url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/If_You_Can%E2%80%99t_Give_Me_Love | 2023-02-04 | If You Can’t Give Me Love | ['Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1978', 'Kategori:Singler fra 1978', 'Kategori:Singler fra 1996', 'Kategori:Suzi Quatro-sanger', 'Kategori:Suzi Quatro-singler'] | «If You Can't Give Me Love» er en sang skrevet av Nicky Chinn og Mike Chapman som ble spilt inn og gitt ut på albumet If You Knew Suzi... med Suzi Quatro i 1978. Sangen ble også gitt ut på singel senere samme år. Singlenen kom på 4.-plass i Storbritannia, 10.-plass i Australia og 45.-plass i USA. Hun spilte den inn igjen i studio i 1996 og ga den ut på albumet What Goes Around - Greatest & Latest. Innspillingen fra 1996 ble også gitt ut på singel senere samme år.
| «If You Can't Give Me Love» er en sang skrevet av Nicky Chinn og Mike Chapman som ble spilt inn og gitt ut på albumet If You Knew Suzi... med Suzi Quatro i 1978. Sangen ble også gitt ut på singel senere samme år. Singlenen kom på 4.-plass i Storbritannia, 10.-plass i Australia og 45.-plass i USA. Hun spilte den inn igjen i studio i 1996 og ga den ut på albumet What Goes Around - Greatest & Latest. Innspillingen fra 1996 ble også gitt ut på singel senere samme år.
== Eksterne lenker ==
(en) If You Can't Give Me Love på Discogs
(en) If You Can't Give Me Love på MusicBrainz | «If You Can't Give Me Love» er en sang skrevet av Nicky Chinn og Mike Chapman som ble spilt inn og gitt ut på albumet If You Knew Suzi... med Suzi Quatro i 1978. | 196,200 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mus%C3%A9e_historique_de_Strasbourg | 2023-02-04 | Musée historique de Strasbourg | ['Kategori:48°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor sted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Grand Est', 'Kategori:Etableringer i 1920', 'Kategori:Museer i Frankrike', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Strasbourg'] | Musée historique de la ville de Strasbourg er et historisk museum i Strasbourg i departementet Bas-Rhin i Frankrike. Museet åpnet i 1920 i bygningen til det tidligere Grande boucherie de Strasbourg (Strasbourgs storslakteri), som ble opphørt i perioden 1586-1588. Den 30. juni 2007 åpnet museet igjen sine dører etter å ha holdt stengt i tjue år, med en avdeling som dekker perioden fram til året 1800. Endelig ble en andre avdeling for Napoleons tid og frem til våre dager åpnet 16. november 2013. Strasbourgs politisk, sosiale og økonomiske historie formidles gjennom en samling av blant annet militære objekter, klær, malerier, tegninger og skulpturer.
| Musée historique de la ville de Strasbourg er et historisk museum i Strasbourg i departementet Bas-Rhin i Frankrike. Museet åpnet i 1920 i bygningen til det tidligere Grande boucherie de Strasbourg (Strasbourgs storslakteri), som ble opphørt i perioden 1586-1588. Den 30. juni 2007 åpnet museet igjen sine dører etter å ha holdt stengt i tjue år, med en avdeling som dekker perioden fram til året 1800. Endelig ble en andre avdeling for Napoleons tid og frem til våre dager åpnet 16. november 2013. Strasbourgs politisk, sosiale og økonomiske historie formidles gjennom en samling av blant annet militære objekter, klær, malerier, tegninger og skulpturer.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Les collections du Musée historique de la ville de Strasbourg : de la ville libre à la ville révolutionnaire, Strasbourg, Musées de la ville de Strasbourg, 2008, ISBN 2-35125-053-2
Jean-Pierre Klein: Le Musée historique de Strasbourg, Musées de Strasbourg, 1980
Adolphe Riff: Les Armes d’honneur du musée historique de la ville de Strasbourg, 1948
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Musée historique de Strasbourg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Musée historique de la ville de Strasbourg er et historisk museum i Strasbourg i departementet Bas-Rhin i Frankrike. Museet åpnet i 1920 i bygningen til det tidligere Grande boucherie de Strasbourg (Strasbourgs storslakteri), som ble opphørt i perioden 1586-1588. | 196,201 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_norske_verdenscupseire_vintersesongen_2014/15 | 2023-02-04 | Liste over norske verdenscupseire vintersesongen 2014/15 | ['Kategori:Lister over nordmenn', 'Kategori:Lister over sportsutøvere', 'Kategori:Norske sportslister', 'Kategori:Sport i Norge i 2014', 'Kategori:Sport i Norge i 2015'] | Liste over norske seire i verdenscuprenn sesongen 2014/2015 inneholder alle norske seire i idretter som har OL-status, selv om selve øvelsen ikke har OL-status. Med andre ord: Alpint, hurtigløp på skøyter, kombinert, langrenn, skihopping, skiskyting og snowboard. For snowboard sin del vil kun verdenscuprenn arrangert av FIS gjelde. Angående Tour de Ski og Minitouren på Lillehammer gjelder kun sammenlagtseier som verdenscupseier. I skiskyting inngår også VM i verdenscupen.
| Liste over norske seire i verdenscuprenn sesongen 2014/2015 inneholder alle norske seire i idretter som har OL-status, selv om selve øvelsen ikke har OL-status. Med andre ord: Alpint, hurtigløp på skøyter, kombinert, langrenn, skihopping, skiskyting og snowboard. For snowboard sin del vil kun verdenscuprenn arrangert av FIS gjelde. Angående Tour de Ski og Minitouren på Lillehammer gjelder kun sammenlagtseier som verdenscupseier. I skiskyting inngår også VM i verdenscupen.
== Norske sammelagtseire sesongen 2014/15 ==
== Eksterne lenker ==
FIS Resultatside alpint
FIS Resultatside kombinert
FIS Resultatside langrenn
ISUs Resultatside hurtigløp på skøyter | Liste over norske seire i verdenscuprenn sesongen 2014/2015 inneholder alle norske seire i idretter som har OL-status, selv om selve øvelsen ikke har OL-status. Med andre ord: Alpint, hurtigløp på skøyter, kombinert, langrenn, skihopping, skiskyting og snowboard. | 196,202 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Jean_Marie_Barbaroux | 2023-02-04 | Charles Jean Marie Barbaroux | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 25. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1794', 'Kategori:Franske politikere', 'Kategori:Fødsler 6. mars', 'Kategori:Fødsler i 1767', 'Kategori:Henrettede franskmenn', 'Kategori:Henrettede personer (før 1900-tallet)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Marseille', 'Kategori:Personer fra den franske revolusjon', 'Kategori:Personer henrettet ved giljotinering', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Charles Jean Marie Barbaroux (født 6. mars 1767 i Marseille; henrettet 25. juni 1794 i Bordeaux) var en fransk politiker.
| Charles Jean Marie Barbaroux (født 6. mars 1767 i Marseille; henrettet 25. juni 1794 i Bordeaux) var en fransk politiker.
== Liv og virke ==
=== Den franske revolusjon ===
Etter studier i rettsvitenskaper markerte han seg snart som en revolusjonær og fikk stor oppslutning i hjembyen. Han arbeidet først som kommunesekretær for Marseille, som senere sendte ham som representant til Paris. Ved stormen på Tuileriene den 10. august 1792 kommanderte han den såkalte Marseille-bataljonen.
I september 1792 ble han representant for sitt hjemdepartement Bouches-du-Rhône ved nasjonalkonventet, og der sluttet han seg til girondistene. Ved denne tid ble han også nært tilknyttet Jean-Marie Roland de La Platière og hans hustru Madame Roland. Med store talegaver gikk han i konventet særlig ut Berget.Ved slutten av 1792 fikk Barbaroux Anklageakten rettet mot kongen vedtatt. Han mente imidlertid at Ludvig XVI måtte holdes ved live og at nasjonalkonventets dom over ham skulle fremlegges til folkeavstemning. Etter at dette forslaget falt, sluttet han seg til dødsdommen mot den tidligere konge og at dommen måtte eksekveres uten appell og uten opphør.I mai 1793 motsatte han seg i nasjonalkonventet uten hell å hindre at Velferdskomiteens (Comité de salut public) fullmakter ble utvidet. Likeså falt hans forslag om å innskrenke komitemedlemmenes handlingsrom.
=== Motstander av Robespierre ===
På grunn av sin kritikk mot Maximilien de Robespierre og hans tilhengere, som han anklaget for å strebe etter dikatorisk makt, ble han forfulgt ved utbruddet av Terroren og den 2. juni 1793 ble han satt i husarrest. Det luktes ham imidlertid å flykte, først til Caen og senere til Bordeaux, der han grunnla en motstandsgruppe mot Berget.
Da hans sammensvergelse ble avslørt ble han arrestert sammen med Jérôme Pétion de Villeneuve og François Buzot og andre motstandere av Robespierre arrestert på landet nær Castillon. Han hadde da nettopp mislyktes i å ta sitt eget liv ved å skyte seg selv med pistol - han ble bare såret. Han ble så dømt til døden.
Den 25. juni 1794 ble han henrettet med guillotin.
== Utgivelse av brev ==
Correspondance et mémoires de Barbaroux Œuvre posthume de Claude Perroud terminé par Alfred Chabaud Société de l'histoire de la révolution française, Paris, 1923. Lire en ligne (édition de 1822 chez Beaudouin fréres).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gondrom Weltgeschichte in Bildern. Band 17, S. 142, Bayreuth 1981, ISBN 3-8112-0244-8
Bernd Jeschonnek; Revolution in Frankreich 1789 bis 1799 - Ein Lexikon; s. 7, Akademie-Verlag Berlin 1989; ISBN 3-05-000801-6
== Eksterne lenker ==
(en) Charles Jean Marie Barbaroux – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Charles Jean Marie Barbaroux – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Charles Jean Marie Barbaroux (født 6. mars 1767 i Marseille; henrettet 25. | 196,203 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klaip%C4%97da | 2023-02-04 | Klaipėda | ['Kategori:21°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Litauen', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Klaipėda (fylke)', 'Kategori:Kommuner i Litauen', 'Kategori:Sider med kart'] | Klaipėda (tysk Memel eller Memelburg, samogitisk Klaipieda) er Litauens eneste havneby, den ligger ved Østersjøen ved munningen av Nemunas-elven. Byen var tidligere tysk. I 2002 hadde byen 194 400 innbyggere (i 1989 hadde den 202 900 innbyggere). Dagens Klaipėda er en viktig fergehavn med forbindelser til Sverige, Danmark og Tyskland. Utenfor byen ligger det to populære badebyer Nida og Palanga.
I Klaipėda finner man flere bindingsverkhus, slik som i Tyskland, Danmark og England.
| Klaipėda (tysk Memel eller Memelburg, samogitisk Klaipieda) er Litauens eneste havneby, den ligger ved Østersjøen ved munningen av Nemunas-elven. Byen var tidligere tysk. I 2002 hadde byen 194 400 innbyggere (i 1989 hadde den 202 900 innbyggere). Dagens Klaipėda er en viktig fergehavn med forbindelser til Sverige, Danmark og Tyskland. Utenfor byen ligger det to populære badebyer Nida og Palanga.
I Klaipėda finner man flere bindingsverkhus, slik som i Tyskland, Danmark og England.
== Historie ==
Det var baltiske stammer som først bodde i området, og balterne anla en borg ved navn Klaipėda der tidlig på 1200-tallet. Men den lå slik til at den lå i veien for en sammenhengende forbindelse mellom Den tyske ordens områder i sør og Sverdbrødrenes i nord. Dette var katolske ridderordener som i Baltikum hadde til formål å kristne de baltiske folkene. Dermed gikk Den tyske orden til angrep og erobret den i 1252. Samme år ble selve byen grunnlagt, av denne tyske ridderordenen, som stod for kristningen av store deler av det baltiske område på denne tiden. Den tyske orden overdro straks borg og by til den livlandske Sverdbroderordenen. I 1254 ble den hansestad, og i 1257 fikk den bystatus etter lybekker-rett. Byen ble da kalt Castrum Memele (tysk Memelburg eller Mimmelburg).
I 1348 ble borg og by del formelt overdratt til Den tyske orden.
I 1422 ble Litauen og Preussen enige om en grense som gjorde at Memelland tilfalt Øst-Preussen og gjorde Den kuriske bukten til en tysk innlandsbukt, denne grensen ble ikke endret før i 1919 og er kanskje en av Europas mest lengstlevende grenser.
Albrecht av Brandenburg-Ansbach var den første verdslige hertug av Preussen, i 1525 erklærte han landet og byen protestantisk. Dette ble begynnelsen på byens storhetstid; det var beliggenheten ved en elvemunning i nærheten av grensen til Litauen som gjorde dette mulig. Byen ble angrepet og okkupert av Sverige mellom 1629 og 1635 og den måtte bygges opp flere ganger. 75 år senere døde et stort antall innbyggere av pest.
Da Tyskland ble samlet i 1871 ble Memel den nordøstligste byen i det tyske riket. Etter første verdenskrig ble byen og området rundt skilt ut fra Tyskland og satt under fransk og japansk okkupasjon under Folkeforbundets administrasjon. Byen Memel var hovedsakelig tysk, mens området omkring hadde hovedsakelig litauiske innvandrere fra Samogitia og senere fra det øvrige Litauen. Den lokale dialekten skilte seg ut fra det øvrige litauiske, da den var sterkt preget av både kurlandsk, gammelprøyssisk, samogitisk og latvisk.
10. januar 1923 gikk litauiske styrker i ly av Ruhrokkupasjonen til angrep i det såkalte Klaipėdaopprøret og tok byen. På 20- og 30-tallet var den et viktig stridstema mellom Tyskland og Litauen. Seiersmaktene garanterte at tyskerne i Memelland skulle få autonomi under litauisk forvaltning, men det ble forhindret. Valgresultater viste klart tysk flertall. Da Litauen tok initiativ til forhandlinger, ble det holdt en folkeavstemning i 1938, hvor 88 % stemte for å bli en del av Tyskland og 12 % for Litauen. 22. mars 1939 reannekterte Tyskland Memelland, etter en avtale med den litauiske regjeringen, der de lovet litauerne hjelp mot Polen, som holdt den litauiske hovedstaden Vilnius okkupert.
Ved slutten av andre verdenskrig flyktet en stor del innbyggere fra krigshandlingene, byen ble inntatt av Den røde armé i januar 1945 og overført til den litauiske sovjetrepublikken. Mange av de gjenværende innbyggerne ble deportert til Sibir eller Tyskland vest for Oder- og Neisse-elvene. I 1947 ble bynavnet Memel strøket og Klaipėda byens offisielle navn.
Etter at Litauen ble uavhengig igjen i 1990 har det blant annet blitt opprettet en tospråklig litauisk-tysk skole i byen.
== Transport i Klaipėda ==
Klaipeda by lokal kollektivtransport myndighet er ansvarlig for kollektivtrafikken i Klaipėda.
Gasstankskipet FSRU «Independence» blir operativt i havnen fra høsten 2014 og vil da åpne for import av naturgass fra andre land, så Litauen ikke lenger er bundet til import fra Russland.
Nermeste internasjonal flyplass er Palanga internasjonale lufthavn som ligger ca 30 km nord fra Klaipeda.
== Sport ==
Basketballklubben Neptūnas Klaipėda debuterte i Euroleague i 2014.
== Kjente folk fra Klaipėda/Memel ==
Simon Dach (1605–1659), dikter
Michael Wohlfahrt (1687–1741), amerikansk kirkeleder
Johan Daniel Berlin (1714–1787) tysk-dansk barokkmusiker
Friedrich Wilhelm Argelander (1799–1875), astronom
George Adomeit (1879–1967), amerikansk maler
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Klaipėda – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Klaipėda – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Neptūnas Klaipėda er en basketballklubb fra Klaipėda i Litauen, som i 2014 debuterte i Euroleague.Neptunas Klaipeda, euroleague. | 196,204 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kathrine_Kleveland | 2023-02-04 | Kathrine Kleveland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 7. april', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nei til EU', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sp-politikere i Vestfold', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2021–2025', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Vestfold', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Sp', 'Kategori:Stubber 2022-04'] | Kathrine Kleveland (født 7. april 1966) er en norsk politiker (Sp) og organisasjonskvinne, fra 2014 til 2020 leder i Nei til EU. I stortingsvalget 2017 var hun Senterpartiets førstekandidat i Vestfold. I stortingsvalget 2021 ble hun innvalgt.
Kleveland har vært leder for Vestfold Bygdekvinnelag i tre år (2005 -2008) og Norges Bygdekvinnelag i seks år (2008-2014). Hun har vært styreleder for i Stiftelsen Skolematens venner og vært engasjert i å utvikle et nettverk for GMO-fri mat. Kleveland har vært leder i Vestfold Senterparti og sentralstyremedlem i Senterpartiet. I 2013 var hun listetopp for SP i Vestfold.
Hun har bakgrunn som grafisk designer. Hun er bonde på gården Bergan i Holmestrand, en gård hun driver med mann og barn.
| Kathrine Kleveland (født 7. april 1966) er en norsk politiker (Sp) og organisasjonskvinne, fra 2014 til 2020 leder i Nei til EU. I stortingsvalget 2017 var hun Senterpartiets førstekandidat i Vestfold. I stortingsvalget 2021 ble hun innvalgt.
Kleveland har vært leder for Vestfold Bygdekvinnelag i tre år (2005 -2008) og Norges Bygdekvinnelag i seks år (2008-2014). Hun har vært styreleder for i Stiftelsen Skolematens venner og vært engasjert i å utvikle et nettverk for GMO-fri mat. Kleveland har vært leder i Vestfold Senterparti og sentralstyremedlem i Senterpartiet. I 2013 var hun listetopp for SP i Vestfold.
Hun har bakgrunn som grafisk designer. Hun er bonde på gården Bergan i Holmestrand, en gård hun driver med mann og barn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Kathrine Kleveland hos Stortinget
(no) Kathrine Kleveland hos Norsk senter for forskningsdata | Kathrine Kleveland (født 7. april 1966) er en norsk politiker (Sp) og organisasjonskvinne, fra 2014 til 2020 leder i Nei til EU. | 196,205 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mong_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Mong (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Mong han henvise til:
Mong, ei grend i Eigersund kommune i Rogaland
Mong (navn), et kvinnenavn
Uoffisielle måleenheter#Mong – valuta, en uoffisiell måleenhet som oppsto etter en budsjettoverskridelse på Mongstad i 1987–88. | Mong han henvise til:
Mong, ei grend i Eigersund kommune i Rogaland
Mong (navn), et kvinnenavn
Uoffisielle måleenheter#Mong – valuta, en uoffisiell måleenhet som oppsto etter en budsjettoverskridelse på Mongstad i 1987–88. | Mong han henvise til: | 196,206 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mong_(navn) | 2023-02-04 | Mong (navn) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinnenavn'] | For det norske gårds- og stedsnavnet Mong, se Mong.Mong er et kvinnenavn som brukes i enkelte land i det sørlige Asia. Navnet er også kjent brukt som mannsnavn.
| For det norske gårds- og stedsnavnet Mong, se Mong.Mong er et kvinnenavn som brukes i enkelte land i det sørlige Asia. Navnet er også kjent brukt som mannsnavn.
== Utbredelse ==
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til kvinnenavnet Mong og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Kjente personer med navnet ==
Personene i listene er ordnet kronologisk etter fødselsår.
=== Kvinner ===
Mong-Lan (f. 1970), vietnamesisk-amerikansk dikter
=== Menn ===
Jeong Mong-ju (1337–1392), koreansk minister
Chung Mong-Koo (f. 1938), koreansk bedriftsleder
Mong Palatino, filippinsk aktivist og ungdomsleder
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Mong
(en) Think Baby Names: Mong | Mong er et kvinnenavn som brukes i enkelte land i det sørlige Asia. Navnet er også kjent brukt som mannsnavn. | 196,207 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beslag | 2023-02-04 | Beslag | ['Kategori:Juridisk terminologi', 'Kategori:Norsk straffeprosess'] | Beslag kan også være en gjenstand, typisk utført i metall, som brukes til forsterkning, beskyttelse eller feste av bygnings- eller møbeldeler. Se bygningsbeslag eller ekspansjonsbeslag.Beslag er et tvangsmiddel i norsk straffeprosess som består i at politiet setter seg i besittelse av den beslaglagte tingen frem til en sak er avgjort. Både mistenktes og tredjemenns ting kan beslaglegges.
Hovedvilkåret for at en ting kan beslaglegges er at den «antas å ha betydning som bevis». I tillegg kan det være grunnlag for beslag at tingen antas å kunne inndras (etter inndragningsreglene i straffeprosesslovens kapittel 2), eller at den antas å kunne kreves utlevert av fornærmede i straffesaken.
I utgangspunktet besluttes beslag av ting mot besitterens vilje av påtalemyndighetene. En slik beslutning skal så langt det er mulig være skriftlig og opplyse om «hva saken gjelder, formålet med beslaget og hva det skal omfatte». Hvis særlige grunner taler for det kan påtalemyndigheten bringe spørsmålet inn for en domstol, som da treffer en beslutning om eventuelt beslag.
Den som får sin ting beslaglagt etter beslutning av påtalemyndigheten kan få beslagets rettmessighet prøvd av en domstol, og påtalemyndighetene er forpliktet til å informere om dette ved beslag.Beslag kan også utføres av politimann uten at det er besluttet av påtalemyndigheten når han utfører ransaking eller pågripelse, «og ellers når det er fare ved opphold». Når en mistenkt tas på fersk gjerning kan også beslag utføres av privatpersoner. Beslag foretatt av politimann eller privatperson skal straks meldes fra om til påtalemyndigheten, som tar stilling til om beslaget skal opprettholdes.For dokumenter o.l. kan taushetsplikt eller fritak fra vitneplikt utgjøre begrensninger i adgangen til beslag.
Når et sak er avgjort skal den beslaglagte tingen returneres til rette eier. Hvis det er tvist om hvem som eier tingen avgjør retten ved kjennelse om den skal forbli beslaglagt frem til tvisten er løst ved en domstol, eller om den skal utleveres til en, enten mot eller uten sikkerhetsstillelse.
| Beslag kan også være en gjenstand, typisk utført i metall, som brukes til forsterkning, beskyttelse eller feste av bygnings- eller møbeldeler. Se bygningsbeslag eller ekspansjonsbeslag.Beslag er et tvangsmiddel i norsk straffeprosess som består i at politiet setter seg i besittelse av den beslaglagte tingen frem til en sak er avgjort. Både mistenktes og tredjemenns ting kan beslaglegges.
Hovedvilkåret for at en ting kan beslaglegges er at den «antas å ha betydning som bevis». I tillegg kan det være grunnlag for beslag at tingen antas å kunne inndras (etter inndragningsreglene i straffeprosesslovens kapittel 2), eller at den antas å kunne kreves utlevert av fornærmede i straffesaken.
I utgangspunktet besluttes beslag av ting mot besitterens vilje av påtalemyndighetene. En slik beslutning skal så langt det er mulig være skriftlig og opplyse om «hva saken gjelder, formålet med beslaget og hva det skal omfatte». Hvis særlige grunner taler for det kan påtalemyndigheten bringe spørsmålet inn for en domstol, som da treffer en beslutning om eventuelt beslag.
Den som får sin ting beslaglagt etter beslutning av påtalemyndigheten kan få beslagets rettmessighet prøvd av en domstol, og påtalemyndighetene er forpliktet til å informere om dette ved beslag.Beslag kan også utføres av politimann uten at det er besluttet av påtalemyndigheten når han utfører ransaking eller pågripelse, «og ellers når det er fare ved opphold». Når en mistenkt tas på fersk gjerning kan også beslag utføres av privatpersoner. Beslag foretatt av politimann eller privatperson skal straks meldes fra om til påtalemyndigheten, som tar stilling til om beslaget skal opprettholdes.For dokumenter o.l. kan taushetsplikt eller fritak fra vitneplikt utgjøre begrensninger i adgangen til beslag.
Når et sak er avgjort skal den beslaglagte tingen returneres til rette eier. Hvis det er tvist om hvem som eier tingen avgjør retten ved kjennelse om den skal forbli beslaglagt frem til tvisten er løst ved en domstol, eller om den skal utleveres til en, enten mot eller uten sikkerhetsstillelse.
== Se også ==
Midlertidig forføyning
Utleveringspålegg
== Referanser == | Beslag er et tvangsmiddel i norsk straffeprosess som består i at politiet setter seg i besittelse av den beslaglagte tingen frem til en sak er avgjort. Både mistenktes og tredjemenns ting kan beslaglegges. | 196,208 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fr%C3%B6s%C3%B6_skanse | 2023-02-04 | Frösö skanse | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Etableringer i 1611', 'Kategori:Festninger i Sverige', 'Kategori:Kalmarkrigen', 'Kategori:Opphør i 1677', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skanser', 'Kategori:Östersund kommune'] | Frösö skanse (svensk: Frösö skans, også kalt Frösöholm) var en svensk befestning i Jämtland. Den var ansett å ha stor betydning for kontrollen over Jämtland, og har også blitt betegnet som Jämtlands fästning.
På 1600-tallet da skansen var i bruk var dette det viktigste militære anlegget for forsvaret av Jämtland.Det har vært militær aktivitet på skansen i perioden 1611 til 1677, med visse tidsrom uten bruk, og den har vært bemannet både under svensk og norsk kontroll. Skansen har vært inntatt ved flere anledninger, herunder utsatt for vellykkede norske beleiringer i 1644 og 1657. Skansen ble sprengt ved den norske tilbaketrekningen i 1677, og kun spor av anlegget er idag synlig.
| Frösö skanse (svensk: Frösö skans, også kalt Frösöholm) var en svensk befestning i Jämtland. Den var ansett å ha stor betydning for kontrollen over Jämtland, og har også blitt betegnet som Jämtlands fästning.
På 1600-tallet da skansen var i bruk var dette det viktigste militære anlegget for forsvaret av Jämtland.Det har vært militær aktivitet på skansen i perioden 1611 til 1677, med visse tidsrom uten bruk, og den har vært bemannet både under svensk og norsk kontroll. Skansen har vært inntatt ved flere anledninger, herunder utsatt for vellykkede norske beleiringer i 1644 og 1657. Skansen ble sprengt ved den norske tilbaketrekningen i 1677, og kun spor av anlegget er idag synlig.
== Historie ==
=== Skansen reises ===
Skansen ble anlagt i 1611 av den svenske kommandanten Baltzar Bäck i forbindelse med okkupasjonen av Jämtland under Kalmarkrigen, det såkalte Jemtlandstoget som på svensk benevnes som Baltzarfeiden.
Forsvarsverket ble bygget i en vik på den store øyen Frösön i Storsjön, og lå ved Kungsgården på Frösön. Befestningen hadde en rektangulær form, åpen mot sjøen, bygget opp av en jordvoll med bastioner, palisader og stormingshindre. Bastionene var plassert på hjørnene av befestningen, og vollgravene var fylt opp av vann. Skansen hadde ene langsiden mot sjøen, og der var det også en brygge anlagt på stenfundament. Bygningene som ble plassert inne på den åpne plassen på skansen, var tatt fra stedet Rise like øst for skansen og flyttet til befestningen.
=== Vekslende herredømme ===
Etter freden i Knærød måtte Sverige oppgi Jämtland og skansen forfalt, men ble igjen tatt i bruk av svenskene etter invasjonen i 1644, dog etter en 7 ukers beleiring gjeninntatt av dansk-norske tropper den 10. august. Skansen falt på nytt i svenske hender etter overtagelsen av Jämtland ved freden i Brömsebro påfølgende år, og selve overgivelsen av Jämtland til Sverige etter Brömsebro-freden skjedde ved Frösö skanse.Frösö skanse ble forsterket i årene 1655 til 1657, men ble på nytt inntatt i 1657. Ved krigsutbruddet i 1657 gikk om lag 2500 mann fra 1. og 2. Thronhjemske Regiment under generalløytnant Jørgen Bjelke inn i Jämtland og Härjedalen. Jämtlands forsvar lå under generalmajor Carl Sparre, men kommandoen på Frösö skanse var gitt til major Jon Andersson Myra, som hadde hatt ansvar for utbedringene på skansen. Det ble fra norsk side gravd løpegraver mot skansen, mens man fra svensk side hadde flere utfall fra skansen og forsøk på å bryte beleiringen, men etter en beleiring som varte totalt ti uker måtte svenskene i mangel på mat og ammunisjon legge ned våpnene. Svenskene overga skansen 18. november mot fri passasje for de gjenværende forsvarstroppene, og Jørgen Bjelke tok befestningen i bruk frem til den igjen måtte oppgis til Sverige ved fredsslutningen i 1658. Reinhold von Hoven var norsk kommandant på skansen i denne perioden.
=== Ødeleggelse ===
I 1677 gjorde norske styrker et vellykket innfall i Jämtland. Motstand i befolkningen mot det svenske overherredømme lettet angrepet, og jämtlandske soldater som skiftet side hadde avgjørende betydning ved flere slag. Jämtland ble besatt, denne gang uten noen lengre beleiring av Frösö skanse. Etter rykter om at en større svensk armé rykket mot landskapet, trakk man seg i november 1677 tilbake, hvorpå båter og ferger ble ødelagt og Frösö skanse sammen med Kungsgården ble sprengt. En medvirkende eller alternativ årsak til at ordre om tilbaketrekking av de norske styrkene i Jämtland mot Trøndelag ble gitt, og dermed oppgivelsen av skansen, er at det skal ha vært frykt for et fremmed flåteangrep på vei mot Trondheim. Skansen ble fullstendig ødelagt ved tilbaketrekningen, og ble aldri satt i stand igjen.Senere ble det reist en ny skanse i området til erstatning for Frösö. I perioden 1711 til 1713 ble det bygget en ny skanse, Cronstads skanse, som ble anlagt på Frösösletten kun et lite stykke ovenfor gamle Frösö skanse.
== Spor av befestningen idag ==
Lite av Frösö skanse er idag synlig. Rester av vollene kan dog ses ned mot stranden, og det er gjort funn av nedbrente palisader ved skansen og muskett- og kanonkuler i området fra de stridighetene som fant sted ved befestningen gjennom 1600-tallet.Skansen er registrert som en fornlämning i det svenske Riksantikvarieämbetets database.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
RAÄ-nummer Frösö 45:1. Riksantikvarieämbetet.
Frösö skans. Östersunds kommun. | Frösö skanse (svensk: Frösö skans, også kalt Frösöholm) var en svensk befestning i Jämtland. Den var ansett å ha stor betydning for kontrollen over Jämtland, og har også blitt betegnet som Jämtlands fästning. | 196,209 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Utleveringsp%C3%A5legg | 2023-02-04 | Utleveringspålegg | ['Kategori:Norsk straffeprosess'] | Utleveringspålegg er et tvangsmiddel i norsk straffeprosess hvor det blir gitt pålegg om utlevering av et bevismiddel. Vilkåret er at tingen «antas å ha betydning som bevis». Hovedvilkåret for å pålegge noen å utlevere et bevis er at vedkommende har vitneplikt i saken.
I utgangspunktet besluttes utleveringspålegg av en domstol. Dersom det «ved opphold er fare for at ettersforskningen vil lide» kan beslutning om utleveringspålegg bestemmes av påtalemyndigheten, men da slik at pålegget raskest mulig blir forelagt retten for godkjenning.
| Utleveringspålegg er et tvangsmiddel i norsk straffeprosess hvor det blir gitt pålegg om utlevering av et bevismiddel. Vilkåret er at tingen «antas å ha betydning som bevis». Hovedvilkåret for å pålegge noen å utlevere et bevis er at vedkommende har vitneplikt i saken.
I utgangspunktet besluttes utleveringspålegg av en domstol. Dersom det «ved opphold er fare for at ettersforskningen vil lide» kan beslutning om utleveringspålegg bestemmes av påtalemyndigheten, men da slik at pålegget raskest mulig blir forelagt retten for godkjenning.
== Se også ==
Beslag
== Referanser == | Utleveringspålegg er et tvangsmiddel i norsk straffeprosess hvor det blir gitt pålegg om utlevering av et bevismiddel. Vilkåret er at tingen «antas å ha betydning som bevis». | 196,210 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skjult_fjernsynsoverv%C3%A5kning | 2023-02-04 | Skjult fjernsynsovervåkning | ['Kategori:Norsk straffeprosess'] | Skjult fjernsynsovervåkning er et tvangsmiddel i norsk straffeprosess hvor fjernsynsovervåkning benyttes uten at vilkårene i personopplysningsloven om skilting osv. er oppfylt. Dette virkemiddelet kan benyttes på offentlig sted av politiet når det «foreligger skjellig grunn til mistanke om en eller flere straffbare handlinger som etter loven kan medførehøyere straff enn fengsel i 6 måneder». Virkemiddelet kan kun benyttes hvis «når slik overvåking vil være av vesentlig betydning for etterforskningen».Beslutning om bruk av skjult fjernsynsovervåking treffes av en domstol. Tillatelsen skal alltid være tidsbegrenset, og ikke vare lenger en «strengt nødvendig». Tillatelsen kan være for maks fire uker om gangen.
| Skjult fjernsynsovervåkning er et tvangsmiddel i norsk straffeprosess hvor fjernsynsovervåkning benyttes uten at vilkårene i personopplysningsloven om skilting osv. er oppfylt. Dette virkemiddelet kan benyttes på offentlig sted av politiet når det «foreligger skjellig grunn til mistanke om en eller flere straffbare handlinger som etter loven kan medførehøyere straff enn fengsel i 6 måneder». Virkemiddelet kan kun benyttes hvis «når slik overvåking vil være av vesentlig betydning for etterforskningen».Beslutning om bruk av skjult fjernsynsovervåking treffes av en domstol. Tillatelsen skal alltid være tidsbegrenset, og ikke vare lenger en «strengt nødvendig». Tillatelsen kan være for maks fire uker om gangen.
== Referanser == | Skjult fjernsynsovervåkning er et tvangsmiddel i norsk straffeprosess hvor fjernsynsovervåkning benyttes uten at vilkårene i personopplysningsloven om skilting osv. er oppfylt. | 196,211 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Teknisk_sporing | 2023-02-04 | Teknisk sporing | ['Kategori:Norsk straffeprosess'] | Teknisk sporing er et tvangsmiddel i norsk straffeprosess hvor politiet benytter elektronisk peilingsutstyr på en gjenstand for å kunne spore hvor gjenstanden befinner seg.
Påtalemyndighetene kan beslutte at teknisk sporing skal benyttes på gjenstander (slik som kjøretøy) når noen med «skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 5 år eller mer» (eller en overtredelse av nærmere angitte straffebud).Retten kan ved kjennelse beslutte at politiet kan plassere teknisk peilerutstyr i «klær eller gjenstander som den mistenkte bærer på seg», i «veske eller annen håndbagasje» eller at politiet kan foreta innbrudd for å plassere slikt utstyr. En domstol kan kun fatte en slik kjennelse når noen med «skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer» (eller overtredelse av nærmere angitte straffebud<) I tillegg må slik sporing antas å være av «vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort».
| Teknisk sporing er et tvangsmiddel i norsk straffeprosess hvor politiet benytter elektronisk peilingsutstyr på en gjenstand for å kunne spore hvor gjenstanden befinner seg.
Påtalemyndighetene kan beslutte at teknisk sporing skal benyttes på gjenstander (slik som kjøretøy) når noen med «skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 5 år eller mer» (eller en overtredelse av nærmere angitte straffebud).Retten kan ved kjennelse beslutte at politiet kan plassere teknisk peilerutstyr i «klær eller gjenstander som den mistenkte bærer på seg», i «veske eller annen håndbagasje» eller at politiet kan foreta innbrudd for å plassere slikt utstyr. En domstol kan kun fatte en slik kjennelse når noen med «skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer» (eller overtredelse av nærmere angitte straffebud<) I tillegg må slik sporing antas å være av «vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort».
== Referanser == | Teknisk sporing er et tvangsmiddel i norsk straffeprosess hvor politiet benytter elektronisk peilingsutstyr på en gjenstand for å kunne spore hvor gjenstanden befinner seg. | 196,212 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A5l_W._Lorentzen | 2023-02-04 | Pål W. Lorentzen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. juli', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske advokater', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune'] | Pål Wergeland Lorentzen (født 19. juli 1941 i Hosanger ved Bergen) er en norsk høyesterettsadvokat med særlig engasjement for ytringsfrihet og rettssikkerhet. Han var formann i Advokatforeningens hovedstyre fra 1988 til 1991.
| Pål Wergeland Lorentzen (født 19. juli 1941 i Hosanger ved Bergen) er en norsk høyesterettsadvokat med særlig engasjement for ytringsfrihet og rettssikkerhet. Han var formann i Advokatforeningens hovedstyre fra 1988 til 1991.
== Utdannelse ==
Lorentzen har examen artium på reallinjen fra 1960 og juridisk embetseksamen fra Universitetet i Oslo fra 1968. I 1970-1971 hadde han studieopphold i Cambridge og London. Han fikk bevilling som advokat i 1971 og bevilling som høyesterettsadvokat i 1976.
== Virksomhet ==
Lorentzen var dommerfullmektig ved Lofoten sorenskriverembete i 1969-1970 og advokatfullmektig i Advokatfirmaet Greve, Greve og Greve i Bergen fra 1971. I 1976 ble han partner i advokatfirmaet som etter fusjon i 1991 skiftet navn til Thommessen, Krefting, Greve, Lund, senere forkortet til Thommessen. Lorentzen har ført en rekke saker for Høyesterett og også prosedert for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg.
== Tillitsverv som advokat ==
Lorentzen var formann for advokatene i Bergen, Hordaland og Sogn og Fjordane krets av Den norske advokatforening i 1980-1982 og medlem av hovedstyret for Den norske advokatforening i 1984-1991. Fra 1988 til 1991 var han formann i hovedstyret. I 1994-2004 var han formann for foreningens rettssikkerhetsutvalg. I 2009 ble han oppnevnt som medlem av Stortingets menneskerettighetsutvalg som etter oppdrag fra Stortingets presidentskap, utarbeidet forslag til nye menneskerettighetsbestemmelser i Grunnloven.
== Andre tillitsverv ==
I studietiden stiftet Lorentzen musikkorpset Corpsus Juris ved juridisk fakultet i Oslo. Han var også revysjef for Blindernrevyen. Tilbake i Bergen ble han i 1983 medlem av styret for Bergen filharmoniske orkester. Fra 1997 til 2008 var han styreleder. Han ble medlem av styret for Festspillene i Bergen i 1992 og ble av Kulturdepartementet utpekt til styreleder der fra 2008 til 2012. Lorentzen har også vært styreleder i Kavlifondet og i Sparebanken Vest. I 2010 tok han initiativet til etableringen av Norsk klimastiftelse hvor han også ble styreleder.
== Referanser ==
== Kilder ==
Norsk biografisk leksikon, https://nbl.snl.no/P%C3%A5l_W_Lorentzen
Norsk klimastiftelse, http://klimastiftelsen.no/
Thommessen, http://www.thommessen.no/mennesker/faste-advokater--senioradvokater/pal-w-lorentzen/
== Eksterne lenker ==
(en) Pål W. Lorentzen på Internet Movie Database | Pål Wergeland Lorentzen (født 19. juli 1941 i Hosanger ved Bergen) er en norsk høyesterettsadvokat med særlig engasjement for ytringsfrihet og rettssikkerhetAdvokatbladet 2013, nr 5, http://www. | 196,213 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trinidad_og_Tobagos_sentralbank | 2023-02-04 | Trinidad og Tobagos sentralbank | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1964', 'Kategori:Sentralbanker', 'Kategori:Trinidad og Tobagos økonomi'] | Trinidad og Tobagos sentralbank (engelsk: Central Bank of Trinidad and Tobago) er sentralbanken i Trinidad and Tobago.
Sentralbanken ble etablert i 1964, og har hovedkontor i Port of Spain.
| Trinidad og Tobagos sentralbank (engelsk: Central Bank of Trinidad and Tobago) er sentralbanken i Trinidad and Tobago.
Sentralbanken ble etablert i 1964, og har hovedkontor i Port of Spain.
== Historie ==
Fra slutten av 2. verdenskrig var Trinidad og Tobagos finanssektor dominert av utenlandske institusjoner, som British Currency Board. Trinidad og Tobago fikk sin uavhengighet fra Storbritannia 31. august 1962, og i 1964 ble Trinidad og Tobagos sentralbank etablert.
På 1970- og 80-tallet slet Trinidad og Tobago økonomisk, og økonomien kollapset nesten. Sentralbanken spilte da en viktig rolle i å yte kortsiktig kreditt til bankene i landet. Til tross for dette gikk fem av finansinstitusjonene konkurs. Gjennom 1990-tallet gjennomgikk finansnæringen reformer. I samarbeid med IMF og Verdensbanken ble finansnæringen liberalisert, og i 1993 ble First Citizens' Bank etablert, ved en sammenslåing av de tre statseide bankene National Commercial Bank (NCB), Trinidad Co-operative Bank (TCB) og Workers' Bank.
I 2013 ble sentralbanken medlem nr 100 i Alliance for Financial Inclusion.
== Hovedoppgaver ==
Sentralbankens hovedmålsetting er å bidra til pengemessig og økonomisk stabilitet, samt tillit til Trinidad og Tobagos økonomi.Hovedoppgavene er definert i sentralbankloven fra 1964, og er bl.a.:
Utstede og trekke tilbake landets valuta
Utvikle og implementere landets pengepolitikk
Være regjeringens bank og rådgiver
Være bankenes bank
Utstede verdipapirer på vegne av regjeringen
Styre valutahandel og jobbe for stabil valutakurs
Forvalte landets valutareserver
Bidra til økonomisk stabilitet
Samle relevante økonomiske data og drive forskning
== Sentralbanksjef ==
Pr mars 2018 er Alvin Hilaire sentralbanksjef. Han ble utnevnt til sentralbanksjef 23. desember 2015, og overtok etter Jwala Rambarran.Visesentralbanksjef er Sandra Sookram.
== Se også ==
Liste over verdens sentralbanker
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisiell hjemmeside | Trinidad og Tobagos sentralbank (engelsk: Central Bank of Trinidad and Tobago) er sentralbanken i Trinidad and Tobago. | 196,214 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tilst%C3%A5elsessak | 2023-02-04 | Tilståelsessak | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norsk straffeprosess', 'Kategori:Rettergang'] | En tilståelsessak er i norsk straffeprosess et eget prosesspor for en straffesak hvor den siktede avgir en uforbeholden tilståelse av det straffbare forhold vedkommende er tiltalt for. Slike saker kan føres under forenklede straffeprosessrettslige regler. En dom i en tilståelsessak kalles en tilståelsesdom.
En straffesak kan kun kjøres som tilståelsessak hvis siktede samtykker og påtalemyndigheten fremsetter begjæring om det. Det er domstolen som beslutter at saken kan kjøres som tilståelsessak, og slik beslutning skal kun gis hvis domstolen «ikke finner det betenkelig» og saken gjelder en straffbar handling som ikke kan medføre fengsel i 10 år eller mer, siktede har gitt en uforbeholden tilståelse som «styrkes av de øvrige opplysninger». For visse lovovertredelser, promillekjøring og kjøring uten førerkort, er det bestemt at det er tilstrekkelig at siktede «erklærer seg skyldig».
En uforbeholden tilståelse må foreligge både for skyldspørsmålet og omstendigheter av betydning for straffutmålingen. Tilståelsen må dekke både de subjektive og objektive sidene av straffebudet. Det er tilstrekkelig at siktede tilstår de faktiske forhold, selv om han ikke erklærer seg skyldig (f.eks. ved å erkjenne at forholdet rammes av straffeloven).
Besluttes det at det skal føres tilståelsessak kan tingretten pådømme saken uten tiltalebeslutning eller hovedforhandling. Saken kan da dømmes med kun én dommer og i visse tilfeller uten at siktede har forsvarsadvokat.
| En tilståelsessak er i norsk straffeprosess et eget prosesspor for en straffesak hvor den siktede avgir en uforbeholden tilståelse av det straffbare forhold vedkommende er tiltalt for. Slike saker kan føres under forenklede straffeprosessrettslige regler. En dom i en tilståelsessak kalles en tilståelsesdom.
En straffesak kan kun kjøres som tilståelsessak hvis siktede samtykker og påtalemyndigheten fremsetter begjæring om det. Det er domstolen som beslutter at saken kan kjøres som tilståelsessak, og slik beslutning skal kun gis hvis domstolen «ikke finner det betenkelig» og saken gjelder en straffbar handling som ikke kan medføre fengsel i 10 år eller mer, siktede har gitt en uforbeholden tilståelse som «styrkes av de øvrige opplysninger». For visse lovovertredelser, promillekjøring og kjøring uten førerkort, er det bestemt at det er tilstrekkelig at siktede «erklærer seg skyldig».
En uforbeholden tilståelse må foreligge både for skyldspørsmålet og omstendigheter av betydning for straffutmålingen. Tilståelsen må dekke både de subjektive og objektive sidene av straffebudet. Det er tilstrekkelig at siktede tilstår de faktiske forhold, selv om han ikke erklærer seg skyldig (f.eks. ved å erkjenne at forholdet rammes av straffeloven).
