url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Nesovinsonia | 2023-02-04 | Nesovinsonia | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1959', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Nesovinsonia er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Nesovinsonia er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
En liten, oval, blankt mørkt rødbrun skarabide med rødlige antenner og bein. Pronotum er jevnt rundet tilsmalnet forover. Dekkvingene har fine lengdestriper. Beina er nokså korte.
== Utbredelse ==
Arten er endemisk for Mauritius.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Nesovinsonia Martinez & Pereira, 1959
Nesovinsonia vinsoni (Paulian, 1939)
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Nesovinsonia i Encyclopedia of Life
(en) Nesovinsonia i Global Biodiversity Information Facility
Nesovinsonia – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av arten | * se systematisk inndeling | 194,200 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Draktspenne | 2023-02-04 | Draktspenne | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bunader', 'Kategori:Draktsølv', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Smykker'] | Draktspenne er en todelt spenne der en krok i den ene delen kan hektes i en ring i den andre. Draktspenner er laget i metall og ofte i sølv. De kan være støpt, klippet eller stanset ut av metallplater eller laget i filigran. Draktspenner var i bruk i folkevandringstiden. Det er funnet draktspenner i sølv fra vikingetid på Berdal Telemark. Bruk av draktspenner var mote i høymiddelalderen. De ble da helst brukt i bryståpningen på kvinnedrakten, og det kunne være flere par over hverandre.Draktspenner har vært brukt både til kåper, jakker og som brystspenner. Det er stor variasjon i form og dekor. I Telemark ble det i andre halvdel av 1700-årene svært populært med hjerteformede draktspenner med påsatt filigrandekor, og i senere tid har disse spennene også vært brukt for å feste det vevde beltet på kvinnedrakten.
| Draktspenne er en todelt spenne der en krok i den ene delen kan hektes i en ring i den andre. Draktspenner er laget i metall og ofte i sølv. De kan være støpt, klippet eller stanset ut av metallplater eller laget i filigran. Draktspenner var i bruk i folkevandringstiden. Det er funnet draktspenner i sølv fra vikingetid på Berdal Telemark. Bruk av draktspenner var mote i høymiddelalderen. De ble da helst brukt i bryståpningen på kvinnedrakten, og det kunne være flere par over hverandre.Draktspenner har vært brukt både til kåper, jakker og som brystspenner. Det er stor variasjon i form og dekor. I Telemark ble det i andre halvdel av 1700-årene svært populært med hjerteformede draktspenner med påsatt filigrandekor, og i senere tid har disse spennene også vært brukt for å feste det vevde beltet på kvinnedrakten.
== Litteratur ==
Berge, Rikard (1925): Norskt bondesylv. Risør. Opptrykk utgitt av Noregs Boklag 1975. ISBN 82 522 0102 4
Fossberg, Jorunn (1991): Draktsølv. Universitetsforlaget. ISBN 82-00-07340-8
Fossberg, Jorunn (1971): «Smykker: Middelalder.» I Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bd 16, spalte 278-286. Oslo.
Hegstad, Leiv (1930): Gamalnorsk ordbok med nynorsk tyding. Oslo.
Noss, Aagot (1986): Draktsølvet frå DEN NORSKE SAMLINGA, NORDISKA MUSEET STOCKHOLM. Norsk Folkemuseum, Oslo.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Se spenner i DigitaltMuseum | Draktspenne er en todelt spenne der en krok i den ene delen kan hektes i en ring i den andre. Draktspenner er laget i metall og ofte i sølv. | 194,201 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deutscher_Oberbefehlshaber_Norwegen | 2023-02-04 | Deutscher Oberbefehlshaber Norwegen | ['Kategori:Norge under andre verdenskrig'] | Den tyske øverstkommanderende i Norge (tysk: Deutscher Oberbefehlshaber Norwegen (DOBN) var sjef for den tyske hærkommando i Norge etter andre verdenskrig fra 1. august 1945 til 12. oktober 1945, da DOBNs stab på Bogstad ble oppløst av de allierte myndigheter.
Nitti prosent av de ca 350 000 tyske soldatene som var i Norge den 1. mai 1945, ble sendt hjem i løpet av 1945 og de resterende i første halvår 1946.
Etter ordre fra den øverste allierte kommandomyndighet i Norge, Allied Military Joint Command (AMJC) den 27. juli 1945, skulle den tyske øverstbefalende i Norge og den tyske hærkommando hete henholdsvis Deutscher Oberbefehlsnaber Norwegen (DOBN) og Deutsche Landstreitkräfte in Norwegen (DLN).
Den tyske øverstkommanderende (DOBN) fikk sine ordrer fra sjefen for de allierte styrkene i Norge, Andrew Thorne; i praksis styrte de tyske styrkene i det store og hele seg selv etter krigen i Norge under andre verdenskrig.
Samtidig skulle betegnelsene Armee-Korps med underdivisjoner falle bort og erstattes med;
Deutscher Befahlshaber (DB) Tromsø.
Deutscher Befahlshaber (DB) Drontheim.
Deutscher Befahlshaber (DB) Bergen.
Deutscher Befahlshaber (DB) Stavanger.
Deutscher Befahlshaber (DB) Oslo.Divisjoner ble erstattet med Territorialabscnitts-Befehlshaber (TAB).
Norge ble ved frigjøringen av de allierte inndelt i fem militære «soner», Zone Oslo, Zone Stavanger, Zone Bergen, Zone Trondheim og Zone Tromsø.
Betegnelsene ble brukt både på tysk og engelsk. «Sone-»begrepet falt bort ved den ovennevnte ordren, men ble også brukt senere.
De tyske styrkene ble trukket ut av sine stillinger og samlet i leirer og Reservationen/Reservations (grupper av leirer).
Tyske sivile institusjoner og tysk sivilt personale, f.eks. fra Reichskommissariat Norwegen, Organisation Todt og tysk politi, ble ved frigjøringen lagt inn under DOBNs kommando og ansvar. Arkivmateriale som er bevart, er av Riksarkivet rekonstruert etter tyske militære stabers vanlige avdelingsinndeling.
I arkivet er det også inkludert en samling på 8 m tyske vernepliktsbøker (Wehrpässe og Soldbücher) som har vært arkivert ved DOBN-staben.
| Den tyske øverstkommanderende i Norge (tysk: Deutscher Oberbefehlshaber Norwegen (DOBN) var sjef for den tyske hærkommando i Norge etter andre verdenskrig fra 1. august 1945 til 12. oktober 1945, da DOBNs stab på Bogstad ble oppløst av de allierte myndigheter.
Nitti prosent av de ca 350 000 tyske soldatene som var i Norge den 1. mai 1945, ble sendt hjem i løpet av 1945 og de resterende i første halvår 1946.
Etter ordre fra den øverste allierte kommandomyndighet i Norge, Allied Military Joint Command (AMJC) den 27. juli 1945, skulle den tyske øverstbefalende i Norge og den tyske hærkommando hete henholdsvis Deutscher Oberbefehlsnaber Norwegen (DOBN) og Deutsche Landstreitkräfte in Norwegen (DLN).
Den tyske øverstkommanderende (DOBN) fikk sine ordrer fra sjefen for de allierte styrkene i Norge, Andrew Thorne; i praksis styrte de tyske styrkene i det store og hele seg selv etter krigen i Norge under andre verdenskrig.
Samtidig skulle betegnelsene Armee-Korps med underdivisjoner falle bort og erstattes med;
Deutscher Befahlshaber (DB) Tromsø.
Deutscher Befahlshaber (DB) Drontheim.
Deutscher Befahlshaber (DB) Bergen.
Deutscher Befahlshaber (DB) Stavanger.
Deutscher Befahlshaber (DB) Oslo.Divisjoner ble erstattet med Territorialabscnitts-Befehlshaber (TAB).
Norge ble ved frigjøringen av de allierte inndelt i fem militære «soner», Zone Oslo, Zone Stavanger, Zone Bergen, Zone Trondheim og Zone Tromsø.
Betegnelsene ble brukt både på tysk og engelsk. «Sone-»begrepet falt bort ved den ovennevnte ordren, men ble også brukt senere.
De tyske styrkene ble trukket ut av sine stillinger og samlet i leirer og Reservationen/Reservations (grupper av leirer).
Tyske sivile institusjoner og tysk sivilt personale, f.eks. fra Reichskommissariat Norwegen, Organisation Todt og tysk politi, ble ved frigjøringen lagt inn under DOBNs kommando og ansvar. Arkivmateriale som er bevart, er av Riksarkivet rekonstruert etter tyske militære stabers vanlige avdelingsinndeling.
I arkivet er det også inkludert en samling på 8 m tyske vernepliktsbøker (Wehrpässe og Soldbücher) som har vært arkivert ved DOBN-staben.
== Eksterne lenker ==
(no) Arkiv etter Deutscher Oberbefehlshaber Norwegen på Arkivportalen | Den tyske øverstkommanderende i Norge (tysk: Deutscher Oberbefehlshaber Norwegen (DOBN) var sjef for den tyske hærkommando i Norge etter andre verdenskrig fra 1. august 1945 til 12. | 194,202 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Phacosomoides | 2023-02-04 | Phacosomoides | ['Kategori:Artikler uten artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1959', 'Kategori:Madagaskars insekter', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Phacosomoides er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Phacosomoides er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt på Madagaskar.
== Systematisk inndeling ==
Arten blir ofte plassert i slekten Epactoides.
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Phacosomoides Martinez & Pereira, 1959
Phacosomoides olsoufieffi (Lebis, 1953)
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for arter i Wikidata | * se systematisk inndeling | 194,203 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vulcanocanthon | 2023-02-04 | Vulcanocanthon | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1960', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Vulcanocanthon er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Vulcanocanthon er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Brasil og Argentina.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Vulcanocanthon Pereira & Martinez, 1960
Vulcanocanthon seminulum (von Harold, 1867)
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Vulcanocanthon i Encyclopedia of Life
(en) Vulcanocanthon i Global Biodiversity Information Facility
Vulcanocanthon seminulum – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,204 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sikorantus | 2023-02-04 | Sikorantus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1976', 'Kategori:Madagaskars insekter', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Sikorantus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Sikorantus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt på Madagaskar.
== Systematisk inndeling ==
Arten blir i dag gjerne plassert i slekten Epactoides.
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Sikorantus Paulian, 1976
Sikorantus paradoxus Paulian, 1976
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Sikorantus i Global Biodiversity Information Facility | * se systematisk inndeling | 194,205 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kiischpelt | 2023-02-04 | Kiischpelt | ['Kategori:49°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Luxembourg', 'Kategori:Sider med kart'] | Kiischpelt (luxembourgsk: Kiischpelt; tysk: Kiischpelt) er en kommune og et tettsted i Luxembourg. Kommunen, som har et areal på 33,6 km², ligger i kantonen Wiltz. Kommunen ble opprettet 1. januar 2006 ved sammenslåing av de tidligere kommunene Wilwerwiltz og Kautenbach. I 2005, året før sammenslåingen, hadde de to tidligere kommunene 964 innbyggere.
| Kiischpelt (luxembourgsk: Kiischpelt; tysk: Kiischpelt) er en kommune og et tettsted i Luxembourg. Kommunen, som har et areal på 33,6 km², ligger i kantonen Wiltz. Kommunen ble opprettet 1. januar 2006 ved sammenslåing av de tidligere kommunene Wilwerwiltz og Kautenbach. I 2005, året før sammenslåingen, hadde de to tidligere kommunene 964 innbyggere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kiischpelt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kiischpelt (luxembourgsk: Kiischpelt; tysk: Kiischpelt) er en kommune og et tettsted i Luxembourg. Kommunen, som har et areal på 33,6 km², ligger i kantonen Wiltz. | 194,206 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Armee-Oberkommando_Lappland | 2023-02-04 | Armee-Oberkommando Lappland | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Finland under andre verdenskrig', 'Kategori:Militære enheter under andre verdenskrig', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig'] | Armee-Oberkommando Lappland eller 20. Gebirgs-Armee-Oberkommando var fra mars 1942 staben som ledet de tyske troppene i nordligste Norge og Nord-Finland. Disse hadde tidligere som Befehlsstelle Finland vært underordnet Armee-Oberkommando Norwegen.
| Armee-Oberkommando Lappland eller 20. Gebirgs-Armee-Oberkommando var fra mars 1942 staben som ledet de tyske troppene i nordligste Norge og Nord-Finland. Disse hadde tidligere som Befehlsstelle Finland vært underordnet Armee-Oberkommando Norwegen.
== Kommandør ==
== Struktur ==
Kilde:
== Referanser == | Armee-Oberkommando Norwegen var staben som ledet de tyske troppene i Norge og Finland til mars 1942 da Armee-Oberkommando Lappland, med ansvar for Nord-Norge og Nord-Finland, ble dannet. | 194,207 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sparing | 2023-02-04 | Sparing | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Personlig økonomi'] | Sparing er at disponibel inntekt ikke blir brukt, altså å unnlate å bruke penger man har. Metoder for sparing kan være å sette penger i banken, i fond, obligasjoner eller å legge til side kontanter. Sparing gjelder ikke bare privatpersoner, men også bedrifter og det offentlige.
| Sparing er at disponibel inntekt ikke blir brukt, altså å unnlate å bruke penger man har. Metoder for sparing kan være å sette penger i banken, i fond, obligasjoner eller å legge til side kontanter. Sparing gjelder ikke bare privatpersoner, men også bedrifter og det offentlige.
== Sparing i bank ==
I bank er en høyrentekonto en bankkonto beregnet på sparing. Den gir bedre avkastning (rente) enn en brukskonto eller lønnskonto. I Norge er Boligsparing for ungdom (BSU) en ordning som gir skattefordeler og der bankene vanligvis tilbyr gunstigere rentebetingelser enn de gjør for vanlige høyrente- og sparekonti. Inntil 1992 var sparing med skattefradrag en egen ordning i Norge.
== Fondssparing ==
Fondssparing er en annen metode for å disponere inntekt på. Avhengig av hvilket fond man har, vil det som regel gi høyere avkastning enn en vanlig sparekonto i banken.
== Litteratur ==
Erling Steigum (1991). Sparing, konsum og investering: en innføring. [Bergen]: Norges Handelshøyskole. | Sparing er at disponibel inntekt ikke blir brukt, altså å unnlate å bruke penger man har. Metoder for sparing kan være å sette penger i banken, i fond, obligasjoner eller å legge til side kontanter. | 194,208 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spion_13 | 2023-02-04 | Spion 13 | ['Kategori:Introduksjoner i 1963', 'Kategori:Norske tegneserier', 'Kategori:Opphør i 1990'] | Spion 13 er en norsk tegneserie i Texas-format som utkom mellom 1963 og 1990. Tegneserien er et typisk krigsblad med handling fra den andre verdenskrig. I motsetning til andre krigsblader hadde Spion 13 en gjennomgangsfigur, i praksis to; John Steel og David Doughty. John Steel forekom i bladene de tre første årene før han ble erstattet av David Doughty, men serien beholdt det samme navnet hele tiden. I mange blader ble David Doughty kalt for David Holden.
Det spesielle med Spion 13 var at han var en forkledningens mester. Med enkle midler kunne han forandre utseende til å ligne nesten hvem som helst, normalt tyske offiserer.
I likhet med andre tegneserier som ble utgitt i samme sjanger på denne tiden, var alle historiene pro de allierte, mens enten Tyskland eller Japan var fienden. Sammenlignbare krigsblader fra samme periode var Seriemagasinet, Kampserien, På Vingene og Commandoes.
| Spion 13 er en norsk tegneserie i Texas-format som utkom mellom 1963 og 1990. Tegneserien er et typisk krigsblad med handling fra den andre verdenskrig. I motsetning til andre krigsblader hadde Spion 13 en gjennomgangsfigur, i praksis to; John Steel og David Doughty. John Steel forekom i bladene de tre første årene før han ble erstattet av David Doughty, men serien beholdt det samme navnet hele tiden. I mange blader ble David Doughty kalt for David Holden.
Det spesielle med Spion 13 var at han var en forkledningens mester. Med enkle midler kunne han forandre utseende til å ligne nesten hvem som helst, normalt tyske offiserer.
I likhet med andre tegneserier som ble utgitt i samme sjanger på denne tiden, var alle historiene pro de allierte, mens enten Tyskland eller Japan var fienden. Sammenlignbare krigsblader fra samme periode var Seriemagasinet, Kampserien, På Vingene og Commandoes.
== Utgivelsene ==
Det utkom i alt 245 blader. De første 12 årene (1963 – 1975) kom de månedlig, i 1976 kom det 10 og fra 1977 kom det 6 årlige utgivelser. Utgivelsene stoppet med nr. 1 i 1990. Historier om Spion 13 er også trykket to ganger i Seriemagasinet og en gang i Commandoes.
== Utgiveren ==
Det var SE-bladene (Stabenfeldt forlag) i Stavanger som sto for utgivelsen. Seriene ble produsert av det engelske forlaget Fleetway.
== Kilder ==
http://bladblogg.blogspot.no/2013/05/historien-om-spion-13-i-norge.html
== Litteratur ==
Knut Eide og Stig Kjelling: Norsk Tegneserieindex 2001
Tarald Lima, Ole Gjesdal og Torfinn Jåsund: Norske Tegneseriekatalog (NTK Forlag AS 2013) | Spion 13 er en norsk tegneserie i Texas-format som utkom mellom 1963 og 1990. Tegneserien er et typisk krigsblad med handling fra den andre verdenskrig. | 194,209 |
https://no.wikipedia.org/wiki/CBS_International_Business_School | 2023-02-04 | CBS International Business School | ['Kategori:50°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1993', 'Kategori:Köln', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Utdanning i Nordrhein-Westfalen', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert på 1900-tallet'] | CBS International Business School (CBS) er offentlig godkjent, privat handelshøyskole, som ble opprettet i 2020 fra de selvstendige merkene Cologne Business School (CBS) og European Management School (EMS). På campus i Köln, Mainz og Potsdam byr den de rundt 1 900 studentene overveiende engelskspråklige bedriftsøkonomiske studieretninger med de akademiske gradene Bachelor of Arts, Bachelor of Science, Master of Arts, Master of Science og MBA. Det er CBS Cologne Business School GmbH som er ansvarlig for handelshøyskolen.
| CBS International Business School (CBS) er offentlig godkjent, privat handelshøyskole, som ble opprettet i 2020 fra de selvstendige merkene Cologne Business School (CBS) og European Management School (EMS). På campus i Köln, Mainz og Potsdam byr den de rundt 1 900 studentene overveiende engelskspråklige bedriftsøkonomiske studieretninger med de akademiske gradene Bachelor of Arts, Bachelor of Science, Master of Arts, Master of Science og MBA. Det er CBS Cologne Business School GmbH som er ansvarlig for handelshøyskolen.
== Profil ==
CBS International Business School ble grunnlagt i 1993 under navnet "International Campus". Den er spesialisert på praksisnære studieprogrammer innen ledelse etter internasjonal standard. Tilbudsporteføljen omfatter studieretninger med obligatorisk frammøte på tysk eller engelsk, som kan tas på heltid, dual eller deltid.
De praksisnære studieretningene garanteres bl.a. av dosenter fra økonomi og vitenskap som formidler praksiskunnskapene sine direkte i undervisningen. I tillegg er praksisnære undervisningstemaer, slik som Business Projects og Business Simulation Games, hvor etiske spørsmålsstillinger samt teorier innen bærekraftig ledelse blir diskutert, fast forankret i pensum.
Alle studieprogrammene ved CBS International Business School akkrediteres regelmessig av det trinasjonale akkrediteringsorganet FIBAA (Foundation for International Business Administration Accreditation) og av Wissenschaftsrat. Institusjonelt har CBS oppnådd en akkreditering fra International Accrediation Council for Business Education (IACBE) i tillegg.
Høyskolen har i tillegg tallrike medlemskap i nasjonale og internasjonale forbund slik som Association to Advance Collegiate Schools of Business (AACSB), Central and East European Management Development Association (CEEMAN), Dr. Jürgen-stiftelsen og initiativet Principles for Responsible Management Education (PRME). Siden 2018 er prof. dr. Elisabeth Fröhlich, presidenten ved CBS International Business School, leder for KWR (vitenskapsforeningen i Köln), som har som mål å vise frem de tallrike vitenskaps- og økonomipotensialene i regionen med de allsidige tilbudsformatene og muliggjøre et nettverk mellom høyskolene og forskningsinstitusjonene i Köln.
== Historisk ==
Utviklingen av CBS International Business School er tett knyttet til det europeiske økonomi- og språkakademiet (EWS), grunnlagt i 1908 som privat akademi i den sydlige delen av Köln hvor i dag Campus Köln befinner seg. Til vintersemesteret 1993/1994 innførte EWS (Europäische Wirtschafts- und Sprachenakademie) for første gang studieretninger etter bachelorsystemet, og ble dermed sammen med Bochum-universitetet en av de første tilbyderne av disse linjene Tyskland. I 1998 ble studieretningene i denne Bachelor-modellen for handelshøyskolen akkreditert av FIBAA som den første i Tyskland. Et år senere kom det nye navnet på høyskolen "Cologne Business School – International Campus", noe som i dag gjenspeiler seg i akronymet "CBS" for høyskolenavnet, "CBS International Business School".
CBS ekspanderte første gang i 2006, og grunnla EMS (European Management School) som campus nummer to, i dag "Campus Mainz". Siden 2016 har CBS vært en del av Klett Gruppe fra Stuttgart, og ble utmerket med tildelingen av IACBE-akkrediteringen (International Accreditation Council for Business Education).
Med ny design av det nye merket i 2020 presenterer CBS International Business School seg som felles høyskolegruppe med tydelig studieprofil samt det nye mottoet "Creating tomorrow". Fra august 2020 får CBS International Business School en ny campus i Potsdam-Babelberg.
== Milepælene ved CBS International Business School ==
1993: Grunnleggelse av Cologne Business School (CBS) i Köln
1998: FIBAA-akkreditering av alle studieretningene
2006: Grunnleggelse av EMS (European Management School) i Mainz
2016: Innlemmelse i Klett-gruppen
2018: IACBE-akkreditering som den første tyske høyskole
2020: Sammenslåing av Cologne Business School og European Management School til CBS International Business School
2020: Grunnleggelse av Campus Potsdam
== Studieretninger ==
Studietilbudet ved CBS International Business School omfatter rundt 40 studieprogrammer på Bachelor-, Master- og MBA-nivå. De kan tas på fulltid, dual eller deltid, og kan inndeles i følgende fagområder:
Business Psychology
Digital Management
Finance & Accounting
HRM & Entrepreneurship
Management & Consulting
Marketing
Supply Chain Management & Trade
Sustainability
Tourism
International Business
== Referanser == | CBS International Business School (CBS) er offentlig godkjent, privat handelshøyskole, som ble opprettet i 2020 fra de selvstendige merkene Cologne Business School (CBS) og European Management School (EMS). På campus i Köln, Mainz og Potsdam byr den de rundt 1 900 studentene overveiende engelskspråklige bedriftsøkonomiske studieretninger med de akademiske gradene Bachelor of Arts, Bachelor of Science, Master of Arts, Master of Science og MBA. | 194,210 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ernst_Sprockhoff | 2023-02-04 | Ernst Sprockhoff | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Fødsler 6. august', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt 1933–1945)', 'Kategori:Medlemmer av frikorps', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:SA-offiserer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tysk personell i det tyskokkuperte Norge', 'Kategori:Tyske arkeologer', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig'] | Ernst Sprockhoff (født 6. august 1892 i Berlin, død 1. oktober 1967 i Kiel) var en tysk arkeolog og offiser tilknyttet SA. Han var stasjonert i Norge under delere av andre verdenskrig.
Sprockhoff var opprinnelig lærer, men han studerte samtidig arkeologi og eldre historie. I 1924 ble han utdannet arkeolog ved Universitetet i Königsberg. Fram til 1926 var han ansatt ved distriktsmuseet i Hannover, deretter ved det Romersk-Germanske Sentralmuseet i Mainz fram til 1935. Fra 1935 til 1945 var han direktør for Den romersk-germanske kommisjon. I 1947 ble han professor i arkeologi og tidlig historie ved Universitetet i Kiel, en stilling han hadde til han gikk av med pensjon i 1958.
Han ble medlem i SA på starten av 1930-tallet og i NSDAP i 1937.
Under annen verdenskrig gjorde Sprockhoff tjeneste for Ahnenerbe med grad av hauptmann. Da Herbert Jankuhn ble beordret til Østfronten i 1941, kom Sprockhoff til Norge for å overta ansvaret for arkeologiske utgravninger i forbindelse med militære utbygginger. Han ledet flere større utgravninger, særlig på Sørvestlandet, der det ble bygget flere større festningsanlegg. I forbindelse med disse var det Sprockhoff som tok seg av dokumentasjon og funn fra førhistoriske kulturminner som gikk tapt ved utbyggingen. Han sørget også for at gjenstander og dokumentasjonsmateriale ble overlevert til de arkeologiske museene.
| Ernst Sprockhoff (født 6. august 1892 i Berlin, død 1. oktober 1967 i Kiel) var en tysk arkeolog og offiser tilknyttet SA. Han var stasjonert i Norge under delere av andre verdenskrig.
Sprockhoff var opprinnelig lærer, men han studerte samtidig arkeologi og eldre historie. I 1924 ble han utdannet arkeolog ved Universitetet i Königsberg. Fram til 1926 var han ansatt ved distriktsmuseet i Hannover, deretter ved det Romersk-Germanske Sentralmuseet i Mainz fram til 1935. Fra 1935 til 1945 var han direktør for Den romersk-germanske kommisjon. I 1947 ble han professor i arkeologi og tidlig historie ved Universitetet i Kiel, en stilling han hadde til han gikk av med pensjon i 1958.
Han ble medlem i SA på starten av 1930-tallet og i NSDAP i 1937.
Under annen verdenskrig gjorde Sprockhoff tjeneste for Ahnenerbe med grad av hauptmann. Da Herbert Jankuhn ble beordret til Østfronten i 1941, kom Sprockhoff til Norge for å overta ansvaret for arkeologiske utgravninger i forbindelse med militære utbygginger. Han ledet flere større utgravninger, særlig på Sørvestlandet, der det ble bygget flere større festningsanlegg. I forbindelse med disse var det Sprockhoff som tok seg av dokumentasjon og funn fra førhistoriske kulturminner som gikk tapt ved utbyggingen. Han sørget også for at gjenstander og dokumentasjonsmateriale ble overlevert til de arkeologiske museene.
== Referanser == | Ernst Sprockhoff (født 6. august 1892 i Berlin, død 1. | 194,211 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sengrui | 2023-02-04 | Sengrui | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 438', 'Kategori:Fødsler i 371', 'Kategori:Kinesiske buddhistmunker', 'Kategori:Kinesiske oversettere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Henan'] | Sengrui (僧睿; født 371, død 438) var en buddhistisk munk og lærd.
Han ble født i det som nå er Henan. Han ble munk som 18-åring, og reiste rundt til han var 24 år, og møtte blant andre Dao An. Han endte opp i Chang'an, der han tok del i Kumarajivas oversettelsesprosjekt av buddhistiske skrifter til kinesisk. Han regnes som Kumarajivas hoveddisippel. | Sengrui (僧睿; født 371, død 438) var en buddhistisk munk og lærd.
Han ble født i det som nå er Henan. Han ble munk som 18-åring, og reiste rundt til han var 24 år, og møtte blant andre Dao An. Han endte opp i Chang'an, der han tok del i Kumarajivas oversettelsesprosjekt av buddhistiske skrifter til kinesisk. Han regnes som Kumarajivas hoveddisippel. | Sengrui (僧睿; født 371, død 438) var en buddhistisk munk og lærd. | 194,212 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Bautzen_1945 | 2023-02-04 | Slaget ved Bautzen 1945 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1945', 'Kategori:Slag i Tyskland', 'Kategori:Slag under andre verdenskrig'] | Slaget ved Bautzen 1945 ble utkjempet 21.-26. april, etterfulgt av mindre kamper frem til 30. april – omtrent samtidig med det langt større og mer kjente slaget om Berlin. Med en viss rett kan slaget kalles en taktisk tysk triumf – den siste under andre verdenskrig. Strategisk var utfallet derimot ikke gunstig for tyskerne.
| Slaget ved Bautzen 1945 ble utkjempet 21.-26. april, etterfulgt av mindre kamper frem til 30. april – omtrent samtidig med det langt større og mer kjente slaget om Berlin. Med en viss rett kan slaget kalles en taktisk tysk triumf – den siste under andre verdenskrig. Strategisk var utfallet derimot ikke gunstig for tyskerne.
== Bakgrunn ==
I mars og første del av april 1945 forberedte sovjeterne en storoffensiv langs hele østfronten. Deres viktigste mål var Berlin. Hovedtyngden i den enorme oppladningen lå øst og sørøst for hovedstaden, mellom Schwedt ved Oder og Görlitz ved Neisse. Hitler påstod imidlertid feilaktig at sovjeternes opphopning av folk og materiell var en «diger bløff», og at de planla hovedstøtet lenger sør, mot Praha. Derfor fikk SS-generalen Ferdinand Schörner, som dekket det sørøstligste Tyskland og Tsjekkoslovakia, betydelige forsterkninger på bekostning av Oderfronten, tyskerne siste forsvarslinje øst for Berlin. Styrkeforholdet var derfor mye jevnere på Schörnes frontavsnitt enn lenger nord.
== Tysk motoffensiv ==
16. april startet sovjeternes offensiv. I løpet av 3-4 dager brøt det tyske forsvaret sammen under det voldsomme presset fra sovjeternes hovedstyrker under marskalkene Georgij Zjukov og Ivan Konev. 21. april nådde sovjeterne Berlins østre forsteder, mens andre styrker fortsatte vestover for å omringe byen.
Tyskerne satte inn flere motangrep for å komme Berlin til unnsetning. Nordøst for byen stod – på Hitlers kart – «armégruppe Steiner» under SS-generalen Felix Steiner. 21. april krevde Hitler at Steiner skulle rykke sørover og avskjære Zjukovs kilformede fremstøt. Men «armégruppe Steiner» fantes ikke. Steiner klarte å skrape sammen noen småstyrker, men oppnådde svært lite.
Schörner disponerte derimot noen av de sterkeste avdelingene som fortsatt fantes på østfronten. Etter gjennombruddet langs Neisse 16. april klarte riktignok Konev å erobre Cottbus og Kamentz og å omringe Bautzen, men ble deretter stanset. Bak sovjeternes hovedlinjer holdt dessuten Breslau stand som pinnsvinstilling, noe Hitler påpekte overfor generaler som tillot seg å kritisere det de kalte Hitlers festningsmani.
21. april gikk Schörners 20. Panzer-Division under Hermann von Oppeln-Bronikowski til motoffensiv for å komme Berlin til unnsetning. Mot ham stod hovedsakelig den polske 2. armé, som tilhørte Konevs armégruppe. Tallmessig var polakkene nesten dobbelt så sterke, men troppene var stort sett uerfarne, og slett ikke førsteklasses. Tyskerne disponerte derimot en del erfarne, dyktige og fanatisk kjempende SS-veteraner. De rykket nord- og nordøstover, gjenerobret Bautzen og påførte motstanderne store tap. Men Konev trakk forsterkninger for å stanse tyskerne, i tillegg til at noen av tyskernes panseravdelinger slapp opp for bensin. 26. april ble tyskerne stanset – lenge før de hadde noen mulighet til å unnsette Berlin, som var blitt omringet dagen før. Mindre kamper foregikk frem til den 30. april, og tyskerne holdt stillingen på dette frontavsnittet frem til kapitulasjonen.
== Etterpå ==
Blant historikerne har det vært omstridt hvem som egentlig vant slaget ved Bautzen. Polske historikere, særlig før sovjetsystemets sammenbrudd rundt 1990, har fremholdt at polakkene vant. Noen tyske historikere har derimot ment at slaget endte med tysk seier.
Slaget kan med en viss rett kalles en tysk taktisk triumf – den siste. Tyskerne påførte motstanderne store tap og gjenerobret Bautzen, og motstanderne måtte trekke tropper fra andre frontavsnitt, så tyskerne fikk beholde det utsatte Dresden til kapitulasjonen. Også Breslau holdt stand til krigens slutt. Men i den grad slaget hadde noen strategisk virkning, var den ugunstig for tyskerne. Offensiven nådde slett ikke sitt mål. Hadde tyskerne i stedet styrket Oderfronten, kunne de ha sinket sovjeternes offensiv mot Berlin. Slaget påvirket heller ikke grensedragningen mellom Tyskland og Polen etter krigen, for allerede på Jalta-konferansen i februar hadde stormaktene vedtatt at Polen skulle flyttes vestover og grensen mot Tyskland følge Oder-Neisse-linjen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ryan, Cornelius (1966). Det siste slaget: Berlins fall. Stavanger: Stabenfeldt. | Tyskland | 194,213 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oderfronten | 2023-02-04 | Oderfronten | ['Kategori:1945 i Polen', 'Kategori:1945 i Tyskland', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Operasjoner under andre verdenskrig', 'Kategori:Slag under andre verdenskrig'] | Oderfronten var den delen av østfronten som i januar–april 1945 fulgte elven Oder.
Under den enorme Wisla-Oder-offensiven nådde sovjeterne Oder sørøst for Breslau (dagens Wrocław) 23. januar, og ved Küstrin rett øst for Berlin den 30. Deretter var Oderfronten mellom Schwedt og Frankfrurt an der Oder tyskerne siste forsvarslinje øst for hovedstaden. Lenger sør ble Oderfronten gjennombrutt tidlig i februar, men ved Küstrin tok sovjeterne en pause (selv om de klarte å erobre denne byen i mars).
Forsyningslinjene var blitt svært lange, og omslag til mildvær sinket både hæravdelingene og forsyningskolonnene. Den tyske motstanden på andre frontavsnitt var også blitt hardere, og vårflommen gjorde Oder til en betydelig hindring.
Da sovjeterne 16. april satte en ny storoffensiv, som innledet Slaget om Berlin, fulgte østfronten omtrent den senere Oder-Neisse-linjen. Tyskernes forsvar var dyktig ledet, men sovjeterne var knusende overlegne og brøt gjennom etter 3-4 dager. Mellom Stettin og Schwedt, hvor sovjeterne satte inn angrepet 20. april, holdt tyskerne Oderfronten til de den 26. måtte trekke seg vestover. | Oderfronten var den delen av østfronten som i januar–april 1945 fulgte elven Oder.
Under den enorme Wisla-Oder-offensiven nådde sovjeterne Oder sørøst for Breslau (dagens Wrocław) 23. januar, og ved Küstrin rett øst for Berlin den 30. Deretter var Oderfronten mellom Schwedt og Frankfrurt an der Oder tyskerne siste forsvarslinje øst for hovedstaden. Lenger sør ble Oderfronten gjennombrutt tidlig i februar, men ved Küstrin tok sovjeterne en pause (selv om de klarte å erobre denne byen i mars).
Forsyningslinjene var blitt svært lange, og omslag til mildvær sinket både hæravdelingene og forsyningskolonnene. Den tyske motstanden på andre frontavsnitt var også blitt hardere, og vårflommen gjorde Oder til en betydelig hindring.
Da sovjeterne 16. april satte en ny storoffensiv, som innledet Slaget om Berlin, fulgte østfronten omtrent den senere Oder-Neisse-linjen. Tyskernes forsvar var dyktig ledet, men sovjeterne var knusende overlegne og brøt gjennom etter 3-4 dager. Mellom Stettin og Schwedt, hvor sovjeterne satte inn angrepet 20. april, holdt tyskerne Oderfronten til de den 26. måtte trekke seg vestover. | Oderfronten var den delen av østfronten som i januar–april 1945 fulgte elven Oder. | 194,214 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hansreia | 2023-02-04 | Hansreia | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1977', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Sør-Amerikas fauna'] | Hansreia er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Hansreia er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
En middelsstor, kraftig, metallglinsende skarabide. Hodet er bredt skovlformet med to korte tenner på forkanten. Pronotums sidekant har en vinkel midt på, oversiden er skinnende grønnlig metallisk. Dekkvingene er nærmest halvkuleformede, tett og fint punktert og derfor ganske matte, med markerte lengdefurer. Leggene på forbeina har glatt ytterkant bortsett fra i spissen der det sitter tre korte tenner.
== Levevis ==
Arten lever i tropisk regnskog, men også i andre naturlige skogtyper og sekundærskog.
== Utbredelse ==
Arten er vidt utbredt i tropiske deler av Sør-Amerika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Hansreia Halftter & Martínez, 1977
Hansreia affinis (Fabricius, 1801)
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Hansreia i Encyclopedia of Life
(en) Hansreia i Global Biodiversity Information Facility
(en) Hansreia hos NCBI
Hansreia affinis – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,215 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ANO_2011 | 2023-02-04 | ANO 2011 | ['Kategori:2011 i Tsjekkia', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske partier etablert i 2011', 'Kategori:Politiske partier i Tsjekkia'] | ANO 2011 (tsjekkisk: Politické hnutí ANO 2011) er et politisk parti i Tsjekkia, stiftet 2011. Ordet «ano» betyr «ja» på tsjekkisk og står samtidig for akce nespokojených občanů eller aksjonen av protesterende borgere. Sentralt ved etableringen av partiet var forretningsmannen Andrej Babiš. Ved parlamentsvalget i Tsjekkia 2013 ble partiet det nest største. ANO 2011 undertegnet en koalisjonsavtale med det sosialdemokratiske ČSSD og det kristeligdemokratiske KDU-ČSL. ANO fikk seks medlemmer av regjeringen. Partiets linje er beskrevet som mot det etablerte system.
| ANO 2011 (tsjekkisk: Politické hnutí ANO 2011) er et politisk parti i Tsjekkia, stiftet 2011. Ordet «ano» betyr «ja» på tsjekkisk og står samtidig for akce nespokojených občanů eller aksjonen av protesterende borgere. Sentralt ved etableringen av partiet var forretningsmannen Andrej Babiš. Ved parlamentsvalget i Tsjekkia 2013 ble partiet det nest største. ANO 2011 undertegnet en koalisjonsavtale med det sosialdemokratiske ČSSD og det kristeligdemokratiske KDU-ČSL. ANO fikk seks medlemmer av regjeringen. Partiets linje er beskrevet som mot det etablerte system.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(cs) Offisielt nettsted
(en) ANO – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | forsamling1år = 2017 | 194,216 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hammondantus | 2023-02-04 | Hammondantus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1978', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Namibias insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Hammondantus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Hammondantus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
== Utbredelse ==
Arten er beskrevet fra Namibia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Hammondantus Cambefort, 1978
Hammondantus psammophilus Cambefort, 1978
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Hammondantus i Encyclopedia of Life
(en) Hammondantus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Hammondantus hos NCBI
Hammondantus – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,217 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Caeconthobium | 2023-02-04 | Caeconthobium | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1984', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Ny-Caledonias endemiske insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Caeconthobium er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Caeconthobium er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
== Utbredelse ==
Arten er endemisk for Ny-Caledonia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Caeconthobium Paulian, 1984
Caeconthobium parvulum Paulian, 1984
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Caeconthobium i Encyclopedia of Life
(en) Caeconthobium i Global Biodiversity Information Facility
Caeconthobium – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,218 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oficanthon | 2023-02-04 | Oficanthon | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1985', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Oficanthon er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Oficanthon er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt på Ny-Guinea.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Oficanthon Paulian, 1985
Oficanthon mirabilis Paulian, 1985
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Oficanthon i Encyclopedia of Life
(en) Oficanthon i Global Biodiversity Information Facility
(en) Oficanthon hos NCBI
Oficanthon – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,219 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Penalus | 2023-02-04 | Penalus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1985', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Penalus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Penalus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Papua Ny-Guinea.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Penalus Paulian, 1985
Penalus waui Paulian, 1985
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Penalus i Encyclopedia of Life
(en) Penalus i Global Biodiversity Information Facility
Penalus waui – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,220 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paraphacosomoides | 2023-02-04 | Paraphacosomoides | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1968', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Paraphacosomoides er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Paraphacosomoides er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utbredelse ==
Arten er beskrevet fra Papua Ny-Guinea.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Paraphacosomoides Balthasar, 1968
Paraphacosomoides curvipes (Balthasar, 1966)
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Paraphacosomoides i Encyclopedia of Life
(en) Paraphacosomoides i Global Biodiversity Information Facility
Paraphacosomoides curvipes – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,221 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baloghonthobium | 2023-02-04 | Baloghonthobium | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1986', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Baloghonthobium er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Baloghonthobium er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
== Utbredelse ==
Arten er endemisk for Ny-Caledonia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Baloghonthobium Paulian, 1986
Baloghonthobium monommoides Paulian, 1986
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Baloghonthobium i Encyclopedia of Life
(en) Baloghonthobium i Global Biodiversity Information Facility
Baloghonthobium – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,222 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Miro_Cerars_parti | 2023-02-04 | Miro Cerars parti | ['Kategori:2014 i Slovenia', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Liberale partier', 'Kategori:Politiske partier etablert i 2014', 'Kategori:Politiske partier i Slovenia'] | Miro Cerars parti (slovensk: Stranka modernega centra, SMC) er et slovensk politisk parti stiftet 2014. SMC regnes som et sentrum-venstre parti.
Jusprofessoren Miro Cerar kunngjorde i mai 2014 at han ville gå inn i politikken da den sittende statsminister Alenka Bratušek søkte om avskjed etter å ha tapt ledervalget i eget parti. Han grunnla i juni samme år partiet Stranka Mira Cerarja (SMC) (Cerars parti).SMC gjorde 13. juli 2014, bare seks uker etter grunnleggelsen, et meget godt parlamentsvalg og oppnådde ca. 34,8 % av stemmene. Partiet ble parlamentets største med 36 av 90 plasser. Nasjonalforsamlingen valgte 25. august 2014 Miro Cerar med 51 av 90 stemmer som ny statsminister med oppdrag å fremsette forslag til regjering. Regjeringen Cerar tiltrådte 18. september 2014, med grunnlag i en koalisjon med pensjonistpartiet og sosialdemokratene.
| Miro Cerars parti (slovensk: Stranka modernega centra, SMC) er et slovensk politisk parti stiftet 2014. SMC regnes som et sentrum-venstre parti.
Jusprofessoren Miro Cerar kunngjorde i mai 2014 at han ville gå inn i politikken da den sittende statsminister Alenka Bratušek søkte om avskjed etter å ha tapt ledervalget i eget parti. Han grunnla i juni samme år partiet Stranka Mira Cerarja (SMC) (Cerars parti).SMC gjorde 13. juli 2014, bare seks uker etter grunnleggelsen, et meget godt parlamentsvalg og oppnådde ca. 34,8 % av stemmene. Partiet ble parlamentets største med 36 av 90 plasser. Nasjonalforsamlingen valgte 25. august 2014 Miro Cerar med 51 av 90 stemmer som ny statsminister med oppdrag å fremsette forslag til regjering. Regjeringen Cerar tiltrådte 18. september 2014, med grunnlag i en koalisjon med pensjonistpartiet og sosialdemokratene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | | forsamling1år = 2014 | 194,223 |
https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%A5r_rosene_blomstrer_i_mormors_hage | 2023-02-04 | Når rosene blomstrer i mormors hage | ['Kategori:Norske sanger', 'Kategori:Norske slagere', 'Kategori:Sissel Kyrkjebø-sanger'] | Når rosene blomstrer i mormors hage er en gammel norsk slager. Tekst og melodi er skrevet av Kolbjørn Ofstad.
| Når rosene blomstrer i mormors hage er en gammel norsk slager. Tekst og melodi er skrevet av Kolbjørn Ofstad.
== Innspillinger ==
Sissel Kyrkjebø har sunget denne sangen i radioprogrammet Noteloftet på 80-tallet. Denne innspillingen finnes på dobbeltalbumet De beste (2006).
== Kilder ==
sissel.net | Når rosene blomstrer i mormors hage er en gammel norsk slager. Tekst og melodi er skrevet av Kolbjørn Ofstad. | 194,224 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fury_(film) | 2023-02-04 | Fury (film) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2014', 'Kategori:Krigsfilmer fra USA'] | Fury er en amerikansk krigsfilm fra 2014, og handlingen er lagt til slutten på andre verdenskrig i Tyskland. Filmen ble regissert av David Ayer. På rollelisten står blant andre Brad Pitt, Shia LaBeouf, Logan Lerman, Michael Peña og Jason Isaacs. Filmen ble utgitt den 17. oktober 2014.
| Fury er en amerikansk krigsfilm fra 2014, og handlingen er lagt til slutten på andre verdenskrig i Tyskland. Filmen ble regissert av David Ayer. På rollelisten står blant andre Brad Pitt, Shia LaBeouf, Logan Lerman, Michael Peña og Jason Isaacs. Filmen ble utgitt den 17. oktober 2014.
== Sammendrag ==
Filmen er lagt til Europa under de siste månedene av andre verdenskrig i 1945, og de allierte styrkene er på vei inn i Nazi-Tyskland. Stabssersjant Don Collier (Brad Pitt) har kommando over en M4A3E8 Sherman som har kallenavnet «Fury». Soldatene i stridsvognen har alle sammen lang erfaring fra krigen, disse er Boyd Swan (Shia LeBeouf), Grady Travis (Jon Bernthal), og Trini Garcia (Michael Peña). Etter å ha mistet en av mennene sine i kamp, blir de tilsendt en nylig vervet menig soldat, Norman Ellison (Logan Lerman), som erstatning. Resten av mannskapet, som har vært utstasjonert sammen helt siden de harde kampene i Nord-Afrika flere år tidligere, misliker Norman på grunn av hans manglende erfaring, og fordi han aldri har sett innsiden av en tanks før. I tillegg nekter Norman å skyte en fanget tysk artillerist. Han får seg heller ikke til å skyte på tenåringer i Hitlerjugend på grunn av deres lave alder, men Collier tvinger ham til å drepe en fanget tysk soldat.
Det utvikler seg et bånd mellom Norman og Collier etter å ha tatt over en liten tysk by, hvor de møter en ung tysk kvinne, Emma, og hennes fetter. Norman har sex med Emma, og neste morgen spiser de frokost sammen. Imidlertid kommer resten av mannskapet og avbryter frokosten, noe som forårsaker en anspent stemning innad i gruppen og mer misnøye med Norman. Kort tid senere kommer tyske bombefly til byen, Emma og noen amerikanske soldater blir drept i det kraftige bombardementet. En gruppe soldater, ledet av Collier, får i oppdrag å holde kontrollen over et viktig veikryss. Men de kommer i kamp mot tyske Tiger I. De aller fleste av de allierte tanksene blir ødelagt, og Fury blir immobilisert etter å ha kjørt over en landmine. Kort tid senere kommer flere hundre Waffen-SS. Collier nekter å forlate posten sin. Resten av mannskapet bestemmer seg litt motvillig for bli, og de planlegger et angrep mot tyskerne.
Collier og hans menn er kraftig i mindretall, både når det gjelder våpen og antall soldater, men de klarer likevel å påføre store tap på de tyske styrkene. Til slutt blir både Boyd, Grady og Trini drept, og Collier blir hardt skadet av en tysk skarpskytter. Norman og Collier trekker seg tilbake til «Fury». Norman kryper ut gjennom en luke i tanksen, og han gjemmer seg i krateret etter landminen som ødela «Fury», men Collier forblir i stridsvognen og blir drept av en granat. En ung tysk Waffen SS-soldat får øye på Norman, men lar ham bli liggende skjult under den ødelagte stridsvognen. De overlevende tyske soldatene marsjerer videre. Neste morgen blir Norman funnet av amerikanske styrker, og det er underforstått at den tyske offensiven mislyktes på grunn av Collier og mannskapets handlinger. Norman blir tatt med i sikkerhet, mens han ser tilbake mot blodbadet av døde tyske SS-soldater og den ødelagte stridsvognen.
== Rolleliste ==
Brad Pitt som Don Collier
Shia LaBeouf som Boyd Swan
Logan Lerman som Norman Ellison
Michael Peña som Trini Garcia
Jon Bernthal som Grady Travis
Jim Parrack som Sergeant Binkowski
Brad Henke som Sergeant Davis
Kevin Vance som Sergeant Peterson
Xavier Samuel som Lieutenant Parker
Jason Isaacs som Captain Waggoner
Anamaria Marinca som Irma
Alicia von Rittberg som Emma
Scott Eastwood som Sergeant Miles
Laurence Spellman som Sergeant Dillard
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Fury (2014 film) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fury på Internet Movie Database
(no) Fury hos Filmfront
(sv) Fury i Svensk Filmdatabas
(da) Fury i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Fury på Allociné
(nl) Fury på MovieMeter
(en) Fury på AllMovie
(en) Fury på Rotten Tomatoes
(en) Fury på Metacritic
(en) Fury på Box Office Mojo
Fury på allmovie.com | USA | 194,225 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Globularia_bisnagarica | 2023-02-04 | Globularia bisnagarica | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Europas flora', 'Kategori:Kjempefamilien', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753'] | Globularia bisnagarica er en kuleblom-art.
Den er en lav til middels høy, flerårig urt. Bladene er eviggrønne, og planten danner tuer med opprette blomsterstengler. De nedre bladene er ovale til skjeformede og danner en rosett, mens bladene langs stilken er lansettformede og sitter spredt. Blomsterhodene er blå. Arten vokser i eng, steinete steder og åpen skog, ofte på kalkgrunn. Den finnes opp til 1650 moh, og er utbredt i Mellom- og Sør-Europa. Nordgrensen er i Nord-Frankrike, Belgia og Sør-Tyskland.
Flere andre vitenskapelige navn brukes om denne arten. De vanligste er Globularia punctata, Globularia willkommii og Globularia vulgaris ssp. willkommii.
| Globularia bisnagarica er en kuleblom-art.
Den er en lav til middels høy, flerårig urt. Bladene er eviggrønne, og planten danner tuer med opprette blomsterstengler. De nedre bladene er ovale til skjeformede og danner en rosett, mens bladene langs stilken er lansettformede og sitter spredt. Blomsterhodene er blå. Arten vokser i eng, steinete steder og åpen skog, ofte på kalkgrunn. Den finnes opp til 1650 moh, og er utbredt i Mellom- og Sør-Europa. Nordgrensen er i Nord-Frankrike, Belgia og Sør-Tyskland.
Flere andre vitenskapelige navn brukes om denne arten. De vanligste er Globularia punctata, Globularia willkommii og Globularia vulgaris ssp. willkommii.
== Litteratur ==
C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 374–375. ISBN 82-512-0355-4. [som Globularia punctata]
== Eksterne lenker ==
(en) Globularia bisnagarica i Encyclopedia of Life
(en) Globularia bisnagarica i Global Biodiversity Information Facility
(en) Globularia bisnagarica hos NCBI
(en) Globularia bisnagarica hos The International Plant Names Index
(en) Globularia bisnagarica hos Tropicos
(en) Kategori:Globularia punctata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Globularia punctata – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Globularia punctata – detaljert informasjon på Wikispecies | Globularia bisnagarica er en kuleblom-art. | 194,226 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tanzanolus | 2023-02-04 | Tanzanolus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1987', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Tanzanias insekter'] | Tanzanolus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Tanzanolus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Tanzania.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Tanzanolus Scholtz & Howden, 1987
Tanzanolus leleupi (Balthasar, 1960)
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Tanzanolus i Encyclopedia of Life
(en) Tanzanolus i Global Biodiversity Information Facility
Tanzanolus leleupi – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,227 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Endroedyolus | 2023-02-04 | Endroedyolus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1987', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Sør-Afrikas endemiske fauna', 'Kategori:Sør-Afrikas insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Endroedyolus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Endroedyolus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
En ganske liten skarabide.
== Levevis ==
Arten lever i skog som ligger 1000-1100 meter over havet og har en årsnedbør på rundt 1000 millimeter, noe som er relativt fuktig for området.
== Utbredelse ==
Denne sjeldne og truede arten er bare kjent fra to fjell i provinsen Eastern Cape i Sør-Afrika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Endroedyolus Scholtz & Howden, 1987
Endroedyolus paradoxus Scholtz & Howden, 1987
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Endroedyolus i Encyclopedia of Life
(en) Endroedyolus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Endroedyolus hos NCBI
Endroedyolus paradoxus – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,228 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Globularia_repens | 2023-02-04 | Globularia repens | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjempefamilien'] | Globularia repens er en kuleblom-art.
Den er en lav urt. Bladene danner en rosett, og blomsterstilken er kort. Blomsterhodene er blå og små, 1–1,5 cm brede. Arten vokser i urer og på steinete steder i en høyde på 1000–2100 moh. Den er utbredt i De kantabriske fjell, Pyreneene og sørvest i Alpene.
| Globularia repens er en kuleblom-art.
Den er en lav urt. Bladene danner en rosett, og blomsterstilken er kort. Blomsterhodene er blå og små, 1–1,5 cm brede. Arten vokser i urer og på steinete steder i en høyde på 1000–2100 moh. Den er utbredt i De kantabriske fjell, Pyreneene og sørvest i Alpene.
== Litteratur ==
L. Carles og L. Thébault (2010). Guide de la flore des Alpes-Maritimes: du Mercantour à la Méditerranée. Gilleta•nice-matin. s. 272. ISBN 978-2-915606-74-4.
«Globularia repens». Flora iberica (PDF) (spansk). XIV. Madrid: RJB/CSIC. s. 9–11.
== Eksterne lenker ==
(en) Globularia repens i Global Biodiversity Information Facility
(en) Globularia repens hos NCBI
(en) Globularia repens hos The International Plant Names Index
(en) Globularia repens hos Tropicos
(en) Kategori:Globularia repens – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Globularia repens – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Globularia repens – detaljert informasjon på Wikispecies | Globularia repens er en kuleblom-art. | 194,229 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Falsignambia | 2023-02-04 | Falsignambia | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1987', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Ny-Caledonias endemiske insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Falsignambia er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Falsignambia er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
== Utbredelse ==
Arten er endemisk for Ny-Caledonia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Falsignambia Paulian, 1987
Falsignambia grandis Paulian, 1987
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Falsignambia i Encyclopedia of Life
(en) Falsignambia i Global Biodiversity Information Facility
Falsignambia – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,230 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holvik_skole | 2023-02-04 | Holvik skole | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barneskoler i Vestland', 'Kategori:Utdanning i Kinn', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1917'] | Holvik skole (Holvik skule) er en 1-7-skole (barneskole) på Holvik i Kinn kommune. Skolen ble etablert i 1917. Det nåværende skolebygget gjennomgikk en renovering i 2003, med nye klasserom for 1.-4. klasse, samt nye lokaler for SFO og personalavdeling.
Skolen har rundt 60 elever fra Holvik og nabobygda Vågsvåg. Skolen har 6 pedagoger og 3 assistenter i tillegg til en mindre administrasjon. Skolen er 4-delt og organisert i to team: 1.-4. og 5.-7. trinn.
