url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Al-Busayrah | 2023-02-04 | Al-Busayrah | ['Kategori:35°N', 'Kategori:40°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Syria', 'Kategori:Guvernementet Deir ez-Zor', 'Kategori:Sider med kart'] | Al-Busayrah (arabisk: البصيرة), tidligere Circesium, er en by øst i Syria i guvernementet Deir ez-Zor. Byen ligger ved samløpet mellom Eufrat og Khabur, sørøst for Deir ez-Zor. Av steder i nærheten finner man Muhassan i nordvest og al-Asharah, Mayadin og Hajin i sørøst. Ifølge Syrias statistisk sentralbyrå (CBS) hadde al-Busayrah et folketall på 6 199 i 2004.
| Al-Busayrah (arabisk: البصيرة), tidligere Circesium, er en by øst i Syria i guvernementet Deir ez-Zor. Byen ligger ved samløpet mellom Eufrat og Khabur, sørøst for Deir ez-Zor. Av steder i nærheten finner man Muhassan i nordvest og al-Asharah, Mayadin og Hajin i sørøst. Ifølge Syrias statistisk sentralbyrå (CBS) hadde al-Busayrah et folketall på 6 199 i 2004.
== Historie ==
Byen var kjent med det latinske navnet Circesium under romerene.
Circesium ble grunnlagt under den romerske keiseren Diokletian. Circesium erstattet en enda eldre by, kalt Sirhi i assyriske tekster.Circesium falt midlertidig på persiske hender ved en traktat inngått av keiser Jovian i 363.Ifølge Notitia Dignitatum var byen på begynnelsen av 400-tallet sete for prefekten av Legio IIII Parthica.
Byen ble restaurert av Justinian I.Benjamin av Tudela og mange etter ham identifiserte byen feilaktig med Kharkamis (Carchamish) (kjent av grekerne som Europos ellerr Oropos), en av hittitenes hovedsteder, ved Jirbas eller Jerablus.
== Referanser == | Al-Busayrah (arabisk: البصيرة), tidligere Circesium, er en by øst i Syria i guvernementet Deir ez-Zor. Byen ligger ved samløpet mellom Eufrat og Khabur, sørøst for Deir ez-Zor. | 196,300 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chris_Shaw | 2023-02-04 | Chris Shaw | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske aktivister', 'Kategori:Canadiske forskere', 'Kategori:Canadiske professorer', 'Kategori:Canadiske vaksinemotstandere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Christopher Ariel Shaw er en canadisk professor i nevrovitenskap ved universitetet i Britisk Columbia.
Shaw har utført studier som blant annet fokuserer på årsakene til utvikling av sykdommer som Alzheimers, ALS og Parkinsons. Han har også gjort undersøkelser på hvordan aluminium påvirker nervesystemet.
Mest kjent er Shaw for sin motstand mot vaksiner. Hans hypotese er at autisme forårsakes av aluminium som benyttes som adjuvans i vaksiner, og han har sammen med sin kollega Lucija Tomljenovic forfattet en rapport hvor det pekes på en sammenheng mellom aluminium i vaksiner og autisme. Disse to har også hevdet at vaksinen mot HPV ikke gir noen beskyttelse mot kreft, og at bivirkningene fra vaksinen i seg selv tar flere liv årlig enn krefttypene den er ment å beskytte mot. Shaws syn på vaksiner er motstridende vitenskapelig konsensus, og hans konklusjoner har blitt utsatt for sterk kritikk. Verdens helseorganisasjon har stemplet rapportene til Shaw og Tomljenovic som villedende. Det er også stilt spørsmål ved hans vitenskapelige integritet ved at rapportene om vaksinefare var finansiert av aktivistgrupper mot vaksiner.Shaw har også vært engasjert i opprørsbevegelsen Occupy Vancouver. Han var også en aktiv motstander av de olympiske vinterleker i Vancouver 2010, og i 2013 ble det kjent at han ble overvåket av politiet i månedene før olympiaden.
| Christopher Ariel Shaw er en canadisk professor i nevrovitenskap ved universitetet i Britisk Columbia.
Shaw har utført studier som blant annet fokuserer på årsakene til utvikling av sykdommer som Alzheimers, ALS og Parkinsons. Han har også gjort undersøkelser på hvordan aluminium påvirker nervesystemet.
Mest kjent er Shaw for sin motstand mot vaksiner. Hans hypotese er at autisme forårsakes av aluminium som benyttes som adjuvans i vaksiner, og han har sammen med sin kollega Lucija Tomljenovic forfattet en rapport hvor det pekes på en sammenheng mellom aluminium i vaksiner og autisme. Disse to har også hevdet at vaksinen mot HPV ikke gir noen beskyttelse mot kreft, og at bivirkningene fra vaksinen i seg selv tar flere liv årlig enn krefttypene den er ment å beskytte mot. Shaws syn på vaksiner er motstridende vitenskapelig konsensus, og hans konklusjoner har blitt utsatt for sterk kritikk. Verdens helseorganisasjon har stemplet rapportene til Shaw og Tomljenovic som villedende. Det er også stilt spørsmål ved hans vitenskapelige integritet ved at rapportene om vaksinefare var finansiert av aktivistgrupper mot vaksiner.Shaw har også vært engasjert i opprørsbevegelsen Occupy Vancouver. Han var også en aktiv motstander av de olympiske vinterleker i Vancouver 2010, og i 2013 ble det kjent at han ble overvåket av politiet i månedene før olympiaden.
== Bibliografi ==
Five Ring Circus: Myths and Realities of the Olympic Games, New Society Publishers 2008, ISBN 978-0865715929
== Referanser == | Christopher Ariel Shaw er en canadisk professor i nevrovitenskap ved universitetet i Britisk Columbia. | 196,301 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kortbane-VM_i_sv%C3%B8mming_2014 | 2023-02-04 | Kortbane-VM i svømming 2014 | ['Kategori:25°N', 'Kategori:51°Ø', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kortbane-VM i svømming 2014'] | Kortbane-VM i svømming 2014 ble arrangert av FINA for 12. gang fra 3. til 7. desember 2014 i Doha i Qatar. Alle øvelsene fant sted i Hamad Aquatic Centre i Aspire Zone.
| Kortbane-VM i svømming 2014 ble arrangert av FINA for 12. gang fra 3. til 7. desember 2014 i Doha i Qatar. Alle øvelsene fant sted i Hamad Aquatic Centre i Aspire Zone.
== Valg av arrangør ==
Den 14. desember 2010 annonserte FINA at Catania, Italia skulle være vert for ville være VM i svømming 2014.I november 2011, trakk det italienske svømmeforbundet (FIN) sin støtte til Catania som vert for mesterskapet, på grunn av at de regionale myndighetene ikke tidsnok stilte finansielle garantier for mesterskapet. Det at FIN trakk tilbake støtten til Catania gjorde usannsynlig at mesterskapet ville bli arrangert i Italia.
4. april 2012 offentliggjorde FINA at Doha i Qatar skulle arrangere mesterskapet.
== Program ==
Det ble avholdt 46 øvelser.
== Medaljeoversikt ==
== Medaljesammendrag ==
=== Menn ===
a Svømmere som bare deltok i forsøksheat og mottok medaljer.
=== Kvinner ===
a Svømmere som bare deltok i forsøksheat og mottok medaljer.
=== Mixed øvelser ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Kortbane-VM i svømming 2014 ble arrangert av FINA for 12. gang fra 3. | 196,302 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Rudolf_Jacobi | 2023-02-04 | Karl Rudolf Jacobi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1903', 'Kategori:Fødsler 8. september', 'Kategori:Fødsler i 1828', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Tyske finansministre'] | Karl Rudolf Jacobi, adlet i 1888 og deretter von Jacobi, (født 8. september 1828 i Jeggau i Gardelegen i dagens Sachsen-Anhalt, død 24. juli 1903 i Zinnowitz i Usedom i dagens Mecklenburg-Vorpommern) var en tysk jurist, embetsmann og finansminister.
| Karl Rudolf Jacobi, adlet i 1888 og deretter von Jacobi, (født 8. september 1828 i Jeggau i Gardelegen i dagens Sachsen-Anhalt, død 24. juli 1903 i Zinnowitz i Usedom i dagens Mecklenburg-Vorpommern) var en tysk jurist, embetsmann og finansminister.
== Liv og virke ==
Jacobi startet sin karrière i det prøyssiske embetsverket i 1856, ble ministerialdirektør i handelsdepartementet i 1874, president i rikspatentverket i 1877, understatssekretær i finansdepartementet i 1879 og i 1881 president i den prøyssiske sentrale jordkredittforeningen. Han var statssekretær (finansminister) fra 1886 til 1888 og ble adlet da han fratrådte dette embetet. Jacobi ble i 1891 medlem av kolonialrådet.
Han var fra 1866 til 1880 som var den liberale periode i prøyssisk sosialpolitikk, ekspert på handels- og arbeidsforsikringsrett og deltok i 1873 på den tysk-østerrikske konferanse om sosiale spørsmål. Jacobi deltok i 1881 i utarbeidelsen av den første ulykkesforsikring for arbeidere i Preussen. Han etablerte den såkalte næringslivsavdeling II i innenriksdepartementet som bisto Bismarck i hans sosiale initiativer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkel i Meyers Konversationslexikon | Karl Rudolf Jacobi, adlet i 1888 og deretter von Jacobi, (født 8. september 1828 i Jeggau i Gardelegen i dagens Sachsen-Anhalt, død 24. | 196,303 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fallhatt | 2023-02-04 | Fallhatt | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske klær', 'Kategori:Hodeplagg'] | Fallhatt er et beskyttende hodeplagg for småbarn som var vanlig i europeisk drakt på 1600- og særlig 1700-tallet. Det var formet på litt ulike måter, men bestod ofte av ei tjukk lue eller en polstret tøyring, gjerne båret over en hylk eller kveif, som ble holdt på plass med bånd knyttet oppe på hodet og under haka. Fallhatten fungerte som en slags myk hjelm for barn som skulle lære seg å gå, slik at de ikke slo hodet når de falt.
På engelsk ble hodeplagget kalt pudding head, pudding cap eller child's pudding fordi den liknet black pudding, en type pølse. Smårollinger kunne kalles little pudding heads.
| Fallhatt er et beskyttende hodeplagg for småbarn som var vanlig i europeisk drakt på 1600- og særlig 1700-tallet. Det var formet på litt ulike måter, men bestod ofte av ei tjukk lue eller en polstret tøyring, gjerne båret over en hylk eller kveif, som ble holdt på plass med bånd knyttet oppe på hodet og under haka. Fallhatten fungerte som en slags myk hjelm for barn som skulle lære seg å gå, slik at de ikke slo hodet når de falt.
På engelsk ble hodeplagget kalt pudding head, pudding cap eller child's pudding fordi den liknet black pudding, en type pølse. Smårollinger kunne kalles little pudding heads.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Falling caps – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Flere bilder | Fallhatt er et beskyttende hodeplagg for småbarn som var vanlig i europeisk drakt på 1600- og særlig 1700-tallet. Det var formet på litt ulike måter, men bestod ofte av ei tjukk lue eller en polstret tøyring, gjerne båret over en hylk eller kveif, som ble holdt på plass med bånd knyttet oppe på hodet og under haka. | 196,304 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tonic_Breed | 2023-02-04 | Tonic Breed | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Band etablert i 2007', 'Kategori:Norske heavy metal-band', 'Kategori:Norske thrash metal-band', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Thrash metal-band'] | Tonic Breed er et norsk heavy metal-band, stiftet i Sarpsborg i Norge i høsten 2006. Tonic Breed ga ut tre albumutgivelser frem til 2018. I dag er Tonic Breed et enmannsprosjekt, kun bestående av Svendsen. En rekke gjesteartister har deltatt på dette nye formatet av bandet.
Tonic Breed samarbeidet med Beau Hill på en ny miks av deres første singel, Death in Small Doses. Den nye versjonen av sangen fikk samme tittel, med en ettertittel i parentes: Death in Small Doses (Put to Death). Inntil 2021 har bandet gitt ut tre fullengde-album, der den siste utgivelsen er Install Memory, gitt ut den 14. september 2018. Totalt har Tonic Breed sluppet 12 musikkvideoer.
| Tonic Breed er et norsk heavy metal-band, stiftet i Sarpsborg i Norge i høsten 2006. Tonic Breed ga ut tre albumutgivelser frem til 2018. I dag er Tonic Breed et enmannsprosjekt, kun bestående av Svendsen. En rekke gjesteartister har deltatt på dette nye formatet av bandet.
Tonic Breed samarbeidet med Beau Hill på en ny miks av deres første singel, Death in Small Doses. Den nye versjonen av sangen fikk samme tittel, med en ettertittel i parentes: Death in Small Doses (Put to Death). Inntil 2021 har bandet gitt ut tre fullengde-album, der den siste utgivelsen er Install Memory, gitt ut den 14. september 2018. Totalt har Tonic Breed sluppet 12 musikkvideoer.
== Historie ==
=== Tidlig historie (2003-2009) ===
Patrik Svendsen, Bjørn Myhren og Rudi Golimo var klassekamerater. Svendsen og Myhren startet å spille gitar sammen i 2006. Golimo spilte bassgitar.
==== Første konserter ====
Patrik Svendsen og Bjørn Myhren startet å spille sammen i 2006. Rudi Golimo og Daniel Pettersen ble senere med i bandet som i begynnelsen kalte seg «Roadkill». Roadkills første ordentlige konsert ble spilt på Bedemarten 28. august 2008, foran 150-200 oppmøtte.
Høsten 2009 skiftet Roadkill navn til «Tonic Breed». Kort tid etter vant bandet en konkurransen «Østlandsmesterskap i Rock». Førstepremien var studiotid til å spille inn et album. Bandet hadde på det tidspunktet ikke nok egenkomponerte sanger til å fylle et helt album. Det tok et år før de gikk i studio for å spille inn sitt første studioalbum.
=== On the Brink of Destruction (2010-2011) ===
Tonic Breed spilte inn sitt første album i Fredrikstad, og ga det navnet On the Brink of Destruction. Det ble utgitt 24. november 2010. Myhren meldte sin avgang fra bandet kort tid etter plateslippet. Anders Bekken tok straks over som ny sologitarist. Bekken var med på flere konserter før han også meldte avgang sommeren 2011.
Bjørn Myhren stilte opp som midlertidig sologitarist en periode etter dette. En av konsertene han var med på var semifinalen i The Global Battle of the Bands. Tonic Breed, med midlertidig gitarist Bjørn Myhren, kvalifiserte seg til den landsdekkende finalen, som fant sted på John Dee.Bare noen uker senere vant Tonic Breed live-konkurransen «Det Beste Bandet» i Sarpsborg, og vant studiotid som førstepremie. Studiotiden var forbeholdt studioet «Lydlageret» i Sarpsborg. Dette var hovedgrunnen til at Tonic Breed endte opp med å spille inn hele sitt andre studioalbum i dette studioet. På dette tidspunktet hadde ikke bandet noen nye sanger klare til innspilling, og måtte derfor utsette prosessen.
=== Impossible is Nothing og Thomas Koksvik (2012) ===
==== Beau Hill ====
En ny mix og mastering av sangen Death in Small Doses ble gjort av Beau Hill i mars 2012. Denne versjonen av sangen fikk navnet Death in Small Doses (Put to Death).
==== Thomas Koksvik ====
Thomas Koksvik tok over som ny sologitarist i 2012. Koksvik og Golimo kjente hverandre fra Trøndertun folkehøgskole, Melhus. Straks etter Koksviks ankomst til bandet spilte Tonic Breed i Global Battle of the Bands-finalen i Oslo. Kort tid etter sluttet Pettersen i bandet. Det tok en stund før Tonic Breed ble fulltallig igjen. I løpet av denne tiden skrev bandet materialet til det kommende albumet. En av sangene ble utgitt som singelen Impossible is Nothing, og er den første sangen bandet spilte inn en musikkvideo til. Trommene ble spilt inn av Paal Johannesen fra bandet «Bits Between». På musikkvideoen er det Tobias Lundblad (Springskalle) som sitter bak trommesettet.
=== Outsold (2013-2016) ===
Etter prøvespilling i 2012 og 2013 ble Mats Johansen valgt som ny trommeslager. Tonic Breed startet innspillingen av sitt andre studioalbum, Outsold, i september 2013. Albumet ble sluppet 28. april 2014.
En uke etter plateslipp ga bandet ut en musikkvideo til sangen Bad Company.Tonic Breed ble kåret til et av Norges mest lovende band i 2014 av P3 Pyro.Jørgen Abrahamsen er Tonic Breeds nyeste medlem, og tok over for Koksvik på gitar, våren 2015. En musikkvideo til sangen «Strife» ble sluppet 18. mai 2015. Dette var det første prosjektet til å inkludere Abrahamsen. Videoen ble spilt inn i Moss, og regissert av Oscar Birk Hellenes fra Halden.I januar 2016 ga bandet ut den tredje musikkvideoen fra albumet "Outsold". Sangen "Fifth Estate" ble den siste videoutgivelsen fra dette albumet.
=== Rob Mules Records og Install Memory (2017–2020) ===
Plateselskapet Rob Mules Records signerte med Tonic Breed i juni 2017. Anders L. Rasmussen fortalte Eternal Terror Magazine i et intervju at Tonic Breed var et av bandene de ønsket å signere. Tonic Breed ga ut Install Memory 14. september 2018 gjennom sitt nye plateselskap. Til dette ga bandet ut en musikkvideo til hver av de fem studioinnspillingene på utgivelsen.
=== Tonic Breed blir enmannsprosjekt (2021–nåtid) ===
Tonic Breed ble et enmannsprosjekt i 2021, kun bestående av Patrik Svendsen. Til nå har utgivelsene blitt mer singel-preget. Med på disse utgivelsene har artister som Oliver Palotai, Björn Strid og Martin Skriubakken blitt med.
== Bandmedlemmer ==
=== Timeline ===
== Diskografi ==
== Stil og tematikk ==
Tonic Breeds albumslipp har vidt forskjellige sjangertrekk. Det første plateslippet, On the Brink of Destruction, har mer melodiske elementer med inspirasjon fra thrash metal og groove metal. Svendsens vokal har et renere preg enn senere utgivelser.
Outsold er den hurtigste og mest aggressive utgivelsen fra Tonic Breed. Bandet har erstattet mye av de «groovy» og melodiske elementene fra tidligerer utgivelser med kjappere tempo og mer komplekse arrangementer. Gjennomsnittslengden på en Outsold-sang er 6.51 minutter, noe som gjør den 1.20 minutter lenger enn gjennomsnittslengden på en sang fra albumet før.
Tonic Breeds sanger er som oftest spilt i standard E-tuning, foruten tre sanger fra On the Brink of Destruction, som er holdt i drop C-tuning.
Tekstene er som oftest politisk motivert uten å ta noen direkte politiske standpunkt. Korrupsjon og medias maktmisbruk er typiske tekstuelle gjengangere i Tonic Breed sine tekster. Krig er også brukt i mange av settingene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Tonic Breed – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tonic Breed på MusicBrainz
(en) Tonic Breed på AllMusic | |medlemmer = Patrik Svendsen | 196,305 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mot_Rusgift | 2023-02-04 | Mot Rusgift | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske tidsskrifter', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1972'] | Mot Rusgift er et tidsskrift utgitt av Forbundet Mot Rusgift. Tidsskriftet ble grunnlagt i 1972, året før Norges Studerende Ungdoms Avholdsforbund endret navn til Forbundet Mot Rusgift. Tidsskriftet kommer ut ca. to ganger i året, og er fra og med nr. 54 også tilgjengelig i fulltekst på internett.
Mot Rusgifts målgruppe er hovedsakelig skoleelever og studenter, og inneholder både opplysningsstoff om rus, artikler om rusgiftpolitiske spørsmål, og diskusjoner om fremveksten av alkoholliberalistisk ideologi.
| Mot Rusgift er et tidsskrift utgitt av Forbundet Mot Rusgift. Tidsskriftet ble grunnlagt i 1972, året før Norges Studerende Ungdoms Avholdsforbund endret navn til Forbundet Mot Rusgift. Tidsskriftet kommer ut ca. to ganger i året, og er fra og med nr. 54 også tilgjengelig i fulltekst på internett.
Mot Rusgifts målgruppe er hovedsakelig skoleelever og studenter, og inneholder både opplysningsstoff om rus, artikler om rusgiftpolitiske spørsmål, og diskusjoner om fremveksten av alkoholliberalistisk ideologi.
== Eksterne lenker ==
Mot Rusgift på nettet | Mot Rusgift er et tidsskrift utgitt av Forbundet Mot Rusgift. Tidsskriftet ble grunnlagt i 1972, året før Norges Studerende Ungdoms Avholdsforbund endret navn til Forbundet Mot Rusgift. | 196,306 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mama%E2%80%99s_Boy | 2023-02-04 | Mama’s Boy | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1979', 'Kategori:Singler fra 1980', 'Kategori:Suzi Quatro-sanger', 'Kategori:Suzi Quatro-singler'] | «Mama's Boy» er en sang skrevet av Suzi Quatro og Len Tuckey som ble spilt inn og gitt ut på albumet Suzi... And Other Four Letter Words med Suzi Quatro i 1979. Sangen ble gitt ut på singel i 1980. Singelen kom på 34.-plass i Storbritannia. Hun spilte den inn igjen i studio i 1996 og ga den ut på albumet What Goes Around - Greatest & Latest.
| «Mama's Boy» er en sang skrevet av Suzi Quatro og Len Tuckey som ble spilt inn og gitt ut på albumet Suzi... And Other Four Letter Words med Suzi Quatro i 1979. Sangen ble gitt ut på singel i 1980. Singelen kom på 34.-plass i Storbritannia. Hun spilte den inn igjen i studio i 1996 og ga den ut på albumet What Goes Around - Greatest & Latest.
== Eksterne lenker ==
(en) Mama's Boy på Discogs
(en) Mama's Boy på MusicBrainz | «Mama's Boy» er en sang skrevet av Suzi Quatro og Len Tuckey som ble spilt inn og gitt ut på albumet Suzi... And Other Four Letter Words med Suzi Quatro i 1979. | 196,307 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stanis%C5%82aw_Barcewicz | 2023-02-04 | Stanisław Barcewicz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. september', 'Kategori:Dødsfall i 1929', 'Kategori:Fødsler 16. april', 'Kategori:Fødsler i 1858', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Warszawa', 'Kategori:Polske fiolinister', 'Kategori:Polske professorer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Stanisław Barcewicz (født 16. april 1858 i Warszawa, død 1. september 1929 samme sted) var en polsk fiolinist og dirigent som flere ganger gjestet Norge. Han spilte på en Guadagnini-fiolin.
| Stanisław Barcewicz (født 16. april 1858 i Warszawa, død 1. september 1929 samme sted) var en polsk fiolinist og dirigent som flere ganger gjestet Norge. Han spilte på en Guadagnini-fiolin.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Stanisław Barcewicz studerte fiplin under Apolinary Kątski og Władysław Górski ved musikkinstituttet i Warszawa. Han fortsatte studiene i Moskva, og gikk ut av Konservatoriet i Moskva (etablert 1866) i 1876 med gullmedalje. Blant lærerne på sisteåret var Pjotr Tsjajkovskij (1840–1893) som var professor i teori og harmoni og hadde hørt ham først i 1875 da han som 17-åring fremførte Mendelssohns fiolinkonsert.
=== Musiker, dirigent ===
Det var Barcewicz som den 20. september 1882 urfremførte Tsjajkovskijs Valse Scherzo op. 34 ved Verdensutstillingen i Paris (1878). Stanislaus (slik fornavnet ble skrevet i Norge) turnerte mye i Europa frem til 1885 da han ble kapellmester ved Teatr Wielki i Warszawa (åpnet 1833). Fra 1886 var han professor ved Chopinkonservatoriet i samme by.
Han var i Kristiania høsten 1881 og satte opp Johan Svendsen (1840–1911) sin nyskrevne «Romanse for fiolin og orkester i G-dur, op. 26». I samme anledning innledet han Kristianias konsertsesong 1881–82 i duett med Fredrikke Waaler (1865–1952) og byens Kvartetforening (stiftet 1876) med nevnte romanse av Svendsen. Det var Barcewicz som ved sin retur til Dresden, fikk satt opp Svendsens verk der og i Leipzig; og således introdusert det til Europa. Han kom tilbake året efter.Av hans elever i Warszawa kan nevnes Mieczysław Karłowicz, Grzegorz Fitelberg, Pyotr Stoliarskij (lærer for David Oistrakh, Nathan Milstein og andre), Henryk Gold, Aleksander Jabłoński (som senere ble en kjent fysiker), Paul Godwin, og Józef Ozimiński.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stanisław Barcewicz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|Barcewicz avbildet med fela i [[Kristiania i 1895.]] | 196,308 |
https://no.wikipedia.org/wiki/I%E2%80%99ve_Never_Been_in_Love | 2023-02-04 | I’ve Never Been in Love | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sanger fra 1979', 'Kategori:Singler fra 1980', 'Kategori:Suzi Quatro-sanger', 'Kategori:Suzi Quatro-singler'] | «I've Never Been in Love» er en sang skrevet av Melissa A. Connell som ble spilt inn og gitt ut på albumet Suzi... And Other Four Letter Words med Suzi Quatro i 1979. Sangen ble gitt ut på singel i 1980. Singelen kom på 44.-plass i USA og 56.-plass i Storbritannia. | «I've Never Been in Love» er en sang skrevet av Melissa A. Connell som ble spilt inn og gitt ut på albumet Suzi... And Other Four Letter Words med Suzi Quatro i 1979. Sangen ble gitt ut på singel i 1980. Singelen kom på 44.-plass i USA og 56.-plass i Storbritannia. | «I've Never Been in Love» er en sang skrevet av Melissa A. Connell som ble spilt inn og gitt ut på albumet Suzi... | 196,309 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abgar | 2023-02-04 | Abgar | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Monarker', 'Kategori:Personer fra Sanliurfa', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Abgar (latin: Abgarus) var navn på flere konger i Det osrhoënske rike, som lå i et området som nå for det meste er i Tyrkia, og litt i Syria.
Mest kjent av dem er Abgar V - Abgar V den svarte. Ifølge en eldgammel kristen legende ble han konvertert til kristendommen av Addai, en av de syttito disipler. Ifølge den armenske historiker Moses av Khorene var han Sanatruks slektning.
| Abgar (latin: Abgarus) var navn på flere konger i Det osrhoënske rike, som lå i et området som nå for det meste er i Tyrkia, og litt i Syria.
Mest kjent av dem er Abgar V - Abgar V den svarte. Ifølge en eldgammel kristen legende ble han konvertert til kristendommen av Addai, en av de syttito disipler. Ifølge den armenske historiker Moses av Khorene var han Sanatruks slektning.
== Konger med navnet Abgar ==
Abgar I, 94-68 f.Kr.
Abgar II, 68–53 f.Kr.
Abgar III, 29–26 f.Kr.
Abgar IV, 26–23 f.Kr.
Abgar V, 4. f.Kr.–7 og 13–50 (gammelsyrisk: ܐܒܓܪ ܚܡܝܫܝܐ ܐܘܟܡܐ; ʾAḇgar Ḥəmīšāyā ʾUkkāmā, armensk: Աբգար Ե; Abgar E, gammelgresk: Ἄβγαρος Abgaros)
Abgar VI, 71–91
Abgar VII, 109–116
Abgar VIII, 177–212
Abgar IX, 212–214
Abgar X, c 240–242
== Abgarlegenden ==
Kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea beskriver i sin kirkehistorie fra 300-tallet hvordan den ubotelig syke kong Abgar (for å passe kronologisk må det være Abgar V som menes) skal ha hørt tale om Jesu helbredelsesunderer og sendt en kurér med bønn om hjelp. I brevet utloves også et fristed til Jesus fra jødene som stod ham i mot. Jesus reiste ifølge Eusebius ikke selv til kongens palass i Edessa, men sendte et brev med løfte om at en av hans disipler skulle komme dit og formidle såväl helbredelse som frelse. Etter Jesu oppstandelse skal apostelen Tomas på Guds bud ha sendt disippelen Taddaios (i Østen kjent som Addai, en av de syttito disiplene) til Edessa, og han helbredet såvel kongen som mange andre i byen. Som grunnlag for sin gjengivelse siterer Eusebios hele brevene mellom Abgar og Jesus, samt en gjengivelse av hva som skjedde ved Taddaios' ankomst. Disse skrifter skal ved Eusebios' levetid ha bli funnet bevarte i Edessas arkiv. Taddaios' ankomst til Edessa dateres til det 240e år i den syriske tidsregning, noe som tilsvarer år 28–29 e.Kr.Utover hva som gjengis av Eusebios omfatter legenden også at Jesu brev til Abgar skal ha inneholdt et portrett av Jesus, Abgarusbildet.Abgarlegenden ble erklært som apokryf av en synode år 595. Upåliteligheten til Abgarlegenden er også blitt påpekt av Richard Adelbert Lipsius ("Die edessenische Abgarsage", 1880).
== Litteratur ==
Walter Bauer: Orthodoxy and Heresy in Earliest Christianity, 1934, (in English 1971): On-line text
Robert Eisenman: James the Brother of Jesus 1997 (Viking Penguin), especially ch. 24 "Judas the brother of Jesus" and the section "Thaddeus, Judas Thomas and the conversion of the Osrhoeans", s 189ff.
Ian Wilson: Holy faces, secret places 1991
Robert Eisenman: James the Brother of Jesus 1997, especially ch. 24 "Judas the brother of James and the conversion of King Agbar"
Frederick George Holweck: A Biographical Dictionary of the Saints. St. Louis, MO: B. Herder Book Co., 1924.
Acta Thaddei (Acts of Thaddaeus), Constantin von Tischendorf, Acta apostolorum apocr. 261 ff.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«The Legend of Abgar». Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 1913.
Ante-Nicene Fathers, vol. VIII: Acts of the Holy Apostle Thaddeus, One of the Twelve
Epistle of Jesus Christ to Abgarus King of Edessa from Eusebius
The Doctrina Addai as a Paradigm of Christian Thought in Edessa in the 5th century, by Sidney H. Griffith, Institute of Christian Oriental Research, Catholic University of America
An image: King Abgar V of Edessa Arkivert 6. februar 2012 hos Wayback Machine.
St. Apkar Armenian Apostolic Church of Arizona http://saintapkar.com
Correspondence between Abgarus Ouchama, King of Edessa, and Jesus of Nazareth (J.Lorber, 1842) | Abgar (latin: Abgarus) var navn på flere konger i Det osrhoënske rike, som lå i et området som nå for det meste er i Tyrkia, og litt i Syria. | 196,310 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arvid_Petterson | 2023-02-04 | Arvid Petterson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 5. januar', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Personer fra Porsanger kommune'] | Arvid Petterson (født 5. januar 1940 i Brennelv i Porsanger) er en norsk historiker og forfatter.
Han ble i 2012 tildelt Det Kongelige Videnskabers Selskabs minnemedalje i gull, for sin evne til å formidle glemt historie og kulturhistorie fra Finnmark. Han ble også tildelt Finnmark fylkes kulturpris samme år.
| Arvid Petterson (født 5. januar 1940 i Brennelv i Porsanger) er en norsk historiker og forfatter.
Han ble i 2012 tildelt Det Kongelige Videnskabers Selskabs minnemedalje i gull, for sin evne til å formidle glemt historie og kulturhistorie fra Finnmark. Han ble også tildelt Finnmark fylkes kulturpris samme år.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Arvid Petterson i BIBSYS | Arvid Petterson (født 5. januar 1940 i Brennelv i Porsanger) er en norsk historiker og forfatter. | 196,311 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Appelsinkniv | 2023-02-04 | Appelsinkniv | ['Kategori:Appelsin', 'Kategori:Spise- og serveringsbestikk'] | Appelsinkniv er en kniv til skrelling av appelsiner. De kan ha forskjellige utforminger, men skiller seg fra andre fruktkniver ved at de har en innretning til å skjære spor i appelsinskallet for å gjøre skrellingen lettere. En type har en høvellignende spalte i bladet til dette bruket, og en annen type har en krok på ryggen som tjener til samme formål.
| Appelsinkniv er en kniv til skrelling av appelsiner. De kan ha forskjellige utforminger, men skiller seg fra andre fruktkniver ved at de har en innretning til å skjære spor i appelsinskallet for å gjøre skrellingen lettere. En type har en høvellignende spalte i bladet til dette bruket, og en annen type har en krok på ryggen som tjener til samme formål.
== Litteratur ==
Østby, Jon Birger (1983): Nomenklatur for spise- og serveringsbestikk, med tegninger av Torill Sand. Oslo. | Appelsinkniv er en kniv til skrelling av appelsiner. De kan ha forskjellige utforminger, men skiller seg fra andre fruktkniver ved at de har en innretning til å skjære spor i appelsinskallet for å gjøre skrellingen lettere. | 196,312 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barnekniv | 2023-02-04 | Barnekniv | ['Kategori:Barndom', 'Kategori:Kjøkkenutstyr', 'Kategori:Spise- og serveringsbestikk', 'Kategori:Verktøy'] | Barnekniv brukes primært som betegnelse på en liten spisekniv for barn, men betegnelsen er også brukt på små tollekniver beregnet for barn. Barnekniver til å spise med har gjerne et skaft som er dekorert med dyr, eventyrfigurer eller andre motiver for barn, men det er også produsert barnekniver uten slik dekor. Bladet er avrundet i enden, og størrelsen kan variere noe fra størrelse som fruktkniver til dessertkniver, og i moderne bestikk kan samme modell lanseres både som barnekniv og fruktkniv eller både som barnekniv og dessertkniv.
| Barnekniv brukes primært som betegnelse på en liten spisekniv for barn, men betegnelsen er også brukt på små tollekniver beregnet for barn. Barnekniver til å spise med har gjerne et skaft som er dekorert med dyr, eventyrfigurer eller andre motiver for barn, men det er også produsert barnekniver uten slik dekor. Bladet er avrundet i enden, og størrelsen kan variere noe fra størrelse som fruktkniver til dessertkniver, og i moderne bestikk kan samme modell lanseres både som barnekniv og fruktkniv eller både som barnekniv og dessertkniv.
== Litteratur ==
Østby, Jon Birger (1983): Nomenklatur for spise- og serveringsbestikk, med tegninger av Torill Sand. Oslo.
== Eksterne lenker ==
Se barnekniver i DigitaltMuseum. | Barnekniv brukes primært som betegnelse på en liten spisekniv for barn, men betegnelsen er også brukt på små tollekniver beregnet for barn. Barnekniver til å spise med har gjerne et skaft som er dekorert med dyr, eventyrfigurer eller andre motiver for barn, men det er også produsert barnekniver uten slik dekor. | 196,313 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abu_Salih | 2023-02-04 | Abu Salih | ['Kategori:Armenere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Egyptiske forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kairo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Abu Salih (også Abu Salih Al-Armani eller Abu Salih, armeneren) var en egyptisk forfatter av armensk nasjonalitet på sent 1100-tall og tidlig 1200-tall.
Han virket i Kairo, og er lenge blitt tilskrevet forfatterskapet av «Historien til Egypts kirker og klostre», et verk som også beskrev slike i Nubia, Syria og Etiopia. Verket er forfattet på arabisk. Verket beskrev et blomstrende nettverk av aktive klosterfellesskap og pilegrimshelligdommer som var vel så omfattende som noe som kunne finnes i samtidens Vesteuropa.Tilskrivelsen av verket til Abū Sālih er muligens feilaktig. Oftere antas nå kopteren Abū al-Makārim som forfatteren.
| Abu Salih (også Abu Salih Al-Armani eller Abu Salih, armeneren) var en egyptisk forfatter av armensk nasjonalitet på sent 1100-tall og tidlig 1200-tall.
Han virket i Kairo, og er lenge blitt tilskrevet forfatterskapet av «Historien til Egypts kirker og klostre», et verk som også beskrev slike i Nubia, Syria og Etiopia. Verket er forfattet på arabisk. Verket beskrev et blomstrende nettverk av aktive klosterfellesskap og pilegrimshelligdommer som var vel så omfattende som noe som kunne finnes i samtidens Vesteuropa.Tilskrivelsen av verket til Abū Sālih er muligens feilaktig. Oftere antas nå kopteren Abū al-Makārim som forfatteren.
== Oversettelser ==
Abu Salih the Armenian, B.T.A. Evetts, Alfred Butler: The Churches and Monasteries of Egypt and Some Neighbouring Countries, 2001 ISBN 0-9715986-7-3 (engelsk oversettelse av en del av verket)
Bishop Samuel (utg.): Abu al Makarem, History of the Churches and Monasteries in Lower Egypt in the 13th Cent. Institute of Coptic Sudies, Cairo 1992 (engelsk oversettelse av en annen del av verket)
== Referanser == | Abu Salih (også Abu Salih Al-Armani eller Abu Salih, armeneren) var en egyptisk forfatter av armensk nasjonalitet på sent 1100-tall og tidlig 1200-tall. | 196,314 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bordkniv | 2023-02-04 | Bordkniv | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjøkkenutstyr', 'Kategori:Spise- og serveringsbestikk'] | Bordkniv er en kniv beregnet til å spise med. Kniven er trolig det eldste spiseredskapet. Men kniven kunne ha mange forskjellige funksjoner både som våpen og verktøy, og egne bordkniver er ikke særlig eldre enn 1400-tallet. Men det er ikke mange bordkniver som er bevart fra den første tiden. Før bladene ble laget av rustfritt står, måtte de pusse ofte og slitasjen ble så stor at en bordkniv ble utslitt etter en eller to generasjoners bruk. På Rosenborg slott er det bevart en bordkniv datert 1570 med Frederik IIs initialer. Den dansk-norske kongen hadde neppe noen spisegaffel på denne tiden, og før gaffelen kom i bruk var bordkniver spisse i enden slik at de også kunne brukes til å føre maten til munnen med. Hvis det oppsto en kritisk situasjon under måltidet kunne de spisse bordknivene også brukes som farlige våpen. I en forordning i 1669 forbød Ludvig XIV knivsmedene å lage spisse bordkniver, enden på bladet ble avrundet og det var først med denne avrundingen at bordkniven som type skilte seg fra andre kniver.Bordkniver brukes til frokost, middag og andre måltider, og betegnelsen er brukt om alle kniver i miljøer der det ikke er brukt differensiert bestikk.
Bordkniver har gjerne et blad i stål og skaft i metall, tre, horn eller ben.
Alternative betegnelser: bordjunge, flus, frokostkniv, junge, matkniv, menykniv og spisekniv
| Bordkniv er en kniv beregnet til å spise med. Kniven er trolig det eldste spiseredskapet. Men kniven kunne ha mange forskjellige funksjoner både som våpen og verktøy, og egne bordkniver er ikke særlig eldre enn 1400-tallet. Men det er ikke mange bordkniver som er bevart fra den første tiden. Før bladene ble laget av rustfritt står, måtte de pusse ofte og slitasjen ble så stor at en bordkniv ble utslitt etter en eller to generasjoners bruk. På Rosenborg slott er det bevart en bordkniv datert 1570 med Frederik IIs initialer. Den dansk-norske kongen hadde neppe noen spisegaffel på denne tiden, og før gaffelen kom i bruk var bordkniver spisse i enden slik at de også kunne brukes til å føre maten til munnen med. Hvis det oppsto en kritisk situasjon under måltidet kunne de spisse bordknivene også brukes som farlige våpen. I en forordning i 1669 forbød Ludvig XIV knivsmedene å lage spisse bordkniver, enden på bladet ble avrundet og det var først med denne avrundingen at bordkniven som type skilte seg fra andre kniver.Bordkniver brukes til frokost, middag og andre måltider, og betegnelsen er brukt om alle kniver i miljøer der det ikke er brukt differensiert bestikk.
Bordkniver har gjerne et blad i stål og skaft i metall, tre, horn eller ben.
Alternative betegnelser: bordjunge, flus, frokostkniv, junge, matkniv, menykniv og spisekniv
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lassen, Erik (1960): Ske kniv og gaffel, København
Østby, Jon Birger (1983): Nomenklatur for spise- og serveringsbestikk, med tegninger av Torill Sand. Oslo.
== Eksterne lenker ==
Se bordkniver i DigitaltMuseum. | Bordkniv er en kniv beregnet til å spise med. Kniven er trolig det eldste spiseredskapet. | 196,315 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michel_Aflaq | 2023-02-04 | Michel Aflaq | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1989', 'Kategori:Fødsler i 1910', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Damaskus', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Syriske politikere'] | Michel Aflaq (arabisk: ميشيل عفلق, Mīšīl ʿAflaq; født 1910 i Damaskus, død 23. juni 1989 i Paris) var en syrisk filosof, sosiolog, politiker og grunnlegger av det panarabistiske Baathpartiet sammen med Salah al-Din al-Bitar.
| Michel Aflaq (arabisk: ميشيل عفلق, Mīšīl ʿAflaq; født 1910 i Damaskus, død 23. juni 1989 i Paris) var en syrisk filosof, sosiolog, politiker og grunnlegger av det panarabistiske Baathpartiet sammen med Salah al-Din al-Bitar.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Michel Aflaq kom fra en kristen middelklassefamilie i Damaskus. Han begav seg til Frankrike der han studerte ved Sorbonne, men vendte tilbake etter universitetsstudiene til Midtøsten i 1932.
=== Karriere ===
Han engasjerte seg til å begynne med som kommunistisk aktivist i Syria. Men han brøt av sine bånd til kommunismen da det syrisk-libanesiske kommunistparti begynte å støtte den franske kolonialisme. Han hadde også hele tiden vært kritisk til Karl Marx' lære om den dialektiske materialisme som den eneste sannhet.
Senere, i 1940, etablerte han og al-Bitar den arabiske Ihya-bevegelse (som senere endret navn til Den arabiske Ba'ath-bevegelse, ved å overta navnet til Zaki al-Arsuzis gruppe av samme navn). Bevegelsen hadde stor fremgang, og i 1947 fikk Den arabiske Ba'ath-bevegelse sammen med al-Arsuzis Arabiske Ba'ath-organisasjon og etablerte Det arabiske Ba'ath-parti. Aflaq ble valgt inn i partiets eksekutivkomite og ble valgt til «amid» (partileder).
I 1949 var han i en kort periode syrisk undervisningsminister. Baath-partiet, som var strikt sekulært, gav i virkeligheten et godt rom for at den kristne minoritet i landet kunne ta del i det politiske liv, også på høyt nivå.
I 1966 ble han kastet ut av Syria under et militærkupp utført av radikalere innen partiet (blant annet den senere presidenten Hafez al-Assad). Han bosatte seg senere i Irak, der han ble en viktig symbolsk figur for Saddam Husseins regime.