Besluttes det at det skal føres tilståelsessak kan tingretten pådømme saken uten tiltalebeslutning eller hovedforhandling. Saken kan da dømmes med kun én dommer og i visse tilfeller uten at siktede har forsvarsadvokat.
== Referanser == | En tilståelsessak er i norsk straffeprosess et eget prosesspor for en straffesak hvor den siktede avgir en uforbeholden tilståelse av det straffbare forhold vedkommende er tiltalt for. Slike saker kan føres under forenklede straffeprosessrettslige regler. | 196,215 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98stre_torg | 2023-02-04 | Østre torg | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Plasser i Norge', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Hamar'] | Østre torg er et torg i Hamar by. Det markerer starten på gågata, som går fra Østre torg til Hamar kulturhus ved Stortorget. Torget finnes på kart fra 1848, før Hamar fikk bystatus.
I starten ble torget mye brukt til fritidsaktiviteter, som lekene kara holoball og kaste på stikka, og diverse idrettsaktiviteter. Fra 1881 til 1896 var det en årlig hesteutstilling på torget, noe som ga det tilnavnet «hestetorvet». I 1909 ble torget stengt for trafikk etter forslag fra Stemmerettsforeningen, som ville at barna skulle kunne bruke torget som lekeplass mellom klokka 8 og klokka 20, mot store protester fra byens gårdeiere. Senere fungerte det som rutebilstasjon.I 1988-89 ble det bygget parkeringshus under torget, og den omstridte bygningen som bare kalles «ubåten» ble oppført.Hamar postkontor lå tidligere på Østre torg helt siden 1885 til 2021 da ble det lagt ned.
| Østre torg er et torg i Hamar by. Det markerer starten på gågata, som går fra Østre torg til Hamar kulturhus ved Stortorget. Torget finnes på kart fra 1848, før Hamar fikk bystatus.
I starten ble torget mye brukt til fritidsaktiviteter, som lekene kara holoball og kaste på stikka, og diverse idrettsaktiviteter. Fra 1881 til 1896 var det en årlig hesteutstilling på torget, noe som ga det tilnavnet «hestetorvet». I 1909 ble torget stengt for trafikk etter forslag fra Stemmerettsforeningen, som ville at barna skulle kunne bruke torget som lekeplass mellom klokka 8 og klokka 20, mot store protester fra byens gårdeiere. Senere fungerte det som rutebilstasjon.I 1988-89 ble det bygget parkeringshus under torget, og den omstridte bygningen som bare kalles «ubåten» ble oppført.Hamar postkontor lå tidligere på Østre torg helt siden 1885 til 2021 da ble det lagt ned.
== Historisk galleri ==
== Referanser == | }} | 196,216 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4806 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4806 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Referanser til Ev134', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Veier i Karmøy'] | Fylkesvei 4802 går mellom Storevik på Fosen og Søravåge i Karmøy.
Før T-forbindelsen ble tatt i bruk 2013 var veien del av Fv4802Fylkesvei 4802
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 831.
| Fylkesvei 4802 går mellom Storevik på Fosen og Søravåge i Karmøy.
Før T-forbindelsen ble tatt i bruk 2013 var veien del av Fv4802Fylkesvei 4802
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 831.
== Kommuner og knutepunkter ==
KarmøyFosnavegen
Endepunkt Mekrevik, Søravåge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4802
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 4802 går mellom Storevik på Fosen og Søravåge i Karmøy. | 196,217 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Soneburg_slott | 2023-02-04 | Soneburg slott | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Saaremaa', 'Kategori:Slott i Estland'] | Soneburg slott (Sonnenburg, estisk: Maasilinn) var et slott i Maasi i den nåværende Orissaare kommune på den estiske øyen Øsel (estisk: Saaremaa).
Slottsborgen ble oppført av Den Liviske Orden i det 14. århundre, for å erstatte det tidligere Pöide, som var blitt ødelagt av øselianerne. Byggingen pågikk til godt inn i det 16. århundre. Initiativtager til det nye støttepunktet var ordensmesteren Burchard von Dreileben hvis byggeinnsats senere ble etterfulgt av Goswin von Herike. I 1518 ble anlegget forsterket med kanontårn og bastioner.
| Soneburg slott (Sonnenburg, estisk: Maasilinn) var et slott i Maasi i den nåværende Orissaare kommune på den estiske øyen Øsel (estisk: Saaremaa).
Slottsborgen ble oppført av Den Liviske Orden i det 14. århundre, for å erstatte det tidligere Pöide, som var blitt ødelagt av øselianerne. Byggingen pågikk til godt inn i det 16. århundre. Initiativtager til det nye støttepunktet var ordensmesteren Burchard von Dreileben hvis byggeinnsats senere ble etterfulgt av Goswin von Herike. I 1518 ble anlegget forsterket med kanontårn og bastioner.
== I dansk eie ==
Etter Ordenstatens kollaps overgav Sonenburgs siste fogd Wulf Heinrich Luedinghausen borgen til lensmannen på Ahrensborg, prins Magnus og danskene, som to år senere ødela den. Svenskene inntok og forsterket borgen to ganger under Livlandskrigen i 1568 og 1575, hvoretter kong Frederik II lot den sprenge i 1576.
== I svensk eie ==
Sverige gjorde krav på slottet frem til Freden i Knærød i 1631, da kravene ble oppgitt. Gjennom Den andre freden i Brømsebro, tilfalt borgen og hele Øsel Sverige.Borgruinen ble fredet i 1999, og har siden gjennomgått restaureringer og kommet under tak.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Maasilinn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|Soneburg ble først anlagt i 1345. Ruinen er nå kommet under tak | 196,218 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdenscupen_i_skihopping | 2023-02-04 | Verdenscupen i skihopping | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1979', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Verdenscupen i skihopping'] | Verdenscupen i skihopping arrangeres årlig av det internasjonale skiforbundet (FIS), og er en sesonglang sammenlagtturnering i skihopping i vinterhalvåret for menn og kvinner. Verdenscupen ble første gang arrangert i sesongen 1979/80 for menn og i 2011/12 for kvinner.
Finske Matti Nykänen (1963–2019), (aktiv 1981–91) og polske Adam Małysz (aktiv 1995–2011) har flest sammenlagtseire i verdenscupen; fire sesonger hver. Østerrikeren Gregor Schlierenzauer (aktiv 2006–) har vunnet flest enkeltrenn. Blant kvinnene har japanske Sara Takanashi fire sammenlagtseire og har vunnet flest enkeltrenn, mens norske Anette Sagen har vunnet fem sesonger når kontinentalcupen, som turneringen het før den fikk verdenscupstatus, regnes med.
Verdenscuprennene blir hovedsakelig avholdt i Europa, men med regelmessige konkurranser i Japan og noe sjeldnere i Nord-Amerika. Rennene har blitt avholdt i over 20 forskjellige land, blant annet Østerrike, Bosnia, Canada, Tsjekkia, Finland, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Kasakhstan, Norge, Polen, Russland, Romania, Slovakia, Slovenia, Sverige, Sveits, Sør-Korea og USA.
| Verdenscupen i skihopping arrangeres årlig av det internasjonale skiforbundet (FIS), og er en sesonglang sammenlagtturnering i skihopping i vinterhalvåret for menn og kvinner. Verdenscupen ble første gang arrangert i sesongen 1979/80 for menn og i 2011/12 for kvinner.
Finske Matti Nykänen (1963–2019), (aktiv 1981–91) og polske Adam Małysz (aktiv 1995–2011) har flest sammenlagtseire i verdenscupen; fire sesonger hver. Østerrikeren Gregor Schlierenzauer (aktiv 2006–) har vunnet flest enkeltrenn. Blant kvinnene har japanske Sara Takanashi fire sammenlagtseire og har vunnet flest enkeltrenn, mens norske Anette Sagen har vunnet fem sesonger når kontinentalcupen, som turneringen het før den fikk verdenscupstatus, regnes med.
Verdenscuprennene blir hovedsakelig avholdt i Europa, men med regelmessige konkurranser i Japan og noe sjeldnere i Nord-Amerika. Rennene har blitt avholdt i over 20 forskjellige land, blant annet Østerrike, Bosnia, Canada, Tsjekkia, Finland, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Kasakhstan, Norge, Polen, Russland, Romania, Slovakia, Slovenia, Sverige, Sveits, Sør-Korea og USA.
== Poengsystem ==
Hver sesong består av 25–30 konkurranser, vanligvis to konkurranser i den samme bakken i løpet av en helg. En konkurranse består av to omganger med en kvalifiseringsomgang i forkant. De 10 beste skihopperne i verdenscupen er direktekvalifisert til den første omgangen, mens resten av hopperne må ut i kvalifisering for de resterende 40 plassene. De 30 beste hopperne i den første omgangen går videre til andre omgang, som holdes i omvendt rekkefølge, så de beste i første omgang hopper sist. Det samlede resultatet i første og andre omgang gir resultatet. De som blir topp-30, blir tildelt verdenscuppoeng, der vinneren får 100 poeng, mens nummer 30 får 1 poeng. I lagkonkurransene får topp-8 poeng.
== Verdenscupen sammenlagt ==
=== Skiflyging, menn ===
Vinneren av skiflyging sammenlagt mottar en pokal, kalt den lille glass-bollen. Det ble ikke utdelt pokal fra sesongene 2001/02 til 2007/08 på grunn av det lave antallet skiflygingsrenn.
== Statistikk ==
=== Menn ===
==== Vinnere av verdenscupen ====
==== Mestvinnende i enkeltrenn ====
Sist oppdatert: 20. desember 2020. Aktive utøvere i uthevet skrift.
===== Nasjoner =====
===== Utøvere =====
==== Pallplasseringer sammenlagt fordelt etter nasjon ====
==== Flest verdenscupseiere i ett år ====
Denne listen inneholder alle som har tatt minst 10 seire i en sesong.
==== Poengrekorder ====
Denne listen inneholder alle utøvere som har opptjent over 1000 verdenscuppoeng i løpet av en sesong.
==== Nasjonscupen ====
=== Kvinner ===
Sist oppdatert: 13. mars 2020
==== Vinnere av verdenscupen ====
==== Mestvinnende i enkeltrenn ====
===== Nasjoner =====
===== Utøvere =====
== Arenaer ==
Totalt har 56 byer arrangert renn for menn, mens totalt 21 byer har arrangert renn for kvinner. De tre arrangørene av Hoppuka (Oberstdorf, Garmisch-Partenkirchen og Bischofshofen, unntatt Innsbruck) er de eneste byene som har arrangert renn i hver eneste sesong siden verdenscupen ble opprettet. Russland/Sovjetunionen var ikke arrangør før prøve-OL i 2012 i Sotsji, mens USA har ikke hatt renn siden 2004, da få av hoppbakkene i USA er i god nok stand.
Tegnforklaring: | Verdenscupen i skihopping 1988/89 var den tiende verdenscupsesongen i skihopping. Sesongen startet 3. | 196,219 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Allantois | 2023-02-04 | Allantois | ['Kategori:Anatomi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Medisin'] | Allantois er en fosterhinne som finnes hos alle amnioter (krypdyr, fugler og pattedyr). Hinnen danner en pose rundt endetarmsåpningen hos fosteret og tar opp avfall fra fosterets fordøyelse, i første rekke nitrogenholdige stoffer som ammoniakk, urea eller urinsyre. Disse ville ellers lekket inn i amnion-hinnen og forgiftet fosteret. For amfibier og fisker er dette ikke noe problem, da deres avfall stort sett er form av amoniakk som er svært vannløslig og forsvinner raskt ut fra egget ved diffusjon. Hos fisk mangler allantois helt, mens den finnes som en liten struktur hos amfibier. Hos eggleggende dyr på land må derimot slike stoffer holdes unna fosteret på andre måter. Her er allantois en dominerende del av egget, og vil etter hvert omslutte fosteret helt og gro sammen med chorion. Etter fullført fosterutvikling, vil allantois falle av og ligge igjen i egget.Urinblæren dannes på fosterstadiet fra de innerste delene av allantois. Hos morkakedyr vil allantois være med å danne navlestrengen samme med plommesekken, men vil siden løses opp og tilbakedannes etterhvert som navlestrengen og morkaken tar over funksjonen med å fjerne avfall.
| Allantois er en fosterhinne som finnes hos alle amnioter (krypdyr, fugler og pattedyr). Hinnen danner en pose rundt endetarmsåpningen hos fosteret og tar opp avfall fra fosterets fordøyelse, i første rekke nitrogenholdige stoffer som ammoniakk, urea eller urinsyre. Disse ville ellers lekket inn i amnion-hinnen og forgiftet fosteret. For amfibier og fisker er dette ikke noe problem, da deres avfall stort sett er form av amoniakk som er svært vannløslig og forsvinner raskt ut fra egget ved diffusjon. Hos fisk mangler allantois helt, mens den finnes som en liten struktur hos amfibier. Hos eggleggende dyr på land må derimot slike stoffer holdes unna fosteret på andre måter. Her er allantois en dominerende del av egget, og vil etter hvert omslutte fosteret helt og gro sammen med chorion. Etter fullført fosterutvikling, vil allantois falle av og ligge igjen i egget.Urinblæren dannes på fosterstadiet fra de innerste delene av allantois. Hos morkakedyr vil allantois være med å danne navlestrengen samme med plommesekken, men vil siden løses opp og tilbakedannes etterhvert som navlestrengen og morkaken tar over funksjonen med å fjerne avfall.
== Referanser == | thumb|Idealisert amniot foster. | 196,220 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bideford | 2023-02-04 | Bideford | ['Kategori:4°V', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Devon', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Bideford er en historisk havneby ved utløpet av elven Torridge i nordlige Devon i sørvestlige England. Den er administrasjonsbyen i det administrative distriktet Torridge. Statlig statistikk viser at det var registrert 17 107 innbyggere ved Bideford i 2011, det høyeste noensinne. Mellom 2011 og 2026 er det forventet at befolkningen vil øke med ytterligere 9 689 innbyggere.Bideford ble gitt charter i 1272 for å holde marked, og har holdt mange markeder opp gjennom århundrene. Middelalderens marked ble en gang hold i nærheten av hvor enden av High Street er i dag.
| Bideford er en historisk havneby ved utløpet av elven Torridge i nordlige Devon i sørvestlige England. Den er administrasjonsbyen i det administrative distriktet Torridge. Statlig statistikk viser at det var registrert 17 107 innbyggere ved Bideford i 2011, det høyeste noensinne. Mellom 2011 og 2026 er det forventet at befolkningen vil øke med ytterligere 9 689 innbyggere.Bideford ble gitt charter i 1272 for å holde marked, og har holdt mange markeder opp gjennom århundrene. Middelalderens marked ble en gang hold i nærheten av hvor enden av High Street er i dag.
== Toponymi ==
I gamle opptegnelser er Bideford nedtegnet som henholdsvis Bedeford, Byddyfrod, Bedyford, Bydeford, Bytheford og Biddeford. Etymologien av navnet betyr «ved vadestedet» (som i Oxford = okse + kryssningspunkt/vadested), og nedtegnelser viser at før det var en bro der var det et vadested hvor elven er estuar, og ved lavvann er det mulig, om enn ikke rådelig, å krysse elven ved å vade til fots.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bideford – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bideford – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Bideford i Open Directory Project
Bideford Town Council
East-the-Water
Bideford Festivals Committee | Bideford er en historisk havneby ved utløpet av elven Torridge i nordlige Devon i sørvestlige England. Den er administrasjonsbyen i det administrative distriktet Torridge. | 196,221 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nord%C3%B8stlig_laika | 2023-02-04 | Nordøstlig laika | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Hunderaser'] | Nordøstlig laika (Sewero-Wostotschnaja Jesdowaja Sobaka) er et paraplynavn for flere lokale varianter av laikahunder som finnes i det østlige Sibir og tilliggende områder. Noen av variantene inngikk opprinnelig under begrepet Amurlaika, som dannet base for opprettelsen av østsibirsk laika. Imidlertid viste det seg at flere av variantene ikke var typiske mellomstore jaktlaikaer, men snarere storvokste sledehunder. Det førte til at jakutisk laika, Kamtjatka laika og tsjuktsjisk laika ble trukket ut av definisjonen Amurlaika og skilt ut som egne sledehundraser. Det er derfor disse tre variantene som nå danner grunnlaget for den nye benevnelsen nordøstlig laika, men det er fortsatt uklart om det blir en felles rasebenevnelse eller tre ulike. | Nordøstlig laika (Sewero-Wostotschnaja Jesdowaja Sobaka) er et paraplynavn for flere lokale varianter av laikahunder som finnes i det østlige Sibir og tilliggende områder. Noen av variantene inngikk opprinnelig under begrepet Amurlaika, som dannet base for opprettelsen av østsibirsk laika. Imidlertid viste det seg at flere av variantene ikke var typiske mellomstore jaktlaikaer, men snarere storvokste sledehunder. Det førte til at jakutisk laika, Kamtjatka laika og tsjuktsjisk laika ble trukket ut av definisjonen Amurlaika og skilt ut som egne sledehundraser. Det er derfor disse tre variantene som nå danner grunnlaget for den nye benevnelsen nordøstlig laika, men det er fortsatt uklart om det blir en felles rasebenevnelse eller tre ulike. | Nordøstlig laika (Sewero-Wostotschnaja Jesdowaja Sobaka) er et paraplynavn for flere lokale varianter av laikahunder som finnes i det østlige Sibir og tilliggende områder. Noen av variantene inngikk opprinnelig under begrepet Amurlaika, som dannet base for opprettelsen av østsibirsk laika. | 196,222 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dumbarton_Castle | 2023-02-04 | Dumbarton Castle | ['Kategori:4°V', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Arthur-legenden', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Borger i Skottland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Slott i Skottland', 'Kategori:Vernede byggverk i Skottland', 'Kategori:West Dunbartonshire'] | Dumbarton Castle (skotsk-gælisk: Dùn Breatainn) er det eldste militære støttepunktet i den nedskrevne historien i Storbritannia. Den ligger ved byen Dumbarton, på en vulkansk plugg av basalt, den 73 meter høye Dumbarton Rock (skotsk-gælisk: Alt Cluid) mot Firth of Clyde.
| Dumbarton Castle (skotsk-gælisk: Dùn Breatainn) er det eldste militære støttepunktet i den nedskrevne historien i Storbritannia. Den ligger ved byen Dumbarton, på en vulkansk plugg av basalt, den 73 meter høye Dumbarton Rock (skotsk-gælisk: Alt Cluid) mot Firth of Clyde.
== Historie ==
=== Jernalderen ===
Det har vært en viktig strategisk, militær installasjon på stedet i hvert fall helt tilbake til jernalderen. Det er kjent at disse tidlige innbyggerne handlet med romerne. Nærværet av en bosetning på stedet er første gang nedtegnet i et brev fra Patrick av Irland til kongen av Strathclyde, Ceretic av Alt Clut, sent på 400-tallet.
=== Tidlig middelalder ===
Fra 400-tallet til 800-tallet var slottet setet for det uavhengige kongedømmet Strathclyde. Alt Clut eller Alcluith (Skotsk-gælisk: Alt Chluaidh, som betyr «Clyde-steinen»), det brytonske navnet for Dumbarton Rock, ble et metonom for kongedømmet. Kongen for brytonene i Dumbarton rundt 570 var Rhydderch Hael, som blir omtalt i latinsk og walisisk litteratur.
Ifølge legenden bodde Merlin på Alt Clut. Middelalderskriftet Scalacronica av sir Thomas Grey skriver i sin nedtegning av legenden at «Arthur forlot Hoel av Lillebritannia hans nevø, syk på Alcluit i Skottland.» Hoël ble frisk, men utsatt for å bli beleiret i slottet av skotter og piktere. Denne historien er første gang framstilt i Geoffrey of Monmouths Historia Regum Britanniae. Blant de tre tingene i triaden i Hergest røde bok, den tredje «uhemmede herjingen» («Unrestrained Ravaging») var Aeddan Fradog (kanskje Áedán mac Gabráin), som møter hoffet til Rhydderch den sjenerøse (Rhydderch the Generous) på Alclud. Dette slaget opptrer også i andre forteller, men kan ha blitt blandet sammen med slaget ved Arfderydd, som er av noen forfattere plassert i Arthuret i dagens City of Carlisle.I 756 er det tidligste tidspunktet det er nedtegnet at slottet falt for første (og andre) gang. En felles styrke bestående av piktere og northumbriere erobret Alcluith etter en beleiring, men mistet denne allerede få dager senere. I 870 var Dumbarton Rock en vel befolket festning og hovedsete i Alt Clut, og vikingene beleiret Dumbarton i fire måneder, for å slå innbyggerne da vannforsyningen ble kuttet. Den norrøne kongen Olav Kvite vendte tilbake til vikingbyen Dublin i 871 med to hundre skip fylt med slaver og plyndrede rikdommer. Olav Kvite inngikk en avtale med den skotske kongen Konstantin I av Skottland og Artgal av Alt Clut. Strathclydes uavhengighet kan ha opphørt da Kenneth I av Skottland av Huset Alpin ble hersker av området og etterhvert konge av hele Skottland fra 846.
=== Middelalderen ===
I middelalderens Skottland var Dumbarton (Dùn Breatainn, som betyr «britenes festning») et viktig kongelig slott. Kong David II og hans unge hustru Joanna søkte tilflukt her etter det skotske nederlaget i slaget ved Halidon Hill i 1333.
I 1425 ble slottet angrepet av James Mor Stewart, yngste sønn av Murdoch Stewart, 2. hertug av Albany, som var blitt fengslet av kong Jakob I av Skottland med anklager om forræderi. James Mor Stewart, kalt James den tykke ble en samlingsperson for kongen motstandere og igangsatte et stort opprør mot kronen. Han gikk inn i byen Dumbarton og brant denne ned, men greide ikke å innta slottet som ble forsvart av en styrke under John Colquhoun kommando.Patrick Hepburn, 1. jarl av Bothwell var kommandant på Dumbarton castle 1. april 1495.
=== 1500-tallet ===
Under de engelske angrepene på Skottland i perioden desember 1543 til mars 1550, kjent under navnet «Det brutale frieri» ble slottet i korte perioder okkupert av styrker fra den skotske regjeringens motstander, under ledelse av Robert Stewart, biskopen av Caithness og med støtte fra Henrik VIII av England. Han hadde seilt fra Chester med en styrke på 20 mann i mai 1546 med fartøyet «Katherine Goodman» og med et støttefartøy. Men etter at styrker lojale til den skotske styret fikk låne artilleri av jarlen av Argyll, kunne de gjennomføre en vellykket beleiring av slottet som måtte overgi seg etter 20 dager. Historieskriveren John Lesley skrev av kommandanten og biskopen overga seg til de skotske styrkene etter forhandlinger gjennomført av jarlen av Huntly. Beleiringen av Dumbarton forsiket de skotske styrkenes beleiring av St. Andrews Castle på Skottlands østkyst.Som følge av slaget ved Pinkie Cleugh, øst for Edinburgh 10. september 1547, ble den unge Maria, skottenes dronning plassert på slottet i flere måneder før hun året etter kunne reise i sikkerhet i Frankrike, hvor hun snart ble forlovet med den unge Le Dauphin François.
=== 1600-tallet ===
Slottets betydning ble mindre etter Oliver Cromwells død i 1658. Men på grunn av militære trusler fra jakobittene og franskmennene på 1700-tallet, utviklet og moderniserte britene anlegget, blant annet med nye bygninger og forsvarslinjer, og holdt en styrke helt fram til andre verdenskrig.
== Slottet i dag ==
I dag er alle de eldste sporene fra middelalderens Alt Clut, bygninger og forsvarsverker borte. Det er ikke mye igjen av middelalderslottet heller, det som fortsatt står er Portcullis Arch fra 1300-tallet, fundamentet til Wallace Tower og det som kan være fundamentet til White Tower. Det står et vakthus fra 1500-tallet, som har et ansikt på en vannkaster som ifølge legenden skal være John de Menteith som forrådte William Wallace til Edvard I av England.
Det meste av dagens bygningsstrukturer ble reist på 1700-tallet, herunder Governor's House som ble bygget for John Kennedy, 8. jarl av Cassilis og befestninger som viser de vanskeligheter de militære ingeniørene hadde med å få et problematisk og vanskelig terreng til å passe med den militære utviklingen. Den fine utsikten fra de to tvillingtoppene på White Tower, Crag og Beak viser hvorfor dette stedet ble valgt som britenes festning for flere hundre år siden.Under andre verdenskrig hadde den norske marinen en skole på slottet for utdannelse av skyttere til handelsflåten.Slottet er åpent for publikum daglig i sommersesongen, og lørdag til onsdag om vinteren. Besøkende må selv gå de 557 trinnene for å komme til toppen av White Tower Crag og andre severdigheter.
Dumbarton Rock er eid av den skotske staten og er beskyttet som et Scheduled Ancient Monument, for å bevare det for framtidige generasjoner. Det er forbudt å klatre på klippen, og all skade eller endring som denne utsettes for blir ansett som en kriminell handling.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Dumbarton Castle på Historic Scotland
Clyde Waterfront Heritage, Dumbarton Castle
www.rampantscotland.com Dumbarton Castle
Electric Scotland on the castle
Map of Geoffrey of Monmouth's Britain, herunder Dumbarton, Siân Echard, University of British Columbia
Gravering av Dumbarton Castle fra vest i 1693 av John Slezer på det skotske nasjonalbiblioteket | Dumbarton Castle (skotsk-gælisk: Dùn Breatainn) er det eldste militære støttepunktet i den nedskrevne historien i Storbritannia. Den ligger ved byen Dumbarton, på en vulkansk plugg av basalt, den 73 meter høye Dumbarton Rock (skotsk-gælisk: Alt Cluid) mot Firth of Clyde. | 196,223 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdenscupen_i_skihopping | 2023-02-04 | Verdenscupen i skihopping | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1979', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Verdenscupen i skihopping'] | Verdenscupen i skihopping arrangeres årlig av det internasjonale skiforbundet (FIS), og er en sesonglang sammenlagtturnering i skihopping i vinterhalvåret for menn og kvinner. Verdenscupen ble første gang arrangert i sesongen 1979/80 for menn og i 2011/12 for kvinner.
Finske Matti Nykänen (1963–2019), (aktiv 1981–91) og polske Adam Małysz (aktiv 1995–2011) har flest sammenlagtseire i verdenscupen; fire sesonger hver. Østerrikeren Gregor Schlierenzauer (aktiv 2006–) har vunnet flest enkeltrenn. Blant kvinnene har japanske Sara Takanashi fire sammenlagtseire og har vunnet flest enkeltrenn, mens norske Anette Sagen har vunnet fem sesonger når kontinentalcupen, som turneringen het før den fikk verdenscupstatus, regnes med.
Verdenscuprennene blir hovedsakelig avholdt i Europa, men med regelmessige konkurranser i Japan og noe sjeldnere i Nord-Amerika. Rennene har blitt avholdt i over 20 forskjellige land, blant annet Østerrike, Bosnia, Canada, Tsjekkia, Finland, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Kasakhstan, Norge, Polen, Russland, Romania, Slovakia, Slovenia, Sverige, Sveits, Sør-Korea og USA.
| Verdenscupen i skihopping arrangeres årlig av det internasjonale skiforbundet (FIS), og er en sesonglang sammenlagtturnering i skihopping i vinterhalvåret for menn og kvinner. Verdenscupen ble første gang arrangert i sesongen 1979/80 for menn og i 2011/12 for kvinner.
Finske Matti Nykänen (1963–2019), (aktiv 1981–91) og polske Adam Małysz (aktiv 1995–2011) har flest sammenlagtseire i verdenscupen; fire sesonger hver. Østerrikeren Gregor Schlierenzauer (aktiv 2006–) har vunnet flest enkeltrenn. Blant kvinnene har japanske Sara Takanashi fire sammenlagtseire og har vunnet flest enkeltrenn, mens norske Anette Sagen har vunnet fem sesonger når kontinentalcupen, som turneringen het før den fikk verdenscupstatus, regnes med.
Verdenscuprennene blir hovedsakelig avholdt i Europa, men med regelmessige konkurranser i Japan og noe sjeldnere i Nord-Amerika. Rennene har blitt avholdt i over 20 forskjellige land, blant annet Østerrike, Bosnia, Canada, Tsjekkia, Finland, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Kasakhstan, Norge, Polen, Russland, Romania, Slovakia, Slovenia, Sverige, Sveits, Sør-Korea og USA.
== Poengsystem ==
Hver sesong består av 25–30 konkurranser, vanligvis to konkurranser i den samme bakken i løpet av en helg. En konkurranse består av to omganger med en kvalifiseringsomgang i forkant. De 10 beste skihopperne i verdenscupen er direktekvalifisert til den første omgangen, mens resten av hopperne må ut i kvalifisering for de resterende 40 plassene. De 30 beste hopperne i den første omgangen går videre til andre omgang, som holdes i omvendt rekkefølge, så de beste i første omgang hopper sist. Det samlede resultatet i første og andre omgang gir resultatet. De som blir topp-30, blir tildelt verdenscuppoeng, der vinneren får 100 poeng, mens nummer 30 får 1 poeng. I lagkonkurransene får topp-8 poeng.
== Verdenscupen sammenlagt ==
=== Skiflyging, menn ===
Vinneren av skiflyging sammenlagt mottar en pokal, kalt den lille glass-bollen. Det ble ikke utdelt pokal fra sesongene 2001/02 til 2007/08 på grunn av det lave antallet skiflygingsrenn.
== Statistikk ==
=== Menn ===
==== Vinnere av verdenscupen ====
==== Mestvinnende i enkeltrenn ====
Sist oppdatert: 20. desember 2020. Aktive utøvere i uthevet skrift.
===== Nasjoner =====
===== Utøvere =====
==== Pallplasseringer sammenlagt fordelt etter nasjon ====
==== Flest verdenscupseiere i ett år ====
Denne listen inneholder alle som har tatt minst 10 seire i en sesong.
==== Poengrekorder ====
Denne listen inneholder alle utøvere som har opptjent over 1000 verdenscuppoeng i løpet av en sesong.
==== Nasjonscupen ====
=== Kvinner ===
Sist oppdatert: 13. mars 2020
==== Vinnere av verdenscupen ====
==== Mestvinnende i enkeltrenn ====
===== Nasjoner =====
===== Utøvere =====
== Arenaer ==
Totalt har 56 byer arrangert renn for menn, mens totalt 21 byer har arrangert renn for kvinner. De tre arrangørene av Hoppuka (Oberstdorf, Garmisch-Partenkirchen og Bischofshofen, unntatt Innsbruck) er de eneste byene som har arrangert renn i hver eneste sesong siden verdenscupen ble opprettet. Russland/Sovjetunionen var ikke arrangør før prøve-OL i 2012 i Sotsji, mens USA har ikke hatt renn siden 2004, da få av hoppbakkene i USA er i god nok stand.
Tegnforklaring: | Verdenscupen i skihopping 1989/90 var den første verdenscupsesongen i skihopping. Sesongen startet 3. | 196,224 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europakommisjonens_president | 2023-02-04 | Europakommisjonens president | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Europakommisjonen'] | Europakommisjonens president velges av Europaparlamentet etter forslag fra Det europeiske råd. Europakommisjonen er en av EUs institusjoner. Forslaget på president skal gis med kvalifisert flertall, samtidig som det «tas hensyn» til det sist avholdte valget til Europaparlamentet. Presidenten velges deretter av Europaparlamentet med krav om absolutt flertall.
| Europakommisjonens president velges av Europaparlamentet etter forslag fra Det europeiske råd. Europakommisjonen er en av EUs institusjoner. Forslaget på president skal gis med kvalifisert flertall, samtidig som det «tas hensyn» til det sist avholdte valget til Europaparlamentet. Presidenten velges deretter av Europaparlamentet med krav om absolutt flertall.
== Oppgaver ==
Presidenten leder Europakommisjonen og fastlegger i henhold til EU-traktaten artikkel 17, retningslinjene for kommisjonens utøvelse av sine verv (retningslinjekompetanse). Kandidaten klargjør de retningslinjene hen vil følge, før valget av president.Presidenten bestemmer over kommisjonens organisasjon, hvilken kompetanse de enkelte medlemmer av kommisjonen skal ha og kan endre kommissærenes arbeidsområder. Presidenten skal påvirke den politiske dagsorden til beste for det europeiske fellesskap.
== Liste over presidenter ==
=== Den høye myndighet for Det europeiske kull- og stålfellesskap ===
=== Kommisjonen for Euratom ===
=== Kommisjonen for Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) ===
=== Kommisjonen (sammenslått) for De europeiske fellesskap og senere Den europeiske union ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
PRESIDENT (2014–2019) Jean-Claude Juncker | | lønn = 306 655 euro | 196,225 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Genti_Lako | 2023-02-04 | Genti Lako | ['Kategori:Albanske komponister', 'Kategori:Albanske musikere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødselsdato ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Låtskrivere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tirana'] | Gentian «Genti» Lako (født i 1978 i Tirana, Albania) er en albansk musikkprodusent, musiker, komponist og låtskriver. Lako begynte med musikk i seksårsalderen, og i en periode på 1990-tallet var han gitarist og vokalist i bandet Radical Obscurity. Mellom 1999 og 2004 arbeidet Lako som produsent i Top Albania Radio.
I 2003 grunnla han musikkstudioet Genti Lako Studio i Tirana, og han begynte å lage musikk til artister som Besa Kokëdima, Irma Libohova, Evis Mula, Greta Koçi, Mariza Ikonomi og Manjola Nallbani. Genti Lako har komponert musikken til Festivali i Këngës-bidragene «Mall i tretur» i 2007, «Rastësi» i 2010, «Lulet mbledh për hënën» i 2011, «Kush ta dha këtë emër» i 2012 og «Zemërimi i një nate» i 2013.
«Zemërimi i një nate» vant Festivali i Këngës, og ble dermed valgt som Albanias bidrag i Eurovision Song Contest 2014, fremført av Herciana Matmuja.
| Gentian «Genti» Lako (født i 1978 i Tirana, Albania) er en albansk musikkprodusent, musiker, komponist og låtskriver. Lako begynte med musikk i seksårsalderen, og i en periode på 1990-tallet var han gitarist og vokalist i bandet Radical Obscurity. Mellom 1999 og 2004 arbeidet Lako som produsent i Top Albania Radio.
I 2003 grunnla han musikkstudioet Genti Lako Studio i Tirana, og han begynte å lage musikk til artister som Besa Kokëdima, Irma Libohova, Evis Mula, Greta Koçi, Mariza Ikonomi og Manjola Nallbani. Genti Lako har komponert musikken til Festivali i Këngës-bidragene «Mall i tretur» i 2007, «Rastësi» i 2010, «Lulet mbledh për hënën» i 2011, «Kush ta dha këtë emër» i 2012 og «Zemërimi i një nate» i 2013.
«Zemërimi i një nate» vant Festivali i Këngës, og ble dermed valgt som Albanias bidrag i Eurovision Song Contest 2014, fremført av Herciana Matmuja.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Genti Lako på Discogs | Gentian «Genti» Lako (født i 1978 i Tirana, Albania) er en albansk musikkprodusent, musiker, komponist og låtskriver. Lako begynte med musikk i seksårsalderen,teksteshqip, Genti Lako. | 196,226 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frank_Mann | 2023-02-04 | Frank Mann | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall i 1966', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Aston Villa FC', 'Kategori:Fotballspillere for Huddersfield Town FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fødsler i 1878', 'Kategori:Menn'] | Frank Drury Mann (født 17. mars 1878 i Nottingham, død juli 1966) var en engelsk fotballspiller. Mann, som var kantspiller, er kjent fra sine opphold i Huddersfield Town og Manchester United.
Mann spilte som amatør for Newark Town, Leeds City, Lincoln City og Aston Villa, før han ble profesjonell spiller med sistnevnte mai 1911. Mann gikk til Huddersfield året etter, og til Manchester United i 1922. Mann bidro til klubbens opprykk i 1925. Han forlot klubben i 1930 til fordel for amatørfotballspill i Mossley.
| Frank Drury Mann (født 17. mars 1878 i Nottingham, død juli 1966) var en engelsk fotballspiller. Mann, som var kantspiller, er kjent fra sine opphold i Huddersfield Town og Manchester United.
Mann spilte som amatør for Newark Town, Leeds City, Lincoln City og Aston Villa, før han ble profesjonell spiller med sistnevnte mai 1911. Mann gikk til Huddersfield året etter, og til Manchester United i 1922. Mann bidro til klubbens opprykk i 1925. Han forlot klubben i 1930 til fordel for amatørfotballspill i Mossley.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Biddiscombe, Ross; Curry, Patrick; Hayden, Jonathan (2011). The Official Encyclopedia of Manchester United (engelsk). London: Simon & Schuster UK. ISBN 978-1-84737-918-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Iain McCartney (2013). The official Manchester United Players' A–Z (engelsk). London: Simon & Schuster. ISBN 978-1-47112-846-2.
== Eksterne lenker ==
«Frank Mann», spillerstatistikk fra StretfordEnd.co.uk (en)
«Frank Mann», spillerprofil på AstonVillaPlayerDatabase.com (en) | | fsted = Nottingham, England | 196,227 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fanarioter | 2023-02-04 | Fanarioter | ['Kategori:Adelige titler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Det osmanske rike', 'Kategori:Grekere', 'Kategori:Istanbul'] | Fanarioter (gresk: Φαναριώτες) er de grekere som var bosatte i Fener (Φανάρι) etter Konstantinopels erobring av tyrkerne, for det meste grekere av høy byrd. Deretter ble det en betegnelse for det greske embetsmannsaristokrati i tyrkisk tjeneste.
«Fanariot» betyr «person fra Fanar». Fener er et gresk område i Konstantinopel, der patriarken av Konstantinopel, primus inter pares innen de ortodokse kirker, har sitt sete. Da osmanene overtok suvereniteten over området i 1453, overtok sultanen formelt og i praksis den bysantinske keisers overhøyhet over de kristne der. Patriarken ble imidlertid erkjente av osmanene som etnark, folkeledere, over menighetsmedlemmene i den ortodokse kirke. Denna rolle fikk han på grunn av at osmanene ikke skilte mellom religion og nasjonalitet, og derfor betraktet alle medlemmer av den ortodokse kirke som en nasjonalitet.
Patriarken og hans nærmeste i Fanar ble derigjennom hovedfigur for hellenismen i Det osmanske rike, og et nav for grekere som levde i rikets forskjellige deler. Presteskapet klarte å infiltrere den statlige organisasjon og skaffe seg innflytelse der på 1600-tallet, ved det at de ble benyttet som tolker (dragoman). Dette maktforholdet dro til seg interessen fra den bysantinske adel.
Fanariotene ble en maktfaktor av betydning først på 1700-tallet. Før dette var det sørslavere som hadde best forbindelse med herskerne. De ble ofte vervet til hæren.
Bortsett fra at de skaffet seg sentrale stillinger innen utenrikspolitikken, innehadde fanariotene fra tidlig på 1700-tallet til den greske frihetskrig også nesten uavbrutt hospodarverdighetene i Moldavia og Valakia. Fra dem ble rekruttert også det høyere greske presteskapet i de kristne Balkanlandene som tyrkerne erobret.
Fanariotene hadde ofte en anseelig utdannelse og virket fortjenstefullt for sine landsmenns intellektuelle og materielle beste. På dette vis fremmet fanoriotene sin nasjonalisme. Men deres anhengighetsforhold til den tyrkiske regjering likesom deres utpressinger av de øvrige underkuede kristne nasjonalitetene og streben etter å undertrykke disses frihetskamp gav dem et dårlig rykte i Balkanhalvøyas historie. Etter den greske frihetskrigen (1821-29) overflyttet størstedelen av aristokratiet i Fanar til Hellas eller bosatte seg senere i Romania. Flere fanarioter var bojarer.
| Fanarioter (gresk: Φαναριώτες) er de grekere som var bosatte i Fener (Φανάρι) etter Konstantinopels erobring av tyrkerne, for det meste grekere av høy byrd. Deretter ble det en betegnelse for det greske embetsmannsaristokrati i tyrkisk tjeneste.
«Fanariot» betyr «person fra Fanar». Fener er et gresk område i Konstantinopel, der patriarken av Konstantinopel, primus inter pares innen de ortodokse kirker, har sitt sete. Da osmanene overtok suvereniteten over området i 1453, overtok sultanen formelt og i praksis den bysantinske keisers overhøyhet over de kristne der. Patriarken ble imidlertid erkjente av osmanene som etnark, folkeledere, over menighetsmedlemmene i den ortodokse kirke. Denna rolle fikk han på grunn av at osmanene ikke skilte mellom religion og nasjonalitet, og derfor betraktet alle medlemmer av den ortodokse kirke som en nasjonalitet.
Patriarken og hans nærmeste i Fanar ble derigjennom hovedfigur for hellenismen i Det osmanske rike, og et nav for grekere som levde i rikets forskjellige deler. Presteskapet klarte å infiltrere den statlige organisasjon og skaffe seg innflytelse der på 1600-tallet, ved det at de ble benyttet som tolker (dragoman). Dette maktforholdet dro til seg interessen fra den bysantinske adel.
Fanariotene ble en maktfaktor av betydning først på 1700-tallet. Før dette var det sørslavere som hadde best forbindelse med herskerne. De ble ofte vervet til hæren.
Bortsett fra at de skaffet seg sentrale stillinger innen utenrikspolitikken, innehadde fanariotene fra tidlig på 1700-tallet til den greske frihetskrig også nesten uavbrutt hospodarverdighetene i Moldavia og Valakia. Fra dem ble rekruttert også det høyere greske presteskapet i de kristne Balkanlandene som tyrkerne erobret.
Fanariotene hadde ofte en anseelig utdannelse og virket fortjenstefullt for sine landsmenns intellektuelle og materielle beste. På dette vis fremmet fanoriotene sin nasjonalisme. Men deres anhengighetsforhold til den tyrkiske regjering likesom deres utpressinger av de øvrige underkuede kristne nasjonalitetene og streben etter å undertrykke disses frihetskamp gav dem et dårlig rykte i Balkanhalvøyas historie. Etter den greske frihetskrigen (1821-29) overflyttet størstedelen av aristokratiet i Fanar til Hellas eller bosatte seg senere i Romania. Flere fanarioter var bojarer.
== Noen fanariotiske slekter ==
Argyropoulos
Callimachi (Călmaşu), opprinnelig en bojarslekt fra Moldavia
Cantacuzino
Caradjas (Caragea)
Ghikas (Ghica, Ghyka eller Ghika), opprinnelig fra Epiros
Kavadas (Kavvadas)
Mavrocordatos (Mavrocordat)
Mavrogenes (Mavrogheni)
Mourousis (Moruzi)
Musurus
Racovitza (Racoviţă), opprinnelig en bojarslekt fra Valakia
Rosetti (Ruset eller Russeti)
Soutzos (Suţu eller Sutzu)
Ypsilantis (Ipsilanti)
== Litteratur ==
Fanarioter i Nordisk familjebok (2. utgave, 1907)
== Eksterne lenker ==
(en) Phanariotes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Det økumeniake patriarkats websider | Fanarioter (gresk: Φαναριώτες) er de grekere som var bosatte i Fener (Φανάρι) etter Konstantinopels erobring av tyrkerne, for det meste grekere av høy byrd. Deretter ble det en betegnelse for det greske embetsmannsaristokrati i tyrkisk tjeneste. | 196,228 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Courtauld_Institute_of_Art | 2023-02-04 | Courtauld Institute of Art | ['Kategori:0°V', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunsthistorie', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:University of London'] | Courtauld Institute of Art ofte kalt bare «the Cortauld» er et engelsk frittstående kunsthistorisk institutt under University of London. Det driver blant annet et forskningslaboratorium for undersøkelser av maleriers skapelsesprosesser og provenienser og av om det dreier seg om ekte arbeider eller forfalskninger. Der drives også opplæring for kunstkonservatorer og -restauratører.
Til instituttet hører også Courtauld Gallery, en samling av malerier fra fransk impresjonisme og postimpresjonisme. Samlingen var en del av donasjonene fra Samuel Courtauld fra starten av. Senere testamentariske gaver og donasjoner har ført til at samlingen per 2014 består av over 530 malerier som spenner over de fleste kunstepokene, mere enn 26 000 tegninger og grafiske arbeider samt samlinger av skulpturer og andre kunstgjenstander.