Kommunestyret har ved flere anledninger prøvd å legge ned grendaskolen, men press og aksjoner fra bygdefolket har ført frem.
| Holvik skole (Holvik skule) er en 1-7-skole (barneskole) på Holvik i Kinn kommune. Skolen ble etablert i 1917. Det nåværende skolebygget gjennomgikk en renovering i 2003, med nye klasserom for 1.-4. klasse, samt nye lokaler for SFO og personalavdeling.
Skolen har rundt 60 elever fra Holvik og nabobygda Vågsvåg. Skolen har 6 pedagoger og 3 assistenter i tillegg til en mindre administrasjon. Skolen er 4-delt og organisert i to team: 1.-4. og 5.-7. trinn.
Kommunestyret har ved flere anledninger prøvd å legge ned grendaskolen, men press og aksjoner fra bygdefolket har ført frem.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Holvik skole (Holvik skule) er en 1-7-skole (barneskole) på Holvik i Kinn kommune. Skolen ble etablert i 1917. | 194,231 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Globularia_alypum | 2023-02-04 | Globularia alypum | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjempefamilien', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753'] | Globularia alypum er en kuleblom-art.
Den er en eviggrønn, sterkt forgrenet busk og blir opptil én meter høy. Bladene er lansettformede, sylspisse og læraktige. De små, blå blomstene sitter i runde, 1–2,5 cm brede hoder og dufter godt. Arten vokser på tørre steder, i maquis og på klipper. I Nord-Afrika er det vanlig i busksjiktet i skoger av aleppofuru og sandaraksypress. Den er utbredt i det meste av middelhavsområdet, men mangler på Kypros.
| Globularia alypum er en kuleblom-art.
Den er en eviggrønn, sterkt forgrenet busk og blir opptil én meter høy. Bladene er lansettformede, sylspisse og læraktige. De små, blå blomstene sitter i runde, 1–2,5 cm brede hoder og dufter godt. Arten vokser på tørre steder, i maquis og på klipper. I Nord-Afrika er det vanlig i busksjiktet i skoger av aleppofuru og sandaraksypress. Den er utbredt i det meste av middelhavsområdet, men mangler på Kypros.
== Kilder ==
O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 166. ISBN 82-562-0490-7.
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 418. ISBN 0-7136-7015-0.
Mediterranean Woodlands and Forests in Northern Africa – Terrestrial Ecoregions, World Wildlife Fund. Besøkt 31. oktober 2014.
== Eksterne lenker ==
(en) Globularia alypum i Encyclopedia of Life
(en) Globularia alypum i Global Biodiversity Information Facility
(en) Globularia alypum hos NCBI
(en) Globularia alypum hos The International Plant Names Index
(en) Globularia alypum hos Tropicos
(en) Kategori:Globularia alypum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Globularia alypum – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Globularia alypum – detaljert informasjon på Wikispecies | Globularia alypum er en kuleblom-art. | 194,232 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunhilds_gate_(Oslo) | 2023-02-04 | Gunhilds gate (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tøyen (Oslo)'] | Gunhilds gate er en gate på Tøyen i bydel Gamle Oslo. Den går fra Borggata til Magnus' gate.
Gaten het tidligere Eysteins gate, men ble i 1952 oppkalt etter dronning Gunhild, som var gift med Eirik Blodøks. Gaten fikk gatetun i 1999.Bebyggelsen består av bygårder, men ingen av dem har adresse knyttet til denne gaten.
| Gunhilds gate er en gate på Tøyen i bydel Gamle Oslo. Den går fra Borggata til Magnus' gate.
Gaten het tidligere Eysteins gate, men ble i 1952 oppkalt etter dronning Gunhild, som var gift med Eirik Blodøks. Gaten fikk gatetun i 1999.Bebyggelsen består av bygårder, men ingen av dem har adresse knyttet til denne gaten.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Gunhilds gate». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 224. ISBN 978-82-573-1760-7. | | navn = Gunhilds gate | 194,233 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gruegata_(Oslo) | 2023-02-04 | Gruegata (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tøyen (Oslo)'] | Gruegata (15-23, 18-22) er en gate på Tøyen i bydel Gamle Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Sigurds gate og ender i en snuplass.
Før byutvidelsen i 1878 lå denne gaten i Aker kommune og het Nygaden. I 1879 fikk den navn etter Grueløkka, som har navn etter Ole Grue (1782–1861).
Bebyggelsen består av bygårder.
| Gruegata (15-23, 18-22) er en gate på Tøyen i bydel Gamle Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Sigurds gate og ender i en snuplass.
Før byutvidelsen i 1878 lå denne gaten i Aker kommune og het Nygaden. I 1879 fikk den navn etter Grueløkka, som har navn etter Ole Grue (1782–1861).
Bebyggelsen består av bygårder.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Gruegata». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 216. ISBN 978-82-573-1760-7.
Arild Svensgam (1999). «Gruegata». De er døde - men lever fortsatt i Oslo! Gateskiltene i Oslo oppkalt etter avdøde personer (2. utg.). Oslo: Galehuset forlag. s. 81. ISBN 82-992894-2-4. [Versjon på Bokhylla.no, tilgjengelig for norske IP-adresser]
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (G)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Gruegata (15-23, 18-22) er en gate på Tøyen i bydel Gamle Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Sigurds gate og ender i en snuplass. | 194,234 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Invisalign | 2023-02-04 | Invisalign | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Odontologi'] | Invisalign er et tannreguleringsprodukt av gjennomsiktig plast. Produktet produseres av Align Technology, et internasjonalt selskap basert i San Jose, California. Behandlingsprosessen begynner med at det tas en avstøpning av pasientens tenner. Deretter lages det en datamodell som sammenligner nåværende tannstilling med ønsket resultat. Disse resultatene brukes så for å tilpasse de individuelle skinnene etter individuelt behov. Estetisk sett har visalign den fordelen at den kan tas av og på og er vanskeligere å legge merke til enn tannregulering av metall, men til gjengjeld kan produktet bare brukes til mindre og mer moderate justeringer. Det kan heller ikke brukes før tennene er ferdig utviklet, typisk i 15-årsalderen for jenter og 17-årsalderen for gutter. Behandlingstiden er i snitt mellom 9 og 15 måneder, og antall skinner som blir brukt er typisk 18-30 stk.
| Invisalign er et tannreguleringsprodukt av gjennomsiktig plast. Produktet produseres av Align Technology, et internasjonalt selskap basert i San Jose, California. Behandlingsprosessen begynner med at det tas en avstøpning av pasientens tenner. Deretter lages det en datamodell som sammenligner nåværende tannstilling med ønsket resultat. Disse resultatene brukes så for å tilpasse de individuelle skinnene etter individuelt behov. Estetisk sett har visalign den fordelen at den kan tas av og på og er vanskeligere å legge merke til enn tannregulering av metall, men til gjengjeld kan produktet bare brukes til mindre og mer moderate justeringer. Det kan heller ikke brukes før tennene er ferdig utviklet, typisk i 15-årsalderen for jenter og 17-årsalderen for gutter. Behandlingstiden er i snitt mellom 9 og 15 måneder, og antall skinner som blir brukt er typisk 18-30 stk.
== Historie ==
Selskapet ble grunnlagt i 1997 av amerikanerne Zia Chishti og Kelsey Wirth. Produktet ble først godkjent av FDA i 1998. Mellom 1997 og 2000 skaffet selskapet 140 millioner dollar i investorkapital, og utvidet aggressivt i det amerikanske markedet. Da selskapet gikk på børs i 2001, skaffet det til veie 130 millioner dollar ekstra. Grunnleggerne forlot selskapet og startet opp konkurrenten Orthoclear i 2005. Dette førte til flere rettslige kontroverser. Ved begynnelsen av 2012 fantes det mer enn 2 millioner pasienter som benyttet seg av Invisalign. Mesteparten av disse befinner seg i Nord-Amerika, hvor mesteparten av tannlegene har blitt opplært i bruken av produktet. Det opprinnelige konseptet bak Invisalign ble først unnfanget av Zia Chishti, en dataingeniør som la merke til at tennene fortsatte å bevege seg etter at bøylen ble tatt av. Ved å legge en usynlig plastskinne over tennene var det mulig å dytte de tilbake i posisjon. Han designet så et program som gjorde det mulig å fremstille plastskinner med samme egenskap som konvensjonelle tannreguleringer.
=== Produktetablering ===
Tannleger og odontologiske eksperter var til å begynne med skeptiske til Invisalign og produktets påståtte egenskaper. Skepsisen var stor spesielt ettersom grunnleggeren ikke hadde noen erfaring å vise til, eller utdannelse innen odontologi å vise til. I år 2000 planla Align Technology å bruke 31 millioner dollar på en markedsføring som bl.a New York Times hevdet ville bli en av de mest aggressive markedsførinskampanjene noensinne sett innen tannhelse. Tidlig på 2000-tallet brukte selskapet nesten alle pengene sine på markedsføring og reklame. Selskapet tapte ca. 18 millioner dollar hvert år, og befant seg i en kritisk fase. Grunnleggerne Wirth og Chichsti trakk seg fra selskapet i henholdsvis 2001 og 2003 etter lengre tids uenighet med styret. Markedsføringskostnadene ble så kuttet til ca. En tredjedel av sin opprinnelige størrelse.
=== Senere utvikling ===
Bruken av Invisalign vokste fra 80 000 pasienter i 2002 til 175 000 i 2004. Selskapet vant flere flere priser for industrielt/medisinsk design, og entreprenørskap. I 2003 traff selskapet en milepæl da det var det første året hvor de kunne vise til fortjeneste. I 2005 utvidet selskapet til Japan, og innen 2008 hadde mer enn 500,000 pasienter brukt Invisalign. I 2012 hadde dette tallet vokst til 2 millioner.
== Fordeler og ulemper ==
Det som ofte nevnes som en ufordel med Invisalign er at produktet er svært kostbart og ofte ikke i stand til å behandle komplekse tannstillings problemer. I tillegg må man benytte seg av nye tannskinner med visse mellomrom, vanligvis annenhver uke, ettersom skinnene ikke kan justeres manuelt. Videre, etter ferdig behandling, må man ofte fortsette å bruke skinne om natten permanent, da tennene ellers vil begynne å bevege seg tilbake til sin gamle stilling. Hovedfordelen er at Invisalign skinnene ser bedre ut estetisk, og er mer komfortable å bruke. Skinnene kan tas av og på etter eget ønske og dette gjør det enklere å vedlikeholde en god munnhygiene. Det anbefales å ha på skinnene i 22 timer i døgnet, så åpner den resterende tiden opp for å spise og pusse tenner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted | Invisalign er et tannreguleringsprodukt av gjennomsiktig plast. Produktet produseres av Align Technology, et internasjonalt selskap basert i San Jose, California. | 194,235 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo | 2023-02-04 | Oslo | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Opprydning 2023-02', 'Kategori:Oslo', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som har overflødige parametre', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg', 'Kategori:Vertsbyer for vinter-OL'] | Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania) (sørsamisk: Oslove) er Norges hovedstad, minste fylke i areal og mest folkerike by. Fylket og bykommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden. Oslo kommune har 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Sammen med deler av elleve nærliggende kommuner har Oslo som tettsted en befolkning på 1 064 235 per 1. januar 2022. Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Enebakk i øst, og Nordre Follo og Nesodden i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiske kjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunen Aker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby i Akershus slottslen og Akershus stiftamt, som omfattet det meste av Østlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylket Akershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn etter middelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent som Gamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen.
Oslo preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. Omkring 2⁄3 av kommunens areal utgjøres av skog, grøntområder og vann utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en befolkningstetthet på rundt 5 000 innbyggere per km² i den bebygde delen av kommunen. Den tetteste delen av byen ligger i en gryte omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo sentralstasjon ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.
Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. I kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt som Hoved-Staden.Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.
Ved oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i den selvstendige staten Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Akergårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder. Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak innvandring fra utlandet. Per 1. januar 2012 er 23 prosent av Oslos befolkning innvandrere, med norsk-svensker og norsk-pakistanere som de største minoritetsgruppene.
| Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania) (sørsamisk: Oslove) er Norges hovedstad, minste fylke i areal og mest folkerike by. Fylket og bykommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden. Oslo kommune har 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Sammen med deler av elleve nærliggende kommuner har Oslo som tettsted en befolkning på 1 064 235 per 1. januar 2022. Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Enebakk i øst, og Nordre Follo og Nesodden i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiske kjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunen Aker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby i Akershus slottslen og Akershus stiftamt, som omfattet det meste av Østlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylket Akershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn etter middelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent som Gamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen.
Oslo preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. Omkring 2⁄3 av kommunens areal utgjøres av skog, grøntområder og vann utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en befolkningstetthet på rundt 5 000 innbyggere per km² i den bebygde delen av kommunen. Den tetteste delen av byen ligger i en gryte omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo sentralstasjon ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.
Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. I kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt som Hoved-Staden.Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.
Ved oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i den selvstendige staten Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Akergårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder. Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak innvandring fra utlandet. Per 1. januar 2012 er 23 prosent av Oslos befolkning innvandrere, med norsk-svensker og norsk-pakistanere som de største minoritetsgruppene.
== Navn og etymologi ==
Navnet «Oslo» ble opprinnelig brukt om tettbebyggelsen på stedet som fra 1925 kalles Gamlebyen. I middelalderen ble navnet skrevet på norrønt blant annet Anslo, Ásló og Ósló (kjent første gang 1225). På nedertysk ble det også skrevet Anslo, trolig for å gjengi en nasal uttale. Peder Claussøn Friis skrev navnet som Opslo.Navnet har vært forklart på ulike måter gjennom tidene og navnets alder er uvisst. Peder Claussøn Friis skrev i Norriges beskrivelse, utgitt i 1613, at «Oslo» kommer av «Loens os». Forklaringen har vært skolelektyre i lang tid. To forhold skaper tvil om den drøyt fire hundre år gamle teorien: For det første er det tidligste skriftlige belegg for elvenavnet «Loen» å finne i hans egen Norriges beskrivelse fra 1613; i middelalderkildene heter elva «Oln» eller «Eln», senere «Alna» eller «Elna». For det andre er sammenstillingen av leddene ifølge språkforskerne feil. Skulle Oslo ha kommet av «Loens os» måtte byen ha hatt navnet Loaros, jevnfør Nidaros og Røros.Siste leddet i navnet tolkes vanligvis i lys av det norrøne lo i betydningen slette, engslette eller elveslette. Det som i dag er Grønland var langgrunt sumpig område og strandlinjen på stedet var flere titalls meter lenger inne. Første leddet har etter alt å dømme sammenheng med det norrøne áss i betydningen høydedrag, eller i betydningen gud. Tolkningene er dermed «åssletta» (sletta under åsen) eller «gudesletta» (gudenes slette). Den siste tolkningen begrunnes også med at å i betydningen gud hadde den urnordiske formen «*ansuR», og Oslo ble skrevet «Anslo» på eldre nedertysk og nederlandsk, og på latin «Ansloa» eller «Ansloia». Ifølge Frode Korslund er «Ósló» en yngre from av «Ásló» som tolkes som «sletta under åsen», Korslund mener sammenligning med lignende stedsnavn og topografi støtter denne tolkningen. Vokalene ó og á ble i middelalderen uttalt nokså likt, og overgangen fra Ásló til Ósló har ifølge Korslund skjedd ved vokalassimilasjon.På 1700- og 1800-tallet var den vanlige skrivemåten Opslo eller Opsloe. Barent Langenes' kart fra 1602 skriver Anslou, Janssonius' kart fra 1658 angir Obslo (i tillegg til Christiania), Baleus kart (1662) har Opslo og Sansons kart (1668) har Obslo og Anslo.En tolkning har vært «sletten ved Alna» av Alnslo, som ble til Anslo (med nasalert A) og Oslo. Denne teorien er avvist fordi Alna er et hunkjønnsnavn som ville blitt til «Alnar» eller «Alnu» i sammenstillingen. Elvenavnet Alna antas å være svært gammelt.
=== Etter 1624 ===
Etter storbrannen i 1624 og gjenoppbyggingen på vestsiden av Bjørvika fikk byen navnet Christiania etter kong Christian IV. Fra slutten av 1800-tallet ble også skrivemåten Kristiania tatt i bruk, først i statlige sammenhenger fra 1877, og i kommunale fra 1897. Det ble aldri tatt noen formell beslutning om å gå over til K, og private kunne skrive navnet på byen slik de ville. Navnet ble forkortet Chr., Chra, Chria og Xania, i tråd med at bokstaven X var mye brukt som forkortelse for «christ(i)-»/«krist(i)-», også i personnavn i kirkebøker. Oslo forble navnet på det tidligere byområdet øst for Akerselva, utenfor selve Christiania. Det grunne havneområdet utenfor ble kalt Oslobukta.Fra 1860-årene begynte enkelte fremstående kvinner og menn å bruke Oslo i stedet for Christiania, blant andre malerinnen og kvinnesaksforkjemperen Aasta Hansteen. Etter unionsoppløsningen i 1905 ble ideen om navnebytte mer aktuell. Kristianias handelsstand var negative til ideen om navnebytte, og hadde flertallet i bystyret på sin side. Den 11. juli 1924 slo Stortinget fast ved lov at Norges hovedstad skulle hete Oslo fra og med 1. januar 1925. Siden Oslo den gangen var navnet på bydelen som omfattet middelalderbyen og takmarkene – et område som tidligere lå i Aker og som havnet innenfor bygrensen ved byutvidelsene i henholdsvis 1859 og 1878 – måtte dette sognet få nytt navn. Man valgte da det uoffisielt innarbeidede navnet på det gamle Oslo, Gamlebyen.I 2009 gikk flertallet i bystyrets Kultur- og utdanningskomité inn for å kalle Oslo sentrum for Kristiania, etter forslag fra Venstre og med støtte fra byrådspartiet Høyre og ordfører Fabian Stang. Dette vakte motstand fra Høyres koalisjonspartner Fremskrittspartiet og fra deler av opposisjonen (Rødt og Arbeiderpartiet), før det kom til behandling i bystyret. Forslaget ble dermed aldri vedtatt.Oslo blir også kalt Tigerstaden. Utgangspunktet for tilnavnet er etter alt å dømme Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Siste sang» fra Digte og Sange (1870). I diktet brukes «tiger» symbolsk for et ubarmhjertig storbysamfunn (underforstått Christiania) som angriper en «landsens hest» (underforstått Bjørnson) under ovasjoner fra «folket». Diktet kårer ingen vinner, men fastslår at «kampen har ej ende». Oslo kommune brukte tiger som logo da byen feiret sitt 1000-årsjubileum i 2000, noe som fikk blandet mottagelse i Oslo.
I 2010-årene ble Oslove foreslått som et offisielt navn på sørsamisk. Navnet har vært i brukt blant sørsamer siden senest tidlig 1900-tallet, men er også inspirert av betydningen det får som teleskopord på engelsk («Oslokjærlighet»); Oslo ligger ikke selv i det sørsamiske språkområdet som har tyngdepunkt i Trøndelag og Helgeland. Blant kvener i Troms og Finnmark har Uslu vært brukt om byen.
== Historie ==
=== Tidslinje ===
Området som utgjør Oslo inngår på 800–900-tallet i Viken, den nordligste danske provinsen; kontrollen veksler senere mellom danske og norske konger, og Danmark gjør krav på området til 1241
Oslo bispesete stiftes i 1070.
Byen brannskattes av Erik Emune (dansk konge) i 1137.
Inge Krokrygg dør i kamp mot Håkon Herdebrei på isen under Ekeberg i 1161.
Bagler og birkebeiner kjemper i 1197.
Birkebeiner kjemper mot bønder fra Viken, på isen i Bjørvika i 1200.
Slaget i Oslo mellom hertug Skule og kong Håkon Håkonsson i 1240.
Akershus festning motstår Hertug Erik av Sveriges angrep i 1308.
Kongemakten i Norge blir sentralisert i Oslo fra 1314.
Akershus festning angripes av Karl Knutsson i 1449.
Kong Jakob VI av Skottland og prinsesse Anna av Danmark gifter seg i Oslo i 1589.
Oslo gjenreises vest for Akerselva etter bud fra kong Christian IV i 1624. Før bybrannen dette året lå byen øst for elva.
Etter reformering av den sivile forvaltningen under eneveldet var Christiania del av Akershus stiftamt.
Karl XII inntok byen i 1716.
Folketelling holdes for første gang i 1769, og den teller 7 469 innbyggere i byen.
Christiania ble skilt ut fra Akershus som eget amt (fylke) i 1842.
Aker herred blir innlemmet i Oslo kommune i 1948.
=== Eldste registrerte bosetning ===
De eldste registrerte spor av bosetning i Oslo-området befinner seg ved Elgsrudtjernet i Sørmarka, og er omtrent 11 000 år gamle. Ekebergområdet har også vært tett bebodd allerede i steinalderen. De eldste sporene på Ekeberg er av Riksantikvaren datert til å være omtrent 10 400 år gamle. Her er også rike forekomster av bronsealder- og jernalderminner.
=== Vikingtiden og høymiddelalderen ===
I vikingtiden var området som utgjør det moderne Oslo del av Viken, som da utgjorde den nordligste danske provinsen. Det senere Oslo lå for eksempel innenfor Harald Blåtanns danske kongedømme. Den første norske kongen til å ta kontroll over Viken, kan ha vært Olav Tryggvason (norsk konge ca. 995–1000), men danske konger fortsatte å gjøre krav på Viken til og med kong Valdemar Seier, som døde i 1241.
=== Gamle Oslo ===
Kaupstaden Oslo ble ifølge Snorres kongesaga grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde. Arkeologiske utgravninger i 1970-årene har påvist at Oslo hadde en tidlig bystruktur allerede rundt år 1000. I 1070 ble Oslo bispesete. Byens domkirke Sankt Hallvardskatedralen, ble reist på høyden ved Oslo torg på begynnelsen av 1100-tallet. Oslo skole, også kjent som Oslo katedralskole, ble grunnlagt i 1153.
Slaget i Oslo i 1240, ble kjempet av styrkene til hertug Skule mot kong Håkon Håkonssons.
I løpet av høymiddelalderen ble innbyggertallet fordoblet, anslagsvis til 3 500. I tiårene rundt år 1300 var middelalderbyen Oslo på sitt største. Håkon Magnussons, hertug over Øst-Norge mot slutten av 1200-tallet, satte i gang en rekke byggeaktiviteter, blant annet ble Mariakirken utvidet og Akershus slott og festning påbegynt. Da Håkon skulle overta kongekronen i 1299 etter broren Eirik IIs død, valgte han Oslo som kroningsby. I 1314 ble makten sentralisert til Oslo, blant annet ved at prosten i Mariakirken ble utnevnt til rikets kansler for evig tid. Den nyutnevnte rikskansleren fikk oppgaven å oppbevare kongens segl og være fremstemann i et riksråd.Det gamle Oslo ble rammet av gjentatte branner. Blant annet ble byen plyndret og brent av hertug Erik av Södermanland i 1308. Den ennå uferdige festningen stod imot beleiringen, og byen ble gjenreist på de gamle tomtene. Under svartedauden ble innbyggertallet redusert med omkring en tredjedel. I unionstiden med Danmark mistet byen sin status og stagnerte økonomisk. Reformasjonen reduserte kirkens betydning som økonomisk maktfaktor, og tapet av arbeidsplasser bidro til byens tilbakegang. Reformasjonen gjorde de fleste av byens mange kirker og klostre overflødige, og de ble derfor stående til forfall og plyndring etter bybrannene.Under den svenske beleiringen i 1567 satte borgerne selv byen i brann, for så å bygge den opp igjen. Oslo hadde dertil et velutdannet akademisk miljø tilknyttet katedralen og skolen. De såkalte Oslohumanistene var en lærd krets med en betydelig litterær produksjon. Gjennom sitt virke gjorde de Oslo til landets kulturelle sentrum mellom 1580 og 1610.
=== Christiania fra 1624 ===
Den tre dager lange bybrannen i august 1624 ble skjebnesvanger. Av byens monumentalbygg var det kun to som overlevde brannen: Hallvardskatedralen og Oslos daværende bispegård. (Oslobispen hadde i kjølvannet av reformasjonen flyttet over i det tidligere Olavsklosterets østfløy som i 1623 ble påbygd til en mer moderne bispegård). Den ødeleggende brannen førte til at byen ble nyanlagt på motsatt side av Bjørvika etter krav fra kong Christian IV. Samtidig fikk byen navnet Christiania etter kongen.
På Stortorget i Oslo står en statue av Christian IV, laget av Carl Ludvig Jacobsen.
Christiania ble reist som en befestet by omgitt av voller med bastioner og med Akershus som citadell. Reguleringsplanen etter renessansens idealer, med rette og brede gater rundt rettvinklede kvartaler, skulle hindre fremtidige branner. Det ortogonale gatenettet var opphavet til det særnorske ordet kvartal, som ikke kjennes med denne betydning i andre nordiske språk. Det opprinnelige Christiania innenfor vollene med sine fire bydeler eller kvarterer ble derfor kalt kvartalerne, inntil man på 1900-tallet begynte å bruke betegnelsen Kvadraturen om dette området.
Christian IV innførte også murtvang som brannforebyggende tiltak. Han påbød at adel og formuende borgere skulle bygge i murverk, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Bindingsverk ble den vanligste byggemåten; ved den første branntakseringen i 1766 var ca. 50 % av forhusene oppført i bindingsverk. Men mange trosset murtvangen og bygget hus av lafteverk. Det ble motstrebende godtatt av myndighetene, og fra 1657 ble det tillatt å bygge laftehus i de nye kvartalene på oppfylt strandgrunn i Bjørvika. Etter en stor bybrann som i 1686 raserte kvartalene vest for Christiania torv ble de fleste husene gjenreist i lafteverk, og først etter neste storbrann i 1708 ble murtvangen gjennomført. Laftehusene utgjorde i 1766 ca. 30 % av bebyggelsen og murhusene bare 20 % .
Rundt byen vest for Akerselva fikk innbyggerne et 4,5 kvadratkilometer stort område som bymark, felles mark til bruk som beite og til dyrking, og der hver eiendom i byen kunne få et stykke å gjerde inn som egen løkke. Både på bymarken og øst for Akerselva oppsto mer selvgrodde forsteder, hvor mange arbeidsfolk slo seg ned i rimeligere trehus, men uten rett til å drive egen næring. Etter brannen i 1686 ble vollene rundt byen nedlagt og byens nye domkirke reist utenfor. I 1736 ble torghandelen flyttet etter Domkirken, til det nåværende Stortorget. Forstadsbebyggelsen begynte nå å ekspandere nordover. 1700-årene ble en økonomisk oppgangstid med betydelig vekst i skipsfart og trelasteksport, og folketallet økte mot slutten av unionstiden.
Middelalderens byråd som besto av borgermester og rådmenn ble i 1661 omdannet til eneveldets bystyringsorgan, magistraten, et kollegium av kongens embetsmenn. Borgerinnflytelsen skjedde gjennom et svakt byting og fra 1730 «de tolv eligerede menn», et valgt organ med en viss innflytelse på bystyringen.
I enevoldstiden besto oppfatningen av Christiania som hovedstad for Norge, selv om byen etter hvert mistet sin særstilling. Rådstueskriver Kastberg fra Trondheim beskrev i 1686 Christiania som landets hovedstad når det gjaldt politikk og rettsvesen, mens Bergen var landets hovedstad med hensyn til handel. Bergen var også en langt større by. Mellom 1625 og 1644 ble det avholdt ellevere herredager i Norge, halvparten av disse på Akershus, fire i Bergen og en i Trondheim. Stenderforsamlingene som ble avholdt på Akershus ble avskaffet i enevoldstiden. Saker som gjaldt mineralutvinning ble avgjort ved bergamtet på Kongsberg.
=== Hovedstaden Christiania ===
Da Norge ble skilt fra Danmark i 1814, ble Christiania hovedstad i den selvstendige staten Norge. Ved riksforsamlingen på Eidsvoll ble det ikke uttrykkelig fastsatt hvor landets hovedstad skulle være. Nicolai Wergelands forslag nevnte at Stortinget skulle ha sine møter i Christiania og underforstått at dette var hovedstaden. Mangelen på videre diskusjon tyder på at det for forsamlingen på Eidsvoll var selvsagt at Christiania var eller skulle være hovedstad. Christiania var på den tiden ikke en storby, den var på størrelse med Trondheim og halvparten så stor som Bergen. Drammen var landets største eksporthavn, Bergen var generelt den viktigste handelsbyen og Trondheim var det tradisjonelle kirkelig sentrum. Christian Fredrik selv anså Bergen som det meste passende møtested for Stortinget.Før riksforsamlingen på Eidsvoll snakket man om flere hovedsteder i Norge, stiftshovedstedene Christiania, Kristiansand, Bergen og Trondheim som var hovedbyene i hver landsdel og hvert bispedømme. Ifølge historiker Jacob Maliks innebar grunnloven en sentralisert enhetsstat der makten ble samlet i Christiania. Før 1814 var det til dels ulik lovgivning for stiftamtene, militæret var i organisert omkring stiftshovedstedene, og der var også forvaltningen av offentlige finanser som fikk tilsyn direkte fra København. Fra stiftoverretten kunne det ankes direkte til Høiesterett i København. Med unntak av Zahlkassen ble ingen sentrale institusjoner i Norge opprettet før 1814. Da det ble fremmet ønske om eget universitet i Norge var Kristiansand, Kongsberg (der Bergseminaret allerede var), Kristiania og Hamar aktuelle. Stattholderembetet ble nedlagt i 1771. Ifølge Knut Mykland hadde Norge ved inngangen til 1800-tallet ikke en egen sentraladministrasjon. Stiftamtene var den viktigste administrative funksjonen og disse regionene var relativt avsondret fra hverandre.I 1800 var København Norges hovedstad, men Christiania og Bergen var større enn noen danske provinsbyer. Medregnet forstedene hadde Christiania vel 12 000 innbyggere i 1814, mens Bergen hadde 17 000, og København til sammenligning over 100 000 innbyggere. De neste byene i selve Danmark var Helsingør, Odense, Ålborg, Randers og Århus med hver 5 000–6 000 innbyggere, og i hertugdømmene Flensborg med 13 000, Altona med 23 000, Kiel og Rendsborg med hver 7 000 og Glückstadt med 5 000.
Under Napoleonskrigene fra 1807 ble sjøveien mellom Norge og Danmark utrygg. For å ivareta styringen av Norge i kongens sted ble en regjeringskommisjon og en del andre offentlige organer satt opp i Christiania under ledelse av prins Christian August. Herman Wedel-Jarlsberg og Enevold Falsen kom også inn i kommisjonen. Riksforsamlingen bestemte at stortinget skulle møtes i rikets hovedstad, uten å angi navnet på byen. Nicolai Wergeland foreslo «Christiania Bye» i stedet for Rigets Hovedstad i § 68.Statsadministrasjonen og de nasjonale institusjonene som ble etablert skapte forutsetningene for ny vekst. Offentlige tjenestemenn med god kjøpekraft og oppbygging av nasjonale institusjoner med sine bygninger stimulerte etterspørselen. En enda sterkere vekstfaktor var industrialiseringen som for alvor skjøt fart etter 1840. 1800-tallet ble en tid med sterk ekspansjon for byen, og mange offentlige bygninger ble reist – Slottet, Universitetsbygningene, Stortingsbygningen, Nationaltheatret og mange flere. De offentlige bygningene vest for Kvadraturen ble oppført på tomter i den nye bydelen som ble planlagt av Slottets arkitekt Linstow i 1838, med Karl Johans gate som hovedakse. Kvartalene her trakk til seg bedrestilte lag av befolkningen som bosatte seg i leiegårder og senere også i villastrøk som Homansbyen. Hovedtyngden av industriutbyggingen foregikk samtidig langs Akerselva på østsiden av byen, og arbeiderne slo seg ned så nær fabrikkene som mulig. Dette førte til det sosiale skillet mellom østkant og vestkant som siden har kjennetegnet byen. På slutten av 1830-årene passerte Christiania Bergen som landets største by. I 1840-årene var omkring halvparten av Christianias befolkning knyttet til funksjonen som hovedstad, inkludert de mange byggearbeidene som hovedstadsfunksjonen medførte.I andre halvdel av 1800-tallet vokste nye bydeler frem for å gi husrom til innflytterne som skulle bemanne de nye fabrikkene. 1. januar 1859 ble Bymarken og en del av Aker kommune med 9 551 innbyggere innlemmet i Christiania. 1. januar 1878 ble ytterligere deler av Aker (med 18 970 innbyggere) overført til hovedstaden. Bakgrunnen for disse byutvidelsene var at man ønsket å få regulert de sosiale og bygningsmessige forholdene i forstedene og innføre murtvang for å redusere brannfaren. I 1880- og 1890-årene var det høykonjunktur med en etter hvert hektisk byggeaktivitet, hvor mye av det som i dag kalles murbyen med leiegårder ble reist. Etter krakket i 1899 falt byggeaktiviteten sterkt, og fra 1905 ble det nesten stillstand frem til 1910/1911, da kommunen begynte å engasjere seg i boligbyggingen.
=== Storbyen Oslo ===
Veksten fortsatte i noe langsommere tempo gjennom 1900-tallet. En storstilt reguleringsplan fra 1930-årene for Etterstad var delvis virkeliggjort, men arbeidet ble stoppet av krigen. Området ble overført fra Aker til Oslo i 1946 i forbindelse med utbygging etter ny plan. I 1948 økte arealet og folketallet betydelig da de resterende delene av Aker kommune i Akershus ble innlemmet i hovedstaden. Aker kommune var da 27 ganger større enn Oslo i geografisk utstrekning og hadde rundt 133 000 innbyggere. Byens nye rådhus sto ferdig i 1950 etter å ha vært under bygging siden 1931.
I 1950-årene ble det gjennomført en storstilt utbygging av drabantbyer i det tidligere Østre Aker for å løse boligmangelen i Oslo. Grefsen og Kjelsås ble også bygget ut, i det vesentligste med villaer og tomannsboliger. Drabantbyene rundt Østensjøvannet hadde hatt bytrikkforbindelse med byen siden mellomkrigstiden, men denne ble vesentlig opprustet da T-banen ble åpnet i 1966 og knyttet også Groruddalen til byens sentrum. De vestlige og østlige banene ble knyttet sammen i 1993 med Fellestunnelen.Byens 1000-årsjubileum ble feiret i 2000, bare 50 år etter byens 900-årsjubileum. Dette ble begrunnet med at nyere arkeologiske utgravninger påviste at Oslo hadde en bystruktur allerede rundt år 1000; Kulturhistorisk museum uttalte i 2011 at «den eldste bymessige bebyggelsen som hittil er blitt utgravd i Gamlebyen går tilbake til ca. 1025».Det tidligere 900-årsjubileet ble begrunnet med at Snorre i Heimskringla forteller at Oslo ble grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde.
== Naturgitte forhold ==
=== Geologi ===
Oslo danner en forsenkning i terrenget, Oslogryta, som ble dannet etter den geologiske tidsperioden perm. Nedsynkingen medførte at eldre bergarter ble bevart, og vulkansk aktivitet ga karakteristiske syenitter og rombeporfyrer.
De sentrale delene av Oslo ligger på et underlag av skifer og knollekalk. Sistnevnte danner rygger i bylandskapet, slik som St. Hanshaugen, mens skiferen ligger i senkningene mellom ryggene. Under dette finnes alunskifer, som også inneholder noe uran. Alunskiferen skaper problemer, da den kan ese ut og skade infrastruktur og bygningsfundamenter. Øst for sentrum ligger Ekeberg med 1–2 milliarder år gammelt grunnfjell – gneiser og granitter fra prekambriumtiden. Nord for sentrum ligger åser som Grefsenåsen, Holmenkollen og Tryvannshøyden; disse består i all hovedsak av magmatiske bergarter. Her finnes blant annet den kjente nordmarkitten, brukt blant annet i Stortingsløvene.Isen smeltet og trakk seg tilbake fra Oslogryta for omkring 9 000 år siden. Alt land i Oslo som nå ligger lavere enn 210 meter over havet lå den gang under havoverflaten. Isen førte med seg store mengder sand, som i dag ligger som rygger i landskapet, blant annet på Linderud og ved vannene i Nordmarka. Flere av slettene i byen, blant annet ved Ullevaal Stadion og på Majorstuen, var tidligere fast leirbunn i sjøen som oppsto da Oslofeltet sank ned i permtiden. I disse områdene siver saltvann fortsatt bort, noe som gjør at leiren kan forandre karakter og rase ut. Dette vanskeliggjør blant annet bolig- og T-banebygging.
=== Klima ===
Oslo har et fuktig kontinentalt klima med fire klart definerte årstider. Somrene i Oslo er som regel varme med temperaturer på 20–23 °C på dagtid og 12–15 °C på natten. Oslo har landets varmeste gjennomsnittlige sommertemperatur i perioden juni til august, og maksimumstemperaturer på over 25 °C er svært vanlig i sommermånedene. Vintrene er som regel kjølige med en middeltemperatur på –2 °C i januar, men er betydelig mildere enn lenger inn i landet. Årsaken til det gunstige klimaet er byens geografiske plassering, skjermet av åser på alle kanter, samt fjordens modererende effekt. Dette gir innslag av både innlands- og kystklima. Grunnet sin nordlige beliggenhet har Oslo om lag 18 timer med solskinn i månedsskiftet juni/juli, men bare 6 timer i slutten av desember. Årsnedbøren i Oslo (Blindern) er 763 mm fordelt på 166 nedbørdøgn, der vintrene er noe tørrere enn somrene. Snøfall fordeler seg jevnt utover vintermånedene, og i gjennomsnitt er det mer enn 25 cm snø i 30 dager hvert år. Oslo har snaut 1 700 soltimer årlig.Den høyeste temperaturen målt i Oslo er 35,0 °C 21. juli 1901 på Observatoriet. Dette er samtidig også norgesrekord for høyeste temperatur i juli. Siden 1937 er værobservasjonene for Oslo foretatt på universitetsområdet på Blindern. Den høyeste temperaturen målt på Blindern er 34,6 grader 27. juli 2018. Den laveste temperaturen målt i Oslo by er –26,0 grader på Blindern 3. januar og 19. januar 1941.
Temperaturnivået har tendert til å være noe høyere de seneste år, særlig i vintermånedene. Ser man på gjennomsnittet for årene 1991–2020 har middeltemperaturene for januar og juli økt sammenlignet med den forrige normalperioden (1961–1990). Middeltemperaturen er på 7 grader i den nye normalen (1991–2020), opp fra 5,6 i perioden 1961–1990.
=== Geografi ===
Oslos fastland og øyer utgjør 454 km2 og det er 27 km2 innsjøoverflate i kommunen. Skog dekker 289 km2 og dyrket mark 8 km2. Til Oslo hører også 27 km2 av Oslofjorden.Oslo har ut fra sin geografiske beliggenhet innerst i Oslofjorden vært et naturlig knutepunkt mellom sjøen, de store landområdene nord for byen og landeveien sørfra over Ekeberg. Både fjorden og åsene omkring er populære mål for friluftsliv og rekreasjon. I nord er Nordmarka et område av skog og vann, der særlig Bogstadvannet, Sognsvann og Maridalsvannet er kjent for utenomverdenen. Østmarka avgrenser byen mot øst, og er samtidig et viktig rekreasjonsområde for befolkningen i de østlige bydelene. Høyeste punkt i Oslo kommune er Kjerkeberget, 629 moh. Dette er for øvrig også Oslos nordligste punkt.
Byen er delt opp av en rekke elver som renner fra Marka ut i fjorden. Oslos opprinnelige byelv Alna (Loelva), er omtalt i sagaer og andre middelalderkilder. Alna definerte det gamle Oslos østgrense mot takmarkene frem til slutten av 1200-tallet, da man utvidet bybebyggelsen over på østsiden av Alna. Oslos første teglverk ble anlagt rundt 1290 ved Alnaэelvas utløp. På 1200-tallet var det også møllebruk i tilknytning til fossene på Kværner. På 1500-tallet kom oppgangssaga. På 1700-tallet var det hele 10 sagbruk oppover Alna. Alna er i dag et satsingsområdet for gjenåpning i og med Kommunedelplan for Alna miljøpark.
Akerselva (også kjent under navnet Frysja) regnes i dag som byelva der den flyter drøyt 8 kilometer fra Maridalsvannet til Bjørvika. Det meste av Akerselva er i dag oppe i dagen, og det arbeides med gjenåpning av det nedre strekket mellom Vaterland og Bjørvika. Akerselvas tallrike fosser har betydd mye for byens industrielle utvikling. I dag er rekreasjonsverdien den største verdien ved elva.
Andre viktige elver er Lysakerelva, Ljanselva og Hovinbekken. Dessuten finnes en rekke bekker som nå i lange partier går under jorda. For flere av disse foreligger det planer om å åpne deler av de gamle bekkeløpene. Også i Oslomarka renner et stort antall elver og bekker. Nordmarksvassdraget er forløperen til Akerselva ovenfor Maridalsvannet, mens Sørkedalselva er en forløper til Lysakerelva ovenfor Bogstadvannet.
=== Plante- og dyreliv ===
Oslo har, i norsk målestokk, et svært rikt planteliv. Det er fire hovedårsaker til dette. For det første er klimaet gunstig og byen er nordgrense for en del varmekjære planter. For det andre er geologien variert med surt grunnfjell, syenitt og alunskifer, og mye basisk kalkstein og leirstein. Dette gir flere slags vekstforhold. For det tredje har innførsel av nyttevekster i middelalderen og senere til Botanisk hage gitt spredning av eksotiske arter, spesielt i de indre, østlige bydeler. Og endelig har den livlige skipsfarten gitt spredning av ballastplanter fra fjerne strøk.
Oslo er blant de nordligste steder for bøk, og det er edelløvskog for eksempel på Ola Narr og på Bogstad. Oslos fylkesblomst, bakkekløver, er en varmekjær art som trolig kom i varmeperioden i bronsealderen og bare etterlot én bestand – på Hovedøya. Munker og nonner etterlot hunderot, skvallerkål, legepestrot, kattemynte og bulmeurt. Senere, sjeldne, søreuropeiske arter inkluderer klistersvineblom, lodnefiol, taggsalat og smaltimotei. Kalkfjellet gir grobunn for sjeldne arter som markmalurt, piggeple, hunderot, ekte malurt, byreseda og smørbukk, og unike Oslo-arter som hjorterot og oslosildre, som nå er på retur. Langs havneanlegg forekommer hirse og villdurra en sjelden gang. Byens elver fører til at skogsarter som vasshøymol, sverdlilje, skogsivaks og brunrot kan trives, og langs Akerselva alene finnes over 200 plantearter. I Botanisk hage er en representativ Oslo-flora bygget opp på den såkalte «Osloryggen».
Dyre- og fuglelivet er rikest langs Lysakerelva og Akerselva, i tillegg til Nordmarkas bestander med elg og rådyr. Tettbebyggelsen skjuler grevling, ekorn, piggsvin og streifende rødrev. Elvene har bever, fossekall og langt sjeldnere grønnspett, og mange slags insekter som bidrar til å pollinere unike planteslag. Noen ganger observeres sel i fjorden.
== Bylandskap ==
=== Indre og ytre by, østkant og vestkant ===
Av Oslo kommunes areal på 454 kvadratkilometer utgjør området med bybebyggelse, kalt byggesonen, 147 kvadratkilometer, mens øyene og Marka dekker resten.
Byggesonen er delt i indre og ytre by. Indre by, sentrum og den tette bybebyggelsen i et to til fire kilometers belte med boligstrøk rundt sentrum, utgjør i areal 16–17 000 dekar og har cirka 190 000 beboere. Bybildet preges av gater, plasser, parker og kvartaler med bygårder. Befolkningstettheten er om lag tre ganger så høy som i ytre by. Sentrum er området på begge sider av Karl Johans gate, der forretninger, kontorer og offentlige bygninger dominerer. Resten av byggesonen er ytre by med for det meste frittliggende bygninger i drabantbyer, villastrøk og næringsområder.
Siden slutten av 1800-tallet har byen vært delt i østkant og vestkant, som er en økonomisk og sosial todeling som fremdeles gir seg uttrykk i forskjeller i inntekt, utdanning, levealder m.m. mellom den mer velstående tredelen av befolkningen på vestkanten, og folk på østkanten. Både indre og ytre by er delt i øst og vest (indre øst, indre vest, ytre vest). Ytre øst, der det bor mer enn 250 000, består av Groruddalen mot nordøst og mot sørøst bydelene Østensjø, Søndre Nordstrand, og Nordstrand (med strøkene Nordstrand, Bekkelaget, Ljan og flere som utgjør unntaket fra det økonomiske øst-vestskillet).
=== Strøk og nabolag ===
==== Oslo sentrum ====
Oslo sentrum strekker seg fra Slottet og Slottsparken i vest til Oslo sentralstasjon og Vaterland i øst. Her ligger det Christiania som ble reist etter bybrannen i 1624, som nå kalles Kvadraturen. Sør for Kvadraturen ligger Akershus festning, et festningsverk som har sin opprinnelse fra slutten av 1200-tallet under hertug Håkon Magnusson (fra 1299 kong Håkon V).
Oslos hovedgate, Karl Johans gate, går i retning sørøst-nordvest gjennom sentrum. Langs Karl Johans gate finnes flere av hovedstadens mest kjente bygninger, blant andre Oslo domkirke, Stortingsbygningen, Grand Hotel, de gamle universitetsbygningene og Nationaltheatret. Like sør for Karl Johan finnes Oslo rådhus, oppført 1931–50 og innviet i forbindelse med feiringen av byens 900-årsjubileum. Nord for Karl Johan ligger blant annet Tullinløkka med sine muséer. Sentrums østlige deler, Vaterland, ble revet omtrent i sin helhet fra slutten av 1950-årene. Området er i dag bebygd med høyhusene Postgirobygget og Oslo Plaza, flerfunksjonsarenaen Oslo Spektrum og kjøpesentre som Oslo City og Byporten.
==== Indre vest ====
Vest og sørvest for slottet ligger byens ambassadestrøk. Dette strekker seg gjennom bydel Frogner og strøk som Skillebekk, Skarpsno, Frogner og mot den tidligere bygrensen mot Skøyen. Størstedelen av bydelen består av klassiske leiegårder med store leiligheter, hvorav Gimle er regnet som de mest eksklusive. Deler av området har også strøk med store villaer i mur og tre, blant annet den historiske villaforstaden Homansbyen. Denne og det senere villastrøket Gimle er regulert til bevaringsområde. Andre nabolag i området er Uranienborg og Briskeby, og dessuten Majorstuen med handlegata Bogstadveien som er blant landets dyreste når det gjelder utleiepriser for forretningslokaler.Området St. Hanshaugen har fått sitt navn fra parken med samme navn som ligger nord/nordøst for Slottet. Området består i stor grad av leiegårder. Bislett og Bislett stadion ligger vest i bydelen, og lenger øst ligger Gamle Aker kirke, Oslos eldste bygning. NRKs hovedkvarter ligger på Marienlyst. Lovisenberg og Ullevål sykehus ligger også i bydelen. I de mer sentrumsnære delene av bydelen ligger arbeiderbevegelsens bastion Youngstorget og Hammersborg med sine mange kirker. Lenger nord ligger strøket Ila.
==== Ytre vest ====
Bydel Ullern er i hovedsak preget av villabebyggelse og danner den sørvestre delen av Oslo med grense mot Bærum. Denne grensen går langs Lysakerelva. Andre strøk i området er Montebello, Bestum og Lilleaker. Ved fjorden ligger halvøya Bygdøy med blant annet Kongsgården, Oscarshall og Folkemuseet. Bygdøy hører administrativt til Bydel Frogner. Bydelsadministrasjonen for Bydel Ullern ligger på søndre Huseby (Montebello/Smestad).
Bydel Vestre Aker er også i stor grad preget av villabebyggelse og strekker seg nordover til Nordmarka. Røa, Vinderen, Slemdal og Holmenkollen er blant områdene som ligger i denne bydelen, i tillegg til vestkantens eneste drabantby, Hovseter. Et av Oslos mest kjente landemerker, Holmenkollbakken, assosieres med Vestre Aker, men ligger strengt tatt i Nordmarka rett innenfor markagrensa. Tryvannstårnet og Bogstad gård er også kjente steder i området, begge rett innenfor markagrensen. Bogstad ligger ved inngangen til Sørkedalen, som danner det nordvestre hjørnet av Oslo. På jordene til Bogstad gård ligger også Oslo Golfklubb og Bogstad Camping. Bydelsadministrasjonen for Bydel Vestre Aker ligger på nordre Huseby (ved gardeleiren).
==== Oslo nord ====
Oslos nordlige del er samlet i Bydel Nordre Aker. Vest i bydelen ligger Universitetet på Blindern, med Rikshospitalet på Gaustad like i nærheten. Øst for Universitetet ligger det nå dyre boligstrøket Ullevål Hageby, opprinnelig reist som «hus for småkårsfolk», og ved Sognsveien ligger Ullevaal Stadion. Nord for Ring 3 ligger Sogn studentby, bygget som deltakerlandsby til OL i 1952.I de sentrale delene ligger boligområdene Tåsen, Berg, Korsvoll og Nordberg. Mot Akerselva ligger Nydalen, et tidligere industriområde som nå har en av Norges største tettheter for IT-virksomheter og også huser Handelshøyskolen BI. Øst for elva ligger Disen, Kjelsås og Grefsen, opprinnelig arbeiderklassestrøk som nå i lang tid har vært regnet som meget attraktive boligstrøk.Oslo nord grenser til Nordmarka, med mange innfallsporter for friluftsliv. Det populære badevannet Sognsvann ligger like over markagrensen fra Kringsjå, ikke langt unna Kringsjå studentby. Noe lenger øst er Kjelsås innfallsporten til Maridalen, der Maridalsvannet fungerer som kilde til drikkevann for 90 % av byen.I Maridalen er det flere mindre grender, som Sandermosen, Snippen og Movatn, som alle har stasjoner til Gjøvikbanen.
==== Groruddalen ====
Mal:Utdyepnde
Oslos nordøstlige bydeler består av drabantbyer utbygget etter andre verdenskrig, og omtales gjerne bare som Groruddalen. Groruddalen består i hovedsak av industriområder i dalbunnen og boligstrøk i åssidene.
Området består av de administrative bydelene Bjerke, Alna, Grorud og Stovner. Groruddalen dekkes av 3 hovedveier som kommer inn fra nord til Oslo. I vest går Trondheimsveien (riksvei 4) som går fra Sinsenkrysset nordøstover forbi blant annet Grorud og Stovner. Litt lenger øst går Østre Aker vei (riksvei 163) fra Økern forbi Veitvet til Lørenskogveien og E6 i Lørenskog. Litt øst for denne kommer E6 fra Ring 3 og svinger nordover dalen fra Ulven og passerer Alnabru, Furuset og Kalbakken på sin vei til Lørenskog i Akershus. Dagens E6 erstattet Strømsveien som innfartsvei til Oslo. Strømsveien snegler seg rundt E6 og har felles trasé nord ved grensen. Kollektivtilbudet i dalen består av buss, T-bane og tog. Til vest i dalen går Grorudbanen til Vestli, mens i øst går Furusetbanen til Ellingsrudåsen. Nede i dalen går jernbanens hovedbane.
Vest i Groruddalen ligger Bydel Bjerke. Boligbebyggelsen i bydelen ligger i hovedsak langs Trondheimsveien. Langs Østre Aker veis søndre del er det industri- og næringsvirksomhet. Aker universitetssykehus og Bjerke Travbane ligger i bydelen. Krigsskolen ligger i nord, mot Lillomarka.
Bydel Grorud ligger i det nordøstre hjørnet av Groruddalen. Grorud gård som har gitt navn til bydelen ligger langs riksvei 4. Bydelen består av områder som Ammerud, Grorud, Kalbakken, Rødtvet, Nordtvet og Romsås. Mange av disse områdene forbindes ofte med store områder med blokkbebyggelse, men de har også en betydelig småhusbebyggelse. Bydelen grenser til Lillomarka.
Oslos østligste bydel er Bydel Stovner. Mye av bydelen domineres av blokkbebyggelse fra 1960- og 70-årene; dette gjelder blant annet områdene Fossum, Rommen, Vestli og Tokerud. Lenger sør i bydelen ligger områder som Gamle Stovner, Høybråten og Haugenstua; disse ble utparsellert fra ca. 1910 og består i større grad av eldre villabebyggelse. Bydelen ligger tett inntil Gjelleråsmarka.
På sørsiden av Groruddalen ligger Bydel Alna. Denne betjenes av Furusetbanen, og her ligger strøk som Tveita, Haugerud, Lindeberg, Furuset og Ellingsrud. Bydelen har fått sitt navn fra Alna gård som sannsynligvis har fått navn fra Alnaelva som renner gjennom området. Alna har også en av Oslos større godsterminaler, samt kjøpesentre som Alna Senter og IKEA på Furuset.
==== Indre øst ====
Som indre øst regnes vanligvis de administrative bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene. Bydel Gamle Oslo har sitt navn etter Gamlebyen, som var stedet der det opprinnelige Oslo lå i middelalderen. Etter at byen ble flyttet til motsatt side av Bjørvika under navnet Christiania, fortsatte imidlertid enkelte å bo i Gamlebyen, spesielt rundt Oslo Hospital. Området ble igjen innlemmet i byen i 1859. I Gamle Oslo ligger også den gamle forstaden Grønland og deler av Tøyen, kjent som multikulturelle bydeler, selv om områdene i dag opplever synkende andel innvandrere. Lenger øst ligger blant annet Enerhaugen, Jordal, Vålerenga, Ensjø og Helsfyr.
Den administrative bydelen Grünerløkka har fått navn etter strøket Grünerløkka. Dette gamle arbeiderklassestrøket ble gentrifisert tidlig i 1990-årene og har utviklet seg til å bli et «hipt» strøk med mange kafeer. Grünerløkka er også kjent for sitt pulserende kulturliv, med blant annet steder som Parkteatret og Blå. Øst for den egentlige Grünerløkka ligger gamle industristrøk som Sofienberg og Dælenenga, og Rodeløkka med sin bevaringsverdige trehusbebyggelse. Enda lenger øst ligger nabolag som Hasle og Carl Berner.
Nord for Grünerløkka ligger flere tradisjonsrike arbeiderklassestrøk. Øst for Akerselva ligger Torshov, skildret i Oskar Braatens fortellinger og skuespill. Like over elva ligger Sagene, som helt siden sagbruksdriften på 1500-tallet har vært knyttet til industri. I grenselandet mellom Sagene og Torshov lå blant annet Myrens Verksted, med fabrikklokaler nå tatt i bruk av NRK Østlandssendingen. Nord for Torshov og Sagene ligger henholdsvis Sandaker og Bjølsen.
==== Sørøst ====
I bydel Nordstrand i Oslo sørøst ligger åsen Ekeberg, der Norway Cup arrangeres på Ekebergsletta hver sommer. Områdene rundt, som Bekkelaget og Nordstrand, preges av velstående villabebyggelse og kalles ofte «østkantens vestkant». Området ble bygget ut i mellomkrigstiden etter at Ekebergbanen gjorde det mulig å pendle inn til byen. Lenger sør i bydelen ligger Ljan og Ljabru. Øst for disse ligger Karlsrud og Lambertseter, landets første drabantby, bygget ut av OBOS fra 1951.