Aflaq var kristen gresk-ortodoks men uttrykte høye tanker om islam og ble trolig muslim ikke lenge før sin bortgang. Dette er imidlertid ikke helt klart - det ble benektet av noen av hans slektninger. Sikkert er i alle fall at han ble begravet som muslim og fikk en staselig grav - som ble delvis ødelagt i og med at amerikanske soldater benyttet den som forlegning under Irak-krigen 2003.
Michel Aflaq vant stor respekt blant mange i den arabiske verden for sitt engasjement i panarabiske politiske spørsmål.
== Verker i utvalg ==
في سبيل البعث (engelsk: On the Way of Resurrection, 1947)
Itihad Souriyya was Misr (Unity Between Syria and Egypt, 1958)
Ma'rakat al-Masir al-Wahid (The Battle for One Destiny, 1958)
Nuqtat al-Bidayya (The Starting Point, 1971)
Al-Ba'ath wa al-Wihda (The Ba'ath and Arab Unity, 1972)
Al-Ba'ath wa al-Ishtirakiyya (The Ba'ath and Socialism, 1973)
Al-Nidal did Tashweeh Harakat al-Thawra al-Arabiyya (The Struggle Against Distorting the Movement of Arab Revolution, 1975)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bassam Tibi: Vom Gottesreich zum Nationalstaat. Islam und panarabischer Nationalismus. Suhrkamp, Frankfurt 3. Aufl. 1987 ISBN 3518282506 s. 189 ff. (Exkurs zu Aflaq)
Sami M. Moubayed: Steel & Silk - Men and Women who Shaped Syria 1900-2000, Seiten 130-135. Cune Press, Seattle 2006
The International Who's Who 1988–89. 52nd edition. Europa Publishing, London 1988, ISBN 0-946653-42-9, s. 12. | Michel Aflaq (arabisk: ميشيل عفلق, Mīšīl ʿAflaq; født 1910 i Damaskus, død 23. juni 1989 i Paris) var en syrisk filosof, sosiolog, politiker og grunnlegger av det panarabistiske Baathpartiet sammen med Salah al-Din al-Bitar. | 196,316 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Attrapp | 2023-02-04 | Attrapp | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Militær terminologi'] | En attrapp er en modell eller versjon av en gjenstand som med hensikt er laget slik at den ikke virker mekanisk slik originalmodellen gjør.
Ordet kommer fra fransk «attrape», som betyr felle. Begrepet brukes først og fremst i militæret om gjenstander, særlig våpen, som brukes til øvelser uten å inneholde sprengstoff eller mekanismer som gjør originalen farlige. Et eksempel er ekserserpatroner, som brukes for å trene funksjonene til skytevåpen uten at det skal kunne avfyres skudd, eller tomme rør etter M72 panservernraketter som ofte brukes på militærøvelser for å illudere det virkelige våpenet. Begrepet attrapp blir også brukt om modeller av for eksempel fly og stridsvogner i full størrelse som er plassert ut for å lure fienden til å tro at det styrkene er større eller annerledes plasserte enn de i virkeligheten er.
| En attrapp er en modell eller versjon av en gjenstand som med hensikt er laget slik at den ikke virker mekanisk slik originalmodellen gjør.
Ordet kommer fra fransk «attrape», som betyr felle. Begrepet brukes først og fremst i militæret om gjenstander, særlig våpen, som brukes til øvelser uten å inneholde sprengstoff eller mekanismer som gjør originalen farlige. Et eksempel er ekserserpatroner, som brukes for å trene funksjonene til skytevåpen uten at det skal kunne avfyres skudd, eller tomme rør etter M72 panservernraketter som ofte brukes på militærøvelser for å illudere det virkelige våpenet. Begrepet attrapp blir også brukt om modeller av for eksempel fly og stridsvogner i full størrelse som er plassert ut for å lure fienden til å tro at det styrkene er større eller annerledes plasserte enn de i virkeligheten er.
== Se også ==
Modell (pekerside)
Replika | En attrapp er en modell eller versjon av en gjenstand som med hensikt er laget slik at den ikke virker mekanisk slik originalmodellen gjør. | 196,317 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrik_Wibe | 2023-02-04 | Fredrik Wibe | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. september', 'Kategori:Dødsfall i 2017', 'Kategori:Fødsler 20. mai', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske visesangere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Fredrik Wibe (født 20. mai 1946 i Oslo, død 20. september 2017) var visesanger, låtskriver og musiker.
Han ble best kjent som fast medlem av gruppa Christiania Fusel & Blaagress som spilte på slutten av 1960-tallet og starten av 1970-tallet. Her bidro han både som bassist, vokalist og låtskriver/tekstforfatter.
Bandet besto bl.a. av Øystein Sunde og Kari Svendsen.
Siden har Wibe dukket opp på små og store musikkprosjekter innen ulike sjangre, alt fra ballalaikaorkester til rockeband.
| Fredrik Wibe (født 20. mai 1946 i Oslo, død 20. september 2017) var visesanger, låtskriver og musiker.
Han ble best kjent som fast medlem av gruppa Christiania Fusel & Blaagress som spilte på slutten av 1960-tallet og starten av 1970-tallet. Her bidro han både som bassist, vokalist og låtskriver/tekstforfatter.
Bandet besto bl.a. av Øystein Sunde og Kari Svendsen.
Siden har Wibe dukket opp på små og store musikkprosjekter innen ulike sjangre, alt fra ballalaikaorkester til rockeband.
== Diskografi ==
=== Christiania Fusel & Blaagress ===
AlbumSom varmt hvetebrød i tørt gress (1972/93)SinglerDet kjem nok betre tider/Mamma vi'kke ha (1968)
Ola Olsen/Fanitullen (1972)
Gamle-Eriks drøm/Rauma-banen (1972)
=== Brødrene Hals ===
Demo (1983)
=== Deltar på ===
Øystein Sunde: Det året det var så bratt (1971)
Lillebjørn Nilsen: Portrett (1973)
Fontana: Fanitullen og 11 andre go'låter (1973)
Øystein Sunde: Hurtbuller i hvit saus (1975)
Øystein Sunde: På sangens vinger (1976)
Øystein Sunde: Hærtata hørt (1979)
Lillebjørn Nilsen: Lillebjørn Nilsens utvalgte (1984)
Øystein Sunde: Øystein Sunde i boks (1985)
Lillebjørn Nilsen: Tekst og musikk: Lillebjørn Nilsen (1986)
Øystein Sunde: Øystein Sundes 40 beste (1990)
Lillebjørn Nilsen: 40 spor: Nilsens 40 beste (1996)
Øystein Sunde: Sundes verden – 52 av de aller beste (2006)
Lillebjørn Nilsen: Stilleste gutt på sovesal 1 (2010)
Lillebjørn Nilsen: Postkort fra Lillebjørn (2012)
Øystein Sunde: Puslespill (2012)
Øystein Sunde: Sundes 5 første (2012)
== Referanser ==
== Kilder ==
Fredrik Wibe Discogs | Fredrik Wibe (født 20. mai 1946 i Oslo, død 20. | 196,318 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aigyptos | 2023-02-04 | Aigyptos | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kongelige egyptere', 'Kategori:Personer fra gresk mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Aigyptos (gresk: Αἴγυπτος) var en konge av Egypt i gresk mytologi. Han var sønn av kong Belos av Egypt og najaden Ankhione, og ifølge myten var det ham Egypt ble oppkalt etter.
Han var gift med najaden Kaliadne som han fikk tolv av sine femti sønner med. Deres navn var Eurylokhos, Phantes, Hermos, Dryas, Perithenes, Potamon, Kisseus, Lixos, Bromios, Imbros, Polyktor og Khthonios.
Aigyptos ble drept av danaidene som var tolv døtre av hans svigerinne Polyxo. Disse tolv døtre giftet seg med hans tolv sønner, og alle utenom Hypermestra drepte sine menn under bryllupsnatten.
| Aigyptos (gresk: Αἴγυπτος) var en konge av Egypt i gresk mytologi. Han var sønn av kong Belos av Egypt og najaden Ankhione, og ifølge myten var det ham Egypt ble oppkalt etter.
Han var gift med najaden Kaliadne som han fikk tolv av sine femti sønner med. Deres navn var Eurylokhos, Phantes, Hermos, Dryas, Perithenes, Potamon, Kisseus, Lixos, Bromios, Imbros, Polyktor og Khthonios.
Aigyptos ble drept av danaidene som var tolv døtre av hans svigerinne Polyxo. Disse tolv døtre giftet seg med hans tolv sønner, og alle utenom Hypermestra drepte sine menn under bryllupsnatten.
== Litteratur ==
M. Stewart: People, Places & Things: Aegyptus (1), Greek Mythology: From the Iliad to the Fall of the Last Tyrant. [1]
Jean Vertemont: Dictionnaire des mythologies indo-europeenes, 1997.
Michael Grant og John Hazel: Lexikon der antiken Mythen und Gestalten, München (dtv) 1980, ISBN 3-423-32508-9, s. 30 | Aigyptos (gresk: Αἴγυπτος) var en konge av Egypt i gresk mytologi. Han var sønn av kong Belos av Egypt og najaden Ankhione, og ifølge myten var det ham Egypt ble oppkalt etter. | 196,319 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dessertkniv | 2023-02-04 | Dessertkniv | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjøkkenutstyr', 'Kategori:Spise- og serveringsbestikk'] | Dessertkniv er en kniv til å spise dessert med. Dessertkniver har en størrelse som ligger mellom fruktkniver og bordkniver. Bladet er laget i plett eller sølv for at det skal stå seg godt mot fruktsyre, men dessertkniver kan også være laget av horn. I moderne bestikk forekommer det at samme knivmodell selges både som dessertkniv og barnekniv.
| Dessertkniv er en kniv til å spise dessert med. Dessertkniver har en størrelse som ligger mellom fruktkniver og bordkniver. Bladet er laget i plett eller sølv for at det skal stå seg godt mot fruktsyre, men dessertkniver kan også være laget av horn. I moderne bestikk forekommer det at samme knivmodell selges både som dessertkniv og barnekniv.
== Litteratur ==
Østby, Jon Birger (1983): Nomenklatur for spise- og serveringsbestikk, med tegninger av Torill Sand. Oslo.
== Eksterne lenker ==
Se dessertkniver i DigitaltMuseum. | Dessertkniv er en kniv til å spise dessert med. Dessertkniver har en størrelse som ligger mellom fruktkniver og bordkniver. | 196,320 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hylk | 2023-02-04 | Hylk | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske klær', 'Kategori:Hodeplagg'] | Hylk, også kalt hyllik, høllik, hølk, hollik, hyllike, hylliken og annet, er betegnelse på hodeplagg til barn i eldre tid, sydd av et rektangulært tøystykke som ble lagt over hodet på barnet og holdt sammen under haka eller i nakken. I enkelte distrikter som Setesdal og Numedal levde hylken videre som dåpsplagg inn på 1900-tallet. Plagget har tidligere også vært brukt av kvinner.
| Hylk, også kalt hyllik, høllik, hølk, hollik, hyllike, hylliken og annet, er betegnelse på hodeplagg til barn i eldre tid, sydd av et rektangulært tøystykke som ble lagt over hodet på barnet og holdt sammen under haka eller i nakken. I enkelte distrikter som Setesdal og Numedal levde hylken videre som dåpsplagg inn på 1900-tallet. Plagget har tidligere også vært brukt av kvinner.
== Se også ==
Dåpslue
Kyse, ulike typer hetteformede luer
Kveif, hetteformet knyttelue som var vanlig i middelalderen
Tobladlue, kyseformet bunadslue sydd av to like halvdeler
Hodelin, hodetørkle for kvinner i form av et stykke lintøy
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om hylk i Inger Lise Christies Dåpsdrakter fra 1990 (fra side 60 og utover)
Bildetreff på søkeordet «hylk» i DigitaltMuseum | Hylk, også kalt hyllik, høllik, hølk, hollik, hyllike, hylliken og annet, er betegnelse på hodeplagg til barn i eldre tid, sydd av et rektangulært tøystykke som ble lagt over hodet på barnet og holdt sammen under haka eller i nakken. I enkelte distrikter som Setesdal og Numedal levde hylken videre som dåpsplagg inn på 1900-tallet. | 196,321 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tyfonen_Hagupit_(Ruby) | 2023-02-04 | Tyfonen Hagupit (Ruby) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filippinene', 'Kategori:Hendelser i 2014', 'Kategori:Tropiske sykloner i Asia'] | Tyfonen Hagupit, også kjent som tyfonen Ruby på Filippinene, er en ekstremt kraftig tropisk syklon i ferd med å krysse Filippinene fra provinsen Eastern Samar og vestover. Den er også 2014-sesongens mest intense tropiske syklon i Stillehavet med hensyn til vedvarende vind, sammen med tyfonen Vongfong, sommet rammet Japan - etter å ha svekket seg vesentlig før den kom over land.
Tyfonen begynte som en tropisk forstyrrelse ca. 530 km (sør-sørvest for stillehavsøya Kosrae om ettermiddagen 29. november, om lag 130 km nord for ekvator. Den styrket seg raskt som den beveget seg vestover. Hagupit utviklet seg til tropisk storm den 1. desember og til tyfon dagen etter. Tyfonen intensiverte seg eksplosivt til en category 5 super typhoon, sterkeste kategori på Saffir–Simpson-skalaen, i løpet av 4. desember.
Den kom over land en del svekket (category 3) i den filippinske kommunen Dolores klokken 21.15 lokal tid den 6. desember, med en vindhastiget på 175 km/t og 210 km/t i kastene, passerte relativt langsomt over Samar og kom 7. desember over land for annen gang i Cataingan i øyprovinsen Masbate (som category 2). Jo lenger vest den kom, desto svakere ble den.
I forkant av tyfonen ble over 700.000 mennesker evakuert til sikrere områder eller bygninger. Det ble meldt om 21 omkomne, hvorav 18 på øya Samar.
| Tyfonen Hagupit, også kjent som tyfonen Ruby på Filippinene, er en ekstremt kraftig tropisk syklon i ferd med å krysse Filippinene fra provinsen Eastern Samar og vestover. Den er også 2014-sesongens mest intense tropiske syklon i Stillehavet med hensyn til vedvarende vind, sammen med tyfonen Vongfong, sommet rammet Japan - etter å ha svekket seg vesentlig før den kom over land.
Tyfonen begynte som en tropisk forstyrrelse ca. 530 km (sør-sørvest for stillehavsøya Kosrae om ettermiddagen 29. november, om lag 130 km nord for ekvator. Den styrket seg raskt som den beveget seg vestover. Hagupit utviklet seg til tropisk storm den 1. desember og til tyfon dagen etter. Tyfonen intensiverte seg eksplosivt til en category 5 super typhoon, sterkeste kategori på Saffir–Simpson-skalaen, i løpet av 4. desember.
Den kom over land en del svekket (category 3) i den filippinske kommunen Dolores klokken 21.15 lokal tid den 6. desember, med en vindhastiget på 175 km/t og 210 km/t i kastene, passerte relativt langsomt over Samar og kom 7. desember over land for annen gang i Cataingan i øyprovinsen Masbate (som category 2). Jo lenger vest den kom, desto svakere ble den.
I forkant av tyfonen ble over 700.000 mennesker evakuert til sikrere områder eller bygninger. Det ble meldt om 21 omkomne, hvorav 18 på øya Samar.
== Eksterne lenker ==
(en) Typhoon Hagupit (2014) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Tropical Cyclone Information of Typhoon Hagupit (1422) from the Japan Meteorological Agency
JMA General Information of Typhoon Hagupit (1422) from Digital Typhoon
Joint Typhoon Warning Center
22W.HAGUPIT from the U.S. Naval Research Laboratory | Tyfonen Hagupit, også kjent som tyfonen Ruby på Filippinene, er en ekstremt kraftig tropisk syklon i ferd med å krysse Filippinene fra provinsen Eastern Samar og vestover. Den er også 2014-sesongens mest intense tropiske syklon i Stillehavet med hensyn til vedvarende vind, sammen med tyfonen Vongfong, sommet rammet Japan - etter å ha svekket seg vesentlig før den kom over land. | 196,322 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Foldekniv | 2023-02-04 | Foldekniv | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjøkkenutstyr', 'Kategori:Kniver', 'Kategori:Spise- og serveringsbestikk', 'Kategori:Verktøy'] | Foldekniv eller follekniv brukes gjerne som en betegnelse på en lommekniv til å spise med. Foldekniven skiller seg da fra andre lommekniver ved at den bare har ett bredt blad. Skaftet er gjerne laget i messing og det har ofte gravert eller støpt dekor. I norsk bondemiljø på 1800-tallet kunne det dekkes med skjeer i sølv, tre og horn, men annet bestikk måtte gjestene ha med selv. Da kunne både menn og kvinner ha foldekniver som de tok med til gjestebud for å spise med. Kvinnene kunne ha kniven i en løslomme på drakten og mennene i en lomme, men menn kunne også bruke tollekniv til dette.
Andre betegnelser: fallkniv, fellkniv, gjestebudskniv, junge, lommekniv, matjunge, messingskjefting og veitlekniv.
| Foldekniv eller follekniv brukes gjerne som en betegnelse på en lommekniv til å spise med. Foldekniven skiller seg da fra andre lommekniver ved at den bare har ett bredt blad. Skaftet er gjerne laget i messing og det har ofte gravert eller støpt dekor. I norsk bondemiljø på 1800-tallet kunne det dekkes med skjeer i sølv, tre og horn, men annet bestikk måtte gjestene ha med selv. Da kunne både menn og kvinner ha foldekniver som de tok med til gjestebud for å spise med. Kvinnene kunne ha kniven i en løslomme på drakten og mennene i en lomme, men menn kunne også bruke tollekniv til dette.
Andre betegnelser: fallkniv, fellkniv, gjestebudskniv, junge, lommekniv, matjunge, messingskjefting og veitlekniv.
== Litteratur ==
Østby, Jon Birger (1983): Nomenklatur for spise- og serveringsbestikk, med tegninger av Torill Sand. Oslo.
== Eksterne lenker ==
Se foldekniver i DigitaltMuseum. | Foldekniv eller follekniv brukes gjerne som en betegnelse på en lommekniv til å spise med. Foldekniven skiller seg da fra andre lommekniver ved at den bare har ett bredt blad. | 196,323 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jon_Almaas | 2023-02-04 | Jon Almaas | ['Kategori:71° nord-deltakere', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 29. august', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Lytterprisen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komikere', 'Kategori:Personer fra Bærum kommune', 'Kategori:Programledere for NRK', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Gullruten for beste programleder'] | Jon Almaas (født 29. august 1967 på Stabekk i Bærum) er en norsk programleder som ledet NRKs humorprogram Nytt på nytt fra 1999 til 2016. Han har siden 2017 ledet programmet Praktisk info med Jon Almaas på TVNorge. Han har også spilt en sentral rolle i komiserien Side om side på NRK. Han har blitt kåret til beste mannlige programleder under Gullruten fire ganger og fikk Lytterprisen fra Riksmålsforbundet i 2002.
| Jon Almaas (født 29. august 1967 på Stabekk i Bærum) er en norsk programleder som ledet NRKs humorprogram Nytt på nytt fra 1999 til 2016. Han har siden 2017 ledet programmet Praktisk info med Jon Almaas på TVNorge. Han har også spilt en sentral rolle i komiserien Side om side på NRK. Han har blitt kåret til beste mannlige programleder under Gullruten fire ganger og fikk Lytterprisen fra Riksmålsforbundet i 2002.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Slektsnavnet Almaas kommer fra Høylandet i tidligere Nord-Trøndelag. Hans halvsøster, Astrid Nylander Almaas, er lege og deltaker i Hva feiler det deg? på NRK1.Jon Almaas gikk på Rudolf Steiner-skolen i Oslo, og har gjerne tatt opp sin steinerskolebakgrunn på Nytt på nytt. Han har en amerikansk bachelorgrad i international business fra 1992.
=== TV-karriere ===
Jon Almaas startet sin TV-karriere i programmet Rik og berømt på TV3 hvor han leste kommentarene sammen med Solveig Otnes. Før det hadde han faste innslag i samlivsprogrammet Direkte sexy som gikk på NRK2 i 1998. Han begynte i NRK i 1994 som redaksjonsassistent. I NRK Troms tilbrakte han årene 1995–1997 som produsent for Ja takk, begge deler, Krakk og Helg i solnedgang. I denne perioden jobbet han også som skuespiller i produksjonene. Deretter gikk veien til NRK Marienlyst igjen, hvor han var produsent for ungdomsprogrammene Go' elg og Newton i 1997–1999.I 1999 ble han programleder for det nystartede humorprogrammet Nytt på nytt på NRK1. Programmet oppnådde stor suksess og han ledet det frem til Bård Tufte Johansen overtok som programleder i 2017.I 2001 var han én av to programledere for Spellemannprisen, og i 2009 ledet han Komiprisen 2009 på Edderkoppen teater.
=== TVNorge ===
Almaas sluttet i NRK 2016 og meldte overgang til TVNorge. Der har han blant annet ledet sitt eget program, Praktisk Info med Jon Almaas, og spørreprogrammet Alle mot alle sammen med Henriette Steenstrup. I 2020 deltok han i og vant kjendisversjonen av 71° nord. Der møtte han Erik Follestad som han året etter laget et nytt program med, Folle og Almaas bygger hus.
I 2022 skal Almaas delta i 71° nord - team, en ny variant av kjendisutgaven til 71 grader nord.
== Priser og nominasjoner ==
Gullruten 2002 i klassen beste mannlige programleder for Nytt på nytt
Lytterprisen fra Riksmålsforbundet i 2002
Gullruten 2003 i klassen beste mannlige programleder for Nytt på nytt
Nominert til Gullruten 2004 i klassen beste mannlige programleder for Nytt på nytt
Nominert til Gullruten 2006 i klassen beste mannlige programleder for Nytt på nytt
Gullruten 2011 i klassen beste mannlige programleder for Nytt på nytt
Nominert til Komiprisen 2012 i klassen årets morsomste for Nytt på nytt
Nominert til Gullruten 2014 i klassen beste mannlige programleder for Nytt på nytt
Nominert til Gullruten 2020 i klassen beste programleder – underholdning for Praktisk info med Jon Almaas
Gullruten 2022 i klassen beste programleder - underholdning for Alle mot alle (med Solveig Kloppen)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jon Almaas på Internet Movie Database
(en) Jon Almaas hos The Movie Database
(no) Historien om Jon – nrk.no | Per Almaas (født 8. mars 1898 i Selbu, død 25. | 196,324 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_International_(film) | 2023-02-04 | The International (film) | ['Kategori:Actionfilmer fra USA', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2009'] | The International er en tysk-amerikansk actionthriller fra 2009 regissert av Tom Tykwer. Filmen følger en Interpol-agent og en amerikansk statsadvokat som etterforsker korrupsjon i IBBC, en fiktiv bank med hovedsete i Luxembourg som tjener penger på organisert kriminalitet og korrupte regjeringer. Bankens hensynsløse ledere likviderer alle potensielle trusler, inkludert deres egne ansatte. Produksjonen begynte i Berlin i september 2008, og hadde premiere under Berlin International Film Festival 5. februar 2009.
| The International er en tysk-amerikansk actionthriller fra 2009 regissert av Tom Tykwer. Filmen følger en Interpol-agent og en amerikansk statsadvokat som etterforsker korrupsjon i IBBC, en fiktiv bank med hovedsete i Luxembourg som tjener penger på organisert kriminalitet og korrupte regjeringer. Bankens hensynsløse ledere likviderer alle potensielle trusler, inkludert deres egne ansatte. Produksjonen begynte i Berlin i september 2008, og hadde premiere under Berlin International Film Festival 5. februar 2009.
== Sammendrag ==
Interpol-agent Louis Salinger (Clive Owen) og Eleanor Whitman (Naomi Watts), assisterende statsadvokat fra Manhattan, gransker International Bank of Business and Credit (IBBC), som de mistenker for å hvitvasking av penger og for å finansiere terrorisme, våpenhandel og destabilisering av regjeringer. Etterforskningen deres tar dem fra Berlin til Milano, hvor IBBC myrder Umberto Calvini, en våpenprodusent og italiensk statsministerkandidat. Bankens snikmorder avleder mistanken vekk fra seg selv og over til en lokal leiemorder med politiske forbindelser, som raskt blir drept av en korrupt italiensk politimann. Salinger og Whitman finner spor som leder mot den andre leiemorderen, men den korrupte politimannen dukker opp igjen og beordrer dem ut av landet umiddelbart. På en flyplass skaffer de seg opptak fra et overvåkningskamera, og de følger etter drapsmannen til New York.
I New York, blir Salinger og Whitman møtt av to etterforskere fra New York Police Department (NYPD), Iggy Ornelas og Bernie Ward, som har et fotografi av attentatmannens ansikt da han landet på flyplassen i New York. De besøker Dr. Isaacson, en ortoped som behandlet en skade i beinet til attentatmannen. De oppdager attentatmannen, og følger etter ham til Solomon R. Guggenheim Museum. Jonas Skarssen, leder for IBBC, avslører ovenfor to andre ansatte i banken, White og Wexler, at banken fikk Calvini drept slik at de kunne forholde seg til sønnene hans for å kjøpe noen sjeldne komponenter for missiler som banken investerte i. Skarssen vet at Salinger og Whitman holder på å avsløre morderen som banken sendte for å drepe Calvini, og de sender noen andre for å drepe leiemorderen under et møte mellom ham og Wexler. Wexler prøver å stikke av fra stedet, men han blir arrestert av Ornelas. En spektakulær skuddveksling bryter løs i Guggenheim-museumet da flere væpnede menn prøver å drepe Salinger og Whitman med automatvåpen. De slipper unna, men leiemorderen som drepte Calvini blir dødelig såret.
I avhør forklarer Wexler, en tidligere Stasi-agent, til Salinger at IBBC er praktisk talt uangripelig på grunn av deres nytteverdi til forskjellige terrororganisasjoner, narkotika-karteller, myndigheter og globale selskaper over hele verden. Selv om de lykkes med å avsløre IBBC, så finnes det mange andre bedrifter i forskjellige land, som kan erstatte IBBC. I Italia, avslører Salinger ovenfor Calvini-brødrene at IBBC er ansvarlig for at faren deres ble drept, og han ber dem om å avbryte handelen med banken. Salinger følger deretter Wexler til Istanbul, hvor Skarssen kjøper de siste avgjørende komponentene til missil-systemet fra en annen produsent. Både Wexler og Skarssen blir deretter drept av en leiemorder sendt av Enzo og Mario Calvini for å hevne sin fars død. Salingers etterforskning og forsøk på å avsløre IBBC og bringe dem for retten, førte ikke til noe som helst. Helt til slutt blir avslørt at banken fortsatte sin kriminelle virksomhet, selv etter at Skarssen ble drept. Men banken nye og mer aggressive direktør gjør at IBBC ekspanderer voldsomt. Dette vil etterhvert føre til bankens undergang, og at det amerikanske Senatet vil igangsette en ny etterforskning, ledet av Whitman.
== Rolleliste ==
Clive Owen som Louis Salinger
Naomi Watts som Eleanor Whitman
Armin Mueller-Stahl som Wilhelm Wexler.
Ulrich Thomsen som Jonas Skarssen
Patrick Baladi som Martin White
Luca Barbareschi som Umberto Calvini.
Felix Solis som Iggy Ornelas
Jack McGee som Bernie Ward
== Eksterne lenker ==
(en) The International på Internet Movie Database
(no) The International hos Filmfront
(sv) The International i Svensk Filmdatabas
(da) The International i Danmark Nationale Filminstitut
(da) The International i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) The International på Allociné
(nl) The International på MovieMeter
(en) The International på AllMovie
(en) The International på Rotten Tomatoes
(en) The International på Metacritic | USA | 196,325 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amida | 2023-02-04 | Amida | ['Kategori:Pekere'] | Amida kan sikte til:
Oldtidsbyen Amida (Diyarbakır) i det som i dag er Tyrkia
Amida (bønn) - jødisk bønn
Amida (bille) | Amida kan sikte til:
Oldtidsbyen Amida (Diyarbakır) i det som i dag er Tyrkia
Amida (bønn) - jødisk bønn
Amida (bille) | Amida kan sikte til: | 196,326 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Bolland | 2023-02-04 | Olav Bolland | ['Kategori:Artikler hvor barn mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P1960 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Medlemmer av Norges Tekniske Vitenskapsakademi', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forskere', 'Kategori:Norske professorer i teknologiske fag', 'Kategori:Personer fra Melhus kommune', 'Kategori:Professorer ved NTNU'] | Olav Bolland (født 17. januar 1962) er en norsk professor i energi- og prosessteknikk, med spesialisering innen termisk kraftproduksjon, karbonfangst og -lagring, partikkelteknikk og tørking. Bolland var en av de første forskerne i Norge som begynte å forske på CO2-fangst fra gasskraftverk. Han er dekan ved Fakultet for ingeniørvitenskap ved NTNU.Bolland har siden 1989 forsket på, undervist om og skrevet en rekke innlegg om gasskraftverk i Norge og CO2. Han har engasjert seg mot utbyggingen av vindkraft i den norske fjellheimen.Han har vært en aktiv idrettsutøver i hele sitt liv, hovedsakelig innenfor løping og langrenn.
| Olav Bolland (født 17. januar 1962) er en norsk professor i energi- og prosessteknikk, med spesialisering innen termisk kraftproduksjon, karbonfangst og -lagring, partikkelteknikk og tørking. Bolland var en av de første forskerne i Norge som begynte å forske på CO2-fangst fra gasskraftverk. Han er dekan ved Fakultet for ingeniørvitenskap ved NTNU.Bolland har siden 1989 forsket på, undervist om og skrevet en rekke innlegg om gasskraftverk i Norge og CO2. Han har engasjert seg mot utbyggingen av vindkraft i den norske fjellheimen.Han har vært en aktiv idrettsutøver i hele sitt liv, hovedsakelig innenfor løping og langrenn.
== Karriere ==
Bolland fullførte både mastergraden og doktorgraden i maskinteknikk ved Norges tekniske høgskole (NTH), en av forløperne til NTNU. Fra 1990 var han førsteamanuensis ved NTNU, til han ble oppnevnt som professor i 2002 ved Institutt for energi- og prosessteknikk.
Han var instituttleder ved Institutt for energi- og prosessteknikk ved NTNU fra 2009 til 2017. 1. august 2017 tiltrådte han som dekan ved Fakultet for ingeniørvitenskap, NTNU. Han etterfulgte Ingvald Strømmen, da hans åremålsperiode utløp.
I perioden 2003-2005 bidro han i FNs klimapanel, som mottok Nobels fredspris i 2007. Bolland var hovedforfatter for klimapanelets spesialrapport på karbonfangst og -lagring.Han var direktør ved Gassteknisk senter NTNU-SINTEF fra 2008 til 2009. Han var nestredaktør i International Journal of Greenhouse Gas Control i perioden 2006 til 2013.
Olav Bolland er medlem i Norges Tekniske Vitenskapsakademi.
== Utmerkelser ==
I 2011 mottok Bolland Statoils Annual Award for Outstanding Research for hans arbeid for å utvide kunnskap om karbonfangst og prosesser for å redusere utslipp.NTNUs arbeidsmiljøpris 2014 gikk til Olav Bolland, for at han har «vist stort engasjement for sitt institutts helse, miljø og sikkerhetsarbeid».
== Publikasjoner ==
Liste over publikasjoner i CRIstin
Liste over publikasjoner i Google Scholar
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
NTNUs informasjon om Bolland | | fsted = Ler | 196,327 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rock | 2023-02-04 | Rock | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkterminologi', 'Kategori:Rock', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Rock er en sjanger av populærmusikk som oppsto som rock and roll i 1950-årenes Amerika og utviklet seg til en rekke ulike stiler i 1960-årene og senere, spesielt i Storbritannia og USA. Det har sine røtter i 1940- og 1950-årenes rock and roll og rockabilly, som igjen var sterkt påvirket av rhythm and blues og country. Rock var også sterkt påvirket av en rekke andre sjangre som blues og folkemusikk, og en del påvirkning fra jazz, klassisk og andre musikalske kilder. Ifølge Allmusic «har den reneste formen for rock ’n’ roll tre akkorder, et sterkt, stødig etterslag (backbeat) og en fengende melodi. Tidlig rock ’n’ roll var inspirert av flere musikkstiler, hovedsakelig blues, R&B, og country, men også gospel, tradisjonell pop, jazz og folkemusikk. Alle disse ble kombinert til en enkel, bluesbasert sangstruktur som var rask, fengende og mulig å danse til.»Sjangeren er en type populærmusikk som ofte bruker sang, elektrisk gitar og slagverk. Andre instrumenter, som saksofon, kan være vanlig i noen typer rock. Rock som sjanger er veldig bred, og det kan være vanskelig å definere grensene til andre sjangre.
Som de fleste musikksjangre er det vanskelig å si hva som er den første sangen i en sjanger. Ifølge musikkhistorikeren Peter Guralnick var den første rock and roll-sangen «Rocket 88» (1951) av Jackie Brenston and his Delta Cats. Litt senere laget Bill Haley and His Comets, bestående av hvite amerikanere, en coverversjon av «Rocket 88» og etter 1952 spilte de inn sangen «Rock Around the Clock». Sammen med Chuck Berrys «Maybellene» [1955) bredte rocken seg over USA. En annen artist som ville bli stor i sjangren var rock and roll-stjernen Elvis Presley. I 1954 spilte Elvis Presley inn sangen «That's All Right (Mama)», som ifølge Rolling Stone Magazine var den første rock and roll-sangen.Etter at rock and roll slo gjennom for fullt i 1950-årene, viste 1960-årene seg å gi rocken enda flere tilhengere og mange nye sjangre. Rocken har siden utviklet seg i mange ulike og høyst varierende retninger, og blitt populær på store deler av kloden. De mest betydningsfulle videreutviklingene av rocken er heavy metal, hard rock, punk rock og indie rock som igjen har skapt nye sjangre. I dag er rock den bredeste musikksjangeren vi har, med flest utgivelser, artister, band og musikalske milepæler.
| Rock er en sjanger av populærmusikk som oppsto som rock and roll i 1950-årenes Amerika og utviklet seg til en rekke ulike stiler i 1960-årene og senere, spesielt i Storbritannia og USA. Det har sine røtter i 1940- og 1950-årenes rock and roll og rockabilly, som igjen var sterkt påvirket av rhythm and blues og country. Rock var også sterkt påvirket av en rekke andre sjangre som blues og folkemusikk, og en del påvirkning fra jazz, klassisk og andre musikalske kilder. Ifølge Allmusic «har den reneste formen for rock ’n’ roll tre akkorder, et sterkt, stødig etterslag (backbeat) og en fengende melodi. Tidlig rock ’n’ roll var inspirert av flere musikkstiler, hovedsakelig blues, R&B, og country, men også gospel, tradisjonell pop, jazz og folkemusikk. Alle disse ble kombinert til en enkel, bluesbasert sangstruktur som var rask, fengende og mulig å danse til.»Sjangeren er en type populærmusikk som ofte bruker sang, elektrisk gitar og slagverk. Andre instrumenter, som saksofon, kan være vanlig i noen typer rock. Rock som sjanger er veldig bred, og det kan være vanskelig å definere grensene til andre sjangre.
Som de fleste musikksjangre er det vanskelig å si hva som er den første sangen i en sjanger. Ifølge musikkhistorikeren Peter Guralnick var den første rock and roll-sangen «Rocket 88» (1951) av Jackie Brenston and his Delta Cats. Litt senere laget Bill Haley and His Comets, bestående av hvite amerikanere, en coverversjon av «Rocket 88» og etter 1952 spilte de inn sangen «Rock Around the Clock». Sammen med Chuck Berrys «Maybellene» [1955) bredte rocken seg over USA. En annen artist som ville bli stor i sjangren var rock and roll-stjernen Elvis Presley. I 1954 spilte Elvis Presley inn sangen «That's All Right (Mama)», som ifølge Rolling Stone Magazine var den første rock and roll-sangen.Etter at rock and roll slo gjennom for fullt i 1950-årene, viste 1960-årene seg å gi rocken enda flere tilhengere og mange nye sjangre. Rocken har siden utviklet seg i mange ulike og høyst varierende retninger, og blitt populær på store deler av kloden. De mest betydningsfulle videreutviklingene av rocken er heavy metal, hard rock, punk rock og indie rock som igjen har skapt nye sjangre. I dag er rock den bredeste musikksjangeren vi har, med flest utgivelser, artister, band og musikalske milepæler.
== Opprinnelsen ==
=== Rock ’n’ roll ===
Rock ’n’ roll utviklet seg i USA sent i 1940-årene og tidlig i 1950-årene og det har en stor innflytelse fra Blues, spredte seg raskt til resten av verden. Opphavet var en blanding av forskjellige musikkformer på denne tiden som rhythm and blues, gospel og country and western. I 1951 spilte DJen Alan Freed fra Cleveland i Ohio rhythm and blues-musikk for både hvit og afroamerikansk ungdom og har fått æren for å være den første som brukte uttrykket «rock ’n’ roll» til å beskrive musikken.
Det er omdiskutert hva som blir regnet som den første rock ’n’ roll-låten. Kanskje var det «Rocket 88» av Jackie Brenston and his Delta Cats (som egentlig var Ike Turner og bandet hans The Kings of Rhythm), spilt inn av Sam Phillips for Sun Records i 1951. Fire år senere ble Bill Haleys «Rock Around the Clock» (1955) den første rock ’n’ roll-sangen som toppet den amerikanske salgslisten og åpnet dørene for den nye musikkstilen verden over. Musikkmagasinet Rolling Stone hevdet i 2004 at «That's All Right (Mama)» (1954), den første singelen Elvis Presley spilte inn for Sun Records i Memphis, var den første rock ’n’ roll-platen. Men samtidig lå allerede Big Joe Turners «Shake, Rattle & Roll», som senere ble spilt av Haley, på toppen av Billboards R&B-liste. Andre artister som hadde tidlige rock ’n’ roll-hitter var Chuck Berry, Bo Diddley, Fats Domino, Little Richard, Jerry Lee Lewis og Gene Vincent.
I 1950-årene ble den elektriske gitaren mer populær og det ble utviklet nye særegne rock ’n’ roll-stiler av artister som Chuck Berry, Link Wray og Scotty Moore. Det ble også utviklet nye innspillingsteknikker, som flersporsinnspilling utviklet av Les Paul, og elektronisk håndtering av lyd av innovatører som Joe Meek. Alt dette var med på utviklingen som skulle føre til rock.
Den samfunnsmessige innvirkningen rock ’n’ roll hadde var verdensomspennende og massiv. Rock ’n’ roll dreide seg om langt mer enn musikkstil, og påvirket livsstil, mote, holdninger og språk. I tillegg kan rock ’n’ roll ha hjulpet borgerrettsbevegelser siden både afroamerikanske og hvite amerikanske tenåringer kom sammen for å lytte til den nye musikken. Tidlig i 1960-årene hadde derimot mye av den opprinnelige musikalske drivkraften og den samfunnsmessige innvirkningen rock ’n’ roll hadde i starten forsvunnet, og det ble lagt mer vekt på tenåringsidoler, dansing og utvikling av lett tenåringspop.
=== Tidlig britisk rock ===
I Storbritannia begynte tradisjonelle jazzbevegelser å invitere bluesmusikere til landet. Lonnie Donegans «Rock Island Line» hadde stor innvirkning på utviklingen av rock ’n’ roll i Storbritannia og det oppstod mange skifflegrupper i hele landet, inkludert John Lennons band The Quarrymen. Storbritannia utviklet seg til et stort senter for rock ’n’ roll uten raseskillelinjene som holdt «rase-plater» eller rhythm and blues adskilt i USA.
Cliff Richard hadde den første britiske rock ’n’ roll-hitten med «Move It» og satte effektivt lydbildet i britisk rock på plass. På starten av 1960-årene gjorde bandet hans The Shadows stor suksess med instrumental surfemusikk, og mens rock ’n’ roll gradvis gled over i lett pop og sentimentale ballader, spilte britiske rockeband på lokale klubber, kraftig påvirket av bluesrockpionerer som Alexis Korner. Disse bandene begynte å spille med en intensitet og driv som man sjelden fant hos de amerikanske gruppene på denne tiden.
Mot slutten av 1962 hadde den britiske rockebevegelsen startet med grupper som The Beatles, som var påvirket av amerikanske musikkstiler som soul, rhythm and blues og surfemusikk. I starten gjorde de sine egne tolkinger av amerikanske standardsanger. Etter hvert blandet de inn sine egne originale sanger med stadig mer avanserte musikalske ideer og et særegent lydbilde.
I midten av 1962 startet The Rolling Stones og var en av flere grupper som viste økende påvirkning fra blues, sammen med band som The Animals og The Yardbirds. Sent i 1964 representerte The Kinks, The Who og The Pretty Things den nye modstilen. Mot slutten av tiåret begynte britiske rockegrupper å utforske psykedelisk musikk med referanser til narkotika.
=== Surfemusikk ===
Rockabilly påvirket en vill, hovedsakelig instrumental, stil kalt surfemusikk. Surfekulturen selv så ikke på seg selv som en del av rockebevegelsen, men som en konkurrerende ungdomskultur til rock 'n' roll. Som rockabilly ble surfemusikk gjerne spilt i høyt tempo. Enkelte melodier var tatt fra rockabilly-, country- eller folk-repertoaret, men med nytt arrangement eller ny tekst, ofte med innovativ perkusjon og elektriske gitarer med mye klang og ekko. Dick Dale regnes som pioneren. Tidlige surfgrupper var The Surfaris og Mike Adams & The Red Jackets i USA, og i Storbritannia The Shadows. Vestkystband, som The Beach Boys og Jan & Dean, la til fyldige harmonivokaler (tidligere kjent fra gospel-bluegrass-grupper som The Lewis Family). Denne stilen ble kjent som «the California Sound».
== Gullalderen ==
Viktige undersjangre av rock, som oppsto frem til slutten av 1960-årene var blant annet hybridene blues rock, folkrock, country rock, raga rock, jazzrock og psykedelisk rock; Epoken kalles gullalderen eller klassisk rock-perioden.
=== Den britiske invasjonen - og Garage rock ===
Den britiske invasjonen førte til en bølge av etterligninger som spilte for et lokalt publikum og som lagde billige innspillinger. Denne bevegelsen har senere blitt kalt garage rock. En del av disse innspillingene er i dag å finne på samleplater. Av de mer kjente gruppene fra denne sjangeren er The Sonics, Question Mark & the Mysterians og The Standells.