Både instituttet og galleriet befinner seg i Somerset House på the Strand i London som tidligere huset The Royal Academy. Opprinnelig lå instituttet i Home House på Portman Square hvor det ble flyttet fra i 1989 til nåværende beliggenhet.Instituttet ble rangert på førsteplass i Storbritannia for historie og kunsthistorie i The Guardians «University Guide» for 2011, og fikk dette bekreftet med hensyn til forskningskvalitet i «2014 Research Excellence Framework».Avisen The Independent har kalt instituttet «probably the most prestigious specialist college for the study of the history of art in the world.»Instituttet ble grunnlagt av kunstsamlerne Samuel Courtauld og Arthur Hamilton Lee sammen med kunsthistorikeren Robert Witt. Med årene er instituttet kjent for å ha utdannet kunsthistorikere som har blitt ledere i flere av verdens største kunstmuseer og -gallerier.
| Courtauld Institute of Art ofte kalt bare «the Cortauld» er et engelsk frittstående kunsthistorisk institutt under University of London. Det driver blant annet et forskningslaboratorium for undersøkelser av maleriers skapelsesprosesser og provenienser og av om det dreier seg om ekte arbeider eller forfalskninger. Der drives også opplæring for kunstkonservatorer og -restauratører.
Til instituttet hører også Courtauld Gallery, en samling av malerier fra fransk impresjonisme og postimpresjonisme. Samlingen var en del av donasjonene fra Samuel Courtauld fra starten av. Senere testamentariske gaver og donasjoner har ført til at samlingen per 2014 består av over 530 malerier som spenner over de fleste kunstepokene, mere enn 26 000 tegninger og grafiske arbeider samt samlinger av skulpturer og andre kunstgjenstander.
Både instituttet og galleriet befinner seg i Somerset House på the Strand i London som tidligere huset The Royal Academy. Opprinnelig lå instituttet i Home House på Portman Square hvor det ble flyttet fra i 1989 til nåværende beliggenhet.Instituttet ble rangert på førsteplass i Storbritannia for historie og kunsthistorie i The Guardians «University Guide» for 2011, og fikk dette bekreftet med hensyn til forskningskvalitet i «2014 Research Excellence Framework».Avisen The Independent har kalt instituttet «probably the most prestigious specialist college for the study of the history of art in the world.»Instituttet ble grunnlagt av kunstsamlerne Samuel Courtauld og Arthur Hamilton Lee sammen med kunsthistorikeren Robert Witt. Med årene er instituttet kjent for å ha utdannet kunsthistorikere som har blitt ledere i flere av verdens største kunstmuseer og -gallerier.
=== Alumni ===
Courtauld er spesielt kjent for å ha utdannet mange av lederne for kunstinstitusjoner, i et omfang som gjør at en snakker om «the Courtauld Mafia».Andre alumnier er:
Reyner Banham – kritiker
Graham W. J. Beal – direktør Detroit Institute of Arts (1999– )
Anita Brookner – forfatter og kunsthistoriker; vinner av Man Booker Prize for 1984
Thomas P. Campbell – direktør Metropolitan Museum of Art (2009– )
T. J. Clark – marxistisk kunsthistoriker
Anne d'Harnoncourt – direktør, Philadelphia Museum of Art (1982–2008)
Jeremy Deller – vinner av Turner Prize i 2004
Kaywin Feldman – direktør, Minneapolis Institute of Arts (2008– )
Andrew Graham-Dixon – kritiker
William M. Griswold – direktør, Cleveland Museum of Art (2014– )
Sumaya bint El Hassan – jordansk prinsesse
John Hayes – direktør, National Portrait Gallery (1974–94)
Michael Jacobs – reiseskribent
Mark Jones – direktør, Victoria and Albert Museum (2001–11)
Narisa Levy av kongelige familie i Thailand
Neil MacGregor – direktør, National Gallery (1987–2002), British Museum (2002– )
Tim Marlow – kritiker
Oliver Millar – Surveyor of the Queen's Pictures
Nicholas Penny – direktør, National Gallery (2008–2015)
Griselda Pollock – feministisk kunsthistoriker
Vincent Price – skuespiller
Nicholas Serota – direktør, Tate (1988– )
Brian Sewell – kritiker
John Shearman – renessanse-kunsthistoriker
Iain Sinclair – forfatter
Jeff Wall – canadisk kunstner og kunsthistoriker
Lise M. Hetland- omdaterte Pantheon fra keiser Hadrian til Trajan
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Courtauld Institute of Art – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Courtauld Institute of Art ofte kalt bare «the Cortauld» er et engelsk frittstående kunsthistorisk institutt under University of London. Det driver blant annet et forskningslaboratorium for undersøkelser av maleriers skapelsesprosesser og provenienser og av om det dreier seg om ekte arbeider eller forfalskninger. Der drives også opplæring for kunstkonservatorer og -restauratører. | 196,229 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harry_Rowley | 2023-02-04 | Harry Rowley | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Oldham Athletic AFC', 'Kategori:Fotballspillere for Shrewsbury Town FC', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil'] | Henry Bowater «Harry» Rowley (født 23. januar 1904 i Bilston, død 19. desember 1985) var en engelsk fotballspiller. Rowley, som var spiss, har spilt for flere klubber i Manchester-regionen, blant disse Manchester United og Manchester City.Rowley er en av få spillere som har signert mer enn en gang for Manchester United, og han ble etter sin første periode i klubben, byttet mot Manchester Citys Bill Ridding i 1932. Rowley signerte sin andre periode for Manchester United desember 1934, og ble senere med på opprykk og nedrykk med klubben.
| Henry Bowater «Harry» Rowley (født 23. januar 1904 i Bilston, død 19. desember 1985) var en engelsk fotballspiller. Rowley, som var spiss, har spilt for flere klubber i Manchester-regionen, blant disse Manchester United og Manchester City.Rowley er en av få spillere som har signert mer enn en gang for Manchester United, og han ble etter sin første periode i klubben, byttet mot Manchester Citys Bill Ridding i 1932. Rowley signerte sin andre periode for Manchester United desember 1934, og ble senere med på opprykk og nedrykk med klubben.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Biddiscombe, Ross; Curry, Patrick; Hayden, Jonathan (2011). The Official Encyclopedia of Manchester United (engelsk). London: Simon & Schuster UK. ISBN 978-1-84737-918-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Tony Matthews (2009/2013). Manchester City - player by player (engelsk). Gloucestershire: Amberley Publishing. ISBN 9781445617251.
Iain McCartney (2013). The official Manchester United Players' A–Z (engelsk). London: Simon & Schuster. ISBN 978-1-47112-846-2.
== Eksterne lenker ==
«Harry Rowley», spillerstatistikk fra StretfordEnd.co.uk (en) | | fsted = Bilston, Wolverhampton, England | 196,230 |
null | 2023-02-04 | An-Nabk | null | null | null | An-Nabk«An Nabk City - Syria» Homs Online eller Al-Nabk (arabisk النبك) er en by i Syria som administrativt hører til Rif Dimashq og er senteret i Qalamoun. Den ligger 81 km nord for Damaskus og sør for Homs, 1255 meter over havet I 2014 hadde den 90 000 innbyggere, og var dermed den 35. | 196,231 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deir_Mar_Musa_al-Habashi | 2023-02-04 | Deir Mar Musa al-Habashi | ['Kategori:34°N', 'Kategori:36°Ø', 'Kategori:Arkeologiske steder i Syria', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Guvernementet Rif Dimashq', 'Kategori:Klostre', 'Kategori:Sider med kart'] | Mar Musa eller Deir Mar Musa al-Habashi (gammelsyrisk: ܕܝܪܐ ܪܡܪܝ ܡܘܫܐ ܟܘܫܝܐ, deiro d-mor mūše kūšoyo; arabisk: دير مار موسى الحبشي / ALA-LC: dayr mār Mūsá al-Ḥabashī, som betyr St. Moses abyssineren-klosteret er et kloster av den syrisk-katolske kirke, nær byen Nabk,om lag 80 km (50 mi) nord for Damaskus, på et østlig utspring av Antilibanon-fjellene. Hovedkirken i anlegget har dyrebare fresker som er datert til 1000- og 1100-tallet.
| Mar Musa eller Deir Mar Musa al-Habashi (gammelsyrisk: ܕܝܪܐ ܪܡܪܝ ܡܘܫܐ ܟܘܫܝܐ, deiro d-mor mūše kūšoyo; arabisk: دير مار موسى الحبشي / ALA-LC: dayr mār Mūsá al-Ḥabashī, som betyr St. Moses abyssineren-klosteret er et kloster av den syrisk-katolske kirke, nær byen Nabk,om lag 80 km (50 mi) nord for Damaskus, på et østlig utspring av Antilibanon-fjellene. Hovedkirken i anlegget har dyrebare fresker som er datert til 1000- og 1100-tallet.
== Arkeologi ==
En eldgammel bygning, steinsirkler og graver er blitt oppdaget nær klosteret i 2009 av arkeologen Robert Mason fra Royal Ontario Museum. Mason mente at ruinene kunne være fra ca 8.000 år f.Kr. og sannsynligvis ble konstruert i neolittisk tid (som Qaraoun-kulturen i Antilibanon). Krig har foreløpig (2014) hindret videre utforskning.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Deir Mar Musa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Nettside for Deir Mar Musa al-Habashi
Pictures of Deir Mar Musa (scroll to bottom) | thumb|Deir Mar Musa | 196,232 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hordaland_Sk%C3%B8ytekrets | 2023-02-04 | Hordaland Skøytekrets | ['Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Idrettskretser i Hordaland', 'Kategori:Skøytekretser i Norge'] | Hordaland Skøytekrets (tidligere Vestlandske Skøytekrets) er en særkrets som fungerer som et bindeledd for idrettene som sorterer under Norges Skøyteforbund (hurtigløp på skøyter, kunstløp, rulleskøyter, kortbaneløp og roller derby) i Hordaland. I Hordaland er det hurtigløp på skøyter som er den dominerende idretten, men det er også stor aktivitet innen kunstløp, rulleskøyter og roller derby.
Rogaland Skøytekrets ble skilt ut fra Vestlandske Skøytekrets i 1971.
I 1986 ble Vestlandske Skøytekrets delt i Hordaland Skøytekrets og Sogn og Fjordane Skeisekrins.Hordaland Skøytekrets er ansvarlig for at det arrangeres kretsmesterskap på hurtigløp på skøyter og i kunstløp. En av medlemsklubbene er teknisk arrangør.
Hordaland Skøytekrets deler årlig ut stipend til unge utøvere i skøytekretsen.
Andre arrangementSkøytekretsting
| Hordaland Skøytekrets (tidligere Vestlandske Skøytekrets) er en særkrets som fungerer som et bindeledd for idrettene som sorterer under Norges Skøyteforbund (hurtigløp på skøyter, kunstløp, rulleskøyter, kortbaneløp og roller derby) i Hordaland. I Hordaland er det hurtigløp på skøyter som er den dominerende idretten, men det er også stor aktivitet innen kunstløp, rulleskøyter og roller derby.
Rogaland Skøytekrets ble skilt ut fra Vestlandske Skøytekrets i 1971.
I 1986 ble Vestlandske Skøytekrets delt i Hordaland Skøytekrets og Sogn og Fjordane Skeisekrins.Hordaland Skøytekrets er ansvarlig for at det arrangeres kretsmesterskap på hurtigløp på skøyter og i kunstløp. En av medlemsklubbene er teknisk arrangør.
Hordaland Skøytekrets deler årlig ut stipend til unge utøvere i skøytekretsen.
Andre arrangementSkøytekretsting
== Medlemsklubber ==
== Styresammensetning i Hordaland Skøytekrets ==
For perioden 2019-21 består styret i HSK av følgende:
Martin Halvorsen (Styreleder)
Anita Pryme Hystad (Nestleder)
Petter Bentsen (Kasserer)
Håvard Raddum (Sekretær)
Sissel Borgen (Styremedlem)
Siv Kristin Stakkestad (Styremedlem)
Arthur Farestveit (Varamedlem)
Pernille Schaathun Berge (Varamedlem)
Arnt-Inge Solvang (Varamedlem)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hordaland Skøytekrets på Facebook | Hordaland Skøytekrets (tidligere Vestlandske Skøytekrets) er en særkrets som fungerer som et bindeledd for idrettene som sorterer under Norges Skøyteforbund (hurtigløp på skøyter, kunstløp, rulleskøyter, kortbaneløp og roller derby) i Hordaland. I Hordaland er det hurtigløp på skøyter som er den dominerende idretten, men det er også stor aktivitet innen kunstløp, rulleskøyter og roller derby. | 196,233 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hildeoc | 2023-02-04 | Hildeoc | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Folkevandringstiden', 'Kategori:Langobardiske konger', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Hildeoc (Ildeoc) var konge over langobardene i andre halvdel av det femte århundre. Han etterfulgte sin far, kong Lethu.Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere.Hovedkilden til langobardenes historie, Historia Langobardum av Paulus Diaconus (fra ca 790), er svært sparsom på opplysninger om Hildeoc. Hans far Lethu skal ha regjert i førti år som langobardenes tredje konge og Hildeoc overtok etter ham. Innsettelsen av Hildeoc markerer innføringen av de letingiske dynastis arverett til tronen hos langobardene. Det letingiske dynasti er oppkalt etter Hildeocs far Lethu. Etter hans død ble kongemakten overlatt til Gudeoc.
I Hildeocs regjeringstid var langobardene bosatt i den romerske provinsen Noricum etter at de tidligere hadde beseiret hunerne i dette området. Siste halvdel av 400-tallet, da Hildeoc levde, var preget av stor uro etter hunernes nederlag og Attilas fall i 453, og kampene mellom herulerne i Italia under ledelse av Odovakar og rugierne med deres konge Feletheus.
| Hildeoc (Ildeoc) var konge over langobardene i andre halvdel av det femte århundre. Han etterfulgte sin far, kong Lethu.Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere.Hovedkilden til langobardenes historie, Historia Langobardum av Paulus Diaconus (fra ca 790), er svært sparsom på opplysninger om Hildeoc. Hans far Lethu skal ha regjert i førti år som langobardenes tredje konge og Hildeoc overtok etter ham. Innsettelsen av Hildeoc markerer innføringen av de letingiske dynastis arverett til tronen hos langobardene. Det letingiske dynasti er oppkalt etter Hildeocs far Lethu. Etter hans død ble kongemakten overlatt til Gudeoc.
I Hildeocs regjeringstid var langobardene bosatt i den romerske provinsen Noricum etter at de tidligere hadde beseiret hunerne i dette området. Siste halvdel av 400-tallet, da Hildeoc levde, var preget av stor uro etter hunernes nederlag og Attilas fall i 453, og kampene mellom herulerne i Italia under ledelse av Odovakar og rugierne med deres konge Feletheus.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Origo Gentis Langobardum, engelsk og latinsk tekst
Paulus Diaconus, Historia Langobardum, engelsk tekst | thumb|Origo Gentis Langobardum | 196,234 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cate_Blanchett | 2023-02-04 | Cate Blanchett | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Australske skuespillere', 'Kategori:BAFTA-vinnere', 'Kategori:Fødsler 14. mai', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Order of Australia', 'Kategori:Ordre des Arts et des Lettres', 'Kategori:Oscar-vinnere (birolle)', 'Kategori:Oscar-vinnere (hovedrolle)', 'Kategori:Personer fra Melbourne', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med kildemaler uten URL', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stemmeskuespillere'] | Catherine Élise «Cate» Blanchett (født 14. mai 1969 i Melbourne i Victoria i Australia) er en australsk skuespiller, filmprodusent og teaterregissør. Hun har vunnet en rekke priser, blant annet to Oscar, tre Screen Actors Guild Awards, tre Golden Globes og tre British Academy Film Awards (BAFTA). Hun hadde sin filmdebut med krigsfilmen Paradise Road (1997), og slo gjennom som Elisabeth I av England i dramafilmen Elizabeth fra 1998. Hun vant en Golden Globe og en BAFTA-pris, og ble nominert til en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for denne rolletolkningen.
Hun fikk også god kritikk for rolleskildringene i dramafilmene The Aviator (2004) og Blue Jasmine (2013); Blanchett vant Oscar-priser for henholdsvis beste kvinnelige birolle og hovedrolle for disse filmene. Skuespilleren har ellers blitt nominert for rollene i Notes on a Scandal (2006), Elizabeth: The Golden Age (2007), I'm Not There (2007) og Carol (2015). Hun har også spilt i filmene Den talentfulle mr. Ripley (1999), Ringenes herre-trilogien (2001–2003), Babel (2006), Den fantastiske historien om Benjamin Button (2008), Hobbiten-trilogien (2012–2014), Eventyret om Askepott (2015), Thor: Ragnarok (2017) og Ocean's 8 (2018).
Blanchett har i tillegg hatt en lang karrière på scenen, og hun har blant annet spilt tittelrollen i Elektra (1992), Ofelia i William Shakespeares tragedie Hamlet (1994), Miranda i Shakespeares Stormen (1995) og Nina i Måken (1996). Hun tok en kort pause fra teateret før hun kom tilbake i 2004 med tittelrollen i Henrik Ibsens teaterstykke Hedda Gabler. Hun har senere spilt i teaterstykkene En sporvogn til Begjær (2009), Onkel Vanja (2011) og The Present (2015, 2017). Fra 2008 til 2013 var Blanchett administrerende direktør ved Sydney Theatre Company i hjemlandet Australia sammen med ektemannen Andrew Upton.
Blanchett har fått Hundreårsmedaljen for innsatsen i det australske samfunnet, og blitt utnevnt ridder av den franske ordenen Ordre des Arts et des Lettres. Hun fikk æresdoktorgraden Doctor of Letters fra Macquarie University i 2014 for sitt virke som skuespiller, og veldedighetsarbeid. Blanchett har også vunnet en rekke andre hederspriser for arbeidet som skuespiller, både i hjemlandet og utenlands.
| Catherine Élise «Cate» Blanchett (født 14. mai 1969 i Melbourne i Victoria i Australia) er en australsk skuespiller, filmprodusent og teaterregissør. Hun har vunnet en rekke priser, blant annet to Oscar, tre Screen Actors Guild Awards, tre Golden Globes og tre British Academy Film Awards (BAFTA). Hun hadde sin filmdebut med krigsfilmen Paradise Road (1997), og slo gjennom som Elisabeth I av England i dramafilmen Elizabeth fra 1998. Hun vant en Golden Globe og en BAFTA-pris, og ble nominert til en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for denne rolletolkningen.
Hun fikk også god kritikk for rolleskildringene i dramafilmene The Aviator (2004) og Blue Jasmine (2013); Blanchett vant Oscar-priser for henholdsvis beste kvinnelige birolle og hovedrolle for disse filmene. Skuespilleren har ellers blitt nominert for rollene i Notes on a Scandal (2006), Elizabeth: The Golden Age (2007), I'm Not There (2007) og Carol (2015). Hun har også spilt i filmene Den talentfulle mr. Ripley (1999), Ringenes herre-trilogien (2001–2003), Babel (2006), Den fantastiske historien om Benjamin Button (2008), Hobbiten-trilogien (2012–2014), Eventyret om Askepott (2015), Thor: Ragnarok (2017) og Ocean's 8 (2018).
Blanchett har i tillegg hatt en lang karrière på scenen, og hun har blant annet spilt tittelrollen i Elektra (1992), Ofelia i William Shakespeares tragedie Hamlet (1994), Miranda i Shakespeares Stormen (1995) og Nina i Måken (1996). Hun tok en kort pause fra teateret før hun kom tilbake i 2004 med tittelrollen i Henrik Ibsens teaterstykke Hedda Gabler. Hun har senere spilt i teaterstykkene En sporvogn til Begjær (2009), Onkel Vanja (2011) og The Present (2015, 2017). Fra 2008 til 2013 var Blanchett administrerende direktør ved Sydney Theatre Company i hjemlandet Australia sammen med ektemannen Andrew Upton.
Blanchett har fått Hundreårsmedaljen for innsatsen i det australske samfunnet, og blitt utnevnt ridder av den franske ordenen Ordre des Arts et des Lettres. Hun fikk æresdoktorgraden Doctor of Letters fra Macquarie University i 2014 for sitt virke som skuespiller, og veldedighetsarbeid. Blanchett har også vunnet en rekke andre hederspriser for arbeidet som skuespiller, både i hjemlandet og utenlands.
== Biografi ==
Catherine Élise Blanchett ble født 14. mai 1969 i forstaden Ivanhoe i Melbourne. Hun er den mellomste av tre barn, og har en storebror som er dataingeniør, og en lillesøster som er scenograf. Blanchetts australske mor, June (født Gamble), jobbet som eiendomsutvikler og lærer, og faren Robert DeWitt Blanchett jr. (fra Texas) tjenestegjorde som kvartermester i United States Navy og arbeidet senere som reklameprodusent. Paret møttes da skipet til Blanchetts far måtte søke havn i Melbourne. Da Blanchett var ti år gammel døde faren av hjerteinfarkt, og moren måtte oppdra barna sine på egen hånd.I løpet av barndommen likte Blanchett å kle seg i mannsklær, og hun gikk gjennom både goth- og punkfaser i tenårene. Hun gikk på mange skoler i oppveksten, men det var på Methodist Ladies' College i Melbourne hvor hun oppdaget scenekunsten. Hun begynte å studere økonomi og kunst ved University of Melbourne, men hoppet av for å reise utenlands. I Egypt ble Blanchett spurt om å være statist som cheerleader i den egyptiske boksefilmen Kaboria. Hun tok jobben for pengenes skyld. Da hun reiste tilbake til Australia søkte hun om en plass på National Institute of Dramatic Art (NIDA), og hun ble uteksaminert derfra i 1992.I 1996 møtte hun manusforfatteren Andrew Upton på settet til en TV-serie. De giftet seg 29. desember 1997. De har fått fire barn; tre biologiske sønner, født i henholdsvis 2001, 2004 og 2008, og én adoptivdatter i 2015. Blanchett har sagt at hun ville adoptere helt siden de fikk sitt første barn. De bodde i Brighton, England i nesten ti år, før de flyttet tilbake til Australia i 2006. Bakgrunnen for dette var å få et stabilt hjemsted hvor barna kunne vokse opp, og for at Blanchett og Upton kunne se familiene sine oftere. Paret har bestemt seg for å flytte til USA i 2016, men det skal ikke være permanent.Blanchett har ofte snakket ut om feminisme og politikk, og i 2013 var hun bekymret over at «en bølge med konservatisme som feide over verden» ville true kvinnenes rolle i samfunnet. Hun har også vært negativ til presset kvinner føler i dagens Hollywood. Blanchett er ambassadør for Det australske filminstituttet, og har engasjert seg i filantropi. Hun har gitt sin støtte til organisasjonen SolarAid, og deltatt i visepresident Al Gores klimaprosjekt. I 2007 ble hun ambassadør for miljøvernorganisasjonen Australian Conservation Foundation (ACF), og hun ble senere utnevnt til æresmedlem for sitt arbeid.
== Karriere ==
=== 1992–2000: Oscar og Lucinda og Elizabeth ===
Blanchetts første store teaterrolle var mot Geoffrey Rush i Oleanna for Sydney Theatre Company i 1992. Hun spilte deretter flere teaterroller i Australia, blant annet Klytaimnestra i Elektra, Felice i Kafka Dances og Ofelia i Hamlet. For rolletolkningene i Kafka Dances og Oleanna vant hun to Sydney Theatre Critics'-priser for henholdsvis beste nykommer og beste kvinnelige hovedrolle. I 1993 spilte hun i miniserien Heartland, om mordet på en aboriginer, og i 1995 spilte hun mot Hugo Weaving i miniserien Bordertown, om en flyktningleir etter andre verdenskrig. Blanchett dukket opp i episoder av de australske TV-seriene Police Rescue og G.P., og spilte hovedrollen i kortfilmen Parklands (1996), om gjenforeningen av en far og datter.
Blanchett etablerte seg som en kjent skuespiller i hjemlandet i 1997 med tre filmroller. Spillefilmdebuten hennes kom med krigsfilmen Paradise Road. Blanchett spilte en australsk sykepleier som blir tatt til fange av den japanske hæren under andre verdenskrig. Det året fikk hun også sin første hovedrolle i den romantiske dramafilmen Oscar og Lucinda, om to personer som drar til en annen verdensdel for å realisere drømmene sine. Hun fikk god kritikk for denne rolletolkningen. Blanchett spilte mot Richard Roxburgh i komedien Thank God He Met Lizzie, om bryllupet til et kjærestepar (Blanchett og Roxburgh).Gjennombruddet hennes kom imidlertid da hun spilte Elisabeth I av England i dramafilmen Elizabeth (1998). Filmen tar for seg hendelsene før og rett etter Elisabeth I ble kronet. Hun fikk god kritikk for rolleskildringen. Liv Jørgensen fra Dagbladet kalte henne «et funn», og roste måten hun gav liv til figuren sin på. Blanchett vant en Golden Globe og en BAFTA-pris for rolletolkningen, og ble nominert til en Screen Actors Guild Award og Oscar for beste kvinnelige hovedrolle. Blant de mange filmskildringene av Elisabeth I er Blanchett den eneste skuespilleren til å bli nominert i denne kategorien for denne rollen.Hun spilte i og produserte den australske kortfilmen Bangers i 1999, som var regissert av ektemannen Andrew Upton. Hun spilte også mot Billy Bob Thornton og Angelina Jolie i komedien Pushing Tin, og rolleskildringen hennes ble utpekt blant filmkritikere som det beste ved filmen. Blanchett spilte Lady Gertrude Chiltern i komedien Den perfekte ektemann, og den rike jenta Meredith Logue i den psykologiske thrilleren Den talentfulle mr. Ripley, begge i 1999. Sistnevnte handler om en skruppelløs ung mann som bruker alle midler for å passe inn i overklassemiljøet. Blanchett fikk god kritikk for rolletolkningen, og ble nominert til en ny BAFTA-pris for innsatsen. I 2000 spilte hun Lola i dramafilmen The Man Who Cried, og Annie i thrilleren The Gift.
=== 2001–2007: Ringenes herre og The Aviator ===
Cate Blanchett fikk en større tilhengerskare etter at hun spilte alven Galadriel i filmtrilogien Ringenes herre (Ringens brorskap i 2001, To tårn i 2002, Atter en konge i 2003), som var basert på bøkene til J.R.R. Tolkien. Hun vant en Screen Actors Guild Award og en Critics' Choice Movie Award for beste ensemble med de andre skuespillerne i filmserien. I tillegg til Ringens brorskap, hadde hun tre andre filmroller i 2001. Hun spilte i dramafilmene Charlotte Gray og The Shipping News, samt i krimkomedien Bandits. Hun fikk god kritikk for disse tre rollene, og ble nominert til en Golden Globe og en Screen Actors Guild Award for rolletolkningen som husmoren Kate Wheeler i Bandits. I 2002 spilte hun i thrilleren Heaven, om en engelsk kvinne som tar loven i egne hender etter at mannen dør av overdose.
I tillegg til Atter en konge, hadde hun tre andre filmroller i 2003. Hun ble nominert til en Independent Spirit Award for rolleskildringen i antologifilmen Coffee and Cigarettes, hvor hun spilte seg selv og sin fiktive kusine Shelly. Blanchett spilte også tittelrollen i den biografiske filmen Sannhetens time – Historien om Veronica Guerin, om en journalist som skriver en rekke artikler om doplangere. Hun fikk god kritikk, og ble nominert til en ny Golden Globe for rolleskildringen. The Seattle Times kalte henne «medrivende», og mente at hun gav liv i ellers uengasjerende replikker. I 2003 spilte hun også i westernfilmen The Missing – Bortført.
I 2004 spilte hun skuespilleren Katharine Hepburn i dramafilmen The Aviator. Filmen handler om livet til industrimannen Howard Hughes, og Hepurn var blant hans mange elskerinner. Rolletolkningen fikk god kritikk, og Aftenposten og Filmpolitiet kalte rolleskildringen «overbevisende». Blanchett vant en BAFTA-pris, en Screen Actors Guild Award og en Oscar for beste kvinnelige birolle for rolletolkningen. Det året spilte hun også reporteren Jane Winslett-Richardson i komedien Livet under vann med Steve Zissou, om hevntoktet til en avdanka filmregissør. Blanchetts eneste filmrolle i 2005 var dramafilmen Little Fish, men kortfilmen Bangers fra 1999 ble utgitt på nytt som en del av antologifilmen Stories of Lost Souls. Hun spilte også tittelrollen i teaterstykket Hedda Gabler for Sydney Theatre Company i 2004, og forestillingen ble kjøpt opp av Brooklyn Academy of Music i 2006. Blanchett fikk god kritikk og vant Ibsenstatuetten for rollen.I 2006 spilte hun i dramafilmen Babel, krigsfilmen The Good German og thrilleren Notes on a Scandal. Babel består av fire historier fordelt på tre ulike steder i verden, og Blanchett og Brad Pitt spilte et ektepar i én av historiene. Når Blanchetts figur blir skutt, gir det innvirkninger på de andre historiene. I The Good German spilte hun en jøde som holder på en mørk hemmelighet, og i Notes on a Scandal spilte hun en kunstlærer som har en affære med en 15 år gammel student. Hun fikk god kritikk for innsatsen i de tre filmene, og spesielt for rolletolkningen i den siste. Dagbladet roste samspillet med Judi Dench, og skrev at hun «evner å gjøre [figuren] til en tragisk skikkelse i andres følelsers vold», til tross for «lite å spille på». Hun ble nominert til en Oscar for beste kvinnelige birolle for rollen.Blanchett hadde tre filmroller i 2007. Én av dem var en cameorolle i politikomedien Hot Fuzz. Hun gjentok også rollen som Elisabeth I av England for dramafilmen Elizabeth: The Golden Age, om det spanske komplottet om å myrde den britiske dronningen på 1500-tallet. Adresseavisen var fornøyd, og skrev at «Blanchett har styrke til å trenge gjennom med sin personlighetsstudie av jomfrudronningen». Bergens Tidende beskrev skuespillerens mimikk, og mente at skiftningene mellom figurens ulike evner lå i øynenes uttrykk og vekslende drag rundt munnen. Den siste filmen i 2007 var musikkfilmen I'm Not There, hvor hun skildret Bob Dylan i hans internasjonale gjennombrudd på 60-tallet. Blanchett fikk god kritikk for denne skildringen, og Filmpolitiet kalte henne «overbevisende». Filmkritikeren Roger Ebert kalte filminnsatsen hennes i 2007 et «skuespillunder», og Blanchett ble nominert til Oscar-priser for både Elizabeth: The Golden Age og I'm Not There.
=== 2008–2014: En sporvogn til Begjær og Blue Jasmine ===
I 2008 spilte Blanchett i eventyrfilmen Indiana Jones og krystallhodeskallens rike, den fjerde filmen om arkeologen Indiana Jones. Hun hadde rollen som hovedskurken Dr. Irina Spalko, en sovjetisk agent som vil få tak i den legendariske Krystallhodeskallen fra Akator før Jones. Blanchett ble nominert til publikumsprisen People's Choice Award for denne rollen. Hun spilte også Daisy Fuller i dramafilmen Den fantastiske historien om Benjamin Button. Den er basert på F. Scott Fitzgeralds novelle fra 1920-årene om en mann som blir født når han er i 80-årene og eldres baklengs. Det året hadde hun også en stemmerolle i animasjonsfilmen Ponyo på klippen ved havet, og ble administrerende direktør for Sydney Theatre Company. I desember 2008 ble Blanchett tildelt en Hollywood Walk of Fame-stjerne i Los Angeles.I 2004 fikk Blanchett hovedrollen i Liv Ullmanns filmatisering av Et dukkehjem, men filmprosjektet ble avlyst i 2007. Blanchett foreslo imidlertid til Ullmann at hun kunne regissere skuespillet En sporvogn til Begjær i stedet, med henne i hovedrollen som Blanche DuBois. Stykket hadde premiere i 2009, og Blanchett fikk god kritikk for skildringen. John Lahr fra The New Yorker skrev: «Blanchett begår ikke den vanlige feilen å forutse Blanches slutt i begynnelsen av skuespillet; hun gir Blanche en langsom, fascinerende tilbakegang. (…) Jeg forventer ikke å se en bedre skildring av denne rollen så lenge jeg lever.»I 2010 spilte hun Robin Hoods kjæreste Marion i eventyrfilmen Robin Hood, og i 2011 spilte hun den onde CIA-agenten Marissa Wiegler i actionthrilleren Hanna. I tillegg til Hanna, hadde hun to teaterroller i 2011; hun spilte Lotte Kotte i en ny oversettelse av det tyske teaterstykket Groß und klein, og Yelena i ektemannen Andrew Uptons oppsetning av Anton Tsjekhovs Onkel Vanja. Hun fikk god kritikk for rolletolkningene. The Daily Telegraph skrev følgende om skildringen i Groß und klein: «[Hun er] jordnær, sårbar, tafatt og morsom. Hun bærer stykket med sin skjøre menneskelighet, og viser en ferdighet for fysisk komedie som er underutnyttet i filmrollene hennes.»Blanchett gjentok rollen som Galadriel for Hobbiten-serien (En uventet reise i 2012, Smaugs ødemark i 2013 og Femhærerslaget i 2014), som tok for seg tiden før Ringenes herre. I 2012 hadde hun også to gjesteroller i animasjonsserien Familien Griffin. Hun gav stemmen til Penelope og Elisabeth II av Storbritannia i henholdsvis «Mr. and Mrs. Stewie» og «Family Guy Viewer Mail 2». I 2013 spilte hun i kortfilmen «Reunion» som en del av antologifilmen The Turning, og det ble også hennes siste år som direktør for Sydney Theatre Company. Det året hadde hun i tillegg en stemmerolle i dokumentarfilmen The Galapagos Affair: Satan Came to Eden, om en rekke uforklarlige dødsfall og forsvinninger på øya Floreana på begynnelsen av 1930-årene. Blanchett spilte også i en kortfilm for avisen The New York Times.I 2013 spilte hun tittelrollen i dramafilmen Blue Jasmine, om en bortskjemt overklassefrue i New York som får livet sitt snudd på hodet når ektemannen blir avslørt som kriminell. Hun fikk god kritikk for rolleskildringen, og flere kalte det Blanchetts beste tolkning noensinne. Adresseavisen roste «Blanchetts intense karaktertegning», og skrev at hun hevet filmen til «store høyder». Hun vant en Critics' Choice Movie Award, en Screen Actors Guild Award, en Golden Globe, BAFTA-prisen og en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rolletolkningen. Blanchett ble dermed den første australieren til å vinne to Oscar-priser for skuespill.I tillegg til Femhærerslaget, hadde Blanchett to andre filmroller i 2014. Hun spilte mot George Clooney og Matt Damon i krigsfilmen The Monuments Men, og hadde rollen som kuratoren Claire Simone som motvillig må jobbe for nazistene under okkupasjonen av Frankrike. Hun fikk blandet kritikk for rolletolkningen. Aftenposten kalte filmvalget Blanchetts eneste feilsteg, men skrev at det skyldtes manuset. Hun gav også stemmen til dragerytteren Valka i animasjonsfilmen Dragetreneren 2, og hadde en gjesterolle i det australske TV-programmet Rake.
=== 2015–i dag: Carol og Broadway-debut ===
Blanchett hadde fem filmroller i 2015. Hun spilte Nancy i dramafilmen Knight of Cups, om en plaget manusforfatter, og den onde stemoren i fantasyfilmen Eventyret om Askepott, som er basert på animasjonsfilmen fra 1950. Blanchett skildret journalisten Mary Mapes i dramafilmen Truth, som handler om nyhetsankeren Dan Rather som kringkastet en ødeleggende sak om presidenten George W. Bush. Hun fikk god kritikk for tolkningen, og Aftenposten skrev: «Blanchett er energisk, uredd og dominerende i rollen som Mary. Hun er mesterlig når det røyner på for den hardt prøvede produsenten. Den smidige vekslingen mellom pågangsmot og nervøsitet skaper assosiasjoner til hennes rolle i Blue Jasmine.» Hun hadde også 13 ulike roller i dramafilmen Manifesto.
I 2015 spilte hun også mot Rooney Mara i dramafilmen Carol, som handler om to vidt forskjellige kvinner på begynnelsen av 1950-årene som bestemmer seg for å flykte sammen. Hun fikk god kritikk for rolleskildringen, og The Daily Telegraph skrev at «hun på en eller annen måte klatrer forbi sin egen høye standard med en finesse som er intet mindre enn fenomenal». Verdens Gang skrev at «Blanchetts nyanser mellom lidenskap og kjølig eleganse gnistrer i møtet med Mara». Blanchett ble nominert til flere bransjepriser for rollen, blant annet en Golden Globe og Oscar for beste kvinnelige hovedrolle.Blanchett var fortelleren i Terrence Malicks dokumentarfilm Voyage of Time fra 2016 og spilte Amanda i Malicks dramafilm Song to Song fra 2017. Hun hadde rollen som Anna Petrovna i Anton Tsjekhovs skuespill The Present på Broadway i 2017. Alexis Soloski fra The Guardian skrev at rollefiguren var «sexy, gammeldags, glupsk, herskesyk, bitende og sint» i Blanchetts hender og kalte rolleskildringen virtuos. Blanchett ble nominert til en Tony Award for beste kvinnelige hovedrolle i et skuespill for arbeidet. I 2017 spilte hun også dødsgudinnen Hela i superheltfilmen Thor: Ragnarok.Blanchett var jurypresident på filmfestivalen i Cannes i mai 2018. I 2018 spilte hun også Lou i kuppfilmen Ocean's 8, en nyinnspilling av Ocean's Eleven-serien. Blanchett skal spille en tegneserieskaper som får kreft i HBO-filmen Cancer Vixen og slangen Kaa gjennom motion capture i en filmatisering av barneboken Jungelboken. Hun har planlagt å regissere den australske dramaserien Stateless. Den er basert på livet til Cornelia Rau, som var arrestert i ti måneder, anklaget for å være ulovlig innvandrer. Blanchett skal også spille skuespilleren Lucille Ball i en biografi om henne og tittelrollen i en filmatisering av romanen Where'd You Go, Bernadette.
== Utmerkelser ==
Blanchett har vunnet en rekke filmpriser i løpet av karrieren. Hun ble Oscar-nominert for rollene i Elizabeth, The Aviator, Notes on a Scandal, I'm Not There, Elizabeth: The Golden Age, Blue Jasmine og Carol, og vant for rolleskildringene i The Aviator og Blue Jasmine. Blanchett har også fått ni Golden Globe-nominasjoner, og har vunnet tre for tolkningene i Elizabeth, I'm Not There og Blue Jasmine. Hun innehar ellers tre British Academy Film Awards (BAFTA-priser) ut av sju nominasjoner, tre Screen Actors Guild Awards ut av 14 nominasjoner, tre Critics' Choice Movie Awards ut av elleve nominasjoner og tre Independent Spirit Awards ut av fire nominasjoner. Hun har også vunnet Hundreårsmedaljen, og fikk i 2008 en stjerne på Hollywood Walk of Fame. I 2017 ble hun utnevnt til Companion (AC) av Order of Australia.
== Filmografi (utvalg) ==
1997 – Oscar og Lucinda – Lucinda Leplastrier
1998 – Elizabeth – Elizabeth I av England
1999 – Den talentfulle mr. Ripley – Meredith Logue
2001 – Ringenes herre: Ringens brorskap – Galadriel
2002 – Ringenes herre: To tårn – Galadriel
2003 – Ringenes herre: Atter en konge – Galadriel
2003 – Sannhetens time - Historien om Veronica Guerin – Veronica Guerin
2004 – The Aviator – Katharine Hepburn
2006 – Babel – Susan Jones
2006 – Notes on a Scandal – Sheba Hart
2007 – I'm Not There – Jude Quinn (Bob Dylan)
2007 – Elizabeth: The Golden Age – Elizabeth I av England
2008 – Indiana Jones og krystallhodeskallens rike – Dr. Irina Spalko
2008 – Den fantastiske historien om Benjamin Button – Daisy Fuller
2012 – Hobbiten: En uventet reise – Galadriel
2013 – Blue Jasmine – Jeanette «Jasmine» Francis
2013 – Hobbiten: Smaugs ødemark – Galadriel
2014 – Hobbiten: Femhærerslaget – Galadriel
2015 – Eventyret om Askepott – Lady Tremaine
2015 – Carol – Carol Aird
2017 – Thor: Ragnarok – Hela
2018 – Ocean's 8 – Lou
== Se også ==
Liste over stjerner på Hollywood Walk of Fame
Oscar for beste kvinnelige hovedrolle
Oscar for beste kvinnelige birolle
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Cate Blanchett – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Cate Blanchett på Internet Movie Database
Cate Blanchett hos Filmweb
(sv) Cate Blanchett i Svensk Filmdatabas
(da) Cate Blanchett på Filmdatabasen
(da) Cate Blanchett på Scope
(fr) Cate Blanchett på Allociné
(en) Cate Blanchett på AllMovie
(en) Cate Blanchett hos Rotten Tomatoes
(en) Cate Blanchett hos TV Guide
(en) Cate Blanchett hos The Movie Database | Cate Blanchetts filmografi omfatter 53 spillefilmer (per juli 2021), i tillegg til hennes medvirkning i fjernsyn og teater. | 196,235 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingunn_Dybendal | 2023-02-04 | Ingunn Dybendal | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 15. juli', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske illustratører', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-03'] | Ingunn Dybendal (født 15. juli 1986) er en norsk illustratør. Hun har utdannelse i illustrasjon fra University College Falmouth i Falmouth helt sørvest i England der hun var ferdig i 2009. Hun har siden arbeidet i Oslo, fra 2013 i illustratørfellesskapet «Illustratørene». Hun har blant annet tegnet til artikler i tidsskriftene Aftenposten K, ENO Music magazine, NATT&DAG og Vinduet.
Ingunn Dybendal lager særlig dekorative tegninger med naivistiske figurer og grafiske flater og mønstre i dempet fargepalett.
| Ingunn Dybendal (født 15. juli 1986) er en norsk illustratør. Hun har utdannelse i illustrasjon fra University College Falmouth i Falmouth helt sørvest i England der hun var ferdig i 2009. Hun har siden arbeidet i Oslo, fra 2013 i illustratørfellesskapet «Illustratørene». Hun har blant annet tegnet til artikler i tidsskriftene Aftenposten K, ENO Music magazine, NATT&DAG og Vinduet.
Ingunn Dybendal lager særlig dekorative tegninger med naivistiske figurer og grafiske flater og mønstre i dempet fargepalett.
== Eksterne lenker ==
Egenpresentasjon på tumblr.com
Bildeeksempler | Ingunn Dybendal (født 15. juli 1986) er en norsk illustratør. | 196,236 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jack_Griffiths | 2023-02-04 | Jack Griffiths | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Bolton Wanderers FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Wolverhampton Wanderers FC', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Menn'] | John «Jack» Griffiths (født 15. september 1908 i Fenton, død 1. januar 1975) var en engelsk fotballspiller. Griffiths, som var venstreback, spilte profesjonell fotball for Wolverhampton Wanderers, Bolton Wanderers og Manchester United. Griffiths rykket opp til øverste nivå i engelsk fotball tre ganger: en gang med Wolverhampton Wanderers og to ganger med Manchester United. Griffiths' karriere som profesjonell spiller endte ved utbruddet av andre verdenskrig.
| John «Jack» Griffiths (født 15. september 1908 i Fenton, død 1. januar 1975) var en engelsk fotballspiller. Griffiths, som var venstreback, spilte profesjonell fotball for Wolverhampton Wanderers, Bolton Wanderers og Manchester United. Griffiths rykket opp til øverste nivå i engelsk fotball tre ganger: en gang med Wolverhampton Wanderers og to ganger med Manchester United. Griffiths' karriere som profesjonell spiller endte ved utbruddet av andre verdenskrig.
== Meritter ==
=== Wolverhampton Wanderers ===
Football League Second Division: 1931/32
=== Manchester United ===
Football League Second Division: 1935/36
== Referanser ==
== Litteratur ==
Biddiscombe, Ross; Curry, Patrick; Hayden, Jonathan (2011). The Official Encyclopedia of Manchester United (engelsk). London: Simon & Schuster UK. ISBN 978-1-84737-918-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Iain McCartney (2013). The official Manchester United Players' A–Z (engelsk). London: Simon & Schuster. ISBN 978-1-47112-846-2.
== Eksterne lenker ==
«Jack Griffiths», spillerstatistikk fra StretfordEnd.co.uk (en) | | fsted = Fenton, Staffordshire, England | 196,237 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zita_Szucs%C3%A1nszki | 2023-02-04 | Zita Szucsánszki | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 2020', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Håndballspillere under Sommer-OL 2020', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Personer fra Budapest', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2008 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2010 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2012 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2014 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2016 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2007 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2009 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2013 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2015 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2017 for kvinner', 'Kategori:Ungarske håndballspillere'] | Zita Szucsánszki (født 22. mai 1987 i Budapest) er en ungarsk håndballspiller. Hun spiller på Ungarns landslag og for den ungarske klubben Ferencváros.Szucsánszki ble i 2011 stemt frem som årets håndballspiller i Ungarn.
| Zita Szucsánszki (født 22. mai 1987 i Budapest) er en ungarsk håndballspiller. Hun spiller på Ungarns landslag og for den ungarske klubben Ferencváros.Szucsánszki ble i 2011 stemt frem som årets håndballspiller i Ungarn.