Øst for høyderyggen med Lambertseter og Karlsrud ligger bydel Østensjø. Denne bydelen har fått navn etter Østensjøvannet, som danner et naturlig midtpunkt i området. Vest for vannet ligger Abildsø, Ryen og Manglerud, og i nord Høyenhall, Bryn og Godlia. Øst for Østensjøvannet ligger drabantbyene Oppsal, Bøler og Bogerud i rolige omgivelser ved inngangen til Østmarka. Med unntak av en god del eldre villabebyggelse enkelte steder ble alle disse områdene bygget ut i stor skala i etterkrigstiden, og preges av en god blanding av rekkehus og blokkbebyggelse.
Oslos sørligste og største bydel er Søndre Nordstrand, som strekker seg mellom fjorden og Østmarka. Dette er også den nyeste delen av Oslo. Utbyggingen av området startet i 1980-årene, med nye nabolag som Mortensrud, Lofsrud, Holmlia, Prinsdal og Bjørndal. Bydelen er det området i Oslo som har de største arealene som fremdeles er tilgjengelig for ytterligere ekspansjon. Bydel Søndre Nordstrand har også betydelige friarealer, blant annet det populære badestedet Hvervenbukta. Bydelen huser også Grønmo Golfklubb og Klemetsrud energigjenvinningsanlegg.
=== Parker og grøntområder ===
Oslo er en grønn by. Byens lave tetthet er utnyttet til treplanting i gatene, forhager, og små grøntanlegg der anledningen byr seg. Et nett av turveier binder parkene sammen og knytter byen til marka.
Fra byens vekst skjøt fart tidlig på 1800-tallet ble det etablert parker, fra 1860-årene tok kommunen ansvaret, og i indre by finnes i dag mer enn 50 parker. Østkanten har vært politisk prioritert ved nyanlegg fra slutten av 1800-tallet og har mange store parker, mens deler av den tette byen på vestkanten har mindre god parkdekning. Av byens befolkning er det vel 5 % som ikke har et grønt område innen 300 meter fra bolig.
Ytre by er kjent for villaområder med hager, og for drabantbyer med god dekning av grøntområder og turveier og unik nærhet til marka, det store skogområdet som omkranser Oslo. Akerselvas bredder er siden 1915 opparbeidet som et sammenhengende belte med park og turveier. Halvøya Bygdøy og noen av øyene nærmest sentrum er offentlig tilgjengelige og tilbyr parkskog og badeplasser. Fjordbyen, som skal erstatte havneanlegg langs sjøkanten i de mest sentrale byområdene, vil gi enda bedre tilgang til fjorden, blant annet gjennom en sammenhengende havnepromenade.
== Kultur og underholdning ==
=== Turisme ===
En rekke av Norges mest populære turistmål ligger i Oslo. Innovasjon Norge regner Frognerparken som Norges mest populære attraksjon, og anslår at anlegget har mer enn én million årlige besøkende. Likevel er ikke Frognerparken med på Innovasjon Norges liste over de 50 mest besøkte attraksjonene i Norge, da besøkstallene er usikre. Den ordinære topp 50-listen toppes av Holmenkollen og Skimuseet, som hadde 686 857 besøkende i 2006. Holmenkollbakken var en av de mest kjente hoppbakkene i verden og et landemerke i Oslo, før den ble revet høsten 2008 for å gjenoppstå før Ski-VM 2011.
På niendeplass er Vikingskipshuset på Bygdøy, med 314 560 besøkende. Dette museet rommer arkeologiske skipsfunn fra Vikingtiden, Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet, og gjenstander funnet ved utgravningen av dem. På tolvteplass er Nasjonalgalleriet, et kunstmuseum med en særlig god samling av norsk nasjonalromantikks malerkunst og av Edvard Munchs bilder. På henholdsvis syttendeplass og tyvendeplass følger Frammuseet og Kon-Tiki Museet [sic], som sammen med Norsk Maritimt Museum utgjør de tre kjente museene på Bygdøynes.
På 23.-plass ligger Norsk Folkemuseum, landets største kulturhistoriske museum, og det eneste som har landsdekkende samlinger fra 1500-tallet og til i dag. På 24.-plass ligger Akershus slott og festning, en middelaldersk kongeborg og renessanseslott omgitt av en bastionfestning. I tillegg er fornøyelsesparken Tusenfryd med på listen på en fjerdeplass med 501 235 besøkende, selv om denne ligger like utenfor bygrensen i Ås kommune.Tall fra 1999 viser at Oslo har 7,7 millioner overnattinger og over 700 000 dagsbesøkende, noe som skaper en omsetning på om lag 10 milliarder koner. De besøkendes forbruk skaper ca. 12 000 arbeidsplasser, noe som tilsvarer 4,3 % av sysselsettingen i privat sektor i Oslo. I 2012 mottok Oslo 166 cruiseskip med omkring 300 000 passasjerer på dagsbesøk (i 2013 var det 159 anløp), dette gjør Oslo til landets tredje største cruisehavn bak Bergen og Geiranger.
=== Kulturvern ===
Etter kulturminneloven er kulturminner fra oldtiden og middelalderen (inntil år 1537), samt stående bygg fra før 1650, automatisk fredet. I Oslo gjelder dette en stor mengde helleristninger, gravhauger, rester av gruver og veifar, bygningsruiner og liknende både i byen og i Marka. Av hele bygninger finnes Gamle Aker kirke, deler av Akershus slott og festning, de eldste bygningene i Kvadraturen og en del hus fra andre kanter av landet som er flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Noen av dagens hus står på kjellere som er fredet etter denne bestemmelsen.
Hele den såkalte murbyen, det vil si bybebyggelsen oppført før Kristianiakrakket i 1899, er av kommunen regulert til bevaring. I tillegg er flere bygninger og fasader i Oslo fredet av Riksantikvaren. Disse, og en rekke andre bygninger, er oppført på Byantikvarens gule liste. Oppføringene på den gule listen er kategorisert etter 3 kriterier: fredet, vernet (spesialområde), og bevaringsverdig. Dette gir uttrykk for hvor sterkt de er beskyttet. Fredet er kategorien som gir det sterkeste vernet. Fredning vedtas i henhold til kulturminneloven av staten ved Riksantikvaren. Kategorien vernet omfatter områder og bygninger som kommunen har regulert til spesialområde for bevaring i henhold til plan- og bygningslovens § 25.6. Bevaringsverdig er kategorien av objekter som kulturvernmyndighetene og plan- og bygningsetaten kan ta særskilte hensyn til, idet de betraktes som verneverdige uten at det er fattet noe formelt vedtak etter §§ 74.2 og 92 i plan- og bygningsloven. Per mai 2009 er det 11 722 objekter på den gule listen.Akershus festning står oppført med 54 objekter på den gule listen. De fleste ble betraktet som fredet ifølge et statlig direktiv av 1934, men en del objekter er listeført så sent som 14. april 2004. I 2006 ble femten kvartaler på Grünerløkka områdefredet under betegnelsen Birkelunden kulturmiljø. Dette var det første bykulturmiljøet i Norge som fikk slikt vern.
Eksempler på fasade- eller skjermbevaring er Paleet shoppingsenter på Karl Johans gate 37–43. Ved fornyelsen som ble fullført i 1990 ble fasadene mot Karl Johans gate bevart eller gjenreist som kopier, mens hele innmaten i bygningene ble revet og gjenreist med moderne konstruksjoner. Det samme har skjedd med «Gyldendalhuset» på Sehesteds gate 4, hvor arkitekt Sverre Fehn står for nybygget fra 2007 bak de gamle fasadene.
En del bygninger er flyttet til Folkemuseet. Flere mindre bolighus i lafteverk eller bindingsverk kommer fra forstedene Enerhaugen, Vaterland, Vålerenga og Hammersborg. Fra Kvadraturen kommer Garmanngårdens bakbygning (Hans Nielsen Hauges fengsel), Collettgården fra Kirkegata 16, Bokbindergården fra Tollbugata 14, Generalitetsgården fra Dronningens gate 15, leiegården fra Wessels gate 15 og flere andre.
Oslos fylkes tusenårssted er Middelalderbyen. Enkelte av bydelene har også sine egne tusenårssteder: Gamle Bydel Bjerke hadde Økernparken, mens den tidligere Bydel Uranienborg–Majorstuen hadde Valkyrie plass.
=== Scenekunst ===
Oslos teaterhistorie regnes gjerne tilbake til 1780, da byens Dramatiske Selskab ble stiftet. I 1837 åpnet Christiania Theater, og i 1899 dennes direkte fortsettelse Nationaltheatret. Siden 1990 arrangerer Nationaltheatret Ibsenfestivalen hvert eller annethvert år. Nationaltheatret har i dag underavdelingen Torshovteatret.
Det norske teatret har siden 1912 satt opp dramatikk på nynorsk og norske dialekter. Teatret fikk i 1985 sitt eget bygg i Kristian IVs gate. Byens tredje institusjonsteater, Oslo Nye Teater ble opprettet i 1959, da Det Nye Teater (stiftet 1929) og Folketeatret (åpnet 1952) slo seg sammen. Teatret holder i dag til i Det Nyes funkisbygning i Rosenkrantz' gate.
Hovedstaden er sete for Statens teaterhøgskole, som nå er en del av Kunsthøgskolen i Oslo. Her utdannes skuespillere og instruktører. Etter hvert har det kommet til flere private scenekunstskoler, blant annet Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS) og Nordic Black Theatre.
Den Norske Opera hadde sin første forestilling i Folketeatret ved Youngstorget i februar 1959. Operaen flyttet i 2008 til et eget operabygg i Bjørvika, og har opplevd en kraftig økende interesse for virksomheten. Operabygningen har blitt et viktig turistmål, og i den første sesongen i nytt bygg ble det solgt 285 000 billetter, noe som utgjorde 99,6 prosent av de tilgjengelige setene. Et profesjonelt ballettensemble var en del av operaen, da den startet i 1959. I 1993 fikk dette navnet Nasjonalballetten, og etter innflyttingen i nytt hus heter institusjonen Den Norske Opera & Ballett.
Statens operahøgskole og Statens balletthøgskole er nå begge integrert i Kunsthøgskolen i Oslo. Norges dansehøyskole er en separat institusjon som trekker linjene tilbake til Jorunn Kirkenærs ballettskoler. En annen skole innen sang og dans er Bårdar Akademiet, som gir tilbud mer rettet mot moderne musikkteateroppsetninger.
=== Musikk ===
Oslo-Filharmonien er byens profesjonelle symfoniorkester. Det ble stiftet i 1919 under navnet Filharmonisk Selskaps Orkester, og holder nå til i Oslo Konserthus i Vika. Orkesteret vant internasjonal anerkjennelse under Mariss Jansons' ledelse (1979–2002), og det har beholdt det høye nivået også under André Previn (2002–2006) og Jukka-Pekka Saraste (2006–). Andre større profesjonelle orkestre i byen er Operaorkesteret og Kringkastingsorkestret, mens Oslo Symfoniorkester er basert på amatørmusikere.
Oslo har en rekke kor av høy kvalitet. Operakoret, med nærmere 60 sangere, er Norges eneste helprofesjonelle kor. Det Norske Solistkor, består av 26 håndplukkede frilanssangere som alle er potensielle solister i ulike sjangere. Oslo Filharmoniske Kor (med rundt 100 sangere) er knyttet til Oslo Filharmoniske Orkester, men har også egne produksjoner. Andre kjente Oslo-kor er Oslo Kammerkor, Grex Vocalis, Schola Cantorum, Kammerkoret NOVA, Den norske studentersangforening, Oslo Domkor, Sølvguttene (NRKs guttekor), Det norske jentekor (tidligere NRKs jentekor), St. Hallvard-guttene og Oslo Domkirkes Guttekor – og tidligere Olavsguttene og Sanct Johannes-Guttene. Oslo Gospel Choir er en nyere etablering (fra 1988) med over 20 plateutgivelser og stor suksess. Oslo har videre en rekke amatørkor, ofte knyttet til menigheter og organisasjoner.
Jazzen ser ut til å ha kommet til Oslo (og Norge) i eller like før 1920. Musikkformen ble raskt populær, blant annet som en følge av Louis Armstrongs besøk i 1934. Oslo Jazzfestival arrangeres hvert år i august siden 1986.
Oslo har et rikt konserttilbud innen rock og pop. De aller mest populære artistene opptrer gjerne på kombinerte arenaer som Oslo Spektrum, Valle Hovin stadion og Vallhall. På nivået under ligger de som klarer å fylle reine konsertlokaler som Rockefeller Music Hall og Sentrum Scene (som tidligere var den ovennevnte kinoen). De viktigste festivalene i byen innen populærmusikk er Norwegian Wood i Frognerparken og Øya i Middelalderparken.
Norges Musikkorps Forbund har om lag 120 medlemskorps i Oslo, herav 2⁄3 skolekorps. Kampen Janitsjarorkester, stiftet 1929, regnes som byens fremste voksenkorps. Viktig er også Gardemusikken, som består av vernepliktige og har omtrent 80 deltakere.
=== Kino ===
Oslos første kino var Kinematograf-Teatret i Stortingsgata 12, som åpnet i 1904. De følgende tiårene ble det etablert mer enn tjue kinoer i byen, alle private. I 1918 vedtok imidlertid bystyret at det skulle være kommunalt kinomonopol (Oslo kinematografer), og dette var et faktum fra 1926.
Den kanskje mest kjente Oslo-kinoen er Colosseum, som er verdens største THX-kino med 978 seter. Andre kjente kinoer er Saga, Eldorado og Klingenberg.
Filmens hus ligger i Dronningens gate 16. Det har en rekke leietakere i filmbransjen, blant annet Norsk filminstitutt. Her er også Filmmuseet og spesialkinoen Cinemateket.
=== Bildekunst ===
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design ligger i Oslo. Det er resultatet av fusjon i 2003 mellom Nasjonalgalleriet (etablert 1842, i nåværende bygg på Tullinløkka fra 1882), Museet for samtidskunst (etablert 1988), Kunstindustrimuseet (etablert 1876) og Arkitekturmuseet (etablert 1975). Sistnevnte flyttet inn i nye lokaler i Kvadraturen i 2008, mens de tre øvrige er planlagt samlokalisert i et nytt bygg bak Vestbanen.
Oslo kommune har store egne kunstsamlinger. Mye av dette vises i Munchmuseet på Tøyen, og tidligere i det nå stengte Stenersenmuseet i Vika. Disse museene skal samlokaliseres i et nybygg ved siden av Operaen i Bjørvika, som er planlagt ferdigstilt i 2020.
Det største private kunstgalleriet er Astrup Fearnley Museet. Oslos mest kjente kunstanlegg i friluft er Vigelandsanlegget med 214 av Gustav Vigelands skulpturer.
=== Utmerkelser ===
Den helt klart mest prestisjefylte prisen som deles ut i Oslo er Nobels fredspris. Fredsprisen ble for første gang delt ut i 1901, og har med noen få unntak blitt delt ut hvert år siden. Prisen deles ut til en person og/eller organisasjon som har arbeidet for «reduksjon av militærstyrker», «arrangering av fredskongresser» eller «nasjonenes forbrødring». Under den to dager lange prisutdelingen er verdens øyne rettet mot Oslo og Norge, og seremonien i Oslo rådhus er alltid en mediebegivenhet som får stor oppmerksomhet i inn- og utland.
Oslo er også tilholdssted for den årlige fredskonferansen Oslo Freedom Forum, konferansen er blitt omtalt av The Economist som «on its way to becoming a human-rights equivalent of the Davos economic forum».Oslo kommune har delt ut Oslo bys kulturpris hvert år siden 1966. Denne prisen går til «en person som gjennom lengre tid har gjort en særlig fremragende innsats innen kunst, vitenskap eller annet kulturarbeid i byens eller landets kulturliv», og deles ut samtidig som Oslo bys kunstnerpris. Kommunen tildeler også Oslo bys kulturstipend, som regel etter innstilling fra kunstnerorganisasjonene.
I 2017 ble Oslo kåret til Europas miljøhovedstad 2019 av Europakommisjonen som følger av kommunens ambisiøse klima- og miljøpolitikk. Oslo vant i konkurranse mot andre byer som Gent, Lahtis, Tallinn, og Lisboa.
=== Idrett og friluftsliv ===
Oslo var vertskapsby for Vinter-OL 1952 som ble arrangert i tidsrommet 15.–25. februar. Bortsett fra utfor, som ble arrangert på Norefjell, ble alle øvelsene gjennomført innenfor bygrensen. Åpning- og avslutningsseremonien ble holdt på Bislett stadion, som i senere tid har blitt mer kjent for sitt årlige friidrettsstevne, Bislett Games, som inngår som en del av IAAF Diamond League.
Holmenkollen Skifestival er et tradisjonsrikt arrangement hver vinter. Holmenkollen har også arrangert flere verdensmesterskap i nordiske grener, og i 2011 ble det for fjerde gang arrangert ski-VM der.
Fotballklubben Vålerenga spiller i Eliteserien i fotball for menn, og har Intility Arena som hjemmebane. Ullevaal Stadion er tilholdsstedet til Norges Fotballforbund, og brukes også som hjemmearena for herrelandslaget. Oslo-laget Lyn har også en lang historie i norsk toppfotball, men spiller nå i lavere divisjoner. På kvinnesiden har Oslo tre lag i Toppserien: Røa Dynamite Girls, Vålerenga Fotball Damer og Lyn Fotball Damer. Innenfor breddefotballen er Norway Cup en av verdens største fotballturneringer, og har siden 1972 hver sommer blitt avholdt på Ekebergsletta.
Ishockey er populært på byens østkant, og Oslo har flere kjente lag. Vålerenga Ishockey spiller på Jordal Amfi, og har hele 26 norgesmesterskap. Manglerud/Star spiller også på øverste nivå, mens Hasle-Løren og Furuset har lange tradisjoner.
Oslo har også flere kjente håndballag. På kvinnesiden er Bækkelaget og Nordstrand de mest kjente, mens Oppsal og Vestli er kjente klubber i herrehåndball.
=== Kjente personer fra Oslo ===
Mange kjente personer i Norge har en eller annen gang i livet bodd i Oslo, på grunn av byen er landets hovedstad. Mange av kulturpersonlighetene med opphold i Oslo kan likevel kalles «Oslo-forfattere», «Oslo-musikere» og så videre, på grunn av den sterke Oslo-tematikken i verkene deres. Blant de kjente forfattere som har lagt handlingen i bøkene sine til Oslo er Oskar Braaten, som skildret arbeidermiljøet i byen ved inngangen til 1900-tallet, Rudolf Nilsen med sine Oslo-dikt, Tove Nilsen med romanene om å vokse opp på Bøler i 1960-årene, Lars Saabye Christensen med sine Frogner-romaner, og Johan Borgen med sin Lillelord-trilogi.
Kjente Oslo-musikere inkluderer bandet deLillos, som i alle fall i begynnelsen av sin karriere i 1980-årene var et typisk Oslo-band, og Joachim «Jokke» Nielsen og Valentinerne, som skildret et liv med rusmidler på Oslos østkant. Det finnes også en lang rekke kjente sanger som priser eller beskriver forskjellige deler av og miljøer fra Oslo. Disse var gjerne opprinnelig revyviser, og omfatter blant annet Arvid Nilssens «På Enerhaugen», Jens Book-Jenssens «Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé», Kalle Fürsts «I en sprukken rønne nedi Vika» og Vilhelm Dybwads «Hovedøen» og «Akerselva, du gamle og grå». En annen klassisk Oslo-musiker er Lillebjørn Nilsen, blant annet kjent for Oslo-sangene «Bysommer» og «Far har fortalt».
== Næringsliv ==
Christiania ble for alvor en industriby fra midten av 1800-tallet, da det vokste opp spinnerier og veverier for tekstiler langs Akerselva. Det var de mange fossene som gjorde denne utviklingen mulig, men etter at jernbanen kom til byen i 1855 ble det også mulig med industrisamfunn andre steder i det som den gang var Aker kommune. Skøyen, Bryn, Sollerud og Grorud hadde alle industri på denne tiden. Christiania hadde også de to store skipsverftene Nylands- og Akers Mek.Den gryende industriutbyggingen fikk også ringvirkninger i andre bransjer, og førte også til flere arbeidsplasser i blant annet håndverksnæringene. I 1890 var 17,2 % av byens voksne menn i arbeid i fabrikkindustrien, 26,8 % i håndverksindustrien, og 8,5 % arbeidet i bank eller handel. Ut på 1900-tallet økte andelen industriarbeidere, og i 1946 var 40,5 % av Oslos menn sysselsatt i industrivirksomheter. Dette endret seg imidlertid kraftig i etterkrigstiden, og i 1999 var antallet sysselsatt i industrien nede i kun 8,1 % , mens varehandel-, hotell- og restaurantnæringene sysselsatte 20,2 % . Oslo er derfor i liten grad en industriby i nyere tid. Det som gjenstår av industri i Oslo er i hovedsak plassert i Groruddalen fra Bryn til Rommen. Det er imidlertid fremdeles industribedrifter i Oslo sentrum. Freia sjokoladefabrikk ligger på Rodeløkka, mens Mills, som blant annet lager pålegg, holder til på Sofienberg.
Fra 1960- og inn i 70-årene flyttet stadig større deler av industri- og handelsnæringen over bygrensen og inn i nabokommunene, og fra 1970- og 80-årene så man den samme trenden med kontorbedriftene. Industrien flyttet til Lørenskog og Skedsmo, mens den såkalte «Vestkorridoren» langs E18 ut i Bærum og Asker har blitt til et senter for store tjeneste- og teknologibedrifter. Dette omfatter blant annet Norsk Hydro, som plasserte sin oljedivisjon i Sandvika og hovedkvarteret på Vækerø, Det Norske Veritas som flyttet til Høvik, Kværner Engineering, Norconsult, Norwegian Contractors, Schlumberger og en rekke andre bedrifter i IKT-, petroleum- og ingeniørvirksomhet. På Lysaker ligger hovedkvarterene til Statkraft, Microsoft og Pfizer, og rundt Lysakerlokket like over grensen til Bærum finner vi Oracle, Computas, SAP, Cisco, PGS og Nokia. Svært mange Oslo-borgere jobber også på Fornebu, der er det i alt mer enn 10 000 ansatte i Norske Skog, Aker, Norwegian, Telenor og i småbedriftene på IT Fornebu.
Sør for byen fikk man en mellomting mellom de østlige og vestlige nabokommunene, der teknologibedrifter som Kodak og IBM slo seg ned på Mastemyr i Oppegård kommune mens den mer tradisjonelle industrien flyttet ut langs jernbanen mellom Kolbotn og Ski. Nedleggelsen av Oslo lufthavn, Fornebu har også resultert i utflytting av næringsliv. Telenor har samlet seg på Fornebu. Posten Norges sorteringssentral som tidligere lå ved Oslo S flyttet til nybygg på Lørenskog.
Industridøden har åpnet opp for en massiv byfornyelse. De tidligere industrilokalene langs Akerselva og på vestkanten er erstattet av kontorlandskap, mens gamle Akers mekaniske har blitt til det eksklusive strøket Aker Brygge. Gamle Frydenlund Bryggerier har blitt til Høgskolen i Oslo, mens kornsiloen til Nedre Foss mølle på Grünerløkka har blitt til studenthjem. Kornsiloen på Sinsen og fabrikkbygningene til Lilleborg har blitt leiligheter. I Nydalen er det laget en ny bydel, hvor en rekke mediebedrifter, og Handelshøyskolen BI, holder til. Denne trenden begynte faktisk så tidlig som i 1920-årene, da Peik sjokoladefabrikk i St. Hallvards gate ble omgjort til eldrehjem.
Parallelt med nedbyggingen og utflyttingen av industrien har Oslo blitt en serviceby. Mange av disse arbeidsplassene ligger i offentlig sektor, og i 1998 hadde byen 50 000 statlige arbeidsplasser. På samme tid hadde Oslo kommune ca. 55 000 ansatte. I privat sektor domineres Oslo av administrasjon, og flertallet av landets største bedrifter holder til enten i eller nær byen. Oslo er også stor på ting som logistikk og handel, i tillegg til «nye» bransjer som markedsføring, IKT og juridiske- og finansielle tjenester.Byen er også hjem for Oslo Børs, som ble opprettet i 1819. Utviklingen på børsen følger i stor grad utenlandske børser som New York-børsen og FTSE Group i London, men er særlig vár for endringer i oljeprisen. Det var tidligere en også rekke lokale børser rundt om i landet, men alle disse er nå samlet i Oslo.
== Demografi ==
Oslo kommune har et areal på 454 km² og 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Dette gir en folketetthet på over 1 643 innbyggere per km². Tettstedet Oslo, som definert av Statistisk sentralbyrå, hadde 1 064 235 innbyggere per 2022, og stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Tettstedet Oslo hadde i 2017 23% av Norges innbyggere i tettsteder. Tettstedet Oslo dekker et areal på 270 km² og hadde i 2017 en befolkningstetthet på nær 3 700 per km². Av Oslo kommunes areal på 454 km² er 287 km² dekket av skog, i tillegg er det 28 km² i den bebygde delen av kommunen. I den utbyggbare delen av byen var befolkningstettheten 4458 personer/km², der indre by har 6640 personer/km2 og ytre by 2950. I 1999 ble Oslos tettstedsareal oppgitt til 131,8 km2.Oslo kommune hadde per. 1. januar 2009 29,9 % av innvandrerbefolkningen i Norge, 9,9 % av den etnisk norske befolkningen, og til sammen 12,0 % av den totale folkemengden i landet. Oslo er det mest folkerike fylket i Norge og det fylket med flest innvandrere, mens Vestland og Viken har flere etniske nordmenn.Antallet Oslo-beboere vokser stadig. Fra 1990 til 2005 økte folketallet med 17 prosent. Den 16. januar 2011 skal osloborger nummer 600 000 ha blitt født. Fra 2010 til 2020 økte folketallet i byen med 100 000 og ventes å passere 700 000 i løpet av 2021. Veksten skyldes blant annet fødselsoverskudd (antall fødte minus antall døde) som var på 58 000 fra 2010 til 2020. Det er mange tilflyttere fra Bærum og samtidig litt flere som flyttet fra Oslo til Bærum. Det er totalt flere som har flyttet til Akershus fra Oslo enn omvendt.Ifølge «Befolkningsfremskrivning for Oslo 2013–2030» fremlagt av Oslo kommune i mai 2012 ventes befolkningen etter hovedalternativet å øke til 834 000 innbyggere i 2030.
=== Sysselsetting ===
Syv av ti Oslofolk i aldersgruppen 16–74 er i arbeid, byen sett under ett. Dette er som i resten av landet. Det er imidlertid variasjoner innad i Oslo; i Bydel St. Hanshaugen er over tre firedeler i arbeid, mens det i Bydel Stovner er mindre enn to tredeler. Generelt sett er sysselsettingen lavere for kvinner enn for menn, for ikke-vestlige innvandrere enn for etniske nordmenn og for dem som har lavere utdanning enn høyere utdanning. Oslo står også for mange arbeidsplasser som kommer folk i nabokommunene til gode; 279 000 av Oslos innbyggere er i jobb, mens 383 000 personer arbeider i Oslo.
=== Innvandring ===
Oslo er kommunen i Norge med tredje størst andel innvandrere med 25,39 % pr 1. januar 2021, men har den høyeste andelen hvis barn av innvandrere regnes med. Når barn av innvandrere blir inkludert blir andelen 33,75 % . Til sammenligning utgjorde innvandrere 14,84 % av Norges totale befolkning. Når barn av innvandrere regnes med blir andelen 18,51 % .
=== Talespråk ===
Talemålet i Oslo kan deles inn i to distinkte varianter av norsk. Den ene vikamålet, folkemålet som har fått navn etter den tidligere bydelen Pipervika. Denne dialekten ligger omtrent midt imellom kystmål og innlandsmål, og har retrofleks flapp («małing»), ofte trykk på første stavelse («sosial», «avis»), a-endelser i fortid av svake verb («banka») og a-endelser i bestemt form flertall («gutta»).
Den andre typiske Oslo-varianten av norsk har sine røtter i et dansk-norsk blandingsspråk, og er tett knyttet til riksmålet. Denne språkformen har bare to kjønn (intetkjønn og felleskjønn), verb i kaste-klassen har -et i fortid («banket»), og diftonger har i stor grad blitt til monoftonger («røyk» → «røk»). Riksmålsvarianten har sine røtter i den gamle embedsmannsstanden, og står sterkest på Oslos vestkant og i høyere sosiale lag. Det er også slik at de to talemålsvariantene griper noe over i hverandre, og det er rom for individuell og situasjonsbestemt variasjon innenfor begge varianter.De senere årene har det foregått en tilnærming av talespråket i Oslo. A-endelser i hunkjønn og i verb i fortid brukes nå av syv av ti på vestkanten, i tillegg til av praktisk talt alle på østkanten. Samtidig er tradisjonelle østkantkonstruksjoner som «a'Kari» og «n'Per» i ferd med å dø ut.Uttaleformen /uʃlu/ («Osjlo»), som tidligere var typisk for byens østkant, er i ferd med å erobre hele byen. De fleste Oslofolk under 25 år sier nå /uʃlu/, og også i aldersgruppen 25–50 bruker nesten alle i øst og et stort flertall i vest denne formen. Blant personer over 50 i vest holder fortsatt omtrent halvparten på /uslu/-varianten, mens kun 10 prosent av menn og knappe 30 prosent av kvinnene på østkanten gjør det samme.
=== Religion og livssyn ===
Den norske kirke har bispesete i Oslo. Dette omfatter i tillegg til Oslo også Akershus-kommunene Asker og Bærum. Innen Oslo kommune ligger fem av bispedømmets seks territorialprostier: Domprostiet, Søndre Aker, Østre Aker, Nordre Aker og Vestre Aker. 48,7 % av befolkningen i Oslo er medlemmer i Den norske kirke (2018).Det største kristne kirkesamfunnet utenom Den norske kirke er Den katolske kirke med over 35 000 katolikker, som utgjør 5,51 % av befolkningen. Deretter kommer Pinsebevegelsen. Andre kristne trossamfunn i hovedstaden er Den evangelisk-lutherske frikirke, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Baptistsamfunnet, Oslo Kristne Senter, Den anglikanske kirke, og mange flere.
I 2012 var nesten 50 000 Oslo-innbyggere med i ulike muslimske trossamfunn, en andel som er relativt stabil. Per 1. januar 2012 var 3 375 buddhister fordelt på fem menigheter. I tillegg var det en andel hinduer og sikher.
I 2012 var nær 17 900 Oslo-borgere registrert i ikke-religiøse livssynssamfunn; et overveldende flertall av disse tilhører Human-Etisk Forbund. 19 % av befolkningen var per 2008 ikke med i noe tros- eller livssynssamfunn.
== Politikk og administrasjon ==
=== Stortingsrepresentanter ===
Oslo har 20 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025:
Se også Stortingsvalget 2013 i Oslo og Stortingsvalget 2017 i Oslo.
Historisk representasjon på Stortinget fra Oslo siden 1973:
=== Partioppslutning ===
Prosentvis oppslutning ved stortingsvalg i Oslo siden 1973:
I 1973 stilte SV som Sosialistisk Valgforbund og Fremskrittspartiet som Anders Langes parti.
I 1973 hadde Venstre og Senterpartiet fellesliste i Oslo. Denne fikk 3,6 prosent.
I 1977 hadde Det Nye Folkepartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet fellesliste i Oslo. Denne fikk 8,7 prosent.
I 1989 deltok Rød Valgallianse i alliansen Fylkeslistene for miljø og solidaritet. Tallet gjelder denne lista. Partiet stilte som Rødt fra 2009.
=== Sittende statsråder ===
Etter valget i 2021 kommer statsministeren og én statsråd fra Oslo:
=== Norges hovedstad ===
Som Norges hovedstad er Oslo landets politiske maktsentrum. Byen huser de fleste statlige forvaltningsorganer, i tillegg til Kongehuset, Storting, regjering og høyesterett.
Stortinget holder til i Stortingsbygningen ved Karl Johan. Nasjonalforsamlingen har holdt til i Oslo helt siden opprettelsen i 1814, først i Katedralskolens lokaler på hjørnet av Prinsens gate og Dronningens gate, og deretter i Universitetets Gamle festsal. Dagens Stortingsbygning er tegnet av arkitekt Emil Victor Langlet og ble innviet 5. mars 1866. Inngangsplatået utenfor voktes av to løver i grorudgranitt, noe som har gitt stedet tilnavnet Løvebakken. Av Stortingets 150 distriktsrepresentanter (Stortinget har totalt 169 representanter, 19 av dem er såkalte utjevningsrepresentanter) kommer 17 fra Oslo.
Regjeringen er spredt flere steder i byen. Hovedvekten ligger likevel på Regjeringskvartalet, der Statsministerens kontor og flertallet av departementene ligger. Kvartalet ble utsatt for et bombeangrep hvor en rekke mennesker omkom den 22. juli 2011. Utenriksdepartementet ligger på Victoria terrasse i Vika, mens Forsvarsdepartementet og Klima- og miljødepartementet holder til i Myntgata i Kvadraturen.
Høyesterett holder til like ved Regjeringskvartalet i en nyrenessanse-bygning tegnet av Hans Jacob Sparre og oppført 1898–1903. Tidligere holdt også lagmannsretten og byretten til i bygget, men disse har etter 1994 flyttet til egne bygninger.
Det kongelige slott ligger vest i sentrum, omgitt av Slottsparken. Det ble tegnet av Hans Linstow, og stod klart i 1849, i regjeringstiden til kong Oscar I. Slottet eies av staten og stilles til disposisjon for landets statsoverhode. Bygningen ble nærmest totalrenovert på 1990-årene, og har nå en brutto grunnflate på 3 320 kvadratmeter.
Alle ambassader i Norge ligger i Oslo. Det store flertallet av disse ligger i området fra Slottet til Olav Kyrres plass, spesielt langs Drammensveien og Bygdøy allé og gatene rundt.
Norges Banks hovedkontor ligger på Bankplassen i Oslo. Bankens tidligere bygning lå like ved, og er nå gjort om til museum. Mange statlige aktører holder også til i Bryn/Helsfyr-området øst for sentrum; disse omfatter blant annet Skatteetaten, Kripos og Statens vegvesen.
=== Lokalpolitikk ===
Oslo har som eneste kommune i Norge både kommunale og fylkeskommunale funksjoner og oppgaver. Kommunen styres etter en parlamentarisk styringsmodell, der den utøvende makten ledes av et byråd. Byrådet består av åtte medlemmer og ledes av en byrådsleder. Byrådet springer ut av bystyret, som velges i vanlige kommunevalg hvert fjerde år. Bystyret består av 59 representanter, og har i perioden 2015–2019 et rødgrønt flertall. Ordføreren er bystyrets leder og byens fremste representant.
I 2015 overtok en rødgrønn koalisjon byrådsmakten etter 18 år med byrådsledere fra Høyre. Raymond Johansen leder et byråd bestående av Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Sosialistisk Venstreparti, med støtte fra Rødt. Ordfører er SVs Marianne Borgen.
=== Administrativ inndeling ===
Oslo kommune er delt inn i 15 bydeler. Hver bydel styres politisk av et bydelsutvalg på 15 medlemmer. Disse ble tidligere oppnevnt av bystyret. Som en prøveordning ble fire av utvalgene i 1995 og 1999 valgt direkte av befolkningen. Ved kommunestyrevalget i 2007 gikk man over til direkte valg av samtlige bydelsutvalg.
Bydelenes oppgaver er i hovedsak knyttet til omsorgstjenester i hjem og institusjon, barnehager, barnevern, forebyggende helsetjenester og en del nærmiljøtiltak. Bydelene har videre – i samarbeid med NAV – ansvaret for sosialtjenestene, herunder tildeling av økonomisk sosialhjelp. Bydelene utfører dels tjenester med eget personell, dels har de bestillerfunksjon. Bydelene er også høringsinstans i en del saker, for eksempel ved reguleringsplaner og ved tildeling av skjenke- og salgsbevillinger for alkohol.
Bydelene har egne bydelsadministrasjoner, som forbereder saker for bydelspolitikerne og som iverksetter det som besluttes.
=== Etater og kommunale foretak ===
Oslo kommune har en rekke etater og kommunale foretak (KF) som ivaretar kommunens samlede tjenestetilbud. Oslos største etat er Utdanningsetaten, som har ansvar for 176 skoler, ca. 11 000 lærere og 65 000 elever fra førsteklasse i grunnskolen og ut videregående. Utdanningsetaten ledes av Astrid Søgnen.
Blant kommunens øvrige virksomhetene finner vi Vann- og avløpsetaten med 600 ansatte som forvalter vann- og avløpsinfrastruktur til en verdi av ca 100 milliarder kroner, Oslo brann- og redningsetat med 410 ansatte, og åtte brannstasjoner rundt om i byen. Hovedbrannstasjonen ligger på Hammersborg, mens de andre er spredt rundt i bydelene. Disse omfatter blant annet Briskeby brannstasjon, Grorud brannstasjon og Bryn brannstasjon. Helseetaten har om lag 850 ansatte og har ansvar for folkehelse i Oslo og operative tjenester som offentlig legevakt og tannlegevakt. Oslos byantikvaren ble opprettet i 1956 som landets første byantikvarembete. Byantikvaren holder til i Maridalsveien 3, der de holder til i gamle industrilokaler sammen med Oslo byarkiv. Oslo har også flere kommunale foretak. Oslo Havn KF står for driften av havna, mens Boligbygg Oslo er et kommunalt foretak som eier og forvalter boliger på vegne av kommunen. Det er derimot Undervisningsbygg Oslo KF som er Oslos største eiendomsforvalter, gjennom eierskap og drift av et hundreogsyttitalls skoler.
=== Segl og flagg ===
Oslos byvåpen er en omtegning av byens segl fra middelalderen, med delvis forandret innhold. Det er ikke et våpen i heraldisk forstand, men et mangefarget segl. Byene Oslo, Bergen og Tønsberg bruker tegninger av segl som våpen, Trondheim gjør det samme, men har plassert seglets innhold i et skjold og gitt det heraldiske farger. Også for Oslo/Kristiania er det flere ganger tegnet uoffisielle «byvåpen» med seglets innhold innsatt i et skjold.Flere avtrykk av det opprinnelige seglet fra ca. 1300 er bevart. Det er sirkelrundt med en innskrift på latin som forteller at det er osloborgernes merke. Billedfeltet viser byens skytshelgen St. Hallvard med sine attributter – de tre pilene han ble drept med, og kvernsteinen som drapsmennene bandt rundt halsen hans for å senke liket i Drammensfjorden. Ved hans føtter ligger en utydelig figur som i tidens løp er blitt feiltolket. Den forestiller en kriger i ringbrynje og våpenskjorte, og bildet symboliserer Hallvards triumf over den onde fiende han har beseiret.St. Hallvard var byens seglmotiv gjennom hele middelalderen og overlevde byens flytting og nyanlegg under navnet Christiania. På 1600-tallet fikk byen et motto som ble brukt som randinnskrift på seglet: «Unanimiter et constanter» – enig og standhaftig. Men i senere versjoner ble seglets innhold misforstått og fremstilt som en tronende kvinne – lykkens gudinne Fortuna eller den personifiserte Christiania. På 1800-tallet gjenoppdaget man hvem hovedpersonen var, men nå var det figuren nederst som ble feiltolket som den kvinnen Hallvard forsøkte å redde.13. januar 1892 vedtok formannskapet i Kristiania en ny autorisert utforming av seglet og kalte det «byvåpen». Her er kvinnen ved Hallvards føtter anstendig påkledd. Ved byjubileet i 1924 fikk våpenet en ny offisiell utforming, tegnet ved byarkitektens kontor. Kvinnen var fortsatt med i bildet, og nå helt naken. Denne utformingen har Oslo kommune siden fastholdt, og den er senest stadfestet av bystyret ved utarbeidelsen av «Designhåndbok for Oslo» i 1990-årene.
Ved jubileet i 1924 innførte Oslo kommune også et byflagg. Det fikk fire vannrette striper – blått, hvitt, blått og hvitt. Fargene var formodentlig hentet fra byseglet, siden versjonen fra 1892 ofte ble fremstilt i blått og hvitt. Dette flagget ble merkelig nok aldri formelt vedtatt av bystyret, og det ble heller ikke søkt om godkjennelse, slik lov av 29. juni 1933 om flagging på kommunenes offentlige bygninger krever. I 1996 ble blåfargen offisielt normert.
Ved det seneste byjubileet i 2000 innførte kommunen et helt nytt flagg. Det viser byseglet fra 1924 i mangefarget utgave på blå duk. Dette flagget er heller ikke godkjent av staten, og bruken er dermed ulovlig på kommunale bygninger.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
Oslo er vert for en lang rekke forskjellige universiteter og høgskoler. Universitetet i Oslo (UiO) er landets eldste og tradisjonelt største universitet, og ble grunnlagt i 1811. UiO holder til flere steder i byen, med hovedcampus i Blindern- og Gaustad-området, og med Det juridiske fakultet i de gamle universitetsbygningene i sentrum. Universitetet har ca. 28 000 studenter og ca. 7 000 vitenskapelige ansatte (2018).Oslomet – storbyuniversitetet fikk universitetsstatus i 2018 og er en videreføring av Høgskolen i Oslo og Akershus og en lang rekke tidligere høyskoler i Oslo og omegn; denne institusjonen har tradisjonelt fokus på mer praktiske utdannelser, og holder til på Bislett (i tillegg til Kjeller ved Lillestrøm). Oslomet har rundt 20 000 studenter. Handelshøyskolen BI holder til i Nydalen, og tilbyr økonomisk utdanning på alle nivåer. Andre kjente institusjoner for høyere utdanning i Oslo er Arkitektur- og designhøgskolen, Kunsthøgskolen, Høyskolen Kristiania, NITH, Norges veterinærhøgskole, Norges musikkhøgskole, Krigsskolen og Menighetsfakultetet. Også Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har planer om å etablere seg i Oslo.Oslo har en lang rekke videregående skoler i stort sett alle deler av byen. Disse omfatter ca. 15 000 skoleplasser, fordelt på et tyvetalls skoler. Inntil halvparten av plassene på hver skole fordeles til søkere fra regionen skolen tilhører, mens den andre halvparten av plassene tilfaller søkere fra hele byen, basert på karakterer. Skoler i ytre by, som Ullern, Nordstrand, Lambertseter, Stovner, Persbråten og Bjørnholt, har mellom 82 og 87 prosent opptatte fra egen region, mens sentrumsskoler som Elvebakken, Fagerborg, Foss, Hartvig Nissen, Oslo handelsgymnasium og Oslo katedralskole alle har ca. 50 % inntatte fra egen region.Det er store ulikheter i Oslo når det gjelder rekrutteringen til videregående utdanning. Elever med høy sosial bakgrunn velger langt oftere studiespesialisering enn elever med lav sosial bakgrunn. Siden nittitallet har det imidlertid vært en avtagende geografisk segregering der elever fra østkanten og vestkanten i større grad enn før går på samme skoler. Likevel er det slik at elever fra vestkanten i liten eller ingen grad ønsker å gå på østkantskolene, mens elever fra østkanten ofte ønsker å gå på skoler på vestkanten.
=== Forsvaret og Oslo ===
Forsvaret har et aktivt nærvær i Oslo. Hans Majestet Kongens Garde holder til i Huseby leir, og står for vakthold på blant annet Det kongelige slott og Akershus festning og er den norske konges livgarde. Garden er også en del av beredskapsstyrken kalt hovedstadsforsvaret.
Oslo hører til Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt 02, som holder til på Lutvann leir øst i byen. Denne styrken har 5 500 soldater, i tillegg til Innsatsstyrken Derby med 580 mann fordelt på 14 tropper. Forsvarets etterretningshøgskole og Etterretningstjenesten holder også til på Lutvann.
Oslo huser også Akershus kommandantskap (AK), med hovedkvarter på Akershus festning. AK har ansvaret for alle soldater i støttefunksjoner i osloområdet, samt planlegging og gjennomføring av parader og arrangementer i militær regi. På Akershus festning er også Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet, samt flere mindre militæravdelinger (Forsvarets høgskole, Forsvarsmuseet, Feltprestkorpset, Forsvarets militærgeografiske tjeneste og Forsvarets mediesenter), lokalisert. I tillegg holder også Forsvarets logistikkorganisasjon til i området.
Krigsskolen holder til på Linderud leir i Groruddalen.
=== Medier ===
Som Norges hovedstad har Oslo en dominerende stilling i det norske mediemarkedet. De store Osloavisene er Norges største, og disse omfatter Aftenposten (opplag 236 000 morgen og 102 000 kveld), VG (opplag 212 000) og Dagbladet (opplag 99 000). Andre dagsaviser som kommer ut i Oslo er Dagens Næringsliv (opplag 83 000), Finansavisen (opplag 25 000), Dagsavisen (opplag 25 000), Vårt Land (opplag 24 000), Klassekampen (opplag 15 000) og Nationen (opplag 13 000; alle tall er avrundet til nærmeste tusen og hentet fra Mediebedriftenes Landsforening, for 2011).Oslo har også flere lokalaviser. Akers Avis Groruddalen har som navnet antyder fokus på Groruddalen i nordøst, og har en historie som strekker seg tilbake til 1928. Nordstrands Blad ble grunnlagt i 1925 og er delvis gratisavis og delvis en abonnementsavis. Avisen dekker Oslos tre sørøstligste bydeler. Siden 2006 har Nordstrands Blad vært en del av Lokalavisene Oslo, som også utgir fem andre lokalaviser i ulike deler av byen: Østkantavisa (Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene), Lokalavisen Groruddalen (Alna, Bjerke, Grorud og Stovner), Lokalavisen Frogner/St. Hanshaugen (Frogner og St. Hanshaugen), Nordre Aker Budstikke (Nordre Aker) og Ullern Avis/Akersposten (Vestre Aker og Ullern).
NRK og TVNorge har sine hovedkvarterer i Oslo. NRK Marienlyst er spesielt kjent, og dette nabolaget vest i byen har nesten blitt synonymt med statskanalen. TV 2 har også studioer i Oslo, men da kanalen fikk konsesjon ble den pålagt å legge hovedkvarteret utenfor hovedstaden. TV8 Oslo er hovedstadens kommersielle lokal-TV-kanal og sender 24 timer i døgnet. Sendingene består av lokale nyheter, sport, vær og aktuelle programmer.
En rekke lokalradiostasjoner sender i Oslo. disse omfatter blant andre Radio 1, Radio Tango, radiOrakel og Radio Nova. NRK Østlandssendingen dekker Oslo og Akershus og holder til i det tidligere Myrens Verksted på Sagene.
== Samferdsel ==
I Oslo har Samferdselsetaten ansvaret for langsiktig samferdselsplanlegging, trafikk- og gatebruksplaner, trafikksikkerhet og planer for fremkommelighetstiltak for kollektivtrafikken.
=== Veinett ===
Veinettet i Oslo er utbygget med tre ringveier for å avlaste sentrumsgatene for gjennomgangstrafikk: Ring 1, Ring 2 og Ring 3 (Store Ringvei). I tillegg går E18 i tunnel under bykjernen, mens E6 går igjennom flere av de østlige bydelene.
Av ringveiene var Store Ringvei den første ringveien som gikk rundt sentrumskjernen. En ytre ringvei ble også påbegynt, men den er ikke blitt fullført. Den går mellom Skullerud og Alnabru.
Oslo har også en rekke veier som går i tunneler. Ring 3 har tre tunneler; Brynstunnelen, Tåsentunnelen og Granfosstunnelen. Det arbeides med en ny tunnel ved Økern også. Ring 2 har ingen tunneler, mens Ring 1 har Hammersborgtunnelen. E18 går igjennom Festningstunnelen og senketunnelen Bjørvikatunnelen. Fra denne vil man kunne komme til E6 via Ekebergtunnelen og Svartdalstunnelen (sørover) eller Vålerengtunnelen (nordover). Brynstunnelen er den eldste av hovedveitunnelene. Den ble bygget samtidig med Store ringvei.
=== Kollektivtransport ===
Kollektivtransporten ble introdusert i Oslo i 1875 da Kristiania Sporveisselskap opprettet hestesporvogn mellom Stortorvet, Homansbyen, Vestbanen og Gamlebyen. I 1894 startet Kristiania Elektriske Sporvei Briskebylinjen, Skandinavias første elektriske sporveislinje. Fire år senere åpnet også Holmenkollbanen med trafikk mellom Majorstuen og Holmenkollen. De første forsøk med selvdrevne busser var i 1897 og 1912–14, men det var ikke før med opprettelsen av Norsk Trafikk A/S i 1918 og ruten mellom sentrum og Østensjø at byen fikk moderne, permanent rutebildrift.
I årene som fulgte økte kollektivtilbudet stadig. I 1927 fikk byen sin første busslinje. I 1928 fikk Oslo ordentlig tunnelbane, da Undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret åpnet. I løpet av 1920-årene var også Lilleakerbanen blitt bygget ut helt til Kolsås i Bærum. I 1935 ble Smestadbanen forlenget og omdøpt til Røabanen, ett år etter Sognsvannsbanens åpning. På østkanten begynte Østensjøbanen som trikkelinje i 1926, og Lambertseterbanen i 1957. I 1960-årene ble disse bygget om til T-bane, samtidig som Grorudbanen og Furusetbanen åpnet i henholdsvis 1966 og 1970. I 1987 ble de vestlige og østlige nettene knyttet sammen ved Stortinget stasjon, og tidlig i 2000-årene kom også T-baneringen for å betjene bydelene nord for sentrum.
Oslo Sporveier ble dannet i 1925 da kommunen overtok de private sporveisselskapene. Siden har det vært kommunens driftsselskap for trikk og buss og T-bane, før disse ble satt ut til det nystartede selskapet Kollektivtransportproduksjon. Navnet «Oslo Sporveier» ble videreført i et administrasjonsselskap, som i 2008 ble slått sammen med Stor-Oslo Lokaltrafikk AS til det nye selskapet Ruter.
Kollektivnettet i Oslo består per 2009 av trikk, buss, T-bane, NSB lokaltog og båt. Trikken hadde i 2008 39,7 millioner reisende, og opererte seks linjer. Bussene hadde på samme tid 68,7 millioner reisende. T-banen har (per 2016) fem linjer og (per 2014) 88 millioner reisende. I kollektivnettet inngår også flere båtlinjer. Norled har ruten mellom Nesoddtangen og Aker Brygge og har ca. 2,7 millioner årlige passasjerer, i tillegg kommer to rushtidsruter. I sommerhalvåret kjøres det ruter til øyene langs Nesoddkysten og videre til Håøya og Drøbak, i tillegg til sommerbåter fra Rådhusbryggene til Bygdøy. Helårs båttrafikk til øyene i havnebassenget går fra 21. mars 2015 fra Rådhusbrygge 4 (flyttet fra Vippetangen).
=== Jernbane og luftfart ===
Jernbanetrafikken i Oslo er sentrert rundt Oslo sentralstasjon (Oslo S), som ligger ved Jernbanetorget øst i sentrum. Oslo S er landets travleste stasjon, og har forbindelser til hele jernbanenettet i Norge, samt til Sverige og Danmark og videre sørover i Europa. Oslo S åpnet i 1980, etter at den nye Oslotunnelen gjorde den gamle Vestbanestasjonen overflødig. Oslo har også lokaltrafikk på Østfoldbanen, Hovedbanen, Gjøvikbanen og Drammenbanen.
Oslo lufthavn, Gardermoen ligger i Ullensaker kommune ca. fem mil nord for byen. Den er Norges største flyplass og åpnet i 1998. Gardermoen har høyhastighetsforbindelse til Drammen med Flytoget, som bruker 19 minutter til Oslo sentralstasjon. Gardermoen overtok som hovedflyplass etter den nå nedlagte Oslo lufthavn, Fornebu, som lå i Bærum vest for Oslo og åpnet i 1939.
Oslo har i tillegg en sekundær lufthavn: Sandefjord lufthavn, Torp. Noen flyselskaper, deriblant Ryanair, markedsfører flyplassen som Oslo, selv om de ligger langt unna og ingen av dem har god offentlig transport til og fra byen. Torp ligger over dobbelt så langt vekk fra Oslo som Gardermoen.
=== Havnetrafikk ===
Oslo Havn deles inn i to deler, Vesthavna og Sydhavna. Vesthavna omfatter blant annet Hjortnes, Filipstad, Rådhusbryggene og kaiene rundt Akershus festning, mens Sydhavna begynner ved Østre Akerselvkai i Bjørvika og strekker seg ned forbi Grønlia, Kongshavn, Sjursøya og ned til Ormsund. Vesthavna og Sydhavna har til sammen en total kailengde på 10 296 meter, og havneanleggene dekker et areal på 1 207 967 kvadratmeter (2007).I 2008 hadde Oslo Havn en samlet godsomsetning på 5 919 tusen tonn, hvorav 3 681 tusen tonn var utenrikshandel og 2 238 tusen tonn var innenriks. Både for innenriks- og utenrikstrafikken losses det betydelig mer enn det lastes; mens det ble importert 2 968 tusen tonn i 2008 ble det kun eksportert 713 tusen tonn. Innenriks var tallene henholdsvis 1 897 og 341 tusen tonn for inngående og utgående godsomsetning.Oslo har hatt havnetrafikk i alle år, men det var først i 1735 at det etter kongelig forordning ble nedsatt en havnekommisjon for å organisere og ha oppsyn med trafikken. I takt med byens vekst vokste også havna, og fra 1885 til 1915 vokste havna fra 5 000 til 9 000 meter kai. Aktiviteten var så stor under første verdenskrig at Grev Wedels plass og Tordenskiolds plass ble brukt som lagringsplass. Det var på denne tiden at Oslo Havnelager ble bygget, som med sine 32 000 kvadratmeter var blant Europas største lagerbygninger.
== Samarbeidsbyer og -regioner ==
=== Samarbeidsbyer ===
Göteborg, Sverige
Shanghai, Kina
St. Petersburg, Russland
Vilnius, Litauen
Warszawa, Polen
=== Samarbeidsregioner ===
Schleswig-Holstein i Tyskland
Provinshovedstaden Mbombela
== Se også ==
Plasser i Oslo
Strøk i Oslo
Verneområder i Oslo
Badeplasser i Oslo
Liste over Oslos høyeste bygninger
Oslo-avtalen
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Synnøve Veinan Hellerud og Jan Messel: Oslo : tusen års historie, 2000. ISBN 82-03-22347-8
Sivert Langholm m.fl. (red.): Oslo bys historie, 1990–94, 5 b. ISBN 82-02-09146-2
Arnved Nedkvitne og Per G. Norseng: Middelalderbyen ved Bjørvika. Oslo 1000–1536, 2000. ISBN 82-02-19100-9
Nils Petter Thuesen: Kongens nye by : Christiania 1624–1648, 1998. ISBN 82-530-1926-2
Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon, 4. utg., 2000 ISBN 82-573-0815-3
Yngvar Ustvedt (red.): Oslo. 1000 år i ord og bilder. Andresen og Butenschøn. Oslo 1999. ISBN 82-7694-045-5
Åse Wetås (2000): Namneskiftet Kristiania – Oslo. – Novus forlag, Oslo. ISBN 82-7099-325-5.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oslo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oslo hos Wikivoyage(no) Oslo kommunes nettsted. Besøkt 17.2.2020
(no) Oslo Byleksikon på nett. Besøkt 17.2.2020
(no) Oslo kommunes interaktive tur- og løypekart for Oslo
(no) Bymiljøetatens temakart. Besøkt 19. august 2016.
