url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Dammanns_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Dammanns vei (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Dammanns vei (1-13, 2-14) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei sørover fra P.T. Mallings vei og forbi Schiøtts vei.
Veien fikk navn i 1932 etter grosserer Johannes Heinrich Konrad Dammann (1834–1901), som i sin tid eide villaen Mindet i nr. 4.
| Dammanns vei (1-13, 2-14) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei sørover fra P.T. Mallings vei og forbi Schiøtts vei.
Veien fikk navn i 1932 etter grosserer Johannes Heinrich Konrad Dammann (1834–1901), som i sin tid eide villaen Mindet i nr. 4.
== Kilder ==
Oslo byleksikon: Dammanns vei
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes gateoversikt | Dammanns vei (1-13, 2-14) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei sørover fra P. | 194,300 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dorthes_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Dorthes vei (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i Oslo oppkalt etter kvinner', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Dorthes vei (1-7, 2-18) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Strømsborgveien.
Veien fikk navn i 1955 etter Dorthe(a) Jacobsdatter, som i sin tid eide eiendommen Strømsborg.
| Dorthes vei (1-7, 2-18) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Strømsborgveien.
Veien fikk navn i 1955 etter Dorthe(a) Jacobsdatter, som i sin tid eide eiendommen Strømsborg.
== Kilder ==
Oslo byleksikon: Dorthes vei
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes gateoversikt | Dorthes vei (1-7, 2-18) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Strømsborgveien. | 194,301 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Graahbakken_(Oslo) | 2023-02-04 | Graahbakken (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Graahbakken (1-7, 2-14) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Det er en blindvei på sørsiden av Fredriksborgveien.
Veien fikk navn i 1940 etter grosserer og fabrikkeier Knud Graah, som også har fått Knud Graahs gate på Sandaker oppkalt etter seg. Graah eide i sin tid en løkkeeiendom på Bygdøy.
| Graahbakken (1-7, 2-14) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Det er en blindvei på sørsiden av Fredriksborgveien.
Veien fikk navn i 1940 etter grosserer og fabrikkeier Knud Graah, som også har fått Knud Graahs gate på Sandaker oppkalt etter seg. Graah eide i sin tid en løkkeeiendom på Bygdøy.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Graahbakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 223. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes gateoversikt | Graahbakken (1-7, 2-14) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Det er en blindvei på sørsiden av Fredriksborgveien. | 194,302 |
https://no.wikipedia.org/wiki/VM_p%C3%A5_sk%C3%B8yter,_enkeltdistanser | 2023-02-04 | VM på skøyter, enkeltdistanser | ['Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Enkeltdistanse-VM på skøyter'] | Verdensmesterskapet i hurtigløp på skøyter over enkeltdistanser ble under ISU-kongressen i Boston, USA i 1994 innført som et eget mesterskap etter at verdenscupen på enkeltdistanser hadde pågått i noen år. Verdenscupen på skøyter skulle også fungere som en kvalifiserende konkurranse til dette mesterskapet, og blir derfor avholdt mot slutten av sesongen og da gjerne i mars måned.
Enkeltdistanse-VM ble arrangert første gang i 1996 i Vikingskipet på Hamar. Det arrangeres konkurranser for damer og herrer, og i VM-årene for 2001 i Salt Lake City, USA, 2009 i Vancouver, Canada, 2013 i Sotsji, Russland og 2017 i Gangneung, Sør-Korea arrangert på den påfølgende sesongs OL-arena som et prøve-OL arrangement.
Fra og med 2002 er det ikke arrangert Enkeltdistanse-VM i OL-år. Lagtempo ble første gang arrangert i 2005 og fra 2015 vil fellesstart være en del av programmet. 500-meteren var i perioden fra 1996 til og med 2016 arrangert over 2×500 meter med en start i første indre og en start i første ytre eller motsatt rekkefølge. Øvelsen ble fra og med 2017 arrangert over et løp. Lagsprint kom med på programmet i 2019.
| Verdensmesterskapet i hurtigløp på skøyter over enkeltdistanser ble under ISU-kongressen i Boston, USA i 1994 innført som et eget mesterskap etter at verdenscupen på enkeltdistanser hadde pågått i noen år. Verdenscupen på skøyter skulle også fungere som en kvalifiserende konkurranse til dette mesterskapet, og blir derfor avholdt mot slutten av sesongen og da gjerne i mars måned.
Enkeltdistanse-VM ble arrangert første gang i 1996 i Vikingskipet på Hamar. Det arrangeres konkurranser for damer og herrer, og i VM-årene for 2001 i Salt Lake City, USA, 2009 i Vancouver, Canada, 2013 i Sotsji, Russland og 2017 i Gangneung, Sør-Korea arrangert på den påfølgende sesongs OL-arena som et prøve-OL arrangement.
Fra og med 2002 er det ikke arrangert Enkeltdistanse-VM i OL-år. Lagtempo ble første gang arrangert i 2005 og fra 2015 vil fellesstart være en del av programmet. 500-meteren var i perioden fra 1996 til og med 2016 arrangert over 2×500 meter med en start i første indre og en start i første ytre eller motsatt rekkefølge. Øvelsen ble fra og med 2017 arrangert over et løp. Lagsprint kom med på programmet i 2019.
== Enkeltdistanse-VM ==
== Referanser ==
== Se også ==
Hurtigløp på skøyter under vinter-OL | | arena = Utah Olympic Oval | 194,303 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grandeveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Grandeveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Grandeveien (1-21, 2-10) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går mellom Huk aveny og P.T. Mallings vei.
Veien fikk navn i 1904/1935 etter Villa Grande, som har adresse Huk aveny 56 og har oppkjørsel fra omtrent der Grandeveien tar av fra nevnte aveny.
| Grandeveien (1-21, 2-10) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går mellom Huk aveny og P.T. Mallings vei.
Veien fikk navn i 1904/1935 etter Villa Grande, som har adresse Huk aveny 56 og har oppkjørsel fra omtrent der Grandeveien tar av fra nevnte aveny.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Grandeveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 205. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes gateoversikt | Grandeveien (1-21, 2-10) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går mellom Huk aveny og P. | 194,304 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kanton_(heraldikk) | 2023-02-04 | Kanton (heraldikk) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Heraldikk'] | En kanton er innen heraldikken en heroldsfigur som utgjør et kvadratisk felt plassert i det øvre heraldisk høyre hjørnet av våpenskjoldet. En kanton er tydelig mindre enn en kvadrert inndeling, og tilsvarer vanligvis en niendedel av skjoldet.
| En kanton er innen heraldikken en heroldsfigur som utgjør et kvadratisk felt plassert i det øvre heraldisk høyre hjørnet av våpenskjoldet. En kanton er tydelig mindre enn en kvadrert inndeling, og tilsvarer vanligvis en niendedel av skjoldet.
== Eksterne lenker ==
(en) Quarters and cantons in heraldry – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | En kanton er innen heraldikken en heroldsfigur som utgjør et kvadratisk felt plassert i det øvre heraldisk høyre hjørnet av våpenskjoldet. En kanton er tydelig mindre enn en kvadrert inndeling, og tilsvarer vanligvis en niendedel av skjoldet. | 194,305 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Romolslia | 2023-02-04 | Romolslia | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lerkendal (bydel)', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Strøk i Trondheim', 'Kategori:Stubber 2021-11', 'Kategori:Trøndelagstubber'] | Romolslia, eller Romulslia, er et boligområde i Trondheim, om lag syv kilometer sør for Trondheim sentrum. Dagens Romolslia ligger på grunn som opprinnelig tilhørte Flatås-gårdene i Leinstrand kommune. Romolslia ligger øst for Flatåsen og vest for Okstad, og ble bygd ut fra rundt 1970. Mot nord grenser Romolslia mot Selsbakk, mot sør Kolstad og Bjørndalen og Okstadøy mot øst. Romulslia består av flere lavblokker og rekkehus i kjede som går i halvsirkel rundt tre høyblokker i sentrum. Området har egen skole og helsestasjon. Navnet stammer trolig fra gården Romol i Melhus.
| Romolslia, eller Romulslia, er et boligområde i Trondheim, om lag syv kilometer sør for Trondheim sentrum. Dagens Romolslia ligger på grunn som opprinnelig tilhørte Flatås-gårdene i Leinstrand kommune. Romolslia ligger øst for Flatåsen og vest for Okstad, og ble bygd ut fra rundt 1970. Mot nord grenser Romolslia mot Selsbakk, mot sør Kolstad og Bjørndalen og Okstadøy mot øst. Romulslia består av flere lavblokker og rekkehus i kjede som går i halvsirkel rundt tre høyblokker i sentrum. Området har egen skole og helsestasjon. Navnet stammer trolig fra gården Romol i Melhus.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bratberg, Terje T. V. (2008). Trondheim byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 451. ISBN 978-82-573-1762-1. | Romolslia, eller Romulslia, er et boligområde i Trondheim, om lag syv kilometer sør for Trondheim sentrum. Dagens Romolslia ligger på grunn som opprinnelig tilhørte Flatås-gårdene i Leinstrand kommune. | 194,306 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P.T._Mallings_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | P.T. Mallings vei (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | P.T. Mallings vei (25-45, 2-64) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går sørvestover fra krysset med Langviksveien og Bygdøynesveien og dreier etterhvert nesten rett vest før den ender i en blindvei etter Grandeveien. Veien har flere små sideforgreninger.
Veien fikk sitt navn i 1931 etter boktrykker Peter Tidemand Malling, som i sin tid eide løkken Solbakken (i Harald Rømckes vei 11).
Nr. 44 er eiendommen Vækop, som ble kjøpt av Bjørn Rune Gjelsten i 2001. Den har en villa oppført i 1958. Nr. 52C er Bækkestuen, opprinnelig en fiskerstue fra ca. 1790, senere ombygget i 1866 og 1983.
| P.T. Mallings vei (25-45, 2-64) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går sørvestover fra krysset med Langviksveien og Bygdøynesveien og dreier etterhvert nesten rett vest før den ender i en blindvei etter Grandeveien. Veien har flere små sideforgreninger.
Veien fikk sitt navn i 1931 etter boktrykker Peter Tidemand Malling, som i sin tid eide løkken Solbakken (i Harald Rømckes vei 11).
Nr. 44 er eiendommen Vækop, som ble kjøpt av Bjørn Rune Gjelsten i 2001. Den har en villa oppført i 1958. Nr. 52C er Bækkestuen, opprinnelig en fiskerstue fra ca. 1790, senere ombygget i 1866 og 1983.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «P.T. Mallings vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 456. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes gateoversikt
Lokalhistoriewiki | P.T. | 194,307 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Langviksveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Langviksveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Langviksveien (5-25, 2-22) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som fortsettelse sørvestover av gateløpet til Museumsveien, idet sistnevnte dreier mot sørøst, og fortsetter i slake svinger til den når Bygdøynesveien i krysset ved P.T. Mallings vei.
Navnet henspiller på eiendommen Langvik og hadde vært i bruk en stund da det ble formelt vedtatt i 1905.
Blant bebyggelsen kan nevnes nr. 6 (villaen Ekhaugen, oppført for Johan Throne Holst, nå islandsk ambassadørresidens), nr. 17 (Maristuen, et halvannen etasjes trehus med valmtak oppført ca. 1800) og nr. 18-22 (Adelsborg, tre treetasjers hus oppført ved ark. Niels Torp i 2005).
| Langviksveien (5-25, 2-22) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som fortsettelse sørvestover av gateløpet til Museumsveien, idet sistnevnte dreier mot sørøst, og fortsetter i slake svinger til den når Bygdøynesveien i krysset ved P.T. Mallings vei.
Navnet henspiller på eiendommen Langvik og hadde vært i bruk en stund da det ble formelt vedtatt i 1905.
Blant bebyggelsen kan nevnes nr. 6 (villaen Ekhaugen, oppført for Johan Throne Holst, nå islandsk ambassadørresidens), nr. 17 (Maristuen, et halvannen etasjes trehus med valmtak oppført ca. 1800) og nr. 18-22 (Adelsborg, tre treetasjers hus oppført ved ark. Niels Torp i 2005).
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Langviksveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 328. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes gateoversikt | Langviksveien (5-25, 2-22) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som fortsettelse sørvestover av gateløpet til Museumsveien, idet sistnevnte dreier mot sørøst, og fortsetter i slake svinger til den når Bygdøynesveien i krysset ved P. | 194,308 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvalitetsjusterte_leve%C3%A5r | 2023-02-04 | Kvalitetsjusterte leveår | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Demografi'] | Kvalitetsjusterte leveår (fra engelsk quality adjusted life years forkortet QALYs) er en måleenhet for helsegevinster som benyttes for å kunne gjøre kost-nytte-vurderinger. Metoden benyttes for å kunne sammenligne nytten av forskjellige tiltak på tvers av pasientgrupper i helseøkonomi eller epidemiologisk forskning. Det er også et sentralt begrep i effektiv altruisme når det gjelder evaluering av prosjekter og tiltak rettet mot mennesker i u-land.
Kvalitetsjusterte leveår beregnes ved å beregne antall ekstra leveår et tiltak forventes føre til, og så trekke fra en andel ut fra en tallfesting hvor mye helseplager antas å redusere livskvaliteten.
Sammenligninger av kvalitetsjusterte leveår benyttes særlig for å vurdere nytten av å ta i bruk nye legemidler eller ny teknologi i helsetjenesten eller i epidemiologisk forskning. Metoden benyttes særlig for å vise at enkelte pasientgrupper som kronikere overses i helsevesenet, eller at dyre behandlinger kan legge beslag på for store ressurser. Det kan også sammenligne effekten av svært ulike tiltak økonomisk, for eksempel nytten av trafikksikkerhetstiltak opp mot nye medisiner.
| Kvalitetsjusterte leveår (fra engelsk quality adjusted life years forkortet QALYs) er en måleenhet for helsegevinster som benyttes for å kunne gjøre kost-nytte-vurderinger. Metoden benyttes for å kunne sammenligne nytten av forskjellige tiltak på tvers av pasientgrupper i helseøkonomi eller epidemiologisk forskning. Det er også et sentralt begrep i effektiv altruisme når det gjelder evaluering av prosjekter og tiltak rettet mot mennesker i u-land.
Kvalitetsjusterte leveår beregnes ved å beregne antall ekstra leveår et tiltak forventes føre til, og så trekke fra en andel ut fra en tallfesting hvor mye helseplager antas å redusere livskvaliteten.
Sammenligninger av kvalitetsjusterte leveår benyttes særlig for å vurdere nytten av å ta i bruk nye legemidler eller ny teknologi i helsetjenesten eller i epidemiologisk forskning. Metoden benyttes særlig for å vise at enkelte pasientgrupper som kronikere overses i helsevesenet, eller at dyre behandlinger kan legge beslag på for store ressurser. Det kan også sammenligne effekten av svært ulike tiltak økonomisk, for eksempel nytten av trafikksikkerhetstiltak opp mot nye medisiner.
== Se også ==
Utilitarisme
New public management
== Eksterne lenker ==
regjeringen.no NOU 2014:12 Åpent og rettferdig – prioriteringer i helsetjenesten | Kvalitetsjusterte leveår (fra engelsk quality adjusted life years forkortet QALYs) er en måleenhet for helsegevinster som benyttes for å kunne gjøre kost-nytte-vurderinger. Metoden benyttes for å kunne sammenligne nytten av forskjellige tiltak på tvers av pasientgrupper i helseøkonomi eller epidemiologisk forskning. | 194,309 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_R%C3%B8mckes_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Harald Rømckes vei (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Harald Rømckes vei (5-39, 6-16) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går mellom Admiral Børresens vei og P.T. Mallings vei.
Veien fikk navn i 1985 etter høyesterettsadvokat Harald Alfred Rømcke (1980–83), som også var mangeårig leder for den lokale velforeningen. Hans far (1859–1911) hadde for øvrig samme navn.
| Harald Rømckes vei (5-39, 6-16) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går mellom Admiral Børresens vei og P.T. Mallings vei.
Veien fikk navn i 1985 etter høyesterettsadvokat Harald Alfred Rømcke (1980–83), som også var mangeårig leder for den lokale velforeningen. Hans far (1859–1911) hadde for øvrig samme navn.
=== Bebyggelse i utvalg ===
Nr. 11: Villa Solbakken, oppført for P.T. Malling i 1858, utvidet i 1919 og ombygget til tomannsbolig i 1953.
Nr. 19: Villa Solheim, kjøpt av Rømcke d.e. i 1908. Den var rivningstruet i 2009, men Byantikvaren satte foten ned.
Nr. 37: Stor murvilla oppført for Tone Bergesen omkring 1990. Her lå tidligere trevillaen Øiekast fra tiden omkring første verdenskrig.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Harald Rømckes vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 231. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 6. oktober 2014. Besøkt 30. oktober 2015. | Harald Rømckes vei (5-39, 6-16) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går mellom Admiral Børresens vei og P. | 194,310 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hengsengveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Hengsengveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Hengsengveien (1-31, 2-20) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den er helt nord på Bygdøy og går sørvestover fra Bygdøyveien og videre som turvei til Holsts vei ved Bygdøy sjøbad.
Veinavnet ble vedtatt i 1917 og kommer av Hengsengen gård, som ble innlemmet i Bygdøy kongsgård på Oscar IIs tid.
| Hengsengveien (1-31, 2-20) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den er helt nord på Bygdøy og går sørvestover fra Bygdøyveien og videre som turvei til Holsts vei ved Bygdøy sjøbad.
Veinavnet ble vedtatt i 1917 og kommer av Hengsengen gård, som ble innlemmet i Bygdøy kongsgård på Oscar IIs tid.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Hengsengveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 243. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | | navn = Hengsengveien | 194,311 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holsts_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Holsts vei (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Holsts vei er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den tar av fra Christian Frederiks vei vest for Bygdøy kongsgård og ender i en blindvei ved Bygdøy sjøbad.
Veien fikk sitt navn i 1919 etter kammerherre Christian Holst, som var bestyrer ved kongsgården.
Ingen hus har adresse Holsts vei.
| Holsts vei er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den tar av fra Christian Frederiks vei vest for Bygdøy kongsgård og ender i en blindvei ved Bygdøy sjøbad.
Veien fikk sitt navn i 1919 etter kammerherre Christian Holst, som var bestyrer ved kongsgården.
Ingen hus har adresse Holsts vei.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Holsts vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 260. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Holsts vei er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den tar av fra Christian Frederiks vei vest for Bygdøy kongsgård og ender i en blindvei ved Bygdøy sjøbad. | 194,312 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hjalmar_Jordans_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Hjalmar Jordans vei (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Hjalmar Jordans vei (1-7B; ingen partallsnumre) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går mellom Bygdøy kapellvei og Huk aveny. Søndre halvdel av veien er gangvei.
Veien fikk sitt navn i 1939 etter Hjalmar Jordan, disponent for Jordan Børste & Penselfabrik, året etter hans død. Jordan hadde en villa i Strømsborgveien 51 (siden revet).
| Hjalmar Jordans vei (1-7B; ingen partallsnumre) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går mellom Bygdøy kapellvei og Huk aveny. Søndre halvdel av veien er gangvei.
Veien fikk sitt navn i 1939 etter Hjalmar Jordan, disponent for Jordan Børste & Penselfabrik, året etter hans død. Jordan hadde en villa i Strømsborgveien 51 (siden revet).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Hjalmar Jordans vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 245. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes gateoversikt | Hjalmar Jordans vei (1-7B; ingen partallsnumre) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går mellom Bygdøy kapellvei og Huk aveny. | 194,313 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hukgrenda_(Oslo) | 2023-02-04 | Hukgrenda (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Hukgrenda (1-17, 2-18) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Strømsborgveien nær dennes sørende på Huk.
Veinavnet ble vedtatt i 1987.
| Hukgrenda (1-17, 2-18) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Strømsborgveien nær dennes sørende på Huk.
Veinavnet ble vedtatt i 1987.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Hukgrenda». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 287. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Hukgrenda (1-17, 2-18) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Strømsborgveien nær dennes sørende på Huk. | 194,314 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Huk_terrasse_(Oslo) | 2023-02-04 | Huk terrasse (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Huk terrasse (1-5, 2-10) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei på et høydedrag nordøstover fra Museumsveien, omtrent parallelt med Huk aveny.
Veinavnet ble vedtatt i 1917. Bebyggelsen er stort sett store villaer fra tiden rundt første verdenskrig.
| Huk terrasse (1-5, 2-10) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei på et høydedrag nordøstover fra Museumsveien, omtrent parallelt med Huk aveny.
Veinavnet ble vedtatt i 1917. Bebyggelsen er stort sett store villaer fra tiden rundt første verdenskrig.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Huk terrasse». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 287. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes gateoversikt | Huk terrasse (1-5, 2-10) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei på et høydedrag nordøstover fra Museumsveien, omtrent parallelt med Huk aveny. | 194,315 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacob_Fayes_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Jacob Fayes vei (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Jacob Fayes vei (1-7, 2-8) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går mellom Lovisenlund og Dorthes vei.
Veien fikk navn i 1931 etter generalkonsul Jacob Andreas Christian Faye, som eide løkkeeiendommen Nedre Strømsborg på 1800-tallet.
| Jacob Fayes vei (1-7, 2-8) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går mellom Lovisenlund og Dorthes vei.
Veien fikk navn i 1931 etter generalkonsul Jacob Andreas Christian Faye, som eide løkkeeiendommen Nedre Strømsborg på 1800-tallet.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Jacob Fayes vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 279. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes gateoversikt | Jacob Fayes vei (1-7, 2-8) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går mellom Lovisenlund og Dorthes vei. | 194,316 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Scatimus | 2023-02-04 | Scatimus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1847', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Scatimus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Scatimus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
Små (4-6 millimeter), bredt ovale, blankt svarte skarabider.
== Levevis ==
Artene lever i skog og er aktive om natten. De blir tiltrukket til ekskrementer.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt fra Mexico i nord til Peru i sør.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Ateuchini Montreuil, 1998
Understammen Scatimina
Slekten Scatimus Erichson, 1847
Scatimus cribrosus Génier & Kohlmann, 2003
Scatimus cucullatus Erichson, 1847
Scatimus erinnyos Kohlmann & Solis, 1996
Scatimus fernandezi Martínez, 1988
Scatimus furcatus Balthasar, 1939
Scatimus monstrosus Balthasar, 1939
Scatimus onorei Génier & Kohlmann, 2003
Scatimus ovatus Harold, 1862
Scatimus pacificus Génier & Kohlmann, 2003
Scatimus quadricuspis Génier & Kohlmann, 2003
Scatimus simulator Martínez, 1988
Scatimus strandi Balthasar, 1939
== Eksterne lenker ==
(en) Scatimus i Encyclopedia of Life
(en) Scatimus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Scatimus hos NCBI
Scatimus – detaljert informasjon på Wikispecies
Liste over artene
Bilde av Scatimus ovatus | * se systematisk inndeling | 194,317 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torrey_Seland | 2023-02-04 | Torrey Seland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. mai', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske lutherske prester', 'Kategori:Norske teologiprofessorer', 'Kategori:Personer fra Flekkefjord kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Torrey Seland (født 30. mai 1948 i Gyland ved Flekkefjord) er en norsk teolog og professor emeritus ved Misjonshøgskolen i Stavanger.
Seland studerte teologi og ble cand. theol. fra Menighetsfakultetet i Oslo i 1976. Han ble ordinert som prest i Den norske kirke i 1977 og var prest på Bakklandet i Trondheim fra 1978 til 1984. I 1983 og fra 1985 til 1987 var han stipendiat i religionsvitenskap ved Universitetet i Trondheim under veiledning av professor Peder Borgen. Han fikk doktorgraden i 1991 på en avhandling om Jewish vigilantism in the first century C.E., en studie over Filon fra Aleksandria og Lukasevangeliet.
Han underviste ved Høgskulen i Volda fra 1988, fra 2000 som professor. I 2005 ble han professor i Det nye testamente ved Misjonshøgskolen i Stavanger. Fra 2012 til han gikk av i 2014 var han studiesjef. Han er i dag (2014) bosatt i Drammen.
Selands vitenskapelige arbeid dreier seg om den sosiale bakgrunnen for Det nye testamente, samt den gresk-jødiske filosofen Filon fra Aleksandria. Han er medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim.
| Torrey Seland (født 30. mai 1948 i Gyland ved Flekkefjord) er en norsk teolog og professor emeritus ved Misjonshøgskolen i Stavanger.
Seland studerte teologi og ble cand. theol. fra Menighetsfakultetet i Oslo i 1976. Han ble ordinert som prest i Den norske kirke i 1977 og var prest på Bakklandet i Trondheim fra 1978 til 1984. I 1983 og fra 1985 til 1987 var han stipendiat i religionsvitenskap ved Universitetet i Trondheim under veiledning av professor Peder Borgen. Han fikk doktorgraden i 1991 på en avhandling om Jewish vigilantism in the first century C.E., en studie over Filon fra Aleksandria og Lukasevangeliet.
Han underviste ved Høgskulen i Volda fra 1988, fra 2000 som professor. I 2005 ble han professor i Det nye testamente ved Misjonshøgskolen i Stavanger. Fra 2012 til han gikk av i 2014 var han studiesjef. Han er i dag (2014) bosatt i Drammen.
Selands vitenskapelige arbeid dreier seg om den sosiale bakgrunnen for Det nye testamente, samt den gresk-jødiske filosofen Filon fra Aleksandria. Han er medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Torrey Seland i BIBSYS
Hjemmeside ved Misjonshøgskolen
Bloggen «Philonica et Neotestamentica» | Torrey Seland (født 30. mai 1948 i Gyland ved Flekkefjord) er en norsk teolog og professor emeritus ved Misjonshøgskolen i Stavanger. | 194,318 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lovisenlund_(Oslo) | 2023-02-04 | Lovisenlund (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Lovisenlund (1-9, 2-12) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Strømsborgveien og forbi Jacob Fayes vei.
Veien fikk navn i 1931 etter en parsell av løkkeeiendommen Nedre Strømsborg, på høydedraget sør for Bygdøy skole.
| Lovisenlund (1-9, 2-12) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Strømsborgveien og forbi Jacob Fayes vei.
Veien fikk navn i 1931 etter en parsell av løkkeeiendommen Nedre Strømsborg, på høydedraget sør for Bygdøy skole.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Lovisenlund». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 342. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes gateoversikt | Lovisenlund (1-9, 2-12) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Strømsborgveien og forbi Jacob Fayes vei. | 194,319 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Fosnes_Hansen | 2023-02-04 | Erik Fosnes Hansen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 6. juni', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Akademi', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Riksmålstematikk', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Bokhandlerprisen', 'Kategori:Vinnere av Cappelenprisen', 'Kategori:Vinnere av P2-lytternes romanpris', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen'] | Erik Fosnes Hansen (født 6. juni 1965 i New York) er en norsk forfatter. Han debuterte som 20-åring med Falketårnet i 1985, og fikk gjennombruddet med Salme ved reisens slutt i 1990. Fosnes Hansen har totalt utgitt fem romaner, og har blitt oversatt til 36 språk.
| Erik Fosnes Hansen (født 6. juni 1965 i New York) er en norsk forfatter. Han debuterte som 20-åring med Falketårnet i 1985, og fikk gjennombruddet med Salme ved reisens slutt i 1990. Fosnes Hansen har totalt utgitt fem romaner, og har blitt oversatt til 36 språk.
== Liv og verk ==
Fosnes Hansen vokste opp på Grorud i Oslo og gikk på Rudolf Steinerskolen i Oslo. I 1985 debuterte han, 20 år gammel, med romanen Falketårnet, som fikk gode kritikker og ble oversatt til flere språk.
Han fikk sitt gjennombrudd hos det store publikum, og er kanskje mest kjent for, sin andre roman, Salme ved reisens slutt (1990), som handler om (de fiktive) livsløpene til musikerne som seilte med «Titanic», og som skal ha spilt underholdningsmusikk og salmer mens skipet sank. Denne boken ble en stor kritiker- og salgssuksess i et utall land, og er oversatt til over 30 språk. Sammen med Peter Høegs og Jostein Gaarders bøker, utgjorde denne romanen den tredje del av den markante begynnelsen på den nordiske renessanse i det internasjonale litterære liv på 90-tallet.
Åtte år senere (1998) kom Beretninger om beskyttelse, del 1, som i norsk og europeisk presse igjen utløste superlativer blant kritikerne. I likhet med Salme ved reisens slutt ble den nominert til International IMPAC Dublin Literary Award, og dessuten shortlistet til EUs store litteraturpris, Aristeion-prisen. På bokens smussomslag ble oppfølgeren lovet allerede året etter. Den lot imidlertid vente på seg. I et intervju med NRK i forbindelse med lanseringen av Løvekvinnen i oktober 2006, sa Fosnes Hansen at han hadde store deler av oppfølgeren klar, men at han ikke hadde maktet å fullføre selve skriveprosessen fordi løftet om en del to hadde virket hemmende. Han utelukket imidlertid ikke at han i fremtiden ville skrive et bind 2.
Løvekvinnen, som handler om en jente med et meget stigmatiserende utseende, utkom på norsk i 2006 til begeistring blant de fleste anmelderne. Ikke minst ble forfatteren rost for sin psykologiske innsikt. Den er oversatt til en lang rekke språk. I januar 2011 utkom den på fransk på forlaget Gallimard, og fikk god omtale i aviser som Le Figaro og Le Monde.
Fosnes Hansen var i mange år litteraturanmelder og artikkelskribent i Aftenposten, og er aktiv som spaltist og essayist i aviser og magasiner i inn- og utland. På oppdrag skrev han portrettboken Underveis, om prinsesse Märtha Louise i 2002. Fra høsten 2010 er Fosnes Hansen sammen med André Blomberg-Nygård restaurantanmelder i VG. De to anmelderne har gjort seg bemerket ved å imøtekomme bransjens mangeårige ønske om anmeldelser under fullt navn, og ved å knesette en mer definert sjangerforståelse, slik at ikke utelukkende restauranter i det øvre kulinariske faglige sjikt skal kunne få gode bedømmelser og terningkast. I denne forbindelse vakte Fosnes Hansens anmeldelse av den gjenåpnede restaurant Bagatelle en viss oppsikt, idet han ga restauranten en treer på terningen.
Han deltar fra tid til annen i radiospørreleken 20 spørsmål på NRK P1.
Falketårnet dannet grunnlag for libretto til komponisten Gisle Kverndokks første opera.
Fosnes Hansen er medlem av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, og fra høsten 2009 medlem av Norsk kulturråd, der han er leder for Faglig utvalg for litteratur, og har ansvar for blant annet innkjøpsordningene for litteratur.
Fosnes Hansen har lest inn tre av sine egne romaner, «Løvekvinnen», «Salme ved reisens slutt» og «Falketårnet» som lydbøker for Cappelen Damm. Hans debutbok Falketårnet utkom høsten 2009 i Den norske Bokklubbens «Mestermøte»-serie, illustrert av Håkon Gullvåg.
Fosnes Hansen og Finn Kalvik spilte inn og utga musikkalbumet Neste stasjon Grorud sammen på daWorks i 2010, et musikalsk og tekstlig erindringsverk om oppvekst i felles drabantbymiljø og jernbanemiljø på Grorud gjennom to generasjoner, fra 1950-tallet og frem til 1980-tallet. For tekstene til albumet vant han Spellemannprisen 2010 i klassen tekstforfatter. Albumet ble dessuten nominert i klassen viser.
Han er gift med forfatteren Erika Fatland.
== Utgivelser ==
=== Romaner ===
Falketårnet (1985)
Salme ved reisens slutt (1990)
Beretninger om beskyttelse (1998)
Løvekvinnen (2006)
Et hummerliv (2016)
Langs landeveien mellom Cottbus og Berlin (2020)
=== Antologier ===
Amor Roma, diktantologi (red.) (1989)
=== Litteraturhistorie/Lokalhistorie ===
Oslo\Et eventyr, Litterære vandringer (2019)
=== Prosa ===
Underveis, portrett av prinsesse Märtha Louise (2001)
Kokebok for Otto, kokebok (2005)
=== Diskografi ===
AlbumNeste stasjon Grorud (2010), med Finn KalvikSinglerInne i jula (2009), med Finn Kalvik
Ellinor Nordby (2010), med Finn Kalvik
Badedammen (2010), med Finn KalvikDeltar påMorten Harket: Poetenes Evangelium (1993)
Finn Kalvik: Velkommen – farvel (2005)
Finn Kalvik: Klassisk Kalvik II (2005)
Finn Kalvik: Komplett klassisk Kalvik (2007)
Finn Kalvik: Sommersangeren (2012)
DaWorks: Norsk jul – 18 julestemninger fra norske artister (2012)
ESS Engros: Julen for store og små – Norske juleklassikere for hele familien (2012)
DaWorks: Norsk julemusikk (2012)
Finn Kalvik: 50 favoritter (2013)
DaWorks: Julegleder – 24 julesanger med norske artister (2013)
DaWorks: Weihnachten in Norwegen (2013)
DaWorks: Jul i Norge – 40 norske juleinnspillinger (2015)
DaWorks: Julenatt – 25 julesanger med norske artister (2015)
DaWorks: A Christmas Kiss with You (2015)
DaWorks: Juleverksted – 50 norske julesanger (2015)
DaWorks: Julefavoritter – 40 norske juleinnspillinger (2015)
DaWorks: Julestemninger – 50 norske julesanger (2015)
DaWorks: Christmas in Norway (2015)
DaWorks: Norsk førjulsmusikk (2015)
DaWorks: Merry Christmas and Happy New Year (2015)
DaWorks: Julesanger (2015)
DaWorks: God jul & godt nytt år! – 25 jule- og nyttårssanger (2015)
DaWorks: Stjernenatt – Norsk julemusikk (2015)
DaWorks: Julekveld – Kjente og kjære julesanger med norske artister (2015)
DaWorks: I'll Be Home For Christmas (2015)
DaWorks: Den store norske julemusikklista (2015)
DaWorks: Julekos (2015)
DaWorks: Romjulsdrømmer – 30 norske julesanger (2015)
DaWorks: Jul, endelig jul! – 50 norske julesanger (2015)
Henning Kraggerud: Between the Seasons (2017)
DaWorks: Nå tennes tusen julelys – Norsk julemusikk (2017)
DaWorks: Inne i jula – Den ekstra store norske julemusikklista (2017)
DaWorks: Som julekvelden på kjerringa – Norsk julemusikk (2017)
DaWorks: Julen er her! – Norges fineste julemusikk (2017)
== Priser ==
Scheiblers legat 1986
Riksmålsforbundets litteraturpris 1990
P2-lytternes romanpris 1998, for Beretninger om beskyttelse
Bokhandlerprisen 1998, for Beretninger om beskyttelse
Bokhandlerprisen 2006, for Løvekvinnen
Cappelenprisen 2006 for Løvekvinnen delt med Torbjørn Færøvik
Spellemannprisen 2010 i klassen tekstforfatter for tekstene til musikkalbumet Neste stasjon Grorud
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Erik Fosnes Hansen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Erik Fosnes Hansen på Internet Movie Database
(no) Erik Fosnes Hansen i Cappelen Damm Forlag
(no) Erik Fosnes Hansen i NRK Forfatter
(de) Erik Fosnes Hansen i Perlentaucher
(no) Digitaliserte bøker av Erik Fosnes Hansen i Nasjonalbiblioteket.
(no) Plateanmeldelse: Finn Kalvik & Erik Fosnes Hansen - «Neste stasjon Grorud» hos VG. | Jan Erik Hansen er navnet til flere personer: | 194,320 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lawrence_Beesley | 2023-02-04 | Lawrence Beesley | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 14. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Fødsler 31. desember', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Overlevende fra Titanic-forliset', 'Kategori:Passasjerer og mannskap ombord på RMS «Titanic»', 'Kategori:Personer fra distriktet Derbyshire Dales', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Lawrence Beesley (født 31. desember 1877 i Wirksworth, Derbyshire, England, død 14. februar 1967) var en engelsk realfaglærer, journalist og forfatter som var en av de overlevende etter RMS «Titanic»s forlis i april 1912. I ettertid har han skrevet flere leserinnlegg og bøker om det han opplevde under katastrofen.
| Lawrence Beesley (født 31. desember 1877 i Wirksworth, Derbyshire, England, død 14. februar 1967) var en engelsk realfaglærer, journalist og forfatter som var en av de overlevende etter RMS «Titanic»s forlis i april 1912. I ettertid har han skrevet flere leserinnlegg og bøker om det han opplevde under katastrofen.
== Referanser ==
== Kilder ==
Ballard, Robert D. (1998). Jakten på Titanic (norsk). Oslo: Arneberg forlag. ISBN 8291614040.
Lothe, Jakob og Sebak, Per Kristian (2012). Titanic: Historie, myte, litteratur og film (norsk). Oslo: Pax forlag. ISBN 9788253034980. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) | Lawrence Beesley (født 31. desember 1877 i Wirksworth, Derbyshire, England, død 14. | 194,321 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Regiss%C3%B8r | 2023-02-04 | Regissør | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmproduksjon', 'Kategori:Kunstneriske beskjeftigelser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:TV', 'Kategori:Teater'] | Se også FilmregissørRegissør kommer fra fransk, og på film- og teaterspråk er det å regissere ensbetydende med å iscenesette dramaturgiske verk. I Danmark benyttes betegnelsen instruktør og på engelsk er betegnelsen director. Men selv om ordet regissør er hentet fra fransk, er den franske betegnelsen på yrket metteur en scène eller réalisateur. På norsk er en teaterregissør det samme som en sceneinstruktør.
| Se også FilmregissørRegissør kommer fra fransk, og på film- og teaterspråk er det å regissere ensbetydende med å iscenesette dramaturgiske verk. I Danmark benyttes betegnelsen instruktør og på engelsk er betegnelsen director. Men selv om ordet regissør er hentet fra fransk, er den franske betegnelsen på yrket metteur en scène eller réalisateur. På norsk er en teaterregissør det samme som en sceneinstruktør.
== Teaterregi ==
Sceneinstruktørens arbeid er tradisjonelt oppdelt i tre oppgaver; det litterære, det audio-visjonære og det kontekstuelle (ramme og fortolkning). Den danske i teater- og filminstruktør Peter Urban Bruun Gad (1879-1947) utdyper forholdet mellom det han i sin terminologi kaller det «det litterære, det maleriske og det kulturhistoriske» med følgende betraktninger: «Spørger man om, hvorledes disse tre Felter røgtes rundt omkring paa europæiske Teatre, bliver Svaret: det første bedst; thi Sceneinstruktøren er gennemgaaende enten Skuespiller eller Forfatter og er saaledes vel egnet til at 'instruere' Skuespillerne, bringe dem til at indordne sig under Værkets Grundtone, men han er neppe altid Kulturhistoriker nok til at levendegøre et forbigangent Aarhundrede, og han har vel næsten aldrig malerisk Foruddannelse nok til at tumle medReflekser, Belysninger, Farvesammenstillinger osv.» (Gad 1907:3). Tekniske og digitaliserte løsninger, nærvær av lysdesignere, iscenescettere, dramaturger og annet som kjennetegner dagens teaterdrift har ført til at kompetanse- og ekspertisefelter er fordelt på mange flere aktører.
== Filmregi ==
Ved en filmproduksjon er regissøren den som bestemmer hvordan manuset (historien) skal formidles og fortolkes. Dette inkluderer blant annet:
Å definere det kunstneriske uttrykket til filmen.
Å instruere skuespillere.
Visuelle aspekter som posisjonering av kamera, utforming av scenografi og kostyme, valg av innspillingssted(er), bruk av lys, sminke og spesialeffekter
Hørbare aspekter som bruk av musikk, kontentum og lydeffekter.Regissører jobber vanligvis tett sammen med en eller flere filmprodusenter og manusforfattere. Manusforfatteren utvikler filmens historie og manus. Noen regissører produserer filmene sine selv (for eksempel Steven Spielberg), mens andre i tillegg også skriver manus (for eksempel Paul Thomas Anderson).
Den kjente norske filmregissøren og skuespilleren Liv Ullmann er president i Fédération Européenne des Réalisateurs de l'Audiovisuel Federation of European Film Directors, som er den europeiske sammenslutningen av filmregissører.
En kjent norsk regissør er Tancred Ibsen som regisserte flere filmer i mellomkrigstiden, deriblant filmen Fant. Han regisserte også filmen To mistenkelige personer som Norges Høyesterett forbød visningen av i 1952. I de senere år har norske regiprofiler som Harald Zwart, Erik Skjoldbjærg, Petter Næss og Bent Hamer markert seg både nasjonalt og internasjonalt.
== Noen kjente filmregissører ==
Her er navnene på noen av de mest kjente filmregissørene gjennom tidene:
David Wark Griffith
Sergei Eisenstein
Fritz Lang
Peter Jackson
Ingmar Bergman
Federico Fellini
Stanley Kubrick
Alfred Hitchcock
Billy Wilder
Frank Capra
Krzysztof Kieślowski
Akira Kurosawa
Francis Ford Coppola
Martin Scorsese
Roman Polański
Woody Allen
Steven Spielberg
Andrzej Wajda
Quentin Tarantino
Pedro Almodóvar
Luis Buñuel
Jerzy Skolimowski
Wes Craven
Krzysztof Zanussi
Michael Bay
Kathryn Bigelow
Tim Burton
Ruggero Deodato
Jean-Luc Godard
James Cameron
Christopher Nolan
== Litteratur ==
Gad, Urban: Moderne Teaterteknik. (Særtryk af Berlingske Tidende.) [København 1907].
Gad, Urban: Filmen - Dens Midler og Maal. Gyldendal, København 1919.
Rabiger, Michael: Directing : film techniques and aesthetics, Focal Press, 2003. ISBN 0-240-80517-8
== Eksterne lenker ==
Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av regissør | Jerzy Skolimowski (født 5. mai 1938 i Łódź i Polen) er en polsk filmregissør, manusforfatter og skuespiller. | 194,322 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RMS_%C2%ABTitanic%C2%BB | 2023-02-04 | RMS «Titanic» | ['Kategori:1912 i Canada', 'Kategori:1912 i Storbritannia', 'Kategori:1912 i USA', 'Kategori:41°N', 'Kategori:49°V', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Atlanterhavsskip', 'Kategori:Dampskip', 'Kategori:Forliste skip', 'Kategori:Harland and Wolff', 'Kategori:Passasjerskip', 'Kategori:RMS «Titanic»', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sjøulykker i 1912', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1911', 'Kategori:Skip sluttseilt 1912', 'Kategori:White Star Line-skip'] | RMS (også SS) «Titanic» var et britisk-flagget transatlantisk passasjerskip / atlanterhavsskip som forliste på sin jomfrutur fra Southampton i England til New York i USA natt til 15. april 1912, da det traff et isfjell og sank. Forliset, hvor mellom 1 350 og 1 512 personer omkom, og bare 705 overlevde (675 kvinner og barn), er en av de største og mest kjente maritime katastrofer i fredstid. Det korrekte antall omkomne er aldri fastslått. Rederiet White Star Line oppga ett tall, Handelsdepartementet et annet, og granskingskommisjonen et tredje.
«Titanic» var det andre skipet på tre som ble bygget i White Star Lines Olympic-klassen, de andre var hennes søsterskip RMS «Olympic» og HMHS «Britannic». Skipet var 269 meter langt og 28 meter bredt og var i sin tid verdens største passasjerskip / atlanterhavsskip. Skipet bar prefikset RMS (Royal Mail Steamer) i tillegg til SS (Steam Ship), førstnevnte fordi det fraktet post under kontrakt med det britiske postverket. Skipet hadde fire skorsteiner, men bare tre av dem var i bruk som eksosrør – den fjerde var en såkalt «dummy», lagt til for å gi inntrykket av et sterkere skip, og ble kun brukt til avtrekk og ventilasjon fra byssa. Skipet hadde et mannskap på 885 og var bygget for 2 435 passasjerer.
| RMS (også SS) «Titanic» var et britisk-flagget transatlantisk passasjerskip / atlanterhavsskip som forliste på sin jomfrutur fra Southampton i England til New York i USA natt til 15. april 1912, da det traff et isfjell og sank. Forliset, hvor mellom 1 350 og 1 512 personer omkom, og bare 705 overlevde (675 kvinner og barn), er en av de største og mest kjente maritime katastrofer i fredstid. Det korrekte antall omkomne er aldri fastslått. Rederiet White Star Line oppga ett tall, Handelsdepartementet et annet, og granskingskommisjonen et tredje.
«Titanic» var det andre skipet på tre som ble bygget i White Star Lines Olympic-klassen, de andre var hennes søsterskip RMS «Olympic» og HMHS «Britannic». Skipet var 269 meter langt og 28 meter bredt og var i sin tid verdens største passasjerskip / atlanterhavsskip. Skipet bar prefikset RMS (Royal Mail Steamer) i tillegg til SS (Steam Ship), førstnevnte fordi det fraktet post under kontrakt med det britiske postverket. Skipet hadde fire skorsteiner, men bare tre av dem var i bruk som eksosrør – den fjerde var en såkalt «dummy», lagt til for å gi inntrykket av et sterkere skip, og ble kun brukt til avtrekk og ventilasjon fra byssa. Skipet hadde et mannskap på 885 og var bygget for 2 435 passasjerer.
== Skipet ==
== Jomfruturen og forliset ==
«Titanic» forlot Southampton kl. 12 den 10. april og satte kurs for Cherbourg i Frankrike og deretter Queenstown (nå Cobh) i Irland for å slippe av og på passasjerer. Deretter satte den over Atlanteren med kurs for New York – med 1 316 passasjerer (mange av dem verftsarbeidere og teknikere fra verftet) og et mannskap på 885. Planen var at «Titanic» skulle ankomme New York syv dager senere.
Kaptein på seilingen var den erfarne Edward J. Smith. Også ombord på seilingen var skipets konstruktør Thomas Andrews og direktør for White Star Line J. Bruce Ismay.
Ombord var også 31 norske statsborgere. 28 av disse var på tredjeklassedekket, Arne Fahlstrøm var passasjer på andreklasse og familien Østby på førsteklasse. I alt omkom 20 nordmenn under forliset.
«Titanic» fikk en rekke advarsler om isfjell og tok hensyn til dette ved å sette kursen om lag 20 km lenger sørover enn planlagt. Imidlertid ble ikke farten på skipet satt ned. Klokken 23.40 på posisjon 41°46′N 50°14′V den 14. april 1912 fikk utkikksmannen Frederick Fleet øye på et stort isfjell rett forut og advarte førstestyrmann William McMaster Murdoch på brua, som beordret skipet til å legge roret hardt mot styrbord, (Dette skulle svinge skipet mot babord - med datidens styresystem) og reversere propellene for å styre unna. Dette var ikke tilstrekkelig, og skipet traff isfjellet på styrbord side og rev opp en revne under vannlinjen som gikk langs fem av de vanntette rommene i skroget. Dette førte til at vann strømmet inn i fem av de vanntette avdelingene, ett rom mer enn det skipet kunne tåle for å holde seg flytende. Etter hvert som skipet sank flommet vann over de vanntette skottene og inn i neste kammer, fordi skottene ikke gikk helt opp til hoveddekket.