== Karriere ==
=== Klubb ===
Szucsánszki begynte med håndball som 13-åring i den lokale klubben Budapest Postás, men meldte i 2002 overgang til Budapest Spartacus hvor hun også fikk sin seniordebut. Szucsánszki signerte i 2005 under for storklubben Ferencváros, som hun ble ungarsk seriemester med i 2007 og har i europeisk sammenheng vunnet Cupvinnercupen med to ganger, i 2011 og 2012, samt EHF-cupen i 2006.
=== Landslag ===
Szucsánszki fikk sin debut for det ungarske kvinnelandslaget i en kamp 4. november 2006 mot Slovakia, og har siden representert Ungarn i tre verdensmesterskap (2007, 2009, 2013) og tre europamesterskap (2008, 2010, 2012).
== Meritter ==
=== Klubb ===
==== Ferencváros ====
Nemzeti Bajnokság I:
Seriegull 2007
Seriesølv 2006, 2009, 2012
Seriebronse 2008, 2011
Magyar Kupa:
Cupfinalist 2007, 2010
EHF-cupen:
Vinner 2006
Cupvinnercupen:
Vinner 2011, 2012
Semifinalist 2007
=== Landslaget ===
Håndball-EM for kvinner
Bronsemedaljør 2012
=== Individuelt ===
Årets håndballspiller i Ungarn: 2011
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Zita Szucsánszki – Olympedia
(en) Zita Szucsánszki – Det europeiske håndballforbundet (EHF) | | fsted = Budapest, Ungarn | 196,238 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frank_McPherson | 2023-02-04 | Frank McPherson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall i 1953', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Barrow AFC', 'Kategori:Fotballspillere for Chesterfield FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester Central FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Partick Thistle FC', 'Kategori:Fotballspillere for Reading FC', 'Kategori:Fotballspillere for Watford FC', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Menn'] | Francis Comber «Frank» McPherson (født 14. mai 1901 i Barrow-in-Furness, død 5. mars 1953) var en engelsk fotballspiller. McPherson, som var spiss, startet sin profesjonelle karriere i skotske Partick Thistle, før han tilbragte nesten tjue år i The Football League som spiller i Chesterfield Municipal, Barrow, Manchester United, Watford og Reading.
| Francis Comber «Frank» McPherson (født 14. mai 1901 i Barrow-in-Furness, død 5. mars 1953) var en engelsk fotballspiller. McPherson, som var spiss, startet sin profesjonelle karriere i skotske Partick Thistle, før han tilbragte nesten tjue år i The Football League som spiller i Chesterfield Municipal, Barrow, Manchester United, Watford og Reading.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Biddiscombe, Ross; Curry, Patrick; Hayden, Jonathan (2011). The Official Encyclopedia of Manchester United (engelsk). London: Simon & Schuster UK. ISBN 978-1-84737-918-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Iain McCartney (2013). The official Manchester United Players' A–Z (engelsk). London: Simon & Schuster. ISBN 978-1-47112-846-2.
== Eksterne lenker ==
«Frank McPherson», spillerstatistikk fra StretfordEnd.co.uk (en) | | fsted = Barrow-in-Furness, England | 196,239 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8ren_Espersen | 2023-02-04 | Søren Espersen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske journalister', 'Kategori:Folketingsmedlemmer fra Danmarksdemokraterne', 'Kategori:Folketingsmedlemmer fra Dansk Folkeparti', 'Kategori:Fremskridtspartiet-politikere', 'Kategori:Fødsler 20. juli', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Partiløse folketingsmedlemmer', 'Kategori:Personer fra Aalborg kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Søren Espersen (født 20. juli 1953 i Svenstrup i Himmerland) er en dansk politiker (DF). Han har vært medlem av Folketinget siden 2005 og politisk nestformann i Dansk Folkeparti siden 2012.
| Søren Espersen (født 20. juli 1953 i Svenstrup i Himmerland) er en dansk politiker (DF). Han har vært medlem av Folketinget siden 2005 og politisk nestformann i Dansk Folkeparti siden 2012.
== Familiebakgrunn og yrkesliv ==
Han vokste opp i Svenstrup i Himmerland som sønn av skoleinspektør og klokker Peder Christian Espersen og husmor Inger Lund. Hjemmet var preget av grundtvigianismen og interesse for sang og musikk.Etter studentereksamen ved Hasseris Gymnasium i Aalborg i 1973 og førstegangstjeneste i Søværnet studerte han teologi ved Københavns Universitet og journalistikk ved Danmarks Journalisthøjskole. Espersen var journalist i lokalavisen Dagbladet Ringsted i Ringsted i 1980, i tabloidavisen B.T. 1980–1988 og i ukebladet Billed-Bladet, som fokuserer på kongehuset, 1992–1996. Han var pressesjef i Dansk Folkeparti på Christiansborg 1997–2005.Søren Espersen er giftet seg i 1981 med engelske Yvette Kim Fay, som har vært reklametegner for Dansk Folkeparti. Mellom 1988 og 1992 var de bosatt i London, der Espersen arbeidet som frilansjournalist. Han har barn.
== Politisk arbeid ==
Espersen var medlem av Venstresocialisterne i Aalborg i 1960-årene, men meldte seg ut gymnastiden, fordi han var uenig i partiets kritikk av Israel. Espersen regnes stadig som en markant Israel-sympatisør i Folketinget.Han meldte seg inn i Fremskridtspartiet etter å ha flyttet tilbake fra London i 1992, etter sigende i skepsis til EU, innvandring og oppstandelsen rundt utgivelsen av Sataniske vers av Salman Rushdie. Han var nominert til Folketinget fra Præstø krets for Fremskridtspartiet 1992–1995 og kandidat til Europaparlamentet i 1994. I 1995 fulgte han blant andre Pia Kjærsgaard over i Dansk Folkeparti, der han ble ansatt som pressesjef og valgt til formann i København-avdelingen i 1997. Espersen har spilt en sentral rolle som partistrateg og rådgiver for Kjærsgaard.Han har vært valgt til Folketinget fra Sjællands storkrets siden 2015, og var valgt fra Københavns amtskrets 2005–2007 og Københavns omegns storkrets 2007–2015. Espersen er Dansk Folkepartis utenrikspolitiske ordfører. Han var medlem av Folketingets presidium 2007–2012 og medlem av Folketingets delegasjon til Nordisk råd 2005–2006. I 2012 overtok han den politiske nestformannsposten i partiet etter Peter Skaarup.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(da) Offisielt nettsted
(en) Søren Espersen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(da) Søren Espersen på Twitter
(en) Søren Espersen hos Europarådets parlamentarikerforsamling
(da) Søren Espersen hos Folketinget | Søren Espersen (født 20. juli 1953 i Svenstrup i Himmerland) er en dansk politiker (DF). | 196,240 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Courtauld_Gallery | 2023-02-04 | Courtauld Gallery | ['Kategori:0°V', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler hvor leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor plassering hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1932', 'Kategori:Kunstmuseer i Storbritannia', 'Kategori:Museer i London', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Courtauld Gallery er et kunstmuseum i Somerset House, på The Strand i London, Storbritannia. I museet befinner Courtauld Institute of Arts samlinger seg. Instituttet er et selvstendig college innen University of London som er spesialisert i kunsthistoriske studier. Courtauldsamlingen har blitt til hovedsakelig gjennom donasjoner og testamentariske gaver, og omfatter malerier, tegninger, skulpturer og andre arbeider i et tidsrom fra middelalderen frem til moderne tid. Det er spesielt kjent for samlingen med malerier fra den franske impresjonismen og post-impresjonismen. Totalt omfatter samlingen rundt 530 malerier og mer enn 26000 tegninger og trykk. Ernst Vegelin er museets direktør.
| Courtauld Gallery er et kunstmuseum i Somerset House, på The Strand i London, Storbritannia. I museet befinner Courtauld Institute of Arts samlinger seg. Instituttet er et selvstendig college innen University of London som er spesialisert i kunsthistoriske studier. Courtauldsamlingen har blitt til hovedsakelig gjennom donasjoner og testamentariske gaver, og omfatter malerier, tegninger, skulpturer og andre arbeider i et tidsrom fra middelalderen frem til moderne tid. Det er spesielt kjent for samlingen med malerier fra den franske impresjonismen og post-impresjonismen. Totalt omfatter samlingen rundt 530 malerier og mer enn 26000 tegninger og trykk. Ernst Vegelin er museets direktør.
== Historie ==
Courtauld Institute ble grunnlagt i 1932 av filantropen, industrialisten og kunstsamleren Samuel Courtauld, diplomaten og samleren Lord Lee of Fareham, og kunsthistorikeren Sir Robert Witt. Samuel Courtald la grunnlaget for kunstsamlingen, da han i 1932 ga en stor samling som hovedsakelig bestod av arbeider innen fransk impresjonisme og post-impresjonistime. Instituttet mottok flere donasjoner senere på 1930-tallet og en testamentarisk gave i 1948. Blant maleriene han gav til samlingen var Manets Baren på Folies-Bergère og en versjon av Déjeuner sur l'Herbe, Renoirs La Loge, landskapsmalerier av Claude Monet og Camille Pissarro, en ballett-scene malt av Edgar Degas og åtte av Cézanne sentrale arbeider. Blant de øvrige maleriene er blant annet van Goghs Selvportrett med bandasjert øre og Ferskenblomster i Crau, Gauguins Nevermore og Te Rerioa, og viktige arbeider av Seurat, Henri «le Douanier» Rousseau, Toulouse-Lautrec og Modigliani.
Flere testamentariske gaver ble gitt til museet etter annen verdenskrig, den viktigste av disse var Lord Lees samling av gamle mestere. Blant disse var Cranachs Adam og Eva og en skisse i olje av Peter Paul Rubens for The Descent from the Cross, altermaleriet i katedralen i Antwerpen.
Sir Robert Witt, den tredje av instituttets grunnleggere etterlot en stor samling av gamle mestere og britiske tegninger til instituttet i 1952. Samlingen omfattet 20000 trykk og mer enn 3000 tegninger. Senere fikk museet flere engelske akvareller og tegninger av sønnen hans, Sir John Witt.
I 1958 fikk museet samlingen etter kunstkritikeren og grunnleggeren av «Omega Workshops» Roger Fry (1866–1934) av datteren hans, Pamela Diamand. Samlingen omfattet kunst fra det 20. århundre, med arbeider av blant annet Vanessa Bell og Duncan Grant fra Bloomsburygruppen.
Thomas Gambier Parrys samling, som hadde et spenn fra malerier fra tidlig italiensk renessanse til majolika, middelalderemalje og utskåret elfenben og andre typer kunst, ble gitt til museet i 1966 av hans barnebarn, Mark Gambier-Parry.
William Wycliffe Spooner (1882–1967) og hans kone Mercie etterlot i 1967 akvareller av John Constable, John Sell Cotman, Alexander and John Robert Cozens, Thomas Gainsborough, Thomas Girtin, Samuel Palmer, Thomas Rowlandson, Paul Sandby, Francis Towne, J. M. W. Turner, Peter De Wint og andre til museets samling av engelske akvareller.
Til minne om Samuel Courtaulds bror, Sir Stephen Courtauld, fikk museet tretten akvareller av Turner i 1974. I 1978 mottok museet «Princes Gate Collection» med malerier og tegninger av gamle mestere samlet av grev Antoine Seilern, samlingen kunne måle seg med Samuel Courtaulds når det gjaldt kunsthistorisk betydning. Den omfatter malerier av Bernardo Daddi, Robert Campin, Bruegel, Quentin Matsys, Van Dyck og Tiepolo, men dens virkelige styrke ligger i Rubens' arbeider. Arven inneholdt også flere av arbeidene til Pissarro, Edgar Degas, Pierre-Auguste Renoir og Oskar Kokoschka.
De nyeste samlingene som Courtauld har mottatt er Lillian Browse og Alastair Hunters samlinger av malerier, tegninger og skulpturer fra det 19. og 20. århundre. I 2004 mottok museet en samling på mer enn femti engelske akvareller (blant annet åtte av Turner) fra Dorothy Scharfs bo.
== Museumsbygningen ==
Courtauld Gallery er åpent for offentligheten. Fra 1989 har det vært lokalisert på samme sted som Courtauld Institute of Art i den delen av Somerset House som ligger til North eller The Strand. Rommene var tegnet og bygget spesielt for Royal Academy, Royal Society og Society of Antiquaries av Sir William Chambers. Fra oppleveringen i 1780 til den nye bygningen til National Gallery ved Trafalgar Square stod ferdig i 1837 holdt Royal Academy til i disse rommene.
Over inngangen til the Great Room der Royal Academy avholdt sine årlige sommerutstillinger er følgende gammelgreske inskripsjon plassert: ΟΥΔΕΙΣ ΑΜΟΥΣΟΣ ΕΙΣΙΤΩ (La ingen som er fremmed for Musene komme inn). I årene 1958 til 1989 befant Courtauld-samlingen seg i en del av Warburg Institute i Woburn Square, og dermed på et annet sted enn Courtauld Institute som befant seg i Home House ved Portman Square.
== Høydepunkt i samlingen ==
Den nederlandske skolen
Vincent van Gogh – to malerier;Tidlig nederlandsk
Robert Campin (eller Master of Flemalle), Seilern Triptych
Quentin Matsys – to malerier;Den engelske skolen
William Beechey – to malerier;
Thomas Gainsborough – to malerier;
Peter Lely – tre malerier;Den flamske skolen
Anthony van Dyck – fem malerier;
Pieter Bruegel den eldre – to malerier, mange tegninger;
Peter Paul Rubens – 29 malerier;
David Teniers den yngre – ti malerier;Den franske skolen
Paul Cézanne – tolv malerier;
Edgar Degas – seks malerier;
Paul Gauguin – tre malerier;
Claude Lorrain – ett maleri;
Édouard Manet – fire malerier;
Claude Monet – tre malerier;
Camille Pissarro – fire malerier;
Georges-Pierre Seurat – ni malerier;
Pierre-Auguste Renoir – fire malerier;
Chaim Soutine – ett maleri;Den tyske skolen
Lucas Cranach den eldre – ett maleri;Den italienske skolen
Fra Angelico – fire malerier;
Giovanni Bellini – ett maleri;
Sandro Botticelli – ett maleri;
Bernardo Daddi – to malerier;
Lorenzo Lotto – to malerier;
Lorenzo Monaco – to malerier;
Pietro Perugino – ett maleri;
Pesellino – en diptyk
Giovanni Battista Pittoni – to malerier;
Giovanni Battista Tiepolo – tolv malerier;
Tintoretto – to malerier;Den spanske skolen
Francisco Goya – ett maleri;
== Gambier-Parry-samlingen ==
Thomas Gambier Parry (1816–1888) var en ivrig kunstsamler i det meste av sitt voksne liv, mange av verkene ble innkjøpt under reiser i Europa, og da spesielt i Italia. De viktigste objektene i hans samling er malerier fra sen middelalder og tidlig renessanse, små utskårne relieffer, elfenben og majolika, ved siden av en viktig samling av tidlig islamsk metallarbeid, glass og tre små post-bysantinske utskårne trekors fra Athosfjellet. På nettsidene til Courtauld Gallery finnes bilder og beskrivelser av 324 objekter i arven fra 1966, som omfatter den største delen av samlingen.
I begynnelsen samlet Gambier Parry stort sett arbeider fra det 16. og 17. århundre, men viet seg etter hvert mer til tidligere verker fra det 14. og 15. århundre. Disse var på det tidspunktet relativt uvanlige samleobjekter, selv om Prins Albert en av de britiske samlerne av malerier fra Trecento, eller «italienske primitiver» som de kaltes den gangen. Blant de viktigste verkene i samlingen var Coronation of the Virgin av Lorenzo Monaco, tre predella-paneler av Fra Angelico og et lite men viktig diptyk av Pesellino. Samlingen inneholdt også to predella-paneler til, av Lorenzo Monaco, og mange andre små paneler av mindre kjente mestere. Blant verkene fra nyere renessanse er arbeider av Il Garofalo og Sassoferrato, og dessuten et fra barokken av Francesco Solimena. Flere sider fra illuminerte manuskripter fra Boucicautmesterens verksted befinner seg også i samlingene.
Blant skulpturene er tre marmorrelieffer av Jomfruen og barnet fra det 15. århundre, den viktigste er Mino da Fiesoles. Videre er det en bokforside i emalje fra Limoges, flere renessanseobjekter fra Limoges og mange små elfenbensobjekter fra gotikken.
== Ressurser ==
Courtauld har en bildesamling på nett med mer enn 40000 bilder, artandarchitecture.org.uk,
blant annet av malerier og tegninger fra Courtauld Gallery, og mer enn 35000 fotografier av arkitektur og skulptur fra instituttets Conway Library. Nettstedet ble utviklet med støtte fra «New Opportunities Fund». To andre nettsteder, courtauldimages.com og courtauldprints.com selger digitale filer med høy oppløsning til forskere, utgivere og tv-stasjoner, og fotografiske trykk til et mer generelt publikum.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Courtauld Gallery (building) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Introduksjon til Cortauld Gallery, Courtauld Institute of Art | Courtauld Gallery er et kunstmuseum i Somerset House, på The Strand i London, Storbritannia. I museet befinner Courtauld Institute of Arts samlinger seg. | 196,241 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Ludvik_L%C3%B8vald | 2023-02-04 | Johan Ludvik Løvald | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 14. mai', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norges ambassadører til Canada', 'Kategori:Personer fra Larvik kommune'] | Johan Ludvik Løvald (født 14. mai 1943 i Brunlanes i Vestfold) er en norsk diplomat.Han er utdannet innen statsvitenskap, først med studier ved Universitetet i Oslo. Dernest tok han en doktorgrad (Ph.D.) ved Northwestern University i Evanston i Illinois, USA, på en avhandling om Forente nasjoner med tittel «Planning the future of ocean space : a case study of the United Nations Sea-bed Committee, 1968-1970». I 1970 ble han tilsatt i Utenriksdepartementet og har blant annet vært ambassadør til Ottawa og ved Norges faste delegasjon til De forente nasjoner i New York. Han har også sittet i styret til International Peace Institute (IPI), der Terje Rød-Larsen var leder inntil oktober 2020.
| Johan Ludvik Løvald (født 14. mai 1943 i Brunlanes i Vestfold) er en norsk diplomat.Han er utdannet innen statsvitenskap, først med studier ved Universitetet i Oslo. Dernest tok han en doktorgrad (Ph.D.) ved Northwestern University i Evanston i Illinois, USA, på en avhandling om Forente nasjoner med tittel «Planning the future of ocean space : a case study of the United Nations Sea-bed Committee, 1968-1970». I 1970 ble han tilsatt i Utenriksdepartementet og har blant annet vært ambassadør til Ottawa og ved Norges faste delegasjon til De forente nasjoner i New York. Han har også sittet i styret til International Peace Institute (IPI), der Terje Rød-Larsen var leder inntil oktober 2020.
== Posteringer ==
1973–1975 2. ambassadesekretær ved Norges ambassade i Beijing, Kina.
1977–1980 ambassadesekretær ved Norges faste delegasjon til De forente nasjoner i New York
1985-1986 byråsjef/Nedrustningskontoret i UD.
1986–1989 ambassaderåd ved Norges delegasjon til NATO i Brussel, Belgia
1989–1991 underdirektør i UD.
1992–1993 avdelingsdirektør i UD.
1993–1996 ekspedisjonssjef i politisk avdeling i UD.
1996–2000 ambassadør ved Norges ambassade i Ottawa, Canada
2000–2003 assisterende utenriksråd i UD
2003–2008 ambassadør ved Norges faste delegasjon til De forente nasjoner i New York City.
== Referanser == | Johan Ludvik Løvald (født 14. mai 1943 i Brunlanes i Vestfold) er en norsk diplomat. | 196,242 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Race_Is_On_(sang) | 2023-02-04 | The Race Is On (sang) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1978', 'Kategori:Singler fra 1978', 'Kategori:Suzi Quatro-sanger', 'Kategori:Suzi Quatro-singler'] | The Race Is On er en sang skrevet av Nicky Chinn og Mike Chapman som ble spilt inn og gitt ut på albumet If You Knew Suzi... med Suzi Quatro i 1978. Sangen ble også gitt ut på singel senere samme år. Singlenen kom på 28.-plass i Australia og 43.-plass i Storbritannia. Hun spilte den inn igjen i studio i 1996 og ga den ut på albumet What Goes Around - Greatest & Latest. | The Race Is On er en sang skrevet av Nicky Chinn og Mike Chapman som ble spilt inn og gitt ut på albumet If You Knew Suzi... med Suzi Quatro i 1978. Sangen ble også gitt ut på singel senere samme år. Singlenen kom på 28.-plass i Australia og 43.-plass i Storbritannia. Hun spilte den inn igjen i studio i 1996 og ga den ut på albumet What Goes Around - Greatest & Latest. | The Race Is On er en sang skrevet av Nicky Chinn og Mike Chapman som ble spilt inn og gitt ut på albumet If You Knew Suzi... med Suzi Quatro i 1978. | 196,243 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stumblin%E2%80%99_In | 2023-02-04 | Stumblin’ In | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1978', 'Kategori:Singler fra 1978', 'Kategori:Suzi Quatro-sanger', 'Kategori:Suzi Quatro-singler'] | «Stumblin' In» er en sang skrevet av Nicky Chinn og Mike Chapman som ble innspilt av Chris Norman og Suzi Quatro og gitt ut på Quatros album If You Knew Suzi... i 1978. Sangen ble også gitt ut på singel senere samme år. Singlenen kom på 2.-plass i Australia, 4.-plass i USA og 41.-plass i Storbritannia. Sangen ble Normanns eneste singel utenfor Smokie som kom inn på USAs Billboard Hot 100, og Quatros eneste topp 40-hit i USA.
Quatro spilte den inn igjen i studio i 1996 og ga den ut på albumet What Goes Around - Greatest & Latest. | «Stumblin' In» er en sang skrevet av Nicky Chinn og Mike Chapman som ble innspilt av Chris Norman og Suzi Quatro og gitt ut på Quatros album If You Knew Suzi... i 1978. Sangen ble også gitt ut på singel senere samme år. Singlenen kom på 2.-plass i Australia, 4.-plass i USA og 41.-plass i Storbritannia. Sangen ble Normanns eneste singel utenfor Smokie som kom inn på USAs Billboard Hot 100, og Quatros eneste topp 40-hit i USA.
Quatro spilte den inn igjen i studio i 1996 og ga den ut på albumet What Goes Around - Greatest & Latest. | }} | 196,244 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RSO | 2023-02-04 | RSO | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Plateselskaper', 'Kategori:Plateselskaper etablert i 1973', 'Kategori:Plateselskaper nedlagt i 1983', 'Kategori:Universal Music Group'] | RSO var et plateselskap som ble grunnlagt av Robert Stigwood i 1973. RSO står for Robert Stigwood Organisation
| RSO var et plateselskap som ble grunnlagt av Robert Stigwood i 1973. RSO står for Robert Stigwood Organisation
== Artister ==
Bee Gees
Yvonne Elliman
Eric Clapton
Andy Gibb
== Filmumsikk ==
Fame
Sparkle
Star Wars Episode V: The Empire Strikes Back
Star Wars Episode VI: Return of the Jedi
Times Square
Grease
Saturday Night Fever | RSO var et plateselskap som ble grunnlagt av Robert Stigwood i 1973. RSO står for Robert Stigwood Organisation | 196,245 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Don%E2%80%99t_Change_My_Luck | 2023-02-04 | Don’t Change My Luck | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sanger fra 1978', 'Kategori:Singler fra 1979', 'Kategori:Suzi Quatro-sanger', 'Kategori:Suzi Quatro-singler'] | Don't Change My Luck er en sang skrevet av Nicky Chinn og Mike Chapman som ble spilt inn og gitt ut på albumet If You Knew Suzi... med Suzi Quatro i 1978. Sangen ble også gitt ut på singel i 1979. Singelen kom på 72.-plass i Australia. | Don't Change My Luck er en sang skrevet av Nicky Chinn og Mike Chapman som ble spilt inn og gitt ut på albumet If You Knew Suzi... med Suzi Quatro i 1978. Sangen ble også gitt ut på singel i 1979. Singelen kom på 72.-plass i Australia. | Don't Change My Luck er en sang skrevet av Nicky Chinn og Mike Chapman som ble spilt inn og gitt ut på albumet If You Knew Suzi... med Suzi Quatro i 1978. | 196,246 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacqueline_de_Jong | 2023-02-04 | Jacqueline de Jong | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. februar', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nederlandske kunstnere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jacqueline de Jong (født 1939) er en nederlandsk maler, skulptør og redaktør for The Situationist Times.
I 1959 besøkte hun London og ble venninne med den danske kunstneren Asger Jorn. Han var 45 år gammel, mens hun var 20. Hun ble medlem av den situasjonistiske internasjonale i 1960. Da Constant Nieuwenhuys ble ekskludert overtok hun ansvaret som den nederlandske fraksjonen.
Henie Onstad kunstsenter har flere av Jacqueline de Jong sine verk i sin samling.
| Jacqueline de Jong (født 1939) er en nederlandsk maler, skulptør og redaktør for The Situationist Times.
I 1959 besøkte hun London og ble venninne med den danske kunstneren Asger Jorn. Han var 45 år gammel, mens hun var 20. Hun ble medlem av den situasjonistiske internasjonale i 1960. Da Constant Nieuwenhuys ble ekskludert overtok hun ansvaret som den nederlandske fraksjonen.
Henie Onstad kunstsenter har flere av Jacqueline de Jong sine verk i sin samling.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jacqueline de Jong – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Jacqueline de Jong (født 1939) er en nederlandsk maler, skulptør og redaktør for The Situationist Times. | 196,247 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Australian_Dictionary_of_Biography | 2023-02-04 | Australian Dictionary of Biography | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige oppslagsverk', 'Kategori:Litteraturstubber', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1966', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Australian Dictionary of Biography (ADB eller AudB) er et nasjonalt samarbeidsforetak grunnlagt og vedlikeholdt av Australian National University (ANU) med formål om å produsere pålitelige biografiske artikler om eminente og nevneverdige personer i Australias historie.
| Australian Dictionary of Biography (ADB eller AudB) er et nasjonalt samarbeidsforetak grunnlagt og vedlikeholdt av Australian National University (ANU) med formål om å produsere pålitelige biografiske artikler om eminente og nevneverdige personer i Australias historie.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
National Centre of Biography
Melanie Nolan and Christine Fernon (2013). The ADB’s Story. Canberra: ANU E-Press. ISBN 9781925021202. Arkivert fra originalen 29. oktober 2013. Besøkt 2. desember 2014. | Australian Dictionary of Biography (ADB eller AudB) er et nasjonalt samarbeidsforetak grunnlagt og vedlikeholdt av Australian National University (ANU) med formål om å produsere pålitelige biografiske artikler om eminente og nevneverdige personer i Australias historie. | 196,248 |
https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%A9licit%C3%A9_de_Lamennais | 2023-02-04 | Félicité de Lamennais | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1854', 'Kategori:Franske filosofer', 'Kategori:Franske katolske prester', 'Kategori:Franske katolske teologer', 'Kategori:Franske politikere', 'Kategori:Fødsler 19. juni', 'Kategori:Fødsler i 1782', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Saint-Malo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Hughes Felicité Robert de Lamennais, også Frédéric de La Mennais (født 19. juni 1782 i Saint-Malo i Bretagne, død 27. februar 1854 i Paris) var en fransk katolsk prest, teolog, filosof og sosialpolitisk forfatter, iblant kalt «1800-tallets Tertullian», «den franske ultramontanismes far» og en av Frankrikes mest betydningsfulle religiøse personligheter under 1800-tallet. Han brøt etterhvert med kirken, etter at paven hadde fordømt han plutselige liberale vending, og ble deretter sosialist.
| Hughes Felicité Robert de Lamennais, også Frédéric de La Mennais (født 19. juni 1782 i Saint-Malo i Bretagne, død 27. februar 1854 i Paris) var en fransk katolsk prest, teolog, filosof og sosialpolitisk forfatter, iblant kalt «1800-tallets Tertullian», «den franske ultramontanismes far» og en av Frankrikes mest betydningsfulle religiøse personligheter under 1800-tallet. Han brøt etterhvert med kirken, etter at paven hadde fordømt han plutselige liberale vending, og ble deretter sosialist.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han ble født i Saint-Malo som sønn av skipsrederen Pierre Robert de Lamennais, som var blitt adlet av Ludvig XVI av Frankrike, og Gratienne Lorin, som døde da han var fem år. Han og hans bror Jean-Marie de Lamennais ble etter morens død sendt til deres slektning Robert des Saudrais ved La Chênaie utenfor Saint-Malo. Slektningen hadde et velfylt bibliotek, som den unge de Lamennais tilbragte mange timer i. Han tilbragte mange timer i onkelens bibliotek med bøker av Rousseau og Pascal og mange andre, og tilegnet seg en bred kunnskapsbasis.
Født med en følsom natur, og forskrekket over den franske revolusjon, utviklet han en morbid legning, som gjorde avtrykk som et gjennomgående preg og forble til tross for de for øvrig skiftende tankemønster som han gjennomgikk under livet.
=== Karriere ===
I 1808 utgav han anonymt Réflexions sur l'état de l'église en France pendant le 18ieme siècle et sur sa situation actuelle, der han forfektet religionen som det fundament som binder sammen samfunnet. Napoleon Is politi bedømte verket som samfunnsfarlig, men det bidro til å vekke den slumrende ultramontanismen i landet.
Fra ungdommens tvil ble Lamennais berget gjennom overbevisningen om at kirkens guddommelige autoritet finnes samlet i pavedømmet. Han ble, til tross for sin usikkerhet om sitt kall, ordinert til prest av biskopen av Rennes den 9. mars 1817. Hans ungdommelig stolte sjel tiltrodde seg nå kraft til å påtvinge verden sin ultramontane tro. Innen kort tid vektes oppstandelse i de videste kretser gjennom Lamennais' Essai sur l'indifférence en matière de religion (4 bind, 1817-23). I et språk hvis glans og styrke forente seg med skarpeste dialektikk og sydende lidelse, gikk han der ut mot den moderne tidsåndens toleranse og likegyldighet i religiøse spørsmål.
Den bourbonske restaurasjons styrende tanke om absolutt underkastelse under en ytre autoritet ble hevdet av de Lamennais med ytterlig bestemthet. De Lamennais' sluttpåstand går ut på at den katolske kirke er innehaver av den sanne religion og derfor ufeilbar. Den borgerlige stats aukoritet er av lavere rang enn kirkens, og må altså bøye seg for denne. Uten kirken og pavedømmet kan ingen stat og ingen kultur eksistere. Å fornekte pavens ufeilbarlighet er forbrytersk dårskap. Gallikanismen, de franske biskopers yndlingsbarn, var dødsfienden.
Snart stod de Lamennais som den til liv vekkede kirkelige Frankrikes åndelige leder, og ble hilset av paven med utmerkelser, som man imidlertid alle med stolt indre høyhet forsmådde. Så kom julirevolusjonen i 1830, og dens liberale idéer bemektiget seg den glødende patrioten. Frihet på alle områder, fremfor alt presse-, samvittighets- og forsamlingsfrihet, ble hans løsenord: og denne frihet skulle organisk sammenføyes med pavens absolutte makt. For å løse dette problem førte han fram det krav som siden aldri mer skulle stilne: skille mellom kirke og stat - men her i den kirkelige frihetens og pavemaktens interesse like vel som i den demokratiske folkefrihetens.
Som organ for «den liberale ultramontanismen» opprettet han og Maurice de Guérin, Jean-Baptiste Henri Lacordaire samt Charles de Montalembert i 1830 tidsskriftet «L’avenir», som bar devisen «Dieu et liberté» (Gud og frihet). På samme tid forsvarte man her alle former av åndelig og borgerlig frihet, og de Lamennais staket ut med forunderlig klarsynthet de midler og veier for ultramontanismens seierstog som den siden fulgte. Men den indre motsetningen var uoverbyggelig. Pave Gregor XVI utsendte i 1832 encyklikaen Mirari vos mot de frihetsvennlige grunnsatser som «L’avenir» ville forene med katolisismen; påtrykk fra jesuitter og også, av politiske grunner, fra Østerrike, medvirket til «L’avenir»s dom. De øvrige medarbeidere bøyde seg.
De Lamennais ble rammet i hjertet, og en ny tverr, men innerst vel forberedt forvandling skjedde. Han brøt med pavedømmet og katolisismen, men ble tro mot frihet og demokrati. Fra Bretagne skrev han det revolusjonære skrift Paroles d’un croyant som ble utgitt med hjelp av Sainte-Beuve (1834; 10. opplag på ett år; «En troendes ord», 1834), i hvilken såvel den åndelige som den verdslige makts fyrster skildres som folkefordervere. Boken er inndelt i vers likesom Bibelen og avfattet i en rytmisk prosa som lånte sin inspirerende kraft fra de hebraiske profeter og Åpenbaringsboken.
Hans nye ideal ble nå en kristelig formet sosialisme som han i en rekke skrifter søkte også å legge filosofisk grunnlag for (Les Affaires de Rome, des maux de l'église ci de la société, 1836; Esquisse de philosophie, 4 bind, 1841-46, med flere). Etter revolusjonens utbrudd i 1848 ble de Lamennais innvalgt i nasjonalforsamlingen, men spilte ikke den inngripende rolle man ventet. Etter statskuppet i 1851 søkte han vederkvegelse i å oversette Dante.
Det lå i de Lamennais' natur å gå til ytterligheter i tanker og mål. I høyeste grad oppriktig og uforferdet, forfektet han med lidenskapelig veltalenhet hva han for anledningen anså som det absolutt sanne. Med et dyp instinkt for samfunnets og folkets lidelser forente han et ømt kristelig brodersinn og håp om menneskehetens lykkeligere framtid. Hans dystre, apokalyptiske innbilningskraft malte det nærværende som uutholdelig og en allmen omstyrtelse som nært forestående.
== Verker i utvalg ==
Réflexions sur l'état de l'église en France pendant le 18ieme siècle et sur sa situation actuelle (1808)
De la tradition de l'église sur l'institution des éveques (1814)
Essai sur l'indifference en matière de religion (1817ff.)
De la religion considérée dans ses rapports avec l'ordre public et civil (1825–1826)
Les Progrès de la revolution et de la guerre contre l'église (1828)
Paroles d'un croyant (1800)
Le Livre du peuple (1837)
De l'esclavage moderne (1839)
Politique à l'usage du peuple (1839)
Esquisse de philosophie (1840)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andreas Verhülsdonk: Religion und Gesellschaft: Félicité Lamennais, Peter Lang 1991
Carolina Armenteros: The French Idea of History: Joseph de Maistre and his Heirs, 1794-1854 (Ithaca and London: Cornell University Press, 2011).
Thomas Bokenkotter: Church and Revolution: Catholics and the Struggle for Democracy and Social Justice (NY: Doubleday, 1998)
== Eksterne lenker ==
(en) Félicité Robert de Lamennais – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (de) Verk av og om Félicité de Lamennais i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket | Hughes Felicité Robert de Lamennais, også Frédéric de La Mennais (født 19. juni 1782 i Saint-Malo i Bretagne, død 27. | 196,249 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_delegasjon_til_NATO | 2023-02-04 | Norges delegasjon til NATO | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Brussel', 'Kategori:NATO', 'Kategori:Norske ambassader'] | Norges delegasjon til NATO (NORDEL) er utenriksstasjon som ivaretar Norges interesser ved NATOs hovedkvarter i Brussel.
Delegasjonen ble etablert i 1950 i London og flyttet i 1952 til Paris, der det ble etablert en felles delegasjon til Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) og NATO. Etter at man i 1966 flyttet det militære hovedkvarteret Supreme Headquarters Allied Powers Europe fra Paris til Mons i Belgia, ble den norske delegasjonen i 1967 flyttet til Brussel og NATOs hovedkvarter der.Delegasjonen ledes av den norske NATO-ambassadøren som også er Norges faste representant til Det nordatlantiske råd som møtes to ganger i uken til lunsj og uformelle samtaler. NORDEL ledes fra 2018 av ambassadør Øystein Bø og har et tyvetall medarbeidere med kontorer i NATO sitt hovedkvarter.
I Brussel ligger også Norges ambassade til Belgia og Norges delegasjon til EU som utgjør Norges største utenriksstasjon.
| Norges delegasjon til NATO (NORDEL) er utenriksstasjon som ivaretar Norges interesser ved NATOs hovedkvarter i Brussel.
Delegasjonen ble etablert i 1950 i London og flyttet i 1952 til Paris, der det ble etablert en felles delegasjon til Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) og NATO. Etter at man i 1966 flyttet det militære hovedkvarteret Supreme Headquarters Allied Powers Europe fra Paris til Mons i Belgia, ble den norske delegasjonen i 1967 flyttet til Brussel og NATOs hovedkvarter der.Delegasjonen ledes av den norske NATO-ambassadøren som også er Norges faste representant til Det nordatlantiske råd som møtes to ganger i uken til lunsj og uformelle samtaler. NORDEL ledes fra 2018 av ambassadør Øystein Bø og har et tyvetall medarbeidere med kontorer i NATO sitt hovedkvarter.
I Brussel ligger også Norges ambassade til Belgia og Norges delegasjon til EU som utgjør Norges største utenriksstasjon.
== Se også ==
Liste over norske NATO-ambassadører
Militærmisjonen i Brussel
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
http://www.norway-nato.org/ | Norges delegasjon til NATO (NORDEL) er utenriksstasjon som ivaretar Norges interesser ved NATOs hovedkvarter i Brussel. | 196,250 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Indre_Fiskelausvatnet | 2023-02-04 | Indre Fiskelausvatnet | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Balsfjord', 'Kategori:Sider med kart'] | Indre Fiskelausvatnet er en innsjø mellom Aursfjorden og Storsteinnes i Balsfjord kommune i Troms og Finnmark. Det ligger 161 meter over havet og har et areal på 2,64 km². Vatnet har utløp mot vest gjennom den rundt 700 meter lange Storelva, som renner ned til Ytre Fiskelausvatnet. Fra Ytre Fiskelauvatnet renner Lakselva videre vestover til Aursfjorden.
| Indre Fiskelausvatnet er en innsjø mellom Aursfjorden og Storsteinnes i Balsfjord kommune i Troms og Finnmark. Det ligger 161 meter over havet og har et areal på 2,64 km². Vatnet har utløp mot vest gjennom den rundt 700 meter lange Storelva, som renner ned til Ytre Fiskelausvatnet. Fra Ytre Fiskelauvatnet renner Lakselva videre vestover til Aursfjorden.
== Referanser == | Indre Fiskelausvatnet er en innsjø mellom Aursfjorden og Storsteinnes i Balsfjord kommune i Troms og Finnmark. Det ligger 161 meter over havet og har et areal på . | 196,251 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deltasenteret | 2023-02-04 | Deltasenteret | ['Kategori:Barne-, ungdoms- og familieetaten'] | Deltasenteret (av: Deltagelse og tilgjengelighet for alle) var statens kompetansesenter for deltakelse og tilgjengelighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne, etablert i 1996.
Senteret ble først etablert som et prosjekt under Rikstrygdeverket. Fra 2001 var senteret organisert som et statlig kompetansesenter under Sosial- og helsedepartementet, og i 2002 kom Deltasenteret inn i det nyetablerte Sosial- og helsedirektoratet. Fra 2010 ble senteret flyttet til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), som en egen seksjon. Ved en omorganisering av Bufdir i 2018 ble Deltasenteret helt integrert i direktoratet som Seksjon for likestilling og universell utforming, og med det avviklet som et eget senter.
Deltasenterets hovedmålsetning var å bidra til at personer med nedsatt funksjonsevne kunne ta del i samfunnet på linje med andre. Senterets visjon var Deltakelse og tilgjengelighet for alle. Deltasenteret skulle gjennom sitt arbeid bidra til regjeringens målsettinger på området.
| Deltasenteret (av: Deltagelse og tilgjengelighet for alle) var statens kompetansesenter for deltakelse og tilgjengelighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne, etablert i 1996.
Senteret ble først etablert som et prosjekt under Rikstrygdeverket. Fra 2001 var senteret organisert som et statlig kompetansesenter under Sosial- og helsedepartementet, og i 2002 kom Deltasenteret inn i det nyetablerte Sosial- og helsedirektoratet. Fra 2010 ble senteret flyttet til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), som en egen seksjon. Ved en omorganisering av Bufdir i 2018 ble Deltasenteret helt integrert i direktoratet som Seksjon for likestilling og universell utforming, og med det avviklet som et eget senter.
Deltasenterets hovedmålsetning var å bidra til at personer med nedsatt funksjonsevne kunne ta del i samfunnet på linje med andre. Senterets visjon var Deltakelse og tilgjengelighet for alle. Deltasenteret skulle gjennom sitt arbeid bidra til regjeringens målsettinger på området.
== Se også ==
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)
Likestillings- og diskrimineringsloven
Universell utforming
== Eksterne lenker ==
NOU 2009:14 – Et helhetlig diskrimineringsvern
NOU 2010:5 – Aktiv deltakelse, likeverd og inkludering | Deltasenteret (av: Deltagelse og tilgjengelighet for alle) var statens kompetansesenter for deltakelse og tilgjengelighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne, etablert i 1996. | 196,252 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erna_M%C3%B8rch | 2023-02-04 | Erna Mørch | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske jazzvokalister', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Erna Mørch (senere gift Ramsbacher) er en norsk musikk- og plateartist som gjorde seg bemerket med et par singelutgivelser på 1960-tallet. Hun gjorde i tiden etter dette en viss karrière i Østerrike og Norge.
I Norge opptrådte hun mye sammen med Tønsberg Swing & Jazz Group.
| Erna Mørch (senere gift Ramsbacher) er en norsk musikk- og plateartist som gjorde seg bemerket med et par singelutgivelser på 1960-tallet. Hun gjorde i tiden etter dette en viss karrière i Østerrike og Norge.
I Norge opptrådte hun mye sammen med Tønsberg Swing & Jazz Group.
== Diskografi ==
Singel: «Send ingen røde roser» / «Nino», 1964 - Triola (Arne Bendiksen)
Singel: «En norsk soldat» / «Mamutschka», 1966 - Triola
== Kilder ==
45-sleeves.com*«Triola». Arkivert fra originalen 15. mars 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Erna Mørch på Discogs
Erna Mørch på Facebook | Erna Mørch (senere gift Ramsbacher) er en norsk musikk- og plateartist som gjorde seg bemerket med et par singelutgivelser på 1960-tallet. Hun gjorde i tiden etter dette en viss karrière i Østerrike og Norge. | 196,253 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdenscupen_i_skiskyting | 2023-02-04 | Verdenscupen i skiskyting | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1977', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1982', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Verdenscupen i skiskyting'] | Verdenscupen i skiskyting er blitt arrangert siden sesongen 1977/78 (for menn) og 1982/83 (for kvinner). Frem til sesongen 1986/87 ble verdenscupen for kvinner kalt Europacup, men deltakelsen var ikke begrenset til europeere.
Verdenscupsesongen varer fra desember til mars, med løp på forskjellige arenaer nesten hver uke. Sesongen består totalt av 9–10 konkurranseuker, der øvelsene arrangeres fra onsdag/torsdag til søndag. Stafett arrangeres fire til seks ganger hver sesong. VM-øvelser talte med i verdenscupen til og med sesongen 2021/22, men er fra og med sesongen 2022/23 ikke tellende i verdenscupen. OL-øvelser talte også med i verdenscupen til og med 2010.
| Verdenscupen i skiskyting er blitt arrangert siden sesongen 1977/78 (for menn) og 1982/83 (for kvinner). Frem til sesongen 1986/87 ble verdenscupen for kvinner kalt Europacup, men deltakelsen var ikke begrenset til europeere.
Verdenscupsesongen varer fra desember til mars, med løp på forskjellige arenaer nesten hver uke. Sesongen består totalt av 9–10 konkurranseuker, der øvelsene arrangeres fra onsdag/torsdag til søndag. Stafett arrangeres fire til seks ganger hver sesong. VM-øvelser talte med i verdenscupen til og med sesongen 2021/22, men er fra og med sesongen 2022/23 ikke tellende i verdenscupen. OL-øvelser talte også med i verdenscupen til og med 2010.
== Poengberegning i verdenscupen ==
Utøverne får verdenscuppoeng etter sin plassering i hvert renn. Den totale poengsummen avgjør utøvernes verdenscupplassering i sesongen. Det beregnes cuper for de individuelle enkeltdisiplinene (normaldistanse, sprint, jaktstart, fellesstart) og to sammenlagtcuper (en for samtlige utøvere og en U-25-cup for utøvere under 25 år) der alle individuelle renn inngår. Etter samme mønster beregnes cupene for stafett og (siden 2010/11) for mix-stafett. Lederen av sammenlagt-verdenscupen starter med gul trøye, lederen av U-25-cupen går med blå trøye og lederne av enkeltdisiplin-cupene starter med røde trøyer. I de tilfellene der sammenlagtlederen også leder disiplinen som arrangeres, starter utøveren med en trøye som er halvt gul og halvt rød.