(no) Folkemengde i Oslo i alt og etter bydel.
(no) Værvarsel og -kart for Oslo
(no) Trafikanten
(no) SSBs Faktaark
(no) Statistisk årbok for Oslo, utarbeidet av Utviklings- og kompetanseetaten i Oslo kommune
(no) VisitOslo.com
(en) Kart over Oslo 1797
=== Historie ===
(no) Oslo byarkiv – byens hukommelse
(no) Oslo Bymuseum
(no) oslobilder.no, søkbar database med 75 000 foto fra Oslo Museum og Oslo byarkiv
(no) Historiske oslofoto, søkbar database i Oslo byarkiv (denne databasen blir ikke lenger oppdatert; alle fotoene publiseres på oslobilder.no)
(no) Oslofilm, historiske oslofilmer
(no) Oslofilm på YouTube
(no) Gamle fotografier fra Kristiania i Nasjonalbibliotekets arkiv (søk på stikkord)
(no) Gamle fotografier fra Oslo i Nasjonalbibliotekets arkiv
(da) Fyldig artikkel om «Oslo» i Salmonsens konversationsleksikon fra 1930
Historiske turtips i Oslo | Hertug Skules gate (15, 2-14) er en gate på Tøyen i bydel Gamle Oslo. Den går mellom Sigurds gate og Bisp Nikolas' gate. | 194,236 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vikengata_(Oslo) | 2023-02-04 | Vikengata (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Gamlebyen (Oslo)', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Vikengata (2-4; ingen oddetallsadresser) er en gate i Gamlebyen i bydel Gamle Oslo. Den går som blindvei nordover fra Schweigaards gate. (Agdergata går østover herfra som uskiltet gangvei.)
Gaten fikk navn i 1896 etter det tradisjonelle navnet på Oslofjordområdet.
| Vikengata (2-4; ingen oddetallsadresser) er en gate i Gamlebyen i bydel Gamle Oslo. Den går som blindvei nordover fra Schweigaards gate. (Agdergata går østover herfra som uskiltet gangvei.)
Gaten fikk navn i 1896 etter det tradisjonelle navnet på Oslofjordområdet.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Vikengata». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 620. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (V)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Vikengata (2-4; ingen oddetallsadresser) er en gate i Gamlebyen i bydel Gamle Oslo. Den går som blindvei nordover fra Schweigaards gate. | 194,237 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Genomisk_preging | 2023-02-04 | Genomisk preging | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Genetikk', 'Kategori:Genetikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09'] | Genomisk preging (genomisk imprinting) er et epigenetisk fenomen der et gen vil uttrykkes ulikt avhengig av hvilken forelder allelet er arvet fra. Slike arveprosesser er uavhengige av klassisk mendelsk nedarving. Mekanismen består i at genet skrus av i eggcelle eller sædcelle ved metylering før befruktning, og at genet forblir avskrudd gjennom celledelingene etter befruktning. Siden allelet fra den ene forelderen dermed ikke gir noe genprodukt, vil kun allelet fra den andre forelderen bli uttrykt.
Genomisk preging er påvist hos planter, sopp og dyr. Hos menneske kan avvikende uttrykk av pregete gener gi opphav til en rekke sjeldne genetiske sykdommer, f.eks. Beckwith–Wiedemann syndrom, Silver–Russell syndrom, Angelman syndrom, Prader–Willi syndrom og Turners syndrom
| Genomisk preging (genomisk imprinting) er et epigenetisk fenomen der et gen vil uttrykkes ulikt avhengig av hvilken forelder allelet er arvet fra. Slike arveprosesser er uavhengige av klassisk mendelsk nedarving. Mekanismen består i at genet skrus av i eggcelle eller sædcelle ved metylering før befruktning, og at genet forblir avskrudd gjennom celledelingene etter befruktning. Siden allelet fra den ene forelderen dermed ikke gir noe genprodukt, vil kun allelet fra den andre forelderen bli uttrykt.
Genomisk preging er påvist hos planter, sopp og dyr. Hos menneske kan avvikende uttrykk av pregete gener gi opphav til en rekke sjeldne genetiske sykdommer, f.eks. Beckwith–Wiedemann syndrom, Silver–Russell syndrom, Angelman syndrom, Prader–Willi syndrom og Turners syndrom
== Referanser == | Genomisk preging (genomisk imprinting) er et epigenetisk fenomen der et gen vil uttrykkes ulikt avhengig av hvilken forelder allelet er arvet fra. Slike arveprosesser er uavhengige av klassisk mendelsk nedarving. | 194,238 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Minyere | 2023-02-04 | Minyere | ['Kategori:Antikke folkeslag', 'Kategori:Arkeologi i Hellas', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Minyere (gresk: Μινύες eller Μινύαι) var i henhold til gresk mytologi en urgresk, opprinnelig og forhistorisk folkegruppe i Thessalia og Boiotia. De tilhørte «den heroiske tidsalder», det vil si i mykensk tid. I Iliadens andre sang stedfestes minyerne til området omkring det vestlige Boiotia med hovedsete i Orkhomenos.
Minyerne fremmes som de tidligste greske sjøfarerne. De var også driftige jordbrukere og gjennomførte tørrlegging av den boiotiske dalslettene omkring innsjøen Kopais og regulerte elven Kefissos' oversvømmelser. De synes å ha utmerket seg med tidlig utviklet kultur. Selv argonautene og deres etterkommere på øya Limnos nord i Egeerhavet pleide å fremme seg selv som minyere. Minyerne spredte seg også til andre deler av Hellas, og folkeminne fortalte om mengder av minyere som innvandret til Elis, Lakonia, Attika og andre steder.Minyas (gresk: Μινύας) var i gresk mytologi en eponymsk sagnkonge over minyerne. Han var berømt for sin rikdom. En stor rundbygning og et forhistorisk gravkammer, begge i nærheten av Orkhomenos, har blitt betegnet som Minyas' skattekammer.I hvilken grad sagnene om minyerne som en opphavelig folkegruppe langs den nordvestlige delen av Egeerhavet er reflektert i de litterære redegjørelsene og i hvilken grad den materielle kulturen kan med sikkerhet knyttes til en språkbasert etnisitet, har blitt emne for gjentatt revidering av historikerne. Mykenske grekere nådde Kreta så tidlig som 1450 f.Kr. Greskspråklig tilstedeværelse på det greske fastlandet er datert til 1600 f.Kr., hvilket er bevitnet i sjaktgraver. Andre aspekter av en «minyerisk» periode synes å komme fra nordlige Hellas og Balkan, antydet i særlige gravhauger og perforerte steinøkser. Forskeren John L. Caskeys tolkning av hans arkeologiske utgravninger på 1950-tallet knyttet etnisk-lingvistiske «urgrekere» til en «minyerisk» (eller mellomhelladisk) kultur. Senere forskere har stilt spørsmål eller utbedret hans datering og betvilt knytting av materiell kultur til lingvistisk etnisitet.
| Minyere (gresk: Μινύες eller Μινύαι) var i henhold til gresk mytologi en urgresk, opprinnelig og forhistorisk folkegruppe i Thessalia og Boiotia. De tilhørte «den heroiske tidsalder», det vil si i mykensk tid. I Iliadens andre sang stedfestes minyerne til området omkring det vestlige Boiotia med hovedsete i Orkhomenos.
Minyerne fremmes som de tidligste greske sjøfarerne. De var også driftige jordbrukere og gjennomførte tørrlegging av den boiotiske dalslettene omkring innsjøen Kopais og regulerte elven Kefissos' oversvømmelser. De synes å ha utmerket seg med tidlig utviklet kultur. Selv argonautene og deres etterkommere på øya Limnos nord i Egeerhavet pleide å fremme seg selv som minyere. Minyerne spredte seg også til andre deler av Hellas, og folkeminne fortalte om mengder av minyere som innvandret til Elis, Lakonia, Attika og andre steder.Minyas (gresk: Μινύας) var i gresk mytologi en eponymsk sagnkonge over minyerne. Han var berømt for sin rikdom. En stor rundbygning og et forhistorisk gravkammer, begge i nærheten av Orkhomenos, har blitt betegnet som Minyas' skattekammer.I hvilken grad sagnene om minyerne som en opphavelig folkegruppe langs den nordvestlige delen av Egeerhavet er reflektert i de litterære redegjørelsene og i hvilken grad den materielle kulturen kan med sikkerhet knyttes til en språkbasert etnisitet, har blitt emne for gjentatt revidering av historikerne. Mykenske grekere nådde Kreta så tidlig som 1450 f.Kr. Greskspråklig tilstedeværelse på det greske fastlandet er datert til 1600 f.Kr., hvilket er bevitnet i sjaktgraver. Andre aspekter av en «minyerisk» periode synes å komme fra nordlige Hellas og Balkan, antydet i særlige gravhauger og perforerte steinøkser. Forskeren John L. Caskeys tolkning av hans arkeologiske utgravninger på 1950-tallet knyttet etnisk-lingvistiske «urgrekere» til en «minyerisk» (eller mellomhelladisk) kultur. Senere forskere har stilt spørsmål eller utbedret hans datering og betvilt knytting av materiell kultur til lingvistisk etnisitet.
== Antikkens bruk av «minyere» ==
Grekerne adskilte ikke særlig klart mellom minyerne fra pelasgere som kom før dem og tilhørte en bredere kategori av urgresk egeiske folk. Greske mytografer i antikken ga minyerne en eponymsk grunnlegger, Minyas, som antagelig er like legendarisk som Pelasgos var den mytiske grunnleggeren av pelasgerne. Disse minyerne ble assosiert med Orkhomenos i Boiotia slik geografen Pausanias forteller at en by ved kysten av Anatolia, Teos, «pleide å være befolket av minyerne fra Orkhomenos, som kom til den med Athamas». De kan ha representert en kongeslekt eller en folkestamme som senere ble lokalisert i Boiotia.
Herodotos forsikrer flere steder at pelasgere bodde i den fjerne fortid sammen med athenerne i Attika og at disse pelasgere ble fordrevet fra Attika og de på sin side fordrev minyerne ut av øya Limnos. Herodotos hevdet også at minyerne fra byen Amyklai i Peloponnes bosatte seg på øya Thera rundt 800 f.Kr.Herakles, helten hvis bedrifter alltid feiret den nye olympiske orden over de gamle tradisjoner, kom til Theben, en av oldtidens mykenske byer. Der oppdaget han at grekerne betalte tributt på 100 kyr (en hekatomb) hvert år til Erginos, konge av minyerne. Herakles angrep en gruppe med utsendinger fra minyerne. Han skar av dem ørene, nesene og hendene. Deretter bant han dem sammen ved nakkene og sa til dem at de kunne ta dette som tributt til Erginos. Minyernes konge erklærte krig mot Theben, men Herakles sammen med thebanerne beseiret dem etter å ha bevæpnet dem med våpen fra templene. Erginos ble drept og minyerne ble tvunget til å betale det dobbelte av den tidligere tributten til thebanerne. Herakles er også kreditert med å nedbrenningen av palasset i Orkhomenos: «Deretter kom han uventet til byen Orkhomenos og etter å ha kommet seg inn porten brente han ned palasset til minyerne, og raserte byen til grunnen.»Argonautene ble tidvis referert til som «minyere» ettersom helten Jasons mor kom fra denne slekten, og flere av hans slektninger på morssiden deltok i hans vågestykke.
== Arkeologi ==
=== Terminologiske problemer ===
Før den andre verdenskrig benyttet arkeologer tidvis begrepet «minyere» ulikt. Det kunne henvise til den aller første bølgen av urgreske talere på andre millennium f.Kr.; det kunne også henvise til tidlige bronsealderkulturer som samtidig ble identifisert med begynnelsen av mellomhelladisk kultur. Grå «minyerisk keramikk» er et arkeologisk begrep for en særskilt stil av egeisk keramikk som ble assosiert med mellomhelladisk periode (ca. 2100–1550 f.Kr.). Således ville begynnelsen av mellomhelladisk periode være markert av innvandringen av disse «minyere». I henhold til den amerikanske arkeologen Emily Vermeule var dette den første bølgen av sanne grekere i Hellas. I nyere tid har derimot arkeologer og etnologer betraktet begrepet «minyere» som problematisk: «å kalle de som framstilte «minyerisk keramikk» for «minyere» er lastverdig,» slo F. H. Stubbings fast. «Å avlede etniske navn fra keramikkstiler er en av de mest beklagelige vaner i arkeologien,» hevdet F. J. Tritsch i 1974. «Vi snakker villig om «minyere» når vi mener en befolkning som benyttet keramikk vi kaller «minyerisk».»
=== Utgravninger ===
Da John L. Caskey fra Den amerikanske skole for klassiske studier i Athen skisserte resultatene av sine utgravninger ved Lerna fra 1952 og fram til 1958, hevdet han at kjennetegnene på mellomhelladisk kultur (= grå minyerisk keramikk og faste keramikkhjul) kan ha hatt sin opprinnelse i tidlig helladisk tid III. Caskey hevdet også at Lerna (sammen med bosetningene ved Tiryns, Asine i Argolida, Agios Kosmas i nærheten av Athen, og kanskje Korint) ble ødelagt mot slutten av tidlig helladisk tid II. Han foreslo at de som angrep bosetningene i tidlig helladisk tid II kan ha vært grekere som snakket et språk som var utgangspunktet for senere gresk språk. Casey mente å ha funnet i folket fra mellomhelladisk tid å være de direkte forfedrene til mykenerne og senere grekere. Det er imidlertid bevis på en annen ødeleggelse av samme slag i tidlig helladisk tid III ved Korakou (nær Korint) og Eutresis i Boiotia.Selv om forskere i dag er enig om at mykenske grekere kan være etterkommere etter «minyere» fra den mellomhelladiske periode, stiller de spørsmål ved Caskeys forslag om at (urgreske) indoeuropeere andgrep og ødela tidlig helladiske bosetninger over hele Hellas. Faktisk er de lagene med ødeleggelser som Caskey fant ved Lerna og Tiryns siden blitt tilskrevet brann. Det er dessuten indikasjoner på at tidlig helladisk II-kultur ble direkte fulgt av tidlig helladisk III-kultur. Det indikerer at etterkommerne og grunnleggerne av den minyerisk kultur var en innfødt, stedegen og opprinnelig gruppe, og ikke innvandret fra nordlige Balkan eller lengre nord.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Cambitoglou, Alexander; Descœudres, Jean-Paul (1990): Eumousia: Ceramic and Iconographic Studies in Honour of Alexander Cambitoglou. Sydney, Australia: Meditarch. ISBN 0-909797-17-X.
Caskey, John L. (1960): «The Early Helladic Period in the Argolid» i: Hesperia 29 (3): 285–303. doi:10.2307/147199.
Crossland, R. A.; Birchall, Ann (1973): Bronze Age Migrations in the Aegean; Archaeological and Linguistic Problems in Greek Prehistory: Proceedings of the first International Colloquium on Aegean Prehistory, Sheffield. London, United Kingdom: Gerald Duckworth and Company Limited. ISBN 0-7156-0580-1.
Dietrich, Bernard Clive (1973): The Origins of Greek Religion. Berlin, Germany: Walter de Gruyter. ISBN 3-11-003982-6.
Hadidi, Adnan (1982): Studies in the History and Archaeology of Jordan I. Jordan: Department of Antiquities, Hashemite Kingdom of Jordan.
Hood, M. S. F. (1960): «Archaeology in Greece» i: Archaeological Reports (7): 3–35.
Laird, A. G. (1933): «Herodotus on the Pelasgians in Attica» i: The American Journal of Philology 54 (2): 97–119.
Ovid; More, Brookes (1922): Ovid's Metamorphoses. Boston, Massachusetts: Cornhill Publishing Company.
Rutter, Jeremy B. (1996): «Prehistoric Archaeology of the Aegean». Trustees of Dartmouth College and the Foundation of the Hellenic World.
Maximus, Valerius; Walker, H. J. (2004): Memorable Deeds and Sayings: One Thousand Tales from Ancient Rome. Indianapolis, Indiana: Hackett Publishing. ISBN 0-87220-674-2
== Eksterne lenker ==
Harper's Dictionary of Classical Antiquities
"«Grey Ware as a Phenomenon» (Aegeo-Balkan Prehistory) ved Peter Pavúk | Minyere (gresk: Μινύες eller Μινύαι) var i henhold til gresk mytologi en urgresk, opprinnelig og forhistorisk folkegruppe i Thessalia og Boiotia. De tilhørte «den heroiske tidsalder», det vil si i mykensk tid. | 194,239 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Munnhygiene | 2023-02-04 | Munnhygiene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Odontologi'] | Oral hygiene viser til praksisen med å holde munn og tenner rene slik at man unngår sykdommer, slik som hull i tennene karies, samt dårlig ånde. Flere eksterne faktorer påvirker den orale hygienen, og eksempler på dette er kosthold, tannpuss og genetikk. Verdens helseorganisasjon har karakterisert oral hygiene som «fravær av smerter, infeksjoner og sykdommer i munn og tenner som begrenser individets evne til å tygge, smile, snakke og psykososialt velvære.»
| Oral hygiene viser til praksisen med å holde munn og tenner rene slik at man unngår sykdommer, slik som hull i tennene karies, samt dårlig ånde. Flere eksterne faktorer påvirker den orale hygienen, og eksempler på dette er kosthold, tannpuss og genetikk. Verdens helseorganisasjon har karakterisert oral hygiene som «fravær av smerter, infeksjoner og sykdommer i munn og tenner som begrenser individets evne til å tygge, smile, snakke og psykososialt velvære.»
== Historie ==
I 1907 utga Den norske tannlegeforening resultatene fra en undersøkelse av barn i Arendal, Drammen, Hamar, Horten og Kragerø. Det ble oppdaget stor grad av tannråte i de blivende tennene til 6.-klassingene i byene. En samlet tannlegestand kom til «at bekjempelse av denne folkesykdom er en hygienisk nødvendighet.» Internasjonalt var det også stor oppmerksomhet rettet mot tannhelse. Oppfatningene og konsensus var at skolene var riktig arena for å overbevise allmennheten om viktigheten av god tannhelse.
Dette regnes som begynnelsen av den økte oppmerksomheten rettet mot befolkningens tannhelse. Blant annet kunne man i 1910 lese at «tandsykdomme er meget utbredt i Opdal; det er ingen sjeldenhet at se unge mennesker i 18-20 aars alder med fuldt gebiss, og det er her regel at de første molarer mistes, før den ander kommet frem.»Ved rengjøring av tenner er noe av det viktigste man kan gjøre som individ å sørge for fjerning av plakk og tannstein fra tennene. Dette bidrar til å forhindre dannelsen av hull, tannkjøttsykdommer og tannråte. Ved å pusse tennene jevnlig sørger man for å fjerne de komponentene som på sikt fører til orale lidelser. Siden begynnelsen av menneskets moderne historie, har vi brukt diverse redskap for å rengjøre tennene. Dette inkluderer trekvister, fuglefjær, dyrebein og pinnsvinpigger.Tannleger anbefaler at man rengjør tennene 2 ganger profesjonelt hvert år, slik at man blir kvitt tannstein og plakk som samler seg i de mindre tilgjengelige deler av munnen. Ellers oppfordrer tannlegene til børsting av tennene to ganger daglig for å fjerne akkumulerte matrester og sukker. Dette burde kombineres med bruk av tanntråd. Tannleger og andre eksperter anbefaler i tillegg at man bytter tannbørste 4-5 ganger i året.
== Fjerning av plakk ==
Plakk er en gul og klebrig substans som danner seg på tennene og tannkjøttet som følge av dårlig rengjøring. Bakteriene i plakket omdanner matrester (vanligvis sukker) til en syre som angriper tannemaljen. Dette vil til slutt føre til dannelsen av hull i tennene. Jevnlig bruk av tanntråd og tannbørste vil sørge for at mesteparten av plakket fjernes fra tennene. Dersom plakk blir værende på tennene over lenger tid vil det til slutt omformes til tannstein.
Plakk kan også føre til betennelse i tannkjøttet (også kjent som Gingivitt), noe som gjør det rødt og ømt. Et symptom på gingivitt er at tannkjøttet blør ved tannpuss og bruk av tanntråd.
== Tannpuss og pusseteknikk ==
God pusseteknikk er avgjørende for god munnhygiene. Flere studier har konkludert med at bruk av elektrisk tannbørste (ved riktig teknikk) gir et bedre resultat enn bruk av manuell tannbørste. Tannpuss morgen og kveld anbefales, 2 minutter morgen og 2 minutter kveld. Dersom man ikke skyller munnen med vann etter tannpuss, får fluoren ligge igjen og beskytte tennene. Dersom du velger å bruke manuell tannbørste, er det viktig at du vinkler børstestråene 45 grader mot tannkjøttkanten, samt at du beveger tannbørsten i små lette bevegelser frem og tilbake langs med tannkjøttkanten. Et pennegrep på tannbørsten er å anbefale, dette for å komme bedre til og unngå for hardt trykk mot tennene og tannkjøttet.
== Tanntråd ==
Tanntråd er en svært viktig del av den orale hygienen. Det fjerner plakk og matrester som har festet seg mellom tennene, og de stedene hvor tannbørsten ikke kommer til. Tannleger anbefaler at man bruker tanntråd daglig for å holde munnen ren. Ved hjelp av tanntråd får man fjernet matrester først og fremst i tannmellomrommene, men også under tannkjøttranden.
Rommet mellom tennene utgjør cirka en fjerdedel av tannflatene, noe som vil si at du etterlater mer enn 25 prosent av matrestene og bakteriene dersom du ikke gjør rent der også. Tanntråd er meget effektivt for å fjerne bakterier og matrester som samles daglig mellom tennene.
== Kosthold ==
Mat og drikke er en av de viktigste faktorene som påvirker den orale hygienen. Sukkerholdig mat og drikke kan ha en særdeles negativ effekt på tennene over tid. De seneste årene har det vært en generell oppvåkning i henhold til viktigheten av kosthold. For eksempel har Nordmenns forbruk av salt og sukker falt betydelig de siste tiårene. "Sukker er en dokumentert medvirkende årsak til tannråte. Det er hyppigheten av sukkerinntakene og ikke totalmengden som har betydning for tannråteprosessen. Selve tannråteprosessen er svært kompleks der faktorer som bakteriefloraen i munnen, kosten, fluorinntak og spyttet spiller en rolle."
== Referanser == | Oral hygiene viser til praksisen med å holde munn og tenner rene slik at man unngår sykdommer, slik som hull i tennene karies, samt dårlig ånde. Flere eksterne faktorer påvirker den orale hygienen, og eksempler på dette er kosthold, tannpuss og genetikk. | 194,240 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Funda_K%C4%B1l%C4%B1%C3%A7 | 2023-02-04 | Funda Kılıç | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske sangere', 'Kategori:Deltakere i Tyrkvisjonens sangkonkurranse', 'Kategori:Fødsler 17. august', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Izmir', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyrkiske musikere'] | Funda Kılıç (født 17. august 1988 i Izmir, Tyrkia) er en tyrkisk vokalist bosatt i Antwerpen i Belgia. Hun hadde sitt musikalske gjennombrudd da hun i en alder av 19 år ble medlem i Grup Reyting som i 2009 ga ut singelen Birini Bıraktım.I 2011 ga Kılıç ut singelen Stand Up i Belgia, Spania, Russland og Nederland, og i 2012 ga hun ut sitt første album Moda, der hun også hadde en tyrkisk versjon av melodien «Stand Up». Samtidig med utgivelsen ble Kılıç frontfigur i en reklamekampanje for et tyrkisk undertøysmerke. Funda Kılıç representerte Tyrkia i Tyrkvisjonens sangkonkurranse med melodien «Hoppa», som endte på femtende og sisteplass i finalen.
| Funda Kılıç (født 17. august 1988 i Izmir, Tyrkia) er en tyrkisk vokalist bosatt i Antwerpen i Belgia. Hun hadde sitt musikalske gjennombrudd da hun i en alder av 19 år ble medlem i Grup Reyting som i 2009 ga ut singelen Birini Bıraktım.I 2011 ga Kılıç ut singelen Stand Up i Belgia, Spania, Russland og Nederland, og i 2012 ga hun ut sitt første album Moda, der hun også hadde en tyrkisk versjon av melodien «Stand Up». Samtidig med utgivelsen ble Kılıç frontfigur i en reklamekampanje for et tyrkisk undertøysmerke. Funda Kılıç representerte Tyrkia i Tyrkvisjonens sangkonkurranse med melodien «Hoppa», som endte på femtende og sisteplass i finalen.
== Diskografi ==
Oktober 2012: Moda (GNL Entertainment)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(tr) Offisielt nettsted
(en) Funda Kılıç – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Funda Kılıç på Discogs
(en) Funda Kılıç på Discogs
(en) Funda Kılıç på MusicBrainz
Funda Kılıç på Twitter
Funda Kılıç på Facebook
Funda Kılıç på Instagram | Funda Kılıç (født 17. august 1988 i Izmir, TyrkiaFunda Kılıç' hjemmeside, Biography . | 194,241 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Epigenetikk | 2023-02-04 | Epigenetikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Genetikk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Epigenetikk er en retning innenfor biologifaget som studerer arvelige egenskaper som ikke skyldes endringer i selve DNA-koden, men som skyldes avlesning og bruk av genetisk kode. Epigenetikken studerer hvordan DNA leses og uttrykkes. Flere ulike mekanismer kan aktivere og deaktivere gener, blant annet DNA-metylering og histonmodifisering. En epigenetisk egenskap er en stabilt nedarvet fenotype som ikke skyldes forandring i DNA-sekvensen.Et eksempel på epigenetiske endringer er differensieringen av ulike celletyper i vev og organer når flercellede organismer utvikler seg. Påvirkning fra miljøet kan føre til epigenetiske endringer. Dette antas å være årsaken til at den arvelige sykdommen schizofreni i bare litt under halvparten av tilfellene rammer begge i et par av eneggede tvillinger, selv om de genetisk er identiske. Epigenetiske endringer spiller en stor rolle i aldringsprosessen og er sannsynligvis en viktig årsak til autoimmune sykdommer, diabetes og kreft.
Under utviklingen av kjønnscellene blir som regel epigenetiske endringer fjernet. Det er likevel blitt oppdaget mange eksempler på arvelige epigenetiske endringer, noe som minner om lamarckisme. En studie utført i den nordsvenske byen Överkalix viste at sønnene til menn som hadde sultet i barndommen, hadde lavere sannsynlighet for å utvikle hjerte- og karsykdommer. Hos menn som derimot hadde hatt tilgang på mye mat, hadde de mannlige barnebarna større risiko for å dø av diabetes.
| Epigenetikk er en retning innenfor biologifaget som studerer arvelige egenskaper som ikke skyldes endringer i selve DNA-koden, men som skyldes avlesning og bruk av genetisk kode. Epigenetikken studerer hvordan DNA leses og uttrykkes. Flere ulike mekanismer kan aktivere og deaktivere gener, blant annet DNA-metylering og histonmodifisering. En epigenetisk egenskap er en stabilt nedarvet fenotype som ikke skyldes forandring i DNA-sekvensen.Et eksempel på epigenetiske endringer er differensieringen av ulike celletyper i vev og organer når flercellede organismer utvikler seg. Påvirkning fra miljøet kan føre til epigenetiske endringer. Dette antas å være årsaken til at den arvelige sykdommen schizofreni i bare litt under halvparten av tilfellene rammer begge i et par av eneggede tvillinger, selv om de genetisk er identiske. Epigenetiske endringer spiller en stor rolle i aldringsprosessen og er sannsynligvis en viktig årsak til autoimmune sykdommer, diabetes og kreft.
Under utviklingen av kjønnscellene blir som regel epigenetiske endringer fjernet. Det er likevel blitt oppdaget mange eksempler på arvelige epigenetiske endringer, noe som minner om lamarckisme. En studie utført i den nordsvenske byen Överkalix viste at sønnene til menn som hadde sultet i barndommen, hadde lavere sannsynlighet for å utvikle hjerte- og karsykdommer. Hos menn som derimot hadde hatt tilgang på mye mat, hadde de mannlige barnebarna større risiko for å dø av diabetes.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hva er epigenetikk? foredrag av Paul E. Grini, BIO-konferansen 2015 (video 30 min)
Artikler om epigenetikk på forskning.no | Epigenetikk er en retning innenfor biologifaget som studerer arvelige egenskaper som ikke skyldes endringer i selve DNA-koden, men som skyldes avlesning og bruk av genetisk kode. Epigenetikken studerer hvordan DNA leses og uttrykkes. | 194,242 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tisch_School_of_the_Arts | 2023-02-04 | Tisch School of the Arts | ['Kategori:40°N', 'Kategori:73°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:New York University', 'Kategori:Sider med kart'] | Tisch School of the Arts (TSOA) er et av de 15 collegene som omfattes av det største private, ikke-kommersielle universitetet i USA, New York University. Campus ligger i Greenwich Village på Manhattan, og har adresse 721 Broadway - noe som er beskrivende for hva dette colleget utdanner; nemlig artister innen teater, film, dans, og drama. I 1982 donerte Laurence A. og Preston Robert Tisch midler til å renovere 721 Broadway, og som takk fikk skolen navnet Tisch School of the Arts. TSOA har etablert seg som en av de mest ledende sentre for utdanning innen dans og teater i USA, og blir regnet for å ha en av de beste filmskolene i verden .
| Tisch School of the Arts (TSOA) er et av de 15 collegene som omfattes av det største private, ikke-kommersielle universitetet i USA, New York University. Campus ligger i Greenwich Village på Manhattan, og har adresse 721 Broadway - noe som er beskrivende for hva dette colleget utdanner; nemlig artister innen teater, film, dans, og drama. I 1982 donerte Laurence A. og Preston Robert Tisch midler til å renovere 721 Broadway, og som takk fikk skolen navnet Tisch School of the Arts. TSOA har etablert seg som en av de mest ledende sentre for utdanning innen dans og teater i USA, og blir regnet for å ha en av de beste filmskolene i verden .
== Fakulteter ==
Skolen har seks forskjellige fakulteter som tilbyr utdanning til gradene Bachelor of Fine Arts (B.F.A.), Bachelor of Arts (B.A.), Master of Fine Arts (M.F.A.), Master of Arts (M.A.), Master of Professional Studies (M.P.S.), and Doctor of Philosophy (Ph.D).
De seks fakultetene er:
The Institute of Performing Arts
The Maurice Kanbar Institute of Film & Television
The Skirball Center for New Media
The Clive Davis Institute of Recorded Music
The Department of Art and Public Policy/Arts Politics
The NYU Game CenterFilmskolen på NYU er en av de mest prisbelønte filmskolene i verden, bare forbigått av Beijing filmakademi og den statlige franske filmskolen La Fémis i Paris. The Institute of Film & Television ved Tisch School of the Arts har en lang rekke Oscar og Emmy-vinnere blant sine alumnis, som Woody Allen, Martin Scorsese, Oliver Stone, James L. Brooks, Michael Arndt, Ang Lee, Joel Coen, Vince Gilligan (Breaking Bad), Jim Jarmusch, M. Night Shyamalan, Philip Seymour Hoffman, Whoopi Goldberg, Anne Hathaway, Angelina Jolie, Alec Baldwin, Bridget Fonda, Michael C. Hall, Adam Sandler, Meg Ryan, og mange fler.
== Norske studenter på Tisch School of the Arts som er omtalt på Wikipedia ==
Vibeke Idsøe
Håkon Noodt - B.F.A. 1990
Håkon Øverås
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Tisch School of the Arts – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Tisch School of the Arts (TSOA) er et av de 15 collegene som omfattes av det største private, ikke-kommersielle universitetet i USA, New York University. Campus ligger i Greenwich Village på Manhattan, og har adresse 721 Broadway - noe som er beskrivende for hva dette colleget utdanner; nemlig artister innen teater, film, dans, og drama. | 194,243 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Outenikwanus | 2023-02-04 | Outenikwanus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1987', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Outenikwanus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Outenikwanus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utbredelse ==
Arten er bare kjent fra Sør-Afrika (Kapp-provinsen).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Outenikwanus Scholtz & Howden, 1987
Outenikwanus tomentosus Scholtz & Howden, 1987
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Outenikwanus i Encyclopedia of Life
(en) Outenikwanus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Outenikwanus hos NCBI
Outenikwanus tomentosus – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,244 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Canthodimorpha | 2023-02-04 | Canthodimorpha | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1999', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Canthodimorpha er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Canthodimorpha er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
En middelsstor, kraftig, svart skarabide med litt matt metallisk glans. Hodet er bredt, nærmest halvmåneformet, med to korte tenner foran i midten. Pronotum er stort, bakkanten halvsirkelformet, i midten med en bred, opphøyd list, sidene rundede. Dekkvingene er hvelvede med markerte lengdefurer, beina forholdsvis korte, frambeina med ganske korte tenner på leggene.
== Utbredelse ==
Arten er beskrevet fra Mosambik.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Canthodimorpha Davis, Scholtz & Harrison, 1999
Canthodimorpha lawrencei Davis, Scholtz & Harrison, 1999
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Canthodimorpha i Encyclopedia of Life
(en) Canthodimorpha i Global Biodiversity Information Facility
(en) Canthodimorpha hos NCBI
Canthodimorpha – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av arten | * se systematisk inndeling | 194,245 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Parvuhowdenius | 2023-02-04 | Parvuhowdenius | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2008', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Sør-Afrikas insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Parvuhowdenius er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Parvuhowdenius er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Sør-Afrika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Parvuhowdenius Deschodt & Scholtz, 2008
Parvuhowdenius harrisoni Deschodt & Scholtz, 2008
== Kilder ==
Deschodt, C.M. og Scholtz, C.H. 2008: Systematics of South African forest-endemic dung beetles: new genera and species of small Canthonini (Scarabaeidae: Scarabaeinae). African entomology, 16: 91-106. doi:10.4001/1021-3589-16.1.91
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Parvuhowdenius i Global Biodiversity Information Facility
Parvuhowdenius harrisoni – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,246 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aliuscanthoniola | 2023-02-04 | Aliuscanthoniola | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2008', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Aliuscanthoniola er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Aliuscanthoniola er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Sør-Afrika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Aliuscanthoniola Deschodt & Scholtz, 2008
Aliuscanthoniola similaris Deschodt & Scholtz, 2008
== Kilder ==
Deschodt, C.M. og Scholtz, C.H. 2008: Systematics of South African forest-endemic dung beetles: new genera and species of small Canthonini (Scarabaeidae: Scarabaeinae). African entomology, 16: 91-106. doi:10.4001/1021-3589-16.1.91
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Aliuscanthoniola i Global Biodiversity Information Facility
(en) Aliuscanthoniola hos NCBI
Aliuscanthoniola – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,247 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dwesasilvasedis | 2023-02-04 | Dwesasilvasedis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2008', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Sør-Afrikas insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Dwesasilvasedis er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Dwesasilvasedis er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Sør-Afrika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Dwesasilvasedis Deschodt & Scholtz, 2008
Dwesasilvasedis medinae Deschodt & Scholtz, 2008
== Kilder ==
Deschodt, C.M. og Scholtz, C.H. 2008: Systematics of South African forest-endemic dung beetles: new genera and species of small Canthonini (Scarabaeidae: Scarabaeinae). African entomology, 16: 91-106. doi:10.4001/1021-3589-16.1.91
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Dwesasilvasedis i Global Biodiversity Information Facility
(en) Dwesasilvasedis hos NCBI
Dwesasilvasedis – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,248 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Silvaphilus | 2023-02-04 | Silvaphilus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2010', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Silvaphilus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
| Silvaphilus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned. Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
En liten (3,5-5 millimeter), bred, blankt svart skarabide, beina rødbrune. Kroppen er tett og kraftig punktert og kledt med spredte korte, krumme, lyse børster. Hodet er bredt skovlformet med to tynne tenner ved forkanten, disse er skilt av en bred, rektangulær innskjæring. Hodets punktur er meget tett og rynkete. Pronotum er over dobbelt så bredt som langt, med rundede sider, i fremre delen brått innsnevret. Dekkvingene er nærmest halvkuleformede. Beina er nokså korte.
== Levevis ==
Arten lever i et lite fragment av temperert skog. Billene er funnet under fersk gjødsel av en liten planteeter (antilope?) og en stor insekteter (artene gjødselen kom fra ble ikke bestemt) inne i skogen. Arten ble ikke funnet under gjødsel som ikke var fersk, eller utenfor skogfragmentet.
== Utbredelse ==
Arten er endemisk for Western Cape-provinsen i Sør-Afrika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Silvaphilus Roets & Overlander, 2010
Silvaphilus oubosiensis Roets & Overlander, 2010
== Kilder ==
Roets, F. og Oberlander, K.C. 2010: Silvaphilus: a new relict forest-endemic Canthonini dung beetle genus from the Western Cape Province of South Africa (Coleoptera: Scarabaeidae: Scarabaeinae). African entomology, 18(2): 369-373. doi:10.4001/003.018.0213
== Eksterne lenker ==
(en) Silvaphilus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Silvaphilus hos NCBI
Silvaphilus – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 194,249 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pedaria | 2023-02-04 | Pedaria | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1832', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pedaria er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Pedaria er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
Middelsstore, avlange, svarte skarabider. Oversiden er svært tett punktert, noe matt og kledt med korte hår. Hodet er bredt, i midten med en bred og grunn innskjæring. Beina er korte, leggene på alle tre beinpar kraftig utvidete og nærmest trekantede, på frambeina med tre korte tenner. Føttene på frambeina er sterkt reduserte.
== Levevis ==
Larvene lever av møkk som de voksne billene har gravd ned.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Afrika.
== Systematisk inndeling ==
Artene i slekten Sarophorus har også gjerne blirr rgnet med her.
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Ateuchini Montreuil, 1998
Slekten Pedaria Laporte de Castelnau, 1832
Pedaria aethiopica Josso & Prévost, 2003
Pedaria alternans Waterhouse, 1890
Pedaria angolana Boucomont, 1922
Pedaria antoinei Josso & Prévost, 2009
Pedaria armata Raffray, 1877
Pedaria aspersa Péringuey, 1901
Pedaria barrei Josso & Prévost, 2006
Pedaria biseria Josso & Prévost, 2003
Pedaria brancoi Josso & Prévost, 2003
Pedaria cambeforti Josso & Prévost, 2003
Pedaria catherinae Josso & Prévost, 2009
Pedaria conformis Péringuey, 1901
Pedaria coprinarum Cambefort, 1982
Pedaria criberrima Waterhouse, 1890
Pedaria cylindrica Fåhraeus, 1857
Pedaria decorsei Boucomont, 1922
Pedaria dellacasai Josso & Prévost, 2009
Pedaria demeyeri Josso & Prévost, 2003
Pedaria dentata Raffray, 1877
Pedaria dudleyi Josso & Prévost, 2003
Pedaria durandi Paulian, Cambefort & Mauchamp, 1982
Pedaria estellae Josso & Prévost, 2006
Pedaria fernandezi Cambefort, 1982
Pedaria genieri Josso & Prévost, 2003
Pedaria gigantea Josso & Prévost, 2003
Pedaria granulosa Ferreira, 1962
Pedaria hanae Balthasar, 1963
Pedaria humana Cambefort, 1982
Pedaria insularis Kolbe, 1914
Pedaria intermedia Boucomont, 1922
Pedaria jacksoni Waterhouse, 1890
Pedaria juhellegrandi Josso & Prévost, 2003
Pedaria minetti Josso & Prévost, 2009
Pedaria minima Josso & Prévost, 2003
Pedaria morettoi Josso & Prévost, 2003
Pedaria murphyi Josso & Prévost, 2003
Pedaria nigra Laporte de Castelnau, 1832
Pedaria oblonga Josso & Prévost, 2003
Pedaria ouangoensis Cambefort, 1982
Pedaria ovata Boucomont, 1922
Pedaria picea Fåhraeus, 1857
Pedaria puncticollis Waterhouse, 1890
Pedaria raffrayi Josso & Prévost, 2006
Pedaria reichenbachi Josso & Prévost, 2006
Pedaria renwarti Cambefort, 1982
Pedaria rohani Boucomont, 1922
Pedaria rosemariae Josso & Prévost, 2009
Pedaria segregis Péringuey, 1901
Pedaria smrzi Josso & Prévost, 2003
Pedaria spinipennis Josso & Prévost, 2003
Pedaria spinithorax Paulian, Cambefort & Mauchamp, 1982
Pedaria spinosa Boucomont, 1922
Pedaria sudrei Josso & Prévost, 2003
Pedaria tanganyika Josso & Prévost, 2003
Pedaria taylori Waterhouse, 1890
Pedaria tenebrosa Balthasar, 1937
Pedaria tibialis Josso & Prévost, 2006
Pedaria tuberculigera Waterhouse, 1890
Pedaria walteri Josso & Prévost, 2003
Pedaria werneri Josso & Prévost, 2003
Pedaria wittei Janssens, 1939
== Eksterne lenker ==
(en) Pedaria i Encyclopedia of Life
(en) Pedaria i Global Biodiversity Information Facility
(en) Pedaria hos NCBI
(en) Kategori:Pedaria – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Pedaria – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av Pedaria nigra
Liste over artene | * se systematisk inndeling | 194,250 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ty_Burrell | 2023-02-04 | Ty Burrell | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 22. august', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Josephine County i Oregon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Språkvask 2022-02', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-02'] | Tyler Gerald «Ty» Burrell (født 22. august 1967 i Grants Pass i Oregon) er en amerikansk skuespiller og komiker, best kjent for sin rolle som Phil Dunphy i komedieserien Modern Family. Han har vunnet to priser for sin rolle i Modern Family, Primetime Emmy-prisen for beste støtteskuespiller i 2011 og 2014 og Screen Actor Guild-prisen for framragende opptreden av mannlig skuespiller i en komedieserie.
| Tyler Gerald «Ty» Burrell (født 22. august 1967 i Grants Pass i Oregon) er en amerikansk skuespiller og komiker, best kjent for sin rolle som Phil Dunphy i komedieserien Modern Family. Han har vunnet to priser for sin rolle i Modern Family, Primetime Emmy-prisen for beste støtteskuespiller i 2011 og 2014 og Screen Actor Guild-prisen for framragende opptreden av mannlig skuespiller i en komedieserie.
== Liv og virke ==
=== Tidlig liv ===
Burrell ble født i Grants Pass, Oregon, som sønn av Sheri (født Hauck), en lærer, og Gary Burrell, en familieterapeut. Han er av engelsk, tysk, skotsk, irsk og fransk avstamning. Burrell vokste opp i den lille sørlige byen Applegate, Oregon, nær grensen til California.
=== Personlig liv ===
Burrell og hans kone Holly giftet seg i 2000. De bodde i New York helt til de flyttet til Salt Lake City i 2008. Paret har siden de flyttet til California arbeidet med En moderne familie. 18. mars 2010 ble det annonsert at Burrell og hans kone hadde adoptert en jente . I mars 2012 adopterte Burrell og hans kone en datter nummer to.
=== Skuespiller ===
Burell begynte sin skuespillerkarriere som stand-in i filmer som Black Hawk Down og i re-produksjonen av Dawn of the Dead. Han dukker også opp i Broadway produserte Macbeth.
Etter noen opptredener på Law and Order, startet Burrell med situasjonskomedier som Out of Practice og Back to you, der han spiller med skuespillere som Patricia Heaton og Kelsey Grammer. Burrell har også opptredener i filmer som The Incredible Hulk og National Treasure: Book of Secrets.
I 2009 fikk han tilbudt en rolle som Phil Dunphy i det som skulle vise seg å være en braksuksess av en tv-serie, En moderne familie. For hans opptredener i tv-serien har han blitt nominert hele fem ganger til Emmy for fremragende mannlige birolle i en komedie, som han vant i 2011 og 2014.
Burrell har allerede avslørt at han vil dukke opp i animasjonsfilmen «Finding Dory» i 2016.
== Filmografi ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ty Burrell – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ty Masin Burrell på Internet Movie Database
(sv) Ty Masin Burrell i Svensk Filmdatabas
(da) Ty Masin Burrell på Filmdatabasen
(da) Ty Masin Burrell på Scope
(fr) Ty Masin Burrell på Allociné
(en) Ty Masin Burrell på AllMovie
(en) Ty Masin Burrell hos Turner Classic Movies
(en) Ty Masin Burrell hos Rotten Tomatoes
(en) Ty Masin Burrell hos The Movie Database
(en) Ty Masin Burrell hos Internet Broadway Database | Tyler Gerald «Ty» Burrell (født 22. august 1967 i Grants Pass i OregonBio on Ty Burrell) er en amerikansk skuespiller og komiker, best kjent for sin rolle som Phil Dunphy i komedieserien Modern Family. | 194,251 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Uroxys | 2023-02-04 | Uroxys | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1843', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Uroxys er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Uroxys er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
Små til middelsstore (2-15 millimeter), avlange, svarte skarabider, som oftest blanke og noen ganger med metallisk glans. Hodet er stort og bredt med to tenner ved forkanten. Pronotum er bredere enn langt og vanligvis bredere enn dekkvingene. Dekkvingene er parallellsidige med markerte lengdefurer.
== Levevis ==
Larvene lever av møkk som de voksne billene har gravd ned.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Mellom- og Sør-Amerika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Ateuchini Montreuil, 1998
Slekten Uroxys Westwood, 1843
Uroxys angulatus von Harold, 1868
Uroxys angulicollis Boheman, 1857
Uroxys aphodioides Bates, 1887
Uroxys aterrimus von Harold, 1867
Uroxys bahianus Boucomont, 1927
Uroxys batesi von Harold, 1868
Uroxys besti Ratcliffe, 1980
Uroxys boneti Pereira & Halftter, 1961
Uroxys brachialis Arrow, 1933
Uroxys brevis Waterhouse, 1891
Uroxys catharinensis Balthasar, 1966
Uroxys caucanus Arrow, 1933
Uroxys chichanich Delgado & Kohlmann, 2007
Uroxys coarctatus von Harold, 1867
Uroxys corniculatus von Harold, 1880
Uroxys corporaali Balthasar, 1940
Uroxys cuprescens (Westwood, 1842)
Uroxys deavilai Delgado & Kohlmann, 2007
Uroxys depressifrons Howden & Young, 1981
Uroxys dilaticollis Blanchard, 1846
Uroxys dybasi Howden & Young, 1981
Uroxys elongatus von Harold, 1868
Uroxys epipleurale Boucomont, 1928
Uroxys frankenbergeri Balthasar, 1940
Uroxys gatunensis Howden & Young, 1981
Uroxys gorgon Arrow, 1933
Uroxys histeroides Arrow, 1933
Uroxys inconspicuus von Harold, 1868
Uroxys kratochvili Balthasar, 1940
Uroxys laevipennis Kirsch, 1870
Uroxys latesulcatus Bates, 1891
Uroxys latus Arrow, 1933
Uroxys lojanus Arrow, 1933
Uroxys macrocularis Howden & Young, 1981
Uroxys magnus Balthasar, 1940
Uroxys metagorgon Howden & Young, 1981
Uroxys metallescens von Harold, 1868
Uroxys microcularis Howden & Young, 1981
Uroxys micros Bates, 1887
Uroxys minutus von Harold, 1868
Uroxys monstrosus Balthasar, 1940
Uroxys nebulinus Howden & Gill, 1987
Uroxys pauliani Balthasar, 1940
Uroxys peruanus Balthasar, 1940
Uroxys platypyga Howden & Young, 1981
Uroxys productus Arrow, 1933
Uroxys pygmaeus von Harold, 1883
Uroxys rugatus Boucomont, 1928
Uroxys simplex Waterhouse, 1891
Uroxys spaethi Balthasar, 1940
Uroxys sulai Balthasar, 1940
Uroxys sulcicollis von Harold, 1880
Uroxys tacanensis Delgado & Kohlmann, 2007
Uroxys terminalis Waterhouse, 1891
Uroxys thoracalis Balthasar, 1940
Uroxys transversifrons Howden & Gill, 1987
Uroxys trinitatis Arrow, 1933
Uroxys tuberculatus van Lansberge, 1874
Uroxys variabilis Robinson, 1951
Uroxys vincentiae Arrow, 1903
== Eksterne lenker ==
(en) Uroxys i Encyclopedia of Life
(en) Uroxys i Global Biodiversity Information Facility
(en) Uroxys hos ITIS
(en) Uroxys hos NCBI
Uroxys – detaljert informasjon på Wikispecies
Bildegalleri og liste over artene
Bildegalleri med korte beskrivelser på spansk av noen av artene | * se systematisk inndeling | 194,252 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Interbankrente | 2023-02-04 | Interbankrente | ['Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bankvirksomhet'] | Interbankrente er den renten bankene betaler for å låne penger i andre banker.
Fordi Norge importerer og eksporterer varer til utlandet, vil det som skjer i andre land også påvirke norsk økonomi. Derfor er internasjonale premisser viktig for rentesettingen. Norges Bank analyserer internasjonal økonomi og globale markeder som er viktig for norsk eksport og norske eksportpriser.
| Interbankrente er den renten bankene betaler for å låne penger i andre banker.
Fordi Norge importerer og eksporterer varer til utlandet, vil det som skjer i andre land også påvirke norsk økonomi. Derfor er internasjonale premisser viktig for rentesettingen. Norges Bank analyserer internasjonal økonomi og globale markeder som er viktig for norsk eksport og norske eksportpriser.
== Referanser == | Interbankrente er den renten bankene betaler for å låne penger i andre banker. | 194,253 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bdelyrus | 2023-02-04 | Bdelyrus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1869', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Bdelyrus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Bdelyrus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
Middelsstore, ovale, mer eller mindre metallisk fargede skarabider. Hodet er bredt og skovlformet, den fremre delen (clypeus) gjerne litt framtrukket. Pronotum er omtrent så bredt som dekkvingene. Dekkvingene har markerte lengdefurer.
== Levevis ==
Disse artene lever i fuktige skoger (mest regnskog) opptil 1800 meter over havet. De har blitt funnet mellom løvstrø på skogbunnen, i dødt plantemateriale som samler seg opp i bladrosettene til planter i ananasfamilien, og de har blitt fanget i feller agnet med gjødsel og åtsler.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Mellom- og Sør-Amerika, fra Nicaragua i nord til det sørlige Brasil i sør.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Ateuchini Montreuil, 1998
Slekten Bdelyrus von Harold, 1869
Bdelyrus amazonensis Cook, 1998
Bdelyrus apaporisae Cook, 1998
Bdelyrus ashei Cook, 2000
Bdelyrus boliviensis Cook, 1998
Bdelyrus braziliensis Cook, 1998
Bdelyrus bromeliatilis Cook, 1998
Bdelyrus cochabambae Cook, 2000
Bdelyrus ecuadorae Cook, 2000
Bdelyrus geijskesi Huijbregts, 1984
Bdelyrus genieri Cook, 1998
Bdelyrus gilli Cook, 1998
Bdelyrus grandis Cook, 1998
Bdelyrus howdeni Cook, 1998
Bdelyrus iauaretensis Cook, 1998
Bdelyrus iquitosensis Cook, 2000
Bdelyrus lagopus von Harold, 1869
Bdelyrus laplanadae Cook, 1998
Bdelyrus leptomerus Cook, 1998
Bdelyrus lobatus Cook, 1998
Bdelyrus metaensis Cook, 1998
Bdelyrus paraensis Cook, 1998
Bdelyrus parvoculus Cook, 1998
Bdelyrus parvus Cook, 1998
Bdelyrus pecki Cook, 1998
Bdelyrus peruviensis Cook, 1998
Bdelyrus seminudus Bates, 1887
Bdelyrus triangulus Cook, 1998
== Kilder ==
Cook, J. (1998) A revision of the Neotropical genus Bdelyrus Harold (Coleoptera: Scarabaeidae). The Canadian Entomologist 130(5): 631-689.
Cook, J. (2000) Four new species of Bdelyrus (Coleoptera: Scarabaeinae) and redescription of Bdelyrus lagopus. The Canadian Entomologist 132(5): 551-565. Sammendrag: [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Bdelyrus i Encyclopedia of Life
(en) Bdelyrus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Bdelyrus hos NCBI
(en) Kategori:Bdelyrus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Bdelyrus – detaljert informasjon på Wikispecies
Bildegalleri og liste over artene | * se systematisk inndeling | 194,254 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordhordland_sorenskriveri | 2023-02-04 | Nordhordland sorenskriveri | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Myndigheter i Hordaland', 'Kategori:Sorenskriverier i Norge'] | Nordhordland sorenskriveri er et sorenskriveri i Vestland fylke. Sorenskriveriet bestod før kongelig resolusjon av 23. desember 1773 av skipredene: Skjold, Sartor, Herdla, Alenfit, Radøy, Lindås, Gulen, Eikanger, Hosanger, Mjelde og Arna. Ved kongelig resolusjon av 23. desember 1773 ble Evenvik sogn av Gulen skiprede henlagt fra Nordhordland til Ytre Sogn, og resten av skipredet henvist til tingstedet for Lindås. Samtidig ble Vatsvern tinglag henlagt fra Voss til Nordhordland. Ved kongelig resolusjon av 17. juli 1847 ble Nordhordland sorenskriveri sammen med visse deler av Sunnhordland sorenskriveri, fra 1. januar 1848 delt i to sorenskriverembeder; Midhordland og Nordhordland. Unntatt av denne delingen var gårder av Lysekloster og Rosendals gods.
Det nye Nordhordland sorenskriveri skulle bestå av prestegjeldene Manger, Lindås, Hamre, Hosanger, Haus og Evanger sogn av Voss prestegjeld. Ved kongelige resolusjon av 10. mai 1852 ble fra 1. januar 1853:
de deler av Lindås prestegjeld som hørte til Radøy, Alenfit, Lindås og Eikanger skipreder, ble forenet til Lindås tinglag.
de deler av Manger prestegjeld som hørte til Herdla, Radøy og Alenfit skipreder, ble forenet til Manger tinglag.