Resultatet ble at skipet sank til slutt, klokken 0220. Det er lansert et vell av forskjellige teorier vedrørende flengen i skroget, noen hevder det kun finnes små rifter, andre mener det finnes større flenger. Det er bevist via sonarskanning av baugen at «Titanic» fikk en rekke små rifter hvor kjelerom nr 6 også ble åpnet opp. Årsaken til at flengene kunne oppstå er også omdiskutert: dårlig kvalitet på naglene har blitt lansert som en teori, for svakt stål er en annen; Det er imidlertid klart at skipet tok inn mer vann enn det kunne tåle.
Det ble tidlig klart at skadene var alvorlige nok til å senke skipet, og livbåtene ble gjort klare for evakuering av skipet. Siden reglementet omkring livbåtkapasitet på den tiden bare tok hensyn til skipets vekt og ikke antall personer ombord, hadde ikke «Titanic» nok livbåter til alle ombord, på tross av at Titanics livbåter oversteg det påkrevede antall. Ikke alle de livbåtene som var tilgjengelige ble fylt opp, for eksempel ble den første livbåten med plass til 65 personer satt på vannet med kun 28 personer ombord. En annen livbåt beregnet for 40 personer som ble sjøsatt med bare 12.
Låringen av livbåtene gikk med sneglefart. Folk vegret seg for å forlate det (for øyeblikket) trygge skipet – «Titanic» var markedsført som «skipet som praktisk talt ikke kan synke», og folk på dekk merket lite til skadene den første tiden. Det gikk tre kvarter etter at skipet traff isfjellet før den første livbåten ble låret. Da mannskapet begynte å låre livbåtene helt akterut begynte folk å innse at skipet faktisk sank. Det ble mye oppstyr og bråk rundt livbåtene. Offiserene måtte avfyre skudd i luften for å holde menn unna, frivillige passasjerer og mannskap hjalp til med å holde dem unna. Imens hadde musikerne fra «Titanic»s orkester (som hadde spilt i salongen litt tidligere) flyttet seg ut på dekk, der spilte de helt til båtdekket ble oversvømt.
Nødsignaler var blitt utsendt fra «Titanic» kort tid etter at det ble klart at skipet sank. Et skip ble visuelt observert i natten, men dette skipet oppfattet ikke nødsignalene, som ble gitt i form av nødraketter og CQD/SOS-morsekode. Klokken 01:45 ble den siste raketten avfyrt.
Omtrent kl. 02.10 brøt propellene vannflaten og den andre skorstein falt av. Skipet reiste seg til en 23-graders vinkel, folk nærmest «akte» nedover skipsdørken. Kort tid etter brakk «Titanic» i to på grunn av spenningene i skroget – akterenden hang nå langt over vannflaten, mens forskipet var fylt av vann og lå under sjøen. «Titanic» brakk mellom andre og tredje skorstein. Akterenden som var igjen reiste seg nesten loddrett opp. Det ble stående og «duppe» litt i vannet før den så begynte å gå ned – «som en heis», som overlevende sjefskokk Charles Joughin sa. Titanics akterende sank kl. 02.20.
Det var en brann i skott nummer 6 før skipet forlot land, men den ble slukket fort, mange tror dette bidro til at skipet sank, Robert Ballard sa dette under en konferanse etter de fant skipet for første gang.
1 512 (noen kilder hevder 1 356) passasjerer og besetningsmedlemmer omkom – de fleste på grunn av det kalde vannet. 705 overlevde. Blant de overlevende var det dessuten to hunder. Både kapteinen og skipsbyggeren Andrews omkom, mens direktør Ismay ble reddet.
De overlevende ble plukket opp av Cunard-skipet «Carpathia», som hadde hørt nødsignalene over radio og gått mot havaristen straks meldingen ble mottatt. De overlevnde ble brakt til New York. 328 omkomne ble funnet, de fleste av dem ble begravd i Halifax på Nova Scotia.
== Etter forliset ==
Tapet av «Titanic» kom som et sjokk på publikum, og førte til flere sikkerhetstiltak for sjøfarten. En organisert ispatrulje i Nord-Atlanteren ble opprettet og drives ennå av den amerikanske kystvakten. Nye regler om antall livbåter ble utformet. Nye regler for telegrafvakt ble også utformet – det nærliggende skipet som «Titanic» hadde observert visuelt hadde ikke telegrafist på vakt. Hva som kunne ha skjedd dersom dette skipet hadde oppfattet SOS-signalet til «Titanic» blir kun spekulasjoner, men trolig kunne omfanget av katastrofen ha vært redusert. Et automatisk system for telegrafvakt kom først senere – ved å sende en bestemt sekvens av signaler, kunne telegrafister på skip i nød utløse en alarm ombord i alle skip som mottok signalet. Dette ble blant annet benyttet ved forliset av «Andrea Doria».
I tillegg til ovennevnte tiltak ble konstruksjonen av skipskrog endret og flere skip fikk dobbeltskrog med to lag («Titanic» hadde dobbel bunn men ikke dobbelt skrog, slik som for eksempel «Great Eastern» hadde).
Vraket ble funnet 1. september 1985 av et fransk-amerikansk team ledet av Jean-Louis Michel og Robert D. Ballard. Oppdagelsen av vraket bekreftet at skipet hadde brukket i to.
== Dramatisering ==
Forliset har blitt dramatisert i flere filmer, mest kjent er den Oscar-belønnede spillefilmen Titanic fra 1997, regissert av canadieren James Cameron. Mange regner imidlertid filmen A Night To Remember fra 1958 som den beste og riktigste. Filmen er basert på Walter Lords bok med samme navn. Det er også utgitt en mengde bøker om «Titanic»-katastrofen. En 3D-versjon av spillefilmen fra 1997 ble gitt ut i 2012.
== Se også ==
Liste over passasjerene ombord på RMS «Titanic»
Liste over norske passasjerer om bord på RMS «Titanic»
Filmen Titanic fra 1997
Encyclopedia Titanica
== Referanser ==
== Litteratur ==
Walter Lord: Titanic: Skipet som ikke kunne synke oversatt, (med tillegg om norske passasjerer) av Jostein NyhamarOslo 1988 Cappelen. Original tittel: «A night to remember». ISBN 82-02-17568-2Boka inneholder komplette passasjerlister.
Liv Marit Haakenstad: Slektsgranskerens guide til utvandringen 1825 – 1930. Orion forlag 2008. ISBN 978-82-458-0848-3
== Eksterne lenker ==
(en) Titanic (ship, 1911) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) RMS Titanic – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Norsk øyenvitne til Titanics forlis- lydklipp - NRK skole
Animasjon, Video av forliset [1] | RMS «Titanic»s vrak ligger omtrent sørøst for kysten til Newfoundland i en dybde på cirka . Vraket havnet der etter at RMS «Titanic» kolliderte med et isfjell og sank under sin jomfrutur fra Southampton til New York i april 1912. | 194,323 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lykosura | 2023-02-04 | Lykosura | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Arkadia', 'Kategori:Arkeologiske steder i Hellas', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i antikkens Hellas', 'Kategori:Gresk arkitektur', 'Kategori:Sider med kart'] | Lykosura (gresk: Λυκόσουρα, Lykosoura; latin: Lycosoura) var en antikk by i Arkadia som den gresk geografen Pausanias hevdet var den eldste byen i verden, skjønt det er ingen bevis for dens eksistens før 300-tallet f.Kr. Dens nåværende betydning er hovedsakelig knyttet til helligdommen for gudinnen Despoina som inneholdt en meget stor og særegen kultisk skulpturgruppe. Den var kanskje utført av skulptøren Damofon fra Messene. Denne skulpturgruppen var gjort i akrolitt-teknikk (mangeartet valg av materialer) og forestilte gudinnene Despoina og Demeter sittende på en trone og med statuer av Artemis og titanen Anytos sittende på hver side av dem, alle i pentelisk marmor. Datering av både statuegruppen og tempelet har vært preget av diskusjon. Levninger av en stoa, altere og andre bygningsstrukturer har også blitt funnet.
Helligdommen til Despoina ved Lykosura er lokalisert 9 km vestsørvest for Megalopolis, 6,9 km sørsørøst for fjellet Lykaion, og 160 km sørvest for hovedstaden Athen. Det er et lite museum ved det arkeologiske stedet som huser en del mindre funn, men også deler av skulpturgruppen. Resten av kultgruppen av Despoina og Demeter er grunnet deres betydning framvist ved Det nasjonale arkeologiske museum i Athen.
| Lykosura (gresk: Λυκόσουρα, Lykosoura; latin: Lycosoura) var en antikk by i Arkadia som den gresk geografen Pausanias hevdet var den eldste byen i verden, skjønt det er ingen bevis for dens eksistens før 300-tallet f.Kr. Dens nåværende betydning er hovedsakelig knyttet til helligdommen for gudinnen Despoina som inneholdt en meget stor og særegen kultisk skulpturgruppe. Den var kanskje utført av skulptøren Damofon fra Messene. Denne skulpturgruppen var gjort i akrolitt-teknikk (mangeartet valg av materialer) og forestilte gudinnene Despoina og Demeter sittende på en trone og med statuer av Artemis og titanen Anytos sittende på hver side av dem, alle i pentelisk marmor. Datering av både statuegruppen og tempelet har vært preget av diskusjon. Levninger av en stoa, altere og andre bygningsstrukturer har også blitt funnet.
Helligdommen til Despoina ved Lykosura er lokalisert 9 km vestsørvest for Megalopolis, 6,9 km sørsørøst for fjellet Lykaion, og 160 km sørvest for hovedstaden Athen. Det er et lite museum ved det arkeologiske stedet som huser en del mindre funn, men også deler av skulpturgruppen. Resten av kultgruppen av Despoina og Demeter er grunnet deres betydning framvist ved Det nasjonale arkeologiske museum i Athen.
== Mytologi og historie ==
Den ktoniske gudinne som ble dyrket av folket i Arkadia under betegnelsen Despoina (gresk: Δέσποινα, "herskerinnen"), ble senere sammensmeltet med gudinnen Persefone (også kalt for Kore, «piken» eller «jomfruen»). Despoina ble opprinnelig ansett som en datter av Poseidon Hippios (Poseidon i form av en hest) og Demeter (i form av en hoppe) framfor av Zevs og Demeter som fødte Persefone. Despoina var en tittel eller tiltaleform, hvilket var en del av de religiøse mysteriene i hennes kult. Hennes virkelige navn kunne ikke bli sagt høyt eller bli avslørt for de uinnvidde. Navnet er fortsatt ikke kjent.
På 100-tallet e.Kr. skrev den greske geografen Pausanias den eneste gjenværende redegjørelse om byen og dens helligdom. Han støttet seg på personlige observasjoner, tilgjengelige tekster og ved å utspørre lokale personer. Han forteller at Lykosura ble grunnlagt av Lykaon, sønn av Pelasgos, og at det var den eldste byen i verden. Han merket seg at Kleitor, sønnesønn av Arkas (derav toponymet Arkadia) bodde i Lykosura. Alle disse navnene er for øvrig legendariske, uhistoriske figurer.
I 368/367 f.Kr. da mange av byene i region ble forent i forbund med Megalopolis, gjennom overtalelse eller tvang, nektet borgerne av Lykosura, Trapezounta, Lykaia, og Trikoloni å flytte på seg. Borgerne i Trapezounta ble massakrert eller fordrev i landflyktighet av arkadierne, men borgerne i Lykosura ble spart grunnet ærefrykt for helligdommen til Despoina, hvor de hadde søkt tilflukt. Mange av byene i regionen ble således oppgitt til fordel for Megalopolis og deres helligdommer falt ut av bruk. Pausanias hevdet at tempelet til Despoina lå 40 stader (= 7,4 km) unna Megalopolis som tok politisk kontroll over helligdommen. På 100-tallet e.Kr. ble en statue av keiser Hadrian dedikert i tempelet. Mynter fra Megalopolis under det severanske dynasti tidlig på 200-tallet synes å avbilde statuegruppen. Til tross for dens betydning for arkadierne og tidvis oppmerksomhet fra den større greske verden rundt Middelhavet, synes det som om kulten til Despoina forble knyttet til denne ene helligdommen i Lykosura.
== Arkeologi ==
=== Oversikt av stedet ===
Stedet Lykosura utgjør en høyde på 632 meter i skogkledd, fjellregion sør for elven Plataniston. Helligdommen til Despoina er plassert i en skråning på den nordøstlige siden av høyden som danner byen. Tempelet og betydelige deler av kultstatuegruppen ble oppdaget i 1889 av det greske arkeologiske samfunn, rett før framgangen til stratigrafiske utgravningsteknikker. Datering av funnene og bygningsstrukturene er således forblitt problematisk, skjønt senere undersøkelser har forsøkt å klargjøre spørsmålet. Mens stedet for byen har i stor grad forblitt etterlatt uten undersøkelser, har helligdommen til Despoina blitt gjennomgående avdekket og besto av et tempel, en stoa, en arena med teaterlignende sitteplasser, tre altre, og en gåtefull struktur som konvensjonelt har blitt kalt for Megaron. Pausanias beskrev også et tempel for Artemis Hegemone (Artemis lederen) hvor inngangen til denne helligdommen lå på den østlige siden. Denne strukturen og en rekke andre som er omtalt av geografen har ennå ikke blitt identifisert av arkeologien. Spor av temenosmuren (grensen for det hellige området) har blitt påvist på nord og østsiden av helligdommen. De sørlige og vestlige avgrensningene av det hellige området er ennå ukjente.
=== Tempelet til Despoina, stoa og altrene ===
Tempelet til Despoina var preget av seks doriske søyler og standard fasade med frittstående søyler foran utformet som en portiko. Dets plan målte stylobaten (plattformen) 11,15 ganger 21,35 meter og er delt mellom en pronaos (front portico) og en cella. Den nedre delen av veggene til tempelets cella er bygd av kalkstein, bestående av et felt med ortostater (kantstilte steinblokker) kronet av to lag med murstein. Veggene er deretter fullført til nivå med taket i brent keramisk murstein som deretter kan ha vært dekket av mørtel. De seks søylene i fasaden er av marmor, og det samme er tilfellet for entablementet (understellet). Et merkelig trekk med dette tempelet er at døråpningen i sørveggen er vendt mot et teaterlignende område med sitteplasser. Selv opplegget ukjent, er selve døråpningen kjent fra andre templer i Arkadia, som Athene Alea ved Tegea, og Apollon Epikourios ved Bassai.
Framfor å forlenge med trapper langs tempelets fire sider, strekker krepidoma (fundament med tre trappetrinn) seg ut kun på tempelets forside. Arkitekturen skiller seg også ut fra den standardiserte doriske skjemaet ved at dens doriske friser er 1,5 ganger høyden av arkitrav (hovedbjelke). Ved bakerste del av cella er det en massiv steinforhøyning på rundt en meter som er formet for å være fundamentet for kultstatuegruppen. Foran denne er gulvet dekorert av mosaikk. Den er en generell enighet om at den første konstruksjonen av tempelet kan dateres til 300-tallet f.Kr. Det var flere reparasjoner og utbedringer i den romerske perioden.
Sør for tempelet er det et teaterlignende område inn i skråningen med ti rader av steinseter som strekker seg fra 21 til 29 meter i lengden. Disse radene med sitteplasser er ikke kurvet som i et antikt teater og går parallelt med tempelets sørvegg.
Nordøst for tempelet er det en stoa som også har dorisk søyleorden i en enkelt rekke, men også en indre søylerad som måler 14 ganger 64 meter. Fundamenter for et rom av usikker funksjon måler 5,5 ganger 6 meter er knyttet til den vestlige enden av stoaen. Pausanias rapporerte at stoaen inneholdt en malt tavle som hadde et innhold som var knyttet til mysteriene og fire relieffskulpturer i hvit marmor som forestilte:
Zevs og moirene (skjebnegudinnene)
Herakles som bryter med Apollon for offertripoden i Delfi
Nymfer og satyrer
Historikeren Polybios med en inskripsjon som lovpriste hans visdom.Beklageligvis har ingen av disse relieffene blitt funnet i utgravningene. Tilsvarende bruk av stoa for å vise fra kunstverk er kjent med Stoa Poikile («Malte stoa») i antikkens Athen hvor scener var malt direkte på bakveggen. Stoaer, foruten også skattekamre, ble hyppig benyttet som helligdommer for å lagre votivgaver dedikert til guddommene, eksempelvis ved athenerne skattekammer i Delfi og en rekke skattekamre i Olympia.
Tre små steinaltre ble funnet i et område rundt 15 meter øst for tempelet som var dedikert til henholdsvis Despoina, Demeter og Store Mor (Gaia). Det har blitt funnet mange votivgaver og gjenstander knyttet til ofringer ved utgravninger av helligdommen.
=== Megaron og bortenfor ===
Bygningsstrukturen som har fått navnet Megaron («stor hall») etter Pausanias, er dårlig bevart, men dens vesentlige plan er forsvarlig avdekket. Det målte 9,5 meter i vidden og 12 meter i dybden. I henhold til William Dinsmoor kan denne bygningen bli rekonstruert som et monumentalt alter med trapper som flankerte begge sidene, og som hadde en liten stoa på toppen, sammenlignbar med Det store alter for Zevs i Pergamon. Av stor interesse er de over hundreogførti statuetter gjort i terrakotta som hadde hoder av sauer og kyr. Disse ble funnet i området ved Megaron. Flertallet av disse var av hunkjønn og minnet mye om de dekorative figurene som var hugget inn i veilet til store hodet til Despoina.Bortenfor Megaron merket Pausanias seg tilstedeværelsen av en lund som var hellig for Despoina. Den var omgitt av steinaltre for Poseidon Hippios andre guder bortenfor denne, og med ett alter som slo fast at det var viet alle guder. Fra der var det mulig å ankomme en helligdom for Pan (geiteguden) via en trappegang. Tilknyttet denne helligdommen var et alter for Ares, to statuer av Afrodite (en i marmor og en i tømmer (xoanon), foruten bilder utskåret i tre av Apollon og Athene, og en helligdom for sistnevnte. Disse gjenstandene har det ikke vært mulig å lokalisere.
=== Arkeologiske levninger utenfor helligdommen ===
Selv om helligdommen til Despoina har blitt omfattende utgravd og undersøkt, har det urbane området til byen Lykosura og dens omgivelser fått langt mindre oppmerksomhet. Utenfor helligdommen og rundt 60 meter sørvest for tempelet, på den motsatte siden av høydekammen som går sørøst til nordvest opp til en høydetopp for akropolis, har en rekke bygningsstrukturer av hellenistisk og romersk tid blitt avdekket som kan ha hatt hydrauliske funksjoner, kanskje et nymfeum (anlegg for nymfer, inkludert bassenger og fontener) og et kompleks av romerske thermae (romersk bad). En del levninger av bymuren har også blitt avdekket.
=== Kultskulpturgruppen ===
Selv om mange fragmenter mangler og ikke er fullstendig bevart, den store kultgruppen tilskrevet til Damofon av Pausanias har blitt omfattende undersøkt og beskrevet, men ingen sammenhengende studie av alle levningene har hittil blitt publisert. Den relativ lille cella i tempelet var dominert av den kultiske skulpturgruppen bestående av fire figurer, betydelig større enn menneskestørrelse, og utført i akrolitt-teknikk, foruten også en meget utsmykket trone for de sentrale figurene Despoina og Demeter, alle gjort i pentelisk marmor. Dette opplegget var noe uvanlig ved at den typiske situasjonen var at det var en enslig kultstatue i enden av cella som det primære objektet for den religiøse dyrkelsen. Det kunne derimot være tallrike andre statuer i cella i et gresk tempel enn selve kultstatuen. Det spesielle er at kultstatuen var en gruppe av flere guddommer. De sentrale figurene med Despoina og Demeter var framstilt i en meget stor skala, betydelig større enn Artemis og titanen Anytos. Bysten av Despoina er ikke bevart. Hull er bevart på busten av Artemis for at øreringer og annen ornamenter av metall kunne festes, og tilsvarende med et diadem (eller strålekrans) på bysten av Demeter. Øynene til Artemis og Anytos var innsatt framfor å bli utskåret i marmoren slik tilfellet var med bysten av Demeter. Tronen til Despoina og Demeter var dekorert med tritonesser (halv kvinne, halvt fisk), noe som var formålstjenlig gitt identifikasjonen av Poseidon som far av Despoina. Denne nautiske referansen er framhevet av tilstedeværelsen av mange maritime temaer på sløret til Despoina. En av disse tritonesser ble erstattet i romersk tid, indikasjon på en skade eller ødeleggelse av skulpturgruppen, kanskje grunnet jordskjelv.
Mens hele gruppen er av betydelig stilistisk interesse, er sløret til Despoina av særlig interesse, grunnet kompleksiteten av dets dekorative program. I tillegg til linjer av dansende kvinnefigurer med dyrehoder nevnt over, er det flere andre registre av utsmykning på to nivåer. Det øverste nivået på sløret har følgende opplegg (ovenfra og nedover):
En rekke med triangulære stråler
Et bånd med ørner og bevingede lynstråler
Et bånd med olivenolje
En frise med nereider som rir på havhester og tritoner, og med delfiner innimellom
En kvast med løse dekorative frynserDen nedre (og større) laget har (fra toppen til bunnen):
En frise med nikai (seiersgudinner) som bærer røkelseskar
Et bånd med olivenolje
En frise med dansende figurer med dyrehoder
Et løpende mønster som slynger og bølger seg.Det har blitt foreslått at dette sløret er representativt for typer av veggtepper eller broderte vevd materialer som samtidens tekstilkunstnere kunne framstille. Det store nivået av detaljer er også kjennetegnet på teknikken til skulptøren Damofon. Frisen av maritime guddommer og det bølgende mønsteret på tronen er referanse til Poseidon. Båndet med ørner og bevingede lynstråler er tilsvarende referanse til Zevs.
Bildene av gudinnene selv og tronen som de satt på, og fotskammelen under deres føtter er gjort av en stein. (...) Bildene er omtrent den samme størrelse som den av Moderen hos athenerne. Disse er verkene til Damofon. Demeter bærer en fakkel i sin høyre hånd, og hun har lagt sin høyre hånd på Despoina. På sine knær har Despoina et septer og hva som er kalt for en cista (boks), som er holdt i hennes høyre hånd. På begge sider av tronen står Artemis ved siden av Demeter, kledd i dådyrskinn, og har et pilhylster på skuldrene, og en hånd der er en fakkel og i den andre to slanger. En hund ligger ved siden av Artemis, den rase som er egnet for jakt. Ved siden av avbildningen av Despoina står Anytos, framstilt som en representasjon av en mann i rustning.
== Stedets betydning ==
I tillegg til funnet av skulpturgruppen som er tilskrevet skulptøren Damofon, er dette tempelet viktig for studiet av antikkens greske religiøse praksis grunnet dens uvanlige trekk med en døråpning til cella og til område med sitteplasser som antagelig var bygd for å vise et ritual for kultmysteriene til Despoina, kanskje en åpenbarelse av gudinnen selv.
I henhold til Pausanias, Megaron (Μέγαρον) var stedet hvor arkadierne utførte sine fremste ofringer til Despoina og lokaliseringen hvor gudinnens mysterier ble framstilt. Måten ofringene ble utført ved Megaron var uvanlige ved at det involverte å hakke og hugge av et lem fra et offerdyr framfor å skjære over dyrets hals. Likhetene av statuettene funnet i nærheten av Megaron og dansende figurer på sløret til Despoina kan muligens avsløre noe angående kultens ritualer. Antagelsen at stedet var sentrum for en betydelig kultaktivitet i antikken er støttet av tilstedeværelsen av tallrike figurer av typen xoanon, ved den uvanlige måten ofringene synes å ha blitt utført på, og ved den særlige ærbødighet som folkene i Arkadia viste helligdommen i 368/367 f.Kr. som diskutert ovenfor. Som mysteriene i Eleusis og tempelkomplekset for de store gudene på øya Samothrace, er Lykosura et betydningsfullt sted for studiet av oldtidens og antikkens mysteriereligioner og religion generelt, skjønt helligdommen Despoina synes å ha forblitt regional framfor en fellesgresk kult for hele middelhavsbosetningene.
Pausanias forteller at skulpturgruppen var framstilt av den framragende skulptøren Damofon fra Messene. Mens Damofon har blitt datert ulikt fra 300-tallet og fram til keiser Hadrians tidsalder på 100-tallet e.Kr., er det nå generelt akseptert at han var aktiv på 100-tallet f.Kr. Pausanias skriver også at statuene med Despoina og Demeter ble utført fra et enkelt stykke av marmor uten bruk av jernklemmer eller mørtel. Ettersom disse statuene er akrolittisk i sin konstruksjon er dette utsagnet beviselig ikke riktig, noe som mistenkeliggjør hans tilskrivelse av skulpturgruppen til Damofon. På den tiden da Pausanias besøkte stedet kan skulpturene ha vært tre hundre år gamle eller eldre. Ingen med sikker kunnskap om deres opprinnelse ville ha vært i live. Til tross for alt som har blitt skrevet om Damofons stil er støttet på disse skulpturene og har således ingen betydning utover beskrivelsene.
== Bilder av helligdommen til Despoina ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Dinsmoor, William Bell (1975): The Architecture of Ancient Greece: An Account of its Historic Development. New York: Norton Press.
Jost, M. (1994): «The Distribution of Sanctuaries in Civic Space in Arkadia» i: Alcock, S.E. & Osborne R. (red.): Placing the Gods, Oxford, s. 217–30.
Jost, M. (1985): Sanctuaries et cults d'Arcadie. Paris.
Lawrence, A. W. (1996): Greek Architecture (5. utg.). New Haven: Yale University Press.
Meyer, E. (1926): «Lykosoura» i: Paulys Real-Encyclopädie der Classischen Altertums-Wissenschaft 13. s. 2417–2432.
Kavvadias, P. (1893): Fouilles de Lycosoura. Athen.
Leonardos, V. (1896): «Ανασκαφαι του εν Λυκοσουρα ιερου της Δεσποινης» i: Praktika.
Stewart, Andrew (1990): Greek Sculpture: An Exploration. New Haven: Yale University Press.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lycosura – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Det arkeologiske museum i Lykosoura
Princeton Encyclopedia of Classical Sites
En rekonstruksjon av kultstatuegruppen ved Lykosura
Gresk turistinfo om den antikke byen | Lykosura (gresk: Λυκόσουρα, Lykosoura; latin: Lycosoura) var en antikk by i Arkadia som den gresk geografen Pausanias hevdet var den eldste byen i verden, skjønt det er ingen bevis for dens eksistens før 300-tallet f.Kr. | 194,324 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjempeh%C3%A6rfugl | 2023-02-04 | Kjempehærfugl | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bucerotiformes', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1975', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Ornitologistubber', 'Kategori:St. Helenas fauna', 'Kategori:Stubber 2019-01', 'Kategori:Utryddede arter på IUCNs rødliste'] | Kjempehærfugl (Upupa antaios) er en utdødd monotypisk hærfuglart som var endemisk for øya St. Helena i Søratlanteren. Den var betydelig større enn dagens to arter og flygeudyktig. Det siste gjorde den svært sårbar.
Arten døde trolig ut som følge av at øya ble kolonisert i år 1502, da det trolig ble introdusert unaturlige predatorer til øya. Tap av habitat og påfølgende reduksjoner i næringstilgangen har også blitt notert som mulige årsaker. Arten er bare kjent fra et ufullstendig funn av fossiler.
| Kjempehærfugl (Upupa antaios) er en utdødd monotypisk hærfuglart som var endemisk for øya St. Helena i Søratlanteren. Den var betydelig større enn dagens to arter og flygeudyktig. Det siste gjorde den svært sårbar.
Arten døde trolig ut som følge av at øya ble kolonisert i år 1502, da det trolig ble introdusert unaturlige predatorer til øya. Tap av habitat og påfølgende reduksjoner i næringstilgangen har også blitt notert som mulige årsaker. Arten er bare kjent fra et ufullstendig funn av fossiler.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kjempehærfugl i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kjempehærfugl hos Fossilworks
(en) Kategori:Upupa antaios – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | | regnum = Dyreriket | 194,325 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stat | 2023-02-04 | Stat | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Folkerett', 'Kategori:Geografiske inndelinger', 'Kategori:Land', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Statsrett', 'Kategori:Statsvitenskap'] | En stat er i dagligtale omtalt som et land eller en nasjon som har et sett institusjoner som innehar autoritet til å definere lover og regler som styrer folket i ett eller flere samfunn innenfor dette landet og har indre og ytre suverenitet over et bestemt territorium som oftest er definert av folkeretten. Ifølge Max Webers innflytelsesrike definisjon har en stat monopol på legitim bruk av fysiske tvangsmidler. Dette følger av at staten inkluderer institusjoner som væpnede styrker, statsforvaltning (statsadministrasjon) eller statlig byråkrati, domstoler og politi.
Selv om begrepet i vanlig bruk ofte omfatter alle former for offentlige organer og offentlig styre – historiske eller moderne – innehar det moderne statssystemet en rekke kjennetegn som først ble befestet i Vest-Europa fra begynnelsen av 1600-tallet.
På slutten av 1900-tallet ledet en kombinasjon av utviklingstrekk som globalisering av verdensøkonomien, økt mobilitet av personer, varer og kapital og framvesten av mange internasjonale institusjoner til at staters handlingsfrihet ble endret, om ikke innskrenket. Likevel fortsetter stater å være de grunnleggende politiske enehetene i verden, slik de har vært det siden 1700-tallet. Staten blir derfor fortsatt ansett å være det mest sentrale begrepet i studiet av politikk, og begrepsdefinisjonen er fortsatt gjenstand for intens vitenskapelig debatt. Politiske sosiologer i tradisjonene til både Karl Marx og Max Weber foretrekker vanligvis en bred definisjon som retter oppmerksomheten mot maktapparatets rolle.
Siden slutten av 1800-tallet har hele verdens beboelige landområder vært oppdelt i stater. Før dette fantes det ganske store landområder som enten ikke var gjort krav på, ikke var befolket, eller var befolket av nomader som ikke hadde organisert seg i det vi i dag oppfatter som stater. Landområder som ikke ble oppfattet som befolket eller tilhørte noen annen stat ble omtalt som Terra nullius, og var i utgangspunktet fritt for enhver å tilegne seg. I dag finnes det mer enn 200 stater i verden og et stort flertall av dem er representert i De forente nasjoner, og det er ikke lenger noen Terra nullius på Jorden.
Innen føderalstater brukes begrepet stat også om delstater, som ikke selv innehar suverenitet, men som er underordnet autoriteteten til en større føderal stat slik som tilfellet er i Tyskland og USA.
I dagligtale brukes ofte ordene "land", "nasjon" og "stat" som synonymer, men som definerte begreper skilles de fra hverandre:
et land er et geografisk område
en nasjon er en gruppe mennesker som deler et sett kulturtrekk
et imperium er en multikulturell politisk formasjon med et sentrum (gjerne en stat) som beriker seg på bekostning av periferier.
en stat er et sett med styrende institusjoner med suverenitet over et bestemt landområde
| En stat er i dagligtale omtalt som et land eller en nasjon som har et sett institusjoner som innehar autoritet til å definere lover og regler som styrer folket i ett eller flere samfunn innenfor dette landet og har indre og ytre suverenitet over et bestemt territorium som oftest er definert av folkeretten. Ifølge Max Webers innflytelsesrike definisjon har en stat monopol på legitim bruk av fysiske tvangsmidler. Dette følger av at staten inkluderer institusjoner som væpnede styrker, statsforvaltning (statsadministrasjon) eller statlig byråkrati, domstoler og politi.
Selv om begrepet i vanlig bruk ofte omfatter alle former for offentlige organer og offentlig styre – historiske eller moderne – innehar det moderne statssystemet en rekke kjennetegn som først ble befestet i Vest-Europa fra begynnelsen av 1600-tallet.
På slutten av 1900-tallet ledet en kombinasjon av utviklingstrekk som globalisering av verdensøkonomien, økt mobilitet av personer, varer og kapital og framvesten av mange internasjonale institusjoner til at staters handlingsfrihet ble endret, om ikke innskrenket. Likevel fortsetter stater å være de grunnleggende politiske enehetene i verden, slik de har vært det siden 1700-tallet. Staten blir derfor fortsatt ansett å være det mest sentrale begrepet i studiet av politikk, og begrepsdefinisjonen er fortsatt gjenstand for intens vitenskapelig debatt. Politiske sosiologer i tradisjonene til både Karl Marx og Max Weber foretrekker vanligvis en bred definisjon som retter oppmerksomheten mot maktapparatets rolle.
Siden slutten av 1800-tallet har hele verdens beboelige landområder vært oppdelt i stater. Før dette fantes det ganske store landområder som enten ikke var gjort krav på, ikke var befolket, eller var befolket av nomader som ikke hadde organisert seg i det vi i dag oppfatter som stater. Landområder som ikke ble oppfattet som befolket eller tilhørte noen annen stat ble omtalt som Terra nullius, og var i utgangspunktet fritt for enhver å tilegne seg. I dag finnes det mer enn 200 stater i verden og et stort flertall av dem er representert i De forente nasjoner, og det er ikke lenger noen Terra nullius på Jorden.
Innen føderalstater brukes begrepet stat også om delstater, som ikke selv innehar suverenitet, men som er underordnet autoriteteten til en større føderal stat slik som tilfellet er i Tyskland og USA.
I dagligtale brukes ofte ordene "land", "nasjon" og "stat" som synonymer, men som definerte begreper skilles de fra hverandre:
et land er et geografisk område
en nasjon er en gruppe mennesker som deler et sett kulturtrekk
et imperium er en multikulturell politisk formasjon med et sentrum (gjerne en stat) som beriker seg på bekostning av periferier.
en stat er et sett med styrende institusjoner med suverenitet over et bestemt landområde
== Folkerettslig definisjon ==
For at noe skal regnes som en stat i folkerettslig forstand må fire vilkår være oppfylt. For det første må staten ha et noenlunde fast avgrenset territorium. Dette kan være fastlagt gjennom grensetraktater med tilgrensende stater, eller gjennom sedvane. For det andre må staten ha en befolkning av en viss størrelse. Det er noe usikkert hvilke krav som stilles, men det må antas at befolkningen må være såpass stor at den er i stand til å «fornye seg og opprettholde statens virksomhet gjennom lengre tid». For det tredje må staten ha en form for sentralisert statsstyre, som opprettholder en viss rettsorden. Kravene som stilles her er imidlertid ikke spesielt strenge, og det at statsstyret mister kontrollen gjennom et visst tidsrom gjør ikke at statusen som stat faller bort umiddelbart. Dersom situasjonen vedvarer over lengre tid vil situasjonen imidlertid kunne stille seg annerledes. Det fjerde og kanskje viktigste vikåret er at staten må ha en viss uavhengighet, eller suverenitet i forhold til andre stater. Det er en formell uavhengighet som kreves. At et land i stor grad er avhengig av et annet økonomisk og militært fratar det ikke karakteren av å være en stat. Vilkåret må ses i sammenheng med det tredje vilkåret om statsstyre. Forutsetningen er at statsstyret har en reell bestemmende myndighet såvel lovgivningsmessig som administrativt.
Er disse fire vilkårene oppfylt vil man ha å gjøre med en stat i rettslig forstand, uavhengig av om andre stater har anerkjent statsdannelsen. Anerkjennelse av andre stater er en politisk markering uten rettslig betydning. Det er således ikke tvilsomt at Taiwan rettslig sett er en stat, selv om den har blitt anerkjent av svært få andre stater, noe som skyldes frykt for negative reaksjoner fra Folkerepublikken Kina. Anerkjennelse vil dog ha praktisk betydning i form av muligheten til å inngå samarbeid og internasjonale avtaler med andre stater.
== Statsformer gjennom tidene ==
En stat kan historisk sett sees som en utvidelse av høvding- eller klanmakt over et større område, normalt med en eller flere byer, hvor en sentral makthaver eller makthavere innkrever skatter, sørger for offentlige tjenester og mobiliserer innbyggerne til krig. Sosiologen Charles Tilly har argumentert for at staten vokste frem nettopp grunnet dens overlegenhet i å føre krig. Stater har minst flere tusen innbyggere, og den sentraliserte makten utøves på tvers av slektskapsbånd. Selv om stater erstattet tidligere slektsbasert lojalitet og identitet, ble statenes styrende eliter paradoksalt nok rekruttert nettopp utfra tilhørighet til visse slekter eller familier ("kongefamilier").
Arkeologen Gordon Childe (1950) mente stater vokste frem som en følge av den muligheten til spesialisering og overskudd som fulgte av overgangen til jordbruk. Dette synet står sterkt, selv om stater oppstod i Mesopotamia først omkring 3500 f.Kr, det vil si drøye 7 000 år etter introduksjonen av jordbruk. Og det finnes også eksempler på stater som ikke bygger på jordbruk, som middelalderens mongolske stater.
Historikeren Karl Wittfogel (1957) mente statsdannelsene fulgte av den sentraliseringen av makt og ressursoverskudd som var nødvendig for å kunne beordre store arbeider med oppdemming og irrigasjon av elver for jordbruksformål. Hans studier av samfunnene rundt Huang He i Kina syntes å bekrefte hypotesen, men studier i Mesopotamia har vist at irrigasjonsanlegg ofte hadde et lokalt, "statsløst" utspring (Adams 1966). Andre har hevdet at stater oppstod for å beskytte veksten i byenes handel med luksusvarer (Rathje 1971) eller at maktkonsentrasjonen gjennom stater fulgte naturlig av behovet for å forsvare ressurser gjennom krig (Carneiro 1970).
Kombinasjonen av flere faktorer er den mest sannsynlige forklaringen på hvorfor stater plutselig oppstod i Mesopotamia fra om lag 3500 før Kristus.
=== Staten i den klassiske oldtiden ===
I Midtøsten starter statsdannelsen omkring 3500 f.Kr i Mesopotamia, om lag 3200 f.Kr også i det sørlige Egeerhavet og Egypt. På samme måte som jordbruk oppstod også stater uavhengig flere steder på kloden, uten impulser fra hverandre. Statsdannelsene i Nord-Kina fra 2000 f.Kr eller i Amerika fra om lag 1500 f.Kr var ikke inspirert av modeller andre steder. Det eldste kjente eksempel på lovverk har vi fra Hammurabi (Mesopotamia).
I den vestlige verden begynner statens historie i antikkens Hellas. I den klassiske oldtiden fantes ulike statsformer som den hellenistiske kongen og hans militærapparat og den romerske keiseren med sitt aristokrati. Før det fjerde århundret e.Kr., i de greske bystatenes epoke, ble frie medlemmer av samfunnet i noen bystater som Athen tildelt borgerretter og hadde mulighet til demokratisk deltakelse. Det 'athenske demokratiet' forsvant seinere som følge av erobring og kolonisering. Dette ledet til at arvelig monarki var blitt regelen innen Aleksander den stores tid.
Antikkens Roma stod i motsetning til dette ved at direkte demokrati ikke ble introdusert. Staten utviklet seg i stedet fra et monarki til en republikk som ble styrt av det romerske senatet dominert av det romerske aristokratiet. Mens de greske bystatene bidro til utviklingen av direkte demokrati, bidro Roma til utviklingen av romerretten og skillet mellom den private og offentlige sfære.
=== Statssystemet i Føydal-Europa ===
Oppløsningen av Vestromerriket medførte at keiserriket ble oppdelt og makten over de ulike delene tilfalt nye herrer med politiske, juridiske og militære roller som tilsvarte organiseringen av økonomien. Tidlig i middelalderen ble makten i de vesteuropeiske statene oppdelt i en føydalstruktur der autoritet var nært knyttet til besittelse av eiendom. Kongen satt øverst i maktstrukturen og staten ble definert ut fra landområdene han hadde makt over.
Statssystemet i det føydale Europa var en ustabil blanding av overhøyhet og salvede konger. Selv om monarken formelt satt på toppen av et hierarki av fyrster, var han ikke en eneveldig konge med ubegrenset makt. Forholdet mellom lensherrene og monarkene var i stedet preget av varierende grad av gjensidig avhengighet, særlig på grunn av mangelen på et sentralisert skattesystem. Dermed var monarken avhengig av lensherrenes samtykke i viktige spørsmål. Som følge av føydalsamfunnets legale grunnlag og den Den romersk-katolske kirkes krav om å være en lovgivende makt på linje med sekulære myndigheter, er ikke forståelsen av 'den moderne stat' et godt grunnlag for å forstå politikk i den føydale middelalderen.
=== Den "moderne stat" ===
Fremveksten av den "moderne stat" som en offentlig makt som utgjør den høyeste politiske autoritet innen et bestemt territorium assosieres med Vest-Europas gradvise institusjonelle utvikling fra slutten av 1400-tallet som kulminerte i fremveksten av diktatur og kapitalisme.
Etter hvert som Europas dynastiske stater – England under Tudorene, Spania under Habsburgerne og Frankrike under Bourbonene – igangsatte en rekke tiltak for å sentralisere politisk og økonomisk kontroll, fremviste de i økende grad institusjonelle trekk som kjennetegner den "moderne stat". Denne maktsentraliseringen innebar at en gradvis klargjøring av politiske grenser, etter hvert som de europeiske monarkene beseiret eller absorberte andre maktkilder som Kirken og lavadel. I stedet for føydalstyrets fragmenterte styringssystem med ofte uklare territorielle grenser fikk man store, enhetlige stater med omfattende kontroll over klart avgrensede landområder. Den prosessen ledet frem til de sterkt sentraliserte og i økende grad byråkratiske formene for enevelde på 1600- og 1700-tallet, da de grunnleggende kjennetegnene ved det moderne statssystemet tok form. Dette var kjennetegn som faste profesjonelle hærstyrker, et sentralisert skattesystem, diplomatiske bånd med permanente ambassader og utviklingen av en statlig økonomisk politikk – merkantilisme.
Kulturell og nasjonal homogenisering spilte en viktig rolle i fremveksten av det moderne statssystemet. Siden enevoldstida har stater i stor grad blitt organisert på et nasjonalt grunnlag. Det er imidlertid viktig å holde begrepene stat, nasjon og nasjonalstat fra hverandre. Selv for de mest etnisk homogene samfunn er det sjelden i fullstendig overensstemmelse mellom stat og nasjon. Dette er noe av bakgrunnen for at stater ofte fremmer nasjonalisme i ulike former ved å vektlegge felles symboler og nasjonal identitet.
Det var i den samme historiske perioden at begrepet "stat" først ble introdusert i politisk diskurs. Den politiske betydningen av begrepet "stat", som viser til et lands politiske organisering og regjeringsform, vokste ut av det engelske ordet state - tilstand. Denne betydningen skriver seg i alle fall tilbake til 1538.[1] Dette understreker statens foranderlige karakter, og bryter med konvensjonell lærdom i studiet av internasjonal politikk der statssystemet rutinemessig tidfestet til Westfalerfreden i 1648, som markerte slutten på tredveårskrigen. Dette er kjent som det westfalske systemet. Selv om opprinnelsen er omstridt blir Niccolò Machiavelli ofte kreditert som den første til å bruke begrepet for å referere til en territoriell suveren myndighet i Fyrsten fra 1532. Det var imidlertid ikke før på de britiske tenkerne Thomas Hobbes` og John Lockes tid at en fullstendig redegjørelse for særtrekkene ved suverenitet ble framlagt.
I dag bygger den mest innflytelsesrike definisjonen på den moderne stat på Max Webers bok Politik als Beruf (Politikk som yrke). Weber vektla statens monopol på legitim bruk av fysisk makt. Hvis ikke noen sosiale institusjoner gjorde krav på en slikt legitimt voldsmonopol innen et bestemt territorium ville man på kort tid få en tilstand av anarki. Som svar på spørsmålet om hvorfor de styrte adlyder viste Weber til denne styringsstrukturens legitimering. Han presenterte en tredelt klassifisering av autoritetstyper. De tre idealtypene legitimering av lydighet er tradisjonell autoritet, karismatisk autoritet og legal-rasjonell autoritet.
Siden Webers tid har det kommet en omfattende litteratur om prosessene som formet den "moderne stat". Marxistiske forskere forfekter at dannelsen av stater hovedsakelig kan forklares på bakgrunn av samfunnsklassenes interesser og kamper, mens ikke-marxister – ofte i Webers eller Emile Durkheims tradisjon – vektlegger på aktører utenom klassestrukturen. Et annet spørsmål vedrørende statenes framvekst har vært hvorvidt dette best kan forstås på bakgrunn av hvert enkelt lands interne dynamikk og konflikter, eller som resultat av internasjonale dynamikker slik som krig, imperialisme eller økonomisk dominans. Marxister argumenterer vanligvis for at det er et avdekkbart historisk mønster i fremveksten av kapitalistiske stater, og relaterer dannelsen av stater i Vesten med fremveksten av kapitalisme.
== Staten i moderne politisk tenkning ==
Politiske teoretikere som Thomas Hobbes, John Locke, Jean-Jacques Rousseau, og Robert Nozick har behandlet spørsmål relatert til statens ideelle og faktiske rolle.