Det fins dessuten en nasjonscup, der deltagerlandenes resultater fra normaldistanse-, sprintrenn, stafetter og (siden 2011/12) mix-stafetter inngår. Poengnøkkelen er her en annen; I individuelle renn: tabellen + 100 poeng, det vil si at det gis poeng til samtlige [opptil 140] utøvere. I stafetter: fra 20 poeng for 30.-plass til 420 poeng for 1.-plass. Mix-stafetten inngår med halve poengsummen i både damenes og herrenes nasjonscup.
Fra og med sesongen 2022/23 er alle renn tellende ved beregningen av den endelige sammenlagt-verdenscupen. Tidligere ble hver utøvers to dårligste resultater strøket etter sesongens siste renn. Det var ingen stryking i enkeltdisiplincupene. Frem til 2009/10 ble de tre dårligste resultatene strøket i sammenlagt-verdenscupen, og i enkeltdisipliner med mer enn tre renn ble det dårligste resultatet strøket. I sesongen 2010/11 ble det ikke strøket noen resultater. På grunn av koronaviruspandemien ble antallet for sesongen 2020/21 midlertidig justert opp til fire renn som skulle strykes.
Vinnerne av verdenscupen sammenlagt får etter sesongens siste renn verdenscuptrofeet, «krystallkulen». De utøverne som vinner enkeltdisiplincupene, får mindre versjoner av krystallkulen. Trofeene for stafett- og nasjonscupene overrekkes til de nasjonale forbundene.
=== Tidligere poengberegninger ===
== Verdenscupene ==
for vinnere av distansecupene, se Liste over verdenscupvinnere i skiskyting, distanser
=== Sammenlagt og U-25-cup ===
Det arrangeres cuper i flere kategorier for både menn og kvinner.
Sammenlagt — De utøverne som har samlet flest poeng sammenlagt i samtlige individuelle renn gjennom hele sesongen.
U-25-cup — De utøverne under 25 år som har samlet flest poeng sammenlagt i samtlige individuelle renn gjennom hele sesongen.
=== Distansecuper ===
De utøverne som har samlet flest poeng i de respektive distansene:
Kvinner
7,5 km sprint
15 km normaldistanse
10 km jaktstart
12,5 km fellesstartMenn
10 km sprint
20 km normaldistanse
12,5 km jaktstart
15 km fellesstartPå både sprint og normaldistanse benyttes intervallstarter. Jaktstart benytter starttider etter differansene fra sprintrennet.
Resultater fra samtlige individuelle distanserenn er tellende.Stafettcup for kvinner — Samtlige poeng oppnådd i 4 x 6 km stafett for kvinner i løpet av sesongen.
Stafettcup for menn — Samtlige poeng oppnådd i 4 x 7,5 km stafett for menn i løpet av sesongen.
Blandet stafett-cup — Samtlige poeng oppnådd i miks-stafetter (både 4 x 6 km miks-stafett og 6 km + 7,5 km parstafett) i løpet av sesongen.
Nasjonscup for menn — En nasjons samtlige mannlige utøveres poeng fra individuelle renn – unntatt fellesstart – legges sammen med nasjonens oppnådde poeng fra stafetter (4 x 7,5 km) og halve poengsummen fra miksstafetter.
Nasjonscup for kvinner — En nasjons samtlige kvinnelige utøveres poeng fra individuelle renn – unntatt fellesstart – legges sammen med nasjonens oppnådde poeng fra stafetter (4 x 6 km) og halve poengsummen fra miksstafetter.
Nasjonscup sammenlagt — Samtlige poeng oppnådd av en nasjons utøvere i individuelle renn og stafetter – unntatt fellesstart, både menn og kvinner, legges sammen.
== Verdenscupen sammenlagt ==
=== U-25-cup ===
=== Stafett ===
== Nasjonscupene ==
== Statistikk ==
=== Verdenscupvinnere ===
Liste over alle utøvere som har vunnet verdenscupen sammenlagt.
Utøvere med uthevet navn er fortsatt aktive. Oppdatert per 20. mars 2022
=== Flest enkeltseiere totalt (inkl. alle OL- og VM-renn) ===
Liste over alle utøvere som har vunnet 9 eller flere individuelle renn i verdenscupen, verdensmesterskap og olympiske leker.
Renn i olympiske leker fra og med 2014 og renn i verdensmesterskap fra og med 2023 teller ikke med i verdenscupen.
Utøvere med uthevet navn er fortsatt aktive. Oppdatert per 21. januar 2023
=== Flest enkeltseiere totalt (kun verdenscuprenn) ===
Liste over alle utøvere med minst 10 verdenscupseiere i individuelle øvelser (normaldistanse, sprint, jaktstart og fellesstart).
Ikke inkludert VM- eller OL-renn som ikke inngikk i verdenscupen.
Utøvere med uthevet navn er fortsatt aktive.Oppdatert per 21. januar 2023
=== Flest enkeltseiere samme sesong (kun verdenscuprenn) ===
Liste over utøvere med flest enkeltseiere i samme sesong i verdenscupen, individuelle øvelser (normaldistanse, sprint, jaktstart og fellesstart).
Ikke inkludert VM- eller OL-renn som ikke inngikk i verdenscupen.
Utøvere med uthevet navn er fortsatt aktive.Oppdatert per 20. mars 2022
=== Rookie of the Year ===
IBU kåret i perioden 2013–2020 årlig Rookie of the Year (Årets debutant). Prisen ble delt ut til den beste mannlige og den beste kvinnelige debutanten i verdenscupen.
Fra og med sesongen 2020/21 avviklet IBU denne kåringen og den ble erstattet med en egen cup for utøvere under 25 år (U-25-cup).
== Referanser ==
== Se også ==
VM i skiskyting
OL-medaljører i skiskyting
Liste over verdenscupvinnere i skiskyting, distanser
== Eksterne lenker ==
Lister og tabeller over verdenscupen for kvinner (tysk/engelsk) hos wintersport-charts.info
Lister og tabeller over verdenscupen for menn (tysk/engelsk) hos wintersport-charts.info
Hall of Fame, Biathlon Men hos skisport365.com
Hall of Fame, Biathlon Women hos skisport365.com | Verdenscupen i skiskyting 2014/15 ble arrangert av International Biathlon Union (IBU). Sesongen startet med mix-stafett 30. | 196,254 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helge_S%C3%B8nneland | 2023-02-04 | Helge Sønneland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. april', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske departementsråder', 'Kategori:Norske jurister', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune'] | Helge Mossige Sønneland (født 18. april 1943 i Stavanger) var en norsk embetsmann og departementsråd i Kulturdepartementet.
Sønneland var elev ved Kongsgård skole i Stavanger.Han er utdannet cand.jur. og ble ansatt i Kirke- og undervisningsdepartementet i 1976, og fra 1982 i Kulturdepartementet.Han var underdirektør i årene 1978 til 1991, avbrutt av årene 1982 til 1984 da han var prosjektleder ved Nordisk ministerråds sekretariat i København og arbeidet med for Nordsat-saken.I årene 1991 til 20o0 var han ekspedisjonssjef i Medieavdelingen i Kulturdepartementet. Han ble deretter departementsråd i samme departement, som året etter fikk navnet Kultur- og kirkedepartementet. Han gikk av som departementsråd i 2007, da det skulle være et anstrengt forhold mellom ham og Trond Giske som på denne tiden var statsråd, som ble kjent i forbindelse med en episode i forbindelse med Giskes 40 årsdag.Fra 2007 ble han spesialråd ved Norges delegasjon til Den europeiske union i Brussel med oppgaver knyttet til opphavsrett, medier og kultur fram til han gikk av med pensjon i utgangen av 2012. Han har imidlertid etter at han ble pensjonist fortsatt å arbeide for EU-delegasjonen og er særlig kjent for sin kompetanse innen opphavsrett.Han har også arbeidet som vitenskapelig rådgiver ved Institutt for privatrett ved det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo.
| Helge Mossige Sønneland (født 18. april 1943 i Stavanger) var en norsk embetsmann og departementsråd i Kulturdepartementet.
Sønneland var elev ved Kongsgård skole i Stavanger.Han er utdannet cand.jur. og ble ansatt i Kirke- og undervisningsdepartementet i 1976, og fra 1982 i Kulturdepartementet.Han var underdirektør i årene 1978 til 1991, avbrutt av årene 1982 til 1984 da han var prosjektleder ved Nordisk ministerråds sekretariat i København og arbeidet med for Nordsat-saken.I årene 1991 til 20o0 var han ekspedisjonssjef i Medieavdelingen i Kulturdepartementet. Han ble deretter departementsråd i samme departement, som året etter fikk navnet Kultur- og kirkedepartementet. Han gikk av som departementsråd i 2007, da det skulle være et anstrengt forhold mellom ham og Trond Giske som på denne tiden var statsråd, som ble kjent i forbindelse med en episode i forbindelse med Giskes 40 årsdag.Fra 2007 ble han spesialråd ved Norges delegasjon til Den europeiske union i Brussel med oppgaver knyttet til opphavsrett, medier og kultur fram til han gikk av med pensjon i utgangen av 2012. Han har imidlertid etter at han ble pensjonist fortsatt å arbeide for EU-delegasjonen og er særlig kjent for sin kompetanse innen opphavsrett.Han har også arbeidet som vitenskapelig rådgiver ved Institutt for privatrett ved det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo.
== Referanser == | Helge Mossige Sønneland (født 18. april 1943 i StavangerHelge Mossige Sønneland i Store norske leksikon) var en norsk embetsmann og departementsråd i Kulturdepartementet. | 196,255 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dora_(Trondheim) | 2023-02-04 | Dora (Trondheim) | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1943', 'Kategori:Byggverk i Trondheim', 'Kategori:Kulturmiljøer av nasjonal interesse', 'Kategori:Kulturminner i Norge fra andre verdenskrig', 'Kategori:Militære installasjoner i Trondheim', 'Kategori:Severdigheter i Trondheim', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Østbyen (Trondheim)'] | Dora er opprinnelig to tyske ubåtbunkre i Trondheim fra andre verdenskrig. Dora 1 ble påbegynt i mai 1941 og ferdigstilt i juli 1943, mens Dora 2 aldri ble ferdigstilt. Bunkerne var et av Organisation Todts første anlegg i Norge, og huset den tyske Kriegsmarines 13. ubåt-flotilje.
Navnet kommer fra tysk: Drontheim (Trondheim) og Dora er bokstaven D i det tyske fonetiske alfabetet. Et mindre anlegg av samme art i Bergen het «Bruno».
Bygningene og havnebassenget tilknyttet Dora er innført i NB!-registeret, en liste over bymiljøer i Norge som har nasjonal kulturhistorisk verneinteresse.
| Dora er opprinnelig to tyske ubåtbunkre i Trondheim fra andre verdenskrig. Dora 1 ble påbegynt i mai 1941 og ferdigstilt i juli 1943, mens Dora 2 aldri ble ferdigstilt. Bunkerne var et av Organisation Todts første anlegg i Norge, og huset den tyske Kriegsmarines 13. ubåt-flotilje.
Navnet kommer fra tysk: Drontheim (Trondheim) og Dora er bokstaven D i det tyske fonetiske alfabetet. Et mindre anlegg av samme art i Bergen het «Bruno».
Bygningene og havnebassenget tilknyttet Dora er innført i NB!-registeret, en liste over bymiljøer i Norge som har nasjonal kulturhistorisk verneinteresse.
== Historie ==
Dora ble bygget som en av to ubåtbunkre i Trondheim, som var hovedbase for 13. ubåtflotilje. Ubåtvåpenet i nord opererte særlig i Nordishavet mot de allierte konvoiene med forsyninger til Sovjetunionen for lossing i havnen i Murmansk for å styrke de allierte innsatsen på Østfronten. De opererte imidlertid også andre steder og så langt sør som Den engelske kanal. Særlig kjent er historien om U-480 , verdens første ubåt med stealth-egenskaper.
Anlegget Dora 1 hadde plass til 7 ubåter i fem dokker. Det ble bygget tilsvarende anlegg flere steder, blant annet i La Pallice (like ved La Rochelle) på vestkysten av Frankrike for ubåtene som opererte lengre sør i Atlanterhavet og vest for De britiske øyer.
Anlegget må sees i sammenheng med de store planene Albert Speer hadde om Neu-Drontheim ved Øysand.
Fem serbiske slavearbeidere ble begravd i betong og døde under byggingen av bunkerne da en spuntvegg falt over dem.24. juli 1943 ble anlegget bombet av amerikanske bombefly. Dette var det eneste gang Trondheim ble bombet under andre verdenskrig. Åtte norske sivile og 31 tyskere døde. Et planlagt bombeangrep med 171 britiske fly 22. november 1944 ble avbrutt på grunn av værforholdene og kunstig tåke.Bunkerne ble forsøkt fjernet etter krigen, men taket er 3,5 meter tykt med armert betong og veggene er tre meter, slik at det ikke ble kostnadssvarende å prøve å fjerne anlegget.
Det måtte så mye dynamitt til at man ville risikere skader på byen omkring ved en sprengning av anlegget. Bunkeren Dora 2 er i dag midlertidig fredet og blir i dag benyttet som skipsverft og verksteder. Dora 1 blir benyttet blant annet som regionalt senter for ABM-utvikling, musikksenter for rock, bowlinghall, lager, verksted og så videre). De tykke veggene gjør at klimaet er stabilt inne i anlegget og dette gjør det svært egnet til lager. Arkivsenteret Dora er et samarbeid mellom Statsarkivet i Trondheim, Interkommunalt arkiv Trøndelag, Trøndelag fylkeskommunes arkiv, Trondheim byarkiv og NTNU Universitetsbibliotekets avdeling Dora. Det er planlagt at det eksisterende blå påbygget på toppen av Dora 1 skal fjernes og erstattes av et nytt og større påbygg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dora, Trondheim – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Dora for D i Drontheim» – Kronikk av Svein Carstens i Adresseavisen
Bilder | Dora er et engelsk, nederlandsk, spansk, gresk og sør-slavisk kvinnenavn. Navnet er en kortform av navn med leddet dora som kan bety «gave» eller «torden». | 196,256 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Ford | 2023-02-04 | Thomas Ford | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1648', 'Kategori:Engelske komponister', 'Kategori:Fødsler i 1580', 'Kategori:Gambister', 'Kategori:Luttspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Renessansekomponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Thomas Ford (ca. 1580 – 1648) var en engelsk komponist, luttenist, gambist og poet.
| Thomas Ford (ca. 1580 – 1648) var en engelsk komponist, luttenist, gambist og poet.
== Liv og musikk ==
Thomas Ford var musiker ved hoffet til prins Henry Frederick Stuart fra 1610 til 1612, og hos kong Karl I fra 1617 fram til den engelske borgerkrigen i 1642. I likhet med John Dowland var Ford en av de betydeligste engelske komponistene i generasjonen før Henry Lawes. Ford er gravlagt i St. Margaret's Church i Westminster.
Ford skrev tre- til seksstemmige hymner, fire kanons til kirkelige tekster, 35 partsongs (flerstemmige homofone sanger), seks femstemmige fantasias og gambemusikk. Den todelte Musicke of Sundrie Kindes (London 1607) regnes som hans mest betydelige verk. Første del, Aries for 4 voices to the Lute, Orphorion, or Basse-viol, with a Dialogue for two Voices består av airs for lutt, den andre delen for gambeconsorts inneholder dansesatser som Pavens, Galiards, Almaines, Toies, Jigges, Thumpes, and such like, der betegningen «Thump» betyr pizzicato med venstre hånd. Mange av air-stykkene er trykt i to versjoner, den ene var for én til flere sangstemmer med luttakkompagnement, den andre i firstemmig sats. Noen av Fords geistlige verk som kom på trykk i 1614 og 1620 er med generalbass. Generalbassen var allerede vanlig i kontinental barokkmusikk, men i England ble den vanlig først langt seinere.
== Verk ==
David Greer (red.): Musicke of Sundrie Kindes. Opptrykk. London: Brian Jordan 1978. ISBN 0-85417-554-7
== Referanser ==
== Litteratur ==
Leslie Stephen: Thomas Ford i Dictionary of National Biography 19. London: Smith, Elder & Co. (Wikisource)
Thomas Ford i 1911 Encyclopædia Britannica (Wikisource)
== Eksterne lenker ==
(en) Thomas Ford på Discogs
(en) Thomas Ford på MusicBrainz
(en) Thomas Ford på Songkick
(en) Fritt tilgjengelige noter av Thomas Ford i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Thomas Ford i International Music Score Library Project | Thomas Ford (ca. 1580 – 1648) var en engelsk komponist, luttenist, gambist og poet. | 196,257 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christiansenhuset | 2023-02-04 | Christiansenhuset | ['Kategori:59,4°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Haugesund', 'Kategori:Fredete byggverk i Rogaland', 'Kategori:Kulturminner i Haugesund', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Christiansenhuset, Strandgaten 219 i Haugesund, ble oppført i empirestil av skipsreder og forretningsmann Ole Michael Christiansen i 1842–43 og har vært patrisiervilla for Haugesunds borgerskap i flere tiår.Hovedbygningen ble oppført i en periode der sildefisket ga grunnlag for vekst i innbyggertall og næring. Det er tegnet av Hartvig Sverdrup Eckhoff.
Christiansenhuset var i familiens eie frem til 1972 da Haugesund kommune kjøpte eiendommen for å bevare den som ett kulturhistorisk minne.. Kommunen benyttet huset til ulike aktiviteter frem til 2004. Da ble huset solgt til private som gradvis har restaurert huset og bruker det som bolighus. Siden 2012 har huset vært eid av Erling og Helge Ytterøy L'orange.Christiansenhuset ble endelig fredet av Riksantikvaren oktober 2014.
| Christiansenhuset, Strandgaten 219 i Haugesund, ble oppført i empirestil av skipsreder og forretningsmann Ole Michael Christiansen i 1842–43 og har vært patrisiervilla for Haugesunds borgerskap i flere tiår.Hovedbygningen ble oppført i en periode der sildefisket ga grunnlag for vekst i innbyggertall og næring. Det er tegnet av Hartvig Sverdrup Eckhoff.
Christiansenhuset var i familiens eie frem til 1972 da Haugesund kommune kjøpte eiendommen for å bevare den som ett kulturhistorisk minne.. Kommunen benyttet huset til ulike aktiviteter frem til 2004. Da ble huset solgt til private som gradvis har restaurert huset og bruker det som bolighus. Siden 2012 har huset vært eid av Erling og Helge Ytterøy L'orange.Christiansenhuset ble endelig fredet av Riksantikvaren oktober 2014.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om fredningen av Christiansenhuset på Riksantikvarens nettsider
«Christiansenhuset». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Christiansenhuset, Strandgaten 219 i Haugesund, ble oppført i empirestil av skipsreder og forretningsmann Ole Michael Christiansen i 1842–43 og har vært patrisiervilla for Haugesunds borgerskap i flere tiår. | 196,258 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henning_B%C3%B8dtker | 2023-02-04 | Henning Bødtker | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. november', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Fødsler 14. august', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske advokater', 'Kategori:Norske regjeringsadvokater', 'Kategori:Personer fra tidligere Svelvik kommune'] | Henning Bremer Bødtker (født 14. august 1891 i Svelvik, død 19. november 1975) var en norsk høyesterettsadvokat. Han var formann i hovedstyret for Den norske sagførerforening fra 1940 til han ble avsatt og fengslet av okkupasjonsmakten i 1941 - og videre fra 1945 til 1947 - og regjeringsadvokat fra 1945 til 1962.
Bødtker tok examen artium i 1909 og juridisk embetseksamen i 1913. Han var dommerfullmektig 1914-1916 og advokatfullmektig 1916-1918 og fikk bevilling som advokat i 1919. I 1916 var han formann i Studentersamfunnet. Fra 1919 til han ble utnevnt til regjeringsadvokat i 1945 drev han sin egen advokatforretning i Oslo.
Bødtker var sekretær for Den norske sagførerforening (nå Den norske advokatforening) fra 1929 til 1937 og medlem av foreningens hovedstyre fra 1938. Han var styreformann i Fellesbanken i 1947-1964, formann for Nortraship-oppgjøret i 1944-1946, formann for oppgjørskommisjonen angående hvalfangerflåten i 1946-1947 og revisor for Den norske nobelkomité i 1946-1972. Han var også formann for Foreningen Nordens norske hovedstyre i 1950-1956 og formann i styret for Norsk kulelager AS og Norsk Trelleborg Gummi AS.
| Henning Bremer Bødtker (født 14. august 1891 i Svelvik, død 19. november 1975) var en norsk høyesterettsadvokat. Han var formann i hovedstyret for Den norske sagførerforening fra 1940 til han ble avsatt og fengslet av okkupasjonsmakten i 1941 - og videre fra 1945 til 1947 - og regjeringsadvokat fra 1945 til 1962.
Bødtker tok examen artium i 1909 og juridisk embetseksamen i 1913. Han var dommerfullmektig 1914-1916 og advokatfullmektig 1916-1918 og fikk bevilling som advokat i 1919. I 1916 var han formann i Studentersamfunnet. Fra 1919 til han ble utnevnt til regjeringsadvokat i 1945 drev han sin egen advokatforretning i Oslo.
Bødtker var sekretær for Den norske sagførerforening (nå Den norske advokatforening) fra 1929 til 1937 og medlem av foreningens hovedstyre fra 1938. Han var styreformann i Fellesbanken i 1947-1964, formann for Nortraship-oppgjøret i 1944-1946, formann for oppgjørskommisjonen angående hvalfangerflåten i 1946-1947 og revisor for Den norske nobelkomité i 1946-1972. Han var også formann for Foreningen Nordens norske hovedstyre i 1950-1956 og formann i styret for Norsk kulelager AS og Norsk Trelleborg Gummi AS.
== Utmerkelser ==
Bødtker ble i 1955 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Han mottok også Kongens fortjenstmedalje i gull og ble utnevnt til kommandør av Dannebrogordenen, Finlands hvite roses orden og den svenske Nordstjerneordenen.
== Bibliografi ==
Den norske sagførerforenings 25års beretning, 1922
Om god sakførerskikk og kollegiale forhold, 1949
En advokat forteller, 1970, sitert i http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/2001/nou-2001-32/6.html?id=378629
== Referanser ==
== Kilder ==
Hvem er hvem 1973, side 99, http://runeberg.org/hvemerhvem/1973/0099.html
== Eksterne lenker ==
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Henning Bødtker | Henning Bremer Bødtker (født 14. august 1891 i Svelvik, død 19. | 196,259 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rolf_Einar_Fife | 2023-02-04 | Rolf Einar Fife | ['Kategori:Alumni fra Universitetet i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norges ambassadører til EU', 'Kategori:Norges ambassadører til Frankrike', 'Kategori:Norske jurister', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Rolf Einar Fife (født 18. oktober 1961) er en norsk jurist og ambassadør, kjent som ekspert på folkerett.Etter skolegang i Frankrike og Italia fullførte han videregående skole (med bestått baccalauréat) i Paris i 1978. Dernest studerte han jus og arabisk og ble cand.jur. fra Universitetet i Oslo i 1984. Etter ett års jobb for Justisdepartementet med polare spørsmål, tok han i 1986 Utenriksdepartementets aspirantkurs og arbeidet etter dette i utenrikstjenesten og Utenriksdepartementet.
| Rolf Einar Fife (født 18. oktober 1961) er en norsk jurist og ambassadør, kjent som ekspert på folkerett.Etter skolegang i Frankrike og Italia fullførte han videregående skole (med bestått baccalauréat) i Paris i 1978. Dernest studerte han jus og arabisk og ble cand.jur. fra Universitetet i Oslo i 1984. Etter ett års jobb for Justisdepartementet med polare spørsmål, tok han i 1986 Utenriksdepartementets aspirantkurs og arbeidet etter dette i utenrikstjenesten og Utenriksdepartementet.
== Posteringer ==
1988–1990 andresekretær og chargé d'affaires ved Norges ambassade i Riyadh i Saudi-Arabia
1990–1993 ambassadesekretær ved Norges delegasjon til FN i New York.
1993–1997 byråsjef ved UDs havrettskontor.
1997–2002 avdelingsdirektør i UDs rettsavdeling. Var i 1998 forhandlingsleder ved utformingen av Den internasjonale straffedomstolen (igangsatt i 2002) på FN-konferansen i Roma.
2002–2014 ekspedisjonssjef i UD, leder for rettsavdelingen. Ble i 2008 den første norske leder for Europarådets folkerettskomité. Var norsk forhandlingsleder da delelinjen i Barentshavet ble fastsatt i 2010.
2014–2019 ambassadør ved Norges ambassade i Paris i Frankrike
2019– ambassadør ved Norges delegasjon til Den europeiske union.
== Utgivelser ==
Rolf Einar Fife (1991). Fransk-norsk juridisk oppslagsbok =: Lexique juridique franco-norvégien. Oslo: Tano. ISBN 8251828775.
Rolf Einar Fife (1994). Den internasjonale domstol i Haag: rettspraksis 1946-1993. Oslo: Tano. ISBN 8251832098.
== Referanser == | thumb|[[Delelinjen som Fife var sjefsforhandler for i 2010]] | 196,260 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Grey | 2023-02-04 | The Grey | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2011', 'Kategori:Filmer lagt til villmarksområder', 'Kategori:Thrillerfilmer fra USA'] | The Grey er en amerikansk thrillerfilm fra 2011 produsert og regissert av Joe Carnahan. Hovedrollene spilles av Liam Neeson, Frank Grillo og Dermot Mulroney. Historien følger noen menn som havner i en flyulykke i Alaska. De prøver å komme seg tilbake til sivilisasjonen, men de blir forfulgt av en ulveflokk i iskaldt vær.
| The Grey er en amerikansk thrillerfilm fra 2011 produsert og regissert av Joe Carnahan. Hovedrollene spilles av Liam Neeson, Frank Grillo og Dermot Mulroney. Historien følger noen menn som havner i en flyulykke i Alaska. De prøver å komme seg tilbake til sivilisasjonen, men de blir forfulgt av en ulveflokk i iskaldt vær.
== Sammendrag ==
John Ottway (Liam Neeson) arbeider med å drepe ulver som truer arbeidere ved et selskap som driver med oljeboring i Alaska. På sin siste dag på jobb, skyter han en ulv. Samme kveld skriver Ottway et brev til sin kone, Ana (Anne Openshaw), og han skriver at han planlegger å begå selvmord men han sender ikke dette brevet. Dagen etter krasjer flyet med Ottway og teamet hans i en snøstorm. Ottway finner igjen en av arbeiderne, Lewenden (James Badge Dale), utenfor flyet og han dør senere av skadene. Ottway og de andre overlevende klarer å tenne et bål for å holde ville dyr på avstand. Mens han holder på med dette, oppdager Ottoway et lik, og han blir angrepet av en ulv som spiser av liket. De kommer seg unna ulven, og bestemmer seg for å bytte på med å holde vakt for rovdyr. Kort tid senere blir Hernandez (Ben Bray) drept av to ulver. Ottway mener at de burde forlate ulykkesstedet, men Diaz (Frank Grillo) stiller spørsmålstegn ved hans ledelse. Diaz tar med seg lommebøkene til deres avdøde kolleger, med den hensikt å returnere eiendelene til familiene deres. Gruppen forlater deretter det ødelagte flyet.
Flannery (Joe Anderson) klarer ikke å holde følge med de andre, og han blir drept av ulv. De ser en flokk ulver som nærmer seg, og de overlevende løper til noen trær hvor de lager et bål i et forsøk på å skremme vekk rovdyrene. En ulv angriper dem, men de dreper den og steker den som mat. Diaz halshugger liket av ulven og kaster hodet mot resten av ulveflokken som står et lenger unna. De andre i gruppen mener dette var uklokt, fordi de er redde for at de andre ulvene kommer til å ta hevn. Mens de sitter rundt bålet, forteller Diaz om sitt ateistiske livssyn, og Talget (Dermot Mulroney) forteller at han tror på Gud. Ottway sier han også er ateist, men ønsker han kunne ha noe å tro på. Ottway resiterer deretter et enkelt dikt skrevet av faren hans. En snøstorm nærmer seg, og de må finne mer ved til bålet. Følgende morgen blir Burke (Nonso Anozie), som sliter med hypoksi, funnet død. De andre forlater bålet, og kommer til kanten av en bratt canyon. Hendrick (Dallas Roberts) slenger et tau på tvers av det bratte djuvet, og Diaz og Ottway kommer seg over til den andre siden. Talget, som er redd for høyder, snubler i tauet som ryker. Han faller ned og blir dratt vekk av ulver. Diaz prøver å redde Talget, men han klarer det ikke og skader kneet sitt i prosessen.
De tre gjenværende overlevende fortsetter vandringen og finner en elv. Diaz orker ikke å gå videre, og sier at han heller vil dø i villmarken enn å vende hjem til sitt meningsløse liv. De skiller lag, og Ottway og Hendrick fortsetter vandringen sammen. Lenger ned langs elven, blir Ottway og Hendrick observert av ulver. I et forsøk på å flykte fra ulvene, faller Hendrick i elva og han havner under vannet. Ottway prøver å redde ham, men Hendrick drukner. Ottway, iskald og gjennomvåt, går videre alene. Han tar en kort pause, og forbanner Gud for sine uhell. Utmattet, stopper han gåing, og han går gjennom de innsamlede lommebøkene til de andre. Ottway innser for sent at han har gått rett inn hiet til ulvene. Omgitt av ulveflokken, ser han på sin kones bilde i lommeboken sin. Det blir avslørt at hun har en dødelig sykdom. Lederen av ulveflokken nærmer seg, og Ottway tar frem en liten en kniv for å beskytte seg. Han resiterer farens dikt igjen, før han går løs på ulven. I den siste scenen, blir ulven sett liggende skadet på bakken og den puster sakte, med baksiden av Ottways hode hvilende på magen til ulven, og han puster også. Det blir ikke avslørt om Ottoway har blitt dødelig såret, eller om han kommer til å overleve.
== Medvirkende ==
Liam Neeson som John Ottway
Dermot Mulroney som Jerome Talget
Frank Grillo som John Diaz
Dallas Roberts som Pete Hendrick
Joe Anderson som Todd Flannery
Nonso Anozie som Jackson Burke
James Badge Dale som Luke Lewenden
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) The Grey på Internet Movie Database
(no) The Grey hos Filmfront
(sv) The Grey i Svensk Filmdatabas
(da) The Grey i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) The Grey på Allociné
(nl) The Grey på MovieMeter
(en) The Grey på AllMovie
(en) The Grey på Rotten Tomatoes
(en) The Grey på Metacritic
(en) The Grey på Box Office Mojo | The Grey er en amerikansk thrillerfilm fra 2011 produsert og regissert av Joe Carnahan. Hovedrollene spilles av Liam Neeson, Frank Grillo og Dermot Mulroney. | 196,261 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Riksantikvarens_og_Fortidsminneforeningens_tegninger_av_historiske_bygninger | 2023-02-04 | Riksantikvarens og Fortidsminneforeningens tegninger av historiske bygninger | ['Kategori:Arkiv i Norge', 'Kategori:Norges dokumentarv', 'Kategori:Riksantikvaren'] | Riksantikvarens og Fortidsminneforeningens tegninger av historiske bygninger er en samling av blant annet originale arkitekttegninger, oppmålingstegninger, tegninger fra bygningsarkeologiske undersøkelser og akvareller fra ca. 1820 til 2007.
Samlingen ble tatt opp i Norges dokumentarv i 2014.
| Riksantikvarens og Fortidsminneforeningens tegninger av historiske bygninger er en samling av blant annet originale arkitekttegninger, oppmålingstegninger, tegninger fra bygningsarkeologiske undersøkelser og akvareller fra ca. 1820 til 2007.
Samlingen ble tatt opp i Norges dokumentarv i 2014.
== Referanser == | Riksantikvarens og Fortidsminneforeningens tegninger av historiske bygninger er en samling av blant annet originale arkitekttegninger, oppmålingstegninger, tegninger fra bygningsarkeologiske undersøkelser og akvareller fra ca. 1820 til 2007. | 196,262 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grete_H.H._Nash | 2023-02-04 | Grete H.H. Nash | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Fødsler 14. februar', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske keramikere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Grete Helland-Hansen Nash (født 14. mars 1939 i Oslo, død 20. mars 1999 i Kristiansand) var en norsk keramiker. Hun er mest kjent som Norges raku-mor, hun som introduserte den spesielle japanske rakuteknikken innen keramisk brenning.
Grete Nash tok diplomutdanning ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo i 1962. Etter eksamen i Oslo, ble hun sammen med kunstkolleger Kari Margrethe Christensen og Beth Breyen fra Norge, invitert til København for å være med å designe en helt ny og moderne kunstfajanseserie ved Aluminia fajansefabrikk. Under ledelse av Nils Thorsson, skapte hun – sammen med 5 andre kvinnelige skandinaviske designere – tidenes salgsuksess med sin lekne og fargerike fajanseserie kalt «Tenera». Hennes dekor bestod av stiliserte blåbær, og i dag har serien fått sin renessanse og er igjen etterspurt blant samlere.I perioden 1966-72 hadde Grete Nash et opphold i USA, noe som påvirket hennes veivalg videre. Ved University of Minnesota lærte hun den japanske rakuteknikken, som hun etter hvert ble så kjent for. Sommeren 1972 returnerte hun sammen med sin familie til Norge og bosatte seg på småbruket de kalte «Nashville» utenfor Kristiansand. I 1974 viste hun fram rakubrente arbeider på Vestlandske kunstindustrimuseum. Det vakte stor oppmerksomhet. Med stor energi arrangerte hun kurs i rakuteknikk og bidro til at den spesielle brenningsmetoden økte i popularitet og utbredelse. I 1979 arrangerte hun et kurs i Kristiansand under ledelse av rakuspesialisten Richard Hirsch. Han definerte raku som en egen måte å tenke keramikk på. Prosessen er delvis kontrollerbar, men en del av uttrykket blir overlatt til tilfeldighetene. Raku har etter hvert fått stor utbredelse i Norge, sammenliknet med våre naboland Danmark og Sverige.
Grete Nash har en utstrakt utstillingsvirksomhet bak seg, både nasjonalt og internasjonalt. Hun var medlem av International Academy of Ceramics og Norske kunsthåndverkere. Hennes arbeider er representert i våre tre kunstindustrimuseer i Trondheim, Bergen og Oslo samt i flere utenlandske samlinger. Sørlandets kunstmuseum (SKMU) har et eget rom viet hennes kunst. Hun har mange separatutstillinger bak seg, blant annet festspillene i Bergen «Tendenser» i 1974, Kunstnerforbundet Oslo i 1978 og 1983, festspillutstillingen «Treklang» i Elverum 1979, Galleri Bi-Z i Kristiansand 1984 og Galleri F 15 i Moss 1986. I 1975 mottok Nash Statens treårige arbeidsstipend, og i 1996 mottok hun Vest-Agder fylkes kulturpris. Sommeren 1997 viste Sørlandets kunstmuseum en stor retrospektiv utstilling med hennes arbeider. 1998 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk keramikk.
I 1988 fikk Grete Nash et stort utsmykkingsoppdrag av Kristiansand folkebibliotek. Oppdraget gikk ut på å lage et tre meter langt monumentalt relieff i avislesesalen, i samarbeid med lyriker Paal-Helge Haugen. Tema for kunsten var ord - og lyrikkbiter, steintavler, pyramider og helleristninger var inspirasjonskilder for de to kunstnerne. Paal-Helge Haugen sier følgende i minneordet «Grete Nash til minne»:
Det er knapt mogeleg å overskode kor mykje Grete Nash har betydd for utviklinga av det keramiske kunsthandverket, av keramikken som kunstform – ikkje no, ikkje ennå. Men den tid skal kome, når vi ser heile omfanget av hennar livsverk og kan setje det inn i ein større samanheng. At ho var landsdelens betydelegaste utøvar av denne kunstforma, er det vel ingen tvil om – men det er først når vi ser hennar verk i nasjonal – og internasjonal samanheng at hennar verkelege format kan kome til syne
| Grete Helland-Hansen Nash (født 14. mars 1939 i Oslo, død 20. mars 1999 i Kristiansand) var en norsk keramiker. Hun er mest kjent som Norges raku-mor, hun som introduserte den spesielle japanske rakuteknikken innen keramisk brenning.
Grete Nash tok diplomutdanning ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo i 1962. Etter eksamen i Oslo, ble hun sammen med kunstkolleger Kari Margrethe Christensen og Beth Breyen fra Norge, invitert til København for å være med å designe en helt ny og moderne kunstfajanseserie ved Aluminia fajansefabrikk. Under ledelse av Nils Thorsson, skapte hun – sammen med 5 andre kvinnelige skandinaviske designere – tidenes salgsuksess med sin lekne og fargerike fajanseserie kalt «Tenera». Hennes dekor bestod av stiliserte blåbær, og i dag har serien fått sin renessanse og er igjen etterspurt blant samlere.I perioden 1966-72 hadde Grete Nash et opphold i USA, noe som påvirket hennes veivalg videre. Ved University of Minnesota lærte hun den japanske rakuteknikken, som hun etter hvert ble så kjent for. Sommeren 1972 returnerte hun sammen med sin familie til Norge og bosatte seg på småbruket de kalte «Nashville» utenfor Kristiansand. I 1974 viste hun fram rakubrente arbeider på Vestlandske kunstindustrimuseum. Det vakte stor oppmerksomhet. Med stor energi arrangerte hun kurs i rakuteknikk og bidro til at den spesielle brenningsmetoden økte i popularitet og utbredelse. I 1979 arrangerte hun et kurs i Kristiansand under ledelse av rakuspesialisten Richard Hirsch. Han definerte raku som en egen måte å tenke keramikk på. Prosessen er delvis kontrollerbar, men en del av uttrykket blir overlatt til tilfeldighetene. Raku har etter hvert fått stor utbredelse i Norge, sammenliknet med våre naboland Danmark og Sverige.
Grete Nash har en utstrakt utstillingsvirksomhet bak seg, både nasjonalt og internasjonalt. Hun var medlem av International Academy of Ceramics og Norske kunsthåndverkere. Hennes arbeider er representert i våre tre kunstindustrimuseer i Trondheim, Bergen og Oslo samt i flere utenlandske samlinger. Sørlandets kunstmuseum (SKMU) har et eget rom viet hennes kunst. Hun har mange separatutstillinger bak seg, blant annet festspillene i Bergen «Tendenser» i 1974, Kunstnerforbundet Oslo i 1978 og 1983, festspillutstillingen «Treklang» i Elverum 1979, Galleri Bi-Z i Kristiansand 1984 og Galleri F 15 i Moss 1986. I 1975 mottok Nash Statens treårige arbeidsstipend, og i 1996 mottok hun Vest-Agder fylkes kulturpris. Sommeren 1997 viste Sørlandets kunstmuseum en stor retrospektiv utstilling med hennes arbeider. 1998 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk keramikk.
I 1988 fikk Grete Nash et stort utsmykkingsoppdrag av Kristiansand folkebibliotek. Oppdraget gikk ut på å lage et tre meter langt monumentalt relieff i avislesesalen, i samarbeid med lyriker Paal-Helge Haugen. Tema for kunsten var ord - og lyrikkbiter, steintavler, pyramider og helleristninger var inspirasjonskilder for de to kunstnerne. Paal-Helge Haugen sier følgende i minneordet «Grete Nash til minne»:
Det er knapt mogeleg å overskode kor mykje Grete Nash har betydd for utviklinga av det keramiske kunsthandverket, av keramikken som kunstform – ikkje no, ikkje ennå. Men den tid skal kome, når vi ser heile omfanget av hennar livsverk og kan setje det inn i ein større samanheng. At ho var landsdelens betydelegaste utøvar av denne kunstforma, er det vel ingen tvil om – men det er først når vi ser hennar verk i nasjonal – og internasjonal samanheng at hennar verkelege format kan kome til syne
== Referanser ==
== Kilder ==
Solberg, Harald: Norske kunsthåndverkere Agder, s. 27 og 54
Norsk og britisk keramikk, hefte i forbindelse med utstilling på Galleri F 15 og Nordenfjeldske kunstindustrimuseum høsten 1986, s. 1
Bonytt/Hjem og fritid: nr. 8, oktober 1990, s. 6-12
Antik og Auksjon, Bolette Bramsen: «Dekorationerne der reddede en fabrik» nr. 7/2011, s. 20-24
Fædrelandsvennen, Paul Leer- Salvesen: «Bryte isen inni meg» 12. februar 1988
Tidsskriftet Kunsthåndverk, Frank Falch, kurator Sørlandets kunstmuseum: «Spontanitet i brent leire» 1997, s. 30-32 | Grete Helland-Hansen Nash (født 14. mars 1939 i Oslo, død 20. | 196,263 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Risl%C3%B8kka | 2023-02-04 | Risløkka | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel Bjerke', 'Kategori:Risløkka'] | Risløkka er et boligstrøk i bydel Bjerke i det nordlige Oslo, som befinner seg mellom Økernveien i vest og Østre Aker vei i sør – begge på Økern, Brobekkveien på Brobekk i øst og Bjerkebanen i nordvest.
Risløkka vokste frem like etter 1900 som et av de første bebyggelsene i Groruddalen med små hus. I den sørlige delen av Risløkka går Grorudbanen med Risløkka stasjon.
I 1946 ble det reist en bauta over radiotelegrafist og motstandsmann Sverre Refstad. Plassen fikk i 1954 navnet Sverre Refstads plass.
| Risløkka er et boligstrøk i bydel Bjerke i det nordlige Oslo, som befinner seg mellom Økernveien i vest og Østre Aker vei i sør – begge på Økern, Brobekkveien på Brobekk i øst og Bjerkebanen i nordvest.
Risløkka vokste frem like etter 1900 som et av de første bebyggelsene i Groruddalen med små hus. I den sørlige delen av Risløkka går Grorudbanen med Risløkka stasjon.
I 1946 ble det reist en bauta over radiotelegrafist og motstandsmann Sverre Refstad. Plassen fikk i 1954 navnet Sverre Refstads plass.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lokalhistorie fra vårt nærmiljø. Omfatter områdene: Løren - Økern - Økernlund - Risløkka - Refstad - Linderud - Hovin - Ulven. Oslo: Redaksjonskomiteen for «Østre Akern». 1997.
Knut Are Tvedt, red. (2000). «Risløkka». Oslo byleksikon (4. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 356. ISBN 82-573-0815-3. | | navn = Risløkka | 196,264 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Franziskus_Strassegger | 2023-02-04 | Peter Franziskus Strassegger | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. mai', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Time kommune', "Kategori:Vinnere av Tarjei Vesaas' debutantpris"] | Peter Franziskus Strassegger (født 11. mai 1984 i Graz, Østerrike) er en østerriksk-norsk forfatter og psykolog, oppvokst og bosatt på Bryne.Han debuterte som forfatter i 2012 med romanen Stasia, som han ble tildelt Tarjei Vesaas' debutantpris for. Boka handler om «søskenparet Armin og Stasia. Han er 11 år, hun er 15 år. Boken er skrevet ut fra hans perspektiv. Søskenparet vokser opp i en familie som er omreisende entreprenører. Det vil si at de reiser rundt i Europa og bygger hus til andre folk.» Juryen sa om boka at «Med Stasia har vi fått en roman som på sin særegne måte lar ytre og indre realiteter gli over i hverandre, og der det tilbakeholdne språket åpner en undertekst i leseren som lever videre lenge etter at man har lagt boken fra seg»Strassegger har studert psykologi i Bergen, sosiologi og samfunnsvitenskap i Berlin og lingvistikk i Oslo.Strassegger samarbeider med forfatterne Ørjan Zazzera Johansen, Kristin Auestad Danielsen og Rune Salvesen i forfatterkollektivet Melkegjengen.
| Peter Franziskus Strassegger (født 11. mai 1984 i Graz, Østerrike) er en østerriksk-norsk forfatter og psykolog, oppvokst og bosatt på Bryne.Han debuterte som forfatter i 2012 med romanen Stasia, som han ble tildelt Tarjei Vesaas' debutantpris for. Boka handler om «søskenparet Armin og Stasia. Han er 11 år, hun er 15 år. Boken er skrevet ut fra hans perspektiv. Søskenparet vokser opp i en familie som er omreisende entreprenører. Det vil si at de reiser rundt i Europa og bygger hus til andre folk.» Juryen sa om boka at «Med Stasia har vi fått en roman som på sin særegne måte lar ytre og indre realiteter gli over i hverandre, og der det tilbakeholdne språket åpner en undertekst i leseren som lever videre lenge etter at man har lagt boken fra seg»Strassegger har studert psykologi i Bergen, sosiologi og samfunnsvitenskap i Berlin og lingvistikk i Oslo.Strassegger samarbeider med forfatterne Ørjan Zazzera Johansen, Kristin Auestad Danielsen og Rune Salvesen i forfatterkollektivet Melkegjengen.
