i rokokkostil, som er en av Nord-Europas best bevarte trebygninger. I hele området er det tett boligbebyggelse med flott utsikt mot byen, fjorden og byfjellene. Langs sjøsiden løper Damsgårdsveien, mens Carl Konows gate utgjør fortsettelsen av Kringsjåveien. Fra denne går Fyllingsveien som en sidevei gjennom dalføret mellom Damsgårdsfjellet og Løvstakken over boligområdet Melkeplassen og videre til bydelen Fyllingsdalen. Carl Konows gate ender ved Gyldenpris i Årstad bydel i sør.
=== Årstad ===
Sør for Damsgård ligger Gyldenpris, med Puddefjordsbroen over til Møhlenpris og sentrum, Løvstakktunnelen gjennom Løvstakken til Fyllingsdalen bydel, og Damsgårdstunnelen gjennom Damsgårdsfjellet til Ytre Laksevåg. Her ligger Gyldenpris studentboliger, Sankt Markus kirke og lyststedet Urdihuset i senempirestil, samt tett boligbebyggelse i fjellsiden og industri langs vannet, der Damsgårdsveien fortsetter sørover fra Damsgård til Solheimsviken, mens Michael Krohns gate utgjør fortsettelsen av Carl Konows gate og ender ved Danmarksplass. Videre sørover langs Løvstakksiden ligger Solheim, med Solheim kirke, Solheim kapell, Solheim gravplass, handlegaten Solheimsgaten og næringsområdet Solheimsviken med messesenteret Arenum, hvor det tidligere var omfattende verftsindustri. Solheim avgrenses i øst av Danmarksplass og Fjøsangerveien, som er hovedveien fra krysset på Nygårdstangen i sentrum via Nygårdsbroen og sørover gjennom Årstad bydel til Fjøsanger i Fana bydel. Sør for Solheim krysser den bolig- og næringsområdet Minde, med Tinemeieriet, post- og godsterminaler og NRK Hordalands lokaler. Fra Danmarksplass løper Ibsensgate østover gjennom Kronstad til Haukelandsveien. På Kronstad ligger herregården Kronstad hovedgård fra 1781 i empirstil, Krohnsminde idrettsplass, Haukelandshallen, Årstad videregående skole og Årstad kirke fra 1890. På Kronstad ligger også Høgskolen i Bergen i et bygg innviet i 2014. Sør for Kronstad ligger Fridalen med Brann Stadion, Fridalen kirke, Langhaugen videregående skole, Christieparken og Leaparken. På østsiden av Tveitevannet lenger sør ligger Slettebakken med Bergenshallen, Slettebakken hovedgård, Slettebakken kirke og Sletten senter. Sør for Tveitevannet ligger Fantoft, med Fantoft studentby, Fantoft stavkirke og Chr. Michelsens Institutt. Fra Haukelandsveien ved Kronstad i nord løper Nattlandsveien sørover forbi Fridalen og Slettebakken, og danner grensen mot Landås som ligger mellom denne og byfjellet Ulriken i øst. På Landås ligger Landås kirke, Landåshallen idrettshall, Landåstorget kjøpesenter og Høgskolen i Bergens avdeling for lærerutdanning. Nattlandsveien fortsetter sørover til Nattland, med Nattland studentby og omfattende bebyggelse med formidabel utsikt oppover i Nattlandsfjellet. Alle de her nevnte områdene har svært tett boligbebyggelse og utgjør til sammen Årstad bydel i Bergen kommune, i Bergensdalens nordlige deler, mellom byfjellene Ulriken i øst og Løvstakken i vest.
Mellom Landås i sør, Kronstad i vest og Kalfaret i nord, ligger selve Årstad, som også hørte til gamle Årstad kommune, men som i dag hører til Bergenhus bydel. I dette området lå middelalderkongsgården Alrekstad, og her ligger Haukeland universitetssykehus, Ulriksbanen, Haraldsplass diakonale høgskole og Haraldsplass Sykehus, Statsarkivet i Bergen, Alrek studenthjem, Det medisinsk-odontologiske fakultet av Universitetet i Bergen, avdelinger av Høgskolen i Bergen og mange gamle herskapsvillaer. I Møllendal ligger Håpets og Troens kapell (nå Lille og store kapell) og Møllendal gravplass fra 1874 samt nærings- og boligområder og småbåthavn. I rekreasjonsområdet Isdalen mellom Ulriken og Fløyfjellet lengst i nordøst ligger det oppdemmede Svartediket. Hovedveiene gjennom området er Haukelandsveien og fortsettelsen Årstadveien som ender ved den gamle bygrensen der Kalvedalsveien begynner i nord, og Møllendalsveien som strekker seg langs Store Lungegårdsvannets sørlige bredder fra Solheimsgaten og Nygårdsbroen i vest til Kalfarveien i øst.
=== Kalfaret og Fjellsiden ===
Langs østsiden av Store Lungegårdsvannet og oppover i Fløyfjellets fjellside, mellom den gamle bygrensen mot Årstad i sør og Stadsporten i nord, ligger det herskapelige strøket Kalfaret. Årstadveien går her over i Kalvedalsveien som fortsetter nordover forbi villaområdene Nubben og Kalfarlien til Seiersbjerget, der den munner ut i Kalfarveien. Denne fortsetter forbi Pleiestiftelsen for spedalske fra 1857, Assistentkirkegården fra 1837 og Bergen handelsgymnasium, og til Kong Oscars gate og Stadsporten som markerer grensen mot strøket Marken i sentrum. Fra Seiersbjerget fortsetter Kalfarveien også sørover forbi Hansa bryggeris gamle lokaler, nå omgjort til leilighetsanlegget Hansaparken, museum og mikrobryggeri, og videre forbi Bergen byarkiv til boligområdet Fløen og munner ut i Møllendalsveien. Fra krysset ved Årstadveien går det også en vei oppover i fjellsiden gjennom villaområdet Bellevue, med Lyststedet Bellevue fra 1796. Herfra løper Fjellveien nordover langs hele fjellsiden med praktfull utsikt over byen, mens Ole Irgens vei svinger seg videre oppover fjellsiden gjennom villaområdet Starefossen. Disse områdene utgjør Fjellsidens sørlige del, og hele strøket kalles Kalfaret.
Ole Irgens vei fortsetter nordover fra Starefossen til Skansemyren, med boligområder, idrettsanlegg og et av Fløibanens stoppesteder. Herfra går det en svingete vei oppover til banens siste stopp, Fløien stasjon, med utsiktspunktet, Fløien Folkerestaurant, kiosk, souvenirbutikk og turområder. Fra Skansemyren svinger Skansemyrsveien seg nedover og krysser Fjellveien med et annet av Fløibanens stoppesteder, og fortsetter som Skansebakken ned til Skansen. Her ligger enda ett av Fløibanens stoppesteder, Skanseparken, Skansedammen og gamle Skansen brannstasjon, hvor det skytes salutter ved høytidelige anledninger som 17. mai. Disse områdene utgjør strøket Skansen. Nedenfor Skansen ligger strøket Fjellet, som strekker seg fra Forskjønnelsen i sør til Nikolaikirkeallmenningen i nord, og nordenfor Skansen ligger strøkene Eidemarken og Stølen, alle med sjarmerende smau og trehusbebuggelse. Disse strøkene ligger ovenfor (østenfor) Kong Oscars gate, Lille Øvregaten og Øvregaten, og området strekker seg til Øvregatens fortsettelse Nye Sandviksveien ovenfor Sverresborg i nord, og utgjør til sammen Fjellsidens nordlige del.
=== Sandviken ===
Nord for festningene Bergenhus og Sverresborg, ligger strøkene Skuteviken nedenfor Nye Sandviksveien og Ladegården ovenfor, og gaten fortsetter forbi Rothaugen til strøket Sandviken lenger nord, med den nygotiske steinkirken Sandvikskirken fra 1881, der gaten deler seg i den nordgående Sandviksveien som løper gjennom Sandviken, og den sørgående Ladegårdsgaten som løper gjennom Ladegården og tilbake til strøket Stølen ved Støletorget. Langs Byfjorden fra Bontelabo løper Sjøgaten med en rekke verneverdige gamle sjøboder kalt Skuteviksboder og Sandviksboder (med Norges Fiskerimuseum) parallelt med Nye Sandviksveien, og denne munner ut i Sandviksveien der disse gatene forenes nord for Sandvikstorget med statuen av Madam Felle. Disse strøkene har mange koselige gamle trehus, bygårder og smau. Bebyggelsen strekker seg langt oppover i fjellsiden, og her oppe fortsetter Fjellveien forbi utsiktspaviljongen Mon Plaisir, lystgården Christinegård fra 1700-tallet, og trappen/turstien Stoltzekleiven som leder opp til vindpilen på Sandviksfløyen på Sandviksfjellet. Fjellveien ender opp i krysset med Munkebotn. Like ved ligger Stoltz' reperbane fra 1690-årene som er den eldste bevarte reperbane i Europa. Nord for dette ligger strøket Ytre Sandviken. Her ligger det kulturhistoriske friluftsmuseet Gamle Bergen Museum ved lyststedet Elsesro, og ovenfor dette i øst ligger Sandviken sykehus. Herfra fortsetter turveien Munkebotn oppover fjellsiden, med en avstikker ut til forsvarsverket og utsiktspunktet Sandviksbatteriet, og videre til Eidsvåg i Åsane bydel, eller øverst ta av på turveien Byfjellene oppover Sandviksfjellet. Nordover i strøket ligger boligområder som Nyhavn, Breiviken (med Norges handelshøyskole), Øyjorden, Biskopshavn (med nøsteformede Biskopshavn kirke fra 1966), Eikeviken, Hellen (med badeplassen Helleneset) og Lønborg. Hovedveien gjennom området heter Helleveien og ender opp ved den gamle bygrensen nord for Lønborg, der den fortsetter som Eidsvågveien gjennom Eidsvåg i Åsane. Ytre Sandviken er dermed det nordligste strøket i bydelen Bergenhus, og markerer slutten på bykjernen mellom de syv fjell.
=== Andre bydeler ===
Nord for den her beskrevne bykjernen ligger bydelen Åsane, og øst for denne bydelen Arna. I sør ligger bydelene Fana og Ytrebygda, og i vest Fyllingsdalen bydel og de mer vestliggende deler av Laksevåg bydel (Loddefjord).
=== Parker ===
Byparken ved Lille Lungegårdsvannet er anlagt etter bybrannen i 1855 i fransk stil, i likhet med Teaterparken lenger nord som fungerte som byens festplass før teaterbygningen ble oppført der i 1909. Nygårdsparken på sør- og vestsiden av Nygårdshøyden er byens største. Parken ble anlagt 1885 i engelsk stil, og ble tegnet av den danske hagearkitekten S. Lund Leiberg i 1880. Ytterst på Nordnes ligger Nordnesparken, anlagt i 1889, med Akvariet i Bergen og Nordnes sjøbad som nærmeste naboer. Samme år ble Muséhagen anlagt som botanisk hage på Nygårdshøyden. I Sandviken ligger Meyemarken som var navnet på Otto Meyers eiendom på den tidligere Ladegårdens grunn. Meyermarken ble anlagt her i 1988 i engelsk stil etter et initiativ fra foreningen Høddens Venner. I tillegg har byen mindre parker som Klosterhaugen, Skanseparken og Øvre Ole Bulls plass. Alle disse parkene er prydet med skulpturer. Bergenhus festning, Sverresborg og Fredriksberg fort er andre grønne lunger og rekreasjonsområder sentralt i bybildet.
== Samferdsel ==
=== Veier ===
Bergen er et veiknutepunkt på Vestlandet og i Hordaland, hvor europavei 39 (Aalborg-Trondheim) og europavei 16 (Londonderry–Gävle) møtes og deler trasé. Riksvei 555 går mellom Sotra og Puddefjordsbroen, riksvei 585 går mellom Paradis og Sandviken; og riksvei 580 går mellom Indre Arna og Bergen lufthavn, Flesland. Innfartsårene fra vest, nord og sør forenes i krysset ved Nygårdstangen i Bergen sentrum.
Bergen var den første byen i Norge som tok i bruk bompengefinansiering for å bygge ut veinettet. Både Nygårdsbroen (1851), Eidsvågtunnelen (1956), Puddefjordsbroen (1956), Løvstakktunnelen (1968) og Sotrabrua (1971) ble bompengefinansiert i sin tid, og Europas første bomring ble innført i Bergen 2. januar 1986 for å finansiere utbyggingen av veinettet fra sentrum til bydelene, med motorveier til Fana, Loddefjord og Åsane. Taksten skulle være den samme i hele perioden, og den skulle legges ned i 2000 når disse prosjektene var nedbetalt. I tillegg til bomringen hadde var det egne bomstasjoner for finansiering av Askøybrua (1992), Nordhordlandsbrua (1994) og Osterøybrua (1997).
Fra 2000 er det innført en ny bomring frem til 2015 for å finansiere samferdselsprosjektet Bergensprogrammet, som inkluderer utbyggingen av Bybanen i Bergen og Ringvei Vest. Taksten er tredoblet fra nivået i 2000, og antallet bomstasjoner økt fra 8 til 13 i 2007.Av planlagte veiprosjekter som står på vent utenom Bergensprogrammet, kan nevnes Arnatunnelen, Eikåstunnelen, Mindetunnelen. Nyborgtunnelen, Skansentunnelen, Sotrasambandet, Svegatjørn–Rådal og Ringvei Øst. De fleste av disse er foreslått finansiert med egne bompengestasjoner dersom Stortinget gir tillatelse.
=== Busser ===
Kollektivtrafikken i Bergen var først basert på trikk, men etter hvert ble bussene så dominerende at trikken ble lagt ned. Den første bussruten kom i drift i 1917, og i årene som fulgte ble det etablert en rekke busselskaper i bergensområdet. Disse ble med årene fusjonert og var i 1998 blitt samlet i ett selskap, Gaia Trafikk, som i 2006 ble slått sammen med HSD Buss til Tide Buss. Tide Buss er et datterselskap av transportkonsernet Tide, med hovedkontor i Bergen, som også har datterselskaper for sjøtransport, ekspressbusser og verkstedsdrift. Siden 2011 opererer Tide bussvirksomheten i Bergen på oppdrag av Hordaland fylkeskommunes transportselskap Skyss.
Busstrafikken i Bergen er organisert i et rutenett med terminaler for lokaltrafikk og faste linjer mellom disse. I Bergen går det både vanlige dieselbusser, gassdrevne busser, elektriske trolleybusser og duobusser. Mange av bussene er lange leddbusser.
=== Bybanen ===
Bybanen i Bergen ble vedtatt i 2000 og er per 2018 den eneste bybanen i Norge. Utbyggingen av første delstrekning, Bergen sentrum–Nesttun, startet 1. januar 2008, og 22. juni 2010 startet bybanen med ordinær drift. Samme år fortsatte utbyggingen av andre byggetrinn fra Nesttun til Lagunen Storsenter og denne strekningen ble åpnet for trafikk 21. juni 2013. Tredje byggetrinn fra Lagunen Storsenter til Bergen lufthavn, Flesland ble påbegynt i 2013 og tatt i bruk i 2017. En bybane har egen trasé, mens en trikk deler trasé med andre kjøretøyer. Bybanen i Bergen har i hovedsak egen trasé, noe som muliggjør hurtigkjørende og store sporvogner. Togsettene er 32 meter lange med plass til 220 passasjerer.
Det planlegges en langt mer omfattende utbygging av et bybanenett i Bergen, i første omgang til Åsane og Fyllingdalen. Kommunen står for planarbeidet, mens fylkeskommunen gjennom Bybanen utbygging har ansvar for utbygging. Forvaltning, drift og vedlikehold av Bybanens infrastruktur og rullende materiell gjøres gjennom selskapet Bybanen as. Skyss står for markedsføring av rutetilbudet, ruteplanlegging og anbudsgjennomføring. Idag er Keolis Norge operatør av Bybanen.
=== Trikken ===
Trikken i Bergen ble etablert i 1897 og nedlagt i 1965. På det meste bestod den av fire linjer som alle gikk gjennom sentrum. Trikkene ble eid og drevet av det kommunale selskapet Bergen Elektriske Sporvei, som siden gikk helt over til bussdrift. Både trikkene og bussene var gule.
=== Drosjer ===
De fleste drosjer i Bergen kjøres av Norgestaxi og Bergen Taxi.
=== Jernbane ===
Jernbane har Bergen hatt siden Gamle Vossebanen ble anlagt i 1883. Den gikk fra gamle Bergen stasjon gjennom Bergensdalen til Nesttun og videre via Indre Arna til Voss. Fra Nesttun gikk også Osbanen (1894–1935) videre til Osøyro, og fra Voss gikk Hardangerbanen (1935–1985) videre til Granvin.
Allerede i 1870 ble det lagt frem et forslag om å anlegge en jernbane mellom Bergen og Oslo, men en avgjørelse kom ikke før i 1894 etter en lengre diskusjon om hvilken rute jernbanelinjen skulle ha videre fra Voss. Bergensbanen mellom Bergen og Oslo ble åpnet i 1909 og fulgte traseen for Vossebanen frem til 1964 da Ulrikstunnelen ble åpnet som forbandt Bergen stasjon med Arna stasjon direkte. I 1940 ble sidegrenen Flåmsbanen anlagt mellom Myrdal stasjon og Flåm i Sogn, og er i dag en av landets fremste turistattraksjoner. Bergensbanen har i dag en lengde på 526,64 km.
Den nye Bergen stasjon som åpnet i 1913 ble tegnet av Jens Zetlitz Monrad Kielland etter at en arkitektkonkurranse ble utlyst i 1900, og erstattet den tidligere jernbanestasjonen i Bergen som var tegnet og bygget for Vossebanen.
=== Sjøfart ===
Bergen er et populært reisemål for turister, og blant Europas største anløpshavner for cruiseskip. I 2012 hadde Bergen havn størst vekst av alle verdens cruisehavner (opp 28 prosent fra året før), og totalt 322 anløp med til sammen 447 000 passasjerer. Bergen var dermed på fjerdeplass i Europa utenom Middelhavet, etter Lisboa, Stockholm og St. Petersburg, og på 49.-plass globalt blant over 500 cruisehavner. I Norge fulgte Geiranger på andreplass med 312 000 og Oslo på tredje med 300 000 passasjerer.Bergen er også utgangspunkt for Hurtigruten og for ferjer til Hirtshals i Danmark med Fjordline. Fra byen er det hurtigbåt-forbindelse til Askøy, Sunnhordland, Nordhordland, Sogn, Sunnfjord og Nordfjord. Den tradisjonsrike englandsbåten til vennskapsbyen Newcastle ble nedlagt i 2008, etter 130 års drift. Det arbeides stadig med å gjenopprette denne forbindelsen.Den lille passasjerfergen MF «Beffen» går i skytteltrafikk over Vågen fra Dreggekaien i øst (Bryggen) til Munkebryggen i vest (Strandsiden), og om sommeren går det en tilsvarende rute fra Fisketorget i Vågsbunnen til Tollbodkaien på Nordnes.
