url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Crossing_Jordan | 2023-02-04 | Crossing Jordan | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kansellerte TV-serier', 'Kategori:Krimserier fra USA', 'Kategori:TV-produksjoner på NBC', 'Kategori:TV-serier fra 2000-årene, fra USA'] | Crossing Jordan er et amerikansk TV-program som ble sendt (i USA) fra 24. september 2001 til 16. mai 2007. I serien møter vi Jill Hennessy som Dr. Jordan Cavanaugh, en rettsmedisiner som jobber for «the Massachusetts Office of the Chief Medical Examiner». I motsetning til mange krim-TV-programmer fokuserer Crossing Jordan på rettsmedisinerne i stedet for politiet.
Serien har hatt flere crossover-episoder med TV-programmet Las Vegas.
Etter 6 sesonger ble serien kansellert av NBC.
| Crossing Jordan er et amerikansk TV-program som ble sendt (i USA) fra 24. september 2001 til 16. mai 2007. I serien møter vi Jill Hennessy som Dr. Jordan Cavanaugh, en rettsmedisiner som jobber for «the Massachusetts Office of the Chief Medical Examiner». I motsetning til mange krim-TV-programmer fokuserer Crossing Jordan på rettsmedisinerne i stedet for politiet.
Serien har hatt flere crossover-episoder med TV-programmet Las Vegas.
Etter 6 sesonger ble serien kansellert av NBC.
== Medvirkende ==
=== Hovedkarakterer ===
Jill Hennessy som Dr. Jordan Cavanaugh
Miguel Ferrer som Dr. Garret Macy
Ravi Kapoor som Dr. Mahesh "Bug" Vijayaraghavensatanaryanamurthy "Vijay".
Kathryn Hahn som Lily Lebowski.
Steve Valentine som Dr. Nigel Townsend
Jerry O`Connell som Woodrow "Woody" Wilson Hoyt
=== Tidligere hovedkarakterer ===
Ken Howard som Maximillian "Max" Cavanaugh
Mahershalalhashbaz Ali som Dr. Trey Sanders
Lorraine Toussaint som Dr. Elaine Duchamps
Ivan Sergei som Dr. Peter Winslow
Leslie Bibb som Tallulah "Lu" Simmons
=== Andre karakterer ===
Susan Gibney som Renee Walcott
David Monahan som Matt Seely
Wallace Shawn som Dr. Howard Stiles
Emy Coligado som Emmy
Ethan Sandler som Jeffrey Brandau
Brooke Smith som Dr. Kate Switzer
Michael T. Weiss som James Horton
Jennifer Finnigan som Dr. Devan Maguire
Arija Bareikis som Annie Capra
Eugene Byrd som Dr. Sidney Trumaine
Charles Mesure som J.D. (John Douglas) Pollack
Jeffrey Donovan som William Ivers
Amy Aquino som Lois Carver
DW Moffet som Eddie Winslow
=== Mindre karakterer ===
Brian Stokes Mitchell som Jay Myers
Jack Laufer som Herman Redding
Camille Guaty som Luisa Santana
Brian Kimmet som Oliver Titleman
Charles "Charlie" O`Connell som Calvin "Cal" Coolidge Hoyt
Lesley Ann Warren som Arlene Lebowski
Boris Kodjoe som Elliot Chandler
== Episoder ==
Liste over episoder av Crossing Jordan
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Crossing Jordan på Internet Movie Database
(en) Crossing Jordan på Metacritic | Crossing Jordan er et amerikansk TV-program som ble sendt (i USA) fra 24. september 2001 til 16. | 195,800 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B8lerbakken_(Oslo) | 2023-02-04 | Bølerbakken (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøler', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Bølerbakken (1A-15E, 2-8) er en vei på Bøler i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Kringkollen til Guristuveien.
Veinavnet ble vedtatt i 1955. Veien har blokk- og småhusbebyggelse.
| Bølerbakken (1A-15E, 2-8) er en vei på Bøler i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Kringkollen til Guristuveien.
Veinavnet ble vedtatt i 1955. Veien har blokk- og småhusbebyggelse.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Bølerbakken | 195,801 |
https://no.wikipedia.org/wiki/APG_III-systemet | 2023-02-04 | APG III-systemet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikk', 'Kategori:Botanikklister', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste'] | APG III-systemet (Angiosperm Phylogeny Group III system) er en nyere klassifikasjon for blomsterplanter i hovedsak basert på molekylære data. Klassifikasjonen er utarbeida av "The Angiosperm Phylgeny Group" (APG) som er en uformell, internasjonal gruppe av botanikere. Dette tredje av gruppas systemer ble publisert i 2009, 6 år etter det forrige (APG II-systemet) og 11 år etter det første (APG-systemet).
Samtidig med dette oppdaterte systemet ble det publisert to artikler som ga en formell fylogenetisk klassifikasjon som forsøker å plassere APG-klassifikasjonen i et linneansk hierarki og en lineær liste over familier som er nyttig for herbarier og floraverk som ønsker å bruke APG III-systemet.
| APG III-systemet (Angiosperm Phylogeny Group III system) er en nyere klassifikasjon for blomsterplanter i hovedsak basert på molekylære data. Klassifikasjonen er utarbeida av "The Angiosperm Phylgeny Group" (APG) som er en uformell, internasjonal gruppe av botanikere. Dette tredje av gruppas systemer ble publisert i 2009, 6 år etter det forrige (APG II-systemet) og 11 år etter det første (APG-systemet).
Samtidig med dette oppdaterte systemet ble det publisert to artikler som ga en formell fylogenetisk klassifikasjon som forsøker å plassere APG-klassifikasjonen i et linneansk hierarki og en lineær liste over familier som er nyttig for herbarier og floraverk som ønsker å bruke APG III-systemet.
== Kommentarer til APG III-systemet ==
APG III-systemet beholder alle de 45 ordnene som ble beskrevet i APG II og definerer 14 nye. (Ceratophyllales ble feilaktig markert som ny, denne ble anerkjent i begge de tidligere systemene.) De nye ordenene var:
Amborellales, Nymphaeales, Chloranthales, Petrosaviales, Trochodendrales, Buxales, Vitales, Zygophyllales, Picramniales, Huerteales, Berberidopsidales, Escalloniales, Bruniales, and Paracryphiales.
I APG III forlot man strategien med å definere "parentes-familier". I alt anerkjenner APG III 413 familier (som er 43 færre enn tidligere). Førtifire av de 55 parentes-familiene ble forkasta sammen med 20 andre. Den medfølgende artikkelen til hovedartikkelen gir en hierarkisk inndeling over ordensnivå med noen formelle navn på overordensnivå og i tillegg noen uformelle grupper:
Grupper over ordensnivå: magnolider, enfrøbladete med undergruppe commelinider, ekte tofrøbladete med undergruppe kjerne-tofrøbladete, som igjen deles i to undergrupper, rosider (med undergruppene fabider og malvider) og asterider (med undergruppene lamiider og campanulider).
Her følger en oversikt over ordner med antall familier i parentes:
Amborellales (1), Nymphaeales (3), Austrobaileyales (3), Chloranthales (1), Canellales (2), Piperales (5), Magnoliales (6), Laurales (7), Acorales (1), Alismatales (13), Petrosaviales (1), Dioscoreales (3), Pandanales (5), Liliales (10), Asparagales (14), Arecales (1), Poales (16), Commelinales (5), Zingiberales (8), Ceratophyllales (1), Ranunculales (7), Proteales (3), Trochodendrales (1), Buxales (2), Gunnerales (2), Saxifragales (14), Vitales (1), Zygophyllales (2), Celastrales (2), Oxalidales (7), Malpighiales (35), Fabales (4), Rosales (9), Fagales (7), Cucurbitales (7), Geraniales (3), Myrtales (9), Crossosomatales (7), Picramniales (1), Sapindales (9), Huerteales (3), Brassicales (17), Malvales (10), Berberidopsidales (2), Santalales (7), Caryophyllales (34), Cornales (6), Ericales (22), Garryales (2), Gentianales (5), Solanales (5), Lamiales (23), Aquifoliales (5),Asterales (11), Escalloniales (1), Bruniales (2), Apiales (7), Paracryphiales (1), Dipsacales (2).
== Klassifikasjon ==
Her følger inndelinger av ordner (-ales) og familier (-aceae) som brukes i APG III. I tillegg er noen høyere nivås grupperinger gitt navn som i Chase og Reveal 2009: A phylogenetic classification of the land plants to accompany APG III. Siden denne klassifikasjonen velger å plassere landplantene på klasse-nivå (Equisetopsida) må blomsterplantene (angiosperms) gis nivået underklasse (navn: Magnoliidae) og dermed plasseres grupperingene i APG III på overordensnivå (endelse: -anae). Se biologisk klassifikasjon
Underklasse Blomsterplanter (Magnoliidae, angiosperms)
Overorden Amborellanae
Orden Amborellales
Overorden Nymphaeanae
Orden Nymphaeales
Overorden Austrobaileyanae
Orden Austrobaileyales
Overorden Magnolianae
Orden Piperales
Orden Canellales
Orden Magnoliales
Orden Laurales
Orden Chloranthales
Overorden Enfrøbladete (Lilianae, monocots)
Orden Acorales
Orden Alismatales
Orden Asparagales
Orden Dioscoreales
Orden Liliales
Orden Pandanales
Orden Petrosaviales
commelinider (Commelinids, uformell gruppe)
Dasypogonaceae— ikke plassert i orden
Orden Arecales
Orden Commelinales
Orden Poales
Orden Zingiberales
Overorden Ceratophyllanae (hornblad og slektninger)
Orden Ceratophyllales
ekte tofrøbladete (Eudicots, uformell gruppe)
Overorden Ranunculanae (soleier og slektninger)
Orden Ranunculales
Sabiaceae — ikke plassert i orden
Overorden Proteanae
Orden Proteales
Overorden Buxanae
Orden Buxales
Overorden Trochodendranae
Orden Trochodendrales
kjerne-tofrøbladete ("Core eudicots", uformell gruppe)
Overorden Myrothamnanae
Orden Gunnerales
Orden Saxifragales (ikke plassert i overorden)
Dilleniaceae—ikke plassert i orden
Overorden Rosanae ("Rosids")
Orden Vitales
fabider ("Fabids", eurosider I)
Orden Celastrales
Orden Cucurbitales
Orden Fabales
Orden Fagales
Orden Malpighiales
Orden Oxalidales
Orden Rosales
Orden Zygophyllales
malvider ("Malvids", eurosider II)
Orden Brassicales
Orden Crossosomatales
Orden Geraniales
Orden Huerteales
Orden Malvales
Orden Myrtales
Orden Picramniales
Orden Sapindales
Overorden Berberidopsidanae
Orden Berberidopsidales
Overorden Santalanae
Orden Santalales
Overorden Caryophyllanae
Orden Caryophyllales
Overorden Asteranae ("Asterids")
Orden Cornales
Orden Ericales
lamiider ("Lamids", euasterider I, uformell gruppe)
Boraginaceae (ikke plassert i orden)
Vahliaceae (ikke plassert i orden)
Icacinaceae (ikke plassert i orden)
Metteniusaceae (ikke plassert i orden)
Oncothecaceae (ikke plassert i orden)
Orden Garryales
Orden Gentianales
Orden Lamiales
Orden Solanales
campanulider ("Campanulids", euasterider II, uformell gruppe)
Orden Aquifoliales
Orden Escalloniales
Orden Asterales
Orden Dipsacales
Orden Paracryphiales
Orden Apiales
Orden Bruniales
== Referanser == | APG III-systemet (Angiosperm Phylogeny Group III system) er en nyere klassifikasjon for blomsterplanter i hovedsak basert på molekylære data. Klassifikasjonen er utarbeida av "The Angiosperm Phylgeny Group" (APG) som er en uformell, internasjonal gruppe av botanikere. | 195,802 |
null | 2023-02-04 | Setning (andre betydninger) | null | null | null | Setning kan referere til: | 195,803 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kapteinsg%C3%A5rd | 2023-02-04 | Kapteinsgård | ['Kategori:Gårder i Norge', 'Kategori:Hæren (Norge)', 'Kategori:Norges historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kapteinsgård eller Chefsgaard som den også ble benevnt; - er en dagligtalebetegnelse på en type embetsgård, bebodd av løytnanter, kapteiner eller majorer på 1700- og 1800-tallet. Bakgrunnen for begrepet er at da Hæren ble omorganisert i 1628, ble det bestemt at offiserene ble lønnet ved at de fikk embetsgårder som de drev for egen regning. Ordningen ble formalisert i 1791, og slike gårder var videre på 1800-tallet den typiske bolig for en sjef for et kompani, som normalt var en kaptein eller rittmester, hvis det gjaldt et kompani med dragoner.
Flere av eidsvollsmennene var offiserer som bodde på kapteinsgårder, som Frederik Hartvig Johan Heidmann og Eilert Waldemar Preben Ramm.
Livet på en kapteinsgård er særlig skildret i Jonas Lies roman Familien på Gilje.
| Kapteinsgård eller Chefsgaard som den også ble benevnt; - er en dagligtalebetegnelse på en type embetsgård, bebodd av løytnanter, kapteiner eller majorer på 1700- og 1800-tallet. Bakgrunnen for begrepet er at da Hæren ble omorganisert i 1628, ble det bestemt at offiserene ble lønnet ved at de fikk embetsgårder som de drev for egen regning. Ordningen ble formalisert i 1791, og slike gårder var videre på 1800-tallet den typiske bolig for en sjef for et kompani, som normalt var en kaptein eller rittmester, hvis det gjaldt et kompani med dragoner.
Flere av eidsvollsmennene var offiserer som bodde på kapteinsgårder, som Frederik Hartvig Johan Heidmann og Eilert Waldemar Preben Ramm.
Livet på en kapteinsgård er særlig skildret i Jonas Lies roman Familien på Gilje.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Janne Wilberg: Militære anlegg i 1814, i Jørn Holme: De kom fra alle kanter - Eidsvollsmennene og deres hus, Cappelen Damm 2014, s. 66 - 83. ISBN 978-82-02-44564-5 | Kapteinsgård eller Chefsgaard som den også ble benevnt; - er en dagligtalebetegnelse på en type embetsgård, bebodd av løytnanter, kapteiner eller majorer på 1700- og 1800-tallet. Bakgrunnen for begrepet er at da Hæren ble omorganisert i 1628, ble det bestemt at offiserene ble lønnet ved at de fikk embetsgårder som de drev for egen regning. | 195,804 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ilja_Sjumov | 2023-02-04 | Ilja Sjumov | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1881', 'Kategori:Fødsler 16. juni', 'Kategori:Fødsler i 1819', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Arkhangelsk', 'Kategori:Russiske sjakkspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sjakkforfattere'] | Ilja Stepanovitsj Sjumov (1819–1881) var en russisk sjakkmester og -komponist.
Sjumov var offiser i den russiske Østersjøflåten i 18 år fram til 1847. Etter at han fikk tjeneste i marineministeriet i St. Petersburg startet han opp intensive sjakkstudier og kom relativt hurtig opp på nivå med tidens beste russiske sjakkspillere, Aleksandr Petrov og Carl Jaenisch. Howard Staunton inviterte både Sjumov og Jaenisch til den store internasjonale sjakkturneringen i London 1851, men ingen av dem hadde anledning til å reise.
I St. Petersburg 1854 spilte Sjumov to matcher mot Jaenisch, de endte 3-5 og 7-5. I 1862 ble han slått av østerrikeren Ignaz von Kolisch med 2-6, og i 1875 av Szymon Winawer med 2-5. Etter Petrovs død i 1867 ble Sjumov regnet som den beste sjakkspilleren i Russland. Han var medgrunnlegger av St. Petersburgs sjakklubb i 1869, og startet samme år en sjakkspalte i Vsemirnaja Illjustrazija. Etter Sjumovs død overtok Mikhail Tsjigorin denne spalten.
De russiske mestrene Emanuel Schiffers og Adolf Albin var blant Sjumovs elever.
Til tider lå Sjumov på andreplass på verdensranglista. Ifølge Chessmetrics oppnådde han sin høyeste historiske ELO-rating med 2489 i oktober 1863, mens andre historiske systemer bedømmer utviklingen noe annerledes.Sjumov komponerte omtrent 200 sjakkproblemer. I 1867 ga han ut en samling med de 84 beste oppgavene. Hans spesiale var å veve underholdende temaer, eksempelvis av historisk eller politisk karakter inn i problemene.
| Ilja Stepanovitsj Sjumov (1819–1881) var en russisk sjakkmester og -komponist.
Sjumov var offiser i den russiske Østersjøflåten i 18 år fram til 1847. Etter at han fikk tjeneste i marineministeriet i St. Petersburg startet han opp intensive sjakkstudier og kom relativt hurtig opp på nivå med tidens beste russiske sjakkspillere, Aleksandr Petrov og Carl Jaenisch. Howard Staunton inviterte både Sjumov og Jaenisch til den store internasjonale sjakkturneringen i London 1851, men ingen av dem hadde anledning til å reise.
I St. Petersburg 1854 spilte Sjumov to matcher mot Jaenisch, de endte 3-5 og 7-5. I 1862 ble han slått av østerrikeren Ignaz von Kolisch med 2-6, og i 1875 av Szymon Winawer med 2-5. Etter Petrovs død i 1867 ble Sjumov regnet som den beste sjakkspilleren i Russland. Han var medgrunnlegger av St. Petersburgs sjakklubb i 1869, og startet samme år en sjakkspalte i Vsemirnaja Illjustrazija. Etter Sjumovs død overtok Mikhail Tsjigorin denne spalten.
De russiske mestrene Emanuel Schiffers og Adolf Albin var blant Sjumovs elever.
Til tider lå Sjumov på andreplass på verdensranglista. Ifølge Chessmetrics oppnådde han sin høyeste historiske ELO-rating med 2489 i oktober 1863, mens andre historiske systemer bedømmer utviklingen noe annerledes.Sjumov komponerte omtrent 200 sjakkproblemer. I 1867 ga han ut en samling med de 84 beste oppgavene. Hans spesiale var å veve underholdende temaer, eksempelvis av historisk eller politisk karakter inn i problemene.
== Sjakkproblem ==
Løsning
1. Sxg2 exd5 2. Te3+ Lxe3 3. Se1 matt
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ilja Sjumov – chessgames.com
(en) Ilja Sjumov – 365Chess.com
Biographical data about Endgamestudy composers/authors
Partier av Sjumov (søk på «Ilya Shumov»), chesstempo.com | Ilja Stepanovitsj Sjumov (1819–1881) var en russisk sjakkmester og -komponist. | 195,805 |
https://no.wikipedia.org/wiki/All_Makt | 2023-02-04 | All Makt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1997', 'Kategori:Filmer lagt til Washington, DC', 'Kategori:Thrillerfilmer fra USA'] | All Makt (originaltittel: Absolute Power) er en amerikansk thrillerfilm fra 1997 regissert av skuespiller Clint Eastwood som også hadde en av hovedrollene. Manus ble skrevet av William Goldman, og er basert på en roman med samme navn av David Baldacci fra 1996. Filmen hadde premiere under Cannes Film Festival i 1997.
| All Makt (originaltittel: Absolute Power) er en amerikansk thrillerfilm fra 1997 regissert av skuespiller Clint Eastwood som også hadde en av hovedrollene. Manus ble skrevet av William Goldman, og er basert på en roman med samme navn av David Baldacci fra 1996. Filmen hadde premiere under Cannes Film Festival i 1997.
== Sammendrag ==
Under et innbrudd blir tyven Luther Whitney (Clint Eastwood) vitne til drapet på Christy Sullivan (Melora Hardin), den vakre unge kona til den eldre milliardæren Walter Sullivan (E. G. Marshall), under hennes rendezvous med USAs president Alan Richmond (Gene Hackman). Walter Sullivan er Richmonds nære venn, og var finansiell støttespiller under valgkampen hans. Luther gjemmer seg bak et enveis-speil, og ser på i det Richmond blir voldelig mot Christy. Når hun angriper ham med en brev-åpner, kommer Secret Service-agentene Bill Burton (Scott Glenn) og Tim Collin (Dennis Haysbert) stormende inn og skyter henne. Stabssjef i Det hvite hus, Gloria Russell (Judy Davis) kommer og arrangerer huset slik at det ser ut som en innbruddstyv drepte Sullivans kone. Luther stikker av med noen verdisaker og smykker, samt den blodige brev-åpneren.
Dagen etter ankommer etterforsker Seth Frank (Ed Harris) for å finne ut hva som skjedde. Luther blir raskt hovedmistenkt i innbruddet på grunn av hans rykte som mangeårig juvel-tyv, men Frank tror ikke at han drepte Christy. Rett før Luther skal flykte fra landet, ser han president Richmond på TV hvor han offentlig viser sin sympati med Walter etter tapet av hans kone. Opprørt over presidentens hykleri, bestemmer Luther seg for å holde presidenten ansvarlig for drapet. I mellomtiden ber Burton om at Frank holder ham orientert om etterforskningen, samtidig som en Secret Service-agent avlytter telefonen på kontoret til Frank. Luthers datter Kate (Laura Linney), som arbeider som aktor, følger Seth Frank til Luthers hjem for å lete etter spor. Fotografier i hjemmet hans indikerer at Luther i all hemmelighet har holdt øye med datteren i årevis, selv om de har veldig lite med hverandre å gjøre etter at moren hennes døde.
Kate mistenker at faren hennes fremdeles driver med kriminalitet til tross for at han lovet henne for flere år siden å slutte, og hun går derfor med på å arrangere et møte med Luther slik at Frank kan arrestere ham. Frank garanterer Luthers sikkerhet, men Burton avlytter telefonen hans og får vite om planen. Burton hyrer en leiemorder (Richard Jenkins) for å drepe Luther når han kommer til en kafé for å møte datteren sin. Men leiemorderen bommer, og Luther unnslipper fordi han kom godt forberedt, iført en politi-uniform under frakken sin. Luther forklarer senere til datteren nøyaktig hvordan Christy ble drept, og hvem som står bak. Luther begynner å håne stabssjef Russell, først ved å sende henne et bilde av brev-åpneren, og senere sender han Christys halskjede til henne som hun går med til en galla hvor hun danser med presidenten. Stabssjef Russel og president Richmond mistenker at Luther fortalte datteren hva som skjedde, og de prøver å få henne drept. Luther får vite av etterforsker Frank at Secret Service overvåker datteren hans fordi de tror at han drepte Christy og at han kommer til å kontakte datteren sin. Luther skynder seg tilbake til Washington D.C. for å beskytte Kate.
Han finner Kate et øyeblikk etter at Collin har brukt bilen sin for å presse Kate utfor et stup. Collin prøver å drepe henne igjen på sykehuset, og nærmer seg sengen hennes med en sprøyte fylt med gift. Luther passer på datteren sin på sykehuset, og slår ned og dreper Secret Service-agenten. Luther setter sjåføreren til Sullivan ut av spill, og forteller ham hva som skjedde med kona hans den natten hun ble drept. Luther viser Sullivan brev-åpneren som kona hans brukte til å skade presidenten, med Richmond sitt blod og fingeravtrykk. Luther slipper av Sullivan utenfor Det hvite hus, og gir ham brev-åpneren før han kjører sin vei. Sullivan kommer seg gjennom sikkerhetskontrollen, og går inn på det ovale kontor. Luther varsler Frank om at telefonen hans blir avlyttet, og Frank oppdager at en angrende Burton har begått selvmord. Frank bruker bevisene som Burton etterlot seg for å arrestere Gloria Russell. I en nyhetssending på TV, kommer den sjokkerende nyheten, som ble "bekreftet" av Sullivan, at presidenten har begått selvmord ved å knivstikke seg selv til døde. Luther er glad for at Sullivan tross alt fikk rettferdighet. På sykehuset, sitter Luther og ser på Kate som fremdeles er skadd etter å ha blitt dyttet av veien.
== Medvirkende ==
Clint Eastwood som Luther Whitney
Gene Hackman som USAs president Alan Richmond.
Ed Harris som politi-etterforsker Seth Frank
Laura Linney som Kate Whitney
Scott Glenn som Secret Service-agent Bill Burton
Dennis Haysbert som Secret Service-agent Tim Collin.
Judy Davis som Stabssjef i Det hvite hus, Gloria Russell.
E. G. Marshall som Walter Sullivan
Melora Hardin som Christy Sullivan
== Eksterne lenker ==
(en) All Makt på Internet Movie Database
(no) All Makt hos Filmfront
(sv) All Makt i Svensk Filmdatabas
(da) All Makt i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) All Makt på Allociné
(nl) All Makt på MovieMeter
(en) All Makt på AllMovie
(en) All Makt på Turner Classic Movies
(en) All Makt på Rotten Tomatoes
(en) All Makt på Metacritic
www.tcm.com | USA | 195,806 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lorentz_Peter_Jessen | 2023-02-04 | Lorentz Peter Jessen | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1837', 'Kategori:Fødsler 13. september', 'Kategori:Fødsler i 1777', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kjøpmenn', 'Kategori:Personer fra Kristiansund kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Lorentz Peter Jessen (født 13. september 1777 i Kristiansund, død 6. juni 1837 på Senja) var en norsk kjøpmann på Klauva i Lenvik, som 1. august 1814 ble valgt som første stortingsrepresentant fra Finmarkens Amt (som i dag omfatter Troms og Finnmark fylker. Jessen møtte imidlertid ikke til Det overordentlige Stortinget i 1814 eller det første ordinære Storting i 1815. Her ble andre valgt.
| Lorentz Peter Jessen (født 13. september 1777 i Kristiansund, død 6. juni 1837 på Senja) var en norsk kjøpmann på Klauva i Lenvik, som 1. august 1814 ble valgt som første stortingsrepresentant fra Finmarkens Amt (som i dag omfatter Troms og Finnmark fylker. Jessen møtte imidlertid ikke til Det overordentlige Stortinget i 1814 eller det første ordinære Storting i 1815. Her ble andre valgt.
== Litteratur ==
Harald G. Johnsen og Olav Austlid: Lorentz Peter Jessen og handelsstedet Klauva på Senja, i Jørn Holme: De kom fra alle kanter - Eidsvollsmennene og hus, Cappelen Damm 2014, s. 484 - 486. ISBN 978-82-02-44564-5
== Eksterne lenker ==
Nord-Norge avskåret fra Eidsvoll fra Arkivverket | Lorentz Peter Jessen (født 13. september 1777 i Kristiansund, død 6. | 195,807 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Niels_Juel_Drejer | 2023-02-04 | Niels Juel Drejer | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1862', 'Kategori:Fødsler 21. mai', 'Kategori:Fødsler i 1775', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn født i Danmark', 'Kategori:Norske lutherske prester', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Niels Juel Drejer (født 21. mai 1775 på Fyn i Danmark, død 6. juni 1862 i Molde) var en norsk prest fra Hammerfest som 1. august 1814 ble valgt som representant til Stortinget fra Finmarkens Amt som i dag tilsvarer Troms og Finnmark fylker. Han møtte imidlertid ikke til Det overordentlige Stortinget i 1814 eller Stortinget i 1815. Her ble andre valgt.
| Niels Juel Drejer (født 21. mai 1775 på Fyn i Danmark, død 6. juni 1862 i Molde) var en norsk prest fra Hammerfest som 1. august 1814 ble valgt som representant til Stortinget fra Finmarkens Amt som i dag tilsvarer Troms og Finnmark fylker. Han møtte imidlertid ikke til Det overordentlige Stortinget i 1814 eller Stortinget i 1815. Her ble andre valgt.
== Litteratur ==
Kristian Husvik Skancke: Niels Juel Drejer og prestegården i Hammerfest, i Jørn Holme: De kom fra alle kanter - Eidsvollsmennene og deres hus, Cappelen Damm 2014, s. 489 - 490. ISBN 978-82-02-44564-5
== Eksterne lenker ==
Nord-Norge avskåret fra Eidsvoll fra Arkivverket | Niels Juel Drejer (født 21. mai 1775 på Fyn i Danmark, død 6. | 195,808 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Larsen_Skj%C3%A6ret | 2023-02-04 | Henrik Larsen Skjæret | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1855', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bønder', 'Kategori:Personer fra Balsfjord kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Henrik Larsen Skjæret (født i 1781 eller 1782 i Balsfjord, død 16. mars 1855 samme sted) var en norsk bonde og tømmermann som 1. august 1814 ble valgt som representant fra Finmarkens Amt som i dag tilsvarer Troms og Finnmark fylker. Han dro til Bodø for å komme til Stortinget, men returnerte da han fikk beskjed om at Det overordentlige Storting i 1814 var avholdt.
På hans hjem Skjæret i Balsfjord står en liten tømmerlåve igjen fra hans tid rundt 1814. Låven ble restaurert og fredet av Riksantikvaren i september 2014 i forbindelse med Grunnlovsjubileet 1814-2014.
| Henrik Larsen Skjæret (født i 1781 eller 1782 i Balsfjord, død 16. mars 1855 samme sted) var en norsk bonde og tømmermann som 1. august 1814 ble valgt som representant fra Finmarkens Amt som i dag tilsvarer Troms og Finnmark fylker. Han dro til Bodø for å komme til Stortinget, men returnerte da han fikk beskjed om at Det overordentlige Storting i 1814 var avholdt.
På hans hjem Skjæret i Balsfjord står en liten tømmerlåve igjen fra hans tid rundt 1814. Låven ble restaurert og fredet av Riksantikvaren i september 2014 i forbindelse med Grunnlovsjubileet 1814-2014.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Olav Austlid og Oddvar Svendsen: Henrik Larsen og gården Skjæret i Balsfjord, i Jørn Holme (red): De kom fra alle kanter - Eidsvollsmennene og deres hus, Cappelen Damm 2014, s. 487 - 488. ISBN 978-82-02-44564-5 | Henrik Larsen Skjæret (født i 1781 eller 1782 i Balsfjord, død 16. mars 1855 samme sted) var en norsk bonde og tømmermann som 1. | 195,809 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tuberaria_guttata | 2023-02-04 | Tuberaria guttata | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Solrosefamilien'] | Tuberaria guttata er en plante i solrosefamilien.
Den er en lav, hårete, ettårig urt. Ved basis har den en bladrosett, og stengelen er opprett og lite forgrenet. Bladene er lansettformede med tre nerver. Blomstene er gule, 10–20 mm, og sitter i små klaser. Kronbladene har en sjokoladebrun eller purpur flekk innerst.
Arten vokser i maquis, garrigue og på tørre steder med sand eller gras. I Vest-Europa vokser den på tynn jord sammen med røsslyng og gulltorn. Den er utbredt i hele middelhavsområdet og finnes også i Vest-Europa nordover til Irland, Sør-England, Nederland og Tyskland.
| Tuberaria guttata er en plante i solrosefamilien.
Den er en lav, hårete, ettårig urt. Ved basis har den en bladrosett, og stengelen er opprett og lite forgrenet. Bladene er lansettformede med tre nerver. Blomstene er gule, 10–20 mm, og sitter i små klaser. Kronbladene har en sjokoladebrun eller purpur flekk innerst.
Arten vokser i maquis, garrigue og på tørre steder med sand eller gras. I Vest-Europa vokser den på tynn jord sammen med røsslyng og gulltorn. Den er utbredt i hele middelhavsområdet og finnes også i Vest-Europa nordover til Irland, Sør-England, Nederland og Tyskland.
== Litteratur ==
C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 254–255. ISBN 82-512-0355-4.
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 143. ISBN 0-7136-7015-0.
O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 127. ISBN 82-562-0490-7.
== Eksterne lenker ==
(en) Tuberaria guttata i Encyclopedia of Life
(en) Tuberaria guttata i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Tuberaria guttata hos Dyntaxa
(en) Tuberaria guttata hos ITIS
(en) Tuberaria guttata hos NCBI
(en) Tuberaria guttata hos The International Plant Names Index
(en) Tuberaria guttata hos Tropicos
(en) Kategori:Tuberaria guttata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Tuberaria guttata – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Tuberaria guttata – detaljert informasjon på Wikispecies | Tuberaria guttata er en plante i solrosefamilien. | 195,810 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B8lerskrenten_(Oslo) | 2023-02-04 | Bølerskrenten (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøler', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Bølerskrenten (5-51, 4-46) er en vei på Bøler i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Utmarkveien, krysser Bølerlia og går så parallelt med Østensjøbanen før den ender i Bølerlia igjen.
Veinavnet ble vedtatt i 1955. Veien har blokkbebyggelse fra 1956 tilsluttet USBL-borettslag.
| Bølerskrenten (5-51, 4-46) er en vei på Bøler i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Utmarkveien, krysser Bølerlia og går så parallelt med Østensjøbanen før den ender i Bølerlia igjen.
Veinavnet ble vedtatt i 1955. Veien har blokkbebyggelse fra 1956 tilsluttet USBL-borettslag.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Bølerskrenten | 195,811 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B8lersletta_(Oslo) | 2023-02-04 | Bølersletta (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøler', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Bølersletta (1-9E, 2A-10E) er en vei på Bøler i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Kringkollen til Guristuveien.
Veinavnet ble vedtatt i 1955. Veien har småhusbebyggelse.
| Bølersletta (1-9E, 2A-10E) er en vei på Bøler i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Kringkollen til Guristuveien.
Veinavnet ble vedtatt i 1955. Veien har småhusbebyggelse.
== Litteratur ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Bølersletta (1-9E, 2A-10E) er en vei på Bøler i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Kringkollen til Guristuveien. | 195,812 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B8lersvingen_(Oslo) | 2023-02-04 | Bølersvingen (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøler', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Bølersvingen (1-21, 2-18H) er en vei på Bøler i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Bølerveien til Kringkollen.
Veinavnet ble vedtatt i 1955. Bebyggelsen består av eneboliger og lave hus.
| Bølersvingen (1-21, 2-18H) er en vei på Bøler i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Bølerveien til Kringkollen.
Veinavnet ble vedtatt i 1955. Bebyggelsen består av eneboliger og lave hus.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Bølersvingen | 195,813 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dalsveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Dalsveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker', 'Kategori:Veier på Holmen (delområde i Oslo)'] | Dalsveien (1-61, 6-82) er en vei som går fra Smestad til Slemdal i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Ring 3 i sør og ender som blindvei nord for Dagaliveien.
Navnet hadde vært i bruk en stund da det ble offisielt vedtatt i 1907.
Veien har for en stor del villabebyggelse. Husmannsplassen Holtet (under Østre Holmen) er i nr. 82.
| Dalsveien (1-61, 6-82) er en vei som går fra Smestad til Slemdal i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Ring 3 i sør og ender som blindvei nord for Dagaliveien.
Navnet hadde vært i bruk en stund da det ble offisielt vedtatt i 1907.
Veien har for en stor del villabebyggelse. Husmannsplassen Holtet (under Østre Holmen) er i nr. 82.
== Kilder ==
Oslo byleksikon: Dalsveien
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (D)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Dalsveien | 195,814 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Knuth%E2%80%99s_up-arrow_notation | 2023-02-04 | Knuth’s up-arrow notation | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Matematisk notasjon'] | Knuth's up-arrow notation, eller «Pilnotering», er en matematisk fremgangsmåte måte for å beskrive meget store tall.
Den ble innført av Donald Knuth i 1972.
| Knuth's up-arrow notation, eller «Pilnotering», er en matematisk fremgangsmåte måte for å beskrive meget store tall.
Den ble innført av Donald Knuth i 1972.
== Fremstilling ==
=== Enkelt pil (↑) ===
a↑b er det samme som ab
3↑3 blir da det samme som 33=27
=== Dobbel pil (↑↑) ===
A dobbel pil B blir A^A^A... B ganger,
a↑↑b = a↑(a↑(...↑a)) = a^a^a... b antall ganger.
3↑↑4 blir da 3333.
3↑↑3 blir 333 = 327 = 7 625 597 484 987
=== Trippel pil (↑↑↑) ===
a ↑↑↑ b = a↑↑(a↑↑(a↑↑(...↑↑a) B antall ganger
3 ↑↑↑ 3 = 3↑↑(3↑↑3) = 33......33 og dette er 7 625 597 484 987 siffer høyt.
=== Firedobbel pil (↑↑↑↑) ===
a↑↑↑↑b = a↑↑↑(a↑↑↑(...↑↑↑a) B antall ganger
3↑↑↑↑3 = 3↑↑↑(3↑↑↑3) = 33333...... 7 625 597 484 987 ganger.
== Referanser == | Knuth's up-arrow notation, eller «Pilnotering», er en matematisk fremgangsmåte måte for å beskrive meget store tall. | 195,815 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holmenveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Holmenveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker', 'Kategori:Veier på Holmen (Oslo)'] | Holmenveien (1-99, 2-72) er en vei som går fra Vinderen til Smestad i bydel Vestre Aker i Oslo. Den begynner ved Slemdalsveien, ved Vinderen stasjon på Holmenkollbanen, og går nordvestover. Et stykke etter at den har krysset Ring 3 på en bro, følger et nokså svingete parti i Grimelund-området. Etter Dalsveien går veien mot sørvest og deretter sør og ender i en snuplass med bom på motsatt side. En liten rest fortsetter etter bommen ned mot Bakkekroen ved Smestadkrysset.
Navnet ble vedtatt i 1907, men veien er eldre. Før 1904–1905 fulgte den løpet til Tråkka og via Østre Holmen.
Mye av veien har villabebyggelse, en god del fra tiden omkring den første verdenskrig. Blant disse er arkitekten Carl Berners egen villa i nr. 32 samt villa Alvim i nr. 21, som Berner tegnet sammen med sin bror Jørgen Berner for Eugène Didriksen. Senere har det kommet til enkelte små blokker og andre nyere bygg, f.eks. nr. 14 (ark. Eigil Ramsfjell), nr. 16 (ark. A38 Arkitekter) og nr. 36 (tre hus tegnet av Niels Torp, oppført 2004). Ved Vinderen er en rekke forretningsgårder.
| Holmenveien (1-99, 2-72) er en vei som går fra Vinderen til Smestad i bydel Vestre Aker i Oslo. Den begynner ved Slemdalsveien, ved Vinderen stasjon på Holmenkollbanen, og går nordvestover. Et stykke etter at den har krysset Ring 3 på en bro, følger et nokså svingete parti i Grimelund-området. Etter Dalsveien går veien mot sørvest og deretter sør og ender i en snuplass med bom på motsatt side. En liten rest fortsetter etter bommen ned mot Bakkekroen ved Smestadkrysset.
Navnet ble vedtatt i 1907, men veien er eldre. Før 1904–1905 fulgte den løpet til Tråkka og via Østre Holmen.
Mye av veien har villabebyggelse, en god del fra tiden omkring den første verdenskrig. Blant disse er arkitekten Carl Berners egen villa i nr. 32 samt villa Alvim i nr. 21, som Berner tegnet sammen med sin bror Jørgen Berner for Eugène Didriksen. Senere har det kommet til enkelte små blokker og andre nyere bygg, f.eks. nr. 14 (ark. Eigil Ramsfjell), nr. 16 (ark. A38 Arkitekter) og nr. 36 (tre hus tegnet av Niels Torp, oppført 2004). Ved Vinderen er en rekke forretningsgårder.
== Noen hus langs veien ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Holmenveien». Oslo byleksikon (5 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 258-259. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Holmenveien | 195,816 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dalskroken_(Oslo) | 2023-02-04 | Dalskroken (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmen (delområde i Oslo)'] | Dalskroken (3A-5, 4-6) er en vei på Smestad i bydel Vestre Aker i Oslo. Det er en kort blindvei på vestsiden av Dalsveien.
Navnet ble vedtatt i 1944.
| Dalskroken (3A-5, 4-6) er en vei på Smestad i bydel Vestre Aker i Oslo. Det er en kort blindvei på vestsiden av Dalsveien.
Navnet ble vedtatt i 1944.
== Kilder ==
Oslo byleksikon: Dalskroken
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (D)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Dalskroken (3A-5, 4-6) er en vei på Smestad i bydel Vestre Aker i Oslo. Det er en kort blindvei på vestsiden av Dalsveien. | 195,817 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Theodor_Kittelsen | 2023-02-04 | Theodor Kittelsen | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor felt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 21. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1914', 'Kategori:Fødsler 27. april', 'Kategori:Fødsler i 1857', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker', 'Kategori:Norske illustratører', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Norske tegnere', 'Kategori:Personer fra Kragerø kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Theodor Severin Kittelsen (født 27. april 1857 i Kragerø, død 21. januar 1914 på Jeløya) var en norsk maler, tegner og bokkunstner. Som illustratør av norske folkeeventyr ved Asbjørnsen og Moe har han sammen med Erik Werenskiold særlig preget nordmenns forestillinger om troll og andre naturmytiske vesen. Kittelsens troll er groteske og nifs-vakre, inspirert av østnorske og nordnorske landskap. Mange mener at han én gang for alle har avgjort hvordan norske troll «egentlig ser ut». I sin samtid var han like bemerket for de karikaturaktige tegningene vi finner i blant annet Har Dyrene Sjæl?.
Han var en utpreget litterær billedkunstner, og skrev tekster i og til mange av bildene. Flere av arbeidene hans kan utmyntes episk. Et høydepunkt er boka Svartedauden.
Kittelsen kom fra ustabile økonomiske kår og oppnådde aldri økonomisk sikkerhet.
| Theodor Severin Kittelsen (født 27. april 1857 i Kragerø, død 21. januar 1914 på Jeløya) var en norsk maler, tegner og bokkunstner. Som illustratør av norske folkeeventyr ved Asbjørnsen og Moe har han sammen med Erik Werenskiold særlig preget nordmenns forestillinger om troll og andre naturmytiske vesen. Kittelsens troll er groteske og nifs-vakre, inspirert av østnorske og nordnorske landskap. Mange mener at han én gang for alle har avgjort hvordan norske troll «egentlig ser ut». I sin samtid var han like bemerket for de karikaturaktige tegningene vi finner i blant annet Har Dyrene Sjæl?.
Han var en utpreget litterær billedkunstner, og skrev tekster i og til mange av bildene. Flere av arbeidene hans kan utmyntes episk. Et høydepunkt er boka Svartedauden.
Kittelsen kom fra ustabile økonomiske kår og oppnådde aldri økonomisk sikkerhet.
== Biografi ==
Theodor Kittelsen ble født i Kragerø i 1857 som den andre av i alt åtte barn av Johannes Kittelsen (1817–68) og Guriane Olsdatter Larsen (1828–79). Faren var kjøpmann, og Theodor ble født inn i et nøkternt borgerhjem. Økonomien ble betydelig svekket da faren døde. Theodor var da 11 år gammel. Den farløse gutten med hodet fullt av drømmer måtte ut av hjemmet og kom i lære. Først var han urmakerlærling i hjembyen og deretter malerlærling i Kristiania. Derfra rømte han hjem, men etterhvert kom han i urmakerlære hos den tyske urmaker Stein i Arendal.
Her møtte Kittelsen sin velgjører, sakfører og kunstforeningsformann Diderich Maria Aall. Aall skjønte at gutten var begavet, og organiserte en innsamling for å bekoste kunstutdannelse på ham. Kittelsen hadde alle dager et godt forhold til sin velgjører, også etter at Aall flyttet til Kristiania.
=== Utdanning og tidlige kunstverk ===
I 1874, 17 år gammel, begynte han ved Wilhelm von Hannos tegneskole i Christiania; samtidig fulgte han også kveldsundervisning ved Tegneskolen der han hadde Julius Middelthun som lærer. I 1876 reiste han til München, og begynte å studere ved det kongelige kunstakademiet der, med Wilhelm von Lindenschmit den yngre og Ludwig von Löfftz som lærere. I München møtte han kolleger som Erik Werenskiold, Eilif Peterssen, Gerhard Munthe, Wilhelm Peters, Christian Skredsvig, Harriet Backer og Kitty Kielland. Han ble i München i fire år. De tre første årene ble oppholdet bekostet av Aall. I 1880 fikk han Schäffers legat. Blant kollegene i München knyttet han seg særlig til Werenskiold, som senere skulle føre ham inn i arbeidet med å illustrere eventyrene, og til Skredsvig, som i likhet med ham selv, kom fra små kår.
Under oppholdet i München studerte han særlig genremaleri, og malte sitt første større oljemaleri Streik inspirert av Per Sivles roman av samme navn. Maleriet vakte positiv oppmerksomhet under en utstilling i Kristiania kunstforening i 1879. Bildet ble solgt for 1 000 kr, men ble også senere stilt ut, i Bergen i 1881, i Göteborg samme år og i Wien 1882.
Fra tiden i München finnes også flere skisser som peker fram mot hans senere suksesser: karikaturtegninger, og komiske, antropomorfe (menneskelignende) dyr.
Økonomien tvang ham hjem i 1880, og han bodde i Kragerø et års tid før han fortsatte sine vandre- og læreår. Sommeren 1881 besøkte han Wilhelm Peters i Asker, før han leide seg atelier i bygården Pultosten i Grensen. Denne høsten ble han engasjert som eventyrtegner, og fikk sin første illustrasjon på trykk. I 1882 avtjente han militærtjeneste, arbeidet på eventyrillustrasjonene sammen med Werenskiold, fikk statlig stipend og reiste til Paris.
Oppholdet i Paris ble kortvarig og ingen suksess. Høsten 1883 reiste han igjen til München. Oppholdet kom til å bli bestemmende for hans videre karrière. Her var det på denne tiden flere som arbeidet med karikatur, satire og annet tidsskrift- og forlagsrelatert illustrasjonsarbeid. I de fire årene han nå oppholdt seg i Tyskland, fikk han tegninger på trykk i Neue Deutsche Illustrierte Zeitung, Allgemeine Zeitung og det dansk-norske Juleroser i 1884. Eventyrbog for Børn utkom med tre bind i 1883, 1884 og 1887. Han fullførte også Froske- og musekrigen mens han var i München, men verket måtte vente i flere år før det utkom. Han var ubemidlet da han i mars 1887 avsluttet Tysklandsoppholdet, og kollegaer bidro til å bekoste hjemreisen for ham.
I 1887, da han var 30 år gammel, vendte Kittelsen hjem til Norge for godt, lutfattig og samtidig i ferd med bryte igjennom som bokillustratør. Han illustrerte Djurklous samling av svenske folkeeventyr (1887) og den danske forleggeren Ernst Bojesen brukte Kittelsen både i Juleroser og i Fra Alverdens gemytlige Lande (1887). Bojesen skulle senere utgi flere av Kittelsens arbeider.
=== Utstillinger i Norge, opphold på Skomvær i Lofoten ===
Han deltok første gang på Høstutstillingen i 1886, med maleriene Atelierbesøk og Interiør fra et bayersk bondehus. Året etter deltok han med maleriet Ved havet. Senere skulle han delta på utstillingen i 1890, 1891, 1894, 1910, 1912 og posthumt i 1915. Etterhvert bidro han også med flere tegninger.
Vel hjemme i Norge bodde Kittelsen først hos sin søster og svoger i Kragerø, og fulgte dem samme år nordover til Skomvær fyr, hvor svogeren var fyrvokter. Her bodde han i snaue to år. I denne perioden fullførte han flere påbegynte prosjekt, forsøkte seg med illustrasjoner til Peer Gynt og malte og tegnet landskapsbilder. I løpet av de to årene ferdigstilte han bøker som utkom i de følgende årene: Fra Livet i de smaa Forholde (1889-90), Fra Lofoten (1890-91) og Troldskab (1892).
=== Inga, kunstnerkone. Produktive år ===
I 1889 besøkte han først Skredsvig på Fleskum, før han bosatte seg ved Farrisvannet i Larvik. Her møtte han samme år skipperdatteren Inga Kristine Dahl fra Drøbak. Hun var delvis oppvokst på Lille Ekeberg gård i det som den gangen var Østre Aker. De ble stormende forelsket og giftet seg etter bare få ukers bekjentskap. De fikk til sammen ni barn. Inga forsto seg på kunst og hadde praktisk sans. Kittelsen visste å sette pris på hennes uvurderlige støtte, også i økonomiske og huslige spørsmål. Hun drev skole med barna og organiserte hans utstillinger.
Som nygifte bodde de en periode på Skåtøy utenfor Kragerø, og fra 1891 på Hvitsten. Dette var gode og produktive år for Kittelsen. Han grunnfestet sin posisjon som illustratør, og utforsket flere sjangre. Fra 1889 hadde han regelmessig samarbeid med tidsskriftredaktørene Nordahl Rolfsen og Jacob B. Bull om oppdrag. I oktober 1893 hadde han sin første separatutstilling, i Florasalonen i Tivoli, i Kristiania. Utstillingen omfattet 231 bilder, og ble også vist i Bergen samme høst.