=== Pop-rock ===
Begrepet pop har vært i bruk siden tidlig på 1900-tallet, i betydningen «populær musikk, generelt sett» - men fra midten av 1950-årene begynte begrepet å bli brukt om en sjanger, rettet mot ungdom, som ofte ble oppfattet som et alternativt som var mindre hardt, enn rock'n'roll. I etterkant av den britiske invasjonen fra omtrent 1967, var begrepet brukt som en motvekt mot begrepet rockemusikk - for å beskrive en form som var mere kommersiell, forbigående og tilgjengelig. Som en kontrast ble rockemusikk ansett for å fokusere på utvidete verker - særlig albumer, og var ofte assossiert med særskilte subkulturer (som for eksempel motkulturen i 1960-årene), der man la vekt på kunstneriske verdier og «autentisitet», live-fremføringer og viruositet med instrument eller stemme, og ble ofte ansett for å omfavne progressive utvikling, i stedet for kun å vise frem tidens mote innen musikk.Mye av pop- og rockemusikk har vært ganske likt med hensyn til lyd, instrumentering og tekst. Begrepene «pop-rock» og «power pop» har vært brukt for å beskrive musikk med mye kommersiell suksess - som bruker elementer fra, eller formen til, rock.Pop-rock kan defineres som en «upbeat form av rock, eksemplifisert av artister som Elton John, Paul McCartney, the Everly Brothers, Rod Stewart, Chicago og Peter Frampton».Begrepet powerpop stammer fra Pete Townshend fra gruppa The Who i 1966, men begrepet var knapt i bruk før den ble brukt om grupper som Badfinger i 1970-årene som var blant de som hadde mest suksess da.
=== Folkrock ===
Folkemusikkbevegelsen bestod av personer som særlig likte akustiske instrumenter, tradisjonelle sanger og blues med samfunnsrelaterte tekster. Den store pioneren for folkevisesjangeren var Woody Guthrie. Bob Dylan ble senere en frontfigur for bevegelsen og hittene hans som «Blowin' in the Wind» og «Masters of War» førte «protestsangene» til et bredere publikum.
The Byrds spilte Bob Dylans «Mr. Tambourine Man» og dette blir regnet som starten på folkrock som musikksjanger. Dette medvirket også til utviklingen av psykedelisk rock. Dylan tok det videre og sangen «Like a Rolling Stone» ble en stor hit i USA. Neil Youngs innovative tekster og skrikende elektriske gitar dannet en annen variant av folkrock. Andre folkrockartister er Simon & Garfunkel, Joan Baez, The Mamas & the Papas, Joni Mitchell, Bobby Darin og The Band.
I Storbritannia begynte Fairport Convention å benytte rocketeknikker på tradisjonell britisk folkemusikk og andre grupper som Steeleye Span, Lindisfarne, Pentangle og Trees fulgte etter. Alan Stivell i Bretagne gjorde mye av det samme her.
=== Psykedelisk rock ===
Psykedelisk musikk startet ut fra folkemusikkbevegelsen og The Holy Modal Rounders populariserte uttrykket i 1964. Med bakgrunn i folk- og jugbandmusikk ble band som The Grateful Dead og Big Brother & The Holding Company to store band innen sjangeren i USA.
The Fillmore var et fast konsertsted for andre tidligere jugband som Country Joe and the Fish og Jefferson Airplane. Andre steder hadde The Byrds en hit med «Eight Miles High». 13th Floor Elevators ga ut albumet The Psychedelic Sounds of the 13th Floor Elevators. Musikken ble i økende grad assosiert med motstand mot Vietnamkrigen.
I England startet Pink Floyd utviklingen av den psykedeliske rockebevegelsen i 1965. I 1966 hadde bandet Soft Machine oppstått. Donovan hadde en folkemusikkpåvirket hit med «Sunshine Superman», en av de tidligere psykedeliske popsangene. I august 1966 ga The Beatles ut albumet Revolver som inneholdt den psykedeliske «Tomorrow Never Knows», og «Yellow Submarine». The Beach Boys svarte med å gi ut Pet Sounds i USA. Med bakgrunn i bluesrock debuterte den britiske supergruppen Cream i desember samme år og Jimi Hendrix ble populær i Storbritannia før han reiste tilbake til USA.
I 1967 ble det utgitt flere banebrytende album innen psykedelis rock, som det første albumet til The Doors og Jefferson Airplanes populære Surrealistic Pillow. The Beatles ga ut Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band i juni og mot slutten av året kom Pink Floyd med The Piper at the Gates of Dawn, Cream med Disraeli Gears og selv The Rolling Stones med Their Satanic Majesties Request. Summer of Love nådde toppen med Monterey Pop Festival med band som Jefferson Airplane og Janis Joplin og Jimi Hendrix ble introdusert for et større publikum.
Rock 'n' Roll som en samlende samfunnsbevegelse nådde et toppunkt med de store rockefestivalene på slutten av 1960-årene. Den mest kjente av disse var Woodstock i 1969 som startet som en tre dager lang kunst- og musikkfestival og endte som en «happening» med mange hundre tusen ungdommer til stede. Sent i 1960-årene blandet Led Zeppelin psykedelia sammen med tradisjonelle bluessanger.
Psykedelisk rock fikk et lite oppsving i midten av 1980-årene med band som Echo & The Bunnymen og R.E.M., som benyttet ideer fra band som The Doors og The Byrds i den blomstrende postpønk-bevegelsen. I tillegg brukte band fra Los Angeles, en bevegelse kalt Paisley Underground, psykedelia og folkrock fra 1960-årene i amerikansk New Wave.
=== Rock som motkulturbevegelse ===
Sent i 1950-årene ble den amerikanske motkulturen kalt beatnik assosisert med antikrigsbevegelser som var mot atombomber, som CND i Storbritannia. Begge var assosiert med jazzbevegelsen og den stadig voksende folkevisebevegelsen.
== Videreutvikling ==
=== Glamrock ===
Glamrock oppsto fra den engelske psykedelia- og kunstrockbevegelsen sent i 1960-årene med artister som T. Rex, Roxy Music, Steve Harley & Cockney Rebel og David Bowie. Disse hadde også opphav i teatralske grupper som The Cockettes, kunstnere som Lindsay Kemp og artister som Syd Barrett fra Pink Floyd (David Bowie spilte blant annet «See Emily Play») og Eddie Cochran (T. Rex) spilte blant annet «Summertime Blues»). Opphavet til glamrock blir ofte regnet som da frontmann og sanger i Tyrannosaurus Rex - et band produsert av Tony Visconti og hyllet av John Peel - endret bandnavnet til T. Rex og ga ut singelen «Ride a White Swan» i desember 1970. Singelen gikk til topps i Storbritannia og gjorde glamrocken og bandet populært. Andre artister som Slade og Roxy Music fulgte raskt etter og etter hvert dukket Ziggy Stardust-personen til David Bowie opp. I USA kastet artister som Lou Reed, Iggy Pop, New York Dolls, Jobriath og Alice Cooper seg på glamrockbølgen.
Det var likevel i Storbritannia at glamrock for alvor ble et kulturfenomen og stjernene her var av de største stjernene innen popkulturen fra 1971 til rundt 1974. Glamstilen var i seg selv en nostalgisk blanding av forskjellige stilarter, både visuell kunst og musikk, fra Hollywoodglamor i 1930-årene, erotisk pin-up og tenåringsopprøret i forbindelse med rock 'n' roll i 1950-årene, førkrigs kabaretteater, viktoriansk litteratur og symbolisme, til gammel og okkult mystisisme og mytologi (som Bowies referanser til Aleister Crowley til «Starman» i sangen med samme navn og T. Rexs «Cosmic Dancer»). Glamrock er kanskje mest kjent for den seksuelle og kjønnslige flertydigheten og androgyniteten, samt bruken av teatralske virkemidler.
Utover i glamrockperioden tok mange tyggegummiartister som Elton John, Slade, Gary Glitter og Alvin Stardust opp en råere og mer seksuell glamstil. Andre tidligere kjente artister, som The Rolling Stones og Lou Reed, kastet seg på glamrockbølgen og spilte inn flere av sine mest kjente sanger (som Reeds eneste hitsingel, «Walk on the Wild Side»). Glamrocken ble ikke like populær i Amerika, der de store massene hadde problemer med å forstå den hybride og kunstneriske stilen som konkurrerte med mindre krevende artister som Led Zeppelin og Tony Orlando (på hver sin ende av skalaen), og artister som T. Rex og Roxy Music fikk bare en brøkdel av suksessen de hadde i Storbritannia.
Glamrock påvirket derimot mange andre sjangre som pønk, new wave, goth, jangle pop, college-rock og grunge, og artister så forskjellige som Siouxsie Sioux, Steve Kilbey, Johnny Rotten, Billy Corgan, Peter Murphy (bandet hans Bauhaus spilte T. Rex sin «Telegram Sam» og Bowies «Ziggy Stardust») og Adam Ant nevnte glamartister som sine viktigste innflytelser. Glam har i ettertid hatt moderat suksess med band som Chainsaw Kittens og Louis XIV.
=== Progressiv rock ===
Progressive rockeband gikk bort fra de etablerte og vanlige normene for hvordan rock skulle høres ut og eksperimenterte med forskjellige instrumenter, sangtyper og musikalske former. Enkelte band, som Eric Burdon & The Animals, Pink Floyd, The Moody Blues, Procol Harum, The Who og Deep Purple, eksperimenterte med nye instrumenter, som blåseinstrumenter, strykere og fulle orkester. Mange av disse bandene lagde sanger som flyttet seg langt fra de tre minutt lange rockesangene til lengre, stadig mer sofistikerte sanger og strukturer. Bandet og albumet som definerte sjangeren var britiske King Crimson med In the Court of the Crimson King fra 1969. Progressive rockeband lånte musikalske ideer fra klassisk musikk, jazz, elektronisk og eksperimentell musikk. Progressive rockesanger kunne variere fra svulstige, vakre sanger til atonale, disharmoniske og kompliserte sanger. Få av dem klarte å oppnå stor suksess, men mange hadde en stor tilhengerskare som fulgte seg. Pink Floyd, Yes, Marillion, Rush, Jethro Tull, Genesis og et par andre var blant de få bandene innen sjangeren som klarte å skape hitsingler og nå ut til de store massene.
Sent i 1960-årene begynte det tyske publikumet å lytte til progressive rockeband fra Storbritannia og USA. I denne perioden spilte avantgardmusikere i Tyskland elektonisk klassisk musikk. Disse tyske avantgardmusikerne tilpasset de elektriske instrumentene sine og dannet en musikkstil som var en blanding av psykedelisk og progressive rock. Tidlig i 1970-årene blandet tysk progressiv rock (senere kalt krautrock) jazz (Can) og asiatisk musikk (Popol Vuh). Musikken fra band som Kraftwerk påvirket etter hvert utviklingen av techno og andre tilknytte sjangrer.
I Italia var også progressiv rock populært i 1970-årene. Av italienske progrockband verdt å nevne er Premiata Forneria Marconi, Le Orme, Banco del Mutuo Soccorso og Area International Popular Group.
Norge hadde også et progressivt rockemiljø som startet i 1971 med albumet Friendship av Junipher Greene. Andre progressive band var Folque som blandet rock med norsk folkemusikk, og band som Ruphus, Aunt Mary, Popol Vuh, Prudence og Høst.
Rocken kom først til Russland på 1970- og 1980-årene, hovedsakelig som progressiv rock. I Sovjetunionen var det offisielt forbud mot rock, siden den kom fra Vesten, så det var ingen rockeband som ga ut offisielle album. Det var derimot mange undergrunnsband som holdt konserter i leiligheter, «hvertirniks». Populære band som Akvarium og Kino var pionerer innen russisk rock. De inkluderte ofte fløyte, klarinett, cello, fiolin, saksofon og andre instrumenter som ikke var så vanlig å høre i progressiv rock. I 1986 ble albumet Red Wave gitt ut i USA med de fire populære russiske rockebandene Kino, Akvarium, Alisa og Strange Games.
=== Softrock ===
Rockemusikk hadde en kortvarig «tyggegummipop»-periode med band som The Partridge Family, The Cowsills, The Osmonds og The Archies. Andre band eller artister la til mer instrumentering og dannet en populær sjanger kalt softrock. Blant artister innen denne sjangeren er Barry Manilow, Neil Diamond, Olivia Newton-John, Elton John, Billy Joel, Gerry Rafferty og Eric Carmen og band som Bread, The Carpenters, Electric Light Orchestra, Fleetwood Mac, The Eagles, England Dan & John Ford Coley, Chicago og Tina Turner.
== Andre halvdel av 1970-årene ==
=== Hardrock og heavy metal ===
En ny bølge med britiske og amerikanske rockeband ble populære tidlig i 1970-årene. Band som Grand Funk Railroad, The Rolling Stones, Led Zeppelin, Deep Purple, Queen, Alice Cooper, Iron Maiden, Judas Priest, Status Quo, Aerosmith, Black Sabbath, The Who og Uriah Heep spilte forsterket, gitarbasert hardrock.
Hardrock ble en karikatur av seg selv sent i 1970-årene der mange av artister ga ut album som var nærmere progressiv rock eller disco. Noen få band som Kiss, Black Sabbath, Queen, AC/DC, Led Zeppelin, Aerosmith og Rush klarte å opprettholde en stor tilhengerskare og innimellom klarte enkelte sanger å nå toppen av listene, som Blue Öyster Cults «(Don't Fear) The Reaper». Musikkritikerne mislikte sjangeren. Dette begynte å endre seg i 1978 da Van Halen ga ut det selvtitulerte debutalbumet sitt. Albumet førte til en større kommersialisering av sjangeren med base i Los Angeles i California. Etter at glam-siden av metal-rocken gikk mot slutten tok band som Metallica, Megadeth, Slayer og Anthrax over den opprinnelige metalbevegelsen.
=== Stadionrock ===
The Beatles, The Rolling Stones, Grand Funk Railroad og The Who begynte å spille for store publikum på stadioner og arenaer. Den økende populariteten til metall- og progressive rockeband førte til at flere band klarte å selge ut store konsertsteder. Underholdningsselskaper markedsførte en rekke stadionrockband som Journey, Boston, Styx, REO Speedwagon, Heart og Foreigner sent i 1970-årene. Denne musikkstilen blir noen ganger også kalt «klassisk rock» eller «gitarrock».
Flere band var med på å drive frem ny teknologi for å avholde store konserter. Dette var band som The Who, Led Zeppelin, Peter Frampton, Pink Floyd og Queen.
Et annet stadionrockband er U2, som la ut på en av de mer overdådige stadionrockturneene gjennom tidene med Zoo TV Tour, som bestod av den nyeste teknologien som var tilgjengelig i tidlig 1990-årene med mange store TV-skjermer.
=== Pønkrock ===
Pønkrock startet som en reaksjon på svulstig, produsentdrevet disco og kommersialiseringen av hardrock og stadionrock. Tidlig pønk lånte mye fra garageband-tida, der bandene ikke trengte å være eksperter på instrumentene sine. Pønk var forenklet musikk med tre akkorder som var lett å spille. Mange av bandene hadde også som mål og sjokkere samfunnet. Ramones har ofte blitt regnet som det første pønkbandet, men det var mange band som startet opp samtidig med dem i New York. Artister som Patti Smith, The Heartbreakers og Television spilte den samme kjappe, enkle formen for rock og holdt ofte konserter sammen med the Ramones på klubben CBGB. Den tidlige pønkbevegelsen hørtes noe annerledes ut enn senere pønkband og Velvet Underground var en stor inspirasjonskilde.
I 1976 reiste the Ramones, sammen med det britiske pønkbandet Sex Pistols, på turne i Storbritannia. Turneen har fått æren for å inspirere til starten på den første bølgen av engelske pønkband som The Clash, The Damned og The Buzzcocks. I England ble musikken mer voldelig med et politisk uttrykk, noe som var representert med de to første singlene til Sex Pistols, «Anarchy in the U.K.» og «God Save the Queen». Til tross for at de ble bannlyst på BBC klatret platene raskt til toppen av salgslistene i Storbritannia. Mange i pønkmiljøet var kritiske til at pønkrocken skulle toppe listene og dermed ble kommersialisert, og dette var opphavet til uttryket «Punk's Not Dead». The Exploited skrev en sang med denne tittelen og hevdet at nå som om pønkrock ble mer populært skulle hardcore punk oppstå med et nytt aggresjonsnivå og ta musikkstilen til undergrunnsmiljøet igjen. Andre band som The Clash var ikke like nihilistiskf og var mer åpent politiske og idealistiske.
Da Sex Pistols turnerte i Amerika spredte de musikken sin til vestkysten. Før dette hadde pønk stort sett vært et østkystfenomen i USA. Sent i 1970-årene startet en pønkbevegelse i California med band som Dead Kennedys, X, Fear, the Germs, Circle Jerks og Black Flag.
Pønk utviklet seg i undergrunnsbevegelsen til hardcore pønk, en undersjanger som startet i Nord-Amerika rundt 1980. Lydbildet var generelt tykkere, tyngre og raskere enn tidligere pønkrock. kjente band innen denne sjangeren var Black Flag, Minor Threat og Bad Brains. Sangene var vanligvis korte, raske og larmende med tema som apati, kedsomhet, politikk, personlig frindh, vold, krig og underkulturen i seg selv. Hardcore pønk spredte seg videre til andre undersjangre som skate punk, melodisk hardcore og metalcore.
=== New Wave ===
Punkrock tiltrakk seg mange fra kunst- og studentverden og etter hvert dukket det opp band med en noe mer kunstnerisk tilnærming til musikkstilen, som Talking Heads og Devo. Enkelte begynte å skildre disse lettere pønkbandene som New Wave for å skille dem fra de tyngre pønkebandene.
Om pønkrock var et samfunns- og musikalt fenomen ble dette ikke reflektert i platesalget og små selskaper som spesialiserte seg på pønk, som Stiff Records, hadde gitt ut det meste av pønkmusikken. Musikken ble heller ikke mye spilt på radio, som fremdeles var dominert av disco og albumrock. Platedirektørene som ikke hadde hoppet på pønkbevegelsen så derimot et potensial i de mer tilgjengelige new wave-bandene og begynte og gi kontrakter og markedsføre alle band som kunne knyttes til pønk eller New Wave. Mange av disse bandene, som The Cars og The Go-Go's var i hovedsak popband kledd opp som New Wave-band. Andre, som The Police og The Pretenders, klarte å dra nytte av den økende populariteten til New Wave-bevegelsen og skapte seg langvarige og kritikerroste karrierer.
Mellom 1982 og 1985 tok band påvirket av Kraftwerk, David Bowie og Gary Numan new wave i nye retninger som new romantic med band som Duran Duran, A Flock of Seagulls, Culture Club, Talk Talk og the Eurythmics. Noen av disse bandene lot synthesizer erstatte alle andre instrumenter. Denne perioden oppstod samtidig med at MTV ble dannet og førte til at denne musikkstilen ble mye markedsført og fikk stempelet synthpop. Enkelte rockeband endret musikalsk retning og fikk også mye spilletid på MTV, som for eksempel Golden Earring som opplevde ny suksess med sangen «Twilight Zone», men i hovedsak var tiden for gitarbasert rock over. Selv om mange «new wave-samlinger» inneholder sanger fra denne perioden omfatter new wave egentlig tidligere band som the Knack eller Blondie.
=== Post-pønk ===
I lag med New Wave utviklet post-pønk seg ut fra pønkrock. New Wave og post-pønk blir innimellom brukt om hverandre, men post-pønk var typisk mer utfordrende, kunstnerisk og slitende. Bevegelsen startet med bandene Public Image Ltd., The Psychedelic Furs og Joy Division og flere band som Siouxsie & the Banshees, The Fall, Gang of Four og Echo & The Bunnymen fulgte snart etter. Dette var hovedsakelig et britisk fenomen, men det mest suksessfulle bandet som dukket opp fra post-pønk var irske U2, som sent i 1980-årene hadde blitt et av de største bandene i verden.
== 1980-årene ==
I 1980-årene ble rock stadig mer variert og mangfoldig. I denne perioden kom «the New Wave of British Heavy Metal» med band som Iron Maiden og Def Leppard. Tidlig i 1980-årene spilte Eddie Van Halen gitar på innovative måter, mens vokalister som David Lee Roth (fra Van Halen) og Freddie Mercury (fra Queen, som han hadde gjort gjennom 1970-årene) nesten hadde gjort rollen som frontmann om til en kunstform. New Wave-bandene var populære og artister som Billy Idol og The Go-Go's ble mer kjent. Amerikansk heartland rock fikk mange tilhengere med artister som Bruce Springsteen, Bob Seger, Donnie Iris, John Mellencamp og andre. Med den amerikanske folkartisten Paul Simon og den britiske, tidligere progrockstjernen Peter Gabriel i spissen ble rock blandet med folkemusikk fra andre steder i verden. Denne blandingen fikk navnet «verdensmusikk» og inkluderte stilarter som aboriginerrock. Samtidig begynte mer ekstreme former for rock å ta form. Tidlig i 1980-årene dukket den rå og aggressive musikkstilen thrash metal opp i undergrunnsmiljø og noen få band, som Metallica og Megadeth, fikk etter hvert stor suksess.
=== Glam metal ===
En sjanger som var populær i 1980-årene var glam metal, stundom uformelt kalt puddelrock. Stilen var påvirket av artister som Aerosmith, Queen, Kiss, Alice Cooper, Sweet og the New York Dolls, og de første kjente glam metal-bandene var mellom annet Mötley Crüe, W.A.S.P., Ratt og Quiet Riot. De ble kjent for sin utsvevende livsførsel, permanent i håret, bruk av sminke og klær. Sangene var bombastiske og ofte macho med tekster som fokuserte på sex, drikking, narkotika og det okkulte.
I 1986 kom en ny, mer kommersialisert bølge med glam metal-band, ledet av gjennombruddet til Bon Jovi og band som Poison og Cinderella. Et par år senere kom gjennombruddet til en noe tyngre (og ofte pønk-inspirert) undergenre, ofte kalt «Sleaze Glam». Band som Guns N' Roses, Skid Row, Dangerous Toys og Faster Pussycat hører til i denne genren.
=== Instrumentalrock ===
Instrumental rock ble også populært i denne perioden med albumet Surfing with the Alien av Joe Satriani. Mange gitarister som følte seg hemmet av å spille sammen med sine respektive band begynte å gi ut soloalbum som viste hvor dyktige de var på gitar. Blant disse artistene er Steve Vai, Paul Gilbert, Vinnie Moore, Tony MacAlpine, Eric Johnson, Yngwie Malmsteen, Buckethead og Steve Morse.
=== Alternativ rock og indiebevegelsen ===
Uttrykket alternativ rock dukket opp tidlig i 1980-årene for å skildre rockeartister som ikke passet inn i de andre sjangrene som fantes på denne tiden. Band som ble kalt «alternative» kunne ha en nesten hvilken stil som helst så lenge den ikke var vanlig å høre på radio. De fleste alternative rockebandene var likevel påvirket av pønkrockbevegelsen. Viktige band som hørte til denne sjangeren i 1980-årene var R.E.M., Sonic Youth, The Smiths, the Pixies, Hüsker Dü, The Cure og mange andre. Artistene ble stort sett gitt ut på selvstendige plateselskaper og bygde opp en stor tilhengerskare i undergrunnsmiljø gjennom studentradio, fanmagasiner og turnering. Selv om disse gruppene ikke oppnådde store salgstall påvirket de generasjonen av musikere som dukket opp i 1980-årene og flere endte opp med stor suksess i 1990-årene. Av undersjangre som hører til alternativ rock i 1980-årene er jangle pop, gothrock, studentrock og indiepop. Det neste tiåret skulle alternativ rock komme frem i lyset med grunge i USA og britpop i Storbritannia.
== Alternativt blir mainstream (1990–1995) ==
=== Grunge ===
I starten av 1990-årene var rock dominert av glatt og kommersiell glammetal, puddelrock og stadionrock. MTV hadde dukket opp og markedsførte det overdrevne fokuset på image og stil. Utilfreds med dette begynte band i staten Washington, og særlig rundt Seattle, å utvikle en ny rockesjanger som sto i sterk kontrast til den kommersielle rocken på denne tida.
Sjangeren fikk etter hvert navnet grunge, som betyr «skitt» eller «møkk». Uttrykket virket kanskje passende på grunn av den skitne lyden og den lurvete fremferden til de fleste musikerne. Grunge blandet elementer fra hardcore pønk og heavy metal til et eget lydbilde og brukte mye gitar med forvrenging, fuzz og feedback. Tekstene var typisk apatiske og fylt med angst, og omfattet tema som fremmedgjøring og følelsen av å være innesperret, men de var også kjent for svart humor og parodier på kommersiell rock.
Band som Green River, Soundgarden, the Pixies, the Melvins og Skin Yard var pionerer innen sjangeren, med Mudhoney som det mest suksessfulle bandet på slutten av tiåret. Grunge var likevel nesten bare et lokalt fenomen frem til 1991 da Pearl Jam ga ut albumet Ten og Nirvana kort tid etter kom med Nevermind, som ble en enda større suksess. Begge bandene var mer melodiske enn sine forgjengere og ble raskt en stor suksess over hele verden. De nektet likevel å la seg selge av rockeindustriens markedsføring. I 1991 og 1992 fikk også andre grungeband som Soundgarden, Alice in Chains og Candlebox et større publikum. Kommersiell rock og metal forsvant nesten helt i denne perioden.
Mens grunge i seg selv var noe avgrenset ble påvirkningen sjangeren fikk langt større. Mange artister som følte misnøye med den kommersielle rockemusikken fant nå plateselskap og publikum som var villige til å lytte, og slik oppstod mange alternative rockeband fra undergrunnen. Dette banet veg for band som the Smashing Pumpkins og Stone Temple Pilots som først ble stemplet som grunge, men som senere fikk stor suksess som selvstendige band utenfor denne sjangeren.
Tidlig i april 1994 endret populariteten til grunge seg brått da frontmann i Nirvana, Kurt Cobain, døde. Da Alice in Chains' frontmann, Layne Staley døde i 2002, var dette stort sett slutten på grungebevegelsen. Mot slutten av 1990-årene hadde mange av grungebandene gått i oppløsning eller de hadde endret musikalsk retning.
=== Britpop ===
Mens rockeindustrien i Amerika fokuserte på grunge, post-grunge og hiphop ga mange britiske grupper seg ut på en ny bølge av musikk inspirert av 1960-årene, ofte kalt britpop, med band som Suede, Oasis, Supergrass, Manic Street Preachers, Pulp og Blur. Disse gruppene baserte seg på mange stilarter fra undergrunnsbevegelsen i Storbritannia i 1980-årene, inkludert twee pop, shoegazing og space rock, samt tradisjonell britiske gitarbasert rock som the Beatles og glam rock. En periode var rivaliseringen mellom Oasis og Blur på samme nivå som the Beatles vs Rolling Stones-striden i 1960-årene eller Nirvana-Pearl Jam-rivaliseringen i Amerika. Mens band som Blur gikk i fotsporene til Small Faces og The Kinks, blandet Oasis holdningene til the Rolling Stones med melodiene til the Beatles. The Verve og Radiohead, som ikke var britpop, men som tok del i den nye britiske rockebølgen, fant inspirasjon i artister som Elvis Costello, Pink Floyd og R.E.M., noe som ga utslag i det mest kritikerroste albumet til Radiohead, OK Computer. Mange av disse bandene ble svært populære (men bare for en kort periode i USA) og på et tidspunkt ble Oasis utropt til «det største bandet i verden» på grunn av albumet (What's the Story) Morning Glory? som solgte 19 millioner eksemplarer verden over. Flere av bandene ble likevel oppløst etter noen år og sjangeren ble gradvis mindre populær. Radiohead har i ettertid vært mer eksperimentelle og mindre radiovennlige, noe som startet med det kritikerroste albumet Kid A. Noen britpopband, som Manic Street Preachers, Oasis og Supergrass, er fremdeles aktive.
=== Indierock ===
Fra midten av 1900-tallet hadde uttrykket «alternativ musikk» mistet mye av den opprinnelige betydningen siden radioer og platekjøpere fattet interesse i stadig økende grad, og dette gjorde musikken både kommersialisert og sterkt markedsført. Mot slutten av tiåret hadde hiphop presset mye av den alternative rocken bort fra hovedstrømmen og det meste av rocken som var igjen var pop-punk eller glatte versjoner av grunge- og rockblandinger.
Mange artister ble værende utenfor den kommersielle musikkindustrien, enten fordi de ikke kom inn eller fordi de hadde valgt det selv. Disse ble en del av indierockbevegelsen. Indierockband tok totalt kontroll over sin egen musikk og karrière og ga ofte ut album på sine egne selvstendige plateselskap, og støttet seg til turnering, at musikken spredte seg mellom venner og på selvstendige radioer eller studentradioer for markedsføring. Indierockbevegelsen hadde mer felles etos enn musikalske likheter som fellesnevner og musikkstilen varierte fra harde, grunge-liknende band som The Cranberries, Superchunk til eksperimentelle band som Pavement og pønk-folkesangerer som Ani DiFranco.
Mange land har et omfattende lokalt indierockmiljø som til tider kan være mer populære enn kommersielle grupper, men de er ofte helt ukjente utenfor landegrensene.
== Blandingssjangre ==
=== Pop-pønk ===
Et resultat av pønkeksplosjonen i 1970-årene var pop-pønk. Med band som Buzzcocks og the Ramones ble ikke sjangeren like kommersielt suksessfull som navnet kanskje skulle tilsi, men de påvirker fremdeles mange artister som opptrer i dag. Blandingen av popmelodier, raske toner og rå tekster, samt lyden av pønkrock er merkbar hos alt fra Nirvana til Oasis.
I dag blir begrepet pop-pønk brukt for å skildre moderne rockeband med sterkt pop-preget musikk som Green Day og The Offspring, mens Blink-182 og Sum 41 førte undersjangeren til nye høyder sent i 1990-årene og tidlig 2000-årene.
=== Post-grunge ===
Etter Kurt Cobain døde dukket en ny stil kalt post-grunge opp. På samme måte som forholdet mellom pop-pønk og pønkrock, er post-grunge forskjellig fra vanlig grunge ved at den er mer radiovennlig og poporientert. Etter at Silverchair fra Australia fikk internasjonal suksess med debutalbumet Frogstomp begynte plateselskaper aktivt å lete etter «det nye Nirvana». Tidligere Nirvana-trommis Dave Grohls nye band Foo Fighters hjalp til å gjøre sjangeren populær og andre band som Bush, Seether, Creed, Collective Soul, Everclear og Live gjorde post-grunge til en av de mest kommersielle og levedyktige undersjangrene sent i 1990-årene.
Den kvinnelige soloartisten Alanis Morissette oppnådde også suksess og ble stemplet som post-grunge. I 1995 ble albumet hennes Jagged Little Pill en stor hit med direkte, avslørende sanger som «You Oughta Know». Med ærlige, selvsentrerte tekster, som for eksempel Tori Amos', blandet med en post-grunge, gitarbasert stil, klarte produsent Glen Ballard å ta selvinnsikten som hadde vært vanlig i grungetekster til de store massene. Suksessen med Jagged Little Pill påvirket mer pop-orienterte kvinnelige artister i 1990-årene, som Fiona Apple, Jewel og Liz Phair.
=== Nu metal og rap-rock ===
I 1990 oppnådde Faith No More suksess med singelen «Epic», som kombinerte heavy metal med rap. Dette banet veg for band som Rage Against the Machine og senere Limp Bizkit, Korn, System of a Down og Slipknot. Kombinasjonen av rap og rock ble en suksess. Senere kom blandinger av grunge, metal og hiphop, mer kjent som rap-rock og dette skapte en ny bølge med suksessrike band som Linkin Park og P.O.D.. Mange av disse bandene ser også på seg selv som en del av den beslektet sjangeren nu metal.
== 2000-tallet ==
=== Internett ===
Tidlig i 2000-årene ble hele musikkindustrien rystet etter påstander om massive brudd på musikkrettighetene ved hjelp av fildelingstjeneseter som Napster. Dette førte til flere søksmål mot private fildelere av plateselskapenes interesseorganisasjon RIAA.
Albumsalget har gått nedover for de fleste musikksjangre gjennom 2000-tallet. Den største medvirkende faktoren til dette er digitale nedlastinger. Mange kjøper kun de sangene de vil ha, og ikke alltid hele album.
=== Garagerock revival ===
Etter å ha eksistert i undergrunnen i alle år ble garage rock brått populært igjen med garage rock revival. Band som The White Stripes, The Strokes, The Vines og The Hives ga alle ut suksessrike singler og album. Denne bølgen blir noen ganger kalt back-to-basics rock («tilbake til det grunnleggende») på grunn av det upolerte lydbildet.
=== Post-pønk revival ===
Retrotrenden har ført til en post-pønk revival med band som The Hives, The Libertines, The Killers, Bloc Party, Franz Ferdinand, Interpol og Editors, som ofte er påvirket av band fra 1990-årene som Radiohead og Nirvana, samt pønksjangeren og post-pønk-band som Joy Division.
=== Metalcore ===
Metalcore utviklet seg tidlig i 1990-årene, men ble først populært i 2000-årene da musikkvideoer av band som Bullet for My Valentine, Killswitch Engage, Atreyu og Avenged Sevenfold ble vist på TV. Metalcore kom til som en blanding av hardcore pønk og post-hardcore med metal. Påverkning fra tidlig emocore og screamo er også vanlig.
== Norge ==
Filmen Blackboard Jungle hadde premiere i Norge i november 1955 (med norsk tittel, Vend dem ikke ryggen). I filmen spilles sangen «Rock Around the Clock», sammen med rulleteksten på begynnelsen av filmen.
Den 20. september 1956 var det rockeopptøyer i Oslo. Den samme kvelden hadde filmen Rock Around the Clock blitt vist på kino. I 1958 ga Rocke-Pelle ut en plate. Samme år fantes det såkalte «Rocketeltet» utenfor Akershus festning i Oslo, der Kjell Karlsens orkester spilte.
== Se også ==
Popmusikk
Rock and roll
Hard rock
Heavy metal
Punk rock
Hardcore Punk
Progressiv rock
Art Rock
Rock City
Rockheim
The History Of Rock (40 album)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Løland, Lene (Høsten 2007): Unge rebeller i rock´n´roll-rus. En studie av norske avisers omtale av rock og ungdomskultur 1955-1960 Arkivert 28. august 2017 hos Wayback Machine. (PDF), Masteroppgave i Historie, Universitetet i Bergen
== Eksterne lenker ==
Rockheim – Det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock
Rockipedia | «Rock Hard» er en sang skrevet av Mike Chapman og Nicky Chinn som ble spilt inn og gitt ut på albumet Rock Hard med Suzi Quatro i 1980. Sangen ble gitt ut som singel senere samme år. | 196,328 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Glad_All_Over | 2023-02-04 | Glad All Over | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1980', 'Kategori:Singler fra 1981', 'Kategori:Suzi Quatro-sanger', 'Kategori:Suzi Quatro-singler'] | Glad All Over er en sang skrevet av Dave Clark og Mike Smith som ble spilt inn av The Dave Clark Five og gitt ut på singel i 1963. Singelen kom på 1.-plass i Storbritannia og Irland, 2.-plass i Canada, 3.-plass i Australia, 4.-plass i Nederland, 6.-plass på Pop-lista og 16 .-plass i Tyskland. Sangen ble også gitt ut på albumet Glad All Over i 1964.
Suzi Quatro spilte inn sangen og ga den ut på albumet Rock Hard i 1980. Sangen ble også gitt ut på singel i 1981. Singelen kom på 70.-plass i Tyskland.
Glad All Over er også kjent som klubbsangen til fotballklubben Crystal Palace FC. | Glad All Over er en sang skrevet av Dave Clark og Mike Smith som ble spilt inn av The Dave Clark Five og gitt ut på singel i 1963. Singelen kom på 1.-plass i Storbritannia og Irland, 2.-plass i Canada, 3.-plass i Australia, 4.-plass i Nederland, 6.-plass på Pop-lista og 16 .-plass i Tyskland. Sangen ble også gitt ut på albumet Glad All Over i 1964.
Suzi Quatro spilte inn sangen og ga den ut på albumet Rock Hard i 1980. Sangen ble også gitt ut på singel i 1981. Singelen kom på 70.-plass i Tyskland.
Glad All Over er også kjent som klubbsangen til fotballklubben Crystal Palace FC. | Glad All Over er en sang skrevet av Dave Clark og Mike Smith som ble spilt inn av The Dave Clark Five og gitt ut på singel i 1963. Singelen kom på 1. | 196,329 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lipstick_(singel) | 2023-02-04 | Lipstick (singel) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sanger fra 1980', 'Kategori:Singler fra 1981', 'Kategori:Suzi Quatro-sanger', 'Kategori:Suzi Quatro-singler'] | Lipstick er en sang skrevet av Mike Chapman og Nicky Chinn som ble spilt inn og gitt ut på albumet Rock Hard med Suzi Quatro i 1980. Sangen ble gitt ut på singel i 1981. Singelen kom på 46.-plass i Australia og 51.-plass i USA. | Lipstick er en sang skrevet av Mike Chapman og Nicky Chinn som ble spilt inn og gitt ut på albumet Rock Hard med Suzi Quatro i 1980. Sangen ble gitt ut på singel i 1981. Singelen kom på 46.-plass i Australia og 51.-plass i USA. | Lipstick er en sang skrevet av Mike Chapman og Nicky Chinn som ble spilt inn og gitt ut på albumet Rock Hard med Suzi Quatro i 1980. Sangen ble gitt ut på singel i 1981. | 196,330 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lensregnskap | 2023-02-04 | Lensregnskap | ['Kategori:Norsk regnskap', 'Kategori:Norsk økonomisk historie'] | Lensregnskapene ble ført av lensherren som var den øverste lokale myndighet i Norge før eneveldet ble innført i 1660. Årlige regnskap ble i sin tid sendt inn til Rentekammeret i København for revisjon, men oppbevares nå i Riksarkivet. De er skannet og tilgjengelige på Digitalarkivet. Lensregnskapene er en unik kilde til norsk historie i en periode som ellers er relativt fattig på kildemateriale.
| Lensregnskapene ble ført av lensherren som var den øverste lokale myndighet i Norge før eneveldet ble innført i 1660. Årlige regnskap ble i sin tid sendt inn til Rentekammeret i København for revisjon, men oppbevares nå i Riksarkivet. De er skannet og tilgjengelige på Digitalarkivet. Lensregnskapene er en unik kilde til norsk historie i en periode som ellers er relativt fattig på kildemateriale.
== Historikk ==
Før innføringen av eneveldet i 1660 var Norge delt inn i len. Lensherren var den øverste lokale myndighet og førte regnskap over kongens inntekter og utgifter. Hvor mye av lenets inntekter som var regnskapspliktig, var avhengig av hvilke vilkår lensherren hadde fått lenet på. Det kan derfor variere både mellom len og over tid hva slags dokumentasjon som er å finne i regnskapene.
Det er bevart spredte deler av lensregnskap fra 1500-tallet, men først fra begynnelsen av 1600-tallet blir de tilnærmet fullstendige. De opphørte med eneveldets innføring i 1660. Deretter ligger de lokale regnskapene i seriene med stiftamtstueregnskap og fogderegnskap.
Alle regnskap fra før 1570 er trykt og utgitt i Norske Regnskaber og Jordebøger fra det 16de Aarhundrede og Norske lensrekneskapsbøker 1548-1567. De første er skannet og ligger blant Digitale bøker på Digitalarkivet.
== De årlige regnskapene ==
Selve lensregnskapet er lite i omfang, det er de tilhørende inntekts- og utgiftsvedleggene som utgjør hovedtyngden av materialet. I regnskapet henvises det til vedleggene som er merket med bokstaver eller tall. Det er disse vedleggene som inneholder de fleste opplysningene i form av skattemanntall, jordebøker, fogderegnskap og en del andre regnskap.
Regnskapsåret begynte og sluttet 1. mai, kalt Philippi Jacobi. Bakerst i det årlige regnskapet ligger Rentekammerets revisjonsbemerkninger. Ved skifte av lensherre ble det satt opp et såkalt kvittansiarum. Dette inneholder ofte nøyaktige registreringer av dokumenter og inventar som lensherren forvaltet, men som tilhørte staten.
=== Skatter ===
Fogden var lensherrens fullmektig og sto for innkrevingen av skatt. I den forbindelse førte han skattemanntall der den enkelte gård nevnes med skattebeløp og som oftest med brukerens navn. Grunnlaget for innkrevingen av de forskjellige skattene ble gitt i kongebrev. I forordet til katalogen over lensregnskapene er det en utførlig liste over alle de skattene som ble utskrevet.
Det var mange forskjellige skatter, den viktigste var landskatten, også kalt unionsskatt. Landskatten omfattet også flere småskatter hvor man i tillegg vil kunne finne lister over for eksempel håndverkere, strandsittere og tjenestedrenger. I de strøkene av landet hvor man skilte mellom hel-, halv- og ødegårder, ble disse ført hver for seg, men i samme skatteliste.
I 1640-årene ble landskatten og en del andre skatter slått sammen og kalt kontribusjonen. Disse skattelistene gikk da over til å bli skattematrikler, for fra da av inneholder de også opplysninger om gårdenes landskyld og eierforhold. Kontribusjonen fra 1647 er publisert i kildeutgaven Skattematrikkelen 1647 som også er skannet og tilgjengelig på Digitale bøker på Digitalarkivet.
Noen skattelister har spesielle opplysninger:
Sagskatten gir opplysninger om sager.
Koppskatten 1645 inneholder ofte navn på flere enn husholdningens hovedperson.
Kvegskatten 1657 gir opplysninger om husdyrhold.Lensregnskapene inneholder også en del jordebøker. Dette er fortegnelser over offentlig eller privat jordeiendom, ordnet etter eier, med opplysninger om de rettigheter eieren hadde. Kronens jordebøker omfattet også de gårder som betalte avgifter som leidang og foring til kongen.
=== Fogderegnskap ===
Fogden var også påtalemakt i lokalsamfunnet. Han hadde bl.a. utgifter til henrettelser, fengsling og transport av fanger, og han sto for innkrevingen av bøter. I fogderegnskapene er inntektene av bøtene ført under «sikt og sakefall». Slagsmål og det å få barn utenfor ekteskap (leiermål) var vanlige forseelser, men det forekom også tilfeller av drap, hor, blodskam og trolldom. Til disse postene kan det igjen være vedlegg som forteller mer om bakgrunnen for bøteleggelsen.
=== Andre regnskap ===
Lensregnskapene inneholder også en rekke andre regnskap som senere utgjør egne serier:
Tollregnskap
Byregnskap
Festningsregnskap
KirkeregnskapI tillegg finnes en del særskilte regnskap, som for eksempel regnskapene i forbindelse med kongehyllinger. Disse inneholder bl.a. detaljerte opplysninger om forbruket av mat og drikke ved høytidelighetene og er en viktig kulturhistorisk kilde.