Bergen Havn omtalte seg i 2002 som Europas tredje største havn etter Rotterdam og Antwerpen målt i godsmengde, og står for mer enn 50 prosent av den totale godstrafikken i norske havner.
=== Luftfart ===
Bergen lufthavn, Flesland er Bergens flyplass. Den ligger 20 km sør for Bergen sentrum helt vest i Ytrebygda bydel, og har vært i tjeneste siden 1955. Flyplassen betjener mesteparten av Hordaland, og fungerer som vestre nav for regionale flyvninger i Sogn og Fjordane og deler av Møre og Romsdal. Flyplassen ble i utgangspunktet hovedsakelig finansiert av NATO, men er nå eid og drevet av Avinor. Den er blitt kåret til Europas beste og verdens sjette beste flyplass av det britiske reisemagasinet Wanderlust Travel Awards.Flesland er Norges nest største og Nordens femte største flyplass, med mer enn 6 500 000 passasjerer i 2019. Seks flyselskaper tilbyr innenriksflyvninger til 20 destinasjoner, mens 21 flyselskaper tilbyr 61 internasjonale destinasjoner, inkludert daglige avganger til Aberdeen, Amsterdam, Frankfurt, Helsingfors, København og London. Den viktigste destinasjonen er Oslo, som med 25 daglige ruteforbindelser er Europas fjerde mest trafikkerte linje etter antall avganger.
Den nåværende terminalen åpnet i 1988 med elleve gater, og dagens tårn stod ferdig i 1991. Den gamle terminalen fra 1955 er konvertert til helikopterterminal, som hovedsakelig betjener oljeplattformer i Nordsjøen. Begge terminalene ble tegnet av Halfdan B. Grieg. Avinor har vedtatt å oppgradere flyplassen med blant annet utbygging av utenlandsterminalen, forbedring av flyoppstillingsplasser, endring av taksebaner, nye driftbygninger, avisningsplattformer, bakketrafikkrader, sekundærradar og rullebanesenterlys. I tillegg er det utredet planer og analyser for å utvide flyplassen med ytterligere en rullebane.
Bergen har også andre mindre flyplasser, men ingen andre betjener rutefly.
== Samfunn ==
=== Lokalpolitikk ===
Bergen bystyre består av 67 folkevalgte politikere. Flertallet i bystyret velger et byråd som består av en byrådsleder og opp til seks byråder. Byrådet har den utøvende politiske makten i kommunen, og er ansvarlig overfor bystyret etter prinsippene om parlamentarisme.Valgresultat ved Kommunestyrevalget 2019 i Bergen:
Ordfører Marte Mjøs Persen (Ap), varaordfører Rune Bakervik (Ap), byrådsleder Roger Valhammer (Ap).
Byrådspartier: Ap, MDG, V og KrF. Byrådspartiene har til sammen 25 representanter, opposisjonspartiene har 42.
Bakervik overtok som ordfører da Persen ble valgt inn på Stortinget i 2021. Linn Katrin Pilskog (Ap) ble ny varaordfører.
Status ved utgangen av 2021: Fem representanter har blitt uavhengig (tre fra FNB, en fra FrP, en fra Pensjonistpartiet), og en har byttet parti (fra FrP til Sp).
=== Stortingsvalget 2021 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2021 i Bergen:
Bergen var en egen valgkrets frem til stortingsvalget i 1973, og har siden inngått i valgkretsen Hordaland, som har 16 representanter på Stortinget. Bergen hadde 54,1 % av de stemmeberettigede velgerne i valgkretsen i 2021.
=== Kommunale tjenester ===
Bergen kommune driver 71 kommunale barnehager, 60 barneskoler, 18 ungdomsskoler og 12 kombinerte barne- og ungdomsskoler i skoleåret 2009/2010. I tillegg er det 191 private barnehager, 1 privat barneskole, 7 private kombinerte barne- og ungdomsskoler, 1 privat ungdomsskole og en statlig kombinert barne- og ungdomsskole for hørselshemmede innenfor kommunens grenser. Kommunen driver også Bergen kulturskole, som tilbyr undervisning i musikk, dans, teater og visuelle kunstfag til ca. 6 000 elever, og Hålandsdalen leirskole som benyttes av kommunens grunnskoleelever året rundt. I Bergen er det 51 sykehjem, hvorav 18 er privat drevet med kommunale tilskudd.
=== Fylkeskommunale og statlige institusjoner og tjenester ===
Bergen er sete for administrasjonen i Hordaland fylkeskommune og Fylkesmannen i Hordaland. Bergen er residensby for en fylkeskommunal høyskole (Skrivekunst-akademiet i Hordaland), nitten videregående skoler, to tekniske fagskoler (Bergen maritime fagskole og Bergen tekniske fagskole), regional kulturminneforvaltning ved Fylkeskonservatoren i Hordaland og Skyss, som administrerer kollektivtrafikken (buss, bybane, ferge og hurtigbåt) i hele fylket.
I Bergen finner man i dag et statlig direktorat, Fiskeridirektoratet (Norge), en statlig etat, Konkurransetilsynet, en rekke statlige regionkontorer, som Arbeidstilsynet Vestlandet, Mattilsynet Regionkontoret Hordaland og Sogn og Fjordane, Statped vest, Bufetat Region Vest, Kriminalomsorgens region vest, Statsbygg Region Vest og Riksantikvaren distriktskontor vest, Jernbaneverket Infrastrukturområde Vest, nasjonale kompetanse- og informasjonssentre som Senter for internasjonalisering av utdanning og nasjonale registre som Medisinsk fødselsregister MFR og Norsk internasjonalt skipsregister NIS/NOR.
De to største statlige virksomhetene i Bergen er Helse Bergen, Haukeland universitetssykehus og Universitetet i Bergen.
Haukeland universitetssykehus er landets største sykehus målt i antall pasienter, og bedriver utstrakt forskning og undervisning i tillegg til pasientbehandling. Sykehuset er lokalsykehus for Bergen og omland, sentralsykehus for Hordaland fylke, regionsykehus for Hordaland, Rogaland og Sogn og Fjordane fylker, har landsfunksjon i behandling av brannskader og dykkerskader, og en rekke kompetansesentre og spesialfunksjoner hvor sykehusets spesialister gir råd og veiledning til leger over hele landet. Sykehuset gir både somatisk og psykiatrisk behandling, og er den største av i alt 11 institusjoner i Helse Bergen. I Bergen ligger også Sandviken Sykehus (psykiatrisk), Haraldsplass diakonale sykehus (somatisk) og Hospitalet Betanien (somatisk og psykiatrisk).
Stiftelsen Bergensklinikkene er den største uavhengige og livssynsnøytale institusjon for behandling, kompetanseutvikling og forskning innen rusfeltet i Norge, og driver et regionalt og nasjonalt kompetansesenter på oppdrag av Helsedirektoratet.
Av statlig virksomheter knyttet til Kunnskapsdepartementet finner man Universitetet i Bergen, Kunst- og designhøgskolen i Bergen, Norges handelshøyskole, Høgskolen i Bergen og Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Bergen har forskningsinstitutter som Bjerknessenteret, Centre for Integrated Petroleum Research, Chr. Michelsens Institutt, Havforskningsinstituttet, Høyteknologisenteret, Nansensenteret og Rokkansenteret.
Bergen er residensby for Sjøforsvarets hovedbase Haakonsvern, Sjøkrigsskolen og Forsvarets regnskapsadministrasjon (FRA). Byen har gamle festningsanlegg som Bergenhus, hvor Bergenhus festningsmuseum ligger, Sverresborg, Fredriksberg og Kvarven.
Av andre statlige virksomheter i Bergen finner man Skatt vest avdeling Bergen, Statens naturoppsyn Bergen, Vest politidistrikt, Bergen tingrett og Gulating lagmannsrett (lagrett for Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane).
=== Høyere utdanning ===
Universitetet i Bergen ble etablert i 1946 og har i dag rundt 15 000 studenter og 3 500 ansatte. Universitetet er organisert i 6 fakulteter og rundt 60 institutter og faglige sentre som dekker de fleste fagområder. I Bergen ligger også de fire statlige høgskolene Høgskolen i Bergen, Kunst- og designhøgskolen i Bergen, Norges handelshøyskole, og Sjøkrigsskolen, og de syv private høgskolene Bergen Arkitekthøgskole, Handelshøyskolen BI, Haraldsplass diakonale høgskole, Høgskolen Betanien, Markedshøyskolen, NLA Høgskolen Bergen, Markedshøyskolen og Norges Kreative Høyskole. Det er til sammen rundt 30 000 studenter på disse institusjonene årlig.I tillegg har byen fagskoler som Bergen maritime fagskole, Bergen tekniske fagskole, Bårdar Akademiet, FACE Stockholm Makeup School, Folkeuniversitetet, Handelsinstituttet, Institutt for helhetsmedisin, Kunstskolen i Bergen, Noroff Fagskole, Offshoreutdanning Exsto Bergen, Petroleumteknisk Akademi AS (Peteka), Skrivekunst-akademiet i Hordaland og Treider Fagskoler.
I Bergen er det også to folkehøyskoler, Åsane Folkehøgskole på Hylkje i Åsane bydel, og Fana Folkehøgskule på Milde i Ytrebygda bydel. Byen har også flere bibelskoler: Bergen bibelskole, Levende Ord Bibelsenter og Veien - skolen for tilbedelse og utrustning. Av friskoler innenfor segmentet frisør og hudpleie har byen Bergen hudpleieskole, Norsk Frisør- og Hudpleieskole og Frisør- og hudpleieinstituttet.
=== Videregående utdanning ===
I Bergen er det 23 videregående skoler med til sammen 11 442 elever i skoleåret 2020–2021:
=== Næringsliv ===
Se Business Region Bergen AS og Rangert liste over bergensområdets største bedrifter
Bergen er (2017) blant de fire mest besøkte cruisehavnene i Europa og venter en økning fra over 500 000 passasjer til 900 000 i år 2039. I perioden 2012–2016 har det vært opptil 14 000 passasjer på én dag. For disse årene var det flest dager (273) med ett skip i havn, to skip i havn var det 177 dager, på det meste var det seks skip i havn (11 dager).
=== Religion ===
Bergen kommune omfattes av Bergen domprosti, Fana prosti og Åsane prosti tilsluttet Bergen kirkelige fellesråd under Bjørgvin bispedømme i Den norske kirke. Byen har også hindutempel, moské, katolsk kirke og to katolske klostre.
Den norske kirke har 25 menigheter, Den ortodokse kirke har to menigheter, Den katolske kirke har 1 menighet, Islam har 4 menigheter, Hinduismen har to menigheter og Sikhismen har én menighet. I tillegg har byen en rekke frikirkelige kristne trossamfunn. I tabellene under, for trossamfunn utenfor Dnk, er Pinsebevegelsen separat fra Trosbevegelsen. Prosent viser andel av befolkningen i Bergen.
==== Den katolske kirke ====
I Bergen er det to katolske kirker, hhv. Sankt Paul kirke i sentrum og Vår Frue kirke på Marias Minde og to katolske kapeller. St. Sunniva kapell på Florida blir imidlertid brukt av de ortodokse i Bergen. For alle de nærmere 7300 katolikkene i Bergen er det plassmangel i Sankt Paul kirke. Derfor er det diskusjon om å bygge flere katolske kirker i Bergen. De største gruppene katolikker i Bergen er polakker og chilenere. Bergen katolske sogn omfatter Hordaland (utenom Sunnhordland) og Sogn og Fjordane og ble opprettet i 1858, men menigheten kom ikke før i 1870. 31. desember 2004 var det 4044 registrerte katolikker i Bergen. 5 år senere var det samme tallet 7300 registrerte. Det er også en katolsk grunnskole i Bergen, St. Paul skole, grunnlagt i 1873. 60 prosent av elevene ved denne skolen er katolikker. I 2012 ble St. Paul gymnas på Florida i Bergen sentrum etablert som den første katolske videregående skolen i Norge.
Menigheten ble opprettet av pater Christopher Holfeldt-Houen i 1857–1858, og fikk formelt status som menighet i 1870. Inntil 1867 hadde den sitt kapell i prestens leilighet på Kalmargjerdet. Så flyttet man over i ny prestebolig, hvor det var et provisorisk kapell på loftet som ble brukt inntil kirken sto ferdig i 1876. I 1901 ble St. Franciskus Xaveriussøstrene stiftet, med moderhus i Bergen. Søstrene har vært en viktig ressurs i menigheten. Siden etableringen av et hus for Missionaries of Charity i 2005 har også disse søstrene bidratt en del til menighetsarbeidet, spesielt i forbindelse med diakoni. Da menigheten ble stiftet var det få medlemmer, bare mellom 20 og 30. I 1951 hadde tallet stedet til 408. I 1976 hadde situasjonen endret seg på grunn av økt innvandring fra katolske land, og man hadde 1112 medlemmer. I 2005 hadde menigheten i overkant av 5000 medlemmer. Menigheten betjenes av augustinerkorherrene.
==== Muslimske trossamfunn ====
Bergen Moské har 1725 medlemmer, og 200–300 personer har stilt jevnlig til fredagsbønn. Abu Al-Fadel Islamsk Kultursenter har 323 medlemmer, Det Islamske Samband har 289 medlemmer og Bergen Muslimske Forening har 196 medlemmer. Disse fire registrerte muslimske trossamfunnene i Bergen hadde 2533 medlemmer i 2009. Det er stort sett nyfødte og nyankomne muslimer som gjør at medlemstallet har økt i Bergen Moské fra 1559 medlemmer i 2007. Foreningen startet i 1978 i et vanlig bolighus på Nøstet. Menigheten kjøpte en stor, gul villa og tidligere lyststed i Jekteviken i 2006. Den var en gang en rikmannsbolig, reist i 1790, ombygd til sveitserhus i 1841 og høyst verneverdig. I september 2008 sto bygget ferdig som Bergens største moské, som har plass til 300 personer og har kostet 6–7 millioner kroner.
==== Den ortodokse kirke ====
Den russiske ortodokse menigheten i Bergen er Kristi åpenbaringsmenighet som har 665 medlemmer. Menigheten kjøpte i 2016 en kirke på Søreide, og hadde før dette hatt gudstjenester i ulike kirker i byen.
St. Michaels ortodokse menighet hadde 202 medlemmer i 2015, og er en etiopisk-ortodoks menighet.
=== Priser ===
Bergen kommune deler årlig ut fire kunstner- og kulturpriser:
Kunstnerprisen på 100 000 kroner tildeles kunstnere som har gjort en fremragende innsats for Bergens kulturliv, særlig innen nyskapende kunst.
Kulturprisen på 40 000 kroner tildeles en person eller gruppe som har virket til et vesentlig løft for kulturlivet i Bergen.
Kulturprisen for kulturvern på 40 000 kroner tildeles en person eller gruppe som har gjort en betydelig innsats for kulturvern i Bergen.
Talentprisen på 15 000 kroner tildeles en ung person eller gruppe i starten på en kunstnerisk karriere som har vist usedvanlig potensial innenfor sitt område.Holbergprisen på 4,5 millioner kroner deles ut av Universitetet i Bergen for særlig viktig og betydningsfull vitenskapelig forskning innen humaniora, samfunnsvitenskaper, jus eller teologi.
Kniksenprisen er oppkalt etter fotballegenden Roald «Kniksen» Jensen, og deles årlig ut av interesseforeningen Norsk Toppfotball i samarbeid med Kniksenfondet i Bergen.
Raftoprisen for menneskerettighetsarbeid deles årlig ut av Raftostiftelsen i Bergen.
Årets bergenser er en hederstittel som utnevnes årlig i regi av Bergensavisen.
=== Samarbeid ===
Bergen kommune deltar lokalt i den interkommunale Bergensalliansen og i næringsutviklingsselskapet Business Region Bergen AS. Internasjonalt deltar kommunen i Eurocities (Organisasjonen for storbyer i Europa), The Hanseatic League (Hansaforbundet) og i Organization of World Heritage Cities (Organisasjonen for Verdensarvbyer). Kommunen er også medlem av Vest-Norges Brusselkontor.
=== Vennskapsbyer ===
Bergen har følgende vennskapsbyer:
Göteborg
Åbo
Århus
Newcastle upon Tyne
SeattleDe nordiske vennskapsbyene Bergen, Göteborg, Åbo og Århus arrangerer internordiske leirskoler der hver by årlig inviterer skoleklasser fra 10. klassetrinn fra hver av de andre byene på leirskole. Bergen sender hvert år et juletre til vennskapsbyen Newcastle som takk for britiske soldaters innsats i Norge under annen verdenskrig.
Bergen mottok en totempåle i gave fra vennskapsbyen Seattle til byens 900-årsjubileum i 1970. Den er nå plassert ytterst i Nordnesparken og skuer utover havet mot vennskapsbyen langt der vest. I Seattle er en plass i bydelen Ballard gitt navnet Bergen Place. Et monument, innviet av kong Olav i 1975, markerer stedet.
== Dialekt ==
Bergens innbyggere betegnes som bergensere. Bergensdialekten har skarre-r og utmerker seg spesielt fra andre norske dialekter ved at hunnkjønnsformer ikke forekommer og er ellers konservativ i formen – ikke ulikt det man finner i moderat bokmål. Det heter solen, jenten, hytten, vidden, osv. og ikke sola, jenta, hytta eller vidda. I flertall benyttes formen folkene, barnene, osv. og ikke folka og barna. I preteritum benyttes likeledes formen snakket, vasket, osv. og ikke snakka og vaska. Dialekten har også en rekke særegne ord og uttrykksformer, og betydelig påvirkning fra nedertysk fra hansatiden.
Bergensk har også variasjoner og ulike sosiolekter. I gammelt bergensk het det eksempelvis kor møkke bler det for fisken? Forti orre! mens de fleste i dag ville sagt kor mye blir det for fisken? Førti øre!. I gammelt bergensk sa man også ka nøtter de te spælle kort når alle fjusker, mens de fleste i dag ville sagt ka nytter det å spille kort når alle jukser. I en del områder av byen og i høyere sosiale kretser snakkes det mindre utpreget dialekt og isteden en mer langsom og konservativ form for riksmål, men likevel med et klart bergensk preg og betoning. Også denne varianten har imidlertid moderert seg med årene. Tidligere sa man gjerne jei mistet någet da jei spaserte gjennom haven i går aftes, og nu i eftertid er det aldeles forsvunnet, mens man i dag kanskje ville sagt jei mistet noe da jei gikk gjennom hagen i går kveld, og nå etterpå er det helt forsvunnet.