=== Til kunstnerdalen ===
I 1896 flyttet familien til gården Sole i Eggedal for å komme nærmere vennen Christian Skredsvig. Tre år senere, i 1899, bygde familien Lauvlia i Sigdal. Tomta var omhyggelig valgt, med utsikt til den karakteristiske Andersnatten som speilet seg i Soneren. Familien elsket hjemmet og naturen, og i de ti årene de klarte å beholde Lauvlia, skapte Kittelsen flere av de mest populære bildene sine. Tiden i Lauvlia var Kittelsens mest produktive periode. Både ute og inne finnes fortsatt Th. Kittelsens egne utskjæringer og malte motiver, og hjemmet er i dag det mest personpregede minnesmerke etter vår folkekjære kunstner. Seriene Soria Moria Slot og Tirilil Tove ble til her. Sigdalsnaturen inspirerte både til stemningsmettede naturskildringer og til burleske trollbilder. Andersnatten ble malt om og om igjen på ulike måter.
=== Natt over Soria Moria slott ===
Theodor Kittelsen var hele livet forfulgt av økonomiske bekymringer. I 1910 måtte han selge hjemmet i Sigdal og flytte med sin familie til Huseby utenfor Kristiania, og endelig til Jeløya utenfor Moss i 1912, der han døde i 1914. Mot slutten av livet var Kittelsen nedbrutt av sykdom, motgang og skuffelser. Han arbeidet likevel helt til det siste.
Dagen etter at han døde hadde Henrik Sørensen (skjult bak signaturen "Mår") et minnedikt i Dagbladet:
Nat er over Soria Moria slot -
guldnøklen er tabt, -
slottets aftensti er aldri mere funden.
Bak berg – i salene av guld – for alle tider
prinsessen nu er bunden.
thi – i sit rike
langt bak dag og nat
nu drømmeren den hvite solvei rider.Og langt tilskogs der tyngst den suser,
der den svartner kaldt -
staar sten og trold og venter -
venter sin forløser.
=== Kunstnerlønn i seneste laget ===
Theodor Kittelsen ble i 1908 utnevnt til Ridder av St. Olavs Orden, og mottok Statens kunstnerlønn fra 1911. Etter hans død i 1914 ble enkefru Inga Kittelsen innvilget kr 1600 i årlig lønn fra Stortinget.
== Kunst ==
Kittelsens aand i sit evige hamskifte er i slægt med de stærkeste kræfter i det norske folk. Hans fantasi kan svinge sig til Wergelands ørneflugt og gjøre bukkespring med Wessels lune.Werenskiold har i en liten kritisk skisse truffet mittpunktet i Kittelsens tanke ved at fremhæve grundideerne i hans ureflekterte livsfilosofi: som motsætningen mellom menneskenes smaalighet og løierlighet, og naturens uutgrundelige storhet: «Livet er usseldom og tilfældighed. Dødens mystiske majestæt er over os alle»
=== Maleren ===
I begynnelsen av studietiden var Kittelsen bestemt på å arbeide som maler, med olje på lerret, i tråd med tidens gjeldende oppfatning av oljemaleriet som billedkunstens mest fornemme uttrykk. Han ønsket å utdanne seg til genremaler, trolig under påvirkning både av lærerne i München og av vennskapet med historiemaleren Eilif Peterssen. Tross iherdige forsøk ble han ikke virkelig fortrolig med oljemaleriet. Imidlertid har Streik (1879), tross sine artistiske svakheter, fått plass i norsk kunsthistorie som det første forsøk på sosialt tendensmaleri.Maleriet Ekko, som Kittelsen arbeidet med under oppholdet i Lofoten ble først stilt ut på Verdensutstillingen i Paris 1889. Kittelsen regnet selv maleriet, som måler 156 x 110 cm, som sitt beste arbeid: «Det forekommer mig ofte at dette er mit bedste Arbeide». Bildet viser tre viktige trekk ved Kittelsens kunst: Identfikasjonen med barnets opplevelse; landskapsestetikken; og fortrollingen av naturen.
Fra 1900 og framover tok han igjen opp maleriet, både som oljemaleri, akvarell og pastell. Det var i denne (forholdsvis) sene perioden at han skapte de fleste av de motivene som i dag regnes som folkekjære og typiske for hans arbeid: Serien Soria Moria slot (olje) ble laget i 1900, og han illustrerte fra 1907 av flere av folkeeventyrene. Han utga i 1911 boken Soria Moria slot.
Akvarellen Myrull fra 1913 ble hans siste større arbeid. Bildet tar igjen en tidligere tegning fra en eventyrutgave, og det er datteren Ingrid som er modell.
=== Reporter og naturlyriker ===
De to årenes opphold i Svolvær ble en modningstid for Kittelsen. Han utviklet flere sider av sitt repertoar: både karikaturen, naturlyrikeren og forfatteren. Einar Økland skriver: «Alt i alt var det ein uferdig og kriseramma kunstmalar som reiste nordover til Lofoten i 1887 og ein høgproduktiv og vital illustratør og forfattar som i 1889 reiste sørover.»
De to bøkene med fellestittelen Fra Lofoten kom ut i 1890 og 1891, som «andre del» av oppsummeringen av hans arbeider fra de to årene. Bildene i bøkene er dels utført som rene pennetegninger, og dels i blandingsteknikk mellom penn, blyant og lavering. Motivene veksler mellom realistiske tegninger som Raftsund, tvetydige, poetiske avbildninger som Rosen og rene «Eventyrfortolkninger» av landskapet, slik som i de to versjonene av De syv søstre, hvor kvinnesilhuettene er tegnet tydelig ut fra fjellets opprinnelige profiler.
Bildet «Æolsharpen» er et karakteristisk bilde fra Lofoten-serien: I forgrunnen og mellomgrunnen er det et i utgangspunktet helt realistisk motiv: en havsule som strekker vingene opp. I bakgrunnen svever imidlertid en harpe i horisonten og gir hele motivet et preg av å være lyttende etter den åndelige stemmen, musikken fra det uoppnåelige. Harpen gir en ny forståelse av fuglens adferd og ønsker. Kittelsen skriver i teksten til bildet: «Ja, saa fint toner Harpens Musik, at den gaar vort Øre forbi, og kun Sjælen følger med, bævende, lyttende, medens Øiet stirrer ud over den blaa Linje, og alt svømmer sammen i en uendelig Tanke.»
Tekstene hans er både lyriske stemninger både i prosa og lyriske former, med en sterk vilje til å «fange inn et stykke besjelet natur».Kittelsen skrev også flere reportasjepregede tekst-og-tegning-artikler fra Nordland til Nordahl Rolfsens tidsskrift Illustrert Tidende for Børn 1890-92.
Øya Jomfruland ligger ytterst i Kragerøs skjærgård og Kittelsen hadde lenge vært opptatt av øya, dens geologi og de legendene som fantes omkring øyas navn og natur. I 1893 laget han en serie med 14 bilder fra øya, utført i stift, fargeblyant og akvarell. De fleste av bildene er idyller. Også inkludert her er illustrasjonen av nøkken, med motiv fra Tårntjernet. Serien ble i 1894 kjøpt av samleren og mesénen Olaf Schou og donert til Nasjonalgalleriet.
Akvarell-serien Tirilil Tove (1900) kan sees som en skoglandskapets oppfølger av Jomfruland-serien. Kittelsen hadde fått en uspesifisert, ny bestilling fra Olaf Schou på en billedserie. «Det er 'Skovpoesien' jeg denne gang har søgt ... ja nu haaber jeg Schou blir glad i Skaugen min». Tittelen har opphav i Andreas Fayes Fortellingen om Tirilil Tove og Tyvenborg, om en bortført seterjente. Også Welhaven bruker navnet i et av sine dikt. Bildene, som er utført i fargestift og akvarell, ble utstilt hos Blomquist i desember 1900. Serien er i privat eie.
Han laget i de «sene årene» 1900-1910 de fleste av sine naturlyriske bilder i blandingsteknikk. De fem akvareller som han i 1908 laget på bestilling fra Norsk Hydro (Rjukan-serien), en laget i et uttrykk som både er troll-natur, naturlyrikk, reklame-illustrasjoner og en slags foregripelse av mellomkrigstidens industrifresker.
=== Karikaturtegner ===
I den tidlige delen av sitt virke laget Kittelsen flere satirer og karikaturer. De to løsark-mappene Fra livet i de smaa forholde (1889 og 1890) er et gjennomført konsept med sin parodi-på-lokalavis-sjanger, 10 år før Trangvikspostens første utgave.
Samlingene Glemmebogen (1892) og Ordsprog (1898) er i større grad enruters vitsetegninger, ofte bygget rundt munnhell og faste ordbilder. Flere av motivene har en sosial snert mot pengefolk og overklasse.
Han tegnet også for det økende antall vittighetsblader, i noen grad i studietiden i Tyskland og mest i Norge. Han illustrerte hele 1907-årgangen av Trangviksposten, og bidro gjennom flere år til Korsaren. I Korsaren er et høydepunkt serien med «Norske Naturvidundre», hvor tegningene av Asbjørnsnatten, Ibsenholmen og Vinjefurua er blant de mest kjente.
Blant karikaturene må også regnes Kittelsens saftige illustrasjoner til Wessels Smeden og bakeren.
=== Småkryp ===
Kittelsen laget en lang rekke arbeider med «dyr som oppfører seg om mennesker». Disse omfatter for det første naturlige dyr med små og store trekk av menneskelig adferd (Haren som ler så kjeften revner (1884) og dans i måneglans (1901)). Men hovedsakelig arbeidet han regelmessig med små dyr (frosker, insekter, mus, snegler, fugler) som er kledt som mennesker og oppfører seg som mennesker, i scener som imiterer menneskers miljø (Har dyrene sjel? 1893). Slike arbeider som forener satiren med zoologisk interesse, var svært populært i 1880-årene.
=== Troll- og eventyrillustratør ===
Han er kvik i opfatning og har en vild, eiendommelig opfindsom fantasi ... Jeg har stadig i mange år havt den tanke, at han skulde være mand for at gjøre den side af Deres eventyr som ingen af os andre endnu har kunnet - - - nemlig den rent fantastisk-skabende
Kittelsens arbeide som eventyrillustratør begynte med Asbjørnsen og Moes eventyr, og dette kunstneriske samlivet skulle vare ved i 29 år, til 1910. Mange mener at han én gang for alle har avgjort hvordan norske troll «egentlig ser ut».
Det aller første var Sjøtrollet som illustrerte Asbjørnsens «Tre nye eventyr» i Dybwads illustrerede folkekalender for 1882 (utgitt 1881). Deretter begynte et langvarig samarbeid med Asbjørnsen og med Erik Werenskiold. Werenskiold hadde hatt suksess med eventyrtegninger i 1879, og Asbjørnsen ønsket å fortsette samarbeidet. Werenskiold nådde ikke over oppgaven, og ba om at Kittelsen ble med i arbeidet. De to arbeidet sommeren 1882 sammen på Tåtøy utenfor Kragerø. I Første bind av Eventyrbog for Børn (1883) har Kittelsen med tolv tegninger. Det mest kjente av disse tolv må sies å være helfigur-bildet av den lubne, innfule Smørbukk. Samarbeidet mellom Kittelsen, Asbjørnsen og Werenskiold med ytterligere to bind, i 1884 og 1887. Samarbeidet med Werenskiold fungerte godt, og de to rendyrket hvert sitt uttrykk i tegningene: Werenskiold tegner i et stil som er lojal mot bildet av norsk bondekultur, mens Kittelsen dyrker overdrivelsene.
Kittelsens eventyrillustrasjoner til Asbjørnsen og Moe kan deles inn i tre perioder. Til den første perioden regnes arbeidene i Eventyrbog for Børn (1883–87), som han samarbeidet med Werenskiold om. Dette er pennetegninger, stort sett utført i samme format som de xylografiske gjengivelsene i bøkene. Stilen ligger nær Werenskiolds.
Andre periode omfatter hans tegninger iil Illustrerede eventyr, udvalgte folkeventyr (1907) og Eventyrbog for børn (1908), begge redigert av Molkte Moe. Her er «figurframstillingen grovere, og det folkelig komiske er et fremtredende trekk». 1907-boken har 55 tegninger av Kittelsen, 1908-boken har 18 tegninger. I 1908-boken nytegner han eventyr som tidligere, i 1884-utgaven, var illustrert av Otto Sinding.
Tredje fase er Barne-Eventyr (1909) og Nye Barne-Eventyr (1910), begge redigert av Molkte Moe. I hver av disse bøkene har Kittelsen 30 tegninger. Strekstilen i disse tegningene karakteriseres som «kraftig, men upresis og uten sjarm».
I 1888 laget Kittelsen er serie pennetegninger som illustrasjoner til Ibsens Peer Gynt, men disse ble av forskjellige grunner aldri utgitt. Peer Gynt i Dovregubbens Hall ble i 1913 utført på ny, nå med fargeblyant. Noen tegninger til Garborgs Haugtussa ble trykket i det tyske tidsskriftet Pan i 1895.
Barneboken Soria Moria slot (1911) er utgitt i et klassisk billedbok-tverrformat. Den inneholder flere av Kittelsens mest kjente eventyrillustrasjoner, til hans egen tekst, som er holdt i en Asbjørnsen og Moe-imiterende stil. Bildene skriver seg stort sett fra 1900.
=== Pesta - hans mest personlige ===
Kittelsen arbeidet med boka og billedserien Svartedauen i 1894–1895. Serien ble likevel ikke utgitt før i 1900, da på Stenersens forlag. Boka er både en illustrert diktsamling og en billedserie, og verket omfatter 45 små og store tegninger, og 15 dikt. Diktene er for det meste frie vers, men også enkelte innslag i folkevisestil.
Hovedpersonen «Pesta» er formet etter en kvinne tegneren møtte på Skåtøy, og som han i en nokså sjikanøs stil omtaler i Glemmebogen (1892). Landskapsbildene er en kavalkade av norsk geografi og steder Kittelsen har vært: Lofoten, Telemarkskysten, høyfjellet, og Eggedal. Kittelsen fullførte bildene i 1896 etter at familien bosatte seg i Eggedal. Bildene veksler mellom middelalderimiterte vignetter i tykk strek, og tegninger i sort/hvitt utført med fettstift, kull, penn og lavering. Noen av bildene er formelt sett anakronistiske, både i klær og husskipnad, men dette rokker ikke ved hovedinntrykket av uhygge i bildene.
Et påfallende trekk er at mange av tegningene åpenbart er laget fra barnets synsvinkel, dvs fra en høyde over gulvet som svarer til barns størrelse, slik både «Pesta i trappen» og «Musstad».
Kittelsen har aldrig givet os saa rigt af sin egen Sjæl som i denne Digtning, med en Rigdom som ud af Henrik Wergelands Overflødighedshorn. Det er ogsaa slig Rikdom paa Livsskjønhed i denne Kittelsens Digtkrans om Døden
== Arven etter Kittelsen ==
Theodor Kittelsen var selv den første til å ta opp «arven etter Kittelsen», med sin gjenbruk av tidligere illustrasjoner i olje og akvarell. Hans enke videreførte denne gjenbruken.
Boken Løgn og forbandet digt (1912) er en samling med utdrag fra de «lettere bøkene» Glemmebogen, Kludesamleren og Billeder og Ord, med noen løse bidrag.
I perioden 1906–1908 ble minst syv motiver fra Kittelsen brukt på vaser og skåler fra Porsgrunds Porselænsfabrik.
Barneboken Soria Moria slot fra 1911, som bygger på billedserien fra 1900, har blitt gjenutgitt flere ganger de siste årene (1987, 1989 og 2005), og ble i 1988 også oversatt til engelsk.
Det norske black metalbandet Burzum har brukt tegninger av Kittelsen på plateomslagene til Hvis lyset tar oss og Filosofem.
Bøker om hamDatteren Ingrid Kittelsen Treider utga i 1952 «den vemodige og lett idylliserende memoarboka» Tirilil Tove.
Odd Hølaas utga i 1941 biografien Den norske faun, «som har prega oppfatninga av Kittelsen som ein nasjonal skatt og eit tragisk naturtalent». Leif Østbys «populær og velfunderte» biografi fra 1975, inneholder mye og grundig dokumentasjon fra studier i brevmateriale mm. Kunsthistorikeren Holger Koefoed og forfatteren/samleren Einar Øklands biografi fra 1999 er den tredje egentlige biografien om Kittelsen. De samme forfatterne stod bak boken Fra Lauvlia til våre hjerter, som ble publisert av Lauvlia, Th. Kittelsens kunstnerhjem i 2007.
Hølaas var også redaktør for «omnibusutgaven» Theodor Kittelsen i tekst, tegninger og malerier, utgitt av Gyldendal i 1950. Boken er en omfattende og etterspurt presentasjon av kjent og ukjent, men skjemmes av uvøren ombrekking.
Samleren Arnt Bryde Sundseth utga i 1944 en bibliografi over bøker og tidsskrift illustrert av Th. Kittelsen. Bibliografien var et foregangsarbeid i sin sjanger, og omfattet 186 registernummer. Den er opptrykt i Koefoed/Øklands biografi.
Blaafarveværket har publisert flere omfattende utstillingskataloger. Den første ble utgitt i 1980 og har en ledsagende tekst av Sidsel Helliesen. I 1995 hadde katalogen tekster av Christian Krohg, Christian Skredsvig, Theodor Kittelsen og flere andre. I 2007 skrev Aud-Kristin K. Haldorsen og David Aasen Sandved tekster. Til jubileet i 2014 ble en omfattende bok publisert, med tekstbidrag fra Arnhild Skre, Trond Berg Eriksen, Finn Skårderud, Hans Fredrik Dahl, Per Inge Torkelsen, Svein Strømmen, Jérôme Lefèvre og Unni Wikan.
Arnhild Skre ga ut en biografi over ham i 2015.
Museer og gallerierFødestedet i Kragerø er bevart; Kittelsenhuset er en del av Telemark museum og viser utstillinger om Kittelsens liv og virke. I hjembyen finnes også Per Palle Storms byste av kunstneren og på Skåtøy finnes Per Elsdorfs Pesta-skulptur.
Hjemmet Lauvlia i Sigdal ble museum i 1995. Lauvlia hadde vært i privat eie som feriested siden Kittelsens flyttet i 1910. Stedet eies av kommunen siden 2005. I Prestfoss i Sigdal er det reist et fantasifullt minnesmerke over ham, laget av billedkunstneren Kari Rolfsen.
Nasjonalgalleriet har den største samlingen av Kittelsens verk. På Koboltgruvene ved Blaafarveværket ligger det nasjonale Theodor Kittelsen-museet. Museet ble åpnet i 1993, etter at Kittelsens familie i 1987 hadde spurt om Blaafarveværket kunne åpne et museum for Kittelsen, der Kittelsens etterlatte eiendeler var en grunnstamme. Senere har museet bygget opp samlingen med en rekke malerier og tegninger gjennom årlige innkjøp til museet. Her kan man se hovedverk som Nøkken på hvit hest, 1909, Nyttårsny, 1905, Husmand, 1913, Soleglad, 1906 og Bergtrold, 1905. Humoristen Kittelsen kommer frem i verker som Nisser og dverge bygger i berget, 1907, En taler ved Stegen og Å hutte tu! 1903. Flere verker som eies av Sparebankstiftelsen DNB er også deponert til museet og kan sees her, deriblant Trollene på vei til Gilde i Soria Moria Slot, 1904 og Dompap (Morgengry), 1903.
Markering av Kittelsen i 2014Blaafarveværket har tatt initiativ til å markere Th. Kittelsen i forbindelse med at det i 2014 er 100 år siden hans død. Dette gjøres med den største utstilling i moderne tid, som ledsages av en omfattende katalog med bidrag av Arnhild Skre, Trond Berg Eriksen, Finn Skårderud, Hans Fredrik Dahl, Per Inge Torkelsen, Svein Strømmen, Jérôme Lefèvre og Unni Wikan. Samtidig vil kunstnerens omfattende betydning bli markert ved flere arrangementer i regi av Nasjonalbiblioteket, Nasjonalmuseet viser hans Jomfruland-serie og Lauvlia viser en særskilt utstilling. På hans 100. dødsdag 21. januar 2014 ble en egen nettside lansert for ham.
FrimerkerKittelsens illustrasjoner har fire ganger vært brukt som motiv på norske frimerker
1972: Tre motiv i serien Eventyr II: Smørbukk, Trollet som sat og grundet på hvor gammelt det var og Kvitebjørn Kong Valemon
2002: Ett motiv i serien Eventyrfigurer: Stortrollet på Karl Johan
2003: To motiv i serien Norske eventyr III: Skogtrollet og Nøkken
2007: To motiv til hans 150-årsjubileum: Et overfall og For tidlig nedkomst, begge fra serien Har dyrene sjæl?
== Kittelsens illustrasjoner i bøker ==
== Litteratur om Theodor Kittelsen ==
Knut Berg, Nils Messel, Marit Lange. «Maleriet 1870–1914» I: Norges kunsthistorie, bd 5. Gyldendal, 1981
Sidsel Helliesen, Bodil Sørensen. «Theodor Kittelsen». I: Norsk kunstnerleksikon, bd 2. 1983
Odd Hølaas. Th. Kittelsen : Den norske faun. Gyldendal, 1941. Sist utgitt 1964
Holger Koefoed og Einar Økland. Th. Kittelsen : kjente og ukjente sider ved kunstneren. Stenersen, 1999 ISBN 82-7201-263-4
Holger Koefoed (red.) Møter med Th. Kittelsen. Gyldendal, 1994 ISBN 82-05-22629-6
Knut Ljøgodt. Theodor Kittelsen : fra Lofoten til Eventyrland. Nordnorsk Kunstmuseum, 2004 ISBN 82-91834-18-0
Kjersti Sissener Munthe. Tegneren Theodor Kittelsen. Damm, 2003 ISBN 82-496-0565-9 (for barn)
Irene Omdal. Theodor Kittelsen. Tusenkunstneren fra Kragerø. Berg – Kragerø Museum, 2007 ISBN 978-82-997542-0-0
Jostein Nyhamar. «Theodor Kittelsen». I: Norske klassikere. Tiden, 1985
David Aasen Sandved og Aud-Kristin K. Haldorsen. Th. Kittelsen – Trollbundet av landskapet. Blaafarveværket. 2007. ISBN 978-82-90734-38-6.
Sommeren med Th. Kittelsen. Blaafarveværket, 1995 ISBN 82-90734-13-1
Arnhild Skre Theodor Kittelsen - Askeladd og troll, 2015 ISBN 9788203294143
Nina Stang. «Hjemme hos Theodor Kittelsen» I: Bonytt, nr 7, 1995.
Arnt Bryde Sundseth. Th. Kittelsen : en bibliografi 1881–1944. Oslo, 1944. (også opptrykt i Koefoed/Økland)
Ingrid Kittelsen Treider: Tirilil Tove : minner om Th. Kittelsen og hans hjem. Gyldendal, 1951. Ny utg. 1997 ISBN 82-05-24768-4
Leif Østby. Theodor Kittelsen : tegninger og akvareller = drawings and watercolours. Dreyer, 1975. Ny utgave 1993 ISBN 82-504-2017-9Theodor Kittelsen i tekst, tegninger og malerier. Gyldendal, 1945 (1950) (stor samleutgave)
Tone Sinding Steinsvik (red.). Th. Kittelsen 1857–1914. Blaafarveværket, 2014. ISBN 978-8290734-49-2
== Gatenavn ==
Theodor Kittelsen er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Theodor Kittelsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Theodor Kittelsen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Publikasjoner av Theodor Kittelsen i BIBSYS
(no) Theodor Kittelsen i Norsk biografisk leksikon
Theodor Kittelsen i Norsk kunstnerleksikon
Verk av Theodor Kittelsen på nasjonalmuseet.no
Digitalt museum
lauvlia.no Th. Kittelsens hjem Lauvlia, museum i Sigdal
Blaafarveværkets Th. Kittelsen museum,
Theodor Kittilsen, en side er utarbeidet gjennom et samarbeid mellom Blaafarveværket og Lauvlia som ble lansert 21. januar 2014 på dagen 100 år etter Theodor Kittelsen sin død.
Kittelsenhuset i Kragerø; telemarkmuseum.no
Verk av Theodor Kittelsen hos fotoarkiv ovaering.no
Arkiv etter Theodor Kittelsen hos Nasjonalbiblioteket | | navn = Th. Kittelsens vei | 195,818 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Disenveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Disenveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker'] | Disenveien (1-53, 2-16F) er en vei på Disen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Haraldsheimveien til Traverveien.
Navnet ble vedtatt i 1905. Opprinnelig var dette adkomstvein til Disen gård fra Trondheimsveien.
| Disenveien (1-53, 2-16F) er en vei på Disen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Haraldsheimveien til Traverveien.
Navnet ble vedtatt i 1905. Opprinnelig var dette adkomstvein til Disen gård fra Trondheimsveien.
== Referanser ==
== Kilder ==
Oslo byleksikon: Disenveien
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (D)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Disenveien (1-53, 2-16F) er en vei på Disen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Haraldsheimveien til Traverveien. | 195,819 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dr%C3%B8bakgata_(Oslo) | 2023-02-04 | Drøbakgata (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Sagene'] | Drøbakgata (1-5B, 10A-12) er en vei på Sagene (bydel Sagene) i Oslo. Den går fra Hortengata til Mogata.
Navnet ble vedtatt i 1879. I området finnes også flere andre gater med navn etter steder på Østlandet. Gaten har blokkbebyggelse.
| Drøbakgata (1-5B, 10A-12) er en vei på Sagene (bydel Sagene) i Oslo. Den går fra Hortengata til Mogata.
Navnet ble vedtatt i 1879. I området finnes også flere andre gater med navn etter steder på Østlandet. Gaten har blokkbebyggelse.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Drøbakgata». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 142. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (D)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Drøbakgata | 195,820 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nord-Korea | 2023-02-04 | Nord-Korea | ['Kategori:1948 i Asia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Korea', 'Kategori:Nord-Korea', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Nord-Korea (offisielt Den demokratiske folkerepublikken Korea, (koreansk: Chosŏn Minjujuŭi Inmin Konghwaguk; hangul: 조선민주주의인민공화국), hanja: 朝鮮民主主義人民共和國; forkortelse DPRK) er et land i østlige Asia i den nordlige delen av Koreahalvøya. Nordkoreanere refererer til sitt eget land som Pukchosŏn («Nord-Chosŏn», 북조선) (se Korea på koreansk), mens navnet Korea er avledet fra Goryeo, et herskerdynasti som styrte i middelalderen. Hovedstaden og den største byen er Pyongyang. Nord-Korea deler grenser med Kina i nord og nordvest langs elvene Yalu og Tumen. En liten del av sistnevnte elv utgjør også Nord-Koreas korte grense med Russland i nordøst. I sør er den koreanske demilitariserte sonen som markerer grensen mellom Nord-Korea og Sør-Korea.
Hele den koreanske halvøya ble styrt av keiserdømmet Korea fra slutten av 1800-tallet og fram til tidlig på 1900-tallet da landet ble annektert av keiserdømmet Japan i 1910. Etter at Japan kapitulerte ved slutten av den andre verdenskrig, opphørte også det japanske styret av Korea. Koreahalvøya ble delt i to okkuperte soner i 1945 hvor Sovjetunionen okkuperte den nordlige delen og den sørlige delen av USA. En folkeavstemning i 1948, overvåket av De forente nasjoner, førte til dannelsen av to adskilte koreanske regjeringer for de to okkuperte sonene: Den demokratiske folkerepublikken Korea i nord og Republikken Korea i sør. Motstridende krav på herredømme førte til at Koreakrigen brøt ut i 1950. Begge parter forpliktet seg til en våpenstillstand i 1953, men de to landene har forblitt offisielt i krig ettersom ingen formell fredsavtale har blitt inngått. Begge stater ble medlem av De forente nasjoner i 1991.Selv om Nord-Korea offisielt beskriver seg selv som koreanskformet sosialistisk stat som følger Kim Il-sungs politiske filosofi, Juche («sjølberging»), og holder valg, er det generelt betraktet som diktatur som beskrives som totalitært og stalinistisk med en velutviklet personkult rundt Kim-familien. Koreas arbeiderparti, som ifølge partiets fundamentale prinsipper må ledes av et medlem av den styrende Kim-familien, har all makt i landet. Juche er den offisielle statsideologien som har erstattet marxisme-leninismen da landet adopterte en ny konstitusjon i 1972. I 2009 ble referanser til kommunisme (Chosŏn'gŭl: 공산주의) fjernet fra landets konstitusjon.Mellom 150 000 og 200 000 nordkoreanere sitter i landets konsentrasjonsleirer, der politiske fanger samt disses familie i tre ledd fengsles og settes til tvangsarbeid, selv for den mest beskjedne systemkritiske ytring. Landet forsøker å være selvforsynt, men har hatt store problemer siden støtten fra Sovjetunionen falt bort i begynnelsen av 1990-årene. Landbruksproduksjonen dekker ikke landets behov for mat, noe som har ført til sult flere steder i landet. Korrupsjon er også utbredt.Nord-Korea har siden 1990-årene også fulgt Kim Jong-ils Songun-politikk («militæret først») for å styrke landet og dets styre. Nord-Korea er verdens mest militariserte land med totalt 9 495 000 soldater og en vernepliktig hær på 1,21 millioner, noe som gjør landet til den 4. største militærmakt i verden etter Kina, USA og India. Det er også en atommakt ved at det besitter kjernefysiske våpen, og har et romfartsprogram, noe som vekker betydelig bekymring hos andre nasjoner.
| Nord-Korea (offisielt Den demokratiske folkerepublikken Korea, (koreansk: Chosŏn Minjujuŭi Inmin Konghwaguk; hangul: 조선민주주의인민공화국), hanja: 朝鮮民主主義人民共和國; forkortelse DPRK) er et land i østlige Asia i den nordlige delen av Koreahalvøya. Nordkoreanere refererer til sitt eget land som Pukchosŏn («Nord-Chosŏn», 북조선) (se Korea på koreansk), mens navnet Korea er avledet fra Goryeo, et herskerdynasti som styrte i middelalderen. Hovedstaden og den største byen er Pyongyang. Nord-Korea deler grenser med Kina i nord og nordvest langs elvene Yalu og Tumen. En liten del av sistnevnte elv utgjør også Nord-Koreas korte grense med Russland i nordøst. I sør er den koreanske demilitariserte sonen som markerer grensen mellom Nord-Korea og Sør-Korea.
Hele den koreanske halvøya ble styrt av keiserdømmet Korea fra slutten av 1800-tallet og fram til tidlig på 1900-tallet da landet ble annektert av keiserdømmet Japan i 1910. Etter at Japan kapitulerte ved slutten av den andre verdenskrig, opphørte også det japanske styret av Korea. Koreahalvøya ble delt i to okkuperte soner i 1945 hvor Sovjetunionen okkuperte den nordlige delen og den sørlige delen av USA. En folkeavstemning i 1948, overvåket av De forente nasjoner, førte til dannelsen av to adskilte koreanske regjeringer for de to okkuperte sonene: Den demokratiske folkerepublikken Korea i nord og Republikken Korea i sør. Motstridende krav på herredømme førte til at Koreakrigen brøt ut i 1950. Begge parter forpliktet seg til en våpenstillstand i 1953, men de to landene har forblitt offisielt i krig ettersom ingen formell fredsavtale har blitt inngått. Begge stater ble medlem av De forente nasjoner i 1991.Selv om Nord-Korea offisielt beskriver seg selv som koreanskformet sosialistisk stat som følger Kim Il-sungs politiske filosofi, Juche («sjølberging»), og holder valg, er det generelt betraktet som diktatur som beskrives som totalitært og stalinistisk med en velutviklet personkult rundt Kim-familien. Koreas arbeiderparti, som ifølge partiets fundamentale prinsipper må ledes av et medlem av den styrende Kim-familien, har all makt i landet. Juche er den offisielle statsideologien som har erstattet marxisme-leninismen da landet adopterte en ny konstitusjon i 1972. I 2009 ble referanser til kommunisme (Chosŏn'gŭl: 공산주의) fjernet fra landets konstitusjon.Mellom 150 000 og 200 000 nordkoreanere sitter i landets konsentrasjonsleirer, der politiske fanger samt disses familie i tre ledd fengsles og settes til tvangsarbeid, selv for den mest beskjedne systemkritiske ytring. Landet forsøker å være selvforsynt, men har hatt store problemer siden støtten fra Sovjetunionen falt bort i begynnelsen av 1990-årene. Landbruksproduksjonen dekker ikke landets behov for mat, noe som har ført til sult flere steder i landet. Korrupsjon er også utbredt.Nord-Korea har siden 1990-årene også fulgt Kim Jong-ils Songun-politikk («militæret først») for å styrke landet og dets styre. Nord-Korea er verdens mest militariserte land med totalt 9 495 000 soldater og en vernepliktig hær på 1,21 millioner, noe som gjør landet til den 4. største militærmakt i verden etter Kina, USA og India. Det er også en atommakt ved at det besitter kjernefysiske våpen, og har et romfartsprogram, noe som vekker betydelig bekymring hos andre nasjoner.
== Geografi ==
Nord-Korea består geografisk av den nordlige halvdelen av Koreahalvøya, beliggende mellom breddegradene 37° og 43°N og lengdegrad 124° og 131°Ø. Landet dekker et areal på 120,540 km². Nord-Korea deler grenser med Kina og Russland i nord, og grenser i sør mot den koreanske demilitarisert sone.
I vest ligger Gulehavet og Koreabukten, og i øst ligger Japan på motsatt side av Japanhavet. Det høyeste punktet i Nord-Korea er Paektufjellet som strekker seg 2 744 meter. Den lengste elven er Amnokelven som flyter 790 km. Hovedstaden og den største byen er Pyongyang; andre større byer er Kaesong i sør, Sinuiju i nordvest, Wonsan og Hamhung i øst og Chongjin i nordøst.
Fjell utgjør ca 80 % av landarealet. Det største høylandsområdet er Kaemaplatået i nord som avgrensens av elvene Tumen og Yala. Kaemaplatået sammen med blant annet Hamgyongfjellene og andre fjellsystemer danner et vilt og forrevent fjellområde med retning sørvest-nordøst. I nordøst ligger de høyeste fjellene med Paektusan (2744 moh) som det høyeste. Gjennomsnittshøyden er ca. 1000 moh., men flere steder når fjellene over 2000 moh.
I 2013 ble internettbrukere oppmuntret til å delta i en deltakerbasert hendelse på Google Maps. Disse brukerne kunne benytte Google Map Maker sammen med sine kunnskaper i kartografi og telemetri (fjernmåling) til et prosjekt som til sist førte til et virtuelt kart over Pyongyang. I tillegg inkluderte Google Maps over Nord-Korea også fangeleirer med politiske fanger på steder som Leir 22.Landet ligger i tidssonen UTC+09.00. I 2015 ble klokka justert tilbake en halvtime, slik at landet fikk sin egen tidssone (UTC+08.30), kalt Pyongyang-tid. I 2018 ble dette endret tilbake til UTC+09.00, det vil si samme tidssone som Sør-Korea.
=== Fauna ===
Dyrelivet i Nord-Korea tilhører den palearktiske sone. Barskog med mange gran og furuarter er det som dominerer i fjellene. En stor del av lavlandsområdene er avskoget og oppdyrket.
Faunaen omfatter blant annet hjort, rådyr, gaupe, mårhund, sobel, harer, moskusrotte, og bjørn. I svært utilgjengelige områder finnes også tiger og leopard. Faunaen har mye til felles med faunaen som finnes i Øst-Sibir og Mandsjuria. Mer enn 300 fuglearter er registrert i Nord-Korea. Blant annet omfatter det andefugler, hegrer og vadere som er vanlig i våtmarkene. Rovfuglartene som finnes i Nord-Korea er blant annet kongeørn, kjempehavørn, fjell og gråinnvåk. Blant skogsfuglene er det mange av de samme som i Norge som blant annet slagugle, jerpe, flaggspett, spettmeis og trekryper. De lokale dyrelivet fikk vedvarende skader under den japanske okkupasjonen i årene 1910–1945 og ikke minst under koreakrigen, delvis til overjakt på tigre.
=== Klima ===
Nord-Korea har et kontinentalt klima med fire distinkte årstider. Lange vintre gir svært kaldt og klart vær innfelt med snøstormer som et resultat av nordlige og nordvestlige vinder som blåser inn fra Sibir. Gjennomsnittlig snøfall er 37 dager i løpet av vinteren. Været er særskilt barskt i de nordlige, fjellrike regionene.
Somrene tenderer til å være korte, varme, fuktige og regnfylte grunnet sørlig og sørøstlig monsunvinder som brikker med seg fuktig vind fra Stillehavet. Tyfoner, også kalt for stillehavsstormer, rammer landet gjennomsnittlig minst en gang i løpet av sommerhalvåret. Våren og høsten er overgangssesonger markert med mild temperatur og variable vinder og har hovedsakelig det mest behagelige været. Naturkatastrofer er tørke sent på våren som ofte er fulgt av store oversvømmelser. Det er tidvis også tyfoner tidlig på høsten.
Nord-Koreas klima er relativt temperert. Det meste av landet er klassifisert som type Dwa i Köppens klimaklassifisering med varme somrer og kalde, tørre vintre. Om sommeren er det en kort regntidssesong som er kalt for changma. Den 7. august 2007 førte de mest ødeleggende oversvømmelser på 40 år til at myndighetene i Nord-Korea ba om internasjonal hjelp.
== Demografi ==
Befolkningen i Nord-Korea består av rundt 25,6 millioner og er en av de mest etnisk og språklig ensartet i verden, kun med et meget lite antall kinesere, japanere, vietnamesere, sørkoreanere, og europeiske landsforvise minoriteter.
I henhold til CIAs World Factbook er forventet levetid i Nord-Korea på 63,8 år i 2009, noe som grovt sett tilsvarer Pakistan og Burma, og er noe lavere enn Russland. Barnedødeligheten lå på et høyt nivå av 51,3, noe som er 2,5 ganger høyere enn i Kina, 5 ganger høyere enn i Russland, og 12 ganger høyere enn i Sør-Korea.I henhold til UNICEFs rapport for forfatning for barn i verden for 2003 ble Nord-Korea rangert på 73.-plass (hvor førsteplassen har høyest barnedødelighet), mellom Guatemala (72.-plass) og Tuvalu (74.-plass). Nord-Koreas samlet fruktbarhetstall er relativt lavt og sto på 2,0 i 2009, sammenlignbart med USA og Frankrike.
=== Språk ===
Koreansk snakkes både i Sør- og i Nord-Korea. Det er dialektforskjeller imellom de to land, men grensen utgjør ingen betydelig språklig skille. Begge land deler det fonetiske skrivesystemet som er kalt for chosongul i nord og hangul i sør. Offisiell romanisering adskiller seg i de to landnene hvor Nord-Korea benytter et noe modifisert McCune-Reischauer-system, mens Sør-Korea benytter revidert romanisering av koreansk. Mens det har vært vanlig å tilpasse seg utenlandske begreper fra andre språk i Sør-Korea, har det vært begrenset i Nord-Korea. Hanja (kinesiske tegn) er ikke lenger benyttet i Nord-Korea siden 1949, skjønt er fortsatt tidvis benyttet i Sør-Korea. Bevegelsen mot forbud å bruke både romanske og kinesiske tegn i Nord-Korea har ført til at det er opprettet et antall ord og fraser som ikke er vanlig i Sør-Korea, eller koreanske samfunn i utlandet.
=== Religion ===
Både nord og sør på Koreahalvøya deler en buddhistisk og konfutsiansk arv, og en nyere historie med kristen og cheaondoistisk (religionen til «den himmelske vei») bevegelser. Nord-Korea hevder at religionsfrihet er tillatt. Den kulturelle påvirkningen fra tradisjonelle religioner som buddhisme og konfutsianisme har en effekt på nordkoreansk åndelige liv.Det er rapportert at buddhister i Nord-Korea er langt bedre stilt enn andre religiøse grupper, særlig kristne som det er sagt møter forfølgelse fra myndighetene. Buddhister er gitt begrenset finansiering fra myndighetene for å fremme religionen ettersom buddhisme har spilt en integrert rolle i den tradisjonelle koreanske kulturen.I henhold til Human Rights Watch eksisterer ikke fri religiøse aktiviteter lenger i Nord-Korea da regimet kun støtter religiøse grupper for å skape en illusjon av religionsfrihet. I henhold til britiske Religious Intelligence er den religiøse situasjonen i Nord-Korea som følgende:
Ingen religion: 15 460 000 (64,3 % av befolkningen, det store flertallet tilhengere av juche, den statsbærende ideologi)
Koreansk sjamanisme: 3 846 000 tilknyttet (16 % av befolkningen)
Cheondoisme: 3,245,000 tilknyttet (13,5 % av befolkningen)
Buddhisme: 1 082 000 tilknyttet (4,5 % av befolkningen)
Kristendom: 406 000 tilknyttet (1,7 % av befolkningen)
Pyongyang var senter for kristen aktivitet i Korea fram til 1945. Fra slutten av 1940-årene har 166 prester og andre religiøse figurer blitt drept eller forsvunnet i konsentrasjonsleirer, inkludert Francis Hong Yong-ho, biskop av Pyongyang og alle munkene i klosteret i Tokwon. Ingen katolske prester overlevde forfølgelsen, alle kirker ble ødelagt og myndigheten tillot ikke at utenlandske prester å etablere seg i Nord-Korea.I dag eksisterer det fire statsgodkjente kirker som kritikere hevder er kun utstillingsmontre for utlendinger. Offisiell statistikk fra myndighetene hevder at det er 10 000 protestanter og 4 000 katolikker i Nord-Korea.I henhold til en rangering utgitt av Open Doors, en organisasjon som støtter forfulgte kristne, er Nord-Korea i dag det land som driver hardest forfølgelse av kristne i verden. Open Doors har beregnet at mellom 50 000 og 70 000 kristne er innestengt i nordkoreanske konsentrasjonsleirer. Menneskerettighetsgrupper som Amnesty International har også uttrykt bekymring over forfølgelse av religiøse i Nord-Korea.
== Historie ==
=== Oldtidens Korea ===
Nord-Koreas historie er preget av at landet er geografisk plassert mellom Japan og Kina. I mange århundrer var det Kina som hadde størst innflytelse over den koreanske halvøya. I henhold til legenden var Gojoseon det første koreanske kongedømmet som ble opprettet i den nordlige delen av Koreahalvøya. Det skjedde en gang rundt 2333 f.Kr. ved Dangun Wanggeom. Gojoseon ekspanderte sine områder inntil det kontrollerte det meste av den nordlige halvøya og noen deler av Mandsjuria. Gojoseon ble første gang omtalt i kinesiske nedtegnelser tidlig på 600-tallet f.Kr. og deretter på 300-tallet f.Kr. da dens hovedstad ble flyttet til Pyongyang. Kineserne omtalte folket i Gojoseon som dongyi, «østlige barbarer». Deres språk var antagelig en forløper til det like forhistoriske buyeospråket, eller kanskje en form for urkoransk.Etter mange konflikter med det kinesiske Han-dynastiet, forvitret Gojoseon. En rekke mindre stater oppsto på 100-tallet f.Kr., noe som førte fram til før-perioden med de tre kongedømmer. Kongerikene Buyeo, Okjeo, Dongye, og forbundet Samhan dekket halvøya og sørlige Mandsjuria. Av de ulike statene, Goguryeo i nord, og Baekje og Silla i sør, vokste de til å kontrollere hele landet i hva som kalles Koreas tre kongedømmer. Goguryeo var det første koreanske kongedømmet som opphøyde buddhisme som statsreligion i 372.
Kongeriket nådde sitt høydepunkt på 400-tallet e.Kr. da det kontrollerte sentrale Korea, inkludert dagens område i Seoul. Goguryeo utkjempet tallrike kriger med Kina og slo tilbake en rekke kinesiske invasjoner. Imidlertid fikk kongedømmet en tilbakegang på 600-tallet og etter indre maktkamper, ble det erobret av allierte styrker fra Silla-Tang. Foreningen av de tre kongedømmer ved Silla i 676 førte til en periode da halvøya ble delt i Sør-Nord-statene, men hvor det meste av Korea var kontrollert av Silla. Kongedømmet Balhae kontrollerte de nordlige områdene av Korea og deler av Mandsjuria i tiden mellom 600- og 900-tallet.
Under styret til det forente Silla, var forholdet mellom Korea og Kina relativt fredelig. Silla ble svekket ved indre strid, og ble til sist beseiret av kong Taejo av Goryeo fra Goryeo-dynastiet i 935.
Goryeo, med hovedstad i Gaegyeong (Kaesong) i dagens Nord-Korea, kom gradvis til å herske over hele Koreahalvøya. De mongolske invasjonene på 1200-tallet svekket i stor grad Goryeo. Riket ble en mongolsk besittelse og ble tvunget til å betale tributter. Etter at Mongolriket falt sammen, opplevde Korea politisk strid og Goryeo-dynastiet ble erstattet i 1388 av det langvarige Joseon-dynastiet.
=== Middelalderen og tidlig moderne tid ===
Hovedstaden ble flyttet sør til Hanyang (dagens Seoul) i 1394. Joseon aksepterte Kinas nominelle overherredømme. Indre konflikter i det kongelige hoff og sivil uro plagde kongedømmet i årene som fulgte, en situasjon som ble forverret av stadige angrep fra japanske pirater.
Etter å hatt det stort sett fredelig på 1400-tallet, forvitret den sentrale autoriteten og Korea ble igjen plaget av angrep langs kysten av japanske pirater. To japanske forsøk på å erobre Korea ble slått tilbake i årene 1592–1598. Tidlig på 1600-tallet ble Korea involvert i kriger mot de framvoksende mandsjuene ved de nordlige grensene.
På 1600- og fram til 1800-tallet var Korea preget av økende selvisolering mot verden utenfor, avhengighet av Kina for eksterne affærer og tidvis interne fraksjonskamper. Joseon-dynastiet forsøkte å isolere seg fra maritim handel ved å stenge ute alle andre nasjoner enn Kina. Slaver, nobi, er beregnet til å ha utgjort en tredjedel av befolkningen. Regjeringen beordret alle egne slaver satt fri i 1801 og klassesystemet ble helt oppgitt i 1894.På midten av 1800-tallet satte Joseon-regjeringen i gang en forsiktig politikk med langsom endring i forholdet til Vesten. I 1866 forsøkte et bevæpnet amerikansk handelsskip å åpne Korea for handel. Skipet seilte opp et elveleie og gikk på grunn i nærheten av Pyongyang. Etter å ha kommet i kamp ble skipet satt i brann av koreanske brannskip. I 1871 drepte en amerikansk styrke 243 koreanske soldater på øya Ganghwa. Denne hendelsen er kalt for Sinmiyangyo. Fem år senere signerte Korea en handelsavtale med Japan og i 1882 en avtale med USA, noe som avsluttet århundrer med isolasjon.
=== Japansk okkupasjon (1895–1945) ===
Som et resultat av den første kinesisk-japanske krig (1894–1895), stipulerte Shimonosekitraktaten i 1895 en avslutning på Joseonstyrets tradisjonelle avhengighet av Kina. Russisk innflytelse var sterk fram til den russisk-japanske krig (1904–1905) hvor Korea deretter ble et protektorat under Japan. Korea ble deretter annektert av keiserdømmet Japan i 1910, hvilket innledet 35 år av militært styre.
Etter annekteringen forsøkte Japan å undertrykke koreanske tradisjoner og kultur, og drev en økonomi hovedsakelig for japansk utnyttelse og fordel. Antijapanske frigjøringsopprør skjedde over hele landet den 1. mars 1919. Rundt 7000 mennesker ble drept da japanerne slo ned det som ble kjent som «førstemars-bevegelsen». Det skjedde fortsatte opprør mot den japanske undertrykkelsen, slik som den omfattende studentopprøret i 1929, noe som førte til styrket militært styre i 1931. Etter utbruddet av den andre kinesisk-japanske krig i 1937 og den andre verdenskrig noen få år senere, økte Japan anstrengelsene med å utrydde koreansk kultur.
Koreansk språk ble forbudt og koreanere ble tvunget til å benytte japanske navn. Dyrkelsen av japanske shintohelligdommer ble gjort obligatorisk. Undervisningen i skolene ble radikalt endret til fjerne koreansk språk og historie. Tallrike koreanske kulturskatter ble ødelagt eller fraktet til Japan. Motstandsgrupper kjent som Dongnipgun («Frigjøringshæren») opererte langs den kinesisk-koreanske grensen og drev geriljakrigføring mot japanske styrker.
I løpet av andre verdenskrig ble Korea tvunget til å støtte den japanske krigsinnsatsen. Titusener av menn ble tvunget inn i den japanske hæren. Rundt 200 000 unge kvinner, mange fra Korea, ble tvunget til å arbeide som prostituerte under eufemismen «komfortkvinner».
=== Delingen av Korea (1945) ===
Etter Japans kapitulasjon ved slutten av den andre verdenskrig, opphørte det japanske styret av Korea. Koreahalvøya ble delt i to okkuperte soner i 1945 langs den 38. breddegrad. Den nordlige delen ble okkupert av Sovjetunionen og den sørlige delen av USA. Det skjedde i henhold til en tidligere avtale mellom de to supermaktene, og hvor Forente nasjoner skulle overvåke valg som hadde til hensikt å bli holdt for hele halvøya kort tid etter verdenskrigen. Den midlertidige regjeringen av republikken Korea, som hadde operert i eksil helt siden 1919, ble oversett, hovedsakelig fordi den amerikanske oppfatningen var at den var for kommunistvennlig.
