url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Pyreneene-traktaten | 2023-02-04 | Pyreneene-traktaten | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Catalonias historie', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Fredsavtaler', 'Kategori:Nederlands historie', 'Kategori:Spanias historie', 'Kategori:Traktater av 1659', 'Kategori:Tredveårskrigen'] | Pyreneene-traktaten (spansk: Tratado de los Pirineos, fransk: Traité des Pyrénées, katalansk: Tractat dels Pirineus) var en fredstraktat som ble inngått 7. november 1659 mellom Spania og Frankrike, etter den franske seieren i Den fransk-spanske krigen (1635–1659) som opprinnelig var en del av tredveårskrigen. Den ble undertegnet på Fasanøya i grenseelven Bidasoa mellom Frankrike og Spania mot Biscayabukten.
Partene Ludvig XIV av Frankrike og Filip IV av Spania var representert av deres viktigste medarbeidere, henholdsvis kardinal Mazarin og dom Luis de Haro.
| Pyreneene-traktaten (spansk: Tratado de los Pirineos, fransk: Traité des Pyrénées, katalansk: Tractat dels Pirineus) var en fredstraktat som ble inngått 7. november 1659 mellom Spania og Frankrike, etter den franske seieren i Den fransk-spanske krigen (1635–1659) som opprinnelig var en del av tredveårskrigen. Den ble undertegnet på Fasanøya i grenseelven Bidasoa mellom Frankrike og Spania mot Biscayabukten.
Partene Ludvig XIV av Frankrike og Filip IV av Spania var representert av deres viktigste medarbeidere, henholdsvis kardinal Mazarin og dom Luis de Haro.
== Bestemmelser ==
Spania måtte avstå til Frankrike alt land nord for Pyreneene, herunder Roussillon og Perpignan, og det ble tegnet opp en ny grense mellom Spania og Frankrike i Pyreneene.. Denne avståelsen omfattet imidlertid ikke Llívia, da traktaten bestemte at alle landsbyer nord for Pyreneene skulle avståes, men overså at Llívia hadde fått bystatus av keiser Karl V av Det tysk-romerske rike, og forble slik en spansk eksklave i Frankrike i comarcaen Baixa Cerdanya i den spanske provinsen Girona. I de vestlige Pyreneene ble det tegnet en fast grense og det politiske og administrative ansvaret for grenseområdene i de baskiske regionen—Baztandalen, Aldudes, Luzaide/Valcarlos.
I det nordvestlige Frankrike ble Montmédy og andre deler av Luxembourg, Artois og andre deler av Flandern, herunder Arras, Béthune, Gravelines og Thionville avstått fra De spanske Nederlandene.
Videre måtte Spania anerkjenne og bekrefte alt Frankrike hadde fått ved freden i Westfalen i 1648.Som gjenytelse fikk Spania forsikring fra den franske kongen om å trekke sin støtte til Portugal og droppet sine krav mot resten av Catalonia som Frankrike hadde hevdet siden det katalanske opprøret. Det portugisiske opprøret i 1640, ledet av hertugen av Braganza, hadde fått økonomisk støtte fra den franske statsministeren kardinal Richelieu. Etter det katalanske opprøret hadde Frankrike hatt kontrollen over Catalonia fra januar 1641, da en felles fransk/katalansk styrke hadde slått den spanske hæren i et slag ved Montjuïc, og Frankrike beholdt kontrollen over Catalonia fram til 1652.Traktaten arrangerte også ekteskap mellom Ludvig XIV av Frankrike og Maria Theresia av Spania, datter av Filip IV av Spania. Maria Theresa ble da tvunget til å si fra seg arveretten til den spanske tronen, som kompensasjon for dette ble det fastsatt en medgift på 500 000 écu i gull. Denne ble imidlertid aldri betalt, noe som ble en viktig faktor for devolusjonskrigen i 1668.
I tillegg ble Dunkerque overført til Det engelske samveldet.
== Virkninger ==
Pyreneene-traktaten var den siste av kardinal Mazarin store diplomatiske triumfer. Sammen med freden i Westfalen tillot denne Ludvig XIV å etablere en tydelig og stabil diplomatisk forsprang på en svekket Ludvig II de Bourbon, prins de Condé som var hans hjemlige rival, og en svekket spansk krone, sammen med den betydelige medgiften, og alt dette var viktige elementer i den franske strategien:
Etter at Karl X Gustav av Sverige trakk seg ut av Polen i 1660 var det hovedsakelig fred på kontinentet, og de franske bourbonerne hadde seiret over habsburgerne. I Pyreneene etablerte traktaten en klar grense, og det kunne etableres toll og kontroll på varer og personer som krysset grensen.
Med hensyn til territoriale endringer som følge av traktaten, fikk noen gevinster:, både i forhold til den nordlige og sørlige grensen.
I nord, fikk Frankrike Fransk Flandern.I sør:I øst ble den nordlige delen av Catalonia, herunder Roussillon, Conflent, Vallespir, Capcir og Fransk Cerdagne overført til Frankrike, og dette området er senere blitt kalt Nord-Catalonia.
I vest ble partene enige om å trekke en avtalt grenselinje som avklaret de omstridte områdene i Baskerland, herunder Sareta—Zugarramurdi, Ainhoa, etc.— Aldudes og grenseoppgangen i Luzaide/Valcarlos-området.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Treaty of the Pyrenees – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Treaty of the Pyrenees – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(fr) Traktatsteksten (16.8 MiB) [PDF], Det franske nasjonalarkivet | Pyreneene-traktaten (spansk: Tratado de los Pirineos, fransk: Traité des Pyrénées, katalansk: Tractat dels Pirineus) var en fredstraktat som ble inngått 7. november 1659 mellom Spania og Frankrike, etter den franske seieren i Den fransk-spanske krigen (1635–1659) som opprinnelig var en del av tredveårskrigen. | 195,000 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nils_Vilhelm_Messel | 2023-02-04 | Nils Vilhelm Messel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Dødsfall i 1958', 'Kategori:Fødsler 22. august', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske lutherske teologer', 'Kategori:Personer fra Mandal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vitenskapelig ansatte ved Universitetet i Oslo'] | Nils Vilhelm Messel (født 22. august 1877 i Mandal, død 29. oktober 1957) var en norsk teolog og pedagog.
Nils Vilhelm Messel var sønn av en folkeskolelærer og klokker. Han ble cand. theol. i 1902, vant H.K.H. Kronprinsens gullmedalje i 1905 for en avhandling og ble universitetsstipendiat ved Det Kongelige Frederiks Universitet fra 1907. I 1915 fikk han den teologiske doktorgrad. Messel var lektor ved Ris skole, Vestre Aker skole og lærer i hebraisk ved Universitetet i Oslo. I 1916 var han en av søkerne til det ledige dosenturet i teologi etter Olaf Edvard Moe, som gikk til Anton Fridrichsen. Messel var medlem av Det norske Videnskaps-Akademi fra 1922.
Han var sønn av lærer og kirkesanger Lars Messel (1852–1918) og Virginia Thomsen (1851–1909), og ble gift i 1906 med Julie Mathilde Halvorsen (1883–1943).
| Nils Vilhelm Messel (født 22. august 1877 i Mandal, død 29. oktober 1957) var en norsk teolog og pedagog.
Nils Vilhelm Messel var sønn av en folkeskolelærer og klokker. Han ble cand. theol. i 1902, vant H.K.H. Kronprinsens gullmedalje i 1905 for en avhandling og ble universitetsstipendiat ved Det Kongelige Frederiks Universitet fra 1907. I 1915 fikk han den teologiske doktorgrad. Messel var lektor ved Ris skole, Vestre Aker skole og lærer i hebraisk ved Universitetet i Oslo. I 1916 var han en av søkerne til det ledige dosenturet i teologi etter Olaf Edvard Moe, som gikk til Anton Fridrichsen. Messel var medlem av Det norske Videnskaps-Akademi fra 1922.
Han var sønn av lærer og kirkesanger Lars Messel (1852–1918) og Virginia Thomsen (1851–1909), og ble gift i 1906 med Julie Mathilde Halvorsen (1883–1943).
== Utgivelser ==
Messel, Nils Wilhelm (1877-1958) (1915). Die Einheitlichkeit der jüdischen Eschatologie. Giessen: Töpelmann. [Dr.gradsavhandling]
== Litteratur ==
Messel, Nils Vilhelm i Hvem er Hvem, 1948
Alfred Eriksen: Norges kirke og presteskap ved 900-årsjubileet. Oslo: Hanche, 1930.
Isaksen, Asbjørn (1911). Professorer, docenter, amanuenser, stipendiater samt øvrige lærere og tjenestemænd 1911: kortfattede biografier med 164 portrætter og et gruppebillede av Det akademiske kollegium. Kristiania: Gyldendal.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Nils Vilhelm Messel i BIBSYS | Nils Vilhelm Messel (født 22. august 1877 i Mandal, død 29. | 195,001 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Daniel_Andreas_Fr%C3%B8vig | 2023-02-04 | Daniel Andreas Frøvig | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1954', 'Kategori:Fødsler 13. mars', 'Kategori:Fødsler i 1870', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske lutherske prester', 'Kategori:Norske lutherske teologer', 'Kategori:Personer fra Haugesund kommune', 'Kategori:Professorer ved Menighetsfakultetet', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Daniel Andreas Frøvig (1870–1954) var en norsk teolog og professor ved Menighetsfakultetet fra 1918 til 1940.
Daniel Andreas Frøvig var sønn av handelsmannen Jakob Danielsen Frøvig (1834–1894). Han ble cand. theol. i 1896 og foretok senere en to års studiereise i Tyskland. I 1900 ble han residerende kapellan i Johannes menighet i Kristiania. Fra 1905 til 1909 var han samtidig notarius ved det teologiske fakultetet ved universitetet i Kristiania. Han var sogneprest i Fredriksvern (Stavern) fra 1909 til 1918. Fra 1918 var han professor ved Menighetsfakultetet, hvor han også var bibliotekar.
Frøvig var medredaktør av Luthersk Kirketidende fra 1919 til 1937 og av Tidsskrift for teologi og kirke fra 1930 til 1946. Han var formann i Bekjennelsestro presters broderkrets fra 1926 til 1937. Han utga flere teologiske verker, blant annet kommentarer til Matteusevangeliet og Apostlenes gjerninger.
| Daniel Andreas Frøvig (1870–1954) var en norsk teolog og professor ved Menighetsfakultetet fra 1918 til 1940.
Daniel Andreas Frøvig var sønn av handelsmannen Jakob Danielsen Frøvig (1834–1894). Han ble cand. theol. i 1896 og foretok senere en to års studiereise i Tyskland. I 1900 ble han residerende kapellan i Johannes menighet i Kristiania. Fra 1905 til 1909 var han samtidig notarius ved det teologiske fakultetet ved universitetet i Kristiania. Han var sogneprest i Fredriksvern (Stavern) fra 1909 til 1918. Fra 1918 var han professor ved Menighetsfakultetet, hvor han også var bibliotekar.
Frøvig var medredaktør av Luthersk Kirketidende fra 1919 til 1937 og av Tidsskrift for teologi og kirke fra 1930 til 1946. Han var formann i Bekjennelsestro presters broderkrets fra 1926 til 1937. Han utga flere teologiske verker, blant annet kommentarer til Matteusevangeliet og Apostlenes gjerninger.
== Utmerkelser ==
Frøvig ble æresdoktor ved Universitetet i Erlangen i 1926.
== Litteratur ==
Albert J. Lange: Norges gejstlighet i 1914. Christiania: Hanche, 1915.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Daniel Andreas Frøvig i BIBSYS | Daniel Andreas Frøvig (1870–1954) var en norsk teolog og professor ved Menighetsfakultetet fra 1918 til 1940. | 195,002 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thorleif_Homme | 2023-02-04 | Thorleif Homme | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1936', 'Kategori:Fødsler 17. august', 'Kategori:Fødsler i 1852', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske lutherske prester', 'Kategori:Personer fra Valle kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Thorleif Homme (født 17. august 1852 i Valle i Setesdalen, død 6. mai 1936) var en norsk teolog og prest.
Thorleif Homme var sønn av en husmann. Fra 1871 til 1873 var han elev ved lærerseminaret i Kviteseid, før han dro til Amerika, hvor han studerte ved Luther College i Decorah og Luther-seminaret i Madison i Wisconsin. Etter å ha vendt tilbake til Norge i 1887 ble han cand. theol. i 1890. Fra 1891 til 1900 var Homme bestyrer for amtsskolen i Nedenes amt (dagens Aust-Agder fylke). Fra 1908 til 1913, da han gikk av, var han sogneprest i Røldal.
Homme skrev mye i aviser og tidsskrifter og utga flere bøker på landsmål om religion og kunst.
| Thorleif Homme (født 17. august 1852 i Valle i Setesdalen, død 6. mai 1936) var en norsk teolog og prest.
Thorleif Homme var sønn av en husmann. Fra 1871 til 1873 var han elev ved lærerseminaret i Kviteseid, før han dro til Amerika, hvor han studerte ved Luther College i Decorah og Luther-seminaret i Madison i Wisconsin. Etter å ha vendt tilbake til Norge i 1887 ble han cand. theol. i 1890. Fra 1891 til 1900 var Homme bestyrer for amtsskolen i Nedenes amt (dagens Aust-Agder fylke). Fra 1908 til 1913, da han gikk av, var han sogneprest i Røldal.
Homme skrev mye i aviser og tidsskrifter og utga flere bøker på landsmål om religion og kunst.
== Litteratur ==
Olav Arne Kleveland: Torleif Homme. Evje: Valle sogelag, 2005.
Albert J. Lange: Norges gejstlighet i 1914. Christiania: Hanche, 1915.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Thorleif Homme i BIBSYS | Thorleif Homme (født 17. august 1852 i Valle i Setesdalen, død 6. | 195,003 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Claus_Borchs_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Claus Borchs vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (strøk)'] | Claus Borchs vei (1–19, 2–14) er en vei på Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går mellom Ugleveien og Tåsenveien.
Veien fikk navn i 1926 etter Claus Pedersen Borch (1689–1760), som var medlem av Akers første skolekommisjon. Den har småhusbebyggelse fra 1920-årene.
| Claus Borchs vei (1–19, 2–14) er en vei på Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går mellom Ugleveien og Tåsenveien.
Veien fikk navn i 1926 etter Claus Pedersen Borch (1689–1760), som var medlem av Akers første skolekommisjon. Den har småhusbebyggelse fra 1920-årene.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (C)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Claus Borchs vei (1–19, 2–14) er en vei på Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går mellom Ugleveien og Tåsenveien. | 195,004 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christophers_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Christophers vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (strøk)'] | Christophers vei (1–9, 2–22) er en vei på Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Tåsenveien til Carl Grøndahls vei, like vest for Bakkehaugen kirke, der en liten blindveirest av Bakkehaugveien tar av.
Veien fikk navn i 1935 etter Christopher Grøndahl (1784–1873), grunnleggeren av Grøndahl & Søn Forlag. Grøndahl kjøpte Bakkehaugen gård av Hans Nielsen Hauge i 1822.
| Christophers vei (1–9, 2–22) er en vei på Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Tåsenveien til Carl Grøndahls vei, like vest for Bakkehaugen kirke, der en liten blindveirest av Bakkehaugveien tar av.
Veien fikk navn i 1935 etter Christopher Grøndahl (1784–1873), grunnleggeren av Grøndahl & Søn Forlag. Grøndahl kjøpte Bakkehaugen gård av Hans Nielsen Hauge i 1822.
== Referanser ==
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (C)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Christophers vei | 195,005 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christopher_Hansteens_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Christopher Hansteens vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i Oslo oppkalt etter menn', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker'] | Christopher Hansteens vei (1–5, 2–8) er en vei på Blindern i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Hasselhaugveien til Vestgrensa. Det er brudd i veien på begge sider av Niels Henrik Abels vei, der det går trikk, men det er gangveiforbindelse mellom delene.
Veien fikk navn i 1932 etter astronomen Christopher Hansteen. Den har villabebyggelse.
| Christopher Hansteens vei (1–5, 2–8) er en vei på Blindern i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Hasselhaugveien til Vestgrensa. Det er brudd i veien på begge sider av Niels Henrik Abels vei, der det går trikk, men det er gangveiforbindelse mellom delene.
Veien fikk navn i 1932 etter astronomen Christopher Hansteen. Den har villabebyggelse.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (C)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Christopher Hansteens vei (1–5, 2–8) er en vei på Blindern i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Hasselhaugveien til Vestgrensa. | 195,006 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christoffer_Hellums_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Christoffer Hellums vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i Oslo oppkalt etter menn', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Christoffer Hellums vei (1–31, 2–34) er en vei på Kalbakken i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Kalbakkslyngen til Akerlia.
Veien fikk navn i 1956 etter Christoffer Hellum, som eide Nedre Kalbakken gård fra 1874.
| Christoffer Hellums vei (1–31, 2–34) er en vei på Kalbakken i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Kalbakkslyngen til Akerlia.
Veien fikk navn i 1956 etter Christoffer Hellum, som eide Nedre Kalbakken gård fra 1874.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (C)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Christoffer Hellums vei (1–31, 2–34) er en vei på Kalbakken i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Kalbakkslyngen til Akerlia. | 195,007 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charlotte_Andersens_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Charlotte Andersens vei (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i Oslo oppkalt etter kvinner', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker'] | Charlotte Andersens vei (1–39, 2–30) er en vei på Borgen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Tuengen allé til Svalbardveien, for det meste parallelt med disse.
Veien fikk navn i 1919 etter Charlotte Andersen (1822–1907), som eide Tuengen gård (Borgen gård) fra 1899.
Veien er bebygget med villaer, hvorav mange svært staselige. Dronning Sonja av Norge er oppvokst i Charlotte Andersens vei 1A (tidligere Tuengen allé 1B). Dronningens barndomshjem, en funkisbolig fra 1935, ble i 2016 flyttet til Maihaugen på Lillehammer.
| Charlotte Andersens vei (1–39, 2–30) er en vei på Borgen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Tuengen allé til Svalbardveien, for det meste parallelt med disse.
Veien fikk navn i 1919 etter Charlotte Andersen (1822–1907), som eide Tuengen gård (Borgen gård) fra 1899.
Veien er bebygget med villaer, hvorav mange svært staselige. Dronning Sonja av Norge er oppvokst i Charlotte Andersens vei 1A (tidligere Tuengen allé 1B). Dronningens barndomshjem, en funkisbolig fra 1935, ble i 2016 flyttet til Maihaugen på Lillehammer.
== Referanser ==
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (C)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Charlotte Andersens vei | 195,008 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cecilie_Thoresens_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Cecilie Thoresens vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo oppkalt etter kvinner', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Lambertseter'] | Cecilie Thoresens vei (1–21, 4–12) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Raschs vei til Lambertseterveien. Etter rundkjøringen ved Lambertseterveien fortsetter veiløpet sørøstover som Langbølgen.
Veien fikk navn i 1962 etter Cecilie Thoresen (senere gift Krog), som var Norges første kvinnelige student.
| Cecilie Thoresens vei (1–21, 4–12) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Raschs vei til Lambertseterveien. Etter rundkjøringen ved Lambertseterveien fortsetter veiløpet sørøstover som Langbølgen.
Veien fikk navn i 1962 etter Cecilie Thoresen (senere gift Krog), som var Norges første kvinnelige student.
== Bebyggelse ==
Vestsiden av veien er preget av næringsbygg. På østsiden ligger bl.a. et par skoler.
Nr. 6: Lambertseter videregående skole
Nr. 8: Karlsrud skole
Nr. 11: Industri Lambertseter
Nr. 17-21: Lambertseter senter med Symra kino
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (C)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.
== Fotnoter == | Cecilie Thoresens vei (1–21, 4–12) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Raschs vei til Lambertseterveien. | 195,009 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Caspar_Storms_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Caspar Storms vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna'] | Caspar Storms vei (1–21, 2–16) er en vei på Alnabru i bydel Alna i Oslo. Den går mellom Strømsveien og Ole Deviks vei.
Veien fikk navn i 1954 etter Caspar Herman Storm, som var stiftsamtsmann og eide bl.a. gårdene Ullern, Teisen og Fjellhus.
| Caspar Storms vei (1–21, 2–16) er en vei på Alnabru i bydel Alna i Oslo. Den går mellom Strømsveien og Ole Deviks vei.
Veien fikk navn i 1954 etter Caspar Herman Storm, som var stiftsamtsmann og eide bl.a. gårdene Ullern, Teisen og Fjellhus.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (C)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Caspar Storms vei (1–21, 2–16) er en vei på Alnabru i bydel Alna i Oslo. Den går mellom Strømsveien og Ole Deviks vei. | 195,010 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Qeleshe | 2023-02-04 | Qeleshe | ['Kategori:Albansk kultur', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hatter'] | Qeleshe (IPA: [cɛˈlɛʃɛ]) eller qeleshja, også kalt plis, er en tradisjonell albansk hatt. Det er en hvit filthatt uten brem som blir brukt av albanske menn i Albania, Kosovo, Nord-Makedonia, Serbia, Montenegro og de arbëreshëalbanske samfunnene i Italia. Hatten er en distinkt identitetsmarkør for etniske albanere.
| Qeleshe (IPA: [cɛˈlɛʃɛ]) eller qeleshja, også kalt plis, er en tradisjonell albansk hatt. Det er en hvit filthatt uten brem som blir brukt av albanske menn i Albania, Kosovo, Nord-Makedonia, Serbia, Montenegro og de arbëreshëalbanske samfunnene i Italia. Hatten er en distinkt identitetsmarkør for etniske albanere.
== Historie ==
Hodeplagget stammer trolig fra den illyriske hatten. Den minner om den eldre greske pileus eller pilos (gresk: πῖλος, «filt»), som er beslektet med den eldre greske petasos, men uten brem. Navnet qeleshe er avledet fra albansk lesh, «ull». Hattens form varierer mellom områdene. I det sørlige Albania er hatten formet som en kjegle uten topp, og hatten er forholdsvis høy, især i prefekturene Gjirokastër og Vlorë. I det nordlige Albania er hatten kortere og mer eggformet.
Siden 1990-årene har hatten i stor grad gått ut av daglig bruk, spesielt i det sentrale og sørlige Albania. Hatten brukes noe oftere i det nordlige Albania og i Kosovo. Hatten brukes ofte i kombinasjon med folkedrakter ved høytidelige anledninger. Hatten produseres av profesjonelle håndverkere, som i den historiske byen Krujë.
== Referanser == | Qeleshe () eller qeleshja, også kalt plis, er en tradisjonell albansk hatt. Det er en hvit filthatt uten brem som blir brukt av albanske menn i Albania, Kosovo, Nord-Makedonia, Serbia, Montenegro og de arbëreshëalbanske samfunnene i Italia. | 195,011 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_fransk-spanske_krigen_(1635%E2%80%931659) | 2023-02-04 | Den fransk-spanske krigen (1635–1659) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Frankrike', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Spania', 'Kategori:Tredveårskrigen'] | Den fransk-spanske krigen (1635–1659) var en militær konflikt som fulgte av Frankrikes involvering i tredveårskrigen.
Etter at Sveriges tyske allierte ble tvunget til å søke en fredsavtale med Det tysk-romerske rike, erklærte den franske statsminister kardinal Richelieu krig mot det habsburgske Spania fordi fransk territorium var omringet av områder kontrollert av habsburgerne. Krigen som en videreføring av arvefølgekrigen innen Huset Gonzaga i Mantova (1628–31) hvor Frankrike invaderte det nordlige Italia for å innta områder som de spanske habsburgerne gjorde krav på.
Frankrike gikk seirende ut av den fransk-spanske krigen, og den ble avsluttet med Pyreneene-traktaten i 1659. | Den fransk-spanske krigen (1635–1659) var en militær konflikt som fulgte av Frankrikes involvering i tredveårskrigen.
Etter at Sveriges tyske allierte ble tvunget til å søke en fredsavtale med Det tysk-romerske rike, erklærte den franske statsminister kardinal Richelieu krig mot det habsburgske Spania fordi fransk territorium var omringet av områder kontrollert av habsburgerne. Krigen som en videreføring av arvefølgekrigen innen Huset Gonzaga i Mantova (1628–31) hvor Frankrike invaderte det nordlige Italia for å innta områder som de spanske habsburgerne gjorde krav på.
Frankrike gikk seirende ut av den fransk-spanske krigen, og den ble avsluttet med Pyreneene-traktaten i 1659. | Den fransk-spanske krigen (1635–1659) var en militær konflikt som fulgte av Frankrikes involvering i tredveårskrigen. | 195,012 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverre_D%C3%BCrbeck | 2023-02-04 | Sverre Dürbeck | ['Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. august', 'Kategori:Dødsfall i 1987', 'Kategori:Fødsler 13. desember', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Holocaust i Norge', 'Kategori:Medlemmer av Nasjonal Samling', 'Kategori:Medvirkende til Holocaust', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn dømt i landssvikoppgjøret etter krigen', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske jurister', 'Kategori:Norske statspolitifolk', 'Kategori:Personer fra Sandefjord kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Sverre Johan Dürbeck (født 13. desember 1912 i Sandefjord, død 21. august 1987 i Oslo) var en norsk jurist og NS-medlem som tjenestegjorde i Statspolitiet under den tyske okkupasjonen av Norge. Han var blant annet med på å planlegge deportasjonen av norske jøder i 1942.Dürbeck ble etter krigen dømt til seks års tvangsarbeid etter § 86 («bistand til fienden»). Til grunn for dommen lå blant annet medvirkning til arrestasjon og deportasjon av norske jøder, i tillegg til hans tjeneste i Statspolitiet og som en av Karl Marthinsens nære medarbeidere. Sammen med Wilhelm Wagner og blant annet Ragnvald Kranz deltok han på møte hjemme hos Karl Marthinsen den 24. november 1942. På dette møtet ble deportasjonen av de norske jødene planlagt etter at det var klart at DS «Donau» hadde ledig kapasitet 26. november. Dürbeck fikk ansvar for anholdelse og transport av jødefamilier fra Østlandet og Sørlandet.
Ifølge tiltalen deltok Dürbeck ikke i selve arrestasjonene, men han sto for administrativt arbeid ved utsendelse av ordrer og instrukser. Dommen sier ikke konkret hvilken vekt Dürbecks medvirkning til deportasjonen ble tillagt ved straffeutmålingen.
| Sverre Johan Dürbeck (født 13. desember 1912 i Sandefjord, død 21. august 1987 i Oslo) var en norsk jurist og NS-medlem som tjenestegjorde i Statspolitiet under den tyske okkupasjonen av Norge. Han var blant annet med på å planlegge deportasjonen av norske jøder i 1942.Dürbeck ble etter krigen dømt til seks års tvangsarbeid etter § 86 («bistand til fienden»). Til grunn for dommen lå blant annet medvirkning til arrestasjon og deportasjon av norske jøder, i tillegg til hans tjeneste i Statspolitiet og som en av Karl Marthinsens nære medarbeidere. Sammen med Wilhelm Wagner og blant annet Ragnvald Kranz deltok han på møte hjemme hos Karl Marthinsen den 24. november 1942. På dette møtet ble deportasjonen av de norske jødene planlagt etter at det var klart at DS «Donau» hadde ledig kapasitet 26. november. Dürbeck fikk ansvar for anholdelse og transport av jødefamilier fra Østlandet og Sørlandet.
Ifølge tiltalen deltok Dürbeck ikke i selve arrestasjonene, men han sto for administrativt arbeid ved utsendelse av ordrer og instrukser. Dommen sier ikke konkret hvilken vekt Dürbecks medvirkning til deportasjonen ble tillagt ved straffeutmålingen.
== Referanser == | Sverre Johan Dürbeck (født 13. desember 1912 i Sandefjord, død 21. | 195,013 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_gamle_riksveier | 2023-02-04 | Liste over gamle riksveier | ['Kategori:Gamle veier i Norge', 'Kategori:Lister over norske gater og veier', 'Kategori:Riksveier'] | null |
== 1928 – 1965 ==
Riksveier med nummer ble innført i Norge i 1931. I Østfold ble nummer innført i 1928. I 1965 ble et nytt nummersystem for riksveier innført. Før 1965 bruktes blant andre følgende numre:
1 Oslo – Svinesund
3 Lillestrøm – Mysen – Halden – Holtet
5 Rygge – Fredrikstad – Sarpsborg
6 Oslo – Ørje
10 Drammen – Seljord – Skafså, Rotemo (Valle) – Langeid (Bygland), Sinnes – Byrkjedal – Ålgård – Sandnes
20 Sandvika – Hønefoss – Geilo – (ferge Kinsarvik – Kvanndal) – Bergen
40 Oslo – Kristiansand – Stavanger
50 Oslo – Dombås – Trondheim – Narvik – Alta – Ifjord – Kirkenes (det var 7 ferger i 1960; 6 på strekningen Fauske – Jerkvik i Nordland og Lyngseidet – Olderdalen i Troms)
60 Hønefoss – (ferge Lærdal – Gudvangen) – Kvanndal
70 Oslo – Brandbu – Fagernes
80 Kongsvinger – Elverum – Tynset – Ulsberg
90 Eidsvoll – Gjøvik – Lillehammer
100 Hamar – Støa
130 Tynset – Røros – Støren
160 Otta – Stryn – Måløy
170 Lom-Sogndal – (ferge Hella-Dragsvik) – Førde
185 Dombås – Ålesund
316 Skien – Steinsholt (Lardal) (tilsvarer del av fylkesvei 32)
340 Skare (i Odda) – Haukeligrend – Seljord – Eidanger (tilsvarer riksvei 36 og del av Europavei 134)
345 Gvarv – Notodden (tilsvarer fylkesvei 360)
350 Ormemyr – Rjukan – Åmot – Steane – Drangedal – Kragerø (tilsvarer fylkesvei 364, del av fylkesvei 37 og fylkesvei 38)
360 Seljord – Kristiansand (tilsvarer riksvei 41)
390 Egersund – Evje – Arendal
400 Haukeligrend – Kristiansand
500 Haugesund – Odda – Kinsarvik
580 Vadheim – Førde – Stryn – (ferge Sykkulven – Magerholm) – Spjelkavik
620 Sunndalsøra – Molde
640 Oppdal – (ferge Kvisvik-Kvalvåg) – Kristiansund
650 Kvisvik – (ferge Kanestraum-Halsa) – Svorkmo
710 Stjørdal – Storlien
740 Grong – Foldereid – Rørvik
810 Svolvær – Å
860 Nordkjosbotn – Tromsø
870 Nordkjosbotn – Kilpisjärvi
905 Alta – Enontekis
930 Lakselv – Karigasniemi
950 Varangerbotn – Vardø
== 1965 – 1992 ==
Fra 1965 til 1992 bruktes europaveinummer og riksvei 1 – 19 for de viktigste veiene, og 21 – 99 for andre riksveier, og 100 – 899 for primære fylkesveier.
E6 Svinesund – Oslo – Trondheim – Nordkjosbotn, fra 1983 til Kirkenes
E18 Stavanger – Oslo – Ørje
E68 Oslo – Lærdalsøyri – Gudvangen – Norheimsund – Bergen
E69 Dombås – Ålesund
E75 Storlien – Trondheim
E76 Haugesund – Drammen
E78 Kilpisjärvi – Tromsø
E79 Umbukta – Mo i Rana
2 Kløfta – Kongsvinger – Magnor
3 Kongsvinger – Ulsberg
4 Lillehammer – Gjøvik – Oslo
5 Florø – Gaularfjell – Kaupanger
6 Nordkjosbotn – Kirkenes til 1983
7 Granvin – Geilo – Hønefoss
8 Larvik – Kongsberg – Geilo
9 Arendal – Evje – Tonstad – Egersund
12 Haukeligrend – Kristiansand
13 Balestrand – Vangsnes – Voss – Dale – Gjermundshamn – Skånevik, Sauda – Jørpeland – Sandnes
14 Stavanger – Skudeneshavn – Haugesund – Bergen – Førde – Volda – Ålesund
15 Måløy – Otta
16 Oppdal – Kristiansund
17 Bodø – Sandnessjøen – Namsos – Steinkjer
19 Å – Bjerkvik
== Se også ==
Stamveinettet
== Referanser ==
== Litteratur ==
Dahl, Thor (1948). Kartbok for Norge. Kongelig Norsk Automobilklub. | ==1928 – 1965== | 195,014 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Bj%C3%B8rgan | 2023-02-04 | Johan Bjørgan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1982', 'Kategori:Fødsler 12. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Medlemmer av Nasjonal Samling', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn dømt i landssvikoppgjøret etter krigen', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske statspolitifolk', 'Kategori:Personer fra Agdenes kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Johan Hilmar Bjørgan (født i 1901 i Agdenes, død i 1982 i Bergen) var en norsk politimann og NS-medlem som under okkupasjonen av Norge tjenestegjorde som politiinspektør ved statspolitiets avdeling i Bergen. Her deltok han blant annet i arrestasjon og deportasjon av jøder i Bergen og Fana. Han var også sentral i kompromitteringen av den illegale nordsjøfarten som ble organisert fra Telavåg.Under landssvikoppgjøret ble han dømt til 18 års tvangsarbeid og rettighetstap i 10 år. Dommen kom på bakgrunn av en «rekke graverende forhold og overgrep.» Saken ble ved Gulating lagmannsrett slått sammen med saken mot Sverre Johansen. Bjørgan sonet fra 15. november 1947, og ble løslatt fra Bjørkelangen tvangsarbeidsleir 12. desember 1952.
| Johan Hilmar Bjørgan (født i 1901 i Agdenes, død i 1982 i Bergen) var en norsk politimann og NS-medlem som under okkupasjonen av Norge tjenestegjorde som politiinspektør ved statspolitiets avdeling i Bergen. Her deltok han blant annet i arrestasjon og deportasjon av jøder i Bergen og Fana. Han var også sentral i kompromitteringen av den illegale nordsjøfarten som ble organisert fra Telavåg.Under landssvikoppgjøret ble han dømt til 18 års tvangsarbeid og rettighetstap i 10 år. Dommen kom på bakgrunn av en «rekke graverende forhold og overgrep.» Saken ble ved Gulating lagmannsrett slått sammen med saken mot Sverre Johansen. Bjørgan sonet fra 15. november 1947, og ble løslatt fra Bjørkelangen tvangsarbeidsleir 12. desember 1952.
== Referanser == | Johan Hilmar Bjørgan (født i 1901 i Agdenes, død i 1982 i Bergen) var en norsk politimann og NS-medlem som under okkupasjonen av Norge tjenestegjorde som politiinspektør ved statspolitiets avdeling i Bergen. Her deltok han blant annet i arrestasjon og deportasjon av jøder i Bergen og Fana. | 195,015 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vladipteridae | 2023-02-04 | Vladipteridae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fossile insekter', 'Kategori:Mygg', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Tovinger formelt beskrevet i 1995'] | Vladipteridae er en utdødd gruppe (familie) av mygg (Nematocera).
| Vladipteridae er en utdødd gruppe (familie) av mygg (Nematocera).
== Utseende ==
Nokså små mygg, vingene måler er ca. 4 millimeter lange og 1 millimeter brede.
== Fossiler ==
Gruppen er kjent fra fossiler fra trias (235-205 millioner år før nåtid) fra Kasakhstan og Kirgisistan.
== Systematisk inndeling ==
Orden tovinger (Diptera)
Gruppe mygg (Nematocera)
Infraorden Tipulomorpha
Familien Vladipteridae Shcherbakov, 1995
Slekten Vladiptera Shcherbakov, 1995
Vladiptera kovalevi Shcherbakov, 1995
Slekten Dilemmala Shcherbakov, 1995
Dilemmala specula Shcherbakov, 1995
== Kilder ==
Evenhuis, N.L. (1994 med senere revisjoner). Catalog of the fossil flies of the world [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Vladipteridae i Encyclopedia of Life
(en) Vladipteridae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Vladipteridae hos Fossilworks | Vladipteridae er en utdødd gruppe (familie) av mygg (Nematocera). | 195,016 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Filosofi%C3%A5ret_1910 | 2023-02-04 | Filosofiåret 1910 | ['Kategori:Filosofiår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1910', 'Kategori:Politikk i 1910', 'Kategori:Vitenskap i 1910'] | Filosofiåret 1910 er en oversikt over hendelser, utgivelser og personer med tilknytning til filosofi i 1910.
| Filosofiåret 1910 er en oversikt over hendelser, utgivelser og personer med tilknytning til filosofi i 1910.
