url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%B8d_sn%C3%B8_(festival) | 2023-02-04 | Rød snø (festival) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Rana', 'Kategori:Musikkfestivaler i Nordland'] | Rød snø er en musikkfestival i Mo i Rana som ble arrangert for første gang i 2014. I 2016 ble den arrangert den 11. og 12. mars med blant andre Karpe Diem, Susanne Sundfør og Timbuktu på plakaten. Festivalen er på toppen av et parkeringshus i sentrum av Mo i Rana. Arrangementet har fått sitt navn den norsk-svenske TV-serien Rød snø, samt det faktum at det på 60-tallet kom utslipp fra industrien i Mo i Rana som farget snøen rød. Kulturproduksjon AS og Haaland, Eidsvåg & Strøm, som også står bak Mo i Rana-festivalen Verket musikkfestival, arrangerte festivalen. Festivalen ble også arrangert 20. og 21. mars i mars 2015. I 2014 ble festivalen arrangert den 7. og 8. mars. .
| Rød snø er en musikkfestival i Mo i Rana som ble arrangert for første gang i 2014. I 2016 ble den arrangert den 11. og 12. mars med blant andre Karpe Diem, Susanne Sundfør og Timbuktu på plakaten. Festivalen er på toppen av et parkeringshus i sentrum av Mo i Rana. Arrangementet har fått sitt navn den norsk-svenske TV-serien Rød snø, samt det faktum at det på 60-tallet kom utslipp fra industrien i Mo i Rana som farget snøen rød. Kulturproduksjon AS og Haaland, Eidsvåg & Strøm, som også står bak Mo i Rana-festivalen Verket musikkfestival, arrangerte festivalen. Festivalen ble også arrangert 20. og 21. mars i mars 2015. I 2014 ble festivalen arrangert den 7. og 8. mars. .
== Sted ==
Rød snø ble holdt oppå parkeringshuset ved siden av Amfi Meyer i Mo i Rana sentrum. Ettersom mars er midt på vinteren i Mo i Rana, monterte arrangørene et telt som kunne romme 2000 mennesker på taket av parkeringshuset. Det ble tatt i bruk varmeovner for å holde romtemperatur og festivalsjef Christian Lorentsen fortalte at det ble brukt om lag 20 tusen liter med diesel i løpet av de to dagene festivalen ble holdt. Underetasjen av parkeringshuset ble brukt som backstage for artistene og deres hjelpere, samt sekretariattjenester.
== Fasiliteter ==
Maten som ble solgt var levert av lokale bedrifter, som for eksempel Lovund Kokken, som holder til i Lurøy kommune.
Scenen var plassert på den ene kortsiden av teltet. På den ene langsiden var det satt opp barer der en kunne få kjøpe mat og drikke. På den andre kortsiden var det satt opp en rekke festival-toaletter.
== Besøkstall ==
Rød snø-festivalen hadde gode besøkstall med tanke på at kapasiteten var på 2000 mennesker. Til sammen var det rundt 3700 solgte billetter. Arrangørene meddelte at det på festivalens første dag, fredag 7. mars, var 1900 mennesker. På lørdag 8. mars var om lag 1800 mennesker som deltok.
== Artister ==
Med Rød snø-festivalen prøver arrangørene å nå ut til så mange folk som mulig, derfor var artistutvalget i 2014 en miks av de forskjellig sjangrene rock, pop, indie-pop, indie-rock, hiphop med flere. Alle artistene, med unntak av én, var fra Norge. Det var også DJ-er som spilte musikk på slutten av begge dagene festivalen ble arrangert.
===== Fredag 7. mars =====
Lissie (US)
Lars Vaular
Ida Maria
Highasakite
Støv
DJ Truls puls
===== Lørdag 8. mars =====
Ylvis
Maria Mena
Donkeyboy
Oslo Ess
OnklP & De Fjerne Slektningene
DJ Christine Dancke
== Se også ==
Verket musikkfestival
== Referanser == | Rød snø er en musikkfestival i Mo i Rana som ble arrangert for første gang i 2014. I 2016 ble den arrangert den 11. | 194,500 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Faye_(slekt) | 2023-02-04 | Faye (slekt) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etternavn', 'Kategori:Norske slekter', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune', 'Kategori:Personer fra Halden kommune', 'Kategori:Personer fra Tønsberg kommune'] | Faye er en norsk slekt. Alle medlemmene av slekten i dag stammer fra kjøpmann i Bergen David Marcussen Faye (død 1718). Den første som kom til Norge kan ha vært Marckus Phej som ble borger av Bergen i 1642 og ble opphav til mange kjente Fayer derfra. Det finnes også en Tønsbergsgren der blant andre Frans Christian Faye (1806–90) er med. Det finnes også en dansk linje som stammer fra sogneprest i Moland, Andreas Faye (1727-1792).
| Faye er en norsk slekt. Alle medlemmene av slekten i dag stammer fra kjøpmann i Bergen David Marcussen Faye (død 1718). Den første som kom til Norge kan ha vært Marckus Phej som ble borger av Bergen i 1642 og ble opphav til mange kjente Fayer derfra. Det finnes også en Tønsbergsgren der blant andre Frans Christian Faye (1806–90) er med. Det finnes også en dansk linje som stammer fra sogneprest i Moland, Andreas Faye (1727-1792).
== Referanser == | Faye er en norsk slekt. Alle medlemmene av slekten i dag stammer fra kjøpmann i Bergen David Marcussen Faye (død 1718). | 194,501 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85ker_g%C3%A5rds_arkiv | 2023-02-04 | Åker gårds arkiv | ['Kategori:Arkiver i Norge', 'Kategori:Hedmarks historie'] | Åker gårds arkiv dekker perioden fra ca 1671 til 1920 og er et privatarkiv oppbevart i Statsarkivet i Hamar. Arkivet etter menneskene som levde på Åker i overkant av 200 år, er innført på listen over Norges Dokumentarv.
| Åker gårds arkiv dekker perioden fra ca 1671 til 1920 og er et privatarkiv oppbevart i Statsarkivet i Hamar. Arkivet etter menneskene som levde på Åker i overkant av 200 år, er innført på listen over Norges Dokumentarv.
== Om Åker gård ==
Åker gård er et betydningsfullt kulturhistorisk sted, som
ikke bare er av regional, men også av nasjonal betydning og interesse. Gårsdkomplekset Åker er en av de aller aldste eiendommene i Innlandet, og var et høvdingssete allerede i romersk jernalder. Peder Todderuds to - nå fredede - stabbur fra ca 1750 står som landemerker rett etter at kommunegrensa fra Stange krysses på vei nordover E6 forbi Hamar. Flere arkeologiske utgravninger har gitt oppsiktsvekkende funn her, og stedets historie fra 1670 til 1920 er dokumentert gjennom Åkerarkivet, som har et bredt kulturhistorisk og personalhistorisk innhold. Åker gård, som er selve ”urgården” på Hedemarken, introduserte ny kunnskap i Vangsbygda, særlig i form av forbedringer i jordbruket. Peder Todderud (1691-1772) var eier av gården fra 1751. Han var bondesønn fra Stange og ble den første norskfødte generalen i den norske hæren. Han var kommandant over det Oplandske Infanteriregiment og arbeidet fra Åker gård.
== Om arkivet ==
Noe av arkivmaterialet er knyttet til Todderuds embetsførsel, mens det meste av materialet knyttet til Opplandske Infanteriregiment er tatt ut og overført til Generalstabens krigsarkiv. Dette ble gjort av kaptein Carl Oscar Munthe i 1890-årene i forbindelse med hans bokutgivelse om Generalmajor Peder Todderuds innsats i den store nordiske krig.
Tatt alder i betraktning, i tillegg til at de eldste dokumentene har blitt oppbevart i privat eie i overkant av 200 år før de kom i statsarkivets besittelse i 1929, er arkivets fysiske tilstand er relativt god. Statsarkivet i Hamar fikk overta arkivet under dramatiske omstendigheter, idet eieren av materialet var i ferd med å brenne det. Etter overtalelser fra daværende statsarkivar Gunnar Egil Christiansen ble arkivet overført til institusjonen i form av et depositum.
Arkivet består av en stor dokumentsamling vedrørende eiendommen Åker i Vang prestegjeld i perioden ca 1670-1920. Her finner vi alt fra dagbøker, prekener og en stor samling med privat korrespondanse. Gjeldsbrev og annet viser den internasjonale kontaktflaten gårdens beboere hadde, samt at en stor lovsamling og samling av samtidige norske, tyske og danske aviser viser at man fulgte med i nyhetsbildet både nasjonalt og internasjonalt. Begivenhetene i 1814 er også dokumentert i dette arkivet, blant annet med avskrifter av flere taler holdt på Eidsvoll og flere grunnlovsutkast. Noe forvaltningsmateriale etter driften av Oplandske Infanteriregiment finnes også i arkivet, som til sammen utgjør 2,4 hyllemeter.
Dette gardsarkivet er unikt siden det ikke finnes tilsvarende arkiv som dokumenterer driften av og livet på et adelig herresete her i landet på 16-1700-tallet. Adelige herreseter var det ikke mange av. Beboerne på gården var i nærmere 200 år av samme familie, noe som førte til at tradisjoner ble bragt videre samtidig som de fornyet seg. Skaperne av arkivet var i hele perioden ledende personligheter i regionen og innovatører innen landbruk, industri og handel på flatbygdene. Videre kan deler av materialet bringe ny viten om politisk tenkning, kultur og samfunnsforhold i hele landet, blant annet gjennom rapporter fra Eidsvoll våren 1814. Gardsarkiver finnes det mange av, og de fleste består gjerne av skjøter og andre tinglyste dokumenter vedrørende eiendommen. Det unike ved dette arkivet er både mengden av materiale samt de unike seriene som forteller noe om menneskenes liv og virke, ikke bare om kjøp og salg av eiendommen.
== Dagbøkene i arkivet ==
Det er kanskje dagbøkene i Åkerarkivet som er av aller størst interesse. De dekker til sammen perioden ca 1747-1835 og er ført i pennen av flere familiemedlemmer. Generalmajor Peder von Todderud sin annotasjonsbok fra Aggergard (1749-1772) er transkribert og utgitt av Stange historielag i 1998. Dagboknedtegnelsene strekker seg over hele den perioden han var bosatt på Åker og fram til han døde som 81-åring. Han skrev i stor grad om driften av gården, om vær og klima og om de ulike onnene. Dagbøkene kan sammen med andre kilder gi et godt bilde av dagliglivet i og rundt denne storgården i samtiden. Både Peder Todderuds store militære karrière og store sosiale sprang fra bondestand til adel er omtalt på Statsarkivet i Hamar sine hjemmesider.
En annen aktiv skribent var Ulriche Charlotte Todderud, gift med Fredrik Barthold Henrik Todderud. Hennes dagbøker dekker perioden 1772 til 1812. De er også transkriberte og utgitt i boks form (Stange historielag 2002). Dagbøkene beretter blant annet om ulike gjestebud, om kjøp og salg av fødevarer, om fremstilling av garn, lin, hamp og ull og om likt og ulikt.
Et dagboknotat fra 19. mai 1814 skildrer en fest på prestegården i Vang til ære for den nyvalgte kongen Christian Frederik. Denne festen ble dramatisert i anledning Grunnlovsjubileet og ble vist i Røhnegården i Hamar i mai 2014. Harlad Hoaas sto for manus og regi, mens Festivitetsteateret sto for prosjektledelse og framføring. Statsarkivet i Hamar bidro med arkivsøk.
== Kilder ==
Generalmajor Peder von Todderud sin annotasjonsbok fra Aggergard, Stange historielag 1998.
== Eksterne lenker ==
Statsarkivet i Hamar / Åker gårds arkiv
Norges dokumentarv/ Åker gårds arkiv
(no) Arkiv etter Åker gård på Arkivportalen
Ulriche Charlotte Todderuds dagbok | Åker gårds arkiv dekker perioden fra ca 1671 til 1920 og er et privatarkiv oppbevart i Statsarkivet i Hamar. Arkivet etter menneskene som levde på Åker i overkant av 200 år, er innført på listen over Norges Dokumentarv. | 194,502 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hurum | 2023-02-04 | Hurum | ['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:59,6°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Askers historie', 'Kategori:Bosetninger i Asker', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2019', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1838', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Tidligere kommuner i Buskerud'] | Hurum er ei bygd og en tidligere kommune, som fra 2020 er en del av den nye kommunen Asker i Viken. Hurum lå før 2020 i tidligere Buskerud fylke og utgjør den søndre delen av halvøya Hurumlandet. Kommunen grensa i nord til Røyken kommune, og er omgitt av Indre Oslofjord, Drøbaksundet, Breiangen og Drammensfjorden. Ved Oslofjorden grensa Hurum til Frogn, Vestby, Moss, Horten og Re. På den andre sida av Drammensfjorden i vest lå Svelvik kommune, atskilt fra Hurum av den smale Svelvikstrømmen, og Strømmens sogn i Svelvik var inntil 1861 et anneks til Hurum prestegjeld. Hurums høyeste punkt er Stikkvannskollen (361 moh). Kommuneadministrasjonen lå fra 2012 til 2020 på tettstedet Sætre. Fram til 2012 lå kommunesenteret på Klokkarstua ved Hurum kirke. Rådhuset «Hovtun» ble lagt ned i 2012. Den 1. januar 2020 ble Hurum, Røyken og Asker slått sammen til nye Asker kommune.
| Hurum er ei bygd og en tidligere kommune, som fra 2020 er en del av den nye kommunen Asker i Viken. Hurum lå før 2020 i tidligere Buskerud fylke og utgjør den søndre delen av halvøya Hurumlandet. Kommunen grensa i nord til Røyken kommune, og er omgitt av Indre Oslofjord, Drøbaksundet, Breiangen og Drammensfjorden. Ved Oslofjorden grensa Hurum til Frogn, Vestby, Moss, Horten og Re. På den andre sida av Drammensfjorden i vest lå Svelvik kommune, atskilt fra Hurum av den smale Svelvikstrømmen, og Strømmens sogn i Svelvik var inntil 1861 et anneks til Hurum prestegjeld. Hurums høyeste punkt er Stikkvannskollen (361 moh). Kommuneadministrasjonen lå fra 2012 til 2020 på tettstedet Sætre. Fram til 2012 lå kommunesenteret på Klokkarstua ved Hurum kirke. Rådhuset «Hovtun» ble lagt ned i 2012. Den 1. januar 2020 ble Hurum, Røyken og Asker slått sammen til nye Asker kommune.
== Kommunenavnet ==
Navnet Hurum kommer av det norrøne navnet Huðrimar. Ifølge Magnus Olsen (1912) skal det bety «de skovbevoksede langstrakte høidedrag, hvor der drives dyrefangst eller jagt». På grunn av lydlige endringer i språket må navnet være eldre enn ca. 550 e. Kr. Det er mulig at det først og fremst er den store moreneryggen ved Svelvikstrømmen i Drammensfjorden navnet sikter til, ettersom den er den mest karakteristiske og egenarta landskapsformasjonen som finnes i kommunen. På toppen av denne moreneryggen lå bygdas største gård, Hov, hvor bygdas elite trolig har bodd i jernalderen og middelalderen. Her er de rikeste gravfunna fra vikingtida gjort, og her ble bygdas eneste kirke bygd i middelalderen.
En person fra Hurum kalles en huring.
=== Fortsatt bruk av navnet etter kommunesammenslåinga ===
Etter sammenslåinga av Hurum, Røyken og Asker kommuner til nye Asker kommune i 2020 har det forekommet at enkelte politikere og medier har unnlatt å bruke navnene Hurum og Hurumlandet/Hurumhalvøya. Språkrådet opplyser imidlertid på generelt grunnlag at det også etter kommunesammenslåinger er mulig å fortsatt bruke gamle kommunenavn som geografiske navn, sjøl om de ikke lenger er navn på administrative enheter. Det er derfor korrekt å fortsatt bruke disse navnene, sjøl om de geografiske områdene de refererer til nå altså administrativt ligger i en kommune som heter «Asker».
== Kommunevåpenet ==
Hurums kommunevåpen ble tegna av førstearkivar Hallvard Trætteberg. Det ble godkjent til bruk som kommunevåpen av kongen i statsråd i 1979. Våpenet har to blå skråbjelker, danna ved bølgesnitt, mot en sølvfarga bakgrunn. Våpenet symboliserer kommunens beliggenhet på ei halvøy mellom Oslofjorden og Drammensfjorden. Det henspiller også på skråbjelken i slektsvåpenet til adelsfamilien Huitfeldt, som i flere hundre år hadde setegården sin i Hurum.
== Areal og befolkning ==
De fleste innbyggerne i Hurum bor på Sætre/Storsand (3685 innbyggere) og Tofte/Filtvet (3082 innbyggere). Klokkarstua/Verket (692 innbyggere) og Holmsbu/Rødtangen (291 innbyggere) er mindre tettsteder. Kana nevnes av og til feilaktig som et tettsted, men er i realiteten kun ei grend med felles postnummer.
For statistiske formål er Hurum inndelt i tre delområder og 20 grunnkretser (se Grunnkretser i Hurum).
Per første kvartal 2018 hadde 1150 av Hurums innbyggere innvandrerbakgrunn, det vil si 12,5 % av befolkninga. 788 av disse kom fra andre europeiske land. Flest kom fra Polen, Litauen, Tyskland og Sverige. I 2019 var Hurums befolkning aldrende, og SSBs befolkningsframskrivninger viser at folketallet sannsynligvis kommer til å synke de nærmeste tiåra.
== Dialekt ==
Hurum-dialekta er en variant av vikværsk. Det er få kilder til hvordan talemålet i bygda lød før industrialiseringa begynte på 1870-tallet, men det skal visstnok ha ligget nærmere talemålet i Vestfold enn i Østfold. Det er også mange likheter mellom talemålet i Hurum og talemålet i Drammensområdet, noe som utvilsomt skyldes tett kontakt mellom Hurum og Drammen helt siden Drammensfjorden ble et sentrum for norsk trelasteksport på 1500-tallet.
Bygginga av sprengstoffabrikken på Sætre (1875) og cellulosefabrikkene på Tofte (1897) og Sagene (1907) førte til stor innvandring av folk fra andre industriområder på Østlandet, blant annet Grenlandsområdet, industribyene i Østfold, og industristeder langs Drammensvassdraget og rundt Oslo. På Sætre og Tofte førte dette til at talemålet tok opp i seg trekk fra disse områdene, i tillegg til trekk fra ei mer generell, østnorsk arbeiderklasse-sosiolekt. På Tofte og Sagene fant også enkelte ord og uttrykk fra svenske rallare veien inn i talemålet.
== Næringsliv ==
Per fjerde kvartal 2017 var det 4455 sysselsatte personer mellom 15 og 74 år i Hurum, 1,1 % av disse var sysselsatt i primærnæringene. 21,5 % var sysselsatt i sekundærnæringene, og de øvrige i tertiærnæringene. Nærmere 60 % av arbeidstakerne pendler ut av Hurum for å arbeide, mens rundt 27,5 % av de som arbeider i Hurum pendler hit fra andre kommuner. Andelen uføretrygda mellom 16 og 66 år var 9,2 % i 2017. I samme periode lå arbeidsledigheten på 1,1 %.Næringslivet i Hurum var tidligere sterkt dominert av tungindustri. På Sætre dreiv selskapet Dyno Nobel ASA sprengstoffproduksjon på det gamle fabrikkområdet til Nitroglycerin Compagniet (etablert 1875). Sprengstoffproduksjonen her ble nedlagt i 2005 da fabrikken ble solgt til det australske selskapet Orica, og selskapet Chemring Nobel AS driver nå kun salgs- kurs-, lager-, og verkstedsvirksomhet på Sætre. Cellulosefabrikken Södra Cell Tofte var Hurums største bedrift fram til nedleggelsen i 2013. Papirproduksjonen til tidligere Hurum fabrikker på Sagene ved Tofte, og gjenvinningsanlegget for drikkekartong kalt Hurum Paper Mill samme sted, ble nedlagt i 2008. Skibindingsprodusenten Rottefella på Klokkarstua er den største gjenværende industriarbeidsplassen i Hurum, men har meldt at den skal legge ned produksjonen i Hurum sommeren 2020. Av andre større bedrifter i Hurum kan nevnes Hurum Plastindustri AS på Sætre, gjenvinningsanlegget Lindum Oredalen AS ved Tofte, sandtaket Svelviksand AS og Buskerud betongvarefabrikk AS på Verket.Hurum er en utprega hyttekommune, og per 1. kvartal 2018 var det 2377 hytter i kommunen (mot 3314 eneboliger). Etter at boplikten ble oppheva i 2009 har det vært en tendens til at tidligere eneboliger blir kjøpt opp av utenbygds folk og brukt som fritidsboliger, særlig i Holmsbu, og i økende grad på Tofte og Filtvet. Hurum har flere bedrifter tilknytta reiselivsnæringa, som Holmsbu badehotell AS, Knatvollstranda camping AS, restauranten Villa Malla på Filtvet og Holmsbu spa & resort. Det sistnevnte hotellet gikk imidlertid konkurs i februar 2019.
== Utdanning ==
Hurum har tre barneskoler: Sætre skole, Tofte skole og Folkestad skole. Det er ungdomsskoler på Sætre og Tofte. I 2017 var det 1078 elever i de kommunale grunnskolene i Hurum. På Holtebrekk på Klokkarstua er det en privat Steinerskole, som er en kombinert barne- og ungdomsskole med rundt 100 elever.Andelen elever i grunnskolen i Hurum som får spesialundervisning er høyere enn landsgjennomsnittet (10,2 % mot 7,9 %). Andelen elever på 8. trinn som lå på nivå 3-5 (de øverste) på de nasjonale prøvene i lesing og regning er derimot langt lavere enn landsgjennomsnittet (over 10 % færre i lesing, og over 25 % færre i regning).Barnehagedekninga i Hurum er god, og 96,6 % av barna mellom 1 og 5 år har barnehageplass. Det er tolv barnehager i kommunen; fem kommunale og sju private.Det er ingen videregående skole i Hurum, og de fleste elevene herfra tar videregående utdanning ved Røyken videregående skole, eller ved skoler i Lier og Drammen.
Utdanningsnivået i befolkninga over 16 år er litt lavere enn for landet sett under ett. I 2017 var andelen personer med kun grunnskoleutdanning 29,4 %, med videregående utdanning eller fagskoleutdanning 43,7 %, og med høgskole- eller universitetsutdanning 27 %.
== Helsetjenester ==
Per 2017 var det seks fastleger i Hurum, med praksis på Sætre og Tofte. Det er ingen legevakt i Hurum. Hurum og Røyken har felles legevakt på Bråset sykehjem i Røyken.
Klokkarstua sjukehjem er Hurums eneste sjukehjem, mens omsorgsboliger og rehabiliteringsplasser finnes på Filtvet helsetun. Per 2017 hadde kommunen 37 plasser i helse- og omsorgsinstitusjoner. Bofellesskap for personer med demens finnes på Klokkarstua og Filtvet. Til sammen fem kommunale bofellesskap for personer med funksjonshemninger og/eller psykiske utviklingshemninger finnes på Klokkarstua, Tofte og Sætre.
I 2017 vedtok kommunestyret i Hurum å bygge et nytt sjuke- og pleiehjem, som skulle erstatte de to gamle på Klokkarstua og Filtvet. Bygget skulle hete Hurum helsehus, etter planen stå ferdig i 2021, og ligge i Skoglundveien på Filtvet. Til en kostnad av 575 millioner kroner ble dette den største enkeltinvesteringa i kommunens historie. Anleggsarbeidet ble påbegynt i juni 2019. Etter kommunesammenslåinga ble navnet endra til Hurum bo- og omsorgssenter. Det 11 000 kvadratmeter store huset ble åpna 24. november 2021, og den endelige kostnaden ble nærmere 600 millioner kroner. Sjuke- og pleiehjemmet har 110 omsorgsplasser med heldøgnsbemanning, og to dagsentra med henholdsvis 30 og 10 plasser.
== Kirker og kulturliv ==
Det er kirker på Sætre, Holmsbu, Klokkarstua og Filtvet, men ikke på Tofte. Hurum hadde inntil 2020 felles kirkekontor med Røyken kommune i lokaler på Spikkestad i Røyken, og etter kommunesammenslåinga med Røyken og Asker ligger kirkekontoret fortsatt her.
Hurum har et lokalhistorisk museum på Tronstad gård 3 km vest for Tofte, drevet av Hurum historielag. Museet har åpent noen helger i sommersesongen, og ellers etter avtale. I Holmsbu har historielaget ei kystsamling, som holder åpent helger i sommerhalvåret.
Mellom Holmsbu og Rødtangen ligger Holmsbu billedgalleri, med verker av Henrik Sørensen, Thorvald Erichsen og Oluf Wold-Thorne. Billedgalleriet drives som en stiftelse under Drammen museum.Filtvet fyr fra 1877 ble freda i 1997, og brukes til utstillinger og arrangementer. Fyret drives av stiftelsen Filtvet fyrs venner.Sætre gård har et våningshus hvor de eldste delene stammer fra slutten av 1700-tallet. Gården ble i 2013 gitt i gave til stiftelsen Sætre gård, som har i oppgave å ivareta gården, og som driver enkel serveringsvirksomhet på stedet.Hurums gamle rådhus Hovtun, som ble bygd i 1914, ble nedlagt i 2012, da nytt rådhus ble bygd på Sætre. I 2016 ble foreninga Kulturhuset Hovtun oppretta. Bygget huser nå en kafé og en landhandel, samt utleielokaler for lokale kulturbedrifter og kursvirksomheter.
== Natur ==
Hurum ligger omtrent på 59° nordlig bredde og 10° østlig lengde. I Köppens klassifikasjonssystem er klimaet fuktig kontinentalt, med varme somre (sone Dfb). Meteorologisk institutts målestasjon på Klokkarstua ligger ca. 130 moh. For perioden 1961-1990 var årsmiddeltemperaturen i kommunen vært 5,1 °C, og årsnedbøren 840 mm. Juli var den varmeste måneden, med en middeltemperatur på 15,6 °C. De kaldeste månedene var januar og februar, med en middeltemperatur på -4,5 °C. Oktober var den mest nedbørrike måneden, med en gjennomsnittlig nedbør på 110 mm. Den tørreste måneden var februar, med 36 mm i gjennomsnittlig nedbør. De lokalklimatiske forholda kan variere en god del. Nærmest sjøen, særlig lengst mot sør, er klimaet temperert og oseanisk (sone Cfb). Ved havnivå kan den gjennomsnittlige årstemperaturen være opp mot 2 °C høyere enn ved målestasjonen i innlandet. Som i Oslofjordområdet forøvrig er klimaet i Hurum i endring, og det forventes at klimaet vil bli varmere og våtere.
=== Geologi ===
Geologisk sett er Hurum en del av Oslofeltet. Mesteparten av berggrunnen består av permisk drammensgranitt, med en karakteristisk lyserød farge. Langs kysten mot Oslofjorden er det et område med prekambriske grunnfjellsbergarter. Et mindre område langs kysten mellom Skyttelvik og Ersvika helt på sørspissen av Hurumlandet består av kambro-siluriske sedimentærbergarter, som oftest har blitt sterkt omdanna i kontakten med den yngre granitten. Av den grunn er det få fossiler å finne i disse bergartene.Ved slutten av siste istid trakk innlandsisen seg tilbake mot nord over Hurumlandet. Isavsmeltinga foregikk i flere stadier. Da isbreen hadde en lengre periode med stillstand mellom Svelviksundet og Drøbaksundet la den igjen ei svær breelvavsetning, som ble danna av løsmasser som ble transportert til brefronten av store breelver på og under breen. Havet stod da helt inntil brefronten, og hele morenen er avsatt under vann. Både ved Svelviksundet og Drøbaksundet har morenen danna store sandrygger som stikker ut i sjøen. Denne morenen er en del av det såkalte Ski-trinnet, og er datert til rundt 9650-9500 f.Kr. Marin grense i Hurum er rundt 200 moh. Under denne består jordsmonnet for det meste av marine strand- og havavsetninger. De største sammenhengende leirjordsområdene finnes i Sandungendalen, mellom Sandungen og Rødbyvann.
=== Vassdrag ===
Det største vassdraget i Hurum er Sagenevassdraget, som begynner i Hurums største innsjø, Sandungen, og renner i sørlig retning gjennom Sandungendalen, Rødbyvannet og Sagenedalen til utløpet i Sagenebukta i Oslofjorden. Nord for Rødbyvannet har elva et meandrert løp, mens strekningen mellom Rødbyvannet og Sagene går gjennom ei trang bekkekløft. Nest størst er Tofteelva, som får vann fra ei rekke større og mindre vann i innlandet, blant annet Langvannet, Rødvannet og Røskestadvannet, og renner i sørlig retning mot utløpet i Toftebukta i Oslofjorden. Elva er lagt i rør gjennom industriområdet til forhenværende Tofte Cellulosefabrikk i den nederste delen av elveløpet. Også Sætreelva er et betydelig vassdrag, som renner fra Mørkvannet i nordøstlig retning mot utløpet i Sætrepollen i Oslofjorden.
=== Flora og fauna ===
Hurum har en svært variert flora. Rundt 830 ulike arter av karplanter er funnet her. Særlig botanisk interessante er Tofteholmen, Ranvikholmen og Mølen sør for Tofte, moreneryggene ved Verket og Storsand, samt områdene ved kysten mellom Rødtangen og Tofte. I Hurum finnes blant annet de sjeldne vekstene misteltein, hvit skogfrue, flueblom, bittergrønn, dragehode og gul hornvalmue.Omtrent 75 % av arealet er skogkledt. Av den produktive skogen er rundt 80 % granskog, 13 % furuskog og 7 % lauvskog.Faunaen domineres av den sørøstnorske lauvskogens habitater, med rådyr, noe elg, hare, grevling og ulike gnagere. Fuglelivet har tatt seg opp i løpet av de første tiåra av 2000-tallet. Det hekker blant annet hegre, knoppsvane, ærfugl, strandsnipe og gråspett i Hurum. Det er også noe ål, knurr samt sjøørret i havet langs kysten.
=== Verneområder ===
Verneområder i Hurum (alfabetisk):
Ertsvikskjær naturreservat, oppretta 15. desember 1978, 42 da
Grunnane naturreservat, oppretta 2. oktober 1981, 2 891 da
Grønsanddammen dyrefredningsområde, oppretta 14. desember 2007, 2 da
Haraldsfjellet naturreservat, oppretta 13. desember 2002, 999 da
Holm (Støa) naturminne, oppretta 6. august 1958, punktobjekt
Holtnesdalen naturreservat, oppretta 14. desember 2007, 262 da
Langsetdammen dyrefredningsområde, oppretta 14. desember 2007, 9 da
Mølen naturreservat, oppretta 9. desember 1977, 184 da
Ranvikholmen naturreservat, oppretta 14. desember 2007, 80 da
Saltskjær biotopvernområde, oppretta 16. juli 2009, 38,5 da
Sandbukta-Østnestangen naturreservat, oppretta 14. desember 2007, 474 da
Sandungåsen naturreservat, oppretta 14. februar 2014, 1726 da (utvida med 897 da i Røyken kommune 14. desember 2018, totalt areal 2623 da)
Solbergdammen dyrefredningsområde, oppretta 14. desember 2007, 4 da
Solfjellåsene naturreservat, oppretta 13. desember 2002, 297 da
Storskjær naturreservat, oppretta 15. desember 1978, 33 da
Søndre Verksøya naturreservat, oppretta 14. desember 2007, 11 da
Tofteholmen naturreservat, oppretta 20. juni 1919, 118 da
Tofteskogen naturreservat, oppretta 10. juni 2005, 2 604 da
== Historie ==
Hurum kommune ble oppretta i 1837 da formannskapslovene trådte i kraft, med samme grense som Hurum prestegjeld. Kommunegrensa har vært uforandra siden etableringa. Tettstedet Holmsbu fikk status som ladested i 1847, men ble ikke en egen kommune.
=== Administrative forhold ===
I forhistorisk tid var Hurum tinglag sannsynligvis del av fylket Vingulmark. I middelalderen ble Hurum en del av Oslosysla. På 1500-tallet ble Hurum, sammen med Lier og Røyken, del av Bragernes len (seinere Bragernes fogderi) under Akershus hovedlen (seinere Akershus stiftamt). Mellom 1662 og 1699 utgjorde Hurum og Røyken et eget fogderi. Fra 1699 var Hurum del av Buskerud fogderi, fra 1760 Buskerud amt, som fra 1919 ble kalt Buskerud fylke.
==== Juridisk embetskretstilhørighet ====
I tidlig middelalder tilhørte Hurum Borgartingslagen. Mellom 1604 og 1797 hørte Hurum inn under Oslo lagtings jurisdiksjon. Denne ble videreført til Kristiania Overret mellom 1797 og 1890, og videre til Borgarting lagmannsrett fra og med 1890. Mellom 1936 og 1995 ble embetskretsen kalt Eidsivating lagmannsrett, mens en reform i 1995 igjen førte til at Hurum ble underlagt Borgarting lagmannsrett.På underrettsnivå var Hurum underlagt Lier, Røyken og Hurum sorenskriveri mellom 1591 og 1991. I 1991 ble sorenskriveriet nedlagt, og Hurum herredsrett ble slått sammen med Drammen byrett (fra 2002 Drammen tingrett).
==== Geistlig inndeling ====
I middelalderen tilhørte hele Hurum Hovs kirkesogn. Etter reformasjonen ble navnet endra til Hurum sogn. Fra de eldste tider var dette sognet en del av Oslo bispedømme og Oslo prosti. I 1947 ble Hurum overført til det nyoppretta Tunsberg bispedømme og Drammen prosti (fra og med 1999 Lier prosti). I nyere tid er Hurum delt i to kirkesogn, som fra og med 2020 er underlagt Asker prosti i Oslo bispedømme. Hurum kirke og Kongsdelen kirke er sognekirker i Nordre Hurum sogn, og Holmsbu kirke og Filtvet kirke er sognekirker i Søndre Hurum sogn.
==== Militær inndeling ====
I tida da leidangen fungerte, var området rundt Oslofjorden inndelt i skipreider. Skipreideinndelinga i Indre Oslofjord er noe usikker. Asker og Røyken utgjorde trolig ett skipreide. Sannsynligvis utgjorde Hurum et eget skipreide, og Strømmens sogn på vestsida av Drammensfjorden var trolig en del av dette skipreidet. I dansketida ble Hurum del av det Akershusiske regiment, og fra og med 1718 det første Akershusiske infanteriregiment. Til dette hørte også et dragonkompani (det Lierske) og et artillerikompani. Siden ble Hurum del av Numedals bataljon under den 2. Akershusiske brigade.
=== Forhistorisk tid ===
Bosetninga på Hurumlandet i eldre steinalder var knytta til sjøen. De eldste spor etter mennesker i Hurum er funn av flint ved Nåbyvann, 163 moh. Det er registrert ei rekke lokaliteter fra alle underperioder av eldre steinalder i kommunen, men særlig tallrike er funna fra nøstvetfasen. I 1997 ble sju boplasser ved Drøbaksundet utgravd i forbindelse med anlegget av Oslofjordforbindelsen.Også fra yngre steinalder er det gjort mange funn i kommunen. Mest kjent er dyssegravene på Rødtangen fra ca. 3400–3300 f. Kr., som er blant de ytterst få megalittgravene av traktbegerkulturens type som er funnet i Norge. Den ene av disse nevnes av og til som «Norges eldste stående byggverk». Det er også gjort funn av skjeletter i hellekister fra den yngste delen av yngre steinalder i sandtaket på Verket.Fra bronsealderen er det gjort funn av fem bronsegjenstander i Hurum. De fleste av de mange gravrøysene langs sjøen, og på kollene i innlandet, stammer trolig også fra denne tida. Ved Arnestøa mellom Holmsbu og Rødtangen ligger det et felt med skålgroper på et svaberg.Funna fra eldre jernalder i kommunen er få, men ei rekke kokegroper og dyrkningslag på Klokkarstua og Storsand er datert til denne tida. Hurums største bevarte gravhaug, som ligger på Inglingstad på Klokkarstua, stammer trolig også fra denne tida, fordi det er funnet fragmenter av ei hårnål av bein fra romertida i haugen. På gravfeltet Vannsbrekka på Storsand undersøkte antikvar Nicolay Nicolaysen 24 gravhauger i 1890, og mange av disse ble trolig bygd i eldre jernalder.Fra yngre jernalder er det gjort tallrike funn i kommunen. Gravfelt med gravhauger finnes i nærheten av gårdstuna til de fleste av gårdene som vi kjenner omtalt i kilder fra middelalderen. På gården Hov ble det tidlig på 1800-tallet funnet ei båtgrav fra vikingtida. I kirkegårdsporten til Hurum kirke, som ligger på Hov, er det også funnet et stolpehull som er datert til tida 770-880 e. Kr. Alle gravfunn som hittil er kjent fra vikingtida i Hurum er branngraver.
=== Middelalder ===
Gårdshistoriske undersøkelser har vist at det trolig fantes snaut 100 gårdsbruk i Hurum før 1350. Folketallet kan ha ligget på rundt 600-700 mennesker. I nærheten av dagens gårdstun er det på mange gårder gjort funn av diverse smågjenstander fra middelalderen, som spinnehjul, vektlodd og mynter. Hurum kirke ble trolig bygd en gang i løpet av andre halvdel av 1100-tallet, og på den gamle kirkegården er det gjort funn av et skjelett av en ung mann som er datert til mellom 1030 og 1160. Det tyder på at det sto ei eldre stavkirke på stedet før den nåværende steinkirka ble bygd.
Svartedauden i 1349/1350 ramma også Hurum hardt. Rundt 40 % av gårdsbruka i bygda ble lagt øde. I seinmiddelalderen etablerte adelsfamilien Bolt seg i Hurum, da storgården Tronstad kom i Agmund Bolts eie på 1390-tallet.Ved siden av jordbruket var saltkoking den viktigste næringsveien i Hurum i middelalderen. Gårdenes landsskyld ble oppgitt i salt. Ei rekke stedsnavn minner fortsatt om saltkokinga, så som Saltskjær i Drammensfjorden, Saltbustø ved Skyttelvik, og Saltbodvollen på Storsand.Fra middelalderen stammer trolig inndelinga av bygda i fire fjerdinger: Kirkebygda, Tronstadfjerdingen, Rødsbygda og Sandsbygda. Oldtidsveien Sandsstien er nevnt ved navn i biskop Eysteins jordebok allerede på 1390-tallet, og var en viktig veiforbindelse mellom Drøbaksundet i Oslofjorden og Svelviksundet i Drammensfjorden.
=== Tidlig nytid ===
Utover på 1500-tallet begynte antallet gårdsbruk i Hurum å øke igjen, etter å ha vært på et minumum i seinmiddelalderen. Bygdas beliggenhet mellom Oslofjorden og Drammensfjorden, samt den rike tilgangen på tømmer, gjorde at Hurums bønder tidlig benytta seg av mulighetene for trelasthandel som oppgangssaga gav. Sagbruksvirksomheten var stor fram til omkring 1700, og brakte enkelte bønder stor velstand. Da var skogen så uthogd at bjelkehogst tok over som viktigste tilvirkningsmåte. I forbindelse med trelasthandelen ble det oppretta et tollsted på Storsand omkring 1600, kalt Sands tollsted. I 1711 ble tollboden flytta til Drøbak.Adelsfamilien Huitfeldt etablerte seg i Hurum i 1582, da Anders Huitfeldt gifta seg med arvingen til storgården Tronstad. Han og etterkommerne samla et stort jordegods i bygda. Tronstadgodset gikk i oppløsning da enka etter sjøhelten Iver Huitfeldt døde i 1750, og Hurum-greina av familien døde ut i 1807.
Få bygninger fra før 1800 er bevart i Hurum. Hovedbygningene på Selvik søndre og Jaren mellom stammer fra henholdsvis første og tredje kvartal av 1600-tallet, og ble freda i 1923. Freda er også ei dør i barokkstil fra tredje kvartal av 1600-tallet i hovedbygningen på Holm.Den første industrien i Hurum ble etablert allerede i 1781, da det Schimmelmannske glassverk ble anlagt på Verket, som et ledd i myndighetenes merkantilistiske politikk. Rester etter anlegget finnes fortsatt på Bakkeløkka på Verket. Glassverket produserte stort sett buteljer, vindusglass og mindre ting av brunt og grønt glass. Verket var lenge som et eget lite samfunn i Hurum, og bygdas første faste skole ble oppretta her i 1789. I hele sin driftsperiode hadde glassverket dårlig økonomi, og det ble nedlagt i 1832.
=== Tidlig moderne tid før industrialiseringa (1814–1875) ===
Folketallet i Hurum vokste på 1800-tallet, og før 1870-tallet foregikk den største økninga i folkemengden mellom 1835 og 1845. Dette framgår av tabellen nedenfor:
Utvandringa til Amerika fra Hurum var størst rundt midten av 1800-tallet. Mellom 1841 og 1868 emigrerte minst 98 voksne og 65 barn fra bygda.Det kommunale sjølstyret i 1837 førte gradvis til utvikling av flere lokale samfunnsinstitusjoner i Hurum. Fattigvesen og skolevesen var de viktigste kommunale oppgavene den første tida. Faste skoler ble oppretta i Holmsbu i 1844 (ny skole bygd i 1865), på Langbråtan i Kirkebygda i 1858, på Verket i 1862, på Selvikstranda ved Drammensfjorden i 1863, på Sundby i Sandsbygda i 1865, på Folkestad i Tronstadfjerdingen i 1867, på Filtvet i Rødsbygda i 1869 og på Grytnes ved Sætre i 1872.
I 1862 ble Hurum sparebank oppretta, med kapital fra det gamle kornmagasinet som var blitt bygd på prestegården Berg i 1809 under Napoleonskrigene. Sparebanken fikk stor betydning for bygdas innbyggere, og de fleste innskuddene kom fra småsparere.
Bygdas første meieri ble anlagt på Liltvet i 1867. Det ble nedlagt etter noen år, og et nytt meieri var i mellomtida bygd på Hov. Det gikk opp og ned med økonomien til meieriet, som ikke var i kontinuerlig drift.
Mange huringer livnærte seg av sjøfart, og fram til 1870-tallet ble det bygd en god del større seilskuter på verft i bygda. Det var også tradisjon for å bygge mindre småbåter. Særlig kjent er den såkalte Knivsvikprammen eller Holmsbuprammen, som er godt tilpassa de sterke strømforholda i Svelvikstrømmen.
Isdrift ble ei viktig binæring for mange bønder fra omkring 1850 og utover. I den forbindelse ble det bygd mange isdammer rundt omkring i bygda, som fortsatt finnes i dag.
Utover på 1800-tallet begynte også foreningslivet i bygda så smått å komme i gang. På 1840-tallet ble det etablert et almuebibliotek (folkeboksamling) etter initiativ fra sognepresten. I 1841 ble det stifta ei avholdsforening, som kun ble kortvarig. Kortvarig, men merkbar, ble også Thranitterbevegelsen i bygda. Hurums første arbeiderforening ble stifta den 30. juni 1850. Etter arrestasjonen av Marcus Thrane i 1851 ble kåra for foreninga vanskeligere, og den opphørte etter utgangen av 1851. Rodeformann Gullik Jensen, som var husmann på prestegården, ble arrestert, tiltalt og dømt sammen med Thrane.
=== Moderne tid fram til 1940 ===
I 1875 anla Nitroglycerin Compagniet AS en sprengstoffabrikk på Engene ved Sætre. Det ble begynnelsen på den moderne industrien i Hurum. Framstillinga av nitroglyserin baserte seg på Alfred Nobels metode. I tilknytning til anlegget ble det bygd en fabrikk for produksjon av ballistitt på 1890-tallet, og en fabrikk for produksjon av svovelsyre rett etter 1. verdenskrig. Det var to store eksplosjonsulykker på sprengstoffabrikken: første gang den 19. mai 1919 med åtte døde, andre gang den 6. oktober 1934 med fire døde.
Til søndre Hurum kom industrien med anlegget av Tofte Cellulosefabrik AS i 1897, og cellulosefabrikken Hurum Fabriker AS på Sagene like ved i 1907. Initiativtaker til bygginga av begge fabrikkene var forretningsmannen Anthon B. Nilsen fra Svelvik.
Både på Tofte/Sagene og Sætre utvikla det seg en sterk arbeiderkultur, og fra 1920 var Arbeiderpartiet det største partiet i kommunen.
Foruten industrien var næringslivet i bygda fortsatt dominert av jordbruk. Fra Holmsbu foregikk det en del fiske. Holmsbu ble også kjent som en kunstnerkoloni av malere tilknytta kretsen rundt Henrik Sørensen, etter at hans venn Oluf Wold Thorne hadde feriert der i 1911. Mange kunstnere oppholdt seg i Holmsbu om sommeren fram til Sørensen døde i 1961. Interiøret i Holmsbu kirke er rikt dekorert av ulike kunstnere som har oppholdt seg på stedet.
=== 2. verdenskrig i Hurum ===
Den 9. april 1940 hadde huringene orkesterplass ved den tyske invasjonen av Norge. Krysseren Blücher ble senka ved Oscarsborg i Drøbaksundet, rett utenfor Storsand, og på gården Slottet gikk en udetonert granat fra festningens kanonstillinger ved Drøbak rett gjennom stueveggen. Forøvrig bød ikke krigen i Hurum på de helt store dramatiske begivenheter. Det tyske nærværet ble best merka på fabrikkanleggene i kommunen, som alle fikk utplassert tyske vaktstyrker. Nord for Mørkvannet på Sætreskauen ble det i 1943 anlagt en fangeleir for russiske krigsfanger.
Av Hurums åtte jøder klarte to å flykte til Sverige, mens seks ble arrestert den 26. oktober 1942, og omkom i Auschwitz. Milorg gjennomførte et par sabotasjeaksjoner mot fabrikkanlegg som produserte ting tyskerne kunne ha bruk for. En aksjon ble gjennomført mot ovnene til svovelsyrefabrikken i Verpen den 28. juni 1944. Den 21. august samme år ble en oljetank ved Volden på Verket sprengt. Mest dramatisk var imidlertid sprenginga av spritfabrikken ved cellulosefabrikken på Tofte den 13. april 1945, som førte til en stor eksplosjon, dog uten at noen ble alvorlig skadd.
=== Etterkrigstida ===
Industrien fortsatte å være viktig i Hurum i etterkrigstida, og nådde et høydepunkt i 1960, da 60 % av kommunens sysselsatte hadde arbeid i industrien. Etter det begynte industrisektoren å stagnere. Fra 1955 fram til 1970 hadde også kommunen negativ befolkningsvekst. Moderniseringa av jordbruket, skogbruket og fisket førte til at det ble færre arbeidsplasser i primærnæringene, og den tjenesteytende sektoren vokste ikke raskt nok til å sørge for sysselsetting til alle.
Fra begynnelsen av 1970-tallet ble nordre Hurum trukket inn i Oslo-områdets bolig- og arbeidsmarked. På Sætre ble det anlagt store boligfelt, hvor tilflyttinga av unge folk var stor. De fleste pendla ut av kommunen for å arbeide. Sætre fikk et drabantbypreg, og nedbemanning på fabrikkene på stedet førte til at stedet ikke lenger bar preg av å være et ensidig industristed. På Tofte/Sagene varte industriens epoke lenger. En ny og stor sulfatmassefabrikk på Tofte ble bygd i 1979/1980, og var i drift fram til den ble nedlagt av sine svenske eiere i 2013. Hurum fabrikker kom tidligere ut for økonomiske problemer, og de siste rester av industrien her ble nedlagt i 2008.
I 1967 ble forslaget om å legge en ny hovedflyplass for Østlandsområdet til Hurum for første gang framsatt. Etter mange utredninger og behandlinger av diverse utvalg konkluderte Luftfartsverket i 1986 med at enten Hurum eller Gardermoen burde bli valgt som sted for den nye flyplassen. I Hurum var meningene om lokaliseringa sterkt delte. Delt var også Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Den 8. juni 1988 vedtok Stortinget å legge en ny hovedflyplass til Hurum. Nye rapporter, utredninger og politisk spill fulgte, og etter regjeringsskiftet i 1989 var Hurum-alternativet svekka. Den 1. juni 1990 vedtok Stortinget å avslutte utredninga av flyplass på Hurum, og i stedet utrede Gardermoen som alternativ.
På 1990-tallet ble kommunesammenslåing for første gang tema i Hurum. I juni 1999 ble det holdt ei folkeavstemning om sammenslåing med Røyken kommune. 88 % av huringene (snaut halvparten av de stemmeberettiga avga stemme) stemte da nei til sammenslåing.
På 1990-tallet og 2000-tallet har samferdselspolitikk stått sentralt i den politiske debatten i Hurum. Med åpninga av Oslofjordtunnelen i 2000 (vedtatt bygd i 1996) ble Hurum knytta til Rv 23, og etter dette har antallet pendlere ut av kommunen økt kraftig. Trafikkøkninga på veien vokste raskere enn forutsatt. I 2012 ville Statens vegvesen starte planlegginga av nok et tunnelløp under fjorden, parallelt med det første. Dette har avfødt en diskusjon om hvorvidt det heller burde bygges ei bru over Oslofjorden, og hvor denne i så fall burde ligge. Tilhengerne av ei bru har argumentert med trafikksikkerhet, mens motstanderne har argumentert med at ei bru er økonomisk urealiserbar, vil ta mye lenger tid å få på plass, og vil få store konsekvenser for natur, miljø og Oslofjorden som rekreasjons- og friluftsområde. Per andre kvartal 2018 er konklusjonen fra samferdselsdepartementet at det skal bygges en ny tunnel.Utover på 2000-tallet førte svekkelsen av de tradisjonelle industriarbeidermiljøene i kommunen, samt økt tilflytting av pendlere til nordre Hurum, til endringer i det politiske landskapet i kommunen. Arbeiderpartiets valgoppslutning har vært synkende siden 1983, da partiet fikk 50,7 % av stemmene i kommunevalget. Etter kommunestyrevalget i 2007 måtte Arbeiderpartiet søke samarbeid med Fremskrittspartiet for å sikre seg flertall. Etter kommunestyrevalget i 2011 ble Høyre for første gang siden før mellomkrigstida kommunens største parti, med 40,8 % - ei økning fra forrige valg på hele 17,1 prosentpoeng. Arbeiderpartiet gikk tilbake fem prosentpoeng, og fikk 30 % av stemmene. Ved valget i 2015 gikk Høyre tilbake til 31,6 %, mens Arbeiderpartiet fortsatte å falle - til 28,7 %.
=== Kommunereformen og nedlegging av Hurum kommune i 2020 ===
Den 9. mai 2016 ble det holdt ei rådgivende folkeavstemning om kommunesammenslåing i Hurum. Det var ei valgoppslutning på 36,73 %. Av de som avga stemme var 63,68 % positive til sammenslåing, og 34,88 % negative. Ikke siden flyplassaken på 1980-tallet har bygda vært så splitta i et politisk spørsmål. Den 21. juni samme år vedtok kommunestyret i Hurum at kommunen skal sammenslås med Røyken og Asker kommuner. Vedtaket ble fatta med 21 mot åtte stemmer, der H, Frp, Ap og Krf stemte for, mens V, Sp, Sv, Mdg og en uavhengig representant stemte mot.Det var Arbeiderpartiets stemmer som sikra flertall for sammenslåing, etter at partiet, til manges overraskelse, skifta standpunkt i saken. Partiets kommuneprogram for 2015-2019 gikk inn for at Hurum skulle bestå som en selvstendig kommune, og dette standpunktet ble gjentatt under 1. mai-talene 2016. Den 12. mai hadde partiet ombestemt seg.Sammenslåinga ble stadfesta og vedtatt av Stortinget 8. juni 2017. Den nye kommunen skulle hete Asker og ha administrasjonssentrum i Asker. Sammenslåinga fant sted 1. januar 2020, og Hurum kommune opphørte da å eksistere.