== Referanser == | Lensregnskapene ble ført av lensherren som var den øverste lokale myndighet i Norge før eneveldet ble innført i 1660. Årlige regnskap ble i sin tid sendt inn til Rentekammeret i København for revisjon, men oppbevares nå i Riksarkivet. | 196,331 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Murdoch_Stewart,_2._hertug_av_Albany | 2023-02-04 | Murdoch Stewart, 2. hertug av Albany | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1425', 'Kategori:Fødsler i 1362', 'Kategori:Henrettede briter', 'Kategori:Henrettede personer (før 1900-tallet)', 'Kategori:Hertuger av Albany', 'Kategori:Huset Stuart', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer henrettet ved halshogging', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skotske monarker'] | Murdoch Stewart, 2. hertug av Albany, skotsk-gælisk: Muireadhach Stiubhart (født 1362, død 24. mai 1425) var en framtredende skotsk adelmann, sønn av Robert Stewart, 1. hertug av Albany og barnebarn av Robert II av Skottland som grunnla Huset Stuart.
I 1389, da han var rundt 27 år, ble Murdoch øverste embetsmann i Skottland («Justiciarus Scotie») og dette medførte at han sammen med faren kunne arbeide for å fremme deres interesser. Dette førte til voldelige konfrontasjoner med andre adelsmenn, blant dem Donald McDonald, 2. lord of the Isles.I 1402 ble han tatt til fange i slaget ved Homildon Hill og skulle komme til å tilbringe flere år i fangenskap i England. I 1416 ble han utlevert i bytte mot Henry Percy, 2. jarl av Northumberland, og hans vendte tilbake til Skottland. Albany, far og sønn tok Jakobs eiendommer under sin egen kontroll, og tok slik inntekter fra kongen, og denne ble i offisielle skrifter omtalt som «sønn til den avdøde kongen» («the son of the late king»).Etter at faren døde i 1420 arvet tittelen hertug av Albany i en alder av 58 år, og mens den fremtidige kong Jakob I av Skottland også satt i engelsk fangenskap, tjenestegjorde Stewart som regent. Hertug Albany skal ha gjort få seriøse forsøk på å få kong Jakob tilbake til Skottland.I august 1423 ble det enighet om at en delegasjon med forhandlingsfullmakter skulle ble sendt til England for å forhandle om kong Jakobs løslatelse. Det ble i Durham den 28. mars 1424 enighet om en løsepengesum på hele 60 000 mark, og kong Jakob undertegnet avtalen med sitt eget segl—han og dronningen ble fulgt av et følge av engelske og skotske adelsmenn til Melrose Abbey, hvor de ankom 5. april og møtte der Albany for å få overrakt det offisielle seglet. Da kong Jakob I kom tilbake til Skottland, mistet Albany posisjonen som regent.
Ved sin tilbakekomst begynte kong Jakob å konsolidere sin stilling. Han kroning fant sted på Scone Abbey den 21. mai 1424. Sannsynligvis for å sikre seg støtte i adelen, utnevnte han ved kroningen 18 prominente adelsmenn til riddere, blant dem Albanys sønn Alexander Stewart.På denne tiden var det vanskelig for kongen å gå mot Albany, da han hadde mektig familie og venner, som også rådde over militære styrker. Broren John Stewart, jarl av Buchan hadde en styrke på 6 000 mann i Frankrike, hvor han også var Connétable de France, og hadde slik alle styrkene i Frankrike underlagt seg. Men da han ble drept i slaget ved Verneuil 17. august 1424, ble Albany politisk sårbar. I forbindelse med brorens død, arvet Murdoch brorens tittel jarl av Buchan.
21. mars 1425, på den niende dagen i marsparlamentets forhandlinger slo kongen til. Murdoch ble arrestert sammen med sin yngste sønn, lord Alexander Stewart. Umiddelbart etterpå led 26 fremtredende skotske adelsmenn samme skjebne. Albany ble ført satt i forvaring på slottet i St. Andrews og deretter overført til Caerlaverock Castle. Han hustru Isabella ble arrestert i deres slott Doune Castle, og overført til Tantallon Castle.
18. mai 1425 ble Albany funnet skyldig i forræderi og henrettet ved halshogging utenfor Stirling Castle sammen med to av sine sønner. Alle hans titler ble inndratt, og han ble begravet i Blackfriars' Church i Stirling.Hans eneste overlevende arving var James Mor Stewart som flyktet til Antrim i Irland, hvor han døde i 1429. Albanys hustru Isabella av Lennox overlevde ødeleggelsen av familien, og skulle senere oppleve mordet på Jakob I gjenopprettelsen av hennes tittel og eiendommer.
| Murdoch Stewart, 2. hertug av Albany, skotsk-gælisk: Muireadhach Stiubhart (født 1362, død 24. mai 1425) var en framtredende skotsk adelmann, sønn av Robert Stewart, 1. hertug av Albany og barnebarn av Robert II av Skottland som grunnla Huset Stuart.
I 1389, da han var rundt 27 år, ble Murdoch øverste embetsmann i Skottland («Justiciarus Scotie») og dette medførte at han sammen med faren kunne arbeide for å fremme deres interesser. Dette førte til voldelige konfrontasjoner med andre adelsmenn, blant dem Donald McDonald, 2. lord of the Isles.I 1402 ble han tatt til fange i slaget ved Homildon Hill og skulle komme til å tilbringe flere år i fangenskap i England. I 1416 ble han utlevert i bytte mot Henry Percy, 2. jarl av Northumberland, og hans vendte tilbake til Skottland. Albany, far og sønn tok Jakobs eiendommer under sin egen kontroll, og tok slik inntekter fra kongen, og denne ble i offisielle skrifter omtalt som «sønn til den avdøde kongen» («the son of the late king»).Etter at faren døde i 1420 arvet tittelen hertug av Albany i en alder av 58 år, og mens den fremtidige kong Jakob I av Skottland også satt i engelsk fangenskap, tjenestegjorde Stewart som regent. Hertug Albany skal ha gjort få seriøse forsøk på å få kong Jakob tilbake til Skottland.I august 1423 ble det enighet om at en delegasjon med forhandlingsfullmakter skulle ble sendt til England for å forhandle om kong Jakobs løslatelse. Det ble i Durham den 28. mars 1424 enighet om en løsepengesum på hele 60 000 mark, og kong Jakob undertegnet avtalen med sitt eget segl—han og dronningen ble fulgt av et følge av engelske og skotske adelsmenn til Melrose Abbey, hvor de ankom 5. april og møtte der Albany for å få overrakt det offisielle seglet. Da kong Jakob I kom tilbake til Skottland, mistet Albany posisjonen som regent.
Ved sin tilbakekomst begynte kong Jakob å konsolidere sin stilling. Han kroning fant sted på Scone Abbey den 21. mai 1424. Sannsynligvis for å sikre seg støtte i adelen, utnevnte han ved kroningen 18 prominente adelsmenn til riddere, blant dem Albanys sønn Alexander Stewart.På denne tiden var det vanskelig for kongen å gå mot Albany, da han hadde mektig familie og venner, som også rådde over militære styrker. Broren John Stewart, jarl av Buchan hadde en styrke på 6 000 mann i Frankrike, hvor han også var Connétable de France, og hadde slik alle styrkene i Frankrike underlagt seg. Men da han ble drept i slaget ved Verneuil 17. august 1424, ble Albany politisk sårbar. I forbindelse med brorens død, arvet Murdoch brorens tittel jarl av Buchan.
21. mars 1425, på den niende dagen i marsparlamentets forhandlinger slo kongen til. Murdoch ble arrestert sammen med sin yngste sønn, lord Alexander Stewart. Umiddelbart etterpå led 26 fremtredende skotske adelsmenn samme skjebne. Albany ble ført satt i forvaring på slottet i St. Andrews og deretter overført til Caerlaverock Castle. Han hustru Isabella ble arrestert i deres slott Doune Castle, og overført til Tantallon Castle.
18. mai 1425 ble Albany funnet skyldig i forræderi og henrettet ved halshogging utenfor Stirling Castle sammen med to av sine sønner. Alle hans titler ble inndratt, og han ble begravet i Blackfriars' Church i Stirling.Hans eneste overlevende arving var James Mor Stewart som flyktet til Antrim i Irland, hvor han døde i 1429. Albanys hustru Isabella av Lennox overlevde ødeleggelsen av familien, og skulle senere oppleve mordet på Jakob I gjenopprettelsen av hennes tittel og eiendommer.
== Referanser == | Murdoch Stewart, 2. hertug av Albany, skotsk-gælisk: Muireadhach Stiubhart (født 1362, død 24. | 196,332 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ani_(historisk_by) | 2023-02-04 | Ani (historisk by) | ['Kategori:40°N', 'Kategori:43°Ø', 'Kategori:Armenias historie', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kars (provins)', 'Kategori:Oldtidsbyer', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere bosetninger i Tyrkia', 'Kategori:Verdensarven i Tyrkia'] | Ani (armensk: Անի, gresk: Ἄνιον Anion, latin: Abnicum; georgisk: ანისი Anisi, tyrkisk: Ani) er en armensk ruinby som ligger ved elva Akhurjan nær Kars i nåværende østre Tyrkia. Ani var hovedstad for det armenske fyrstedynastiet bagratidene mellom 961 og 1045. I de følgende århundrene ble byen herjet og erobret av forskjellige folkegrupper, blant annet av mongolene på 1230-tallet.
Byen ble ødelagt av et jordskjelv i 1319, og på 1500-tallet hadde den forfalt til en landsby. Blant Anis ruiner er katedralen fra slutten av 900-tallet (fullbyrdet i 1001) fremtredende.
Stedet ble i 2016 oppført på UNESCOs verdensarvliste.
| Ani (armensk: Անի, gresk: Ἄνιον Anion, latin: Abnicum; georgisk: ანისი Anisi, tyrkisk: Ani) er en armensk ruinby som ligger ved elva Akhurjan nær Kars i nåværende østre Tyrkia. Ani var hovedstad for det armenske fyrstedynastiet bagratidene mellom 961 og 1045. I de følgende århundrene ble byen herjet og erobret av forskjellige folkegrupper, blant annet av mongolene på 1230-tallet.
Byen ble ødelagt av et jordskjelv i 1319, og på 1500-tallet hadde den forfalt til en landsby. Blant Anis ruiner er katedralen fra slutten av 900-tallet (fullbyrdet i 1001) fremtredende.
Stedet ble i 2016 oppført på UNESCOs verdensarvliste.
== Anis sakrale arkitektur ==
Armenia var det første riket der kristendommen ble statsreligion, år 301 e.Kr. Trdat var en av de fremste arkitektene. Han ble også innbudt til Konstantinopel for der å renovere Hagia Sofias kuppel. Trdat utformet blant annet Anis katedral, hvis grunnplan består av et kors innskrevet i et rektangel. Kirkebygningen, hvis kuppel er forsvunnet, har knippepilarer, spissbuer og blindarkader. På de engene der byen Ani en gang stod, finnes i dag et titalls kirkeruiner.
== Bildegalleri ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Paolo Cuneo o.a.: Ani (= Documenti di Architettura Armena 12). Milano 1984.
Nikolai Marr: Ani. Rêve d'Arménie. Paris 2001, ISBN 2-914571-00-3
S. Peter Cowe (utg.): Ani. World Architectural Heritage of a Medieval Capital. Peeters, Löwen 2001, ISBN 90-429-1038-0.
== Eksterne lenker ==
(en) Ani – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ani – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Ani (armensk: Անի, gresk: Ἄνιον Anion, latin: Abnicum; georgisk: ანისი Anisi, tyrkisk: Ani) er en armensk ruinby som ligger ved elva Akhurjan nær Kars i nåværende østre Tyrkia. Ani var hovedstad for det armenske fyrstedynastiet bagratidene mellom 961 og 1045. | 196,333 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Strandlis_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Martin Strandlis vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rødtvet', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Martin Strandlis vei er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går som blindvei østover fra Arthur Nordlies vei.
Veien fikk navn i 1977 etter Martin Strandli, som er kjent som OBOS' grunnlegger.
De eneste numrene i bruk er 9 og 10. Nr. 9 er Rødtvet kirke. Nr. 10 er Norges Hindu Kultursenter.
| Martin Strandlis vei er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går som blindvei østover fra Arthur Nordlies vei.
Veien fikk navn i 1977 etter Martin Strandli, som er kjent som OBOS' grunnlegger.
De eneste numrene i bruk er 9 og 10. Nr. 9 er Rødtvet kirke. Nr. 10 er Norges Hindu Kultursenter.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Martin Strandlis vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 360. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (M)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Martin Strandlis vei | 196,334 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kampengata_(Oslo) | 2023-02-04 | Kampengata (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Kampen (Oslo)'] | Kampengata (11-21, 10-28C) er en gate på Kampen i bydel Gamle Oslo. Den går fra Brinken til Normannsgata.
Før byutvidelsen i 1878 lå gaten i Aker kommune og het Nordre Gade. Nåværende navn ble vedtatt i 1879.
| Kampengata (11-21, 10-28C) er en gate på Kampen i bydel Gamle Oslo. Den går fra Brinken til Normannsgata.
Før byutvidelsen i 1878 lå gaten i Aker kommune og het Nordre Gade. Nåværende navn ble vedtatt i 1879.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Kampengata». Oslo byleksikon (5 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 290. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Kampengata (11-21, 10-28C) er en gate på Kampen i bydel Gamle Oslo. Den går fra Brinken til Normannsgata. | 196,335 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jomfrustien_(Oslo) | 2023-02-04 | Jomfrustien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Ekeberg'] | Jomfrustien (1-17, 2-16) er en vei på Ekeberg i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Sportsplassen holdeplass til Erlandstuveien. Navnet er etter gården Jomfrubråten (Jomfrubråtveien 47).
Blant bebyggelsen er Selvaag-huset eller Ekeberghuset i nr. 2B, et eksperimentelt hus oppført i 1948 for å vise at det var mulig å bygge billigere (og bedre isolert) enn OBOS gjorde på den tiden. Dette huset er fredet.
| Jomfrustien (1-17, 2-16) er en vei på Ekeberg i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Sportsplassen holdeplass til Erlandstuveien. Navnet er etter gården Jomfrubråten (Jomfrubråtveien 47).
Blant bebyggelsen er Selvaag-huset eller Ekeberghuset i nr. 2B, et eksperimentelt hus oppført i 1948 for å vise at det var mulig å bygge billigere (og bedre isolert) enn OBOS gjorde på den tiden. Dette huset er fredet.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Jomfrustien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 285-286. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (J)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Jomfrustien | 196,336 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jansbergveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Jansbergveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordberg (Oslo)'] | Jansbergveien (1-13B, 2-14) er en vei på Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Carl Kjelsens vei til Peder Ankers vei.
| Jansbergveien (1-13B, 2-14) er en vei på Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Carl Kjelsens vei til Peder Ankers vei.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Jansbergveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 280. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Jansbergveien (1-13B, 2-14) er en vei på Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Carl Kjelsens vei til Peder Ankers vei. | 196,337 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jarlsborgveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Jarlsborgveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern'] | Jarlsborgveien (1B-13B, 4-58) er en vei på Søndre Huseby i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Hoffsveien til Montebelloveien.
Veien fikk navn i 1925 etter Villa Jarlsborg i nr. 4, en sveitservilla oppført på grunnmuren til våningshuset ved Søndre Huseby gård i 1888. I nr. 3 er Villa Huseby, tegnet av Magnus Poulsson og oppført i 1910 for direktør G. Sibbern. Ellers er veien ikke minst kjent for Edvard Munchs eiendom Ekely i nr. 14. I hagen ble det utviklet en kunstnerkoloni etter Munchs tid, skjønt Munchs bolighus er revet.
| Jarlsborgveien (1B-13B, 4-58) er en vei på Søndre Huseby i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Hoffsveien til Montebelloveien.
Veien fikk navn i 1925 etter Villa Jarlsborg i nr. 4, en sveitservilla oppført på grunnmuren til våningshuset ved Søndre Huseby gård i 1888. I nr. 3 er Villa Huseby, tegnet av Magnus Poulsson og oppført i 1910 for direktør G. Sibbern. Ellers er veien ikke minst kjent for Edvard Munchs eiendom Ekely i nr. 14. I hagen ble det utviklet en kunstnerkoloni etter Munchs tid, skjønt Munchs bolighus er revet.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Jarlsborgveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 280. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (J)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.
Munchs-ekely.no Arkivert 1. august 2015 hos Wayback Machine. | | navn = Jarlsborgveien | 196,338 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jotunveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Jotunveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bekkelaget'] | Jotunveien (1-17, 2-18) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Granstuveien til Frodes vei.
Navnet ble vedtatt i 1926.
| Jotunveien (1-17, 2-18) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Granstuveien til Frodes vei.
Navnet ble vedtatt i 1926.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Jotunveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 287. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (J)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Jotunveien (1-17, 2-18) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Granstuveien til Frodes vei. | 196,339 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jutulveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Jutulveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Lindern (delområde)', 'Kategori:Veier på Tåsen (delområde)', 'Kategori:Veier på Tåsen (strøk)'] | Jutulveien (1–39D, 2–42) er en vei i Ullevål hageby og Tåsen hageby i bydelene Nordre Aker og St.Hanshaugen i Oslo. Veien går fra Damplassen til Uelands gate.
Veinavnet ble vedtatt i 1921. Nr.17 (Ballangrud barnevernsenter) er eneste adresse i bydel St. Hanshaugen.
| Jutulveien (1–39D, 2–42) er en vei i Ullevål hageby og Tåsen hageby i bydelene Nordre Aker og St.Hanshaugen i Oslo. Veien går fra Damplassen til Uelands gate.
Veinavnet ble vedtatt i 1921. Nr.17 (Ballangrud barnevernsenter) er eneste adresse i bydel St. Hanshaugen.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Jutulveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 288. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (J)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Jutulveien (1–39D, 2–42) er en vei i Ullevål hageby og Tåsen hageby i bydelene Nordre Aker og St.Hanshaugen i Oslo. | 196,340 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kongsberggata_(Oslo) | 2023-02-04 | Kongsberggata (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bjølsen', 'Kategori:Oslostubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Kongsberggata (3-21, 2-22) er en gate på Bjølsen i bydel Sagene i Oslo. Den går fra Bjølsengata til Maridalsveien. Et par bommer hindrer gjennomfartstrafikk, og en god del av gateløpet har gatetun.
| Kongsberggata (3-21, 2-22) er en gate på Bjølsen i bydel Sagene i Oslo. Den går fra Bjølsengata til Maridalsveien. Et par bommer hindrer gjennomfartstrafikk, og en god del av gateløpet har gatetun.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Kongsberggata». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 311. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Kongsberggata | 196,341 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kongsvingergata_(Oslo) | 2023-02-04 | Kongsvingergata (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bjølsen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Kongsvingergata (1A-9H; ingen partallsadresser) er en gate på Bjølsen i bydel Sagene. Den går fra Stavangergata til Maridalsveien, på nedsiden av Bjølsenparken.
Gaten fikk navn i 1901 etter Kongsvinger by, og i området finnes også mange andre gater med navn etter norske byer.
Bebyggelsen består av boligblokker. Nr. 1 er en del av Voldsløkka borettslag (OBOS). Nr. 3-7 ble oppført i 1932–35 for Moløkken kooperative byggeselskap (ark. V. Schaulund), og til/fra Sandefjordgata (i nr. 5) går trafikken gjennom en høy portal i blokken. Nr. 9 inngår i Bjølsenborgen. Ved gaten står en gammel grensestein fra før byutvidelsen i 1878.
| Kongsvingergata (1A-9H; ingen partallsadresser) er en gate på Bjølsen i bydel Sagene. Den går fra Stavangergata til Maridalsveien, på nedsiden av Bjølsenparken.
Gaten fikk navn i 1901 etter Kongsvinger by, og i området finnes også mange andre gater med navn etter norske byer.
Bebyggelsen består av boligblokker. Nr. 1 er en del av Voldsløkka borettslag (OBOS). Nr. 3-7 ble oppført i 1932–35 for Moløkken kooperative byggeselskap (ark. V. Schaulund), og til/fra Sandefjordgata (i nr. 5) går trafikken gjennom en høy portal i blokken. Nr. 9 inngår i Bjølsenborgen. Ved gaten står en gammel grensestein fra før byutvidelsen i 1878.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Kongsvingergata». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 312. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Kongsvingergata | 196,342 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konventveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Konventveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern', 'Kategori:Veier på Skøyen (delområde)'] | Konventveien (1-71, 2A-76) er en gate på Heggeli og Hoff i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Sørkedalsveien og ender i praksis som blindvei like sør for Engebrets vei, men det er gangveiforbindelse videre til snuplassen i Nedre Skøyen vei.
Fra 1912 til 1954 het veien Klosterveien. Navnet henspiller på at tomten som veien går over, i sin tid tilhørte klosteret på Hovedøya.
Smestad skole er i nr. 27. Nr. 39-71 og 46-74 inngår i Hoffsbyen.
| Konventveien (1-71, 2A-76) er en gate på Heggeli og Hoff i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Sørkedalsveien og ender i praksis som blindvei like sør for Engebrets vei, men det er gangveiforbindelse videre til snuplassen i Nedre Skøyen vei.
Fra 1912 til 1954 het veien Klosterveien. Navnet henspiller på at tomten som veien går over, i sin tid tilhørte klosteret på Hovedøya.
Smestad skole er i nr. 27. Nr. 39-71 og 46-74 inngår i Hoffsbyen.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Konventveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 313. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Konventveien (1-71, 2A-76) er en gate på Heggeli og Hoff i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Sørkedalsveien og ender i praksis som blindvei like sør for Engebrets vei, men det er gangveiforbindelse videre til snuplassen i Nedre Skøyen vei. | 196,343 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kleiva_(Oslo) | 2023-02-04 | Kleiva (Oslo) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner'] | Kleiva (1-23D, 2-30) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Høybråtenveien (mellom Bjerkeliveien og Vardeheimveien) og ender i en snuplass. Det er gangveiforbindelse til Karl Andersens vei, der denne går over i Vardeheimveien.
Navnet ble vedtatt i 1925.
| Kleiva (1-23D, 2-30) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Høybråtenveien (mellom Bjerkeliveien og Vardeheimveien) og ender i en snuplass. Det er gangveiforbindelse til Karl Andersens vei, der denne går over i Vardeheimveien.
Navnet ble vedtatt i 1925.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Kleiva». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 305. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Kleiva (1-23D, 2-30) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Høybråtenveien (mellom Bjerkeliveien og Vardeheimveien) og ender i en snuplass. | 196,344 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvartsveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Kvartsveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Lambertseter'] | Kvartsveien (1-11, 2-14) er en gate på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo.
Den går fra Mellombølgen til Steinspranget.
Veien fikk navn i 1951 etter mineralet kvarts. Også en rekke andre veier i området har navn hentet fra geologien.
Veien har flere blokker i Rabben borettslag.
| Kvartsveien (1-11, 2-14) er en gate på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo.
Den går fra Mellombølgen til Steinspranget.
Veien fikk navn i 1951 etter mineralet kvarts. Også en rekke andre veier i området har navn hentet fra geologien.
Veien har flere blokker i Rabben borettslag.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Kvartsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 322. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Kvartsveien (1-11, 2-14) er en gate på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. | 196,345 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kringsj%C3%A5grenda_(Oslo) | 2023-02-04 | Kringsjågrenda (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (delområde)'] | Kringsjågrenda (1-49, 2-22) er en gate på Kringsjå i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går nordøstover fra Minister Ditleffs vei. Etter å ha gått i løkke møter den seg selv igjen.
Nordberg kirke er i nr. 1. For øvrig er bebyggelsen villaer og småhus fra 1960-årene.
| Kringsjågrenda (1-49, 2-22) er en gate på Kringsjå i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går nordøstover fra Minister Ditleffs vei. Etter å ha gått i løkke møter den seg selv igjen.
Nordberg kirke er i nr. 1. For øvrig er bebyggelsen villaer og småhus fra 1960-årene.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Kringsjågrenda». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 316. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | | navn = Kringsjågrenda | 196,346 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Korsvollbakken_(Oslo) | 2023-02-04 | Korsvollbakken (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Korsvoll'] | Korsvollbakken (1A-31, 2A-26B) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Maridalsveien til Tåsenveien. Opprinnelig inngikk veiløpet i Maridalsveien.
Navnet ble vedtatt i 1919.
| Korsvollbakken (1A-31, 2A-26B) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Maridalsveien til Tåsenveien. Opprinnelig inngikk veiløpet i Maridalsveien.
Navnet ble vedtatt i 1919.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Korsvollbakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 314. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Korsvollbakken (1A-31, 2A-26B) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Maridalsveien til Tåsenveien. | 196,347 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Korsvollbr%C3%A5tan_(Oslo) | 2023-02-04 | Korsvollbråtan (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Korsvoll'] | Korsvollbråtan (1A-21, 2-6) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Carl Kjelsens vei til Langåsveien.
Navnet ble vedtatt i 1951.
Mye av bebyggelsen (nr. 1-19) er såkalte svenskehus. Disse var opprinnelig enkle to- og firemannsboliger som ble oppført i 1946–48 med byggematerialer gitt i gave fra Sverige. Arkitekt var Axel Kollerud. De inngikk tidligere i et OBOS-borettslag, men i dag er mange av husene ombygget.
| Korsvollbråtan (1A-21, 2-6) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Carl Kjelsens vei til Langåsveien.
Navnet ble vedtatt i 1951.
Mye av bebyggelsen (nr. 1-19) er såkalte svenskehus. Disse var opprinnelig enkle to- og firemannsboliger som ble oppført i 1946–48 med byggematerialer gitt i gave fra Sverige. Arkitekt var Axel Kollerud. De inngikk tidligere i et OBOS-borettslag, men i dag er mange av husene ombygget.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Korsvollbråtan». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 314. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Korsvollbråtan (1A-21, 2-6) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Carl Kjelsens vei til Langåsveien. | 196,348 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krags_terrasse_(Oslo) | 2023-02-04 | Krags terrasse (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmen (delområde i Oslo)'] | Krags terrasse (1-15, 2-14C) er en vei i Holmenkollen i bydel Vestre Aker. Den går som en fortsettelse av Krags vei opp til Dagaliveien.
Veien fikk navn i 1927 etter ingeniør og veidirektør Hans Hagerup Krag, som for øvrig er minnet i statueform ved Kragstøtten i Voksenkollveien.
Veien har villabebyggelse.
| Krags terrasse (1-15, 2-14C) er en vei i Holmenkollen i bydel Vestre Aker. Den går som en fortsettelse av Krags vei opp til Dagaliveien.
Veien fikk navn i 1927 etter ingeniør og veidirektør Hans Hagerup Krag, som for øvrig er minnet i statueform ved Kragstøtten i Voksenkollveien.
Veien har villabebyggelse.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Krags terrasse». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 314. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Krags terrasse (1-15, 2-14C) er en vei i Holmenkollen i bydel Vestre Aker. Den går som en fortsettelse av Krags vei opp til Dagaliveien. | 196,349 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Korsvoll_terrasse_(Oslo) | 2023-02-04 | Korsvoll terrasse (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Korsvoll'] | Korsvoll terrasse (1A-25, 2A-30) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går sørover fra Skjoldveien og ender som blindvei sør for Krossveien.
Navnet ble vedtatt i 1933.
| Korsvoll terrasse (1A-25, 2A-30) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går sørover fra Skjoldveien og ender som blindvei sør for Krossveien.
Navnet ble vedtatt i 1933.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Korsvoll terrasse». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 314. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | | navn = Korsvoll terrasse | 196,350 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DR_Ramasjang | 2023-02-04 | DR Ramasjang | ['Kategori:2009 i Danmark', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barne-TV', 'Kategori:Danmarks Radio', 'Kategori:TV-kanaler etablert i 2009'] | DR Ramasjang er en dansk barnekanal og Danmarks Radios fjerde lisensfinansierte fjernsynskanal. DR Ramasjang gikk på luften 1. november 2009 med Signe Lindkvist som sjef.
DR Ramasjang sender hver dag fra klokken 05 til 20.
| DR Ramasjang er en dansk barnekanal og Danmarks Radios fjerde lisensfinansierte fjernsynskanal. DR Ramasjang gikk på luften 1. november 2009 med Signe Lindkvist som sjef.
DR Ramasjang sender hver dag fra klokken 05 til 20.
== Historikk ==
Kanalen kan mottas via MPEG-4 på det digitale sendenett.
DR Ramasjang ble på kort tid Danmarks største barnekanal, det vil si større enn betalingskanalene Disney Channel og Cartoon Network. Dette ble satt i sammenheng med at Ramasjang er en lisenskanal, noe som innebar at alle med digitalt- og MPEG-4-signal kan se DR Ramasjang, så lenge de betaler DR-lisens.
Den 22. mars 2011 startet Ramasjang også som radiokanal på DAB og på nettet. I 2013 introduserte kanalen også sin egen app til mobiltelefoner og nettbrett, som inneholder spill og underholdning med alle de kjente programmer fra kanalen.
I forbindelse med DRs omlegning av kanaler i 2013 ble Ramasjang delt i to. Programmene for barn under syv år ble værende på Ramasjang, mens program for barn opp til 12 år ble flyttet til nabokanalen DR Ultra.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(da) Offisielt nettsted | }} | 196,351 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vadsekk | 2023-02-04 | Vadsekk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Beholdere', 'Kategori:Reiseeffekter'] | Vadsekk er en eldre type reisesekk til klær og liknende, som er laget av skinn eller lerret, ofte med et brodert mønster. Betegnelsen brukes både om tidligere tiders enkle, poseforma bagasjesekker med snøring øverst og vesker og skrepper med håndtak.Ordet kommer fra det middelnedertysk watsak, som er satt sammen av wat, som betyr «klær» og tilsvarer det norrøne váð som også forekommer i vadmel (grovt, løstvevd ullstoff), og sak, «sekk». Det opprinnelige ordet ble også opptatt i slavisk og lånt tilbake i middelnedertysk i formen weske og norsk veske.
| Vadsekk er en eldre type reisesekk til klær og liknende, som er laget av skinn eller lerret, ofte med et brodert mønster. Betegnelsen brukes både om tidligere tiders enkle, poseforma bagasjesekker med snøring øverst og vesker og skrepper med håndtak.Ordet kommer fra det middelnedertysk watsak, som er satt sammen av wat, som betyr «klær» og tilsvarer det norrøne váð som også forekommer i vadmel (grovt, løstvevd ullstoff), og sak, «sekk». Det opprinnelige ordet ble også opptatt i slavisk og lånt tilbake i middelnedertysk i formen weske og norsk veske.
== Se også ==
Veske
Skipssekk
Bagasje
Koffert
Ryggsekk
== Referanser ==
== Eksterne lenker == | Vadsekk er en eldre type reisesekk til klær og liknende, som er laget av skinn eller lerret, ofte med et brodert mønster.Oppslagsordet «vadsekk» i Store norske leksikon (fri sitatlisens) Betegnelsen brukes både om tidligere tiders enkle, poseforma bagasjesekker med snøring øverst og vesker og skrepper med håndtak. | 196,352 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spectre | 2023-02-04 | Spectre | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Britiske actionfilmer', 'Kategori:Filmer fra 2015', 'Kategori:Filmer lagt til Italia', 'Kategori:Filmer lagt til London', 'Kategori:Filmer lagt til Marokko', 'Kategori:Filmer lagt til Mexico', 'Kategori:Filmer lagt til Østerrike', 'Kategori:Filmer lagt til ørkenområder', 'Kategori:Filmstubber', 'Kategori:James Bond-filmer', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Spectre er den 24. filmen om den britiske agenten James Bond, og den fjerde der Daniel Craig spiller hovedrollen. Filmen hadde norgespremiere 30. oktober 2015. Blant de medvirkende er Daniel Craig, Christoph Waltz, Ralph Fiennes, Monica Bellucci og Lea Seydoux. Sam Smith synger filmlåten «Writing's on the wall».
| Spectre er den 24. filmen om den britiske agenten James Bond, og den fjerde der Daniel Craig spiller hovedrollen. Filmen hadde norgespremiere 30. oktober 2015. Blant de medvirkende er Daniel Craig, Christoph Waltz, Ralph Fiennes, Monica Bellucci og Lea Seydoux. Sam Smith synger filmlåten «Writing's on the wall».
== Handling ==
Bond har vært i Mexico og sikret seg en blekksprutring som tilhørte leiemorderen Marco Sciarra. Men deretter blir han suspendert fra tjenesten. Beslutningen om suspensjon tas av M, sjefen for MI5, som er i klammeri med C som ønsker å slå sammen MI5 og MI6.
Ringen gir Bond innpass på et møte i Roma som Sciarras enke har fortalt om, men Bond jages ut og rømmer til Østerrike. Der viser det seg at herr White, en mellomleder i SP.E.C.T.R.E. ( SPecial Executive for Counter-intelligence, Terrorism, Revenge and Extorsion), er døende. Sammen med Whites datter oppsøker Bond den tekniske eksperten Q, som finner datafiler i blekksprutringen. Q sier de må reise til Marokko, men der tas de til fange, og havner i et ørkenkrater der Franz Oberhauser avslører at SP.E.C.T.R.E. har skumle planer om å gjennomføre angrep verden over. Så bærer det til London der de arresterer skurkene og kjører derfra i en Aston Martin DB5.
== Rolleliste ==
Daniel Craig – James Bond, agent 007
Christoph Waltz – Ernst Stavro Blofeld. Bonds nemesis, og den mystiske mesterhjernen bak SP.E.C.T.R.E.
Léa Seydoux – Dr. Madeleine Swann, psykiater ved en privat medisinsk klinikk i de østerrikske alpene
Ben Whishaw – Q, eksperten i MI6 som utstyrer James Bond med utstyr og forskjellige duppeditter
Naomie Harris – Eve Moneypenny, en tidligere aktiv agent som deretter begynte som assistenten til M
Dave Bautista – Mr. Hinx, leiemorder for SP.E.C.T.R.E.
Andrew Scott – leder for Joint Intelligence Service, og agent for SP.E.C.T.R.E.
Monica Bellucci – Lucia Sciarra, ektefellen til leiemorder Marco Sciarra.
Ralph Fiennes – Gareth Mallory, sjef for MI6 under kodenavnet M.
Rory Kinnear – Bill Tanner, stabssjef i M16
Jesper Christensen – Mr. White, en SP.E.C.T.R.E.-medarbeider som MI6 forsøker å få tak i
Stephanie Sigman – Estrella, en meksikansk hemmelig agent som ledsager James Bond på oppdrag
Alessandro Cremona – Marco Sciarra, en SP.E.C.T.R.E.-agent som Bond tar livet av
Judi Dench – Mallorys forgjenger som øverste sjef for M16
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Spectre (film) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Spectre på Internet Movie Database
(no) Spectre hos Filmfront
(sv) Spectre i Svensk Filmdatabas
(da) Spectre i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Spectre på Allociné
(nl) Spectre på MovieMeter
(en) Spectre på AllMovie
(en) Spectre på Turner Classic Movies
(en) Spectre på Rotten Tomatoes
(en) Spectre på Metacritic | Spectre er den 24. filmen om den britiske agenten James Bond, og den fjerde der Daniel Craig spiller hovedrollen. | 196,353 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arnfinn_%C3%85slund | 2023-02-04 | Arnfinn Åslund | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 20. mars', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Førsteamanuenser', 'Kategori:Høgskolen i Telemark', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske litteraturhistorikere og litteraturkritikere', 'Kategori:Personer fra Gjøvik kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Arnfinn Aaslund (født 20. mars 1959) er førsteamanuensis ved Høgskolen i Telemark. Han disputerte i 2009 med doktorgradsavhandlingen Litteraturens land. Litterær nasjonalitet hos Bjørnson 1856–1859 ved Universitetet i Oslo. Han har gitt ut flere bøker og artikler om forfatteren. Han regnes blant Norges fremste Bjørnstjerne Bjørnson-kjennere.Han bruker navneformen Åslund.
| Arnfinn Aaslund (født 20. mars 1959) er førsteamanuensis ved Høgskolen i Telemark. Han disputerte i 2009 med doktorgradsavhandlingen Litteraturens land. Litterær nasjonalitet hos Bjørnson 1856–1859 ved Universitetet i Oslo. Han har gitt ut flere bøker og artikler om forfatteren. Han regnes blant Norges fremste Bjørnstjerne Bjørnson-kjennere.Han bruker navneformen Åslund.
== Bibliografi (utvalg) ==
Åslund, Arnfinn (1994). Fanden i nøtta: innføring i litteraturteori. Oslo: Samlaget. ISBN 8252139590.
Åslund, Arnfinn (1997). Bjørnstjerne Bjørnson og norsk kulturpolitikk. Oslo: Norsk kulturråd. ISBN 8270810541.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Arnfinn Åslund i BIBSYS
Arnfinn Åslund Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. Høgskolen i Telemark | Arnfinn Aaslund (født 20. mars 1959) er førsteamanuensis ved Høgskolen i Telemark. | 196,354 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Patriotenes_spill | 2023-02-04 | Patriotenes spill | ['Kategori:Actionfilmer fra USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer basert på bøker', 'Kategori:Filmer basert på verk av Tom Clancy', 'Kategori:Filmer fra 1992', 'Kategori:Oppfølgerfilmer'] | Patriotenes spill (originaltittel: Patriot Games) er en actionfilm fra 1992 regissert av Phillip Noyce. Den er basert på Tom Clancys roman med samme navn, og er en oppfølger til actionfilmen The Hunt for Red October fra 1990, men med andre skuespillere i hovedrollene. Harrison Ford har hovedrollen som Jack Ryan, og Anne Archer spiller hans kone. James Earl Jones er den eneste skuespilleren som gjentok sin rolle fra den tidligere filmen, med rollen som admiral James Greer. På rollelisten står også Sean Bean, Samuel L. Jackson og Richard Harris. Filmen hadde premiere på kino i USA den 5. juni 1992. Dette var en forløper til filmen Overhengende fare, som kom ut i 1994.
| Patriotenes spill (originaltittel: Patriot Games) er en actionfilm fra 1992 regissert av Phillip Noyce. Den er basert på Tom Clancys roman med samme navn, og er en oppfølger til actionfilmen The Hunt for Red October fra 1990, men med andre skuespillere i hovedrollene. Harrison Ford har hovedrollen som Jack Ryan, og Anne Archer spiller hans kone. James Earl Jones er den eneste skuespilleren som gjentok sin rolle fra den tidligere filmen, med rollen som admiral James Greer. På rollelisten står også Sean Bean, Samuel L. Jackson og Richard Harris. Filmen hadde premiere på kino i USA den 5. juni 1992. Dette var en forløper til filmen Overhengende fare, som kom ut i 1994.
== Sammendrag ==
Den pensjonerte CIA-agenten Jack Ryan (Harrison Ford) er på ferie sammen med sin kone og datter i London. De blir vitne til et terrorangrep rettet mot lord William Holmes (James Fox), en britisk statssekretær for Nord-Irland. Jack Ryan griper inn og blir skadet, men han dreper en av overfallsmennene, Patrick Miller, mens hans eldre bror, Sean, ser på. Holmes overlever angrepet, de gjenværende angriperne flykter, og Sean blir pågrepet av politiet. Ryan blir kalt inn som vitne i rettssaken mot Miller, som var medlem av en utbrytergruppe fra Den provisoriske IRA. Miller blir senere dømt for sine forbrytelser, og skal etter planen overføres til et fengsel på Isle of Wight. Men underveis til fengsel blir konvoien med Miller angrepet av andre medlemmer av IRA, inkludert Kevin O'Donnell som dreper noen politifolk, og alle sammen flykter.
Miller og noen kompanjonger flykter til Nord-Afrika hvor de legger en ny plan for å kidnappe Lord Holmes. Miller ber også flere IRA-medlemmer om å bli med ham til USA for å drepe Ryan og hans familie som hevn for at Ryan drepte broren hans. Ryan overlever et attentat-forsøk orkestrert av Annette (Polly Walker) og en medskyldig utenfor US Naval Academy. Senere angriper Miller og en håndlanger Ryans kone og datter på en travel motorvei og begge blir skadet. Rasende over angrepet mot familien sin, bestemmer seg Ryan for å begynne å arbeide for CIA igjen. Ryan oppdager at Miller holder til i en treningsleir i Libya. Soldater fra det britiske Special Air Service angriper og dreper alle i treningsleiren, operasjonen blir filmet og Ryan ser på over satellitt. Det Ryan ikke er klar over, var at Miller og hans kompanjonger allerede hadde reist fra leiren og er på vei til USA for å arrangere sitt neste angrep. Lord Holmes besøker Ryan i hans hjem for å formelt tildele ham Royal Victorian Order.
Ved hjelp av Lord Holmes sin forræderiske assistent, følger Miller og hans menn etter Holmes til Ryans hjem i Maryland hvor de dreper flere agenter fra det amerikanske Diplomatic Security Service som beskytter boligen. De gjør et nytt forsøk på å kidnappe Lord Holmes, men Ryan får Holmes og familien hans i sikkerhet, samtidig som han får Miller og hans kompanjonger vekk fra hjemmet. Et Hostage Rescue Team fra det amerikanske Federal Bureau of Investigation blir sendt for å plukke dem opp, men Ryan må gjemme seg Miller og mennene hans frem til politiet kommer dit. Ryan kommer på en plan hvor familin hans og Lord Holmes gjemmer seg i nærheten av en strand samtidig som Ryan reiser vekk fra kysten på en båt. Miller, O'Donnell og Annette følger etter ham i en annen båt. De skjønner snart at Ryan leder dem vekk fra Holmes, og O'Donnell og Annette prøver å overtale Miller til å reise tilbake for å lete etter Holmes. Men en rasende Miller dreper begge to, og fortsetter sin jakt på Ryan for å ta hevn over broren sin. Miller tar igjen båten til Ryan, og de havner i en slåsskamp. Miller angriper Ryan med et anker. Men Ryan spidder ham med ankeret, og Miller dør.
== Medvirkende ==
Harrison Ford som Jack Ryan
Anne Archer som Dr. Caroline Ryan
Thora Birch som Sally Ryan
Sean Bean som Sean Miller
Polly Walker som Annette
Patrick Bergin som Kevin O'Donnell
James Fox som Lord William Holmes
Samuel L. Jackson som kapteinløytnant Robby Jackson.