== Hendelser ==
== Publiseringer ==
Lucien Lévy-Bruhl, How Natives Think (1910, utgitt på engelsk i 1926)
Bertrand Russell, Principia Mathematica (1910)
== Fødsler ==
7. februar - Max Bense, tysk filosof og forfatter (død 1990)
9. februar
Mikel Dufrenne, fransk filosof (død 1995)
Jacques Monod, fransk biolog og filosof (død 1976)
12. april - Gillo Dorfles, italiensk kunstkritiker, maler og filosof
16. mai - Giacomo Soleri, italiensk filosof og teolog (død 1963)
13. juli - Jeanne Hersch, sveitsisk filosof (død 2000)
11. august - Augusto Del Noce, italiensk statsviter, filosof og politiker (død 1989)
29. oktober - Alfred Jules Ayer, britisk filosof (død 1989)
6. november - Miguel Reale, brasiliansk jurist, filosof og politiker (død 2006)
25. november - Léon Poliakov, fransk historiker og filosof (død 1997)
28. november - Bernard Charbonneau, fransk filosof (død 1996)
== Dødsfall ==
26. august - William James, psykolog og filosof fra USA (født 1842)
17. oktober -
Kurd Laßwitz, tysk forfatter, vitenskapsmann og filosof (født 1848)
Carlo Michelstaedter, italiensk forfatter og filosof (født 1887)
20. november - Leo Tolstoj, russisk forfatter av romaner og essayer, han var dramatiker og filosof – så vel som pasifist, kristen anarkist og utdannelsesreformator (født 1828)
Robert Flint, skotsk teolog og filosof (født 1838)
== Referanser == | Filosofiåret 1910 er en oversikt over hendelser, utgivelser og personer med tilknytning til filosofi i 1910. | 195,017 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ifjord | 2023-02-04 | Ifjord | ['Kategori:27°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Lebesby', 'Kategori:Bygder og grender i Troms og Finnmark', 'Kategori:Sider med kart'] | Ifjord (nordsamisk: Idjavuotna) er ei bygd i Lebesby kommune i Finnmark. Den ligger i nedre del av Ifjordelvas dalføre og ut langs østsida av Ifjorden, en arm av Laksefjorden. Grunnkretsen Ifjord hadde 29 innbyggere pr. 1. januar 2017.Helt sør i bygda kommer fylkesvei 98 fra vest og fortsetter mot øst over Ifjordfjellet, mens fylkesvei 888 går ut fjorden til Lebesby og Nordkinnhalvøya.
| Ifjord (nordsamisk: Idjavuotna) er ei bygd i Lebesby kommune i Finnmark. Den ligger i nedre del av Ifjordelvas dalføre og ut langs østsida av Ifjorden, en arm av Laksefjorden. Grunnkretsen Ifjord hadde 29 innbyggere pr. 1. januar 2017.Helt sør i bygda kommer fylkesvei 98 fra vest og fortsetter mot øst over Ifjordfjellet, mens fylkesvei 888 går ut fjorden til Lebesby og Nordkinnhalvøya.
== Referanser == | Ifjord (nordsamisk: Idjavuotna) er ei bygd i Lebesby kommune i Finnmark. Den ligger i nedre del av Ifjordelvas dalføre og ut langs østsida av Ifjorden, en arm av Laksefjorden. | 195,018 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roussillon | 2023-02-04 | Roussillon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Catalonias historie', 'Kategori:Languedoc-Roussillon', 'Kategori:Pyrénées-Orientales', 'Kategori:Tidligere provinser i Frankrike'] | Roussillon (katalansk: Rosselló) er et av de historiske grevskapene i det tidligere fyrstedømmet Catalonia.
Området utgjør i hovedsak dagens franske departementet Pyrénées-Orientales. Det blir også omtalt som Nord-Catalonia eller Fransk Catalonia. Befolkningen snakket hovedsakelig katalansk.Området var katalansk før det ble erobret av Frankrike under tredveårskrigen. Den franske overtakelsen av området ble formalisert gjennom Pyreneene-traktaten i 1659 etter at Frankrike gikk seirende ut av den fransk-spanske krigen (1635–1659).Som et område på grensen mellom Frankrike og Catalonia var det ofte utsatt for militære konflikter. Under den franske revolusjon ble provinsen Roussillon lagt ned og departementet Pyrénées-Orientales ble i stedet opprettet. Departementet samsvarer omtrent med det gamle Roussillon, i tillegg til Fenouillèdes i nordvest.Navnet levde videre i regionnavnet Languedoc-Roussillon.
| Roussillon (katalansk: Rosselló) er et av de historiske grevskapene i det tidligere fyrstedømmet Catalonia.
Området utgjør i hovedsak dagens franske departementet Pyrénées-Orientales. Det blir også omtalt som Nord-Catalonia eller Fransk Catalonia. Befolkningen snakket hovedsakelig katalansk.Området var katalansk før det ble erobret av Frankrike under tredveårskrigen. Den franske overtakelsen av området ble formalisert gjennom Pyreneene-traktaten i 1659 etter at Frankrike gikk seirende ut av den fransk-spanske krigen (1635–1659).Som et område på grensen mellom Frankrike og Catalonia var det ofte utsatt for militære konflikter. Under den franske revolusjon ble provinsen Roussillon lagt ned og departementet Pyrénées-Orientales ble i stedet opprettet. Departementet samsvarer omtrent med det gamle Roussillon, i tillegg til Fenouillèdes i nordvest.Navnet levde videre i regionnavnet Languedoc-Roussillon.
== Se også ==
Catalonias historie
== Referanser == | Roussillon (katalansk: Rosselló) er et av de historiske grevskapene i det tidligere fyrstedømmet Catalonia.Roussillon på Store norske leksikon | 195,019 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tillyardipteridae | 2023-02-04 | Tillyardipteridae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fossile insekter', 'Kategori:Mygg', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Tovinger formelt beskrevet i 1999'] | Tillyardipteridae er en utdødd gruppe (familie) av mygg (Nematocera).
| Tillyardipteridae er en utdødd gruppe (familie) av mygg (Nematocera).
== Utseende ==
Middelsstore (vingelengde 6-10 millimeter), smalvingede mygg.
== Fossiler ==
Familien er kjent fra trias (235-201 millioner år før nåtid) fra Australia og Storbritannia.
== Systematisk inndeling ==
Orden [[[tovinger]] (Diptera)
Mygg (Nematocera)
Infraorden foreløpig uten navn
Familien Tillyardipteridae Lukashevich & Shcherbakov, 1999
Slekten Rhaetania Krzeminski & Krzeminska, 2002
Rhaetania dianae Krzeminski & Krzeminska, 2002
Slekten Tillyardiptera Lukashevich & Shcherbakov, 1999
Tillyardiptera prima Lukashevich & Shcherbakov, 1999
== Kilder ==
Evenhuis, N.L. (1994 med senere revisjoner). Catalog of the fossil flies of the world [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Tillyardipteridae i Encyclopedia of Life
(en) Tillyardipteridae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Tillyardipteridae hos Fossilworks | Tillyardipteridae er en utdødd gruppe (familie) av mygg (Nematocera). | 195,020 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Robinson_(komponist) | 2023-02-04 | Thomas Robinson (komponist) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske komponister', 'Kategori:Fødsler i 1560', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Renessansekomponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Thomas Robinson (ca. 1560 – etter 1609) var en engelsk renessanse-komponist og musikklærer som underviste i og komponerte for lutt, cister, orpharion, pandora, gambe og sang.
| Thomas Robinson (ca. 1560 – etter 1609) var en engelsk renessanse-komponist og musikklærer som underviste i og komponerte for lutt, cister, orpharion, pandora, gambe og sang.
== Liv ==
Det lille en vet om Robinsons liv er utledet av innledningene til bøkene hans. Faren var sannsynligvis i tjeneste hos Robert Cecil, 1. jarl av Salisbury og den unge Thomas var i tjeneste hos broren, Thomas Cecil, 1. jarl av Exeter. Cecils familie var meséner for kunstnere, hovedsakelig musikere, deriblant kjente størrelser som William Byrd og Orlando Gibbons.
En gang før 1589 ble Thomas Robinson musikklærer i Helsingør for kong Frederik IIs datter, prinsesse Anna av Danmark. Ved danskekongens hoff var det ansatt en rekke musikere fra England, Frankrike, Tyskland og Nederlandene, deriblant den mest kjente luttkomponisten fra den engelske renessansen, John Dowland.
I 1603 publiserte Thomas Robinson Medulla Musicke, den regnes i dag som tapt. Hans mest kjente verk er læreboka The Schoole of Musicke (1603), den tok hovedsakelig for seg lutt, men inneholder også stoff for pandora, orpharion, gambe og sang. Boka ble åpenbart regnet som det mest betydelige læreverket for lutt i sin tid.
I 1609 kom New Citharen Lessons, en lærebok for cister beregnet på begynnere og viderekomne.
Robinsons verk er til dels egne komposisjoner, dels arrangementer, enkelte av disse er kjente stykker av John Dowland, som «My Lord Willoughby's Welcome Home» i The Schoole of Musicke og «Can She Excuse My Wrongs?» i New Citharen Lessons.
Etter 1609 finnes ingen informasjon om Thomas Robinsons liv.
== Verk ==
The Schoole of Musicke (Tho. Este, London 1603)
New Citharen Lessons (London 1609)
Medulla Musicke (The Stationer's Company, London 1609) (tapt)
Enkelte komposisjoner og arrangementer av Thomas Robinsons finnes i forskjellige manuskripter:
Spanish Pavan (i Add. MS 3056 (Cozens Lute Book), ca. 1595, Cambridge universitetsbibliotek) – en dur-versjon
Hay (i Dd. 9.33, 1600, Cambridge universitetsbibliotek)
Pipers Galliard Jo Dowland. Tho. Robinson (i Ms. Dd. 4.23, Cambridge universitetsbibliotek)
Galliard T. R. (i Ms. Dd. 4.23, Cambridge universitetsbibliotek)
[The Hunt's Up] T: R. (i Ms. Dd. 4.23, Cambridge universitetsbibliotek)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lumsden, David (red.) Thomas Robinson: The Schoole of Musicke. Paris, Editions du Centre National de la Recherche Scientifique, 1971, ISBN 2-222-01343-7
William Casey (Hrsg.), Alfredo Colman (red.), Thomas Robinson: New Citharen Lessons (1609), 1997 Baylor University Press, Waco, Texas, ISBN 0-918954-65-7
John M. Ward, Sprightly and Cheerful Musick [!]: Notes on the Cittern, Gittern & Guitar in 16th- & 17th-Century England i The Lute Society Journal 21 (1979–1981): 69-70
== Eksterne lenker ==
Fritt tilgjengelige verk av Thomas Robinson i tabulatur og MIDI fra Dartmouth College, New Hampshire, USA)
Tekstutdrag fra The Schoole of Musicke om håndstillinger under luttspill | Thomas Robinson (ca. 1560 – etter 1609) var en engelsk renessanse-komponist og musikklærer som underviste i og komponerte for lutt, cister, orpharion, pandora, gambe og sang. | 195,021 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Normannsgata_(Oslo) | 2023-02-04 | Normannsgata (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Kampen (Oslo)'] | Normannsgata (5-75, 2-68) er en gate på Kampen i bydel Gamle Oslo. Den går fra Åkebergveien til Sons gate. Mellom Skedsmogata / Telemarksvingen og Trysilgata er det gatetun.
Veien fikk navn i 1894 etter Normannsløkka.
| Normannsgata (5-75, 2-68) er en gate på Kampen i bydel Gamle Oslo. Den går fra Åkebergveien til Sons gate. Mellom Skedsmogata / Telemarksvingen og Trysilgata er det gatetun.
Veien fikk navn i 1894 etter Normannsløkka.
== Bebyggelse ==
Nr. 5: Fem etasjers bygård fra 1800-tallet der Einar Rose og Thorbjørn Egner ble født
Nr. 17B: Hus fra 1870-årene, tildelt Arkitekturvernprisen 1992 for rehabilitering
Nr. 26: Tømmerhus fra 1861
Nr. 32-26: OBOS-borettslaget Normannsgata fra 1989 (5 nyeste hus, to er eldre)
Nr. 43: Hus fra ca. 1860
Nr. 44: Lav bygård på hjørnet ved Bøgata, oppført ca. 1870; huset 1878–1904 Kampen politivakt, fra 2005 Galleri Bastian og senere Kampen kunstbarnehage. Per 2017 diskuteres ny bruk av huset.
Nr. 47: Tidligere fabrikklokaler oppført 1875, senere utvidet, ominnredet til boliger 1998 for Tyrili Kampen
Nr. 48: Panelt tømmerhus fra 1862, foreslått fredet
Nr. 55: Kampen menighetshus
Nr. 57: Kampen skole
== Referanser og fotnoter ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Normannsgata». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 397. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Normannsgata | 195,022 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85sbakken_(Oslo) | 2023-02-04 | Åsbakken (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern'] | Åsbakken (1–7, 2–4) er en vei på Ullernåsen i Oslo. Den går mellom Øvre Ullern terrasse og Hoffsjef Løvenskiolds vei.
Veinavnet ble vedtatt i 1936.
| Åsbakken (1–7, 2–4) er en vei på Ullernåsen i Oslo. Den går mellom Øvre Ullern terrasse og Hoffsjef Løvenskiolds vei.
Veinavnet ble vedtatt i 1936.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Årrundveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 644. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (Å)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Åsbakken | 195,023 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ugleveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Ugleveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (strøk)'] | Ugleveien (1-11, 2-12) er en gate på Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går mellom Jutulveien og Tåsen allé.
Veinavnet ble vedtatt i 1926.
Veien har områdets karakteristiske småhusbebyggelse.
| Ugleveien (1-11, 2-12) er en gate på Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går mellom Jutulveien og Tåsen allé.
Veinavnet ble vedtatt i 1926.
Veien har områdets karakteristiske småhusbebyggelse.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ugleveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 590. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (U)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Ugleveien (1-11, 2-12) er en gate på Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går mellom Jutulveien og Tåsen allé. | 195,024 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85sdalsveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Åsdalsveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Ljan', 'Kategori:Veier på Nordstrand (delområde)', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)'] | Åsdalsveien (1–55, 4–64) er en vei på Nordstrand (bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Nordstrandveien til Ingiers vei.
Veinavnet ble vedtatt i 1919. Det henspiller på beliggenheten i dalsøkket mellom Mdtåsen og Åsryggen. Veien har villabebyggelse.
| Åsdalsveien (1–55, 4–64) er en vei på Nordstrand (bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Nordstrandveien til Ingiers vei.
Veinavnet ble vedtatt i 1919. Det henspiller på beliggenheten i dalsøkket mellom Mdtåsen og Åsryggen. Veien har villabebyggelse.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Åsdalsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 644. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (Å)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Åsdalsveien (1–55, 4–64) er en vei på Nordstrand (bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Nordstrandveien til Ingiers vei. | 195,025 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alfaset_1._industrivei_(Oslo) | 2023-02-04 | Alfaset 1. industrivei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna'] | Alfaset 1. industrivei (1–7, 4–8) er en vei på Alfaset i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Arvesetveien. Navnet ble vedtatt i 1959.
Veien ligger i et tidligere industriområde som i dag er preget av varelagre.
| Alfaset 1. industrivei (1–7, 4–8) er en vei på Alfaset i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Arvesetveien. Navnet ble vedtatt i 1959.
Veien ligger i et tidligere industriområde som i dag er preget av varelagre.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt
Statens kartverk – Faktaark | Alfaset 1. industrivei (1–7, 4–8) er en vei på Alfaset i bydel Alna i Oslo. | 195,026 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alfaset_3._industrivei_(Oslo) | 2023-02-04 | Alfaset 3. industrivei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna'] | Alfaset 3. industrivei (1-27, 4-8) er en vei på Alfaset i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei nordøstover og deretter sørøstover fra Terminalveien.
Navnet ble vedtatt i 1959. Veien ligger i et tidligere industriområde som i dag er preget av varelagre.
| Alfaset 3. industrivei (1-27, 4-8) er en vei på Alfaset i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei nordøstover og deretter sørøstover fra Terminalveien.
Navnet ble vedtatt i 1959. Veien ligger i et tidligere industriområde som i dag er preget av varelagre.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt
Statens kartverk – Faktaark | Alfaset 3. industrivei (1-27, 4-8) er en vei på Alfaset i bydel Alna i Oslo. | 195,027 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Filosofi%C3%A5ret_1911 | 2023-02-04 | Filosofiåret 1911 | ['Kategori:Filosofiår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1911', 'Kategori:Politikk i 1911', 'Kategori:Vitenskap i 1911'] | Filosofiåret 1911 er en oversikt over hendelser, utgivelser og personer med tilknytning til filosofi i 1911.
| Filosofiåret 1911 er en oversikt over hendelser, utgivelser og personer med tilknytning til filosofi i 1911.
== Hendelser ==
16. november: Filosofene Bertrand Russell og Ludwig Wittgenstein møtes for første gang i Cambridge, noe som raskt fører til et intenst samarbeid.
== Publiseringer ==
Nikolaj Berdjajev : Frihetens filosofi (La Philosophie de la Liberté).
== Fødsler ==
20. februar - Luciano Anceschi, italiensk filosof, litteraturkritiker og essayist (død 1995)
11. mars - Paolo Filiasi Carcano, italiensk filosof (død 1977)
26. mars - John Langshaw Austin, engelsk filosof og lingvist (død 1960)
27. mars – Erich Heller, britisk filosof (død 1990)
8. april - Emil Cioran, rumensk filosof, essayist og aforismemaker (død 1995)
16. mai - Walter Hollitscher, østerriksk filosof, marxist og psykoanalytiker (død 1988)
29. mai - Giorgio Punzo, italiensk naturalist, adferdsbiolog og filosof (død 2005)
11. juni - Norman Malcolm, filosof fra USA (død 1990)
25. juli - Carlo Bianco, italiensk advokat, filosof og forfatter (død 2010)
16. august - Ernst Friedrich Schumacher, tysk økonom, filosof og forfatter (død 1977)
24. august - Cornelio Fabro, italiensk presbyter, teolog og filosof (død 1995)
9. september - Paul Goodman, sosialfilosof og poet fra USA (død 1972)
18. september - Enzo Paci, italiensk filosof (død 1976)
9. oktober - Giulio Preti, italiensk filosof (død 1972)
12. oktober - Bruno Liebrucks, tysk filosof (død 1986)
Mori Arimasa, japansk filosof (død 1976)
== Dødsfall ==
12. januar - Georg Jellinek, østerriksk filosof og jurist (født 1851)
30. april - Stanislaw Brzozowski, polsk filosof og forfatter (født 1878)
13. mai - Francesco Bonatelli, italiensk filosof (født 1830)
6. juni - Felice Tocco, italiensk filosof (født 1845)
1. oktober - Wilhelm Dilthey, tysk filosof, pedogog og psykolog (født 1833)
Aleksandr Alekseevitsj Kirejev, russisk filosof (født 1833)
== Referanser == | Filosofiåret 1911 er en oversikt over hendelser, utgivelser og personer med tilknytning til filosofi i 1911. | 195,028 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hedmarksgata_(Oslo) | 2023-02-04 | Hedmarksgata (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo'] | Hedmarksgata (1-23, 2-14) er en gate på Vålerenga og Kampen i bydel Gamle Oslo. Den går fra Strømsveien på Vålerenga og til Normannsgata bak Kampen kirke. Mellom Rolf Hofmos gate og Elverumgata er det anlagt parkområde med gangvei omkring, slik at det ikke er biltrafikk langs denne delen av gateløpet.
Før byutvidelsen lå området i Aker, og denne gaten het Søndre Østerdalsgade. I 1879 fikk den og mange andre gater i området navn etter steder på Østlandet. Tidligere gikk det trikk inn fra Strømsveien til der det nå er hus i Jordal terrasse (tidligere Hedmarksgata 29).
I nr. 1 (ved Strømsveien) er Vålerenga vertshus, tilholdssted for Klanen. Nr. 4 er en leiegård i sveitserstil fra 1878 som ble rehabilitert i 1980-årene. Leiegården i nr. 6 ble tegnet av den svenske arkitekten Carl Aamanog oppført i 1894. I nr. 13 er en industribygning som tidligere tilhørte Møller & Larsen mekaniske verksted. Ved Jordal terrasse er det blokker (nr. 17-21) som inngår i sameiet Jordal Terrasse. Enden mot Kampen kirke er igjen preget av trehusbebyggelse.
| Hedmarksgata (1-23, 2-14) er en gate på Vålerenga og Kampen i bydel Gamle Oslo. Den går fra Strømsveien på Vålerenga og til Normannsgata bak Kampen kirke. Mellom Rolf Hofmos gate og Elverumgata er det anlagt parkområde med gangvei omkring, slik at det ikke er biltrafikk langs denne delen av gateløpet.
Før byutvidelsen lå området i Aker, og denne gaten het Søndre Østerdalsgade. I 1879 fikk den og mange andre gater i området navn etter steder på Østlandet. Tidligere gikk det trikk inn fra Strømsveien til der det nå er hus i Jordal terrasse (tidligere Hedmarksgata 29).
I nr. 1 (ved Strømsveien) er Vålerenga vertshus, tilholdssted for Klanen. Nr. 4 er en leiegård i sveitserstil fra 1878 som ble rehabilitert i 1980-årene. Leiegården i nr. 6 ble tegnet av den svenske arkitekten Carl Aamanog oppført i 1894. I nr. 13 er en industribygning som tidligere tilhørte Møller & Larsen mekaniske verksted. Ved Jordal terrasse er det blokker (nr. 17-21) som inngår i sameiet Jordal Terrasse. Enden mot Kampen kirke er igjen preget av trehusbebyggelse.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Hedmarksgata». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 237. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 6. oktober 2014. Besøkt 30. oktober 2015. | | navn = Hedmarksgata | 195,029 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georg_Kajanus | 2023-02-04 | Georg Kajanus | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fødsler 9. februar', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Norske popmusikere', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune'] | Georg Johan Tjegodiev Sakonskij Kajanus (født 9. februar 1946 i Trondheim) er en norsk komponist og popmusiker, best kjent som sanger og låtskriver i det britiske popbandet Sailor.
| Georg Johan Tjegodiev Sakonskij Kajanus (født 9. februar 1946 i Trondheim) er en norsk komponist og popmusiker, best kjent som sanger og låtskriver i det britiske popbandet Sailor.
== Familie ==
Han er sønn av den russiske adelsmannen og filologen Paul Vernstad (født Pavel Aleksevitsj Tjegodiev Sakonskij). Farens familie måtte flykte fra sitt gods i Kazan etter den russiske revolusjon, og kom i 1920 til Serbia. Faren hadde det meste av sin oppvekst i Nice, og kom i 1938 til Norge, kort tid etter vielsen med den fransk-finskættede skulptøren Johanne Kajanus. Også hun kom fra en bemidlet familie; hennes far var musikeren Johannes Kajanus, bosatt på Bakke gård i Trondheim, og hennes farfar var den finske komponisten og dirigenten Robert Kajanus (gift med Johanna Müller fra Trondheim). Paul og Johanne Kajanus fikk datteren Eva, som ble filmskaper og skuespiller, og sønnen Georg. Georg Kajanus vokste opp på Bakke gård i Trondheim. Han flyttet med moren og søsteren til Paris som tolvåring, og i 1959 til Montréal. Den meksikanske teater- og filmskuespilleren Nailea Norvind er datter av Georg Kajanus’ nå avdøde søster, Eva.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Georg Kajanus på Internet Movie Database | Georg Johan Tjegodiev Sakonskij Kajanus (født 9. februar 1946 i Trondheim) er en norsk komponist og popmusiker, best kjent som sanger og låtskriver i det britiske popbandet Sailor. | 195,030 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jietanasdievval | 2023-02-04 | Jietanasdievval | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kulturminner i Tromsø', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Samiske kulturminner', 'Kategori:Sider med kart'] | Jietanasdievval er et samisk helligsted i Tromsø kommune. Det befinner seg i ei ur på den bratte østsida av fjellet Sieidi innerst i Sørfjorden, og består av en kilde som ligger om lag 200 meter nedafor en 5–9 meter høy, utstikkende steinblokk (sieidi). Kilden holder 2 grader hele året og betraktes som helbredende. Det er knytta flere sagn og tradisjoner til kilden og sieidien.
| Jietanasdievval er et samisk helligsted i Tromsø kommune. Det befinner seg i ei ur på den bratte østsida av fjellet Sieidi innerst i Sørfjorden, og består av en kilde som ligger om lag 200 meter nedafor en 5–9 meter høy, utstikkende steinblokk (sieidi). Kilden holder 2 grader hele året og betraktes som helbredende. Det er knytta flere sagn og tradisjoner til kilden og sieidien.
== Eksterne lenker ==
«Jietanasdievval». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Jietanasdievval er et samisk helligsted i Tromsø kommune. Det befinner seg i ei ur på den bratte østsida av fjellet Sieidi innerst i Sørfjorden, og består av en kilde som ligger om lag 200 meter nedafor en 5–9 meter høy, utstikkende steinblokk (sieidi). | 195,031 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rune_S%C3%B8rlie | 2023-02-04 | Rune Sørlie | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske lokalhistorikere', 'Kategori:Personer fra Larvik kommune'] | Rune Sørlie (født 1957 i Stavern) er lokalhistorieforfatter. Han arbeider som fotoarkivar på Slottsfjellsmuseet og har vært redaktør av Værfts Magasinet, utgitt av Fredriksvern Verfts Venner de første åtte årgangene fram til 2011. Han har også regissert filmer.
| Rune Sørlie (født 1957 i Stavern) er lokalhistorieforfatter. Han arbeider som fotoarkivar på Slottsfjellsmuseet og har vært redaktør av Værfts Magasinet, utgitt av Fredriksvern Verfts Venner de første åtte årgangene fram til 2011. Han har også regissert filmer.
== Bibliografi ==
1984: Vestfold under krig og okkupasjon 1940-45. Krigsårene skildret i tekst og bilder, med Tore Dyrhaug
1989: Vestfoldminner: fotoglimt fra Vestfold, redaktør med Per Thoresen og Endre Pedersen
1990: Tyske foto fra Norge, med Tore Dyrhaug
1995: Festung Tjøme: Tjøme under tysk okkupasjon
1995: Fotograf-familien Larsen
1995: Krigen og freden på Nøtterøy 1940-45
1996: Barneminner: Barn under Slottsfjellet 1860-1990
1996: Tønsbergsminner
1998: Utenlandske krigsfanger i Vestfold 1941-45: Stipendoppgave for Statsministerens kontor
2000: Tønsberg 50 år i fokus (Fotograf Peder L. Stangebye), med Svein Døvle Larssen
2001: I hundre bak rattet: Skråblikk på norsk bilhistorie
2003: Flere Stavernsminner
2003: Stavernsminner: - folks egne foto
2004: Enda flere Stavernsminner
2004: Muntre sprell og viltre kast (Avsnittet Født på kjøkkenbordet)
2006: Fotograf Th. Larsen 1856-1965
2007: Værftsminner
2010: Festung Tjøme: Utvidet og revidert utgave
2013: Fotograf Th. Larsen 1856-1965 (revidert utgave)
2015: Stavernsminner 5
2016: Festung Vestfold 1940-45 (sammen med Per Erik Olsen)
== Filmografi (utvalg) ==
2004: Jakten på Den grå dame, barnefilm med lokale aktører
2007: Mysteriet den grå dame , barnegrøsser
2012: Ingvild og den russiske krigsfangen, helaftens familiefilm
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Rune Sørlie i BIBSYS
Presentasjon på lokalhistoriewiki | Rune Sørlie (født 1957 i Stavern) er lokalhistorieforfatter. Han arbeider som fotoarkivar på Slottsfjellsmuseet og har vært redaktør av Værfts Magasinet, utgitt av Fredriksvern Verfts Venner de første åtte årgangene fram til 2011. | 195,032 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bibliotekpark | 2023-02-04 | Bibliotekpark | ['Kategori:Biblioteker i Colombia', 'Kategori:Medellín'] | En bibliotekpark (spansk: parque biblioteca) er et begrep som benyttes i den colombianske byen Medellín om urbane komplekser som består av et høyteknologibibliotek omgitt av store, offentlige rom med parker, gangstier og skulpturer. Bibliotekparkene er strategisk plassert i byens forsteder. De er oppført i moderne arketektoniske stiler, og flere verdenskjente arkitekter har vært med på å utforme dem, blant annet Giancarlo Mazzanti, Ricardo La Rotta Caballero og Hiroshi Naito. Prosjektplanen for bibliotekparkene ble utvikla i perioden 2003–2004.
| En bibliotekpark (spansk: parque biblioteca) er et begrep som benyttes i den colombianske byen Medellín om urbane komplekser som består av et høyteknologibibliotek omgitt av store, offentlige rom med parker, gangstier og skulpturer. Bibliotekparkene er strategisk plassert i byens forsteder. De er oppført i moderne arketektoniske stiler, og flere verdenskjente arkitekter har vært med på å utforme dem, blant annet Giancarlo Mazzanti, Ricardo La Rotta Caballero og Hiroshi Naito. Prosjektplanen for bibliotekparkene ble utvikla i perioden 2003–2004.
== Liste over bibliotekparker ==
I perioden 2005–2008 ble det planlagt og bygd fem bibliotekparker:
Parque Biblioteca España
Parque Biblioteca León de Greiff
Parque Biblioteca San Javier
Parque Biblioteca Belén
Parque Biblioteca La QuintanaFra 2009 til 2011 ble det oppført ytterligere fem:
Parque Biblioteca Doce de Octubre
Parque Biblioteca Las Estancias
Parque Biblioteca Guayabal
Parque Biblioteca San Cristóbal
Parque Biblioteca San Antonio de Prado
== Eksterne lenker ==
Det offentlige biblioteknettverket i Medellín Arkivert 27. januar 2021 hos Wayback Machine.
«Parques Biblioteca», Cátedra Medellín–Barcelona | En bibliotekpark (spansk: parque biblioteca) er et begrep som benyttes i den colombianske byen Medellín om urbane komplekser som består av et høyteknologibibliotek omgitt av store, offentlige rom med parker, gangstier og skulpturer. Bibliotekparkene er strategisk plassert i byens forsteder. | 195,033 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tone_Anne_Alvestad_Seland | 2023-02-04 | Tone Anne Alvestad Seland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 26. februar', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Håndballstubber', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske håndballspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 1990 for kvinner', 'Kategori:Stubber 2022-01', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Tone Anne Alvestad Seland (født 26. februar 1967) er en norsk tidligere håndballspiller.
| Tone Anne Alvestad Seland (født 26. februar 1967) er en norsk tidligere håndballspiller.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tone Anne Alvestad Seland – Norges Håndballforbund
Profil med f.dato på Altomfotball.no | Tone Anne Alvestad Seland (født 26. februar 1967) er en norsk tidligere håndballspiller. | 195,034 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shar-e_Kord | 2023-02-04 | Shar-e Kord | ['Kategori:32°N', 'Kategori:50°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Iran', 'Kategori:Provinsen Chahar Mahaal og Bakhtiari', 'Kategori:Sider med kart'] | Shar-e Kord (alternative romaniseringer Shahr-e-Kord, Shahrekord, persisk شهركرد) er en by i Iran. Byen er administrativ hovedstad for provinsen Chahar Mahaal og Bakhtiari og hadde 159 775 innbyggere ved folketellingen i 2011.Mynter er funnet i Shahr-e Kord som dateres tilbake til Sassanian og Parthian-tiden.
| Shar-e Kord (alternative romaniseringer Shahr-e-Kord, Shahrekord, persisk شهركرد) er en by i Iran. Byen er administrativ hovedstad for provinsen Chahar Mahaal og Bakhtiari og hadde 159 775 innbyggere ved folketellingen i 2011.Mynter er funnet i Shahr-e Kord som dateres tilbake til Sassanian og Parthian-tiden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Shahr-e Kord – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Shar-e Kord (alternative romaniseringer Shahr-e-Kord, Shahrekord, persisk شهركرد) er en by i Iran. Byen er administrativ hovedstad for provinsen Chahar Mahaal og Bakhtiari og hadde 159 775 innbyggere ved folketellingen i 2011. | 195,035 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fereydun | 2023-02-04 | Fereydun | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Persisk mytologi'] | Fereydūn, eller Faridun, Feridun, Afridun, Fereydoon eller Feraidun (فریدون}, er en skikkelse i persisk mytologi. Han er den sjette mytiske urkonge og nevnes i sjette bok av Shahname, den persiske kongebok av den persiske dikter Firdausi (940/41–1020).
| Fereydūn, eller Faridun, Feridun, Afridun, Fereydoon eller Feraidun (فریدون}, er en skikkelse i persisk mytologi. Han er den sjette mytiske urkonge og nevnes i sjette bok av Shahname, den persiske kongebok av den persiske dikter Firdausi (940/41–1020).
== Fereydūn i zoroastrisk litteratur ==
I Avesta nevnes han med navneformen Θraētaona, som sønn av Āθβiya, og kalles derfor Āθβiyāni (det vil si av huset Āθβiyas. Θraētaona drepte dragen Aži Dahāka, mens han i yngre legender lenket Aži Dahāka / Zuhhāk til et fjell.
== Fereydūn i Schāhnāme - Saga VI ==
Med hjelp av smeden Kaveh, som benyttet sitt smiesjørt som opprørsfane, beseiret den femte urkongen Zahak og ble hans etterfølger som verdens hersker og konge. Denne kamp mellom Fereydun og Zahak beskrives utførlig i saga V.Deretter begynner Ferdosi med saga VI å skildre Fereyduns og hans sønners liv. Først skildres Fereyduns kroning som finner sted under stor festivitas den første dag av måneden Mehr. Til kroningens ære innstifter Fereydun festen Mehrgan, som fortsatt feires i Iran. Under Fereydun blir Iran atter et paradis.
Fereydun får tre sønner. Når de blir voksne søker han ektefeller for dem. Til slutt lykkes han hos sjahen av Jemen, som har tre døtre. Etter bryllupet deler Fereydun verden mellom de tre, Salm, Tur og Iradsj. Iradsj, den yngste, får med Iran rikets hjerte. Selm får vesten, med Lilleasia. Tur får landet hinsides Oxus (i dag Amudarja),som så får navnet Turan. At Iradsj, den yngste, får det iranske kjerneområdet, klarer ikke de to andre brødrene å leve med. De gjør krav på dette arvestykket. Iradsj er beredt til å frasi seg arven for fredens skyld. Men dette nytter ham lite. Han blir drept av en av brødrene.
Med dette brodermord utløses et hevntokt anført av Manutsjer, Iradsj' sønn, som ender med Selms og Turs død. Fereydūn utpeker så sitt barnebarn Manutsjer, Iradsj' sønn, til sin etterfølger og Irans nye hersker. Fereydūn, som fremstår som symbolet for godhet, rettferd og generøstitet, dør forbtrret over sine sønners tidlige død. Han skjønner at den misunnelse og hevtørst som førte til deres død bare kan gagne hans fiender.
== Referanser == | thumb|Faridun malt av Hajji Agha Jan. Persia, tidlig 1800-tall. | 195,036 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hilde_Bruch | 2023-02-04 | Hilde Bruch | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1984', 'Kategori:Fødsler 11. mars', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Psykoterapi', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Hilde Bruch (født 11. mars 1904, død 15. desember 1984) var en tysk-amerikansk psykoanalytiker, mest kjent for sitt arbeid med spiseforstyrrelser og fedme. Bruch emigrerte til USA i 1934. Hun jobbet og studerte ved ulike medisinske fasiliteter i New York og Baltimore før hun ble professor i psykiatri ved Baylor College of Medicine i Houston i 1964. I 1973 publiserte hun sitt banebrytende arbeid Eating Disorders: Obesity, Anorexia Nervosa, and the Person Within. Denne boken var basert på observasjoner og behandling av spiseforstyrrelser, som anoreksia nervosa, over flere tiår. I 1978 publiserte hun The Golden Cage: Enigma of Anorexia Nervosa, en forståelse av spiseforstyrrelser som en selvforstyrrelse. Hennes andre arbeider inkluderer Do not Be Afraid of Your Child (1952), The Importance of Overweight (1957) og Learning Psychotherapy: Rationale and Ground Rules (1974), som ble utgitt posthumt.
På tross av at dette kom ut i etterkrigstiden er dette viten som er høyst aktuell for å forstå spiseforstyrrelser den dag i dag. Hennes viktige bidrag har vært å møte spiseforstyrrelse fra et «ikke vitende perspektiv». Bruchs teoretiske perspektiv har vært å tenke på spiseforstyrrelser som en selvforstyrrelse, hvor hennes fokus var på mangler i pasientens psykologiske utvikling av sitt selv (Skårderud, 2009). I mangel på å kjenne seg selv innenifra, blir en person med en spiseforstyrrelse opptatt av å kjenne seg seg selv utenfra, hvor konturer av bein og muskler blir viktige for å definere seg selv (Minde, 2000).
| Hilde Bruch (født 11. mars 1904, død 15. desember 1984) var en tysk-amerikansk psykoanalytiker, mest kjent for sitt arbeid med spiseforstyrrelser og fedme. Bruch emigrerte til USA i 1934. Hun jobbet og studerte ved ulike medisinske fasiliteter i New York og Baltimore før hun ble professor i psykiatri ved Baylor College of Medicine i Houston i 1964. I 1973 publiserte hun sitt banebrytende arbeid Eating Disorders: Obesity, Anorexia Nervosa, and the Person Within. Denne boken var basert på observasjoner og behandling av spiseforstyrrelser, som anoreksia nervosa, over flere tiår. I 1978 publiserte hun The Golden Cage: Enigma of Anorexia Nervosa, en forståelse av spiseforstyrrelser som en selvforstyrrelse. Hennes andre arbeider inkluderer Do not Be Afraid of Your Child (1952), The Importance of Overweight (1957) og Learning Psychotherapy: Rationale and Ground Rules (1974), som ble utgitt posthumt.
På tross av at dette kom ut i etterkrigstiden er dette viten som er høyst aktuell for å forstå spiseforstyrrelser den dag i dag. Hennes viktige bidrag har vært å møte spiseforstyrrelse fra et «ikke vitende perspektiv». Bruchs teoretiske perspektiv har vært å tenke på spiseforstyrrelser som en selvforstyrrelse, hvor hennes fokus var på mangler i pasientens psykologiske utvikling av sitt selv (Skårderud, 2009). I mangel på å kjenne seg selv innenifra, blir en person med en spiseforstyrrelse opptatt av å kjenne seg seg selv utenfra, hvor konturer av bein og muskler blir viktige for å definere seg selv (Minde, 2000).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Minde, Å. (2000) Kunsten som sjelens arkitekt. Kunst, galskap og terapi. Oslo: Gyldendal Akademisk
Skårderud, . (2009)F Eur. Eat. Disorders Rev. 17 (2009) 83–88 "Bruch Revisited and Revised" John Wiley & Sons, Ltd and Eating Disorders Association. | Hilde Bruch (født 11. mars 1904, død 15. | 195,037 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Enerhauggata_(Oslo) | 2023-02-04 | Enerhauggata (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo'] | Enerhauggata (1-7, 2-4) er en gate på Enerhaugen i bydel Gamle Oslo. Den går fra Sørligata til Smedgata.