== Kommunesammenslåinga i 2020 ==
Kommunesammenslåinga var et ledd i regjeringa Solbergs kommunereform, og sammenslåing av Hurum, Røyken og Asker kommuner ble vedtatt av de tre kommunestyrene i 2016.
=== Folkeavstemninga i Hurum ===
I Hurum ble det gjennomført ei rådgivende folkeavstemning om kommunesammenslåing 9. mai 2016, der velgerne først fikk spørsmålet: «Skal Hurum kommune slå seg sammen med andre kommuner?», med alternativene «Ja» og «Nei». Det andre spørsmålet var: «Om Hurum kommune skal slå seg sammen med en eller flere andre kommuner, i hvilken retning ønsker du at vi skal gå?» Her var alternativene: 1) «Vestfjorden (inkludert Hurum, Røyken og Asker)», 2) «Fjordbyen (inkludert Hurum, Drammen, Svelvik, ev. m.fl.)» og 3) «Vet ikke».
Det var 9413 innbyggere i Hurum og av disse var 7563 stemmeberettiga. Alle som fylte 16 år innen utgangen av 2016 hadde stemmerett ved denne folkeavstemninga. Totalt ble det avgitt 2778 stemmer. Det gir ei valgoppslutning på 36,73 %. 571 innbyggere hadde forhåndsstemt i perioden 25. april - 6. mai.
Stemmene fordelte seg slik: 1769 stemmer for JA (63,68 %), 969 stemmer for NEI (34,88 %). 40 stemte BLANKT (1,44 %).
De som stemte JA til kommunesammenslåing, stemte følgende: 1621 stemmer for VESTFJORDEN (91,63 %), 111 stemmer for FJORDBYEN (6,27 %), 37 stemmer for VET IKKE (2,09 %).
De som stemte NEI til kommunesammenslåing, stemte følgende: 171 stemmer for VESTFJORDEN (17,65 %) 177 stemmer for FJORDBYEN (18,27 %), 621 stemmer for VET IKKE (64,09 %).
De som stemte BLANKT, stemte følgende: 22 stemmer for VESTFJORDEN (55 %), 2 stemmer for FJORDBYEN (5 %), 16 stemmer for VET IKKE (40 %).
Ved også å inkludere stemmene til de som stemte NEI til kommunesammenslåing i det såkalte retningsvalget, ble resultatet slik: 1814 stemmer for VESTFJORDEN (65,39 %), 290 stemmer for FJORDBYEN (10,44 %), 674 stemmer for VET IKKE (24,26 %). Ved kun å regne med de som både stemte JA og for VESTFJORDEN ble resultatet 58,35 % for den vedtatte sammenslåinga. Ved å regne med det totale antallet stemmeberettiga, gav imidlertid kun 21,4 % av innbyggerne aktivt uttrykk for at de ønska sammenslåing med Røyken og Asker.
=== Ingen folkeavstemning i Røyken og Asker ===
I Røyken og Asker ble det ikke holdt noen folkeavstemning om kommunesammenslåing. I stedet gjennomførte firmaet «Epinion Norge» en innbyggerundersøkelse med telefonintervjuer i de to kommunene. I Røyken ble det gjennomført 808 intervjuer (dvs. ca. 4 % av befolkninga), og i Asker 2054 intervjuer (dvs. ca. 3,5 % av befolkninga).
Majoriteten av de spurte i Røyken kommune stilte seg positive til ei kommunesammenslutning dersom det skulle bli aktuelt. En andel på 59 % av innbyggerne stilte seg positive; der en andel på 23 % var svært positive og en andel på 36 % var ganske positive. En andel på 11 % av innbyggerne stilte seg negative; der en andel på 4 % var svært negative og en andel på 7 % var ganske negative. En andel på 23 % av innbyggerne svarte at de verken var positive eller negative. En andel på 3 % svarte at de var positive til ett alternativ, men negative til et annet alternativ, mens en andel på 3 % svarte «vet ikke».
Størst oppslutning fikk alternativet «Røyken, Asker og Hurum slår seg sammen» med en andel på 48 %. En andel på 24 % mente at det beste alternativet var «Røyken og Hurum slår seg sammen», mens en andel på 14 % mente at det beste alternativet var «Røyken, Hurum, Asker og Bærum slår seg sammen». En andel på 13 % sa at de ville at Røyken kommune skulle fortsette som egen kommune.
De spurte i Asker kommune var delt i holdninga til kommunesammenslåing. Andelene som var positive og negative var tilnærma like store. Totalt sett var det en andel på 34 % som stilte seg positive til ei eventuell kommunesammenslåing, der en andel på 10 % stilte seg svært positive og en andel på 24 % var ganske positive. Andelen som oppgav at de stilte seg negative utgjorde 31 %, med en andel på 13 % som var svært negative, og en andel på 18 % som var ganske negative. En andel på 28 % av innbyggerne svarte at de verken var positive eller negative.
Det var en andel på 42 % som mente at det beste alternativet var «Asker kommune fortsetter som egen kommune, det vil si, slår seg ikke sammen med noen annen kommune». En andel på 32 % oppgav at det beste alternativet var at Asker og Bærum slår seg sammen, mens en andel på 22 % oppgav at de synes det beste alternativet var at Asker, Røyken og Hurum skulle slå seg sammen.
=== Delte meninger om sammenslåinga ===
Etter at alle de tre kommunene hadde vedtatt å slå seg sammen, gjennomførte Firmaet «Opinion» i 2018 en innbyggerundersøkelse, der 3000 personer i Hurum, Røyken og Asker ble spurt om forventninger til kommunesammenslåinga. Av denne framgår det at de spurte på tettstedene Slemmestad og Sætre var mest positive til kommunesammenslåing. De spurte i Asker generelt viste generelt størst motstand mot sammenslåing, særlig i områdene Nesøya og Holmen. I Hurum var motstanden størst i områdene Klokkarstua og Tofte.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
== Kjente personer med tilknytning til Hurum ==
Tønne Huitfeldt (1625-1677), lensherre, oberst og kommandant på Fredriksten festning.
Iver Huitfeldt (1665-1710), kommandørkaptein i den dansk-norske flåten, død i slaget i Køgebugt 1710.
Gustav Peter Blom (1785-1869), eidsvollsmann, amtmann i Buskerud 1831-57.
Andreas Tofte (1795-1852), forretningsmann og Christianias første ordfører.
Fred. Olsen (1857-1933), skipsreder og industrieier.
Reiulf Steen (1933-2014), formann i AUF 1961-64, leder i Arbeiderpartiet 1975-81, statsråd.
Ulf Jørgensen (1956-), tidligere skihopper som representerte IF Filtvet Fremad.
Tommy Steine (1969-), programleder, skuespiller.
Ninan Renate Karlsen (1972-), hundekjører.
Hedda Berntsen (1976-), alpinist og freestyle-kjører, VM-bronse i slalåm fra 2001.
Espen P. A. Lervaag (1977-), manusforfatter, skuespiller og komiker.
Iver Fossum (1996-), fotballspiller.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hurum kommunes hjemmesider
Hurum - Store norske leksikon
Røyken og Hurum Avis | Hurum historielag ble stifta 5. mai 1948 og har som formål å fremme interessen for slekts-, lokalhistorie og kulturvern, samle inn og ta vare på Hurums historie, samt vern av fortidsminner og kulturminner av alle slag i kommunen. | 194,503 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gottfried_August_Homilius | 2023-02-04 | Gottfried August Homilius | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1785', 'Kategori:Fødsler 2. februar', 'Kategori:Fødsler i 1714', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dresden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske komponister'] | Gottfried August Homilius (født 2. februar 1714 i Rosenthal (Sachsen), død 2. juni 1785 i Dresden) var en tysk komponist.Homilius, som var elev av Johann Sebastian Bach og lærer for Johann Adam Hiller, ble 1742 organist ved Frauenkirche i Dresden og 1755 kantor i Kreuzschule samme sted.
Homilius var i sin samtid og også senere en populær kirkemusikkomponist. Han utga blant annet en pasjonskantate (1775), juleoratoriet Die Freude der Hirten (1777) og Sechs deutsche Arien (1786).
| Gottfried August Homilius (født 2. februar 1714 i Rosenthal (Sachsen), død 2. juni 1785 i Dresden) var en tysk komponist.Homilius, som var elev av Johann Sebastian Bach og lærer for Johann Adam Hiller, ble 1742 organist ved Frauenkirche i Dresden og 1755 kantor i Kreuzschule samme sted.
Homilius var i sin samtid og også senere en populær kirkemusikkomponist. Han utga blant annet en pasjonskantate (1775), juleoratoriet Die Freude der Hirten (1777) og Sechs deutsche Arien (1786).
== Referanser == | Gottfried August Homilius (født 2. februar 1714 i Rosenthal (Sachsen), død 2. | 194,504 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Polen_under_EM_i_friidrett_1958 | 2023-02-04 | Polen under EM i friidrett 1958 | ['Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 1958', 'Kategori:Polen under EM i friidrett', 'Kategori:Sport i Polen i 1958'] | Polen deltok med 49 utøvere under EM i friidrett 1958 som ble arrangert 19.–24. august 1958 i Stockholm. Utøverne fra Polen tok tolv medaljer under mesterskapet.
| Polen deltok med 49 utøvere under EM i friidrett 1958 som ble arrangert 19.–24. august 1958 i Stockholm. Utøverne fra Polen tok tolv medaljer under mesterskapet.
== Medaljevinnere ==
== Referanser == | Polen deltok med 49 utøvere under EM i friidrett 1958 som ble arrangert 19.–24. | 194,505 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Romania_under_EM_i_friidrett_1962 | 2023-02-04 | Romania under EM i friidrett 1962 | ['Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 1962', 'Kategori:Romania under EM i friidrett', 'Kategori:Sport i Romania i 1962'] | Romania deltok med 18 utøvere under EM i friidrett 1962 som ble arrangert 12.–16. september 1962 i Beograd. Utøverne fra Romania tok fire medaljer under mesterskapet.
| Romania deltok med 18 utøvere under EM i friidrett 1962 som ble arrangert 12.–16. september 1962 i Beograd. Utøverne fra Romania tok fire medaljer under mesterskapet.
== Medaljevinnere ==
== Referanser == | Romania deltok med 18 utøvere under EM i friidrett 1962 som ble arrangert 12.–16. | 194,506 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Narkotikahandel | 2023-02-04 | Narkotikahandel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Handel', 'Kategori:Narkotikakriminalitet'] | Narkotikahandel er et globalt svart marked som omfatter dyrking, fremstilling, distribusjon og salg av narkotika, det vil si ulovlige rusmidler. Lovlige rusmidler, slik som alkohol og tobakk, regnes ikke som narkotika på grunn av juridiske grunner.
Ifølge Store norske leksikon utgjør narkotika verdens tredje største ulovlige handelsvare, etter våpenhandel og menneskehandel.Størrelsen på kartellene som står for den illegale narkotikahandelen kan variere stort, beroende på de gevinster som kan tas ut i produksjons- og distribusjonskjedens ulike steg. Distribusjonskjeden består av alt fra mindre langere, som kan være narkotikabruker selv, via gjenger og andre mellomhender til enorme multinasjonale organisasjoner.
| Narkotikahandel er et globalt svart marked som omfatter dyrking, fremstilling, distribusjon og salg av narkotika, det vil si ulovlige rusmidler. Lovlige rusmidler, slik som alkohol og tobakk, regnes ikke som narkotika på grunn av juridiske grunner.
Ifølge Store norske leksikon utgjør narkotika verdens tredje største ulovlige handelsvare, etter våpenhandel og menneskehandel.Størrelsen på kartellene som står for den illegale narkotikahandelen kan variere stort, beroende på de gevinster som kan tas ut i produksjons- og distribusjonskjedens ulike steg. Distribusjonskjeden består av alt fra mindre langere, som kan være narkotikabruker selv, via gjenger og andre mellomhender til enorme multinasjonale organisasjoner.
== Se også ==
Vinmonopolet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Narkotikamarkedet i Norge - Folkehelseinstituttet | thumb|250px|Det største beslaget av [[kokain i U.S. | 194,507 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Romania_under_EM_i_friidrett_1966 | 2023-02-04 | Romania under EM i friidrett 1966 | ['Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 1966', 'Kategori:Romania under EM i friidrett', 'Kategori:Sport i Romania i 1966'] | Romania deltok med 16 utøvere under EM i friidrett 1966 som ble arrangert 30. august–4. september 1966 i Budapest. Utøverne fra Romania tok ingen medaljer under mesterskapet.
| Romania deltok med 16 utøvere under EM i friidrett 1966 som ble arrangert 30. august–4. september 1966 i Budapest. Utøverne fra Romania tok ingen medaljer under mesterskapet.
== Referanser == | Romania deltok med 16 utøvere under EM i friidrett 1966 som ble arrangert 30. august–4. | 194,508 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Island_under_EM_i_friidrett_1966 | 2023-02-04 | Island under EM i friidrett 1966 | ['Kategori:1960-årene på Island', 'Kategori:Island under EM i friidrett', 'Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 1966'] | Island deltok med 3 utøvere under EM i friidrett 1966 som ble arrangert 30. august–4. september 1966 i Budapest. Utøverne fra Island tok ingen medaljer under mesterskapet.
| Island deltok med 3 utøvere under EM i friidrett 1966 som ble arrangert 30. august–4. september 1966 i Budapest. Utøverne fra Island tok ingen medaljer under mesterskapet.
== Referanser == | Island deltok med 3 utøvere under EM i friidrett 1966 som ble arrangert 30. august–4. | 194,509 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thymelaea | 2023-02-04 | Thymelaea | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Tysbastfamilien'] | Thymelaea er ei planteslekt i tysbastfamilien.
De fleste artene er eviggrønne dvergbusker, men det er også noen ettårige urter. Bladene er små og har ikke stilk. Blomstene er gule og sitter i bladhjørnene. Frukten er tørr.
Slekta omfatter 31 arter som hovedsakelig er utbredt i landene rundt Middelhavet. Størst utbredelse har den ettårige Thymelaea passerina som finnes nordover til Mellom-Europa og østover til Sentral-Asia. Artsrikdommen er aller størst på Den iberiske halvøy og i Nordvest-Afrika.
| Thymelaea er ei planteslekt i tysbastfamilien.
De fleste artene er eviggrønne dvergbusker, men det er også noen ettårige urter. Bladene er små og har ikke stilk. Blomstene er gule og sitter i bladhjørnene. Frukten er tørr.
Slekta omfatter 31 arter som hovedsakelig er utbredt i landene rundt Middelhavet. Størst utbredelse har den ettårige Thymelaea passerina som finnes nordover til Mellom-Europa og østover til Sentral-Asia. Artsrikdommen er aller størst på Den iberiske halvøy og i Nordvest-Afrika.
== Litteratur ==
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 138. ISBN 0-7136-7015-0.
O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 128–129. ISBN 82-562-0490-7.
«Thymelaea». Flora iberica (PDF) (spansk). VIII. Madrid: RJB/CSIC. s. 42–69.
J. Pedrol (2011). «Thymelaea». Thymelaeaceae. – In: Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 16. august 2019.
«Thymelaea». Flora Europaea. Besøkt 16. august 2019.
D. Galicia-Herbada (2006). «Origin and diversification of Thymelaea (Thymelaeaceae): inferences from a phylogenetic study based on ITS (rDNA) sequences». Plant Systematics and Evolution. 257 (3–4): 159–187. ISSN 0378-2697. JSTOR 23655623. doi:10.1007/s00606-005-0371-z.
I.V. Češmedžiev (1997). «Thymelaea bulgarica sp. nova (Thymelaeaceae) and related species» (PDF). Bocconea. 5: 159–187. ISSN 1120-4060.
== Eksterne lenker ==
(en) Thymelaea i Encyclopedia of Life
(en) Thymelaea i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Thymelaea hos Dyntaxa
(en) Thymelaea hos ITIS
(en) Thymelaea hos NCBI
(en) Thymelaea hos The International Plant Names Index
(en) Thymelaea hos Tropicos
(en) Kategori:Thymelaea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Thymelaea – detaljert informasjon på Wikispecies | * Thymelaea hirsuta | 194,510 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Adam_Hiller | 2023-02-04 | Johann Adam Hiller | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1804', 'Kategori:Fødsler 25. desember', 'Kategori:Fødsler i 1728', 'Kategori:Klassisistiske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikkhistorikere', 'Kategori:Personer fra Zgorzelec fylke', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister'] | Johann Adam Hiller (1728–1804) var en tysk komponist, musikkviter og kapellmester.
| Johann Adam Hiller (1728–1804) var en tysk komponist, musikkviter og kapellmester.
== Liv og virke ==
Johann Adam Hiller gikk på gymnasiet i Görlitz til 1745 og fikk opplæring i klaver og generalbass ved Kreuzschule i Dresden. I 1751 begynte han å studere rettsvitenskap ved Universitetet i Leipzig.
Han ble privatlærer hos grev Heinrich von Brühl i 1754, og reiste med ham på ny til Leipzig i 1758.
I 1759 grunnla Hiller det første tyske tidsskriftet, Der musikalische Zeitvertreib, og gav fra 1766 til 1770 ut Wöchentlichen Nachrichten, die Musik betreffend. I Leipzig drev han en konsertserie og fra 1771 en sangskole; kjente sangerinner som Corona Schröter og Elisabeth Mara fikk utdannelse der. Han drev også musikkselskapet Musikübende Gesellschaft, fra 1781 holdt de sine konserter i Gewandhaus i Leipzig, og Hiller var med det Gewandhausorchesters første kapellmester.
Hiller organiserte oppføringer av Händels oratorier Messiah og Judas Maccabaeus, og foretok enkelte oppføringspraktiske endringer som var med å gi impulsen til en Händel-renessanse.
Fra 1789 til 1801 var Hiller Thomaskantor ved Thomasskolen, dessuten var han tidvis musikalsk leder ved Thomaskirche og organist ved Neukirche.
Hillers sønn Friedrich Adam Hiller (1767–1812) var også komponist.
== Verk ==
Johann Adam Hiller tonesatte en rekke syngespill, alle etter libretti av Christian Felix Weiße. Hillers Singspiele regnes som en forgjenger for det tyske Spieloper:
Das Orakel 1753 Tekst Christian Fürchtegott Gellert
Der Teufel ist los 1766
Lottchen am Hofe 1767
Die Liebe auf dem Lande 1768
Die Jagd 1770
Der Dorfbalbier 1771Ellers skrev han lieder, kantater og annen kirkemusikk.
Drey Melodien zu Wir glauben all’ an einen Gott; zwo neue, und die alte verbessert von Johann Adam Hiller. Adam Friedrich Böhme, Leipzig 1790.
== Referanser ==
== Kilder ==
(de) Lothar Hoffmann-Erbrecht: «Hiller, Johann Adam.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 9, Duncker & Humblot, Berlin 1972, ISBN 3-428-00190-7, s. 154 (digitalisering).
(de) Rochus Freiherr von Liliencron: «Hiller, Johann Adam». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 12, Duncker & Humblot, Leipzig 1880, s. 420–423.
== Litteratur ==
(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Hiller, Johann Adam» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 2, Hamm 1990, ISBN 3-88309-032-8, sp. 863–864.
Georgy Calmus: Die ersten deutschen Singspiele von Standfuss und Hiller. 1908. Internet Archive
Doris Mundus: Denkmal gesucht. Vom Denkstein für Johann Adam Hiller bis zum Denkmalsrest an der Thomaskirche. (Johann Adam Hiller. Kamprad 2005)
Gesine Schröder: [id=7195 Eine Operette für Kinder von Johann Adam Hiller], Hochschule für Musik und Theater Leipzig, 2011
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Adam Hiller – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Adam Hiller – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Adam Hiller på Discogs
(en) Johann Adam Hiller på MusicBrainz
(en) Johann Adam Hiller på Spotify
(en) Johann Adam Hiller på AllMusic
(de) Verk av og om Johann Adam Hiller i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(en) Fritt tilgjengelige noter av Hiller i International Music Score Library Project | Johann Adam Hiller (1728–1804) var en tysk komponist, musikkviter og kapellmester. | 194,511 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Island_under_EM_i_friidrett_1969 | 2023-02-04 | Island under EM i friidrett 1969 | ['Kategori:1960-årene på Island', 'Kategori:Island under EM i friidrett', 'Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 1969'] | Island deltok med tre utøvere under EM i friidrett 1969 som ble arrangert 16.–21. september 1969 i Athen. Utøverne fra Island tok ingen medaljer under mesterskapet.
| Island deltok med tre utøvere under EM i friidrett 1969 som ble arrangert 16.–21. september 1969 i Athen. Utøverne fra Island tok ingen medaljer under mesterskapet.
== Referanser == | Island deltok med tre utøvere under EM i friidrett 1969 som ble arrangert 16.–21. | 194,512 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Island_under_EM_i_friidrett_1971 | 2023-02-04 | Island under EM i friidrett 1971 | ['Kategori:1970-årene på Island', 'Kategori:Island under EM i friidrett', 'Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 1971'] | Island deltok med tre utøvere i EM i friidrett 1971 som ble arrangert 10.–15. august 1971 i Helsingfors. Utøverne fra Island tok ingen medaljer i mesterskapet.
| Island deltok med tre utøvere i EM i friidrett 1971 som ble arrangert 10.–15. august 1971 i Helsingfors. Utøverne fra Island tok ingen medaljer i mesterskapet.
== Referanser == | Island deltok med tre utøvere i EM i friidrett 1971 som ble arrangert 10.–15. | 194,513 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tysbastslekta | 2023-02-04 | Tysbastslekta | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Tysbastfamilien'] | Tysbastslekta (Daphne) er en planteslekt i tysbastfamilien.
De er løvfellende eller eviggrønne busker. Bladene er helrandede, har svært kort stilk og sitter nesten alltid spredt. Blomstene dufter sterkt og har ikke egentlige kronblad, men begeret er vokst sammen til et rør med fire fliker som minner om kronblad. De eviggrønne artene har ofte grønne blomster, mens de løvfellende som regel har rosa blomster, men det finnes også andre blomsterfarger som gul, hvit og purpur. Mange blomstrer svært tidlig, seint på vinteren eller tidlig på våren. Frukten er en mellomting mellom en steinfrukt og et bær og er meget giftig for mennesker, men ufarlig for fugler.
Slekta er utbredt i de tempererte og subtropiske delene av Eurasia og Nord-Afrika fra Azorene i vest til Kamtsjatka i øst. Det er 19 arter i Europa. I Norge finnes én art, tysbast (Daphne mezereum). Flere av artene i slekta dyrkes i hager.
| Tysbastslekta (Daphne) er en planteslekt i tysbastfamilien.
De er løvfellende eller eviggrønne busker. Bladene er helrandede, har svært kort stilk og sitter nesten alltid spredt. Blomstene dufter sterkt og har ikke egentlige kronblad, men begeret er vokst sammen til et rør med fire fliker som minner om kronblad. De eviggrønne artene har ofte grønne blomster, mens de løvfellende som regel har rosa blomster, men det finnes også andre blomsterfarger som gul, hvit og purpur. Mange blomstrer svært tidlig, seint på vinteren eller tidlig på våren. Frukten er en mellomting mellom en steinfrukt og et bær og er meget giftig for mennesker, men ufarlig for fugler.
Slekta er utbredt i de tempererte og subtropiske delene av Eurasia og Nord-Afrika fra Azorene i vest til Kamtsjatka i øst. Det er 19 arter i Europa. I Norge finnes én art, tysbast (Daphne mezereum). Flere av artene i slekta dyrkes i hager.
== Litteratur ==
C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 244–245. ISBN 82-512-0355-4.
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 137–138. ISBN 0-7136-7015-0.
L. Carles og L. Thébault (2010). Guide de la flore des Alpes-Maritimes: du Mercantour à la Méditerranée. Gilleta•nice-matin. s. 189–190. ISBN 978-2-915606-74-4.
J.J. Halda og L. Horáček (1998). «Some taxonomic problems in the genus Daphne» (PDF). Acta Mus. Richnov. 5: 133–160. OCLC 50343404. Arkivert fra originalen (PDF) 29. november 2014. Besøkt 19. november 2014.
Flora Europaea – Daphne Besøkt 19. november 2014.
Flora of China – Daphne Besøkt 19. november 2014.
«Daphne». Flora iberica (PDF) (spansk). VIII. Madrid: RJB/CSIC. s. 33–42.
== Eksterne lenker ==
(en) Daphne i Encyclopedia of Life
(en) Daphne i Global Biodiversity Information Facility
(no) Daphne hos Artsdatabanken
(sv) Daphne hos Dyntaxa
(en) Daphne hos ITIS
(en) Daphne hos NCBI
(en) Daphne hos The International Plant Names Index
(en) Daphne hos Tropicos
(en) Kategori:Daphne (Thymelaeaceae) – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Daphne (Thymelaeaceae) – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Daphne – detaljert informasjon på Wikispecies
seidelbast.net | * balkantysbast (D. blagayana) | 194,514 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svein_Sundb%C3%B8 | 2023-02-04 | Svein Sundbø | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 25. mai', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bibliotekarer'] | Svein Sundbø (født 25. mai 1954) er en norsk amanuensis, bibliotekar og bibliograf.
Han var ansatt ved Nasjonalbiblioteket i en årrekke, og pensjonerte seg i 2018.
Hans bibliografier kretser omkring den norske positivismedebatten.
| Svein Sundbø (født 25. mai 1954) er en norsk amanuensis, bibliotekar og bibliograf.
Han var ansatt ved Nasjonalbiblioteket i en årrekke, og pensjonerte seg i 2018.
Hans bibliografier kretser omkring den norske positivismedebatten.
== Verker ==
Sundbø, Svein (2000). Johan Vogt. Oslo: Nasjonalbiblioteket. ISBN 8279650350. Johan Vogt
Sundbø, Svein (1999). Nils Christie. Oslo: Nasjonalbiblioteket. ISBN 8279650253. Nils Christie
Sundbø, Svein (1999). Thomas Mathiesen. Oslo: Nasjonalbiblioteket. ISBN 8279650261. Om Thomas Mathiesen
Sundbø, Svein (1999). Dag Østerberg. Oslo: Nasjonalbiblioteket. ISBN 8279650288. Dag Østerberg
Sundbø, Svein (2002). Hans Skjervheim. Nasjonalbiblioteket. ISBN 8279650644. Hans Skjervheim
Sundbø, Svein (2003). Gunnar Skirbekk. Oslo: Nasjonalbiblioteket. ISBN 8279650717. Gunnar Skirbekk
Sundbø, Svein (2005). Rune Slagstad. Oslo: Nasjonalbiblioteket. ISBN 8279650784. Rune Slagstad
Sundbø, Svein (2007). Arne Næss. Oslo: Nasjonalbiblioteket. ISBN 9788279650843. Arne Næss
Jon Hellesnes: en kronologisk bibliografi over forfatterskapet 1956-2009
== Referanser == | Svein Sundbø (født 25. mai 1954)Gratulerer i Klassekampen den 23. | 194,515 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Filosofi%C3%A5ret_1906 | 2023-02-04 | Filosofiåret 1906 | ['Kategori:Filosofiår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1906', 'Kategori:Politikk i 1906', 'Kategori:Vitenskap i 1906'] | Filosofiåret 1906 er en oversikt over hendelser, utgivelser og personer med tilknytning til filosofi i 1906.
| Filosofiåret 1906 er en oversikt over hendelser, utgivelser og personer med tilknytning til filosofi i 1906.
== Hendelser ==
== Publiseringer ==
== Fødsler ==
12. januar – Emmanuel Levinas, fransk filosof og Talmud-tolker (død 1995)
18. januar - Carmelo Ottaviano, italiensk filosof og akademiker (død 1980)
14. februar – Maurice de Gandillac, fransk filosof (død 2006)
24. mars - Dwight Macdonald, forfatter, filosof og sosiolog fra USA (død 1982)
31. mars – Bernhard Welte, tysk teolog og filosof (død 1983)
27. april – Hermann Mörchen, tysk filosof, religions- og litteraturviter (død 1990)
28. april - Kurt Gödel, østerriksk logiker, matematiker og filosof (død 1978)
1. mai - Vittorio Enzo Alfieri, italiensk filosof (død 1997)
9. mai - Marino Gentile, italiensk filosof og pedagog (død 1991)
28. juni - Franco Lombardi, italiensk filosof (død 1989)
7. august – Nelson Goodman, filosof fra USA (død 1998)
6. september – Max Müller, tysk filosof (død 1994)
8. september - Denis de Rougemont, sveitsisk forfatter, filosof og essayist (død 1985)
17. september - Massimo Scaligero, italiensk filosof og esoteriker (død 1980)
13. oktober – Karl Holzamer, tysk filosof, pedagog og direktør for ZDF (død 2007)
18. desember - Ferdinand Alquié, fransk filosof (død 1985)
Sundari, fransk forfatter, filosof og komponist (død 1994)
== Dødsfall ==
23. januar - Théodore Funck-Brentano, fransk filosof, sosiolog og jurist (født 1830)
5. juni - Eduard von Hartmann, tysk filosof (født 1842)
5. november - Auberon Herbert, britisk forfatter, filosof og anarki (født 1838)
== Referanser == | Filosofiåret 1906 er en oversikt over hendelser, utgivelser og personer med tilknytning til filosofi i 1906. | 194,516 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_Massasjeforening | 2023-02-04 | Norsk Massasjeforening | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Interesseorganisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 2013'] | Norsk Massasjeforening er en interesseorganisasjon for profesjonelle utøvere av massasje. Den ble stiftet i 2013 av Kjetil Prestesæter. Foreningen er frittstående og nøytral på alle måter.
| Norsk Massasjeforening er en interesseorganisasjon for profesjonelle utøvere av massasje. Den ble stiftet i 2013 av Kjetil Prestesæter. Foreningen er frittstående og nøytral på alle måter.
== Formål ==
Foreningens formål er ifølge vedtektene å:
Kvalitetsikre profesjonell utøvelse av massasje.
Kvalifisere medlemmene for MVA-fritak.
Skaffe medlemmene gode kollektive tilbud på ansvarsforsikring, utstyr og tjenester.
=== Kvalitetsikring ===
Massasjebransjen har tidligere vært delvis preget av varierende kvalitet på utøverne, og at begrepet massasjeinstitutt eller thaimassasje har blitt brukt som dekknavn for prostitusjon.
Norsk Massasjeforening arbeider for å standardisere kravene til massører, og derved gi kundene større trygghet. Dette skjer blant annet gjennom Norsk råd for thaimassasje, som er et samarbeid mellom Norsk Massasjeforening, Thailands ambassade i Oslo og helsedepartementet i Thailand. Rådet utvikler en sertifiseringsordning for thaimassører i Norge.
=== MVA-fritak ===
Helsedirektoratet har bestemt at alternative terapeuter må være medlem av en godkjent utøverorganisasjon for å få MVA-fritak. Norsk Massasjeforening oppfyller kravene og er godkjent slik at medlemmene kan registrere seg i Alternativregisteret i Brønnøysund, og derved få det viktige MVA-fritaket.
=== Ansvarsforsikring ===
Et annet krav myndighetene stiller er at alternative behandlere er ansvarsforsikret mot eventuelle uhell eller feilbehandling. Individuell ansvarsforsikring er svært dyrt i Norge, og Norsk Massasjeforening har derfor kollektiv ansvarsforsikring for medlemmene.
== Medlemmer og medlemskrav ==
Norsk Massasjeforening hadde per februar 2018 475 medlemmer fordelt på hele landet. Medlemmene har forskjellige kvalifikasjoner i henhold til foreningens fagkrav. De får derved rett til å benytte en eller flere av følgende titler: Massør, massasjeterapeut, idrettsmassør, thaimassør og yogamassør.
== Styre ==
Styret i Norsk Massasjeforening 2017:
Chutikarn Eskeland, styreleder
Anette Overland, styremedlem
Mayuri Johnsen, styremedlem
Laddawan Thelin, varamedlem
Kjetil Prestesæter, varamedlem
Karl Henrik Jaeger, etisk konsulent
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norsk Massasjeforening | Norsk Massasjeforening er en interesseorganisasjon for profesjonelle utøvere av massasje. Den ble stiftet i 2013 av Kjetil Prestesæter. | 194,517 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kenneth_Gustafsson_(artist) | 2023-02-04 | Kenneth Gustafsson (artist) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Melodifestivalen', 'Kategori:Dødsfall 3. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2003', 'Kategori:Fødsler 11. august', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nacka', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske låtskrivere', 'Kategori:Svenske sangere'] | Knut Kenneth «Kenta» Gustafsson (født 11. august 1948 i Nacka, død 3. mars 2003 i Järfälla) var en svensk musiker, også kjent for å ha medvirket i flere dokumentarfilmer laget av Stefan Jarl, den såkalte Modstrilogin.
| Knut Kenneth «Kenta» Gustafsson (født 11. august 1948 i Nacka, død 3. mars 2003 i Järfälla) var en svensk musiker, også kjent for å ha medvirket i flere dokumentarfilmer laget av Stefan Jarl, den såkalte Modstrilogin.
== Biografi ==
Kenta Gustafsson vokste opp i bydelen Grimsta nær Vällingby i Stockholm. Han hadde alkoholiserte föreldre og måtte tidlig klare seg selv. Hans tøffe barndom ga ham, ifølge ham selv, en forakt for samfunnet og de etablerte normene i "folkhemmets Sverige". Derför ble han dratt mot modskulturen, som var et opprør mot dette, og til andra mennesker på hans egen alder som hadde en lignende bakgrunn. Blant medlemmene i denne gjengen flommet alkohol og andre rusmidler fritt. Han deltok i Stefan Jarls såkalte "Modstrilogi", en serie dokumentarfilmer som handlet om ungdommer på gli, narkotikamisbruk og så småningom personenes barn.
Gustafsson ga ut et antall musikkalbum, og deltok i Melodifestivalen 1980 med låten «Utan att fråga», som endte på sjette plass. År 2002 var han gjesteartist på Åsa Jinders album Tro, hopp & kärlek: Visor om livet der han sang Svante Lindqvists låt, «När luffarna slipper att vandra». Kenta Gustafsson var en stor Hammarby IF-fan og hans låt «Just idag är jag stark» (skrevet av Gustafsson og Aapo Sääsk) har Hammarby IFs supportere tatt til seg, og den synges nå på alle hjemmekamper samt hvert år ved starten av "Midnattsloppet" og triatlonkonkurransen "Ironman" i Kalmar.
Kenta Gustafsson døde etter en lengre tids sykdom i mars 2003 etter å ha vært innlagt på Karolinska sjukhuset i Solna. Han ble gravlagt i minnelunden på Solna kirkegård.
== Diskografi ==
StudioalbumKenta (1980)
Kan det va' fel på systemet? (1981)
August & Kenta (1981)Singler«Utan att fråga» / «Just idag är jag stark» (1980)
«Bajen» / «Stockholm» (1980)
«Under alla broar» / «Kan det va' fel på systemet?» (1981)
«Wiman» / «Stockholm» (1998)
«Just idag är jag stark» / «Bajen» (2015)SamlingsalbumKenta: Guldkorn 1979-81 (2000)
På nattlig vandring (2003)
== Filmografi ==
Dom kallar oss mods (1968)
Den magiska cirkeln (1970)
Du gamla, du fria (1972)
Ett anständigt liv (1979)
Det sociala arvet (dokumentarfilm, som musikkarrangør) (1993)
Konsten att leva (2006)
Kenta lever (dukumentarfilm) (2020)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kenneth Gustafsson på Internet Movie Database
(en) Kenneth Gustafsson på Discogs
(en) Kenneth Gustafsson på MusicBrainz
(en) Kenneth Gustafsson på MusicBrainz
(en) Kenneth Gustafsson på Genius — sangtekster | Knut Kenneth «Kenta» Gustafsson (født 11. august 1948 i Nacka, død 3. | 194,518 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Senzo_Meyiwa | 2023-02-04 | Senzo Meyiwa | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fotballspillere for Orlando Pirates FC', 'Kategori:Fødsler 24. september', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Durban', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sørafrikanske fotballspillere'] | Senzo Robert Meyiwa (født 24. september 1987 i Durban, død 26. oktober 2014 i Vosloorus i Gauteng) var en sørafrikansk fotballspiller som spilte keeper for den sørafrikanske klubben Orlando Pirates, og for Sør-Afrikas herrelandslag i fotball. Han hadde vært kaptein på begge lagene. Den 26. oktober 2014 ble han skutt og drept i byen Vosloorus.
| Senzo Robert Meyiwa (født 24. september 1987 i Durban, død 26. oktober 2014 i Vosloorus i Gauteng) var en sørafrikansk fotballspiller som spilte keeper for den sørafrikanske klubben Orlando Pirates, og for Sør-Afrikas herrelandslag i fotball. Han hadde vært kaptein på begge lagene. Den 26. oktober 2014 ble han skutt og drept i byen Vosloorus.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Senzo Meyiwa – Transfermarkt
(en) Senzo Meyiwa – national-football-teams.com
(en) Senzo Meyiwa – WorldFootball.net
(en) Senzo Meyiwa – FootballDatabase.eu
(en) Senzo Meyiwa – Soccerway
(en) Senzo Meyiwa – FBref | Senzo Robert Meyiwa (født 24. september 1987 i Durban, død 26. | 194,519 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Inger_Marie_Andersen | 2023-02-04 | Inger Marie Andersen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Dødsfall 29. april', 'Kategori:Dødsfall i 1995', 'Kategori:Fødsler 25. november', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Fredrikstad kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere ved Den Nationale Scene'] | Inger Marie Andersen (1930–1995) var en norsk skuespillerinne som i 1950- og 1960-årene ble regnet blant den norske filmens ledende krefter. Hun ble særlig ble kjent fra rollene som ung tidstypisk husmor i en rekke filmkomedier i den perioden.
| Inger Marie Andersen (1930–1995) var en norsk skuespillerinne som i 1950- og 1960-årene ble regnet blant den norske filmens ledende krefter. Hun ble særlig ble kjent fra rollene som ung tidstypisk husmor i en rekke filmkomedier i den perioden.
== Biografi ==
Andersen scenedebuterte som Nina i Tsjekhovs Måken (1950) på Nationaltheatret. I 1954 ble hun ansatt ved Den Nationale Scene hvor hun blant annet medvirket i stykker som Brand og Mordet på Marat. Utover disse dramastykkene viste hun seg som en medrivende komiker både på scenen og på film.
Hun filmdebuterte i den norske komedien Vi gifter oss (1951), sammen med Henki Kolstad. Det var rollen som den prototypiske unge husmoren i denne, og en rekke andre andre filmkomedier, som gjorde henne særlig populær i 1950- og 1960-årene. Etter dette hadde hun ledende roller i filmkomedier som Støv på hjernen (1959), Sønner av Norge (1961) og Sønner av Norge kjøper bil (1962). Hun fremstilte også yrkeskvinner på film, slik som i Nils R. Müllers Kvinnens plass (1956) og i Bjarne Andersens Roser til Monica (1956). I barnefilmen Bjurra (1970) var hun og Henki Kolstad atter det sympatiske paret. Sammen ble disse to 1950-årenes populære filmpar i Norge.
På TV medvirket hun i komiserien Pim og Laffen (1970) samt en del produksjoner av Fjernsynsteatret.
I 1962 mottok hun Aamot-statuetten.
Hun ble gift i 1956 med kunstanmelder og grafiker Thomas Breivik.
== Se også ==
Om kunstnerslekten Solløs (Andersen)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Inger Marie Andersen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Inger Marie Andersen på Internet Movie Database
(no) Inger Marie Andersen hos Sceneweb
(en) Inger Marie Andersen hos The Movie Database | Marie Andersen kan vise til flere personer: | 194,520 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hilde_Lyng | 2023-02-04 | Hilde Lyng | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 5. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske oversettere', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Hilde Lyng (født 5. oktober 1970 i Oslo) er en norsk oversetter.
Lyng er Cand. Philol. i anvendt lingvistikk fra Universitetet i Oslo med oppgaven All Spik English, Sor, om oversetting av flerspråklighet i Brian O'Nolans An Béal Bocht. Hun har også studert engelsk og irsk ved UiO. Hun oversetter fra engelsk og svensk, primært skjønnlitteratur, men også noe sakprosa.
Hilde Lyng er medlem av Norsk Oversetterforening, hvor hun har hatt flere verv, og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. I 2020 ble hun valgt til leder av Norsk Oversetterforening.
| Hilde Lyng (født 5. oktober 1970 i Oslo) er en norsk oversetter.
Lyng er Cand. Philol. i anvendt lingvistikk fra Universitetet i Oslo med oppgaven All Spik English, Sor, om oversetting av flerspråklighet i Brian O'Nolans An Béal Bocht. Hun har også studert engelsk og irsk ved UiO. Hun oversetter fra engelsk og svensk, primært skjønnlitteratur, men også noe sakprosa.
Hilde Lyng er medlem av Norsk Oversetterforening, hvor hun har hatt flere verv, og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. I 2020 ble hun valgt til leder av Norsk Oversetterforening.
== Noen oversettelser ==
Stillitsen av Donna Tartt
Kjærlighet og sommer av William Trevor
Black Cherry Blues, Glassregnbuen, Creole Belle av James Lee Burke
Synder av F. Sionil José
Bittelitt vidunderlig av Dawn French
Potensgiverne og Rapsgubbene av Karin Brunk Holmqvist
Nytt liv i East End: Jordmødrene på Londons østkant og I fattighusets skygge av Jennifer Worth
Utdrag i Svart Messias av Marius Lien
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hilde Lyng | Hilde Lyng (født 5. oktober 1970 i Oslo) er en norsk oversetter. | 194,521 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lisa_Vester%C3%A5s | 2023-02-04 | Lisa Vesterås | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 14. mars', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske oversettere', 'Kategori:Personer fra Ålesund kommune'] | Lisa Vesterås (født 14. mars 1977 i Ålesund) er en norsk oversetter.
Hun er utdannet i engelsk, litteraturvitenskap, lingvistikk og oversettelse ved Universitetet i Oslo. Hun oversetter fra engelsk og svensk, primært skjønnlitteratur, men også noe sakprosa.
Noen oversettelser:
En deltidsindianers fullstendig sannferdige dagbok av Sherman Alexie
Herr Fikkrys litterære liv av Gabrielle Zevin
Beslutningsvegring av Benjamin Kunkel
Ødemarken av Stephen King
Historien om vakre jente av Rachel Simon
Stående ordre: på innsiden av Abu Ghraib av Phillip Gourevitch.Lisa Vesterås er medlem av Norsk Oversetterforening og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
| Lisa Vesterås (født 14. mars 1977 i Ålesund) er en norsk oversetter.
Hun er utdannet i engelsk, litteraturvitenskap, lingvistikk og oversettelse ved Universitetet i Oslo. Hun oversetter fra engelsk og svensk, primært skjønnlitteratur, men også noe sakprosa.
Noen oversettelser:
En deltidsindianers fullstendig sannferdige dagbok av Sherman Alexie
Herr Fikkrys litterære liv av Gabrielle Zevin
Beslutningsvegring av Benjamin Kunkel
Ødemarken av Stephen King
Historien om vakre jente av Rachel Simon
Stående ordre: på innsiden av Abu Ghraib av Phillip Gourevitch.Lisa Vesterås er medlem av Norsk Oversetterforening og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
== Eksterne lenker ==
Lisa Vesterås | Lisa Vesterås (født 14. mars 1977 i Ålesund) er en norsk oversetter. | 194,522 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svetlana_Krjutsjkova | 2023-02-04 | Svetlana Krjutsjkova | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Svetlana Krjutsjkova (kyrillisk: Светлана Крючкова) er navnet til flere personer:
Svetlana Nikolajevna Krjutsjkova (født 1950), russisk skuespiller
Svetlana Valentinovna Krjutsjkova (født 1985), russisk volleballspiller | Svetlana Krjutsjkova (kyrillisk: Светлана Крючкова) er navnet til flere personer:
Svetlana Nikolajevna Krjutsjkova (født 1950), russisk skuespiller
Svetlana Valentinovna Krjutsjkova (født 1985), russisk volleballspiller | Svetlana Krjutsjkova (kyrillisk: Светлана Крючкова) er navnet til flere personer: | 194,523 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Faye | 2023-02-04 | Hans Faye | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. august', 'Kategori:Dødsfall i 1852', 'Kategori:Fødsler 13. juni', 'Kategori:Fødsler i 1797', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bankierer', 'Kategori:Norske godseiere', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Hans Faye (født 13. juni 1797, død 2. august 1852) var en norsk forretningsmann, bankier, godseier (Hafslund hovedgård) og generalkonsul.
Han var sønn av Amund Linnes Faye (1767–1802) og Anna Boyesen (1772–1802). Faren var i likhet med to av brødrene sine, seilduksmaker på Bragernes, altså Drammen, men døde da Hans var kun fem år gammel. Hans vokste opp hos han Peder Høeg Smith (1760–1812) på Bragernes, hvis avdøde kone Antonette (1767–1801) var gudmora til han Hans.Som ung mann ble han borger i Christiania som handelsmann og fikk også jobb i forretningen til Andreas Grüning (1785–1842) som drev innen bank og trelast. Hans Faye ble etterhvert sjef for bankierfirmaet A. Grüning/Grünning & Co.. Fra 1844 til 1849 satt han som leder av børs- og handelskomiteen ved Oslo børs. Han ble også generalkonsul for Kongeriket Preussen. I 1824 kjøpte han eiendommen Sofienlund på Skøyen (i dag Drammensveien 155) av regjeringsadvokat Jonas Anton Hielm (1782–1848).Hafslund eiendommer hadde siden 1835 vært drevet under ledelse av A. Grünning & Co i et konsortium bestående av: A. Grüning & Co. (Faye), Westye Egeberg & Co, Hans Gulbranson, Jacob Meyer, Tvh Meyer, L Rosenborg og Benj.Wegnerv . Da generalkonsul Andreas Grüning døde i Kristiania 4.januar 1842 ble hans firma og andel i Hafslund hovedgård utenfor Sarpsborg overdratt til hans mangeårige kompanjong, Hans Faye.
I likhet med forgjengeren bodde heller ikke Hans på gården. I 1848 var Faye visstnok sentral i å sammen med borgermester Christian Zetlitz Bretteville (1800–1871), berge nasjonen gjennom en akutt pengekrise.Hans Faye ble i november 1851 febersyk på en forretningsreise for den kommende Kongeriket Norges Hypotekbank (senere Norges Hypotekbank, fusjonert med Statens Landbruksbank i 1965). Reisen gikk til København, Hamburg og Altona. Han ble så valgt til første direktør i samme bank som åpnet den 27. januar 1852, men måtte i juni erstattes av bankieren Henrik Heftye (1804–1864), og døde så den 2. august samme år. Hans gode venn stattholder Severin Løvenskiold (1777–1856) rakk akkurat å gi ham en St. Olavs Orden.
| Hans Faye (født 13. juni 1797, død 2. august 1852) var en norsk forretningsmann, bankier, godseier (Hafslund hovedgård) og generalkonsul.
Han var sønn av Amund Linnes Faye (1767–1802) og Anna Boyesen (1772–1802). Faren var i likhet med to av brødrene sine, seilduksmaker på Bragernes, altså Drammen, men døde da Hans var kun fem år gammel. Hans vokste opp hos han Peder Høeg Smith (1760–1812) på Bragernes, hvis avdøde kone Antonette (1767–1801) var gudmora til han Hans.Som ung mann ble han borger i Christiania som handelsmann og fikk også jobb i forretningen til Andreas Grüning (1785–1842) som drev innen bank og trelast. Hans Faye ble etterhvert sjef for bankierfirmaet A. Grüning/Grünning & Co.. Fra 1844 til 1849 satt han som leder av børs- og handelskomiteen ved Oslo børs. Han ble også generalkonsul for Kongeriket Preussen. I 1824 kjøpte han eiendommen Sofienlund på Skøyen (i dag Drammensveien 155) av regjeringsadvokat Jonas Anton Hielm (1782–1848).Hafslund eiendommer hadde siden 1835 vært drevet under ledelse av A. Grünning & Co i et konsortium bestående av: A. Grüning & Co. (Faye), Westye Egeberg & Co, Hans Gulbranson, Jacob Meyer, Tvh Meyer, L Rosenborg og Benj.Wegnerv . Da generalkonsul Andreas Grüning døde i Kristiania 4.januar 1842 ble hans firma og andel i Hafslund hovedgård utenfor Sarpsborg overdratt til hans mangeårige kompanjong, Hans Faye.
I likhet med forgjengeren bodde heller ikke Hans på gården. I 1848 var Faye visstnok sentral i å sammen med borgermester Christian Zetlitz Bretteville (1800–1871), berge nasjonen gjennom en akutt pengekrise.Hans Faye ble i november 1851 febersyk på en forretningsreise for den kommende Kongeriket Norges Hypotekbank (senere Norges Hypotekbank, fusjonert med Statens Landbruksbank i 1965). Reisen gikk til København, Hamburg og Altona. Han ble så valgt til første direktør i samme bank som åpnet den 27. januar 1852, men måtte i juni erstattes av bankieren Henrik Heftye (1804–1864), og døde så den 2. august samme år. Hans gode venn stattholder Severin Løvenskiold (1777–1856) rakk akkurat å gi ham en St. Olavs Orden.
== Familie ==
Han var sønn av Amund Linnes Faye (1767–1802) og Anna Boyesen (1772–1802). Hans ble gift med Margrethe Elisabeth Nielsen (1807–1837) og de fikk fire barn:
Jacob Andreas Christian Faye (1829–1881) ble bankier og gift med Johanne (Tina) Heftye (1831–1901), datter av bankier Johannes Heftye (1792–1856) (bror av ovenfor nevnte Henrik Heftye). Etter Hans' død i 1852 arvet Jacob eiendommen Hafslund og generalkonsulatet, og bebodde stedet.
Julie Mathea Faye (1830–1889) ble gift med godseier Severin Diderik Cappelen på Ulefos Jærnverk.
Augusta Faye (1832–1839)
Alette Faye (1833–1881) gift med kabinettskammerherre, tollkasserer og generalmajor Johan Diderik Schlømer Beichmann (1820–1888)Etter konas død i 1837 giftet han seg Isabella Regina Selma von Mansbach (1816–1844) og fikk to sønner til:
Carl Eugen Faye (1842–1847)
Fredrik Emil Faye (1844–1903) kammerherre, gift med Sigrid Marie DahllSe forøvrig Faye (slekt)
== Referanser == | Hans Faye (født 13. juni 1797, død 2. | 194,524 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karin_Helgeby | 2023-02-04 | Karin Helgeby | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 6. juli', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske keramikere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Karin Helgeby (født 6. juli 1951 i Oslo) er en norsk keramiker, bosatt i Arendal. Helgeby ble utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo (SHKS), linje for keramikk i 1972-76. Hun mottok SHKS-diplom i 1976, og er innkjøpt av blant annet Fondet for utstmykking av nye statsbygg, ambassaden i Tokyo 1979, Lørenskog sentralsykehus og Sørlandet sykehus Arendal. Helgeby har også flere separatutstillinger bak seg, blant annet ved Galleri Finsrud i Drøbak (1977), Kauffeldtgården på Gjøvik (1979), Galleri Hylla B.I.B. i Oslo (1981) og Hillestad galleri i Tovdal.