James Earl Jones som viseadmiral Jim Greer
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Patriotenes spill på Internet Movie Database
(no) Patriotenes spill hos Filmfront
(sv) Patriotenes spill i Svensk Filmdatabas
(da) Patriotenes spill i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Patriotenes spill på Allociné
(nl) Patriotenes spill på MovieMeter
(en) Patriotenes spill på AllMovie
(en) Patriotenes spill på Turner Classic Movies
(en) Patriotenes spill på Rotten Tomatoes
(en) Patriotenes spill på Metacritic | Patriotenes spill (originaltittel: Patriot Games) er en actionfilm fra 1992 regissert av Phillip Noyce. Den er basert på Tom Clancys roman med samme navn, og er en oppfølger til actionfilmen The Hunt for Red October fra 1990, men med andre skuespillere i hovedrollene. | 196,355 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abdisho_bar_Berika | 2023-02-04 | Abdisho bar Berika | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biskoper', 'Kategori:Dødsfall i 1318', 'Kategori:Fødsler i 1250', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra guvernementet Ninawah', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Abdisho bar Berika eller i latinsk tradisjon Ebed Jesu (gammelsyrisk: ܥܒܕܝܝܫܘܥ ܕܨܘܒܐ, født ca 1250, død november 1318), også kjent som Mar Odisho, var en østsyrisk teologisk forfatter og biskop.Han var en lærd mann, som ikke bare var fortrolig med Diatessaron, men også betraktet den som en av Det nye testamentes kanoniske deler.Abdisho var først biskop av Shiggar (Sinjar) og provinsen Bet 'Arbaye (Arbayestan) omkring år 1285, og fra en gang innen 1291 metropolitanerkebiskop av Nisibis og Armenia. Han er forfatteren av Marganitha, en av Østens kirkes mest sentrale kirkelige tekster.
Han forfattet på både arabisk og gammelsyrisk, og var en av de siste som skrev på gammelsyrisk.
| Abdisho bar Berika eller i latinsk tradisjon Ebed Jesu (gammelsyrisk: ܥܒܕܝܝܫܘܥ ܕܨܘܒܐ, født ca 1250, død november 1318), også kjent som Mar Odisho, var en østsyrisk teologisk forfatter og biskop.Han var en lærd mann, som ikke bare var fortrolig med Diatessaron, men også betraktet den som en av Det nye testamentes kanoniske deler.Abdisho var først biskop av Shiggar (Sinjar) og provinsen Bet 'Arbaye (Arbayestan) omkring år 1285, og fra en gang innen 1291 metropolitanerkebiskop av Nisibis og Armenia. Han er forfatteren av Marganitha, en av Østens kirkes mest sentrale kirkelige tekster.
Han forfattet på både arabisk og gammelsyrisk, og var en av de siste som skrev på gammelsyrisk.
== Verker ==
Catalogue of books
Paradise of Eden
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Ebedjesus in Biographisch-Bibliographische Kirchenlexikon | Abdisho bar Berika eller i latinsk tradisjon Ebed Jesu (gammelsyrisk: ܥܒܕܝܝܫܘܥ ܕܨܘܒܐ, født ca 1250, død november 1318), også kjent som Mar Odisho, var en østsyrisk teologisk forfatter og biskop.'Enbe men karmo suryoyo (Drueklaser fra den syrianske vingård) Martin Zammit | 196,356 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shingel_(frisyre) | 2023-02-04 | Shingel (frisyre) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hårfrisyrer'] | Shingel, også skrevet sjingel, er ei kvinnefrisyre som oppstod i USA cirka 1924. Håret ble klipt helt snaut eller barbert i nakken, mens håret foran og på sidene ble frisert glatt inntil hodet og trukket fram over ørene, oftest med skill på sida, og gjerne med ei spenne. Sammen med cutting var sjingel den mest populære frisyra på 1920- og begynnelsen av 1930-tallet, og var typisk for «la garçonne»-moten som Chanel lanserte 1924–25.Navnet kommer fra engelsk shingle eller shingle bob. Shingel betyr egentlig shingel, formskåret takpapp. I shingel-frisyren ble håret klipt i forskjellig lengde etter hodets form, mens bob-frisyren ble klipt rett over. Bob var gutteaktig bolleklipp eller kort pasjehår for kvinner som kom på moten etter første verdenskrig fra 1918 og utover på 1920-tallet.
| Shingel, også skrevet sjingel, er ei kvinnefrisyre som oppstod i USA cirka 1924. Håret ble klipt helt snaut eller barbert i nakken, mens håret foran og på sidene ble frisert glatt inntil hodet og trukket fram over ørene, oftest med skill på sida, og gjerne med ei spenne. Sammen med cutting var sjingel den mest populære frisyra på 1920- og begynnelsen av 1930-tallet, og var typisk for «la garçonne»-moten som Chanel lanserte 1924–25.Navnet kommer fra engelsk shingle eller shingle bob. Shingel betyr egentlig shingel, formskåret takpapp. I shingel-frisyren ble håret klipt i forskjellig lengde etter hodets form, mens bob-frisyren ble klipt rett over. Bob var gutteaktig bolleklipp eller kort pasjehår for kvinner som kom på moten etter første verdenskrig fra 1918 og utover på 1920-tallet.
== Se også ==
Bob (frisyre), kort kvinnefrisyre på 1920-tallet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Twenties hairstyle: The Shingle
Om bobfrisyrer deriblant sjingel | Shingel, også skrevet sjingel, er ei kvinnefrisyre som oppstod i USA cirka 1924.Oppslagsordet «shingel» i Store norske leksikon (fri sitatlisens) Håret ble klipt helt snaut eller barbert i nakken, mens håret foran og på sidene ble frisert glatt inntil hodet og trukket fram over ørene, oftest med skill på sida, og gjerne med ei spenne. | 196,357 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dionysios_bar_Salibi | 2023-02-04 | Dionysios bar Salibi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den syrisk-ortodokse kirke', 'Kategori:Dødsfall 2. november', 'Kategori:Dødsfall i 1171', 'Kategori:Forfattere fra middelalderen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Orientalsk-ortodokse biskoper', 'Kategori:Personer fra Malatya', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Teologer'] | Dionysios (Yaqob) Bar Salibi (født i Melitene, død 2. november 1171 i Amida i Mesopotamia) var en syrisk-ortodoks teolog og biskop.
| Dionysios (Yaqob) Bar Salibi (født i Melitene, død 2. november 1171 i Amida i Mesopotamia) var en syrisk-ortodoks teolog og biskop.
== Biografi ==
Han var først retor og diakon i Melitene, samme stedet som også Gregor Bar Hebraeus kom fra. Ved sin bispevielse i 1148 tok han navnet Dionysios. Han var biskop av Maras og senere dessuten av Mabbug. Fra 1155 til 1156 ble han holdt i fangenskap av armenerne i Maras.
I 1166 ble han forflyttet av Mikael Syreren, etterfølger av Athanasius, til metropolitt av Amid i Mesopotamia.
Han var en særdeles produktiv teologisk forfatter, og det er enda ikke foretatt noen fullstendig moderne redigering av hans mange verker. Han går for å være den mest betydelige forfatter innen den syrianske renessanselitteratur.
Han skrev kommentarer til hele Det gamle testamente og til Det nye testamente, hvori han dyktig innvevde og oppsummerte tolkningene til tidligere forfattere som Efrem syreren, Johannes Chrysostomos, Kyrillos av Alexandria, Moses Bar-Kepha og Johannes av Dar, som han alle nevner i forordet til sin kommentar til Matteusevangeliet.
Dessuten forfattet han verker om Gregor av Nazianz, Gregor av Nyssa, Basilios den store, Porphyrios, Aristoteles, Dionysius areopagitten og Severios av Antiokia, og skrifter om den syriske kirkes tro, en krønike, liturgiske tekster, prekener, og meget mer.
En bok om teologi som lenge ble antatt å ha gått tapt, ble gjenfunnet i moderne tid og utgitt av Gabriel Rabo.
Han skrev også traktater rettet mot islam, jødedommen, nestorianismen og konsilet i Khalkedon.
== Litteratur ==
Chisholm, Hugh, red. (1911): «Bar-Ṣalībī, Jacob» i: Encyclopædia Britannica (11. utg.). Cambridge University Press
Aßfalg, J. : «D. (Ya'qob) bar Salibi». i: Lexikon des Mittelalters. Bind 3, s. 1076.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Dionysios bar Salibi i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Dionysius bar Salibi, In Apocalypsim, Actus et Epistulas Catholicas, trans. I. Sedlacek, Romae : Karolus de Luigi (1909).
Dionysius bar Salibi, Textexcavation
Commentary on Revelation (extracts) | Dionysios (Yaqob) Bar Salibi (født i Melitene, død 2. november 1171 i Amida i Mesopotamia) var en syrisk-ortodoks teolog og biskop. | 196,358 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mellomb%C3%B8lgen_(Oslo) | 2023-02-04 | Mellombølgen (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Lambertseter'] | Mellombølgen (1–155, 2–78) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Glimmerveien til Steinspranget.
Veien fikk navn i 1951 og henspiller på at NRK tidligere hadde radiosender i området.
Bebyggelsen er rekkehus og blokker i OBOS-borettslagene Blåfjellet, Pynten og Rabben, fullført på 1950- og 1960-tallet. I nr. 141 er et forretningsbygg bygget sammen med en høyblokk.
| Mellombølgen (1–155, 2–78) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Glimmerveien til Steinspranget.
Veien fikk navn i 1951 og henspiller på at NRK tidligere hadde radiosender i området.
Bebyggelsen er rekkehus og blokker i OBOS-borettslagene Blåfjellet, Pynten og Rabben, fullført på 1950- og 1960-tallet. I nr. 141 er et forretningsbygg bygget sammen med en høyblokk.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Mellombølgen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 361. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (M)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Mellombølgen (1–155, 2–78) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Glimmerveien til Steinspranget. | 196,359 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bekkenstenveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Bekkenstenveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Bekkenstenveien (15-55B, 6,58) er en vei på Grorud i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Grorudveien til Vestbyveien.
Veien fikk navn i 1909 etter Bekkensten (i nr. 35), som tildigere var husmannsplass under Haugen gård.
| Bekkenstenveien (15-55B, 6,58) er en vei på Grorud i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Grorudveien til Vestbyveien.
Veien fikk navn i 1909 etter Bekkensten (i nr. 35), som tildigere var husmannsplass under Haugen gård.
== Referanser ==
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Bekkenstenveien (15-55B, 6,58) er en vei på Grorud i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Grorudveien til Vestbyveien. | 196,360 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belgerudveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Belgerudveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Belgerudveien (1-25, 2-12) er en vei på Ammerud i bydel Grorud i Oslo. Den begynner og slutter i Lilloseterveien.
Veien fikk navn i 1955 etter husmannsplassen Belgerud under Mellom-Ammerud.
| Belgerudveien (1-25, 2-12) er en vei på Ammerud i bydel Grorud i Oslo. Den begynner og slutter i Lilloseterveien.
Veien fikk navn i 1955 etter husmannsplassen Belgerud under Mellom-Ammerud.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Belgerudveien (1-25, 2-12) er en vei på Ammerud i bydel Grorud i Oslo. Den begynner og slutter i Lilloseterveien. | 196,361 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Benveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Benveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Simensbråten'] | Benveien (1A-17, 2-16) er en vei på Simensbråten i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Vårveien og ender ved en trapp mot Lyngveien.
Navnet ble vedtatt i 1915.
| Benveien (1A-17, 2-16) er en vei på Simensbråten i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Vårveien og ender ved en trapp mot Lyngveien.
Navnet ble vedtatt i 1915.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Benveien | 196,362 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bekkeveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Bekkeveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Bekkeveien (1-27, 2-22B) er en vei på Høyenhall i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Høyenhallveien ved Høyenhall stasjon. Samme vei krysses før Bekkeveien treffer den enda en gang og ender i den. Nevnte kryss er sperret for gjennomfartstrafikk, slik at biltrafikk øst for dette ledes ut i Østensjøveien, mens trafikken på vestsiden ledes mot Manglerud og Svartdalsveien.
Veien fikk navn i 1926 etter Østensjøbekken (Østensjøelva), som nedre del opprinnelig gikk langs.
| Bekkeveien (1-27, 2-22B) er en vei på Høyenhall i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Høyenhallveien ved Høyenhall stasjon. Samme vei krysses før Bekkeveien treffer den enda en gang og ender i den. Nevnte kryss er sperret for gjennomfartstrafikk, slik at biltrafikk øst for dette ledes ut i Østensjøveien, mens trafikken på vestsiden ledes mot Manglerud og Svartdalsveien.
Veien fikk navn i 1926 etter Østensjøbekken (Østensjøelva), som nedre del opprinnelig gikk langs.
== Referanser ==
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Bekkeveien (1-27, 2-22B) er en vei på Høyenhall i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Høyenhallveien ved Høyenhall stasjon. | 196,363 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bekkevollveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Bekkevollveien (Oslo) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner'] | Bekkevollveien (3A-27B, 2-24B) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Høybråtenveien nordover og vestover til Trestegveien, før den går ned til Høybråtenveien igjen.
Veien fikk navn i 1920 etter eiendommen Bekkevoll (Bækkevold). Øvre Høybråten gård (gnr./bnr. 107/1) ligger i nr. 20.
| Bekkevollveien (3A-27B, 2-24B) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Høybråtenveien nordover og vestover til Trestegveien, før den går ned til Høybråtenveien igjen.
Veien fikk navn i 1920 etter eiendommen Bekkevoll (Bækkevold). Øvre Høybråten gård (gnr./bnr. 107/1) ligger i nr. 20.
== Referanser ==
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Bekkevollveien (3A-27B, 2-24B) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Høybråtenveien nordover og vestover til Trestegveien, før den går ned til Høybråtenveien igjen. | 196,364 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bergensveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Bergensveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Grefsenmarka', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Bergensveien (13A-805, 2A-74) er en vei på Grorud i bydel Grorud i Oslo. Den går nordover fra Trondheimsveien til Steinbruvann. Veien var en del av en gammel vei til Bergen som ble nedlagt som hovedvei i 1873.
Grorud senter er i nr. 2-4. Den tidligere husmannsplassen Nedre Grorudhagen (gnr./bnr. 94/101) er i nr. 31 og Øvre Grorudhagen (gnr./bnr. 94/102) i nr. 33B. Fjeldhøy, der den gamle låven er bygget om til borettslagsleiligheter, var i nr. 40 og Frankrig i nr. 41B. Våningshuset på Berg (gnr./bnr. 94/209) er i nr. 57. Romsås gård hadde i sin tid innkjørsel fra Bergensveien.
Bergensveien opphører som offentlig vei ved badedammen rett sør for Steinbruvann. Vest for dammen ble det drevet steinbrudd og pukkverk i flere tiår, noe som medførte mye tungtrafikk i Bergensveien. Steinuttaket ble avsluttet på begynnelsen av 2000-tallet og bruddgropa ble fylt igjen med løsmasser. I dag er det bygget et treningsanlegg for langrenn og skiskyting på pukkverkstomta, med navn Lillomarka Arena.
| Bergensveien (13A-805, 2A-74) er en vei på Grorud i bydel Grorud i Oslo. Den går nordover fra Trondheimsveien til Steinbruvann. Veien var en del av en gammel vei til Bergen som ble nedlagt som hovedvei i 1873.
Grorud senter er i nr. 2-4. Den tidligere husmannsplassen Nedre Grorudhagen (gnr./bnr. 94/101) er i nr. 31 og Øvre Grorudhagen (gnr./bnr. 94/102) i nr. 33B. Fjeldhøy, der den gamle låven er bygget om til borettslagsleiligheter, var i nr. 40 og Frankrig i nr. 41B. Våningshuset på Berg (gnr./bnr. 94/209) er i nr. 57. Romsås gård hadde i sin tid innkjørsel fra Bergensveien.
Bergensveien opphører som offentlig vei ved badedammen rett sør for Steinbruvann. Vest for dammen ble det drevet steinbrudd og pukkverk i flere tiår, noe som medførte mye tungtrafikk i Bergensveien. Steinuttaket ble avsluttet på begynnelsen av 2000-tallet og bruddgropa ble fylt igjen med løsmasser. I dag er det bygget et treningsanlegg for langrenn og skiskyting på pukkverkstomta, med navn Lillomarka Arena.
== Referanser ==
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Bergensveien | 196,365 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Berglyveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Berglyveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand'] | Berglyveien (1-41, 4A-50) er en vei i Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra og parallelt med Nedre Prinsdals vei. Så krysser den en rekke lokale veier før den ender i en snuplass knapt hundre meter fra kommunegrensen til Nordre Follo.
Veien fikk navn i 1932 etter beliggenheten, som er i ly av Toppåsen.
Veien har småhusbebyggelse, deriblant en rekke tomannsboliger i OBOS-borettslag. Nedre Prinsdal gård (gnr./bnr. 190/63) er i nr. 28A. Gårdens jord er utparsellert til eiendommer.
| Berglyveien (1-41, 4A-50) er en vei i Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra og parallelt med Nedre Prinsdals vei. Så krysser den en rekke lokale veier før den ender i en snuplass knapt hundre meter fra kommunegrensen til Nordre Follo.
Veien fikk navn i 1932 etter beliggenheten, som er i ly av Toppåsen.
Veien har småhusbebyggelse, deriblant en rekke tomannsboliger i OBOS-borettslag. Nedre Prinsdal gård (gnr./bnr. 190/63) er i nr. 28A. Gårdens jord er utparsellert til eiendommer.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Berglyveien (1-41, 4A-50) er en vei i Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra og parallelt med Nedre Prinsdals vei. | 196,366 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bergr%C3%A5dveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Bergrådveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (strøk)'] | Bergrådveien (1-37, 2B-40) er en vei på Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den består i dag av to adskilte stykker. Det søndre går nordøstover fra Blåsbortveien og ender som blindvei sør for Rolf Wickstrøms vei. Det nordre går nordøstover fra nordsiden av Rolf Wickstrøms vei og til Heierstuveien.
Veien fikk navn i 1953 etter bergråd Christian Ancher Collett (1771–1833), som eide Søndre Tåsen gård fra 1816 og fikk oppført den nåværende hovedbygningen.
| Bergrådveien (1-37, 2B-40) er en vei på Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den består i dag av to adskilte stykker. Det søndre går nordøstover fra Blåsbortveien og ender som blindvei sør for Rolf Wickstrøms vei. Det nordre går nordøstover fra nordsiden av Rolf Wickstrøms vei og til Heierstuveien.
Veien fikk navn i 1953 etter bergråd Christian Ancher Collett (1771–1833), som eide Søndre Tåsen gård fra 1816 og fikk oppført den nåværende hovedbygningen.
== Referanser ==
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Bergrådveien (1-37, 2B-40) er en vei på Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den består i dag av to adskilte stykker. | 196,367 |
null | 2023-02-04 | Krags vei (Oslo) | null | null | null | Krags vei (1-13, 2-14E) er en gate i Holmenkollen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Holmenkollveien til Krags terrasse. | 196,368 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kragstubben_(Oslo) | 2023-02-04 | Kragstubben (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmen (delområde i Oslo)'] | Kragstubben (1-41, 30-32) er en vei i Holmenkollen i bydel Vestre Aker. Det er en blindvei på sørsiden av Krags vei.
Veien fikk navn i 1985 etter ingeniør og veidirektør Hans Hagerup Krag, som i tillegg til å ha gitt navn til flere veier er minnet i statueform ved Kragstøtten i Voksenkollveien.
Veien har småhusbebyggelse.
| Kragstubben (1-41, 30-32) er en vei i Holmenkollen i bydel Vestre Aker. Det er en blindvei på sørsiden av Krags vei.
Veien fikk navn i 1985 etter ingeniør og veidirektør Hans Hagerup Krag, som i tillegg til å ha gitt navn til flere veier er minnet i statueform ved Kragstøtten i Voksenkollveien.
Veien har småhusbebyggelse.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Kragstubben». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 314. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Kragstubben (1-41, 30-32) er en vei i Holmenkollen i bydel Vestre Aker. Det er en blindvei på sørsiden av Krags vei. | 196,369 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8ranstien_(Oslo) | 2023-02-04 | Jøranstien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Jøranstien (1A-15; ingen partallsadresser) er en vei på Ulsrud i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Ulsrudveien.
Navnet ble vedtatt i 1955. Bebyggelsen er overveiende eneboliger.
| Jøranstien (1A-15; ingen partallsadresser) er en vei på Ulsrud i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Ulsrudveien.
Navnet ble vedtatt i 1955. Bebyggelsen er overveiende eneboliger.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Jøranstien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 288. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (J)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Jøranstien | 196,370 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo | 2023-02-04 | Oslo | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Opprydning 2023-02', 'Kategori:Oslo', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som har overflødige parametre', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg', 'Kategori:Vertsbyer for vinter-OL'] | Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania) (sørsamisk: Oslove) er Norges hovedstad, minste fylke i areal og mest folkerike by. Fylket og bykommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden. Oslo kommune har 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Sammen med deler av elleve nærliggende kommuner har Oslo som tettsted en befolkning på 1 064 235 per 1. januar 2022. Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Enebakk i øst, og Nordre Follo og Nesodden i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiske kjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunen Aker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby i Akershus slottslen og Akershus stiftamt, som omfattet det meste av Østlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylket Akershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn etter middelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent som Gamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen.
Oslo preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. Omkring 2⁄3 av kommunens areal utgjøres av skog, grøntområder og vann utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en befolkningstetthet på rundt 5 000 innbyggere per km² i den bebygde delen av kommunen. Den tetteste delen av byen ligger i en gryte omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo sentralstasjon ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.
Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. I kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt som Hoved-Staden.Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.
Ved oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i den selvstendige staten Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Akergårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder. Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak innvandring fra utlandet. Per 1. januar 2012 er 23 prosent av Oslos befolkning innvandrere, med norsk-svensker og norsk-pakistanere som de største minoritetsgruppene.
| Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania) (sørsamisk: Oslove) er Norges hovedstad, minste fylke i areal og mest folkerike by. Fylket og bykommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden. Oslo kommune har 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Sammen med deler av elleve nærliggende kommuner har Oslo som tettsted en befolkning på 1 064 235 per 1. januar 2022. Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Enebakk i øst, og Nordre Follo og Nesodden i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiske kjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunen Aker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby i Akershus slottslen og Akershus stiftamt, som omfattet det meste av Østlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylket Akershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn etter middelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent som Gamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen.
Oslo preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. Omkring 2⁄3 av kommunens areal utgjøres av skog, grøntområder og vann utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en befolkningstetthet på rundt 5 000 innbyggere per km² i den bebygde delen av kommunen. Den tetteste delen av byen ligger i en gryte omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo sentralstasjon ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.
Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. I kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt som Hoved-Staden.Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.
Ved oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i den selvstendige staten Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Akergårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder. Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak innvandring fra utlandet. Per 1. januar 2012 er 23 prosent av Oslos befolkning innvandrere, med norsk-svensker og norsk-pakistanere som de største minoritetsgruppene.
== Navn og etymologi ==
Navnet «Oslo» ble opprinnelig brukt om tettbebyggelsen på stedet som fra 1925 kalles Gamlebyen. I middelalderen ble navnet skrevet på norrønt blant annet Anslo, Ásló og Ósló (kjent første gang 1225). På nedertysk ble det også skrevet Anslo, trolig for å gjengi en nasal uttale. Peder Claussøn Friis skrev navnet som Opslo.Navnet har vært forklart på ulike måter gjennom tidene og navnets alder er uvisst. Peder Claussøn Friis skrev i Norriges beskrivelse, utgitt i 1613, at «Oslo» kommer av «Loens os». Forklaringen har vært skolelektyre i lang tid. To forhold skaper tvil om den drøyt fire hundre år gamle teorien: For det første er det tidligste skriftlige belegg for elvenavnet «Loen» å finne i hans egen Norriges beskrivelse fra 1613; i middelalderkildene heter elva «Oln» eller «Eln», senere «Alna» eller «Elna». For det andre er sammenstillingen av leddene ifølge språkforskerne feil. Skulle Oslo ha kommet av «Loens os» måtte byen ha hatt navnet Loaros, jevnfør Nidaros og Røros.Siste leddet i navnet tolkes vanligvis i lys av det norrøne lo i betydningen slette, engslette eller elveslette. Det som i dag er Grønland var langgrunt sumpig område og strandlinjen på stedet var flere titalls meter lenger inne. Første leddet har etter alt å dømme sammenheng med det norrøne áss i betydningen høydedrag, eller i betydningen gud. Tolkningene er dermed «åssletta» (sletta under åsen) eller «gudesletta» (gudenes slette). Den siste tolkningen begrunnes også med at å i betydningen gud hadde den urnordiske formen «*ansuR», og Oslo ble skrevet «Anslo» på eldre nedertysk og nederlandsk, og på latin «Ansloa» eller «Ansloia». Ifølge Frode Korslund er «Ósló» en yngre from av «Ásló» som tolkes som «sletta under åsen», Korslund mener sammenligning med lignende stedsnavn og topografi støtter denne tolkningen. Vokalene ó og á ble i middelalderen uttalt nokså likt, og overgangen fra Ásló til Ósló har ifølge Korslund skjedd ved vokalassimilasjon.På 1700- og 1800-tallet var den vanlige skrivemåten Opslo eller Opsloe. Barent Langenes' kart fra 1602 skriver Anslou, Janssonius' kart fra 1658 angir Obslo (i tillegg til Christiania), Baleus kart (1662) har Opslo og Sansons kart (1668) har Obslo og Anslo.En tolkning har vært «sletten ved Alna» av Alnslo, som ble til Anslo (med nasalert A) og Oslo. Denne teorien er avvist fordi Alna er et hunkjønnsnavn som ville blitt til «Alnar» eller «Alnu» i sammenstillingen. Elvenavnet Alna antas å være svært gammelt.
=== Etter 1624 ===
Etter storbrannen i 1624 og gjenoppbyggingen på vestsiden av Bjørvika fikk byen navnet Christiania etter kong Christian IV. Fra slutten av 1800-tallet ble også skrivemåten Kristiania tatt i bruk, først i statlige sammenhenger fra 1877, og i kommunale fra 1897. Det ble aldri tatt noen formell beslutning om å gå over til K, og private kunne skrive navnet på byen slik de ville. Navnet ble forkortet Chr., Chra, Chria og Xania, i tråd med at bokstaven X var mye brukt som forkortelse for «christ(i)-»/«krist(i)-», også i personnavn i kirkebøker. Oslo forble navnet på det tidligere byområdet øst for Akerselva, utenfor selve Christiania. Det grunne havneområdet utenfor ble kalt Oslobukta.Fra 1860-årene begynte enkelte fremstående kvinner og menn å bruke Oslo i stedet for Christiania, blant andre malerinnen og kvinnesaksforkjemperen Aasta Hansteen. Etter unionsoppløsningen i 1905 ble ideen om navnebytte mer aktuell. Kristianias handelsstand var negative til ideen om navnebytte, og hadde flertallet i bystyret på sin side. Den 11. juli 1924 slo Stortinget fast ved lov at Norges hovedstad skulle hete Oslo fra og med 1. januar 1925. Siden Oslo den gangen var navnet på bydelen som omfattet middelalderbyen og takmarkene – et område som tidligere lå i Aker og som havnet innenfor bygrensen ved byutvidelsene i henholdsvis 1859 og 1878 – måtte dette sognet få nytt navn. Man valgte da det uoffisielt innarbeidede navnet på det gamle Oslo, Gamlebyen.I 2009 gikk flertallet i bystyrets Kultur- og utdanningskomité inn for å kalle Oslo sentrum for Kristiania, etter forslag fra Venstre og med støtte fra byrådspartiet Høyre og ordfører Fabian Stang. Dette vakte motstand fra Høyres koalisjonspartner Fremskrittspartiet og fra deler av opposisjonen (Rødt og Arbeiderpartiet), før det kom til behandling i bystyret. Forslaget ble dermed aldri vedtatt.Oslo blir også kalt Tigerstaden. Utgangspunktet for tilnavnet er etter alt å dømme Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Siste sang» fra Digte og Sange (1870). I diktet brukes «tiger» symbolsk for et ubarmhjertig storbysamfunn (underforstått Christiania) som angriper en «landsens hest» (underforstått Bjørnson) under ovasjoner fra «folket». Diktet kårer ingen vinner, men fastslår at «kampen har ej ende». Oslo kommune brukte tiger som logo da byen feiret sitt 1000-årsjubileum i 2000, noe som fikk blandet mottagelse i Oslo.
I 2010-årene ble Oslove foreslått som et offisielt navn på sørsamisk. Navnet har vært i brukt blant sørsamer siden senest tidlig 1900-tallet, men er også inspirert av betydningen det får som teleskopord på engelsk («Oslokjærlighet»); Oslo ligger ikke selv i det sørsamiske språkområdet som har tyngdepunkt i Trøndelag og Helgeland. Blant kvener i Troms og Finnmark har Uslu vært brukt om byen.
== Historie ==
=== Tidslinje ===
Området som utgjør Oslo inngår på 800–900-tallet i Viken, den nordligste danske provinsen; kontrollen veksler senere mellom danske og norske konger, og Danmark gjør krav på området til 1241
Oslo bispesete stiftes i 1070.
Byen brannskattes av Erik Emune (dansk konge) i 1137.
Inge Krokrygg dør i kamp mot Håkon Herdebrei på isen under Ekeberg i 1161.
Bagler og birkebeiner kjemper i 1197.
Birkebeiner kjemper mot bønder fra Viken, på isen i Bjørvika i 1200.
Slaget i Oslo mellom hertug Skule og kong Håkon Håkonsson i 1240.
Akershus festning motstår Hertug Erik av Sveriges angrep i 1308.
Kongemakten i Norge blir sentralisert i Oslo fra 1314.
Akershus festning angripes av Karl Knutsson i 1449.
Kong Jakob VI av Skottland og prinsesse Anna av Danmark gifter seg i Oslo i 1589.
Oslo gjenreises vest for Akerselva etter bud fra kong Christian IV i 1624. Før bybrannen dette året lå byen øst for elva.
Etter reformering av den sivile forvaltningen under eneveldet var Christiania del av Akershus stiftamt.
Karl XII inntok byen i 1716.
Folketelling holdes for første gang i 1769, og den teller 7 469 innbyggere i byen.
Christiania ble skilt ut fra Akershus som eget amt (fylke) i 1842.
Aker herred blir innlemmet i Oslo kommune i 1948.
=== Eldste registrerte bosetning ===
De eldste registrerte spor av bosetning i Oslo-området befinner seg ved Elgsrudtjernet i Sørmarka, og er omtrent 11 000 år gamle. Ekebergområdet har også vært tett bebodd allerede i steinalderen. De eldste sporene på Ekeberg er av Riksantikvaren datert til å være omtrent 10 400 år gamle. Her er også rike forekomster av bronsealder- og jernalderminner.
=== Vikingtiden og høymiddelalderen ===
I vikingtiden var området som utgjør det moderne Oslo del av Viken, som da utgjorde den nordligste danske provinsen. Det senere Oslo lå for eksempel innenfor Harald Blåtanns danske kongedømme. Den første norske kongen til å ta kontroll over Viken, kan ha vært Olav Tryggvason (norsk konge ca. 995–1000), men danske konger fortsatte å gjøre krav på Viken til og med kong Valdemar Seier, som døde i 1241.
=== Gamle Oslo ===
Kaupstaden Oslo ble ifølge Snorres kongesaga grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde. Arkeologiske utgravninger i 1970-årene har påvist at Oslo hadde en tidlig bystruktur allerede rundt år 1000. I 1070 ble Oslo bispesete. Byens domkirke Sankt Hallvardskatedralen, ble reist på høyden ved Oslo torg på begynnelsen av 1100-tallet. Oslo skole, også kjent som Oslo katedralskole, ble grunnlagt i 1153.
Slaget i Oslo i 1240, ble kjempet av styrkene til hertug Skule mot kong Håkon Håkonssons.
I løpet av høymiddelalderen ble innbyggertallet fordoblet, anslagsvis til 3 500. I tiårene rundt år 1300 var middelalderbyen Oslo på sitt største. Håkon Magnussons, hertug over Øst-Norge mot slutten av 1200-tallet, satte i gang en rekke byggeaktiviteter, blant annet ble Mariakirken utvidet og Akershus slott og festning påbegynt. Da Håkon skulle overta kongekronen i 1299 etter broren Eirik IIs død, valgte han Oslo som kroningsby. I 1314 ble makten sentralisert til Oslo, blant annet ved at prosten i Mariakirken ble utnevnt til rikets kansler for evig tid. Den nyutnevnte rikskansleren fikk oppgaven å oppbevare kongens segl og være fremstemann i et riksråd.Det gamle Oslo ble rammet av gjentatte branner. Blant annet ble byen plyndret og brent av hertug Erik av Södermanland i 1308. Den ennå uferdige festningen stod imot beleiringen, og byen ble gjenreist på de gamle tomtene. Under svartedauden ble innbyggertallet redusert med omkring en tredjedel. I unionstiden med Danmark mistet byen sin status og stagnerte økonomisk. Reformasjonen reduserte kirkens betydning som økonomisk maktfaktor, og tapet av arbeidsplasser bidro til byens tilbakegang. Reformasjonen gjorde de fleste av byens mange kirker og klostre overflødige, og de ble derfor stående til forfall og plyndring etter bybrannene.Under den svenske beleiringen i 1567 satte borgerne selv byen i brann, for så å bygge den opp igjen. Oslo hadde dertil et velutdannet akademisk miljø tilknyttet katedralen og skolen. De såkalte Oslohumanistene var en lærd krets med en betydelig litterær produksjon. Gjennom sitt virke gjorde de Oslo til landets kulturelle sentrum mellom 1580 og 1610.
=== Christiania fra 1624 ===
Den tre dager lange bybrannen i august 1624 ble skjebnesvanger. Av byens monumentalbygg var det kun to som overlevde brannen: Hallvardskatedralen og Oslos daværende bispegård. (Oslobispen hadde i kjølvannet av reformasjonen flyttet over i det tidligere Olavsklosterets østfløy som i 1623 ble påbygd til en mer moderne bispegård). Den ødeleggende brannen førte til at byen ble nyanlagt på motsatt side av Bjørvika etter krav fra kong Christian IV. Samtidig fikk byen navnet Christiania etter kongen.
På Stortorget i Oslo står en statue av Christian IV, laget av Carl Ludvig Jacobsen.
Christiania ble reist som en befestet by omgitt av voller med bastioner og med Akershus som citadell. Reguleringsplanen etter renessansens idealer, med rette og brede gater rundt rettvinklede kvartaler, skulle hindre fremtidige branner. Det ortogonale gatenettet var opphavet til det særnorske ordet kvartal, som ikke kjennes med denne betydning i andre nordiske språk. Det opprinnelige Christiania innenfor vollene med sine fire bydeler eller kvarterer ble derfor kalt kvartalerne, inntil man på 1900-tallet begynte å bruke betegnelsen Kvadraturen om dette området.
Christian IV innførte også murtvang som brannforebyggende tiltak. Han påbød at adel og formuende borgere skulle bygge i murverk, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Bindingsverk ble den vanligste byggemåten; ved den første branntakseringen i 1766 var ca. 50 % av forhusene oppført i bindingsverk. Men mange trosset murtvangen og bygget hus av lafteverk. Det ble motstrebende godtatt av myndighetene, og fra 1657 ble det tillatt å bygge laftehus i de nye kvartalene på oppfylt strandgrunn i Bjørvika. Etter en stor bybrann som i 1686 raserte kvartalene vest for Christiania torv ble de fleste husene gjenreist i lafteverk, og først etter neste storbrann i 1708 ble murtvangen gjennomført. Laftehusene utgjorde i 1766 ca. 30 % av bebyggelsen og murhusene bare 20 % .
Rundt byen vest for Akerselva fikk innbyggerne et 4,5 kvadratkilometer stort område som bymark, felles mark til bruk som beite og til dyrking, og der hver eiendom i byen kunne få et stykke å gjerde inn som egen løkke. Både på bymarken og øst for Akerselva oppsto mer selvgrodde forsteder, hvor mange arbeidsfolk slo seg ned i rimeligere trehus, men uten rett til å drive egen næring. Etter brannen i 1686 ble vollene rundt byen nedlagt og byens nye domkirke reist utenfor. I 1736 ble torghandelen flyttet etter Domkirken, til det nåværende Stortorget. Forstadsbebyggelsen begynte nå å ekspandere nordover. 1700-årene ble en økonomisk oppgangstid med betydelig vekst i skipsfart og trelasteksport, og folketallet økte mot slutten av unionstiden.
Middelalderens byråd som besto av borgermester og rådmenn ble i 1661 omdannet til eneveldets bystyringsorgan, magistraten, et kollegium av kongens embetsmenn. Borgerinnflytelsen skjedde gjennom et svakt byting og fra 1730 «de tolv eligerede menn», et valgt organ med en viss innflytelse på bystyringen.
I enevoldstiden besto oppfatningen av Christiania som hovedstad for Norge, selv om byen etter hvert mistet sin særstilling. Rådstueskriver Kastberg fra Trondheim beskrev i 1686 Christiania som landets hovedstad når det gjaldt politikk og rettsvesen, mens Bergen var landets hovedstad med hensyn til handel. Bergen var også en langt større by. Mellom 1625 og 1644 ble det avholdt ellevere herredager i Norge, halvparten av disse på Akershus, fire i Bergen og en i Trondheim. Stenderforsamlingene som ble avholdt på Akershus ble avskaffet i enevoldstiden. Saker som gjaldt mineralutvinning ble avgjort ved bergamtet på Kongsberg.
=== Hovedstaden Christiania ===
Da Norge ble skilt fra Danmark i 1814, ble Christiania hovedstad i den selvstendige staten Norge. Ved riksforsamlingen på Eidsvoll ble det ikke uttrykkelig fastsatt hvor landets hovedstad skulle være. Nicolai Wergelands forslag nevnte at Stortinget skulle ha sine møter i Christiania og underforstått at dette var hovedstaden. Mangelen på videre diskusjon tyder på at det for forsamlingen på Eidsvoll var selvsagt at Christiania var eller skulle være hovedstad. Christiania var på den tiden ikke en storby, den var på størrelse med Trondheim og halvparten så stor som Bergen. Drammen var landets største eksporthavn, Bergen var generelt den viktigste handelsbyen og Trondheim var det tradisjonelle kirkelig sentrum. Christian Fredrik selv anså Bergen som det meste passende møtested for Stortinget.Før riksforsamlingen på Eidsvoll snakket man om flere hovedsteder i Norge, stiftshovedstedene Christiania, Kristiansand, Bergen og Trondheim som var hovedbyene i hver landsdel og hvert bispedømme. Ifølge historiker Jacob Maliks innebar grunnloven en sentralisert enhetsstat der makten ble samlet i Christiania. Før 1814 var det til dels ulik lovgivning for stiftamtene, militæret var i organisert omkring stiftshovedstedene, og der var også forvaltningen av offentlige finanser som fikk tilsyn direkte fra København. Fra stiftoverretten kunne det ankes direkte til Høiesterett i København. Med unntak av Zahlkassen ble ingen sentrale institusjoner i Norge opprettet før 1814. Da det ble fremmet ønske om eget universitet i Norge var Kristiansand, Kongsberg (der Bergseminaret allerede var), Kristiania og Hamar aktuelle. Stattholderembetet ble nedlagt i 1771. Ifølge Knut Mykland hadde Norge ved inngangen til 1800-tallet ikke en egen sentraladministrasjon. Stiftamtene var den viktigste administrative funksjonen og disse regionene var relativt avsondret fra hverandre.I 1800 var København Norges hovedstad, men Christiania og Bergen var større enn noen danske provinsbyer. Medregnet forstedene hadde Christiania vel 12 000 innbyggere i 1814, mens Bergen hadde 17 000, og København til sammenligning over 100 000 innbyggere. De neste byene i selve Danmark var Helsingør, Odense, Ålborg, Randers og Århus med hver 5 000–6 000 innbyggere, og i hertugdømmene Flensborg med 13 000, Altona med 23 000, Kiel og Rendsborg med hver 7 000 og Glückstadt med 5 000.
Under Napoleonskrigene fra 1807 ble sjøveien mellom Norge og Danmark utrygg. For å ivareta styringen av Norge i kongens sted ble en regjeringskommisjon og en del andre offentlige organer satt opp i Christiania under ledelse av prins Christian August. Herman Wedel-Jarlsberg og Enevold Falsen kom også inn i kommisjonen. Riksforsamlingen bestemte at stortinget skulle møtes i rikets hovedstad, uten å angi navnet på byen. Nicolai Wergeland foreslo «Christiania Bye» i stedet for Rigets Hovedstad i § 68.Statsadministrasjonen og de nasjonale institusjonene som ble etablert skapte forutsetningene for ny vekst. Offentlige tjenestemenn med god kjøpekraft og oppbygging av nasjonale institusjoner med sine bygninger stimulerte etterspørselen. En enda sterkere vekstfaktor var industrialiseringen som for alvor skjøt fart etter 1840. 1800-tallet ble en tid med sterk ekspansjon for byen, og mange offentlige bygninger ble reist – Slottet, Universitetsbygningene, Stortingsbygningen, Nationaltheatret og mange flere. De offentlige bygningene vest for Kvadraturen ble oppført på tomter i den nye bydelen som ble planlagt av Slottets arkitekt Linstow i 1838, med Karl Johans gate som hovedakse. Kvartalene her trakk til seg bedrestilte lag av befolkningen som bosatte seg i leiegårder og senere også i villastrøk som Homansbyen. Hovedtyngden av industriutbyggingen foregikk samtidig langs Akerselva på østsiden av byen, og arbeiderne slo seg ned så nær fabrikkene som mulig. Dette førte til det sosiale skillet mellom østkant og vestkant som siden har kjennetegnet byen. På slutten av 1830-årene passerte Christiania Bergen som landets største by. I 1840-årene var omkring halvparten av Christianias befolkning knyttet til funksjonen som hovedstad, inkludert de mange byggearbeidene som hovedstadsfunksjonen medførte.I andre halvdel av 1800-tallet vokste nye bydeler frem for å gi husrom til innflytterne som skulle bemanne de nye fabrikkene. 1. januar 1859 ble Bymarken og en del av Aker kommune med 9 551 innbyggere innlemmet i Christiania. 1. januar 1878 ble ytterligere deler av Aker (med 18 970 innbyggere) overført til hovedstaden. Bakgrunnen for disse byutvidelsene var at man ønsket å få regulert de sosiale og bygningsmessige forholdene i forstedene og innføre murtvang for å redusere brannfaren. I 1880- og 1890-årene var det høykonjunktur med en etter hvert hektisk byggeaktivitet, hvor mye av det som i dag kalles murbyen med leiegårder ble reist. Etter krakket i 1899 falt byggeaktiviteten sterkt, og fra 1905 ble det nesten stillstand frem til 1910/1911, da kommunen begynte å engasjere seg i boligbyggingen.