== Bibliografi ==
Stasia, roman, Cappelen Damm (2012)
Før de henter oss, roman, Cappelen Damm (2015)
Slutten på flagget vårt, roman, Cappelen Damm (2017)
Alexander den store, roman, Samlaget (2020)OversettelserHvorfor barnet koker i polentaen, roman av Aglaja Veteraniy, oversatt fra tysk, Cappelen Damm (2018)
== Referanser ==
== Kilder ==
Presentasjon av Peter Franziskus Strassegger i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider | Peter Franziskus Strassegger (født 11. mai 1984 i Graz, Østerrike) er en østerriksk-norsk forfatter og psykolog, oppvokst og bosatt på Bryne. | 196,265 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdenscupen_i_skihopping | 2023-02-04 | Verdenscupen i skihopping | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1979', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Verdenscupen i skihopping'] | Verdenscupen i skihopping arrangeres årlig av det internasjonale skiforbundet (FIS), og er en sesonglang sammenlagtturnering i skihopping i vinterhalvåret for menn og kvinner. Verdenscupen ble første gang arrangert i sesongen 1979/80 for menn og i 2011/12 for kvinner.
Finske Matti Nykänen (1963–2019), (aktiv 1981–91) og polske Adam Małysz (aktiv 1995–2011) har flest sammenlagtseire i verdenscupen; fire sesonger hver. Østerrikeren Gregor Schlierenzauer (aktiv 2006–) har vunnet flest enkeltrenn. Blant kvinnene har japanske Sara Takanashi fire sammenlagtseire og har vunnet flest enkeltrenn, mens norske Anette Sagen har vunnet fem sesonger når kontinentalcupen, som turneringen het før den fikk verdenscupstatus, regnes med.
Verdenscuprennene blir hovedsakelig avholdt i Europa, men med regelmessige konkurranser i Japan og noe sjeldnere i Nord-Amerika. Rennene har blitt avholdt i over 20 forskjellige land, blant annet Østerrike, Bosnia, Canada, Tsjekkia, Finland, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Kasakhstan, Norge, Polen, Russland, Romania, Slovakia, Slovenia, Sverige, Sveits, Sør-Korea og USA.
| Verdenscupen i skihopping arrangeres årlig av det internasjonale skiforbundet (FIS), og er en sesonglang sammenlagtturnering i skihopping i vinterhalvåret for menn og kvinner. Verdenscupen ble første gang arrangert i sesongen 1979/80 for menn og i 2011/12 for kvinner.
Finske Matti Nykänen (1963–2019), (aktiv 1981–91) og polske Adam Małysz (aktiv 1995–2011) har flest sammenlagtseire i verdenscupen; fire sesonger hver. Østerrikeren Gregor Schlierenzauer (aktiv 2006–) har vunnet flest enkeltrenn. Blant kvinnene har japanske Sara Takanashi fire sammenlagtseire og har vunnet flest enkeltrenn, mens norske Anette Sagen har vunnet fem sesonger når kontinentalcupen, som turneringen het før den fikk verdenscupstatus, regnes med.
Verdenscuprennene blir hovedsakelig avholdt i Europa, men med regelmessige konkurranser i Japan og noe sjeldnere i Nord-Amerika. Rennene har blitt avholdt i over 20 forskjellige land, blant annet Østerrike, Bosnia, Canada, Tsjekkia, Finland, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Kasakhstan, Norge, Polen, Russland, Romania, Slovakia, Slovenia, Sverige, Sveits, Sør-Korea og USA.
== Poengsystem ==
Hver sesong består av 25–30 konkurranser, vanligvis to konkurranser i den samme bakken i løpet av en helg. En konkurranse består av to omganger med en kvalifiseringsomgang i forkant. De 10 beste skihopperne i verdenscupen er direktekvalifisert til den første omgangen, mens resten av hopperne må ut i kvalifisering for de resterende 40 plassene. De 30 beste hopperne i den første omgangen går videre til andre omgang, som holdes i omvendt rekkefølge, så de beste i første omgang hopper sist. Det samlede resultatet i første og andre omgang gir resultatet. De som blir topp-30, blir tildelt verdenscuppoeng, der vinneren får 100 poeng, mens nummer 30 får 1 poeng. I lagkonkurransene får topp-8 poeng.
== Verdenscupen sammenlagt ==
=== Skiflyging, menn ===
Vinneren av skiflyging sammenlagt mottar en pokal, kalt den lille glass-bollen. Det ble ikke utdelt pokal fra sesongene 2001/02 til 2007/08 på grunn av det lave antallet skiflygingsrenn.
== Statistikk ==
=== Menn ===
==== Vinnere av verdenscupen ====
==== Mestvinnende i enkeltrenn ====
Sist oppdatert: 20. desember 2020. Aktive utøvere i uthevet skrift.
===== Nasjoner =====
===== Utøvere =====
==== Pallplasseringer sammenlagt fordelt etter nasjon ====
==== Flest verdenscupseiere i ett år ====
Denne listen inneholder alle som har tatt minst 10 seire i en sesong.
==== Poengrekorder ====
Denne listen inneholder alle utøvere som har opptjent over 1000 verdenscuppoeng i løpet av en sesong.
==== Nasjonscupen ====
=== Kvinner ===
Sist oppdatert: 13. mars 2020
==== Vinnere av verdenscupen ====
==== Mestvinnende i enkeltrenn ====
===== Nasjoner =====
===== Utøvere =====
== Arenaer ==
Totalt har 56 byer arrangert renn for menn, mens totalt 21 byer har arrangert renn for kvinner. De tre arrangørene av Hoppuka (Oberstdorf, Garmisch-Partenkirchen og Bischofshofen, unntatt Innsbruck) er de eneste byene som har arrangert renn i hver eneste sesong siden verdenscupen ble opprettet. Russland/Sovjetunionen var ikke arrangør før prøve-OL i 2012 i Sotsji, mens USA har ikke hatt renn siden 2004, da få av hoppbakkene i USA er i god nok stand.
Tegnforklaring: | Verdenscupen i skihopping 1990/91 var den første verdenscupsesongen i skihopping. Sesongen startet 1. | 196,266 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gine_Cornelia_Pedersen | 2023-02-04 | Gine Cornelia Pedersen | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 9. mai', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', "Kategori:Vinnere av Tarjei Vesaas' debutantpris"] | Gine Cornelia Kjeserud Pedersen (født 9. mai 1986 i Oslo) er en norsk forfatter og skuespiller.Hun debuterte som forfatter i 2013 med romanen Null, som hun mottok Tarjei Vesaas' debutantpris for. Debutboka har mottatt gode kritikker.Pedersen var i 2014 student ved skuespillerutdanningen på Kunsthøgskolen i Oslo. Hun spiller rollen som Nenne i NRKs dramaserie Unge lovende (2015–2018) og ble nominert til beste kvinnelige skuespiller under Gullruten 2016 og 2017. Hun spilte også en birolle i thriller- og dramaserien Valkyrien i 2017, og i komiserien Sigurd fåkke pult i 2021.
| Gine Cornelia Kjeserud Pedersen (født 9. mai 1986 i Oslo) er en norsk forfatter og skuespiller.Hun debuterte som forfatter i 2013 med romanen Null, som hun mottok Tarjei Vesaas' debutantpris for. Debutboka har mottatt gode kritikker.Pedersen var i 2014 student ved skuespillerutdanningen på Kunsthøgskolen i Oslo. Hun spiller rollen som Nenne i NRKs dramaserie Unge lovende (2015–2018) og ble nominert til beste kvinnelige skuespiller under Gullruten 2016 og 2017. Hun spilte også en birolle i thriller- og dramaserien Valkyrien i 2017, og i komiserien Sigurd fåkke pult i 2021.
== Bibliografi ==
Null, roman, Oktober (2013)
Kjærlighetshistorie eller Utenom og hjem eller Et epos, roman, Oktober (2015)
Vår i det hinsidige, roman, Cappelen Damm (2018)
== Privat ==
Pedersen er kjæreste med skuespiller Mikkel Bratt Silset, som også spilte hennes kjæreste i Valkyrien. Sammen har de ett barn.
== Referanser ==
== Kilder ==
Presentasjon av Gine Cornelia Pedersen i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider
== Eksterne lenker ==
(en) Gine Cornelia Pedersen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gine Cornelia Pedersen på Internet Movie Database
(en) Gine Cornelia Pedersen hos The Movie Database
(no) Presentasjon av Gine Cornelia Pedersen på nettsidene til Forlaget Oktober
(no) Publikasjoner av Gine Cornelia Pedersen i BIBSYS | Gine Cornelia Kjeserud Pedersen (født 9. mai 1986 i Oslo) er en norsk forfatter og skuespiller. | 196,267 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tour_Down_Under_2015 | 2023-02-04 | Tour Down Under 2015 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sport i Australia i 2015', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Syklingstubber', 'Kategori:Tour Down Under', 'Kategori:UCI WorldTour 2015'] | Tour Down Under 2015 var den 17. utgaven av sykkelrittet Tour Down Under. Det australske etapperittet er det første arrangementet på UCIs WorldTour-kalender i 2015, og ble arrangert mellom 20. og 25. januar 2015.
| Tour Down Under 2015 var den 17. utgaven av sykkelrittet Tour Down Under. Det australske etapperittet er det første arrangementet på UCIs WorldTour-kalender i 2015, og ble arrangert mellom 20. og 25. januar 2015.
== Lag ==
== Etapper ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Santos Tour Down Under 2015 - Race Results Besøkt 18. desember 2015
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) 2015 Tour Down Under – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tour Down Under 2015 - ProCyclingStats
Startliste Lenken er ikke for 2015-utgaven av løpet | Tanunda | 196,268 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lauksletta_(Skjerv%C3%B8y) | 2023-02-04 | Lauksletta (Skjervøy) | ['Kategori:20°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bygder i Skjervøy', 'Kategori:Sider med kart'] | Lauksletta er ei bygd på Arnøya i Skjervøy kommune i Troms. Den ligger langs Lauksundet på østsida av øya. Bebyggelsen strekker seg langs fylkesvei 7940, som har sitt østlige endepunkt ved Nymoen, lengst nord i bygda. Største bedrift er havbruksselskapet Arnøy Laks. 1.1.2022 hadde Lauksletta 67 innbyggere.
| Lauksletta er ei bygd på Arnøya i Skjervøy kommune i Troms. Den ligger langs Lauksundet på østsida av øya. Bebyggelsen strekker seg langs fylkesvei 7940, som har sitt østlige endepunkt ved Nymoen, lengst nord i bygda. Største bedrift er havbruksselskapet Arnøy Laks. 1.1.2022 hadde Lauksletta 67 innbyggere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nettside for Lauksletta | Lauksletta er ei bygd på Arnøya i Skjervøy kommune i Troms. Den ligger langs Lauksundet på østsida av øya. | 196,269 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lauksletta | 2023-02-04 | Lauksletta | ['Kategori:Pekere'] | Lauksletta kan vise til:
Lauksletta (Skjervøy) – ei bygd i Skjervøy kommune i Troms
Lauksletta (Tromsø) – ei grend i Ramfjord i Tromsø kommune i Troms | Lauksletta kan vise til:
Lauksletta (Skjervøy) – ei bygd i Skjervøy kommune i Troms
Lauksletta (Tromsø) – ei grend i Ramfjord i Tromsø kommune i Troms | Lauksletta kan vise til: | 196,270 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trollgarden | 2023-02-04 | Trollgarden | ['Kategori:59,3°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Glasiale landformer', 'Kategori:Hjelmelands geografi', 'Kategori:Rogalands geologi', 'Kategori:Sider med kart'] | Trollgarden er en flere kilometer lang morenerygg i Vormedalsheia landskapsvernområde i Hjelmeland kommune. Den ble dannet etter Ra-perioden for snart 10.000 år siden da isen rykket frem. Trollgarden består av grunnfjellsblokker med varierende størrelse – fra fotball- til husstørrelse – og ryggen er opptil 7 meter høy og den er tydeligst mellom Kvivatnet og nordre Brendeknuten.
| Trollgarden er en flere kilometer lang morenerygg i Vormedalsheia landskapsvernområde i Hjelmeland kommune. Den ble dannet etter Ra-perioden for snart 10.000 år siden da isen rykket frem. Trollgarden består av grunnfjellsblokker med varierende størrelse – fra fotball- til husstørrelse – og ryggen er opptil 7 meter høy og den er tydeligst mellom Kvivatnet og nordre Brendeknuten.
== Eksterne lenker ==
Vormedalsheia landskapsvernomrade | Trollgarden er en flere kilometer lang morenerygg i Vormedalsheia landskapsvernområde i Hjelmeland kommune. Den ble dannet etter Ra-perioden for snart 10. | 196,271 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paris%E2%80%93Nice_2015 | 2023-02-04 | Paris–Nice 2015 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Paris–Nice', 'Kategori:Sport i Frankrike i 2015', 'Kategori:UCI WorldTour 2015'] | Paris–Nice 2015 var den 73. utgaven av sykkelrittet Paris–Nice. Det tradisjonsrike etapperittet er det andre arrangementet på UCIs WorldTour-kalender i 2015, og gikk av stabelen fra 8. til 15. mars 2015. Rittet ble vunnet sammenlagt av australske Richie Porte fra Team Sky, som også vant lagkonkurransen. Den grønne poengtrøya gikk til australske Michael Matthews fra Orica-GreenEDGE, mens belgiske Thomas De Gendt fra Lotto Soudal vant klatretrøya. Ungdomskonkurransen ble vunnet av polske Michał Kwiatkowski fra Etixx-Quick Step, som også ble nummer to sammenlagt. De norske innslagene i rittet besto av Alexander Kristoff fra Katjusja og Lars Petter Nordhaug fra Team Sky. Kristoff vant en etappe og ble nummer to i poengkonkurransen, mens Nordhaug var med å vinne lagkonkurransen.
| Paris–Nice 2015 var den 73. utgaven av sykkelrittet Paris–Nice. Det tradisjonsrike etapperittet er det andre arrangementet på UCIs WorldTour-kalender i 2015, og gikk av stabelen fra 8. til 15. mars 2015. Rittet ble vunnet sammenlagt av australske Richie Porte fra Team Sky, som også vant lagkonkurransen. Den grønne poengtrøya gikk til australske Michael Matthews fra Orica-GreenEDGE, mens belgiske Thomas De Gendt fra Lotto Soudal vant klatretrøya. Ungdomskonkurransen ble vunnet av polske Michał Kwiatkowski fra Etixx-Quick Step, som også ble nummer to sammenlagt. De norske innslagene i rittet besto av Alexander Kristoff fra Katjusja og Lars Petter Nordhaug fra Team Sky. Kristoff vant en etappe og ble nummer to i poengkonkurransen, mens Nordhaug var med å vinne lagkonkurransen.
== Lag ==
== Etappene ==
== Resultater ==
=== Etappe for etappe ===
== Etapperesultater ==
=== Søndag 8. mars – Prolog ===
Maurepas - Maurepas, 6,7 km
=== Mandag 9. mars – 1. etappe ===
Saint-Rémy-lès-Chevreuse – Contres, 196,5 km
=== Tirsdag 10. mars – 2. etappe ===
ZooParc de Beauval-Saint-Aignan – Saint-Amand-Montrond, 172 km
=== Onsdag 11. mars – 3. etappe ===
Saint-Amand-Montrond - Saint-Pourçain-sur-Sioule, 179 km
=== Torsdag 12. mars – 4. etappe ===
Varennes-sur-Allier - Croix de Chaubouretr, 204 km
=== Fredag 13. mars – 5. etappe ===
Saint-Étienne - Rasteau, 192,5 km
=== Lørdag 14. mars – 6. etappe ===
Vence - Nice, 180,5 km
=== Søndag 15. mars – 7. etappe ===
Nice – Col d'Èze, 9,5 km
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Paris-Nice 2015 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Maurepas | 196,272 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sports%C3%A5ret_2015 | 2023-02-04 | Sportsåret 2015 | ['Kategori:Sport i 2015', 'Kategori:Sportsår'] | Sportsåret 2015 er en oversikt over hendelser, resultater, fødte og avdøde personer med tilknytning til sport i 2015.
| Sportsåret 2015 er en oversikt over hendelser, resultater, fødte og avdøde personer med tilknytning til sport i 2015.
== Kalender ==
* Ved flere enn tre vinnere i en konkurranse vises det til hovedartikkelen.
=== Januar ===
=== Februar ===
=== Mars ===
=== April ===
=== Mai ===
=== Juni ===
=== Juli ===
=== August ===
=== September ===
=== Oktober ===
=== November ===
=== Desember ===
== Dødsfall ==
1. januar – Tore Helge Larsen, norsk travkusk, (69)
3. januar – Olga Knjazeva, sovjet-russisk fekter, (60)
3. januar – Jouko Törmänen, finsk skihopper (60)
5. januar – Jean-Pierre Beltoise, fransk motorsykkel- og formel-1 fører (77)
6. januar – Vlastimil Bubník, tsjekkisk ishockeyspiller og fotballspiller (83)
6. januar – Arthur Jackson, amerikansk sportsskytter (96)
8. januar – Richard Meade, britisk hesterytter, (76)
11. januar – Ryszard Zub, polsk fekter (80)
16. januar – Ray Lumpp, amerikansk basketballspiller (91)
16. januar – Louis Martin, jamaicanskfødt britisk vektløfter (78)
20. januar – Hitoshi Saito, japansk judoka (54)
23. januar – Ernie Banks, amerikansk baseballspiller (83)
24. januar – Toller Cranston, canadisk kunstløper (65)
24. januar – Johan Martin Ferner, norsk seiler og forretningsmann (87)
26. januar – Lucjan Lis, polsk syklist (64)
1. februar – Udo Lattek, tysk fotballspiller og -trener (80)
2. februar – Karl-Erik Palmér, svensk fotballspiller (85)
5. februar – Henri Coppens, belgisk fotballspiller (84)
7. februar – Billy Casper, amerikansk golfspiller (83)
9. februar – Charlie O'Connell, amerikansk roller derby-spiller (79)
14. februar – Wim Ruska, nederlandsk judoka (74)
16. februar – Aleksandr Melentjev, sovjetisk pistolskytter (60)
16. februar – Olga Törös, ungarsk turner (100)
18. februar – Claude Criquielion, belgisk syklist (58)
== Første kvartal ==
== Andre kvartal ==
== Tredje kvartal ==
== Fjerde kvartal ==
== Referanser == | Sportsåret 2015 er en oversikt over hendelser, resultater, fødte og avdøde personer med tilknytning til sport i 2015. | 196,273 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sports%C3%A5ret_2014 | 2023-02-04 | Sportsåret 2014 | ['Kategori:Sport i 2014', 'Kategori:Sportsår'] | Sportsåret 2014 er en oversikt over hendelser, resultater, fødte og avdøde personer med tilknytning til sport i 2014.
| Sportsåret 2014 er en oversikt over hendelser, resultater, fødte og avdøde personer med tilknytning til sport i 2014.
== Konkurranser ==
=== Januar ===
=== Februar ===
=== Mars ===
=== April ===
=== Mai ===
=== Juni ===
=== Juli ===
=== August ===
=== September ===
=== Oktober ===
=== November ===
=== Desember ===
== Prisvinnere ==
== Hendelser ==
== Første kvartal ==
== Andre kvartal ==
== Tredje kvartal ==
== Fjerde kvartal ==
== Dødsfall ==
=== Januar ===
5. – Eusebio, portugisisk fotballspiller (71)
6. – Karel Gut, tsjekkoslovakisk ishockeyspiller og -trener (86)
11. – Vugar Gashimov, aserbajdsjansk stormester i sjakk (27)
13. – Bobby Collins, skotsk fotballspiller og -trener (82)
19. – Bert Williams, engelsk fotballspiller (93)
23. – Béla Váradi. ungarsk fotballspiller (60)
25. – Gyula Sax, ungarsk stormester i sjakk (62)
=== Februar ===
1. – Luis Aragonés, spansk fotballspiller og -trener (75)
1. – David Powell, australsk langdistanseløper (85)
2. – Karl Erik Bøhn, norsk håndballspiller og -trener (48)
3. – Louise Brough, amerikansk tennisspiller (90)
13. – Richard Møller Nielsen, dansk fotballspiller og -trener (76)
14. – Tom Finney, engelsk fotballspiller (91)
24. – Eilert Eilertsen, norsk fotballspiller (95)
24. – Vasile Huțanu, rumensk ishockeyspiller (59)
=== Mars ===
7. – Jan Martin Sagvaag, norsk fotballspiller (87)
12. – Zoja Rudnova, russisk (sovjetisk) bordtennisspiller (67)
20. – Hilderaldo Bellini, brasiliansk fotballspiller (83)
21. – Jack Fleck, amerikansk golfspiller (92)
=== April ===
4. – José Aguilar, cubansk bokser (55)
8. – Warrior, amerikansk fribryter (54)
8. – Ghiță Licu, rumensk håndballspiller (68)
10. – László Felkai, ungarsk vannpolospiller og svømmer (73)
12. – Maurício, brasiliansk fotballspiller (24)
16. – Aulis Rytkönen, finsk fotballspiller og landslagstrener (85)
20 – Rubin Carter, amerikansk bokser (76)
25. – Tito Vilanova, spansk fotballspiller og -manager (45)
26. – Per Ødegaard, norsk skøyteløper og syklist (83)
27. – Vujadin Boškov, serbisk/jugoslavisk fotballspiller (82)
=== Mai ===
4. – Tony Settember, amerikansk formel-1 fører (87)
4. – Al Pease, canadisk formel-1 fører (92)
4. – Elena Baltacha, britisk tennisspiller (30)
4. – Toimi Alatalo, finsk langrennsløper (85)
6. – Jimmy Ellis, amnerikansk bokser (74)
8. – Yago Lamela, spansk friidrettsutøver (36)
9. – Mel Patton, amerikansk friidrettsutøver (89)
13. – Anthony Villanueva, filippinsk bokser (59)
15. – Alf Storelvmo, norsk skiløper (76)
17. – Anna Pollatou, gresk gymnast (30)
19. – Jack Brabham, australsk formel-1 verdensmester (88)
19. – Zbigniew Pietrzykowski, polsk bokser (79)
22. – Imre Gedővári, ungarsk fekter (62)
24. – Maurizio Mannelli, italiensk vannpolospiller (84)
=== Juni ===
5. – Johnny Leach, britisk bordtennisspiller (91)
7. – Fernandão, brasiliansk fotballspiller (36)
14. – Lasse Mørch, norsk fekter (57)
19. – Ibrahim Touré, ivoriansk fotballspiller (28)
23. – Magnus Wassén, svensk segler (93)
=== Juli ===
2. – Mervyn Finlay, australsk roer (89)
2. – Errie Ball, walisisk-amerikansk golfspiller (103)
3. – Volkmar Groß, tysk fotballspiller (66)
7. – Alfredo Di Stéfano, argentinsk-spansk fotballspiller (88)
7. – Francisco Gabica, spansk syklist (76)
14. – Alice Coachman, amerikansk friidrettsutøver (90)
17. – Bill Mulliken, amerikansk svømmer (74)
30 – Finn Gundersen, norsk fotballspiller (81)
=== August ===
4. – Svein Inge Thime, norsk fotballdommer (73)
5. – Angéla Németh, ungarsk spydkaster (68)
9. – Andrij Bal, sovjetisk/ukrainsk fotballspiller (56)
10. – Constantin Alexandru, rumensk bryter (60)
11. – Vladimir Beara, jugoslavisk fotballspiller (85)
16. – Trond Schea, norsk rallyfører (83)
19 – Henry Plée, fransk kampsportsutøver (91)
24. – Karl Molitor, sveitsisk alpinist (94)
29. – Björn Waldegård, svensk rallyfører (70)
=== September ===
2. – Sándor Rozsnyói, ungarsk friidrettsutøver (83)
6. – Arne Amundsen, norsk fotballspiller (62)
10. – Hans Petter Tholfsen, norsk travkusk (67)
13. – Milan Galić, jugoslavisk fotballspiller (76)
13. – Dmitrij Sakunenko, sovjetisk skøyteløper (84)
14. – Predrag Manojlović, jugoslavisk vannpolospiller (62)
14. – Miroslav Hlinka, slovakisk ishockeyspiller (41)
17. – Andrij Husin, ukrainsk fotballspiller (41)
25. – Dorothy Tyler-Odam, britisk friidrettsutøver (94)
29 – Erik Hansen, dansk kanopadler (74)
=== Oktober ===
4. – Fjodor Tjerenkov, rusisk fotballspiller (55)
5. – Göte Hagström, svensk friidrettsutøver (96)
5. – Andrea de Cesaris, italiensk formel-1 fører (54)
8. – Jeen van den Berg, nederlandsk skøyteløper (86)
12. – Graham Miles, britisk snookerspiller (73)
13. – Pontus Segerström, svensk fotballspiller (33)
19. – Miloslava Rezková, tsjekkisk/tsjekkoslovakisk høydehopper (64)
23. – André Piters, belgisk fotballspiller (83)
24. – Mbulaeni Mulaudzi, sørafrikansk mellomdistanseløper (34)
24. – Knut Spydevold, norsk fotballspiller (68)
26. – Senzo Meyiwa, sørafrikansk fotballspiller (27)
27. – Reidar Sundby, norsk fotballspiller (88)
27. – Leif Skiöld, svensk fotballspiller (79)
29. – Klas Ingesson, svensk fotballspiller (46)
=== November ===
13. – Jim Storrie, skotsk fotballspiller (74)
14. – Kjell Hvidsand, norsk fotballspiller (73)
23. – Pat Quinn, kanadisk ishockeyspiller (71)
23. – Dorothy Bundy, amerikansk tennisspiller (98)
24. – Viktor Thikonov, russisk ishockeytrener (84)
29. – Pjotr Zajev, sovjetisk bokser (51)
=== Desember ===
2. – Jean Béliveau, kanadisk ishockeyspiller (83)
4. – Hroar Elvenes, norsk skøyteløper og idrettsleder (82)
16. – Reidar Dørum, norsk fotballspiller (89)
21. – Åke Johansson, svensk fotballspiller (86)
29. – Odd Iversen, norsk fotballspiller (69)
== Referanser == | Sportsåret 2014 er en oversikt over hendelser, resultater, fødte og avdøde personer med tilknytning til sport i 2014. | 196,274 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sports%C3%A5ret_2016 | 2023-02-04 | Sportsåret 2016 | ['Kategori:Sport i 2016', 'Kategori:Sportsår'] | Sportsåret 2016 er en oversikt over hendelser, resultater, fødte og avdøde personer med tilknytning til sport i 2016.
| Sportsåret 2016 er en oversikt over hendelser, resultater, fødte og avdøde personer med tilknytning til sport i 2016.
== Kalender ==
* Ved flere enn tre vinnere i en konkurranse vises det til hovedartikkelen.
=== Januar ===
=== Februar ===
=== Mars ===
=== April ===
=== Mai ===
=== Juni ===
=== Juli ===
=== August ===
=== September ===
=== Oktober ===
=== November ===
=== Desember ===
== Prisvinnere ==
Oscarstatuetten tildeles nederlandsk-canadiske Ted-Jan Bloemen for sin nye verdensrekord på 10 000 meter.
== Første kvartal ==
== Andre kvartal ==
== Tredje kvartal ==
2.–24. juli - Tour de France 2016
2.–10. juli - EM i friidrett 2016
5.–21. august – De olympiske sommerleker 2016 arrangeres i Rio de Janeiro i Brasil.
7.–18. september – De paralympiske sommerleker 2016 arrangeres i Rio de Janeiro i Brasil.
== Fjerde kvartal ==
== Dødsfall ==
=== Januar ===
=== Februar ===
=== Mars ===
=== April ===
=== Mai ===
=== Juni ===
=== Juli ===
=== August ===
=== September ===
=== Oktober ===
=== November ===
=== Desember ===
== Referanser == | Sportsåret 2016 er en oversikt over hendelser, resultater, fødte og avdøde personer med tilknytning til sport i 2016. | 196,275 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Music_of_Quality_and_Distinction_Volume_One | 2023-02-04 | Music of Quality and Distinction Volume One | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1982'] | Music Of Quality And Distinction Volume One er et album med The British Electric Foundation (B.E.F.) som ble gitt ut i 1982.
| Music Of Quality And Distinction Volume One er et album med The British Electric Foundation (B.E.F.) som ble gitt ut i 1982.
== Sporliste ==
Side 1:
«Ball of Confusion» (Tina Turner)
«The Secret Life Of Arabia» (Billy MacKenzie)
«There's A Ghost In My House» (Paul Jones)
«These Boots Are Made For Walking» (The Nancy Boys)
«Suspicious Minds» (Gary Glitter)Side 2:
«You Keep Me Hanging On» (Bernie Nolan)
«Wichita Lineman» (Glenn Gregory)
«Anyone Who Had A Heart» (Sandie Shaw)
«Perfect Day» (Glenn Gregory)
«It's Over» (Billy MacKenzie)
== Eksterne lenker ==
(en) Music of Quality and Distinction Volume One på MusicBrainz | Music Of Quality And Distinction Volume One er et album med The British Electric Foundation (B.E. | 196,276 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gudeoc | 2023-02-04 | Gudeoc | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 488', 'Kategori:Langobardiske konger', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Gudeoc (Godeoc, død 488) var konge over langobardene i andre halvdel av det femte århundre. Han etterfulgte sin far Hildeoc og de tilhørte det letingiske dynasti som var oppkalt etter Gudeocs farfar Lethu.
Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere.Gudeoc ledet det germanske folkeslaget langobardene på den siste strekningen av sin migrasjon fra Sør-Skandinavia eller Nord-Tyskland langs Elben, gjennom Böhmen og Mähren til den romerske provinsen Noricum i det nåværende Østerrike. Da han døde ble han etterfulgt som konge av sin sønn Claffo.
| Gudeoc (Godeoc, død 488) var konge over langobardene i andre halvdel av det femte århundre. Han etterfulgte sin far Hildeoc og de tilhørte det letingiske dynasti som var oppkalt etter Gudeocs farfar Lethu.
Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere.Gudeoc ledet det germanske folkeslaget langobardene på den siste strekningen av sin migrasjon fra Sør-Skandinavia eller Nord-Tyskland langs Elben, gjennom Böhmen og Mähren til den romerske provinsen Noricum i det nåværende Østerrike. Da han døde ble han etterfulgt som konge av sin sønn Claffo.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Origo Gentis Langobardum, engelsk og latinsk tekst
Paulus Diaconus, Historia Langobardum, engelsk tekst | Gudeoc (Godeoc, død 488) var konge over langobardene i andre halvdel av det femte århundre. Han etterfulgte sin far Hildeoc og de tilhørte det letingiske dynasti som var oppkalt etter Gudeocs farfar Lethu. | 196,277 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bod%C3%B8tunnelen | 2023-02-04 | Bodøtunnelen | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:67°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Referanser til Rv80', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tunneler åpnet i 2019', 'Kategori:Veier i Bodø', 'Kategori:Veitunneler i Bodø'] | Bodøtunnelen er en veitunnel på Riksvei 80 mellom Hunstadmoen og Bodøelv i Bodø som åpnet 28. april 2019. Den ble bygget som en del av «Bypakke Bodø». Tunnelen er 2,8 km lang og har to løp med to kjørefelt i hver retning.
| Bodøtunnelen er en veitunnel på Riksvei 80 mellom Hunstadmoen og Bodøelv i Bodø som åpnet 28. april 2019. Den ble bygget som en del av «Bypakke Bodø». Tunnelen er 2,8 km lang og har to løp med to kjørefelt i hver retning.
== Historie ==
Byggestart for tunnelen var februar 2015 og første tunnelsalve ble sprengt 8. mai 2015.
Tunnelen hadde gjennomslag i andre løp 19.10.2017. 17.01.2019 ble tunnelen ferdig bygget og testing pågikk frem til åpning. Bodøtunnelen ble innviet av statssekretær Allan Ellingsen den 28. april 2019.
== Norges mest moderne tunnel ==
Tunnelen har flere nye sikkerhetstiltak og ble ved åpningen omtalt som «Norges mest moderne tunnel».
== Finansiering ==
Bypakken har en samlet økonomisk ramme på 2820 mill. kroner. Finansieringen er basert på innkreving av bompenger og statlige, fylkeskommunale og kommunale midler. Bompengedelen utgjør 2025 mill. kroner. Innkrevingen av bompenger var per 2014 planlagt å starte opp i 2015, med en innkrevingsperiode om lag 15 år. Innkrevingen startet 15. oktober 2015.
== Se også ==
Veitunneler i Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Statens vegvesen: Bypakke Bodø
NVDB veikart | | lengde = 2800 | 196,278 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4556 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4556 | ['Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Referanser til Rv509', 'Kategori:Veier i Sola'] | Fylkesvei 4556 går mellom Jåsundkrysset og Tananger i Sola.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 376.
| Fylkesvei 4556 går mellom Jåsundkrysset og Tananger i Sola.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 376.
== Kommuner og knutepunkter ==
Sola
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4556
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 4556 går mellom Jåsundkrysset og Tananger i Sola. | 196,279 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NOU_2014:_13,_Scheel-utvalget | 2023-02-04 | NOU 2014: 13, Scheel-utvalget | ['Kategori:Norges offentlige utredninger', 'Kategori:Norges økonomi'] | NOU 2014:13 «Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi» er en norsk offentlig utredning (NOU) fra et utvalg som ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 15. mars 2013 og som avla sin innstilling for Finansdepartementet 2. desember 2014. Utvalget ble ledet av Hans Henrik Scheel, og det blir gjerne referert til som «Scheel-utvalget».
Denne offentlige utredningen er en av fire store offentlige utredninger som har bidratt til omlegging av kapital- og bedriftsbeskatningen med stor betydning både for den personlige beskatningen og næringsbeskatningen. De tre andre offentlige utvalgene er Skattekommisjonen (NOU 1984: 22), Aarbakke-utvalget (NOU 1989:14), og Skauge-utvalget (NOU 2003: 9).
| NOU 2014:13 «Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi» er en norsk offentlig utredning (NOU) fra et utvalg som ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 15. mars 2013 og som avla sin innstilling for Finansdepartementet 2. desember 2014. Utvalget ble ledet av Hans Henrik Scheel, og det blir gjerne referert til som «Scheel-utvalget».
Denne offentlige utredningen er en av fire store offentlige utredninger som har bidratt til omlegging av kapital- og bedriftsbeskatningen med stor betydning både for den personlige beskatningen og næringsbeskatningen. De tre andre offentlige utvalgene er Skattekommisjonen (NOU 1984: 22), Aarbakke-utvalget (NOU 1989:14), og Skauge-utvalget (NOU 2003: 9).
== Eksterne lenker ==
NOU 2014: 13 Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi | NOU 2014:13 «Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi» er en norsk offentlig utredning (NOU) fra et utvalg som ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 15. mars 2013 og som avla sin innstilling for Finansdepartementet 2. | 196,280 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Signe_Flottorp | 2023-02-04 | Signe Flottorp | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 15. april', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske leger', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Bergen', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo'] | Signe Agnes Flottorp (født 15. april 1954) er en norsk lege, forsker, dr.med. og professor. Hun er avdelingsdirektør ved Avdeling for kunnskapsoppsummering i Folkehelseinstituttet og professor II ved Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo. Hun er også leder for programstyret for Helse- og omsorgstjenester i Norges forskningsråd. Hun har også vært professor II ved Institutt for samfunnsmedisinske fag ved Universitetet i Bergen.
Hennes forskningsområder omfatter kunnskapshåndtering innenfor kliniske og ikke-kliniske områder samt organisering av helsetjenesten. Hun ble cand.med. ved Universitetet i Oslo i 1979, spesialist i allmennmedisin i 1986 og dr.med. ved Universitetet i Oslo i 2003. Hun har tidligere bl.a. vært assisterende fylkeslege i Oslo, seniorforsker ved Folkehelseinstituttet og hatt ulike verv i Den norske lægeforening. Hun er datter av cand.med. Arne Flottorp og professor dr.med. Julie Solem Synnes, og er gift med dr.med. Albert Collett Paus.
| Signe Agnes Flottorp (født 15. april 1954) er en norsk lege, forsker, dr.med. og professor. Hun er avdelingsdirektør ved Avdeling for kunnskapsoppsummering i Folkehelseinstituttet og professor II ved Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo. Hun er også leder for programstyret for Helse- og omsorgstjenester i Norges forskningsråd. Hun har også vært professor II ved Institutt for samfunnsmedisinske fag ved Universitetet i Bergen.
Hennes forskningsområder omfatter kunnskapshåndtering innenfor kliniske og ikke-kliniske områder samt organisering av helsetjenesten. Hun ble cand.med. ved Universitetet i Oslo i 1979, spesialist i allmennmedisin i 1986 og dr.med. ved Universitetet i Oslo i 2003. Hun har tidligere bl.a. vært assisterende fylkeslege i Oslo, seniorforsker ved Folkehelseinstituttet og hatt ulike verv i Den norske lægeforening. Hun er datter av cand.med. Arne Flottorp og professor dr.med. Julie Solem Synnes, og er gift med dr.med. Albert Collett Paus.
== Publikasjoner ==
Best possible practice : a cluster randomised trial of tailored interventions to support the implementation of guidelines for urinary tract infections and sore throat, avhandling (dr.med.), Universitetet i Oslo, 2003
Kunnskapshåndtering i medisin og helsefag, Gyldendal Akademisk, 2013, 3. utg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Signe Flottorp i BIBSYS
(no) Publikasjoner av Signe Flottorp i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin | Signe Agnes Flottorp (født 15. april 1954) er en norsk lege, forsker, dr. | 196,281 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zabou | 2023-02-04 | Zabou | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1987'] | Zabou er filmmusikken til filmen Zabou fra 1987 som ble regissert av Hajo Gies.
| Zabou er filmmusikken til filmen Zabou fra 1987 som ble regissert av Hajo Gies.
== Sporliste ==
Side 1:
«Now That You're Gone» (Joe Cocker) - 4.18
«Why Is It So Hard?» (Talk Talk) - 4.03
«Pictures Of Paradise Lost» (Anne Haigis) - 4.36
«Zabou» (Klaus Lage Band og Albert Mangelsdorff) - 3.54
«Sailors» (Argandoña) - 3.57
«The Vision» (Purple Schulz) - 4.38
«Time Waits For No One» (Robbie Nevil) - 5.22Side 2:
«Hold On» (Freddie Mercury og Jo Dare) - 3.39
«A Change Is Gonna Come» (Tina Turner) - 4.07
«Later Train» (T. Graham Brown) - 3.23
«Desperado» (Danny Deutschmark og Klaus Lage) - 3.40
«Big Shot» (Next Big Error) - 3.42
«Born Beautiful» (Wolf Maahn) - 4.41
«Nie Wieder Kind» (Klaus Lage Band) - 3.51
== Referanser == | Zabou er filmmusikken til filmen Zabou fra 1987 som ble regissert av Hajo Gies. | 196,282 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Izzat | 2023-02-04 | Izzat | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 2005', 'Kategori:Filmer med vinnere av Kanonprisen', 'Kategori:Norske dramafilmer', 'Kategori:Norske filmer fra 2000-årene', 'Kategori:Norske kriminalfilmer', 'Kategori:Norskspråklige filmer', 'Kategori:Organisert kriminalitet i Norge', 'Kategori:Punjabispråklige filmer', 'Kategori:Vinnere av Kanonprisens publikumspris'] | For mannsnavnet, se Izzat (navn).Izzat er et norsk kriminaldrama fra 2005 regissert av Ulrik Imtiaz Rolfsen. Filmen følger den kriminelle løpebanen til en gruppe innvandrerungdom på 1980- og 1990-tallet. Den er et brutalt og usminket gangsterdrama fra Oslos underverden på 1980- og 1990-tallet.
Tittelen betyr «ære» på urdu, opprinnelig izzah på arabisk.
| For mannsnavnet, se Izzat (navn).Izzat er et norsk kriminaldrama fra 2005 regissert av Ulrik Imtiaz Rolfsen. Filmen følger den kriminelle løpebanen til en gruppe innvandrerungdom på 1980- og 1990-tallet. Den er et brutalt og usminket gangsterdrama fra Oslos underverden på 1980- og 1990-tallet.
Tittelen betyr «ære» på urdu, opprinnelig izzah på arabisk.
== Handling ==
Vennene Wasim, Riaz og Munawar vokser opp i Oslo i 1980-årene. De blir rekruttert til den pakistanske gjengen East Side Crew, ledet av brødrene Saddiq og Khalim. I 1990-årene kjemper gjengen om kontrollen på heroinmarkedet i Oslo. Hovedmotstanderen er «Kula», en tidligere samarbeidspartner. Wasim slites etter hvert mellom familie, venner og kriminelle kollegaer; han havner i en konflikt om ære og lojalitet, og kjemper mot nådeløse motstandere med tragiske konsekvenser.
== Produksjon ==
Izzat (2005) er regissør Ulrik Imtiaz Rolfsens spillefilmdebut. Han har tidligere regissert reklamefilmer og musikkvideoer, og senere filmene Varg Veum – Bitre blomster (2007) og Den siste revejakta (2008). Manus er skrevet av Rolfsen og Leon Bashir. Bashir har også en mindre rolle i filmen. Filmen er produsert av John M. Jacobsen og Filmkameratene A/S.Skuespillerne i filmen er i all hovedsak norsk-pakistanere. Deler av dialogen er på panjabi med norske undertekster. Hovedrolleinnehaver Emil Marwa (Wasim) er vokst opp i London og snakker norsk, men med britisk aksent. Filmens regissør og produsent besluttet derfor å dubbe deler av Marwas replikker, inkludert fortellerstemmen. Stemmen tilhører komikeren Zahid Ali, som er oppført som «kreativ konsulent» i filmens rulletekst. Andre deler av filmen er også dubbet.
== Mottagelse ==
Filmen fikk jevnt over gode anmeldelser i pressen, med 5 på terningen i VG og Dagbladet. Den ble nominert i fem kategorier ved Amandaprisen 2006: årets norske kinofilm, beste mannlige skuespiller (Emil Marwa), beste barne- og ungdomsfilm, beste filmmanuskript (Leon Bashir og Ulrik Imtiaz Rolfsen) og Canal+ Nordisk debutant Amanda (Rolfsen). Under Kanonprisen 2005, som ble delt ut under Kosmorama, Trondheim internasjonale filmfestival, vant Jan Sælid klassen beste birolle som gangsteren «Kula» mens filmen vant publikumsprisen folkets filmpris.
== Roller ==
Ingrid Maria Holth - Kjæresten til Wasim
Ove Andreassen - Grisen
Leon Bashir - Hamza
Yngvild Støen Grotmol - Renate
Marit Hamdahl - Rektor
Abubakar Hussain - Amiir
Rolf Isaksen - Harry doptester
Danish Kahn - Sajjad
Rebekka Karijord - Elin Hansen
Shaheen Khan - Rashid
Sudhir Kumar Kohli - Pappa Mohammed
Amir Malik - Farooq
Daud Mirza - Saddiq
Elyas Mohammed - Khalid
Henrik Rafaelsen - Lærer
Habib Ur-Rahman Manzoor - Wasim som liten
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Izzat på Internet Movie Database
(no) Izzat i Nasjonalbibliotekets filmografi
(no) Izzat hos Filmfront
(fr) Izzat på Allociné
(nl) Izzat på MovieMeter
(en) Izzat på AllMovie
(en) Izzat på Rotten Tomatoes
(no) Izzat hos Filmweb | (Aizat, Izzat) | 196,283 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nikkeby | 2023-02-04 | Nikkeby | ['Kategori:20°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bygder i Skjervøy', 'Kategori:Sider med kart'] | Nikkeby er ei bygd og et fergested sørvest på Laukøya i Skjervøy kommune i Troms. Bebyggelsen strekker seg rundt 2,5 kilometer opp langs Lauksundet fra sørspissen av øya. Fra Nikkeby går fylkesvei 7944 nordover til grendene Hamnnes, Storelva og Hellnes. Hamnnes og Hellnes er nå fraflyttet, og Nikkeby og Storelva er eneste steder på Laukøya med fastboende befolkning. 1.1.2022 var det 16 innbyggere på Laukøya.Bygda har fergeforbindelse til Lauksundskaret på Arnøya og Storstein på Kågen.
| Nikkeby er ei bygd og et fergested sørvest på Laukøya i Skjervøy kommune i Troms. Bebyggelsen strekker seg rundt 2,5 kilometer opp langs Lauksundet fra sørspissen av øya. Fra Nikkeby går fylkesvei 7944 nordover til grendene Hamnnes, Storelva og Hellnes. Hamnnes og Hellnes er nå fraflyttet, og Nikkeby og Storelva er eneste steder på Laukøya med fastboende befolkning. 1.1.2022 var det 16 innbyggere på Laukøya.Bygda har fergeforbindelse til Lauksundskaret på Arnøya og Storstein på Kågen.