Helgeby etablerte i 1976 sammen med Kristin Enger et keramikkverksted i Ringgården i Drøbak, og arbeidet der inntil hun flyttet til Vestre Sandøya i Tvedestrand i 1980. Som keramiker har hun for det meste arbeidet med bruksgjenstander i stengods og porselen med dekorative flater. Ornamentikk har alltid betydd mye i arbeidet hennes. En periode arbeidet Helgeby med ornamentale uttrykk med inspirasjon fra skrift og kalligrafi, og fargenyanser har vært viktig for henne i arbeidet med ornamentene.
Hennes koboltblå dekor på blankglasert, høybrent gråhvitt gods utgjør en viktig del av den samlede produksjonen. Likedan gjør H. hyppig bruk av temmoku- og celadonglasurer. Fra de senere års eksperimenter stammer forskjellige begitningsdekorer og en rekke fint avstemte voksdekorer på jernfarget chamottegods.
Siden 1990 har hun drevet sin egen forretning, Pollen Design i Arendal. Karin Helgeby er medlem i Norske kunsthåndverkere Sør-Norge, (NK Sør-Norge).
| Karin Helgeby (født 6. juli 1951 i Oslo) er en norsk keramiker, bosatt i Arendal. Helgeby ble utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo (SHKS), linje for keramikk i 1972-76. Hun mottok SHKS-diplom i 1976, og er innkjøpt av blant annet Fondet for utstmykking av nye statsbygg, ambassaden i Tokyo 1979, Lørenskog sentralsykehus og Sørlandet sykehus Arendal. Helgeby har også flere separatutstillinger bak seg, blant annet ved Galleri Finsrud i Drøbak (1977), Kauffeldtgården på Gjøvik (1979), Galleri Hylla B.I.B. i Oslo (1981) og Hillestad galleri i Tovdal.
Helgeby etablerte i 1976 sammen med Kristin Enger et keramikkverksted i Ringgården i Drøbak, og arbeidet der inntil hun flyttet til Vestre Sandøya i Tvedestrand i 1980. Som keramiker har hun for det meste arbeidet med bruksgjenstander i stengods og porselen med dekorative flater. Ornamentikk har alltid betydd mye i arbeidet hennes. En periode arbeidet Helgeby med ornamentale uttrykk med inspirasjon fra skrift og kalligrafi, og fargenyanser har vært viktig for henne i arbeidet med ornamentene.
Hennes koboltblå dekor på blankglasert, høybrent gråhvitt gods utgjør en viktig del av den samlede produksjonen. Likedan gjør H. hyppig bruk av temmoku- og celadonglasurer. Fra de senere års eksperimenter stammer forskjellige begitningsdekorer og en rekke fint avstemte voksdekorer på jernfarget chamottegods.
Siden 1990 har hun drevet sin egen forretning, Pollen Design i Arendal. Karin Helgeby er medlem i Norske kunsthåndverkere Sør-Norge, (NK Sør-Norge).
== Kilder ==
Harald Solberg: Norske kunsthåndverkere Agder, 1996, s. 22 og 52.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Pollen Designs nettside | Karin Helgeby (født 6. juli 1951 i Oslo) er en norsk keramiker, bosatt i Arendal. | 194,525 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nina_Gresvig | 2023-02-04 | Nina Gresvig | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 26. juni', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske keramikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Nina Gresvig (født 1948) er en norsk keramiker, bosatt i Risør. Hun har utdanning fra Sagene lærerhøyskole i 1972, Statens lærerhøyskole i forming (1975), diplom fra Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo (SHKS) (1980) og College of Charleston i South Carolina (USA, 1999). Hennes arbeid er blant annet kjøpt inn av Norsk kulturråd, Kunstindustrimuseet i Oslo, Den Norske Ambassade i Wien, Aust-Agder fylke og Risør kommune.I 1991 var Gresvig med på å etablere keramikkbedriften Acanthus A/S i Risør sammen med Bibiche Mourier og Arnfinn Strand. Hun har deltatt på mange lokale mønstringer og flere separatutstillinger, blant annet på Galleri Villvin i Risør (2001). I 2004 deltok hun på åpningsutstillingen «Kunsthåndværk i Det Røde Pakhus» i Hobro (Danmark).
Objektene hennes er ofte kjennetegnet av rytmer og gjentagelser i dekor og ornamenter, og hun lar seg inspirere av naturens mangfold. Hun har også latt seg inspirere av arabisk og tyrkiske flisekomposisjoner. Gresvig er også engasjert i formidling av kunsthåndverk gjennom Galleri Villvin og Villvin kunsthåndverkmarked. I tillegg er hun engasjert i Beyond Risør, som er et norsk forum rettet mot design og næringsliv. Nina Gresvig er medlem i Norske kunsthåndverkere Sør-Norge, (NK Sør-Norge).
| Nina Gresvig (født 1948) er en norsk keramiker, bosatt i Risør. Hun har utdanning fra Sagene lærerhøyskole i 1972, Statens lærerhøyskole i forming (1975), diplom fra Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo (SHKS) (1980) og College of Charleston i South Carolina (USA, 1999). Hennes arbeid er blant annet kjøpt inn av Norsk kulturråd, Kunstindustrimuseet i Oslo, Den Norske Ambassade i Wien, Aust-Agder fylke og Risør kommune.I 1991 var Gresvig med på å etablere keramikkbedriften Acanthus A/S i Risør sammen med Bibiche Mourier og Arnfinn Strand. Hun har deltatt på mange lokale mønstringer og flere separatutstillinger, blant annet på Galleri Villvin i Risør (2001). I 2004 deltok hun på åpningsutstillingen «Kunsthåndværk i Det Røde Pakhus» i Hobro (Danmark).
Objektene hennes er ofte kjennetegnet av rytmer og gjentagelser i dekor og ornamenter, og hun lar seg inspirere av naturens mangfold. Hun har også latt seg inspirere av arabisk og tyrkiske flisekomposisjoner. Gresvig er også engasjert i formidling av kunsthåndverk gjennom Galleri Villvin og Villvin kunsthåndverkmarked. I tillegg er hun engasjert i Beyond Risør, som er et norsk forum rettet mot design og næringsliv. Nina Gresvig er medlem i Norske kunsthåndverkere Sør-Norge, (NK Sør-Norge).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Solberg, Harald (1996): Norske kunsthåndverkere Agder, s. 20 og 50.
== Eksterne lenker ==
Nyttårsforsetter for design og arkitektur: Nina Gresvig, Norsk Form
Beyond Risør | Nina Gresvig (født 1948) er en norsk keramiker, bosatt i Risør. Hun har utdanning fra Sagene lærerhøyskole i 1972, Statens lærerhøyskole i forming (1975), diplom fra Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo (SHKS) (1980) og College of Charleston i South Carolina (USA, 1999). | 194,526 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacob_Andreas_Christian_Faye | 2023-02-04 | Jacob Andreas Christian Faye | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall 10. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1881', 'Kategori:Fødsler 18. februar', 'Kategori:Fødsler i 1829', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske diplomater', 'Kategori:Norske godseiere', 'Kategori:Norske offiserer', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Rittmestere'] | Jacob Andreas Christian Faye (født 18. februar 1829 i Christiania, død 10. desember 1881) var en norsk bankmann, generalkonsul, rittmester og godseier.
Han var sønn av Hans Faye (1797–1852) og Margrethe Elisabeth Nielsen (1807–1837). Faren var bankmann, av Faye (slekt). Jacob ble også bankmann. I januar 1852 giftet han seg med Johanne (Tina) Heftye (1831–1901), datter av bankier Johannes Heftye (1792–1856).
Etter farens død i august samme året (1852) overtok Jacob jobben som sjef i bankfirmaet Grüning & Co. så vel som arbeidet med å være generalkonsul for Kongeriket Preussen. Den viktigste eiendommen han overtok i arveoppgjøret var vel Hafslund hovedgård utenfor Sarpsborg. Denne solgte han videre til svigerfarens bankierfirma Heftye & Søn. i 1857. Dog fortsatte han å bebo den som forpakter frem til 1877. Fra 1857 var Jacob med i styret for den nystartede Den norske Creditbank. I 1855 hadde han kjøpt Strømsborg ved Bygdø kongsgård av Johann Ludwig Tiedemann i Tiedemann Tobakkfabrikk. Etter diverse utvidelser og nybygg solgte han videre i 1864 til et interessentselskap som gikk konkurs etter et par år og etter noen år en del av Bygdø kongsgård. Faye døde i 1881. Han var forøvrig også rittmester fra 1858 til 1860 i Christiania ridende Borgergarde, det vil si kaptein i artilleriet.
I 1931 fikk Jacob Fayes vei i Oslo navn etter ham. | Jacob Andreas Christian Faye (født 18. februar 1829 i Christiania, død 10. desember 1881) var en norsk bankmann, generalkonsul, rittmester og godseier.
Han var sønn av Hans Faye (1797–1852) og Margrethe Elisabeth Nielsen (1807–1837). Faren var bankmann, av Faye (slekt). Jacob ble også bankmann. I januar 1852 giftet han seg med Johanne (Tina) Heftye (1831–1901), datter av bankier Johannes Heftye (1792–1856).
Etter farens død i august samme året (1852) overtok Jacob jobben som sjef i bankfirmaet Grüning & Co. så vel som arbeidet med å være generalkonsul for Kongeriket Preussen. Den viktigste eiendommen han overtok i arveoppgjøret var vel Hafslund hovedgård utenfor Sarpsborg. Denne solgte han videre til svigerfarens bankierfirma Heftye & Søn. i 1857. Dog fortsatte han å bebo den som forpakter frem til 1877. Fra 1857 var Jacob med i styret for den nystartede Den norske Creditbank. I 1855 hadde han kjøpt Strømsborg ved Bygdø kongsgård av Johann Ludwig Tiedemann i Tiedemann Tobakkfabrikk. Etter diverse utvidelser og nybygg solgte han videre i 1864 til et interessentselskap som gikk konkurs etter et par år og etter noen år en del av Bygdø kongsgård. Faye døde i 1881. Han var forøvrig også rittmester fra 1858 til 1860 i Christiania ridende Borgergarde, det vil si kaptein i artilleriet.
I 1931 fikk Jacob Fayes vei i Oslo navn etter ham. | Jacob Andreas Christian Faye (født 18. februar 1829 i Christiania, død 10. | 194,527 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eyvind_Hermansen | 2023-02-04 | Eyvind Hermansen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. mars', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske keramikere'] | Eyvind Hermansen (født 30. mars 1950) er en norsk keramiker. Han er utdannet ved Bergens kunsthåndverksskole, med Diplomeksamen i 1977. Hermansen er blant annet innkjøpt av Aust-Agder fylkeskommune i 1984, Den Norske Bokklubben i 1987 og av Vegårshei kommune i forbindelse med Norgesmesterskapet på ski i 1994. Han har flere separatutstillinger bak seg, blant annet Lørenskog kunstforening i 1979, Galleri Hulla i Oslo i 1982 og 1985, Hillestad galleri i Tovdal i 1986 og Galleri Framheim i Brumunddal i 1996. I 2013 hadde han sammen med de andre to i «Gutta i røyken», Dag Bratsbergsengen og Øyvind Tingleff, en utstilling i bakgården på Fengselet i Hønefoss der de også demonstrerte rakubrenning for besøkende.
Siden 1980 har Eyvind Hermansen drevet keramikkverksted i den gamle skolen på Sandøya. Her har han hovedsakelig arbeidet med produksjon av bruksgjenstander i videreføring av norsk pottemakertradisjon. I tillegg har han arbeidet med utsmykninger og andre mer billedkunstliknende uttrykk. Det er likevel brukskunst han er mest kjent for.
Av all slags keramikk, er det Den Gode Koppen som rører meg mest. Verden ble et verre sted om ingen lenger håndlaget kopper.
I 2015 ble Eyvind Hermansen tildelt Norske Kunsthåndverkeres Ærespris..
Han er medlem i Norske kunsthåndverkere Sør-Norge, (NK Sør-Norge).
| Eyvind Hermansen (født 30. mars 1950) er en norsk keramiker. Han er utdannet ved Bergens kunsthåndverksskole, med Diplomeksamen i 1977. Hermansen er blant annet innkjøpt av Aust-Agder fylkeskommune i 1984, Den Norske Bokklubben i 1987 og av Vegårshei kommune i forbindelse med Norgesmesterskapet på ski i 1994. Han har flere separatutstillinger bak seg, blant annet Lørenskog kunstforening i 1979, Galleri Hulla i Oslo i 1982 og 1985, Hillestad galleri i Tovdal i 1986 og Galleri Framheim i Brumunddal i 1996. I 2013 hadde han sammen med de andre to i «Gutta i røyken», Dag Bratsbergsengen og Øyvind Tingleff, en utstilling i bakgården på Fengselet i Hønefoss der de også demonstrerte rakubrenning for besøkende.
Siden 1980 har Eyvind Hermansen drevet keramikkverksted i den gamle skolen på Sandøya. Her har han hovedsakelig arbeidet med produksjon av bruksgjenstander i videreføring av norsk pottemakertradisjon. I tillegg har han arbeidet med utsmykninger og andre mer billedkunstliknende uttrykk. Det er likevel brukskunst han er mest kjent for.
Av all slags keramikk, er det Den Gode Koppen som rører meg mest. Verden ble et verre sted om ingen lenger håndlaget kopper.
I 2015 ble Eyvind Hermansen tildelt Norske Kunsthåndverkeres Ærespris..
Han er medlem i Norske kunsthåndverkere Sør-Norge, (NK Sør-Norge).
== Referanser ==
== Kilder ==
Harald Solberg: Norske kunsthåndverkere Agder, 1996, s. 23 og 52.
== Eksterne lenker ==
Made on Sandøya: «Eyvind Hermansen» | Eyvind Hermansen (født 30. mars 1950) er en norsk keramiker. | 194,528 |
https://no.wikipedia.org/wiki/BO-bussene | 2023-02-04 | BO-bussene | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kollektivtransport i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Selskaper etablert i 1947', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1997', 'Kategori:Telemarks samferdselshistorie', 'Kategori:Tidligere norske busselskaper'] | BO-bussene AS er et tidligere trafikkselskap med base i Grenland.
Selskapet ble etablert i 1947 gjennom en sammenslåing av det Skien-baserte selskapet Busstrafikk og det Porsgrunn-baserte selskapet Omnibusfart. Hovednerven i selskapets rutetrafikk var mellom Skien og Porsgrunn og videre til Brevik og Langesund. I tillegg betjente de de fleste bydeler i Porsgrunn og også enkelte bydeler i Skien. Bussene var opprinnelig gule med røde striper. Senere ble gulfargen byttet ut med hvitt, og mot slutten var bussene hvite med blå striper. I 1964 kjøpte selskapet inn Nordens første leddbuss.
BO-bussene ble i 1995, sammen med Ødegaardens Bilruter kjøpt opp av NSB Biltrafikk og i 1997 slått sammen til Grenland Buss, senere en del av Nettbuss Sør.
BO-bussene var en periode også eier og driver av tankbilselskapet BO Tank og reisebyrået BO Tours.
| BO-bussene AS er et tidligere trafikkselskap med base i Grenland.
Selskapet ble etablert i 1947 gjennom en sammenslåing av det Skien-baserte selskapet Busstrafikk og det Porsgrunn-baserte selskapet Omnibusfart. Hovednerven i selskapets rutetrafikk var mellom Skien og Porsgrunn og videre til Brevik og Langesund. I tillegg betjente de de fleste bydeler i Porsgrunn og også enkelte bydeler i Skien. Bussene var opprinnelig gule med røde striper. Senere ble gulfargen byttet ut med hvitt, og mot slutten var bussene hvite med blå striper. I 1964 kjøpte selskapet inn Nordens første leddbuss.
BO-bussene ble i 1995, sammen med Ødegaardens Bilruter kjøpt opp av NSB Biltrafikk og i 1997 slått sammen til Grenland Buss, senere en del av Nettbuss Sør.
BO-bussene var en periode også eier og driver av tankbilselskapet BO Tank og reisebyrået BO Tours.
== Litteratur ==
Halvorsen, Arne Chr. (2000). Fra hestedrosje til busstrafikk: reiser gjennom 90 år : et lite streiftog med små glimt fra andre rutebilselskaper i og til dels utenfor Telemark. | BO-bussene AS er et tidligere trafikkselskap med base i Grenland. | 194,529 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Virkningsprinsipp | 2023-02-04 | Virkningsprinsipp | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fysikk', 'Kategori:Grunnleggende konsepter i fysikken', 'Kategori:Klassisk mekanikk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Virkningsprinsipp i fysikken er en formulering av de fundamentale lovene basert på begrepet virkning. Mens kinetisk energi og potensiell energi for et system har bestemte verdier for hvert tidspunkt i dets bevegelse, er dets virkning et resultat av bevegelsen over et endelig tidsrom. Prinsippet sier at den klassiske bevegelsen skal ha en ekstremal virkning, det vil si være minimal eller maksimal. Ofte og spesielt for korte tidsforløp, er den minimal. Det omtales derfor mange ganger som prinsippet om minste virkning.
Det første virkningsprinsipp ble formulert av den franske naturviter og filosof Pierre Louis Maupertuis i 1744. Han forsøkte med dette å generalisere Fermats prinsipp som bestemmer lysets gang i geometrisk optikk, til også gjelde for vanlige partikler. Dette prinsippet sier at lysets gang mellom to punkt er gitt ved den banen som tar minst tid. På den tiden var det antatt at lys bestod av en strøm av små lyspartikler. Ut fra den feilantagelse at lyset beveger seg raskere i et tett medium som vann enn i et tynt medium som luft, postulerte han at en partikkel skulle bevege seg slik at dens bevegelsesmengde (massen multiplisert med hastigheten) multiplisert med tilbakelagt veistrekning skulle være minst mulig. Dette er Maupertuis' virkningsprinsipp. Det ble samme år også oppdaget av den store, sveitsiske matematiker Leonhard Euler som formulerte det på en mye mer presis måte. Opprinnelig inngikk det som et appendiks til hans store verk som la grunnlaget for moderne variasjonsregning.Hundre år senere viste den irske fysiker og matematiker William Hamilton at de samme, mekaniske lovene kunne utledes fra et enklere virkningsprinsipp basert i stedet på Lagrange-funksjonen til systemet. Har systemet en kinetisk energi T og en potensiell energi V, er denne L = T - V. Dette er i motsetning til den totale energien til systemet som er E = T + V. Noen av de viktigste fordelene med dette prinsippet er at det kan generaliseres til å gjelde også for relativistsike partikler som har hastigheter tett opp til lyshastigheten samt at det mer direkte kan benyttes i beskrivelsen av kontinuumsmekanikk og i feltteorier.
Maupertuis og Euler mente at det måtte ligge en guddommelig styrelse bak prinsippet og resultere i en perfekt verden. Men i dag vet man at den virkelig grunnen er en direkte konsekvens av kvantemekanikken som formulert av den amerikanske fysiker Richard Feynman. De kvantemekaniske lovene som virker på mikroskopisk nivå resulterer i en klassisk bevegelsen på makroskopisk nivå som har en ekstremal virkning.
| Virkningsprinsipp i fysikken er en formulering av de fundamentale lovene basert på begrepet virkning. Mens kinetisk energi og potensiell energi for et system har bestemte verdier for hvert tidspunkt i dets bevegelse, er dets virkning et resultat av bevegelsen over et endelig tidsrom. Prinsippet sier at den klassiske bevegelsen skal ha en ekstremal virkning, det vil si være minimal eller maksimal. Ofte og spesielt for korte tidsforløp, er den minimal. Det omtales derfor mange ganger som prinsippet om minste virkning.
Det første virkningsprinsipp ble formulert av den franske naturviter og filosof Pierre Louis Maupertuis i 1744. Han forsøkte med dette å generalisere Fermats prinsipp som bestemmer lysets gang i geometrisk optikk, til også gjelde for vanlige partikler. Dette prinsippet sier at lysets gang mellom to punkt er gitt ved den banen som tar minst tid. På den tiden var det antatt at lys bestod av en strøm av små lyspartikler. Ut fra den feilantagelse at lyset beveger seg raskere i et tett medium som vann enn i et tynt medium som luft, postulerte han at en partikkel skulle bevege seg slik at dens bevegelsesmengde (massen multiplisert med hastigheten) multiplisert med tilbakelagt veistrekning skulle være minst mulig. Dette er Maupertuis' virkningsprinsipp. Det ble samme år også oppdaget av den store, sveitsiske matematiker Leonhard Euler som formulerte det på en mye mer presis måte. Opprinnelig inngikk det som et appendiks til hans store verk som la grunnlaget for moderne variasjonsregning.Hundre år senere viste den irske fysiker og matematiker William Hamilton at de samme, mekaniske lovene kunne utledes fra et enklere virkningsprinsipp basert i stedet på Lagrange-funksjonen til systemet. Har systemet en kinetisk energi T og en potensiell energi V, er denne L = T - V. Dette er i motsetning til den totale energien til systemet som er E = T + V. Noen av de viktigste fordelene med dette prinsippet er at det kan generaliseres til å gjelde også for relativistsike partikler som har hastigheter tett opp til lyshastigheten samt at det mer direkte kan benyttes i beskrivelsen av kontinuumsmekanikk og i feltteorier.
Maupertuis og Euler mente at det måtte ligge en guddommelig styrelse bak prinsippet og resultere i en perfekt verden. Men i dag vet man at den virkelig grunnen er en direkte konsekvens av kvantemekanikken som formulert av den amerikanske fysiker Richard Feynman. De kvantemekaniske lovene som virker på mikroskopisk nivå resulterer i en klassisk bevegelsen på makroskopisk nivå som har en ekstremal virkning.
== Matematisk formuleringer ==
Virkningen som ble foreslått av Maupertuis for en partikkel med masse m som beveger seg fra et punkt A til et punkt B med en hastighet v = v(r) som varierer med posisjonen r langs en viss bane, er gitt ved integralet
W
=
m
∫
A
B
d
s
v
(
r
)
{\displaystyle W=m\!\int _{A}^{B}\!dsv(\mathbf {r} )}
Her er ds = vdt den infinitesemale banestrekningen som tilbakelegges i en infinitesemal tid dt. Prinsippet om minste virkning sier nå at den banen som partikkelen virkelig følger, det vil si hva vi kaller den klassiske banen, er den som gir den minste verdien for dette integralet. Euler påpekte at i denne sammenligningen av virkningene for forskjellige baner, måtte man kun betrakte baner som hadde den samme, totale energien E = T + V.
Euler viste også at dette kunne best gjøres ved en ny, matematisk metode som han utviklet med dette for øye og som i dag omtales som variasjonsregning. Betrakter man en liten variasjon av banen δr slik at hvert punkt langs den forandres til r + δr, vil det resultere i en tilsvarende variasjon δW av virkningen. Den klassiske banen er da gitt ved kravet om at denne skal være null,
δ
W
=
0
.
{\displaystyle \delta W=0\,.}
Den tilsvarende virkningen har da en ekstremalverdi. For tilstrekkelig korte baner er dette en minimum. På den måten hadde Euler gitt prinsippet om minste virkning en matematisk formulering.
=== Hamiltons virkningsprinsipp ===
Hastigheten v til partikkelen bestemmer dens kinetiske energi T = mv2/2. Derfor kan virkningsintegralet også skrives som
W
=
m
∫
A
B
d
t
v
2
=
∫
A
B
2
T
d
t
{\displaystyle W=m\!\int _{A}^{B}\!dtv^{2}=\int _{A}^{B}2Tdt}
Men nå er 2T = E + T - V slik at variasjonen av virkningen blir
δ
W
=
∫
A
B
d
t
[
δ
E
+
δ
(
T
−
V
)
]
{\displaystyle \delta W=\int _{A}^{B}\!dt[\delta E+\delta (T-V)]}
Her er første ledd lik null da δE = 0 fordi energien til de varierte banene må forbli uforandret. Andre ledd inneholder kombinasjonen L = T - V som er Lagrange-funksjonen til partikkelen. Minste virknings prinsipp kan da skrives som δS = 0 hvor
S
=
∫
A
B
d
t
(
T
−
V
)
{\displaystyle S=\int _{A}^{B}\!dt(T-V)}
som er virkningen som inngår i Hamiltons virkningsprinsipp. På denne formen vil det ikke lenger være noen restriksjoner på variasjonene δr som inngår i beregningen. De to ytterpunktene er nå angitt ved de tilsvarende tidspunktene tA og tB da partikkelen befinner seg der.
I denne fremstillingen har man betraktet en ikke-relativistisk partikkel hvor Lagrange-funksjonen kan skrives direkte uttrykt ved kinetisk og potensiell energi som L = T - V. Men for mer generelle system er det ikke mulig å foreta en slik enkel oppsplitting. Den eneste fundamentale størrelsen som inngår i Hamiltons virkningsprinsipp er da kun Lagrange-funksjonen. For eksempel, så følger Einsteins feltligninger for gravitasjonsfeltet ved å sette denne lik den skalare krummningen til det tilsvarende 4-dimensjonale tidrommet som vist av den tyske matematiker David Hilbert i 1915. Det var samme år som Albert Einstein kom frem til dem på en mer indirekte måte.
== Referanser ==
== Litteratur ==
H. Goldstine: A History of the Calculus of Variations from the 17th through the 19th Century, Springer, New York (1980). ISBN 1-4613-8106-8. | Virkningsprinsipp i fysikken er en formulering av de fundamentale lovene basert på begrepet virkning. Mens kinetisk energi og potensiell energi for et system har bestemte verdier for hvert tidspunkt i dets bevegelse, er dets virkning et resultat av bevegelsen over et endelig tidsrom. | 194,530 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%B8iten_Br%C3%A6nderi | 2023-02-04 | Løiten Brænderi | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Løtens historie', 'Kategori:Norske brennerier', 'Kategori:Næringsliv i Løten'] | Løiten Brænderi ble etablert som råspritbrenneri i 1855 og var i drift fram til 1995.
| Løiten Brænderi ble etablert som råspritbrenneri i 1855 og var i drift fram til 1995.
== Historikk ==
Løiten Brænderi ble dannet som et interessentselskap for å produsere råsprit basert på potetleveranser. Fordi selskapets første direksjonsmøte ble avholdt 14. mars 1855, ble det i 1885 bestemt at denne datoen skulle være å anse som selskapets stiftelsesdato. Det ble da utstedt 36 aksjer til 32 medunderskrivere. Brenneribygningen ble reist på gården Norderhaug østres grunn like ved elva Fura. Driften ble startet 15. januar 1856 og alt i første driftsår begynte brenneriet både med rensning av varen og med destillasjon. I 1871 ble det vedtatt at selskapet skulle «oprette og indtil videre drive en Destillation med Lager og Udsalg af renset Brendevin i Christiania» (se privatarkiv nr. 252 - Løiten Brænderis Destillation - i Statsarkivet i Hamar). Da Staten ved Vinmonopolet overtok all produksjon og salg av norsklaget sprit, ble Løiten Brænderis Destillation nedlagt. Løiten Brænderi fortsatte da med produksjonen av råsprit på lisens for Vinmonopolet. I 1930-årene startet brenneriet med annen virksomhet, bl.a. omsetting av bær og frukt. I 1936 ble varemerket Løiten Brænderis Fruktsaft registrert og brenneriet drev en stor saft- og syltetøyproduksjon frem til 1989. Husmassen ble da solgt til Løten Kommunale Eiendomsselskap, mens spritproduksjonen ble utskilt i eget selskap som så i 1995 ble kjøpt av NOPO, som la ned spritproduksjonen i Løten.
Arkivet etter Løiten Brænderi er oppbevart ved Statsarkivet i Hamar.
== Kilder ==
Privatarkivkatalogen. Statsarkivet i Hamar. Besøkt 12. april 2015
Løiten Brænderi: Historie Besøkt 12. april 2015 | Løiten Brænderi ble etablert som råspritbrenneri i 1855 og var i drift fram til 1995. | 194,531 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Unfinished_Sympathy | 2023-02-04 | Unfinished Sympathy | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1991', 'Kategori:Singler fra 1991', 'Kategori:Singler fra 1996', 'Kategori:Tina Turner-sanger'] | Unfinished Sympathy er en sang skrevet av Grantley Marshall, Andrew Vowles og Robert Del Naja som den ble spilt inn og gitt ut på singel med Massive Attack i 1991. Singelen kom på 1.-plass i Nederland, 9.-plass i Sveits, 13.-plass i Storbritannia, 15.-plass i Belgia, 17.-plass i Tyskland, 40.-plass i Sverige og 48.-plass i New Zealand. Sangen er også å finne på albumet Blue Lines som ble gitt ut senere samme år.
Tina Turner spilte inn sangen og ga den ut på albumet Wildest Dreams i 1996. Sangen ble utgitt på singel senere samme år. Singelen kom også på 9.-plass i Frankrike. | Unfinished Sympathy er en sang skrevet av Grantley Marshall, Andrew Vowles og Robert Del Naja som den ble spilt inn og gitt ut på singel med Massive Attack i 1991. Singelen kom på 1.-plass i Nederland, 9.-plass i Sveits, 13.-plass i Storbritannia, 15.-plass i Belgia, 17.-plass i Tyskland, 40.-plass i Sverige og 48.-plass i New Zealand. Sangen er også å finne på albumet Blue Lines som ble gitt ut senere samme år.
Tina Turner spilte inn sangen og ga den ut på albumet Wildest Dreams i 1996. Sangen ble utgitt på singel senere samme år. Singelen kom også på 9.-plass i Frankrike. | Unfinished Sympathy er en sang skrevet av Grantley Marshall, Andrew Vowles og Robert Del Naja som den ble spilt inn og gitt ut på singel med Massive Attack i 1991. Singelen kom på 1. | 194,532 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bredek_fjellg%C3%A5rd | 2023-02-04 | Bredek fjellgård | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Rana', 'Kategori:Gårder i Nordland', 'Kategori:Sider med kart'] | Bredek fjellgård er en gård i Stormdalen i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Gården ble bebodd i 1830-årene, og var i drift frem til 1965 da den ble fraflyttet. Rana Museum overtok driften i 1972. Gården utviklet seg ikke på samme måte som gårder andre steder i Rana, hvor moderne landbruksmaskiner, innlagt vann og kloakk og strøm etter hvert ble alminnelig. Dette gjør gården spesiell, og sjelden i sitt slag.
På gårdene står det opprinnelige våningshuset, fjøs med løe i overbygningen, masstue, utedo og vedskjul. Gården har hatt flere utengsløer, hvorav én er gjenværende. Våningshuset er satt sammen av to deler, inner- og ytterstua, med separat inngang.
I dag er fjellgården et yndet turmål, og innmarken og engene holdes i hevd av Statsskog, som er grunneier. Etter at Rana Museum overtok gården har den fungert som en dokumentasjon på levesett i eldre tider. Gården er brukt som turistattraksjon og besøksgård av lokale barnehager og skoler.
| Bredek fjellgård er en gård i Stormdalen i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Gården ble bebodd i 1830-årene, og var i drift frem til 1965 da den ble fraflyttet. Rana Museum overtok driften i 1972. Gården utviklet seg ikke på samme måte som gårder andre steder i Rana, hvor moderne landbruksmaskiner, innlagt vann og kloakk og strøm etter hvert ble alminnelig. Dette gjør gården spesiell, og sjelden i sitt slag.
På gårdene står det opprinnelige våningshuset, fjøs med løe i overbygningen, masstue, utedo og vedskjul. Gården har hatt flere utengsløer, hvorav én er gjenværende. Våningshuset er satt sammen av to deler, inner- og ytterstua, med separat inngang.
I dag er fjellgården et yndet turmål, og innmarken og engene holdes i hevd av Statsskog, som er grunneier. Etter at Rana Museum overtok gården har den fungert som en dokumentasjon på levesett i eldre tider. Gården er brukt som turistattraksjon og besøksgård av lokale barnehager og skoler.
== Historie ==
Brødrene Erik Johan Monsen (1800–1877) og Mons Monsa (1802–1870) fra Rundhaugen (Furuheia) i Grønfjelldalen ryddet hver sin fjellgård i Stormdalen. Mons Monsa ryddet Inner-Bredek i 1831 og broren ryddet Yter Bredek i 1833. De to brukene lå rundt 700 meter fra hverandre, på hver sin side av dalen. Yter-Bredek befinner seg omkring 320 meter over havet.
Erik Monsen ble født 3. februar 1800. Han var tømrer, snekker og murer og dro rundt i distriktet og utførte arbeid. På sin vandring fra Storforshei til Beiarn for å utføre arbeid gikk han gjennom Stormdalen. Her la han merke til forholdene i dalen, med tanke på etablering av en gård. Spesielt ble et område som ble snøfritt tidlig på våren, litt nord for gårdene, viktig for gårdsdriften ved at buskapen kunne slippes tidlig ut her.
Inner-Bredek ble nedlagt i 1890-årene. Gården ble da slått sammen med Yter-Bredek etter at siste bruker Ole Andreas Olsen og hans kone Lovise Abrahamsdatter Vesterlund forlot gården.
Fra 1833 drev Erik og hans familie Yter-Bredek. Gården har siden gått fra far til sønn. I 1930- og 1940-årene hadde de 15 geiter, 6 kyr og 5-6 sauer som bidro til smør- og osteproduksjon. Mathias Bredek var siste bruker av gården og forlot den i 1965.
Området rundt Saltfjellet – Svartisen er et av de eldste og viktigste området for samiske kulturminner. Det er funnet flere spor etter samiske bosetninger, såkalte stallotufter som stammer fra middelalderen. Det finnes flere spor etter bureisninger fra slutten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet i fjellheimen rundt Bredek.Området var kjent for å være rikt på bjørn. Ifølge tradisjonen sies det at navnet Bredek kommer fra det samiske ordet «Barradak», som betyr Bjørnlandet. Men det er også andre tolkninger av ordet, som «Bratt gressli» eller «Bredt dike».
På Bredek kan man finne et noe spesielt kulturminne, nemlig surfôrsgroper. Disse vitner om at folket på Bredek fulgte med i utviklingen av landbruket. Bakgrunnen for teknikken ligger i 1800-tallets driftsform, nemlig februk, hvor feet var viktigst, ikke kornet. Surfôrsgropene anses som forgjengeren til dagens silo og rundballer.
Agronomer reiste rundt og oppfordret folk til å begynne med surfôr,- der man skulle grave en grop, rundt fire alen bred og tre alen dyp. Helst skulle det graves i leirjord, gjøres vanntett samt ilegges et enkelt gulv som lå et stykke opp fra jordbunnen. Høyet skulle så trampes ned for å få ut mest mulig luft, ofte med hest, for jo mindre luft, jo bedre kvalitet på surhøyet. Veggene ble bordkledd og på toppen skulle man dekke med halm, bjerkenever eller lyng, og ovenpå der igjen skulle det dekkes med leire eller leireiblandet sand. Slik skulle fôret ligge i minst åtte uker, før det ble gravd opp og gitt til dyrene. Surfôrsmetoden var enklere enn å tørke høyet på somrer hvor det ofte var dårlig høytørke. Surfôrsteknikken må være noe første bruker på Bredek kan ha benyttet seg av, og restene av disse gropene kan da dateres til siste del av 1800-tallet.
== Livnæring på gården ==
Siden Bredek var en fjellgård, rundt 320 meter over havet, som lå over jordbruk- og tregrensen hørte jakt- og beiterettigheter til. I hovedsak foregikk jakten fra oktober til mars der bjørn, ulv og gaupe var ulike rovdyr som ble jaktet på. Først og fremst var det huden og skinnene som ga det største utbyttet. Det ble brukt til klær, skotøy, samt møbler og kjøretøyer. Røyskatt og reveskinn var høyt skattet. Snarefangst etter orrfugl, rype og hare har vært det vanligste på Bredek.
På gården ble det meste av klær, sko og redskaper lagd selv; ved å spinne garn, strikke og stampe vadmel.
Kvinnene stod for den daglige gårdsdriften. Storfe, sau, geit og hest utgjorde februket og bidro til smør og osteproduksjon. Bredek var kjent for sin geitost, og folk kom langveis fra for å sikre seg denne.
«Bredek-kålrabien» var en kålrabisort som ble utviklet i Bredek. Kålrabien kom til dalen fra Sverige omkring 1900-tallet. Bredek-kålrabien ble ikke stor, men den var hardfør og tålte mange av de vanlige mangelsykdommene som rotvekster ble utsatt for. Bredek-kålrabien blir fremdeles dyrket. Bonden Joar Eiterå er den som holder den i hevd. I 1983 dyrket Joar og Johannes Eiterå frem 4 kg frø som ble lagret i Nordic Gene Bank i Sverige. Frøene ble registrert 21. mai 1985 med registreringsnr: NGB5016.
== Bygninger på gården ==
=== Bolighusene ===
Det er uvisst hvordan de aller første husene på Bredek så ut, men det sies at rester av det aller første bolighuset er det som senere ble mastua på gården. Ved siste gjenoppbygging i 1991/1992 er det svært lite som minner om at dette er det eldste av de to bolighusene på Bredek. Bolighuset er to separate hus som ble plassert vegg i vegg, med en enkel to-roms planløsning.
=== Mastua ===
I et område som Bredek hvor seterdriften var dominerende, hadde de egne hus for oppbevaring av f.eks kjøtt, fisk, melke og osteprodukter. Slike hus kaltes i Nordland for mastu/melkebu. Mastua på Bredek er laftet i bjørk med torvtak.
Man kan fremdeles se tydelige spor av inventaret som for eksempel hyller og lignende i mastua på Bredek fjellgård.
=== Smia ===
På en isolert gård som Bredek var det livsnødvendig å ha ei smie. Når man ser på hva de produserte i smia (hestesko, ljå, meier, kniver og øks) ser man hvilken betydning den har for den daglige gårdsdrifta. Smia var små laftede en-etasjes hus som sto i utkanten av bebyggelsen på grunn av brannfaren ved den.
Smia på Bredek ble tatt av et stort skred i 1940-årene sammen med stabburet og kverna som stod på gården.
== Aktiviteter på gården i senere tid ==
Nasjonalpark og verneområdestyrer har utredet en skjøtselrapport, 2012, om hva som er gjort, og hva som trengs av skjøtsel på fjellgårdene i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark.Hvert år siden 2007 har Rana Museum holdt åpen gård på Bredek, med omvisning og kafésalg.I tidsrommet fra 2008-2012 har Polarsirkelen Friluftsråd, Statskog og flere andre arrangører samlet 28 ungdommer fra hele regionen for å drive gården.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Helgeland museum om Bredek fjellgård Arkivert 24. august 2019 hos Wayback Machine. | Bredek fjellgård er en gård i Stormdalen i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Gården ble bebodd i 1830-årene, og var i drift frem til 1965 da den ble fraflyttet. | 194,533 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Finnmark_jordsalgskommisjon | 2023-02-04 | Finnmark jordsalgskommisjon | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Myndigheter i Finnmark'] | Finnmark jordsalgskommisjon var en statlig kommisjon som behandlet blant annet søknader om kjøp og salg av statlige eiendommer i Finnmark. Kommisjonen endret senere navn til Finnmark jordsalgskontor.
Lov 22. mai nr. 7 1902 om Afhændelse af Statens Jord og Grund i Finmarkens Amts Landdistrikt avløste Jordsalgsloven av 1863. Den nye loven bestemte at det skulle opprettes en kommisjon som skulle forberede jordsalgssakene. Kommisjonen skulle ledes av en fast formann for hele amtet. Han skulle beskikkes av Kongen. De to andre medlemmene av kommisjonen vekslet alt etter hvor den eiendommen som var gjenstand for behandling, lå. Det ene medlemmet ble oppnevnt av vedkommende herredsstyre, dessuten skulle lensmannen i distriktet være med (§2). I visse tilfeller kunne amtmannen, etter jordsalgsformannens forslag, bestemme at en utmålingsforretning bare skulle avholdes av lensmannen og det medlemmet som var oppnevnt av herredsstyret. Da måtte saken være av en "utvivlsom og enkel Beskaffenhed" (§2).
Søknader om overdragelse av jord eller annen grunn skulle skje til lensmannen i det distriktet hvor jorda lå. Kommisjonens formann avgjorde hvilke søknader som straks skulle avslås og hvilke som skulle fremmes videre. Denne avgjørelsen kunne søkeren forlange forelagt amtmannen og vedkommende departement (§2). Ifølge Reglementet av 7. juli 1902 skulle lensmannen og det herredsstyreoppnevnte medlemmet av Jordsalgskommisjonen avgi en foreløpig uttalelse om søknadene og sende dem direkte til formannen. Hvis det dreide seg om utmåling i skogdistrikt, eller i umiddelbar nærhet av et slikt, skulle sakene først sendes til vedkommende skogforvalter til uttalelse (Reglement §3).
Utmålingsforretninger som ble behandlet av en samlet kommisjon, skulle som regel avholdes kun én gang om året i hvert herred (R.§3). Ved en utmålingsforretning skulle det bestemmes hvor utmålet skulle ligge, videre utstrekning, grenser og pris. Det skulle også skyldsettes (Lov 1902 §2).
Alle utmålingsforretninger skulle innføres både i formannens og vedkommende lensmanns protokoll. Dersom forretningen ble bestyrt av lensmannen, skulle han snarest mulig sende utskrift av protokollen med saksdokumentene, og eventuelt kjøpekontrakt, til Jordsalgskommisjonens formann. Alle protokoller skulle autoriseres av amtmannen og forsynes med register som inneholdt eiendommenes navn i alfabetisk rekkefølge og utmålingenes dato (R.§5f).
Kommisjonens formann skulle sende spesialutskrift av de avholdte utmålingsforretninger sammen med sakens bilag, og eventuelt kjøpekontrakt, til amtmannen. Denne skulle så sende med sin uttalelse, samt eventuelt utkast til skjøte, til vedkommende regjeringsdepartement, som skulle bestemme om eiendommen kunne avhendes på de foreslåtte vilkår og eventuelt meddele approbasjon på kjøpet (R.§7).
Visse typer eiendommer og herligheter som tilhørte staten kunne også bortforpaktes. Hvis rekvirenten forlangte det, eller det offentlige anså det ønskelig, skulle det som ble bortforpaktet måles opp og betegnes med tydelige grenser. Hvis det oppstod uenighet mellom lensmann og rekvirent om hvorvidt oppmåling skulle holdes, skulle dette avgjøres av Jordsalgskommisjonens formann. Hans avgjørelse kunne bringes inn for amtmannen.
Den første kommisjonsformann var Hans Konrad Foosnæs som ble beskikket i 1902. Han holdt kontor i Beitstaden i Nord-Trøndelag. I 1909 ble lensmannen i Nesseby, Edvard Kornelius Opdahl, konstituert i stillingen. I 1910 overtok Carsten Wilhelm Anker Klouman som formann for kommisjonen. Han hadde kontor i Tana. Klouman ble politimester i Vestfinnmark i 1915, men registreres i statskalenderen fra 1917 også som jordsalgsformann. Det året ble stillingen overtatt av Sefanias Aksnes, som ble avløst av Sigurd Kaasen i 1920. Det nevnes ikke i statskalenderen hvor Aksnes hadde kontor. Heller ikke Kaasen er oppført med noen adresse før i 1925. Da opplyses det at han holdt til i Vadsø, som hele tiden senere var kontorsted for jordsalgsformannen.
Lov 12. mars 1965 om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke avløste Jordsalgsloven av 1902. Her heter det bl.a. at statens umatrikulerte grunn kunne selges eller festes bort, men visse typer grunnarealer som nevnes i loven var unntatt for salg (§2) (15. juli 1966 ble det fastsatt forskrifter til loven, se Norske Lover 1. avd., s. 1049f.). Nå ble kontoret i Vadsø kalt Finnmark jordsalgskontor. Den daglige lederen fikk tittelen jordsalgssjef. Det ble nå opprettet et styre med fylkesmannen som fast formann. Styret behandlet saker som har prinsipiell betydning og som angår eiendommer med stor økonomisk verdi.
Arkivet oppbevares ved Statsarkivet i Tromsø.
| Finnmark jordsalgskommisjon var en statlig kommisjon som behandlet blant annet søknader om kjøp og salg av statlige eiendommer i Finnmark. Kommisjonen endret senere navn til Finnmark jordsalgskontor.
Lov 22. mai nr. 7 1902 om Afhændelse af Statens Jord og Grund i Finmarkens Amts Landdistrikt avløste Jordsalgsloven av 1863. Den nye loven bestemte at det skulle opprettes en kommisjon som skulle forberede jordsalgssakene. Kommisjonen skulle ledes av en fast formann for hele amtet. Han skulle beskikkes av Kongen. De to andre medlemmene av kommisjonen vekslet alt etter hvor den eiendommen som var gjenstand for behandling, lå. Det ene medlemmet ble oppnevnt av vedkommende herredsstyre, dessuten skulle lensmannen i distriktet være med (§2). I visse tilfeller kunne amtmannen, etter jordsalgsformannens forslag, bestemme at en utmålingsforretning bare skulle avholdes av lensmannen og det medlemmet som var oppnevnt av herredsstyret. Da måtte saken være av en "utvivlsom og enkel Beskaffenhed" (§2).
Søknader om overdragelse av jord eller annen grunn skulle skje til lensmannen i det distriktet hvor jorda lå. Kommisjonens formann avgjorde hvilke søknader som straks skulle avslås og hvilke som skulle fremmes videre. Denne avgjørelsen kunne søkeren forlange forelagt amtmannen og vedkommende departement (§2). Ifølge Reglementet av 7. juli 1902 skulle lensmannen og det herredsstyreoppnevnte medlemmet av Jordsalgskommisjonen avgi en foreløpig uttalelse om søknadene og sende dem direkte til formannen. Hvis det dreide seg om utmåling i skogdistrikt, eller i umiddelbar nærhet av et slikt, skulle sakene først sendes til vedkommende skogforvalter til uttalelse (Reglement §3).
Utmålingsforretninger som ble behandlet av en samlet kommisjon, skulle som regel avholdes kun én gang om året i hvert herred (R.§3). Ved en utmålingsforretning skulle det bestemmes hvor utmålet skulle ligge, videre utstrekning, grenser og pris. Det skulle også skyldsettes (Lov 1902 §2).
Alle utmålingsforretninger skulle innføres både i formannens og vedkommende lensmanns protokoll. Dersom forretningen ble bestyrt av lensmannen, skulle han snarest mulig sende utskrift av protokollen med saksdokumentene, og eventuelt kjøpekontrakt, til Jordsalgskommisjonens formann. Alle protokoller skulle autoriseres av amtmannen og forsynes med register som inneholdt eiendommenes navn i alfabetisk rekkefølge og utmålingenes dato (R.§5f).
Kommisjonens formann skulle sende spesialutskrift av de avholdte utmålingsforretninger sammen med sakens bilag, og eventuelt kjøpekontrakt, til amtmannen. Denne skulle så sende med sin uttalelse, samt eventuelt utkast til skjøte, til vedkommende regjeringsdepartement, som skulle bestemme om eiendommen kunne avhendes på de foreslåtte vilkår og eventuelt meddele approbasjon på kjøpet (R.§7).
Visse typer eiendommer og herligheter som tilhørte staten kunne også bortforpaktes. Hvis rekvirenten forlangte det, eller det offentlige anså det ønskelig, skulle det som ble bortforpaktet måles opp og betegnes med tydelige grenser. Hvis det oppstod uenighet mellom lensmann og rekvirent om hvorvidt oppmåling skulle holdes, skulle dette avgjøres av Jordsalgskommisjonens formann. Hans avgjørelse kunne bringes inn for amtmannen.
Den første kommisjonsformann var Hans Konrad Foosnæs som ble beskikket i 1902. Han holdt kontor i Beitstaden i Nord-Trøndelag. I 1909 ble lensmannen i Nesseby, Edvard Kornelius Opdahl, konstituert i stillingen. I 1910 overtok Carsten Wilhelm Anker Klouman som formann for kommisjonen. Han hadde kontor i Tana. Klouman ble politimester i Vestfinnmark i 1915, men registreres i statskalenderen fra 1917 også som jordsalgsformann. Det året ble stillingen overtatt av Sefanias Aksnes, som ble avløst av Sigurd Kaasen i 1920. Det nevnes ikke i statskalenderen hvor Aksnes hadde kontor. Heller ikke Kaasen er oppført med noen adresse før i 1925. Da opplyses det at han holdt til i Vadsø, som hele tiden senere var kontorsted for jordsalgsformannen.
Lov 12. mars 1965 om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke avløste Jordsalgsloven av 1902. Her heter det bl.a. at statens umatrikulerte grunn kunne selges eller festes bort, men visse typer grunnarealer som nevnes i loven var unntatt for salg (§2) (15. juli 1966 ble det fastsatt forskrifter til loven, se Norske Lover 1. avd., s. 1049f.). Nå ble kontoret i Vadsø kalt Finnmark jordsalgskontor. Den daglige lederen fikk tittelen jordsalgssjef. Det ble nå opprettet et styre med fylkesmannen som fast formann. Styret behandlet saker som har prinsipiell betydning og som angår eiendommer med stor økonomisk verdi.
Arkivet oppbevares ved Statsarkivet i Tromsø.
== Eksterne lenker ==
Arkivkatalog for Finnmark jordsalgskommisjon | Finnmark jordsalgskommisjon var en statlig kommisjon som behandlet blant annet søknader om kjøp og salg av statlige eiendommer i Finnmark. Kommisjonen endret senere navn til Finnmark jordsalgskontor. | 194,534 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nederlandsk_mesterskap_p%C3%A5_sk%C3%B8yter_enkeltdistanser_2015 | 2023-02-04 | Nederlandsk mesterskap på skøyter enkeltdistanser 2015 | ['Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Friesland (Nederland)', 'Kategori:Hurtigløp på skøyter i 2014', 'Kategori:Hurtigløp på skøyter i 2015', 'Kategori:Nederlandske enkeltdistansemesterskap på skøyter', 'Kategori:Sport i Nederland i 2015'] | Nederlandsk mesterskap på skøyter enkeltdistanser 2015 avholdes i Thialf i Heerenveen fra 31. oktober til 2. november 2014.
| Nederlandsk mesterskap på skøyter enkeltdistanser 2015 avholdes i Thialf i Heerenveen fra 31. oktober til 2. november 2014.
== Medaljeoversikt ==
=== Kvinner ===
=== Menn ===
== Eksterne lenker ==
(nl) Direkte overføring på NOS nett-TV
(nl) KPN NK Afstanden Schaatsen.nl
(nl) Statistieken en programma NK Afstanden 2015 på www.schaatsstatistieken.nl (Artikkel datert 30. oktober 2014.)
(nl) Resultatoversikt på SpeedSkatingStats.com
(nl) Resultatoversikt på SpeedSkatingStats.com | Nederlandsk mesterskap på skøyter enkeltdistanser 2015 avholdes i Thialf i Heerenveen fra 31. oktober til 2. | 194,535 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%B8iten_Br%C3%A6nderis_Destillation | 2023-02-04 | Løiten Brænderis Destillation | ['Kategori:1871 i Norge', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske brennerier', 'Kategori:Næringsliv i Oslo', 'Kategori:Selskaper etablert i 1871'] | Løiten Brænderis Destillation ble etablert i 1871 som et destilleri under Løiten Brænderi.
| Løiten Brænderis Destillation ble etablert i 1871 som et destilleri under Løiten Brænderi.