Fremveksten av det moderne statssystemet var nært beslektet med endringer i politisk tenkning, særlig angående en endret forståelse av legitim statlig makt. Opplysningsfilosofenes krav om at offentlig autoritet skal ha sitt grunnlag i fornuften undergravde eneveldets begrep om "konge av Guds nåde" og bidro til å intensivere kravet om å flytte suverenitet fra monarken til folket. Denne ideen ble klarest formulert i Rousseaus teori om folkesuverenitet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andreas Osiander: The States System of Europe, 1640-1990. Oxford: Oxford University Press (1994)
Theda Skocpol: States and Social Revolutions: A Comparative Analysis of France, Russia and China. Cambridge: Cambridge University Press (1999)
Hendrik Spruyt: The Sovereign State and its Competitors. Princeton: Princeton University Press (1994)
Charles Tilly: Coercion, Capital and European States AD 990-1992. Massachusetts: Blackwell (1995)
Max Weber: Makt og byråkrati: Essays om politikk og klasse, samfunnsforskning og verdier. Oslo: Gyldendal (1995)
== Se også ==
Nasjon
Nasjonalstat
Statssjef
Styreform
Styresmakt
Suverenitet
Vasallstat
Liste over stater
Liste over ikke anerkjente stater
Land | Huang (, pinyin: Huáng) var en vasallstat som bestod under Zhou-dynastiet og til midten av Vår- og høstannalenes tid. I 648 f. | 194,326 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Snekkerbukse | 2023-02-04 | Snekkerbukse | ['Kategori:Arbeidsantrekk', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bukser'] | Snekkerbukse, eller snekkerbukser, er en buksetype med lange bein og overdel med smekke eller brystklaff som blir holdt oppe av breie seler som krysser bak, dekker nederste del av ryggen og går over skuldrene. Bukseplagget brukes vanligvis som arbeidstøy, blant annet av snekkere og andre håndverkere og kroppsarbeidere. Buksene er gjerne utstyrt med praktiske lommer og hemper for verktøy og annet og framstilt i grovt, slitesterk tekstil, tradisjonelt dongeri (denim) med nagleforsterkede lommer og sømmer. Liknende varianter av selebukser brukes også som moteplagg, av barn og andre.
| Snekkerbukse, eller snekkerbukser, er en buksetype med lange bein og overdel med smekke eller brystklaff som blir holdt oppe av breie seler som krysser bak, dekker nederste del av ryggen og går over skuldrene. Bukseplagget brukes vanligvis som arbeidstøy, blant annet av snekkere og andre håndverkere og kroppsarbeidere. Buksene er gjerne utstyrt med praktiske lommer og hemper for verktøy og annet og framstilt i grovt, slitesterk tekstil, tradisjonelt dongeri (denim) med nagleforsterkede lommer og sømmer. Liknende varianter av selebukser brukes også som moteplagg, av barn og andre.
== Historikk ==
Vide snekkerbukser i billige stoffer ble tatt i bruk som beskyttende arbeidsplagg for blant andre bønder og landarbeidere, jernbanearbeidere, gruvearbeidere, håndverkere og visse industriarbeidere i USA, særlig i Sørstatene og Midtvesten, sist på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Plagget kom til Norge i 1920-åra. Buksemodellen har i perioder, blant annet på 1970-tallet og i ulike varianter, også vært moteriktig fritidsplagg for menn og kvinner. Snekkerbukser har vært barnetøy siden tidlig på 1900-tallet.
== Navn på engelsk ==
Snekkerbukse kan på britisk engelsk kalles dungarees eller a pair of dungarees («et par dongeribukser»), i amerikansk engelsk overall, bib overall eller bib-and-brace overall («heldekkende med smekke og seler»).
Betegnelsen overalls kan også på norsk brukes om snekkerbukser. Det norske overall betegner vanligvis ulike typer heldresser, særlig kjeledress (kalles coveralls på amerikansk og boiler suit på britisk).
Olabukser i form av arbeidsbukser med mange lommer og hemper kan i USA kalles carpenter jeans («snekkerjeans»).
== Andre selebukser ==
Ulike typer selebukser brukes gjerne som arbeidsantrekk for voksne, men er også vanlig som ytterplagg for småbarn. Samme buksesnitt med lange bein, seler og bryststykke er for eksempel vanlig som del av vanntett oljehyre og regntøy. Forede selebukser kan dessuten brukes som skiantrekk sammen med vinterjakker. Store selebukser bæres ofte som ytterplagg over tynnere bukser.
== Se også ==
Selebukser
Lederhosen, tradisjonell tysk buksemodell med korte buksebein, brystklaff og seler
Klaffebukse, kne- eller fotside bukser med klaff istedenfor gylf
Kjeledress
Arbeidsklær
Dongeribukser, olabukser
Regntøy
Forkle
== Eksterne lenker ==
(en) Bib overalls – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Om snekkerbukser som moteplagg 2013 | Snekkerbukse, eller snekkerbukser, er en buksetype med lange bein og overdel med smekke eller brystklaff som blir holdt oppe av breie seler som krysser bak, dekker nederste del av ryggen og går over skuldrene. Bukseplagget brukes vanligvis som arbeidstøy, blant annet av snekkere og andre håndverkere og kroppsarbeidere. | 194,327 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barbara_Sass | 2023-02-04 | Barbara Sass | ['Kategori:Alumni fra Filmhøyskolen i Łódź', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. april', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 14. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Łódź', 'Kategori:Polske regissører', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Barbara Sass-Zdort (født 14. oktober 1936 i Łódź, død 2. april 2015 i Warszawa ) var en polsk filmregissør, teaterregissør og manusforfatter.
Hun studerte ved Filmhøyskolen i Łódź, hvor hun óg underviste i årene 1991–1994.Sass mottok flere nasjonale og internasjonale priser. Hun skrev manus til de fleste av sine filmer.Den polske skuespillerinnen Dorota Stalińska har spilt hovedroller i mange av hennes filmer.
| Barbara Sass-Zdort (født 14. oktober 1936 i Łódź, død 2. april 2015 i Warszawa ) var en polsk filmregissør, teaterregissør og manusforfatter.
Hun studerte ved Filmhøyskolen i Łódź, hvor hun óg underviste i årene 1991–1994.Sass mottok flere nasjonale og internasjonale priser. Hun skrev manus til de fleste av sine filmer.Den polske skuespillerinnen Dorota Stalińska har spilt hovedroller i mange av hennes filmer.
== Filmografi (utvalg) ==
1980 - Bez miłości
1981 - Debiutantka
1982 - Krzyk
1990 - Historia niemoralna
1993 - Pajęczarki
1995 - Pokuszenie
1999 - Jak narkotyk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pl) Barbara Sass - www.culture.pl
(en) Barbara Sass på Internet Movie Database
(sv) Barbara Sass i Svensk Filmdatabas
(da) Barbara Sass på Filmdatabasen
(fr) Barbara Sass på Allociné
(en) Barbara Sass på AllMovie
(en) Barbara Sass hos The Movie Database | Barbara Sass-Zdort (født 14. oktober 1936 i Łódź, død 2. | 194,328 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Waldemar_Alme | 2023-02-04 | Waldemar Alme | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Fødsler i 1890', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske organister', 'Kategori:Norske pianister', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Thorolf Waldemar Alme (født 1890 i Oslo død 26. mars 1967), var en norsk pianist og organist.Alme debuterte som pianist i 1913 og studerte videre under første verdenskrig ved musikkhøgskolen i Berlin. Han fikk deretter organiststilling i Oslo, først ved Paulus kirke, deretter i Trefoldighetskirken. Han var i tre år klavérlærer i Helsingfors.
Waldemar Alme var i perioden 1927 til 1947 fast akkompagnatør i NRK, blant annet for Borghild Langaard og Kirsten Flagstad. Han var også akkompagnatør for Kaia Eide Norena i Nationaltheatret.Waldemar Alme var gift med Sofie Alme, født Molstad. Han var æresmedlem av Norges Tonekunstnersamfund.
| Thorolf Waldemar Alme (født 1890 i Oslo død 26. mars 1967), var en norsk pianist og organist.Alme debuterte som pianist i 1913 og studerte videre under første verdenskrig ved musikkhøgskolen i Berlin. Han fikk deretter organiststilling i Oslo, først ved Paulus kirke, deretter i Trefoldighetskirken. Han var i tre år klavérlærer i Helsingfors.
Waldemar Alme var i perioden 1927 til 1947 fast akkompagnatør i NRK, blant annet for Borghild Langaard og Kirsten Flagstad. Han var også akkompagnatør for Kaia Eide Norena i Nationaltheatret.Waldemar Alme var gift med Sofie Alme, født Molstad. Han var æresmedlem av Norges Tonekunstnersamfund.
== Referanser == | Thorolf Waldemar Alme (født 1890 i Oslo død 26. mars 1967), var en norsk pianist og organist. | 194,329 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_verdenscupvinnere_i_alpint_for_menn | 2023-02-04 | Liste over verdenscupvinnere i alpint for menn | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Verdenscupen i alpint'] | Liste over verdenscupvinnere i alpint for menn omfatter alle vinnere i verdenscupen i alpint fra 1967 til dags dato. Listen inneholder alle utfor-, super-G-, storslalåm-, slalåm-, kombinasjon-, parallell-konkurranser og parallell-storslalåm-konkurranser, men viser ikke lagkonkurranser.
| Liste over verdenscupvinnere i alpint for menn omfatter alle vinnere i verdenscupen i alpint fra 1967 til dags dato. Listen inneholder alle utfor-, super-G-, storslalåm-, slalåm-, kombinasjon-, parallell-konkurranser og parallell-storslalåm-konkurranser, men viser ikke lagkonkurranser.
== Vinnerstatistikk ==
Totalt 303 alpinister fra 20 nasjoner har vunnet minst ett individuelt renn . Den første vinneren, i 1967, var østerrikeren Heinrich Messner, som vant slalåmrennet i Berchtesgaden. Alpinister fra nitten nasjoner fra tre kontinent har vunnet løp; Jugoslavia og Slovenia er oppført separat, men regnes som én nasjon; også Tyskland og Vest-Tyskland blir vist, men telles sammen. Den første vinneren for sitt land er uthevet i blått.
Jean-Claude Killy var den første alpinisten som vant renn i to forskjellige sesonger (1967 og 1967/1968). Patrick Russel var den første til å vinne renn i tre og fire sesonger, mens Henri Duvillard ble førstemann til å vinne renn i fem forskjellige sesonger. Gustav Thöni var den første som vant renn i seks, sju og åtte forskjellige sesonger, mens Ingemar Stenmark ble den første alpinisten som vant renn i ni, ti, elleve og tolv sesonger, og er den eneste som har vunnet renn i 13 forskjellige sesonger. Han vant renn mellom 1974/1975 og 1988/1989. Stenmark er også den eneste som har vunnet renn i ti sesonger på rad (fra 1974/1975 til 1983/1984).
Jean-Claude Killy vant alle sine 18 renn over bare to sesonger, mens Günther Mader vant sine 14 renn over ni sesonger. Michael von Grünigen er den høyest plasserte alpinisten som bare har vunnet i én disiplin, med sine 23 seire i storslalåm.
103 alpinister har bare vunnet ett renn. Utforrennene har hatt totalt 120 forskjellige vinnere (Manuel Osborne-Paradis ble nummer 100 i 2009), super-G har hatt 83 forskjellige vinnere, storslalåm har hatt 102 forskjellige vinnere (Lucas Braathen ble nummer 100 i 2020), slalåm har hatt 117 forskjellige vinnere (Cristian Deville ble nummer 100 i 2012), kombinasjon har hatt 40 forskjellige vinnere, de parallelle øvelsene har hatt ti forskjellige vinnere og de parallelle storslalåmøvelsene har hatt ni forskjellige vinnere.
Den yngste vinneren er Piero Gros (født 30. oktober 1954), som vant storslalåm i Val-d’Isère den 8. desember 1972 i en alder av 18 år og 39 dager. Den eldste vinneren er Didier Cuche (født 16. august 1974), som var 37 år og 192 dager gammel da han vant Super-G i Crans Montana den 24. februar 2012.
== Milepæler ==
første til å vinne 10 renn i én disiplin: Jean-Noël Augert (slalåm)
første til å vinne 20 renn i én disiplin: Franz Klammer (utfor)
første til å vinne 10 renn i to disipliner: Ingemar Stenmark (storslalåm og slalåm)
første til å vinne 20 renn i to disipliner: Ingemar Stenmark (storslalåm og slalåm)
første til å vinne 30 renn i to disipliner: Ingemar Stenmark (storslalåm og slalåm)
første til å vinne 40 renn i to disipliner: Ingemar Stenmark (storslalåm og slalåm)
første til å vinne 10 renn i tre disipliner: Pirmin Zurbriggen (utfor, super-G, og kombinasjon)
første til å vinne 5 renn i fire disipliner: Marc Girardelli (super-G, storslalåm, slalåm, og kombinasjon)
første til å vinne 5 renn i alle disipliner: Bode Miller
== Liste over verdenscupvinnere ==
Disipliner innført i verdenscupen: DH, GS, SL (1967); KB, PSL (1975); SG (1983); PSL (2016)
NA - Disiplinen eksisterte ikke
Sesong viser hvilke(n) sesong(er) utøveren vant
Ved likt antall seire er listen sortert kronologiskSist oppdatert: 29. januar 2023
██ aktive utøvere
██ første utøver som vant for sin nasjon
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
FIS-ski.com - offisielle resultater for verdenscupen i alpint | Verdenscupen i alpint 2014/15 var den 49. sesongen av verdenscupen i alpint. | 194,330 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%B8chenveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Løchenveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Løchenveien (1-15, 2-22) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går nordøstover fra Bygdøynesveien, parallelt med deler av dennes løp, før den dreier nitti grader og ender i samme vei rundt hundre meter før museene på Bygdøynes.
Veien fikk navn i 1937 etter Henrik Løchen, eier av Løchenløkken, som veien ble anlagt gjennom. Frem til 1965 ble det imidlertid skrevet Løkenveien.
| Løchenveien (1-15, 2-22) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går nordøstover fra Bygdøynesveien, parallelt med deler av dennes løp, før den dreier nitti grader og ender i samme vei rundt hundre meter før museene på Bygdøynes.
Veien fikk navn i 1937 etter Henrik Løchen, eier av Løchenløkken, som veien ble anlagt gjennom. Frem til 1965 ble det imidlertid skrevet Løkenveien.
=== Bebyggelse i utvalg ===
Langs veien ligger flere staselige villaer, deriblant følgende:
Nr. 14: Villa Heilbronn, oppført som sommerbolig i 1860-årene, ombyget til helårsbolig i 1912
Nr. 16: Villa Bugten, oppført som landsted ca. 1865, helårsbolig fra 1927
Nr. 18: Opprinnelig våningshus ved husmannsplassen Makrellbekken, flyttet til Bygdøy 1953
Nr. 18B: Løkkebygning i empirestil fra tidlig 1800-tall, flyttet fra Stensbergløkken (Ullevålsveien 33) til Bygdøy i 1950
Nr. 20: Løchenløkken
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Løchenveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 345. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes gateoversikt | Løchenveien (1-15, 2-22) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går nordøstover fra Bygdøynesveien, parallelt med deler av dennes løp, før den dreier nitti grader og ender i samme vei rundt hundre meter før museene på Bygdøynes. | 194,331 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Damofon | 2023-02-04 | Damofon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Greske kunstnere fra oldtiden', 'Kategori:Kunstnere', 'Kategori:Personer fra Messene'] | Damofon (gresk: Δαμοφῶν), sønn av Filip, var en gresk skulptør en gang på 100-tallet f.Kr. (den hellenistiske periode). Hans hjemby var Messene på sørvestlige Peloponnes, og derfra er et stor antall statuetter kjent, delvis i den vanskelige teknologien med gull og elfenbein (kryselefantin), eller etterligninger av det samme i gull og marmor.
Han framstilte statuer over hele Peloponnes; Messene, Aigiom, men særlig kjent i dag er hans unike skulpturgruppe framstilt for helligdommen for Despoina i byen Lykosura. Disse var akrolittisk teknikk (mangeartet valg av materialer) og framstilte guddommene Despoina og Demeter, framstilt større enn legemestørrelse, sittende på en trone og med statuer av Artemis og titanen Anytos på hver side. Disse er delvis bevart i Det nasjonale arkeologiske museum i Athen.
| Damofon (gresk: Δαμοφῶν), sønn av Filip, var en gresk skulptør en gang på 100-tallet f.Kr. (den hellenistiske periode). Hans hjemby var Messene på sørvestlige Peloponnes, og derfra er et stor antall statuetter kjent, delvis i den vanskelige teknologien med gull og elfenbein (kryselefantin), eller etterligninger av det samme i gull og marmor.
Han framstilte statuer over hele Peloponnes; Messene, Aigiom, men særlig kjent i dag er hans unike skulpturgruppe framstilt for helligdommen for Despoina i byen Lykosura. Disse var akrolittisk teknikk (mangeartet valg av materialer) og framstilte guddommene Despoina og Demeter, framstilt større enn legemestørrelse, sittende på en trone og med statuer av Artemis og titanen Anytos på hver side. Disse er delvis bevart i Det nasjonale arkeologiske museum i Athen.
== Liv og verker ==
Det er liten informasjon om hans samlede produksjon. Det har vært en del akademisk debatt om dateringen av ham og hans verker, men nyere oppdagede verker ved fødebyen Messene synes å indikere en dato rundt 190 f.Kr. for den tid da han var mest virksom. Damofon restaurerte også Feidias' Zevsstatue i Olympia som hadde blitt ødelagt av et jordskjelv, noe som er en indikasjon på det samtidige ryet for hans dyktighet. Den greske geografen Pausanias (100-tallet e.Kr.) har omtalt følgende verker av Damofon:
I Messene:
Statue av modergudinnen Rhea framstilt i marmor fra Paros.
Statue av Artemis Lafria
Marmorstatuer i helligdommen til legeguden Asklepios og hans sønner, Apollon, musene, Herakles, Epaminondas, Tykhe og Artemis Fosforos
I Aigiom:
Gudestatuer i helligdommen til Eileithyia
Statuer i helligdommen til Asklepios og Hygiea
I Megalopolis:
Statue av Athene og Artemis i tempelet til Demeter og Kore
Statue i tre av Hermes
Statue i tre av Afrodite (hender, føtter og ansikt, men blandet med marmor)
I Lykosura:
Store skulpturgruppe av Demeter and Despoina, hver av dem sittende på en trone, omgitt av Artemis og titanen Anytos på hver side.Av hans andre verker er fragmenter i Messene og i Lykosura finnes sokkelen og andre deler av figurgruppen. Mens sokkelen er utstilt i det lokale museum i Lykosura, er statuefragmentene utstilt i Det nasjonale arkeologiske museum i Athen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Primærkilder
Pausanias: Beskrivelse av Hellas, 4, 31, 6-7; 4, 31, 10; 7, 23, 6-7; 8, 31, 2; 8, 31, 6; 8, 37, 3.Sekundærkilder
Chisholm, Hugh, red. (1911): «Damophon». Encyclopædia Britannica 7 (11. utg.). Cambridge University Press. s. 790.
Themelis, Petros (1993): «Damophon von Messene. Sein Werk im Lichte der neuen Ausgrabungen» i: Antike Kunst. Bind 36, s. 24–40.
Themelis, Petros (1994): «Damophon of Messene. New evidence» i: Archaeology in the Peloponnese. New excavations and research, s. 1–17.
Themelis, Petros (1996): «Damophon» i: Yale Classical Studies, bind 30, s. 154–185.
Themelis, Petros (1996): «Damophon» i: Palagia, Olga & Pollitt, J.J. (red.): Personal styles in Greek sculpture, s. 154–185.
== Eksterne lenker ==
Ancientmessene.gr | Damofon (gresk: Δαμοφῶν), sønn av Filip, var en gresk skulptør en gang på 100-tallet f.Kr. | 194,332 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pigall_(sjokolade) | 2023-02-04 | Pigall (sjokolade) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Freia', 'Kategori:Matstubber', 'Kategori:Sjokolademerker', 'Kategori:Stubber 2020-01', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Pigall er en sjokolade fra Freia, produsert fra 1979. Sjokoladen besto av melkesjokolade med en myk blanding av crisp og nøttetrøffel. Sjokoladen produseres ikke lenger idag, men den er å få tak i i Sverige (Produsert av Marabou, som i likhet med Freia eies av Mondelez).
| Pigall er en sjokolade fra Freia, produsert fra 1979. Sjokoladen besto av melkesjokolade med en myk blanding av crisp og nøttetrøffel. Sjokoladen produseres ikke lenger idag, men den er å få tak i i Sverige (Produsert av Marabou, som i likhet med Freia eies av Mondelez).
== Eksterne lenker ==
www.freia.no
www.marabou.se/produkter/pigall?p=6317&r=3239 | Pigall er en sjokolade fra Freia, produsert fra 1979. Sjokoladen besto av melkesjokolade med en myk blanding av crisp og nøttetrøffel. | 194,333 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bea_Uusma | 2023-02-04 | Bea Uusma | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 20. mars', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske leger'] | Mari Beatrice «Bea» Uusma, tidligere Uusma Schyffert (født 20. mars 1966 i Lidingö forsamling) er en svensk lege, illustratør og forfatter.
| Mari Beatrice «Bea» Uusma, tidligere Uusma Schyffert (født 20. mars 1966 i Lidingö forsamling) er en svensk lege, illustratør og forfatter.
== Forfatterskap ==
=== Astronauten som inte fick landa: om Michael Collins, Apollo 11 och 9 kilo checklistor (1999) ===
Uusma debuterte som forfatter i 1999 med sakprosautgivelsen Astronauten som inte fick landa: om Michael Collins, Apollo 11 och 9 kilo checklistor. Den Michael Collins som er omtalt i boktittelen var en av de tre astronautene som var med i Apollo 11, det første romfartøyet som landet på månen. I motsetning til de to andre besetningsmedlemmene hadde Collins ordre om å forbli ombord i Apollo 11 da Neil Armstrong og Buzz Aldrin tok menneskehetens første steg på månens overflate. Målgruppen for boken er barn og unge. Uusma mottok en rekke priser for denne boken, både i Sverige og utenlands. Göteborgs Stadsteater satte boken opp som teaterforestilling i 2011.
=== Expeditionen : min kärlekshistoria (2013) ===
I 2013 ga Bea Uusma ut boken Expeditionen : min kärlekshistoria, der hun tar for seg den mislykte ballongferden til ingeniør Andrée og hans ekspedisjonsmedlemmer. Uusma reiser til Nordpolen og graver i arkiver for å finne årsaken til at Andrée og hans menn omkom. Hun mottok Augustprisen 2014 i klassen for sakprosa for denne boken.
== Bibliografi ==
Astronauten som inte fick landa: om Michael Collins, Apollo 11 och 9 kilo checklistor
Expeditionen : min kärlekshistoria – utgitt på norsk i 2014 av Cappelen Damm forlag; oversatt til norsk av Mette-Cathrine Jahr
== Familie ==
Hun var 1996–2012 gift med Henrik Schyffert. De har to barn sammen. Hun er søster til Martina Haag.
== Referanser == | Mari Beatrice «Bea» Uusma, tidligere Uusma Schyffert (født 20. mars 1966 i Lidingö forsamling) er en svensk lege, illustratør og forfatter. | 194,334 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Museum_for_bondekultur_i_Romania | 2023-02-04 | Museum for bondekultur i Romania | ['Kategori:26°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor plassering hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kulturhistoriske museer', 'Kategori:Museer i Romania', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tekstilmuseer', 'Kategori:Årets museum i Europa'] | Museum for bondekultur i Romania (på romansk: Muzeul Țăranului Român) er et museum i București i Romania.
Museet har store samlinger av tekstiler, ikoner, keramikk og folkekunst fra landsbyer og bondekultur i Romania. Museets samling omfatter 100 000 gjenstander. Museet vant i 1996 prisen Årets museum i Europa.Museet ble grunnlagt i 1906 av Alexandru Tzigara-Samurcaș, kunsthistoriker og etnograf med nær tilknytning til landets kongehus. Han besøkte i 1909 folkemuseene i de nordiske land og Nordiska Museet i Stockholm ble forbildet for museet han bygde opp i București. Museet ligger under Kulturdepartementet i Romania og er lokalisert til Koseaua Kiseleff nær Piața Victoriei.
Museumsbygningen er oppført i tradisjonell romansk arkitekturtradisjon og er bygd på det tidligere statlige myntverkets tomt. Museet ble etablert på 1930-tallet. Det ble gjenåpnet i 1990, knappe seks uker etter Nicolae Ceaușescus fall.
I kommunistregimets tid var det et museum som hørte til landets kommunistparti som holdt til i huset.
Museets mest kjente utstilling er Huset i huset. Huset tilhørte bonden Antonie Mogos fra landsbyen Ceauru i området Gorj. Under Ceaușescu-regimet ble huset flyttet til friluftsmuseet Satului, men i 2002 ble det tilbakeført til museet for bondekultur.I året 2002 fikk museet et tilbygg, og utstillingene kunne utvides.
| Museum for bondekultur i Romania (på romansk: Muzeul Țăranului Român) er et museum i București i Romania.
Museet har store samlinger av tekstiler, ikoner, keramikk og folkekunst fra landsbyer og bondekultur i Romania. Museets samling omfatter 100 000 gjenstander. Museet vant i 1996 prisen Årets museum i Europa.Museet ble grunnlagt i 1906 av Alexandru Tzigara-Samurcaș, kunsthistoriker og etnograf med nær tilknytning til landets kongehus. Han besøkte i 1909 folkemuseene i de nordiske land og Nordiska Museet i Stockholm ble forbildet for museet han bygde opp i București. Museet ligger under Kulturdepartementet i Romania og er lokalisert til Koseaua Kiseleff nær Piața Victoriei.
Museumsbygningen er oppført i tradisjonell romansk arkitekturtradisjon og er bygd på det tidligere statlige myntverkets tomt. Museet ble etablert på 1930-tallet. Det ble gjenåpnet i 1990, knappe seks uker etter Nicolae Ceaușescus fall.
I kommunistregimets tid var det et museum som hørte til landets kommunistparti som holdt til i huset.
Museets mest kjente utstilling er Huset i huset. Huset tilhørte bonden Antonie Mogos fra landsbyen Ceauru i området Gorj. Under Ceaușescu-regimet ble huset flyttet til friluftsmuseet Satului, men i 2002 ble det tilbakeført til museet for bondekultur.I året 2002 fikk museet et tilbygg, og utstillingene kunne utvides.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Museum of the Romanian Peasant – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Museum official website | Museum for bondekultur i Romania (på romansk: Muzeul Țăranului Român) er et museum i București i Romania. | 194,335 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Schyffert | 2023-02-04 | Henrik Schyffert | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. februar', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske komikere', 'Kategori:Svenske programledere'] | Per Henrik Schyffert, opprinnelig Nilsson, født 23. februar 1968 i Ronneby, er en svensk programleder, komiker, artist og manusforfatter. Han er tidligere medlem av Killinggänget, Hassangänget og rockgruppen Whale.
| Per Henrik Schyffert, opprinnelig Nilsson, født 23. februar 1968 i Ronneby, er en svensk programleder, komiker, artist og manusforfatter. Han er tidligere medlem av Killinggänget, Hassangänget og rockgruppen Whale.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Henrik Schyffert – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Henrik Schyffert på Internet Movie Database
(da) Henrik Schyffert på Filmdatabasen
(en) Henrik Schyffert hos The Movie Database
(en) Henrik Schyffert på Discogs
(en) Henrik Schyffert på MusicBrainz
(en) Henrik Schyffert på Songkick | Per Henrik Schyffert, opprinnelig Nilsson, født 23. februar 1968 i Ronneby, er en svensk programleder, komiker, artist og manusforfatter. | 194,336 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Utviklingen_av_europarekorder_i_friidrett_100_meter_for_menn | 2023-02-04 | Utviklingen av europarekorder i friidrett 100 meter for menn | ['Kategori:Europarekorder i friidrett', 'Kategori:Sprintløp'] | Dette er listen over utviklingen av europarekorder i friidrett på 100 meter for menn utendørs. Rekordene som var satt manuelt fra 1932 og fra 1972 elektronisk er ratifisert av EAA.
| Dette er listen over utviklingen av europarekorder i friidrett på 100 meter for menn utendørs. Rekordene som var satt manuelt fra 1932 og fra 1972 elektronisk er ratifisert av EAA.
== Elektronisk tidtagning ==
== Manuell tidtagning ==
== Referanser == | Dette er listen over utviklingen av europarekorder i friidrett på 100 meter for menn utendørs. Rekordene som var satt manuelt fra 1932 og fra 1972 elektronisk er ratifisert av EAA. | 194,337 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdenscupen_i_langrenn | 2023-02-04 | Verdenscupen i langrenn | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1973', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1981', 'Kategori:Verdenscupen i langrenn'] | Verdenscupen i langrenn er en årlig serie med konkurranser i langrenn som arrangeres av Det internasjonale skiforbundet (FIS). Den første offisielle verdenscup-sesongen for både menn og kvinner ble arrangert i 1982. Det ble arrangert uoffisielle verdenscuper for menn i sesongene fra 1973/1974 til 1980/81, og for kvinner i sesongene 1978/79 og 1980/81.
| Verdenscupen i langrenn er en årlig serie med konkurranser i langrenn som arrangeres av Det internasjonale skiforbundet (FIS). Den første offisielle verdenscup-sesongen for både menn og kvinner ble arrangert i 1982. Det ble arrangert uoffisielle verdenscuper for menn i sesongene fra 1973/1974 til 1980/81, og for kvinner i sesongene 1978/79 og 1980/81.
== Historikk ==
Antall renn per sesong har økt fra ti i den første sesongen i 1982, til det fra midten av 2000-tallet har blitt avviklet omtrent 30 renn årlig. I de årene det ikke er vinter-OL eller verdensmesterskap, kan det bli arrangert opptil 40 verdenscuprenn. De fleste rennene gås i Europa, særlig i Nord-Europa – Norge, Sverige, Finland og Russland og i Mellom-Europa – Tyskland, Frankrike, Sveits, Østerrike, Italia og Tsjekkia. Nord-Amerika, spesielt Canada, er også jevnlige arrangører av verdenscuprenn.
Det deles ut poeng til de 50 beste i hvert individuelle renn etter en poengberegningstabell. I ordinære individuelle renn får vinneren 100 poeng, mens etappevinnere i Tour de Ski og andre mini-tourer, får 50 poeng. Sammenlagtvinneren av Tour de Ski får 300 poeng og det deles ut 200 poeng til sammenlagtvinnere av mini-tourer. Det deles også ut individuelle poeng i stafetter og lagsprinter, etter sprintprologer og det gis bonuspoeng etter innlagte spurter i enkelte renn med fellesstart. Utøverne som har samlet flest poeng gjennom sesongen, vinner verdenscupen sammenlagt og får verdenscuptrofeet, som er en krystallkule som veier 9 kg. Det kåres også vinnere av delkonkurranser, som distansecupen, sprintcupen, U23-cupen og nasjonscupene. Sammenlagtvinnere av delkonkurransene får en mindre krystallkule som veier 3,5 kg.
Dersom en sesong er avsluttet med to eller flere utøvere med lik høyeste poengsum, blir utøveren med flest seire i enkeltrenn kåret til vinner. Dette har kun skjedd én gang, da Bente Martinsen vant verdenscupen i langrenn 1998/99 sammenlagt foran Stefania Belmondo. Begge hadde 768 poeng, men Martinsen vant verdenscupen da hun hadde sju rennseire mot Belmondos to.
Tidligere ble det delt ut verdenscup-poeng i renn som ble arrangert i forbindelse med verdensmesterskap og vinter-OL, men mesterskapsrennene inngår ikke lenger i verdenscupen. Vinter-OL 1994 var siste gang det ble det utdelt verdenscup-poeng i olympiske renn, og Ski-VM 1999 var siste gang i verdensmesterskap.
== Verdenscupene ==
Det arrangeres cuper i flere kategorier for både menn og kvinner.
Sammenlagt — De utøverne som har samlet flest poeng sammenlagt i individuelle renn og sprintprologer samt individuelle poeng fra stafetter og lagsprinter gjennom hele sesongen. Samtlige individuelle renn og oppnådde individuelle poeng fra lagsprinter og stafetter (unntatt miks-stafetter) er tellende.
Distanse — De utøverne som har samlet flest poeng i distanserenn, hovedsakelig arrangeres:10 km, 20 km, 50 km og skiatlon for både kvinner og menn.
Distanserennene arrangeres enten i klassisk- eller fri teknikk.
Det varieres mellom intervallstarter, jaktstarter og fellesstarter.
Resultater fra samtlige individuelle distanserenn er tellende.Sprint — De utøverne som har samlet flest poeng i sprintrenn, hovedsakelig arrangeres:1,2 km eller 1,5 km for kvinner og menn
Sprintrennene arrangeres enten i klassisk- eller fri teknikk.
Resultater fra samtlige sprintrenn og sprintprologer er tellende.U23 — De utøverne som er 23 år eller yngre som har samlet flest poeng sammenlagt i individuelle renn og sprintprologer samt individuelle poeng fra stafetter og lagsprinter gjennom hele sesongen. Samtlige individuelle renn og oppnådde individuelle poeng fra lagsprinter og stafetter (unntatt miks-stafetter) er tellende.
Nasjonscup for menn — En nasjons tre beste mannlige utøveres poeng fra individuelle renn legges sammen med nasjonens oppnådde poeng fra stafetter (4 x 7,5 km), sprintstafetter og miks-stafetter.
Nasjonscup for kvinner — En nasjons tre beste kvinnelige utøveres poeng fra individuelle renn legges sammen med nasjonens oppnådde poeng fra stafetter (4 x 7,5 km), sprintstafetter og miks-stafetter.
Nasjonscup sammenlagt — Samtlige poeng oppnådd av en nasjons utøvere i individuelle renn og stafetter, både menn og kvinner, samt poeng fra miks-stafetter legges sammen.
== Verdenscupen sammenlagt ==
== Sprintcupen ==
== Distansecupen ==
== U23-cupen ==
== Nasjonscupen ==
Alle mannlige og kvinnelige utøveres resultater teller i nasjonscupen.
== Mestvinnende utøvere ==
=== Verdenscupvinnere, sammenlagt ===
=== Seiere i verdenscuprenn ===
Oppdatert per Verdenscupen i langrenn 2021/22
==== Nasjonsvis ====
Land som ikke lenger eksisterer
=== Statistikk, verdenscuprenn ===
Oppdatert per Verdenscupen i langrenn 2021/22 Aktive utøvere
=== Statistikk, beste utøvere - sesonger ===
Oppdatert per Verdenscupen i langrenn 2021/22
== Verdenscup-rekorder ==
Oppdatert per Verdenscupen i langrenn 2021/22
== Poengberegninger ==
Tabellene viser poengberegningen som ble innført sesongen 2022/2023. Den første tabellen viser beregning av individuelle poeng. I tillegg til distanse- og sprintrenn deles det ut poeng etter sprintprologene, lagsprintene og stafettene. Det beregnes dermed både individuelle poeng og nasjonscup-poeng i lagsprinter og stafetter, men miks-stafettene gir ikke individuelle poeng da de kun er tellende i nasjonscupene.Individuelle poeng
Nasjonscup-poeng
=== Tidligere poengberegninger ===
2006/2007 – 2021/2022Individuelle renn
¹Alle distanse- og sprintrenn som ikke er en del av Nordic Opening Tour, Tour de Ski eller verdenscupfinalen.
I verdenscupen totalt teller samtlige renn i alle individuelle øvelser.Bonuspoeng i fellesstarter
I fellesstarter deles det ut bonuspoeng etter innlagte spurter. Avhengig av løpets lengde er det lagt inn én til seks spurtpunkter. De ti første som passerer et spurtpunkt får ekstra verdenscuppoeng etter følgende tabell:
Stafetter
Stafetter teller kun med i nasjonscupen. Nasjonscupen inkluderer samtlige individuelle resultater og stafettresultater for begge kjønn.
Hver nasjon kan ha to tellende lag i sprintstafetter og ett i andre stafetter.Eldre poengberegninger
1981/1982 – 1984/1985, 1985/1986 – 1991/1992 og 1992/1993 – 2005/2006
== Arrangørsteder ==
=== Verdenscupfinaler ===
2007/08 – Bormio, Italia
2008/09 – Stockholm / Falun, Sverige
2009/10 – Stockholm / Falun, Sverige
2010/11 – Stockholm / Falun, Sverige
2011/12 – Stockholm / Falun, Sverige
2012/13 – Stockholm / Falun, Sverige
2013/14 – Falun, Sverige
2014/15 – ikke arrangert
2015/16 – Ski Tour Canada 2016
2016/17 – Quebec, Canada
2017/18 – Falun, Sverige
2018/19 – Quebec, Canada
2019/20 – Canmore, Canada – avlyst på grunn av koronaviruspandemien
2020/21 – Beijing, Kina – avlyst på grunn av koronaviruspandemien
2021/22 – Tjumen, Russland – avlyst på grunn av Russlands invasjon av Ukraina 2022
== Privat verdenscup 1969–1973 ==
Vladimir Pacl fra Tsjekkoslovakia hadde tidligere vært formann i FIS' langrennskomité, og ønsket at FIS skulle arrangere verdenscup i langrenn, slik de hadde startet med i 1967 i alpint. FIS stemte ned forslaget, og Pacl startet derfor en privat verdenscup i 1969.
== Se også ==
Oversikt over idrettsutøvere som har representert Norge i verdenscupen i langrenn
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FIS Cross-Country World Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Lister og tabeller over verdenscupen for kvinner (tysk/engelsk)
Lister og tabeller over verdenscupen for menn (tysk/engelsk) | Verdenscupen i langrenn 2014/2015 startet i Kuusamo 29. november 2014 og ble avsluttet i Holmenkollen 14. | 194,338 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Tungevaag | 2023-02-04 | Martin Tungevaag | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 9. juli', 'Kategori:Fødsler i 1993', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske DJer', 'Kategori:Norske plateprodusenter', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Martin Tungevaag, også kjent under artistnavnet Tungevaag, er en norsk artist, musikkprodusent og DJ. Han kommer opprinnelig fra Stadlandet helt nord i Sogn og Fjordane, men bor nå i Ålesund.
Han har oppnådd stor suksess i Europa og Asia med låtene «All For Love», «Million Lights», «Samsara» og «Play». Siste nevnt er sammen med Alan Walker og K-391.
I 2015 ble han nominert til Spellemannprisen 2014 i klassen årets hit med låten «Samsara 2015». Senere ble han nominert til årets EDM artist på Grammis 2019 i Sverige med låten «All For Love». Sammen med CLMD ble han nominert til både P3 Gull 2020 og Spellemannprisen 2020 i klassen beste låt for «DANCE».
| Martin Tungevaag, også kjent under artistnavnet Tungevaag, er en norsk artist, musikkprodusent og DJ. Han kommer opprinnelig fra Stadlandet helt nord i Sogn og Fjordane, men bor nå i Ålesund.
Han har oppnådd stor suksess i Europa og Asia med låtene «All For Love», «Million Lights», «Samsara» og «Play». Siste nevnt er sammen med Alan Walker og K-391.
I 2015 ble han nominert til Spellemannprisen 2014 i klassen årets hit med låten «Samsara 2015». Senere ble han nominert til årets EDM artist på Grammis 2019 i Sverige med låten «All For Love». Sammen med CLMD ble han nominert til både P3 Gull 2020 og Spellemannprisen 2020 i klassen beste låt for «DANCE».
== Diskografi ==
=== Singler ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Martin Tungevaag – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Martin Tungevaag på Internet Movie Database
(en) Martin Tungevaag på Discogs
(en) Martin Tungevaag på MusicBrainz
(en) Martin Tungevaag på SoundCloud
(en) Martin Tungevaag på AllMusic | Martin Tungevaag, også kjent under artistnavnet Tungevaag, er en norsk artist, musikkprodusent og DJ. Han kommer opprinnelig fra Stadlandet helt nord i Sogn og Fjordane, men bor nå i Ålesund. | 194,339 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schjelderup_(slekt) | 2023-02-04 | Schjelderup (slekt) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etternavn', 'Kategori:Norske slekter'] | Schjelderup er et etternavn og slekt med dansk opphav, ifølge Store norske leksikon med varianter som Skjelderup, Schelderup, Schielderup og Schieldrop. Samme kilde sier den stammer fra dansken Jens Pederssøn Schjelderup som var født i danske Skjellerup på østlige del av øya Fyn (Skjellerup kirkesogn), og ble biskop i Bergen. Fra ham springer flere forgreninger.
| Schjelderup er et etternavn og slekt med dansk opphav, ifølge Store norske leksikon med varianter som Skjelderup, Schelderup, Schielderup og Schieldrop. Samme kilde sier den stammer fra dansken Jens Pederssøn Schjelderup som var født i danske Skjellerup på østlige del av øya Fyn (Skjellerup kirkesogn), og ble biskop i Bergen. Fra ham springer flere forgreninger.
== Referanser == | Schjelderup er et etternavn og slekt med dansk opphav, ifølge Store norske leksikon med varianter som Skjelderup, Schelderup, Schielderup og Schieldrop.Schjelderup i Store norske leksikon. | 194,340 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Folldalstromma | 2023-02-04 | Folldalstromma | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kulturminner i Høylandet', 'Kategori:Kulturminner i Namsskogan', 'Kategori:Samisk historie', 'Kategori:Samisk religion', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sørsamene'] | Folldalstromma (eller Frøyningsfjelltromma; sørsamisk Freavnantjahke gievrie) er ei samisk sjamantromme, også kalt runebomme (sørsamisk gievrie), fra det sørsamiske området i Norge. Gjennom den siste kjente eieren er den knyttet til Folldalen i Høylandet og Frøyningsfjellet i Namsskogan i Namdalen i Trøndelag.
Den er en av de best dokumenterte samiske trommene i Norge: Eierne Bendix Andersen Frennings Fjeld og Jon Torchelsen Fipling-Skov møtte Thomas von Westen i 1723 og gav ham en forklaring på trommas symboler og deres betydning. Tromma ble «beslaglagt» det samme året og har siden 1837 vært i Meininger Museum i Thüringen i Tyskland. Den svenske forskeren K.B. Wiklund identifiserte i 1910 tromma i Meiningen med den som var nevnt i det manuskriptet som Just Qvigstad publiserte i 1903.
Den svensk-norske religionshistorikeren Håkan Rydving har påvist at det er stor ulikhet mellom hvordan figurene blir tolket i det samtidige manuskriptet og hvordan Ernst Manker senere forklarer dem. Rydving ser dette i lys av et mønster hvor figurer som samene selv forklarer som kristne symboler eller figurer fra hverdagslivet, blir nytolket som vesen fra samisk mytologi.
| Folldalstromma (eller Frøyningsfjelltromma; sørsamisk Freavnantjahke gievrie) er ei samisk sjamantromme, også kalt runebomme (sørsamisk gievrie), fra det sørsamiske området i Norge. Gjennom den siste kjente eieren er den knyttet til Folldalen i Høylandet og Frøyningsfjellet i Namsskogan i Namdalen i Trøndelag.
Den er en av de best dokumenterte samiske trommene i Norge: Eierne Bendix Andersen Frennings Fjeld og Jon Torchelsen Fipling-Skov møtte Thomas von Westen i 1723 og gav ham en forklaring på trommas symboler og deres betydning. Tromma ble «beslaglagt» det samme året og har siden 1837 vært i Meininger Museum i Thüringen i Tyskland. Den svenske forskeren K.B. Wiklund identifiserte i 1910 tromma i Meiningen med den som var nevnt i det manuskriptet som Just Qvigstad publiserte i 1903.
Den svensk-norske religionshistorikeren Håkan Rydving har påvist at det er stor ulikhet mellom hvordan figurene blir tolket i det samtidige manuskriptet og hvordan Ernst Manker senere forklarer dem. Rydving ser dette i lys av et mønster hvor figurer som samene selv forklarer som kristne symboler eller figurer fra hverdagslivet, blir nytolket som vesen fra samisk mytologi.
== Trommas form og historie ==
Tromma skal ifølge Bendix og Jon være «arved i 4de Led». Den er en rammetromme / spontromme utført ved sveiping av et helt, smalt og tynt trestykke av furu til en jevn, symmetrisk oval med største lengde 47,5 cm og største bredde 30,4 cm. Figurene på trommeskinnet er malt med en rødbrun farge som er framstilt av orebark.På undersiden av trommeskinnet er det innskrevet
Bendix Andrei
J foldalen bonTromma er bevart med 50 lærreimer festet til undersiden; 33 var festet på ramma og 17 til tverrgående festebånd. Reimene var mellom 11 og 29 cm lange, de korteste var på enden. 134 små metallbiter var festet til reimene; hvorav 96 i messing. Dette er forklart slik: «Remmerne med Tinn-Traaer omviklede og med gammel Tin og Messing i Enden prydede, ere som gaver og Taknemligheds Tegn til Runne-Bommen, hvilke Finnerne giver, naar de efter dens Anvisning har været lykkelige.» På ramma er det festet 11 små stifter av tinn i korsform; Bendix og Jon forklarte at dette «viiser hvor mange Biørne efter denne Runne-Bommes prophetie ere fældede.»I 1723 skal det også ha vært et rødt kors malt på trommeskinnet. Korset er ikke synlig i dag. Dette ble forklart slik i 1723: «det røde Kaars som paa Rune-Rommen er malet med Biørne-Blod, som Finnen har taget af den skudte Biørns Hierte, og anstrøgen dette sitt Oracul med, paa det hand fremdels skal blive lykkelig i sitt Biørne-Skøtterie.»De to eierne møtte von Westen en sted i Namdalen i 1723, og de ga ham sin forklaring av trommas innhold. Denne forklaringen er kjent gjennom et manuskript som finnes i Gunnerusbiblioteket. Samtidig eller noe senere samme år krevde von Westen innsamling av trommer på Krogsgarden på Snåsa. Åtte andre trommer ble i 1723 samlet inn der og videresendt til København. Tradisjonen vil ha det til at Bendix Andersen Frennings-Field og Jon Torchelsen Fiplings-Skov rømte over fjellområdet Hartkjølen til Jämtland for å slippe å levere tromma. For å unngå at de to unnslapp innsamlingen, skrev von Westen til sine kolleger i Jämtland og fikk dem til å stoppe samene og kreve tromma innlevert. Tidligere har de fleste antatt at trommas vei til museum i Tyskland gikk via beslagleggelse av svenske prester og derfra til Stockholm; også fordi de fleste av trommene som ble innsamlet av von Westen gikk tapt i branner i København.Det er nå imidlertid kjent at tromma befant seg i Det Kongelige Danske Kunstkammer i 1730, da det i en katalog over samlingene ble nevnt ei tromme med innskriften «Rendick Andersen i Foldalen bom ladie». I 1757 ble tromma og den medfølgende runebommehammeren gitt som bryllupsgave fra Frederik V til hans tidligere svoger Ernst Friedrich III av Sachsen-Hildburghausen, som giftet seg på nytt i 1757. Da hertugdømmet ble omorganisert og hoffet ble flyttet til Altenburg, ble tromma fristilt. En gang mellom 1826 og 1837 ble den donert til Hennebergischen altertumsforschenden Vereins av foreningens grunnlegger hoffråd Ludwig Bernstein. Tromma har siden 1837 vært i samme samling, selv om museet har skiftet navn og form. Nå befinner den seg i de musikkhistoriske samlingene i Schloss Elisabethenburg, som er hovedbygningen til Meiniger Museum, i Meiningen.Tromma ble første gang beskrevet av samleren og kulturhistorikeren Gustav Klemm i boka Die Hirtenvölker der passiven Menschheit (1844), tredje bind i hans bokverk Allgemeine Cultur-Geschichte der Menschheit.