== Referanser == | Nikkeby er ei bygd og et fergested sørvest på Laukøya i Skjervøy kommune i Troms. Bebyggelsen strekker seg rundt 2,5 kilometer opp langs Lauksundet fra sørspissen av øya. | 196,284 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristoffer_Ajer | 2023-02-04 | Kristoffer Ajer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Brentford FC', 'Kategori:Fotballspillere for Celtic FC', 'Kategori:Fotballspillere for Idrettsklubben Start', 'Kategori:Fotballspillere for Kilmarnock FC', 'Kategori:Fotballspillere for Lillestrøm SK', 'Kategori:Fødsler 17. april', 'Kategori:Fødsler i 1998', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i England', 'Kategori:Norske fotballspillere i Skottland', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Rælingen kommune', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kristoffer Vassbakk Ajer (født 17. april 1998 i Rælingen) er en norsk fotballspiller som spiller for den engelske klubben Brentford FC.Ajer kom til Start sommeren 2014 fra Lillestrøm da familien flyttet til Kristiansand. Han har vært kaptein på G16-landslaget.Mot Bodø/Glimt 19. juli 2014 ble han tidenes yngste Start-spiller i Eliteserien, 16 år og 93 dager gammel, en rekord som Claus Eftevaag hadde hatt siden 1986. Mot Sarpsborg 08 i september scoret han sitt første mål og ble også klubbens yngste målscorer gjennom tidene.Mot moderklubben Lillestrøm 7. april 2015 ble Ajer tidenes yngste kaptein i Eliteserien. Han var da 16 år og 355 dager gammel.
| Kristoffer Vassbakk Ajer (født 17. april 1998 i Rælingen) er en norsk fotballspiller som spiller for den engelske klubben Brentford FC.Ajer kom til Start sommeren 2014 fra Lillestrøm da familien flyttet til Kristiansand. Han har vært kaptein på G16-landslaget.Mot Bodø/Glimt 19. juli 2014 ble han tidenes yngste Start-spiller i Eliteserien, 16 år og 93 dager gammel, en rekord som Claus Eftevaag hadde hatt siden 1986. Mot Sarpsborg 08 i september scoret han sitt første mål og ble også klubbens yngste målscorer gjennom tidene.Mot moderklubben Lillestrøm 7. april 2015 ble Ajer tidenes yngste kaptein i Eliteserien. Han var da 16 år og 355 dager gammel.
=== Landslaget ===
12. mars 2018 ble han tatt ut i sin første landslagstropp for Norge i kampene mot Australia (23. mars) og Albania (26. mars).23. mars 2018 fikk han sin første landskamp for Norge mot Australia.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kristoffer Ajer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kristoffer Ajer på Internet Movie Database
(en) Kristoffer Ajer – FIFA
(en) Kristoffer Ajer – UEFA
(en) Kristoffer Ajer – Transfermarkt
(en) Kristoffer Ajer – national-football-teams.com
(en) Kristoffer Ajer – WorldFootball.net
(en) Kristoffer Ajer – Soccerbase.com
(en) Kristoffer Ajer – FootballDatabase.eu
(en) Kristoffer Ajer – Soccerway
(en) Kristoffer Ajer – EU-Football.info
(en) Kristoffer Ajer – PlaymakerStats.com
(en) Kristoffer Ajer på Twitter
(en) Kristoffer Ajer på Instagram | | vekt = 92 kg | 196,285 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fernando_Paniagua | 2023-02-04 | Fernando Paniagua | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Costaricanske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Idrettsklubben Start', 'Kategori:Fødsler 9. september', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Fernando Manuel Paniagua Marchena (født 9. september 1988) er en costaricansk fotballspiller som spiller for Start.
Paniagua er midtbanespiller og kom til Start før 2014-sesongen. Han har en rekke aldersbestemte kamper og har også vært uttatt i troppen for Costa Ricas A-landslag, men uten å få spilletid. I hjemlandet har han spilt for klubbene Deportivo Saprissa, Santos de Guápiles og UCR.
| Fernando Manuel Paniagua Marchena (født 9. september 1988) er en costaricansk fotballspiller som spiller for Start.
Paniagua er midtbanespiller og kom til Start før 2014-sesongen. Han har en rekke aldersbestemte kamper og har også vært uttatt i troppen for Costa Ricas A-landslag, men uten å få spilletid. I hjemlandet har han spilt for klubbene Deportivo Saprissa, Santos de Guápiles og UCR.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fernando Paniagua – Transfermarkt
(en) Fernando Paniagua – Soccerway
(en) Fernando Paniagua – FBref | Fernando Manuel Paniagua Marchena (født 9. september 1988) er en costaricansk fotballspiller som spiller for . | 196,286 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8nefoss_Arena | 2023-02-04 | Hønefoss Arena | ['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker for P373 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Ringerike', 'Kategori:Etableringer i 2015', 'Kategori:Hønefoss', 'Kategori:Idrettsanlegg i Viken', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sport i Ringerike'] | Hønefoss Arena er en flerbrukshall på Schjongslunden i Hønefoss. Hallen ble åpnet 31. januar 2015.Hallen har nesten 12.000 m2 gulvflate, og hovedhallflaten, som rommer tre håndballbaner, har tribune ca. 2000 sitteplasser og 800 ståplasser. Hallen rommer i tillegg en turnhall for troppsturn, en 15 meter høy klatrevegg, 60 meters løpebane, Stadion Treningssenter, helsesenter (Aktiv Helse), læringssenter for voksne, klasserom, café m.m. Totalkostnaden var på ca. 180 millioner.
| Hønefoss Arena er en flerbrukshall på Schjongslunden i Hønefoss. Hallen ble åpnet 31. januar 2015.Hallen har nesten 12.000 m2 gulvflate, og hovedhallflaten, som rommer tre håndballbaner, har tribune ca. 2000 sitteplasser og 800 ståplasser. Hallen rommer i tillegg en turnhall for troppsturn, en 15 meter høy klatrevegg, 60 meters løpebane, Stadion Treningssenter, helsesenter (Aktiv Helse), læringssenter for voksne, klasserom, café m.m. Totalkostnaden var på ca. 180 millioner.
== Bildegalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hønefoss Arena – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Hønefoss Arena er en flerbrukshall på Schjongslunden i Hønefoss. Hallen ble åpnet 31. | 196,287 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ultramontanisme | 2023-02-04 | Ultramontanisme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolisisme', 'Kategori:Kirkehistorie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Ultramontanismen (fra latin ultra montes, hinsides fjellene, det som menes er Alpene) er navnet på en retning som satte preg på den romersk-katolske kirke på 1800-tallet og det begynnende 1900-tall. Uttrykket tilhører ikke minst den politiske sfære, da som betegnelse for den romtro politiske katolisisme.
| Ultramontanismen (fra latin ultra montes, hinsides fjellene, det som menes er Alpene) er navnet på en retning som satte preg på den romersk-katolske kirke på 1800-tallet og det begynnende 1900-tall. Uttrykket tilhører ikke minst den politiske sfære, da som betegnelse for den romtro politiske katolisisme.
== Etymologi ==
Begrepet kommer opprinnelig fra middelalderen da paver som ikke kom fra Italia ble kalt papa ultramontano, det vil si «pave fra den andre sioden av fjellene». Etter den protestantiske reformasjonen i Frankrike vendte begrepet tilbake, men med omvendt betydning idet det ble benyttet i Frankrike og Tyskland for å betegne paven som en mann på den andre siden av fjellene, i Italia.Med tiden kom begrepet til å benyttes som et skjellsord om de som ble ansett å være upatriotiske ved å fremheve den pavelige rett til å blande seg i Frankrikes indre anliggender.
== Historikk ==
Etter Napoleonskrigene gjenvant paven makten i Kirkestaten og pavedømmet gikk en ny blomstringstid i møte. Pavestolen etterstrebet full kontroll over det romersk-katolske hierarki overalt i Europa og i den øvrige verden.
Ultramontanismen ville bekjempe enhver bestrebelse innenfor katolisismen på å skaffe de enkelte landskirker så stor selvstendighegt at det truet den kirkelige enhet, åpnet for læremessige avvik og gav grobunn for utilbørlig nasjonalisme eller usunne avhengighetsbånd til statsmakten. Gammelkatolisismen, gallikanismen, febronianismen og så videre var ille ansett av ultramontanistene.
Bestrebelserne gikk derimot ut på at hevde pavens stilling og makt, og som et utslag av dette står ufeilbarhetsdogmet fra 1870—71. Ikke minst jesuittene var tilhengere av ultramontanismen, men den hadde også politisk betydning, blant annet var det tyske Sentrumsparti påvirket i ultramontan retning.
== Litteratur ==
Victor Conzemius: Ultramontanismus. Artikkel i: Theologische Realenzyklopädie. Band 34, 2002, S. 253–263.
Gisela Fleckenstein, Joachim Schmiedl (Hrsg.): Ultramontanismus. Tendenzen der Forschung. Bonifatius, Paderborn 2005, ISBN 3-89710-306-0 (Einblicke 8).
Jürgen Strötz: Der Fels der Kirche. Ultramontane Kirchenlehre im 19. Jahrhundert, dargestellt am Beispiel des Eichstätter Bischofs Franz Leopold Freiherrn von Leonrod (1827–1905). Kovač, Hamburg 2003, ISBN 3-8300-1108-3 (Studien zu Religionspädagogik und Pastoralgeschichte 4).
== Referanser == | Ultramontanismen (fra latin ultra montes, hinsides fjellene, det som menes er Alpene) er navnet på en retning som satte preg på den romersk-katolske kirke på 1800-tallet og det begynnende 1900-tall. Uttrykket tilhører ikke minst den politiske sfære, da som betegnelse for den romtro politiske katolisisme. | 196,288 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4534 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4534 | ['Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Veier i Sandnes', 'Kategori:Veier i Stavanger'] | Fylkesvei 4534 går mellom Forus vest i Stavanger og Forusholmen i Sandnes.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 350.
| Fylkesvei 4534 går mellom Forus vest i Stavanger og Forusholmen i Sandnes.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 350.
== Kommuner og knutepunkter ==
Stavanger
Sandnes
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4534
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 4534 går mellom Forus vest i Stavanger og Forusholmen i Sandnes. | 196,289 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Knud_S%C3%B8rensen | 2023-02-04 | Knud Sørensen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske forfattere', 'Kategori:Det Danske Akademis Store Pris', 'Kategori:Dødsfall 26. september', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Fødsler 10. mars', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Hjørring', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statens Kunstfonds hædersydelse', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Knud Sørensen (født 10. mars 1928 i Hjørring) er en dansk forfatter og tidligere landinspektør i Nykøbing Mors.Han debuterte med lyrikksamlingen Den røde kaffekande i 1965. Forfatterskapet omfatter både lyrikk, prosa, biografier og hørespill.
| Knud Sørensen (født 10. mars 1928 i Hjørring) er en dansk forfatter og tidligere landinspektør i Nykøbing Mors.Han debuterte med lyrikksamlingen Den røde kaffekande i 1965. Forfatterskapet omfatter både lyrikk, prosa, biografier og hørespill.
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
2014 – Ordkraft-prisen
2014 – Det Danske Akademis Store Pris
2011 – Leo Estvads Legat
2011 – Aakjærprisen
2001 – Søren Gyldendals Studierejselegat
2000 – Henrik Pontoppidans Mindefond
1999 – Jeanne og Henri Nathansens Mindelegat
1998 – Holger Drachmann-legatet
1997 – Weekendavisens Litteraturpris for En tid (roman)
1997 – Kritikerprisen (Danmark) for En tid (roman)
1997 – Landsbyprisen
1995 – Else Faber Prisen
1994 – Blicherprisen
1993 – Nordens Bondeorganisations Centralråds kulturpris
1993 – Limfjordsegnens Litteraturpris: Jeppe Aakjær-prisen
1993 – Drassows Legat
1991 – Morten Nielsens Mindelegat
1988 – Otto Gelsted-prisen
1987 – Statens Kunstfonds hædersydelse
1986 – Adam Oehlenschläger Legatet
1984 – Egholtprisen
1984 – Landbrugsraadets Kulturfonds pris
1981 – Statens Kunstfond. Engangsydelse
1981 – Kai Hoffmann Legatet
1978 – Otto Rungs Forfatterlegat
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(da) Knud Sørensen på bibliografi.dk
Knud Sørensen på Litteraturpriser.dk | Knud Sørensen (født 10. mars 1928 i Hjørring) er en dansk forfatter og tidligere landinspektør i Nykøbing Mors. | 196,290 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Hestvold | 2023-02-04 | Thomas Hestvold | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 15. juli', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske billedkunstnere', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Thomas Hestvold (født 15. juli 1957 i Oslo) er en norsk billedkunstner, bosatt på Vestre Sandøy i Tvedestrand kommune. Han arbeider i hovedsak med maleri, glassmaleri og grafikk.
Hestvold har utdannelse fra Kunstskolen i Rogaland (1983-84), Kunstakademiet i Trondheim (1984-86), Vestlandets kunstakademi (1986-87) og School of Visual Arts, New York (1989-90). Han tilbrakte store deler av barndom og ungdom i Rogaland. Thomas Hestvold var elev ved Stavanger katedralskole. Hestvolds kunst er abstrakt, ofte preget av enkle uttrykk, klare linjer og med assosiasjoner til begrepet Color-field painting.
Thomas Hestvold (1957-) har lenge vært opptatt av de formale problemstillingene i maleriet, og utforsket kontrasten mellom rom og flate. Han er inspirert av senmodernismen, men har ikke de samme ambisjonene om å finne frem til ”evige lover” for kunsten.
Han er opptatt av maleriets dilemma; hvordan skape tredimensjonale rom på et flatt lerret. Hestvolds arbeider er innkjøpt av Museet for samtidskunst tre ganger (1989, 1990 og 1993), og to ganger av Norsk kulturråd (1991 og 1992). I tillegg er arbeider blant annet innkjøpt av Kristiansand kommune (1994), Aust-Agder fylke (1994), Olympiasamlingen (1994) og Sørlandets kunstmuseum (1996). Thomas Hestvold har hatt en rekke separatutstillinger, blant annet Unge Kunstneres Samfund i Oslo (1988), Galleri Sølvberget (1990, 1995 og 1999) og Galleri Wang, Oslo (1999). I 1988, 1989 og 1992 deltok Hestvold på Høstutstillingen og han deltok på Kunstnernes Hus i Oslo (1988), Museet for samtidskunst (1990) og Stenersenmuseet i Oslo (1999).
Sammen med kunstkolleger Arve Rønning og Grete Swahn fikk han et større utsmykningsoppdrag av Tvedestrand kommune i forbindelse med et nytt utbyggingsprosjekt høsten 2014.
Hestvold har medlemskap i Norske billedkunstnere Agder (NBK-Agder) og Landsforeningen Norske Malere (LNM).
| Thomas Hestvold (født 15. juli 1957 i Oslo) er en norsk billedkunstner, bosatt på Vestre Sandøy i Tvedestrand kommune. Han arbeider i hovedsak med maleri, glassmaleri og grafikk.
Hestvold har utdannelse fra Kunstskolen i Rogaland (1983-84), Kunstakademiet i Trondheim (1984-86), Vestlandets kunstakademi (1986-87) og School of Visual Arts, New York (1989-90). Han tilbrakte store deler av barndom og ungdom i Rogaland. Thomas Hestvold var elev ved Stavanger katedralskole. Hestvolds kunst er abstrakt, ofte preget av enkle uttrykk, klare linjer og med assosiasjoner til begrepet Color-field painting.
Thomas Hestvold (1957-) har lenge vært opptatt av de formale problemstillingene i maleriet, og utforsket kontrasten mellom rom og flate. Han er inspirert av senmodernismen, men har ikke de samme ambisjonene om å finne frem til ”evige lover” for kunsten.
Han er opptatt av maleriets dilemma; hvordan skape tredimensjonale rom på et flatt lerret. Hestvolds arbeider er innkjøpt av Museet for samtidskunst tre ganger (1989, 1990 og 1993), og to ganger av Norsk kulturråd (1991 og 1992). I tillegg er arbeider blant annet innkjøpt av Kristiansand kommune (1994), Aust-Agder fylke (1994), Olympiasamlingen (1994) og Sørlandets kunstmuseum (1996). Thomas Hestvold har hatt en rekke separatutstillinger, blant annet Unge Kunstneres Samfund i Oslo (1988), Galleri Sølvberget (1990, 1995 og 1999) og Galleri Wang, Oslo (1999). I 1988, 1989 og 1992 deltok Hestvold på Høstutstillingen og han deltok på Kunstnernes Hus i Oslo (1988), Museet for samtidskunst (1990) og Stenersenmuseet i Oslo (1999).
Sammen med kunstkolleger Arve Rønning og Grete Swahn fikk han et større utsmykningsoppdrag av Tvedestrand kommune i forbindelse med et nytt utbyggingsprosjekt høsten 2014.
Hestvold har medlemskap i Norske billedkunstnere Agder (NBK-Agder) og Landsforeningen Norske Malere (LNM).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Minge, Hans-Otto (1999): Norske billedkunstnere Agder, s. 78 og 79
== Eksterne lenker ==
Omtale på Galleri Grands nettsider | Thomas Hestvold (født 15. juli 1957 i Oslo) er en norsk billedkunstner, bosatt på Vestre Sandøy i Tvedestrand kommune. | 196,291 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Desemberavtalen | 2023-02-04 | Desemberavtalen | ['Kategori:2014 i Sverige', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Introduksjoner i 2014', 'Kategori:Svensk politikk'] | Desemberavtalen (svensk: decemberöverenskommelsen) er en rikspolitisk avtale i Sverige mellom Sveriges socialdemokratiska arbetareparti, Miljöpartiet de gröna, Moderata samlingspartiet, Centerpartiet, Folkpartiet liberalerna og Kristdemokraterna.Avtalen ble offentliggjort 27. desember 2014. Opprinnelig var det forventet at det skulle holdes riksdagsvalg 22. mars 2015. Valget skulle avholdes bare sju måneder etter riksdagsvalget 2014, hvor ingen blokker fikk flertall. Etter at regjeringen Löfvens budsjett ikke fikk flertall i Riksdagen erklærte statsminister Stefan Löfven at han den 29. desember 2014 ville lyse ut nyvalg. Det ville blitt det første nyvalget i Sverige siden riksdagsvalget 1958.
Det ble imidlertid ikke noe av valget, etter at seks riksdagspartier ble enige ved desemberavtalen om hvorledes Sverige kan regjeres med en minoritetsregjering frem til valget i 2022.Overenskomsten innebærer følgende:
Den statsministerkandidat som samler støtte fra den partikonstellasjon som er større enn alle andre tenkbare regjeringskonstellasjoner, skal lede regjeringen.
En minoritetsregjering skal kunne få igjennom sitt budsjett.
Utbrytninger fra budsjettet skal ikke være mulige.
Overenskomsten peker ut tre politiske områder (forsvar og sikkerhet, pensjoner, energi) for samarbeid og samtale.Vänsterpartiet og Sverigedemokraterna er de eneste riksdagspartiene som ikke er med i avtalen.
Desemberavtalen ble nedstemt på Kristdemokraternas (KD) årsmøte den 9. oktober 2015, etter KD hadde sagt opp avtalen ble den i løpet av kvelden også sagt opp av de andre borgerlige partiene.
| Desemberavtalen (svensk: decemberöverenskommelsen) er en rikspolitisk avtale i Sverige mellom Sveriges socialdemokratiska arbetareparti, Miljöpartiet de gröna, Moderata samlingspartiet, Centerpartiet, Folkpartiet liberalerna og Kristdemokraterna.Avtalen ble offentliggjort 27. desember 2014. Opprinnelig var det forventet at det skulle holdes riksdagsvalg 22. mars 2015. Valget skulle avholdes bare sju måneder etter riksdagsvalget 2014, hvor ingen blokker fikk flertall. Etter at regjeringen Löfvens budsjett ikke fikk flertall i Riksdagen erklærte statsminister Stefan Löfven at han den 29. desember 2014 ville lyse ut nyvalg. Det ville blitt det første nyvalget i Sverige siden riksdagsvalget 1958.
Det ble imidlertid ikke noe av valget, etter at seks riksdagspartier ble enige ved desemberavtalen om hvorledes Sverige kan regjeres med en minoritetsregjering frem til valget i 2022.Overenskomsten innebærer følgende:
Den statsministerkandidat som samler støtte fra den partikonstellasjon som er større enn alle andre tenkbare regjeringskonstellasjoner, skal lede regjeringen.
En minoritetsregjering skal kunne få igjennom sitt budsjett.
Utbrytninger fra budsjettet skal ikke være mulige.
Overenskomsten peker ut tre politiske områder (forsvar og sikkerhet, pensjoner, energi) for samarbeid og samtale.Vänsterpartiet og Sverigedemokraterna er de eneste riksdagspartiene som ikke er med i avtalen.
Desemberavtalen ble nedstemt på Kristdemokraternas (KD) årsmøte den 9. oktober 2015, etter KD hadde sagt opp avtalen ble den i løpet av kvelden også sagt opp av de andre borgerlige partiene.
== Mandatfordeling etter valget 2014 ==
Mandatfordeling etter valget 2014 var som følger:
Sveriges socialdemokratiska arbetareparti (S): 113
Moderata samlingspartiet (M): 84
Sverigedemokraterna (SD): 49
Miljöpartiet de gröna (MP): 25
Centerpartiet (C): 22
Vänsterpartiet (V): 21
Folkpartiet liberalerna (FP): 19
Kristdemokraterna (KD): 16Etter valget i 2014 har partiene vært delt inn i tre blokker, hvor ingen har hatt majoritet.
De rødgrønne partiene: 159
Alliansen: 141
Sverigedemokraterna: 49
== Referanser == | Desemberavtalen (svensk: decemberöverenskommelsen) er en rikspolitisk avtale i Sverige mellom Sveriges socialdemokratiska arbetareparti, Miljöpartiet de gröna, Moderata samlingspartiet, Centerpartiet, Folkpartiet liberalerna og Kristdemokraterna.«Löfven: Blir inget extraval», Aftonbladet, 27. | 196,292 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Wolf_of_Wall_Street | 2023-02-04 | The Wolf of Wall Street | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografiske filmer fra USA', 'Kategori:Dramakomedier fra USA', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2013', 'Kategori:Kriminalfilmer fra USA'] | The Wolf of Wall Street er en amerikansk biografisk krim og dramakomedie fra 2013.
Film-manuskriptet er skrevet av Terence Winter, og den er regissert av Martin Scorsese. Den baserer seg på et memoir av Jordan Belfort. Filmen sentrerer seg rundt Jordan Belfort, en aksjemegler på Wall Street som måtte sitte 20 måneder i fengsel etter å ha innrømmet å ha drevet en "Pump & Dump" svindel samt hvitvasking av penger. Han fikk redusert fengselsstraff fordi han samarbeidet med politiet, og tystet på tidligere kollega og samarbeidspartnere.
Leonardo DiCaprio spiller hovedrollen som Belfort, og har Jonah Hill, Matthew McConaughey, Jean Dujardin og Kyle Chandler som noen av sine hovedmotspillere.
| The Wolf of Wall Street er en amerikansk biografisk krim og dramakomedie fra 2013.
Film-manuskriptet er skrevet av Terence Winter, og den er regissert av Martin Scorsese. Den baserer seg på et memoir av Jordan Belfort. Filmen sentrerer seg rundt Jordan Belfort, en aksjemegler på Wall Street som måtte sitte 20 måneder i fengsel etter å ha innrømmet å ha drevet en "Pump & Dump" svindel samt hvitvasking av penger. Han fikk redusert fengselsstraff fordi han samarbeidet med politiet, og tystet på tidligere kollega og samarbeidspartnere.
Leonardo DiCaprio spiller hovedrollen som Belfort, og har Jonah Hill, Matthew McConaughey, Jean Dujardin og Kyle Chandler som noen av sine hovedmotspillere.
== Handling ==
I 1987 får Jordan Belfort jobb som aksjemegler på Wall Street for firmaet L.F. Rothschild, ansatt under Mark Hanna. Han blir raskt lokket inn i den narkotika-drevne aksjemegler-kulturen. Men Jordan Belfort mister jobben senere samme år, etter Black Monday - det største børsfallet på én dag i historien. Han finner deretter jobb for ett annet aksje-firma, basert på Long Island. Takket være hans veldig aggressive stil, og skyhøye provisjoner, tjener Jordan snart en liten formue.
Jordan blir etter hvert venn med en nabo Donnie Azoff (spilt av Jonah Hill) og de to grunnlegger snart deres eget selskap. De rekrutterer flere av Jordans venner, som Jordan trener i å selge aksjer. Jordans taktikk og salgskunnskaper bidrar i stor grad til suksessen deres, som innebærer å blåse opp prisene på en aksje gjennom å gi villedende, positive uttalelser for å selge alle aksjene til en kunstig forhøyet pris. Men når de selger de overvurderte verdipapirene, faller askje-prisen enormt. Kunder som ble narret til å kjøpe disse aksjene, til den alt for høye prisen, sitter deretter igjen med aksjer som plutselig var mye mindre verdt enn det kjøperne opprinnelig betalte for dem.
Jordan gir firmaet ett nytt navn, Stratton Oakmont, i 1989. Jordan blir enormt vellykket, og han glir lett inn i en dekadent livsstil, som består av prostituerte og narkotika. Han har også en affære med en kvinne som heter Naomi Lapaglia. Men når hans kone oppdager dette, skiller Jordan seg fra henne - og gifter seg med Naomi i 1991. I mellomtiden begynner både Securities and Exchange Commission, og FBI, å etterforske Stratton Oakmont.
I 1993 tjente Jordan ulovlig 22 millioner dollar på tre timer, men dette fører også til økende oppmerksomhet fra FBI. For å skjule pengene sine åpner Jordan en hemmelig bankkonto i Sveits, gjennom den korrupte bankmannen Jean-Jacques Saurel. Denne kontoen står under navnet til Naomis tante Emma, som er britisk statsborger og dermed utenfor rekkevidden til amerikanske myndigheter. Jordan bruker sin kone og svigerfamilien til vennen Brad Bodnick, som har pass fra europeiske land, til å smugle alle pengene deres til Sveits.
Men Jordan får vite, fra sin privatetterforsker, at FBI avlytter alle telefonene deres. Jordans far råder Jordan til å forlate Stratton Oakmont, og ligge lavt samtidig Jordans advokater skal forsøke å forhandle frem en avtale - i håp om å holde Jordan utenfor fengsel. I 1996 er Jordan, vennene hans, og deres koner på en yacht til Italia når de får vite at tante Emma har dødd av et hjerteinfarkt. Jordan bestemmer seg for å reise til Sveits umiddelbart, for å gjøre opp bankkontoen og få tak i alle pengene deres.
For å unngå grensekontroller beordrer han yacht-kapteinen til å seile helt til Monaco, men skipet deres kantrer i en storm. Ett fly blir sendt for å redde dem, men underveis til Genève, får flyet problemer fordi en måke flyr inn i motoren. Jordan tar dette som et tegn fra Gud, og bestemmer seg for å bli helt edru.
To år senere blir Jordan arrestert av FBI. Fordi alle bevisene mot ham er overveldende, samtykker Jordan til å samle bevis mot flere av hans tidligere kollegaer sine i bytte mot lavere straff. I tillegg forteller Naomi til Jordan at hun ønsker å skilles fra ham, og hun krever full omsorg for datteren og sønnen deres.
== Rolleliste ==
Leonardo DiCaprio som Jordan Belfort
Jonah Hill som Donnie Azoff
Matthew McConaughey som Mark Hanna
Jean Dujardin som Jean-Jacques Saurel
Kyle Chandler som Patrick Denham
Jon Favreau som Manny Riskin
Margot Robbie som Naomi Lapaglia
Shea Whigham som kaptein Ted Beecham
Jon Bernthal som Brad
Rob Reiner som Max Belfort
Christine Ebersole som Leah Belfort
Spike Jonze som Dwayne
Ethan Suplee som Toby Welch
Kenneth Choi som Chester Ming
Joanna Lumley som tante Emma
Jake Hoffman som Steve Madden
Martin Klebba som Frankie Berry
Cristin Milioti som Teresa Petrillo
P.J. Byrne som Nicky Koskoff
Robert Clohessy som Nolan Dragger
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) The Wolf of Wall Street (2013 film) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Wolf of Wall Street på Internet Movie Database
(no) The Wolf of Wall Street hos Filmfront
(sv) The Wolf of Wall Street i Svensk Filmdatabas
(da) The Wolf of Wall Street i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) The Wolf of Wall Street på Allociné
(nl) The Wolf of Wall Street på MovieMeter
(en) The Wolf of Wall Street på AllMovie
(en) The Wolf of Wall Street på Turner Classic Movies
(en) The Wolf of Wall Street på Rotten Tomatoes
(en) The Wolf of Wall Street på Metacritic | USA | 196,293 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Treet_(Bergen) | 2023-02-04 | Treet (Bergen) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Bergen', 'Kategori:Norsk trearkitektur'] | Treet er et bygg i Bergen, plassert i umiddelbar nærhet av Puddefjordsbroen. Bygget er konstruert som trebygg med limtrebjelker som ytre og indre skjelett, og har 14 etasjer over sokkelen i betong som blant annet inneholder parkering og tekniske hovedinstallasjoner. Bergen og Omegn Boligbyggelag var byggherre, mens arkitektfirmaet Artec Prosjekt Team AS tegnet bygget.Konstruksjonen med limtreskjelett er forsterket med at 5. og tiende etasje er sterkere knyttet til skjelettet enn de øvrige for å unngå svai når det blåser. Øvrige etasjer består av prefabrikerte moduler, hvor første forsendelse (4 etasjer) ankom som skipslast 10. september og ble plassert i løpet av de følgende arbeidsukene.
Byggearbeidene startet på senvåren 2014. Det ble ferdigstilt høsten 2015 og er 51 meter høyt og inneholder 64 leiligheter.
Treet er blitt regnet som verdens høyeste trehus. I april 2017 begynte arbeidene på byggeprosjektet Mjøstårnet i Brumunddal, et trehus som blir 30 meter høyere. Mjøstårnet får 18 etasjer og blir 81 meter høyt. Byggherre er Arthur Buchardt, ifølge Aftenposten 6.4.2017.
| Treet er et bygg i Bergen, plassert i umiddelbar nærhet av Puddefjordsbroen. Bygget er konstruert som trebygg med limtrebjelker som ytre og indre skjelett, og har 14 etasjer over sokkelen i betong som blant annet inneholder parkering og tekniske hovedinstallasjoner. Bergen og Omegn Boligbyggelag var byggherre, mens arkitektfirmaet Artec Prosjekt Team AS tegnet bygget.Konstruksjonen med limtreskjelett er forsterket med at 5. og tiende etasje er sterkere knyttet til skjelettet enn de øvrige for å unngå svai når det blåser. Øvrige etasjer består av prefabrikerte moduler, hvor første forsendelse (4 etasjer) ankom som skipslast 10. september og ble plassert i løpet av de følgende arbeidsukene.
Byggearbeidene startet på senvåren 2014. Det ble ferdigstilt høsten 2015 og er 51 meter høyt og inneholder 64 leiligheter.
Treet er blitt regnet som verdens høyeste trehus. I april 2017 begynte arbeidene på byggeprosjektet Mjøstårnet i Brumunddal, et trehus som blir 30 meter høyere. Mjøstårnet får 18 etasjer og blir 81 meter høyt. Byggherre er Arthur Buchardt, ifølge Aftenposten 6.4.2017.
== Referanser == | Treet er et bygg i Bergen, plassert i umiddelbar nærhet av Puddefjordsbroen. Bygget er konstruert som trebygg med limtrebjelker som ytre og indre skjelett, og har 14 etasjer over sokkelen i betong som blant annet inneholder parkering og tekniske hovedinstallasjoner. | 196,294 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Julekalenderen_(sang) | 2023-02-04 | Julekalenderen (sang) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 2014', 'Kategori:Sanger skrevet av Øystein Sunde'] | «Julekalenderen» er en norsk sang i bluegrass stil som ble skrevet av Øystein Sunde og utgitt av Sunde på digitale medier 26. november 2014. Den ble også inkludert på Sanger som ikke rakk toget (bonusalbum i samleboksen Øystein Sundes samlede riller) som ble utgitt november 2018.Sunde hadde hatt ideen til «Julekalenderen» i nesten tjue år, men visste foreløpig ikke helt hvordan han skulle få gjort den ferdig. Høsten 2014 var han på turne sammen med Ingrid Bjørnov hvor de hadde en avdeling i showet med uferdige sanger, og Sunde bidro blant annet med «Julekalenderen».Teksten er et humoristisk spark til julestria som oppstår hver desember. I løpet av teksten blir desember datoene fram t.o.m. julaften raskt telt ned, med diverse gjøremål som bestefar, mor, far, katten og ungene foretar seg i løpet av disse dagene.
Videre i teksten, sørger også Sunde for at ordet slag får dobbel betydning. Først refererer han til de syv slag julebakst, mens i neste vending er det sykdommen slag han sikter til.
Helt til slutt i sangen sier Sunde «fillenisse». På hans første singel Jaktprat sier han «fillebikkje» i første vers.
I introen hører man et lite utdrag av Så går vi rundt om en enebærbusk, mens på slutten synger koret en strofe fra «Deilig er jorden».
| «Julekalenderen» er en norsk sang i bluegrass stil som ble skrevet av Øystein Sunde og utgitt av Sunde på digitale medier 26. november 2014. Den ble også inkludert på Sanger som ikke rakk toget (bonusalbum i samleboksen Øystein Sundes samlede riller) som ble utgitt november 2018.Sunde hadde hatt ideen til «Julekalenderen» i nesten tjue år, men visste foreløpig ikke helt hvordan han skulle få gjort den ferdig. Høsten 2014 var han på turne sammen med Ingrid Bjørnov hvor de hadde en avdeling i showet med uferdige sanger, og Sunde bidro blant annet med «Julekalenderen».Teksten er et humoristisk spark til julestria som oppstår hver desember. I løpet av teksten blir desember datoene fram t.o.m. julaften raskt telt ned, med diverse gjøremål som bestefar, mor, far, katten og ungene foretar seg i løpet av disse dagene.
Videre i teksten, sørger også Sunde for at ordet slag får dobbel betydning. Først refererer han til de syv slag julebakst, mens i neste vending er det sykdommen slag han sikter til.
Helt til slutt i sangen sier Sunde «fillenisse». På hans første singel Jaktprat sier han «fillebikkje» i første vers.
I introen hører man et lite utdrag av Så går vi rundt om en enebærbusk, mens på slutten synger koret en strofe fra «Deilig er jorden».
== Musikere og instrumenter ==
Øystein Sunde: vokal, akustisk gitar
Olaf Kamfjord: kontrabass
Terje Kinn: banjo
Øystein Fosshagen: fele, mandolin
Knut Hem: dobro
Kari Iveland: kor
Marian Lisland: kor
== Referanser == | Øystein Sunde | 196,295 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lavangsminne | 2023-02-04 | Lavangsminne | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kultur i Lavangen', 'Kategori:Lavangens historie', 'Kategori:Lokalhistorie', 'Kategori:Norske sakprosabøker'] | Lavangsminne er ei lokalhistorisk årbok for Lavangen kommune i Troms. Første utgave kom i 1976, og det har vært årlige utgivelser etterpå. Det er en ny utgivelse for året, men i årene 1985, 1986, 1987, 1988 og 1989 kom det ut to nummer pr år. I 2001 fikk årboka nytt format og fullfargetrykk. Utgaven i 2012 var et temanummer, ei bok av Jentoft Teigland om emigranter fra Lavangen til USA og Canada i perioden 1855 – 1930.
Fra starten i 1976 og til og med 1988 ble Lavangsminne gitt ut av enkeltpersoner med Elling Ellingsen som redaktør. Fra og med 1989 overtok Krambuvika bygdemuseum ansvaret for utgivelsen, og redaksjonskomite velges hvert år på årsmøtet. Ellingsen var redaktør de 25 første årene. Etter den tid har redaktøransvaret vekslet mellom medlemmene av den valgte redaksjonskomiteen.
Lavangsminne har helt fra starten hatt økonomisk støtte fra kommunen. Opplaget er ganske beskjedent, for Lavangen er en liten kommune med få innbyggere, så uten offentlig støtte ville det ikke ha vært mulig å holde årboka i gang. Det har heller ikke vært satset på reklameinntekter (med unntak av årgang 1991). Det er få bedrifter i kommunen, og det krever mye arbeid å få tak i annonsene. Dugnadsinnsatsen har vært konsentrert om det redaksjonelle. | Lavangsminne er ei lokalhistorisk årbok for Lavangen kommune i Troms. Første utgave kom i 1976, og det har vært årlige utgivelser etterpå. Det er en ny utgivelse for året, men i årene 1985, 1986, 1987, 1988 og 1989 kom det ut to nummer pr år. I 2001 fikk årboka nytt format og fullfargetrykk. Utgaven i 2012 var et temanummer, ei bok av Jentoft Teigland om emigranter fra Lavangen til USA og Canada i perioden 1855 – 1930.
Fra starten i 1976 og til og med 1988 ble Lavangsminne gitt ut av enkeltpersoner med Elling Ellingsen som redaktør. Fra og med 1989 overtok Krambuvika bygdemuseum ansvaret for utgivelsen, og redaksjonskomite velges hvert år på årsmøtet. Ellingsen var redaktør de 25 første årene. Etter den tid har redaktøransvaret vekslet mellom medlemmene av den valgte redaksjonskomiteen.
Lavangsminne har helt fra starten hatt økonomisk støtte fra kommunen. Opplaget er ganske beskjedent, for Lavangen er en liten kommune med få innbyggere, så uten offentlig støtte ville det ikke ha vært mulig å holde årboka i gang. Det har heller ikke vært satset på reklameinntekter (med unntak av årgang 1991). Det er få bedrifter i kommunen, og det krever mye arbeid å få tak i annonsene. Dugnadsinnsatsen har vært konsentrert om det redaksjonelle. | Lavangsminne er ei lokalhistorisk årbok for Lavangen kommune i Troms. Første utgave kom i 1976, og det har vært årlige utgivelser etterpå. | 196,296 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_Tumultuariske_Optrin | 2023-02-04 | Det Tumultuariske Optrin | ['Kategori:1800-tallet i Bergen', 'Kategori:1814 i Norge', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Hordalands historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Det Tumultuariske Optrin var uroligheter som fant sted i Bergen 25. og 26. juli 1814. Bønder fra Strilelandet og allmuen i Bergen reiste seg i fellesskap mot kjøpmennene i byen med krav om lavere priser og en maksimalpris på korn og andre viktige varer.
25. juli krevde bøndene at kjøpmennene skulle møte på rådhuset, og at de som ikke møtte frivillig, skulle innbringes med makt. 26. juli gikk myndighetene i Bergen med på kravet om kornpris, og det ble fastsatt en maksimumspris på korn. I ettertid ble det nedsatt en undersøkelseskommisjon for å finne ut hva som hadde skjedd under opptøyene. Kommisjonen avhørte 880 personer, og 400 ble tiltalt for ulike lovbrudd. 66 av dem ble frifunnet, mens resten, blant dem flere kvinner, ble straffet med bøter og festningsarbeid. Den første domsavsigelsen ble anket, og til slutt ettergitt i 1829, i hovedsak på grunn av den lange tiden som hadde gått.
Opptrinnet var et typisk «dyrtidsopprør», der vanlige folk tok til motmæle mot høye matvarepriser som kom som følge av den storpolitiske situasjonen. Det var også et utslag av klasseforskjellene som rådet i samfunnet, med en tydelig kjøpmannsklasse i byen som hadde en tydelig makt over bøndene på landet, samtidig som kjøpmennene var avhengige av disse bøndene for å få varer de kunne selge til andre markeder enn Bergen. Det Tumultuariske Optrin gikk inn i en lang rekke med protestaksjoner allmuen i bergensområdet stod bak i perioden etter strilekrigen i 1765. Strilekrigen hadde vist at det var mulig for vanlige folk å få gjennomslag for sitt syn om de sto samlet, og en rekke aksjoner fulgte i årene etter dette opprøret. Tumultene i 1814 fulgte mønsteret fra strilekrigen, med at man satset på at en stor mobilisering ville presse gjennom endringene bøndene ønsket gjennomført.
| Det Tumultuariske Optrin var uroligheter som fant sted i Bergen 25. og 26. juli 1814. Bønder fra Strilelandet og allmuen i Bergen reiste seg i fellesskap mot kjøpmennene i byen med krav om lavere priser og en maksimalpris på korn og andre viktige varer.
25. juli krevde bøndene at kjøpmennene skulle møte på rådhuset, og at de som ikke møtte frivillig, skulle innbringes med makt. 26. juli gikk myndighetene i Bergen med på kravet om kornpris, og det ble fastsatt en maksimumspris på korn. I ettertid ble det nedsatt en undersøkelseskommisjon for å finne ut hva som hadde skjedd under opptøyene. Kommisjonen avhørte 880 personer, og 400 ble tiltalt for ulike lovbrudd. 66 av dem ble frifunnet, mens resten, blant dem flere kvinner, ble straffet med bøter og festningsarbeid. Den første domsavsigelsen ble anket, og til slutt ettergitt i 1829, i hovedsak på grunn av den lange tiden som hadde gått.
Opptrinnet var et typisk «dyrtidsopprør», der vanlige folk tok til motmæle mot høye matvarepriser som kom som følge av den storpolitiske situasjonen. Det var også et utslag av klasseforskjellene som rådet i samfunnet, med en tydelig kjøpmannsklasse i byen som hadde en tydelig makt over bøndene på landet, samtidig som kjøpmennene var avhengige av disse bøndene for å få varer de kunne selge til andre markeder enn Bergen. Det Tumultuariske Optrin gikk inn i en lang rekke med protestaksjoner allmuen i bergensområdet stod bak i perioden etter strilekrigen i 1765. Strilekrigen hadde vist at det var mulig for vanlige folk å få gjennomslag for sitt syn om de sto samlet, og en rekke aksjoner fulgte i årene etter dette opprøret. Tumultene i 1814 fulgte mønsteret fra strilekrigen, med at man satset på at en stor mobilisering ville presse gjennom endringene bøndene ønsket gjennomført.
== Bakgrunn ==
I årene før 1814 var Danmark-Norge preget av Napoleonskrigene, og den britiske blokaden av havnene i Norge gjorde situasjonen vanskelig for Bergen og områdene rundt byen. Økonomien på Strilelandet var basert på at man kunne bytte råvarer fra husdyr, ved og fisk mot blant annet korn, men blokaden førte til at kornlagrene i Bergen ikke var store nok. I tillegg var området rammet av flere år med dårlige kornavlinger. I et vanlig år med normale avlinger, var bøndene avhengige av å kjøpe inn rundt 75 % av kornet de trengte og de manglet i 1813 både såkorn og matkorn. Til gjengjeld hadde man mer sild enn man trengte, da det i denne perioden også var et svært godt sildefiske.I 1813 ble det i Danmark-Norge også gjennomført økonomiske reformer som svekket valutaen, og i Bergen ble valutaproblemene forsterket av at man ikke klarte å frakte pengesedler til byen på grunn av blokaden. For mange kjøpmenn i Bergen skapte dette en situasjon hvor det var mulig å tjene godt, da handelen med fisk med Tyskland ikke ble rammet av prisfall, mens de kunne ta opp til ti ganger så mye som tidligere for en tønne korn i Bergen. Samtidig holdt prisene på varene de kjøpte fra strilene og arbeiderlønninger seg noenlunde stabile.
For byfolk og bønder i og rundt Bergen medførte disse faktorene at den økonomiske situasjonen ble vanskelig, og i 1813 var det tilløp til opptøyer i byen. Da klarte myndighetene å kontrollere situasjonen gjennom advarsler om straff for å forstyrre ro og orden og ved å innføre et angiverisystem for folk som hadde mer korn enn det som tilsvarte et halvt års forbruk i egen husholdning.
Kielfreden førte til at blokaden ble opphevet og tilgangen på korn ble bedre, men da Christian Frederik kalte inn til Riksforsamlingen, førte det til en ny blokade fra mai 1814, noe som videre førte til ny kornmangel og svært høye kornpriser.
== Innkalling og forberedelser ==
I første halvdel av juli 1814 begynte det å sirkulere løpesedler i områdene rundt Bergen. De oppfordret folk til å møte opp i Bergen 25. juli, og det ble truet med at de som ikke møtte, skulle bli slått i hjel. Løpesedlene skal ha stammet fra en gruppe gårder innerst i Samnangerfjorden. En løpeseddel som kom til gården Tolo i dagens Norheimsund ble levert til myndighetene, og kom til Bergen 19. juli, tre dager etter at myndighetene for første gang hadde hørt om disse løpesedlene, da de 16. juli hadde avhørt en mann fra Fana som forklarte at slike løpesedler var i omløp i området.
Minst åtte løpesedler var i omløp. Fire av dem ble stoppet før 25. juli, og av disse fire ble tre levert til myndighetene.