Enerhaugenområdet ble sanert og endret karakter dramatisk tidlig i 1960-årene. Før saneringen gikk veien ned til Enerhaugplassen, ved Åkebergveien.
Gaten er dominert av blokkbebyggelse (nr. 1-7 tilhører OBOS-borettslaget Enerhaugen). St. Hallvard katolske kirke ligger i nr. 4.
| Enerhauggata (1-7, 2-4) er en gate på Enerhaugen i bydel Gamle Oslo. Den går fra Sørligata til Smedgata.
Enerhaugenområdet ble sanert og endret karakter dramatisk tidlig i 1960-årene. Før saneringen gikk veien ned til Enerhaugplassen, ved Åkebergveien.
Gaten er dominert av blokkbebyggelse (nr. 1-7 tilhører OBOS-borettslaget Enerhaugen). St. Hallvard katolske kirke ligger i nr. 4.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Enerhauggata». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 156. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (E)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Enerhauggata | 195,038 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Enerhaugkleiva_(Oslo) | 2023-02-04 | Enerhaugkleiva (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo'] | Enerhaugkleiva er en gate på Grønland i bydel Gamle Oslo. Den går som blindgate fra Grønlandsleiret mot Åkebergveien, mellom Grønland brannstasjon og Grønland kirke. Opprinnelig gikk den opp til Enerhaugplassen og Åkebergveien, der Enerhauggata og Smedgata gikk på den andre siden av plassen. Enerhaugen ble imidlertid sanert og endret karakter dramatisk tidlig i 1960-årene. Åkebergveiens løp ble ført videre vestover mot Grønlandsleiret, mens Enerhaugkleiva ble amputert.
4 er eneste gatenummer i bruk.
| Enerhaugkleiva er en gate på Grønland i bydel Gamle Oslo. Den går som blindgate fra Grønlandsleiret mot Åkebergveien, mellom Grønland brannstasjon og Grønland kirke. Opprinnelig gikk den opp til Enerhaugplassen og Åkebergveien, der Enerhauggata og Smedgata gikk på den andre siden av plassen. Enerhaugen ble imidlertid sanert og endret karakter dramatisk tidlig i 1960-årene. Åkebergveiens løp ble ført videre vestover mot Grønlandsleiret, mens Enerhaugkleiva ble amputert.
4 er eneste gatenummer i bruk.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Enerhaugkleiva». Oslo byleksikon (5 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 156. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes gateoversikt | | navn = Enerhaugkleiva | 195,039 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Enerhaugplassen_(Oslo) | 2023-02-04 | Enerhaugplassen (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Plasser i Oslo', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo'] | Enerhaugplassen er en plass på Enerhaugen i bydel Gamle Oslo. Den ligger nedenfor Smedgata, på et høydedrag over Åkebergveien. Dagens plass er en liten rest av det som var.
Før saneringen på begynnelsen av 1960-tallet endte flere av gatene på Enerhaugen ved denne plassen. Flisberget og Enerhauggata kom vestfra og Langleiken (samt nevnte Smedgata) nordfra. På østsiden fortsatte Enerhauggatas løp ned mot Borggata og Åkebergveien. Der er det i dag en gangvei. Flere av de nevnte gatene forsvant ved saneringen, og Enerhauggatas løp ble lagt om.
Enerhaugen bad lå i sin tid i nr. 5. I dag er nr. 4 (en boliggård) eneste adresse i bruk.
| Enerhaugplassen er en plass på Enerhaugen i bydel Gamle Oslo. Den ligger nedenfor Smedgata, på et høydedrag over Åkebergveien. Dagens plass er en liten rest av det som var.
Før saneringen på begynnelsen av 1960-tallet endte flere av gatene på Enerhaugen ved denne plassen. Flisberget og Enerhauggata kom vestfra og Langleiken (samt nevnte Smedgata) nordfra. På østsiden fortsatte Enerhauggatas løp ned mot Borggata og Åkebergveien. Der er det i dag en gangvei. Flere av de nevnte gatene forsvant ved saneringen, og Enerhauggatas løp ble lagt om.
Enerhaugen bad lå i sin tid i nr. 5. I dag er nr. 4 (en boliggård) eneste adresse i bruk.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Enerhaugkleiva». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 156. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Kart fra 1900 hos Oslo byarkiv (viser datidens gater tydeligere) | | navn = Enerhaugplassen | 195,040 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eddaveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Eddaveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmen (Oslo)'] | Eddaveien (3-43, 6-46) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den er opprinnelig regulert til å gå vestover fra Holmenkollveien vest for Holmendammen og dreie nordover før den når Holmenkollveien igjen ved Gressbanen. I dag er imidlertid veien fysisk delt i to. Det nordligste stykket er lengst og går til et stykke sør for Sturlas vei, der veien går over til gangvei. Et stykke parallelt med Hemingveien er også gangvei. Den sørlige delen er en relativt kort blindvei inn til en husrekke (Holmenkollveien 32A-F).
Veinavnet ble vedtatt i 1952 og henspiller på den eldre og den yngre Edda.
| Eddaveien (3-43, 6-46) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den er opprinnelig regulert til å gå vestover fra Holmenkollveien vest for Holmendammen og dreie nordover før den når Holmenkollveien igjen ved Gressbanen. I dag er imidlertid veien fysisk delt i to. Det nordligste stykket er lengst og går til et stykke sør for Sturlas vei, der veien går over til gangvei. Et stykke parallelt med Hemingveien er også gangvei. Den sørlige delen er en relativt kort blindvei inn til en husrekke (Holmenkollveien 32A-F).
Veinavnet ble vedtatt i 1952 og henspiller på den eldre og den yngre Edda.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Eddaveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 145. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (E)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Eddaveien (3-43, 6-46) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den er opprinnelig regulert til å gå vestover fra Holmenkollveien vest for Holmendammen og dreie nordover før den når Holmenkollveien igjen ved Gressbanen. | 195,041 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DS_%C2%ABNyhavn%C2%BB | 2023-02-04 | DS «Nyhavn» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergens mekaniske verksted', 'Kategori:Krigsforlis', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Norske lasteskip', 'Kategori:Sjøfart i Rogaland', 'Kategori:Skip fra 1919', 'Kategori:Skip sluttseilt 1944'] | DS «Nyhavn» var et lasteskip bygget ved Bergen Mekaniske Verksted. Hun ble levert til D/S A/S Nyhavn ved Christian Haaland, Haugesund i oktober 1919. Skipet hadde flere navn og historien er noe uklar frem til krigsforlis i 1944.
| DS «Nyhavn» var et lasteskip bygget ved Bergen Mekaniske Verksted. Hun ble levert til D/S A/S Nyhavn ved Christian Haaland, Haugesund i oktober 1919. Skipet hadde flere navn og historien er noe uklar frem til krigsforlis i 1944.
== «Nyhavn» ==
1919: februar: Levert som «Nyhavn» for D/S A/S Nyhavn ved Christian Haaland, Haugesund.
== «Hadrian» ==
1933: Solgt til A/S Hadrian ved Hilmar Reksten, Bergen. Omdøpt «Hadrian»
1940: juni: Internert sammen med 25 andre norske skip av Vichy-regimet i Dakar, Senegal
1941: Mannskapet flyttet over på det norske skipet MS «Duala»
1941: juli: Kaptein Bernt Breivik, maskinsjef Edvard Magnussen Njøten og matros Hugo Mattson rømmer til Freetown, Sierra Leone ombord MS «Lidvard»
== «Ste. Clemtime» ==
1941: juli: Beslaglagt av Vichy-regimet. Disponert av Soc.Nationale d'Affretements og omdøpt «Ste. Clemtime».
== «Norda VI» ==
1942: november: Rekvirert av den tyske kriegsmarine og disponert av Mittelmeer Reederei Gmbh. Omdøpt «Norda VI»
1944: januar: Disponert av Schwarzmeer Schiffahrts Gmbh., Tyskland.
1944: februar: Omdøpt «Helga»
1944: februar: Omdøpt «Hagen»
1944: 11. mai. Senket av russiske fly utenfor Chersones, Krim halvøya under evakueringen av Sevastopol i Svartehavet
== Kilder ==
«Nyhavn» www.sjohistorie.no
«Hadrian» www.warsailors.com
== Eksterne lenker ==
(no) DS «Nyhavn» – Krigsseilerregisteret | Stavanger, Bergen | 195,042 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lokomotivmands_Tidende | 2023-02-04 | Lokomotivmands Tidende | ['Kategori:1906 i Norge', 'Kategori:Norske fagblader', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1906'] | Lokomotivmands Tidende er et norsk fagforeningsblad, organ for Norsk Lokomotivmannsforbund. Bladet har kommet ut i mer enn hundre år, og kommer per 2020 med ti nummer i året.
Det konkrete initiativet til å starte bladet kom på forbundets årsmøte i 1905, der styret ble pålagt å utrede spørsmålet før neste årsmøte. I praksis var det to problemer man måtte løse, bladets økonomi og tilgangen på stoff. Før årsmøtet i 1906 hadde man inngått en avtale med det etablerte bladet Jernbaneavisen: Lokomotivførerne skulle tegne minst 300 abonnenter på avisen, som til gjengjeld skulle stå for den praktiske utgivelsen av Lokomotivmands Tidende. Derved sikret man seg både at lokomotivførerne fikk lesestoff og at forbundet ble økonomisk skadeløs. Basert på denne avtalen forelå første nummer av Lokomotivmands Tidende i august 1906.
I 1908 var økonomien og forutsetningene bedre. Nå ble det uten mye diskusjon besluttet at lokomotivførerforundet skulle overta ansvaret for bladet, og at det skulle ha egen redaktør. Formannen i lokførernes Trondheimsavdeling, Thorvald Nordahl ble valgt til redaktørvervet.
Den første tiden kom bladet månedlig, men fra 1911 trappet man opp utgivelsestakten og ga ut Lokomotivmands Tidende to ganger i måneden. Etter andre verdenskrig la man igjen om til månedlig utgivelsestakt, dels på grunn av papirrasjoneringen. Til gjengjeld endret man format til standard bladformat, og økte etter hvert sidetallet.
Med unntak av et opphold under den tyske okkupasjonen har bladet kommet regelmessig. To ganger har det imidlertid blitt foreslått å legge det ned. På landsmøtet i 1930 ble det foreslått å avvikle bladet, i forbindelse med samlingsbestrebelsene som pågikk mellom Jernbaneforbundet og Lokmannsforbundet. 31 stemte for nedleggelse, bare 16 imot. Men siden nedleggingsforslaget krevde to tredjedels flertall kunne bladet fortsette å komme ut. Også et annet forslag om å nedlegge bladet ble avvist. Denne gangen ønsket noen å erstatte det med kjøpt spalteplass i Socialdemokraten.
Etter at NLFs formannsverv ble en fastlønnet stilling har redaktøransvaret stort sett inngått i formannsjobben, og per 2020 står forbundsleder Rolf Jørgensen som redaktør. Innholdet i bladet er i stor grad skrevet av forbundets medlemmer.
| Lokomotivmands Tidende er et norsk fagforeningsblad, organ for Norsk Lokomotivmannsforbund. Bladet har kommet ut i mer enn hundre år, og kommer per 2020 med ti nummer i året.
Det konkrete initiativet til å starte bladet kom på forbundets årsmøte i 1905, der styret ble pålagt å utrede spørsmålet før neste årsmøte. I praksis var det to problemer man måtte løse, bladets økonomi og tilgangen på stoff. Før årsmøtet i 1906 hadde man inngått en avtale med det etablerte bladet Jernbaneavisen: Lokomotivførerne skulle tegne minst 300 abonnenter på avisen, som til gjengjeld skulle stå for den praktiske utgivelsen av Lokomotivmands Tidende. Derved sikret man seg både at lokomotivførerne fikk lesestoff og at forbundet ble økonomisk skadeløs. Basert på denne avtalen forelå første nummer av Lokomotivmands Tidende i august 1906.
I 1908 var økonomien og forutsetningene bedre. Nå ble det uten mye diskusjon besluttet at lokomotivførerforundet skulle overta ansvaret for bladet, og at det skulle ha egen redaktør. Formannen i lokførernes Trondheimsavdeling, Thorvald Nordahl ble valgt til redaktørvervet.
Den første tiden kom bladet månedlig, men fra 1911 trappet man opp utgivelsestakten og ga ut Lokomotivmands Tidende to ganger i måneden. Etter andre verdenskrig la man igjen om til månedlig utgivelsestakt, dels på grunn av papirrasjoneringen. Til gjengjeld endret man format til standard bladformat, og økte etter hvert sidetallet.
Med unntak av et opphold under den tyske okkupasjonen har bladet kommet regelmessig. To ganger har det imidlertid blitt foreslått å legge det ned. På landsmøtet i 1930 ble det foreslått å avvikle bladet, i forbindelse med samlingsbestrebelsene som pågikk mellom Jernbaneforbundet og Lokmannsforbundet. 31 stemte for nedleggelse, bare 16 imot. Men siden nedleggingsforslaget krevde to tredjedels flertall kunne bladet fortsette å komme ut. Også et annet forslag om å nedlegge bladet ble avvist. Denne gangen ønsket noen å erstatte det med kjøpt spalteplass i Socialdemokraten.
Etter at NLFs formannsverv ble en fastlønnet stilling har redaktøransvaret stort sett inngått i formannsjobben, og per 2020 står forbundsleder Rolf Jørgensen som redaktør. Innholdet i bladet er i stor grad skrevet av forbundets medlemmer.
== Kilder ==
Side 173-176, Olaf Ingebretsen: Først i sporet gjennom 100 år. Norsk lokomotivmannsforbund 1893-1993, Notabene Forlag, Oslo 1993
== Eksterne lenker ==
Lokomotivmands Tidende på NLFs nettsider | Lokomotivmands Tidende er et norsk fagforeningsblad, organ for Norsk Lokomotivmannsforbund. Bladet har kommet ut i mer enn hundre år, og kommer per 2020 med ti nummer i året. | 195,043 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rostam | 2023-02-04 | Rostam | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Iranistikk', 'Kategori:Mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Rostam (persisk رستم) er en iransk helt og hovedperson i det persiske nasjonaleposet Shahnameh (Kongeboken). Han betraktes som heltenes helt og fremtrer i flere av eposets (fra litterært synspunkt) mest ansette avsnitt. Navnet Rostam kommer fra avestisk raosta-takhma i betydningen «den erfarne modige». Legendene om helten bygger på østiransk eventyrmateriale fra parthisk tid og til sin sosiale stilling minner han om den parthiske kommandanten Surena fra slaget ved Carrhae.
| Rostam (persisk رستم) er en iransk helt og hovedperson i det persiske nasjonaleposet Shahnameh (Kongeboken). Han betraktes som heltenes helt og fremtrer i flere av eposets (fra litterært synspunkt) mest ansette avsnitt. Navnet Rostam kommer fra avestisk raosta-takhma i betydningen «den erfarne modige». Legendene om helten bygger på østiransk eventyrmateriale fra parthisk tid og til sin sosiale stilling minner han om den parthiske kommandanten Surena fra slaget ved Carrhae.
== Liv og legende ==
Rostam er barn av Zal og en halvturansk prinsesse ved navn Rudabe. I Ferdousis Shahnameh skildres den evige misunnelse mellom Iran («ariernes land») og Turan, som er navnet på Irans nordøstlige erkefiende i folkeventyrene og som symboliserer den tyrkiske folkevandringen inn over det iranske høyplatået. Zal banget for at hans elskerinne Rudabe skulle dø ved fødselen av Rostam ettersom babyen var så uvanlig stor. Men ifølge Shahnameh instruerte den mytologiske fuglen Simorgh ham i å utføre keisersnitt (som enn i dag heter rostamzâd رستمزاد på persisk) på henne. På så sett ble moren reddet og barnet likeså.
Som barn dreper Rostam en illvettig hvit elefant som tilhører sjahen Manuchehr med et eneste klubbeslag. Han temmer sin farfar Sams legendariske hingst Rakhsh. Som voksen utkjemper han flere krig i Sentral-Asia og utfører flere stordåd. Han sies blant annet å ha drept en stor hvit drage. Mest berømt er han for en ferd som han gir seg ut på for å redde sjahen Kay Kavus, som er blitt fanget av Mazandarans demoner (divân). Denne reise er omtalt som Rostams «syv eventyr» (haft khân) i litteraturen.
Rostam fikk en sønn, Sohrab, med Tahmineh, en prinsesse fra Samangâm. Sohrab ble drept uforvarende av sin far i strid under sjahen Kay Kavus' styre. Rostam fikk senere en datter, Banu Goshasp, og en sønn, Faramarz, som begge ble berømte helter i Turan og i India.
== Innflytelse på europeisk litteratur ==
I engelsk 1800-tallslitteratur forekommer Rostam i et dikt av Matthew Arnold der han utkjemper en kamp mot sin egen sønn Sohrab som bygger på Ferdousis beretning i det persiske nasjonaleposet.
Det finnes likheter mellom Rostam-legenden og den irske helten Cúchulainn. Begge dreper et voldsomt udyr som tenåringer, dreper sine sønner i kamp og er til synes ubeseirede i krig og myrdes på grunn av forræderi mens de selv dreper sin banemann i siste åndedrett.
De persiske heltene Rostam og Esfandiar tilsvarer Herakles i den greske tradisjon.
== Litteratur ==
Friedrich Rückert: Rostam und Sohrab. Neuausgabe. Epubli, 2010 ISBN 978-3-86931-684-0. (Details)
Friedrich Rückert: Rostam und Sohrab. Neuausgabe E-Book. Epubli, 2011 ISBN 978-3-86931-939-1. (Details)
Friedrich Rückert: Rostem und Suhrab. Eine Heldengeschichte in 12 Büchern. Nachdruck der Erstausgabe von 1838. epubli, Berlin, 2010, ISBN 978-3-86931-571-3. (Details)
Friedrich Rückert: Firdosi's Königsbuch (Schahname) Sage I-XIII. Aus dem Nachlaß herausgegeben von E. A. Bayer, 1890. Nachdruck: epubli, Berlin 2010 ISBN 978-3-86931-356-6.
Friedrich Rückert: Firdosi's Königsbuch (Schahname) Sage XV-XIX. Aus dem Nachlaß herausgegeben von E. A. Bayer. 1894. Nachdruck: epubli, Berlin 2010, ISBN 978-3-86931-407-5. | Rostam (persisk رستم) er en iransk helt og hovedperson i det persiske nasjonaleposet Shahnameh (Kongeboken). Han betraktes som heltenes helt og fremtrer i flere av eposets (fra litterært synspunkt) mest ansette avsnitt. | 195,044 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Egnehjemveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Egnehjemveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo'] | Egnehjemveien (1-43, 2-44) er en vei i Ekebergskrenten i bydel Gamle Oslo. Den går inn fra Ryenbergveien (der veien egentlig kan sies å slutte, siden vi finner de høyeste veinummerne i denne enden). Lenger opp i åsen deler veiløpet seg, idet én del skrår nedover skrenten til Ribbunggata, mens den andre går vestover og så over i Erlings gate i en sving.Veien het tidligere Slitungs gate, men fikk i 1911 navn etter Egne hjem-kolonien i området, en rekke småhus som ble oppført for arbeidere og funksjonærer. De inngår i Arctanderbyen, landets første hageby.
| Egnehjemveien (1-43, 2-44) er en vei i Ekebergskrenten i bydel Gamle Oslo. Den går inn fra Ryenbergveien (der veien egentlig kan sies å slutte, siden vi finner de høyeste veinummerne i denne enden). Lenger opp i åsen deler veiløpet seg, idet én del skrår nedover skrenten til Ribbunggata, mens den andre går vestover og så over i Erlings gate i en sving.Veien het tidligere Slitungs gate, men fikk i 1911 navn etter Egne hjem-kolonien i området, en rekke småhus som ble oppført for arbeidere og funksjonærer. De inngår i Arctanderbyen, landets første hageby.
== Fotnoter ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Egnehjemveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 146. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Egnehjemveien (1-43, 2-44) er en vei i Ekebergskrenten i bydel Gamle Oslo. Den går inn fra Ryenbergveien (der veien egentlig kan sies å slutte, siden vi finner de høyeste veinummerne i denne enden). | 195,045 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edvard_Munch | 2023-02-04 | Edvard Munch | ['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor felt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Blå skilt i Oslo', 'Kategori:Dødsfall 23. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Edvard Munch', 'Kategori:Fødsler 12. desember', 'Kategori:Fødsler i 1863', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Løten kommune', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Edvard Munch (født 12. desember 1863 i Løten, død 23. januar 1944 i Aker) var en norsk maler, grafiker, tidlig representant for ekspresjonismen, og den internasjonalt best kjente norske bildende kunstner.
Munch debuterte i 1883 og produserte store mengder hele livet, rundt 28 000 arbeider finnes etter Munch og han er med det trolig en av verdens mest produktive bildekunstnerne. Han testamenterte rundt 20 000 arbeider til Oslo kommune. Munchmuseet på Tøyen åpnet i 1963, nytt museum åpnet i Bjørvika i 2021.
| Edvard Munch (født 12. desember 1863 i Løten, død 23. januar 1944 i Aker) var en norsk maler, grafiker, tidlig representant for ekspresjonismen, og den internasjonalt best kjente norske bildende kunstner.
Munch debuterte i 1883 og produserte store mengder hele livet, rundt 28 000 arbeider finnes etter Munch og han er med det trolig en av verdens mest produktive bildekunstnerne. Han testamenterte rundt 20 000 arbeider til Oslo kommune. Munchmuseet på Tøyen åpnet i 1963, nytt museum åpnet i Bjørvika i 2021.
== Barndom og bakgrunn ==
=== Slekt ===
Edvard Munchs far, Christian Munch, nedstammet fra marineoffiseren Søren Rasmussen Munch (død 1748), som deltok i slaget i Dynekilen i 1716. Hans sønn, Christian Munchs farfar, Peter Munch (1740–1802), var sogneprest i Vågå og Land, og gift med en halvsøster av dikteren Edvard Storm.
Peter Munch hadde to sønner. Den ene var Johan Storm Munch, som ble biskop i Kristiansand og var far til dikteren Andreas Munch. Den andre var stiftsprost i Christiania Edvard Storm Munch (1780–1847), far til historikeren Peter Andreas Munch og legen Christian Munch, maleren Edvard Munchs far. Stiftsprost Munch beskrives som en «fin, beleven, kundskabsrig mand». Han hadde vært huslærer hos presten Abraham Pihl i Vang og hos amtmann Severin Løvenskiold på Fossum, før han ble språklærer ved Krigsskolen i Christiania og i 1810 giftet seg med den 16 år gamle Johanne Sophie Hofgaard (1791–1860), en datter av Andreas Hofgaard, tidligere sogneprest i Ål i Hallingdalen og eier av gården Fornebu i Bærum. Christian og P. A. Munchs mor skildres som «en ualmindelig begavet natur», med et «fremragende konversationstalent» og en sterkt utviklet humoristisk sans. Christian Munch hadde elleve søsken, blant hvilke tre brødre og fire døtre vokste opp.Edvard Munchs slekt på morssiden er fra Fredrikstad i Østfold, og noen mener at hans kunstneriske evner først og fremst stammer fra morens slekt. Munch-biografen Atle Næss har pekt på hvordan dette er blitt underkommunisert i litteraturen om Munchs kunstneriske gener.Det er ulike meninger om uttalen av etternavnet. Ifølge ordbokredaktøren Bjarne Berulfsen «insisterte Edvard Munch på at hans familienavn ble uttalt med u». Andre oppgir at han selv uttalte navnet med o.
=== Familie ===
Edvard Munch ble født på Løten i Hedmark, som sønn av Christian Munch fra Christiania og Laura Cathrine Munch (født Bjølstad) fra Fredrikstad. Faren var da militærlege ved militærforlegningen Tofsrudmoen i Løten. I 1864 flyttet familien til Christiania fordi faren fikk stillingen som korpslege ved Akershus slott og festning.
Onkelen P.A. Munch døde før Edvard ble født.
I Christiania flyttet de inn i et hus like ved festningen. Edvards yngre søsken ble født her. De fikk navnene Peter Andreas (1865), Laura Cathrine (1867) og Inger Marie (1868). Han hadde også en eldre søster, Johanne Sophie. Moren var syk, og etter fødslene forventet hun ikke at hun skulle overleve. Den 12. januar 1868 skrev hun et avskjedsbrev til familien. Brevet er til hennes eldste datter, og hun skrev at «vi alle, som Gud så nøye har bundet til hinannen, måtte samles i Himmelen for aldri mer at skilles». Dette brevet ble ofte lest høyt blant de nærmeste i familien.
I 1868 flyttet familien Munch til en ny og bedre leilighet i Pilestredet 30, som den gang lå i utkanten av byen. Her døde Laura Munch den 29. desember 1868. Edvards siste minne om moren var fra dagligstuen hjemme. «Rundt omkring henne stod alle fem. Far gikk opp og ned på gulvet og satte seg og så bort til henne i sofaen. Hun smilte og tårer rant ned kinnene.»
Laura Munchs yngre søster, Karen Bjølstad, som hadde bodd hos familien Munch tidligere, flyttet etter dette inn hos dem.
I 1875 flyttet familien på nytt, denne gang til Grünerløkka. Det var den gang en ny bydel på østkanten, som hovedsakelig ble befolket av industriarbeidere. Faren slet med inntektene, og «at familiens økonomi til tider var svært dårlig, skyldtes nok også korpslegens manglende økonomiske sans, samt at hans bløte hjerte tiet overfor ubemidlede pasienter».
Karen Bjølstad styrte huset, og familien greide å opprettholde en borgerlig standard. Hushjelp var en selvfølge, og familien led heller ingen direkte materiell nød.
I 1877 ble det et nytt dødsfall. Det eldste barnet Johanne Sophie døde av tuberkulose. Selv var Edvard ofte syk i barneårene. Han led av kronisk astmatisk bronkitt og hadde alvorlige anfall av giktfeber og revmatisk feber. På grunn av dette ble det lite skolegang på ham. Om vinteren måtte han i lange perioder holde seg innendørs, og «hjemmet» ble et viktig tema i hans kunst.
== Liv og virke ==
I november 1880 kom Munch inn på Den kongelige tegneskole, og utpå våren 1881 begynte han på linjen for frihåndstegning, men først samme høst begynte han å følge undervisningen jevnt. Senere kom han inn i modellklassen og fikk der billedhuggeren Julius Middelthun som lærer. Allerede året etter sluttet Munch på tegneskolen, og sammen med en gruppe unge kolleger leide han et atelier ved Karl Johans gate.
Som 19-åring kom Munch inn i bohemmiljøet i Kristiania. I 1882-1883 gikk han på malerskolen til Christian Krohg. På samme tid deltok han også på «Friluftsakademiet» ved Haugfoss i Modum, initiert av Frits Thaulow. Munch malte i denne tiden i en naturalistisk stil, lik mange av malerne han pleide å omgås, men etter hvert brøt han med naturalismen.
I 1883 debuterte Munch med et maleri på Industri- og Kunstutstillingen, og samme år stilte han ut på Kunstnernes Høstutstilling i Kristiania. Høsten 1884 var han sammen med Halfdan Strøm og Jørgen Sørensen på Modum, der han malte «Morgen» (også kalt «Piken på sengekanten»), som ble vist på Høstutstillingen samme år. Bildet ble kjøpt av Frits Thaulow, men befinner seg i dag i Rasmus Meyers Samlinger (Bergen Kunstmuseum).
Munch beundret Vincent van Gogh både når det gjaldt uttrykksform og arbeidsglød. Det kunstneriske fellestrekket mellom de to ble nevnt på 1890-tallet. Munch eksperimenterte mer enn van Gogh som stort sett brukte olje på lerret. Til forskjell fra van Gogh ble Munch anerkjent nesten umiddelbart. Den sveitsiske kunstkritikeren William Ritter var en «motvillig beundrer» av Munch og stilte spørsmål om Munchs verker kunne regnes som kunst. Ritter skrev etter å ha besøkt den store Munch-utstillingen i Praha 1905 at utstillingslokalet «dunster likhus og apotek, (...) sinnssykdom og delirium tremens».Munch var seks år eldre enn Gustav Vigeland, og det fantes en viss gjensidig interesse og inspirasjon mellom de to. Vigeland skal ha arbeidet med en skrikende figur ett år før Munch laget «Skrik». Munch arbeidet lenge med motivet Menneskeberget som har likhetstrekk med Vigelands monolitt. De to var i Berlin samtidig og bodde flere måneder på samme hotell.Advokaten og kunstsamleren Harald Nørregaard var en viktig støttespiller for Munch gjennom store deler av livet, og var også Munchs advokat, nære venn og en viktig tidlig samler av Munchs malerier. Nørregaard var gift med maleren Aase Nørregaard, som også stod Munch nær. Begge ble flere ganger portrettert av Munch.
=== Første utenlandsreise ===
Maleren Frits Thaulow hadde øye for Munchs talent som maler og gav ham et privat stipend. I 1886 malte han «Det syke barn», «Pubertet» og «Dagen derpå». De to sistnevnte gikk begge tapt i brann, men motivene ble gjentatt i 1890-årene. Våren 1889 arrangerte han sin egen utstilling i Kristiania, sin første separatutstilling som var en sjelden større retrospektiv separatutstilling med 109 malerier og tegninger i Studentersamfundets lille sal i Universitetsgata, som dokumenterte hans utvikling i studietiden. Den var bakgrunnen for at han fikk Statens kunstnerstipendium for å studere modelltegning i Paris.
Det var likevel først noen år senere han begynte å få en liten skare tilhengere. Hans utstilling i Berlin høsten 1892 vakte stor forargelse og oppsikt. I 1894 kom den første boka om Munch, av Stanisław Przybyszewski, Meier-Graefe, Willy Pastor og dr. Frantz Servaes. I 1899 kjøpte Nasjonalgalleriet «Vår» for kr. 2 500.
Et omfattende alkoholforbruk og utagerende oppførsel over tid, førte til at han til slutt fikk et nervøst sammenbrudd med syns- og hørselshallusinasjoner. Han lot seg da innlegge på dr. Daniel Jacobsens nerveklinikk i København i 1908, var der i seks måneder og ble helt avvendt fra alkohol og tobakk.
=== Bofast på Ekely ===
Fra 1913 til 1916 bodde Munch på Grimsrød på Jeløya i nåværende Moss kommune. Flere malerier kan geografisk stedfestes til Jeløya og andre steder i Østfold. I 1916 kjøpte han eiendommen Ekely i Aker, et tidligere gartneri utskilt fra gården Huseby, nå Jarlsborgveien 14 i Oslo. Der ble Edvard Munch boende til sin død i 1944. Huset og hagen på Ekely var sentrale i hans senere virke som kunstner. Hans eget hus er bakgrunn for mange av hans malerier, og han malte ofte utsikten fra eiendommen, for eksempel «Stjernenatt» (1922–24). Mange selvportretter er malt inne i huset på Ekely, mest kjent er kanskje «Mellom klokken og sengen» fra hans siste år. Det røde uthuset på eiendommen går igjen på mange malerier, og hagen og «skogen» utnyttet han gjerne som motiv eller som bakgrunn for bilder.
Oslo kommune overtok eiendommen i 1946 og foresto oppførelsen av 44 boliger for kunstnere. Edvard Munchs eget hjem gjennom 28 år ble revet i 1960.
På sin 70-årsdag i 1933 ble Munch tildelt storkorset av St. Olavs Orden.
=== Maleren ===
Munchs virke som maler strekker seg over mer enn 60 år, en periode som er karakterisert som det store hamskiftet i den europeiske kunst. Munch hadde tidligere i sitt liv en realistisk periode, men ble i omkring 1890 påvirket av moderne, antinaturalistiske retninger. Han ble sterkt influert av syntetismen, som ble utviklet av Gauguin og kretsen rundt ham. Rent innholdsmessig er syntetismen nært beslektet med symbolismen. Maleriene var synteser av de sentrale ideene til opphavsmannen, og man arbeidet for en stilisering av formen ved å benytte store uvarierte flater, samtidig som den intense farven ble det avgjørende. Munchs motivkrets er også nært forbundet med hans egne barndomsopplevelser og med hans heftige bohemliv. Det som karakteriserer maleriene hans er en ladet, konsentrert uttrykkskraft.
=== Somrene i Åsgårdstrand ===
I 1897 kjøpte Edvard Munch sommersted Nygårdsgrunn i Åsgårdstrand, en enkel fiskerhytte fra slutten av 1700-tallet, med en stor hage vendt ned mot Oslofjorden. Hit kom Munch tilbake nesten hver sommer i mer enn 20 år.«Å gå i Åsgårdstrand er som å gå blant bildene mine - Jeg får slik lyst til å male når jeg er i Åsgårdstrand».Verker som «Pikene på broen» (1901), «Melankoli» (1892), «Stemmen» (1892), «Sjalusi» (1895) og mange flere er malt i eller har motiver fra Åsgårdstrand.
Fiskerhytten ble overtatt av Åsgårdstrand kommune i 1944 og fungerer idag som et eget Munchmuseum. Både huset og inventaret er beholdt slik han selv holdt det.
Det planlegges i tillegg et større Munchsenter et annet sted i Åsgårdstrand. Det blir sannsynligvis plassert i Kiøsterudgården, det store huset i bakgrunnen i maleriet «Pikene på broen».
== Verk ==
=== Billedkunst ===
Jeg gik bortover veien med to venner - så gik solen ned - himmelen ble pludselig blodrød - jeg stanset, lænet mig til gjærdet træt til døden - over den blåsvarte fjord og by lå blod og ildtunger - mine vænner gik videre og jeg stod igjen skjælvende av angst - og jeg følte at det gik et stort uendelig skrig gjennem naturen.
«Skrik» (1893; opprinnelig kalt «Fortvilelse»), er trolig Munchs mest kjente maleri og blir ansett som ikonet på eksistensiell angst. Som med så mange av verkene hans, malte han flere versjoner av det. Skrik er blant en hel rekke verk i en serie med tittelen Livsfrisen, som Munch satte sammen rundt århundreskiftet. Den berører temaene kjærlighet, frykt, død og melankoli.
Alle disse temaene dukker stadig opp igjen i Munchs verker, i malerier som «Det syke barn» (1886), «Vampyr» (1892–94), «Aske» (1894) og «Pikene på broen». Sistnevnte viser svake figurer med ubestemmelige og skjulte ansikter som stod på broen i Åsgårdstrand. Munch portretterte ofte kvinner som sanselige og lidende, eller som uhyggelige, livsoppslukende vampyrer.
=== Skrivekunst ===
Munch skrev både dikt og dramatiske tekster.
Hans diktergjerning fikk oppmerksomhet i nyere tid da musikeren Kari Bremnes i 1993 ga ut platen Løsrivelse (Tekster av Edvard Munch) på plateselskapet Kirkelig Kulturverksted. Komponisten Ketil Bjørnstad hadde tonesatt diktene som ble fremført av Bremnes. Bjørnstad og Bremnes utga en ny plate med Munchs dikt i 2013; den nye platen bar tittelen Sunrise.I 2017 hadde stykket Den fri kjærlighets by premiere som figurteater. Produksjonen var den første teateroppsetningen overhodet av Edvard Munchs teaterstykke fra 1904, som hverken ble utgitt eller iscenesatt i kunstnerens levetid. Oppsetningen fra 2017 ble regissert av scenografen Tormod Lindgren, og var Lindgrens regidebut. Lindgren hadde for øvrig også laget dukkene som ble benyttet i forestillingen. Musikken til forestillingen var ved Rolf Gupta.
Skuespillet ble aldri gitt ut eller iscenesatt i Munchs levetid, og originalteksten viser et utkast av en satire, ikke et ferdig manus. Til dette prosjektet har poet Aina Villanger bearbeidet og utvidet manuskriptet. Munch skildrer datidens overfladiske søken etter sex og maktkonstellasjoner, og satiren stikker dypt. Karakterene bærer navn som Svinet, Sportselskerinnen, Moderne Moses og Bidronningen. Dette var kallenavn på noen av Munchs samtidige, som vanket i Kristiania-bohemen. For de som kjenner sin historie (eller gjør et Googlesøk, som undertegnede), vet man at Svinet er Gunnar Heiberg som var en berykta rundbrenner, Dollarprinsessen er bygd på Tulla Larsen, og Moderne Moses skal forestille Christian Krohg. Man trenger likevel ikke kjennskap til menneskene bak kallenavnene for å oppfatte hvor Munch vil hen med sin skildring av samtiden – oppgjøret med bohemene er tydelig.
== Arven etter Edvard Munch ==
Edvard Munch er begravet på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Arne Durban har utformet bysten på graven. I november 2004 ble hodet på bysten stjålet, men var på plass igjen 14 dager senere. Det antas at det var et «kunststunt». På Krist kirkegård like ved ligger Munchs foreldre begravet, og dessuten søsteren Sofie, som døde da Munch var 14 år gammel.
Etter Edvard Munchs død 23. januar 1944 viste testamentet fra 1940 at hele hans kunstneriske produksjon og alle hans litterære arbeider skulle tilfalle Oslo kommune, mens søsteren Inger skulle arve brevsamlingen og hundre trykk etter eget valg. Hun og en niese fikk også etter datidens målestokk store pengebeløp. Testamentet nevnte intet om eiendommen Ekely eller om innbo og løsøre i husene, og alt dette tilfalt derfor arvingene. Ekely ble solgt til Oslo kommune i 1946.