=== Storbyen Oslo ===
Veksten fortsatte i noe langsommere tempo gjennom 1900-tallet. En storstilt reguleringsplan fra 1930-årene for Etterstad var delvis virkeliggjort, men arbeidet ble stoppet av krigen. Området ble overført fra Aker til Oslo i 1946 i forbindelse med utbygging etter ny plan. I 1948 økte arealet og folketallet betydelig da de resterende delene av Aker kommune i Akershus ble innlemmet i hovedstaden. Aker kommune var da 27 ganger større enn Oslo i geografisk utstrekning og hadde rundt 133 000 innbyggere. Byens nye rådhus sto ferdig i 1950 etter å ha vært under bygging siden 1931.
I 1950-årene ble det gjennomført en storstilt utbygging av drabantbyer i det tidligere Østre Aker for å løse boligmangelen i Oslo. Grefsen og Kjelsås ble også bygget ut, i det vesentligste med villaer og tomannsboliger. Drabantbyene rundt Østensjøvannet hadde hatt bytrikkforbindelse med byen siden mellomkrigstiden, men denne ble vesentlig opprustet da T-banen ble åpnet i 1966 og knyttet også Groruddalen til byens sentrum. De vestlige og østlige banene ble knyttet sammen i 1993 med Fellestunnelen.Byens 1000-årsjubileum ble feiret i 2000, bare 50 år etter byens 900-årsjubileum. Dette ble begrunnet med at nyere arkeologiske utgravninger påviste at Oslo hadde en bystruktur allerede rundt år 1000; Kulturhistorisk museum uttalte i 2011 at «den eldste bymessige bebyggelsen som hittil er blitt utgravd i Gamlebyen går tilbake til ca. 1025».Det tidligere 900-årsjubileet ble begrunnet med at Snorre i Heimskringla forteller at Oslo ble grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde.
== Naturgitte forhold ==
=== Geologi ===
Oslo danner en forsenkning i terrenget, Oslogryta, som ble dannet etter den geologiske tidsperioden perm. Nedsynkingen medførte at eldre bergarter ble bevart, og vulkansk aktivitet ga karakteristiske syenitter og rombeporfyrer.
De sentrale delene av Oslo ligger på et underlag av skifer og knollekalk. Sistnevnte danner rygger i bylandskapet, slik som St. Hanshaugen, mens skiferen ligger i senkningene mellom ryggene. Under dette finnes alunskifer, som også inneholder noe uran. Alunskiferen skaper problemer, da den kan ese ut og skade infrastruktur og bygningsfundamenter. Øst for sentrum ligger Ekeberg med 1–2 milliarder år gammelt grunnfjell – gneiser og granitter fra prekambriumtiden. Nord for sentrum ligger åser som Grefsenåsen, Holmenkollen og Tryvannshøyden; disse består i all hovedsak av magmatiske bergarter. Her finnes blant annet den kjente nordmarkitten, brukt blant annet i Stortingsløvene.Isen smeltet og trakk seg tilbake fra Oslogryta for omkring 9 000 år siden. Alt land i Oslo som nå ligger lavere enn 210 meter over havet lå den gang under havoverflaten. Isen førte med seg store mengder sand, som i dag ligger som rygger i landskapet, blant annet på Linderud og ved vannene i Nordmarka. Flere av slettene i byen, blant annet ved Ullevaal Stadion og på Majorstuen, var tidligere fast leirbunn i sjøen som oppsto da Oslofeltet sank ned i permtiden. I disse områdene siver saltvann fortsatt bort, noe som gjør at leiren kan forandre karakter og rase ut. Dette vanskeliggjør blant annet bolig- og T-banebygging.
=== Klima ===
Oslo har et fuktig kontinentalt klima med fire klart definerte årstider. Somrene i Oslo er som regel varme med temperaturer på 20–23 °C på dagtid og 12–15 °C på natten. Oslo har landets varmeste gjennomsnittlige sommertemperatur i perioden juni til august, og maksimumstemperaturer på over 25 °C er svært vanlig i sommermånedene. Vintrene er som regel kjølige med en middeltemperatur på –2 °C i januar, men er betydelig mildere enn lenger inn i landet. Årsaken til det gunstige klimaet er byens geografiske plassering, skjermet av åser på alle kanter, samt fjordens modererende effekt. Dette gir innslag av både innlands- og kystklima. Grunnet sin nordlige beliggenhet har Oslo om lag 18 timer med solskinn i månedsskiftet juni/juli, men bare 6 timer i slutten av desember. Årsnedbøren i Oslo (Blindern) er 763 mm fordelt på 166 nedbørdøgn, der vintrene er noe tørrere enn somrene. Snøfall fordeler seg jevnt utover vintermånedene, og i gjennomsnitt er det mer enn 25 cm snø i 30 dager hvert år. Oslo har snaut 1 700 soltimer årlig.Den høyeste temperaturen målt i Oslo er 35,0 °C 21. juli 1901 på Observatoriet. Dette er samtidig også norgesrekord for høyeste temperatur i juli. Siden 1937 er værobservasjonene for Oslo foretatt på universitetsområdet på Blindern. Den høyeste temperaturen målt på Blindern er 34,6 grader 27. juli 2018. Den laveste temperaturen målt i Oslo by er –26,0 grader på Blindern 3. januar og 19. januar 1941.
Temperaturnivået har tendert til å være noe høyere de seneste år, særlig i vintermånedene. Ser man på gjennomsnittet for årene 1991–2020 har middeltemperaturene for januar og juli økt sammenlignet med den forrige normalperioden (1961–1990). Middeltemperaturen er på 7 grader i den nye normalen (1991–2020), opp fra 5,6 i perioden 1961–1990.
=== Geografi ===
Oslos fastland og øyer utgjør 454 km2 og det er 27 km2 innsjøoverflate i kommunen. Skog dekker 289 km2 og dyrket mark 8 km2. Til Oslo hører også 27 km2 av Oslofjorden.Oslo har ut fra sin geografiske beliggenhet innerst i Oslofjorden vært et naturlig knutepunkt mellom sjøen, de store landområdene nord for byen og landeveien sørfra over Ekeberg. Både fjorden og åsene omkring er populære mål for friluftsliv og rekreasjon. I nord er Nordmarka et område av skog og vann, der særlig Bogstadvannet, Sognsvann og Maridalsvannet er kjent for utenomverdenen. Østmarka avgrenser byen mot øst, og er samtidig et viktig rekreasjonsområde for befolkningen i de østlige bydelene. Høyeste punkt i Oslo kommune er Kjerkeberget, 629 moh. Dette er for øvrig også Oslos nordligste punkt.
Byen er delt opp av en rekke elver som renner fra Marka ut i fjorden. Oslos opprinnelige byelv Alna (Loelva), er omtalt i sagaer og andre middelalderkilder. Alna definerte det gamle Oslos østgrense mot takmarkene frem til slutten av 1200-tallet, da man utvidet bybebyggelsen over på østsiden av Alna. Oslos første teglverk ble anlagt rundt 1290 ved Alnaэelvas utløp. På 1200-tallet var det også møllebruk i tilknytning til fossene på Kværner. På 1500-tallet kom oppgangssaga. På 1700-tallet var det hele 10 sagbruk oppover Alna. Alna er i dag et satsingsområdet for gjenåpning i og med Kommunedelplan for Alna miljøpark.
Akerselva (også kjent under navnet Frysja) regnes i dag som byelva der den flyter drøyt 8 kilometer fra Maridalsvannet til Bjørvika. Det meste av Akerselva er i dag oppe i dagen, og det arbeides med gjenåpning av det nedre strekket mellom Vaterland og Bjørvika. Akerselvas tallrike fosser har betydd mye for byens industrielle utvikling. I dag er rekreasjonsverdien den største verdien ved elva.
Andre viktige elver er Lysakerelva, Ljanselva og Hovinbekken. Dessuten finnes en rekke bekker som nå i lange partier går under jorda. For flere av disse foreligger det planer om å åpne deler av de gamle bekkeløpene. Også i Oslomarka renner et stort antall elver og bekker. Nordmarksvassdraget er forløperen til Akerselva ovenfor Maridalsvannet, mens Sørkedalselva er en forløper til Lysakerelva ovenfor Bogstadvannet.
=== Plante- og dyreliv ===
Oslo har, i norsk målestokk, et svært rikt planteliv. Det er fire hovedårsaker til dette. For det første er klimaet gunstig og byen er nordgrense for en del varmekjære planter. For det andre er geologien variert med surt grunnfjell, syenitt og alunskifer, og mye basisk kalkstein og leirstein. Dette gir flere slags vekstforhold. For det tredje har innførsel av nyttevekster i middelalderen og senere til Botanisk hage gitt spredning av eksotiske arter, spesielt i de indre, østlige bydeler. Og endelig har den livlige skipsfarten gitt spredning av ballastplanter fra fjerne strøk.
Oslo er blant de nordligste steder for bøk, og det er edelløvskog for eksempel på Ola Narr og på Bogstad. Oslos fylkesblomst, bakkekløver, er en varmekjær art som trolig kom i varmeperioden i bronsealderen og bare etterlot én bestand – på Hovedøya. Munker og nonner etterlot hunderot, skvallerkål, legepestrot, kattemynte og bulmeurt. Senere, sjeldne, søreuropeiske arter inkluderer klistersvineblom, lodnefiol, taggsalat og smaltimotei. Kalkfjellet gir grobunn for sjeldne arter som markmalurt, piggeple, hunderot, ekte malurt, byreseda og smørbukk, og unike Oslo-arter som hjorterot og oslosildre, som nå er på retur. Langs havneanlegg forekommer hirse og villdurra en sjelden gang. Byens elver fører til at skogsarter som vasshøymol, sverdlilje, skogsivaks og brunrot kan trives, og langs Akerselva alene finnes over 200 plantearter. I Botanisk hage er en representativ Oslo-flora bygget opp på den såkalte «Osloryggen».
Dyre- og fuglelivet er rikest langs Lysakerelva og Akerselva, i tillegg til Nordmarkas bestander med elg og rådyr. Tettbebyggelsen skjuler grevling, ekorn, piggsvin og streifende rødrev. Elvene har bever, fossekall og langt sjeldnere grønnspett, og mange slags insekter som bidrar til å pollinere unike planteslag. Noen ganger observeres sel i fjorden.
== Bylandskap ==
=== Indre og ytre by, østkant og vestkant ===
Av Oslo kommunes areal på 454 kvadratkilometer utgjør området med bybebyggelse, kalt byggesonen, 147 kvadratkilometer, mens øyene og Marka dekker resten.
Byggesonen er delt i indre og ytre by. Indre by, sentrum og den tette bybebyggelsen i et to til fire kilometers belte med boligstrøk rundt sentrum, utgjør i areal 16–17 000 dekar og har cirka 190 000 beboere. Bybildet preges av gater, plasser, parker og kvartaler med bygårder. Befolkningstettheten er om lag tre ganger så høy som i ytre by. Sentrum er området på begge sider av Karl Johans gate, der forretninger, kontorer og offentlige bygninger dominerer. Resten av byggesonen er ytre by med for det meste frittliggende bygninger i drabantbyer, villastrøk og næringsområder.
Siden slutten av 1800-tallet har byen vært delt i østkant og vestkant, som er en økonomisk og sosial todeling som fremdeles gir seg uttrykk i forskjeller i inntekt, utdanning, levealder m.m. mellom den mer velstående tredelen av befolkningen på vestkanten, og folk på østkanten. Både indre og ytre by er delt i øst og vest (indre øst, indre vest, ytre vest). Ytre øst, der det bor mer enn 250 000, består av Groruddalen mot nordøst og mot sørøst bydelene Østensjø, Søndre Nordstrand, og Nordstrand (med strøkene Nordstrand, Bekkelaget, Ljan og flere som utgjør unntaket fra det økonomiske øst-vestskillet).
=== Strøk og nabolag ===
==== Oslo sentrum ====
Oslo sentrum strekker seg fra Slottet og Slottsparken i vest til Oslo sentralstasjon og Vaterland i øst. Her ligger det Christiania som ble reist etter bybrannen i 1624, som nå kalles Kvadraturen. Sør for Kvadraturen ligger Akershus festning, et festningsverk som har sin opprinnelse fra slutten av 1200-tallet under hertug Håkon Magnusson (fra 1299 kong Håkon V).
Oslos hovedgate, Karl Johans gate, går i retning sørøst-nordvest gjennom sentrum. Langs Karl Johans gate finnes flere av hovedstadens mest kjente bygninger, blant andre Oslo domkirke, Stortingsbygningen, Grand Hotel, de gamle universitetsbygningene og Nationaltheatret. Like sør for Karl Johan finnes Oslo rådhus, oppført 1931–50 og innviet i forbindelse med feiringen av byens 900-årsjubileum. Nord for Karl Johan ligger blant annet Tullinløkka med sine muséer. Sentrums østlige deler, Vaterland, ble revet omtrent i sin helhet fra slutten av 1950-årene. Området er i dag bebygd med høyhusene Postgirobygget og Oslo Plaza, flerfunksjonsarenaen Oslo Spektrum og kjøpesentre som Oslo City og Byporten.
==== Indre vest ====
Vest og sørvest for slottet ligger byens ambassadestrøk. Dette strekker seg gjennom bydel Frogner og strøk som Skillebekk, Skarpsno, Frogner og mot den tidligere bygrensen mot Skøyen. Størstedelen av bydelen består av klassiske leiegårder med store leiligheter, hvorav Gimle er regnet som de mest eksklusive. Deler av området har også strøk med store villaer i mur og tre, blant annet den historiske villaforstaden Homansbyen. Denne og det senere villastrøket Gimle er regulert til bevaringsområde. Andre nabolag i området er Uranienborg og Briskeby, og dessuten Majorstuen med handlegata Bogstadveien som er blant landets dyreste når det gjelder utleiepriser for forretningslokaler.Området St. Hanshaugen har fått sitt navn fra parken med samme navn som ligger nord/nordøst for Slottet. Området består i stor grad av leiegårder. Bislett og Bislett stadion ligger vest i bydelen, og lenger øst ligger Gamle Aker kirke, Oslos eldste bygning. NRKs hovedkvarter ligger på Marienlyst. Lovisenberg og Ullevål sykehus ligger også i bydelen. I de mer sentrumsnære delene av bydelen ligger arbeiderbevegelsens bastion Youngstorget og Hammersborg med sine mange kirker. Lenger nord ligger strøket Ila.
==== Ytre vest ====
Bydel Ullern er i hovedsak preget av villabebyggelse og danner den sørvestre delen av Oslo med grense mot Bærum. Denne grensen går langs Lysakerelva. Andre strøk i området er Montebello, Bestum og Lilleaker. Ved fjorden ligger halvøya Bygdøy med blant annet Kongsgården, Oscarshall og Folkemuseet. Bygdøy hører administrativt til Bydel Frogner. Bydelsadministrasjonen for Bydel Ullern ligger på søndre Huseby (Montebello/Smestad).
Bydel Vestre Aker er også i stor grad preget av villabebyggelse og strekker seg nordover til Nordmarka. Røa, Vinderen, Slemdal og Holmenkollen er blant områdene som ligger i denne bydelen, i tillegg til vestkantens eneste drabantby, Hovseter. Et av Oslos mest kjente landemerker, Holmenkollbakken, assosieres med Vestre Aker, men ligger strengt tatt i Nordmarka rett innenfor markagrensa. Tryvannstårnet og Bogstad gård er også kjente steder i området, begge rett innenfor markagrensen. Bogstad ligger ved inngangen til Sørkedalen, som danner det nordvestre hjørnet av Oslo. På jordene til Bogstad gård ligger også Oslo Golfklubb og Bogstad Camping. Bydelsadministrasjonen for Bydel Vestre Aker ligger på nordre Huseby (ved gardeleiren).
==== Oslo nord ====
Oslos nordlige del er samlet i Bydel Nordre Aker. Vest i bydelen ligger Universitetet på Blindern, med Rikshospitalet på Gaustad like i nærheten. Øst for Universitetet ligger det nå dyre boligstrøket Ullevål Hageby, opprinnelig reist som «hus for småkårsfolk», og ved Sognsveien ligger Ullevaal Stadion. Nord for Ring 3 ligger Sogn studentby, bygget som deltakerlandsby til OL i 1952.I de sentrale delene ligger boligområdene Tåsen, Berg, Korsvoll og Nordberg. Mot Akerselva ligger Nydalen, et tidligere industriområde som nå har en av Norges største tettheter for IT-virksomheter og også huser Handelshøyskolen BI. Øst for elva ligger Disen, Kjelsås og Grefsen, opprinnelig arbeiderklassestrøk som nå i lang tid har vært regnet som meget attraktive boligstrøk.Oslo nord grenser til Nordmarka, med mange innfallsporter for friluftsliv. Det populære badevannet Sognsvann ligger like over markagrensen fra Kringsjå, ikke langt unna Kringsjå studentby. Noe lenger øst er Kjelsås innfallsporten til Maridalen, der Maridalsvannet fungerer som kilde til drikkevann for 90 % av byen.I Maridalen er det flere mindre grender, som Sandermosen, Snippen og Movatn, som alle har stasjoner til Gjøvikbanen.
==== Groruddalen ====
Mal:Utdyepnde
Oslos nordøstlige bydeler består av drabantbyer utbygget etter andre verdenskrig, og omtales gjerne bare som Groruddalen. Groruddalen består i hovedsak av industriområder i dalbunnen og boligstrøk i åssidene.
Området består av de administrative bydelene Bjerke, Alna, Grorud og Stovner. Groruddalen dekkes av 3 hovedveier som kommer inn fra nord til Oslo. I vest går Trondheimsveien (riksvei 4) som går fra Sinsenkrysset nordøstover forbi blant annet Grorud og Stovner. Litt lenger øst går Østre Aker vei (riksvei 163) fra Økern forbi Veitvet til Lørenskogveien og E6 i Lørenskog. Litt øst for denne kommer E6 fra Ring 3 og svinger nordover dalen fra Ulven og passerer Alnabru, Furuset og Kalbakken på sin vei til Lørenskog i Akershus. Dagens E6 erstattet Strømsveien som innfartsvei til Oslo. Strømsveien snegler seg rundt E6 og har felles trasé nord ved grensen. Kollektivtilbudet i dalen består av buss, T-bane og tog. Til vest i dalen går Grorudbanen til Vestli, mens i øst går Furusetbanen til Ellingsrudåsen. Nede i dalen går jernbanens hovedbane.
Vest i Groruddalen ligger Bydel Bjerke. Boligbebyggelsen i bydelen ligger i hovedsak langs Trondheimsveien. Langs Østre Aker veis søndre del er det industri- og næringsvirksomhet. Aker universitetssykehus og Bjerke Travbane ligger i bydelen. Krigsskolen ligger i nord, mot Lillomarka.
Bydel Grorud ligger i det nordøstre hjørnet av Groruddalen. Grorud gård som har gitt navn til bydelen ligger langs riksvei 4. Bydelen består av områder som Ammerud, Grorud, Kalbakken, Rødtvet, Nordtvet og Romsås. Mange av disse områdene forbindes ofte med store områder med blokkbebyggelse, men de har også en betydelig småhusbebyggelse. Bydelen grenser til Lillomarka.
Oslos østligste bydel er Bydel Stovner. Mye av bydelen domineres av blokkbebyggelse fra 1960- og 70-årene; dette gjelder blant annet områdene Fossum, Rommen, Vestli og Tokerud. Lenger sør i bydelen ligger områder som Gamle Stovner, Høybråten og Haugenstua; disse ble utparsellert fra ca. 1910 og består i større grad av eldre villabebyggelse. Bydelen ligger tett inntil Gjelleråsmarka.
På sørsiden av Groruddalen ligger Bydel Alna. Denne betjenes av Furusetbanen, og her ligger strøk som Tveita, Haugerud, Lindeberg, Furuset og Ellingsrud. Bydelen har fått sitt navn fra Alna gård som sannsynligvis har fått navn fra Alnaelva som renner gjennom området. Alna har også en av Oslos større godsterminaler, samt kjøpesentre som Alna Senter og IKEA på Furuset.
==== Indre øst ====
Som indre øst regnes vanligvis de administrative bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene. Bydel Gamle Oslo har sitt navn etter Gamlebyen, som var stedet der det opprinnelige Oslo lå i middelalderen. Etter at byen ble flyttet til motsatt side av Bjørvika under navnet Christiania, fortsatte imidlertid enkelte å bo i Gamlebyen, spesielt rundt Oslo Hospital. Området ble igjen innlemmet i byen i 1859. I Gamle Oslo ligger også den gamle forstaden Grønland og deler av Tøyen, kjent som multikulturelle bydeler, selv om områdene i dag opplever synkende andel innvandrere. Lenger øst ligger blant annet Enerhaugen, Jordal, Vålerenga, Ensjø og Helsfyr.
Den administrative bydelen Grünerløkka har fått navn etter strøket Grünerløkka. Dette gamle arbeiderklassestrøket ble gentrifisert tidlig i 1990-årene og har utviklet seg til å bli et «hipt» strøk med mange kafeer. Grünerløkka er også kjent for sitt pulserende kulturliv, med blant annet steder som Parkteatret og Blå. Øst for den egentlige Grünerløkka ligger gamle industristrøk som Sofienberg og Dælenenga, og Rodeløkka med sin bevaringsverdige trehusbebyggelse. Enda lenger øst ligger nabolag som Hasle og Carl Berner.
Nord for Grünerløkka ligger flere tradisjonsrike arbeiderklassestrøk. Øst for Akerselva ligger Torshov, skildret i Oskar Braatens fortellinger og skuespill. Like over elva ligger Sagene, som helt siden sagbruksdriften på 1500-tallet har vært knyttet til industri. I grenselandet mellom Sagene og Torshov lå blant annet Myrens Verksted, med fabrikklokaler nå tatt i bruk av NRK Østlandssendingen. Nord for Torshov og Sagene ligger henholdsvis Sandaker og Bjølsen.
==== Sørøst ====
I bydel Nordstrand i Oslo sørøst ligger åsen Ekeberg, der Norway Cup arrangeres på Ekebergsletta hver sommer. Områdene rundt, som Bekkelaget og Nordstrand, preges av velstående villabebyggelse og kalles ofte «østkantens vestkant». Området ble bygget ut i mellomkrigstiden etter at Ekebergbanen gjorde det mulig å pendle inn til byen. Lenger sør i bydelen ligger Ljan og Ljabru. Øst for disse ligger Karlsrud og Lambertseter, landets første drabantby, bygget ut av OBOS fra 1951.
Øst for høyderyggen med Lambertseter og Karlsrud ligger bydel Østensjø. Denne bydelen har fått navn etter Østensjøvannet, som danner et naturlig midtpunkt i området. Vest for vannet ligger Abildsø, Ryen og Manglerud, og i nord Høyenhall, Bryn og Godlia. Øst for Østensjøvannet ligger drabantbyene Oppsal, Bøler og Bogerud i rolige omgivelser ved inngangen til Østmarka. Med unntak av en god del eldre villabebyggelse enkelte steder ble alle disse områdene bygget ut i stor skala i etterkrigstiden, og preges av en god blanding av rekkehus og blokkbebyggelse.
Oslos sørligste og største bydel er Søndre Nordstrand, som strekker seg mellom fjorden og Østmarka. Dette er også den nyeste delen av Oslo. Utbyggingen av området startet i 1980-årene, med nye nabolag som Mortensrud, Lofsrud, Holmlia, Prinsdal og Bjørndal. Bydelen er det området i Oslo som har de største arealene som fremdeles er tilgjengelig for ytterligere ekspansjon. Bydel Søndre Nordstrand har også betydelige friarealer, blant annet det populære badestedet Hvervenbukta. Bydelen huser også Grønmo Golfklubb og Klemetsrud energigjenvinningsanlegg.
=== Parker og grøntområder ===
Oslo er en grønn by. Byens lave tetthet er utnyttet til treplanting i gatene, forhager, og små grøntanlegg der anledningen byr seg. Et nett av turveier binder parkene sammen og knytter byen til marka.
Fra byens vekst skjøt fart tidlig på 1800-tallet ble det etablert parker, fra 1860-årene tok kommunen ansvaret, og i indre by finnes i dag mer enn 50 parker. Østkanten har vært politisk prioritert ved nyanlegg fra slutten av 1800-tallet og har mange store parker, mens deler av den tette byen på vestkanten har mindre god parkdekning. Av byens befolkning er det vel 5 % som ikke har et grønt område innen 300 meter fra bolig.
Ytre by er kjent for villaområder med hager, og for drabantbyer med god dekning av grøntområder og turveier og unik nærhet til marka, det store skogområdet som omkranser Oslo. Akerselvas bredder er siden 1915 opparbeidet som et sammenhengende belte med park og turveier. Halvøya Bygdøy og noen av øyene nærmest sentrum er offentlig tilgjengelige og tilbyr parkskog og badeplasser. Fjordbyen, som skal erstatte havneanlegg langs sjøkanten i de mest sentrale byområdene, vil gi enda bedre tilgang til fjorden, blant annet gjennom en sammenhengende havnepromenade.
== Kultur og underholdning ==
=== Turisme ===
En rekke av Norges mest populære turistmål ligger i Oslo. Innovasjon Norge regner Frognerparken som Norges mest populære attraksjon, og anslår at anlegget har mer enn én million årlige besøkende. Likevel er ikke Frognerparken med på Innovasjon Norges liste over de 50 mest besøkte attraksjonene i Norge, da besøkstallene er usikre. Den ordinære topp 50-listen toppes av Holmenkollen og Skimuseet, som hadde 686 857 besøkende i 2006. Holmenkollbakken var en av de mest kjente hoppbakkene i verden og et landemerke i Oslo, før den ble revet høsten 2008 for å gjenoppstå før Ski-VM 2011.
På niendeplass er Vikingskipshuset på Bygdøy, med 314 560 besøkende. Dette museet rommer arkeologiske skipsfunn fra Vikingtiden, Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet, og gjenstander funnet ved utgravningen av dem. På tolvteplass er Nasjonalgalleriet, et kunstmuseum med en særlig god samling av norsk nasjonalromantikks malerkunst og av Edvard Munchs bilder. På henholdsvis syttendeplass og tyvendeplass følger Frammuseet og Kon-Tiki Museet [sic], som sammen med Norsk Maritimt Museum utgjør de tre kjente museene på Bygdøynes.
På 23.-plass ligger Norsk Folkemuseum, landets største kulturhistoriske museum, og det eneste som har landsdekkende samlinger fra 1500-tallet og til i dag. På 24.-plass ligger Akershus slott og festning, en middelaldersk kongeborg og renessanseslott omgitt av en bastionfestning. I tillegg er fornøyelsesparken Tusenfryd med på listen på en fjerdeplass med 501 235 besøkende, selv om denne ligger like utenfor bygrensen i Ås kommune.Tall fra 1999 viser at Oslo har 7,7 millioner overnattinger og over 700 000 dagsbesøkende, noe som skaper en omsetning på om lag 10 milliarder koner. De besøkendes forbruk skaper ca. 12 000 arbeidsplasser, noe som tilsvarer 4,3 % av sysselsettingen i privat sektor i Oslo. I 2012 mottok Oslo 166 cruiseskip med omkring 300 000 passasjerer på dagsbesøk (i 2013 var det 159 anløp), dette gjør Oslo til landets tredje største cruisehavn bak Bergen og Geiranger.
=== Kulturvern ===
Etter kulturminneloven er kulturminner fra oldtiden og middelalderen (inntil år 1537), samt stående bygg fra før 1650, automatisk fredet. I Oslo gjelder dette en stor mengde helleristninger, gravhauger, rester av gruver og veifar, bygningsruiner og liknende både i byen og i Marka. Av hele bygninger finnes Gamle Aker kirke, deler av Akershus slott og festning, de eldste bygningene i Kvadraturen og en del hus fra andre kanter av landet som er flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Noen av dagens hus står på kjellere som er fredet etter denne bestemmelsen.
Hele den såkalte murbyen, det vil si bybebyggelsen oppført før Kristianiakrakket i 1899, er av kommunen regulert til bevaring. I tillegg er flere bygninger og fasader i Oslo fredet av Riksantikvaren. Disse, og en rekke andre bygninger, er oppført på Byantikvarens gule liste. Oppføringene på den gule listen er kategorisert etter 3 kriterier: fredet, vernet (spesialområde), og bevaringsverdig. Dette gir uttrykk for hvor sterkt de er beskyttet. Fredet er kategorien som gir det sterkeste vernet. Fredning vedtas i henhold til kulturminneloven av staten ved Riksantikvaren. Kategorien vernet omfatter områder og bygninger som kommunen har regulert til spesialområde for bevaring i henhold til plan- og bygningslovens § 25.6. Bevaringsverdig er kategorien av objekter som kulturvernmyndighetene og plan- og bygningsetaten kan ta særskilte hensyn til, idet de betraktes som verneverdige uten at det er fattet noe formelt vedtak etter §§ 74.2 og 92 i plan- og bygningsloven. Per mai 2009 er det 11 722 objekter på den gule listen.Akershus festning står oppført med 54 objekter på den gule listen. De fleste ble betraktet som fredet ifølge et statlig direktiv av 1934, men en del objekter er listeført så sent som 14. april 2004. I 2006 ble femten kvartaler på Grünerløkka områdefredet under betegnelsen Birkelunden kulturmiljø. Dette var det første bykulturmiljøet i Norge som fikk slikt vern.
Eksempler på fasade- eller skjermbevaring er Paleet shoppingsenter på Karl Johans gate 37–43. Ved fornyelsen som ble fullført i 1990 ble fasadene mot Karl Johans gate bevart eller gjenreist som kopier, mens hele innmaten i bygningene ble revet og gjenreist med moderne konstruksjoner. Det samme har skjedd med «Gyldendalhuset» på Sehesteds gate 4, hvor arkitekt Sverre Fehn står for nybygget fra 2007 bak de gamle fasadene.
En del bygninger er flyttet til Folkemuseet. Flere mindre bolighus i lafteverk eller bindingsverk kommer fra forstedene Enerhaugen, Vaterland, Vålerenga og Hammersborg. Fra Kvadraturen kommer Garmanngårdens bakbygning (Hans Nielsen Hauges fengsel), Collettgården fra Kirkegata 16, Bokbindergården fra Tollbugata 14, Generalitetsgården fra Dronningens gate 15, leiegården fra Wessels gate 15 og flere andre.
Oslos fylkes tusenårssted er Middelalderbyen. Enkelte av bydelene har også sine egne tusenårssteder: Gamle Bydel Bjerke hadde Økernparken, mens den tidligere Bydel Uranienborg–Majorstuen hadde Valkyrie plass.
=== Scenekunst ===
Oslos teaterhistorie regnes gjerne tilbake til 1780, da byens Dramatiske Selskab ble stiftet. I 1837 åpnet Christiania Theater, og i 1899 dennes direkte fortsettelse Nationaltheatret. Siden 1990 arrangerer Nationaltheatret Ibsenfestivalen hvert eller annethvert år. Nationaltheatret har i dag underavdelingen Torshovteatret.
Det norske teatret har siden 1912 satt opp dramatikk på nynorsk og norske dialekter. Teatret fikk i 1985 sitt eget bygg i Kristian IVs gate. Byens tredje institusjonsteater, Oslo Nye Teater ble opprettet i 1959, da Det Nye Teater (stiftet 1929) og Folketeatret (åpnet 1952) slo seg sammen. Teatret holder i dag til i Det Nyes funkisbygning i Rosenkrantz' gate.
Hovedstaden er sete for Statens teaterhøgskole, som nå er en del av Kunsthøgskolen i Oslo. Her utdannes skuespillere og instruktører. Etter hvert har det kommet til flere private scenekunstskoler, blant annet Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS) og Nordic Black Theatre.
Den Norske Opera hadde sin første forestilling i Folketeatret ved Youngstorget i februar 1959. Operaen flyttet i 2008 til et eget operabygg i Bjørvika, og har opplevd en kraftig økende interesse for virksomheten. Operabygningen har blitt et viktig turistmål, og i den første sesongen i nytt bygg ble det solgt 285 000 billetter, noe som utgjorde 99,6 prosent av de tilgjengelige setene. Et profesjonelt ballettensemble var en del av operaen, da den startet i 1959. I 1993 fikk dette navnet Nasjonalballetten, og etter innflyttingen i nytt hus heter institusjonen Den Norske Opera & Ballett.
Statens operahøgskole og Statens balletthøgskole er nå begge integrert i Kunsthøgskolen i Oslo. Norges dansehøyskole er en separat institusjon som trekker linjene tilbake til Jorunn Kirkenærs ballettskoler. En annen skole innen sang og dans er Bårdar Akademiet, som gir tilbud mer rettet mot moderne musikkteateroppsetninger.
=== Musikk ===
Oslo-Filharmonien er byens profesjonelle symfoniorkester. Det ble stiftet i 1919 under navnet Filharmonisk Selskaps Orkester, og holder nå til i Oslo Konserthus i Vika. Orkesteret vant internasjonal anerkjennelse under Mariss Jansons' ledelse (1979–2002), og det har beholdt det høye nivået også under André Previn (2002–2006) og Jukka-Pekka Saraste (2006–). Andre større profesjonelle orkestre i byen er Operaorkesteret og Kringkastingsorkestret, mens Oslo Symfoniorkester er basert på amatørmusikere.
Oslo har en rekke kor av høy kvalitet. Operakoret, med nærmere 60 sangere, er Norges eneste helprofesjonelle kor. Det Norske Solistkor, består av 26 håndplukkede frilanssangere som alle er potensielle solister i ulike sjangere. Oslo Filharmoniske Kor (med rundt 100 sangere) er knyttet til Oslo Filharmoniske Orkester, men har også egne produksjoner. Andre kjente Oslo-kor er Oslo Kammerkor, Grex Vocalis, Schola Cantorum, Kammerkoret NOVA, Den norske studentersangforening, Oslo Domkor, Sølvguttene (NRKs guttekor), Det norske jentekor (tidligere NRKs jentekor), St. Hallvard-guttene og Oslo Domkirkes Guttekor – og tidligere Olavsguttene og Sanct Johannes-Guttene. Oslo Gospel Choir er en nyere etablering (fra 1988) med over 20 plateutgivelser og stor suksess. Oslo har videre en rekke amatørkor, ofte knyttet til menigheter og organisasjoner.
Jazzen ser ut til å ha kommet til Oslo (og Norge) i eller like før 1920. Musikkformen ble raskt populær, blant annet som en følge av Louis Armstrongs besøk i 1934. Oslo Jazzfestival arrangeres hvert år i august siden 1986.
Oslo har et rikt konserttilbud innen rock og pop. De aller mest populære artistene opptrer gjerne på kombinerte arenaer som Oslo Spektrum, Valle Hovin stadion og Vallhall. På nivået under ligger de som klarer å fylle reine konsertlokaler som Rockefeller Music Hall og Sentrum Scene (som tidligere var den ovennevnte kinoen). De viktigste festivalene i byen innen populærmusikk er Norwegian Wood i Frognerparken og Øya i Middelalderparken.
Norges Musikkorps Forbund har om lag 120 medlemskorps i Oslo, herav 2⁄3 skolekorps. Kampen Janitsjarorkester, stiftet 1929, regnes som byens fremste voksenkorps. Viktig er også Gardemusikken, som består av vernepliktige og har omtrent 80 deltakere.
=== Kino ===
Oslos første kino var Kinematograf-Teatret i Stortingsgata 12, som åpnet i 1904. De følgende tiårene ble det etablert mer enn tjue kinoer i byen, alle private. I 1918 vedtok imidlertid bystyret at det skulle være kommunalt kinomonopol (Oslo kinematografer), og dette var et faktum fra 1926.
Den kanskje mest kjente Oslo-kinoen er Colosseum, som er verdens største THX-kino med 978 seter. Andre kjente kinoer er Saga, Eldorado og Klingenberg.
Filmens hus ligger i Dronningens gate 16. Det har en rekke leietakere i filmbransjen, blant annet Norsk filminstitutt. Her er også Filmmuseet og spesialkinoen Cinemateket.
=== Bildekunst ===
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design ligger i Oslo. Det er resultatet av fusjon i 2003 mellom Nasjonalgalleriet (etablert 1842, i nåværende bygg på Tullinløkka fra 1882), Museet for samtidskunst (etablert 1988), Kunstindustrimuseet (etablert 1876) og Arkitekturmuseet (etablert 1975). Sistnevnte flyttet inn i nye lokaler i Kvadraturen i 2008, mens de tre øvrige er planlagt samlokalisert i et nytt bygg bak Vestbanen.
Oslo kommune har store egne kunstsamlinger. Mye av dette vises i Munchmuseet på Tøyen, og tidligere i det nå stengte Stenersenmuseet i Vika. Disse museene skal samlokaliseres i et nybygg ved siden av Operaen i Bjørvika, som er planlagt ferdigstilt i 2020.
Det største private kunstgalleriet er Astrup Fearnley Museet. Oslos mest kjente kunstanlegg i friluft er Vigelandsanlegget med 214 av Gustav Vigelands skulpturer.
=== Utmerkelser ===
Den helt klart mest prestisjefylte prisen som deles ut i Oslo er Nobels fredspris. Fredsprisen ble for første gang delt ut i 1901, og har med noen få unntak blitt delt ut hvert år siden. Prisen deles ut til en person og/eller organisasjon som har arbeidet for «reduksjon av militærstyrker», «arrangering av fredskongresser» eller «nasjonenes forbrødring». Under den to dager lange prisutdelingen er verdens øyne rettet mot Oslo og Norge, og seremonien i Oslo rådhus er alltid en mediebegivenhet som får stor oppmerksomhet i inn- og utland.
Oslo er også tilholdssted for den årlige fredskonferansen Oslo Freedom Forum, konferansen er blitt omtalt av The Economist som «on its way to becoming a human-rights equivalent of the Davos economic forum».Oslo kommune har delt ut Oslo bys kulturpris hvert år siden 1966. Denne prisen går til «en person som gjennom lengre tid har gjort en særlig fremragende innsats innen kunst, vitenskap eller annet kulturarbeid i byens eller landets kulturliv», og deles ut samtidig som Oslo bys kunstnerpris. Kommunen tildeler også Oslo bys kulturstipend, som regel etter innstilling fra kunstnerorganisasjonene.
I 2017 ble Oslo kåret til Europas miljøhovedstad 2019 av Europakommisjonen som følger av kommunens ambisiøse klima- og miljøpolitikk. Oslo vant i konkurranse mot andre byer som Gent, Lahtis, Tallinn, og Lisboa.
=== Idrett og friluftsliv ===
Oslo var vertskapsby for Vinter-OL 1952 som ble arrangert i tidsrommet 15.–25. februar. Bortsett fra utfor, som ble arrangert på Norefjell, ble alle øvelsene gjennomført innenfor bygrensen. Åpning- og avslutningsseremonien ble holdt på Bislett stadion, som i senere tid har blitt mer kjent for sitt årlige friidrettsstevne, Bislett Games, som inngår som en del av IAAF Diamond League.
Holmenkollen Skifestival er et tradisjonsrikt arrangement hver vinter. Holmenkollen har også arrangert flere verdensmesterskap i nordiske grener, og i 2011 ble det for fjerde gang arrangert ski-VM der.
Fotballklubben Vålerenga spiller i Eliteserien i fotball for menn, og har Intility Arena som hjemmebane. Ullevaal Stadion er tilholdsstedet til Norges Fotballforbund, og brukes også som hjemmearena for herrelandslaget. Oslo-laget Lyn har også en lang historie i norsk toppfotball, men spiller nå i lavere divisjoner. På kvinnesiden har Oslo tre lag i Toppserien: Røa Dynamite Girls, Vålerenga Fotball Damer og Lyn Fotball Damer. Innenfor breddefotballen er Norway Cup en av verdens største fotballturneringer, og har siden 1972 hver sommer blitt avholdt på Ekebergsletta.
Ishockey er populært på byens østkant, og Oslo har flere kjente lag. Vålerenga Ishockey spiller på Jordal Amfi, og har hele 26 norgesmesterskap. Manglerud/Star spiller også på øverste nivå, mens Hasle-Løren og Furuset har lange tradisjoner.
Oslo har også flere kjente håndballag. På kvinnesiden er Bækkelaget og Nordstrand de mest kjente, mens Oppsal og Vestli er kjente klubber i herrehåndball.
=== Kjente personer fra Oslo ===
Mange kjente personer i Norge har en eller annen gang i livet bodd i Oslo, på grunn av byen er landets hovedstad. Mange av kulturpersonlighetene med opphold i Oslo kan likevel kalles «Oslo-forfattere», «Oslo-musikere» og så videre, på grunn av den sterke Oslo-tematikken i verkene deres. Blant de kjente forfattere som har lagt handlingen i bøkene sine til Oslo er Oskar Braaten, som skildret arbeidermiljøet i byen ved inngangen til 1900-tallet, Rudolf Nilsen med sine Oslo-dikt, Tove Nilsen med romanene om å vokse opp på Bøler i 1960-årene, Lars Saabye Christensen med sine Frogner-romaner, og Johan Borgen med sin Lillelord-trilogi.
Kjente Oslo-musikere inkluderer bandet deLillos, som i alle fall i begynnelsen av sin karriere i 1980-årene var et typisk Oslo-band, og Joachim «Jokke» Nielsen og Valentinerne, som skildret et liv med rusmidler på Oslos østkant. Det finnes også en lang rekke kjente sanger som priser eller beskriver forskjellige deler av og miljøer fra Oslo. Disse var gjerne opprinnelig revyviser, og omfatter blant annet Arvid Nilssens «På Enerhaugen», Jens Book-Jenssens «Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé», Kalle Fürsts «I en sprukken rønne nedi Vika» og Vilhelm Dybwads «Hovedøen» og «Akerselva, du gamle og grå». En annen klassisk Oslo-musiker er Lillebjørn Nilsen, blant annet kjent for Oslo-sangene «Bysommer» og «Far har fortalt».
== Næringsliv ==
Christiania ble for alvor en industriby fra midten av 1800-tallet, da det vokste opp spinnerier og veverier for tekstiler langs Akerselva. Det var de mange fossene som gjorde denne utviklingen mulig, men etter at jernbanen kom til byen i 1855 ble det også mulig med industrisamfunn andre steder i det som den gang var Aker kommune. Skøyen, Bryn, Sollerud og Grorud hadde alle industri på denne tiden. Christiania hadde også de to store skipsverftene Nylands- og Akers Mek.Den gryende industriutbyggingen fikk også ringvirkninger i andre bransjer, og førte også til flere arbeidsplasser i blant annet håndverksnæringene. I 1890 var 17,2 % av byens voksne menn i arbeid i fabrikkindustrien, 26,8 % i håndverksindustrien, og 8,5 % arbeidet i bank eller handel. Ut på 1900-tallet økte andelen industriarbeidere, og i 1946 var 40,5 % av Oslos menn sysselsatt i industrivirksomheter. Dette endret seg imidlertid kraftig i etterkrigstiden, og i 1999 var antallet sysselsatt i industrien nede i kun 8,1 % , mens varehandel-, hotell- og restaurantnæringene sysselsatte 20,2 % . Oslo er derfor i liten grad en industriby i nyere tid. Det som gjenstår av industri i Oslo er i hovedsak plassert i Groruddalen fra Bryn til Rommen. Det er imidlertid fremdeles industribedrifter i Oslo sentrum. Freia sjokoladefabrikk ligger på Rodeløkka, mens Mills, som blant annet lager pålegg, holder til på Sofienberg.
