url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Opo | 2023-02-04 | Opo | ['Kategori:Pekere'] | Opo eller OPO kan vise til:
Opo (Odda) – ei elv i Odda kommune i Hordaland
Opo (Ullensvang) – ei elv i Ullensvang kommune i Hordaland
OPO – IATA-kode for Francisco Sá Carneiro lufthavn i Porto, Portugal.
OPO – forkortelse for optisk parametrisk oscillator
OPO – forkortelse for Ovamboland People's Organization, en forløper til SWAPO | Opo eller OPO kan vise til:
Opo (Odda) – ei elv i Odda kommune i Hordaland
Opo (Ullensvang) – ei elv i Ullensvang kommune i Hordaland
OPO – IATA-kode for Francisco Sá Carneiro lufthavn i Porto, Portugal.
OPO – forkortelse for optisk parametrisk oscillator
OPO – forkortelse for Ovamboland People's Organization, en forløper til SWAPO | Opo eller OPO kan vise til: | 194,700 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_%C3%98ksnebjerg | 2023-02-04 | Slaget ved Øksnebjerg | ['Kategori:Konflikter i 1535', 'Kategori:Reformasjonen', 'Kategori:Slag i middelalderen'] | Slaget ved Øksnebjerg (Øxnebjerg) foregikk den 11. juni 1535 på en bakke mellom Glamsbjerg og Assens på Fyn i Danmark, og ble det avgjørende slaget i Grevens feide, hvor lybekkerne kjempet for å få kong Christian II tilbake på tronen. Det ble også en seier for protestantene over katolsk dominans i Norden.
Hertug Christians hærfører Johan Rantzau beseiret her Christoffer av Oldenburg og lybekkerne, hvoretter mere enn en tredjedel av opprørerne ble tatt til fange. Den tyske greve Johan av Hoya samt den tidligere erkebiskop i Uppsala Gustav Trolle ble såret til døde her. Nedslaktingen var så voldsom, at hertug Christian (senere kong Christian III) tok avstand fra slaget.På slagmarkens bakketopp ble det i 1935 reist en minnesten med følgende ord:
Her ramte Johan Rantzaus lyn drev Hansa-vældet ud af Fyn
opsigelse fra samme stund
papismen fik paa nordisk grund
| Slaget ved Øksnebjerg (Øxnebjerg) foregikk den 11. juni 1535 på en bakke mellom Glamsbjerg og Assens på Fyn i Danmark, og ble det avgjørende slaget i Grevens feide, hvor lybekkerne kjempet for å få kong Christian II tilbake på tronen. Det ble også en seier for protestantene over katolsk dominans i Norden.
Hertug Christians hærfører Johan Rantzau beseiret her Christoffer av Oldenburg og lybekkerne, hvoretter mere enn en tredjedel av opprørerne ble tatt til fange. Den tyske greve Johan av Hoya samt den tidligere erkebiskop i Uppsala Gustav Trolle ble såret til døde her. Nedslaktingen var så voldsom, at hertug Christian (senere kong Christian III) tok avstand fra slaget.På slagmarkens bakketopp ble det i 1935 reist en minnesten med følgende ord:
Her ramte Johan Rantzaus lyn drev Hansa-vældet ud af Fyn
opsigelse fra samme stund
papismen fik paa nordisk grund
== Referanser == | Slaget ved Øksnebjerg (Øxnebjerg) foregikk den 11. juni 1535 på en bakke mellom Glamsbjerg og Assens på Fyn i Danmark, og ble det avgjørende slaget i Grevens feide, hvor lybekkerne kjempet for å få kong Christian II tilbake på tronen. | 194,701 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverige_under_EM_i_friidrett | 2023-02-04 | Sverige under EM i friidrett | ['Kategori:1930-årene i Sverige', 'Kategori:1940-årene i Sverige', 'Kategori:1950-årene i Sverige', 'Kategori:1960-årene i Sverige', 'Kategori:1970-årene i Sverige', 'Kategori:1980-årene i Sverige', 'Kategori:1990-årene i Sverige', 'Kategori:2000-årene i Sverige', 'Kategori:2010-årene i Sverige', 'Kategori:2020-årene i Sverige', 'Kategori:Sverige under EM i friidrett'] | Sverige deltok under de første EM i friidrett under EM i friidrett 1934 i Torino og har siden uten unntak deltatt. Sverige har til nå arrangert mesterskapet to ganger: i 1958 og 2006 og ved mesterskapet i 2012 nådde landet en milepæl ved å ta sin medalje nummer hundre.
