url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Canthonosoma | 2023-02-04 | Canthonosoma | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1871', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Canthonosoma er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Canthonosoma er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Australia (Queensland, New South Wales og Western Australia).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Canthonosoma MacLeay, 1871
Canthonosoma castelnaui (Harold, 1868)
Canthonosoma macleayi (Harold, 1868)
Canthonosoma mastersi MacLeay, 1871
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Canthonosoma i Encyclopedia of Life
(en) Canthonosoma i Global Biodiversity Information Facility
(en) Canthonosoma hos NCBI
Canthonosoma – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,100 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cephalodesmius | 2023-02-04 | Cephalodesmius | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1842', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Cephalodesmius er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Cephalodesmius er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
Middelsstore, kraftige, svarte skarabider. Hodet er bredt og skovlformet, i midten med to tenner som er forlenget til korte horn (i alle fall hos hannene), på sidene med et par korte tenner. Pronotum er mye bredere enn langt og bredere enn dekkvingene, tett og grovt punktert. Dekkvingene er kort ovale, hvelvede, med markerte punktstriper. Flygevinger mangler.
== Levevis ==
Artene lever i regnskog. I motsetning til de fleste andre gjødselgravere (Scarabaeinae) holder de sammen i stabile par som bor i permanente ganger under bakken - de fleste andre artene lager nye ganger for hvert enkelt eggkull. De lager en ball, ikke av møkk, men av istykkerevne blader fra skogbunnen, som hunnen legger egg på. Dette er trolig en tilpasning til å leve i et miljø med liten tilgang på møkk.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i det østlige Australia (Queensland, New South Wales og Tasmania).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Cephalodesmius Westwood, 1842
Cephalodesmius armiger Westwood, 1842
Cephalodesmius laticollis Pascoe, 1863
Cephalodesmius quadridens MacLeay, 1871
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Cephalodesmius i Encyclopedia of Life
(en) Cephalodesmius i Global Biodiversity Information Facility
(en) Cephalodesmius hos NCBI
Cephalodesmius – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av Cephalodesmius laticollis, hann | * se systematisk inndeling | 194,101 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rosa_sempervirens | 2023-02-04 | Rosa sempervirens | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Rosefamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Rosa sempervirens er en roseart.
Den er en krypende eller klatrende plante som kan bli opptil 5 m. Stammen har krumme torner med ganske stor avstand. Bladene er læraktige, blanke og uten hår. Blomstene er hvite og sitter i klaser på tre–sju. Arten vokser i åpen skog og krattvegetasjon. Den er utbredt i nesten hele middelhavsområdet, men mangler mange steder i Nord-Afrika og i de østlige delene.
| Rosa sempervirens er en roseart.
Den er en krypende eller klatrende plante som kan bli opptil 5 m. Stammen har krumme torner med ganske stor avstand. Bladene er læraktige, blanke og uten hår. Blomstene er hvite og sitter i klaser på tre–sju. Arten vokser i åpen skog og krattvegetasjon. Den er utbredt i nesten hele middelhavsområdet, men mangler mange steder i Nord-Afrika og i de østlige delene.
== Litteratur ==
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 74. ISBN 0-7136-7015-0.
== Eksterne lenker ==
(en) Rosa sempervirens i Encyclopedia of Life
(en) Rosa sempervirens i Global Biodiversity Information Facility
(en) Rosa sempervirens hos ITIS
(en) Rosa sempervirens hos NCBI
(en) Rosa sempervirens hos The International Plant Names Index
(en) Rosa sempervirens hos Tropicos
(en) Kategori:Rosa sempervirens – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Rosa sempervirens – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Rosa sempervirens – detaljert informasjon på Wikispecies | Rosa sempervirens er en roseart. | 194,102 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Circellium | 2023-02-04 | Circellium | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1829', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Circellium er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Circellium er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
En middelsstor (15-20 millimeter), svart skarabide, ligner overflatisk på en tordivel. Hodet er bredt skovlformet uten horn. Pronotum er stort, blankt og hvelvet, dekkvingene forholdsvis små og rundede.
== Levevis ==
Billene ruller en ball av møkk, gjerne fra elefanter, denne graves ned og hunnen legger så egg på den.
== Utbredelse ==
Arten er kjent fra spredte områder i Sør-Afrika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Circellium Latreille, 1829
Circellium bacchus (Fabricius, 1781)
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Circellium i Encyclopedia of Life
(en) Circellium i Global Biodiversity Information Facility
(en) Circellium hos NCBI
(en) Kategori:Circellium bacchus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Circellium bacchus – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,103 |
https://no.wikipedia.org/wiki/.223_Remington | 2023-02-04 | .223 Remington | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Patroner', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Våpenstubber'] | .223 Remington er en patron for rifle som er nesten identisk med den militære 5,56 × 45 mm Nato. Et våpen kamret for 5,56x45 mm kan bruke .223 Remington-patroner trygt, men ikke nødvendigvis omvendt. Disse patronene blir i Norge ofte brukt til småviltjakt eller rådyrjakt. Grunnet svært stort volum på verdensbasis anses 5,56x45 mm/.223 Remington som billige patroner til trening, jakt og konkurranse.
| .223 Remington er en patron for rifle som er nesten identisk med den militære 5,56 × 45 mm Nato. Et våpen kamret for 5,56x45 mm kan bruke .223 Remington-patroner trygt, men ikke nødvendigvis omvendt. Disse patronene blir i Norge ofte brukt til småviltjakt eller rådyrjakt. Grunnet svært stort volum på verdensbasis anses 5,56x45 mm/.223 Remington som billige patroner til trening, jakt og konkurranse.
== Se også ==
.223 Wylde, en kammerspesifikasjon kompatibel med både .223 Remington og alle 5,56 × 45 mm NATO ladninger.
== Referanser == | | designer = Bill Wylde | 194,104 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vortemelkslekta | 2023-02-04 | Vortemelkslekta | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vortemelkfamilien'] | Vortemelkslekta (Euphorbia) er en slekt i vortemelkfamilien.
Det er svært stor planteslekt med over 2000 arter; bare Astragalus har flere arter. De varierer fra krypende, ettårige urter til store trær og vokser i alle landområder over hele verden. I tørre deler av Afrika og Madagaskar finnes det sukkulente arter, som minner mye om kaktus, selv om det ikke er noe nært slektskap.
Sekvensering av DNA fra cellekjerner og kloroplaster viser utvetydig at slekta er en monofyletisk gruppe. Felles for alle vortemelkarter er at de har melkesaft og den spesielle oppbygningen av blomstene.
| Vortemelkslekta (Euphorbia) er en slekt i vortemelkfamilien.
Det er svært stor planteslekt med over 2000 arter; bare Astragalus har flere arter. De varierer fra krypende, ettårige urter til store trær og vokser i alle landområder over hele verden. I tørre deler av Afrika og Madagaskar finnes det sukkulente arter, som minner mye om kaktus, selv om det ikke er noe nært slektskap.
Sekvensering av DNA fra cellekjerner og kloroplaster viser utvetydig at slekta er en monofyletisk gruppe. Felles for alle vortemelkarter er at de har melkesaft og den spesielle oppbygningen av blomstene.
== Norske arter ==
Følgende arter er funnet i Norge:
dunvortemelk (Euphorbia amygdaloides) – innført etter 1800, med reproduserende bestand
dvergvortemelk (Euphorbia chamaesyce) – innført etter 1800, reproduserer ikke
sypressvortemelk (Euphorbia cyparissias) – innført etter 1800, med reproduserende bestand
søtvortemelk (Euphorbia dulcis) – innført etter 1800, med reproduserende bestand
vårvortemelk (Euphorbia epithymoides) – innført etter 1800, uklart om den reproduserer
veivortemelk (Euphorbia esula) – innført etter 1800, med reproduserende bestand
småvortemelk (Euphorbia exigua) – innført etter 1800, reproduserer ikke
åkervortemelk (Euphorbia helioscopia) – innført før 1800, med reproduserende bestand
hagevortemelk (Euphorbia lathyris) – innført etter 1800, med reproduserende bestand
strandvortemelk (Euphorbia palustris) – vokser naturlig langs kysten fra Østfold til Sogn
sandvortemelk (Euphorbia paralias) — frø kommer naturlig med havstrømmer og spirer, men reproduserer ikke
byvortemelk (Euphorbia peplus) – innført etter 1800, med reproduserende bestand
== Referanser ==
== Litteratur om arter i Europa og middelhavsområdet ==
C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 232–235. ISBN 82-512-0355-4.
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 117–121. ISBN 0-7136-7015-0.
L. Carles og L. Thébault (2010). Guide de la flore des Alpes-Maritimes: du Mercantour à la Méditerranée. Gilleta•nice-matin. s. 164–167. ISBN 978-2-915606-74-4.
O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 113–114. ISBN 82-562-0490-7.
== Eksterne lenker ==
(en) vortemelkslekta – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) vortemelkslekta i Encyclopedia of Life
(en) vortemelkslekta i Global Biodiversity Information Facility
(no) vortemelkslekta hos Artsdatabanken
(sv) vortemelkslekta hos Dyntaxa
(en) vortemelkslekta hos Fossilworks
(en) vortemelkslekta hos ITIS
(en) vortemelkslekta hos NCBI
(en) vortemelkslekta hos The International Plant Names Index
(en) vortemelkslekta hos Tropicos
(en) Kategori:Euphorbia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Vortemelkslekta (Euphorbia) er en slekt i vortemelkfamilien. | 194,105 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hertug_av_Hamilton | 2023-02-04 | Hertug av Hamilton | ['Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Skotske hertugdømmer'] | Hertug av Hamilton er en adelstittel i Skottlands høyadel som ble opprettet i 1643. Det er det eldste skotske hertugdømmet (med unntak av hertugdømmet Rothesay som innehas av monarkens eldste sønn), og er dermed den ledende høyadelstittelen i Skottland, så vel som overhode over husene Hamilton og Douglas. Tittelen, byen Hamilton i Lanarkshire, samt mange steder rundt om i verden er oppkalt etter medlemmer av Hamilton-familien. Hertugfamiliens etternavn, opprinnelig «Hamilton», er nå «Douglas-Hamilton». Siden 1711 har hertugdømmet blitt holdt sammen med hertugdømmet Brandon i Storbritannias høyadel og hertugen har siden den tiden blitt stylet hertug av Hamilton og Brandon.
| Hertug av Hamilton er en adelstittel i Skottlands høyadel som ble opprettet i 1643. Det er det eldste skotske hertugdømmet (med unntak av hertugdømmet Rothesay som innehas av monarkens eldste sønn), og er dermed den ledende høyadelstittelen i Skottland, så vel som overhode over husene Hamilton og Douglas. Tittelen, byen Hamilton i Lanarkshire, samt mange steder rundt om i verden er oppkalt etter medlemmer av Hamilton-familien. Hertugfamiliens etternavn, opprinnelig «Hamilton», er nå «Douglas-Hamilton». Siden 1711 har hertugdømmet blitt holdt sammen med hertugdømmet Brandon i Storbritannias høyadel og hertugen har siden den tiden blitt stylet hertug av Hamilton og Brandon.
== Oversikt ==
Titler som holdes av den nåværende hertug av Hamilton og Brandon:
=== Skottlands høyadel ===
16. hertug av Hamilton (opprettet 1643)
13. marki av Douglas (opprettet 1633)
16. marki av Clydesdale (opprettet 1643)
23. jarl av Angus (opprettet 1389)
13. jarl av Angus (opprettet 1633)
15. jarl av Lanark (opprettet 1639)
16. jarl av Arran og Cambridge (opprettet 1643)
13. lord Abernethy og Jedburgh Forest (opprettet 1633)
15. lord Machanshyre og Polmont (opprettet 1639)
16. lord Aven og Innerdale (opprettet 1643)
=== Storbritannias høyadel ===
13. hertug av Brandon, i County Suffolk (opprettet 1711)
13. baron Dutton, i County Chester (opprettet 1711)
=== Andre verv og oppgaver ===
Hertugen av Hamilton er arvelig oppsynsmann over Palace of Holyroodhouse, den offisielle kongeresidensen i Skottland, der han opprettholder en store privat bolig. Han er også lord Abernethy og i denne sammenheng etterfølger til de gæliske jarlene av Fife, den arvelige bærer av Skottlands krone, en rolle som den 15. hertugen utførte under innsettelsen av Skottlands parlament i 1999, som også den 16. hertugen gjorde under statsåpningen av parlamentet den 30. juni 2011. Ifølge tradisjonen har hertugen av Hamilton den eksklusive retten til å fjerne de skotske kronjuvelene fra Edinburgh.
=== Høflighetstitler ===
Høflighetstittelen som benyttes av arvingen er «marki av Douglas og Clydesdale» (hertugens eldste sønn) og «jarlen av Angus» (den eldste sønnen til markien av Douglas og Clydesdale). Ingen hertug har hatt et oldebarn i direkte linje til titlene, men det er sannsynlig at en slik arving ville blitt tiltalt «lord Abernethy» (lordtittelen Abernethy og Jedburgh Forest er den eldste av de tilgjengelige titlene).
Før hertugen fikk markisetet Douglas og dettes underliggende titler, ble arvingen opprinnelig kalt «jarl av Arran» (som var tidligere en høflighetstittel tilhørende markiene av Hamilton) og senere «markiene av Clydesdale» (den ovenfor nevnte tituleringen ble antatt for en sønnesønn i direkte linje). Arvingen til jarledømmet av Lanark (før denne tittelen ble tatt inn i hertugdømmet) ble stylet «lord Polmont».
=== Flere hertugdømmer ===
Hertugen av Hamilton og Brandon er en av kun fem britiske adelige som innehar mer enn ett hertugdømme. De andre er:
Fyrsten av Wales (som er hertug av Cornwall og Rothesay);
Hertug av Buccleuch og Queensberry;
Hertug av Argyll (som innehar to hertugdømmer av Argyll); samt
Hertug av Richmond, Lennox og Gordon (som alene innehar tre hertugdømmer).Historisk sett har flere adelige innehatt flere hertugdømmer, slik som hertugen av Newcastle upon Tyne og Newcastle-under-Lyne, hertugen av Argyll og Greenwich, hertugen av Monmouth og Buccleuch og de to hertugene av Queensberry og Dover samt noen andre hovedsakelig kongelige hertuger.
== Huset Hamilton ==
=== Lairder av Cadzow ===
Gilbert de Hameldun føres som vitne til en charter som bekrefter gave av kirken i Cragyn til Paisley Abbey i 1271. Hans opphav er usikkert, men han kan ha vært sønn av William de Hamilton (tredje sønn av Robert de Beaumont, 3. jarl av Leicester) og Mary av Strathearn. Gilbert de Hameldun giftet seg med Isabella Randolph, datter av Thomas Randolph av Strathdon, Chamberlain av Scotland. Hans arving var Walter Fitz Gilbert. Han var guvernør i Bothwell Castle for den engelske kronen i løpet av den første skotske uavhengighetskrigen (eng: First War of Scottish Independence). Etter slaget ved Bannockburn i 1314 ga han tilflukt til jarlen av Hertford og andre rømlinger, bare for å levere dem og Bothwell opp til Edward Bruce. Han ble deretter en Bruce partisan. En gang mellom 1315 og 1329, adlet Robert the Bruce ham og gav ham land i Renfrewshire og Lothian-området samt Cadzow (dagens Hamilton i Lanarkshire), inkludert Cadzow Castle. Landområdene hadde tidligere tilhørt John Comyn, som ble myrdet av Robert the Bruce.
Den 1. lairden av Cadzow ble etterfulgt av sin sønn David fitz Walter som den 2. lairden. Han var en støttespiller av kong David II av Skottland og kjempet under slaget ved Neville's Cross (slaget for Durham) hvor han ble tatt til fange sammen med kongen. Hans sønn David Hamilton, den 3. lairden, var den første til å etablere Hamilton som slektsnavn. David Hamiltons sønn John Hamilton ble den 4. lairden og deretter etterfulgt av den 5. lairden som var sønnen James Hamilton.
=== Lorder Hamilton og jarler av Arran ===
Den 5. lairden ble etterfulgt av sin sønn som den 6. lairden, James Hamilton, som ble gjort til Lord of Parliament som lord Hamilton den 3. juli 1445. Tidlig i 1474 giftet han seg med prinsesse Mary, hertuginne av Arran, datter av kong Jakob II og enke etter Thomas Boyd, 1. jarl av Arran. Han ble etterfulgt av hans eneste ektefødte sønn, James, 2. lord Hamilton. I 1490, i en alder av 15, giftet han seg med den 13-årige Elizabeth, lady Hay, datter av Alexander Home, 2. lord Home og enke etter Thomas Hay, master av Yester, sønn og arvtager til John Hay, 1. lord Hay av Yester. Dog det ble senere oppdaget at Thomas Hay fortsatt var i live og ekteskapet ble annullert. Den 2. lorden giftet seg deretter med Janet, lady Livingstone, datter av David Beaton av Creich og enke etter Robert Livingstone av Easter Wemyss og Drumry. Han ble Privy Counsellor til kong Jakob IV, og hjalp til med å arrangere hans ekteskap med prinsesse Margaret, datter av kong Henrik VII av England. Som en æresbevisning ble han gjort til jarl av Arran den 8. august 1503. Han ble etterfulgt av sin eldste sønn fra sitt andre ekteskap, James, 2. jarl av Arran. Han var regent av Skottland mellom 1542 og 1554, og verge for den unge Maria I av Skottland. I 1548 ble han gitt den franske adelstittelen duc de Châtellerault for sin del av arrangeringen av ekteskapet mellom dronning Marie og Frans, dauphinen av Frankrike. Dette franske hertugdømmet ble inndratt da han byttet sympatier i 1559. Keiser Napoleon III «bekreftet» denne tittelen for 12. hertug av Hamilton i det 19. århundre, men selv om den 12. hertugen var en mannlig arving av den 2. jarlen, er rettseffekten av denne «bekreftelsen» tvilsom.Den 2. jarlen ble etterfulgt av sin eldste sønn, James, 3. jarl av Arran, som ble foreslått som ektemann til dronning Elisabeth I av England i 1561. I 1562 ble han erklært sinnssyk, og i 1581 abdiserte han fra hertugdømmet til fordel for James Stewart av Bothwellhaugh. I 1586 ble hans avgang dømt av Court of Session til å være den handling utført av en galning og hans æresbevisninger ble gjenopprettet.
=== Markier og hertuger av Hamilton ===
Den 3. jarlens yngste bror John Hamilton (som var stylet Lord Hamilton, men tilsynelatende uten juridisk begrunnelse) ble oppnevnt til å administrere brorens eiendommer. Han ble gjort til Marki av Hamilton, Jarl av Arran og Lord Aven den 17. april 1599. Hans sønn, James, 2. marki av Hamilton (som hadde blitt gjort til Lord Aberbrothwick (eller Arbroath) den 5. mai 1608, før han etterfulgte) flyttet til England sammen med Kong Jakob VI, og investerte i Somers Isles Company, en avlegger fra Virginia Company, ved å kjøpe andelene til Lucy Russell, hertuginne av Bedford. Sognet Hamilton på Somers Isles (nå Bermuda) er oppkalt etter ham. Når hans onkel døde i 1609 etterfulgte som den 4. jarlen av Arran (av opprettesen av 1503) og 5. lord Hamilton. Han ble også gjort til Jarl av Cambridge og Baron Innerdale i Peerage of England den 16. juni 1619.Hans sønn, James, 3. marki av Hamilton, ble gjort til Hertug av Hamilton, Marki av Clydesdale, Jarl av Arran og Cambridge samt Lord Aven og Innerdale den 12. april 1643, med en spesiell anmerkning som tillater etterfølgelse i den kvinnelige linjen skal hans og brorens arvinger i farslinje mislykkes. Hans sønn Charles, jarl av Arran, døde ung og den 1. hertugens titler gikk til hans yngre bror, William, 2. hertug av Hamilton, som hadde allerede blitt opprettet Jarl av Lanark samt Lord Machanshire og Polmont den 31. mars 1639. En overgivelse og reopprettelse i 1650 gjorde at disse også tillates å bli arvet av den 1. hertugens eldste datter. Når han døde i 1651, uten noen videre arvinger i direkte rett mannlig linje, ble hertugdømmet (og titteler opprettet sammen med det) så vel som jarledømmet av Lanark (og titteler opprettet sammen med det), gikk til den datteren, Anne, 3. hertuginne av Hamilton. 1503 jarledømmet av Arran og Lordskapet av Hamilton ble vilende, samt alle de andre tittelene (de skotske Markiet av Hamilton, 1599 Jarledømmet av Arran og Lordskapet av Hamilton, Aven og Aberbrothwick, og de engelske jarldømmet av Cambridge og baroniet av Innerdale) døde ut.I 1656 giftet den 3. hertuginnen William Douglas, 1. jarl av Selkirk, tredje sønn av William Douglas, 1. Marki av Douglas. Han hadde blitt gjort til Jarl av Selkirk samt Lord Daer og Shortcleuch den 4. august 1646. Han endret sitt etternavn til «Hamilton», og den 20. september 1660 ble han gjort til Hertug av Hamilton, Marki av Clydesdale, Jarl av Arran, Lanark og Selkirk samt Lord Aven, Machanshire, Polmont og Daer livstids-pair. I 1688 trakk han seg fra Jarledømmet av Selkirk og Lordskapet av Daer og Shortcleuch, og disse tittelene ble gitt på nytt til hans andre sønn, med en spesiell anmerkning for å hindre at de fusjonerte med hertugdømmet. (Se Jarl av Selkirk for den videre historien til disse tittelene, som ble til slutt arvet av den 12. hertugen av Hamilton, og på nytt skilt fra hertugdømmet ved den 13. hertugens død i 1940).
Den 9. juli 1698 trakk den 3. hertuginnen seg fra alle sine titteler til fordel for sin sønn, James, jarl av Arran, som dermed etterfulgte sin mor som den 4. hertug mens hun fortsatt levde (hans far hadde dødd i 1694). I tiden før Acts of Union 1707 ledet den 4. hertugen anti-union party. Han ble gjort til Hertug av Brandon, i County Suffolk, og Baron Dutton, County Chester, i Storbritannias høyadel den 10. september 1711, men ble feilaktig avvist en innkalling til Parliament of Great Britain under den tittelen (han fortsatte dog å sitte som en representative peer). Han ble drept i en duell med Charles Mohun, 4. baron Mohun (som også døde) i Hyde Park i London den 15. november 1712.
Den 4. hertugens sønn James, 5. hertug av Hamilton ble etterfulgt av sin sønn James, 6. hertug av Hamilton og han igjen av sin sønn James, 7. hertug av Hamilton. I 1761 døde, den 7. hertugens tremenning to ganger fjernet, Archibald Douglas, 1. hertug av Douglas, uten en arving. Som Hertug av Hamilton, dog fortsatt brukende av etternavnet «Hamilton», var i farslinje en «Douglas» (via den 3. hertuginnens ektefelle), ble den 7. hertugen mannlig arving av Huset Douglas og arvet hertugens av Douglas sine lavere titteler (dog ikke hertugdømmet), etterfulgte som 4. Marki av Douglas, 14. og 4. jarl av Angus og 4. lord Abernethy og Jedburgh Forest. Han døde uten etterkommere og ble etterfulgt av sin bror Douglas, 8. hertug av Hamilton. Han hadde ingen sønner som kunne arve hans titteler og disse gikk tilbake til hans onkel, den 6. hertugens bror, Archibald, 9. hertug av Hamilton. Han ble etterfulgt av sin sønn Alexander, 10. hertug av Hamilton og deretter av hans sønn William, 11. hertug av Hamilton. Den 11. hertugens sønn William, 12. hertug av Hamilton (som endret sitt etternavn til «Hamilton Douglas») døde uten en mannlig arving og hertugdømmet gikk til hans finmenning Alfred, 13. hertug av Hamilton, som var en etterkommer etter den 4. hertug av Hamilton og hvis linje av familien hadde tatt i bruk etternavnet «Douglas-Hamilton»". Hans sønn var Douglas, 14. hertug av Hamilton, som ble etterfulgt av sin sønn Angus, 15. hertug av Hamilton. Han døde i 2010, og ble etterfulgt av sin sønn, dagens hertug, Alexander, 16. hertug av Hamilton.
=== Arverekkefølge til Hertugdømmet av Hamilton ===
De letters patent som opprettet Hertugdømmet av Hamilton inneholdt en spesiell anmerkning. Den stipulerte at Hertugdømmet skulle arves av:
mannlige arvinger som slekter fra adgangsberettigede, i motsatt fall til
den adgangsberettigedes bror og mannlige arvinger som slekter fra adgangsberettigedes bror, i motsatt fall til
den adgangsberettigedes eldeste datter og mannlige arvinger som slekter fra henne, i motsatt fall til
den nærmeste arving med et slektsforhold til den adgangsberettigede.
== Huset Douglas ==
George Douglas, en uekte sønn av William Douglas, 1. jarl av Douglas, ble opprettet Jarl av Angus den 9. april 1389.Hans etterkommer, William, 11. jarl av Angus, ble gjort til Marki av Douglas, Jarl av Angus samt Lord Abernethy og Jedburgh Forest den 14. juni 1633.Hans sønnesønns sønn, Archibald, 3. marki av Douglas, ble gjort til Hertug av Douglas, Marki av Angus og Abernethy, Vicomte av Jedburgh Forest samt Lord Douglas av Bonkill, Prestoun og Robertoun den 10. april 1703.Han døde gift men barneløs i 1761, på hvilket tidspunkt Hertugdømmet av Douglas (og titlene som ble opprettet sammen med det) døde ut, mens Markiet av Douglas, begge Jarledømmene av Angus samt Lordskapet av Abernethy og Jedburgh Forest gikk til hans tremenning to ganger fjernet og mannlige arving, James Hamilton, 7. hertug av Hamilton.
== Våpen ==
== Liste over tittelinnehavere ==
=== Lairds of Cadzow (ca. 1315) ===
Sir Walter fitz Gilbert, 1. av Cadzow (ca. 1250–før 1336)
Sir David fitz Walter, 2. av Cadzow (ca. 1310–1374/1378)
Sir David Hamilton, 3. av Cadzow (ca. 1333–ca. 1392)
Sir John Hamilton, 4. av Cadzow (d. før 1410)
Sir James Hamilton, 5. av Cadzow (d. før 1441)
Sir James Hamilton, 6. av Cadzow (d. 1479) (gjort til Lord Hamilton i 1445)
=== Lorder Hamilton (1445) ===
James Hamilton, 1. Lord Hamilton (d. 1479)
James Hamilton, 2. lord Hamilton (ca. 1475–1529) (gjort til jarl av Arran i 1503)
=== Jarler av Arran, 2. opprettelse (1503) ===
James Hamilton, 1. jarl av Arran (ca. 1475–1529)
James Hamilton, 2. jarl av Arran (1515–1575) (også hertug av Châtellerault i Frankrike fra 1548 til 1559)
James Hamilton, 3. jarl av Arran (1533/1538–1609) (under attainder 1579–1585)
James Hamilton, 4. jarl av Arran (1589–1625) (hadde allerede blitt gjort til 2. marki av Hamilton)
=== Markier av Hamilton (1599) ===
John Hamilton, 1. marki av Hamilton (ca. 1535–1604) (gjort til marki av Hamilton så lenge hans bror levde, den 3. jarl av Arran)
James Hamilton, 2. marki av Hamilton, 1. jarl av Cambridge (1589–1625) (etterfulgte som 4. jarl av Arran i 1609)
James Hamilton, 3. marki av Hamilton, 2. jarl av Cambridge (1606–1649) (gjort til hertug av Hamilton i 1643)
Charles Hamilton, jarl av Arran (1634–1640) (eldste sønn av den 3. markien, døde før sin far som barn)
=== Hertuger av Hamilton (1643) ===
James Hamilton, 1. hertug av Hamilton, 2. jarl av Cambridge (1606–1649)
Charles Hamilton, jarl av Arran (d. 1640)
William Hamilton, 2. hertug av Hamilton, 3. jarl av Cambridge (1616–1651)
James Hamilton, Lord Polmont (d. 1648)
Anne Hamilton, 3. hertuginne av Hamilton (ca. 1631–1716) (trakk seg fra hertugdømmet til sin favør av sin sønn 1698)g. William Douglas senere Douglas-Hamilton, hertug av Hamilton, 1. jarl av Selkirk (1635–1694) (gjort hertug av Hamilton på livstid i 1660)James Hamilton, 4. hertug av Hamilton, 1. hertug av Brandon (1658–1712) (gjort Hertug av Brandon i 1711)
James Hamilton, 5. hertug av Hamilton, 2. hertug av Brandon (1703–1743)
James Hamilton, 6. hertug av Hamilton, 3. hertug av Brandon (1724–1758)
James Hamilton, 7. hertug av Hamilton, 4. hertug av Brandon (1755–1769) (etterfulgte som 4. marki av Douglas i 1761)
Douglas Hamilton, 8. hertug av Hamilton, 5. hertug av Brandon (1756–1799)
Archibald Hamilton, 9. hertug av Hamilton, 6. hertug av Brandon (1740–1819)
Alexander Hamilton, 10. hertug av Hamilton, 7. hertug av Brandon (1767–1852)
William Hamilton, 11. hertug av Hamilton, 8. hertug av Brandon (1811–1863)
William Alexander Louis Stephen Douglas-Hamilton, 12. hertug av Hamilton, 9. hertug av Brandon, 8. jarl av Selkirk (1845–1895)
Alfred Douglas Douglas-Hamilton, 13. hertug av Hamilton, 10. hertug av Brandon, 9. jarl av Selkirk (1862–1940)
Douglas Douglas-Hamilton, 14. hertug av Hamilton, 11. hertug av Brandon (1903–1973)
Angus Alan Douglas Douglas-Hamilton, 15. hertug av Hamilton, 12. hertug av Brandon (1938–2010)
Alexander Douglas Douglas-Hamilton, 16. hertug av Hamilton, 13. hertug av Brandon (f. 1978)
=== Arverekkefølge ===
Douglas Charles Douglas-Hamilton, marki av Douglas og Clydesdale (f. 2012) (sønn av den 16. hertugen)
Lord John William Douglas-Hamilton (f. 1979) (yngre bror av den 16. hertugen)
James Alexander Douglas-Hamilton, baron Selkirk av Douglas (f. 1942) (andre sønn av den 14. hertugen)
John Andrew Douglas-Hamilton, lord Daer (f. 1978) (eldeste sønn av life peer, baron Selkirk av Douglas (som frasa seg Jarledømmet av Selkirk for seg selv))
The Hon. Charles Douglas Douglas-Hamilton (f. 1979) (andre sønn av baron Selkirk av Douglas)
The Hon. James Robert Douglas-Hamilton (f. 1981) (tredje sønn av baron Selkirk av Douglas) (eldste tvilling)
The Hon. Harry Alexander Douglas-Hamilton (f. 1981) (fjerde sønn av baron Selkirk av Douglas) (yngre tvilling)
Brendan Thomas Douglas-Hamilton (f. 1974) (eneste sønn av lord Hugh Malcolm Douglas-Hamilton, tredje sønn av den 14. hertugen)
Lord Patrick George Douglas-Hamilton (f. 1950) (fjerde sønn av den 14. hertugen)
Lord David Stephen Douglas-Hamilton (f. 1952) (femte sønn av den 14. hertugen)
Alasdair Malcolm Douglas-Hamilton (f. 1939) (eldste sønn av Lord Malcolm Avondale Douglas-Hamilton, tredje sønn av den 13. hertugen)
Angus Gavin Douglas-Hamilton (f. 1968) (eldste sønn av Alasdair Malcolm Douglas-Hamilton)
William Niall Douglas-Hamilton (f. 1999) (eneste sønn av Angus Gavin Douglas-Hamilton)
Geordie Fergus Douglas-Hamilton (f. 1969) (yngste sønn av Alasdair Malcolm Douglas-Hamilton)
Diarmaid Hugh Douglas-Hamilton (f. 1940) (eldste sønn av Lord David Douglas-Hamilton, fjerde sønn av den 13. hertugen)
Iain Douglas-Hamilton (f. 1942) (yngre sønn av Lord David Douglas-Hamilton)
John Gavin Douglas-Hamilton (f. 1957) (et barnebarns barnebarn av Francis Seymour Douglas-Hamilton, en yngre bror av den 13. hertugens far)
Cecil Seymour Douglas-Hamilton (f. 1916) (et barnebarns barn av Francis Seymour Douglas-Hamilton)Den neste arvingen er (under bestemmelse 4 av den spesielle anmerkningen) en hvilket som helst arving etter den 3. hertuginnen, det vil si Edward Stanley, 19. jarl av Derby (f. 1962) (en sønnesønns sønnesønns sønnesønns sønnesønn av den 6. hertugen, gjennom sin eneste datter, Lady Elizabeth Hamilton, som giftet seg med Edward Smith-Stanley, 12. jarl av Derby). Lord Derby er dog ikke en arving til Markiet av Douglas og de underliggende tittelene, som ville gå til mannlige arvinger (en yngre linje av etterkommere fra en av jarlene av Angus, som mannlige arvinger i rett linje fra den 3. hertuginnen er de eneste gjennværende mannlige arvingene i linje fra 1. Marki av Douglas). Han er ei heller en arving til Hertugdømmet av Brandon eller Baroniet av Dutton, som er begrenset til mannlige arvinger som er etterkommere av den 3. hertuginnen.
== Familietre ==
== Se også ==
Clan Hamilton
Clan Douglas
Jarl av Angus
Jarl av Arran
Jarl av Selkirk
Lord Abernethy
Hamilton Palace
Brodick Castle
Lennoxlove House
Holyrood Palace
Hertug av Abercorn
Lord Belhaven og Stenton
== Referanser ==
== Kilder ==
== Eksterne lenker ==
Hamilton family portraits
Lennoxlove House
Palace of Holyroodhouse | Hertug av Hamilton er en adelstittel i Skottlands høyadel som ble opprettet i 1643. Det er det eldste skotske hertugdømmet (med unntak av hertugdømmet Rothesay som innehas av monarkens eldste sønn), og er dermed den ledende høyadelstittelen i Skottland, så vel som overhode over husene Hamilton og Douglas. | 194,106 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frank_Gilbreth | 2023-02-04 | Frank Gilbreth | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1924', 'Kategori:Forskere fra USA', 'Kategori:Fødsler i 1868', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Montclair', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Frank Bunker Gilbreth, Sr. (født 7. juli 1868, død 14. juni 1924) var en tidlig forkjemper for vitenskapelig arbeidsdeling og en pioner innen tids- og bevegelsesstudier. I ettertid er han kanskje mest kjent som hovedpersonen i boken Cheaper by the Dozen, et halvbiografisk verk skrevet av hans sønn Frank Bunker Gilbreth, Jr. og datteren Ernestine Bunker Gilbreth.
| Frank Bunker Gilbreth, Sr. (født 7. juli 1868, død 14. juni 1924) var en tidlig forkjemper for vitenskapelig arbeidsdeling og en pioner innen tids- og bevegelsesstudier. I ettertid er han kanskje mest kjent som hovedpersonen i boken Cheaper by the Dozen, et halvbiografisk verk skrevet av hans sønn Frank Bunker Gilbreth, Jr. og datteren Ernestine Bunker Gilbreth.
== Karriere ==
=== Bevegelsesstudier ===
Da Gilbreth tjenestegjorde i den amerikanske hæren under første verdenskrig, var hans oppgave å finne raskere og mer effektiv måte å montere og demontere håndvåpen. Ifølge Claude George (1968), reduserte Gilbreth alle bevegelsene hånden skulle gjøre, til 17 grunnleggende bevegelser. Gilbreth kalte bevegelsene for therbligs, «Gilbreth» stavet baklengs, med th stavet motsatt. Gilbreth utarbeidet også standardteknikker for hvordan man raskt demonterer og monterer sine våpen selv når man har bind for øynene eller i totalt mørke. Disse teknikkene brukes av militære styrker rundt om i verden i opplæringen av rekrutter. Gilbreth bidro også til å effektivisere de militære kantinene.
=== Død ===
Gilbreth døde av hjerteinfarkt 14. juni 1924, da han var bare 55 år gammel. Han var på Lackawannas jernbanestasjon i Montclair i New Jersey, og døde mens han pratet i telefonen. Kona Lillian døde først 48 år senere.
== Referanser ==
== Videre lesing ==
The Magic of Motion Study
George, C. S. Jr., 1968. The History of Management Thought. Prentice Hall.
Gilbreth, Frank Jr., and Ernestine Gilbreth Carey, 1948. Cheaper by the Dozen. ISBN 0-06-008460-X
------, 1950. Belles on Their Toes. ISBN 0-06-059823-9
Lillian Moller Gilbreth, 1998. As I Remember. Norcross, GA: Engineering & Management Press.
Price, Brian, 1990, "Frank and Lillian Gilbreth and the Motion Study Controversy, 19ac07-1930" in A Mental Revolution: Scientific Management since Taylor, Daniel Nelson, ed. The Ohio State University Press.
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Frank Gilbreth – sitater
Gilbreth archive hos Purdue University.
The Gilbreth Network.
Bibliography of books by and about Gilbreth.
"The Gilbreth 'Bug-lights', by Frank B. Gilbreth, Jr. Originally published in the Historic Nantucket, Vol 39, no. 2 (Summer 1991), p. 20–22.
Original Films of Frank B Gilbreth 1945 | | fsted = Fairfield, Maine, USA | 194,107 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nederland_under_EM_i_friidrett_2002 | 2023-02-04 | Nederland under EM i friidrett 2002 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 2002', 'Kategori:Nederland under EM i friidrett', 'Kategori:Sport i Nederland i 2002'] | Nederland deltok med 30 utøvere under EM i friidrett 2002 som ble arrangert 6.–11. august 2002 i München. Utøvere fra Nederland tok en medalje under mesterskapet.
| Nederland deltok med 30 utøvere under EM i friidrett 2002 som ble arrangert 6.–11. august 2002 i München. Utøvere fra Nederland tok en medalje under mesterskapet.
== Medaljevinnere ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) European Athletic Association | Nederland deltok med 30 utøvere under EM i friidrett 2002 som ble arrangert 6.–11. | 194,108 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maro%C5%A1_%C5%A0ef%C4%8Dovi%C4%8D | 2023-02-04 | Maroš Šefčovič | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europakommissærer', 'Kategori:Fødsler 24. juli', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bratislava', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Slovakiske politikere'] | Maroš Šefčovič (født 24. juli 1966 i Bratislava) er en slovakisk økonom, diplomat og politiker (SMER). Han er fra 2019 europakommissær og visepresident i Von der Leyen-kommisjonen, med ansvar for mellominstitusjonelle relasjoner og fremtidsplanlegging.Fra 2009 til 2010 var han EU-kommissær med ansvar for utdannelse, kultur og ungdom. I 2010 ble han visepresident i Europakommisjonen og ansvarlig for internpolitikk og administrasjon. Šefčovič ble i 2014 på valgt lands EU-kommissær i Juncker-kommisjonen. Han var opprinnelig foreslått som ordinær kommissær med ansvar for samferdsel og romfart, men tjente som europakommissær og visepresident med ansvar for energiunionen.
Šefčovič var kandidat ved presidentvalget i Slovakia i 2019.
| Maroš Šefčovič (født 24. juli 1966 i Bratislava) er en slovakisk økonom, diplomat og politiker (SMER). Han er fra 2019 europakommissær og visepresident i Von der Leyen-kommisjonen, med ansvar for mellominstitusjonelle relasjoner og fremtidsplanlegging.Fra 2009 til 2010 var han EU-kommissær med ansvar for utdannelse, kultur og ungdom. I 2010 ble han visepresident i Europakommisjonen og ansvarlig for internpolitikk og administrasjon. Šefčovič ble i 2014 på valgt lands EU-kommissær i Juncker-kommisjonen. Han var opprinnelig foreslått som ordinær kommissær med ansvar for samferdsel og romfart, men tjente som europakommissær og visepresident med ansvar for energiunionen.
Šefčovič var kandidat ved presidentvalget i Slovakia i 2019.
== Referanser == | Maroš Šefčovič (født 24. juli 1966 i Bratislava) er en slovakisk økonom, diplomat og politiker (SMER). | 194,109 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tollak_Tollaksen_Gudmestad | 2023-02-04 | Tollak Tollaksen Gudmestad | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1880', 'Kategori:Fødsler 11. april', 'Kategori:Fødsler i 1800', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske byggmestere', 'Kategori:Personer fra Hå kommune'] | Tollak Tollaksen Gudmestad (født 11. april 1800 på nordre Hetland, Ogna, død 12. juni 1880 på Gudmestad, Nærbø) var en norsk byggmester som er spesielt kjent for å ha bygd flere kirker..
Gudmestad ble født på Nærbø på Jæren i 1800. Han er kjent som hovedentreprenør for 13 kirkebygg i Rogaland, alle etter Hans Linstow sine tegninger.
Han har blant annet bygd disse kirkene:
1832: Helleland kirke
1835: Bjerkreim kirke
1848: Gjesdal kirke
1852: Tonstad kirke
1854: Forsand kirke
1873: Lunde kirke
| Tollak Tollaksen Gudmestad (født 11. april 1800 på nordre Hetland, Ogna, død 12. juni 1880 på Gudmestad, Nærbø) var en norsk byggmester som er spesielt kjent for å ha bygd flere kirker..
Gudmestad ble født på Nærbø på Jæren i 1800. Han er kjent som hovedentreprenør for 13 kirkebygg i Rogaland, alle etter Hans Linstow sine tegninger.