I august 1945 etablerte sovjethæren en sovjetisk sivil autoritet i den nordlige delen av Koreahalvøya. Den provisoriske folkets komité for Nord-Korea ble satt opp i februar 1946, ledet av Kim Il-sung. Han innførte omfattende landreformer og nasjonaliserte nøkkelindustrien. Samtaler om Koreas framtid ble holdt i Moskva og Seoul, men uten resultat. Innledende håp for et forent, uavhengig Korea fordampet da den kalde krigs politikk førte til etableringen av to adskilte nasjoner med diametralt motsatt politisk, økonomisk og sosiale systemer.
Det var sporadisk uro i sør. I september 1946 gjorde sørkoreanske borgere opprør mot de allierte militære myndighetene. I april 1948 ble et opprør på den sørkoreanske øya Jeju brutalt knust. Sør erklærte sin status som stat i mai 1948 og to måneder senere ble den glødende antikommunistiske Syngman Rhee dets hersker. Folkerepublikken Korea ble etablert i nord den 9. september 1948.
Rhees regime konsoliderte seg selv gjennom hard forfølgelse av antatte opponenter. Styret førte et antall militære angrep mot venstreopprørere hvor 30 000 til 100 000 mennesker mistet livet. I oktober 1948 oppsto Yeosu-Suncheon-opprøret, og den 24. desember 1949 massakrerte den sørkoreanske hæren i byen Mungyeong som var mistenkt for å være kommunistsympatisører og deretter la skylden på kommunistene.
Sovjetiske styrker trakk seg ut av nordlige Korea i 1948 og de fleste amerikanske styrkene trakk seg ut av sørlige Korea året etter. Det svekket dramatisk styret i sør, og oppmuntret Kim Il-sung til å planlegge en invasjon sørover. Krigsplanene ble forkastet flere ganger av Josef Stalin, men sammen med utviklingen av sovjetiske kjernefysiske våpen, Mao Zedongs seier i Kina, og kinesisk indikasjon på at landet ville sende tropper og gi støtte til Nord-Korea, godkjente til sist Stalin invasjonen som førte til begynnelsen på Koreakrigen i juni 1950. Koreakrigen brøt ut da nordkoreanske styrker krysset 38. breddegrad i invasjonen av sørlige Korea.
=== Koreakrigen (1950–1953) ===
Etter at Korea ble delt av Forente nasjoner, hadde begge de koreanske maktene forsøkt å få kontroll over hele halvøya under deres respektive myndigheter. Det førte til økende konflikter ved grensen av 38. breddegrad og forsøk på å forhandle valg for hele Korea. Disse forsøkene ble stoppet da Nord-Koreas hær invaderte Sør-Korea den 25. juni 1950 og en krig var et faktum. Med godkjennelse fra Forente nasjoner, intervenerte land alliert med USA på vegne av Sør-Korea.Etter rask framgang i et sørkoreansk motangrep, intervenerte kinesiske styrker på nordkoreansk side og endret krigens balanse. Stridighetene ebbet ut den 27. juli 1953 med en våpenhvile som gjenopprettet omtrentlig de opprinnelige grensene mellom Nord- og Sør-Korea. Mer enn en million sivile og soldater ble drept i krigen.
Selv om konflikten har blitt referert til som en borgerkrig, var andre betydelige faktorer involvert. Koreakrigen var også den første bevæpnede konfrontasjon i den kalde krigen og satte standard for mange senere konflikter. Den er ofte sett på som et eksempel på en stedfortredende krig hvor de to supermaktene Sovjetunionen og USA kjempet mot hverandre i et annet land og hvor folket i dette landet måtte lide mest for ødeleggelsene og dødsfallene. Supermaktene unngikk at krigen økte til en fullskala krig mot hverandre og uten å bruke kjernefysiske våpen. Koreakrigen utvidet også den kalde krigen til et punkt hvor det hovedsakelig angikk Europa. En tungt bevoktet demilitarisert sone ved 38. breddegrad deler fortsatt halvøya, og antikommunistiske stemning og fiendeskap mot Nord-Korea er fortsatt rådende i Sør-Korea.
Siden våpenhvilen i 1953 har forholdene mellom Nord-Korea og Sør-Korea, EU, Canada, USA og Japan vært spent, og fiendtlige hendelser har skjedd og skjer ofte. Nord-Korea og Sør-Korea signerte den 15. juni 2000 en felleserklæring hvor de lovte å søke en fredelig gjenforening. Den 4. oktober 2007 lovte lederne i begge stater å starte samtaler for offisielt erklære at krigen var over og bestyrke prinsippet om gjensidig ikke-aggresjon. Den 13. mars 2013 bekreftet Nord-Korea at landet avsluttet våpenhvilen fra 1953 og erklærte at Nord-Korea «ikke er begrenset av Nord-Sør-erklæringen om ikke-aggresjon».
=== Slutten av 1900-tallet ===
Den relative freden mellom Sør- og Nord-Korea som fulgte våpenhvilen ble forstyrret av grensetrefninger, kidnapping og forsøk på attentater. Nord-Korea forsøkte flere ganger å myrde sørkoreanske ledere, men mislyktes, mest kjent var forsøkene i 1968, 1974 og Rangoon-bombingen i 1983. Tunneler ble jevnlig funnet under den demilitariserte sonen for en eventuell invasjonsstyrke og det brøt nesten ut full krig over hendelsen «øksemordet» i Panmunjeom da to amerikanske offiserer ble drept i 1976. I 1973 begynte meget hemmelige kontakter på høyt nivå som utført via kontorene til Røde Kors, men ble avsluttet etter hendelsen i Panmunjeom uten at det skjedde framgang og at de to landene på Koreahalvøya skulle delta i internasjonale organisasjoner hver for seg.Nord-Korea forble nært tilknyttet Kina og Sovjetunionen fram til midten av 1960-årene. Landet bedret seg raskt fra krigen og ved 1957 hadde industriproduksjonen nådd nivåene fra 1949. De siste kinesiske troppene trakk seg ut av landet i oktober 1958. Pyongyang ble svært ødelagt under Koreakrigen. Etter krigen ble den bygget opp igjen som en utstillingsby i stalinistisk stil. Store byggeprosjekter ble gjennomført i årene utover. Eksempelvis begynte byggingen i 1987 av det som skulle bli verdens høyeste hotell, Ryugyong Hotel, men etter at penger fra Sovjetunionen uteble etter 1991 ble den aldri ferdigstilt. I 1959 hadde forholdene til Japan bedret seg noe, og Nord-Korea begynte å tillate hjemsendelse av japanske borgere fra Nord-Korea. Det samme året skrev landet opp nordkoreanske won, som da hadde høyere verdi enn i Sør-Korea, og nordkoreansk bruttonasjonalprodukt per innbygger var lik den til dens sørlige naboer så sen som i 1976.Tidlig i 1970-årene begynte Kina å normalisere sitt forhold til Vesten, særlig USA, og revaluerte samtidig sitt forhold til Nord-Korea. De diplomatiske problemene kulminerte i 1976 med Mao Zedongs død. Som svar vendte Kim Il Sung ryggen til Kina og la hovedvekten på nasjonal og økonomisk sjølberging, noe som ble gjort til ideologi i hans ide om juche, som fremmet at alt skulle produseres innenfor landet. Imidlertid hadde økonomien i 1980-årene begynt å stagnere. En lang nedgang begynte i 1987 og økonomien holdt nesten på å kollapse helt i 1991 da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Nord-Korea etablerte nye forbindelser med Kina kort tid etter, men kineserne kunne ikke tilby stor nok mathjelp for å møte behovene i Nord-Korea. Oversvømmelsene på midten av 1990-årene forverret akutt den økonomiske krisen, avlingene ble ødelagt og infrastrukturen ble falt sammen, og utstrakt hungersnød og sult spredte seg som myndighetene var ute avstand til bøte på. I 1996 måtte de nordkoreanske myndighetene kapitulere og akseptere mathjelp fra Forente nasjoner.
I 1992 da Kim Il Sungs helse begynte å svekkes, begynte Kim Jong-il langsomt å ta over flere statsoppgaver og etter at Sung døde av hjerteanfall i 1994 ble det erklært 3 år med landesorg før Kim Jong Il offisielt ble annonsert som statens nye leder. Da økonomien fortsatte å møte problemer instituerte Kim Jong Il en politikk kalt for songun, «militæret først», som gikk parallelt med hans fars juche. Det har vært spekulert om denne politikken ble benyttet som en strategi for å styrke militæret samtidig som det skulle forhindre kuppforsøk. Restriksjonene på utreise ble gjort vanskeligere og sikkerhetsapparatet ble forsterket. I slutten av 1990-årene begynte Nord-Korea forsøk på å normalisere forholdene til Vesten og innledet forhandlinger om nedrustning med amerikanske myndigheter i bytte for mathjelp og økonomisk støtte. I slutten av 1990-årene da Sør-Korea hadde overgått til et liberalt demokrati, innledet Sør-Korea utvidete fredelige kontakter med sin nordlige nabo.
=== Tidlig på 2000-tallet ===
På begynnelsen av 2000-tallet hadde den verste hungersnøden lagt seg, men Nord-Korea var fortsatt tungt avhengig av utenlandsk hjelp for sin matforsyning. I januar 2002 betegnet den amerikanske president George W. Bush landet som «Ondskapens akse» og «tyranniets utpost». Nord-Korea hadde kontakt på høyeste nivå med USAs utenriksminister Madeleine Albright, som besøkte Pyongyang i 2000, men de to landene hadde ingen formelle diplomatiske forbindelser. Ved 2006 sto det rundt beregnet 37 000 amerikanske soldater i Sør-Korea, skjønt ved juni 2009 var dette antallet senket til rundt 30 000. Kim Jong-il uttalte privat at han aksepterte amerikanske soldater på halvøya, selv etter en mulig gjenforening. Offentlig krevde derimot Nord-Korea at alle amerikanske soldater ble fjernet fra Sør-Korea.Den 13. juni 2009 ble det rapportert at som svar på nye sanksjoner fra Forente nasjoner, erklærte Nord-Korea at landet ville fortsette med sitt program for urananrikning. Det markerte den første gangen hvor Nord-Korea offentlig bekreftet at landet hadde et slikt program. I august 2009 møtte tidligere amerikanske president Bill Clinton den nordkoreanske lederen Kim Jong-il for å sikre løslatelsen av to amerikanske journalister som hadde blitt fengselet for å ha tatt seg ulovlig inn i landet. Den daværende amerikanske presidenten Barack Obamas posisjon angående Nord-Korea var å verge seg mot å inngå avtaler med landet grunnet landets kjernefysiske våpen, en politikk kalt for «strategisk tålmodighet».Den 23. november 2010 avfyrte Nord-Korea uprovosert rundt 170 runder med artilleri mot øya Yeonpyeong og omliggende vann. Rundt 90 traff øya og drepte to soldater og to sivile på sørkoreansk side. 15 soldater og minst tre sivile ble skadet. Sørkoreanske styrker gjengjeldte med 80 beskytninger, men resultatet er uklart. Nordkoreanske nyhetsmedier hevdet at de nordkoreanske handlingene, beskrevet som «et raskt og mektig fysisk angrep», var et svar på påstått sørkoreansk provokasjon ved at Sør-Korea holdt artilleriøvelser i bestridt farvann sør for øya.Den 23. desember 2011 døde «kjære leder» Kim Jong-il fra antatt hjerteslag. Hans død ble annonsert på det statlige fjernsynet. Ingen dødsårsak ble oppgitt, men Kim skal ha lidd i senere år fra diabetes og hjertesykdommer. Hans yngste sønn Kim Jong-un ble hans etterfølger. Samtidig ble sørkoreanske og amerikanske styrker satt i høyeste beredskap, og internasjonale politikere uttalte at Kims død etterlot mye usikkerhet om Nord-Koreas framtid.
== Administrativ inndeling ==
Nord-Koreas administrative enheterLandet er delt inn i 9 provinser og 2 kommuner:
== Politikk og administrasjon ==
Nord-Korea forfekter nasjonal, kulturell og økonomisk uavhengighet, og at partiet og samfunnet må settes framfor individet. Landet er et totalitært diktatur, eller «arvelig diktatur», med et lukket styresett. Landets «evige president» er fortsatt offisielt Kim Il-sung, som døde i 1994. Lederen for Koreas arbeiderparti er landets reelle leder, og Nord-Korea er et familiedynasti hvor denne makten går gjennom arv. Ifølge de fundamentale prinsippene til partiet må partiet til enhver tid ledes av et medlem av «Paektu-blodslinjen» (oppkalt etter Paektufjellet, hvor Kim Jong-il ifølge propaganda ble født), og dvs Kim-familien. Kim Jong-il, som døde i 2011, er partiets «evige generalsekretær». Kim Jong-un er førstesekretær i partiet i dag, og innehar de politiske funksjonene hans far og bestefar hadde i sin levetid.
Nord-Korea fungerer som en meget sentralisert stat som i realiteten er en ettpartistat. I henhold til dens konstitusjon for 2009 er Nord-Korea en «revolusjonær sosialiststat ledet i sine aktiviteter av doktrinene Juche («selvhjulpen») og Songun («militæret først»)». Koreas arbeiderparti (KWP) har et beregnet antall medlemmer på 3 000 000 og dominerer alle aspekter av nordkoreansk politikk. Det eksisterer også to andre partier, Koreas sosialdemokratiske parti og Chondoistiske Chongupartiet som deltar i det KWP-ledete Demokratiske front for gjenforening av fedrelandet, men disse fungerer i realiteten som satellittpartier for KWP. En annen meget innflytelsesrik struktur er det uavhengige Nasjonale forsvarskommisjonen (NDC). Kim Jong-un, fra Kim-familien, leder alle betydelige regjeringsstrukturer: han er førstesekretær i KWP, førsteformann i NDC, og øverstkommanderende for hæren.Den øverste folkeforsamlingen (SPA), enkammer-parlamentet i Nord-Korea, er det høyeste organet for statens autoritet og har lovgivende makt. Dets 687 medlemmer blir valgt hvert femte år ved alminnelig stemmerett. Valgoppslutningen er på 99 % i henhold til offisielle kanaler. Stemmeretten inntreffer ved fylte 17 år.Folkeforsamlingens sesjoner er sammenkalt av folkeforsamlingens presidentskap, og dennes president (Kim Yong-nam siden 1998) representerer også staten overfor utenlandske makter. Fullmektige velger formelt presidenten, visepresidenten og medlemmene av presidentskapet og deler i de konstitusjonelt utnevnte aktivitetene til lovgivningsmakten: passlover, etablere innlands- og utenrikspolitikk, utnevnte medlemmer i regjeringen, gjennomgå og godkjenne statens økonomiske plan, og annet. Imidlertid kan ikke SPA selv ta initiativ til noe uavhengig av KWP eller statsorganene. Det er ukjent om det noen gang har kritisert eller korrigert lover som det er forelagt. Valgene er basert på en enkelt liste av KWP-godkjente kandidater som ikke har mot-kandidater. Det stiller bare én kandidat i hver valgkrets, så velgerne har i realiteten ingen kandidater å velge mellom.Utøvende makt er den nordkoreanske regjeringen som er ledet av statsminister Pak Pong-ju. Statsministeren representerer regjeringen og fungerer uavhengig. Hans autoritet strekker seg over to visestatsministre, 30 statsråder, to komitéformenn, regjeringens øverste sekretær, visepresidenten for sentralbanken, direktøren for det sentrale statistikkbyrå, og president for vitenskapsakademiet. Et 31. departement, departementet for folkets bevæpnede styrker, er underlagt jurisdiksjonen til den nasjonale forsvarskommisjonen.
=== Politisk ideologi ===
Se hovedartikkel, JucheIdeologien juche er hjørnesteinen i partiarbeidet og regimets handlinger. Det er sett på som legemliggjøringen av Kim Il-sungs visdom, et uttrykk for hans lederskap, og en ide som gir «et komplett svar på ethvert spørsmål som oppstår i striden for nasjonal frigjøring.» Juche ble erklært i desember 1955 for å framheve en koreansksentrert revolusjon. Dets kjerne og grunnsetning er økonomisk sjølberging, militær selvstendighet, og en uavhengig utenrikspolitikk. Røttene til juche ble dannet fra en kompleks blanding av innenlandske og utenlandske faktorer, inkludert behovet for å styrke personkulten, tilstedeværelsen av prosovjetiske og prokinesiske dissentere, og en gammel tradisjon gjennom århundrer om å hevde selvstendighet overfor utenlandske riker.Juche ble i begynnelsen promotert som en «kreativ anvendelse» av marxist-leninismen, men på midten av 1970-årene ble det beskrevet av statspropagandaen som «den eneste vitenskapelige tanke... og den mest effektive revolusjonære teoretiske struktur som fører til det framtidige kommunistiske samfunn.» Juche erstattet til sist marxist-leninistisk kommunisme av 1980-årene, og i 1992 ble referanser til det sistnevnte utelatt fra konstitusjonen. Konstitusjonen for 2009 avviste kommunismen helt. Nord-Korea blir likevel ofte omtalt som «kommunistisk» i vestlige medier.
Juches konsept om sjølberging har således utviklet seg over tid og av omstendigheter, men det gir fortsatt grunnarbeidet for spartansk strenghet, offervilje og disiplin som partiet krever.En del utenlandske observatører har isteden beskrevet Nord-Koreas politiske system som et kongelige enevelde eller som et «arvelig diktatur».Selv om regimet oftest beskrives som stalinistisk, har andre vurdert dets ideologi som rasistisk fokusert, høyreekstrem nasjonalisme tilsvarende til den i japanske shōwa, eller har trekk som minner om europeisk fascisme. Den fremtredende Nord-Korea-forskeren Brian Reynolds Myers har avvist oppfatningen om at juche er landets ledende ideologi, og ser på det kun som en form for offentlig eksaltasjon (oppløftelse), utelukkende formet for narre utlendinger.
=== Lederne og propaganda ===
Kim Jong-Un er statsminister i Nord-Korea og hans familie har styrt landet siden 1947. Hans farfar Kim Il-Sung ble statsminister i 1947 etter delingen av Korea og med støtte fra Sovjetunionen og Kina. Kim Il-sung sørget for å gjøre Nord-Korea til verdens mest militariserte og lukkede land, og med seg selv som totalitær diktator. Han var inspirert av kinesisk kommunisme og økonomisk planlegging, men arbeidet også for en nasjonal koreansk kommunisme, hvor tanken om selvberging (juche) etter hvert ble den dominerende økonomiske ideologi. Han styrte landet fram til sin død i 1994. Han opprettet en personkultus om seg selv som ligner tilbedelse og så på seg selv som en farsfigur for landet. Han ble kalt «Den store leder» i offisielle sammenhenger, foruten også «den store marskalk», «den store sol», og «menneskehetens strålende sol som aldri går ned i våre hjerter». Etter hans død blir han kalt «Nord-Koreas evige president», selv om hans sønn Kim Jong-Il tok over makten etter hans død i 1994.Landets ledere går hardt inn for å hevde både foran sin egen befolkning og resten av verdenssamfunnet at Nord-Korea er et klasseløst samfunn, men i realiteten er det store skiller mellom befolkningen og makteliten. De aller fleste nordkoreanere lever i stor fattigdom og nesten totalt isolert fra omverden. Den nordkoreanske propagandaen var avgjørende for dannelsen og fremmingen av dyrkningen av personligheten sentralisert rundt lederen Kim Il-sung.
Den opphøyde glorifiseringen av landets lederne har eksistert i flere tiår og det finnes mange eksempler i nordkoreansk kultur. Det er ikke offisielt anerkjent av regjeringen, men det er strenge straffer for de som ikke viser riktig respekt for eller kritiserer regimet. Blant annet velger nordkoreanske myndigheter ut deler av ulike religioner og bruker dem til sine formål, mens generelt i landet er alle religioner sterkt begrenset. Eksempel på dette kan sees i beskrivelsen av Kim Il-Sung som en gud og Kim Jong-il som sønn av en gud eller «nasjonens sol». En utbredt oppfatning er at Kim Il-Sung var en «allmektig ånd» som «skapte verden» og at Kim Jong-Il kontrollerte været og utførte mirakler som å kurere blinde og syke.
=== Lovhåndheving og indre sikkerhet ===
Nord-Korea har et system med sivilrett basert på prøyssisk modell og påvirket av japanske tradisjoner og den kommunistiske rettslige teori. Domstolenes prosedyrer er håndtert av lagmannsretten (den høyeste ankedomstol), provinsielle eller særskilte bydomsstoler, folkets domstol og særskilte domstoler. Folkets domstol er den laveste form i systemet og opererer i byene, fylkene og urbane distrikter, mens ulike former for særskilte domstoler håndterer saker knyttet til saker vedrørende militæret, jernbanen og maritimt aktivitet. Dommere er teoretisk valgt av deres respektive lokale folkets rådsforsamlinger, men i praksis blir de utnevnt av partiet. Straff er basert på prinsippet om nullum crimen sine lege («ingen kriminalitet uten en lo»v), men forblir et redskap for politisk kontroll til tross for flere tillegg for å redusere ideologisk påvirkning. Domstolene utfører juridiske prosedyrer knyttet til ikke bare kriminelle og sivile saker, men også til politiske saker. Politiske fanger er sendt til arbeidsleirer mens kriminelle overtredere er sperret inne i et adskilt system.Ministeriet for folkets sikkerhet (MPS) driver de meste av politiarbeidet. Det er en av de mektigste statsinstitusjonene i Nord-Korea og overvåker den nasjonale politistyrken, etterforsker kriminalsaker og håndterer ikke-politiske korreksjonsanlegg. Det håndterer også andre aspekter av innenlandsk sikkerhet som sivil registrering, trafikkontroll, brannvesen og jernbanesikkerhet. Det statlige sikkerhetsdepartement ble skilt ut fra MPS i 1973 for drive innenlandsk og utenlandsk overvåking og etterretning, kontraetterretning og håndtere det politiske politisystemet. Politiske fangeleirer kan være soner for omskolering i kortere tid eller «totale kontrollsoner» for innleggelse på livstid. Interneringsleir 14 i Kaechon, leir 15 i Yodok, og leir 18 i Bukchang er beskrevet i detaljerte vitnemål. Sikkerhetsapparatet er meget omfattende, utøver strek kontroll over boliger, reiser, ansettelse, klesdrakt, mat og familieliv. I januar 2013 kjøpte myndighetene 16 000 videokameraer fra Kina for å kunne overvåke store folkemasser. Overvåkningen følger nøye med på alle telefonkommunikasjoner. MPS, sikkerhetstjenesten og politiet skal etter signende bedrive overvåking i sanntid av tekstbeskjeder, online dataoverføringer, overvåke telefonsamtaler og automatisk transkribere arkiverte samtaler. Denne overvåkingen er rapportert til å ha muligheten til å triangulere telefonabonnentens nøyaktige posisjon, mens militær etterretning overvåker telefon og radiotrafikk så lang som 140 km sør for den demilitariserte sone.
=== Utenrikspolitikk ===
I begynnelsen hadde Nord-Korea kun diplomatiske forbindelser med andre kommunistiske land. I 1960- og 1970-årene søkte landet en uavhengig utenrikspolitikk, etablerte forbindelser med mange utviklingsland, og ble medlem av Organisasjonen av alliansefrie nasjoner. På slutten av 1980-årene og 1990-årene havnet landets utenrikspolitikk i uro ved sammenbruddet til den sovjetiske blokken. Under landets påfølgende økonomiske krise måtte rundt 30 prosent av dets ambassader stenge. På samme tid forsøkte Nord-Korea å knytte forbindelser med velstående kapitalistiske land. Per 2012 hadde landet diplomatiske forbindelser, mer eller mindre, med 162 land, inkludert Den europeiske union og den palestinske selvstyremyndigheten, og hadde ambassader i 42 land. Nord-Korea fortsatte å ha sterke bånd til sine sosialistiske allierte i sørøstlige Asia som Vietnam og Laos, foruten også Kambodsja. De fleste utenlandske ambassader i Nord-Korea er lokalisert i Beijing i Kina framfor i Pyongyang. Nord-Korea begynte å opprette en grensemur bestående av betong og piggtråd langs sin grense mot Kina i 2007, og den koreanske demilitariserte sone mot Sør-Korea er den mest befestede grense i verden.Som et resultat av det nordkoreanske kjernefysiske programmet, ble samtaler mellom seks parter etablert for å finne en fredelig løsning på den voksende spenningen mellom de to koreanske regjeringene, Russland, Kina, Japan og USA. Nord-Korea var tidligere utpekt som stat å støtte terrorisme, grunnet landets involvering i Rangoon-bombingen, som var et forsøk på å myrde den sørkoreanske president Chun Doo-hwan, og det koreanske passasjerflyet i 1987 som eksploderte ved en bombe om bord. Den 11. oktober 2008 ble Nord-Korea fjernet fra listen over land som aktivt støttet terrorisme etter at Pyongyang ble enig om å samarbeide om saker knyttet til dets kjernefysiske program. Kidnappingen av tretten japanske borgere av nordkoreanske agenter i 1970- og 1980-årene var en betydelig sak i landets utenrikspolitikk.
Forholdet til Sør-Korea er kjernen i nordkoreansk utenrikspolitikk og har hatt tallrike endringer i de siste tiårene. I 1972 ble de to koreanske statene enig om i prinsippet å søke gjenforening gjennom fredelig midler og uten andre statsmakters innblanding. Til tross for dette har forholdet mellom dem vært svært kjølig helt fram til tidlig i 1990-årene, men unntaket av en kort periode tidlig i 1980-årene da Nord-Korea ga hjelp til flomrammede på andre siden av grensen og de to landene organiserte en gjenforening av 92 adskilte familier. «Solskinnspolitikken» innstiftet av den sørkoreanske presidenten Kim Dae Jung i 1998 var et vannskille i forholdet over grensen. Denne politikken oppmuntret andre land å engasjere seg med Nord-Korea, noe som gjorde det mulig for Pyongyang å normalisere forholdene til en rekke europeiske nasjoner og bidro til å etablere felles økonomiske prosjekter i sør og nord. Kulminasjon i solskinnspolitikken var toppmøtene i 2000 da Kim Dae Jung besøkte Kim Jong-il i Pyongyang. Den 4. oktober 2007 signerte den sørkoreanske president Roh Moo-Hyun og Kim Jong-il en fredsavtale på åtte punkter.Forholdene forverret seg igjen på slutten av 2000-tallet og i 2010 la den sørkoreanske president Lee Myung-bak seg på en langt mer strengere politisk holdning og holdt tilbake hjelpeforsyninger inntil Nord-Korea kom med innrømmelser angående sitt kjernefysiske program. Lee Myung-bak kom med en trepunktsplan for nasjonal gjenforening og hvor det ble krevd at alle atomprogrammer måtte avvikles, innlede samarbeid for å utvikle Nord-Korea økonomisk samt skape noen felles institusjoner med sikte på nasjonal gjenforening. Nord-Korea svarte med å avslutte alle tidligere avtaler. Landet benyttet også ballistiske missiler og plassert sitt militærapparat i full krigsberedskap etter at Sør-Korea, Japan og USA truet med å avskjære utskytningen av en nordkoreansk bærerakett av typen Unha-2. De neste få årene var preget av en rekke fiendtligheter, inkludert en påstått nordkoreansk delaktighet i å senke det sørkoreanske krigsskipet «Cheonan», noe som gjensidig avsluttet begges diplomatiske forbindelser, et nordkoreansk artilleriangrep mot øya Yeonpyeong, og en internasjonal krise som involverte trusler om utveksling av kjernefysisk teknologi.
=== Nord-Korea og Norge ===
Det ble opprettet diplomatiske forbindelser mellom Norge og Nord-Korea i 22. juni 1973. Norges ambassade i Seoul (Sør-Korea) har vært sideakkreditert til Nord-Korea siden 2004. Det vil si at ambassadøren i Seoul også er gitt fullmakt til å ivareta Norges interesser i Nord-Korea, selv om han ikke har sin bopel der. Nord-Koreas ambassade i Oslo ble nedlagt i 1992 av sparehensyn, men Nord-Korea er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm.
Nord-Korea opplevde i 1990-årene en sultkatastrofe som tok livet av minst 1 million mennesker (om lag 5 % av befolkningen), og sendte enda flere ut i ekstrem fattigdom. I 2011 er den norske humanitære bistanden til Nord-Korea på 15 millioner NOK, fordelt på Verdens matvareprogram og Røde Kors. Det befinner seg nordmenn i landet som deltar i det humanitære arbeidet. Ambassaden besøker Nord-Korea regelmessig for å følge den generelle politiske og økonomiske situasjonen i landet.Norge har en handelsavtale som ble etablert i 1974 og en tekstilavtale inngått i 1991. Samhandelen mellom Norge og Nord-Korea er ellers bortimot ikke-eksisterende grunnet den vanskelige økonomiske og politiske situasjonen i Nord-Korea. Eventuelt norsk næringslivsengasjement vil være meget begrenset grunnet restriksjoner fra internasjonale sanksjoner.
== Militæret ==
Den koreanske folkearmé (KPA; Chosŏn'gŭl: 조선인민군) er navnet på Nord-Koreas militære organisasjon. Militæret har 1 106 000 aktive og 8 389 000 reservesoldater og paramilitære tropper, noe som gjør den til en av de største militærapparat i verden, Rundt 20 % av menn i alderen 17–54 tjenestegjør i den stående hæren, og rundt én av hver 25 borger er vernepliktig soldat. Den koreanske hæren har fem områder; bakkestyrker, marinestyrker, flyvåpen, spesialoperasjoner, og rakettstyrker. Kommandoen for hæren er både i Den sentrale militære kommisjonen i partiet og i det uavhengige Nasjonale forsvarskommisjonen. Ministeriet for hæren er underlagt sistnevnte.Av alle avdelinger i hæren er bakkestyrkene den største. Den har omtrentlig 1 million menn i personell fordelt på 80 infanteridivisjoner, 30 artilleribrigader, 25 særskilte brigader, 20 mekaniserte brigader, 10 stridsvognbrigader og sju stridsvognregimenter. De er utstyrt med 3 700 stridsvogner, 2 100 pansret personellkjøretøy og stormpanservogner, 17 900 artilleriskyts, 11 000 luftvernskanoner og rundt 10 000 portable luftvernsraketter (MANPADS) og panservernmissiler. Annet utstyr er 1 600 fly i flyvåpenet og 1 000 skip i marinen. Nord-Korea har den største spesialstyrken og den største ubåtflåte i verden.
Nord-Korea er land med kjernefysiske våpen. Det hele startet i 1993 da Nord-Korea meldte seg ut av Ikkespredningsavtalen. Dets arsenal er begrenset. Ulike beregninger har plassert dets forråd til mindre enn 10 stridshoder med plutonium og 12-27 nukleære våpen tilsvarende om stridshoder med uran betraktes. Utskytning er avhengig av rakettkraft, og Nord-Korea har rundt 1 000 ballistiske missiler med en rekkevidde på opp til 3 000 km. I tillegg til kjernefysiske våpen har Nord-Korea også et stort lager av kjemiske våpen som utgjør mellom 2 500 til 5 000 tonn, og muligens også biologiske våpen.På grunn av landets kjernefysiske og utskytningsprøver, har Nord-Korea blitt underlagt straffebestemmelser av Forente nasjoners sikkerhetsråd (beslutning 1695 av juli 2006, 1718 av oktober 2006, 1874 av juni 2009, og 2087 av januar 2013). Nord-Korea og USA signerte i 1994 en avtale der regimet i Pyongyang gikk med på å fryse og demontere sitt atomvåpenprogram, i bytte mot internasjonal hjelp til å bygge opp atomreaktorer for elektrisk kraft. I 1998 sendte Nord-Korea en rakett 2000 kilometer over Japan og ned i Stillehavet. USA forhandlet frem en ny avtale om økonomisk hjelp til bygging av atomkraftverk, mot at Nord-Korea legger ned atomprogrammet. Siden atomkraftverk-hjelpen etter 2 år ikke hadde kommet, og USAs president George W. Bush avsluttet all kontakt i form av vanlige relasjoner, gjenopptok Nord-Korea atomprogrammet.Militær strategi er utformet for å plassere agenter som kan utføre sabotasje bak fiendens linjer i krigstid. Imidlertid har militæret en rekke begrensninger, blant annet umoderne utstyr, manglende drivstofflagre og mangel på digitale kommandosentraler. For å kompensere for disse manglene har den nordkoreanske hæren tatt i bruk en rekke asymmetriske krigsteknologier som lasere for å blinde personell, blokkering av GPS, dvergubåter og menneskelige torpedoer, maling med stealthteknologi, elektromagnetiske pulsbomber, og enheter for bedrive cyberkrig. Nord-Korea har også forsøkt å forstyrre sørkoreanske militærsatellitter.Mye av utstyret er framstilt og produsert av innenlandsk militærindustri. Våpen er framstilt i grovt regnet 1 800 undergrunnsfabrikker spredt over hele Nord-Korea, men de fleste av dem er lokalisert i provinsen Chagang. Militærindustrien er i stand til å framstille en rekke våpen, fra individuelle, til artilleri, pansrete kjøretøyer, stridsvogner, missiler, helikoptre, ubåter, landgangsfartøyer, og muligens jetfly. I henhold til offisiell nordkoreansk media utgjør de militære utgiftene for 2010 til 15,8 prosent av statsbudsjettet.
== Økonomi ==
Landets økonomi fungerer via Nord-Koreas sentralbank og utsteder nordkoreansk myntenhet og valuta won. Nord-Korea har en industrialisert, meget sentralisert økonomi med høy prioritet på selvforsyning og uavhengighet. Nord-Korea og Cuba er de eneste to statene med en bortimot fullstendig regjeringsstyrt og statseid økonomi. Komiteen for sentralplanlegging forbereder, overvåker og gjennomfører økonomiske planer, mens et generalbyrå for provinsindustrien i hver region er ansvarlig for håndteringen av lokal fabrikasjon, produksjon, ressurshåndtering og salg.Nord-Koreas isolasjonspolitikk betyr at all internasjonal handel er meget begrenset. Landet vedtok en lov i 1984 som tillot utenlandsk investering via prosjektsamarbeide, men klarte ikke å tiltrekke seg noen betydelige investeringer. I 1991 etablerte landet Rasons spesielle økonomiske sone i ytterligere et forsøk på å tiltrekke seg utenlandsk investering fra Kina og Russland. Rason ligger helt nord i landet og grenser strategisk til både Kina og Russland. Kinesiske og russiske selskaper har kjøpt rettighetene for å benytte havneanleggene i Rason. Kinesiske investorer har utbedret veinettet fra Rason til Kina, og russiske jernbanearbeidere har utbedret jernbanen fra Rason til Russland fra hvor den fortsetter inn i Den transsibirske jernbanen.Fram til 1998 utga Forente nasjoner tabeller med HDI (Indeks for menneskelig utvikling) og GDP (Bruttonasjonalprodukt per innbygger) for Nord-Korea som sto ved en mellomnivå for menneskelig utvikling ved 0,766 (rangert til 75.-plass) og bruttonasjonalprodukt per innbygger av 4 058 dollar. Gjennomsnittlig lønn var på rundt 47 dollar i måneden i 2004. Gjennomsnittlig offisiell lønn i 2011 tilsvarer 2 dollar i måneden mens den faktisk månedlige inntekten synes å være rundt 15 dollar ettersom de fleste nordkoreanere tjener penger i ulovlig småhandel: forretning, jordbruk og håndverk. Den illegale økonomien er dominert av kvinner ettersom menn må gå på offisielle jobber selv om de fleste fabrikker ikke fungerer. Det er beregnet at tidlig på 2000-tallet fikk en gjennomsnittlig nordkoreansk familie rundt 80 % av sine inntekter fra småhandel og småindustri som er lovlig i vanlig markedsøkonomi, men ulovlig i Nord-Korea.Til tross for betydelige økonomiske problemer økte livskvaliteten og lønningene jevnlig i 2007. Småforhandlere, kjent som janmadang, eksisterer over hele landet og skaffer befolkningen importerte matvarer og handelsvarer fra kosmetikk til motorsykler i bytte for penger. I 2009 nedskrev regjeringen en valutaverdien i den hensikt å hindre det frie markedet over hele landet, men forsøket feilet ettersom inflasjonen skjøt i været, og til sist førte til at forbudet mot fri markedshandel ble fjernet.Matrasjoner, boligbygging, helsevesen, og utdannelse er tilbudt av staten uten kostnader, og betaling av skatt har vært avskaffet siden 1. april 1974. For å øke produksjonen i jordbruket og industrien har regjeringen siden 1960-årene innført en rekke håndteringssystemer som Taean arbeidssystem. På 2000-tallet, etter gjenvinningen i 1999, var Nord-Koreas vekst i bruttonasjonalprodukt langsom, men gradvis fram til 2005. Mellom 2006 og 2011 hadde de fleste årene negativ vekst. I 2012 publiserte Sør-Koreas sentralbank følgende beregning av Nord-Koreas vekst i bruttonasjonalprodukt:
I henhold til beregninger fra 2002 er den dominerende sektoren i nordkoreansk økonomi industrien (43,1 %), fulgt av tjenestesektoren (33,6 %) og jordbruk (23,3 %). I 2004 var det beregnet at jordbruket ansatte 37 % av arbeidsstyrken mens industrien og tjenestesektoren ansatte de gjenværende 63 %. Den viktigste industrien er militærprodukter, maskinvare, elektrisk kraft, kjemikaler, gruvedrift, metallurgi, tekstiler, levnetsmiddelindustri, og turisme. Jernmalm og kullproduksjon er blant de få sektorene hvor Nord-Korea gjør det betydeligere bedre enn sin nabo i sør – DPRK produserer rundt 10 ganger større mengder av hver ressurs. I jordbrukssektoren er potetproduksjonen i Nord-Korea en betydelig aktivitet som gir en viss grad av matsikkerhet for landet.
Rismarkene gir rundt 2,8 tonn per hektar, rundt halvparten av hva de fleste andre land produserer, hovedsakelig grunnet forvitring av jorda, mangel på gjødsel, og begrenset mekanisering. I 2005 ble Nord-Korea beregnet av FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) til en 10.-plass i produksjon av fersk frukt og beregnet til 19.-plass i produksjon av epler. Landet har betydelig med naturressurser og er verdens 18. største produsent av jern og sink, har 22. største kullreserver i verden. Det er også den 15. største produsent av flusspat og 12. største produsent av kobber og salt i Asia. Andre betydelig naturressurser i produksjon er bly, wolfram, grafitt, magnesitt (magnesiumkarbonat), gull, svovelkis, og vannkraft.
=== Privathandel og småindustri ===
I 1991 begynte Nord-Korea å eksperimentere med privatkapitalisme i Rajin-Sonbongs økonomiske sone, og i 2002 ble også Kaesong industriregion igangsatt. Et lite antall av andre områder har også blitt utskilt som spesielt administrative regioner.
Et lite antall av kapitalistiske elementer sprer seg gradvis fra prøveområdene, inkludert et antall reklameskilter langs enkelte motorveier. Besøkende i Nord-Korea i 2010-årene har rapportert at et antall landbruksmarkeder har økt i Kaesong og Pyongyang, foruten også langs grensen til Kina, og omgår systemet matrasjonering. I tillegg til matvarehjelp er det rapportert at Kina skaffer beregnet 80 % til 90 % av Nord-Koreas olje til «vennlige priser» som er langt under verdens markedspris.Nord-Korea har også en tegnefilmindustri som underentreprise av arbeid fra sørkoreanske animasjonsselskap.
=== Internasjonal handel ===
Kina og Sør-Korea er de to største handelspartnerne til Nord-Korea. Kina er landets nærmeste økonomiske partner og utgjorde rundt 70 % av all handel til i utlandet i 2011. Kinesisk statistikk for 2013 indikerer at nordkoreansk eksport til Kina var nær 3 milliarder dollar, med import til nær 3,6 milliarder dollar. Handel med Sør-Korea har gått ned etter at Lee Myung-bak ble valgt til sørkoreansk president i 2008, som bevisst reduserte handelen for å legge press på Nord-Korea i kjernefysiske spørsmål. Handelen med Sør-Korea falt fra 1,8 milliarder dollar til 1,1 milliarder dollar mellom 2007 og 2013, det mest av det gjenværende er gjennom Kaesong industriregion.I 2000 ble Senteret for studiet av kapitalistsystemet etablert. I økende grad har forretning med utenlandske partnere blitt opprettet siden 2002. Pyongyangs forretningsskole ble etablert ved hjelp av regjeringen i Sveits for å hjelpe med å undervise studentene bedriftsledelse og driftsøkonomi. Europeiske investorer har arbeidet sammen med Nord-Korea i et prosjekt å utvikle nordkoreanske frilans dataprogrammere.Det russiske energiselskapet Gazprom har et prosjekt for rørledning til Sør-Korea gjennom Pyongyang som kostnadsberegnet til 2,5 milliarder dollar. Utbytte som genereres fra Gazprom har til hensikt å skaffe Nord-Korea 100 millioner dollar i året i avgifter.
=== Turisme ===
Turisme i Nord-Korea er organisert av det statseide selskapet Korea International Travel Company. Alle turister og besøkende er påkrevd å ha en eller flere guider som vanligvis snakker turistens innfødte språk. Mens turisme har økt i løpet av de siste årene, er antallet turister fra land i Vesten svært lavt.De fleste turister kommer fra Kina, Russland og Japan. For borgere i Sør-Korea er det bortimot umulig å få visum til Nord-Korea; de kan kun få tilgang via særskilte turistområder avsatt for sørkoreanere, slik som Kaesong. Borgere fra USA er også underlagt visarestriksjoner og tillatt å besøke landet under de årlige Arirangfestvalene. Disse restriksjonene ble lempet på i januar 2010. Færre enn 2 500 amerikanere har besøkt Nord-Korea siden 1953.I området til Kumgangfjellet har selskapet Hyundai etablert og driver et særskilt turistområde. Reiser til dette området er mulig for borgere fra Sør-Korea og USA, men kun i organiserte grupper fra Sør-Korea. En særskilt administrativ region, Kumgangs turistregion, eksisterer for denne hensikten. Reiser til regionen ble imidlertid avbrutt etter at en sørkoreansk kvinne som hadde vandret inn i en kontrollert militærsone ble skutt av grensevakter i slutten av 2008. Da nye reiser ikke var gjenopptatt ved mai 2010 annonserte Nord-Korea at landet ville konfiskere sørkoreanske eiendommer i regionen.
== Samfunnet ==
=== Menneskerettigheter ===
En FN-kommisjonen opprettet i 2013 for å avklare Nord-Koreas brudd på menneskerettighetene la en rapport fram i 2014 som konstaterer at landet har begått grove brudd på disse rettighetene og som forbrytelser mot menneskeheten er de sammenlignbare med de som ble begått av nazistene under den andre verdenskrig. Kommisjonens rapport er basert på nordkoreanske flyktninger sine historier, og den grusomme situasjonen i straffeleirene kommer fram. Vitner forteller om tortur, henrettelser, seksuelle overgrep, innskrenkninger på matrasjoner og ekstrem politisk undertrykking. Kvinner blir voldtatt av leirledelsen, og deretter drept for å fjerne alle bevis.En Amnesty-rapport om Nord-Korea hevder landets største fangeleir holder minst 100 000 mennesker, på et område som er større enn Oslo i utstrekning. Mange vet ikke engang hvorfor de sitter der, men trolig blir hele familier sendt til fangeleirer dersom ett familiemedlem er en potensiell trussel mot regimet. De fleste som sitter i fangeleirer er politiske fanger, kristne og andre religiøse, de som har prøvd å rømme, samt nordkoreanere som har hatt kontakt med verden utenfor. Nord-Koreas utenriksdepartement kaller rapporten «løgn og oppspinn som med overlegg er funnet på av fiendtlige styrker».I verden rundt har arbeidsleirene i Nord-Korea vakt liten interesse. Selv om det er kommet mange avsløringer i forskningsrapporter og dokumentarer, har Sør-Korea ventet i nesten et tiår før de kritiserte Nord-Korea for brudd på menneskerettighetene. Dersom man bryter en eller flere regler i Nord-Korea, blir de fleste sendt i arbeidsleirer. Ved hjelp av satellittbilder har man funnet ut hvor i Nord-Korea fangeleirene ligger. Kun i en av leirene, camp 15, kan man slippe ut, ved å jobbe seg fri. Først må man da lære seg noen av Kim Jong-IIs tekster utenat samt følge reglene i leiren.
Dersom man er så heldig å bli sluppet fri, blir man fremdeles overvåket av politiet. Dersom en av fangene klarer å flykte fra leiren, men senere blir tatt blir man drept foran de andre fangene som en lærepenge for å hindre de andre i å gjøre det samme. Fangene lever kun på mais og salt, og jobber 12-15 timer hver dag. De færreste av dem lever lenger enn til de er 50 år. De fleste dør på grunn av feilernæring, under arbeidsulykker og under forhør.Ellers kan her tilføyes at det nordkoreanske justissystemet baserer mye av sin virksomhet på et forholdsvis finmasket nettverk av angivere, som har vært elever ved egne angiverskoler. Ikke sjelden forekommer det at hele, eller deler av, familiestrukturer går i oppløsning, på grunn av en utstrakt angiver og tysteraktivitet rettet mot egne familiemedlemmer og slektninger.
=== Utdannelse ===
Grunnleggende undervisning
Utdannelse i Nord-Korea er obligatorisk fram til videregående skole. Staten skaffer også skoleuniformer uten kostnader fram til tidlig i 1990-årene. Heuristikk (læren om hvordan man best oppnår og lagrer kunnskap) er aktivt benyttet for å utvikle uavhengighet og kreativitet hos elevene. Obligatorisk utdannelse varer i minst elleve år og består av ett år med forskole, fire år med grunnskole og seks med videregående skole. Undervisningens pensum har både et akademisk som et politisk innhold.Nord-Korea er et av de mest lesekyndige land i verden med et gjennomsnittlig grad av lese- og skrivekunnskap på hele 99 %. I henhold til menneskeaktivisten Shin Dong-hyuk blir barn som holdes innesperret i konsentrasjonsleirer også gitt en form for undervisning. Grunnleggende skole kalles for folkets skole, og barn begynner undervisningen når de er seks år gamle. Fra de er ti til de er seksten går de på en vanlig videregående skole, eller en særskilt videregående skole, avhengig av deres spesialiteter.
Høyere undervisning
Høyere utdannelse er ikke obligatorisk i Nord-Korea. Den er sammensatt av to systemer: akademisk høyere utdannelse og høyere utdannelse for fortsatt undervisning. Systemet for akademisk høyere utdannelse omfatter tre former for institusjoner: universiteter, profesjonelle skoler og tekniske skoler. Studenter som studerer for mastergrad og doktorgrad går på universiteter, og tilsvarende for fortsatt høyere utdannelse. De to mest kjente universitetene i Nord-Korea er Kim Il-sung-universitetet og Pyongyang vitenskapelige og teknologiske universitet, begge i Pyongyang. Det førstnevnte, opprettet i oktober 1946, er en eliteinstitusjon som har 16 000 hel og deltidsstudenter i henhold til 1990-årene, og er i henhold til en observatør, «pinakkelen i det nordkoreanske utdannelse og sosiale systemet». Det finnes også et tredje universitetet kalt for Kim Chaek tekniske universitet som spesialiserer seg på informasjonsteknologi og kjernefysisk forskning.
=== Helse ===
Nord-Korea har en nasjonal medisinsk tjeneste og system for helseforsikring som er tilgjengelig for alle. I 2001 brukte Nord-Korea 3 % av sitt bruttonasjonalprodukt på helsebehandling. I begynnelsen av 1950-årene la landet stor vekt på medisin og helse, og mellom 1955 og 1986 vokste antallet sykehus fra 285 til 2 401, og antallet klinikker fra 1 020 til 5 644. Det er sykehus knyttet til fabrikker og gruver. Siden 1979 har det blitt lagt mer vekt på tradisjonell koreansk medisin basert på behandling med urtemedisin og akupunktur. Et nasjonalt telemedisinsk nettverk ble opprettet i 2010. Det knytter Kim Man Yu-sykehuset i Pyongyang med ti andre medisinske fasiliteter i provinsene.Nord-Koreas helsesystem har derimot vært i bratt nedgang siden 1990-årene grunnet naturkatastrofer, økonomiske problemer, og mangel på mat og energi. I 2001 manglet mange sykehus og klinikker vesentlige medisiner, utstyr, rent vann og elektrisitet.Bortimot hele befolkningen har tilgang til vann og sanering, men det er ikke alltid vann som kan drikkes. Smittsomme sykdommer som tuberkulose, malaria og gulsott er betraktet som endemisk for landet. Tuberkulose er vanligste dødsårsak i Nord-Korea. Forventet levealder i Nord-Korea er 70 år (i 2012), ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO), det samme som det var i 1990.Helsesystemet har blitt et kontroversielt emne for Verdens helseorganisasjon, som har beskrevet det som «misunnelsesverdig for utviklingslandene» samtidig som det anerkjente at «utfordringer gjenstår, inkludert dårlig infrastruktur, mangel på utstyr, feilernæring, og mangel på medisiner». Amnesty International hevder at det lider av sykehus som bare delvis fungerer og «mangler det meste av medisiner og utstyr», dårlig hygiene og epidemier, at amputasjoner ble utført uten bedøvelse, og at leger ble bestukket med penger, sigaretter og alkohol for å gi pasienter behandling. Angående dette har BBCs Imogen Foulkes sagt at et antall byråer i FN har hjelpeprogrammer i Nord-Korea og er antatt å være tilbakeholdne med åpen å kritisere landet i frykt for det vil skade deres arbeid der.