| Sverige deltok under de første EM i friidrett under EM i friidrett 1934 i Torino og har siden uten unntak deltatt. Sverige har til nå arrangert mesterskapet to ganger: i 1958 og 2006 og ved mesterskapet i 2012 nådde landet en milepæl ved å ta sin medalje nummer hundre.
== Medaljeoversikt ==
== Referanser == | Sverige deltok under de første EM i friidrett under EM i friidrett 1934 i Torino og har siden uten unntak deltatt. Sverige har til nå arrangert mesterskapet to ganger: i 1958 og 2006 og ved mesterskapet i 2012 nådde landet en milepæl ved å ta sin medalje nummer hundre. | 194,702 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slovenia_under_EM_i_friidrett | 2023-02-04 | Slovenia under EM i friidrett | ['Kategori:1990-årene i Slovenia', 'Kategori:2000-årene i Slovenia', 'Kategori:2010-årene i Slovenia', 'Kategori:Slovenia under EM i friidrett'] | Slovenia deltok for første gang selvstendig nasjon i EM i friidrett 1994 i Helsingfors og har siden uten unntak deltatt. Slovenske utøvere deltok for Jugoslavia fra 1934 til 1990.
| Slovenia deltok for første gang selvstendig nasjon i EM i friidrett 1994 i Helsingfors og har siden uten unntak deltatt. Slovenske utøvere deltok for Jugoslavia fra 1934 til 1990.
== Medaljeoversikter ==
== Referanser == | Slovenia deltok for første gang selvstendig nasjon i EM i friidrett 1994 i Helsingfors og har siden uten unntak deltatt. Slovenske utøvere deltok for Jugoslavia fra 1934 til 1990. | 194,703 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tsjekkia_under_EM_i_friidrett_1994 | 2023-02-04 | Tsjekkia under EM i friidrett 1994 | ['Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 1994', 'Kategori:Sport i Tsjekkia i 1994', 'Kategori:Tsjekkia under EM i friidrett'] | Tsjekkia deltok med 23 utøvere under EM i friidrett 1994 som ble arrangert 7.–14. august 1994 i Helsingfors. Utøvere fra Tsjekkia tok to medaljer under mesterskapet.
| Tsjekkia deltok med 23 utøvere under EM i friidrett 1994 som ble arrangert 7.–14. august 1994 i Helsingfors. Utøvere fra Tsjekkia tok to medaljer under mesterskapet.
== Medaljevinnere ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
Resultater
trackfield.brinkster
European Athletic Association | |øvelser= | 194,704 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tsjekkia_under_EM_i_friidrett_1998 | 2023-02-04 | Tsjekkia under EM i friidrett 1998 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 1998', 'Kategori:Sport i Tsjekkia i 1998', 'Kategori:Tsjekkia under EM i friidrett'] | Tsjekkia deltok under EM i friidrett 1998 som ble arrangert 18.–23. august 1998 i Budapest. Utøvere fra Tsjekkia tok tre medaljer under mesterskapet.
| Tsjekkia deltok under EM i friidrett 1998 som ble arrangert 18.–23. august 1998 i Budapest. Utøvere fra Tsjekkia tok tre medaljer under mesterskapet.