Her følger en liten og høyst uformell smakebit på en del bergenske ord og uttrykk:
En ekte bergenser omtaler seg selv som en kjuagutt (litt fantete bergensgutt), konen som madammen, tjommien (kameraten) Per som Peren, og venninnen Liv som Liven. Hvis du er en råtapeis (latsabb) eller tutlabrok (klønete sendrektig type) sier de dryl an for at du skal skynde deg. Hvis du ikke passer snasken din (kjeften), kan du risikere å bli transjaklet eller karnøflet (jult opp) av et ilskebeist (sinnatagge), og få deg en på naien (nesen) så du griner (gråter), særlig hvis vedkommende har tatt seg en pillehytt først (dram). Bergenseren styrter (dusjer) om morgenen, selv om bekkalokkene (kumlokkene) drukner i regn. Du blir ikke estimert (påaktet) hvis du er en gnitalus (gjerrig) eller en brelonge (bortskjemt unge), men dersom du bare er en hederlig snøsokk (dumrian) er det mulig du vil bli godtatt. Hvis bosset (søppelet) ikke får plass kan det hende at han kjyler (kaster) det over til naboen, for det er jo bare så pekyrendes lite (bittelite) fra eller til. Hvis du gjør noe lurt syns han det var luddig, og hvis du sier noe morsomt er du tidig. Hvis en dame er myglet rundt øgene (beruset) og viser han daiene (brystene) sier han sikkert gå mann (jøje meg) og blir helt månebedotten (overrasket), men han syns nok det er knas (veldig bra) likevel, så lenge ekteskapet ikke går te pisis (i stykker). I så fall bør det kanskje forbli gedulgt (hemmelig). Men skulle det bli avslørt er det bare å belite seg (godta det) og tilstå.
== Historie ==
=== Maktsenter ===
En av Norges eldste kongsgårder, Alrekstad, med røtter tilbake til 400-årene, lå på Årstad ved det som senere skulle bli byen Bergen. Herfra styrte konger som Harald Hårfagre, Håkon den gode og Olav Kyrre landet i lange perioder.
Bergen (Bjørgvin) ble etter tradisjonen grunnlagt i 1070 av Olav Kyrre (norsk konge 1067–93), men arkeologiske funn tyder på at bydannelsen startet i 1020-årene. Byen vokste raskt til å bli Nordens største fra 12. århundre til 17. århundre, og Norges største by til 1830-årene. Olav Kyrre fikk også reist Kristkirken på Holmen (nå Bergenhus festning) som domkirke. Denne ble også formelt bispesete da Bergens skytshelgen Sta. Sunnivas levninger ble flyttet hit fra Selje kloster og skrinsatt ved høyalteret i 1170, men biskopene hadde residert i Bergen allerede fra Olav Kyrres tid. Kirken ble brukt til forhandlinger og kirkegården til tingsted ved kongehyllinger og riksmøter. Kongene ble også kronet, viet og gravlagt i kirken. Den første kongekroningen i Norden var Magnus Erlingssons (norsk konge 1161–84) kroning i Kristkirken i 1164. Kristkirken ble av militærstrategiske hensyn jevnet med jorden i 1531 av høvedsmannen Eske Bille på Bergenhus, sammen med bispegården og de øvrige kirkene på festningsområdet.
Øystein Magnusson (norsk konge 1103–23) flyttet kongssetet fra Alrekstad til Holmen og etablerte en kongsgård der som etterhvert ble Norges politiske sentrum. Før og under borgerkrigene var byen en av flere kongelige residensbyer, men under Magnus Erlingson og senere særlig under Sverreættens konger, befestet byen sin posisjon som Norgesveldets viktigste by, en posisjon byen hadde til 1314. Denne perioden markerer Norgesveldets storhetstid, da riket var som størst og mektigst, og rikets styre ble utviklet og konsolidert. Bergen var samtidig en av Nord-Europas viktigste handelsbyer.
Kong Øystein fikk bygget den første Apostelkirken på Holmen, og grunnla Munkeliv kloster på Nordnes i 1110, som var Norges rikeste kloster i middelalderen. Rundt 1140 ble Nonneseter kloster opprettet ved Marken. I denne perioden ble også Mariakirken, Korskirken og Olavskirken som nå er byens domkirke reist, og Bergen katedralskole etablert. Sverresborg festning ble reist i 1184 av Sverre Sigurdsson (norsk konge 1177–1202) like over Holmen. I første halvdel av 1200-tallet ble Dominikanerklosteret på Holmen, Fransiscanerklosteret i Vågsbunnen, og Jonsklosteret i Sentrum anlagt.I Håkon Håkonssons (norsk konge 1217–63) regjeringstid ble det reist en ringmur i stein rundt hele Holmen, som da ble til Bergenhus festning. Han reiste også Håkonshallen som kongelig residens og festhall, og oppførte en ny og større Apostelkirke på Holmen. Omkring 1270 reiste hans sønn, Magnus Lagabøte (norsk konge 1263–80) et kastell like ved, som på 1500-tallet ble ombygget til Rosenkrantztårnet. Han testamenterte gamle Alrekstad kongsgård til Nonneseter kloster i 1277. Han oppførte også den tredje og største Apostelkirken på Holmen, etter mønster av Sainte-Chapelle i Paris, som ramme for et kostelig relikvie (et stykke av Jesu tornekrone innesluttet i krystall som en sølvengel bar i hendene), som var en gave fra kong Filip III av Frankrike. Etter hans død ble hans eldste sønn Eirik II Magnusson (norsk konge 1280–99) konge, og Eiriks bror Håkon V Magnusson, hertug over blant annet Oslo, overtok etter dennes død.
I 1300 ble Gulatinget flyttet fra Gulen til Bergen. Idag er Gulating lagmannsrett lagrett for Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane.
I 1308 ble den gamle ordningen med lendmann fra kongens hird avskaffet, og fylkesinndelingen ble erstattet av en sysselinndeling. I senmiddelalderen og i unionstiden med Danmark frem til 1660 ble sysselordningen gradvis avløst av et system med len. Bergenhus len var en administrativ enhet (len) som omfattet Vestlandet og Nord-Norge, med Bergen som administrasjonsby og eksporthavn. I 1662 falt lensordningen bort og Bergenhus hovedlen ble til Bergenhus stiftamt. Bergenhus stiftamt (Bergenhuus Stift), senere Bergen stiftamt, fungerte som en administrativ enhet (stiftamt) i tiden 1669-1918. Bergenhus geografisk utbredelse tilsvarte dagens Hordaland, Sogn og Fjordane og Sunnmøre. Administrasjonen i Bergen fungerte også som hovedamt for Nordlandenes amt (Nordland og Troms) frem til 1685, da dette ble overført til Trondhjems stiftamt. I 1763 ble Nordre Bergenhus amt skilt ut som eget underamt. Resterende Bergenhus amt fikk navnet Søndre Bergenhus amt i 1766. I 1831 ble Bergen amt skilt ut fra Søndre Bergenhus amt. Begrepene amt og amtmann ble erstattet med fylke og fylkesmann 1. januar 1919. I 1972 ble Bergen fylke innlemmet i Hordaland fylke.
Som fylkeshovedstad ligger Hordaland fylkeskommunes administrasjon i Bergen. Staten (Kongen og regjeringen) er i dag representert ved Fylkesmannen i Hordaland. Gamlehaugen er den offisielle kongeboligen.
Den norske kirke er i Bergen representert ved Bjørgvin bispedømme. Bispesetet ble opprettet på Selje på 1000-tallet og flyttet til Bergen i 1170. Bispedømmet omfatter i dag Sogn og Fjordane og Hordaland fylker, samt Sjømannskirkens 32 menigheter i utlandet.
=== Hansaforbundet ===
Handelshusene på Bryggen ble etablert allerede i forbindelse med byens grunnleggelse i 1070, og utviklet seg til å bli et viktig handelssted, oppsamlingsplass og omlastingssted for varer fra omlandet rundt. Kongemakten besluttet at all import og eksport av varer til og fra utlandet skulle foregå fra Bergen, for å holde kontroll over toller og skatter. Man eksporterte mest produkter som tørrfisk, klippfisk, sild og andre fiskesorter, pelsvarer, trelast, tran, huder, skinn, smør og talg. Til gjengjeld importerte man varer som mel, korn, malt, salt, øl, humle, hamp, tøyer, jernvarer, glass, honning, vin og andre luksusvarer. Bergen var også stedet hvor handelsvarer mellom de ulike landsdeler ble omsatt og omfordelt internt i riket. Både norske og utenlandske skip kom derfor fullastet til Bergen for å handle med byens kjøpmenn. Utlendingene var tyskere, engelskmenn, skotter, nederlendere etc, og noen av dem etablerte seg permanent i byen, både kjøpmenn og håndverkere. Det ble etterhvert også oppført handelsgårder i Vågsbunnen og på Strandsiden. De ulike håndverkerkategoriene ble også anvist hver sine deler av byen for sine virksomheter og boliger.
På 1200-tallet slo en rekke nordtyske byer seg sammen i en felles handelsvirksomhet med egen jurisdiksjon som delte vinning og tap, og fikk navnet Hansaforbundet. Hanseatene etablerte også et omfattende handelsnettverk med en rekke faktorier i byer som ikke var tilsluttet forbundet, samt fire hovedkontorer med fast hanseatisk bosetting. Disse lå i Bergen, Brugge, London og Novgorod.
Det Tyske Kontor i Bergen ble etablert rundt 1360, og fikk tilhold i handelsgårdene på Bryggen, og hanseatene fikk ikke lov å bosette seg andre steder. De fleste hanseatene var våpenføre unge menn, og de hadde ikke lov å gifte seg. Hver av disse handelsgårdene inneholdt private foretak kalt stuer, og det kunne være opp til femten stuer med 68 rom i hver gård. Gårdene var bygget etter samme mønster som de opprinnelige, og hver gård hadde felleseiendommer som brygge, skur, ildhus og schøtstue. Forretningsspråket var tysk, og det ble holdt gudstjenester på tysk for hanseatene i Mariakirken. Kontoret hadde råderett over sine egne folk i interne forhold, men var ellers underlagt norske lover.
Selv om hanseatene inntok en dominerende stilling i bergensk næringsliv, var det også en rekke andre nasjonaliteter representert i tillegg til de norske. Til Bergen kom det handelsskip og sendebud fra hele Europa. Den engelske munken Matheus Parisiensis, som besøkte Norge allerede på midten av 1200-tallet, forteller at han på en dag så 200 skip i Bergens havn.
I de første århundrene etter etableringen av Det Tyske Kontor i byen var det ofte strid mellom hansaforbundet og norsk-danske myndigheter, fordi hanseatene ønsket å fortrenge konkurransen fra nordmenn og andre nasjonaliteter og sikre seg privilegier. Det hendte at de evakuerte byen og innførte handelsblokader, og det forekom også plyndring på oppdrag av hanseatene og voldelige opptøyer i byen. I slike anstrengte perioder forekom det også at hanseatiske skip demonstrativt skjøt mot festningen ved ankomsten for å markere sin tross. Utover på 1500-tallet avtok denne tidvis aggressive holdningen, og mange tok etterhvert norsk borgerskap.
Hansaforbundet ble oppløst i 1669. Likevel fortsatte Det Tyske Kontor sin virksomhet i Bergen som før helt til 1754, da det ble avløst av Det Norske Kontor på Bryggen, men også dette kontoret fortsatte etter samme gamle system og regler som før helt til det ble endelig nedlagt i 1899.På slutten av 1700-tallet var Bergen med 18 000 den tredje største byen under den danske kongen, etter København med rundt 100 000 og Altona med 25 000. Kiel og Flensburg var andre store byer.
=== Bybranner ===
Bergen har gjennom historien vært rammet av en lang rekke omfattende bybranner. Den første kjente store bybrannen rammet handelsgårdene på Bryggen i 1170. I 1198 satte Baglerne fyr på hele området mellom Mariakirken og Korskirken som hevn etter et mislykket forsøk på å ta Sverresborg fra Birkebeinerne. I 1248 brant både Holmen, Sverresborg, Bryggen og Vågsbunnen, og 11 kirker ble ødelagt. I 1393, 1428 og 1429 ble byen plyndret og brent av tyske sjørøvere (Vitalinerne). I 1476 brant Bryggen ned i en brann som startet hos en full kjøpmann. I 1623 brant hele Strandsiden og Vågsbunnen. Den aller største bybrannen inntraff i 1702 og la 90 prosent av byen i aske. I 1756 ble 1500 bygninger ødelagt i en ny storbrann på Strandsiden. I Bergensbrannen 1916 brant 380 bygninger i Sentrum ned. Totalt har Bergen vært herjet av 36 kjente store bybranner i årenes løp. Den siste inntraff i 1955 da nordlige deler av Bryggen brant ned.
=== Farsotter ===
I 1349 kom svartedauden til Bergen med et engelsk skip, og pesten tok de neste årene livet av halve Norges befolkning. I 1600 tok en farsott livet av 3000 mennesker i byen, og i 1618 tok en ny farsott livet av ytterligere 4000 mennesker i byen. I 1848 og 1849 døde mer enn 1800 mennesker i Bergen av en koleraepidemi.
=== Stridigheter ===
Under borgerkrigen i Norge (1130–1240) var Bergen en svært sentral krigsarena. I Angrepet på Bergen i 1135 nedkjempet og lemlestet kong Harald Gille sin nevø og samkonge Magnus Sigurdsson. I 1136 ble Harald Gille selv drept her av Sigurd Slembes menn. I 1155 ble Sigurd Munn drept i kamper mot sin halvbror Inge Krokrygg. Ved slaget i Bergen i 1181 nedkjempet birkebeinerne en bondehær fra Hordaland, og senere samme år ble det utkjempet et stort sjøslag mellom Magnus Erlingsons og Sverre Sigurdssons flåter ved Nordnes. Ytterligere krigshandlinger inntraff i byen under kuvlungenes reisning mot kong Sverre i slutten av 1180-årene, og øyskjeggenes reisning i 1190-årene. Under «Bergenssommeren» i 1198 ble det utkjempet flere slag i Bergen mellom birkebeinere og baglere, og ytterligere kamper mellom disse fant sted ved slaget i Bergen i 1206, som ble et avgjørende vendepunkt i favør av birkebeinerne.
I 1393 og 1428 ble byen plyndret av Vitaliebrødrene (tyske sjørøvere) på oppdrag av hanseatene, og da disse reutrnerte for å plyndre byen på ny året etter, ble de møtt av Norges siste leidangsflåte i slaget ved Bergen i 1429. I 1455 stormet og ødela hanseatene Munkeliv kloster, og drepte både høvedsmann og biskop. I 1556–1558 tuktet lensherren Christoffer Valkendorf på Bergenhus hanseatene og håndverkerne i byen.
Ved slaget på Bergens våg i 1665 søkte en nederlandsk handelsflåte som ble jaget av engelske krigsskip tilflukt i Bergens nøytrale havn. Garnisonen på Bergenhus jaget engelskmennene på flukt etter et blodig sjøslag. I 1765 ble byen rammet av voldelige opptøyer, den såkalte strilekrigen, da rundt 2000 rasende bønder fra Nordhordland kom til Bergen for å protestere mot en ny ekstraskatt. I slaget ved Alvøen i 1808 ble det utkjempet et sjøslag mellom en norsk flåte og en engelsk fregatt som jaget et nederlandsk kaperfartøy som hadde kommet til byen for reparasjon, og endte med at engelskmennene ble jaget på flukt. I 1868 ble Bergen rammet av voldelige opptøyer kalt potetkrigen, en dyrtidsdemonstrasjon anført av fattige arbeidere som ble nedkjempet av militæret med hjelp fra borgervæpningen.
I 1940 kom tyskerne sjøveien og invaderte byen med en landgangsstyrke på 1 900 mann. Motstanden fra fortene på Bergen festning, Lerøy fort, Kvarven fort og Hellen fort mislyktes grunnet utdatert og defekt krigsmateriell. I Eksplosjonen på Vågen i 1944 eksploderte det tyske ammunisjonsskipet «Voorbode» ved Festningskaien i Bergen med 120 tonn ammunisjon om bord. Eksplosjonen var så kraftig at 131 hus forsvant, 117 hus måtte kondemneres, 45 hus ble sterkt skadet og 3500 bygninger lettere skadet. I tillegg ble 98 mennesker drept og 4800 såret. Samme år ble byen rammet av bombingen av Laksevåg, et britisk bomberaid mot den tyske ubåtbunkeren på Laksevåg. 152 fly deltok i raidet som slapp 1432 bomber over området, de fleste rammet sivile mål. 191 sivile ble drept, inklusive 61 skolebarn på Holen skole som ble truffet.
== Kultur ==
=== Byvåpen ===
Bergens byvåpen er basert på byens gamle segl, regnet som Norges eldste og nevnt første gang i 1293. Byseglet hadde to sider, den ene med et vikingskip omkranset av innskriften «SIGILLVM COMMVNITATIS DE CIVITATE BERGENSI» («Bergens bysamfunns segl»), den andre med en borg stående på syv fjell, omkranset av innskriften «DANT BERGIS DIGNUM MONS VRBS NAVIS MARE SIGNUM» («Fjellet, borgen, skipet, sjøen gir Bergen verdig merke»). Fra midten av 1300-tallet ble et segl som kun viste borgen på de syv fjellene tatt i bruk.
Det nåværende byvåpenet kombinerer de to sidene fra det eldste seglet, og er sirkelrundt med rød bunn og gullramme. I rammen står innskriften «SIGILLVM COMMVNITATIS DE CIVITATE BERGENSI» fra det gamle seglet, og inne i sirkelskiven står det en tretårnet borg i sølv på syv fjell i gull.
Bergens byflagg består av det sirkelrunde byvåpenet på hvit flaggduk, med røde kanter langs flaggets tre frie sider. Byflagget vaier vanligvis over fisketorget og rådhuset.