Fra 1960- og inn i 70-årene flyttet stadig større deler av industri- og handelsnæringen over bygrensen og inn i nabokommunene, og fra 1970- og 80-årene så man den samme trenden med kontorbedriftene. Industrien flyttet til Lørenskog og Skedsmo, mens den såkalte «Vestkorridoren» langs E18 ut i Bærum og Asker har blitt til et senter for store tjeneste- og teknologibedrifter. Dette omfatter blant annet Norsk Hydro, som plasserte sin oljedivisjon i Sandvika og hovedkvarteret på Vækerø, Det Norske Veritas som flyttet til Høvik, Kværner Engineering, Norconsult, Norwegian Contractors, Schlumberger og en rekke andre bedrifter i IKT-, petroleum- og ingeniørvirksomhet. På Lysaker ligger hovedkvarterene til Statkraft, Microsoft og Pfizer, og rundt Lysakerlokket like over grensen til Bærum finner vi Oracle, Computas, SAP, Cisco, PGS og Nokia. Svært mange Oslo-borgere jobber også på Fornebu, der er det i alt mer enn 10 000 ansatte i Norske Skog, Aker, Norwegian, Telenor og i småbedriftene på IT Fornebu.
Sør for byen fikk man en mellomting mellom de østlige og vestlige nabokommunene, der teknologibedrifter som Kodak og IBM slo seg ned på Mastemyr i Oppegård kommune mens den mer tradisjonelle industrien flyttet ut langs jernbanen mellom Kolbotn og Ski. Nedleggelsen av Oslo lufthavn, Fornebu har også resultert i utflytting av næringsliv. Telenor har samlet seg på Fornebu. Posten Norges sorteringssentral som tidligere lå ved Oslo S flyttet til nybygg på Lørenskog.
Industridøden har åpnet opp for en massiv byfornyelse. De tidligere industrilokalene langs Akerselva og på vestkanten er erstattet av kontorlandskap, mens gamle Akers mekaniske har blitt til det eksklusive strøket Aker Brygge. Gamle Frydenlund Bryggerier har blitt til Høgskolen i Oslo, mens kornsiloen til Nedre Foss mølle på Grünerløkka har blitt til studenthjem. Kornsiloen på Sinsen og fabrikkbygningene til Lilleborg har blitt leiligheter. I Nydalen er det laget en ny bydel, hvor en rekke mediebedrifter, og Handelshøyskolen BI, holder til. Denne trenden begynte faktisk så tidlig som i 1920-årene, da Peik sjokoladefabrikk i St. Hallvards gate ble omgjort til eldrehjem.
Parallelt med nedbyggingen og utflyttingen av industrien har Oslo blitt en serviceby. Mange av disse arbeidsplassene ligger i offentlig sektor, og i 1998 hadde byen 50 000 statlige arbeidsplasser. På samme tid hadde Oslo kommune ca. 55 000 ansatte. I privat sektor domineres Oslo av administrasjon, og flertallet av landets største bedrifter holder til enten i eller nær byen. Oslo er også stor på ting som logistikk og handel, i tillegg til «nye» bransjer som markedsføring, IKT og juridiske- og finansielle tjenester.Byen er også hjem for Oslo Børs, som ble opprettet i 1819. Utviklingen på børsen følger i stor grad utenlandske børser som New York-børsen og FTSE Group i London, men er særlig vár for endringer i oljeprisen. Det var tidligere en også rekke lokale børser rundt om i landet, men alle disse er nå samlet i Oslo.
== Demografi ==
Oslo kommune har et areal på 454 km² og 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Dette gir en folketetthet på over 1 643 innbyggere per km². Tettstedet Oslo, som definert av Statistisk sentralbyrå, hadde 1 064 235 innbyggere per 2022, og stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Tettstedet Oslo hadde i 2017 23% av Norges innbyggere i tettsteder. Tettstedet Oslo dekker et areal på 270 km² og hadde i 2017 en befolkningstetthet på nær 3 700 per km². Av Oslo kommunes areal på 454 km² er 287 km² dekket av skog, i tillegg er det 28 km² i den bebygde delen av kommunen. I den utbyggbare delen av byen var befolkningstettheten 4458 personer/km², der indre by har 6640 personer/km2 og ytre by 2950. I 1999 ble Oslos tettstedsareal oppgitt til 131,8 km2.Oslo kommune hadde per. 1. januar 2009 29,9 % av innvandrerbefolkningen i Norge, 9,9 % av den etnisk norske befolkningen, og til sammen 12,0 % av den totale folkemengden i landet. Oslo er det mest folkerike fylket i Norge og det fylket med flest innvandrere, mens Vestland og Viken har flere etniske nordmenn.Antallet Oslo-beboere vokser stadig. Fra 1990 til 2005 økte folketallet med 17 prosent. Den 16. januar 2011 skal osloborger nummer 600 000 ha blitt født. Fra 2010 til 2020 økte folketallet i byen med 100 000 og ventes å passere 700 000 i løpet av 2021. Veksten skyldes blant annet fødselsoverskudd (antall fødte minus antall døde) som var på 58 000 fra 2010 til 2020. Det er mange tilflyttere fra Bærum og samtidig litt flere som flyttet fra Oslo til Bærum. Det er totalt flere som har flyttet til Akershus fra Oslo enn omvendt.Ifølge «Befolkningsfremskrivning for Oslo 2013–2030» fremlagt av Oslo kommune i mai 2012 ventes befolkningen etter hovedalternativet å øke til 834 000 innbyggere i 2030.
=== Sysselsetting ===
Syv av ti Oslofolk i aldersgruppen 16–74 er i arbeid, byen sett under ett. Dette er som i resten av landet. Det er imidlertid variasjoner innad i Oslo; i Bydel St. Hanshaugen er over tre firedeler i arbeid, mens det i Bydel Stovner er mindre enn to tredeler. Generelt sett er sysselsettingen lavere for kvinner enn for menn, for ikke-vestlige innvandrere enn for etniske nordmenn og for dem som har lavere utdanning enn høyere utdanning. Oslo står også for mange arbeidsplasser som kommer folk i nabokommunene til gode; 279 000 av Oslos innbyggere er i jobb, mens 383 000 personer arbeider i Oslo.
=== Innvandring ===
Oslo er kommunen i Norge med tredje størst andel innvandrere med 25,39 % pr 1. januar 2021, men har den høyeste andelen hvis barn av innvandrere regnes med. Når barn av innvandrere blir inkludert blir andelen 33,75 % . Til sammenligning utgjorde innvandrere 14,84 % av Norges totale befolkning. Når barn av innvandrere regnes med blir andelen 18,51 % .
=== Talespråk ===
Talemålet i Oslo kan deles inn i to distinkte varianter av norsk. Den ene vikamålet, folkemålet som har fått navn etter den tidligere bydelen Pipervika. Denne dialekten ligger omtrent midt imellom kystmål og innlandsmål, og har retrofleks flapp («małing»), ofte trykk på første stavelse («sosial», «avis»), a-endelser i fortid av svake verb («banka») og a-endelser i bestemt form flertall («gutta»).
Den andre typiske Oslo-varianten av norsk har sine røtter i et dansk-norsk blandingsspråk, og er tett knyttet til riksmålet. Denne språkformen har bare to kjønn (intetkjønn og felleskjønn), verb i kaste-klassen har -et i fortid («banket»), og diftonger har i stor grad blitt til monoftonger («røyk» → «røk»). Riksmålsvarianten har sine røtter i den gamle embedsmannsstanden, og står sterkest på Oslos vestkant og i høyere sosiale lag. Det er også slik at de to talemålsvariantene griper noe over i hverandre, og det er rom for individuell og situasjonsbestemt variasjon innenfor begge varianter.De senere årene har det foregått en tilnærming av talespråket i Oslo. A-endelser i hunkjønn og i verb i fortid brukes nå av syv av ti på vestkanten, i tillegg til av praktisk talt alle på østkanten. Samtidig er tradisjonelle østkantkonstruksjoner som «a'Kari» og «n'Per» i ferd med å dø ut.Uttaleformen /uʃlu/ («Osjlo»), som tidligere var typisk for byens østkant, er i ferd med å erobre hele byen. De fleste Oslofolk under 25 år sier nå /uʃlu/, og også i aldersgruppen 25–50 bruker nesten alle i øst og et stort flertall i vest denne formen. Blant personer over 50 i vest holder fortsatt omtrent halvparten på /uslu/-varianten, mens kun 10 prosent av menn og knappe 30 prosent av kvinnene på østkanten gjør det samme.
=== Religion og livssyn ===
Den norske kirke har bispesete i Oslo. Dette omfatter i tillegg til Oslo også Akershus-kommunene Asker og Bærum. Innen Oslo kommune ligger fem av bispedømmets seks territorialprostier: Domprostiet, Søndre Aker, Østre Aker, Nordre Aker og Vestre Aker. 48,7 % av befolkningen i Oslo er medlemmer i Den norske kirke (2018).Det største kristne kirkesamfunnet utenom Den norske kirke er Den katolske kirke med over 35 000 katolikker, som utgjør 5,51 % av befolkningen. Deretter kommer Pinsebevegelsen. Andre kristne trossamfunn i hovedstaden er Den evangelisk-lutherske frikirke, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Baptistsamfunnet, Oslo Kristne Senter, Den anglikanske kirke, og mange flere.
I 2012 var nesten 50 000 Oslo-innbyggere med i ulike muslimske trossamfunn, en andel som er relativt stabil. Per 1. januar 2012 var 3 375 buddhister fordelt på fem menigheter. I tillegg var det en andel hinduer og sikher.
I 2012 var nær 17 900 Oslo-borgere registrert i ikke-religiøse livssynssamfunn; et overveldende flertall av disse tilhører Human-Etisk Forbund. 19 % av befolkningen var per 2008 ikke med i noe tros- eller livssynssamfunn.
== Politikk og administrasjon ==
=== Stortingsrepresentanter ===
Oslo har 20 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025:
Se også Stortingsvalget 2013 i Oslo og Stortingsvalget 2017 i Oslo.
Historisk representasjon på Stortinget fra Oslo siden 1973:
=== Partioppslutning ===
Prosentvis oppslutning ved stortingsvalg i Oslo siden 1973:
I 1973 stilte SV som Sosialistisk Valgforbund og Fremskrittspartiet som Anders Langes parti.
I 1973 hadde Venstre og Senterpartiet fellesliste i Oslo. Denne fikk 3,6 prosent.
I 1977 hadde Det Nye Folkepartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet fellesliste i Oslo. Denne fikk 8,7 prosent.
I 1989 deltok Rød Valgallianse i alliansen Fylkeslistene for miljø og solidaritet. Tallet gjelder denne lista. Partiet stilte som Rødt fra 2009.
=== Sittende statsråder ===
Etter valget i 2021 kommer statsministeren og én statsråd fra Oslo:
=== Norges hovedstad ===
Som Norges hovedstad er Oslo landets politiske maktsentrum. Byen huser de fleste statlige forvaltningsorganer, i tillegg til Kongehuset, Storting, regjering og høyesterett.
Stortinget holder til i Stortingsbygningen ved Karl Johan. Nasjonalforsamlingen har holdt til i Oslo helt siden opprettelsen i 1814, først i Katedralskolens lokaler på hjørnet av Prinsens gate og Dronningens gate, og deretter i Universitetets Gamle festsal. Dagens Stortingsbygning er tegnet av arkitekt Emil Victor Langlet og ble innviet 5. mars 1866. Inngangsplatået utenfor voktes av to løver i grorudgranitt, noe som har gitt stedet tilnavnet Løvebakken. Av Stortingets 150 distriktsrepresentanter (Stortinget har totalt 169 representanter, 19 av dem er såkalte utjevningsrepresentanter) kommer 17 fra Oslo.
Regjeringen er spredt flere steder i byen. Hovedvekten ligger likevel på Regjeringskvartalet, der Statsministerens kontor og flertallet av departementene ligger. Kvartalet ble utsatt for et bombeangrep hvor en rekke mennesker omkom den 22. juli 2011. Utenriksdepartementet ligger på Victoria terrasse i Vika, mens Forsvarsdepartementet og Klima- og miljødepartementet holder til i Myntgata i Kvadraturen.
Høyesterett holder til like ved Regjeringskvartalet i en nyrenessanse-bygning tegnet av Hans Jacob Sparre og oppført 1898–1903. Tidligere holdt også lagmannsretten og byretten til i bygget, men disse har etter 1994 flyttet til egne bygninger.
Det kongelige slott ligger vest i sentrum, omgitt av Slottsparken. Det ble tegnet av Hans Linstow, og stod klart i 1849, i regjeringstiden til kong Oscar I. Slottet eies av staten og stilles til disposisjon for landets statsoverhode. Bygningen ble nærmest totalrenovert på 1990-årene, og har nå en brutto grunnflate på 3 320 kvadratmeter.
Alle ambassader i Norge ligger i Oslo. Det store flertallet av disse ligger i området fra Slottet til Olav Kyrres plass, spesielt langs Drammensveien og Bygdøy allé og gatene rundt.
Norges Banks hovedkontor ligger på Bankplassen i Oslo. Bankens tidligere bygning lå like ved, og er nå gjort om til museum. Mange statlige aktører holder også til i Bryn/Helsfyr-området øst for sentrum; disse omfatter blant annet Skatteetaten, Kripos og Statens vegvesen.
=== Lokalpolitikk ===
Oslo har som eneste kommune i Norge både kommunale og fylkeskommunale funksjoner og oppgaver. Kommunen styres etter en parlamentarisk styringsmodell, der den utøvende makten ledes av et byråd. Byrådet består av åtte medlemmer og ledes av en byrådsleder. Byrådet springer ut av bystyret, som velges i vanlige kommunevalg hvert fjerde år. Bystyret består av 59 representanter, og har i perioden 2015–2019 et rødgrønt flertall. Ordføreren er bystyrets leder og byens fremste representant.
I 2015 overtok en rødgrønn koalisjon byrådsmakten etter 18 år med byrådsledere fra Høyre. Raymond Johansen leder et byråd bestående av Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Sosialistisk Venstreparti, med støtte fra Rødt. Ordfører er SVs Marianne Borgen.
=== Administrativ inndeling ===
Oslo kommune er delt inn i 15 bydeler. Hver bydel styres politisk av et bydelsutvalg på 15 medlemmer. Disse ble tidligere oppnevnt av bystyret. Som en prøveordning ble fire av utvalgene i 1995 og 1999 valgt direkte av befolkningen. Ved kommunestyrevalget i 2007 gikk man over til direkte valg av samtlige bydelsutvalg.
Bydelenes oppgaver er i hovedsak knyttet til omsorgstjenester i hjem og institusjon, barnehager, barnevern, forebyggende helsetjenester og en del nærmiljøtiltak. Bydelene har videre – i samarbeid med NAV – ansvaret for sosialtjenestene, herunder tildeling av økonomisk sosialhjelp. Bydelene utfører dels tjenester med eget personell, dels har de bestillerfunksjon. Bydelene er også høringsinstans i en del saker, for eksempel ved reguleringsplaner og ved tildeling av skjenke- og salgsbevillinger for alkohol.
Bydelene har egne bydelsadministrasjoner, som forbereder saker for bydelspolitikerne og som iverksetter det som besluttes.
=== Etater og kommunale foretak ===
Oslo kommune har en rekke etater og kommunale foretak (KF) som ivaretar kommunens samlede tjenestetilbud. Oslos største etat er Utdanningsetaten, som har ansvar for 176 skoler, ca. 11 000 lærere og 65 000 elever fra førsteklasse i grunnskolen og ut videregående. Utdanningsetaten ledes av Astrid Søgnen.
Blant kommunens øvrige virksomhetene finner vi Vann- og avløpsetaten med 600 ansatte som forvalter vann- og avløpsinfrastruktur til en verdi av ca 100 milliarder kroner, Oslo brann- og redningsetat med 410 ansatte, og åtte brannstasjoner rundt om i byen. Hovedbrannstasjonen ligger på Hammersborg, mens de andre er spredt rundt i bydelene. Disse omfatter blant annet Briskeby brannstasjon, Grorud brannstasjon og Bryn brannstasjon. Helseetaten har om lag 850 ansatte og har ansvar for folkehelse i Oslo og operative tjenester som offentlig legevakt og tannlegevakt. Oslos byantikvaren ble opprettet i 1956 som landets første byantikvarembete. Byantikvaren holder til i Maridalsveien 3, der de holder til i gamle industrilokaler sammen med Oslo byarkiv. Oslo har også flere kommunale foretak. Oslo Havn KF står for driften av havna, mens Boligbygg Oslo er et kommunalt foretak som eier og forvalter boliger på vegne av kommunen. Det er derimot Undervisningsbygg Oslo KF som er Oslos største eiendomsforvalter, gjennom eierskap og drift av et hundreogsyttitalls skoler.
=== Segl og flagg ===
Oslos byvåpen er en omtegning av byens segl fra middelalderen, med delvis forandret innhold. Det er ikke et våpen i heraldisk forstand, men et mangefarget segl. Byene Oslo, Bergen og Tønsberg bruker tegninger av segl som våpen, Trondheim gjør det samme, men har plassert seglets innhold i et skjold og gitt det heraldiske farger. Også for Oslo/Kristiania er det flere ganger tegnet uoffisielle «byvåpen» med seglets innhold innsatt i et skjold.Flere avtrykk av det opprinnelige seglet fra ca. 1300 er bevart. Det er sirkelrundt med en innskrift på latin som forteller at det er osloborgernes merke. Billedfeltet viser byens skytshelgen St. Hallvard med sine attributter – de tre pilene han ble drept med, og kvernsteinen som drapsmennene bandt rundt halsen hans for å senke liket i Drammensfjorden. Ved hans føtter ligger en utydelig figur som i tidens løp er blitt feiltolket. Den forestiller en kriger i ringbrynje og våpenskjorte, og bildet symboliserer Hallvards triumf over den onde fiende han har beseiret.St. Hallvard var byens seglmotiv gjennom hele middelalderen og overlevde byens flytting og nyanlegg under navnet Christiania. På 1600-tallet fikk byen et motto som ble brukt som randinnskrift på seglet: «Unanimiter et constanter» – enig og standhaftig. Men i senere versjoner ble seglets innhold misforstått og fremstilt som en tronende kvinne – lykkens gudinne Fortuna eller den personifiserte Christiania. På 1800-tallet gjenoppdaget man hvem hovedpersonen var, men nå var det figuren nederst som ble feiltolket som den kvinnen Hallvard forsøkte å redde.13. januar 1892 vedtok formannskapet i Kristiania en ny autorisert utforming av seglet og kalte det «byvåpen». Her er kvinnen ved Hallvards føtter anstendig påkledd. Ved byjubileet i 1924 fikk våpenet en ny offisiell utforming, tegnet ved byarkitektens kontor. Kvinnen var fortsatt med i bildet, og nå helt naken. Denne utformingen har Oslo kommune siden fastholdt, og den er senest stadfestet av bystyret ved utarbeidelsen av «Designhåndbok for Oslo» i 1990-årene.
Ved jubileet i 1924 innførte Oslo kommune også et byflagg. Det fikk fire vannrette striper – blått, hvitt, blått og hvitt. Fargene var formodentlig hentet fra byseglet, siden versjonen fra 1892 ofte ble fremstilt i blått og hvitt. Dette flagget ble merkelig nok aldri formelt vedtatt av bystyret, og det ble heller ikke søkt om godkjennelse, slik lov av 29. juni 1933 om flagging på kommunenes offentlige bygninger krever. I 1996 ble blåfargen offisielt normert.
Ved det seneste byjubileet i 2000 innførte kommunen et helt nytt flagg. Det viser byseglet fra 1924 i mangefarget utgave på blå duk. Dette flagget er heller ikke godkjent av staten, og bruken er dermed ulovlig på kommunale bygninger.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
Oslo er vert for en lang rekke forskjellige universiteter og høgskoler. Universitetet i Oslo (UiO) er landets eldste og tradisjonelt største universitet, og ble grunnlagt i 1811. UiO holder til flere steder i byen, med hovedcampus i Blindern- og Gaustad-området, og med Det juridiske fakultet i de gamle universitetsbygningene i sentrum. Universitetet har ca. 28 000 studenter og ca. 7 000 vitenskapelige ansatte (2018).Oslomet – storbyuniversitetet fikk universitetsstatus i 2018 og er en videreføring av Høgskolen i Oslo og Akershus og en lang rekke tidligere høyskoler i Oslo og omegn; denne institusjonen har tradisjonelt fokus på mer praktiske utdannelser, og holder til på Bislett (i tillegg til Kjeller ved Lillestrøm). Oslomet har rundt 20 000 studenter. Handelshøyskolen BI holder til i Nydalen, og tilbyr økonomisk utdanning på alle nivåer. Andre kjente institusjoner for høyere utdanning i Oslo er Arkitektur- og designhøgskolen, Kunsthøgskolen, Høyskolen Kristiania, NITH, Norges veterinærhøgskole, Norges musikkhøgskole, Krigsskolen og Menighetsfakultetet. Også Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har planer om å etablere seg i Oslo.Oslo har en lang rekke videregående skoler i stort sett alle deler av byen. Disse omfatter ca. 15 000 skoleplasser, fordelt på et tyvetalls skoler. Inntil halvparten av plassene på hver skole fordeles til søkere fra regionen skolen tilhører, mens den andre halvparten av plassene tilfaller søkere fra hele byen, basert på karakterer. Skoler i ytre by, som Ullern, Nordstrand, Lambertseter, Stovner, Persbråten og Bjørnholt, har mellom 82 og 87 prosent opptatte fra egen region, mens sentrumsskoler som Elvebakken, Fagerborg, Foss, Hartvig Nissen, Oslo handelsgymnasium og Oslo katedralskole alle har ca. 50 % inntatte fra egen region.Det er store ulikheter i Oslo når det gjelder rekrutteringen til videregående utdanning. Elever med høy sosial bakgrunn velger langt oftere studiespesialisering enn elever med lav sosial bakgrunn. Siden nittitallet har det imidlertid vært en avtagende geografisk segregering der elever fra østkanten og vestkanten i større grad enn før går på samme skoler. Likevel er det slik at elever fra vestkanten i liten eller ingen grad ønsker å gå på østkantskolene, mens elever fra østkanten ofte ønsker å gå på skoler på vestkanten.
=== Forsvaret og Oslo ===
Forsvaret har et aktivt nærvær i Oslo. Hans Majestet Kongens Garde holder til i Huseby leir, og står for vakthold på blant annet Det kongelige slott og Akershus festning og er den norske konges livgarde. Garden er også en del av beredskapsstyrken kalt hovedstadsforsvaret.
Oslo hører til Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt 02, som holder til på Lutvann leir øst i byen. Denne styrken har 5 500 soldater, i tillegg til Innsatsstyrken Derby med 580 mann fordelt på 14 tropper. Forsvarets etterretningshøgskole og Etterretningstjenesten holder også til på Lutvann.
Oslo huser også Akershus kommandantskap (AK), med hovedkvarter på Akershus festning. AK har ansvaret for alle soldater i støttefunksjoner i osloområdet, samt planlegging og gjennomføring av parader og arrangementer i militær regi. På Akershus festning er også Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet, samt flere mindre militæravdelinger (Forsvarets høgskole, Forsvarsmuseet, Feltprestkorpset, Forsvarets militærgeografiske tjeneste og Forsvarets mediesenter), lokalisert. I tillegg holder også Forsvarets logistikkorganisasjon til i området.
Krigsskolen holder til på Linderud leir i Groruddalen.
=== Medier ===
Som Norges hovedstad har Oslo en dominerende stilling i det norske mediemarkedet. De store Osloavisene er Norges største, og disse omfatter Aftenposten (opplag 236 000 morgen og 102 000 kveld), VG (opplag 212 000) og Dagbladet (opplag 99 000). Andre dagsaviser som kommer ut i Oslo er Dagens Næringsliv (opplag 83 000), Finansavisen (opplag 25 000), Dagsavisen (opplag 25 000), Vårt Land (opplag 24 000), Klassekampen (opplag 15 000) og Nationen (opplag 13 000; alle tall er avrundet til nærmeste tusen og hentet fra Mediebedriftenes Landsforening, for 2011).Oslo har også flere lokalaviser. Akers Avis Groruddalen har som navnet antyder fokus på Groruddalen i nordøst, og har en historie som strekker seg tilbake til 1928. Nordstrands Blad ble grunnlagt i 1925 og er delvis gratisavis og delvis en abonnementsavis. Avisen dekker Oslos tre sørøstligste bydeler. Siden 2006 har Nordstrands Blad vært en del av Lokalavisene Oslo, som også utgir fem andre lokalaviser i ulike deler av byen: Østkantavisa (Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene), Lokalavisen Groruddalen (Alna, Bjerke, Grorud og Stovner), Lokalavisen Frogner/St. Hanshaugen (Frogner og St. Hanshaugen), Nordre Aker Budstikke (Nordre Aker) og Ullern Avis/Akersposten (Vestre Aker og Ullern).
NRK og TVNorge har sine hovedkvarterer i Oslo. NRK Marienlyst er spesielt kjent, og dette nabolaget vest i byen har nesten blitt synonymt med statskanalen. TV 2 har også studioer i Oslo, men da kanalen fikk konsesjon ble den pålagt å legge hovedkvarteret utenfor hovedstaden. TV8 Oslo er hovedstadens kommersielle lokal-TV-kanal og sender 24 timer i døgnet. Sendingene består av lokale nyheter, sport, vær og aktuelle programmer.
En rekke lokalradiostasjoner sender i Oslo. disse omfatter blant andre Radio 1, Radio Tango, radiOrakel og Radio Nova. NRK Østlandssendingen dekker Oslo og Akershus og holder til i det tidligere Myrens Verksted på Sagene.
== Samferdsel ==
I Oslo har Samferdselsetaten ansvaret for langsiktig samferdselsplanlegging, trafikk- og gatebruksplaner, trafikksikkerhet og planer for fremkommelighetstiltak for kollektivtrafikken.
=== Veinett ===
Veinettet i Oslo er utbygget med tre ringveier for å avlaste sentrumsgatene for gjennomgangstrafikk: Ring 1, Ring 2 og Ring 3 (Store Ringvei). I tillegg går E18 i tunnel under bykjernen, mens E6 går igjennom flere av de østlige bydelene.
Av ringveiene var Store Ringvei den første ringveien som gikk rundt sentrumskjernen. En ytre ringvei ble også påbegynt, men den er ikke blitt fullført. Den går mellom Skullerud og Alnabru.
Oslo har også en rekke veier som går i tunneler. Ring 3 har tre tunneler; Brynstunnelen, Tåsentunnelen og Granfosstunnelen. Det arbeides med en ny tunnel ved Økern også. Ring 2 har ingen tunneler, mens Ring 1 har Hammersborgtunnelen. E18 går igjennom Festningstunnelen og senketunnelen Bjørvikatunnelen. Fra denne vil man kunne komme til E6 via Ekebergtunnelen og Svartdalstunnelen (sørover) eller Vålerengtunnelen (nordover). Brynstunnelen er den eldste av hovedveitunnelene. Den ble bygget samtidig med Store ringvei.
=== Kollektivtransport ===
Kollektivtransporten ble introdusert i Oslo i 1875 da Kristiania Sporveisselskap opprettet hestesporvogn mellom Stortorvet, Homansbyen, Vestbanen og Gamlebyen. I 1894 startet Kristiania Elektriske Sporvei Briskebylinjen, Skandinavias første elektriske sporveislinje. Fire år senere åpnet også Holmenkollbanen med trafikk mellom Majorstuen og Holmenkollen. De første forsøk med selvdrevne busser var i 1897 og 1912–14, men det var ikke før med opprettelsen av Norsk Trafikk A/S i 1918 og ruten mellom sentrum og Østensjø at byen fikk moderne, permanent rutebildrift.
I årene som fulgte økte kollektivtilbudet stadig. I 1927 fikk byen sin første busslinje. I 1928 fikk Oslo ordentlig tunnelbane, da Undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret åpnet. I løpet av 1920-årene var også Lilleakerbanen blitt bygget ut helt til Kolsås i Bærum. I 1935 ble Smestadbanen forlenget og omdøpt til Røabanen, ett år etter Sognsvannsbanens åpning. På østkanten begynte Østensjøbanen som trikkelinje i 1926, og Lambertseterbanen i 1957. I 1960-årene ble disse bygget om til T-bane, samtidig som Grorudbanen og Furusetbanen åpnet i henholdsvis 1966 og 1970. I 1987 ble de vestlige og østlige nettene knyttet sammen ved Stortinget stasjon, og tidlig i 2000-årene kom også T-baneringen for å betjene bydelene nord for sentrum.
Oslo Sporveier ble dannet i 1925 da kommunen overtok de private sporveisselskapene. Siden har det vært kommunens driftsselskap for trikk og buss og T-bane, før disse ble satt ut til det nystartede selskapet Kollektivtransportproduksjon. Navnet «Oslo Sporveier» ble videreført i et administrasjonsselskap, som i 2008 ble slått sammen med Stor-Oslo Lokaltrafikk AS til det nye selskapet Ruter.
Kollektivnettet i Oslo består per 2009 av trikk, buss, T-bane, NSB lokaltog og båt. Trikken hadde i 2008 39,7 millioner reisende, og opererte seks linjer. Bussene hadde på samme tid 68,7 millioner reisende. T-banen har (per 2016) fem linjer og (per 2014) 88 millioner reisende. I kollektivnettet inngår også flere båtlinjer. Norled har ruten mellom Nesoddtangen og Aker Brygge og har ca. 2,7 millioner årlige passasjerer, i tillegg kommer to rushtidsruter. I sommerhalvåret kjøres det ruter til øyene langs Nesoddkysten og videre til Håøya og Drøbak, i tillegg til sommerbåter fra Rådhusbryggene til Bygdøy. Helårs båttrafikk til øyene i havnebassenget går fra 21. mars 2015 fra Rådhusbrygge 4 (flyttet fra Vippetangen).
=== Jernbane og luftfart ===
Jernbanetrafikken i Oslo er sentrert rundt Oslo sentralstasjon (Oslo S), som ligger ved Jernbanetorget øst i sentrum. Oslo S er landets travleste stasjon, og har forbindelser til hele jernbanenettet i Norge, samt til Sverige og Danmark og videre sørover i Europa. Oslo S åpnet i 1980, etter at den nye Oslotunnelen gjorde den gamle Vestbanestasjonen overflødig. Oslo har også lokaltrafikk på Østfoldbanen, Hovedbanen, Gjøvikbanen og Drammenbanen.
Oslo lufthavn, Gardermoen ligger i Ullensaker kommune ca. fem mil nord for byen. Den er Norges største flyplass og åpnet i 1998. Gardermoen har høyhastighetsforbindelse til Drammen med Flytoget, som bruker 19 minutter til Oslo sentralstasjon. Gardermoen overtok som hovedflyplass etter den nå nedlagte Oslo lufthavn, Fornebu, som lå i Bærum vest for Oslo og åpnet i 1939.
Oslo har i tillegg en sekundær lufthavn: Sandefjord lufthavn, Torp. Noen flyselskaper, deriblant Ryanair, markedsfører flyplassen som Oslo, selv om de ligger langt unna og ingen av dem har god offentlig transport til og fra byen. Torp ligger over dobbelt så langt vekk fra Oslo som Gardermoen.
=== Havnetrafikk ===
Oslo Havn deles inn i to deler, Vesthavna og Sydhavna. Vesthavna omfatter blant annet Hjortnes, Filipstad, Rådhusbryggene og kaiene rundt Akershus festning, mens Sydhavna begynner ved Østre Akerselvkai i Bjørvika og strekker seg ned forbi Grønlia, Kongshavn, Sjursøya og ned til Ormsund. Vesthavna og Sydhavna har til sammen en total kailengde på 10 296 meter, og havneanleggene dekker et areal på 1 207 967 kvadratmeter (2007).I 2008 hadde Oslo Havn en samlet godsomsetning på 5 919 tusen tonn, hvorav 3 681 tusen tonn var utenrikshandel og 2 238 tusen tonn var innenriks. Både for innenriks- og utenrikstrafikken losses det betydelig mer enn det lastes; mens det ble importert 2 968 tusen tonn i 2008 ble det kun eksportert 713 tusen tonn. Innenriks var tallene henholdsvis 1 897 og 341 tusen tonn for inngående og utgående godsomsetning.Oslo har hatt havnetrafikk i alle år, men det var først i 1735 at det etter kongelig forordning ble nedsatt en havnekommisjon for å organisere og ha oppsyn med trafikken. I takt med byens vekst vokste også havna, og fra 1885 til 1915 vokste havna fra 5 000 til 9 000 meter kai. Aktiviteten var så stor under første verdenskrig at Grev Wedels plass og Tordenskiolds plass ble brukt som lagringsplass. Det var på denne tiden at Oslo Havnelager ble bygget, som med sine 32 000 kvadratmeter var blant Europas største lagerbygninger.
== Samarbeidsbyer og -regioner ==
=== Samarbeidsbyer ===
Göteborg, Sverige
Shanghai, Kina
St. Petersburg, Russland
Vilnius, Litauen
Warszawa, Polen
=== Samarbeidsregioner ===
Schleswig-Holstein i Tyskland
Provinshovedstaden Mbombela
== Se også ==
Plasser i Oslo
Strøk i Oslo
Verneområder i Oslo
Badeplasser i Oslo
Liste over Oslos høyeste bygninger
Oslo-avtalen
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Synnøve Veinan Hellerud og Jan Messel: Oslo : tusen års historie, 2000. ISBN 82-03-22347-8
Sivert Langholm m.fl. (red.): Oslo bys historie, 1990–94, 5 b. ISBN 82-02-09146-2
Arnved Nedkvitne og Per G. Norseng: Middelalderbyen ved Bjørvika. Oslo 1000–1536, 2000. ISBN 82-02-19100-9
Nils Petter Thuesen: Kongens nye by : Christiania 1624–1648, 1998. ISBN 82-530-1926-2
Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon, 4. utg., 2000 ISBN 82-573-0815-3
Yngvar Ustvedt (red.): Oslo. 1000 år i ord og bilder. Andresen og Butenschøn. Oslo 1999. ISBN 82-7694-045-5
Åse Wetås (2000): Namneskiftet Kristiania – Oslo. – Novus forlag, Oslo. ISBN 82-7099-325-5.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oslo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oslo hos Wikivoyage(no) Oslo kommunes nettsted. Besøkt 17.2.2020
(no) Oslo Byleksikon på nett. Besøkt 17.2.2020
(no) Oslo kommunes interaktive tur- og løypekart for Oslo
(no) Bymiljøetatens temakart. Besøkt 19. august 2016.
(no) Folkemengde i Oslo i alt og etter bydel.
(no) Værvarsel og -kart for Oslo
(no) Trafikanten
(no) SSBs Faktaark
(no) Statistisk årbok for Oslo, utarbeidet av Utviklings- og kompetanseetaten i Oslo kommune
(no) VisitOslo.com
(en) Kart over Oslo 1797
=== Historie ===
(no) Oslo byarkiv – byens hukommelse
(no) Oslo Bymuseum
(no) oslobilder.no, søkbar database med 75 000 foto fra Oslo Museum og Oslo byarkiv
(no) Historiske oslofoto, søkbar database i Oslo byarkiv (denne databasen blir ikke lenger oppdatert; alle fotoene publiseres på oslobilder.no)
(no) Oslofilm, historiske oslofilmer
(no) Oslofilm på YouTube
(no) Gamle fotografier fra Kristiania i Nasjonalbibliotekets arkiv (søk på stikkord)
(no) Gamle fotografier fra Oslo i Nasjonalbibliotekets arkiv
(da) Fyldig artikkel om «Oslo» i Salmonsens konversationsleksikon fra 1930
Historiske turtips i Oslo | Kristiansands gate (1-11C, 2-12C) er en gate på Sagene (bydel Sagene) i Oslo. Den går fra krysset sørvest for Sagene kirke til Kongsvingergata. | 196,371 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krokkleiva_(Oslo) | 2023-02-04 | Krokkleiva (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordstrand (delområde)', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)'] | Krokkleiva (1-11B, 2-12) er en gate på Nordstrand (bydel Nordstrand) i Oslo.
Den går fra Vingolfveien til Solveien. Veien fikk navn i 1917.
| Krokkleiva (1-11B, 2-12) er en gate på Nordstrand (bydel Nordstrand) i Oslo.
Den går fra Vingolfveien til Solveien. Veien fikk navn i 1917.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Krokkleiva». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 320. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Krokkleiva (1-11B, 2-12) er en gate på Nordstrand (bydel Nordstrand) i Oslo. | 196,372 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Langmyrgrenda_(Oslo) | 2023-02-04 | Langmyrgrenda (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordberg (Oslo)'] | Langmyrgrenda (1-87, 2-40C) er en vei på Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går nordover fra Peder Ankers vei og går i løkke og tilbake i seg selv.
Veien fikk navn i 1959 etter Langmyrene.
Villaen i nr. 79 er tegnet av Sverre Fehn og ble oppført for Per og Berit Schreiner i 1964. Den ble tildelt Treprisen i 1973 og Houens fonds diplom i 1991. Langmyrgrenda barnehage har, navnet til tross, adresse Peder Ankers vei 20.
| Langmyrgrenda (1-87, 2-40C) er en vei på Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går nordover fra Peder Ankers vei og går i løkke og tilbake i seg selv.
Veien fikk navn i 1959 etter Langmyrene.
Villaen i nr. 79 er tegnet av Sverre Fehn og ble oppført for Per og Berit Schreiner i 1964. Den ble tildelt Treprisen i 1973 og Houens fonds diplom i 1991. Langmyrgrenda barnehage har, navnet til tross, adresse Peder Ankers vei 20.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Langmyrgrenda». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 328. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Langmyrgrenda (1-87, 2-40C) er en vei på Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går nordover fra Peder Ankers vei og går i løkke og tilbake i seg selv. | 196,373 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Langmyrveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Langmyrveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Korsvoll'] | Langmyrveien (1-37, 2-26B) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Åmotveien til Peder Ankers vei.
Veien fikk navn i 1943 etter Langmyrene.
I nr. 16 er den tidligere husmannsplassen Hamborg. Den har siden 1989 huset Hamborgplassen barnehage.
| Langmyrveien (1-37, 2-26B) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Åmotveien til Peder Ankers vei.
Veien fikk navn i 1943 etter Langmyrene.
I nr. 16 er den tidligere husmannsplassen Hamborg. Den har siden 1989 huset Hamborgplassen barnehage.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Langmyrveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 328. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Langmyrveien (1-37, 2-26B) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Åmotveien til Peder Ankers vei. | 196,374 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lersolveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Lersolveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordberg (Oslo)'] | Lersolveien (5-21B, 2-22) er en vei på Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den begynte opprinnelig i Kaj Munks vei, men er nå avstengt mot den, slik at den begynner som blindvei, men med gangbro over til John Colletts allé. Så går den mer eller mindre nordover til Tirilveien og har gangveiforbindelse til Nordbergveien ved Kongleveien.
Navnet ble vedtatt i 1929, og i området finnes også andre veier med plantenavn.
| Lersolveien (5-21B, 2-22) er en vei på Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den begynte opprinnelig i Kaj Munks vei, men er nå avstengt mot den, slik at den begynner som blindvei, men med gangbro over til John Colletts allé. Så går den mer eller mindre nordover til Tirilveien og har gangveiforbindelse til Nordbergveien ved Kongleveien.
Navnet ble vedtatt i 1929, og i området finnes også andre veier med plantenavn.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Lersolveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 330. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Lersolveien (5-21B, 2-22) er en vei på Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den begynte opprinnelig i Kaj Munks vei, men er nå avstengt mot den, slik at den begynner som blindvei, men med gangbro over til John Colletts allé. | 196,375 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_2015 | 2023-02-04 | Filmåret 2015 | ['Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmer fra 2015', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 2015', 'Kategori:Utgivelser fra 2015', 'Kategori:Verk fra 2015'] | Filmåret 2015 er en oversikt over lanserte filmer, utdelte priser og døde filmpersonligheter i 2015.
| Filmåret 2015 er en oversikt over lanserte filmer, utdelte priser og døde filmpersonligheter i 2015.
== Filmutgivelser i 2015 ==
=== Internasjonale storfilmer ===
=== Norske filmer ===
== Mest innbringende filmer i 2015 ==
=== På verdensbasis ===
Under er en liste over de 10 mest innbringende filmene i verden som kom i 2015 pr 6. februar 2016.
=== I Norge ===
Under er en liste over de 10 mest sette filmene i Norge i 2015 pr 6. februar 2016.
== Filmpriser ==
Den 87. Oscar-utdelingen
Den 72. Golden Globe-utdelingen
Den 21. Screen Actors Guild Award-utdelingen
Den 68. BAFTA-utdelingen
Den 35. Razzie-utdelingen
Amandaprisen 2015
== Dødsfall ==
== Referanser == | Filmåret 2015 er en oversikt over lanserte filmer, utdelte priser og døde filmpersonligheter i 2015. | 196,376 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_2016 | 2023-02-04 | Filmåret 2016 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmer fra 2016', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 2016', 'Kategori:Pages using div col with unknown parameters', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Utgivelser fra 2016', 'Kategori:Verk fra 2016'] | Filmåret 2016 er en oversikt over lanserte filmer, utdelte priser og døde filmpersonligheter i 2016.
| Filmåret 2016 er en oversikt over lanserte filmer, utdelte priser og døde filmpersonligheter i 2016.
== Filmutgivelser i 2016 ==
=== Internasjonale storfilmer ===
=== Norske filmer ===
== Mest innbringende filmer i 2016 ==
=== På verdensbasis ===
Under er en liste over de 10 mest innbringende filmene i verden som kom i 2016 pr 26. desember 2016.
=== I Norge ===
Under er en liste over de 10 mest sette filmene i Norge i løpet av 2016.
== Filmpriser ==
== Filmfestivaler ==
Noen av Filmfestivalene som ble arrangert i 2016.
== Døde ==
== Referanser == | Filmåret 2016 er en oversikt over lanserte filmer, utdelte priser og døde filmpersonligheter i 2016. | 196,377 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Meklenborglia_(Oslo) | 2023-02-04 | Meklenborglia (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand'] | Meklenborglia (9-31, 2-18) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei fra snuplassen innerst i Snipemyrveien, først nordover, så dreiende mot vest og sør. Det er gangveiforbindelse videre sørover til Snipemyrlia.