== Medaljevinnere ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
European Athletic Association | Tsjekkia deltok under EM i friidrett 1998 som ble arrangert 18.–23. | 194,705 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tsjekkia_under_EM_i_friidrett_2002 | 2023-02-04 | Tsjekkia under EM i friidrett 2002 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 2002', 'Kategori:Sport i Tsjekkia i 2002', 'Kategori:Tsjekkia under EM i friidrett'] | Tsjekkia deltok med 40 utøvere under EM i friidrett 2002 som ble arrangert 6.–11. august 2002 i München. Utøvere fra Tsjekkia tok tre medaljer under mesterskapet.
| Tsjekkia deltok med 40 utøvere under EM i friidrett 2002 som ble arrangert 6.–11. august 2002 i München. Utøvere fra Tsjekkia tok tre medaljer under mesterskapet.
== Medaljevinnere ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
European Athletic Association | Tsjekkia deltok med 40 utøvere under EM i friidrett 2002 som ble arrangert 6.–11. | 194,706 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RMS_%C2%ABTitanic%C2%BB | 2023-02-04 | RMS «Titanic» | ['Kategori:1912 i Canada', 'Kategori:1912 i Storbritannia', 'Kategori:1912 i USA', 'Kategori:41°N', 'Kategori:49°V', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Atlanterhavsskip', 'Kategori:Dampskip', 'Kategori:Forliste skip', 'Kategori:Harland and Wolff', 'Kategori:Passasjerskip', 'Kategori:RMS «Titanic»', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sjøulykker i 1912', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1911', 'Kategori:Skip sluttseilt 1912', 'Kategori:White Star Line-skip'] | RMS (også SS) «Titanic» var et britisk-flagget transatlantisk passasjerskip / atlanterhavsskip som forliste på sin jomfrutur fra Southampton i England til New York i USA natt til 15. april 1912, da det traff et isfjell og sank. Forliset, hvor mellom 1 350 og 1 512 personer omkom, og bare 705 overlevde (675 kvinner og barn), er en av de største og mest kjente maritime katastrofer i fredstid. Det korrekte antall omkomne er aldri fastslått. Rederiet White Star Line oppga ett tall, Handelsdepartementet et annet, og granskingskommisjonen et tredje.
«Titanic» var det andre skipet på tre som ble bygget i White Star Lines Olympic-klassen, de andre var hennes søsterskip RMS «Olympic» og HMHS «Britannic». Skipet var 269 meter langt og 28 meter bredt og var i sin tid verdens største passasjerskip / atlanterhavsskip. Skipet bar prefikset RMS (Royal Mail Steamer) i tillegg til SS (Steam Ship), førstnevnte fordi det fraktet post under kontrakt med det britiske postverket. Skipet hadde fire skorsteiner, men bare tre av dem var i bruk som eksosrør – den fjerde var en såkalt «dummy», lagt til for å gi inntrykket av et sterkere skip, og ble kun brukt til avtrekk og ventilasjon fra byssa. Skipet hadde et mannskap på 885 og var bygget for 2 435 passasjerer.
| RMS (også SS) «Titanic» var et britisk-flagget transatlantisk passasjerskip / atlanterhavsskip som forliste på sin jomfrutur fra Southampton i England til New York i USA natt til 15. april 1912, da det traff et isfjell og sank. Forliset, hvor mellom 1 350 og 1 512 personer omkom, og bare 705 overlevde (675 kvinner og barn), er en av de største og mest kjente maritime katastrofer i fredstid. Det korrekte antall omkomne er aldri fastslått. Rederiet White Star Line oppga ett tall, Handelsdepartementet et annet, og granskingskommisjonen et tredje.