=== Til Oslo kommune ===
Opprinnelig ønsket han å testamentere kunsten til staten. Etter den tyske invasjonen i 1940 var han bekymret for at okkupasjonsmakten dermed skulle overta arven. Han kontaktet advokat, og 18. april 1940 testamenterte han arven i stedet til Oslo kommune. I januar 1944, kort før han døde, skal han ha forsøkt å endre testamentet etter at Oslo kommune var overtatt av nazister. På den tiden var det vanlig at en takstnemnd skulle gjennomgå boet. Sorenskriveren utnevnte blant andre Jean Heiberg og Sigurd Willoch til nemnden, begge var antinazister, mens Søren Onsager ble fortørnet over å bli vraket. Etter takseringen ble bildene fraktet til Dikemark sykehus der de ble oppbevart til krigen var over. Det er uvisst om Terboven kjente til evakueringen.Flere ledende tyskere, blant annet Joseph Goebbels, likte Munchs kunst, selv om den offisielt ikke var i nazistenes stil; noen av Munchs havnet i 1937 i utstillingen av «entartet» kunst. Munchs bilder svarte ikke til idealet om «germansk» kunst. Før krigen hadde han avvist tilnærmelser fra NS, og under okkupasjonen avviste han Tore Hamsuns fremstøt på vegne av okkupasjonsmakten. Vinteren 1940 ble kunsten i Nasjonalgalleriet evakuert av frykt for krig, mens bilder Munch hadde hånd sto tilfeldig rundt omkring i huset på Ekely.Tanken om et Munch-museum på eiendommen var tidlig fremme, men huset ble i stedet revet i 1960 for å anlegge en parkeringsplass. Han fikk i stedet sitt museum i Tøyengata 53 på Tøyen i Oslo, ferdig til hans hundreårsjubileum i 1963.
Munchs testamentariske gave til Oslo omfattet rundt 1 100 malerier, 15 500 grafiske blad, 4 700 tegninger og seks skulpturer, hans grafiske trykkplater, foruten en del andre gjenstander. Disse gikk inn i samlingene til Munchmuseet og utgjør mer enn halvparten av Munchs samlede produksjon. Nåverdien av hans gave er anslått til flere titalls milliarder kroner. I museets magasiner oppbevares rundt 900 malerier som sjelden blir fremvist fordi de er i dårlig forfatning, er lite etterspurt fordi de er varianter av mer kjente versjoner av samme motiv, eller er av skissemessig, uferdig karakter.
=== Forskning ===
Edvard Munchs etterlatte skriftlige materiale, deriblant brev, notater, utstillingslisteer og litterære tekster er tilgjengeliggjort på internett.Omfanget av tekstmaterialet etter Edvard Munch beregnes til ca. 13 000 sider tekst og består av alt fra litterære dagbøker, brev og brevutkast til utstillingslister og notater. Munch-museet eier ca. 90 % av dette materialet.
=== Andre minner ===
Foruten Arne Durbans byste på gravplassen, er Norges hittil eneste statue av Edvard Munch reist i Kragerø i 1998, på det stedet der Munch malte «Solen». Statuen, utført av Per Elsdorf, er i bronse og viser Munch i helfigur. Munch har fått Edvard Munchs vei oppkalt etter seg på Ellingsrud i Oslo. I 2015 åpnet Edvard Munch videregående skole i Oslo.
Ni av Munchs verk er gjengitt på norske frimerker. Først fire litografi i anledning hans 100-årsjubileum i 1963. Ved 150-årsjubileet i 2013 ble utsnitt fra 4 malerier gjengitt sammen med et utsnitt fra veggmaleriet «Solen» i Universitetets aula. De fire maleriene var «Selvportrett foran husveggen», «Det syke barn», «Madonna», og «Skrik».
=== Filmer ===
Edvard Munch, (1974) av Peter Watkins tar for seg Edvard Munchs ungdomstid og tidlige karriere.
Det var en gang en gutt som het Edvard, (1989/1990) av Sverre Krüger og Ingrid Bjørnstad tar for seg Edvard Munchs gutteår.
== Litteratur ==
Jens Thiis (1933): Edvard Munch og hans samtid, Gyldendal Norsk Forlag
Rolf Stenersen (1945) (nyutg. 1994): Edvard Munch. Nærbilde av et geni, Sem og Stenersen
Ragna Stang (1977). Edvard Munch, mennesket og kunstneren. Aschehoug.
Lande, Marit (1992). «- for aldrig meer at skilles -» : fra Edvard Munchs barndom og ungdom i Christiania. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-21534-2.
Marit Lande (1996): Edvard Munch – Mannen bak mytene
Gerd Woll (2001): Edvard Munch. The Complete Graphic Works, Harry N. Abrams / Munch-Museet
Arne Eggum (2003): Edvard Munch: Malerier, Skisser Og Studier, J. M. Stenersens forlag (Rikt illustrert)
Magne Bruteig (2004): Munch – Tegneren, Aschehoug
Bodil Stenseth (2004): Pakten. Munch - en familiehistorie, H. Aschehoug & Co
Woll, Gerd m.fl. (2008): Edvard Munch. Samlede malerier, Cappelen Damm
Åse Krogsrud (2012): Munchs første strek. Dokumentasjon om barne- og ungdomsår på «Engelhaug», Orpheus Publishing
Stein Erik Lunde: Biografien om Edvard Munch: livets dans illustrert av Steffen Kverneland, 2013 ISBN 978-82-05-43590-2
Steffen Kverneland: Munch, tegneseriebiografi utgitt 2013
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Edvard Munch – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Edvard Munch – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Edvard Munch hos Sceneweb
(no) Munchmuseet
(no) eMunch.no - Edvard Munchs tekster digitalt arkiv
(en) Oversikt over gallerier og museer som har Munchs bilder
(no) Edvard Munch - Fjernsynsfilm i to deler fra 1974, i NRK TV | | navn = Edvard Munchs vei | 195,046 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marina_Grande | 2023-02-04 | Marina Grande | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Capri', 'Kategori:Havner', 'Kategori:Italiensk sjøfart', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL'] | Marina Grande er Capris viktigste havn som ligger nord for selve byen Capri og ved foten av Monte Solaro
| Marina Grande er Capris viktigste havn som ligger nord for selve byen Capri og ved foten av Monte Solaro
== Historie ==
Marina Piccola som ligger på øyas sydside var tidligere hovedhavnen. Den ble brukt av keiserne Augustus og Tiberius. Som gammel fiskehavn, brukte romerne Marina Grande under keiser Augustus tid og bygde Palazzo a Mare like ved.. Tiberius forsterket Marina Grande. Capri var også første sted i Campania hvor Grekerne landet og Capris kvinner fremdeles sies å ha " greske trekk". I det sjette århundre døde biskop Costanzo nær Marina Grande og ble øyas Skytshelgen; Chiesa di San Costanzo ligger mellem Marina Grande og Anacaprii.
== Geografi ==
Marina Grande ligger på øyas norlige side. Reise mellem Marina Piccola og Marina Grande betyr at en må siirkle rundt circling Faraglioni - stacks. Før 1928 måtte en landsette båter direkte i bukten, men den har siden blitt utviklet til en havn og et feriested med en notabel strand som er den største på øya.. En liten plass ligger over havnen, omgitt av Capris karakteristiske hus typiske med terrasser og balkonger, åpne gallerier og mangefargede fasader opplyst av "Pompeian red", som er en av de mest intense farger langs hele den Neapolitanske kyst.t." Havnen er også karakteristisk med sine bratte terraserte skråninger med middelhavsflora. En korintisk søyle ligger på en høy sokkel ved vestsiden av havnen, et minne om det romerske nærvær i området..
== Transport ==
Det er båtforbindelse mellem Marina Grande, Napoli og Sorrento på fastlandet, og også ekskursjoner for besøk i Den blå grotte. En kabelbane, operert av SIPPIC, forbinder havnen med Capri by, dens øvre holdeplass er i byens sentrum, Piazzetta;. Det er også bussforbindese til Anacapri. I 2012 kostet en enveisbillett med kabelbanen til Capri by 1,50€ (euro).
== Turisme ==
Notable hoteller omfatter Villa Marina Capri, Hotel Excelsior Parco Capri, Relais Maresca, og Hotel Bristol. Ristorante Pizzeria Lo Zodiaco ligger ved strandkanten
En årlig festival til ære for Madonna della Libera arrangeres i Marina Grande i midten av september.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Marina Grande
Ferry Time table Naples - Capri and other harbours
Marina Grande di Capri A cluster of colorful houses, home to Capri's fishermen, and the island's biggest beach. | Marina Grande er Capris viktigste havn som ligger nord for selve byen Capri og ved foten av Monte Solaro | 195,047 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eftas%C3%A5sen_(Oslo) | 2023-02-04 | Eftasåsen (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Oppsal'] | Eftasåsen (1-83, 2-68) er en vei på Oppsal i bydel Østensjø i Oslo. Den går mellom Vilbergveien og Hellerudveien.
Navnet ble vedtatt i 1955. Det er et gammelt lokalnavn på området, som har ettermiddagssol.
Blant bebyggelsen er firemannsboliger og rekkehus i OBOS-borettslagene Eftasåsen (fra 1950-årene) og Bjartkollen (fra 1960-årene).
| Eftasåsen (1-83, 2-68) er en vei på Oppsal i bydel Østensjø i Oslo. Den går mellom Vilbergveien og Hellerudveien.
Navnet ble vedtatt i 1955. Det er et gammelt lokalnavn på området, som har ettermiddagssol.
Blant bebyggelsen er firemannsboliger og rekkehus i OBOS-borettslagene Eftasåsen (fra 1950-årene) og Bjartkollen (fra 1960-årene).
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Einar Høigårds vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 147. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (E)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Eftasåsen (1-83, 2-68) er en vei på Oppsal i bydel Østensjø i Oslo. Den går mellom Vilbergveien og Hellerudveien. | 195,048 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Einar_H%C3%B8ig%C3%A5rds_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Einar Høigårds vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (strøk)'] | Einar Høigårds vei (19-25; ingen partallsadresser) er en vei på Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Maridalsveien. Den var opprinnelig gårdsvei til Bakkehaugen.
Veien fikk navn i 1987 etter lektor Einar Musæus Høigård (1907–43), som var aktiv i motstandsbevegelsen og tok sitt eget liv under forhør, etter at han var arrestert for å prøve å flykte til Sverige.
| Einar Høigårds vei (19-25; ingen partallsadresser) er en vei på Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Maridalsveien. Den var opprinnelig gårdsvei til Bakkehaugen.
Veien fikk navn i 1987 etter lektor Einar Musæus Høigård (1907–43), som var aktiv i motstandsbevegelsen og tok sitt eget liv under forhør, etter at han var arrestert for å prøve å flykte til Sverige.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Einar Høigårds vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 147. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (E)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Einar Høigårds vei | 195,049 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Einar_Skj%C3%A6raasens_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Einar Skjæraasens vei (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker'] | Einar Skjæraasens vei (1-21, 2-32) er en vei på Midtstuen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei nordover der Ankerveien møter Frognerseterveien.
Veien fikk navn i 1968 etter dikteren Einar Skjæraasen.
Blant bebyggelsen kan nevnes Midtstuen skole i nr. 21.
| Einar Skjæraasens vei (1-21, 2-32) er en vei på Midtstuen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei nordover der Ankerveien møter Frognerseterveien.
Veien fikk navn i 1968 etter dikteren Einar Skjæraasen.
Blant bebyggelsen kan nevnes Midtstuen skole i nr. 21.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Einar Skjæraasens vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 147. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (E)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Einar Skjæraasens vei | 195,050 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lachmanns_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Lachmanns vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Grefsenmarka', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Kjelsås'] | Lachmanns vei (1-75, 2-88) er en vei på Kjelsås i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Grefsenkollveien nordover til omtrent der bebyggelsen slutter, før den dreier vest og sør ned bakkene og ender i Midtoddveien.
Veien fikk navn i 1920 etter Andreas Lachmann (1685–1752), som eide Vestre Grefsen gård.
| Lachmanns vei (1-75, 2-88) er en vei på Kjelsås i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Grefsenkollveien nordover til omtrent der bebyggelsen slutter, før den dreier vest og sør ned bakkene og ender i Midtoddveien.
Veien fikk navn i 1920 etter Andreas Lachmann (1685–1752), som eide Vestre Grefsen gård.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Lachmanns vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 324. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Lachmanns vei (1-75, 2-88) er en vei på Kjelsås i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Grefsenkollveien nordover til omtrent der bebyggelsen slutter, før den dreier vest og sør ned bakkene og ender i Midtoddveien. | 195,051 |
https://no.wikipedia.org/wiki/3:10_to_Yuma_(2007) | 2023-02-04 | 3:10 to Yuma (2007) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2007', 'Kategori:Westernfilmer fra USA'] | 3:10 to Yuma er en amerikansk westernfilm fra 2007. Filmen er regissert av James Mangold, og har Russell Crowe og Christian Bale i hovedrollene.
| 3:10 to Yuma er en amerikansk westernfilm fra 2007. Filmen er regissert av James Mangold, og har Russell Crowe og Christian Bale i hovedrollene.
== Handling ==
Rancheieren Dan Evans (Christian Bale) sliter med å ta seg av familien sin, og er på desperat jakt etter midler for å klare det. Så byr det seg en mulighet. Den hensynsløse kriminelle Ben Wade (Russell Crowe) er ettersøkt av politiet, og det utloves en dusør på 200 dollar for å bringe ham på et tog som går 3:10 til Yuma.
Dan forlater ranchen sammen med et knippe andre reisende for å utlevere Ben til politiet. Ben og Dan er totalt forskjellige som personer, men oppdager likevel at de har mer til felles enn først antatt. Og saken kompliseres ytterligere da det viser seg at psykopatiske Charlie Prince (Ben Foster), som tidligere reiste med Wade, vil gjøre alt for å frigjøre sin forhenværende leder.
== Rolleliste ==
Russell Crowe i rollen som Ben Wade
Christian Bale i rollen som Dan Evans
Logan Lerman i rollen som William Evans
Ben Foster i rollen som Charlie Prince
Dallas Roberts i rollen som Grayson Butterfield
Peter Fonda i rollen som Byron McElroy
Vinessa Shaw i rollen som Emma Nelson
Alan Tudyk i rollen som Doc Potter
Luce Rains i rollen som Marshal Weathers
Gretchen Mol i rollen som Alice Evans
Lennie Loftin i rollen som Glen Hollander
Kevin Durand i rollen som Tucker
Luke Wilson i rollen som Zeke
Brian Duffy i rollen som Sutherland
Jason Rodriguez i rollen som Tighe
Chris Browning i rollen som Crawley
Rio Alexander i rollen som Campos
Chad Brummett i rollen som Kane
Forrest Fyre i rollen som Walter Boles
Benjamin Petry i rollen som Mark Evans
== Trivia ==
Russell Crowe var hele tiden regissør James Mangolds førstevalg i rollen som Ben Wade. Etter at produsentens førstevalg, Tom Cruise, trakk seg ut av diskusjonene om å ta rollen, ble produksjonen satt på vent. Etter at Crowe kom ombord kom den imidlertid igang igjen. Eric Bana var lenge med i kampen om den andre hovedrollen som Dan Evans, men trakk seg ut for å gjøre andre filmer da produksjonen ble satt på vent.
Crowe, Mangold og produsent Cathy Konrad var alle enige om å få Christian Bale med i filmen som den andre hovedrollen, og jobbet lenge for å få det til før Bale omsider sa ja.
Kris Kristofferson ble tilbudt rollen som Byron McElroy, men var utilgjengelig. Peter Fonda ble valgt i stedet.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) 3:10 to Yuma på Internet Movie Database
(no) 3:10 to Yuma hos Filmfront
(sv) 3:10 to Yuma i Svensk Filmdatabas
(da) 3:10 to Yuma i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) 3:10 to Yuma på Allociné
(nl) 3:10 to Yuma på MovieMeter
(en) 3:10 to Yuma på AllMovie
(en) 3:10 to Yuma på Turner Classic Movies
(en) 3:10 to Yuma på Rotten Tomatoes
(en) 3:10 to Yuma på Metacritic | 3:10 to Yuma kan vise til | 195,052 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stedlig_representant | 2023-02-04 | Stedlig representant | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Titler', 'Kategori:Utviklingshjelp'] | Stedlig representant er en tittel som brukes bl.a. av bistandsorganisasjoner, som NORAD, Kirkens nødhjelp og andre om den utsendte representanten, og leder for virksomheten i bistandslandet. I enkelte bistandsland er NORADs stedlige representant også ambassadør.
| Stedlig representant er en tittel som brukes bl.a. av bistandsorganisasjoner, som NORAD, Kirkens nødhjelp og andre om den utsendte representanten, og leder for virksomheten i bistandslandet. I enkelte bistandsland er NORADs stedlige representant også ambassadør.
== Referanser == | Stedlig representant er en tittel som brukes bl.a. | 195,053 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Scandinavian_Airlines | 2023-02-04 | Scandinavian Airlines | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 1946', 'Kategori:SAS Group', 'Kategori:Selskaper notert på Københavns Fondsbørs', 'Kategori:Selskaper notert på Oslo Børs', 'Kategori:Selskaper notert på Stockholmsbørsen', 'Kategori:Sider med kildemaler hvor fornavn er angitt og ikke etternavn', 'Kategori:Star Alliance', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Scandinavian Airlines (vanligvis kjent under forkortelsen SAS, som opprinnelig stod for Scandinavian Airlines System; formelt Scandinavian Airlines System Denmark–Norway–Sweden) (OSE: SAS NOK) er et skandinavisk flyselskap som driver multinasjonalt i de tre skandinaviske landene Norge, Sverige og Danmark. Det ble dannet som et nasjonalflyselskap for disse landene i 1946. Siden den norske staten solgte seg ut 27. juni 2018, har selskapet vært eid av den svenske og den danske stat sammen med ulike private investorer.Flyselskapet ble stiftet i 1946 ved samordning av driften til Det Danske Luftfartselskab ⅍ (DDL), Det Norske Luftfartselskap (DNL) og Svensk Interkontinental Lufttrafik AB (SILA). Selskapet hadde opprinnelig en aksjefordeling med 2/7 dansk, 2/7 norsk og 3/7 svensk. Opprinnelig eide den svenske staten 21,4 %, mens Danmark og Norge eide 14,3 % hver. De øvrige 50 % av aksjene var da eid av en lang rekke private- og institusjonelle investorer. I 2016 solgte den svenske og den norske staten seg ned til henholdsvis 17,1 og 11,4 prosent, og salget utgjorde tilsammen 7,2 % av aksjene. I 2018 solgte den norske staten resten av sine aksjer i SAS. Per 1. juli 2012 ble SAS priset i aksjemarkedet til om lag 1,5 milliarder kroner.SAS opererer flyvninger innenriks i de skandinaviske landene, til de fleste større byer i Europa, og til enkelte destinasjoner i Nord-Amerika, Midtøsten og Asia fra sine tre baser ved Københavns lufthavn, Arlanda lufthavn og Oslo lufthavn. Førstnevnte er hovedbase for selskapets europeiske- og interkontinentale rutenett, mens basene i Stockholm og Oslo er noe mindre. Selskapet trafikkerer de fleste stamlufthavnene i Norge, med utgangspunkt i Oslo-basen.
| Scandinavian Airlines (vanligvis kjent under forkortelsen SAS, som opprinnelig stod for Scandinavian Airlines System; formelt Scandinavian Airlines System Denmark–Norway–Sweden) (OSE: SAS NOK) er et skandinavisk flyselskap som driver multinasjonalt i de tre skandinaviske landene Norge, Sverige og Danmark. Det ble dannet som et nasjonalflyselskap for disse landene i 1946. Siden den norske staten solgte seg ut 27. juni 2018, har selskapet vært eid av den svenske og den danske stat sammen med ulike private investorer.Flyselskapet ble stiftet i 1946 ved samordning av driften til Det Danske Luftfartselskab ⅍ (DDL), Det Norske Luftfartselskap (DNL) og Svensk Interkontinental Lufttrafik AB (SILA). Selskapet hadde opprinnelig en aksjefordeling med 2/7 dansk, 2/7 norsk og 3/7 svensk. Opprinnelig eide den svenske staten 21,4 %, mens Danmark og Norge eide 14,3 % hver. De øvrige 50 % av aksjene var da eid av en lang rekke private- og institusjonelle investorer. I 2016 solgte den svenske og den norske staten seg ned til henholdsvis 17,1 og 11,4 prosent, og salget utgjorde tilsammen 7,2 % av aksjene. I 2018 solgte den norske staten resten av sine aksjer i SAS. Per 1. juli 2012 ble SAS priset i aksjemarkedet til om lag 1,5 milliarder kroner.SAS opererer flyvninger innenriks i de skandinaviske landene, til de fleste større byer i Europa, og til enkelte destinasjoner i Nord-Amerika, Midtøsten og Asia fra sine tre baser ved Københavns lufthavn, Arlanda lufthavn og Oslo lufthavn. Førstnevnte er hovedbase for selskapets europeiske- og interkontinentale rutenett, mens basene i Stockholm og Oslo er noe mindre. Selskapet trafikkerer de fleste stamlufthavnene i Norge, med utgangspunkt i Oslo-basen.
== Historie ==
=== Grunnleggelse ===
SAS ble grunnlagt den 1. august 1946 som et resultat av en samarbeidsavtale mellom de tre skandinaviske flyselskapene Svensk Interkontinental Lufttrafik AB, Det Danske Luftfartselskab og Det Norske Luftfartselskap. Hensikten var å samle ressurser for bedre å håndtere interkontinental flytrafikk til og fra Skandinavia. Disse operasjonene startet den 17. september 1946 under navnet Overseas SAS (OSAS). Innledningsvis ble det flydd to ruteslynger: en til Nord-Amerika med New York som endedestinasjon, og en til Sør-Amerika med Montevideo og Buenos Aires som endestasjoner. I tiden fra starten til 31. desember 1947 fraktet SAS over 18 000 passasjerer. I 1948 gikk det svenske nasjonalflyselskapet AB Aerotransport – som hovedsakelig fokuserte på europeiske operasjoner, inn i samarbeidet. Dette førte til at SAS' virksomhet ble utvidet til å omfatte intraeuropeiske operasjoner. Disse ble operert under navnet European SAS (ESAS).SAS møtte på problemer i 1949, da det norske Samferdselsdepartementet kunngjorde at DNL så seg tvunget til å forlate ESAS-samarbeidet på grunn av manglende tilgang på; og koordinering av ressurser og kompetanse. ESAS' hovedkontor lå i København og OSAS' i Stockholm, mens det ikke fantes noen liknende infrastruktur for koordinering av nødvendig kompetanse i Norge. For å hindre at operasjonene stoppet, ble det satt ned en komité som kom fram til at en full sammenslåing av de involverte flyselskapene var den beste løsningen for å sikre videre drift. Det ble derfor bestemt at SAS skulle etableres som et multinasjonalt konsortium, mens de tre nasjonale flyselskapene skulle fortsette som morselskaper, og eie flyene som i sin tur skulle leases til SAS. Det ble videre bestemt at hovedkontoret skulle legges til Sverige, hovedbasen for drift til Danmark, og vedlikeholdet av flyparken til Norge. Avtalen om å opprette et felles nasjonalt flyselskap for Skandinavia ble signert i Oslo den 8. februar 1951, og ble gjort gyldig retroaktivt fra 1. oktober 1950. Eierskapet ble delt i tre – SAS Sverige (42,8 %), SAS Danmark (28,6 %) og SAS Norge (28,6 %). De tre enhetene var hver eid 50-50 av de respektive statene og private aktører.Rutenettet ble utvidet i 1949 da SAS introduserte flygninger til Østen. SAS fikk kun konsesjon til å fly med utgangspunkt i, og med personell fra Sverige og Danmark, da Braathens S.A.F.E. fra 1949 vant en femårig konsesjon på flygninger fra Norge til asiatiske destinasjoner. Ruten gikk derfor fra København og Stockholm via Frankfurt am Main, Zürich, Roma, Kairo og Tel Aviv til Karachi, Calcutta, Rangoon og Bangkok med fly eid av DDL og SILA. Fra 1951 ble ruten utvidet til Tokyo, samtidig som det ble introdusert en forgreningsrute til Midtøsten, som fra Roma gikk videre til Beirut, Damaskus og Teheran.Det ble i 1951 også etablert en rute til Øst-Afrika, som gikk fra København og Stockholm via Amsterdam, Zürich, Roma og Athen til Kairo, Khartoum og Nairobi. Ruten hadde tilslutningsfly fra Oslo.
=== Transpolare operasjoner og ytterligere ruteutviding ===
SAS satset kraftig på sin interkontinentale rutedrift på den nordlige halvkule fra 1950. De tre skandinaviske hovedstedenes beliggenhet gjorde det mulig å korte ned flytiden betraktelig ved å fly nordlige traseer. Selskapet gjennomførte verdens første kommersielle flygning over polare områder den 19. november 1952, som gikk fra Los Angeles via Thule til København. I 1954 ble selskapet det første i verden som ble gitt konsesjon til å fly over Nordpolen mellom Europa og Nord-Amerika. Den første transpolare ruten ble flydd med Douglas DC-6B-fly, og gikk fra København til Los Angeles via Kangerlussuaq og Winnipeg. Ruten gav SAS en stor fordel fremfor konkurrentene på markedet mellom Europa og Nord-Amerika. SAS tilbød gratis overgang på sine ruter til andre europeiske destinasjoner, og ved å fly en så nordlig rute forkortet man flytiden betraktelig. I 1957 ble det dessuten startet transpolare operasjoner til Tokyo. Også denne ruten gikk i en vestlig retning, via Grønland og Alaska, da SAS ikke fikk tillatelse til å fly over Sibir, og kinesisk luftrom var stengt for overflygninger.
Operasjonene til Los Angeles og Tokyo ble av SAS markedsført som «snarveien over Nordpolen». Ruten til Tokyo ble også den første direkteruten «verden rundt», da den ble flydd uten flybytte fra København via Grønland til Anchorage, Tokyo og tilbake til København igjen.SAS ble fra 1956 det første skandinaviske flyselskapet som fikk konsesjon til å starte faste ruteflygninger fra Skandinavia til Sovjetunionen. De to første rutene åpnet den 2. april 1956 til Moskva og Riga. Året etter startet SAS dessuten å fly til Warszawa og Praha. Utover dette ble Øst-Afrika-ruten forlenget til Johannesburg i 1953, og i 1958 ble Asia-operasjonene utvidet til også å omfatte Djakarta og Kuala Lumpur.
=== Jet-alderen ===
SAS satt i 1959 det fransk-produserte jetflyet Sud Aviation Caravelle i ordinær rutetrafikk. Flytypen ble først satt inn på ruten mellom København og Beirut. Året etter – i 1960 ble også jetfly satt inn på selskapets langdistanseoperasjoner, da SAS gikk til innkjøp av flytypen Douglas DC-8. Den første interkontinentale destinasjonen som ble trafikkert av selskapets jetfly var New York, deretter Los Angeles og Tokyo, og senere også Montréal og Chicago. I 1971 mottok SAS sitt første av typen Boeing 747, som ble satt inn på de travleste langdistanserutene, mens flytypen Douglas DC-10 fra 1974 ble introdusert på mindre trafikkerte langdistanseruter.Også på kort- og mellomdistanseruter ble propellfly erstattet med jetfly. Douglas DC-9 i ulike konfigurasjoner ble fra 1966 selve bærebjelken i selskapets innenriks- og europeiske rutenett, og flytypen ble værende i produksjon helt frem til 2002. To varianter av denne flytypen, DC-9-20 og DC-9-40, ble begge bygget etter kravspesifikasjoner fra SAS. Totalt 81 DC-9-fly var i selskapets flåte i denne perioden. SAS ble med tiden en viktig kunde for McDonnell Douglas, og bestilte siden store serier innenfor flere varianter av MD-80-serien.
=== «The Businessman's Airline» ===
I 1981 kom Jan Carlzon inn som direktør i SAS. Selskapet hadde gjennom 1970-tallet slitt med dårlige resultater, dels grunnet manglende betalingsvilje på europeiske ruter og innkjøp av for store fly som var kostbare å operere. I Carlzon-årene ble SAS relansert som «The Businessman's Airline», ved at selskapet skiftet fokus over på å møte forretningsreisende sine behov. Førsteklasse ble fjernet på europeiske ruter i 1981, og erstattet med SAS EuroClass. Året etter ble businessklasse introdusert på alle interkontinentale ruter. Omleggingen gav en positiv utvikling i SAS' økonomiske situasjon, og selskapet ble utnevnt til årets flyselskap i 1983 av tidsskriftet Air Transport World.I 1992 etablerte SAS fordelsprogrammet EuroBonus som gav mulighet til å opptjene bonuspoeng på SAS' og dets partneres ruter, så vel som hos andre samarbeidende aktører.
=== Fra regional- og europeisk satsing til storsamarbeid ===
I 1988 ble SAS Commuter dannet som et frittstående konsortium eid av SAS-gruppen for regionaltrafikk på innenriksmarkedet. Selskapet opererte under fire merkenavn: Eurolink (kortdistanse til og fra Danmark), Norlink (regionalruter i Nord-Norge), Swelink (regionalruter i Sverige) og Westlink (regionalruter på Vestlandet). Selskapet matet trafikk fra regionale lufthavner til mer sentrale SAS-baser, og fokuserte sin rutetabell på å lette transitt videre på SAS' europeiske rutenettverk. Opprettelsen av selskapet kom som et ledd i SAS' forsøk på å kunne tilby et mer allsidig produkt for reisende til og fra destinasjoner som var for små for store jet-operasjoner.For å sikre sin posisjon på det svenske innenriksmarkedet kjøpte SAS dessuten Linjeflyg i 1993. Dette gav selskapet monopol på innenriksruter i Sverige frem til Skyways etablerte seg året etter. I 1998 kjøpte SAS også finske Air Botnia, og styrket sin posisjon i Finland.Det europeiske markedet, så vel som det regionale, ble gjennom 1990-tallet et stadig viktigere satsingsområde for SAS. Markedet var på den tiden dominert av store nasjonale aktører. Det var imidlertid satt i gang et politisk arbeid om å deregulere europeisk luftfart, noe som potensielt kunne true de nasjonale flyselskapenes posisjon. SAS tok på slutten av 1980-tallet initiativ til å danne et europeisk konglomerat av nasjonale flyselskaper, for å befeste nettverkselskapenes posisjon på de lukrative rutene mellom større europeiske byer og finanssentra. Forslaget innebar å samle SAS, KLM, Swissair og Austrian Airlines i et konsortium etter samme modell som SAS var bygget på. Forhandlingene strandet imidlertid i 1993.
Et annet forsøk på å styrke posisjonen på det europeiske markedet var å etablere flyalliansen European Quality Alliance (EQA) sammen med Swissair, Austrian Airlines og Finnair. Samarbeidet skulle omfatte rutesamarbeidsavtaler og felles markedsføring, så vel som teknisk koordinering og promoteringen av alliansepartnerne som «kvalitetsselskaper». Også dette forsøket strandet, og endte i stedet i at Swissair og Austrian Airlines gikk sammen om å etablere fordelsprogrammet Qualiflyer.Disse to feilede forsøkene førte til at SAS i stedet valgte å fokusere på egen vekst på det europeiske markedet, og gikk til innkjøp av 35 mellomdistansefly av typen Boeing 737-600 – en ordre som senere ble utvidet flere ganger til også å omfatte andre Boeing 737-varianter. Året etter gikk imidlertid SAS inn i et omfattende samarbeid med tyske Lufthansa med en rekke interline- og rutesamarbeidsavtaler på europeiske ruter. I 1997 var SAS med på å opprette den første globale flyalliansen Star Alliance sammen med Lufthansa, United Airlines, Air Canada og Thai Airways.
=== Luftfartskrise og Braathens-oppkjøp ===
Den 6. juli 2001 ble SAS omorganisert til ett felles morselskap, SAS AB.En allerede svekket internasjonal flytrafikk opplevde en kraftig passasjernedgang i kjølvannet av terrorangrepene 11. september 2001. Få dager senere varslet SAS kraftige nedbemanninger og kutt i sine operasjoner. Den hittil alvorligste ulykken i selskapets historie ved Linate-lufthavnen i Milano den 8. oktober 2001 krevde totalt 118 menneskeliv.
SAS gikk gjennom store omstillinger etter årtusenskiftet som en respons på lavprisselskapenes sterke vekst på det europeiske markedet, og etablerte i 2003 lavpriskonseptet Snowflake. Også på selskapets ordinære ruter ble prisene kuttet, og serveringstilbudet på interskandinaviske operasjoner ble forenklet. Året etter innførte selskapet nytt lavpriskonsept på det norske innenriksmarkedet. I 2005 ble SAS det første europeiske nettverksselskapet til å tilby enveisbilletter i Europa, og senket dessuten prisene ytterligere.
I 2002 kjøpte SAS sterkt gjeldstyngede Braathens, og fikk dermed i realiteten monopol på det norske innenriksmarkedet frem til Norwegian etablerte seg som selvstendig aktør i 2003. SAS ervervet også 49 % av aksjene i estiske Estonian Air, og året etter fusjonerte den norske delen av SAS med Braathens og formet SAS Braathens. Virksomheten ble så delt i fire selvstendige selskaper innenfor SAS-gruppen: SAS Sverige, SAS Danmark, SAS Braathens og SAS International. SAS Braathens skiftet deretter navn til SAS Norge i 2007.
=== Nye strategier ===
Til tross for kuttene og omstruktureringen som ble gjennomført tidlig på 2000-tallet slet SAS fortsatt med negative resultater. Dette førte til ytterligere nedskjæringer i antall ansatte og reforhandlinger om lønnsvilkår. Flere ganger gjennom 2000-tallet gikk de statlige eierne, så vel som de private, inn med emisjoner i milliardklassen for å sikre videre drift.
I 2008 ble SAS-strategien «Core SAS» introdusert, og spisset inn selskapets drift. Det nordiske markedet ble nytt hovedfokus, og selskapet satte seg som mål å selge sine interesseandeler i eksterne flyselskap og å redusere bredden i egne tjenester som bakkehåndtering og vedlikehold. Som et ledd i å effektivisere driften ble dessuten SAS igjen samlet i ett selskap, da de tre nasjonale- og den internasjonale delen av selskapet gikk sammen som én enhet.I tillegg til at hovedpunktene i «Core SAS»-programmet ble videreført introduserte selskapet ytterligere kutt med sin neste strategi - «4EXCELLENCE» i 2011. Også i denne strategien skapte et sterkere fokus på hjemmemarkedet, så vel som en forenkling av servicetilbudet, effektivisering av salgskanaler og fokus på fleksibilitet og punktlighet.SAS befant seg i en krisesituasjon høsten 2012, da forhandlinger mellom ledelsen og dets ansattes fagforeninger om en spareplan, som inneholdt ytterligere lønnskutt og lengre arbeidstid, gikk i stampe. I forbindelse med denne spareplanen ble en ny strategi lagt frem - «4EXCELLENCE Next Generation». Den omfatter blant annet utkontraktering av bakkehåndteringsvirksomhet, sentralisering av administrasjonen, endring av lønns- og pensjonsvilkår, ytterligere nedskjæringer i bemanning, utvidelse av rutenettet og flyflåten, og avhending av Widerøe. Alle punktene i strategiplanen er planlagt gjennomført innen 2015.I 2013 ble det gjennomført en forenkling av selskapets serviceklasser om bord. Tidligere economy-, economy extra -og business-klasse ble erstattet med konseptene «Go» og «Plus». Sistnevnte erstattet business-klasse på alle europeiske ruter, og business-klasse tilbys i dag kun på interkontinentale flyvninger.Strategiene innebærer også en harmonisering og modernisering av selskapets flyflåte. I 2013 ble det siste McDonnell Douglas MD-80-flyet («Nora Viking», registrert SE-DIR) pensjonert. Flytypen utgjorde gjennom 1980- og 1990-tallet kjernen i SAS' europeiske rutedrift, og på det meste var det 82 maskiner i aktiv tjeneste. Dagens flåte brukt på innenriks- og intereuropeiske flygninger består hovedsakelig av Airbus A319/A320/A321- og Boeing 737-fly av ulike konfigurasjoner. De eldre Boeing 737-flyene (hovedsakelig de som ble overført til SAS gjennom fusjonen med Braathens i 2004) skal også etter planen fases ut, og erstattes av tilsvarende «Next Generation»-maskiner. I 2015 solgte SAS Blue1 til CityJet og inngikk en seks års leieavtale med selskapet. I 2017 ble også danske Cimber solgt til CityJet.I oktober 2016 solgte den svenske og den norske staten seg ned til henholdsvis 17,1 og 11,4 prosent, og salget utgjorde tilsammen 7,2 % av aksjene. Den 27. juni 2018 solgte den norske staten resten av sine aksjer i SAS, med unntak av Oljefondets aksjer på ca. én prosent eierandel. I 2019 solgte SAS sin eierandel på 37,5 % i Air Greenland etter å ha vært inne på eiersiden i 50 år.I likhet med luftfarten ellers ble SAS hardt rammet av koronapandemien i 2020. SAS fikk et lån på til sammen 3,3 mrd svenske kroner med garanti fra den danske og svenske staten og 1,5 mrd kroner med statsgaranti fra den norske staten. Den norske staten måtte overta det usikrede lånet 23. juni 2022.I 2020 ble bemanningen redusert med ca. 5000. Det utgjorde nærmere en halvering av abeidsstokken. Ca. 500 flygere ble sagt opp. Disse fikk ikke tilbake jobbene i SAS, men ble tilbudt å søke jobber i datterselskapene SAS Connect og SAS Link. Landsorganisasjonen i Norge og Norsk Flygerforbund stevnet SAS inn for Arbeidsretten for brudd på arbeidslivets bestemmelser, og de stevnet også SAS inn for tingretten for ulovlig virksomhetsoverdragelse. Om flygerne skulle få komme tilbake i arbeid igjen når trafikken tok seg opp, var også et stridsspørsmål i tarifforhandlingene i 2021–22, og den 4. juli 2022 gikk 900 flygere fra alle tre skandinaviske land til streik.Den 5. juli 2022 ba SAS om konkursbeskyttelse i henhold til USAs konkurslovgivning.