Læreren Hans Børdal i Samnanger ble i ettertid utpekt som mannen bak løpesedlene, men det ble aldri reist noen tiltale mot ham.Umiddelbart etter at de hadde fått den første løpeseddelen i hende, begynte Bergen magistrat forberedelser. Det ble kalt inn til et møte mellom magistraten, militære ledere i byen og byens kjøpmenn for å finne ut hvordan man skulle møte bøndene som var ventet. Man hadde erfaringene fra strilekrigen i 1765 i minne, og var redd for at noe tilsvarende skulle skje. Magistraten bad derfor kjøpmennene sette ned prisen på korn, og håpet at dette skulle roe gemyttene, men kjøpmennene ville ikke gå med på magistratens ønske. Møtet ble derfor avholdt uten at man kom fram til noe.Dagen etter dette møtet, 23. juli 1814, ble det avholdt et krisemøte i Providerings-Commissionen for Bergen Stift. I denne kommisjonen satt Jørgen Lottrup Schydtz (konstituert stiftsamtmann), Jacob Reinholdt Klagenberg (magistratpresident) og Jens Rolfsen (kjøpmann). På dette møtet ble det bestemt å sette av et parti rug for å komme folket i møte.For å være forberedt på det som kunne komme, ble borgervæpningen innkalt til øvelse i byen på formiddagen 25. juli. Slik hadde myndighetene styrken samlet og lett tilgjengelig om det skulle bli bruk for den. 24. juli var både borgervæpningen og styrker fra Bergenhus festning ute i gatene. Kommandanten på Bergenhus hadde blitt bedt om å stille soldater til disposisjon om det ble bruk for dem i forbindelse med det ventede storinnrykket av bønder, men i likhet med frykten under strilekrigen, var kommandanten skeptisk til om soldatene kunne brukes, da han ikke trodde de ville sloss mot sine egne landsmenn, og «mange af de indkomne Bønder vare deres Forældre og Slægtninger» Det ble også nedlagt forbud mot alkoholsalg i byens vertshus.
== De urolige dagene ==
=== Mandag 25. juli ===
==== De første møtene ====
Futen i Nordhordland, Christopher Benedict Bøgh ville hindre voldelige opptøyer. 21. juli hadde han hatt et møte på Haukeland med bøndene i Fana for å få dem til å avlegge ed til kongen, og han hadde samtidig anmodet dem om ikke å møte opp i Bergen 25. juli. Bøgh dro også tidlig om morgenen 25. juli ut for å møte bøndene som var på vei til Bergen. Ved Haukeland møtte han en gruppe bønder på vei fra Os, Fana og Haus. Bøgh og bøndene hadde ulike forklaringer på hva som ble sagt på Haukeland. Bøgh hevdet at han bad dem bli værende der og at han skulle dra til byen på deres vegne for å tale deres sak, mens bøndene hevdet at han bad dem sende to-tre representanter fra hvert prestegjeld for å legge fram saken for øvrigheten. Bøndenes versjon ble støttet i undersøkelseskommisjonens dokumenter.De første bøndene som kom til byen var en gruppe fra Samnanger, og sju menn ble innkalt til et møte med stiftsamtmannen, magistraten, stadshauptmannen (major Wiese) og futen i Nordhordland. Gruppen ble møtt med løfter fra kjøpmennene Blaauw og Harmens om at de skulle få kjøpe korn fra to skip som noen dager tidligere hadde kommet til byen med bortimot 3 000 tønner korn. Kornet skulle bli solgt til kostpris, noe som var 250 riksdaler pr. tønne korn. Andre kjøpmenn sa seg også villige til å selge korn for 255 riksdaler tønnen. Prisreduksjonen kjøpmennen gikk med på var betydelig, da prisen på en tønne rug eller bygg en måned tidligere lå på mellom 350 og 380 riksdaler. Bonderepresentantene sa seg fornøyd med dette, og sa at de skulle forlate byen og få med seg de andre bøndene. Det ble så bestemt at representanter for de resterende bøndene, én for hvert sokn, skulle senere på dagen bli innkalt til et møte for å bli informert om avtalen. Før det første møtet ble avsluttet leste myndighetenes representanter høyt fra en forordning som kom etter strilekrigen i forsøk på å få fram hvilke konsekvenser et opprør kunne få. Bøgh påtok seg å informere resten av allmuen om det man hadde blitt enig om, men han var ikke klar over hvor stor menneskemengde som hadde samlet seg i byen.
==== Tumulter ====
I løpet av morgenen, delvis parallelt med møtet med bøndene fra Samnanger, ble byen fylt opp av tusenvis av bønder som kom til byen til fots eller i båt, i hovedsak fra de nærmeste områdene. Flest kom fra Samnanger, Os, Fana, Haus, Årstad, Sotra, Øygarden, Askøy og Manger. Det ble observert hjemmelagde våpen blant tilreisende striler, og flere av dem var også beruset, til tross for at det på forhånd var nedlagt forbud mot alkoholsalg. Forbudet medførte at politimester Friele ble oppsøkt i hjemmet av en gruppe rasende bønder, ledet av en mann fra Austevoll. Disse sa at de skulle skulle «trakke ham ned» for å ha stengt alkoholsalget, og gikk ikke før de ble lovet at dette skulle åpnes igjen.En gruppe på bortimot hundre personer, bestående av både bønder og byfolk, møtte opp ved August Konows bolig på Natland. Han drev sammen med broren Wollert et handelshus, og det gikk rykter om at de hadde et lager av korn som de holdt tilbake i håp om at prisene skulle stige. Folkemengden krevde at Konow skulle komme til sentrum for å være med på det tillyste møtet. Etter en krass ordveksling dro folkemengden fra Konows bolig uten å få ham med seg. Konow dro likevel til byen, men via en annen vei enn bøndene. Han dro ikke til rådhuset, slik han hadde blitt bedt om, men til handelshuset sitt.Foran rådstuen ble det etterhvert samlet mange folk. Det rådet en stemning av at bøndene ikke var fornøyd med prisen bøndene fra Samnanger hadde blitt tilbudt. På plassen stod bonderepresentanter som i et skriv til myndighetene hadde forlangt priser på 160 riksdaler pr. tønne rug og 100 pr. tønne havre. Også byallmue samlet seg på plassen med krav om lavere kornpriser, da også de led under de høye prisene. Byboerne skal ha drevet stemningen mot større opphisselse, og det ble etterhvert også fremmet krav fra folkemassen om lavere priser også på andre varer enn korn, og enkelte truet med å bevæpne seg.På rådhuset hadde futen, magistraten, konstituert stiftsamtmann og stiftsamtmann Johan Randulf Bull samlet seg, sammen med de fleste av kjøpmennene i byen for å ta imot det de trodde skulle være en liten gruppe utsendinger. Dørene ble ikke bevoktet, av frykt for å provosere folket som hadde samlet seg i byen. I stedet for en begrenset gruppe med utsendinger, slik myndighetene ventet, strømmet bønder og allmue fra byen inn i bystyresalen, samtidig som det ble stående en stor folkemengde igjen utenfor bygget. Myndighetsrepresentantene ble presset sammen i salen av den store menneskemengden, og det ble fremsatt trusler om at det for øvrighetspersonene kunne ende slik det hadde gjort med deres forgjengere under strilekrigen. Etter hvert som øvrigheten og lederne for allmuen fikk en viss oversikt over situasjonen, oppdaget de at flere av kjøpmennene som hadde blitt beskyldt for å ha tatt for høye priser på korn eller gjemme vekk korn, ikke var til stede i salen. Dette gjaldt Wollert Konow, Jacob Blaauw og Christopher H. Sødring.En flokk bønder og byfolk dro derfor til Wollert Konows hjem, der de trengte seg inn og fant han på kontoret. De krevde at han skulle bli med dem til rådhuset, men som sin bror, nektet han å bli med folkemengden. Han sa at han måtte bli innkalt av byens myndigheter for å dra, og en kontorbetjent dro for å høre om det ble gitt en slik innkalling. Tre politibetjenter kom til Konows hus, der stemningen etterhvert hadde blitt svært hissig. De tre betjentene forkynte en innkalling for Konow, og han gikk med på å bli rodd til Torget sammen med kontorbetjenten, to politibetjenter og to bønder, da det var kortere å gå derfra til rådhuset. De to bøndene hadde tatt på seg å beskytte Konow, noe de også måtte, for da båten kom til Torget oppsto det uroligheter der flere forsøkte å slå Konow, mens andre ropte skjellsord etter ham. Konow kom uskadd til rådhuset, og berømmet senere de to bøndene som hadde beskyttet ham.
Det ble nå sendt ut folk for å hente Blaauw og Sødring, men begge disse var på veg til Rådhuset, og unngikk folkemengden som lette etter dem.En ny gruppe protestanter meldte nå sin ankomst til rådhuset. Blant dem var to som senere ble utpekt som hovedmennene i opprøret. Zacharias Pedersen og Johann Christopher Esman var begge tømmermenn, og ble i femtiden om ettermiddagen oppsøkt på jobben ved et av byens skipsverft med beskjed om at de måtte komme til rådhuset, da de var blitt etterspurt av øvrigheten. Sammen med rundt seksti kolleger dro de derfor til rådhuset. Etter å ha banet seg veg gjennom folkemassen som bestod av både bønder og byfolk, traff de kjøpmann Dankert D. Krohn inne i rådhuset, og konfronterte ham med det de oppfattet som en alt for lav lønn til tømmermennene som stod i hans tjeneste. Pedersen ble i ettertid anklaget for å ha fysisk forulempet Krohn, noe både Pedersen og Esman benektet.
Stiftsamtmann Johan Randulf Bull hadde klart å bane seg veg ut av bygget sammen med medlemmene i magistraten. Ved hjelp av embedsmenn og byborgere klarte Bull å slippe unna rasende bønder som tok opp jakten på ham, og inn i sitt eget hjem.Samtidig klarte en gruppe kjøpmenn med blant andre Sødring, Jacob Blaauw, John Grieg og Johan Cordt Harmens å stenge seg inne i et annet rom på rådhuset. I denne gruppen var flere av kjøpmennene som ble anklaget for å drive opp kornprisen. Etter at Pedersen og Esman hadde snakket med Krohn, brøt de opp døren til rommet der kjøpmennene hadde stengt seg inne, og gikk sammen med en tredje tømmermann inn i rommet. Blaauw følte seg presset, og forsøkte å tilby mennene korn for å forlate rommet, men de tre mennene gikk ut til resten av de som var samlet i rådhuset og erklærte at Blaauw ville selge kornet billigere. I tumultene i rådhuset ble det også i kraftige ordelag krevd lavere priser på blant annet strye og hamp.
==== Bøndene forlater byen ====
Da Bull kom seg i sikkerhet i hjemmet sitt, fikk han gitt beskjed om at det skulle bli slått på alarmtrommen. Ved dette signalet rykket borgervæpningen ut og stilte seg opp på sentrale steder i byen, som ved rådhuset og ved Muren. Dette roet folkemassen, men siden borgervæpningen hadde et dårlig rykte blant folk i byen, var det fremdeles urolig. På veg hjem, ble August Konow grepet av en gruppe bønder ved Muren, og det kom til håndgemeng mellom ham og noen andre kjøpmenn og bøndene.
I et forsøk på å roe ned folk i byen foreslo noen borgere å kunngjøre tilbudet om billigere korn som hadde blitt gitt tidligere på dagen. Tilbudet ble kunngjort ved trommeslag, og fikk virkningen man hadde håpet. Stemningen letnet, og ut over kvelden forlot mange bønder byen.
=== Tirsdag 26. juli ===
Neste morgen, tirsdag 26. juli, strømmet det på nytt bønder til byen. Det kom båtlass fulle av bønder, og flere hundre møtte opp utenfor rådhuset for å vise sin misnøye med resultatet fra dagen i forveien. Myndighetene hadde nå tilgjengelig våpenmakt, men valgte å ikke bruke denne. Det hadde på forhånd blitt inngått en avtale mellom magistraten og stiftet om at en fast kornpris ikke skulle bli fastsatt om det ikke var «ytterste nødfall», og situasjonen denne dagen ble ansett som dette. Myndighetene gav derfor beskjed om at de ville vurdere å fastsette en takst om de fikk skriftlige anmodninger fra allmuen både i byen og på landet.
Dette gjorde at folkemengden utenfor rådhuset løste seg opp, og borgervæpningen ble stilt opp som vakter ved inngangen. Anmodningene, en underskrevet av seks bønder og en av tolv tømmermenn fra to av verftene, kom myndighetene i hende i løpet av noen timer og det ble fastsatt en takst for korn, underskrevet av både magistraten og den konstituerte stiftsamtmannen. Denne taksten ble kunngjort samme kveld, og bøndene forlot etterhvert byen mens «Byens Almue blev rolig». Med dette var Det Tumultariske Optrin i hovedsak over.
== Etterspill ==
=== Prisreguleringen blir opphevet ===
I august ble varetilgangen i Bergen bedre, og 4. august 1814 ble korntakstene som ble fastsatt i møtet med samnangerbøndene opphevet. 14. august var krigen med Sverige over, og med det ble det igjen fri tilgang av korn til Bergen og matmangelen tok slutt.
=== Borgerskapets reaksjon ===
27. juli samlet borgerskapet seg i rådhuset. Så mange møtte opp at de måtte flytte fra Representantenes værelse der de først møtte, og over i den store salen. Borgerne forfattet en tekst som ble underskrevet av 128 borgere. Denne teksten ble utgangspunkt for et brev som ble sendt fra borgerne i Bergen til kongen 29. juli, underskrevet av 203 borgere. I brevet fikk myndighetene sterk kritikk for at de hadde latt tumultene finne sted, men det ble også rettet kritikk mot enkelte av byens borgere for å ha solgt korn til for høye priser og ikke minst ble bøndene og byallmuen kritisert.
Unegtelig er det, og med vemodsfuld Harme anmærke vi det, at enkelte af våre Medborgere, dog vi vil kun haabe saare faae i Tallet, skiændede det agtværdige Borgernavn, og toge Blodpenge for det Korn de solgte til deres lidende og kraftløse Medborgere.
Det ble også bedt om at det skulle bli nedsatt en undersøkelseskommisjon, slik det tidligere hadde blitt gjort etter strilekrigen.
=== Undersøkelseskommisjonen ===
Borgerskapets ønsker om en undersøkelseskommisjon ble hørt av kongen. 17. oktober 1814 bestemte han å opprette en kommisjon som skulle finne ut hvem som stod bak tumultene. 20. desember ble mandatet utvidet til å inkludere en undersøkelse av borgernes skyld i det som hadde skjedd.
Undersøkelseskommisjonen bestod av den pensjonerte justisråd og stiftamtsskriver Christian Lerche Dahl og assessor Peter Blix Heiberg fra Bergen stiftsoverrett, rådmann og prokurator Henrich Leganger (aktor), politifullmektig og prokurator Peder Christensen (allmuens forsvarer) og cand. jur. Jens Scydtz som sekretær. To politibetjenter ble i tillegg stilt til kommisjonens disposisjon. De begynte arbeidet 13. mars 1815 og det forelå en dom 20. mai 1822.
Kommisjonen hadde informasjon fra et stort antall avhør til rådighet. Mange ble avhørt før kommisjonen startet sitt arbeid, og kommisjonen beordret også mange avhør. Tømmermennene Zacharias Pedersen og Johann Christopher Esman ble fort sirklet inn av kommisjonen, og det ble i tillegg til håndverkere gjort mange avhør av kjøpmenn, torgkoner, bønder og byallmue. Etter at dette var gjort forsøkte kommisjonen å finne ut hvor løpesedlene som hadde bedt folk møte opp i Bergen stammet fra, hvordan de hadde vandret i områdene rundt Bergen og hvem som var bondeledere. I dette arbeidet ble så unge barn som 8-9 år avhørt. Arbeidet med å finne ut hvor løpesedlene kom fra var mislykket, til tross for at stadig nye folk ble avhørt. Kommisjonen beordret også flere avhør av kjøpmenn for å finne ut om de hadde tatt for høye kornpriser.
29. september 1819 la aktor fram sin påstand. Han frafalt tiltale mot alle kjøpmennene som hadde blitt beskyldt for å ta for høye priser, men mente at byens kjøpmenn burde betale en fjerdedel av undersøkelseskommisjonens kostnader. Han la videre ned påstand om straff med tukthus (for kvinner) og festningsarbeid (for menn) for 59 personer. Tidsrammene for disse straffene lå mellom tre måneder og livstid for menn og to måneder og et år for kvinner. Han la også ned påstand om at 340 personer burde dømmes til bøter. Den nedsatte forsvareren argumenterte i hovedsak for frifinnelse av allmuen. Flere kjøpmenn og noen bønder fikk nå advokater til å tale sin sak. Kjøpmennene ville ikke betale for saken, mens bøndene ville frifinnes, og prosessen fram til det forelå en dom tok derfor lang tid.
=== Dommer ===
20. mai 1822 falt kommisjonens dom. De som ble dømt ble delt inn i fem klasser, fordelt etter hvilken rolle de hadde hatt i opptøyene.
De som enten i Bergen eller på Natland hadde gjort noe som gjorde at de umiddelbart skulle få korporlig straff.
De som stod bak løpesedlene og hadde dratt til byen.
De som hadde dratt til byen uten å stå bak løpesedlene, eller hadde videreformidlet løpesedlene uten selv å dra til byen.
De som ikke kunne ilegges bøter, men som skulle dele på saksomkostningene.
De som kommisjonen mente hverken skulle dømmes til bøter og saksomkostninger.For de to første dømte, tømmermennene Zacharias Pedersen og Johann Christopher Esman, la kommisjonen inn en formildende omstendighet som skulle gjelde for alle personene som var involvert i saken. Kommisjonen slo fast at det var hungersnød i stiftet og «ublue priser» på korn. Til tross for dette ble det idømt strenge straffer for flere av de involverte. Den strengeste straffen som ble gitt var to års festningsarbeid.Tilsammen ble 355 personer dømt for deltagelse i Det Tumultariske Optrin. 58 fikk korporlig straff mens 277 ble dømt til bøter. 66 personer ble frikjent. I all hovedsak var det bønder som ble dømt, men av de 29 personene fra byallmuen som ble straffet, tilhørte 18 av dem klasse 1, altså de mest alvorlige forbrytelsene. Unge og ressurssterke menn fikk generelt hardere straffer enn kvinner, eldre menn og barn og ungdommer. Kjøpmennene i byen ble dømt til å betale 14 % av saksomkostningene.De dømte kom fra store deler av området rundt Bergen. Det ble felt dommer i de fem kategoriene mot folk fra Askøy, Bergen, Fana, Kvam, Os, Osterøy, Radøy, Samnanger, Sotra og Voss. Innad i disse enhetene var ikke den geografiske fordelingen jevn. For eksempel kom nesten alle de dømte fra Manger prestegjeld på Radøy fra Hordabø sogn, mens ingen fra Manger sogn ble dømt.Kun de som var i gruppe en, og som hadde fått strengere straff enn bøter, kunne anke dommen. 43 av disse anket til Høyesterett. Av dem var ikke Pedersen og Esman. Høyesterett gav sin dom 24. oktober 1826, og bekreftet det kommisjonen hadde kommet fram til, bortsett fra at to personer fikk skjerpet straffene sine og at de dømte i fellesskap måtte betale for ankesaken. Høyesterett påla i tillegg Peter Blix Heiberg fra undersøkelseskommisjonen å betale 200 lodd sølv til nærmeste sykehus for å ha halt ut saken.
Det hele tok en ny vending året etter. 6. oktober 1827 benådet kongen alle dem som ble dømt i høyesterett. Dette førte til en sterk reaksjon fra administrasjonen i stiftet som reagerte på at de som hadde fått strengest straff ble benådet, mens de som kun måtte betale bøter ikke ble det. En årelang kommunikasjon mellom stiftet og departementet, som mente at stiftet hadde en god sak, fulgte deretter, før det hele endte med at departementet i februar 1829 fritok alle de dømte for straff, så sant denne ikke allerede var ferdigsonet.
== Vurdering ==
Historikeren Emma Elizabeth Horneman sier at gjennom prisreduksjonen de fikk gjennomslag for og frafallet av straff gikk bøndene «seirende ut av denne konflikten», men at rettsoppgjøret «må ha gitt seieren en bitter bismak». John Ragnar Myking deler delvis denne oppfatningen når han sier at «I ein viss mon vann såleis bønder og arbeidsfolk i byen fram med krava sine» men videre at «Oppstanden kosta likevel mange av deltakarane dyrt». Bjørn Davidsen påpeker som Myking at bøndene «fikk på et vis viljen sin», men at dette kom med en stor etterforskning og rettssak som konsekvens, og at prisreduksjonen de fikk gjennomslag for kun var midlertidig.
== Referanser ==
=== Kommentarer ===
== Litteratur ==
Atle Døssland. «I skuggen av krigen» s. 9-22. I: Atle Døssland og Karl Egil Johansen. Strilesoga. Nord- og Midthordland gjennom tidene. Band 4. Frå 1800 til 1914. Eide forlag, 1999. ISBN 82-514-0554-8
Emma Elizabeth Horneman. «Dyrtid og opprør - Det tumultuariske Optrin i Bergen i 1814» s. 21-42. I: Bergen, bergenserne og 1814. Et jubileumsskrift i anledning grunnlovsjubileet i 2014. Redigert av Frode Ulvund, utgitt av Bergen historiske forening. Bodini forlag, 2014. ISBN 978-82-7128-700-9
John Ragnar Myking. Bønder nær byen: 1665-1870, Bergen, Fana bygdeboknemd, 1990. ISBN 82-991226-1-9. Kapitlet «Kriser og opprør», side 249-273. E-bok
Bjørn Davidsen. «Det Tumultuariske Optrin i Bergen 1814», I: Bergensposten nr. 3 september 2014, Statsarkivet i Bergen, 2014. PDF | Det Tumultuariske Optrin var uroligheter som fant sted i Bergen 25. og 26. | 196,297 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Amazing_Race_Norge | 2023-02-04 | The Amazing Race Norge | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2010-årene', 'Kategori:Norske reality-TV-serier', 'Kategori:TV-produksjoner på norsk TV 2', 'Kategori:The Amazing Race'] | The Amazing Race Norge var en norsk realityserie som gikk på TV 2 fra 2012 til 2013. Her skulle 11 deltager-par reise jorden rundt i 13 etapper og kjempe om en hovedpremie på 500 000 kr. Underveis på reisen måtte parene løse en rekke fysisk og psykologisk utfordrende oppgaver. Programmet ble ledet av den tidligere fotballspilleren Freddy dos Santos. Serien ble stort sett sendt to ganger i uken, på mandager og onsdager.
Programmet ble produsert av Rubicon TV. Produsent for første sesong av The Amazing Race Norge var Stein Johnsen, og dette var første gang konseptet ble produsert i Europa.The Amazing Race Norge er basert på det amerikanske realitykonseptet, The Amazing Race. Reiseruten for programmet var strengt hemmelig for publikum og deltakere, og det var kun programlederen og produsentene som visste om den nøyaktige reiseruta før episodene blir spilt inn.
Første episode hadde 435 000 seere. VG Netts anmelder skrev at «Det er definitivt verdt å følge med på «Amazing race Norge». Bare husk å puste.», og ga første program terningkast fem. Seertallene for første sesong endte med et gjennomsnitt på 394 000 seere og 25,9 prosent i markedsandel.
| The Amazing Race Norge var en norsk realityserie som gikk på TV 2 fra 2012 til 2013. Her skulle 11 deltager-par reise jorden rundt i 13 etapper og kjempe om en hovedpremie på 500 000 kr. Underveis på reisen måtte parene løse en rekke fysisk og psykologisk utfordrende oppgaver. Programmet ble ledet av den tidligere fotballspilleren Freddy dos Santos. Serien ble stort sett sendt to ganger i uken, på mandager og onsdager.
Programmet ble produsert av Rubicon TV. Produsent for første sesong av The Amazing Race Norge var Stein Johnsen, og dette var første gang konseptet ble produsert i Europa.The Amazing Race Norge er basert på det amerikanske realitykonseptet, The Amazing Race. Reiseruten for programmet var strengt hemmelig for publikum og deltakere, og det var kun programlederen og produsentene som visste om den nøyaktige reiseruta før episodene blir spilt inn.
Første episode hadde 435 000 seere. VG Netts anmelder skrev at «Det er definitivt verdt å følge med på «Amazing race Norge». Bare husk å puste.», og ga første program terningkast fem. Seertallene for første sesong endte med et gjennomsnitt på 394 000 seere og 25,9 prosent i markedsandel.
== Ledetråder ==
Lagene ble ledet fra sted til sted gjennom informasjon de fikk i konvolutter som inneholdt ulike ledetråder.
Veiviser (blå folder) var en enkel veibeskrivelse som forteller hvor lagene skal reise videre for å finne neste ledetråd.
Veivalg (gul folder) betydde at deltagerne fikk et valg mellom to forskjellige oppgaver. Lagene kunne bytte oppgave hvis de ikke klarer utfordringen de valgte først. Typisk ville den ene oppgaven være mer fysisk enn den andre. Oppgavene kunne også variere noe i tid det tar å gjennomføre dem. Hvis et lag mislykkes i å fullføre begge veivalgene kunne de få en straff med et tidstillegg på inntil tre timer.
Veisperring (rød folder) var en oppgave som kun en av deltagerne skulle gjennomføre. Lagene valgte selv hvem som skulle utføre oppgaven, før de fikk vite hva hele oppgaven gikk ut på. På forhånd fikk de et hint om hva oppgaven kunne være, for eksempel «hvem er veldig sulten?». Ingen av deltagerne på laget fikk gjøre mer enn 7 veisperringer hver i løpet av hele racet. Hvis et lag ikke klarte å gjennomføre en veisperring ville de kunne få en tidsstraff på inntil 4 timer.
Snarvei (grønn folder) var når deltagerne kunne velge å løse en spesiell oppgave. Hvis man var det første laget som gjennomfører oppgaven, kunne man gå direkte til mål. De andre som prøvde, men ikke ble først ferdige med oppgaven, måtte fortsette racet der de slapp. Hvert lag kunne kun bruke én snarvei i løpet av hele racet, så de måtte selv avgjøre når det passer dem best å benytte muligheten.
Veikryss (gul folder med et kryss i en rombe) var en oppgave der to lag måtte duellere mot hverandre. Vinnerlaget fikk neste ledetråd, mens det tapende laget måtte vente til et annet lag dukker opp før de gjorde oppgaven om igjen. Syklusen gjentas til det står et lag igjen. Det siste laget må gjøre oppgaven en siste gang før de får neste ledetråd. Veikrysset ble introdusert i den andre sesongen.
Fripass kunne dukke opp som en belønning, og dette ga laget muligheten til å hoppe over en oppgave. Etter program 8 ble Fripasset ugyldig. Hvis et lag røk ut av konkurransen uten at de hadde benyttet seg av muligheten, fikk vinneren av siste gjennomførte etappe fripasset.
Handikap var en straff som kunne deles ut til det laget som kom sist over målstreken på en etappe, der ingen blir eliminert fra konkurransen. Handikapet ville påvirke laget i negativ retning, enten i form av tidstillegg eller at en av oppgavene blir vanskeligere for dette laget.
U-Sving var en stasjon der et lag kan tvinge et annet lag som er bak dem til å gjennomføre den oppgaven de ikke gjorde i et Veivalg. Lagene hadde muligheten til å utføre U-Sving mot et annet lag kun en gang i løpet av racet. Hvis et lag U-Svinger et lag som er foran dem, vil laget som blir U-Svingt ikke bli påvirket. U-Sving ble introdusert i den andre sesongen.
== Sesong 1 (2012) ==
Utdypende artikkel: The Amazing Race Norge (sesong 1)
=== Episoder ===
Ep. 1Racet startet i Holmenkollen, og de elleve lagene fikk en oppgave som de måtte løse for å komme videre. Neste mål var Oslo lufthavn, Gardermoen. Kenneth og Hakan kjørte seg bort og kom sist, og fikk dermed ikke flybillett videre, og var derved ute av racet. Flyturen gikk til Dubai, og etter flere oppgaver, blant annet i Burj Khalifa, når lagene målet (pit stop). Karim og Khabat kom på førsteplass, og Martha og Elise på sisteplass. Da ett lag allerede var eliminert fikk de allikevel fortsette, men med et handikap i en av oppgavene i neste episode.
Ep. 2Lagene fikk beskjed om å reise til New Delhi, og alle lagene kom seg på samme fly. I New Delhi fikk de beskjed om å reise til Agra. Der fikk de forskjellige oppgaver, blant annet i Agra fort, og Truls og Morten kom inn til pit stop ved Taj Mahal som første par. Karim og Khabat som ledet i starten kom inn som nest sist, grunnet et puslespill som de brukte over en time på. Pål Christian og Ivar kom sist og ble eliminert fra racet.
Ep. 3Lagene fikk beskjed om å reise til en husklynge i Popliya Ky Dhany på vei mot Jaipur. Lagene tok drosje, Truls og Morten først, og Karim og Khabat sist. Etter å ha bakt indisk brød var neste mål Jaipur, og etter å ha gjort flere oppgaver fikk lagene beskjed om å gå til Nahargarh fort og opp på taket for å finne pit stop. Først inn var Michelle og Cathrine, som fikk et frikort som de kan bruke til å hoppe over en oppgave på en av de neste tre etappene. Sist kom Martha og Elise som ble eliminert fra racet.
Ep. 4
Deltakerne fikk beskjed om å komme seg til et spesifikt reiseselskap for å kjøpe billetter til Thailands hovedstad Bangkok. Alle får samme fly inn til Bangkok. Etter å ha utført flere oppdrag, blant annet i det flytende markedet, og et tradisjonelt thailandsk dukketeater, kom Michelle og Cathrine først til pit stop på Golden Mount (Wat Saket). Men da de ikke hadde fulgt reglene og veltet en isblokk som de skulle hugge ut instruksjonen ifra, fikk de en straffetid på en time. Første lag ble da Karim og Khabat, som fikk en gavesjekk på 8 000 kr i bonus. Siste lag inn ble Vilde og Bjarne, men da ingen skulle bli sendt hjem etter denne etappen, fikk de kun et handikap på neste etappe, og fikk fortsette videre.
Ep. 5
Deltakerne fikk beskjed om å komme seg til et spesifikt reiseselskap for å kjøpe billetter til Vietnams hovedstad Hanoi. De tre første lagene fikk en times forsprang da de kom med et tidligere fly. I Hanoi måtte de finne Leninstatuen for neste ledetråd, som sendte dem videre til Hanoi Hilton der de skulle finne flyverdressen til John McCain. Neste sted var Vac Village, hvor de måtte utføre en oppgave, før de reiste til en restaurant i Le Mat og drakk blodet, gallen og spiste en kobraslange. Siste oppgave og pit stop var på Hanoi Tower, hvor de måtte løse oppgaven «Tårnet i Hanoi». Første lag inn var Truls og Morten, mens siste lag var Vilde og Bjarne, som ble eliminert fra racet og sendt hjem.
Ep. 6Lagene fikk beskjed om å kjøpe bussbilletter til den 14 timer lange bussturen til Huế. Der fikk de forskjellige oppgaver, og ledetrådene var i mausoleumene til flere keisere. Etter å ha ha laget blomsterbuketter, pløyet åkre og laget røkelsespinner, gikk turen til pit stop i Den forbudte by. Først inn var Karim og Khabat, mens siste lag og eliminert fra racet ble Julie og Vichy.
Ep. 7Lagene fikk beskjed om å reise fra Huế til Da Nang, og der måtte de finne Buddhaen på toppen av Marble Mountains via grottesystemet inni fjellet. Ledetråden ba dem å reise med fly til Sydney Australia, og alle lagene kom på samme fly. Vel fremme måtte de snekre paller, spise vegemite-smørbrød, spille sandvolleyball og navigere med seilbåt. Vel fremme på Fort Denison måtte de lage tre seilerknuter før de kunne gå inn til pit stop. Første lag var Karim og Khabat, som vant et gavekort på 8 000 kr fra Hotels.com. Far og datter Tor Einar og Cathrine kom inn sist. De ble ikke eliminert, men fikk handikap på neste etappe.
Ep. 8
Første stopp var Bondi Beach, hvor lagene skulle gjennomføre en badevaktstafett. Karim og Khabat kom inn likt sammen med Truls og Morten, men førstnevnte var først ferdig, med det andre laget rett etter. De fikk beskjed om å reise ut i villmarken, til Blue Mountains. De to lagene rotet seg bort på veien, og Karim og Khabat kom inn som nest siste lag til neste ledetråd, etterfulgt av Tor Einar og Cathrine som startet sist på etappen. I villmarken måtte lagene bære slanger, kaste boomerang, finne biter til et kunstverk, samt velge mellom å rappellere eller fjellklatring. Først inn til pit stopp på et utsiktspunkt var Truls og Morten, som vant et gavekort på 8 000 kr fra Hotels.com. Som sist kom Tor Einar og Cathrine inn sist, etter å ha måttet gå en omvei grunnet handikapet de pådro seg i forrige etappe. De ble denne gangen eliminert, og måtte reise hjem.
Ep. 9
Første oppgave var fallskjermhopping i nærheten av Melbourne, og så fulgte tønnerulling og matservering. Neste oppgave var inne i Melbourne, hvor de skulle finne en liten kopi av Edvard Munch-maleriet Skrik. De ble så arrestert og kastet i Australias eldste fengsel. Der måtte de sitte en time med mindre de klarte å knekke en gåte, som slapp dem umiddelbart fri. De måtte så velge mellom stor og liten ball, hvor den store var å score tre mål i rugby, mens liten var å klare to server på rad i tennis mot en proff. Neste mål var pit stop, i toppen av skyskraperen Eureka Tower. Deltakerne måtte gå/løpe opp over 80 etasjer. Først opp var brødrene Truls og Morten, så tvillingbrødrene Frank og Ivar, kompisene Khabat og Karim, venninnene Michelle og Cathrine, mens ekteparet Kari og Bjørn kom sist. Det ble imidlertid ingen eliminering i denne runden, men ekteparet fikk med seg et handikap til neste etappe.
Ep. 10
Lagene fikk beskjed om å ta seg til Hongkong, hvor første oppgave var enten å spille bordtennis mot noen barn, eller kappspise dim sum. Kari og Bjørn måtte gjøre begge deler grunnet sitt handikap fra forrige etappe. Neste ledetråd var ved Pandaen i Ocean Park. Der fikk de beskjed om å reise til Stanley Market hvor de fikk i oppgave å lage en kulepyramide. Derfra måtte lagene padle i en dragebåt fra Stanley Market Beach. Neste ledetråd var på Times Square, en plakat som fortalte dem om å gå til Bruce Lee-statuen på Avenue of Stars. Denne hadde samtlige problemer med å finne, og tilslutt var alle lagene på samme sted. Michelle og Cathrine fant plakaten først og kom seg først videre. Neste oppgave var en Kung Fu-oppgave, hvor en av deltakerne på hvert lag måtte knekke plankebiter med hånden. Pit stop var ved TST Promenaden, og første lag inn var Khabat og Karim, tett fulgt av Michelle og Cathrine, Frank og Ivar, Truls og Morten, og tilslutt ekteparet Kari og Bjørn. Det ble imidlertid ingen eliminering i denne runden heller, og ekteparet fikk med seg et nytt handikap til neste etappe. Khabat og Karim vant nok en gang ett gavekort på 8 000 kr fra Hotels.com.
Ep. 11
Ny etappe ble startet med at lagene fikk beskjed om å ta seg til Macao med båt. Der besøkte de Macautårnet, og en deltaker fra hvert lag måtte hoppe i strikk fra 233 meters høyde. Etter dette måtte lagene velge mellom å flytte mat med spisepinner, eller skrive kinesiske tegn med pensel. Etter å ha tellet kinesiske lanterner i en gate måtte lagene sette sammen en stekt gris som var delt i små biter, og så bake eggekaker. Pit stop var ved A-Ma-tempelet, og siste oppgave var å bære et tent stearinlys frem til den 20 meter høye A-Ma-statuen. Først inn var Truls og Morten, som igjen fikk et gavekort på 8 000 fra Hotels.com, neste par var Cathrine og Michelle. Karim og Khabat kom som nummer tre, og tvillingbrødrene kom som nummer fire etter å ha rotet med å få betalt en drosje. Sist, tredje etappe på rad, var ekteparet Kari og Bjørn, som måtte bære to lys istedenfor ett grunnet handikap fra forrige etappe. Dette klarte de ikke og ga opp og gikk inn sist uten tente lys. Denne gangen ble de eliminert fra racet.
Ep. 12Lagene reiste med fly til Almaty i Kasakhstan. Der var de på Rahat sjokoladefabrikk, hvor de måtte finne neste ledetråd i en sjokolade (type twist) blant 1 500 biter. De måtte spise hver sjokolade de åpnet. Frank og Ivar var først til fabrikken. Første lag som fant ledetråden var Michelle og Cathrine, og de kom først til Almaty sportssenter, hvor lagene måtte velge mellom å hoppe samlet 300 meter fra stupebrett, eller løfte tilsammen 10 tonn i markløft. Khabat og Karim måtte spise hele 1 490 sjokoladebiter før de fant ledetråden. Først ferdig var jentene som reiste videre til en The Beatles-statue hvor de måtte finne neste ledetråd mens de ble kastet snøballer på. De kom først videre og reiste til Luxor-hallen hvor de måtte plassere 15 curlingsteiner i boet for å få neste ledetråd. Først videre her var Truls og Morten som var først til gondolbanen i Chimbulak, hvor de måtte foreta en redningsøvelse i skibakken. Første lag ferdig var Khabat og Karim, som reiste til Green Bazar hvor de måtte kjøpe inn matvarer som ble tilberedt til lokale retter som ikke falt i smak, og som de måtte spise. De kom først videre, og turen gikk til Panifilov park, som var pit stop. De kom inn som første finalelag, og vant igjen et gavekort på en reise til 8 000 kr fra Hotels.com. Resten av finalistene ble vist i siste episode av serien.
Ep. 13
Lagene fikk beskjed om å komme seg til Oslo og Oslo City. Alle lagene kom på samme fly og startet på likt i Norge. På Oslo City var ledetråden at de skulle oppsøke to værmeldere i TV 2 og måtte presentere en værmelding korrekt. Morten og Truls var først og var også først til neste oppgave som var å levere ved til tre adresser i Oslo. De ble først ferdig med dette og måtte så bygge en Ikea-hylle. Neste ledetråd var å ta seg til Holmenkollen og skiskytterarenaen. Der skulle en på hvert lag gå to runder med to innlagte skytinger. Ført inn og først ut var Morten og Truls, med Michelle og Cathrine rett etter, og med Khabat og Karim inn og ut som siste lag. Neste oppgave var å ta seg til toppen av Holmenkollbakken, hvor de måtte sortere bilder av stedene de hadde besøkt i kronologisk rekkefølge. Alle tre lagene var etterhvert ved denne oppgaven, og Khabat og Karim prøvde seg først, men hadde feil. Første lag som klarte oppgaven var Morten og Truls, og de vant dermed sesongen, med Khabat og Karim på andreplass, mens Michelle og Cathrine kom på tredjeplass og ble sist.
Ep. 14Siste episode viste de beste klippene fra sesongen pluss scener bak kamera og scener som ikke ble vist.
=== Deltakere ===
=== Destinasjoner ===
== Sesong 2 (2013) ==
Utdypende artikkel: The Amazing Race Norge (sesong 2)
Påmeldingen for sesong 2 var fra 30. juni til 15. august 2012, og innspillingen ble på senhøsten 2012, med sending på vinteren 2013. Freddy dos Santos var programleder også for denne sesongen. I episode fire, som første par, kom Vinh og Terje sist til pitstop uten å bli sendt hjem. Samtlige par før dette ble sendt hjem. Heller ikke i episode fem ble noen sendt hjem. I den episoden var det Lill og Stian som kom sist. Julie og Robert, som vant etappen, fikk også et gavekort av en verdi av 15 000 kroner.. Lill og Stian kom også sist i episode åtte, men slapp å reise hjem. I episode ni derimot kom de sist atter en gang, og ble sendt hjem. Etappevinnerne fikk et gavekort på 10 000 kr. I episode ti kom Omar og Bilar først til pitstop for femte gang, og vant gavekortet på 10 000 kr. Cecilie og Camilla kom inn sist, men slapp å resie hjem da ingen skulle hjem den etappen.
=== Episoder ===
Ep. 1
Racet startet på Bygdøynes, de 10 lagene fikk første oppgave "Finn frem på fram" dette gikk ut på og finne en av de 10 ledetrådskonvoluttene plassert på og i skuta "Fram" Allan og Ørjan hadde store problemer, men fant tilslutt den siste ledetråden. Ledetråden sa "kjør til Sentrum P-hus" der skulle de finne neste ledetråd på merkede parkeringsplasser. Ledetråden sa " Finn Jan Egil" her skulle de kjøpe et =Oslo og forstå att neste ledetråd er framsiden og att de skal til Nobels Fredssenter for og finne neste ledetråd. Men her surret flere av lagene og letet inne i bladet etter hvor de skulle og flere av lagene reiste til feile plasser før de alle endelig forstod att de skulle til Nobels Fredssenter selv blant lagene som kom til Nobels Fredssenter så surret flere av lagene med og finne ledetråden på en påle på utsiden av Nobels Fredssenter og de gikk inn og letet etter ledetråden. Alle fant tilslutt ledetråden som sa "Dra til Gardermoen" da skulle alle lagene komme seg fortest mulig til Gardermoen uten bruk av Taxi for og sette seg på en liste, for den listen bestemte rekkefølgen for når de fikk starte på neste destinasjonsted Cape Town i Sør-Afrika. her i Cape Town fikk de ledetråden "Dra til Nobel Square" her finner de neste ledetråd. Ledetråden sa "Nobelnøtter" dette er en quiz der de skal svare på 6 Nobel spørsmål hvor svarene gir de en bokstav, ordet de er ute etter er "UBUNTU" dette ordet må de gi til dommeren for og få neste ledetråd. Ledetråden sa "Steg for steg, dra til Langa township hvor de skal lære seg en gumbootdans når dommeren er fornøyd får de neste ledetråd. Ledetråden sa "Kjøp postkort" lagene skal da til Heritage square i by kjernen av Cape Town og kjøpe et postkort med neste ledetråd på fra en bestemt butikk. Ledetråden sa "Kjære deltakere finn hovedinngangen til bygget på forsiden der venter neste ledetråd" og mange deltagere surret litt her og forsto ikke med en gang att det var forsiden på kortet bygget de skulle finne var og noen deltakere kjøpte og feil kort før de for tilbake og kjøpte riktig kort og alle fant frem til neste ledetråd. Ledetråden her var en veisperring som sa "Hvem finner nøkkelen til suksess" her skulle den utvalgte på laget finne riktig nøkkel til en av borgens 10 celledører hvor på innsiden finner de neste ledetråd. Ledetråden her ledet deltakerne til Pit stop her var det Lill og Stian som kom først, siste paret var Allan og Ørjan som da endte opp med og bli eliminert.
=== Deltakere ===
=== Destinasjoner ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) The Amazing Race Norge på Internet Movie Database | The Amazing Race 23 er den 23. sesongen av den amerikanske realityserien The Amazing Race. | 196,298 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nicolai_Helland | 2023-02-04 | Nicolai Helland | ['Kategori:Ap-ordførere i Hedmark', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1938', 'Kategori:Fødsler 30. september', 'Kategori:Fødsler i 1861', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordførere i Hamar', 'Kategori:Personer fra Ringsaker kommune'] | Nicolai Helland (født 30. september 1861 i Ringsaker, død 30. januar 1938) var en norsk lokalpolitiker og kobberslager som representerte Arbeiderpartiet. Han ble valgt til Hamar Arbeiderpartis første leder da det ble stiftet 27. januar 1907. Han ble ordfører i 1927 etter at Venstres representanter stemte på han istedenfor Høyres kandidat. I 1930 ble han eksludert fra Arbeiderpartiet etter å ha deltatt på et arrangement på Slottet. Helland ble likevel gjenvalgt som ordfører med alle Aps stemmer noen måneder senere.I 1885 bosatte han seg i Milwaukee i USA hvor han stiftet familie og fikk fem barn. Etter ni år flyttet han tilbake til Norge.Nic. Helland jobbet ved jernbaneverkstedet i Hamar fra 1894 til 1926. Helland var bestefar til Thor Howard Helland.
Nic. Hellands gate i Hamar er oppkalt etter han.
| Nicolai Helland (født 30. september 1861 i Ringsaker, død 30. januar 1938) var en norsk lokalpolitiker og kobberslager som representerte Arbeiderpartiet. Han ble valgt til Hamar Arbeiderpartis første leder da det ble stiftet 27. januar 1907. Han ble ordfører i 1927 etter at Venstres representanter stemte på han istedenfor Høyres kandidat. I 1930 ble han eksludert fra Arbeiderpartiet etter å ha deltatt på et arrangement på Slottet. Helland ble likevel gjenvalgt som ordfører med alle Aps stemmer noen måneder senere.I 1885 bosatte han seg i Milwaukee i USA hvor han stiftet familie og fikk fem barn. Etter ni år flyttet han tilbake til Norge.Nic. Helland jobbet ved jernbaneverkstedet i Hamar fra 1894 til 1926. Helland var bestefar til Thor Howard Helland.
Nic. Hellands gate i Hamar er oppkalt etter han.
== Referanser == | Nicolai Helland (født 30. september 1861 i Ringsaker, død 30. | 196,299 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.