=== Tusenårssted ===
Fana kirke og kulturlandskapet rundt ble i forbindelse med millenniumskiftet valgt til Bergen kommunes tusenårssted. Kommunen har restaurert kirkebygningen både innvendig og utvendig, og har i samarbeid med 200 frivillige entusiaster i Kulturparkens Venner, bygget et amfiteater og anlagt en kulturpark på stedet. Kirken er antatt bygget rundt år 1153, og er nevnt første gang i et vernebrev fra pave Gregor IX i 1228, som Det hellige korsets kirke. Kirken er en av de største steinkirkene i Hordaland og er antatt bygget som fylkeskirke, beliggende ved grensen mellom gamle Nordhordland og Sunnhordland. I kirken skal det ha vært et hellig sølvkors, med helbredende virkning, som var et viktig pilegrimsmål i middelalderen. Korset ble fjernet etter reformasjonen, og skipet som førte det bort sank på ferden. Kirken er prostikirke i Fana prosti.
=== Kulturbegivenheter ===
Bergen var europeisk kulturhovedstad i 2000, vertsby for Eurovision Song Contest 1986, og vertsby for The Tall Ships' Races i 1993, 2001 og 2008. Bergen deltar også årlig på Hansadagene, et arrangement for byer med historisk tilknytning til Hansaforbundet som går på rundgang mellom medlemsbyene. Bergen var arrangør for Hansadagene i 1996 og i 2016.
Gjennom hele året arrangeres det konserter av Bergenlive, revyer og standupshow av Standup Bergen, kulturbegivenheter i alle sjangre av kunstnermiljøene i kulturhuset USF Verftet og de øvrige faste kulturinstitusjonene i byen, og av tallrike ideelle organisasjoner og stiftelser såvel som kommersielle aktører og etablissemanger.
Det arrangeres også mange festivaler i Bergen, noen sporadisk og noen jevnlig. Blant de faste i senere år kan nevnes:
Psycho Holiday, årlig festival med fokus på mellomstore og mindre metallband i januar.
UKEN, en studentfestival som arrangeres annenhvert år ved Norges handelshøyskole med revyer, konserter osv. i mars.
Borealis, en årlig samtidsmusikkfestival for nyskapende musikk i mars.
Bergenfest, en årlig musikkfestival i april/mai.
Nattjazz, en årlig jazzfestival i mai.
Festspillene i Bergen, en årlig internasjonal og Nordens største musikk- og teaterfestival i mai/juni.
Eggstockfestivalen, en årlig rockefestival i juni.
Bergen Reggae Festival, en årlig reggaefestival i juni.
Bjørgvin marknad, en årlig viking- og middelalderfestival i juni.
Bergen internasjonale gitarfestival, en årlig gitarfestival i juni.
Grieg in Bergen, en årlig internasjonal Griegmusikkfestival fra juni til august.
Bergen spillfestival, en årlig og verdens største spillfestival i juli/august.
Hole in the Sky, en årlig musikkfestival og Norges største i metalsjangeren, i august.
Kystsogevekene, en årlig kulturfestival i august/september.
Ekkofestivalen, en årlig festival for elektronisk musikk og kunst i september.
Bergen matfestival, en årlig matfestival i september.
Phonofestivalen, en årlig tverrkunstnerisk studentfestival med vekt på uetablerte og alternative aktører i september.
Grieg internasjonale korfestival, en årlig korfestival i september.
Raptus internasjonale tegneseriefestival, en årlig tegneseriefestival i oktober.
Meteor-Bergen internasjonale teaterfestival, en årlig teaterfestival i oktober.
Bergen internasjonale filmfestival, en årlig filmfestival i oktober.
Bergen internasjonale musikkfestival, en årlig musikkfestival i oktober.
Bergen Art Festival, en årlig tverrfaglig kunstfestival i oktober.
Teaterfestivalen mini midi maxi, årlig internasjonal teaterfestival for barn og unge i november, arrangeres av Vestlandske Teatersenter
Holbergdagene, en årlig barokkfestival med fokus på klassisk kultur i alle sjangre i november/desember.
Pepperkakebyen, ikke en festival, men en årlig tradisjon hvor verdens største pepperkakeby lages og stilles ut i desember.
Vill Vill Vest, en ny nasjonal musikkfestival for aktuelle og fremadstormende artister, som arrangeres i september.
=== Eurovision Song Contest 1986 ===
Bergen var vertsby for Eurovision Song Contest 1986, og NRK valgte Grieghallen som sted for arrangementet. Sandra Kim vant med sangen «J'aime la vie» da hun bare var 13 år gammel.
I forkant av finalen arrangerte vertsbyen en rekke større og mindre fester for å markere konkurransen. Blant annet arrangerte Bergen fjordturer med skoleskipene «Statsraad Lehmkuhl» og SS «Christian Radich». Byen laget også et skihopp i Johanneskirkebakken midt i Bergen sentrum. Rennet ble omtalt som «verdens største i en bygate», og Roger Ruud vant med et hopp på vel 21 meter. Snøen til skihoppet var fraktet med tog fra Finse.På Fisketorget ble det laget et langt laksebord med 10 600 kanapeer, og etter finalen 3. mai ble det tent varder på byens syv fjell. Arrangementet ble deretter avsluttet med et fyrverkeri.
=== Musikkliv ===
Musikselskabet Harmonien ble etablert i Bergen i 1765 med kor og symfoniorkester av rektor Jens Boalth og forfatter Claus Fasting som Norges første og ett av verdens eldste musikkselskaper. Navnet ble i 1987 endret til Bergen filharmoniske orkester og Bergen filharmoniske kor, og har i dag status som det ene av Norges to nasjonale orkestre. Ole Bull, Edvard Grieg og Johan Halvorsen er blant de mange storheter som har vært engasjert i virksomheten i årenes løp. Da staten i 1996 overtok finanisieringsansvaret, ble Musikselskabet Harmonien slått sammen med Harmoniens Venner som en støtteforening til Stiftelsen Harmonien som samtidig ble opprettet for å drifte virksomheten videre. Både koret og orkesteret har siden 1978 hatt Grieghallen som fast base, men er samtidig aktiv med både plateinnspillinger og turnéer både i Norge og utenlands i flere verdensdeler.
Bergen Musikakademi ble grunnlagt av fiolinisten Torgrim Castberg med støtte fra Edvard Grieg i 1905 som et akademi for utdanning innen klassisk musikk. Navnet ble senere endret til Bergen Musikkonservatorium, og har fra 1995 vært en del av Universitetet i Bergen under navnet Griegakademiet. Akademiet vektlegger både musikkfaglig forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid, og særlig samspillet mellom disse. Studietilbudene omfatter i dag utøvelse og komposisjon av klassisk musikk og jazz på høyt nivå, musikkpedagogikk, musikkterapi, etnomusikologi og musikkvitenskap.
Bergen Domkantori ble i 1971 grunnlagt av Magnar Mangersnes som siden har vært dirigent og kunstnerisk leder. Dette er i dag et av landets ledende kor og har høstet stor nasjonal og internasjonal anerkjennelse. Koret fremfører både kirkemusikalske verker og profan kormusikk som eksempelvis norske folketoner. Koret fokuserer spesielt på kirkemusikalske verker som sjeldent fremføres, og har derfor stått for en rekke nasjonale urfremføringer. Koret har turnert i en rekke land, utgitt over 20 plater, medvirket i tallrike TV- og radio-opptak og vunnet mange gjeve priser i inn- og utland.
Opera Bergen ble i 1981 etablert som en selvstendig ideell organisasjon for produksjon av opera i Bergen, med formål å få etablert en permanent base for kunstarten i byen. Fruktene av denne virksomheten har vært lokale produksjoner av over 80 operaer gjennom årene. Bergen Operakor ble stiftet i 1976, og har hatt et omfattende kirkemusikalsk og symfonisk repertoar i samarbeid med «Harmonien», Festspillene i Bergen og i egen regi, og har også vært en flittig samarbeidspartner med både Opera Bergen og senere Vest Norges Opera som ble etablert i Bergen av fylke, kommune og lokalt næringsliv i 1996.
Den Nye Opera ble opprettet i Bergen i 2005 som regional opera for Vestlandet. Formålet er å produsere musikkteater på høyt kunstnerisk nivå som favner om hele det epokemessige spekteret innen opera, og samtidig å gi et musikkpedagogisk tilbud tilrettelagt for barn og ungdom. Forløperen Opera Vest, som ble etablert i 1993 og var landets eneste opera som spesialiserte seg på utvikling og produksjon av nyskrevne operaverker, ble fusjonert inn i Den nye Opera i 2007. Den Nye Operas kor heter KorVest og ble etablert i 2003. Den Nye Opera har samarbeidet med Opera Bergen om lokale produksjoner. Disse operaene er i dag fusjonert sammen til Bergen Nasjonale Opera.
Bergen har gjort seg internasjonalt markert som hovedsete for flere av verdens beste black metalband, slik som Immortal og Enslaved med billboardplasseringer, men også andre storheter som Burzum, Gorgoroth, Taake, Helheim, Hades Almighty, Obtained Enslavement. Bergen har også metalfestivalen Hole in the Sky som årlig tiltrekker store mengder publikum og artister fra hele verden, samt en hel rekke mindre festivaler som eksempelvis Piggtråd og Psycho Holiday.
Bergensbølgen er en betegnelse på populærmusikalske strømninger fra Bergens-området. Den begynte for alvor med bandet The Aller Værste i slutten av 1970-årene. Etter denne tiden har «bølgen» hatt flere perioder. I 1990-årene ble begrepet brukt til å beskriver artister som blant annet Røyksopp, Annie, Ralph Myerz and the Jack Herren Band, Erot og Kings of Convenience – og Sondre Lerche, Datarock, Magnet og Ane Brun mot tusenårsskrifte. Den forrige bergensbølgen, ble igangsatt av dubrock-bandet Fjorden Baby! i 2005, og fulgtes av blant andre John Olav Nilsen & Gjengen, Casiokids, Syntax TerrOrkester, Lars Vaular, Razika og Manheads. Denne nye strømmen av artister – I motsetning til tidligere artister – valgte å synge på norsk, og på sin egen dialekt. Det var fortsatt en del artister som valgte og synge på engelsk – deriblant Kakkmaddafakka, Young Dreams og Put Your Hands Up For Neo-Tokyo. Felles for mange Bergensartister fra denne perioden var deres tilhørighet til den nå nedlagte baren Vamoose – som var et viktig tilholdssted for unge musikere under andre halvdel av 2000-årene. Musikkorganisasjonen Brak – et kompetansesenter for musikkmiljøet i Hordaland og Sogn og Fjordane, opprettet i 1997 – er et kontaktpunkt og kompetansehevende organ for musikkmiljøet i regionen. Brak skal tilby kurs, hjelpe til å profesjonalisere bransjen og skape flere arbeidsplasser innenfor musikkfeltet i Hordaland og Sogn og Fjordane. Brak var en av initiativtakerne til musikkfestivalen Vill Vill Vest som første gang ble arrangert i 2016, hvor de hadde ansvaret for konferanseprogrammet.Bergens studentorganisasjoner bidrar også til regelmessige konserter byen. Universitetet i Bergens offisielle mannskor, Mannskoret Arme Riddere har for eksempel regelmessige konserter og revyer på studenthuset Det Akademiske Kvarter.
=== Festspill ===
Festspillene i Bergen er årets viktigste kulturbegivenhet i Bergen, og finner sted i slutten av mai og begynnelsen av juni med rundt 160 arrangementer over to uker. Festspillene er en av Europas ledende kulturfestivaler og Nordens største musikk- og teaterfestival, og står under Hans Majestet Kongens høye beskyttelse. Festspillene formidler den tusenårige kulturarven innenfor musikk, dans, teater, litteratur, billedkunst og opera med hovedvekt på Nordens og Baltikums kulturliv, men har også en rekke egenproduksjoner, urfremføringer og bestillingsverk, og egne festspillkunstnere, festspillkomponister, festspilldiktere og festspillmusikere som vies spesiell oppmerksomhet i de enkelte år. Festspillene ble arrangert første gang i 1953, og har som formål å formidle kunst og kultur av høyeste kvalitet til flest mulig. De er organisert som Stiftelsen Festspillene i Bergen med en egen Festspilldirektør, og er medlem av Den Europeiske Festivalunion. Festspillene holdes på en rekke arenaer i bergensområdet, blant disse Grieghallen, Håkonshallen, Den Nationale Scene, Logen Teater, Bergen Kunsthall, Mariakirken, Bergen Domkirke, Korskirken, Johanneskirken, i Troldsalen og komponisthjemmene Troldhaugen, Siljustøl, Lysøen og Valestrandfossen, samt ute i det fri på Torgallmenningen og i Nygårdsparken. Festspillene i Bergen mottar støtte både fra offentlige myndigheter og private sponsorer.
=== Buekorps ===
Bergen er i dag den eneste byen i Norge som fortsatt har Buekorps. De eldste nåværende buekorpsene ble dannet på midten av 1800-tallet som en imitasjonslek for guttebarn etter mønster av de voksne mennenes borgervæpning som i Bergen har røtter tilbake til 1400-tallet. Buekorpsene har tradisjonelt vært forbeholdt gutter, men det finnes i dag ett blandingskorps med gutter og jenter og et rent jentekorps. Buekorpsene styres av barna selv, de eldste tar hånd om de yngste, men buekorpsguttene får hjelp av de voksne gamlekarene ved behov. Buekorpsene marsjerer mest på lørdager og søndager om våren, og da høres trommene fra de lokale buekorpsene i de forskjellige strøkenes gater. Korpsene er uniformerte og har fanebærere, offiserer, armbrøst- eller riflebærere og trommeslagere, og bedriver marsjering, eksersis og tromming i militære formasjoner. De ulike korpsene har egne faner, uniformer, sanger, hedersbevis og samlingslokaler. Buekorpsene er sine strøks stolthet og har tradisjonelt rekruttert mest i sine nærområder, men har i dag også medlemmer fra bydeler uten egne korps. Gjennom årene har det totalt vært ca. 200 forskjellige buekorps i Bergen, av disse gjenstår det 12 guttekorps, et jentekorps og et blandingskorps per 2009. Buekorpsene har også fellesarrangementer som Buekorpsenes Dag og konkurranser. Barn som ikke er gamle nok til å bli med i buekorpsene får dilte etter bakerst og imitere de eldre, og kalles offisielt for rævediltere. I 1977 ble det etablert et eget buekorpsmuseum i byen.
=== Bibliotek ===
Bergen Offentlige Bibliotek er Norges nest største folkebibliotek.
Statsarkivet i Bergen forvalter arkivmateriale fra den lokale og regionale statsadministrasjonen i Hordaland og Sogn og Fjordane.
=== Medier ===
NRK Hordaland er NRKs største distriktskontor med 135 ansatte innen tv, radio og internett. NRK Hordaland produserer daglige lokale radio- og tv-sendingen for Hordaland fylke. Vestlandsrevyen blir også vist for Sogn og Fjordane fylke. Hovedkontoret ligger på Minde i Bergen. I tillegg er det lokalkontor på Stord og i Odda.
TV 2 er Norges største kommersielle tv-kanal, og startet sine sendinger i 1992. Kanalen eies av TV 2 Gruppen som også eier en rekke andre medier. Både kanalen og mediehuset har hovedkontor på Nøstet i Bergen, med nyhetsredaksjon, sportsredaksjon, utenriksredaksjon og administrasjon.
Bergens Tidende (BT) er en av Norges eldste aviser, grunnlagt av Johan Wilhelm Eide og utgitt første gang 2. januar 1868. Avisen er Norges største regionavis, med et opplag på 83.086 i 2009. Utgiverselskapet er Bergens Tidende AS, som også driver nettstedet bt.no. Avisens redaksjon ligger i Krinkelkroken i Bergen sentrum, og avisens trykkeri ligger i Drotningsvik i Bergen, som også trykker deler av de riksdekkende avisenes opplag. Distribusjonsavdelingen deler i tillegg til egen avis også ut riksdekkende aviser, lokalaviser og konkurrenten Bergensavisens aviser. Mediehuset Bergens Tidende eier også trykkeriet Mediatrykk AS på Kokstad i Bergen. Selskapet har også eierinteresser i en rekke lokalaviser innenfor sitt dekningsområde, som primært er fylkene Hordaland og Sogn og Fjordane. Bergens Tidende støttet partiet Venstre frem til partisplittelsen i 1972, og har siden omtalt seg som en uavhengig liberal avis.
Bergensavisen (BA) kom ut første gang 23. mars 1927 under navnet Bergens Arbeiderblad. Bergensavisens opplag var 25 178 i 2009. Avisen driver også nettstedet ba.no. Frem til 1981 var avisen en ettermiddagsavis med hele Vestlandet som dekningsområde, men ble fra da av en morgenavis med fokus på bergensområdet. Avisen var et rent partiorgan for Arbeiderpartiet til 1984 og finansiert av LO, men brøt da med partijournalistikken og ble en såkalt uavhengig avis med sosialdemokratisk grunnsyn. Navnebyttet skjedde i 1991. Avisens redaksjon ligger i Christian Michelsens gate i Bergen sentrum, og trykkeriet ligger på Minde i Årstad bydel.
Dagen er en kristen riksdekkende avis fra Bergen som ble grunnlagt i 1919, med sterk tilknytning til bedehusmiljøene og organisasjoner som Norsk Luthersk Misjonssamband og Indremisjonsforbundet. Avisen hadde et opplag på 10 246 i 2009. Dagen kjøpte seg i 2007 opp i den tidligere Oslobaserte avisen Magazinet med et opplag på rundt 4000 som ble etablert av Livets ord i 2002. Navnet ble da endret til DagenMagazinet. Redaksjonen ligger i Fjøsangerveien ved Danmarksplass i Bergen, med avdelingskontorer i Oslo, Rogaland og Ålesund.
Norge IDAG er en kristen riksdekkende avis fra Bergen som ble grunnlagt i 1999 av Finn Jarle Sæle. Sæle var tidligere redaktør for konkurrenten Dagen. Avisen hadde et opplag på 10493 i 2009. Redaksjonen ligger i Fjøsangerveien ved gamle Forum kino.
Fiskaren var en riksdekkende avis fra Bergen for kystnæringene i Norge, som ble etablert i 1923. Den ble i 2008 slått sammen med Fiskeribladet i Harstad, og navnet ble endret til Fiskeribladet Fiskaren, som i 2017 skiftet navn til Fiskeribladet. Hovedkontoret og hovedredaksjonen holder til på Bontelabo i Bergen, med avdelingskontorer i Harstad og Tromsø. Opplaget var i 2009 10 376 eksemplarer.
I Bergen utgis også studentavisen Studvest og gratisavisen Bergen Byavis, samt lokalavisene Bygdanytt (Arna), Fanaposten (Fana og Ytrebygda), Sydvesten (Fyllingsdalen og Laksevåg), Årstadposten (Årstad) og Åsane Tidende (Åsane).