Han har blant annet bygd disse kirkene:
1832: Helleland kirke
1835: Bjerkreim kirke
1848: Gjesdal kirke
1852: Tonstad kirke
1854: Forsand kirke
1873: Lunde kirke
== Kilder ==
Gjesdal kirke 150 år - Jubileumshefte (Jærbladet 2008)
"REISEFØRAR" - Guide for Gjesdal kommune (2010)
Kjell M Sinnes: Tonstad kyrkje 150 år | Tollak Tollaksen Gudmestad (født 11. april 1800 på nordre Hetland, Ogna, død 12. | 194,110 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ashleigh_Nelson | 2023-02-04 | Ashleigh Nelson | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Ashleigh Nelson er navnet til flere personer:
Ashleigh Nelson (landhockeyspiller) (født 1987), australsk landhockeyspiller
Ashleigh Nelson (friidrettsutøver) (født 1991), engelsk sprinter | Ashleigh Nelson er navnet til flere personer:
Ashleigh Nelson (landhockeyspiller) (født 1987), australsk landhockeyspiller
Ashleigh Nelson (friidrettsutøver) (født 1991), engelsk sprinter | Ashleigh Nelson er navnet til flere personer: | 194,111 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Jos%C3%A9 | 2023-02-04 | San José | ['Kategori:1738 i Nord-Amerika', 'Kategori:84°V', 'Kategori:9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1738', 'Kategori:Costaricanske kantoner', 'Kategori:San José', 'Kategori:Sider med kart'] | San José er hovedstaden og største by i det mellomamerikanske landet Costa Rica. Byen er også hovedstad i provinsen San José. I 2011 hadde kantonen San José 288 054 innbyggere, mens det i hele hovedstadsprovinsen bodde til sammen 1 404 242 mennesker. San José ligger 1 170 meter over havet. Byen er oppkalt etter Josef fra Nasaret, og innbyggerne kalles josefinos («josefinere»).
Samtidig med de andre kantonene i landet, ble kantonen San José grunnlagt 7. desember 1848. Selve byen oppsto rundt 1737–1738, og har vært Costa Ricas hovedstad i tre perioder: i 1822, fra 1823 til 1834 og fra 1838 fram til dag. Byen er landets politiske og økonomiske sentrum. Arkitekturen er sterkt europeisk inspirert, og er en by med en blanding av historiske og moderne bygninger. I sentrum bor det få mennesker, noe som gjør at dette området kun fungerer som et samlings- og gjennomfartssted. Ifølge studier utført i Latin-Amerika, er San José en av de tryggeste byene i Mellom-Amerika.
San José er vert for hovedkvarteret til Den interamerikanske domstolen for menneskerettigheter. Universidad de Costa Rica, som er Costa Ricas første og viktigste universitet, ble grunnlagt i San José i 1843 under navnet «Universidad de Santo Tomás».
| San José er hovedstaden og største by i det mellomamerikanske landet Costa Rica. Byen er også hovedstad i provinsen San José. I 2011 hadde kantonen San José 288 054 innbyggere, mens det i hele hovedstadsprovinsen bodde til sammen 1 404 242 mennesker. San José ligger 1 170 meter over havet. Byen er oppkalt etter Josef fra Nasaret, og innbyggerne kalles josefinos («josefinere»).
Samtidig med de andre kantonene i landet, ble kantonen San José grunnlagt 7. desember 1848. Selve byen oppsto rundt 1737–1738, og har vært Costa Ricas hovedstad i tre perioder: i 1822, fra 1823 til 1834 og fra 1838 fram til dag. Byen er landets politiske og økonomiske sentrum. Arkitekturen er sterkt europeisk inspirert, og er en by med en blanding av historiske og moderne bygninger. I sentrum bor det få mennesker, noe som gjør at dette området kun fungerer som et samlings- og gjennomfartssted. Ifølge studier utført i Latin-Amerika, er San José en av de tryggeste byene i Mellom-Amerika.
San José er vert for hovedkvarteret til Den interamerikanske domstolen for menneskerettigheter. Universidad de Costa Rica, som er Costa Ricas første og viktigste universitet, ble grunnlagt i San José i 1843 under navnet «Universidad de Santo Tomás».
== Geografi ==
Området som San José ligger i, er svakt kupert, fruktbart og omgitt av fjell. I nord reiser vulkanene Poás, Barva og Irazú seg, og i sør ligger fjellkjeden Cordillera de Talamanca. Byen befinner seg i den såkalte Valle Central, på en høyde av 1 170 meter over havet.
Kantonen San José har et areal på 44,6 km². Den ligger nord i provinsen med samme navn, og grenser til provinsen Heredia (kantonene Belén, Heredia og Santo Domingo), og kantonene Tibás og Goicoechea i provinsen San José i nord; til Montes de Oca og Curridabat i øst; og til Desamparados, Alajuelita og Escazú i sør. San Josés storbyområde dekker et mye større areal enn selve kantonen, 2 044 km², og omfatter alle de tilgrensende kantonene i tillegg til byer som Alajuela, Cartago og Heredia.
== Klima ==
San José ligger i et tropisk område, og klassifiseres som tropisk regnskog (Fa i Köppens klimaklassifisering). Gjennomsnittstemperaturen ligger vanligvis på mellom 18 og 22 °C året rundt. Det er ikke vanlig å snakke om årstider i San José, men om den tørre og den regnfulle perioden. Regntida varer fra mai til november, som i resten av landet, og den totale årsnedbøren ligger på rundt 2000 mm. Regn kan forekomme også i den tørre perioden. Den relative luftfuktigheten ligger på mellom 60 % og 90 %. Lufta i byen er frisk og klar, takka være en nærmest konstant bris.
== Historie ==
=== Byen blir til ===
San José oppsto på 1700-tallet, da spanske erobrere bosatte seg der. Innbyggerne i området bodde spredt, og i 1738 ble det bestemt at de skulle konsentreres på ett sted. Mange flytta til det stedet som i dag er San José, og to år seinere sto det ferdig et lite kapell der. Josef fra Nasaret (José på spansk) ble valgt til bygdas beskytter, derav navnet San José.
Det var problemer med vannforsyninga til San José de første åra, noe som var en av hovedgrunnene til at befolkninga vokste sakte. På slutten av 1700-tallet ble det orden på dette, og i tillegg ble det åpna en tobakksfabrikk i området. Dette førte til at befolkningsveksten skøyt fart. Ettersom San José ikke ble grunnlagt på noen formell måte, ble den offisielt verken regna som by eller som landsby. Først i 1812 fikk San José sitt eget tinghus, og i 1813 fikk den bystatus, etter forslag fra politikeren Florencio del Castillo. Året etter ble imidlertid dette vedtaket annullert av kong Ferdinand VII av Spania, og det var ikke før i 1920 at San José igjen kunne kalle seg en by.
=== Tre perioder som hovedstad ===
I henhold til loven Ley de ambulancia, som var en del av Costa Ricas midlertidige grunnlov av 1821, skulle statusen som landets hovedstad rullere mellom de fire byene Cartago, San José, Heredia og Alajuela. Som følge av dette ble San José for første gang hovedstad fra mai til august 1822.
I 1823 starta en borgerkrig i landet; på den ene sida sto de republikanske byene San José og Alajuela, som ville ha en selvstendig costaricansk stat, og på den andre sida Cartago og Heredia, som ønsket å være en del av det meksikanske imperiet. 5. april 1831 okkuperte josefinerne og alajuelerne daværende hovedstad Cartago, og den republikanske kommandanten Gregorio José Ramírez y Castro beslutta at San José skulle være hovedstad. Denne statusen beholdt byen fram til 1834, da Ley de ambulancia igjen trådte i kraft, og Alajuela ble hovedstad. I 1835, i den såkalte liga-krigen, ble San José angrepet av styrker fra Cartago, men byen klarte å forsvare seg.
I 1838, da Cartago var hovedstad, kom Braulio Carrillo Colina til makta i Costa Rica som diktator etter et militærkupp. Han flytta hovedstaden tilbake til San José, og skrev en lov som sa at San José for alltid skulle være Costa Ricas hovedstad. Denne loven ble fjerna i 1842, men San José har fortsatt å være hovedstad fram til i dag.
=== Byutvikling ===
I 1815 hadde San José 11 000 innbyggere. Da Costa Rica ble selvstendig fra Spania i 1821, hadde byen gått forbi Cartago i innbyggertall og ressurser. Denne utviklinga skøyt ytterligere fart da det ble åpna kaffeplantasjer i områdene rundt byen på 1820- og 1830-tallet.
På 1800-tallet begynte man med byplanlegging i San José. Dette ble gjort ved å følge det kvadratiske gatesystemet som var det vanlige i Spania på den tida, og det ble bygd flere kirker, blant annet La Merced i sentrum, El Carmen i nord, og mye seinere, La Soledad i øst. I 1843 skrev statsminister José María Castro Madriz under dokumentet som grunnla Universidad de Santo Tomás, landets første institusjon for høyere utdanning, og forgjenger for dagens Universidad de Costa Rica.
Under Juan Rafael Mora Porras' regjering på midten av 1800-tallet, tok byen en ny og mer urban retning. Avenyene ble gjort breiere, og arkitekturen ble mer moderne. Det ble åpna en rekke teatre, banker, hoteller og statlige bygninger, og goder som offentlig belysning og trikker ble tatt i bruk. 9. august 1884 ble det satt i gang et vannkraftverk i området Aranjuez; med elektrisiteten herfra kunne man lyse opp 25 lamper i sentrum av San José. Byen ble den første i Latin-Amerika og den tredje i verden, etter New York og Paris, til å bli opplyst ved hjelp av elektrisk energi.
På begynnelsen av 1900-tallet var sentrum av San José svært attraktivt for handelsvirksomhet. Handelen steg kraftig, og dette starta ei utflyttingsbølge fra sentrum til utkantsområdene av byen. Under Cleto González Víquez ble San José forskjønna, og gatene ble forbedra. De siste åra har byen vært gjennom et moderniseringsprogram, som blant annet har ført til at flere av sentrumsgatene har blitt gjort om til gågater.
== Demografi ==
Flertallet av byens befolkning er av europeisk avstamning eller mestiser, fordi det frem til 1949 var nedfelt i grunnloven at indianere og mørkhudede skulle isoleres. Innbyggertallet i kantonen var 340 894 i 2005, og befolkningstettheten 7 643 innb./km². Omtrent 52 % av befolkninga er kvinner. Hele det urbane området, som omfatter blant annet Alajuela og Heredia, har rundt 1,6 millioner innbyggere.
== Politisk inndeling ==
Kantonen San José er delt inn i elleve distrikter:
Carmen
Merced
Hospital
Catedral
Zapote
San Francisco de Dos Ríos
Uruca
Mata Redonda
Pavas
Hatillo
San SebastiánHvert distrikt er inndelt i flere barrios (nabolag).
== Kultur og severdigheter ==
=== Severdigheter ===
San José har et kompakt sentrum med hovedgata Avenida Central som midtpunkt. Både denne gata og flere sidegater er nå gågater. Siden San José ikke er en veldig gammel by, og på grunn av jordskjelv og sterk vekst de seinere åra, er det lite historisk bebyggelse. I stedet er sentrum prega av stilretningene fra det 20. århundret; både art déco og funkis er rikelig representert. Den eldste delen av byen er Barrio Amón, med gamle villaer fra slutten av 1800-tallet.
San Josés kanskje mest kjente severdighet er Teatro Nacional de Costa Rica, nasjonalteateret, et monumentalt teater fra 1897 med fantastisk utsmykning innendørs med motiver fra banan- og kaffedyrking. Mellom teateret og Avenida Central ligger Plaza de la Cultura, som er byens fremste møteplass, og som er omringa av kulturelle institusjoner. Rett overfor nasjonalteaterets hovedinngang ligger den lille Parque Mora Fernández og Gran Hotel. Forbi nasjonalteaterets sørlige side går Avenida 2. Langs denne tett trafikkerte avenyen, to kvartaler mot vest, ligger Catedral Metropolitana, byens katedral fra 1871. Overfor katedralen ligger Parque Central, med palmetrær og en uvanlig utforma musikkpaviljong. På motsatt side av Avenida 2 fra Parque Central ligger Teatro Popular Melico Salazar, et annet kjent teater med neoklassisk fasade.
Edificio Correos fra 1917 er også en markant historisk bygning. Den har en lysegrønn betongfasade i en blanding av ulike arkitektoniske stilarter. Edificio Metálico er en bygning fra 1890-tallet som er bygd utelukkende av forhåndsproduserte metallbiter. Også mer moderne bygninger er med på å sette sitt preg på byen, da særlig nasjonalbanken, som er mye høyere enn de omkringliggende bygningene. Ved siden av ligger den blå bygninga til Costa Ricas sentralbank.
Det er flere parker i sentrum av San José. Den største er Parque Metropolitano La Sabana, som ligger vest for sentrum. I den østlige delen av sentrum ligger Parque Nacional, som er fylt av trær og byster av latinamerikanske helter. Rundt parken ligger blant annet nasjonalbiblioteket og flere statlige bygninger. Parque Morazán og Parque España befinner seg også i sentrum, på hver sin side av Edificio Metálico.
Parque Diversiones, eller Pueblo Antiguo, er en fornøyelsespark tre kilometer vest for sentrum. Den inneholder også kopier av bygninger i tradisjonell costaricansk stil fra begynnelsen av 1900-tallet. I helgene er det forestillinger med tradisjonell dans og musikk.
=== Museer ===
To kvartaler fra Parque Nacional ligger nasjonalmuseet, i det som tidligere var en festning. Museet har utstillinger av ulike epoker av Costa Ricas historie. Nedenfor de imponerende trappetrinna til museet ligger Plaza de la Democracia. Et annet kjent museum er Museo del Oro Precolombino, som befinner seg under Plaza de la Cultura. Dette museet inneholder en stor mengde gullgjenstander fra før den europeiske oppdagelsen. I samme underjordiske lokaler holder myntmuseet til. I en stor bygning nord i byen holder Centro Costarricense de Ciencias y Cultura (det costaricanske vitenskaps- og kulursenteret) til. Senteret huser blant annet nasjonalgalleriet, barnemuseet og nasjonalauditoriet. Museo de Jade Fidel Tristán Castro, rett nord for Parque España, har Amerikas største samling av førkolombinske jadegjenstander. Ved parkens østlige side ligger Centro Cultural de la Cultura, Nasjonalt kultursenter, som er en interessant arkitektonisk bygning i seg selv, og i tillegg inneholder blant annet byens museum for moderne kunst. I parken La Sabana ligger Museo de Arte Costarricense (museet for costaricansk kunst). Museo de Formas, Espacios y Sonidos (museet for former, rom og lyder) holder til i en tidligere stasjonsbygning øst i sentrum.
=== Uteliv ===
San José har et livlig uteliv. Kantonen Escazú har flere restauranter og utesteder av en mer eksklusiv standard. El Pueblo, nord for sentrum, er et område med over 50 barer, utesteder, kunstgallerier og butikker. Et annet populært område å gå ut er gata Calle de la Amargura i kantonen Montes de Oca, hvor en stor del av byens studenter pleier å treffes. I strøket La California er det også en rekke utesteder.
=== Idrett ===
Ettersom byen er landets hovedstad, har en rekke idrettsbegivenheter funnet sted i San José, særlig nasjonale arrangementer. Estadio Nacional blir brukt som hjemmebane av Costa Ricas fotballandslag og klubblaget Brujas de Escazú; stadionet brukes også til friidrett. Byens baseballag spiller hjemmekampene sine på Estadio Antonio Escarré. De viktigste svømmebassengene befinner seg i La Sabana. I Parque de la Paz er det en velodrom og en ishall. Costaricanere flest er glade i utendørsaktiviteter som jogging og sykling, og San Josés parker blir brukt flittig til dette.
== Transport ==
Byens lufthavn, Juan Santamaría internasjonale lufthavn, ligger 23 km vest for sentrum, nær Alajuela. San José har et godt utbygd nettverk av busser, som i tillegg er billige. I sentrum er det imidlertid vanligvis mye trafikk, og den raskeste måten å komme seg fram på er ofte til fots. Byens taxier er røde eller oransje, og er også et relativt rimelig framkomstmiddel. Den panamerikanske hovedveien går forbi San José. Fra San José går det busser til de fleste steder i landet. Avgangsstedene er fordelt på to hovedterminaler, i tillegg til en rekke andre mindre terminaler rundt om i sentrum. Busser til den karibiske kysten går fra den såkalte Coca-Cola-terminalen.
== Vennskapsbyer ==
Caracas (Venezuela)
Santiago (Chile)
Rio de Janeiro (Brasil)
Madrid (Spania)
Chimbote (Peru)
Miami-Dade (Florida, USA)
McAllen (Texas, USA)
San Jose (California, USA)
Kfar Saba (Israel)
Okayama (Japan)
Guadalajara (Mexico)
Mexico by (Mexico)
Ecatepec (Mexico)
Managua (Nicaragua)
Beijing (Kina)
Ahuachapán (El Salvador)
Guatemala by (Guatemala)
São Paulo (Brasil)
Maracay (Venezuela)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) San José, Costa Rica – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Municipalidad de San José – offisiell hjemmeside Arkivert 28. august 2019 hos Wayback Machine.
Bilder fra San José
Bilder fra San José | Parque Central er en park i sentrum av Costa Ricas hovedstad San José. Den er beplanta med høye palmer, og har også en musikkpaviljong («Templo de la Música») og en mosaikkdekka flaggstang med det costaricanske flagget. | 194,112 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shindig! | 2023-02-04 | Shindig! | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkprogrammer på TV fra USA', 'Kategori:TV-produksjoner på ABC', 'Kategori:TV-serier fra 1960-årene, fra USA'] | Shindig! var et amerikansk musikkprogram som gikk på TV fra 16. september 1964 til 8. januar 1966. Programlederen var Jimmy O’Neill, en DJ i Los Angeles. Shindig! fokuserte på populærmusikk fra artister som Tina Turner, The Ikettes, Lesley Gore, Bo Diddley, Sonny & Cher, The Beach Boys, James Brown, The Supremes og The Ronettes. Programmet inkluderete også en dansegruppe som kalte seg The Shin-diggers, som vokalstøttet de som opptrådte hver uke.
| Shindig! var et amerikansk musikkprogram som gikk på TV fra 16. september 1964 til 8. januar 1966. Programlederen var Jimmy O’Neill, en DJ i Los Angeles. Shindig! fokuserte på populærmusikk fra artister som Tina Turner, The Ikettes, Lesley Gore, Bo Diddley, Sonny & Cher, The Beach Boys, James Brown, The Supremes og The Ronettes. Programmet inkluderete også en dansegruppe som kalte seg The Shin-diggers, som vokalstøttet de som opptrådte hver uke.
== Sesong 1 ==
=== Program 12 ===
A Fool in Love (Tina Turner)
Ooh Poo Pah Doo (Tina Turner og Neil Sedaka)
=== Program 30 ===
Willie And The Hand Jive (Tina Turner, Marvin Gaye og Rightous Brothers)
Money (Tina Turner og Marvin Gaye)
That'll Be The Day (Tina Turner og Marvin Gaye)
Tell Her I'm Not Home (Tina Turner)
Tell The Truth (Tina Turner)
=== Program 32 ===
Peaches 'N' Cream (The Ikettes)
Camel Walk (The Ikettes)
=== Program 49 ===
I Don't Need (Tina Turner)
Goodbye, So Long (Tina Turner)
I Can't Believe What You Say (For Seeing What You Do) (Tina Turner)
Can Your Monkey Do the Dog? (Tina Turner, Jay P. Mobey og Bo Diddley)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Shindig! på Internet Movie Database | Shindig! var et amerikansk musikkprogram som gikk på TV fra 16. | 194,113 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Isla_Tortuga_(Costa_Rica) | 2023-02-04 | Isla Tortuga (Costa Rica) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', "Kategori:Puntarenas' geografi", 'Kategori:Øyer i Costa Rica', 'Kategori:Øyer i Stillehavet'] | Isla Tortuga er to øyer, Isla Alcatraz (0,6 km²) og Isla Tolinga (1,2 km²), i Nicoyagolfen ved kysten av Stillehavet i Costa Rica. Øyene ligger så nærme hverandre at de på avstand ser ut som éi øy, og omtales derfor som Isla Tortuga. De har et samla areal på 1,8 km². De befinner seg 17 km sør for byen Puntarenas og 11 km sørøst for Paquera. De er administrativt en del av provinsen Puntarenas. Øyene er ubebodde, men er et populært turistmål på grunn av strendene, og det går daglige båtturer fra byen Puntarenas ut til øyene.
| Isla Tortuga er to øyer, Isla Alcatraz (0,6 km²) og Isla Tolinga (1,2 km²), i Nicoyagolfen ved kysten av Stillehavet i Costa Rica. Øyene ligger så nærme hverandre at de på avstand ser ut som éi øy, og omtales derfor som Isla Tortuga. De har et samla areal på 1,8 km². De befinner seg 17 km sør for byen Puntarenas og 11 km sørøst for Paquera. De er administrativt en del av provinsen Puntarenas. Øyene er ubebodde, men er et populært turistmål på grunn av strendene, og det går daglige båtturer fra byen Puntarenas ut til øyene.
== Eksterne lenker ==
(en) Isla Tortuga (Costa Rica) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Islas de Costa Rica hos Playas de Costa Rica | Isla Tortuga er to øyer, Isla Alcatraz (0,6 km²) og Isla Tolinga (1,2 km²), i Nicoyagolfen ved kysten av Stillehavet i Costa Rica. Øyene ligger så nærme hverandre at de på avstand ser ut som éi øy, og omtales derfor som Isla Tortuga. | 194,114 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Labroma | 2023-02-04 | Labroma | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1873', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Labroma er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Labroma er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utbredelse ==
Slekten er bare kjent fra provinsen Western Australia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Labroma Sharp, 1873
Labroma horrens Sharp, 1873
Labroma tuberculata Waterhouse, 1874
Labroma umbratilis Matthews, 1974
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Labroma i Encyclopedia of Life
(en) Labroma i Global Biodiversity Information Facility
(en) Labroma hos NCBI
Labroma – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,115 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Macropanelus | 2023-02-04 | Macropanelus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1998', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Sumatras insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Macropanelus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Macropanelus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utbredelse ==
Slekten er endemisk for Sumatra.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Macropanelus Ochi, Kon & Araya, 1998
Macropanelus fujitai Ochi, Kon & Kawahara, 2008
Macropanelus karasuyamai Ochi, Kon & Kawahara, 2008
Macropanelus sumatrensis Ochi, Kon & Araya, 1998
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Macropanelus i Encyclopedia of Life
(en) Macropanelus i Global Biodiversity Information Facility
Macropanelus – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,116 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Namakwanus | 2023-02-04 | Namakwanus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1987', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Namibias endemiske fauna', 'Kategori:Namibias insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Namakwanus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Namakwanus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
Middelsstore (ca. 10 millimeter) skarabider uten flygevinger. Kroppen er brunsvart, litt matt og bredt oval. Hodet er bredt skovlformet med to korte tenner på forkanten og markerte, spissvinklede hjørner på sidene. Pronotum er omtrent dobbelt så bredt som langt. Dekkvingene er rundede med svake punktstriper, beina forholdsvis korte.
== Levevis ==
Namakwanus-artene er sjeldne og lite er kjent med sikkerhet om biologien deres. Imidlertid er minst to av artene funnet i "latriner" ved kolonier av klippegrevlinger, det er svært sannsynlig at slekten er knyttet til slike. Artene lever på høytliggende (rundt 1500 m), tørre tresavanner.
== Utbredelse ==
Slekten er bare kjent fra Namibia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Namakwanus Scholtz & Howden, 1987
Namakwanus davisi Deschodt & Scholtz, 2007
Namakwanus endroedyi Deschodt, Davis & Scholtz, 2011
Namakwanus irishi Scholtz & Howden, 1987
Namakwanus streyi Frolov, 2005
== Kilder ==
Frolov, A.V. (2005) A New species of the dung beetle genus Namakwanus (Coleoptera, Scarabaeidae) from Namibia. Side 245-247 i: Konstantinov, Tischechkin & Penev (red.): Contributions to Systematics and Biology of Beetles. Papers Celebrating the 80th Birthday of Igor Konstantinovich Lapatin. Pensoft Publishing, Sofia og Moskva. [1]
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Namakwanus i Encyclopedia of Life
(en) Namakwanus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Namakwanus hos NCBI
Namakwanus – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,117 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fever_(Little_Willie_John-sang) | 2023-02-04 | Fever (Little Willie John-sang) | ['Kategori:Ann-Margret-sanger', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1956', 'Kategori:Singler fra 1956', 'Kategori:Tina Turner-sanger'] | «Fever» er en sang skrevet av Eddie Cooley og John Davenport (pseudonym for Otis Blackwell) som ble spilt inn og gitt ut på singel med Little Willie John i 1956. Singelen kom på 1.-plass på R&B-lista og 24.-plass på Pop-lista.
Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på albumet On the Way Up i 1962.
Suzi Quatro spilte inn sangen og ga den ut på albumet Your Mamma Won't Like Me i 1975.
Tina Turner spilte sangen live på sine show på slutten av 70-tallet og et av disse opptakene er å finne på videoen At the Apollo.
Den er også spilt inn av mange andre artister, blant andre: Peggy Lee, Elvis Presley, The McCoys, La Lupe og Madonna.
| «Fever» er en sang skrevet av Eddie Cooley og John Davenport (pseudonym for Otis Blackwell) som ble spilt inn og gitt ut på singel med Little Willie John i 1956. Singelen kom på 1.-plass på R&B-lista og 24.-plass på Pop-lista.
Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på albumet On the Way Up i 1962.
Suzi Quatro spilte inn sangen og ga den ut på albumet Your Mamma Won't Like Me i 1975.
Tina Turner spilte sangen live på sine show på slutten av 70-tallet og et av disse opptakene er å finne på videoen At the Apollo.
Den er også spilt inn av mange andre artister, blant andre: Peggy Lee, Elvis Presley, The McCoys, La Lupe og Madonna.
== Eksterne lenker ==
(en) Fever på MusicBrainz | «Fever» er en sang skrevet av Eddie Cooley og John Davenport (pseudonym for Otis Blackwell) som ble spilt inn og gitt ut på singel med Little Willie John i 1956. Singelen kom på 1. | 194,118 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peckolus | 2023-02-04 | Peckolus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1987', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Sør-Afrikas insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Peckolus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Peckolus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
Ganske små skarabider.
== Levevis ==
Artene lever i høytliggende, tempererte skoger.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Afrika (Transvaal og Natal).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Peckolus Scholtz & Howden, 1987
Peckolus alpinus Howden & Scholtz, 1988
Peckolus parvus Scholtz & Howden, 1987
Peckolus poenskopius Deschodt & Scholtz, 2008
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Peckolus i Encyclopedia of Life
(en) Peckolus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Peckolus hos NCBI
Peckolus – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,119 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mani_Hussaini | 2023-02-04 | Mani Hussaini | ['Kategori:AUFs ledelse', 'Kategori:Alumni fra Universitetet i Oslo', 'Kategori:Ap-politikere i Akershus', 'Kategori:Ap-politikere i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 25. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn av kurdisk opphav', 'Kategori:Nordmenn født i Syria', 'Kategori:Personer fra Ullensaker kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2021–2025', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Akershus', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Ap'] | Mani Hussaini (født 25. oktober 1987 i Qamishli i Syria) er en norsk politiker (Ap) som fra 2014 til 2018 var leder i Arbeidernes ungdomsfylking (AUF). I 2021 ble han valgt inn som stortingsrepresentant fra Akershus.
| Mani Hussaini (født 25. oktober 1987 i Qamishli i Syria) er en norsk politiker (Ap) som fra 2014 til 2018 var leder i Arbeidernes ungdomsfylking (AUF). I 2021 ble han valgt inn som stortingsrepresentant fra Akershus.
== Biografi ==
Hussaini gikk på Nes videregående skole og Jessheim videregående skole, og tok sin bachelor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO). Han har Mastergrad i teknologi, innovasjon og kunnskap ved Universitetet i Oslo (UiO).
Han har arbeidet som servitør på Clarion Airport Hotel, som statist i Nordic Films Ulvenatten, som fylkessekretær i AUF i Akershus, rådgiver i UngOrg og har hatt internship ved den norske ambassaden i Abu Dhabi. Hussaini har spilt spiss for fotballaget Raumnes & Årnes IL.
Hussainis familie flyktet fra Syria i 1998, bodde på asylmottak i Sverige i ett år før de flyttet videre til Norge og flyttet mellom mottak i Bærum, Asker, Stord og Haugesund. Til slutt fikk familien opphold og endte opp på Romerike.Han ble medlem i AUF i 2006, og har siden det vært både fylkessekretær og leder i AUF i Akershus, internasjonal rådgiver i AUF, og siden 2012 sentralstyremedlem i AUF, samt vara til Stortinget fra 2013 til 2021. Han sitter også i kommunestyret i Ullensaker og i Akershus fylkesting. Ved stortingsvalget i 2021 fikk han fast plass på Stortinget.
== Stortingskomiteer ==
2021–2025: Medlem av Energi- og miljøkomiteen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mani Hussaini – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mani Hussaini på Internet Movie Database
(no) Mani Hussaini hos Stortinget
(no) Mani Hussaini hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Mani Hussaini, fra allkunne.no | Mani Hussaini (født 25. oktober 1987 i Qamishli i Syria) er en norsk politiker (Ap) som fra 2014 til 2018 var leder i Arbeidernes ungdomsfylking (AUF). | 194,120 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alessandro_Minuto-Rizzo | 2023-02-04 | Alessandro Minuto-Rizzo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 10. september', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Italienske diplomater', 'Kategori:Menn', 'Kategori:NATOs generalsekretærer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-05'] | Alessandro Minuto-Rizzo er en italiensk diplomat og ambassadør.
Han var i peroioden 2001 til 2007 visegeneralsekretær i NATO. I en kortere periode fra 17. desember 2003 til 1. januar 2004 var Minuto-Rizzo også fungerende generalsekretær, i påvente av Jaap de Hoop Scheffers tiltredelse.
| Alessandro Minuto-Rizzo er en italiensk diplomat og ambassadør.
Han var i peroioden 2001 til 2007 visegeneralsekretær i NATO. I en kortere periode fra 17. desember 2003 til 1. januar 2004 var Minuto-Rizzo også fungerende generalsekretær, i påvente av Jaap de Hoop Scheffers tiltredelse.
== Referanser == | Alessandro Minuto-Rizzo er en italiensk diplomat og ambassadør. | 194,121 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pekmez | 2023-02-04 | Pekmez | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Søtningsstoffer', 'Kategori:Tyrkisk mat'] | Pekmez (tyrkisk; fra oghuzturkisk bekmes) eller dibs (arabisk) er en melasse-lignende sirup fremstilt ved kondensering av saftene fra fruktmost, særlig fra druer, ved å koke den med et koagulant middel. Den benyttes som en sirup eller blandet med tahini til frokost.
Fruktmelasse, defrutum, var kjent allerede i antikken.I Tyrkia benyttes ofte fiken (incir), morbær (dut) eller einerbær (andiz). Pekmez laget av johannesbrød (keçiboynuz eller harnup) blir gjerne anbefalt som middel mot jernmangelanemi.
På Balkan er den mer syltetøylignende i tekstur i noen land. I Hellas kalles den petimezi (πετιμέζι).
I det arabiske kjøkken er dibs eller dibis laget av druer, johannesbær, eller dadler.
| Pekmez (tyrkisk; fra oghuzturkisk bekmes) eller dibs (arabisk) er en melasse-lignende sirup fremstilt ved kondensering av saftene fra fruktmost, særlig fra druer, ved å koke den med et koagulant middel. Den benyttes som en sirup eller blandet med tahini til frokost.
Fruktmelasse, defrutum, var kjent allerede i antikken.I Tyrkia benyttes ofte fiken (incir), morbær (dut) eller einerbær (andiz). Pekmez laget av johannesbrød (keçiboynuz eller harnup) blir gjerne anbefalt som middel mot jernmangelanemi.
På Balkan er den mer syltetøylignende i tekstur i noen land. I Hellas kalles den petimezi (πετιμέζι).
I det arabiske kjøkken er dibs eller dibis laget av druer, johannesbær, eller dadler.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ministry of Agriculture in Turkey | thumb|Pekmez (Üzüm Pekmezi), en tyrkisk sirup laget på druer ([[druesirup) eller (Keçiboynuzu Pekmezi) av johannesbrødtre]] | 194,122 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ragnhild_Kaski | 2023-02-04 | Ragnhild Kaski | ['Kategori:AUFs ledelse', 'Kategori:Ap-politikere i Finnmark', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. mai', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Sør-Varanger kommune'] | Ragnhild Helene Kaski (født 3. mai 1990 i Kirkenes) er generalsekretær i alkovett-organisasjonen Av-og-til. Hun var generalsekretær i Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) fra 2014 til 2016.Kaski gikk på Kirkenes videregående skole, og har tatt midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo. Hun er søsteren til SV-politiker Kari Elisabeth Kaski, tidligere nestleder i miljøorganisasjonen Zero.
Kaski har vært leder i AUF i Finnmark, valgkamprådgiver i AUF og er 3. vararepresentant til Stortinget for Finnmark Arbeiderparti i perioden 2013-2017. Siden 2012 har hun vært medlem av AUFs sentralstyre, og ble 19. oktober 2014 valgt til AUFs generalsekretær.
| Ragnhild Helene Kaski (født 3. mai 1990 i Kirkenes) er generalsekretær i alkovett-organisasjonen Av-og-til. Hun var generalsekretær i Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) fra 2014 til 2016.Kaski gikk på Kirkenes videregående skole, og har tatt midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo. Hun er søsteren til SV-politiker Kari Elisabeth Kaski, tidligere nestleder i miljøorganisasjonen Zero.
Kaski har vært leder i AUF i Finnmark, valgkamprådgiver i AUF og er 3. vararepresentant til Stortinget for Finnmark Arbeiderparti i perioden 2013-2017. Siden 2012 har hun vært medlem av AUFs sentralstyre, og ble 19. oktober 2014 valgt til AUFs generalsekretær.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Ragnhild Kaski hos Stortinget
(no) Ragnhild Kaski hos Norsk senter for forskningsdata | Ragnhild Helene Kaski (født 3. mai 1990 i Kirkenes) er generalsekretær i alkovett-organisasjonen Av-og-til. | 194,123 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_B%C3%B6rjesson | 2023-02-04 | Johan Börjesson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Kunsthistorikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Svenske kuratorer'] | Johan Börjesson (født 1970 i Stockholm) er direktør for Trondheim kunstmuseum siden mars 2014.Börjesson er utdannet fil.mag. i kunsthistorie ved Stockholms universitet. Börjesson ledet og utviklet Stiftelsen Parken i Sundbyberg, også kalt Marabouparken i perioden 2001-2011. Marabouparken består av en skulptursamling fra tidlig 1900-tall, samt samlingen til kunstneren Hilding Linnqvist.
Johan Börjesson har tidligere arbeidet som skribent og museumspedagog for Moderna Museet og Nationalmuseet.
| Johan Börjesson (født 1970 i Stockholm) er direktør for Trondheim kunstmuseum siden mars 2014.Börjesson er utdannet fil.mag. i kunsthistorie ved Stockholms universitet. Börjesson ledet og utviklet Stiftelsen Parken i Sundbyberg, også kalt Marabouparken i perioden 2001-2011. Marabouparken består av en skulptursamling fra tidlig 1900-tall, samt samlingen til kunstneren Hilding Linnqvist.
Johan Börjesson har tidligere arbeidet som skribent og museumspedagog for Moderna Museet og Nationalmuseet.
== Referanser == | Johan Börjesson (født 1970 i Stockholm) er direktør for Trondheim kunstmuseum siden mars 2014. | 194,124 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heartbreak_Hotel | 2023-02-04 | Heartbreak Hotel | ['Kategori:Ann-Margret-sanger', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Elvis Presley-sanger', 'Kategori:Sanger fra 1956', 'Kategori:Singler fra 1956'] | «Heartbreak Hotel» er en sang skrevet av Mae Boren Axton og Thomas Durden som ble spilt inn og gitt ut singel med Elvis Presley i 1956. Singelen kom på 1.-plass på Pop-lista, 2.-plass i Storbritannia og 5.-plass på R&B-lista.Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på albumet On the Way Up i 1962. Sangen ble også gitt ut på b-siden av singelen Moon River senere samme år.
I 1969 ble Lynn Andersons versjon gitt ut på samlealbumet Best Songs Of Lynn Anderson. Den er også med på albumene hennes Up Close fra 1983, Listen To A Country Song fra 1985 og Rose Garden: The Number Ones fra 2004.
John Cale synger sangen på konsertalbumet June 1, 1974 tatt opp i Rainbow Theatre i London.
Suzi Quatro spilte inn sangen og ga den ut på albumet Aggro-Phobia i 1977. Senere samme år spilte hun inn sangen live i Japan og ga den ut på albumet Live And Kickin'.
Også Guns N' Roses har spilt den inn i 1987 på sitt album Appetite For Destruction.
På albumet Elvis, Barbra & Jag, fra 2011, er også Carolas tolkning av sangen med.
Lisa Dillan har spilt inn sangen på albumet Love Me Tender - The Quite Quiet Way fra 2012.
| «Heartbreak Hotel» er en sang skrevet av Mae Boren Axton og Thomas Durden som ble spilt inn og gitt ut singel med Elvis Presley i 1956. Singelen kom på 1.-plass på Pop-lista, 2.-plass i Storbritannia og 5.-plass på R&B-lista.Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på albumet On the Way Up i 1962. Sangen ble også gitt ut på b-siden av singelen Moon River senere samme år.
I 1969 ble Lynn Andersons versjon gitt ut på samlealbumet Best Songs Of Lynn Anderson. Den er også med på albumene hennes Up Close fra 1983, Listen To A Country Song fra 1985 og Rose Garden: The Number Ones fra 2004.
John Cale synger sangen på konsertalbumet June 1, 1974 tatt opp i Rainbow Theatre i London.
Suzi Quatro spilte inn sangen og ga den ut på albumet Aggro-Phobia i 1977. Senere samme år spilte hun inn sangen live i Japan og ga den ut på albumet Live And Kickin'.
Også Guns N' Roses har spilt den inn i 1987 på sitt album Appetite For Destruction.
På albumet Elvis, Barbra & Jag, fra 2011, er også Carolas tolkning av sangen med.
Lisa Dillan har spilt inn sangen på albumet Love Me Tender - The Quite Quiet Way fra 2012.
== Eksterne lenker ==
(en) Heartbreak Hotel på MusicBrainz | «Heartbreak Hotel» er en sang skrevet av Mae Boren Axton og Thomas Durden som ble spilt inn og gitt ut singel med Elvis Presley i 1956. Singelen kom på 1. | 194,125 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krag_(slekt_fra_Tr%C3%B8ndelag) | 2023-02-04 | Krag (slekt fra Trøndelag) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etternavn', 'Kategori:Norske slekter'] | Krag er en norsk slekt med dansk opphav. Den kalles til forskjell fra andre danske og norske slekter med samme navn også den «trønderske slekten Krag», og stammer fra Rasmus Krag som var forpakter på Rein kloster. Til slekten hører heraldikeren Hans Krag og historikeren Claus Krag (1943). Til slekten hører også William Krag og Didrik Krag, som herved legger til mer fullstendig informasjon vedrørende Peter Rasmus Krags etterfølgere. Dette fordi ett av hans barn er uteblitt i listen, samt mange av etterkommerne ikke er vist.
Peter Rasmus Krag (1825-91) ingeniørkaptein og stortingsmann, g.m. Fredrikke Fyhn fikk 11 barn, hvorav 5 gutter og 2 jenter, overlevde til voksen alder. Disse 5 guttene var: 1. John Aas Krag (1853-1911) g.m. Hanna Thomé (1859-1943) som fikk 4 barn. 2. Hans Peter Krag (1857-1938) var forretningsmann og investor - grunnlegger av Krag & Co. Oslo, og fikk 3 barn. 3. Nils Aall Krag (1863-1926) grunnlegger av Krag Maskinfabrikk, Oslo. 4. Thomas Peter Krag (1868-1913) 2 barn 5. Vilhelm Andreas Wexels Krag (1871-1933) 3 barn.
John Aas Krag var forstmester og hans 4 barn er 1. Peter Krag (1885-1939) og mest kjent som forretningsmann og norsk generalkonsul i Paris under tiden han arbeidet i Frankrike. Han var gift med billedhuggeren Sigri Welhaven (1894-1991) og fikk datteren Ingrid Therese Krag (1930-2019). 2. Franz Anton William Krag (1888-1959) utvandret til Øst-Afrika og hadde kaffeplantasje i Kenya fra 1920. Han giftet seg med Sofie (Sonni) Geelmuyden Becker (1902-1989) i 1924, og de fikk 3 guttebarn. Knut (1925-52) ble flyver, John (1926-2007) kaffefarmer, og Didrik f. 1934 siviløkonom og historiker.
Hans P. Krag var forretningsmann og ledende investor i trelast industrien. Som eier av Krag & Co. med kontor i Oslo styrte han mye av vareeksporten først gjennom Paris til franske kolonier i Nord-Afrika og Middelhavsområdet. Samtidig utvidet hans virke til Sør-Afrika, plantasjer i Mozambique og kaffefarmer i Kenya. En bok om hans virke vil snart bli utgitt; som forsker i den forbindelse kan nevnes Kirsten Alsaker Kjerland ved Universitetet i Bergen under et prosjekt "In the Wake of Colonialism: Norwegian Commercial Interests in Africa..." Se også boken "Kolonitid" (2009) om Nordmenn på eventyr og big business i Afrika og Stillehavet, redigert av Kjerland og Knut M. Rio.
| Krag er en norsk slekt med dansk opphav. Den kalles til forskjell fra andre danske og norske slekter med samme navn også den «trønderske slekten Krag», og stammer fra Rasmus Krag som var forpakter på Rein kloster. Til slekten hører heraldikeren Hans Krag og historikeren Claus Krag (1943). Til slekten hører også William Krag og Didrik Krag, som herved legger til mer fullstendig informasjon vedrørende Peter Rasmus Krags etterfølgere. Dette fordi ett av hans barn er uteblitt i listen, samt mange av etterkommerne ikke er vist.
Peter Rasmus Krag (1825-91) ingeniørkaptein og stortingsmann, g.m. Fredrikke Fyhn fikk 11 barn, hvorav 5 gutter og 2 jenter, overlevde til voksen alder. Disse 5 guttene var: 1. John Aas Krag (1853-1911) g.m. Hanna Thomé (1859-1943) som fikk 4 barn. 2. Hans Peter Krag (1857-1938) var forretningsmann og investor - grunnlegger av Krag & Co. Oslo, og fikk 3 barn. 3. Nils Aall Krag (1863-1926) grunnlegger av Krag Maskinfabrikk, Oslo. 4. Thomas Peter Krag (1868-1913) 2 barn 5. Vilhelm Andreas Wexels Krag (1871-1933) 3 barn.