«Titanic» var det andre skipet på tre som ble bygget i White Star Lines Olympic-klassen, de andre var hennes søsterskip RMS «Olympic» og HMHS «Britannic». Skipet var 269 meter langt og 28 meter bredt og var i sin tid verdens største passasjerskip / atlanterhavsskip. Skipet bar prefikset RMS (Royal Mail Steamer) i tillegg til SS (Steam Ship), førstnevnte fordi det fraktet post under kontrakt med det britiske postverket. Skipet hadde fire skorsteiner, men bare tre av dem var i bruk som eksosrør – den fjerde var en såkalt «dummy», lagt til for å gi inntrykket av et sterkere skip, og ble kun brukt til avtrekk og ventilasjon fra byssa. Skipet hadde et mannskap på 885 og var bygget for 2 435 passasjerer.
== Skipet ==
== Jomfruturen og forliset ==
«Titanic» forlot Southampton kl. 12 den 10. april og satte kurs for Cherbourg i Frankrike og deretter Queenstown (nå Cobh) i Irland for å slippe av og på passasjerer. Deretter satte den over Atlanteren med kurs for New York – med 1 316 passasjerer (mange av dem verftsarbeidere og teknikere fra verftet) og et mannskap på 885. Planen var at «Titanic» skulle ankomme New York syv dager senere.
Kaptein på seilingen var den erfarne Edward J. Smith. Også ombord på seilingen var skipets konstruktør Thomas Andrews og direktør for White Star Line J. Bruce Ismay.
Ombord var også 31 norske statsborgere. 28 av disse var på tredjeklassedekket, Arne Fahlstrøm var passasjer på andreklasse og familien Østby på førsteklasse. I alt omkom 20 nordmenn under forliset.
«Titanic» fikk en rekke advarsler om isfjell og tok hensyn til dette ved å sette kursen om lag 20 km lenger sørover enn planlagt. Imidlertid ble ikke farten på skipet satt ned. Klokken 23.40 på posisjon 41°46′N 50°14′V den 14. april 1912 fikk utkikksmannen Frederick Fleet øye på et stort isfjell rett forut og advarte førstestyrmann William McMaster Murdoch på brua, som beordret skipet til å legge roret hardt mot styrbord, (Dette skulle svinge skipet mot babord - med datidens styresystem) og reversere propellene for å styre unna. Dette var ikke tilstrekkelig, og skipet traff isfjellet på styrbord side og rev opp en revne under vannlinjen som gikk langs fem av de vanntette rommene i skroget. Dette førte til at vann strømmet inn i fem av de vanntette avdelingene, ett rom mer enn det skipet kunne tåle for å holde seg flytende. Etter hvert som skipet sank flommet vann over de vanntette skottene og inn i neste kammer, fordi skottene ikke gikk helt opp til hoveddekket.
Resultatet ble at skipet sank til slutt, klokken 0220. Det er lansert et vell av forskjellige teorier vedrørende flengen i skroget, noen hevder det kun finnes små rifter, andre mener det finnes større flenger. Det er bevist via sonarskanning av baugen at «Titanic» fikk en rekke små rifter hvor kjelerom nr 6 også ble åpnet opp. Årsaken til at flengene kunne oppstå er også omdiskutert: dårlig kvalitet på naglene har blitt lansert som en teori, for svakt stål er en annen; Det er imidlertid klart at skipet tok inn mer vann enn det kunne tåle.
Det ble tidlig klart at skadene var alvorlige nok til å senke skipet, og livbåtene ble gjort klare for evakuering av skipet. Siden reglementet omkring livbåtkapasitet på den tiden bare tok hensyn til skipets vekt og ikke antall personer ombord, hadde ikke «Titanic» nok livbåter til alle ombord, på tross av at Titanics livbåter oversteg det påkrevede antall. Ikke alle de livbåtene som var tilgjengelige ble fylt opp, for eksempel ble den første livbåten med plass til 65 personer satt på vannet med kun 28 personer ombord. En annen livbåt beregnet for 40 personer som ble sjøsatt med bare 12.