== Historikk ==
På en ekstraordinær generalforsamling i Løiten Brænderi 14. februar 1871 ble det gitt samtykke til at direksjonen i brenneriet skulle «oprette og indtil videre drive en Destillation med Lager og Udsalg af renset Brendevin i Christiania». Bestyrer av denne virksomheten ble Anders Løwlie. Virksomheten som kom i gang 15. mai 1871, leide til å begynne med lokaler på hjørnet av Storgaten og Nygaten, men flyttet i løpet av høsten 1876 over til Karl XIIs gate 7, en eiendom som var innkjøpt i 1874. I og med kjøpet av Karl XIIs gate 7 hadde firmaet overtatt en allerede eksisterende mineralvannfabrikk som ble drevet videre av den nye eieren. I disse lokalene holdt firmaet til inntil det ble nedlagt i 1927.
Løiten Brænderis Destillasjon var den største i sitt slag i landet så lenge slik virksomhet var tillatt i privat regi. Firmaet opprettet for øvrig i 1900 A/S Den norske Ætherfabrikk 'i forbindelse med destillasjonen'. I forbudstiden 1918-1926 hadde firmaet også overtatt og drev en fabrikk for kosmetiske artikler, AZAL A/S. Da brennevinsforbudet ble opphevet i 1926, hadde de fleste firmaene som tidligere hadde destillert sprit, blitt kjøpt opp av Vinmonopolet A/S. Bare Løiten Brænderi Destillasjon hadde overlevd økonomisk de 7 årene forbudstiden hadde vart, bl.a. pga. stor eksport av sine varer og ved satsing på salg av andre produkter: brus fra mineralfabrikken, eter fra Ætherfabrikken og kosmetik og tannkrem fra Azal-fabrikken. Men den norske regjeringen måtte i 1926 ta en prinsippavgjørelse for å unngå en 'uholdbar konkurransesituasjon'. Avgjørelsen innebar at Vinmonopolet fikk monopol på produksjon og salg av norsklaget sprit og Løiten ble tvunget til å selge. På en ekstra generalforsamling 22.02.1927 ble en overdragelseskontrakt med Vinmonopolet vedtatt. Overrettssakfører O. Chr. Berg fikk i oppdrag å avvikle driften gjennom selskapet Løiten Brenneris Handelsselskap. Den siste utlodningen av selskapet skjedde 4. juli 1931.
== Litteratur ==
Privatarkivkatalog. Statsarkivet i Hamar. | Løiten Brænderis Destillation ble etablert i 1871 som et destilleri under Løiten Brænderi. | 194,536 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Momek | 2023-02-04 | Momek | ['Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Mo i Rana', 'Kategori:Norske industriselskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 2012'] | Momek AS (Momek Group) er et nordnorsk industrikonsern med virksomhet innenfor vedlikehold, modifikasjon, fabrikasjon, byggentreprenørskap og bemanning. Selskapet er et privat aksjeselskap, med hovedkontor i Mo industripark, Mo i Rana. Det som i dag er Momek konsernet hadde sin oppstart i 1998. Selskapet har per 2014 om lag 350 ansatte spredt rundt på de 8 ulike datterselskapene.
Konsernet arbeider på regional, nasjonal og internasjonal basis med diverse oppdrag og produksjoner. De har følgende markedsområder: bergverk, prosessindustri, olje og gass, havbruk og fornybar energi.
| Momek AS (Momek Group) er et nordnorsk industrikonsern med virksomhet innenfor vedlikehold, modifikasjon, fabrikasjon, byggentreprenørskap og bemanning. Selskapet er et privat aksjeselskap, med hovedkontor i Mo industripark, Mo i Rana. Det som i dag er Momek konsernet hadde sin oppstart i 1998. Selskapet har per 2014 om lag 350 ansatte spredt rundt på de 8 ulike datterselskapene.
Konsernet arbeider på regional, nasjonal og internasjonal basis med diverse oppdrag og produksjoner. De har følgende markedsområder: bergverk, prosessindustri, olje og gass, havbruk og fornybar energi.
== Historie ==
=== 1998–1999 ===
Momek konsernet startet opp i 1998 av Wiggo Dalmo, under den avdelingen som i dag (2014) heter Momek Fabrication AS. Det begynte som et enkeltmannsforetak i Mo Industripark. Dalmo var utdannet industrimekaniker og det var denne tjenesten enkeltmannsforetaket tilbød.
Tanken bak Momek var egentlig at det skulle drives privat og skulle være maks 6 ansatte. På grunn av store endringer i industrien, viste det seg at etterspørselen etter mekanikere var ganske stor ved Mo Industripark. Dermed var målet med 6 ansatte nådd allerede innen utgangen av det første året.
Enkeltmannsforetaket gikk over til Momek Fabrication AS i 1999 som i dag er et av datterselskapene. Selskapet arbeider med å bearbeide metaller til interne og eksterne virksomheter on- og offshore.
=== 2000–2011 ===
Etter oppstartsperioden besto Momek av 6 industrimekanikere. Etter hvert som behovet for andre typer fagarbeidere viste seg ved Mo Industripark, valgte Momek å ansette flere arbeidere innenfor andre fagområder. Utviklingen og veksten fortsatte, og resulterte i dannelsen av ulike datterselskap.
I 2002 kjøpte Momek bemanningsselskapet Solidimo AS, som har hovedkontor i Mo Industripark. Solidimo AS bemanner arbeidere innen bygg, anlegg og mekaniske fag nasjonalt og internasjonalt.Utvidingen av konsernet gav en kraftig økning i omsetning og produksjon i denne perioden. Fra 2006 til 2008 opplevde Momek sin desidert største vekst; der de på to år firedoblet omsetningen. I 2007 ble Momek Building AS stiftet. Da selskapet ble opprettet jobbet de med oppføring og rehabelitering av bygg. Ett år senere (2008) ble Momek Lithouse AS etablert, som ett datterselskap under Momek Building. Sammen med Momek Civil AS som ble opprettet i 2009, utgjør disse selskapene byggentreprenør-divisjonen i Momek konsernet.
I samme periode (2008) ble Momek Group AS opprettet. Momek Group utgjør Momeks vedlikeholds-, fabrikasjons-, modifikasjon- og bemanningsdivisjon. Momek Fabrication AS og Solidimo AS lå i denne perioden under Momek Group AS. I senere tid ble Momek Services AS startet (2008) og Pumpeteknikk Nord AS (Momek PTN AS, 2014) kjøpt opp og utgjør i 2014 Momek Group AS sammen med Momek Fabrication AS og Solidimo AS.
== Momek i dag (2012–2014) ==
Momek er i dag en av Nord-Norges største verkstedkonsern og har ca 350 ansatte fordelt på de ulike datterselskapene. Selskapet holder fortsatt til i Mo Industripark, hvor de har verkstedslokaler og administrasjonsbygg. Etter flere år med betydelig vekst nådde de i 2013 en årsomsetning på 500 millioner norske kroner. I 2012 kjøpte HiTecVision opp over 50% av Momek As, og ble industriell og finansiell eier av bedriften. HiTecVision er en av Europas største investorer innenfor olje- og gassvirksomhet.Momek har i dag en juridisk struktur som gjør at selskapene samarbeider internt på flere plan.
=== Oversikt over divisjoner ===
== Nevneverdige prosjekter ==
Sydvaranger Gruve
I 2009 ble det avgjort at utvinning av jernmalm i Sydvaranger gruve i Kirkenes skulle gjenopptas. Da inngikk Momek Group AS en avtale med Sydvaranger Gruve AS om at Momek skulle bistå i gjenoppbyggingen av gruveverket. Selve stålproduksjonen ble utført i Mo Industripark og er til nå det største prosjektet Momek har hatt målt i antall arbeidstimer og ansatte involvert.Svea, Svalbard
I 2010 inngikk byggdivisjonen til Momek Group en avtale med Store Norske Spitsbergen Kullkompani AS, om en totalrentreprise av et oppredningsverk på 1.200m2. Oppredningsverket er bygd for å skille ut koks av massen som tas ut av gruvene på Svalbard. Prosjektet ble ferdigstilt sommeren 2011.Subsea 7
I 2013 inngikk Momek Group en kontrakt med Subsea 7 som omhandlet leveransen av tilsammen 35 sugeanker til Aasta Hansteen-feltet i Norskehavet. Sugeankrene skal produseres og leveres av Momek Group ved utgangen av 2014, og den samlede vekten på denne leveransen vil være opp mot 3000 tonn.Dette er hittil den største kontrakten Momek Group har hatt per dags dato.
== Eiere og ledelse ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Kjøp av Techteam
Kjøp av Pumpeteknikk Nord AS
Sydvaranger Gruve
Gaselleprisen | | datterselskap = 8 stk | 194,537 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torvtilsynet | 2023-02-04 | Torvtilsynet | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Finnmarks historie', 'Kategori:Myndigheter i Finnmark'] | Torvtilsynet hadde oppsyn med torvmyrene i Finnmark.
| Torvtilsynet hadde oppsyn med torvmyrene i Finnmark.
== Historikk for Torvtilsynet i Finnmark ==
Mot slutten av 1800-tallet begynte en å føle behovet for et ordnet oppsyn med torvmyrene i Finnmark. Finnmark amtsformannskap tok et initiativ overfor Stortinget i 1893. Det resulterte i Lov 3. aug. 1897 nr. 6 om Torvskur paa Statens Grund i Finmarken. Den bestemte at torvskur på statens grunn inntil videre skulle være tillatt, men bare til husbruk etter utvisning etter regler fastsatt av amtmannen (§ 1). Torvmyrene i en kommune kunne ikke brukes av andre enn kommunens egne innvånere uten at amtmannen hadde gitt særskilt tillatelse. Dersom det oppstod tvist om torvmyrene i en kommune, kunne amtmannen fordele torvmyrene mellom de enkelte grendene i kommunen, etter å ha innhentet herredsstyrets uttalelse (§2). Oppsyn med at loven, og anordninger gitt med hjemmel i loven, ble overholdt, skulle føres av en torvmester ansatt av departementet, eller av lensmennene, med bistand av tilsynsmenn ansatt av amtmannen (§4). Loven trådte i kraft 1. januar 1898.
Kgl.res. 18. juni 1898 gav bestemmelser om lønn til torvmesteren og 24 lokale tilsynsmenn. Instruks for torvmesteren ble utferdiget av Indredepartementet 2. februar 1898. De lokale tilsynsmenn skulle være torvmesterens lokale tilsynsmenn på stedet. Tilsvarende tilsynsordninger var også etablert på andre områder som hadde med forvaltningen av Finnmarksallmenningen å gjøre (lappetilsyn i reindriften, skogtilsynsmenn og elveoppsyn).
Ifølge torvmesterens instruks fra 1898 skulle han føre protokoll over torvutvisningen med beskrivelse av de torvtak som de enkelte ble tildelt. Det skulle også lages riss eller kroki, hvis det ikke var tatt opp kart, med anvisning om hvordan en skulle gå fram ved utvinningen av torva. Avskrift av protokollen, eventuelt med kart, skulle leveres til tilsynsmennene med underretning om hvordan torvtakene skulle behandles. I tillegg til forhandlingsprotokollen skulle torvmesteren føre journal og kopibok.
Instruksen sa videre at amtmannen var torvmesterens nærmeste overordnede. Torvmesteren skulle derfor henvende seg dit for å få klarhet i saker som ikke var regulert av regler og gjeldende bestemmelser. I spørsmål "af mere faglig Natur" skulle henvendelsene skje til Skogdirektøren fordi torvmesteren hørte til dennes etat.
I 1897 ble Adolf Dal tilsatt som torvmester i Finmarkens amt. I statskalenderen for 1904, 1905 og 1906 registreres torvmesterstillingen som ubesatt. Fra 1907 nevnes imidlertid to torvmestere i Finnmark, nemlig skogforvalterne i henholdsvis Vest- og Aust-Finnmark. Skogforvalteren i Vest-Finnmark fortsatte å utøve stillingen som torvmester i Vest-Finnmark helt til etter siste krig. Fra 1912 var det imidlertid vandrelæreren i jordbruk i Tana som innehadde stillingen som torvmester i Aust-Finnmark. I 1921 ble Reidar Tharaldsen i Jarfjord i Sør-Varanger ansatt som torvmester i Aust-Finnmark. Torvmesterstillingen i Aust-Finnmark stod ledig noen år etter krigen. I 1950 ble imidlertid Axel Stock tilsatt som torvmester for hele Finnmark fylke. Hans adresse var Krampenes pr. Vadsø. Stock døde i 1962, og ifølge et skriv av 7. november samme år hadde Direktoratet for statens skoger bestemt at fra 1. januar 1963, og inntil videre, skulle torvmesterens arbeid utføres av jordsalgsformannen i Finnmark.
Ifølge Regler og bestemmelser for behandling av statens torvmyrer i Finnmark fylke som trådte i kraft 1. januar 1913, skulle enhver som ville ta torv på statens grunn henvende seg til distriktets tilsynsmann innen 1. mai hvert år for å få anvist hvor og hvorledes han skulle ta torv. Det gjaldt imidlertid ikke eiere og brukere av boplasser som allerede hatt fått anvist særskilt oppmerket torvtak.
10. mars 1933 gav fylkesmannen en instruks for tilsynsmenn ved torvoppsynet i Finnmark fylke. Tilsynsmennenes nærmeste foresatte var torvmesteren og fylkesmannen (pkt. 1). Ifølge instruksen skulle tilsynsmennene nøye påse at all torvskur på statens grunn ble utført etter de gjeldende regler og gitte anvisninger. Tilsynsmennene skulle befare sitt distrikt (driftsfeltene) minst to ganger årlig, første gang ved begynnelsen av arbeidstida og andre gang etter endt skur eller stikning. Så blir det i detalj opplistet hva tilsynsmannen spesielt skulle legge merke til under befaringene (pkt. 3). I neste punkt heter det at tilsynsmennene var pliktige til å følge torvmesteren på hans reiser i deres tilsynsdistrikt og å assistere ved oppmålingene (pkt 4).
Videre skulle hver tilsynsmann føre en protokoll eller oppsynsbok for sitt distrikt (pkt. 6). Den skulle autoriseres av torvmesteren og ha følgende inndeling:
"a) fortegnelse over torvtakerne, torvtakets beliggenhet og når utvist samt over
dagsarbeider for utført pliktarbeide av torvtakerne
b) bemerkninger om de iakttakelser de har gjort under sine reiser
c) fortegnelser over anmeldelser for overtredelser av reglene."
Tilsynsmennene skulle innen 1. oktober hvert år sende inn rapport om sommerens arbeidsdrift til torvmesteren. Rapporten skulle skrives på et særskilt trykt skjema (pkt. 8). Tilsynsmennene skulle ved sin ansettelse få et beskikkelsesdokument som viste hovedvilkårene for deres ansettelse, bl.a. deres lønnsvilkår (pkt. 10).
Lov 12. mars 1965 om statens umatrikulerte grunn i Finnmark opphevet loven fra 1897 om torvskur i Finnmark (§6) fordi en mente at det ikke lenger var behov for noen egen lov om torvstikking i Finnmark. I den nye loven er det imidlertid tatt inn en egen paragraf om torvstikking (§5). Her heter det at innbyggerne i en kommune inntil videre etter utvisning kunne stikke torv til husbehov på torvmyrer som lå innenfor kommunens grenser på statens umatrikulerte grunn. Denne loven fikk virkning fra 1. juli 1965.
Som en konsekvens av at 1897-loven ble opphevet, ble ordningen med torvtilsynsmenn opphevet og deres stillinger inndratt. Jordsalgssjefen i Finnmark orienterte torvtilsynsmennene om dette i brev av 22. desember 1965.
Arkivmateriale om torvtilsynet er i arkivet til Finnmark jordsalgskommisjon som oppbevares ved Statsarkivet i Tromsø.
== Eksterne lenker ==
Arkivkatalog Finnmark jordsalgskommisjon | Torvtilsynet hadde oppsyn med torvmyrene i Finnmark. | 194,538 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tynset_skytebane | 2023-02-04 | Tynset skytebane | ['Kategori:Artikler hvor eier mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Tynset', 'Kategori:Skytebaner i Innlandet', 'Kategori:Sport i Tynset'] | Tynset skytebane er en skytebane for rifle- og hagleskyting ca. 4 km nordøst for sentrum i Tynset i Innlandet. Banen ble åpnet i 1962, og eies av Tynset skytterlag. Banen har elektroniske skiver på 200 m, 100 m, 15 m innendørs og på løpende elg. Det er også tilrettelagt for innskyting til feltskyting på hold opp til 600 m og det er et eget treningsanlegg for felthurtigskyting. I tillegg til skytterlagets aktiviteter har Tynset J&FF bane for løpende elg og en trapbane (leirdue) på området.
| Tynset skytebane er en skytebane for rifle- og hagleskyting ca. 4 km nordøst for sentrum i Tynset i Innlandet. Banen ble åpnet i 1962, og eies av Tynset skytterlag. Banen har elektroniske skiver på 200 m, 100 m, 15 m innendørs og på løpende elg. Det er også tilrettelagt for innskyting til feltskyting på hold opp til 600 m og det er et eget treningsanlegg for felthurtigskyting. I tillegg til skytterlagets aktiviteter har Tynset J&FF bane for løpende elg og en trapbane (leirdue) på området.
== Historie ==
Tynset skytterlag sin bane har blitt flyttet flere ganger, men dagens bane ble bygd og tatt i bruk i 1961/62. Flere store mesterskap har blitt arrangert på banen, bl.a. NM i jaktfeltskyting i 1990 og 2014, elgbane-NM i 2000 og 2008, Norgescupstevne i 2005 og landsdelskretsstevne i baneskyting senest i 2013.
== Se også ==
Liste over skytebaner i Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Tynset skytterlag
Tynset J&FF Arkivert 10. april 2016 hos Wayback Machine. | | commons = | 194,539 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hammerfest_yrkesskole | 2023-02-04 | Hammerfest yrkesskole | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Skoler i Hammerfest', 'Kategori:Videregående skoler i Troms og Finnmark'] | Hammerfest yrkesskole ble opprettet i 1947 som en kommunalt drevet yrkesskole under Hammerfest kommune. Fylkestinget ønsket å opprette to fullstendige yrkesskoler i fylket og valget falt på Hammerfest og Kirkenes. De to skolene skulle utvikle hver sine spesialiteter. Til Hammerfest ble det vedtatt å legge linjer for jern og metall, motormekanikere, snekkere, tømrere, skipstømrere og kjole- og draktsøm. I Kirkenes skulle det bygges opp linjer for jern og metall, landbruksmekanikere, bilmekanikere, elektrikere og betong og forskalings-snekkere.
Under ledelse av tømmermester Bernhard Hanssen begynte skolen i Hammerfest i 1947 med å utdanne snekkere, men virksomheten ble raskt utvidet. Senere ble det opprettet linjer for handel og kontor, elektrofag, sveising osv, mens andre linjer ble lagt ned. Linjen for handel og kontor ble omtalt som "Hammerfest Handelsskole", men var altså administrert av yrkesskolen.
Under Hammerfest yrkesskoles administrasjon, og under samme styre, ble den tekniske aftenskolen startet opp igjen i 1947, nå under navnet Hammerfest Lærlingeskole. Inntil 1960, da første byggetrinn av yrkesskolens nybygg stod ferdig, foregikk lærlingeskolens undervisning i realskolens lokaler.
Etter lov om videregående opplæring i 1975 skiftet både Hammerfest yrkesskole og Hammerfest gymnas navn til Hammerfest videregående skole.
| Hammerfest yrkesskole ble opprettet i 1947 som en kommunalt drevet yrkesskole under Hammerfest kommune. Fylkestinget ønsket å opprette to fullstendige yrkesskoler i fylket og valget falt på Hammerfest og Kirkenes. De to skolene skulle utvikle hver sine spesialiteter. Til Hammerfest ble det vedtatt å legge linjer for jern og metall, motormekanikere, snekkere, tømrere, skipstømrere og kjole- og draktsøm. I Kirkenes skulle det bygges opp linjer for jern og metall, landbruksmekanikere, bilmekanikere, elektrikere og betong og forskalings-snekkere.
Under ledelse av tømmermester Bernhard Hanssen begynte skolen i Hammerfest i 1947 med å utdanne snekkere, men virksomheten ble raskt utvidet. Senere ble det opprettet linjer for handel og kontor, elektrofag, sveising osv, mens andre linjer ble lagt ned. Linjen for handel og kontor ble omtalt som "Hammerfest Handelsskole", men var altså administrert av yrkesskolen.
Under Hammerfest yrkesskoles administrasjon, og under samme styre, ble den tekniske aftenskolen startet opp igjen i 1947, nå under navnet Hammerfest Lærlingeskole. Inntil 1960, da første byggetrinn av yrkesskolens nybygg stod ferdig, foregikk lærlingeskolens undervisning i realskolens lokaler.
Etter lov om videregående opplæring i 1975 skiftet både Hammerfest yrkesskole og Hammerfest gymnas navn til Hammerfest videregående skole.
== Arkiv ==
Skolens arkiv oppbevares ved Statsarkivet i Tromsø.
== Kilder ==
Arkivkatalog ved Statsarkivet i Tromsø
== Eksterne lenker ==
Arkivkatalog ved Statsarkivet i Tromsø | Hammerfest yrkesskole ble opprettet i 1947 som en kommunalt drevet yrkesskole under Hammerfest kommune. Fylkestinget ønsket å opprette to fullstendige yrkesskoler i fylket og valget falt på Hammerfest og Kirkenes. | 194,540 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bibiche_Mourier | 2023-02-04 | Bibiche Mourier | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 1. februar', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske keramikere', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Bibiche Elisabeth Mourier (født 1. februar 1952 i Paris) er en norsk keramiker, bosatt i Risør.
Hun ble utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) i perioden 1971-1975. Etter eksamen reiste hun til Risør, og var med på å etablere Villvin kunstgruppe i 1976. Mourier har en rekke separatutstillinger bak seg, blant annet på Galleri F 15 i Moss i 1982, Galleri Frøyner i Oslo i 1983, Kunstnerforbundet Oslo 1989, Galleri Villvin i 1989, 1991, 1993 og galleri Osebro i 1995. Sommeren 2014 hadde hun et felles kunstprosjekt med billedkunstner Ola Steen i galleri Osebro i Porsgrunn, der temaet var hav og fisk.
Bibiche Mouriers arbeider er innkjøpt av Norsk kulturråd, Statsministerens kontor, Risør kommune, Aust-Agder fylke og Riksgalleriet. Hun har også mottatt Statens 3-årige arbeidsstipend, Statens reisestipend og Aust-Agder fylkeskommunale kulturstipend.
Bibiche Mourier var med på å etablere keramikkbedriften Acanthus i 1991 sammen med kunstnerkolleger Nina Gresvig og Arnfinn Strand. I tillegg har hun i en årrekke vært medarrangør av Villvin kunsthåndverkmarked i Risør. Mourier er medlem i Norske kunsthåndverkere Sør-Norge (NK Sør-Norge).
Dyr og planter har alltid vært viktig i dekorer og ornamenter i Mouriers kunsthåndverk, som bruker dreide, kjevlede og modellerte teknikker i sitt arbeid.
Føler meg som en kunsthåndverker sterkt knyttet til det estetiske i dyr og planter. En utfordring jeg bare MÅ bearbeide, både som form, som ornament, som farge og som overflate. Elsker den direkte prosessen det er å lage keramiske arbeider: Lytte til hva materialet sier om hvor det vil og hva det liker. Å kunne forandre veien i det øyeblikket prosessen viser meg nye veier og nysgjerrigheten vil lure meg videre.
| Bibiche Elisabeth Mourier (født 1. februar 1952 i Paris) er en norsk keramiker, bosatt i Risør.
Hun ble utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) i perioden 1971-1975. Etter eksamen reiste hun til Risør, og var med på å etablere Villvin kunstgruppe i 1976. Mourier har en rekke separatutstillinger bak seg, blant annet på Galleri F 15 i Moss i 1982, Galleri Frøyner i Oslo i 1983, Kunstnerforbundet Oslo 1989, Galleri Villvin i 1989, 1991, 1993 og galleri Osebro i 1995. Sommeren 2014 hadde hun et felles kunstprosjekt med billedkunstner Ola Steen i galleri Osebro i Porsgrunn, der temaet var hav og fisk.
Bibiche Mouriers arbeider er innkjøpt av Norsk kulturråd, Statsministerens kontor, Risør kommune, Aust-Agder fylke og Riksgalleriet. Hun har også mottatt Statens 3-årige arbeidsstipend, Statens reisestipend og Aust-Agder fylkeskommunale kulturstipend.
Bibiche Mourier var med på å etablere keramikkbedriften Acanthus i 1991 sammen med kunstnerkolleger Nina Gresvig og Arnfinn Strand. I tillegg har hun i en årrekke vært medarrangør av Villvin kunsthåndverkmarked i Risør. Mourier er medlem i Norske kunsthåndverkere Sør-Norge (NK Sør-Norge).
Dyr og planter har alltid vært viktig i dekorer og ornamenter i Mouriers kunsthåndverk, som bruker dreide, kjevlede og modellerte teknikker i sitt arbeid.
Føler meg som en kunsthåndverker sterkt knyttet til det estetiske i dyr og planter. En utfordring jeg bare MÅ bearbeide, både som form, som ornament, som farge og som overflate. Elsker den direkte prosessen det er å lage keramiske arbeider: Lytte til hva materialet sier om hvor det vil og hva det liker. Å kunne forandre veien i det øyeblikket prosessen viser meg nye veier og nysgjerrigheten vil lure meg videre.
== Referanser ==
== Kilder ==
Solberg, Harald: Norske kunsthåndverkere Agder, 1996, s. 26, 53 og 54.
== Eksterne lenker ==
Christina Tveit: «Stiller ut felles kunstprosjekt» i Aust Agder Blad 7. mai 2014 (Besøkt 3. november 2014) | Bibiche Elisabeth Mourier (født 1. februar 1952 i Paris) er en norsk keramiker, bosatt i Risør. | 194,541 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roger_Fenton | 2023-02-04 | Roger Fenton | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske fotografer', 'Kategori:Dødsfall 8. august', 'Kategori:Dødsfall i 1869', 'Kategori:Fødsler 28. mars', 'Kategori:Fødsler i 1819', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Roger Fenton (født 28. mars 1819, død 8. august 1869) var en britisk fotograf og regnes som en av de aller første krigsfotografene. Han fotograferte scener fra Krimkrigen som ble publisert i Illustrated London News.
| Roger Fenton (født 28. mars 1819, død 8. august 1869) var en britisk fotograf og regnes som en av de aller første krigsfotografene. Han fotograferte scener fra Krimkrigen som ble publisert i Illustrated London News.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Roger Fenton – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Roger Fenton – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Roger Fenton (født 28. mars 1819, død 8. | 194,542 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beethoven_(film) | 2023-02-04 | Beethoven (film) | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1992', 'Kategori:Språkvask 2022-10'] | Beethoven er en amerikansk komediefilm fra 1992, regissert av Brian Levant. Filmen er den første i filmserien om Sankt bernhardshunden Beethoven som ble oppkalt etter komponisten Ludwig van Beethoven. Manus til filmen ble skrevet av John Hughes (under pseudonymet Edmond Dantes) og Amy Holden Jones.
| Beethoven er en amerikansk komediefilm fra 1992, regissert av Brian Levant. Filmen er den første i filmserien om Sankt bernhardshunden Beethoven som ble oppkalt etter komponisten Ludwig van Beethoven. Manus til filmen ble skrevet av John Hughes (under pseudonymet Edmond Dantes) og Amy Holden Jones.
== Handling ==
Filmen begynner med at en St. Bernard-valp og flere andre dyr blir stjålet fra en dyrebutikk av to ranere, Harvey (Oliver Platt) og Vernon (Stanley Tucci). St. Bernard-valpen stikker av fra tyvene og sniker seg inn i hjemmet til Newton-familien. Han klatrer opp i sengen til en liten jente og begynner å slikke henne i ansiktet, og vekker henne. Den arbeidsnarkomane faren, George Newton (Charles Grodin), ønsker ikke alt ansvaret som kommer ved å eie en hund, men hans kone, Alice (Bonnie Hunt), og barna deres overbeviser ham om å beholde hunden. Familien prøver å finne på et navn til det nye familie-medlemmet, og den yngste datteren Emily (Sarah Rose Karr), begynner å spille Ludwig van Beethoven sin femte symfoni på piano og hunden begynner å bjeffe. Dermed får han navnet "Beethoven". George fokuserer på Beethovens negative egenskaper, men resten av familien knytter seg sterkt til ham.
Beethoven hjelper barna å overvinne deres problemer på forskjellige måter. Hunden hjelper den eldste datteren, Ryce (Nicholle Tom), til å snakke med en gutt fra skolen som Ryce er forelsket i. Den skremmer vekk en mobber som plager sønnen, Ted (Christopher Castile), og den redder Emily når hun faller i svømmebassenget. George blir stadig mer sjalu på grunn av all hengivenheten som Beethoven får fra familien. Hans frustrasjon øker enda mer når Beethovens krumspring ødelegger en middag som George arrangerer for Brad (David Duchovny) og Brie (Patricia Heaton), som ønsker å investere i og - i all hemmelighet - svindle ham for firmaet hans. Familien tar med Beethoven til en veterinær, Dr. Herman Varnick (Dean Jones), for en rutinemessig undersøkelse og vaksinasjoner. De vet ikke at legen er involvert i uetiske og dødelige dyreforsøk, og at det var denne legen som leide de to tyvene, Harvey og Vernon, i begynnelsen av filmen for å skaffe flere dyr til ham.
Veterinæren oppfordrer familien til å forlate Beethoven på veterinær-kontoret over natten, men familien nekter. Dr. Varnick snakker med George alene, og han påstår at St. Bernardshunder ofte er mentalt ustabile som gjør dem potensielt farlige for mennesker. Han råder George til å avlive hunden før den kanskje skader noen. Men egentlig vil Dr. Varnick ha en St. Bernardshund for å teste en ny type ammunisjon til skytevåpen, som han vil teste på en hund med en stor hodeskalle. Kort tid senere avlegger Dr. Varnick et besøk hjemme hos Newton-familien under dekke av å følge opp Beethoven. Uten at familien ser det slår han Beethoven flere ganger i et forsøk på å få hunden til å angripe ham slik at hunden virker voldelig. Han bruker deretter litt falsk blod, og han påstår at Beethoven bet ham i armen. Han krever at Beethoven skal avlives, ellers vil han anmelde dem til politiet. Emily, som var vitne til at Dr. Varnick gikk løs på Beethoven, prøver å få foreldrene til å innse at Varnick lyver, men George, som aldri har hatt likt Beethoven, tar med hunden til Dr. Varnicks kontor.
Underveis til veterinæren oppdager George sine egne følelser for hunden, og han husker da hans egen far måtte ta med en av hundene deres til en veterinær for å bli avlivet og han aldri tilga faren sin for dette. George er redd at hans egen familie vil hate ham for å ta Beethoven vekk fra familien. Men han etterlater likevel Beethoven hos Dr. Varnick, og når han returnerer hjem med halsbåndet til Beethoven, ser ungene på ham i sinne før de går fra middagsbordet i stedet for å sitte ved siden av ham. Senere, etter å ha sett barnas sorg og snakket med Alice, går George motvillig med på å snakke med Dr. Varnick igjen. Familien blir med til veterinæren, men Dr. Varnick hevder at Beethoven allerede er avlivet. George blir opprørt fordi Varnick sa at dette ikke ville skje før dagen etter. George oppdager at Dr. Varnick ikke har noen bitemerker på armen, og han innser at han løy om angrepet. George slår ham ned før han reiser sin vei med familien. De går til politiet for å anmelde saken, men de er over-arbeidet og har ikke tid til å etterforske saken med en gang. Familien reiser tilbake til veterinær-kontoret. Beethoven kommer seg fri, men blir tatt til fange igjen av Harvey og Vernon, mens Alice ringer politiet.
George avbryter Dr. Varnick i det han skal til å skyte Beethoven. Før Dr. Varnick kan gjøre noe mer biter en Jack Russell Terrier ham i skrittet, noe som gjør at han avfyrer et skudd i luften. Ted (som hørte skuddet sammen med Ryce og Emily) kjører familiens bil inn i bygningen, og de redder alle de fangende hundene. Familien ser at Harvey og Vernon prøver å flykte, og de sender flokken av sinte hunder etter dem. De prøver å flykte inn på en søppelplass, bare for å bli angrepet av en flere doberman-hunder. Dr. Varnick, som hevder sin uskyld, og Harvey og Vernon blir arrestert for dyreplageri. Familien blir hyllet som helter og havner på nyhetene, og George begynner å bli glad i Beethoven. Ryce får også en telefon fra klasse-kameraten, Mark, som hun har romantiske følelser for. Familien legger seg for å sove om kvelden, og sier god natt til Beethoven og alle hundene de reddet.
== Rolleliste ==
Charles Grodin som George Newton
Bonnie Hunt som Alice Newton
Nicholle Tom som Ryce Newton
Christopher Castile som Ted Newton
Sarah Rose Karr som Emily Newton
Dean Jones som Dr. Herman Varnick
Oliver Platt som Harvey
Stanley Tucci som Vernon
David Duchovny som Brad
Patricia Heaton som Brie
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Beethoven på Internet Movie Database
(no) Beethoven hos Filmfront
(sv) Beethoven i Svensk Filmdatabas
(da) Beethoven i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Beethoven på Allociné
(nl) Beethoven på MovieMeter
(en) Beethoven på AllMovie
(en) Beethoven på Turner Classic Movies
(en) Beethoven på Rotten Tomatoes
(en) Beethoven på Box Office Mojo | USA | 194,543 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Illustrated_London_News | 2023-02-04 | The Illustrated London News | ['Kategori:1842 i Storbritannia', 'Kategori:2003 i Storbritannia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Aviser nedlagt i 2003', 'Kategori:Nedlagte britiske aviser', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1842', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | The Illustrated London News var verdens første ukeavis med illustrasjoner. Den første utgaven utkom ut lørdag 14. mai 1842. Avisen ble publisert ukentlig frem til 1971 og etter det med lengre mellomrom. Fra 1994 til 2003 kom de ut to ganger i året. I 2003 ble avisen lagt ned. Selskapet fortsetter i dag som selskapet Illustrated London News Ltd, et publiserings-, innholds- og digitalbyrå i London, som har publiserings- og forretningsarkivene til magasinet.
Grunnleggeren av magasinet, Herbert Ingram, ble født i Boston i Lincolnshire i 1811, og åpnet en trykkeri-, kiosk- og bokhandelsvirksomhet i Nottingham rundt 1834 i samarbeid med sin svoger, Nathaniel Cooke.Som avisbud ble Ingram slått av den pågående økningen i avissalg da avisene inneholdt bilder og sjokkerende historier. Ingram begynte å planlegge en ukeavis som skulle inneholde bilder i hver utgave.Ingram leide et kontor, rekrutterte illustratører og reportere, og ansatt som redaktør Frederick William Naylor Bayley (1808–1853), tidligere redaktør for National Omnibus. Den første utgaven av The Illustrated London News dukket opp lørdag 14. mai 1842, tidsbestemt for å rapportere om den unge dronning Victorias første maskeradeball. Dens 16 sider og 32 tregraveringer (xylografi) dekket emner som krigen i Afghanistan, den store jernbaneulykken i Versailles, en undersøkelse av kandidatene til det amerikanske presidentvalget for 1844, omfattende reportasjer kriminalitet, teater- og bokanmeldelser, og en liste over fødsler, ekteskap og dødsfall. Ingram hyret inn 200 menn til å bære plakater gjennom Londons gater for å promotere den første utgaven av hans nye avis.
| The Illustrated London News var verdens første ukeavis med illustrasjoner. Den første utgaven utkom ut lørdag 14. mai 1842. Avisen ble publisert ukentlig frem til 1971 og etter det med lengre mellomrom. Fra 1994 til 2003 kom de ut to ganger i året. I 2003 ble avisen lagt ned. Selskapet fortsetter i dag som selskapet Illustrated London News Ltd, et publiserings-, innholds- og digitalbyrå i London, som har publiserings- og forretningsarkivene til magasinet.
Grunnleggeren av magasinet, Herbert Ingram, ble født i Boston i Lincolnshire i 1811, og åpnet en trykkeri-, kiosk- og bokhandelsvirksomhet i Nottingham rundt 1834 i samarbeid med sin svoger, Nathaniel Cooke.Som avisbud ble Ingram slått av den pågående økningen i avissalg da avisene inneholdt bilder og sjokkerende historier. Ingram begynte å planlegge en ukeavis som skulle inneholde bilder i hver utgave.Ingram leide et kontor, rekrutterte illustratører og reportere, og ansatt som redaktør Frederick William Naylor Bayley (1808–1853), tidligere redaktør for National Omnibus. Den første utgaven av The Illustrated London News dukket opp lørdag 14. mai 1842, tidsbestemt for å rapportere om den unge dronning Victorias første maskeradeball. Dens 16 sider og 32 tregraveringer (xylografi) dekket emner som krigen i Afghanistan, den store jernbaneulykken i Versailles, en undersøkelse av kandidatene til det amerikanske presidentvalget for 1844, omfattende reportasjer kriminalitet, teater- og bokanmeldelser, og en liste over fødsler, ekteskap og dødsfall. Ingram hyret inn 200 menn til å bære plakater gjennom Londons gater for å promotere den første utgaven av hans nye avis.
== Litteratur ==
Hibbert, Christopher (1975): The Illustrated London News' Social History of Victorian Britain. Angus & Robertson. ISBN 0-207-95657-X.
Law, Graham (2001): Indexes to Fiction in The Illustrated London News (1842–1901) and the Graphic, (1869–1901). Victorian Fiction Research Guides 29, Victorian Fiction Research Unit, Department of English, University of Queensland.
Sinnema, Peter (1998): Dynamics of the Pictured Page: Representing the Nation in The Illustrated London News. Aldershot: Ashgate.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) The Illustrated London News – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Illustrated London News
The Illustrated London News & Winston Churchill – UK Parliament Living Heritage | The Illustrated London News var verdens første ukeavis med illustrasjoner. Den første utgaven utkom ut lørdag 14. | 194,544 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bod%C3%B8_frisbeeklubb | 2023-02-04 | Bodø frisbeeklubb | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frisbeegolf', 'Kategori:Sport i Bodø'] | Bodø Frisbeeklubb er en klubb som primært driver med frisbeegolf. Den har tilhold ved Bratten aktivitetspark i Bodø i Nordland. Klubben er medlem av Norges Frisbeeforbund, og har, per 2014, registrert 40 medlemmer.
| Bodø Frisbeeklubb er en klubb som primært driver med frisbeegolf. Den har tilhold ved Bratten aktivitetspark i Bodø i Nordland. Klubben er medlem av Norges Frisbeeforbund, og har, per 2014, registrert 40 medlemmer.
== Baner ==
I Bodø finnes det to frisbeegolfbaner. Den ene ligger i Rensåsparken i sentrum av byen. Denne banen består av 12 hull.
Banen i Rensåsparken er designet av Sune Wentzel og Kent Andre Aagnes.
Den andre ligger på Bratten, i Bratten aktivitetspark. Ca. fem minutter nord for sentrum. Denne banen består av 18 hull.
Banen på Bratten aktivitetspark er designet av Sune Wentzel, Espen Møkkelgjerd og Kent Andre Aagnes.
== Aktiviteter ==
Parken Open (Singel turnering)
BFK Open (Klubbmesterskap)
Rakkepakk (Pargolfturnering)
Bodø Open (Norgescup)
Påskeputten (Puttekonkurranse)
Juleputten (Puttekonkurranse)
== Historie ==
Klubben ble stiftet 28.08.2009 av Kent Andre Aagnes og Kristian Kyllingstad.
Bodø Open har vært arrangert som en del av Norges Cup hele 3 ganger.
Klubben har som beste notering i Norges Cup en 10.-plass å vise til i 2014 ved Ron Kaspersen.
Bodø Frisbeegolfklubb har hatt besøk av store norske frisbeeprofiler som blant annet, 6 ganger verdensmester. Og Espen Møkkelgjerd, 1 gang Europamester og mange ganger Norgesmester.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Bodø Frisbeeklubb er en klubb som primært driver med frisbeegolf. Den har tilhold ved Bratten aktivitetspark i Bodø i Nordland. | 194,545 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Framtidsbiblioteket | 2023-02-04 | Framtidsbiblioteket | ['Kategori:Bjørvika', 'Kategori:Kultur i Oslo'] | Framtidsbiblioteket er et kunstprosjekt utviklet av den skotske kunstneren Katie Paterson. Prosjektet er utviklet i regi av Bjørvika Utvikling (BU) i forbindelse med utbyggingen av Bjørvika. Det er ett av flere kunstverk som skal realiseres innenfor kuratorvisjonen Slow Space i området.
Framtidsbiblioteket tar sikte på å samle inn en originaltekst fra en forfatter hvert år fra 2014 til 2114. Disse tekstene skal forsegles og oppbevares i et spesialdesignet rom i det nye Deichman bibliotek i Bjørvika. Til kunstprosjektet tilhører det også et skogsområde i Nordmarka som ble hogget ned før det ble plantet 1000 nye trær som om hundre år skal bli til papiret som bøkene trykkes på.
Kanadiske Margaret Atwood er den første bidragsyteren til prosjektet. Hun overleverte sitt manus, kalt Scribbler Moon, under en seremoni i Nordmarka i mai 2015. I 2016 leverte den britiske romanforfatteren David Mitchell sitt bidrag, From Me Flows What You Call Time. For 2017 ble den islandske dikteren Sjón valgt, og i 2018 skal tyrkiske Elif Shafak levere sitt bidrag.
| Framtidsbiblioteket er et kunstprosjekt utviklet av den skotske kunstneren Katie Paterson. Prosjektet er utviklet i regi av Bjørvika Utvikling (BU) i forbindelse med utbyggingen av Bjørvika. Det er ett av flere kunstverk som skal realiseres innenfor kuratorvisjonen Slow Space i området.
Framtidsbiblioteket tar sikte på å samle inn en originaltekst fra en forfatter hvert år fra 2014 til 2114. Disse tekstene skal forsegles og oppbevares i et spesialdesignet rom i det nye Deichman bibliotek i Bjørvika. Til kunstprosjektet tilhører det også et skogsområde i Nordmarka som ble hogget ned før det ble plantet 1000 nye trær som om hundre år skal bli til papiret som bøkene trykkes på.
Kanadiske Margaret Atwood er den første bidragsyteren til prosjektet. Hun overleverte sitt manus, kalt Scribbler Moon, under en seremoni i Nordmarka i mai 2015. I 2016 leverte den britiske romanforfatteren David Mitchell sitt bidrag, From Me Flows What You Call Time. For 2017 ble den islandske dikteren Sjón valgt, og i 2018 skal tyrkiske Elif Shafak levere sitt bidrag.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Framtidsbibliotekets offisielle nettside
Framtidsbiblioteket omtalt på nettsiden til Bjørvika utvikling
Framtidsbiblioteket omtalt på nettisden til Slow Space | Framtidsbiblioteket er et kunstprosjekt utviklet av den skotske kunstneren Katie Paterson. Prosjektet er utviklet i regi av Bjørvika Utvikling (BU) i forbindelse med utbyggingen av Bjørvika. | 194,546 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tysk_mesterskap_p%C3%A5_sk%C3%B8yter_enkeltdistanser_2015 | 2023-02-04 | Tysk mesterskap på skøyter enkeltdistanser 2015 | ['Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hurtigløp på skøyter i 2014', 'Kategori:Hurtigløp på skøyter i 2015', 'Kategori:Lichtenberg', 'Kategori:Sport i Berlin', 'Kategori:Sport i Tyskland i 2015', 'Kategori:Tyske enkeltdistansemesterskap på skøyter'] | Tysk mesterskap på skøyter enkeltdistanser 2015 avholdes i Sportforum Hohenschönhausen i Berlin 1. til 2. november 2014.
| Tysk mesterskap på skøyter enkeltdistanser 2015 avholdes i Sportforum Hohenschönhausen i Berlin 1. til 2. november 2014.
== Medaljeoversikt ==
=== Kvinner ===
=== Menn === | Tysk mesterskap på skøyter enkeltdistanser 2015 avholdes i Sportforum Hohenschönhausen i Berlin 1. til 2. | 194,547 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rikki_Septimus | 2023-02-04 | Rikki Septimus | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. april', 'Kategori:Dødsfall i 2007', 'Kategori:Fødsler 20. juni', 'Kategori:Fødsler i 1931', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Johannesburg', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sørafrikanske skuespillere'] | Rikki Cliffan Septimus (født 20. juni 1931 i Johannesburg i Sør-Afrika, død 23. april 2007 i København i Danmark) var en sørafrikansk danser, musikalartist, koreograf og regissør.
| Rikki Cliffan Septimus (født 20. juni 1931 i Johannesburg i Sør-Afrika, død 23. april 2007 i København i Danmark) var en sørafrikansk danser, musikalartist, koreograf og regissør.
== Bakgrunn og utdannelse ==
Han ble født i Sør-Afrika, men forlot hjemlandet allerede 16-17 år gammel til fordel for London. Der startet en karriere som danser, og han ble utdannet i Storbritannia, USA og Italia.
== Virksomhet i Norden ==
Tidlig i 1960-årene turnerte han i Norden med en britisk oppsetning av West Side Story, og med denne gjestet han også Oslo i 1962 med gjestespill på Folketeatrets gamle scene i 1962.1964 kom Septimus for alvor inn i norsk teater i keiserrollen i stykket Keiser Jones ved Det norske teatret. Hans motspillere var da Earle Hyman og Ola B. Johannessen. Deretter ble han ansatt som regissør og koreograf for en norsk versjon av West Side Story ved samme teater. Septimus ble en viktig person i etableringen av norsk musikalteater, og figurerte både foran og bak kulissene. Suksessen til West Side Story var også med på å tenne interessen for jazzdans i Norge.Han hadde selv sentrale roller i flere oppsetninger, blant annet West Side Story og The King and I, der han både var skuespiller og regissør. Septimus arbeidet dessuten flere steder i Europa med musikkteater, blant annet i Danmark og Storbritannia. Den siste forestillingen han satt opp som regissør i Norge var Ai, ai, for en artig krig for Riksteatret.
Han var blant annet kjent for sin, i norske øyne, uortodokse stil. Selv uttalte han følgende etter premieren på West Side Story i 1965: «Jeg har vært et monstrum overfor danserne, og jeg har fornærmet, såret og krenket dem på det groveste. Enkelte hater meg vel fremdeles, men det var nødvendig for det skal jo hates på scenen, og det er ikke lett å lære nordmenn å hate». Septimus kjørte skuespillerne kontroversielt hardt, og han utmattet, fornærmet og krenket dem for å mane frem den rette aggressiviteten til West Side Story.Det var den kontroversielle stilen som også skulle sørge for at Septimus fikk en tidlig sorti fra norsk teater. Da Det norske teatret satt opp The King and I fortsatte Rikki Septimus den kontroversielle stilen. Han syntes at norske skuespillere og dansere var mer opptatt av tariff enn av kunsten. Under en av forestillingene oppsto det en voldsom krangel bak scenen mellom Septimus og birolleinnehaver Ingebjørg Sem, der det endte med at Septimus slo Sem, og ble forvist fra teatret. Selv ikke etter offentlige beklagelser i Dagbladet og Aftenposten var Septimus velkommen tilbake.Septimus valgte å bosette seg i København i Danmark, der han underviste i dans, drev spesialforretning for dansetøy - og i en kortere periode drev nattklubben «After Dark».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rikki Septimus på Internet Movie Database
(sv) Rikki Septimus i Svensk Filmdatabas
(da) Rikki Septimus på Filmdatabasen
(da) Rikki Septimus på danskefilm.dk | Rikki Cliffan Septimus (født 20. juni 1931 i Johannesburg i Sør-Afrika, død 23. | 194,548 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rikke_Normann | 2023-02-04 | Rikke Normann | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. desember', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Bærum kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Rikke Normann (født 28. desember 1982 i Bærum) er en norsk artist, sanger og låtskriver.
Hun har siden 2008 opptrådt som musiker og sanger, både som soloartist, og vokalist/korist for en rekke norske tv-show og artister. Hun har jobbet med blant andre Jarle Bernhoft, Sivert Høyem, Noora Noor, Madcon, Kitchie Kitchie Ki Me O, Ulver, Ole Edvard Antonsen, Daniel Kvammen, Markus & Martinus, Ravi, Alan Walker og Amanda Tenfjord, samt utenlandske artister som John Legend., Nik Kershaw og Alexandra Burke.
I 2011 ga Rikke Normann ut debutplaten Rikki's Guns, der singelen «Superstar» nådde 7.-plass på VG-lista. Samme år kom hun til den norske finalen i Melodi Grand Prix sammen med Åste Hunnes Sem. Hun deltok igjen i 2012.I 2021 ga hun ut sin femte soloplate, The Art of Letting Go. Normann synger også i trioen SiNoRi.
| Rikke Normann (født 28. desember 1982 i Bærum) er en norsk artist, sanger og låtskriver.
Hun har siden 2008 opptrådt som musiker og sanger, både som soloartist, og vokalist/korist for en rekke norske tv-show og artister. Hun har jobbet med blant andre Jarle Bernhoft, Sivert Høyem, Noora Noor, Madcon, Kitchie Kitchie Ki Me O, Ulver, Ole Edvard Antonsen, Daniel Kvammen, Markus & Martinus, Ravi, Alan Walker og Amanda Tenfjord, samt utenlandske artister som John Legend., Nik Kershaw og Alexandra Burke.
I 2011 ga Rikke Normann ut debutplaten Rikki's Guns, der singelen «Superstar» nådde 7.-plass på VG-lista. Samme år kom hun til den norske finalen i Melodi Grand Prix sammen med Åste Hunnes Sem. Hun deltok igjen i 2012.I 2021 ga hun ut sin femte soloplate, The Art of Letting Go. Normann synger også i trioen SiNoRi.
== Diskografi ==
Soloalbum
The Art of Letting Go (2021)
Home Alone (2019)
35 (2019)
Dig Deep (2015)
Rikki's Guns (2011)Medvirker som korist/arrangør/låtskriver
Beglomeg - Elske Livet Fantastiskt (2019)
Andreas Ihlebæk - A Night at Studio Paradiso (2019)
Jarle Bernhoft - Humanoid (2018)
LEIF - Scandinavian Melancholy (2018)
The band called Oh - Guerrilla Gardening (2017)
Ulver - The assassination of Julius Caesar (2017)
Nordgarden - Wide Open Spaces (2017)
Ravi - Disaorda (2017)
Trine Rein - 20 Anniversary - Hits and Favorites (Live) (2014)
Kampestuen - Kampestuen (2012)
Jarle Bernhoft - Walk With Me - Live at Chateau Neuf (2011)
Kitchie Kitchie Ki Me O - Kitchie Kitchie Ki Me O (2011)
Alexandra Burke - Overcome (2009)
Paperboys - The Oslo Agreement (2009)
Side Brok - Ekte Menn (2009)
Mira Craig - Ghetto Fairytale (2009)
Div. artister - Shockadelica: 50th Anniversary Tribute To The Artist Known As Prince (med Traces Gospel Choir), (2008)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Rikke Normann på Internet Movie Database
(en) Rikke Normann på Discogs
(en) Rikke Normann på MusicBrainz
(en) Rikke Normann på SoundCloud
(en) Rikke Normann på Spotify
(en) Rikke Normann på Songkick
(en) Rikke Normann på Last.fm | Rikke Normann (født 28. desember 1982 i Bærum) er en norsk artist, sanger og låtskriver. | 194,549 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sulusaray | 2023-02-04 | Sulusaray | ['Kategori:Arkeologiske steder i Tyrkia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Tyrkia', 'Kategori:Oldtidsbyer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tokat (provins)'] | Sulusaray eller Çiftlik, best kjent under det gamle navn Sebastopolis (Σεβαστούπολις, også Herakleopolis) var en oldtidsby i Pontos, i dag småbyen Sulusaray, 68 km fra Tokat og 30 km fra Artova, ved elven Çekerek. Byens eldste kjente navn var Karana. Den hørte til herskapsområdet til galaternes Ateporix.