=== Hungersnød ===
I 1990-årene sto Nord-Korea overfor et betydelige økonomiske sammenbrudd, inkludert en rekke av naturkatastrofer, økonomisk vanstyre og alvorlig mangel på ressurser etter sammenbruddet av den kommunistiske Østblokken. Sammenlagt medførte dette til mangel på grunnleggende matvarer som korn på mer enn 1 million tonn fra hva landet trengte for landets innbyggere i henhold til internasjonal akseptert minimum kosthold. Innenlands ble den nordkoreanske sulten kalt for «den besværlige marsjen» etter at mellom 300 000 og 800 000 av innbyggerne døde årlig i løpet av en treårig hungersnød, og hvor de verste året var i 1997. Dødsfallene var mest sannsynlig knyttet til sykdommer forsaket av sult som pneumoni, tuberkulose og diaré framfor sulten i seg selv.I begynnelsen av 1997 begynte USA å frakte matvarehjelp med skip til Nord-Korea via Forente nasjoners Verdens matvareprogram (WFP) for å bekjempe sultkatastrofen. Antallet skipslaster toppet seg i 1999 med bortimot 700 000 tonn, noe som gjorde USA til den største utenlandske bidragsyteren av nødhjelp til landet. Under Bush-administrasjonen ble hjelpen drastisk redusert år for år fra 350 000 tonn i 2001 til 40 000 tonn i 2004. Jordbruksproduksjonen hadde økt fra rundt 2,7 millioner tonn i 1997 til 4,2 millioner tonn i 2004.I 2006 rapporterte Amnesty International at en undersøkelse av den nasjonale ernæringstilstanden som ble gjennomført av den nordkoreanske regjeringen, Verdens matvareprogram, og UNICEF, avdekket at 7 % av barna var alvorlig underernært; 37 % var kronisk underernært; 23,4 % var undervektig; og en av tre mødre var underernært og anemiske som resultat av langvarig hungersnød. Inflasjonen som ble forsaket av en del av de økonomiske reformene i 2002, inkludert politikken Songun («Militæret først»), som er blitt sitert som årsaken for de økte prisene på grunnleggende matvarer. I 2013 ble det rapportert hungersnød i deler av Nord-Korea, og drev enkelte til kannibalisme. Det er eksempelvis hevdet at en mann gravde opp liket av sitt barnebarn for å spise det og en annen som kokte sitt barn og spiste kjøttet. En annen mann skal etter sigende ha blitt henrettet etter å ha myrdet sine to barn for å få noe å spise. Imidlertid har Verdens matvareprogram rapportert feilernæring og matmangel, men ikke sult.
=== Media ===
Media i Nord-Korea er blant de mest strengeste kontrollerte av myndighetene i verden. Den nordkoreanske lovgivningen støtter formelt trykk- og ytringsfrihet, men myndighetene forbyr utøvelsen av disse rettighetene. I en rapport fra 2013 har organisasjonen Reportere uten grenser rangert trykkefriheten i Nord-Korea til 177.-plass av 178; kun over Eritrea. Kun nyheter som favoriserer regimet er tillatt, mens nyheter som dekker de økonomiske og politiske problemene i landet, og utenlandsk kritikk av myndighetene, er ikke tillatt. Media opprettholder personkulten til Kim Jong-un, og rapporterer jevnlig om hans daglige aktiviteter. Den fremste nyhetsformidleren i Nord-Korea er Korean Central News Agency, Det sentrale koreanske nyhetsbyrået.
En omfattende prosess går forut alt som går ut i innenlandsk media. Det er streng sensur på alt som skal trykkes i avisen eller fortelles i nyhetene, og den må blant annet gjennom seks sensurstasjoner for å få godkjent hva som skrives. Blant annet er det ikke lov å snakke kritisk om landets ledere, myndigheter, økonomi eller militær. Derimot er det populært å snakke nedsettende om USA, Japan eller Sør-Korea, om store gaver til statsministeren fra utlandet, og glorifiseringen av landets ledere. Mediene beskriver lander som et paradis på jord, og sprer propaganda om landet, utlandet og de store lederne.Nord-Korea har 12 hovedaviser og 20 betydelige periodiske, alle av varierende utgivelsestakt og alle utgitt i Pyongyang. Blant de fremste avisene er Rodong Sinmun, Joson Inmingun, Minju Choson, og Rodongja Sinmum. Det er ikke kjent at noen form for privat presse eksisterer. I januar 2012 åpnet det amerikansk nyhetsbyrå Associated Press et kontor i Pyongyang for å dekke nyheter innenfor Nord-Korea.En undersøkelse bestilt av det amerikanske utenriksdepartementet viser at, til tross for meget strenge reguleringer og harde straffer, har nordkoreanere, særlig eliten, økende tilgang til nyheter og annen media utenfor den statskontrollerte nordkoreanske media. Mens tilgang til internett er strengt kontrollert, er det stadig flere som hører på radio og ser på DVD, og motta fjernsynssendinger fra nabostatene er også mulig i grenseområdene. En sørkoreansk professor hevdet at spredningen av billige, kinesiskbygde, portable TV-er med EVD-spillere (en optisk disk tilsvarende DVD), gjør det langt vanskeligere for de nordkoreanske myndighetene å slå ned på at innbyggerne ser på sørkoreanske videoer. Det motsatte er det nordkoreanske nettstedet Uriminzokkiri (med server i Kina) som jevnlig utgir statlig propaganda og angrep på USA, Sør-Korea, og andre. Det finnes ca 3,9 telefoner eller mobilforbindelser pr. 100 innbyggere i landet.Radio- og TV-apparater som kjøpes i Nord-Korea er forhåndsinnstilte til bare å kunne motta de statlige frekvensene. Apparatene er forseglet med en etikett som skal forhindre tukling med utstyret. Å manipulere slik at man kan motta radio- eller tv-sendinger fra utlandet er streng straffbart. 22 timer i døgnet sender den nordkoreanske statskringkastingen nasjonale radioprogrammer supplert med lokale sendinger. På offentlige plasser og i fabrikker er det installert høyttalere som kringkaster de statlige radiosendingene.Nord-Korea har internett, men kun en egen, lukket nettversjon. Kun et fåtall av innbyggerne som har PC har tilgang. Internettet er i praksis et intranett kalt Kwangmyong som er satt opp av myndighetene. Noen få hundre statsansatte personer har tilgang til å arbeide opp mot den. Myndighetene overvåker nøye hvilke nettsider de er inne på.
== Kultur og kunst ==
Nord-Korea deler sin tradisjonelle kultur med Sør-Korea, men de to landene har utviklet adskilt samtidige kulturformer siden halvøya ble delt i 1945. Historisk, mens kulturen i Korea har blitt påvirket av nabolandet Kina, har det uansett greid å utvikle en egenartet og særskilt kulturell identitet.All litteratur og andre kunstarter er strengt statskontrollert, hovedsakelig gjennom Departementet propaganda og agitasjon eller Kultur og kunstdepartementet til Sentralkomiteen til KWP. Film er også et betydningsfullt kunstnerisk medium i Nord-Korea og Kim Jong Ils manifest Kino og regi (1987) er grunnlaget for nasjonens filmprodusenter.Koreansk kultur kom under angrep i løpet av Japans herredømme fra 1910 til 1945. Japan tvang igjennom en kulturell assimileringspolitikk. Under japanerne ble koreanerne nødt til å lære og snakke japansk, benytte det japanske navnsystemet og tilbe shintōismen. De ble forbudt å snakke eller skrive på koreansk i skolene, forretningslivet eller på offentlige steder. I tillegg endret eller ødela japanerne ulike koreanske monumenter, inkludert Gyeongbokgungpalasset og dokumenter som framstilte japanere i et negativt lys.
En populær hendelse i Nord-Korea er massegymnastikk. Det nyeste og største ble kalt for Arirang. Det ble utført seks kvelder i uken for to måneder, og involverte over 100 000 deltakere. Tilskuere til denne hendelsen i nyere tid har rapportert at antivestlige stemninger har blitt nedtont sammenlignet med tidligere framføringer. Massegymnastikken involverer framføringer av dans, gymnastikk, turn og koreografiske rutiner som feirer historien til Nord-Korea og Arbeidernes kommunistpartis revolusjon. Framføringene blir holdt i Pyongyang ved ulike steder, avhengig av framføringenes omfatning og størrelse for det særskilte året. Det særskilte stedet er Rungrado 1. mai stadion, som er den største stadium i verden med plass til 150 000 mennesker. I tillegg ble Kim Chaeks folkets stadium bygget for framføringer ved 40°41'0"N 129°11'47"E.
Nord-Korea benytter kunstnere for å produsere kunst for eksport ved Mansudae kunststudio i Pyongyang. Over 1000 kunstnere er ansatt. Produktene er akvareller, tusjtegninger, postere, mosaikker, og broderier. Den foretrukne og kanskje eneste kunststilen som er akseptabel er "sosialistisk realisme" hvor Nord-Korea framstilles som velstående og framgangsrikt og dens innbyggere som lykkelige og entusiastiske. Tradisjonell koreansk formgivning og temaer er tilstede hovedsakelig i broderier. Den kunstneriske og tekniske kvaliteten til disse kunstproduktene er meget høy, men med unntak av svært rike sørkoreanske samlere, er det et begrenset marked grunnet offentlig smak og at andre stater og samlere er avholdende med å støtte regimet finansielt.I juli 2004 ble Goguryeo-gravene det første stedet i landet som ble en del av UNESCOs liste over verdensarven.I februar 2008 ble New York Philharmonic det første amerikanske orkester som spilte i Nord-Korea, skjønt kun for et «invitert publikum». Konsert på sendt på nasjonalt fjernsyn. Det kristne rockebandet Casting Crowns spilte ved det årlige Spring Friendship Arts Festival i april 2007 som ble holdt i Pyongyang.
== Sport ==
Det er femten fotballklubber som konkurrerer i DPR Korea League, Nord-Koreas øverste fotballdivisjon, og som kan tevle for det nasjonale mesterskapet. Det nasjonale fotballaget for menn, Chollima, konkurrer i den asiatiske fotballkonføderasjonen (AFC) og som per 26. mai 2010 ble rangert til 105.-plass av FIFA. Laget konkurrerte i verdensmesterskapet i fotball i 1966 og 2010.
Nord-Koreas herrelandslag i ishockey rangert til 43.-plass av 49 nasjoner og konkurrerer i tredjedivisjon. Kvinnenes lag er rangert til 21.-plass av 34 nasjoner og kjemper i andre divisjon.
Nord-Korea er også aktiv i basketball med et nasjonal lag som representerer nasjonen i internasjonale konkurranser. I desember 2013 besøkte den amerikanske tidligere profesjonelle basketballspilleren Dennis Rodman Nord-Korea for å hjelpe å trene det nasjonale laget etter at han var blitt venn med president Kim Jong-un i løpet av sitt første besøk i landet i februar 2013.Nord-Korea har deltatt i de olympiske leker siden 1964. Landet debuterte i sommerlekene i 1972 med å ta hjem fem medaljer, inkludert en gullmedalje. Per 2014 har Nord-Korea vunnet en medalje i hvert eneste leker som de har deltatt i. Den internasjonale olympiske komités landkode for Nord-Korea er PRK.
Nord-Korea boikottet Sommer-OL 1988 i sørkoreanske Seoul. I Sommer-OL 2004 i Athen marsjerte Nord-Korea og Sør-Korea inn sammen ved åpnings- og avslutningsseremoniene under et forent flagg, men de konkurrerte adskilt.
Taekwondo er en kampsport som har sin opprinnelse i Korea. I 1950- og 1960-årene ble de moderne reglene standardiserte og Taekwondo ble en offisiell olympisk gren i 2000. Andre koreanske kampsporter er taekkyeon, hapkido, tang soo do, kuk sool won, kumdo og subak.
En populær sportshendelse i Nord-Korea er den årlige Arirangfestivalen, kjent for sine store massedeltagelse som kombinerer gymnastikk, musikk og ulike tablåer ved at hundrevis av mennesker viser fram fargede kort eller fargede papplater, som til sammen danner et gigantisk bilde, ord eller et symbol. Brettspill Yut er et lagspill i Nord-Korea og blir sendt på landets TV-stasjoner.
I oktober 2013 introduserte Kim Jong-un en ny politikk som gjorde det mulig for suksessfulle idrettsfolk å motta luksusleiligheter som anerkjennelse av deres prestasjoner. Belønningen ble gitt til Om Yun-chul, An Kum-ae og Kim Un-guk, som hadde tatt olympiske medaljer ved Sommer-OL 2012.
=== Flagget ===
Nord-Koreas flagg ble tatt i bruk 8. september 1948. Den røde stjernen representerer kommunismen og er gjengitt i flagget på en hvit sirkelformet bakgrunn. Stjernen symboliserer også Det koreanske arbeiderparti.
== Oppføring på UNESCOs liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Goguryeo-gravene
Historiske monumenter og steder i Kaesong
== Se også ==
Nord-Koreas administrative enheter
Liste over Koreas monarker
== Norskspråklig faglitteratur ==
Sun Heidi Sæbø. Kims lek : en diktator, et splittet land og en forsvinningssak i Sørkedalen. Cappelen Damm, 2015. ISBN 978-82-02-47970-1
Kari Fure, Bjørn A. Wegge og Stig Magne Heitmann. Kims paradis - folkets tragedie : på innsiden av det lukkede Nord-Korea. Lunde forlag, 2014. ISBN 978-82-520-0251-5
Barbara Demick. Mørkets rike : reportasje fra Nord-Korea. Cappelen Damm, 2011. ISBN 978-82-02-33319-5
Guy Delisle. Pyongyang : En tegnet og meget begrenset reise i Nord-Korea. Aschehoug, 2008. ISBN 978-82-03-21111-9
Sverre Lodgaard. Hva skjer i Nord-Korea? Asiatisk stabilitet i fare? Arkivert 23. september 2015 hos Wayback Machine.. 20 sider. (Sikkerhetspolitisk bibliotek; nr 2, 2013)
Tor Husby. Nord-Korea uroer naboland Arkivert 23. september 2015 hos Wayback Machine.. 23 sider. (Sikkerhetspolitisk bibliotek; nr 9, 2002)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Statistikk og andre data om Nord-Korea i FN-sambandets nettsted Globalis.no«38 North», fritt tilgjengelige artikler og analyse av Nord-Korea, fra The Stimson Center (engelsk) | __NOTOC__ | 195,821 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Francisco_L%C3%B3pez_Caro | 2023-02-04 | Francisco López Caro | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkmalere', 'Kategori:Dødsfall i 1661', 'Kategori:Fødsler i 1600', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sevilla', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spanske malere'] | Francisco López Caro (født 1598, død 1661) var en spansk maler fra barokken. Han var født i Sevilla og elev av Juan de las Roelas. Svært lite er kjent om ham, bortsett fra at han oppholdt seg og malte i Sevilla til rundt 1660, og så dro til Madrid, der han bodde resten av livet. Han døde i 1662. Arbeidene hans var hovedsakelig portretter. Noen er i private samlinger i Madrid, Salamanca, Granada og Sevilla.
Sønnen og eleven Francisco Caro (født i Sevilla i 1627 og død i Madrid i 1667) var også maler.
| Francisco López Caro (født 1598, død 1661) var en spansk maler fra barokken. Han var født i Sevilla og elev av Juan de las Roelas. Svært lite er kjent om ham, bortsett fra at han oppholdt seg og malte i Sevilla til rundt 1660, og så dro til Madrid, der han bodde resten av livet. Han døde i 1662. Arbeidene hans var hovedsakelig portretter. Noen er i private samlinger i Madrid, Salamanca, Granada og Sevilla.
Sønnen og eleven Francisco Caro (født i Sevilla i 1627 og død i Madrid i 1667) var også maler.
== Referanser == | Francisco López Caro (født 1598, død 1661) var en spansk maler fra barokken. Han var født i Sevilla og elev av Juan de las Roelas. | 195,822 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Havna_all%C3%A9_(Oslo) | 2023-02-04 | Havna allé (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker'] | Havna allé (1-15, 2-14) er en vei på Vinderen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Rasmus Winderens vei.
Veien fikk navn i 1932 etter eiendommen Havnen i nr. 7, som tilhørte Østre Gaustad gård.
Veien er kjent for 13 funkisvillaer fra 1931-33. Tolv ble tegnet av Sverre Aasland og Arne Korsmo, mens den siste ble tegner av Korsmo og Knut Knutsen. Korsmo bodde selv i nr. 12. Aller best kjent er Villa Dammann i nr. 15.
| Havna allé (1-15, 2-14) er en vei på Vinderen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Rasmus Winderens vei.
Veien fikk navn i 1932 etter eiendommen Havnen i nr. 7, som tilhørte Østre Gaustad gård.
Veien er kjent for 13 funkisvillaer fra 1931-33. Tolv ble tegnet av Sverre Aasland og Arne Korsmo, mens den siste ble tegner av Korsmo og Knut Knutsen. Korsmo bodde selv i nr. 12. Aller best kjent er Villa Dammann i nr. 15.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Havna allé». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 236. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.
Funkisvandring på Vinderen | | navn = Havna allé | 195,823 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harlow_(film) | 2023-02-04 | Harlow (film) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografiske filmer fra USA', 'Kategori:Dramafilmer fra USA', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1965', 'Kategori:Sort-hvitt-filmer'] | Harlow er en amerikansk biografisk dramafilm fra 1965, basert på livet til skuespillerinnen Jean Harlow. Filmen er regissert av Alex Segal og produsert av William Sargent jr. og Lee Savin. I hovedrollene spiller Carol Lynley, Efrem Zimbalist jr., Ginger Rogers og Barry Sullivan. Manus er skrevet av Karl Tunberg.
Filmen ble utgitt fem uker før en konkurrerende film med samme tittel. Denne hadde Carroll Baker i hovedrollen som Harlow.
| Harlow er en amerikansk biografisk dramafilm fra 1965, basert på livet til skuespillerinnen Jean Harlow. Filmen er regissert av Alex Segal og produsert av William Sargent jr. og Lee Savin. I hovedrollene spiller Carol Lynley, Efrem Zimbalist jr., Ginger Rogers og Barry Sullivan. Manus er skrevet av Karl Tunberg.
Filmen ble utgitt fem uker før en konkurrerende film med samme tittel. Denne hadde Carroll Baker i hovedrollen som Harlow.
== Medvirkende ==
Carol Lynley som Jean Harlow
Efrem Zimbalist jr. som William Mansfield
Ginger Rogers som Mama Jean Bello
Barry Sullivan som Marino Bello
Hurd Hatfield som Paul Bern
Lloyd Bochner som Marc Peters
Hermione Baddeley som Marie Dressler
Audrey Totter som Marilyn
John Williams som Jonathan Martin
Audrey Christie som Thelma
Michael Dante som Ed
Jack Kruschen som Louis B. Mayer
Celia Lovsky som Maria Ouspenskaya
Robert Strauss som Hank
Sonny Liston som bokser
== Mottakelse ==
Filmen ble dårlig mottatt. Howard Thompson i The New York Times var svært lite imponert og kalte filmen «ulidelig kjedelig». Han mente også filmen var «tarvelig», manglet energi og at den ikke gjorde en rettferdig fremstilling overfor Harlow selv.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Harlow på Internet Movie Database
(en) Harlow på AllMovie
(en) Harlow på Turner Classic Movies
(en) Harlow på Rotten Tomatoes | | manus = Karl Tunberg | 195,824 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spagettifisering | 2023-02-04 | Spagettifisering | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Astrofysikk', 'Kategori:Astronomistubber', 'Kategori:Himmelmekanikk', 'Kategori:Metaforer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Spagettifisering er et begrep som innen astrofysikk som beskriver hvordan tidevannskrefter kan påvirke et himmellegeme, eller objekt, når dette befinner seg i et inhomogent gravitasjonsfelt. Effekten på objektet/legemets er vertikal strekk og horisontal kompresjon, eller spagettifisering.
I de mest ekstreme tilfellene, som innen for gravitasjonsfeltet til et sort hull, er kreftene så store at ingen objekt tåler det, uansett hvor sterke komponentene i strekk.
| Spagettifisering er et begrep som innen astrofysikk som beskriver hvordan tidevannskrefter kan påvirke et himmellegeme, eller objekt, når dette befinner seg i et inhomogent gravitasjonsfelt. Effekten på objektet/legemets er vertikal strekk og horisontal kompresjon, eller spagettifisering.
I de mest ekstreme tilfellene, som innen for gravitasjonsfeltet til et sort hull, er kreftene så store at ingen objekt tåler det, uansett hvor sterke komponentene i strekk.
== Kilder ==
General referencesMelia, Fulvio (2003). The Black Hole at the Center of Our Galaxy (engelsk). Princeton University Press. s. 189. ISBN 0-691-09505-1.
Neil DeGrasse Tyson: Death by Black Hole (med forklaring av begrepet (engelsk) | Spagettifisering er et begrep som innen astrofysikk som beskriver hvordan tidevannskrefter kan påvirke et himmellegeme, eller objekt, når dette befinner seg i et inhomogent gravitasjonsfelt. Effekten på objektet/legemets er vertikal strekk og horisontal kompresjon, eller spagettifisering. | 195,825 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geir_Rebbestad | 2023-02-04 | Geir Rebbestad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 29. mai', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forretningsfolk', 'Kategori:Norske musikere', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Norske stemmeskuespillere'] | Geir Arne Rebbestad (født 29. mai 1960 i Ørsta) er en norsk musiker, sanger, produsent, kor- og ensembleinstruktør. Han var gründer, medeier og driver av lyd til bilde-selskapet Ambience Produksjon AS (2000–2007).
Rebbestad har blant annet vært daglig leder i Oslo Domkor, vært direktør i Det Norske Blåseensemble i Halden og direktør i Kristiansand symfoniorkester. I tillegg har han vært instruktør og sangprodusent for flere store filmprodusenter, blant annet Disney. Han har medvirket i en rekke musikaloppsetninger ved Oslo-teatrene både som sanger og musiker, samt i flere titalls innspillinger/TV-produksjoner med kjente artister.
| Geir Arne Rebbestad (født 29. mai 1960 i Ørsta) er en norsk musiker, sanger, produsent, kor- og ensembleinstruktør. Han var gründer, medeier og driver av lyd til bilde-selskapet Ambience Produksjon AS (2000–2007).
Rebbestad har blant annet vært daglig leder i Oslo Domkor, vært direktør i Det Norske Blåseensemble i Halden og direktør i Kristiansand symfoniorkester. I tillegg har han vært instruktør og sangprodusent for flere store filmprodusenter, blant annet Disney. Han har medvirket i en rekke musikaloppsetninger ved Oslo-teatrene både som sanger og musiker, samt i flere titalls innspillinger/TV-produksjoner med kjente artister.
== Diskografi ==
Møre og Romsdal for Afrika: Vis at du bryr deg/Love Isn't Love (1986)
Tore Hansen: Sove i natt? (1988)
Scandinavia: Scandinavia (1988)
Sebastian: Skatten på Sjørøverøya (1988)
Aage Kvalbein: Sanger fra en cello (1989)
Matti Røssland: Før hanen galer (1989)
Gitarkameratene: Typisk norsk (1990)
Trøste & Bære: Sammen på livet (1990)
Jan Eggum: Underveis (1991)
Tor Endresen: Solo (1991)
Vaktmestern: Vaktmester i særklasse (1991)
Dag Finn: The Wonderful World of D. Finn (1991)
Filmmusikk: Aladdin – Originalt Soundtrack (1993)
Halvdan Sivertsen: Kjærlighetslandet (1994)
Ravn: Rød ravn i en blå by (1995)
The Walt Disney Company: Pocahontas – Fortellingen og sanger fra filmen (1995)
Anne Vada: Øy i livet (1995)
The Walt Disney Company: Ringeren i Notre Dame: norsk original soundtrack (1996)
Hans Zimmer: Prinsen av Egypt (1998)
Anne Marie Kvien: Livsglede (1998)
Ola Slaaen & Regn: Heart to Heart (1998)
Walt Disney Company: Disney's Mulan (1998)
Jonas Fjeld: Voice on the Water (1999)
Anne Marie Kvien: Lengsel (2000)
Det norske jentekor: The Norwegian Girls Choir (2000)
Jan Eggum: Ekte Eggum (2001)
IKO: Nå lukker seg mitt øye: Kveldsbønner (2001)
The Walt Disney Company: Snehvit og de syv dvergene (2001)
Sha-Boom: Fiiire! The Best of Sha-Boom (2002)
John Vegard Schow: Hvor er du? (2002)
Gnottene: Syng og dans (2003)
Countdown Film: Glade jul – 10 norske julesanger (2004)
Halvdan Sivertsen: 40+ (2005)
Trond Teigen: Distant Shores (2005)
Grappa: Den røde gitar – Arbeidersanger i ny drakt (2005)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Geir Rebbestad», fra Rockipedia | Geir Arne Rebbestad (født 29. mai 1960 i Ørsta) er en norsk musiker, sanger, produsent, kor- og ensembleinstruktør. | 195,826 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dastgah | 2023-02-04 | Dastgah | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aserbajdsjansk musikk', 'Kategori:Iransk musikk', 'Kategori:Musikkskalaer', 'Kategori:Persiske ord og uttrykk'] | Dastgāh (persisk: دستگاه) er et musikalsk modalsystem i tradisjonell persisk kunstmusikk. Persisk kunstmusikk består av tolv modalskalasystemer eller dastgāher; til tross for at det egentlig finnes 50 eller flere dastgāher, regner musikkteoretikere til et sett på tolv grunnleggende systemer. En dastgāh er en meloditype som utøveren lager ekstemporerte fremføringer på grunnlag av.
Hver dastgāh består av syv grunnleggende noter, pluss en rekke variable noter benyttet som ornamentering og modulering. Hver dastgāh er en bestemt modalvariasjon til et utviklingsløp (sayr) som er bestemt av den forut foreskrevne sekvensrekkefølge, og kretser rundt 365 sentrale kjernemelodier kjent som gusheher (hver av disse melodier er en gusheh) som den enkelte musiker blir fortrolig ved ved erfaring og absorpsjon. Den kentoniseringsprosess er personlig, og er en subtil og dyp tradisjon. Den fullstendige samling av alle gusheher og dastgāher omtales som radif, og er nå medregnet på UNESCOs liste over kulturarven.Dastgāhsystemet har hatt stor innflytelse på maqamsystemet innen arabisk musikk, begge forankret i Sassanide-Persias melodier som gradvis ble til islamsk fellesarv etter den islamske erobringen av Persia på 600-tallet.
Systemet med tolv dastgāher og gusheher er forblitt omtrent uforandret fra det ble kodifisert av mestermusikere på 1800-tallet, særlig av Mîrzā Abdollāh Farāhāni (1843–1918). Ingen nye dastgāher eller større gusheher har fått feste etter den kodifiseringen. Når det i moderne tid er blitt utviklet en āvāz eller dastgāh, har det så godt som alltid vært ved lån fra de allerede eksisterende dastgāher og gusheher, og ikke ved ukvalifisert innovasjon.
| Dastgāh (persisk: دستگاه) er et musikalsk modalsystem i tradisjonell persisk kunstmusikk. Persisk kunstmusikk består av tolv modalskalasystemer eller dastgāher; til tross for at det egentlig finnes 50 eller flere dastgāher, regner musikkteoretikere til et sett på tolv grunnleggende systemer. En dastgāh er en meloditype som utøveren lager ekstemporerte fremføringer på grunnlag av.
Hver dastgāh består av syv grunnleggende noter, pluss en rekke variable noter benyttet som ornamentering og modulering. Hver dastgāh er en bestemt modalvariasjon til et utviklingsløp (sayr) som er bestemt av den forut foreskrevne sekvensrekkefølge, og kretser rundt 365 sentrale kjernemelodier kjent som gusheher (hver av disse melodier er en gusheh) som den enkelte musiker blir fortrolig ved ved erfaring og absorpsjon. Den kentoniseringsprosess er personlig, og er en subtil og dyp tradisjon. Den fullstendige samling av alle gusheher og dastgāher omtales som radif, og er nå medregnet på UNESCOs liste over kulturarven.Dastgāhsystemet har hatt stor innflytelse på maqamsystemet innen arabisk musikk, begge forankret i Sassanide-Persias melodier som gradvis ble til islamsk fellesarv etter den islamske erobringen av Persia på 600-tallet.
Systemet med tolv dastgāher og gusheher er forblitt omtrent uforandret fra det ble kodifisert av mestermusikere på 1800-tallet, særlig av Mîrzā Abdollāh Farāhāni (1843–1918). Ingen nye dastgāher eller større gusheher har fått feste etter den kodifiseringen. Når det i moderne tid er blitt utviklet en āvāz eller dastgāh, har det så godt som alltid vært ved lån fra de allerede eksisterende dastgāher og gusheher, og ikke ved ukvalifisert innovasjon.
== De syv dastgaher ==
Det følgende er en liste over de syv dastgāher og syv aavaaz:
Se'gāh (tredje plass)
Chahār'gāh (fjerde plass)
Rāst-Panj'gāh (femte plass)
ŠurBayāt-e Tork (tidligere kalt Bayāt-e Zand, før Qajardynastiets seier over Zanddynastiet)
Abu'atā
Dashti
Afshāri
Bayāt-e Kord
MāhurHomāyounEsfahān
ShushtariNavā
== Referanser == | Dastgāh () er et musikalsk modalsystem i tradisjonell persisk kunstmusikk. Persisk kunstmusikk består av tolv modalskalasystemer eller dastgāher; til tross for at det egentlig finnes 50 eller flere dastgāher, regner musikkteoretikere til et sett på tolv grunnleggende systemer. | 195,827 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ernst_Otto_Beckmann | 2023-02-04 | Ernst Otto Beckmann | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1923', 'Kategori:Fødsler 4. juli', 'Kategori:Fødsler i 1853', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Solingen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske kjemikere'] | Ernst Otto Beckmann (født 4. juli 1853 i Solingen, død 12. juli 1923 i Berlin), var en tysk kjemiker.
Beckmann ble professor i Giessen i 1891, i Erlangen i 1892 samt i Leipzig i 1897, der han grunnla et laboratorium for anvendt kjemi. Årene 1911-21 var han leder av Kaiser-Wilhelm-Gesellschafts kjemiske institutt i Dahlem (Berlin). Beckmanns viktigste arbeider handler om næringsmiddelskjemi, de eteriske oljers kjemi, undersøkelser vedrørende oksimidoforeningenes isomeriforhold samt utarbeidelsen av fysikalsk-kjemiske arbeidsmetoder. Han konstruerte også et meget nøyaktig termometer med kvikksølvfylling samt apparater for å bestemme molekylvekter.
| Ernst Otto Beckmann (født 4. juli 1853 i Solingen, død 12. juli 1923 i Berlin), var en tysk kjemiker.
Beckmann ble professor i Giessen i 1891, i Erlangen i 1892 samt i Leipzig i 1897, der han grunnla et laboratorium for anvendt kjemi. Årene 1911-21 var han leder av Kaiser-Wilhelm-Gesellschafts kjemiske institutt i Dahlem (Berlin). Beckmanns viktigste arbeider handler om næringsmiddelskjemi, de eteriske oljers kjemi, undersøkelser vedrørende oksimidoforeningenes isomeriforhold samt utarbeidelsen av fysikalsk-kjemiske arbeidsmetoder. Han konstruerte også et meget nøyaktig termometer med kvikksølvfylling samt apparater for å bestemme molekylvekter.
== Referanser == | Ernst Otto Beckmann (født 4. juli 1853 i Solingen, død 12. | 195,828 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lossk%C3%B8yte | 2023-02-04 | Losskøyte | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske båttyper', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Losskøyte var en seilskøyte som i eldre tid tok losen ut til ankommende skip og som tok ham til lands fra avgående skip.
Losskøytene er senere blitt avløst av nyere konstruksjoner og helikoptere, les mer på losbåt.
| Losskøyte var en seilskøyte som i eldre tid tok losen ut til ankommende skip og som tok ham til lands fra avgående skip.
Losskøytene er senere blitt avløst av nyere konstruksjoner og helikoptere, les mer på losbåt.
=== Tøffe forhold for båt og mannskap ===
Det var fri konkurranse om alle losoppdrag i ca. 200 år – fra 1720 til 1899. Førstemann på seilskutas dekk fikk jobben – og betalingen, så det var viktig at losbåten var en rask seiler.
Losene hadde plikt til å lose ethvert skip som hadde heist losflagg – dag som natt, sommer som vinter, så losen måtte ut i all slags vær for å gjøre jobben sin, så det var viktig at losbåten hadde gode sjøegenskaper.
De tidlige losbåtene var åpne båter med spriseil og var bemannet av 2 mann; losen og en losgutt. Når losen var vel om bord i seilskuta, måtte losgutten ta båten til havn alene.
Jobben var farefull. Statistikken viser f.eks. at i årene fra 1833 til 1915 satte 19 av 74 loser livet til bare i distriktet «Ny-Hellesund losoldermannskap». Hver 4. los omkom!
Da båtene ble større og tryggere, kunne de krysse i Skagerrak i en uke av gangen i jakt på oppdrag.
I 1899 ble det for første gang gitt dispensasjon fra forbudet mot «laug» blant losene. Dermed kunne Færderlosene som de første organisere arbeidsinnsatsen bedre og la inntektene gå til en felleskasse.
Først i 1925 var det slutt på konkurranselosing over hele landet.
=== Peder Norden Sølling innførte dekk ===
De åpne losbåtene, store sjekter, dominerte lenge. Marinekaptein Peder Norden Sølling kalte de gamle båtene «Liig-kisterne». Han var opprørt over all elendigheten han så blant etterlatte etter loser som hadde forlist og omkommet i tjeneste på havet, men det var likefullt disse enkle båtene losene foretrakk, ikke minst av økonomiske grunner. Dekkede båter var vesentlig dyrere.
Peder Norden Sølling fikk derfor bygget «Dæks-Lods Cutter» i 1800. Dette var et skrog av engelsk type med tverr hekk og gaffelrigg. Dette må ha vært et trygt fartøy, men må ha kostet mange ganger det en åpen sjekte kostet. Skrogformen var også fremmed og «Dæks-Lods Cutteren» slo derfor ikke an. Sølling fikk kurset norske losbåtbyggere i å bygge etter tegning og lot dem bygge noen skøyter med dekk etter hans anvisninger. De var 27-30 fot og skulle ha 4-5 tonn ballast. Dette er svært mye for båtstørrelsen, men han omtalte dem da som kantrefrie.
Sølling fikk gjennomslag for at nye losbåter med dekk skulle få et tilskudd på 20 riksdaler i ti år, og det førte til at det ble vanlig med dekk.
Da Sølling døde i 1827 var over 600 dekkede losbåter i tjeneste langs kysten og fra 1850 var åpne losbåter sjeldne.
=== Skøytetypene ===
Fyrdirektør Carl Fredrik Diriks skriver i 1863 Om de forskjellige Slags Baade i Norge.
Her beskrives skøytene fra Lyngør til Farsund som bredere, fyldigere og med høyere fribord enn båtene lengre østover. Han anser dem som bedre sjøbåter, men ikke like velseilende.. Dette var tyngre båter enn de tidligere og spririggen var derfor avløst av gaffelrigg som er mer letthåndterlig når riggen og seilarealet blir større. Et bilde fra 1865 i Lyngør i «Skagerakkysten» av Tor Kjetil Gardsen viser en slik skøyte med gaffelrigg. Den har «stengerigg» dvs toppmast istedenfor pålemast med løs toppseilstang som heises.
Hvalerskøytene beskrives av Diriks . De var mindre enn Sørlandsskøytene, 28-30 fot, lettbygde og skarpere seilere selv med spririgg.
Listerbåtene ble også ansett som gode seilere og sjødyktige med nyutviklet form med mere dypgående, høyere baug og vaterbord (smale sidedekk). Listerbåtene skal også ha vært skarpere i dekkslinjen enn Hvalerbåtene, men noe grunnere.
Skøytene i Vestfold gikk også under betegnelsen «Hvaløerbaader».Diskusjonen om hvilken båtform som var den beste seiler, gikk varmt i avisene og ledet fram til det store båtstevnet i Stavanger i 1868. Det ble laget mange klasser (med og uten bom osv.), så det ble mange vinnere, men vanskelig å sammenligne egenskapene. Men avisa Bergens A. E. oppsummerer 17/8-1868: «Hvaløerbaaden hævdede imidlertid sit gamle Ry; Øienvidner til denne Veddekamp berette, at den skarpbyggede Listerbaad, langt glattere skar gjennem Søen end Hvaløerbaaden, der med sin flade Boug kastede Sprøiten langt fra sig, men at sistnævnte alligevel holdt sig saa godt baade i Luv og fart, at enhver upartisk Dommer maa erklære dem at være hinanden jevngode.»
=== Manglende sjødyktighet ===
Selv om losskøytene hadde fått dekk, og ble betraktet som mye mer sjødyktig enn tidligere, var de fortsatt ikke trygge nok til å hindre forlis i åpent hav. Båtene var relativt grunne og Sølling hadde derfor foreskrevet en solid kasse som ballasten skulle være i så den ikke forskjøv seg. For at kassen ikke skulle oppta all plassen under dekk, foreskrev han jernmalm som ballast. Mange forlis skyltes at de ble slått overende av en brottsjø, rettet seg ikke og fyltes med vann. Det er derfor sannsynlig at Søllings anbefalinger ikke ble fulgt, hverken med ballastmengde eller sikringen av ballasten som opptok mye plass. Tunge båter var også sakte i lett vær og tunge å ro. Alle var klinkbygget og ikke alltid solide nok til å tåle slag fra sjøen så de sprang lekk. Mange loser forsvant fortsatt på havet.
=== Colin Archers losbåter ===
Da Colin Archer startet sin båtbygging av større båter i 1867, var de norske losbåtene fortsatt av den gamle form. Den er karakteristisk ved at forskipet var fyldigere enn akterskipet. På engelsk ble dette kalt «Cod’s head – Mackerel tail». Dette ga til dels meget butt baug som sammen med stor bredde, stoppet farten i motsjø. I tillegg med lite dypgående og liten tyngde, kom de ikke rundt i bauten i storm. Tegninger av Søllings «Dæks-Lods Cutter» viser samme skrogform, butte i baugen og ganske grunn i spanterisset. Det krevdes godt sjømannskap og navigering for å ikke komme opp i vanskelige situasjoner man ikke kom seg ut av igjen, vanskelig i mørket eller dårlig sikt uten noen navigasjonshjelpemidler.
Losskøytenes form bekreftes av enkelte oppmålingstegninger og av publiserte beskrivelser. Chr. Schollert skriver i Aftenposten 4/1-1882: «Den gamle "Hvaløerbaad" havde pumpe Linier, betydelig drøyere Forskib end Agterskib, svært udliggende Boug og ringe Dybgaaende.»
Colin Archer startet med gaffelriggede lystbåter med engelsk skrogform med moderne linjer, god dybde og høyt fribord. De moderne linjer kjennes ved at midtspantet står godt aktenfor midten slik at forskipet blir langt og skarpt og vannlinjen akter fyldigere enn forskipet. Linjene ble da helt motsatt av den gamle formen. Colin Archer beskriver noen av losskøytene i Redningsselskapets konkurranse for redningsskøyte i 1892. «Denne Model representerer nærmest den i Trakten om Arendal sædvanlige Baadform med forholdsvis betydelig Bredde og fyldige Former især i Forskibet.» – og om en vestlandsskøyte: «Midtspantet er i denne Model lagt usædvanlig langt fremme.» - og om en sørvestlandsskøyte: «Som det heraf sees, er denne Model forholdsvis overordentlig bred. Den har derfor fyldige Former, især i Forskibet».
Losskøytenes skrogformen synes således å ikke å ha endret seg vesentlig fra de var blitt dekket og til langt ut i Archers tid.
I 1871 bygde han sin første spissgattede losskøyte på 33 fot. Linjeføringen var moderne og midtspant dypt som på lystbåtene. Skøyteformen var snudd bak/fram. For å gi losene noe av det de var vant til, hentet han stevnprofilene fra Hvalerskøyta, samt dennes lave fribord og spririgg, noe som også gjorde dem billigere. Dette ble raske skøyter og med større dybde var de også mer sjødyktig enn tidligere. Etter eget utsagn, fikk den «Anerkjennelse her blant dristige Lodse baade for Seilads og Södygtighed». Denne nye typen var på 33 fot og gjorde seg gjeldende i losbåtregattaene. En av de første ble bygget til Wilhelm Josephsen i Nevlunghavn som ga den navnet «Garibaldi». I 1873 vant han losklassen i regatten ved Jomfruland. Schollert skriver om Archerbåtene i Aftenposten 4/1-1882: «I sin helhed er lodsbaadens Soliditet, Seileevne og Sødyktighed øget betydeligt».
Alle kystens losbåter hadde innvendig ballast, ofte rullestein og var grunnere enn Archers, og senhøstes 1881 forliste Norges mest kjent los, Ulabrand, med en solid og dekket Tenviksskøyte. Man antar båten ble slått ned med masten i vannet og hadde ikke nok stabilitet til å rette seg før den sank.
Lystbåtene hadde nå ofte jernkjøl, så også Archers. Høsten 1882 tegnet han en losbåt med jernkjøl og denne ble levert i 1883 til Wilhelm Josephsen i Nevlunghavn. Denne var i tillegg den første kravellbygde losbåten. Den var ca 35 fot, fikk navnet «Garibaldi» og var gaffelrigget.
Med jernkjøl til å sikre stabiliteten, gikk Archer radikalt ned på bredden. De var raske, trygge og kom alltid rundt i bauten, uansett vind og sjø, hvilket ikke var tilfelle med de tradisjonelle skøytene. Archerskøytene gjorde seg gjeldende i losbåtregattaer som f.eks. i Arendal i 1886, hvor de tok de fire første plassene. De var nå i en klasse for seg selv.
Fremskrittet ble ansett som en så banebrytende trygghet for losene, at Archer i 1886 ble utnevnt til 1. Ridder av St. Olavs Orden.
Etter en fralandsstorm utenfor Langesundsbukta i 1892, ble hans losbåter malen for redningsskøyta.
Archer forbedret linjene kontinuerlig og i 1894, modifiserte han losbåtlinjene med erfaringen med redningsskøyta bygget året før. Båten ble bygget til Wilhelm Josephsen i Nevlunghavn som fikk sin tredje Archerbåt med navnet «Garibaldi».
Alt i alt bygde han 50 losbåter, de siste med motor i tillegg til full seilføring. Archers losbåter ble også eksportert til Sverige, Finland og Russland.
=== Archer-typen ===
Fram til nærmere 1900, var det kun noen få båtbyggere som tok etter Archers moderne linjer.
Båtbygger Thor Martin Jenssen fra Gjerstad/Risør, var formann hos Colin Archer fra 1879, men startet for seg selv i 1885 med "Porsgrunds Baadbyggeri". Han bygde der losbåter med jernkjøl etter Archers tegninger og noen større enn Archers, men også de av Archer-typen.
I Risør bygde Nils Eriksen Narviken fra 1891 kravellbygde losbåter av Archer-typen med jernkjøl etter Risørs skipskonstruktør Jens Brandis tegninger.
Etter at Archers redningsskøyte RS 1 COLIN ARCHER hadde vist sine egenskaper i redningsaksjonen Hamningberg i mai 1894, ble redningsskøyta forbilde for alle landets skøytebyggere. Skrogformen ble endret og de fleste gikk også over til kravellbygging og kraftigere dimensjonering.
Med økt båtstørrelse, 37-42 fot, som også gir bedre sjødyktighet, valgte de fleste bare innvendig ballast for å bygge billigere, og heller litt større bredde for stabilitet.
Thor Martin Jenssen bygde i 1896 den 42 fot store «Frithjof II» uten jernkjøl, men fortsatt med Archer-typens moderne linjer utført av konstruktør, Fredrik Johannessen. De fleste av Jenssens losskøyter etter dette var uten jernkjøl.
Kristian Dekke i Bergen startet i 1900 med vel så skarpe linjer som Archer, både med og uten jernkjøl.
Skøytetypen i Nord-Norge var tradisjonelt Listertypen, men linjene endret seg også der til mer moderne form selv om de var klinkbygget også en stund etter 1900. Istedenfor jernkjøl, hadde mange der innvendig støpt fast ballast da båtene i hovedsak var fiskebåter som ønsket roligere bevegelser og ikke trengte samme stabilitet som en losskøyte.
Mange valgte å modifisere den gamle form til nær symmetriske linjer. Disse hadde da fortsatt så vidt en fyldigere vannlinje forut enn akter, men baugen var mye skarpere enn før og mange meget velformet. Dette gjaldt flere på Sørlandet, også i Risør etter 1900. Noen bygde også mer fyldig i begge ender. De fleste uansett med moderate linjer så det skal et trenet øye til å se forskjell til Archers og det ble mange gode skøyter.
De nye skrogformene ble, og blir, ofte kalt «Archer-typen», uavhengig av hvem som har konstruert eller bygget dem.
Med de nye skøytetypene, var ikke lenger kantring eller lekkasjer vanlig årsak til forlis.
=== Motor i skøytene ===
I 1900 eller 1901 ble det bygget en 41 fots skøyte med motor til Hvasserlos Severin Evensen. Skøyta het «Svalen», bygget av Thor Martin Jenssen og var muligens den første norske losskøyte med motor. Dette ga losen en stor konkurransefordel og flere i samme distrikt satte motor i skøytene. Det gikk likevel over 20 år før det var motor i alle losskøytene. De første motorene var små 12-25 hk og båtene var de samme med full seilføring.
Etter som motorene ble større ble seilføringen redusert og båtene fikk styrhus utover 1940-tallet. Da de tunge glødehodemotorene ble populære, ble skøytene fyldigere akter og etter hvert ble krysserhekken innført.
Med motor ble det mindre viktig med store skøyter så mange var ned mot 36 fot. Steder hvor det var mye losing og særlig der losene etterhvert samarbeidet, som f.eks. ved færder, ble det på slutten av 1940-tallet bygget skøyter på 50-60 fot. De fikk tilnærmet samme skrogform som Motorredningsskøytene med krysserhekk og flere med samme konstruktør, Bjarne Aas.
=== Senere utvikling ===
Først i 1958 overtok Staten som eier av alle norske losbåter.
Fra 1970-tallet ble det vanlig å bygge hurtiggående losbåter og størrelsen ble da under 50 fot.
Les mer om den videre utviklingen under Losbåt
=== Referanser ===
== Litteratur ==
Tor Borch Sannes: Colin Archer skøytene og lystbåtene, Norsk Maritimt Forlag, Oslo, 1979 ISBN 82-90319-01-0 (Ebok fra bokhylla.no)
Tor Borch Sannes. Båtbyggeren Colin Archer. Norsk maritimt forlag, 1984. 431 s. (Revidert ettbinds-utgave av: Colin Archer : skipene (1978) og Colin Archer : skøytene og lystbåtene (1979)) ISBN 82-90319-05-3
Arne. R. Hole: Båter og Kystfolk, Aschehoug, 2007. ISBN 9788203234057
Hartvig W. Dannevig og Jo van der Eynden:Skagerak. Fiskerens historie Gyldendal Norsk Forlag 1986. ISBN 82-05-16727-3
Jarle Georg Bjørklund og Arne Emili Christensen:Peder Norden Sølling – Den dekkede losbåtens far Utgitt av Kystverkmusea i samarbeid med Kystverket 2012 ISBN 978-8292994-02-3
Gøthe Gøthesen: Norske Skipskonstruktører på 1700- og 1800-tallet. Norsk Sjøfartmuseum 1990. ISBN 82-90089-22-8
Jeppe Jul Nielsen: Colin Archer, Jens Brandi, Losbåter, Redningsskøyter, Lystbåter. Seilmagasinet 2013 nr. 2, 3 og 4.
Jeppe Jul Nielsen: Jens Brandi, Colin Archer og "Lodsbaad af den mere moderne form". Søndeled og Risør Historielag. Årbok 2015. ISBN 978-82-990967-8-2
Jeppe Jul Nielsen: "Lodsbaad af den mere moderne form" blir redningsskøyte. Søndeled og Risør Historielag. Årbok 2016. ISBN 978-82-690479-0-5
Magasin for Risør Trebåtfestival 2014: Trebåter i Redningsselskapets tjeneste.