John Aas Krag var forstmester og hans 4 barn er 1. Peter Krag (1885-1939) og mest kjent som forretningsmann og norsk generalkonsul i Paris under tiden han arbeidet i Frankrike. Han var gift med billedhuggeren Sigri Welhaven (1894-1991) og fikk datteren Ingrid Therese Krag (1930-2019). 2. Franz Anton William Krag (1888-1959) utvandret til Øst-Afrika og hadde kaffeplantasje i Kenya fra 1920. Han giftet seg med Sofie (Sonni) Geelmuyden Becker (1902-1989) i 1924, og de fikk 3 guttebarn. Knut (1925-52) ble flyver, John (1926-2007) kaffefarmer, og Didrik f. 1934 siviløkonom og historiker.
Hans P. Krag var forretningsmann og ledende investor i trelast industrien. Som eier av Krag & Co. med kontor i Oslo styrte han mye av vareeksporten først gjennom Paris til franske kolonier i Nord-Afrika og Middelhavsområdet. Samtidig utvidet hans virke til Sør-Afrika, plantasjer i Mozambique og kaffefarmer i Kenya. En bok om hans virke vil snart bli utgitt; som forsker i den forbindelse kan nevnes Kirsten Alsaker Kjerland ved Universitetet i Bergen under et prosjekt "In the Wake of Colonialism: Norwegian Commercial Interests in Africa..." Se også boken "Kolonitid" (2009) om Nordmenn på eventyr og big business i Afrika og Stillehavet, redigert av Kjerland og Knut M. Rio.
== Referanser == | thumb|En av Kragslektene startet med Rasmus som forpaktet dette [[Rein kloster.]] | 194,126 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emilie_Bersaas | 2023-02-04 | Emilie Bersaas | ['Kategori:AUFs ledelse', 'Kategori:Ap-politikere i Rogaland', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 6. mars', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Overlevende etter massedrapene på Utøya i 2011', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Emilie Bersaas (født 6. mars 1992 i Stavanger) er en norsk politiker (Ap). Fra oktober 2014 er hun nestleder i Arbeidernes ungdomsfylking (AUF), og hun er 6. vararepresentant til Stortinget for Rogaland Arbeiderparti i perioden 2013-2017. I perioden 2011-2015 satt Bersaas i bystyret i Haugesund.Bersaas gikk på Skeisvang videregående skole. Hun har vært lokallagsleder i Haugalandet AUF, fylkessekretær i AUF i Rogaland, nestleder i AUF i Rogaland og medlem av landsstyret, politisk rådgiver for AUF sentralt og AUFs representant i Nasjonal støttegruppe etter 22. juli-hendelsene. Hun overlevde terroraksjonen på Utøya 22. juli 2011. Fra 2015 sitter hun i styret til Norsk Bane. I tillegg har hun jobbet som organisasjonsrådgiver i Miljøagentene.
Bersaas studerer per 2015 samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.
Hun har vært sprinter i Haugesund IL og aktiv i Den Norske Turistforenings ungdomsorganisasjon som turleder.
| Emilie Bersaas (født 6. mars 1992 i Stavanger) er en norsk politiker (Ap). Fra oktober 2014 er hun nestleder i Arbeidernes ungdomsfylking (AUF), og hun er 6. vararepresentant til Stortinget for Rogaland Arbeiderparti i perioden 2013-2017. I perioden 2011-2015 satt Bersaas i bystyret i Haugesund.Bersaas gikk på Skeisvang videregående skole. Hun har vært lokallagsleder i Haugalandet AUF, fylkessekretær i AUF i Rogaland, nestleder i AUF i Rogaland og medlem av landsstyret, politisk rådgiver for AUF sentralt og AUFs representant i Nasjonal støttegruppe etter 22. juli-hendelsene. Hun overlevde terroraksjonen på Utøya 22. juli 2011. Fra 2015 sitter hun i styret til Norsk Bane. I tillegg har hun jobbet som organisasjonsrådgiver i Miljøagentene.
Bersaas studerer per 2015 samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.
Hun har vært sprinter i Haugesund IL og aktiv i Den Norske Turistforenings ungdomsorganisasjon som turleder.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Emilie Bersaas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Emilie Bersaas hos Stortinget
(no) Emilie Bersaas hos Norsk senter for forskningsdata | Emilie Bersaas (født 6. mars 1992 i Stavanger) er en norsk politiker (Ap). | 194,127 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hjalmar_Krag | 2023-02-04 | Hjalmar Krag | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. april', 'Kategori:Dødsfall i 1954', 'Kategori:Fødsler 2. juli', 'Kategori:Fødsler i 1867', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forretningsfolk', 'Kategori:Norske idrettsledere', 'Kategori:Norske offiserer', 'Kategori:Norske skyttere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer tilknyttet Det kongelige hoff', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Hjalmar Krag (født 2. juli 1867 i Vestre Aker, død 25. april 1954) var en norsk offiser, idrettsleder og Kong Haakon VIIs første adjutant.Han vokste opp i Oslo der han etter examen artium 1886 meldte seg inn i SK Ull (etablert 1883). Krag var offiser frem til 1912 da han hadde blitt major, og gjort unna Den militære høyskole i 1893. Han var nevø av Ole Herman Krag (1837–1916) som omkring 1890 hadde funnet opp Krag-Jørgensen (gevær). Krag var fra 1896 til 1897 ansatt ved geværkontrollen hos den store våpenprodusenten Österreichische Waffenfabriksgesellschaf (etablert 1864), i dag kjent som Steyr Mannlicher. De hadde i 1895 fått kontrakt på produksjon av tyve tusen Krag-Jørgensen med bajonett. Vel tilbake derfra jobbet han ved Krigsskolen som lærer i skyting.
Etter unionsoppløsningen i 1905 ble han adjutant til den nyinnsatte Kong Haakon VII (1872–1957), mens kona Mimi var hoffdame ad interim (inntil videre) for Dronning Maud (1869–1938). Begge mottok kroningsmedaljen 1906 for å ha vært med på forberedelsene. Han mistet denne jobben i 1908, men fikk i stedet jobbe for landkadettkompaniet inntil han i 1913 måtte slutte som offiser.
Krag satset fra 1913 på et privat agentur, Hj. Krag som solgte brukt krigsmateriell fra den første verdenskrig, foruten agentur for det tyske optikkfirmaet Carl Zeiss AG og Krupp (konsern). I 1945 måtte Krag se det solgt til elektroingeniøren Lorentz Gjersøe (1893–1967), en redersønn som etter fem år hos Heyerdahl A/S hadde sluttet seg til firmaet i 1921.Krag var kongelig tilsynsmester (revisor) ved de kongelige hestestaller fra 1905 til 1940 da krigen brøt ut. Kongen beordret ham i 1919 til å sitte i Norges skytterstyre. Samme året tiltrådte Krag som president i Norges Landsforbund for Idræt, i dag kjent som Norges idrettsforbund og var derved formann for den norske olympiske komité. Han ga seg i 1925. For alt dette fikk han St. Olavs Orden i 1935 pluss mange utenlandske ordener.
Krag var sønn av veidirektør Hans Hagerup Krag (1829–1907) og Anna Petersen. I 1896 ble han gift med Claudine Emilie (Mimi) Heiberg (1872–1968) av Heiberg-slekten. Hun var oppvokst på Bjølsen hovedgård og datter av juristen Carl Johan Heiberg (1844–1914) og dyreaktivisten Claudine Sophie Emilie Meinich (1850–1932). Kona ble altså hoffdame og skrev flere kokebøker.
| Hjalmar Krag (født 2. juli 1867 i Vestre Aker, død 25. april 1954) var en norsk offiser, idrettsleder og Kong Haakon VIIs første adjutant.Han vokste opp i Oslo der han etter examen artium 1886 meldte seg inn i SK Ull (etablert 1883). Krag var offiser frem til 1912 da han hadde blitt major, og gjort unna Den militære høyskole i 1893. Han var nevø av Ole Herman Krag (1837–1916) som omkring 1890 hadde funnet opp Krag-Jørgensen (gevær). Krag var fra 1896 til 1897 ansatt ved geværkontrollen hos den store våpenprodusenten Österreichische Waffenfabriksgesellschaf (etablert 1864), i dag kjent som Steyr Mannlicher. De hadde i 1895 fått kontrakt på produksjon av tyve tusen Krag-Jørgensen med bajonett. Vel tilbake derfra jobbet han ved Krigsskolen som lærer i skyting.
Etter unionsoppløsningen i 1905 ble han adjutant til den nyinnsatte Kong Haakon VII (1872–1957), mens kona Mimi var hoffdame ad interim (inntil videre) for Dronning Maud (1869–1938). Begge mottok kroningsmedaljen 1906 for å ha vært med på forberedelsene. Han mistet denne jobben i 1908, men fikk i stedet jobbe for landkadettkompaniet inntil han i 1913 måtte slutte som offiser.
Krag satset fra 1913 på et privat agentur, Hj. Krag som solgte brukt krigsmateriell fra den første verdenskrig, foruten agentur for det tyske optikkfirmaet Carl Zeiss AG og Krupp (konsern). I 1945 måtte Krag se det solgt til elektroingeniøren Lorentz Gjersøe (1893–1967), en redersønn som etter fem år hos Heyerdahl A/S hadde sluttet seg til firmaet i 1921.Krag var kongelig tilsynsmester (revisor) ved de kongelige hestestaller fra 1905 til 1940 da krigen brøt ut. Kongen beordret ham i 1919 til å sitte i Norges skytterstyre. Samme året tiltrådte Krag som president i Norges Landsforbund for Idræt, i dag kjent som Norges idrettsforbund og var derved formann for den norske olympiske komité. Han ga seg i 1925. For alt dette fikk han St. Olavs Orden i 1935 pluss mange utenlandske ordener.
Krag var sønn av veidirektør Hans Hagerup Krag (1829–1907) og Anna Petersen. I 1896 ble han gift med Claudine Emilie (Mimi) Heiberg (1872–1968) av Heiberg-slekten. Hun var oppvokst på Bjølsen hovedgård og datter av juristen Carl Johan Heiberg (1844–1914) og dyreaktivisten Claudine Sophie Emilie Meinich (1850–1932). Kona ble altså hoffdame og skrev flere kokebøker.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hjalmar Krag – Olympedia | Hjalmar Krag (født 2. juli 1867 i Vestre Aker, død 25. | 194,128 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anders_Stien | 2023-02-04 | Anders Stien | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Fødsler 5. april', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske basketballspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Anders Leween Stien (født 5. april 1990) er en norsk basketballspiller. Han spiller på Centrum Tigers og har tidligere spilt for Gimle Basket, Jämtland Basket i Sverige og Asker Aliens.
Anders Stien har spilt på U16-, U18- og U20-landslaget og nå seniorlandslaget. Han er den eneste spilleren i norsk historie som har blitt kåret til MVP (Most Valuable Player) i nordisk mesterskap i 2008, året U18-landslaget til Norge vant.
NM gull med Asker Aliens 2007/2008, 2009/2010 og 2014/2015 - kåret til finales beste spiller.
NM gull med Centrum 2015/2016 og 2016/2017.
| Anders Leween Stien (født 5. april 1990) er en norsk basketballspiller. Han spiller på Centrum Tigers og har tidligere spilt for Gimle Basket, Jämtland Basket i Sverige og Asker Aliens.
Anders Stien har spilt på U16-, U18- og U20-landslaget og nå seniorlandslaget. Han er den eneste spilleren i norsk historie som har blitt kåret til MVP (Most Valuable Player) i nordisk mesterskap i 2008, året U18-landslaget til Norge vant.
NM gull med Asker Aliens 2007/2008, 2009/2010 og 2014/2015 - kåret til finales beste spiller.
NM gull med Centrum 2015/2016 og 2016/2017.
== Referanser == | Anders Leween Stien (født 5. april 1990) er en norsk basketballspiller. | 194,129 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pseudocanthon | 2023-02-04 | Pseudocanthon | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1887', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pseudocanthon er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Pseudocanthon er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
Små, bredt ovale, blanke, mer eller mindre metallisk fargede skarabider.
== Levevis ==
Billene ruller pæreformede baller av møkk som de graver ned og legger eggene på. Disse artene lever mest i forholdsvis tett skog.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt fra det sørlige USA i nord til Argentina i sør, men de fleste artene lever på øyene i Karibia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Pseudocanthon Bates, 1887
Pseudocanthon caeranus Matthews, 1966
Pseudocanthon chlorizans Bates, 1887
Pseudocanthon felix Arrow, 1913
Pseudocanthon iuanalaoi Matthews, 1966
Pseudocanthon jamaicensis Matthews, 1966
Pseudocanthon perplexus (LeConte, 1847)
Pseudocanthon sylvaticus Matthews, 1966
Pseudocanthon vitraci Fleutiaux & Sallé, 1889
Pseudocanthon xanthurus (Blanchard, 1846)
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Pseudocanthon i Encyclopedia of Life
(en) Pseudocanthon i Global Biodiversity Information Facility
(en) Pseudocanthon hos ITIS
(en) Kategori:Pseudocanthon – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Pseudocanthon – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,130 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pycnopanelus | 2023-02-04 | Pycnopanelus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1931', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pycnopanelus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Pycnopanelus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utbredelse ==
Slekten har en meget spredt utbredelse, de tre artene er kjent fra henholdsvis Namibia, Sudan og India.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Pycnopanelus Arrow, 1931
Pycnopanelus krikkeni Cambefort, 1978
Pycnopanelus parvicollis (d'Orbigny, 1913)
Pycnopanelus rotundus Arrow, 1931
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Pycnopanelus i Encyclopedia of Life
(en) Pycnopanelus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Pycnopanelus hos NCBI
Pycnopanelus – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,131 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sauvagesinella | 2023-02-04 | Sauvagesinella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1934', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Sauvagesinella er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Sauvagesinella er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Levevis ==
Billene er ikke flygedyktige, larvene utvikler seg trolig på møkk. De har blitt funnet i skogkanter, på heier og i kanten av sumper.
== Utbredelse ==
Slekten er bare kjent fra delstaten Western Australia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Sauvagesinella Paulian, 1934
Sauvagesinella becki Paulian, 1934
Sauvagesinella monstrosa Paulian, 1934
Sauvagesinella palustris Matthews, 1974
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Sauvagesinella i Encyclopedia of Life
(en) Sauvagesinella i Global Biodiversity Information Facility
(en) Sauvagesinella hos NCBI
Sauvagesinella – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,132 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zonocopris | 2023-02-04 | Zonocopris | ['Kategori:Argentinas insekter', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1932', 'Kategori:Bolivias insekter', 'Kategori:Brasils insekter', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Paraguays insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Zonocopris er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Zonocopris er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
Middelsstore, blanke, svarte skarabider. Hodet er bredt skovlformet med to tenner på forkanten. Pronotum er kort og bredt med bredt avsatte sidekanter i den fremre delen, dekkvingene korte og rundede, det er en markert innsnevring mellom pronotum og dekkvinger. Dekkvingene har fine punktstriper.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i det sørlige Sør-Amerika (Bolivia, Brasil, Paraguay og Argentina).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Zonocopris Arrow, 1932
Zonocopris gibbicollis (Harold, 1868)
Zonocopris machadoi Vaz-de-Mello, 2007
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Zonocopris i Encyclopedia of Life
(en) Zonocopris i Global Biodiversity Information Facility
Zonocopris – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,133 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Opera | 2023-02-04 | Opera | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Kunst', 'Kategori:Musikalske former', 'Kategori:Opera', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Underholdning'] | Opera er en teaterform der musikk er en grunnleggende komponent og dramatiske roller blir tatt av sangere, men er forskjellig fra musikkteater. Et slikt "verk" (den bokstavelige oversettelsen av det italienske ordet "opera") er vanligvis et samarbeid mellom en komponist og en librettist og inneholder en rekke scenekunst, som skuespill, sceneri, kostyme og noen ganger dans eller ballett. Forestillingen gis vanligvis i et operahus, akkompagnert av et orkester eller et mindre musikalsk ensemble, som siden begynnelsen av 1800-tallet har blitt ledet av en dirigent.
Opera er en sentral del av den vestlige klassiske musikktradisjonen. Opprinnelig forstått som et helt sunget stykke, i motsetning til et skuespill med sanger, har opera kommet til å inneholde en rekke sjangere, inkludert noen som inkluderer muntlig dialog som musikkteater, syngespill og Opéra comique. I tradisjonell nummeropera bruker sangere to sangstiler: resitativ, en talebøyet stil, og frittstående arier. På 1800-tallet vokste det kontinuerlige musikkdramaet frem.
Opera stammer fra Italia på slutten av 1500-tallet (med Jacopo Peris stort sett tapte Dafne, produsert i Firenze i 1598) spesielt fra verk av Claudio Monteverdi, særlig L'Orfeo, og spredte seg snart gjennom resten av Europa: Heinrich Schütz i Tyskland, Jean-Baptiste Lully i Frankrike og Henry Purcell i England bidro alle til å etablere sine nasjonale tradisjoner på 1600-tallet. På 1700-tallet fortsatte italiensk opera å dominere det meste av Europa (unntatt Frankrike), og tiltrakk seg utenlandske komponister som Georg Friedrich Händel. Opera seria var den mest prestisjefylte formen for italiensk opera, helt til Christoph Willibald Gluck reagerte mot kunstigheten med sine "reform"-operaer på 1760-tallet. Den mest kjente skikkelsen i operaen fra slutten av 1700-tallet er Wolfgang Amadeus Mozart, som begynte med opera seria, men er mest kjent for sine italienske komiske operaer, spesielt Figaros ekteskap (Le nozze di Figaro), Don Giovanni og Così fan tutte, i tillegg til Die Entführung aus dem Serail (Bortførelsen fra Seraillet) og Tryllefløyten (Die Zauberflöte), landemerker i den tyske tradisjonen.
Første tredjedel av 1800-tallet så høydepunktet i bel canto-stilen, med Gioachino Rossini, Gaetano Donizetti og Vincenzo Bellini som alle skapte signaturverk av den stilen. Den så også fremkomsten av Grand Opera karakterisert ved verkene til Daniel Auber og Giacomo Meyerbeer, samt Carl Maria von Webers introduksjon av Romantische Oper (tysk romantisk opera). Midt-til-slutten av 1800-tallet var en operaens gullalder, ledet og dominert av Giuseppe Verdi i Italia og Richard Wagner i Tyskland. Populariteten til operaen fortsatte gjennom verismo-tiden i Italia og samtidens franske opera til Giacomo Puccini og Richard Strauss på begynnelsen av 1900-tallet. I løpet av 1800-tallet dukket parallelle operatradisjoner opp i Sentral- og Øst-Europa, spesielt i Russland og Böhmen. Det 20. århundre så mange eksperimenter med moderne stiler, som atonalitet og serialisme (Arnold Schoenberg og Alban Berg), nyklassisisme (Igor Stravinskij) og minimalisme (Philip Glass og John Adams). Med fremveksten av innspillingsteknologi ble sangere som Enrico Caruso og Maria Callas kjent for et mye større publikum som gikk utover kretsen av operafans. Siden oppfinnelsen av radio og fjernsyn ble det også fremført operaer på (og skrevet for) disse mediene.
| Opera er en teaterform der musikk er en grunnleggende komponent og dramatiske roller blir tatt av sangere, men er forskjellig fra musikkteater. Et slikt "verk" (den bokstavelige oversettelsen av det italienske ordet "opera") er vanligvis et samarbeid mellom en komponist og en librettist og inneholder en rekke scenekunst, som skuespill, sceneri, kostyme og noen ganger dans eller ballett. Forestillingen gis vanligvis i et operahus, akkompagnert av et orkester eller et mindre musikalsk ensemble, som siden begynnelsen av 1800-tallet har blitt ledet av en dirigent.
Opera er en sentral del av den vestlige klassiske musikktradisjonen. Opprinnelig forstått som et helt sunget stykke, i motsetning til et skuespill med sanger, har opera kommet til å inneholde en rekke sjangere, inkludert noen som inkluderer muntlig dialog som musikkteater, syngespill og Opéra comique. I tradisjonell nummeropera bruker sangere to sangstiler: resitativ, en talebøyet stil, og frittstående arier. På 1800-tallet vokste det kontinuerlige musikkdramaet frem.
Opera stammer fra Italia på slutten av 1500-tallet (med Jacopo Peris stort sett tapte Dafne, produsert i Firenze i 1598) spesielt fra verk av Claudio Monteverdi, særlig L'Orfeo, og spredte seg snart gjennom resten av Europa: Heinrich Schütz i Tyskland, Jean-Baptiste Lully i Frankrike og Henry Purcell i England bidro alle til å etablere sine nasjonale tradisjoner på 1600-tallet. På 1700-tallet fortsatte italiensk opera å dominere det meste av Europa (unntatt Frankrike), og tiltrakk seg utenlandske komponister som Georg Friedrich Händel. Opera seria var den mest prestisjefylte formen for italiensk opera, helt til Christoph Willibald Gluck reagerte mot kunstigheten med sine "reform"-operaer på 1760-tallet. Den mest kjente skikkelsen i operaen fra slutten av 1700-tallet er Wolfgang Amadeus Mozart, som begynte med opera seria, men er mest kjent for sine italienske komiske operaer, spesielt Figaros ekteskap (Le nozze di Figaro), Don Giovanni og Così fan tutte, i tillegg til Die Entführung aus dem Serail (Bortførelsen fra Seraillet) og Tryllefløyten (Die Zauberflöte), landemerker i den tyske tradisjonen.
Første tredjedel av 1800-tallet så høydepunktet i bel canto-stilen, med Gioachino Rossini, Gaetano Donizetti og Vincenzo Bellini som alle skapte signaturverk av den stilen. Den så også fremkomsten av Grand Opera karakterisert ved verkene til Daniel Auber og Giacomo Meyerbeer, samt Carl Maria von Webers introduksjon av Romantische Oper (tysk romantisk opera). Midt-til-slutten av 1800-tallet var en operaens gullalder, ledet og dominert av Giuseppe Verdi i Italia og Richard Wagner i Tyskland. Populariteten til operaen fortsatte gjennom verismo-tiden i Italia og samtidens franske opera til Giacomo Puccini og Richard Strauss på begynnelsen av 1900-tallet. I løpet av 1800-tallet dukket parallelle operatradisjoner opp i Sentral- og Øst-Europa, spesielt i Russland og Böhmen. Det 20. århundre så mange eksperimenter med moderne stiler, som atonalitet og serialisme (Arnold Schoenberg og Alban Berg), nyklassisisme (Igor Stravinskij) og minimalisme (Philip Glass og John Adams). Med fremveksten av innspillingsteknologi ble sangere som Enrico Caruso og Maria Callas kjent for et mye større publikum som gikk utover kretsen av operafans. Siden oppfinnelsen av radio og fjernsyn ble det også fremført operaer på (og skrevet for) disse mediene.
== Begrepsavklaring og terminologi ==
Forskjellen mellom oratorium/kantate og opera ligger i at i oratoriumet (eller kantaten) agerer ikke sangerne, og de opptrer ikke på en scene med dekor. Forskjellen mellom en operette/syngespill og opera er at operetten er musikalsk enklere og har friere form, men begge formene anvender skolerte stemmer. En musikal krever ikke skolerte stemmer. Den kan musikalsk snarere ses som en følge av slagere, og har ofte dansescener.
En spansk zarzuela er en slags mellomting mellom opera buffa og en operette. Zarzuela er ofte en enakter med humoristisk handling med (i en viss grad) improviserte dialoger.
Betegnelsen kommer fra det latinske ordet opera som betyr arbeid/verk i flertall (entall opus). Ordet «opera» brukes vanligvis om det tradisjonelle europeiske musikkteatret som oppstod i Firenze på slutten av 1500-tallet, men også andre former for musikalsk drama – for eksempel kinesisk «pekingopera» – regnes i samme kategori.
Ordene til en opera er kjent som libretto (bokstavelig talt "liten bok"). Noen komponister, særlig Wagner, har skrevet sin egen librettoer; andre har jobbet i nært samarbeid med librettistene sine, f.eks. Mozart med Lorenzo Da Ponte. Tradisjonell opera, ofte referert til som "nummeropera", består av to moduser for sang: resitativ, plottdrevne passasjer sunget i en stil designet for å etterligne og understreke tale, og arie (en "luft" eller formell sang) der karakterene uttrykker følelsene sine i en mer strukturert melodisk stil. Vokalduetter, trioer og andre ensembler forekommer ofte, og refreng brukes til å kommentere handlingen. I noen former for opera, for eksempel singspiel, opéra comique, operette og semi-opera, blir resitativet stort sett erstattet av talt dialog. Melodiske eller halvmelodiske passasjer som forekommer midt i, eller i stedet for, resitativ, blir også referert til som arioso. Terminologien til de forskjellige typene operastemmer er beskrevet i detalj nedenfor. I både barokken og den klassiske perioden kunne resitativ dukke opp i to grunnleggende former, som hver ble ledsaget av et annet instrumentalt ensemble: secco (tørr) resitativ, sunget med en fri rytme diktert av ordets aksent, akkompagnert bare av basso continuo, som vanligvis var en cembalo og en cello; eller begivenhet (også kjent som strumentato) der orkesteret sørget for akkompagnement. Utover 1700-tallet ble arier i stadig større grad akkompagnert av orkesteret. På 1800-tallet hadde akkompagnementet fått overtaket, orkesteret spilte en mye større rolle, og Wagner revolusjonerte operaen ved å avskaffe nesten alt skille mellom arie og resitativ i sin søken etter det Wagner kalte "endeløs melodi". Påfølgende komponister har en tendens til å følge Wagners eksempel, selv om noen, for eksempel Stravinskij i hans The Rake's Progress, har vendt seg imot trenden. Orkesterets skiftende rolle i opera er beskrevet mer detaljert nedenfor.
== Historikk ==
=== Opprinnelse ===
Det italienske ordet opera betyr "verk", både i betydningen verket og utført resultat. Det italienske ordet stammer fra det latinske ordet opera, et entall substantiv som betyr "verk" og også flertall av substantivet opus. Ifølge Oxford English Dictionary ble det italienske ordet først brukt i betydningen "komposisjon der poesi, dans og musikk kombineres" i 1639; den første registrerte engelske bruken i denne forstand dateres til 1648.Dafne av Jacopo Peri var den tidligste komposisjonen som ble ansett som opera, slik den ble forstått i dag. Den ble skrevet rundt 1597, stort sett under inspirasjon fra en elitesirkel av beleste florentinske humanister som samlet seg som "Camerata de 'Bardi". Betydelig nok var Dafne et forsøk på å gjenopplive det klassiske greske dramaet, en del av den større gjenopplivingen av antikken som er karakteristisk for renessansen. Medlemmene i Camerata mente at "kor"-delene av greske dramaer opprinnelig ble sunget, og muligens til og med hele teksten til alle roller; opera ble dermed tenkt som en måte å "gjenopprette" denne situasjonen. Dafne er imidlertid tapt. Et senere verk av Peri, Euridice, som stammer fra 1600, er den første operascenen som har overlevd til i dag. Imidlertid går æren av å være den første operaen som fremdeles fremføres regelmessig til Claudio Monteverdis L'Orfeo, komponert for hoffet i Mantova i 1607. Mantova-domstolen til Gonzaga-familien, arbeidsgiverne til Monteverdi, spilte en viktig rolle i operaens opprinnelse, og sysselsatte ikke bare hoffsangere av concerto delle donne (til 1598), men også en av de første faktiske "operasangerne", Madama Europa.
=== Barokk og italiensk opera ===
Opera forble ikke begrenset til hoffpublikumet lenge. I 1637 dukket ideen om en "sesong" (ofte under karnevalet) med offentlig besøkte operaer støttet av billettsalg opp i Venezia. Monteverdi hadde flyttet til byen fra Mantova og komponert sine siste operaer, Il ritorno d'Ulisse in patria og L'incoronazione di Poppea, for det venetianske teatret på 1640-tallet. Hans viktigste tilhenger Francesco Cavalli var med på å spre opera i hele Italia. I disse tidlige barokkoperaene ble bred komedie blandet med tragiske elementer i en blanding som rystet enkelte velutdannede sensibiliteter, og utløste den første av operaens mange reformbevegelser, sponset av Accademia degli Arcadi, som ble assosiert med poeten Metastasio, hvis libretto hjalp krystallisere sjangeren opera seria, som ble den ledende formen for italiensk opera fram til slutten av 1700-tallet. Når det metastasiske idealet hadde blitt godt etablert, var komedie i opera i barokk-perioden forbeholdt det som ble kalt opera buffa. Før slike elementer ble tvunget ut av opera seria, hadde mange librettoer inneholdt et separat utfoldet komisk plot som en slags "opera-i-en-opera". En grunn til dette var et forsøk på å tiltrekke medlemmer av den voksende kjøpmannsklassen, nylig velstående, men fortsatt ikke så kultiverte som adelen, til de offentlige operahusene. Disse separate plottene ble nesten umiddelbart gjenoppstått i en separat utviklet tradisjon som delvis stammer fra commedia dell'arte, en lenge blomstrende improvisatorisk scenetradisjon i Italia. Akkurat som intermedier en gang hadde blitt fremført mellom scenene, ble operaer i den nye komiske sjangeren intermezzo, som hovedsakelig utviklet seg i Napoli på 1710- og 1720-tallet, opprinnelig iscenesatt under pauseinnslagene av operaserier. De ble imidlertid så populære at de snart ble tilbudt som separate produksjoner.
Opera seria var opphøyet i tone og sterkt stilisert i form, vanligvis bestående av secco-resitativ ispedd lange da capo-arier. Disse ga stor mulighet for virtuos sang, og under gullalderen til opera-seria ble sangeren virkelig stjernen. Heltens rolle ble vanligvis skrevet for den høye mannlige kastratstemmen, som ble produsert ved kastrering av sangeren før puberteten, noe som forhindret at guttens strupehode ble endret i puberteten. Kastrater som Farinelli og Senesino, samt kvinnelige sopraner som Faustina Bordoni, ble etterspurt i hele Europa da opera seria styrte scenen i alle land unntatt Frankrike. Farinelli var en av de mest kjente sangerne på 1700-tallet. Italiensk opera satte barokkstandarden. Italiensk libretto var normen, selv da en tysk komponist som Händel komponerte slike som Rinaldo og Giulio Cesare for London-publikumet. Italienske librettoer forble også dominerende i den klassiske perioden, for eksempel i operaene til Mozart, som han skrev i Wien nær slutten av århundret. Ledende italienskfødte komponister av opera seria inkluderer Alessandro Scarlatti, Antonio Vivaldi og Nicola Porpora.
=== Gluck og Mozart ===
Opera seria hadde sine svakheter og kritikere. Smaken for utsmykning på vegne av veltrente sangerne, og bruken av spetakkel som erstatning for dramatisk renhet og enhet, førte til motreaksjoner. Francesco Algarottis essay om opera (1755) viste seg å være en inspirasjon for Christoph Willibald Glucks reformer. Han tok til orde for at opera seria måtte gå tilbake til det grunnleggende og at alle de forskjellige elementene - musikk (både instrumental og vokal), ballett og iscenesettelse - måtte være underordnet det overordnede dramaet. I 1765 publiserte Melchior Grimm "Poème lyrique", en innflytelsesrik artikkel for Encyclopédie om lyrikk og opera -librettoer. Flere komponister i perioden, inkludert Niccolò Jommelli og Tommaso Traetta, forsøkte å sette disse idealene ut i livet. Den første som lyktes var imidlertid Gluck. Gluck prøvde å oppnå en "vakker enkelhet". Dette er tydelig i hans første reformopera, Orfeo ed Euridice, der hans ikke-virtuose vokalmelodier støttes av enkle harmonier og en rikere orkester-tilstedeværelse gjennom hele operaen.
Glucks reformer har resonert gjennom operahistorien. Spesielt Weber, Mozart og Wagner ble påvirket av idealene hans. Mozart, på mange måter Glucks etterfølger, kombinerte en suveren følelse av drama, harmoni, melodi og kontrapunkt for å skrive en serie komiske operaer med librettoer av Lorenzo Da Ponte, særlig Le nozze di Figaro, Don Giovanni og Così fan tutte, som forblir blant de mest elskede, populære og kjente operaene. Men Mozarts bidrag til opera seria var mer blandet; på sin tid var den i ferd med å dø ut, og til tross for slike fine verker som Idomeneo og La clemenza di Tito, ville han ikke lykkes med å bringe kunstformen tilbake til livet igjen.
=== Bel canto, Verdi og verismo ===
Bel canto-operabevegelsen blomstret på begynnelsen av 1800-tallet og eksemplifiseres av operaene til Rossini, Bellini, Donizetti, Pacini, Mercadante og mange andre. Bel canto, som bokstavelig talt betyr "vakker sang", stammer fra den italienske stilistiske sangskolen med samme navn. Bel canto-linjer er vanligvis floride og intrikate, og krever ypperlig smidighet og tonehøydekontroll. Eksempler på kjente operaer i bel canto-stil inkluderer Rossinis Il barbiere di Siviglia og La Cenerentola, samt Bellinis Norma, La sonnambula og I puritani og Donizettis Lucia di Lammermoor, L'elisir d'amore og Don Pasquale.
Etter bel canto-epoken ble en mer direkte, kraftfull stil raskt popularisert av Giuseppe Verdi, som begynte med hans bibelske opera Nabucco. Denne operaen, og de som skulle følge i Verdis karriere, revolusjonerte italiensk opera og endret den fra bare en visning av vokalfyrverkeri, med Rossinis og Donizettis verk, til dramatisk historiefortelling. Verdis operaer resonerte med den voksende ånden til italiensk nasjonalisme i tiden etter Napoleon, og han ble raskt et ikon for den patriotiske bevegelsen for et enhetlig Italia. På begynnelsen av 1850-tallet produserte Verdi sine tre mest populære operaer: Rigoletto, Il trovatore og La traviata. Den første av disse, Rigoletto, viste seg å være den mest vågale og revolusjonerende. I den utvisker Verdi skillet mellom arier og resitativ, som førte operaen til å være "en uendelig rekke duetter". La traviata var også en roman. Den forteller historien om en kurtisane, og blir ofte sitert som en av de første "realistiske" operaene, fordi den fokuserer på tragediene i det vanlige livet og samfunnet i stedet for å ha store konger og skikkelser fra litteraturen. Etter disse fortsatte han å utvikle stilen sin, og komponerte kanskje den største franske grand operaen, Don Carlos, og avsluttet karrieren med to Shakespeare-inspirerte verk, Otello og Falstaff, som avslører hvor langt italiensk opera hadde vokst i raffinement siden begynnelsen av det 19. århundre. Disse to siste verkene viste Verdi på sitt mest mesterlige orkestrerte, og er begge svært innflytelsesrike og moderne. I Falstaff setter Verdi den fremtredende standarden for form og stil som ville dominere operaen gjennom det tjuende århundre. I stedet for lange, suspenderte melodier inneholder Falstaff mange små motiver og mottoer, som i stedet for å bli utvidet, blir introdusert og deretter forkastet, bare for å bli tatt opp igjen senere. Disse motivene blir aldri utvidet, og akkurat som publikum forventer at en karakter skal kaste seg ut i en lang melodi, snakker en ny karakter og introduserer en ny setning. Denne operatrendene dikterte operaen fra Verdi og fremover og utøvde enorm innflytelse på hans etterfølgere Giacomo Puccini, Richard Strauss og Benjamin Britten.Etter Verdi dukket det sentimentale "realistiske" melodramaet av verismo opp i Italia. Dette var en stil introdusert av Pietro Mascagnis Cavalleria rusticana og Ruggero Leoncavallos Pagliacci som kom til å dominere verdens operascener med så populære verk som Giacomo Puccinis La bohème, Tosca og Madama Butterfly. Senere har italienske komponister, som Berio og Nono, eksperimentert med modernisme.
=== Tyskspråklig opera ===
Den første tyske operaen var Dafne, komponert av Heinrich Schütz i 1627, men partituret har ikke overlevd. Italiensk opera hadde stor innflytelse over tysktalende land frem mot slutten av 1700-tallet. Likevel ville lokale former utvikle seg til tross for denne innflytelsen. I 1644 produserte Sigmund Staden det første syngespillet (tysk: Singspiel), Seelewig, en populær form for tyskspråklig opera der sang veksler med muntlig dialog. På slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet presenterte Theatre am Gänsemarkt i Hamburg tyske operaer av Keizer, Telemann og Handel. Likevel valgte de fleste av de største tyske komponistene på den tiden, inkludert Handel selv, så vel som Graun, Hasse og senere Gluck, å skrive de fleste operaene sine på fremmedspråk, spesielt italiensk. I motsetning til italiensk opera, som vanligvis var komponert for den aristokratiske klassen, var tysk opera generelt komponert for massene og hadde en tendens til å inneholde enkle folkelignende melodier, og det var ikke før Mozarts ankomst at tysk opera kunne matche dens Italiensk motpart i musikalsk raffinement. Teaterselskapet til Abel Seyler var banebrytende for seriøs tyskspråklig opera på 1770-tallet, og markerte et brudd med den tidligere enklere musikalske underholdningen.
Mozarts syngespill, Die Entführung aus dem Serail (1782) og Die Zauberflöte (1791) var et viktig gjennombrudd for å oppnå internasjonal anerkjennelse for tysk opera. Tradisjonen ble utviklet på 1800-tallet av Beethoven med sin Fidelio (1805), inspirert av klimaet i den franske revolusjonen. Carl Maria von Weber etablerte tysk romantisk opera i opposisjon til dominansen av italiensk bel canto. Hans Der Freischütz(1821) viser hans geni for å skape en overnaturlig atmosfære. Andre operakomponister på den tiden inkluderer Marschner, Schubert og Lortzing, men den viktigste figuren var utvilsomt Wagner.
Wagner var en av de mest revolusjonære og kontroversielle komponistene i musikkhistorien. Han begynte under påvirkning av Weber og Meyerbeer, og utviklet gradvis et nytt operakonsept som et Gesamtkunstwerk (et "komplett kunstverk"), en sammensmeltning av musikk, poesi og maleri. Han økte orkesterets rolle og kraft, og skapte partiturer med et komplekst nett av ledemotiver, tilbakevendende temaer som ofte forbindes med karakterene og konseptene i dramaet, hvorav prototyper kan høres i hans tidligere operaer som Der fliegende Holländer, Tannhäuser og Lohengrin; og han var forberedt på å krenke aksepterte musikalske konvensjoner, for eksempel tonalitet, i sin søken etter større ekspressivitet. I sine modne musikkdramaer, Tristan und Isolde, Die Meistersinger von Nürnberg, Der Ring des Nibelungen og Parsifal, opphevet han skillet mellom arie og resitativ til fordel for en sømløs flyt av "endeløs melodi". Wagner brakte også en ny filosofisk dimensjon til opera i sine verker, som vanligvis var basert på historier fra germansk eller arthuriansk legende. Til slutt bygde Wagner sitt eget operahus i Bayreuth, blant annet med midler fra sin velgjører Ludwig II av Bayern, utelukkende dedikert til å utføre hans egne verker i den stilen han ønsket.
Opera ville aldri bli det samme etter Wagner, og for mange komponister viste arven seg å være en tung byrde. På den annen side aksepterte Richard Strauss wagnerianske ideer, men tok dem i helt nye retninger, sammen med å inkorporere den nye formen introdusert av Verdi. Han vant først berømmelse med den skandaløse Salome og den mørke tragedien Elektra, der tonaliteten ble presset til det ytterste. Deretter byttet Strauss taktikk i sin største suksess, Der Rosenkavalier, der Mozart og wienervalser ble en like viktig innflytelse som Wagner. Strauss fortsatte å produsere en svært variert mengde operatiske verk, ofte med librettoer av poeten Hugo von Hofmannsthal. Andre komponister som bidro individuelt til tysk opera på begynnelsen av 1900-tallet inkluderer Alexander von Zemlinsky, Erich Korngold, Franz Schreker, Paul Hindemith, Kurt Weill og den italienskfødte Ferruccio Busoni. De operatiske innovasjonene til Arnold Schoenberg og hans etterfølgere diskuteres i delen om modernisme.På slutten av 1800-tallet komponerte den østerrikske komponisten Johann Strauss II, en beundrer av de franskspråklige operettene komponert av Jacques Offenbach, flere tyskspråklige operetter, hvorav den mest kjente var Die Fledermaus. Likevel, i stedet for å kopiere stilen til Offenbach, hadde operettene til Strauss II en tydelig wiener-smak.
=== Fransk opera ===
I rivalisering med importerte italienske operaproduksjoner ble en egen fransk tradisjon grunnlagt av italieneren Jean-Baptiste Lully ved hoffet til kong Ludvig XIV. Til tross for sin utenlandske opprinnelse, etablerte Lully en musikkhøgskole og monopoliserte fransk opera fra 1672. Fra og med Cadmus et Hermione skapte Lully og hans librettist Quinault tragédie en musique, en form der dansemusikk og korskriving var spesielt fremtredende. Lullys operaer viser også konsiderasjon for uttrykksfull resitativ som matchet konturene til det franske språket. På 1700-tallet var Lullys viktigste etterfølger Jean-Philippe Rameau, som komponerte fem tragédies en musique samt en rekke verk innen andre sjangere som opéra-ballett, alle kjent for sin rike orkestrering og harmoniske våg. Til tross for populariteten til italiensk opera seria i store deler av Europa i barokkperioden, fikk den italienske operaen aldri fotfeste i Frankrike, hvor dens egen nasjonale operatradisjonen var mer populær i stedet. Etter Rameaus død ble tyskeren Gluck overtalt til å produsere seks operaer for den parisiske scenen på 1770-tallet. De viser påvirkning fra Rameau, men forenklet og med større fokus på dramaet. På samme tid, på midten av 1700-tallet, ble en annen sjanger stadig mer populær i Frankrike: opéra comique. Dette var ekvivalent med det tyske syngespillet, der arier vekslet med talt dialog. Bemerkelsesverdige eksempler i denne stilen ble produsert av Monsigny, Philidor og fremfor alt Grétry. Under den revolusjonære- og napoleons-perioden brakte komponister som Étienne Méhul, Luigi Cherubini og Gaspare Spontini, som var tilhengere av Gluck, et nytt alvor til sjangeren, som aldri hadde vært helt "komisk" i alle fall. Et annet fenomen i denne perioden var 'propagandaoperaen' som feiret revolusjonære suksesser, f.eks. Gossecs Le triomphe de la République (1793).