I bysantinsk tid tilhørte byen Armenia Secunda.
Det finnes historisk belegg for de følgende biskoper:
Meletius
Cecropius
Gregorius
Photius
| Sulusaray eller Çiftlik, best kjent under det gamle navn Sebastopolis (Σεβαστούπολις, også Herakleopolis) var en oldtidsby i Pontos, i dag småbyen Sulusaray, 68 km fra Tokat og 30 km fra Artova, ved elven Çekerek. Byens eldste kjente navn var Karana. Den hørte til herskapsområdet til galaternes Ateporix.
I bysantinsk tid tilhørte byen Armenia Secunda.
Det finnes historisk belegg for de følgende biskoper:
Meletius
Cecropius
Gregorius
Photius
== Litteratur ==
Michel Amandry; Bernard Rémy: Les monnaies de l'atelier de Sebastopolis du Pont. Istanbul 1998. ISBN 2-906053-49-X
Alice Mouton: «Sulusaray/Sebastopolis du Pont (Province de Tokat): La Karahna des texts hittites?.» I: Anatolia Antiqua 19, 2011, s. 101-111
== Eksterne lenker ==
Ruiner og friluftsmuseum i Sebastopolis
Catholic Encyclopedia | Sulusaray eller Çiftlik, best kjent under det gamle navn Sebastopolis (Σεβαστούπολις, også Herakleopolis) var en oldtidsby i Pontos, i dag småbyen Sulusaray, 68 km fra Tokat og 30 km fra Artova, ved elven Çekerek. Byens eldste kjente navn var Karana. | 194,550 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Ravn | 2023-02-04 | Charles Ravn | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. august', 'Kategori:Dødsfall i 1963', 'Kategori:Fødsler 23. mars', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotografer', 'Kategori:Personer fra Ballangen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Hans Charles Ravn (født 23. mars 1889, død 26. august 1963) var en norsk fotograf med virke i Ofoten i Ballangen. På denne tiden var han den eneste fotograf i Ballangen inntil ca. 1955. Han hadde fotografering som eneyrke og hadde mørkerom i huset der han bodde.
Alt fotoutstyr etter ham er borte, fotoarkivet etter ham bevares i dag i Arkiv i Nordland. Ravn virket også som lokalhistoriker, slektsforsker og astrolog. Videre var Ravn en ivrig skriver av dagbøker hvor han skrev ned ulike hendelser i nærmiljøet i Kjeldebotn og Ballangen. Han noterte også nøye ned alle fotograferingene i egne logg/kataloger.Da fotograf Ravn døde i 1963 var det ingen som ville kjøpe eller overta bildene hans. Dødsboet, med blant annet bildene, ble fraktet til en fjære i Kjeldebotn i Ballangen der fotografen hadde bodd, for og brennes opp. Ved en tilfeldighet ble samlingen reddet av Ivar Skoglunds far. Skoglund har deponert samlingen til Arkiv i Nordland.Flere av katalogene og dagbøkene eksisterer den dag i dag og er kilder til områdets lokalhistorie, og oppbevares i Arkiv i Nordland.
| Hans Charles Ravn (født 23. mars 1889, død 26. august 1963) var en norsk fotograf med virke i Ofoten i Ballangen. På denne tiden var han den eneste fotograf i Ballangen inntil ca. 1955. Han hadde fotografering som eneyrke og hadde mørkerom i huset der han bodde.
Alt fotoutstyr etter ham er borte, fotoarkivet etter ham bevares i dag i Arkiv i Nordland. Ravn virket også som lokalhistoriker, slektsforsker og astrolog. Videre var Ravn en ivrig skriver av dagbøker hvor han skrev ned ulike hendelser i nærmiljøet i Kjeldebotn og Ballangen. Han noterte også nøye ned alle fotograferingene i egne logg/kataloger.Da fotograf Ravn døde i 1963 var det ingen som ville kjøpe eller overta bildene hans. Dødsboet, med blant annet bildene, ble fraktet til en fjære i Kjeldebotn i Ballangen der fotografen hadde bodd, for og brennes opp. Ved en tilfeldighet ble samlingen reddet av Ivar Skoglunds far. Skoglund har deponert samlingen til Arkiv i Nordland.Flere av katalogene og dagbøkene eksisterer den dag i dag og er kilder til områdets lokalhistorie, og oppbevares i Arkiv i Nordland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Charles Ravn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Hans Charles Ravn (født 23. mars 1889, død 26. | 194,551 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_Ryan | 2023-02-04 | Michael Ryan | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Michael Ryan er navnet til flere personer:
Michael Patrick Ryan (1825–1893), canadisk politiker
Michael Ryan (skuespiller) (1929-2017)
Mike Ryan (født 1941), newzealandsk maratonløper
Michael Ryan (roer) (født 1947), irsk roer
Michael Ryan (rytter) (født 1976), irsk rytter
Michael Ryan (ishockeyspiller) (født 1980), amerikansk ishockeyspiller | Michael Ryan er navnet til flere personer:
Michael Patrick Ryan (1825–1893), canadisk politiker
Michael Ryan (skuespiller) (1929-2017)
Mike Ryan (født 1941), newzealandsk maratonløper
Michael Ryan (roer) (født 1947), irsk roer
Michael Ryan (rytter) (født 1976), irsk rytter
Michael Ryan (ishockeyspiller) (født 1980), amerikansk ishockeyspiller | Michael Ryan er navnet til flere personer: | 194,552 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ludwig_van_Beethoven | 2023-02-04 | Ludwig van Beethoven | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Beethoven', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Dødsfall 26. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1827', 'Kategori:Døve kunstnere', 'Kategori:Fødsler 16. desember', 'Kategori:Fødsler i 1770', 'Kategori:Klassisistiske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bonn', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske pianister'] | Ludwig van Beethoven (født 16. desember (3. søndag i advent) 1770 i Bonn i Kurfyrstedømmet Köln, død 26. mars 1827 i Wien i Østerrike) var en tysk komponist og pianist. Beethoven betraktes som en av de største komponistene i musikkhistorien. Hans musikalske bidrag har inspirert generasjoner av musikere, komponister og musikkelskere.
Blant Beethovens mest kjente verker er hans femte symfoni i c-moll, kalt «Skjebnesymfonien», og niende symfoni i d-moll, samt hans tredje symfoni, «Eroica» (italiensk for «heroisk»). Hans kanskje mest kjente verk og et av de mest spilte pianostykkene noensinne er «Til Elise» (som egentlig het «Til Therese»), samt pianokonsert nr. 5 i ess-dur, som også kalles «Keiserkonserten». Beethoven var en av wienerklassisismens viktigste eksponenter, ved siden av Wolfgang Amadeus Mozart og Joseph Haydn, men ville ikke la seg ansette av noen fyrste, og som fri og energisk kunstner framsto han som en eksponent for romantikkens kunstnergeni.
| Ludwig van Beethoven (født 16. desember (3. søndag i advent) 1770 i Bonn i Kurfyrstedømmet Köln, død 26. mars 1827 i Wien i Østerrike) var en tysk komponist og pianist. Beethoven betraktes som en av de største komponistene i musikkhistorien. Hans musikalske bidrag har inspirert generasjoner av musikere, komponister og musikkelskere.
Blant Beethovens mest kjente verker er hans femte symfoni i c-moll, kalt «Skjebnesymfonien», og niende symfoni i d-moll, samt hans tredje symfoni, «Eroica» (italiensk for «heroisk»). Hans kanskje mest kjente verk og et av de mest spilte pianostykkene noensinne er «Til Elise» (som egentlig het «Til Therese»), samt pianokonsert nr. 5 i ess-dur, som også kalles «Keiserkonserten». Beethoven var en av wienerklassisismens viktigste eksponenter, ved siden av Wolfgang Amadeus Mozart og Joseph Haydn, men ville ikke la seg ansette av noen fyrste, og som fri og energisk kunstner framsto han som en eksponent for romantikkens kunstnergeni.
== Oppvekst ==
== Musikalsk modning ==
Mellom 1798 og 1802 gikk Beethoven løs på det han betraktet som de store utfordringene: strykekvartetten og symfonien. Med komposisjonen av de første seks strykekvartettene (Op. 18) mellom 1798 og 1800 (skrevet på oppdrag fra og dedisert til prins Lobkovitz), utgitt i 1801, sammen med premierene av den første og andre symfonien i 1800 og 1802, ble Beethoven betraktet som en av de viktigste komponistene i den unge generasjonen som fulgte etter Haydn og Mozart. Han fortsatte å skrive i andre sjangre, som den kjente pianosonaten Pathétique (Op. 13). Han fullførte også septetten (Op. 20) i 1799, som var et av de mest populære verkene i Beethovens levetid.
Da hans første symfoni hadde premiere 2. april 1800, leide Beethoven Burg-teateret og satte opp et omfattende musikkprogram, inkludert verk av Haydn og Mozart, septetten, den første symfonien og en av pianokonsertene (alle verkene var tidligere uutgitt). Allgemeine musikalische Zeitung beskrev konserten som «den mest interessante på lang tid». Den ble ikke fremført uten vanskeligheter: blant andre kritikker het det at «utøverne ikke brydde seg med å være oppmerksom på solisten».
Det er klart at Mozart og Haydn inspirerte Beethoven. For eksempel sies Beethovens kvintett for piano og blåsere å ha store likheter med Mozarts verk med samme besetning. Komponisten Muzio Clementi hadde også påvirkning stilistisk. Beethovens melodier, musikalske utvikling, bruk av modulasjon og tekstur og karakterisering av følelser skilte ham fra hans påvirkninger, og førte til at noen av hans tidligere verker fikk mer betydning. Ved slutten av året 1800 var Beethovens og hans musikk mye etterspurt av beskyttere og utgivere.
== Helseplager og familieproblemer ==
Beethoven var hele livet plaget av dårlig helse, og hans sviktende hørsel som følge av en sykdom skapte i tillegg store depresjoner. Det at hørselen begynte å svikte allerede da han var rundt 28 år bidro til dette, og han hadde gjennom hele livet et vanskelig sinn og en del sære sider, og han kom ofte i konflikt med familien. Men han hadde samtidig et knippe trofaste venner, som lojalt holdt seg til ham hele livet. Han giftet seg aldri, men det synes som om han kan ha hatt en del ulykkelige kjærlighetsforhold, blant andre til grevinne Gihlietta Guicciardi og grevinne Josephine von Brunsvik, kvinner fra høyere sosiale lag som ikke kunne gifte seg med en som ikke var adelig. Denne delen av hans private liv er imidlertid lite dokumentert, og litteraturen om ham fremstår som noe spekulativ når det gjelder dette temaet.
Hørselsproblemene ble stadige verre, og i 1818 var han blitt helt døv. Dette gikk hardt inn på ham, og han vurderte selvmord. Han fortsatte likevel, imponerende nok, å komponere, og hans sinnsstemning og frustrasjon kan ha vært med på å gjøre verkene mer kraftfulle.
== Karriere ==
Ludwig van Beethovens tidligere verker tilhører wienerklassisismen og har store likheter med Mozart og Haydns komposisjoner. Hans senere arbeider kan sies å være en overgang mellom wienerklassisismen og romantikken. Slik har han komponert musikk innen flere sjangre, og hans musikk er blant annet en sterk beskrivelse av maskuline emosjoner.
I 1803 eller 1804 begynte han å gi undervisning til Rudolf von Habsburg-Lothringen. De to ble etter hvert nære venner, og keiserens sønn ble en av Beethovens velgjørere.
Beethoven var ikke bare komponist; han var også en fremragende pianovirtuos. Hans komposisjoner vitner om stor fingerferdighet, og han skal ha sagt om tredje sats i sin pianosonate nr. 14, den såkalte «Måneskinnssonaten», at ingen noensinne vil komme til å kunne spille den skikkelig.
Beethovens musikk til Friedrich Schillers dikt «An die Freude» («Ode til gleden», fra den 9. symfoni) ble i 2004 antatt som EUs nasjonalhymne.
== Personlighet ==
Beethovens personlige liv var vanskelig, mye grunnet hans tiltagende døvhet, noe som fikk ham til å overveie selvmord (dokumentert i Heiligenstadttestamentet). Beethoven var ofte hissig, og han kan ha lidd av bipolar lidelse. I 20-årsalderen skal han også ha fått kroniske underlivssmerter, som han kan ha pådratt seg gjennom blyforgiftning.
Utenom dette hadde han, gjennom hele livet, en nær og trofast vennekrets, som kan ha følt seg tiltrukket på grunn av hans sterke personlighet. Mot slutten av livet konkurrerte vennene om å hjelpe ham med å takle uførheten.
Kilder viser Beethovens forakt for autoritet og sosial rang. Han avbrøt pianospillingen hvis publikum snakket med hverandre eller unnlot å gi ham den fulle oppmerksomhet. Ved soaréer unnlot han å opptre hvis ikke han umiddelbart ble kalt opp. Etter mange konfrontasjoner, bestemte erkehertug Rudolf at de vanlige regler for hoffetikette ikke gjaldt for Beethoven.
== Verk (utvalg) ==
Opus 1/1: Trio nr. 1 i Ess-dur (1795)
Opus 1/2: Trio nr. 2 i G-dur (1795)
Opus 1/3: Trio nr. 3 i c-moll (1795)
Opus 2/1: Sonate nr. 1 i f-moll (1795)
Opus 2/2: Sonate nr. 2 i A-dur (1795)
Opus 2/3: Sonate nr. 3 (1795)
Opus 7: Sonate nr. 4 i Ess-dur (1797)
Opus 10/1: Sonate nr. 5 i c-moll (1798)
Opus 10/2: Sonate nr. 6 i F-dur (1798)
Opus 10, no. 3: Sonate nr. 7 i D-dur (1798)
Opus 13: Sonate nr. 8 i c-moll, «Pathetique» (1798)
Opus 14/1: Sonate nr. 9 i E-dur (1798)
Opus 14/2: Sonate nr. 10 i G-dur (1798)
Opus 15: Pianokonsert nr. 1 i C-dur (1795 – 1801)
Opus 19: Pianokonsert nr. 2 i B-dur (1788 – 1801)
Opus 21: Symfoni nr. 1 i C-dur (1800)
Opus 22: Sonate nr. 11 i B-dur (1800)
Opus 26: Sonate nr. 12 i Ass-dur (1801)
Opus 27/1: Sonate nr. 13 in Ess-dur (1801)
Opus 27/2: Sonate nr. 14 i ciss-moll, «Måneskinnssonaten» (1801)
Opus 28: Sonate nr. 15 i D-dur, «Pastoralesonaten» (1801)
Opus 31/1: Sonate nr. 16 i G-dur (1802)
Opus 31/2: Sonate nr. 17 i d-moll, «Stormen» (1802)
Opus 31/3: Sonate nr. 18 i Ess-dur (1802)
Opus 36: Symfoni nr. 2 i D-dur (1802)
Opus 19: Pianokonsert nr. 3 i c-moll (1800 – 03)
Opus 49/1: Sonate nr. 19 i g-moll (1796)
Opus 49/2: Sonate nr. 20 i G-dur (1796)
Opus 53: Sonate nr. 21 i C-dur «Waldstein» (1803)
Opus 54: Sonate nr. 22 i F-dur (1804)
Opus 55: Symfoni nr. 3 i Ess-dur «Eroica» (1803/04)
Opus 56: Trippelkonzert for piano, fiolin og cello i C-dur (1804 – 05)
Opus 57: Sonate nr. 23 i f-moll «Appassionata» (1804)
Opus 58: Pianokonsert nr. 4 i G-dur (1804 – 07)
Opus 60: Symfoni nr. 4 i B-dur (1806)
Opus 61: Fiolinkonsert i D-dur (1806)
Opus 67: Symfoni nr. 5 i c-moll «Skjebnesymfonien» (1808)
Opus 68: Symfoni nr. 6 i F-dur «Pastoralesymfonien» (1808)
Opus 72: Fidelio, opera (1801, 1806 og 1814)
Opus 73: Pianokonsert nr. 5 i Ess-dur «Keiserkonserten» (1809)
Opus 78: Sonate nr. 24 i Fiss-dur (1809)
Opus 79: Sonate nr. 25 i G-dur (1809)
Opus 80: Fantasi i c-moll for piano, kor og orkester (1808 – 09)
Opus 81a: Sonate nr. 26 i Ess-dur «Les adieux/Lebewohl» (1810)
Opus 90: Sonate nr. 27 i e-moll (1814)
Opus 91: Wellingtons seier (1813)
Opus 92: Symfoni nr. 7 i A-dur (1811/12)
Opus 93: Symfoni nr. 8 i F-dur (1812)
Opus 98: Sangsyklusen An die ferne Geliebte 1816
Opus 101: Sonate nr. 28 i A-dur (1816)
Opus 106: Sonate nr. 29 i B-dur «Hammerklavier» (1819)
Opus 109: Sonate nr. 30 i E-dur (1820)
Opus 110: Sonate nr. 31 i Ass-dur (1821)
Opus 111: Sonate nr. 32 i c-moll (1822)
Opus 125: Symfoni nr. 9 i d-moll med kor «Ode an die Freude» (1823)
Opus 133: Grosse Fuge (1826)
Opus 134: Grosse Fuge (for firhendig piano, 1826)
Opus 138: Ouverture 1 for operaen Leonore (1807)
WoO (Werk ohne Opus, uten opusnummer) 59: Til Elise, pianostykke i a-moll (1810)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ludwig van Beethoven – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ludwig van Beethoven – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ludwig van Beethoven på Internet Movie Database
(sv) Ludwig van Beethoven i Svensk Filmdatabas
(da) Ludwig van Beethoven på Filmdatabasen
(da) Ludwig van Beethoven på Scope
(fr) Ludwig van Beethoven på Allociné
(en) Ludwig van Beethoven på AllMovie
(en) Ludwig van Beethoven hos The Movie Database
(en) Ludwig van Beethoven hos Internet Broadway Database
(en) Ludwig van Beethoven på Apple Music
(en) Ludwig van Beethoven på Discogs
(en) Ludwig van Beethoven på MusicBrainz
(en) Ludwig van Beethoven på Spotify
(en) Ludwig van Beethoven på Last.fm
(en) Ludwig van Beethoven på AllMusic
(en) Ludwig van Beethoven på YouTube
(fr) Bilder av Beethoven i Wien og Baden.
(de) Verk av og om Ludwig van Beethoven i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(en) Fritt tilgjengelige noter av Ludwig van Beethoven i International Music Score Library Project Wikiquote: Ludwig van Beethoven – sitater
=== Media === | USA | 194,553 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Filosofi%C3%A5ret_1907 | 2023-02-04 | Filosofiåret 1907 | ['Kategori:Filosofiår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1907', 'Kategori:Politikk i 1907', 'Kategori:Vitenskap i 1907'] | Filosofiåret 1907 er en oversikt over hendelser, utgivelser og personer med tilknytning til filosofi i 1907.
| Filosofiåret 1907 er en oversikt over hendelser, utgivelser og personer med tilknytning til filosofi i 1907.
== Hendelser ==
== Publiseringer ==
Hastings Rashdall, The Theory of Good and Evil, 1907
Henri Bergson, L’Évolution créatrice (mai)
== Fødsler ==
9. januar - Guido Morpurgo-Tagliabue, italiensk filosof, dosent og germanist (død 1997)
11. januar - Abraham Joshua Heschel, polsk rabbiner og filosof (død 1972)
26. april - Leo Kofler, tysk filosof (død 1995)
1. juni - Jan Patočka, tsjekkisk filosof (død 1977)
18. juli
Frithjof Schuon, sveitsisk filosof og mystiker (død 1998)
H.L.A. Hart, britisk filosof og jurist (død 1992)
27. juli - Gregory Vlastos, filosofihistoriker fra USA (død 1991)
22. september - Maurice Blanchot, fransk forfatter, litteraturkritiker og filosof (død 2003)
6. november - Renato Treves, italiensk filosof og sosiolog (død 1992)
16. desember - Albino Galvano, italiensk maler, kunsthistoriker og filosof (død 1990)
Jean Hyppolite, fransk filosof (død 1968)
== Dødsfall ==
1. juli – John Mourly Vold, norsk filosof (født 1850)
5. juli - Kuno Fischer, tysk filosof (født 1824)
11. september - Octave Hamelin, fransk filosof (født 1856)
Edmond Demolins, fransk pedagog og filosof (født 1852)
Julius Langbehn, tysk kunsthistoriker og filosof (født 1851) | Filosofiåret 1907 er en oversikt over hendelser, utgivelser og personer med tilknytning til filosofi i 1907. | 194,554 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antonio_Starabba,_marchese_di_Rudin%C3%AC | 2023-02-04 | Antonio Starabba, marchese di Rudinì | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. august', 'Kategori:Dødsfall i 1908', 'Kategori:Fødsler 16. april', 'Kategori:Fødsler i 1839', 'Kategori:Italienske borgermestere', 'Kategori:Italienske statsministre', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Palermo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Antonio Starabba, marchese di Rudinì (født 16. april 1839 i Palermo, død 7. august 1908 i Roma) var en italiensk politiker (historiske høyre), og landets statsminister i to perioder. Han var leder av i alt fem regjeringer.
Starabba ble født inn i en aristokratisk familie i Palermo, Sicilia som den gangen var en del av De to sicilier. Under opprøret på Sicilia i 1860 var han lojal med Bourbonerne og måtte forlate øya da Garibaldi kom med sine tusen mann. Han arbeidet deretter i det italienske utenriksdepartementet til han i 1964 ble borgermester i Napoli. Starabba slo ned et pro-bourbonersk opprør i 1866 og ble i 1868 utnevnt til prefekt.
Etter Mingettis død i 1886 ble han leder av høyresiden i parlamentet.
Starabba ble statsminister i 1891 etter Crispi og reduserte utgifter, gikk i mot italiensk ekspansjon i koloniene og fornyet Trippelalliansen samtidig som han prøvde å forbedre forholdet til Frankrike. Han etterfulgte Crispi for andre gang etter Italias nederlag ved Adwa.
Starabba var statsminister da den folkelige oppstand i mai 1898 begynte i Milano. Demonstrasjonene gjaldt høye matvarepriser og hungersnøden folk led under. Oppstanden ble slått ned med våpenmakt og det kom til mer enn hundre tap av liv. Starabba ble kritisert av både høyre- og venstresiden, for henholdsvis ettergivenhet på forhånd og undertrykkelse under oppstanden. Uten støtte i parlamentet måtte han gå av som statsminister.
| Antonio Starabba, marchese di Rudinì (født 16. april 1839 i Palermo, død 7. august 1908 i Roma) var en italiensk politiker (historiske høyre), og landets statsminister i to perioder. Han var leder av i alt fem regjeringer.
Starabba ble født inn i en aristokratisk familie i Palermo, Sicilia som den gangen var en del av De to sicilier. Under opprøret på Sicilia i 1860 var han lojal med Bourbonerne og måtte forlate øya da Garibaldi kom med sine tusen mann. Han arbeidet deretter i det italienske utenriksdepartementet til han i 1964 ble borgermester i Napoli. Starabba slo ned et pro-bourbonersk opprør i 1866 og ble i 1868 utnevnt til prefekt.
Etter Mingettis død i 1886 ble han leder av høyresiden i parlamentet.
Starabba ble statsminister i 1891 etter Crispi og reduserte utgifter, gikk i mot italiensk ekspansjon i koloniene og fornyet Trippelalliansen samtidig som han prøvde å forbedre forholdet til Frankrike. Han etterfulgte Crispi for andre gang etter Italias nederlag ved Adwa.
Starabba var statsminister da den folkelige oppstand i mai 1898 begynte i Milano. Demonstrasjonene gjaldt høye matvarepriser og hungersnøden folk led under. Oppstanden ble slått ned med våpenmakt og det kom til mer enn hundre tap av liv. Starabba ble kritisert av både høyre- og venstresiden, for henholdsvis ettergivenhet på forhånd og undertrykkelse under oppstanden. Uten støtte i parlamentet måtte han gå av som statsminister.
== Referanser == | | ektefelle = | 194,555 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Statens_kartverk | 2023-02-04 | Statens kartverk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kildemaler hvor fornavn er angitt og ikke etternavn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Statens kartverk', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Statens kartverk (kortnavn Kartverket) er et norsk statlig forvaltningsorgan under Kommunal- og moderniseringsdepartementet (fra 2014). Hovedkontoret ligger på Hvervenmoen ved Hønefoss i Ringerike kommune.
Statens kartverk har vært etatens navn siden 1986 og er fortsatt det navnet som benyttes i offisielle sammenhenger, men fra mars 2012 er det kortformen Kartverket som brukes i kommunikasjon utad.Kartverkets sjef fra 1. april 2020 er Johnny Welle.Kartverket skal sørge for at tidsriktig, stedfestet informasjon fra det offentlige finnes og er lett tilgjengelig for det norske samfunn til enhver tid. Kartverket er statens fagmyndighet innen kart, geodata og offentlig eiendomsinformasjon, og er også landets tinglysingsmyndighet.
Ansvarsområdet omfatter Norges land-, kyst- og havområder, inkludert kysten rundt Svalbard og Jan Mayen.
| Statens kartverk (kortnavn Kartverket) er et norsk statlig forvaltningsorgan under Kommunal- og moderniseringsdepartementet (fra 2014). Hovedkontoret ligger på Hvervenmoen ved Hønefoss i Ringerike kommune.
Statens kartverk har vært etatens navn siden 1986 og er fortsatt det navnet som benyttes i offisielle sammenhenger, men fra mars 2012 er det kortformen Kartverket som brukes i kommunikasjon utad.Kartverkets sjef fra 1. april 2020 er Johnny Welle.Kartverket skal sørge for at tidsriktig, stedfestet informasjon fra det offentlige finnes og er lett tilgjengelig for det norske samfunn til enhver tid. Kartverket er statens fagmyndighet innen kart, geodata og offentlig eiendomsinformasjon, og er også landets tinglysingsmyndighet.
Ansvarsområdet omfatter Norges land-, kyst- og havområder, inkludert kysten rundt Svalbard og Jan Mayen.
== Ansatte ==
I 2013 var det registrert 893 ansatte, noe som til sammen utgjorde 836 årsverk.
== Norge digitalt - en nasjonal infrastruktur ==
Kartverkets viktigste oppgave er å etablere og forvalte en nasjonal infrastruktur av geografisk informasjon og offentlig eiendomsinformasjon. Dette skjer i nært samarbeid med kommuner og store offentlige geodataprodusenter og -brukere gjennom forvaltningssamarbeidet Norge digitalt. Kartverket organiserer og leder dette samarbeidet.
Kartverkets oppgave er å ivareta Norges behov for kartinformasjon, som kartserier og eiendomsinformasjon. Dette gjelder både fastlandet, havområdene og kystområdene rundt Norge, inkludert Svalbard og Jan Mayen. Kartleggingen av Svalbards fastland ligger innunder Norsk Polarinstitutt.
== Organisasjon ==
Kartverkets virksomhet er organisert i fire divisjoner: Geodesi, Land, Eiendom og Sjø, samt en rekke tjenester.
Kartverket har tolv fylkeskartkontorer, et jordobservatorium i Ny-Ålesund på Svalbard og et kundesenter i Ullensvang i Hardanger.
Geodesidivisjonen har ansvaret for det nasjonale horisontale og vertikale grunnlaget, landsnettet. Dette er grunnlaget for all posisjonsbestemmelse, oppmåling og kartlegging. Kartverkets nasjonale system for nøyaktig satellittbasert posisjonsbestemmelse, Satref, leverer posisjonstjenester med henholdsvis desimeters (DPOS) og centimeters (CPOS) nøyaktighet i sanntid. Kartverket bidrar også til en ensartet, global referanseramme, blant annet gjennom det geodetiske observatoriet i Ny-Ålesund. Observatoriet leverer data som bidrar til å overvåke landheving og endringer i havnivå.Landdivisjonen har ansvaret for å etablere og forvalte kartdata og geografisk informasjon over Fastlands-Norge. Fagområdene divisjonen dekker inkluderer Norge digitalt, Geovekst, kart og kartdata, areal-, miljø- og planinformasjon, forvaltning, teknologi og produksjonsutvikling.Eiendomsdivisjonen har ansvaret for tinglysing i fast eiendom og rettsregistrering i borettsandeler. Divisjonen har også ansvar for matrikkelen, Norges offisielle register over fast eiendom, bygninger og adresser og for Sentralt stedsnavnregister (SSR) som inneholder informasjon om skrivemåten av stedsnavn i offentlig bruk. Kartverket er nasjonal tinglysingsmyndighet, og 2008 var det første fulle driftsåret hvor Tinglysingen dekket hele landet. Divisjonen holder til i Hønefoss, men har en underavdeling i Ullensvang i Hardanger som har ansvaret for tinglysing av andeler i borettslag.Sjødivisjonen (tidligere Sjøkartverket) har ansvaret for oppmåling av norskekysten, norske havområder inkludert polare farvann, rundt Svalbard og ved de norske områdene i Antarktis. Den utarbeider og oppdaterer elektroniske og trykte sjøkart og farvannsbeskrivelser over disse farvannene. Divisjonen har operatøransvar for den internasjonale elektroniske sjøkarttjenesten Primar. Norges Sjøkartverk ble etablert i 1932 og har siden 1986 vært en divisjon i Kartverket. Virksomheten er lokalisert i Stavanger og har 145 ansatte fordelt på en rekke fagområder.
== Historie ==
Forløperen til Kartverket, Norges geografiske oppmåling (NGO), ble stiftet av offiseren Heinrich Wilhelm von Huth 14. desember 1773. Oppmålingen av Norge begynte med vitenskapelig basert triangulering i 1779, sjø- og kystmåling i 1785 og eget karttrykkeri og reproduksjonsanstalt i 1854. Det aller første kartet som ble utgitt av Norges geografiske oppmåling, var sjøkart over kysten utenfor Trøndelag, fra Halten til Leka, fra 1835.Karttegnerne arbeidet i 1779 slik at de plasserte seg på topper og tegnet hva de så derfra, supplert med opplysninger fra lokalkjente. Karttegneren selv hadde ingen mulighet til å ettergå fjell og daler. Først utpå 1800-tallet fikk han flere hjelpemidler til rådighet, som høydemålere og siktekikkerter. Da engelske turister begynte å innta fjellheimen rundt 1800, måtte de orientere seg ut fra Pontoppidans kart fra 1785, det første offisielle norgeskartet og det eneste i sitt slag til rundt 1850, da det ble erstattet av et kart tegnet av P.A. Munch.Norges Sjøkartverk - sjømålingen - var utskilt som egen institusjon fra 1932. De to institusjonene ble igjen samlet i 1986, og dannet Statens kartverk sammen med landets 18 fylkeskartkontorer (i dag er det 12).
== Salg av kart og kartdata ==
Kartverkets topografiske kartserie, Norge 1:50 000 (også kjent under den militære betegnelsen M711), var tidligere den eneste topografiske kartserien som dekket hele landet. Før 2012 besto den sivile kartserien av 727 kartblad, i likhet med den militære kartserien (M711). Fra 2012 betår den sivile kartserien av 212 kartblad. Den trykkes nå på plast. I perioden 2012–2014 står fire utvalgte forhandlere, Cappelen Damm, Nordeca, Norges Jeger- og Fiskerforbund og Jeger, Hund og Våpen, for salg av Norge 1:50 000. Kartdata til serien (N50 Kartdata) produseres og holdes løpende oppdatert av Kartverket. Fra 2011 utgir Nordeca en konkurrerende landsdekkende kartserie (kalt Norge-serien), som er basert på samme kartdata.
Fra 27. september 2013 ble en rekke data fra Kartverket frigitt. Dette gjelder datasett fra hovedkartserien for landområdene (N50 Kartdata og Raster), samt veidata, adressedata og grenser.Fra 25. august 2014 ble 8 000 historiske kart tilgjengelig fra Kartverket.Mer detaljerte kartdata formidles via en rekke forhandlere, samt tilgjengeliggjøres for parter i Norge digitalt-samarbeidet. Detaljerte kartdata kan også kjøpes fra kommunene.
== Direktører ==
Johnny Welle: 2020–
Anne Cathrine Frøstrup: 2008–2020
Knut Ole Flåthen: 1996–2008
Øyvind Stene: 1990–1996
Jan Martin Larsen: 1986–1989
== Se også ==
Forsvarets militærgeografiske tjeneste
Liste over historiske dokumenter hos Statens kartverks sjødivisjon
== De andre nordiske kartverkene ==
Geodatastyrelsen, Danmark
Statens lantmäteriverk, Sverige
Lantmäteriverket, Finland
Landmælingar Íslands, Island
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bjørn Geirr Harsson og Roald Aanrud Med kart skal landet bygges - Oppmåling og kartlegging av Norge 1773-2016 Statens kartverk 2016 ISBN 978-82-7945-471-7
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Kartverket – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kartverket
Norgeskart – søk på stedsnavn, adresser og eiendommer
Se eiendom – informasjon fra matrikkelen
Norge i bilder – ortofoto i Norge
Norge ENC Seer | Liste over historiske dokumenter hos Statens kartverks sjødivisjon er en liste over historiske dokumenter som befinner seg hos Sjødivisjonen i Statens kartverk i Stavanger. | 194,556 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Island_under_EM_i_friidrett_1974 | 2023-02-04 | Island under EM i friidrett 1974 | ['Kategori:1970-årene på Island', 'Kategori:Island under EM i friidrett', 'Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 1974'] | Island deltok med to utøvere under EM i friidrett 1974 som ble arrangert 2.–8. september 1974 i Roma. Utøverne fra Island tok ingen medaljer under mesterskapet.
| Island deltok med to utøvere under EM i friidrett 1974 som ble arrangert 2.–8. september 1974 i Roma. Utøverne fra Island tok ingen medaljer under mesterskapet.
== Referanser == | Island deltok med to utøvere under EM i friidrett 1974 som ble arrangert 2.–8. | 194,557 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Island_under_EM_i_friidrett_1978 | 2023-02-04 | Island under EM i friidrett 1978 | ['Kategori:1970-årene på Island', 'Kategori:Island under EM i friidrett', 'Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 1978'] | Island deltok med fem utøvere under EM i friidrett 1978 som ble arrangert 29. august–3. september 1978 i Praha. Utøverne fra Island tok ingen medaljer under mesterskapet.
| Island deltok med fem utøvere under EM i friidrett 1978 som ble arrangert 29. august–3. september 1978 i Praha. Utøverne fra Island tok ingen medaljer under mesterskapet.
== Referanser == | Island deltok med fem utøvere under EM i friidrett 1978 som ble arrangert 29. august–3. | 194,558 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tredje_Ur-dynasti | 2023-02-04 | Tredje Ur-dynasti | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sumer'] | Tredje Ur-dynasti (eller det nysumeriske rike) er betegnelser som refererer både til en periode mellom 2100- og 2000-tallet f.Kr. (midtre kronologi) av sumerisk herskerdynasti basert i byen Ur og til en kortvarig territorial-politisk stat som synes å ha vært voksende rike. Tredje dynasti i Ur er tidvis forkortet til Ur-III av historikere som studerer perioden.Det tredje dynasti i Ur var det siste sumeriske herskerdynasti som kom til framtredende makt i Mesopotamia. Det begynte etter flere århundrer etter å ha blitt kontrollert av akkadiske og guteriske konger. Tredje dynasti kontrollerte byene Isin, Larsa og Eshnunna, og strakte seg langt nord som til Jazira i øvre Mesopotamia.
Det var den periode i Mesopotamias historie de sumererne og sumerisk språk manifesterte seg for siste gang i historien. Perioden begynte cirka 2100 f.Kr under ledelse av kong Ur-Nammu i Ur. Sumerne bygde opp en sterkt sentralisert stat, som omfattet hele sørområdet og store deler av det assyriske område. De første kongene innen dette Ur-dynastiet hadde sumeriske navn, deretter i økende grad akkadiske navn. Storhetstiden fikk sin slutt etter drøyt 100 år da elamitter fra Persia og amoritter fra nordvest invaderte riket.
| Tredje Ur-dynasti (eller det nysumeriske rike) er betegnelser som refererer både til en periode mellom 2100- og 2000-tallet f.Kr. (midtre kronologi) av sumerisk herskerdynasti basert i byen Ur og til en kortvarig territorial-politisk stat som synes å ha vært voksende rike. Tredje dynasti i Ur er tidvis forkortet til Ur-III av historikere som studerer perioden.Det tredje dynasti i Ur var det siste sumeriske herskerdynasti som kom til framtredende makt i Mesopotamia. Det begynte etter flere århundrer etter å ha blitt kontrollert av akkadiske og guteriske konger. Tredje dynasti kontrollerte byene Isin, Larsa og Eshnunna, og strakte seg langt nord som til Jazira i øvre Mesopotamia.
Det var den periode i Mesopotamias historie de sumererne og sumerisk språk manifesterte seg for siste gang i historien. Perioden begynte cirka 2100 f.Kr under ledelse av kong Ur-Nammu i Ur. Sumerne bygde opp en sterkt sentralisert stat, som omfattet hele sørområdet og store deler av det assyriske område. De første kongene innen dette Ur-dynastiet hadde sumeriske navn, deretter i økende grad akkadiske navn. Storhetstiden fikk sin slutt etter drøyt 100 år da elamitter fra Persia og amoritter fra nordvest invaderte riket.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sallaberger, Walther; Westenholz, Aage (1999): Mesopotamien. Akkade-Zeit und Ur III-Zeit, Orbis Biblicus et Orientalis, 160/3, Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht, ISBN 3-525-53325-X
Van de Mieroop, Marc (2007): A History of the Ancient Near East, ca. 3000–323 BC, 2. utg., Blackwell History of the Ancient World, Malden: Blackwell, ISBN 978-1-4051-4911-2
== Eksterne lenker ==
«The State of Ur III Research», CDLI, Cuneiform Digital Library Initiative | Tredje Ur-dynasti (eller det nysumeriske rike) er betegnelser som refererer både til en periode mellom 2100- og 2000-tallet f.Kr. | 194,559 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Island_under_EM_i_friidrett_1982 | 2023-02-04 | Island under EM i friidrett 1982 | ['Kategori:1980-årene på Island', 'Kategori:Island under EM i friidrett', 'Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 1982'] | Island deltok med ni utøvere under EM i friidrett 1982 som ble arrangert 6.–12. september 1982 i Athen. Utøverne fra Island tok ingen medaljer under mesterskapet.
| Island deltok med ni utøvere under EM i friidrett 1982 som ble arrangert 6.–12. september 1982 i Athen. Utøverne fra Island tok ingen medaljer under mesterskapet.
== Referanser == | Island deltok med ni utøvere under EM i friidrett 1982 som ble arrangert 6.–12. | 194,560 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Island_under_EM_i_friidrett_1986 | 2023-02-04 | Island under EM i friidrett 1986 | ['Kategori:1980-årene på Island', 'Kategori:Island under EM i friidrett', 'Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 1986'] | Island deltok med tre utøvere under EM i friidrett 1986 som ble arrangert 26.–31. august 1986 i Stuttgart. Utøverne fra Island tok ingen medaljer under mesterskapet og hadde heller ingen plasseringer blant de åtte beste i noen øvelser.
| Island deltok med tre utøvere under EM i friidrett 1986 som ble arrangert 26.–31. august 1986 i Stuttgart. Utøverne fra Island tok ingen medaljer under mesterskapet og hadde heller ingen plasseringer blant de åtte beste i noen øvelser.
== Referanser == | Island deltok med tre utøvere under EM i friidrett 1986 som ble arrangert 26.–31. | 194,561 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ur_(Mesopotamia) | 2023-02-04 | Ur (Mesopotamia) | ['Kategori:Arkeologiske steder i Irak', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Byer i Mesopotamia', 'Kategori:Guvernementet Dhi Qar', 'Kategori:Levanten', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sumer'] | Ur (sumerisk: Urim; sumerisk kileskrift: 𒋀𒀕𒆠 URIM2KI eller 𒋀𒀊𒆠 URIM5KI; akkadisk: Uru; arabisk: أور; hebraisk: אור) var en viktig sumerisk bystat i oldtidens Mesopotamia, beliggende på samme sted som dagens Tell el-Muqayyar (arabisk: تل المقير) i Iraks sørlige provins Dhi Qar. Selv om Ur en gang var en kystby nær munningen av elven Eufrat ved Persiabukten, har kystlinjen flyttet seg og er i dag langt inne i innlandet på sørbredden av Eufrat, 16 km fra fra den moderne byen Nasiriyah i Irak.Opprinnelse til byen Ur er datert til Ubaidperioden ca. 3800 f.Kr., og er nedtegnet i skriftlig historie som en bystat er fra 2500-tallet f.Kr. og dens første dokumenterte konge var Mesannepada. Byens skytsgud var Nanna (akkadisk: Sin), den sumeriske og akkadiske (assyrisk-babylonsk) månegud, og navnet på byen er i sin opprinnelse avledet fra gudens navn, URIM2KI er den klassiske sumeriske stavingen av LAK-32.UNUGKI, bokstavelig «boligen (UNUG) til Nanna (LAK-32)».Stedet er markert delvis av restaurerte ruiner av Urs store ziggurat, som inneholdt helligdommen til Nanna, utgravd på 1930-tallet. Tempelet ble bygget på 2000-tallet f.Kr. (kort kronologi) i regjeringstiden til Ur-Nammu og ble rekonstruert på 500-tallet f.Kr. av Nabonidus, den assyriskfødte siste konge av Babylon. Ruinene dekker et areal på 1 200 meter nordvest til sørøst ved 800 meter nordøst til sørøst, og løfter seg opp til rundt 20 meter over dagens bakkenivå.
| Ur (sumerisk: Urim; sumerisk kileskrift: 𒋀𒀕𒆠 URIM2KI eller 𒋀𒀊𒆠 URIM5KI; akkadisk: Uru; arabisk: أور; hebraisk: אור) var en viktig sumerisk bystat i oldtidens Mesopotamia, beliggende på samme sted som dagens Tell el-Muqayyar (arabisk: تل المقير) i Iraks sørlige provins Dhi Qar. Selv om Ur en gang var en kystby nær munningen av elven Eufrat ved Persiabukten, har kystlinjen flyttet seg og er i dag langt inne i innlandet på sørbredden av Eufrat, 16 km fra fra den moderne byen Nasiriyah i Irak.Opprinnelse til byen Ur er datert til Ubaidperioden ca. 3800 f.Kr., og er nedtegnet i skriftlig historie som en bystat er fra 2500-tallet f.Kr. og dens første dokumenterte konge var Mesannepada. Byens skytsgud var Nanna (akkadisk: Sin), den sumeriske og akkadiske (assyrisk-babylonsk) månegud, og navnet på byen er i sin opprinnelse avledet fra gudens navn, URIM2KI er den klassiske sumeriske stavingen av LAK-32.UNUGKI, bokstavelig «boligen (UNUG) til Nanna (LAK-32)».Stedet er markert delvis av restaurerte ruiner av Urs store ziggurat, som inneholdt helligdommen til Nanna, utgravd på 1930-tallet. Tempelet ble bygget på 2000-tallet f.Kr. (kort kronologi) i regjeringstiden til Ur-Nammu og ble rekonstruert på 500-tallet f.Kr. av Nabonidus, den assyriskfødte siste konge av Babylon. Ruinene dekker et areal på 1 200 meter nordvest til sørøst ved 800 meter nordøst til sørøst, og løfter seg opp til rundt 20 meter over dagens bakkenivå.
== Fysisk utforming ==
Byen, som det er sagt ble planlagt av Ur-Nammu, var åpenbart delt inn i nabolag med handelsmenn boende i et kvartal, kunsthåndverkere i et annet. Det er påvist mange strukturer for håndtering av vannressurser og kontroll av oversvømmelser.
Husene ble bygget av murstein av soltørket leire og dekket med slammørtel. I de store bygningene var murverket forsterket med asfalt og halmstrå. For det meste er fundamentene fortsatt tilstede i dag. Folk ble ofte gravlagt i kamre eller sjakter under gulvene på husene sine, enten adskilt eller alene, tidvis med gravgods som smykker, krukker og våpen.Ur er omgitt av skrånende festningvoll, 8 meter høy og rundt 25 meter bred, inngrenset enkelte steder av mursteinsmur. Andre steder var bygningene integrert i festningvollen. Elven Eufrat utfylte festningverkene på byens vestlige side.
== Samfunn og kultur ==
Arkeologiske oppdagelser har vist utvetydig at Ur var en betydelig sumerisk-akkadisk urbant senter på den mesopotamiske sletten. Særskilt har oppdagelsen av de kongelige gravene bekreftet dens storhet. Disse gravene, som er datert til tidlig dynastisk tid IIIa (omtrentlig på 2400- eller 2300-tallet f.Kr.), inneholder store mengder luksusgjenstander framstilt av kostbare metaller og smykkesteiner. Begge deler krevde import over lange avstander, fra oldtidens Iran, Afghanistan, India, Anatolia, Levanten og Persiabukten. Denne rikdommen, uten paralleller opp til da, er et vitnesbyrd til Urs økonomiske betydning i løpet av tidlig bronsealder.Arkeologisk forskning av regionen har også bidratt stort til vår forståelse av landskapet og samhandling over lange distanser som skjedde i løpet av oldtiden. Ur var en viktig havn i Persiabukten som strakte seg langt lengre innover innlandet enn den gjør i dag, og byen kontrollerte mye av handelen inn i Mesopotamia. Import til Ur kom fra mange deler av verden. De objekter og varer som kom til byen var kostbare metaller som gull og sølv, og smykkesteiner som lasurstein og karneol.Det er antatt at Ur hadde et hierarkisk, lagdelt samfunnsystem som omfattet slaver (utenlandske krigsfanger), bønder, kunsthåndverkere, leger, skrivere, og prester. Prester av høy rang sto langt oppe på samfunnstigen og hadde tilsynelatende stor luksus og bodde i herregårder.Ti tusener av tekster i kileskrift på leirplater, inkludert kontrakter, nedtegnelser av forretninger, og protokoller fra domstolene, nedtegnelser av byens komplekse økonomiske og juridiske system er avdekket fra templene, palasset og de enkelte bolighusene.
Tens of thousands of cuneiform texts, including contracts, business records, and court documents, record the city's complex economic and legal systems. These texts have been recovered from temples, the palace, and individual houses.[7]
== Musikk ==
Utgravninger i gammelbyen i Ur i 1929 avslørte et musikkinstrument i form av en okse og med elleve strenger, tilsvarende moderne harpe.
== Historie ==
=== Forhistorie ===
Da Ur ble opprettet var vannstanden i Persiabukten to og en halv meter høyere enn den er i dag. Ur er der derfor antatt å ha hatt omgivelser bestående av myr og sumper, og benyttet kanaler kun for transport, ikke for irrigasjon. Fisker, fugler, rotfrukter og siv kan ha støttet Ur økonomisk uten behov for en jordbruksrevolusjon som tidvis er antatt å ha vært nødvendig som en forutsetning for urbanisering.Arkeologer har påvist bevis for tidlig bosetning ved Ur i Ubaidperioden (ca. 6500 til 3800 f.Kr.). Disse eldste lagene ble forseglet av med en steril avsetning av jord som ble tolket av utgraverne på 1920-tallet som bevis for en stor oversvømmelse, både den bibelske syndflod og oversvømmelsen omtalt i Gilgamesj-eposet. Den er nå forstått som at slettene i sørlige Mesopotamia var utsatt for jevnlige oversvømmelser fra elvene Eufrat og Tigris. Stor erosjon fra vann og vind kan ha gitt vekst for de mesopotamiske fortellingene om en stor oversvømmelse og derav også den bibelske syndflod. Ytterligere bosetning ved Ur blir kun klar i løpet av dets framtoning på 2000-tallet f.Kr., skjønt det må allerede ha vært et voksende urbant senter på 3000-tallet f.Kr. 2000-tallet f.Kr. er generelt beskrevet som tidlig bronsealder i Mesopotamia som ender omtrentlig samtidig med det tredje dynasti i Ur på 2100-tallet f.Kr.
=== 2000-tallet f.Kr. ===
Det er to hovedkilder for informasjon om Urs betydning i løpet av tidlig bronsealder. Det første er en stor mengde av dokumenter i kileskrift, hovedsakelig fra det tredje dynasti i Ur (også kalt for det nysumeriske rike) helt i slutten av 2000-tallet f.Kr. Det var den mest sentraliserte, byråkratiske staten i verden til da. Om de tidligere århundrene har Sumers kongeliste gitt en forsøksvis politisk historie av oldtidens Sumer. Så lang er bevisene for de eldste periodene i tidlig bronsealder i Mesopotamia meget begrenset. Mesannepada er den første kongen som nevnt i Sumers kongeliste, og synes å ha levd en gang på 2500-tallet f.Kr. At Ur var et betydningsfullt urbant senter allerede da synes å være indikert av en type sylindersegl kalt for «bysegler». Disse seglene inneholdt et sett av tidlige former av kileskrift som synes å være skrift eller tegnsymboler på navnene på bystatene i oldtidens Mesopotamia. Mange av disse seglene har blitt funnet i Ur, og navnet til Ur er framtredende på dem. Sylinderseglene var en integrert del av dagliglivet og forteller om livet til beboerne i langt større grad enn kongelige relieffer. Tekstene er ikke interessante hver for seg, men meget interessante som grupper av tekst. Nedtegnelsene gir en bilde dag for dag av dagliglivet, av maktstrukturene og handelsnettverkene, men også aspekter av samfunnshistorie som eksempelvis rollen til kvinnelige arbeidere.Etter at det akkadiske rike falt på midten av 2100-tallet f.Kr. ble sørlige Mesopotamia styrt i noen få tiår av guteere, et folk med et isolert språk som hadde sin opprinnelse i Zagrosfjellene i nordøst for Mesopotamia. Den assyriske grenen av akkadisktalende opprettholdt deres uavhengighet i nordlige Mesopotamia.