== Selskapsprofil ==
=== Operasjoner ===
SAS er det største flyselskapet i Skandinavia, og et av de stiftende medlemmene av flyalliansen Star Alliance. Selskapet fraktet 22,9 millioner passasjerer i 2011. SAS trafikkerer til enhver tid i underkant av hundre destinasjoner. Selskapet har en flåte bestående av 141 fly, og per juni 2013 hadde selskapet ytterligere 55 fly i bestilling. Flåten består av en rekke ulike flytyper, som disponeres ut ifra størrelse og rekkevidde på selskapets kort-, mellom- og langdistansenett. SAS er verdens største operatør av flytypen Boeing 737–600, og opererer 28 av de totalt 69 som er bygd.De fleste flyvningene til SAS har utgangspunkt i selskapets tre huber. Den største er ved Københavns lufthavn, som er hovedbase for selskapets europeiske- og interkontinentale rutetrafikk. Noe mindre baser finnes ved Stockholm- og Oslo lufthavn, hvorfra SAS har omfattende innenrikstrafikk, samt tilbyr en rekke destinasjoner i Europa og enkelte interkontinentale destinasjoner. Selskapet flyr i høy frekvens på «hovedstadstriangelet», og mater passasjerer mellom de tre hubene.Rutenettet i sin helhet har hovedtyngde på skandinaviske og europeiske destinasjoner. De fleste hovedsteder i Europa og øvrige større finanssentra og turistdestinasjoner i Vest-Europa trafikkeres av SAS. I tillegg trafikkerer selskapet enkelte interkontinentale destinasjoner i Nord-Amerika, Midtøsten og Asia.
=== Drift ===
Selskapet har sitt hovedkontor i Frösundavik utenfor Stockholm. Det ble bygget fra 1985 til 1987, og består av sju separate blokker som er dekket over med et glasstak, og ligger ved en innsjø i nærheten av Brunnsviken. Komplekset utgjør totalt 54 000 kvadratmeter, og ble tegnet av den norske arkitekten Niels Torp. I 2010 flyttet SAS sin administrasjon fra hovedkontoret til innleide lokaler ved Arlanda lufthavn, men annonserte i mai 2013 at selskapet innen 2014 ville flytte driften tilbake til Frösundavik.De ansatte i SAS er organisert i en rekke fagforeninger ut ifra land og posisjon innenfor selskapet. Totalt var 13 479 personer ansatt i SAS i 2011, og samme år hadde selskapet en omsetning på SEK 36,7 milliarder.
=== Konsernstruktur ===
SAS AB har et antall datterselskaper. SAS Norge, SAS Danmark og SAS Sverige er de største.
=== Eierskap ===
Eierskapet i SAS er fordelt mellom den svenske og den danske stat og private aktører, og fram til oktober 2016 var fordelingen på 50 prosent av morselskapet SAS-gruppens aksjer. Den 27. juni 2018 solgte den norske staten alle sine aksjer i selskapet.Følgende aksjonærer hadde mer enn én prosent eierandel i SAS-gruppen per 31. oktober 2021:
=== Nøkkeltall ===
Selskapets nøkkeltall vises nedenfor. Tallene omfatter Scandinavian Airlines og SAS-gruppens underselskaper SAS Cargo, SAS Ground Handling og SAS Technical Services, men ikke selskaper i SAS-gruppen som ikke markedsføres under SAS-navnet (for eksempel Widerøe).
Tallene er for kalenderår, unntatt oversikten for 2012 som omfatter perioden 1. januar til 31. oktober. Selskapet har besluttet at dets fiskale år vil gå fra 1. november til 31. oktober, i stedet for kalenderår. Det inneværende fiskalåret startet derfor 1. november 2013, og slutter 31. oktober 2014. Netto inntjening i tabellen nedenfor inkluderer ikke netto resultat for SAS, som i perioden 2008–2010 var et underskudd på 11,3 mrd. svenske kroner.
=== Partnere ===
Utover samarbeidet SAS har med sine alliansepartnere i Star Alliance og øvrige flyselskap i SAS-gruppen har selskapet også en rekke avtaler med andre aktører. SAS har inngått strategiske samarbeid med blant andre Lufthansa, Swiss og Austrian Airlines, som omfatter rutesamarbeid og rutekoordinering for å effektivisere transitt mellom SAS' og partnernes nettverk.
SAS har også partnere i andre bransjer – mange av dem gjennom sitt fordelsprogram EuroBonus, hvor kjøp av tjenester blant annet hos utvalgte bilutleiefirma, hoteller, kredittkortselskaper og butikkjeder gir poengopptjening.
=== Logo og fargeskjema ===
SAS’ fly har, med unntak av de operert av SAS Braathens og SAS Norge fra 2004 til 2011, SAS Commuter fra 1988 til 2004 og SAS Snowflake fra 2003 til 2004 hatt en universell utformet logo og et helhetlig fargeskjema på hele flåten siden starten. Et element som har gått igjen i de tre fargeskjemaene er stiliserte utgaver av de tre skandinaviske flaggene. Fonten brukt i logoen er også tilnærmet uforandret siden starten.
Dagens fargeskjema ble introdusert i forbindelse med at SAS gikk til innkjøp av en rekke nye kort- og mellomdistansefly. Det ble presentert den 20. august 1998, og det første flyet som ble malt i de nye fargene var en Boeing 737–600 som stod klar for levering fra Boeing-fabrikken i Seattle samme dato. Flykroppen er i en svak beigefarge, mens tittelen «Scandinavian Airlines» ved nesen er skrevet i hvitt. Halefinnen er blå med SAS-logoen i hvitt. Motordekslene er røde, mens bremsekraftreversererne er hvite.
== Serviceprofil ==
SAS drives som et fullservice nettverkselskap i alle sine operasjoner. I det ligger det at selskapet tilbyr en rekke tjenester for sine kunder både på bakken og i luften utover selve flytransporten, at selskapet har utstrakt samarbeid med andre aktører og at det opereres med ulike klasser om bord.
=== Klasser om bord ===
Fra 2013 ble economy-, economy extra- og business-klasse på skandinaviske og europeiske flyvninger erstattet med bookingklassene Go og Plus. På interkontinentale flygninger tilbys fortsatt business-klasse. De ulike bookingklassene gir følgende fordeler: Alle tre har SAS app, mobilinnsjekk, kaffe og te og SAS Credits.
=== Lounger ===
SAS tilbyr tilgang til egne og eksterne lounger for enkelte av sine passasjerer. Adgang avhenger av billettype, EuroBonus- eller Star Alliance-nivåstatus.
Passasjerer med dagsaktuell Plus-billett med SAS på selskapets europeiske rutenett har automatisk adgang til selskapets lounger. På interkontinentale flyvninger har passasjerer med business-klassebillett tilgang til alle SAS' lounger, i tillegg til partnerlounger. Passasjerer med Plus-billett på interkontinentale flyvninger har tilgang til SAS' egne lounger og utvalgte partnerlounger. Passasjerer med Gold-status i EuroBonus, eller tilsvarende status hos andre fordelsprogram i Star Alliance har automatisk tilgang til SAS' lounger dersom passasjeren har en dagsaktuell billett med SAS eller andre Star Alliance-medlemmer.
Selskapet har fire forskjellige loungekonsept: SAS Business Lounge, SAS Scandinavian Lounge og SAS Domestic Lounge, som finnes på følgende lufthavner:
=== EuroBonus ===
EuroBonus er SAS' fordelsprogram, og ble lansert i 1992. Fordelsprogrammet gjør det mulig for selskapets kunder å samle opp bonuspoeng ved flyreiser og ved kjøp av tjenester av partnerselskaper. Bonuspoengene kan i sin tur benyttes til kjøp av flyreiser, oppgradering av billetter om bord eller kjøp av andre varer hos SAS. EuroBonus fungerer dessuten som fordelsprogram for de øvrige flyselskapene i SAS-gruppen.
Fordelsprogrammet har fire medlemsnivå: Basic, Silver, Gold og Diamond. Basic-status er det laveste nivået, og gir ingen fordeler utover muligheten til å samle poeng. Silver-status nås ved å enten fly 20 flyvninger hos SAS eller Widerøe innenfor en gitt kvalifiseringsperiode, eller ved å tjene 20 000 grunnpoeng i samme periode. Silver-kunder får blant annet tilgang på business-innsjekk uavhengig av billettype, økt bonusopptjening og mulighet til å sjekke inn ekstra bagasje uten tilleggsbetaling. Det nest høyeste nivået – Gold nås ved å fly 45 flyvninger hos SAS eller Widerøe, eller ved å tjene 45 000 grunnpoeng i løpet av kvalifiseringsperioden. Blant fordelene for Gold-kunder er fri adgang til selskapets lounger, Fast Track-sikkerhetskontroll og prioritert ombordstigning og bagasje. Det høyeste nivået – Diamond nås ved å fly 90 flyvninger hos SAS eller Widerøe, eller ved å tjene 90 000 grunnpoeng i løpet av kvalifiseringsperioden. I tillegg til de samme fordelene som gjelder for Gold-kunder, har disse også fordelen av at opptjente poeng ikke forfaller så lenge en er Diamond-medlem, ingen gebyrer ved bestilling av bonusreiser, bud på oppgradering teller 30% mer, gratis drikke i SAS Go på ruter der det tilbys salg om bord, samt velge en «goodie bag» Det finnes også et femte «uoffisielt» medlemsnivå kalt Pandion. Nivået tildeles personlig av SAS' administrerende direktør til selskapets 1 500 beste kunder. Medlemslisten revalueres årlig, og avhenger av hvor mye penger kunden legger igjen i SAS fremfor antall flyvninger. Blant Pandion-kunders fordeler er garantert plass ombord selv ved overbooking og «eksklusiv service».I kjølvannet av SAS' oppkjøp av Braathens i 2002 ble det lagt ned et forbud om å tilby bonuspoeng på flyreiser innenriks i Norge for å hindre at SAS ble satt i en monopolsituasjon. I 2013 klaget SAS forbudet inn til EFTAs overvåkingsorgan med det grunnlag at forbudet var i strid med EØS-avtalen. Forbudet ble hevet den 16. mai 2013.
=== Fast Track ===
Fast Track-sikkerhetskontroll er egne sluser i sikkerhetskontrollene ved utvalgte lufthavner SAS trafikkerer, som skal gi raskere passering. Tilgang gis til passasjerer med Plus- eller business-klassebillett, samt til passasjerer med EuroBonus Gold-status.
== Destinasjoner ==
SAS' rutenett dekker de fleste større- og mellomstore lufthavner i Norge, Sverige og Danmark, samt større lufthavner i Europa. Selskapet har også et lite antall ruter til destinasjoner i Nord-Amerika, Midtøsten og Asia. De fleste høyfrekvensrutene trafikkeres fra selskapets tre hovedbaser i København, Oslo og Stockholm, og populære ferieruter trafikkeres dessuten også fra større regionale lufthavner.Noen av de mest kjente destinasjonene utenfor Europa SAS operer:
Tokyo
Beijing
Shanghai
New York
Chicago
Los Angeles
Boston
Miami
San FranciscoI tillegg har SAS avtaler med mange av partnerne, som tilbyr "connection-flight".
=== Partner- og rutesamarbeidsavtaler ===
Utover samarbeidet med selskaper i Star Alliance har SAS partner- eller rutesamarbeidsavtaler med følgende flyselskaper:
== Flåte ==
SAS' flåte har per juni 2020 en snittalder på 9,4 år, og består av følgende fly:
=== Kabin ===
==== Business ====
Business-klasse tilbys kun på selskapets langdistanseflygninger, som opereres med Airbus A330- og A350-fly. Disse flyene er utstyrt med henholdsvis 32 og 40 businessklasseseter. Seteradene er plassert med et mellomrom på 77 tommer (196 cm), og de er såkalte «Flat Beds» som kan lenes 180 grader tilbake. Setene er også utstyrt med personlig TV-skjerm med video on demand og strømuttak.
==== Plus ====
På det fleste av SAS' flygninger er det ingen forskjell på setene i Plus og Go, da det i brorparten av selskapets flåte er installert samme seter i hele flyet. Unntaket er på langdistanseflygninger, der Plus-passasjerer plasseres i den delen av kabinen som tidligere var forbeholdt reisende på economy extra-klasse. Setene om bord i selskapets Airbus A330- og A350-fly har 38 tommers mellomrom (97 cm), og kan lenes 105 grader tilbake. På langdistanseflygningene er setene også utstyrt med personlig TV-skjerm med video on demand og strømuttak.Om bord i selskapets øvrige fly reserveres fremre del av kabinen for Plus-passasjerer. Disse passasjerene har også muligheten til å reservere sete ved nødutgang eller helt foran i kabinen, hvor det er større benplass. SAS' Boeing 737-800-fly har 30 tommer (76 cm) mellom seteradene. Airbus A319 og A321, Boeing 737-600 og 737-700, Canadair CRJ-200 og CRJ-900 har alle 31 tommer (79 cm) mellom seteradene. Selskapets McDonnell Douglas MD-80-fly hadde 32 tommer (81 cm) mellom seteradene.
==== Go ====
På SAS' langdistanseflygninger er det 32 tommer mellom seteradene i Go. Selskapets Airbus A330- og A350-fly er utstyrt med henholdsvis 174 og 228 standard økonomiklasseseter. Disse har også personlig TV-skjerm med video on demand. På øvrige flyvninger reserveres bakre del av flyet for Go-passasjerer. Hvor langt frem billettklassen starter avhenger av antallet passasjerer i Plus. Mellomrommet mellom setene er det samme som i Plus om bord resten av flåten.
=== Flåtefornyelse ===
SAS' flåte består av en rekke ulike flytyper fra forskjellige fabrikanter, og er levert i ulike konfigurasjoner. Selskapet har derfor igangsatt et flåtefornyelsesprogram for å få en mer moderne, klimavennlig og strømlinjeformet flypark med en mer uniform setekonfigurasjon om bord. Selskapets siste McDonnell Douglas MD-80-fly – som hovedsakelig gikk i dansk og svensk produksjon ble faset ut i oktober 2013, og ble erstattet neste generasjons Boeing 737- og Airbus A320-fly. De eldre Boeing 737-flyene som SAS tok over etter Braathens-emisjonen i 2004 ble faset ut i desember 2013 og er erstattet av neste generasjons Boeing 737-fly.
I 2013 bestilte SAS 8 Airbus A350-900- og 4 Airbus A330-fly, som skal erstatte deler av dagens langdistanseflåte. De første A330-flyene leveres fra 2015, mens A350-flyene leveres fra 2018. Inntil syv av flyene i dagens langdistanseflåte som ikke umiddelbart skal erstattes vil få oppgraderte kabiner innen 2015.
== Tidligere fly ==
Oversikten omfatter fly operert av; eller på vegne av ESAS, OSAS, SAS og de øvrige SAS-markedsførte flyselskapene, men ekskluderer fly operert av individuelle selskaper i SAS-gruppen. Listen er i kronologisk rekkefølge fra når første fly ble satt i trafikk.
== Underselskap markedsført under SAS-navnet ==
=== SAS Braathens og SAS Norge ===
SAS Braathens ble etablert da den norske delen av SAS og Braathens fusjonerte til ett selskap i 2004. Selskapet var heleid av SAS-gruppen, men opererte med et eget driftssertifikat og med egne flyselskapskoder. Selskapet hadde sin hovedbase ved Oslo lufthavn, og var Norges største flyselskap. Hovedkontoret lå på Fornebu. Flåten utgjorde i underkant av 60 Boeing 737-fly tidligere tilhørende den norske delen av SAS og Braathens, og selskapet trafikkerte de fleste stamlufthavner i Norge og større lufthavner i Vest-Europa.I 2007 skiftet selskapet navn til SAS Norge, og ble knyttet tettere sammen med resten av SAS-konsernet da det sammen med SAS Sverige, SAS Danmark og SAS International ble en av de fire SAS-enhetene innenfor SAS-gruppen. I 2009 fusjonerte alle de nasjonale enhetene i ett SAS, og driften av SAS Norge som egen enhet ble avviklet.
=== SAS Commuter ===
SAS Commuter var et datterselskap av SAS-gruppen som ble opprettet den 1. desember 1988. Selskapet trafikkerte kortdistanseruter innenriks i Skandinavia, og fra Sverige og Danmark til enkelte europeiske destinasjoner. Driften var delt i fire merkenavn: Eurolink fra og i Danmark, Norlink i Nord-Norge, Swelink fra og i Sverige og Westlink på Vestlandet. Selskapet opererte en flåte bestående av ulike turboprop-fly, og matet passasjerer fra regionale lufthavner til SAS' baser, med sikte på transitt videre på selskapets europeiske rutenett.
Selskapet ble avviklet som egen enhet i 2004. Operasjonene i Norge ble implementert i SAS Braathens, mens den svenske og danske driften ble implementert som en del av SAS Sverige og SAS Danmark.
=== SAS Snowflake ===
SAS Snowflake var et datterselskap i SAS-gruppen som ble opprettet den 13. mars 2003 og som tilbød punkt-til-punkt-lavprisflygninger. Produktet var modellert etter europeiske lavprisselskaper som Ryanair og EasyJet. SAS Snowflake fløy hovedsakelig fra København og Stockholm til populære feriedestinasjoner i Sør-Europa. Selskapet opererte som en del av SAS, og fløy derfor med fly eid av morselskapet og med SAS-personell om bord. Enkelte av flyene i deres produksjon ble imidlertid malt i SAS Snowflake-farger.Selskapet ble nedlagt som egen enhet i 2004 etter drøyt et års drift, og Snowflake-produktet ble i stedet delvis implementert på de billigste billettklassene på utvalgte kortdistanseruter fra København.
=== Scanair ===
Scanair var et dansk, senere skandinavisk, flyselskap opprettet som et konsortium med SAS og en rekke andre investorer som deltagere i 1961. Selskapet fokuserte på pakkereiser fra Skandinavia til destinasjoner i Sør-Europa, og var i så måte det første virkelige skandinaviske charterselskapet. I 1966 ble Scanair omstrukturert til et syndikat, og ble innlemmet som et heleid datterselskap av SAS-gruppen med 3/7 svensk-, 2/7 dansk- og 2/7 norsk eierskap. En rekke av SAS' større jetfly ble brukt i selskapets produksjon, blant andre Douglas DC-8, DC-10 og Boeing 747–200 som åpnet for flyvninger til mer eksotiske destinasjoner.Tross sterke passasjertall slet Scanair på hele 1980-tallet med store underskudd. Den 1. januar 1994 gikk selskapet ut av SAS-gruppen da det slo seg sammen med danske Conair, og etablerte det nye flyselskapet Premiair.
== Ulykker ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Björnelid, Richard (2011). SAS – om konsten att sänka ett flygbolag (svensk). Stockholm: Atlas. ISBN 978-91-7389-396-1.
Buraas, Anders (1972). Fly over fly: Historien om SAS. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 82-05-00891-4.
Hall, Åke (2002). Luftens Vikingar – en bok om SAS alla flygplan (svensk). Nässjö: Air Historic Research. ISBN 91-973892-3-4.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) SAS Scandinavian Airlines – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) SAS Scandinavian Airlines – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
SAS' norske nettsider
SAS-gruppen
SAS Ground Handling
SAS Cargo
SAS-museet
Liste over hendelser med SAS-fly | SAS’ hovedkontor er hovedkontoret til flyselskapet Scandinavian Airlines (SAS). Bygningen ligger i Solna kommune i Stockholms län og ble oppført mellom 1985 og 1987. | 195,054 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aigine | 2023-02-04 | Aigine | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Greske gudinner', 'Kategori:Metamorfoser i gresk mytologi', 'Kategori:Nymfer'] | Aigine (gresk: Αἴγινα) var i henhold til gresk mytologi en nymfe fra den greske øya som bærer hennes navn, Aigina (dagens Egina), som lå i Saroniabukta mellom Attika og Peloponnes. Det arkaiske Afaiatempelet for «den usynlige gudinne» på øya ble senere underordnet kulten til Aigine. Navnet Afaia (Ἀφαῖα) kan bli forstått som en hyllest til Aigine som gir en epitet, eller som en dublett for gudinnen.
Via navnet Aigine er hun som en geitnymfe, slik som med kretiske Amaltheia (en geit som ga melk til den nyfødte Zevs, men i andre myter også en gudinne), fikk hun en ny identitet på det greske fastlandet som datter av elveguden Asopos og nymfen Metope. Av de mange døtrene til Asopos og Metope ble mange av dem forført eller voldtatt av Apollon eller Zevs. Aigine fødte minst to barn: Menoitios med Aktor, konge i Fokis, og Aiakos med Zevs som far. Begge sønnene ble konger; Menoitios ble konge av Opous, en by i Opuntian (Østlige Lokris) og ble regnet blant argonautene. Hans sønn var Patroklos, fetter av helten Akilles, og hans nærmeste våpenbror. Sønnen ble gjort til gud, Aiakos, var konge av Aigina, og var kjent for å ha gitt hjelp til Apollon og Poseidon i byggingen av murene i Troja. Gjennom ham ble Aigine stammor til Akilles, som var sønn av Pelevs, sønnesønn av Aiakos.
| Aigine (gresk: Αἴγινα) var i henhold til gresk mytologi en nymfe fra den greske øya som bærer hennes navn, Aigina (dagens Egina), som lå i Saroniabukta mellom Attika og Peloponnes. Det arkaiske Afaiatempelet for «den usynlige gudinne» på øya ble senere underordnet kulten til Aigine. Navnet Afaia (Ἀφαῖα) kan bli forstått som en hyllest til Aigine som gir en epitet, eller som en dublett for gudinnen.
Via navnet Aigine er hun som en geitnymfe, slik som med kretiske Amaltheia (en geit som ga melk til den nyfødte Zevs, men i andre myter også en gudinne), fikk hun en ny identitet på det greske fastlandet som datter av elveguden Asopos og nymfen Metope. Av de mange døtrene til Asopos og Metope ble mange av dem forført eller voldtatt av Apollon eller Zevs. Aigine fødte minst to barn: Menoitios med Aktor, konge i Fokis, og Aiakos med Zevs som far. Begge sønnene ble konger; Menoitios ble konge av Opous, en by i Opuntian (Østlige Lokris) og ble regnet blant argonautene. Hans sønn var Patroklos, fetter av helten Akilles, og hans nærmeste våpenbror. Sønnen ble gjort til gud, Aiakos, var konge av Aigina, og var kjent for å ha gitt hjelp til Apollon og Poseidon i byggingen av murene i Troja. Gjennom ham ble Aigine stammor til Akilles, som var sønn av Pelevs, sønnesønn av Aiakos.
== Bortførelse av Aigine ==
Det ble sagt at Zevs tok formen av en ørn og bortførte Aigine, førte henne til en øy i nærheten av Attika, den gang hetende Oenone; og ble siden kjent ved hennes navn. Aigines far, Asopos, jaget etter dem. Hans leting førte ham til Korint hvor Sisyfos var konge. Denne informerte ham om å ha sett en stor fugl frakte en ung kvinne av sted til en nærliggende øy. Således forfulgte Asopos dem, men Zevs kastet sine lyn og tvang Asopos tilbake i vannene. Aigine fødte til sist sin sønn Aiakos som ble konge av øya som nå bar hennes navn.
== Maurmenneskene ==
Da byen Aigina på øya av samme navn ble avbefolket av en pest som Zevs' sjalu hustru Hera hadde sendt som hevn over ektemannens utroskap med nymfen, sendte Aiakos sine bønner til Zevs. Zevs svarte at hans folk ville telle som maur på hans hellige eik, og maurene ble forvandlet til mennesker, myrmidonerne, og Aiakos fikk et nytt folk å være konge over. Disse myrmidonerne ble siden ledet av helten Akilles, sønnesønn av Aiakos, i kamp mot byen av Troja, slik som beskrevet av Homer i Iliaden.
== I vitenskapen ==
91 Aegina er en hovedbelteasteroide som er blitt navngitt etter nymfen. Den ble oppdaget i 1866 ved Observatoire de Marseille i Frankrike.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Graves, Robert (1955, 1960): The Greek Myths, 66.b.1; 67.f; 138.b.
Hamilton, Edith (1940, 1942): Mythology, Mentor
== Eksterne lenker ==
Escher-Bürkli, Jakob (1893): «Aigina 2» i: Paulys Realencyclopädie der classischen Altertumswissenschaft (RE). Bind I,1, Stuttgart, s. 968.
«Aigina», Theoi Project
«Aegina», Wiktionary | Aigine (gresk: Αἴγινα) var i henhold til gresk mytologi en nymfe fra den greske øya som bærer hennes navn, Aigina (dagens Egina), som lå i Saroniabukta mellom Attika og Peloponnes. Det arkaiske Afaiatempelet for «den usynlige gudinne» på øya ble senere underordnet kulten til Aigine. | 195,055 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Str%C3%B8mmen_gamle_bru | 2023-02-04 | Strømmen gamle bru | ['Kategori:29°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Broer åpnet i 1929', 'Kategori:Fagverksbroer', 'Kategori:Finnmarks samferdselshistorie', 'Kategori:Fredete byggverk i Troms og Finnmark', 'Kategori:Kulturminner i Båtsfjord', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Troms og Finnmarkstubber', 'Kategori:Veibroer i Troms og Finnmark', 'Kategori:Veier i Båtsfjord', 'Kategori:Veistubber'] | Strømmen gamle bru er ei fagverksbru i Båtsfjord bygget i 1929. Den er plassert rundt 15 m vest for Strømmen bru på Fiskeværvegen og brukes som gangbru.
Brua ble fredet av Riksantikvaren 17. april 2008.
| Strømmen gamle bru er ei fagverksbru i Båtsfjord bygget i 1929. Den er plassert rundt 15 m vest for Strømmen bru på Fiskeværvegen og brukes som gangbru.
Brua ble fredet av Riksantikvaren 17. april 2008.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Strømmen gamle bru». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Strømmen gamle bru er ei fagverksbru i Båtsfjord bygget i 1929. Den er plassert rundt 15 m vest for Strømmen bru på Fiskeværvegen og brukes som gangbru. | 195,056 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ragnvald_Kranz | 2023-02-04 | Ragnvald Kranz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Fødsler 2. mars', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Medlemmer av Nasjonal Samling', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn dømt i landssvikoppgjøret etter krigen', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske politifolk', 'Kategori:Norske statspolitifolk', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Ragnvald William Kranz (født 2. mars 1904 i Kristiania, død 26. februar 1985 i Oslo) var en norsk NS-mann og medlem av statspolitiet under andre verdenskrig.
Kranz hadde bakgrunn i politiet og var før krigen politibetjent i Aker. Han meldte seg inn i Nasjonal Samling i 1940.Ved landssvikoppgjøret ble han blant annet tiltalt for medvirkning til internering og deportasjon av norske jøder. Det ble nedlagt påstand om dødsstraff, men lagmannsretten dømte ham til livsvarig tvangsarbeid (dommen ble stadfestet av Høyesterett). Kranz foresto transport av mannlige jøder fra Berg interneringsleir til Akershuskaia og DS «Donau». Han ble også tiltalt for å ha medvirket til henrettelse av to personer som var blitt dømt av Politiets særdomstol. Ved straffeutmålingen ble det lagt vekt på Kranz' mishandling av fanger. Han ble frifunnet for henrettelsen av Knut Mathiesen, men i skjerpende retning ble det tatt hensyn til at han hadde stilt seg til disposisjon for fienden. Kranz ledet henrettelsen av Thoralf Andersen og Willy Saltnes.Kranz ble løslatt fra Bjørkelangen tvangsarbeidsleir 11. juni 1954.I 1954 byttet han etternavn til Arildset.
| Ragnvald William Kranz (født 2. mars 1904 i Kristiania, død 26. februar 1985 i Oslo) var en norsk NS-mann og medlem av statspolitiet under andre verdenskrig.
Kranz hadde bakgrunn i politiet og var før krigen politibetjent i Aker. Han meldte seg inn i Nasjonal Samling i 1940.Ved landssvikoppgjøret ble han blant annet tiltalt for medvirkning til internering og deportasjon av norske jøder. Det ble nedlagt påstand om dødsstraff, men lagmannsretten dømte ham til livsvarig tvangsarbeid (dommen ble stadfestet av Høyesterett). Kranz foresto transport av mannlige jøder fra Berg interneringsleir til Akershuskaia og DS «Donau». Han ble også tiltalt for å ha medvirket til henrettelse av to personer som var blitt dømt av Politiets særdomstol. Ved straffeutmålingen ble det lagt vekt på Kranz' mishandling av fanger. Han ble frifunnet for henrettelsen av Knut Mathiesen, men i skjerpende retning ble det tatt hensyn til at han hadde stilt seg til disposisjon for fienden. Kranz ledet henrettelsen av Thoralf Andersen og Willy Saltnes.Kranz ble løslatt fra Bjørkelangen tvangsarbeidsleir 11. juni 1954.I 1954 byttet han etternavn til Arildset.
== Referanser == | Ragnvald William Kranz (født 2. mars 1904 i KristianiaDigitalarkivet, folketelling for 1910, oppslag 9. | 195,057 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ulsholtveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Ulsholtveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Furuset'] | Ulsholtveien (1–37, 2–78) er en vei på Furuset i bydel Alna i Oslo. Den går mellom Lønneveien og Grorudveien. Den midtre delen er gangvei.
Veien fikk navn i 1917 etter gården Ulsholt.
Mye av bebyggelsen inngår i OBOS-borettslag.
I nr. 31 drev metodistkirkene i mange år barnehjem og barnehage. Huset ble helt ombygget i 2013-17 og på tomten ble det bygget 36 førstehjemsboliger for ungdom i regi av eieren, Stiftelsen Betanien. Haugen/Zohar Arkitekter og Dronninga landskap vant konkurransen om prosjektet. De nye boligene har passivstandard og rundt dem er det bygget hage med dyrking, og ved inngangen er sykkelpaviljong med verksted og sykkelpool. Boligene vant Arkitekturprisen 2017, som utdeles av arkitektorganisasjonene, og fikk hedrende omtale ved utdelingen av Oslo kommunes pris for god byarkitektur 2017.Furuset kirke har adresse Ulsholtveien 37. Kurland gård (også kalt Nordre Furuset) lå i nr. 64, men ble revet etter en brann i 2009. I nr. 70 var det tidligere arbeiderboliger.
| Ulsholtveien (1–37, 2–78) er en vei på Furuset i bydel Alna i Oslo. Den går mellom Lønneveien og Grorudveien. Den midtre delen er gangvei.
Veien fikk navn i 1917 etter gården Ulsholt.
Mye av bebyggelsen inngår i OBOS-borettslag.
I nr. 31 drev metodistkirkene i mange år barnehjem og barnehage. Huset ble helt ombygget i 2013-17 og på tomten ble det bygget 36 førstehjemsboliger for ungdom i regi av eieren, Stiftelsen Betanien. Haugen/Zohar Arkitekter og Dronninga landskap vant konkurransen om prosjektet. De nye boligene har passivstandard og rundt dem er det bygget hage med dyrking, og ved inngangen er sykkelpaviljong med verksted og sykkelpool. Boligene vant Arkitekturprisen 2017, som utdeles av arkitektorganisasjonene, og fikk hedrende omtale ved utdelingen av Oslo kommunes pris for god byarkitektur 2017.Furuset kirke har adresse Ulsholtveien 37. Kurland gård (også kalt Nordre Furuset) lå i nr. 64, men ble revet etter en brann i 2009. I nr. 70 var det tidligere arbeiderboliger.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ulsholtveien». Oslo byleksikon (5 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 598. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes gateoversikt
Lokalhistoriewiki | | navn = Ulsholtveien | 195,058 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kainsmerke | 2023-02-04 | Kainsmerke | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Første Mosebok', 'Kategori:Ord og uttrykk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kainsmerke eller «Kains forbannelse», er et uttrykk fra en fortelling i Første Mosebok i Den hebraiske Bibelen, en religiøs tekstsamling som tilsvarer Det gamle testamente i kristendommens Bibelen, hvor jødenes guddom Jahve forbanner og fordriver Kain, den førstefødte sønn av Adam og Eva, etter mordet på broren Abel. Et merke ble satt på Kain for å advare andre om Guds hevn hvis noen kom til å drepe ham; om noe skadet Kain, ville skaden bli betalt sjufoldig tilbake:
Se, i dag driver du meg bort fra landet. Jeg må skjule meg for deg. Fredløs og flyktning blir jeg på jorden, og den som finner meg, kan drepe meg.» Men Herren sa til ham: «Nei! Hvis noen dreper Kain, skal det hevnes sju ganger.» Og Herren satte et merke på Kain for at ingen som møtte ham, skulle slå ham i hjel.
Dette har blant annet blitt tolket som et fysisk merke, mens andre tolkninger har forstått «merke» som et tegn, og ikke som en fysisk markering på Kain. Den norske oversettelsen benytter «Et merke ble satt på ham».
| Kainsmerke eller «Kains forbannelse», er et uttrykk fra en fortelling i Første Mosebok i Den hebraiske Bibelen, en religiøs tekstsamling som tilsvarer Det gamle testamente i kristendommens Bibelen, hvor jødenes guddom Jahve forbanner og fordriver Kain, den førstefødte sønn av Adam og Eva, etter mordet på broren Abel. Et merke ble satt på Kain for å advare andre om Guds hevn hvis noen kom til å drepe ham; om noe skadet Kain, ville skaden bli betalt sjufoldig tilbake:
Se, i dag driver du meg bort fra landet. Jeg må skjule meg for deg. Fredløs og flyktning blir jeg på jorden, og den som finner meg, kan drepe meg.» Men Herren sa til ham: «Nei! Hvis noen dreper Kain, skal det hevnes sju ganger.» Og Herren satte et merke på Kain for at ingen som møtte ham, skulle slå ham i hjel.
Dette har blant annet blitt tolket som et fysisk merke, mens andre tolkninger har forstått «merke» som et tegn, og ikke som en fysisk markering på Kain. Den norske oversettelsen benytter «Et merke ble satt på ham».
== Opprinnelse og tolkning ==
Navnet Kain (hebraisk: קין, Qayin, i betydningen «Spyd») er identisk med navnet til folket kenitter (også qayin på hebraisk), noe som har gitt spekulasjonen om Kains forbannelse kan ha oppstått som en fordømmelse av kenitter. Imidlertid er kenitter generelt beskrevet velvillig i Den hebraiske Bibelen, og kan ha hatt en betydelige innflytelse på tidlig hebraisk religion. Den såkalte kenittiske hypotese antar at hebreere tok til seg kulten om Jahve fra midjanittene via kenittene.Det er ingen samstemt enighet om hva Kains merke refererer til. Ordet som er oversatt som «merke», er אות, 'owth (eller 'oth), noe som kan bety et tegn, et varsel, en advarsel, et minne eller en bokstav, og en midrasj-tekst hevder at Gud skrev en bokstav på Kains arm som vern (Pirke rabbi Eliesar 21). En annen midrasj-tekst (Genesis Rabbah 22.12) hevder tvert om at han ble rammet av spedalskhet, men nevner også muligheten av at det vokste ut et horn i pannen hans, alternativt at «merket» var en ledsagende hund. En tredje midrasj (Tanhuma Genesis 10) hevder at ordet «sabbat» stod skrevet på Kains ansikt, etter at en personifikasjon av sabbatdagen hadde tryglet Gud om å tilgi Kains synd. I en targum-tekst (en arameisk utgave av skriftene) hevdes det at kainsmerket er det helligste tegn av alle, Herrens navn YHWH.I Tora (de fem Mosebøkene) er det samme ordet benyttet for å beskrive stjernene som tegn eller varsler, regnbuen som tegn på Guds løfte om aldri å ødelegge sin skapelse med en ny syndflod, mannlig omskjæring som et tegn på Guds pakt med Abraham, og miraklene Moses utførte foran farao.Ettersom Kain ble merket som en beskyttelse for å hindre at han ble drept, må merket nødvendigvis ha vært synlig, selv om Isidor av Sevilla mente det viste til den jødiske omskjæringen av guttebarn. Merket kan ha vært plassert på enten ansiktet eller armen. Septuaginta, den tidlige greske oversettelsen av Den hebraiske Bibelen, har oversatt merke som et «tegn», og således er det mulig å forstå merket som et synlig tegn som en advarsel til andre.På 1700-tallet og til langt inn på 1900-tallet ble «kainsmerket» tolket som mørk hudfarge av flere kirkesamfunn i USA, og som en bibelsk begrunnelse for å fortsette slaveriet og nekte afroamerikanere kirkelige verv og prestestillinger. Selv om hudfarge ikke er omtalt noe sted i Bibelen, var det en utbredt tanke til innpå 1900-tallet at Kain var forbannet med mørk hud, og mørkhudete folkeslag forbannet som en følge av dette. Dette falt sammen med troen på at Noas sønn Kam var forbannet med mørk hud, og hans etterkommere fordømt til slaveri, basert på beretningen i 1. Mosebok 9:20-25. I samme gate var tolkningen at kainsmerket utpekte Kain som prototypen på en jøde. Dette ble brukt i antisemittisk propaganda, enda jøder ikke er Kains etterkommere. Ifølge Bibelen var det Noas familie som overlevet syndfloden, og de var etterkommere etter Adam og Evas tredje sønn Set.En del sørstatsbaptister ytret ønske om å avskaffe slaveriet ved en gradvis hjemsendelse av slavene til Afrika ved hjelp av American Colonization Society. Men da en hustjener avslørte den frigitte slaven Denmark Veseys planer om et storstilt slaveopprør i 1822, sendte det sjokkbølger gjennom Sørstatene; rundt 130 fargede ble arrestert, 35 av dem hengt og 32 dømt til forvisning. Samme år utga pastor Richard Furman (1755-1825) en bok der han hevdet at slaveopprør hadde rot i abolisjonistenes bibeltolkninger. Hans Exposition er et tidlig eksempel på hvordan kainsmerket og forbannelsen av Noas sønn Kam ble fremmet som beviser for at mørkhudete rasers mindreverdighet var guddommelig bestemt. Et typisk eksempel på mentalitetsendringen er presten Iveson Brooke (1793-1865) som hadde tatt sterkt til orde mot slaveriet som student ved North Carolina-universitetet 1816-19. I 1850 utga han boken A Defence of Slavery.Joseph Smith som grunnla mormonenes kirkesamfunn, delte pastor Furmans tanker om mørkhudete rasers gudegitte underlegenhet. I mormonkirken fikk mørkhudete først adgang til å prestevies i 1978.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Byron, John (2011): Cain and Abel in text and tradition: Jewish and Christian interpretations of the first sibling rivalry. Leiden: Brill Publishers. ISBN 9789004192522
Goldenberg, David M. (2003): «The Curse of Cain» i: The curse of Ham : race and slavery in early Judaism, Christianity, and Islam, 2. utg., Princeton [u.a.]: Princeton University Press. ISBN 069111465X.