Låringen av livbåtene gikk med sneglefart. Folk vegret seg for å forlate det (for øyeblikket) trygge skipet – «Titanic» var markedsført som «skipet som praktisk talt ikke kan synke», og folk på dekk merket lite til skadene den første tiden. Det gikk tre kvarter etter at skipet traff isfjellet før den første livbåten ble låret. Da mannskapet begynte å låre livbåtene helt akterut begynte folk å innse at skipet faktisk sank. Det ble mye oppstyr og bråk rundt livbåtene. Offiserene måtte avfyre skudd i luften for å holde menn unna, frivillige passasjerer og mannskap hjalp til med å holde dem unna. Imens hadde musikerne fra «Titanic»s orkester (som hadde spilt i salongen litt tidligere) flyttet seg ut på dekk, der spilte de helt til båtdekket ble oversvømt.
Nødsignaler var blitt utsendt fra «Titanic» kort tid etter at det ble klart at skipet sank. Et skip ble visuelt observert i natten, men dette skipet oppfattet ikke nødsignalene, som ble gitt i form av nødraketter og CQD/SOS-morsekode. Klokken 01:45 ble den siste raketten avfyrt.
Omtrent kl. 02.10 brøt propellene vannflaten og den andre skorstein falt av. Skipet reiste seg til en 23-graders vinkel, folk nærmest «akte» nedover skipsdørken. Kort tid etter brakk «Titanic» i to på grunn av spenningene i skroget – akterenden hang nå langt over vannflaten, mens forskipet var fylt av vann og lå under sjøen. «Titanic» brakk mellom andre og tredje skorstein. Akterenden som var igjen reiste seg nesten loddrett opp. Det ble stående og «duppe» litt i vannet før den så begynte å gå ned – «som en heis», som overlevende sjefskokk Charles Joughin sa. Titanics akterende sank kl. 02.20.
Det var en brann i skott nummer 6 før skipet forlot land, men den ble slukket fort, mange tror dette bidro til at skipet sank, Robert Ballard sa dette under en konferanse etter de fant skipet for første gang.
1 512 (noen kilder hevder 1 356) passasjerer og besetningsmedlemmer omkom – de fleste på grunn av det kalde vannet. 705 overlevde. Blant de overlevende var det dessuten to hunder. Både kapteinen og skipsbyggeren Andrews omkom, mens direktør Ismay ble reddet.
De overlevende ble plukket opp av Cunard-skipet «Carpathia», som hadde hørt nødsignalene over radio og gått mot havaristen straks meldingen ble mottatt. De overlevnde ble brakt til New York. 328 omkomne ble funnet, de fleste av dem ble begravd i Halifax på Nova Scotia.
== Etter forliset ==
Tapet av «Titanic» kom som et sjokk på publikum, og førte til flere sikkerhetstiltak for sjøfarten. En organisert ispatrulje i Nord-Atlanteren ble opprettet og drives ennå av den amerikanske kystvakten. Nye regler om antall livbåter ble utformet. Nye regler for telegrafvakt ble også utformet – det nærliggende skipet som «Titanic» hadde observert visuelt hadde ikke telegrafist på vakt. Hva som kunne ha skjedd dersom dette skipet hadde oppfattet SOS-signalet til «Titanic» blir kun spekulasjoner, men trolig kunne omfanget av katastrofen ha vært redusert. Et automatisk system for telegrafvakt kom først senere – ved å sende en bestemt sekvens av signaler, kunne telegrafister på skip i nød utløse en alarm ombord i alle skip som mottok signalet. Dette ble blant annet benyttet ved forliset av «Andrea Doria».
I tillegg til ovennevnte tiltak ble konstruksjonen av skipskrog endret og flere skip fikk dobbeltskrog med to lag («Titanic» hadde dobbel bunn men ikke dobbelt skrog, slik som for eksempel «Great Eastern» hadde).