Tre tradisjonsrike aviser fra Bergen som nå er nedlagt var den riksdekkende nynorskavisen Gula Tidend (1904–1996), og de konservative dagsavisene Bergens Aftenblad (1880–1945) og Morgenavisen (1902–1984). Bergens første avis var De bergenske Adressecontoirs-Efterretninger, grunnlagt i 1765 som Norges nest eldste avis, som gikk opp i Bergens Aftenblad i 1889, som i sin tur gikk opp i Morgenavisen i 1945, som så ble nedlagt i 1984. Avisen Arbeidet ble grunnlagt av fagbevegelsen i byen i 1893. Den ble partiorgan for Arbeiderpartiet fra 1905 til partisplittelsen i 1923, og deretter partiorgan for Norges Kommunistiske Parti frem til nedleggelsen i 1949.
=== Museer ===
Bergen Museum ble grunnlagt i 1825 med stortingspresident Wilhelm Frimann Koren Christie og biskop Jacob Neumann som to av grunnleggerne. Det er i dag landsdelsmuseum på Vestlandet og bedriver omfattende flerfaglig forskning og formidling som en integrert del av byens universitet. Museet består av De kulturhistoriske samlinger med utstillinger innen arkeologi, etnografi, kulturhistorie og kunsthistorie, De naturhistoriske samlinger med utstillinger innen botanikk, geologi og zoologi og en museumsavdeling om selve museets historie, samt Muséhagen (botanisk hage) utenfor bygningen, og Det norske arboretet og botanisk hage på Milde i Ytrebygda bydel, med furuskog, løvskog og botanisk hage med over 5 000 planteslag, blant disse landets største rosesamling med 500 sorter, og Nordens største rhododendronsamling med 600 kultivarer og 300 arter.
Bergens Sjøfartsmuseum ligger like ved de kulturhistoriske samlinger, og har utstillinger som dekker hele sjøfartshistorien fra de eldste tider til i dag, med en rekke unike gjenstander og en omfattende samling modeller av kjente fartøyer.
Bergen Kunstforening er Norges nest eldste kunstforening, stiftet i 1838 av maleren J.C. Dahl. Foreningen eier kunstgalleriet Bergen Kunsthall, som er et av Norges største visningssteder for samtidskunst, og en markant aktør i formidling og produksjon av nasjonal og internasjonal samtidskunst.
Kunstmuseene i Bergen er en sammenslutning av Bergen kunstmuseum, som er et av Nordens største kunstmuseer, med kunst fra 1400-tallet til vår tid, Vestlandske kunstindustrimuseum, som viser kunsthåndverk gjennom 500 år samt en unik samling med kinesisk kunst, og tre museer tilknyttet komponisthjemmene Edvard Grieg Museum Troldhaugen, Siljustøl Museum (Harald Sæverud) og Museet Lysøen (Ole Bull). Det holdes også konserter i de tre sistnevnte museene.
Bymuseet i Bergen er en sammenslutning av en rekke kulturminner og kulturhistoriske museer i Bergen, som omfatter Alvøen hovedbygning, Bergen Skolemuseum, Bryggens museum, Damsgård hovedgård, Gamle Bergen museum, Hordamuseet, Håkonshallen, Lepramuseet og Rosenkrantztårnet.
Det Hanseatiske Museum og Schøtstuene omfatter schøtstuene og en av de best bevarte handelsgårdene på Bryggen fra hanseatertiden, og viser forsamlingsrommene for handelsgårdenes beboerne og en autentisk handelsstue med blant annet kjøpmannens kontor, soveplasser for drengene og gjestestue, og en rekke originale gjenstander som er samlet inn fra de forskjellige hanseatiske handelsgårdene på Bryggen, klassifisert som en unik del av verdens kulturarv av UNESCO.
Akvariet i Bergen, som ble finansiert ved en innsamlingsaksjon blant byens borgere, åpnet i 1960 og var da Nord-Europas største og mest moderne akvarium. Akvariet viser et representativt utvalg av norsk marin fauna, samt seler, pingviner, karpefisk, krokodiller, slanger, skilpadder og andre eksotiske dyr. Det etableres nå også et nytt haibasseng i Akvariet.
Norges Fiskerimuseum i Sandviken er et spesialmuseum som dekker alle aspekter ved utnyttelsen av fiskeriresursene i havet gjennom tidene, blant disse fiskerienes naturgrunnlag og resursforvaltning, utviklingen av fiskeriflåten og båtmotorer, fiskeriredskaper og fangstmetoder av eksempelvis sild, torsk, laks, hval og sel, nye havbruk, produktforedling som tilvirkning og eksport av tørrfisk, klippfisk, fileter og tran, samt fiskerihistoriske filmer, arkiver, fotografier og spesialsamlinger med sjøkartfiskekart, båttegninger, fiskerialmannakker osv.
Bergen Tekniske Museum er en del av de tekniske samlinger i Bergen og drives av flere organisasjoner. Utstillingen viser den tekniske utviklingen på Vestlandet og i Bergen, med hovedfokus på landtransport. Museet har en stor samling av gamle fremkomstmidler, så som veteranbiler, trikker, busser, sykler, motorsykler, samt en av de gamle Fløibanevognene, og historisk militærmateriell, brannvernutstyr, et fungerende boktrykkeri og kjøring med gamle sporvogner.
Norsk Trikotasjemuseum er et nasjonalt teknisk-industrielt kulturminne og en del av Museumssenteret i Hordaland, lokalisert i gamle Salhus Tricotagefabrik som ble etablert i 1859 som en av landets første tricotagefabrikker og nedlagt i 1989. Da museet ble etablert i 1992 ble det lagt vekt på at hele produksjonslinjen fra råull og bomull til ferdig plagg er intakt, med maskiner, utstyr og bedriftsarkiv som viser hele den historiske utviklingen i norsk tekstilindustri, og at anlegget ligger i et autentisk bevart miljø med intakte arbeiderboliger, skolehus og gamlehjem.
Buekorpsmuseet ble etablert i 1977 og viser effekter, buekorpsfaner, trommer, sabler osv. fra samtlige aktive buekorps i Bergen og noen av dem som er nedlagt. Museet har også en komplett offisersuniform fra borgervæpningen, en rikholdig buekorpslitteratur og eksemplarer av alle buekorpsblader som har utkommet. Totalt har det vært over 200 buekorps i byen gjennom årene, og museet er lokalisert i Murhvelvingen fra 1561.
=== Teatre ===
Det Dramatiske Selskab i Bergen ble stiftet i 1794, og Komediehuset på Engen sto ferdig i 1800, hvor foreningen drev privat teater frem til 1828. Deretter ble bygningen benyttet av omreisende danske teatergrupper.
I 1850 grunnla Ole Bull det første norskspråklige teater kalt Det norske Theater i bygningen, og denne virksomheten fortsatte til 1863. Her fikk dramatikere som Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Magdalene Thoresen, og skuespillere som Johannes Brun, Lucie Wolf, Jacob Prom, Andreas Isachsen, Fredrikke Nielsen, Ole Bucher, Benedikte Hundevandt og Sofie Parelius ansettelse.
I 1876 etablerte man så Den Nationale Scene som en fortsettelse av virksomheten, og denne holdt til i Komediehuset til den nye teaterbygningen sto ferdig i 1909, tegnet av Einar Oscar Schou og finansiert av borgergaver og innsamlede midler. Bygningen har siden blitt utvidet flere ganger, og ble i 1993 fredet av riksantikvaren. Samme år fikk teateret status som ett av Norges tre nasjonale teatre. Den Nationale Scene drives i dag av det offentlige.
Den gamle teaterbygningen, Komediehuset på Engen, ble jevnet med jorden av bomber under bombingen av Laksevåg i 1944, og dermed gikk Nord-Europas eldste borgerteaterbygning tapt.
I 1983 ble stiftelsen Bergen Internasjonale Teater etablert som en internasjonal teaterfestival, og har siden 1990 vært et helårsdrevet scenehus, og en av Norges største produsenter av internasjonal samtids-scenekunst med fast samarbeid med teaterhus, dansescener og festivaler i flere europeiske land.
I 1988 ble Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans, flyttet til Bergen, med ansvar for å utvikle, formidle og spre interesse for kunstformen i Norge. Ensemblet har sin base i Studio Bergen på Verftet, men opptrer også på turnéer i inn- og utland.
Samme år ble Hordaland Teater opprettet som teater for hele fylket, med teatersal på Stend i Fana bydel. Teateret spiller på dialekt eller på nynorsk, og satser spesielt på oppsettinger for barn og unge. Teateret har også samarbeid med Ole Bull Scene i Bergen sentrum, som også benyttes til revyer, konserter, standup-show og barne- og ungdomsteater.
Logen Teater i Bergen sentrum ble oppført i 1883 som fest- og konsertsal for Selskabet Den Gode Hensigt, som fortsatt eier huset. Logen benyttes som konsertsal for alle typer av musikk, til teaterforestillinger, dans, revyer, cabareter, og som festlokale. Ricks teater i Bergen sentrum benyttes også til revyer, teater, konserter og underholdning.
Fyllingsdalen Nye Teater i Fyllingsdalen bydel har vært i drift i over 30 år som et selvdrevet familieteater med hovedvekt på barn og ungdom, med teaterskole for både barn og voksne.
Studentteateret Immaturus ble grunnlagt i 1990 som byens studentteater og holder til i studentkulturhuset Det Akademiske Kvarter.
Kulturarenaen USF Verftet i Bergen sentrum inneholder arealer for produksjon og formidling av kunst og kultur. Ingen andre steder i landet finner man et så variert og bredt kunstnermiljø og kunstnerisk opplevelsestilbud under ett tak. Her er fem scener for musikk, teater, dans og film, 80 atelierer for kunstnere, kontorer og andre lokaler for kulturaktører innen privat og offentlig virksomhet, totalt 180 virksomheter fordelt på 12 000 kvadratmeter. Stiftelsen Kulturhuset USF står for driften.
Kinovirksomheten i Bergen drives i de to kinokompleksene Konsertpaleet og Magnus Barfot av det kommunale aksjeselskapet Bergen kino.
=== Sport ===
I Bergen var det 560 idrettsanlegg og 662 idrettslag med til sammen 112 276 medlemmer i 2008.
Sportsklubben Brann er det dominerende laget for fotballinteresserte i Bergen, og ble stiftet 26. september 1908 som Ski- og Fodboldklubben Brann av Christen K. Gran og Birger Gjestland. Brann Stadion er lagets hjemmearena, og publikumsrekorden på 24 800 mennesker ble oppnådd både i 1947 og i 1961. Brann spiller i 1 divisjon fra sesongen 2015, med røde trøyer og hvite shorts som hjemmedrakter, og svarte trøyer og svarte shorts som bortedrakter. Branns supporterklubb heter Brann Bataljonen. Alle Brannkampene åpnes tradisjonsrikt ved at supporterne synger Bergens bysang «Udsigter fra Ulrikken». Under kampene synger supporterne sanger som «Vi e' Brann – Bergens stolthet», «Vi e' berømte Brann fra Bergen», og «Byen e' Bergen, og laget e' Brann».
Løv-Ham Fotball spiller i Adeccoligaen. Fyllingen Fotball har tidligere spilt i Tippeligaen og spiller nå i 2. divisjon sammen med Fana Fotball og Åsane Fotball. Arna-Bjørnar Fotball og Sandviken Fotball spiller begge i Toppserien for kvinner og i 3. divisjon for herrer. Baune Fotball, FK Bergen Nord, Bjarg Fotball, Brann 2, Djerv Fotball, Hovding Fotball, Lyngbø Fotball, Løv-Ham 2, Smørås Fotball, Tertnes Fotball og Vadmyra Fotball spiller også i herrenes 3. divisjon.
Fyllingen Håndball spiller i eliteserien for herrer og ble seriemestre i 2009. Innenfor kvinnehåndball spiller Tertnes IL i eliteserien, mens Bjørnar Håndball rykket ned i 1. divisjon i 2007. Ulriken Eagles hevder seg på toppnivået i den norske basketligaen BLNO som sluttspillmestere i 2007 og 2009.
Vestkantsvømmerne med Alexander Dale Oen og Bergens SC med Gard Kvale hevder seg på norsk og internasjonalt toppnivå i svømming. Bergen Ishockeyklubb spiller i 1. divisjon etter at elitesatsingen Bergen Flyers gikk konkurs i 2005. Norna-Salhus er et av landets beste friidrettslag. Nyborg Volleyballklubb spiller i eliteserien for herrer og ble seriemestre i 2009.
Bergen Bandyklubb er den eneste bandyklubben på vestlandet. Klubbens damelag har vært i seriesystemet siden debuten i 3. divisjon i 1986/87-sesongen. Herrelaget kom med i rekruttserien sesongen 1991/92 og i 3. divisjon året etter. På grunn av manglende anlegg og isforhold spiller Bergen Bandyklubb hjemmekampene sine som rinkbandy. Klubben kan derfor ikke rykke opp fra nederste divisjon.
=== Gatekunst ===
Bergen regnes som gatekunstens hovedstad i Norge, den internasjonalt kjente kunstneren Banksy besøkte Bergen i år 2000, fikk flere kontakter og inspirerte folkene der enormt, siden har byen oppfostret Norges mest kjente gatekunstner; Dolk. Verkene hans kan fortsatt sees flere steder i byen, og i 2009 valgte daværende byråd for kultur, idrett og næring, Henning Warloe, å verne verket «Spray» av Dolk med beskyttende plexiglass.
Bergen kommune lanserte i 2011 en handlingsplan for gatekunst i kulturbyen Bergen i perioden 2011–2015 for å sikre at Bergen skal være et toneangivende senter for graffiti som uttrykksform, både i norsk og i nordisk sammenheng. Utover i 2010-årene har flere gatekunstnere brukt Bergen som base, blant andre: JOHN XC, Aram, Argus, Snurre og La Staa.
== I og fra Bergen ==
=== Spesielt for Bergen ===
Bergensk dialekt
Buekorps
Den blå steinen
De syv fjell
Festspillene i Bergen
Fisketorget
Fjellveien
Fløyen
Gamle Vossebanen
Hansa bryggeri
Hellemyrsfolket (roman)
Jan Herwitz (komedie)
Langebrød
Rhododendron
Skillingsbolle
Sportsklubben Brann
Statsraad Lehmkuhl
Stoltzekleiven
«Udsigter fra Ulrikken» (Bergenssangen)
Uteliv i Bergen
=== Kulturminner ===
Alvøen
Bryggen
Bergenhus festning
Bergens Kreditbank
Børsbygningen i Bergen
Christinegård
Corps de Garde
Damsgård hovedgård
Danckert Krohns stiftelse
Den gamle latinskole
Den Nationale Scene
Det gamle rådhuset
Det Hanseatiske Museum og Schøtstuene
Domkirken i Bergen
Fana kirke
Fantoft stavkirke
Fastings Minde
Fredriksberg fort
Gamle Bergen Museum
Gamle Vossebanen
Gamle Bergen hovedbrannstasjon
Gamlehaugen
Hagerupgården
Håkonshallen
Lepramuseet/St. Jørgen hospital
Kjøttbasaren
Kommandantboligen
Korskirken
Kronstad hovedgård
Kvarven fort
Manufakturhuset
Mariakirken
Mon Plaisir
Murhvelvingen
Måseskjæret
Nonneseter kapell
Norges Bank
Norsk Trikotasjemuseum
Nygårdsparken
Nykirken
Rosenkrantztårnet
Sandviksboder
Sankt Jørgen kirke
Seminarium Fredericianum
Siljustøl Museum
Skansen brannstasjon
Skuteviksboder
Slettebakken hovedgård
Sophies Minde
Stadsporten
Stend hovedgård
Stoltz' reperbane
Store Milde
Stranges stiftelse
Sverresborg
Tellevik kystfort
Tollboden
Troldhaugen
Urdihuset
Wernersholm
Zander Kaaes stiftelse
Ådnatun museum
=== Andre severdigheter ===
Akvariet i Bergen
Bergen Kunstmuseum
Bergen Kunsthall
Bergen Museum
Bergens Sjøfartsmuseum
Bergen Skolemuseum
Bergen Tekniske Museum
Bryggens Museum
Buekorpsmuseet
Bymuseet i Bergen
Byparken
Det norske arboret
Fisketorget
Fløibanen
Fløyen
Grieghallen
Hordamuseet
Johanneskirken
Muséhagen (botanisk hage)
Nordnesparken
Norges Fiskerimuseum
Ulriksbanen
Vestlandske kunstindustrimuseum
Vitensenteret
=== Monumenter ===
Se egen liste over monumenter i Bergen sentrum.
=== Gater og plasser ===
Se egen liste over Bergens gater.
=== Kjente bergensere ===
Se egen liste over kjente bergensere.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hartvedt, Gunnar Hagen; Bergen Byleksikon, Oslo 1994, ISBN 82-573-0485-9
Rommetveit, Knut: «Bilder fra Bergen. Temaer fra byens historie 1850–1905» Bergen 2004
Skreien, Norvall; Bergen Kulturguide fra A til Å , Oslo 1999, ISBN 82-573-0989-3
Steen, Sverre; Bergen – Byen mellom fjellene, Bergen 1969.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bergen, Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bergen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bergen hos Wikivoyage
Business Region Bergen AS (BRB)
Regionrådet Bergensregionen
Bergen Næringsråd
Festspillene i Bergen
Bergenlive – konserter
Bergen Guide
Bergen Reiselivslag: Turistinformasjon
Norway Advice: Din guide i Bergen
Bybanen i Bergen
Bymuseet i Bergen
Værvarsel for Bergen
Bergenskart
Kirker i Bergen
Flyfoto over Bergen
Bilder fra Bergen
Bilder av Bergen - en foto-dugnad
ScenicNorway, bilder fra Bergen
Organization of World Heritage Cities
Turforslag til Byfjellene i Bergen på DNT og NRKs nettsted ut.no
Vill Vill Vest
Brak
=== Historie med mer ===
Bergen byleksikon 2013
Oppslagsverket oVe - Bergen i arkivene, Bergen Byarkiv.