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
«Cain», Catholic Encyclopedia | Kainsmerke«Kainsmerke», Bokmålsordlista eller «Kains forbannelse», er et uttrykk fra en fortelling i Første Mosebok i Den hebraiske Bibelen, en religiøs tekstsamling som tilsvarer Det gamle testamente i kristendommens Bibelen, hvor jødenes guddom Jahve forbanner og fordriver Kain, den førstefødte sønn av Adam og Eva, etter mordet på broren Abel. Et merke ble satt på Kain for å advare andre om Guds hevn hvis noen kom til å drepe ham; om noe skadet Kain, ville skaden bli betalt sjufoldig tilbake: | 195,059 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blindernveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Blindernveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel St. Hanshaugen'] | Blindernveien (3–9, 2–12) er en vei på Blindern i bydel St. Hanshaugen i Oslo. Den går fra Kirkeveien vis-à-vis Ullevålsveien og til Blindern stasjon på Sognsvannsbanen. Opprinnelig gikk den videre til Slemdalsveien ved Vinderen, men da bomringen kom på plass rundt 1990, ble veien sperret for gjennomfartstrafikk like vest for trikkesporet. I forbindelse med at Sognsvannsbanen er lagt om til metrostandard i 1993, kom det gangbro over trikkelinjen. Vestre del av veien endret navn til Rasmus Winderens vei i 1994.
Veien har navn etter Blindern-gårdene, hvorav Nedre Blindern gård (i nr. 19) fortsatt står og er prestegård i Vestre Aker. Da navnet ble offisielt vedtatt i 1907, hadde det vært i bruk en stund.
Veien går gjennom deler av universitetsområdet og er omgitt av bygninger knyttet til teologisk fakultet og matematisk-naturvitenskapelig fakultet. I enden mot Kirkeveien er det dessuten flere boligblokker, f.eks. i nr. 2-4 (oppført 1958–59, ark. Sverre Poulsen). Nr. 3 er den gamle hovedbygningen på Knaben løkke, oppført i 1850-årene.
Blindernveien skole, en skole for barn med språkvansker og sammensatte lærevansker, ligger i nummer 8
| Blindernveien (3–9, 2–12) er en vei på Blindern i bydel St. Hanshaugen i Oslo. Den går fra Kirkeveien vis-à-vis Ullevålsveien og til Blindern stasjon på Sognsvannsbanen. Opprinnelig gikk den videre til Slemdalsveien ved Vinderen, men da bomringen kom på plass rundt 1990, ble veien sperret for gjennomfartstrafikk like vest for trikkesporet. I forbindelse med at Sognsvannsbanen er lagt om til metrostandard i 1993, kom det gangbro over trikkelinjen. Vestre del av veien endret navn til Rasmus Winderens vei i 1994.
Veien har navn etter Blindern-gårdene, hvorav Nedre Blindern gård (i nr. 19) fortsatt står og er prestegård i Vestre Aker. Da navnet ble offisielt vedtatt i 1907, hadde det vært i bruk en stund.
Veien går gjennom deler av universitetsområdet og er omgitt av bygninger knyttet til teologisk fakultet og matematisk-naturvitenskapelig fakultet. I enden mot Kirkeveien er det dessuten flere boligblokker, f.eks. i nr. 2-4 (oppført 1958–59, ark. Sverre Poulsen). Nr. 3 er den gamle hovedbygningen på Knaben løkke, oppført i 1850-årene.
Blindernveien skole, en skole for barn med språkvansker og sammensatte lærevansker, ligger i nummer 8
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Blindernveien | 195,060 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kupa | 2023-02-04 | Kupa | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:16°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Kroatia', 'Kategori:Elver i Slovenia', 'Kategori:Karlovac fylke', 'Kategori:Primorje-Gorski Kotar fylke', 'Kategori:Savas vassdragsområde', 'Kategori:Sisak-Moslavina fylke'] | Kupa (kroatisk: Kupa; slovensk: Kolpa; tysk: Kulpa) er en sideelv til Sava fra høyre side. Elven er 297 kilometer lang, hvorav 118 kilometer utgjør grense mellom Kroatia i sør og Slovenia i nord.
Kupa er den tredje lengste elven i Kroatia etter Sava og Drava, og dermed lengre enn Donau på kroatisk territorium. Kupa er den tredje største sideelven til Sava etter Drina og Bosna, men den største av Savas sideelver i Kroatia.Elvens kilde finnes i landskapet Gorski kotar i den kroatiske nasjonalparken Risnjak, nordøst for Rijeka. Etter få kilometer i nordlig retning, ved sammenløpet med elven Čabranka, vender Kupa mot øst og blir grenseelv mellom Kroatia i sør og Slovenia i nord. Kupa fortsetter som grenseelv til den når broen ved Kamanje på kroatisk side. Deretter renner elven videre på kroatisk territorium. Kupa passerer byen Karlovac og munner ut i Sava ved Sisak. De eneste vannkraftverket langs elven er oppført ved Ozalj.
Bortsett fra en strekning på fem kilometer før utløpet i Sava er elven ikke farbar. I Sisak hvor elven renner inn i Sava, er det anlagt en havn, som idag nærmest ikke er trafikkert.Kupa har flommet over en rekke ganger; de største flommene fant sted i 1939, 1966, 1972, 1974, 1996 og 1998.Det øvre elveløpet regnes som rent og elven (som slovensk) ble i 2010 utpekt av Europakommisjonens program EDEN (European Destinations of ExcelleNse) som et anbefalt, ikke-tradisjonelt reisemål.
| Kupa (kroatisk: Kupa; slovensk: Kolpa; tysk: Kulpa) er en sideelv til Sava fra høyre side. Elven er 297 kilometer lang, hvorav 118 kilometer utgjør grense mellom Kroatia i sør og Slovenia i nord.
Kupa er den tredje lengste elven i Kroatia etter Sava og Drava, og dermed lengre enn Donau på kroatisk territorium. Kupa er den tredje største sideelven til Sava etter Drina og Bosna, men den største av Savas sideelver i Kroatia.Elvens kilde finnes i landskapet Gorski kotar i den kroatiske nasjonalparken Risnjak, nordøst for Rijeka. Etter få kilometer i nordlig retning, ved sammenløpet med elven Čabranka, vender Kupa mot øst og blir grenseelv mellom Kroatia i sør og Slovenia i nord. Kupa fortsetter som grenseelv til den når broen ved Kamanje på kroatisk side. Deretter renner elven videre på kroatisk territorium. Kupa passerer byen Karlovac og munner ut i Sava ved Sisak. De eneste vannkraftverket langs elven er oppført ved Ozalj.
Bortsett fra en strekning på fem kilometer før utløpet i Sava er elven ikke farbar. I Sisak hvor elven renner inn i Sava, er det anlagt en havn, som idag nærmest ikke er trafikkert.Kupa har flommet over en rekke ganger; de største flommene fant sted i 1939, 1966, 1972, 1974, 1996 og 1998.Det øvre elveløpet regnes som rent og elven (som slovensk) ble i 2010 utpekt av Europakommisjonens program EDEN (European Destinations of ExcelleNse) som et anbefalt, ikke-tradisjonelt reisemål.
== Bildegalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kupa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | inndelingnavn = Fylke | 195,061 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rundtjernveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Rundtjernveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna'] | Rundtjernveien (1-63, 2-74) er en vei på Hellerud i bydel Alna i Oslo. Den er i dag delt opp i flere deler. Første del går østover fra en rundkjøring ved Tvetenveien vis-à-vis Hellerudstubben og ender som blindvei med gangveiforbindelse til Hellerudveien. Et lite stykke på vestsiden av Hellerudveien er avstengt med bom. Hoveddelen av veien går østover fra Hellerudveien og snirkler seg gjennom villa- og rekkehusstrøk mot Østmarka til forbi Krokstien. Det er skogsveiforbindelse innover i marka.
Veien fikk navn i 1933 etter innsjøen Rundtjern, som ligger på 225 moh. litt vest for sørenden av Lutvann.
| Rundtjernveien (1-63, 2-74) er en vei på Hellerud i bydel Alna i Oslo. Den er i dag delt opp i flere deler. Første del går østover fra en rundkjøring ved Tvetenveien vis-à-vis Hellerudstubben og ender som blindvei med gangveiforbindelse til Hellerudveien. Et lite stykke på vestsiden av Hellerudveien er avstengt med bom. Hoveddelen av veien går østover fra Hellerudveien og snirkler seg gjennom villa- og rekkehusstrøk mot Østmarka til forbi Krokstien. Det er skogsveiforbindelse innover i marka.
Veien fikk navn i 1933 etter innsjøen Rundtjern, som ligger på 225 moh. litt vest for sørenden av Lutvann.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Rundtjernveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 473. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (R)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Rundtjernveien (1-63, 2-74) er en vei på Hellerud i bydel Alna i Oslo. Den er i dag delt opp i flere deler. | 195,062 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Djeveldalsbrua | 2023-02-04 | Djeveldalsbrua | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Broer åpnet i 1887', 'Kategori:Fredete byggverk i Nordland', 'Kategori:Kulturminner i Saltdal', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Nordlands samferdselshistorie', 'Kategori:Nordlandstubber', 'Kategori:Referanser til Rv77', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Veibroer i Nordland', 'Kategori:Veier i Saltdal', 'Kategori:Veistubber'] | Djeveldalsbrua er ei sprengverkbru i Junkerdalen i Saltdal bygget i 1887. Den er synlig fra Riksvei 77, men er idag ikke i bruk.
Brua ble fredet av Riksantikvaren 17. april 2008.
| Djeveldalsbrua er ei sprengverkbru i Junkerdalen i Saltdal bygget i 1887. Den er synlig fra Riksvei 77, men er idag ikke i bruk.
Brua ble fredet av Riksantikvaren 17. april 2008.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Djeveldalsbrua». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Djeveldalsbrua er ei sprengverkbru i Junkerdalen i Saltdal bygget i 1887. Den er synlig fra , men er idag ikke i bruk. | 195,063 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kumarin | 2023-02-04 | Kumarin | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikk', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Kumarinbaserte stoffer', 'Kategori:Organisk kjemi', 'Kategori:Toksiner'] | Kumarin er et giftig stoff som har en søtlig kanellignende aroma, men danner fargeløse krystaller ved romtemperatur. Kumarin er i en rekke plantearter, eller det er et grunnlag for en rekke andre stoffer.
| Kumarin er et giftig stoff som har en søtlig kanellignende aroma, men danner fargeløse krystaller ved romtemperatur. Kumarin er i en rekke plantearter, eller det er et grunnlag for en rekke andre stoffer.
== Organismer som inneholder kumarin ==
I planter er kumarin oftest bundet opp som et glykosid, der melitosid og asperulosid er et eksempel. Og dette blir omdannet til kumarin slik som dette:
+ enzymet β-glukosidase → som spontant går over til og vann.
Det er en rekke organismer som inneholder kumarin. Den viktigste i menneskets kosthold er kanel (kassiakanel Cinnamomum aromaticum), mens ceylonkanel (Cinnamomum zeylandicum) inneholder lite kumarin. Før var det meste av kanelen ceylonkanel, mens nå er det meste av kanelen den andre.
Ellers så er det også en polsk smakstilsatt vodka, som heter Zubrowka, der kumarin er hovedaromastoffet. Denne vodkaen kan en få kjøpt hos Vinmonopolet. I Zubrowka er det gresset «bison grass», som er oppgitt som krydder i spriten og som strået i flaskene. Dette er det engelske navnet, mens Hierochloe odorata er det vitenskapelige, og som da heter marigras på norsk. Legg også merke til, at organismer som inneholder kumarin, ofte har «odoratus» (bøyd i hannkjønnsform), «odorata» (bøyd i hunnkjønnsform) eller «odoratum» (bøyd i intetkjønnsform) som det andre vitenskapelige navnet, da dette betyr «duftende» eller «aromatisk». Ofte så kan lukten av kumarin være svak som fersk plante, men den tiltar ettersom planten tørkerHer følger den en liste med slekter og arter som inneholder kumarin (merk listen er på ingen måte komplett):
Legesteinkløver (Melilotus officinalis)
Myske (Galium odoratum)
Gulaks (Antoxanthum odoratum)
Marigras (Hierochloe odorata)
== Stoffer basert på kumarin ==
Det er en rekke stoffer innen planteverdenen og noen utenfor som har kumarin som byggestein. Noen av disse kan bli meget giftige, mens andre er bare svakt giftige. Ett kjent stoff, som blir dannet av anaerob gjæring av kumarinholdige planter, er dikumarol. Dikumarol er to kumarinmolekyler som er koblet i sammen og oksidert. Igjennom denne prosessen har det fått en helt ny egenskap, nemlig at dikumarol meget kraftig hemmer blodets evne til å koagulere. Dette skjer igjennom at dikumarol hemmer resirkulering av vitamin-K. Dette er blant annet observert i kumarinholdige planter, som er befengt med visse typer mugg. Dette er observert i dårlig tørket høy med én eller flere av artene nevnt ovenfor.
=== Furanokumariner ===
Ellers så er det en hel gruppe med stoffer kalt furanokumariner. Dette er stoffer som er sterkt representert i skjermblomstfamilien, men en finner også slike stoffer i andre familier slik som rutefamilien. Dette er stoffer som også er oppbygd av furan, foruten kumarin og andre komponenter. Der flere av disse kan gi sår og giftvirkning i kombinasjon med ultraviolett lys. Her kan en se giftvirkning, når en er ute i sollys eller andre kilder til ultraviolett lys, mens symptomene kan forsvinne når en fjerner pasienten fra lyskilden. Ellers har furanokumariner andre cellegiftvrikninger, men disse er oftest milde, mens noen kan ha moderat virkning. Her kan artene i bjørnkjeksslekta nevnes, særlig kjempebjørnekjeks og tromsøpalme De har heller ikke noe med cellegift (cytostatica), man bruker innen kreftbehandling. Her menes det stoffer som kan skade organeller inne i celler eller DNA. Her kan bl.a. angelikin, bergapten, imperiatorin, pimpinellin, psoralen, visnadin og xanthotoksin nevnes. furanokumariner har ofte navn etter bestemte egenskaper, som utseende, historisk eller gjeldende bruksområde eller kilden en har isolert stoffet i fra. Slik som pimpinellin og angelicin er hentet fra planteslekter (kvannslekta (Angelica) og gjeldkarveslekta (Pimpinella som også har arten anis)), xanthotoksin fra sin gule farge (xanthos betyr gul på gresk) og psoralen er brukt mot psoriasis.
== Referanser == | Kumarin er et giftig stoff som har en søtlig kanellignende aroma, men danner fargeløse krystaller ved romtemperatur. Kumarin er i en rekke plantearter, eller det er et grunnlag for en rekke andre stoffer. | 195,064 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dagens_lengde | 2023-02-04 | Dagens lengde | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Astronomi'] | Dagens lengde er tiden fra soloppgang til solnedgang. Ved jevndøgn er lengden på en dag tilnærmet 12 timer. I sommerhalvåret øker dagens lengde når man reiser nordover, og i vinterhalvåret øker dagens lengde når man reiser sørover.
Formelen under brukes til å regne ut halve dagens lengde og trenger solas deklinasjon (δ) og stedets breddegrad (φ). Vinkelen H er halve dagens lengde, og 360° svarer til 24 timer. Hvis cos H ser ut til å være mindre enn −1 er det midnattssol. Hvis cos H ser ut til å være større enn +1 er det mørketid.
cos
H
=
sin
(
−
0
,
8333
∘
)
−
sin
φ
sin
δ
cos
φ
cos
δ
{\displaystyle \cos H={\frac {\sin {(-0,8333^{\circ })}-\sin {\varphi }\sin {\delta }}{\cos {\varphi }\cos {\delta }}}}
Følgende gjelder for (små avvik forekommer fordi utregningen av solas deklinasjon er gjort for kl 12.00 UTC mens solas deklinasjon i praksis endrer seg kontinuerlig):
| Dagens lengde er tiden fra soloppgang til solnedgang. Ved jevndøgn er lengden på en dag tilnærmet 12 timer. I sommerhalvåret øker dagens lengde når man reiser nordover, og i vinterhalvåret øker dagens lengde når man reiser sørover.
Formelen under brukes til å regne ut halve dagens lengde og trenger solas deklinasjon (δ) og stedets breddegrad (φ). Vinkelen H er halve dagens lengde, og 360° svarer til 24 timer. Hvis cos H ser ut til å være mindre enn −1 er det midnattssol. Hvis cos H ser ut til å være større enn +1 er det mørketid.
cos
H
=
sin
(
−
0
,
8333
∘
)
−
sin
φ
sin
δ
cos
φ
cos
δ
{\displaystyle \cos H={\frac {\sin {(-0,8333^{\circ })}-\sin {\varphi }\sin {\delta }}{\cos {\varphi }\cos {\delta }}}}
Følgende gjelder for (små avvik forekommer fordi utregningen av solas deklinasjon er gjort for kl 12.00 UTC mens solas deklinasjon i praksis endrer seg kontinuerlig):
== Referanser == | Dagens lengde er tiden fra soloppgang til solnedgang. Ved jevndøgn er lengden på en dag tilnærmet 12 timer. | 195,065 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spansk_%C3%A5pning,_berlinerforsvaret | 2023-02-04 | Spansk åpning, berlinerforsvaret | ['Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sjakkåpninger'] | Berlinerforsvaret (også kalt berlinmuren, ECO C65-67) er en variant av sjakkåpningen spansk åpning som oppstår etter trekkene
1. e2-e4 e7-e5 2. Sg1-f3 Sb8-c6 3. Lf1-b5 («spansk åpning») Sg8-f6På første halvdel av 1800-tallet ble åpningen undersøkt teoretisk av spillere innen berlinerskolen. Noen tiår senere brukte sentrale spillere som Adolf Anderssen, Johannes Zukertort og Emanuel Lasker forsvaret i praktisk spill, noe som førte til at det ble en svært populær variant.
På 1900-tallet ble berlinerforsvaret i liten grad brukt, men ble dratt fram i lyset igjen etter at Vladimir Kramnik med hell brukte det som et remisvåpen de gangene han spilte med svarte brikker mot Garri Kasparov under VM i sjakk i år 2000.
| Berlinerforsvaret (også kalt berlinmuren, ECO C65-67) er en variant av sjakkåpningen spansk åpning som oppstår etter trekkene
1. e2-e4 e7-e5 2. Sg1-f3 Sb8-c6 3. Lf1-b5 («spansk åpning») Sg8-f6På første halvdel av 1800-tallet ble åpningen undersøkt teoretisk av spillere innen berlinerskolen. Noen tiår senere brukte sentrale spillere som Adolf Anderssen, Johannes Zukertort og Emanuel Lasker forsvaret i praktisk spill, noe som førte til at det ble en svært populær variant.
På 1900-tallet ble berlinerforsvaret i liten grad brukt, men ble dratt fram i lyset igjen etter at Vladimir Kramnik med hell brukte det som et remisvåpen de gangene han spilte med svarte brikker mot Garri Kasparov under VM i sjakk i år 2000.
== Litteratur ==
Alexei Suetin: Spanisch 2. Klassisches System bis Offene Verteidigung: Klassisches System, Steinitz-Verteidigung, Berliner Verteidigung, Jänisch-Gambit, Abtauschvariante, verbesserte Steinitz-Verteidigung, Offene Verteidigung u. a. Sportverlag, Berlin (DDR) 1981
John Cox: The Berlin Wall. Quality Chess, 2008, ISBN 978-91-85779-02-4.
Igor Lysyj, Roman Ovetsjin: The Berlin Defence. Chess Stars, 2012, ISBN 954-8782-89-8. | Berlinerforsvaret (også kalt berlinmuren, ECO C65-67) er en variant av sjakkåpningen spansk åpning som oppstår etter trekkene | 195,066 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sprengverk | 2023-02-04 | Sprengverk | ['Kategori:Byggeteknikk', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2014-11', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Et sprengverk er en struktur hvor lasten blir tatt opp av de underliggende støttende diagonalene rettet mot midten (rette eller buete skråstagstøtter) og overført til forankringene. Opprinnelig var dette trekonstruksjoner.
Denne byggkonstruksjonen er også brukt i stålbruer og betongbruer. Det skilles mellom hengverk, hvor lasten henger under bærekonstruksjonen, og sprengverk, hvor vekten hviler på bærekonstruksjonen.
Det finnes også doble hengeverk eller hengesprengverk, som er en kombinasjon av sprengverk og hengverk og gjør større spennvidder mulig.
| Et sprengverk er en struktur hvor lasten blir tatt opp av de underliggende støttende diagonalene rettet mot midten (rette eller buete skråstagstøtter) og overført til forankringene. Opprinnelig var dette trekonstruksjoner.
Denne byggkonstruksjonen er også brukt i stålbruer og betongbruer. Det skilles mellom hengverk, hvor lasten henger under bærekonstruksjonen, og sprengverk, hvor vekten hviler på bærekonstruksjonen.
Det finnes også doble hengeverk eller hengesprengverk, som er en kombinasjon av sprengverk og hengverk og gjør større spennvidder mulig.
== Kilder ==
Illustreret norsk konversationsleksikon, bind 1, spalte 1348 | Et sprengverk er en struktur hvor lasten blir tatt opp av de underliggende støttende diagonalene rettet mot midten (rette eller buete skråstagstøtter) og overført til forankringene. Opprinnelig var dette trekonstruksjoner. | 195,067 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Berlinerskolen_(sjakk) | 2023-02-04 | Berlinerskolen (sjakk) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sjakk i Tyskland', 'Kategori:Sjakkhistorie'] | Berlinerskolen var sju sjakkmestere i sjakklubben Berliner Schachgesellschaft som fikk stor betydning for sjakken i første halvdel av 1800-tallet, spesielt i Tyskland.
Alternative navn på gruppa er «den berlinske sjustjerna» (Berliner Siebengestirn) og «pleiadene»).
Medlemmene av møttes to ganger i uka for å studere åpningsteori. F.eks. undersøkte de Berlinerforsvaret teoretisk, en åpning som fikk en renessanse rundt år 2000 da blant andre Vladimir Kramnik og Viswanathan Anand brukte den som remisvåpen.
Mange sterke sjakkspillere på 1800-tallet tok kontakt med «sjustjerna» for å lære av deres ideer. Eksempler er Adolf Anderssen, Max Lange, Jean Dufresne og Carl Jaenisch.
«Die sieben Sterne»
| Berlinerskolen var sju sjakkmestere i sjakklubben Berliner Schachgesellschaft som fikk stor betydning for sjakken i første halvdel av 1800-tallet, spesielt i Tyskland.
Alternative navn på gruppa er «den berlinske sjustjerna» (Berliner Siebengestirn) og «pleiadene»).
Medlemmene av møttes to ganger i uka for å studere åpningsteori. F.eks. undersøkte de Berlinerforsvaret teoretisk, en åpning som fikk en renessanse rundt år 2000 da blant andre Vladimir Kramnik og Viswanathan Anand brukte den som remisvåpen.
Mange sterke sjakkspillere på 1800-tallet tok kontakt med «sjustjerna» for å lære av deres ideer. Eksempler er Adolf Anderssen, Max Lange, Jean Dufresne og Carl Jaenisch.
«Die sieben Sterne»
== Kilder ==
Tassilo von Heydebrand und der Lasa: Berliner Schach-Erinnerungen: Nebst d. Spielen d. Greco u. Lucena, Leipzig 1859 (den viktigste kilden til berlinerskolen) | Berlinerskolen var sju sjakkmestere i sjakklubben Berliner Schachgesellschaft som fikk stor betydning for sjakken i første halvdel av 1800-tallet, spesielt i Tyskland. | 195,068 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Venus%E2%80%99_f%C3%B8dsel | 2023-02-04 | Venus’ fødsel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Italienske malerier', 'Kategori:Malerier fra 1480-årene', 'Kategori:Renessansemalerier', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Venus Anadyomenes'] | Venus' fødsel (italiensk: Nascita di Venere) er et maleri fra 1486 av den italienske renessansemaleren Sandro Botticelli. Kunstneren fikk i oppdrag av Medicifamilien i Firenze, særlig av Lorenzo di Pierfrancesco de' Medici under innflytelse av sin fetter Lorenzo de' Medici, en nær venn av Botticelli. Bildet avbilder gudinnen Venus (greske Afrodite) som fødes fra havets skum som en voksen kvinne, og ankommer kysten i den ikoniske motivet Venus Anadyomene.
Bildet framstiller en klassisk mytologiske emne, framfor å være et kristent motiv, hvor de førkristne vestavinden Zefyros og nymfen Kloris som driver opp kjærlighetsgudinnen Venus på stranden. Der blir hun tatt imot av vårens gudinne Flora som rekker henne en purpurkappe. Rosene som daler ned henspiller på vårens første blomstring, og på fruktbarhetens og kjærlighetens gudinne. Maleriet er i dag utstilt i Uffizigalleriet i Firenze.
Bildet var nytt for sin tid, en naken kvinne hadde ikke blitt fremstilt på denne måten i full størrelse siden antikken. Mens nakenhet i kristen middelalderkunst var uttrykk for uskyld, var det hos Boticelli uttrykk for dyd slik romerne og grekerne gjorde i antikken. Tittelen var ikke Botticellis men skriver seg fra Vasaris kunstnerbiografier. Tittelen er også misvisende fordi bildet viser Venus som stiger i land på den greske øya Kythera. Bildet har antikke forbilder, men figuren har andre proporsjoner (lengre hals og ansikt, smalere skuldre og rundere mage).
| Venus' fødsel (italiensk: Nascita di Venere) er et maleri fra 1486 av den italienske renessansemaleren Sandro Botticelli. Kunstneren fikk i oppdrag av Medicifamilien i Firenze, særlig av Lorenzo di Pierfrancesco de' Medici under innflytelse av sin fetter Lorenzo de' Medici, en nær venn av Botticelli. Bildet avbilder gudinnen Venus (greske Afrodite) som fødes fra havets skum som en voksen kvinne, og ankommer kysten i den ikoniske motivet Venus Anadyomene.
Bildet framstiller en klassisk mytologiske emne, framfor å være et kristent motiv, hvor de førkristne vestavinden Zefyros og nymfen Kloris som driver opp kjærlighetsgudinnen Venus på stranden. Der blir hun tatt imot av vårens gudinne Flora som rekker henne en purpurkappe. Rosene som daler ned henspiller på vårens første blomstring, og på fruktbarhetens og kjærlighetens gudinne. Maleriet er i dag utstilt i Uffizigalleriet i Firenze.
Bildet var nytt for sin tid, en naken kvinne hadde ikke blitt fremstilt på denne måten i full størrelse siden antikken. Mens nakenhet i kristen middelalderkunst var uttrykk for uskyld, var det hos Boticelli uttrykk for dyd slik romerne og grekerne gjorde i antikken. Tittelen var ikke Botticellis men skriver seg fra Vasaris kunstnerbiografier. Tittelen er også misvisende fordi bildet viser Venus som stiger i land på den greske øya Kythera. Bildet har antikke forbilder, men figuren har andre proporsjoner (lengre hals og ansikt, smalere skuldre og rundere mage).
== Bakgrunn og beskrivelse ==
=== Humanistisk interesse for antikken ===
På siste halvdel av 1400-tallet var Firenze preget av den humanistiske filosofien nyplatonismen, hvilket også var årsaken til at Lorenzo de' Medici i 1469 grunnla et humanistiske lærested, såkalt «Platons akademi» i hyllest og inspirasjon etter antikkens opprinnelige Platons akademi. I det florentinske akademi kom og møtes tidens kunstnere, forfattere og medlemmer av Medicifamilien for å føre diskusjoner om humanismens filosofi og klassiske forebilder. Bestillingen av et mytologisk verk hadde sin bakgrunn i denne interessen.
Mange av antikkens myter og mytologi og antikkens forfattere hadde vært kjent gjennom hele middelalderen, men de fikk ny interesse og ble kjent blant velutdannede lekmenn under den italienske renessansen da italienerne lidenskapelig forsøkte å gjenoppvekke Romas tidligere storhet. De oppfattet mytene som noe mer enn kun muntre eller vakre eventyr. De hadde en forestilling om at de gamle eide en høyere form for visdom som var skjult i de antikke mytene. For medicienes lærde var legenden om Venus' fødsel et mystisk symbol på skjønnhetens guddommelige tilsynekomst.
Botticellis bilde La Primavera («Våren») fra ca 1482 var et av de første mytologiske bilder siden antikken, og målte 2,02 ganger 3,14 meter. Det var av en størrelse som tidligere var reservert for kristne religiøse bilder. De tidlige kjente kunstverker av dette format for private hjem, var billedtepper med høviske riddermotiver vevd i Frankrike og Flandern fra tidlig på 1400-tallet. Veggtepper var de mest kostbare kunstverker av stort format, og mer kostbare enn malerier. Det er mulig at Botticellis La Primavera, som framstiller en gruppe mytologiske figurer i en hage, i sin tid ble bestilt som et billigere erstatning for et langt mer kostbart veggteppe.
Både La Primavera og Botticellis senere Venus' fødsel, 1,72 meter høyt og 2,78 meter langt, har en billedteppelignende kvalitet ved dens flate komposisjon og manglende perspektiviske dybde. Botticellis åndelige slektskap med gotiske kvaliteter er ofte bemerket i hans «utsøkt, bortimot edle, grasiøse og bortimot vektløse figurer, så forskjellige fra de til Masaccio, Piero della Francesca og Uccello.»
=== Forbilder ===
Botticellis framstilling av Venus som fødes av havets skum har klassiske forbilder, særlig et i sin tid meget beundret maleri av Apelles fra Kos på 300-tallet f.Kr. Dette bildet er tapt, men er beskrevet av Plinius den eldre i hans encyklopedisk verk Naturalis Historia og med anekdoten at den store Apelles benyttet hetæren Kampaspe som var Aleksander den stores elskerinne som modell for sin Afrodite. Framstillingen av den nakne Venus stående på et harpeskjell, et symbol på den kvinnelige vulva, kalles for Venus Anadyomene («Venus stiger opp av havet»). Motivet var populært i antikken og et veggmaleri fra Pompeii viser en naken Venus liggende på et åpent skjell. Andre tidlige Venus Anadyomene-motiver er den venetianske skulptøren Antonio Lombardos relieff fra ca 1516. Tizian malte også motivet i sin Venus Anadyomene ca 1520.Også i Venus' særegne positur hvor hun med den ene armen dekker brystene og med den andre skrittet har klassiske forbilder. Det er svært likt Praxiteles' antikke skulptur av Afrodite. Venus svarer til den greske Afrodite. Slike statuer eller positurer kalles «Venus pudica» eller «blyg/dydig Venus». Posituren minner også om Venus de' Medici, en hellenistisk marmorskulptur fra 100-tallet e.Kr. som var Medicifamiliens samling og som Botticelli hadde anledning til å studere. Venus' fødsel ble trolig bestilt av Medici-familien.
=== Beskrivelse ===
Botticellis bilde står Venus i sentrum i bildet, frontal og naken i komposisjonen, sky og dydig dekker hun til sine bryster med den ene hånden, og med det lange røde håret skjuler hun underlivet. Bildet er ikke vanskelig å lese: Venus er nettopp steget opp av havet, stående på et stort kamskjell. Til venstre blir hun blåst opp av to svevende vindguder, en mannlig guddom med en kvinnelig guddom omfavnende bak ham. På motsatt side står en nymfe, kledd i hvit kjole og langt rødt hår som er i ferd med å dekke til kjærlighetsgudinnen med purpurkappe. Et regn av roser faller ned over figurene, antagelig et fruktbarhetssymbol. Bakgrunnen er uvesentlig, havet går ut mot horisonten, og til høyre, bak nymfen ses en kystlinje og stammene til tre trær.
I henhold til kunsthistorikeren Ernst Gombrich lyktes Botticelli i hva som Antonio del Pollaiuolo ikke hadde greid. Hos Pollaiuolo hvor perspektivet var av stor betydning, var komposisjonen blitt livløst grunnet dens strenge symmetri. Botticelli lykkes ved at han oppga det som Pollaiuolo forsøkte å bevare. Botticellis figurer er mindre legemlige og er heller ikke like korrekt tegnet som hos Pollaiuolo. Men Botticellis Venus er så vakker i sin grasiøse positur at tilskuerne ikke blir oppmerksom på at halsen er unaturlig lang, de skrå skuldrene og den merkelige måten som venstre arm er festet til kroppen. De friheter som Botticelli har tatt med naturen er for å få en vakker kontur, og det «forhøyer bildets harmoni og skjønnhet fordi de understreker inntrykket av et uendelig skjønt og vart vesen som er ført inn til være kyster som en gave fra himmelen.»Botticellis kunst var aldri helt forpliktet til naturalismen; i sammenligning med hans samtidige Domenico Ghirlandaio, ga Botticelli sjelden vekt og tyngde til sine figurer og ytterst sjelden benyttet han dyp perspektiv rom. I Venus' fødsel er hennes kropp anatomisk usannsynlig med forlenget nakke og torso. Hennes positur er umulig; skjønt hun står i en klassisk contrapposto er hennes vekt lagt for tungt på venstre fot for at posituren kan bli holdt. Hennes posisjonering mot kanten av kamskjellet ville ha fått det til å tippe over, noe som henviser til at hun er uten virkelig vekt. Figurene har heller ingen skygger. Til sammen understreker det at det er fantasibilde.Hva betydde motivet for renessansens mennesker på slutten av 1400-tallet? Et svar kan finnes i et astrologisk formet brev som Marsilio Ficino, leder for Platon-akademiet i Firenze, skrev i 1478 til Lorenzo di Pierfrancesco de' Medici. Ficino hadde særlig interesse for s utdannelsen til den unge mannen på ikke mer enn 14 eller 15 år. Ficino anbefalte gutten å fokusere på Venus som representerte menneskeheten, «en nymfe av utmerket tekkelighet født av himmelen og mer enn andre elsket av den høyeste Gud. Hennes sjel og sinn er Kjærlighet og Nestekjærlighet, hennes øyne er Verdighet og Storsinnethet, hennes hender Gavmildhet og Herlighet, føttene er Tekkelighet og Ærbarhet...» Denne blandingen av astrologi, klassisk mytologi og kristen moral er typisk for de nyplatoniske tanker i renessansens Firenze. Interessen i antikken ble fulgt av en irrasjonell interesse i astrologi, og intet adelig hoff var komplett uten en astrolog som kunne stille horoskoper, til tross for at astrologi var fordømt av kirken som nonsens og avgudstro.I Botticellis Venus' fødsel og Primavera, malte fortellinger med allusjoner til moteriktig filosofi, finnes det en form for «forfinelsens utsvevelser, en frustrert esoterisk kvalitet. Dog, og her ligger et av historiens paradokser, de er blant de mest malerier i dag.»
== Bilder ==
Bilder omtalt eller for kunsthistorisk sammenligning (klikk for forstørrelse):
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) The Birth of Venus (Botticelli) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Medici Venus – gresk statue, utgangspunkt for Botticellis Venus.
ArtSleuths pedagogisk video om Venus' fødsel, skrevet av Thomas Golsenne, universitetslærer (16 min.)
Nyplatonisk tolkning av Venus' fødsel
Birth of Venus
Høyoppløselig foto av maleriet | Venus' fødsel (italiensk: Nascita di Venere) er et maleri fra 1486 av den italienske renessansemaleren Sandro Botticelli. Kunstneren fikk i oppdrag av Medicifamilien i Firenze, særlig av Lorenzo di Pierfrancesco de' Medici under innflytelse av sin fetter Lorenzo de' Medici, en nær venn av Botticelli. | 195,069 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Garmann_(1717-1768) | 2023-02-04 | Johan Garmann (1717-1768) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1768', 'Kategori:Fødsler i 1717', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Norske godseiere', 'Kategori:Stubber 2020-03', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Johan Garmann (født 1717, død 1768) var en norsk embedsmann og godseier. Han var sorenskriver i Bergen og hadde store eiendommer i området. Han eide Mjelde gods, Alvøen gods og kruttverket i Bergen.
| Johan Garmann (født 1717, død 1768) var en norsk embedsmann og godseier. Han var sorenskriver i Bergen og hadde store eiendommer i området. Han eide Mjelde gods, Alvøen gods og kruttverket i Bergen.