Hosanger prestegjeld som da hørte til Alenfit, Hosanger og Eikanger skipreder, ble til Hosanger tinglag.
de deler av Haus prestegjeld som hørte til Skjold, Arna, Mjelde og Hosanger tinglag, ble forenet til Haus tinglag.
de deler av Hamre prestegjeld som hørte til Herdla, Radøy, Alenfit, Arna, Mjelde, Hosanger og Eikanger skipreder, ble forenet til Hamre tinglag.Ved kongelig resolusjon av 28. mai 1852 ble fra 1. januar 1853 de deler av Lyseklosters gods som lå i prestegjeldene Lindås, Manger, Hamre og Haus henlagt til Nordhordland sorenskriveri. Ved Interimsregjeringens resolusjon av 10. september 1852 ble de under Nordhordlands tinglag av Lyseklosters gods henhørende gårder henlagt til de tinglag innen hvis grenser de var beliggende.
Ved kongelig resolusjon av 17. februar 1866 ble fra den tid Amtmannen måtte bestemme (senere fastsatt til 1. januar 1867) de 9 første matrikkel nr av Vatsvern tinglag, hvilke høret til Stamnes sogn av Haus prestegjeld, henlagt til Haus tinglag, og resten av Vatsvern tinglag, hvilke hørte til Stamnes sogn av Haus prestegjeld, henlagt til Haus tinglag, og resten av Vatsvern tinglag, nemlig Evanger sogn, fraskilt fra Nordhordland sorenskriveri og henlagt til Hardanger og Voss sorenskriveri under navn av Evanger tinglag, dog med forbehold at den til Evanger hørende gård matrikkel nr 1 Øksendalen fraskilles samme og henlegges til Hosanger tinglag, Nordhordland sorenskriveri.
Ved kongelige resolusjon av 1. februar 1879 ble Lindås tinglag fra den tid Amtmannen bestemte (senere fastsatt til 1. januar 1884) delt i 2; Lindås og Masfjorden.
Ved kongelig resolusjon av 5. januar 1883 ble fra den tid Amtmannen bestemte (senere fastsatt til 1. november 1883) Haus tinglag delt i 2; Haus og Bruvik.
Ved kongelig resolusjon av 22. november 1884 ble det bestemt, at det samtidig fra 1. januar 1885 ble opprettet Alversund prestegjeld, (bestående av Alversund og Meland sogn av Hamre prestegjeld og Seim sogn av Hosanger prestegjeld( fra samme tid skulle utgjøre et eget tinglag.
Ved kongelig resolusjon av 17. januar 1896 ble Manger tinglag delt i 2; Manger og Herdla fra den tid Amtmannen bestemte (senere fastsatt til 1. januar 1897)
Senere endringer:
Ved kgl. res. 9. februar 1903 ble 6 bruk av gnr. 1 Ask i Askøy herad og Midhordland sorenskriveri lagde til Alversund herad og Nordhordland sorenskriveri fra 1904
Ved kgl. res. 11. mai 1909 ble Hjelme herad utskilt fra Manger herad fra 1. januar 1910
Ved kgl. res. 25. juni 1909 ble Austrheim herad utskilt fra Lindås herad fra 1. januar 1910
Ved kgl. res. 17. november 1909 ble Modalen herad utskilt fra Hosanger herad fra 1. januar 1910
Ved kgl. res. 5. august 1913 gnr . 70-76 i Hamre herad lagt til Åsane herad fra 1. juli 1914
Ved kgl. res. 1. mai 1923 ble Meland herad utskilt fra Alversund herad fra 1. oktober 1923
Ved kgl. res. 15. februar 1924 ble Bø herad og Sæbø herad
Ved kgl. res. 13. mars 1925 fikk Bø herad navnet Hordabø.
Ved kgl. res. 17. oktober 1930 ble gnr. 19 Kvamme i Lindås lagt til Hosanger herad fra 1. januar 1931
Ved kgl. res. 18. april. 1947 ble Fedje herad utskilft fra Austrheim herad fra 1. juli 1947Nordhordland sorenskriveri inneholder også 2 privatarkiv:
Sorenskriver Julius Olsen 1919
Sorenskriver Tallag Andersen 1907-1944
| Nordhordland sorenskriveri er et sorenskriveri i Vestland fylke. Sorenskriveriet bestod før kongelig resolusjon av 23. desember 1773 av skipredene: Skjold, Sartor, Herdla, Alenfit, Radøy, Lindås, Gulen, Eikanger, Hosanger, Mjelde og Arna. Ved kongelig resolusjon av 23. desember 1773 ble Evenvik sogn av Gulen skiprede henlagt fra Nordhordland til Ytre Sogn, og resten av skipredet henvist til tingstedet for Lindås. Samtidig ble Vatsvern tinglag henlagt fra Voss til Nordhordland. Ved kongelig resolusjon av 17. juli 1847 ble Nordhordland sorenskriveri sammen med visse deler av Sunnhordland sorenskriveri, fra 1. januar 1848 delt i to sorenskriverembeder; Midhordland og Nordhordland. Unntatt av denne delingen var gårder av Lysekloster og Rosendals gods.
Det nye Nordhordland sorenskriveri skulle bestå av prestegjeldene Manger, Lindås, Hamre, Hosanger, Haus og Evanger sogn av Voss prestegjeld. Ved kongelige resolusjon av 10. mai 1852 ble fra 1. januar 1853:
de deler av Lindås prestegjeld som hørte til Radøy, Alenfit, Lindås og Eikanger skipreder, ble forenet til Lindås tinglag.
de deler av Manger prestegjeld som hørte til Herdla, Radøy og Alenfit skipreder, ble forenet til Manger tinglag.
Hosanger prestegjeld som da hørte til Alenfit, Hosanger og Eikanger skipreder, ble til Hosanger tinglag.
de deler av Haus prestegjeld som hørte til Skjold, Arna, Mjelde og Hosanger tinglag, ble forenet til Haus tinglag.
de deler av Hamre prestegjeld som hørte til Herdla, Radøy, Alenfit, Arna, Mjelde, Hosanger og Eikanger skipreder, ble forenet til Hamre tinglag.Ved kongelig resolusjon av 28. mai 1852 ble fra 1. januar 1853 de deler av Lyseklosters gods som lå i prestegjeldene Lindås, Manger, Hamre og Haus henlagt til Nordhordland sorenskriveri. Ved Interimsregjeringens resolusjon av 10. september 1852 ble de under Nordhordlands tinglag av Lyseklosters gods henhørende gårder henlagt til de tinglag innen hvis grenser de var beliggende.
Ved kongelig resolusjon av 17. februar 1866 ble fra den tid Amtmannen måtte bestemme (senere fastsatt til 1. januar 1867) de 9 første matrikkel nr av Vatsvern tinglag, hvilke høret til Stamnes sogn av Haus prestegjeld, henlagt til Haus tinglag, og resten av Vatsvern tinglag, hvilke hørte til Stamnes sogn av Haus prestegjeld, henlagt til Haus tinglag, og resten av Vatsvern tinglag, nemlig Evanger sogn, fraskilt fra Nordhordland sorenskriveri og henlagt til Hardanger og Voss sorenskriveri under navn av Evanger tinglag, dog med forbehold at den til Evanger hørende gård matrikkel nr 1 Øksendalen fraskilles samme og henlegges til Hosanger tinglag, Nordhordland sorenskriveri.
Ved kongelige resolusjon av 1. februar 1879 ble Lindås tinglag fra den tid Amtmannen bestemte (senere fastsatt til 1. januar 1884) delt i 2; Lindås og Masfjorden.
Ved kongelig resolusjon av 5. januar 1883 ble fra den tid Amtmannen bestemte (senere fastsatt til 1. november 1883) Haus tinglag delt i 2; Haus og Bruvik.
Ved kongelig resolusjon av 22. november 1884 ble det bestemt, at det samtidig fra 1. januar 1885 ble opprettet Alversund prestegjeld, (bestående av Alversund og Meland sogn av Hamre prestegjeld og Seim sogn av Hosanger prestegjeld( fra samme tid skulle utgjøre et eget tinglag.
Ved kongelig resolusjon av 17. januar 1896 ble Manger tinglag delt i 2; Manger og Herdla fra den tid Amtmannen bestemte (senere fastsatt til 1. januar 1897)
Senere endringer:
Ved kgl. res. 9. februar 1903 ble 6 bruk av gnr. 1 Ask i Askøy herad og Midhordland sorenskriveri lagde til Alversund herad og Nordhordland sorenskriveri fra 1904
Ved kgl. res. 11. mai 1909 ble Hjelme herad utskilt fra Manger herad fra 1. januar 1910
Ved kgl. res. 25. juni 1909 ble Austrheim herad utskilt fra Lindås herad fra 1. januar 1910
Ved kgl. res. 17. november 1909 ble Modalen herad utskilt fra Hosanger herad fra 1. januar 1910
Ved kgl. res. 5. august 1913 gnr . 70-76 i Hamre herad lagt til Åsane herad fra 1. juli 1914
Ved kgl. res. 1. mai 1923 ble Meland herad utskilt fra Alversund herad fra 1. oktober 1923
Ved kgl. res. 15. februar 1924 ble Bø herad og Sæbø herad
Ved kgl. res. 13. mars 1925 fikk Bø herad navnet Hordabø.
Ved kgl. res. 17. oktober 1930 ble gnr. 19 Kvamme i Lindås lagt til Hosanger herad fra 1. januar 1931
Ved kgl. res. 18. april. 1947 ble Fedje herad utskilft fra Austrheim herad fra 1. juli 1947Nordhordland sorenskriveri inneholder også 2 privatarkiv:
Sorenskriver Julius Olsen 1919
Sorenskriver Tallag Andersen 1907-1944
== Sorenskrivere ==
1636-1639 Jens Michelsen
1640-1644 Christen Jensen
1644-1650 Christen Busch
1650-1656 Hans Clausen
1657-1659 Jørgen Poss
1659-1685 Hans Hansen Weiner
1685-1702 Christian Nicolai Aboe
1708-1713 Arent Baltzersen
1713-1732 Arnoldus de Fine
1732-1742 Michael Tønder
1742-1768 Johan Garmann
1768-1771 Henrich Garmann
1771-1798 Johannes Haberdorph
1798-1806 Hans Andreas Brandt
1808-1815 Wilhelm Frimann Koren Christie
1816-1825 Christopher Benedict Bøgh
1826-1836 Laurits Leganger Stang
1837-1838 Jonas Cornelius Lund
1839-1846 Peter Nicolai Aarestrup
1847-1855 Knud Hveberg Nergaard
1855-1872 Ole Bøgh
1873-1879 Christian Lerche D. Holm
1880-1887 Isak Simers
1887-1889 Olaf Valdemar R. Nergaard
1890-1906 Ernst Gottlieb Kr. Roll
1906-1921 Julius Fredrik Olsen
1921-1946 Tallag Andersen
1947-1955 Eystein Freuchen
1955-1968 Rolf Benjamin Barry-Berg
1968-1969 Harald Hove
1969-1983 Dagfinn Nicolai Breistein
1983-1990 Ivar Gjelsvik
1990- ?? Arne Fanebust
??- Håkon Rastum
== Arkiv ==
Arkivet etter Nordhordland sorenskriveri er avlevert til Statsarkivet i Bergen.
== Kilder ==
Statsarkivet i Bergen: Arkivkatalog for Nordhordland sorenskriveri
For rett og rettferdighet i 400 år. Sorenskriverne i Norge 1591-1991.
== Eksterne lenker ==
Pantebøker for Nordhordland hos Digitalarkivet
Tingbøker for Nordhordland hos Digitalarkivet
Tingbokavskrifter for Nordhordland hos Digitalarkivet
Skiftemateriale fra Nordhordland hos Digitalarkivet
Søkbart skiftemateriale fra Nordhordland hos Digitalarkivet | Nordhordland sorenskriveri er et sorenskriveri i Vestland fylke. Sorenskriveriet bestod før kongelig resolusjon av 23. | 194,255 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Demarziella | 2023-02-04 | Demarziella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1961', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Demarziella er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Demarziella er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Levevis ==
Artene kan forekomme både på savanner og i andre åpne områder og i skog.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i det østlige Australia (Queensland).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Ateuchini Montreuil, 1998
Slekten Demarziella Balthasar, 1961
Demarziella alternata (Lea, 1923)
Demarziella eungella Matthews, 1976
Demarziella geminata (MacLeay, 1871)
Demarziella imitatrix Balthasar, 1967
Demarziella interrupta (Carter, 1936)
Demarziella metallica (Carter, 1936)
Demarziella mirifica Balthasar, 1961
Demarziella planitarsis Petrovitz, 1971
Demarziella pratensis Matthews, 1976
Demarziella scarpensis Matthews, 1976
Demarziella storeyi Matthews, 1976
Demarziella sylvestris Matthews, 1976
Demarziella tropicalis Matthews, 1976
Demarziella yorkensis Matthews & Stebnicka, 1986
== Eksterne lenker ==
(en) Demarziella i Encyclopedia of Life
(en) Demarziella i Global Biodiversity Information Facility
(en) Demarziella hos NCBI
Demarziella – detaljert informasjon på Wikispecies
Liste over artene | * se systematisk inndeling | 194,256 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Folk_%26_Fisk | 2023-02-04 | Folk & Fisk | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Bodø', 'Kategori:Matfestivaler i Norge', 'Kategori:Musikkfestivaler i Nordland', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2021-08'] | Folk & Fisk er en mat- og musikkfestival i Bodø arrangert for første gang mellom 21. og 22.mars 2014. Festivalen ble avholdt i Glasshuset.
| Folk & Fisk er en mat- og musikkfestival i Bodø arrangert for første gang mellom 21. og 22.mars 2014. Festivalen ble avholdt i Glasshuset.
== Om Folk & Fisk ==
Festivalen ble grunnlagt av Tord Ueland Kolstad, Thomas Litangen og Frode Mikalsen. Målet med festivalen var å lage en byfest hvor folk møtes for å finne mat, drikke og oppleve livemusikk. Tanken bak Folk & Fisk var at grunnleggerne mente at byen trengte en felles byopplevelse om vinteren, da det er rolig i festivallivet i Bodø mellom Bodø Jazz Open i januar og Nordland Musikkfestuke rundt olsok i slutten av juli.
== Artister ==
=== 2014 ===
Polkabjørn & Kleine Heine
Anne Grete Preus
Senjahopen
Egil Olsen
Tre små kinesere
Ida Maria
El Cuero
== Festivalområdet ==
Under festivalen var nedre del av Glasshuset en matgate som alle kunne delta på om de hadde billett eller ikke. Konsertsalen, hvor man måtte ha billett for å delta, var satt til øvre del av Glasshuset med en scene satt opp mot inngangen til klesbutikken Cubus. I konsertlokalet var det også satt opp utsalgssteder for mat og drikke.
== Frivillige ==
Festivalen hadde om lag 75 frivillige i 2014 som i hovedsak jobbet med bar, vakthold og opp/nedrigg av scene.
== Publikumstall ==
2014: 700 publikummere (fullt)
== Samarbeidspartnere ==
=== 2014 ===
==== Hovedsamarbeidspartner ====
T. Kolstad Eiendom AS
==== Andre samarbeidspatnere ====
Bodø Energi
Avisa Nordland
Radio 3
Scandic Havet
Glea
Bodø Bakeri
Byggmakker Gunvald Johansen
Rica Diplomat Hotell
Norfir AS
Bjørk restaurant
SydØst
Bådin Bryggeri
Rignes Bryggeri
Vinmonopolet
Bønner i Byen
Bodø kommune
Politiet
== Referanser ==
Avisa Nordland
Avisa Nordland
Avisa Nordland
Bodø Nu
Bodø Nu
Bodø Nu
Bodø Nu
== Eksterne lenker ==
Folk & fisk Arkivert 24. mai 2015 hos Wayback Machine. | Folk & Fisk er en mat- og musikkfestival i Bodø arrangert for første gang mellom 21. og 22. | 194,257 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sotra_sorenskriveri | 2023-02-04 | Sotra sorenskriveri | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1955', 'Kategori:Myndigheter i Hordaland', 'Kategori:Opphør i 1972', 'Kategori:Sorenskriverier i Norge'] | Sotra sorenskriveri var et sorenskriveri i Hordaland fylke mellom 1. juli 1955 og 1. september 1972. Sorenskriveriet oppsto ved kongelig resolusjon 23. desember 1954 som bestemte at Midhordland herredskriverembete skulle legges ned, og at de formelle oppgavene som hørte inn under herredskriveren nå skulle tilbakeføres til Midhordland sorenskriveri. Samtidig ble Midhordland sorenskriverembete delt i to deler, nemlig Midhordland sorenskriverembete med herredene Hålandsdal, Strandvik, Fusa, Samnanger, Os og Fana, og Sotra sorenskriverembete med herredene Austevoll, Sund, Fjell, Askøy og Laksevåg.
1. september 1972 ble Sotra sorenskriverembete formelt nedlagt, og med unntak av Laksevåg som ble lagt til Bergen byskriverembete, gikk de andre herredene under det tidligere Sotra sorenskriveri nå tilbake til Midhordland sorenskriverembete.
| Sotra sorenskriveri var et sorenskriveri i Hordaland fylke mellom 1. juli 1955 og 1. september 1972. Sorenskriveriet oppsto ved kongelig resolusjon 23. desember 1954 som bestemte at Midhordland herredskriverembete skulle legges ned, og at de formelle oppgavene som hørte inn under herredskriveren nå skulle tilbakeføres til Midhordland sorenskriveri. Samtidig ble Midhordland sorenskriverembete delt i to deler, nemlig Midhordland sorenskriverembete med herredene Hålandsdal, Strandvik, Fusa, Samnanger, Os og Fana, og Sotra sorenskriverembete med herredene Austevoll, Sund, Fjell, Askøy og Laksevåg.
1. september 1972 ble Sotra sorenskriverembete formelt nedlagt, og med unntak av Laksevåg som ble lagt til Bergen byskriverembete, gikk de andre herredene under det tidligere Sotra sorenskriveri nå tilbake til Midhordland sorenskriverembete.
== Arkiv ==
Arkivet etter Sotra sorenskriveri er avlevert til Statsarkivet i Bergen. Sotra sorenskriverarkiv er på 38 hyllemeter. Der finnes også noen fellesarkivalier for de to sorenskriverembetene Sotra og Midhordland.
== Sorenskrivere ==
1955-1964 Christoffer Tobias Sveaas
1964-1972 Rolf Hille Andresen
== Kilder ==
Midhordland og Sotra sorenskrivararkiv, Statsarkivet i Bergen.
Hans Eyvind Næss (red.), For rett og rettferdighet i 400 år. Sorenskriverne i Norge 1591-1991. Stavanger: utgitt av Justisdepartementet i samarbeid med Fabritius Forlag. | Sotra sorenskriveri var et sorenskriveri i Hordaland fylke mellom 1. juli 1955 og 1. | 194,258 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Colin_Mackerras | 2023-02-04 | Colin Mackerras | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australske sinologer', 'Kategori:Fødsler 26. august', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sydney', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Colin Mackerras (valgt kinesisk navn: 马克林; pinyin: Mǎ Kèlín; født 26. august 1939 i Sydney i Australia) er en australsk sinolog og spesialist på kinesisk kultur, fremfor alt drama, kinesiske etniske minoriteter, australsk-kinesiske relasjoner og kinabilder i Vesten.
Mackerras fikk en katolsk oppdragelse. Han studerte ved University of Cambridge og kom i 1964 med sin hustru første gang til Kina og underviste til 1966 ved fremmedspråkinstituttet (nå Beijings fremmedspråksuniversitet) i Beijing. De opplevde der begynnelsen av kulturrevolusjonen i byen.
I 1970 fikk han sin ph.d. i avdelingen for Det fjerne østens historie ved Australian National University. Mackerras er professor emeritus ved Griffith University i Brisbane i Queensland.
Dirigenten Charles Mackerras er en av hans brødre.
| Colin Mackerras (valgt kinesisk navn: 马克林; pinyin: Mǎ Kèlín; født 26. august 1939 i Sydney i Australia) er en australsk sinolog og spesialist på kinesisk kultur, fremfor alt drama, kinesiske etniske minoriteter, australsk-kinesiske relasjoner og kinabilder i Vesten.
Mackerras fikk en katolsk oppdragelse. Han studerte ved University of Cambridge og kom i 1964 med sin hustru første gang til Kina og underviste til 1966 ved fremmedspråkinstituttet (nå Beijings fremmedspråksuniversitet) i Beijing. De opplevde der begynnelsen av kulturrevolusjonen i byen.
I 1970 fikk han sin ph.d. i avdelingen for Det fjerne østens historie ved Australian National University. Mackerras er professor emeritus ved Griffith University i Brisbane i Queensland.
Dirigenten Charles Mackerras er en av hans brødre.
== Verker i utvalg ==
som forfatterChina's ethnic minorities and globalisation. Routledge-Curzon, New York 2003, ISBN 0-415-30901-8.
The new Cambridge handbook of contemporary China. Cambridge University Press, Cambridge, Mass. 2001, ISBN 0-521-78674-6.
Western images of China. 2. utg. Oxford University Press, Oxford 1999, ISBN 0-19-590738-8.
China in transformation, 1900–1949. Longman, London 1998, ISBN 0-582-31209-4.
Peking opera. Oxford University Press, Oxford 1997, ISBN 0-19-587729-2.
China's minority cultures. Identities and integration since 1912. St. Martin's Press, New York 1995, ISBN 0-582-80671-2.
China's minorities. Integration and modernization in the twentieth century. Oxford University Press, Oxford 1994, ISBN 0-19-585988-X.
Chinese drama. A historical survey. New World Press, Peking 1990, ISBN 7-80005-096-3.
Chinese society since Mao. Religion and family. Aquinas Library, Brisbane 1984, ISBN 0-9591-2231-1.
Chinese theater. From its origins to the present day. University of Hawai'i Press, Honolulu 1983, ISBN 0-8248-0813-4.
Modern China. A chronology from 1842 to the present. Thames & Hudson, London 1982, ISBN 0-7167-1411-6.
The performing arts in contemporary China. Routledge & Kegan Paul, London 1981, ISBN 0-7100-0778-7.
The Chinese theatre in modern times. From 1840 to the present day. Thames & Hudson, London 1975, ISBN 0-500-90002-7.
Amateur theatre in China 1949–1966. Australian National University Press, Canberra 1973.
The rise of the Peking Opera, 1770–1870. Social aspects of the theatre in Manchu China. Clarendon Press, Oxfordm 1972.
The Uighur Empire (744–840) according to the T'ang dynastic histories. Centre of Oriental Studies, Australian National University, Canberra 1968.
China observed. Praeger, New York 1967 (zusammen mit Neale Hunter).som utgiverEthnicity in Asia. Routledge-Curzon, New York 2003, ISBN 0-415-25817-0.
Eastern Asia. An introductory history. 3. utg. Longman, Melbourne 2000, ISBN 0-7339-0192-1.
Sinophiles and sinophobes. Western views of China. Oxford University Press, Oxford 2000, ISBN 0-19-591892-4.
China since 1978. Reform, modernisation, and „socialism with Chinese characteristics“. 2. utg. Addison Wesley Longman, Melbourne 1998, ISBN 0-312-10252-6 (sammen med Pradeep Taneja og Graham Young).
Culture and society in the Asia-Pacific. Routledge, New York 1998, ISBN 0-415-17277-2 (sammen med Richard Maidment).
Dictionary of the politics of the People's Republic of China. Routledge, London 1998, ISBN 0-415-15450-2 (ammen med Donald H. McMillen og Andrew Watson).
Australia and China. Partners in Asia. Macmillan Education Australia, Melbourne 1996, ISBN 0-7329-4186-5.
East and Southeast Asia. A multidisciplinary survey. Lynne Rienner, BoulderCol. 1995, ISBN 1-55587-612-9.
Imperialism, colonialism and nationalism in East Asia. History through documents. Longman, Melbourne 1994, ISBN 0-582-80165-6.
Contemporary Vietnam. Perspectives from Australia. University of Wollongong Press, North Wollongong 1988, ISBN 0-947127-01-1 (sammen med Robert Cribb og Allan Healy).
Drama in the People's Republic of China. State University of New York Press, Albany, N.Y. 1987, ISBN 0-88706-389-6 (sammen med Constantine Tung).
From fear to friendship. Australia's policies towards the People's Republic of China, 1966–1982. University of Queensland Press, St. Lucia 1985, ISBN 0-7022-1738-7 (sammen med Edmund S. Fung).
Marxism in Asia. Croom Helm, London 1985, ISBN 0-7099-1745-7 (sammen med Nick Knight).
China. The impact of revolution; a survey of twentieth century China. Longman, Hawthorn 1976, ISBN 0-582-68669-5.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Emeritus Professor Colin Mackerras AO Griffith University.
John Taylor: Chinaphile reflects on societal change ABC, 20. mars 2005. | Colin Mackerras (valgt kinesisk navn: 马克林; pinyin: Mǎ Kèlín; født 26. august 1939 i Sydney i Australia) er en australsk sinolog og spesialist på kinesisk kultur, fremfor alt drama, kinesiske etniske minoriteter, australsk-kinesiske relasjoner og kinabilder i Vesten. | 194,259 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Goran_Navojec | 2023-02-04 | Goran Navojec | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Kroatiske skuespillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Goran Navojec (født 10. oktober 1970) er en kroatisk skuespiller. Han er kjent for sin hovedrolle som Stojan i actionkomedien Kraftidioten.
| Goran Navojec (født 10. oktober 1970) er en kroatisk skuespiller. Han er kjent for sin hovedrolle som Stojan i actionkomedien Kraftidioten.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Goran Navojec på Internet Movie Database
(sv) Goran Navojec i Svensk Filmdatabas
(fr) Goran Navojec på Allociné
(en) Goran Navojec på AllMovie
(en) Goran Navojec hos The Movie Database | Goran Navojec (født 10. oktober 1970) er en kroatisk skuespiller. | 194,260 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zhang_Hong | 2023-02-04 | Zhang Hong | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Zhang Hong er navnet til flere personer:
Zhang Hong (153–212), 張紘, offiser
Zhang Hong (skøyteløper), (张虹, født 1988) | Zhang Hong er navnet til flere personer:
Zhang Hong (153–212), 張紘, offiser
Zhang Hong (skøyteløper), (张虹, født 1988) | Zhang Hong er navnet til flere personer: | 194,261 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zhang_Hong_(153%E2%80%93212) | 2023-02-04 | Zhang Hong (153–212) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 212', 'Kategori:Fødsler i 153', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Jiangsu'] | Zhang Hong (forenklet kinesisk: 张纮, tradisjonell kinesisk: 張紘, pinyin: Zhāng Hóng, Wade-Giles: Chang Hung, stilnavn: Zigang; født 153, død 212) var en konfuciansk embedsmann under krigsherren Sun Quan mot slutten av det østlige Han-dynastis tid.
Han kom fra kommanderiet Guangling (delvis i dagens Jiangsu), og sammen med Zhang Zhao var han en av «de to Zhang» som ble rekruttert samtidig av Sun Jian. Han var nær venn av familien Sun family, og da Sun Jian begynte på sine felttog var Zhang Hong med som rådgiver. På Sun Ces tid var det ofte Zhang Hong som skrev de offisielle memorialer og essays til keiser Xian og Cao Cao. Etter Sun Ces død ble han sendt for å tjenestegjøre for Cao Cao, og senere ble han sendt av Cao Cao for å følge med på Sun Quans virksomhet. Men Zhang Hong forble tro mot Sun Quan, og på sitt dødsleie bad han Sun Quan om å utvikle byen Moling (dagens Nanjing i Jiangsu), som etterhvert skulle bli riket Wus hovedstad.
| Zhang Hong (forenklet kinesisk: 张纮, tradisjonell kinesisk: 張紘, pinyin: Zhāng Hóng, Wade-Giles: Chang Hung, stilnavn: Zigang; født 153, død 212) var en konfuciansk embedsmann under krigsherren Sun Quan mot slutten av det østlige Han-dynastis tid.
Han kom fra kommanderiet Guangling (delvis i dagens Jiangsu), og sammen med Zhang Zhao var han en av «de to Zhang» som ble rekruttert samtidig av Sun Jian. Han var nær venn av familien Sun family, og da Sun Jian begynte på sine felttog var Zhang Hong med som rådgiver. På Sun Ces tid var det ofte Zhang Hong som skrev de offisielle memorialer og essays til keiser Xian og Cao Cao. Etter Sun Ces død ble han sendt for å tjenestegjøre for Cao Cao, og senere ble han sendt av Cao Cao for å følge med på Sun Quans virksomhet. Men Zhang Hong forble tro mot Sun Quan, og på sitt dødsleie bad han Sun Quan om å utvikle byen Moling (dagens Nanjing i Jiangsu), som etterhvert skulle bli riket Wus hovedstad.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Chen Shou: Sanguozhi.
Pei Songzhi: Sanguozhi zhu. | Zhang Hong (forenklet kinesisk: 张纮, tradisjonell kinesisk: 張紘, pinyin: Zhāng Hóng, Wade-Giles: Chang Hung, stilnavn: Zigang; født 153, død 212) p. 1051 var en konfuciansk embedsmann under krigsherren Sun Quan mot slutten av det østlige Han-dynastis tid. | 194,262 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverige_under_EM_i_friidrett_1950 | 2023-02-04 | Sverige under EM i friidrett 1950 | ['Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 1950', 'Kategori:Sport i Sverige i 1950', 'Kategori:Sverige under EM i friidrett'] | Sverige deltok med 38 utøvere under EM i friidrett 1950 som ble arrangert 23.–27. august 1950 i Brussel. Utøverne under Sverige tok tolv medaljer under mesterskapet.
| Sverige deltok med 38 utøvere under EM i friidrett 1950 som ble arrangert 23.–27. august 1950 i Brussel. Utøverne under Sverige tok tolv medaljer under mesterskapet.
== Medaljevinnere ==
== Referanser == | Sverige deltok med 38 utøvere under EM i friidrett 1950 som ble arrangert 23.–27. | 194,263 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo | 2023-02-04 | Oslo | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Opprydning 2023-02', 'Kategori:Oslo', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som har overflødige parametre', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg', 'Kategori:Vertsbyer for vinter-OL'] | Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania) (sørsamisk: Oslove) er Norges hovedstad, minste fylke i areal og mest folkerike by. Fylket og bykommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden. Oslo kommune har 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Sammen med deler av elleve nærliggende kommuner har Oslo som tettsted en befolkning på 1 064 235 per 1. januar 2022. Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Enebakk i øst, og Nordre Follo og Nesodden i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiske kjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunen Aker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby i Akershus slottslen og Akershus stiftamt, som omfattet det meste av Østlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylket Akershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn etter middelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent som Gamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen.
Oslo preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. Omkring 2⁄3 av kommunens areal utgjøres av skog, grøntområder og vann utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en befolkningstetthet på rundt 5 000 innbyggere per km² i den bebygde delen av kommunen. Den tetteste delen av byen ligger i en gryte omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo sentralstasjon ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.
Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. I kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt som Hoved-Staden.Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.
Ved oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i den selvstendige staten Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Akergårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder. Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak innvandring fra utlandet. Per 1. januar 2012 er 23 prosent av Oslos befolkning innvandrere, med norsk-svensker og norsk-pakistanere som de største minoritetsgruppene.
| Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania) (sørsamisk: Oslove) er Norges hovedstad, minste fylke i areal og mest folkerike by. Fylket og bykommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden. Oslo kommune har 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Sammen med deler av elleve nærliggende kommuner har Oslo som tettsted en befolkning på 1 064 235 per 1. januar 2022. Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Enebakk i øst, og Nordre Follo og Nesodden i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiske kjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunen Aker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby i Akershus slottslen og Akershus stiftamt, som omfattet det meste av Østlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylket Akershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn etter middelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent som Gamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen.
Oslo preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. Omkring 2⁄3 av kommunens areal utgjøres av skog, grøntområder og vann utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en befolkningstetthet på rundt 5 000 innbyggere per km² i den bebygde delen av kommunen. Den tetteste delen av byen ligger i en gryte omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo sentralstasjon ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.
Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. I kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt som Hoved-Staden.Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.
Ved oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i den selvstendige staten Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Akergårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder. Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak innvandring fra utlandet. Per 1. januar 2012 er 23 prosent av Oslos befolkning innvandrere, med norsk-svensker og norsk-pakistanere som de største minoritetsgruppene.
== Navn og etymologi ==
Navnet «Oslo» ble opprinnelig brukt om tettbebyggelsen på stedet som fra 1925 kalles Gamlebyen. I middelalderen ble navnet skrevet på norrønt blant annet Anslo, Ásló og Ósló (kjent første gang 1225). På nedertysk ble det også skrevet Anslo, trolig for å gjengi en nasal uttale. Peder Claussøn Friis skrev navnet som Opslo.Navnet har vært forklart på ulike måter gjennom tidene og navnets alder er uvisst. Peder Claussøn Friis skrev i Norriges beskrivelse, utgitt i 1613, at «Oslo» kommer av «Loens os». Forklaringen har vært skolelektyre i lang tid. To forhold skaper tvil om den drøyt fire hundre år gamle teorien: For det første er det tidligste skriftlige belegg for elvenavnet «Loen» å finne i hans egen Norriges beskrivelse fra 1613; i middelalderkildene heter elva «Oln» eller «Eln», senere «Alna» eller «Elna». For det andre er sammenstillingen av leddene ifølge språkforskerne feil. Skulle Oslo ha kommet av «Loens os» måtte byen ha hatt navnet Loaros, jevnfør Nidaros og Røros.Siste leddet i navnet tolkes vanligvis i lys av det norrøne lo i betydningen slette, engslette eller elveslette. Det som i dag er Grønland var langgrunt sumpig område og strandlinjen på stedet var flere titalls meter lenger inne. Første leddet har etter alt å dømme sammenheng med det norrøne áss i betydningen høydedrag, eller i betydningen gud. Tolkningene er dermed «åssletta» (sletta under åsen) eller «gudesletta» (gudenes slette). Den siste tolkningen begrunnes også med at å i betydningen gud hadde den urnordiske formen «*ansuR», og Oslo ble skrevet «Anslo» på eldre nedertysk og nederlandsk, og på latin «Ansloa» eller «Ansloia». Ifølge Frode Korslund er «Ósló» en yngre from av «Ásló» som tolkes som «sletta under åsen», Korslund mener sammenligning med lignende stedsnavn og topografi støtter denne tolkningen. Vokalene ó og á ble i middelalderen uttalt nokså likt, og overgangen fra Ásló til Ósló har ifølge Korslund skjedd ved vokalassimilasjon.På 1700- og 1800-tallet var den vanlige skrivemåten Opslo eller Opsloe. Barent Langenes' kart fra 1602 skriver Anslou, Janssonius' kart fra 1658 angir Obslo (i tillegg til Christiania), Baleus kart (1662) har Opslo og Sansons kart (1668) har Obslo og Anslo.En tolkning har vært «sletten ved Alna» av Alnslo, som ble til Anslo (med nasalert A) og Oslo. Denne teorien er avvist fordi Alna er et hunkjønnsnavn som ville blitt til «Alnar» eller «Alnu» i sammenstillingen. Elvenavnet Alna antas å være svært gammelt.
=== Etter 1624 ===
Etter storbrannen i 1624 og gjenoppbyggingen på vestsiden av Bjørvika fikk byen navnet Christiania etter kong Christian IV. Fra slutten av 1800-tallet ble også skrivemåten Kristiania tatt i bruk, først i statlige sammenhenger fra 1877, og i kommunale fra 1897. Det ble aldri tatt noen formell beslutning om å gå over til K, og private kunne skrive navnet på byen slik de ville. Navnet ble forkortet Chr., Chra, Chria og Xania, i tråd med at bokstaven X var mye brukt som forkortelse for «christ(i)-»/«krist(i)-», også i personnavn i kirkebøker. Oslo forble navnet på det tidligere byområdet øst for Akerselva, utenfor selve Christiania. Det grunne havneområdet utenfor ble kalt Oslobukta.Fra 1860-årene begynte enkelte fremstående kvinner og menn å bruke Oslo i stedet for Christiania, blant andre malerinnen og kvinnesaksforkjemperen Aasta Hansteen. Etter unionsoppløsningen i 1905 ble ideen om navnebytte mer aktuell. Kristianias handelsstand var negative til ideen om navnebytte, og hadde flertallet i bystyret på sin side. Den 11. juli 1924 slo Stortinget fast ved lov at Norges hovedstad skulle hete Oslo fra og med 1. januar 1925. Siden Oslo den gangen var navnet på bydelen som omfattet middelalderbyen og takmarkene – et område som tidligere lå i Aker og som havnet innenfor bygrensen ved byutvidelsene i henholdsvis 1859 og 1878 – måtte dette sognet få nytt navn. Man valgte da det uoffisielt innarbeidede navnet på det gamle Oslo, Gamlebyen.I 2009 gikk flertallet i bystyrets Kultur- og utdanningskomité inn for å kalle Oslo sentrum for Kristiania, etter forslag fra Venstre og med støtte fra byrådspartiet Høyre og ordfører Fabian Stang. Dette vakte motstand fra Høyres koalisjonspartner Fremskrittspartiet og fra deler av opposisjonen (Rødt og Arbeiderpartiet), før det kom til behandling i bystyret. Forslaget ble dermed aldri vedtatt.Oslo blir også kalt Tigerstaden. Utgangspunktet for tilnavnet er etter alt å dømme Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Siste sang» fra Digte og Sange (1870). I diktet brukes «tiger» symbolsk for et ubarmhjertig storbysamfunn (underforstått Christiania) som angriper en «landsens hest» (underforstått Bjørnson) under ovasjoner fra «folket». Diktet kårer ingen vinner, men fastslår at «kampen har ej ende». Oslo kommune brukte tiger som logo da byen feiret sitt 1000-årsjubileum i 2000, noe som fikk blandet mottagelse i Oslo.
I 2010-årene ble Oslove foreslått som et offisielt navn på sørsamisk. Navnet har vært i brukt blant sørsamer siden senest tidlig 1900-tallet, men er også inspirert av betydningen det får som teleskopord på engelsk («Oslokjærlighet»); Oslo ligger ikke selv i det sørsamiske språkområdet som har tyngdepunkt i Trøndelag og Helgeland. Blant kvener i Troms og Finnmark har Uslu vært brukt om byen.
== Historie ==
=== Tidslinje ===
Området som utgjør Oslo inngår på 800–900-tallet i Viken, den nordligste danske provinsen; kontrollen veksler senere mellom danske og norske konger, og Danmark gjør krav på området til 1241
Oslo bispesete stiftes i 1070.
Byen brannskattes av Erik Emune (dansk konge) i 1137.
Inge Krokrygg dør i kamp mot Håkon Herdebrei på isen under Ekeberg i 1161.
Bagler og birkebeiner kjemper i 1197.
Birkebeiner kjemper mot bønder fra Viken, på isen i Bjørvika i 1200.
Slaget i Oslo mellom hertug Skule og kong Håkon Håkonsson i 1240.
Akershus festning motstår Hertug Erik av Sveriges angrep i 1308.
Kongemakten i Norge blir sentralisert i Oslo fra 1314.
Akershus festning angripes av Karl Knutsson i 1449.
Kong Jakob VI av Skottland og prinsesse Anna av Danmark gifter seg i Oslo i 1589.
Oslo gjenreises vest for Akerselva etter bud fra kong Christian IV i 1624. Før bybrannen dette året lå byen øst for elva.
Etter reformering av den sivile forvaltningen under eneveldet var Christiania del av Akershus stiftamt.
Karl XII inntok byen i 1716.
Folketelling holdes for første gang i 1769, og den teller 7 469 innbyggere i byen.
Christiania ble skilt ut fra Akershus som eget amt (fylke) i 1842.
Aker herred blir innlemmet i Oslo kommune i 1948.
=== Eldste registrerte bosetning ===
De eldste registrerte spor av bosetning i Oslo-området befinner seg ved Elgsrudtjernet i Sørmarka, og er omtrent 11 000 år gamle. Ekebergområdet har også vært tett bebodd allerede i steinalderen. De eldste sporene på Ekeberg er av Riksantikvaren datert til å være omtrent 10 400 år gamle. Her er også rike forekomster av bronsealder- og jernalderminner.
=== Vikingtiden og høymiddelalderen ===
I vikingtiden var området som utgjør det moderne Oslo del av Viken, som da utgjorde den nordligste danske provinsen. Det senere Oslo lå for eksempel innenfor Harald Blåtanns danske kongedømme. Den første norske kongen til å ta kontroll over Viken, kan ha vært Olav Tryggvason (norsk konge ca. 995–1000), men danske konger fortsatte å gjøre krav på Viken til og med kong Valdemar Seier, som døde i 1241.
=== Gamle Oslo ===
Kaupstaden Oslo ble ifølge Snorres kongesaga grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde. Arkeologiske utgravninger i 1970-årene har påvist at Oslo hadde en tidlig bystruktur allerede rundt år 1000. I 1070 ble Oslo bispesete. Byens domkirke Sankt Hallvardskatedralen, ble reist på høyden ved Oslo torg på begynnelsen av 1100-tallet. Oslo skole, også kjent som Oslo katedralskole, ble grunnlagt i 1153.
Slaget i Oslo i 1240, ble kjempet av styrkene til hertug Skule mot kong Håkon Håkonssons.
I løpet av høymiddelalderen ble innbyggertallet fordoblet, anslagsvis til 3 500. I tiårene rundt år 1300 var middelalderbyen Oslo på sitt største. Håkon Magnussons, hertug over Øst-Norge mot slutten av 1200-tallet, satte i gang en rekke byggeaktiviteter, blant annet ble Mariakirken utvidet og Akershus slott og festning påbegynt. Da Håkon skulle overta kongekronen i 1299 etter broren Eirik IIs død, valgte han Oslo som kroningsby. I 1314 ble makten sentralisert til Oslo, blant annet ved at prosten i Mariakirken ble utnevnt til rikets kansler for evig tid. Den nyutnevnte rikskansleren fikk oppgaven å oppbevare kongens segl og være fremstemann i et riksråd.Det gamle Oslo ble rammet av gjentatte branner. Blant annet ble byen plyndret og brent av hertug Erik av Södermanland i 1308. Den ennå uferdige festningen stod imot beleiringen, og byen ble gjenreist på de gamle tomtene. Under svartedauden ble innbyggertallet redusert med omkring en tredjedel. I unionstiden med Danmark mistet byen sin status og stagnerte økonomisk. Reformasjonen reduserte kirkens betydning som økonomisk maktfaktor, og tapet av arbeidsplasser bidro til byens tilbakegang. Reformasjonen gjorde de fleste av byens mange kirker og klostre overflødige, og de ble derfor stående til forfall og plyndring etter bybrannene.Under den svenske beleiringen i 1567 satte borgerne selv byen i brann, for så å bygge den opp igjen. Oslo hadde dertil et velutdannet akademisk miljø tilknyttet katedralen og skolen. De såkalte Oslohumanistene var en lærd krets med en betydelig litterær produksjon. Gjennom sitt virke gjorde de Oslo til landets kulturelle sentrum mellom 1580 og 1610.
=== Christiania fra 1624 ===
Den tre dager lange bybrannen i august 1624 ble skjebnesvanger. Av byens monumentalbygg var det kun to som overlevde brannen: Hallvardskatedralen og Oslos daværende bispegård. (Oslobispen hadde i kjølvannet av reformasjonen flyttet over i det tidligere Olavsklosterets østfløy som i 1623 ble påbygd til en mer moderne bispegård). Den ødeleggende brannen førte til at byen ble nyanlagt på motsatt side av Bjørvika etter krav fra kong Christian IV. Samtidig fikk byen navnet Christiania etter kongen.
På Stortorget i Oslo står en statue av Christian IV, laget av Carl Ludvig Jacobsen.
Christiania ble reist som en befestet by omgitt av voller med bastioner og med Akershus som citadell. Reguleringsplanen etter renessansens idealer, med rette og brede gater rundt rettvinklede kvartaler, skulle hindre fremtidige branner. Det ortogonale gatenettet var opphavet til det særnorske ordet kvartal, som ikke kjennes med denne betydning i andre nordiske språk. Det opprinnelige Christiania innenfor vollene med sine fire bydeler eller kvarterer ble derfor kalt kvartalerne, inntil man på 1900-tallet begynte å bruke betegnelsen Kvadraturen om dette området.
Christian IV innførte også murtvang som brannforebyggende tiltak. Han påbød at adel og formuende borgere skulle bygge i murverk, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Bindingsverk ble den vanligste byggemåten; ved den første branntakseringen i 1766 var ca. 50 % av forhusene oppført i bindingsverk. Men mange trosset murtvangen og bygget hus av lafteverk. Det ble motstrebende godtatt av myndighetene, og fra 1657 ble det tillatt å bygge laftehus i de nye kvartalene på oppfylt strandgrunn i Bjørvika. Etter en stor bybrann som i 1686 raserte kvartalene vest for Christiania torv ble de fleste husene gjenreist i lafteverk, og først etter neste storbrann i 1708 ble murtvangen gjennomført. Laftehusene utgjorde i 1766 ca. 30 % av bebyggelsen og murhusene bare 20 % .
Rundt byen vest for Akerselva fikk innbyggerne et 4,5 kvadratkilometer stort område som bymark, felles mark til bruk som beite og til dyrking, og der hver eiendom i byen kunne få et stykke å gjerde inn som egen løkke. Både på bymarken og øst for Akerselva oppsto mer selvgrodde forsteder, hvor mange arbeidsfolk slo seg ned i rimeligere trehus, men uten rett til å drive egen næring. Etter brannen i 1686 ble vollene rundt byen nedlagt og byens nye domkirke reist utenfor. I 1736 ble torghandelen flyttet etter Domkirken, til det nåværende Stortorget. Forstadsbebyggelsen begynte nå å ekspandere nordover. 1700-årene ble en økonomisk oppgangstid med betydelig vekst i skipsfart og trelasteksport, og folketallet økte mot slutten av unionstiden.
Middelalderens byråd som besto av borgermester og rådmenn ble i 1661 omdannet til eneveldets bystyringsorgan, magistraten, et kollegium av kongens embetsmenn. Borgerinnflytelsen skjedde gjennom et svakt byting og fra 1730 «de tolv eligerede menn», et valgt organ med en viss innflytelse på bystyringen.
I enevoldstiden besto oppfatningen av Christiania som hovedstad for Norge, selv om byen etter hvert mistet sin særstilling. Rådstueskriver Kastberg fra Trondheim beskrev i 1686 Christiania som landets hovedstad når det gjaldt politikk og rettsvesen, mens Bergen var landets hovedstad med hensyn til handel. Bergen var også en langt større by. Mellom 1625 og 1644 ble det avholdt ellevere herredager i Norge, halvparten av disse på Akershus, fire i Bergen og en i Trondheim. Stenderforsamlingene som ble avholdt på Akershus ble avskaffet i enevoldstiden. Saker som gjaldt mineralutvinning ble avgjort ved bergamtet på Kongsberg.
=== Hovedstaden Christiania ===
Da Norge ble skilt fra Danmark i 1814, ble Christiania hovedstad i den selvstendige staten Norge. Ved riksforsamlingen på Eidsvoll ble det ikke uttrykkelig fastsatt hvor landets hovedstad skulle være. Nicolai Wergelands forslag nevnte at Stortinget skulle ha sine møter i Christiania og underforstått at dette var hovedstaden. Mangelen på videre diskusjon tyder på at det for forsamlingen på Eidsvoll var selvsagt at Christiania var eller skulle være hovedstad. Christiania var på den tiden ikke en storby, den var på størrelse med Trondheim og halvparten så stor som Bergen. Drammen var landets største eksporthavn, Bergen var generelt den viktigste handelsbyen og Trondheim var det tradisjonelle kirkelig sentrum. Christian Fredrik selv anså Bergen som det meste passende møtested for Stortinget.Før riksforsamlingen på Eidsvoll snakket man om flere hovedsteder i Norge, stiftshovedstedene Christiania, Kristiansand, Bergen og Trondheim som var hovedbyene i hver landsdel og hvert bispedømme. Ifølge historiker Jacob Maliks innebar grunnloven en sentralisert enhetsstat der makten ble samlet i Christiania. Før 1814 var det til dels ulik lovgivning for stiftamtene, militæret var i organisert omkring stiftshovedstedene, og der var også forvaltningen av offentlige finanser som fikk tilsyn direkte fra København. Fra stiftoverretten kunne det ankes direkte til Høiesterett i København. Med unntak av Zahlkassen ble ingen sentrale institusjoner i Norge opprettet før 1814. Da det ble fremmet ønske om eget universitet i Norge var Kristiansand, Kongsberg (der Bergseminaret allerede var), Kristiania og Hamar aktuelle. Stattholderembetet ble nedlagt i 1771. Ifølge Knut Mykland hadde Norge ved inngangen til 1800-tallet ikke en egen sentraladministrasjon. Stiftamtene var den viktigste administrative funksjonen og disse regionene var relativt avsondret fra hverandre.I 1800 var København Norges hovedstad, men Christiania og Bergen var større enn noen danske provinsbyer. Medregnet forstedene hadde Christiania vel 12 000 innbyggere i 1814, mens Bergen hadde 17 000, og København til sammenligning over 100 000 innbyggere. De neste byene i selve Danmark var Helsingør, Odense, Ålborg, Randers og Århus med hver 5 000–6 000 innbyggere, og i hertugdømmene Flensborg med 13 000, Altona med 23 000, Kiel og Rendsborg med hver 7 000 og Glückstadt med 5 000.
Under Napoleonskrigene fra 1807 ble sjøveien mellom Norge og Danmark utrygg. For å ivareta styringen av Norge i kongens sted ble en regjeringskommisjon og en del andre offentlige organer satt opp i Christiania under ledelse av prins Christian August. Herman Wedel-Jarlsberg og Enevold Falsen kom også inn i kommisjonen. Riksforsamlingen bestemte at stortinget skulle møtes i rikets hovedstad, uten å angi navnet på byen. Nicolai Wergeland foreslo «Christiania Bye» i stedet for Rigets Hovedstad i § 68.Statsadministrasjonen og de nasjonale institusjonene som ble etablert skapte forutsetningene for ny vekst. Offentlige tjenestemenn med god kjøpekraft og oppbygging av nasjonale institusjoner med sine bygninger stimulerte etterspørselen. En enda sterkere vekstfaktor var industrialiseringen som for alvor skjøt fart etter 1840. 1800-tallet ble en tid med sterk ekspansjon for byen, og mange offentlige bygninger ble reist – Slottet, Universitetsbygningene, Stortingsbygningen, Nationaltheatret og mange flere. De offentlige bygningene vest for Kvadraturen ble oppført på tomter i den nye bydelen som ble planlagt av Slottets arkitekt Linstow i 1838, med Karl Johans gate som hovedakse. Kvartalene her trakk til seg bedrestilte lag av befolkningen som bosatte seg i leiegårder og senere også i villastrøk som Homansbyen. Hovedtyngden av industriutbyggingen foregikk samtidig langs Akerselva på østsiden av byen, og arbeiderne slo seg ned så nær fabrikkene som mulig. Dette førte til det sosiale skillet mellom østkant og vestkant som siden har kjennetegnet byen. På slutten av 1830-årene passerte Christiania Bergen som landets største by. I 1840-årene var omkring halvparten av Christianias befolkning knyttet til funksjonen som hovedstad, inkludert de mange byggearbeidene som hovedstadsfunksjonen medførte.I andre halvdel av 1800-tallet vokste nye bydeler frem for å gi husrom til innflytterne som skulle bemanne de nye fabrikkene. 1. januar 1859 ble Bymarken og en del av Aker kommune med 9 551 innbyggere innlemmet i Christiania. 1. januar 1878 ble ytterligere deler av Aker (med 18 970 innbyggere) overført til hovedstaden. Bakgrunnen for disse byutvidelsene var at man ønsket å få regulert de sosiale og bygningsmessige forholdene i forstedene og innføre murtvang for å redusere brannfaren. I 1880- og 1890-årene var det høykonjunktur med en etter hvert hektisk byggeaktivitet, hvor mye av det som i dag kalles murbyen med leiegårder ble reist. Etter krakket i 1899 falt byggeaktiviteten sterkt, og fra 1905 ble det nesten stillstand frem til 1910/1911, da kommunen begynte å engasjere seg i boligbyggingen.
=== Storbyen Oslo ===
Veksten fortsatte i noe langsommere tempo gjennom 1900-tallet. En storstilt reguleringsplan fra 1930-årene for Etterstad var delvis virkeliggjort, men arbeidet ble stoppet av krigen. Området ble overført fra Aker til Oslo i 1946 i forbindelse med utbygging etter ny plan. I 1948 økte arealet og folketallet betydelig da de resterende delene av Aker kommune i Akershus ble innlemmet i hovedstaden. Aker kommune var da 27 ganger større enn Oslo i geografisk utstrekning og hadde rundt 133 000 innbyggere. Byens nye rådhus sto ferdig i 1950 etter å ha vært under bygging siden 1931.
I 1950-årene ble det gjennomført en storstilt utbygging av drabantbyer i det tidligere Østre Aker for å løse boligmangelen i Oslo. Grefsen og Kjelsås ble også bygget ut, i det vesentligste med villaer og tomannsboliger. Drabantbyene rundt Østensjøvannet hadde hatt bytrikkforbindelse med byen siden mellomkrigstiden, men denne ble vesentlig opprustet da T-banen ble åpnet i 1966 og knyttet også Groruddalen til byens sentrum. De vestlige og østlige banene ble knyttet sammen i 1993 med Fellestunnelen.Byens 1000-årsjubileum ble feiret i 2000, bare 50 år etter byens 900-årsjubileum. Dette ble begrunnet med at nyere arkeologiske utgravninger påviste at Oslo hadde en bystruktur allerede rundt år 1000; Kulturhistorisk museum uttalte i 2011 at «den eldste bymessige bebyggelsen som hittil er blitt utgravd i Gamlebyen går tilbake til ca. 1025».Det tidligere 900-årsjubileet ble begrunnet med at Snorre i Heimskringla forteller at Oslo ble grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde.
== Naturgitte forhold ==
=== Geologi ===
Oslo danner en forsenkning i terrenget, Oslogryta, som ble dannet etter den geologiske tidsperioden perm. Nedsynkingen medførte at eldre bergarter ble bevart, og vulkansk aktivitet ga karakteristiske syenitter og rombeporfyrer.
De sentrale delene av Oslo ligger på et underlag av skifer og knollekalk. Sistnevnte danner rygger i bylandskapet, slik som St. Hanshaugen, mens skiferen ligger i senkningene mellom ryggene. Under dette finnes alunskifer, som også inneholder noe uran. Alunskiferen skaper problemer, da den kan ese ut og skade infrastruktur og bygningsfundamenter. Øst for sentrum ligger Ekeberg med 1–2 milliarder år gammelt grunnfjell – gneiser og granitter fra prekambriumtiden. Nord for sentrum ligger åser som Grefsenåsen, Holmenkollen og Tryvannshøyden; disse består i all hovedsak av magmatiske bergarter. Her finnes blant annet den kjente nordmarkitten, brukt blant annet i Stortingsløvene.Isen smeltet og trakk seg tilbake fra Oslogryta for omkring 9 000 år siden. Alt land i Oslo som nå ligger lavere enn 210 meter over havet lå den gang under havoverflaten. Isen førte med seg store mengder sand, som i dag ligger som rygger i landskapet, blant annet på Linderud og ved vannene i Nordmarka. Flere av slettene i byen, blant annet ved Ullevaal Stadion og på Majorstuen, var tidligere fast leirbunn i sjøen som oppsto da Oslofeltet sank ned i permtiden. I disse områdene siver saltvann fortsatt bort, noe som gjør at leiren kan forandre karakter og rase ut. Dette vanskeliggjør blant annet bolig- og T-banebygging.