I forbindelse med 100-årsjubileet for samemøtet i 1917 blir tromma stilt ut på Vitenskapsmuseet i Trondheim fra februar til mai 2017, i museets utstilling «Hvem eier historien?» I forbindelse med planene for det nye museumsbygget ved det sørsamiske museet Saemien Sijte i Snåsa, har museumsdirektør Birgitta Fossum sagt at de ønsker tromma tilbakeført til sitt samiske miljø.
== Trommeskinnets motiver ==
Samiske trommer har en motivstruktur og samling av enkelmotiv som gjenspeiler eierens og eierfamiliens verdensbilde, både i religiøs og i praktisk, næringsmessig forstand. Folldalstromma er en av de best dokumenterte samiske trommene i Norge: Eierne Bendix Andersen Frennings Fjeld og Jon Torchelsen Fipling-Skov møtte Thomas von Westen i 1723 og gav ham en forklaring på trommas symboler og deres betydning.
Folldalstromma er en av flere samiske trommer som ved avbildning av båter gjenspeiler at fiske og sjørettet virksomhet var en del av sørsamenes næringsgrunnlag.Tollkningen av motivene er imidlertid ikke entydig. Religionshistorikeren Håkan Rydving viser i to ulike artikler hvordan både Olov Graans tromme fra Lycksele og Folldalstromma har blitt åndeliggjort gjennom Ernst Mankers tolkende beskrivelser. Rydving viser hvordan Graan tolker symbolene som uttrykk for næringsvirksomhet, mens Manker tolker symbolene som overnaturlige vesen. Symboler som Graan forklarer som snøvær, et skip, regn og ekornskog, tolker Manker som en vindgud, et båtoffer, en værgud og en skogsånd. Symboler som samene selv tolker som kristne skikkelser har også ofte fått en ny tolkning som samiske mytologiske figurer; når Bendik forklarer en figur på Folldalstromma som den kristne Gud, tolkes dette senere som den høyeste guden i samisk mytologi, Raedienaehtjie. Dette til tross for at samene i flere hundre år hadde vært utsatt for kristen påvirkning og hadde integrert kristne forestillinger i sin egen tro.Rydving mener at trommene og trommemotivene fra et kildekritisk utgangspunkt kan deles inn i fire grupper:
Bevarte trommer som er forklart av eierne. I denne gruppa finnes bare to trommer: Anders Paulsens tromme og Folldalstromma.
Bevarte trommer som er tolket/forklart av andre samtidige personer enn eieren. I denne gruppa finnes fem trommer; fire sørsamiske og en fra umesamisk område.
Tapte trommer som er nedtegnet og tolket/forklart, men hvor det er uklart om eieren var involvert i forklaringen. I denne gruppa finnes fire trommer.
Bevarte trommer uten samtidige tolkninger av motivene. Til denne kategorien hører de fleste av de om lag 70 kjente trommene.Rydvings innfallsvinkel står i motsetning til den tidligere/vanlige antagelsen at samene «kristnet motivene» for å redusere inntrykket av hedenskap når de beskrev trommene og deres motiv for prester og andre kristne tilhørere.Rydving har sammenstilt forklaringene fra 1723 og 1950 i artikkelen «Ett metodiskt problem och dess lösning»:
== Spådomsredskap ==
Om trommas bruk til spådomskunst ble følgende forklaring nedtegnet i samtale med eieren Bendix Andersen i 1723:
«Naar en Finn har besluttet et at forrette, adspurde hand sin Rune-Bomme, tog den i sin venstre Haand, vendede den Ende, hvor Rins-Dyrenes Samling præsenteres mod sit bryst, faldt ned paa det venstre Knæ, med det Høire oprakt, tog hammeren, som er arbeidet av Rins-Horn, tillige med det lille Messing Instrument |:Viiseren kaldet:| i den høire Haand, lagde Viiseren oven på Skindet, og med Hammeren bankede paa skindet. Imedens han saa bankede, sang han en sang på Finsk, som vel uden Tvil har været vantroende, efterdi ingen Fin vil give Meeningen tilkiende; ved denne banken på Skindet, bevægeres Viiseren fra et sted til et andet iblant Charactererne, indtil den før Sangen var ude, blev u-bevegelig liggendes, i hvor meget hand vilde banke, paa det Signo, som betegnede Finnernes Forehavende, om hans propos skulde blive lykkelig; men skulde det ikke lykkes, da bevegedes Viiseren under og efter Sangen hist og her ved Finnens Banken, som af begyndelsen. Dette har været Finnerne et infallible Tegn på en lykkelig eller u-lykkelig udgang.»
== Se også ==
Bindalstromma
Anders Paulsen, som beskrev sin runebomme i rettssaken mot ham i Vardø i 1691
Runebomma fra Velfjord
Runebomma fra Bjørsvik
== Referanser ==
== Litteratur ==
Anonym. [trolig Thomas von Westen] «Underrettning om Rune-Bommens rette Brug iblandt Finnerne i Nordlandene og Finnmarken saaledes, som det har været af Fordum-Tiid». Gjengitt i Just Qvigstad (red.) Kildeskrifter til den lappiske mythologi; bind 1. Utgitt i serien Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs skrifter 1903. (ebok). Side 65-68
Birgitta Berglund. «Runebommer, noaider og misjonærer». i: Spor, nr 1, 2004 (pdf)
Lisa Dunfjeld-Aagård. Sørsamiske kystområder, tolking av fortidig samisk tilstedeværelse i Ytre Namdal. Hovedoppgave i arkeologi. Tromsø, 2005. (pdf)
Maren Goltz, «Die Meininger 'Zaubertrommel'. Zur Geschichte, Bedeutung und Funktion der Samen-Trommel». In: Jahrbuch des Hennebergisch-Fränkischen Geschichtsvereins 21 (2006), 171–196. (pdf)
Maren Goltz, Runebomma fra Folldalen. Oversatt av Arnljot Grøttum og Per Brembu. Utgitt av Høylandet historielag 2011. Opptrykt i Årbok for Namdalen 2017
Maren Goltz: Die Musikinstrumenten-Sammlung der Meininger Museen im Schloss Elisabethenburg. Vollständiges Bestandsverzeichnis mit ausführlicher Dokumentation. Unter Mitarbeit von Anne Koch. Meiningen 2012. (pdf)
Rolf Kjellström & Håkan Rydving. Den samiska trumman. Nordiska museet, 1988. ISBN 91-7108-289-1
Åsa Virdi Kroik. Hellre mista sitt huvud än lämna sin trumma. Föreningen Boska, 2007. ISBN 978-91-633-1020-1. Kapitlet «Trumman»
Ernst Manker. Die lappische Zaubertrommel, eine ethnologische Monographie.
1. Die Trommel als Denkmal materieller Kultur. Thule förlag, 1938 (Nordiska museets serie Acta Lapponica; 1). Side 596-608
2. Die Trommel als Urkunde geistigen Lebens. Gebers förlag, 1950 (Nordiska museets serie Acta Lapponica; 6)
Håkan Rydving. «Ett metodiskt problem och dess lösning : att tolka sydsamiska trumfigurer med hjälp av trumman från Freavnantjahke». I: Njaarke : tjaalegh Harranen Giesieakademijeste. Harran, 2007. ISBN 978-82-997763-0-1 (Skrifter fra Sommerakademiet på Harran; 1)
Franz Weinitz. «Die lappische Zaubertrommel in Meiningen». Zeitschrift für Ethnologie, 1910, Hefte 1, 1-14.
K.B. Wiklund. «Die lappische Zaubertrommel in Meningen». I: Le Monde Oriental; Vol 4; side 89-110; 1910.
== Eksterne lenker ==
(en) Frøyningsfjelltromma – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Folldalstromma (eller Frøyningsfjelltromma; sørsamisk Freavnantjahke gievrie) er ei samisk sjamantromme, også kalt runebomme (sørsamisk gievrie), fra det sørsamiske området i Norge. Gjennom den siste kjente eieren er den knyttet til Folldalen i Høylandet og Frøyningsfjellet i Namsskogan i Namdalen i Trøndelag. | 194,341 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kip_Hanrahan | 2023-02-04 | Kip Hanrahan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 9. desember', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Impresarioer', 'Kategori:Jazzmusikere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kip Hanrahan (født 9. desember 1954 i The Bronx, New York, USA) er en USA-amerikansk orkesterleder, plateprodusent, jazz-perkusjonist og impresario.På sine egne utgivelser opererer Hanrahan hovedsakelig som prosjektleder og tekstforfatter, mens fremføringen i stor grad er overlatt til de inviterte musikerne. På egne utgivelser har han samarbeidet både med kjente musikere fra populærmusikk som Sting og Jack Bruce og avantgarde-jazzmusikere som Don Pullen og Steve Swallow. Hanrahan har vært perkusjonist og låtskriver på flere plater med bandet Conjure sammen med poeten Ishamel Reed.
| Kip Hanrahan (født 9. desember 1954 i The Bronx, New York, USA) er en USA-amerikansk orkesterleder, plateprodusent, jazz-perkusjonist og impresario.På sine egne utgivelser opererer Hanrahan hovedsakelig som prosjektleder og tekstforfatter, mens fremføringen i stor grad er overlatt til de inviterte musikerne. På egne utgivelser har han samarbeidet både med kjente musikere fra populærmusikk som Sting og Jack Bruce og avantgarde-jazzmusikere som Don Pullen og Steve Swallow. Hanrahan har vært perkusjonist og låtskriver på flere plater med bandet Conjure sammen med poeten Ishamel Reed.
== Soloutgivelser ==
Coup de tête (1981)
Desire Develops an Edge (1983)
Vertical's Currency (1984)
A Few Short Notes for the End Run (EP, 1986)
Days and Nights of Blue Luck Inverted (1990)
Tenderness (1990)
Exotica (1993)
All Roads Are Made of the Flesh (1995)
Beautiful Scars (2007)
At Home in Anger (2011)
Crescent Moon Waning (2017)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kip Hanrahan på Internet Movie Database
(en) Kip Hanrahan på Discogs
(en) Kip Hanrahan på MusicBrainz
(en) Kip Hanrahan på Songkick
(en) Kip Hanrahan på AllMusic | Kip Hanrahan (født 9. desember 1954 i The Bronx, New York, USAAllmusic om Kip Hanrahan) er en USA-amerikansk orkesterleder, plateprodusent, jazz-perkusjonist og impresario. | 194,342 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schi%C3%B8tts_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Schiøtts vei (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Schiøtts vei (1-11, 2-12) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Dammanns vei til parkområdet på Huk.
Veien fikk navn i 1932 etter byråsjef Fredrik Wilhelm Schiøtt.
I nr. 8 er en murvilla som ble tegnet av Eivind Gleditsch og oppført for ingeniør M.O. Schøyen i 1921. Denne ble i 2005 solgt til staten, som solgte den videre året etter og utla strandtomten til friareal.
| Schiøtts vei (1-11, 2-12) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Dammanns vei til parkområdet på Huk.
Veien fikk navn i 1932 etter byråsjef Fredrik Wilhelm Schiøtt.
I nr. 8 er en murvilla som ble tegnet av Eivind Gleditsch og oppført for ingeniør M.O. Schøyen i 1921. Denne ble i 2005 solgt til staten, som solgte den videre året etter og utla strandtomten til friareal.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Schiøtts vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 497. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes gateoversikt | Schiøtts vei (1-11, 2-12) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Dammanns vei til parkområdet på Huk. | 194,343 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Str%C3%B8msborgveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Strømsborgveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Strømsborgveien (13-59, 6-48) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går fra krysset med Bygdøyveien og Museumsveien og fortsetter i sikksakk forbi Folkemuseet på vestsiden og videre ned sørvestre del av Bygdøy til den ender i en snuplass med parkeringsplass ved Christian Frederiks vei på Huk.
Veien fikk navn etter den tidligere løkkeeiendommen Strømsborg i 1905.
| Strømsborgveien (13-59, 6-48) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går fra krysset med Bygdøyveien og Museumsveien og fortsetter i sikksakk forbi Folkemuseet på vestsiden og videre ned sørvestre del av Bygdøy til den ender i en snuplass med parkeringsplass ved Christian Frederiks vei på Huk.
Veien fikk navn etter den tidligere løkkeeiendommen Strømsborg i 1905.
=== Bebyggelse langs veien ===
Nr. 2: Bygdøystuene, oppført 1917 ved arkitekt Magnus Poulsson, tidl. Folkemuseets restaurant
Nr. 8: Bygdøy kirke
Nr. 12: Bygdøy skole (på grunn fra Lille Strømsborg)
Nr. 13: Strømsborg, oppr. løkke med nåværende våningshus fra 1865, lagt under kongsgården i 1876
Nr. 47: Stor trevilla en gang i papirhandler Richard Andvords eie
Nr. 47B: Villa tegnet av Geir Grung, ombygget 2008 for John Fredriksens døtre
Nr. 48: Rütli, oppført som sommerbolig 1856, nå helårsbolig med to tilbygg fra 1928Tidligere var det flere store villaer ned mot stranden, men de er revet og stranden gjort til friområde. Blant disse var Hjalmar Jordans villa i nr. 51.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Strømsborgveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 545. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes gateoversikt
== Bilder fra veien == | | navn = Strømsborgveien | 194,344 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S.H._Lundhs_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | S.H. Lundhs vei (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | S.H. Lundhs vei (1-23, 2-12) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Fredriksborgveien og har gjennomgang vestover til Strømsborgveien.
Veien fikk navn i 1933 etter Sverrer Hakon Harald Olaf Lundh (1830–1921), som eide eiendommen Sverresborg og bidro til utvikling av landbruksmaskiner.
| S.H. Lundhs vei (1-23, 2-12) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Fredriksborgveien og har gjennomgang vestover til Strømsborgveien.
Veien fikk navn i 1933 etter Sverrer Hakon Harald Olaf Lundh (1830–1921), som eide eiendommen Sverresborg og bidro til utvikling av landbruksmaskiner.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «S.H. Lundhs vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 502. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | S.H. | 194,345 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oscarshallveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Oscarshallveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Oscarshallveien (1-11, 2-18) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går nordøstover fra Museumsveien nordøst for Folkemuseet og mot lystslottet Oscarshall, der den ender som blindvei.
Veien fikk navn i 1917.
| Oscarshallveien (1-11, 2-18) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går nordøstover fra Museumsveien nordøst for Folkemuseet og mot lystslottet Oscarshall, der den ender som blindvei.
Veien fikk navn i 1917.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Oscarshallveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 420. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Oscarshallveien (1-11, 2-18) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går nordøstover fra Museumsveien nordøst for Folkemuseet og mot lystslottet Oscarshall, der den ender som blindvei. | 194,346 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wedels_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Wedels vei (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Wedels vei (1-9; ingen partallsadresser) er en vei øst på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går sørøstover fra Dronning Blancas vei, dreier sørover og går til Oscarshallveien. Etter dette fortsetter den som gangvei tilbake mot Museumsveien øst for Folkemuseet.
Veien fikk navn i 1917 etter Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg.
| Wedels vei (1-9; ingen partallsadresser) er en vei øst på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går sørøstover fra Dronning Blancas vei, dreier sørover og går til Oscarshallveien. Etter dette fortsetter den som gangvei tilbake mot Museumsveien øst for Folkemuseet.
Veien fikk navn i 1917 etter Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Wedels vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 630. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes gateoversikt | Wedels vei (1-9; ingen partallsadresser) er en vei øst på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går sørøstover fra Dronning Blancas vei, dreier sørover og går til Oscarshallveien. | 194,347 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mellbyedalen_(Oslo) | 2023-02-04 | Mellbyedalen (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Mellbyedalen (1-11, 2-18) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går nordøstover fra Museumsveien og parallelt med Huk aveny, før den dreier sørlig og ender ved sistnevnte vei. På sørsiden av den fortsetter veiløpet som Christian Benneches vei.
Veien fikk navn i 1917 etter kjøpmann Martin Matheus Mellbye (1819–1906).
Villaen i nr. 9B ble oppført av arkitekt Terje Moe som egen bolig i 1977, og ble tildelt Houens fonds diplom i 1983.
| Mellbyedalen (1-11, 2-18) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går nordøstover fra Museumsveien og parallelt med Huk aveny, før den dreier sørlig og ender ved sistnevnte vei. På sørsiden av den fortsetter veiløpet som Christian Benneches vei.
Veien fikk navn i 1917 etter kjøpmann Martin Matheus Mellbye (1819–1906).
Villaen i nr. 9B ble oppført av arkitekt Terje Moe som egen bolig i 1977, og ble tildelt Houens fonds diplom i 1983.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Mellbyedalen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 361. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes gateoversikt | Mellbyedalen (1-11, 2-18) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går nordøstover fra Museumsveien og parallelt med Huk aveny, før den dreier sørlig og ender ved sistnevnte vei. | 194,348 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mon_Schjelderup | 2023-02-04 | Mon Schjelderup | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. november', 'Kategori:Dødsfall i 1934', 'Kategori:Fødsler 16. juni', 'Kategori:Fødsler i 1870', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Norske pianister', 'Kategori:Personer fra Halden kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet musikkonservatoriet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Maria Gustava (Mon) Schjelderup (født 16. juni 1870 i Fredrikshald (nå Halden), død 21. november 1934 i Asker) var en norsk pianist og komponist.
| Maria Gustava (Mon) Schjelderup (født 16. juni 1870 i Fredrikshald (nå Halden), død 21. november 1934 i Asker) var en norsk pianist og komponist.
== Familie ==
Mon Schjelderup var datter av Christian Bernhard Koren Schjelderup (1819–89) og Anne Sofie Preus Berg (1831–98). Faren var av slekten Schjelderup og var kaptein ved Fredriksten festning, moren hadde lært pianospillet hos Halfdan Kjerulf (1815–1868), og blant søskenbarnene var komponisten Gerhard Schjelderup (1859–1933) og maleren Leis Schjelderup (1856–1933).
== Liv og virke ==
Schjelderup var i oppveksten elev av Fredrik August Reissiger. 14 år gammel kom hun til Kristiania og ble elev av pianisten Agathe Backer Grøndahl. Fra 1888 studerte Schjelderup ved musikkhøgskolen i Berlin, før hun i likhet med sitt søskenbarn Gerhard Schjelderup (1859–1933), gikk over til å lære komposisjon hos Jules Massenet (1842–1912) ved konservatoriet i Paris.
Schjelderups offentlige debut som komponist og konsertpianist fant sted 17. november 1894 i Gamle Logens store sal i Kristiania. Her fremførte hun blant annet verker av Robert Schumann og Max Bruch, i tillegg til sitt eget forspill til Vildanden av Henrik Ibsen. Hun høstet blandede kritikker for debuten, men gjorde større lykke med sine tre påfølgende konserter.
I 1896 vendte hun tilbake til Massenet og Paris, hvor kun komponerte og fikk oppført en sonate. Deretter vendte hun igjen hjem til Kristiania. I perioden 1898-1905 komponerte hun et trettitalls sanger og flere klaverstykker, og noen av disse ble tatt opp i samtidige artisters konsertrepertoarer.
Fra 1899 til 1904 underviste hun ved Musikkonservatoriet i Oslo. Schjelderup slet imidlertid periodevis med en sinnslidelse, og denne meldte seg for fullt omrking 1905, slik at hun etter dette var arbeidsudyktig.
== Verker i utvalg ==
Berceuse for fiolin og klaver, 1884
Forspill til femte akt av Vildanden, for orkester, 1891 – uroppført ved Christiania Theater i 1893
Ballade for fiolin og klaver – uroppført ved Gamle Logen 1894
Romance for fiolin og klaver – uroppført ved Gamle Logen 1894
Sonate for fiolin og klaver i h-moll, 1896 [tilegnet Jules Massenet) – uroppført i Paris 1896
Festmarsch for orkester, 1901 – uroppført ved Nationaltheatret 1902
== Referanser ==
== Kilder ==
Dahm, Cecilie (1987). Kvinner komponerer. Oslo: Solum. ISBN 8256004851.
== Eksterne lenker ==
Se digitaliserte noteark av hennes komposisjoner hos Nasjonalbiblioteket | Maria Gustava (Mon) Schjelderup (født 16. juni 1870 i Fredrikshald (nå Halden), død 21. | 194,349 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8rbr%C3%A5tveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Sørbråtveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Nordmarka (delområde i Oslo)', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Sørbråtveien (1-109, 8-126) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den tar av nordøstover fra Sandermosveien og svinger seg gjennom skogen forbi Snippen holdeplass på Gjøvikbanen. Ved et veidele ved Movatn fortsetter den omtrent rett nordover og ender som blindvei, mens Movassbakken tar av nordøstover mot Movatn stasjon.
Veien fikk navn i 1943 etter Sørbråten gård, som ligger litt sør for der Sandermosveien tar av fra Maridalsveien. Sørbråtennavnet brukes også dels om bebyggelsen i området veien går gjennom, som i sin tid tilhørte nevnte gård.
Huset i nr. 36 var kjent som Sørbråten kapell inntil det ble avvigslet og solgt i 2013.
| Sørbråtveien (1-109, 8-126) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den tar av nordøstover fra Sandermosveien og svinger seg gjennom skogen forbi Snippen holdeplass på Gjøvikbanen. Ved et veidele ved Movatn fortsetter den omtrent rett nordover og ender som blindvei, mens Movassbakken tar av nordøstover mot Movatn stasjon.
Veien fikk navn i 1943 etter Sørbråten gård, som ligger litt sør for der Sandermosveien tar av fra Maridalsveien. Sørbråtennavnet brukes også dels om bebyggelsen i området veien går gjennom, som i sin tid tilhørte nevnte gård.
Huset i nr. 36 var kjent som Sørbråten kapell inntil det ble avvigslet og solgt i 2013.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sørbråtenveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 556. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | | navn = Sørbråtveien | 194,350 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asperudveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Asperudveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmlia'] | Asperudveien (1-51, 2-34) er en vei i grenseområdet mellom Hauketo og Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Veien går sørover langs Holmliaveien mot Holmlia senter, før den dreier øst og går på bro over Østfoldbanen ved Holmlia stasjon. Etter en rundkjøring bukter den seg nordover gjennom boligstrøk via en snuplass og ender som blindvei etter at den har dreid mot øst og sør igjen. Veien har flere forgreninger i boligområdene. Det er gangveiforbindelse nordover mot Ljabrudiagonalen og Hauketo stasjon.
Navnet kommer av husmannsplassen Asperud (under Leirdal gård i Prinsdal) og ble vedtatt i 1952, men veien ble omregulert i 1980. Broen over Østfolbanen ble utvidet i 2010. Bebyggelsen langs veien består av lavblokker, rekkehus og villaer.
| Asperudveien (1-51, 2-34) er en vei i grenseområdet mellom Hauketo og Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Veien går sørover langs Holmliaveien mot Holmlia senter, før den dreier øst og går på bro over Østfoldbanen ved Holmlia stasjon. Etter en rundkjøring bukter den seg nordover gjennom boligstrøk via en snuplass og ender som blindvei etter at den har dreid mot øst og sør igjen. Veien har flere forgreninger i boligområdene. Det er gangveiforbindelse nordover mot Ljabrudiagonalen og Hauketo stasjon.
Navnet kommer av husmannsplassen Asperud (under Leirdal gård i Prinsdal) og ble vedtatt i 1952, men veien ble omregulert i 1980. Broen over Østfolbanen ble utvidet i 2010. Bebyggelsen langs veien består av lavblokker, rekkehus og villaer.
== Referanser ==
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (A)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Asperudveien (1-51, 2-34) er en vei i grenseområdet mellom Hauketo og Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Veien går sørover langs Holmliaveien mot Holmlia senter, før den dreier øst og går på bro over Østfoldbanen ved Holmlia stasjon. | 194,351 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asperudlia_(Oslo) | 2023-02-04 | Asperudlia (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Oslostubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmlia'] | Asperudlia (1-89, 2-90) er en vei og et boligområde på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Veien går sørover på vestsiden av den nordligste snuplassen i Asperudveien og forgrener seg til et system av gangveier / lokalveier med kjørebegrensninger, deriblant en gangvei på bro over Holmliaveien. Det er parkering i to plan like ved nevnte snuplass.
Navnet kommer av husmannsplassen Asperud (under Leirdal gård i Prinsdal) og ble vedtatt i 1981.
| Asperudlia (1-89, 2-90) er en vei og et boligområde på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Veien går sørover på vestsiden av den nordligste snuplassen i Asperudveien og forgrener seg til et system av gangveier / lokalveier med kjørebegrensninger, deriblant en gangvei på bro over Holmliaveien. Det er parkering i to plan like ved nevnte snuplass.
Navnet kommer av husmannsplassen Asperud (under Leirdal gård i Prinsdal) og ble vedtatt i 1981.
== Referanser ==
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (A)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Asperudlia (1-89, 2-90) er en vei og et boligområde på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Veien går sørover på vestsiden av den nordligste snuplassen i Asperudveien og forgrener seg til et system av gangveier / lokalveier med kjørebegrensninger, deriblant en gangvei på bro over Holmliaveien. | 194,352 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asperudtoppen_(Oslo) | 2023-02-04 | Asperudtoppen (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oslostubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmlia'] | Asperudtoppen (1-69, 2-68) er en vei og et boligområde på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Egentlig dreier det seg om et kompleks av gangveier og lokale tilførselsveier omkring et høydedrag på vestsiden av Asperudveien.
Navnet ble vedtatt i 1981 og kommer av husmannsplassen Asperud under Leirdal gård i Prinsdal.
| Asperudtoppen (1-69, 2-68) er en vei og et boligområde på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Egentlig dreier det seg om et kompleks av gangveier og lokale tilførselsveier omkring et høydedrag på vestsiden av Asperudveien.
Navnet ble vedtatt i 1981 og kommer av husmannsplassen Asperud under Leirdal gård i Prinsdal.
== Referanser ==
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (A)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Asperudtoppen (1-69, 2-68) er en vei og et boligområde på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Egentlig dreier det seg om et kompleks av gangveier og lokale tilførselsveier omkring et høydedrag på vestsiden av Asperudveien. | 194,353 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rana | 2023-02-04 | Rana | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:1589 i Norge', 'Kategori:1923 i Norge', 'Kategori:1964 i Norge', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1589', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1964', 'Kategori:Opphør i 1923', 'Kategori:Personer fra Rana kommune', 'Kategori:Rana', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Rana (sørsamisk: Raane, umesamisk: Rána, pitesamisk: Ruovat) er en norsk kommune i landskapet Helgeland i Nordland fylke. Med et areal på 4 460,19 km² er Rana den største kommunen i Nordland, den fjerde største i Norge og den største utenfor Finnmark. I areal er den Norges største bykommune.
Rana har 26 092 innbyggere per 1. januar 2022, og er den tredje mest folkerike kommunen i Nord-Norge etter Tromsø og Bodø. Administrasjonssentrum er Mo i Rana, som ligger innerst i Ranfjorden, ved utløpet av Ranelva.
Rana grenser i nord mot Meløy, Beiarn og Saltdal, i sør mot Hemnes og Leirfjord, i vest mot Nesna, Lurøy og Rødøy, og i øst mot Sverige (Sorsele kommune og Storumans kommune i Västerbottens län, og Arjeplog kommune i Norrbottens län).
I nord-sør retning knytter E6 kommunen sammen med Bodø i nord og Trondheim i sør. I østlig retning går E12 og i vestlig retning kystriksveien. I tillegg finnes det ni fylkesveier. Nordlandsbanen går gjennom Rana, og kommunen har Nord-Norges nest største havn. I 1968 ble Mo i Rana lufthavn, Røssvoll en del av det norske kortbanenettet, med trafikkering av turbopropfly.
Fra 1589 til 1738 var Rana et sogn i Alstahaug prestegjeld. I 1738 ble ytre Rana skilt ut som Nesna prestegjeld, mens indre Rana ble et sogn i Hemnes prestegjeld. I 1838 ble dette sognet delt i Nord-Rana sogn og Sør-Rana sogn, og i 1843 ble Nord-Rana sogn innlemmet i det nye Mo prestegjeld; i 1964 ble sistnevnte delt i tre, gjennom utskillelsen av Nord-Rana prestegjeld og Gruben prestegjeld.Denne geistlige inndelingen fikk betydning for gjennomføringen av formannskapslovene. I 1838 ble Nesna herred og Mo herred opprettet. Geografisk omfattet Nesna ytre Rana, mens Mo herred tilsvarte indre Rana. I 1839 ble Hemnes herred skilt ut fra Mo herred. Det bestod av Sør-Rana sogn, mens det resterende Mo herred omfattet Nord-Rana sogn. I 1923 ble Mo herred delt i de to kommunene Nord-Rana og Mo bykommune. I 1964 ble Nord-Rana, deler av Sør-Rana, Mo bykommune samt Sjonaområdet i Nesna slått sammen til den nye Rana kommune.
Kommunen er rik på jernmalm og har en industri-historie som går tilbake til 1799. Kommunevåpenet symboliserer skogene og jordene (grønn) og kommunens rikdom på mineraler (gul). Det ble vedtatt brukt av den tidligere bykommunen Mo 29. april 1960, og ble Ranas kommunevåpen 5. mars 1965.
| Rana (sørsamisk: Raane, umesamisk: Rána, pitesamisk: Ruovat) er en norsk kommune i landskapet Helgeland i Nordland fylke. Med et areal på 4 460,19 km² er Rana den største kommunen i Nordland, den fjerde største i Norge og den største utenfor Finnmark. I areal er den Norges største bykommune.
Rana har 26 092 innbyggere per 1. januar 2022, og er den tredje mest folkerike kommunen i Nord-Norge etter Tromsø og Bodø. Administrasjonssentrum er Mo i Rana, som ligger innerst i Ranfjorden, ved utløpet av Ranelva.
Rana grenser i nord mot Meløy, Beiarn og Saltdal, i sør mot Hemnes og Leirfjord, i vest mot Nesna, Lurøy og Rødøy, og i øst mot Sverige (Sorsele kommune og Storumans kommune i Västerbottens län, og Arjeplog kommune i Norrbottens län).
I nord-sør retning knytter E6 kommunen sammen med Bodø i nord og Trondheim i sør. I østlig retning går E12 og i vestlig retning kystriksveien. I tillegg finnes det ni fylkesveier. Nordlandsbanen går gjennom Rana, og kommunen har Nord-Norges nest største havn. I 1968 ble Mo i Rana lufthavn, Røssvoll en del av det norske kortbanenettet, med trafikkering av turbopropfly.
Fra 1589 til 1738 var Rana et sogn i Alstahaug prestegjeld. I 1738 ble ytre Rana skilt ut som Nesna prestegjeld, mens indre Rana ble et sogn i Hemnes prestegjeld. I 1838 ble dette sognet delt i Nord-Rana sogn og Sør-Rana sogn, og i 1843 ble Nord-Rana sogn innlemmet i det nye Mo prestegjeld; i 1964 ble sistnevnte delt i tre, gjennom utskillelsen av Nord-Rana prestegjeld og Gruben prestegjeld.Denne geistlige inndelingen fikk betydning for gjennomføringen av formannskapslovene. I 1838 ble Nesna herred og Mo herred opprettet. Geografisk omfattet Nesna ytre Rana, mens Mo herred tilsvarte indre Rana. I 1839 ble Hemnes herred skilt ut fra Mo herred. Det bestod av Sør-Rana sogn, mens det resterende Mo herred omfattet Nord-Rana sogn. I 1923 ble Mo herred delt i de to kommunene Nord-Rana og Mo bykommune. I 1964 ble Nord-Rana, deler av Sør-Rana, Mo bykommune samt Sjonaområdet i Nesna slått sammen til den nye Rana kommune.
Kommunen er rik på jernmalm og har en industri-historie som går tilbake til 1799. Kommunevåpenet symboliserer skogene og jordene (grønn) og kommunens rikdom på mineraler (gul). Det ble vedtatt brukt av den tidligere bykommunen Mo 29. april 1960, og ble Ranas kommunevåpen 5. mars 1965.
== Navnet Rana ==
Navnet Rana [ra:´na] er enten av norrøn eller samisk opprinnelse.
Det kan være avledet av det norrøne elvenavnet Raðund. Raðr betyr snar, rask, snøgg, radig, og kan knyttes til Ranelva, elvenavnet Radantia (idag Rednitz) i Tyskland og urindoeuropeisk *rodhos, «elveløp». Rana kan også kan henvise til strømmen i Ranfjorden.
I 1500- og 1600-årene ble navnet skrevet Radenn, Rade, Raenn, Raen (1666) eller Ran [ra:´n]. Ran var dativ-formen av Rana (nominativ), men ble brukt som nominativ, hvorav navnet «Ranen» oppstod (1731). Navnet Rana ble tatt i bruk av den lokale administrasjonen i 1920.
Alternativt er navnet tilknyttet umesamenes legende om Sala Niejta («solens datter») og Rana Niejta («jordens datter»). Rana var i så fall sommerens grønne jord for reindriftsnæringen. På 1800-tallet ble en av «samebyene» nær Tärnaby i Sverige kalt «Ranbyen».
I 1971 ble det satt opp en statue i bronse av Rana-Niejta i parken nedenfor butikken LA Meyer i Mo i Rana. Statuen ble laget av kunstneren Arne Durban, og ble finansiert av Bergens Privatbank i forbindelse med bankens 25-årsjubileum i Mo i Rana. En lignende statue sto utstilt i det tidligere bygget til Bergens Privatbank, senere Bergen Bank og deretter Den norske Bank (DNB) i Fridtjof Nansens gate 29. Etter at Nordlandsbanken ble et datterselskap av DNB i 2003, ble statuen flyttet fra DNB-bygget til Nordlandsbankens filial i Nordahl Griegs gate 10 i Mo i Rana. Filialen ble heleid av DNB oktober 2012.
== Geografi ==
=== Geologi ===
Størstedelen av berggrunnen i Rana er glimmerskifer og krystallinsk kalkstein i konsentriske sirkler rundt et granittmassiv som delvis dekkes av Svartisen. I Dunderlandsdalen og Langvassgrenda danner kalksteinen bratte vegger i dalsidene. Elver som har tært bort kalklag, er blitt til underjordiske elver og grotter. De mest kjente av Ranas omkring 200 grotter, er Grønligrotta og Setergrotta.
I Dunderlandsdalen er det betydelige mengder jernmalm, marmor, dolomitt, hematitt og magnetitt. Et massiv med marmor i Langvassgrenda danner «marmorslottet». Vestmofjellet i Rana har store forekomster av svovelkis; i druserom flere km inne i fjellet finnes de sjeldne mineralene apofylitt og thaumasitt. Ved Alteren finnes forekomster av kleberstein.
Spesielt rik på mineraler er Høgtuva. I tillegg til gangmineralene kvarts, kalifeltspat, albitt, biotitt, amfibol, muskovitt, kloritt, titanitt, apatitt, flusspat og kalkspat, finnes det forekomster av 25 malm-mineraler: Fenakitt, høgtuvaitt, magnetitt, zirkon, sinkblende, blyglans, molybdenglans, kobberkis, svovelkis, ilmenitt, wolframitt, cassiteritt, fluoceritt, yttrialitt, thalenitt, kainositt, euxenitt, fergusonitt, uraninitt, thoritt, pyroklor, arsenkis, genthelvin, gadolinitt og allanitt.
=== Flora ===
Rana kommune er den nordligste delen av Norge hvor gran forekommer i naturlig og vill tilstand. Forekomster av granskog nord for Storvoll i Dunderlandsdalen skyldes menneskelig planting.
=== Verneområder ===
Alterhaug naturreservat
Engasjyen naturreservat
Fisktjørna naturreservat
Glomådeltaet landskapsvernområde
Hammarnesflåget naturreservat
Kvannlia-Sølvjodalen Naturreservat
Lian naturreservat
Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark
Solhaug naturreservat
Tiurhaugen naturreservat
=== Vatn ===
=== Elver ===
=== Fjorder ===
Nordrana
Nordsjona
Ranfjorden
Sjona
=== Fjell ===
=== Dalfører ===
=== Grotter ===
Grønligrotta
Jordbrugrotta
Marmorslottet
Setergrotta
=== Tettsteder ===
Mo i Rana (administrativt senter)
Hauknes
Storforshei
=== Forsteder og bydeler ===
=== Grender ===
== Administrativ historie ==
=== Ranen sogn ===
Mellom 1589 og 1738 var «Ranen» sogn en del av Alstahaug prestegjeld (Alstahaugsysla). Alstahaugsysla ble etterhvert delt inn i «fjerdinger». Ifølge Digitalarkivet omfattet «Raens fiering» blant annet Melfjordbotn i den senere Rødøy kommune under manntallet i 1666 (men ikke i 1701). Sognet omfattet også i en periode deler av det som senere ble kommunene Leirfjord og Hattfjelldal.
=== Indre Rana og Ytre Rana (Nesna) ===
Kongelig åpent brev av 30. mars 1731 besluttet at Ytre Ranen (Nesna prestegjeld og senere Nesna kommune) og Indre Ranen (Rana og det som senere ble Hemnes kommune) skulle skilles ut som to selvstendige prestegjeld etter magister Anders Dass' død. Delingen fant sted i 1738.
Lokalt selvstyre ble opprettet den 20. januar 1838 under navnet Sør-Ranen sogn og Nord-Ranen sogn. Den 13. mars 1839 ble Sør-Ranen sogn utskilt som Hemnes herred, mens Nord-Ranen sogn ble til Mo herred.
=== Hemnes, Korgen, Elsfjord og Sør-Rana ===
Hemnes herred, i Sør-Ranen sogn, ble opprettet den 13. mars 1839. Navneformen ble i 1853 endret til Hemnes kommune.Ved kongelig resolusjon 17. april 1843 ble Sør-Ranen sogn omdannet til Hemnes prestegjeld.Den 1. juli 1918 ble Hemnes kommune delt i de to nye kommunene Korgen (1 369 innbyggere) og Hemnes (3 567 innbyggere). Den 15. april 1929 ble resten av Hemnes kommune delt i de tre nye kommunene Sør-Rana (1 708 innbyggere), Hemnes (1 077 innbyggere) og Elsfjord (765 innbyggere).Kommunen Elsfjord (920 innbyggere) ble slått sammen med Vefsn den 1. januar 1962.Den 1. januar 1964 ble kommunene Korgen (3 033 innbyggere), Hemnes (1 352 innbyggere), Sør-Rana sør for Ranfjorden (934 innbyggere) og Røvassbukta og Tustervassområdet i Hattfjelldal kommune slått sammen til den nye Hemnes kommune.
=== Mo, Nord-Rana og Rana ===
Mo herred, i Nord-Ranen sogn, ble opprettet den 13. mars 1839. I 1853 ble navneformen endret til Mo kommune.Den 1. januar 1923 ble Mo kommune delt i de to kommunene Mo og Nord-Rana. Det samlede folketallet før delingen var 1 305 innbyggere.Den 1. januar 1964 ble Mo kommune (9 616 innbyggere) slått sammen med Nord-Rana (11 636 innbyggere), Sør-Rana nord for Ranfjorden (697 innbyggere) og de delene av Nesna som lå rundt den indre delen av fjorden Sjona (543 innbyggere) til den nye storkommunen Rana.Mo prestegjeld ble skilt ut fra Hemnes prestegjeld den 19. april 1843. Den 24. april 1964 ble det deretter delt i Mo prestegjeld, Nord-Rana prestegjeld og Gruben prestegjeld.
== Samisk historie ==
Rana har en lang samisk historie. «Ranbyn» var et samisk område som strakte seg fra svensk side og ut til havet. På 1700-tallet utgjorde samene 10 % av befolkningen i prestegjeldet.
== Mo i Rana (administrasjonssentrum) ==
Mo i Rana (umesamisk: Måhvie) er den fjerde største byen i Nord-Norge, etter Harstad, og den nest største byen i Nordland fylke. Per 01.01.11 var antall innbyggere 18 141. Mo i Rana, som er den største byen i landskapet Helgeland, var ladested mellom 1923 og 1964, og fikk bystatus i 1997.
Byen ligger innerst i Ranfjorden, sør for Saltfjellet og polarsirkelen. Den ble tidligere omtalt som «Jernverksbyen», etter hjørnesteinsbedriften Norsk Jernverk. Siden 1988 har byen gjennomgått en omfattende omstilling og markedsføres nå som «Polarsirkelbyen».
Langs jernbanen på sjøsiden ligger den gamle bydelen på Moholmen samt et område som på 1990-tallet ble fylt ut og bebygd med Fjordgården hotell, Statens innkrevingssentral, TAG systems og boliger. På den andre siden av jernbanen ligger byens sentrum, med kjøpesentra, rådhus og gågater.
Mo i Rana er et handelssentrum med rundt 200 handelsbedrifter. Mye av sentrum er nybygget de siste tiårene, inklusivt et oppvarmet gågatenett. Det er gode kommunikasjonsmuligheter, både moderne vegnett, jernbane og flyplass.
=== Historie ===
Navnet Mo stammer opprinnelig fra en gård på stedet, kommer fra norrønt Móar som er flertall av mór, og betyr sand eller gresslette, hvilket begrepet ‘en mo’ også gjør i dag.
Mo i Rana er fra gammelt av et handelssentrum på Helgeland. Det har vært jordbruk siden jernalderen, selv om kysten ble ryddet og bebodd før innlandet. Bergverk og utførsel av nordlandsbåter og fangstprodukter har vært basisen for handelen. De rike fangst- og bergverkområdene rundt ga grunnlag for en sped byutvikling. Det var også et klebersteinbrudd av betydning på Alteren, vest for Ranfjorden. Fra 1730-årene var det et samemarked på Mo i Rana om sommeren. I 1770-årene ble det fast handel, og i 1860 fikk L.A. Meyer ved kongelig reskript rett til å drive landhandel.
Handelen med Sverige tok seg opp. En av grunnene til den økte handelen over grensen var at det inntraff nødår i Nord-Sverige og i store deler av Nordkalotten i denne perioden, spesielt i årene 1864, 1865 og 1867. I 1880 står L.A.Meyer Skipsekspedisjon årlig for utskiping av ca. 800 båter, som i hovedsak er produsert i Rana. I mars 1924 mottok firmaet et parti på 24 000 ryper fra Tärnaområdet. Rypene gikk i hovedsak til eksport til England.
Strekningen fra Mo til Umbukta ble bygd ferdig som vinterveg i 1883 mens mellomriksvegen ble ikke ferdig på svensk side før i 1939.
«20-30-årene var preget av arbeidsledighet og mye fattigdom. Mange hadde nødsarbeid og de som arbeidet i Mofjellet var privilegerte. Her var det bedre betalt. Den beste driftsperioden var fra 1937, men det ble slutt da krigen brøt ut. Firma L.A.Meyer var en viktig instans i nærings- og kulturlivet i Rana før krigen og presten var en ivrig forkjemper for fullføringen av Nordlandsbanen,» minnes mangeårig stortingsrepresentant og lokalpolitiker i Rana, Per Karstensen.Rana er rik på jernmalm og elektrisk energi, noe som var betydningsfullt for etableringen av industri. Gruvedrift ble etablert i Bossmo Gruber (1894–1938), Dunderland Iron Ore Company (1902–1947), Rana Gruber (1937–), Norsk Jernverk (1946–1988) og Norsk Koksverk (1964–1988). Disse var dominerende for sysselsettingen i byen, medførte etablering av «Dunderlandsbanen» og utskipingshavn. Det var på det meste ca. 3200 ansatte ved Norsk Jernverk. Befolkningsveksten ble nærmest eksplosiv på kort tid på grunn av etableringen av tungindustrien.
Det er byster av skikkelser av historisk betydning for byen i sentrum; Nordlandsbanens far, prest Ole Tobias Olsen, anleggsarbeideren og agitatoren Hans Berntsen, og «samenes apostel» Thomas von Westen, som var sentral for grunnleggingen av Mo kirke og sameskolen på Mo, utenfor Mo kirke.
«Havmannen» er Ranas egen ‘lille havfrue’, en del av Skulpturlandskap Nordland, laget av Antony Gormley og avduket 6. mai 1995.
== Politikk ==
Rana kommunestyre styres etter formannskapsmodellen. Kommunestyret hadde 61 representanter fra 1964 til 1991, og 41 representanter fra 1991 til 2003. Siden 2003 har det bestått av 37 representanter. Formannskapet hadde 15 medlemmer fra 1964 til 1991, og har hatt 13 medlemmer siden 1991. Rana var en del av Terra-skandalen fra 2007.
=== Historikk ===
Rana er tradisjonelt en industrikommune. Etter opprettelsen av den «nye» Rana kommune i 1964, fikk Det norske Arbeiderparti (Ap) rent flertall under valgene i 1963, 1967, 1971, 1975, 1979 og 1983. Etter nedleggelsene av hjørnesteinsbedriftene Norsk Jernverk og Norsk Koksverk, mistet partiet sitt rene flertall. Under valgene i 1987, 1991, 1995 og 1999 hadde partiet flertall sammen med Sosialistisk Venstreparti (SV). Fra 1964 til 2003 hadde Arbeiderpartiet både ordføreren og varaordføreren.
I 2003 ble Sosialistisk Venstreparti størst, og fikk ordføreren i et samarbeid med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Etter valget i 2007 ble Geir Waage (Det norske Arbeiderparti) ordfører gjennom et samarbeid mellom Det norske Arbeiderparti, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Valget i 2011 ble historisk da kommunen for første gang fikk en borgerlig ordfører og varaordfører. Kai Henning Henriksen fra Høyre ble ordfører og Allan Andreas Johansen fra Fremskrittspartiet ble varaordfører, gjennom et samarbeid mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre og Miljøliste Rana.
I 2015 fikk Arbeiderpartiet igjen flertall sammen med Sosialistisk Venstreparti, og Geir Waage ble ordfører. Etter valget i 2019 har han fortsatt som ordfører med Anita Sollie fra Høyre som varaordfører, gjennom et valgteknisk samarbeid mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne.
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
== Utdanning ==
I Rana er det syv kommunale barneskoler: Lyngheim skole, Hauknes skole, Selfors barneskole, Båsmo barneskole, Gruben barneskole, Skonseng skole og Ytteren skole. Tidligere fantes det barneskoler på Alteren, i Dalsgrenda og i Grønfjelldalen.
Rana har to private montessoriskoler: Dalsgrenda Montessoriskole SA og Grønfjelldal Montessoriskole SA.
Kommunen har tiårige barne- og ungdomsskoler på Storforshei og i Utskarpen.
Rana ungdomsskole er eneste kommunale ungdomsskole som ble opprettet i 2019 gjennom en sammenslåing av ungdomsskolene på Båsmoen, Selfors, Gruben og Mo. Ved åpningen var den Norges største ungdomsskole.Polarsirkelen videregående skole ble opprettet i 2007 gjennom en sammenslåing av de tre videregående skolene på Moheia, Kongsvegen og Mjølan; i 2019 ble de tre tidligere skolene samlokaliserte på Mjølan.