På 1820-tallet hadde Glucks innflytelse i Frankrike gitt etter for en smak for italiensk bel canto, spesielt etter ankomsten av Rossini til Paris. Rossinis Guillaume Tell var med på å grunnlegge den nye sjangeren grand opera, en form hvis mest berømte eksponent var en annen utlending, Giacomo Meyerbeer. Meyerbeers verk, som Les Huguenots, la vekt på virtuos sang og ekstraordinære sceneffekter. Lettere opéra comique fikk også enorm suksess i hendene til Boïeldieu, Auber, Hérold og Adam. I dette klimaet slet operaene til den franskfødte komponisten Hector Berlioz med å få oppmerksomhet. Berlioz' episke mesterverk Les Troyens, kulminasjonen av den Glucks tradisjon, ble ikke gitt en full forestilling på nesten hundre år.
I andre halvdel av 1800-tallet skapte Jacques Offenbach operetter med vittige og kyniske verk som Orphée aux enfers, samt operaen Les Contes d'Hoffmann; Charles Gounod orkestrerte en massiv suksess med Faust; og Georges Bizet komponerte Carmen, som, når publikum lærte å godta blandingen av romantikk og realisme, ble den mest populære av alle opéra-comique-verk. Jules Massenet, Camille Saint-Saëns og Léo Delibes komponerte alle verk som fremdeles er en del av standardrepertoaret, eksempler er Massenets Manon, Saint-Saëns' Samson et Dalila og Delibes' Lakmé. Operaene deres dannet en annen sjanger, Opera Lyrique, som kombinert opéra-comique og grand opera. Den er mindre grandios enn grand opera, men uten den talte dialogen til opéra-comique. Samtidig ble innflytelsen fra Richard Wagner følt som en utfordring for den franske tradisjonen. Mange franske kritikere avviste i sin vrede Wagners dramaer, mens mange franske komponister etterlignet dem med variabel suksess. Kanskje det mest interessante svaret kom fra Claude Debussy. Som i Wagners verk spiller orkesteret en ledende rolle i Debussys unike opera Pelléas et Mélisande (1902), og det er ingen ekte arier, bare resitativ. Men dramaet er undervurdert, gåtefull og helt uwagneriansk.
Andre bemerkelsesverdige navn fra 1900-tallet inkluderer Ravel, Dukas, Roussel, Honegger og Milhaud. Francis Poulenc er en av de få etterkrigstidkomponistene av noen nasjonalitet hvis operaer (som inkluderer Dialogues des Carmélites) har fått fotfeste i det internasjonale repertoaret. Olivier Messiaens lange hellige drama Saint François d'Assise (1983) har også vakt stor oppmerksomhet.
=== Engelskspråklig opera ===
I England var operaens forløper jiggen fra 1600-tallet. Dette var et etterverk som kom på slutten av et skuespill. Det var ofte injurierende og skandaløst og besto hovedsakelig av dialog satt til musikk arrangert fra populære melodier. I denne forbindelse forutser jiggene balladeoperaene fra 1700-tallet. På samme tid fikk den franske masque et fast grep ved det engelske hoffet, med enda mer overdådig prakt og svært mer realistisk scenedekor enn det som var sett før. Inigo Jones ble den typiske designeren av disse produksjonene, og denne stilen skulle dominere den engelske scenen i tre århundrer. Disse maskene inneholdt sanger og danser. I Ben Jonsons Lovers Made Men (1617) ble "hele masken sunget på italiensk måte, stilo recitativo". Tilnærmingen til det engelske samveldet lukket teatre og stoppet enhver utvikling som kan ha ført til etableringen av engelsk opera. I 1656 produserte imidlertid dramatikeren Sir William Davenant The Siege of Rhodes. Siden teatret hans ikke hadde lisens til å produsere drama, ba han flere av de ledende komponistene (Lawes, Cooke, Locke, Coleman og Hudson) om å sette deler av det til musikk. Denne suksessen ble fulgt av The Cruelty of the Spaniards in Peru (1658) og The History of Sir Francis Drake (1659). Disse stykkene ble oppmuntret av Oliver Cromwell fordi de var kritiske til Spania. Med den engelske restaureringen ble utenlandske (spesielt franske) musikere ønsket velkommen tilbake. I 1673 bleThomas Shadwells Psyche, mønstret på "comédie-balletten" med samme navn fra 1671, produsert av Molière og Jean-Baptiste Lully. William Davenant produserte The Tempest samme år, som var den første musikalske tilpasningen av et Shakespeare-skuespill (komponert av Locke og Johnson). Rundt 1683 komponerte John Blow Venus and Adonis, ofte betraktet som den første sanne engelskspråklige operaen.
Blows umiddelbare etterfølger var den mer kjente Henry Purcell. Til tross for suksessen med hans mesterverk Dido and Aeneas (1689), der handlingen fremmes ved bruk av italiensk resitativ-stil, var mye av Purcells beste verk ikke involvert i komponering av typisk opera, men i stedet arbeidet han vanligvis innenfor begrensningene til semi-opera-formatet, hvor isolerte scener og masker er inneholdt i strukturen til et talt skuespill, for eksempel Shakespeare i Purcell's The Fairy-Queen (1692) og Beaumont og Fletcher i The Prophetess (1690) og Bonduca (1696). Hovedpersonene i stykket har en tendens til ikke å være involvert i de musikalske scenene, noe som betyr at Purcell sjelden klarte å utvikle karakterene sine gjennom sang. Til tross for disse hindringene var målet hans (og hans medarbeider John Drydens) å etablere seriøs opera i England, men disse håpene endte med Purcells tidlige død i en alder av 36 år.
Etter Purcell avtok populariteten til opera i England i flere tiår. En gjenopplivet interesse for opera skjedde på 1730-tallet, som i stor grad tilskrives Thomas Arne, både for hans egne komposisjoner og for å gjøre Handel oppmerksom på de kommersielle mulighetene til store verk på engelsk. Arne var den første engelske komponisten som eksperimenterte med gjennomsunget komisk opera i italiensk stil, med sin største suksess Thomas and Sally i 1760. Hans opera Artaxerxes (1762) var det første forsøket på å skrive en fullstendig opera-seria på engelsk og var en stor suksess, og holdt scenen til 1830-årene. Selv om Arne etterlignet mange elementer i italiensk opera, var han kanskje den eneste engelske komponisten på den tiden som klarte å gå utover den italienske påvirkningen og skape sin egen unike og tydelig engelske stemme. Hans moderniserte balladeopera, Love in a Village (1762), begynte en mote for pastisje-opera som varte langt ut på 1800-tallet. Charles Burney skrev at Arne introduserte "en lett, luftig, original og behagelig melodi, helt forskjellig fra Purcell eller Händel, som alle engelske komponister enten hadde plyndret eller etterlignet".
Foruten Arne var den andre dominerende kraften i engelsk opera på dette tidspunktet George Frideric Händel, hvis opera-seria-verker fylte Londons operascener i flere tiår og påvirket de fleste engelske komponister, som John Frederick Lampe, som skrev etter italienske modeller. Denne situasjonen fortsatte gjennom 1700- og 1800-tallet, inkludert i verkene til Michael William Balfe, og operaene til de store italienske komponistene, så vel som Mozart, Beethoven og Meyerbeer, fortsatte å dominere den musikalske scenen i England.
De eneste unntakene var balladeoperaer, som John Gay's The Beggar's Opera (1728), musikalske burlesker, europeiske operetter og lette operaer fra sen-viktoriansk tid, særlig Savoy-operaene til WS Gilbert og Arthur Sullivan, hvis alle musikalske verker ofte latterliggjorde tradisjonelle operakonvensjoner. Sullivan skrev bare en stor opera, Ivanhoe (etter innsatsen fra en rekke unge engelske komponister som begynte rundt 1876), [25], men han hevdet at selv hans lette operaer utgjorde en del av en skole av "engelsk" opera, som hadde til hensikt å erstatte franske operetter (vanligvis fremført i dårlige oversettelser) som hadde dominert London-scenen fra midten av 1800-tallet og fram til 1870-årene. Londons Daily Telegraph var enig og beskrev The Yeomen of the Guard som "en ekte engelsk opera, forløper for mange andre og, la oss håpe, muligens betydelige fremskritt mot en nasjonalt lyrisk scene". Sullivan produserte noen få lette operaer på 1890-tallet som var av mer seriøs art enn de i G&S-serien, inkludert Haddon Hall og The Beauty Stone, men Ivanhoe (som løp i 155 forestillinger på rad, med vekslende avstøpninger - rekord til Broadway's La bohème) overlever som hans eneste store opera.
På 1900-tallet begynte engelsk opera å hevde mer uavhengighet, med verk av Ralph Vaughan Williams og spesielt Benjamin Britten, som i en serie verk som forblir i standardrepertoar i dag, avslørte en utmerket teft for den dramatiske og suverene musikaliteten.
Også på 1900-tallet begynte amerikanske komponister som George Gershwin (Porgy and Bess), Scott Joplin (Treemonisha), Leonard Bernstein (Candide), Gian Carlo Menotti, Douglas Moore og Carlisle Floyd å bidra med engelskspråklige operaer fylt med innslag av populære musikalske stiler. De ble fulgt av komponister som Philip Glass (Einstein on the Beach), Mark Adamo, John Corigliano (The Ghosts of Versailles), Robert Moran, John Adams (Nixon in China), André Previn og Jake Heggie.
=== Russisk opera ===
Opera ble brakt til Russland på 1730-tallet av de italienske operatruppene, og snart ble det en viktig del av underholdningen for det russiske keiserhoffet og aristokratiet. Mange utenlandske komponister som Baldassare Galuppi, Giovanni Paisiello, Giuseppe Sarti og Domenico Cimarosa (så vel som diverse andre) ble invitert til Russland for å komponere nye operaer, mest på italiensk. Samtidig ble noen innenlandske musikere som Maksym Berezovskij og Dmitrij Bortnianskij sendt til utlandet for å lære å skrive operaer. Den første operaen som ble skrevet på russisk var Tsefal i Prokris av den italienske komponisten Francesco Araja (1755). Utviklingen av russiskspråklig opera ble støttet av de russiske komponistene Vasilij Pashkevich, Yevstigneij Fomin og Alexei Verstovskij.
Den virkelige fødselen til russisk opera kom imidlertid med Mikhail Glinka og hans to store operaer Et liv for tsaren (1836) og Ruslan og Lyudmila (1842). Etter ham, i løpet av 1800-tallet i Russland, ble det skrevet operatiske mesterverk som Rusalka og Steingjesten av Alexandr Dargomyzjskij, Boris Godunov og Khovanshchina av Modest Mussorgskij, Prins Igor av Alexandr Borodin, Eugene Onegin og Spardame av Pjotr Tsjaikovskij, og Snøpiken og Sadko av Nikolaj Rimskij-Korsakov. Denne utviklingen speilet veksten av russisk nasjonalisme på tvers av det kunstneriske spekteret, som en del av den mer generelle slavofile bevegelsen.
På 1900-tallet ble tradisjonene for russisk opera utviklet av mange komponister, inkludert Sergej Rachmaninov, Igor Stravinskij i Le Rossignol, Mavra, Oedipus rex og The Rake's Progress, Sergej Prokofjevsamt Dmitrij Sjostakovitsj i Nesen and Lady Macbeth fra Mtsensk-distriktet.
=== Tsjekkisk opera ===
Tsjekkiske komponister utviklet også en blomstrende nasjonal operabevegelse på 1800-tallet, som startet med Bedřich Smetana, som skrev åtte operaer, inkludert den internasjonalt populære Den solgte brud. Smetanas åtte operaer skapte grunnlaget for det tsjekkiske operarepertoaret, men av disse blir bare Den solgte brud fremført regelmessig utenfor komponistens hjemland. Etter å ha nådd Wien i 1892 og London i 1895 ble den raskt en del av repertoaret til alle store operaselskaper over hele verden.
Antonín Dvořáks ni operaer, bortsett fra hans første, har librettoer på tsjekkisk og var ment å formidle den tsjekkiske nasjonale ånden, i likhet med noen av hans korverk. Den desidert mest vellykkede av operaene er Rusalka som inneholder den velkjente arien "Měsíčku na nebi hlubokém" ("Sang til månen"); den spilles på samtidige operascener ofte utenfor Tsjekkia.
Leoš Janáček fikk internasjonal anerkjennelse på 1900-tallet for sine innovative verker. Hans senere, modne verk inkorporerer hans tidligere studier av nasjonal folkemusikk i en moderne, svært original syntese, først tydelig i operaen Jenůfa, som hadde premiere i 1904 i Brno. Suksessen til Jenůfa (ofte kalt "Mährens nasjonale opera") i Praha i 1916 ga Janáček tilgang til verdens store operascener. Janáčeks senere verker er hans mest berømte. De inkluderer operaer som Káťa Kabanová og Den lure lille reven, Sinfonietta og Glagolittisk messe.
=== Modernisme ===
Den kanskje mest åpenbare stilistiske manifestasjonen av modernismen i opera er utviklingen av atonalitet. Flyttingen fra tradisjonell tonalitet i opera hadde begynt med Richard Wagner, og spesielt Tristan-akkorden. Komponister som Richard Strauss, Claude Debussy, Giacomo Puccini, Paul Hindemith, Benjamin Britten og Hans Pfitzner presset wagneriansk harmoni videre med en mer ekstrem bruk av kromatikk og større bruk av dissonans. Et annet aspekt ved modernistisk opera er skiftet bort fra lange, suspenderte melodier, til korte hurtige mottoer, som først illustrert av Giuseppe Verdi i hans Falstaff. Komponister som Strauss, Britten, Sjostakovich og Stravinskij adopterte og utvidet denne stilen.
Operatisk modernisme begynte virkelig i operaene til to wienerkomponister, Arnold Schoenberg og hans student Alban Berg, begge komponister og forkjempere for atonalitet og dens senere utvikling (som utarbeidet av Schoenberg), dodekafoni. Schoenbergs tidlige musikk-dramatiske verk, Erwartung (1909, hadde premiere i 1924) og Die glückliche Hand viser stor bruk av kromatisk harmoni og dissonans generelt. Schoenberg brukte også sporadisk Sprechgesang.
De to operaene til Schoenbergs elev Alban Berg, Wozzeck (1925) og Lulu (ufullstendig ved hans død i 1935) deler mange av de samme egenskapene som beskrevet ovenfor, selv om Berg kombinerte sin svært personlige tolkning av Schoenbergs tolvtoneteknikk med melodiske passasjer av en mer tradisjonelt tonal karakter (Mahler-karakter) som kanskje delvis forklarer hvorfor operaene hans har forblitt i standardrepertoar, til tross for deres kontroversielle musikk og plott. Schoenbergs teorier har påvirket (enten direkte eller indirekte) et stort antall operakomponister siden, selv om de ikke selv har komponert ved hjelp av teknikkene hans.
Komponister som ble påvirket på denne måten inkluderer engelskmannen Benjamin Britten, tyskeren Hans Werner Henze og russeren Dmitrij Sjostakovitsj. (Philip Glass bruker også atonalitet, selv om stilen hans generelt beskrives som minimalistisk, vanligvis tenkt som en annen utvikling fra 1900-tallet.)
Imidlertid utløste operatisk modernismes bruk av atonalitet også et tilbakeslag i form av nyklassisisme. En tidlig leder for denne bevegelsen var Ferruccio Busoni, som i 1913 skrev librettoen for sin nyklassisistiske nummeropera Arlecchino (først fremført i 1917). Også blant fortroppene var russeren Igor Stravinskij. Etter å ha komponert musikk for de Diaghilev-produserte ballettene Petrusjka (1911) og Vårofferet (1913), vendte Stravinskij seg til nyklassisismen, en utvikling som kulminerte i hans opera-oratorium Oedipus Rex (1927). Stravinskij hadde allerede vendt seg bort fra de modernistiske trendene i sine tidlige balletter for å produsere småskalaverk som ikke fullt ut kvalifiserer som opera, men som inneholder mange operatiske elementer, inkludert Renard (1916: "en burlesk i sang og dans") og The Soldier's Tale (1918: "til å bli lest, spilt og danset"; i begge tilfeller er beskrivelsene og instruksjonene komponistens egne). I sistnevnte erklærer skuespillerne taleord til en spesifisert rytme over et instrumentalt akkompagnement, noe som er særegent likt den eldre tyske sjangeren Melodrama. Vel etter hans Rimskij-Korsakov-inspirerte verk The Nightingale (1914) og Mavra (1922), fortsatte Stravinskij å ignorere serialisme-teknikk og til slutt skrev han en fullverdig diatonisk nummeropera The Rake's Progress fra 1951. Hans motstand mot serialisme (en holdning han snudde etter Schoenbergs død) viste seg å være en inspirasjon for flere andre komponister.
== Operatiske stemmer ==
Operatisk vokalteknikk utviklet seg – i en tid før elektronisk forsterkning – for å tillate sangere å produsere nok volum til å bli hørt over et orkester, uten at instrumentalistene måtte kompromittere volumet vesentlig.
=== Vokalklassifiseringer ===
Sangere og rollene de spiller er klassifisert etter stemmetype, basert på tessituraen, smidigheten, kraften og klangfargen til stemmen deres. Mannlige sangere kan klassifiseres etter vokalområde som bass, bassbaryton, baryton, barytenor, tenor og contratenor, og kvinnelige sangere som alt, mezzosopran og sopran. (Menn synger noen ganger i de "kvinnelige" vokalområdene, i så fall kalles de sopranist eller contratenor. Contratoren forekommer ofte i opera, noen ganger synger de deler skrevet for kastrater - menn kastreres i ung alder spesielt for å gi dem et høyere stemmeleie.) Sangere blir deretter ytterligere klassifisert etter størrelse - for eksempel kan en sopran beskrives som en lyrisk sopran, Koloratursopran, subrette, spinto eller dramatisk sopran. Disse begrepene, selv om de ikke fullt ut beskriver en sangstemme, forbinder sangers stemme med rollene som er best egnet til sangerens vokale egenskaper.
Enda en annen underklassifisering kan gjøres i henhold til skuespillerkunnskaper eller krav, for eksempel basso buffo som ofte må være spesialist på både patter-song og som komisk skuespiller. Dette utføres i detalj i Fach-systemet i tysktalende land, hvor historisk opera og talt drama ofte ble oppført av det samme repertoarkompaniet.
=== Historisk bruk av stemmetyper ===
Se også artiklene: sopran, mezzosopran, alt (stemme), tenor, baryton, bass (stemme), contratenor og kastratsanger.
Sopranstemmen har vanligvis blitt brukt som den foretrukne stemmen for operaens kvinnelige hovedperson siden siste halvdel av 1700-tallet. Tidligere var det vanlig at den delen ble sunget av hvilken som helst kvinnestemme, eller til og med en kastratsanger. Den nåværende vektleggingen på et bredt vokalområde var først og fremst en oppfinnelse av den klassiske perioden. Før det var vokalvirtuositeten, ikke rekkevidden, prioritet, med soprandeler som sjelden strekker seg over en høy A (Handel, for eksempel, skrev bare en rolle som strekker seg til høy C), selv om kastratsangeren Farinelli ble påstått å ha en topp D (hans nedre område var også ekstraordinært, og strekker seg til tenor-C). Mezzosopranen, et begrep av relativt nylig opprinnelse, har også et stort repertoar, alt fra den kvinnelige hovedrollen i Purcells Dido and Aeneas til slike tunge roller som Brangäne i Wagners Tristan und Isolde (dette er begge roller som noen ganger blir sunget av sopraner; det er ganske mye veksling mellom disse to stemmetypene). For den sanne alten er rekkevidden mer begrenset, noe som har gitt opphav til den innvendige vitsen om at alten bare synger "hekser, tisper og bukseroller" -roller. De siste årene har mange av "bukserollene" fra barokken, opprinnelig skrevet for kvinner, og de som opprinnelig ble sunget av kastrater, blitt tildelt contratenorer.
Tenorstemmen, fra den klassiske perioden og fremover, har tradisjonelt blitt tildelt rollen som mannlig hovedperson. Mange av de mest utfordrende tenorrollene i repertoaret ble skrevet under bel canto-tiden, for eksempel Donizettis sekvens på 9 C-er over mellom-C under La fille du régiment. Med Wagner kom det en vektleggeing på vokalheft for hovedrollerne, med denne vokalkategorien beskrevet som Heldentenor; denne heroiske stemmen hadde sin mer italienske motpart i roller som Calaf i Puccinis Turandot. Bass-stemmer har en lang historie i opera, etter å ha blitt brukt i opera seria som biroller, og noen ganger for comic relief (i tillegg til å gi en kontrast til overvekten av høye stemmer i denne sjangeren). Bassrepertoaret er bredt og variert, og strekker seg fra komedien til Leporello i Don Giovanni til adelen til Wotan i Wagners Ringsyklus, til den motstridende kong Phillip i Verdis Don Carlos. Mellom bassen og tenoren er barytonen, som også varierer i vekt fra Guglielmo i Mozarts Così fan tutte til Posa i Verdis Don Carlos; selve betegnelsen "baryton" var ikke standard før på midten av 1800-tallet.
=== Kjente sangere ===
Selv om operapatronasje avtok i løpet av det 20. århundre til fordel for annen kunst og media (for eksempel musikaler, kino, radio, fjernsyn og innspillinger), har massemedier og fremveksten av innspillinger støttet populariteten til mange kjente sangere, inkludert Maria Callas, Enrico Caruso, Kirsten Flagstad, Lauritz Melchior, Dietrich Fischer-Dieskau, Lucia Popp, Alfredo Kraus, Jessye Norman, Montserrat Caballé, Joan Sutherland, Birgit Nilsson, Christa Ludwig, Beniamino Gigli, Jussi Björling, Fjodor Sjaljapin, Cecilia Bartoli, Renée Fleming, Bryn Terfel, Dmitrij Khvorostovskij og de "tre tenorer" (Luciano Pavarotti, Plácido Domingo, José Carreras).
== Orkesterets rolle ==
Før 1700-tallet brukte italienske operaer et lite strykeorkester, men det spilte sjelden for å følge sangerne. Operasoloer i denne perioden ble akkompagnert av basso continuo-gruppen, som besto av cembalo, "plukkede instrumenter" som lutt og et bassinstrument. Strykeorkesteret spilte vanligvis bare når sangeren ikke sang, for eksempel under sangerens "... innganger og utganger, mellom vokalnumre, [eller] for [medfølgende] dans". En annen rolle for orkesteret i denne perioden var å spille en orkesterritornell for å markere slutten på en sangers solo. I begynnelsen av 1700-årene begynte noen komponister å bruke strykeorkesteret for å markere visse arier eller resitativer "... som spesielle"; innen 1720 ble de fleste arier akkompagnert av et orkester. Operakomponister som Domenico Sarro, Leonardo Vinci, Giambattista Pergolesi, Leonardo Leo og Johann Adolf Hasse la til nye instrumenter i operaorkesteret og ga instrumentene nye roller. De la blåsere til strykerne og brukte orkesterinstrumenter til å spille instrumentale soloer, som en måte å markere visse arier som spesielle på.Orkesteret har også sørget for en instrumental ouverture før sangerne kommer på scenen siden 1600-tallet. Peris Euridice åpner med en kort instrumental ritornell, og Monteverdis L'Orfeo (1607) åpner med en toccata, i dette tilfellet en fanfare for dempede trompeter. Den franske ouverturen som finnes i Jean-Baptiste Lullys operaer består av en langsom introduksjon i en markert "prikket rytme", etterfulgt av en livlig sats i fugato-stil. Overturen ble ofte fulgt av en rekke dansemelodier før sceneteppet steg. Denne ouverturestilen ble også brukt i engelsk opera, særlig i Henry Purcells Dido and Aeneas. Handel bruker også den franske ouvertureformen i noen av hans italienske operaer som Giulio Cesare.I Italia oppstod en distinkt form kalt "ouverture" på 1680-tallet, og ble etablert spesielt gjennom operaene til Alessandro Scarlatti, og spredte seg over hele Europa, og erstattet den franske formen som standardoperatisk ouverture ved midten av 1700-tallet. Den bruker tre generelt homofoniske satser: rask - langsom - rask. Åpningssatsen var normalt i dobbelmeter og i en dur-nøkkel; den langsomme satsen i tidligere eksempler var kort og kunne være i en kontrastnøkkel; den avsluttende satsen var danseaktig, oftest med rytmer fra giguen eller menuetten, og returnerte til nøkkelen til åpningsdelen. Etter hvert som formen utviklet seg, kunne den første satsen inneholde fanfare-lignende elementer og anta mønsteret av den såkalte "sonatina-formen" (sonatesatsform uten en utviklingsdel), og den langsomme delen ble mer utvidet og lyrisk.I italiensk opera etter cirka 1800 ble "ouverturen" kjent som sinfonia. Fisher bemerker også begrepet Sinfonia avanti l'opera (bokstavelig talt "symfonien før operaen") var "et tidlig begrep for en sinfonia som ble brukt for å starte en opera, det vil si som en ouverture i motsetning til en som skulle tjene til å begynne en senere del av verket ". I opera fra 1800-tallet, i enkelte operaer, var ouverturen, forspillet, Einleitung, introduksjonen, eller hva det nå kan kalles, den delen av musikken som finner sted før sceneteppet stiger; en spesifikk, rigid form var ikke lenger nødvendig for overturen.
Orkesterets rolle i å følge sangerne endret seg i løpet av 1800-tallet, da den klassiske stilen gikk over til romantikken. Generelt ble orkestret større, nye instrumenter ble lagt til, for eksempel ekstra slaginstrumenter (f.eks. Basstromme, cymbaler, skarptromme, etc.). Orkesteringen av orkesterdeler utviklet seg også i løpet av 1800-tallet. I Wagner-operaene gikk frontingen av orkesteret utover ouverturen. I Wagner-operaer som Ringsyklusen spilte orkesteret ofte de tilbakevendende musikalske temaene eller ledemotivene, en rolle som ga orkesteret en fremtredende posisjon som "... hevet dets status til en primadonna". Wagners operaer ble scoret med enestående omfang og kompleksitet, og la til flere messinginstrumenter og enorme ensemblestørrelser: hans partitur til Das Rheingold krever seks harper. I Wagner og verkene til påfølgende komponister, som Benjamin Britten, kommuniserer orkesteret "ofte fakta om historien som overskrider bevissthetsnivåene til karakterene der." Som et resultat begynte kritikere å anse orkesteret som å utføre en rolle analog med rollen som en litterær forteller."Etter hvert som orkesterets og andre instrumentale ensemblers rolle endret seg i løpet av operahistorien, ble også rollen å lede musikerne endret. I barokken ble musikerne vanligvis dirigert av cembalo -spilleren, selv om den franske komponisten Lully er kjent for å ha dirigert med en lang stokk. På 1800-tallet, i den klassiske perioden, ville førstefiolinisten, også kjent som konsertmesteren, lede orkesteret mens han satt. Over tid begynte noen dirigenter å stå opp og bruke hånd- og armbevegelser for å lede utøverne. Etter hvert ble denne rollen som musikksjef betegnet som dirigent, og et podium ble brukt for å gjøre det lettere for alle musikerne å se ham eller henne. Da Wagner-operaene ble introdusert, ga kompleksiteten til verkene og de enorme orkestrene som spilte dem dirigenten en stadig viktigere rolle. Moderne operadirigenter har en utfordrende rolle: de må lede både orkesteret i orkestergraven og sangerne på scenen.
== Opera i samtiden ==
=== Finansiering ===
Utenfor USA, og spesielt i Europa, mottar de fleste operahus offentlige tilskudd. I Milano i Italia er 60% av La Scalas årlige budsjett på 115 millioner euro fra billettsalg og private donasjoner, mens de resterende 40% kommer fra offentlige midler. I 2005 mottok La Scala 25% av Italias totale statstilskudd på 464 millioner euro til scenekunst. I Storbritannia gir Arts Council England midler til Opera North, Royal Opera House, Welsh National Opera og English National Opera. Mellom 2012 og 2015 sto disse fire operaselskapene sammen med English National Ballet, Birmingham Royal Ballet og Northern Ballet for 22% av midlene i Arts Council sin nasjonale portefølje. Europeisk offentlig finansiering av opera har ført til en forskjell mellom antall operahus som opererer året rundt i Europa og USA. For eksempel har "Tyskland rundt 80 operahus året rundt [fra 2004], mens USA, med mer enn tre ganger befolkningen, ikke har noen. Selv Metropolitan har bare en syv-måneders sesong."I Norge hadde Den Norske Opera & Ballet 649 millioner kroner i statsstøtte i 2019, noe som utgjorde 80% av operaens inntekter.
=== Regietheater ===
Regietheater (tysk for regissørteater) eller Regieoper (regissøropera) er den moderne praksisen med å tillate en regissør frihet til å utforme måten en gitt opera eller skuespill er iscenesatt på, slik at skaperens originale, spesifikke intensjoner eller sceneanvisninger (hvis de følger med) kan endres, sammen med hovedelementer av geografisk beliggenhet, kronologisk situasjon, rollebesetning og plott. Vanligvis kan slike endringer gjøres for å peke på et bestemt politisk punkt eller moderne paralleller som kan være fjernt fra tradisjonelle tolkninger.
Eksempler som finnes i Regietheater-produksjoner kan omfatte noen eller alle av følgende:
Flytting av historien fra det opprinnelige stedet til en mer moderne periode (inkludert til et totalitært regime).
Modifikasjoner av historien fra det originale manuset/librettoen.
Fortolkende elementer som understreker rollen til rase, kjønn og klassebasert undertrykkelse vektlegges. I sin oppsetning av Ringsyklusen fra 1976 under Bayreuth-festivalen, brukte Patrice Chéreau en oppdatert setting fra 1800-tallet som fulgte tolkningen av George Bernard Shaw, som så på Ringen som en sosial kommentar til utnyttelsen av arbeiderklassen av velstående kapitalister fra 1800-tallet.
Abstraksjon i scenografien.
Vektlegging av seksualitet og vold.
Sarkasme og satire.
Kostymer som ofte blander epoker og lokaliteter. Eksempler inkluderer Opera Theatre of Saint Louis sin produksjon fra 2010 av Mozarts Figaros bryllup og Don Giovanni fra 2011 som skildrer noen karakterer i antrekk fra 1700-tallet og andre i klær fra midten av 1900-tallet.
==== Historikk ====
Det kan hevdes at Regietheater begynte med arbeidet til Wieland Wagner (1917–1966), som i årene etter andre verdenskrig reagerte på den dyptgripende problematiseringen av bestefaren hans, Richard Wagners verk, som følge av den tidligere bevilgningen av nazistene, ved å designe og produsere minimalistiske og sterkt symbolske iscenesettelser av Wagners operaer i Bayreuth og andre steder. Ledet av teoriene til Adolphe Appia, søkte angivelig Wieland Wagners produksjoner å understreke de episke og universelle aspektene ved Wagner-dramaene, og ble berettiget som forsøk på å utforske tekstene ut fra (ofte jungiansk) dybdepsykologi.
==== Eksempler ====
I 1976 søkte Patrice Chéreau-produksjonen av hundreårsjubileet til Bayreuth-festivalen å manifestere en antikapitalistisk og marxistisk undertekst som ble anerkjent for å være tilstede i verket gitt tidspunktet for den opprinnelige oppføringen: etter denne oppfatningen ble Wagners rampete rhindøtre til tre fillete prostituerte som utøver sine bedrifter nær en vannkraftsdemning, gudene er en industriell familie fra slutten av 1700-tallet, og Siegfried bruker en industriell dampdreven hammer for å smi sverdet.
Fremveksten av dekonstruksjonisme ga Regitheater i Europa og andre steder nytt liv. Fremtredende amerikanske dekonstruksjonister inkluderer Peter Sellars og David Alden. Andre regissører som ofte er tilknyttet Regietheater inkluderer Walter Felsenstein og Christopher Alden. Alden uttaler: "Opera er mye som den katolske kirke når det gjelder måten folk er viet til det og hvordan det for mange mennesker er like hellig, så hellig og så urørlig som religion. På den måten tror jeg det fortsatt er nødvendig å fortsette å knuse disse avgudene og fortsette å prøve å komme utover avgudsdyrkelsen - slik at du kan komme til ting som kanskje er nærmere beinet og mer menneskelige." Calixto Bieito, Harry Kupfer, David Pountney og Claus Guth, har også brukt slike prinsipper på et bredt spekter av operaer fra de klassiske og romantiske periodene.
==== Kontrovers ====
Tilhengere av Regietheater mener at verk fra tidligere århundrer ikke bare tillater, men til og med krever å bli gjenoppfunnet på måter som ikke bare passer til moderne intellektuelle tenkmåter, men til og med streber etter å koble dem til situasjoner og steder som de opprinnelige komponistene og librettistene ikke kunne ha tenkt seg og dermed sette historien inn i en kontekst det nåværende publikummet kan forholde seg til.
I de siste årene har utnevnelsen av "kjendis"-regissører (ofte fra film eller andre grener av teater), som ikke ser ut til å ha lært de spesifikke kravene til operaregi inkludert, i noen tilfeller, de som har skrytt av sine manglende evner til å lese noter, og som ser ut til å være i stand til psykologisk å lede sangere bak ureflekterte Regietheater-klisjeer (som ofte involverer umotiverte sjokkelementer), har ført til en generell misforståelse av Regietheater-begrepet hos både teatre og kritikere.Motstanderne anklager slike produsenter for overfladiskhet, grovhet, sensasjonalisme, mangel på ekte kreativitet, ufølsomhet for rikdommen til den opprinnelige settingen, forsømmelse av musikkens rolle og å oppmuntre appetitten for flyktig journalistikk.
== Operakomponister (utvalg) ==
Galleri av kjente operakomponister fra renessansen til modernismen:
Kjente operaer (utvalg):
=== Nordmenn ===
Hjalmar Borgstrøm
Arne Eggen
Ole Olsen
Gerhard Schjelderup (også komposisjon med Kristofer Janson)
Hallvard Johnsen (Legenden om Svein og Maria oppført 1971)
== Norske operaer ==
120 operaer er blitt skrevet av norske komponister, før år 2000.Et utvalg er:
Fredkulla (Martin Andreas Udbye, 1859)
Austanfyre sol og vestanfyre måne (Schjelderup, 1888–1890)
Fiskeren (Hjalmar Borgstrøm, 1900)
Stallo (Ole Olsen)
Lajla (Ole Olsen, 1908)
Den røde pimpernell (Schjelderup, 1913)
Stormfugler (Schjelderup, 1926)
Olav Liljekrans (Arne Eggen, 1940).
Fange og Fri (Egil Hovland) om Hans Nielsen Hauge
== Berømte operahus ==
Bayreuth Festspielhaus i Bayern, Tyskland
Staatsoper i Berlin, Tyskland
Bayerische Staatsoper i München, Tyskland
La Scala i Milano, Italia
Metropolitan Opera i New York, USA
Opéra Garnier og Opéra Bastille i Paris, Frankrike
Semperoper i Dresden, Tyskland
Royal Opera House i Covent Garden i London, Storbritannia
Den Norske Opera & Ballett i Oslo, Norge
Sydney Opera House i Sydney, Australia
Staatsoper i Wien, Østerrike
== Se også ==
Den Norske Opera
Liste over operaer
Operette
Musikal
Rockeopera
Operahus
== Litteratur ==
The New Grove Dictionary of Opera, edited by Stanley Sadie (1992), 5,448 pages, is the best, and by far the largest, general reference in the English language. ISBN 0-333-73432-7, 1-56159-228-5
The Viking Opera Guide, edited by Amanda Holden (1994), 1,328 pages, ISBN 0-670-81292-7
The Oxford Illustrated History of Opera, ed. Roger Parker (1994)
The Oxford Dictionary of Opera, by John Warrack and Ewan West (1992), 782 pages, ISBN 0-19-869164-5
Opera, the Rough Guide, by Matthew Boyden et al. (1997), 672 pages, ISBN 1-85828-138-5
Opera: A Concise History, by Leslie Orrey and Rodney Milnes, World of Art, Thames & Hudson
Abbate, Carolyn; Parker, Roger (2012). A History of Opera. New York: W W Norton. ISBN 978-0-393-05721-8.
DiGaetani, John Louis: An Invitation to the Opera, Anchor Books, 1986/91. ISBN 0-385-26339-2.
Dorschel, Andreas, 'The Paradox of Opera', The Cambridge Quarterly 30 (2001), no. 4, pp. 283–306. ISSN 0008-199X (print). ISSN 1471-6836 (electronic). Discusses the aesthetics of opera.
Silke Leopold, "The Idea of National Opera, c. 1800", United and Diversity in European Culture c. 1800, ed. Tim Blanning and Hagen Schulze (New York: Oxford University Press, 2006), 19–34.
MacMurray, Jessica M. and Allison Brewster Franzetti: The Book of 101 Opera Librettos: Complete Original Language Texts with English Translations, Black Dog & Leventhal Publishers, 1996. ISBN 978-1-884822-79-7
Howard Mayer Brown, "Opera", The New Grove Dictionary of Music and Musicians. 2001. Oxford University Press
Rous, Samuel Holland (1919). The Victrola Book of the Opera. Stories of The Operas with Illustrations.... Camden, New Jersey: Victor Talking Machine Company. View at Internet Archive.
Simon, Henry W.: A Treasury of Grand Opera, Simon and Schuster, New York, 1946.
"Opera", Herbert Weinstock and Barbara Russano Hanning, Encyclopædia Britannica
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Opera – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|upright=1.3|I [[Salle Le Peletier holdt Pariseroperaen til på midten av 1800-tallet. | 194,134 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Finansinstitusjon | 2023-02-04 | Finansinstitusjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Finans'] | En finansinstitusjon er en økonomisk institusjon som tilegner seg, forvalter og bruker penger over tid. Det kan være banker, forvaltningsselskaper, forsikringsselskaper og investeringsforhandlere. Nesten alle har avtaler med finansinstitusjoner på jevnlig basis. Alt fra å sette inn penger til å ta opp lån og utveksle valutaer gjøres gjennom finansinstitusjoner.
| En finansinstitusjon er en økonomisk institusjon som tilegner seg, forvalter og bruker penger over tid. Det kan være banker, forvaltningsselskaper, forsikringsselskaper og investeringsforhandlere. Nesten alle har avtaler med finansinstitusjoner på jevnlig basis. Alt fra å sette inn penger til å ta opp lån og utveksle valutaer gjøres gjennom finansinstitusjoner.
== Referanser == | En finansinstitusjon er en økonomisk institusjon som tilegner seg, forvalter og bruker penger over tid. Det kan være banker, forvaltningsselskaper, forsikringsselskaper og investeringsforhandlere. | 194,135 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Innskudd | 2023-02-04 | Innskudd | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bankvirksomhet', 'Kategori:Snevre artikler'] | Innskudd er penger som banken mottar fra kunder. Når banken låner ut penger, må den hente pengene fra ett sted, og det er blant annet fra innskudd den mottar.
Banken betaler innskyteren for å oppbevare, egentlig låne, pengene, og betalingen heter innskuddsrente.
| Innskudd er penger som banken mottar fra kunder. Når banken låner ut penger, må den hente pengene fra ett sted, og det er blant annet fra innskudd den mottar.
Banken betaler innskyteren for å oppbevare, egentlig låne, pengene, og betalingen heter innskuddsrente.
== Eksterne lenker ==
Bankinnskudd. snl.no (besøkt 18. november 2014) | Innskudd er penger som banken mottar fra kunder. Når banken låner ut penger, må den hente pengene fra ett sted, og det er blant annet fra innskudd den mottar. | 194,136 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rentemargin | 2023-02-04 | Rentemargin | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bankvirksomhet'] | Rentemargin er det bankene tjener på å stille penger til disposisjon for andre, minus kostnader som oppstår ved innskudd av penger fra kundene. Sagt med andre ord er rentemargin er renteinntekt av kunders lån, minus renteutgift ved kunders bankinnskudd.Rentemarginen gir uttrykk for bankenes bruttofortjeneste.
| Rentemargin er det bankene tjener på å stille penger til disposisjon for andre, minus kostnader som oppstår ved innskudd av penger fra kundene. Sagt med andre ord er rentemargin er renteinntekt av kunders lån, minus renteutgift ved kunders bankinnskudd.Rentemarginen gir uttrykk for bankenes bruttofortjeneste.
== Referanser == | Rentemargin er det bankene tjener på å stille penger til disposisjon for andre, minus kostnader som oppstår ved innskudd av penger fra kundene. Sagt med andre ord er rentemargin er renteinntekt av kunders lån, minus renteutgift ved kunders bankinnskudd. | 194,137 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stockholm_Open_2014 | 2023-02-04 | Stockholm Open 2014 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sport i Sverige i 2014', 'Kategori:Stockholm Open', 'Kategori:Tennis i 2014'] | Stockholm Open er en tennis turnering for menn i Stockholm. som i 2014 ble arrangert i perioden 11. til 19. oktober. Dette er en ATP 250 turnering. Noe som betyr at vinneren for 250 ATP poeng.
| Stockholm Open er en tennis turnering for menn i Stockholm. som i 2014 ble arrangert i perioden 11. til 19. oktober. Dette er en ATP 250 turnering. Noe som betyr at vinneren for 250 ATP poeng.