=== Klima ===
Oslo har et fuktig kontinentalt klima med fire klart definerte årstider. Somrene i Oslo er som regel varme med temperaturer på 20–23 °C på dagtid og 12–15 °C på natten. Oslo har landets varmeste gjennomsnittlige sommertemperatur i perioden juni til august, og maksimumstemperaturer på over 25 °C er svært vanlig i sommermånedene. Vintrene er som regel kjølige med en middeltemperatur på –2 °C i januar, men er betydelig mildere enn lenger inn i landet. Årsaken til det gunstige klimaet er byens geografiske plassering, skjermet av åser på alle kanter, samt fjordens modererende effekt. Dette gir innslag av både innlands- og kystklima. Grunnet sin nordlige beliggenhet har Oslo om lag 18 timer med solskinn i månedsskiftet juni/juli, men bare 6 timer i slutten av desember. Årsnedbøren i Oslo (Blindern) er 763 mm fordelt på 166 nedbørdøgn, der vintrene er noe tørrere enn somrene. Snøfall fordeler seg jevnt utover vintermånedene, og i gjennomsnitt er det mer enn 25 cm snø i 30 dager hvert år. Oslo har snaut 1 700 soltimer årlig.Den høyeste temperaturen målt i Oslo er 35,0 °C 21. juli 1901 på Observatoriet. Dette er samtidig også norgesrekord for høyeste temperatur i juli. Siden 1937 er værobservasjonene for Oslo foretatt på universitetsområdet på Blindern. Den høyeste temperaturen målt på Blindern er 34,6 grader 27. juli 2018. Den laveste temperaturen målt i Oslo by er –26,0 grader på Blindern 3. januar og 19. januar 1941.
Temperaturnivået har tendert til å være noe høyere de seneste år, særlig i vintermånedene. Ser man på gjennomsnittet for årene 1991–2020 har middeltemperaturene for januar og juli økt sammenlignet med den forrige normalperioden (1961–1990). Middeltemperaturen er på 7 grader i den nye normalen (1991–2020), opp fra 5,6 i perioden 1961–1990.
=== Geografi ===
Oslos fastland og øyer utgjør 454 km2 og det er 27 km2 innsjøoverflate i kommunen. Skog dekker 289 km2 og dyrket mark 8 km2. Til Oslo hører også 27 km2 av Oslofjorden.Oslo har ut fra sin geografiske beliggenhet innerst i Oslofjorden vært et naturlig knutepunkt mellom sjøen, de store landområdene nord for byen og landeveien sørfra over Ekeberg. Både fjorden og åsene omkring er populære mål for friluftsliv og rekreasjon. I nord er Nordmarka et område av skog og vann, der særlig Bogstadvannet, Sognsvann og Maridalsvannet er kjent for utenomverdenen. Østmarka avgrenser byen mot øst, og er samtidig et viktig rekreasjonsområde for befolkningen i de østlige bydelene. Høyeste punkt i Oslo kommune er Kjerkeberget, 629 moh. Dette er for øvrig også Oslos nordligste punkt.
Byen er delt opp av en rekke elver som renner fra Marka ut i fjorden. Oslos opprinnelige byelv Alna (Loelva), er omtalt i sagaer og andre middelalderkilder. Alna definerte det gamle Oslos østgrense mot takmarkene frem til slutten av 1200-tallet, da man utvidet bybebyggelsen over på østsiden av Alna. Oslos første teglverk ble anlagt rundt 1290 ved Alnaэelvas utløp. På 1200-tallet var det også møllebruk i tilknytning til fossene på Kværner. På 1500-tallet kom oppgangssaga. På 1700-tallet var det hele 10 sagbruk oppover Alna. Alna er i dag et satsingsområdet for gjenåpning i og med Kommunedelplan for Alna miljøpark.
Akerselva (også kjent under navnet Frysja) regnes i dag som byelva der den flyter drøyt 8 kilometer fra Maridalsvannet til Bjørvika. Det meste av Akerselva er i dag oppe i dagen, og det arbeides med gjenåpning av det nedre strekket mellom Vaterland og Bjørvika. Akerselvas tallrike fosser har betydd mye for byens industrielle utvikling. I dag er rekreasjonsverdien den største verdien ved elva.
Andre viktige elver er Lysakerelva, Ljanselva og Hovinbekken. Dessuten finnes en rekke bekker som nå i lange partier går under jorda. For flere av disse foreligger det planer om å åpne deler av de gamle bekkeløpene. Også i Oslomarka renner et stort antall elver og bekker. Nordmarksvassdraget er forløperen til Akerselva ovenfor Maridalsvannet, mens Sørkedalselva er en forløper til Lysakerelva ovenfor Bogstadvannet.
=== Plante- og dyreliv ===
Oslo har, i norsk målestokk, et svært rikt planteliv. Det er fire hovedårsaker til dette. For det første er klimaet gunstig og byen er nordgrense for en del varmekjære planter. For det andre er geologien variert med surt grunnfjell, syenitt og alunskifer, og mye basisk kalkstein og leirstein. Dette gir flere slags vekstforhold. For det tredje har innførsel av nyttevekster i middelalderen og senere til Botanisk hage gitt spredning av eksotiske arter, spesielt i de indre, østlige bydeler. Og endelig har den livlige skipsfarten gitt spredning av ballastplanter fra fjerne strøk.
Oslo er blant de nordligste steder for bøk, og det er edelløvskog for eksempel på Ola Narr og på Bogstad. Oslos fylkesblomst, bakkekløver, er en varmekjær art som trolig kom i varmeperioden i bronsealderen og bare etterlot én bestand – på Hovedøya. Munker og nonner etterlot hunderot, skvallerkål, legepestrot, kattemynte og bulmeurt. Senere, sjeldne, søreuropeiske arter inkluderer klistersvineblom, lodnefiol, taggsalat og smaltimotei. Kalkfjellet gir grobunn for sjeldne arter som markmalurt, piggeple, hunderot, ekte malurt, byreseda og smørbukk, og unike Oslo-arter som hjorterot og oslosildre, som nå er på retur. Langs havneanlegg forekommer hirse og villdurra en sjelden gang. Byens elver fører til at skogsarter som vasshøymol, sverdlilje, skogsivaks og brunrot kan trives, og langs Akerselva alene finnes over 200 plantearter. I Botanisk hage er en representativ Oslo-flora bygget opp på den såkalte «Osloryggen».
Dyre- og fuglelivet er rikest langs Lysakerelva og Akerselva, i tillegg til Nordmarkas bestander med elg og rådyr. Tettbebyggelsen skjuler grevling, ekorn, piggsvin og streifende rødrev. Elvene har bever, fossekall og langt sjeldnere grønnspett, og mange slags insekter som bidrar til å pollinere unike planteslag. Noen ganger observeres sel i fjorden.
== Bylandskap ==
=== Indre og ytre by, østkant og vestkant ===
Av Oslo kommunes areal på 454 kvadratkilometer utgjør området med bybebyggelse, kalt byggesonen, 147 kvadratkilometer, mens øyene og Marka dekker resten.
Byggesonen er delt i indre og ytre by. Indre by, sentrum og den tette bybebyggelsen i et to til fire kilometers belte med boligstrøk rundt sentrum, utgjør i areal 16–17 000 dekar og har cirka 190 000 beboere. Bybildet preges av gater, plasser, parker og kvartaler med bygårder. Befolkningstettheten er om lag tre ganger så høy som i ytre by. Sentrum er området på begge sider av Karl Johans gate, der forretninger, kontorer og offentlige bygninger dominerer. Resten av byggesonen er ytre by med for det meste frittliggende bygninger i drabantbyer, villastrøk og næringsområder.
Siden slutten av 1800-tallet har byen vært delt i østkant og vestkant, som er en økonomisk og sosial todeling som fremdeles gir seg uttrykk i forskjeller i inntekt, utdanning, levealder m.m. mellom den mer velstående tredelen av befolkningen på vestkanten, og folk på østkanten. Både indre og ytre by er delt i øst og vest (indre øst, indre vest, ytre vest). Ytre øst, der det bor mer enn 250 000, består av Groruddalen mot nordøst og mot sørøst bydelene Østensjø, Søndre Nordstrand, og Nordstrand (med strøkene Nordstrand, Bekkelaget, Ljan og flere som utgjør unntaket fra det økonomiske øst-vestskillet).
=== Strøk og nabolag ===
==== Oslo sentrum ====
Oslo sentrum strekker seg fra Slottet og Slottsparken i vest til Oslo sentralstasjon og Vaterland i øst. Her ligger det Christiania som ble reist etter bybrannen i 1624, som nå kalles Kvadraturen. Sør for Kvadraturen ligger Akershus festning, et festningsverk som har sin opprinnelse fra slutten av 1200-tallet under hertug Håkon Magnusson (fra 1299 kong Håkon V).
Oslos hovedgate, Karl Johans gate, går i retning sørøst-nordvest gjennom sentrum. Langs Karl Johans gate finnes flere av hovedstadens mest kjente bygninger, blant andre Oslo domkirke, Stortingsbygningen, Grand Hotel, de gamle universitetsbygningene og Nationaltheatret. Like sør for Karl Johan finnes Oslo rådhus, oppført 1931–50 og innviet i forbindelse med feiringen av byens 900-årsjubileum. Nord for Karl Johan ligger blant annet Tullinløkka med sine muséer. Sentrums østlige deler, Vaterland, ble revet omtrent i sin helhet fra slutten av 1950-årene. Området er i dag bebygd med høyhusene Postgirobygget og Oslo Plaza, flerfunksjonsarenaen Oslo Spektrum og kjøpesentre som Oslo City og Byporten.
==== Indre vest ====
Vest og sørvest for slottet ligger byens ambassadestrøk. Dette strekker seg gjennom bydel Frogner og strøk som Skillebekk, Skarpsno, Frogner og mot den tidligere bygrensen mot Skøyen. Størstedelen av bydelen består av klassiske leiegårder med store leiligheter, hvorav Gimle er regnet som de mest eksklusive. Deler av området har også strøk med store villaer i mur og tre, blant annet den historiske villaforstaden Homansbyen. Denne og det senere villastrøket Gimle er regulert til bevaringsområde. Andre nabolag i området er Uranienborg og Briskeby, og dessuten Majorstuen med handlegata Bogstadveien som er blant landets dyreste når det gjelder utleiepriser for forretningslokaler.Området St. Hanshaugen har fått sitt navn fra parken med samme navn som ligger nord/nordøst for Slottet. Området består i stor grad av leiegårder. Bislett og Bislett stadion ligger vest i bydelen, og lenger øst ligger Gamle Aker kirke, Oslos eldste bygning. NRKs hovedkvarter ligger på Marienlyst. Lovisenberg og Ullevål sykehus ligger også i bydelen. I de mer sentrumsnære delene av bydelen ligger arbeiderbevegelsens bastion Youngstorget og Hammersborg med sine mange kirker. Lenger nord ligger strøket Ila.
==== Ytre vest ====
Bydel Ullern er i hovedsak preget av villabebyggelse og danner den sørvestre delen av Oslo med grense mot Bærum. Denne grensen går langs Lysakerelva. Andre strøk i området er Montebello, Bestum og Lilleaker. Ved fjorden ligger halvøya Bygdøy med blant annet Kongsgården, Oscarshall og Folkemuseet. Bygdøy hører administrativt til Bydel Frogner. Bydelsadministrasjonen for Bydel Ullern ligger på søndre Huseby (Montebello/Smestad).
Bydel Vestre Aker er også i stor grad preget av villabebyggelse og strekker seg nordover til Nordmarka. Røa, Vinderen, Slemdal og Holmenkollen er blant områdene som ligger i denne bydelen, i tillegg til vestkantens eneste drabantby, Hovseter. Et av Oslos mest kjente landemerker, Holmenkollbakken, assosieres med Vestre Aker, men ligger strengt tatt i Nordmarka rett innenfor markagrensa. Tryvannstårnet og Bogstad gård er også kjente steder i området, begge rett innenfor markagrensen. Bogstad ligger ved inngangen til Sørkedalen, som danner det nordvestre hjørnet av Oslo. På jordene til Bogstad gård ligger også Oslo Golfklubb og Bogstad Camping. Bydelsadministrasjonen for Bydel Vestre Aker ligger på nordre Huseby (ved gardeleiren).
==== Oslo nord ====
Oslos nordlige del er samlet i Bydel Nordre Aker. Vest i bydelen ligger Universitetet på Blindern, med Rikshospitalet på Gaustad like i nærheten. Øst for Universitetet ligger det nå dyre boligstrøket Ullevål Hageby, opprinnelig reist som «hus for småkårsfolk», og ved Sognsveien ligger Ullevaal Stadion. Nord for Ring 3 ligger Sogn studentby, bygget som deltakerlandsby til OL i 1952.I de sentrale delene ligger boligområdene Tåsen, Berg, Korsvoll og Nordberg. Mot Akerselva ligger Nydalen, et tidligere industriområde som nå har en av Norges største tettheter for IT-virksomheter og også huser Handelshøyskolen BI. Øst for elva ligger Disen, Kjelsås og Grefsen, opprinnelig arbeiderklassestrøk som nå i lang tid har vært regnet som meget attraktive boligstrøk.Oslo nord grenser til Nordmarka, med mange innfallsporter for friluftsliv. Det populære badevannet Sognsvann ligger like over markagrensen fra Kringsjå, ikke langt unna Kringsjå studentby. Noe lenger øst er Kjelsås innfallsporten til Maridalen, der Maridalsvannet fungerer som kilde til drikkevann for 90 % av byen.I Maridalen er det flere mindre grender, som Sandermosen, Snippen og Movatn, som alle har stasjoner til Gjøvikbanen.
==== Groruddalen ====
Mal:Utdyepnde
Oslos nordøstlige bydeler består av drabantbyer utbygget etter andre verdenskrig, og omtales gjerne bare som Groruddalen. Groruddalen består i hovedsak av industriområder i dalbunnen og boligstrøk i åssidene.
Området består av de administrative bydelene Bjerke, Alna, Grorud og Stovner. Groruddalen dekkes av 3 hovedveier som kommer inn fra nord til Oslo. I vest går Trondheimsveien (riksvei 4) som går fra Sinsenkrysset nordøstover forbi blant annet Grorud og Stovner. Litt lenger øst går Østre Aker vei (riksvei 163) fra Økern forbi Veitvet til Lørenskogveien og E6 i Lørenskog. Litt øst for denne kommer E6 fra Ring 3 og svinger nordover dalen fra Ulven og passerer Alnabru, Furuset og Kalbakken på sin vei til Lørenskog i Akershus. Dagens E6 erstattet Strømsveien som innfartsvei til Oslo. Strømsveien snegler seg rundt E6 og har felles trasé nord ved grensen. Kollektivtilbudet i dalen består av buss, T-bane og tog. Til vest i dalen går Grorudbanen til Vestli, mens i øst går Furusetbanen til Ellingsrudåsen. Nede i dalen går jernbanens hovedbane.
Vest i Groruddalen ligger Bydel Bjerke. Boligbebyggelsen i bydelen ligger i hovedsak langs Trondheimsveien. Langs Østre Aker veis søndre del er det industri- og næringsvirksomhet. Aker universitetssykehus og Bjerke Travbane ligger i bydelen. Krigsskolen ligger i nord, mot Lillomarka.
Bydel Grorud ligger i det nordøstre hjørnet av Groruddalen. Grorud gård som har gitt navn til bydelen ligger langs riksvei 4. Bydelen består av områder som Ammerud, Grorud, Kalbakken, Rødtvet, Nordtvet og Romsås. Mange av disse områdene forbindes ofte med store områder med blokkbebyggelse, men de har også en betydelig småhusbebyggelse. Bydelen grenser til Lillomarka.
Oslos østligste bydel er Bydel Stovner. Mye av bydelen domineres av blokkbebyggelse fra 1960- og 70-årene; dette gjelder blant annet områdene Fossum, Rommen, Vestli og Tokerud. Lenger sør i bydelen ligger områder som Gamle Stovner, Høybråten og Haugenstua; disse ble utparsellert fra ca. 1910 og består i større grad av eldre villabebyggelse. Bydelen ligger tett inntil Gjelleråsmarka.
På sørsiden av Groruddalen ligger Bydel Alna. Denne betjenes av Furusetbanen, og her ligger strøk som Tveita, Haugerud, Lindeberg, Furuset og Ellingsrud. Bydelen har fått sitt navn fra Alna gård som sannsynligvis har fått navn fra Alnaelva som renner gjennom området. Alna har også en av Oslos større godsterminaler, samt kjøpesentre som Alna Senter og IKEA på Furuset.
==== Indre øst ====
Som indre øst regnes vanligvis de administrative bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene. Bydel Gamle Oslo har sitt navn etter Gamlebyen, som var stedet der det opprinnelige Oslo lå i middelalderen. Etter at byen ble flyttet til motsatt side av Bjørvika under navnet Christiania, fortsatte imidlertid enkelte å bo i Gamlebyen, spesielt rundt Oslo Hospital. Området ble igjen innlemmet i byen i 1859. I Gamle Oslo ligger også den gamle forstaden Grønland og deler av Tøyen, kjent som multikulturelle bydeler, selv om områdene i dag opplever synkende andel innvandrere. Lenger øst ligger blant annet Enerhaugen, Jordal, Vålerenga, Ensjø og Helsfyr.
Den administrative bydelen Grünerløkka har fått navn etter strøket Grünerløkka. Dette gamle arbeiderklassestrøket ble gentrifisert tidlig i 1990-årene og har utviklet seg til å bli et «hipt» strøk med mange kafeer. Grünerløkka er også kjent for sitt pulserende kulturliv, med blant annet steder som Parkteatret og Blå. Øst for den egentlige Grünerløkka ligger gamle industristrøk som Sofienberg og Dælenenga, og Rodeløkka med sin bevaringsverdige trehusbebyggelse. Enda lenger øst ligger nabolag som Hasle og Carl Berner.
Nord for Grünerløkka ligger flere tradisjonsrike arbeiderklassestrøk. Øst for Akerselva ligger Torshov, skildret i Oskar Braatens fortellinger og skuespill. Like over elva ligger Sagene, som helt siden sagbruksdriften på 1500-tallet har vært knyttet til industri. I grenselandet mellom Sagene og Torshov lå blant annet Myrens Verksted, med fabrikklokaler nå tatt i bruk av NRK Østlandssendingen. Nord for Torshov og Sagene ligger henholdsvis Sandaker og Bjølsen.
==== Sørøst ====
I bydel Nordstrand i Oslo sørøst ligger åsen Ekeberg, der Norway Cup arrangeres på Ekebergsletta hver sommer. Områdene rundt, som Bekkelaget og Nordstrand, preges av velstående villabebyggelse og kalles ofte «østkantens vestkant». Området ble bygget ut i mellomkrigstiden etter at Ekebergbanen gjorde det mulig å pendle inn til byen. Lenger sør i bydelen ligger Ljan og Ljabru. Øst for disse ligger Karlsrud og Lambertseter, landets første drabantby, bygget ut av OBOS fra 1951.
Øst for høyderyggen med Lambertseter og Karlsrud ligger bydel Østensjø. Denne bydelen har fått navn etter Østensjøvannet, som danner et naturlig midtpunkt i området. Vest for vannet ligger Abildsø, Ryen og Manglerud, og i nord Høyenhall, Bryn og Godlia. Øst for Østensjøvannet ligger drabantbyene Oppsal, Bøler og Bogerud i rolige omgivelser ved inngangen til Østmarka. Med unntak av en god del eldre villabebyggelse enkelte steder ble alle disse områdene bygget ut i stor skala i etterkrigstiden, og preges av en god blanding av rekkehus og blokkbebyggelse.
Oslos sørligste og største bydel er Søndre Nordstrand, som strekker seg mellom fjorden og Østmarka. Dette er også den nyeste delen av Oslo. Utbyggingen av området startet i 1980-årene, med nye nabolag som Mortensrud, Lofsrud, Holmlia, Prinsdal og Bjørndal. Bydelen er det området i Oslo som har de største arealene som fremdeles er tilgjengelig for ytterligere ekspansjon. Bydel Søndre Nordstrand har også betydelige friarealer, blant annet det populære badestedet Hvervenbukta. Bydelen huser også Grønmo Golfklubb og Klemetsrud energigjenvinningsanlegg.
=== Parker og grøntområder ===
Oslo er en grønn by. Byens lave tetthet er utnyttet til treplanting i gatene, forhager, og små grøntanlegg der anledningen byr seg. Et nett av turveier binder parkene sammen og knytter byen til marka.
Fra byens vekst skjøt fart tidlig på 1800-tallet ble det etablert parker, fra 1860-årene tok kommunen ansvaret, og i indre by finnes i dag mer enn 50 parker. Østkanten har vært politisk prioritert ved nyanlegg fra slutten av 1800-tallet og har mange store parker, mens deler av den tette byen på vestkanten har mindre god parkdekning. Av byens befolkning er det vel 5 % som ikke har et grønt område innen 300 meter fra bolig.
Ytre by er kjent for villaområder med hager, og for drabantbyer med god dekning av grøntområder og turveier og unik nærhet til marka, det store skogområdet som omkranser Oslo. Akerselvas bredder er siden 1915 opparbeidet som et sammenhengende belte med park og turveier. Halvøya Bygdøy og noen av øyene nærmest sentrum er offentlig tilgjengelige og tilbyr parkskog og badeplasser. Fjordbyen, som skal erstatte havneanlegg langs sjøkanten i de mest sentrale byområdene, vil gi enda bedre tilgang til fjorden, blant annet gjennom en sammenhengende havnepromenade.
== Kultur og underholdning ==
=== Turisme ===
En rekke av Norges mest populære turistmål ligger i Oslo. Innovasjon Norge regner Frognerparken som Norges mest populære attraksjon, og anslår at anlegget har mer enn én million årlige besøkende. Likevel er ikke Frognerparken med på Innovasjon Norges liste over de 50 mest besøkte attraksjonene i Norge, da besøkstallene er usikre. Den ordinære topp 50-listen toppes av Holmenkollen og Skimuseet, som hadde 686 857 besøkende i 2006. Holmenkollbakken var en av de mest kjente hoppbakkene i verden og et landemerke i Oslo, før den ble revet høsten 2008 for å gjenoppstå før Ski-VM 2011.
På niendeplass er Vikingskipshuset på Bygdøy, med 314 560 besøkende. Dette museet rommer arkeologiske skipsfunn fra Vikingtiden, Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet, og gjenstander funnet ved utgravningen av dem. På tolvteplass er Nasjonalgalleriet, et kunstmuseum med en særlig god samling av norsk nasjonalromantikks malerkunst og av Edvard Munchs bilder. På henholdsvis syttendeplass og tyvendeplass følger Frammuseet og Kon-Tiki Museet [sic], som sammen med Norsk Maritimt Museum utgjør de tre kjente museene på Bygdøynes.
På 23.-plass ligger Norsk Folkemuseum, landets største kulturhistoriske museum, og det eneste som har landsdekkende samlinger fra 1500-tallet og til i dag. På 24.-plass ligger Akershus slott og festning, en middelaldersk kongeborg og renessanseslott omgitt av en bastionfestning. I tillegg er fornøyelsesparken Tusenfryd med på listen på en fjerdeplass med 501 235 besøkende, selv om denne ligger like utenfor bygrensen i Ås kommune.Tall fra 1999 viser at Oslo har 7,7 millioner overnattinger og over 700 000 dagsbesøkende, noe som skaper en omsetning på om lag 10 milliarder koner. De besøkendes forbruk skaper ca. 12 000 arbeidsplasser, noe som tilsvarer 4,3 % av sysselsettingen i privat sektor i Oslo. I 2012 mottok Oslo 166 cruiseskip med omkring 300 000 passasjerer på dagsbesøk (i 2013 var det 159 anløp), dette gjør Oslo til landets tredje største cruisehavn bak Bergen og Geiranger.
=== Kulturvern ===
Etter kulturminneloven er kulturminner fra oldtiden og middelalderen (inntil år 1537), samt stående bygg fra før 1650, automatisk fredet. I Oslo gjelder dette en stor mengde helleristninger, gravhauger, rester av gruver og veifar, bygningsruiner og liknende både i byen og i Marka. Av hele bygninger finnes Gamle Aker kirke, deler av Akershus slott og festning, de eldste bygningene i Kvadraturen og en del hus fra andre kanter av landet som er flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Noen av dagens hus står på kjellere som er fredet etter denne bestemmelsen.
Hele den såkalte murbyen, det vil si bybebyggelsen oppført før Kristianiakrakket i 1899, er av kommunen regulert til bevaring. I tillegg er flere bygninger og fasader i Oslo fredet av Riksantikvaren. Disse, og en rekke andre bygninger, er oppført på Byantikvarens gule liste. Oppføringene på den gule listen er kategorisert etter 3 kriterier: fredet, vernet (spesialområde), og bevaringsverdig. Dette gir uttrykk for hvor sterkt de er beskyttet. Fredet er kategorien som gir det sterkeste vernet. Fredning vedtas i henhold til kulturminneloven av staten ved Riksantikvaren. Kategorien vernet omfatter områder og bygninger som kommunen har regulert til spesialområde for bevaring i henhold til plan- og bygningslovens § 25.6. Bevaringsverdig er kategorien av objekter som kulturvernmyndighetene og plan- og bygningsetaten kan ta særskilte hensyn til, idet de betraktes som verneverdige uten at det er fattet noe formelt vedtak etter §§ 74.2 og 92 i plan- og bygningsloven. Per mai 2009 er det 11 722 objekter på den gule listen.Akershus festning står oppført med 54 objekter på den gule listen. De fleste ble betraktet som fredet ifølge et statlig direktiv av 1934, men en del objekter er listeført så sent som 14. april 2004. I 2006 ble femten kvartaler på Grünerløkka områdefredet under betegnelsen Birkelunden kulturmiljø. Dette var det første bykulturmiljøet i Norge som fikk slikt vern.
Eksempler på fasade- eller skjermbevaring er Paleet shoppingsenter på Karl Johans gate 37–43. Ved fornyelsen som ble fullført i 1990 ble fasadene mot Karl Johans gate bevart eller gjenreist som kopier, mens hele innmaten i bygningene ble revet og gjenreist med moderne konstruksjoner. Det samme har skjedd med «Gyldendalhuset» på Sehesteds gate 4, hvor arkitekt Sverre Fehn står for nybygget fra 2007 bak de gamle fasadene.
En del bygninger er flyttet til Folkemuseet. Flere mindre bolighus i lafteverk eller bindingsverk kommer fra forstedene Enerhaugen, Vaterland, Vålerenga og Hammersborg. Fra Kvadraturen kommer Garmanngårdens bakbygning (Hans Nielsen Hauges fengsel), Collettgården fra Kirkegata 16, Bokbindergården fra Tollbugata 14, Generalitetsgården fra Dronningens gate 15, leiegården fra Wessels gate 15 og flere andre.
Oslos fylkes tusenårssted er Middelalderbyen. Enkelte av bydelene har også sine egne tusenårssteder: Gamle Bydel Bjerke hadde Økernparken, mens den tidligere Bydel Uranienborg–Majorstuen hadde Valkyrie plass.
=== Scenekunst ===
Oslos teaterhistorie regnes gjerne tilbake til 1780, da byens Dramatiske Selskab ble stiftet. I 1837 åpnet Christiania Theater, og i 1899 dennes direkte fortsettelse Nationaltheatret. Siden 1990 arrangerer Nationaltheatret Ibsenfestivalen hvert eller annethvert år. Nationaltheatret har i dag underavdelingen Torshovteatret.
Det norske teatret har siden 1912 satt opp dramatikk på nynorsk og norske dialekter. Teatret fikk i 1985 sitt eget bygg i Kristian IVs gate. Byens tredje institusjonsteater, Oslo Nye Teater ble opprettet i 1959, da Det Nye Teater (stiftet 1929) og Folketeatret (åpnet 1952) slo seg sammen. Teatret holder i dag til i Det Nyes funkisbygning i Rosenkrantz' gate.
Hovedstaden er sete for Statens teaterhøgskole, som nå er en del av Kunsthøgskolen i Oslo. Her utdannes skuespillere og instruktører. Etter hvert har det kommet til flere private scenekunstskoler, blant annet Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS) og Nordic Black Theatre.
Den Norske Opera hadde sin første forestilling i Folketeatret ved Youngstorget i februar 1959. Operaen flyttet i 2008 til et eget operabygg i Bjørvika, og har opplevd en kraftig økende interesse for virksomheten. Operabygningen har blitt et viktig turistmål, og i den første sesongen i nytt bygg ble det solgt 285 000 billetter, noe som utgjorde 99,6 prosent av de tilgjengelige setene. Et profesjonelt ballettensemble var en del av operaen, da den startet i 1959. I 1993 fikk dette navnet Nasjonalballetten, og etter innflyttingen i nytt hus heter institusjonen Den Norske Opera & Ballett.
Statens operahøgskole og Statens balletthøgskole er nå begge integrert i Kunsthøgskolen i Oslo. Norges dansehøyskole er en separat institusjon som trekker linjene tilbake til Jorunn Kirkenærs ballettskoler. En annen skole innen sang og dans er Bårdar Akademiet, som gir tilbud mer rettet mot moderne musikkteateroppsetninger.
=== Musikk ===
Oslo-Filharmonien er byens profesjonelle symfoniorkester. Det ble stiftet i 1919 under navnet Filharmonisk Selskaps Orkester, og holder nå til i Oslo Konserthus i Vika. Orkesteret vant internasjonal anerkjennelse under Mariss Jansons' ledelse (1979–2002), og det har beholdt det høye nivået også under André Previn (2002–2006) og Jukka-Pekka Saraste (2006–). Andre større profesjonelle orkestre i byen er Operaorkesteret og Kringkastingsorkestret, mens Oslo Symfoniorkester er basert på amatørmusikere.
Oslo har en rekke kor av høy kvalitet. Operakoret, med nærmere 60 sangere, er Norges eneste helprofesjonelle kor. Det Norske Solistkor, består av 26 håndplukkede frilanssangere som alle er potensielle solister i ulike sjangere. Oslo Filharmoniske Kor (med rundt 100 sangere) er knyttet til Oslo Filharmoniske Orkester, men har også egne produksjoner. Andre kjente Oslo-kor er Oslo Kammerkor, Grex Vocalis, Schola Cantorum, Kammerkoret NOVA, Den norske studentersangforening, Oslo Domkor, Sølvguttene (NRKs guttekor), Det norske jentekor (tidligere NRKs jentekor), St. Hallvard-guttene og Oslo Domkirkes Guttekor – og tidligere Olavsguttene og Sanct Johannes-Guttene. Oslo Gospel Choir er en nyere etablering (fra 1988) med over 20 plateutgivelser og stor suksess. Oslo har videre en rekke amatørkor, ofte knyttet til menigheter og organisasjoner.
Jazzen ser ut til å ha kommet til Oslo (og Norge) i eller like før 1920. Musikkformen ble raskt populær, blant annet som en følge av Louis Armstrongs besøk i 1934. Oslo Jazzfestival arrangeres hvert år i august siden 1986.
Oslo har et rikt konserttilbud innen rock og pop. De aller mest populære artistene opptrer gjerne på kombinerte arenaer som Oslo Spektrum, Valle Hovin stadion og Vallhall. På nivået under ligger de som klarer å fylle reine konsertlokaler som Rockefeller Music Hall og Sentrum Scene (som tidligere var den ovennevnte kinoen). De viktigste festivalene i byen innen populærmusikk er Norwegian Wood i Frognerparken og Øya i Middelalderparken.
Norges Musikkorps Forbund har om lag 120 medlemskorps i Oslo, herav 2⁄3 skolekorps. Kampen Janitsjarorkester, stiftet 1929, regnes som byens fremste voksenkorps. Viktig er også Gardemusikken, som består av vernepliktige og har omtrent 80 deltakere.
=== Kino ===
Oslos første kino var Kinematograf-Teatret i Stortingsgata 12, som åpnet i 1904. De følgende tiårene ble det etablert mer enn tjue kinoer i byen, alle private. I 1918 vedtok imidlertid bystyret at det skulle være kommunalt kinomonopol (Oslo kinematografer), og dette var et faktum fra 1926.
Den kanskje mest kjente Oslo-kinoen er Colosseum, som er verdens største THX-kino med 978 seter. Andre kjente kinoer er Saga, Eldorado og Klingenberg.
Filmens hus ligger i Dronningens gate 16. Det har en rekke leietakere i filmbransjen, blant annet Norsk filminstitutt. Her er også Filmmuseet og spesialkinoen Cinemateket.
=== Bildekunst ===
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design ligger i Oslo. Det er resultatet av fusjon i 2003 mellom Nasjonalgalleriet (etablert 1842, i nåværende bygg på Tullinløkka fra 1882), Museet for samtidskunst (etablert 1988), Kunstindustrimuseet (etablert 1876) og Arkitekturmuseet (etablert 1975). Sistnevnte flyttet inn i nye lokaler i Kvadraturen i 2008, mens de tre øvrige er planlagt samlokalisert i et nytt bygg bak Vestbanen.
Oslo kommune har store egne kunstsamlinger. Mye av dette vises i Munchmuseet på Tøyen, og tidligere i det nå stengte Stenersenmuseet i Vika. Disse museene skal samlokaliseres i et nybygg ved siden av Operaen i Bjørvika, som er planlagt ferdigstilt i 2020.
Det største private kunstgalleriet er Astrup Fearnley Museet. Oslos mest kjente kunstanlegg i friluft er Vigelandsanlegget med 214 av Gustav Vigelands skulpturer.
=== Utmerkelser ===
Den helt klart mest prestisjefylte prisen som deles ut i Oslo er Nobels fredspris. Fredsprisen ble for første gang delt ut i 1901, og har med noen få unntak blitt delt ut hvert år siden. Prisen deles ut til en person og/eller organisasjon som har arbeidet for «reduksjon av militærstyrker», «arrangering av fredskongresser» eller «nasjonenes forbrødring». Under den to dager lange prisutdelingen er verdens øyne rettet mot Oslo og Norge, og seremonien i Oslo rådhus er alltid en mediebegivenhet som får stor oppmerksomhet i inn- og utland.
Oslo er også tilholdssted for den årlige fredskonferansen Oslo Freedom Forum, konferansen er blitt omtalt av The Economist som «on its way to becoming a human-rights equivalent of the Davos economic forum».Oslo kommune har delt ut Oslo bys kulturpris hvert år siden 1966. Denne prisen går til «en person som gjennom lengre tid har gjort en særlig fremragende innsats innen kunst, vitenskap eller annet kulturarbeid i byens eller landets kulturliv», og deles ut samtidig som Oslo bys kunstnerpris. Kommunen tildeler også Oslo bys kulturstipend, som regel etter innstilling fra kunstnerorganisasjonene.
I 2017 ble Oslo kåret til Europas miljøhovedstad 2019 av Europakommisjonen som følger av kommunens ambisiøse klima- og miljøpolitikk. Oslo vant i konkurranse mot andre byer som Gent, Lahtis, Tallinn, og Lisboa.
=== Idrett og friluftsliv ===
Oslo var vertskapsby for Vinter-OL 1952 som ble arrangert i tidsrommet 15.–25. februar. Bortsett fra utfor, som ble arrangert på Norefjell, ble alle øvelsene gjennomført innenfor bygrensen. Åpning- og avslutningsseremonien ble holdt på Bislett stadion, som i senere tid har blitt mer kjent for sitt årlige friidrettsstevne, Bislett Games, som inngår som en del av IAAF Diamond League.
Holmenkollen Skifestival er et tradisjonsrikt arrangement hver vinter. Holmenkollen har også arrangert flere verdensmesterskap i nordiske grener, og i 2011 ble det for fjerde gang arrangert ski-VM der.
Fotballklubben Vålerenga spiller i Eliteserien i fotball for menn, og har Intility Arena som hjemmebane. Ullevaal Stadion er tilholdsstedet til Norges Fotballforbund, og brukes også som hjemmearena for herrelandslaget. Oslo-laget Lyn har også en lang historie i norsk toppfotball, men spiller nå i lavere divisjoner. På kvinnesiden har Oslo tre lag i Toppserien: Røa Dynamite Girls, Vålerenga Fotball Damer og Lyn Fotball Damer. Innenfor breddefotballen er Norway Cup en av verdens største fotballturneringer, og har siden 1972 hver sommer blitt avholdt på Ekebergsletta.
Ishockey er populært på byens østkant, og Oslo har flere kjente lag. Vålerenga Ishockey spiller på Jordal Amfi, og har hele 26 norgesmesterskap. Manglerud/Star spiller også på øverste nivå, mens Hasle-Løren og Furuset har lange tradisjoner.
Oslo har også flere kjente håndballag. På kvinnesiden er Bækkelaget og Nordstrand de mest kjente, mens Oppsal og Vestli er kjente klubber i herrehåndball.
=== Kjente personer fra Oslo ===
Mange kjente personer i Norge har en eller annen gang i livet bodd i Oslo, på grunn av byen er landets hovedstad. Mange av kulturpersonlighetene med opphold i Oslo kan likevel kalles «Oslo-forfattere», «Oslo-musikere» og så videre, på grunn av den sterke Oslo-tematikken i verkene deres. Blant de kjente forfattere som har lagt handlingen i bøkene sine til Oslo er Oskar Braaten, som skildret arbeidermiljøet i byen ved inngangen til 1900-tallet, Rudolf Nilsen med sine Oslo-dikt, Tove Nilsen med romanene om å vokse opp på Bøler i 1960-årene, Lars Saabye Christensen med sine Frogner-romaner, og Johan Borgen med sin Lillelord-trilogi.
Kjente Oslo-musikere inkluderer bandet deLillos, som i alle fall i begynnelsen av sin karriere i 1980-årene var et typisk Oslo-band, og Joachim «Jokke» Nielsen og Valentinerne, som skildret et liv med rusmidler på Oslos østkant. Det finnes også en lang rekke kjente sanger som priser eller beskriver forskjellige deler av og miljøer fra Oslo. Disse var gjerne opprinnelig revyviser, og omfatter blant annet Arvid Nilssens «På Enerhaugen», Jens Book-Jenssens «Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé», Kalle Fürsts «I en sprukken rønne nedi Vika» og Vilhelm Dybwads «Hovedøen» og «Akerselva, du gamle og grå». En annen klassisk Oslo-musiker er Lillebjørn Nilsen, blant annet kjent for Oslo-sangene «Bysommer» og «Far har fortalt».
== Næringsliv ==
Christiania ble for alvor en industriby fra midten av 1800-tallet, da det vokste opp spinnerier og veverier for tekstiler langs Akerselva. Det var de mange fossene som gjorde denne utviklingen mulig, men etter at jernbanen kom til byen i 1855 ble det også mulig med industrisamfunn andre steder i det som den gang var Aker kommune. Skøyen, Bryn, Sollerud og Grorud hadde alle industri på denne tiden. Christiania hadde også de to store skipsverftene Nylands- og Akers Mek.Den gryende industriutbyggingen fikk også ringvirkninger i andre bransjer, og førte også til flere arbeidsplasser i blant annet håndverksnæringene. I 1890 var 17,2 % av byens voksne menn i arbeid i fabrikkindustrien, 26,8 % i håndverksindustrien, og 8,5 % arbeidet i bank eller handel. Ut på 1900-tallet økte andelen industriarbeidere, og i 1946 var 40,5 % av Oslos menn sysselsatt i industrivirksomheter. Dette endret seg imidlertid kraftig i etterkrigstiden, og i 1999 var antallet sysselsatt i industrien nede i kun 8,1 % , mens varehandel-, hotell- og restaurantnæringene sysselsatte 20,2 % . Oslo er derfor i liten grad en industriby i nyere tid. Det som gjenstår av industri i Oslo er i hovedsak plassert i Groruddalen fra Bryn til Rommen. Det er imidlertid fremdeles industribedrifter i Oslo sentrum. Freia sjokoladefabrikk ligger på Rodeløkka, mens Mills, som blant annet lager pålegg, holder til på Sofienberg.
Fra 1960- og inn i 70-årene flyttet stadig større deler av industri- og handelsnæringen over bygrensen og inn i nabokommunene, og fra 1970- og 80-årene så man den samme trenden med kontorbedriftene. Industrien flyttet til Lørenskog og Skedsmo, mens den såkalte «Vestkorridoren» langs E18 ut i Bærum og Asker har blitt til et senter for store tjeneste- og teknologibedrifter. Dette omfatter blant annet Norsk Hydro, som plasserte sin oljedivisjon i Sandvika og hovedkvarteret på Vækerø, Det Norske Veritas som flyttet til Høvik, Kværner Engineering, Norconsult, Norwegian Contractors, Schlumberger og en rekke andre bedrifter i IKT-, petroleum- og ingeniørvirksomhet. På Lysaker ligger hovedkvarterene til Statkraft, Microsoft og Pfizer, og rundt Lysakerlokket like over grensen til Bærum finner vi Oracle, Computas, SAP, Cisco, PGS og Nokia. Svært mange Oslo-borgere jobber også på Fornebu, der er det i alt mer enn 10 000 ansatte i Norske Skog, Aker, Norwegian, Telenor og i småbedriftene på IT Fornebu.
Sør for byen fikk man en mellomting mellom de østlige og vestlige nabokommunene, der teknologibedrifter som Kodak og IBM slo seg ned på Mastemyr i Oppegård kommune mens den mer tradisjonelle industrien flyttet ut langs jernbanen mellom Kolbotn og Ski. Nedleggelsen av Oslo lufthavn, Fornebu har også resultert i utflytting av næringsliv. Telenor har samlet seg på Fornebu. Posten Norges sorteringssentral som tidligere lå ved Oslo S flyttet til nybygg på Lørenskog.
Industridøden har åpnet opp for en massiv byfornyelse. De tidligere industrilokalene langs Akerselva og på vestkanten er erstattet av kontorlandskap, mens gamle Akers mekaniske har blitt til det eksklusive strøket Aker Brygge. Gamle Frydenlund Bryggerier har blitt til Høgskolen i Oslo, mens kornsiloen til Nedre Foss mølle på Grünerløkka har blitt til studenthjem. Kornsiloen på Sinsen og fabrikkbygningene til Lilleborg har blitt leiligheter. I Nydalen er det laget en ny bydel, hvor en rekke mediebedrifter, og Handelshøyskolen BI, holder til. Denne trenden begynte faktisk så tidlig som i 1920-årene, da Peik sjokoladefabrikk i St. Hallvards gate ble omgjort til eldrehjem.
Parallelt med nedbyggingen og utflyttingen av industrien har Oslo blitt en serviceby. Mange av disse arbeidsplassene ligger i offentlig sektor, og i 1998 hadde byen 50 000 statlige arbeidsplasser. På samme tid hadde Oslo kommune ca. 55 000 ansatte. I privat sektor domineres Oslo av administrasjon, og flertallet av landets største bedrifter holder til enten i eller nær byen. Oslo er også stor på ting som logistikk og handel, i tillegg til «nye» bransjer som markedsføring, IKT og juridiske- og finansielle tjenester.Byen er også hjem for Oslo Børs, som ble opprettet i 1819. Utviklingen på børsen følger i stor grad utenlandske børser som New York-børsen og FTSE Group i London, men er særlig vár for endringer i oljeprisen. Det var tidligere en også rekke lokale børser rundt om i landet, men alle disse er nå samlet i Oslo.
== Demografi ==
Oslo kommune har et areal på 454 km² og 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Dette gir en folketetthet på over 1 643 innbyggere per km². Tettstedet Oslo, som definert av Statistisk sentralbyrå, hadde 1 064 235 innbyggere per 2022, og stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Tettstedet Oslo hadde i 2017 23% av Norges innbyggere i tettsteder. Tettstedet Oslo dekker et areal på 270 km² og hadde i 2017 en befolkningstetthet på nær 3 700 per km². Av Oslo kommunes areal på 454 km² er 287 km² dekket av skog, i tillegg er det 28 km² i den bebygde delen av kommunen. I den utbyggbare delen av byen var befolkningstettheten 4458 personer/km², der indre by har 6640 personer/km2 og ytre by 2950. I 1999 ble Oslos tettstedsareal oppgitt til 131,8 km2.Oslo kommune hadde per. 1. januar 2009 29,9 % av innvandrerbefolkningen i Norge, 9,9 % av den etnisk norske befolkningen, og til sammen 12,0 % av den totale folkemengden i landet. Oslo er det mest folkerike fylket i Norge og det fylket med flest innvandrere, mens Vestland og Viken har flere etniske nordmenn.Antallet Oslo-beboere vokser stadig. Fra 1990 til 2005 økte folketallet med 17 prosent. Den 16. januar 2011 skal osloborger nummer 600 000 ha blitt født. Fra 2010 til 2020 økte folketallet i byen med 100 000 og ventes å passere 700 000 i løpet av 2021. Veksten skyldes blant annet fødselsoverskudd (antall fødte minus antall døde) som var på 58 000 fra 2010 til 2020. Det er mange tilflyttere fra Bærum og samtidig litt flere som flyttet fra Oslo til Bærum. Det er totalt flere som har flyttet til Akershus fra Oslo enn omvendt.Ifølge «Befolkningsfremskrivning for Oslo 2013–2030» fremlagt av Oslo kommune i mai 2012 ventes befolkningen etter hovedalternativet å øke til 834 000 innbyggere i 2030.
=== Sysselsetting ===
Syv av ti Oslofolk i aldersgruppen 16–74 er i arbeid, byen sett under ett. Dette er som i resten av landet. Det er imidlertid variasjoner innad i Oslo; i Bydel St. Hanshaugen er over tre firedeler i arbeid, mens det i Bydel Stovner er mindre enn to tredeler. Generelt sett er sysselsettingen lavere for kvinner enn for menn, for ikke-vestlige innvandrere enn for etniske nordmenn og for dem som har lavere utdanning enn høyere utdanning. Oslo står også for mange arbeidsplasser som kommer folk i nabokommunene til gode; 279 000 av Oslos innbyggere er i jobb, mens 383 000 personer arbeider i Oslo.
=== Innvandring ===
Oslo er kommunen i Norge med tredje størst andel innvandrere med 25,39 % pr 1. januar 2021, men har den høyeste andelen hvis barn av innvandrere regnes med. Når barn av innvandrere blir inkludert blir andelen 33,75 % . Til sammenligning utgjorde innvandrere 14,84 % av Norges totale befolkning. Når barn av innvandrere regnes med blir andelen 18,51 % .
=== Talespråk ===
Talemålet i Oslo kan deles inn i to distinkte varianter av norsk. Den ene vikamålet, folkemålet som har fått navn etter den tidligere bydelen Pipervika. Denne dialekten ligger omtrent midt imellom kystmål og innlandsmål, og har retrofleks flapp («małing»), ofte trykk på første stavelse («sosial», «avis»), a-endelser i fortid av svake verb («banka») og a-endelser i bestemt form flertall («gutta»).
Den andre typiske Oslo-varianten av norsk har sine røtter i et dansk-norsk blandingsspråk, og er tett knyttet til riksmålet. Denne språkformen har bare to kjønn (intetkjønn og felleskjønn), verb i kaste-klassen har -et i fortid («banket»), og diftonger har i stor grad blitt til monoftonger («røyk» → «røk»). Riksmålsvarianten har sine røtter i den gamle embedsmannsstanden, og står sterkest på Oslos vestkant og i høyere sosiale lag. Det er også slik at de to talemålsvariantene griper noe over i hverandre, og det er rom for individuell og situasjonsbestemt variasjon innenfor begge varianter.De senere årene har det foregått en tilnærming av talespråket i Oslo. A-endelser i hunkjønn og i verb i fortid brukes nå av syv av ti på vestkanten, i tillegg til av praktisk talt alle på østkanten. Samtidig er tradisjonelle østkantkonstruksjoner som «a'Kari» og «n'Per» i ferd med å dø ut.Uttaleformen /uʃlu/ («Osjlo»), som tidligere var typisk for byens østkant, er i ferd med å erobre hele byen. De fleste Oslofolk under 25 år sier nå /uʃlu/, og også i aldersgruppen 25–50 bruker nesten alle i øst og et stort flertall i vest denne formen. Blant personer over 50 i vest holder fortsatt omtrent halvparten på /uslu/-varianten, mens kun 10 prosent av menn og knappe 30 prosent av kvinnene på østkanten gjør det samme.
=== Religion og livssyn ===
Den norske kirke har bispesete i Oslo. Dette omfatter i tillegg til Oslo også Akershus-kommunene Asker og Bærum. Innen Oslo kommune ligger fem av bispedømmets seks territorialprostier: Domprostiet, Søndre Aker, Østre Aker, Nordre Aker og Vestre Aker. 48,7 % av befolkningen i Oslo er medlemmer i Den norske kirke (2018).Det største kristne kirkesamfunnet utenom Den norske kirke er Den katolske kirke med over 35 000 katolikker, som utgjør 5,51 % av befolkningen. Deretter kommer Pinsebevegelsen. Andre kristne trossamfunn i hovedstaden er Den evangelisk-lutherske frikirke, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Baptistsamfunnet, Oslo Kristne Senter, Den anglikanske kirke, og mange flere.
I 2012 var nesten 50 000 Oslo-innbyggere med i ulike muslimske trossamfunn, en andel som er relativt stabil. Per 1. januar 2012 var 3 375 buddhister fordelt på fem menigheter. I tillegg var det en andel hinduer og sikher.
I 2012 var nær 17 900 Oslo-borgere registrert i ikke-religiøse livssynssamfunn; et overveldende flertall av disse tilhører Human-Etisk Forbund. 19 % av befolkningen var per 2008 ikke med i noe tros- eller livssynssamfunn.
== Politikk og administrasjon ==
=== Stortingsrepresentanter ===
Oslo har 20 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025:
Se også Stortingsvalget 2013 i Oslo og Stortingsvalget 2017 i Oslo.
Historisk representasjon på Stortinget fra Oslo siden 1973:
=== Partioppslutning ===
Prosentvis oppslutning ved stortingsvalg i Oslo siden 1973:
I 1973 stilte SV som Sosialistisk Valgforbund og Fremskrittspartiet som Anders Langes parti.
I 1973 hadde Venstre og Senterpartiet fellesliste i Oslo. Denne fikk 3,6 prosent.
I 1977 hadde Det Nye Folkepartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet fellesliste i Oslo. Denne fikk 8,7 prosent.
I 1989 deltok Rød Valgallianse i alliansen Fylkeslistene for miljø og solidaritet. Tallet gjelder denne lista. Partiet stilte som Rødt fra 2009.
=== Sittende statsråder ===
Etter valget i 2021 kommer statsministeren og én statsråd fra Oslo:
=== Norges hovedstad ===
Som Norges hovedstad er Oslo landets politiske maktsentrum. Byen huser de fleste statlige forvaltningsorganer, i tillegg til Kongehuset, Storting, regjering og høyesterett.
Stortinget holder til i Stortingsbygningen ved Karl Johan. Nasjonalforsamlingen har holdt til i Oslo helt siden opprettelsen i 1814, først i Katedralskolens lokaler på hjørnet av Prinsens gate og Dronningens gate, og deretter i Universitetets Gamle festsal. Dagens Stortingsbygning er tegnet av arkitekt Emil Victor Langlet og ble innviet 5. mars 1866. Inngangsplatået utenfor voktes av to løver i grorudgranitt, noe som har gitt stedet tilnavnet Løvebakken. Av Stortingets 150 distriktsrepresentanter (Stortinget har totalt 169 representanter, 19 av dem er såkalte utjevningsrepresentanter) kommer 17 fra Oslo.
Regjeringen er spredt flere steder i byen. Hovedvekten ligger likevel på Regjeringskvartalet, der Statsministerens kontor og flertallet av departementene ligger. Kvartalet ble utsatt for et bombeangrep hvor en rekke mennesker omkom den 22. juli 2011. Utenriksdepartementet ligger på Victoria terrasse i Vika, mens Forsvarsdepartementet og Klima- og miljødepartementet holder til i Myntgata i Kvadraturen.
Høyesterett holder til like ved Regjeringskvartalet i en nyrenessanse-bygning tegnet av Hans Jacob Sparre og oppført 1898–1903. Tidligere holdt også lagmannsretten og byretten til i bygget, men disse har etter 1994 flyttet til egne bygninger.
Det kongelige slott ligger vest i sentrum, omgitt av Slottsparken. Det ble tegnet av Hans Linstow, og stod klart i 1849, i regjeringstiden til kong Oscar I. Slottet eies av staten og stilles til disposisjon for landets statsoverhode. Bygningen ble nærmest totalrenovert på 1990-årene, og har nå en brutto grunnflate på 3 320 kvadratmeter.
Alle ambassader i Norge ligger i Oslo. Det store flertallet av disse ligger i området fra Slottet til Olav Kyrres plass, spesielt langs Drammensveien og Bygdøy allé og gatene rundt.
Norges Banks hovedkontor ligger på Bankplassen i Oslo. Bankens tidligere bygning lå like ved, og er nå gjort om til museum. Mange statlige aktører holder også til i Bryn/Helsfyr-området øst for sentrum; disse omfatter blant annet Skatteetaten, Kripos og Statens vegvesen.
=== Lokalpolitikk ===
Oslo har som eneste kommune i Norge både kommunale og fylkeskommunale funksjoner og oppgaver. Kommunen styres etter en parlamentarisk styringsmodell, der den utøvende makten ledes av et byråd. Byrådet består av åtte medlemmer og ledes av en byrådsleder. Byrådet springer ut av bystyret, som velges i vanlige kommunevalg hvert fjerde år. Bystyret består av 59 representanter, og har i perioden 2015–2019 et rødgrønt flertall. Ordføreren er bystyrets leder og byens fremste representant.
I 2015 overtok en rødgrønn koalisjon byrådsmakten etter 18 år med byrådsledere fra Høyre. Raymond Johansen leder et byråd bestående av Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Sosialistisk Venstreparti, med støtte fra Rødt. Ordfører er SVs Marianne Borgen.
=== Administrativ inndeling ===
Oslo kommune er delt inn i 15 bydeler. Hver bydel styres politisk av et bydelsutvalg på 15 medlemmer. Disse ble tidligere oppnevnt av bystyret. Som en prøveordning ble fire av utvalgene i 1995 og 1999 valgt direkte av befolkningen. Ved kommunestyrevalget i 2007 gikk man over til direkte valg av samtlige bydelsutvalg.