Historier fra en bydel - Årstad
Kulturnett Hordaland
Historisk bergenskart
BerGIS - Interaktivt bergenskart 1880
Prospektkort fra Bergen før 1916
Prospektkort fra Bergen etter 1916
Historiske fotografier fra Bergen i Nasjonalbibliotekets arkiv
Filmer om andre verdenskrig i Bergen
Lokalhistoriske historier og artikler fra Bergen
Portal om Bergen på kunsthistorie.com
Fotomuseum Bergen – slik Bergen en gang var
Bergensbildet fra 1581, hos Norgeshistorie.no | Olav Kyrresgate er en av mest sentrale bygatene i Bergen, oppkalt etter byens grunnlegger Olav Kyrre. Gaten går fra midten på Vågsallmenningen i nordøst til Langes gate og Haakon Sheteligs plass på Nygårdshøyden i sydvest. | 196,580 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Victor_fra_Aveyron | 2023-02-04 | Victor fra Aveyron | ['Kategori:Antropologi', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1828', 'Kategori:Fødsler i 1785', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Pedagogikk', 'Kategori:Psykologi', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Ville barn'] | Victor fra Aveyron (ca. 1788 – 1828) var et vilt barn i Frankrike som ble funnet i 1800 etter tilsynelatende å ha tilbrakt det meste av sin barndom alene i skogen. Etter at han ble oppdaget ble hans tilfelle undersøkt av den unge legen Jean Marc Gaspard Itard som arbeidet med gutten i fem år og som ga ham navnet Victor. Itard var interessert i å fastslå hva Victor var i stand til å lære seg. Han planla prosedyrer for å lære gutten ord og nedtegnet sin framgang. Basert på sitt arbeid med Victor la Itard ny grunn i pedagogikken av utviklingshemmede.
| Victor fra Aveyron (ca. 1788 – 1828) var et vilt barn i Frankrike som ble funnet i 1800 etter tilsynelatende å ha tilbrakt det meste av sin barndom alene i skogen. Etter at han ble oppdaget ble hans tilfelle undersøkt av den unge legen Jean Marc Gaspard Itard som arbeidet med gutten i fem år og som ga ham navnet Victor. Itard var interessert i å fastslå hva Victor var i stand til å lære seg. Han planla prosedyrer for å lære gutten ord og nedtegnet sin framgang. Basert på sitt arbeid med Victor la Itard ny grunn i pedagogikken av utviklingshemmede.
== Tidlig liv ==
Det er beregnet at Victor må ha blitt født en gang rundt 1788. Han var ennå ikke nådd puberteten da han ble fanget i 1800, men gått inn i puberteten i løpet av det neste året eller så. Det er ikke kjent når eller hvordan han kom til å leve alene i skogene i nærheten av Saint-Sernin-sur-Rance i Aveyron i sørlige Frankrike. Han hadde riktignok blitt rapportert sett i dette området en gang rundt 1794. I 1797 ble han sett av tre jegere. Han løp fra dem, men de greide å fange ham da han forsøkte å klatre opp i et tre. De fraktet ham til en landsby i nærheten hvor en enke forsøkte å ta seg av ham. Imidlertid rømte han fra henne og tilbake til skogen. Hans alder var ukjent, men folk i landsbyen mente at han måtte være rundt tolv år gammel. At han ikke kunne snakke, hans valg av mat, og de tallrike arr han hadde, antydet at må ha levd som vill i skogen det meste av sitt liv.
== Undersøkelser ==
Kort tid etter at Victor ble funnet ble han undersøkt av en lokal abbed og professor i biologi, Pierre Joseph Bonnaterre. Han fjernet guttens klær og førte ham ut i snøen. Han registrerte at gutten ikke ble oppskaket og urolig, men boltret seg naken i snøen. Bonnaterre trakk den slutning at gutten åpenbart var vant til å være utsatt for kulde. Den lokale kommisjonæren for myndighetene, Constans-Saint-Esteve, observerte også Victor og skrev at det var «noe særskilt med hans oppførsel som gjør at han synes nær den samme tilstanden som ville dyr.» Gutten ble til sist tatt med til byen Rodez. To menn reiste dit for å få fastslått om han var deres savnede sønn. Begge hadde mistet sønnene sine i tiden under den franske revolusjon. Ingen av dem krevde Victor som sin sønn. Det gikk også andre rykter om guttens opprinnelse. Eksempelvis insisterte et rykte på at han var den illegitime sønnen av en notar som ble satt ut som barn fordi han var stum. Itard mente at Victor hadde «levd i absolutt ensomhet siden han var minst fire eller fem år gammel og fram til han var rundt tolv år, hvilket var den alderen han kan ha vært da han ble fanget i Caune-skogen.» Det innebærer at han antatt har levd i rundt sju år i villmarken.
Det var åpenbart at Victor kunne høre, men han ble likevel tatt med til Nasjonalinstituttet for døve i Paris slik at han kunne bli undersøkt av den kjente døveeksperten Roch-Ambroise Cucurron Sicard. Denne og andre medlemmer av Société des observateurs de l'homme («Samfunnet for menneskelige observasjon») at ved å undersøke, foruten å forsøke å lære gutten noe, ville de få de bevis de trengte for den nye populære empiriske teori om kunnskap. Innenfor opplysningstidens kontekst da mange diskuterte om hva som skilte menneskene fra dyrene, var det en betydelig faktor at mennesket hadde evnen til å lære et språk. Ved å studere gutten ville de også være i stand til å forklare forholdet mellom menneske og samfunn.
=== Opplysningstidens innflytelse ===
Opplysningstidens fikk mange tenkere, inkludert naturforsker og filosofer, til å mene at menneskelig natur var et emne som det var behov til definere på nytt og undersøke fra en helt ny synsvinkel. Ettersom den franske revolusjon og ny framgang innenfor vitenskap og filosofi var det en forståelse at mennesket ikke var spesielt i seg selv, men derimot typisk for sin plass i naturen. Det var et håp at ved å undersøke den ville gutten ville denne forståelsen få støtte. Han ble et kasusstudie i opplysningstidens debatt om forskjellene mellom mennesker og andre dyr.
På denne tiden ble den vitenskapelige kategorien Juvenis averionensis benyttet som et særskilt tilfelle av Homo ferus, beskrevet av svenske Carl von Linné i Systema naturae. Linné og hans oppdagelser førte til spørsmålet om «hva er det som gjør oss til mennesker?» En annen tanke som var utbredt i opplysningstiden var tanken om bon sauvage, den edle ville. Det var en tro at et menneske som eksisterte i ren naturtilstand ville være en «varsom, uskyldig, en som likte ensomheten, uforstående til ondskap og ikke i stand til å forsake bevisst skade.»Filosofiske tanker, som eksempelvis foreslått av Rousseau, Locke og Descartes, ble utviklet på denne tiden. Disse tankene hadde en åpenbar innflytelse på hvordan gutten ble oppfattet og senere hvordan hans utdannelse ble konstruert av Itard.
=== Kolonialismens innflytelse ===
Det er blitt påpekt at det var en «direkte forbindelse mellom kolonialismens diskurs utenlands og indre regulering av avvikere hjemme.» Den måten som europeere så på «de andre» i koloniene og andre eksotiske steder, var den samme måten som franskmenn så på den ville gutten fra Aveyron. Å mangle fornuft og forståelse i opplysningstiden var det samme som å være usivilisert. Holdningene som europeerne hadde overfor de andre hadde sin parallell i Victor da også han ble betraktet som «usivilisert» grunnet hans mangel på språk og derfor også fornuft. Disse karakteristikker definerte menneskeheten for Victors samtidige.
== Utdannelse ==
Det ble sagt at selv om han hadde vært utsatt for samfunn og utdannelse, ville han ha hatt liten framgang ved institusjonen under Sicard. Mange stilte spørsmål ved hans evner til å lære grunnet hans opprinnelige tilstand, og som det har blitt forklart, «det er en ting å si at et naturmenneske ikke er helt menneskelig, det er en helt annen ting å si at naturmennesket ikke kan bli helt menneskelig.» Etter at Sicard hadde blitt frustrert over mangelen på framgang med gutten, ble han etterlatt til å vandre rundt i institusjonen på egenhånd, inntil Jean Marc Gaspard Itard grep inn. Han besluttet å ta med seg gutten til sitt eget hjem slik at han lettere kunne dokumentere og overvåke hans utvikling.
=== Jean Marc Gaspard Itard ===
Jean Marc Gaspard Itard, en ung medisinerstudent, kom til å adoptere Victor og utga rapporter om hans framgang. Itard trodde to ting skilte mennesker fra dyr: empati og språk. Han ønsket å sivilisere Victor med det mål å lære ham å snakke og å vise menneskelige følelser. Victor viste betydelig framgang i begynnelsen i å forstå språk og lese enkle ord, men greide ikke å få framgang utover et rudimentært nivå. Itard skrev at «Under disse omstendigheter var hans øre ikke et organ for å forstå lyder, deres artikulasjoner og deres kombinasjoner; det var ingenting annet enn enkle virkemidler for selvoppholdelse som advarte mot farlige dyr som nærmet seg eller ville frukter som falt ned.»De to eneste frasene som Victor faktisk klarte å lære å stave var «lait» (melk) og «Oh, Dieu» (Å, Gud). Det synes derimot som om Itard var preget av mer samtidige oppfatninger mens han forsøkte å utdanne Victor. Rousseau synes å ha ment at «den naturlige assosiasjonen er basert på gjensidig fri og likeverdig respekt mellom folk.» Denne forestillingen om hvordan lærling og undervisning var noe som, selv om det ikke ga de effekter han håpet på, viste seg likevel å være et skritt i retning av nye pedagogiske systemer. Ved å forsøke å lære om gutten som levde i naturen, kunne utdannelsen ble omorganisert og preget av denne forståelsen. Itard har blitt anerkjent som grunnleggeren av «oral utdannelse av døve; faget otolaryngologi, det vil si bruken av adferdsendring av alvorlig hemmede barn; og særlig utdannelse av mentalt og fysisk handikappete.»Mens Victor ikke greide å lære å snakke det språket som Itard forsøkte å lære ham, synes det som om Victor hadde framgang i sin adferd overfor andre mennesker. I Itards hjem var det hans husholderske madame Guérin som dekket bordet, og en kveld da hun gråt over tapet av sin ektemann, stoppet Victor med det han drev på med og viste trøstende oppførsel overfor henne. Itard rapporterte dette som framgang.
=== Språk ===
Det franske samfunn betraktet intellekt tilknyttet språk, det ene er ikke mulig uten det andre. Om de ikke ble tatt vare på av venner eller familie, ville de fleste mennesker som ble betraktet som «dumme», havne i forferdelige og fryktelige forhold. Imidlertid, en gang rundt 1750 var den noe annerledes som skjedde i Paris. En fransk prest, Charles-Michel de l'Épée, skapte den første offentlige spesialskole særskilt for døve og stumme. Hans institusjon ble gjort til et nasjonalt institusjon i 1790. Den nye interessen og den moralske forpliktelsen for døve og stumme inspirerte Itard til å oppfostre og forsøke å lære Victor å snakke. «Han hadde teorien til Locke og Condillac om at vi er født med tomme hoder og at våre tanker oppstår fra hva vi oppfatter og erfarer. Å oppleve bortimot ingenting av samfunnet, forble gutten en villmann.»I de årene som Itard benyttet i arbeidet med Victor gjorde han en del gradvis framgang. Victor forsto meningen med handlinger og benyttet hva som er beskrevet som «handlingsspråk», hvilket Itard betraktet som en form for primitiv kommunikasjon. Imidlertid greide Itard ikke å lære Victor å snakke. Han underet over hvorfor Victor valgte å forbli stum når han beviselig ikke var døv. Victor forsto heller ikke tonene i menneskelig stemme. Itard uttalte at «Victor var den mentale og psykologiske ekvivalent av å være født døvstum. Det ville være liten hensikt å forsøke å lære ham å snakke med vanlige metode ved å repetere lyder om han faktisk ikke hørte dem.»I ettertid har Itards utdanningsprosess blitt kritisert, eksempelvis hvorfor det ikke ble forsøkt å lære Victor tegnspråk. Det er uansett i dag bestemte hypoteser som kan benyttes for å forstå tilfellet Victor. «En er at den ville gutten, skjønt født normal, utviklet en alvorlig mental eller psykologisk forstyrrelse før han ble forlatt. Tidlig utviklet schizofreni, infantil psykose, autisme — et antall tekniske begreper har blitt benyttet for hans posisjon. (...) Det gir både en motivasjon for at han ble forlatt og en forklaring for hans delvis helbredelse under Itards behandling.»Professor Uta Frith har uttrykt at hun tror Victor viste tegn på autisme. Serge Aroles, i sin bok L'énigme des enfants-loups, er også av den forståelse at bevarte redegjørelser av hans oppførsel peker mot «en gjennomsnittlig grad av autisme». Han merket seg at Victor viste karakteristiske tegn på mental forstyrrelse, slik som å gnisse tennene mot hverandre, jevnlig vugge fram og tilbake, og spastiske bevegelser.Victor døde i Paris i 1828 i hjemmet til madame Guérin.
== Dramatisering ==
Victors liv ble dramatisert i François Truffauts film fra 1970, L'Enfant sauvage, på norsk titulert som Ulvegutten. Victors liv ble også gjenfortalt gjennom dramatisering i en episode i fjerde sesong av den amerikanske TV-serien In Search Of..., titulert «Wild Children», i 1980.
== Skjønnlitterær behandling ==
Victors liv var grunnlaget for romanen Wild Boy (2003) av den engelske forfatteren Jill Dawson, og dessuten i tittelfortellingen i novellesamlingen Wild Child and Other Stories (2010) av T. Coraghessan Boyle. Han figurerte også i amerikanske Mordicai Gersteins roman Victor: A Novel Based in the Life of the Savage of Aveyron (1998). Historien ble gjenfortalt som en fortelling for barn og ungdom i Mary Losures Wild Boy: The Real Life of the Savage of Aveyron.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Mémoire (1801) et Rapport sur Victor de l'Aveyron (1806) édition électronique at Universite du Quebec a Chicoutime.
An Historical Account of the Discovery and Education of a Savage Man: Or, the First Developments, Physical and Moral, of the Young Savage Caught in the Woods Near Aveyron in the Year 1798, engelsk oversettelse av en fransk bok utgitt i 1802, Google ebok
Harlan Lane (1975): The Wild Boy of Aveyron. (innb. ISBN 0-674-95282-0 & uinnb. ISBN 0-674-95300-2) Cambridge: Harvard University Press. | Victor fra Aveyron (ca. 1788 – 1828) var et vilt barn i Frankrike som ble funnet i 1800 etter tilsynelatende å ha tilbrakt det meste av sin barndom alene i skogen. | 196,581 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ungdomslaget_Ny_Von_(album) | 2023-02-04 | Ungdomslaget Ny Von (album) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1978', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-02'] | Ungdomslaget Ny Von er en LP-utgivelse av Tromsø-gruppa Ungdomslaget Ny Von fra 1978. En av de mest kjente sangene på plata er «Sluttsang», også kjent som «Ellinors vise».
Plata ble utgitt med eget teksthefte, der «ungdomslaget» får presentere seg i uhøytidelige former: «-Våres konklusjon e at sannheita som regel har venstrevri». Låtene på plata har klart politisk innhold, med engasjement mot arbeidsledighet, sentralisering og fraflytting og mot oljeboring i nord.
Medvirkende i Ny Von var Arvid Esperø, Marit Mathiesen, Svein Nymo, Ragnar Olsen og Jan-Henrik Henriksen.
| Ungdomslaget Ny Von er en LP-utgivelse av Tromsø-gruppa Ungdomslaget Ny Von fra 1978. En av de mest kjente sangene på plata er «Sluttsang», også kjent som «Ellinors vise».
Plata ble utgitt med eget teksthefte, der «ungdomslaget» får presentere seg i uhøytidelige former: «-Våres konklusjon e at sannheita som regel har venstrevri». Låtene på plata har klart politisk innhold, med engasjement mot arbeidsledighet, sentralisering og fraflytting og mot oljeboring i nord.
Medvirkende i Ny Von var Arvid Esperø, Marit Mathiesen, Svein Nymo, Ragnar Olsen og Jan-Henrik Henriksen.
== Sporliste ==
=== Side A ===
«Innfløttarrock» (tekst og melodi: Ragnar Olsen)
«Svaret mett e» (tekst: Henninge Astrup, melodi: Marit Mathiesen)
«Erling Jarl» (tekst og melodi: Ragnar Olsen)
«Oljeeventyret» (tekst og melodi: Ragnar Olsen)
«Brød og roser» (tekst: Sigve Bøe og Torstein Bugge Høverstad, melodi: Marit Mathiesen)
=== Side B ===
«Vestrevridd vise» (tekst og melodi: Ragnar Olsen)
«Sluttsang» (tekst: Ragnar Olsen, melodi: Sverre Kjelsberg)
«Gråt ikkje mamma» (tekst og melodi: Jan Torbergsen)
«Sacco og Vansetti» (tekst: Sigve Bøe og Torstein Bugge Høverstad, melodi: Marit Mathiesen)
«U. L. Ny Von» (tekst og melodi: Ragnar Olsen)
«7 år og pendlar» (tekst og melodi: Ragnar Olsen)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ungdomslaget Ny Von på Discogs
(no) Ungdomslaget Ny Von på Rockipedia | Ungdomslaget Ny Von er en LP-utgivelse av Tromsø-gruppa Ungdomslaget Ny Von fra 1978. En av de mest kjente sangene på plata er «Sluttsang», også kjent som «Ellinors vise». | 196,582 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FN-medaljen | 2023-02-04 | FN-medaljen | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FN-sanksjonerte militære operasjoner og styrker', 'Kategori:Internasjonale militære utmerkelser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1959'] | FN-medaljen er en militær medalje for deltagelse i FNs fredsbevarende styrker. Det er en deltager- eller operasjonsmedalje, som tildeles alle tjenestegjørende i FNs fredsbevarende styrker som har en minste tjenestetid, vanligvis 90 dager. Medaljen ble bestemt innført 30. juli 1959 og 16. februar 1966 fastsatte FNs generalsekretær retningslinjer for medaljen.Medaljen har FNs emblem med et verdenskart omkranset av olivengrener som motiv. Selve medaljen har lik utforming, men utstyres med medaljebånd i forskjellige farger for hver fredsbevarende styrke, likevel slik at FNs blåfarge alltid er med. Fargene på båndet er ellers sammensatt av nasjonalfarger for landene der FN-styrkene opererer eller farger som viser til naturforholdene der. De fleste av FNs fredsbevarende styrker har fått eget medaljebånd til FN-medaljen, bare to FN-styrker er uten. Noen styrker i samme land deler medaljebånd. Det finnes to spesialvarianter: én for tjeneste ved FNs hovedkvarter og én for forskjellige slags tjeneste for FN utenom fredsbevarende styrker som har fått eget medaljebånd.