Veien fikk navn i 1987 etter Meklenborg gård.
| Meklenborglia (9-31, 2-18) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei fra snuplassen innerst i Snipemyrveien, først nordover, så dreiende mot vest og sør. Det er gangveiforbindelse videre sørover til Snipemyrlia.
Veien fikk navn i 1987 etter Meklenborg gård.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Meklenborglia». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 361. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (M)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Meklenborglia (9-31, 2-18) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei fra snuplassen innerst i Snipemyrveien, først nordover, så dreiende mot vest og sør. | 196,378 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Meklenborg%C3%A5sen_(Oslo) | 2023-02-04 | Meklenborgåsen (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand'] | Meklenborgåsen (10-114; ingen oddetallsadresser) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordover på østsiden av Slimeveien. Der forgrener den seg som gangveier mellom rekkehusene.
Veien het Slimeåsen før den i 1989 fikk navn etter Meklenborg gård pga. protester fra beboerne.
| Meklenborgåsen (10-114; ingen oddetallsadresser) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordover på østsiden av Slimeveien. Der forgrener den seg som gangveier mellom rekkehusene.
Veien het Slimeåsen før den i 1989 fikk navn etter Meklenborg gård pga. protester fra beboerne.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Meklenborgåsen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 361. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (M)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Meklenborgåsen (10-114; ingen oddetallsadresser) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordover på østsiden av Slimeveien. | 196,379 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shingel | 2023-02-04 | Shingel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggeteknikk', 'Kategori:Bygningsmaterialer', 'Kategori:Tak'] | For å lese om frisyren ved samme navn, se shingel (frisyre)
Shingel er takpapp som er formskåret for å etterligne takstein og som brukes til tekking av skråtak. Taktekking med pappshingel i form av korte, smale remser av skiferbestrødd asfaltpapp legges slik at de overlapper hverandre. Dette tilsvarer overlappstekking med andre enkeltkomponenter, enten det er flat skifer (takskifer) eller trespon (takspon) eller takstein eller bølgeplater av metall eller plast som legges med overlappskjøter.Ordet er dannet etter det engelske roof shingle. Det engelske ordet har en videre betydning og brukes både om shingelpapp og andre typer dekke til tak og vegger som består av flate stykker laget av tjærepapp, tre eller andre materialer. Takspon kalles for eksempel wood shingle.
| For å lese om frisyren ved samme navn, se shingel (frisyre)
Shingel er takpapp som er formskåret for å etterligne takstein og som brukes til tekking av skråtak. Taktekking med pappshingel i form av korte, smale remser av skiferbestrødd asfaltpapp legges slik at de overlapper hverandre. Dette tilsvarer overlappstekking med andre enkeltkomponenter, enten det er flat skifer (takskifer) eller trespon (takspon) eller takstein eller bølgeplater av metall eller plast som legges med overlappskjøter.Ordet er dannet etter det engelske roof shingle. Det engelske ordet har en videre betydning og brukes både om shingelpapp og andre typer dekke til tak og vegger som består av flate stykker laget av tjærepapp, tre eller andre materialer. Takspon kalles for eksempel wood shingle.
== Se også ==
Taktekking
Takpapp
Takstein
Shingel-frisyre, gutteaktig kvinnefrisyre med kortklipt nakkehår, populær 1924–1933
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Shingle roofs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Shingel er takpapp som er formskåret for å etterligne takstein og som brukes til tekking av skråtak.Oppslagsordet «shingel – takpapp» i Store norske leksikon (fri sitatlisens) Taktekking med pappshingel i form av korte, smale remser av skiferbestrødd asfaltpapp legges slik at de overlapper hverandre. | 196,380 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Meklenborgveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Meklenborgveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand'] | Meklenborgveien (1-21, 2-28) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den tar av fra Slimeveien på vestsiden og går sørover. Etter å ha gått parallelt med Prestlia et stykke ender den som blindvei, men har gangveiforbindelse videre til Meklenborglia.
Veien fikk navn i 1987 etter Meklenborg gård. Tidligere er navnet brukt om kjøreveien til nevnte gård sørover fra Ljabruveien og gjennom tunet på Bjørndal gård.
| Meklenborgveien (1-21, 2-28) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den tar av fra Slimeveien på vestsiden og går sørover. Etter å ha gått parallelt med Prestlia et stykke ender den som blindvei, men har gangveiforbindelse videre til Meklenborglia.
Veien fikk navn i 1987 etter Meklenborg gård. Tidligere er navnet brukt om kjøreveien til nevnte gård sørover fra Ljabruveien og gjennom tunet på Bjørndal gård.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Meklenborgveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 361. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (M)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Meklenborgveien (1-21, 2-28) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den tar av fra Slimeveien på vestsiden og går sørover. | 196,381 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bob_(frisyre) | 2023-02-04 | Bob (frisyre) | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hårfrisyrer'] | Bob eller bob-frisyre (etter engelsk bob og bob cut) er en kort kvinnefrisyre der håret er klipt rett av i hakehøyde rundt hele hodet og ofte har pannelugg. Den gutteaktige bobfrisyren kom på moten i Vesten etter første verdenskrig fra 1918 og holdt seg populær til begynnelsen av 1930-tallet. Frisyren har eksistert i ulike formvarianter både før og seinere, særlig i 1960-årene og etter år 2000.
| Bob eller bob-frisyre (etter engelsk bob og bob cut) er en kort kvinnefrisyre der håret er klipt rett av i hakehøyde rundt hele hodet og ofte har pannelugg. Den gutteaktige bobfrisyren kom på moten i Vesten etter første verdenskrig fra 1918 og holdt seg populær til begynnelsen av 1930-tallet. Frisyren har eksistert i ulike formvarianter både før og seinere, særlig i 1960-årene og etter år 2000.
== Formvarianter ==
Etter 1910 ble kvinnefrisyrene i vestlig mote enklere, men hadde fortsatt knute i nakken for det tradisjonelt lange håret som gjerne også var puffet ut ved ørene. Etter 1918 klipte kvinnene håret kort og friserte det med bølger og krøller. Siden ble håret enda kortere og klipt rett i nederkant. Hodet skulle virke lite og gutteaktig. Dette ble også understreket av tettsittende, bøtteformede klokkehatter og rette, korte kjoler med liten antydning til byste. I 1928 ble imidlertid skjørtene lengre igjen, og også håret. 1920-årenes bob var for øvrig gjerne frisert med flate, svake eller sterke bølger, lokker og krøller lagt med permanent, en hårbehandling som den gang var ny. Rett pannelugg ble etterhvert avløst av sideskill og tyngre skrålugg. Frisyrene ble ofte kopiert etter forbilder blant stjernene i det nye filmmediet som ikke minst var populært hos kvinner. Etter 1920 ble det dessuten vanlig å sminke seg. I 1930-årene ble håret igjen fyldigere og lenger.
En variant av frisyren med kortklipt nakkehår, sidene frisert glatt over ørene og sideskill ble kalt shingel (sjingel). I shingel ble håret klipt i forskjellig lengde etter hodets form, mens bob ble klipt rett over.
== Betegnelse ==
Den engelske betegnelsen bob skal siden 1500-tallet ha betydd «klase» eller «hengende, dinglende gjenstand». Ordet ble knyttet til frisyrer som verb fra 1918, som substantiv fra 1920.
=== Eksempler ===
== Se også ==
Shingelfrisyre, bobfrisyre med kortklipt nakkehår
Pasjehår, tradisjonell frisyre med håret i klokkefasong og klipt lenger enn bobfrisyren
Bolleklipp (bollesveis), frisyre der håret er klipt av i ei rett linje rundt hele hodet, omtrent ved ørene
Flapper, kallenavn på moderne, frigjort kvinne på 1920-tallet som gikk i kort kjole, hadde bobfrisyre og hørte på jazz
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bob haircut – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|upright|Den amerikanske barnebokforfatteren [[Dixie Willson (1890-1974) i tradisjonell, hakelang bobfrisyre klipt i rette linjer og med pannelugg.]] | 196,382 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigdal_Friidrettsklubb | 2023-02-04 | Sigdal Friidrettsklubb | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Friidrettslag i Norge', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1973', 'Kategori:Idrettslag i Buskerud', 'Kategori:Sport i Sigdal'] | Sigdal Friidrettsklubb (stiftet 1. november 1973) er en friidrettsklubb i Sigdal i Buskerud.
Klubben arrangerte junior-NM i friidrett i 2012.
| Sigdal Friidrettsklubb (stiftet 1. november 1973) er en friidrettsklubb i Sigdal i Buskerud.
Klubben arrangerte junior-NM i friidrett i 2012.
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata | Sigdal Friidrettsklubb (stiftet 1. november 1973) er en friidrettsklubb i Sigdal i Buskerud. | 196,383 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moldegata_(Oslo) | 2023-02-04 | Moldegata (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bjølsen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Moldegata (1-45; ingen partallsadresser) er en gate på Bjølsen i bydel Sagene i Oslo. Den går fra Bergensgata ved Lisa Kristoffersens plass til Maridalsveien.
Veien fikk navn i 1901 etter byen Molde. I nabolaget finnes også andre gater med navn etter norske byer.
Bebyggelsen preges ikke minst av Bjølsenhallen (nr. 7) og Bjølsen studentby.
| Moldegata (1-45; ingen partallsadresser) er en gate på Bjølsen i bydel Sagene i Oslo. Den går fra Bergensgata ved Lisa Kristoffersens plass til Maridalsveien.
Veien fikk navn i 1901 etter byen Molde. I nabolaget finnes også andre gater med navn etter norske byer.
Bebyggelsen preges ikke minst av Bjølsenhallen (nr. 7) og Bjølsen studentby.
== Galleri ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Moldegata». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 365. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (M)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Moldegata (1-45; ingen partallsadresser) er en gate på Bjølsen i bydel Sagene i Oslo. Den går fra Bergensgata ved Lisa Kristoffersens plass til Maridalsveien. | 196,384 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Friidrettslaget_Borg | 2023-02-04 | Friidrettslaget Borg | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Friidrettslag i Norge', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1998', 'Kategori:Idrettslag i Sarpsborg'] | Friidrettslaget Borg (stiftet 6. mars 1998) er en friidrettsklubb fra Skjeberg i Sarpsborg.
Kjente utøvere:
Stein T. Syversen (kulestøt)
Knut Steinar Syversen (kulestøt)
Anniken Amos Ruud (hinderløp)
| Friidrettslaget Borg (stiftet 6. mars 1998) er en friidrettsklubb fra Skjeberg i Sarpsborg.
Kjente utøvere:
Stein T. Syversen (kulestøt)
Knut Steinar Syversen (kulestøt)
Anniken Amos Ruud (hinderløp)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Friidrettslaget Borg (stiftet 6. mars 1998) er en friidrettsklubb fra Skjeberg i Sarpsborg. | 196,385 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Modum_Friidrettsklubb | 2023-02-04 | Modum Friidrettsklubb | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Friidrettslag i Norge', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1974', 'Kategori:Idrettslag i Buskerud', 'Kategori:Sport i Modum'] | Modum Friidrettsklubb (stiftet 30. september 1974) er en friidrettsklubb fra Modum i Buskerud.
Kjente utøvere:
Snorre Sønju (tikamp)
Line Svarstad (spydkast)
Kristen Aaby (maraton)
Veronika Brennhovd Blom (langdistanse)
Mari Haugen (hinderløp)
| Modum Friidrettsklubb (stiftet 30. september 1974) er en friidrettsklubb fra Modum i Buskerud.
Kjente utøvere:
Snorre Sønju (tikamp)
Line Svarstad (spydkast)
Kristen Aaby (maraton)
Veronika Brennhovd Blom (langdistanse)
Mari Haugen (hinderløp)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Modum Friidrettsklubb (stiftet 30. september 1974) er en friidrettsklubb fra Modum i Buskerud. | 196,386 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lyset_i_m%C3%B8rketida | 2023-02-04 | Lyset i mørketida | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Juleprogrammer på TV', 'Kategori:NRK Barne-TV', 'Kategori:Norske TV-serier fra 1980-årene', 'Kategori:Norske barneprogrammer på TV', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK'] | Lyset i mørketida var et norsk adventsprogram i fire deler som ble sendt på NRK i 1985. Programmet omhandlet førjulstradisjoner i Nord-Norge i gamle dager og var ved Inger Bjørnstad og Trygve Hoff. I programmet viser barn og voksne fra Rognan noe av det som skulle gjøres på en gård i tiden før jul, mens Trygve Hoff synger og forteller.
Musikken i programmet ble skrevet og fremført av Konrad Kaspersen, Terje Blickfeldt og Trygve Hoffs sønn Ståle Hoff, mens illustrasjonene var ved Karl Erik Harr.
| Lyset i mørketida var et norsk adventsprogram i fire deler som ble sendt på NRK i 1985. Programmet omhandlet førjulstradisjoner i Nord-Norge i gamle dager og var ved Inger Bjørnstad og Trygve Hoff. I programmet viser barn og voksne fra Rognan noe av det som skulle gjøres på en gård i tiden før jul, mens Trygve Hoff synger og forteller.
Musikken i programmet ble skrevet og fremført av Konrad Kaspersen, Terje Blickfeldt og Trygve Hoffs sønn Ståle Hoff, mens illustrasjonene var ved Karl Erik Harr.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Lyset i mørketida på NRK TV | Lyset i mørketida var et norsk adventsprogram i fire deler som ble sendt på NRK i 1985. Programmet omhandlet førjulstradisjoner i Nord-Norge i gamle dager og var ved Inger Bjørnstad og Trygve Hoff. | 196,387 |
https://no.wikipedia.org/wiki/George_Herbert | 2023-02-04 | George Herbert | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1633', 'Kategori:Engelske anglikanske prester', 'Kategori:Engelske lyrikere', 'Kategori:Fødsler 3. april', 'Kategori:Fødsler i 1593', 'Kategori:Medlemmer av Det engelske parlamentet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Powys', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | George Herbert (født 3. april 1593 i Montgomery i Wales, død 1. mars 1633 i Bemerton i Wiltshire i England) var en walisiskfødt engelsk poet, taler og anglikansk prest. Herberts poesi er assosiert med de metafysiske poetene, og han er anerkjent som «en vesentlig figur: enormt populær, med dyp og bred innflytelse, og uten tvil den dyktigste og viktigste britiske andaktslyriker.»
| George Herbert (født 3. april 1593 i Montgomery i Wales, død 1. mars 1633 i Bemerton i Wiltshire i England) var en walisiskfødt engelsk poet, taler og anglikansk prest. Herberts poesi er assosiert med de metafysiske poetene, og han er anerkjent som «en vesentlig figur: enormt populær, med dyp og bred innflytelse, og uten tvil den dyktigste og viktigste britiske andaktslyriker.»
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
George Herbertvar født inn i en rik og kunstinteressert familie. Han fikk en god utdannelse som førte til at han i 1609 ble tatt inn som student ved Trinity College ved University of Cambridge hvor han utmerket seg i språk, retorikk, og musikk.
Hans hensikt var å bli prest, men da han ble universitetets offentlige taler, fikk han oppmerksomhet hos kong Jakob I, og kan ha sett for seg en framtidig politisk karriere.
=== Karriere ===
I 1624 og kortvarig i 1625 satt han i parlamentet. Da kongen døde i mars 1625 ble hans interesse for et presteembete belønnet.
==== Prest ====
I midten av 1630-årene oppga han således sine sekulære interesser og tilbrakte resten av livet som sogneprest i det lille prestegjeldet Fugglestone St Peter med landsbyen Bemerton i nærheten av Salisbury. Han var kjent for sin omsorg for sin menighet, kom til de som var syke og skaffet mat og klær for de trengende. Poeten Henry Vaughan beskrev ham som «en strålende helgen og profet». Han ble aldri noen rik mann, og døde tidlig i en alder av kun 39 år av tæring.
==== Dikter ====
Gjennom hele livet skrev han religiøse dikt preget av et presist språk, metrisk allsidighet, og oppfinnsom bruk av litterære bilder eller som typisk for de engelske metafysiske poetene, svært detaljerte billedbruk og særegne sammenligninger. Poeten Charles Cotton beskrev ham som «sjel komponert av harmonier».En del av hans dikt har blitt satt musikk til og blitt populære salmer, blant annet «King of Glory, King of Peace» (Praise): «Let All the World in Every Corner Sing» (Antiphon) og «Teach me, my God and King» (The Elixir). Herberts første biograf, Izaak Walton, skrev at han komponerte «slike salmer og hymner at han og englene nå synger i himmelen.»
== Bibliografi ==
1623: Oratio Qua auspicatissimum Serenissimi Principis Caroli.
1627: Memoriae Matris Sacrum, printed with A Sermon of commemoracion of the ladye Danvers by John Donne... with other Commemoracions of her by George Herbert (London: Philemon Stephens and Christopher Meredith).
1633: The Temple, Sacred Poems and Private Ejaculations. (Cambridge: Printed by Thomas Buck and Roger Daniel).
1652: Herbert's Remains, Or, Sundry Pieces Of that sweet Singer of the Temple consisting of his collected writings from A Priest to the Temple, Jacula Prudentum, Sentences, & c., as well as a letter, several prayers, and three Latin poems.(London: Printed for Timothy Garthwait)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Charles, Amy M. (1977): A Life of George Herbert, Ithaca, NY: Cornell University Press, ISBN 0-8014-1014-2.
Clarke, Elizabeth (1997): «Theory and Theology» i: Herbert, George: Poetry: Divinitie, and Poesie, Met, Oxford: Clarendon Press, ISBN 978-0-19-826398-2
Drury, John (2013): Music at Midnight: The Life and Poetry of George Herbert, Allen Lane,.
Falloon, Jane (2007): Heart in Pilgrimage: a study of George Herbert, Milton Keynes: AuthorHouse. ISBN 978-1-4259-7755-9
== Eksterne lenker ==
Tekster av George Herbert, Luminarium.org
George Herbert og Bemerton, om Herberts prestegjeld og prestegjerning
The Life of Mr. George Herbert av Izaak Walton (1593–1683) | George Herbert (født 3. april 1593 i Montgomery i Wales, død 1. | 196,388 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frank_Kolberg | 2023-02-04 | Frank Kolberg | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske lokalhistorikere', 'Kategori:Norske lutherske prester'] | Frank Inge Kolberg (født 18. juli 1937 i Skien, død 19. april 2009 i Tønsberg) var en norsk prost og lokalhistoriker.
Han ble utdannet cand.theol. ved Menighetsfakultetet i 1963 og var deretter prest i Feltprestkorpset i syv år. I 1967 ble han garnisonsprest for Østlandet. En periode var han ambassadeprest ved ambassaden i Stockholm. Etter fem år som residerende kapellan i Bakklandet i Trondheim var han sogneprest i Nes og Flå i 12 år i perioden 1977–1989. Deretter var han i 12 år prost i Mandal.
Frank Kolberg var interessert i lokalhistorie, kirkehistorie og genealogi, og var formann i Hallingdal Historielag i 10 år. Han mottok Nes kommunes kulturpris for lokalhistorisk arbeid i 1985. Han mottok også Olavsstipendiet fra Kirkedepartementet
for å drive kirkerettslig forskning.
| Frank Inge Kolberg (født 18. juli 1937 i Skien, død 19. april 2009 i Tønsberg) var en norsk prost og lokalhistoriker.
Han ble utdannet cand.theol. ved Menighetsfakultetet i 1963 og var deretter prest i Feltprestkorpset i syv år. I 1967 ble han garnisonsprest for Østlandet. En periode var han ambassadeprest ved ambassaden i Stockholm. Etter fem år som residerende kapellan i Bakklandet i Trondheim var han sogneprest i Nes og Flå i 12 år i perioden 1977–1989. Deretter var han i 12 år prost i Mandal.
Frank Kolberg var interessert i lokalhistorie, kirkehistorie og genealogi, og var formann i Hallingdal Historielag i 10 år. Han mottok Nes kommunes kulturpris for lokalhistorisk arbeid i 1985. Han mottok også Olavsstipendiet fra Kirkedepartementet
for å drive kirkerettslig forskning.
== Referanser == | Frank Inge Kolberg (født 18. juli 1937 i Skien, død 19. | 196,389 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arthur_Collett | 2023-02-04 | Arthur Collett | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. august', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:Fødsler 8. mai', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske barneleger', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Slekten Collett'] | Arthur Collett (født 8. mai 1879 i Trondhjem, død 2. august 1968) var en norsk barnelege, dr.med. og formann i Norsk Pediatrisk Selskap.
| Arthur Collett (født 8. mai 1879 i Trondhjem, død 2. august 1968) var en norsk barnelege, dr.med. og formann i Norsk Pediatrisk Selskap.
== Bakgrunn ==
Han var sønn av brukseier Albert Collett og Nanna Høegh, og ble gift i 1912 med Ingeborg Wedel-Jarlsberg, datter av godseier på Atlungstad Carl Gustav Wedel-Jarlsberg og Amalie Thomine Michelet. Han var bror til bl.a. brukseier Axel Collett, industrigründeren Emil Collett og forretningsmann Knut Collett.
== Karrière ==
Arthur Collett ble cand.med. i 1905 og dr.med. i 1920. Tidlig i sin karriere var han reservelege ved Larvik Bad og kommunelege i Modum. Han var reservelege ved Rikshospitalets barneavdeling 1911–1915 og barnelege med privat praksis i Oslo fra 1911. Han var også skolelege i Oslo fra 1920.
Han utgav en rekke vitenskapelige arbeider om barnesykdommer, bl.a. på oppdrag fra Folkeforbundet. Bl.a. utgav han arbeider om spedbarnsdødelighet, barnepleie og spedbarnsstell.
Han var medlem av styret i Norsk Pediatrisk Selskap fra opprettelsen i 1919, først som sekretær, som viseformann fra 1923 og som formann 1931–1932. Han var formann for Norsk forening til fremme av forsorg for barn fra 1924 og viseformann i Norges barnevernsråd fra 1927. Han var også medlem av skolestyret i Oslo fra 1926. Han var redaktør for Sundhetsbladet fra 1934. Han ble æresmedlem i Norsk Pediatrisk Selskap i 1959.
== Utgivelser ==
Om urinveisinfektion i barnealderen, avhandling (dr.med.), 1920
== Referanser == | Arthur Collett (født 8. mai 1879 i Trondhjem, død 2. | 196,390 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Midt%C3%A5sen_(Oslo) | 2023-02-04 | Midtåsen (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordstrand (delområde)', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)'] | Midtåsen (5-59B, 10-54B) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Nordstrandveien til Åsdalsveien, men den første delen fra Nordstrandveien til Stuttvegen er gangvei.
Veien fikk navn i 1940 etter åsen den går langs.
Nordstrand videregående skole (adresse Nordstrandveien 29) og Anderssondammen (jf. Mathilde Andersson) ligger langs denne veien. Midtåsenhjemmet er i nr. 30.
| Midtåsen (5-59B, 10-54B) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Nordstrandveien til Åsdalsveien, men den første delen fra Nordstrandveien til Stuttvegen er gangvei.
Veien fikk navn i 1940 etter åsen den går langs.
Nordstrand videregående skole (adresse Nordstrandveien 29) og Anderssondammen (jf. Mathilde Andersson) ligger langs denne veien. Midtåsenhjemmet er i nr. 30.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Midtåsen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 363. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (M)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Midtåsen (5-59B, 10-54B) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Nordstrandveien til Åsdalsveien, men den første delen fra Nordstrandveien til Stuttvegen er gangvei. | 196,391 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mikrob%C3%B8lgen_(Oslo) | 2023-02-04 | Mikrobølgen (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Lambertseter'] | Mikrobølgen (1–13, 2A-18) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går mellom Langbølgen og Kaptein Oppegaards vei og har også en gren som går som blindvei sørover fra dette veiløpet. Alle oddetallsadresser i Mikrobølgen ligger langs sistnevnte gren.
Veien fikk navn i 1959. Det henspiller på at NRK tidligere hadde radiosender i området.
Veien har blokker fra 1960-tallet i Munkelia borettslag. | Mikrobølgen (1–13, 2A-18) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går mellom Langbølgen og Kaptein Oppegaards vei og har også en gren som går som blindvei sørover fra dette veiløpet. Alle oddetallsadresser i Mikrobølgen ligger langs sistnevnte gren.
Veien fikk navn i 1959. Det henspiller på at NRK tidligere hadde radiosender i området.
Veien har blokker fra 1960-tallet i Munkelia borettslag.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Mikrobølgen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 363. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Mikrobølgen (1–13, 2A-18) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går mellom Langbølgen og Kaptein Oppegaards vei og har også en gren som går som blindvei sørover fra dette veiløpet. | 196,392 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heart_of_Stone | 2023-02-04 | Heart of Stone | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sanger fra 1982', 'Kategori:Singler fra 1982', 'Kategori:Suzi Quatro-sanger', 'Kategori:Suzi Quatro-singler'] | «Heart of Stone» er en sang skrevet av Andrews og Suzi Quatro som ble spilt inn og gitt ut på albumet Main Attraction med Suzi Quatro i 1982. Sangen ble gitt ut på singel senere samme år. Singelen kom på 60.-plass i Storbritannia og 99.-plass i Australia. | «Heart of Stone» er en sang skrevet av Andrews og Suzi Quatro som ble spilt inn og gitt ut på albumet Main Attraction med Suzi Quatro i 1982. Sangen ble gitt ut på singel senere samme år. Singelen kom på 60.-plass i Storbritannia og 99.-plass i Australia. | «Heart of Stone» er en sang skrevet av Andrews og Suzi Quatro som ble spilt inn og gitt ut på albumet Main Attraction med Suzi Quatro i 1982. Sangen ble gitt ut på singel senere samme år. | 196,393 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Main_Attraction_(singel) | 2023-02-04 | Main Attraction (singel) | ['Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1982', 'Kategori:Singler fra 1983', 'Kategori:Suzi Quatro-sanger', 'Kategori:Suzi Quatro-singler'] | «Main Attraction» er en sang skrevet av Andrews og Suzi Quatro som ble spilt inn og gitt ut på albumet Main Attraction med Suzi Quatro i 1982. Sangen ble gitt ut på singel i 1983.
| «Main Attraction» er en sang skrevet av Andrews og Suzi Quatro som ble spilt inn og gitt ut på albumet Main Attraction med Suzi Quatro i 1982. Sangen ble gitt ut på singel i 1983.
== Eksterne lenker ==
(en) Main Attraction / Transparent på Discogs | «Main Attraction» er en sang skrevet av Andrews og Suzi Quatro som ble spilt inn og gitt ut på albumet Main Attraction med Suzi Quatro i 1982. Sangen ble gitt ut på singel i 1983. | 196,394 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Singing_with_Angels | 2023-02-04 | Singing with Angels | ['Kategori:Sanger fra 2009', 'Kategori:Singler fra 2009', 'Kategori:Suzi Quatro-sanger', 'Kategori:Suzi Quatro-singler'] | Singing with Angels er en sang skrevet av Suzi Quatro som ble spilt inn og gitt ut på singel med Suzi Quatro i 2009. Sangen ble også gitt ut på albumet In the Spotlight i 2011.
| Singing with Angels er en sang skrevet av Suzi Quatro som ble spilt inn og gitt ut på singel med Suzi Quatro i 2009. Sangen ble også gitt ut på albumet In the Spotlight i 2011.
== Sporliste ==
«Singing with Angels» (Radio Mix) - 3.55
«Singing With Angels» (Nashville Mix) - 3.55
«Singing With Angels» (A cappella) - 3.57
«Singing With Angels» (The non-Nashville Mix) - 3.51 | Singing with Angels er en sang skrevet av Suzi Quatro som ble spilt inn og gitt ut på singel med Suzi Quatro i 2009. Sangen ble også gitt ut på albumet In the Spotlight i 2011. | 196,395 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Whatever_Love_Is | 2023-02-04 | Whatever Love Is | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 2011', 'Kategori:Singler fra 2011', 'Kategori:Suzi Quatro-sanger', 'Kategori:Suzi Quatro-singler'] | Whatever Love Is er en sang skrevet av Mike Chapman og Holly Knight som ble spilt inn og gitt ut på singel med Suzi Quatro i 2011. Sangen ble også gitt ut på albumet In the Spotlight senere samme år. | Whatever Love Is er en sang skrevet av Mike Chapman og Holly Knight som ble spilt inn og gitt ut på singel med Suzi Quatro i 2011. Sangen ble også gitt ut på albumet In the Spotlight senere samme år. | Whatever Love Is er en sang skrevet av Mike Chapman og Holly Knight som ble spilt inn og gitt ut på singel med Suzi Quatro i 2011. Sangen ble også gitt ut på albumet In the Spotlight senere samme år. | 196,396 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Max_Aub | 2023-02-04 | Max Aub | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 22. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1972', 'Kategori:Fødsler 2. juni', 'Kategori:Fødsler i 1903', 'Kategori:Litteraturstubber', 'Kategori:Meksikanske forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spanske forfattere', 'Kategori:Stubber 2020-09'] | Max Aub Mohrenwitz (født 2. juni 1903 i Paris, Frankrike, død 22. juli 1972 i Mexico by, Mexico) var en spansk-mexicansk forfatter, som i løpet av livet innehadde fire statsborgerskap: tysk, fransk, spansk og mexicansk.
Mest kjent er han kanskje for sitt seks binds, rundt 3 000 sider store romanverk El laberinto mágico (Den magiske labyrinten) om Den spanske borgerkrigen.
| Max Aub Mohrenwitz (født 2. juni 1903 i Paris, Frankrike, død 22. juli 1972 i Mexico by, Mexico) var en spansk-mexicansk forfatter, som i løpet av livet innehadde fire statsborgerskap: tysk, fransk, spansk og mexicansk.
Mest kjent er han kanskje for sitt seks binds, rundt 3 000 sider store romanverk El laberinto mágico (Den magiske labyrinten) om Den spanske borgerkrigen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Max Aub – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Max Aub på Internet Movie Database
(fr) Max Aub på Allociné
(en) Max Aub hos The Movie Database | Max Aub Mohrenwitz (født 2. juni 1903 i Paris, Frankrike, død 22. | 196,397 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kata_Tjuta | 2023-02-04 | Kata Tjuta | ['Kategori:130°Ø', 'Kategori:25°S', 'Kategori:Aborginsk kultur', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Fjell i Australia', 'Kategori:Nordterritoriet'] | Kata Tjuta (også kjent som Mount Olga) er en fjellformasjon rundt 365 km sør for Alice Springs i Australia og er del av Uluru-Kata Tjuta National Park. Det høyeste punktet ligger 1066 meter over havet og rager 546 meter over det omliggene landskapet. I likhet med Uluru er Kata Tjuta hellig i aborginsk (Pitjantjatjara) kultur.Siden 15. desember 1993 har fjellformasjonen hatt to offisielle navn, både det tradisjonelle aborginske navnet og et engelsk navn. Det engelske navnet ble gitt fjellet av Ernest Giles 21. oktober 1872 og viser til dronning Olga av Württemberg.
| Kata Tjuta (også kjent som Mount Olga) er en fjellformasjon rundt 365 km sør for Alice Springs i Australia og er del av Uluru-Kata Tjuta National Park. Det høyeste punktet ligger 1066 meter over havet og rager 546 meter over det omliggene landskapet. I likhet med Uluru er Kata Tjuta hellig i aborginsk (Pitjantjatjara) kultur.Siden 15. desember 1993 har fjellformasjonen hatt to offisielle navn, både det tradisjonelle aborginske navnet og et engelsk navn. Det engelske navnet ble gitt fjellet av Ernest Giles 21. oktober 1872 og viser til dronning Olga av Württemberg.
== Referanser == | Kata Tjuta (også kjent som Mount Olga) er en fjellformasjon rundt 365 km sør for Alice Springs i Australia og er del av Uluru-Kata Tjuta National Park. Det høyeste punktet ligger 1066 meter over havet og rager 546 meter over det omliggene landskapet. | 196,398 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sharon_Tate | 2023-02-04 | Sharon Tate | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Drapsofre fra USA', 'Kategori:Dødsfall 9. august', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Fødsler 24. januar', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Dallas', 'Kategori:Personer fra Verona', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Sharon Marie Tate (født 24. januar 1943 i Dallas i Texas, død 9. august 1969 i Los Angeles i California) var en amerikansk skuespiller og fotomodell. Hun var gift med regissøren Roman Polański fra 1968.
Sharon Tate ble sammen med fem andre myrdet på brutalt vis av tre medlemmer av den såkalte Manson-familien, som ble ledet av Charles Manson. Tate var gravid i åttende måned da hun ble drept.
| Sharon Marie Tate (født 24. januar 1943 i Dallas i Texas, død 9. august 1969 i Los Angeles i California) var en amerikansk skuespiller og fotomodell. Hun var gift med regissøren Roman Polański fra 1968.
Sharon Tate ble sammen med fem andre myrdet på brutalt vis av tre medlemmer av den såkalte Manson-familien, som ble ledet av Charles Manson. Tate var gravid i åttende måned da hun ble drept.
== Familie og oppvekst ==
Sharon var Doris Willett og Paul Tates førstefødte. Hennes far jobbet i den amerikanske hæren, og derfor flyttet familien mye de første årene av Sharons liv. De bodde over hele USA og store deler av Europa.
Som barn fikk Sharon fort nye venner, og hun var flink til å beholde dem, selv om hun flyttet mye.
I 1952 fikk foreldrene en jente til, som heter Debra, og i 1957 ble enda en jente født, som fikk navnet Patti.
Som tenåring jobbet Sharon Tate som modell og vant flere skjønnhetskonkurranser, som «Miss Richland» og «Miss Autorama». I 1960 var Tate på forsiden av et amerikansk militærblad som het Stars and Stripes kun iført badedrakt, cowboyhatt og støvler. Hun likte oppmerksomheten som modell og svarte ja da en koreograf for et amerikansk show ville ha henne med på en TV-episode.
== Karriere ==
=== Begynnelsen på filmkarrieren ===
I 1962 skulle familien flytte til Italia. Sharon Tate begynte da på Vincenza American High School, og samtidig møtte hun Richard Beymer ved en oppsetning av et av Ernest Hemingways stykker. Han oppfordret henne til å følge hennes drøm om å bli filmskuespiller. Han ga henne kortet til en agent som raskt ble imponert over henne. Tate og noen venner av henne spilte også småroller i en film som heter Barabbas og ble filmet i Italia. To av stjernene i filmen, Anthony Quinn og Jack Palance, ble også betatt av den unge kvinnen.Da familien flyttet tilbake til USA, haiket Sharon Tate til Hollywood, fast bestemt på en karriere i filmbransjen. Nesten med én gang fikk hun rolle i reklamefilmer for sigaretter og for biler. Hun jobbet også som modell for en av bransjens beste fotografer.
Tate ble presentert for Martin Ransohoff, sjef for Filmways, som med én gang mente at hennes utseende ville gjøre henne til filmstjerne. Ransohoff følte at hun var et såpass unikt funn at han ville bruke mye tid og krefter på å gjøre henne perfekt. Han ga henne en liten rolle som sekretær i TV-produksjonen The Beverly Hillbillies. Her brukte hun en mørk parykk, slik at de færreste skulle kjenne henne igjen. Hun fikk dessuten noen roller i andre TV-serier, som Mr. Ed, The Man from U.N.C.L.E. og Petticoat Junction. Grunnen til at han prøvde å holde henne delvis skjult, var at han ønsket at hun skulle være mest mulig forberedt før hun ble superstjerne. Han brukte over én million dollar på å gjøre henne klar. Derfor ble hun senere kalt for «the Million Dollar Baby».
=== Karrieren går oppover ===
Etterhvert begynte Tate å mase på Ransohoff om at han skulle skaffe henne flere filmroller, og han ga til slutt etter. Hun prøvde å få rollen som Liesl i The Sound of Music, men produsentene bak filmen mente utseende hennes var litt for vanlig, og gikk til slutt for skuespillerinnen Charmian Carr.
Samtidig fant Martin Ransohoff en rolle som han mente var perfekt for henne. Hun fikk en rolle i filmen Eye of the Devil. Filmen ble filmet i Frankrike, og selv om Tate vegret seg for å reise fra sin nye kjæreste, frisøren Jay Sebring, kunne hun ikke la denne sjansen gå fra seg. Hun reiste og møtte de andre skuespillerne, David Niven og Kim Novak. Sistnevnte ble senere byttet ut med Deborah Kerr på grunn av en rideulykke. I filmen spilte Tate en landsbyjente med hypnotiske krefter. Selv om hun ikke hadde mange replikker, var hennes rolle viktig for handlingen. Ransohoff begynte med én gang å se etter nye filmer til henne.
=== Møte med Roman Polanski ===
I 1966 skulle Ransohoff produsere en ny film som den polske regissøren Roman Polanski skulle regissere. Den skulle bli en vampyrfilm, og Ransohoff foreslo at Tate skulle spille den kvinnelige hovedrollen.
Polanski møtte Sharon Tate. Han syntes hun var pen, men mente bestemt at hun ikke passet for rollen. Han ønsket egentlig Jill St. John i filmen, men han gikk med på å gi henne en sjanse foran kamera. Da Tate kom ut med en rød parykk og begynte å prøvespille skiftet Polanski mening. Filmen fikk tittelen The Fearless Vampire Killers. For å markedsføre filmen stilte Tate opp halvnaken i herremagasinet Playboy. Polanski tok selv bildene for bladet, som kom ut i mars 1967.
=== Don't Make Waves ===
Etter filmingen av The Fearless Vampire Killers dro Tate tilbake til USA for å spille i en komedie ved navn Don't Make Waves mot Tony Curtis og Claudia Cardinale. Filmen ble suksess, og Tate var midtpunktet for all promoteringen av filmen. Hun ble også talsperson for Coppertone Suntan Lotion.
Tate trivdes ikke under filmingen av Don't Make Waves, ettersom hun ikke kunne være sammen med Polanski. Han jobbet med etterarbeidet på The Fearless Vampire Killers. Hun begynte også å bli misfornøyd med rollene Ransohoff skaffet henne. Hun ville ikke at folk skulle tro at hun var slik hun ble fremstilt i filmen; blond, solbrun, og i bikini. Hun ønsket mer seriøse roller.
=== The Vally of the Dolls ===
Likevel valgte Tate å spille en rolle i The Valley of the Dolls, som mange mener er basert på Marilyn Monroe og Carole Landis. I filmen spilte hun mot Judy Garland, Patty Duke og Barbara Parkins. Judy Garland ble senere byttet ut fordi hun ikke kom til filmingen tidsnok, og Susan Hayward tok over.
Da filmen hadde premiere i Italia kom utenlandske filmkritikere for å se den. Filmen fikk ikke de beste kritikker og ble ufrivillig en komedie, men ble likevel en suksess. I mellomtiden filmet Polanski Rosemary's Baby. Han hadde opprinnelig ønsket Tate i tittelrollen, men fant ut at det ville se dumt ut for allmennheten hvis han ansatte henne. Mia Farrow fikk da rollen.
=== Året da Sharon Tate skjer ===
I desember 1967 poserte Tate for bladet Esquire i et svart miniskjørt mens hun holdt en rifle. Bildet fikk stor oppmerksomhet og skapte diskusjoner i media. Playboy annonserte i 1967 som «the year Sharon Tate happens». Av alle filmene som Tate hadde spilt i, var det bare Valley of the Dolls som hadde blitt en kommersiell suksess, men Tate hadde også fått mye oppmerksomhet rundt Don't Make Waves.
== Ekteskap og drap ==
Polanski regisserte Fearless Vampire Killers med Tate i en rolle. Under innspillingen ble Tate og Polanski et par. Hun ville slå opp med Jay, men han ville ikke la henne gå uten å ha møtt Polanski. Han ville forsikre seg om at hun tok det riktige valget. Jay fikk møte Polanski og likte ham, og godtok deretter at de var sammen. Jay forble en god venn av familien.
Polanski og Tate returnerte etterhvert til sitt hjem i London, og det var her han fridde til henne, i januar 1968. Tate sa ja, og de begynte med en gang å planlegge bryllupet.
Etter bryllupet dro Tate til Ransohoff for å komme ut av kontrakten hun hadde med han. Han godtok det mot at hun ga ham 25 % av det hun tjente over de neste fire årene. Hun sa ja til dette. Hennes første eget valg av filmrolle ble The Wrecking Crew, som var en actionkomedie hvor hun spilte mot Dean Martin. Hun fikk gode anmeldelser for sin innsats i filmen.
Etter dette sa Tate ja til å spille i en film som skulle hete Twelve Plus One. Der skulle hun spille mot Orson Welles, Vittorio Gassman og Terry-Thomas. Hun skulle reise til Europa i mars 1969 for å starte filmingen, men sent i 1968 fant Tate ut at hun var gravid.
Tate ble lykkelig over dette og begynte sammen med Polanski å se seg etter et nytt hus å bo i med den nye babyen. Valget falt på Cielo Drive 10050, et hus med badebasseng og gjestehus. Paret flyttet inn i februar 1969.
Polanski var bekymret for at Tate skulle overanstrenge seg i siste delen av graviditeten, og ba henne derfor om å droppe ut av filmen. Det ønsket hun ikke, for hun mente at filmingen ville være ferdig før hun var høygravid. I mars 1969 fløy begge til Italia for at Tate kunne starte innspillingen.
Filmingen var vanskelig for Tate ettersom hun var mye plaget av kvalme på grunn av graviditeten. Da innspillingen endelig sluttet reiste hun og Polanski tilbake til London, hvor han jobbet med forberedelsene til filmen The Day of the Dolphin.
=== Slutten ===
Etter en liten stund i London reiste Tate tilbake til det nyinnkjøpte huset i USA, mens Polanski ble igjen for å jobbe med filmen. Han skulle komme etter om noen uker når barnet var klar til å bli født.Men det skjedde aldri. Kort tid etter ble Tate, som var åtte og en halv måned på vei, Jay Sebring og to andre venner drept av Charles Mansons tilhengere. Hun ba for livet sitt og livet til hennes ufødte barn, men til ingen nytte. Sharon Marie Tate og hennes ufødte sønn døde 9. august 1969.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Sharon Tate – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sharon Tate – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sharon Tate på Internet Movie Database
(sv) Sharon Tate i Svensk Filmdatabas
(da) Sharon Tate på Filmdatabasen
(da) Sharon Tate på Scope
(fr) Sharon Tate på Allociné
(en) Sharon Tate på AllMovie
(en) Sharon Tate hos Turner Classic Movies
(en) Sharon Tate hos Rotten Tomatoes
(en) Sharon Tate hos The Movie Database | Sharon er et engelsk kvinnenavn med opprinnelse i et hebraisk stedsnavn brukt i Bibelen. Navnet er vanlig blant annet i USA. | 196,399 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.