Campus Helgeland ble åpnet i 2013 som en avdeling av Universitetet i Nordland og som fra 2016 drives av Nord universitet.
== Samferdsel ==
=== Veier ===
E6 går gjennom Rana kommune, og binder Rana sammen med kommunene Hemnes i sør og Saltdal i nord. E12 krysser E6 i Tverrånes og går østover gjennom Sverige til Helsingfors i Finland.
I dette krysset fortsetter også vei 12 vestover som riksvei 12 og fylkesvei 12 til Utskarpen, der den møter fylkesvei 17 (kystriksveien). Gjennom kystriksveien har Rana veiforbindelse til nabokommunene Nesna, Lurøy og Rødøy.
Rana kommune har i tillegg 9 fylkesveier. Gjennom to av dem (Fv353 og Fv355) er det direkte veiforbindelse til Melfjordbotn i Rødøy kommune.
=== Nordlandsbanen ===
Nordlandsbanen passerer gjennom Rana kommune og gir jernbaneforbindelse til Bodø i nord og Trondheim i sør. Nordlandsbanen nådde Mo i Rana i mars 1942. Dagens jernbanestasjon i byens sentrum ble åpnet 22. september 1990. På vei nordover, passerer Nordlandsbanen først langs fjorden og deler deretter byen i to.
Videre nordover mot Saltfjellet ligger Skonseng stasjon (åpnet 1942), Dunderland stasjon (åpnet mai 1945) og Bolna stasjon (åpnet 10. november 1947). Idag er det ingen ordinær togstopp ved disse stasjonene.
=== Fly ===
Mo i Rana lufthavn, Røssvoll ble åpnet 1. juli 1968 som en del av det norske kortbanenettet. Siden 1. januar 2003 har flyplassen vært eid og drevet av Avinor AS, med daglige avganger til Bodø, Mosjøen, Sandnessjøen, Rørvik, Brønnøysund og Trondheim. Den betjenes av flyselskapet Widerøe. Fra 1968 ble det benyttet Twin Otter og fra 1981 også Dash 7. Fra 1993 til 1995 ble begge disse flytypene utfaset til fordel for Dash 8.
Stortinget vedtok enstemmig den 20. juni 2017 bygging av en ny flyplass i Fagerlia som skal erstatte Mo i Rana lufthavn, Røssvoll.Byggearbeidet startet 6. september 2022. Flyplassen er estimert å åpnes i fjerde kvartal 2025. Den skal erstatte Mo i Rana lufthavn, Røssvoll.
=== Havn ===
Mo i Rana har Nord-Norges nest største havn, med mer enn 1100 anløp i året, fordelt på Rana Grubers kai, Rana industriterminal («Jernverkskaia») og Rana havnevesens to kaier Toraneskaia og Bulkterminalen.
== Næringsliv ==
=== Industri ===
Rana, Mo og Nord-Rana har en lang industri-historie. Bergrettighetene til forekomstene av jernmalm i Dunderland ble i 1799 ervervet av Mostadmarkens Jernverk. I 1873 ble de utvidet til å omfatte Ørtfjellet etter anvisning fra Ole Tobias Olsen. Den første industrialiseringen skjedde i regi av Bossmo Gruber (1892–1938) og Dunderland Iron Ore Company (1902–1947). Etter andre verdenskrig ble Norsk Jernverk (1946–1988) og Norsk Koksverk (1964–1988) etablert som lokale hjørnesteinsbedrifter.
Mo Industripark ble etablert i 1991 som en følge av omstillingen ved Norsk Jernverk. De største industribedriftene i dag er Celsa Armeringsstål AS, Fesil Rana Metall AS, Ferroglobe Mangan Norge AS, Momek Group AS, Mo Industritransport AS, Miras Solutions AS, Mo Industripark AS, SINTEF Molab AS, IMTAS AS, Rana Industriterminal AS, m.fl. En annen bedrift som vokste ut av tidligere Norsk Jernverk er Rana Gruber AS.
=== Handel ===
AMFI Meyer, Coop Helgeland m.fl. Helgeland Sparebank har et av to hovedkontorer i Mo i Rana.
=== Mediabedrifter ===
Kommunens lokalavis Rana Blad utgis i Mo i Rana. Avisen utkom første gang i 1902 under navnet Dunderlandsdølen, og skiftet navn i 1946.
I årene 2005–2008 ble reportasjemagasinet Rana No distribuert gratis til husstandene i kommunene Rana, Nesna, Hemnes, Lurøy, Rødøy og Træna.
Siden 1984 har lokalradioen Radio Rana vært på lufta. NRK Nordland har også et lokalkontor i Mo i Rana.
=== Offentlige etater ===
Som følge av omstillingen i Rana, etter nedleggelsen av Norsk Jernverk og Norsk Koksverk i 1988, ble det fattet en politisk beslutning om å opprette en avdeling av Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Avdelingen ble opprettet den 1. oktober 1989.
Statens innkrevingssentral (SI) ble etablert i Mo i Rana den 1. juli 1990. Den 1. januar 2015 ble SI underlagt Skatteetaten.
=== Datasenter ===
Den 20. mars 2018 kl 10 åpnet det internasjonale blockchainselskapet Bitfury Group offisielt Norges største datasenter i Mo Industripark. Driften startet på den gamle tomta til Norsk Koksverk i Mellomvika i januar 2018. Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen var ment å delta under åpningen, men måtte avbryte på grunn av det pågående bråket rundt justisminister Sylvi Listhaug.
Datasenteret blir drevet av nettskyselskapet Arctic Circle Data Center, og selskapet utvinner kryptovalutaen bitcoin.
Prosjektet støttes av Nordland fylkeskommune, som en grønn teknologi. Det boreale klima like sør for polarsirkelen gjør at tjenermaskiner krever mindre avkjøling enn andre steder, noe som gir lavere utslipp av karbondioksid.
Selskapet hadde i starten fire ansatte. Målet er å øke dette tallet til 30 ansatte på sikt
== Kultur ==
=== Havmanndagene ===
Havmanndagene er en kulturfestival som er blitt avholdt i Mo i Rana siden 2002. Festivalen markerer fødselen til skulpturen «Havmannen» som er Ranas del av Skulpturlandskap Nordland. Under festivalen utdeles årlig den litterære Havmannprisen for beste nordnorske bok.
=== Nordland Teater og Åarjelhsaemien Teatere (Sørsamisk Teater) ===
Siden 1979 har Nordland Teater vært Nordlands regionale teater, med tilholdssted i Mo i Rana. I 1985 ble Åarjelhsaemien Teatere (Sørsamisk Teater) etablert, for å synliggjøre sørsamisk kultur, musikk og teaterkunst.
=== Rana Museum ===
Rana Museum er en avdeling av Helgeland Museum. Dets kulturhistoriske avdeling har en lokalhistorisk fotosamling med ca. 80 000 bilder, folkemusikkarkiv og minnemateriale, hovedsakelig livsløpsintervju med vekt på industri. I tillegg er det en naturtro minatyrfremstilling av byen fra 1930-tallet.
=== Musikkfestivaler ===
Festivalen Sjonstock (1995–2005) var en utendørs rockefestival i Sør-Sjona med både norske band og band fra andre nordiske land. I årene 2006–2008 ble den arrangert i Gullsmedvika i Mo i Rana under navnet Vikafestivalen. Som en av Norges største festivaler, tiltrakk den seg band fra flere europeiske land og USA. I 2006 ble Ytre Rana Festivalstiftelse grunnlagt. Samme år oppsto Sjona Rockefestival som en ny utendørs musikkfestival.
Siden 2005 har festivalen Smeltedigelen vært avholdt, med røtter i jazz og blues. I 2009 ble musikkfestivalen Verket avholdt for første gang. Nå er den Helgelands største musikkfestival.
Musikkfestivalen Rød snø har vært arrangert siden 2014.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er gammeltorvet foran Moholmen, mellom bakeribygget og tårnbygget. Kommunen plantet også tusenårstre, en «ny gammelfuru», tilnærmet på den plassen der den hellige gammelfurua sto (omtrent ved Narvesenbygget).
=== Frivillig amatørkulturliv ===
Rana har et bredt tilbud innenfor amatørkulturen, med et av Nord-Norges beste amatørmusikkorps, Mo Hornmusikk, flere revygrupper, en rekke kor, storband og andre grupper innenfor de fleste utøvende kulturuttrykk.
=== Rana-dialekten ===
Dialekten i Rana (ranværing) har både vestnorske og østnorske språktrekk. I motsetning til vestnorsk har tradisjonell ranværing kløyvd infinitiv, gamle jamvektsord har i ranværingsdialekt a-ending (å vara, å svara, å søva, å løva), mens overvektsord i hovedsak er apokopert (unntatt er verb med stammeending -j: å hesje, å herje, å belje). Ranværing har tjukk l for både norrøn rd og l (østnorsk språktrekk). Personlig pronomen 1. person entall er eg, nektingsadverb ikkje eller ittje (mange unge sier ikke). På grunn av tett kontakt over grensen gjennom flere hundre år har flere svenske lånord funnet veien inn i ranværingsdialekten.
Etter 1945 har ranværingsdialekten vært i sterk endring, særlig i Mo i Rana og i de bynære områdene, og de fleste arkaiske trekkene er forsvunnet hos unge mennesker.
== Sport ==
Rana kommune har en rekke idrettslag: Mo Idrettslag (grunnlagt 1904, fotball), Bossmo/Ytteren IL (grunnlagt 1908, fotball, skiskyting, langrenn, m.m.) og IL Stålkameratene (grunnlagt 1935, fotball, judo, friidrett, m.m.) er tre av de største, men de fleste bydelene har også egne lag, spesielt innenfor fotball. Også en del mindre idretter har egne lag i Rana, blant annet boksing, sprangridning, paragliding og styrkeløft.
== Folketall ==
Statistisk sentralbyrå (SSB) oppgir følgende folketall for Rana:
=== Mo og Nord-Rana ===
Tallene nedenfor viser det samlede folketallet i kommunene Nord-Rana og Mo bykommune.
=== Rana kommune ===
Den dramatiske økningen i folketallet etter 1945 skyldes blant annet oppbyggingen av Norsk Jernverk.
== Kjente ranværinger ==
Ole Tobias Olsen (1830-1924), «Nordlandsbanens far»
Nils Hansteen (1855-1912), landskaps- og marinemaler
Per Karstensen (1915-2010), skolemann, stortingsrepresentant (Ap) 1965-1981
Sverre Bratland (1917-2002), generalmajor og krigsveteran
Ole Snefjellå (1917-1999), offiser og motstandsmann
Hanna Kvanmo (1926-2005), stortingsrepresentant (SV) 1973-1989, medlem av Nobelkomiteen 1991-2002
Tor Jacobsen (1930-2021), forfatter og journalist
Julie Øksnes (f. 1936), skuespiller
Bjørn Alterhaug (f. 1945), jazzmusiker og komponist
Ellinor Rafaelsen (f. 1945), forfatter
Gro Brækken (f. 1952), sivilingeniør og næringslivsleder
Tor-Arne Strøm (f. 1952), fagforeningsmann, stortingsrepresentant (Ap) 2001-2013
Tom Sandberg (f. 1955), OL-vinner i kombinert
Trond Sollied (f. 1959), fotballtrener
Inger Blikra (f. 1961), styrkeløfter
Elin Nilsen (f. 1968), skiløper
Elisabeth Gifstad Michelsen (f. 1970), generalmajor, sjef for Heimevernet fra 2019
Kenneth Braaten (f. 1974), kombinertløper
== Vennskapsbyer ==
== Noter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Iver Ancher Heltzen: Ranens Beskrivelse 1834 (Forsøg til Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Ranens Præstegjeld i Nordlandene 1834), Utgitt av Rana Museums- og Historielag i samarbeid med Lofotboka, Værøy, Nordland Boktrykkeri A.s., Bodø, 1975, ISBN 82-990791-5-2
Axel Coldevin: Hemnes og Mo prestegjeld til 1850, utgitt av Mo sparebank, Grøndahl & Søn Boktrykkeri, Oslo, 1964
Hilde Gunn Slottemo: Malm, makt og mennesker. Ranas historie 1890-2005, Rana historielag, 1. oktober 2007, ISBN 978-82-92433-06-5
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Rana, Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Rana i Store norske leksikon
(no) Kommunefakta Rana - Statistisk sentralbyrå
(no) Helgeland - eventyrlig og ekte - visithelgeland.com
(no) Mo i Rana - visithelgeland.com
(no) Rana Museum - helgelandmuseum.no
(no) Rana utvikling hjemmeside
(no) Hjemmeside for Mo Industripark AS
(no) Grensehandel Bilder fra den gamle og nye Mo i Rana
(no) Nettutgaven av Rana Blad | Rana Utvikling (forkortet RU), tidligere kalt Rana Utviklingsselskap AS, er et kommunalt organ i Rana kommune på Helgeland i Nordland.RANA UTVIKLING AS Org nr 946 130 354, proff. | 194,354 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maupertuis%E2%80%99_virkningsprinsipp | 2023-02-04 | Maupertuis’ virkningsprinsipp | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fysikk', 'Kategori:Grunnleggende konsepter i fysikken', 'Kategori:Klassisk mekanikk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Maupertuis' virkningsprinsipp eller prinsippet om minste virkning ble fremsatt av den franske naturviter Pierre Louis Maupertuis og den sveitsiske matematiker Leonhard Euler i 1744 og skulle beskrive all bevegelse i Naturen. Det er et av mange virkningsprinsipp i fysikken og var inspirert av Fermats prinsipp for bevegelse av lys. Mens Maupertuis betraktet prinsippet som et uttrykk for en guddommelig perfeksjon i Naturen, så Euler heller på det som en formulering av de mekaniske lovene for partikkelbevegelse som gjorde det mulig for han å benytte sin nye variasjonsregning. Denne benyttet han også for å studere bevegelsen til utstrakte legemer og flytende væsker. Både Maupertuis og Euler visste at virkningen ikke alltid måtte være minimal. For noen situasjoner kan den også anta en maksimal verdi. Derfor er det mer korrekt å si at virkningen må ha en ekstremalverdi, et minimum eller et maksimum.
Dette prinsippet har spilt en viktig rolle i utviklingen av klassisk mekanikk, men er i dag erstattet av det mer generelle Hamiltons virkningsprinsipp. Det har gjort det klart at den dypere årsak som ligger bak denne naturloven, ikke er noen guddommelig styrelse, men derimot en direkte konsekvens av kvantemekanikken som formulert av den amerikanske fysiker Richard Feynman. De kvantemekaniske lover som virker på mikroskopisk nivå resulterer i at den klassiske bevegelsen på makroskopisk nivå foregår slik at den har en ekstremal virkning.
| Maupertuis' virkningsprinsipp eller prinsippet om minste virkning ble fremsatt av den franske naturviter Pierre Louis Maupertuis og den sveitsiske matematiker Leonhard Euler i 1744 og skulle beskrive all bevegelse i Naturen. Det er et av mange virkningsprinsipp i fysikken og var inspirert av Fermats prinsipp for bevegelse av lys. Mens Maupertuis betraktet prinsippet som et uttrykk for en guddommelig perfeksjon i Naturen, så Euler heller på det som en formulering av de mekaniske lovene for partikkelbevegelse som gjorde det mulig for han å benytte sin nye variasjonsregning. Denne benyttet han også for å studere bevegelsen til utstrakte legemer og flytende væsker. Både Maupertuis og Euler visste at virkningen ikke alltid måtte være minimal. For noen situasjoner kan den også anta en maksimal verdi. Derfor er det mer korrekt å si at virkningen må ha en ekstremalverdi, et minimum eller et maksimum.
Dette prinsippet har spilt en viktig rolle i utviklingen av klassisk mekanikk, men er i dag erstattet av det mer generelle Hamiltons virkningsprinsipp. Det har gjort det klart at den dypere årsak som ligger bak denne naturloven, ikke er noen guddommelig styrelse, men derimot en direkte konsekvens av kvantemekanikken som formulert av den amerikanske fysiker Richard Feynman. De kvantemekaniske lover som virker på mikroskopisk nivå resulterer i at den klassiske bevegelsen på makroskopisk nivå foregår slik at den har en ekstremal virkning.
== Historie ==
Den franske videnskapsmann Pierre Louis Maupertuis var også filosofisk anlagt, noe som var vanlig på den tiden. I sin bestrebelse etter å forstå Naturen så han en mulighet til å utvide Fermats prinsipp for lysets gang til å gjelde også for bevegelse til partikler. Prinsippet sier at lys alltid beveger seg langs den banen hvor det bruker kortest tid mellom to gitte punkt. Lys var på den tiden ment å være en strøm av små partikler. Descartes hadde utledet Snells brytningslov ved å anta at disse beveget seg raskere i et tett medium som vann enn i et tynt medium som luft. Basert på denne antagelsen definerte han da virkningen for en partikkel med masse m og hastighet v som mvs hvis den beveger seg et stykke s med denne hastigheten. På den måten skulle prinsippet være gyldig også for vanlige partikler og all annen bevegelse i Naturen. Dette arbeidet som ble publisert i 1744, er bredt filosofisk anlagt uten noen matematiske anvendelser.
To år senere publiserer Maupertuis et nytt arbeid over samme tema. Her betrakter han blant annet støt mellom to kuler som beveger seg langs en rett linje. Ved en beregning som i ettertid er forblitt uforståelig, viser han da med bruk av enkel matematikk at virkningen virkelig har et minimum som gir de allerede kjente resultatene for denne prosessen.
Men samtidig med hans første arbeid hadde den store, sveitsiske matematiker Leonhard Euler allerede publisert sitt store arbeid Methodus inveniendi lineas curvas maximi minimive proprietate gaudentes om variasjonsregning. I et appendiks til dette revolusjonerende verket presenterte han prinsippet om minste virkning slik som det brukes i dag og samtidig matematisk presist. På den måten er det Euler som skulle hatt det meste av æren for å ha funnet det og vist hvordan det kan brukes i praksis. Men i sin store generøsitet ga han denne æren helt til Maupertuis.
== Matematisk formulering ==
Virkningen for en partikkel med masse m som beveger seg med hastighet v = ds/dt mellom to punkter A og B er gitt ved integralet
W
=
m
∫
A
B
d
s
v
(
r
)
{\displaystyle W=m\!\int _{A}^{B}\!dsv(\mathbf {r} )}
hvor vektoren r angir posisjonen til partikkelen. Integralet utføres langs en kurve eller bane r(t) som forbinder punktet A hvor partikkelen opprinnelig befinner seg, med punktet B hvor den ender opp. Prinsippet sier at partikkelen vil følge den banen som gir den minste verdien for dette integralet når man sammenligner baner som alle har samme energi. Dette kan gjøres mest systematisk ved bruk av variasjonsregning. Man sammenligner da virkningen for banen r(t) med virkningen for den varierte banen r(t) + δr(t). Den resulterende variasjonen av virkningen skal da være like null,
δ
W
=
0
.
{\displaystyle \delta W=0\,.}
Dette matematiske kravet betyr da at virkningen er minimal eller maksimal for denne ene banen som da gir den klassiske bevegelsen. Mer presist sier derfor prinsippet at virkningen skal være ekstremal.
Her er virkningen W definert forskjellig fra virkningen S som inngår i Hamiltons virkningsprinsipp. De to definisjonene er nært knyttet til hverandre som først vist av den tyske matematiker Jacobi og bærebjelken i det som kalles Hamilton-mekanikk. På samme måte som disse to forskjellige definisjonene vanligvis bærer samme navn, omtales også de to tilsvarende virkningsprinsippene ofte i dag litt upresist som prinsippene om minste virkning.I definisjonen for virkningen kan vi skrive at ds = v dt slik at integranden blir proporsjonal med v2 = v⋅v. Da den vektorielle hastigheten v = dr/dt, kan virkningen derfor også skrives som
W
=
∫
A
B
d
r
⋅
p
{\displaystyle W=\int _{A}^{B}\!d\mathbf {r} \cdot \mathbf {p} }
hvor p = mv er bevegelsesmengden eller impulsen til partikkelen. Dette uttrykket kan lett generaliseres til å gi virkningen for flere partikler.
=== Hamiltons virkningsprinsipp ===
Hastigheten v til partikkelen bestemmer dens kinetiske energi T = mv2/2. Befinner den seg i et potensial V = V(r), vil den derfor ha den totale energien E = T + V. Som understreket av Jacobi, skal alle varierte baner som inngår i dette virkningsprinsippet, ha den samme energien E. Men alltid beveger partikkelen seg en infinitesemal veilengde ds = vdt i det infinitesemale tidsintervallet dt. Derfor kan virkningsintegralet også skrives som
W
=
m
∫
A
B
d
t
v
2
=
∫
A
B
2
T
d
t
{\displaystyle W=m\!\int _{A}^{B}\!dtv^{2}=\int _{A}^{B}2Tdt}
som i stedet inneholder den kinetiske energien T = E - V. Men nå er 2T = E + T - V slik at variasjonen av virkningen blir
δ
W
=
∫
A
B
d
t
[
δ
E
+
δ
(
T
−
V
)
]
{\displaystyle \delta W=\int _{A}^{B}\!dt[\delta E+\delta (T-V)]}
Her er første ledd lik null da δE = 0 fordi energien til den varierte banen må forbli uforandret. Andre leddet inneholder kombinasjonen L = T - V som er Lagrange-funksjonen til partikkelen. Minste virknings prinsipp kan da skrives som
δ
∫
A
B
d
t
(
T
−
V
)
=
0
{\displaystyle \delta \int _{A}^{B}\!dt(T-V)=0}
som er akkurat Hamiltons virkningsprinsipp. På denne formen vil det ikke lenger være noen restriksjoner på variasjonene δr som inngår i beregningen bortsett fra at de varierte banene alle må gå gjennom de gitte ytterpunktene A og B.
=== Fri bevegelse ===
Hvis partikkelen befinner seg i en del av rommet hvor ingen krefter virker på den, er potentialet V = konst og partikkelen beveger seg fritt med konstant hastighet. I dette spesielle tilfellet forenkles virkningen til
W
=
m
v
∫
A
B
d
s
{\displaystyle W=mv\!\int _{A}^{B}\!ds}
Den vil derfor bevege seg slik at veistrekningen s er kortest mulig, det vil si langs en rett linje i overensstemmelse med Newtons første lov. Er partikkelen tvunget til å bevege seg på en krum flate, vil den derfor av samme grunn bevege seg langs en geodetisk kurve på flaten som gir den korteste avstanden mellom de to gitte ytterpunktene til bevegelsen.
For en fri, relativistisk partikkel har virkningen den tilsvarende formen
W
=
−
m
c
∫
A
B
d
s
{\displaystyle W=-mc\!\int _{A}^{B}\!ds}
hvor c er lyshastigheten og ds nå er linjeelementet i Minkowski-rommet. Det kan skrives som ds = cdτ hvis τ betegner egentiden til partikkelen. Prinsippet om minste virkning sier derfor at partikkelen vil bevege seg slik at dens egentid er maksimal.
Ifølge Einsteins generelle relativitetsteori vil partikkelen bevege seg i et gravitasjonsfelt som om den beveger seg fritt gjennom et krumt tidrom. Igjen tilsvarer det en bevegelse som gir maksimal egentid, og partikkelen følger derfor en geodetisk kurve i det 4-dimensjonale tidrommet.
=== Newtons andre lov ===
Minste virknings prinsipp er ekvivalent med Newtons andre lov som bestemmer all bevegelse i klassisk mekanikk. Det kan man vise ved å ta hensyn til at de varierte banene r(t) + δr(t) alle må ha samme energi E = mv2/2 + V(r). Variasjonen δr i partikkelens posisjon må derfor medføre en tilsvarende variasjon i dens hastighet gitt ved mvδv = - (∇V)⋅δr da betingelsen δE = 0 må være oppfylt. Variasjonen av Maupertuis' virkning er nå
δ
W
=
m
∫
A
B
(
δ
d
s
v
+
d
s
δ
v
)
{\displaystyle \delta W=m\!\int _{A}^{B}\!(\delta ds\,v+ds\,\delta v)}
som kan forenkles ved å skrive det kvadrerte linjeelementet som ds2 = dr⋅dr. Derfor er dsδds = dr⋅δdr som betyr at vδds = (dr/ds)(ds/dt)⋅δdr = v⋅δdr hvor v = dr/dt er den vektorielle hastigheten. Da δdr = dδr, kan man nå foreta en partiell integrasjon av første ledd i integralet. Under betingelse av at variasjonen δr er null i ytterpunktene A og B, blir da variasjonen av virkningen
δ
W
=
−
∫
A
B
d
s
[
m
d
v
d
s
+
1
v
∇
V
]
⋅
δ
r
{\displaystyle \delta W=-\int _{A}^{B}\!ds{\Big [}m{d\mathbf {v} \over ds}+{1 \over v}{\boldsymbol {\nabla }}V{\Big ]}\cdot \delta \mathbf {r} }
For at denne skal være null for alle variasjoner δr, må parentesen under integraltegnet være null. Det er bare mulig hvis hastigheten til partikkelen oppfyller ligningen mdv/dt = - ∇V. Man ser det ved å benytte at vdv/ds = (ds/dt) dv/ds = dv/dt som er akselerasjonen a til partikkelen. Siden F = - ∇V er kraften som virker på den, er resultatet av variasjonsprinsippet derfor ikke noe annet enn Newtons andre lov F = ma. Da dette er en andre ordens differensialligning, vil løsningen gi sluttposisjonen B som en funksjon av begynnelsesposisjon A, tiden t og energien E til bevegelsen.
=== Bevegelse som funksjon av tiden ===
Som ved bruk av Fermats prinsipp for beregning av banen til en lystråle, vil Maupertuis' prinsipp i utgangspunktet kun gi formen til partikkelbanen og ikke hvor raskt partikkelen beveger seg langs denne. Matematisk er disse to virkningsprinsippene ekvivalente hvor brytningsindeksen n til lyset tilsvarer hastigheten v til partikkelen gitt ved potensialet V gjennom relasjonen E = mv2/2 + V(r). Virkningen for en ikke-relativistisk partikkel er dermed gitt ved integralet
W
=
∫
A
B
d
s
2
m
(
E
−
V
)
{\displaystyle W=\int _{A}^{B}\!ds{\sqrt {2m(E-V)}}}
Resultatet av integrasjonen vil være en funksjon av energien E og posisjonene til de to ytterpunktene A og B. Beregner man så den deriverte av denne funksjonen, finner man at
∂
W
∂
E
=
∫
A
B
d
s
(
2
/
m
)
(
E
−
V
)
=
∫
A
B
d
s
v
=
∫
A
B
d
t
{\displaystyle {\partial W \over \partial E}=\int _{A}^{B}\!{ds \over {\sqrt {(2/m)(E-V)}}}=\int _{A}^{B}\!{ds \over v}=\int _{A}^{B}\!dt}
hvor det siste integralet gir tiden t som partikkelen behøver fra A til B. Denne ligningen gir nå en implisitt sammenheng mellom begynnelsesposisjonen A, sluttposisjonen B og tidsforløpet t og er den samme som ville ha fulgt fra en direkte løsningen av den ekvivalente ligningen til Newton.
== Eksempel ==
Dette virkningsprinsippet egner seg vanligvis ikke til løsning av mer praktiske oppgaver. Til det er ofte Newtons bevegelsesligninger eller Hamiltons virkningsprinsipp mer passende. Men det inneholder de samme fysiske lover, men i en mindre generell formulering. Til beskrivelse av for eksempel kontinuerlige medier og felter strekker det ikke uten videre til. Derimot for enkel partikkelbevegelse er det et mulig alternativ.
=== Kast av ball ===
En ball med masse m beveger seg i xy-planet etter å være kastet ut fra origo med en hastighet v0 som danner vinkelen θ0 med y-aksen. Ballen får da i utgangspunktet en energi E = mv02/2 som forblir konstant. Den er påvirket av en konstant tyngdekraft slik at dens potensielle energi er V = mgy hvor g er tyngdeakselerasjonen. Hastigheten v er da en funksjon av høyden y til partikkelen og kan skrives som v = v0√(1 - ay) hvor konstanten a = mg/E . Den kan derfor nå en maksimal høyde 1/a som tilsvarer at den blir kastet rett oppover.
Det forenkler nå beregningen ved å parametrisere banen med denne høydekoordinaten. Da er det infinitesemale veistykket
d
s
=
d
x
2
+
d
y
2
=
d
y
1
+
x
′
2
{\displaystyle ds={\sqrt {dx^{2}+dy^{2}}}=dy{\sqrt {1+x'^{2}}}}
hvor x' = dx/dy og vist i figuren til høyre. Dermed er Maupertuis' virkning gitt ved integralet
W
=
m
∫
A
B
d
y
v
(
y
)
1
+
x
′
2
{\displaystyle W=m\int _{A}^{B}\!dyv(y){\sqrt {1+x'^{2}}}}
Dette matematiske problemet er dermed ekvivalent med gangen til lys gjennom et laminart luftlag hvor brytningsindeksen avtar med høyden på samme måte som i hastigheten. Som i det tilfellet, kan man benytte at med denne parametriseringen er x en syklisk koordinat slik at
∂
∂
x
′
(
v
1
+
x
′
2
)
=
v
x
′
1
+
x
′
2
{\displaystyle {\partial \over \partial x'}{\Big (}v{\sqrt {1+x'^{2}}}{\Big )}={vx' \over {\sqrt {1+x'^{2}}}}}
må være konstant. Da x'/√(1 + x' 2) = dx/ds = sinθ , betyr det at hastigheten til ballen i x-retning er konstant. Det er jo forventet da ingen krefter virker i den retningen og er den mekaniske utgaven av Snells brytningslov. På den måten har man x'/√(1 + x' 2) = sinθ0/√(1 - ay) som gir
d
x
d
y
=
sin
θ
0
cos
2
θ
0
−
a
y
{\displaystyle {dx \over dy}={\sin \theta _{0} \over {\sqrt {\cos ^{2}\theta _{0}-ay}}}}
Dette er en første ordens differensialligning som kan løses ved direkte integrasjon. Resultatet kan skrives som
y
=
a
x
(
2
x
0
−
x
)
4
sin
2
θ
0
{\displaystyle y={ax(2x_{0}-x) \over 4\sin ^{2}\theta _{0}}}
hvor x0 = sin2θ0 /a er en integrasjonskonstant. Den er bestemt ut fra betingelsen at ballen beveger seg fra origo med hastighet v0. Løsningen viser at den deretter følger en parabel og når sitt høydepunkt y0 = cos2θ0 /a for x = x0. Den faller ned igjen i en avstand av 2x0 fra origo.
=== Harmonisk oscillator ===
Energien til en harmonisk oscillator med utslag x er E = mv2/2 + kx2/2 hvor k er fjærkonstanten. For en bevegelse fra begynnelsespunktet x = 0 til et vilkårlig punkt x ved et senere tidspunkt, er virkningen gitt ved integralet
W
=
∫
0
x
d
x
2
m
E
−
k
m
x
2
{\displaystyle W=\int _{0}^{x}\!dx{\sqrt {2mE-kmx^{2}}}}
Det kan regnes ut ved bruk av forskjellige trigonometriske funksjoner. Men for å beregne utslaget til oscillatoren som funksjon av tiden, må man utføre det enklere integralet
t
=
∂
W
∂
E
=
m
∫
0
x
d
x
2
m
E
−
k
m
x
2
=
1
ω
arcsin
(
m
ω
2
2
E
x
)
{\displaystyle t={\partial W \over \partial E}=m\!\int _{0}^{x}{dx \over {\sqrt {2mE-kmx^{2}}}}={1 \over \omega }\arcsin {\Big (}{\sqrt {m\omega ^{2} \over 2E}}x{\Big )}}
etter å ha innført ω2 = k/m . Utslaget varierer derfor med tiden som
x
(
t
)
=
2
E
m
ω
2
sin
ω
t
{\displaystyle x(t)={\sqrt {2E \over m\omega ^{2}}}\sin \omega t}
som viser en periodisk svingning med vinkelfrekvens ω. Selv om den starter ved tiden t = 0 med null utslag, har den likevel en hastighet v = dx/dt som er forskjellig fra null på dette tidspunktet og som gir oscillatoren dens energi.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ivar Ekeland, The best of all possible Worlds, University of Chicago Press, Chicago (2006). ISBN 0-226-19995-9.
H. Goldstein, Classical Mechanics, Addison-Wesley Publishing Company, New York (1959).
H. Goldstine: A History of the Calculus of Variations from the 17th through the 19th Century, Springer, New York (1980). ISBN 1-4613-8106-8.
== Eksterne lenker ==
Principle of least Action. Scolarpedia. | Maupertuis' virkningsprinsipp eller prinsippet om minste virkning ble fremsatt av den franske naturviter Pierre Louis Maupertuis og den sveitsiske matematiker Leonhard Euler i 1744 og skulle beskrive all bevegelse i Naturen. Det er et av mange virkningsprinsipp i fysikken og var inspirert av Fermats prinsipp for bevegelse av lys. | 194,355 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kj%C3%B8lberggata_(Oslo) | 2023-02-04 | Kjølberggata (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tøyen (Oslo)'] | Kjølberggata (1-31, 18-28) er en gate på Tøyen i bydel Gamle Oslo. Den går fra Åkebergveien (der Jarlen kino lå i sin tid, vis-à-vis Klosterenga) og til Tøyenkrysset ved Sørligata og Økernveien. Gateløpet fortsetter nordvestover som Finnmarkgata.
Gaten fikk navn i 1891 etter gården Kjølberg. Gaten er preget av gjennomfartstrafikk (med blant annet Ruters bussrute 20 fra Galgeberg til Skøyen).
| Kjølberggata (1-31, 18-28) er en gate på Tøyen i bydel Gamle Oslo. Den går fra Åkebergveien (der Jarlen kino lå i sin tid, vis-à-vis Klosterenga) og til Tøyenkrysset ved Sørligata og Økernveien. Gateløpet fortsetter nordvestover som Finnmarkgata.
Gaten fikk navn i 1891 etter gården Kjølberg. Gaten er preget av gjennomfartstrafikk (med blant annet Ruters bussrute 20 fra Galgeberg til Skøyen).
=== Bebyggelse ===
Nr. 21: Fabrikkbygning oppført i 1912 for Lauritsen & Sørensens Tricotagefabriker A/S ved arkitekt Bredo Berntsen
Nr. 24: Bygård i fem etasjer tegnet av arkitekt Karl Høie og oppført i en kombinasjon av gul Frogner-tegl og pusset tegl
Nr. 27: Bygård i 3-4 etasjer i enkel nyrenessanse tegnet av Ludwig Zapffe
Nr. 29: Kampen hotell, i de tidligere lokalene til Kampens Mekaniske Verksted
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Kjølberggata». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 305. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Kjølberggata | 194,356 |
https://no.wikipedia.org/wiki/St._Georgs_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | St. Georgs vei (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern'] | St. Georgs vei (1-65, 2-22) er en vei på Abbediengen ved Skøyen i bydel Ullern i Oslo. Den går fra St. Edmunds vei til Gråbrødreveien, idet sistnevnte kan betraktes som en fortsettelse av veiløpet.
Veien fikk navn i 1951 etter sankt Georg.
I nr. 7-13 og 14-20 er en serie rekkehus med atelierer i tilknytning til Ekely. Nr. 25 ble oppført for Thorbjørn Egner ved arkitekt Jens Selmer i 1953.
| St. Georgs vei (1-65, 2-22) er en vei på Abbediengen ved Skøyen i bydel Ullern i Oslo. Den går fra St. Edmunds vei til Gråbrødreveien, idet sistnevnte kan betraktes som en fortsettelse av veiløpet.
Veien fikk navn i 1951 etter sankt Georg.
I nr. 7-13 og 14-20 er en serie rekkehus med atelierer i tilknytning til Ekely. Nr. 25 ble oppført for Thorbjørn Egner ved arkitekt Jens Selmer i 1953.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «St. Edmunds vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 485. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | | navn = St. Georgs vei | 194,357 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olaf_L%C3%B8renskogens_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Olaf Lørenskogens vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Nordmarka (delområde i Oslo)', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Olaf Lørenskogens vei (102-104) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den går nordvestover og så nordover fra Movassbakken ved Movatn stasjon på Gjøvikbanen, til litt forbi Lørenskogen gård. Den munner ut i Greveveien.Veinavnet ble tatt i bruk ultimo 2013 etter at man på Lørenskogen gård hadde arbeidet lenge for å få eget veinavn med egen adresse. Veien er oppkalt etter Olaf Lørenskogen (1912–93), som er bestefar til driveren per 2014. Tidligere har gården hatt adresse Hakadalsveien 812, identisk med en rødmalt stue nær nordbredden av Søndre Movann, rundt halvannen kilometer unna.
| Olaf Lørenskogens vei (102-104) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den går nordvestover og så nordover fra Movassbakken ved Movatn stasjon på Gjøvikbanen, til litt forbi Lørenskogen gård. Den munner ut i Greveveien.Veinavnet ble tatt i bruk ultimo 2013 etter at man på Lørenskogen gård hadde arbeidet lenge for å få eget veinavn med egen adresse. Veien er oppkalt etter Olaf Lørenskogen (1912–93), som er bestefar til driveren per 2014. Tidligere har gården hatt adresse Hakadalsveien 812, identisk med en rødmalt stue nær nordbredden av Søndre Movann, rundt halvannen kilometer unna.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt
Bydel Nordre Aker (saksbehandling 2011: sak 13/11, s. 19f.) | Olaf Lørenskogens vei (102-104) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den går nordvestover og så nordover fra Movassbakken ved Movatn stasjon på Gjøvikbanen, til litt forbi Lørenskogen gård. | 194,358 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norvegia-ekspedisjonene | 2023-02-04 | Norvegia-ekspedisjonene | ['Kategori:1920-årene i Antarktis', 'Kategori:1930-årene i Antarktis', 'Kategori:Antarktisekspedisjoner', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bouvetøya', 'Kategori:Hvalfangst', 'Kategori:Norsk polarhistorie', 'Kategori:Peter I Øy', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Norvegia-ekspedisjonene betegner fire norske antarktisekspedisjoner som ble gjennomført i perioden 1927–1931. Ekspedisjonene ble primært sendt for å utforske hvalforekomster i Sørishavet, og var finansiert av hvalfangstpioneren Lars Christensen. Ekspedisjonene annekterte også flere områder for Norge, blant annet Bouvetøya i 1927 og Peter I Øy i 1929, og oppdaget flere til da ukjente landområder.Ekspedisjonene benyttet det ombygde selfangstskipet «Norvegia», som har gitt navn til ekspedisjonene. De to siste ekspedisjonene benyttet også fly for rekognosering. Norvegia-ekspedisjonene ble videreført gjennom Thorshavn-ekspedisjonene, også finansiert av Christensen.
| Norvegia-ekspedisjonene betegner fire norske antarktisekspedisjoner som ble gjennomført i perioden 1927–1931. Ekspedisjonene ble primært sendt for å utforske hvalforekomster i Sørishavet, og var finansiert av hvalfangstpioneren Lars Christensen. Ekspedisjonene annekterte også flere områder for Norge, blant annet Bouvetøya i 1927 og Peter I Øy i 1929, og oppdaget flere til da ukjente landområder.Ekspedisjonene benyttet det ombygde selfangstskipet «Norvegia», som har gitt navn til ekspedisjonene. De to siste ekspedisjonene benyttet også fly for rekognosering. Norvegia-ekspedisjonene ble videreført gjennom Thorshavn-ekspedisjonene, også finansiert av Christensen.
== Den første Norvegia-ekspedisjonen ==
Den første Norvegia-ekspedisjonen (1927/28) ble ledet av kaptein Harald Horntvedt og gjorde undersøkelser ved Sør-Georgia og på Bouvetøya. 1. desember 1927 gikk ekspedisjonen i land på Bouvetøya, den første dokumenterte ilandstigningen på øya noensinne.
Det norske flagget ble plantet i bakken og øya erklært for norsk territorium. Ekspedisjonen foretok vitenskapelige observasjoner og kartlegging, og i havet rundt øya ble det foretatt oseanografiske observasjoner. En liten hytte ble bygd på et av de få ilandstigningsstedene og ble navngitt Ny Sandefjord.
I planene inngikk det også å nå frem til Enderby Land og utforske området videre mot Weddellhavet. Dette måtte imidlertid oppgis.Det ble foretatt meteorologiske og oseanografiske undersøkelser av cand.mag Ditlef Rustad og amanuensis Håkon Mosby, samt vitenskapelig arbeid over krill, den viktigste hvalføden, av zoologen dr. Ola Olstad.
Geologiske undersøkelser ble foretatt av Olaf Holtedahl.
== Den andre Norvegia-ekspedisjonen ==
Den andre Norvegia-ekspedisjonen (1928/29) ble ledet av Ola Olstad. Kaptein på «Norvegia» var Nils Larsen, som hadde deltatt på den første ekspedisjonen som førstestyrmann. Det ble foretatt undersøkelser fra Bouvetøya til vest for Sør-Shetlandsøyene. 2. februar 1929 ble den første ilandstigningen på Peter I Øy gjennomført, og øya ble annektert for Norge. Det ble bygget en hytte på øya og etablert et depot for eventuelt senere ekspedisjoner.Ekspedisjonen hadde også til hensikt å etablere en bemannet meteorologisk radiostasjon på Bouvetøya, men fant ikke noe egnet sted. Hytta som ble satt opp året i forveien var borte og ekspedisjonen satte opp to nye hytter, en på Kapp Circoncision og en på Larsøya.
== Den tredje Norvegia-ekspedisjonen ==
Den tredje Norvegia-ekspedisjonen (1929/30) ble ledet av Hjalmar Riiser-Larsen, og Nils Larsen var også denne gang kaptein på «Norvegia». Hovedmålet med ekspedisjonen var å gjennomføre den mislykkede planen fra det første Norvegia-ekspedisjonen med å nå frem til Enderby Land på det antarktiske kontinentet og utforske områdene videre til Weddellhavet. Det skulle også forsøkes å nå inn til land, dersom forholdene gjorde det mulig. Det skulle også gjennomføres oseanografiske og meteorologiske undersøkelser.
Flygerne Riiser-Larsen og Finn Lützow-Holm benyttet fly til å rekognosere, kartlegge og fotografere. Dette var første gang en antarktisk ekspedisjon brukte fly til vitenskapelige formål.
Bouvetøya ble kartlagt og fotografert fra lufta, og også denne gangen ble det satt opp to depothytter på øya, en på Kapp Circoncision og en mindre på Larsøya.
Etter å ha besøkt Bouvetøya, gikk turen videre mot det antarktiske kontinentet. 22. desember 1929 landet Riiser-Larsen og Lützow-Holm på Enderby Land og plantet det norske flagget. Senere ble vestkysten av Enderby Land kartlagt, og Kronprins Olav Kyst og Kronprinsesse Märtha Kyst ble oppdaget og kartlagt.
Pakkisens sesongmessige variasjoner under innflytelse av strøm og vind ble observert. Det ble også tatt vannprøver og planktonprøver, samt kartlagt nye hvalfelt.Ekspedisjonen er dokumentert gjennom filmen Mot ukjent land. Norvegia-ekspedisjonen 1929/30.
== Den fjerde Norvegia-ekspedisjonen ==
Den fjerde Norvegia-ekspedisjonen (1930/31) ble fra starten ledet av Gunnar Isachsen, med Nils Larsen som kaptein. Det ble først foretatt en reise rundt hele kontinentet med formål å kartlegge hvalforekomster og foreta oseanografiske, meteorologiske og biologiske undersøkelser. Det ble også lett etter Trulsøya, Nimrodøyene og Doghertyøya som tidligere var blitt rapportert observert, men resultatløs leting ledet til konklusjonen at de må ha vært isfjell.
Fra februar 1931 overtok Hjalmar Riiser-Larsen ledelsen av ekspedisjonen, som inkluderte ytterligere rekognosering og kartlegging fra fly. Den 17. februar 1931 ble Prinsesse Ragnhild Kyst annektert.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gunnar Isachsen (1934) Norvegia rundt sydpollandet: Norvegia-ekspedisjonen 1930-1931, Gyldendal, Oslo
Hjalmar Riiser-Larsen (1930) Mot ukjent land: Norvegia-ekspedisjonen 1929-1930, Gyldendal, Oslo
Robert K. Headland (1990). Chronological List of Antarctic Expeditions and Related Historical Events. Cambridge University Press. ISBN 0-521-30903-4
== Eksterne lenker ==
(en) Norvegia Expeditions – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Norvegia» lardex.net | Mot Ukjent Land. Norvegia ekspedisjonen 1929/30 er en norsk stum-dokumentar om den tredje Norvegia-ekspedisjonen til Antarktis, utrustet av konsul Lars Christensen i Sandefjord. | 194,359 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antiochia_ad_Taurum | 2023-02-04 | Antiochia ad Taurum | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Tyrkia', 'Kategori:Gaziantep (provins)'] | Antiochia ad Taurum (Αντιόχεια του Ταύρου; «Antiokia i Taurus[fjellene]») var en hellenistisk oldtidsby i Taurusfjellene i Kilikia (senere provinsen Commagene) i Anatolia. De fleste moderne forskere plasserer Antiochia ad Taurum i eller nær Gaziantep i Tyrkia (tidligere kalt Aïntab) , skjønt noen tidligere tiders forskere prøvde å knytte den til Aleppo (Halab) i Syria. [1]
Det ble stått mynt i Antiochia ad Taurum. [2]
Antiochia ad Taurum ble kristnet tidlig, og ble et bispesete i Commagene. [3]
| Antiochia ad Taurum (Αντιόχεια του Ταύρου; «Antiokia i Taurus[fjellene]») var en hellenistisk oldtidsby i Taurusfjellene i Kilikia (senere provinsen Commagene) i Anatolia. De fleste moderne forskere plasserer Antiochia ad Taurum i eller nær Gaziantep i Tyrkia (tidligere kalt Aïntab) , skjønt noen tidligere tiders forskere prøvde å knytte den til Aleppo (Halab) i Syria. [1]
Det ble stått mynt i Antiochia ad Taurum. [2]
Antiochia ad Taurum ble kristnet tidlig, og ble et bispesete i Commagene. [3]
== Litteratur ==
Bouillet Chassang, Dictionnaire universel d'histoire et de géographie ("Aintab")
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hazlitt's Classical Gazetteer | Antiochia ad Taurum (Αντιόχεια του Ταύρου; «Antiokia i Taurus[fjellene]») var en hellenistisk oldtidsby i Taurusfjellene i Kilikia (senere provinsen Commagene) i Anatolia.Ancientlibrary. | 194,360 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jon_Norstog | 2023-02-04 | Jon Norstog | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. november', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler 15. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer fra USA født i Norge'] | Jon Norstog (født 15. eller 30. oktober 1877 i Høydalsmo, Telemark, død 23. november 1942 i Nord-Dakota) var en norsk-amerikansk forfatter. Han gikk på lærerseminaret på Notodden i 1890-årene og utvandret til USA i 1902. I USA hadde han vansker med å finne en forelegger, og kjøpte selv et lite trykkeri som han satte opp hjemme på gården i Nord-Dakota. Norstog forsøkte også å få i gang en norsk-amerikansk versjon av Dølen av Aasmund Olavsson Vinje.