Medaljebånd og båndstriper lages av produsenter i ulike land og kan variere i detaljer. Måten medaljen er opphengt i båndet, kan også variere etter det enkelte lands tradisjoner. Likeledes kan de enkelte land ha ulik praksis med hensyn til om medaljene tillates benyttet på militær uniform, på hvilken måte og med hvilken rangering.
| FN-medaljen er en militær medalje for deltagelse i FNs fredsbevarende styrker. Det er en deltager- eller operasjonsmedalje, som tildeles alle tjenestegjørende i FNs fredsbevarende styrker som har en minste tjenestetid, vanligvis 90 dager. Medaljen ble bestemt innført 30. juli 1959 og 16. februar 1966 fastsatte FNs generalsekretær retningslinjer for medaljen.Medaljen har FNs emblem med et verdenskart omkranset av olivengrener som motiv. Selve medaljen har lik utforming, men utstyres med medaljebånd i forskjellige farger for hver fredsbevarende styrke, likevel slik at FNs blåfarge alltid er med. Fargene på båndet er ellers sammensatt av nasjonalfarger for landene der FN-styrkene opererer eller farger som viser til naturforholdene der. De fleste av FNs fredsbevarende styrker har fått eget medaljebånd til FN-medaljen, bare to FN-styrker er uten. Noen styrker i samme land deler medaljebånd. Det finnes to spesialvarianter: én for tjeneste ved FNs hovedkvarter og én for forskjellige slags tjeneste for FN utenom fredsbevarende styrker som har fått eget medaljebånd.
Medaljebånd og båndstriper lages av produsenter i ulike land og kan variere i detaljer. Måten medaljen er opphengt i båndet, kan også variere etter det enkelte lands tradisjoner. Likeledes kan de enkelte land ha ulik praksis med hensyn til om medaljene tillates benyttet på militær uniform, på hvilken måte og med hvilken rangering.
== Bakgrunn og forholdet til andre FN-utmerkelser ==
En standard FN-medalje ble innført etter at FN i to tilfeller tidligere hadde innstiftet separate medaljer. I 1950 ble FNs Koreamedalje innført i forbindelse med Koreakrigen. I 1957 fulgte FNs ekspedisjonskorpsmedalje for deltakelse i styrken som overvåket freden ved grensen mellom Egypt og Israel. I stedet for å fortsette å etablere medaljer med unikt utseende, valgte man etter dette å utstyre en standardmedalje med bånd i ulike farger for forskjellige operasjoner.
En egen medalje, Dag Hammarskjöld-medaljen, ble i 1997 innstiftet for å hedre dem som har falt i fredsbevarende tjeneste for FN. FNs sikkerhetsråd bestemte i mai 2014 å innføre en egen tapperhetsmedalje for innsats i fredsbevarende tjeneste. Kaptein Mbaye Diagne-medaljen for enestående mot kan tildeles militært personell, så vel som politifolk og sivile, som i tjeneste for FN utviser usedvanlig mot i særdeles farefulle situasjoner. Medaljen er oppkalt etter kaptein Mbaye Diagne fra Senegal som tjenestegjorde i UNAMIR i Rwanda og som reddet menneskeliv under folkemordet i landet i 1994.Norsk personell som inntil 10. desember 1988 hadde deltatt i FNs fredsbevarende operasjoner, kvalifiserer også til den norske Fredsprismedaljen 1988, innstiftet etter tildeling av Nobels fredspris. I Canada ble Den canadiske medaljen for fredsbevarende tjeneste innført på samme bakgrunn, men denne medaljen tildeles også for fredsbevarende tjeneste etter nobelpristildelingen. I Danmark finnes en tilsvarende medalje, kalt Fredsprismedaljen. Tjeneste før 31. desember 1988 blir her markert med en laurbærgren på medaljebåndet. Også andre land har innført egne medaljer for FN-tjeneste, enten i stedet for FN-medaljen, som i Nederland, eller i tillegg til, som i Irland.
== Medaljens utforming ==
FN-medaljen er utført i bronse og bærer på adversen FNs emblem, et verdenskart sett fra Nordpolen omgitt av olivengrener. Bokstavene «UN» er plassert øverst, i åpningen mellom olivengrenene. Reversen har innskriften «IN THE SERVICE OF PEACE» over to linjer. Diameteren oppgis til 35 mm, 36 mm eller 1,4 tommer, som tilsvarer 35,56 mm.
Medaljene er framstilt av ulike produsenter i Frankrike, Italia og USA. To hovedvarianter finnes. Varianten som er vanlig i Europa, har flat medalje, mens varianten som er vanlig i USA, har en forhøyet globus. Opphenget kan variere i utforming.
I hovedregelen er medaljene ikke utstyrt med mottagerens navn, men det finnes likevel land der dette skjer, som i Sør-Afrika.Medaljens utforming er i hovedsak identisk med FNs ekspedisjonskorpsmedalje både på advers og revers, bortsett fra innskriften øverst mellom olivengrenene på advers. FNs Koreamedalje har også FN-emblemet, men er helt uten innskrift på advers og har en lengre innskrift på revers. Innskriften er på ulike språk, avhengig av landet medaljen er tildelt i. FN-medaljen har revers med innskriften utelukkende på engelsk.
== Medaljebånd og båndstriper ==
Medaljebåndet komponeres i farger forbundet med landene FN-styrken er utplassert i og gjør bruk av nasjonalfarger eller farger som viser til naturforhold. Alle har FN-flaggets lyseblå farge som et element. Hovedprinsippet er at hver styrke har medaljebånd i en særegen fargesammensetning. Unntaket fra dette er operasjoner som har etterfulgt hverandre i samme land eller region og som derfor har fått identisk medaljebånd. Et eksempel på dette er FNs operasjoner i Øst-Timor, der UNAMET, UNTAET og UNMISET har samme bånd. Det samme gjelder UNAVEM I, UNAVEM II og UNAVEM III i Angola og UNOSOM I og UNOSOM II i Somalia.To FN-styrker, DOMREP i Den dominikanske republikk og UNASOG i Tsjad og Libya, har verken båndstripe eller spenne. Dette var små eller kortvarige operasjoner: DOMREP besto av to mann og UNASOG fullførte sitt oppdrag på 40 dager.
Det er variasjoner i utformingen også av medaljebåndene, som monteres på det vis det er tradisjon for i mottagerens land, og også båndstripenes format varierer av samme grunn. I eksempelvis Danmark kan medaljebåndet monteres som femkantet kryssbånd. I land med andre tradisjoner er det vanlig med rette bånd som smalner nederst mot opphenget.
=== To faste spesialvarianter ===
FN-medaljen har to varianter som ikke er knyttet direkte til spesifikke fredsbevarende operasjoner. Medaljebåndet og båndstripen har i disse to variantene faste farger.
Personell som tjenestegjør i avdelingen for fredsbevarende operasjoner ved FNs hovedkvarter i New York (UNHQ), kan tildeles FN-medaljen i et bånd som er helt i FNs blå farge.FN-medaljen for spesielle tjenester (United Nations Special Service Medal, UNSSM) har medaljen opphengt i et bånd med en bred FN-blå midtstripe og brede hvite kantstriper. Denne utgaven av medaljen ble innført i 1995 og tildeles for innsats i tilfeller der det ikke finnes egne medaljebånd, som regel i andre typer FN-oppdrag enn fredsbevarende styrker. UNSSM-medaljen er tildelt blant annet for deltagelse i forberedelser til utplassering av FN-styrker eller for tjeneste i spesialoppdrag og -kommisjoner som FNs våpeninspektører UNSCOM i Irak, mineryddingsoppdrag i blant annet Kambodsja, Mosambik og Libanon, deltagelse i den politiske observatørmisjonen United Nations Observer Mission in South Africa (UNOMSA), i assistanseoppdraget UNAMA i Afghanistan eller innsats for FNs høykommissær for flyktninger eller Kontoret for samordning av humanitære aktiviteter (OCHA) i FN-sekretariatet.
=== Båndspenner og tall ===
I enkelte tilfeller er båndet utstyrt med en metallspenne som indikerer hvilken FN-styrke medaljen er tildelt for deltagelse i. For FN-styrken i Kongo utstyrte man først UNTSO-båndet med spenne med innskriften «CONGO», før et eget medaljebånd ble fastsatt.UNGOMAP-styrken ble rekruttert fra eksisterende FN-styrker andre steder enn i innsatsområdet Afghanistan og Pakistan, og dette ble markert ved at på båndene for UNTSO og UNDOF ble utstyrt med spenne med innskriften «UNGOMAP». Etterfølgermisjonen OSGAP fikk sin forkortelse på UNIFIL-båndet, men dette er særegent canadisk. De mange operasjonene i Haiti har medført at det finnes fem spenner for samme bånd. Medaljebåndet og båndet laget for UNMIH utstyres med spenner som indikerer hvilken operasjon det er snakk om deltagelse i: UNMIH, UNSMIH, UNTMIH, MIPONUH eller MICAH. Det er mulig med flere spenner på samme medaljebånd. Canadiske mottagere har eksempelvis kombinasjonene «UNMIH» og «UNSMIH», samt «UNSMIH» og «UNTMIH». UNSSM-medaljen kan også utstyres med spenner med forkortelse for den aktuelle FN-innsatsen eller med landnavn.I 1974 ble sølvfargede tall innført som markering av tjeneste ut over det fastsatte antallet dagers minimumstjeneste for å kvalifisere til medaljen. Tallene forklares noen steder som en markering av deltagelse i flere kontingenter i samme FN-styrke, men tildeles egentlig for videre sammenhengende tjeneste i bolker av nye 180 dager. I en FN-innsats der kvalifikasjonskravet er 90 dager, er altså kravet for tildeling av tall på båndet ytterligere sammenhengende tjeneste i blokker av 180 dager.
== Tildelingskriterier ==
FN-medaljen tildeles for deltagelse i FNs fredsbevarende operasjoner, observatørmisjoner og andre lignende oppdrag som har mandat fra FN. Medaljen tildeles personell som har oppfylt den tjenestetid som er spesifisert for den enkelte misjon, oftest 90 dager (3 måneder). I noen tilfeller har tjenestetiden vært satt til 6 måneder eller 180 dager (UNTSO, UNMOGIP, UNOGIL, UNOMUR og UNOMIG), men det har også forekommet tjenestetid på to måneder (UNYOM) og én måned (UNFICYP, senere økt til 90 dager).UNHQ-medaljen tildeles personer som i minst 90 dager har arbeidet med planlegging, organisering og implementering av FN-oppdrag. Også UNSSM-medaljen har 90 dagers tjeneste som tildelingskriterium.FN-medaljen utdeles vanligvis i felt der styrken er utplassert. Tidligere kunne medaljen også utdeles etter at tjenesten var over, og personell kunne legge inn krav om medaljen lenge etter fullført tjeneste. Den som er kvalifisert, men ikke har mottatt medalje, må siden 2004 legge inn krav innen ett år etter endt tjeneste. Kravet må framsettes gjennom det enkelte lands faste diplomatiske representasjon ved FNs hovedkvarter i New York.
== Bæretillatelse og bæremåte ==
Det enkelte land bestemmer selv om det tillater sine soldater å bære FN-medaljen og i tilfelle hvordan. Noen land har innstiftet egne medaljer for deltagelse i fredsbevarende operasjoner, i noen tilfeller i stedet for FN-medaljen.
I USAs forsvar var opprinnelig bare båndstripen for UNTSO tillatt båret på uniform. Dette ble i 1995 endret til at også andre båndstriper aksepteres, men da slik at mottagere bare får bære den først mottatte. Deltagelse i senere FN-styrker markeres da ved at båndstripen påføres en bronsestjerne for hver operasjon.Andre land, som Canada, India, New Zealand, Storbritannia, Sverige og Østerrike, tillater sine soldater å bære alle båndstriper for FN-medaljen, men rekkefølgen kan variere.
FN-medaljen i NorgeDe forskjellige utgaver av FN-medaljen er godkjent for bruk på norsk militæruniform. Medaljene tilhører «Gruppe 3: Dekorasjoner tildelt av FN, NATO, EU, OSSE og tilsvarende» og bæres etter dekorasjoner godkjent av Kongen og dekorasjoner tildelt av utenlandske statsoverhoder. Alle båndvariantene en person har mottatt, kan bæres samtidig. FN-medaljene bæres, sammen med andre internasjonale utmerkelser, i kronologisk rekkefølge med eldste operasjon først, fulgt av medaljene for nyere operasjoner.
== Oversikt over FN-styrker og båndstriper ==
Oversikten dekker båndstriper for FN-styrker der standard medalje er benyttet og bare medaljebåndene er forskjellige. FNs Koreamedalje og FNs ekspedisjonskorpsmedalje har en annen utforming av selve medaljen.
FN har selv ikke fastsatt noen offisiell rekkefølge for de ulike variantene av medaljen. Båndstripene er, med unntak av UNHQ og UNSSM som ligger sist i oversikten, listet i kronologisk rekkefølge etter tidspunktet operasjonen startet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Borts, Lawrence H.: United Nations Medals and Missions. The Medals and Ribbons of the United Nations, Fountain Inn: MOA Press, 1998
Heder og ære. Nasjonale og internasjonale dekorasjoner brukt i Norge, bilag til Forsvarets Forum, nr. 5, 2012, Oslo: Forsvarets Forum/Forsvarets Veterantjeneste, 2012
== Eksterne lenker ==
United Nations Medals, United Nations Peacekeeping
Medals Rewarded by the United Nations, nederlandsk oversikt med bilder
Oversikt over norske sivile og militære utmerkelser i f-xtra, nr. 1, 2009, bilag til Forsvarets Forum, nr. 11, 2009 | Kaptein Mbaye Diagne-medaljen for enestående mot (engelsk: Captain Mbaye Diagne Medal for Exceptional Courage, fransk: Médaille capitaine Mbaye Diagne pour acte de courage exceptionnel) er en tapperhetsmedalje innstiftet av FNs sikkerhetsråd 8. mai 2014. | 196,583 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mbaye_Diagne | 2023-02-04 | Mbaye Diagne | ['Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Folkemordet i Rwanda', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer tilknyttet FN', 'Kategori:Senegalesere'] | Mbaye Diagne (født 18. mars 1958 i Coki, død 31. mai 1994 i Kigali i Rwanda) var en senegalesisk offiser. Han er kjent for sin innsats for å redde mennesker fra folkemordet i Rwanda i 1994.
| Mbaye Diagne (født 18. mars 1958 i Coki, død 31. mai 1994 i Kigali i Rwanda) var en senegalesisk offiser. Han er kjent for sin innsats for å redde mennesker fra folkemordet i Rwanda i 1994.
== Virke ==
Etter å ha studert ved Universitetet i Dakar, begynte Diagne å arbeide i Senegals hær.
I 1993 ble han sent til Rwanda som militærobservatør i FN-styrken UNAMIR. Militærobservatørene var ubevæpnede. Til tross for at FN-soldatene ikke hadde mandat til å gripe inn, reddet han hundrevis fra å bli drept under folkemordet som tok til tidlig i april. Blant annet reddet han de fem barna til statsminister Agathe Uwilingiyimana, som ble drept 7. april.Diagne ble selv drept da en granat avfyrt av Front patriotique rwandais slo ned ved bilen mens han var undervegs for å overlevere en melding til UNAMIRs styrkesjef Roméo Dallaire.
== Ettermæle ==
FNs sikkerhetsråd vedtok 8. mai 2014 å innføre tapperhetsutmerkelsen Kaptein Mbaye Diagne-medaljen for enestående mot for usedvanlig modig innsats i FNs fredsbevarende tjeneste. Første utdeling fant sted 19. mai 2016 da den første medaljen ble overlevert kaptein Diagnes familie.
== Utmerkelser ==
Diagne er tildelt den rwandiske medaljen for kamp mot folkemord. I 2005 ble han posthumt utnevnt til ridder av den senegalesiske Løveordenen.
== Referanser == | Mbaye Diagne (født 18. mars 1958 i Coki, død 31. | 196,584 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Kyrres_gate_(Bergen) | 2023-02-04 | Olav Kyrres gate (Bergen) | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Bergen'] | For Olav Kyrres gate i andre byer, se Olav Kyrres gate.Olav Kyrresgate er en av mest sentrale bygatene i Bergen, oppkalt etter byens grunnlegger Olav Kyrre. Gaten går fra midten på Vågsallmenningen i nordøst til Langes gate og Haakon Sheteligs plass på Nygårdshøyden i sydvest.
| For Olav Kyrres gate i andre byer, se Olav Kyrres gate.Olav Kyrresgate er en av mest sentrale bygatene i Bergen, oppkalt etter byens grunnlegger Olav Kyrre. Gaten går fra midten på Vågsallmenningen i nordøst til Langes gate og Haakon Sheteligs plass på Nygårdshøyden i sydvest.
== Historie ==
Gaten ble etablert på fyllinger over vestspissen av Lille Lungegårdsvann på slutten av 1800-tallet, regulert etter bybrannen i 1855 som en av hovedveiene i sentrum, parallelt med Christies gate. Ved gravearbeid i 2019 viste det seg å være 6-8 meter ned til fjell under hotell Norge. Resten var bløte masser fra de gamle fyllingene.Gaten ble opparbeidet fra Vågsallmenningen til Nordahl Bruns gate før 1860. Etter en reguleringsplan i 1897 skulle gaten føres videre til Møhlenpris. Etter at kommunen i 1898 hadde kjøpt og revet noen småhus som stakk ut i gateløpet ved Permanenten, ble den anlagt i bratt stigning til Sydneshaugen. Tidligere gikk gaten derfor tvers over Nygårdshøyden frem til Møhlenprisbakken og Fastings Minde, men i 1989 fikk øvre del navnet «Haakon Sheteligs plass» etter arkeolog, humanist og museumsmann Haakon Shetelig.
== Bygninger ==
Nr 9 er et hjørnehus mot Starvhusgaten, en forretningsgård tegnet av Leif Grung og oppført for Mowinckels rederi i 1926. Bygget var det første i Bergen med bærende konstruksjoner utført i armert betong. På hjørnet ble det oppsatt et ur på gesimsen, toppet med et 15-kilosspyd i støpegods (messing). I 2021 er uret til reparasjon.Nr 31 er et hjørnehus tegnet i jugendstil av arkitekt Egill Reimers, og stod ferdig i 1904. I mange år var det pensjonat i bygget. I 1915 ble det kjøpt av vinhandler Evald Mathisen, som innredet en vin- og sigarforretning på gateplan. I jobbetiden fantes det et kjøpesterkt publikum, og Mathisens etablissement lå midt på «Strøket», der bergensere og hotellgjester promenerte på godværsdager. Løpergutten trillet vin ut til kundene på en handvogn med gummibeslåtte hjul for en lønn på 30 kroner uken. Men i 1923 kom opprettelsen av Vinmonopolet, som markerte slutten for private vinhandlere. I 1885 hadde Peder Michelsen startet konditori på hjørnet av Torgallmenningen og Starvhusgaten, men flyttet senere til Olav Kyrres gate. Etter bybrannen i 1916 holdt konditoriet til i en brakke før Pedersen fikk overta Mathisens nedlagte vinhandel, der konditoriet hans var i drift til midt på 1950-tallet. Da overtok isbaren Captain's cabin med varme pølser og softis. I april 2001 åpnet baker Brun servering i lokalet, etter å ha tilbakeført bygningen til dens opprinnelige profil ved å lete frem detaljer fra Mathisens vinhandel. 17. oktober 2001 ble nr 31 tildelt Det Nyttige Selskabs fasadepris for innsatsen.