Vraket ble funnet 1. september 1985 av et fransk-amerikansk team ledet av Jean-Louis Michel og Robert D. Ballard. Oppdagelsen av vraket bekreftet at skipet hadde brukket i to.
== Dramatisering ==
Forliset har blitt dramatisert i flere filmer, mest kjent er den Oscar-belønnede spillefilmen Titanic fra 1997, regissert av canadieren James Cameron. Mange regner imidlertid filmen A Night To Remember fra 1958 som den beste og riktigste. Filmen er basert på Walter Lords bok med samme navn. Det er også utgitt en mengde bøker om «Titanic»-katastrofen. En 3D-versjon av spillefilmen fra 1997 ble gitt ut i 2012.
== Se også ==
Liste over passasjerene ombord på RMS «Titanic»
Liste over norske passasjerer om bord på RMS «Titanic»
Filmen Titanic fra 1997
Encyclopedia Titanica
== Referanser ==
== Litteratur ==
Walter Lord: Titanic: Skipet som ikke kunne synke oversatt, (med tillegg om norske passasjerer) av Jostein NyhamarOslo 1988 Cappelen. Original tittel: «A night to remember». ISBN 82-02-17568-2Boka inneholder komplette passasjerlister.
Liv Marit Haakenstad: Slektsgranskerens guide til utvandringen 1825 – 1930. Orion forlag 2008. ISBN 978-82-458-0848-3
== Eksterne lenker ==
(en) Titanic (ship, 1911) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) RMS Titanic – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Norsk øyenvitne til Titanics forlis- lydklipp - NRK skole
Animasjon, Video av forliset [1] | Saved from the Titanic er en amerikansk stum kortfilm fra 1912, med Dorothy Gibson i hovedrollen. Gibson overlevde den faktiske katastrofen da RMS «Titanic» sank i april 1912, og i filmen brukte hun den samme kjolen som den hun brukte under forliset. | 194,707 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tsjekkia_under_EM_i_friidrett_2006 | 2023-02-04 | Tsjekkia under EM i friidrett 2006 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 2006', 'Kategori:Sport i Tsjekkia i 2006', 'Kategori:Tsjekkia under EM i friidrett'] | Tsjekkia deltok under EM i friidrett 2006 som ble arrangert 7.–13. august 2006 i Göteborg. Utøvere fra Tsjekkia tok fire medaljer under mesterskapet.
| Tsjekkia deltok under EM i friidrett 2006 som ble arrangert 7.–13. august 2006 i Göteborg. Utøvere fra Tsjekkia tok fire medaljer under mesterskapet.
== Medaljevinnere ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
Offisielt nettsted Göteborg 2006
European Athletic Association | Tsjekkia deltok under EM i friidrett 2006 som ble arrangert 7.–13. | 194,708 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%B8kslekta | 2023-02-04 | Løkslekta | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Løkfamilien', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753'] | Løkslekta (Allium) er en slekt i løkfamilien. Den ble i eldre systematikk regnet til liljefamilien, Liliaceae.
De er flerårige urter med en høyde på 5–200 cm. De fleste artene overlever vinteren eller tørketida ved hjelp av en underjordisk løk. Bladene er linjeformede. Blomstene sitter i tette skjermer med støtteblad rundt i knoppstadiet. Det er seks frie, eller nesten helt frie, blomsterdekkblad, og blomsten er undersittende. Frukten er en kapsel, og frøene er svarte. Alle deler av planten har en sterk løklukt som skyldes svovelforbindelser.
Løkslekta er hovedsakelig utbredt på den nordlige halvkule fra de tørre subtropiske strøkene til Arktis, men det er også en art i Sør-Afrika. I Europa er det 110 arter, for det meste i middelhavsområdet. Caloscordum, Milula og Nectaroscordum regnes ikke lenger som gyldige slekter, og artene i disse slektene er flyttet til Allium.