=== Ur III ===
Det tredje dynasti ble etablert da kong Ur-Nammu kom til makten, og styrte en gang mellom ca 2014 og 2030 f.Kr. I løpet av hans styre ble templer, inkludert den store zigguraten i Ur, bygget. Jordbruket ble forbedret ved irrigasjon. Hans lovverk, Ur-Nammus lover (et fragment ble identifisert i Istanbul i 1952) er en av de eldste av slike dokumenter som er kjent, går forut Hammurabis lover med rundt 300 år. Både Ur-Nammu og hans etterfølger ble opphøyd til guder i løpet av sin tid som konger, og etter sin død ble han fortsatt dyrket som en heltfigur: en av de bevarte verkene i sumerisk litteratur beskriver Ur-Nammus død og hans reise til underverden. Ur-Nammu ble etterfulgt av Shulgi, den største kongen i det tredje dynasti i Ur. Han befestet hegemoniet i Ur og reformerte riket til en høyt sentralisert, byråkratisk stat. Shulgi styrte i lang tid, minst 42 år, og opphøyde seg selv til gud halvveis inn i sin regjeringstid.Urs rike fortsatte gjennom regjeringstidene til ytterligere tre konger med semittisk-akkadiske navn, Amar-Sin, Shu-Sin, og Ibbi-Sin. Ur falt en gang rundt 1940 f.Kr. til oldtidsriket Elam lenger øst i det 24. året til Ibbi-Sin, en hendelse som ble minnet i teksten Klagesangen over Ur. I henhold til en beregning var Ur den største byen i verden fra ca. 2030 til 1980 f.Kr. Dens befolkning utgjorde rundt 65 000 innbyggere, eller 0,1 prosent av den globale befolkningen på denne tiden.
=== Sen bronsealder ===
Byen Ur mistet sin politiske makt etter etter det tredje dynasti. Dens viktige posisjon ved å gi tilgang til Persiabukten sikret fortsatt økonomisk betydning i løpet andre millennium f.Kr. Byens prakt og storhet, rikets kraft og makt, storheten til kong Shulgi, og utvilsomt den effektive propagandaen til staten fortsatte gjennom mesopotamisk historie. Shulgi var en godt kjent historisk figur i minst to tusen år hvor historiske fortellinger i de mesopotamisk samfunnene i Assyria og Babylonia holdt navnene, hendelsene og mytologiene i minnet. Byen ble også styrt av det første amorittiske dynasti i Babylonia som steg opp til makt i sørlige Mesopotamia på 1700-tallet f.Kr. Etter at Hammurabis kortvarige babylonske rike falt sammen, ble det en del av det innfødte akkadiskstyrte andre dynasti i Babylon for over 270 år, og ble gjenerobret inn i Babylonia ved etterfølgerne av amorittene, kassitterne, på 1500-tallet f.Kr. I den kassittiske dynastiske perioden i Ur, sammen med resten av Babylonia, kom det spiradisk under kontrollen til elamittene og det mellomassyriske rike, sistnevnte strakte seg fra sen bronsealder og til tidlig jernalder mellom tidlig på 1300-tallet f.Kr. og til midten av 1000-tallet f.Kr.
=== Jernalderen ===
Ur, sammen med resten av sørlige Mesopotamia og mye av den nære østen, Anatolia, Nord-Afrika og sørlige Kaukasia, ble erobret av nordlige mesopotamiske nyassyriske rike fra 900-tallet og til slutten av 600-tallet f.Kr. Fra slutten av 600-tallet f.Kr. var Ur styrt av det kaldeiske dynasti eller det nybabylonske rike i Babylon. På 500-tallet f.Kr. var det ny byggeaktivitet i Ur under styret til Nebukadnesar II av Babylon. Den siste babylonske konge, Nabonidus (som av assyrisfødt og ikke kaldeisk), utbedret zigguraten. Imidlertid begynte byen på en nedgangsperiode fra rundt 530 f.Kr. etter av Babylonia bel erobret av det persiske Akamenideriket, og var ikke lenger bosatt tidlig på 400-tallet f.Kr. Skjebnen til Ur hadde kanskje sin årsak i tørke, eller endring av elvens løp, eller til at utløpet av elven ble fylt av silt, eller en kombinasjon av dem alle.
== Identifikasjon med Bibelens Ur ==
Ur er sannsynligvis byen Ur Kasdim som er omtalt i Første Mosebok i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) som fødestedet til den jødiske patriark Abraham, tradisjonelt antatt å ha levd en gang på andre millennium f.Kr. Det er imidlertid en delt konfliktetende tradisjoner og akademiske oppfatninger som identifiserer Ur Kasdim med andre steder som Sanliurfa, Urkesj, Urartu eller Kutha.
Ur er omtalt fire ganger i Bibelen med frasen «av Kasdim/Kasdin», tradisjonelt oversatt som «Ur av Kaldea». Kalderne hadde bosatt seg i nærheten en gang rundt 850 f.Kr., men var ikke tilstede noen steder i Mesopotamia i løpet av andre millennium f.Kr. da Abraham er tradisjonelt antatt å ha levd. Det kaldeiske dynasti hersket ikke over Babylonia eller av Ur før på slutten av 600-tallet f.Kr. og holdt på makten kun fram til midten av 500-tallet f.Kr. Navnet er funnet i Første Mosebok 11:28, 11:31 og 15:7. I Nehemjas bok 9:7 er det et enkelt avsnitt som nevner Ur som en parafrase av Første Mosebok.I Boken om Jubelårene, et jødisk skrift fra de siste århundrene f.Kr., hevdes det at Ur ble grunnlagt 1688 Anno Mundi («år etter skapelsen») av «Ur sønn av Kesed», formodentlig etterkommer av Arpaksjad, legger til at i det samme året begynte krigene på Jorden.
== Arkeologi ==
I 1625 ble stedet besøkt av den italienske reisende Pietro Della Valle som nedtegnet tilstedeværelsen av murstein fra oldtiden med inskripsjoner av merkelige symboler, sementert sammen med asfalt, foruten stykker av svart marmor som også hadde inskripsjoner og som synes å være segler.Europeiske arkeologer identifiserte ikke Tell el-Muqayyar som oldtidens Ur før Henry Rawlinson klarte å dechiffrerte en del murstein fra dette stedet som hadde blitt fraktet til England av William Loftus i 1849.Stedet ble første gang utgravd i 1853 og 1854, på vegne av British Museum og med instruksjoner av det britiske utenriksdepartementet, av John George Taylor, britisk visekonsul ved Basra fra 1851 og 1859. Taylor avdekket den store zigguraten i Ur og en struktur med hvelving som senere ble identifisert som en del av «Dommens port».De fire hjørnene av zigguratens øverste etasje fant Taylor leirsylindere som hadde en inskripsjon av Nabonidus (Nabuna`id), den siste konge av Babylon (539 f.Kr.), avsluttende med en bønn for hans sønn Belshar-uzur (Bel-ŝarra-Uzur), den Belsassar fra Daniels bok. Bevisene ble funnet før restaureringene av zigguraten av Ishme-Dagan av Isin og Shu-sin av Ur, og av Kurigalzu, en kassittkonge av Babylon på 1300-tallet f.Kr. Nebukadnesar hevdet også å ha gjenoppbygd tempelet.
Taylor utgravde ytterligere en interessant babylonsk bygning, ikke langt fra tempelet, en del av babylonsk nekropolis. Alt over byen fant han rikelige mengder av graver fra senere perioder. Tilsynelatende hadde Ur, grunnet dens hellighet, blitt en yndet sted for begravelser. Selv etter at stedet hadde opphørt å være bebodd, fortsatte det å bli brukt som nekropolis.
Typisk for denne tiden ødela Taylors utgravninger informasjon og gjorde stedet utsatt for ytterligere ødeleggelser. Innfødte i nærheten begynte å benytte de 4000 år gamle mursteinene og flisene for egne midlertidige byggverk de neste 75 årene mens stedet lå uten tilsyn etter at British Museum hadde besluttet å prioritere arkeologi i Assyria.
Etter Taylor ble stedet besøkt av tallrike reisende, og bortimot alle beskrev at de fant levninger fra babylonsk oldtid, steiner med inskripsjoner og andre levninger, liggende åpent på overflaten. Stedet ble betraktet som rikt på levninger og relativt lett å utforske. Etter en del sonderinger ble gjort i 1918 av Reginald Campbell Thompson, ble H.R. Hall satt av British Museum i 1919 til å arbeide for en sesong, og han la grunnarbeidet for mer omfattende undersøkelser i årene som kom.Utgravninger fra 1922 til 1934 ble finansiert av British Museum og Universitetet i Pennsylvania i fellesskap og ledet av arkeologen Charles Leonard Woolley. Totalt 1 850 graver ble avdekket, inkludert 16 som ble beskrevet som «kongelige graver» ved at de inneholdt mange verdifulle gjenstander, blant annet «Urs standart» (se illustrasjon). De fleste av de kongelige gravene var datert til rundt 2600 f.Kr. Funnene omfattet også en grav av en dronning som ikke hadde blitt plyndret, antatt å ha vært dronning Puabi, navnet er kjent fra en sylindersegl som ble funnet i graven, skjønt det er to andre segler, forskjellige og uten navn som også ble funnet i graven. Mange andre mennesker hadde blitt gravlagt sammen med henne, antagelig i form av menenskeofring. I nærheten av zigguraten ble det avdekket tempelet E-nun-mah og bygningene E-dub-lal-mah (bygget for en konge), E-gi-par (bolig for yppersteprestinnen) og E-hur-sag (tempelbygning). Utenfor tempelområdet ble det funnet mange his for hverdagsliv. Utgravninger ble også gjort nedenfor laget til de kongelige gravene: en 3,5 meter tykt lag av løs leire (alluvium) dekket levninger av en eldre bosetning, blant annet keramikk fra Ubaidperioden, det første stadiet av bosetning i sørlige Mesopotamia. Woolley skrev senere mange artikler og bøker om disse oppdagelsene. En av Wooleys assistenter på stedet var arkeologen Max Mallowan. Oppdagelsene av de kongelige gravene ble en sensasjon i overskriftene i løsavisene i verden over. Av den grunn ble det mange besøkende som ble trukket mot ruinene av den gamle byen. En av disse kulturturistene var den berømte Agatha Christie og resultatet av hennes besøk og møtet med Max Mallowan var at de senere ble gift. På denne tiden var stedet tilgjengelig fra Bagdadbanen, jernbanen som ble strukket mellom Persiabukten og Istanbul, fra et stopp som på engelsk ble kalt «Ur Junction».Da de kongelige gravene i Ur først ble oppdaget var det ingen forestilling om hvor store de egentlig var. Arkeologene begynte gravingen i to grøfter midt i ørkenen for å se om de fant noe som gjorde det verd å grave videre. De var opprinnelig delt i to lag; lag A og B tilbrakte de første månedene med å grave en avlang grøft og fant bevis på graver ved å samle sammen små stykker av gullsmykker og keramikk. Woolley kalte disse for «gullgrøften». Ved slutten av andre sesong var det avdekket en slags gårdsplass, omgitt av mange rom. I den tredje sesongen ble det avdekket det største funnet, en bygning som er antatt å ha blitt reist på ordre av kongen, og en andre bygning hvor yppersteprestinnene hadde sin bolig. Etter fjerde og femte sesong var det avdekket så mange objekter at det meste av tiden ble benyttet til nedtegnelser av funnene framfor å grave etter flere. Bortsett fra smykker av gull og keramikk, var det en del lyrer, betraktet som verdens eldste bevarte strengeinstrumenter, over 4 500 år gamle. Det ble funnet tre lyrer og en harpe. Dekorasjonene på lyrene representerer gode eksempler på utsøkt mesopotamisk hoffkunst for perioden. En av de mest betydningsfulle objektet var «Urs standart».
Mot slutten av sjette sesong var det utgrav 1850 graver og bedømt 17 av dem til å være kongelige. Woolley hadde ferdigstilt hans arbeid med de kongelige gravene i 1934. På innsiden av dronning Puabis grav var det en kiste i midten av rommet. Under denne var det et hull i bakken som førte til hva som er kalt for «Kongens grav» (PG-789). Det var antatt å være en kongegrav ettersom det var lokalisert i nærheten av dronningens. I kongegraven var det 63 ledsagere som alle var utstyrt med kobberhjelmer og sverd, antagelig den hæren han hadde med seg til underverden. Et stort ble rom ble avdekket, PG-1237, som fikk den mer populistiske tittelen «Den store dødsgropen». Rommet hadde 74 døde levninger, 68 av dem var av kvinner. Det var kun to gjenstander i graven, begge var lyrer.
Det meste av funnet som ble avdekket i Ur er oppbevart i British Museum og i Museum for arkeologi og antropologi ved Universitetet i Pennsylvania (Penn Museum). Våren 2011 ble utstillingen «Iraks oldstidsfortid» åpnet som inneholdt mange av de mest berømte gjenstandene fra kongegravene i Ur. Før denne utstillingen hadde Penn Museum sendt mange av de kjente gjenstandene på utstillingstur kalt «Skatter fra kongegravene i Ur». Den reiste mellom åtte amerikanske museer, inkludert de i Cleveland, Washington og Dallas, og endte i Detroit i mai 2011.
I 2009 ble det oppnådd en avtale mellom et fellesgruppe fra Universitetet i Pennsylvania og Irak på å gjenoppta det arkeologiske arbeidet i Ur.>
== Referanser ==
== Litteratur ==
Crawford, Harriet (2015): Ur: The City of the Moon God. London: Bloomsbury, ISBN 978-1-47252-419-5
Gadd, C.J. (1929): History and monuments of Ur, Chatto & Windus, opptrykk Dutton 1980: ISBN 0-405-08545-1
Morrey, P.R.S. (1984): «Where Did They Bury the Kings of the IIIrd Dynasty of Ur?», Iraq, 46 (1), s. 1–18
Morrey, P.R.S. (1977): «What Do We Know About the People Buried in the Royal Cemetery?», Expedition Magazine, Penn Museum, 20 (1), s. 24–40
Oates, J. (1960): «Ur and Eridu: The Prehistory», Iraq, 22, s. 32–50
Pollock, Susan (1985): «Chronology of the Royal Cemetery of Ur», Iraq, 47, s. 129–158
Pollock, Susan (1991): «Of Priestesses, Princes and Poor Relations: The Dead in the Royal Cemetery of Ur», Cambridge Archaeological Journal, 1 (2)
Woolley, Leonard (1927): Ur excavations IV: The Early Periods (PF), Oxford University Press
Woolley, Leonard (1927): Ur Excavations V: The Ziggurat and Its Surroundings (PDF), Oxford University Press, 1927
Woolley, Leonard; Mallowan, M.E.L. (1927): Ur Excavations VII: The Old Babylonian Period (PDF), Oxford University Press
Woolley, Leonard (1927): Ur Excavations VIII: The Kassite Period (PDF), Oxford University Press
Woolley, Leonard; Mallowan, M.E.L. (1927): Ur Excavations IX: The Neo-Babylonian and Persian Periods, Oxford University Press
Woolley, Leonard (1920): Ur of the Chaldees: A record of seven years of excavation. Ernest Benn Limited
== Eksterne lenker ==
(en) Ur – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
An exploration of the Royal Tombs of Ur, kongegravene i Ur med omfattende høyoppløselige foto av skattene
Explore some of the Royal Tombs, British Museum
Treasures from the Royal Tombs of Ur, Penn Museum
Ur: feltrapport fra utgravningene, British Museum og Penn Museum | Ur-Nammu (eller Ur-Namma, Ur-Engur, Ur-Gur; sumerisk: 𒌨𒀭𒇉, ca. 2047-2030 f. | 194,562 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Rovde | 2023-02-04 | Olav Rovde | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 14. november', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske historikere', 'Kategori:Professorer ved Høgskolen i Telemark'] | Olav Rovde (født 14. november 1941) er cand.philol. og professor emeritus i historie ved Høgskolen i Telemark. Han har tidligere gitt ut flere bøker om organisasjonshistorie og om norsk politisk historie, bl.a. I kamp for jamstelling 1896-1945, bind 1 av Norges Bondelags historie og Lat oss rydja og byggja oss grender. Den norske småbrukaren 1913-1988.
| Olav Rovde (født 14. november 1941) er cand.philol. og professor emeritus i historie ved Høgskolen i Telemark. Han har tidligere gitt ut flere bøker om organisasjonshistorie og om norsk politisk historie, bl.a. I kamp for jamstelling 1896-1945, bind 1 av Norges Bondelags historie og Lat oss rydja og byggja oss grender. Den norske småbrukaren 1913-1988.
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Olav Rovde i BIBSYS | Olav Rovde (født 14. november 1941) er cand. | 194,563 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Island_under_EM_i_friidrett_1994 | 2023-02-04 | Island under EM i friidrett 1994 | ['Kategori:1994 på Island', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Island under EM i friidrett', 'Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 1994'] | Island deltok med seks utøvere under EM i friidrett 1994 som ble arrangert 7.–14. august 1994 i Helsingfors. Utøvere fra Island tok ingen medaljer under mesterskapet.
| Island deltok med seks utøvere under EM i friidrett 1994 som ble arrangert 7.–14. august 1994 i Helsingfors. Utøvere fra Island tok ingen medaljer under mesterskapet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
Resultater
trackfield.brinkster
European Athletic Association | |øvelser= | 194,564 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samuel_Noah_Kramer | 2023-02-04 | Samuel Noah Kramer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Assyriologer fra USA', 'Kategori:Dødsfall 26. november', 'Kategori:Dødsfall i 1990', 'Kategori:Fødsler 28. september', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Uman rajon i Tsjerkasy oblast', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Samuel Noah Kramer (født 28. september 1897 i Zjasjkiv i Tsjerkasy oblast i Tsarrussland, død 26. november 1990) var en amerikansk sumerolog.
I 1905 emigrerte familien som følge av antijødiske pogromer under tsar Nikolaj II av Russland til Philadelphia i USA.
Hens mest kjente verk er History Begins at Sumer. Etter ham er oppkalt Samuel Noah Kramer Institute of Assyriology and Ancient Near Eastern Studies ved Bar Ilan-universitetet i Ramat Gan i Israel.
| Samuel Noah Kramer (født 28. september 1897 i Zjasjkiv i Tsjerkasy oblast i Tsarrussland, død 26. november 1990) var en amerikansk sumerolog.
I 1905 emigrerte familien som følge av antijødiske pogromer under tsar Nikolaj II av Russland til Philadelphia i USA.
Hens mest kjente verk er History Begins at Sumer. Etter ham er oppkalt Samuel Noah Kramer Institute of Assyriology and Ancient Near Eastern Studies ved Bar Ilan-universitetet i Ramat Gan i Israel.
== Verker i utvalg ==
Sumerian Mythology: Study of Spiritual and Literary Achievement in the Third Millennium B.C. 1944, rev. 1961.
History Begins at Sumer: Thirty-Nine Firsts in Man's Recorded History. 1956/1e (25 firsts), 1959/2e (27 firsts) 1981/3e. University of Pennsylvania Press. ISBN 0-8122-7812-7.
The Sumerians: Their History, Culture and Character. Chicago, IL: University of Chicago Press, 1963. ISBN 0-226-45238-7.
med Diane Wolkstein: Inanna : Queen of Heaven and Earth. New York: Harper & Row, 1983. ISBN 0-06-090854-8.
In the World of Sumer, An Autobiography. Wayne State University Press, 1988. ISBN 0-8143-1785-5.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Samuel Noah Kramer i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket | Samuel Noah Kramer (født 28. september 1897 i Zjasjkiv i Tsjerkasy oblast i Tsarrussland, død 26. | 194,565 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zjasjkiv | 2023-02-04 | Zjasjkiv | ['Kategori:30°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1636', 'Kategori:Byer i Tsjerkasy oblast', 'Kategori:Sider med kart'] | Zjasjkiv (ukrainsk: Жашків; russisk Жашков, Zjasjkov) er en by i Tsjerkasy oblast i Ukraina. Byen har omkring 14 000 innbyggere (2011).
| Zjasjkiv (ukrainsk: Жашків; russisk Жашков, Zjasjkov) er en by i Tsjerkasy oblast i Ukraina. Byen har omkring 14 000 innbyggere (2011).
== Eksterne lenker ==
(uk) Offisielt nettsted
(en) Zhashkiv – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | |rajon = Uman rajon | 194,566 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ungarn_under_EM_i_friidrett_1962 | 2023-02-04 | Ungarn under EM i friidrett 1962 | ['Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 1962', 'Kategori:Sport i Ungarn i 1962', 'Kategori:Ungarn under EM i friidrett'] | Ungarn deltok med 5 utøvere under EM i friidrett 1962 som ble arrangert 12.–16. september 1962 i Beograd. Utøvere fra Ungarn tok fire medaljer under mesterskapet.
| Ungarn deltok med 5 utøvere under EM i friidrett 1962 som ble arrangert 12.–16. september 1962 i Beograd. Utøvere fra Ungarn tok fire medaljer under mesterskapet.
== Medaljevinnere ==
== Referanser == | Ungarn deltok med 5 utøvere under EM i friidrett 1962 som ble arrangert 12.–16. | 194,567 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Renosterbos | 2023-02-04 | Renosterbos | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Kurvplantefamilien'] | Renosterbos (Elytropappus rhinocerotis) er en busk i kurvplantefamilien. Den blir opptil 2 m høy og har som regel bare en stamme. Planten har en pælerot som kan bli opptil 6 m dyp. Renoster er afrikaans for neshorn, og planten var viktig føde for spissneshorn før dette dyret ble utryddet i Kapplandet.
Busken er karakteristisk for vegetasjonstypen renosterveld i Kapplandet, men arten er i motsetning til vegetasjonstypen ikke truet. Den tåler både snø, frost og beiting og kan ofte være et plagsomt ugras. Utbredelsen strekker seg nordover gjennom Namaqualand til Richtersveld og Namibia og østover til Molteno og East London i Eastern Cape.
Det er foreslått et nytt vitenskapelig navn for arten, Dicerothamnus rhinocerotis, men dette navnet er foreløpig ikke publisert på korrekt måte.
| Renosterbos (Elytropappus rhinocerotis) er en busk i kurvplantefamilien. Den blir opptil 2 m høy og har som regel bare en stamme. Planten har en pælerot som kan bli opptil 6 m dyp. Renoster er afrikaans for neshorn, og planten var viktig føde for spissneshorn før dette dyret ble utryddet i Kapplandet.
Busken er karakteristisk for vegetasjonstypen renosterveld i Kapplandet, men arten er i motsetning til vegetasjonstypen ikke truet. Den tåler både snø, frost og beiting og kan ofte være et plagsomt ugras. Utbredelsen strekker seg nordover gjennom Namaqualand til Richtersveld og Namibia og østover til Molteno og East London i Eastern Cape.
Det er foreslått et nytt vitenskapelig navn for arten, Dicerothamnus rhinocerotis, men dette navnet er foreløpig ikke publisert på korrekt måte.
== Kilder ==
PlantZAfrica.com – Elytropappus rhinocerotis besøkt 30. oktober 2014.
Red List of South African Plants – Elytropappus rhinocerotis besøkt 30. oktober 2014.
== Eksterne lenker ==
(en) Renosterbos – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Renosterbos i Global Biodiversity Information Facility
(en) Renosterbos hos The International Plant Names Index
(en) Renosterbos hos Tropicos
(en) Kategori:Elytropappus rhinocerotis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Dicerothamnus rhinocerotis – detaljert informasjon på Wikispecies | Renosterbos (Elytropappus rhinocerotis) er en busk i kurvplantefamilien. Den blir opptil 2 m høy og har som regel bare en stamme. | 194,568 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tyrkia_under_EM_i_friidrett_1962 | 2023-02-04 | Tyrkia under EM i friidrett 1962 | ['Kategori:1960-årene i Tyrkia', 'Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 1962', 'Kategori:Tyrkia under EM i friidrett'] | Tyrkia deltok med 11 utøvere i EM i friidrett 1962 som ble arrangert 12.–16. september 1962 i Beograd. Utøverne fra Tyrkia tok ingen medaljer under mesterskapet.
| Tyrkia deltok med 11 utøvere i EM i friidrett 1962 som ble arrangert 12.–16. september 1962 i Beograd. Utøverne fra Tyrkia tok ingen medaljer under mesterskapet.
== Referanser == | Tyrkia deltok med 11 utøvere i EM i friidrett 1962 som ble arrangert 12.–16. | 194,569 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tsjekkoslovakia_under_EM_i_friidrett_1962 | 2023-02-04 | Tsjekkoslovakia under EM i friidrett 1962 | ['Kategori:1962 i Tsjekkoslovakia', 'Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 1962', 'Kategori:Tsjekkoslovakia under EM i friidrett'] | Tsjekkoslovakia deltok med 25 utøvere under EM i friidrett 1962 som ble arrangert 12.–16. september 1962 i Beograd. Utøverne fra Tsjekkoslovakia tok fire medaljer under mesterskapet.
| Tsjekkoslovakia deltok med 25 utøvere under EM i friidrett 1962 som ble arrangert 12.–16. september 1962 i Beograd. Utøverne fra Tsjekkoslovakia tok fire medaljer under mesterskapet.
== Medaljevinnere ==
== Referanser == | Tsjekkoslovakia deltok med 25 utøvere under EM i friidrett 1962 som ble arrangert 12.–16. | 194,570 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mellomvalget_i_USA_2022 | 2023-02-04 | Mellomvalget i USA 2022 | ['Kategori:2022 i USA', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Valg i 2022', 'Kategori:Valg i USA'] | Mellomvalget i USA 2022 var et mellomvalg som ble avholdt 8. november 2022.Det ble holdt valg til alle de 435 setene i Representantenes hus samt 35 av de 100 setene i USAs senat. Før dette mellomvalget, i den 117. amerikanske kongress som satt til 3. januar 2023, hadde demokratene flertall både i Representantenes hus og i Senatet, i Senatet knappest mulig, idet både demokratene og republikanerne hadde like mange seter, men slik at den demokratiske visepresidentens stemme avgjorde ved stemmelikhet.
| Mellomvalget i USA 2022 var et mellomvalg som ble avholdt 8. november 2022.Det ble holdt valg til alle de 435 setene i Representantenes hus samt 35 av de 100 setene i USAs senat. Før dette mellomvalget, i den 117. amerikanske kongress som satt til 3. januar 2023, hadde demokratene flertall både i Representantenes hus og i Senatet, i Senatet knappest mulig, idet både demokratene og republikanerne hadde like mange seter, men slik at den demokratiske visepresidentens stemme avgjorde ved stemmelikhet.
== Valgdeltakelse ==
Valgdeltakelsen i 2022 var den nest høyeste på 50 år, bare slått av valget i 2018.
== Senatet ==
34 seter i Senatet var på valg etter senatorer som fullførte sin seksårsperiode 3. januar 2023. Det gjelder delstatene Alabama, Alaska, Arizona, Arkansas, California, Colorado, Connecticut, Florida, Georgia, Hawaii, Idaho, Illinois, Indiana, Iowa, Kansas, Kentucky, Louisiana, Maryland, Missouri, Nevada, New Hampshire, New York, Nord-Carolina, Nord-Dakota, Ohio, Oklahoma, Oregon, Pennsylvania, Sør-Carolina, Sør-Dakota, Utah, Vermont, Washington og Wisconsin. 20 av disse er republikanere, og 14 er demokrater. Fem republikanske senatorer stilte ikke til gjenvalg: Richard Shelby, Alabama; Roy Blunt, Missouri, Richard Burr, Nord-Carolina, Rob Portman, Ohio og Pat Toomey, Pennsylvania. Det samme gjaldt den demokratiske senatoren Patrick Leahy fra Vermont. 15 republikanske og 13 demokratiske senatorer stilte til valg for en ny periode.
I tillegg ble det avholdt suppleringsvalg, også kalt spesialvalg, i delstatene California og Oklahoma. I California var Alex Padilla oppnevnt av guvernøren som erstatter for visepresident Kamala Harris. Der var det to valg på det samme senatssetet: et suppleringsvalg for tiden fra oppnevningsperioden gikk ut i november og til Harris’ opprinnelige periode utløp 3. januar 2023 og dessuten et ordinært valg på det samme senatssetet for perioden 2023–2029. I Oklahoma ble det valgt erstatter for Jim Inhofe som hadde varslet at han ønsket å gå av selv om han hadde fire år igjen av sin periode. Han fylte 88 før utgangen av 2022 og ble innvalgt i Senatet i 1994.I Pennsylvania vant demokratenes John Fetterman over republikaneren Mehmet Oz; dermed overtok demokratene et senatssete som tidligere var republikansk.Georgia har et valgsystem med to runder, og verken den sittende senatoren, demokraten Raphael Warnock eller utfordreren, republikaneren Herschel Walker fikk minst 50 % av stemmene. Det måtte derfor avholdes en andre valgomgang mellom disse to 6. desember 2022, der demokraten Raphael Warnock vant.
Opptellingen viste at allerede før andre valgomgang i Georgia hadde demokratene beholdt sitt flertall i Senatet i og med at de vant et mandat i Pennsylvania.
== Representantenes hus ==
Det republikanske partiet fikk flertall i Representatenes hus, de fikk 222 mandater mot demokratenes 213. Det var motsatt av forholdet i den foregående perioden.
== Guvernørvalg ==
Det var guvernørvalg i 36 delstater og i territoriene Guam, Nord-Marianene og De amerikanske Jomfruøyer. Det var også valg på borgermester i District of Columbia.
I Arizona, Massachusetts og Maryland ble det skifte fra republikansk til demokratisk guvernør, mens det motsatte skjedde i Nevada.
== Reaksjoner ==
Dagen etter, mens stemmer fremdeles ble talt opp og resultatet var uvisst, ble valget kommentert som en rød bølge som uteble. Høy inflasjon og svekket økonomi gjorde at mange ventet et godt valg for republikanerne. I Florida gjorde guvernør Ron DeSantis det svært godt og ble gjenvalgt, tross hard kritikk fra partileder Donald Trump, og mange republikanere støttet av Trump gjorde det dårligere enn forventet.
== Se også ==
Mellomvalget i USA 2018
Mellomvalget i USA 2014
Mellomvalget i USA 2010
== Referanser == | Mellomvalget i USA 2014 var et mellomvalg som ble avholdt tirsdag 4. november 2014. | 194,571 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Franciscus_Aguilonius | 2023-02-04 | Franciscus Aguilonius | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske arkitekter', 'Kategori:Belgiske fysikere', 'Kategori:Belgiske jesuitter', 'Kategori:Belgiske katolske prester', 'Kategori:Belgiske matematikere', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 20. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1617', 'Kategori:Fysikere på 1500-tallet', 'Kategori:Fysikere på 1600-tallet', 'Kategori:Fødsler 4. januar', 'Kategori:Fødsler i 1567', 'Kategori:Matematikere på 1500-tallet', 'Kategori:Matematikere på 1600-tallet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Brussel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Franciscus Aguilonius eller François d'Aguilon (født 15. januar 1567 i Brussel; død 20. mars 1617 i Tournai) var en spanskættet belgisk katolsk prest tilhørende jesuittordenen, og ledende matematiker, arkitekt og fysiker.
| Franciscus Aguilonius eller François d'Aguilon (født 15. januar 1567 i Brussel; død 20. mars 1617 i Tournai) var en spanskættet belgisk katolsk prest tilhørende jesuittordenen, og ledende matematiker, arkitekt og fysiker.
== Liv og virke ==
Han studerte litteratur og filospfi ved kollegiene i Douai og Paris før han ble medlem av jesuittordenen i Tournai i 1586. Han fullførte filosofistudiene (1587-89) og underviste i Douai før han studerte teologi i Salamanca i Spania (1592-96). Han ble presteviet i Ieper i 1596.
I 1598 flyttet han til Antwerpen, der han ble rektor, og var med på å planlegge byggingen av Carolus Borromeuskerk, ett av de ypperste eksempler på barokk arkitektur i Nederlendene. Som arkitekt var han også delaktig i jesuitterordenens byggeprosjekter i blant annet Tournai og Mons.
I 1611 startet han en spesialskole for matematikk i Antwerpen, og oppfylte dermed matematikeren og astronomen jesuittpater Christophorus Clavius' ønske om opprettelsen av en slik jesuittskole for matematikk. I 1616, fikk han pater Grégoire de Saint-Vincent S.J. som medarbeider der. Blant viktige geometere utdannet på denne skolen var jesuittene Jean-Charles della Faille, André Tacquet, og Théodore Moret.Han underviste i logikk, syntaks og teologi og dessuten fikk han ansvaret for å organiserer undervisningen i geometri og fag som kunne være til nytte for geografi, navigasjon, arkitektur og militære disipliner. Hans overordnede gav han også i oppdrag å lage en syntese av verkene til Euklid, Alhazen, Vitello, Roger Bacon og andre. Dette ble gjort med hans hovedverk, Opticorum Libri Sex Philosophis Iuxta Ac Mathematicis Utiles («Seks bøker om optikk, til nytte for matematikere såvel som for filosofer»), hvis første deler utkom i 1613 i Antwerpen og inneholdt på sine 650 sider blant annet hans farvelære og en av de første systematiske fremstillinger av binokularsynets geometri.
Tittelbladene til det samlede verk og til de seks delbindene ble laget av Peter Paul Rubens.
De tre bøkene om optikken var planlagt som første del av et verk i seks deler (hvorav navnet). Aguilonius' død i 1617 innebar at verket ikke ble ferdigstilt.'Fra verket stammer blant annet begrepet horopter, som hos Aguilonius betegner den romlige flate der monokulart sette objekter observeres. Verket gav oss også de navnene man nå benytter for stereografisk projeksjon og ortografisk projeksjon, selv om selve projeksjonene sannsynligvis var kjent tidligere, av astronomen Hipparkhos. Verket inspirerte også arbeidene til Girard Desargues og Christiaan Huygens.Horopteret er den linjen som gjennom begge øyens fokuspunkt og parallelt til linjen mellom øynene. Det beskiver med andre ord hvordan enkeltobjekter sees på deres virkelige sted (lokasjon). Så bygget Aguilonius et instrument for å måle avstandene av de doble bildene i horopteret som han fant for godt.
Aguilonius utviklet sin forklaring av horopteret i sin bok:
Hvis objekter faller på forskjellige bølger kan det skje at ting på forskjellig anstand kan sees ved samme vinkler, som hvis punkt C er direkte overfor øynene, A og B, med en sirkel trukket mellom de tre punktene A, B og C. Ifølge teorem 21 i Euklids Tredje Bok, vil ethvert annet punkt D på Cirkumferensen som ligger nærmewreden observerende enn C, danne en vinkel ADB som vil være lik vikel ACB. Derfor vil objektene på punkt C og på punkt D bli besømt som de er like langt fra øyet. Men dette er feil, ettersom punkt C er lenger borte enn D. Derfor er en anstandsbedømmelse gal dersom den baserer seg å¨vinkelen mellom konvergerende akser, quod erat probandum.Det kan her synes som om Aguilonius har oppdaget det geometriske horopter mer enn 200 år forut for Prevost og Vieth og Muller. Horopteret ble så benyttet av arkitekten Girard Desargues, som i 1639 publiserete en bemerkelsesverdig studie om koniske seksjoner, der projeksjonsideen understrekes.
== Skrifter ==
Opticorum Libri Sex Philosophis Iuxta Ac Mathematicis Utiles, Antwerpen, 1613
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Moritz Cantor: «Aiguillon, Franz von». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 166.
August Ziggelaar: Francois de Aguilon, S.J. (1567-1617), scientist and architect. Roma : Institutum Historicum S.I. 1983.
Wolfgang Jaeger: Die Illustrationen von Peter Paul Rubens zum Lehrbuch der Optik des Franciscus Aguilonius. Heidelberg 1976.
== Eksterne lenker ==
Artikkel om Aguilonius' fergelære
Rubens og Aguilonius | Franciscus Aguilonius eller François d'Aguilon (født 15. januar 1567 i Brussel; død 20. mars 1617 i Tournai) var en spanskættet belgisk katolsk prest tilhørende jesuittordenen, og ledende matematiker, arkitekt og fysiker. | 194,572 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8lvtre | 2023-02-04 | Sølvtre | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Proteales', 'Kategori:Sårbare arter på IUCNs rødliste', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Sølvtre (Leucadendron argenteum) er en tre i familien Proteaceae.
Det blir 7–10 m høyt med en bred stamme og tykk, grå bark. Greinene er dekket med overlappende, spisse blader som bli 150 mm lange og 20 mm brede. Bladene har små, grå hår som gjør at bladene skinner som sølv. Treet er særbu, og blomstene sitter i tette hoder på enden av grenene. Pollinering utføres av små biller.
Sølvtreet vokser vilt bare i fynbosen rundt Cape Town. Det foretrekker fuktige øst- eller sørskråninger der berggrunnen er granitt eller skifer.
| Sølvtre (Leucadendron argenteum) er en tre i familien Proteaceae.
Det blir 7–10 m høyt med en bred stamme og tykk, grå bark. Greinene er dekket med overlappende, spisse blader som bli 150 mm lange og 20 mm brede. Bladene har små, grå hår som gjør at bladene skinner som sølv. Treet er særbu, og blomstene sitter i tette hoder på enden av grenene. Pollinering utføres av små biller.
Sølvtreet vokser vilt bare i fynbosen rundt Cape Town. Det foretrekker fuktige øst- eller sørskråninger der berggrunnen er granitt eller skifer.
== Referanser ==
== Kilder ==
PlantZAfrica.com – Leucadendron argenteum besøkt 30. oktober 2014.
Red List of South African Plants – Leucadendron argenteum besøkt 30. oktober 2014.
== Eksterne lenker ==
(en) Sølvtre i Global Biodiversity Information Facility
(en) Sølvtre hos NCBI
(en) Sølvtre hos The International Plant Names Index
(en) Sølvtre hos Tropicos
(en) Kategori:Leucadendron argenteum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Leucadendron argenteum – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Leucadendron argenteum – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=}} | 194,573 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hovednedb%C3%B8rfelt_i_Sverige | 2023-02-04 | Hovednedbørfelt i Sverige | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Sverige', 'Kategori:Lister relatert til Sveriges geografi', 'Kategori:Nedbørfelt'] | Dette er en liste over hovednedbørfelt i Sverige. I Sverige er det totalt 119 hovednedbørfelt, definert som nedbørfelt større enn 200 km² med utløp til hav. På det svenske fastlandet er det 112 slike, og disse er nummerert fra nord (1 er nedbørfeltet til Torneälven). Det er andre (113-116) som drenerer fra Sverige til Norge. Gotland har to hovednedbørfelt (117-118) og hele Öland er et (119). Databasen til SMHI over svenske elver oppgir hovednedbørfelt for hver elv.
| Dette er en liste over hovednedbørfelt i Sverige. I Sverige er det totalt 119 hovednedbørfelt, definert som nedbørfelt større enn 200 km² med utløp til hav. På det svenske fastlandet er det 112 slike, og disse er nummerert fra nord (1 er nedbørfeltet til Torneälven). Det er andre (113-116) som drenerer fra Sverige til Norge. Gotland har to hovednedbørfelt (117-118) og hele Öland er et (119). Databasen til SMHI over svenske elver oppgir hovednedbørfelt for hver elv.
== Liste ==
Torneälven
Keräsjoki
Sangisälven
Kalixälven
Töreälven
Vitån
Råneälven
Altersundet
Luleälven
Alån
Rosån
Alterälven
Piteälven
Lillpiteälven
Rokån
Jävreån
Åbyälven
Byskeälven
Kågeälven
Skellefteälven
Bureälven
Mångbyån
Kålabodaån
Rickleån
Dalkarlsån
Sävarån
Tavelån
Umeälven
Hörnån
Öreälven
Leduån
Lögdeälven
Husån
Gideälven
Idbyån
Moälven
Nätraån
Ångermanälven
Gådeån
Indalsälven
Selångersån
Ljungan
Gnarpsån
Harmångersån
Delångersån
Nianån
Norralaån
Ljusnan
Skärjån
Hamrångeån
Testeboån
Gavleån
Dalälven
Tämnarån
Forsmarksån
Olandsån
Skeboån
Broströmmen
Norrtäljeån
Åkerström
Norrström
Tyresån
Trosaån
Svärtaån
Nyköpingsån
Kilaån
Motala ström
Söderköpingsån
Vindån
Storån
Botorpsströmmen
Marströmmen
Virån
Emån
Alsterån
Snärjebäcken
Ljungbyån
Hagbyån
Bruatorpsån
Lyckebyån
Nättrabyån
Ronnebyån
Vierydsån
Bräkneån
Mieån
Mörrumsån
Skräbeån
Helge å
Nybroån
Sege å
Höje å
Kävlingeån
Saxån
Råån
Vege å
Rönne å
Stensån
Lagan
Genevadsån
Fylleån
Nissan
Suseån
Ätran
Himleån
Viskan
Rolfsån
Kungsbackaån
Göta älv
Bäveån
Örekilsälven
Strömsån
Enningdalsälven
Glomma
Nea
Vefsna
Rana
Gothemsån
Snoderån
Öland
== Kilder ==
Elvedatabase (pdf fra SMHI)
Len og hovednedbørfelt i Sverige (pdf fra SMHI) Arkivert 28. september 2018 hos Wayback Machine. | Dette er en liste over hovednedbørfelt i Sverige. I Sverige er det totalt 119 hovednedbørfelt, definert som nedbørfelt større enn 200 km² med utløp til hav. | 194,574 |
https://no.wikipedia.org/wiki/So_Fine | 2023-02-04 | So Fine | ['Kategori:Pekere'] | So Fine kan sikte til:
«So Fine (album)», et album av Ike & Tina Turner
«So Fine (sang)», en sang av Ike & Tina Turner | So Fine kan sikte til:
«So Fine (album)», et album av Ike & Tina Turner
«So Fine (sang)», en sang av Ike & Tina Turner | So Fine kan sikte til: | 194,575 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Troms%C3%B8_byfogd | 2023-02-04 | Tromsø byfogd | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Sorenskriverier i Norge'] | Tromsø byfogd var et byfogdembete i Troms. Da Tromsø ble etablert som by i 1794, skulle det ifølge kjøpstadsrettighetene også opprettes et byfogdembete. Det ble imidlertid ikke opprettet et slikt embete da. Inntil videre skulle sorenskriveren og fogden i Senja og Tromsø utføre byfogdforretninger. Eget byfogd- og byskriverembete ble først opprettet ved kgl.res. 16. juli 1838. Byfogden var også dommer, skifteforvalter og rettsskriver på Svalbard (kgl.res. 9. oktober 1925) og Jan Mayen (kgl. res. 11. juli 1930). Fra 1. januar 1964 ble embetsdistriktet utvidet. Det skulle nå omfatte hele Tromsøya. Resten av Tromsø storkommune ble delt mellom Lyngen sorenskriveri (øyene) og Malangen sorenskriveri (fastlandet). Tromsø byfogdembete og Malangen sorenskriveri ble lagt ned ved lov 18. mai 1984 (i kraft fra 1. april 1985). De to embetene ble avløst av Tromsø byrett. Ved lov 15. juni 1990 ble Tromsø byrett og Lyngen sorenskriveri slått sammen til Nord-Troms herredsrett fra 1. juli 1990.
| Tromsø byfogd var et byfogdembete i Troms. Da Tromsø ble etablert som by i 1794, skulle det ifølge kjøpstadsrettighetene også opprettes et byfogdembete. Det ble imidlertid ikke opprettet et slikt embete da. Inntil videre skulle sorenskriveren og fogden i Senja og Tromsø utføre byfogdforretninger. Eget byfogd- og byskriverembete ble først opprettet ved kgl.res. 16. juli 1838. Byfogden var også dommer, skifteforvalter og rettsskriver på Svalbard (kgl.res. 9. oktober 1925) og Jan Mayen (kgl. res. 11. juli 1930). Fra 1. januar 1964 ble embetsdistriktet utvidet. Det skulle nå omfatte hele Tromsøya. Resten av Tromsø storkommune ble delt mellom Lyngen sorenskriveri (øyene) og Malangen sorenskriveri (fastlandet). Tromsø byfogdembete og Malangen sorenskriveri ble lagt ned ved lov 18. mai 1984 (i kraft fra 1. april 1985). De to embetene ble avløst av Tromsø byrett. Ved lov 15. juni 1990 ble Tromsø byrett og Lyngen sorenskriveri slått sammen til Nord-Troms herredsrett fra 1. juli 1990.
== Arkiv ==
Tromsø byfogdembete sitt arkiv oppbevares ved Statsarkivet i Tromsø.
== Eksterne lenker ==
Arkivkatalog ved Statsarkivet i Tromsø [1] Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine. | Tromsø byfogd var et byfogdembete i Troms. Da Tromsø ble etablert som by i 1794, skulle det ifølge kjøpstadsrettighetene også opprettes et byfogdembete. | 194,576 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Love_Explosion | 2023-02-04 | Love Explosion | ['Kategori:Pekere'] | Love Explosion kan vise til:
«Love Explosion (album)», et album med Tina Turner
«Love Explosion (sang)», en sang med Tina Turner | Love Explosion kan vise til:
«Love Explosion (album)», et album med Tina Turner
«Love Explosion (sang)», en sang med Tina Turner | Love Explosion kan vise til: | 194,577 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vuelta_a_Espa%C3%B1a_2015 | 2023-02-04 | Vuelta a España 2015 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sport i Spania i 2015', 'Kategori:Sykkelritt i 2015', 'Kategori:Vuelta a España'] | Vuelta a España 2015 var den 70. utgaven av sykkelrittet Vuelta a España. Rittet startet med en lagtempo i Puerto Banús i Marbella lørdag 22. august. Etter klager fra rytterne på dårlige forhold på stranden i Marbella, besluttet arrangøren dagen før ikke å la åpningsetappen telle i den individuelle sammenlagtkonkurransen.
| Vuelta a España 2015 var den 70. utgaven av sykkelrittet Vuelta a España. Rittet startet med en lagtempo i Puerto Banús i Marbella lørdag 22. august. Etter klager fra rytterne på dårlige forhold på stranden i Marbella, besluttet arrangøren dagen før ikke å la åpningsetappen telle i den individuelle sammenlagtkonkurransen.
== Deltakere ==
Se også Liste over utøvere i Vuelta a España 2015
De fire beste fra Tour de France 2015, Chris Froome, Nairo Quintana, Alejandro Valverde og Vincenzo Nibali stilte til start. Sylvain Chavanel, Adam Hansen og Simon Gerrans stilte til sin tredje Grand Tour for året, kun de to førstnevnte hadde fullført de to foregående. Alle tre var blant de 158 rytterne som fullførte rittet. For første gang siden 2007 var det ingen nordmenn med.
== Etapper ==
Se også Etappene i Vuelta a España 2015
== Trøyene dag for dag ==
== Resultater ==
=== Sammenlagt ===
=== Poengkonkurransen ===
=== Klatrekonkurransen ===
=== Kombinasjonskonkurransen ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Vuelta a España 2015 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Puerto Banús, Marbella | 194,578 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Japansk_mesterskap_p%C3%A5_sk%C3%B8yter_enkeltdistanser_2015 | 2023-02-04 | Japansk mesterskap på skøyter enkeltdistanser 2015 | ['Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Hurtigløp på skøyter i 2014', 'Kategori:Hurtigløp på skøyter i 2015', 'Kategori:Japanske enkeltdistansemesterskap på skøyter', 'Kategori:Japanske mesterskap i 2015', 'Kategori:Sport i Japan i 2015', 'Kategori:Sport i Nagano'] | Japansk mesterskap på skøyter enkeltdistanser 2015 ble avholdt i M-Wave i Nagano, Japan den 24.–26. oktober 2014.
| Japansk mesterskap på skøyter enkeltdistanser 2015 ble avholdt i M-Wave i Nagano, Japan den 24.–26. oktober 2014.
== Medaljeoversikt ==
=== Kvinner ===
=== Menn ===
== Eksterne lenker ==
(en) Japan - Single Distances Championships 2015 på SpeedskatingResults.com | Japansk mesterskap på skøyter enkeltdistanser 2015 ble avholdt i M-Wave i Nagano, Japan den 24.–26. | 194,579 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Patristica_Nordica_Annuaria | 2023-02-04 | Patristica Nordica Annuaria | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nordiske vitenskapelige tidsskrifter', 'Kategori:Patristikk', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1987'] | Patristica Nordica Annuaria er et akademisk nordisk tidsskrift for studiet av patristikk og tidlig kristendom. PNA er fagfellevurdert og kommer ut med ett nummer årlig. De publiserte artiklene er hovedsakelig skrevet på ett av de tre skandinaviske språkene, men engelske artikler forekommer også. Patristica Nordica Annuaria utgjør fortsettelsen av Meddelanden från Collegium Patristicum Lundense som kom ut med tjuefem årganger fra 1987 til 2010. Med sitt nye navn og en mer polert layout ble tidsskriftet utgitt for første gang i 2011.
Patristica Nordica Annuarias formål er å «spegla nordisk patristisk forskning, det vill säga forskning om kristendomens framväxt och utveckling under dess första åtta århundraden.»
| Patristica Nordica Annuaria er et akademisk nordisk tidsskrift for studiet av patristikk og tidlig kristendom. PNA er fagfellevurdert og kommer ut med ett nummer årlig. De publiserte artiklene er hovedsakelig skrevet på ett av de tre skandinaviske språkene, men engelske artikler forekommer også. Patristica Nordica Annuaria utgjør fortsettelsen av Meddelanden från Collegium Patristicum Lundense som kom ut med tjuefem årganger fra 1987 til 2010. Med sitt nye navn og en mer polert layout ble tidsskriftet utgitt for første gang i 2011.
Patristica Nordica Annuarias formål er å «spegla nordisk patristisk forskning, det vill säga forskning om kristendomens framväxt och utveckling under dess första åtta århundraden.»
== Redaksjon og utgiver ==
Tidsskriftet utgis av det nordiske vitenskapelige selskapet Collegium Patristicum Lundense i samarbeid med Centrum för Teologi och Religionsvetenskap ved Lunds universitet. PNA har ikke én redaktør, men en redaksjon bestående av forskerne Thomas Arentzen, Britt Dahlman, Henrik Rydell Johnsén og Andreas Westergren. Professor Samuel Rubenson er ansvarlig utgiver. Tidsskriftet har forøvrig en referansegruppe for andre nordiske land, blant andre Norge. | Patristica Nordica Annuaria er et akademisk nordisk tidsskrift for studiet av patristikk og tidlig kristendom. PNA er fagfellevurdert og kommer ut med ett nummer årlig. | 194,580 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arnfinn_Strand | 2023-02-04 | Arnfinn Strand | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. februar', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske keramikere'] | Arnfinn Parelius Strand (født 12. februar 1948) er en norsk keramiker, bosatt i Risør. Han har bakgrunn fra Oslo tegneskole og var hospitant ett år ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo (SHKS). Strand har hospitert og undervist ved Kunsthøyskolen og deltatt ved en rekke kollektiv – og landsdelsutstillinger, blant annet Norsk kunsthåndverk 1984, Galleri F 15 Moss og Galleri Villvin 1989. Han har hatt separatutstillinger blant annet under festspillene i Nord-Norge 1983, Galleri F 15 Moss 1985 og Nordenfjeldske kunstindustrimuseum i 1990. Han er innkjøpt av Norsk kulturråd, Nordland fylkeskommune, Nordnorsk kunstmuseum og Nordenfjeldske kunstindustrimuseum.
I 1991 var Strand med på å etablere keramikkbedriften Acanthus sammen med kunstkolleger Nina Gresvig og Bibiche Mourier. Han er gift med Bibiche Mourier, som også er keramiker. Arnfinn Strand har vært opptatt av kunsthåndverkernes rolle i samfunnet og i undervisning, og viktigheten av samarbeid mellom kunsthåndverkere og næringsliv.
| Arnfinn Parelius Strand (født 12. februar 1948) er en norsk keramiker, bosatt i Risør. Han har bakgrunn fra Oslo tegneskole og var hospitant ett år ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo (SHKS). Strand har hospitert og undervist ved Kunsthøyskolen og deltatt ved en rekke kollektiv – og landsdelsutstillinger, blant annet Norsk kunsthåndverk 1984, Galleri F 15 Moss og Galleri Villvin 1989. Han har hatt separatutstillinger blant annet under festspillene i Nord-Norge 1983, Galleri F 15 Moss 1985 og Nordenfjeldske kunstindustrimuseum i 1990. Han er innkjøpt av Norsk kulturråd, Nordland fylkeskommune, Nordnorsk kunstmuseum og Nordenfjeldske kunstindustrimuseum.