== Trafikk ==
Gaten er et sterkt trafikkert bussknutepunkt, hvor det i 2013 var 22.240 påstigninger til buss og bybane hver dag. Bybanen har endestoppet Byparken inntil gaten langs Telegrafbygningen.
På grunn av omfattende setningsskader og ønske om universell utforming ble gaten stengt for oppgradering våren 2019 til mai 2021.Olav Kyrres gate er enveiskjørt fra Småstrandgaten og til Sydnestunnelen med enkel kjørefil kun for prioritert trafikk som munner ut på Møhlenpris ved Puddefjordsbroen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Postkort | Olav Kyrres gate kan vise til: | 196,585 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verkstedveien | 2023-02-04 | Verkstedveien | ['Kategori:Pekere'] | Verkstedveien kan vise til blant annet følgende veier eller gater i Norge:
Verkstedveien (Fredrikstad)
Verkstedveien (Kristiansund)
Verkstedveien (Oslo)
Verkstedveien (Ringerike) | Verkstedveien kan vise til blant annet følgende veier eller gater i Norge:
Verkstedveien (Fredrikstad)
Verkstedveien (Kristiansund)
Verkstedveien (Oslo)
Verkstedveien (Ringerike) | Verkstedveien kan vise til blant annet følgende veier eller gater i Norge: | 196,586 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ring_2 | 2023-02-04 | Ring 2 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bomveier i Norge', 'Kategori:Kommunale veier i Oslo', 'Kategori:Referanser til Ev18', 'Kategori:Referanser til Ev6', 'Kategori:Referanser til Rv150', 'Kategori:Referanser til Rv162', 'Kategori:Referanser til Rv4', 'Kategori:Ringveier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Frogner', 'Kategori:Veier i bydel Grünerløkka', 'Kategori:Veier i bydel Sagene', 'Kategori:Veier i bydel St. Hanshaugen'] | Ring 2, også kalt Kirkeveiringen, går i dag mellom Skøyen og Lodalen i Oslo. Ringen er 9,7 km lang og kommunal. Før forvaltningsrevisjonen av 1. januar 2010 var Ring 2 statlig med riksveisnummer 161.
Hele dagens trasé sett fra vest mot øst: Drammensveien - Halvdan Svartes gate - Kirkeveien - Griffenfeldts gate - Marcus Thranes gate - Christian Michelsens gate - Finnmarkgata - Kjølberggata - Åkebergveien - St. Halvards gate - Kværnerveien.
Torsdag 18. juni 2015 vedtok byrådet i Oslo en klimaplan som innebærer strenge restriksjoner for biltrafikk innenfor ring 2. Det vurderes å sperre av hele området innenfor Ring 2 for diesel- og bensindrevne biler.Ring 2 har midtstilt trikkelinje i begge retninger mellom Frogner plass og Majorstuen. Det foreligger planer om forlengelse av trikkelinja fra Majorstuen til Carl Berners plass. Dette vil kunne medføre at det ikke blir mulig med gjennomgående biltrafikk på hele strekningen.
| Ring 2, også kalt Kirkeveiringen, går i dag mellom Skøyen og Lodalen i Oslo. Ringen er 9,7 km lang og kommunal. Før forvaltningsrevisjonen av 1. januar 2010 var Ring 2 statlig med riksveisnummer 161.
Hele dagens trasé sett fra vest mot øst: Drammensveien - Halvdan Svartes gate - Kirkeveien - Griffenfeldts gate - Marcus Thranes gate - Christian Michelsens gate - Finnmarkgata - Kjølberggata - Åkebergveien - St. Halvards gate - Kværnerveien.
Torsdag 18. juni 2015 vedtok byrådet i Oslo en klimaplan som innebærer strenge restriksjoner for biltrafikk innenfor ring 2. Det vurderes å sperre av hele området innenfor Ring 2 for diesel- og bensindrevne biler.Ring 2 har midtstilt trikkelinje i begge retninger mellom Frogner plass og Majorstuen. Det foreligger planer om forlengelse av trikkelinja fra Majorstuen til Carl Berners plass. Dette vil kunne medføre at det ikke blir mulig med gjennomgående biltrafikk på hele strekningen.
== Historikk ==
Ring 2 som en sammenhengende bygate ble etablert som følge av Harald Hals' generalplan fra 1929. Planen opererte med to ringveier (bulevarder), og der disse møtte avenyene ut fra bysentrum, skulle det dannes byplasser eller grøntområder.Ring 2 ble fullført på starten av 1950-tallet, og er den eldste av ringveiene i Oslo.
Tidligere fulgte østre del av Ring 2 strekningen St. Halvards gate – Bispegata frem til E18 ved Bispevika. I dag ender østre del av Ring 2 ved trafikkmaskina i Lodalen. Omleggingen er en konsekvens av arbeidet med å fjerne gjennomfartstrafikken fra Gamlebyen (Oslos middelalderby) og fra Bjørvika.
== Knutepunkter ==
Oppdatert 27. juni 2017
Oslo
== Referanser == | Halvdan Svartes gate kan henvise til: | 196,587 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lilleakerveien | 2023-02-04 | Lilleakerveien | ['Kategori:Pekere'] | Lilleakerveien kan vise til følgende veier eller gater i Norge:
Lilleakerveien (Oslo)
Lilleakerveien (Sarpsborg) | Lilleakerveien kan vise til følgende veier eller gater i Norge:
Lilleakerveien (Oslo)
Lilleakerveien (Sarpsborg) | Lilleakerveien kan vise til følgende veier eller gater i Norge: | 196,588 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torbj%C3%B8rn_Grytten | 2023-02-04 | Torbjørn Grytten | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Aalesunds FK', 'Kategori:Fotballspillere for Brattvåg IL', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 6. april', 'Kategori:Fødsler i 1995', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Haram kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-02'] | Torbjørn Grytten (født 6. april 1995) fra Grytastranda er en norsk fotballspiller som spiller for Brattvåg IL. Han har tidligere spilt for Aalesunds FK og fikk sin debut i Tippeligaen den 30. september 2012 mot Tromsø IL. Han har tidligere spilt for IL Norborg.
| Torbjørn Grytten (født 6. april 1995) fra Grytastranda er en norsk fotballspiller som spiller for Brattvåg IL. Han har tidligere spilt for Aalesunds FK og fikk sin debut i Tippeligaen den 30. september 2012 mot Tromsø IL. Han har tidligere spilt for IL Norborg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Torbjørn Grytten – Transfermarkt
(en) Torbjørn Grytten – Soccerway
(no) Torbjørn Grytten – Norges Fotballforbund
(en) Torbjørn Grytten – FBref | Torbjørn Grytten (født 6. april 1995) fra Grytastranda er en norsk fotballspiller som spiller for Brattvåg IL. | 196,589 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Lammetun | 2023-02-04 | John Lammetun | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 22. mars', 'Kategori:Fødsler i 1931', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Norske organister', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | John Lammetun (født 22. mars 1931 i Oslo) er en norsk organist og komponist. Lammetun tok høyere organisteksamen i 1950 og debuterte i 1954. Han var organist i ulike kirker i Oslo fra 1950 og i Uranienborg kirke fra 1970. Han ble lærer ved Musikkonservatoriet i Oslo i 1953 og lektor ved Norges musikkhøgskole i 1973, førsteamanuensis fra 1975. Lammetun har gitt orgelkonserter, vært aktiv som korleder, samt komponert kirkemusikk.
| John Lammetun (født 22. mars 1931 i Oslo) er en norsk organist og komponist. Lammetun tok høyere organisteksamen i 1950 og debuterte i 1954. Han var organist i ulike kirker i Oslo fra 1950 og i Uranienborg kirke fra 1970. Han ble lærer ved Musikkonservatoriet i Oslo i 1953 og lektor ved Norges musikkhøgskole i 1973, førsteamanuensis fra 1975. Lammetun har gitt orgelkonserter, vært aktiv som korleder, samt komponert kirkemusikk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Egen side på blogspot.no | John Lammetun (født 22. mars 1931 i Oslo) er en norsk organist og komponist. | 196,590 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sk%C3%B8yenbrynet_(Oslo) | 2023-02-04 | Skøyenbrynet (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Skøyenbrynet (1A-31, 2-10) er en vei på Godlia i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Stordamveien til Solåsveien.
Navnet ble vedtatt i 1938. Veien har villabebyggelse.
| Skøyenbrynet (1A-31, 2-10) er en vei på Godlia i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Stordamveien til Solåsveien.
Navnet ble vedtatt i 1938. Veien har villabebyggelse.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skøyenbrynet». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 514. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Skøyenbrynet (1A-31, 2-10) er en vei på Godlia i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Stordamveien til Solåsveien. | 196,591 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sk%C3%B8yenkneika_(Oslo) | 2023-02-04 | Skøyenkneika (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Skøyenkneika er en vei på Nordre Skøyen i bydel Østensjø i Oslo. Det er en bratt og smal gangsti gjennom villabebyggelse fra Thygesons vei til Skøyenbakken. Dette er over tunnelen med Store ringvei.
Navnet ble vedtatt i 1927. 2 er eneste nummer i bruk.
| Skøyenkneika er en vei på Nordre Skøyen i bydel Østensjø i Oslo. Det er en bratt og smal gangsti gjennom villabebyggelse fra Thygesons vei til Skøyenbakken. Dette er over tunnelen med Store ringvei.
Navnet ble vedtatt i 1927. 2 er eneste nummer i bruk.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skøyenkneika». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 514. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Skøyenkneika er en vei på Nordre Skøyen i bydel Østensjø i Oslo. Det er en bratt og smal gangsti gjennom villabebyggelse fra Thygesons vei til Skøyenbakken. | 196,592 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sk%C3%B8yenkroken_(Oslo) | 2023-02-04 | Skøyenkroken (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Skøyenkroken (1-11, 2-6) er en vei på Skøyenåsen i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Haakon Tveters vei til Skøyenåsveien.
Navnet ble vedtatt i 1955 og har sammenheng med husmannsplassen Krogen (under Nordre Skøyen), som lå ved krysset med Skøyenåsveien. Mye av bebyggelsen er OBOS-blokker.
| Skøyenkroken (1-11, 2-6) er en vei på Skøyenåsen i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Haakon Tveters vei til Skøyenåsveien.
Navnet ble vedtatt i 1955 og har sammenheng med husmannsplassen Krogen (under Nordre Skøyen), som lå ved krysset med Skøyenåsveien. Mye av bebyggelsen er OBOS-blokker.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skøyenkroken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 514. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Skøyenkroken (1-11, 2-6) er en vei på Skøyenåsen i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Haakon Tveters vei til Skøyenåsveien. | 196,593 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sk%C3%B8yenstubben_(Oslo) | 2023-02-04 | Skøyenstubben (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern'] | Skøyenstubben er en vei på Heggeli i bydel Ullern i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Monolitveien.
Navnet ble vedtatt i 1940.
| Skøyenstubben er en vei på Heggeli i bydel Ullern i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Monolitveien.
Navnet ble vedtatt i 1940.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skøyenstubben». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 515. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Skøyenstubben er en vei på Heggeli i bydel Ullern i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Monolitveien. | 196,594 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Masbate_City | 2023-02-04 | Masbate City | ['Kategori:123°Ø', 'Kategori:12°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer på Filippinene', 'Kategori:Masbate', 'Kategori:Sider med kart'] | Masbate City (offisielt City of Masbate) er en by på Filippinene. Den er administrativ hovedstad for provinsen Masbate i regionen Bicol og har 95 389 innbyggere (folketelling 1. mai 2015).
Byen er inndelt i 30 smådistrikt, barangayer, hvorav 21 er klassifisert som landsbygdsdistrikt og 9 som tettstedsdistrikt.
| Masbate City (offisielt City of Masbate) er en by på Filippinene. Den er administrativ hovedstad for provinsen Masbate i regionen Bicol og har 95 389 innbyggere (folketelling 1. mai 2015).
Byen er inndelt i 30 smådistrikt, barangayer, hvorav 21 er klassifisert som landsbygdsdistrikt og 9 som tettstedsdistrikt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Masbate City – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
National Statistical Coordination Board, Filippinene | Masbate City (offisielt City of Masbate) er en by på Filippinene. Den er administrativ hovedstad for provinsen Masbate i regionen Bicol og har 95 389 innbyggere (folketelling 1. | 196,595 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sk%C3%B8yensvingen_(Oslo) | 2023-02-04 | Skøyensvingen (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern'] | Skøyensvingen (1-11B, 2-18B) er en vei på Heggeli i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Monolitveien til Skøyenveien.
Navnet ble vedtatt i 1940.
| Skøyensvingen (1-11B, 2-18B) er en vei på Heggeli i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Monolitveien til Skøyenveien.
Navnet ble vedtatt i 1940.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skøyensvingen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 515. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Skøyensvingen (1-11B, 2-18B) er en vei på Heggeli i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Monolitveien til Skøyenveien. | 196,596 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sk%C3%B8yenveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Skøyenveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern', 'Kategori:Veier på Skøyen (delområde)', 'Kategori:Veier på Skøyen (strøk)'] | Skøyenveien (1A-99, 18-38) er en vei på Heggeli og Skøyen i bydel Ullern i Oslo. Den går sørvestover fra Sørkedalsveien vest for Vestre gravlund og ender som kjørevei i en snuplass sør for enden av Guldbergs vei. Derfra er det gangveiforbindelse ned til Nedre Skøyen vei, som utgjør nedre del av løpet av den opprinnelig planlagte Skøyenveien ned til Drammensveien. En rekke av adressene i veien ligger på østsiden av denne gangveien.
Veien fikk navn i 1906 etter Skøyen gård.
Skøyen kirke ligger i nr. 43. Bebyggelsen i nr. 51-99 tilhører Øvre Silkestrå borettslag. Øvre del av veien har småhusbebyggelse (eneboliger og flermannsboliger).
| Skøyenveien (1A-99, 18-38) er en vei på Heggeli og Skøyen i bydel Ullern i Oslo. Den går sørvestover fra Sørkedalsveien vest for Vestre gravlund og ender som kjørevei i en snuplass sør for enden av Guldbergs vei. Derfra er det gangveiforbindelse ned til Nedre Skøyen vei, som utgjør nedre del av løpet av den opprinnelig planlagte Skøyenveien ned til Drammensveien. En rekke av adressene i veien ligger på østsiden av denne gangveien.
Veien fikk navn i 1906 etter Skøyen gård.
Skøyen kirke ligger i nr. 43. Bebyggelsen i nr. 51-99 tilhører Øvre Silkestrå borettslag. Øvre del av veien har småhusbebyggelse (eneboliger og flermannsboliger).
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skøyenveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 515. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | | navn = Skøyenveien | 196,597 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sk%C3%B8yen%C3%A5sveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Skøyenåsveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Skøyenåsveien (1-35, 2A-32) er en vei på Skøyenåsen i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Solbergliveien til Haakon Tveters vei.
Navnet ble vedtatt i 1958. Veien har for en stor del blokkbebyggelse.
| Skøyenåsveien (1-35, 2A-32) er en vei på Skøyenåsen i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Solbergliveien til Haakon Tveters vei.
Navnet ble vedtatt i 1958. Veien har for en stor del blokkbebyggelse.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skøyenåsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 515. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Skøyenåsveien (1-35, 2A-32) er en vei på Skøyenåsen i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Solbergliveien til Haakon Tveters vei. | 196,598 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gil_Andersen | 2023-02-04 | Gil Andersen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1935', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske motorsportsutøvere', 'Kategori:Personer fra Horten kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Gil Andersen (av og til feilstavet Anderson) (født Gulbrand Andersen, 27. september 1879 i Horten, Norge, død 26. juli 1935 i Logansport, Indiana, USA) var en norsk-amerikansk racerfører som ble nummer to i USA-mesterskapet i 1915.
| Gil Andersen (av og til feilstavet Anderson) (født Gulbrand Andersen, 27. september 1879 i Horten, Norge, død 26. juli 1935 i Logansport, Indiana, USA) var en norsk-amerikansk racerfører som ble nummer to i USA-mesterskapet i 1915.
== Biografi ==
Gil Andersen ble født 27. september 1879 i Horten, Norge og var en av åtte søsken. Gudbrand utvandret til USA da han var 15 år gammel. Han bodde først i Chicago, men flyttet senere til Indianapolis og begynte å jobbe for bilfabrikken Marion. Han fikk amerikansk statsborgerskap i 1915.Andersen startet sin racingkarriere som mekaniker for Matheson-bilene tidlig på 1900-tallet. Han konkurrerte i de første seks Indianapolis 500-løpene, fra 1911 til 1916. I løpet i 1911 var alle kjørerne unntatt Gil Andersen amerikanske statsborgere. En av hans store seire var i 1913 Elgin Road race, som han vant med en gjennomsnittshastighet på 71 km/t. I 1915 holdt Gil Andersen en snittfart på 165 km/t i et stort hurtigløpsstevne i Sheepshead Bay i New York, og slettet dermed alle tidligere verdensrekorder i hurtigløpskjøring. Samme år kjørte han også inn til tredjeplass i Indianapolis 500, samtidig som han ble nummer to sammenlagt i det amerikanske mesterskapet i racing.
I 1928 satte han en ny amerikansk fartsrekord, da han oppnådde 106,52 mph (171 km/t) i en Stutz Blackhawk på den oppmålte milen på Daytona Beach, Florida.
Andersen arbeidet som ingeniør for Stutz Motor Company. Stutz var i drift fra 1911 til 1935. Gil Andersen også var en av grunnleggerne av Revere Motor Company. Revere Motor Company er en nedlagt produksjonsbedrift av luksusbiler som var i drift fra 1918 til 1926.
Andersen var i 1915 på julebesøk i Horten, og måtte være tilbake i USA 8. februar, «da automobilsæsongen begynder paany». Andersen besøkte aldri Horten igjen.
Gil Andersen døde 26. juli 1935 i Logansport, Indiana i en alder av 55 år.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gil Andersen – racing-reference.info
(en) Gil Andersen – Driver Database
Gil Andersen, Extended driver stats (ChampCarStats.com)
The ReVere Motor Company
Stutz Club | | fsted = Horten, Norge | 196,599 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.