== Resultater ==
=== Herresingel ===
==== 1 runde ====
==== 2 runde ====
==== Kvartfinaler ====
==== Semifinaler ====
==== Finale ====
=== Herredobbel ===
==== Semifinaler ====
==== Finale ====
== Bildegalleri ==
== Eksterne lenker ==
Offisiell hjemmeside | Stockholm Open er en tennis turnering for menn i Stockholm. som i 2014 ble arrangert i perioden 11. | 194,138 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christos_Stylianides | 2023-02-04 | Christos Stylianides | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 26. juni', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Kypriotiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nikosia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Christos Stylianides (gresk: Χρήστος Στυλιανίδης, født 26. juni 1958 i Nikosia i Britisk Kypros) er en kypriotisk tannlege og politiker (Dimokratikos Synagermos). Han var medlem av det kypriotiske parlamentet fra 2006 til 2013 og deretter talsmann for regjeringen. Stylianides ble i 2014 valgt som Kypros' EU-kommissær i Juncker-kommisjonen med ansvar for humanitær hjelp og krisebistand.
| Christos Stylianides (gresk: Χρήστος Στυλιανίδης, født 26. juni 1958 i Nikosia i Britisk Kypros) er en kypriotisk tannlege og politiker (Dimokratikos Synagermos). Han var medlem av det kypriotiske parlamentet fra 2006 til 2013 og deretter talsmann for regjeringen. Stylianides ble i 2014 valgt som Kypros' EU-kommissær i Juncker-kommisjonen med ansvar for humanitær hjelp og krisebistand.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Christos Stylianides – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Christos Stylianides på Twitter
(en) Christos Stylianides hos Europaparlamentet | Christos Stylianides (gresk: Χρήστος Στυλιανίδης, født 26. juni 1958 i Nikosia i Britisk Kypros) er en kypriotisk tannlege og politiker (Dimokratikos Synagermos). | 194,139 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonal_Samling | 2023-02-04 | Nasjonal Samling | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Det norske rettsoppgjøret etter andre verdenskrig', 'Kategori:Nasjonal Samling', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1933', 'Kategori:Politiske partier nedlagt i 1945', 'Kategori:Tidligere politiske partier i Norge'] | Nasjonal Samling (NS) var et norsk politisk parti som ble dannet 13. mai 1933 av lederen Vidkun Quisling (1887–1945). Partiets offisielle stiftelsesdato var 17. mai 1933. Generalsekretær var fra 1934 Rolf Jørgen Fuglesang. Ved stortingsvalgene i 1933 og 1936 fikk NS rundt 2 % av stemmene, men ingen mandat på Stortinget.
Ideologien var etter 1934 orientert mot nasjonalsosialisme og fascisme. Partiets militære organisasjon ble kalt Hirden.
Under den tyske okkupasjonen av Norge under den andre verdenskrig ble partiet fra 25. september 1940 det eneste som okkupantmakten tillot. Quisling ble 1. februar 1942 utnevnt til ministerpresident i en ren NS-regjering som styrte på tyskernes nåde. Partiet nådde sitt høyeste medlemstall, 44 000, i 1943.Landssvikanordningen av 15. desember 1944 gjorde partimedlemskapet ulovlig med tilbakevirkende kraft. Anordningen ble iverksatt ved freden 8. mai 1945. Tilbakevirkningen var i strid med grunnlovens § 97, men i tråd med det sinne som gjorde seg gjeldende rett etter krigsslutt.
| Nasjonal Samling (NS) var et norsk politisk parti som ble dannet 13. mai 1933 av lederen Vidkun Quisling (1887–1945). Partiets offisielle stiftelsesdato var 17. mai 1933. Generalsekretær var fra 1934 Rolf Jørgen Fuglesang. Ved stortingsvalgene i 1933 og 1936 fikk NS rundt 2 % av stemmene, men ingen mandat på Stortinget.
Ideologien var etter 1934 orientert mot nasjonalsosialisme og fascisme. Partiets militære organisasjon ble kalt Hirden.
Under den tyske okkupasjonen av Norge under den andre verdenskrig ble partiet fra 25. september 1940 det eneste som okkupantmakten tillot. Quisling ble 1. februar 1942 utnevnt til ministerpresident i en ren NS-regjering som styrte på tyskernes nåde. Partiet nådde sitt høyeste medlemstall, 44 000, i 1943.Landssvikanordningen av 15. desember 1944 gjorde partimedlemskapet ulovlig med tilbakevirkende kraft. Anordningen ble iverksatt ved freden 8. mai 1945. Tilbakevirkningen var i strid med grunnlovens § 97, men i tråd med det sinne som gjorde seg gjeldende rett etter krigsslutt.
== Ideologi ==
== Oppslutning ==
=== Stemmetall ved valg ===
Stortingsvalget 1933: 27 850 stemmer (2,23 %)2, 0 representanter (I fellesliste med Bygdefolket i landdistriktene i 5 av 8 fylker)
Kommunestyrevalget 1934: 16 130 stemmer (1,5 %), 69 kommunestyrerepresentanter
Stortingsvalget 1936: 26 577 stemmer (1,83 %), 0 representanter
Kommunestyrevalget 1937: 1 422 stemmer (0,06 %), 7 kommunestyrerepresentanter
=== Kommunestyrerepresentanter ===
==== 1934 ====
I byene fikk NS til sammen 41 representanter og 2,75 % oppslutning (10 543 stemmer). Høyest var oppslutningen i Vadsø (19,0 %), fulgt av Stavanger (12,1 %), Gjøvik (10,9 %), Haugesund og Porsgrunn (begge 7,4 %) og i Arendal (7,1 %).
Halden 1
Sarpsborg 3
Drøbak 2
Oslo 3
Hamar 2
Gjøvik 4
Porsgrunn 3
Notodden 2
Arendal 3
Flekkefjord 1
Stavanger 8
Haugesund 4
Levanger 1
Vadsø 4NS stilte liste i 16 av 65 byer og kjøpsteder. Av disse fikk partiet ingen representasjon i Mandal og Trondheim. Listen i Oslo var Den nasjonale fellesliste, en sammenslutning av Nasjonal Samling, Frisinnede Folkeparti og Bondepartiet.
Landkommunene : 28 representanter og en oppslutning på 0,82 % (5 587 stemmer)
I Østfold : 1 (Tune)
I Akershus : 6, herav Bærum : 3
I Hedmark : 7, herav Tynset : 2, Åmot : 2, Elverum : 2 og Furnes : 1
I Oppland : 13, herav Gran : 7, Torpa : 3
I Hordaland : 1 (Fana)NS stilte med liste i landkommuner kun i disse 5 fylkene ved valget i 1934. Listen i Gran var en fellesliste for Nasjonal Samling og Bondepartiet. Listen i Bærum var Den nasjonale fellesliste, der også Frisinnede Folkeparti inngikk. NS hadde én ordfører, Arve Frøisland i Torpa i Oppland.
==== 1937 ====
I byene fikk NS til sammen 2 representanter (258 stemmer). Partiet stilte liste i 3 av 65 byer og kjøpsteder. De fikk ingen representasjon i Narvik.
Hamar 1
Gjøvik 1Landkommunene : 5 representanter (1 164 stemmer)
I Hedmark : 3 (Våler, Elverum, Trysil)
I Oppland : 2 (begge i Torpa)NS hadde valgliste i alt i 15 landkommuner ved kommunevalget i 1937. Flest var det i Hedmark med 6, fulgt av Oppland med 5.
Kilde: Norges offisielle statistikk (NOS IX. 57 og IX. 133), Kommunevalgene og ordførervalgene 1934 og 1937 (i heftet for 1934 mangler spesifikasjon av landkommunene)
=== Stortingsvalg ===
==== 1933 ====
I landdistriktene deltok NS i valget med liste i alle østlandsfylkene, samt i Aust-Agder (de hadde valgliste i herredene tilsammen i åtte fylker). Partiet fikk 14 942 stemmer i herredene (et landsgjennomsnitt på 1,76 %).
Oppslutningen om partiet var høyest i Telemark med 9,0 %, fulgt av Oppland (5,2 %).
I herredene i Telemark noterte NS høyest oppslutning i Hjartdal (hele 47,4 %), Seljord (28,0 %), Bø (25,2 %), Kviteseid (24,2 %), Rauland (13,7 %), Lunde (13,6 %), Drangedal (11, 8%) og Nissedal (11,4 %).
I herredene i Oppland ble andelen av de godkjente stemmene høyest i Torpa (20,8 %), Sør-Aurdal (19,3 %), Snertingdal (17,0 %), Vestre Slidre (14,5 %), Etnedal (13,5 %), Nordre Land (12,1 %) og Nord-Aurdal (11,1 %).
I Vestfolds herreder fikk partiet over 10 % i Våle (20,4 %), Ramnes (12,7 %), Andebu (11,1 %) og Lardal (10,4 %)
I Buskerud lå Uvdal med 26,3 % høyest, fulgt av Rollag 10,2 %
I Tolga var oppslutningen på 12,1 %. Det var høyest i Hedmark.
I Aust-Agder hadde NS høyest stemmeandel i Valle (29,8 %), Hylestad (17,5 %) og Bygland (10,4 %).Med noen unntak deltok partiet i valget i alle byer og kjøpsteder i landet i 1933. Størst oppslutning var det i Drøbak (12,7 %), Vadsø (12,2 %), Lillehammer (8,2 %), Levanger (8,0 %), Notodden (5,6 %), Haugesund (5,0 %), Porsgrunn og Arendal (begge 4,6 %), Narvik (4,4 %), Bergen (4,3 %), Trondheim (4,2 %), fulgt av Skien (3,7 %), Oslo (3,6 %), Stavanger og Halden (begge 3,5 %). NS oppnådde 12 908 stemmer i byene, dvs et landsgjennomsnitt på 3,21 prosent.
==== 1936 ====
Ved stortingsvalget i 1936 stilte Nasjonal Samling liste i landdistriktene i alle fylkene. Ved valget oppnådde partiet 14 151 stemmer i herredene (1,41 %). Høyest andel av stemmene var det i Telemark (3,2 %), fulgt av Hedmark (2,9 %), Akershus og Oppland (begge 2,7 %).
I Oppland noterte Torpa landets høyeste oppslutning, med 12,1 %, fulgt av Nordre Land (9,0 %) og Brandbu (5,9 %).
Trysil lå høyest i Hedmark med 8,5 %, fulgt av Elverum (7,7 %), Våler (7,4 %) og Tynset (6,7 %).
Herredet Langesund i Telemark lå nest høyest i landet med en oppslutning på 11,7 %, mens Bø i Telemark hadde 8,7 %.
I byene og kjøpstedene var det 12 426 godkjente stemmer, eller 2,74 %. Kongsvinger var høyest med 8,0 % oppslutning. Deretter kom Gjøvik med 7,8 % oppslutning, fulgt av Hamar som hadde 6,5 % og Lillehammer med 4,5 %. På de neste plassene finner vi Arendal (4,3 %), Porsgrunn (4,2 %), Oslo med 3,7 %, Stavanger 3,5 % og Haugesund 3,3 %. Både Trondheim (2,2 %) og Bergen (2,1 %) lå under landsgjennomsnittet.
Byene og kjøpstedene utgjorde egne valgdistrikt.
kilde: Norges offisielle statistikk, IX. 26 og IX. 107, Stortingsvalget 1933 og 1936
=== Trekk ved oppslutning under krigen ===
En undersøkelse foretatt i 1996 viste at det var relativt flest NS-medlemmer i Finnmark, fulgt av Oslo og Hedmark, og færrest i Sogn og Fjordane. Kommunevis utmerker Valle i Aust-Agder seg ved at 18 prosent av de stemmeberettigede var NS-medlemmer, likeledes Dovre med 6,5 prosent. Tolga i Hedmark og Aurskog i Akershus var andre kommuner der NS sto svært sterkt. Rådgiver for undersøkelsen, historieprofessor Tore Pryser, forklarte tallene med at tysk aktivitet på stedet var avgjørende for antall NS-medlemmer. Han presiserte videre at Dovre og Dombås var nøkkelarbeidsplass med svære tyske forlegninger. «Enkeltpersoner og hva ledende personer i bygda mente, har hatt avgjørende betydning for antall NS-folk en rekke steder, som for eksempel kommunen Tolga», forklarte Pryser. Tallene stammer fra undersøkelsen «Norge under okkupasjonen», som ble utarbeidet av pensjonert studierektor Jan Eidi som hovedansvarlig, hjulpet av historieprofessor Tore Pryser og forsker Guri Hjeltnes.
== Særorganisasjoner ==
Nasjonal Samling omfattet en rekke sær- eller underorganisasjoner.
Hirden, partiets ideologiske elitetropper og halvmilitære stormtropper
NS Ungdomsfylking (NSUF), det norske motstykket til Hitler-Jugend, ledet av minister Axel Stang
NS Kvinneorganisasjon (NSK), ledet av Landsleder Olga Bjoner
NS Bondegrupper (NSBG), bondeorganisasjon ledet av Thorstein Fretheim
NS Faggruppeorganisasjon (NSFO), arbeiderforening ledet av Odd Fossum
NS Studentfylking (NSSF), studentorganisasjon ledet av fylkesfører Rolf Holm
NS Hjelpeorganisasjon (NSH), ledet av landsleder Erling Traaholt
NS Kamporganisasjon (KO), organisasjon for partiets ivrigste medlemmer, ledet av Harald Franklin Knudsen (1940–1945)
== Symboler, flagg og uniformering ==
=== Partiflagg og merker ===
Som sitt tyske partiforbilde NSDAP, var også Nasjonal Samling opptatt av symboler, merker og uniformering.
Symboler var viktige propagandamidler for å vekke følelser og gi inntrykk av en uovervinnelig massebevegelse, og i Hitler-Tyskland var det oppstått en «fanekult» og et «uniformsvanvidd». Merking og uniformering sørget for effektiv kommunikasjon, flyt i organisasjonsapparatet og understreket den militaristiske og kollektivistiske ideologien som en motsetning til det sivile enkeltindividet. Militære og sivile uniformer forsterket lagfølelse og samhold, formidle tydelige roller, oppgaver og maktposisjoner, og fremmet displin og orden. De innga respekt, tillit, trygghet og beundring, men også underdanighet og frykt.
Under Olav den Hellige ble vi et kristent rike. Vi vil fortsette hans samlingstanke så vi kan bli et enig folk. Derfor har vi også tatt opp hans merke, det gyldne kors på den røde bunn. Vi er et rike, men et splittet folk. Det trefargede norske flagg betyr for oss friheten, og Olavsflagget betyr fellesskapet.
Partiets flagg var et nordisk korsflagg med gult kors på rød bunn, med proporsjoner som det svenske nasjonalflagget. Innholdsmessig var det identisk med landskapsflagget for Skåne.
«Alminnelig NS-merke» var siden partidannelsen i 1933 et solkors i gull på rød bunn, som fargene i landets riksvåpen. Hjulkorset eller solhjulet ble lenge omtalt som olavskors og olavsmerke med direkte henvisning til Olav den hellige. Den hedenske venstresiden i partiet understreket isteden solkorset som et eldgammelt, urnordisk symbol.Solkorset ble også brukt som alternativt partiflagg, ofte omtalt som «Olavsflagget». Hver del av partiorganisasjonen hadde sin variant av solkorsflagget med flaggduk i egen farge. Hirdens solkors var i tillegg flankert av to stående sverd.NS-staten brukte også solkorset i en tyskinspirert versjon, med merket båret av en flyvende ørn med utspilte vinger. Den stiliserte ørnefiguren ble også omtalt som «ravn» og «falk». Fra 1942 ble gyllen ørn med solkors i gull og rødt, etter tysk inspirasjon, brukt som alternativt statssymbol på offisielle trykksaker utgitt av NS-styret, blant annet på tjenestefrimerker («offentlig sak»). «Solørnen» ble også brukt som emblem for Nasjonal Samlings Kamporganisasjon (K.O.) og Førergarden. En variant med eikekrans og fugl med bøyd rygg, i blant omtalt som «skarv», ble benyttet av det nazistiske Statspolitiet.
Ifølge NS' egne statutter ble følgende regnet som partiets emblemer: K.O.-merket, Alm. NS-merke, Hirdmerket, Jente-, kvinne-, og småhirdmerket, NSUF-merket, Førergardens merke og NSHs merke. Av utmerkelser regnes NS Hederstegn, Frontkjempermerket, Politiets hederstegn, RHs Idrettsmerke, NSUFs skyttermerke og RHs verneidrettsmerke. I Organisasjonsinstrukser for tillitsmenn i Partiet (1944) tillates følgende merker båret på partiuniformen: NS KO-merke, stort NS medlemsmerke, Førergardens merke, Hirdmerker, Hirdidrettsmerker, Germanske SS Norge merke, A.T.-merke og «utmerkelser vunnet i krig».
=== Uniformer ===
Fra 1933 var det generelt forbud mot politiske uniformer i Norge, men i 1940 ble uniformsforbudloven opphevet, og NS gikk over til å bli et uniformert parti i en nasjonalsosialistisk og militær tradisjon, særlig etter at Terboven 25. september dette året erklærte NS som landets eneste lovlige parti.
==== Partiuniformen ====
NS' partiuniform var grønn og med båtlue, og ble båret av tillitsmenn fra lagfører og oppover med distinksjoner etter rang. Statsrådenes mer elegante ministeruniform var en variant av partiuniformen.
==== Hirdens uniform ====
Hirdens uniform var mørk gråblå, med sylinderformet skyggelue (kepi) og eventuelt ridestøvler. Quisling og andre i ledelsen brukte helst Hirdens uniform. Hertil hørte et armbind med St. Olavs-kors, også kalt solkors. For mannlige enheter var symbolet kombinert med to oppadvendte sverd på siden av sirkelkorset. De menige hirdmenn måtte bekoste sin egen uniform, mens det var et uniformstillegg for «pliktige» medlemmer.
==== Norges SS ====
Medlemmer av Norges SS, fra 1942 Germanske-SS Norge, bar sort uniform med skyggelue. Norske Waffen-SS-soldater brukte den vanlige feltgrønne SS-uniformen, eventuelt med Den norske legions bånd på ermet. Denne organisasjonen var formelt sett ikke en del av Nasjonal Samling, og sto i enkelte spørsmål i opposisjon til partiet
==== Førergarden ====
Førergarden bar de gamle, mørkblå gardeuniformene med dobbelte beiser i buksene til galla. Til tjenestebruk bar garden vanlige grønne uniformer. Begge uniformstypene hadde båtlue.
==== Arbeidstjenesten ====
Arbeidstjenestens uniform var for menige grå arbeidsuniform med skilue, for befal grågrønn uniform med skyggelue og bandolær. Kvinnelige medlemmer av Arbeidstjenesten bar tilsvarende farger med skjørt og kort jakke.
== NS-aviser ==
Hovedorganet for NS var Nasjonal Samling, som ble utgitt i Oslo fra 1934. Bladet kom ut med bare seks numre før den skiftet navn til Fritt Folk i 1936. Fritt Folk ble dagsavis i 1940 og ble utgitt fram til fredsvåren 1945.
NS-avisene i Norge forøvrig var:
Oslo: Oslo-Arbeideren (1934–1936)
Bergen: Samarbeid (1935–1939), Norge Fritt (1938) Norgesposten
Trondheim: Vår Kamp (1935–1936)
Stavanger: Vestlandets Avis (1934–1936). Redaktør Adolf Egeberg jr.
Porsgrunn: Vår Vei (1934–1937)
Elverum: Frihetskampen (1936)
Kristiansund: Rett Vei (1937)
Gjøvik: Ny Dag (1937)
Østlandet: Frihetskampen herunder opptatt Hedmark Fylkesavis
Østfold: Vi kommer
Vi vil arbeid
Ildjernet
BaunevaktUnder andre verdenskrig ble det innført strengere pressesensur, og aviser tilknyttet arbeiderbevegelse ble nektet utgitt. Mange andre aviser fikk ny ledelse som var regimevennlig. Dette gjaldt ikke minst Aftenposten, som også lenge før krigen hadde en politisk konservativ redaksjon som forsvarte Tysklands kamp mot kommunismen og kritiserte Adolf Hitlers fiender, deriblant fredsprisvinneren Carl von Ossietzky.
== NS-Medlemstellingen 1.1.1943 ==
Det ble delt inn i ulike fylkesorganisasjoner, som videre var delt inn i ulike kretser. Hver krets hadde sin kretsfører, og hver krets har flere lag. Medlemstallet ble flittig telt og det ble gjort omtrent hver gang noen meldte seg inn eller ut av partiet. Den 1. januar 1943 ble medlemstallet telt over hele landet. Det var rundt 44 000 medlemmer i partiet i 1943.
Merk at her er det er en hel del kretser som mangler. En krets var ofte ulike distrikt, f.eks. byen Fredrikstad går under Borgar, og Sandnes under Stavanger krets, Bodø under Salten, og Narvik under Ofoten, osv.
== Se også ==
Vidkun Quisling
NS Kamporganisasjon (KO), Hirden, Førergarden m.m.
Statsakten på Akershus festning 1. februar 1942
Fedrelandslaget, Norsk-Tysk Selskap, pangermanisme
Rettskrivinga av 1941
Landssvikoppgjøret
NS-barn
== Referanser ==
== Litteratur ==
Dahl, Hans Fredrik (1991). Vidkun Quisling : En fører blir til. Aschehoug. ISBN 8257409049.
NS årbok 1944 (PDF-fil)
Dahl, Hagtvet, Hjeltnes: Den norske nasjonalsosialismen (1990, digital faksimileutgave)]
== Eksterne lenker ==
(en) Nasjonal Samling – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Nasjonal Samling (NS): Generalsekretariatets møteprotokoll 1934–1945 (digitalisert kopi)
NS-administrasjonen 1940-1945 (digitaliserte protokoller o.a. fra Statsrådsekretariatet, de kommisariske statsråder mm)
Nye linjer i norsk politikk, Trolig fra 1934 av advokat J. B. Hjort | | forsamling1år = 2016 | 194,140 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mordfors%C3%B8ket_p%C3%A5_Bresjnev | 2023-02-04 | Mordforsøket på Bresjnev | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Attentater', 'Kategori:Hendelser i 1969', 'Kategori:Sovjetunionens historie'] | Mordforsøket på Leonid Bresjnev den 22. januar 1969 ble forøvet av en desertør fra den sovjetiske arme, Viktor Iljin, i Moskva. Han avfyrte en rekke skudd mot bilkortesjen med det sovjetiske kommunistiske partis generalsekretær Leonid Bresjnev. Bresjnev ble ikke truffet, men en sjåfør ble drept og flere kosmonauter ble lettere skadet. Attentatmannen ble pågrepet og episoden ble holdt hemmelig og ikke omtalt i sovjetiske medier. Hemmeligholdet varte i årevis.
| Mordforsøket på Leonid Bresjnev den 22. januar 1969 ble forøvet av en desertør fra den sovjetiske arme, Viktor Iljin, i Moskva. Han avfyrte en rekke skudd mot bilkortesjen med det sovjetiske kommunistiske partis generalsekretær Leonid Bresjnev. Bresjnev ble ikke truffet, men en sjåfør ble drept og flere kosmonauter ble lettere skadet. Attentatmannen ble pågrepet og episoden ble holdt hemmelig og ikke omtalt i sovjetiske medier. Hemmeligholdet varte i årevis.
== Attentatet ==
Viktor Ivanovitsj Iljin (Виктор Иванович Ильин) ble født i Leningrad i 1948. Etter eksamen på en teknisk høyskole ble han innkalt til den sovjetiske hær i 1968 som løytnant.
Iljin skal ha vært forarget over å ha blitt tvangsinnkalt til hæren og svært opprørt over den sovjetiske innmarsjen i Tsjekkoslovakia.Den 21. januar 1969 stjal han to Makarovpistoler og deserterte fra hæren. Han dro tilbake til hjemmet i Leningrad der han stjal sin svogers ekte politiuniform. Så dro han uten deres vitende til Moskva.
Kledd opp som politimann tok han seg uhindret frem gjennom folkemengden som ventet ved Kreml. De stod samlet rundt Borovitskijporten, der en spesiell bilkortesje skulle passere ut: Den ville medbringe kosmonautene fra romferdene Sojuz 4 og Sojuz 5 til en offisiell seremoni av første rang.
Romfarerne —Vladimir Sjatalov, Boris Volynov, Jevgenij Khrunov, og Aleksej Jelisejev—hadde returnert uken før etter en historisk sammenkobling i verdensrommet mellom to bemannede romskip; den første slike noensinne. Fra Vnukovoflyplassen ble de kjørt med Bresjnev og president Nikolaj Podgornyj mot stedet der seremonien skulle finne sted inne i Kreml. De fire som skulle hylles stod i en åpen bil fremst i kortesjen og vinket til tilskuerne; bak dem fulgte fire andre lukkede limousiner.Kl 14.15 den 22. januar 1969 kom bilkortesjen med ledende sovjetiske kosmonauter og den sovjetiske lederen frem til porten inn til Kreml. Iljin trakk begge pistoler og fyrte løs med begge hender. Han skjøt ikke mot kosmonautene som stod og vinket i første bil, men åpnet ild mot neste bil. Det var hans gjetning at Bresjnev satt inne i den. Men denne Zil-limousinen var i virkeligheten full av kosmonauter fra tidligere romferder: Aleksej Leonov, Valentina Teresjkova, Georgij Beregovoj og Andrian Nikolajev.Iljin traff bilen med fjorten skudd, drepte sjåføren, Ilja Zjarkov, og så ble Iljin kjørt ned av en vakt på motorsykkel. De andre i bilen var uskadet eller bare lettere såret. Etter at Iljin var arrestert fant konsmonautenes seremoni sted som planlagt, bare litt forsinket.KGB-sjefen Jurij Andropov ledet forhørene av attentatmannen, som så ble erklært sinnssyk og sendt til et psykiatrisk sykehus i Kazan. Der satt han isolert til 1988. I 1990 ble han sluppet fri, og han vendte så hjem til St. Petersburg.
== Referanser == | thumb|Leonid Bresjnev, 1967 | 194,141 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trevortemelk | 2023-02-04 | Trevortemelk | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vortemelkfamilien'] | Trevortemelk (Euphorbia dendroides) er en busk i vortemelkslekta.
Den blir opptil 2 m høy med rikt forgrenet stamme. Nye blader vokser fram om høsten, sitter på hele vinteren og felles sent på våren. Blomsterskjermene sitter i enden av grenene. Arten vokser på klipper og bakker nær havet i den termomediterrane sonen. Den er utbredt rundt hele Middelhavet, men mangler noen steder, for eksempel på Kypros.
| Trevortemelk (Euphorbia dendroides) er en busk i vortemelkslekta.
Den blir opptil 2 m høy med rikt forgrenet stamme. Nye blader vokser fram om høsten, sitter på hele vinteren og felles sent på våren. Blomsterskjermene sitter i enden av grenene. Arten vokser på klipper og bakker nær havet i den termomediterrane sonen. Den er utbredt rundt hele Middelhavet, men mangler noen steder, for eksempel på Kypros.
== Litteratur ==
O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 113. ISBN 82-562-0490-7.
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 118. ISBN 0-7136-7015-0.
«Euphorbia dendroides formations». EUNIS. Besøkt 24. januar 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Trevortemelk i Encyclopedia of Life
(en) Trevortemelk i Global Biodiversity Information Facility
(en) Trevortemelk hos ITIS
(en) Trevortemelk hos NCBI
(en) Trevortemelk hos The International Plant Names Index
(en) Trevortemelk hos Tropicos
(en) Kategori:Euphorbia dendroides – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Euphorbia dendroides – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Euphorbia dendroides – detaljert informasjon på Wikispecies | Trevortemelk (Euphorbia dendroides) er en busk i vortemelkslekta. | 194,142 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Euphorbia_acanthothamnos | 2023-02-04 | Euphorbia acanthothamnos | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vortemelkfamilien'] | Euphorbia acanthothamnos er en puteformet dvergbusk i vortemelkslekta.
Den blir opptil 40 cm høy. De tornete greinene er sterkt forgrenet og flettet inn i hverandre. Blomstringstiden er mars–mai, og da setter de gule tuene preg på landskapet. Arten vokser på steinete steder og i garrigue. Den er utbredt i Hellas inkludert øyene i Egeerhavet og Kreta, samt i Vest-Tyrkia.
| Euphorbia acanthothamnos er en puteformet dvergbusk i vortemelkslekta.
Den blir opptil 40 cm høy. De tornete greinene er sterkt forgrenet og flettet inn i hverandre. Blomstringstiden er mars–mai, og da setter de gule tuene preg på landskapet. Arten vokser på steinete steder og i garrigue. Den er utbredt i Hellas inkludert øyene i Egeerhavet og Kreta, samt i Vest-Tyrkia.
== Litteratur ==
O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 113–114. ISBN 82-562-0490-7.
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 118. ISBN 0-7136-7015-0.
== Eksterne lenker ==
(en) Euphorbia acanthothamnos i Encyclopedia of Life
(en) Euphorbia acanthothamnos i Global Biodiversity Information Facility
(en) Euphorbia acanthothamnos hos ITIS
(en) Euphorbia acanthothamnos hos NCBI
(en) Euphorbia acanthothamnos hos The International Plant Names Index
(en) Euphorbia acanthothamnos hos Tropicos
(en) Kategori:Euphorbia acanthothamnos – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Euphorbia acanthothamnos – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Euphorbia acanthothamnos – detaljert informasjon på Wikispecies | Euphorbia acanthothamnos er en puteformet dvergbusk i vortemelkslekta. | 194,143 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bernauer_Stra%C3%9Fe | 2023-02-04 | Bernauer Straße | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Gater og plasser i Berlin', 'Kategori:Mitte', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Bernauer Straße (oppkalt etter byen Bernau) er en gate i Berlin hvis vestre del utgjør grensen mellom bydelene Gesundbrunnen og Mitte. Berlinmuren løp langs gatens sørlige side og i dag står fortsatt en del av muren der som et minnesmerke. En del av dette minnesmerket utgjøres også av Dokumentationszentrum Berliner Mauer der Bernauer Strasses og Berlinmurens historie vises.Gaten er også berømt som fluktvei under den første tiden etter byggingen av Berlinmuren. Husene på den søndre siden av gaten lå i Øst-Berlin, som var Sovjetunionens okkupasjonsektor, mens fortauet nedenfor vinduene da lå i Wedding, som hørte til den franske sektoren. Dette fikk som følge at mange som bodde i husene hoppet ut gjennom vinduene og på denne måten kom seg til Vest-Berlin. Disse vinduene ble imidlertid murt igjen, og senere ble husene revet.
| Bernauer Straße (oppkalt etter byen Bernau) er en gate i Berlin hvis vestre del utgjør grensen mellom bydelene Gesundbrunnen og Mitte. Berlinmuren løp langs gatens sørlige side og i dag står fortsatt en del av muren der som et minnesmerke. En del av dette minnesmerket utgjøres også av Dokumentationszentrum Berliner Mauer der Bernauer Strasses og Berlinmurens historie vises.Gaten er også berømt som fluktvei under den første tiden etter byggingen av Berlinmuren. Husene på den søndre siden av gaten lå i Øst-Berlin, som var Sovjetunionens okkupasjonsektor, mens fortauet nedenfor vinduene da lå i Wedding, som hørte til den franske sektoren. Dette fikk som følge at mange som bodde i husene hoppet ut gjennom vinduene og på denne måten kom seg til Vest-Berlin. Disse vinduene ble imidlertid murt igjen, og senere ble husene revet.
== Litteratur ==
Bettina Effner, Helge Heidemeyer (Hrsg.): Flucht im geteilten Deutschland: Erinnerungsstätte Notaufnahmelager Marienfelde. (Ausstellung Flucht im Geteilten Deutschland, Erinnerungsstätte Notaufnahmelager Marienfelde e. V.) Berlin 2005, ISBN 3-89809-065-5.
Gisela Helwig (Hrsg.): Die letzten Jahre der DDR. Texte zum Alltagsleben. Edition Deutschland Archiv, Köln 1990, ISBN 3-8046-8760-1.
Norbert Nail: Handeln und Sprachhandeln an der Berliner Mauer. Zur frühen Dekonstruktion einer Staatsgrenze. In: Muttersprache 106, 1996, S. 302–307. ISSN 0027-514X.
Die Berliner Mauer – Ausstellungskatalog Dokumentationszentrum Berliner Mauer. Verein Berliner Mauer. Berlin/Dresden, ISBN 3-930382-80-6.
Peter Brock (Hrsg.): Berliner Straßen neu entdeckt. 33 Streifzüge durch die Hauptstadt. Jaron Verlag, Berlin 2003, ISBN 3-89773-114-2, S. 33–38: Die Schneise. | thumb|right|Station Bernauer Straße | 194,144 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonalhelt_av_Aserbajdsjan | 2023-02-04 | Nasjonalhelt av Aserbajdsjan | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aserbajdsjanske ordener', 'Kategori:Aserbajdsjanske ærestitler', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1992'] | Nasjonalhelt av Aserbajdsjan (aserbajdsjansk: Azərbaycan milli qəhrəmanı) er en aserbajdsjansk orden. Æresbevisningen ble innstiftet i 1992. Tittelen tildeles for fremragende fortjenester av republikkens forsvar, styrking av statssystemet og fremme av viktige verdier. Den som hedres med ærestittelen mottar samtidig ordenstegnet Gullstjerne orden. Æresbevisningen er Aserbajdsjans fornemste.
Utmerkelsen Nasjonalhelt av Aserbajdsjan har utmerkelsen Helt av Sovjetunionen som forbilde. Også flere andre land, som tilhørte Sovjetunionen, har innført tilsvarende ærestitler. Blant disse er Helt av Hviterussland, Helt av Ukraina, Helt av Den russiske føderasjon og Nasjonalhelt av Georgia.
| Nasjonalhelt av Aserbajdsjan (aserbajdsjansk: Azərbaycan milli qəhrəmanı) er en aserbajdsjansk orden. Æresbevisningen ble innstiftet i 1992. Tittelen tildeles for fremragende fortjenester av republikkens forsvar, styrking av statssystemet og fremme av viktige verdier. Den som hedres med ærestittelen mottar samtidig ordenstegnet Gullstjerne orden. Æresbevisningen er Aserbajdsjans fornemste.
Utmerkelsen Nasjonalhelt av Aserbajdsjan har utmerkelsen Helt av Sovjetunionen som forbilde. Også flere andre land, som tilhørte Sovjetunionen, har innført tilsvarende ærestitler. Blant disse er Helt av Hviterussland, Helt av Ukraina, Helt av Den russiske føderasjon og Nasjonalhelt av Georgia.
== Insignier ==
Det synlige tegn på æresbevisningen Nasjonalhelt av Aserbajdsjan er Gullstjerneordenen, en åttetagget stjerne i gull. Ordensstjernen er festet til et ordensbånd i fargene grønn, rød og blå, Aserbajdsjans flaggfarger. Ordenstegnet bæres på venstre side av brystet.
== Eksterne lenker ==
(en) National Heroes of Azerbaijan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«On the title of National Hero of Azerbaijan», Azerbaijans.com | Nasjonalhelt av Aserbajdsjan (aserbajdsjansk: Azərbaycan milli qəhrəmanı) er en aserbajdsjansk orden. Æresbevisningen ble innstiftet i 1992. | 194,145 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aleksandr_Tsjernysjov | 2023-02-04 | Aleksandr Tsjernysjov | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1857', 'Kategori:Fødsler 10. januar', 'Kategori:Fødsler i 1786', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Russiske generaler', 'Kategori:Russiske statsministre', 'Kategori:Sankta Annas orden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Æreslegionen'] | Aleksandr Ivanovitsj Tsjernysjov russisk Александр Иванович Чернышев (født 10. januar 1786, død 2. juli 1857) var en russisk offiser, diplomat og politiker. Hans karrière begynte under Napoleonskrigene.
| Aleksandr Ivanovitsj Tsjernysjov russisk Александр Иванович Чернышев (født 10. januar 1786, død 2. juli 1857) var en russisk offiser, diplomat og politiker. Hans karrière begynte under Napoleonskrigene.
== Dekorasjoner ==
Sankt Vladimirs orden
Sankt Georgsordenen (fjerde klasse)
Æreslegionen
Sankta Annas orden (første klasse)
Den militære Wilhelmsordenen
== Referanser ==
== Litteratur ==
W. Besotosny: Otetschestwennaja woina 1812 goda: enziklopedija. Rosspen, Moskau 2004, ISBN 978-5-8243-0324-7, S. 772–773.
Alexander Mikaberidze: The Russian Officer Corps of the Revolutionary and Napoleonic Wars: 1792–1815. Savas Beatie, New York 2004, ISBN 1-932714-02-2.
Ludwig Häusser: Deutsche Geschichte vom Tode Friedrichs des Grossen bis zur Gründung des deutschen Bundes. Weidmann, Berlin 1863.
Heinrich Ludwig Beitzke: Geschichte der deutschen Freiheitskriege in den Jahren 1813 und 1814. Berlin 1855.
Johann Sporschill: Die grosse Chronik, Geschichte des Krieges des verbündeten Europas gegen Napoleon Bonaparte in den Jahren 1813, 1814 und 1815. bind 1, 1841. | Aleksandr Ivanovitsj Tsjernysjov russisk Александр Иванович Чернышев (født 10. januar 1786, død 2. | 194,146 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eberhard_Schrader | 2023-02-04 | Eberhard Schrader | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 4. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1908', 'Kategori:Fødsler 7. januar', 'Kategori:Fødsler i 1836', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Braunschweig', 'Kategori:Professorer ved Humboldt-Universität zu Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske assyriologer'] | Eberhard Schrader (født 7. januar 1836 i Braunschweig, død 4. juli 1908 i Berlin) var en tysk assyriolog.
Schrader ble i 1863 professor i teologi i Zürich, 1870 i Giessen, 1873 i Jena og endelig professor i semittiske språk fra 1875 ved Universitetet i Berlin, der han gikk over til det filosofiske fakultet. Han hadde tidlig kastet seg over assyriologien. Schrader var den første professor i assyriologi i Tyskland og den egentlige grunnlegger av det assyriologiske studium i dette land.I 1872 utgav han to bøker: Die assyrischen-babylonischen Keilinschriften og Die Keilinschriften und das alte Testament (ny utgave 1883), engelsk oversettelse: The Cuneiform Inscriptions and the Old Testament (1885—89); en tredje meget omarbeidet utgave ved Winckler og Zimmern utkom i 1903.
Schrader har dessuten blant annet utgitt: Keilinschriften und Geschichtsforschung (1878) for en del rettet i mot angrep fra Alfred von Gutschmid, og Zur Frage nach dem Ursprung der babylonischen Kultur (Berlin 1884). Han er også grunnlegger av den samling oversettelser fra assyrisk til tysk som utkom under tittelen Keilschriftliche Bibliothek (1892—1904).
| Eberhard Schrader (født 7. januar 1836 i Braunschweig, død 4. juli 1908 i Berlin) var en tysk assyriolog.
Schrader ble i 1863 professor i teologi i Zürich, 1870 i Giessen, 1873 i Jena og endelig professor i semittiske språk fra 1875 ved Universitetet i Berlin, der han gikk over til det filosofiske fakultet. Han hadde tidlig kastet seg over assyriologien. Schrader var den første professor i assyriologi i Tyskland og den egentlige grunnlegger av det assyriologiske studium i dette land.I 1872 utgav han to bøker: Die assyrischen-babylonischen Keilinschriften og Die Keilinschriften und das alte Testament (ny utgave 1883), engelsk oversettelse: The Cuneiform Inscriptions and the Old Testament (1885—89); en tredje meget omarbeidet utgave ved Winckler og Zimmern utkom i 1903.
Schrader har dessuten blant annet utgitt: Keilinschriften und Geschichtsforschung (1878) for en del rettet i mot angrep fra Alfred von Gutschmid, og Zur Frage nach dem Ursprung der babylonischen Kultur (Berlin 1884). Han er også grunnlegger av den samling oversettelser fra assyrisk til tysk som utkom under tittelen Keilschriftliche Bibliothek (1892—1904).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Schrader, Eberhard i Christian Blangstrup, Salmonsens Konversationsleksikon (2. udgave, 1926) | Eberhard Schrader (født 7. januar 1836 i Braunschweig, død 4. | 194,147 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alfred_von_Gutschmid | 2023-02-04 | Alfred von Gutschmid | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 2. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1887', 'Kategori:Dødsfall i 1897', 'Kategori:Fødsler 1. juli', 'Kategori:Fødsler i 1831', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dresden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske historikere', 'Kategori:Tyske orientalister'] | Hermann Alfred von Gutschmid (født 1. juli 1831 i Loschwitz (nå del av Dresden), død 2. mars 1887 i Tübingen) var en tysk friherre, historiker og orientalist.
Gutschmid studerte filologi og historie ved universitetene i Leipzig og Bonn og ble i 1854 filosofisk doktor i Leipzig på avhandlingen De rerum aegyptiacarum scriptoribus graecis ante Alexandrum Magnum. I 1863 ble han ekstraordinær professor i historie ved Kiels universitet og i 1866 ordinær professor der. I 1873 flyttet han til Königsberg, i 1876 til Jena og i 1877 til Tübingen. Han utgav blant annet Beiträge zur Geschichte des alten Orients (1858), Geschichte Irans von Alexander bis zum Untergang der Arsaciden (1887) og en mengde mindre avhandlinger i tidsskrifter, encyklopedier og lignende, blant annet i Encyclopædia Britannica. De fleste av hans kritiske og andre avhandlinger ble utgitt av Franz Rühl, «Kleine Schriften von Alfred von Gutschmid» (fire bind, Leipzig 1889–93).
| Hermann Alfred von Gutschmid (født 1. juli 1831 i Loschwitz (nå del av Dresden), død 2. mars 1887 i Tübingen) var en tysk friherre, historiker og orientalist.
Gutschmid studerte filologi og historie ved universitetene i Leipzig og Bonn og ble i 1854 filosofisk doktor i Leipzig på avhandlingen De rerum aegyptiacarum scriptoribus graecis ante Alexandrum Magnum. I 1863 ble han ekstraordinær professor i historie ved Kiels universitet og i 1866 ordinær professor der. I 1873 flyttet han til Königsberg, i 1876 til Jena og i 1877 til Tübingen. Han utgav blant annet Beiträge zur Geschichte des alten Orients (1858), Geschichte Irans von Alexander bis zum Untergang der Arsaciden (1887) og en mengde mindre avhandlinger i tidsskrifter, encyklopedier og lignende, blant annet i Encyclopædia Britannica. De fleste av hans kritiske og andre avhandlinger ble utgitt av Franz Rühl, «Kleine Schriften von Alfred von Gutschmid» (fire bind, Leipzig 1889–93).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gutschmid, Alfred von i Christian Blangstrup, Salmonsens Konversationsleksikon (2. udgave, 1920)
Allgemeine Deutsche Biographie | Hermann Alfred von Gutschmid (født 1. juli 1831 i Loschwitz (nå del av Dresden), død 2. | 194,148 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Riga_Black_Balsam | 2023-02-04 | Riga Black Balsam | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bitter', 'Kategori:Latvia'] | Riga Black Balsam (eller Riga Balsam, latvisk: Rīgas Melnais Balzams) er en bittersøt likør fra Latvia.