Einar Chr. Erlingsen: Los ved Færder og Los på Hvasser, ISBN 978-82-998394-0-2 & ISBN 978-82-998394-1-9
James Ronald Archer og Fredrik Lange-Nielsen: Losskøyta Frithjof. Utgitt av Stiftelsen Losskøyta Frithjof II. Larvik 1996. ISBN 82-993939-0-6
Tor Kjetil Gardsen: Skagerakkysten - en kulturhistorie i bilder. ISBN 82-90692-04-8
Carl Fredrik Diriks 1863: Om de forskjellige Slags Baade i Norge
== Eksterne lenker ==
Losvesen- og losskøyte-lenker på lokalhistoriewiki.
Losskøyta AMALIE bygget 1886 av Colin Archer. Ombygget til lystbåt MAAGEN 1889 og KAISA 1949.
Losskøyta WEST WIND ex DAGNY bygget 1889 av Colin Archer.
Losskøyta PER UGLAND bygget 1891 av Colin Archer.
Losskøyta LEDA ex NORMAL ex HANS bygget 1891 av Colin Archer.
Losskøyta NORDSJØ ex SIGRID ex MARTA bygget 1893 av Colin Archer.
Losskøyta SPENNER bygget 1893 av Nils Eriksen Narviken, Søndeled/Risør.
Losskøyta FRITHJOF II Bygget 1896/97 av Thor M. Jenssen. Skøyta drives av Venneforening i Larvik og er offentlig tilgjengelig.
Losskøyta PITKÄPAASI bygget 1898 av Colin Archer. Første av åtte losskøyter til det finske losvesen.
Losskøyta SKUDESNES bygget 1900 av Brunchorst & Dekke Skibsbyggeri, Laksevåg, Bergen. Konstruert av Kristian Dekke.
Losskøyta RYVINGEN bygget 1919 Elingårdskilen, Onsøy i Østfold.
Liste over alle Colin Archers skøyter og lystbåter. Gjenværende båter er merket med gult.
Båtbygger Thor Martin Jenssen, Eidanger/Porsgunds Baadbyggeri etablert 1885.
K. Christensen & Co, Moens båtbyggeri - Risør. | Losskøyte var en seilskøyte som i eldre tid tok losen ut til ankommende skip og som tok ham til lands fra avgående skip. | 195,829 |
https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%B8isomhed | 2023-02-04 | Nøisomhed | ['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Byggverk i Molde', 'Kategori:Fredete byggverk i Møre og Romsdal', 'Kategori:Gårder i Molde', 'Kategori:Herregårder i Norge', 'Kategori:Kulturminner i Molde', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Nøisomhed, Nøysomhet (gnr. 29, bnr. 5) på Fannestranda i Molde er en eiendom fra slutten av 1700-tallet (den gang i Bolsøy). Hovedbygningen ble oppført i 1797 av dansken Matthias Joacim Goldt, som var landfysikus i Romsdal amt og lege ved Reknes hospital. Eiendommen var opprinnelig ment som et landsted, men Goldt bosatte seg på Nøisomhed fra ca. 1800. Hovedbygningen er oppført i palladiansk stil, i en variant av 1700-tallets nyklassisisme. De karakteristiske stiltrekkene er søylegangen av tre som omgir bygningen, og det bratte valmtaket med svai. Midtaksen er aksentuert med en bred takark. Hagen ble også anlagt på slutten av 1700-tallet, og gikk helt ned til Fannestrandvegen og Romsdalsfjorden.
Etter Goldt var Peder L. M. Bull eier av Nøisomhed noen år, før eiendommen ble overtatt av amtmann Ole Hannibal Sommerfeldt, som flyttet inn i 1808. Han oppførte fløybygningen med kontor for amtmannsembetet. Allerede i 1812 ble eiendommen solgt videre til den nye amtmannen, og eidsvollsmannen Hilmar Meincke Krohg stod som eier frem til sin død i 1851. Deretter var Nøisomhed eid av Krohgs enke og sønn, før kjøpmannen Bastian Width overtok i 1870 som den første av en lang rekke kjøpmenn.
Hovedbygningen ble fredet av Riksantikvaren i 1923.
I 1996 ble eiendommen overtatt av Berg Jacobsen Gruppen med Erik Berg og Stig Jacobsen i spissen. De restaurerte eiendommen og oppførte et nytt kontorbygg, og gjenskapte dermed det opprinnelige tunet.
| Nøisomhed, Nøysomhet (gnr. 29, bnr. 5) på Fannestranda i Molde er en eiendom fra slutten av 1700-tallet (den gang i Bolsøy). Hovedbygningen ble oppført i 1797 av dansken Matthias Joacim Goldt, som var landfysikus i Romsdal amt og lege ved Reknes hospital. Eiendommen var opprinnelig ment som et landsted, men Goldt bosatte seg på Nøisomhed fra ca. 1800. Hovedbygningen er oppført i palladiansk stil, i en variant av 1700-tallets nyklassisisme. De karakteristiske stiltrekkene er søylegangen av tre som omgir bygningen, og det bratte valmtaket med svai. Midtaksen er aksentuert med en bred takark. Hagen ble også anlagt på slutten av 1700-tallet, og gikk helt ned til Fannestrandvegen og Romsdalsfjorden.
Etter Goldt var Peder L. M. Bull eier av Nøisomhed noen år, før eiendommen ble overtatt av amtmann Ole Hannibal Sommerfeldt, som flyttet inn i 1808. Han oppførte fløybygningen med kontor for amtmannsembetet. Allerede i 1812 ble eiendommen solgt videre til den nye amtmannen, og eidsvollsmannen Hilmar Meincke Krohg stod som eier frem til sin død i 1851. Deretter var Nøisomhed eid av Krohgs enke og sønn, før kjøpmannen Bastian Width overtok i 1870 som den første av en lang rekke kjøpmenn.
Hovedbygningen ble fredet av Riksantikvaren i 1923.
I 1996 ble eiendommen overtatt av Berg Jacobsen Gruppen med Erik Berg og Stig Jacobsen i spissen. De restaurerte eiendommen og oppførte et nytt kontorbygg, og gjenskapte dermed det opprinnelige tunet.
== Litteratur ==
Christ Allan Sylthe: «Hilmar Meincke Krohg og Nøisomhed i Molde», i Jørn Holme: De kom fra alle kanter: Eidsvollsmennene og deres hus, Cappelen Damm 2014. ISBN 978-82-0244564-5
Bjørn Austigard og Signy Jakobsen, Nøisomhed gjennom 200 år: 1797–1997: fra amtmannsgård til kjøpmannskap. Tegninger: Nils Fiske. [Hakon Møre og Berg Jacobsen Gruppen], Molde 1997. ISBN 82-90393-90-3.
== Eksterne lenker ==
«Nøisomhed». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Nøisomhed, Nøysomhet (gnr. 29, bnr. | 195,830 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Decliniidae | 2023-02-04 | Decliniidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1993', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Decliniidae er en artsfattig familie av biller.
| Decliniidae er en artsfattig familie av biller.
== Utseende ==
Små (3,5-5,5 millimeter), avlange, glatte, blanke, mørkbrune til svarte biller. Kroppen er hvelvet, nærmest sylindrisk. Antennene er omtrent så lange som hodet er bredt, med en avlang, fem-leddet kølle. Dekkvingene har markerte punktrader. beina er ganske korte og spinkle.
== Levevis ==
Lite er kjent om biologien til disse billene, og larvene er ukjente. De er funnet i fuktig skog, gjerne ca. 1500 meter over havet. De voksne eter trolig pollen.
== Utbredelse ==
Familien er kjent fra Øst-Asia: Øst-Sibir og Japan.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien hår- og dvergbiller, Eucinetoidea (ev. Scirtoidea)
Familien Decliniidae Nikitsky, Lawrence, Kirejtshuk & Gratshev, 1993
Slekten Declinia Nikitsky, Lawrence, Kirejtshuk & Gratshev, 1993
Declinia relicta Nikitsky, Lawrence, Kirejtshuk & Gratshev, 1993
Declinia versicolor Sakai & Satô, 1996
== Eksterne lenker ==
(en) Decliniidae i Encyclopedia of Life
(en) Decliniidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Decliniidae hos Fossilworks
(en) Decliniidae hos ITIS
(en) Decliniidae hos NCBI
Decliniidae – detaljert informasjon på Wikispecies
Declinia sp. på Tree of life | * | 195,831 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Podabrocephalidae | 2023-02-04 | Podabrocephalidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1930', 'Kategori:Indias fauna', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Podabrocephalidae er en gruppe av biller. Gruppen omfatter bare én kjent art.
| Podabrocephalidae er en gruppe av biller. Gruppen omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
En liten (3,8-5,2 millimeter), avlang (ca. tre ganger så lang som bred), hårete bille. Hodet er bredere enn langt med utstående fasettøyne. Antennene er 11-leddete, trådformede og middels lange.
== Levevis ==
Ingenting er kjent om biologien til denne arten.
== Utbredelse ==
Arten er kjent fra India.
== Systematisk plassering ==
Arten har noen ganger vært plassert i underfamilien Cerambycinae i familien trebukker (Cerambycidae) , men det er usikkert om den er i slekt med disse. Den bør kanskje plasseres i familien kamfølerbiller (Ptilodactylidae).
orden biller (Coleoptera)
underorden Polyphaga
overfamilie Cantharoidea (eventuelt Elateroidea eller Chrysomeloidea)
familien Podabrocephalidae Pic, 1930
Podabrocephalus sinuaticollis Pic, 1913
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Podabrocephalidae i Encyclopedia of Life
(en) Podabrocephalidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Podabrocephalidae hos Fossilworks
(en) Podabrocephalidae hos ITIS
(en) Podabrocephalidae hos NCBI
Podabrocephalidae – detaljert informasjon på Wikispecies
delta-intkey.com - Podabrocephalidae | Podabrocephalidae er en gruppe av biller. Gruppen omfatter bare én kjent art. | 195,832 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Priit_Narusk | 2023-02-04 | Priit Narusk | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Estland under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Deltakere for Estland under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2003', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2005', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2007', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2009', 'Kategori:Estiske langrennsløpere', 'Kategori:Fødsler 8. desember', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Priit Narusk (født 8. desember 1977) er en estisk langrennsløper. Han representerte Estland under Vinter-OL 2002 i Salt Lake City, og under Vinter-OL 2006 i Torino.
| Priit Narusk (født 8. desember 1977) er en estisk langrennsløper. Han representerte Estland under Vinter-OL 2002 i Salt Lake City, og under Vinter-OL 2006 i Torino.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Priit Narusk – Olympedia
(en) Priit Narusk – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Priit Narusk – FIS (langrenn)
(en) Priit Narusk – IBU | Priit Narusk (født 8. desember 1977) er en estisk langrennsløper. | 195,833 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Metaxinidae | 2023-02-04 | Metaxinidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2004', 'Kategori:New Zealands insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Metaxinidae' er en lite kjent familie av biller. Gruppen omfatter bare én kjent art.
| Metaxinidae' er en lite kjent familie av biller. Gruppen omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
En liten, avlang, blank, mørk bille, dekkvingene med lyse tegninger. Kroppen er kledt med lange, mørke, utstående børster. Oversiden er nokså kraftig punktert. Antennene er perlekjedeformede. Fasettøynene er forholdsvis små og utstående. Pronotum er nesten sirkelrundt sett ovenfra.
== Levevis ==
Lite er kjent med sikkerhet om artens biologi, men den er funnet i tilknytning til skjoldlus og rustsopper.
== Utbredelse ==
Arten lever på New Zealand.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Gruppen (infraorden) Cucujiformia
Overfamilien gnag- og maurbiller, Cleroidea
Familien Metaxinidae Kolibač, 2004
Metaxina ornata Broun, 1909
== Eksterne lenker ==
(en) Metaxinidae i Encyclopedia of Life
(en) Metaxinidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Metaxinidae hos ITIS
(en) Metaxinidae hos NCBI
(en) Kategori:Metaxinidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Metaxinidae – detaljert informasjon på Wikispecies | Metaxinidae er en lite kjent familie av biller. Gruppen omfatter bare én kjent art. | 195,834 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frysepunktsnedsettelse | 2023-02-04 | Frysepunktsnedsettelse | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fysikalsk kjemi', 'Kategori:Løsningsmidler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Frysepunktsnedsettelse er en senkning av frysepunktet til en ren væske når det oppløses et annet stoff i den. Effekten har mange praktiske anvendelser som bruk av frysevæske i biler og strøing av salt på islagte veier. Den er et eksempel på en kolligativ effekt som bare avhenger av konsentrasjonen av tilsatt stoff og ikke dets egenskaper.
Fenomenet har vært kjent i lang tid tilbake i historien. Den første, systematiske undersøkelse av hvordan den avhenger av løsemiddelet og egenskaper av det tilsatte stoffet, ble gjort av den franske fysiker François-Marie Raoult rundt 1880. Han fant at effekten er proporsjonal med molfraksjonen av oppløste molekyler eller ioner i løsningen, men uavhengig hva slags stoff som blir oppløst. Dette gjelder for tynne løsninger hvor antall tilsatte molekyler er mye mindre enn antallet av molekyler i løsemiddelet. Da kan størrelsen til frysepunktsnedsettelsen skrives som
Δ
T
=
b
⋅
K
m
{\displaystyle \Delta T=b\cdot K_{m}}
Her avhenger den kryoskopiske konstanten Km kun av egenskaper til løsemiddelet, mens b er molaliteten til det tilsatte stoffet. Den er gitt som antall mol delt på vekten av det rene løsemiddelet. Denne empiriske loven er nært knyttet til Raoults lov for den tilsvarende senkning av damptrykket for løsningen og kan forklares ved bruk av termodynamikk.
| Frysepunktsnedsettelse er en senkning av frysepunktet til en ren væske når det oppløses et annet stoff i den. Effekten har mange praktiske anvendelser som bruk av frysevæske i biler og strøing av salt på islagte veier. Den er et eksempel på en kolligativ effekt som bare avhenger av konsentrasjonen av tilsatt stoff og ikke dets egenskaper.
Fenomenet har vært kjent i lang tid tilbake i historien. Den første, systematiske undersøkelse av hvordan den avhenger av løsemiddelet og egenskaper av det tilsatte stoffet, ble gjort av den franske fysiker François-Marie Raoult rundt 1880. Han fant at effekten er proporsjonal med molfraksjonen av oppløste molekyler eller ioner i løsningen, men uavhengig hva slags stoff som blir oppløst. Dette gjelder for tynne løsninger hvor antall tilsatte molekyler er mye mindre enn antallet av molekyler i løsemiddelet. Da kan størrelsen til frysepunktsnedsettelsen skrives som
Δ
T
=
b
⋅
K
m
{\displaystyle \Delta T=b\cdot K_{m}}
Her avhenger den kryoskopiske konstanten Km kun av egenskaper til løsemiddelet, mens b er molaliteten til det tilsatte stoffet. Den er gitt som antall mol delt på vekten av det rene løsemiddelet. Denne empiriske loven er nært knyttet til Raoults lov for den tilsvarende senkning av damptrykket for løsningen og kan forklares ved bruk av termodynamikk.
== Anvendelser ==
Størrelsen av fryspunktsnedsettelsen er bestemt av konstant Km. Den er oppgitt for noen typiske løsemiddel i tabellen til høyre. Av disse er vann det mest kjente. Under standard forhold fryser det ved 0 °C. Den mest utbredte vannløsningen er sjøvann som inneholder salt med en vektprosent på om lag 3,5 %. Denne delen medfører en reduksjon av frysepunktet slik at sjøvann fryser først under 0 °C og havene forblir lettere isfrie.
Fra de karakteristiske verdiene i tabellen kan man nå regne ut denne effekten. Koksalt NaCl har en molar masse M1 = (23 + 35) g/mol = 58 g/mol. En liter sjøvann inneholder 35 g som dermed tilsvarer 35 g/(58 g/mol ) = 0,6 mol slikt salt. Bruker man så formelen for frysepunktsnedsettelsen sammen med den tilsvarende konstanten fra tabellen, blir frysepunktet redusert med
Δ
T
=
2
×
0
,
6
m
o
l
1
k
g
×
(
−
1
,
86
)
K
k
g
m
o
l
=
−
2
,
2
K
{\displaystyle \Delta T=2\times {0,6\mathrm {mol} \over 1\mathrm {kg} }\times (-1,86)\,\mathrm {Kkg \over mol} =-2,2\,\mathrm {K} }
Den ekstra faktoren 2 her skyldes at saltmolekylet NaCl løser seg opp i enkelte ioner Na+ og Cl- som betyr at antall nye partikler i løsningen er dobbelt så stort som antall saltmolekyler. Dette resultatet sier at sjøvann begynner ikke å fryse til før under - 2 °C.
Denne effekten benyttes ved å strø salt på isete veier om vinteren for å få isen til å smelte. Dette er eksempel på en kuldeblanding av vann og NaCl som før i tiden ble brukt til å lage iskrem. Avhengig av mengden salt, kan frysepunktet teoretisk senkes helt ned til - 21 °C. Saltinnholdet er da 23 % vektprosent som tilsvarer det eutektiske punktet hvor vann er mettet med salt. I slike kuldeblandinger benyttes også kalsiumklorid CaCl2 som kan gi lavere temperaturer og ikke forårsaker samme korrosjon på bilene.
Samme prinsipp benyttes også ved avising av fly om vinteren. Man benytter da mange forskjellige kjemikalier, som for eksempel blandinger med etylenglykol. Det er da viktig at sprøytemiddelet blir lengst mulig sittende fast på vingene slik at dannelse av is forhindres også etter at flyet er kommet opp i luften.
== Kryoskopi ==
Molaliteten til stoffet som er løst opp i væsken, avgjør hvor stor nedsettelsen av frysepunktet vil bli. Den er b = n1/m0 hvor n1 er antall mol tilsatt stoff, og m0 er massen til det rene løsemiddelet. Nå er n1 = m1/M1 hvis massen av det tilsatte stoffet er m1 og det har en molar masse M1. Derved kan formelen for frysepunktsnedsettelsen skrives som
Δ
T
=
K
m
M
1
m
1
m
0
{\displaystyle \Delta T={K_{m} \over M_{1}}{m_{1} \over m_{0}}}
På denne formen kan man bestemme molekylmassen M1 til et ukjent stoff ved å veie det, løse det opp i en kjent mengde løsemiddel og så måle den resulterende senkningen av frysepunktet. Konstanten Km antas da bestemt ved å gjennomføre samme måling med et kjent stoff. Dette var en utbredt metode i tidligere tider og ble omtalt som kryoskopi, det vil si målinger ved hjelp av kulde.
== Termodynamisk utledning ==
Ved frysepunktet er den rene væsken (v) i likevekt med den faste fasen (s) av løsemiddelet. Da er det kjemiske potensialet for de to fasene like store, det vil si at Gv = Gs da kjemisk potensial er det samme som Gibbs fri energi per mol. Hvis et annet stoff løses opp i denne væsken, vil dens kjemiske potensial forandres til Gv + RT ln x0 der R er gasskonstanten og x0 = 1 - x1 er molfraksjonen til løsemiddelet. De kjemiske potensialene i de to fasene må fremdeles være like store ved likevekt. Nå gir denne betingelsen at
ln
x
0
=
−
Δ
G
R
T
{\displaystyle \ln x_{0}=-{\Delta G \over RT}}
hvor Gv - Gs er den molare forandringen av Gibbs fri energi ved smeltningen av den faste fasen. Ved en gitt temperatur er ΔG = ΔH - TΔS der ΔH er forskjellen i entalpi mellom de to fasene og ΔS den tilsvarende forskjellen i entropien. Entalpiforandringen ΔH er ikke noe annet enn smeltevarmen for den faste fasen av løsemiddelet.
For rent løsemiddel som har x0 = 1 og er i likevekt ved frysepunktet Tm vil ΔG = 0 som betyr at ΔS = ΔH/Tm . Likevektsbetingelsen kan derfor skrives som
ln
(
1
−
x
1
)
=
−
Δ
H
R
(
1
T
−
1
T
m
)
{\displaystyle \ln(1-x_{1})=-{\Delta H \over R}\left({1 \over T}-{1 \over T_{m}}\right)}
For tynne oppløsninger er molfraksjonen x1 av tilsatt stoff mye mindre enn én slik at ln (1 - x1) = - x1. Derfor blir den modifiserte smeltetemperaturen T bare litt forskjellig fra den opprinnelige Tm . Defineres nå frysepunktsnedsettelsen som ΔT = T - Tm, blir den dermed
Δ
T
=
−
R
T
m
2
Δ
H
x
1
{\displaystyle \Delta T=-{RT_{m}^{2} \over \Delta H}x_{1}}
At svaret er negativt, bekrefter bare at dette er en senkning av frysetemperaturen. For vann er denne Tm = 273 K og smeltevarmen ΔH = 6010 J/mol. Skrives svaret som ΔT = Kx1, blir da K = - 103 K når man benytter at gasskonstanten har verdien R = 8,31 J/mol K.
I stedet for å uttrykke frysepunktsnedsettelsen ved molfraksjonen x1 = n1/(n0 + n1) av tilsatt stoff, er det mer vanlig å angi den som en funksjon av molaliteten b = n1/m0 til løsningen. Her er m0 = n0M0 massen til løsningsmiddelet som består av n0 mol og har molar masse M0. Da mengden av tilsatt stoff er antatt å være liten, har man tilnærmet at x1 = n1/n0 slik at x1 = bM0. Dermed blir
Δ
T
=
b
⋅
K
m
{\displaystyle \Delta T=b\cdot K_{m}}
hvor den kryoskopiske konstanten nå er Km = KM0 = - RM0Tm2/ΔH. Molvekten for vann H2O er M0 = 18 g/mol slik at for dette løsemiddelet er Km = - 103 K⋅18 g/mol = - 1,86 K kg/mol som er verdien i tabellen..
== Se også ==
Kolligative egenskaper
Raoults lov
Kokepunktsforhøyelse
Osmose
== Referanser ==
== Litteratur ==
H.A. Bent, The second law: An introduction to classical and statistical thermodynamics, Oxford University Press, Oxford (1965). ISBN 0-195-00828-6.
I.N. Levine, Physical Chemistry, McGraw-Hill, New York (2008). ISBN 978-0072538625. | Frysepunktsnedsettelse er en senkning av frysepunktet til en ren væske når det oppløses et annet stoff i den. Effekten har mange praktiske anvendelser som bruk av frysevæske i biler og strøing av salt på islagte veier. | 195,835 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Filadelfiakirken_Oslo | 2023-02-04 | Filadelfiakirken Oslo | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:Menigheter i Oslo', 'Kategori:Norske pinsemenigheter'] | Filadelfiakirken eller, Filadelfiakirken Oslo er en kristen menighet og flerstedskirke, tilknyttet pinsebevegelsen i Norge. Kirken er en av de største pinsemenighetene i Norge, og hadde 1975 tilskuddstellende medlemmer i 2022. Kirken driver et utstrakt arbeid i inn- og utland.
| Filadelfiakirken eller, Filadelfiakirken Oslo er en kristen menighet og flerstedskirke, tilknyttet pinsebevegelsen i Norge. Kirken er en av de største pinsemenighetene i Norge, og hadde 1975 tilskuddstellende medlemmer i 2022. Kirken driver et utstrakt arbeid i inn- og utland.
== Historie ==
Filadelfia Oslo ble grunnlagt av Thomas Ball Barratt, i 1916 og var den første menigheten i Kristiania som hadde tilslutning til pinsebevegelsen. Selv om menigheten formelt ble dannet i 1916, nesten ti år etter etableringen av pinsebevegelsen i Norge, hadde «menigheten» allerede holdt møter i Kristiania, i ulike leide lokaler helt fra 1910. Ved stiftelsen hadde Filadelfiakirken omtrent 200 medlemmer. I 2012 hadde menigheten ca. 2 000 medlemmer. Av disse var 1825 døpte og 538 tilhørige (barn).Menigheten har alltid hatt en spesielt sentral plass i pinsebevegelsen i Norge, gitt dens opphav og størrelse.
Menighetens bygg i St. Olavs gate 24, det «nye» Filadelfia ble innviet i 1938, etter en omfattende ombygning. Ifølge Th. Barratts memoarer var arkitekt Thomas Strandskogen formann i byggekomiteen.I 2010 ble en ny ombygging påbegynt, som vil resultere i ny forgård med foajé, kaffebar og kontorlokaler.
I 2014 tok menigheten kirkebegrepet inn i forsamlingens nye navn, Filadelfiakirken.
Kirken omtaler seg selv som en flerstedskirke. Kirken består består av seks forsamlinger:
Filadelfiakirken Sentrum (St. Olavs gate 24, Oslo)
Filadelfia International Church (St. Olavs gate 24, Oslo)
Microfila Barnekirke (St. Olavs gate 24, Oslo)
Ungfila (St. Olavs gate Oslo)
Filadelfiakirken Lillestrøm
Filadelfiakirken Enebakk
=== Forstandere (kronologisk) ===
Thomas Ball Barratt
Osvald Orlien
Knut Petersen
Paul Paulsen
Erling Strøm
Morgan Kornmo
David Østby
Egil Svartdahl
Daniel Egeli
Forstanderfellesskap bestående av: Håkon Jahr (Leder av forstanderteamet), Daniel Egeli (Forstander) og Andreas Hegertun (forstander)
== Virksomhet ==
Filadelfiakirkens viktigste virkegrener er:
Søndagsgudstjenester m/søndagsskole
Møtepunkt – søndagsgudstjeneste
Ungfila (ungdomsmiljø)
Filadelfia bibelskole
Alpha-kurs, grunnkurs i kristen tro
Småfellesskap- et møtested i hjemmet
Filos – ungdomsklubb på Sagene
Senter for bønn og sjelesorg
== Misjon ==
Filadelfiakirken har fra begynnelsen hatt ansvar for misjonærer i ulike verdensdeler. Gjennom Pinsemisjonen støtter menigheten misjonsarbeid i bl.a. Kongo (gjennom CELPA), Filippinene, India, og Midtøsten.
Noen av de mest aktive misjonærene utsendt eller støttet fra menigheten har vært Robert Bergsaker (India), Laura Strand (Sør-Afrika), Odd Børresen (Kongo), Torborg Larsen (Israel), Solvor og Geir Hande (Niger), Unni og Werner Haugen (Kongo), Heidi og Roberto Enconado (Filippinene) m.fl.
== Lederskap ==
Menigheten har både et administrativt og et åndelig lederskap. Det åndelige lederskapet består av et lederråd (også kalt eldsteråd), pastorer med ulike ansvarsområder, og forstanderteam. Eldsterådet velges av menighetens øverste organ, menighetens medlemmer.
Pastorene:
Daniel Egeli (forstander)
Andreas Hegertun (forstander)
Håkon Jahr (Leder av forstanderteamet)
Egil Svartdahl (pastor)
Tore Deila (pastor)
Kristin Hauge Roaldsnes (pastor)
Halvard Hauge Roaldsnes (pastor)
Chris-Michael Børud Gustavsen (ungdomspastor)
Linn Lindtveit (barne- og familiepastor)
Laila Egeli Austeng (barnepastor)
David André Østby (lovsangspastor)
== Modermenighet ==
Menigheten Filadelfia Blaker, på Blaker er utpost for Filadelfiakirken.
Filadelfiakirken er modermenighet for flere internasjonale, ikke norsk-etniske menigheter i Oslo:
Church of Pentecost
Shalom Eritrean Pentecostal Church
Shekinah Church
Filipino Christian Church
== Se også ==
Thomas Ball Barratt
Karsten Ekorness
Egil Svartdahl
Pinsemisjonen
FBO - Filadelfia Bibelskole Oslo
== Referanser ==
== Kilder ==
Brox, Torill F. (redaktør). 2007. Årbok 2007. For Pinsebevegelsen i Norge. Korsets Seier Publikasjoner AS
Brox, Torill F. (redaktør). 2009. Årbok 2009. For Pinsebevegelsen i Norge. Korsets Seier Publikasjoner AS
www.filadelfia.no/
== Eksterne lenker ==
Filadelfia Oslos hjemmeside
Ungfila – ungdomsarbeidet
Filadelfia Oslos Alpha-kurs Arkivert 14. april 2010 hos Wayback Machine. | Filadelfiakirken er navnet på flere kristne menigheter i Norge, hovedsakelig innenfor pinsebevegelsen: | 195,836 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thanerocleridae | 2023-02-04 | Thanerocleridae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1924', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Thanerocleridae' er en lite kjent familie av biller.
| Thanerocleridae' er en lite kjent familie av biller.
== Levevis ==
Sannsynligvis er alle artene rovdyr. Thaneroclerus buquet blir gjerne funnet mellom lagrede matvarer og lignende, der den jakter på andre insekter. Andre arter kan finnes under barken på døde trær, på sopp eller i termitt-tuer.
== Utbredelse ==
Gruppen er utbredt over nesten hele verden, men mangler i Europa og det sørlige Sør-Amerika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Gruppen (infraorden) Cucujiformia
Overfamilien gnag- og maurbiller, Cleroidea
Familien Thanerocleridae Chapin, 1924
Underfamilien Thaneroclerinae
Stammen Isoclerini
Slekten Isoclerus Lewis, 1892
Slekten Compactoclerus Pic, 1939
Stammen Thaneroclerini
Slekten Meprinogenus Kolíbač, 1992
Slekten Neoclerus Lewis, 1892 - Sørøst-Asia
Slekten Onerunka Kolíbač, 2012 - én art fra Ny-Guinea
Slekten Thaneroclerus Lefebvre, 1838
Slekten Viticlerus Miyatake, 1977 - Fiji
Underfamilien Zenodosinae
Slekten Zenodosus Wolcott, 1910
Usikker plassering:
Slekten Cleridopsis Champion, 1913 - én art, Mellom-Amerika, nå plassert i slekten Ababa
Slekten Cyrtinoclerus Chapin, 1924 - én art, Filippinene
== Eksterne lenker ==
(en) Thanerocleridae i Encyclopedia of Life
(en) Thanerocleridae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Thanerocleridae hos Fauna Europaea
(en) Thanerocleridae hos Fossilworks
(en) Thanerocleridae hos ITIS
(en) Thanerocleridae hos NCBI
(en) Kategori:Thanerocleridae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Thanerocleridae – detaljert informasjon på Wikispecies | Thanerocleridae er en lite kjent familie av biller. | 195,837 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lakrispipe | 2023-02-04 | Lakrispipe | ['Kategori:Søtsaker'] | Lakrispipe er et sukkertøy av lakris formet som en pipe, ofte med røde sukkerkuler på pipehodet. Pipen veier ca. 16 gram, og lakrisen er bløt og søt. Det finnes varianter med blå og gule sukkerkuler, sistnevnte med smak av sjøsalt.
Pipen ble fremstilt allerede på 1920-tallet på Heikki Huhtamäki-fabrikken i Karleby, Finland. Synlig salg av lakrispiper i butikkene ble forbudt i Norge i januar 2010. I august 2013 kom pipen i nyhetsbildet igjen, fordi et kommende EU-direktiv som omhandler tobakksforebygging muligens ville kunne komme til å ramme salg av godterier og leketøy som ligner tobakksvarer. Pipen gikk den gang fri.
| Lakrispipe er et sukkertøy av lakris formet som en pipe, ofte med røde sukkerkuler på pipehodet. Pipen veier ca. 16 gram, og lakrisen er bløt og søt. Det finnes varianter med blå og gule sukkerkuler, sistnevnte med smak av sjøsalt.
Pipen ble fremstilt allerede på 1920-tallet på Heikki Huhtamäki-fabrikken i Karleby, Finland. Synlig salg av lakrispiper i butikkene ble forbudt i Norge i januar 2010. I august 2013 kom pipen i nyhetsbildet igjen, fordi et kommende EU-direktiv som omhandler tobakksforebygging muligens ville kunne komme til å ramme salg av godterier og leketøy som ligner tobakksvarer. Pipen gikk den gang fri.
== Referanser == | Lakrispipe er et sukkertøy av lakris formet som en pipe, ofte med røde sukkerkuler på pipehodet. Pipen veier ca. | 195,838 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tinn_sorenskriveri | 2023-02-04 | Tinn sorenskriveri | ['Kategori:Sorenskriverier i Norge'] | Tinn sorenskriveri var et sorenskriveri i Telemark fylke mellom 1920 og 1937. Sorenskriveriet ble opprettet ved kongelig resolusjon 16. juli 1920 da det gikk ut av Øvre Telemark østfjelske sorenskriveri. Embetet omfattet Tinn kommune. Ved kongelig resolusjon 21. mai 1937 ble Tinn og Heddal sorenskriverier slått sammen til ett; Tinn og Heddal sorenskriveri. Fra samme tid ble notarialforretningene i Tinn herred lagt til politimesteren i Rjukan.
Tinn og Heddal sorenskriveri skiftet navn til Tinn og Heddal tingrett i 2002.
| Tinn sorenskriveri var et sorenskriveri i Telemark fylke mellom 1920 og 1937. Sorenskriveriet ble opprettet ved kongelig resolusjon 16. juli 1920 da det gikk ut av Øvre Telemark østfjelske sorenskriveri. Embetet omfattet Tinn kommune. Ved kongelig resolusjon 21. mai 1937 ble Tinn og Heddal sorenskriverier slått sammen til ett; Tinn og Heddal sorenskriveri. Fra samme tid ble notarialforretningene i Tinn herred lagt til politimesteren i Rjukan.
Tinn og Heddal sorenskriveri skiftet navn til Tinn og Heddal tingrett i 2002.
== Arkiv ==
Arkivet etter Tinn sorenskriveri er avlevert til Statsarkivet i Kongsberg. Arkivet har et omfang på 10 hyllemeter.
== Kilder ==
Statsarkivet i Kongsberg, arkivkatalog for Tinn sorenskriveri.
== Eksterne lenker ==
Arkivkatalog for Tinn sorenskriveri hos Statsarkivet i Kongsberg | Tinn sorenskriveri var et sorenskriveri i Telemark fylke mellom 1920 og 1937. Sorenskriveriet ble opprettet ved kongelig resolusjon 16. | 195,839 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mauroniscidae | 2023-02-04 | Mauroniscidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1995', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Mauroniscidae' er en lite kjent familie av biller. Gruppen omfatter bare én kjent art.
| Mauroniscidae' er en lite kjent familie av biller. Gruppen omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
Små (3-4 millimeter), gulaktige eller brune biller. Kroppen er kledt med fine, korte hår. Hodet er avrundet, foran trukket ut til en kort snute. Fasettøynene er forholdsvis små og litt utstående. Antennene er forholdsvis korte, uten klubbe, men litt fortykkede mot spissen. Pronotum er mye smalere enn dekkvingene, som har markerte "skuldre" og fine, jevnt fordelte punkter, ingen punktrader.
== Utbredelse ==
Gruppen finnes bare i den nye verden, der de er utbredt i Nord-, Mellom- og Sør-Amerika.
== Systematisk inndeling ==
Gruppen ble tidligere plassert i underfamilien børstebiller (Dasytinae) i familien Dasytidae.
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Gruppen (infraorden) Cucujiformia
Overfamilien gnag- og maurbiller, Cleroidea
Familien Mauroniscidae Majer, 1995
Slekten Amecomycter Majer, 1995
Slekten Mauroniscus Bourgeois, 1911
Slekten Mecomycter Majer, 1995
Slekten Mectemycor Majer, 1995
Slekten Scuromanius Majer, 1995
== Eksterne lenker ==
(en) Mauroniscidae i Encyclopedia of Life
(en) Mauroniscidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Mauroniscidae hos ITIS
(en) Mauroniscidae hos NCBI
Mauroniscidae – detaljert informasjon på Wikispecies
bugguide.net - Mauroniscidae | Mauroniscidae er en lite kjent familie av biller. Gruppen omfatter bare én kjent art. | 195,840 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8ndre_Jarlsberg_sorenskriveri | 2023-02-04 | Søndre Jarlsberg sorenskriveri | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Etableringer i 1684', 'Kategori:Myndigheter i Vestfold', 'Kategori:Sorenskriverier i Norge', 'Kategori:Tidligere norske domstoler'] | Søndre Jarlsberg sorenskriveri var et sorenskriveri i dagens Vestfold. Sorenskriveriet ble opprettet i 1684, og var frem til 1847 sammensatt av følgende tinglag; Ramnes, Borre, Sem, Nøtterøy, Stokke og Andebu. Etter 1847 bestod sorenskriveriet av tinglagene Stokke, Sem og Nøtterøy. Ved resolusjon 20. februar 1849 ble Tjøme overført fra Larvik sorenskriveri.
Ladestedet Åsgårdstrand hørte dels til Sem og dels til Borre. Ved kongelig resolusjon av 7. mai 1849 ble det i sin helhet lagt til Borre under Mellom Jarlsberg sorenskriveri.
Navnet Søndre Jarlsberg sorenskriveri ble endret til Sør-Jarlsberg sorenskriveri ved kongelig resolusjon av 10. november 1922. Tønsberg byfogdembete ble opphevet i 1933, og byen ble lagt som eget tinglag til Sør-Jarlsberg sorenskriveri. Navnet Sør-Jarlsberg sorenskriveri ble endret til Tønsberg sorenskriveri 23. oktober 1936. Ved resolusjon 6. juni 1952 ble Jarlsberg sorenskriveri opprettet av Sem og Stokke tinglag samt Andebu fra Sandar sorenskriveri. Tønsberg sorenskriveri beholdt tinglagene Nøtterøy og Tjøme ved siden av kjøpstaden Tønsberg.
| Søndre Jarlsberg sorenskriveri var et sorenskriveri i dagens Vestfold. Sorenskriveriet ble opprettet i 1684, og var frem til 1847 sammensatt av følgende tinglag; Ramnes, Borre, Sem, Nøtterøy, Stokke og Andebu. Etter 1847 bestod sorenskriveriet av tinglagene Stokke, Sem og Nøtterøy. Ved resolusjon 20. februar 1849 ble Tjøme overført fra Larvik sorenskriveri.
Ladestedet Åsgårdstrand hørte dels til Sem og dels til Borre. Ved kongelig resolusjon av 7. mai 1849 ble det i sin helhet lagt til Borre under Mellom Jarlsberg sorenskriveri.
Navnet Søndre Jarlsberg sorenskriveri ble endret til Sør-Jarlsberg sorenskriveri ved kongelig resolusjon av 10. november 1922. Tønsberg byfogdembete ble opphevet i 1933, og byen ble lagt som eget tinglag til Sør-Jarlsberg sorenskriveri. Navnet Sør-Jarlsberg sorenskriveri ble endret til Tønsberg sorenskriveri 23. oktober 1936. Ved resolusjon 6. juni 1952 ble Jarlsberg sorenskriveri opprettet av Sem og Stokke tinglag samt Andebu fra Sandar sorenskriveri. Tønsberg sorenskriveri beholdt tinglagene Nøtterøy og Tjøme ved siden av kjøpstaden Tønsberg.
== Arkiv ==
Arkivet etter Søndre Jarlsberg sorenskriveri er avlevert til Statsarkivet i Kongsberg. Arkivet består av rettergangsmateriale, skiftemateriale, tinglysning, vergemålsmateriale, firmaregistre og notarialforretninger.
== Kilder ==
Arkivkatalog for Søndre Jarlsberg sorenskriveri, ved Statsarkivet i Kongsberg.
== Eksterne lenker ==
Arkivet etter Søndre Jarlsberg sorenskriveri hos Statsarkivet i Kongsberg
Skannede pantebøker for Søndre Jarlsberg sorenskriveri
Skannede skifteprotokoller for Søndre Jarlsberg sorenskriveri | Søndre Jarlsberg sorenskriveri var et sorenskriveri i dagens Vestfold. Sorenskriveriet ble opprettet i 1684, og var frem til 1847 sammensatt av følgende tinglag; Ramnes, Borre, Sem, Nøtterøy, Stokke og Andebu. | 195,841 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hallingdal_sorenskriveri | 2023-02-04 | Hallingdal sorenskriveri | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1825', 'Kategori:Myndigheter i Buskerud', 'Kategori:Sorenskriverier i Norge'] | Hallingdal sorenskriveri var et sorenskriverkontor i Buskerud fylke. Sorenskriveriet ble opprettet ved kongelig resolusjon 9. august 1825, etter at Ringerike og Hallingdal sorenskriveri ble delt. Hallingdal sorenskriveri bestod opprinnelig av to tinglag; Ål og Nes. Gol med Hemsedal ble utskilt fra Nes tinglag 6. mai 1844. Ved kongelig resolusjon 11. desember 1880 ble Hol utskilt fra Ål som eget tinglag. Flå tinglag ble opprettet 21. oktober 1892, og Hemsedal ble eget tinglag 27. juli 1896. Hallingdal sorenskriveri skiftet navn til Hallingdal tingrett i 2002.
| Hallingdal sorenskriveri var et sorenskriverkontor i Buskerud fylke. Sorenskriveriet ble opprettet ved kongelig resolusjon 9. august 1825, etter at Ringerike og Hallingdal sorenskriveri ble delt. Hallingdal sorenskriveri bestod opprinnelig av to tinglag; Ål og Nes. Gol med Hemsedal ble utskilt fra Nes tinglag 6. mai 1844. Ved kongelig resolusjon 11. desember 1880 ble Hol utskilt fra Ål som eget tinglag. Flå tinglag ble opprettet 21. oktober 1892, og Hemsedal ble eget tinglag 27. juli 1896. Hallingdal sorenskriveri skiftet navn til Hallingdal tingrett i 2002.
== Arkiv ==
Arkivet etter Hallingdal sorenskriveri er avlevert til Statsarkivet i Kongsberg. Arkivet inneholder i hovedsak rettsprotokoller og saksdokumenter for sivile saker (tvister), skjønn, straffesaker, skifter, auksjoner, tinglysing, firmaregistrering og borgerlige vigsler.
== Kilder ==
Arkivkatalog for Hallingdal sorenskriveri hos Statsarkivet i Kongsberg
== Eksterne lenker ==
Arkivet etter Hallingdal sorenskriveri hos Statsarkivet i Kongsberg
Skannede rettsprotokoller fra Hallingdal sorenskriveri på Digitalarkivet
Skannede skifteprotokoller fra Hallingdal sorenskriveri på Digitalarkivet
Skannede pantebøker fra Hallingdal sorenskriveri på Digitalarkivet | Hallingdal sorenskriveri var et sorenskriverkontor i Buskerud fylke. Sorenskriveriet ble opprettet ved kongelig resolusjon 9. | 195,842 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tinn_og_Heddal_sorenskriveri | 2023-02-04 | Tinn og Heddal sorenskriveri | ['Kategori:Etableringer i 1937', 'Kategori:Myndigheter i Telemark', 'Kategori:Opphør i 2002', 'Kategori:Sorenskriverier i Norge'] | Tinn og Heddal sorenskriveri var et sorenskriveri i Telemark fylke mellom 1937 og 2002. Sorenskriveriet ble opprettet ved kongelig resolusjon 21. mai 1937, ved en sammenslåing av Tinn sorenskriveri og Heddal sorenskriveri. Embetet omfattet kjøpstaden Notodden og herredene Tinn, Heddal, Hjartdal, Gransherad og Hovin.
Sorenskriveriet byttet navn til Tinn og Heddal tingrett i 2002.
| Tinn og Heddal sorenskriveri var et sorenskriveri i Telemark fylke mellom 1937 og 2002. Sorenskriveriet ble opprettet ved kongelig resolusjon 21. mai 1937, ved en sammenslåing av Tinn sorenskriveri og Heddal sorenskriveri. Embetet omfattet kjøpstaden Notodden og herredene Tinn, Heddal, Hjartdal, Gransherad og Hovin.
Sorenskriveriet byttet navn til Tinn og Heddal tingrett i 2002.
== Arkiv ==
Arkivet etter Tinn og Heddal sorenskriveri er avlevert til Statsarkivet i Kongsberg. Arkivet har et omfang på 76 hyllemeter.
== Kilder ==
Statsarkivet i Kongsberg, arkivkatalog for Tinn og Heddal sorenskriveri.
== Eksterne lenker ==
Arkivkatalog for Tinn og Heddal sorenskriveri hos Statsarkivet i Kongsberg. | Tinn og Heddal sorenskriveri var et sorenskriveri i Telemark fylke mellom 1937 og 2002. Sorenskriveriet ble opprettet ved kongelig resolusjon 21. | 195,843 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cyclaxyridae | 2023-02-04 | Cyclaxyridae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2009', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Cyclaxyridae er en gruppe av biller.
| Cyclaxyridae er en gruppe av biller.
== Utseende ==
Små, bredt ovale, hvelvede, blankt svarte biller. Antennene har en tre-leddet klubbe.
== Utbredelse ==
Gruppen er utbredt på New Zealand.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Gruppen (infraorden) Cucujiformia
Overfamilien glans- og flatbiller, Cucujoidea
Familien Cyclaxyridae Gimmel, Leschen & Slipinski, 2009
Slekten Cyclaxyra Broun, 1893
Cyclaxyra jelineki Gimmel, Leschen & Slipinski, 2009
Cyclaxyra politula (Broun, 1881)
== Eksterne lenker ==
(en) Cyclaxyridae i Encyclopedia of Life
(en) Cyclaxyridae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Cyclaxyridae hos Fossilworks
(en) Cyclaxyridae hos ITIS
(en) Cyclaxyridae hos NCBI
(en) Kategori:Cyclaxyridae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cyclaxyridae – detaljert informasjon på Wikispecies | Cyclaxyridae er en gruppe av biller. | 195,844 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sandar_sorenskriveri | 2023-02-04 | Sandar sorenskriveri | ['Kategori:Etableringer i 1936', 'Kategori:Myndigheter i Vestfold', 'Kategori:Sorenskriverier i Norge', 'Kategori:Tidligere norske domstoler'] | Sandar sorenskriveri var et sorenskriveri i Vestfold. Sorenskriveriet ble opprettet ved kongelig resolusjon 24. april 1936. Sandar sorenskriveri omfattet Sandefjord by, Sandar og Andebu.
Ved kongelig resolusjon 6.juni 1952 ble Andebu overført til Jarlsberg sorenskriveri. Sorenskriveriet byttet navn til Sandefjord byfogd i 1968, til Sandefjord sorenskriveri i 1988, og til Sandefjord tingrett i 2002.
| Sandar sorenskriveri var et sorenskriveri i Vestfold. Sorenskriveriet ble opprettet ved kongelig resolusjon 24. april 1936. Sandar sorenskriveri omfattet Sandefjord by, Sandar og Andebu.
Ved kongelig resolusjon 6.juni 1952 ble Andebu overført til Jarlsberg sorenskriveri. Sorenskriveriet byttet navn til Sandefjord byfogd i 1968, til Sandefjord sorenskriveri i 1988, og til Sandefjord tingrett i 2002.
== Arkiv ==
Arkivet etter Sandar sorenskriveri er avlevert til Statsarkivet i Kongsberg.
== Kilder ==
Arkivkatalog for Sandar sorenskriveri, ved Statsarkivet i Kongsberg.
== Eksterne lenker ==
Arkivet etter Sandar sorenskriveri hos Statsarkivet i Kongsberg
Skannede pantebøker for Sandar sorenskriveri. | Sandar sorenskriveri var et sorenskriveri i Vestfold. Sorenskriveriet ble opprettet ved kongelig resolusjon 24. | 195,845 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heddal_sorenskriveri | 2023-02-04 | Heddal sorenskriveri | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Etableringer i 1920', 'Kategori:Myndigheter i Telemark', 'Kategori:Opphør i 1937', 'Kategori:Sorenskriverier i Norge'] | Heddal sorenskriveri var et sorenskriveri i Telemark mellom 1920 og 1937. Sorenskriveriet ble opprettet ved kongelig resolusjon 16. juli 1920 da det gikk ut av Øvre Telemark østfjelske sorenskriveri. Embetet omfattet herredene Heddal, Hjartdal, Gransherad og Hovin samt kjøpstaden Notodden.
Ved kongelig resolusjon 21. mai 1937 ble Heddal sorenskriveri og Tinn sorenskriveri slått sammen til ett; Tinn og Heddal sorenskriveri.
Tinn og Heddal sorenskriveri skiftet navn til Tinn og Heddal tingrett i 2002.
| Heddal sorenskriveri var et sorenskriveri i Telemark mellom 1920 og 1937. Sorenskriveriet ble opprettet ved kongelig resolusjon 16. juli 1920 da det gikk ut av Øvre Telemark østfjelske sorenskriveri. Embetet omfattet herredene Heddal, Hjartdal, Gransherad og Hovin samt kjøpstaden Notodden.
Ved kongelig resolusjon 21. mai 1937 ble Heddal sorenskriveri og Tinn sorenskriveri slått sammen til ett; Tinn og Heddal sorenskriveri.
Tinn og Heddal sorenskriveri skiftet navn til Tinn og Heddal tingrett i 2002.