Bydelenes oppgaver er i hovedsak knyttet til omsorgstjenester i hjem og institusjon, barnehager, barnevern, forebyggende helsetjenester og en del nærmiljøtiltak. Bydelene har videre – i samarbeid med NAV – ansvaret for sosialtjenestene, herunder tildeling av økonomisk sosialhjelp. Bydelene utfører dels tjenester med eget personell, dels har de bestillerfunksjon. Bydelene er også høringsinstans i en del saker, for eksempel ved reguleringsplaner og ved tildeling av skjenke- og salgsbevillinger for alkohol.
Bydelene har egne bydelsadministrasjoner, som forbereder saker for bydelspolitikerne og som iverksetter det som besluttes.
=== Etater og kommunale foretak ===
Oslo kommune har en rekke etater og kommunale foretak (KF) som ivaretar kommunens samlede tjenestetilbud. Oslos største etat er Utdanningsetaten, som har ansvar for 176 skoler, ca. 11 000 lærere og 65 000 elever fra førsteklasse i grunnskolen og ut videregående. Utdanningsetaten ledes av Astrid Søgnen.
Blant kommunens øvrige virksomhetene finner vi Vann- og avløpsetaten med 600 ansatte som forvalter vann- og avløpsinfrastruktur til en verdi av ca 100 milliarder kroner, Oslo brann- og redningsetat med 410 ansatte, og åtte brannstasjoner rundt om i byen. Hovedbrannstasjonen ligger på Hammersborg, mens de andre er spredt rundt i bydelene. Disse omfatter blant annet Briskeby brannstasjon, Grorud brannstasjon og Bryn brannstasjon. Helseetaten har om lag 850 ansatte og har ansvar for folkehelse i Oslo og operative tjenester som offentlig legevakt og tannlegevakt. Oslos byantikvaren ble opprettet i 1956 som landets første byantikvarembete. Byantikvaren holder til i Maridalsveien 3, der de holder til i gamle industrilokaler sammen med Oslo byarkiv. Oslo har også flere kommunale foretak. Oslo Havn KF står for driften av havna, mens Boligbygg Oslo er et kommunalt foretak som eier og forvalter boliger på vegne av kommunen. Det er derimot Undervisningsbygg Oslo KF som er Oslos største eiendomsforvalter, gjennom eierskap og drift av et hundreogsyttitalls skoler.
=== Segl og flagg ===
Oslos byvåpen er en omtegning av byens segl fra middelalderen, med delvis forandret innhold. Det er ikke et våpen i heraldisk forstand, men et mangefarget segl. Byene Oslo, Bergen og Tønsberg bruker tegninger av segl som våpen, Trondheim gjør det samme, men har plassert seglets innhold i et skjold og gitt det heraldiske farger. Også for Oslo/Kristiania er det flere ganger tegnet uoffisielle «byvåpen» med seglets innhold innsatt i et skjold.Flere avtrykk av det opprinnelige seglet fra ca. 1300 er bevart. Det er sirkelrundt med en innskrift på latin som forteller at det er osloborgernes merke. Billedfeltet viser byens skytshelgen St. Hallvard med sine attributter – de tre pilene han ble drept med, og kvernsteinen som drapsmennene bandt rundt halsen hans for å senke liket i Drammensfjorden. Ved hans føtter ligger en utydelig figur som i tidens løp er blitt feiltolket. Den forestiller en kriger i ringbrynje og våpenskjorte, og bildet symboliserer Hallvards triumf over den onde fiende han har beseiret.St. Hallvard var byens seglmotiv gjennom hele middelalderen og overlevde byens flytting og nyanlegg under navnet Christiania. På 1600-tallet fikk byen et motto som ble brukt som randinnskrift på seglet: «Unanimiter et constanter» – enig og standhaftig. Men i senere versjoner ble seglets innhold misforstått og fremstilt som en tronende kvinne – lykkens gudinne Fortuna eller den personifiserte Christiania. På 1800-tallet gjenoppdaget man hvem hovedpersonen var, men nå var det figuren nederst som ble feiltolket som den kvinnen Hallvard forsøkte å redde.13. januar 1892 vedtok formannskapet i Kristiania en ny autorisert utforming av seglet og kalte det «byvåpen». Her er kvinnen ved Hallvards føtter anstendig påkledd. Ved byjubileet i 1924 fikk våpenet en ny offisiell utforming, tegnet ved byarkitektens kontor. Kvinnen var fortsatt med i bildet, og nå helt naken. Denne utformingen har Oslo kommune siden fastholdt, og den er senest stadfestet av bystyret ved utarbeidelsen av «Designhåndbok for Oslo» i 1990-årene.
Ved jubileet i 1924 innførte Oslo kommune også et byflagg. Det fikk fire vannrette striper – blått, hvitt, blått og hvitt. Fargene var formodentlig hentet fra byseglet, siden versjonen fra 1892 ofte ble fremstilt i blått og hvitt. Dette flagget ble merkelig nok aldri formelt vedtatt av bystyret, og det ble heller ikke søkt om godkjennelse, slik lov av 29. juni 1933 om flagging på kommunenes offentlige bygninger krever. I 1996 ble blåfargen offisielt normert.
Ved det seneste byjubileet i 2000 innførte kommunen et helt nytt flagg. Det viser byseglet fra 1924 i mangefarget utgave på blå duk. Dette flagget er heller ikke godkjent av staten, og bruken er dermed ulovlig på kommunale bygninger.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
Oslo er vert for en lang rekke forskjellige universiteter og høgskoler. Universitetet i Oslo (UiO) er landets eldste og tradisjonelt største universitet, og ble grunnlagt i 1811. UiO holder til flere steder i byen, med hovedcampus i Blindern- og Gaustad-området, og med Det juridiske fakultet i de gamle universitetsbygningene i sentrum. Universitetet har ca. 28 000 studenter og ca. 7 000 vitenskapelige ansatte (2018).Oslomet – storbyuniversitetet fikk universitetsstatus i 2018 og er en videreføring av Høgskolen i Oslo og Akershus og en lang rekke tidligere høyskoler i Oslo og omegn; denne institusjonen har tradisjonelt fokus på mer praktiske utdannelser, og holder til på Bislett (i tillegg til Kjeller ved Lillestrøm). Oslomet har rundt 20 000 studenter. Handelshøyskolen BI holder til i Nydalen, og tilbyr økonomisk utdanning på alle nivåer. Andre kjente institusjoner for høyere utdanning i Oslo er Arkitektur- og designhøgskolen, Kunsthøgskolen, Høyskolen Kristiania, NITH, Norges veterinærhøgskole, Norges musikkhøgskole, Krigsskolen og Menighetsfakultetet. Også Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har planer om å etablere seg i Oslo.Oslo har en lang rekke videregående skoler i stort sett alle deler av byen. Disse omfatter ca. 15 000 skoleplasser, fordelt på et tyvetalls skoler. Inntil halvparten av plassene på hver skole fordeles til søkere fra regionen skolen tilhører, mens den andre halvparten av plassene tilfaller søkere fra hele byen, basert på karakterer. Skoler i ytre by, som Ullern, Nordstrand, Lambertseter, Stovner, Persbråten og Bjørnholt, har mellom 82 og 87 prosent opptatte fra egen region, mens sentrumsskoler som Elvebakken, Fagerborg, Foss, Hartvig Nissen, Oslo handelsgymnasium og Oslo katedralskole alle har ca. 50 % inntatte fra egen region.Det er store ulikheter i Oslo når det gjelder rekrutteringen til videregående utdanning. Elever med høy sosial bakgrunn velger langt oftere studiespesialisering enn elever med lav sosial bakgrunn. Siden nittitallet har det imidlertid vært en avtagende geografisk segregering der elever fra østkanten og vestkanten i større grad enn før går på samme skoler. Likevel er det slik at elever fra vestkanten i liten eller ingen grad ønsker å gå på østkantskolene, mens elever fra østkanten ofte ønsker å gå på skoler på vestkanten.
=== Forsvaret og Oslo ===
Forsvaret har et aktivt nærvær i Oslo. Hans Majestet Kongens Garde holder til i Huseby leir, og står for vakthold på blant annet Det kongelige slott og Akershus festning og er den norske konges livgarde. Garden er også en del av beredskapsstyrken kalt hovedstadsforsvaret.
Oslo hører til Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt 02, som holder til på Lutvann leir øst i byen. Denne styrken har 5 500 soldater, i tillegg til Innsatsstyrken Derby med 580 mann fordelt på 14 tropper. Forsvarets etterretningshøgskole og Etterretningstjenesten holder også til på Lutvann.
Oslo huser også Akershus kommandantskap (AK), med hovedkvarter på Akershus festning. AK har ansvaret for alle soldater i støttefunksjoner i osloområdet, samt planlegging og gjennomføring av parader og arrangementer i militær regi. På Akershus festning er også Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet, samt flere mindre militæravdelinger (Forsvarets høgskole, Forsvarsmuseet, Feltprestkorpset, Forsvarets militærgeografiske tjeneste og Forsvarets mediesenter), lokalisert. I tillegg holder også Forsvarets logistikkorganisasjon til i området.
Krigsskolen holder til på Linderud leir i Groruddalen.
=== Medier ===
Som Norges hovedstad har Oslo en dominerende stilling i det norske mediemarkedet. De store Osloavisene er Norges største, og disse omfatter Aftenposten (opplag 236 000 morgen og 102 000 kveld), VG (opplag 212 000) og Dagbladet (opplag 99 000). Andre dagsaviser som kommer ut i Oslo er Dagens Næringsliv (opplag 83 000), Finansavisen (opplag 25 000), Dagsavisen (opplag 25 000), Vårt Land (opplag 24 000), Klassekampen (opplag 15 000) og Nationen (opplag 13 000; alle tall er avrundet til nærmeste tusen og hentet fra Mediebedriftenes Landsforening, for 2011).Oslo har også flere lokalaviser. Akers Avis Groruddalen har som navnet antyder fokus på Groruddalen i nordøst, og har en historie som strekker seg tilbake til 1928. Nordstrands Blad ble grunnlagt i 1925 og er delvis gratisavis og delvis en abonnementsavis. Avisen dekker Oslos tre sørøstligste bydeler. Siden 2006 har Nordstrands Blad vært en del av Lokalavisene Oslo, som også utgir fem andre lokalaviser i ulike deler av byen: Østkantavisa (Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene), Lokalavisen Groruddalen (Alna, Bjerke, Grorud og Stovner), Lokalavisen Frogner/St. Hanshaugen (Frogner og St. Hanshaugen), Nordre Aker Budstikke (Nordre Aker) og Ullern Avis/Akersposten (Vestre Aker og Ullern).
NRK og TVNorge har sine hovedkvarterer i Oslo. NRK Marienlyst er spesielt kjent, og dette nabolaget vest i byen har nesten blitt synonymt med statskanalen. TV 2 har også studioer i Oslo, men da kanalen fikk konsesjon ble den pålagt å legge hovedkvarteret utenfor hovedstaden. TV8 Oslo er hovedstadens kommersielle lokal-TV-kanal og sender 24 timer i døgnet. Sendingene består av lokale nyheter, sport, vær og aktuelle programmer.
En rekke lokalradiostasjoner sender i Oslo. disse omfatter blant andre Radio 1, Radio Tango, radiOrakel og Radio Nova. NRK Østlandssendingen dekker Oslo og Akershus og holder til i det tidligere Myrens Verksted på Sagene.
== Samferdsel ==
I Oslo har Samferdselsetaten ansvaret for langsiktig samferdselsplanlegging, trafikk- og gatebruksplaner, trafikksikkerhet og planer for fremkommelighetstiltak for kollektivtrafikken.
=== Veinett ===
Veinettet i Oslo er utbygget med tre ringveier for å avlaste sentrumsgatene for gjennomgangstrafikk: Ring 1, Ring 2 og Ring 3 (Store Ringvei). I tillegg går E18 i tunnel under bykjernen, mens E6 går igjennom flere av de østlige bydelene.
Av ringveiene var Store Ringvei den første ringveien som gikk rundt sentrumskjernen. En ytre ringvei ble også påbegynt, men den er ikke blitt fullført. Den går mellom Skullerud og Alnabru.
Oslo har også en rekke veier som går i tunneler. Ring 3 har tre tunneler; Brynstunnelen, Tåsentunnelen og Granfosstunnelen. Det arbeides med en ny tunnel ved Økern også. Ring 2 har ingen tunneler, mens Ring 1 har Hammersborgtunnelen. E18 går igjennom Festningstunnelen og senketunnelen Bjørvikatunnelen. Fra denne vil man kunne komme til E6 via Ekebergtunnelen og Svartdalstunnelen (sørover) eller Vålerengtunnelen (nordover). Brynstunnelen er den eldste av hovedveitunnelene. Den ble bygget samtidig med Store ringvei.
=== Kollektivtransport ===
Kollektivtransporten ble introdusert i Oslo i 1875 da Kristiania Sporveisselskap opprettet hestesporvogn mellom Stortorvet, Homansbyen, Vestbanen og Gamlebyen. I 1894 startet Kristiania Elektriske Sporvei Briskebylinjen, Skandinavias første elektriske sporveislinje. Fire år senere åpnet også Holmenkollbanen med trafikk mellom Majorstuen og Holmenkollen. De første forsøk med selvdrevne busser var i 1897 og 1912–14, men det var ikke før med opprettelsen av Norsk Trafikk A/S i 1918 og ruten mellom sentrum og Østensjø at byen fikk moderne, permanent rutebildrift.
I årene som fulgte økte kollektivtilbudet stadig. I 1927 fikk byen sin første busslinje. I 1928 fikk Oslo ordentlig tunnelbane, da Undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret åpnet. I løpet av 1920-årene var også Lilleakerbanen blitt bygget ut helt til Kolsås i Bærum. I 1935 ble Smestadbanen forlenget og omdøpt til Røabanen, ett år etter Sognsvannsbanens åpning. På østkanten begynte Østensjøbanen som trikkelinje i 1926, og Lambertseterbanen i 1957. I 1960-årene ble disse bygget om til T-bane, samtidig som Grorudbanen og Furusetbanen åpnet i henholdsvis 1966 og 1970. I 1987 ble de vestlige og østlige nettene knyttet sammen ved Stortinget stasjon, og tidlig i 2000-årene kom også T-baneringen for å betjene bydelene nord for sentrum.
Oslo Sporveier ble dannet i 1925 da kommunen overtok de private sporveisselskapene. Siden har det vært kommunens driftsselskap for trikk og buss og T-bane, før disse ble satt ut til det nystartede selskapet Kollektivtransportproduksjon. Navnet «Oslo Sporveier» ble videreført i et administrasjonsselskap, som i 2008 ble slått sammen med Stor-Oslo Lokaltrafikk AS til det nye selskapet Ruter.
Kollektivnettet i Oslo består per 2009 av trikk, buss, T-bane, NSB lokaltog og båt. Trikken hadde i 2008 39,7 millioner reisende, og opererte seks linjer. Bussene hadde på samme tid 68,7 millioner reisende. T-banen har (per 2016) fem linjer og (per 2014) 88 millioner reisende. I kollektivnettet inngår også flere båtlinjer. Norled har ruten mellom Nesoddtangen og Aker Brygge og har ca. 2,7 millioner årlige passasjerer, i tillegg kommer to rushtidsruter. I sommerhalvåret kjøres det ruter til øyene langs Nesoddkysten og videre til Håøya og Drøbak, i tillegg til sommerbåter fra Rådhusbryggene til Bygdøy. Helårs båttrafikk til øyene i havnebassenget går fra 21. mars 2015 fra Rådhusbrygge 4 (flyttet fra Vippetangen).
=== Jernbane og luftfart ===
Jernbanetrafikken i Oslo er sentrert rundt Oslo sentralstasjon (Oslo S), som ligger ved Jernbanetorget øst i sentrum. Oslo S er landets travleste stasjon, og har forbindelser til hele jernbanenettet i Norge, samt til Sverige og Danmark og videre sørover i Europa. Oslo S åpnet i 1980, etter at den nye Oslotunnelen gjorde den gamle Vestbanestasjonen overflødig. Oslo har også lokaltrafikk på Østfoldbanen, Hovedbanen, Gjøvikbanen og Drammenbanen.
Oslo lufthavn, Gardermoen ligger i Ullensaker kommune ca. fem mil nord for byen. Den er Norges største flyplass og åpnet i 1998. Gardermoen har høyhastighetsforbindelse til Drammen med Flytoget, som bruker 19 minutter til Oslo sentralstasjon. Gardermoen overtok som hovedflyplass etter den nå nedlagte Oslo lufthavn, Fornebu, som lå i Bærum vest for Oslo og åpnet i 1939.
Oslo har i tillegg en sekundær lufthavn: Sandefjord lufthavn, Torp. Noen flyselskaper, deriblant Ryanair, markedsfører flyplassen som Oslo, selv om de ligger langt unna og ingen av dem har god offentlig transport til og fra byen. Torp ligger over dobbelt så langt vekk fra Oslo som Gardermoen.
=== Havnetrafikk ===
Oslo Havn deles inn i to deler, Vesthavna og Sydhavna. Vesthavna omfatter blant annet Hjortnes, Filipstad, Rådhusbryggene og kaiene rundt Akershus festning, mens Sydhavna begynner ved Østre Akerselvkai i Bjørvika og strekker seg ned forbi Grønlia, Kongshavn, Sjursøya og ned til Ormsund. Vesthavna og Sydhavna har til sammen en total kailengde på 10 296 meter, og havneanleggene dekker et areal på 1 207 967 kvadratmeter (2007).I 2008 hadde Oslo Havn en samlet godsomsetning på 5 919 tusen tonn, hvorav 3 681 tusen tonn var utenrikshandel og 2 238 tusen tonn var innenriks. Både for innenriks- og utenrikstrafikken losses det betydelig mer enn det lastes; mens det ble importert 2 968 tusen tonn i 2008 ble det kun eksportert 713 tusen tonn. Innenriks var tallene henholdsvis 1 897 og 341 tusen tonn for inngående og utgående godsomsetning.Oslo har hatt havnetrafikk i alle år, men det var først i 1735 at det etter kongelig forordning ble nedsatt en havnekommisjon for å organisere og ha oppsyn med trafikken. I takt med byens vekst vokste også havna, og fra 1885 til 1915 vokste havna fra 5 000 til 9 000 meter kai. Aktiviteten var så stor under første verdenskrig at Grev Wedels plass og Tordenskiolds plass ble brukt som lagringsplass. Det var på denne tiden at Oslo Havnelager ble bygget, som med sine 32 000 kvadratmeter var blant Europas største lagerbygninger.
== Samarbeidsbyer og -regioner ==
=== Samarbeidsbyer ===
Göteborg, Sverige
Shanghai, Kina
St. Petersburg, Russland
Vilnius, Litauen
Warszawa, Polen
=== Samarbeidsregioner ===
Schleswig-Holstein i Tyskland
Provinshovedstaden Mbombela
== Se også ==
Plasser i Oslo
Strøk i Oslo
Verneområder i Oslo
Badeplasser i Oslo
Liste over Oslos høyeste bygninger
Oslo-avtalen
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Synnøve Veinan Hellerud og Jan Messel: Oslo : tusen års historie, 2000. ISBN 82-03-22347-8
Sivert Langholm m.fl. (red.): Oslo bys historie, 1990–94, 5 b. ISBN 82-02-09146-2
Arnved Nedkvitne og Per G. Norseng: Middelalderbyen ved Bjørvika. Oslo 1000–1536, 2000. ISBN 82-02-19100-9
Nils Petter Thuesen: Kongens nye by : Christiania 1624–1648, 1998. ISBN 82-530-1926-2
Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon, 4. utg., 2000 ISBN 82-573-0815-3
Yngvar Ustvedt (red.): Oslo. 1000 år i ord og bilder. Andresen og Butenschøn. Oslo 1999. ISBN 82-7694-045-5
Åse Wetås (2000): Namneskiftet Kristiania – Oslo. – Novus forlag, Oslo. ISBN 82-7099-325-5.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oslo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oslo hos Wikivoyage(no) Oslo kommunes nettsted. Besøkt 17.2.2020
(no) Oslo Byleksikon på nett. Besøkt 17.2.2020
(no) Oslo kommunes interaktive tur- og løypekart for Oslo
(no) Bymiljøetatens temakart. Besøkt 19. august 2016.
(no) Folkemengde i Oslo i alt og etter bydel.
(no) Værvarsel og -kart for Oslo
(no) Trafikanten
(no) SSBs Faktaark
(no) Statistisk årbok for Oslo, utarbeidet av Utviklings- og kompetanseetaten i Oslo kommune
(no) VisitOslo.com
(en) Kart over Oslo 1797
=== Historie ===
(no) Oslo byarkiv – byens hukommelse
(no) Oslo Bymuseum
(no) oslobilder.no, søkbar database med 75 000 foto fra Oslo Museum og Oslo byarkiv
(no) Historiske oslofoto, søkbar database i Oslo byarkiv (denne databasen blir ikke lenger oppdatert; alle fotoene publiseres på oslobilder.no)
(no) Oslofilm, historiske oslofilmer
(no) Oslofilm på YouTube
(no) Gamle fotografier fra Kristiania i Nasjonalbibliotekets arkiv (søk på stikkord)
(no) Gamle fotografier fra Oslo i Nasjonalbibliotekets arkiv
(da) Fyldig artikkel om «Oslo» i Salmonsens konversationsleksikon fra 1930
Historiske turtips i Oslo | Håkons gate (11-13, 10-22) er en gate på Tøyen i bydel Gamle Oslo. Den går nordover fra Åkebergveien og gikk opprinnelig helt opp til Kjølberggata ved Kjølbergs plass. | 194,264 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nederland_under_EM_i_friidrett_1950 | 2023-02-04 | Nederland under EM i friidrett 1950 | ['Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 1950', 'Kategori:Nederland under EM i friidrett', 'Kategori:Sport i Nederland i 1950'] | Nederland deltok med 21 utøvere under EM i friidrett 1950 som ble arrangert 23.–27. august 1950 i Brussel. Utøverne under Nederland tok åtte medaljer under mesterskapet.
| Nederland deltok med 21 utøvere under EM i friidrett 1950 som ble arrangert 23.–27. august 1950 i Brussel. Utøverne under Nederland tok åtte medaljer under mesterskapet.
== Medaljevinnere ==
== Referanser == | Nederland deltok med 21 utøvere under EM i friidrett 1950 som ble arrangert 23.–27. | 194,265 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eiriks_gate_(Oslo) | 2023-02-04 | Eiriks gate (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tøyen (Oslo)'] | Eiriks gate (1-17, 2-18) er en gate på Tøyen i bydel Gamle Oslo. Den går over to kvartaler mellom Åkebergveien og Jens Bjelkes gate. Gaten fikk gatetun langs hele lengden i 1999.Gaten fikk navn i 1874 etter kong Eirik Magnusson.
Bebyggelsen er bygårder. Nyest er vestsiden av nordre del, nr. 8-14, som består av selveierleiligheter fra 2005 i sameiet Borghaven.
| Eiriks gate (1-17, 2-18) er en gate på Tøyen i bydel Gamle Oslo. Den går over to kvartaler mellom Åkebergveien og Jens Bjelkes gate. Gaten fikk gatetun langs hele lengden i 1999.Gaten fikk navn i 1874 etter kong Eirik Magnusson.
Bebyggelsen er bygårder. Nyest er vestsiden av nordre del, nr. 8-14, som består av selveierleiligheter fra 2005 i sameiet Borghaven.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Eiriks gate». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 147. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes gateoversikt | Eiriks gate (1-17, 2-18) er en gate på Tøyen i bydel Gamle Oslo. Den går over to kvartaler mellom Åkebergveien og Jens Bjelkes gate. | 194,266 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nederland_under_EM_i_friidrett_1954 | 2023-02-04 | Nederland under EM i friidrett 1954 | ['Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 1954', 'Kategori:Nederland under EM i friidrett', 'Kategori:Sport i Nederland i 1954'] | Nederland deltok med 12 utøvere under EM i friidrett 1954 som ble arrangert 25.–29. august 1954 i Bern. Utøverne fra Nederland tok en medalje under mesterskapet.
| Nederland deltok med 12 utøvere under EM i friidrett 1954 som ble arrangert 25.–29. august 1954 i Bern. Utøverne fra Nederland tok en medalje under mesterskapet.
== Medaljevinnere ==
== Referanser == | Nederland deltok med 12 utøvere under EM i friidrett 1954 som ble arrangert 25.–29. | 194,267 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Museumsveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Museumsveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Museumsveien (1-15, 2-10) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den fortsetter løpet til Bygdøyveien fra krysset med Strømsborgveien nordvest for Folkemuseet, passerer museet på østsiden og ender i Huk aveny.
Veinavnet ble vedtatt i 1905 og henspiller på Norsk Folkemuseum, som har adresse Museumsveien 10. Nummereringen begynner i sørøstenden og går inn mot sentrum.
| Museumsveien (1-15, 2-10) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den fortsetter løpet til Bygdøyveien fra krysset med Strømsborgveien nordvest for Folkemuseet, passerer museet på østsiden og ender i Huk aveny.
Veinavnet ble vedtatt i 1905 og henspiller på Norsk Folkemuseum, som har adresse Museumsveien 10. Nummereringen begynner i sørøstenden og går inn mot sentrum.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Museumsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 370. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (M)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Museumsveien (1-15, 2-10) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den fortsetter løpet til Bygdøyveien fra krysset med Strømsborgveien nordvest for Folkemuseet, passerer museet på østsiden og ender i Huk aveny. | 194,268 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverres_gate | 2023-02-04 | Sverres gate | ['Kategori:Pekere'] | Sverres gate finnes i flere kommuner:
Sverres gate (Bergen)
Sverres gate (Drammen)
Sverres gate (Fredrikstad)
Sverres gate (Hamar)
Sverres gate (Harstad)
Sverres gate (Horten)
Sverres gate (Larvik)
Sverres gate (Lillestrøm)
Sverres gate (Oslo)
Sverres gate (Sandnes)
Sverres gate (Sarpsborg)
Sverres gate (Stavanger)
Sverres gate (Trondheim)
| Sverres gate finnes i flere kommuner:
Sverres gate (Bergen)
Sverres gate (Drammen)
Sverres gate (Fredrikstad)
Sverres gate (Hamar)
Sverres gate (Harstad)
Sverres gate (Horten)
Sverres gate (Larvik)
Sverres gate (Lillestrøm)
Sverres gate (Oslo)
Sverres gate (Sandnes)
Sverres gate (Sarpsborg)
Sverres gate (Stavanger)
Sverres gate (Trondheim)
== Se også ==
Kong Sverres gate (Tønsberg) | Sverres gate (1-21, 2-16) er en gate på Tøyen i bydel Gamle Oslo. Den går mellom Åkebergveien og Kjølberggata, men er stengt for gjennomgangstrafikk mellom sistnevnte og Jens Bjelkes gate. | 194,269 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigurds_gate_(Oslo) | 2023-02-04 | Sigurds gate (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tøyen (Oslo)'] | Sigurds gate (1A-17, 2-20E) er en gate på Tøyen i bydel Gamle Oslo. Den går mellom Åkebergveien og Hagegata. Mellom Hertug Skules gate og Kolstadgata er et fortausområde, og det er stengt for gjennomkjøring. Det ble i 1999 opparbeidet gatetun i mellom Åkebergveien og Jens Bjelkes gate.Gaten fikk navn i 1879 etter kong Sigurd Jorsalfare.
Sigurds gate 20 er tegnet av Sverre Aasland i 1937.
| Sigurds gate (1A-17, 2-20E) er en gate på Tøyen i bydel Gamle Oslo. Den går mellom Åkebergveien og Hagegata. Mellom Hertug Skules gate og Kolstadgata er et fortausområde, og det er stengt for gjennomkjøring. Det ble i 1999 opparbeidet gatetun i mellom Åkebergveien og Jens Bjelkes gate.Gaten fikk navn i 1879 etter kong Sigurd Jorsalfare.
Sigurds gate 20 er tegnet av Sverre Aasland i 1937.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sigurds gate». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 503. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Sigurds gate (1A-17, 2-20E) er en gate på Tøyen i bydel Gamle Oslo. Den går mellom Åkebergveien og Hagegata. | 194,270 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Messeveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Messeveien (Oslo) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern'] | Messeveien var en vei på Sjølyst (bydel Ullern) i Oslo.
Da Sjølystveien ble anlagt, ble Bygdøyveien delt i to. Den delen som lå nord for Sjølystveien, ble da kalt Messeveien etter Norges Varemesse, som ble oppført på sørsiden av Sjølystveien og kunne nås via en gangbro fra Messeveien.
Siden er varemessen flyttet til Lillestrøm, og Skøyenområdet har gjennomgått en rivende utvikling. Navnet Messeveien er faset ut, og det gamle gateløpet inngår nå i vestre del av Karenslyst allé.
| Messeveien var en vei på Sjølyst (bydel Ullern) i Oslo.
Da Sjølystveien ble anlagt, ble Bygdøyveien delt i to. Den delen som lå nord for Sjølystveien, ble da kalt Messeveien etter Norges Varemesse, som ble oppført på sørsiden av Sjølystveien og kunne nås via en gangbro fra Messeveien.
Siden er varemessen flyttet til Lillestrøm, og Skøyenområdet har gjennomgått en rivende utvikling. Navnet Messeveien er faset ut, og det gamle gateløpet inngår nå i vestre del av Karenslyst allé.
== Fotnoter ==
== Litteratur ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Messeveien». Oslo byleksikon (5 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 362. ISBN 978-82-573-1760-7. | Messeveien var en vei på Sjølyst (bydel Ullern) i Oslo. | 194,271 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Polen_under_EM_i_friidrett_1954 | 2023-02-04 | Polen under EM i friidrett 1954 | ['Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 1954', 'Kategori:Polen under EM i friidrett', 'Kategori:Sport i Polen i 1954'] | Polen deltok med 35 utøvere under EM i friidrett 1954 som ble arrangert 25.–29. august 1954 i Bern. Utøverne fra Polen tok tre medaljer under mesterskapet.
| Polen deltok med 35 utøvere under EM i friidrett 1954 som ble arrangert 25.–29. august 1954 i Bern. Utøverne fra Polen tok tre medaljer under mesterskapet.
== Medaljevinnere ==
== Referanser == | Polen deltok med 35 utøvere under EM i friidrett 1954 som ble arrangert 25.–29. | 194,272 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abilds%C3%B8faret_(Oslo) | 2023-02-04 | Abildsøfaret (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Abildsø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Abildsøfaret (1-5, 2-8) er en vei på Abildsø i bydel Østensjø i Oslo. Den går mellom Abildsøveien og Enebakkveien.
Veien fikk navn etter gården Abildsø i 1929. Den har overveiende villabebyggelse.
| Abildsøfaret (1-5, 2-8) er en vei på Abildsø i bydel Østensjø i Oslo. Den går mellom Abildsøveien og Enebakkveien.
Veien fikk navn etter gården Abildsø i 1929. Den har overveiende villabebyggelse.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Abildsøfaret (1-5, 2-8) er en vei på Abildsø i bydel Østensjø i Oslo. Den går mellom Abildsøveien og Enebakkveien. | 194,273 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abilds%C3%B8veien_(Oslo) | 2023-02-04 | Abildsøveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Abildsø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Abildsøveien (33-63, 30-64) er en vei på Abildsø i bydel Østensjø i Oslo. Den begynner som blindvei i nordvest og går sørøstover til Lambertseterveien, omtrent parallelt med Enebakkveien. Før 1988 gikk den fra Østerliveien. Den gamle delen på vestsiden av E6 heter nå Østerli terrasse. Det er i dag gangbroforbindelse over europaveien.
Veien fikk navn etter gården Abildsø i 1928.
| Abildsøveien (33-63, 30-64) er en vei på Abildsø i bydel Østensjø i Oslo. Den begynner som blindvei i nordvest og går sørøstover til Lambertseterveien, omtrent parallelt med Enebakkveien. Før 1988 gikk den fra Østerliveien. Den gamle delen på vestsiden av E6 heter nå Østerli terrasse. Det er i dag gangbroforbindelse over europaveien.
Veien fikk navn etter gården Abildsø i 1928.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Abildsøveien (33-63, 30-64) er en vei på Abildsø i bydel Østensjø i Oslo. Den begynner som blindvei i nordvest og går sørøstover til Lambertseterveien, omtrent parallelt med Enebakkveien. | 194,274 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agronomveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Agronomveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Abildsø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Agronomveien (1-33, 2-38) er en vei på Abildsø i bydel Østensjø i Oslo. Den går sørøstover fra Smedbergveien, og etter Haslefetbakken går den i bue og ender i Enebakkveien.
Veien fikk navn i 1953 etter yrkestittelen agronom fordi det tidligere var landbruksskole på gården Abildsø.
Gården Haslefet (Søndre Abildsø, gnr./bnr. 160/5) i nr. 25-27 ble revet rundt 1950. Dette er for øvrig en utpreget boligvei med lav bebyggelse.
| Agronomveien (1-33, 2-38) er en vei på Abildsø i bydel Østensjø i Oslo. Den går sørøstover fra Smedbergveien, og etter Haslefetbakken går den i bue og ender i Enebakkveien.
Veien fikk navn i 1953 etter yrkestittelen agronom fordi det tidligere var landbruksskole på gården Abildsø.
Gården Haslefet (Søndre Abildsø, gnr./bnr. 160/5) i nr. 25-27 ble revet rundt 1950. Dette er for øvrig en utpreget boligvei med lav bebyggelse.
== Referanser ==
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Agronomveien (1-33, 2-38) er en vei på Abildsø i bydel Østensjø i Oslo. Den går sørøstover fra Smedbergveien, og etter Haslefetbakken går den i bue og ender i Enebakkveien. | 194,275 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_ordf%C3%B8rere_i_Askvoll | 2023-02-04 | Liste over ordførere i Askvoll | ['Kategori:Ordførere i Askvoll', 'Kategori:Ordførerlister i Vestland'] | Liste over ordførere i Askvoll kommune i Sogn og Fjordane siden formannskapslovene i 1837.
| Liste over ordførere i Askvoll kommune i Sogn og Fjordane siden formannskapslovene i 1837.
== Referanser == | Liste over ordførere i Askvoll kommune i Sogn og Fjordane siden formannskapslovene i 1837. | 194,276 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aurskoggata_(Oslo) | 2023-02-04 | Aurskoggata (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med kildemaler uten URL', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Kampen (Oslo)'] | Aurskoggata (1-7I; ingen partallsadresser) er en gate på Kampen i bydel Gamle Oslo. Den går mellom Elverumgata og Normannsgata. I praksis er den midterste delen stengt for biltrafikk, slik at gaten fremstår som to adskilte blindgater med fotgjengerforbindelse imellom.
Før byutvidelsen i 1878 lå gaten i Aker og het Smalgangen. Den fikk navn etter Aurskog i 1879, først som Urskogsgaden.
| Aurskoggata (1-7I; ingen partallsadresser) er en gate på Kampen i bydel Gamle Oslo. Den går mellom Elverumgata og Normannsgata. I praksis er den midterste delen stengt for biltrafikk, slik at gaten fremstår som to adskilte blindgater med fotgjengerforbindelse imellom.
Før byutvidelsen i 1878 lå gaten i Aker og het Smalgangen. Den fikk navn etter Aurskog i 1879, først som Urskogsgaden.
== Referanser ==
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt». Oslo kommune. | Aurskoggata (1-7I; ingen partallsadresser) er en gate på Kampen i bydel Gamle Oslo. Den går mellom Elverumgata og Normannsgata. | 194,277 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bygd%C3%B8ylund_(Oslo) | 2023-02-04 | Bygdøylund (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Bygdøylund (1-57, 2-14) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra P.T. Mallings vei mot fjorden mellom Store Herbern og Dyna fyr.
Veien fikk navn i 1962 etter eiendommen Bygdølund.
| Bygdøylund (1-57, 2-14) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra P.T. Mallings vei mot fjorden mellom Store Herbern og Dyna fyr.
Veien fikk navn i 1962 etter eiendommen Bygdølund.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes gateoversikt | Bygdøylund (1-57, 2-14) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra P. | 194,278 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bygd%C3%B8y_all%C3%A9_(Oslo) | 2023-02-04 | Bygdøy allé (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skjøter i Monopol (norsk utgave)', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Frogner (strøk)'] | Bygdøy allé (1–127, 135, 2–92; lokal form: Bygdø allé) er en gate på Frogner i Oslo som går fra Solli plass til Sjølystveien ved avkjøringen til Bygdøy. Den ble opparbeidet fra 1890, og navngitt året etter. Gaten er kjent for de store kastanjetrærne som pryder den, og særlig nedre del representerer også den raske byutviklingen som fant sted i Oslo frem til byggekrakket i 1899, med påkostede og fasjonable murgårder i fire etasjer. Senere ble det bygget en del gode eksempler på jugendbebyggelse, blant annet nr. 47.
Bygdøy allé ble planlagt i 1889 som en parisisk boulevard. Men politikerne syntes det ble for dyrt, og reduserte den til halv bredde. Bare ved Frogner kirke ses det hvor bred den egentlig skulle være.Gaten er 1.400 meter lang og hadde i 2010 en kjøretøytrafikk på hverdager på 21 000. Den er en hovedtrafikkåre ut av byen som blant annet den vestgående kollektive busstrafikken blir kanalisert gjennom.
Det meste av Bygdøy allé ligger i bydel Frogner. Unntaket er nr. 135, som ligger i Ullern.
Gaten er representert i den norske utgaven av Monopol.
| Bygdøy allé (1–127, 135, 2–92; lokal form: Bygdø allé) er en gate på Frogner i Oslo som går fra Solli plass til Sjølystveien ved avkjøringen til Bygdøy. Den ble opparbeidet fra 1890, og navngitt året etter. Gaten er kjent for de store kastanjetrærne som pryder den, og særlig nedre del representerer også den raske byutviklingen som fant sted i Oslo frem til byggekrakket i 1899, med påkostede og fasjonable murgårder i fire etasjer. Senere ble det bygget en del gode eksempler på jugendbebyggelse, blant annet nr. 47.
Bygdøy allé ble planlagt i 1889 som en parisisk boulevard. Men politikerne syntes det ble for dyrt, og reduserte den til halv bredde. Bare ved Frogner kirke ses det hvor bred den egentlig skulle være.Gaten er 1.400 meter lang og hadde i 2010 en kjøretøytrafikk på hverdager på 21 000. Den er en hovedtrafikkåre ut av byen som blant annet den vestgående kollektive busstrafikken blir kanalisert gjennom.
Det meste av Bygdøy allé ligger i bydel Frogner. Unntaket er nr. 135, som ligger i Ullern.
Gaten er representert i den norske utgaven av Monopol.
== Bygninger ==
=== Fra Solli plass til Gabels gate ===
=== Fra Gabels gate til Thomas Heftyes gate ===
=== Fra Thomas Heftyes gate til Sjølyst ===
== Kastanjealleen ==
Alleen er godt kjent, og tema for Jens Book-Jenssens sang Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé.
De opprinnelige ca. 230 trærne ble plantet i 1896–97, trolig etter forbilde i Paris. Rundt 1930 var trærne så store at beboerne klaget over skyggevirkningen. Bygartner Marius Røhne mente valget av treslag var feil, og foreslo på slutten av 1930-årene at annethvert tre burde fjernes, men det ble ikke gjennomført. Fra 1985 er det plantet nye trær til erstatning for de som dør. I 2010 var det 122 opprinnelige trær i alleen og 87 plantet etter 1985. Fra 1970-årene har saltskadene vært økende, og alleen har senere fremstått stadig mindre enhetlig.Ved en tilstandsvurdering i 2010 av de da 209 kastanjetrærne kom det frem at trærne fordelte seg med om lag en tredjedel i hver av vekstfase, klimaksfase og avviklingsfase. Grunt jordsmonn, begrenset tilgang på vann og næring, påkjørsel av bil og snøbrøyting var trusler mot trærne, men veisaltingen var den viktigste årsaken til at arborist Erik Solfjeld anslo at 60 prosent av trærne ville være døde i løpet av 20 år. Senere har kastanjer blitt skiftet ut med rogn.
== Referanser ==
=== Anvendt litteratur ===
Bruun, Ole Daniel (1999). Arkitektur i Oslo. Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-0948-6.
Engh, Pål Henry og Gunnarsjaa, Arne (1984). Oslo: En arkitekturguide. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-05961-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Jakhelln, Per A. H. (1998). «Skarpsno-strøket — Et par hundre bygninger og villaer». I Heiberg, Kirsten. Skarpsno: Fra løkke til fasjonabelt strøk. Oslo: Skarpsno vel.
Mørch, Morten Ole (2009). Frogner – fra jordbruk og løkkeland til bydel. Bastion forlag.
Tvedt, Knut Are, red. (2000). Oslo byleksikon (4 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-0815-3.
Tvedt, Knut Are, red. (2010). Oslo byleksikon (5 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7. | Bygdøy terrasse (1-29, 2-22) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går mellom Bygdøy kapellvei og Fredriksborgveien. | 194,279 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fynbos | 2023-02-04 | Fynbos | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Sør-Afrikas geografi', 'Kategori:Økologi'] | Fynbos (fra afrikaans) er et plantesamfunn i de sørvestlige delene av Sør-Afrika. Vegetasjonen består hovedsakelig av eviggrønne busker, som enten har tykke og læraktige blader, eller små og nåleformede blader. Grasaktige arter i familien Restionaceae er også en viktig del av vegetasjonen. Ordet fynbos viser til bladverket på buskene, og er satt sammen av afrikaans fyn «fin, smal» og bos «busk».
Fynbos er en viktig biotoptype innenfor verdensarvområdet Cape floraregions botaniske verneområder.
| Fynbos (fra afrikaans) er et plantesamfunn i de sørvestlige delene av Sør-Afrika. Vegetasjonen består hovedsakelig av eviggrønne busker, som enten har tykke og læraktige blader, eller små og nåleformede blader. Grasaktige arter i familien Restionaceae er også en viktig del av vegetasjonen. Ordet fynbos viser til bladverket på buskene, og er satt sammen av afrikaans fyn «fin, smal» og bos «busk».
Fynbos er en viktig biotoptype innenfor verdensarvområdet Cape floraregions botaniske verneområder.
== Generelt ==
Området har middelhavsklima med tørre, varme somre og vintre som er regnfulle og kjølige, men uten frost. Jorda er inndelt i seks florariker, og Kapplandet regnes som et eget florarike. Det er det minste florariket, og det eneste som ligger i bare ett land. I alt er det 8700 plantearter i riket, og 68 % av artene er endemiske. Kapplandet har den høyeste artsrikdommen av planter i hele verden med 1300 arter pr. 10 000 km². Til sammenligning har den søramerikanske regnskogen på andreplass bare 400 arter pr. 10 000 km².
Ordet fynbos brukes av og til feilaktig om all vegetasjon i florariket, men det finnes også andre vegetasjonstyper som karoo og skog. Fynbosbiomen omfatter to typer plantesamfunn, renosterveld og den egentlige fynbosen. Plantesamfunnene minner mye om tilsvarende vegetasjon andre steder med samme klima, for eksempel middelhavslandenes maquis og garrigue.
Fynbosen vokser i et halvmåneformet område langs kysten fra Lambert's Bay og Nieuwoudtville i nord sørover til Cape Town og østover til Port Elizabeth. I fjellene finnes artsfattig, fynboslignende vegetasjon videre øst til Grahamstown. Denne fjellfynbosen forekommer delvis utenfor grensene til Kapplandets florarike. Verdensarvområdet Cape floraregion ble etablert i 2004, og består av åtte verneområder, spredt over store deler av Sør-Afrika.
Over 7000 plantearter er bare kjent fra de fem hovedtypene av fynbos, og i tillegg er det rundt 1000 arter som bare finnes i de tre typene av renosterveld. De fleste endemiske artene i florariket er altså begrenset til fynbosen. Mange av artene har en svært begrenset utbredelse. Familien Proteaceae har for eksempel 24 ulike sentre for endemisme, altså områder med arter som har samme utbredelse.
== Renosterveld ==
Arter i kurvplantefamilien dominerer i renosterveld, og spesielt renosterbos (Elytropappus rhinocerotis), som har gitt vegetasjonen navn. Renoster er afrikaans for neshorn. Vegetasjonen består hovedsakelig av busker med små, harde, grå blader. Buskene tilhører slekter som Eriocephalus, Felicia, Helichrysum, Pteronia og Relhania i kurvplantefamilien, Aspalathus i erteblomstfamilien, Anthospermum i maurefamilien, Hermannia i kattostfamilien og Passerina i tysbastfamilien.
Gras er også viktig i renostervelden, og det kan tenkes at buskene delvis har fortrengt graset etter at intensiv beiting fra husdyr begynte på 1700-tallet. Knollvekster i sverdliljefamilien, liljefamilien og orkidéfamilien er også viktige. De tre viktige familiene i fynbosen, lyngfamilien, Proteaceae og Restionaceae mangler nesten helt.
Vegetasjonstypen vokser på fruktbar leire og silt, og store deler av arealet brukes nå til dyrking av hvete. Kun fem prosent av det opprinnelige arealet er bevart. Renosterveld er begrenset til områder med en årsnedbør mellom 250–600 mm i året. Hvis nedbøren er høyere, blir jorda vasket ut og fynbos oppstår. Lavere nedbør fører til at karoo-vegetasjonen overtar.
Renostervelden er et produktivt økosystem, og her fantes det store planteetere som fjellsebra, quagga, blåbukk, kuantilope, eland, bontebukk, elefant, svart neshorn og kafferbøffel. Disse dyrene ble jaktet på av løve, gepard, hyenehund, flekkhyene og leopard. Fjellsebra og leopard overlever ennå i fjellområdene, og det finnes en liten bestand av bontebukk. De andre artene er borte, og blåbukken og quaggaen er globalt utryddet.
== Fynbos ==
Fynbosvegetasjonen har tre hovedelementer. Det første elementet består av arter i Restionaceae. Disse plantene minner om gras og erstatter gras på næringsfattig jord med utpreget vinterregn. Noen definisjoner krever at minst fem prosent av marka er dekket av arter i Restionaceae for at vegetasjonen skal kunne kalles fynbos. Starr og mange grasarter som vokser i fynbosen, minner om Restionaceae ved at de har reduserte eller manglende blader og en trådaktig stilk.
Det andre elementet består av lyngaktige planter med smale, erikoide blader. De fleste tilhører lyngfamilien, og klokkelyngslekta (Erica) har over 600 arter i fynbosen. Planter med tilsvarende morfologi finnes også i kurvplantefamilien, Bruniaceae, erteblomstfamilien, trollheggfamilien og tysbastfamilien. Arter i familien Proteaceae utgjør det tredje elementet. De har brede, tykke blader og er de høyeste plantene i vegetasjonstypen. I Kapplandet er denne familien nesten helt begrenset til fynbosen. En kjent art er sølvtreet Leucadendron argenteum.
Seks plantefamilier er helt eller nesten helt endemiske for fynbosen: Bruniaceae, Geissolomataceae, Grubbiaceae, Penaeaceae, Roridulaceae og Stilbaceae. De fleste av disse familiene har ganske få arter.
Det er flere alternative måter å dele fynbosen i undergrupper. De mange lokale endemismene gjør det vanskelig å sammenligne plantesamfunn fra ulike områder. En eldre klassifikasjon skiller mellom fjellfynbos, grasfynbos og lavlandsfynbos. En nyere klassifikasjon har seks hovedtyper: protea-, lyng-, restio-, kurvplante-, busk- og grasfynbos. Hovedtypene deles igjen i over 60 undertyper.
Fynbos vokser på utvasket, næringsfattig jord. Berggrunnen er ofte sandstein, men hvis årsnedbøren er høyere enn 600–800 mm, kan fynbos gro på granitt og skifer. Hvis årsnedbøren er lavere enn 200 mm, erstattes fynbos av sukkulent karoo-vegetasjon.
Biomassen av dyr i fynbosen er ganske lav, men det er en del endemiske arter av fugler, pattedyr, frosker, krypdyr og insekter. Dyrene er viktig for pollinering og frøspredning, men beiting fra dyr påvirker vegetasjonen lite. Det skyldes delvis at fynbosplantene er lite næringsrike.
Branner er viktig for fynbosen, og vegetasjonen må brenne med 6–45 års mellomrom for å opprettholde mangfoldet. Mange arter har frø i ildsikre kapsler, mens andre benytter seg av maur som graver ned frøene på plasser der de er sikre for gnagere og ild. Hvis fynbosen ikke får brenne, mister plantene livskraften og trær og kratt kommer inn.
På grunn av den næringsfattige jorda har fynbosen liten interesse for jordbruk, men på de beste stedene er den delvis brukt til fruktdyrking og vingårder. Den har størst betydning for friluftsliv og som nedslagsfelt for vannkilder. De største truslene mot fynbosen er fremmede arter og befolkningsvekst. Innenfor millionbyen Cape Town er det for eksempel to ulike sentre for endemisme. Nye jordbruksmetoder og påsatte branner i feil årstid er også trusler.
== Kilder ==
Vegetation of South Africa, Lesotho and Swaziland: Fynbos Biome Besøkt 25. oktober 2014.
UWC's Enviro-Facts Guide to Fynbos Besøkt 25. oktober 2014.
O. Gjærevoll (1992). Plantegeografi (2 utg.). Tapir. s. 32–33, 50–51. ISBN 82-519-1104-4.
J. Manning (2007). Field Guide to Fynbos. Cape Town: Struik Publishers. ISBN 978-1-77007-265-7.
N. Allsopp, J.F. Colville og G.A. Verboom (2014). Fynbos: Ecology, Evolution, and Conservation of a Megadiverse Region. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-967958-4.
== Eksterne lenker ==
(en) Fynbos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Fynbos (fra afrikaans) er et plantesamfunn i de sørvestlige delene av Sør-Afrika. Vegetasjonen består hovedsakelig av eviggrønne busker, som enten har tykke og læraktige blader, eller små og nåleformede blader. | 194,280 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Satya_Nadella | 2023-02-04 | Satya Nadella | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Forretningsfolk fra USA', 'Kategori:Fødsler 19. august', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hyderabad i India', 'Kategori:Personer i databransjen', 'Kategori:Personer tilknyttet Microsoft', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Satya Narayana Nadella (født 19. august 1967) er en indisk-amerikansk næringslivsleder og administrerende direktør i Microsoft. Han startet sin Microsoft-karriere i 1992, og hadde en rekke ledende stillinger i ulike deler av konsernet før han overtok toppstillingen etter Steve Ballmer i februar 2014.
| Satya Narayana Nadella (født 19. august 1967) er en indisk-amerikansk næringslivsleder og administrerende direktør i Microsoft. Han startet sin Microsoft-karriere i 1992, og hadde en rekke ledende stillinger i ulike deler av konsernet før han overtok toppstillingen etter Steve Ballmer i februar 2014.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Satya Nadella – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Satya Narayana Nadella (født 19. august 1967) er en indisk-amerikansk næringslivsleder og administrerende direktør i Microsoft. | 194,281 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bygd%C3%B8yveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Bygdøyveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Bygdøyveien (13-43, 2-62) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går fra Hengsengveien og hovedsakelig i sørlig retning til krysset nordvest for Folkemuseet. Deretter fortsetter veiløpet som Museumsveien.
Navnet ble vedtatt i 1905. Opprinnelig gikk veien fra Drammensveien og omfattet det som nå er vestre del av Karenslyst allé. Da Sjølystveien ble anlagt i 1959, fikk den delen av veien som ble liggende nord for denne, navnet Messeveien. Dette veinavnet er siden faset ut.
Ferd stadion (nyoppført til erstatning for Bygdø stadion, tilhørende Bygdø Monolitten Idrettslag) har adresse Bygdøyveien 20. For øvrig er bebyggelsen konsentrert til nordre og søndre ende av veien, med kongsgårdens jorder imellom.
| Bygdøyveien (13-43, 2-62) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går fra Hengsengveien og hovedsakelig i sørlig retning til krysset nordvest for Folkemuseet. Deretter fortsetter veiløpet som Museumsveien.
Navnet ble vedtatt i 1905. Opprinnelig gikk veien fra Drammensveien og omfattet det som nå er vestre del av Karenslyst allé. Da Sjølystveien ble anlagt i 1959, fikk den delen av veien som ble liggende nord for denne, navnet Messeveien. Dette veinavnet er siden faset ut.
Ferd stadion (nyoppført til erstatning for Bygdø stadion, tilhørende Bygdø Monolitten Idrettslag) har adresse Bygdøyveien 20. For øvrig er bebyggelsen konsentrert til nordre og søndre ende av veien, med kongsgårdens jorder imellom.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Bygdøyveien (13-43, 2-62) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går fra Hengsengveien og hovedsakelig i sørlig retning til krysset nordvest for Folkemuseet. | 194,282 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bregneveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Bregneveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordberg (Oslo)', 'Kategori:Veier på Tåsen (delområde)'] | Bregneveien (3-47, 2-54) er en vei på Sogn og Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går mellom Sognsveien og Nordbergbakken.
Veien har i likhet med mange andre veier i området plantenavn, og det ble vedtatt i 1932.
Bebyggelsen er overveiende villaer, hvorav nr. 20 ble tegnet av Wilhelm Carlsson og oppført for ingeniør Aage Erichsen i 1932, mens nr. 27 ble tegnet av Magnus Poulsson og oppført for Helga Eng også i 1932.
| Bregneveien (3-47, 2-54) er en vei på Sogn og Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går mellom Sognsveien og Nordbergbakken.
Veien har i likhet med mange andre veier i området plantenavn, og det ble vedtatt i 1932.
Bebyggelsen er overveiende villaer, hvorav nr. 20 ble tegnet av Wilhelm Carlsson og oppført for ingeniør Aage Erichsen i 1932, mens nr. 27 ble tegnet av Magnus Poulsson og oppført for Helga Eng også i 1932.
== Referanser ==
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Bregneveien (3-47, 2-54) er en vei på Sogn og Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går mellom Sognsveien og Nordbergbakken. | 194,283 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brattelia_(Oslo) | 2023-02-04 | Brattelia (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (delområde)'] | Brattelia (1-7, 6-8) er en vei på Sogn i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går mellom Sognsveien og Almeveien.
Navnet, som beskriver landskapet, ble vedtatt i 1938.
| Brattelia (1-7, 6-8) er en vei på Sogn i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går mellom Sognsveien og Almeveien.
Navnet, som beskriver landskapet, ble vedtatt i 1938.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Brattelia (1-7, 6-8) er en vei på Sogn i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går mellom Sognsveien og Almeveien. | 194,284 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Universitetet_i_Oslo | 2023-02-04 | Universitetet i Oslo | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:1811 i Norge', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med kart med nummererte markører', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Karl Friedrich Schinkel', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Universitetet i Oslo', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1811'] | Universitetet i Oslo (forkortet UiO) er et norsk forskningsintensivt statlig universitet. Det er det eldste og gjennomgående høyest rangerte universitet i Norge; frem til 1946 var det Norges eneste universitet og det beholdt sin posisjon som landets største universitet til 2016 da det ble nest størst. Universitetet har over 27 000 studenter og 6 600 ansatte. Professor Svein Stølen har vært rektor ved Universitetet i Oslo siden 1. august 2017.