Drikken ble opprinnelig skapt av apotekeren Abraham Kunze i det 18. århundre. Den forhandles i dag i brune keramiske flasker. Riga Balsam er i Norden særlig populær på Ærø i Danmark.
| Riga Black Balsam (eller Riga Balsam, latvisk: Rīgas Melnais Balzams) er en bittersøt likør fra Latvia.
Drikken ble opprinnelig skapt av apotekeren Abraham Kunze i det 18. århundre. Den forhandles i dag i brune keramiske flasker. Riga Balsam er i Norden særlig populær på Ærø i Danmark.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bryggeriets hjemmeside | thumb|En flaske Riga Black Balsam | 194,149 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heinrich_Zimmern | 2023-02-04 | Heinrich Zimmern | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1931', 'Kategori:Fødsler 14. juli', 'Kategori:Fødsler i 1862', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Karlsruhe', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske assyriologer', 'Kategori:Tyske orientalister'] | Heinrich Zimmern (født 14. juli 1862 i Graben ved Karlsruhe, død 17. februar 1931 i Leipzig) var en tysk assyriolog.
| Heinrich Zimmern (født 14. juli 1862 i Graben ved Karlsruhe, død 17. februar 1931 i Leipzig) var en tysk assyriolog.
== Liv og virke ==
Zimmern ble i 1884 dr.phil. i semittiske språk ved Universitetet i Leipzig. Han habiliterte seg i 1889 ved Universitetet i Königsberg. Etter habilitasjonen var han fra 1889 til 1890 privatdosent i assyriologi i Königsberg. Fra 1890 til 1894 var han privatdosent i samme felt ved Universitetet i Halle. Deretter var han 1894–1900 dosent (außerordentlicher professor) ved Universitetet i Leipzig. Fra 1899 til 1900 hadde han også stilling ved Universitetet i Breslau. Zimmern ble i 1900 professor i orientalske språk ved Universitetet i Leipzig, en stilling han hadde til 1929.Zimmern deltok i den av Frants Buhl ledede revideringen av Wilhelm Gesenius' Hebräisches und aramäisches Handwörterbuch über das Alte Testament fra og med 12. opplag (16. opplag 1915) og stod sammen med Hugo Winckler for det tredje, fullstendig omarbeidede opplaget (1902–03) av Eberhard Schraders verk Die Keilinschriften und das Alte Testament samt gav de assyriologiske bidrag til Hermann Gunkels Schöpfung und Chaos in Urzeit und Endzeit (1895).
== Bibliografi ==
Babylonische Busspsalmen umschreiben, übersetzt und erklärt (1885)
Beiträge zur Kenntnis der babylonische Religion (i "Assyriologische Bibliothek", XII, 1896-1900)
Vater, Sohn und Fürsprecher in der babylonischen Gottesvorstellung (1896)
Vergleichende Grammatik der semitischen Sprachen (i "Porta linguarum orientalium", 1898)
Biblische und babylonische Urgeschichte (i "Der alte Orient", 1901; 3. opplag 1903)
Keilinschriften und Babel nach ihrem religionsgeschichtlichen Zusammenhang. Ein Leitfaden zur Orientierung im sogenannten Babel-Bibel-Streit, mit Einbeziehung auch der neutestamentlichen Pobleme (1903)
Babylonische Hymnen und Gebete in Auswahl (i "Der alte Orient", 1905-11)
Sumerisch-babylonische Tamúzlieder (1907)
Der babylonische Gott Tamúz (1909)
Zum Streit um die "Christusmythe". Das babylonische Material in seinen Hauptpunkten dargestellt (1910)
Sumerische Kultlieder aus altbabylonischer Zeit (2. band, 1912-13)
Akkadische Fremdwörter als Beweis für babylonsichen Kultureinfluss (1915; 2. opplag 1917)
König Lipit-Istar’s Vergöttlichung. Ein altsumerisches Lied (1916)
== Referanser ==
== Kilder ==
(sv) Zimmern, Heinrich i Nordisk familjebok (2. utgave, 1922) | Heinrich Zimmern (født 14. juli 1862 i Graben ved Karlsruhe, død 17. | 194,150 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunnar_Edvard_Gundersen | 2023-02-04 | Gunnar Edvard Gundersen | ['Kategori:Alumni fra Universitetet i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2017', 'Kategori:Fødsler 24. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Høyre-ordførere i Aust-Agder', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske næringslivsledere', 'Kategori:Ordførere i Grimstad', 'Kategori:Personer fra Grimstad kommune', 'Kategori:Vararepresentanter til Stortinget'] | Gunnar Edvard Gundersen (født 24. oktober 1927 i Grimstad, død 14. februar 2017 samme sted) var en norsk industrileder og politiker (H); ordfører i Grimstad 1982–1983.
Han var sønn av banksjef og ordfører G.E. Gundersen og husmor Margit Tobiassen. Han tok artium ved Arendals offentlige høyere allmennskole i 1947 og ble cand.oecon. fra Universitetet i Oslo i 1953. Gundersen var regnskapssekretær i Uglands rederi 1954–1957, kontorsjef ved Nymo mekaniske verksted 1957–1973 og informasjonssjef i Ugland-gruppen 1973–1994.Gundersen begynte sitt politiske arbeid som formann i Grimstad Unge Høyre og Aust-Agder Unge Høyre i siste halvdel av 1950-årene. Han var viseformann i Aust-Agder Høyre 1959–1965, så formann 1966–1970. Han var medlem av Grimstad kommunestyre 1960–1983, 1988–1991, 1999–2003 og 2007–2011, medlem av formannskapet i flere perioder, varaordfører 1960–1961 og 1978–1981 samt Grimstads ordfører 1982–1983. Gundersen var medlem av Aust-Agder fylkesting 1968–1970 og 1. vararepresentant til Stortinget fra Aust-Agder 1973–1981; han møtte i 116 dager på Stortinget.Blant andre verv har Gundersen vært formann i Selskapet for Grimstad Bys Vel 1972–1980 og formann i Fotballklubben Jerv 1984–1986.Gundersen ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull i 2006.
| Gunnar Edvard Gundersen (født 24. oktober 1927 i Grimstad, død 14. februar 2017 samme sted) var en norsk industrileder og politiker (H); ordfører i Grimstad 1982–1983.
Han var sønn av banksjef og ordfører G.E. Gundersen og husmor Margit Tobiassen. Han tok artium ved Arendals offentlige høyere allmennskole i 1947 og ble cand.oecon. fra Universitetet i Oslo i 1953. Gundersen var regnskapssekretær i Uglands rederi 1954–1957, kontorsjef ved Nymo mekaniske verksted 1957–1973 og informasjonssjef i Ugland-gruppen 1973–1994.Gundersen begynte sitt politiske arbeid som formann i Grimstad Unge Høyre og Aust-Agder Unge Høyre i siste halvdel av 1950-årene. Han var viseformann i Aust-Agder Høyre 1959–1965, så formann 1966–1970. Han var medlem av Grimstad kommunestyre 1960–1983, 1988–1991, 1999–2003 og 2007–2011, medlem av formannskapet i flere perioder, varaordfører 1960–1961 og 1978–1981 samt Grimstads ordfører 1982–1983. Gundersen var medlem av Aust-Agder fylkesting 1968–1970 og 1. vararepresentant til Stortinget fra Aust-Agder 1973–1981; han møtte i 116 dager på Stortinget.Blant andre verv har Gundersen vært formann i Selskapet for Grimstad Bys Vel 1972–1980 og formann i Fotballklubben Jerv 1984–1986.Gundersen ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull i 2006.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Gunnar Edvard Gundersen hos Stortinget
(no) Gunnar Edvard Gundersen hos Norsk senter for forskningsdata | Gunnar Edvard Gundersen (født 24. oktober 1927 i Grimstad, død 14. | 194,151 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Private_Dancer_(1984) | 2023-02-04 | Private Dancer (1984) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1984', 'Kategori:Tina Turner-album'] | Private Dancer er det femte studioalbumet til Tina Turner. Det ble gitt ut i 1984. Albumet kom på førsteplass i Østerrike og R&B-lista, andreplass i Canada, Nederland, New Zealand, Spania, Storbritannia og Tyskland, tredjeplass i Sveits og på Pop-lista, femteplass i Norge, sjuendeplass i Australia og Sverige og 14.-plass i Frankrike. Albumet ble nominert til en Grammy for Album of the Year.
| Private Dancer er det femte studioalbumet til Tina Turner. Det ble gitt ut i 1984. Albumet kom på førsteplass i Østerrike og R&B-lista, andreplass i Canada, Nederland, New Zealand, Spania, Storbritannia og Tyskland, tredjeplass i Sveits og på Pop-lista, femteplass i Norge, sjuendeplass i Australia og Sverige og 14.-plass i Frankrike. Albumet ble nominert til en Grammy for Album of the Year.
== Sporliste ==
=== Australia ===
Side 1:
«I Might Have Been Queen (Soul Survivor)»
«What's Love Got to Do with It»
«Show Some Respect»
«I Can't Stand the Rain»
«Better Be Good to Me»
«Help»Side 2:
«Let's Stay Together»
«1984»
«Steel Claw»
«Private Dancer»
«Rock 'N Roll Widow»
=== Europa ===
Side 1:
«I Might Have Been Queen»
«What's Love Got to Do with It»
«Show Some Respect»
«I Can't Stand the Rain»
«Private Dancer»Side 2:
«Let's Stay Together»
«Better Be Good to Me»
«Steel Claw»
«Help»
«1984»
=== USA ===
Side 1:
«I Might Have Been Queen»
«What's Love Got to Do with It»
«Show Some Respect»
«I Can't Stand the Rain»
«Better Be Good to Me»Side 2:
«Let's Stay Together»
«1984»
«Steel Claw»
«Private Dancer»
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Private Dancer på Discogs
(en) Private Dancer på MusicBrainz
(en) Private Dancer på Spotify
(en) Private Dancer på AllMusic | Private Dancer er en spesial utgave av albumet Private Dancer som ble gitt ut i 1997.the-world-of-tina. | 194,152 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aphengoecus | 2023-02-04 | Aphengoecus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1901', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Aphengoecus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Aphengoecus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i det sørvestligste Afrika (Kapp-provinsen og Namibia).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Aphengoecus Péringuey, 1901
Aphengoecus clypeatus Péringuey, 1901
Aphengoecus multiserratus Scholtz & Howden, 1987
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Aphengoecus i Encyclopedia of Life
(en) Aphengoecus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Aphengoecus hos NCBI
Aphengoecus – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,153 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Pitt_den_eldre | 2023-02-04 | William Pitt den eldre | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske statsministre', 'Kategori:Dødsfall 11. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1778', 'Kategori:Fødsler 15. november', 'Kategori:Fødsler i 1708', 'Kategori:Lords Privy Seal', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Cornwall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | William Pitt d.e. (født 15. november 1708 i Westminster i London, død 11. mai 1778 i Hayes i Kent County), jarl av Chatham, barnebarn til Thomas Pitt, var en britisk whigpolitiker. Han var statsminister fra 1766 til 1768.
Han var far til William Pitt d.y., som var statsminister 1783-1801 og 1804-1806.
| William Pitt d.e. (født 15. november 1708 i Westminster i London, død 11. mai 1778 i Hayes i Kent County), jarl av Chatham, barnebarn til Thomas Pitt, var en britisk whigpolitiker. Han var statsminister fra 1766 til 1768.
Han var far til William Pitt d.y., som var statsminister 1783-1801 og 1804-1806.
== Liv og virke ==
=== Slektsbakgrunn ===
Pitt var barnebarn av Thomas Pitt (1653–1726), guvernør av Madras med tilnavnet «Diamond» Pitt fordi han hadde oppdaget og solgt en meget stor diamant til hertugen av Orléans for om lag £135.000. Denne transaksjonen, og flere andre i India, la grunnlaget for Pitt-familiens formuenhet. Etter at han kom tilbake fra India kunne guvernøren fremme familiens komme til rikdom og innflytelse. I 1691 kjøpte han Boconnoc i Cornwall, noe som gav han kontroll med et sete i parlamentet. Ved flere andre eiendomsoppkjøp ble han en dominerende polisk skikkelse i West Country med kontroll med flere parlamentsseter, som for eksempel Old Sarum - en såkalt rotten borough.
Williams far var Robert Pitt (1680–1727), eldste sønn av guvernør Pitt. Han satt i parlamentet som tory fra 1705 til 1727. Williams mor var Harriet Villiers, datter av Edward Villiers-FitzGerald og Katherine FitzGerald. Begge Williams onkler på farssiden, Thomas og John var også parlamentsmedlemmer; hans tante Lucy giftet seg med den ledende whigpolitikeren og generalen James Stanhope. Fra 1717 til 1721 var Stanhope førsteminister i Stanhope–Sunderland-ministeriet og var en nyttig politisk kontakt for Pittfamilien frem til South Sea Bubble, en katastrofe var ødeleggende for regjeringen.
=== William Pitts første år og studier ===
William Pitt ble født ved Golden Square i Westminster. Hans storebror, Thomas Pitt, var født i 1704. Han hadde dessuten fem søstre: Harriet, Catherine, Ann, Elizabeth og Mary.
Fra 1719 fikk William utdannelse ved Eton College sammen med sin bror. William likte seg ikke på Eton. Det var også her at han begynte å bli plaget av gikt. I 1726 døde guvernør Pitt, og familiegodset i Boconnoc gikk til Williams far. Da han så døde året etter, gikk Boconnoc som arv til Williams eldre bror Thomas Pitt of Boconnoc.
I januar 1727 ble William opptatt som gentleman commoner ved Trinity College i Oxford. Der skal han ha vært en lesehest. Demosthenes var hans favoritt. William ble her en nær venn av George Lyttelton, som senere skulle bli en ledende politiker. I 1728 drev et giktanfall ham til å avslutte Oxford-studiene før slutteksamen.
Han valgte så å reise på en lang utenlandsreise med opphold i blant annet Frankrike og Italia, og fra 1728 til 1730 studerte han ved universitetet i Utrecht. Han hadde kommet over giktanfallet, men sykdommen skulle fortsette å melde seg gjennom resten av hans liv.
=== Militær ===
Pitt ble i 1731 kornett i et dragonregiment. Dette var en tid med kriger på klontinentet, men England isolerte seg fra dem og dermed kom ikke William Pitt til å få noen kamperfaring. Dette var noe som frustrerte ham stort.
=== Politikk ===
I en alder av 27 begynte han i 1735 på sin politiske løpebane som representant i det britiske underhus for valgkretsen Old Sarum som var i familiens eie. I underhuset sluttet han seg til patriotene - en liten opposisjonsgruppe innen whigpartiet - og angrep Robert Walpoles styre så voldsomt at han fikk avskjed fra sin stilling som kornett. I stedet ble han utnevnt til kammerherre hos prinsen av Wales (Fredrik, prins av Wales) som selv tilhørte opposisjonen.
Hans noe anstrengte økonomiske stilling på dette tidspunktet ble forbedret ved den gamle enkehertuginnen av Marlboroughs støtte; ved hennes død i 1744 testamenterte hun et legat på 10 000 pund sterling for hans politiske innsats i kampen mot Walpole (som hun avskydde). Pitt var om mulig enda mer voldsom i sin opposisjon mot Walpoles etterfølger som regjeringssjef, Carteret, jarlen av Granville. Han syntes derved å ha vært mindre påvirket av saklige grunner enn av harme over at han ved Walpoles fall i 1742 ikke fikk noen plass i det nye ministeriet.
=== Økt innflytelse ===
Pitt knyttet vennskapsbånd med opposisjonens ledere - brødrene Pelham (Henry og Thomas, 1. hertug av Newcastle). Kong Georg II nektet dem å gi Pitt plass i ministeriet de dannet i 1744. Kongen bar nag til ham fordi Pitt ved noen anledninger hadde uttalt seg i en svært foraktelig tone om huset Hannover. Da de i 1746 søkte om avskjed fordi kongen fortsatt nektet Pitt inntreden i ministeriet, måtte kongen omsider gi etter, og Pitt fikk en plass i det kongelige råd (men ikke i selve kabinettet) som viseskattemester for Irland, og senere som paymaster general. Da Henry Pelham døde i 1754 og ble etterfulgt av sin bror Thomas som statsminister, hadde Pitt forhåpninger om å bli underhusets leder. Da dette håpet brast begynte han etterhvert å innta en stadig mer opposisjonell holdning, til han i november 1755 ble avskjediget fra sin ministerpost.
Hans innflytelse i underhuset var imidlertid fortsatt økende, og da Newcastles ministerium falt, ble Pitt, under hertugen av Devonshires nominelle lederskap, i desember 1756 det nye kabinettets virkelige leder som statssekretær for krigs- og utenrikssakene. I april 1757 ble Pitt tvunget til å fratre av kongen. Det viste seg snart umulig å regjere uten ham, og i juni 1757 dannet han et nytt ministerium, som ble det kanskje mest lysende i Englands historie og hvis nominelle sjef var Newcastle, men sjel var Pitt. Han var statssekretær og ledet utenriks- og krigssakene samt at han var underhusets leder. PÅ denne tiden var Englands politiske stilling så vanskelig at landet av mange ble ansett som nær sin undergang. England var nemlig involvert i Syvårskrigen, og landets eneste allierte, Preussen, var nesten beseiret av mektige fiender. Den engelske hæren var i grunnen beseiret i slaget ved Hastenbeck, og krigen i Nord-Amerika mot franskmennene ble dårlig ledet.
Pitt forsterket den engelske hæren i Tyskland og skaffet den en utmerket leder i Ferdinand av Braunschweig. Han ga Fredrik II 700 000 pund sterling i årlige tilskudd, noe som muliggjorde fortsettelse av krigføringen for Preussens del. General James Wolfe som var sendt til Amerika av Pitt, erobret Canada, samtidig med at Robert Clive for Det ostindiske kompaniets regning erobret store deler av India. Den engelske marinen vant den ene seieren etter den andre over Frankrikes marine, og ni tideler av Frankrikes krigsskip ble helt ødelagt. Den engelske Kaperfart lammet nesten fullstendig den franske handelen som kom via sjøveien.
Disse fremgangene skapte en allmenn begeistring i England, og Pitt ble beundret av innbyggerne. I den indre ledelse var han, skjønt han også der utøvet en stor og velgjørende innflytelse, ikke like fremstående som ved ledelsen av krigs- og utenrikssakene. På tross av sine gode resultater hadde han mange fiender som han hadde skaffet seg delvis som følge av sin stolthet og voldsomhet. Etter at Georg III i 1760 ble kronet, ble Pitts stilling svekket, da kongen og hans favoritt jarl John Stuart hørte til Pitts motstandere.
=== Statsminister ===
Etter at Spania inngikk den bourbonske familiepakten med Frankrike i 1761, gikk Pitt inn for krig mot Spania. Da kongen og de fleste ministrene motsatte seg dette, gikk Pitt av 5. oktober 1761. Georg gav ham da en årlig pensjon på 3 000 pund sterling, og hans hustru, lady Hester Grenville, fikk tittelen baronesse Chatham. Som leder av opposisjonen angrep Pitt heftig både måten fredsforhandlingene ble ført på og Parisfreden i 1763. I konflikten mellom regjeringen og de amerikanske koloniene like etter tok Pitt parti for koloniene, og forsvarte kolonienes rett til politiske friheter med glødende veltalenhet.
Til slutt måtte kong Georg III be ham om å danne et nytt ministerium, noe han - til tross for sykdom (han hadde i flere år vært plaget av tidvis svært smertefull gikt) - gjorde i juli 1766. Han overtok selv stillingen som lordseglsbevarer, og fikk i forbindelse med dette tittelen earl av Chatham. At han mottok denne æresbevisningen, minsket hans popularitet og i større grad hans politiske betydning som hovedsakelig hadde vært basert på hans usedvanlig sterke innflytelse i underhuset. Han fikk etter dette tilnavnet «the great commoner».
=== Sykdom og død ===
Hans tiltagende sykelighet, som av og til førte ham på randen av sinnsforstyrrelse, hindret ham i å ta særlig aktivt del i regjeringen. Den 12. oktober 1768 fratrådte han sitt embete, mens hans kollegers ukloke politikk mot koloniene i Nord-Amerika førte til en ny og skjebnesvanger krise i forholdet mellom dem og moderlandet. I de følgende årene opptrådte Pitt offentlig hovedsakelig ved de anledninger da den amerikanske uavhengighetskrig var gjenstand for parlamentets oppmerksomhet.
Han tok i det store og hele parti for koloniene, men opponerte på den andre side livlig mot monarkiets oppstykking (særdeles berømte er hans taler 9. januar 1770, 27. mai 1774 og 20. januar 1775). Det var også i dette spørsmål han siste gang opptrådte i Overhuset 7. april 1778. Under debatten ble han rammet av slag, og døde vel én måned senere.
Pitt fikk en statsbegravelse 9. juni samme år i Westminster Abbey. Gjelden hans ble betalt av staten med 20 000 pund sterling, og til innehaveren av tittelen earl av Chatham ble det for all fremtid bevilget en årlig livrente av 4 000 pound sterling. Pitt var ikke bare en av Englands største statsmenn, han var også en av dets fremste politiske talere.
== Kilder og litteratur ==
Nordisk Familjbok / Uggleupplaget 1915: side 961-962, side 963-964 og side 965-966 (digitalisert av Project Runeberg) Besøkt 3. januar 2015
=== Biografisk ===
Thomas, Peter D.G. "'The Great Commoner': The Elder William Pitt as Parliamentarian," Parliamentary History, July 2003, Vol. 22 Issue 2, pp 145–63
Black, Jeremy. "Chatham revisited," History Today (Aug 1991) 41#8 pp 34–39.
Black, Jeremy. Pitt the Elder. Cambridge University Press, 1992.
Brown, Peter Douglas. William Pitt, Earl of Chatham: The Great Commoner. George Allen & Unwin, 1978.
Peters, Marie. "Pitt, William, first earl of Chatham [Pitt the elder] (1708–1778)", Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, 2004; online edn, May 2009 accessed 28 May 2012
Peters, Marie. Elder Pitt (1998) 284pp, short scholarly biography
Robertson, Sir Charles Grant Chatham and the British Empire [Teach Yourself History Series], (London: The English Universities Press, Ltd., 1946, 1959).
=== Spesialiserte studier ===
Anderson, Fred. Crucible of War: The Seven Years' War and the Fate of Empire in British North America, 1754–1766. Faber and Faber, 2000.
Cooper, Richard. "William Pitt, Taxation, and the Needs of War," Journal of British Studies, Nov 1982, Vol. 22 Issue 1, pp 94–103
Corbett, Julian Stafford England in the Seven Years' War (2 vol. 1907), military history
De-La-Noy, Michael. The King Who Never Was: The Story of Frederick, Prince of Wales. Peter Owen, 1996.
Dull, Jonathan R. The French Navy and the Seven Years' War. University of Nebraska Press, 2005
McLynn, Frank. 1759: The Year Britain Became Master of the World. Pimlico, 2000.
Peters, Marie. Pitt and Popularity: The Patriot Minister and London Opinion During the Seven Years' War (1981) 309pp
Rodger N.A.M. Command of the Ocean: A Naval History of Britain, 1649–1815. Penguin Books, 2006.
Trench, Chenevix Charles. George II. Allen Lane, 1973
Turner, Michael J. Pitt the Younger: A Life. Hambledon & London, 2003.
Woodfine, Philip. Britannia's Glories: The Walpole Ministry and the 1739 War with Spain. Boydell Press, 1998.
=== Historiografi ===
Moncure, James A. ed. Research Guide to European Historical Biography: 1450–Present (4 vol 1992); 4:1629–39
Peters, Marie. "The Myth of William Pitt, Earl of Chatham, Great Imperialist: Part One, Pitt and Imperial Expansion 1738–1763," Journal of Imperial & Commonwealth History (1993) 21#1 pp 31–74.
Peters, Marie. "The Myth of William Pitt, Earl of Chatham, Great Imperialist Part 2: Chatham and Imperial Reorganization 1763–78," Journal of Imperial & Commonwealth History, (1994) 22#3 pp 393–431
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«William Pitt 'The Elder', 1st Earl of Chatham», fra nettsidene til den britiske regjeringen (engelsk)
«The Speeches of Lord Chatham» Arkivert 21. desember 2015 hos Wayback Machine., fra nettstedet classicpersuasion.org (engelsk) | William Pitt d.e. | 194,154 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bohepilissus | 2023-02-04 | Bohepilissus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1975', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Sør-Afrikas insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Bohepilissus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Bohepilissus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
== Utbredelse ==
Artene er utbredt i Sør-Afrika (Kapp-provinsen).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Bohepilissus Paulian, 1975
Bohepilissus nitidus (Balthasar, 1965)
Bohepilissus subtilis (Boheman, 1857)
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Bohepilissus i Encyclopedia of Life
(en) Bohepilissus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Bohepilissus hos NCBI
Bohepilissus – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,155 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Boletoscapter | 2023-02-04 | Boletoscapter | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australias endemiske fauna', 'Kategori:Australias insekter', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1974', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Boletoscapter er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Boletoscapter er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Levevis ==
Artene har blitt funnet i åpen skog, men i ganske ulike vegetasjonstyper. De lever trolig på råtnende sopp eller møkk.
== Utbredelse ==
Slekten er bare kjent fra Queensland i Australia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Boletoscapter Matthews, 1974
Boletoscapter cornutus (MacLeay, 1887)
Boletoscapter furcatus Matthews, 1974
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Boletoscapter i Encyclopedia of Life
(en) Boletoscapter i Global Biodiversity Information Facility
(en) Boletoscapter hos NCBI
Boletoscapter – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,156 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Canthonidia | 2023-02-04 | Canthonidia | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1939', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Canthonidia er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Canthonidia er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
Middelsstore, brede og hvelvede, litt matt metallisk fargede skarabider. Hodet er bredt og skovlformet med to korte, trekantede tenner ved forkanten. Pronotum er over dobbelt så bredt som langt, bredt innskåret foran, ytterkantene rundet med en knekk på midten. Dekkvingene er hvelvede, nokså korte, med rekker av korte børster.
== Utbredelse ==
Slekten er kjent fra Fransk Guyana og Bolivia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Canthonidia Paulian, 1939
Canthonidia hirsuta Paulian, 1939
Canthonidia rubromaculata (Blanchard, 1846)
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Canthonidia i Encyclopedia of Life
(en) Canthonidia i Global Biodiversity Information Facility
Canthonidia – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,157 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tesserodoniella | 2023-02-04 | Tesserodoniella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2006', 'Kategori:Chiles endemiske fauna', 'Kategori:Chiles insekter', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Tesserodoniella er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Tesserodoniella er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
Små (5-6 millimeter), bredt ovale, svarte skarabider. Hodet er bredt skovlformet med to korte tenner skilt av en bred, U-formet innskjæring i midten. Dekkvingene har markerte punktstriper.
== Levevis ==
Artene har blitt funnet i områder der det tidligere vokster sørbøk (Nothofagus)-skog, nå med ulike slags sekundær vegetasjon.
== Utbredelse ==
Slekten er bare kjent fra Chile.
== Systematisk inndeling ==
Slekten er trolig nærmest beslektet med slektene Tesserodon og Aptenocanthon fra Australia.
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Tesserodoniella Vaz-de-Mello & Halftter, 2006
Tesserodoniella elguetai Vaz-de-Mello & Halftter, 2006
Tesserodoniella meridionalis Vaz-de-Mello & Halftter, 2006
== Kilder ==
Vaz-de-Mello. F.Z. og Halftter, G. (2006) A new dung beetle genus with two new species from Chile (Coleoptera: Scarabaeidae: Scarabaeinae). Zootaxa 1193: 59-68 [1]
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Tesserodoniella i Encyclopedia of Life
(en) Tesserodoniella i Global Biodiversity Information Facility
(en) Tesserodoniella hos NCBI
Tesserodoniella – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,158 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wenches_jul_(2000) | 2023-02-04 | Wenches jul (2000) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2000', 'Kategori:Norske julealbum', 'Kategori:Wenche Myhre-album'] | Wenches jul er en spesialutgave av albumet Wenches jul fra 1991. Spesialutgaven ble utgitt i 2000.
| Wenches jul er en spesialutgave av albumet Wenches jul fra 1991. Spesialutgaven ble utgitt i 2000.
== Sporliste ==
«Julepotpourri» (P. Asplin, Juul Hansen, T. Conner, P. A. Kruse, S. Nelson, J. Rollins og A. Bendiksen) - 3.08
«Eventyrland/Sledeturen» (D. Smith, F. Bernhard, J. V. Johannessen, M. Parish og L. Andersson) - 2.45
«Julenissen tror jeg på» (D. Parton og J. V. Johannessen) - 3.24
«Min barndoms hvite jul» (I. Berlin og A. P. Aasen)- 3.37
«Her kommer nissefar» (G. Antry, O. Haldeman og J. V. Johannessen) - 1.56
«Det største vi kan få» (J. Jarvis og J. V. Johannessen) - 3.40
«Julenissen kommer i kveld» (F. J. Coots, H. Gillespie og A. Bendiksen) - 1.46
«Et lys imot mørketida» (Trygve Hoff) - 3.17
«Varm sjokolade» - 0.13
«Kom til vinterland» (Lindeborg og J. V. Johannessen) - 2.12
«Trollfest» (Runar Borge) - 1.32
«Stjernen i det blå» (L. Harling, N. Washington og J. V. Johannessen) - 3.51
«Denne fineste dagen på jord» (C. Davis, N. Newell og J. V. Johannessen) - 4.08
«La det snø, la det snø, la det snø» (S. Stryne, S. Cahn og J. V. Johannessen) - 2.14
«Hva skal jeg gi deg til jul i år?» (S. Gundersen og J. V. Johannessen) - 3.25
«Alt er ønsker til den søte julefest» (D. Gardner og O. Nikolaysen) - 0.52
== Referanser == | Wenches jul er en spesialutgave av albumet Wenches jul fra 1991. Spesialutgaven ble utgitt i 2000. | 194,159 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RS_99_%C2%ABSkomv%C3%A6r_III%C2%BB | 2023-02-04 | RS 99 «Skomvær III» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske redningsskøyter', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1986'] | RS 99 «Skomvær III» er en redningsskøyte i Skomvær-klassen tilhørende Redningsselskapet som kom i tjeneste i 1986. «Skomvær III» var den første i denne klassen og ble bygget i komposittmateriale, nærmere bestemt glassfiberarmert umettet polyester (GUP) sandwich. Skipet ble finansiert med selskapets egne fondsmidler. Redningsskøyta er oppkalt etter den norske stålbarken «Skomvær», som ble bygd i 1890. Forrige redningsskøyte med navnet Skomvær var RS «Skomvær II».
Båten ble bygget ved West Products AS i 1986. RS 99 «Skomvær III» har en lengde på 19,61 meter, bredde 5,7 meter og dypgang på 1,40 meter. Den har to MAN dieselmotorer à 735 kW. . Båten har en maksimalfart på 25 knop og rekkevidden er 300 nautiske mil.Redningsskøyta har en besetning på tre: skipper, styrmann og maskinist. Den er for tiden (2018) i beredskap med stasjon på Husøy.
| RS 99 «Skomvær III» er en redningsskøyte i Skomvær-klassen tilhørende Redningsselskapet som kom i tjeneste i 1986. «Skomvær III» var den første i denne klassen og ble bygget i komposittmateriale, nærmere bestemt glassfiberarmert umettet polyester (GUP) sandwich. Skipet ble finansiert med selskapets egne fondsmidler. Redningsskøyta er oppkalt etter den norske stålbarken «Skomvær», som ble bygd i 1890. Forrige redningsskøyte med navnet Skomvær var RS «Skomvær II».
Båten ble bygget ved West Products AS i 1986. RS 99 «Skomvær III» har en lengde på 19,61 meter, bredde 5,7 meter og dypgang på 1,40 meter. Den har to MAN dieselmotorer à 735 kW. . Båten har en maksimalfart på 25 knop og rekkevidden er 300 nautiske mil.Redningsskøyta har en besetning på tre: skipper, styrmann og maskinist. Den er for tiden (2018) i beredskap med stasjon på Husøy.
== Se også ==
Redningsselskapets redningsskøyter
== Referanser == | sandwich, divinycell | 194,160 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mona_Pahle_Bjerke | 2023-02-04 | Mona Pahle Bjerke | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 25. mai', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske kunsthistorikere', 'Kategori:Norske kunstkritikere', 'Kategori:Stubber 2019-06'] | Mona Pahle Bjerke er en norsk høgskolelektor ved KHiO Hun skriver også kunstkritikker i NRK.
| Mona Pahle Bjerke er en norsk høgskolelektor ved KHiO Hun skriver også kunstkritikker i NRK.
== Faglig bakgrunn ==
Bjerke tok hovedfag i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo våren 2003 med en oppgave om malerisk og fotografisk representajon i Gerhard Richters abstrakte malerier fra 1999.
== Familiebakgrunn ==
Mona Pahle Bjerke er barnebarn av riksmålsforfatteren og samfunnsdebattanten André Bjerke (1918–1985).
== Kunstkritiker ==
Mona Pahle Bjerke har arbeidet som kunstanmelder i NRK. Hun har hatt egne spalter i radioprogrammet Studio 2 der hun har testet egne teorier i møte med eksperter.
Mona Pahle Bjerke har ved flere anledninger markert seg som en frittalende kunstkritiker. Hun sa at hun var «flau, sint og krenket» av dronning Sonjas utstilling på KODE i Bergen i 2017. I 2015 markerte hun seg ved å kalle Ståle Stenslies og Barbora Kysilkovas prosjekt »Nasjonens mødre», som omfattet tre oljemalerier av Erna Solberg, Siv Jensen og Ine Eriksen Søreide som døde martyrer, for «usmakelige, og teknisk og idemessig svake».
I 2011 fikk Pahle Bjerke arbeidsstipend fra kritikerlaget for å «øke sin kompetanse innen designhistorie og -teori».Mona Pahle Bjerke delte i 2019 ut kunstkritikerprisen til utstillingen «Munchmuseet i bevegelse».
== Referanser == | Mona Pahle Bjerke er en norsk høgskolelektor ved KHiOKHiO om Mona Pahle Bjerke (på engelsk) Hun skriver også kunstkritikker i NRK.Søk på «Mona Pahle Bjerke» i NRK Radios nettarkiv | 194,161 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aliyah | 2023-02-04 | Aliyah | ['Kategori:Aliyah', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hebraiske ord og uttrykk', 'Kategori:Israels historie', 'Kategori:Sionisme'] | For kvinnenavnet, se Aliyah (navn).
Aliyah (hebraisk עלייה, Aliya, «oppstigning») refererer til jødisk innvandring til Israels land (og siden staten ble opprettet i 1948, Staten Israel). Det motsatte fenomenet, jødisk utvandring fra Israel, blir referert til som yerida (utvandring).
| For kvinnenavnet, se Aliyah (navn).
Aliyah (hebraisk עלייה, Aliya, «oppstigning») refererer til jødisk innvandring til Israels land (og siden staten ble opprettet i 1948, Staten Israel). Det motsatte fenomenet, jødisk utvandring fra Israel, blir referert til som yerida (utvandring).
== Religiøse, ideologistiske og kulturelle konsepter ==
Aliyah blir betraktet som et viktig konsept i jødisk kultur og et grunnleggende konsept i sionismen, ivaretatt i Loven om tilbakevending, som gir alle jøder rett til å innvandre til og bosette seg i Israel og ved det automatisk oppnå israelsk statsborgerskap. Jøder som gjennomfører aliyah blir kalt for oleh (m. entall), olah (f. entall) eller olim (flertall). Mange religiøse jøder ser på aliyah som tilbakekomsten til Det lovede land som en del av Guds bibelske løfte til etterkommerne av de hebraiske patriarkene Abraham, Isak og Jakob. Aliyah er etter noen tolkninger inkludert som et bud i de 613 bud gitt av Tanakh.
Innen sionismen inkluderer uttrykket aliyah (flertall aliyot) både frivillig innvandring av ideologiske, følelsesmessige eller praktiske grunner og flukt fra jødisk forfølgelse. Størsteparten av jødene som i dag bor i Israel, har røtter i andre land. Mange av disse valgte selv å bosette seg i Israel fremfor andre land, selv om en del også ble tvunget til å forlate sitt opprinnelige hjemland. Israel, som vanligvis blir referert til som et «innvandrerland», er også, i større målestokk, et flyktningland.
I den vanligste tradisjonelle jødiske rekkefølgen av Tanakhs bøker, er det siste ordet i Tanakh (altså det siste ordet i den originale hebraiske versjonen i Andre Krønikebok 36, 23) veya`al, en bydeform med samme røtter som ordet aliyah, og betyr «la ham dra opp [til Israel]».
=== Sionistisk aliyah (Fra 1882) ===
I sionistisk historie er de forskjellige aliyahbølgene, som begynte da biluim ankom Israel fra Russland i 1882, ofte kategorisert etter dato og immigrantenes hjemland.
=== Første aliyah (1882–1903) ===
Mellom 1882 og 1903 innvandret rundt 35 000 jøder til Palestina, som da var en provins i Det osmanske riket. Majoriteten av disse hørte til Hovevei Zion- eller Bilu-bevegelsen, og kom fra det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland, og en mindre del kom fra Jemen. Mange grunnla jordbrukssamfunn. Blant byene disse innvandrerne opprettet er Petah Tikva (allerede i 1878), Rishon LeZion, Rosh Pina og Zikhron Ya'aqov. I 1882 etablerte jemenittiske jøder en ny bydel i Jerusalem i Silwan, sørøst for murene av Gamlebyen ved Olivenberget.
=== Andre aliyah (1904–1914) ===
=== Tredje aliyah (1919–1923) ===
== Se også ==
Sionisme
== Litteratur ==
Ben-Gurion, David From Class to Nation: Reflections on the Vocation and Mission of the Labor Movement (hebraisk), Am Oved (1976) | Aliyah er et arabisk og et hebraisk kvinnenavn med forskjellige opprinnelser. | 194,162 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Streblopus | 2023-02-04 | Streblopus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1874', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Streblopus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Streblopus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
Middelsstore, matt brunsvarte skarabider. Hodet er bredt skovlformet med to korte tenner på forkanten. Pronotum er mye bredere enn langt med omtrent rette sider, i midten foran bredt innbuktet.
== Utbredelse ==
Slekten er kjent fra Brasil og Peru.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Streblopus van Lansberge, 1874
Streblopus opatroides van Lansberge, 1874
Streblopus punctatus Balthasar, 1938
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Streblopus i Encyclopedia of Life
(en) Streblopus i Global Biodiversity Information Facility
Streblopus – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,163 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Petter_H%C3%B8vik | 2023-02-04 | Petter Høvik | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Byåsen Toppfotball', 'Kategori:Fotballspillere for Frigg Oslo FK', 'Kategori:Fotballspillere for KFUM-Kameratene Oslo', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske futsalspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i futsal', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune'] | Petter Høvik (født 21. august 1991 i Trondheim) er en norsk futsalspiller som spiller for Vegakameratene i Eliteserien i futsal.
| Petter Høvik (født 21. august 1991 i Trondheim) er en norsk futsalspiller som spiller for Vegakameratene i Eliteserien i futsal.
== Futsalkarriere ==
Høvik kom til Vegakameratene foran 2010/2011-sesongen, og ble seriemester allerede i sin første sesong for klubben. Han har etter dette blitt seriemester i de tre påfølgende sesongene, og spilte på laget som kom på 2.-plass i NFF Futsal Cup i 2013/2014. I UEFA Futsal Cup har han til sammen spilt 19 kamper og notert seg for 3 mål. 7. februar 2013 ble Høvik for første gang tatt ut i landslagstroppen til Norge før dobbeltkampene mot Spania 12. og 13. februar 2013. Petter Høvik var Vegakameratenes kaptein da de vant Nordic Champions Cup i Tammerfors, Finland i 2014.
== Fotballkarriere ==
Som fotballspiller har Petter Høvik representert Byåsen (1996-2013), Frigg (2013) og KFUM Oslo (2014).
== Meritter ==
==== Vegakameratene ====
Seriemester: 2010/2011, 2011/2012, 2012/2013, 2013/2014
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Petter Høvik – UEFA
(en) Petter Høvik – Transfermarkt
(en) Petter Høvik – Soccerway
(no) Petter Høvik – Norges Fotballforbund
vegakameratene.no - Petter Høviks spillerprofil på Vegakameratenes nettsider | | fødtsted = Trondheim | 194,164 |
https://no.wikipedia.org/wiki/19._etappe_av_Tour_de_France_2015 | 2023-02-04 | 19. etappe av Tour de France 2015 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Tour de France 2015'] | Den nittende etappen av Tour de France 2015 var en 138 km lang fjelletappe. Etappen ble kjørt 24. juli.
| Den nittende etappen av Tour de France 2015 var en 138 km lang fjelletappe. Etappen ble kjørt 24. juli.
== Sammendrag ==
== Poeng- og klatrespurter ==
=== Klatrespurt (Col du Chaussy) ===
1. kategorisert stigning etter 15,5 km
=== Poengspurt (Épierre) ===
Etter 42 km
=== Klatrespurt (Col de la Croix de Fer) ===
HC-kategorisert stigning etter 83 km
=== Klatrespurt (Col du Mollard) ===
2. kategorisert stigning etter 103 km
=== Klatrespurt - målgang (La Toussuire) ===
1. kategorisert stigning etter 138 km
== Resultatliste ==
== Manglende ryttere ==
Michael Valgren (TCS) - fullførte ikke
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tour de France 2015, étape 19 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
letour.fr - 19. etappe | Tour de France 2015 var den 102. utgaven av Tour de France. | 194,165 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rolf_Tiemroth | 2023-02-04 | Rolf Tiemroth | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske keramikere', 'Kategori:Dødsfall 9. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 13. august', 'Kategori:Fødsler i 1917', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske keramikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Rolf Christian Kierboe Tiemroth (født 1917, død 2009) var en dansk/norsk keramiker, bosatt i Homborsund ved Grimstad.
Rolf Tiemroth var mest kjent for sine keramiske arbeider med måker som motiv, sine grå tallerkener med danske folkedrakter og lysestaker og speil i rokokkoinspirert stil. Hans karriere startet i Danmark, hvor han utdannet seg til keramiker, billedhugger og maler. Allerede som 17-åring startet han sitt eget verksted i Danmark.
Rolf lærte aldri å snakke norsk, men han hevdet at han var mer norsk enn noen nordmann. Han hadde valgt det selv.