== Eksterne lenker ==
Oppslag om familien Garmann i Store norske leksikon | Johan Garmann (født 1717, død 1768) var en norsk embedsmann og godseier. Han var sorenskriver i Bergen og hadde store eiendommer i området. | 195,070 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hildebrandt_Meyer | 2023-02-04 | Hildebrandt Meyer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 20. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1785', 'Kategori:Fødsler 30. august', 'Kategori:Fødsler i 1723', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske borgermestere og ordførere', 'Kategori:Norske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2019-09'] | Hildebrandt Meyer (født 30. august 1723 i Bergen, død 20. oktober 1785 i Bergen) var en norsk embedsmann, forfatter og kjøpmann. Han var borgermester i Bergen fra 1763 til sin død, og etterlot seg en stor samling skrifter, både med ham som forfatter og av andre.
Meyer ble født inn i en kjøpmannsfamilie og fikk borgerretter i byen i 1745, samme år som hans far døde. i 1751 ble han viseborgermester i byen, og fra 1763 var han borgermester. Fra 1767 var han også «virkelig kanselliråd».
I 1764 gav han ut Bergens første ukeblad, Den bergenske Borger-Ven, der han fremmet sine tanker om skipsfart, handel og industri. Meyer var preget av opplysningstiden, og var den første som foreslo å etablere en handelsskole i byen. Den bergenske Borger-Ven ble kun utgitt i ett år, men i de følgende årene publiserte han flere artikler som primært omhandlet handel og forsvarte Bergens interesser.
Meyer brukte mye tid på å studere byens historie og samle historiske kilder, og etterlot seg en stor skriftsamling ved sin død. Denne befinner seg i dag i Bergen byarkiv.
| Hildebrandt Meyer (født 30. august 1723 i Bergen, død 20. oktober 1785 i Bergen) var en norsk embedsmann, forfatter og kjøpmann. Han var borgermester i Bergen fra 1763 til sin død, og etterlot seg en stor samling skrifter, både med ham som forfatter og av andre.
Meyer ble født inn i en kjøpmannsfamilie og fikk borgerretter i byen i 1745, samme år som hans far døde. i 1751 ble han viseborgermester i byen, og fra 1763 var han borgermester. Fra 1767 var han også «virkelig kanselliråd».
I 1764 gav han ut Bergens første ukeblad, Den bergenske Borger-Ven, der han fremmet sine tanker om skipsfart, handel og industri. Meyer var preget av opplysningstiden, og var den første som foreslo å etablere en handelsskole i byen. Den bergenske Borger-Ven ble kun utgitt i ett år, men i de følgende årene publiserte han flere artikler som primært omhandlet handel og forsvarte Bergens interesser.
Meyer brukte mye tid på å studere byens historie og samle historiske kilder, og etterlot seg en stor skriftsamling ved sin død. Denne befinner seg i dag i Bergen byarkiv.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Oppslag i Norsk biografisk leksikon | Hildebrandt Meyer (født 30. august 1723 i Bergen, død 20. | 195,071 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hennigmatidae | 2023-02-04 | Hennigmatidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fossile insekter', 'Kategori:Mygg', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Tovinger formelt beskrevet i 1995'] | Hennigmatidae er en utdødd gruppe (familie) av mygg (Nematocera).
| Hennigmatidae er en utdødd gruppe (familie) av mygg (Nematocera).
== Utseende ==
Middelsstore (vingelengde ca. 8 millimeter), noe bredvingede mygg. Vingene har mange lengdeårer og forholdsvis mange korte tverr-årer mellom dem. Bortsett fra Daohennigma panops er artene beskrevet ut fra løsrevne vinger. Denne hadde et stort hode med fasettøynene dekket mesteparten (holoptisk), forholdsvis lange bein og kort bakkropp. Kuperwoodia benefica hadde en meget bred vinge med tydelig, mørkt vingemerke (pterostigma).
== Fossiler ==
Denne gruppen er kjent spredt over en lang periode, fra midtre-øvre trias til nedre kritt. Den er funnet på lokaliteter i Chile, Tyskland, Kirgisistan, Kina og Mongolia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen tovinger (Diptera)
Underordenen mygg (Nematocera)
Infraordenen Ptychopteromorpha
Familien Hennigmatidae Shcherbakov, 1995
Underfamilien Hennigmatinae
Anemeca liya Shcherbakov, 1995 - noe usikkert om denne hører til her eller i det hele tatt i Diptera
Daohennigma panops Lukashevich, Huang & Lin, 2006
Slekten Metatrichopteridium Handlirsch, 1939 (Synonym Hennigma Shcherbakov, 1995)
Metatrichopteridium cladistorum (Shcherbakov, 1995)
Metatrichopteridium confusum Handlirsch, 1939
Trihennigma zavattieri Lara & Lukashevich, 2013
Underfamilien Kuperwoodinae Lukashevich, 1995 - noen ganger behandlet som en familie for seg
Kuperwoodia benefica Lukashevich, 1995
== Kilder ==
Ansorge, J. (2001) Lower Jurassic Hennigmatidae (Diptera) from Germany. Studia dipterologica 8: 97-102. [1]
Evenhuis, N.L. (1994 med senere revisjoner). Catalog of the fossil flies of the world [2]
Lara, M.B. og E.D. Lukashevich (2013) The first Triassic Diptera (Insecta) from South America with review of Henngimatidae. Zootaxa 3710: 81-92. [3]
Lukashevich, E.D., Huang, D.-Y. og Lin, Q.-B. (2006) Rare families of lower Diptera (Hennigmatidae, Blephariceridae, Perissommatidae) from the Jurassic of China. Studia dipterologica 13: 127-143. [4]
== Eksterne lenker ==
(en) Hennigmatidae i Encyclopedia of Life
(en) Hennigmatidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Hennigmatidae hos Fossilworks
Hennigmatidae – detaljert informasjon på Wikispecies | Hennigmatidae er en utdødd gruppe (familie) av mygg (Nematocera). | 195,072 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tuve_bru | 2023-02-04 | Tuve bru | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Broer åpnet i 1906', 'Kategori:Riksvei 7', 'Kategori:Steinhvelvbroer', 'Kategori:Veibroer i Viken', 'Kategori:Veier i Flå'] | Tuve bru er ei stenhvelvbru i Flå bygget i 1905. Brua har en lengde på 30 meter og går fra en øy midt i elvløpet over til østre bredd. Den er bygget samtidig med Gulsvik gamle bru like ved, som overgang for daværende riksvei 20, nå riksvei 7, over Hallingdalselva.
Under kampene i Hallingdal i aprildagene 1940 ble brua sprengt ned av norske styrker. Den ble etter kort tid gjenoppbygget som hengebru. Etter krigen ble hvelvbrua gjenoppbygget. Etter veiomlegging og ny bru i 1971 blir området vedlikeholdt som rasteplass. Den fungerer også som adkomst til en eiendom som ligger på øya midt i elva. | Tuve bru er ei stenhvelvbru i Flå bygget i 1905. Brua har en lengde på 30 meter og går fra en øy midt i elvløpet over til østre bredd. Den er bygget samtidig med Gulsvik gamle bru like ved, som overgang for daværende riksvei 20, nå riksvei 7, over Hallingdalselva.
Under kampene i Hallingdal i aprildagene 1940 ble brua sprengt ned av norske styrker. Den ble etter kort tid gjenoppbygget som hengebru. Etter krigen ble hvelvbrua gjenoppbygget. Etter veiomlegging og ny bru i 1971 blir området vedlikeholdt som rasteplass. Den fungerer også som adkomst til en eiendom som ligger på øya midt i elva. | Tuve bru er ei stenhvelvbru i Flå bygget i 1905. Brua har en lengde på 30 meter og går fra en øy midt i elvløpet over til østre bredd. | 195,073 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tore_Andr%C3%A9_Flo | 2023-02-04 | Tore André Flo | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Flo-familien', 'Kategori:Fotballspillere for AC Siena', 'Kategori:Fotballspillere for Chelsea FC', 'Kategori:Fotballspillere for Leeds United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Milton Keynes Dons FC', 'Kategori:Fotballspillere for Rangers FC', 'Kategori:Fotballspillere for SK Brann', 'Kategori:Fotballspillere for Sogndal Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Stryn Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Sunderland AFC', 'Kategori:Fotballspillere for Tromsø IL', 'Kategori:Fotballspillere for Vålerenga Fotball', 'Kategori:Fotballtrenere for Sogndal Fotball', 'Kategori:Fødsler 15. juni', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i England', 'Kategori:Norske fotballspillere i Italia', 'Kategori:Norske fotballspillere i Skottland', 'Kategori:Norske fotballtrenere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Stryn kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skal vi danse-deltakere', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2000', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1998', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Tore André Flo (født 15. juni 1973 i Stryn) er en norsk fotballtrener og tidligere fotballspiller som er hovedtrener for Sogndal.Han var en sentral norsk landslagsspiller fra 1994 til 2005.
Han la opp som fotballspiller våren 2009 etter å ha spilt én sesong for Milton Keynes Dons FC, men signerte for comeback for Sogndal Fotball 31. mars 2011. Han la omsider opp igjen i 2012. Hans landslagsdebut skjedde 11. oktober 1995 i en privatlandskamp mot England (resultat: 0–0). Flo har spilt 76 landskamper og scoret 23 mål.
I 2000 ble Flo solgt til Rangers FC i Skottland som den til da dyreste spiller noensinne til en skotsk fotballklubb og dyreste norske fotballspiller med en overgangssum på 161 millioner kroner. Han bidro også sterkt til det norske fotballandslagets legendariske 2–1-seier over Brasil i fotball-VM i 1998, da han både scoret Norges første mål og skaffet den avgjørende straffen som Kjetil Rekdal scoret på.
| Tore André Flo (født 15. juni 1973 i Stryn) er en norsk fotballtrener og tidligere fotballspiller som er hovedtrener for Sogndal.Han var en sentral norsk landslagsspiller fra 1994 til 2005.
Han la opp som fotballspiller våren 2009 etter å ha spilt én sesong for Milton Keynes Dons FC, men signerte for comeback for Sogndal Fotball 31. mars 2011. Han la omsider opp igjen i 2012. Hans landslagsdebut skjedde 11. oktober 1995 i en privatlandskamp mot England (resultat: 0–0). Flo har spilt 76 landskamper og scoret 23 mål.
I 2000 ble Flo solgt til Rangers FC i Skottland som den til da dyreste spiller noensinne til en skotsk fotballklubb og dyreste norske fotballspiller med en overgangssum på 161 millioner kroner. Han bidro også sterkt til det norske fotballandslagets legendariske 2–1-seier over Brasil i fotball-VM i 1998, da han både scoret Norges første mål og skaffet den avgjørende straffen som Kjetil Rekdal scoret på.
== Bakgrunn ==
Han ble født inn i en idrettsinteressert familie. I likhet med sine eldre brødre Kjell Rune og Jostein drev han med friidrett og høydehopp ved siden av fotballen. Etter videregående skole fikk han kontrakt med Sogndal Fotball.
Hans bror Jarle Flo er også tidligere fotballspiller for Sogndal. Han er også fetter av Håvard Flo og onkel til Ulrik Flo, begge fotballspillere.
== Spillerkarriere ==
Etter en sesong for Sogndal, flyttet han til Tromsø IL og deretter til Sportsklubben Brann i 1996. I Brann spilte han spiss sammen Mons Ivar Mjelde. I sin første sesong for Brann scoret han 19 mål på 24 kamper. Flo ble populær i Bergen, og grunnet suksess også på landslaget ble han ettertraktet i utlandet. Han signerte deretter for Chelsea. Flo fikk 40 seriekamper og 28 mål for Brann i perioden 1996–97.
23 år gammel ankom Flo Stamford Bridge. Der ble han kjent for god teknikk til tross for sin høyde. I skyggen av spillere som Gianluca Vialli og Gianfranco Zola ble han aldri helt fast på laget, men han fikk med seg 112 seriekamper og 34 mål for blåtrøyene. Totalt spilte han 163 kamper og scoret 50 mål for Chelsea FC. Etter fire år i London ble han kjøpt for 161 millioner av Glasgow-klubben Rangers FC. Der gjorde han seg bemerket med et hælsparkmål i sin første kamp. Etter to sesonger ble han solgt til Sunderland. Han fikk én sesong, men etter kun fire mål på 29 kamper ble Flo solgt til Serie A-klubben Siena sommeren 2003. Til tross for en noe lav effektivitet foran mål, ble hans to sesonger i Italia sett på som suksessrike.
Sommeren 2005 vendte Flo hjem til Norge og Oslo-klubben Vålerenga. Skadeproblemer gjorde at han ikke levde opp til fansens forventninger og måtte spille en del kamper for reservelaget. Han fikk etter 2006-sesongen ikke fornyet kontrakt med Vålerenga Fotball, og gikk til den engelske førstedivisjonsklubben Leeds. Flo debuterte for Leeds 6. januar 2007 i en FA-cupkamp mot West Bromwich Albion, der WBA vant 3–1. I sin første seriekamp for Leeds 20. januar, igjen mot West Bromwich, scoret Flo allerede etter tre minutter. Leeds tapte kampen 2–3, og Flo pådro seg en skade som satte ham utenfor resten av sesongen.
Etter Leeds' nedrykk til Football League One, ble Flo fristilt fra kontrakten, men trente likevel med klubben i oppkjøringen til 2007/2008-sesongen, og undertegnet ny kontrakt kort før sesongstart. 11. mars 2008 annonserte Flo at han la opp som profesjonell fotballspiller. Flo var på banen i 24 kamper for Leeds og scoret fire mål.
21. november 2008 ble det klart at Flo skulle gjøre comeback for den engelske klubben MK Dons. Våren 2009 la han igjen fotballskoene på hylla.
Nok et comeback skjedde i 2011, da Flo signerte en kontrakt med Sogndal Fotball. Han debuterte i kamp 30. juli i Sogndals hjemmekamp mot Rosenborg Ballklub.
== Trenerkarriere ==
Den 17. november 2021 ble han ansatt som hovedtrener for Sogndal fra sesongen 2022.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tore André Flo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tore André Flo på Internet Movie Database
(no) Tore André Flo hos Filmfront
(de) Tore André Flo – Munzinger Sportsarchiv
(en) Tore André Flo – FIFA
(en) Tore André Flo – UEFA
(en) Tore André Flo – Transfermarkt
(en) Tore André Flo – Transfermarkt (manager)
(en) Tore André Flo – national-football-teams.com
(en) Tore André Flo – WorldFootball.net
(en) Tore André Flo – Soccerbase.com
(en) Tore André Flo – FootballDatabase.eu
(en) Tore André Flo – Soccerway
(no) Profil på Altomfotball.no (tidlig spiller-periode ikke komplett)
(no) Artikkel på Allkunne.
(no) Tore André Flo i Store norske leksikon | | år1 = –1989 | 195,074 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arthur_Eugen_St%C3%B8rksen | 2023-02-04 | Arthur Eugen Størksen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Fødsler 10. juni', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kokker', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Arthur Eugen Størksen (født 10. juni 1904, død 4. mars 1986) var en norsk baker og konditor.
Størksen gikk i lære hos bakemester Wiese. Etter noen års praksis startet han sin egen virksomhet i 1934, Helleveiens bakeri og konditori. Denne ble senere overtatt av Størksens eldste sønn.I 1918 stiftet han sammen med Bernhard Nilsen og Gustav Larsen Sportsklubben Trane i Bergen. Han hadde mange verv i klubben, inklusive formannsvervet. Størksen var sentral i byggingen Tranehytten på byfjellet i Bergen, innviet 1948. Han ble utnevnt til æresmedlem i Trane i 1968.
| Arthur Eugen Størksen (født 10. juni 1904, død 4. mars 1986) var en norsk baker og konditor.
Størksen gikk i lære hos bakemester Wiese. Etter noen års praksis startet han sin egen virksomhet i 1934, Helleveiens bakeri og konditori. Denne ble senere overtatt av Størksens eldste sønn.I 1918 stiftet han sammen med Bernhard Nilsen og Gustav Larsen Sportsklubben Trane i Bergen. Han hadde mange verv i klubben, inklusive formannsvervet. Størksen var sentral i byggingen Tranehytten på byfjellet i Bergen, innviet 1948. Han ble utnevnt til æresmedlem i Trane i 1968.
== Referanser == | Arthur Eugen Størksen (født 10. juni 1904, død 4. | 195,075 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ivan_N%C3%A4sberg | 2023-02-04 | Ivan Näsberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for PAOK FC', 'Kategori:Fotballspillere for Varbergs BoIS', 'Kategori:Fotballspillere for Vålerenga Fotball', 'Kategori:Fødsler 22. april', 'Kategori:Fødsler i 1996', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i Hellas', 'Kategori:Norske fotballspillere i Sverige', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ivan Tarek Fjellstad Näsberg (født 22. april 1996) er en norsk fotballspiller som spiller for den greske klubben PAOK.Han har vært i Vålerenga siden han var fem år gammel. Han fikk sin offisielle debut for Vålerenga i en alder av 17 år, da han den 7. juli 2013 ble byttet inn mot Simon Larsen etter pause i en kamp mot Viking.
| Ivan Tarek Fjellstad Näsberg (født 22. april 1996) er en norsk fotballspiller som spiller for den greske klubben PAOK.Han har vært i Vålerenga siden han var fem år gammel. Han fikk sin offisielle debut for Vålerenga i en alder av 17 år, da han den 7. juli 2013 ble byttet inn mot Simon Larsen etter pause i en kamp mot Viking.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ivan Näsberg – Transfermarkt
(en) Ivan Näsberg – Soccerway
(no) Ivan Näsberg – Norges Fotballforbund
(en) Ivan Näsberg – FBref | | år1 =2013–2022| klubb1 =| kamper1 = 137| mål1 = 4 | 195,076 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_europeiske_sjakkunion | 2023-02-04 | Den europeiske sjakkunion | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europeiske organisasjoner', 'Kategori:Sjakk', 'Kategori:Sjakkforbund'] | Den europeiske sjakkunion er en internasjonal, uavhengig forening for europeisk sjakk,
med hovedkontor i Beograd.
| Den europeiske sjakkunion er en internasjonal, uavhengig forening for europeisk sjakk,
med hovedkontor i Beograd.
== Medlemsforbund ==
Albania - Federata Shqiptare e Shahut
Andorra - Federació d'Escacs Valls d'Andorra
Armenia - Հայաստանի շախմատի ֆեդերացիա
Aserbajdsjan - Azərbaycan Şahmat Federasiyası
Belgia - Koninklijke Belgische Schaakbond / Fédération Royale Belge des Echecs / Königlicher Schachbund Belgien
Bosnia-Hercegovina - Šahovska unija Bosne i Hercegovine / Шаховска унија Босне и Херцеговине
Bulgaria - Българска федерация по шахмат
Danmark - Dansk Skak Union
England - English Chess Federation
Estland - Eesti Maleliit
Finland - Suomen Keskusshakkiliitto
Frankrike - Féderation Française des Échecs
Færøyene - Talvsamband Føroya
Georgia - საქართველოს ჭადრაკის ფედერაცია
Guernsey - Guernsey Chess Federation
Hellas - Ελληνική Σκακιστική Ομοσπονδία
Hviterussland - Белорусская Федерация Шахмат Suspendert
Irland - Irish Chess Union
Island - Skáksamband Íslands
Israel - איגוד השחמט הישראלי
Italia - Federazione Scacchistica Italiana
Jersey - Jersey Chess Federation
Kroatia - Hrvatski šahovski savez
Kosova - Federata Kosovare e shahut
Kypros - Κυπριακή Σκακιστική Ομοσπονδία
Latvia - Latvijas Šaha savienība
Liechtenstein - Liechtensteiner Schachverband
Litauen - Lietuvos šachmatų federacijos
Luxemburg - Féderation Luxembourgeoise des Échecs
Makedonia - Шаховската федерација на Македонија
Malta - Il-Federazzjoni Maltija taċ-Ċess
Moldova - Federația de Șah a Republicii Moldova
Monaco - Fédération Monégasque des Échecs
Montenegro - Šahovski savez Crne Gore / Шаховски савез Црне Горе
Nederland - Koninklijke Nederlandse Schaakbond
Norge - Norges Sjakkforbund
Polen - Polski Związek Szachowy
Portugal - Federação Portuguesa de Xadrez
Romania - Federatia Romana de Sah
Russland - Российская Шахматная Федерация Suspendert
San Marino - Federazione Sammarinese degli Scacchi
Serbia - Šahovski savez Srbije / Шаховски савез Србије
Skottland - Chess Scotland
Slovakia - Slovenský šachový zväz
Slovenia - Šahovska zveza Slovenije
Spania - Federacion Española de Ajedrez
Sveits - Fédération Suisse des Échecs / Schweizerischer Schachbund / Federazione Scacchista Svizzera / Federaziun Svizra da Schah / Swiss Chess Federation
Sverige - Sveriges Schackförbund
Tsjekkia - Šachový svaz České republiky
Tyrkia - Türkiye Satranç Federasyonu
Tyskland - Deutscher Schachbund
Ukraina - Федерація шахів України
Ungarn - Magyar Sakkszövetség
Wales - Welsh Chess Union
Østerrike - Österreichischer SchachbundHviterussland og Russland ble 5. mars 2022 suspendert som en reaksjon på Russlands invasjon av Ukraina 2022.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted | Den europeiske sjakkunion er en internasjonal, uavhengig forening for europeisk sjakk, | 195,077 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Seriesjakken | 2023-02-04 | Seriesjakken | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sjakkturneringer i Norge'] | Seriesjakken er Norges sjakkforbunds serie for norske sjakklubber. Eliteserien er seriesjakkens øverste nivå, og er den eneste divisjonen som er landsomfattende.
| Seriesjakken er Norges sjakkforbunds serie for norske sjakklubber. Eliteserien er seriesjakkens øverste nivå, og er den eneste divisjonen som er landsomfattende.
== Regionale serier ==
For tiden er de regionale seriene delt inn i Østlandsserien, Vestlandsserien og Midtnorgeserien. I tillegg spilles et eget nordnorsk mesterskap for lag i de tre nordligste fylkene. Vinnerne av disse seriene spiller påfølgende kvalifisering for de to plassene som er ledige i eliteserien.
Østlandsserien er delt inn i fire nivåer, der 1. divisjon består av én avdeling, 2. divisjon av to avdelinger og 3. og 4. divisjon består av fire avdelinger.
Vestlandsserien er delt inn i to avdelinger, nord og sør, med to divisjoner i nord og én divisjon i sør.
Midtnorgeserien er delt inn i to avdelinger, Trøndelag og Møre og Romsdal, med én divisjon i Møreserien, og tre divisjoner i Trøndelag.
== Eksterne lenker ==
NSFs sider for seriesjakken | Seriesjakken er Norges sjakkforbunds serie for norske sjakklubber. Eliteserien er seriesjakkens øverste nivå, og er den eneste divisjonen som er landsomfattende. | 195,078 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simurgh | 2023-02-04 | Simurgh | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fabelvesen', 'Kategori:Persisk mytologi'] | Simurgh (سيمرغ, også Simurg, Simorg eller Senmurv på mellompersisk) er et fabelvesen i persisk mytologi. Denne mytiske fuglen er også kjent blant de tyrkiske folkeslag i Sentral-Asia og hos basjkirene, og kalles blant dem Kerkés, Semrug, Semurg, Samran eller Samruk.
| Simurgh (سيمرغ, også Simurg, Simorg eller Senmurv på mellompersisk) er et fabelvesen i persisk mytologi. Denne mytiske fuglen er også kjent blant de tyrkiske folkeslag i Sentral-Asia og hos basjkirene, og kalles blant dem Kerkés, Semrug, Semurg, Samran eller Samruk.
== Etymologi ==
Etymologien er omstridt. Én mulighet går tilbake til akkadisk Sūmurukū (rød glødende ramme) og viser til rød som symbolfarge for sør, og at det dreier seg om den samme som også er blitt den mytiske kinesiske «Sydens røde fugl». En annen mulighet er at navnet kommer fra avestisk mərəγō Saēnō («fuglen Saena»).
== Litteratur ==
J.C. Buergel: The feather of Simurgh. The “licit magic” of the arts in medieval islam, New York and London, New York University Press, 1988
Schmidt, Hanns-Peter (2003). «Simorgh». Encyclopedia Iranica. Costa Mesa: Mazda Pub.
Sara Kuehn: The Dragon in Medieval East Christian and Islamic Art, Leiden-Boston, Brill, 2011
== Referanser ==
== Se også ==
Dikteposet Fuglenes forsamling
== Eksterne lenker ==
(en) Simurgh – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Simurgh – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Simorg i Encyclopædia Iranica | thumb|Sassanidisk sølvfat med en simurgh | 195,079 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trondheim_Sjakkforening | 2023-02-04 | Trondheim Sjakkforening | ['Kategori:Etableringer i 1994', 'Kategori:Kultur i Trondheim', 'Kategori:Norske sjakklubber'] | Trondheim Sjakkforening, stiftet 20. januar 1994 er en sjakklubb som er hjemmehørende i Trondheim.
Klubben er en sammenslåing av de tidligere klubbene Trondhjems Schakklub og Arbeidernes Sjakklubb.
Etter sammenslåingen av de to tidligere klubbene har TSF vært den ledende klubben i Trøndelag, og har flere ganger deltatt i eliteserien.
| Trondheim Sjakkforening, stiftet 20. januar 1994 er en sjakklubb som er hjemmehørende i Trondheim.
Klubben er en sammenslåing av de tidligere klubbene Trondhjems Schakklub og Arbeidernes Sjakklubb.
Etter sammenslåingen av de to tidligere klubbene har TSF vært den ledende klubben i Trøndelag, og har flere ganger deltatt i eliteserien.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisiell hjemmeside | Trondheim Sjakkforening, stiftet 20. januar 1994 er en sjakklubb som er hjemmehørende i Trondheim. | 195,080 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zafarnama_(Shami) | 2023-02-04 | Zafarnama (Shami) | ['Kategori:Bøker fra 1404', 'Kategori:Persisk litteratur'] | Zafarnama er en biografi om Timur Lenk skrevet av historikeren Nizam ad-Din Shami. Den var ferdig i 1404. Den ble basis for den senere og bedre kjente Zafarnama av Sharaf ad-Din Ali Yazdi.
En oversettelse av Felix Tauer ble utgitt i Praha i 1937.
| Zafarnama er en biografi om Timur Lenk skrevet av historikeren Nizam ad-Din Shami. Den var ferdig i 1404. Den ble basis for den senere og bedre kjente Zafarnama av Sharaf ad-Din Ali Yazdi.
En oversettelse av Felix Tauer ble utgitt i Praha i 1937.
== Referanser == | Zafarnama er en biografi om Timur Lenk skrevet av historikeren Nizam ad-Din Shami. Den var ferdig i 1404. | 195,081 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zafarnama_(Yazdi) | 2023-02-04 | Zafarnama (Yazdi) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografier', 'Kategori:Persisk litteratur'] | Zafarnama (ظفرنامه, det vil si Seiersboken) er en biografi av Timur Lenk fullført av den persiske historiker Sharaf ad-Din Ali Yazdi noen gang mellom 1424 og 28 (AH 828–832). Oppdragsgiver var Ibrahim Sultan, Timurs barnebarn. Boken er en av de best kjente kilder til Timurs liv. Yazdi bygde i stor grad på en tidligere biografi om Timur, også kalt Zafarnama, skrevet av Nizam ad-Din Shami i 1404.François Pétis de la Croix oversatte den til fransk i 1722, og året etter ble den videreoversatt til engelsk.
| Zafarnama (ظفرنامه, det vil si Seiersboken) er en biografi av Timur Lenk fullført av den persiske historiker Sharaf ad-Din Ali Yazdi noen gang mellom 1424 og 28 (AH 828–832). Oppdragsgiver var Ibrahim Sultan, Timurs barnebarn. Boken er en av de best kjente kilder til Timurs liv. Yazdi bygde i stor grad på en tidligere biografi om Timur, også kalt Zafarnama, skrevet av Nizam ad-Din Shami i 1404.François Pétis de la Croix oversatte den til fransk i 1722, og året etter ble den videreoversatt til engelsk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
The 1723 English version of François Pétis de la Croix's translation at the Internet Archive: volumes 1 and 2 | Zafarnama (ظفرنامه, det vil si Seiersboken) er en biografi av Timur Lenk fullført av den persiske historiker Sharaf ad-Din Ali Yazdi noen gang mellom 1424 og 28 (AH 828–832). Oppdragsgiver var Ibrahim Sultan, Timurs barnebarn. | 195,082 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_syv_skj%C3%B8nnheter | 2023-02-04 | De syv skjønnheter | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aserbajdsjan', 'Kategori:Bøker fra 1197', 'Kategori:Persisk litteratur'] | De syv skjønnheter eller Haft Paykar (هفت پیکر) er det fjerde dikt av den persiske dikter Nezami, som han skrev i 1197 på oppdrag av herskeren av Maragha, ʿAlāʾ-al-Dīn Körpe-Arslān bin Aq-Sonqor.De syv skjønnheter forteller om Bahrām Gurs, innvevd i syv fortellinger om syv skjønne prinsesser. Bakgrunnen for fortellingen er at Bahrām Gur en gang åpnet et låst skap i det prektige palass Chavernal som byggmesteren Semavar hadde bygget for han far Yazdegerd I. I skapet fant han bildene av syv verdensberømte skjønnheter. Han forelsket seg straks i alle syv.Dette verket av Nezāmi er grunnlag for teaterstykket Turandot, som ble satt i scene av Carlo Gozzi og Friedrich Schiller. I 1952 tilkom også en ballett av den aserbajdsjanske komponist Gara Garayev.
| De syv skjønnheter eller Haft Paykar (هفت پیکر) er det fjerde dikt av den persiske dikter Nezami, som han skrev i 1197 på oppdrag av herskeren av Maragha, ʿAlāʾ-al-Dīn Körpe-Arslān bin Aq-Sonqor.De syv skjønnheter forteller om Bahrām Gurs, innvevd i syv fortellinger om syv skjønne prinsesser. Bakgrunnen for fortellingen er at Bahrām Gur en gang åpnet et låst skap i det prektige palass Chavernal som byggmesteren Semavar hadde bygget for han far Yazdegerd I. I skapet fant han bildene av syv verdensberømte skjønnheter. Han forelsket seg straks i alle syv.Dette verket av Nezāmi er grunnlag for teaterstykket Turandot, som ble satt i scene av Carlo Gozzi og Friedrich Schiller. I 1952 tilkom også en ballett av den aserbajdsjanske komponist Gara Garayev.
== Litteratur ==
Nizami: Die sieben Geschichten der sieben Prinzessinnen. (Prosaoversettele av Rudolf Gelpke) Manesse, Zürich 1959
François de Blois: Haft Peykar. I: Encyclopædia Iranica.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Seven beauties – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | De syv skjønnheter eller Haft Paykar (هفت پیکر) er det fjerde dikt av den persiske dikter Nezami, som han skrev i 1197 på oppdrag av herskeren av Maragha, ʿAlāʾ-al-Dīn Körpe-Arslān bin Aq-Sonqor.Encyclopædia Iranica. | 195,083 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordisk_Sjakkforbund | 2023-02-04 | Nordisk Sjakkforbund | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Etableringer i 1899', 'Kategori:Sjakkforbund'] | Nordisk Sjakkforbund (The Nordic Chess Federation), stiftet 20. august 1899 i København, Danmark er en sammenslutning av de ulike nasjonale forbund i de nordiske landene.
| Nordisk Sjakkforbund (The Nordic Chess Federation), stiftet 20. august 1899 i København, Danmark er en sammenslutning av de ulike nasjonale forbund i de nordiske landene.
== Historie ==
Det hadde før 1899 vårt holdt en turneringer i Stockholm der de beste spillerne fra Sverige og Danmark deltok.
Under stiftelsesmøtet i august 1899 deltok representanter fra København, Göteborg, Stockholm og Kristiania.
== Presidenter i Nordisk Sjakkforbund ==
1899-01 Martin Andersson, Sverige
1901-03 Svend E Vaage, Danmark
1903-05 Ludvig Collijn, Sverige
1905-07 C Koppel, Danmark
1907-09 Martin Andersson, Sverige
1909-14 Ludvig Collijn, Sverige
1914-16 Oscar Lehmann, Danmark
1916-19 Sigurd Lund, Norge
1919-26 Martin Andersson, Sverige
1926-28 Olof Smedal, Norge
1928-29 Martin Andersson, Sverige
1930-39 Ludvig Collijn, Sverige
1939-46 Erik Olson, Sverige
1946-47 Ari Ilma Kunnas, Finland
1947-48 Folke Rogard, Sverige
1948-50 Arni Snaevarr, Island
1950-53 S K Willumsen, Danmark
1953-55 Ragnar Fossum, Norge
1955-57 Helge Hindström, Finland
1957-59 Folke Rogard, Sverige
1959-61 Asgeir Thor Åsgeirsson, Island
1961-63 H V Tusen, Danmark
1963-64 Arne S B Krogdahl, Norge
1964-65 Hans Chr Siebke, Norge
1965-66 Erik Asplund, Finland
1966-67 Helge Hindström, Finland
1967-69 Nils Kellgren, Sverige
1969-71 Gudmundur Thorarinsson, Island
1971-73 Ole Schötler Larsen, Danmark
1973-75 Arnold J Eikrem, Norge
1975-77 Erik Asplund, Finland
1977-79 Christer Wänéus, Sverige
1979-81 Einar S Einarsson, Island
1981-83 Steen Juul Mortensen, Danmark
1983-85 Alf Øverås, Norge
1985-87 Hanus Joensen, Færøyene
1987-89 Eero Helme, Finland
1989-92 Christer Wänéus, Sverige
1992-95 Jon G Briem, Island
1995-97 Søren Bech Hansen, Danmark
1997-98 Erling Fløtten, Norge
1998-01 Per Ofstad, Norge
2001-03 Mikko Markula, Finland
2003-05 Ingvar Carlsson, Sverige
2005-07 Lilja Gretarsdottir, Island
2007-09 Erik Söberg, Danmark
2009-11 Håvard Løvik, Norge
2011-13 Finnbjörn Vang, Færøyene
2013-15 Jaakko Mäntyniemi, Finland
2015-17 Carl Fredrik Johansson, Sverige
2017-19 Gunnar Björnsson, Island | Nordisk Sjakkforbund (The Nordic Chess Federation), stiftet 20. august 1899 i København, Danmark er en sammenslutning av de ulike nasjonale forbund i de nordiske landene. | 195,084 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacob_Gottfried_Otto | 2023-02-04 | Jacob Gottfried Otto | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1888', 'Kategori:Fødsler 24. august', 'Kategori:Fødsler i 1859', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forskere', 'Kategori:Norske kjemikere', 'Kategori:Personer fra Tønsberg kommune', 'Kategori:Vitenskapelig ansatte ved Universitetet i Oslo'] | Jacob Gottfried Otto (født 24. august 1859 i Sem (Tønsberg), død 1. juni 1888) var en norsk lege som forsket på blodet og diabetes.Han var sønn av marinekaptein Søren Gottfried Otto (1828–1914) av den sveitsiske Otto (slekt) og Andrea (Dea) Bull (1826–1866) av Bull sin Tønsberg-forgrening. Moren døde tidlig og gjennom farens andre ekteskap, ble Jacob halvbror til admiral Edgar Otto (1873–1952).
I 1879 gikk Jacob ut av den kjemisk-tekniske linje ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt, det som fra 1910 var Norges tekniske høgskole. Derpå reiste han til Christiania og tok examen artium i 1880 og examen philosophicum i 1881. Han var fra 1880 amanuensis i faget fysiologi ved Det Kongelige Frederiks Universitet sitt fysiologiske laboratorium, som i 1875 hadde blitt etablert av Jacob Worm-Müller (1834–1889). Otto jobbet en god del med Worm-Müller og kunne i 1884 innkassere H.K.H. Kronprinsens gullmedalje på avhandlingen. Fra 1885 var han universitetsstipendiat i fysiologisk kjemi og ble i 1887 dr.phil. på avhandlingen «Bidrag til Kundskap om Blodets Stofvexel».
| Jacob Gottfried Otto (født 24. august 1859 i Sem (Tønsberg), død 1. juni 1888) var en norsk lege som forsket på blodet og diabetes.Han var sønn av marinekaptein Søren Gottfried Otto (1828–1914) av den sveitsiske Otto (slekt) og Andrea (Dea) Bull (1826–1866) av Bull sin Tønsberg-forgrening. Moren døde tidlig og gjennom farens andre ekteskap, ble Jacob halvbror til admiral Edgar Otto (1873–1952).
I 1879 gikk Jacob ut av den kjemisk-tekniske linje ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt, det som fra 1910 var Norges tekniske høgskole. Derpå reiste han til Christiania og tok examen artium i 1880 og examen philosophicum i 1881. Han var fra 1880 amanuensis i faget fysiologi ved Det Kongelige Frederiks Universitet sitt fysiologiske laboratorium, som i 1875 hadde blitt etablert av Jacob Worm-Müller (1834–1889). Otto jobbet en god del med Worm-Müller og kunne i 1884 innkassere H.K.H. Kronprinsens gullmedalje på avhandlingen. Fra 1885 var han universitetsstipendiat i fysiologisk kjemi og ble i 1887 dr.phil. på avhandlingen «Bidrag til Kundskap om Blodets Stofvexel».