Universitetet består av åtte fakulteter som driver forskning i og tilbyr undervisning i teologi, jus, medisin, humanistiske fag, matematisk-naturvitenskapelige fag, odontologi, samfunnsvitenskaper og utdanningsvitenskap. I tillegg til fakultetene består UiO i bred forstand av flere museer og andre enheter, og av flere formelt selvstendige tilknyttede institutter. Det juridiske fakultet holder til i de opprinnelige universitetsbygningene ved Karl Johans gate, som fakultetet delte med Det medisinske fakultet til 1985. Den største delen av universitetet holder til på Blindern–Gaustad universitetsområde, der den første bygningen stod ferdig i 1932. I 1950- og 1960-årene ble Blindern–Gaustad-området bygget betydelig ut og betegnet som Forskningsbyen. Det medisinske fakultet ligger på Gaustad og universitetssykehusene i Oslo-området.
Universitetet ble grunnlagt på slutten av den dansk–norske unionstiden i 1811 på grunnlag av universitetstradisjonen fra helstatens eneste universitet, Københavns Universitet, og i praksis som en norsk delvis videreføring av dette. Dets opprinnelige navn var Det Kongelige Frederiks Universitet, oppkalt etter den siste dansk-norske unionskongen Frederik VI. Navnet ble endret til Universitetet i Oslo i 1939. Universitetet ble frem til 1939 ofte kalt «Det Kgl. Frederiks», og ofte også bare kalt «Universitetet», ettersom det var det eneste universitetet i Norge frem til 1946.
Universitetet i Oslo er ved siden av universitetene i København, Uppsala og Lund et av Nordens største universiteter, og ble i 2020 bl.a. rangert som nr. 60 blant verdens fremste universiteter av Academic Ranking of World Universities.
| Universitetet i Oslo (forkortet UiO) er et norsk forskningsintensivt statlig universitet. Det er det eldste og gjennomgående høyest rangerte universitet i Norge; frem til 1946 var det Norges eneste universitet og det beholdt sin posisjon som landets største universitet til 2016 da det ble nest størst. Universitetet har over 27 000 studenter og 6 600 ansatte. Professor Svein Stølen har vært rektor ved Universitetet i Oslo siden 1. august 2017.
Universitetet består av åtte fakulteter som driver forskning i og tilbyr undervisning i teologi, jus, medisin, humanistiske fag, matematisk-naturvitenskapelige fag, odontologi, samfunnsvitenskaper og utdanningsvitenskap. I tillegg til fakultetene består UiO i bred forstand av flere museer og andre enheter, og av flere formelt selvstendige tilknyttede institutter. Det juridiske fakultet holder til i de opprinnelige universitetsbygningene ved Karl Johans gate, som fakultetet delte med Det medisinske fakultet til 1985. Den største delen av universitetet holder til på Blindern–Gaustad universitetsområde, der den første bygningen stod ferdig i 1932. I 1950- og 1960-årene ble Blindern–Gaustad-området bygget betydelig ut og betegnet som Forskningsbyen. Det medisinske fakultet ligger på Gaustad og universitetssykehusene i Oslo-området.
Universitetet ble grunnlagt på slutten av den dansk–norske unionstiden i 1811 på grunnlag av universitetstradisjonen fra helstatens eneste universitet, Københavns Universitet, og i praksis som en norsk delvis videreføring av dette. Dets opprinnelige navn var Det Kongelige Frederiks Universitet, oppkalt etter den siste dansk-norske unionskongen Frederik VI. Navnet ble endret til Universitetet i Oslo i 1939. Universitetet ble frem til 1939 ofte kalt «Det Kgl. Frederiks», og ofte også bare kalt «Universitetet», ettersom det var det eneste universitetet i Norge frem til 1946.
Universitetet i Oslo er ved siden av universitetene i København, Uppsala og Lund et av Nordens største universiteter, og ble i 2020 bl.a. rangert som nr. 60 blant verdens fremste universiteter av Academic Ranking of World Universities.
== Organisering ==
=== Universitetsledelsen ===
Universitetets øverste styringsorgan er Universitetsstyret, frem til 2003 Det akademiske kollegium. Opprinnelig bestod Det akademiske kollegium av alle professorene, som kollektivt ledet universitetet. I dag er det et representativt organ valgt blant vitenskapelig ansatte, studenter og teknisk-administrativt ansatte. Alle vitenskapelig ansatte og studentene fikk stemmerett i 1955 og de teknisk-administrativt ansatte i 1975. Universitetets øverste daglige ledelse består av en valgt rektor og dennes valgte stedfortreder, prorektor. De siste rektorene har også utnevnt viserektorer.
I perioden 1814–1844/45 var universitetets to høyeste verv universitetets kansler og prokansler. Prokansleren var også titulær formann for Det akademiske kollegium. Kanslervervet ble innehatt av svenske statsmenn og kongelige, mens prokanslervervet ble innehatt av prominente nordmenn primært med virke utenfor universitetet. I 1845 fikk universitetet fullt selvstyre og Det akademiske kollegium valgte frem til 1907 hvert år en formann i sin midte som øverste leder. I 1907 ble vervet som rektor innført, og rektor var ex officio også kollegiets formann. Rektoratet fikk administrativ bistand av universitetssekretæren, mens kvestor hadde ansvar for økonomien. I 1962 ble stillingene som universitetssekretær og kvestor slått sammen til stillingen universitetsdirektør som fikk ansvar for både administrasjon og økonomiforvaltning.
=== Fakulteter ===
Hoveddelen av universitetets kjernevirksomhet er delt inn i åtte fakulteter som igjen er delt inn i institutter eller avdelinger. Fakultetene er:
Det teologiske fakultet (TF)
Det juridiske fakultet (JF)
Det medisinske fakultet (MED)
Det humanistiske fakultet (til 2005: Det historisk-filosofiske fakultet) (HF)
Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (Matnat)
Det odontologiske fakultet
Det samfunnsvitenskapelige fakultet (SV)
Det utdanningsvitenskapelige fakultet (UV)
=== Andre enheter ===
Universitetet i Oslo består i tillegg til fakultetene av en del andre enheter uten fakultetstilknytning som driver med forskning, undervisning, formidling og annen vitenskapelig virksomhet. Disse består av to museer (Kulturhistorisk museum og Naturhistorisk museum), Universitetsbiblioteket i Oslo og noen tverrfaglige forskningssentre. Universitetet i Oslo eier også Baroniet i Rosendal og Det norske institutt i Roma og driver flere forskningssentre i utlandet.
=== Tilknyttede institutter ===
Tilknyttede institutter ved Universitetet i Oslo, internt ved universitetet også omtalt som «universitetets randsone», er formelt selvstendige institutter som universitetet har en formell samarbeidsavtale med og som har nære faglige bånd til universitetet, til tross for at de ikke direkte er en del av eller eid av UiO. Disse defineres derfor også som enheter ved UiO i bred forstand. De fleste av de tilknyttede instituttene er etablert av eller med medvirkning fra UiO, gjerne med utspring i forskningsmiljøer ved UiO. De kan være organisert som selveiende stiftelser eller aksjeselskaper, med eller uten UiO-(med)eierskap; UiO har i hovedsak solgt sine aksjer i de selskapene som er organisert som aksjeselskaper. Enkelte av randsoneinstituttene var tidligere eid av UiO-datterselskapet UniRand AS, men randsonen er ikke identisk med UniRand og de fleste inngikk ikke i dette datterselskapet. Instituttene skiller seg fra klassiske universitetsinstitutter ved at de som regel primært er forskningsinstitutter med begrenset utdanningsvirksomhet, og gjerne i spissede eller tverrfaglige felt. I mange tilfeller er samarbeidet også formalisert ved bruk av professor II-stillinger ved universitetet. De viktigste randsoneinstituttene er
CICERO Senter for klimaforskning
Frischsenteret
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress
Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge
Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter
Simula Research Laboratory
== Studietilbudet ==
Universitetet i Oslo tilbyr over 220 studieprogrammer.
== Forskning ==
Universitetet driver forskning både som en del av den løpende virksomheten, og gjennom ulike forskningsprogram og forskningssentre.
Universitetet i Oslo har ni sentre for fremragende forskning (SFF), og ett desentralisert senter med noder i Tromsø og Oslo: Senter for molekylærbiologi og nevrovitenskap, Senter for geologiske prosessers fysikk, Senter for matematikk for anvendelser, Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling, Senter for studier av rasjonell, språklig og moralsk handling, Senter for økologisk og evolusjonær syntese, Senter for kreftbiomedisin, Senter for immunregulering og Senter for teoretisk og beregningsorientert kjemi.
UiO har seks senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI).
Siden 2008 har UiO bygget opp syv tverrfakultære forskningsområder. Alle fakultetene og museene og UiOs to institusjonelle sentre er involvert i disse forskningsområdene.
En viktig dimensjon ved forskningsvirksomheten ved UiO er samarbeidet med Oslo universitetssykehus (OUS) og med instituttsektoren. UiO har flere hundre eksternfinansierte professor II-stillinger for å styrke faglig samarbeid med andre institusjoner. UiO har også vedtatt å jobbe målrettet for å øke andelen kvinner i professor II-stillinger ved kallelser av kvinner.
== Historie ==
=== Etableringen ===
Ønsket om et eget norsk universitet ble fremsatt allerede i 1661, da Norge var en del av unionen Danmark-Norge. På 1600-tallet ble en universitetseksamen obligatorisk for å kunne få en stilling som prest eller jurist. Uten et eget universitet måtte nordmenn som ønsket en slik karriere til Københavns Universitet for å studere. Dette hevdet mange nordmenn at diskriminerte dem, fordi den lange avstanden gjorde det vanskeligere for nordmenn å studere og dermed få en stilling i staten. At så få nordmenn hadde mulighet til å studere, bidro til at embetsmenn i Norge ofte var dansker som var ukjent med de lokale norske forholdene. Det ble forsøkt å etablere et norsk universitet i 1772 og 1794, men mangel på finansiering stanset planene.
Det kongelige selskap for Norges vel, stiftet i 1809, hadde etablering av et norsk universitet som en av sine hovedsaker, og satte i gang en landsomfattende innsamlingsaksjon. En rekke av landets ledende borgere samlet inn økonomisk støtte til opprettelsen. Innsamlingen ble en suksess, og selskapet fikk inn nesten en million riksdaler, noe som tilsvarer 1,5 milliarder kroner i dagens verdi.
I 1811 ble det avgjort at Norge i union med Danmark skulle få sitt første universitet, etter at kong Frederik VI ga opp motstanden mot det han trodde ville bli en politisk separatistinstitusjon. I 1813 åpnet Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania, som den gang var den nest største byen i det norske lydriket. Bare et år senere erklærte Norge seg selvstendig og vedtok egen Grunnlov. Det nye universitetet bygget på den felles universitetstradisjonen fra København, og universitetet fulgte de første årene, også etter unionsoppløsningen i 1814, forskriftene for Københavns Universitet frem til det ble vedtatt egne norske universitetsforskrifter. I praksis beholdt universitetet et nært forhold til Københavns Universitet med studier og grader som i stor grad var felles eller nokså like gjennom 1800- og 1900-tallet.
Da Norge som følge av krigen i 1814 måtte inngå i personalunion med Sverige, ble det nye universitetet en nøkkelinstitusjon som bidro til akademisk og kulturell uavhengighet i unionen. Mens Norge i de første tiårene opplevde tunge pengepolitiske problemer, framstod universitetet som et kraftsentrum i utviklingen av en norsk egendefinisjon, historieskrivning og strategier. Fra første stund ble de sentrale fagdisiplinene de «universelle» fag som naturforskning, medisin, filosofi og teologi, som ikke er særegne for hvert enkelt land. Men nordmennene fikk også politisk gjennomslag for professorater i mer nasjonalt og selvstendig orienterte fag som geografi, historie, språkstudier, oeconomie og jus.
=== Embetsmannstatens nasjonsbygging ===
Hovedfunksjonen til universitetet ble å utdanne en ny elite av embetsmenn til kirke og statsapparat. Den selvstendige staten – om enn i union med Sverige – trengte utdannede folk til stadig flere ekspert- og lederfunksjoner. Universitetet ble sentrum for kartleggingen av landets kultur, språk, historie og naturressurser. Det ble gjennom 1800-tallet satset sterkt på utviklingen av slike kartleggingsdisipliner som økonomi og statistikk (Schweigaard), botanikk (Blytt), geologi (Keilhau, Brøgger), geografi og historie P.A. Munch og zoologi. I politisk forstand utmerket særlig den juridiske og økonomiske tenkingen til Schweigaard som svært innflytelsesrik midt i århundret. Men ingeniørutdanning manglet - den viktige oppgaven med å bygge ut veinett og jernbane ble ivaretatt av offiserer utdannet ved Hærens ingeniørkorps eller ved de tekniske høyskolene hovedsakelig i Tyskland.
Selv om universitetet ble opprettet av en eneveldig monark, fikk det etter 1814 stadig mer karakter av nasjonens og det norske folks universitet, og ikke kongens universitet. Riktignok var det Kongen i statsråd som i starten tillot (eller nektet) opprettelsen av professorater, men litt utpå 1800-tallet ble denne retten overført til Stortinget. En viktig tanke var tidlig å åpne universitetet for praktisk orientert undervisning for begavede og ikke bare bemidlede menn.
Universitetets var inntil 1946 det eneste i landet, men fikk allerede fra 1859 sterk konkurranse på enkelte felt fra Norges landbrukshøyskole på Ås, og fra 1910 også fra Norges tekniske høgskole i Trondheim. Landbrukshøyskolen fikk landets andre professorat i økonomi, og utfordret forøvrig universitetet innen naturfagene. Den tekniske høyskolen i Trondheim ble helt enerådende innen ingeniørfagene, og spesielt viktig etter at USA stengte for norske studenter midt i 1920-årene. Fram mot første verdenskrig ble det stadig tydeligere at Det Kongelige Frederiks Universitet distanserte seg fra de mer praktisk orienterte fagutdanningene, og overlot dette til andre læresteder.
=== Faglig vekst og nye forskningsidealer ===
Gjennom 1800-tallet definerte universitetet seg selv gjennom vitenskapelige disipliner, i motsetning til de tidligere brede utdanningsområdene, og gradvis ble professoren en forsker som foreleste – og ikke en foreleser som også skrev bøker. Flere av universitetets hovedoppgaver har vært mer eller mindre uforanderlige: Å tilby landets høyeste utdanning innen ulike vitenskapsgrener. Universitetet skulle tilby og formidle allmenndanning, det vil si å være kilden til grunnleggende dannelsesideal i samfunn og skole. Den siste oppgaven var å fornye kunnskapsbasen – altså drive original forskning.
En av universitetets store endringer kom i 1870-årene idet forskningen ble tillagt større vekt. Styringen av universitetet ble mer profesjonalisert, studiefagene ble lagt om og undervisningsformene endret. Forskningen ble mer spesialisert, disiplinene differensiert og den klassiske dannelse med tverrfaglige studier kom under økt press.
Forskningen endret seg rundt århundreskiftet kvalitativt – med nye metoder, vitenskapsteoretiske ideer, og praksisformer. Universitetets lærere skulle være høyt kvalifiserte vitenskapsmenn ved utnevnelsen, og fortsette å arbeide vitenskapelig ved siden av lærergjerningen. Vitenskapelig virksomhet med å fremsette og prøve nye teorier, åpne for nye erkjennelser, gjøre nye oppdagelser – inngikk også etter hvert i samfunnets forventninger til universitetet. Samfunnsutviklingen forutsatte mer og mer spesialisert kunnskap, ikke bare moralsk og juridisk dømmekraft. Dette satte universitetet seg fore å levere gjennom økt faglig spesialisering.
=== Universitetet i mellomkrigstiden ===
W.C. Brøgger var professor i geologi og ble universitetets første rektor, da rektorstillingen ble opprettet av Stortinget i 1905 etter Unionsoppløsningen. I sin festtale i anledning hundreårsjubileet presenterte han Universitetet først og fremst som en internasjonal institusjon i en større familie av universiteter. Det var de vitenskapelige, erkjennelsesfremmende, grensesprengende funksjoner som skulle bringe Norge ut i verden og opp på høyde med andre kulturnasjoner. Brøgger viste en energisk holdning til det å skaffe penger til forskningen. Utfordringen lå i evnen til å tilby praktisk og anvendt forskning og undervisning. Da Norge opprettet et eget ingeniørstudium i mellomkrigstiden skjedde det i Trondheim, og ikke i Oslo. Universitetet i Oslo utviklet en sterk fagtradisjon innenfor økonomifaget, men etter eksperimenter med kortere utdanningsløp kom undervisningen i mellomkrigstiden inn i et stadig mer teoretisk spor under ledelse av Frisch. Næringslivets behov for en mer praktisk orientert høyere handelsutdanning kulminerte med opprettelsen av Norges handelshøyskole i 1936, som etterhvert vokste fram som en faglig utfordrer også innen teoretisk økonomi.
Universitetets navnebytte fra Det Kongelige Frederiks Universitet til Universitetet i Oslo skjedde i 1939.
På to fagfelt ble det i mellomkrigstiden lagt grunnlag for nobelpriser, nærmere bestemt innen sosialøkonomi, anført av Ragnar Frisch, og innenfor kjemi, hvor nobelprisen etter krigen ble tildelt Odd Hassel. Innenfor lingvistikk oppnådde flere forskere verdensry. Den økende forskningsaktiviteten i første halvdel av 1900-tallet var del av en internasjonal utvikling som også omfattet Norge. Studenttallet doblet seg fra 1911 til 1940, og rekrutteringen skjedde fra en stadig bredere geografisk, kjønnsmessig og sosial basis, men arbeiderklassen var fortsatt ikke med.
=== Andre verdenskrig og etterkrigstiden ===
Under okkupasjonen 1940–1945 ble universitetet satt under styre av den NS-utnevnte rektoren, polarforsker Adolf Hoel, mens den valgte rektoren Didrik Arup Seip ble fengslet. En rekke studenter deltok i motstandsarbeid, og etter et branntilløp i Aulaen beordret den tyske rikskommissær Terboven universitetet stengt og studentene arrestert. En rekke studenter og lærere satt i tysk fangenskap til krigens slutt. Flere årskull av studenter mistet undervisningen under krigen, og dette førte til at uvanlig store kull startet på Universitetet i 1946, med dertil betydelig nyansettelse av vitenskapelig personale. En av dem som fikk sjansen som ung foreleser dette året var filosofen Arne Næss.
Universitetet kom ut av okkupasjonstiden med styrket anseelse. Det var store forventninger til hva vitenskapen kunne bidra med for å skape vekst og velstand i et frigjort Norge. Studentene ble integrert i velferdsstaten. Det offentlige påtok seg ansvar for å skaffe studielån til studenter som ikke kunne få økonomisk støtte hjemmefra, gjennom Statens lånekasse for studerende ungdom, opprettet i 1947. Etterkrigsårene medførte rekordtilstrømning av studenter. Mange hadde fått avbrutt studiene sine eller var ikke kommet i gang på grunn av krigen og meldte seg nå ved universitetet. Høstsemesteret 1945 ble det registrert 5951 studenter. Det høyeste studenttallet gjennom hele UiOs historie til da. I 1947 var tallet over 6000 studenter – tilsvarende 50 prosent flere studenter enn det hadde vært før krigen.
Da det ble opprettet nasjonale forskningsråd etter andre verdenskrig, ble Brøggers visjon i stor grad realisert, på den måten at forskning fikk en finansiering som var uavhengig av undervisning. Dette falt sammen med det massive inntoget av studenter i 1960-årene, som igjen gjorde det vanskelig å balansere forskning med etterspørselen etter undervisning.
=== Studenteksplosjon og studentopprør ===
Ikke i noen tidligere epoke har et tiår medført så store forandringer for universitetet som 1960-årene. Fra 1960 til 1970 ble studenttallet tredoblet, fra 5600 til 16 800. Denne veldige tilstrømningen var i seg selv nok til å endre bildet av universitetet slik det ble oppfattet innad og utad. Endringene var imidlertid enda mer omfattende. Universitetsområdet på Blindern ble bygget ut, og staben av vitenskapelig og administrativt ansatte økte sterkt. Antallet vitenskapelige stillinger ble fordoblet, fra under 500 til omtrent 1200. Økningen i antallet studenter og ansatte sprengte etablerte arbeidsmåter og organisasjonsformer. Blindern-utbyggingen skulle gi plass til 7000 studenter. Studenteksplosjonen i 1960-årene ble særlig et Blindernfenomen. Fakultetene i sentrum, jus og medisin, opplevde bare en dobling av studenttallet gjennom 1960-årene, mens humaniora og samfunnsvitenskap fikk en tredobling.
Politisk revolusjonære synspunkter hadde for alvor slått inn over universitetet fra 1968. «Studentopprøret» ble stående som et vendepunkt i universitetenes historie over hele den vestlige verden. Fremtidsutsiktene for 1960-årenes studenter var usikre. Flere studenter enn tidligere kom fra miljøer uten akademiske tradisjoner og hadde få rollebilder å forholde seg til. Masseuniversitetet kunne ikke føre alle studentene til en eliteposisjon tilsvarende tidligere tiders akademikere, og mange studenter tok avstand fra etablerte eliter og måten de fungerte på. Mange var utålmodige med å få brukt sin kunnskap til å forandre samfunnet. Akademikerne skulle være solidariske med de underprivilegerte.
Det mest grunnleggende endringstrekket i studentbefolkningen var den økende kvinneandelen. Gjennom 1970-årene økte kvinnene til et flertall av studentene. Samtidig ble universitetet et sentrum for den organiserte kvinnebevegelsen, som vokste frem fra 1970-årene.
Foran tusenårsskiftet vokste studenttallet med eksplosiv kraft. I 1992 måtte UiO for første gang håndheve adgangsbegrensning ved alle sine fakulteter. Mye av forklaringen på det høye studenttallet lå i et dårlig arbeidsmarked. I 1996 var det 38 265 studenter ved UiO. Nivået lå cirka 75 prosent over gjennomsnittet i 1970- og 1980-årene.
== Segl ==
Universitetets segl viser Apollon med lyren. Apollon var i gresk og romersk mytologi gud for bl.a. musikk, poesi og kunstartene. Seglet ble vedtatt i 1828 og tatt i bruk i 1835. Universitetet har brukt flere ulike design av seglet gjennom historien, og det ble senest nytegnet i 2009. Frem til 2009 brukte universitetet et design fra 1980-årene.
== Bygningene ==
I begynnelsen måtte universitetet leie bygninger i sentrum av byen, blant annet de samme lokaler som Stortinget brukte under sine tidlige samlinger (Stortinget kom kun sammen hvert tredje år). De fleste er i dag revet, men ved Christiania torv står i dag to bygninger som har huset deler av universitetet. I 1833 ble Observatoriet ferdigstil, etter tegninger av arkitekt Christian Heinrich Grosch. Det er den eldste universitetsbygningen oppført for vitenskapelige formål som fremdeles eksisterer.
=== Bygningene på Karl Johan ===
I 1852 stod de nye universitetsbygninger endelig klare øverst på Karl Johans gate, også de etter tegninger av Grosch. Festsalen i Domus Academica ble brukt til Stortingssal inntil Stortinget fikk en egen bygning i 1866.
Bygningene er regnet som selve hovedverket til arkitekt Grosch. Groschs tegninger ble vesentlig modifisert av den berømte prøyssiske arkitekten Karl Friedrich Schinkel og preget av hans klassisistiske bygninger i Berlin.
Universitetets aula, senere med malerier av Edvard Munch, ble bygget til i 1911. I 1914 ble det nye Universitetsbiblioteket i Oslo på Solli plass innviet.
=== Museumsbygningene på Tøyen ===
I de første to tiårene etter århundreskiftet ble de tre museumsbygningene i Botanisk hage på Tøyen reist, og de naturhistoriske samlingene flyttet dit. Zoologisk museum stod ferdig i 1908, Botanisk museum i 1913 og Geologisk museum i 1917. I Botanisk hage var fra før veksthusene, Palmehuset (1868) og Victoriahuset (1876) bygget for vitenskapelige formål.
=== De første spadestikk på Blindern ===
I 1920 begynte planleggingen av utbyggingen på Blindern, men disse planene gikk sakte fremover grunnet dårlig økonomi og en komplisert planprosess. Den første bygningen, Farmasøytisk institutt, stod klar først tidlig i 1932, og er bygget i funksjonalistisk stil.
=== Krigsårene ===
Under okkupasjonen 1940–1945 ble universitetet satt under styre av den NS-utnevnte rektor Adolf Hoel, mens den valgte rektoren Didrik Arup Seip ble fengslet. En rekke studenter deltok i motstandsarbeid, og etter et branntilløp i Aulaen, beordret den tyske rikskommissær Terboven universitetet stengt og studentene arrestert. En rekke studenter og lærere satt i tysk fangenskap til oppimot krigsslutt.
=== Campus Blindern ===
I 1960-årene begynte utbyggingen av Øvre Blindern, med de firkantede og høye murbygningene som preger Blindern campus i dag.
Også ved Rikshospitalet på Gaustad er det oppført bygninger for å huse administrasjon og de prekliniske deler av Det medisinske fakultet, og flere bygninger er oppført i Gaustadbekkdalen, like ved Blindern.
Fra og med 1991 var det bare Det juridiske fakultet som var igjen i sentrumsbygningene fra 1852. En ny bygning for blant annet Bibliotek for humaniora og samfunnsfag, Georg Sverdrups hus, ble ferdigstilt på Blindern i 1999.
I 2004 ble arbeidet med oppussingen av Urbygningen (Domus Academica) ferdigstilt. Bygget inneholder både kontorer, undervisningsrom, og representasjonsrom som rektors gamle kontor, og Gamle festsal, som brukes ved høytidelige anledninger. Aulaen er ferdig rehabilitert i 2011.
Arbeidet på et nytt informatikkbygg, Ole-Johan Dahls hus, ble startet i 2006 med en budsjettramme på omtrent en milliard kroner. Det er det største prosjektet i Norges IT-historie. Bygget ble tatt i bruk i 2011.
Parkanleggene på Blindern ble kåret til Årets grønne park for 2011.
Hoveddelen av universitet holder til i Campus Blindern, altså det sammenhengende området på Blindern og Gaustadbekkdalen (Gaustadbekkdalen ligger på andre siden av Sognsvannsbanen). Blindern ble som nevnt utbygget fra 1930-årene, mens de første byggene i Gaustadbekkdalen stod ferdig på slutten av 1980-årene, og har fremdeles store planlagte byggeprosjekter i seg. Anleggene har følgende fasiliteter:
=== Campus i Oslo sentrum ===
Det juridiske fakultet holder til i de gamle universitetsbygningene ved Karl Johans gate og nærliggende bygninger, men også mange andre steder, til sammen 17 forskjellige lokaliteter rundt om i Oslo. Nybygde Domus Juridica på 17 000 kvadratmeter og ti etasjer åpnet i 2020 i Kristian Augusts gate 17 ved Tullinløkka.
=== Universitetssykehusene (MED) og Geitmyrsveien (OD) ===
Det medisinske fakultet holder til på Gaustad og på universitetssykehusene i Oslo-området. De odontologiske fagene holder hus i Geitmyrsveien på Lindern.
== Nobelprisvinnere ==
Tre forskere ansatt ved Universitetet i Oslo har mottatt nobelprisen for forskning utført ved institusjonen:
Ragnar Frisch (1895–1973) fikk i 1969 Nobels minnepris i økonomi.
Odd Hassel (1897–1981) fikk i 1969 nobelprisen i kjemi.
Trygve Haavelmo (1911–1999) fikk i 1989 Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel|Nobels minnepris i økonomi.I tillegg kommer Fridtjof Nansen, som fikk Nobels fredspris for sin innsats under sult- og flyktningekatastrofen i Sovjetunionen i 1920-årene.
== Fakultetenes rang ==
Fakultetetene rangeres på en bestemt måte, i tråd med den tradisjonelle fakultetsinndelingen ved europeiske universiteter og forøvrig etter opprettelsesår. De teologiske, juridiske og medisinske fakultetene, dvs. de tradisjonelle høyere fakultetene, rangerer øverst. Det filosofiske fakultet, som siden er delt opp i en rekke andre fakulteter, rangerer tradisjonelt nederst. Rangeringen av fakultetene ved UiO blir da:
Det teologiske fakultet (1811)
Det juridiske fakultet (1811)
Det medisinske fakultet (1811)
Det humanistiske fakultet (1811/1861)
Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (1811/1861)
Det odontologiske fakultet (1959)
Det samfunnsvitenskapelige fakultet (1963)
Det utdanningsvitenskapelige fakultet (1990)Rangeringen av fakultetene innebærer at de korrekt skal nevnes i denne rekkefølgen og at professorene har sete og gang i tråd med rangeringen.
== Rangeringer ==
Universitetet i Oslo er rangert slik på forskjellige internasjonale universitetsrangeringer:
• = Undersøkelsen ikke utført dette året.
THE-QS World University Rankings publisert av tidsskriftet Times Higher Education (THE) er fra 2010 delt i to separate rangeringer, der QS World University Rankings viderefører metoden som tidligere er benyttet, mens THE World University Rankings baserer seg på ny metode. THE-QS-studien fra før 2010 bygger på intervju med 6-7.000 forskere over hele verden, samt rangering etter indikatorer som lærertetthet, publisering, og opplevd forskningskvalitet (peer review). Det gjøres separate analyser innen fagområdene teknologi, naturfag, helsefag, og humaniora.
== Studentliv ==
Studentdemokratiet er organisert i Studentparlamentet og Velferdstinget i Oslo og Akershus. I nærheten av Blindern, på Majorstuen, ligger studenthuset Chateau Neuf hvor forskjellige studentaktiviteter finner sted, og er tilholdssted for Det Norske Studentersamfund og konsertscenen Betong.
I tillegg finnes det fakultetsforeninger, studentforeninger som har ansvar for studentenes sosiale og faglige tilhørighet ved det enkelte fakultet. Universitetet har også et symfoniorkester og fem kor.
Studentavisen til Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus heter Universitas.
== Publikasjoner ==
Universitetet utgir internavisen Uniforum og det populærvitenskapelige tidsskiftet Apollon.
== Annet ==
Liste over professorer ved Universitetet i Oslo
Blindern Studenterhjem
Bjølsen Studentby
UiO Alumnus
Historisk oversikt over studenttillitsvalgte ved Universitetet i Oslo
== Litteratur ==
Trond Bergh og Tore Jørgen Hanisch: Vitenskap og politikk – Linjer i norsk sosialøkonomi gjennom 150 år, Aschehoug 1984
John Peter Collett: Historien om Universitetet i Oslo, Universitetsforlaget 1999
Jorunn Sem Fure: Forskningsuniversitetet - retorisk ideal eller realitet? i John Peter Collett, Jan Eivind Myhre og Jon Skeie (red): Kunnskapens betingelser, Vidarforlaget 2009
Kunnskapsdepartementets rapport desember 2010: Tilbud og etterspørsel etter høyere utdannet arbeidskraft fram mot 2020
Aslaksby, Truls: «Hvem tegnet Universitetet - Grosch eller Schinkel?». I Byminner nr.3-2011, s.22-27
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Universitetet i Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Universitetet i Oslo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Oversikt over universitetets enheter
Det Norske Studentersamfund
Studentparlamentet
Det kongelige norske Frederiks Universitets Stiftelse (1861) av M. J. Monrad
Kong Fredrik 6. resolusjon av 2. september 1811
Kunstvandring på Universitet i Oslo | | navn = Christian Frederiks vei | 194,285 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dronning_Blancas_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Dronning Blancas vei (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i Oslo oppkalt etter kvinner', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Dronning Blancas vei er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går fra rundkjøringen ved Bygdøylokket og til Bygdøyveien.
Veien ble anlagt som hovedvei ut til Bygdøy i 1959 samtidig med at Sjølystveien ble anlagt. Den har navn etter Blanka av Namur, Magnus VIIs dronning.
I nr. 1, som er eneste veinummer i bruk, ligger den såkalte Sæterhytten.
| Dronning Blancas vei er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går fra rundkjøringen ved Bygdøylokket og til Bygdøyveien.
Veien ble anlagt som hovedvei ut til Bygdøy i 1959 samtidig med at Sjølystveien ble anlagt. Den har navn etter Blanka av Namur, Magnus VIIs dronning.
I nr. 1, som er eneste veinummer i bruk, ligger den såkalte Sæterhytten.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Dronning Blancas vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 141. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Dronning Blancas vei er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går fra rundkjøringen ved Bygdøylokket og til Bygdøyveien. | 194,286 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wilhelm_F%C3%A6rdens_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Wilhelm Færdens vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel St. Hanshaugen'] | Wilhelm Færdens vei (2A-4B) er en gate på Marienlyst i bydel St. Hanshaugen i Oslo. Den går inn fra Kirkeveien på nordsiden vis-à-vis Schwachs gate og deretter parallelt med Kirkeveien til Blindernveien.
Veien fikk navn etter oberst Wilhelm Hansen Færden i 1940.
Langs sørøstsiden av veien (mot Kirkeveien og med adresse dit) er en rekke lamellblokker, og på nordvestsiden er Marienlystparken. Husene med adresse Wilhelm Færdens vei er boligblokker med henholdsvis sju (nr. 2) og fire (nr. 4) etasjer, begge oppført i 1940 ved arkitekt Christian Astrup. Begge disse ligger langs Tusentrippen.
| Wilhelm Færdens vei (2A-4B) er en gate på Marienlyst i bydel St. Hanshaugen i Oslo. Den går inn fra Kirkeveien på nordsiden vis-à-vis Schwachs gate og deretter parallelt med Kirkeveien til Blindernveien.
Veien fikk navn etter oberst Wilhelm Hansen Færden i 1940.
Langs sørøstsiden av veien (mot Kirkeveien og med adresse dit) er en rekke lamellblokker, og på nordvestsiden er Marienlystparken. Husene med adresse Wilhelm Færdens vei er boligblokker med henholdsvis sju (nr. 2) og fire (nr. 4) etasjer, begge oppført i 1940 ved arkitekt Christian Astrup. Begge disse ligger langs Tusentrippen.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Wilhelm Færdens vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 632. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (W)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.
Lokalhistoriewiki | Wilhelm Færdens vei (2A-4B) er en gate på Marienlyst i bydel St. Hanshaugen i Oslo. | 194,287 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tusentrippen_(Oslo) | 2023-02-04 | Tusentrippen (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel St. Hanshaugen'] | Tusentrippen er en vei på Marienlyst i bydel St. Hanshaugen i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Wilhelm Færdens vei gjennom Marienlystparken mot Marienlyst skole.
Navnet ble vedtatt i 1952. Nr. 5 (Marienlyst skole) er eneste nummer i bruk. Blokkene langs veien har adresse Wilhelm Færdens vei.
| Tusentrippen er en vei på Marienlyst i bydel St. Hanshaugen i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Wilhelm Færdens vei gjennom Marienlystparken mot Marienlyst skole.
Navnet ble vedtatt i 1952. Nr. 5 (Marienlyst skole) er eneste nummer i bruk. Blokkene langs veien har adresse Wilhelm Færdens vei.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Tusentrippen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 586. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Tusentrippen er en vei på Marienlyst i bydel St. Hanshaugen i Oslo. | 194,288 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mathias_Stubseid | 2023-02-04 | Mathias Stubseid | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1934', 'Kategori:Fødsler 16. september', 'Kategori:Fødsler i 1864', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bønder', 'Kategori:Ordførere i Askvoll', 'Kategori:Personer fra Askvoll kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Venstre-ordførere i Sogn og Fjordane'] | Mathias Kornelius Kristiansen Stubseid (født 16. september 1864 i Askvoll, død 8. februar 1934) var en norsk fiskerbonde og politiker (V).
Han var sønn av Kristian Bendiksen Stubseid og Petrine Mathiasdatter og gift med Rakel Johannesdatter Lien. I 1893 overtok han slektsgården Stubseid (gnr. 7/2–3) i Stongfjorden i Askvoll, og livnærte seg i tillegg av laksefiske.Stubseid var ordfører i Askvoll for partiet Venstre 1908–1934.
| Mathias Kornelius Kristiansen Stubseid (født 16. september 1864 i Askvoll, død 8. februar 1934) var en norsk fiskerbonde og politiker (V).
Han var sønn av Kristian Bendiksen Stubseid og Petrine Mathiasdatter og gift med Rakel Johannesdatter Lien. I 1893 overtok han slektsgården Stubseid (gnr. 7/2–3) i Stongfjorden i Askvoll, og livnærte seg i tillegg av laksefiske.Stubseid var ordfører i Askvoll for partiet Venstre 1908–1934.
== Referanser == | Mathias Kornelius Kristiansen Stubseid (født 16. september 1864 i Askvoll, død 8. | 194,289 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sovjetunionen_under_EM_i_friidrett_1950 | 2023-02-04 | Sovjetunionen under EM i friidrett 1950 | ['Kategori:1950 i Sovjetunionen', 'Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 1950', 'Kategori:Sovjetunionen under EM i friidrett'] | Sovjetunionen deltok med 34 utøvere under EM i friidrett 1950 som ble arrangert 23.–27. august 1950 i Brussel. Sovjetunionen tok 16 medaljer under mesterskapet.
| Sovjetunionen deltok med 34 utøvere under EM i friidrett 1950 som ble arrangert 23.–27. august 1950 i Brussel. Sovjetunionen tok 16 medaljer under mesterskapet.
== Medaljevinnere ==
== Referanser == | Sovjetunionen deltok med 34 utøvere under EM i friidrett 1950 som ble arrangert 23.–27. | 194,290 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storbritannia_under_EM_i_friidrett_1950 | 2023-02-04 | Storbritannia under EM i friidrett 1950 | ['Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 1950', 'Kategori:Sport i Storbritannia i 1950', 'Kategori:Storbritannia under EM i friidrett'] | Storbritannia deltok med 48 utøvere under EM i friidrett 1950 som ble arrangert 23.–27. august 1950 i Brussel. Utøverne fra Storbritannia tok 17 medaljer under mesterskapet.
| Storbritannia deltok med 48 utøvere under EM i friidrett 1950 som ble arrangert 23.–27. august 1950 i Brussel. Utøverne fra Storbritannia tok 17 medaljer under mesterskapet.
== Medaljevinnere ==
== Referanser == | Storbritannia deltok med 48 utøvere under EM i friidrett 1950 som ble arrangert 23.–27. | 194,291 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hovin_Teglverk | 2023-02-04 | Hovin Teglverk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel Grünerløkka', 'Kategori:Hovin (Oslo)', 'Kategori:Selskaper etablert i 1893', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1967', 'Kategori:Teglverk i Oslo', 'Kategori:Tidligere norske industriselskaper'] | Hovin Teglverk var et teglverk som lå på Hovin i Oslo, nær der Hasle stasjon ligger i dag. Verket ble opprettet i 1893, og Johs. J. Bruun er oppgitt som eier tidlig, men det er usikkert om han også var etablerer. Oslo byleksikon oppgir at Hovin ble kjøpt av selskapet A/S Hovind Gaard & teglverk i 1911.I 1916 tok Oslo kommune over verket i forbindelse med oppkjøp av eiendommene Valle, Søndre Hovin og del av Ulven. Brødrene Sand stod som eiere i 1916, og forpaktet driften videre også etter kommunens oppkjøp. Fra 1923 tok kommunen over driften selv.Teglverket ble nedlagt 1967. Siste bestyrer var ingeniør John Svendsen. På tomten kom Teglverket skole og parken Teglverksdammen i 2015.
Det ble produsert hovedsakelig murstein og takstein ved verket. Hovin var kjent for sin håndbankede fasadestein, som blant annet er brukt på Oslo rådhus og Oslo Trygdekasse. Verkets mest produktive periode var i etterkrigsårene med en produksjon på opp mot 9 millioner stein per år. Produksjonen falt utover 1950-årene og var på et minimum ved nedleggelsen i 1967.
| Hovin Teglverk var et teglverk som lå på Hovin i Oslo, nær der Hasle stasjon ligger i dag. Verket ble opprettet i 1893, og Johs. J. Bruun er oppgitt som eier tidlig, men det er usikkert om han også var etablerer. Oslo byleksikon oppgir at Hovin ble kjøpt av selskapet A/S Hovind Gaard & teglverk i 1911.I 1916 tok Oslo kommune over verket i forbindelse med oppkjøp av eiendommene Valle, Søndre Hovin og del av Ulven. Brødrene Sand stod som eiere i 1916, og forpaktet driften videre også etter kommunens oppkjøp. Fra 1923 tok kommunen over driften selv.Teglverket ble nedlagt 1967. Siste bestyrer var ingeniør John Svendsen. På tomten kom Teglverket skole og parken Teglverksdammen i 2015.
Det ble produsert hovedsakelig murstein og takstein ved verket. Hovin var kjent for sin håndbankede fasadestein, som blant annet er brukt på Oslo rådhus og Oslo Trygdekasse. Verkets mest produktive periode var i etterkrigsårene med en produksjon på opp mot 9 millioner stein per år. Produksjonen falt utover 1950-årene og var på et minimum ved nedleggelsen i 1967.
== Referanser == | Hovin Teglverk var et teglverk som lå på Hovin i Oslo, nær der Hasle stasjon ligger i dag. Verket ble opprettet i 1893, og Johs. | 194,292 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krzysztof_Zanussi | 2023-02-04 | Krzysztof Zanussi | ['Kategori:Alumni fra Filmhøyskolen i Łódź', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser mangler oversettelse', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 17. juni', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Warszawa', 'Kategori:Polske regissører', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Krzysztof Pius Zanussi (født 17. juni 1939 i Warszawa i Polen) er en polsk filmregissør og produsent.Han studerte fysikk ved Universitetet i Warszawa, filosofi ved Det jagellonske universitet i Kraków og regi ved Filmhøyskolen i Łódź (1967).
Zanussi har mottatt flere priser, blant annet Gulløven under Filmfestivalen i Venezia for filmen Rok spokojnego słońca i 1984, og han har fått sin egen stjerne på Aleja Gwiazd (Stjernenes allé) i Łódź.
| Krzysztof Pius Zanussi (født 17. juni 1939 i Warszawa i Polen) er en polsk filmregissør og produsent.Han studerte fysikk ved Universitetet i Warszawa, filosofi ved Det jagellonske universitet i Kraków og regi ved Filmhøyskolen i Łódź (1967).
Zanussi har mottatt flere priser, blant annet Gulløven under Filmfestivalen i Venezia for filmen Rok spokojnego słońca i 1984, og han har fått sin egen stjerne på Aleja Gwiazd (Stjernenes allé) i Łódź.
== Filmografi (utvalg) ==
1969 - Krystallens struktur (Struktura kryształu)
1970 - Familieliv (Życie rodzinne)
1971 - Za ścianą
1973 - Illuminasjon (Iluminacja)
1974 - Bilans kwartalny
1974 - Blodige dollar (Pittsville - Ein Safe voll Blut)
1977 - Kamuflasje (Barwy ochronne)
1978 - Spirala
1980 - Constans
1980 - Bryllupsfesten (Kontrakt)
1984 - A Year of the Quiet Sun (Rok spokojnego słońca)
1989 - Oppgjøret (Stan posiadania)
1992 - Sterk berøring (Dotknięcie ręki)
1995 - I full galopp (Cwał)
1997 - Our God's Brother (Brat naszego Boga)
2002 - Suplement
2005 - Persona non grata
2007 - Czarne słońce
2008 - Serce na dłoni
2009 - Rewizyta
2014 - Obce ciało
2018 - Eter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Krzysztof Zanussi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Krzysztof Zanussi – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Krzysztof Zanussi på Internet Movie Database
(sv) Krzysztof Zanussi i Svensk Filmdatabas
(da) Krzysztof Zanussi på Filmdatabasen
(fr) Krzysztof Zanussi på Allociné
(en) Krzysztof Zanussi på AllMovie
(en) Krzysztof Zanussi hos Turner Classic Movies
(en) Krzysztof Zanussi hos The Movie Database
(en) Krzysztof Zanussi på Discogs
(en) Krzysztof Zanussi - www.culture.pl | Krzysztof Pius Zanussi (født 17. juni 1939 i Warszawa i Polen) er en polsk filmregissør og produsent. | 194,293 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NM_p%C3%A5_sk%C3%B8yter,_allround_for_damer_junior | 2023-02-04 | NM på skøyter, allround for damer junior | ['Kategori:Allround-NM på skøyter junior', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hurtigløp på skøyter i 1958', 'Kategori:Lister over skøyteløpere', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1958', 'Kategori:Sport i Norge i 1958'] | NM på skøyter, allround junior for damer er et norgesmesterskap i hurtigløp på skøyter, allround, som har blitt arrangert offisielt årlig siden 1963. Det ble vedtatt innført på Skøytetinget under tingforhandlingene på Moss Hotell, Moss i Østfold den 9. september 1962.
Det hadde allerede vært gjennomført fem uoffisielle mesterskap for piker i forbindelse med damenes seniormesterskap i allround i perioden 1958–1962. Mesterskapet fortsatte å bli arrangert sammen med damenes seniormesterskap til og med 1986. Fra og med 1987 ble mesterskapet arrangert sammen med herrenes juniormesterskap. I sesongene 1988/89 og 1989/90 var juniorklassen for damer 2-delt i en yngre (17–18 år) og en eldre (19–20 år) juniorklasse. Fra og med sesongen 1990/91 var juniorklassen tilbake i en klasse (under 19 år).
| NM på skøyter, allround junior for damer er et norgesmesterskap i hurtigløp på skøyter, allround, som har blitt arrangert offisielt årlig siden 1963. Det ble vedtatt innført på Skøytetinget under tingforhandlingene på Moss Hotell, Moss i Østfold den 9. september 1962.
Det hadde allerede vært gjennomført fem uoffisielle mesterskap for piker i forbindelse med damenes seniormesterskap i allround i perioden 1958–1962. Mesterskapet fortsatte å bli arrangert sammen med damenes seniormesterskap til og med 1986. Fra og med 1987 ble mesterskapet arrangert sammen med herrenes juniormesterskap. I sesongene 1988/89 og 1989/90 var juniorklassen for damer 2-delt i en yngre (17–18 år) og en eldre (19–20 år) juniorklasse. Fra og med sesongen 1990/91 var juniorklassen tilbake i en klasse (under 19 år).
== Historie ==
Det enkelte mesterskapet arrangeres over to påfølgende dager. I de uoffisielle mesterskapsårene 1958–1962 ble det konkurrert over to distanser med 500 meter den første dagen og 1 000 meter den andre dagen.
Nye junior-regler ble innført på skøytetinget 1962, den 9. september 1962 på Moss Hotell, Moss i Østfold.
… samtidig (med NM damer) arrangeres Junior-mesterskap for damer over distansene 500 meter, 1 000 meter og 1 500 meter, hvorav de to første gås første dag.
Dette var NM-distansene frem til og med 1974, så i 1975 ble det fire distanser (500 meter, 1 500 meter den første dagen, 1 000 meter og 1 500 meter den andre dagen). Det er siden 1976 blitt konkurrert i mini firkamp (500 meter, 1 500 meter den første dagen og 1 000 meter, 3 000 meter den andre dagen). Dette var for å få de samme distansene som var i junior-VM på skøyter. Fra og med sesongen 1973/74 ble det registrert offisielle norske junior-rekorder.Fra og med 1987 er det løperen med lavest sammenlagt poengsum som blir mester. Fra og med 1963 til og med 1974 var det løperen som vant minimum to distanser, eventuelt den som fikk lavest poengsum, som ble mester. Fra og med 1975 til og med 1986 var det løperen som vant minimum tre distanser, eventuelt den som fikk lavest poengsum, som ble mester. Fra og med sesongen 1986/87 er det kun løperen(e) med lavest sammenlagt poengsum som kåres til juniornorgesmester for kvinner i hurtigløp på skøyter.
== Medaljevinnere ==
== Statistikk ==
== Galleri ==
Årstallene viser til årstall for bilde.
== Referanser ==
== Kilder ==
Medaljevinnere i norske mesterskap på skøyter – Kvinner Junior, Allround Arkivert 18. april 2017 hos Wayback Machine.
Eng, Trond; Teigen, Magne, red. (2005). «Kvinner, Junior – Allround». Norske Mesterskap på skøyter 1894–2005 (norsk) (3 utg.). Askim / Veggli. s. 163–175. Arkivert fra originalen 26. juli 2017. Besøkt 25. oktober 2014.
Teigen, Magne, red. (1989). «Kvinner, Junior – Allround». Komplette resultater Norske Mesterskap på skøyter 1887–1989 – Menn/Kvinner , Senior/Junior (norsk) (2 utg.). Veggli. s. 143–152. Arkivert fra originalen 26. juli 2017. Besøkt 25. oktober 2014.
Arrangører av Norske Mesterskap gjennom tidene – Junior-NM allround (arrangert for kvinner (1958–1962) 1963– ) Arkivert 10. november 2017 hos Wayback Machine.
Norske Junior-rekorders utvikling 1974–2015 : Kvinner | NM på skøyter, allround junior for damer er et norgesmesterskap i hurtigløp på skøyter, allround, som har blitt arrangert offisielt årlig siden 1963. Det ble vedtatt innført på Skøytetinget under tingforhandlingene på Moss Hotell, Moss i Østfold den 9. | 194,294 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magnus%E2%80%99_gate_(Oslo) | 2023-02-04 | Magnus’ gate (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tøyen (Oslo)'] | Magnus’ gate (1-13, 2-8) er en gate på Tøyen i bydel Gamle Oslo. Den går nordøstover fra Åkebergveien. Som kjørevei ender den (eller går over i) Gunhilds gate, men løpet fortsetter inn i en bakgård.
Gaten fikk navn i 1874 etter kong Magnus Lagabøte. Bebyggelsen består av bygårder.
| Magnus’ gate (1-13, 2-8) er en gate på Tøyen i bydel Gamle Oslo. Den går nordøstover fra Åkebergveien. Som kjørevei ender den (eller går over i) Gunhilds gate, men løpet fortsetter inn i en bakgård.
Gaten fikk navn i 1874 etter kong Magnus Lagabøte. Bebyggelsen består av bygårder.
== Kilder ==
Oslo byleksikon: Magnus’ gate
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes gateoversikt | Magnus’ gate (1-13, 2-8) er en gate på Tøyen i bydel Gamle Oslo. Den går nordøstover fra Åkebergveien. | 194,295 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haugerudsenteret_(Oslo) | 2023-02-04 | Haugerudsenteret (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna'] | Haugerudsenteret (1-47; ingen partallsnumre) er en vei på Haugerud i bydel Alna i Oslo. Den går som sidevei fra Tvetenveien og ender i en parkeringsplass. Mye av bebyggelsen med adresse til veien ligger på den andre siden av en gangvei som går på sørvestsiden av Haugerud senter (mellom Haugerud T-banestasjon og en gren av Dr. Dedichens vei), like inntil Haugerudtunet. Blant disse er Haugerud kirke i nr. 47. Selve Haugerud senter har adresse nr. 1/7.
Navnet ble vedtatt i 1970.
| Haugerudsenteret (1-47; ingen partallsnumre) er en vei på Haugerud i bydel Alna i Oslo. Den går som sidevei fra Tvetenveien og ender i en parkeringsplass. Mye av bebyggelsen med adresse til veien ligger på den andre siden av en gangvei som går på sørvestsiden av Haugerud senter (mellom Haugerud T-banestasjon og en gren av Dr. Dedichens vei), like inntil Haugerudtunet. Blant disse er Haugerud kirke i nr. 47. Selve Haugerud senter har adresse nr. 1/7.
Navnet ble vedtatt i 1970.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Haugerudsenteret». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 235. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Haugerudsenteret (1-47; ingen partallsnumre) er en vei på Haugerud i bydel Alna i Oslo. Den går som sidevei fra Tvetenveien og ender i en parkeringsplass. | 194,296 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Justiskroken_(Oslo) | 2023-02-04 | Justiskroken (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kulturminner i bydel Gamle Oslo', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo'] | Justiskroken var en gate eller gangvei ved Galgeberg i bydel Gamle Oslo. Den antas å ha eksistert siden middelalderen og er avmerket på kart fra 1745. Veien førte opp til retterstedet ved Martestokker og gikk inntil den såkalte Skarpretterboligen, som hadde adresse Justiskroken 4 (nå: Agdergata 1), i østre del av Klosterenga. Hvorvidt noen bøddel faktisk har bodd i huset, trekkes imidlertid i tvil.
| Justiskroken var en gate eller gangvei ved Galgeberg i bydel Gamle Oslo. Den antas å ha eksistert siden middelalderen og er avmerket på kart fra 1745. Veien førte opp til retterstedet ved Martestokker og gikk inntil den såkalte Skarpretterboligen, som hadde adresse Justiskroken 4 (nå: Agdergata 1), i østre del av Klosterenga. Hvorvidt noen bøddel faktisk har bodd i huset, trekkes imidlertid i tvil.
== Referanser ==
== Kilder ==
Justiskroken i Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
Lokalhistoriewiki | | navn = Justiskroken | 194,297 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agdergata_(Oslo) | 2023-02-04 | Agdergata (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Gamlebyen (Oslo)', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Agdergata er en gate i Gamlebyen i bydel Gamle Oslo. Den går som gangvei østover fra Vikengata, skjønt det finnes ikke noe gateskilt på stedet.Gaten fikk navn i 1896 etter Agder-fylkene (Aust- og Vest-Agder).
| Agdergata er en gate i Gamlebyen i bydel Gamle Oslo. Den går som gangvei østover fra Vikengata, skjønt det finnes ikke noe gateskilt på stedet.Gaten fikk navn i 1896 etter Agder-fylkene (Aust- og Vest-Agder).
== Skarpretterboligen ==
Agdergata 1 er eneste vegadresse i bruk. Dette er et fredet hus som antas å være fra midten av 1700-tallet, og som går under betegnelsen Skarpretterboligen. Her skal skarpretteren på Galgeberg ha holdt til. Huset ble restaurert i 2002–2003. Pr. oktober 2019 eies eiendommen av Oslo kommune som leier den ut til Omsorgsbygg Oslo KF.
== Referanser ==
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt
Lokalhistoriewiki | | navn = Agdergata | 194,298 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Conrad_Hemsens_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Conrad Hemsens vei (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Conrad Hemsens vei (3-23, 4-14) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Fredriksborgveien. Veien er delt i parallelle gateløp.
Veien ble oppkalt etter Conrad Hemsen i 1985, først som Frimurer Hemsens vei og fra 1987 med sitt nåværende navn.
| Conrad Hemsens vei (3-23, 4-14) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Fredriksborgveien. Veien er delt i parallelle gateløp.
Veien ble oppkalt etter Conrad Hemsen i 1985, først som Frimurer Hemsens vei og fra 1987 med sitt nåværende navn.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes gateoversikt | Conrad Hemsens vei (3-23, 4-14) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Fredriksborgveien. | 194,299 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.