Mange løkarter er viktige i matlaging, som vanlig løk, purreløk, hvitløk, sjalottløk, pipeløk, grasløk og kinagrasløk. Andre dyrkes som prydplanter i hager, for eksempel gull-løk, kirgisløk, kjempeløk, kuleløk, roseløk, seiersløk og mange kultivarer.
Mange arter av løkslekten hører til våre beste hageplanter. De fleste artene er solelskende, og sandrik, veldrenert jord med noe leire passer best. De vår- og forsommerblomstrende artene kan være vanskelige å plassere sammen med andre planter, fordi bladene visner rett etter blomstringen. De kan derfor med hell plantes sammen med sent blomstrende busker og stauder. Mange passer godt til snitt og til tørking. Etter blomstringen bør stenglene skjæres bort for å forhindre altfor mange selvsådde småplanter rundt omkring. Formering gjøres med frø eller yngleknopper.
| Løkslekta (Allium) er en slekt i løkfamilien. Den ble i eldre systematikk regnet til liljefamilien, Liliaceae.
De er flerårige urter med en høyde på 5–200 cm. De fleste artene overlever vinteren eller tørketida ved hjelp av en underjordisk løk. Bladene er linjeformede. Blomstene sitter i tette skjermer med støtteblad rundt i knoppstadiet. Det er seks frie, eller nesten helt frie, blomsterdekkblad, og blomsten er undersittende. Frukten er en kapsel, og frøene er svarte. Alle deler av planten har en sterk løklukt som skyldes svovelforbindelser.
Løkslekta er hovedsakelig utbredt på den nordlige halvkule fra de tørre subtropiske strøkene til Arktis, men det er også en art i Sør-Afrika. I Europa er det 110 arter, for det meste i middelhavsområdet. Caloscordum, Milula og Nectaroscordum regnes ikke lenger som gyldige slekter, og artene i disse slektene er flyttet til Allium.
Mange løkarter er viktige i matlaging, som vanlig løk, purreløk, hvitløk, sjalottløk, pipeløk, grasløk og kinagrasløk. Andre dyrkes som prydplanter i hager, for eksempel gull-løk, kirgisløk, kjempeløk, kuleløk, roseløk, seiersløk og mange kultivarer.
Mange arter av løkslekten hører til våre beste hageplanter. De fleste artene er solelskende, og sandrik, veldrenert jord med noe leire passer best. De vår- og forsommerblomstrende artene kan være vanskelige å plassere sammen med andre planter, fordi bladene visner rett etter blomstringen. De kan derfor med hell plantes sammen med sent blomstrende busker og stauder. Mange passer godt til snitt og til tørking. Etter blomstringen bør stenglene skjæres bort for å forhindre altfor mange selvsådde småplanter rundt omkring. Formering gjøres med frø eller yngleknopper.
== Løk og dyr ==
Alle typer løk kan være livsfarlig for tamhunder og tamkatter. Løk inneholder nemlig tiosulfat, som kan føre til hemolytisk anemi (nedbryting av røde blodlegemer) hos disse dyra. Tiosulfatet brytes ikke ned under koking. Mange hundevalper har dødd på grunn av tiosulfat som de har fått i seg via eksempelvis barnemat, som inneholder løkpulver. Vanligvis er ikke små mengder et problem for voksne hunder, så lenge det ikke gis vedvarende ganger over tid. Da kan selv små mengder være kritiske.
== Norske arter ==
Flere arter vokser vilt i Norge, to av dem er sterkt truet ifølge Norsk rødliste for arter. Det gjelder artene pipeløk og kantløk:
pipeløk (Allium fistulosum)
vill-løk (Allium oleraceum)
grasløk (Allium schoenoprasum)
bendelløk (Allium scorodoprasum subsp. scorodoprasum)
kantløk (Allium lusitanicum)
ramsløk (Allium ursinum)
strandløk (Allium vineale)
== Referanser ==
== Litteratur ==
C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 458–461. ISBN 82-512-0355-4.