== Utgivelser ==
Bidrag til Kundskaben om Blodets Farvestoffe, CVF, nr. 4, 1883
Das Vorkommen grosser Mengen von Indoxyl- und Skatoxylschwefelsaure im Harne bei Diabetes mellitus, Bonn, 1884
Jac. G. Otto (1884). «Om blodets gehalt på sukker og reducerende substants under forskellige omständigheder». Nordiskt Medicinskt Arkiv: 1–28. Arkivert fra originalen 10. november 2014.
Om de spektrophotometriske Konstanters Variation, CVF, nr. 3, 1883
Medicinsk-kemisk praktikum, 1887. Med Jacob Worm-Müller.
Jacob Worm-Müller og Jac. G. Otto (1886). Lærebog i blodets og lymfens fysiologi. Kristiania.
Blodet, dets kretsløb og Funktion, lærebok 1887
== Referanser == | Jacob Gottfried Otto (født 24. august 1859 i Sem (Tønsberg), død 1. | 195,085 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luis_de_Moscoso | 2023-02-04 | Luis de Moscoso | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1551', 'Kategori:El Salvadors historie', 'Kategori:Fødsler i 1505', 'Kategori:Historiestubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spanias militærhistorie', 'Kategori:Spanske conquistadorer', 'Kategori:Stubber 2021-01'] | Luis de Moscoso Alvarado (født 1505 i Badajoz, Spania, død 1551 i Peru) var en spansk conquistador.
I Mellomamerika fulgte han sin onkel Pedro de Alvarado ved erobringen av dagens Mexico, Guatemala og El Salvador. På begynnelsen av 1530 fikk han i oppdrag av sin onkel å lede en ekspedisjon øst i El Salvador. 8. mai 1530 grunnla Luis de Moscoso bosetningen San Miguel de la Frontera, som i dag er hovedstaden i departamentet av samme navn.
I Mexico gikk han inn i tjeneste for visekongen av Ny-Spania. Han ledsaget Antonio de Mendoza i erobringen av Peru. 25. november 1550 ankom han der og tok fatt på sine oppgaver. Året etter, 1551, døde han.
| Luis de Moscoso Alvarado (født 1505 i Badajoz, Spania, død 1551 i Peru) var en spansk conquistador.
I Mellomamerika fulgte han sin onkel Pedro de Alvarado ved erobringen av dagens Mexico, Guatemala og El Salvador. På begynnelsen av 1530 fikk han i oppdrag av sin onkel å lede en ekspedisjon øst i El Salvador. 8. mai 1530 grunnla Luis de Moscoso bosetningen San Miguel de la Frontera, som i dag er hovedstaden i departamentet av samme navn.
I Mexico gikk han inn i tjeneste for visekongen av Ny-Spania. Han ledsaget Antonio de Mendoza i erobringen av Peru. 25. november 1550 ankom han der og tok fatt på sine oppgaver. Året etter, 1551, døde han.
== Referanser ==
== Kilder ==
Texas State Historical Association | Luis de Moscoso Alvarado (født 1505 i Badajoz, Spania, død 1551 i Peru) var en spansk conquistador. | 195,086 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nadipteridae | 2023-02-04 | Nadipteridae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fossile insekter', 'Kategori:Mygg', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Tovinger formelt beskrevet i 1995'] | Nadipteridae er en utdødd gruppe (familie) av mygg (Nematocera).
| Nadipteridae er en utdødd gruppe (familie) av mygg (Nematocera).
== Utseende ==
Små (vingelengde 2,8-5,5 millimeter) mygg.
== Fossiler ==
Gruppen er kjent fra fossiler fra trias og jura, mellom 247-189 millioner år før nåtid, fra Frankrike, Kasakhstan og Kirgisistan.
== Systematisk inndeling ==
Orden tovinger (Diptera)
mygg (Nematocera)
Infraorden Ptychopteromorpha
Familien Nadipteridae Lukashevich, 1995
Slekten Nadiptera Lukashevich, 1995 - fra jura
Nadiptera anachrona Lukashevich, 1995
Nadiptera kaluginae Lukashevich, 1995
Nadiptera pulchella Lukashevich, 1995
Slekten Tanus Krzeminski & Krzeminska, 2003 - fra Trias, Frankrike
Tanus triassicus Krzeminski & Krzeminska, 2003
== Kilder ==
Evenhuis, N.L. (1994 med senere revisjoner). Catalog of the fossil flies of the world [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Nadipteridae i Encyclopedia of Life
(en) Nadipteridae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Nadipteridae hos Fossilworks
Nadipteridae – detaljert informasjon på Wikispecies | Nadipteridae er en utdødd gruppe (familie) av mygg (Nematocera). | 195,087 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Compello | 2023-02-04 | Compello | ['Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske IT-konsulentselskaper', 'Kategori:Norske IT-selskaper'] | Compello AS er et norsk IT-selskap etablert i 2011 etter en sammenslåing av Compello Software og Client Computing Europe. Selskapet utvikler løsninger for å automatisere dataflyt, og er leverandør av løsninger innenfor områdene EDI, eFaktura og fakturagodkjenning. Selskapet er eid av Visma og har hovedkontor på Fornebu i Oslo.
Compello Gruppen har mer enn 80 ansatte i Oslo, Larvik, Stockholm og Colombo . Selskapet har et samarbeid med Microsoft, og ble i 2014 kåret til «Årets Norske Programvarehus» på Microsoft årlige partnerkonferanse i Washington D.C.
| Compello AS er et norsk IT-selskap etablert i 2011 etter en sammenslåing av Compello Software og Client Computing Europe. Selskapet utvikler løsninger for å automatisere dataflyt, og er leverandør av løsninger innenfor områdene EDI, eFaktura og fakturagodkjenning. Selskapet er eid av Visma og har hovedkontor på Fornebu i Oslo.
Compello Gruppen har mer enn 80 ansatte i Oslo, Larvik, Stockholm og Colombo . Selskapet har et samarbeid med Microsoft, og ble i 2014 kåret til «Årets Norske Programvarehus» på Microsoft årlige partnerkonferanse i Washington D.C.
== Historie ==
Client Computing Europe ASA innfusjonerte i 2011 Compello Software AS og skiftet samtidig navn til Compello AS.
Client Computing ble startet i 1995 og hadde opprinnelig fokusert på meldingsflyt og EDI-meldinger til kraft- og tekstilbransjen. Virksomheten ekspanderte til Sverige i 1998 gjennom overtagelse av Posten/SDS sin EDI-virksomhet og i 2006 til Tyskland gjennom overtagelse av det tyske selskapet GLI GmbH.
I 2004 startet selskapet med eFaktura gjennom investeringer i Euronova AS som etter hvert ble et heleid datterselskap med navnet Client Computing Norway AS.
De norske aktivitetene innenfor EDI og eFaktura ble organisert i Client Computing Utility AS og Client Computing Norway AS. Høsten 2010 ble Client Computing Utility AS innfusjonert i Client Computing Norway AS. Client Computing Norway AS innfusjoneres i 2012 i Compello AS.
I 1997 ble Compello Software etablert med fokus på elektronisk fakturagodkjenning. Dette dekker fakturaskanning (OCR), fakturatolkning, fakturaflyt og integrasjon til økonomisystemet. Selskapet ble i 2011 innfusjonert i Client Computing Europe ASA.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Compello AS er et norsk IT-selskap etablert i 2011 etter en sammenslåing av Compello Software og Client Computing Europe. Selskapet utvikler løsninger for å automatisere dataflyt, og er leverandør av løsninger innenfor områdene EDI, eFaktura og fakturagodkjenning. | 195,088 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Etterretningsoperasjonen_i_Stockholms_skj%C3%A6rg%C3%A5rd_2014 | 2023-02-04 | Etterretningsoperasjonen i Stockholms skjærgård 2014 | ['Kategori:2014 i Sverige', 'Kategori:Hendelser i 2014', 'Kategori:Sveriges forsvar'] | Etterretningsoperasjonen i Stockholms skjærgård 2014 var en militær operasjon som fant sted i Stockholms skjærgård i midten av oktober 2014. Försvarsmakten kategoriserte den som en etterretningsoperasjon som «syftar till att kunna bekräfta främmande undervattensverksamhet».Avdelinger fra Fjärde sjöstridsflottiljen, Amfibieregementet, Helikopterflottiljen og Hemvärnet deltok. Operasjonen ble igangsatt etter en observasjon fra en privatperson som Försvarsmakten beskrev som en troverdig kilde. Försvarsmakten presenterte et fotografi av et ukjent objekt som ble satt i forbindelse med operasjonen. Innledningsvis var letingen konsentrert til Kanholmsfjärden, og senere flyttet sydover til Nämdöfjärden og Jungfrufjärden. Operasjonen ble avsluttet 24. oktober og antas å ha kostet cirka 20 millioner svenske kroner.
| Etterretningsoperasjonen i Stockholms skjærgård 2014 var en militær operasjon som fant sted i Stockholms skjærgård i midten av oktober 2014. Försvarsmakten kategoriserte den som en etterretningsoperasjon som «syftar till att kunna bekräfta främmande undervattensverksamhet».Avdelinger fra Fjärde sjöstridsflottiljen, Amfibieregementet, Helikopterflottiljen og Hemvärnet deltok. Operasjonen ble igangsatt etter en observasjon fra en privatperson som Försvarsmakten beskrev som en troverdig kilde. Försvarsmakten presenterte et fotografi av et ukjent objekt som ble satt i forbindelse med operasjonen. Innledningsvis var letingen konsentrert til Kanholmsfjärden, og senere flyttet sydover til Nämdöfjärden og Jungfrufjärden. Operasjonen ble avsluttet 24. oktober og antas å ha kostet cirka 20 millioner svenske kroner.
== Referanser == | Etterretningsoperasjonen i Stockholms skjærgård 2014 var en militær operasjon«Försvaret utökar operationen i Stockholms skärgård», Sveriges Radio, 18. oktober 2014. | 195,089 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wilhelm_Hanstein | 2023-02-04 | Wilhelm Hanstein | ['Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1862', 'Kategori:Fødsler i 1820', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune', 'Kategori:Personer fra Kongsvinger kommune', 'Kategori:Wilhelm Hanstein'] | For sjakkspilleren, se Wilhelm Hanstein (sjakkspiller)
Georg Fredrik Wilhelm Hanstein (født 24. mars 1820 Vinger i Hedmark, død 24. april 1862 i Drammen) var en norsk arkitekt.
| For sjakkspilleren, se Wilhelm Hanstein (sjakkspiller)
Georg Fredrik Wilhelm Hanstein (født 24. mars 1820 Vinger i Hedmark, død 24. april 1862 i Drammen) var en norsk arkitekt.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han ble født i Vinger i Hedmark, men kom til Drammen som treåring og vokste opp der.
Wilhelm Hanstein fikk privatundervisning i tegning under skolegangen og gikk i tømmerlære hos Heinrich Struck i Christiania 1836–42. Han studerte ved Den Kongelige Tegneskole i 1838–39 og var svenn ved marinens bygningsarbeider i Horten i 1842. Hanstein fikk statens reisestipend for kunstnere i 1839.
Etter bybrannen i Trondhjem i 1842 reiste Hanstein dit og arbeidet som tømmermann. Han assisterte Heinrich Ernst Schirmer i arbeidene ved Nidaros domkirke i 1843. I 1844 gjorde han en studiereise sørover langs kysten. Han har blant annet tegnet skisser av domkirken i Bergen.
=== Arkitekt ===
Wilhelm Hanstein etablerte egen arkitektpraksis i Drammen i 1847. Han var også tegnelærer ved Latinskolen i Drammen i 1851–61 (og tegnet skolens nybygg) og var fra 1853 dessuten førstelærer ved Drammens offentlige tegneskole.Hanstein var Drammens første fastboende arkitekt siden Christian Staalberg og ser ut til å ha etablert seg i en tid med relativt stor etterspørsel etter arkitekttjenester. Han står bak en rekke bygg i Drammen og omegn og hadde også oppdrag andre steder. Hanstein opererte innenfor historismen og trakk som sådan på impulser fra en rekke stilarter, med blant annet gotikk, klassisisme og sveitserstil. De fleste kirkene var hvitmalte trekirker preget av nygotikk og sveitserstil.
Wilhelm Hansteins lovende karriere tok en brått slutt da han døde av tuberkulose i 1862, bare 42 år gammel.
Flere av hans bygninger gikk for øvrig med i den store bybrannen i Drammen i 1866.
== Verker i utvalg ==
Restaurering av Stavanger domkirke (1844)
Grimstad kirke (1846–49; nå Engene kirke etter flytting i 1881)
Våningshus på gårdene Fløya og Frydenhaug i Drammen (1847)
Knudsengården, Havnegt. 3, Drammen (ca. 1850)
Nytt tårn på Hurum kirke (1856; siden erstattet)
Drammens Sparebank, Bragernes torg (1855–57; brent 1866)
Planer for utvidelse av Fiskum gamle kirke (1857; ikke gjennomført)
Drammens rådhus med fengselsbygg (ombygging og utvidelse av Albumgården; brent 1866)
Konnerud gamle kirke (innviet 1858)
Nedre Eiker kirke (1858–60)
Utvidelse av Haug kirke, Hokksund (1858–62)
Olberg kirke (1857–59; bearbeidelse av Gustav Adolph Lammers’ tegninger for Bamble kirke)
Svelvik kirke (innviet 1859)
Latinskolen ved Strømsø torg i Drammen (1859–61; senere bl.a. St. Hallvard skole og De norske skolehistoriske samlinger, så solgt)
Kongsberg rådhus og sparebank (1861–66; brent 1986)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norsk kunstnerleksikon
Artemisia.no
Drammens museum om Drammen by 1811–66 (har stoff om Hanstein) | Wilhelm Hanstein (1811–1850) var en tysk sjakkmester som ble regnet blant de sterkeste sjakkspillerne i sin tid. Spesialområdet til Hanstein var åpningsteorien. | 195,090 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigtunastiftelsen | 2023-02-04 | Sigtunastiftelsen | ['Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1915', 'Kategori:Sigtuna kommune', 'Kategori:Svenska kyrkan'] | Sigtunastiftelsen er en svensk selvstendig kristen stiftelse, beliggende i Sigtuna. Den er ikke organisatorisk en del av Svenska kyrkan, men har faglige koblinger til denne.Stiftelsen driver både hotell- og konferansevirksomhet, samt har et omfattende kulturtilbud og bibliotek med Sveriges største pressearkiv. Dette danner grunnlaget for forskervirksomhet. Kulturprogrammet består av forfatterbesøk, konserter, forelesninger, seminarer, samtalekvelder og retreater.
Stiftelsen var i 1915, og dagens bygg sto ferdig i 1917.
| Sigtunastiftelsen er en svensk selvstendig kristen stiftelse, beliggende i Sigtuna. Den er ikke organisatorisk en del av Svenska kyrkan, men har faglige koblinger til denne.Stiftelsen driver både hotell- og konferansevirksomhet, samt har et omfattende kulturtilbud og bibliotek med Sveriges største pressearkiv. Dette danner grunnlaget for forskervirksomhet. Kulturprogrammet består av forfatterbesøk, konserter, forelesninger, seminarer, samtalekvelder og retreater.
Stiftelsen var i 1915, og dagens bygg sto ferdig i 1917.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sigtunastiftelsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Sigtunastiftelsens nettsted | Sigtunastiftelsen er en svensk selvstendig kristen stiftelse, beliggende i Sigtuna. Den er ikke organisatorisk en del av Svenska kyrkan, men har faglige koblinger til denne. | 195,091 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deutsche_Schachzeitung | 2023-02-04 | Deutsche Schachzeitung | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1846', 'Kategori:Nedlagte tidsskrifter', 'Kategori:Publikasjoner nedlagt i 1988', 'Kategori:Sjakk', 'Kategori:Tyske tidsskrifter'] | Deutsche Schachzeitung var et tysk sjakktidsskrift som kom ut fra 1846 til 1988, og som lenge var ansett som et av verdens fremste.
Første nummer kom i juli 1846, med Ludwig Bledow som redaktør. De første tiårene var tidsskriftet, som den gang bar navnet Schachzeitung, et organ for sjakklubben Berliner Schachgesellschaft. I 1872 ble navnet endret til Deutsche Schachzeitung, og ble gitt ut uten avbrudd til september 1944. I oktober 1950 kom det ut på nytt, med Rudolf Teschner som redaktør. Det er gitt ut et ettertrykk av årgangene 1846 til 1944 i 29 bind, Edition Olms (Zürich 1985).Fra og med januarnummeret 1989 ble Deutsche Schachzeitung innlemmet i avisa Schach-Report. I 1996 gikk Schach-Report inn i tidsskriftet Schach.
| Deutsche Schachzeitung var et tysk sjakktidsskrift som kom ut fra 1846 til 1988, og som lenge var ansett som et av verdens fremste.
Første nummer kom i juli 1846, med Ludwig Bledow som redaktør. De første tiårene var tidsskriftet, som den gang bar navnet Schachzeitung, et organ for sjakklubben Berliner Schachgesellschaft. I 1872 ble navnet endret til Deutsche Schachzeitung, og ble gitt ut uten avbrudd til september 1944. I oktober 1950 kom det ut på nytt, med Rudolf Teschner som redaktør. Det er gitt ut et ettertrykk av årgangene 1846 til 1944 i 29 bind, Edition Olms (Zürich 1985).Fra og med januarnummeret 1989 ble Deutsche Schachzeitung innlemmet i avisa Schach-Report. I 1996 gikk Schach-Report inn i tidsskriftet Schach.
== Liste over redaktører ==
== Referanser == | Deutsche Schachzeitung var et tysk sjakktidsskrift som kom ut fra 1846 til 1988, og som lenge var ansett som et av verdens fremste. | 195,092 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Virgil_van_Dijk | 2023-02-04 | Virgil van Dijk | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Celtic FC', 'Kategori:Fotballspillere for FC Groningen', 'Kategori:Fotballspillere for Liverpool FC', 'Kategori:Fotballspillere for Southampton FC', 'Kategori:Fotballspillere for Willem II Tilburg', 'Kategori:Fødsler 8. juli', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Breda', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2022', 'Kategori:Vinnere av Mesterligaen i fotball for menn'] | Virgil van Dijk (født 8. juli 1991) er en nederlandsk fotballspiller som spiller for den engelske klubben Liverpool FC.Før han kom til Liverpool spilte han i Southampton FC i England og i skotske Celtic FC. Han kom i sin første sesong for Celtic på årets lag i Skottland. Han ble av de andre spillerne i Premier League kåret til årets spiller sesongen 2018/-19.
| Virgil van Dijk (født 8. juli 1991) er en nederlandsk fotballspiller som spiller for den engelske klubben Liverpool FC.Før han kom til Liverpool spilte han i Southampton FC i England og i skotske Celtic FC. Han kom i sin første sesong for Celtic på årets lag i Skottland. Han ble av de andre spillerne i Premier League kåret til årets spiller sesongen 2018/-19.
== Groningen ==
Han startet sin karriere for Willhem II før han bytta til Groningen i 2010. Han startet som høyreback, men ble midtstopper etter å ha vokst 18 cm på en sommer.Han debuterte profesjonelt for Groningen som innbytter i en 4-2 seier mot ADO Den Haag 1. mai 2011.I sesongen 2011-2012 spilte han 23 kamper og han scoret sitt første mål i en 6-0 seier mot Feyenoord 30. oktober 2011.
== Celtic ==
Han signerte for Celtic 21. juni 2013 med en 4 års kontrakt, for en overgangssum på rundt 2,6 millioner pund.Han debuterte 17. august som innbytter i 2-0 seieren mot Aberdeen. En uke senere startet han sin første kamp mot Inverness Caledonian Thistle FC kampen endte 2-2. Han scoret sitt første mål 9. november, han scoret 2 mål i 4-1 seieren over Ross County.
== Southampton ==
Han skrev 1. september 2015 en femårskontrakt med Southampton med en overgangsum på £11,5 millioner.
=== 2015 - 2016 sesongen ===
Han debuterte mot West Bromwich Albion 12. september i en kamp som endte 0-0. Tre uker senere scoret han sitt første mål i sin tredje kamp mot Swansea.Den 7. mai 2016 signerte han en 6 års kontrakt med klubben.
=== 2016-2017 sesongen ===
Den 22. januar 2017 ble han utnevnt kaptein. Samme dag fikk han en ankelskade i kampen mot Leicester, noe som gjorde at han ikke kunne spille ligacupfinalen som Manchester United vant.
== Liverpool ==
Den 27. desember 2017 skrev han under for Liverpool FC. Overgangen ble gjennomført 1. januar 2018. Han fikk draktnummer 4. Van Dijk debuterte for Liverpool i FA-cupen mot byrival Everton, og ble matchvinner på Anfield med 2–1-målet i det 84. minutt.
== Landslaget ==
Den 10. okober 2015 fikk han sin første landskamp for Nederland mot Kasakhstan.Han ble tatt ut i Nederlands tropp til VM i fotball 2022 i Qatar.
== Meritter ==
CelticScottish Premiership (2): 2013/2014, 2014/2015
Scottish League Cup (1): 2014/2015LiverpoolPremier League (1): 2019/20
VM i fotball for klubblag (1): 2019Champions League (1): 2018/2019
UEFA Super Cup (1): 2019
EFL Cup (1): 2021/22
Fa cup winner 2021/22IndividueltUEFA Årets spiller i Europa (1): 2019
PFA Player of the Year (1): 2019
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Virgil van Dijk – Munzinger Sportsarchiv
(en) Virgil van Dijk – UEFA
(fr) Virgil van Dijk – LÉquipe
(en) Virgil van Dijk – Transfermarkt
(en) Virgil van Dijk – national-football-teams.com
(en) Virgil van Dijk – WorldFootball.net
(en) Virgil van Dijk – Soccerbase.com
(en) Virgil van Dijk – FootballDatabase.eu
(en) Virgil van Dijk – Soccerway
(en) Virgil van Dijk – EU-Football.info | | draktnummer = 4 | 195,093 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mira_(navn) | 2023-02-04 | Mira (navn) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinnenavn'] | Mira (bulgarsk, makedonsk og serbisk: Мира, sanskrit: मीरा) er et kvinnenavn med flere opprinnelser. Navnet er vanlig blant annet i India gjennom transkripsjoner som Myra og Meera.
| Mira (bulgarsk, makedonsk og serbisk: Мира, sanskrit: मीरा) er et kvinnenavn med flere opprinnelser. Navnet er vanlig blant annet i India gjennom transkripsjoner som Myra og Meera.
== Etymologi ==
Mira har mange mulige opprinnelser. Det er:
en kortform av Mirabella.
en kortform av Miranda.
en kortform av Elmira eller Almira.
en kortform av Miriam.
en kortform av Samira.
en feminin form av Miro, dannet av det slaviske navneleddet mir, som betyr «fred» eller «verden».
dannet av sanskrit mira, «glad».
dannet av sanskrit mira (मीरा), «hav».Meera er en variant transkripsjon av det indiske navnet Mira.
Myra er en variant av Mira, men har også andre opprinnelser.
Mire er en variant av Mira.
Miira er en finsk skrivemåte av navnet, og Míra er en islandsk og ungarsk skrivemåte av navnet.
== Utbredelse ==
Mira var i Sverige mest brukt på 1980- og 1990-tallet.
Mira har navnedag i flere land.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til kvinnenavnet Mira og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Kjente personer med navnet ==
Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår.
Mira Schor (f. 1950), amerikansk kunstner
Mira Furlan (f. 1955), kroatisk skuespiller og sanger
Mira Craig (f. 1982), norsk popartist
Mira Betz, amerikansk magedanser
== Annen bruk av navnet ==
Mira var blant de hundre mest brukte hundenavnene og blant de hundre mest brukte kattenavnene i Norge i 2014.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Mira
(en) Think Baby Names: Mira | Mira (bulgarsk, makedonsk og serbisk: Мира, sanskrit: मीरा) er et kvinnenavn med flere opprinnelser. Navnet er vanlig blant annet i India gjennom transkripsjoner som Myra og Meera. | 195,094 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hengverk | 2023-02-04 | Hengverk | ['Kategori:Byggeteknikk', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2014-11', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Et hengverk er en struktur som brukes i trekonstruksjoner. Her blir bærebjelken opphengt i en hengesøyle av jern slik at trekkraften blir ledet videre som trykkrefter til streverne og videre til forankringene. I et dobbelt hengeverk blir kreftene fordelt videre via en spennbjelke.
| Et hengverk er en struktur som brukes i trekonstruksjoner. Her blir bærebjelken opphengt i en hengesøyle av jern slik at trekkraften blir ledet videre som trykkrefter til streverne og videre til forankringene. I et dobbelt hengeverk blir kreftene fordelt videre via en spennbjelke.
== Se også ==
Sprengverk
== Kilder ==
Illustreret norsk konversationsleksikon, bind 1, spalte 1348 | Et hengverk er en struktur som brukes i trekonstruksjoner. Her blir bærebjelken opphengt i en hengesøyle av jern slik at trekkraften blir ledet videre som trykkrefter til streverne og videre til forankringene. | 195,095 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ansorgiidae | 2023-02-04 | Ansorgiidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fossile insekter', 'Kategori:Mygg', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Tovinger formelt beskrevet i 1993'] | Ansorgiidae er en utdødd gruppe (familie) av mygg (Nematocera).
| Ansorgiidae er en utdødd gruppe (familie) av mygg (Nematocera).
== Utseende ==
En middelsstor mygg (kroppslengde 6 millimeter, vingelengde 5 millimeter).
== Fossiler ==
Arten er beskrevet fra et fossil fra Karatau-formasjonen i Kasakhstan. Denne stammer fra øvre jura (165-155 millioner år før nåtid).
== Systematisk inndeling ==
Av de nålevende familiene er denne gruppen trolig mest i slekt med Tanyderidae.
Orden tovinger] (Diptera)
Mygg (Nematocera)
Infraorden Psychodomorpha
Familien Ansorgiidae Krzeminski & Lukashevich, 1993
Slekten Ansorgius Krzeminski, 1994
Ansorgius praedictus (Krzeminski & Lukashevich, 1993)
== Kilder ==
Evenhuis, N.L. (1994 med senere revisjoner). Catalog of the fossil flies of the world [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Ansorgiidae i Encyclopedia of Life
(en) Ansorgiidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Ansorgiidae hos Fossilworks | Ansorgiidae er en utdødd gruppe (familie) av mygg (Nematocera). | 195,096 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grauvogeliidae | 2023-02-04 | Grauvogeliidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fossile insekter', 'Kategori:Mygg', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Tovinger formelt beskrevet i 1994'] | Grauvogeliidae er en utdødd gruppe (familie) av mygg (Nematocera). Gruppen omfatter de eldste fossilene som med sikkerhet kan plasseres som tovinger.
| Grauvogeliidae er en utdødd gruppe (familie) av mygg (Nematocera). Gruppen omfatter de eldste fossilene som med sikkerhet kan plasseres som tovinger.
== Utseende ==
Ganske små mygg, vingelengde ca. 3 millimeter. Vingene var avlangt ovale med mange tydelige vingeårer. Det var en tydelig subcosta-åre, en radialåre som delte seg i fem grener, en medialåre som delte seg i fire grener og en to-delt cubitalåre. Tverr-årer mellom gren 1 og 3 av medialåren og mellom median- og cubitalåren avgrenset to lukkede celler inne i vingen.
Dette årenettet samsvarer ganske godt med det hypotetiske årenettet til stamformen for alle tovinger.
== Fossiler ==
Gruppen er beskrevet fra fossiler fra tidlig trias (247-242 millioner år før nåtid) fra Frankrike. De er dermed blant de aller tidligste tovingene som er kjente. Gruppen er bare kjent fra lokaliteten Arzviller i Frankrike.
== Systematisk inndeling ==
Orden tovinger (Diptera)
Mygg (Nematocera)
Infraorden Psychodomorpha
Familien Grauvogeliidae Krzeminski et al., 1994
Slekten Grauvogelia Krzeminski et al., 1994
Grauvogelia arzvilleriana Krzeminski et al., 1994
Slekten Louisa Krzeminski & Krzeminska, 2003
Louisa nova Krzeminski & Krzeminska, 2003
Slekten Voltziapupa Lukashevich et al., 2010 - slekten er beskrevet fra pupper
Voltziapupa cornuta Lukashevich et al., 2010
Voltziapupa tentata Lukashevich et al., 2010
== Kilder ==
Evenhuis, N.L. (1994 med senere revisjoner). Catalog of the fossil flies of the world [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Grauvogeliidae i Encyclopedia of Life
(en) Grauvogeliidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Grauvogeliidae hos Fossilworks
Grauvogeliidae – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av vingen av Grauvogelia arzvilleriana | Grauvogeliidae er en utdødd gruppe (familie) av mygg (Nematocera). Gruppen omfatter de eldste fossilene som med sikkerhet kan plasseres som tovinger. | 195,097 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Evert_Taube | 2023-02-04 | Evert Taube | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 31. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Fødsler 12. mars', 'Kategori:Fødsler i 1890', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Akademien för de fria konsterna', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Musikaliska Akademien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Göteborg', 'Kategori:Personer fra Göteborgs kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske låtskrivere', 'Kategori:Svenske musikere', 'Kategori:Svenske visesangere'] | Evert Axel Taube (født 12. mars 1890, død 31. januar 1976) var en svensk forfatter, visesanger, komponist og maler.
Han ble født i Göteborg og vokste opp på øya Vinga i Göteborgs skjærgård. I 1925 ble han gift med Astri Linnéa Mathilda Bergman. De fikk tre barn, den yngste sønnen var Sven-Bertil Taube (1934–2022). Evert Taube døde i Stockholm i 1976.
Evert Taube ble en av Sveriges og Nordens aller mest kjente og folkekjære visesangere, selv om han selv helst ville bli betraktet som forfatter. Han skapte blant annet figurene Fritiof Andersson og Rönnerdahl.
På sin 60-årsdag i 1950 mottok Taube Bellman-prisen fra Svenska Akademin, og i 1960 ble han utnevnt til æresdoktor ved Göteborgs universitet.
Evert Taube tilhørte den tysk-baltiske adelsslekten Taube, introdusert på Riddarhuset som svensk adel på 1600-tallet (nr. 734 på Riddarhuset).
| Evert Axel Taube (født 12. mars 1890, død 31. januar 1976) var en svensk forfatter, visesanger, komponist og maler.
Han ble født i Göteborg og vokste opp på øya Vinga i Göteborgs skjærgård. I 1925 ble han gift med Astri Linnéa Mathilda Bergman. De fikk tre barn, den yngste sønnen var Sven-Bertil Taube (1934–2022). Evert Taube døde i Stockholm i 1976.
Evert Taube ble en av Sveriges og Nordens aller mest kjente og folkekjære visesangere, selv om han selv helst ville bli betraktet som forfatter. Han skapte blant annet figurene Fritiof Andersson og Rönnerdahl.
På sin 60-årsdag i 1950 mottok Taube Bellman-prisen fra Svenska Akademin, og i 1960 ble han utnevnt til æresdoktor ved Göteborgs universitet.
Evert Taube tilhørte den tysk-baltiske adelsslekten Taube, introdusert på Riddarhuset som svensk adel på 1600-tallet (nr. 734 på Riddarhuset).
== Noen av de mest kjente visene ==
«Möte i monsunen»
«Brevet från Lillan»
«Calle Schewens vals»
«Eldarevalsen»
«Flickan i Havanna»
«Fritiof i Arkadien»
«Fritiof och Carmencita»
«Rosa på bal»
«Sjösala vals»
«Så länge skutan kan gå»
«Så skimrande var aldrig havet»
«Vals i Furusund»
«Änglamark»
«Nocturne»
== Bibliografi ==
=== Viser og lyrikk ===
Sju sjömansvisor och Byssan Lull samt Flickan i Havanna, 1919
Flickan i Havanna, 1922
Den Gyldene Freden, Ballader och visor, 1924
Bröllopsballader och rosenrim, 1925
Kärleksvisor och sjöballader, 1927
Frithiof Anderssons visbok, 1929
Den Gyldene Fredens Folianter, 1934
Ultra Marin, 1936
Evert Taubes bästa, 1937
Himlajord, 1938
Fiorella från Caramella, 1941
Sjösalaboken, 1942
Ballader i Bohuslän, 1943
Evert Taubes nya bästa, 1944
Svärmerier, 1946
Ballader i det blå, 1948
Pepita dansar, 1950
I dina drömmar, 1953
Evert Taubes bästa, 1954
Dikter (Vår tids lyrik), 1955
Evert Taubes bästa, 1955
Förlustelse och frid, 1957
Septentrion, 1958
Och skulle det så vara, 1959
=== Samlinger (utvalg) ===
Samlade visor 1-11, 1945-1951
Hjärtats nyckel heter sång, Visor i urval av Sven-Bertil Taube, 1960
Så länge skutan kan gå, Visor i urval av Sven-Bertil Taube, 1963,
Jag går i mina tankar, Dikter i urval av Petter Bergman, 1965
Min älskling du är som en ros, Visor i urval, 1966
Sol och vår, Visor i urval av Sven-Bertil Taube, 1967
=== Prosa ===
Inte precis om kvinnorna, 1918
Mina damer och herrar, Roman, 1919
På böljan blå, i städer och på land, 1920
Oss emellan, 1921
På kryss med Ellinor, Prosa och ett flertal visor, 1923
Svärmare och stigmän, 1925
På gott och ont, 1927
Många hundra gröna mil, 1951
Jag kommer av ett brusand' hav, 1952
I Najadernas gränd, 1954
Strövtåg i Ranrike, 1955
De fyra vindarnas gata, 1956
Vallfart, 1957
Västlig horisont, 1957
Svarta tjurar, 1958
Berättelser under ett fikonträd, 1960
Guatemala, 1961
Återkomst, 1961
Don Diego Karlsson de la Rosas roman, 1962
Vid tiden för Astri och Apollon, 1964
Flyg till Pampas, 1968
Richard Lejonhjärta och Filip II, skuespill, 1970
== Priser og utmerkelser ==
Svenska Akademiens Bellmanpris på sin 60-årsdag 1950
De Nios stora pris 1959
Illis Quorum-medaljen 1960
Evert Taube-stipendet 1960
Gustaf Fröding-stipendet 1962
Æresdoktor ved Göteborgs universitet 1966
Evert Taube-stipendet 1970
Innvalgt som medlem nr. 743 av Kungliga Musikaliska Akademien 15. oktober 1970
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Evert Taube – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Evert Taube på Internet Movie Database
(no) Evert Taube hos Filmfront
(sv) Evert Taube i Svensk Filmdatabas
(da) Evert Taube på Filmdatabasen
(en) Evert Taube på AllMovie
(en) Evert Taube hos Rotten Tomatoes
(en) Evert Taube på Apple Music
(en) Evert Taube på Discogs
(en) Evert Taube på MusicBrainz
(en) Evert Taube på SoundCloud
(en) Evert Taube på Spotify
(en) Evert Taube på Last.fm
(en) Evert Taube på Genius — sangtekster
(en) Evert Taube på AllMusic
Side om Evert Taube
Evert Taube-selskapet | Otto Fredrik Taube (født 27. desember 1832 i Norrköping, død 11. | 195,098 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fettkontoret | 2023-02-04 | Fettkontoret | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere norske statlige myndigheter'] | Fettkontoret var et departementskontor under Forsyningsdepartementet, opprettet i 1939. I starten lå det under Den alminnelige avdelingen, før det like etter 9.april 1940 ble overført til Direktoratet for proviantering og rasjonering. Da Forsyningsdepartementet ved kongelige resolusjon 7. desember 1945 ble nedlagt, ble Fettkontoret overført til Handelsdepartementet.
Kontoret hadde ansvaret for saker vedrørende forsyning, rasjonering og fordeling av fett og fete oljer, samt råstoffer til fremstilling av disse og produkter som fett og fete oljer inngikk i.
| Fettkontoret var et departementskontor under Forsyningsdepartementet, opprettet i 1939. I starten lå det under Den alminnelige avdelingen, før det like etter 9.april 1940 ble overført til Direktoratet for proviantering og rasjonering. Da Forsyningsdepartementet ved kongelige resolusjon 7. desember 1945 ble nedlagt, ble Fettkontoret overført til Handelsdepartementet.
Kontoret hadde ansvaret for saker vedrørende forsyning, rasjonering og fordeling av fett og fete oljer, samt råstoffer til fremstilling av disse og produkter som fett og fete oljer inngikk i.
== Arkivet ==
Arkivet til Fettkontoret oppbevares i Riksarkivet og er på 53 hyllemeter. Det inneholder journaler med register 1939-1946, alfabetisk ordnet journalkort 1945 og 1948-1952 og kopibøker 1939-1952. Sakarkivet er ordnet etter arkivnøkkel og omhandler forsyninger, rasjoneringer og omsettingsregulering av forskjellige fettstoffer og varer som inneholder slike stoffer. Her finnes også materiale om tildeling av fett og fettholdige varer til ulike brukergrupper som bedrifter og enkeltpersoner, til spisebruk og teknisk bruk, eksport og eksportlisenser for fettholdige varer og produksjons-, beholdnings- og forbruksoppgaver.
== Se også ==
Statens fettdirektorat
== Litteratur ==
Johannessen, Knut / Kolsrud, Ole / Mangset, Dag (red.): Håndbok for Riksarkivet. Side 210-212. Ad Notam Gyldendal. Oslo ISBN 82-417-0137-3
== Eksterne lenker ==
(no) Arkiv etter Fettkontoret på Arkivportalen | Fettkontoret var et departementskontor under Forsyningsdepartementet, opprettet i 1939. I starten lå det under Den alminnelige avdelingen, før det like etter 9. | 195,099 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.