Hans Christian Welle forteller i boken Norli: bokhandelen og menneskene 1890-1990 at hans vennskap med keramikeren Tiemroth startet i læretiden hans i Danmark. Welle forteller også hvordan han (trolig tidlig på 1950-tallet) mistet evnen til å arbeide med dreieskiven da han fikk hånden i en leirkvern og mistet da helt eller delvis alle fingrene unntatt tommelfingeren på den ene hånden. Når han så flyttet til Norge, arbeidet han frem til 1963 i Norlis bokhandel i Oslo. Han arbeidet der med kunst i reproduksjons- og kunstavdelingen, og dessuten stod han også for mye av presentasjonen av produkter i lokalene og vindusdekorasjonene.
Etter at han sluttet hos Norli etablerte han seg som keramiker i Homborsund etter å ha brukt flere år på å trene seg opp igjen. Der la han ned et stort arbeid som leder i Grimstad kunstforening. Tiemroth deltok på flere utstillinger, blant annet var han gjesteutstiller på Søgneutstillinga i 1982. Han var også en aktiv sportsdykker, og var med å stifte undervannsklubben Triton i Grimstad.
I forbindelse med sin 75-årsdag i 1992 uttalte han at han kunne merke en økende kunstforståelse blant folk, og at kunst og kultur var like viktig som vann og brød. I 1994 ble en stor veggdekorasjon avduket på Eide skole, det var et av hans mange utsmykningsoppdrag.
| Rolf Christian Kierboe Tiemroth (født 1917, død 2009) var en dansk/norsk keramiker, bosatt i Homborsund ved Grimstad.
Rolf Tiemroth var mest kjent for sine keramiske arbeider med måker som motiv, sine grå tallerkener med danske folkedrakter og lysestaker og speil i rokokkoinspirert stil. Hans karriere startet i Danmark, hvor han utdannet seg til keramiker, billedhugger og maler. Allerede som 17-åring startet han sitt eget verksted i Danmark.
Rolf lærte aldri å snakke norsk, men han hevdet at han var mer norsk enn noen nordmann. Han hadde valgt det selv.
Hans Christian Welle forteller i boken Norli: bokhandelen og menneskene 1890-1990 at hans vennskap med keramikeren Tiemroth startet i læretiden hans i Danmark. Welle forteller også hvordan han (trolig tidlig på 1950-tallet) mistet evnen til å arbeide med dreieskiven da han fikk hånden i en leirkvern og mistet da helt eller delvis alle fingrene unntatt tommelfingeren på den ene hånden. Når han så flyttet til Norge, arbeidet han frem til 1963 i Norlis bokhandel i Oslo. Han arbeidet der med kunst i reproduksjons- og kunstavdelingen, og dessuten stod han også for mye av presentasjonen av produkter i lokalene og vindusdekorasjonene.
Etter at han sluttet hos Norli etablerte han seg som keramiker i Homborsund etter å ha brukt flere år på å trene seg opp igjen. Der la han ned et stort arbeid som leder i Grimstad kunstforening. Tiemroth deltok på flere utstillinger, blant annet var han gjesteutstiller på Søgneutstillinga i 1982. Han var også en aktiv sportsdykker, og var med å stifte undervannsklubben Triton i Grimstad.
I forbindelse med sin 75-årsdag i 1992 uttalte han at han kunne merke en økende kunstforståelse blant folk, og at kunst og kultur var like viktig som vann og brød. I 1994 ble en stor veggdekorasjon avduket på Eide skole, det var et av hans mange utsmykningsoppdrag.
== Referanser ==
== Kilder ==
Grimstad kunstforening Bjarne Berg | Rolf Christian Kierboe Tiemroth (født 1917, død 2009) var en dansk/norsk keramiker, bosatt i Homborsund ved Grimstad. | 194,166 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frankrikes_kantoner | 2023-02-04 | Frankrikes kantoner | ['Kategori:Kantoner i Frankrike'] | En kanton (fransk: canton) er en administrativ inndeling av et arrondissement i Frankrike. Kantonene ble opprettet ved lov av 22. desember 1789, samtidig med Frankrikes departementer.Som regel består en kanton av flere kommuner, men ikke alltid, og kommuner i urbane områder med stor befolkning kan godt inneholde flere kantoner. Derimot tilhører en kanton kun ett arrondissement. Tallet på kantoner vil følgelig variere fra departement til departement. Territoire de Belfort har for eksempel 15, mens Nord har 79. Per 1. januar 2006 var det 4 039 kantoner i Frankrike, hvorav 156 lå i de oversjøiske områdene.
Den primære rollen til en kanton er hovedsakelig som et rammeverk for regionale valg. Hver kanton velger en person til å representere seg ved conseil général du département, eller departmentsrådet. Kantoner danner også rettsdistrikt, som sete for Tribunaux d'instance eller «første rettsinstans». De tyve arrondissementene i Paris blir av og til regnet som kantoner, selv om de ikke har valgmessige funksjoner.
Hovedbyen i en kanton vil ofte være den største byen i området, og spesielt på landet vil brannstasjon og gendarmeri ofte være plassert her.
| En kanton (fransk: canton) er en administrativ inndeling av et arrondissement i Frankrike. Kantonene ble opprettet ved lov av 22. desember 1789, samtidig med Frankrikes departementer.Som regel består en kanton av flere kommuner, men ikke alltid, og kommuner i urbane områder med stor befolkning kan godt inneholde flere kantoner. Derimot tilhører en kanton kun ett arrondissement. Tallet på kantoner vil følgelig variere fra departement til departement. Territoire de Belfort har for eksempel 15, mens Nord har 79. Per 1. januar 2006 var det 4 039 kantoner i Frankrike, hvorav 156 lå i de oversjøiske områdene.
Den primære rollen til en kanton er hovedsakelig som et rammeverk for regionale valg. Hver kanton velger en person til å representere seg ved conseil général du département, eller departmentsrådet. Kantoner danner også rettsdistrikt, som sete for Tribunaux d'instance eller «første rettsinstans». De tyve arrondissementene i Paris blir av og til regnet som kantoner, selv om de ikke har valgmessige funksjoner.
Hovedbyen i en kanton vil ofte være den største byen i området, og spesielt på landet vil brannstasjon og gendarmeri ofte være plassert her.
== Referanser == | En kanton (fransk: canton) er en administrativ inndeling av et arrondissement i Frankrike. Kantonene ble opprettet ved lov av 22. | 194,167 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pusnes_g%C3%A5rd | 2023-02-04 | Pusnes gård | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Arendal', 'Kategori:Fredete byggverk i Agder', 'Kategori:Kulturminner i Arendal', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart'] | Pusnes Hovedgård på Tromøy ved Arendal ble bygd i 1751. Da den ble oppført lå den helt nede i vannkanten ved Tromøysund med vann på tre kanter. Senere ble området rundt gården utfylt og gården fikk parkanlegg og tidsriktig brygge.
Hovedhuset, som opprinnelig var en tømmerbygning på kun to etasjer, ble i 1770-årene utvidet med to fløybygninger. Vestfløyen ble brukt som avslappingssted for arbeidere og tjenere, mens østfløyen rommet tjenerrom og bryggerhus.
Til Pusnes Gaard hørte det låve, fjøs og to mindre uthus, og helt fram til midten av forrige århundre ble det drevet gårdsbruk på Pusnes med egen gårdsbestyrer, hester, kuer, griser og høns.
Grunnleggeren av Pusnes Mekaniske Verksted, Gunder Berthelsen, kjøpte hovedhuset med omliggende arealer i 1872, og eiendommen ble i familiens eie i nøyaktig hundre år før Pusnes Mekaniske Verksted overtok.
Pusnes Gaard ble totalrenovert i 1988 og var i mange år administrasjons- og representasjonsbygg for industribedriften på Pusnes.
| Pusnes Hovedgård på Tromøy ved Arendal ble bygd i 1751. Da den ble oppført lå den helt nede i vannkanten ved Tromøysund med vann på tre kanter. Senere ble området rundt gården utfylt og gården fikk parkanlegg og tidsriktig brygge.
Hovedhuset, som opprinnelig var en tømmerbygning på kun to etasjer, ble i 1770-årene utvidet med to fløybygninger. Vestfløyen ble brukt som avslappingssted for arbeidere og tjenere, mens østfløyen rommet tjenerrom og bryggerhus.
Til Pusnes Gaard hørte det låve, fjøs og to mindre uthus, og helt fram til midten av forrige århundre ble det drevet gårdsbruk på Pusnes med egen gårdsbestyrer, hester, kuer, griser og høns.
Grunnleggeren av Pusnes Mekaniske Verksted, Gunder Berthelsen, kjøpte hovedhuset med omliggende arealer i 1872, og eiendommen ble i familiens eie i nøyaktig hundre år før Pusnes Mekaniske Verksted overtok.
Pusnes Gaard ble totalrenovert i 1988 og var i mange år administrasjons- og representasjonsbygg for industribedriften på Pusnes.
== Eksterne lenker ==
«Pusnes gård». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Pusnes Hovedgård på Tromøy ved Arendal ble bygd i 1751. Da den ble oppført lå den helt nede i vannkanten ved Tromøysund med vann på tre kanter. | 194,168 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A4r_Nuder | 2023-02-04 | Pär Nuder | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. februar', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske finansministre', 'Kategori:Svenske ministre'] | Pär Anders Nuder (født 27. februar 1963 i Täby i Stockholms län) er en svensk politiker (Sveriges socialdemokratiska arbetareparti). Han var finansminister 2004-2006.
| Pär Anders Nuder (født 27. februar 1963 i Täby i Stockholms län) er en svensk politiker (Sveriges socialdemokratiska arbetareparti). Han var finansminister 2004-2006.
== Eksterne lenker ==
(en) Pär Nuder – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(sv) Pär Nuder hos Sveriges riksdag | Pär Anders Nuder (født 27. februar 1963 i Täby i Stockholms län) er en svensk politiker (Sveriges socialdemokratiska arbetareparti). | 194,169 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schnitler_(slekt) | 2023-02-04 | Schnitler (slekt) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etternavn', 'Kategori:Norske slekter'] | Schnitler er ei norsk slekt med dansk opphav, som kom til Norge med Lorentz Schnitler (1660–1711) fra København. Han ble gift med Dorothea Hansdatter Nobel (1658–1703) som var søster til amtmann i Romsdals amt, han Hans Nobel (1657–1732). Fra disse er det mange kjente Schnitler-prester med forgreninger inn i presteslekta Krag (slekt), for eksempel den kjente Vågå-presten Hans Peter Schnitler Krag (1794–1855).
| Schnitler er ei norsk slekt med dansk opphav, som kom til Norge med Lorentz Schnitler (1660–1711) fra København. Han ble gift med Dorothea Hansdatter Nobel (1658–1703) som var søster til amtmann i Romsdals amt, han Hans Nobel (1657–1732). Fra disse er det mange kjente Schnitler-prester med forgreninger inn i presteslekta Krag (slekt), for eksempel den kjente Vågå-presten Hans Peter Schnitler Krag (1794–1855).
== Litteratur ==
D. Krohn-Holm: Schnitler (stamtre), Oslo 1939
Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag 1976), side 200 | Schnitler er ei norsk slekt med dansk opphav, som kom til Norge med Lorentz Schnitler (1660–1711) fra København. Han ble gift med Dorothea Hansdatter Nobel (1658–1703) som var søster til amtmann i Romsdals amt, han Hans Nobel (1657–1732). | 194,170 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ateuchus | 2023-02-04 | Ateuchus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1801', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Ateuchus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Ateuchus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
Middelsttore (5-10 millimeter), bredt ovale, hvelvede, mer eller mindre svarte gjødselbiller. Dekkvingene har tydelige punktrader. Beina er ofte rødbrune.
== Levevis ==
Larvene lever av møkk som de voksne billene har gravd ned.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Amerika, de fleste av artene i Mellom- og Sør-Amerika, men også noen i det sørlige USA.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Ateuchini Montreuil, 1998
Understammen Ateuchina
Slekten Ateuchus Weber, 1801 - 92 arter, 7 i Nord-Amerika
Ateuchus aeneomicans (Harold, 1868)
Ateuchus alipioi Pereira, 1954
Ateuchus ambiguus Martinez & Martinez, 1990
Ateuchus apicatus (Harold, 1867)
Ateuchus asperatus (Harold, 1881)
Ateuchus balthasari Martinez, 1952
Ateuchus bordoni Martinez & Martinez, 1990
Ateuchus brevis (Harold, 1868)
Ateuchus calcaratus (Harold, 1868)
Ateuchus candezei (Harold, 1868)
Ateuchus carbonarius (Harold, 1868)
Ateuchus carcavalloi Vulcano, Pereira & Martinez, 1976
Ateuchus carolinae Kohlmann, 1981
Ateuchus cernyi Balthasar, 1939
Ateuchus chrysopyge (Bates, 1887)
Ateuchus columbianus (Harold, 1868)
Ateuchus confusus Martinez & Martinez, 1987
Ateuchus connexus (Harold, 1868)
Ateuchus contractus Balthasar, 1939
Ateuchus earthorum Kohlmann & Solis, 2009
Ateuchus ecuadorensis Boucomont, 1928
Ateuchus euchalceus Balthasar, 1939
Ateuchus femoratus (Fabricius, 1801)
Ateuchus fetteri Kohlmann, 1996
Ateuchus floridensis Génier, 2000
Ateuchus freudei Balthasar, 1966
Ateuchus fuscipes Blanchard, 1846
Ateuchus fuscoruber Blanchard, 1846
Ateuchus gershensoni Kohlmann, 2000
Ateuchus ginae Kohlmann, 1996
Ateuchus globulus Boucomont, 1928
Ateuchus granigerus (Harold, 1875)
Ateuchus guatemalensis (Bates, 1887)
Ateuchus halffteri Kohlmann, 1981
Ateuchus hamatus Boucomont, 1928
Ateuchus hendrichsi Kohlmann, 1996
Ateuchus histeroides Weber, 1801
Ateuchus histrio Balthasar, 1939
Ateuchus hoplopygus (Harold, 1868)
Ateuchus howdeni Kohlmann, 1996
Ateuchus hypocrita Balthasar, 1939
Ateuchus illaesus (Harold, 1868)
Ateuchus irinus Balthasar, 1939
Ateuchus klugi (Harold, 1868)
Ateuchus laetitiae Kohlmann, 1981
Ateuchus laevicollis (Harold, 1868)
Ateuchus lateralis (Harold, 1868)
Ateuchus latus Boucomont, 1928
Ateuchus lecontei (Harold, 1868)
Ateuchus loricatus Boucomont, 1928
Ateuchus luciae Marshall, 1966
Ateuchus murrayi (Harold, 1868)
Ateuchus mutilatus (Harold, 1867)
Ateuchus myrmecophilus Boucomont, 1935
Ateuchus nitidulus Laporte de Castelnau, 1840
Ateuchus oblongus (Harold, 1883)
Ateuchus opacipennis Boucomont, 1928
Ateuchus ovalis Boucomont, 1928
Ateuchus parvus Balthasar, 1939
Ateuchus pauki Balthasar, 1939
Ateuchus pauperatus Germar, 1824
Ateuchus perezvelai Kohlmann, 2000
Ateuchus perpusillus Kohlmann, 2000
Ateuchus persplendens Balthasar, 1939
Ateuchus peruanus Balthasar, 1939
Ateuchus procerus (Harold, 1883)
Ateuchus pruneus Boucomont, 1928
Ateuchus puncticollis (Harold, 1867)
Ateuchus pygidialis (Harold, 1868)
Ateuchus rispolii Martinez, 1952
Ateuchus robustus (Harold, 1868)
Ateuchus rodriguezi (Preudhomme de Borre, 1886)
Ateuchus romani Boucomont, 1927
Ateuchus scatimoides Balthasar, 1939
Ateuchus scrupulosus Balthasar, 1939
Ateuchus semicribratus (Harold, 1868)
Ateuchus setulosus Balthasar, 1939
Ateuchus simplex Lepeletier & Audinet-Serville, 1828
Ateuchus solisi Kohlmann, 1996
Ateuchus squalidus (Fabricius, 1775)
Ateuchus steinbachi Boucomont, 1928
Ateuchus striatulus Preduhomme de Borre, 1886
Ateuchus subquadratus (Harold, 1868)
Ateuchus substriatus (Harold, 1868)
Ateuchus tenebrosus Balthasar, 1945
Ateuchus texanus (Robinson, 1948)
Ateuchus tridenticeps Arrow, 1913
Ateuchus viduus Blanchard, 1846
Ateuchus vigilans Lansberge, 1874
Ateuchus viridimicans Boucomont, 1935
Ateuchus vividus Germar, 1824
Ateuchus zoebischi Kohlmann, 1996
== Kilder ==
Génier, F. (2000) A new North American Ateuchus Weber (Coleoptera, Scarabaeidae, Scarabaeinae). The Coleopterists' Bulletin 54(3): 341-346. [1]
Kohlmann, B. (1996) The Costa Rican species of Ateuchus (Coleoptera: Scarabeidae). Revista de Biología Tropical 44(3)/45(1): 177-192. [2]
Kohlmann, B. (2000) New species and distribution records of Mesoamerican Ateuchus (Coleoptera: Scarabaeidae). Revista de Biología Tropical 48 (1) [3]
Kohlmann, B. & Solis, A. (2009) New species of Ateuchus and Canthidium (Coleoptera: Scarabaeidae: Scarabaeinae) from Costa Rica. Zootaxa 2219: 31-37. [4]
== Eksterne lenker ==
(en) Ateuchus i Encyclopedia of Life
(en) Ateuchus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Ateuchus hos ITIS
(en) Ateuchus hos NCBI
(en) Kategori:Ateuchus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ateuchus – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilder av nordamerikanske arter
Liste over artene og bildegalleri | * se systematisk inndeling | 194,171 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maumoon_Abdul_Gayoom | 2023-02-04 | Maumoon Abdul Gayoom | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 29. desember', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Maldiviske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Malé', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Maumoon Abdul Gayoom (މައުމޫން އަބްދުލް ގައްޔޫމް, født 29. desember 1937) var president på Maldivene fra 1978 til 2008.
Etter oppvekst og utdanning ved Al-Azharuniversitetet i Egypt underviste han islam ved Ahmadu Bello University i Nigeria før han i 1971 flyttet tilbake til hjemøya som lærer ved jenteskola Aminiyya School (etablert 1944) i hovedstaden Malé. I 1972 fikk han jobb som sjef ved et statlig transportkontor, men havnet delvis i husarrest på grunn av politiske uenigheter med landets leder. Så ble han sjef for landets televerk i 1974, men havnet igjen i fengsel etter å ha kritisert lederen Nasir.Han hadde rykket opp til transportminister da han etterfulgte Ibrahim Nasir (1926–2008) som hadde sittet siden 1968 og var første president i den andre Maldivrepublikken, og fulgte opp etter han Muhammad Fareed Didi (1901–1969) som var siste sultan frem til øya ble republikk i 1968. Han ble forsøkt styrtet ved et militærkupp i 1988. Den norske hotellkongen Hussain Afeef (født 1951) var hans økonomiske rådgiver fra 2002 til 2004.
| Maumoon Abdul Gayoom (މައުމޫން އަބްދުލް ގައްޔޫމް, født 29. desember 1937) var president på Maldivene fra 1978 til 2008.
Etter oppvekst og utdanning ved Al-Azharuniversitetet i Egypt underviste han islam ved Ahmadu Bello University i Nigeria før han i 1971 flyttet tilbake til hjemøya som lærer ved jenteskola Aminiyya School (etablert 1944) i hovedstaden Malé. I 1972 fikk han jobb som sjef ved et statlig transportkontor, men havnet delvis i husarrest på grunn av politiske uenigheter med landets leder. Så ble han sjef for landets televerk i 1974, men havnet igjen i fengsel etter å ha kritisert lederen Nasir.Han hadde rykket opp til transportminister da han etterfulgte Ibrahim Nasir (1926–2008) som hadde sittet siden 1968 og var første president i den andre Maldivrepublikken, og fulgte opp etter han Muhammad Fareed Didi (1901–1969) som var siste sultan frem til øya ble republikk i 1968. Han ble forsøkt styrtet ved et militærkupp i 1988. Den norske hotellkongen Hussain Afeef (født 1951) var hans økonomiske rådgiver fra 2002 til 2004.
== Referanser == | Maumoon Abdul Gayoom (މައުމޫން އަބްދުލް ގައްޔޫމް, født 29. desember 1937) var president på Maldivene fra 1978 til 2008. | 194,172 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Coproecus | 2023-02-04 | Coproecus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1841', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Coproecus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Coproecus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
== Utbredelse ==
Coproecus hemisphaericus er kjent fra delstaten Western Australia.
== Systematisk inndeling ==
I tillegg til den beskrevne arten er det kjent én hittil ubeskrevet art.
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Coproecus Reiche, 1841
Coproecus hemisphaericus Guérin-Méneville, 1844
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Coproecus i Encyclopedia of Life
(en) Coproecus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Coproecus hos NCBI
Coproecus hemisphaericus – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,173 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deltepilissus | 2023-02-04 | Deltepilissus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1949', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Deltepilissus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Deltepilissus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
== Utbredelse ==
Slekten er bare kjent fra Brasil.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Deltepilissus Pereira, 1949
Deltepilissus diabolicus (Harold, 1880)
Deltepilissus infernalis (Harold, 1880)
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Deltepilissus i Encyclopedia of Life
(en) Deltepilissus i Global Biodiversity Information Facility
Deltepilissus – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,174 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jonas_Howden_Sj%C3%B8vaag | 2023-02-04 | Jonas Howden Sjøvaag | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fødsler 3. november', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske jazzmusikere', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-10', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider med kildemaler uten URL', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jonas Howden Sjøvaag (født 3. november 1978 i München) er en norsk jazzmusiker og komponist, med slagverk som hovedinstrument.
| Jonas Howden Sjøvaag (født 3. november 1978 i München) er en norsk jazzmusiker og komponist, med slagverk som hovedinstrument.
== Bakgrunn og utdannelse ==
Han er oppvokst på Tjøme i Vestfold.
Han begynte å spille piano som seksåring, ble så med i korpset på Tjøme, og fortsatte på musikklinja på videregående skole. Sjøvaag har en mastergrad i improvisasjonsmusikk fra Norges musikkhøgskole, utdannet i årene 2002 til 2008.
== Musikalsk virke ==
Sjøvaag er aktiv i Eple Trio der han spiller med Sigurd Hole og Andreas Ulvo og i Karl Seglem Acoustic Quartet som består av Karl Seglem og Eple Trio.
Han har også soloprosjektet Navyelectre, og duoen mattisogjonas med vokalist Mattis Nikolai Myrland.Sjøvaag er også komponist og skriver musikk for, blant andre, Eple Trio. Han spiller også med Arild Andersen og utga plate med denne duoen i 2015.
Han fikk i 2009 Statens toårige kunstnerstipend.
== Annen virksomhet ==
Sjøvaag er også grafisk designer, og startet i 2013 firmaet Weblance AS sammen med pianist Erlend Slettevoll. I tillegg driver han plateselskapet Shipwreckords, som blant annet gir ut Eple Trio, Navyelectre og andre egne produksjoner.
== Diskografi ==
=== Soloutgiveler ===
Piano, vokal, trommer, komponist, arrangør, produsent, tekstforfatter på To planeter i samme bane (single, 2016). Øvrige medvirkende: Roar Nilsen (gitar, lydtekniker, produsent), Marianne Svenning (obo), Karl Joakim Wisløff (bass), Hans Martin Austestad (kor), Mattis Myrland (kor). Utgitt på Shipwreckords.
=== Som Navyelectre ===
Alle instrumenter, produksjon, mix og master på Navyelectre: 1 (2003)
Alle instrumenter og produsent på Navyelectre: The mourning (2007).
Vokal, tekst, komposisjon: Jonas Howden Sjøvaags Navyelectre Large Ensemble (utgitt 2015, innspilt 2004). Øvrige medvirkende Mathias Eick (trompet), Ole Jørn Myklebust (trompet), Jørgen Munkeby (klarinett), Morten Barrikmo (bassklarinett), Anders Grønseth (klarinett), Christian Magnusson (klarinett), Erik Johannessen (trombone), Martin Taxt (tuba), Inga Byrkjeland (cello), Yngvil Bjellaanes (cello), Andreas Ulvo (piano), Magne Vestrum (bass), Pål Hausken (trommer) og Audun Borrmann (gitar).
=== Medvirker på ===
Trommer på Rannov Nilsen: Hatten av (utgitt 2005).
Trommer på Ignore: Happiness not yet won (utgitt 2006 innspilt 15.11.2004).
Slagverk, komponist og arrangør på Eple trio: Made this (utgitt 2007 innspilt 09.2006).
Slagverk, komponist og arrangør på Eple trio: The widening sphere of influence (utgitt 2008 innspilt: Ca. 2007).
Trommer på Karl Seglem, Lindha Kallerdahl, Jonas Howden Sjøvaag, Andreas Ulvo: Skoddeheimen (utgitt 2009 innspilt: 2008.09. - 2009.05.08).
Slagverk på Karl Seglem, Andreas Ulvo, Sigurd Hole, Jonas Howden Sjøvaag: Norskjazz.no (utgitt 2009 innspilt: 2008.09.01 - 2008.09.03).
Slagverk, keyboard, elektronikk, komponist og arrangør på Eple trio: In the clearing ; In the cavern (utgitt 2010 innspilt ca 2010).
Trommer på Karl Seglem: NyeSongar.no (utgitt 2013 innspilt: 2013.10.29 - 2013.10.30 ).
Komponist, slagverk, produsent, arrangør på Eple Trio: Universal Cycle (2014).
Komponist og arrangør, slagverk og perkusjon på Ancient Land, New Territory (2015) med Arild Andersen
Komponist, arrangør, slagverk, masteringtekniker på Eple Trio: 5 (2017).
=== Spor på plater ===
Trommer på Eple trio «PLAY» i: NORGES MUSIKKHØGSKOLE 2005-2006 (Innspillingstidspunkt: Ca. 2005).
Perkusjon på «Roll» i Ivar Grydeland: Bathymetric modes (utgitt 2007 innspilt 2007 - 2011).
Tenor saxophone, komponist, arrangør: «NATTSONG» på JazzCD.no : 4th set : jazz from Norway 2010 også utgitt på Karl Seglem: Norskjazz.no (Innspillingstidspunkt: 2008.09.01 - 2008.09.03).
Tekstforfatter av «For flowers, cars and merry wars» på Huntsville: For flowers, cars and merry wars (19 minutter lydspor sunget av Hanne Hukkelberg) (utgitt 2011).
Trommer på «Porten» av Karl Seglem i: JazzCD.no : 6th set : jazz from Norway 2014 (Innspillingstidspunkt: 2012 - 2013).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Plater med Jonas Howden Sjøvaag i BIBSYS
Plate og kuttitler for Sjøvaag Jonas Howden hos Norsk jazzarkiv, Nasjonalbiblioteket.
Offisielt nettsted
(en) Jonas Howden Sjøvaag – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Supremeconnection.no
Shipwreckords.no | Jonas Howden Sjøvaag (født 3. november 1978 i München) er en norsk jazzmusiker og komponist, med slagverk som hovedinstrument. | 194,175 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frants_Buhl | 2023-02-04 | Frants Buhl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bibeloversettere', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Danske orientalister', 'Kategori:Danske oversettere', 'Kategori:Danske teologer', 'Kategori:Dødsfall 24. september', 'Kategori:Dødsfall i 1932', 'Kategori:Fødsler 6. september', 'Kategori:Fødsler i 1850', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra København', 'Kategori:Professorer ved Københavns Universitet', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Oslo'] | Frants Peder William Buhl (født 6. september 1850 i København, død 24. september 1932 i Hillerød) var en dansk gammeltestamentlig teolog og semittist. Han var den som i Danmark introduserte historisk-kritisk metode i studiet av Det gamle testamente.
| Frants Peder William Buhl (født 6. september 1850 i København, død 24. september 1932 i Hillerød) var en dansk gammeltestamentlig teolog og semittist. Han var den som i Danmark introduserte historisk-kritisk metode i studiet av Det gamle testamente.
== Utdannelse og studiereiser ==
Buhl ble student 1868 og cand.theol. 1874 og beskjeftiget seg særlig med studiet av de semittiske språk og gammeltestamentlig teologi, og foretok for disse studiers skyld 1876-78 en utenlandsreise, særlig til Leipzig og Wien.
Etter sin hjemkomst tok han den filosofiske doktorgrad med Bidrag til den arabiske Grammatik med udvalgte Tekststykker af ash-Shafija (1878), og 1880 ble han utnevnt til midlertidig dosent ved det teologiske fakultet, og i 1882 til professor.
I årene 1890-98 var han professor i Det gamle testamentes teologi i Leipzig som etterfølger etter Franz Delitzsch. Ved avskjeden fra Danmark ble han utnevnt til dr.theol.
Den 1. september 1898 ble han professor i semittisk-østerlandsk filologi ved Københavns Universitet, og fra 1900 medlem av Videnskabernes Selskab. Hans studier beveget seg på alle felter av det Det gamle testamente og den alminnelige semittiske filologis område. Dessuten foretok han særlige studier av arabisk, vesentlig av den eldre litteratur og den eldste islams historie.
Buhl ble ridder av Dannebrogordenen i 1899, Dannebrogsmann i 1909, kommandør av 2. grad i 1912 og av 1. grad i 1922. Han er begravet på Asminderød Kirkegård.
P.G. Lindhardt skriver om Frants Buhls betydning:
"... Den historisk-kritiske forskning over Det Gamle Testamente kom i Danmark først i gang omkring 1880, da Frants Buhl begyndte sin epokegørende virksomhed, og hans Israels Historie (1893) chokerede mange, fordi den lod folkets historie begynde med udvandringen fra Egypten og regnede Genesis til sagnhistorien. ..."
== Verker ==
Hans viktigste verker var:
Den gammeltestamentlige Skriftoverlevering (1885, tysk udgave 1891, engelsk 1892);
En kort fremstilling af den hebræiske syntaks (1885, 2. oplag 1897),
Jerusalem paa Kristi og Apostlenes Tid (1886);
Palæstina (1890);
Tysk udvidet Geographie des alten Pal. 1896),
Nogle småaskrifter om Prædikeren og Job (1886-87);
Det israelitiske Folks Historie (1893; 5. udg. 1915);
Geschichte der Edomiter (1893);
Oversættelse og fortolkning af Jesaja (1894; 2. udg. 1912);
De messianske Forjættelser i det gamle Testamente (1894);
Til Vejledning i de gammeltestamentlige Undersøgelser (1895).Han har utgitt 12.-15. opplag af Gesenius' Leksikon og brakte dette for det hebraiske studium enestående viktige hjelpemiddel på høyde med tidens krav.
Endvidere: Die socialen Verhältnisse der Israeliten (1899);
Psalmerne, oversat og fortolket (1900);
"De vest-semitiske Folks Kultur" (i Verdens-Kulturen);
Muhammed's Liv (1903); Alidernes Stilling til Shi'iterne under Umajjaderne (Vidensk. Selsk. 1910);
Muhammedanismen som Verdensreligion (1914);
I Kittels Biblia Hebraica har han udgivet Salmerne og Esther.
1910 utgav han sammen med andre en dansk oversettelse av Det gamle testamente
Endelig har han skrevet en rekke artikler i Teologisk Tidsskrift, Realencyclopädie fur protestantische Theologie und Kirche, Dictionary of the Bible, The Jewish Encyclopedia og andre steder.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Peter De Hemmer Gudme, "Minder om Professor Frants Buhl", s. 555-564 i: Gads Danske Magasin, 1932.
== Eksterne lenker ==
(en) Frants Buhl – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Biografien i Salmonsen av professor i semittisk filologi, dr. phil. Johannes Pedersen
Tale av Johannes Pedersen: "Frants Buhl" (1933) – Tale i Videnskabernes Selskab – noen notater. | Frants Peder William Buhl (født 6. september 1850 i København, død 24. | 194,176 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Janssensantus | 2023-02-04 | Janssensantus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1976', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Tanzanias endemiske fauna', 'Kategori:Tanzanias insekter'] | Janssensantus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Janssensantus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
== Utbredelse ==
Slekten er bare kjent fra Tanzania.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Janssensantus Paulian, 1976
Janssensantus inexpectatus Paulian, 1976
Janssensantus pauliani Scholtz & Howden, 1987
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Janssensantus i Encyclopedia of Life
(en) Janssensantus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Janssensantus hos NCBI
Janssensantus – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,177 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mentophilus | 2023-02-04 | Mentophilus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1840', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Mentophilus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Mentophilus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utbredelse ==
Slekten er bare kjent fra delstaten Western Australia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Mentophilus Blanchard, 1840
Mentophilus hollandiae (Boisduval, 1835)
Mentophilus subsulcatus Sharp, 1873
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Mentophilus i Encyclopedia of Life
(en) Mentophilus i Global Biodiversity Information Facility
Mentophilus – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,178 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nebulasilvius | 2023-02-04 | Nebulasilvius | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2008', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Sør-Afrikas insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Nebulasilvius er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Nebulasilvius er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
Middelsstore (7-8 millimeter), rundede, brune skarabider. Hodet er bredt skovlformet med to korte tenner på forkanten. Pronotum er mye bredere enn langt, nesten rektangulært, men med litt framskutte forhjørner. Dekkvingene er rundede, med rader av korte børster.
== Levevis ==
Disse artene lever i fuktig skog (tåkeskog).
== Utbredelse ==
Artene er bare kjent fra Eastern Cape i Sør-Afrika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Nebulasilvius Deschodt & Scholtz, 2008
Nebulasilvius insularis Deschodt & Scholtz, 2008
Nebulasilvius johani Deschodt & Scholtz, 2008
== Kilder ==
Deschodt, C.M. og Scholtz, C.H. (2008) Systematics of South African forest-endemic dung beetles: new genera and species of small Canthonini (Scarabaeidae: Scarabaeinae). African entomology, 16: 91-106. doi:10.4001/1021-3589-16.1.91
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Nebulasilvius i Global Biodiversity Information Facility
Nebulasilvius – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av Nebulasilvius johani | * se systematisk inndeling | 194,179 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pseudignambia | 2023-02-04 | Pseudignambia | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australias insekter', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1984', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pseudignambia er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Pseudignambia er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utbredelse ==
Slekten er bare kjent fra delstaten Queensland i Australia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Pseudignambia Paulian, 1984
Pseudignambia mimerops (Matthews, 1974)
Pseudignambia squamata (Matthews, 1974)
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Pseudignambia i Encyclopedia of Life
(en) Pseudignambia i Global Biodiversity Information Facility
(en) Pseudignambia hos NCBI
Pseudignambia – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,180 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Megathopa | 2023-02-04 | Megathopa | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1822', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Megathopa er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Megathopa er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
Middelsstore (15-20 millimeter), kraftige, blankt svarte skarabider. Slekten kan overflatisk minne om slekten Scarabaeus fra den gamle verden, men er ikke nært beslektet med denne. Hodet er bredt skovlformet med to brede tenner. Pronotum er mye bredere enn langt, blankt og hvelvet. Dekkvingene har tydelige punktstriper. Forbeina har tre lange pigger på leggene og sterkt reduserte føtter (tarser).
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i det sørlige Sør-Amerika (Chile, Argentina, Uruguay).
== Systematisk inndeling ==
Noen arter som tidligere ble plassert i denne slekten plasseres nå i slekten Malagoniella.
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Megathopa Eschscholtz, 1822
Megathopa villosa Eschscholtz, 1822
Megathopa violacea Blanchard, 1846
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Megathopa i Encyclopedia of Life
(en) Megathopa i Global Biodiversity Information Facility
(en) Megathopa hos NCBI
(en) Kategori:Megathopa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Megathopa – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av Megathopa villosa | * se systematisk inndeling | 194,181 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Franz_Mehring | 2023-02-04 | Franz Mehring | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 29. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1919', 'Kategori:Fødsler 27. februar', 'Kategori:Fødsler i 1846', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sławno fylke', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske historikere', 'Kategori:USDP-politikere'] | Franz Mehring (født 27. februar 1846 i Schlawe i Pommern, død 29. januar 1919 i Berlin) var en tysk publisist, sosialistisk politiker og marxistisk orientert historiker. Han var en av de mest betydningsfulle marxistiske historikere under sin samtid og forfattet en av de mest kjente tidlige biografier om Karl Marx. Hans ytringer om jødedommen er blitt kritisert for å ha vært delvis antisemittiske.
| Franz Mehring (født 27. februar 1846 i Schlawe i Pommern, død 29. januar 1919 i Berlin) var en tysk publisist, sosialistisk politiker og marxistisk orientert historiker. Han var en av de mest betydningsfulle marxistiske historikere under sin samtid og forfattet en av de mest kjente tidlige biografier om Karl Marx. Hans ytringer om jødedommen er blitt kritisert for å ha vært delvis antisemittiske.
== Liv og virke ==
Franz Mehring var sønn av Carl Wilhelm Mehring, en tidligere og høyere embetsmann innen skattevesenet, og Henriette Mehring, født Schulze. Han gikk på gymnaset i Greifenberg og studerte fra 1866 til 1868 klassisk filologi ved Universität Leipzig, og fra 28. november 1868 til tvangseksmatrikulasjon 12. juli 1870 ved Friedrich-Wilhelms-Universität zu Berlin. Han promoverte 9. august 1882 ved Universität Leipzig til dr. phil. med arbeidet Die deutsche Sozialdemokratie. Ihre Geschichte und ihre Lehre.
Mehring var opprinnelig borgerlig demokrat og medarbeider i frisinnede aviser. Han tilsluttet seg sosialdemokratiet, men gikk senere for en tid tilbake til liberal anskuelse for så omsider å definitivt gå inn for sosialismen. Han ble medlem av Tysklands sosialdemokratiske parti i 1891, der han var aktiv innen partiets venstreopposisjon og senere Spartakusforbundet. I 1917 var han også med på å danne utbryterpartiet USPD. Fra 1917 til 1918 var han medlem av Preussens parlament.
Mehring skrev i 1877 fra borgerlig frisinnet synspunkt en skarpt kritisk historikk over det tyske sosialdemokratiet, og senere som moderatsosialist en utførligere slik, Geschichte der deutschen Sozialdemokratie (4 bd, 1897). Mehring skrev en bok om Gustav II Adolf med en marxistisk analyse av trettiårskrigen. Han ytret en radikal antisemittisme som hadde meget til felles med det slag som også Otto Glagau og Wilhelm Marr stod for.Mehring hadde sympati med bolsjevikenes virksomhet i Russland og var positiv til oktoberrevolusjonen der.I 1918, etter lange forsinkelser på grunn av den militære sensur, utkom hans Karl Marx-biografi. Den ble en klassiker for tidens marxister, og var dedisert til hans med-spartakist Clara Zetkin. Boken ble etterhvert oversatt til en rekke språk, som russisk (1920), dansk (1922), ungarsk (1925), japansk (1930), spansk (1932) og engelsk (1935).Han var allerede ved dårlig helse da hans venner og kamerater Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht ble drept i januar 1919. Drapene gikk hardt inn på ham, og han døde knappe to uker etter.
Alt som fantes utgitt av ham ble brent av nasjonalsosialister under bokbålene rundt om i Nazityskland i 1933.
== Bibliografi (utvalg) ==
Geschichte der deutschen Sozialdemokratie (1897)
Aus dem literarischen nachlass von Karl Marx, Friedrich Engels und Ferdinand Lassalle (1902)
Karl Marx (1918)
Gustav Adolf: ein Fürstenspiegel zu Lehr und Nutz der deutschen Arbeiter
Deutsche Geschichte vom Ausgang des Mittelalters (1923)
Die Lessing-Legende: zur Geschichte und Kritik des preußischen Despotismus und der klassischen Literatur (1926)
Arche Noah SOS: neues, trostreiches Liederbuch (1931)
Om fria folkteatern: fyra artiklar om kulturkamp 1892-1900
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Franz Mehring – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Böcker av och om Franz Mehring på svenska bibliotek. Libris.
Franz Mehring - Gustav II Adolf | Franz Mehring (født 27. februar 1846 i Schlawe i Pommern, død 29. | 194,182 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Megalopoli | 2023-02-04 | Megalopoli | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Arkadia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Hellas', 'Kategori:Provinser i Hellas', 'Kategori:Sider med kart'] | Megalopoli (gresk: Μεγαλόπολη; «stor by») er en gresk by i den sørvestlige delen av den regionale enheten Arkadia i sørlige Hellas. Den ligger på samme sted som antikkens Megalopolis (gresk: Μεγαλόπολις). Da byen ble grunnlagt i 371 f.Kr. av hærføreren Epaminondas fra Theben som hovedstad for det arkadiske statsforbudet og ble den første store urbaniseringen i det rustikke Arkadia. Dets teater hadde kapasitet på 21 000 tilskuere, noe som gjorde det til ett av de største greske teatrene. Byen ble ødelagt i 223 f.Kr. av spartanerne, og ble siden oppgitt. Navnet Megalopolis ble siden en vits i antikken da byen verken var stor eller knapt en by.
Dagens Megalopoli har flere skoler, butikker, kirker, hoteller og annen serviceinstitusjoner. Befolkningen i 2011 var på 5 779 var i selve byen. Utgravninger i tiden 1890-1893 avdekket et stort tempel for Zevs foruten det store teateret. En rådssal for rundt 6 000 mennesker ble også funnet.
| Megalopoli (gresk: Μεγαλόπολη; «stor by») er en gresk by i den sørvestlige delen av den regionale enheten Arkadia i sørlige Hellas. Den ligger på samme sted som antikkens Megalopolis (gresk: Μεγαλόπολις). Da byen ble grunnlagt i 371 f.Kr. av hærføreren Epaminondas fra Theben som hovedstad for det arkadiske statsforbudet og ble den første store urbaniseringen i det rustikke Arkadia. Dets teater hadde kapasitet på 21 000 tilskuere, noe som gjorde det til ett av de største greske teatrene. Byen ble ødelagt i 223 f.Kr. av spartanerne, og ble siden oppgitt. Navnet Megalopolis ble siden en vits i antikken da byen verken var stor eller knapt en by.