== Arkiv ==
Arkivet etter Heddal sorenskriveri er avlevert til Statsarkivet i Kongsberg. Arkivet har et omfang på 21 hyllemeter.
== Kilder ==
Statsarkivet i Kongsberg, arkivkatalog for Heddal sorenskriveri.
== Eksterne lenker ==
Arkivkatalog for Heddal sorenskriveri hos Statsarkivet i Kongsberg | Heddal sorenskriveri var et sorenskriveri i Telemark mellom 1920 og 1937. Sorenskriveriet ble opprettet ved kongelig resolusjon 16. | 195,846 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jarlsberg_sorenskriveri | 2023-02-04 | Jarlsberg sorenskriveri | ['Kategori:Etableringer i 1952', 'Kategori:Myndigheter i Vestfold', 'Kategori:Sorenskriverier i Norge', 'Kategori:Tidligere norske domstoler'] | Jarlsberg sorenskriveri var et sorenskriveri i Vestfold. Det ble opprettet ved resolusjon 6. juni 1952.
Sorenskriveriet bestod av tinglagene Sem, Stokke og Andebu. Sem og Stokke hadde tidligere hørt under Søndre Jarlsberg sorenskriveri, og Andebu hadde hørt under Sandar sorenskriveri. I 1981 ble Jarlsberg sorenskriveri lagt under Tønsberg byrett. Byretten endret navn til Tønsberg tingrett i 2002.
| Jarlsberg sorenskriveri var et sorenskriveri i Vestfold. Det ble opprettet ved resolusjon 6. juni 1952.
Sorenskriveriet bestod av tinglagene Sem, Stokke og Andebu. Sem og Stokke hadde tidligere hørt under Søndre Jarlsberg sorenskriveri, og Andebu hadde hørt under Sandar sorenskriveri. I 1981 ble Jarlsberg sorenskriveri lagt under Tønsberg byrett. Byretten endret navn til Tønsberg tingrett i 2002.
== Arkiv ==
Arkivet etter Jarlsberg sorenskriveri er avlevert til Statsarkivet i Kongsberg.
== Kilder ==
Arkivkatalog for Jarlsberg sorenskriveri, ved Statsarkivet i Kongsberg.
== Eksterne lenker ==
Arkivet etter Jarlsberg sorenskriveri ved Statsarkivet i Kongsberg | Jarlsberg sorenskriveri var et sorenskriveri i Vestfold. Det ble opprettet ved resolusjon 6. | 195,847 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ringerike_sorenskriveri | 2023-02-04 | Ringerike sorenskriveri | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Etableringer i 1825', 'Kategori:Myndigheter i Buskerud', 'Kategori:Sorenskriverier i Norge'] | Ringerike sorenskriveri var et sorenskriverkontor i Buskerud fylke. Sorenskriveriet ble opprettet ved kongelig resolusjon 9. august 1825, etter at Ringerike og Hallingdal sorenskriveri ble delt i to. Ringerike sorenskriveri bestod opprinnelig av to tinglag Norderhov (med Hønefoss) og Hole. Hønefoss ble kjøpstad 3. september 1851. 24. mars 1916 ble vestre Hole utskilt som eget tinglag ved navn Tyristrand. I 1964 ble hele Ringerike med Hønefoss slått sammen til Ringerike kommune. Embetet skiftet navn til Hønefoss byfogd i 1963, men endret navn tilbake til Ringerike sorenskriveri i 1977. Fra 2002 ble navnet endret til Ringerike tingrett.
| Ringerike sorenskriveri var et sorenskriverkontor i Buskerud fylke. Sorenskriveriet ble opprettet ved kongelig resolusjon 9. august 1825, etter at Ringerike og Hallingdal sorenskriveri ble delt i to. Ringerike sorenskriveri bestod opprinnelig av to tinglag Norderhov (med Hønefoss) og Hole. Hønefoss ble kjøpstad 3. september 1851. 24. mars 1916 ble vestre Hole utskilt som eget tinglag ved navn Tyristrand. I 1964 ble hele Ringerike med Hønefoss slått sammen til Ringerike kommune. Embetet skiftet navn til Hønefoss byfogd i 1963, men endret navn tilbake til Ringerike sorenskriveri i 1977. Fra 2002 ble navnet endret til Ringerike tingrett.
== Arkiv ==
Arkivet etter Ringerike sorenskriveri er avlevert til Statsarkivet i Kongsberg. Arkivet inneholder i hovedsak rettsprotokoller og saksdokumenter for sivile saker (tvister), skjønn, straffesaker, skifter, auksjoner, tinglysing, firmaregistrering og borgerlige vigsler.
== Kilder ==
Arkivkatalog for Ringerike sorenskriveri hos Statsarkivet i Kongsberg
== Eksterne lenker ==
Arkivet etter Ringerike sorenskriveri hos Statsarkivet i Kongsberg
Skannede rettsprotokoller fra Ringerike sorenskriveri på Digitalarkivet
Skannede skifteprotokoller fra Ringerike sorenskriveri på Digitalarkivet
Skannede pantebøker fra Ringerike sorenskriveri på Digitalarkivet | Ringerike sorenskriveri var et sorenskriverkontor i Buskerud fylke. Sorenskriveriet ble opprettet ved kongelig resolusjon 9. | 195,848 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Conseil_des_barreaux_europ%C3%A9ens | 2023-02-04 | Conseil des barreaux européens | ['Kategori:Advokater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den europeiske union', 'Kategori:Etableringer i 1960'] | Conseil des barreaux européens (CCBE), den europeiske advokatorganisasjonen, ble etablert i 1960 og representerer advokatforeninger i 32 land i Europa, i tillegg til 13 tilknyttede foreninger og observatørforeninger. Tilsammen representerer CCBE mer enn én million advokater i Europa i forhold til institusjonene i EU. Organisasjonen har sitt sete i Brussel.
CCBE har stått i front som forsvarer av de rettsprinsipper som demokratiet og rettsstaten er bygget på, og som katalysator for en felles advokatlovgivning og advokatetikk i Europa. Organisasjonen ble stiftet som Commission Consultative des Barreaux Européens, senere ble navnet endret til Conseil des barreaux européens for bedre å reflektere rådets aktivitet, uten at forkortelsen (CCBE), som var vel innarbeidet i Europa, ble endret.
Den Norske Advokatforening er den norske medlemsorganisasjonen av CCBE.
| Conseil des barreaux européens (CCBE), den europeiske advokatorganisasjonen, ble etablert i 1960 og representerer advokatforeninger i 32 land i Europa, i tillegg til 13 tilknyttede foreninger og observatørforeninger. Tilsammen representerer CCBE mer enn én million advokater i Europa i forhold til institusjonene i EU. Organisasjonen har sitt sete i Brussel.
CCBE har stått i front som forsvarer av de rettsprinsipper som demokratiet og rettsstaten er bygget på, og som katalysator for en felles advokatlovgivning og advokatetikk i Europa. Organisasjonen ble stiftet som Commission Consultative des Barreaux Européens, senere ble navnet endret til Conseil des barreaux européens for bedre å reflektere rådets aktivitet, uten at forkortelsen (CCBE), som var vel innarbeidet i Europa, ble endret.
Den Norske Advokatforening er den norske medlemsorganisasjonen av CCBE.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(fr) Offisielt nettsted | Conseil des barreaux européens (CCBE), den europeiske advokatorganisasjonen,ble etablert i 1960] og representerer [[advokatforeninger i 32 land i Europa, i tillegg til 13 tilknyttede foreninger og observatørforeninger. Tilsammen representerer CCBE mer enn én million advokater i Europa i forhold til institusjonene i EU. | 195,849 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erling_Brunborg | 2023-02-04 | Erling Brunborg | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2003', 'Kategori:Fødsler 23. juni', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Personer fra Asker kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Erling Brunborg (født 23. juni 1925 i Asker, død 1. januar 2003) var en norsk journalist, forfatter, seiler og eventyrer. Han var dessuten fotograf på en av Helge Ingstads ekspedisjoner, filmfotograf for Per Høsts film Same Jakki. Han er også kjent for å ha drevet kroen Den blå lanterne i Lyngør, som konen Anne Brunborg og han etablerte. Brunborg var den første som ble tildelt Havseilerklubbens Hederstegn.
| Erling Brunborg (født 23. juni 1925 i Asker, død 1. januar 2003) var en norsk journalist, forfatter, seiler og eventyrer. Han var dessuten fotograf på en av Helge Ingstads ekspedisjoner, filmfotograf for Per Høsts film Same Jakki. Han er også kjent for å ha drevet kroen Den blå lanterne i Lyngør, som konen Anne Brunborg og han etablerte. Brunborg var den første som ble tildelt Havseilerklubbens Hederstegn.
== Motstandsarbeid og islandsfiske ==
Da den såkalte askersaken ble rullet opp av tyskerne på sommeren 1943, ble gymnasiasten og Milorgmannen Brunborg arrestert 8. juli. Fra 3. august 1943 til 12. februar 1944 satt han på Grini og skal ved en tilfeldighet ha sluppet fri. Broren Olav Brunborg døde i Natzweiler i april 1944. Etter annen verdenskrig dro Erling Brunborg på sildefiske på Island, og han hadde et engasjement ved det islandske konsulatet i Marseille i Frankrike – dit han syklet.
== Tre års trampeferd ==
Da han kom hjem fra islandsfisket, la han og barndomsvennen Carl Emil Petersen planer om å reise ut på trampeferd, de ville arbeide seg frem og reise på rimeligste vis. En del av forberedelsene bestod i å skaffe visum til varmere land, noe de greide. Trampeferden begynte, men i en helt annen retning enn planlagt. De reiste fra Oslo til Kristiansand via Hirtshals, haiket til Haugesund og fikk der haik med en fiskeskøyte fra Karmøy som skulle til Nord-Island. De ble satt av i Siglufjörður, grovt regnet 300 km fra Reykjavík som de måtte nå om de skulle kunne reise videre. De krysset Island fra nord til sørvest med elendig utstyr, utrente og med feil mat – ryggsekkene veide bortimot 50 kg ved avreise. Turen tok 14 dager.
Fra Reykjavik jobbet de seg over Atlanteren til Canada på en kullbåt, og derfra haiket og arbeidet de tvers gjennom landet mot vest for å komme seg til Washington i USA. De trampet videre langs den amerikanske vestkysten via California og Texas til Mexico; taklet dysenteri og fremmede språk på veien til landene i Sentral- og Sør-Amerika. I 1951 skilte Petersen og Brunborg lag i Guayaquil i Ecuador. Petersen trampet derfra og hjem til Norge, Brunborg fortsatte videre via Galápagos til Peru, Amazonas og Bolivia før han fikk hyre med en dansk fruktbåt fra São Paulo i Brasil til Liverpool i England. Fra England ble det passasjerbåt til Bergen, og haiking hjem til Asker. Underveis oppholdt Brunborg seg ett års tid i Lima og livnærte seg der ved å skrive artikler på engelsk for et ukeblad.
== Jorden rundt med «Rundø» 1957 – 1960 ==
Ferden begynte på høsten 1955 da den tidligere losskøyta «Rundø», som ble bygget og konstruert av Christensen & Moen i Risør i 1925, ble overtatt av Petersen og Brunborg. Hun var en Colin Archer-type, i elendig stand. I løpet av 1957 ble «Rundø» ferdigstilt, og 17. oktober forlot de Kristiansand med kurs for et arbeidsoppdrag i Vestindia. Etter et motorhavari med påfølgende reparasjoner i Esbjerg ble kursen satt sørover gjennom Den engelske kanal før de klappet til kai i Falmouth. Sammen med «So Long II» av Drammen krysset de Biscaya til Portugal, og fortsatte alene til Madeira som ble siste stopp på østsiden av Atlanterhavet. Etter å ha seilt rundt 3000 Nm, fikk de landkjenning ved Sao Antonio i Kapp Verde. De ankom Barbados 42 dager etter at «Rundø» forlot Kanariøyene.
Det tok et halvt år med krysninger i det Det karibiske hav før fotooppdraget var avsluttet, og «Rundø» satte kursen videre mot Tobago og neste fotooppdrag. Mannskapet hadde fått ett medlem til, en britisk ornitolog som ville slå følge med Petersen og Brunborg på fuglestudiene de hadde planlagt å foreta der. Etter å ha studert fregattfugler og sulearter på Melville Rock gikk ferden videre vestover til Bonaire, til Panama der de pusset opp ketchen «Dida» for en plantasjeeier som blant annet betalte med en ny jolle og reiser til Jamaica og Florida, før de fortsatte turen gjennom Panamakanalen til Galápagos med elefantskilpadder og rødflamingoer.
Derfra satte de seil for Marquesasøyene og Nuku Hiva. Der hadde folk forventet dem ved juletider, men takket være at «Rundø» reiste sent fra Galápagos hadde de unngått herjingene til den sterkeste syklonen siden 1906. På grunn av sykdom tok det lengre tid enn beregnet før de kunne sette kursen mot Tuamotu-atollene og Takapoto. Der fraktet de forsyninger fra Takapoto til Ahe og Manihi som manglet mat fordi skip ikke hadde kunnet anløpe på halvannen måned, og på Ahe resulterte en dansekveld med at Petersen fikk navnet «Kirarahau» («den hvite fuglen») takket være hans vals, mens Brunborgs stil resulterte i navnet «Huki-Huki» («han som er kilen»). På Bora Bora lærte de fridykking, seilte igjen med «Dida» og lærte skipperen der hva en deviasjonstabell var. På en av øyene ventet en radiobeskjed – «Rundø» hadde sunket på havnen i Papeete. Heldigvis var det ikke noe alvorlig, noe av beken og drevet mellom bordgangene nederst ved kjølen hadde løsnet og falt ut. De åtte dagene det tok å reparere og fjerne motor og propell fra ketchen fikk den syke Brunborg et opphold hos etnografen Bengt Danielsson og hans familie.
Totalt hadde «Rundø» tilbragt tre måneder i Tahiti da de satte kurs for Samoa og Pago Pago, en avstand som tilsvarte Oslo – Nordkapp via Lindesnes. Planen var å nå Kapp det gode håp før november, så oppholdet i Fiji ble kort og kursen satt mot Australia og Willisøya via Ny-Hebridene. I august kom Brunborg og Petersen til Willisøya, og stillehavsseilasen ble avsluttet da ketchen passerte gjennom Great Barrier Reef og nådde Cairns. De seilte videre langs Queenslands kyst, og da de tok farvel med Booby Island tok det mer enn én måned før de igjen fikk landkjenning ved Cocos Keeling i Indiahavet, 2700 nautiske mil fra Torres-stredet. I Indiahavet feiret besetningen på «Rundø» at det var to år siden hun la Kristiansand bak seg og seilte ut. 18 døgn tok det før de nådde Mauritius og kunne sette kurs for Durban i Sør-Afrika via Réunion. Rundt 40 nautiske mil fra Durban kom «Rundø» i berøring med en syklon og fikk ødelagt storseilet.
I Durban ventet post og dessuten et nytt splittflagg fra Norsk Havseiler- og Krysserklubb med Olav Vs initialer. «Rundø» fikk også en overhaling, nye seil og forsyninger, uten at bemanningen fikk betale noe. Midt i desember 1959 var hun igjen sjøklar, og 21. satte de seil for Cape Town. 31. desember 1959 nådde hun det sørligste punktet på jordomseilingen og gikk inn i Atlanterhavet igjen, «Rundø» hadde seilt 200 nautiske mil på ett døgn. Da Brunborg og Petersen klarerte «Rundø» for seilasen videre nordover, oppga de at neste havn ville bli Kristiansand. 24. januar 1960 forlot de Cape Town med kurs for St. Helena og Ascension, og 23. mars passerte «Rundø» Krepsens vendekrets. Det tok mer enn to måneder før de igjen hadde landkjenning, denne gang i Den engelske kanal, der de ble praiet av en nederlandsk ubåt. I slutten av mai klappet «Rundø» igjen til kai i Kristiansand. Derfra ble de tauet til Vasser, før de seilte videre til Honnørbryggen i Oslo.
== Til Vinland med Ingstad i 1960 ==
Brunborg var med på Ingstads ekspedisjon til Vinland som fotograf i 1960, men han viste seg å bli altmuligmann ombord. De dro over med tidligere RS 19 «Halten» for å lete etter spor etter Leiv Eiriksson. Anne Stine Ingstad beskriver ham som en havseiler som var ekspert på Colin Archer-skøytene, alltid til stede der det var behov for ham.
== Erling Brunborg og redningsskøytene ==
Men fremfor alt har Erlings eventyrlige liv vært knyttet til gamle seilskøyter, til Colin Archere, skrev Caspar Brochmann i Blad fra loggen. Brunborg kan sies å ha reddet to gamle redningsskøyter, RS 10 «Christiania» i 1961 og RS 28 «Sandefjord» i 1984/-85. «Christiania» kjøpte han like før hun skulle kondemneres og bare kort tid etter at han og Carl Emil Petersen kom tilbake med «Rundø». Hun lå da på Vestlandet. Senere solgte han henne til Richard Cook før «Christiania» var helt restaurert. Cook fortsatte arbeidet med restaureringen.
Brunborg førte RS 41 «Christian Bugge» fra Oslo til Seychellene på Afrikas østkyst, og han forble der i to år mens han fisket i korallrevene. Senere hentet han RS 27 «Vadsø» hjem til Norge fra Middelhavet.
I 1984/-85 oppdaget Carl Emil Petersen at ketchen RS «Sandefjord» var råtnende og til salgs i Mystic i Connecticut, USA. Ketchen var bygget i Risør i 1913 og hadde lidd under en altanterhavsseilas med Erling Tambs der hun ble grepet av en enorm bølge og kantret. I samarbeid med Colin Archer-klubben ble hun kjøpt og med råtten stormast og lekkasjer som fordret pumping hver annen time ble hun seilt hjem. Ifølge Petersen var dette et vågestykke få eller ingen ville gjort ham etter. Turen til Falmouth tok førti døgn. Brunborg restaurerte «Sandefjord», og hun var hans hjem en periode.
== Ettermæle ==
Barndomsvennen som han reiste på eventyr sammen med, Carl Emil Petersen, sa om ham Det er vanskelig, nær umulig å finne den ideelle følgesvenn nå når min venn Erling Brunborg ikke lenger kan vandre med.
Journalisten og seileren Caspar Brochmann beskrev ham slik i boken Blad fra loggen: Pointet er at Erling Brunborg forlengst har befridd seg fra det målbare, det som måles i mauresamfunnet, i klatreverdenene. Han har valgt friheten, gleden ved havet under seil, ved sine henders arbeid, ved sanne vennskaper, en flaske rødvin på deling. Han er heller ikke så redd ensomheten som vi, fordi han kan bruke den.
== Bibliografi ==
Fra Asker til Amazonas, Oslo: Mortensen, 1956 på bokhylla.no
"Rundø": jorden rundt på tomannshånd, sammen med Carl Emil Pettersen, Oslo: Cappelen, 1960 på bokhylla.noSom oversetterAlene over syv hav av Alec Rose, Cappelen, 1969, originaltittel: My lively lady på bokhylla.no
== Referanser ==
== Litteratur ==
Knutsen, Terje: «Båtfolkets E18» i Aftenposten morgen 05. juli 1986.
Brochmann, Caspar: Blad fra loggen : til mine brødre og søstre i små båter. Oslo : Båt & bok, 1986, 245 s. ill. ISBN 8209103202
Brunborg, Erling: "Rundø" : jorden rundt på tomannshånd, sammen med Carl Emil Pettersen, Oslo : Cappelen, 1960 (på bokhylla.no)
Gravferdsetaten i Oslo kommune, Vestre Gravlund (besøkt 22. november 2014)
Ingstad, Anne Stine: Det nye land med de grønne enger, 2. utg. Oslo : Gyldendal, 1991 161, [32] s. ill. ISBN 8205202575 (på bokhylla.no)
Norsk fangeleksikon : Grinifangene, Oslo : Cappelen, 1946, XXX, 786 s. ill. (på bokhylla.no)
Petersen, Carl Emil: Over den store bre : alene i Nansens spor, [Oslo] : Cappelen, 1988, 127 s. ill. ISBN 8202112656 (på bokhylla.no)
Petersen, Carl Emil: «Erling Brunborg til minne» i Neptuns, Årgang 12 Nummer 1. 2003 Arkivert 29. november 2014 hos Wayback Machine. (besøkt 22. november 2014)
Våre falne : 1939-1945, bind 1, Oslo : Grøndahl, 1949, 764 s. (på bokhylla.no)
== Eksterne lenker ==
(sv) Erling Brunborg i Svensk Filmdatabas | Erling Brunborg (født 23. juni 1925 i Asker, død 1. | 195,850 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Panduro_Hobby | 2023-02-04 | Panduro Hobby | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Selskaper etablert i 1955', 'Kategori:Svenske selskaper'] | Panduro Hobby AB er et svensk selskap i Malmö med et hobbysortiment. Selskapet har butikker i Sverige, Danmark, Norge og Tyskland. I 1955 ble Panduro grunnlagt i Danmark og i 1962 ble virksomheten utvidet til Sverige. (den svenske bedriften ble imidlertid registrert i 1960). Sentrallager og hovedkontor er ligger i Malmö. Bedriften har 114 butikker fordelt i Sverige, Danmark, Norge og Tyskland, Nederland og Belgia, men også mange videreforhandlere i Norden. Siden 2005 eier sønnene virksomheten og siden første september 2015 er Michael Forsmark administrerende direktør.Det finnes også videreforhandlere i Frankrike, Tyskland, Storbritannina, Finland og på Island. Panduro Hobby ervervet 100 prosent av Nederlandske Pipoos som hadde 33 butikker fordelt i Nederland og Belgia. Sammen blev Panduro Hobby og Pipoos markedsleder i Europa med sine 114 butikker.
| Panduro Hobby AB er et svensk selskap i Malmö med et hobbysortiment. Selskapet har butikker i Sverige, Danmark, Norge og Tyskland. I 1955 ble Panduro grunnlagt i Danmark og i 1962 ble virksomheten utvidet til Sverige. (den svenske bedriften ble imidlertid registrert i 1960). Sentrallager og hovedkontor er ligger i Malmö. Bedriften har 114 butikker fordelt i Sverige, Danmark, Norge og Tyskland, Nederland og Belgia, men også mange videreforhandlere i Norden. Siden 2005 eier sønnene virksomheten og siden første september 2015 er Michael Forsmark administrerende direktør.Det finnes også videreforhandlere i Frankrike, Tyskland, Storbritannina, Finland og på Island. Panduro Hobby ervervet 100 prosent av Nederlandske Pipoos som hadde 33 butikker fordelt i Nederland og Belgia. Sammen blev Panduro Hobby og Pipoos markedsleder i Europa med sine 114 butikker.
== Historikk ==
Smeden Carlo Panduro tilvirket suvenirer og smykker og startet etter hvert en egen butikk. Han begynte å selge materiale til kunder som selv ønsket å tilvirke ting. Carlos sønn Jörgen Panduro utviklet virksomheten og begynte å levere til andre offentlige institusjoner og flyttet til Sverige i 1962. Samme år i august sto den første butikken åpen på Södra Förstadsgatan i Malmö.
== Produkter og sortiment ==
Panduro Hobby har omkring 10000 artikler i sortimentet der omtrent en fjerdedel fornyes årlig. Panduro Hobby har egen produktutvikling rett ved hovedkontoret på Järnyxegatan i Malmö. Bortsett fra ferdige produkter produserer Panduro Hobby videoinstruksjon for deler av sortimentet.
== Organisasjonskart ==
== Referanser == | {{Sidebar with collapsible lists | 195,851 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oliver_Berg | 2023-02-04 | Oliver Berg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Dalkurd FF', 'Kategori:Fotballspillere for Djurgårdens IF', 'Kategori:Fotballspillere for GIF Sundsvall', 'Kategori:Fotballspillere for Gjøvik-Lyn', 'Kategori:Fotballspillere for Kalmar FF', 'Kategori:Fotballspillere for Odds ballklubb', 'Kategori:Fotballspillere for Raufoss IL', 'Kategori:Fødsler 28. august', 'Kategori:Fødsler i 1993', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i Sverige', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Oliver Berg (født 28. august 1993) er en norsk fotballspiller som spiller for den svenske klubben Djurgårdens IF.
| Oliver Berg (født 28. august 1993) er en norsk fotballspiller som spiller for den svenske klubben Djurgårdens IF.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Oliver Berg – Transfermarkt
(en) Oliver Berg – FootballDatabase.eu
(en) Oliver Berg – Soccerway
(en) Oliver Berg – FBref | | draktnummer = | 195,852 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_2002 | 2023-02-04 | Musikkåret 2002 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikk i 2002', 'Kategori:Musikkår'] | Musikkåret 2002 er en oversikt over utgivelser, hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til musikk i 2002.
| Musikkåret 2002 er en oversikt over utgivelser, hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til musikk i 2002.
== Hendelser ==
=== Første kvartal ===
30. mars: Sámi Grand Prix arrangeres for 13. gang i Kautokeino.Vinner i klassen sang: Elvira Galkina.
Vinner i klassen tradisjonell joik: Ellen A. Oskal.
Áillohaš musikkpris tildeles Frode Fjellheim.
=== Andre kvartal ===
25. mai: Latvia vinner Eurovision Song Contest i Tallinn med låten «I Wanna», framført av Marie N. Norge er ikke kvalifisert på grunn av sisteplassen året før. Dette er første gang siden 1970 at Norge ikke deltar i konkurransen.
=== Tredje kvartal ===
=== Fjerde kvartal ===
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
== Årets album ==
== Årets hits og singler ==
== Priser og konkurranser ==
Eurovision Song Contest 2002
Spellemannprisen 2002 (utdelt i 2003)
== Referanser == | ==Hendelser== | 195,853 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_2003 | 2023-02-04 | Musikkåret 2003 | ['Kategori:Musikk i 2003', 'Kategori:Musikkår'] | Musikkåret 2003 er en oversikt over utgivelser, hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til musikk i 2003.
| Musikkåret 2003 er en oversikt over utgivelser, hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til musikk i 2003.
== Hendelser ==
=== Første kvartal ===
1. mars: Jostein Hasselgård vinner Melodi Grand Prix med «I'm Not Afraid to Move On».
=== Andre kvartal ===
19. april: Sámi Grand Prix arrangeres for 14. gang i Kautokeino.Vinner i klassen sang: Sofia Jannok.
Vinner i klassen tradisjonell joik: Marit Gaup Eira.
Áillohaš musikkpris tildeles Intrigue.23. mai: Kurt Nilsen vinner finalen av Idol 2003. Gaute Ormåsen blir nummer to.
24. mai: Tyrkia vinner Eurovision Song Contest med låten «Everyway That I Can» med Sertab Erener. Norge kommer på fjerdeplass av 26 deltakere.
=== Tredje kvartal ===
=== Fjerde kvartal ===
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
12. januar – Maurice Gibb, britisk–australsk musiker (f. 1949)
18. januar – Roger Arnhoff, norsk plateprodusent (f. 1933)
21. april – Nina Simone, amerikansk sanger (f. 1933)
15. mai – June Carter Cash, amerikansk musiker (f. 1929)
12. september – Johnny Cash, amerikansk musiker (f. 1932)
21. oktober – Elliott Smith, amerikansk musiker (f. 1969)
30. oktober – Steve O'Rourke, manager i Pink Floyd (f. 1940)
17. november – Don Gibson, amerikansk musiker (f. 1928)
18. november – Michael Kamen, amerikansk komponist, orkesterarrangør og orkesterleder (f. 1948)
12. desember – Peder Alhaug, norsk sanger (f. 1921)
== Årets album ==
== Årets hits og singler ==
== Priser og konkurranser ==
Melodi Grand Prix 2003
Eurovision Song Contest 2003
Spellemannprisen 2003 (utdelt i 2004)
== Referanser == | ==Hendelser== | 195,854 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjellhamar | 2023-02-04 | Fjellhamar | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bosetninger i Lørenskog', 'Kategori:Sider med kart'] | Fjellhamar er et tettbebygd sted i Lørenskog kommune i Akershus i Viken fylke. Beliggenheten er nord/nordøst i kommunen, med grense mot Strømmen i øst og mot et skogområde med navn Skjettenåsen i nord. Fjellhamar og Haneborg går veldig i ett med hverandre, og de to områdene i Lørenskog betraktes ofte som ett.
Vys lokaltog mellom Lillestrøm og Oslo går gjennom området, og sørger for en sentral beliggenhet til både Lillestrøm, Strømmen og Oslo. De mest aktuelle stasjonene for bosatte på Fjellhamar, er Fjellhamar, Hanaborg og Lørenskog stasjon.
Fjellhamar grenser til vannet Langvannet og Kjenn i syd, Langvannet tilfører området og Lørenskog er et trivelig bademiljø om sommeren.
Før kommuneadministrasjonen ble flyttet til Kjenn, lå denne på Fjellhamar.
| Fjellhamar er et tettbebygd sted i Lørenskog kommune i Akershus i Viken fylke. Beliggenheten er nord/nordøst i kommunen, med grense mot Strømmen i øst og mot et skogområde med navn Skjettenåsen i nord. Fjellhamar og Haneborg går veldig i ett med hverandre, og de to områdene i Lørenskog betraktes ofte som ett.
Vys lokaltog mellom Lillestrøm og Oslo går gjennom området, og sørger for en sentral beliggenhet til både Lillestrøm, Strømmen og Oslo. De mest aktuelle stasjonene for bosatte på Fjellhamar, er Fjellhamar, Hanaborg og Lørenskog stasjon.
Fjellhamar grenser til vannet Langvannet og Kjenn i syd, Langvannet tilfører området og Lørenskog er et trivelig bademiljø om sommeren.
Før kommuneadministrasjonen ble flyttet til Kjenn, lå denne på Fjellhamar.
== Skoler ==
=== Barneskoler ===
Klassetrinn 1 - 7: Fjellhamar skole er Norges største barneskole. Skolen har fire bygg: hovedbygget, gamleskolen, brakker og paviljongen. Fjellhamar skole er en skole med rundt 950 elever
=== Ungdomsskoler ===
Klassetrinn 8 – 10: Fjellsrud skole
Fjellsrud skole er en ny-renovert skole som har rundt 300 elever på 3 klassetrinn, fra 8. – 10. klasse. Det er fire klasser på hvert trinn.
== Idrett ==
Fjellhamarhallen er brukt av mange håndballspillere og brukes også til turn og dans.
Fjellhamarhallen er samlingspunktet for størstedelen av innendørsaktivitetene i området. Hvor det også arrangeres en rekke turneringer og andre arrangementer gjennom året.
Fjellhamar Fotballklubb er det nest største idrettslaget på Fjellhamar.
Fjellhamar Stallions representerer Fjellhamar på norsk basketballs øverste nivå – BLNO.
Pancake Circle Ltd. Frisbee Klubb er landets eldste frisbeeklubb, og er blitt grunnsteinen for frisbee i Norge.
== Historie ==
Før boligbebyggelsen i området, var Fjellhamar bebygd med hytter og et velkjent landsted for godt stilte byborgere. Nesten ingen av de opprinnelige hyttene står den dag i dag, med unntak av de hyttene som ble ombygd til boliger. Enkelte hus har blitt bygd oppå grunnmuren til de gamle hyttene.
== Referanser == | Fjellhamar skole er en barneskole i Lørenskog, Akershus. Skolen var landets største barneskole, og hadde per 17. | 195,855 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alfred_Gammels%C3%A6ter | 2023-02-04 | Alfred Gammelsæter | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 14. april', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Norske pianister', 'Kategori:Personer fra Risør kommune'] | Alfred Gammelsæter (født 14. april 1955 i Risør) er norsk komponist, pianist og pianostemmer. Han har tatt studier og selvstudier i komposisjon og improvisasjon med blant andre Antonio Bibalo, Kjell Mørk Karlsen og Einar Steen-Nøkleberg. Han har også hatt cembalo-timer med Ketil Haugsand. I 2003 fikk han en av Oslo Griegselskaps komponistpriser for Uccelli op. 10.. Gammelsæter er medlem i Norsk Komponistforening.
| Alfred Gammelsæter (født 14. april 1955 i Risør) er norsk komponist, pianist og pianostemmer. Han har tatt studier og selvstudier i komposisjon og improvisasjon med blant andre Antonio Bibalo, Kjell Mørk Karlsen og Einar Steen-Nøkleberg. Han har også hatt cembalo-timer med Ketil Haugsand. I 2003 fikk han en av Oslo Griegselskaps komponistpriser for Uccelli op. 10.. Gammelsæter er medlem i Norsk Komponistforening.
== Arbeider ==
Lied Ohne Worte, hans første pianostykke, ble skrevet til en time hos Einar Steen-Nøkleberg i 1990. I 2000 ble tre av hans komposisjoner uroppført av Magnar Mangersnes i Bergen domkirke under orgelfest-uken. Han debuterte i 2001 med fire komposisjoner utgitt på Norsk Musikkforlag, Lyche Edition som ble møtt med god kritikk.Under Musikkmessen i Frankfurt i 2010 bidro Norsk Musikkforlag med elleve utgivelser av Gammelsæter i katalogen, blant annet fire verker for piano og Koral- Ein Morgenlied med tekst av Petter Dass for sang og piano, flere stykker for orgel som for eksempel Kromatisk fantasi, koral og fuge og Preludium og koral over norsk folketone fra Hallingdal, samt hans Strykekvartett. I forbindelse med en konsert ved Vegårshei kirkes jubileum samme år spilte Gammelsæter en av Chopins Nocturner og noen klaverstykker av Schumann i tillegg til urfremførelsen av Folketonefantasier op. 19. 1-4..
I januar 2010 urfremførte Einar Steen-Nøkleberg Gammelsæters verk Hommage a Edvard Grieg nr. 1 og 2 op. 17. Den første har tittelen «Gjetergut», og nr. 2 «Ensom vandrer». De øvrige verkene som ble urfremført var Elegi, 7 klaverkoraler og Preludier op. 7.. Til avslutning ble Uccelli op. 10 spilt. Verket ble tildelt den ene av to hovedpriser i Oslo Griegselskaps komponistkonkurranse i 2003.
Ved åpningen av Inger Saltaags separatutstilling «Sang til havet» på Galleri Grand i Arendal 2. november 2014 fremførte Gammelsæter bestillingsverket Havbilder op. 20.
== Utmerkelser ==
2003 – Oslo Griegselskaps spesialpris for Uccelli op. 10.
2004 – Risør kommunes kulturpris.
== Verkliste (utvalg) ==
=== Piano, utgitt ved Norsk musikkforlag ===
Elegi
Uccelli, op. 10
Hommage à Edvard Grieg, op. 17, 1–2
Preludes, op. 18, 1–3
Instrumentalkoraler, op. 5, 1-7
Klaversuite, op. 21
=== Orgel/organ, utgitt ved Norsk musikkforlag ===
Pax, op. 2
Fantasi, op. 8 nr. 1
Kromatisk fantasi, koral og fuge, op. 9
Hommage à Edvard Grieg, op. 16
Preludium og koral, (folketone fra Hallingdal)
Instrumentalkoraler, opus 5,1-7
=== Kammermusikk/Chamber Music, utgitt ved Norsk musikkforlag ===
String Quartet, op. 13
=== Andre komposisjoner ===
Morgensang, tekst Petter Dass
Havbilder, op. 20, pianoKlangbilder ved havet
Slåtter for piano, op. 23
Slåtter for hardingfele, op. 24
Fantasier, trompet og piano
== Diskografi ==
Norsk Klavermusikk, 23 komposisjoner av Edvard Grieg og Alfred Gammelsæter, innspilt av pianisten Einar Steen-Nøkleberg og utgitt på Grong Musikkproduksjon høsten 2011.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Alfred Gammelsæter – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alfred Gammelsæter på Spotify
mic, bransjeregister | Alfred Gammelsæter (født 14. april 1955 i Risør) er norsk komponist, pianist og pianostemmer. | 195,856 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Symmetrisk_kryptering | 2023-02-04 | Symmetrisk kryptering | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Kryptografiske algoritmer'] | Symmetrisk kryptering er en av tre hovedkategorier innen databasert kryptografi, ved siden av asymmetrisk kryptering og blokkchiffer. Symmetrisk kryptering bruker samme nøkkel for både kryptering og dekryptering. Nøkkelen som brukes kalles symmetrisk nøkkel, hemmlig nøkkel eller sesjonsnøkkel, og må være tilgjengelig både hos den som krypterer og den som skal dekryptere.
Siden samme nøkkel brukes for både kryptering og dekryptering er det store sikkerhetsmessige utfordringer knyttet til distribusjon og hemmelighold av nøkkelen. Dette er en av de ulempene med symmetrisk kryptering, sammenlignet med asymmetrisk kryptering.Noen vanlige algoritmer:
DES
3DES
AES
| Symmetrisk kryptering er en av tre hovedkategorier innen databasert kryptografi, ved siden av asymmetrisk kryptering og blokkchiffer. Symmetrisk kryptering bruker samme nøkkel for både kryptering og dekryptering. Nøkkelen som brukes kalles symmetrisk nøkkel, hemmlig nøkkel eller sesjonsnøkkel, og må være tilgjengelig både hos den som krypterer og den som skal dekryptere.
Siden samme nøkkel brukes for både kryptering og dekryptering er det store sikkerhetsmessige utfordringer knyttet til distribusjon og hemmelighold av nøkkelen. Dette er en av de ulempene med symmetrisk kryptering, sammenlignet med asymmetrisk kryptering.Noen vanlige algoritmer:
DES
3DES
AES
== Fem elementer ==
Symmetrisk kryptering består av fem ulike elementer:
Klartekst: Den originale meldingen eller informasjonen som skal krypteres.
Krypteringsalgoritmen: Algoritmen styrer selve krypteringsprosessen, bytter om og endrer klarteksten.
Hemmelig nøkkel: Den hemmelige nøkkelen brukes som en del av krypteringsalgoritmen, og ligger til grunn for byttene og endringene i krypteringsprosessen. Nøkkelen er nødvendig for å dekryptere meldingen.
Kryptert tekst: Dette er den forvanskede teksten etter at krypteringsalgoritmen er kjørt. Denne teksten vil variere ut i fra hvilken krypteringsalgoritme som brukes. Man kan bruke samme krypteringsalgoritme, men forskjellige nøkler. Dette vil endre resultatet av den kryptere teksten.
Dekrypteringsalgoritme: Dette er i praksis krypteringsalgoritmen reversert. For at reversering skal være mulig, er man avhengig av den hemmelige nøkkelen og den krypterte teksten.
== Ulike typer symmetrisk kryptering ==
Block cipher brukes til å kryptere klartekst ved hjelp av en hemmelig nøkkel og en krypteringsalgoritme. Den krypterer data i blokker, det vil si at deler av teksten deles opp i blokker for så å bli kryptert. Størrelsen på blokkene varierer, det er vanlige å bruke 64-bits blokker. AES, som er blitt svært utbredt, krypterer med 128-bits blokker.
Det vanligste alternativet til Block cipher er Stream cipher, som riktignok blir brukt i mindre grad i moderne kryptografi. Stream cipher krypterer bit for bit, og krever mindre maskinkraft enn block cipher.
== Referanser == | Symmetrisk kryptering er en av tre hovedkategorier innen databasert kryptografi, ved siden av asymmetrisk kryptering og blokkchiffer. Symmetrisk kryptering bruker samme nøkkel for både kryptering og dekryptering. | 195,857 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_ordf%C3%B8rere_i_Ringsaker | 2023-02-04 | Liste over ordførere i Ringsaker | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Ordførere i Ringsaker', 'Kategori:Ordførerlister i Innlandet', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Liste over ordførere i Ringsaker kommune i Innlandet.
| Liste over ordførere i Ringsaker kommune i Innlandet.
== Ordførere == | Liste over ordførere i Ringsaker kommune i Innlandet. | 195,858 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storgata_(Dokka) | 2023-02-04 | Storgata (Dokka) | ['Kategori:10,0°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innlandetstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Veier i Nordre Land'] | Se pekerside for flere forekomster av Storgata.Storgata er en gate på Dokka i Nordre Land kommune.
Gaten starter i fylkesvei 33 ved avkjøringen Dokka S, løper gjennom sentrum av Dokka, med avkjøring til fylkesvei 250 mot Lillehammer og Torpa, utgjør derfra en del av fylkesveg 193, til den svinger av til Vest-Torpa, bro over Dokka-elva (Dokka bru) nord for sentrum, og fortsetter tilbake til fylkesvei 33 ved avkjøringen Dokka N.
Veistrekningen som utgjør Storgata var frem til 1995 en del av fylkesvei 33 (da riksvei 33), da ble ny vei bygget for å lede hovedveien utenom sentrum.
I 1998 ble deler av gaten gjennom sentrum åpnet som en såkalt miljøgate etter en opprusting. Dette innebar arbeider for å bedre gatemiljøet med bredere fortau, universell utforming, steinlegging, benker/beplantning, fartsdumper og lignende.Mye av handelsvirksomheten på Dokka ligger i Storgata. Bergfossenteret (nr. 20), Bondlidsenteret (nr. 46), Landsbyporten (nr. 55) og Sentrum er dessuten middels store butikksentre i eller ved Storgata. Kommuneadministrasjon i Nordre Land, med bibliotek og kino tilknyttet, finnes i Sentrumsbygg (nr. 28-30).
| Se pekerside for flere forekomster av Storgata.Storgata er en gate på Dokka i Nordre Land kommune.
Gaten starter i fylkesvei 33 ved avkjøringen Dokka S, løper gjennom sentrum av Dokka, med avkjøring til fylkesvei 250 mot Lillehammer og Torpa, utgjør derfra en del av fylkesveg 193, til den svinger av til Vest-Torpa, bro over Dokka-elva (Dokka bru) nord for sentrum, og fortsetter tilbake til fylkesvei 33 ved avkjøringen Dokka N.
Veistrekningen som utgjør Storgata var frem til 1995 en del av fylkesvei 33 (da riksvei 33), da ble ny vei bygget for å lede hovedveien utenom sentrum.
I 1998 ble deler av gaten gjennom sentrum åpnet som en såkalt miljøgate etter en opprusting. Dette innebar arbeider for å bedre gatemiljøet med bredere fortau, universell utforming, steinlegging, benker/beplantning, fartsdumper og lignende.Mye av handelsvirksomheten på Dokka ligger i Storgata. Bergfossenteret (nr. 20), Bondlidsenteret (nr. 46), Landsbyporten (nr. 55) og Sentrum er dessuten middels store butikksentre i eller ved Storgata. Kommuneadministrasjon i Nordre Land, med bibliotek og kino tilknyttet, finnes i Sentrumsbygg (nr. 28-30).
== Referanser == | | navn = Storgata | 195,859 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mirza_Abdollah | 2023-02-04 | Mirza Abdollah | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1918', 'Kategori:Fødsler i 1843', 'Kategori:Iranske musikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Teheran', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Mirza Abdollah, også kjent som Mirza Abdollah Farahani (persisk: میرزا عبدالله فراهانی, født 1843 i Teheran, død 1918) var en tar- og setarspiller, og en særlig fremragende skikkelse i iransk musikkhistorie. Han og lillebroren Mirza Hossein Gholi fikk sin første musikkundervisning av faren, Ali Akbar Farahani, som var en kjent musiker.
Mirza Abdollah er best kjent for sin radif for tar og setar, og for sin undervisning av andre musikere.
Det musikalske modalsystemet dastgāh ble blant annet kodifisert av Abdollah.
| Mirza Abdollah, også kjent som Mirza Abdollah Farahani (persisk: میرزا عبدالله فراهانی, født 1843 i Teheran, død 1918) var en tar- og setarspiller, og en særlig fremragende skikkelse i iransk musikkhistorie. Han og lillebroren Mirza Hossein Gholi fikk sin første musikkundervisning av faren, Ali Akbar Farahani, som var en kjent musiker.
Mirza Abdollah er best kjent for sin radif for tar og setar, og for sin undervisning av andre musikere.
Det musikalske modalsystemet dastgāh ble blant annet kodifisert av Abdollah.
== Kjente studenter ==
Seyyed Hossein Khalifih
Dr. Mihdi Sulhi
Mihdi Gholi Hidayat
Esmail Ghahremani
Ali Naqi Vaziri
Abolhasan Saba
Haji Aqa Muhammad Irani Mujarrad
== Referanser ==
== Litteratur ==
Margaret Caton: «Baha'i Influences on Mirza Abdollah, Qajar Court Musician and Master of the Radif.» I Juan Cole & Moojan Momen: Studies in Babi and Baha'i History, Vol II: From Iran East & West, Kalimat Press, 1984, s. 30–64.
== Eksterne lenker ==
(en) Mirza Abdollah – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mirza Abdollah på AllMusic | Mirza Abdollah, også kjent som Mirza Abdollah Farahani (, født 1843 i Teheran, død 1918) var en tar- og setarspiller, og en særlig fremragende skikkelse i iransk musikkhistorie. Han og lillebroren Mirza Hossein Gholi fikk sin første musikkundervisning av faren, Ali Akbar Farahani, som var en kjent musiker. | 195,860 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helianthemum_bystropogophyllum | 2023-02-04 | Helianthemum bystropogophyllum | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kanariøyenes endemiske flora', 'Kategori:Kritisk truede arter på IUCNs rødliste', 'Kategori:Solroseslekta', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Helianthemum bystropogophyllum er en plante i solrosefamilien.
Den er endemisk for Gran Canaria, en av Kanariøyene. Her vokser den 1100–1350 moh på steinete steder og i kanarifuruskog. Bare 330 eksemplarer fra to ulike voksesteder var kjent i 2004. Bestanden svinger mye og med åtte–tolv års mellomrom forsvinner arten helt, før den igjen spirer fra frø som har ligget i jorda.
| Helianthemum bystropogophyllum er en plante i solrosefamilien.
Den er endemisk for Gran Canaria, en av Kanariøyene. Her vokser den 1100–1350 moh på steinete steder og i kanarifuruskog. Bare 330 eksemplarer fra to ulike voksesteder var kjent i 2004. Bestanden svinger mye og med åtte–tolv års mellomrom forsvinner arten helt, før den igjen spirer fra frø som har ligget i jorda.
== Referanser ==
== Litteratur ==
D. Bramwell og Z.I. Bramwell (1974). Wild flowers of the Canary Islands. London og Burford: Stanley Thornes (Publishers) Ltd. s. 164. ISBN 0-85950-010-1. }
== Eksterne lenker ==
(en) Helianthemum bystropogophyllum i Global Biodiversity Information Facility
(en) Helianthemum bystropogophyllum hos NCBI
(en) Helianthemum bystropogophyllum hos The International Plant Names Index
(en) Helianthemum bystropogophyllum hos Tropicos | | rødlistereferanse=}} | 195,861 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Martin_Rindar%C3%B8y | 2023-02-04 | Ole Martin Rindarøy | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Idrettsklubben Start', 'Kategori:Fotballspillere for Molde FK', 'Kategori:Fotballspillere for Sogndal Fotball', 'Kategori:Fødsler i 1995', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Personer fra Aukra kommune'] | Ole Martin Rindarøy (født 16. mai 1995 i Molde) er en norsk tidligere fotballspiller.
Ole Martin Rindarøy spilte for sin ungdomsklubb Gossen til 2011 før han gikk til samme klubb som sin eldre bror, Knut Olav Rindarøy, Molde. Han ble tatt opp i A-stallen før sesongen 2013 .
Rindarøy debuterte for Molde 9. juni 2014 i 4-2-seieren over Brann. Han manglet én kamp fra å bli seriemester 2014, men spilte to kamper i cupen og ble dermed cupmester for Molde i 2014.
Sesongen 2015 spiller han på utlån for Start.
| Ole Martin Rindarøy (født 16. mai 1995 i Molde) er en norsk tidligere fotballspiller.
Ole Martin Rindarøy spilte for sin ungdomsklubb Gossen til 2011 før han gikk til samme klubb som sin eldre bror, Knut Olav Rindarøy, Molde. Han ble tatt opp i A-stallen før sesongen 2013 .
Rindarøy debuterte for Molde 9. juni 2014 i 4-2-seieren over Brann. Han manglet én kamp fra å bli seriemester 2014, men spilte to kamper i cupen og ble dermed cupmester for Molde i 2014.