Bestemoren hans på morsiden var kusine av Aasmund O. Vinje. Fra den vesle skrivestua si holdt han brevkontakt med gamlelæreren sin fra lærerskolen på Notodden, Peter Hognestad, som senere ble biskop i Bergen.Landsmål og kristendom sto sentralt hos Norstog. Han ga ut 25 bøker, fire av disse i Norge. Forfatterskapet omfattet romaner, dikt, drama og fortellinger, og var til dels inspirert av Ole Rølvågs forfatterskap.Ifølge leserinnlegg i Dag og Tid var han født på Haukelisæter og vokste opp på Mo (Nå kalt Byrte).
| Jon Norstog (født 15. eller 30. oktober 1877 i Høydalsmo, Telemark, død 23. november 1942 i Nord-Dakota) var en norsk-amerikansk forfatter. Han gikk på lærerseminaret på Notodden i 1890-årene og utvandret til USA i 1902. I USA hadde han vansker med å finne en forelegger, og kjøpte selv et lite trykkeri som han satte opp hjemme på gården i Nord-Dakota. Norstog forsøkte også å få i gang en norsk-amerikansk versjon av Dølen av Aasmund Olavsson Vinje.
Bestemoren hans på morsiden var kusine av Aasmund O. Vinje. Fra den vesle skrivestua si holdt han brevkontakt med gamlelæreren sin fra lærerskolen på Notodden, Peter Hognestad, som senere ble biskop i Bergen.Landsmål og kristendom sto sentralt hos Norstog. Han ga ut 25 bøker, fire av disse i Norge. Forfatterskapet omfattet romaner, dikt, drama og fortellinger, og var til dels inspirert av Ole Rølvågs forfatterskap.Ifølge leserinnlegg i Dag og Tid var han født på Haukelisæter og vokste opp på Mo (Nå kalt Byrte).
== Verk ==
Yggdrasil, dikt (1902) digital versjon hos Nasjonalbiblioteket
Paa Heklemogen (1903)
Haakon Sollid (1906)
Ørnerud (1907)
Tornekronen drama i fem akter (1908)
Svein, forteljing (1909)
Tone, forteljing (1913)
Kong Saul, drama i fem vendingar (1920)
Kong David, drama i fem vendingar (1921)
Exodus, roman i tre bind (1928-1931)
== Referanser == | Jon Norstog (født 15. eller 30. | 194,361 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Glimt_fra_New_York_og_den_norske_koloni | 2023-02-04 | Glimt fra New York og den norske koloni | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1931', 'Kategori:Norske filmer fra 1930-årene'] | Glimt fra New York og den norske koloni er en norsk filmdokumentar fra 1931. Den begynner med skipet «Stavangersfjord»s ankomst til Brooklyn. Så kommer scener fra forskjellige gater og strøk, det norske generalkonsulatet og generalkonsul Wilhelm Thorleif von Munthe af Morgenstierne. Videre Holland-tunnelen og sjefsingeniør Singstads hjem, og en rekke norske institusjoner. Den norske sjømannskirke og sjømannshjem. Det norske hospital, norske aviser, bondeungdomslaget ved Lake Telemark og så videre.
| Glimt fra New York og den norske koloni er en norsk filmdokumentar fra 1931. Den begynner med skipet «Stavangersfjord»s ankomst til Brooklyn. Så kommer scener fra forskjellige gater og strøk, det norske generalkonsulatet og generalkonsul Wilhelm Thorleif von Munthe af Morgenstierne. Videre Holland-tunnelen og sjefsingeniør Singstads hjem, og en rekke norske institusjoner. Den norske sjømannskirke og sjømannshjem. Det norske hospital, norske aviser, bondeungdomslaget ved Lake Telemark og så videre.
== Kilder ==
Filmen i Norge: norske kinofilmer gjennom 100 år. Utgitt av Gyldendal i samarbeid med Det norske filminstituttet, 1995. Komplett liste over alle kinofilmer 1907-1995 med plot og utdrag av samtidige filmanmeldelser. | Glimt fra New York og den norske koloni er en norsk filmdokumentar fra 1931. Den begynner med skipet «Stavangersfjord»s ankomst til Brooklyn. | 194,362 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kilis | 2023-02-04 | Kilis | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Tyrkia', 'Kategori:Kilis (provins)', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum'] | Kilis er en by sør i det sentrale Tyrkia nær grensen til Syria og det administrative senter i provinsen Kilis.
Grenseovergangen til Syria ligger fem km sør for byen og den store byen Gaziantep ligger 60 km mot nord. Fram til 1996 var Kilis et distrikt i Gaziantep.
| Kilis er en by sør i det sentrale Tyrkia nær grensen til Syria og det administrative senter i provinsen Kilis.
Grenseovergangen til Syria ligger fem km sør for byen og den store byen Gaziantep ligger 60 km mot nord. Fram til 1996 var Kilis et distrikt i Gaziantep.
== Historie ==
I byens umiddelbare nærhet er det en rekke höyüks, som vitner om at regionen har vært bosatt i svært lang tid. Den best utforskede er Oylum Höyük, som var bosatt fra neolitikum til inn i bysantinsk tid.
Navnet Kilis dukker opp i arabiske kilder på 900-tallet, og er avledet av ordet for «kirke». Mot slutten av 1000-tallet ble byen erobret av korsfarerne, kom senere på ayyubidenes og så de egyptiske mamelukkenes hender. Da regionen ble erobret av den osmanske sultan Selim I var Kilis bare en landsby. I 1519 var den en småby med fire mahaller og ca. 1.500 innbyggere. Mot slutten av 1800-tallet hørte Kilis under Aleppo og hadde 20.000 innbyggere. Geografen Viforteller blant annet om 47 fredagsmoskeer, 12 mindre moskeer, 4 dervisjkonventer, 24 medresser og 3 kirker.
== Klima ==
Kilis har et halvtørt klima med særlig varme, tørre og lange sommere og kjølige og regnfulle vintre.
== Referanser == | thumb|Sentrum i byen | 194,363 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skj%C3%A6rg%C3%A5rdsflirt | 2023-02-04 | Skjærgårdsflirt | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1932', 'Kategori:Norske filmer fra 1930-årene', 'Kategori:Norske filmkomedier'] | Skjærgårdsflirt er en norsk komedie fra 1932, basert på skuespillet av Gideon Wahlberg med samme navn. Filmen er i dag ansett som tapt.
| Skjærgårdsflirt er en norsk komedie fra 1932, basert på skuespillet av Gideon Wahlberg med samme navn. Filmen er i dag ansett som tapt.
== Kilder ==
Filmen i Norge: norske kinofilmer gjennom 100 år. Utgitt av Gyldendal i samarbeid med Det norske filminstituttet, 1995. Komplett liste over alle kinofilmer 1907-1995 med plot og utdrag av samtidige filmanmeldelser.
== Handling ==
Inga Sjøholm og Erik Østerman er forlovet. Hun er datter av en fattig bonde, og han er sønn av en velstående fisker. Eriks mor liker ikke forlovelsen deres, og mener sønnen kunne funnet noen langt bedre enn Inga. Østerman-familien huser også gjester om sommeren, og grosserer Andersen og datteren Lilly kommer på besøk fra hovedstaden. Lily opptrer flørtende, og klarer snart å sjarmere Erik - til Ingas store fortvilelse. Østerman-familiens hushjelp Katrina og gårdsgutten Karl Anton har også en sommer-flørt gående. Men denne romansen er noe ensidig, fordi Karl-Anton heller vil lese romaner enn å tilbringe tiden sammen med Katrina.
Lilys fetter Hans kommer også på besøk. Han er forelsket i Lily, og interessen hennes blir nå rettet mot ham. En kveld overhører Erik en samtale mellom de to, og får vite at Lily bare gjorde narr av ham - og at hun betrakter ham som en enkel bondegutt. Han vender tilbake til Inga, som nettopp har arvet 5 000 svenske kroner fra en onkel. Samtidig forlater Karl-Anton endelig romanen sin, til fordel for Katrina.
== Skuespillere ==
Else Bull som Inga Sjøholm.
Kristian Hefte som Erik Østerman.
Finn Bernhoft som grossist Andersen.
Bjørn Bjørnevik som Sjøholm, en bonde
Arne Kleve som Østerman, en fisker.
Vilhelm Lund som Hans.
Birger Løvaas som gårsarbeider Karl Anton.
Lisbeth Nyborg som Augusta Østerman
Astrid Schwab som Lily Andersen.
Olga Sjøgren som Katrina. | Skjærgårdsflirt er en norsk komedie fra 1932, basert på skuespillet av Gideon Wahlberg med samme navn. Filmen er i dag ansett som tapt. | 194,364 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Manfred_Spitzer | 2023-02-04 | Manfred Spitzer | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 27. mai', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske psykologer'] | Manfred Spitzer (født 27. mai 1958 i nærheten av Darmstadt) er en tysk psykiater, psykolog og hjerneforsker. Siden 1998 har han vært direktør for den Psykiatriske universitetsklinikken i Ulm.
Han studerte ved Albert-Ludwigs-Universität Freiburg og kvalifiserte seg for professorkompetanse i 1989 i psykiatri. Fra 1990 til 1997 var han overlege ved den psykiatriske universitetsklinikken i Heidelberg, og hadde forskningsopphold ved Harvard University og University of Oregon.
Spitzer har gjennom flere bøker som har vært bestselgere i Tyskland markert seg som en kritiker av bruk av digitale medier. Han har hevdet at det fører til at læringsevnen reduseres ved stadige fokuset på skjermbruk og at de kan føre til at vi får dobbelt så mange demenssyke i 2050 En av hans bøker Digital demens ble i 2014 oversatt til norsk.
| Manfred Spitzer (født 27. mai 1958 i nærheten av Darmstadt) er en tysk psykiater, psykolog og hjerneforsker. Siden 1998 har han vært direktør for den Psykiatriske universitetsklinikken i Ulm.
Han studerte ved Albert-Ludwigs-Universität Freiburg og kvalifiserte seg for professorkompetanse i 1989 i psykiatri. Fra 1990 til 1997 var han overlege ved den psykiatriske universitetsklinikken i Heidelberg, og hadde forskningsopphold ved Harvard University og University of Oregon.
Spitzer har gjennom flere bøker som har vært bestselgere i Tyskland markert seg som en kritiker av bruk av digitale medier. Han har hevdet at det fører til at læringsevnen reduseres ved stadige fokuset på skjermbruk og at de kan føre til at vi får dobbelt så mange demenssyke i 2050 En av hans bøker Digital demens ble i 2014 oversatt til norsk.
== Bibliografi ==
På norskManfred Spitzer Digital demens: alt om hvordan digitale medier skader deg og barna dine Pantagruel forlag 2014 (Originaltittel: Digitale Demenz) ISBN 978-82-7900-698-5På tyskHalluzinationen - ein Beitrag zur allgemeinen und klinischen Psychopathologie, Springer, Berlin 1988, ISBN 3-54018611-5
Was ist Wahn? - Untersuchungen zum Wahnproblem, Springer, Berlin 1989, ISBN 3-540-51072-9
Geist im Netz (1996)
Ketchup und das kollektive Unbewusste (Geschichten aus der Nervenheilkunde, 2001), ISBN 3-7945-2115-3
Lernen. Gehirnforschung und die Schule des Lebens. (2002)
Musik im Kopf: Hören, Musizieren, Verstehen und Erleben im neuronalen Netzwerk (2002)
Selbstbestimmen. Gehirnforschung und die Frage: Was sollen wir tun? (2003)
Frontalhirn an Mandelkern (Geschichten aus der Nervenheilkunde, 2005)
Vorsicht Bildschirm! Elektronische Medien, Gehirnentwicklung, Gesundheit und Gesellschaft (2005), ISBN 3-12-010170-2
Gott-Gen und Großmutterneuron (Geschichten aus der Nervenheilkunde, 2006)
Mozarts Geistesblitze: Wie unser Gehirn Musik verarbeitet (2006)
Vom Sinn des Lebens: Wege statt Werke (Geschichten aus der Nervenheilkunde, 2007), ISBN 978-3-7945-2563-8
Von Liebesbriefen und Einkaufszentren. Meditationen im und über den Kopf. (Geschichten aus der Nervenheilkunde, 2008), Schattauer, ISBN 978-3-7945-2627-7
Medizin für die Bildung. Ein Weg aus der Krise. (2010), ISBN 978-3-8274-2677-2
Wie Kinder denken lernen (4 lydbøker, 300 min., 2010), ISBN 978-3-902533-26-5
Wie Erwachsene denken und lernen (3 lydbøker, 210 min. 2011), ISBN 978-3-902533-38-8
Nichtstun, Flirten, Küssen und andere Leistungen des Gehirns. Schattauer (2011), ISBN 978-3-7945-2856-1
Digitale Demenz. Wie wir uns und unsere Kinder um den Verstand bringen. Droemer, München 2012, ISBN 978-3-426-27603-7
Heinz Janisch, Carola Holland: Tom und der König der Tiere (utgitt i serien: Leben Lernen, 2012), ISBN 978-3-902533-43-2
Heinz Janisch, Susanne Wechdorn: Mein Freund, der Rasenmäher (utgitt i serien: Leben Lernen, 2012), ISBN 978-3-902533-45-6
Das (un)soziale Gehirn, Schattauer, Stuttgart 2013, ISBN 978-3-7945-2918-6
Rotkäppchen und der Stress. Schattauer, Stuttgart 2014, ISBN 978-3-7945-2977-3
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Manfred Spitzer på Internet Movie Database
(no) Publikasjoner av Manfred Spitzer i BIBSYS
(de) Verk av og om Manfred Spitzer i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Manfred Spitzer hjemmeside ved Universität Ulm med publikasjonsliste | Manfred Spitzer (født 27. mai 1958 i nærheten av Darmstadt) er en tysk psykiater, psykolog og hjerneforsker. | 194,365 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kuskokwim_Census_Division | 2023-02-04 | Kuskokwim Census Division | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1958', 'Kategori:Opphør i 1972', 'Kategori:Tidligere folketellingsdivisjoner i Alaska'] | Kuskokwim Census Division er en tidligere folketellingsdivisjon i den amerikanske delstaten Alaska. I 1960 hadde området et areal på 149 934 kvadratkilometer, og omfattet landområder i de sentrale delene av delstaten.
Store deler av elva Kuskokwim og deler av Yukon går gjennom landområdene som utgjorde divisjonen.
Området ble etablert som et valgdistrikt i 1958. I 1972 ble den nordlige delen overført til statistikkområdet Yukon-Koyukuk, mens den sørlige delen ble overført til statistikkområdet Bethel.
| Kuskokwim Census Division er en tidligere folketellingsdivisjon i den amerikanske delstaten Alaska. I 1960 hadde området et areal på 149 934 kvadratkilometer, og omfattet landområder i de sentrale delene av delstaten.
Store deler av elva Kuskokwim og deler av Yukon går gjennom landområdene som utgjorde divisjonen.
Området ble etablert som et valgdistrikt i 1958. I 1972 ble den nordlige delen overført til statistikkområdet Yukon-Koyukuk, mens den sørlige delen ble overført til statistikkområdet Bethel.
== Befolkningsutvikling ==
== Referanser ==
== Kilder ==
U.S. Bureau of the Census, Population of States and Counties of the United States: 1790 to 1990. From the Twenty-one Decennial Censuses. Mars 1996. (Del III side 11-12) (en)
Kartdata fra State of Alaska, Department of Labor and Workforce Development: Alaska Census Data. Boundary Maps. (en) | Kuskokwim Census Division er en tidligere folketellingsdivisjon i den amerikanske delstaten Alaska. I 1960 hadde området et areal på ,Bureau of the Census, Census of Population, 1960: Total Population Counts for the U. | 194,366 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ranaregionen_N%C3%A6ringsforening | 2023-02-04 | Ranaregionen Næringsforening | ['Kategori:2002 i Norge', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske næringslivsorganisasjoner', 'Kategori:Næringsliv i Rana', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 2002'] | Ranaregionen Næringsforening, forkortet RNF, er en interesseorganisasjon for private og offentlige virksomher i Rana på Helgeland i Nordland. Foreningen ble grunnlagt i 2002 som en forlengelse av Rana Handelstandsforening.
Foreningen er en interesseforening for næringslivet i Rana og omegn, omfatter omkring 400 medlemsbedrifter og er den nest største nord for Trondhjem.
| Ranaregionen Næringsforening, forkortet RNF, er en interesseorganisasjon for private og offentlige virksomher i Rana på Helgeland i Nordland. Foreningen ble grunnlagt i 2002 som en forlengelse av Rana Handelstandsforening.
Foreningen er en interesseforening for næringslivet i Rana og omegn, omfatter omkring 400 medlemsbedrifter og er den nest største nord for Trondhjem.
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside | Ranaregionen Næringsforening, forkortet RNF, er en interesseorganisasjon for private og offentlige virksomher i Rana på Helgeland i Nordland. Foreningen ble grunnlagt i 2002 som en forlengelse av Rana Handelstandsforening. | 194,367 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_land_etter_BNP | 2023-02-04 | Liste over land etter BNP | ['Kategori:Lister over land', 'Kategori:Makroøkonomi'] | Liste over land etter BNP viser land i verden sortert etter deres bruttonasjonalprodukt (BNP), markedsverdien av alle endelige varer og tjenester produsert i et land i løpet av et år. Denne verdiskapingen angis som BNP målt i løpende amerikanske dollar ($) beregnet utfra markedskurser eller offentlige offisielle valutakurser. Tallene er altså ikke justert hverken for prisnivåer eller for kjøpekraft (PPP), men representerer snarere den direkte markedsverdien av verdiskapningen til den nominelle dollarverdien det året.
Den første listen inneholder data for 2015 fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Den andre listen viser tilsvarende tall for 2010, og den tredje listen bringer Verdensbankens estimater for 2009. Listene inkluderer også tall for hele Verden, for EU, samt for flere økonomier som ikke anses å være land og noen avhengige territorier. Disse økonomiene er ikke rangert på listene, men er oppført for sammenlikning med tall for stater.
Fra 1978 var Japan verdens nest største økonomi etter USAs økonomi som lenge har vært overlegent størst. I løpet av årene etter Finanskrisen 2007–2010 mistet Japan sin posisjon til Kina, og Japan ble notert som verdens tredje største økonomi i februar 2011. Deretter følger Tyskland og Storbritannia.
Mange land oppviser til dels sterke endringer i BNP fra 2010 til 2015, og dette skyldes bare i sjeldne tilfeller en dramatisk realøkonomisk endring - som eksempelvis den økonomiske nedgangen i Libya, Russland og Ukraina. Vel så ofte vil store avvik skyldes endringer i valutakursene, som for eksempel for oljelandene inklusive Norge som har valutaer som svinger mot dollar påvirket av oljeprisene. Ofte kan da en betydelig nedgang i BNP målt i dollar, kamuflere en økning av BNP målt i den lokale valutaen, slik man så flere år under finanskrisen for Norges del. I andre tilfeller skyldes større endringer at målemetodene har blitt bedre, eller at tidligere års tall har vært feilrapportert som i tilfellet Hellas.
| Liste over land etter BNP viser land i verden sortert etter deres bruttonasjonalprodukt (BNP), markedsverdien av alle endelige varer og tjenester produsert i et land i løpet av et år. Denne verdiskapingen angis som BNP målt i løpende amerikanske dollar ($) beregnet utfra markedskurser eller offentlige offisielle valutakurser. Tallene er altså ikke justert hverken for prisnivåer eller for kjøpekraft (PPP), men representerer snarere den direkte markedsverdien av verdiskapningen til den nominelle dollarverdien det året.
Den første listen inneholder data for 2015 fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Den andre listen viser tilsvarende tall for 2010, og den tredje listen bringer Verdensbankens estimater for 2009. Listene inkluderer også tall for hele Verden, for EU, samt for flere økonomier som ikke anses å være land og noen avhengige territorier. Disse økonomiene er ikke rangert på listene, men er oppført for sammenlikning med tall for stater.
Fra 1978 var Japan verdens nest største økonomi etter USAs økonomi som lenge har vært overlegent størst. I løpet av årene etter Finanskrisen 2007–2010 mistet Japan sin posisjon til Kina, og Japan ble notert som verdens tredje største økonomi i februar 2011. Deretter følger Tyskland og Storbritannia.
Mange land oppviser til dels sterke endringer i BNP fra 2010 til 2015, og dette skyldes bare i sjeldne tilfeller en dramatisk realøkonomisk endring - som eksempelvis den økonomiske nedgangen i Libya, Russland og Ukraina. Vel så ofte vil store avvik skyldes endringer i valutakursene, som for eksempel for oljelandene inklusive Norge som har valutaer som svinger mot dollar påvirket av oljeprisene. Ofte kan da en betydelig nedgang i BNP målt i dollar, kamuflere en økning av BNP målt i den lokale valutaen, slik man så flere år under finanskrisen for Norges del. I andre tilfeller skyldes større endringer at målemetodene har blitt bedre, eller at tidligere års tall har vært feilrapportert som i tilfellet Hellas.
== Se også ==
Liste over land etter BNP per innbygger
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Data - World Bank. Database med tidsserier og grafikk for nasjonalregnskap for alle verdens land.
World Economic Outlook Database 2017 - IMF. Database som omfatter de fleste land.
Angus Maddison, Articles and papers, Historical statistics - Groningen Growth and Development Center. Samleside med tilgang til Angus Maddison's viktigste historiske data. | Vi vil oss et land... var partiet Høyres valgfilm for 1936. | 194,368 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bra_mennesker | 2023-02-04 | Bra mennesker | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer basert på skuespill', 'Kategori:Filmer fra 1937', 'Kategori:Norske filmer fra 1930-årene', 'Kategori:Norske filmkomedier'] | Bra mennesker er en norsk filmkomedie fra 1937 regissert av Leif Sinding, som også skrev manuset. Det er basert på Oscar Braatens skuespill. Filmen ble godt mottatt av både publikum og kritikere da den kom ut.
| Bra mennesker er en norsk filmkomedie fra 1937 regissert av Leif Sinding, som også skrev manuset. Det er basert på Oscar Braatens skuespill. Filmen ble godt mottatt av både publikum og kritikere da den kom ut.
== Handling ==
David har nettopp sluppet ut fra fengselet, der han har sittet for innbrudd. Han treffer den prostituerte Maggi og følger med henne hjem. De bestemmer seg for å starte et nytt liv sammen og flytter til landet. Lokalbefolkningen, de «bra menneskene», gjør imidlertid livet surt for dem. De er opprørt over at Maggi og David ikke er gift. De får vann på mølla når det viser seg at paret har gitt tilhold for innbruddstyven Peder Basen. Lokalbefolkningen sørger for at David mister jobben og arbeidsløsheten tar hardt på paret. Til slutt lar lokalbefolkningen dem leve sitt liv i fred.
== Rolleliste ==
Sonja Wigert – Maggie
Georg Løkkeberg – David
Harald Steen – Haakonsen
Lars Tvinde – Egeland, lærer
Einar Vaage – Marius Vik
Dagmar Myhrvold – Andrine Vik
Oscar Egede-Nissen – Peder Basen
Finn Bernhoft – Lensmannen
Rolf Christensen – Gullik Kremmer
Lizzie Florelius – Fru Løvdal
Elsa Lindseth – Nora
Thorleif Mikkelsen – Politikonstabel
Pehr Qværnstrøm – Landhandleren
Toralf Sandø – Haldorsen
Eva Steen – Fru Haldorsen
Svend Soot von Düring – Marius Viks sønn
Olaf Wilhelms
== Trivia ==
Braatens stykke ble senere filmatisert av Ingmar Bergman med tittelen Ungt blod (1946)
== Kilder ==
Filmen i Norge: norske kinofilmer gjennom 100 år. Utgitt av Gyldendal i samarbeid med Det norske filminstituttet, 1995. Komplett liste over alle kinofilmer 1907-1995 med plot og utdrag av samtidige filmanvmeldelser.
== Eksterne lenker ==
(en) Bra mennesker på Internet Movie Database
(no) Bra mennesker i Nasjonalbibliotekets filmografi
(no) Bra mennesker hos Filmfront
(sv) Bra mennesker i Svensk Filmdatabas | Bra mennesker er en norsk filmkomedie fra 1937 regissert av Leif Sinding, som også skrev manuset. Det er basert på Oscar Braatens skuespill. | 194,369 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wildenveybakken_(Oslo) | 2023-02-04 | Wildenveybakken (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmenkollen (delområde)'] | Wildenveybakken (1-7, 2-12) er en vei på Voksen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Nils Collett Vogts vei.
Veien fikk navn etter dikteren Herman Wildenvey i 1966.
| Wildenveybakken (1-7, 2-12) er en vei på Voksen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Nils Collett Vogts vei.
Veien fikk navn etter dikteren Herman Wildenvey i 1966.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Wildenveybakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 632. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (W)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Wildenveybakken (1-7, 2-12) er en vei på Voksen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Nils Collett Vogts vei. | 194,370 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nils_Collett_Vogts_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Nils Collett Vogts vei (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmenkollen (delområde)'] | Nils Collett Vogts vei (1-81, 2-98) er en vei på Voksen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Ankerveien til Måltrostveien.
Veien fikk navn etter dikteren Nils Collett Vogt i 1963. Mange andre veier i området har også navn etter norske lyrikere.
| Nils Collett Vogts vei (1-81, 2-98) er en vei på Voksen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Ankerveien til Måltrostveien.
Veien fikk navn etter dikteren Nils Collett Vogt i 1963. Mange andre veier i området har også navn etter norske lyrikere.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nils Collett Vogts vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 383. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Nils Collett Vogts vei (1-81, 2-98) er en vei på Voksen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Ankerveien til Måltrostveien. | 194,371 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Traverveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Traverveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Årvoll'] | Traverveien (1-35, 2-44) er en vei på Årvoll i bydel Bjerke i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Årvollveien.
Navnet ble vedtatt i 1955 og henspiller på Bjerkebanen, som ligger på den andre siden av Trondheimsveien.
Tonsen kirke ligger i nr. 16, og ellers består bebyggelsen av blokker fra 1950-årene tilknyttet Tonsenjordet borettslag (USBL).
| Traverveien (1-35, 2-44) er en vei på Årvoll i bydel Bjerke i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Årvollveien.
Navnet ble vedtatt i 1955 og henspiller på Bjerkebanen, som ligger på den andre siden av Trondheimsveien.
Tonsen kirke ligger i nr. 16, og ellers består bebyggelsen av blokker fra 1950-årene tilknyttet Tonsenjordet borettslag (USBL).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Traverveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 575. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | | navn = Traverveien | 194,372 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hertug_av_Hamilton | 2023-02-04 | Hertug av Hamilton | ['Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Skotske hertugdømmer'] | Hertug av Hamilton er en adelstittel i Skottlands høyadel som ble opprettet i 1643. Det er det eldste skotske hertugdømmet (med unntak av hertugdømmet Rothesay som innehas av monarkens eldste sønn), og er dermed den ledende høyadelstittelen i Skottland, så vel som overhode over husene Hamilton og Douglas. Tittelen, byen Hamilton i Lanarkshire, samt mange steder rundt om i verden er oppkalt etter medlemmer av Hamilton-familien. Hertugfamiliens etternavn, opprinnelig «Hamilton», er nå «Douglas-Hamilton». Siden 1711 har hertugdømmet blitt holdt sammen med hertugdømmet Brandon i Storbritannias høyadel og hertugen har siden den tiden blitt stylet hertug av Hamilton og Brandon.
| Hertug av Hamilton er en adelstittel i Skottlands høyadel som ble opprettet i 1643. Det er det eldste skotske hertugdømmet (med unntak av hertugdømmet Rothesay som innehas av monarkens eldste sønn), og er dermed den ledende høyadelstittelen i Skottland, så vel som overhode over husene Hamilton og Douglas. Tittelen, byen Hamilton i Lanarkshire, samt mange steder rundt om i verden er oppkalt etter medlemmer av Hamilton-familien. Hertugfamiliens etternavn, opprinnelig «Hamilton», er nå «Douglas-Hamilton». Siden 1711 har hertugdømmet blitt holdt sammen med hertugdømmet Brandon i Storbritannias høyadel og hertugen har siden den tiden blitt stylet hertug av Hamilton og Brandon.
== Oversikt ==
Titler som holdes av den nåværende hertug av Hamilton og Brandon:
=== Skottlands høyadel ===
16. hertug av Hamilton (opprettet 1643)
13. marki av Douglas (opprettet 1633)
16. marki av Clydesdale (opprettet 1643)
23. jarl av Angus (opprettet 1389)
13. jarl av Angus (opprettet 1633)
15. jarl av Lanark (opprettet 1639)
16. jarl av Arran og Cambridge (opprettet 1643)
13. lord Abernethy og Jedburgh Forest (opprettet 1633)
15. lord Machanshyre og Polmont (opprettet 1639)
16. lord Aven og Innerdale (opprettet 1643)
=== Storbritannias høyadel ===
13. hertug av Brandon, i County Suffolk (opprettet 1711)
13. baron Dutton, i County Chester (opprettet 1711)
=== Andre verv og oppgaver ===
Hertugen av Hamilton er arvelig oppsynsmann over Palace of Holyroodhouse, den offisielle kongeresidensen i Skottland, der han opprettholder en store privat bolig. Han er også lord Abernethy og i denne sammenheng etterfølger til de gæliske jarlene av Fife, den arvelige bærer av Skottlands krone, en rolle som den 15. hertugen utførte under innsettelsen av Skottlands parlament i 1999, som også den 16. hertugen gjorde under statsåpningen av parlamentet den 30. juni 2011. Ifølge tradisjonen har hertugen av Hamilton den eksklusive retten til å fjerne de skotske kronjuvelene fra Edinburgh.
=== Høflighetstitler ===
Høflighetstittelen som benyttes av arvingen er «marki av Douglas og Clydesdale» (hertugens eldste sønn) og «jarlen av Angus» (den eldste sønnen til markien av Douglas og Clydesdale). Ingen hertug har hatt et oldebarn i direkte linje til titlene, men det er sannsynlig at en slik arving ville blitt tiltalt «lord Abernethy» (lordtittelen Abernethy og Jedburgh Forest er den eldste av de tilgjengelige titlene).
Før hertugen fikk markisetet Douglas og dettes underliggende titler, ble arvingen opprinnelig kalt «jarl av Arran» (som var tidligere en høflighetstittel tilhørende markiene av Hamilton) og senere «markiene av Clydesdale» (den ovenfor nevnte tituleringen ble antatt for en sønnesønn i direkte linje). Arvingen til jarledømmet av Lanark (før denne tittelen ble tatt inn i hertugdømmet) ble stylet «lord Polmont».
=== Flere hertugdømmer ===
Hertugen av Hamilton og Brandon er en av kun fem britiske adelige som innehar mer enn ett hertugdømme. De andre er:
Fyrsten av Wales (som er hertug av Cornwall og Rothesay);
Hertug av Buccleuch og Queensberry;
Hertug av Argyll (som innehar to hertugdømmer av Argyll); samt
Hertug av Richmond, Lennox og Gordon (som alene innehar tre hertugdømmer).Historisk sett har flere adelige innehatt flere hertugdømmer, slik som hertugen av Newcastle upon Tyne og Newcastle-under-Lyne, hertugen av Argyll og Greenwich, hertugen av Monmouth og Buccleuch og de to hertugene av Queensberry og Dover samt noen andre hovedsakelig kongelige hertuger.
== Huset Hamilton ==
=== Lairder av Cadzow ===
Gilbert de Hameldun føres som vitne til en charter som bekrefter gave av kirken i Cragyn til Paisley Abbey i 1271. Hans opphav er usikkert, men han kan ha vært sønn av William de Hamilton (tredje sønn av Robert de Beaumont, 3. jarl av Leicester) og Mary av Strathearn. Gilbert de Hameldun giftet seg med Isabella Randolph, datter av Thomas Randolph av Strathdon, Chamberlain av Scotland. Hans arving var Walter Fitz Gilbert. Han var guvernør i Bothwell Castle for den engelske kronen i løpet av den første skotske uavhengighetskrigen (eng: First War of Scottish Independence). Etter slaget ved Bannockburn i 1314 ga han tilflukt til jarlen av Hertford og andre rømlinger, bare for å levere dem og Bothwell opp til Edward Bruce. Han ble deretter en Bruce partisan. En gang mellom 1315 og 1329, adlet Robert the Bruce ham og gav ham land i Renfrewshire og Lothian-området samt Cadzow (dagens Hamilton i Lanarkshire), inkludert Cadzow Castle. Landområdene hadde tidligere tilhørt John Comyn, som ble myrdet av Robert the Bruce.
Den 1. lairden av Cadzow ble etterfulgt av sin sønn David fitz Walter som den 2. lairden. Han var en støttespiller av kong David II av Skottland og kjempet under slaget ved Neville's Cross (slaget for Durham) hvor han ble tatt til fange sammen med kongen. Hans sønn David Hamilton, den 3. lairden, var den første til å etablere Hamilton som slektsnavn. David Hamiltons sønn John Hamilton ble den 4. lairden og deretter etterfulgt av den 5. lairden som var sønnen James Hamilton.
=== Lorder Hamilton og jarler av Arran ===
Den 5. lairden ble etterfulgt av sin sønn som den 6. lairden, James Hamilton, som ble gjort til Lord of Parliament som lord Hamilton den 3. juli 1445. Tidlig i 1474 giftet han seg med prinsesse Mary, hertuginne av Arran, datter av kong Jakob II og enke etter Thomas Boyd, 1. jarl av Arran. Han ble etterfulgt av hans eneste ektefødte sønn, James, 2. lord Hamilton. I 1490, i en alder av 15, giftet han seg med den 13-årige Elizabeth, lady Hay, datter av Alexander Home, 2. lord Home og enke etter Thomas Hay, master av Yester, sønn og arvtager til John Hay, 1. lord Hay av Yester. Dog det ble senere oppdaget at Thomas Hay fortsatt var i live og ekteskapet ble annullert. Den 2. lorden giftet seg deretter med Janet, lady Livingstone, datter av David Beaton av Creich og enke etter Robert Livingstone av Easter Wemyss og Drumry. Han ble Privy Counsellor til kong Jakob IV, og hjalp til med å arrangere hans ekteskap med prinsesse Margaret, datter av kong Henrik VII av England. Som en æresbevisning ble han gjort til jarl av Arran den 8. august 1503. Han ble etterfulgt av sin eldste sønn fra sitt andre ekteskap, James, 2. jarl av Arran. Han var regent av Skottland mellom 1542 og 1554, og verge for den unge Maria I av Skottland. I 1548 ble han gitt den franske adelstittelen duc de Châtellerault for sin del av arrangeringen av ekteskapet mellom dronning Marie og Frans, dauphinen av Frankrike. Dette franske hertugdømmet ble inndratt da han byttet sympatier i 1559. Keiser Napoleon III «bekreftet» denne tittelen for 12. hertug av Hamilton i det 19. århundre, men selv om den 12. hertugen var en mannlig arving av den 2. jarlen, er rettseffekten av denne «bekreftelsen» tvilsom.Den 2. jarlen ble etterfulgt av sin eldste sønn, James, 3. jarl av Arran, som ble foreslått som ektemann til dronning Elisabeth I av England i 1561. I 1562 ble han erklært sinnssyk, og i 1581 abdiserte han fra hertugdømmet til fordel for James Stewart av Bothwellhaugh. I 1586 ble hans avgang dømt av Court of Session til å være den handling utført av en galning og hans æresbevisninger ble gjenopprettet.
=== Markier og hertuger av Hamilton ===
Den 3. jarlens yngste bror John Hamilton (som var stylet Lord Hamilton, men tilsynelatende uten juridisk begrunnelse) ble oppnevnt til å administrere brorens eiendommer. Han ble gjort til Marki av Hamilton, Jarl av Arran og Lord Aven den 17. april 1599. Hans sønn, James, 2. marki av Hamilton (som hadde blitt gjort til Lord Aberbrothwick (eller Arbroath) den 5. mai 1608, før han etterfulgte) flyttet til England sammen med Kong Jakob VI, og investerte i Somers Isles Company, en avlegger fra Virginia Company, ved å kjøpe andelene til Lucy Russell, hertuginne av Bedford. Sognet Hamilton på Somers Isles (nå Bermuda) er oppkalt etter ham. Når hans onkel døde i 1609 etterfulgte som den 4. jarlen av Arran (av opprettesen av 1503) og 5. lord Hamilton. Han ble også gjort til Jarl av Cambridge og Baron Innerdale i Peerage of England den 16. juni 1619.Hans sønn, James, 3. marki av Hamilton, ble gjort til Hertug av Hamilton, Marki av Clydesdale, Jarl av Arran og Cambridge samt Lord Aven og Innerdale den 12. april 1643, med en spesiell anmerkning som tillater etterfølgelse i den kvinnelige linjen skal hans og brorens arvinger i farslinje mislykkes. Hans sønn Charles, jarl av Arran, døde ung og den 1. hertugens titler gikk til hans yngre bror, William, 2. hertug av Hamilton, som hadde allerede blitt opprettet Jarl av Lanark samt Lord Machanshire og Polmont den 31. mars 1639. En overgivelse og reopprettelse i 1650 gjorde at disse også tillates å bli arvet av den 1. hertugens eldste datter. Når han døde i 1651, uten noen videre arvinger i direkte rett mannlig linje, ble hertugdømmet (og titteler opprettet sammen med det) så vel som jarledømmet av Lanark (og titteler opprettet sammen med det), gikk til den datteren, Anne, 3. hertuginne av Hamilton. 1503 jarledømmet av Arran og Lordskapet av Hamilton ble vilende, samt alle de andre tittelene (de skotske Markiet av Hamilton, 1599 Jarledømmet av Arran og Lordskapet av Hamilton, Aven og Aberbrothwick, og de engelske jarldømmet av Cambridge og baroniet av Innerdale) døde ut.I 1656 giftet den 3. hertuginnen William Douglas, 1. jarl av Selkirk, tredje sønn av William Douglas, 1. Marki av Douglas. Han hadde blitt gjort til Jarl av Selkirk samt Lord Daer og Shortcleuch den 4. august 1646. Han endret sitt etternavn til «Hamilton», og den 20. september 1660 ble han gjort til Hertug av Hamilton, Marki av Clydesdale, Jarl av Arran, Lanark og Selkirk samt Lord Aven, Machanshire, Polmont og Daer livstids-pair. I 1688 trakk han seg fra Jarledømmet av Selkirk og Lordskapet av Daer og Shortcleuch, og disse tittelene ble gitt på nytt til hans andre sønn, med en spesiell anmerkning for å hindre at de fusjonerte med hertugdømmet. (Se Jarl av Selkirk for den videre historien til disse tittelene, som ble til slutt arvet av den 12. hertugen av Hamilton, og på nytt skilt fra hertugdømmet ved den 13. hertugens død i 1940).
Den 9. juli 1698 trakk den 3. hertuginnen seg fra alle sine titteler til fordel for sin sønn, James, jarl av Arran, som dermed etterfulgte sin mor som den 4. hertug mens hun fortsatt levde (hans far hadde dødd i 1694). I tiden før Acts of Union 1707 ledet den 4. hertugen anti-union party. Han ble gjort til Hertug av Brandon, i County Suffolk, og Baron Dutton, County Chester, i Storbritannias høyadel den 10. september 1711, men ble feilaktig avvist en innkalling til Parliament of Great Britain under den tittelen (han fortsatte dog å sitte som en representative peer). Han ble drept i en duell med Charles Mohun, 4. baron Mohun (som også døde) i Hyde Park i London den 15. november 1712.
Den 4. hertugens sønn James, 5. hertug av Hamilton ble etterfulgt av sin sønn James, 6. hertug av Hamilton og han igjen av sin sønn James, 7. hertug av Hamilton. I 1761 døde, den 7. hertugens tremenning to ganger fjernet, Archibald Douglas, 1. hertug av Douglas, uten en arving. Som Hertug av Hamilton, dog fortsatt brukende av etternavnet «Hamilton», var i farslinje en «Douglas» (via den 3. hertuginnens ektefelle), ble den 7. hertugen mannlig arving av Huset Douglas og arvet hertugens av Douglas sine lavere titteler (dog ikke hertugdømmet), etterfulgte som 4. Marki av Douglas, 14. og 4. jarl av Angus og 4. lord Abernethy og Jedburgh Forest. Han døde uten etterkommere og ble etterfulgt av sin bror Douglas, 8. hertug av Hamilton. Han hadde ingen sønner som kunne arve hans titteler og disse gikk tilbake til hans onkel, den 6. hertugens bror, Archibald, 9. hertug av Hamilton. Han ble etterfulgt av sin sønn Alexander, 10. hertug av Hamilton og deretter av hans sønn William, 11. hertug av Hamilton. Den 11. hertugens sønn William, 12. hertug av Hamilton (som endret sitt etternavn til «Hamilton Douglas») døde uten en mannlig arving og hertugdømmet gikk til hans finmenning Alfred, 13. hertug av Hamilton, som var en etterkommer etter den 4. hertug av Hamilton og hvis linje av familien hadde tatt i bruk etternavnet «Douglas-Hamilton»". Hans sønn var Douglas, 14. hertug av Hamilton, som ble etterfulgt av sin sønn Angus, 15. hertug av Hamilton. Han døde i 2010, og ble etterfulgt av sin sønn, dagens hertug, Alexander, 16. hertug av Hamilton.
=== Arverekkefølge til Hertugdømmet av Hamilton ===
De letters patent som opprettet Hertugdømmet av Hamilton inneholdt en spesiell anmerkning. Den stipulerte at Hertugdømmet skulle arves av:
mannlige arvinger som slekter fra adgangsberettigede, i motsatt fall til
den adgangsberettigedes bror og mannlige arvinger som slekter fra adgangsberettigedes bror, i motsatt fall til
den adgangsberettigedes eldeste datter og mannlige arvinger som slekter fra henne, i motsatt fall til
den nærmeste arving med et slektsforhold til den adgangsberettigede.
== Huset Douglas ==
George Douglas, en uekte sønn av William Douglas, 1. jarl av Douglas, ble opprettet Jarl av Angus den 9. april 1389.Hans etterkommer, William, 11. jarl av Angus, ble gjort til Marki av Douglas, Jarl av Angus samt Lord Abernethy og Jedburgh Forest den 14. juni 1633.Hans sønnesønns sønn, Archibald, 3. marki av Douglas, ble gjort til Hertug av Douglas, Marki av Angus og Abernethy, Vicomte av Jedburgh Forest samt Lord Douglas av Bonkill, Prestoun og Robertoun den 10. april 1703.Han døde gift men barneløs i 1761, på hvilket tidspunkt Hertugdømmet av Douglas (og titlene som ble opprettet sammen med det) døde ut, mens Markiet av Douglas, begge Jarledømmene av Angus samt Lordskapet av Abernethy og Jedburgh Forest gikk til hans tremenning to ganger fjernet og mannlige arving, James Hamilton, 7. hertug av Hamilton.