I 1991 var Strand med på å etablere keramikkbedriften Acanthus sammen med kunstkolleger Nina Gresvig og Bibiche Mourier. Han er gift med Bibiche Mourier, som også er keramiker. Arnfinn Strand har vært opptatt av kunsthåndverkernes rolle i samfunnet og i undervisning, og viktigheten av samarbeid mellom kunsthåndverkere og næringsliv.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Solberg, Harald: Norske kunsthåndverkere Agder, 1996, s. 31, 56 og 57. | | beskjeftigelse = Keramiker}} | 194,581 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Durim_Muqkurtaj | 2023-02-04 | Durim Muqkurtaj | ['Kategori:Albanske fotballspillere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Hønefoss BK', 'Kategori:Fødsler 4. januar', 'Kategori:Fødsler i 1994', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Voss kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Utenlandske fotballspillere i Norge'] | Durim Muqkurtaj (født 4. januar 1994 på Voss) er en norsk fotballspiller som spiller for Hønefoss Ballklubb.Han har tidligere spilt i Brandbu IF og Raufoss Fotball. Han sluttet seg til Hønefoss BK sitt juniorlag i 2012 før han den 28. januar 2014 signerte en proffkontrakt med Hønefoss BK. Han har spilt ti kamper i 1. divisjon, fire av dem som kaptein i en alder av 20 år i 2014 før han fikk en kneskade som satte han ut av spill resten av sesongen.
Han spilte for Lysekloster IL og IF Fram Larvik i 2017-sesongen, men fikk nye skadeproblemer. Han sluttet seg til Moss i 2019, før han dro tilbake til Hønefoss foran 2020-sesongen, en klubb som da spilte i den koronasuspenderte 3. divisjon.
| Durim Muqkurtaj (født 4. januar 1994 på Voss) er en norsk fotballspiller som spiller for Hønefoss Ballklubb.Han har tidligere spilt i Brandbu IF og Raufoss Fotball. Han sluttet seg til Hønefoss BK sitt juniorlag i 2012 før han den 28. januar 2014 signerte en proffkontrakt med Hønefoss BK. Han har spilt ti kamper i 1. divisjon, fire av dem som kaptein i en alder av 20 år i 2014 før han fikk en kneskade som satte han ut av spill resten av sesongen.
Han spilte for Lysekloster IL og IF Fram Larvik i 2017-sesongen, men fikk nye skadeproblemer. Han sluttet seg til Moss i 2019, før han dro tilbake til Hønefoss foran 2020-sesongen, en klubb som da spilte i den koronasuspenderte 3. divisjon.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Durim Muqkurtaj – Transfermarkt
Spillerprofil hos Hønefoss | Durim Muqkurtaj (født 4. januar 1994 på Voss) er en norsk fotballspiller som spiller for Hønefoss Ballklubb. | 194,582 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vitelo | 2023-02-04 | Vitelo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1275', 'Kategori:Fødsler i 1230', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Naturfilosofer', 'Kategori:Personer fra Legnica', 'Kategori:Polske filosofer', 'Kategori:Polske fysikere', 'Kategori:Polske matematikere', 'Kategori:Polske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Polske psykologer', 'Kategori:Premonstratensere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Vitelo (også kalt Erazmus Ciolek Witelo, Witelon, Vitellio, Vitello, Vitello Thuringopolonis, Vitulon og Erazm Ciołek, født antagelig i Legnica, død rundt 1280/90 [etter 1275; før 1314], antakelig i klosteret Witów (?) nær Petrikau) var en polsk munk i Premonstratenserordenen av avstamning fra Thüringen, fysiker og naturfilosof. Han studerte først i Paris og senere i Padova.
Det synes også som om han pleiet mange innflytelsesrike forbindelser og vel også ble benyttet i diplomatiske sendeferder i Sør- og Vesteuropa.
Vitelo er mest kjent for sin omfattende innføring i optikk, Perspectiva, som han gjorde ferdig helt på mot slutten av sitt liv, som et manuskript i ti bind. Boka ble senere trykt i flere opplag (1535, 1551, 1572). Han bygde på verk som var kjent i oldtiden og så langt i middelalderen, av Evklid, Ptolemaios, Apollonios av Perge, Galen, Heron og flere, og dessuten Ibn al-Haitham (Alhazen), Ibn Rushd, Ibn Sina, og dessuten Roger Bacon. Den følger i det vesentlige Alhazens verk Optikk.
Vitelo går også grundig inn på fysiologisk og psykologisk persepsjon og metodologi. En stor del av dette er viet til hans behandling om psykologisk assosiasjon (idébilder); de bygger på den metafysiske forestilling at det finnes åndelige og fysiske størrelser som er kausalt sammenknyttet ved guddommelig opplysning.
Ved enkelte universitet kunne studentene velge mellom Vitelo, Evklid og Ibn al-Haitham ved prøven til graden baccalaureus. Boken var i bruk til ut på 1600-tallet, da den ble foreldet ved arbeidet til Kepler.
Et ringfjell på Månen er oppkalt etter Vitelo.
| Vitelo (også kalt Erazmus Ciolek Witelo, Witelon, Vitellio, Vitello, Vitello Thuringopolonis, Vitulon og Erazm Ciołek, født antagelig i Legnica, død rundt 1280/90 [etter 1275; før 1314], antakelig i klosteret Witów (?) nær Petrikau) var en polsk munk i Premonstratenserordenen av avstamning fra Thüringen, fysiker og naturfilosof. Han studerte først i Paris og senere i Padova.
Det synes også som om han pleiet mange innflytelsesrike forbindelser og vel også ble benyttet i diplomatiske sendeferder i Sør- og Vesteuropa.
Vitelo er mest kjent for sin omfattende innføring i optikk, Perspectiva, som han gjorde ferdig helt på mot slutten av sitt liv, som et manuskript i ti bind. Boka ble senere trykt i flere opplag (1535, 1551, 1572). Han bygde på verk som var kjent i oldtiden og så langt i middelalderen, av Evklid, Ptolemaios, Apollonios av Perge, Galen, Heron og flere, og dessuten Ibn al-Haitham (Alhazen), Ibn Rushd, Ibn Sina, og dessuten Roger Bacon. Den følger i det vesentlige Alhazens verk Optikk.
Vitelo går også grundig inn på fysiologisk og psykologisk persepsjon og metodologi. En stor del av dette er viet til hans behandling om psykologisk assosiasjon (idébilder); de bygger på den metafysiske forestilling at det finnes åndelige og fysiske størrelser som er kausalt sammenknyttet ved guddommelig opplysning.
Ved enkelte universitet kunne studentene velge mellom Vitelo, Evklid og Ibn al-Haitham ved prøven til graden baccalaureus. Boken var i bruk til ut på 1600-tallet, da den ble foreldet ved arbeidet til Kepler.
Et ringfjell på Månen er oppkalt etter Vitelo.
== Verker ==
Førsteutgave: Vitellionis Mathematici doctissimi Peri optikēs, id est de natura, ratione & proiectione radiorum visus, luminum, colorum atque formarum, quam vulgo perspectivam vocant. Nürnberg 1535 (utgitt av Georg Tannstetter, som bestilte verket, og Peter Apian, som overtok trykkingen).
Witelonis Perspectivae
Liber primus, ed. Sabetai Unguru, Studia Copernicana XV, Warszawa 1977
Liber secundus & tertius, ed. Sabetai Unguru, Studia Copernicana XXVIII, Warszawa 1991
Vitellionis mathematici doctissimi ... vulgo Perspectivam vocant libri X, Nürnberg 1535
Delutgave i Baeumker 1908, 127-179.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sabetai Unguru: Witelo as a Mathematician, A Study in XIIIth Century Mathematics, University of Wisconsin (Diss.) 1970. | Vitelo (også kalt Erazmus Ciolek Witelo, Witelon, Vitellio, Vitello, Vitello Thuringopolonis, Vitulon og Erazm Ciołek, født antagelig i Legnica, død rundt 1280/90 [etter 1275; før 1314], antakelig i klosteret Witów (?) nær Petrikau) var en polsk munk i Premonstratenserordenen av avstamning fra Thüringen, fysiker og naturfilosof. | 194,583 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arnfinn_Haugen | 2023-02-04 | Arnfinn Haugen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. mai', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kunsthåndverkere', 'Kategori:Personer fra Notodden kommune', 'Kategori:Personer fra Risør kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Arnfinn Haugen (født 11. mai 1951) er en norsk kunsthåndverker. Han ble født på Notodden og kom til Risør i 1976. Han er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo (SHKS) i perioden 1971-1975. Han er mest kjent for sin trekunst uttrykt i et nytt og moderne formspråk.
Arnfinn Haugen var med på å starte Villvin kunstgruppe i 1976, og arbeider med utstillinger og utsmykninger over hele landet. Hans kunst er blant annet innkjøpt av Norsk kulturråd 1983, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i 1983 og Kunstindustrimuseet i Oslo 1993. Han har hatt separatutstillinger ved Galleri F 15 i Moss 1983 og 1985, Kunstnerforbundet Oslo 1986 og 1993 og Staatliche Kunstgewerkmuseum i Berlin i 1989, og han er innkjøpt av blant annet Kunstindustrimuseet i Oslo, Norsk Folkemuseum og Riksgalleriet. I 1983 mottok han Statens 3-årige arbeidsstipend og i 1992 Risør kommunes kulturstipend.
Folkekunstens farger har stått sentralt i trekunsten hans. Han jobber også mye med geometriske former og spill med disse. Han jobber med funksjonelle og fargerike objekter i 2D og 3D, i stor og liten skala, både for privatpersoner samt for offentlige rom/ utsmykninger. Arnfinn Haugen har verksted i sentrum av Risør, og er medlem av Norske kunsthåndverkere Sør-Norge (NK Sør-Norge).
Det er så mangt med treet. Det er ikke bare for øynene, men også for hendene og nesen. Det lukter av tre, kvae og liv. Rått eller tørket. Når verktøyets skarpe tenner hugger i materialet, kjærtegnes treet og mulighetene kommer til uttrykk. Selv om jeg ikke arbeider i tradisjonell form, er tradisjon viktig. Jeg ser ofte bakover for å kunne se framover. De gamle tavlene som snekkerne preket med sin dyktighet og kjærlighet, med sitt overskudd av skaperglede, har gitt meg mye. Folkekunstens ornamentikk og fargeprakt. Det friske, det rustikke som utfolder seg i skjønnhet som en klatrerose.
| Arnfinn Haugen (født 11. mai 1951) er en norsk kunsthåndverker. Han ble født på Notodden og kom til Risør i 1976. Han er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo (SHKS) i perioden 1971-1975. Han er mest kjent for sin trekunst uttrykt i et nytt og moderne formspråk.
Arnfinn Haugen var med på å starte Villvin kunstgruppe i 1976, og arbeider med utstillinger og utsmykninger over hele landet. Hans kunst er blant annet innkjøpt av Norsk kulturråd 1983, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i 1983 og Kunstindustrimuseet i Oslo 1993. Han har hatt separatutstillinger ved Galleri F 15 i Moss 1983 og 1985, Kunstnerforbundet Oslo 1986 og 1993 og Staatliche Kunstgewerkmuseum i Berlin i 1989, og han er innkjøpt av blant annet Kunstindustrimuseet i Oslo, Norsk Folkemuseum og Riksgalleriet. I 1983 mottok han Statens 3-årige arbeidsstipend og i 1992 Risør kommunes kulturstipend.
Folkekunstens farger har stått sentralt i trekunsten hans. Han jobber også mye med geometriske former og spill med disse. Han jobber med funksjonelle og fargerike objekter i 2D og 3D, i stor og liten skala, både for privatpersoner samt for offentlige rom/ utsmykninger. Arnfinn Haugen har verksted i sentrum av Risør, og er medlem av Norske kunsthåndverkere Sør-Norge (NK Sør-Norge).
Det er så mangt med treet. Det er ikke bare for øynene, men også for hendene og nesen. Det lukter av tre, kvae og liv. Rått eller tørket. Når verktøyets skarpe tenner hugger i materialet, kjærtegnes treet og mulighetene kommer til uttrykk. Selv om jeg ikke arbeider i tradisjonell form, er tradisjon viktig. Jeg ser ofte bakover for å kunne se framover. De gamle tavlene som snekkerne preket med sin dyktighet og kjærlighet, med sitt overskudd av skaperglede, har gitt meg mye. Folkekunstens ornamentikk og fargeprakt. Det friske, det rustikke som utfolder seg i skjønnhet som en klatrerose.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Solberg, Harald (1996): Norske kunsthåndverkere Agder, s. 43 og 51
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
Kulturnett Aust-Agder: Månedens kunstner, publisert 1. august 2014 (besøkt 3. november 2014) | Arnfinn Haugen (født 11. mai 1951) er en norsk kunsthåndverker. | 194,584 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zhongxing | 2023-02-04 | Zhongxing | ['Kategori:120°Ø', 'Kategori:23°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1955', 'Kategori:Byer på Taiwan', 'Kategori:Sider med kart'] | Zhongxing (tradisjonell kinesisk: 中興新村; Hanyu Pinyin: Zhōngxīng Xīncūn; Tongyong Pinyin: Jhongsing Sincun; Wade–Giles: Chung-hsing Hsin-ts'un) er en by i Nantou midt på Taiwan og provinshovedstad i provinsen Taiwan. Zhongxing hadde om lag 25 549 innbyggere i 2010.
Zhongxing er en planlagt by som ble grunnlagt i 1955 etter inspirasjon fra Storbritannia. Provinsmyndighetene begynte å flytte hit fra Taipei i 1956, og byggingen var ferdig i 1957. Byen har flere parker, plener, tre og fontener, mens byggene ligger på rekker.
Ifølge Folkerepublikken Kina, som ikke anerkjenner Republikken Kina (Taiwan), er Taipei fremdeles provinshovedstad.
| Zhongxing (tradisjonell kinesisk: 中興新村; Hanyu Pinyin: Zhōngxīng Xīncūn; Tongyong Pinyin: Jhongsing Sincun; Wade–Giles: Chung-hsing Hsin-ts'un) er en by i Nantou midt på Taiwan og provinshovedstad i provinsen Taiwan. Zhongxing hadde om lag 25 549 innbyggere i 2010.
Zhongxing er en planlagt by som ble grunnlagt i 1955 etter inspirasjon fra Storbritannia. Provinsmyndighetene begynte å flytte hit fra Taipei i 1956, og byggingen var ferdig i 1957. Byen har flere parker, plener, tre og fontener, mens byggene ligger på rekker.
Ifølge Folkerepublikken Kina, som ikke anerkjenner Republikken Kina (Taiwan), er Taipei fremdeles provinshovedstad.
== Eksterne lenker ==
(en) Zhongxing New Village – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
The Garden Community ved subtpg.tpg.gov.tw | Zhongxing () er en by i Nantou midt på Taiwan og provinshovedstad i provinsen Taiwan. Zhongxing hadde om lag 25 549 innbyggere i 2010. | 194,585 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Amazing_Race_Norge | 2023-02-04 | The Amazing Race Norge | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2010-årene', 'Kategori:Norske reality-TV-serier', 'Kategori:TV-produksjoner på norsk TV 2', 'Kategori:The Amazing Race'] | The Amazing Race Norge var en norsk realityserie som gikk på TV 2 fra 2012 til 2013. Her skulle 11 deltager-par reise jorden rundt i 13 etapper og kjempe om en hovedpremie på 500 000 kr. Underveis på reisen måtte parene løse en rekke fysisk og psykologisk utfordrende oppgaver. Programmet ble ledet av den tidligere fotballspilleren Freddy dos Santos. Serien ble stort sett sendt to ganger i uken, på mandager og onsdager.
Programmet ble produsert av Rubicon TV. Produsent for første sesong av The Amazing Race Norge var Stein Johnsen, og dette var første gang konseptet ble produsert i Europa.The Amazing Race Norge er basert på det amerikanske realitykonseptet, The Amazing Race. Reiseruten for programmet var strengt hemmelig for publikum og deltakere, og det var kun programlederen og produsentene som visste om den nøyaktige reiseruta før episodene blir spilt inn.
Første episode hadde 435 000 seere. VG Netts anmelder skrev at «Det er definitivt verdt å følge med på «Amazing race Norge». Bare husk å puste.», og ga første program terningkast fem. Seertallene for første sesong endte med et gjennomsnitt på 394 000 seere og 25,9 prosent i markedsandel.
| The Amazing Race Norge var en norsk realityserie som gikk på TV 2 fra 2012 til 2013. Her skulle 11 deltager-par reise jorden rundt i 13 etapper og kjempe om en hovedpremie på 500 000 kr. Underveis på reisen måtte parene løse en rekke fysisk og psykologisk utfordrende oppgaver. Programmet ble ledet av den tidligere fotballspilleren Freddy dos Santos. Serien ble stort sett sendt to ganger i uken, på mandager og onsdager.
Programmet ble produsert av Rubicon TV. Produsent for første sesong av The Amazing Race Norge var Stein Johnsen, og dette var første gang konseptet ble produsert i Europa.The Amazing Race Norge er basert på det amerikanske realitykonseptet, The Amazing Race. Reiseruten for programmet var strengt hemmelig for publikum og deltakere, og det var kun programlederen og produsentene som visste om den nøyaktige reiseruta før episodene blir spilt inn.
Første episode hadde 435 000 seere. VG Netts anmelder skrev at «Det er definitivt verdt å følge med på «Amazing race Norge». Bare husk å puste.», og ga første program terningkast fem. Seertallene for første sesong endte med et gjennomsnitt på 394 000 seere og 25,9 prosent i markedsandel.
== Ledetråder ==
Lagene ble ledet fra sted til sted gjennom informasjon de fikk i konvolutter som inneholdt ulike ledetråder.
Veiviser (blå folder) var en enkel veibeskrivelse som forteller hvor lagene skal reise videre for å finne neste ledetråd.
Veivalg (gul folder) betydde at deltagerne fikk et valg mellom to forskjellige oppgaver. Lagene kunne bytte oppgave hvis de ikke klarer utfordringen de valgte først. Typisk ville den ene oppgaven være mer fysisk enn den andre. Oppgavene kunne også variere noe i tid det tar å gjennomføre dem. Hvis et lag mislykkes i å fullføre begge veivalgene kunne de få en straff med et tidstillegg på inntil tre timer.
Veisperring (rød folder) var en oppgave som kun en av deltagerne skulle gjennomføre. Lagene valgte selv hvem som skulle utføre oppgaven, før de fikk vite hva hele oppgaven gikk ut på. På forhånd fikk de et hint om hva oppgaven kunne være, for eksempel «hvem er veldig sulten?». Ingen av deltagerne på laget fikk gjøre mer enn 7 veisperringer hver i løpet av hele racet. Hvis et lag ikke klarte å gjennomføre en veisperring ville de kunne få en tidsstraff på inntil 4 timer.
Snarvei (grønn folder) var når deltagerne kunne velge å løse en spesiell oppgave. Hvis man var det første laget som gjennomfører oppgaven, kunne man gå direkte til mål. De andre som prøvde, men ikke ble først ferdige med oppgaven, måtte fortsette racet der de slapp. Hvert lag kunne kun bruke én snarvei i løpet av hele racet, så de måtte selv avgjøre når det passer dem best å benytte muligheten.
Veikryss (gul folder med et kryss i en rombe) var en oppgave der to lag måtte duellere mot hverandre. Vinnerlaget fikk neste ledetråd, mens det tapende laget måtte vente til et annet lag dukker opp før de gjorde oppgaven om igjen. Syklusen gjentas til det står et lag igjen. Det siste laget må gjøre oppgaven en siste gang før de får neste ledetråd. Veikrysset ble introdusert i den andre sesongen.
Fripass kunne dukke opp som en belønning, og dette ga laget muligheten til å hoppe over en oppgave. Etter program 8 ble Fripasset ugyldig. Hvis et lag røk ut av konkurransen uten at de hadde benyttet seg av muligheten, fikk vinneren av siste gjennomførte etappe fripasset.
Handikap var en straff som kunne deles ut til det laget som kom sist over målstreken på en etappe, der ingen blir eliminert fra konkurransen. Handikapet ville påvirke laget i negativ retning, enten i form av tidstillegg eller at en av oppgavene blir vanskeligere for dette laget.
U-Sving var en stasjon der et lag kan tvinge et annet lag som er bak dem til å gjennomføre den oppgaven de ikke gjorde i et Veivalg. Lagene hadde muligheten til å utføre U-Sving mot et annet lag kun en gang i løpet av racet. Hvis et lag U-Svinger et lag som er foran dem, vil laget som blir U-Svingt ikke bli påvirket. U-Sving ble introdusert i den andre sesongen.
== Sesong 1 (2012) ==
Utdypende artikkel: The Amazing Race Norge (sesong 1)
=== Episoder ===
Ep. 1Racet startet i Holmenkollen, og de elleve lagene fikk en oppgave som de måtte løse for å komme videre. Neste mål var Oslo lufthavn, Gardermoen. Kenneth og Hakan kjørte seg bort og kom sist, og fikk dermed ikke flybillett videre, og var derved ute av racet. Flyturen gikk til Dubai, og etter flere oppgaver, blant annet i Burj Khalifa, når lagene målet (pit stop). Karim og Khabat kom på førsteplass, og Martha og Elise på sisteplass. Da ett lag allerede var eliminert fikk de allikevel fortsette, men med et handikap i en av oppgavene i neste episode.
Ep. 2Lagene fikk beskjed om å reise til New Delhi, og alle lagene kom seg på samme fly. I New Delhi fikk de beskjed om å reise til Agra. Der fikk de forskjellige oppgaver, blant annet i Agra fort, og Truls og Morten kom inn til pit stop ved Taj Mahal som første par. Karim og Khabat som ledet i starten kom inn som nest sist, grunnet et puslespill som de brukte over en time på. Pål Christian og Ivar kom sist og ble eliminert fra racet.
Ep. 3Lagene fikk beskjed om å reise til en husklynge i Popliya Ky Dhany på vei mot Jaipur. Lagene tok drosje, Truls og Morten først, og Karim og Khabat sist. Etter å ha bakt indisk brød var neste mål Jaipur, og etter å ha gjort flere oppgaver fikk lagene beskjed om å gå til Nahargarh fort og opp på taket for å finne pit stop. Først inn var Michelle og Cathrine, som fikk et frikort som de kan bruke til å hoppe over en oppgave på en av de neste tre etappene. Sist kom Martha og Elise som ble eliminert fra racet.
Ep. 4
Deltakerne fikk beskjed om å komme seg til et spesifikt reiseselskap for å kjøpe billetter til Thailands hovedstad Bangkok. Alle får samme fly inn til Bangkok. Etter å ha utført flere oppdrag, blant annet i det flytende markedet, og et tradisjonelt thailandsk dukketeater, kom Michelle og Cathrine først til pit stop på Golden Mount (Wat Saket). Men da de ikke hadde fulgt reglene og veltet en isblokk som de skulle hugge ut instruksjonen ifra, fikk de en straffetid på en time. Første lag ble da Karim og Khabat, som fikk en gavesjekk på 8 000 kr i bonus. Siste lag inn ble Vilde og Bjarne, men da ingen skulle bli sendt hjem etter denne etappen, fikk de kun et handikap på neste etappe, og fikk fortsette videre.
Ep. 5
Deltakerne fikk beskjed om å komme seg til et spesifikt reiseselskap for å kjøpe billetter til Vietnams hovedstad Hanoi. De tre første lagene fikk en times forsprang da de kom med et tidligere fly. I Hanoi måtte de finne Leninstatuen for neste ledetråd, som sendte dem videre til Hanoi Hilton der de skulle finne flyverdressen til John McCain. Neste sted var Vac Village, hvor de måtte utføre en oppgave, før de reiste til en restaurant i Le Mat og drakk blodet, gallen og spiste en kobraslange. Siste oppgave og pit stop var på Hanoi Tower, hvor de måtte løse oppgaven «Tårnet i Hanoi». Første lag inn var Truls og Morten, mens siste lag var Vilde og Bjarne, som ble eliminert fra racet og sendt hjem.
Ep. 6Lagene fikk beskjed om å kjøpe bussbilletter til den 14 timer lange bussturen til Huế. Der fikk de forskjellige oppgaver, og ledetrådene var i mausoleumene til flere keisere. Etter å ha ha laget blomsterbuketter, pløyet åkre og laget røkelsespinner, gikk turen til pit stop i Den forbudte by. Først inn var Karim og Khabat, mens siste lag og eliminert fra racet ble Julie og Vichy.
Ep. 7Lagene fikk beskjed om å reise fra Huế til Da Nang, og der måtte de finne Buddhaen på toppen av Marble Mountains via grottesystemet inni fjellet. Ledetråden ba dem å reise med fly til Sydney Australia, og alle lagene kom på samme fly. Vel fremme måtte de snekre paller, spise vegemite-smørbrød, spille sandvolleyball og navigere med seilbåt. Vel fremme på Fort Denison måtte de lage tre seilerknuter før de kunne gå inn til pit stop. Første lag var Karim og Khabat, som vant et gavekort på 8 000 kr fra Hotels.com. Far og datter Tor Einar og Cathrine kom inn sist. De ble ikke eliminert, men fikk handikap på neste etappe.
Ep. 8
Første stopp var Bondi Beach, hvor lagene skulle gjennomføre en badevaktstafett. Karim og Khabat kom inn likt sammen med Truls og Morten, men førstnevnte var først ferdig, med det andre laget rett etter. De fikk beskjed om å reise ut i villmarken, til Blue Mountains. De to lagene rotet seg bort på veien, og Karim og Khabat kom inn som nest siste lag til neste ledetråd, etterfulgt av Tor Einar og Cathrine som startet sist på etappen. I villmarken måtte lagene bære slanger, kaste boomerang, finne biter til et kunstverk, samt velge mellom å rappellere eller fjellklatring. Først inn til pit stopp på et utsiktspunkt var Truls og Morten, som vant et gavekort på 8 000 kr fra Hotels.com. Som sist kom Tor Einar og Cathrine inn sist, etter å ha måttet gå en omvei grunnet handikapet de pådro seg i forrige etappe. De ble denne gangen eliminert, og måtte reise hjem.
Ep. 9
Første oppgave var fallskjermhopping i nærheten av Melbourne, og så fulgte tønnerulling og matservering. Neste oppgave var inne i Melbourne, hvor de skulle finne en liten kopi av Edvard Munch-maleriet Skrik. De ble så arrestert og kastet i Australias eldste fengsel. Der måtte de sitte en time med mindre de klarte å knekke en gåte, som slapp dem umiddelbart fri. De måtte så velge mellom stor og liten ball, hvor den store var å score tre mål i rugby, mens liten var å klare to server på rad i tennis mot en proff. Neste mål var pit stop, i toppen av skyskraperen Eureka Tower. Deltakerne måtte gå/løpe opp over 80 etasjer. Først opp var brødrene Truls og Morten, så tvillingbrødrene Frank og Ivar, kompisene Khabat og Karim, venninnene Michelle og Cathrine, mens ekteparet Kari og Bjørn kom sist. Det ble imidlertid ingen eliminering i denne runden, men ekteparet fikk med seg et handikap til neste etappe.
Ep. 10
Lagene fikk beskjed om å ta seg til Hongkong, hvor første oppgave var enten å spille bordtennis mot noen barn, eller kappspise dim sum. Kari og Bjørn måtte gjøre begge deler grunnet sitt handikap fra forrige etappe. Neste ledetråd var ved Pandaen i Ocean Park. Der fikk de beskjed om å reise til Stanley Market hvor de fikk i oppgave å lage en kulepyramide. Derfra måtte lagene padle i en dragebåt fra Stanley Market Beach. Neste ledetråd var på Times Square, en plakat som fortalte dem om å gå til Bruce Lee-statuen på Avenue of Stars. Denne hadde samtlige problemer med å finne, og tilslutt var alle lagene på samme sted. Michelle og Cathrine fant plakaten først og kom seg først videre. Neste oppgave var en Kung Fu-oppgave, hvor en av deltakerne på hvert lag måtte knekke plankebiter med hånden. Pit stop var ved TST Promenaden, og første lag inn var Khabat og Karim, tett fulgt av Michelle og Cathrine, Frank og Ivar, Truls og Morten, og tilslutt ekteparet Kari og Bjørn. Det ble imidlertid ingen eliminering i denne runden heller, og ekteparet fikk med seg et nytt handikap til neste etappe. Khabat og Karim vant nok en gang ett gavekort på 8 000 kr fra Hotels.com.
Ep. 11
Ny etappe ble startet med at lagene fikk beskjed om å ta seg til Macao med båt. Der besøkte de Macautårnet, og en deltaker fra hvert lag måtte hoppe i strikk fra 233 meters høyde. Etter dette måtte lagene velge mellom å flytte mat med spisepinner, eller skrive kinesiske tegn med pensel. Etter å ha tellet kinesiske lanterner i en gate måtte lagene sette sammen en stekt gris som var delt i små biter, og så bake eggekaker. Pit stop var ved A-Ma-tempelet, og siste oppgave var å bære et tent stearinlys frem til den 20 meter høye A-Ma-statuen. Først inn var Truls og Morten, som igjen fikk et gavekort på 8 000 fra Hotels.com, neste par var Cathrine og Michelle. Karim og Khabat kom som nummer tre, og tvillingbrødrene kom som nummer fire etter å ha rotet med å få betalt en drosje. Sist, tredje etappe på rad, var ekteparet Kari og Bjørn, som måtte bære to lys istedenfor ett grunnet handikap fra forrige etappe. Dette klarte de ikke og ga opp og gikk inn sist uten tente lys. Denne gangen ble de eliminert fra racet.
Ep. 12Lagene reiste med fly til Almaty i Kasakhstan. Der var de på Rahat sjokoladefabrikk, hvor de måtte finne neste ledetråd i en sjokolade (type twist) blant 1 500 biter. De måtte spise hver sjokolade de åpnet. Frank og Ivar var først til fabrikken. Første lag som fant ledetråden var Michelle og Cathrine, og de kom først til Almaty sportssenter, hvor lagene måtte velge mellom å hoppe samlet 300 meter fra stupebrett, eller løfte tilsammen 10 tonn i markløft. Khabat og Karim måtte spise hele 1 490 sjokoladebiter før de fant ledetråden. Først ferdig var jentene som reiste videre til en The Beatles-statue hvor de måtte finne neste ledetråd mens de ble kastet snøballer på. De kom først videre og reiste til Luxor-hallen hvor de måtte plassere 15 curlingsteiner i boet for å få neste ledetråd. Først videre her var Truls og Morten som var først til gondolbanen i Chimbulak, hvor de måtte foreta en redningsøvelse i skibakken. Første lag ferdig var Khabat og Karim, som reiste til Green Bazar hvor de måtte kjøpe inn matvarer som ble tilberedt til lokale retter som ikke falt i smak, og som de måtte spise. De kom først videre, og turen gikk til Panifilov park, som var pit stop. De kom inn som første finalelag, og vant igjen et gavekort på en reise til 8 000 kr fra Hotels.com. Resten av finalistene ble vist i siste episode av serien.
Ep. 13
Lagene fikk beskjed om å komme seg til Oslo og Oslo City. Alle lagene kom på samme fly og startet på likt i Norge. På Oslo City var ledetråden at de skulle oppsøke to værmeldere i TV 2 og måtte presentere en værmelding korrekt. Morten og Truls var først og var også først til neste oppgave som var å levere ved til tre adresser i Oslo. De ble først ferdig med dette og måtte så bygge en Ikea-hylle. Neste ledetråd var å ta seg til Holmenkollen og skiskytterarenaen. Der skulle en på hvert lag gå to runder med to innlagte skytinger. Ført inn og først ut var Morten og Truls, med Michelle og Cathrine rett etter, og med Khabat og Karim inn og ut som siste lag. Neste oppgave var å ta seg til toppen av Holmenkollbakken, hvor de måtte sortere bilder av stedene de hadde besøkt i kronologisk rekkefølge. Alle tre lagene var etterhvert ved denne oppgaven, og Khabat og Karim prøvde seg først, men hadde feil. Første lag som klarte oppgaven var Morten og Truls, og de vant dermed sesongen, med Khabat og Karim på andreplass, mens Michelle og Cathrine kom på tredjeplass og ble sist.
Ep. 14Siste episode viste de beste klippene fra sesongen pluss scener bak kamera og scener som ikke ble vist.
=== Deltakere ===
=== Destinasjoner ===
== Sesong 2 (2013) ==
Utdypende artikkel: The Amazing Race Norge (sesong 2)
Påmeldingen for sesong 2 var fra 30. juni til 15. august 2012, og innspillingen ble på senhøsten 2012, med sending på vinteren 2013. Freddy dos Santos var programleder også for denne sesongen. I episode fire, som første par, kom Vinh og Terje sist til pitstop uten å bli sendt hjem. Samtlige par før dette ble sendt hjem. Heller ikke i episode fem ble noen sendt hjem. I den episoden var det Lill og Stian som kom sist. Julie og Robert, som vant etappen, fikk også et gavekort av en verdi av 15 000 kroner.. Lill og Stian kom også sist i episode åtte, men slapp å reise hjem. I episode ni derimot kom de sist atter en gang, og ble sendt hjem. Etappevinnerne fikk et gavekort på 10 000 kr. I episode ti kom Omar og Bilar først til pitstop for femte gang, og vant gavekortet på 10 000 kr. Cecilie og Camilla kom inn sist, men slapp å resie hjem da ingen skulle hjem den etappen.
=== Episoder ===
Ep. 1
Racet startet på Bygdøynes, de 10 lagene fikk første oppgave "Finn frem på fram" dette gikk ut på og finne en av de 10 ledetrådskonvoluttene plassert på og i skuta "Fram" Allan og Ørjan hadde store problemer, men fant tilslutt den siste ledetråden. Ledetråden sa "kjør til Sentrum P-hus" der skulle de finne neste ledetråd på merkede parkeringsplasser. Ledetråden sa " Finn Jan Egil" her skulle de kjøpe et =Oslo og forstå att neste ledetråd er framsiden og att de skal til Nobels Fredssenter for og finne neste ledetråd. Men her surret flere av lagene og letet inne i bladet etter hvor de skulle og flere av lagene reiste til feile plasser før de alle endelig forstod att de skulle til Nobels Fredssenter selv blant lagene som kom til Nobels Fredssenter så surret flere av lagene med og finne ledetråden på en påle på utsiden av Nobels Fredssenter og de gikk inn og letet etter ledetråden. Alle fant tilslutt ledetråden som sa "Dra til Gardermoen" da skulle alle lagene komme seg fortest mulig til Gardermoen uten bruk av Taxi for og sette seg på en liste, for den listen bestemte rekkefølgen for når de fikk starte på neste destinasjonsted Cape Town i Sør-Afrika. her i Cape Town fikk de ledetråden "Dra til Nobel Square" her finner de neste ledetråd. Ledetråden sa "Nobelnøtter" dette er en quiz der de skal svare på 6 Nobel spørsmål hvor svarene gir de en bokstav, ordet de er ute etter er "UBUNTU" dette ordet må de gi til dommeren for og få neste ledetråd. Ledetråden sa "Steg for steg, dra til Langa township hvor de skal lære seg en gumbootdans når dommeren er fornøyd får de neste ledetråd. Ledetråden sa "Kjøp postkort" lagene skal da til Heritage square i by kjernen av Cape Town og kjøpe et postkort med neste ledetråd på fra en bestemt butikk. Ledetråden sa "Kjære deltakere finn hovedinngangen til bygget på forsiden der venter neste ledetråd" og mange deltagere surret litt her og forsto ikke med en gang att det var forsiden på kortet bygget de skulle finne var og noen deltakere kjøpte og feil kort før de for tilbake og kjøpte riktig kort og alle fant frem til neste ledetråd. Ledetråden her var en veisperring som sa "Hvem finner nøkkelen til suksess" her skulle den utvalgte på laget finne riktig nøkkel til en av borgens 10 celledører hvor på innsiden finner de neste ledetråd. Ledetråden her ledet deltakerne til Pit stop her var det Lill og Stian som kom først, siste paret var Allan og Ørjan som da endte opp med og bli eliminert.
=== Deltakere ===
=== Destinasjoner ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) The Amazing Race Norge på Internet Movie Database | The Amazing Race 12 er den tolvte sesongen av den amerikanske realityserien The Amazing Race. Denne sesongen fulgte 11 lag bestående av to personer, med et pre-eksisterende forhold, i et kappløp rundt i verden. | 194,586 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edvard_Myhre_Munch | 2023-02-04 | Edvard Myhre Munch | ['Kategori:Alumni fra Universitetet i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1900', 'Kategori:Fødsler 3. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1836', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske lutherske teologer', 'Kategori:Norske pedagoger', 'Kategori:Norske skoleledere', 'Kategori:Norske teologiprofessorer', 'Kategori:Personer fra Skien kommune', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo'] | Edvard Myhre Munch (født 3. oktober 1836, død 19. mai 1900) var en norsk professor i teologi.Han var sønn av Mathilde Christine Munch (1815–1891) og Christian Stub Myhre (1836–1899). Moren var av slekten Munch og tante til maleren Edvard Munch. Faren var kjøpmann i Skien og banksekretær.
Fra 1844 til 1853 gikk han på Skiens skole (etablert 1824). Etter innledende studier i filologi byttet han til teologi og var i 1859 cand.theol. på resultatlistene da han vant H.K.H. Kronprinsens gullmedalje på en avhandling. Så drev han en lærerskole. Fra 1877 var han professor i teologi ved Det Kongelige Frederiks Universitet (i dag Universitetet i Oslo) og fra 1886 involvert i undervisning av praktisk pedagogikk. Året før hadde han byttet fra å kalle seg Edvard Munch Myhre til Edvard Myhre Munch. Han ga seg med pedagogikken i 1894 og pensjonerte seg i 1897, tre år før sin død.
Edvard giftet seg med Anna Helene Borchsenius (1838-1916) fra Gjerpen og datter av Fredrik Charlow Borchenius, som var både fogd og amtmann i Nedre Telemarken fogderi. De ble foreldre til blant andre Mathilde Munch (1866–1953) som skrev lærebøker. Sønnen Didrik Munch (1878–1957) var eier og bestyrer på Munchs pensjonatskole.
| Edvard Myhre Munch (født 3. oktober 1836, død 19. mai 1900) var en norsk professor i teologi.Han var sønn av Mathilde Christine Munch (1815–1891) og Christian Stub Myhre (1836–1899). Moren var av slekten Munch og tante til maleren Edvard Munch. Faren var kjøpmann i Skien og banksekretær.
Fra 1844 til 1853 gikk han på Skiens skole (etablert 1824). Etter innledende studier i filologi byttet han til teologi og var i 1859 cand.theol. på resultatlistene da han vant H.K.H. Kronprinsens gullmedalje på en avhandling. Så drev han en lærerskole. Fra 1877 var han professor i teologi ved Det Kongelige Frederiks Universitet (i dag Universitetet i Oslo) og fra 1886 involvert i undervisning av praktisk pedagogikk. Året før hadde han byttet fra å kalle seg Edvard Munch Myhre til Edvard Myhre Munch. Han ga seg med pedagogikken i 1894 og pensjonerte seg i 1897, tre år før sin død.
Edvard giftet seg med Anna Helene Borchsenius (1838-1916) fra Gjerpen og datter av Fredrik Charlow Borchenius, som var både fogd og amtmann i Nedre Telemarken fogderi. De ble foreldre til blant andre Mathilde Munch (1866–1953) som skrev lærebøker. Sønnen Didrik Munch (1878–1957) var eier og bestyrer på Munchs pensjonatskole.
== Referanser == | Edvard Myhre Munch (født 3. oktober 1836, død 19. | 194,587 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Egil_%C3%98deg%C3%A5rd | 2023-02-04 | Egil Ødegård | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Egil Ødegård er navnet til flere personer:
Egil S. Ødegård – sanger, gitarist og låtskriver.
Egil Ødegård (filmprodusent) – norsk filmprodusent. | Egil Ødegård er navnet til flere personer:
Egil S. Ødegård – sanger, gitarist og låtskriver.
Egil Ødegård (filmprodusent) – norsk filmprodusent. | Egil Ødegård er navnet til flere personer: | 194,588 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shulgi | 2023-02-04 | Shulgi | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 2046 f.Kr.', 'Kategori:Fødsler i 2124 f.Kr.', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sumeriske konger'] | Shulgi også kalt Dungi (født ca. 2094 f.Kr, død 2047 f.Kr.) var en konge i Ur-III-tiden i det gamle Mesopotamia og hadde hovedstad i byen Ur. Han etterfulgte sin far kong Ur-Nammu på tronen og regjerte i 48 år.
Hundre år etter kong Sargons død ble hans rike overtatt av et folk kalt guteerne. I mellomtiden kunne guteerne ikke holde sammen riket, og det ble derfor absorbert av befolkningen i Mesopotamia. Den gamle by Ur tok nå igjen ledelsen.
Den største konge i dette dynasti var Shulgi, også kjent som Dungi. I Ur hadde han noe som lignet på en regjering med statsminister og finansminister, og i andre byer plasserte han guvernører. Han anerkjente alle gudene og tilbad og bygde templer for dem. I templene var det store skattkammer med korn, kveg og metaller som var innbetalt som skatt. Templene ble en slags skattekontorer. Hver eneste inn- og utbetaling ble omhyggelig bokført, og det ble skrevet kvitteringer og anvisninger, alt sammen på leirtavler. Der var nødvendig med et stort personale, som for det meste var prester. Derfor var det skoler og universiteter knyttet til templene. De utlånte også penger til folk. Normalt var lånene beheftet med renter, men det var også rentefrie lån til lånesøkere som trengte hjelp for at unngå å bli solgt som slaver på grunn av gjeld.
Kong Shulgi opprettet et kurerpostvesen og også et landeveispoliti som sikret ferdsel og handel. Og sist, men ikke minst lot han skrive en felles lov for hele sitt rike. Kun mindre deler av Shulgis lovbok er blitt bevart for ettertiden. Han ble etterfulgt av sin sønn Amar-Sin.
Sumernes land var alltid utsatt for farer, og Shulgis rike ble truet i sin eksistens. En by ved navn Mari var vokst frem, og da kongen av Ur var optatt av en krig mod Elam, overfalt Mari-kongen både Sumer og Akkad, og riket ble delt mellom Elam og Mari.
Etter en oppløsningstid lyktes det en konge i Babylon å overta det meste af Mesopotamia og grunnlegge et stort rike som var større enn Sargons imperium (ca. 1800 f.Kr).
| Shulgi også kalt Dungi (født ca. 2094 f.Kr, død 2047 f.Kr.) var en konge i Ur-III-tiden i det gamle Mesopotamia og hadde hovedstad i byen Ur. Han etterfulgte sin far kong Ur-Nammu på tronen og regjerte i 48 år.
Hundre år etter kong Sargons død ble hans rike overtatt av et folk kalt guteerne. I mellomtiden kunne guteerne ikke holde sammen riket, og det ble derfor absorbert av befolkningen i Mesopotamia. Den gamle by Ur tok nå igjen ledelsen.
Den største konge i dette dynasti var Shulgi, også kjent som Dungi. I Ur hadde han noe som lignet på en regjering med statsminister og finansminister, og i andre byer plasserte han guvernører. Han anerkjente alle gudene og tilbad og bygde templer for dem. I templene var det store skattkammer med korn, kveg og metaller som var innbetalt som skatt. Templene ble en slags skattekontorer. Hver eneste inn- og utbetaling ble omhyggelig bokført, og det ble skrevet kvitteringer og anvisninger, alt sammen på leirtavler. Der var nødvendig med et stort personale, som for det meste var prester. Derfor var det skoler og universiteter knyttet til templene. De utlånte også penger til folk. Normalt var lånene beheftet med renter, men det var også rentefrie lån til lånesøkere som trengte hjelp for at unngå å bli solgt som slaver på grunn av gjeld.
Kong Shulgi opprettet et kurerpostvesen og også et landeveispoliti som sikret ferdsel og handel. Og sist, men ikke minst lot han skrive en felles lov for hele sitt rike. Kun mindre deler av Shulgis lovbok er blitt bevart for ettertiden. Han ble etterfulgt av sin sønn Amar-Sin.
Sumernes land var alltid utsatt for farer, og Shulgis rike ble truet i sin eksistens. En by ved navn Mari var vokst frem, og da kongen av Ur var optatt av en krig mod Elam, overfalt Mari-kongen både Sumer og Akkad, og riket ble delt mellom Elam og Mari.
Etter en oppløsningstid lyktes det en konge i Babylon å overta det meste af Mesopotamia og grunnlegge et stort rike som var større enn Sargons imperium (ca. 1800 f.Kr).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bertrand Lafont: «The Army of the Kings of Ur: The Textual Evidence». I: Cuneiform Digital Library Journal. 2009/5, 2009, ISSN 1540-8779, s. 1–25 (PDF; 0,5 MB).
Samuel Noah Kramer: «Shulgi of Ur: A Royal Hymn and a Divine Blessing». I: The Seventy-Fifth Anniversary Volume of the Jewish Quarterly Review. 1967, s. 369-380.
== Eksterne lenker ==
(en) Shulgi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Shulgi også kalt Dungi (født ca. 2094 f. | 194,589 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amar_Bokhari | 2023-02-04 | Amar Bokhari | ['Kategori:Artikler som trenger å wikifiseres', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske forretningsfolk'] | Norsk-pakistansk sosial entreprenør og med lang fartstid i FN-systemet som i 2022 mottok Jo Nesbø og Harry Hole Stiftelsens pris "En ålright fyr". Gjennom sitt arbeid og virke har Bokhari bidratt til å sikre trygge og anstendige arbeidsplasser til over 400 håndverkere ved tekstilveveriet i Pakistan (Norpak International).
Bokhari ble født i London, Storbritannia, 12.august 1976 av sin norske mor (Brit Bokhari, født Brit Frøydis Engen) og pakistanske far (Yawar Hussein Bokhari). Oppveksten var både på Lillehammer og i Islamabad. Han tok en bachelorgrad ved University of Kent og en mastergrad ved London School of Economics and Political Science. I 2022 tok han en MBA ved Norges Handelshøyskole.
Bokhari er daglig leder i Bokhari AS, og styreleder i Stiftelsen LAMS, en norsk stiftelse som er opprettet for å bidra til å videreføre og drifte LAMS-skolen i Pakistan.
| Norsk-pakistansk sosial entreprenør og med lang fartstid i FN-systemet som i 2022 mottok Jo Nesbø og Harry Hole Stiftelsens pris "En ålright fyr". Gjennom sitt arbeid og virke har Bokhari bidratt til å sikre trygge og anstendige arbeidsplasser til over 400 håndverkere ved tekstilveveriet i Pakistan (Norpak International).
Bokhari ble født i London, Storbritannia, 12.august 1976 av sin norske mor (Brit Bokhari, født Brit Frøydis Engen) og pakistanske far (Yawar Hussein Bokhari). Oppveksten var både på Lillehammer og i Islamabad. Han tok en bachelorgrad ved University of Kent og en mastergrad ved London School of Economics and Political Science. I 2022 tok han en MBA ved Norges Handelshøyskole.
Bokhari er daglig leder i Bokhari AS, og styreleder i Stiftelsen LAMS, en norsk stiftelse som er opprettet for å bidra til å videreføre og drifte LAMS-skolen i Pakistan.
== Referanser == | Amar-Sin av Ur-III-dynastiet var konge av Sumer og Akkad fra 2046 til 2038 f.Kr. | 194,590 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eannatum | 2023-02-04 | Eannatum | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall i 2425 f.Kr.', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sumeriske konger'] | Eannatum var en sumerisk fyrste over byen Lagasj, omkring 2450 f. Kr., og gjennomførte en av historiens eldste dokumenterte erobringskriger, skildret på den såkalte Gribbstelen som i kileskrift og relieffbilder viser hvordan han beseirer innbyggerne i nabobyen Umma og nå kan ses i Louvre.
Dokumenter antyder at han skal ha ført erobringskrig sa langt som til Elam, og at han beseiret flere andre nabobyer. Eannatum falt til slutt i et slag, og etter hans død tapte Lagasj i betydning. | Eannatum var en sumerisk fyrste over byen Lagasj, omkring 2450 f. Kr., og gjennomførte en av historiens eldste dokumenterte erobringskriger, skildret på den såkalte Gribbstelen som i kileskrift og relieffbilder viser hvordan han beseirer innbyggerne i nabobyen Umma og nå kan ses i Louvre.
Dokumenter antyder at han skal ha ført erobringskrig sa langt som til Elam, og at han beseiret flere andre nabobyer. Eannatum falt til slutt i et slag, og etter hans død tapte Lagasj i betydning. | thumb|right|Fragment av [[Gribbstelen]] | 194,591 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Franciszek_Pieczka | 2023-02-04 | Franciszek Pieczka | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. september', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Fødsler 18. januar', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Polske skuespillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Franciszek Maksymilian Pieczka (født 18. januar 1928 i Godów i Polen, død 23. september 2022) var en polsk skuespiller.
Han har fått en stjerne på Aleja Gwiazd (Stjernenes allé) i Łódź.
| Franciszek Maksymilian Pieczka (født 18. januar 1928 i Godów i Polen, død 23. september 2022) var en polsk skuespiller.
Han har fått en stjerne på Aleja Gwiazd (Stjernenes allé) i Łódź.
== Filmografi i utvalg ==
1954 - En generasjon
1960 - Nonnen og djevelen
1964 - Saragossamanuskriptet
1968 - Fuglane (etter Fuglane av Tarjei Vesaas)
1971 - Perlen i kronen
1972 - Wesele
1976 - Arret
1979 - Paciorki jednego różańca
1983 - Austeria
1990 - God aften, herr Wallenberg
1993 - Jańcio Wodnik
1994 - En omvendt
2000 - Syzyfowe prace
2001 - Quo vadis
2004 - Cud w Krakowie
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Franciszek Pieczka – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Franciszek Pieczka – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Franciszek Pieczka på Internet Movie Database
(sv) Franciszek Pieczka i Svensk Filmdatabas
(fr) Franciszek Pieczka på Allociné
(en) Franciszek Pieczka på AllMovie
(en) Franciszek Pieczka hos Rotten Tomatoes
(en) Franciszek Pieczka hos The Movie Database
(pl) Franciszek Pieczka - www.culture.pl | Franciszek Maksymilian Pieczka (født 18. januar 1928 i Godów i Polen, død 23. | 194,592 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mesopotamia | 2023-02-04 | Mesopotamia | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Levanten', 'Kategori:Mesopotamia'] | Mesopotamia (Μεσοποταμία Mesopotamia) stammer fra oldgresk og betyr landet mellom (μεσο mesos) flodene (ποταμός potamos), og sikter til området mellom flodene Eufrat og Tigris i det nåværende Irak. Siden omkring 5000 f.Kr. har det eksistert byer og palasser fra forskjellige kulturer i Mesopotamia.