Sesongen 2015 spiller han på utlån for Start.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ole Martin Rindarøy – Transfermarkt
(en) Ole Martin Rindarøy – Soccerway
(no) Ole Martin Rindarøy – Norges Fotballforbund
(en) Ole Martin Rindarøy – FBref
Profil på altomfotball.no | | fødtsted = Molde | 195,862 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A6rnes_gamle_presteg%C3%A5rd | 2023-02-04 | Værnes gamle prestegård | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gårder i Stjørdal', 'Kategori:Prestegårder i Norge', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Værnes gamle prestegård ved Værnes kirke i Stjørdal kommune ble bygget i 1818 av sogneprest eidsvollsmannen Hieronymus Heyerdahl. Prestegården har sin opprinnelse tilbake til 1354, opprinnelig utskilt fra Vestre Værnes. Hovedbygningen fra 1818 er en lang en-etasjers bygning med loftsrom i gavlene, forlenget mot vest i 1873. Samtidig med hovedbygningen anla Heyerdahl en stor park med som i dag har noen gedigne lerketre. Prestegården er i dag ikke lenger prestegård, men er en del av Stjørdal museum Værnes.
| Værnes gamle prestegård ved Værnes kirke i Stjørdal kommune ble bygget i 1818 av sogneprest eidsvollsmannen Hieronymus Heyerdahl. Prestegården har sin opprinnelse tilbake til 1354, opprinnelig utskilt fra Vestre Værnes. Hovedbygningen fra 1818 er en lang en-etasjers bygning med loftsrom i gavlene, forlenget mot vest i 1873. Samtidig med hovedbygningen anla Heyerdahl en stor park med som i dag har noen gedigne lerketre. Prestegården er i dag ikke lenger prestegård, men er en del av Stjørdal museum Værnes.
== Se også ==
Værnes gård
== Litteratur ==
Kolbein Dahle: Hjernoymus Heyerdal og Værnes prestegard i Stjørdal, i Jørn Holme (red.): De kom fra alle kanter - Eidsvollsmennene og deres hus, Cappelen Damm 2014, s. 469 - 471. ISBN 978-82-02-44564-5
== Eksterne lenker ==
Stjørdal museum Værnes: Prestegården | Værnes gamle prestegård ved Værnes kirke i Stjørdal kommune ble bygget i 1818 av sogneprest eidsvollsmannen Hieronymus Heyerdahl. Prestegården har sin opprinnelse tilbake til 1354, opprinnelig utskilt fra Vestre Værnes. | 195,863 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rosentorv | 2023-02-04 | Rosentorv | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Demninger', 'Kategori:Fløting i Haldenvassdraget', 'Kategori:Teknologi'] | Rosentorv ble brukt som tettemiddel i dammer. Betegnelsen rosentorv kommer trolig fra det tyske ordet for gresstorv rasen. Ved Kongsberg Sølvverk ble det bygget tørrmurte steindammer tettet med rosentorv fra slutten av 1600-årene. De brukte håndstein som ble plukket opp fra terrenget ved byggeplassen. Steinene ble stablet opp i to parallelle murer uten å være hogd til eller bearbeidet for å passe sammen. Rosentorven ble stampet ned i mellomrommet mellom murene som tettekjerne i dammen. Dersom torvkjernen ble stående under konstant vanntrykk, slik at den ikke råtnet eller ble påvirket av frost, kunne slike dammer være tette i lang tid. Det viktigste vedlikeholdet var å etterfylle og stampe til med ny rosentorv. Byggemetoden var langt billigere enn muring med tilhogd stein.
Rosentorv er ikke betegnelsen på en bestemt type botanisk torv, men torv fra et bestemt stadium i den anaerobe nedbrytingen fra råtorv til svarttorv. Råtorv er fersk torv av myrplanter, svarttorv er helt omdannet til kolloide moldpartikler. Mellomtorven eller rosentorven består av en blanding av alle grader fra lite eller ikke nedbrutte planterester og kolloide partikler. Den ble hentet opp fra spadestikks dyp i torvmyr og har en fet konsistens og kan skjæres ut i blokker som kan stampes til en kompakt masse.
I sluser brukte de rosentorv ofte på en litt annen måte. Først en seng med rosentorv, for å forhindre at vann kom under slusen, deretter en homogen mur av kampesteiner tettet med rosentorv. På vannsiden ble det satt opp en trevegg og det ble stampet rosentorv mellom treveggen og steinmuren. Enkelt vedlikehold ble utført ved ar rosentorv ble rørt ut med vannet i slusen. Vannet tok med seg rosentorven og tettet selv lekkasjer i slusen.
| Rosentorv ble brukt som tettemiddel i dammer. Betegnelsen rosentorv kommer trolig fra det tyske ordet for gresstorv rasen. Ved Kongsberg Sølvverk ble det bygget tørrmurte steindammer tettet med rosentorv fra slutten av 1600-årene. De brukte håndstein som ble plukket opp fra terrenget ved byggeplassen. Steinene ble stablet opp i to parallelle murer uten å være hogd til eller bearbeidet for å passe sammen. Rosentorven ble stampet ned i mellomrommet mellom murene som tettekjerne i dammen. Dersom torvkjernen ble stående under konstant vanntrykk, slik at den ikke råtnet eller ble påvirket av frost, kunne slike dammer være tette i lang tid. Det viktigste vedlikeholdet var å etterfylle og stampe til med ny rosentorv. Byggemetoden var langt billigere enn muring med tilhogd stein.
Rosentorv er ikke betegnelsen på en bestemt type botanisk torv, men torv fra et bestemt stadium i den anaerobe nedbrytingen fra råtorv til svarttorv. Råtorv er fersk torv av myrplanter, svarttorv er helt omdannet til kolloide moldpartikler. Mellomtorven eller rosentorven består av en blanding av alle grader fra lite eller ikke nedbrutte planterester og kolloide partikler. Den ble hentet opp fra spadestikks dyp i torvmyr og har en fet konsistens og kan skjæres ut i blokker som kan stampes til en kompakt masse.
I sluser brukte de rosentorv ofte på en litt annen måte. Først en seng med rosentorv, for å forhindre at vann kom under slusen, deretter en homogen mur av kampesteiner tettet med rosentorv. På vannsiden ble det satt opp en trevegg og det ble stampet rosentorv mellom treveggen og steinmuren. Enkelt vedlikehold ble utført ved ar rosentorv ble rørt ut med vannet i slusen. Vannet tok med seg rosentorven og tettet selv lekkasjer i slusen.
== Kilder ==
Bergverkshistorie Rosentorv
Rosentorv
Langs dammer og renner på Knutefjell
Himsjødammen
Sootkanalen
Harald Solberg (2014). Engebret Soot. Grasmo kanalanlegg - Sootkanalen (norsk). Rælingen: Flisby'n forlag. s. 199-200. ISBN 9788292841259. | Rosentorv ble brukt som tettemiddel i dammer. Betegnelsen rosentorv kommer trolig fra det tyske ordet for gresstorv rasen. | 195,864 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lindsay_Bloom | 2023-02-04 | Lindsay Bloom | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Omaha', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Lindsay Diane Bloom (født 28. august 1950) er en amerikansk skuespillerinne og tidligere deltaker i missekonkurranser.
| Lindsay Diane Bloom (født 28. august 1950) er en amerikansk skuespillerinne og tidligere deltaker i missekonkurranser.
== Biografi ==
Bloom vokste opp i Omaha i Nebraska. Hun bestemte seg for å bli skuespillerinne da hun var 17 år gammel og begynte å delta i missekonkurranser for å skaffe seg oppmerksomhet. Bloom vant flere lokale kåringer og representerte USA i Miss International 1972, der hun kom på femteplass.Bloom var en av Ding-a-Ling Sisters på The Dean Martin Show. Hun prøvespilte deretter for rollen som Marilyn Monroe i den biografiske filmen Goodbye, Norma Jean, etter å ha gjort seg bemerket i en look alike-konkurranse. Rollen gikk til Misty Rowe, men kort tid senere spilte Bloom en av hovedrollene i Cover Girl Models og Six Pack Annie, som begge ble utgitt i 1975. Bloom spilte den kvinnelige hovedrollen som Jean Harlow i Hughes and Harlow: Angels in Hell (1978). Hun spilte også i filmer som H.O.T.S. (1979), Én midt i trynet (1979), The Happy Hooker Goes Hollywood (1980).
Bloom spilte gjentagende gjesteroller som Mabel Tillingham i The Dukes of Hazzard og som Bonnie Robertson i Dallas. I tillegg spilte hun gjesteroller i blant annet Starsky and Hutch, Vega$, Kjærlighetsskipet, Barnaby Jones, Laverne & Shirley, Police Story, Charlie's Angels, Trapper John, M.D. og Wonder Woman. Bloom prøvespilte ni ganger for rollen privatdetektiven Mike Hammers sekretær Velda i krimserien Mickey Spillane's Mike Hammer. Hun fikk rollen etter å ha slanket seg rundt 10 kg og farget det blonde håret sitt brunt.Bloom giftet seg med skuespilleren og musikeren Mayf Nutter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lindsay Bloom på Internet Movie Database
(en) Lindsay Bloom hos The Movie Database
(en) Lindsay Bloom hos Rotten Tomatoes | | fsted = Omaha, Nebraska, USA | 195,865 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8r-Aurdal_presteg%C3%A5rd | 2023-02-04 | Sør-Aurdal prestegård | ['Kategori:60°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Gårder i Sør-Aurdal', 'Kategori:Kulturminner i Sør-Aurdal', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Prestegårder i Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Sør-Aurdal prestegård i Bagn i Valdres, i Sør-Aurdal kommune, ble bygget i 1810 av eidsvollsmannen og sogneprest Hans Jacob Stabel. Eiendommen, med hovedhus og to uthus, ble fredet av Riksantikvaren i 1991. Hovedhusets eksteriør er i hovedsak fra Stabels tid. Særlig imponerende er de store og dyre empirevinduene. Flere av vinduene har glass fra 1810. Hovedbygningen er i fortsatt bruk som prestebolig og ble rehablitert av Riksantikvaren og Opplysningsvesenets fond i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014.
| Sør-Aurdal prestegård i Bagn i Valdres, i Sør-Aurdal kommune, ble bygget i 1810 av eidsvollsmannen og sogneprest Hans Jacob Stabel. Eiendommen, med hovedhus og to uthus, ble fredet av Riksantikvaren i 1991. Hovedhusets eksteriør er i hovedsak fra Stabels tid. Særlig imponerende er de store og dyre empirevinduene. Flere av vinduene har glass fra 1810. Hovedbygningen er i fortsatt bruk som prestebolig og ble rehablitert av Riksantikvaren og Opplysningsvesenets fond i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014.
== Litteratur ==
Magnhild Apeland og Kjell Marius Mathisen: Hans Jacob Stabel og Sør-Aurdal prestegård; i Jørn Holme (red.): De kom fra alle kanter - Eidsvollsmennene og deres hus, Cappelen Damm 2014, s. 195 - 199. ISBN 978-82-02-44564-5
Gunnar Birkeland og Sigrunn Nerdal, red. (2015). «161 Sør-Aurdal prestegard». Prestegårder i Norge – et utvalg. Opplysningsvesenets fond. s. 137–138. Arkivert fra originalen 1. september 2019. Besøkt 27. september 2019.
Opplysningsvesenets fond: Sør-Aurdal prestebolig i Bagn
== Eksterne lenker ==
«Sør-Aurdal prestegård». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Sør-Aurdal prestegård i Bagn i Valdres, i Sør-Aurdal kommune, ble bygget i 1810 av eidsvollsmannen og sogneprest Hans Jacob Stabel. Eiendommen, med hovedhus og to uthus, ble fredet av Riksantikvaren i 1991. | 195,866 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zinkrennan | 2023-02-04 | Zinkrennan | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Levanger', 'Kategori:Fredete byggverk i Trøndelag', 'Kategori:Kulturminner i Levanger', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil'] | Zinkrennan i Levanger er en fredet kapteinsgård. Gårdens egentlige navn er Renden Øvre, men fikk navnet etter den tidligere eier kaptein Zinke på 1700-tallet. Låna er fra 1840. Borgstua er eldre. Stabburet er tilflyttet til gården. Eiendommen var bopel for eidsvollsmannen Frederik Heidmann fra 1777 til 1821.
| Zinkrennan i Levanger er en fredet kapteinsgård. Gårdens egentlige navn er Renden Øvre, men fikk navnet etter den tidligere eier kaptein Zinke på 1700-tallet. Låna er fra 1840. Borgstua er eldre. Stabburet er tilflyttet til gården. Eiendommen var bopel for eidsvollsmannen Frederik Heidmann fra 1777 til 1821.
== Litteratur ==
Dahle, Kolbein (2014). «Frederik Hartvig Johan Heidmann og garden Zinkrennan i Levanger». I Holme, Jørn. De kom fra alle kanter. Eidsvollsmennene og deres hus. Oslo: Cappelen Damm. s. 466–468. ISBN 978-82-02-445564-5.
== Eksterne lenker ==
«Zinkrennan». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Zinkrennan i Levanger er en fredet kapteinsgård. Gårdens egentlige navn er Renden Øvre, men fikk navnet etter den tidligere eier kaptein Zinke på 1700-tallet. | 195,867 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abdul%E2%80%99ahat_Abdulrixit | 2023-02-04 | Abdul’ahat Abdulrixit | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ili', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Abdul'ahat Abdulrixit (uigursk: ئابلەت ئابدۇرىشىت; forenklet kinesisk: 阿不来提·阿不都热西提; pinyin: Ābùláití Ābùdōurèxití, også kjent som Ablet Abdurishit, født i mars 1942 i Yining i Sinkiang) er en kinesisk kommunistisk politiker av uighursk etnisitet. Han var formann for den autonome region Xinjiang i Folkerepublikken Kina fra 1993 til 2003. Han er nå (2012) viseformann for Det kinesiske folks politisk konsultative konferanse.
| Abdul'ahat Abdulrixit (uigursk: ئابلەت ئابدۇرىشىت; forenklet kinesisk: 阿不来提·阿不都热西提; pinyin: Ābùláití Ābùdōurèxití, også kjent som Ablet Abdurishit, født i mars 1942 i Yining i Sinkiang) er en kinesisk kommunistisk politiker av uighursk etnisitet. Han var formann for den autonome region Xinjiang i Folkerepublikken Kina fra 1993 til 2003. Han er nå (2012) viseformann for Det kinesiske folks politisk konsultative konferanse.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Abdul'ahat Abdulrixit | A* (uttales «A star» eller «A stjerne») er en søkealgoritme for å effektivt kunne traversere noder i grafer. Den er kjent for å være effektiv og presis og blir brukt mye innen kunstig intelligens. | 195,868 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helianthemum_apenninum | 2023-02-04 | Helianthemum apenninum | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Solroseslekta', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Helianthemum apenninum er en eviggrønn halvbusk i solrosefamilien.
Den ligner mye på vanlig solrose, men kan skilles på at den har hvite blomster. Utbredelsen omfatter Vest-Europa og det nordlige middelhavsområdet. Den mangler i lavlandet ved Middelhavet, og her må en litt opp i åsene for å finne arten. De nordligste voksestedene er på kalktørrenger i Sørvest-England, Belgia, Tyskland og Nord-Frankrike.
| Helianthemum apenninum er en eviggrønn halvbusk i solrosefamilien.
Den ligner mye på vanlig solrose, men kan skilles på at den har hvite blomster. Utbredelsen omfatter Vest-Europa og det nordlige middelhavsområdet. Den mangler i lavlandet ved Middelhavet, og her må en litt opp i åsene for å finne arten. De nordligste voksestedene er på kalktørrenger i Sørvest-England, Belgia, Tyskland og Nord-Frankrike.
== Litteratur ==
C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 254–255. ISBN 82-512-0355-4.
M. Proctor (1982). «Enger, beiter og slåttemark». I G. Halliday og A. Malloch; oversatt av P. Sunding og A.M. Sunding. Ville vekster i Norge og våre naboland. Schibsted. s. 55. ISBN 82-516-0908-9.
L. Carles og L. Thébault (2010). Guide de la flore des Alpes-Maritimes: du Mercantour à la Méditerranée. Gilleta•nice-matin. s. 193. ISBN 978-2-915606-74-4.
== Eksterne lenker ==
(en) Helianthemum apenninum i Global Biodiversity Information Facility
(en) Helianthemum apenninum hos NCBI
(en) Helianthemum apenninum hos The International Plant Names Index
(en) Helianthemum apenninum hos Tropicos
(en) Kategori:Helianthemum apenninum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Helianthemum apenninum – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Helianthemum apenninum – detaljert informasjon på Wikispecies
Online Atlas of the British & Irish Flora – Helianthemum apenninum (White Rock-rose) | Helianthemum apenninum er en eviggrønn halvbusk i solrosefamilien. | 195,869 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_5422 | 2023-02-04 | Fylkesvei 5422 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Vestland', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Veier i Osterøy'] | Fylkesveg 5422 går mellom Lonevåg og Rødland i Osterøy.
Veien mellom Lonevåg og Rødland var opprinnelig del av 566Fylkesvei 566, armen fra Lone bru til Fv367 var Fv363Fylkesvei 363.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 362 (Hordaland).
| Fylkesveg 5422 går mellom Lonevåg og Rødland i Osterøy.
Veien mellom Lonevåg og Rødland var opprinnelig del av 566Fylkesvei 566, armen fra Lone bru til Fv367 var Fv363Fylkesvei 363.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 362 (Hordaland).
== Kommuner og knutepunkter ==
Osterøy
Gjerstad kirke
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv5422
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesveg 5422 går mellom Lonevåg og Rødland i Osterøy. | 195,870 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helsenorge.no | 2023-02-04 | Helsenorge.no | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norges helsevesen', 'Kategori:Norske nettsteder'] | Helsenorge.no er et nettsted som ble etablert i 2011 av norske helsemyndigheter for å formidle informasjon til innbyggere og pasienter i Norge. Informasjonsinnholdet leveres fra mange offentlige helseaktører, blant Helsebiblioteket, Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og Legemiddelverket. Også mange sykehus leverer innhold om sykdom og behandling. I tillegg til at nettstedet inneholder informasjon om helse, forebygging, sykdom og rettigheter, har helsenorge.no flere selvbetjeningstjenester. For å få tilgang til disse tjenestene, må brukere logge inn i løsningen. Man kan bruke BankID (som i nettbanken) for å logge inn. Når de er innlogget på nettstedet, kan brukerne se hvilke vaksiner de selv har fått, skifte fastlege, og se hvilke legemidler de selv har fått forskrevet og levert gjennom apotek. I tillegg er det mulig å bestille europeisk helsetrygdkort og melde fra til myndighetene om bivirkninger av legemidler. Man kan også bruke nettstedet til å bestille legetimer og å fornye legemidler som har blitt for gamle.
Innbyggere som bor i innføringskommunene har også tilgang til Kjernejournal. Kjernejournal er en løsning som inneholder de viktige helseopplysninger som helsepersonell trenger i en akuttsituasjon for å gi rask og tryggere helsehjelp.Formålet med en kjernejournal er å gi helsepersonell tilgang til informasjon om pasientens legemidler, besøkshistorikk hos spesialisthelsetjenesten, kritisk informasjon som allergier og opplysninger pasienten selv har registrert.
| Helsenorge.no er et nettsted som ble etablert i 2011 av norske helsemyndigheter for å formidle informasjon til innbyggere og pasienter i Norge. Informasjonsinnholdet leveres fra mange offentlige helseaktører, blant Helsebiblioteket, Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og Legemiddelverket. Også mange sykehus leverer innhold om sykdom og behandling. I tillegg til at nettstedet inneholder informasjon om helse, forebygging, sykdom og rettigheter, har helsenorge.no flere selvbetjeningstjenester. For å få tilgang til disse tjenestene, må brukere logge inn i løsningen. Man kan bruke BankID (som i nettbanken) for å logge inn. Når de er innlogget på nettstedet, kan brukerne se hvilke vaksiner de selv har fått, skifte fastlege, og se hvilke legemidler de selv har fått forskrevet og levert gjennom apotek. I tillegg er det mulig å bestille europeisk helsetrygdkort og melde fra til myndighetene om bivirkninger av legemidler. Man kan også bruke nettstedet til å bestille legetimer og å fornye legemidler som har blitt for gamle.
Innbyggere som bor i innføringskommunene har også tilgang til Kjernejournal. Kjernejournal er en løsning som inneholder de viktige helseopplysninger som helsepersonell trenger i en akuttsituasjon for å gi rask og tryggere helsehjelp.Formålet med en kjernejournal er å gi helsepersonell tilgang til informasjon om pasientens legemidler, besøkshistorikk hos spesialisthelsetjenesten, kritisk informasjon som allergier og opplysninger pasienten selv har registrert.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Kjernejournal innføres | Helsenorge.no er et nettsted som ble etablert i 2011 av norske helsemyndigheter for å formidle informasjon til innbyggere og pasienter i Norge. | 195,871 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Signe_Howell | 2023-02-04 | Signe Howell | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 15. juli', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske sosialantropologiprofessorer', 'Kategori:Personer fra Tinn kommune', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo'] | Signe Howell (født 15. juli 1942 i Tinn) er en norsk sosialantropolog. Hun har studert ved University of London School of Oriental and African Studies og ved Oxford University, hvor hun tok doktorgrad i 1980. Hun var universitetslektor i Edinburgh 1983–87. Hun ble førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo 1987 og professor samme sted 1989. Howell har bl.a. gjort feltstudier hos chewong-folket i Malayahalvøyas høyland og hos lio-folket på øya Flores i Øst-Indonesia. Hun har også forsket på transnasjonal adopsjon og ideer om slektskap i Norge.
I 2007 mottok hun Forskningsprisen ved Universitetet i Oslo.
| Signe Howell (født 15. juli 1942 i Tinn) er en norsk sosialantropolog. Hun har studert ved University of London School of Oriental and African Studies og ved Oxford University, hvor hun tok doktorgrad i 1980. Hun var universitetslektor i Edinburgh 1983–87. Hun ble førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo 1987 og professor samme sted 1989. Howell har bl.a. gjort feltstudier hos chewong-folket i Malayahalvøyas høyland og hos lio-folket på øya Flores i Øst-Indonesia. Hun har også forsket på transnasjonal adopsjon og ideer om slektskap i Norge.
I 2007 mottok hun Forskningsprisen ved Universitetet i Oslo.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Signe Howell i BIBSYS | Signe Howell (født 15. juli 1942 i Tinn) er en norsk sosialantropolog. | 195,872 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Katrine_Fangen | 2023-02-04 | Katrine Fangen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Norske sosiologer', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo'] | Katrine Fangen (født 1966) er en norsk sosiolog. Hun er instituttleder ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Fangen har særlig forsket på migrasjon/innvandrere og på nasjonalisme, rasisme, høyreekstremisme og radikalisering. Hun har vært forsker ved Fafo og Universitetet i Oslo, og ble ansatt som førsteamanuensis i sosiologi i 2010. I 2011 fikk hun opprykk til professor.
I 2000 mottok hun H.M. Kongens gullmedalje som tildeles yngre forskere.
| Katrine Fangen (født 1966) er en norsk sosiolog. Hun er instituttleder ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Fangen har særlig forsket på migrasjon/innvandrere og på nasjonalisme, rasisme, høyreekstremisme og radikalisering. Hun har vært forsker ved Fafo og Universitetet i Oslo, og ble ansatt som førsteamanuensis i sosiologi i 2010. I 2011 fikk hun opprykk til professor.
I 2000 mottok hun H.M. Kongens gullmedalje som tildeles yngre forskere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Katrine Fangen i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Katrine Fangen i BIBSYS | Katrine Fangen (født 1966) er en norsk sosiolog. Hun er instituttleder ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. | 195,873 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helianthemum_lunulatum | 2023-02-04 | Helianthemum lunulatum | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Solroseslekta', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Helianthemum lunulatum er en eviggrønn dvergbusk i solrosefamilien.
Den blir 5–20 cm høy. Bladene er elliptiske og motsatte. Akselblad mangler. Blomstene er gule, 15–20 mm, og sitter alene eller to–tre sammen. Kronbladene har en oransje flekk innerst. Den vokser på steder med steiner og gras på kalkgrunn. Arten finnes bare i De liguriske Alpene i Italia og litt inn i Frankrike i en på høyde på 850–2200 moh.
| Helianthemum lunulatum er en eviggrønn dvergbusk i solrosefamilien.
Den blir 5–20 cm høy. Bladene er elliptiske og motsatte. Akselblad mangler. Blomstene er gule, 15–20 mm, og sitter alene eller to–tre sammen. Kronbladene har en oransje flekk innerst. Den vokser på steder med steiner og gras på kalkgrunn. Arten finnes bare i De liguriske Alpene i Italia og litt inn i Frankrike i en på høyde på 850–2200 moh.
== Litteratur ==
L. Carles og L. Thébault (2010). Guide de la flore des Alpes-Maritimes: du Mercantour à la Méditerranée. Gilleta•nice-matin. s. 193. ISBN 978-2-915606-74-4.
== Eksterne lenker ==
(en) Helianthemum lunulatum i Global Biodiversity Information Facility
(en) Helianthemum lunulatum hos NCBI
(en) Helianthemum lunulatum hos The International Plant Names Index
(en) Helianthemum lunulatum hos Tropicos
(en) Kategori:Helianthemum lunulatum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Helianthemum lunulatum – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Helianthemum lunulatum – detaljert informasjon på Wikispecies | Helianthemum lunulatum er en eviggrønn dvergbusk i solrosefamilien. | 195,874 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABEidsvold_1814%C2%BB | 2023-02-04 | «Eidsvold 1814» | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Malerier fra 1880-årene', 'Kategori:Norske malerier', 'Kategori:Riksforsamlingen'] | Denne artikkelen handler om maleriet. Se også selve Riksforsamlingen eller avdelingen Eidsvoll 1814 ved Norsk Folkemuseum«Eidsvold 1814», også feilaktig kalt Eidsvold Riksraad 1814 og Riksforsamlingen på Eidsvoll er et norsk maleri som fremstiller Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, der Norges Grunnlov ble utformet og vedtatt. Bildet er malt av Oscar Arnold Wergeland (1844–1910) i perioden 1882–1885, omkring 70 år etter grunnlovsforsamlingen. Maleriet er 4 meter bredt og ble gitt som gave til Stortinget i Oslo, der det henger på fremtredende plass i stortingssalen bak talerstolen. Bildet er et av de mest kjente historiemaleriene i norsk kunst.
| Denne artikkelen handler om maleriet. Se også selve Riksforsamlingen eller avdelingen Eidsvoll 1814 ved Norsk Folkemuseum«Eidsvold 1814», også feilaktig kalt Eidsvold Riksraad 1814 og Riksforsamlingen på Eidsvoll er et norsk maleri som fremstiller Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, der Norges Grunnlov ble utformet og vedtatt. Bildet er malt av Oscar Arnold Wergeland (1844–1910) i perioden 1882–1885, omkring 70 år etter grunnlovsforsamlingen. Maleriet er 4 meter bredt og ble gitt som gave til Stortinget i Oslo, der det henger på fremtredende plass i stortingssalen bak talerstolen. Bildet er et av de mest kjente historiemaleriene i norsk kunst.
== Historikk og motiv ==
«Eidsvold 1814» ble bestilt av korpslege og forretningsmann Lorentz Reinhold Boll Ring fra Drøbak. Stortinget behandlet den 16. mai 1885 et brev fra korpslege Ring der han ba Stortinget om å motta maleriet som en gave fra ham.
=== Motiv ===
Historiemaleren Oscar Wergeland ønsket å framstille den historiske hendelsen på Eidsvoll i 1814 så konkret og realistisk som mulig. Han brukte derfor mye tid på kildegranskning for å gjengi portretter, interiør, drakter og detaljer korrekt. Bildet er gjennomkomponert og oversiktlig og ble kunstnerens hovedverk.
Maleriet gjengir et historisk øyeblikk fra Riksforsamlingens møtevirksomhet i Rikssalen, den lange, trange salen i Eidsvollsbygningen. Bildet viser 84 av de 112 mennene i den grunnlovsgivende forsamlingen på Eidsvoll. Av disse kan 67 identifiseres. Midt på bildet, i forgrunnen på podiet, står Christian Magnus Falsen, «Grunnlovens far», foran forsamlingen. Han leser opp det ferdige grunnlovsutkastets siste paragraf, §115 (i den signerte versjonen ble denne §110, i dag §112 etter redigeringen), som forsamlingen diskuterte og vedtok 11. mai 1814. Ved siden av sitter sorenskriver Wilhelm Frimann Koren Christie i embetsuniform og ser på betrakteren. Christie var Riksforsamlingens faste sekretær og ble president ved det første overordentlige Storting høsten 1814 der han fikk rollen som «Grunnlovens forsvarer» under forhandlingene med Sverige. Paragraf 115 handlet om forandring av Grunnloven. Motivet kan derfor tolkes som et innlegg i striden rundt grunnlovsendringen om kongens veto i forkant av riksretten 1883–1884, en utvikling som førte til innføringen av parlamentarismen i Norge.Maleren var sønnesønn av Henrik Wergelands farbror. Presten i døråpninga bak i salens høyre hjørne er Nicolai Wergeland, Henrik Wergelands far og malerens farfars bror.
Den danske kronprinsen Christian Frederik, som signerte Grunnloven og ble valgt til konge 17. mai, men som vendte skuffet tilbake til Danmark 10. oktober, er ikke med i maleriet «Eidsvold 1814». Kunstneren har imidlertid malt inn et portrett av Christian IV, konge av Danmark-Norge 1588–1648 og kronprinsens tipptipptipptippoldefar. Salen i bildet er ellers pyntet med granbar, og vinduet i enden står åpent mot et jorde der en bonde med hest pløyer i den norske våren.
=== Plassering og betydning ===
«Eidsvold 1814» er 285 cm høyt og 400 cm bredt. Det henger som et monumentalmaleri bak presidentpodiet og talerstolen i stortingssalen. Plasseringen har gjort det til et av landets mest avbildede kunstverk. Maleriet var også hovedmotiv på baksida av den norske hundrekronerseddelen som ble trykt 1962–1977. Det ble også brukt i 1914 som motiv for det første norske jubileumsfrimerke.
Oscar Wergeland bringer rommet der Grunnloven ble skapt, rikssalen, inn i stortingssalen, som først sto ferdig i 1866. Maleriet er en så integrert del av rommet at en nesten glemmer at det ikke fikk sin plass før 19 år etter at salen var tatt i bruk. Det eneste som hang der før, var et skjold med riksløven. Maleriet er komponert slik at to forsamlinger møtes: riksforsamlingen på Eidsvoll og det til enhver tid sittende storting. Slik blir ethvert møte i stortingssalen også et møte hvor Christies årvåkne blikk er en påminnelse om den forpliktende arven fra 1814 som de folkevalgte viderefører.
Under andre verdenskrig ble Stortingsbygningen med rom og saler overtatt av de tyske okkupasjonsmyndighetene som hovedkvarter for Reichskommissariat Norwegen og dets fire hovedavdelinger. Stortingssalen ble lenge stående forholdsvis urørt, men også benyttet til møter, blant annet da rikskommissar Josef Terboven var vert for den tyske propagandaministeren Goebbels sist i november 1940. Seinere ble maleriet «Eidsvold 1814» dekket til med draperi og et stort tysk riksvåpen med hakekors.
=== Bakgrunn og etterspill for Riksforsamlingen ===
Ved Kielfreden måtte kongen av Danmark-Norge gi fra seg Norge til Karl II, kongen av Sverige, som følge av at rikene var på den tapende siden i Napoleonskrigene. Avtalen ble imidlertid ikke godtatt av nordmennene. Stattholderen, kronprins Christian Frederik, stilte seg i spissen for en reisning og innkalte Riksforsamlingen på Eidsvoll. Riksforsamlingen vedtok Grunnloven av 17. mai, erklærte selvstendighet og valgte Christian Frederik til norsk konge. Som leder for den nye staten forsøkte han desperat å få støtte fra stormaktene, spesielt fra Storbritannia. De allierte diplomatene som kom til Norge for å forhandle, ga imidlertid ikke noe håp om selvstendighet. Samme sommer ble det utkjempet en kort krig med Sverige. Den endte med svensk seier, våpen-stillstand og Mossekonvensjonen, en avtale for en politisk løsning der Norge gikk inn i en personalunion med Sverige, men med sin egen konstitusjon og nasjonalforsamling. Norge ble først selvstendig nasjon ved unionsoppløsningen 1905.
== Se også ==
Liste over kunstverk på norske frimerker
Riksforsamlingen
Liste over eidsvollsmenn
Eidsvoll 1814, avdeling i Norsk Folkemuseum for å ivareta Eidsvollsbygningen
Et riksportrett (etter Eidsvold 1814)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Eidsvold 1814, painting – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Restaurering av maleriet i 2011
Høyoppløst digitalkopi (på fineartamerica.com) | «Et riksportrett (etter Eidsvold 1814)» er et fotografi som viser 112 mennesker i Rikssalen på Eidsvold Verk i 2014, der Norges Grunnlov ble utformet og vedtatt. Kunstverket er laget av Trond Hugo Haugen. | 195,875 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_ordf%C3%B8rere_i_Furnes | 2023-02-04 | Liste over ordførere i Furnes | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ordførere i Furnes', 'Kategori:Ordførerlister i Innlandet'] | Liste over ordførere i Furnes kommune i Hedmark. Furnes ble fradelt Vang den 3. september 1890, og ble slått sammen med Nes i Hedmark og Ringsaker i 1964.
| Liste over ordførere i Furnes kommune i Hedmark. Furnes ble fradelt Vang den 3. september 1890, og ble slått sammen med Nes i Hedmark og Ringsaker i 1964.
== Ordførere ==
== Referanser == | Liste over ordførere i Furnes kommune i Hedmark. Furnes ble fradelt Vang den 3. | 195,876 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Haget | 2023-02-04 | Ole Haget | ['Kategori:Ap-ordførere i Hedmark', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1959', 'Kategori:Fødsler i 1890', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordførere i Furnes'] | Ole Haget (født ca. 1890, død 1. januar 1959 i Ringsaker) var en norsk lokalpolitiker som representerte Arbeiderpartiet. Han var ordfører i Furnes fra 1946 til sin død i 1959, og var kommunens første Ap-ordfører. Haget døde under nyttårsfeiringen på Høsbjør, like etter midnatt. I Hamar Arbeiderblads nekrolog sto det om Haget at «han har vært en god mann for Furnes, hans rike evner, hans nøkternhet og vilje til å gjøre det beste ut av den foreliggende situasjon har avtvunget den største respekt.»Haget jobbet som jernbanemekaniker i Oslo og Hamar før han kjøpte et småbruk i Furnes.
| Ole Haget (født ca. 1890, død 1. januar 1959 i Ringsaker) var en norsk lokalpolitiker som representerte Arbeiderpartiet. Han var ordfører i Furnes fra 1946 til sin død i 1959, og var kommunens første Ap-ordfører. Haget døde under nyttårsfeiringen på Høsbjør, like etter midnatt. I Hamar Arbeiderblads nekrolog sto det om Haget at «han har vært en god mann for Furnes, hans rike evner, hans nøkternhet og vilje til å gjøre det beste ut av den foreliggende situasjon har avtvunget den største respekt.»Haget jobbet som jernbanemekaniker i Oslo og Hamar før han kjøpte et småbruk i Furnes.
== Referanser == | Ole Haget (født ca. 1890, død 1. | 195,877 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Interstitiell_cystitt | 2023-02-04 | Interstitiell cystitt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sykdommer i urin- og kjønnsorganer'] | Interstitiell cystitt (IC), eller blæresmertesyndrom (BPS), er en kronisk betennelse i blæreveggen. Årsaken til IC/BPS er forløpig ukjent og tilstanden regnes som en eksklusjonsdiagnose. IC/BPS kan være assosiert med sterk vannlatingstrang, hyppig vannlating, behov for å tisse om natten (nocturi), og sterile urinprøver. De som har interstitiell cystitt kan ha symptomer som overlapper med andre urinblærelidelser som f.eks: urinveisinfeksjon (UVI), overaktiv blære, uretritt, og prostatitt. IC/BPS kan resultere i en livskvalitet sammenlignet med pasienter som har leddgikt (revmatoid artritt), kroniske kreftsmerter, eller en pasient på nyredialyse.
| Interstitiell cystitt (IC), eller blæresmertesyndrom (BPS), er en kronisk betennelse i blæreveggen. Årsaken til IC/BPS er forløpig ukjent og tilstanden regnes som en eksklusjonsdiagnose. IC/BPS kan være assosiert med sterk vannlatingstrang, hyppig vannlating, behov for å tisse om natten (nocturi), og sterile urinprøver. De som har interstitiell cystitt kan ha symptomer som overlapper med andre urinblærelidelser som f.eks: urinveisinfeksjon (UVI), overaktiv blære, uretritt, og prostatitt. IC/BPS kan resultere i en livskvalitet sammenlignet med pasienter som har leddgikt (revmatoid artritt), kroniske kreftsmerter, eller en pasient på nyredialyse.
== Referanser == | | ICD9 = | 195,878 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Carver | 2023-02-04 | Martin Carver | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske arkeologer', 'Kategori:Fødsler 8. juli', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Glasgow', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Martin Oswald Hugh Carver (født 8. juli 1941 i Glasgow i Skottland) er en pensjonert engelsk arkeologiprofessor best kjent for sin forsking på tidlig middelaldersk arkeologi i Europa, for å ha ledet de seneste utgravningene av gravfeltet ved Sutton Hoo, sitt arbeide innen arkeologisk metodeutvikling samt utgravningene av et piktisk kloster ved Portmahomack i Skottland. Carver er professor emeritus i arkeologi ved University of York.
| Martin Oswald Hugh Carver (født 8. juli 1941 i Glasgow i Skottland) er en pensjonert engelsk arkeologiprofessor best kjent for sin forsking på tidlig middelaldersk arkeologi i Europa, for å ha ledet de seneste utgravningene av gravfeltet ved Sutton Hoo, sitt arbeide innen arkeologisk metodeutvikling samt utgravningene av et piktisk kloster ved Portmahomack i Skottland. Carver er professor emeritus i arkeologi ved University of York.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn, militærtjeneste ===
Carver er sønn av John Hobart Carver og Jocelyn Louisa Grace Carver (f.d. Tweedie). Han gikk på Ladycross School, en katolsk barneskole i Seaford i East Sussex, og deretter Wellington College, i Crowthorne, Berkshire.Etter collage studerte han ved Royal Military Academy Sandhurst, og ble i 1961 overført til Royal Tank Regiment som sekondløytnant . Han ble forfremmet til løytnant i 1963, og til kaptein i 1967. I 1969 tjenestegjorde han som adjutant ved 4th Royal Tank Regiment, før han forlot hæren i 1972.
=== Akademisk karriere ===
Carver virket som frilans arkeolog i årene 1973-1986, og etablerte firmaet Birmingham University Field Archaeology Unit (BUFAU), nå kalt Birmingham Archaeology ved University of Birmingham, for å gjennomføre kommersiell arkeologisk virksomhet. I 1992 dannet han også Field Archaeology Specialists Ltd. (FAS), nå kalt FAS-Heritage. FAS-Heritage er basert i York hvor de utfører arkeologisk forskning og forvaltning i England og Skottland [1]. Carver var den første sekretæren i Institute of Field Archaeology (IfA), nå kalt Institute for Archaeologists.
Han har utviklet en rekke prosedyrer for arkeologiske undersøkelser og også nye metoder for å analysere de innhentede utgravningsdataene På lik linje med Ed Harris brukte han nummererte og definerte kontekster som basiselementer for den stratigrafiske sekvensen. I motsetning til Harris derimot la han til overgripende grupperinger som strukturer og anlegg for på denne måten å forenkle tolkningsprosessen.
Martin Carver var redaktør i tidsskriftet Antiquity fra 2003-2012.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisiell nettside dedikert til Martin Carvers karriere
Nettside ved University of York Arkivert 17. januar 2010 hos Wayback Machine.
"History of Birmingham University Field Archaeology Unit/Birmingham Archaeology" | Martin Oswald Hugh Carver (født 8. juli 1941 i Glasgow i Skottland) er en pensjonert engelsk arkeologiprofessor best kjent for sin forsking på tidlig middelaldersk arkeologi i Europa, for å ha ledet de seneste utgravningene av gravfeltet ved Sutton Hoo, sitt arbeide innen arkeologisk metodeutvikling samt utgravningene av et piktisk kloster ved Portmahomack i Skottland. | 195,879 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elektra | 2023-02-04 | Elektra | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Greske mytologiske kvinner'] | Elektra (gresk: Ἠλέκτρα, Ēlektra) var i henhold til gresk mytologi og antikkens litteratur en datter av kong Agamemnon og hans dronning Klytaimnestra av Argos og Mykene. Sammen med sin bror Orestes sverget hun hevn mot deres mor og hennes elsker Aigisthos for drapet på deres far Agamemnon.
Elektra er tittelfigur og hovedfigur i to greske tragedier, Elektra av Sofokles og Elektra av Evripides, og har også inspirert andre litterære verker. I psykologien er elektrakomplekset navngitt etter henne.
| Elektra (gresk: Ἠλέκτρα, Ēlektra) var i henhold til gresk mytologi og antikkens litteratur en datter av kong Agamemnon og hans dronning Klytaimnestra av Argos og Mykene. Sammen med sin bror Orestes sverget hun hevn mot deres mor og hennes elsker Aigisthos for drapet på deres far Agamemnon.
Elektra er tittelfigur og hovedfigur i to greske tragedier, Elektra av Sofokles og Elektra av Evripides, og har også inspirert andre litterære verker. I psykologien er elektrakomplekset navngitt etter henne.
== Familie ==
Elektras foreldre var kong Agamemnon og dronning Klytaimnestra, og hennes søster var Ifigeneia (Ἰφιγένεια, som ble ofret til gudinnen Artemis for at grekerne skulle få god vind for å seile til Troja) og Krysotemis (Χρυσόθεμις, «gyllen rettferdighet», som i motsetning til Elektra ikke protesterte eller krevde hevn mot sin mor for å drive utroskap med Aigisthos og drepe hennes far), og hennes bror var Orestes. I Homers Iliaden er underforstått at teksten viser til Elektra når «Laodike» opptrer som en datter av Agamemnon. Laodike kan også være hennes andre navn.
== Mordet på Agamemnon ==
Elektra var fraværende fra Mykene da hennes far Agamemnon kom tilbake fra Trojakrigen. I hennes fravær ble faren myrdet (sammen med Kassandra), enten av Klytaimnestras elsker Aigisthos eller av Klytaimnestra selv. Moren hadde utviklet nag mot ektemannen etter at han ofret deres eldste datter til Artemis for at han skulle få egnet vind til å seile til Troja, og dessuten at han hadde tatt sannsigersken Kassandra fra Troja (som kanskje hadde født ham to tvillinggutter) til slave og elskerinne.
I en planlagt sammensvergelse ventet Klytaimnestra inntil Agammemnon badet før den ventende seiersfesten, og mens han var sammenfiltret i et nett av tøy ble han stukket ned. Etter mordene styrte Aigisthos som konge i sju år med Klytaimnestra som sin dronning.
Åtte år senere ble Elektra ført hjem av sin bror Orestes. I henhold til Pindaros ble Orestes reddet av sin gamle amme eller kanskje ved Elektra, og ble fraktet til Fanote ved fjellet Parnassos hvor Strophios, konge av Fokis, tok hånd om ham. Da Orestes var tjue år beordret oraklet i Delfi ham å vende hjem og hevne hans fars død.
I henhold til Eirik Vandviks forord til Aiskylos' tragedie Gravofferet, det andre dramaet i trilogien Oresteia, ble Elektra «vanvørd og plaga av husbondsfolket; men ho bar all motgang med tålhug mod og levde einsam i sorg over faren. Ho er, som Antigone hos Sofokles, skapt til å elska, ikkje til å hata, og ingen tanke på hemn slepp fram hjå henne...» Det er møtet med broren som løsner følelser hos henne som hun i årevis har undertrykt. Orestes er rundt atten år og kommer hjem sammen med fosterbroren Pylades, og bak er det Apollon selv som krever hevn. Agamemnons barn må lystre.
== Drapet på Klytaimnestra ==
Ifølge Aiskylos så Orestes søsteren Elektras ansikt før han gikk til Agamemnons grav hvor begge framførte ritualer for den døde; de mottok et tegn om gudenes velsignelse og planla hvordan Orestes skulle gjennomføre hevnen. Pylades og Orestes drepte Klytaimnestra. I noen versjoner hjalp Elektra til.
Før hun døde forbannet Klytaimnestra sønnen, og erinyerne, som har plikt til å straffe alle brudd på familiebånd, kom for å plage ham. De forfulgte ham og egget ham opp til å begå selvmord. Elektra ble derimot oversett av erinyerne. Orestes ble tvunget til å søke tilflukt i tempelet i Delfi. Det ble sagt at en prestinne fant ham, dekket av blod, mens hevngudinnene flakset over ham. Prestinnene vasket ham med griseblod for å rense ham, og deretter reiste han til Athen for å legge fram sin sak for Athene.
De attiske dramatikerne Aiskylos, Sofokles og Evripides har hver for seg benyttet fortellingen om Elektra svært fritt; kanskje den fremste bearbeidelsen er Elektra hos Sofokles. Da Aigisthos og Klytaimnestra etter mordet på Agamemnon også aktet å drepe unge Orestes, var det Elektra som reddet ham ved å sende ham til kong Strophios i Fokis under dekket av å være en slave. Her vokste gutten opp sammen med kongens sønn Pylades. Det er således Elektra som var den som gjorde hevnen på faren mulig: hun sendte hemmelige beskjeder til Fokis for å minne broren om hans plikt. Til sist kom Orestes til Argos og ofret en hårlokk på farens grav og fortalte Elektra at Apollon hadde krevd hevn.I henhold til Hyginus var Elektras historie som følgende: da hun mottok falsk informasjon om Orestes og Pylades hadde blitt ofret til Artemis i Tauris, hadde Aigisthos' sønn Aletes overtatt makten i Mykene. Elektra, som ville få kunnskap om omstendighetene til brorens død, dro til Delfi. Da hun ankom stedet hadde også Orestes og søsteren Ifigeneia (som i denne versjonen ikke var død, men levde i Tauris) kommet dit, men budbringeren som hadde sagt at broren var død, var blitt ofret av Ifigeneia. Rasende grep Elektra en fakkel fra alteret for å brenne ansiktet på søsteren. Da kom Orestes fram og gjorde seg kjent for Elektra. Da alt var oppklart, reiste de sammen til Mykene hvor Orestes drepte Aletes, og Eketra giftet seg med Pylades. Hun ble mor til sønnene Medon og Strofios. Hennes grav ble i senere tid vist fram i Mykene.
== Andre med navn Elektra ==
En datter av Okeanos og Tethys, og hustru av Thaumas, og med ham ble hun mor til blant annet Iris og hevngudinnene.
En datter av Atlas og Pleione, en av pleiadene, som med Zevs ble mor til Dardanos og Iasion (eller Jasion).
En søster av Kadmos som fikk en port i Theben oppkalt etter seg.
En terne av Helena.
En datter av Danaos, mytologisk konge av Egypt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Electra – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Electra», New International Encyclopedia, 1905. | Elektra (gresk: Ἠλέκτρα, Ēlektra) er en antikk gresk tragedie, skrevet av Evripides (ca 485-406 f.Kr. | 195,880 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peder_Esbj%C3%B8rnsen | 2023-02-04 | Peder Esbjørnsen | ['Kategori:Ap-ordførere i Hedmark', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1993', 'Kategori:Fødsler 22. august', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordførere i Furnes', 'Kategori:Ordførere i Ringsaker'] | Peder Esbjørnsen (født 22. august 1914, død 19. desember 1993 i Furnes) var en norsk lokalpolitiker som representerte Arbeiderpartiet. Han var varaordfører i Furnes da ordfører Ole Haget brått døde, og Esbjørnsen måtte ta over. 1. januar 1964 ble Furnes slått sammen med Nes i Hedmark og Ringsaker, og Esbjørnsen ble ordfører for storkommunen Ringsaker, som på sammenslåingstidspunktet var landets tredje største landkommune basert på folketall. Han satt som ordfører til 31. desember 1981.
| Peder Esbjørnsen (født 22. august 1914, død 19. desember 1993 i Furnes) var en norsk lokalpolitiker som representerte Arbeiderpartiet. Han var varaordfører i Furnes da ordfører Ole Haget brått døde, og Esbjørnsen måtte ta over. 1. januar 1964 ble Furnes slått sammen med Nes i Hedmark og Ringsaker, og Esbjørnsen ble ordfører for storkommunen Ringsaker, som på sammenslåingstidspunktet var landets tredje største landkommune basert på folketall. Han satt som ordfører til 31. desember 1981.
== Referanser == | Peder Esbjørnsen (født 22. august 1914, død 19. | 195,881 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Daniel_J._Danielsen | 2023-02-04 | Daniel J. Danielsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1916', 'Kategori:Færøyske sjøfolk', 'Kategori:Fødsler 15. juni', 'Kategori:Fødsler i 1871', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer i Den demokratiske republikken Kongo', 'Kategori:Personer fra Tórshavn', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Protestantiske misjonærer'] | Må ikke forveksles med morbroren Daniel Jacob Danielsen.Ludvig Daniel Jacob Danielsen (født 15. juni 1871 i København, død 16. oktober 1916 i Tórshavn) var en færøysk misjonær og predikant. Han var misjonær i Fristaten Kongo 1901–1903. Han samarbeidet med Roger Casement om å dokumentere den belgiske kolonimaktens overgrepene mot de innfødte i Kongo, og bidro til etableringen av Congo Reform Association i Storbritannia i 1904.Han ble født utenfor ekteskap og vokste opp i Tórshavn, hvor moren giftet seg i 1874. Han var søstersønn av sysselmann og lagtingsmann Daniel Jacob Danielsen og fetter av misjonær og bibeloversetter Victor Danielsen. Daniel dro til sjøs som 18-åring, og ble utdannet til skipsmaskinist i Skottland. 27 år gammel ble han omvendt under et vekkelsesmøte i Glasgow. Han reiste til Kongo som misjonær for Congo Balolo Mission, med base i Bonginda. Han hadde særlig ansvar for driften av misjonens hjuldamper Pioneer. I 1903 var han skipsfører, assistent og fotograf for Casement under dennes granskingsferd langs Kongoelva. Etter hjemkomsten til England i 1904 holdt han en serie lydbildeforedrag om forholdene i Kongo.