== Våpen ==
== Liste over tittelinnehavere ==
=== Lairds of Cadzow (ca. 1315) ===
Sir Walter fitz Gilbert, 1. av Cadzow (ca. 1250–før 1336)
Sir David fitz Walter, 2. av Cadzow (ca. 1310–1374/1378)
Sir David Hamilton, 3. av Cadzow (ca. 1333–ca. 1392)
Sir John Hamilton, 4. av Cadzow (d. før 1410)
Sir James Hamilton, 5. av Cadzow (d. før 1441)
Sir James Hamilton, 6. av Cadzow (d. 1479) (gjort til Lord Hamilton i 1445)
=== Lorder Hamilton (1445) ===
James Hamilton, 1. Lord Hamilton (d. 1479)
James Hamilton, 2. lord Hamilton (ca. 1475–1529) (gjort til jarl av Arran i 1503)
=== Jarler av Arran, 2. opprettelse (1503) ===
James Hamilton, 1. jarl av Arran (ca. 1475–1529)
James Hamilton, 2. jarl av Arran (1515–1575) (også hertug av Châtellerault i Frankrike fra 1548 til 1559)
James Hamilton, 3. jarl av Arran (1533/1538–1609) (under attainder 1579–1585)
James Hamilton, 4. jarl av Arran (1589–1625) (hadde allerede blitt gjort til 2. marki av Hamilton)
=== Markier av Hamilton (1599) ===
John Hamilton, 1. marki av Hamilton (ca. 1535–1604) (gjort til marki av Hamilton så lenge hans bror levde, den 3. jarl av Arran)
James Hamilton, 2. marki av Hamilton, 1. jarl av Cambridge (1589–1625) (etterfulgte som 4. jarl av Arran i 1609)
James Hamilton, 3. marki av Hamilton, 2. jarl av Cambridge (1606–1649) (gjort til hertug av Hamilton i 1643)
Charles Hamilton, jarl av Arran (1634–1640) (eldste sønn av den 3. markien, døde før sin far som barn)
=== Hertuger av Hamilton (1643) ===
James Hamilton, 1. hertug av Hamilton, 2. jarl av Cambridge (1606–1649)
Charles Hamilton, jarl av Arran (d. 1640)
William Hamilton, 2. hertug av Hamilton, 3. jarl av Cambridge (1616–1651)
James Hamilton, Lord Polmont (d. 1648)
Anne Hamilton, 3. hertuginne av Hamilton (ca. 1631–1716) (trakk seg fra hertugdømmet til sin favør av sin sønn 1698)g. William Douglas senere Douglas-Hamilton, hertug av Hamilton, 1. jarl av Selkirk (1635–1694) (gjort hertug av Hamilton på livstid i 1660)James Hamilton, 4. hertug av Hamilton, 1. hertug av Brandon (1658–1712) (gjort Hertug av Brandon i 1711)
James Hamilton, 5. hertug av Hamilton, 2. hertug av Brandon (1703–1743)
James Hamilton, 6. hertug av Hamilton, 3. hertug av Brandon (1724–1758)
James Hamilton, 7. hertug av Hamilton, 4. hertug av Brandon (1755–1769) (etterfulgte som 4. marki av Douglas i 1761)
Douglas Hamilton, 8. hertug av Hamilton, 5. hertug av Brandon (1756–1799)
Archibald Hamilton, 9. hertug av Hamilton, 6. hertug av Brandon (1740–1819)
Alexander Hamilton, 10. hertug av Hamilton, 7. hertug av Brandon (1767–1852)
William Hamilton, 11. hertug av Hamilton, 8. hertug av Brandon (1811–1863)
William Alexander Louis Stephen Douglas-Hamilton, 12. hertug av Hamilton, 9. hertug av Brandon, 8. jarl av Selkirk (1845–1895)
Alfred Douglas Douglas-Hamilton, 13. hertug av Hamilton, 10. hertug av Brandon, 9. jarl av Selkirk (1862–1940)
Douglas Douglas-Hamilton, 14. hertug av Hamilton, 11. hertug av Brandon (1903–1973)
Angus Alan Douglas Douglas-Hamilton, 15. hertug av Hamilton, 12. hertug av Brandon (1938–2010)
Alexander Douglas Douglas-Hamilton, 16. hertug av Hamilton, 13. hertug av Brandon (f. 1978)
=== Arverekkefølge ===
Douglas Charles Douglas-Hamilton, marki av Douglas og Clydesdale (f. 2012) (sønn av den 16. hertugen)
Lord John William Douglas-Hamilton (f. 1979) (yngre bror av den 16. hertugen)
James Alexander Douglas-Hamilton, baron Selkirk av Douglas (f. 1942) (andre sønn av den 14. hertugen)
John Andrew Douglas-Hamilton, lord Daer (f. 1978) (eldeste sønn av life peer, baron Selkirk av Douglas (som frasa seg Jarledømmet av Selkirk for seg selv))
The Hon. Charles Douglas Douglas-Hamilton (f. 1979) (andre sønn av baron Selkirk av Douglas)
The Hon. James Robert Douglas-Hamilton (f. 1981) (tredje sønn av baron Selkirk av Douglas) (eldste tvilling)
The Hon. Harry Alexander Douglas-Hamilton (f. 1981) (fjerde sønn av baron Selkirk av Douglas) (yngre tvilling)
Brendan Thomas Douglas-Hamilton (f. 1974) (eneste sønn av lord Hugh Malcolm Douglas-Hamilton, tredje sønn av den 14. hertugen)
Lord Patrick George Douglas-Hamilton (f. 1950) (fjerde sønn av den 14. hertugen)
Lord David Stephen Douglas-Hamilton (f. 1952) (femte sønn av den 14. hertugen)
Alasdair Malcolm Douglas-Hamilton (f. 1939) (eldste sønn av Lord Malcolm Avondale Douglas-Hamilton, tredje sønn av den 13. hertugen)
Angus Gavin Douglas-Hamilton (f. 1968) (eldste sønn av Alasdair Malcolm Douglas-Hamilton)
William Niall Douglas-Hamilton (f. 1999) (eneste sønn av Angus Gavin Douglas-Hamilton)
Geordie Fergus Douglas-Hamilton (f. 1969) (yngste sønn av Alasdair Malcolm Douglas-Hamilton)
Diarmaid Hugh Douglas-Hamilton (f. 1940) (eldste sønn av Lord David Douglas-Hamilton, fjerde sønn av den 13. hertugen)
Iain Douglas-Hamilton (f. 1942) (yngre sønn av Lord David Douglas-Hamilton)
John Gavin Douglas-Hamilton (f. 1957) (et barnebarns barnebarn av Francis Seymour Douglas-Hamilton, en yngre bror av den 13. hertugens far)
Cecil Seymour Douglas-Hamilton (f. 1916) (et barnebarns barn av Francis Seymour Douglas-Hamilton)Den neste arvingen er (under bestemmelse 4 av den spesielle anmerkningen) en hvilket som helst arving etter den 3. hertuginnen, det vil si Edward Stanley, 19. jarl av Derby (f. 1962) (en sønnesønns sønnesønns sønnesønns sønnesønn av den 6. hertugen, gjennom sin eneste datter, Lady Elizabeth Hamilton, som giftet seg med Edward Smith-Stanley, 12. jarl av Derby). Lord Derby er dog ikke en arving til Markiet av Douglas og de underliggende tittelene, som ville gå til mannlige arvinger (en yngre linje av etterkommere fra en av jarlene av Angus, som mannlige arvinger i rett linje fra den 3. hertuginnen er de eneste gjennværende mannlige arvingene i linje fra 1. Marki av Douglas). Han er ei heller en arving til Hertugdømmet av Brandon eller Baroniet av Dutton, som er begrenset til mannlige arvinger som er etterkommere av den 3. hertuginnen.
== Familietre ==
== Se også ==
Clan Hamilton
Clan Douglas
Jarl av Angus
Jarl av Arran
Jarl av Selkirk
Lord Abernethy
Hamilton Palace
Brodick Castle
Lennoxlove House
Holyrood Palace
Hertug av Abercorn
Lord Belhaven og Stenton
== Referanser ==
== Kilder ==
== Eksterne lenker ==
Hamilton family portraits
Lennoxlove House
Palace of Holyroodhouse | Alexander Douglas Douglas-Hamilton, 16. hertug av Hamilton og 13. | 194,373 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Str%C3%A5blomslekta | 2023-02-04 | Stråblomslekta | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kurvplantefamilien'] | Stråblom (Helichrysum) er en slekt i kurvplantefamilien.
Slekta omfatter både busker og ett- eller flerårige urter. Bladene er helrandete og sitter spredt. Blomsterkurvene er ofte samlet i hoder. Alle blomstene er rørformet.
De er utbredt i Eurasia, Afrika, Madagaskar og Australasia. Det er flest arter i Kapplandet i Sør-Afrika, og det er også mange arter i Australia. I middelhavslandene vokser blant annet Helichrysum italicum og Helichrysum stoechas. Det er ingen arter i Norge, men sandstråblom (Helichrysum arenarium) vokser nordover til Sør-Sverige.
Flere arter dyrkes og selges som snittblomster. De kalles «evighetsblomster» ettersom de beholder form og farge i lang tid.
| Stråblom (Helichrysum) er en slekt i kurvplantefamilien.
Slekta omfatter både busker og ett- eller flerårige urter. Bladene er helrandete og sitter spredt. Blomsterkurvene er ofte samlet i hoder. Alle blomstene er rørformet.
De er utbredt i Eurasia, Afrika, Madagaskar og Australasia. Det er flest arter i Kapplandet i Sør-Afrika, og det er også mange arter i Australia. I middelhavslandene vokser blant annet Helichrysum italicum og Helichrysum stoechas. Det er ingen arter i Norge, men sandstråblom (Helichrysum arenarium) vokser nordover til Sør-Sverige.
Flere arter dyrkes og selges som snittblomster. De kalles «evighetsblomster» ettersom de beholder form og farge i lang tid.
== Litteratur ==
C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 400–401. ISBN 82-512-0355-4.
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 436–437. ISBN 0-7136-7015-0.
O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 178–179. ISBN 82-562-0490-7.
== Eksterne lenker ==
(en) Stråblomslekta – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Stråblomslekta i Encyclopedia of Life
(en) Stråblomslekta i Global Biodiversity Information Facility
(no) Stråblomslekta hos Artsdatabanken
(sv) Stråblomslekta hos Dyntaxa
(en) Stråblomslekta hos ITIS
(en) Stråblomslekta hos NCBI
(en) Stråblomslekta hos The International Plant Names Index
(en) Stråblomslekta hos Tropicos
(en) Kategori:Helichrysum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Helichrysum – detaljert informasjon på Wikispecies | Stråblom (Helichrysum) er en slekt i kurvplantefamilien. | 194,374 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lester_Allan_Pelton | 2023-02-04 | Lester Allan Pelton | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1908', 'Kategori:Fødsler 5. september', 'Kategori:Fødsler i 1829', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Oppfinnere fra USA', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Lester Allan Pelton (født 5. september 1829, død 14. mars 1908) var en amerikansk oppfinner som bidro vesentlig til utviklingen av vannkraft og vannkraftmaskiner i Det amerikanske ville vesten og i resten av verden. På slutten av 1870-tallet oppfant han impulsturbinen som bærer hans navn, altså peltonturbinen, som på den tiden hadde den mest vellykkede utformingen av datidens kjente vannturbiner. Han er av ettertiden anerkjent som en av fedrene for vannkraftmaskiner, og han ble tildelt Elliott Cresson-medaljen i løpet av sin levetid. I 2006 ble han også innlemmet i National Inventors Hall of Fame.
| Lester Allan Pelton (født 5. september 1829, død 14. mars 1908) var en amerikansk oppfinner som bidro vesentlig til utviklingen av vannkraft og vannkraftmaskiner i Det amerikanske ville vesten og i resten av verden. På slutten av 1870-tallet oppfant han impulsturbinen som bærer hans navn, altså peltonturbinen, som på den tiden hadde den mest vellykkede utformingen av datidens kjente vannturbiner. Han er av ettertiden anerkjent som en av fedrene for vannkraftmaskiner, og han ble tildelt Elliott Cresson-medaljen i løpet av sin levetid. I 2006 ble han også innlemmet i National Inventors Hall of Fame.
== Oppvekst og ungdom ==
Lester A. Pelton ble født i en tømmerhytte på landsbygden i Vermilion Twp, Erie County, Ohio. Hans bestefar var Kaptein Josiah Pelton som mistet det meste av det han hadde som marineoffiser under Den britisk-amerikanske krig. Etter krigen flyttet han med sin familie til Ohio. Lesters foreldre var Allen Pelton, og Fanny Cuddeback. Moren kom fra en annen familie av tidlige pionerer i Det ville vesten. Som ung arbeidet Lester på familiens gård og sannsynligvis var han elev på den nærliggende «Cuddeback-skolen».I 1850 emigrerte den unge Pelton sammen med flere andre lokale menn fra Ohio for å søke lykken i gullrushet i California. Han var ikke noen vellykket som en gullgraver, men han fisket på elven Sacramento og jobbet som snekker. Etter streiken i gullgruvene i nærheten Sierra Nevada i 1860 flyttet han til Camptonville i nærheten av elven Yuba og gullfeltet Mother Lode, der han livnærte seg som montør og snekker. Pelton tilbrakte mye av sin tid på å lese og studere gruvevirksomheten. Under sine observasjoner og studier fikk ham grunnlegende kunnskaper om utstyr for gruvedrift, metalurgiske prosesser og relaterte tekniske innretninger.
== Oppfinnelsen av peltonturbinen ==
=== Primitiv utnyttelse av vannkraft i gullrushet i California ===
Pelton fikk sine ideer til å forbedre de primitive turbinhjulene som var i bruk på denne tiden under sine studier av gruveutstyr som var i bruk under gullrushet i California. Dampmaskiner ble mye brukt til å drive utstyret til gruvevirksomhet, men krevde mye brensel i form av ved. Dette førte til at nærliggende skoger ble nedhugget. Hjul ble satt opp i bekker og elver for å drive arbeidsmaskiner eller produsere elektrisitet, men disse var primitive og lite effektive. Trykkrør (turbinrør) ble bygget av tømmerplanker og skaffet trykk for å drive rundt såkalte hurdy-gurdy-hjul (må ikke forveksles med musikkinstrumentet med samme navn). Dette var relativt store hjul med bøtter påmontert periferien. Dysen som skaffet vannstrålen inn på hjulets periferi var ofte laget av en blokk av tre med et hull boret gjennom. Disse primitive turbinene hadde en svært lav virkningsgrad på rundt 40 %.De som forsøkte å forbedre konstruksjonen mente at noe av årsaken til den lave virkningsgraden kunne være at bøttene ble fylt av «dødt-vann» med det samme strålen traff den. Mistanken var at strålen kun traff åpningen på bøttene og ble spylt vekk. Forbedringer av konstruksjonen tok sikte på å lage bøttene slik at vannet forlot dem raskere. Etterhvert innså en at konstruksjonen misslyktes i å gi vannet nok hastighet i fasen der det skal forlate bøttene. Dermed følger vannet med i bøttene ett stykke etter at strålen treffer neste bøtte. I 1866 laget The Pacific Iron Works i San Francisco et hjul i støpejern med bøtter som tømte ut vannet raskere, dessuten hadde de latt strålen komme inn noe på skrå. Det siste utnyttet raksjons-prinsippet og ga mer effektiv utnyttelsen av vannfallet. I 1870 gjorde S. N. Knight en forbedring av bøttene på hjulet ved å la disse få form som en kopp, og også denne konstruksjonen hadde forbedret egenskaper når det gjaldt å slippe vannet ut.
=== Forbedring av bøttene på hurdy-gurdy-hjulet ===
Pelton fikk patent på sitt hjul med bøtter som kløyver strålen i oktober 1880. Pelton var fremdeles i arbeid med gruvevirksomhet da han eksperimenterte med hurdy-gurdy-hjulet, og oppdaget ved en tilfeldighet det som gjorde at ettertiden har gitt hans navn til turbinen. Det hadde seg slik at et hurdy-gurdy-hjul som var av Knights konstruksjon hadde blitt slitt, dermed satt ikke hjulet lenger helt fast på akslingen. Dermed ble hjulet forskjøvet noen få centimeter til siden, noe som gjorde at strålen ikke lenger traff senter av bøttene. Imidlertid viste det seg at når strålen ikke traff senter av bøttene, greide hjulet å dra stampemøllen det var tilknyttet betydelig raskere. Det som skjedde når strålen treffer bøtten usentrert var at den ble avbøyd i en «u-sving». Med denne 180 hastighetsendringen utnyttes prinsippet som i fysikken kalles impuls.
Pelton forstod nå at dette var en bedre løsning for å få større effekt ut av vannstrålen, men det oppstod også et nytt problem nemlig at det oppstod en aksielle kraft på akslingen. Denne uønskede kraften sideveis ville slite på lagrene og var derfor uønsket. Pelton tenkte først på å plassere bøttene vekselvis til høyre og venstre usentrert langs hjulet. Slik tenkte han at halve strålen vil avskjæres av den nærmeste bøtten og den andre halvparten av bøtten lenger bak. Herfra var ikke veien lang til å komme på ideen med en bøtte med en kvass egg i midten som splitter vannstrålen i to deler.
=== Produksjon av peltonturbinen ===
Pelton fikk sin patent på dette hjulet den 26. oktober 1880 (U.S. Patent 233 692), og de originale tegningene til dette patentet er vist i figuren til venstre. Samme høst besøkte Pelton fabrikken til Rankine, Brayton & Company i San Francisko, og fikk hilse på fabrikkens arbeidsformann W. G. Dodd. Hensikten med dette besøket var å promotere patenten og satt den ut i produksjon. Dodd ble imponert av Peltons turbin og den uvanlige formen på bøttene som han hadde oppfunnet. Pelton ble bedt om å vente til firmaets sjef Brayton kom tilbake fra reise, slik at videre forhandlinger og avtaler kunne komme i stand. Her skjedde det imidlertid skjulte forhandlinger. Dodd trodde at han og Brayton enten skulle kjøpe patentet eller produsere turbiner på lisens. Isteden gjorde Brayton og Pelton sin egen avtale bak ryggen på selskapet og frøs Dodd ut. Det ble til at Brayton og Pelton dannet sitt eget selskap som fikk navnet The Pelton Water Wheel Company. Dette firmaet hold til i San Francisko.På den tiden var fremdeles hjulet til Knight brukt i stor utstrekning, men i en konkurransen i 1883 ved Idaho gruve i nærheten Grass Valley i California viste Peltons turbin seg å være mye mer effektivt enn andre. Peltons utforming av turbinen ga en virkningsgrad på 90 %, mens den nest beste konkurrent oppnådd mindre enn 77 %. På dette tidspunkt var virkningsgraden for de fleste andre turbinhjul i bruk typisk mindre enn 40 %.
==== Dodds revansje ====
Det Pelton ikke viste var at noen år før han tok ut sin patent hadde en viss Nicholas J. Colman funnet opp en turbin med nesten samme form. Colman fikk ikke satt sin oppfinnelse i produksjon og hans oppfinnelse ble glemt. Heller ikke hadde patentkontoret som ga Pelton hans patent funnet ut at noen tidligere hadde gjort nesten akkurat samme oppfinnelse. Dodd fikk sin revansje da han fant opp enda et nytt turbinhjul og fikk patent på dette i april 1889. Da oppdaget patentkontoret Colmans gamle og glemte patent. Med denne informasjonen var ikke Dodd og hans advokat sene med å skjønne at Pelton hadde krenket Colmans patent. Denne informasjonen hold de for seg selv og dro til Colman og kjøpet hans patentrettigheter for 500 US $. Deretter tok han kontakt med The Pelton Water Wheel Company og gjorde oppmerksom på at han var eier av Colman-patentet, og at Pelton ikke hadde vært den opprinnelige oppfinneren. Dodd anklaget Pelton for å ha krenket hans patent med hver eneste peltonturbin som hadde blitt produsert. Etter dette måtte Pelton og hans firma avfinne seg med å utbetale en stor sum i erstatning.
==== Peltonturbinens videre utvikling ====
Pelton fikk senere godkjent en ny patent for forbedringer av sitt turbinhjul og bøttene på dette. Den som imidlertid gjorde de virkelige store forbedringene av turbinen var William A. Doble fra The Abner Doble Company. Dette firmaet leverte gruveutstyr og Dobel hadde lagt merke til at løpehjulene til Pelton raskt ble utslitt om det var sand i vannet som drev dem. Han fant ut at denne erosjonen (abrasjon) kunne skyldes turbulens i bøttene når vannstrålen treffer dem og følger konturen i dem. I 1899 tok han ut tre patenter som forbedret peltonturbinen til den formen det har i dag. Forbedringen gikk ut på å lage skovlene, eller skålene som en sier på norsk, med ellipseformede halvdeler med en kvass egg i midten. For at ikke skålen rett foran den som får vannstrålen i senter skal kutte av strålen, ga han fronten på skålene en utsparing. Med denne forbedringen treffer vannstrålen eggen, splittes i to perfekt symmetriske halvdeler og følger konturen på innsiden i en nesten 180° vinkel med minimal turbulens.The Abner Doble Company ble en arg konkurrent til Pelton. Pelton døde i 1908 og i 1912 ble The Abner Doble Company og Peltons firma slått sammen. Firmaet behold navnet The Pelton Water Wheel Company, og fikk William Dobel som sjefingeniør. Dobel gjorde mange forbedringer og konsentrerte seg mye om å optimalisere dysen som lager vannstrålen.
== Død, ettermæle og utmerkelser ==
Pelton døde i California den 14. mars 1908 i en alder av 78. Han ble begravet på familiegravstedet i Vermilion, Ohio. Hans peltonturbin er fortsatt i bruk i dag til å produsere vannkraft rundt omkring i verden. Pelton huskes som oppfinneren, selv om det var Dobel som ga turbinen dens form som fortsatt brukes. Senere oppfinnelser som Turgo turbinen, først patentert i 1919, og Banki turbinen ble inspirert av peltonturbinen.
Peltonturbinen brukes for utnyttelse av vannfall med stor fallhøye og små vannmengder. Den største fallhøyden for et kraftverk i verden er Bieudron kraftverk i Sveits med en fallhøyde på 1883 m. I dette kraftverket er det installert tre peltonturbiner som er verdens største med en ytelse på 423 MW hver.I 1895 besluttet The Franklin Institute i Philadelphia USA å tildele Lester Pelton deres Elliott Cresson-medaljen for sin oppfinnelsen. Pelton ble tatt inn i National Inventors Hall of Fame i 2006.
== Se også ==
Vannkraft
Kraftstasjon
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
The North Star Mine og Powerhouse & Pelton Wheel Museum offisielle nettstedet | Lester Allan Pelton (født 5. september 1829, død 14. | 194,375 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atabeg | 2023-02-04 | Atabeg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Titler', 'Kategori:Tyrkiske ord og uttrykk'] | Atabeg (eller atabek) er en stormannstittel i den arabisk-muslimske verden. Ordet er tyrkisk og betyr «fyrstens far» eller «-oppdrager». Det nærmeste tilsvarende i vest er frankernes maior domus. Blant annet fungerte disse som formyndere for unge prinser som hadde fått et eget område.
Tittelen ble benyttet også senere av andre mektige emirer. Under mamelukkveldet i Egypt var atabeg tittelen på den emir som hadde overkommando over stridskrefter.
| Atabeg (eller atabek) er en stormannstittel i den arabisk-muslimske verden. Ordet er tyrkisk og betyr «fyrstens far» eller «-oppdrager». Det nærmeste tilsvarende i vest er frankernes maior domus. Blant annet fungerte disse som formyndere for unge prinser som hadde fått et eget område.
Tittelen ble benyttet også senere av andre mektige emirer. Under mamelukkveldet i Egypt var atabeg tittelen på den emir som hadde overkommando over stridskrefter.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Claude Cahen: Artikel ATĀBAK. i: Encyclopædia Iranica 1987
Claude Cahen: Artikel „ATABAK (Atabeg)“ i: Encyclopaedia of Islam, New Edition (ed. by P. J. Bearman o. a.), Leiden 1960-2004
Clifford Edmund Bosworth: The new Islamic dynasties – A chronological and genealogical manual. Edinburgh 2004, ISBN 0-7486-0684-X | Atabeg (eller atabek) er en stormannstittel i den arabisk-muslimske verden. Ordet er tyrkisk og betyr «fyrstens far» eller «-oppdrager». | 194,376 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Opus_Rana | 2023-02-04 | Opus Rana | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Næringsliv i Rana', 'Kategori:Polarsirkelen videregående skole'] | Opus Rana (Opplærings og utviklingssenter Rana) er en utviklingsavdeling for kurs og oppdragsbasert virksomhet ved Polarsirkelen videregående skole i Mo i Rana i Rana kommune, på Helgeland i Nordland. Etaten er en nettverksbygger mellom skoleverket og det lokale næringslivet i Rana og Nordland. Den arrangerer også etterutdanning og videregående opplæring.
Etaten har siden 20. august 2013 kontor i samme bygg som Campus Helgeland i Torggata 1B i Mo i Rana sentrum.
| Opus Rana (Opplærings og utviklingssenter Rana) er en utviklingsavdeling for kurs og oppdragsbasert virksomhet ved Polarsirkelen videregående skole i Mo i Rana i Rana kommune, på Helgeland i Nordland. Etaten er en nettverksbygger mellom skoleverket og det lokale næringslivet i Rana og Nordland. Den arrangerer også etterutdanning og videregående opplæring.
Etaten har siden 20. august 2013 kontor i samme bygg som Campus Helgeland i Torggata 1B i Mo i Rana sentrum.
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside | Opus Rana (Opplærings og utviklingssenter Rana) er en utviklingsavdeling for kurs og oppdragsbasert virksomhet ved Polarsirkelen videregående skole i Mo i Rana i Rana kommune, på Helgeland i Nordland. Etaten er en nettverksbygger mellom skoleverket og det lokale næringslivet i Rana og Nordland. | 194,377 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roald_Skarsten | 2023-02-04 | Roald Skarsten | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. august', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Fødsler 22. mars', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske teologer', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Bergen'] | Roald Skarsten (født 22. mars 1943 i Bergen, død 22. august 2012) var en norsk teolog og professor ved Universitetet i Bergen.
Skarsten studerte teologi ved Universitetet i Oslo. Han var senere universitetsstipendiat ved Universitetet i Bergen og ansatt ved Norges almenvitenskapelige forskningsråds EDB-senter for humanistisk forskning. Sammen med professor Peder Borgen utviklet han elektroniske verktøy for å studere den gresk-jødiske filosofen Filon fra Aleksandrias verker. Fra 1979 ledet han EDB-seksjonen ved Universitetet i Bergens Institutt for kristendomskunnskap. I 1988 ble han dr. philos. på en avhandling om Filon, «Forfatterproblemet ved De aeternitate mundi i Corpus Philonicum». Sammen med Peder Borgen og Kåre Fuglseth har han senere utgitt en konkordans til Filons verker.
I 1988 ble han utnevnt til førsteamanuensis, og han ble professor i 1989. Han interesserte seg for bruk av informatikk i de humanistiske fagene, et fagområde som senere ble kalt «digital kultur» og er blitt et eget studieprogram ved Universitetet i Bergen. Han bidro også til å utvikle faget «akademisk skriving», som skulle hjelpe studentene til å skrive bedre akademiske tekster.
| Roald Skarsten (født 22. mars 1943 i Bergen, død 22. august 2012) var en norsk teolog og professor ved Universitetet i Bergen.
Skarsten studerte teologi ved Universitetet i Oslo. Han var senere universitetsstipendiat ved Universitetet i Bergen og ansatt ved Norges almenvitenskapelige forskningsråds EDB-senter for humanistisk forskning. Sammen med professor Peder Borgen utviklet han elektroniske verktøy for å studere den gresk-jødiske filosofen Filon fra Aleksandrias verker. Fra 1979 ledet han EDB-seksjonen ved Universitetet i Bergens Institutt for kristendomskunnskap. I 1988 ble han dr. philos. på en avhandling om Filon, «Forfatterproblemet ved De aeternitate mundi i Corpus Philonicum». Sammen med Peder Borgen og Kåre Fuglseth har han senere utgitt en konkordans til Filons verker.
I 1988 ble han utnevnt til førsteamanuensis, og han ble professor i 1989. Han interesserte seg for bruk av informatikk i de humanistiske fagene, et fagområde som senere ble kalt «digital kultur» og er blitt et eget studieprogram ved Universitetet i Bergen. Han bidro også til å utvikle faget «akademisk skriving», som skulle hjelpe studentene til å skrive bedre akademiske tekster.
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Roald Skarsten i BIBSYS
Kolbjørn Slethei: «Roald Skarsten til minne», Universitetet i Bergens nettsider, 31. august 2012 | Roald Skarsten (født 22. mars 1943 i Bergen, død 22. | 194,378 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konkordans | 2023-02-04 | Konkordans | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Bibelen', 'Kategori:Litteraturvitenskap', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Usorterte stubber'] | En konkordans er en alfabetisk fortegnelse over de viktigste ordene og begrepene som er brukt i en tekst. Før datamaskinene kom var oppsettet av en konkordans et svært tidkrevende arbeid og ble bare utført for viktige religiøse eller litterære tekster, som Bibelen eller William Shakespeares verker. | En konkordans er en alfabetisk fortegnelse over de viktigste ordene og begrepene som er brukt i en tekst. Før datamaskinene kom var oppsettet av en konkordans et svært tidkrevende arbeid og ble bare utført for viktige religiøse eller litterære tekster, som Bibelen eller William Shakespeares verker. | En konkordans er en alfabetisk fortegnelse over de viktigste ordene og begrepene som er brukt i en tekst. Før datamaskinene kom var oppsettet av en konkordans et svært tidkrevende arbeid og ble bare utført for viktige religiøse eller litterære tekster, som Bibelen eller William Shakespeares verker. | 194,379 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nyasaland_African_Congress | 2023-02-04 | Nyasaland African Congress | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1944', 'Kategori:Malawiske organisasjoner', 'Kategori:Opphør i 1959', 'Kategori:Politiske partier i Malawi'] | Nyasaland African Congress var en politisk organisasjon og senere parti som ble dannet i 1944 i det daværende britiske protektoratet Nyasaland (nå Malawi) og som eksisterte fram til partiet ble forbudt i 1959.
Bevegelsen hadde sin bakgrunn i en rekke relativt kortlevede organisasjoner for "utdannede innfødte" som var startet på 1910-1930 tallet.
Den var dominert av en kristen og utdannet elite av malawiere, blant annet prester, offentlige tjenestemenn, små plantasjeeiere og forretningseiere samt en del tradisjonelle stammeledere.Organisasjonen var sentral i malawiernes motstand mot Føderasjonen Rhodesia og Nyasaland som ble opprettet i 1953. Den ble spesielt vitalisert etter Hastings Banda returnerte til Malawi etter 40 år utlendighet og overtok lederskapet i NAC i august 1958. Banda, en karismatisk taler, tiltrakk tusenvis til sine politiske møter og en mengde nye lokallag av NAC ble stiftet. De politiske møtene bidro til at befolkningen begynte å vise åpen motstand mot kolonistyret blant annet ved å kutte telefonledninger, lage grøfter i veiene for å hindre biltrafikk og i enkelte byer ble biler steinet. Myndighetene reagerte med å arrestere en del lokale ledere.I mars 1959 ble det innført unntakstilstand og NAC ble forbudt. Mange av lederne inkludert Banda ble arrestert og satt i fengsel i enten i Malawi eller Sør-Rhodesia.
| Nyasaland African Congress var en politisk organisasjon og senere parti som ble dannet i 1944 i det daværende britiske protektoratet Nyasaland (nå Malawi) og som eksisterte fram til partiet ble forbudt i 1959.
Bevegelsen hadde sin bakgrunn i en rekke relativt kortlevede organisasjoner for "utdannede innfødte" som var startet på 1910-1930 tallet.
Den var dominert av en kristen og utdannet elite av malawiere, blant annet prester, offentlige tjenestemenn, små plantasjeeiere og forretningseiere samt en del tradisjonelle stammeledere.Organisasjonen var sentral i malawiernes motstand mot Føderasjonen Rhodesia og Nyasaland som ble opprettet i 1953. Den ble spesielt vitalisert etter Hastings Banda returnerte til Malawi etter 40 år utlendighet og overtok lederskapet i NAC i august 1958. Banda, en karismatisk taler, tiltrakk tusenvis til sine politiske møter og en mengde nye lokallag av NAC ble stiftet. De politiske møtene bidro til at befolkningen begynte å vise åpen motstand mot kolonistyret blant annet ved å kutte telefonledninger, lage grøfter i veiene for å hindre biltrafikk og i enkelte byer ble biler steinet. Myndighetene reagerte med å arrestere en del lokale ledere.I mars 1959 ble det innført unntakstilstand og NAC ble forbudt. Mange av lederne inkludert Banda ble arrestert og satt i fengsel i enten i Malawi eller Sør-Rhodesia.
== Ledere ==
== Referanser == | Nyasaland African Congress var en politisk organisasjon og senere parti som ble dannet i 1944 i det daværende britiske protektoratet Nyasaland (nå Malawi) og som eksisterte fram til partiet ble forbudt i 1959. | 194,380 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zodiac_Aerospace | 2023-02-04 | Zodiac Aerospace | ['Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fransk luftfart', 'Kategori:Franske industriselskaper'] | Zodiac Aerospace er et fransk selskap som produserer en rekke produkter innen luftfart, sikkerhetsutstyr og kommunikasjonsutstyr. Selskapet ble grunnlagt i 1896 og var i begynnelsen engasjert innen produksjon av fly og luftskip.
I 2007 ble selskapet skilt ut fra Zodiac Marine.
| Zodiac Aerospace er et fransk selskap som produserer en rekke produkter innen luftfart, sikkerhetsutstyr og kommunikasjonsutstyr. Selskapet ble grunnlagt i 1896 og var i begynnelsen engasjert innen produksjon av fly og luftskip.
I 2007 ble selskapet skilt ut fra Zodiac Marine.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Zodiac Aerospace er et fransk selskap som produserer en rekke produkter innen luftfart, sikkerhetsutstyr og kommunikasjonsutstyr. Selskapet ble grunnlagt i 1896 og var i begynnelsen engasjert innen produksjon av fly og luftskip. | 194,381 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Movassbakken_(Oslo) | 2023-02-04 | Movassbakken (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Nordmarka (delområde i Oslo)', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Movassbakken (1-7, 2-6) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den går nordøstover fra Sørbråtveien og ender opp i området rundt Movatn stasjon på Gjøvikbanen.
Veinavnet ble vedtatt i 1943.
| Movassbakken (1-7, 2-6) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den går nordøstover fra Sørbråtveien og ender opp i området rundt Movatn stasjon på Gjøvikbanen.
Veinavnet ble vedtatt i 1943.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Movassbakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 368. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Movassbakken (1-7, 2-6) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den går nordøstover fra Sørbråtveien og ender opp i området rundt Movatn stasjon på Gjøvikbanen. | 194,382 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rundmyrveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Rundmyrveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oslostubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Veier i Nordmarka (delområde i Oslo)', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Rundmyrveien (1-27, 2-30) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den går som blindvei vestover og deretter nordover fra Sørbråtveien i retning Rundmyra.
Veinavnet ble vedtatt i 1943.
| Rundmyrveien (1-27, 2-30) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den går som blindvei vestover og deretter nordover fra Sørbråtveien i retning Rundmyra.
Veinavnet ble vedtatt i 1943.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Rundmyrveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 473. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Rundmyrveien (1-27, 2-30) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den går som blindvei vestover og deretter nordover fra Sørbråtveien i retning Rundmyra. | 194,383 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8rhellinga_(Oslo) | 2023-02-04 | Sørhellinga (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Nordmarka (delområde i Oslo)', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Sørhellinga (1-5, 2-8) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den går nordover som blindvei fra Stårputtveien.
Veinavnet ble vedtatt i 1943.
| Sørhellinga (1-5, 2-8) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den går nordover som blindvei fra Stårputtveien.
Veinavnet ble vedtatt i 1943.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sørhellinga». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 556. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Sørhellinga (1-5, 2-8) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den går nordover som blindvei fra Stårputtveien. | 194,384 |
https://no.wikipedia.org/wiki/St%C3%A5rputtveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Stårputtveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Nordmarka (delområde i Oslo)', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Stårputtveien (1-41, 2-46) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den tar av nordøstover fra Sørbråtveien og går mer eller mindre parallelt med Gjøvikbanen før den ender i Movassbakken like før Movatn stasjon.
Veien fikk navn i 1943 etter den nå gjenfylte Stårputten.
| Stårputtveien (1-41, 2-46) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den tar av nordøstover fra Sørbråtveien og går mer eller mindre parallelt med Gjøvikbanen før den ender i Movassbakken like før Movatn stasjon.
Veien fikk navn i 1943 etter den nå gjenfylte Stårputten.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Stårputtveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 547. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Stårputtveien (1-41, 2-46) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den tar av nordøstover fra Sørbråtveien og går mer eller mindre parallelt med Gjøvikbanen før den ender i Movassbakken like før Movatn stasjon. | 194,385 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8rstien_(Oslo) | 2023-02-04 | Sørstien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Nordmarka (delområde i Oslo)', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Sørstien (7-21; ingen partallsadresser) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den går nordover som blindvei fra Sørbråtveien, langs østsiden av denne.
Navnet er gammelt, men ble formelt vedtatt i 1990.
| Sørstien (7-21; ingen partallsadresser) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den går nordover som blindvei fra Sørbråtveien, langs østsiden av denne.
Navnet er gammelt, men ble formelt vedtatt i 1990.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sørstien». Oslo byleksikon (5 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 558. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Sørstien (7-21; ingen partallsadresser) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den går nordover som blindvei fra Sørbråtveien, langs østsiden av denne. | 194,386 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8rsvingen_(Oslo) | 2023-02-04 | Sørsvingen (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Nordmarka (delområde i Oslo)', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Sørsvingen (1-23, 2-18) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Sørbråtveien, ikke langt fra Snippen holdeplass på Gjøvikbanen.
| Sørsvingen (1-23, 2-18) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Sørbråtveien, ikke langt fra Snippen holdeplass på Gjøvikbanen.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sørsvingen». Oslo byleksikon (5 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 558. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Sørsvingen (1-23, 2-18) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Sørbråtveien, ikke langt fra Snippen holdeplass på Gjøvikbanen. | 194,387 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kim_Un-hyang_(stuper) | 2023-02-04 | Kim Un-hyang (stuper) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nord-Korea under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Deltakere for Nord-Korea under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Deltakere for Nord-Korea under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nordkoreanske stupere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Stupere under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Stupere under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Stupere under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Stupingstubber'] | Kim Un-hyang (født 21. oktober 1991) er en nordkoreansk stuper som spesialiserer seg i tårnstup 10 meter. Hun representerte Nord-Korea under Sommer-OL 2012 i London, der hun ble utslått i den innledende runden.
| Kim Un-hyang (født 21. oktober 1991) er en nordkoreansk stuper som spesialiserer seg i tårnstup 10 meter. Hun representerte Nord-Korea under Sommer-OL 2012 i London, der hun ble utslått i den innledende runden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kim Un-hyang – Olympedia
(en) Kim Un-hyang – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Kim Un-hyang – FINA
(de) Kim Un-hyang – Institut für Angewandte Trainingswissenschaft (stuping) | Kim Un-hyang er navnet til flere personer: | 194,388 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reyhanli | 2023-02-04 | Reyhanli | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Tyrkia', 'Kategori:Grenseoverganger', 'Kategori:Hatay (provins)'] | Reyhanlı (arabisk: الريحانية, ar-Rayḥānīyah) er en by og et distrikt i provinsen Hatay ved kysten av Middelhavet i Tyrkia nær grensen til Syria. I 2008 hadde byen 60.418 innbyggere, og distriktet 84.831.
Byen var tidligere kjent som İrtah og Reyhaniye. Byen ligger langs hovedveien mellom İskenderun og Aleppon ved elven Asi (arabisk: Nahr al-Asi, antikkens Orontes).
| Reyhanlı (arabisk: الريحانية, ar-Rayḥānīyah) er en by og et distrikt i provinsen Hatay ved kysten av Middelhavet i Tyrkia nær grensen til Syria. I 2008 hadde byen 60.418 innbyggere, og distriktet 84.831.
Byen var tidligere kjent som İrtah og Reyhaniye. Byen ligger langs hovedveien mellom İskenderun og Aleppon ved elven Asi (arabisk: Nahr al-Asi, antikkens Orontes).
== Historie ==
I distriktet er det blitt funnet oldtidsbosettinger som stammer fra ca 6100 f.Kr.
Senere var området under hettittenes hegemoni.
Innbyggerenne i byen, tyrkere, arabere, turkmener, tsjerkessere og kurder, lever harmonisk side om side.
Økonomisk dominerer landbruket, hovedsaklyd dyrking av bomull, korn, frukt og grønnsaker. Tekstilindustrien har en viss betydning. Her er severdigheter og oldtidslevninger som for eksempel Kızlar Sarayı. | thumb|Distriktet Reyhanlıs beliggenhet i provinsen Hayat i Tyrkia | 194,389 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_amanske_port | 2023-02-04 | Den amanske port | ['Kategori:36°Ø', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Aleksander den store', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjellpass i Tyrkia', 'Kategori:Osmaniye (provins)', 'Kategori:Sider med kart'] | Den amanske port (latinsk Amani Portae) eller Bahçepasset (tyrkisk Bahçe Geçidi) er en fjellovergang i provinsen Osmaniye sør i det sentrale Tyrkia. Overgangen krysser de nordlige Amanusfjellene mellom Kilikia og det sørlige Anatolia og det nordlige Syria. Den er en av to fjelloverganger over Amanusfjella sammen med Den syriske port lenger sør. Den amanske port ble nevnt i antikken i Nabonidus-krøniken.Passet spilte en viktig rolle fram mot slaget ved Issus. Etter at en del av Aleksander den stores hær okkuperte Den syriske port, valgte Darius III av Persia å føre hæren sin gjennom Den amanske port og sette sin hær mellom de to makedonske hærene ved byen Issus. De makedonske styrkene slo seg sammen før de gikk til angrep mot Darius, og utfallet ble tap for perserne.
| Den amanske port (latinsk Amani Portae) eller Bahçepasset (tyrkisk Bahçe Geçidi) er en fjellovergang i provinsen Osmaniye sør i det sentrale Tyrkia. Overgangen krysser de nordlige Amanusfjellene mellom Kilikia og det sørlige Anatolia og det nordlige Syria. Den er en av to fjelloverganger over Amanusfjella sammen med Den syriske port lenger sør. Den amanske port ble nevnt i antikken i Nabonidus-krøniken.Passet spilte en viktig rolle fram mot slaget ved Issus. Etter at en del av Aleksander den stores hær okkuperte Den syriske port, valgte Darius III av Persia å føre hæren sin gjennom Den amanske port og sette sin hær mellom de to makedonske hærene ved byen Issus. De makedonske styrkene slo seg sammen før de gikk til angrep mot Darius, og utfallet ble tap for perserne.
== Referanser == | Den amanske port (latinsk Amani Portae) eller Bahçepasset (tyrkisk Bahçe Geçidi) er en fjellovergang i provinsen Osmaniye sør i det sentrale Tyrkia. Overgangen krysser de nordlige Amanusfjellene mellom Kilikia og det sørlige Anatolia og det nordlige Syria. | 194,390 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Malawi | 2023-02-04 | Malawi | ['Kategori:13°S', 'Kategori:34°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Malawi', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1964'] | Malawi (chichewa: Malaŵi), offisielt Republikken Malawi (engelsk: Republic of Malawi; chichewa: Chalo cha Malawi eller Dziko la Malaŵi) er en innlandsstat i Sørøst-Afrika som grenser til Tanzania i nord, Zambia vest og Mosambik i sør og i øst. Landet har en befolkning på 16.36 millioner (2013).
| Malawi (chichewa: Malaŵi), offisielt Republikken Malawi (engelsk: Republic of Malawi; chichewa: Chalo cha Malawi eller Dziko la Malaŵi) er en innlandsstat i Sørøst-Afrika som grenser til Tanzania i nord, Zambia vest og Mosambik i sør og i øst. Landet har en befolkning på 16.36 millioner (2013).
== Historie ==
Rester etter hominider har blitt identifisert i Malawi som dateres mer enn en million år tilbake. Tidlige mennesker bodde i nærheten av Malawisjøen for 50 til 60 000 år siden. Menneskerester på et funnsted datert til rundt år 8000 f.Kr. viser fysiske karakteristikker som ligner mennesker som i dag bor på Afrikas horn. Funn fra et annet sted, datert til 1500 f.Kr., har restene trekk som minner om san–folket.
De tidligste innbyggeren i området var khoisan jegere og samlere. De var stort sett erstattet av bantu stammene under bantu-migrasjonene. Selv om portugiserne nådde området i det 16. århundre, var den første betydelige kontakten ankomsten til David Livingstone langs den nordlige kysten av Malawisjøen i 1859. Etter dette opprettet skotske presbyterianske kirker misjonsstasjoner i Malawi. Ett av deres mål var å få slutt på slavehandelen til Persiagulfen som fortsatte til slutten av det 19. århundre. I 1878 dannet en gruppe handelsmenn, de fleste fra Glasgow, African Lakes Company for å levere forsyninger og tjenester til misjonærene. Andre misjonærer, handelsmenn, jegere og plantere fulgte snart etter.
En konsul fra den britiske styresmakten fikk tittelen «konger og høvdinger i Sentral-Afrika» i 1883, og i 1891 etablerte britene Protektoratet Britisk Sentral-Afrika som innen 1907 hadde fått navnet Nyasaland-protektoratet (Nyasa er yao-ordet for «innsjø»). Britene fortsatte å ha kontroll i den første halvdelen av 1900-tallet, men denne perioden ble preget av et antall mislykkede malawiske forsøk på å skaffe seg uavhengighet. En voksende europeisk og amerikansk-utdannet afrikansk elite ble stadig mer høylytt og politisk aktive, først gjennom foreninger, og så gjennom Nyasaland African Congress (NAC) etter 1944.
I løpet av 1950-årene økte presset for uavhengighet da Nyasaland ble føyd sammen med Nord- og Sør-Rhodesia i 1953 til Sentralafrikansk Føderasjon. I juli 1958 returnerte Hastings Kamuzu Banda til landet etter et langt fravær i USA hvor han skaffet seg sin medisinske grad ved Meharry Medical College i Nashville, Tennessee i 1937, Storbritannia hvor han praktiserte medisin og Ghana. Han overtok lederskapet i NAC som senere ble Malawi Congress Party (MCP). Banda ble i 1959 sendt til Gwelo-fengselet for sine politiske aktiviteter, men ble løslatt i 1960 for å delta i en grunnlovskonferanse i London.
15. april 1961 vant MCP en overveldende seier i valgene til et nytt lovgivende råd. Det fikk også en viktig rolle i det nye utøvende rådet og styrte Nyasaland i alt annet enn navnet ett år senere. I en ny grunnlovs konferanse i London i november 1962, gikk den britiske regjeringen med på å gi Nyasaland selvstyrestatus året etter.
Banda ble statsminister 1. februar 1963 selv om britene fremdeles kontrollerte Malawis finanser, sikkerhet og rettsvesenet. En ny grunnlov trådte i kraft i mai som gav praktisk talt fullstendig internt selvstyre. Føderasjonen av Rhodesia og Nyasaland ble oppløst 31. desember 1963, og Malawi ble et helt uavhengig medlem av Samveldet 6. juli 1964. To år senere ble Malawi republikk med Banda som sin første president. Landet ble også erklært en ettpartistat.
Banda ble erklært president på livstid i 1970 av MCP, og året etter konsoliderte han sin makt og ble utropt til president på livstid av selve Malawi. Den paramilitære vingen av MCP, Unge Pionérer, hjalp til med å holde Malawi under autoritativ kontroll frem til 1990-årene.
Økende indre uro og press fra malawiske kirker og fra det internasjonale samfunnet førte til en folkeavstemning hvor det malawiske folket ble bedt om å stemme på enten et flerpartidemokrati eller fortsettelsen av ettpartistaten. 14. juni 1993 valgte folket med overveldende flertall flerpartisystemet. Frie og rettferdige nasjonalvalg ble holdt 17. mai 1994.
Bakili Muluzi, lederen for Forent Demokratisk Front (UDF), ble valgt til president i de valgene. UDF vant 82 av de 177 setene i nasjonalforsamlingen og dannet en koalisjonsregjering med Alliansen for Demokrati (AFORD). Koalisjonen ble oppløst i juni 1996, men noen av dens medlemmer forble i regjeringen. Malawis nyskrevne grunnlov (1995) fjernet spesialmakten som var reservert for MCP. Akselererende økonomisk liberalisering og strukturelle reformer fulgte den politiske forvandlingen.
15. juni 1999 holdt Malawi sitt andre demokratiske valg. Bakili Muluzi ble gjenvalgt til en ny femårsperiode som president, til tross for at en allianse av MCP og AFORD stilte mot UDF.
Malawi så sin første overgang mellom demokratisk valgte presidenter i mai 2004 da UDFs presidentkandidat Bingu wa Mutharika beseiret MCP kandidaten John Tembo og Gwanda Chakuamba som var støttet av en gruppe opposisjonspartier. UDF klarte derimot ikke å vinne flertallet av seter i parlamentet, som det hadde gjort i valgene i 1994 og 1999. Partiet sikret likevel et flertall med å alliere seg med partiformenn og tidligere president Muluzi og dannet en «regjering av nasjonal enhet» med flere opposisjonspartier. President Bingu wa Mutharika forlot UDF-partiet 5. februar 2005 på grunn av uenigheter med UDF, særlig over hans anti-korrupsjonskampanje. Han dannet sitt eget parti, Demokratisk Progressivt Parti (DPP).