Den første kjente kulturen i området var den sumeriske, som omfattet blant annet Ur-kulturen og Uruk-kulturen. Arkeologiske utgravninger i det nordlige Mesopotamia har riktignok påvist eldre kulturer, men den sumeriske sivilisasjon regnes som den eldste veldokumenterte, da det er funnet tallrike leirtavler med sumerisk kileskrift som beskriver et velfungerende samfunn.
Området var den gang lenge delt i to: Assyria og Babylonia. Det nordlige Mesopotamia var inntil omkring 600 f.Kr. bebodd av assyrerne med sentrum i området omkring byene Mosul (det daværende Ninive), Arbil og Tikrit, mens Babylonia lå i det sydlige Mesopotamia, hvilket vil si i området mellom det nåværende Bagdad og Basra.
Mesopotamia har siden vært under blant annet gresk innflytelse, inntil araberne erobret området i år 656. I 1534 ble området overtatt av tyrkerne i Det osmanske riket. Under den 1. verdenskrig, i 1915, forviste britene tyrkerne og tok herredømme over det nåværende Irak. Herredømmet vedvarte inntil 1932, da Irak erklærte sin selvstendighet.
| Mesopotamia (Μεσοποταμία Mesopotamia) stammer fra oldgresk og betyr landet mellom (μεσο mesos) flodene (ποταμός potamos), og sikter til området mellom flodene Eufrat og Tigris i det nåværende Irak. Siden omkring 5000 f.Kr. har det eksistert byer og palasser fra forskjellige kulturer i Mesopotamia.
Den første kjente kulturen i området var den sumeriske, som omfattet blant annet Ur-kulturen og Uruk-kulturen. Arkeologiske utgravninger i det nordlige Mesopotamia har riktignok påvist eldre kulturer, men den sumeriske sivilisasjon regnes som den eldste veldokumenterte, da det er funnet tallrike leirtavler med sumerisk kileskrift som beskriver et velfungerende samfunn.
Området var den gang lenge delt i to: Assyria og Babylonia. Det nordlige Mesopotamia var inntil omkring 600 f.Kr. bebodd av assyrerne med sentrum i området omkring byene Mosul (det daværende Ninive), Arbil og Tikrit, mens Babylonia lå i det sydlige Mesopotamia, hvilket vil si i området mellom det nåværende Bagdad og Basra.
Mesopotamia har siden vært under blant annet gresk innflytelse, inntil araberne erobret området i år 656. I 1534 ble området overtatt av tyrkerne i Det osmanske riket. Under den 1. verdenskrig, i 1915, forviste britene tyrkerne og tok herredømme over det nåværende Irak. Herredømmet vedvarte inntil 1932, da Irak erklærte sin selvstendighet.
== Fra forhistorie til historie (8000–3000 f.Kr.) ==
Omkring 8000 f.Kr. begynte mesopotamierne å dyrke jorden, ta i bruk lokale planter og temme ville dyr. Disse kunnskapene hentet de fra naboområder oppe i fjellsidene rundt Mesopotamiasletten – fra den såkalte fruktbare halvmåne. Jordbruket krevde hard arbeidsinnsats og reduserte levealderen, men økte matmengden betydelig. Tross hardt arbeidspress og økt sykdomstilfang fra husdyr, vokste likevel befolkningen merkbart. Neolittiseringsprosessen var i gang; menneskene var ikke lenger nødt til å basere seg på sanking og jakt, og kunne nå selv dyrke jorda. Se også artikkel Den fruktbare halvmåne.
=== Halafperioden ===
Deretter flyttet mange ned fra de nordlige høydene til de frodige grønne viddene i det nordlige Mesopotamia, der nedbørsmengden var stor. Det var derfor ikke nødvendig å etablere et omfattende kunstvanningssystem som i syd; og frem mot 6000 f.Kr. strakk primitive byer seg i en bue fra de armenske høydene i vest til Zagrosfjellene i øst.
Halafperioden (6900–4000 f.Kr) innebar to revolusjonerende nyvinninger i nordskråningene av Mesopotamia – handelen med obsidian fra fjellstrøk lengre nord, og den første bruk av keramikk for koking og lagring av matvarer. Når vi kommer til 6000 f.Kr gjorde bedre koking av mat og lagring av korn over tid det mulig å introdusere jordbruk i stor skala i de tidligere sumpområdene i Egypt og Mesopotamia.
Nå ble floddalen i sør bebodd og tatt i bruk. Her var regnmengden ytterst sparsom, derfor var det behov for en grundig kunstig vanning før den potensielle jorden kunne bli fruktbar og dyrkes. Denne utfordringen krevde en god organisasjon som kunne fordele arbeidet og vedlikeholdet av vanningssystemene. Mesopotamias velstand var gjennom hele historien avhengig av et sterkt lederskap som kunne sikre et velfungerende kanalsystem.
Mangel på stein, tre, metall og andre råstoffer tvang beboerne i floddalen til å utnytte eksisterende ressurser. De utviklet derfor en tekstilindustri med bearbeiding av ull, som grunnlag for en handel med omverdenen som forsynte dem med viktige og profitable varer.
Vann og leire ble også benyttet, blant annet til å bygge alt fra beskjedne skur til storslåtte palasser og templer; selv de kjempemessige tempeltårnene ble bygget av teglstein, som var en blanding av hakket strå, leire og vann presset ned i en form. Teglet ble herdet ved å tørkes i solen eller brennes. Den samme teknikken benyttes fremdeles i Midtøsten.
=== Ubaidperioden og Uruk ===
Med det omfattende landbruket fulgte en kompleks sosial struktur da befolkningen ble samlet i større fellesskaper. Urbaniseringsprosessen begynte, og fram mot 3500 f.Kr. oppstod de første egentlige byer med en mangfoldig spesialisering. Ubaidperioden (4000–3500 f.Kr) betegner den korte perioden med utviklet jordbruk, skrivekunst og bruk av hest og hjul, men uten store, sentraliserte imperiestater utover forstørrede bystater. Perioden opplevde ulike konkurrerende bysentra som ble avløst av den første staten som fra 3500 f.Kr. rådde over hele slettelandet, Uruk.
Uruk i det sørlige Mesopotamia var verdens største by på det tidspunktet, med monumental arkitektur og fremragende kunsthåndverk. Ressursene til bystaten ble rikt forsynt av underlagte byer og hadde en rekke handelskolonier i den nære Orienten. Det økonomiske senteret var en sentral tempeladministrasjon som hadde ansvar for betaling av lønn til arbeidere, til eksport, og som nødforsyning i krisetider. Det sosiale fellesskapet i byen tok seg av etterlatte barn og dyrket den samlende bygud. Man var først og fremst sønn av sin by, som var identisk med byens gud.
Omkring 3400 f.Kr. oppstod verdens første skriftspråk i Uruk, og med dette går vi fra forhistorien og inn i historien. I begynnelsen var skriften en ren billedskrift, som ble brukt til å forenkle regnskapsføringen. Etterhvert ble den også brukt til lærde utfoldelser, og gradvis ble tegnene forenklet og stilisert til egentlige sammensetninger av karakteristiske kiler. Dette ga navnet til skriftformen kileskrift.
== De første riker (3000–2000 f.Kr.) ==
=== Den tidlig-dynastiske periode ===
I den etterfølgende tidlig-dynastiske periode (2900 f.Kr.–2350 f.Kr.) skjedde en betydelig befolkningsvekst. Det ble trangt om plassen i det frodige området mellom flodene Tigris og Eufrat, og byene måtte nødvendigvis ligge langs disse breddene. Dette medførte grensestridigheter mellom forskjellige bystater, som inngikk i forskjellige allianser med et skiftende overherredømme. Den økte befolkningsmengden forsterket behovet for lov og orden, og i tillegg til økonomiske tekster finner vi en mengde rettsprosedyrer fra denne perioden.
Den enkelte byherren var bygudens representant, han var altså samfunnets leder. Forbindelsen mellom bygud og by kan ses på den berømte Gribbstein: I en scene på den ene siden av minnesteinen ser vi Kong Eannatum av Lagash (ca. 2400 f.Kr.) lede en falanks (tungt infanteri med spyd som beskyttes av en mur av skjold), som tramper over den beseirede fienden fra bystaten Umma, mens løver og gribber fortærer deres nakne kropper. På den andre siden av steinen ses Lagash' bygud Nin-girsu med en stridskølle i den ene hånden og et fangstnett i den andre, fylt med fiender fra Umma: Kongen sikret Lagash' seier over Umma, og byguden fanget sitt bytte.
De fantastisk rike kongegravene i Ur, med en helt ukjent gravskikk, stammer også fra denne perioden. I tillegg til et vell av prektige smykker av gull og edelstener, fant man skjeletter av hoffolk og tjenere som har fulgt sine herrer i døden. I den største graven fant man ikke mindre enn 80 mennesker, som man antar har tatt gift og sovnet stille inn, og som ble begravd som en del av kongens øvrige gravgods.
Endelig ble bystatene underlagt Sargon den store (2334–2279 f.Kr.), som etter å ha steget opp fra ubemerkethet beseiret Lugalzaggesi av Umma. Kort tid før dette, hadde denne kongen beseiret arvefienden Lagash og underlagt seg det meste av det sydligste Mesopotamia, som etter den dominerende sumeriske befolkningsgruppen kaltes Sumer.
=== Den oldakkadiske periode ===
Sargon den store innledet den oldakkadiske periode (2350–2100 f.Kr.) og skapte verdenshistoriens første rike med sentraladministrasjon og en stående hær som forble i hans families hender i tre generasjoner etter ham. Riket strakk seg fra Middelhavet i nord til Den persiske golf i syd og hadde monopol på en rik oversjøisk handel med så fjerne besittelser som Bahrain, Oman og India.
I tillegg til bekjempelse av indre opprør, førte Sargon den store og hans barnebarn Naram-Sin (2254–2218 f.Kr.) også felttog i så fjerne områder som Syria og det iranske høyland. Helt fram til den nybabyloniske periode i første halvdel av det første årtusen finner vi legender om disse to store kongene, med Sargon som den arketypiske gode kongen og Naram-Sin som hans motsetning. Den mest kjente av disse er Sargons fødselslegende, som ligger tett opp til Bibelens historie om Moses' oppvekst i Egypt. Ifølge legenden ble Sargon lagt i en sivkurv og kastet på Eufrat av sin mor, som var yppersteprestinne, og derfor ikke måtte føde barn. Floden førte ham til en vanndrager som løftet ham opp i sitt spann og satte ham til å arbeide i hagen. Dette er den gamle historien om herskeren som sitt lands gartner. Legenden fortsetter med at da Sargon drev med hagearbeid, ble han gudinnen Ishtars yndling, og derfor regjerte han over mesopotamierne i 55 år.
Perioden har fått navn etter kongebyen Akkad, som også har gitt navn til hele området nord for Sumer og Sargons folk, akkaderne. De snakket et østsemittisk språk, og på kongelig initiativ dukket språket opp i inskripsjoner fra denne perioden i stedet for sumerisk, som er av uviss opprinnelse. Man vet ikke eksakt når folket innvandret til floddalen, men allerede fra 2700 f.Kr. var de godt blandet med sumererne.
Geografisk lå Mesopotamia ubeskyttet og ble gang på gang ofre for invasjoner fra den store syriske steppen i vest og fra Zagrosfjellene i øst. Folket brakte egne skikker med seg, og beriket på denne måten den mesopotamiske kulturen, men endret den ikke radikalt. Den gammelakkadiske periode avsluttes med et angrep av guteere fra Zagrosfjellene som krympet det akkadiske rike til bare å omfatte noen få bystater.
Guteerne ble av mesopotamierne selv beskrevet som en horde av barbariske udyr. Et typisk uttrykk for mesopotamiernes følelse av å være det siviliserte midtpunktet i en verden omgitt av usivilisert villskap; et etnosentrisk bilde som mange imperialister gjennom tidene har kunnet nikke gjenkjennende til.
Bystaten Lagash klarte å unndra seg de verste skadene, og under Kong Gudea nøt Lagash stor velstand med storslåtte bygningsarbeider i byen Girsu, som var bystatens administrative senter.
I denne perioden ble det også skrevet store litterære verker på fremragende sumerisk. Det mest kjente er Gudeas byggeinnskrift, som er skrevet på to store leirsylindre. De forteller hvordan byguden Nin-girsu i en drøm henvendte seg til Gudea for å få ham til å bygge hans tempel, og hvordan Gudea deretter renset et sted rituelt og importerte håndverkere og byggemateriale fra fjerne områder til byggingen av tempelet.
De sumeriske bystatene slapp fri fra fremmede hender da Utu-hegal fordrev guteerne ut av Uruk på en uke. Den store befrieren ble sannsynligvis veltet av Ur-nammu (2112–2095 f.Kr.), som han innsatte som sin nestkommanderende i Ur.
=== Ur-III-dynastiet ===
Ur-nammu grunnla Ur-III-dynastiet (2100–2000 f.Kr.), der det sydlige Mesopotamia ble gjenforent i et stort byråkratisk rike med en rekke lydriker. Riket benyttet et redistribusjonssystem, hvor alle eiendomsoverførsler etter kongelig dekret fra Kong Shulgi (2094–2047 f.Kr.) ble registrert innenfor de enkelte avdelinger i institusjonene for å imøtegå økonomiske vanskeligheter. Det enorme byråkratiet krevde selvsagt et stort antall sorenskrivere, noe som gjorde samfunnet til et av de mest skriftrike i oldtiden.
I denne perioden oppstod en rekke nye sjangere innen litteraturen og sumerisk ble gjeninnført som riksspråk, etter å ha vært drevet på retur av akkadisk.
Lokal motstand mot sentralmakten medførte at riket langsomt ble oppløst innenfra, riket lå også under press av en stor strøm av innvandrende amoritter fra steppen i vest. I et forsøk på å avskjerme dem bygde de, som i Kina, en enorm mur på 270 kilometer. Muren krysset både Tigris og Eufrat.
I 2004 f.Kr. var Ur uthungret med tilsaltede marker, og folket ventet på skipslass med korn fra nord. Da grep elamittene fra naboriket Elam i øst sjansen. De plyndret hovedstaden totalt og førte kong Ibbi-Sin (2028–2004 f.Kr.) bort til Elam som krigsfange.
== Det tidlige 2. årtusen (2000–1500 f.Kr.) ==
=== Isin-Larsa perioden ===
Ur-III-dynastiets fall skapte et politisk tomrom, hvor de to bystatene Isin og Larsa innbyrdes kjempet om herredømmet over flodsletten og den prestisjefylte tittelen som konge av Ur. Disse to byene har gitt navn til Isin-Larsa-perioden (2000–1800 f.Kr.).
Allerede i 2017 f.Kr. hadde Ibbi-Sins general Ishbi-Erra (2017-1985 f.Kr.) frigjort seg fra Urs overherredømme og opphøyd seg til konge av Isin. Få år etter Urs fall klarte han å fordrive inntrengerne, elamittene.
Under Ishbi-Erras regjering fulgte mange gode år med økonomisk fremgang og fred, som også ga kunsten og litteraturen mulighet til å blomstre.
Noen av Mesopotamias største historiske og litterære verker stammer fra denne perioden, også de fantastisk vakre klagesangene. De gråter over barbarenes ødeleggelser mot slutten av det 3. årtusen og tildeler en av samtidens konger æren for å ha gjenreist den falne sivilisasjonen. På denne tiden var sumerisk utdødd på bekostning av akkadisk, men man holdt det kunstig i live ved flittige avskrifter: Det samme hendte langt senere med latin i Europa; det forble et fornemt språk lenge etter at det hadde forsvunnet som talespråk.
=== Den oldbabylonske perioden ===
I 1932 f.Kr. grunnla inntrengende grupper av amoritter fra vest, under kong Gungunum, et dynasti i Larsa, som klarte å overta den viktige handelsbyen Ur. Byen var et knutepunkt i transporten av kobber fra Bahrain.
I 1894 f.Kr. ble et annet amorittisk dynasti grunnlagt i Babylon av Sumu-abum, som under Hammurabi (1792–1750 f.Kr.) nøt en stor politisk og kulturell fremvekst. Han innledet den oldbabylonske perioden (1800–1550 f.Kr.). Hammurabi er særlig kjent for sin store lovtavle og for sin interesse for rettslige anliggender. Tavlen Codex Hammurabi, som har vært oppstilt i flere babylonske byer, viser kongen foran solguden Shamash, som overrekker ham symbolene på lov og orden. Kongen var ifølge tradisjonen satt på jorden for å være hyrde for sitt folk og lede dem i rettferdighet og velstand.
I 1792 f.Kr. beseiret kong Rim-Sin I av Larsa bystaten Isin, og ble dermed Babylons eneste større rival i syd. Den største rivalen i nord var Shamshi-Adad I (1813-1781 f.Kr.) av Assyria som innsatte to av sine sønner som visekonger i byene Ekallatum og Mari. Etter Shamshi-Adads død, smuldret riket opp, og Kong Zimrilim gjenvant kontrollen over Mari.
Den etterfølgende perioden var preget av en rekke skiftende allianser mellom småstater, uten at noen av småkongene var i stand til å oppnå et overherredømme. Kong Hammurabi av Babylon klarte å utnytte situasjonen fullt ut: han var en dreven politiker som sprang fra allianse til allianse, og da alle utslettet hverandre med hans hjelp, satt Hammurabi tilbake og hadde underlagt seg et rike som strakk seg fra Mari i nordvest til Elam i øst.
Like etter Hammurabis død begynte riket å smuldre, da han skjebnesvangert fjernet støtputen mot kassitter fra Zagrosfjellene. Sammen med hettittere og hurrittere oppstod nå et betydelig press på Babylon fra nord. Dødsstøtet kom i 1595 f.Kr., da hettitterkongen Mursilis I foretok et lynangrep mot Babylon etter en tokt mot Aleppo. Han plyndret og ødela riket totalt.
=== Den oldassyriske perioden ===
Den oldassyriske perioden (1950–1800 f.Kr.) kjennetegnes ved bystaten Assurs sentrale plassering i en livlig handel. I Anatolia har man funnet flere tusen leirtavler med handelskorrespondanse mellom Assur og deres handelsstasjoner og handelskolonier i Anatolia, som politisk og administrativt var organisert under assyrerne i byen Kanesj (dagens Kültepe). Arkivene viser at familiefirmaer med slekt i Assur importerte tinn fra Afghanistan og tekstiler fra Babylonia, som ble eksportert videre til Anatolia. Her ble varene solgt av familiens representanter med stor profitt i sølv og gull. Dette nettverket ble brutt omkring 1750 f.Kr. av ukjente årsaker, og fra omkring 1700–1350 f.Kr. inntraff en mørk periode i Assyrias historie.
== Den storpolitiske scene (1500–1000 f.Kr.) ==
=== Den mellombabylonske perioden ===
Etter Babylons fall startet en mørk tidsalder i den mellombabylonske perioden (1550-1100 f.Kr.), som fra starten er kjent som det kassitiske dynasti (1415-1150 f.Kr.).
Kassiterne vernet om tradisjonen, og man kan si at de ble mer babylonske enn babylonerne selv. De foretok en flittig restaurering av de tradisjonelle mesopotamiske gudenes templer og benyttet til og med sumerisk som skriftspråk i stedet for sitt eget, i en slik grad at man nesten ikke vet noe om det kassitiske språket. Mange av tekstene vi kjenner fra den senere nyassyriske perioden, ble samlet og kanonisert til standardverker i denne perioden, men teksten var til for de lærde og var gjort unødig innviklet.
Storpolitisk er perioden best kjent fra Amarnaarkivet i egypterkongen Aknatons nyanlagte hovedstad, som avslører et avansert, politisk nettverk med det akkadiske språk som internasjonalt diplomatspråk. Arkivet består av korrespondanse mellom stormaktene Egypt, Mitanni og Hettitterriket, i tillegg til korrespondanse med småkonger. Babylon inntar rollen som et lite rike på sidelinjen, som er seg selv nok blant stormaktene.
Det kassitiske dynasti endte 1160 f.Kr., da den elamittiske kongen Shutruk-Nahhunte plyndret Babylonia. Denne hendelsen brakte blant annet Hammurabis gamle lovtavle som krigsbytte til den elamittiske hovedstaden Susa. Dette er verdenshistoriens første kjente tilfelle hvor en erobrer plyndrer fiendens kulturarv og dekorerer sin egen hovedstad med krigsbyttet.
=== Den mellomassyriske perioden ===
Assur-uballit I (1363–1328 f.Kr.) sikret Assyrias uavhengighet fra Mitanniriket i vest; ved gjentakende angrep fulgte han opp farens arbeid og delte Mitanniriket mellom Assyria og Hettitterriket.
Dette var i den mellomassyriske periode (1350–1075 f.Kr.), hvor Assyria ble en ekspansiv militærmakt. Grenseområdene mot nord, øst og vest var geografisk ubeskyttet, så Assyria måtte beskytte dem med regelmessige felttog, som også sikret vesentlige ressurser. Det ga grobunn for en krigsideologi hvor statsguden Assur befalte kongen å gå i krig mot ondskapen som truet Assyria.
På begynnelsen av 1100-tallet f.Kr. startet en massiv folkevandring av de såkalte havfolkene fra vest, noe som felte Hettitterriket og mange av de store kystbyene langs Middelhavet.
Mesopotamia kom under press fra innvandrende arameere fra vest, men de greide imidlertid aldri å velte det assyriske hjemlandet. Arameerne var et nomadefolk fra Den arabiske halvøy, og de slo seg ned i små kongedømmer omkring de store babylonske byene. De brukte en alfabetskrift til å skrive arameisk, og gradvis erstattet dette de akkadiske dialektene babylonisk og assyrisk som talespråk. Skriften ble skrevet med blekk på pergament, som holder seg langt dårligere over tid enn kileskriftstavlene av leire.
Tekster i Mesopotamia ble naturligvis skrevet på leire som var tilgjengelige i store mengder. Med en griffel ble tegnene presset ned i den fuktige leirtavlen, og deretter lagt til tørk i solen eller brent for å herdes. Det er bruken av leire til å skrive på som har resultert i den umåtelige rikdommen av kilder fra det gamle Mesopotamia, og det oppdages fremdeles nye tavler. I strid med UNESCO, plyndres dessverre leirtavlene ofte av røvere som er engasjert av velstående folk og antikvitetshandlere, i hensikt å selge dem på det svarte markedet. Dette løsriver kildene fra den historiske sammenhengen og ødelegger fullstendig den vitenskapelige verdien.
== Det nyassyriske rike (1000–600 f.Kr.) ==
Etter at det assyriske kjerneområdet var kommet helskinnet igjennom den arameiske innvandringen, innledet Adad-nirari (911–891 f.Kr.) en ekspansiv politikk i den etterfølgende nyassyriske perioden (911-612 f.Kr.).
De assyriske interessene lå mot vest, og Kong Asurnasirpal II (883–859 f.Kr.) nådde som den første av de nyassyriske kongene frem til Middelhavet. Han innførte nye militære strategier og gjorde de beseirede områdene til assyriske provinser, som ble styrt av guvernører. Assurnasirpal II gjenoppbygde hovedstaden Nimrod og oppførte et nytt palass med en fremragende innovasjon som kom til å revolusjonere palassarkitekturen: Hundrevis av alabasterrelieffer med religiøse og politiske motiver var oppstilt langs palassets vegger. Budskapet var klart for de besøkende: Dette var verdens hovedstad og kongen dens ubestridte leder.
Etter Assurnasirpal IIs etterfølger Shalmaneser III (858–824 f.Kr.), ble det assyriske riket generelt svekket, fulgt av opprør og borgerkrig. Riket ble gjenreist av Tiglat-pileser III (744–727 f.Kr.) som utvidet det assyriske kjerneområdet, førte stadige felttog mot vest, og sikret seg Babylons krone. Han var den første som for alvor utøvde tvangsforflytninger i det assyriske riket; grupper av mennesker fra den ene delen av riket ble simpelthen forflyttet til den andre, så de ikke kunne opprettholde lojalitet overfor lokalsamfunnet og bevare politiske kontakter som kunne true de assyriske interessene.
Det sargonidiske dynastiet (721–612 f.Kr.) ble innledet av Sargon II (721–705 f.Kr.) (dersom det medfører riktighet at navnebroren Sargon den store var en tronraner av ukjent herkomst).
Sargon II flyttet hovedstaden til den nyanlagte byen Khorsabad og førte en rekke felttog. Under et av disse felttogene, mot landet Tabal i det sydlige Anatolia, omkom han, og man kunne under omstendighetene ikke gi ham en passende begravelse. Derfor fryktet man at hans døde ånd var utelukket fra underverdenen og raste hvileløst omkring på steppen.
Sønnen Sankerib (704–681 f.Kr.) flyttet hovedstaden til Ninive av frykt for å dele farens grusomme skjebne. Han gjorde byen prektigere, større og bedre enn under noen av forgjengerne. Han oppførte også en kongelige lysthage i Ninive med fjellandskaper, eksotiske dyr og planter samt rislende vannløp som ble forsynt gjennom et sinnrikt system av kanaler, akvedukter og arkimediske vannskruer. Hagen ble i senere legender kjent som Babylons hengende hager. Kong Sankerib sluttet å føre årlige felttog og brukte i stedet aggressiv gjengjeldelse for å opprettholde den assyriske anseelsen. Han er blant annet kjent for beleiringen av Jerusalem og ødeleggelsen av Babylon. Sankerib ble til slutt snikmyrdet av to av sine sønner. Sankerib ble hevnet og etterfulgt av en tredje og yngre sønn ved navn Esarhaddon.
Kong Esarhaddon gjenoppbygde det ødelagte Babylon, som var den evige stein i assyrernes sko: Kulturen hadde sitt utspring i Babylonia, som fra urtiden hadde vært sete for den mesopotamiske sivilisasjonen. Denne kulturelle overlegenheten medførte at Babylonia inntok en særstilling i assyrisk politikk og ble behandlet med silkehansker. Da gjenstridige sydlige stammer av arameere og kaldeere begynte å blande seg inn på den babyloniske scene og tilrane seg makt, var militær mellomkomst den eneste løsningen.
Etter bitre erfaringer sikret Esarhaddon arvefølgen for sønnen Assurbanipal (668–627 f.Kr.) med en traktat forseglet med statsguden Assurs segl fra den oldassyriske perioden, et mellomassyrisk segl og Sankeribs segl. Assurbanipal er den siste store assyriske kongen, som blant annet førte felttog i Egypt og erobret den elamittiske hovedstaden Susa. Dette banet indirekte vei for mederne i det nordlige Iran, som sammen med babylonerne erobret Ninive i 612 f.Kr. og endte denne perioden. Årsaken til det mektige assyriske rikets plutselige fall skyldes økonomisk svekkelse. Som en ekspansiv makt var rikets økonomi blitt avhengig av tilstrømningen av ressurser fra de underlagte områdene. Da disse var uttømt, etter at Assyria hadde nådd toppmålet av ekspansjon, og en erobring av Egypt viste seg å være for kostbar, falt rikets økonomi fra hverandre. Assurbanipal er særlig kjent for sitt store bibliotek i Ninive, med mange tusen tekster innsamlet fra hele riket og med relieffer av prektige løvejaktsscener.
== Det kaldeiske rike (600–540 f.Kr.) ==
Den nybabylonske periode (625–539 f.Kr.) kjennetegnes av et mektig handelsimperium. Det innledes av kaldeeren Nabopolassar (625–605 f.Kr.), som var medskyldig i Assyrias fall. I kaoset som fulgte etter Assurbanipals død, kronet Nabopolasser seg til konge av Babylon den 23. november 626 f.Kr. og grunnla det kaldeiske dynastiet. I 616 f.Kr. sikret han seg kontrollen over Babylonia og vendte seg mot det foraktede assyriske kjerneområdet.
Kaldeerne marsjerte opp langs Eufrat og nedkjempet den assyriske hæren og deres allierte fra Egypt. Uten hell angrep de Assur i 615 f.Kr. og var nødt til å søke tilflukt i Tikrit, der de ble beleiret av den assyriske hæren. Året etter ble Nimrud plyndret og Assur beseiret av Kong Kyaxares av Media. Da Nabopolasser nådde frem til det allerede falne og ruinerte Assur, allierte han seg med Kyaxares i nærheten av byen.
Etter tre måneders beleiring erobret de Ninive i 612 f.Kr. Byens palasser og templer ble plyndret, rasert og satt i brann. En gruppe assyrere flyktet til Harran, syd i Tyrkia. Med egyptisk støtte forble Harran assyrernes siste bastion inntil 609 f.Kr. da babylonerne satte inn en garnison.
Babylonias eneste større fiende var nå Egypt, hvis interessesfære lå i Levanten. I 610 f.Kr. allierte de seg med assyrerne i Harran, og i 609 f.Kr. beseiret og drepte de Kong Josjia av Judea ved Megiddo og slo seg ned sammen med resten av den assyriske hæren i Karkemish. Våren 605 f.Kr. angrep kronprinsen Nebukadnesar II (604–562 f.Kr.), og nedkjempet den egyptiske hæren, med store tap på begge sider. Deretter jaget Nebukadnesar restene av hæren gjennom Syria, men da hans far døde 16. august 605 f.Kr., var han nødt til å gi opp jakten og dra til Babylon. Der ble han kronet 7. september 605 f.Kr. Etter kroningen fortsatte han felttoget i Syria, konsoliderte farens rike og sikret seg de regelmessige betalingene av skatt og tributt fra de underlagte områdene med årlige felttog som stadfestet riket og avstraffet de gjenstridige. Dette var en videreføring av den gamle, suksessfulle assyriske politikken.
Den store mengden av krigsbytte og tributt lot Nebukadnesar II starte omfattende bygningsprogrammer i Babylon og andre steder; i hovedstaden bygde han blant annet tempeltårnet Etemenanki, den store prosesjonsveien og Ishtarporten. Begge var omhyggelig dekorert med relieffer av noen av de store gudenes hellige dyr og andre motiver i glasert tegl. Under de store folkelige nyttårsfestene kom gudene som kultstatuer fra hele landet, og de ble båret gjennom byen i prosesjonsveien og ført ut igjennom Ishtarporten til et tempel på steppen for å beseire kaosmaktene. Fra Bibelen er Nebukadnesar II særlig kjent for deportasjonen av jødene etter erobringen av Jerusalem i 597 f.Kr. Han førte også flere felttog mot Egypt som han forsøkte å erobre, men uten hell.
Etter Nebukadnesar IIs død i 562 f.Kr. fulgte en rekke turbulente år. Etter to års regjering ble Nebukadnesars sønn etterfulgt av sin svoger som regjerte i tre år. Han ble igjen etterfulgt av en ung sønn som ble myrdet tre måneder senere i juni 556 f.Kr. Konspiratorene utnevnte den gamle hærsjefen Nabonid (559-539 f.Kr.) til konge, som 30 år tidligere hadde forhandlet fred mellom Media og Lydia, etter at den berømte måneformørkelsen 28. mai 585 f.Kr. avbrøt den bitre kampen.
Nabonid var sønn av guvernøren i Harran. Hans mor, som ble 104 år gammel, hadde vært hoffdame hos Assurbanipal. Hun var prestinne for måneguden Sin i Harran, hvis tempel var blitt ødelagt av babylonere og medere i 609 f.Kr. Allerede i begynnelsen av regjeringstiden beordret Nabonid morens tempel gjenoppbygget. Dette forble lenge et viktig senter for måneguden; frem til det 3. århundre kunne gudens halvmåne ses på romerske mynter preget i Harran. Nabonid innsatte også sin datter som yppersteprestinne for Sin i Ur, på samme måte som Sargon den store hadde innsatt datteren Enheduanna 2000 år tidligere. Sargons datter skrev en rekke vakre hymner til gudene og er verdenshistoriens første kjente forfatter. Nabonid forsøkte å reformere religionen ved å opphøye Sin til den øverste guden, og utfordret dermed statsguden Marduks presteskap. Da det brøt ut pest og hungersnød i Babylonia, med en inflasjon på opp til 50 %, skyldte Nabonid på deres forræderi overfor Sin. Han innsatte sin sønn Belsassar som regent i Babylon og ledet et felttog gjennom Syria og Libanon og videre frem til den viktige karavanebyen Taima i det som nå er det nordvestlige Saudi-Arabia, hvor han ble i 10 år. Årsaken til det frivillige eksilet er ukjent, men det betød at Marduk-prestene ikke kunne holde store nyttårsfester hvor kongen skulle avgi sin kongeverdighet foran Marduk, bli slått i ansiktet og bekjenne hva han ikke hadde gjort før han kunne gjenoppta kongedømmet.
I 540 f.Kr. vendte Nabonid tilbake og sto overfor en ny maktbalanse; de tidligere mektige mederne og lyderne var blitt beseiret av perserne som etterpå skulle regjere i hele Midtøsten. Høsten 539 f.Kr. nedkjempet perserkongen Kyros den babylonske hæren ved Opis og marsjerte videre ned til Sippar. Byen ble erobret 10. oktober. Nabonid flyktet, og allerede to dager senere marsjerte den persiske hæren inn i Babylon uten kamp. Troppene omringet Marduks tempel og sørget for at nyttårsfestens religiøse seremonier som foregikk i tempelet ikke ble forstyrret.
Kong Kyros førte en slagkraftig propaganda og vant mye støtte for sin liberale politikk og religiøse toleranse, som uten tvil ble støttet av et militært nærvær. Kong Kyros ble av jødene betraktet som en frelser, JHVHs sendebud, som befridde dem fra fangenskapet og tillot dem å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem. Selv blant babylonerne sies han å ha blitt hyllet som befrieren av den kjetterske Nanbonids tyranni, da han utnevnt av Marduk triumferende marsjerte inn i Babylon 29. oktober.
Hermed var det siste selvstendige styret i Mesopotamia brakt til ende for de neste 2.500 år. Først etter første verdenskrig ble Mesopotamia etablert som den nye staten Irak, under britisk mandat i 1921. I 1932 ble landet selvstendig.
== Prolog ==
Med unntak av nomadene som bodde i telt og sumpbeboerne i syd som bodde i sivhytter, bygde de gamle mesopotamierne hus i leire. Når leiren ikke brennes, er byggematerialet ikke særlig holdbart, og da det var rik forekomst på leire i motsetning til tre, rev man ofte det gamle huset, utjevnet jorden og bygde nytt. Det betød at det i ettertid er opphopet lag på lag av ruiner etter tidligere beboelser og dannet hva man med et arabisk ord kaller en tell, en høyby. Gjennom årtusener blomstret den ene store kulturen etter den andre på sine forgjengeres ruiner, som lå avleiret i høybyens lag. Den dag i dag er disse platåene svært karakteristiske i landskapet i Midtøsten og et evig vitne om en ufattelig gammel verden.
De gamle borgerne i oldtidens Mesopotamia var klar over den fantastiske rikdommen som lå gjemt i den gamle høybyen, og bevisstheten om landets umåtelig rike kulturarv dukket mildt sagt opp av jorden.
Man utførte antikvariske undersøkelser, hadde antikvitetssamlinger, lagde forfalskninger, utførte innskrifter med eldre tegnformer og fantaserte omkring skrifttegnenes utviklingshistorie. Den oldkyndige babylonerkongen Nabonid var en flittig antikvar. Under restaureringen av de gamle kultsentre i Babylonia undersøkte han fundamentet og fant gamle innskrifter og gjenstander fra en fjern fortid. Han gravde blant annet i Sippar, hvor han nådde helt ned i lag til den oldakkadiske kongen Naram-Sins tid (2254–2218 f.Kr.). Noen funn oppbevarte han i et slags museum i tempelanlegget i Ur, hvor han hadde innsatt datteren som yppersteprestinne. Blant funnene var en statue av Kong Shulgi fra Ur-III dynastiet(2094–2047 f.Kr.), en av Larsa-kongenes leirespiker fra det tidlige 2. årtusen, samt en kassitisk grensestein fra slutten av det 2. årtusen.
Inntil midten av det 19. århundre var Mesopotamias historie i den vestlige verden bare kjent fra beretninger i Bibelen og fra enkelte antikke forfattere. I det 12. århundre finner vi de første iakttagelser av de gamle ruinhøydene fra en reisende i området, som siden skulle bli etterfulgt av flere nysgjerrige sjeler. I det 17. og 18. århundre beskrev europeere Persepolis' ruiner og laget kopier av oldpersiske kileinnskrifter, som delvis ble tydet av den tyske forskeren Georg Grotefend i 1802. Blant de tidlige reisende var Carsten Niebuhr, som besøkte Ninive i 1766 under den danske ekspedisjonen til Arabia felix («Det lykkelige Arabia»).
De første vitenskapelige undersøkelsene i Mesopotamia ble foretatt av orientalisten Claudius Rich, som ble etterfulgt av den unge Henri Austen Layard. I begynnelsen av 1840-årene reiste han rundt i området og ble dypt betatt av de gamle, hemmelighetsfulle ruinhøydene, og i en alder av 28 år begynte han i november 1845 å grave i Nimrud, hvor han fant Assurnasirpal IIs palass. Året etter foretok han noen prøvegravninger i Ninive, hvor han etter et år fant Sankeribs palass og avdekket til sammen tre kilometer med assyriske palassrelieffer. Helt eksepsjonelt gjorde Layard Mesopotamias historie kjent for en begeistret viktoriansk offentlighet som drømte om å grave helt tilbake til Adam og Evas tid.
Den gamle kileskriften ble brukt fra slutten av det 4. årtusen f.Kr. frem til det 1. århundre e.Kr. til å skrive bortimot femten forskjellige språk, som for eksempel akkadisk, (assyrisk og babylonisk), sumerisk, eblaittisk, elamittisk, hettittisk, hurrittisk, urarteisk, ugaritisk og oldpersisk. Skriften ble tydet på bakgrunn av en trespråket klippeinnskrift av Kong Dareios I ved Bisutun i det sydvestlige Iran. Etter en møysommelig kopiering av den oldpersiske inskripsjonen utga Henry Rawlinson en tolkning i 1846. I neste omgang ble resten av inskripsjonen kopiert, og i 1851 tolket han den babylonske inskripsjonen.
I senere tid ble den siste inskripsjonen på elamittisk tolket av Edwin Norris, på bakgrunn av Henry Rawlinsons notater i 1855. Dermed var grunnen lagt til en kileskriftforskning som fremdeles pågår i assyriologien.
== Eksterne lenker ==
Søkbar digitalkopi av Margaret Oliphants Oldtidens sivilisasjoner : rikene, kulturene, herskerne (Grøndahl Dreyer, 1993) | Umma var navnet på en sumerisk bystat, nær elven Tigris. Byen beskrives i kileskrifttekster som den ene part i en grensetvist med nabostaten Lagasj. | 194,593 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Christensen | 2023-02-04 | Olav Christensen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fødsler 6. september', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske folklorister', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Olav Christensen (født 6. september 1955, død 26. oktober 2014 på Hospice Lovisenberg i Oslo) var en norsk folklorist.
| Olav Christensen (født 6. september 1955, død 26. oktober 2014 på Hospice Lovisenberg i Oslo) var en norsk folklorist.
== Bakgrunn ==
Olav Christensen var informasjonsrådgiver ved IPR Kommunikasjon fra januar 1987 til mai 1988, da han startet sine studier i Folkoristikk ved Universitetet i Oslo. Han tok magistergraden i faget i 1993 med avhandlingen Den nasjonaliserte skikulturs fremvekst i Norge 1770-1900.
== KULT-program og museumsledelse ==
Fra august til november 1993 fungerte Olav Christensen som assisterende redaktør av KULT-serien for forlaget Ad notam. I desember 1993 mottok han et toårig vikariat som leder av Hordamuseet. I de følgende fem årene, fra februar 1996 til februar 2001, var han knyttet til Norges forskningsråd gjennom prosjektprogrammet «Environmentally related quality of life».
== Norsk Folkeminnelag ==
I 1995 ble han innvalgt i styret for Norsk Folkeminnelag (NFL). Her markerte han seg straks som en meningssterk aktør, spesielt i de profildebattene som ble reist sist på 1990-tallet, og ved utfordringen som innføringen av krav til fagefellevurderte bokproduksjoner medførte. I NFLs regi var han også med på idemyldring og i å drive frem flere manuskripter til utgivelse i bokform, enten som konsulent eller som medlem av et redaksjonsråd. For NFL stilte han seg også som redaktør for boka Bergteken.
Olav Christensen var engasjert i ulike siden av vår immaterielle kulturarv, og av hvordan kommunikasjonsstudier og folkloristiske begreper kunne anvendes på samtidskulturen.
== Doktoravhandling om ungdomskultur ==
Samtidig som Olav Christensen høsten 2001 forsvarte sin avhandling om ungdomskulturen knyttet til miljøet rund Snowboard og ekstremsport til doktorgraden ved UiO, fikk han den også utgitt i samproduksjon med Gyldendal Norsk Forlag som nummer 151 i serien til Norsk Folkeminnelags skrifter.
Gjennom Norges forskningsråd fikk han fra mars 2003 til februar 2007 et post doc-stpendiat tilknyttet Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS), Universitetet i Oslo. Fra januar 2008 til desember 2009 fungerte han som prosjektutvikler samme sted.
== Utstillinger og formidlingsvirksomhet ==
Sammen med Synnøve Riise Bøgeberg startet Olav Christensen firmaet «Bergtatt», som tilbød kulturanalyser og lagde utstillinger. Inger Christine Årstad i Kulturhistorisk Film & Formidling var samarbeidspart i konseptutvikling og gjennomføring av utstillingene og oppdrag. Fra januar 2010 – desember 2011 var han engasjert i dokumentarfilmen om «Hva Grønland lærte Nansen», som også resulterte i et større utstillingsprosjekt for Frammuseet i Oslo, titulert «Arven etter Nansen: vitenskap ved verdens ende». Denne utstillingen ble også vist i Bergen, Murmansk, St. Petersburg, Berlin og Glasgow.
Olav Christensen arbeidet siden januar 2012 som prosjektleder for Runde Miljøsenter med temaet «Gjenerobringen av norske hav». Prosjektet var i samarbeid med Havforskningsinstituttet. Dette ledet til den vitenskapsbaserte utstillingen «"Kaldt hav - hete spørsmål», som åpnet i 2014. Her ble det særlig fokusert på havets uutnyttede og skjulte ressurser. I utstillingen viste Christensen faglig dristighet, og gjorde også bruk av teknisk avanserte formidlingsformer.
== Bibliografi ==
(Sm.m. Anne Eriksen Hvite løgner: stereotype forestillinger om svarte. Aschehoug, Oslo 1992 ISBN 82-03-16977-5.
Skiidrett før Sondre. Vinterveien til et nasjonalt selvbilde. Ad Notam Gyldendal. Oslo 1993. ISBN 82-417-0288-4
'Winter In Norway. Pictura Normann AS. Oslo 1993. ISBN 82-7670-012-8
Vinter-Norge. Pictura Normann AS. Oslo 1993. ISBN 978-82-7670-021-3
(Sm.m. Audhild Skoglund) red: Nansen ved o århundreskifter. By og bygd XXXIV. Norsk Folkemuseum. Aschehoug. Oslo 1996. ISBN 82-03-22181-5
red: Bergteken. Nye vegar til gamle segner. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard). Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 148. Oslo 2000. ISBN 82-03-18437-5
Absolutt Snowboard: kampen mot kjedsomheten. Gyldendal Norsk Forlag/Gyldendal akademisk. Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 151. Oslo 2001. ISBN 82-05-30352-5
(Sm.m. Tove Valmot): Sølvguttene; lyden av et fellesskap, Oslo 2010. ISBN 8782-2032-3873-4
== Eksterne lenker ==
«10 punkter om Steiner-pedagogikk». Tekst: Olav Christensen og Eli Tronsmo.
(no) Publikasjoner av Olav Christensen i BIBSYS | Olav Christensen (født 6. september 1955, død 26. | 194,594 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vidfl%C3%A5ten_skytebane | 2023-02-04 | Vidflåten skytebane | ['Kategori:Artikler hvor eier mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Lesja', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Skytebaner i Innlandet', 'Kategori:Sport i Lesja'] | Vidflotten skytebane er en skytebane for rifleskyting i Lesja i Innlandet hvor Landsskytterstevnet har blitt arrangert i 1985, 1995, 2005 og 2015. Banen ble åpnet i 1982 og eies av Lesja skytterlag. Banen har elektroniske skiver på både 200 m og 100 m, for henholdsvis 50 og 25 skyttere. Det er også tilrettelagt finaler på feltskyting, felthurtigskyting og stangskyting på området.
| Vidflotten skytebane er en skytebane for rifleskyting i Lesja i Innlandet hvor Landsskytterstevnet har blitt arrangert i 1985, 1995, 2005 og 2015. Banen ble åpnet i 1982 og eies av Lesja skytterlag. Banen har elektroniske skiver på både 200 m og 100 m, for henholdsvis 50 og 25 skyttere. Det er også tilrettelagt finaler på feltskyting, felthurtigskyting og stangskyting på området.
== Historie ==
Banen ble bygget i 1982, og var landsstevnearena første gang i 1985, deretter i 1995, 2005 og 2015.
== Se også ==
Liste over skytebaner i Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lesja skytterlag
Landsskytterstevnet 2015 | | commons = | 194,595 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Laurb%C3%A6rtysbast | 2023-02-04 | Laurbærtysbast | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Tysbastfamilien'] | Laurbærtysbast (Daphne laureola) er en eviggrønn busk i tysbastfamilien.
Den har en opprett vekst og blir opptil én meter høy, men er ofte lavere. Blomstene er grønngule og dufter sterkt, og bærene er svarte når de modne. Busken vokser i skog, helst på kalkrike steder. Den naturlige utbredelsen omfatter Vest- og Sør-Europa, Nord-Afrika og Azorene. Den er vanlig plantet i hager og er naturalisert i Danmark.
| Laurbærtysbast (Daphne laureola) er en eviggrønn busk i tysbastfamilien.
Den har en opprett vekst og blir opptil én meter høy, men er ofte lavere. Blomstene er grønngule og dufter sterkt, og bærene er svarte når de modne. Busken vokser i skog, helst på kalkrike steder. Den naturlige utbredelsen omfatter Vest- og Sør-Europa, Nord-Afrika og Azorene. Den er vanlig plantet i hager og er naturalisert i Danmark.
== Litteratur ==
C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 244–245. ISBN 82-512-0355-4.
J. Pedrol (2011). «Daphne laureola». Thymelaeaceae. – In: Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 8. februar 2016.
== Eksterne lenker ==
(en) Laurbærtysbast i Encyclopedia of Life
(en) Laurbærtysbast i Global Biodiversity Information Facility
(no) Laurbærtysbast hos Artsdatabanken
(sv) Laurbærtysbast hos Dyntaxa
(en) Laurbærtysbast hos ITIS
(en) Laurbærtysbast hos NCBI
(en) Laurbærtysbast hos The International Plant Names Index
(en) Laurbærtysbast hos Tropicos
(en) Kategori:Daphne laureola – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Daphne laureola – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Daphne laureola – detaljert informasjon på Wikispecies | Laurbærtysbast (Daphne laureola) er en eviggrønn busk i tysbastfamilien. | 194,596 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Metropolitan_Police_of_the_District_of_Columbia | 2023-02-04 | Metropolitan Police of the District of Columbia | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1861', 'Kategori:Politistyrker i USA', 'Kategori:Washington, D.C.'] | Metropolitan Police of the District of Columbia (MPDC) er det lokale politiet i Washington, DC, og håndhever både føderale lover vedtatt av Kongressen og lokale lover vedtatt av Council of the District of Columbia.
MPDC er en av mer enn 30 ulike politistyrker som opererer i Washington.MPDC ble etablert 6. august 1861 gjennom et lovvedtak i Kongressen. Det er en av USAs ti største lokalpolitistyrker, med 3 800 politibetjenter og 460 sivilt ansatte.
MPDC ledes av en politimester underlagt borgermesteren i District of Columbia. Etaten er organisert i syv politidistrikter samt en rekke fellesavdelinger.
Siden etableringen i 1861 har 121 betjenter mistet livet i tjenesten.
| Metropolitan Police of the District of Columbia (MPDC) er det lokale politiet i Washington, DC, og håndhever både føderale lover vedtatt av Kongressen og lokale lover vedtatt av Council of the District of Columbia.
MPDC er en av mer enn 30 ulike politistyrker som opererer i Washington.MPDC ble etablert 6. august 1861 gjennom et lovvedtak i Kongressen. Det er en av USAs ti største lokalpolitistyrker, med 3 800 politibetjenter og 460 sivilt ansatte.
MPDC ledes av en politimester underlagt borgermesteren i District of Columbia. Etaten er organisert i syv politidistrikter samt en rekke fellesavdelinger.
Siden etableringen i 1861 har 121 betjenter mistet livet i tjenesten.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Metropolitan Police Department of the District of Columbia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | lokale ledd = 7 distrikter | 194,597 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ur-Nanshe | 2023-02-04 | Ur-Nanshe | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sumeriske konger'] | Ur-Nanshe var en fyrste (ensi) over den sumeriske bystaten Lagasj, og hans navn innleder listen over fyrster tilhørende det såkalte første Lagasj-dynastiet ca. 2600-2350 f.Kr. Tekster fra Ur-Nanshes tid taler blant annet om en grensetvist med nabostaten Umma.
| Ur-Nanshe var en fyrste (ensi) over den sumeriske bystaten Lagasj, og hans navn innleder listen over fyrster tilhørende det såkalte første Lagasj-dynastiet ca. 2600-2350 f.Kr. Tekster fra Ur-Nanshes tid taler blant annet om en grensetvist med nabostaten Umma.
== Eksterne lenker ==
(en) Ur-Nanshe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Ur-Nanshe var en fyrste (ensi) over den sumeriske bystaten Lagasj, og hans navn innleder listen over fyrster tilhørende det såkalte første Lagasj-dynastiet ca. 2600-2350 f. | 194,598 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Daphne_alpina | 2023-02-04 | Daphne alpina | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Tysbastfamilien'] | Daphne alpina er en løvfellende busk i tysbastfamilien.
Den blir 20–80 cm høy og har hvite blomster i april–mai. Den vokser i fjellområder opp til 2000 moh på klipper og steinete steder, helst på kalkgrunn. Utbredelsen omfatter Pyreneene, de sørlige delene av Alpene og De dinariske alper.
| Daphne alpina er en løvfellende busk i tysbastfamilien.
Den blir 20–80 cm høy og har hvite blomster i april–mai. Den vokser i fjellområder opp til 2000 moh på klipper og steinete steder, helst på kalkgrunn. Utbredelsen omfatter Pyreneene, de sørlige delene av Alpene og De dinariske alper.
== Litteratur ==
L. Carles og L. Thébault (2010). Guide de la flore des Alpes-Maritimes: du Mercantour à la Méditerranée. Gilleta•nice-matin. s. 190. ISBN 978-2-915606-74-4.
J. Pedrol (2011). «Daphne alpina». Thymelaeaceae. – In: Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 8. februar 2016.
«Daphne alpina». Flora iberica (PDF) (spansk). VIII. Madrid: RJB/CSIC. s. 36–37. Arkivert fra originalen (PDF) 4. juli 2012. Besøkt 8. februar 2016.
== Eksterne lenker ==
(en) Daphne alpina i Encyclopedia of Life
(en) Daphne alpina i Global Biodiversity Information Facility
(en) Daphne alpina hos The International Plant Names Index
(en) Daphne alpina hos Tropicos
(en) Kategori:Daphne alpina – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Daphne alpina – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Daphne alpina – detaljert informasjon på Wikispecies | Daphne alpina er en løvfellende busk i tysbastfamilien. | 194,599 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.