Senere i 1904 flyttet han med kona Lina (født Niclasen) tilbake til Færøyene. Her virket han som predikant for Plymouth Brethren.
Han var i mange år plaget av hjerte- og leversykdom, som han døde av i 1916, 45 år gammel.
I 2014 ble han avbildet på et færøysk frimerke.
| Må ikke forveksles med morbroren Daniel Jacob Danielsen.Ludvig Daniel Jacob Danielsen (født 15. juni 1871 i København, død 16. oktober 1916 i Tórshavn) var en færøysk misjonær og predikant. Han var misjonær i Fristaten Kongo 1901–1903. Han samarbeidet med Roger Casement om å dokumentere den belgiske kolonimaktens overgrepene mot de innfødte i Kongo, og bidro til etableringen av Congo Reform Association i Storbritannia i 1904.Han ble født utenfor ekteskap og vokste opp i Tórshavn, hvor moren giftet seg i 1874. Han var søstersønn av sysselmann og lagtingsmann Daniel Jacob Danielsen og fetter av misjonær og bibeloversetter Victor Danielsen. Daniel dro til sjøs som 18-åring, og ble utdannet til skipsmaskinist i Skottland. 27 år gammel ble han omvendt under et vekkelsesmøte i Glasgow. Han reiste til Kongo som misjonær for Congo Balolo Mission, med base i Bonginda. Han hadde særlig ansvar for driften av misjonens hjuldamper Pioneer. I 1903 var han skipsfører, assistent og fotograf for Casement under dennes granskingsferd langs Kongoelva. Etter hjemkomsten til England i 1904 holdt han en serie lydbildeforedrag om forholdene i Kongo.
Senere i 1904 flyttet han med kona Lina (født Niclasen) tilbake til Færøyene. Her virket han som predikant for Plymouth Brethren.
Han var i mange år plaget av hjerte- og leversykdom, som han døde av i 1916, 45 år gammel.
I 2014 ble han avbildet på et færøysk frimerke.
== Referanser == | Ludvig Daniel Jacob Danielsen (født 15. juni 1871 i København, død 16. | 195,882 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Allround-NM_p%C3%A5_sk%C3%B8yter_junior_2009 | 2023-02-04 | Allround-NM på skøyter junior 2009 | ['Kategori:Allround-NM på skøyter junior', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fana', 'Kategori:Hurtigløp på skøyter i 2009', 'Kategori:Norgesmesterskap i 2009', 'Kategori:Sport i Bergen', 'Kategori:Sportsarrangementer i Hordaland'] | Allround-NM på skøyter junior 2009 ble avholdt 31. januar og 1. februar 2009 på Slåtthaug kunstisbane på Fana i Bergen. Tekniske arrangører var Fana Idrettslag og Hordaland Skøytekrets.Norgesmestere ble Hanne Haugland, Austevoll IK for damene og Sverre Lunde Pedersen, Fana IL for herrene.
| Allround-NM på skøyter junior 2009 ble avholdt 31. januar og 1. februar 2009 på Slåtthaug kunstisbane på Fana i Bergen. Tekniske arrangører var Fana Idrettslag og Hordaland Skøytekrets.Norgesmestere ble Hanne Haugland, Austevoll IK for damene og Sverre Lunde Pedersen, Fana IL for herrene.
== Sammenlagt Damer Junior ==
== Sammenlagt Herrer Junior ==
== Funksjonærer ==
Overdommere var Svein Inge Strugstad for herrene og Roald Farestveit for damene.Assisterende overdommere var Carl Petter Leganger for herrene og Bjørn Thømt for damene.
Startere var John Egil Lilletvedt for herrene og Terje Stokken for damene.
NSFs teknisk delegerte (TD) var Tore B. Ramton.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Allround-NM på skøyter junior 2009, Junior kvinner – Resultatoversikt på SpeedSkatingNews.info.
(en) Allround-NM på skøyter junior 2009, Junior menn – Resultatoversikt på SpeedSkatingNews.info.
(en) Allround-NM på skøyter junior 2009 for både kvinner og menn. På speedskatingresults.com
NM Junior Allround 2009 Arkivert 5. februar 2009 hos Wayback Machine. resultatlister på www.n-s-f.no | | bilde = Slåtthaug kunstisbane.jpg | 195,883 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gheorghe_Tadici | 2023-02-04 | Gheorghe Tadici | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Neamț', 'Kategori:Rumenske håndballtrenere', 'Kategori:Trenere i Håndball-EM 2012 for kvinner', 'Kategori:Trenere i Håndball-EM 2014 for kvinner', 'Kategori:Trenere i Håndball-VM 2005 for kvinner', 'Kategori:Trenere i Håndball-VM 2007 for kvinner', 'Kategori:Trenere i Håndball-VM 2013 for kvinner'] | Gheorghe Tadici (født 27. mars 1952 i Piatra Neamţ) er en rumensk håndballtrener, utdannet ved «Fakultetet for kroppsøving» i Cluj-Napoca i 1974, som er sjef for det rumenske kvinnelandslaget og den rumenske klubben Zalău.
| Gheorghe Tadici (født 27. mars 1952 i Piatra Neamţ) er en rumensk håndballtrener, utdannet ved «Fakultetet for kroppsøving» i Cluj-Napoca i 1974, som er sjef for det rumenske kvinnelandslaget og den rumenske klubben Zalău.
== Trenerkarrière ==
=== Klubblag ===
Tadici startet sin trenerkarrière i den rumenske byen Zalău, hvor han i tredve år trente den lokale kvinnehåndballklubben og ledet klubben til tre nasjonale titler, samt City Cup i 1996 hvor Gjerpen var finalemotstander.I 2006 signerte Tadici med den rumenske storklubben, Oltchim, og vant fem troféer før han fikk sparken i 2008 etter en konflikt med styret i klubben. Han returnerte deretter tilbake som hovedtrener i Zalău.
=== Landslag ===
Tadici tok i 2005 over treneransvaret for det rumenske kvinnelandslaget og ledet laget til sølvmedalje under Håndball-VM 2005 i Russland etter å ha tapt mot vertsnasjonen 28–23 i finalen.Under Håndball-VM 2007 i Frankrike, endte Romania på fjerdeplass etter å ha tapt semifinalen mot overkvinnene fra VM-finalen to år tidligere, Russland, og bronsefinalen 36–35 mot Tyskland.Høsten 2012 tok Tadici fatt på sin andre periode som landslagssjef for det rumenske kvinnelandslaget etter Radu Voina. Comebacket startet med 10.-plass i både Håndball-EM 2012 og Håndball-VM 2013.
== Meritter ==
=== Zalău ===
Rumensk seriemester: 2001, 2004, 2005
City Cup: 1996
=== Romanias kvinnelandslag ===
VM-sølv: 2005
=== Oltchim ===
Rumensk seriemester: 2007
Rumensk cupmester: 2007
Rumensk supercupmester: 2007
Cupvinnercupen: 2007
Europeisk supercupmester: 2007
== Referanser == | | fsted = Piatra Neamţ, Romania | 195,884 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sa%C5%A1a_Bo%C5%A1kovi%C4%87 | 2023-02-04 | Saša Bošković | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Serbiske håndballtrenere', 'Kategori:Trenere i Håndball-EM 2012 for kvinner', 'Kategori:Trenere i Håndball-EM 2014 for kvinner', 'Kategori:Trenere i Håndball-VM 2013 for kvinner', 'Kategori:Trenere i Håndball-VM 2015 for kvinner'] | Saša Bošković (født 11. juni 1963) er en serbisk håndballtrener som er sjef for det serbiske kvinnelandslaget og den serbiske klubben Zaječar.
| Saša Bošković (født 11. juni 1963) er en serbisk håndballtrener som er sjef for det serbiske kvinnelandslaget og den serbiske klubben Zaječar.
== Trenerkarrière ==
=== Klubblag ===
Under Bošković' ledelse kvalifiserte Knjaz Miloš seg til 2006/07-sesongen av Champions League og ble serbisk seriemester i 2007.
=== Landslag ===
Bošković tok i 2011 over treneransvaret for det serbiske kvinnelandslaget etter Duško Milić, og ledet laget til en fjerdeplass under Håndball-EM 2012 på hjemmebane, etter å ha tapt semifinalen mot «lillebror» Montenegro, og bronsefinalen mot Ungarn 41–38 etter ekstraomganger.Under Håndball-VM 2013 tok Serbia sølvmedaljen, etter å ha tapt finalen mot Brasil.
== Meritter ==
=== Knjaz Miloš ===
Serbisk seriemester: 2007
=== Serbiske kvinnelandslaget ===
VM-sølv: 2013
== Referanser == | | fsted = | 195,885 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Sivertsson | 2023-02-04 | Thomas Sivertsson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Europamestere i håndball', 'Kategori:Fødsler 21. februar', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Håndballspillere under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Håndballspillere under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i håndball', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Sverige', 'Kategori:Personer fra Halmstad', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 1998 for menn', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2000 for menn', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2002 for menn', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 1995 for menn', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 1997 for menn', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 1999 for menn', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2001 for menn', 'Kategori:Svenske håndballspillere', 'Kategori:Svenske håndballtrenere', 'Kategori:Trenere i Håndball-EM 2014 for kvinner', 'Kategori:Trenere i Håndball-VM 2015 for kvinner', 'Kategori:Verdensmestere i håndball'] | Lars Thomas Sivertsson (født 21. februar 1965 i Halmstad) er en svensk tidligere håndballspiller, som nå er trener for det svenske kvinnelandslaget.
| Lars Thomas Sivertsson (født 21. februar 1965 i Halmstad) er en svensk tidligere håndballspiller, som nå er trener for det svenske kvinnelandslaget.
== Karriere ==
=== Spiller ===
==== Klubblag ====
Sivertsson startet sin karriere i Halmstad, men meldte overgang til HK Drott i 1988. I den svenske eliteserieklubben vant han flere SM-gull, og dro i 2000 til den spanske klubben Granollers. Etter kun ett år i Spania, flyttet Sivertsson til Danmark og signerte i 2001 for storklubben Kolding.
==== Landslag ====
Sivertsson ble tatt ut på det svenske herrelandslaget i 1992, og fikk oppleve ett VM-gull, to OL-sølv og tre EM-gull, før han i 2002 ga seg etter 208 kamper og 458 mål. OL-sølvene ble vunnet under Sommer-OL 1996 i Atlanta og Sommer-OL 2000 i Sydney, og Sivertsson ble Verdensmester under Håndball-VM 1999 og Europamester i 1998, 2000 og 2002.
=== Trener ===
==== Klubblag ====
Etter å ha avsluttet sin spillerkarriere i Kolding, ble Sivertsson utnevnt til assistenttrener og senere sportssjef. Når han i 2008 overtok hovedtrenerjobben etter sin storebror, Ulf Sivertsson, vant klubben det danske seriemesterskapet. Han bestemte seg deretter for å forlate klubben til fordel for den polske klubben Wisła Płock.
==== Landslag ====
Etter å ha vært assistenttrener for det portugisiske herrelandslaget under ledelse av Mats Olsson og det svenske kvinnelandslaget under ledelse av Torbjörn Klingvall, overtok Sivertsson jobben som landslagssjef for Sveriges kvinnelandslag i desember 2013.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thomas Sivertsson – Olympedia
(en) Thomas Sivertsson – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(sv) Thomas Sivertsson – Sveriges olympiske komité
(en) Thomas Sivertsson – Det europeiske håndballforbundet (EHF) | Halmstad Drott Granollers Kolding | 195,886 |
https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%B8ss | 2023-02-04 | Nøss | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Andøy', 'Kategori:Fiskevær i Nordland'] | Nøss er ei bygd og et fiskevær i Andøy kommune i Nordland. Stedet ligger på vestsiden av Andøya 30 km vest for Andenes.
Fangtsfamilien Nøis som utførte om lag 15% av alle fangstovervinteringer på Spitsbergen i perioden mellom 1900 til 1965 var opprinnelig fra denne bygden på vestersiden av Andøya i Nordland fylke.
| Nøss er ei bygd og et fiskevær i Andøy kommune i Nordland. Stedet ligger på vestsiden av Andøya 30 km vest for Andenes.
Fangtsfamilien Nøis som utførte om lag 15% av alle fangstovervinteringer på Spitsbergen i perioden mellom 1900 til 1965 var opprinnelig fra denne bygden på vestersiden av Andøya i Nordland fylke.
== Kilder ==
Norsk Allkunnebok. IX. Bandet. 1959 | Nøss er ei bygd og et fiskevær i Andøy kommune i Nordland. Stedet ligger på vestsiden av Andøya 30 km vest for Andenes. | 195,887 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Akalyptoischiidae | 2023-02-04 | Akalyptoischiidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2010', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Akalyptoischiidae er en gruppe av biller.
| Akalyptoischiidae er en gruppe av biller.
== Utseende ==
Bittesmå (1-1,6 millimeter), gulbrune til mørkbrune biller. De ligner mye på enkelte slekter i familien muggbiller (Latridiidae), en familie de inntil nylig ble plassert i. Hodet er kantete, tilsmalnet forover, fasettøynene sterkt reduserte. I pannen har de to dype, ovale groper. Antennene er perlekjede-formede, de tre ytterste leddene danner en avlang klubbe. Overkjevene (mandiblene) er forholdsvis store og sagtakkede. Pronotum er omtrent så langt som bredt, bredest ved forkanten, med fint tannede sider. Dekkvingene har doble rader av runde groper. Beina er korte og spinkle.
== Levevis ==
Artene lever mellom tørt løvstrø i høyereliggende (600-2000 meter over havet) skoger, særlig eikeskog.
== Utbredelse ==
Gruppen er utbredt i det vestlige Nord-Amerika, særlig i California, også i Nevada, Arizona og østover til Texas, mot sør til Baja California.
== Systematisk inndeling ==
Inntil 2010 ble denne slekten plassert i familien Latridiidae.
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Gruppen (infraorden) Cucujiformia
Overfamilien glans- og flatbiller, Cucujoidea
Familien Akalyptoischiidae Lord et al., 2010
Slekten Akalyptoischion Andrews, 1976
Akalyptoischion anasillos Andrews, 1976
Akalyptoischion atrichos Andrews, 1976
Akalyptoischion bathytrematos Hartley, Andrews & McHugh, 2008
Akalyptoischion chandleri Andrews, 1976
Akalyptoischion delotretos Hartley, Andrews & McHugh, 2008
Akalyptoischion diadeletron Hartley, Andrews & McHugh, 2008
Akalyptoischion dyskritos Hartley, Andrews & McHugh, 2008
Akalyptoischion echinos Hartley, Andrews & McHugh, 2008
Akalyptoischion gigas Hartley, Andrews & McHugh, 2008
Akalyptoischion giulianii Andrews, 1976
Akalyptoischion hadromorphus Hartley, Andrews & McHugh, 2008
Akalyptoischion heptalocos Hartley, Andrews & McHugh, 2008
Akalyptoischion heterotrichos Hartley, Andrews & McHugh, 2008
Akalyptoischion hormathos Andrews, 1976
Akalyptoischion lasiosus Hartley, Andrews & McHugh, 2008
Akalyptoischion leptosoma Hartley, Andrews & McHugh, 2008
Akalyptoischion parechinos Hartley, Andrews & McHugh, 2008
Akalyptoischion pogonias Hartley, Andrews & McHugh, 2008
Akalyptoischion polytremetron Hartley, Andrews & McHugh, 2008
Akalyptoischion prionotus Hartley, Andrews & McHugh, 2008
Akalyptoischion quadrifoveolata (Fall, 1899)
Akalyptoischion sleeperi Andrews, 1976
Akalyptoischion texas Hartley, Andrews & McHugh, 2008
Akalyptoischion tomeus Andrews, 1976
== Kilder ==
Andrews, F.G. 1976. Akalyptoischion, a new genus of Lathridiidae from Western North America. State of California, Department of Food and Agriculture, Occasional Papers 22 [1]
Hartley, C.S.; Andrews, F.G. og McHugh, J.V. 2008. A taxonomic revision of the genus Akalyptoischion Andrews (Coleoptera: Latridiidae). Coleopterists Society monograph, (6) doi: 10.1649/0010-065X(2008)61 [2]
Lord, N.P., Hartley, C.S., Lawrence, J.F., McHugh, J.V., Whiting, M.F. og Miller, K.B. 2010: Phylogenetic analysis of the minute brown scavenger beetles (Coleoptera: Latridiidae), and recognition of a new beetle family, Akalyptoischiidae, fam. n. (Coleoptera: Cucujoidea). Systematic entomology, 35(4): 753-763. doi: 10.1111/j.1365-3113.2010.00532.x [3]
== Eksterne lenker ==
(en) Akalyptoischiidae i Encyclopedia of Life
(en) Akalyptoischiidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Akalyptoischiidae hos ITIS
Akalyptoischiidae – detaljert informasjon på Wikispecies | Akalyptoischiidae er en gruppe av biller. | 195,888 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Smicripidae | 2023-02-04 | Smicripidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1880', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Smicripidae er en artsfattig familie av biller.
| Smicripidae er en artsfattig familie av biller.
== Utseende ==
Ganske små (1-2 millimeter), avlange, brunlige biller. Kroppen er nokså jevnbred, matt og fint hårete. Hodet er omtrent så bredt som pronotum, fasettøynene er små og utstående. Antennene er middels lange, 11-leddete, med en tre-leddet klubbe. Pronotum er litt bredere enn langt, med svakt buede sider. Dekkvingene er forkortede og dekker ikke de bakerste bakkroppsleddene. Det siste bakkroppsleddets ryggplate (tergitt) er stor og trekantet. Beina er ganske korte.
== Levevis ==
De voksne billene kan finnes særlig mellom råtnende (avblomstrede) blomster, men også under bark og i løvstrø.
== Utbredelse ==
Gruppen er utbredt i det sørøstlige Nord-Amerika, i Mellom-Amerika og Karibia.
== Systematisk inndeling ==
Gruppen ble tidligere enten plassert i glansbiller (Nitidulidae) eller smalbiller (Monotomidae). De er trolig nærmest i slekt med glansbiller.
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Gruppen (infraorden) Cucujiformia
Overfamilien glans- og flatbiller, Cucujoidea
Familien Smicripidae G.H. Horn, 1880
Slekten Smicrips LeConte, 1878
Smicrips chontalena (Sharp, 1900)
Smicrips distans (Sharp, 1900)
Smicrips exilis Murray
Smicrips mexicana (Sharp, 1900)
Smicrips palmicola LeConte, 1878
Smicrips texana (Casey, 1916)
== Kilder ==
bugguide.net - Smicrips
== Eksterne lenker ==
(en) Smicripidae i Encyclopedia of Life
(en) Smicripidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Smicripidae hos Fossilworks
(en) Smicripidae hos ITIS
(en) Smicripidae hos NCBI
Smicripidae – detaljert informasjon på Wikispecies | Smicripidae er en artsfattig familie av biller. | 195,889 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ulodidae | 2023-02-04 | Ulodidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1869', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Ulodidae er en familie av biller.
| Ulodidae er en familie av biller.
== Utseende ==
Små til middelsstore biller. I likhet med flere andre familier av heteromerer varierer medlemmene i denne familien sterkt med tanke på ytre utseende. Noen er avlange og blanke, andre er brede, knudrete og fløyelsaktig matte. Antennene er middels lange og kan være tynne og trådformede eller ha en to- eller tre-leddet klubbe.
== Utbredelse ==
Dette er en gruppe som hører til på den sørlige halvkulen, de fleste av artene lever på New Zealand. De forekommer også i Chile (to arter), på Ny-Caledonia (to arter), i det sørlige Australia og Tasmania.
== Systematisk inndeling ==
Gruppen har ofte blitt plassert i familien mattbiller (Zopheridae).
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Gruppen (infraorden) Cucujiformia
Overfamilien heteromerer, Tenebrionoidea
Familien Ulodidae Pascoe, 1869
Slekten Arthopus Sharp, 1876
Slekten Brouniphylax Strand, 1943
Slekten Dipsaconia Pascoe, 1860
Slekten Exohadrus Broun, 1883
Slekten Ganyme Pascoe, 1869
Slekten Meryx Latreille, 1802
Slekten Notocerastes Carter, 1926
Slekten Phaennis Champion, 1894
Slekten Pteroderes Germain, 1894 - én art fra Chile
Slekten Syrphetodes Pascoe, 1875
Slekten Trachyderas Philippi, 1864 - én art fra Chile
Slekten Trachyderastes Kaszab, 1982 - to arter fra Ny-Caledonia
Slekten Ulodes Erichson, 1842
Slekten †Waitomophylax Leschen & Rhode, 2005 - én art fra subfossiler fra New Zealand, kan kanskje være nålevende.
== Eksterne lenker ==
(en) Ulodidae i Encyclopedia of Life
(en) Ulodidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Ulodidae hos Fossilworks
(en) Ulodidae hos ITIS
(en) Ulodidae hos NCBI
(en) Kategori:Ulodidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ulodidae – detaljert informasjon på Wikispecies | Ulodidae er en familie av biller. | 195,890 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magne_Johansen_(politiker) | 2023-02-04 | Magne Johansen (politiker) | ['Kategori:Ap-ordførere i Hedmark', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2007', 'Kategori:Fødsler 23. november', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordførere i Ringsaker'] | Magne Johansen (født 23. november 1927, død 15. juli 2007) var en norsk lokalpolitiker som representerte Arbeiderpartiet. Han var ordfører i Ringsaker fra 1982 til 1991. Han satt i kommunestyret fra 1964 til 1991, bortsett fra perioden 1976 til 1979. Før det satt han i herredstyret i Nes.Johansen arbeidet i kommunekasse i Nes, og etter at den ble sammenslått, i Ringsaker kommune. Han var 18 år da han ble med i Nes Arbeiderungdomslag da denne ble stiftet i 1945. I 1953 ble han formann i Nes Arbeiderparti. Under Johansen ble næringsparken på Rudshøgda utviklet.
| Magne Johansen (født 23. november 1927, død 15. juli 2007) var en norsk lokalpolitiker som representerte Arbeiderpartiet. Han var ordfører i Ringsaker fra 1982 til 1991. Han satt i kommunestyret fra 1964 til 1991, bortsett fra perioden 1976 til 1979. Før det satt han i herredstyret i Nes.Johansen arbeidet i kommunekasse i Nes, og etter at den ble sammenslått, i Ringsaker kommune. Han var 18 år da han ble med i Nes Arbeiderungdomslag da denne ble stiftet i 1945. I 1953 ble han formann i Nes Arbeiderparti. Under Johansen ble næringsparken på Rudshøgda utviklet.
== Referanser == | Magne Johansen (født 23. november 1927, død 15. | 195,891 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krishna_Janmashtami | 2023-02-04 | Krishna Janmashtami | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hinduistiske høytider'] | Krishna Janmashtami (Devanagari कृष्ण जन्माष्टमी Krishna janmāṣṭamī), også kjent under navnene Krishnashtami, Saatam Aatham, Gokulashtami, Ashtami Rohini, Srikrishna Jayanti, Sree Jayanti eller noen ganger bare som Janmashtami, er en årlig feiring av fødselen til den hinduistiske guden Krishna, den åttende avatar av Vishnu.Festivalen feires på den åttende dag (Ashtami) av Krishna Paksha (de mørke fjorten dager) i måneden Shravana (august-september) i den hinduistiske kalenderen.
Rasa lila, som er dramatiske rekonstruksjoner av livet til Krishna, er en spesiell tradisjon/forestilling i regioner av Mathura og Vrindavan, og regionene i Vaishnavism i Manipur. Mens Rasa lila gjenskaper de flørtende aspekter av Krishnas ungdommelige dager, vil Dahi Handi feire Gudens lekende og rampete side. Den feires ved at lag av unge menn danner menneskelige tårn for å nå en høyt hengende pott av smør og knuse den. Denne tradisjonen, også kjent som uriadi, er en stor begivenhet i Tamil Nadu på Gokulashtami. Krishna Janmashtami festivalen følges av festivalen Nandotsav, men som også feirer anledningen når Nanda Baba distribuert gaver til fellesskapet til ære for fødselen.
| Krishna Janmashtami (Devanagari कृष्ण जन्माष्टमी Krishna janmāṣṭamī), også kjent under navnene Krishnashtami, Saatam Aatham, Gokulashtami, Ashtami Rohini, Srikrishna Jayanti, Sree Jayanti eller noen ganger bare som Janmashtami, er en årlig feiring av fødselen til den hinduistiske guden Krishna, den åttende avatar av Vishnu.Festivalen feires på den åttende dag (Ashtami) av Krishna Paksha (de mørke fjorten dager) i måneden Shravana (august-september) i den hinduistiske kalenderen.
Rasa lila, som er dramatiske rekonstruksjoner av livet til Krishna, er en spesiell tradisjon/forestilling i regioner av Mathura og Vrindavan, og regionene i Vaishnavism i Manipur. Mens Rasa lila gjenskaper de flørtende aspekter av Krishnas ungdommelige dager, vil Dahi Handi feire Gudens lekende og rampete side. Den feires ved at lag av unge menn danner menneskelige tårn for å nå en høyt hengende pott av smør og knuse den. Denne tradisjonen, også kjent som uriadi, er en stor begivenhet i Tamil Nadu på Gokulashtami. Krishna Janmashtami festivalen følges av festivalen Nandotsav, men som også feirer anledningen når Nanda Baba distribuert gaver til fellesskapet til ære for fødselen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Krishna Janmashtami – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Krishna Janmashtami (Devanagari कृष्ण जन्माष्टमी Krishna janmāṣṭamī), også kjent under navnene Krishnashtami, Saatam Aatham, Gokulashtami, Ashtami Rohini, Srikrishna Jayanti, Sree Jayanti eller noen ganger bare som Janmashtami, er en årlig feiring av fødselen til den hinduistiske guden Krishna, den åttende avatar av Vishnu. | 195,892 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingeborg_Mj%C3%B8r | 2023-02-04 | Ingeborg Mjør | ['Kategori:Alumni fra Universitetet i Bergen', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. september', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fødsler 28. november', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Førsteamanuenser', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norsk barnelitteratur', 'Kategori:Norske litteraturhistorikere og litteraturkritikere', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune'] | Ingeborg Mjør (født 28. november 1962 i Bergen, død 27. september 2014) var en norsk barnelitteraturforsker, litteraturkritiker, nynorskforkjemper og førsteamanuensis ved Høgskolen i Bergen.
Mjør ble utdannet førskolelærer på Høgskolen i Bergen (1987), og ble deretter cand.mag. (1993) og cand.philol. (1996) i nordisk ved Universitetet i Bergen. I 2009 tok hun doktorgrad i litteraturvitskap ved Universitetet i Agder, der hun presenterte avhandlingen Høgtlesar, barn, bildebok. Vegar til meining og tekst.
I årene 1987 til 1996 arbeidet hun som avdelingsleder i barnehage i Bergen. Fra 1998 til 2010 var hun lektor ved Universitetet i Stavanger og fra 2010 førsteamanuensis ved lærerutdanningen ved Høgskolen i Bergen.
Mjør var i årene 2000 til 2004 redaktør i Pirion, en kulturavis for barnehage og småskole. Fra 2010 satt hun også i redaksjonen for Barnelitterært forskningstidsskrift. Mjør satt i to underutvalg i Kulturrådet fra 2000 til 2008, og i styret i Norsk barnebokinstitutt fra 2008 til 2014.
Hun skrev barnebokkritikk for Bergens Tidende og Dag og Tid.
Hun var sterkt engasjert i målsaken, og hadde en rekke tillitsverv i Noregs Mållag: Hun var fylkesleder i Hordaland, leder i Stavanger Mållag og nestledar i mållaget sentralt.
| Ingeborg Mjør (født 28. november 1962 i Bergen, død 27. september 2014) var en norsk barnelitteraturforsker, litteraturkritiker, nynorskforkjemper og førsteamanuensis ved Høgskolen i Bergen.
Mjør ble utdannet førskolelærer på Høgskolen i Bergen (1987), og ble deretter cand.mag. (1993) og cand.philol. (1996) i nordisk ved Universitetet i Bergen. I 2009 tok hun doktorgrad i litteraturvitskap ved Universitetet i Agder, der hun presenterte avhandlingen Høgtlesar, barn, bildebok. Vegar til meining og tekst.
I årene 1987 til 1996 arbeidet hun som avdelingsleder i barnehage i Bergen. Fra 1998 til 2010 var hun lektor ved Universitetet i Stavanger og fra 2010 førsteamanuensis ved lærerutdanningen ved Høgskolen i Bergen.
Mjør var i årene 2000 til 2004 redaktør i Pirion, en kulturavis for barnehage og småskole. Fra 2010 satt hun også i redaksjonen for Barnelitterært forskningstidsskrift. Mjør satt i to underutvalg i Kulturrådet fra 2000 til 2008, og i styret i Norsk barnebokinstitutt fra 2008 til 2014.
Hun skrev barnebokkritikk for Bergens Tidende og Dag og Tid.
Hun var sterkt engasjert i målsaken, og hadde en rekke tillitsverv i Noregs Mållag: Hun var fylkesleder i Hordaland, leder i Stavanger Mållag og nestledar i mållaget sentralt.
== Bibliografi ==
Barnelitteratur : sjangrar og teksttypar, sammen med Tone Birkeland og Gunvor Risa, Cappelen (2000, ny utgave 2006)
Møte mellom ord og bilde, red. med Nina Goga (2001)
Kulturbarnehagen, red. (2002)
== Kilder ==
Marit Aakre Tennø: «Ingeborg Mjør til minne», side 30, Norsk Tidend nr. 5 2014
== Eksterne lenker ==
Om Mjør på allkunne.no
Nekrolog på Norsk barnebokinstitutts nettsider | Ingeborg Mjør (født 28. november 1962 i Bergen, død 27. | 195,893 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Promecheilidae | 2023-02-04 | Promecheilidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1859', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Promecheilidae er en artsfattig familie av biller som bare lever på den sørlige halvkulen. De ligner på skyggebiller (Tenebrionidae), og lever av planter og dødt materiale. Et par arter som lever på Sør-Georgia er blant verdens sørligste biller. Det er beskrevet i underkant av 30 arter.
| Promecheilidae er en artsfattig familie av biller som bare lever på den sørlige halvkulen. De ligner på skyggebiller (Tenebrionidae), og lever av planter og dødt materiale. Et par arter som lever på Sør-Georgia er blant verdens sørligste biller. Det er beskrevet i underkant av 30 arter.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Gruppen (infraorden) Cucujiformia
Overfamilien heteromerer, Tenebrionoidea
Familien Promecheilidae Lacordaire, 1859
Slekten Chanopterus – 3 arter
Chanopterus paradoxus Boheman, 1858
Slekten Darwiniella Enderlein, 1912
Darwiniella amaroides Enderlein, 1912
Slekten Hydromedion Waterhouse, 1875 – 9 arter, bl.a.
Hydromedion sparsatum – finnes på Sør-Georgia
Slekten Melytra Pascoe, 1869
Melytra ovata Pascoe, 1869
Slekten Parahelops Waterhouse, 1875 – 10 arter
Slekten Perimylops Müller, 1884
Perimylops antarcticus Müller, 1884 – Sør-Georgia
Slekten Promecheilus Solier, 1851
Slekten Sirrhas Champion, 1893
Sirrhas limbatus Champion, 1893
Sirrhas variegatus Lawrence, 1994
== Eksterne lenker ==
(en) Promecheilidae – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Promecheilidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Promecheilidae hos NCBI
Promecheilidae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Chanopterus | 195,894 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85se_Ryan | 2023-02-04 | Åse Ryan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Fødsler 11. juli', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske tekstilkunstnere', 'Kategori:Personer fra Alta kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Åse Irene Ryan (født 11. juli 1923 i Langfjordbotn i Alta, død januar 2018) var en norsk tekstilkunstner og forfatter. I 2008 ble hun tildelt Finnmark fylkes kulturpris for sitt arbeid med tekstilkunst og utsmykkinger.
| Åse Irene Ryan (født 11. juli 1923 i Langfjordbotn i Alta, død januar 2018) var en norsk tekstilkunstner og forfatter. I 2008 ble hun tildelt Finnmark fylkes kulturpris for sitt arbeid med tekstilkunst og utsmykkinger.
== Tekstilkunst ==
Åse Ryan hadde utsmykningsoppdrag over hele landet. Særlig fikk hun flere oppdrag fra menigheter knyttet til Frikirken.
=== Altertavle i Moss Frikirke (1987) ===
I 1987 ferdigstilte Ryan en stor billedvev som var bestilt til den nye frikirken i Moss. I den forbindelse inviterte hun til utstilling i sitt eget hjem i Alta, hvor hun også viste andre verk. Altaposten omtalte dette slik:Åse Ryan har avsluttet enda et kirketeppe. Billedveversken fra Alta er etterhvert representert med arbeider i mange kristne forssamlingshus, både i sør og nord. De lysende, varme fargene, og det «halvnaturalistisk» billedspråk med glad og lettforståelig symbolikk har tydeligvis publikumsappell. Man kan si at redskapene hennes er garn og barnetro.
== Bibliografi ==
2007: Det kommer en dag : et stykke Finnmarkshistorie – Cassiopeia
2016: Livets tonefølge : barndomsminner fra Langfjordbotn - Cassiopeia
== Referanser == | Åse Irene Ryan (født 11. juli 1923 i Langfjordbotn i Alta, død januar 2018) var en norsk tekstilkunstner og forfatter. | 195,895 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Esben_Esther_Pirelli_Benestad | 2023-02-04 | Esben Esther Pirelli Benestad | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: usynlige tegn', 'Kategori:Fødsler 3. mai', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Norske leger', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Norske sexologer', 'Kategori:Pågående hendelser', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skal vi danse-deltakere'] | Esben Esther Pirelli Benestad (tidligere Esben Benestad; født 3. mai 1949 i Grimstad) er norsk lege, spesialist i klinisk sexologi og professor emerit i sexologi ved Universitetet i Agder.I 2023 ble Benestad fratatt sin legeautorisasjon grunnet brudd på helselovgivningens krav til forsvarlighet, informasjonsplikt og journalføring.Benestad har markert seg som ikke-binær transperson. Første gang hen stod offentlig frem som trans, var i TV 2 programmet En anelse rødt. Som sexolog har Benestad satt søkelys på transpersoners rettigheter og har engasjert seg i det offentlige ordskiftet og debatt rundt transpersoner. Hen har også innført ord som transtalent, transbegavet person og kjønnsbegeistring. Benestad har alltid følt seg litt som mann og litt som kvinne. Benestad byttet navn i offentlige registre slik at navnet nå inkluderer Esther Pirelli, en navneendring som skapte store medieoppslag. Selv om Justisdepartementet i første omgang ga avslag til søknaden om å få opprette en tilleggsidentitet for Benestads nye navn var Grimstad-politiet velvillig og utstedte et uoffisielt identifikasjonsbevis.
Benestad er gift med sexologen Elsa Almås og er far til filmregissøren Even Benestad, som laget dokumentarfilmen Alt om min far om Esther i 2002.I 2007 deltok Benestad i dansekonkurransen Skal vi danse og ble stemt ut etter fire sendinger. Benestad fortalte i etterkant til God kveld Norge at Esben kjente seg mobbet ut av dommerne fordi de kritiserte Esbens identitet i dansingen.
I 2012 fikk både Benestad og ektefellen Elsa Almås opprykk til professorer i sexologi ved Universitetet i Agder, der de begge har akademiske bistillinger. De var tidligere begge ansatt som førstelektorer ved Institutt for psykososial helse. De er de første professorene i sexologi i Norge. Benestad er nå Professor Emeritus.Benestad har tidligere markert seg som lokalpolitiker for Venstre.Benestad har også gått inn for bruk av pronomenene «hin» og «hen».
| Esben Esther Pirelli Benestad (tidligere Esben Benestad; født 3. mai 1949 i Grimstad) er norsk lege, spesialist i klinisk sexologi og professor emerit i sexologi ved Universitetet i Agder.I 2023 ble Benestad fratatt sin legeautorisasjon grunnet brudd på helselovgivningens krav til forsvarlighet, informasjonsplikt og journalføring.Benestad har markert seg som ikke-binær transperson. Første gang hen stod offentlig frem som trans, var i TV 2 programmet En anelse rødt. Som sexolog har Benestad satt søkelys på transpersoners rettigheter og har engasjert seg i det offentlige ordskiftet og debatt rundt transpersoner. Hen har også innført ord som transtalent, transbegavet person og kjønnsbegeistring. Benestad har alltid følt seg litt som mann og litt som kvinne. Benestad byttet navn i offentlige registre slik at navnet nå inkluderer Esther Pirelli, en navneendring som skapte store medieoppslag. Selv om Justisdepartementet i første omgang ga avslag til søknaden om å få opprette en tilleggsidentitet for Benestads nye navn var Grimstad-politiet velvillig og utstedte et uoffisielt identifikasjonsbevis.
Benestad er gift med sexologen Elsa Almås og er far til filmregissøren Even Benestad, som laget dokumentarfilmen Alt om min far om Esther i 2002.I 2007 deltok Benestad i dansekonkurransen Skal vi danse og ble stemt ut etter fire sendinger. Benestad fortalte i etterkant til God kveld Norge at Esben kjente seg mobbet ut av dommerne fordi de kritiserte Esbens identitet i dansingen.
I 2012 fikk både Benestad og ektefellen Elsa Almås opprykk til professorer i sexologi ved Universitetet i Agder, der de begge har akademiske bistillinger. De var tidligere begge ansatt som førstelektorer ved Institutt for psykososial helse. De er de første professorene i sexologi i Norge. Benestad er nå Professor Emeritus.Benestad har tidligere markert seg som lokalpolitiker for Venstre.Benestad har også gått inn for bruk av pronomenene «hin» og «hen».
== Bibliografi ==
Elsa Almås og Esben Esther Pirelli Benestad: Sexologi i praksis, Universitetsforlaget 1997 ISBN 9788215008493
Elsa Almås og Esben Esther Pirelli Benestad: Kjønn i bevegelse Universitetsforlaget 2001 ISBN 9788215000763
Esben Esther Pirelli Benestad: Transseksualisme – hvor går vi og hvor står vi?, Landsforeningen for transseksuelle, Oslo 2002
Esben Esther Pirelli Benestad: Transekjønn og diagnoser, Hertervig forlag, Stiftelsen psykiatrisk opplysning, 2004 ISBN 8292023151
Benestad m.fl: Penisatlas, Dinamo forlag 2005 ISBN 9788280710611
Elsa Almås og Esben Esther Pirelli Benestad: De overlevende. Transkjønnete og andre transpersoner, Samlaget, Oslo, 2006 ISBN 9788252165746
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Esben Esther Pirelli Benestad i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Esben Esther Pirelli Benestad i BIBSYS
(no) Esben Esther Pirelli Benestad hos Foreningen for Transpersoner Norge | Anne Maria Benestad (født 17. mars 1953 i Grimstad) er en norsk tekstilkunstner og tegner, bosatt i Sande i Vestfold. | 195,896 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tore_Mathisen_Gr%C3%B8tte | 2023-02-04 | Tore Mathisen Grøtte | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norsk musikk', 'Kategori:Personer fra Alta kommune'] | Tore Grøtte er en norsk festivalsjef. Han er kjent for å ha startet musikkfestivalen Aronnesrocken i 1996. Han ble tildelt Finnmark fylkes kulturpris for sitt arbeid for å løfte ungdomskultur gjennom festvalen.
| Tore Grøtte er en norsk festivalsjef. Han er kjent for å ha startet musikkfestivalen Aronnesrocken i 1996. Han ble tildelt Finnmark fylkes kulturpris for sitt arbeid for å løfte ungdomskultur gjennom festvalen.
== Referanser == | Tore Grøtte er en norsk festivalsjef. Han er kjent for å ha startet musikkfestivalen Aronnesrocken i 1996. | 195,897 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_%C3%98stvold | 2023-02-04 | Karl Østvold | ['Kategori:Ap-ordførere i Hedmark', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fødsler 29. september', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordførere i Ringsaker'] | Karl Østvold (født 29. september 1898, død 29. mars 1965 i Ringsaker) var en norsk lokalpolitiker som representerte Arbeiderpartiet. Han var ordfører i Ringsaker fra 1932 til 1964. Han kom inn i herredsstyret i Ringsaker i 1927, og tok over som ordfører da Karsten Fonstad måtte på Stortinget. Østvold satt på det tidspunktet ikke i formannskapet Etter nyordningen i januar 1941 trakk Østvold seg som ordfører. På slutten av krigen mente han at han var ettersøkt, og skulle egentlig reise til Sverige, men endte opp i Lismarka. Folk trodde derimot han var i Sverige.
| Karl Østvold (født 29. september 1898, død 29. mars 1965 i Ringsaker) var en norsk lokalpolitiker som representerte Arbeiderpartiet. Han var ordfører i Ringsaker fra 1932 til 1964. Han kom inn i herredsstyret i Ringsaker i 1927, og tok over som ordfører da Karsten Fonstad måtte på Stortinget. Østvold satt på det tidspunktet ikke i formannskapet Etter nyordningen i januar 1941 trakk Østvold seg som ordfører. På slutten av krigen mente han at han var ettersøkt, og skulle egentlig reise til Sverige, men endte opp i Lismarka. Folk trodde derimot han var i Sverige.
== Referanser == | Karl Østvold (født 29. september 1898, død 29. | 195,898 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Thonerud | 2023-02-04 | Johan Thonerud | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dopingsaker i vektløfting', 'Kategori:Fødsler 24. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske vektløftere', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | Johan Thonerud (født 24. oktober 1953 i Spydeberg) er en norsk tidligere vektløfter, som hadde sin storhetstid tidlig på 1980-tallet. Han ble norgesmester i -100-kilosklassen i 1983, med 140 i rykk og 180 i støt. Dette er 5 kg bak hans personlige rekorder i begge øvelsene. Hans personlige rekord i støt på 185 kg ble gjort i 1981, mens 145 kg i rykk ble gjort i 1982.
Thonerud var gjennom hele sin seniorkarriere medlem av Turn- og Idrettslaget National, med unntak av et lite klubbytte i 1981–1982 til Tønsberg-Kameratene. Han har senere startet en egen vektløfterklubb, Spydeberg Atletene, stiftet 10. mars 2007. Han er også kjent som sportskommentator på Eurosport, hvor han har kommentert EM og VM de siste 15 årene.
| Johan Thonerud (født 24. oktober 1953 i Spydeberg) er en norsk tidligere vektløfter, som hadde sin storhetstid tidlig på 1980-tallet. Han ble norgesmester i -100-kilosklassen i 1983, med 140 i rykk og 180 i støt. Dette er 5 kg bak hans personlige rekorder i begge øvelsene. Hans personlige rekord i støt på 185 kg ble gjort i 1981, mens 145 kg i rykk ble gjort i 1982.
Thonerud var gjennom hele sin seniorkarriere medlem av Turn- og Idrettslaget National, med unntak av et lite klubbytte i 1981–1982 til Tønsberg-Kameratene. Han har senere startet en egen vektløfterklubb, Spydeberg Atletene, stiftet 10. mars 2007. Han er også kjent som sportskommentator på Eurosport, hvor han har kommentert EM og VM de siste 15 årene.
== Vektløfterkarrieren ==
=== Gjennombrudd og storhetstid ===
Thonerud deltok på sitt første vektløfterstevne som 19-åring i 1972, med en kroppsvekt på ca. 80 kg. Han hadde stor fremgang de første årene, og i 1974 deltok han som sisteårs junior på sitt første junior-NM. I 1975 og 1976 deltok han på B-NM, hvor han begge årene løftet noen få kilo mindre enn gullmedaljevinnerne. I 1977 gjorde han sin NM-debut på seniornivå, og reiste hjem med en bronsemedalje i bagasjen etter å ha løftet totalt 270 kg i klasse -90 kg. Han deltok videre i alle de påfølgende NM-ene til og med 1983. Ved disse syv NM-deltakelsene vant han totalt fem medaljer, herav én gullmedalje og fire bronsemedaljer.
Sin landslagsdebut fikk Thonerud i 1977 på stevnet «Silver dragon cup» i Cardiff, Wales. Han fikk aldri representert Norge i EM eller VM, men i 1979 representerte han Norge i nordisk mesterskap i Ringsted, Danmark. Der imponerte han med å vinne bronsemedalje, etter å ha løftet 130 kg i rykk, 165 kg i støt og 295 kg totalt. I 1981 fikk Thonerud tildelt utmerkelsen gullklokka for sin innsats på podiet. Dette er en utmerkelse som deles ut til en utøver som har klart et visst poengkrav, og den blir sett på som en høy utmerkelse innen vektløfting i Norge.
=== Utmeldelse og dopingmistanker ===
Den 18. mars 1983, under banketten til lag-NM i vektløfting, kunngjorde Thonerud at han ville legge opp som vektløfter. Kort tid etter meldte han seg ut av klubben sin, T&IL National. Senere samme år giftet han seg og fikk en datter. Han sa også opp jobben som generalsekretær i Norges Vektløfterforbund, idet han ønsket å bli bonde på heltid. Den 14. oktober 1983, åtte dager etter at Thonerud hadde sagt opp jobben i vektløfterforbundet, troppet dopingkontrollører opp under en trening hos Tønsberg-Kameratene. Dopingkontrollørene ønsket å teste blant annet Thonerud, som var tilstede som leder/trener for landslagsløfteren Øystein Holt. Thonerud forsøkte å komme seg unna, men ble stoppet i garderoben, hvor det oppstod munnhuggeri mellom de involverte. Thonerud nektet å la seg dopingteste, under henvisning til at han ikke lenger var aktiv idrettsutøver. Dette resulterte i en rekke medieoppslag, hvor det ble diskutert hvorvidt Thonerud skulle utestenges. Idrettsstyret, som kom med en uttalelse i saken i desember 1983, fant Thoneruds opptreden kritikkverdig. Han ble imidlertid ikke utestengt, men det ble uttalt at han inntil videre ikke ville være aktuell for representasjonsoppgaver for Norges Vektløfterforbund. Thonerud har altså ikke avlagt noen positiv dopingprøve eller blitt anmeldt til domsutvalget for doping.
=== Snarlig comeback og nye NM-medaljer ===
Det viste seg raskt at Thonerud ikke kom til å legge opp likevel, og noen måneder senere meldte han seg inn i forbundet igjen. Han gjorde comeback på vektløfterpodiet allerede i desember 1984 – ett år etter mediehysteriet rundt dopingsaken. I februar 1985 deltok han på sitt første NM etter comebacket, og reiste hjem med en sølvmedalje i bagasjen. Denne vant han i klasse -90 kg, etter å ha løftet 122,5 kg i rykk, 155 kg i støt og 277,5 kg totalt. Under NM i 1986 ble han stående uten godkjent resultat, og under NM i 1987 vant han bronsemedalje. Han løftet da 120 kg i rykk, 152,5 kg i støt og 272,5 kg totalt i klasse -90 kg. Etter dette trappet han ned, og i perioden 1988–1991 deltok han bare på lokale og regionale stevner.
=== Lang merittrekke som veteranløfter ===
Thonerud ble veteranløfter i 1990. Etter noen år med deltakelse bare på lokale og regionale stevner, deltok han på sitt første veteran-NM i 1992. Her vant han gullmedalje, etter å ha løftet 105 kg i rykk, 140 kg i støt og 245 kg totalt i klasse -100 kg. I årene 1993–1997 fulgte en ny periode med deltakelse bare på lokale og regionale stevner. Thoneruds neste deltakelse på veteran-NM var i 1998, og siden den gang har han deltatt på hvert eneste veteran-NM. Per 2017 har han deltatt på 20 veteran-NM på rad.
Thonerud deltok på sitt siste senior-NM i 2006 i Førde. Siste gang han deltok i lagfinalen for herrer elite var i 2003. Dette gjør at Thonerud er den løfteren i Norge som har flest år mellom første og siste start på lag-NM for herrer elite i Norge med 26 år (1977–2003).
== Resultater og meritter i åpen klasse ==
=== NM i vektløfting ===
=== Nordisk mesterskap i vektløfting ===
== Resultater og meritter i veteranklassen ==
=== Veteran-NM i vektløfting ===
=== Veteran-Nordisk i vektløfting ===
=== Veteran-VM i vektløfting ===
== Referanser == | Spydeberg, Østfold | 195,899 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.