Dagens Megalopoli har flere skoler, butikker, kirker, hoteller og annen serviceinstitusjoner. Befolkningen i 2011 var på 5 779 var i selve byen. Utgravninger i tiden 1890-1893 avdekket et stort tempel for Zevs foruten det store teateret. En rådssal for rundt 6 000 mennesker ble også funnet.
== Geografi ==
Megalopoli ligger i en bred dal, omgitt av fjell: Taygetos i sør, Mainalo i nord, Tsemperou i sørøst, og Lykaion i vest. Byen ligger 430 meter over havet. Elven Alfeios flyter gjennom dalen. Den kommer fra øst og strømmer nordover, passerer sør og vest for byen. Dens sideelv Elissonas går nord for byen. Det er store forekomster av lignitt (brunkull) rundt Megalopoli som har blitt utvunnet ved dagbrudd siden 1970-tallet. Megalopolis kullkraftverk ligger 3 km nordvest for bykjernen og har produsert elektrisitet siden 1969 basert på lokalt brunkull.
Motorveien A7 forbinder Megalopoli med Kalamata og Tripoli, og erstattet da den greske riksveien 7. Sistnevnte forbinder Megalopoli med Pyrgos via Karytaina og Andritsaina. Jernbanen fra Korint til Kalamata passerer 4 km sør for byen. Megalopoli ligger 24 km sørvest for Tripoli, 41 km nord for Kalamata, 45 km nordvest for Sparta og 68 km sørøst for Pyrgos.
== Historie ==
Megalopolis ble grunnlagt ca 371 f.Kr. av Epaminondas fra Theben som hovedstad for det arkadiske statsforbudet, og som en bufferby for å stå imot Sparta. Dens første innbyggere var fra rundt 40 forlatte landsbyer i Arkadia. Byen ble en av de største på Peloponnes og ble beskyttet av en forsvarsmur som var rundt 9 km lang. I løpet av 300-tallet f.Kr. ga Megalopolis sin politiske støtte til kongeriket Makedonia, og ble deretter jevnlig angrepet av Sparta. På 200-tallet f.Kr. gikk byen igjen inn i det arkadiske statsforbudet. I 223 f.Kr. ble byen angrepet av spartanerne under ledelse av Kleomenes III. Den ble erobret og ødelagt. Byen ble bygget opp på nytt under ledelse av statsmannen Filopoimen, som selv var født i byen, og den fikk en del framgang, men fikk aldri gjenreist sin tidligere politiske makt. Ved 100-tallet e.Kr. var den liten by hvor det meste lå i ruiner. Strabon siterte en ukjent komedieforfatter at «den store byen er en stor ørken». Geografen Pausanias på sin reise i Hellas fant mange av bygningene i ruiner. Det var helt forlatt mot slutten av den romerske perioden. Landsbyen Sinano (Σινάνο), som lå rett sør for den antikke byen, ble omdøpt til Megalopoli etter den greske selvstendighetskrigen på 1800-tallet.
Byens antikke ruiner ligger nordvest for dagens bysentrum ved bredden av elven Elissonas. Den fremste ruinen er etter det store utendørsteateret som hadde sitteplasser for opp til 21 000 tilskuere. Det var 30 meter høyt og 131 meter bredt. Det ble bygget tidlig på 300-tallet f.Kr. Det var også bygget en stor rådshall, Thersileon, med 67 søyler som var senter for det arkadiske forbund. Dets tempel for Zevs Soter hadde dimensjonene 11,5 meter ganger 5 meter.
Herodotos rapporterte at det hadde vært en gammel mytologisk forestilling at området ved Megalopolis hadde vært slagmarken for de olympiske gudenes kamp mot titanerne; Titanomakhía. Årsaken til denne forestillingen kan være forekomsten av brunkull i området som kan selvantenne i sommermånedene og sette i gang branner som kunne vare i ukevis. Zevs skal etter tradisjonen ha beseiret titanerne med sin lynstråle. Det har også vært funnet fossile levninger av forhistoriske elefanter og neshorn. Herodotos informerte sine lesere at store bein fra titanere ble stilt ut på ulike steder i området siden minst 400-tallet f.Kr.
== Arkeologi ==
Det ble gjort moderne utgravninger i 1890-1893 ledet av W. Loring og andre fra Den britiske skole i Athen. M. Kavallieratos bedrev nye arkeologiske undersøkelser i 1901, og i 1962-1963 ble det gjort nye undersøkelser ledet av E. Stikas og C. Christou.
== Kommunen ==
Kommunen Megalopoli ble opprettet ved den lokale styringsreformen av 2011 ved å slå sammen tre tidligere kommuner som deretter ble kommunale enheter:
Falaisia
Gortyna
Megalopoli
== Provinsen ==
Provinsen Megalopoli (Επαρχία Μεγαλόπολης) var en av provinsene til prefekturet Messenia. Dets område samsvarte med den nåværende kommunen Megalopoli, med unntak av den kommunale enheten Gortyna.
== Befolkningsutvikling ==
== Kjente personer ==
Filopoimen (253-183 f.Kr.), hærfører og statsmann
Polybios (c. 203–120 f.Kr.), historiker
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Megalopoli – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Megalopolis offentlige skole (gresk)
GTP – Kommunen Megalopoli (engelsk) | (gresk) | 194,183 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ALMI_F%C3%B6retagspartner | 2023-02-04 | ALMI Företagspartner | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1994', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-09', 'Kategori:Svenske selskaper med offentlig eierskap', 'Kategori:Usorterte stubber'] | ALMI Företagspartner AB er et svensk statsaksjeselskap som ble stiftet i 1994 med formål å skape vekst og fornyelse i næringslivet gjennom finansiering i kombinasjon med rådgivning. Målsetningen er at flere innovative ideer skal kommersialiseres fremgangsrikt, at flere livskraftige foretak stiftes og utvikles, og at flere foretak øker sin konkurransekraft og vekst.
| ALMI Företagspartner AB er et svensk statsaksjeselskap som ble stiftet i 1994 med formål å skape vekst og fornyelse i næringslivet gjennom finansiering i kombinasjon med rådgivning. Målsetningen er at flere innovative ideer skal kommersialiseres fremgangsrikt, at flere livskraftige foretak stiftes og utvikles, og at flere foretak øker sin konkurransekraft og vekst.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | ALMI Företagspartner AB er et svensk statsaksjeselskap som ble stiftet i 1994 med formål å skape vekst og fornyelse i næringslivet gjennom finansiering i kombinasjon med rådgivning. Målsetningen er at flere innovative ideer skal kommersialiseres fremgangsrikt, at flere livskraftige foretak stiftes og utvikles, og at flere foretak øker sin konkurransekraft og vekst. | 194,184 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wenche_Myhre | 2023-02-04 | Wenche Myhre | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix', 'Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 15. februar', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Mottakere av Willy Brandt-prisen', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer tilknyttet Dizzie Tunes', 'Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden', 'Kategori:Rockheim Hall of Fame', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisens hederspris'] | For journalisten, se Wenche Margrethe Myhre.
Wenche Synnøve Myhre (født 15. februar 1947 på Kjelsås i Oslo) er en norsk sanger, danser, skuespiller og forfatter. Wenche Myhre er siden Sonja Henie den største internasjonale artisten fra Norge. Fra sin debut i 1960-årene har hun hatt suksess med en rekke sanger på norsk, svensk, tysk og dansk. Hun ble tildelt hedersprisen under Spellemannprisen 2003 for sin innsats som artist i Norge og utlandet gjennom 50 år. I Tyskland og det øvrige tyskspråklige Europa er hun kjent som Die Wencke.
| For journalisten, se Wenche Margrethe Myhre.
Wenche Synnøve Myhre (født 15. februar 1947 på Kjelsås i Oslo) er en norsk sanger, danser, skuespiller og forfatter. Wenche Myhre er siden Sonja Henie den største internasjonale artisten fra Norge. Fra sin debut i 1960-årene har hun hatt suksess med en rekke sanger på norsk, svensk, tysk og dansk. Hun ble tildelt hedersprisen under Spellemannprisen 2003 for sin innsats som artist i Norge og utlandet gjennom 50 år. I Tyskland og det øvrige tyskspråklige Europa er hun kjent som Die Wencke.
== Karriere ==
Wenke Myhre opptrådte offentlig første gang 7 år gammel, i 1954, sammen med faren, Kjell Myhre, og storebroren Reidar Myhre.Den første platekontrakten fikk hun av komponistene og produsentene Arne Bendiksen og Egil Monn-Iversen på sin 13-årsdag, etter at hun i 1960 vant en talentkonkurranse i Oslo. Hun debuterte med sangen «Åh, det er søndag», en norsk utgave av Don Gibsons «Oh Lonesome Me» med norsk tekst av faren, Kjell Myhre. Platen ble utgitt av selskapet Egil Monn-Iversen A/S på etiketten Triola. Baksiden var «Si meg hvorfor».
I 1963 hadde hun sin filmdebut i Elskere i rollen som Grethe. Siden da var hun fast deltaker på Norsktoppen. For låten «Gi meg en cowboy til mann» (tysk «Ich will 'nen Cowboy als Mann») fikk hun sin første gullplate. I 1964 deltok hun også i Melodi Grand Prix med Arne Bendiksens «La meg være ung», hun sang med stort orkester og Odd Børre og The Cannons med lite orkester. Sangen ble nummer tre, men ble samtidig en av de største slagerne dette året. Den gang ble alle sangene i den norske finalen av å i Melodi Grand Prix fremført to ganger med lite og stort orkester, hun var også med i samme finale med «God gammel firkantet vals», lite orkester, med den ble hun nummer to.
For det norske publikum ble hun særlig kjent med melodien «Vinter og sne», hvilket var kjenningsmelodien til Oslo Ski-VM i 1966.
=== Tidlige år ===
I 1964 ble det startet en innsamlingsaksjon med Myhre som frontfigur. De innsamlede pengene gikk til bygging av et barnesykehus i Gaza. Det var under innvielsen av dette sykehuset hun ble kjent med sin første ektemann, Torben Friis-Møller.
Wenche Myhre spilte Dorothy i Trollmannen fra Oz som hadde premiere i januar 1965 på Oslo Nye Teater.
Myhre byttet plateselskap og spilte inn for Polydor fra 1965. Hennes første single for Polydor var «Å-å-å sheriff». Myhre sang den offisielle VM-sangen «Vinter og sne» i forbindelse med ski-VM 1966. 1967 ga hun ut to singler som en del av trioen Oslo Harmonikvartett, som i tillegg til Myhre besto av Sølvi Wang og Kari Diesen. I 1973 fikk hun en stor slager i Norge med «Jeg og du og vi to og mange flere».
=== Tysk karriere ===
Fra midten av 1960-årene deltok Wenche Myhre i flere tyske TV-sendinger og musikkfestivaler, og hun bygget etter hvert opp en betydelig karriere i Tyskland.Wenche fikk Bravo Otto-statuetten i bronse i 1966 og i 1970, i gull i 1967 og 1968 og i sølv i 1969.
Fra 1974 hadde hun sitt første eget fjernsynsshow på den tyske kanalen ZDF. Showet ble kalt Das ist meine Welt, og var en musikalsk reise med Wenche Myhre som guide i forskjellige land.
I Tyskland og andre tyskspråklige områder var Die Wenche i flere år en stor TV-personlighet, noe som nok har gått litt under radaren her hjemme. Det er et hjemmemarked på rundt 100 millioner mennesker, så kommersielt gjennomslag her betyr mye.
=== Senere år ===
I 1980-årene hadde hun slagere i Norge som «Vi lever» og «66 år». Sammen med en rekke andre norske artister sang Wenche på Sammen for livet i 1985. Myhre var programleder for de tolv første utgavene av Reisesjekken på TVNorge.
Hun giftet seg med den danske tannlegen Torben Friis Møller i 1969. De ble skilt i 1979. Hun var gift andre gang fra 1980 til 1991 med filmregissøren Michael Pfleghar. Hun har fire barn og bor på Nesøya i Asker. Myhre er siden 2010 samboer med den svenske dirigenten Anders Eljas.I 2011 ble Myhre innvalgt i Rockheim Hall of Fame sammen med a-ha, Åge Aleksandersen, Jokke & Valentinerne og Alf Prøysen.
Hun var motiv på frimerke 16. september 2011 da Posten utga en serie med fire frimerker med tema «Norsk populærmusikk III – Kvinnelige artister».
4. januar 2015 kom Telia med en ny reklamefilm, der Myhre synger sangen «Ring meg».18. februar 2017 feiret hun 70 år i et utsolgt Oslo Spektrum, jubileumsshowet gikk på turné høsten 2017.
== Diskografi ==
== Filmografi ==
== Videografi ==
=== Videoer ===
Som om inget hade hänt – Povel-pop från förra årtusendet (2000)
Povels Pärlor (2012)
=== Musikkvideoer ===
66 år (1982)
Fötter i sand (1990)
Jonathan Livingstone måke (1990)
== Turnéhistorie ==
I all Wenchelhet (1978–79)
Wenche on Tour (1983)
Keep Smiling (1984–85)
Wenche Myhre på Humla (1986)
Wenche på Park (1990)
SnowShow (1994)
Wenche Myhres One Woman Show '97 (1997)
Du og jeg og vi to! (2003)
Wenche in Concert (2007)
66 (2013–14)
Wenches jul (2014–18)
En aften med Wenche og Anders (2015–16)
Wenche 70 (2017)
Wenche Myhre med Big Band (2018-19)
Wenche på Chat Noir (2019)
Wenche 75 (2022)
=== Som medvirkende ===
Lett blanding (1960)
Trollmannen fra Oz (1964-65)
Å, så heldige vi er (1966)
Syv glade lerker på en blå gren (1969)
The PoW show (1969-70)
Show, før jo heller (1971-72)
PoW show 2 (1974)
Sweet Charity (1989–90)
Knäpp igen (1992-93)
Norsk Militær Tattoo (1996)
Som om inget hade hänt (2000)
Julenatt (2020-22)
== Priser og nominasjoner ==
Det Nyes sølvmikrofon (1967)
Spellemann i kategorien «Årets vokalist» (1976)
Livsstilprisen (1984)
Leif Justers ærespris (1988)
Jens Book-Jenssen prisen (2000)
Willy Brandt-prisen (2002)
Gammleng-prisen i klassen veteran (2003)
Hedersprisen under Spellemannprisen (2003)
Ridder av St. Olavs Orden (2004)
Solprisen (2005)
KORK-prisen (2008)
Pillarguriprisen (2009)
Rockheim Hall of Fame (2011)
Årets kreftpris (2013)
Hedersprisen under Kjendisgallaen (2013)
Æresprisen av Musikkteaterforum (2013)NominasjonerSpellemann i kategorien «barneplate» (2002)
== Melodi Grand Prix ==
I 2009 ble hun den eldste norske artisten i en Melodi Grand Prix-finale med sine 62 år. Rekorden ble imidlertid slått tre år senere, da 76 år gamle Bobby Bare deltok i Melodi Grand Prix.
=== Vesttyske finaler ===
== Biografier ==
Dette er show. Av Wenche Myhre ; fortalt til Dag Frøland og Terje Hoel. Schram forlag, 1970.
66. Av Wenche Myhre i samarbeid med Mona Levin. Cappelen Damm forlag, 2012. ISBN 978-82-02-25024-9.
Die Wencke. Av Wenche Myhre i samarbeid med Mona Levin. Schwarzkopf & Schwarzkopf, 2013. ISBN 978-38-6265283-9
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Wenche Myhre på Internet Movie Database
(sv) Wenche Myhre i Svensk Filmdatabas
(da) Wenche Myhre på Filmdatabasen
(en) Wenche Myhre hos The Movie Database
(en) Wenche Myhre på Apple Music
(en) Wenche Myhre på Discogs
(en) Wenche Myhre på MusicBrainz
(en) Wenche Myhre på Spotify
(en) Wenche Myhre på Spotify
(en) Wenche Myhre på Songkick
Wenche Myhre på Facebook | Wenche Myhres filmografi består av filmer og TV-opptredener. | 194,185 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simi_Valley | 2023-02-04 | Simi Valley | ['Kategori:118°V', 'Kategori:1969 i California', 'Kategori:34°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1969', 'Kategori:Byer i California', 'Kategori:Byer i Ventura County', 'Kategori:Daler i USA', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Simi Valley (fra chumash: Shimiyi) er en by og dal i den sørøstlige delen av Ventura fylke i Sør-California. Byen ligger 48 km fra Downtown Los Angeles og grenser til nabolaget Chatsworth i Los Angeles. Byen er derfor ofte regnet som en del av Greater Los Angeles Area og som en forstad til Los Angeles. I tillegg til Los Angeles-nabolaget Chatsworth i øst, grenser Simi Valley til byene Thousand Oaks og Moorpark i Ventura fylke i vest. Nord for Simi Valley grenser byen til den store nasjonalskogen Los Padres National Forest, sum utgjør det meste av fylket. Ifølge Folketellingsbyrået hadde byen 126 874 innbyggere i 2012, som gjør den til den tredje største i Ventura fylke og den 45. i California. Simi Valley er kanskje mest kjent for sin rike filmhistorie og som hjem til Ronald Reagan president-bibliotek, der den tidligere presidenten er gravlagt. Byen er en av de mest konservative i California og representeres i Kongressen av republikaneren Steve Knight. Den konservative republikaneren Bob Huber er byens ordfører siden 2010.
Simi Valley er omgjort av Santa Susana Mountains og Simi Hills, og ligger vest for San Fernando Valley og nordøst for Conejo Valley. Fjellene rundt dalen fungerer som den mest kritiske viltpassasjen mellom Santa Monica Mountains — til Santa Susana Mountains og videre til for eksempel Topatopa Mountains og San Gabriel Mountains. Dalen består av en rekke viltreservater og vernede naturområder. Dyrelivet består blant annet av fjelløver, prærieulver, ørn, hauk, rådyr, grårev og rødgaupe. En undersøkelse av University of Vermont i 2013 kåret Simi Valley som den femte lykkeligste byen i USA. Ifølge FBI i 2013 er Simi Valley den 7. tryggeste av byer med mer enn 100,000 innbyggere i USA. Folketellingsbyrået rapporterte om en gjennomsnittsinntekt på $87,894 i 2012, som var høyere enn det tilsvarende tallet for California ($70231) eller resten av landet ($62527).
| Simi Valley (fra chumash: Shimiyi) er en by og dal i den sørøstlige delen av Ventura fylke i Sør-California. Byen ligger 48 km fra Downtown Los Angeles og grenser til nabolaget Chatsworth i Los Angeles. Byen er derfor ofte regnet som en del av Greater Los Angeles Area og som en forstad til Los Angeles. I tillegg til Los Angeles-nabolaget Chatsworth i øst, grenser Simi Valley til byene Thousand Oaks og Moorpark i Ventura fylke i vest. Nord for Simi Valley grenser byen til den store nasjonalskogen Los Padres National Forest, sum utgjør det meste av fylket. Ifølge Folketellingsbyrået hadde byen 126 874 innbyggere i 2012, som gjør den til den tredje største i Ventura fylke og den 45. i California. Simi Valley er kanskje mest kjent for sin rike filmhistorie og som hjem til Ronald Reagan president-bibliotek, der den tidligere presidenten er gravlagt. Byen er en av de mest konservative i California og representeres i Kongressen av republikaneren Steve Knight. Den konservative republikaneren Bob Huber er byens ordfører siden 2010.
Simi Valley er omgjort av Santa Susana Mountains og Simi Hills, og ligger vest for San Fernando Valley og nordøst for Conejo Valley. Fjellene rundt dalen fungerer som den mest kritiske viltpassasjen mellom Santa Monica Mountains — til Santa Susana Mountains og videre til for eksempel Topatopa Mountains og San Gabriel Mountains. Dalen består av en rekke viltreservater og vernede naturområder. Dyrelivet består blant annet av fjelløver, prærieulver, ørn, hauk, rådyr, grårev og rødgaupe. En undersøkelse av University of Vermont i 2013 kåret Simi Valley som den femte lykkeligste byen i USA. Ifølge FBI i 2013 er Simi Valley den 7. tryggeste av byer med mer enn 100,000 innbyggere i USA. Folketellingsbyrået rapporterte om en gjennomsnittsinntekt på $87,894 i 2012, som var høyere enn det tilsvarende tallet for California ($70231) eller resten av landet ($62527).
== Historie ==
=== Før europeisk oppdagelse ===
Simi Valley var først bebodd av Chumash-indianerne, som kan dateres tilbake 10-12.000 år. Som resten av Ventura fylke pratet de Ventureño, en dialekt av Chumash-språket. Navnet Simi Valley kommer fra ordet Shimiyi på Chumash, som refererer til skymønsteret som kjennetegner dalen. Det kan også referere til tåken som beveger seg fra kystbyen Oxnard opp mellom Calleguas Creek og Arroyo Las Posas, og så inn i Simi Valley. Navnet ble først tatt i bruk av arkeologen John P. Harrington, som hadde en bror, Robert E. Harrington, bosatt i Simi Valley. Da den Romersk-katolske kirke først kom hit på slutten av 1700-tallet var det tre Chumash bosetninger i dalen Simi Valley: Shimiyi, Ta’apu (som idag er Tapo Canyon) og Kimishax eller Quimisac (som idag er Happy Camp Canyon i Moorpark). Det er mange hulemalerier i området, deriblant Burro Flats Painted Cave i Burro Flats i Simi Hills, som inneholder flere tusener år gamle piktogrammer. En kopi av disse maleriene finnes på Southwest Museum of the American Indian i Los Angeles. Andre hulemalerier finnes for eksempel ved Lake Manor i Simi Hills i Chatsworth. De første europeerne som besøkte Simi Valley var fra den spanske Portolà-ekspedisjonen i 1769-1770.
== Geografi ==
Simi Valley er en dal i Ventura fylke i Sør-California og har en høyde på 210-300 moh. Ifølge United States Census Bureau har byen et totalareal på 109.4 km 2, som inkluderte 2 km2 vann (1,8 % av byens areal). Simi Valley ligger nordvest for nabolaget Chatsworth i Los Angeles og 50 kilometer fra Downtown Los Angeles. Byen grenser også til byene Thousand Oaks og Moorpark i Ventura fylke, i tillegg til de enorme vernede naturområdene i nord. 53 prosent av Ventura fylke er vernet nasjonalskog, og disse områdene ligger nord for Simi Valley og er en del av det større området Los Padres National Forest. Simi Valley kan besøkes fra Los Angeles via Ronald Reagan Highway (California State Route 118) eller gjennom togselskapene Metrolink og Amtrak som opererer i byen. Simi Valley grenser til Santa Susana Mountains i nord, Thousand Oaks i sørvest og Moorpark i vest. Fjellene rundt dalen refereres til som Simi Hills, som i øst også grenser til San Fernando Valley og Chatsworth i Los Angeles.
== Klima ==
Byen har et varmt og tørt klima året rundt med 277 dager med sol i året, og 25 dager med regn. Gjennomsnittstemperaturen om sommeren er oftest 20-30 °C, men har også flere dager med over 40 °C enn noen annen by i Ventura fylke. Om vinteren er temperaturen oftest mellom 15-18 °C. På grunn av den lave høyden på omliggende Simi Hills, opplever fjellkjeden sjeldent snø, men milde vintere. Den varmeste måneden er august med en gjennomsnittlig maks-temperatur på 36 °C, mens den kaldeste måneden er desember med en gjennomsnittlig lav-temperatur på 5 °C. Variasjonen i temperatur mellom natt og dag er betydelig, spesielt om sommeren, da temperaturen ofte kan synke 20 °C etter solnedgang. Måneden med mest regn er februar med 116 mm regn i gjennomsnitt. Simi Valley mottar i gjennomsnitt 406 mm med regn i året, mens gjennomsnittet for amerikanske byer er på 940 mm. Den laveste temperaturen målt i Simi Valley var -8 °C i februar 1989, mens den varmeste temperaturen noensinne var 47 °C i august 1985.)
== Demografi ==
Ifølge folketellingen i 2010 var det 124,237 personer bosatt i byen. Befolkningstettheten var på 1,1/km2. Et flertall på 93,597 eller 75,3 % av befolkningen er hvite europeisk-amerikanere. 23,3 % hadde latinamerikansk herkomst, mange av dem identifiserte seg som hvite, mens byen hadde 9,3 % asiater, 1,4 % afrikansk-amerikanske og 0,6 % indianere. Asiater inkluderer blant annet 2,7 % indere, 2,2 % filippinere, 1,2 % kinesere, 1 % vietnamesere, 0,7 % koreanere, 0,5 % japanere og 0,2 % thai. Mens 44,9 % av innbyggerne i Sør-California var av latinamerikansk bakgrunn i 2010 , var 23,3 % latinamerikanere i Simi Valley. 16,2 % av innbyggerne er av meksikansk herkomst, 1,2 % salvadoranere, 0,9 % guatemalanere, 0,6 % puertoricanere, 0,6 % peruanere, 0,3 % kubanere, 0,3 % argentinere, 0,2 % honduranere, 0,2 % nicaraguanere og 0,2 % ecuadorianere.
== Politikk ==
Keith L. Mashburn har vært ordfører siden 2018. Ved presidentvalget i 2012 fikk republikaneren Mitt Romney 55 % av stemmene i Simi Valley, mens demokraten Barack Obama fikk 43 %. Ved presidentvalget i 2008 fikk John McCain (R) 52 % av stemmene, mens Barack Obama (D) fikk 47 %. Ved presidentvalget i 2004 vant George W. Bush (R) med hele 61 % av stemmene, mens John Kerry (D) fikk 38 %. Byen regnes dermed som en av de mer konservative byene med et innbyggertall på over 100.000.
== Dyreliv ==
Simi Hills er en svært viktig vilt-korridor som fungerer som en bro mellom Santa Monica Mountains til Santa Susana Mountains, og derfra videre til Topatopa Mountains, San Gabriel Mountains og andre vernede naturområder i det sørlige California. Store deler av både dalen og Simi Hills er beskyttet naturområder som kan besøkes, for eksempel Rocky Peak i øst og Long Canyon i vest. Pattedyr i Simi Valley inkluderer pungrotter, mulhjort, muldvarper, spissmus, prærieulver, fjelløver, rødgauper, skunk, amerikanske grevlinger, mår, vaskebjørner, harer, grårev, mus, rotter og flaggermus. Reptiler i området inkluderer blant annet flere type slanger, inkludert de giftige klapperslangene, og flere type øgler som er svært utbredt, spesielt på varme sommerdager. Amerikansk oksefrosk er en utbredt froskeart. Fugler inkluderer kolibrier, kanadagås, stokkand, egretthegre, herodiashegre, amerikarørdrum, tobeltelo, palmetrupial, ravn, hvitbrystspettmeis, vandretrost, låvesvale, hornugle, jordugle, amerikahubro, myrhauk, kalkunkondor, brunhodetrupial, purpurhodetrupial, prærielerketrupial, tårnugle, graveugle, gulstillits, vinterjunko, hvitkronespurv og gråspurv. Giftige edderkopper som sort enke og også taranteller er utbredt. Knelere er også utbredt, mens mangel på ferskvann gjør at mygg er svært sjelden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Simi Valley, California – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | tidssone = -8 | 194,186 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alf_Inge_Wang | 2023-02-04 | Alf Inge Wang | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 10. april', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn i databransjen', 'Kategori:Norske professorer i IT', 'Kategori:Professorer ved NTNU'] | Alf Inge Wang (født 10. april 1970) er en norsk informatiker. Han er professor i videospillteknologi ved Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap, NTNU. Han har særlig jobbet med utvikling av applikasjoner for spillbasert læring og har gjennom selskapet Mobitroll skapt læringsspillet Kahoot!.
Han tok doktorgraden i IT-ingeniørfag i 2001. Han har utviklet et tyvetalls applikasjoner for interaktiv undervisning. Sammen med sin tidligere masterstudent Morten Versvik har Wang utviklet spillene «Amazing City Game», «KnowledgeWar» og «Mooses»Siden 2007 har Alf Inge Wang ledet det nasjonale ressursnettverket JoinGame.I 2014 fikk han prisen Årets teknologibragd kåret av Teknisk Ukeblads lesere, og en jury ledet av tidligere NTNU-rektor Torbjørn Digernes for utviklingen av Kahoot!
| Alf Inge Wang (født 10. april 1970) er en norsk informatiker. Han er professor i videospillteknologi ved Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap, NTNU. Han har særlig jobbet med utvikling av applikasjoner for spillbasert læring og har gjennom selskapet Mobitroll skapt læringsspillet Kahoot!.
Han tok doktorgraden i IT-ingeniørfag i 2001. Han har utviklet et tyvetalls applikasjoner for interaktiv undervisning. Sammen med sin tidligere masterstudent Morten Versvik har Wang utviklet spillene «Amazing City Game», «KnowledgeWar» og «Mooses»Siden 2007 har Alf Inge Wang ledet det nasjonale ressursnettverket JoinGame.I 2014 fikk han prisen Årets teknologibragd kåret av Teknisk Ukeblads lesere, og en jury ledet av tidligere NTNU-rektor Torbjørn Digernes for utviklingen av Kahoot!
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Alf Inge Wang i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Alf Inge Wang i BIBSYS | Alf Inge Wang (født 10. april 1970) er en norsk informatiker. | 194,187 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eudinopus | 2023-02-04 | Eudinopus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1840', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Eudinopus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Eudinopus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
En ganske stor (30-35 millimeter), oval, temmelig flat, svart skarabider med litt matt grønnlig glans. Hodet er skovlformet med to ganske lange tenner på forkanten. Pronotum er litt bredere enn langt, sterkt tilsmalnet forover. Ytterkanten danner en kontinuerlig kurve med dekkvingene. Disse har markerte lengdefurer og en rad av oppstående tenner langs bakkanten. Beina er middels lange og kraftige, leggen (tibia) på forbeinet med tre kraftige tenner på yttersiden. Oversiden er nokså flat.
Arten skiller seg ved sin størrelse og kroppsform fra de aller fleste andre Deltochilini.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i det sørlige Sør-Amerika (Brasil, Bolivia, Paraguay og Argentina).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Eudinopus Burmeister, 1840
Eudinopus dytiscoides (Schreibers, 1802)
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Eudinopus i Encyclopedia of Life
(en) Eudinopus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Eudinopus hos NCBI
Eudinopus – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av arten | * se systematisk inndeling | 194,188 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tetraechma | 2023-02-04 | Tetraechma | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1843', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Tetraechma er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Tetraechma er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
En middelsstor, kraftig, svart skarabide med brunrødt pronotum. Hodet er mindre skovlformet enn hos de fleste andre Deltochilini, med to par tenner ved forkanten. Pronotum er omtrent dobbelt så bredt som langt med rundede sider, forkanten knapt innbuktet. Dekkvingene har grunne, men tydelige lengdefurer.
== Levevis ==
Arten lever i tørre områder.
== Utbredelse ==
Arten er kjent fra Bolivia og Argentina.
== Systematisk inndeling ==
Når og av hvem denne slekten først ble formelt navngitt synes litt uklart. Noen klassifikasjoner opererer med Agassiz, 1845 som autor, andre har publikasjonsåret som 1846.
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Tetraechma Blanchard, 1843
Tetraechma sanguineomaculata Blanchard, 1846
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Tetraechma i Encyclopedia of Life
(en) Tetraechma i Global Biodiversity Information Facility
Tetraechma sanguineomaculata – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,189 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ignambia | 2023-02-04 | Ignambia | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1916', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Ny-Caledonias endemiske insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Ignambia er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Ignambia er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
== Utbredelse ==
Arten er endemisk for Ny-Caledonia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Ignambia Heller, 1916
Ignambia fascicularis Heller, 1916
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Ignambia i Encyclopedia of Life
(en) Ignambia i Global Biodiversity Information Facility | * se systematisk inndeling | 194,190 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sinapisoma | 2023-02-04 | Sinapisoma | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1928', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Sinapisoma er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Sinapisoma er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i det nordlige Sør-Amerika (Venezuela, Colombia, Fransk Guyana og Brasil).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Sinapisoma Boucomont, 1928
Sinapisoma minuta Boucomont, 1928
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Sinapisoma i Encyclopedia of Life
(en) Sinapisoma i Global Biodiversity Information Facility
Sinapisoma minuta – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,191 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saphobiamorpha | 2023-02-04 | Saphobiamorpha | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1944', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:New Zealands insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Saphobiamorpha er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Saphobiamorpha er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
En middelsstor (ca. 12 millimeter), avlang, svart skarabide, kroppen med en matt bronseaktig glans. Den avlange kroppsformen skiller denne arten fra de fleste nærbeslektede grupper. Hodet er bredt skovlformet med to korte, butte tenner ved forkanten, antennene rødgule. Pronotum er nær dobbelt så bredt som langt, sidekanten har en skarp kurve litt foran midten, foran og bak denne er kanten nokså rett. Dekkvingene er parallellsidige med markerte lengdefurer.
Beina er forholdsvis spinkle, forleggen med knapt merkbare tenner.
== Utbredelse ==
Arten lever på New Zealand.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Saphobiamorpha Brookes, 1944
Saphobiamorpha maoriana Brookes, 1944
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Saphobiamorpha i Encyclopedia of Life
(en) Saphobiamorpha i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kategori:Saphobiamorpha maoriana – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Saphobiamorpha maoriana – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilder av holotypen for arten | * se systematisk inndeling | 194,192 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mai_Nakamura | 2023-02-04 | Mai Nakamura | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Mai Nakamura er navnet til flere personer:
Mai Nakamura (svømmer) (født 1979), japansk svømmer med medaljer i Sommer-OL 2000
Mai Nakamura (synkronsvømmer) (født 1989), japansk synkronsvømmer som deltok i Sommer-OL 2012 | Mai Nakamura er navnet til flere personer:
Mai Nakamura (svømmer) (født 1979), japansk svømmer med medaljer i Sommer-OL 2000
Mai Nakamura (synkronsvømmer) (født 1989), japansk synkronsvømmer som deltok i Sommer-OL 2012 | Mai Nakamura er navnet til flere personer: | 194,193 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Megathoposoma | 2023-02-04 | Megathoposoma | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1939', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Megathoposoma er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Megathoposoma er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
En ganske stor (18-28 millimeter), kraftig, svart skarabide med kobberaktig glans. Hodet er skovlformet med to korte, butte tenner ved forkanten. Pronotum er mye bredere enn langt, sidekanten med ein knekk litt foran midten, svært kraftig og uregelmessig punktert. Dekkvingene har markerte punktstriper, mellom hver punktstripe 3-5 rader av små, ovale, lyse skjell.
== Levevis ==
Arten lever i skog. Den blir tiltrukket til menneske-ekskrementer.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Mellom-Amerika (Nicaragua, Costa Rica, Panama).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Megathoposoma Balthasar, 1939
Megathoposoma candezei (von Harold, 1873)
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Megathoposoma i Encyclopedia of Life
(en) Megathoposoma i Global Biodiversity Information Facility
(en) Megathoposoma hos NCBI
Megathoposoma candezei – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av arten | * se systematisk inndeling | 194,194 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Moll%C3%B8-Christensen | 2023-02-04 | Hans Mollø-Christensen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:Dødsfall 18. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1971', 'Kategori:Dødsfall i 1972', 'Kategori:Fødsler 14. juli', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske arkitekter', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Hans Toralv Mollø-Christensen (født 14. juli 1912, død 18. desember 1971) var en norsk arkitekt.
| Hans Toralv Mollø-Christensen (født 14. juli 1912, død 18. desember 1971) var en norsk arkitekt.
== Utdannelse og læretid ==
Han hadde utdanning fra Statens håndverks- og kunstindustriskole og studerte ved Bauhaus i Berlin i 1933 og var en av tre norske elever på arkitektur- og designskolen. Som assistent praktiserte han hos ulike arkitekter i perioden 1933-45. Fra 1935 under arkitekt Arne Korsmo, hos Korsmo & Knutsen, og senere arkitektene Nils Holter og Ole Øvergaard.
== Arkitektonisk virke ==
I 1946 etablerte han eget kontor sammen med arkitekt Odd Gengenbach. De arbeidet hovedsakelig med boliger oppført i tre. Mollø-Christensen mottok flere arktekturpriser, alene og i samarbeid med Gengenbach.
I 1946 vant Mollø-Christensen og Odd Gengenbach konkurransen om utbyggingsplan for Eiksmarka. Frem til slutten av 1950-årene ble Eiksmarka-området bygget ut, og ble den første drabantbyen utenfor Oslo. På området ble oppført ene- og tomannsboliger, rekkehus og blokker for ca 6000 personer. Tanken var at stedet skulle fungere som en selvstendig enhet, med kjøpesenter, skole, kirke og grøntområder. Hans Mollø-Christensen flyttet selv til et av husene han tegnet i Eiksmarka. Sammen med Gengenbach tegnet han også Dieselgården for Norsk Scania Vabis, Drammensveien 159. Han var formann i Norsk Byplanforbund i perioden 1949–1950. Mollø- Christensen mottok Erik Glosimodts legat for arkitekter for 1950. Gengenbach og Mollø-Christensen skilte lag på slutten av 1950-årene, og Mollø-Christensen startet eget kontor. Han var medlem av Trygve Lies produktivitetskomité, 1951, og var med på en lengre studiereise til USA. Studiereisens formål vare å se nøyere på storskalautbygging av småhus, spesielt med tanke på byggematerialer og rasjonalisering av arbeidet på byggeplassen. På bakgrunn av studiereisen ble det høsten 1954 oppført tretten eneboliger og ett rekkehus med seks leiligheter i Niels Leuchs vei og Bekkegrenda på Eiksmarka. I alle husene ble det brukt ulik fundamentering, for å finne ut av hva som fungerte best i norsk klima.
Mollø-Christensen tegnet også Steinerskolen på Hovseter, som stod ferdig i 1962.Fra midten av 1965 og utover var Mollø-Christensen arkitekt bak en rekke generalplaner i flere kommuner i Norge. Han var med på å utarbeide den første generalplanen som ble godkjent i Norge, Generalplan for Lier. Han arbeidet også med generalplaner for Kristiansand, Askim, Kolbotn, Drøbak og mange andre steder i Norge.
Et eksempel på oppføring av et større boligfelt med stor grad av rasjonalisering på byggeplassen er Heerfeltet på Heer utenfor Drøbak. Dette er et boligfelt med 120 rekkehus, Heerfeltet, i 1965-1967, i samme periode ble Kantorfeltet i Ingierkollveien ved Kolbotn oppført. I samme periode ble leiligheter med bilbås på Jongskollen i Sandvika oppført. I Kristiansand stod han bak noen av de første norske H-formede høyblokkene med sentralfyr og heis. Tre slike blokker ble oppført i Suldalsveien og Gamle Mandalsvei i Suldalen. På Lund i Kristiansand stod han også for utformingen av stjerneblokka, et ti etasjes høyhus med en rekke tekniske løsninger som var uvanlige for tiden.Mollø-Christensen var spesielt opptatt av den praktiske oppføringen av byggene, og benyttet blant annet aluminiumsplater på fasadene i mange bygg.
På Skarpsno i Oslo er boligkomplekset Fredrik Stangs gate 6-8-10-12, oppført 1972, et av hans sist oppførte boligprosjekter.
== Familie ==
Han var sønn av Aksel Christian Mollø-Christensen og Benny Næss Strand. I 1939 giftet han seg med Abel Marie Schwartz Ottesen (1911–1955). Han hadde en søster, Erna Havig (f. 1911).
== Referanser == | Hans Toralv Mollø-Christensen (født 14. juli 1912, død 18. | 194,195 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kuleblom | 2023-02-04 | Kuleblom | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europas flora', 'Kategori:Kjempefamilien', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753'] | Kuleblom (Globularia vulgaris) er en lav, flerårig urt i kjempefamilien.
De nedre bladene er ovale og danner en rosett, mens bladene langs stilken er lansettformede og sitter spredt. Blomsterhodene er som regel blå, men kan en sjelden gang være lilla eller hvite. Hovedutbredelsesområdet er i Pyreneene og sørvest i Alpene, men arten forkommer også i alvar-vegetasjonen på de svenske øyene Öland og Gotland.
| Kuleblom (Globularia vulgaris) er en lav, flerårig urt i kjempefamilien.
De nedre bladene er ovale og danner en rosett, mens bladene langs stilken er lansettformede og sitter spredt. Blomsterhodene er som regel blå, men kan en sjelden gang være lilla eller hvite. Hovedutbredelsesområdet er i Pyreneene og sørvest i Alpene, men arten forkommer også i alvar-vegetasjonen på de svenske øyene Öland og Gotland.
== Litteratur ==
C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 374–375. ISBN 82-512-0355-4.
== Eksterne lenker ==
(en) Kuleblom i Encyclopedia of Life
(en) Kuleblom i Global Biodiversity Information Facility
(no) Kuleblom hos Artsdatabanken
(sv) Kuleblom hos Dyntaxa
(en) Kuleblom hos NCBI
(en) Kuleblom hos The International Plant Names Index
(en) Kuleblom hos Tropicos
(en) Kategori:Globularia vulgaris – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Globularia vulgaris – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Globularia vulgaris – detaljert informasjon på Wikispecies | Kuleblom (Globularia vulgaris) er en lav, flerårig urt i kjempefamilien. | 194,196 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Canthotrypes | 2023-02-04 | Canthotrypes | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1939', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Canthotrypes er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Canthotrypes er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
== Utbredelse ==
Arten elver i Brasil (Amazonas).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Canthotrypes Paulian, 1939
Canthotrypes oberthuri Paulian, 1939
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Canthotrypes i Encyclopedia of Life
(en) Canthotrypes i Global Biodiversity Information Facility
Canthotrypes – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,197 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xenocanthon | 2023-02-04 | Xenocanthon | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1952', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Xenocanthon er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Xenocanthon er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Brasil og Argentina.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Xenocanthon Martínez, 1952
Xenocanthon sericans (Schmidt, 1922)
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Xenocanthon i Encyclopedia of Life
(en) Xenocanthon i Global Biodiversity Information Facility
Xenocanthon sericans – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,198 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holocanthon | 2023-02-04 | Holocanthon | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1956', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Holocanthon er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Holocanthon er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Bolivia, Brasil og Argentina.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Holocanthon Martinez & Pereira, 1956
Holocanthon mateui Martinez & Pereira, 1956
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Holocanthon i Encyclopedia of Life
(en) Holocanthon i Global Biodiversity Information Facility
Holocanthon mateui – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,199 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.