== Geografi ==
Malawi ligger sørøst i Afrika. Great Rift Valley går gjennom landet fra nord til sør. I denne fordypningen ligger Malawisjøen (også kalt Nyasasjøen), den tredje største innsjøen i Afrika som utgjør 20 % av Malawis areal. Shire-elva renner fra den sørlige enden av innsjøen og slutter seg til Zambezi 400 kilometer lenger sør i Mosambik. Øst og vest for riftdalen danner landet høye platåer, vanligvis mellom 900 og 1200 moh. I nord stiger Nyika-høylandet så høyt som 2600 moh. Sør for innsjøen ligger Shire-høylandene med en høyde på 600 til 1600 moh, og som stiger til fjellene Zomba og Mulanje på henholdsvis 2130 og 3048 moh. Lengst sør er høyden bare 60-90 moh.
Malawi er et av det subsahariske Afrikas tettest befolkede land. Befolkningen i Lilongwe, Malawis hovedstad siden 1971, overstiger 400 000. Alle regjeringsdepartementene og parlamentet ligger i Lilongwe. Blantyre forblir Malawis viktigste kommersielle senter og største by og har vokst fra antatte 109 000 innbyggere i 1966 til nesten 500 000 i 1998. Malawis president bor i Lilongwe, mens høyesterett ligger i Blantyre.
Malawis klima er generelt subtropisk. Regntiden varer fra november ut april. Der er lite eller ingen nedbør i det meste av landet fra mai til oktober. Det er varmt og fuktig fra oktober til april langs innsjøen og i den nedre Shire-dalen. Lilongwe er også varm og fuktig i disse månedene, men mindre enn i sør. Resten av landet er varmt i disse månedene. Fra juni til august er innsjøområdene og den sørligste delen komfortabelt varme, men resten av Malawi kan være kjølig om natten, med temperaturer fra 5° til 14 °C.
Øyene Likoma og Chizumulu i Malawisjøen tilhører Malawi, men ligger innenfor Mosambiks farvann og danner maritime eksklaver.
== Demografi ==
Malawi har hentet sitt navn fra maraviene, et bantu-folk som kom fra det sørlige Kongo for rundt 600 år siden. Da de nådde området nord for Malawisjøen, delte maraviene seg. En gren, forfedrene til dagens chewaer, flyttet sør til den vestlige bredden av sjøen. De andre, forfedrene til nyanjaene, flyttet ned den østre bredden til den sørlige delen av landet.
Innen 1500 hadde de to grenene av stammen etablert et kongedømme som strakte seg fra nord i dagens Nkhotakota til Zambezi i sør, og fra Malawisjøen i øst til Luangwa i vest.
Migrasjoner og stammekonflikter forhindret videre dannelse av et sammenføyd malawisk samfunn før det 20. århundre. I senere år har etniske forskjeller og stammetilhørighet blitt tonet ned. Det er derimot regionale forskjeller og rivalisering. Til tross for noen klare forskjeller, eksisterer ingen betydelig friksjon mellom stammegruppene, og forståelsen av malawisk nasjonalitet har begynt å slå rot. Malawierne er et landlig folkeslag, og de er generelt tradisjonalister og ikkevoldelige.
Chewaene utgjør 90 % av befolkningen i den sentrale regionen. Nyanja-stammen dominerer i sør og tumbukaene i nord. I tillegg lever et betydelig antall av tongaene i nord, ngoni, en sidegren av zuluene som kom fra Sør-Afrika på begynnelsen av 1800-tallet, lever i de nedre nordlige og lavere sentrale regionene og yaoene som hovedsakelig er muslimer, lever langs den sørøstlige grensen til Mosambik. Bantuer av andre stammer kom fra Mosambik som flyktninger.
Europeere og asiater lever også her. De fleste europeerne er briter og portugisere fra Mosambik, mens asiatene hovedsakelig er indere.
=== Alders- og familiestruktur ===
Per 2012 var ca. 45 % av befolkningen under 15 år og ca. 5 % over 60 år.Ekteskap inngås ofte i ung alder og forekomsten av barneekteskap er blant de høyeste verden. Legal giftemålsalder er 18 år uten tillatelse og 15 år med foreldretillatelse. En undersøkelse foretatt i årene 2000-2011 viste at 50 % av kvinnene giftet seg før de fylte 18 år. Andelen er over 60 % for de med ingen eller lite utdannelse. Geografisk er andelen barneekteskap høyeste i de sentrale deler av Malawi (57 %) og lavest i de sørlige deler (44 %).Polygami er vanlig blant den muslimske befolkningen samt blant enkelte andre etniske grupper.
Homofile forhold er forbudt etter malawisk lovgivning, med fengselsstraff inntil 14 år for homofili. Forbudet ble suspendert av president Joyce Banda i 2012. I 2014 sa også regjeringen til Peter Mutharika at man ville unnlate å straffefølge personer som brøt mot bestemmelsen.
=== Helse ===
Gjennomsnittlig forventet levealder i Malawi er 60 år for kvinner og 58 år for menn (2012).Det er anslått at 10,6 % av befolkningen mellom 15 og 19 år har hiv/aids (2012), hvorav 13 % av kvinnene og 8 % av mennene. 120 000 barn ble anslått å ha hiv i 2009.Dødeligheten blant barn under 5 år er 71 per 1000 fødte som er blant de høyste i verden, men en nedgang på 71 % siden 2000. Nedgangen blir antatt blant annet å skyldes bedre vaksinedekning og mer bruk av myggnett. Mødredødeligheten i forbindelse med graviditet og fødsel er også blant de høyeste i verden.Andre helseproblem som bidrar til høy dødelighet er tuberkulose, malaria og diaré. I tillegg er forskjellige tropesykdommer utbredt.Underernæring er et problem og 46 % av barna under 5 år regnes som hemmet i veksten.
=== Kosthold ===
Malawis viktigste matvare er mais, men som andre land i det sørlige Afrika, har Malawi gjentatte ganger blitt herjet av hungersnød siden 2002 da maten ble knapp for en tredjedel av befolkningen. 30 % av befolkningen var rammet i 2003.
Ifølge en FAO-rapport fra juni 2005, ville 4,22 millioner innbyggere, en fjerdedel av befolkningen, ikke ha nok mat i 2005 til å overleve. Sør i landet, var prosentandelen av den rammede befolkningen på mellom 55 og 76. I slutten av november 2005 ble de første dødsfallene fra hungersnøden registrert.
Disse gjentatte hungersnødene skyldes ulike faktorer:
utbredte monokulturer
dårlig distribuering av gjødsel
tørke
utbredt hiv-epidemi
schistosomiasis
malaria
korrupsjon i styresmakten og restriksjoner på økonomisk frihetNoen hjelpeorganisasjoner som Comunità di Sant'Egidio, katolske hjelpetjenester og andre lokale og internasjonaler organisasjoner forsøker å svare på hungersnøden ved å distribuere hjelpesendinger med mat. Regjeringen har også startet et program som skal hjelpe til i oppstart av gårder med maisfrø og gjødsel. Programmet var derimot gjenstand for alvorlig misbruk og noen ganger fikk ikke de fattigste noen av disse tingene som var øremerket dem. Dette programmet ble avbrutt av Bingu Wa Muntharika-administrasjonen som i stedet subsidierte gjødsel for de lokale bøndene.
== Politikk ==
Styret av Malawi har vært et flerpartidemokrati siden 1994. Etter grunnloven av 1995 velges presidenten som både er statsoverhode og regjeringssjef, gjennom et generelt valg hvert femte år. Malawi har en visepresident som velges sammen med presidenten. Presidenten har også muligheten til å utnevne en visepresident nummer to, som må være fra et annet politisk parti. Medlemmene av det presidentutnevnte kabinettet kan hentes fra den lovgivende forsamlingen eller utenfor denne. Malawis nasjonalforsamling har 193 representanter, alle velges direkte for en femårsperiode. Grunnloven legger grunnlaget for to kamre, og det andre kammeret er et senat med 80 medlemmer, men til nå har det ikke blitt gjort noe for å sette sammen dette senatet. Senatet er tiltenkt å gi representasjon for tradisjonelle ledere og de forskjellige geografiske distriktene, i tillegg til forskjellige interessegrupper som kvinner, ungdommer og funksjonshemmede.
Grunnloven legger grunnlaget for et uavhengig rettsvesen. Malawis domstolsapparat er basert på den engelske modellen og består av lavere magistratsdomstoler, en høyere domstol og en appelldomstol. Det lokale styret utføres i 27 distrikter innenfor tre regioner administrert av regionale administratorer og distriktskommissærer som utnevnes av den sentrale styresmakten. Lokalvalg, det første i flerpartiperioden, fant sted 21. november 2000. UDF vant 70 % av setene i dette valget.
Det tredje flerpartivalget på president og nasjonalforsamling som opprinnelig var planlagt å utføres 18. mai 2004, ble utsatt i to dager etter en appell til den høyere domstolen fra opposisjonkoalisjonen Mgwirizano (enhet). Opptakten til avstemningen ble overskygget av opposisjonens påstander om ulovligheter i stemmeregistreringen. Observatører fra EU og Samveldet sa derimot at stemmingen foregikk fredelig, men at de var bekymret for «alvorlige utilstrekkeligheter» i avstemningen.
=== Utenrikspolitikk ===
Malawi har fortsatt den pro-vestlige utenrikspolitikk som ble etablert av tidligere president Banda. Landet har utmerkede forbindelser med viktige vestlige land. Malawis nær forbindelse med Sør-Afrika gjennom apartheid-epoken, gjorde forholdet anspent til andre afrikanske nasjoner. Etter apartheids kollaps i 1994, utviklet Malawi sterke diplomatiske forbindelser med alle afrikanske land.
Mellom 1985 og 1995 huset Malawi mer enn en million flyktninger fra Mosambik. Flyktningkrisen var en betydelig økonomisk belastning for Malawis regjering, men førte også til betydelig flyt av internasjonal assistanse. Husingen og tilbakevendingen av mosambikerne er regnet som en betydelig suksess av internasjonale organisasjoner. Malawi fikk i 1996 et antall rwandiske og kongolesiske flyktninger som søkte asyl. Regjeringen avslo ikke flyktningene, men brukte prinsippet om «asyl i første land». Under dette prinsippet ville flyktningen som ba om asyl i et annet land først, eller hadde hatt mulighet for å gjøre dette, ikke etterpå få asyl i Malawi. Der var ingen rapporter om tvungen tilbakesendelse av flyktninger.
Viktige bilaterale giverland er USA, Canada, Libya, Tyskland, Island, Japan, Nederland, Norge, Finland, Sverige, Taiwan og Storbritannia. Multilaterale donorer inkluderer Verdensbanken, IMF, EU, den afrikanske utviklingsbank og FN-organisasjonene.
=== Administrativ inndeling ===
Malawi er delt inn i 27 distrikter innenfor tre regioner:
(Tallene er hentet fra folketellingen i september 1998 [1])
== Økonomi ==
Malawi har få utvinnbare mineralressurser og økonomien er svært avhengig av landbruket. De tre viktigste eksportavlingene er (i rekkefølge) tobakk, te og sukker. Malawis president gikk nylig ut og oppfordret bøndene til å vurdere andre avlinger som bomull
[2] som et alternativ til landets viktigste avling tobakk, siden sigarettkonsumeringen i vesten fortsetter å synke. Tradisjonelt har Malawi vært selvforsynt med mais, og i løpet av 1980-årene eksporterte de betydelige mengder til sine tørkerammede naboland.
Landbruk representerer 38,6 % av BNP, bruker 80 % av arbeidsstyrken og representerer rundt 80 % av all eksport. Om lag 90 % av befolkningen er sysselsatt i landbruket, i hovedsak i form av subsistensjordbruk.Småbruk produserer ulike avlinger som mais, bønner, ris, kassava samt tobakk og jordnøtter (peanøtter). Landbrukssektoren bidrar med 63,7 % av totalinntekten til landsbygdbefolkningen, 65 % av foredlingssektorens råvarer og rundt 87 % av antallet arbeidsplasser. Finansiell rikdom er stort sett konsentrert i hendene på en liten elite. Malawis foredlingsindustri ligger rundt byen Blantyre.
Malawis økonomiske avhengighet av eksporten av landbruksvarer gjør det særlig sårbart for eksterne sjokk som dårligere betingelser i handelen og tørke. Høye transportkostnader, som kan utgjøre over 30 % av importregningen, utgjør en alvorlig hindring for økonomisk utvikling og handel. Malawi må importere alle sine drivstoffsprodukter. Mangel på utdannet arbeidskraft, vanskeligheter i å skaffe arbeidsløyve til ekstern arbeidskraft, byråkrati, korrupsjon og for dårlige og manglende vedlikehold ved veier, elektrisitet, vann og infrastruktur for telekommunikasjon skaper videre hindre for den økonomiske utviklingen i Malawi. Men nyligere regjeringsinitiativ har begynt å gjøre investeringsmiljø mer attraktivt.
Landet har satt i gang økonomiske strukturelle justeringsprogram som støttes av Verdensbanken, IMF og andre donorer siden 1981. Brede reformmål inkluderer stimulering av aktiviteter på privat sektor og deltagelse gjennom eliminering av priskontroller og industriell lisensiering, liberalisering av handel og ekstern valuta, rasjonalisering av skatter, privatisering av statseide foretak og reformer i velferdstjenesten. Malawi kvalifiserte for gjeldssanering blant tungt gjeldstyngede fattige land (HIPC).
Sent i mai 2004 ble IMF-programmet som startet i 2000 avlyst og et stabsovervåket program (SMP) ble satt i verk. I etterkant av spørsmålene om fornuftig statsbudsjett, er SMPs mål å gi Malawis nyvalgte regjering sjansen til å etablere disiplinerte statsbudsjett.
Reell BNP økte med rundt 3,9 % i 2004, fra 4,3 % i 2003 og 2,4 % i 2002. Inflasjon har stort sett vært under kontroll siden 2003 med et gjennomsnitt på 10 % i året og 15,0 % (anslått) i 2004. Avdrag og kommersielle lånerenter gikk også ned fra 40–45 % i 2003 til 25 % tidlig i 2004. Kwachaens gikk fra 90 til 101 mot den amerikanske dollaren i midten av 2003 og var på 108 mot slutten av 2004.
Malawi har bilaterale handelsavtaler med sine to største handelspartnere, Sør-Afrika og Zimbabwe, begge tillater tollfri inngang for malawiske produkter i sine land.
Norges økonomiske bistand til Malawi: 475,3 millioner kroner (2018)
== Kultur ==
Malawierne var fra gammelt av et reisende folk, og som et resultat av dette, har deres musikk spredt seg over det afrikanske kontinent. I nyere tider er det lite av malawisk musikk som har blitt internasjonalt kjent, selv om landet har sine musikalske kjendiser som er velkjent i noen utenlandske fora.
En av de viktigste nyere årsakene til smeltedigelen som malawisk musikk er, var andre verdenskrig da soldater både førte med seg musikk til fjerne land og førte den tilbake. På slutten av krigen var duetter med gitar og banjo den mest populære typen danseband. Begge instrumentene ble importert.
Sent i 1960-årene, var sørafrikansk kwelamusikk populær i Malawi. Landet produserte sine egne kwelastjerner som Daniel Kachamba & His Kwela Band. Malawisk jazzband ble også populære. Til tross for sitt navn, har malawisk jazz lite til felles med sin amerikanske navnebror. Musikere på landsbygda spilte akustiske instrumenter, ofte på svært tradisjonelt vis. Disse utøverne inkluderte Jazz Giants, Linengwe River Band, Mulanje Mountain Band og Chimvu Jazz. I begynnelsen av 1970-årene hadde elektrisk gitar blitt vanlig, og amerikansk rock and roll, soul og funk innflytelse på den musiske arena, noe som førte til en fusjon kalt afroma. New Scene, ledet av Morson Phuka, var den mest velkjente eksponenten av afroma.
I 1980-årene ble soukous fra Den demokratiske republikken Kongo (da Zaire) populært og resulterte i en malawisk variant kalt kwasa kwasa. Gospel ble også populært i denne perioden, og til og med mer populært i 1990-årene. Pavens besøk i 1989 inspirerte veksten i gospelmusikken som også ble drevet av landets intense fattigdom. Reggae har også blitt svært populært, særlig langs den turistfylte bredden av innsjøen.
Tradisjonell malawisk musikk har også blitt en kommersiel suksess, som folekfusjonistene Pamtondo, hvis musikk bruker rytmer fra lomwe, makuwa og man'ganja-folkene. Der har også vært mer tradisjonelle utøvere som Alan Namoko.
Der er et Malawi Broadcasting Corporation, og jevnlige lyttere til «Radio One» vet at malawiske utenlandske favoritter er Don Williams, Shaggy og sørafrikanske Lucky Dube and Brenda Fassie.
=== Idrett ===
Idretten i Malawi har blitt formet av sin historie som koloni i det gamle britiske imperiet. De mest populære idrettene kom fra Storbritannia.
Fotball er den mest populære idretten. Den spiller av gutter på alle nivå fra nypløyde åkere på landsbygda til seriekonkurranser i skolen. Malawi har nasjonale fotballag.
Netball har lenge vært en populær idrett for skolejenter. Den er idretten som har ført Malawi på det afrikanske kartet, etter at landet kvalifiserte seg for og vant turneringer som COSANA-turneringen. Netballagene har også deltatt i konkurranser på verdensbasis og har noen ganger havnet blant de syv beste.
I Malawi etter kolonitiden, har andre idretter blitt innført i skolene. Volleyball og basketball har fått feste, først og fremst gjennom forsøkene til frivillige fra Fredskorpset i USA midt på 1960-tallet. African Bible College har videre bidratt til veksten til basketball ved å føre profesjonelle fra USA til å drive treningsleirer og også sende noen av sine beste spillere til USA.
Friidrett og terrengløp har også utviklet seg siden den malawiske uavhengigheten. En pionér i den systematiske treningen av unge løpere med talent, er Harold Salmon, en frivillig fra fredskorpset som virket i Malawi fra 1966 til 1968. Fra år 2000 har det vært fremgang i kvaliteten på utøvere og den mest kjente er Catherine Chikwakwa som nå bor i Tyskland. Der er andre løpere fra universitetet i Malawi og hæren som har vist betydelig fremgang.
Andre idretter som tennis og squash har nylig fått popularitet, stort sett på grunn av malawienes tilgang til sport gjennom TV. Squash-laget var kvalifisert for Samveldelekene 2006.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Malawisjøen nasjonalpark – endemisk ferskvannsfisk
Chongoniområdets steinkunst – bergkunstMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2005 – Den hellige dansen Vimbuza
2014 – Tchopa, offerdans til Lhomwe-folket
2018 – Mwinoghe, tradisjonell dans av Sukwa, Ndali og Bandya folket
2020 – Mbira/Sansi, tradisjonelle fingerplukk musikkinstrumentet (Sammen med Zimbabwe)
== Se også ==
Liste over byer i Malawi
== Referanser ==
== Kilder ==
Lwanda, John: «Sounds Afroma!», 2000, i Broughton, Simon og Ellingham, Mark med McConnachie, James og Duane, Orla (red.): World Music Vol. 1: Africa, Europe and the Middle East. ss 533-538. Rough Guides Ltd, Penguin Books, ISBN 1-85828-636-0
Mitchell, Maura: «Living Our Faith», The Lenten Pastoral Letter of the Bishops of Malawi and the Shift to Multiparty Democracy, 1992-1993, Journal for the Scientific Study of Religion, 2002 Mar; 41(1):5-18.
Owen J. M. Kalinga og Cynthia A. Crosby: Historical Dictionary of Malawi, tredje utgave, Scarecrow Press, 2001, ISBN 0-8108-3481-2
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 62. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 76. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Malawi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Malaŵi – galleri av bilder, video eller lyd på Commons StyresmaktStyresmakten til Republikken Malawi offisiell side
Nasjonalforsamlingen i Malawi offisiell side
Informasjons- og turistdepartementet offisiell sideNyheterThe Nation Online daglig nasjonal avis
The Daily Times daglig avis, basert i Blantyre
allAfrica.com – Malawi lenker til nyhetsoverskrifter, med artikler fra den Lilongwe-baserte ukentlige The Chronicle
Friday in Malawi ukentlig magasinOversiktMalawi In Figures (Zomba: National Statistical Office, 2005)
BBC News Country Profile – Malawi
CIA World Factbook – Malawi Arkivert 24. desember 2018 hos Wayback Machine.
CountryReports.org - Malawi
(no) Statistikk og andre data om Malawi i FN-sambandets nettsted Globalis.no
KatalogerMalawi's e-community – Malawi for alt malawisk
Stanford University – Africa South of the Sahara: Malawi
The Index on Africa – Malawi
University of Pennsylvania – African Studies Center: Malawi
Yahoo! – Malawi
Zikomo.Net
New MalawiTurismeGo 2 Malawi reiseside for å promotere Malawi
Visit Malawi offisiell turistsideAndreUtviklingsfondet støtter utviklingsprosjekter i Malawi Arkivert 29. desember 2008 hos Wayback Machine.
Malawis plassering på en 3D globus (Java)
Child Rights in Malawi
Human Rights in Malawi
Malawi Open Source Society
Malawi National Game
Tørken i Malawi i 2005
Community of Sant'Egidio's page about the predicted 2005 Malawi famine
Malawi in general
Watering Malawi Arkivert 30. januar 2019 hos Wayback Machine., et prosjekt som skal hjelp til med å irrigere landet | Malawi Congress Party (MCP) er et politisk parti i Malawi som var dominerende i lande fra 1961 og eneste lovlige parti 1966-1993. Partiet er per 2014 ett av de fire største i Malawi, men ikke i maktposisjon. | 194,391 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nabonidus-kr%C3%B8niken | 2023-02-04 | Nabonidus-krøniken | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Babylonia', 'Kategori:Kileskrift', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Nabonidus-krøniken beskriver kong Nabonidus' regjeringstid; han var den siste av kongene av det nybabylonske rike, og regjerte i 17 år.
Krøniken er overlevert i kileskrifttekst på en leirtavle. Den ble ervervet av British Museum (Inv. Nr. ME 35382) i 1879 ved en kunsthandel med det greske import/eksport-firmaet Spartali & Co, med hovedkvarter i Smyrna og forhandlere flere steder i England. Tavlens nøyaktige herkomst er ikke kjent, men det antas at den stammer fra Babylons ruiner.
Krøniken omhandler da Babylon ble erobret av den persisk-akamenidiske kong Kyros den store, og går frem til begynnelsen av Kyros' sønn Kambyses' regjering, perioden fra 556 f.Kr. til en gang etter 539 f.Kr. Den gir en samtidig skildring av hvordan Kyros kom til stor makt, og er hovedkilden til kunnskap om denne perioden; Amélie Kuhrt beskriver krøniken som «the most reliable and sober [ancient] account of the fall of Babylon.»Tavlen er nokså stor, 140 mm bred og 140 mm lang, men er ganske skadet med bunn og det meste av venstre side borte. Tksten består av to spalter på hver side, og var opprinnelig på ca 300-400 linjer. Det som består er svært fragmentarisk; ikke mye mer enn 75 tekstlinjer er fortsatt leselige. De manglende delene er det meste av første og fjerde spalte, og bunnen av annen og toppen av tredje også borte. Det synes å ha vært en kolofon nederst; den er også for det meste borte.Krøniken er muligens kopiert av en skriver under seleukidetiden (4.-1. århundre f.Kr.) men den opprinnelige tekst var sannsynligvis fra sent 6. eller tidlig 5. århundre. Likhetstrekk med Nabonassar til Shamash-shum-ukin-krøbiken, en annen av de babylonske krøniker, gjør at man kan anta at samme skriver er ansvarlig for de begge . I så fall er den fra regjeringstiden til Darius I av Persia (c. 549 –486 f.Kr). Selv om skriften er av god standard, var kopieringen ikke fullkommen og en rekke feil er tydelige i skriften.
| Nabonidus-krøniken beskriver kong Nabonidus' regjeringstid; han var den siste av kongene av det nybabylonske rike, og regjerte i 17 år.
Krøniken er overlevert i kileskrifttekst på en leirtavle. Den ble ervervet av British Museum (Inv. Nr. ME 35382) i 1879 ved en kunsthandel med det greske import/eksport-firmaet Spartali & Co, med hovedkvarter i Smyrna og forhandlere flere steder i England. Tavlens nøyaktige herkomst er ikke kjent, men det antas at den stammer fra Babylons ruiner.
Krøniken omhandler da Babylon ble erobret av den persisk-akamenidiske kong Kyros den store, og går frem til begynnelsen av Kyros' sønn Kambyses' regjering, perioden fra 556 f.Kr. til en gang etter 539 f.Kr. Den gir en samtidig skildring av hvordan Kyros kom til stor makt, og er hovedkilden til kunnskap om denne perioden; Amélie Kuhrt beskriver krøniken som «the most reliable and sober [ancient] account of the fall of Babylon.»Tavlen er nokså stor, 140 mm bred og 140 mm lang, men er ganske skadet med bunn og det meste av venstre side borte. Tksten består av to spalter på hver side, og var opprinnelig på ca 300-400 linjer. Det som består er svært fragmentarisk; ikke mye mer enn 75 tekstlinjer er fortsatt leselige. De manglende delene er det meste av første og fjerde spalte, og bunnen av annen og toppen av tredje også borte. Det synes å ha vært en kolofon nederst; den er også for det meste borte.Krøniken er muligens kopiert av en skriver under seleukidetiden (4.-1. århundre f.Kr.) men den opprinnelige tekst var sannsynligvis fra sent 6. eller tidlig 5. århundre. Likhetstrekk med Nabonassar til Shamash-shum-ukin-krøbiken, en annen av de babylonske krøniker, gjør at man kan anta at samme skriver er ansvarlig for de begge . I så fall er den fra regjeringstiden til Darius I av Persia (c. 549 –486 f.Kr). Selv om skriften er av god standard, var kopieringen ikke fullkommen og en rekke feil er tydelige i skriften.
== Litteratur ==
Hanspeter Schaudig: Die Inschriften Nabonids von Babylon und Kyros' des Großen, samt den in ihrem Umfeld entstandenen Tendenzschriften. Ugarit-Verlag, Münster 2001, ISBN 3-927120-75-8.
Adolf Leo Oppenheim: The cuneiform texts. 1970 (oversettelser av James B. Pritchard: Ancient near Eastern texts).
Reinhard-Gregor Kratz: Das Judentum im Zeitalter des Zweiten Tempels. Mohr-Siebeck, Tübingen 2006, ISBN 3-16-148835-0 (Studienausgabe aus der Schriftenreihe: Forschungen zum Alten Testament, Nr. 42).
Stephen Langdon, Rudolf Zehnpfund: Die neubabylonischen Königsinschriften. Hinrichs, Leipzig 1912 (Deutsche Übersetzung der englischen Originalfassung von Stephen Langdon).
W.G. Lambert: «A new Source for the reign of Nabonidus». I: Archiv für Orientforschung. Nr. 22, AfO, 1968/69, S. 1–36.
Paul-Alain Beaulieu: Legal and administrative texts from the reign of Nabonidus. Yale University Press, New Haven 2000, ISBN 0-300-05770-9.
J.J. Glassner: Babylonian Chronicles. Atlanta 2004 (edited by Benjamin R. Foster).
Albert-Kirk Grayson: Assyrian and Babylonian Chronicles (Nabonidus Chronicles). Augustin, New-York 1975.
Raymond Philip Dougherty: Nabonidus and Belshazzar. A study of the closing events of the neo-Babylonian empire. AMS Press (opptrykk 1929), New York 1980, ISBN 0-404-60285-1.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bilde og beskrivelse - British Museum
Database om krøniken - British Museum | Nabonidus-krøniken beskriver kong Nabonidus' regjeringstid; han var den siste av kongene av det nybabylonske rike, og regjerte i 17 år. | 194,392 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fagarbeider | 2023-02-04 | Fagarbeider | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fagopplæring', 'Kategori:Yrkesbeskrivelser'] | Fagarbeider er en yrkesutøver som i det norske utdanningssystemet har avlagt og bestått fag- eller svenneprøve og har mottatt fagbrev eller svennebrev. I Norge er det ni utdanningsprogram og en stor bredde av programområder.
Det er en rekke utdanningsveier mot en yrkesfaglig opplæring som fagarbeider. Fullført opplæring skjer etter tre til fem år. Fag- svennebrev gir mulighet for lønn som fagarbeider i yrkeslivet. Den vanligste veien er det ordinære løpet med 2 år i videregående skole og 2 år som lærling. Andre utdanningsveier er dobbeltkompetanseløpet yrkes- og studiekompetanse (YSK) og den alternative opplæringsløpet vekslingsmodellen. Det er også mulig å bli fagarbeider gjennom å få vurdert egen arbeidserfaring og den veien bli kvalifisert til fag- eller svenneprøve.
| Fagarbeider er en yrkesutøver som i det norske utdanningssystemet har avlagt og bestått fag- eller svenneprøve og har mottatt fagbrev eller svennebrev. I Norge er det ni utdanningsprogram og en stor bredde av programområder.
Det er en rekke utdanningsveier mot en yrkesfaglig opplæring som fagarbeider. Fullført opplæring skjer etter tre til fem år. Fag- svennebrev gir mulighet for lønn som fagarbeider i yrkeslivet. Den vanligste veien er det ordinære løpet med 2 år i videregående skole og 2 år som lærling. Andre utdanningsveier er dobbeltkompetanseløpet yrkes- og studiekompetanse (YSK) og den alternative opplæringsløpet vekslingsmodellen. Det er også mulig å bli fagarbeider gjennom å få vurdert egen arbeidserfaring og den veien bli kvalifisert til fag- eller svenneprøve.
== Se også ==
Handverker
== Eksterne lenker ==
NDLA: Arkivert 17. juli 2014 hos Wayback Machine. Fagarbeider og arbeidstaker | Fagarbeider er en yrkesutøver som i det norske utdanningssystemet har avlagt og bestått fag- eller svenneprøve og har mottatt fagbrev eller svennebrev. I Norge er det ni utdanningsprogram og en stor bredde av programområder. | 194,393 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cecilie_Liane | 2023-02-04 | Cecilie Liane | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Amazon Grimstad FK', 'Kategori:Fødsler 13. juli', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske damelandslagsspillere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Froland kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Cecilie Bratteland Liane (født 13. juli 1991) kommer fra Froland, Aust-Agder) og vokste opp i Froland Idrettslag hvor hun begynte med fotball som 8-åring. Hun spilte på guttelaget frem til hun ble 16 år. I 2005 var hun med å tape uoffisielt NM for Os, etter straffespark. Året etter var hun med å vinne Norway cup, og ble i finalen kåret til finalens beste spiller.
I 2007 hentet Amazon Grimstad Liane til Toppserien, hvor hun debuterte mot Team Strømmen i 0-2 tap. Dette året spilte hun 14 kamper som debutant og scoret 1 mål. I 2008 sesongen spilte hun 20 kamper og scoret 2 mål. Dette året ble hun etablert som toppseriespiller. Hun spilte i Amazon Grimstad frem til Kolbotn ønsket henne før 2010 sesongen, med Dan Eggen som trener. Her etablerte hun seg med en gang som høyreback, og har spilt fast der frem til i dag (november2014). Hun står totalt med 56 kamper for Amazon Grimstad og 113 for Kolbotn, totalt 169 toppkamper for de to klubbene.
På Landslaget debuterte hun i Finland for J16 landslaget og har siden fulgt alle landslags klassene opp til U23 landslaget. Hun har totalt 52 U-landskamper, og scoret 5 mål fra sin back posisjon.
Cecilie Liane er for tiden bosatt i Oslo, ved Carl Berners plass, og studerer ved Norges Idretts Høyskole. Hun har fra før studert ved Gymnaset i Grimstad i to år og ett halvt år, før hun dro til Wang, det siste halvåret, da hun dro til Kolbotn som spiller.
| Cecilie Bratteland Liane (født 13. juli 1991) kommer fra Froland, Aust-Agder) og vokste opp i Froland Idrettslag hvor hun begynte med fotball som 8-åring. Hun spilte på guttelaget frem til hun ble 16 år. I 2005 var hun med å tape uoffisielt NM for Os, etter straffespark. Året etter var hun med å vinne Norway cup, og ble i finalen kåret til finalens beste spiller.
I 2007 hentet Amazon Grimstad Liane til Toppserien, hvor hun debuterte mot Team Strømmen i 0-2 tap. Dette året spilte hun 14 kamper som debutant og scoret 1 mål. I 2008 sesongen spilte hun 20 kamper og scoret 2 mål. Dette året ble hun etablert som toppseriespiller. Hun spilte i Amazon Grimstad frem til Kolbotn ønsket henne før 2010 sesongen, med Dan Eggen som trener. Her etablerte hun seg med en gang som høyreback, og har spilt fast der frem til i dag (november2014). Hun står totalt med 56 kamper for Amazon Grimstad og 113 for Kolbotn, totalt 169 toppkamper for de to klubbene.
På Landslaget debuterte hun i Finland for J16 landslaget og har siden fulgt alle landslags klassene opp til U23 landslaget. Hun har totalt 52 U-landskamper, og scoret 5 mål fra sin back posisjon.
Cecilie Liane er for tiden bosatt i Oslo, ved Carl Berners plass, og studerer ved Norges Idretts Høyskole. Hun har fra før studert ved Gymnaset i Grimstad i to år og ett halvt år, før hun dro til Wang, det siste halvåret, da hun dro til Kolbotn som spiller.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om Cecilie Bratteland Liane, fra nettstedet altomfotball.no | Cecilie Bratteland Liane (født 13. juli 1991) kommer fra Froland, Aust-Agder) og vokste opp i Froland Idrettslag hvor hun begynte med fotball som 8-åring. | 194,394 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tippeligaen_2015 | 2023-02-04 | Tippeligaen 2015 | ['Kategori:Artikler med brutte fillenker', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Tippeligaen 2015'] | Tippeligaen 2015 var den 71. sesongen av den norske eliteserien i fotball. Den var den 26. sesongen som gikk under sponsornavnet Tippeligaen, og den sjuende sesongen på rad med 16 deltakende lag. Ligaen bestod av de 13 beste lagene fra Tippeligaen 2014, de to beste lagene fra 1. divisjon 2014 samt vinneren av kvalifisering til Tippeligaen 2015. Sesongen startet 6. april og ble avsluttet 8. november. Regjerende mester var Molde, og de nyopprykkede lagene var Sandefjord, Tromsø og Mjøndalen.
Rosenborg vant sitt 23. seriemesterskap, mens Strømsgodset og Stabæk tok henholdsvis sølv- og bronsemedaljer. De to nederste lagene, Sandefjord og Mjøndalen, rykket ned til OBOS-ligaen 2016, mens nummer 14, Start, beholdt plassen etter å ha vunnet 4–2 sammenlagt over Jerv fra OBOS-ligaen 2015 i to kvalifiseringskamper.
| Tippeligaen 2015 var den 71. sesongen av den norske eliteserien i fotball. Den var den 26. sesongen som gikk under sponsornavnet Tippeligaen, og den sjuende sesongen på rad med 16 deltakende lag. Ligaen bestod av de 13 beste lagene fra Tippeligaen 2014, de to beste lagene fra 1. divisjon 2014 samt vinneren av kvalifisering til Tippeligaen 2015. Sesongen startet 6. april og ble avsluttet 8. november. Regjerende mester var Molde, og de nyopprykkede lagene var Sandefjord, Tromsø og Mjøndalen.
Rosenborg vant sitt 23. seriemesterskap, mens Strømsgodset og Stabæk tok henholdsvis sølv- og bronsemedaljer. De to nederste lagene, Sandefjord og Mjøndalen, rykket ned til OBOS-ligaen 2016, mens nummer 14, Start, beholdt plassen etter å ha vunnet 4–2 sammenlagt over Jerv fra OBOS-ligaen 2015 i to kvalifiseringskamper.
== Bakgrunn ==
Allerede den 4. oktober i 26. serierunde kunne Molde juble for sitt tredje seriegull på fire sesonger etter å ha snudd kampen borte mot Viking. Odd var det laget som utfordret Molde lengst. Og hadde et godt grep om 2.-plassen med fire poeng ned til Rosenborg på 3.-plass forut de to siste rundene. I 29. serierunde møttes de to lagene til sølvkamp på Skagerak Arena. Rosenborg vant kampen 1-0 etter mål av Jørgen Skjelvik, og lå kun ett poeng bak Odd før siste serierunde. I siste serierunde fikk Rosenborg besøk av Strømsgodset som alt hadde sikret 4.-plass. Mens Odd dro til Molde for å sikre sølvet mot et Molde-lag som hadde feiret seriegull i over en måned. På Lerkendal tok Strømsgodset ledelsen etter 13 minutter ved Péter Kovács. Som med det ble den mestscorende utlendingen i Tippeligaens historie. Men etter en utligning av Mikael Dorsin var det status quo i sølvkampen til pause. I Molde scoret først Etzaz Hussain 1-0 etter 70 minutter. Og kun fem minutter senere la Daniel Chima Chukwu på til 2-0. Odd kunne likevel ta sølvmedaljene med hjem til Skien dersom Rosenborg ikke vant hjemme mot Strømsgodset. Men etter to mål av Mike Jensen og ett mål av Riku Riski, kunne Rosenborg feire sølv for andre år på rad.Også i nedrykkstriden var det spenning til siste slutt. I nest siste serierunde møttes Brann og Sogndal til nedrykksduell på Brann stadion. Med tap ville Brann rykke ned fra Tippeligaen for første gang siden 1986. Men ledet an av tidligere Sogndal-spiller Azar Karadaş kunne derimot Bergenserne puste lettet ut for denne gang etter en 2-1 seier. Sandnes Ulf som hadde ligget under nedrykksstreken siden 12. juni ledet med 2 mål borte mot Start i det kampen gikk inn i overtid. Men to mål i overtiden av Start sendte Sandnes Ulf og tidligere Start-trener Tom Nordlie ned til 1. divisjon etter tre sesonger i Tippeligaen. I siste serierunde var det fremdeles spenning i nedrykkstriden. To poeng skilte Brann på kvalifisering og Sogndal på direkte nedrykk. Brann dro til Haugesund for å sikre kvalifisering. Mens Sogndal fikk besøk av Stabæk hjemme på Fosshaugane Campus. Brann tok en tidlig 2-0 ledelse i Haugesund. Og såg ut til å ha sikret kvalifiseringen. Men Haugesund reduserte før pause. Og etter 79 minutter utlignet Haugesund og bragte ny spenning i kampen. Bergenserne fikk derimot hjelp av Stabæk som vant 2-0 i Sogndal. Og på overtid sikret Andreas Vindheim en 3-2 seier for Brann. I kvalifiseringen møtte de Mjøndalen. Etter 4-1 sammenlagt kunne Mjøndalen feire Tippeligaspill for første gang siden 1992. Mens Brann rykket ned og må ta til takke med 1.divisjonsfotball for første gang siden 1986.
== Tabell ==
Lillestrøm trukket 1 poeng for ikke å oppfylle NFFs lisenskrav [1]
=== Tabellplassering etter runde ===
Kilde: VG
Posisjon etter siste kamp i hver serierunde. Utsatte kamper er ikke inkludert.
== Lagene ==
== Hovedtrenere ==
=== Trenerbytter ===
== Stadioner ==
== Dommere ==
Norges Fotballforbund satte før seongen opp 15 dommerne som skulle dømme i Tippeligaen 2015. I tillegg ble 3 dommere fra 1. divisjon kalt opp til å dømme tippeligaen i løpet av sesongen.
Kilde: VG
== Statistikk ==
== Terminliste ==
Terminlisten ble offentliggjort 17. desember 2014. TV-oppsettet av de første 9 rundene ble offentliggjort 2. februar.
TV-oppsettet av runde 10-12 ble annonsert dagen etter 2. serierunde, mandag 13. april. Mens TV-oppsettet av runde 13-16 ble offentliggjort 13. mai. Det ble samtidig offentliggjort at kampen mellom Molde og Bodø/Glimt i 18. serierunde hadde blitt fremskyndet til 18. juli etter avtale mellom klubbene.
15. juni ble TV-oppsettet av runde 17-19 offentliggjort. Med forbehold om at kampen mellom Strømsgodset og Molde kan bli flyttet grunnet avhengig av lagenes deltakelse i UEFA-turneringer.
== Resultattabell ==
Oppdatert til og med kamper spilt 21. oktober.Kilde: Norges Fotballforbund1 ^ Hjemmelag er listet i den venstre kolonnen.Farger: Blå = hjemmeseier; Gul = uavgjort; Rød = borteseier.
== Utbetalinger basert på plassering ==
Norsk Toppfotball utbetaler et gitt pengebeløp til hver klubb basert på hvor de ender på tabellen:
20,4 millioner
17,3 millioner
14,2 millioner
10,3 millioner
9,5 millioner
9,1 millioner
8,8 millioner
8,4 millioner
8 millioner
8 millioner
7,6 millioner
7,6 millioner
7,2 millioner
6,4 millioner
6,4 millioner
6,4 millioner
== Noter og referanser ==
NoterReferanser | Alexander Søderlund (22 mål) | 194,395 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karrieresenter_Mo_i_Rana | 2023-02-04 | Karrieresenter Mo i Rana | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Næringsliv i Rana'] | Karrieresenter Mo i Rana er lokalisert i Mo i Rana på Helgeland i Nordland fylke, og er et av ni regionale karrieresentre i fylket. Senteret gir individuell karriereveiledning til unge og voksne. Det har oppgaver knyttet til videregående opplæring for voksne og er et kompetansesenter for rådgivertjenesten i skolen, NAV og bedrifter.
Senteret er samlokalisert med Campus Helgeland i Torggata 1B i Mo i Rana sentrum.
| Karrieresenter Mo i Rana er lokalisert i Mo i Rana på Helgeland i Nordland fylke, og er et av ni regionale karrieresentre i fylket. Senteret gir individuell karriereveiledning til unge og voksne. Det har oppgaver knyttet til videregående opplæring for voksne og er et kompetansesenter for rådgivertjenesten i skolen, NAV og bedrifter.
Senteret er samlokalisert med Campus Helgeland i Torggata 1B i Mo i Rana sentrum.
== Eksterne lenker ==
Nettsted hos Campus Helgeland
Hjemmeside til Karriere Nordland Arkivert 18. oktober 2014 hos Wayback Machine. | Karrieresenter Mo i Rana er lokalisert i Mo i Rana på Helgeland i Nordland fylke, og er et av ni regionale karrieresentre i fylket. Senteret gir individuell karriereveiledning til unge og voksne. | 194,396 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jonsokbryllup | 2023-02-04 | Jonsokbryllup | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barnekultur', 'Kategori:Brylluper', 'Kategori:Sommer', 'Kategori:Tradisjoner'] | Jonsokbryllup (på nynorsk jonsokbrudlaup), lekebryllup eller barnebryllup er en skikk der barn eller ungdom på jonsokdagen (sankthansdagen) etterlikner de voksnes tradisjonelle bryllupsseremoni med festdrakter, opptog og feiring.
| Jonsokbryllup (på nynorsk jonsokbrudlaup), lekebryllup eller barnebryllup er en skikk der barn eller ungdom på jonsokdagen (sankthansdagen) etterlikner de voksnes tradisjonelle bryllupsseremoni med festdrakter, opptog og feiring.
== Utbredelse og historie ==
Jonsokbryllup er kjent fra Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal.
Liknende liksombryllupsskikker er kjent i store deler av Europa, og finnes blant annet avbildet på Bruegels maleri Barns lek. I Sverige kalles skikken pingstbrud eller midtsommarbrud, og knyttes altså til pinsen og sankthans - men lekebryllup har vært holdt hele året rundt til ulike høytider. Den eldste kilden til slike lekebryllup i Norge er fra 1823, da det ble omtalt som en gammel skikk. Liksombryllup ser ut til å opprinnelig ha foregått mellom voksne, og har gradvis fra 17- eller 1800-tallet av blitt omformet til barne- eller ungdomstradisjon. Tradisjonen videreføres fortsatt av enkelte barnehager på Vestlandet, for eksempel som en sommeravslutning der førskolebarna spiller bruder og brudgommer.
== Se også ==
Jonsok
== Referanser ==
== Litteratur ==
Arnberg, Anna-Karin Jobs 2014: "Giftas på låtsas", i: Fataburen. Nordiska Museets årsbok 2014
Bringeus, Nils-Arvid 1976. Årets festseder. Insitutet för folklivsforskning. Södertälje.
Wyller, Torill 1987. Sankthans. Midtsommerfeiring i Norge gjennom 150 år. Oslo. Universitetsforlaget.
== Eksterne lenker ==
Bildetreff i digitaltmuseum.no etter søk på oppslagsordet «jonsokbryllup»
Jonsokbryllup i barnehage på Østlandet 2009 | Jonsokbryllup (på nynorsk jonsokbrudlaup), lekebryllup eller barnebryllup er en skikk der barn eller ungdom på jonsokdagen (sankthansdagen) etterlikner de voksnes tradisjonelle bryllupsseremoni med festdrakter, opptog og feiring. | 194,397 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8rbygd_skytebane | 2023-02-04 | Sørbygd skytebane | ['Kategori:Artikler hvor eier mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Hamarøy', 'Kategori:Skytebaner i Nordland', 'Kategori:Sport i Hamarøy'] | Sørbygd skytebane er en skytebane på Steinsland, om lag en kilometer nordøst for Skutvik, i Hamarøy i Nordland. Banen har en lengde på 275 meter, med tvillingskiver 102 meter fra skytterhuset.
| Sørbygd skytebane er en skytebane på Steinsland, om lag en kilometer nordøst for Skutvik, i Hamarøy i Nordland. Banen har en lengde på 275 meter, med tvillingskiver 102 meter fra skytterhuset.
== Referanser == | | comcat = | 194,398 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schi%C3%B8tz_(slekt) | 2023-02-04 | Schiøtz (slekt) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etternavn', 'Kategori:Norske slekter', 'Kategori:Våpenførende slekter'] | Schiøtz er en norsk slekt som kom til Norge i 1769 fra Danmark med Søren Schiøtz (1735–1803) som hadde fått seg jobb i Stavanger. Sangeren Birgitte Grimstad var datter av den danske tenoren Aksel Schiøtz (1906–1975), som er av en annen dansk Schiøtzeslekt.
| Schiøtz er en norsk slekt som kom til Norge i 1769 fra Danmark med Søren Schiøtz (1735–1803) som hadde fått seg jobb i Stavanger. Sangeren Birgitte Grimstad var datter av den danske tenoren Aksel Schiøtz (1906–1975), som er av en annen dansk Schiøtzeslekt.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag 1976), side 198 | Schiøtz er en norsk slekt som kom til Norge i 1769 fra Danmark med Søren Schiøtz (1735–1803) som hadde fått seg jobb i Stavanger.Schiøtz i Store norske leksikon. | 194,399 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.