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 485–487. ISBN 0-7136-7015-0.
L. Carles og L. Thébault (2010). Guide de la flore des Alpes-Maritimes: du Mercantour à la Méditerranée. Gilleta•nice-matin. s. 69–71. ISBN 978-2-915606-74-4.
O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 206–207. ISBN 82-562-0490-7.
R.M. Fritsch og F.R. Blattner (2006). «Phylogeny and new infrageneric classification of Allium (Alliaceae) based on nuclear ribosomal DNA ITS sequences». I J.T. Columbus m.fl. Monocots: Comparative Biology and Evolution. Excluding Poales. Rancho Santa Ana Botanical Garden, Claremont, Ca. s. 372–395. Arkivert (PDF) fra originalen 26. februar 2013.
N.H. Nguyen, H.E. Driscoll og C.D. Specht (2008). «A molecular phylogeny of the wild onions (Allium; Alliaceae) with a focus on the western North American center of diversity» (PDF). Molecular Phylogenetics and Evolution. 47 (3): 1157–1172. ISSN 1055-7903. PMID 18226928. doi:10.1016/j.ympev.2007.12.006. Arkivert fra originalen (PDF) 13. august 2017. Besøkt 23. november 2016.
Qin-Qin Li m.fl. (2010). «Phylogeny and biogeography of Allium (Amaryllidaceae: Allieae) based on nuclear ribosomal internal transcribed spacer and chloroplast rps16 sequences, focusing on the inclusion of species endemic to China». Annals of Botany. 106 (5): 709–733. ISSN 1095-8290. PMC 2958792 . doi:10.1093/aob/mcq177.
== Eksterne lenker ==
(en) Løkslekta i Encyclopedia of Life
(en) Løkslekta i Global Biodiversity Information Facility
(no) Løkslekta hos Artsdatabanken
(sv) Løkslekta hos Dyntaxa
(en) Løkslekta hos ITIS
(en) Løkslekta hos NCBI
(en) Løkslekta hos The International Plant Names Index
(en) Løkslekta hos Tropicos
(en) Kategori:Allium – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Allium – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Allium – detaljert informasjon på Wikispecies | Løkslekta (Allium) er en slekt i løkfamilien. Den ble i eldre systematikk regnet til liljefamilien, Liliaceae. | 194,709 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tsjekkia_under_EM_i_friidrett | 2023-02-04 | Tsjekkia under EM i friidrett | ['Kategori:1990-årene i Tsjekkia', 'Kategori:2000-årene i Tsjekkia', 'Kategori:2010-årene i Tsjekkia', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tsjekkia under EM i friidrett'] | Tsjekkia deltok for første gang selvstendig nasjon i EM i friidrett 1994 i Helsingfors og har siden uten unntak deltatt. Tsjekkiske utøvere deltok for Tsjekkoslovakia fra 1934 til 1990.
| Tsjekkia deltok for første gang selvstendig nasjon i EM i friidrett 1994 i Helsingfors og har siden uten unntak deltatt. Tsjekkiske utøvere deltok for Tsjekkoslovakia fra 1934 til 1990.
== Medaljeoversikt ==
== Referanser == | Tsjekkia deltok for første gang selvstendig nasjon i EM i friidrett 1994 i Helsingfors og har siden uten unntak deltatt. Tsjekkiske utøvere deltok for Tsjekkoslovakia fra 1934 til 1990. | 194,710 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Island_under_EM_i_friidrett_2006 | 2023-02-04 | Island under EM i friidrett 2006 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Island under EM i friidrett', 'Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 2006', 'Kategori:Sport på Island i 2006'] | Island deltok under EM i friidrett 2006 som ble arrangert 7.–13. august 2006 i Göteborg. Utøvere fra Island tok ingen medaljer under mesterskapet.
| Island deltok under EM i friidrett 2006 som ble arrangert 7.–13. august 2006 i Göteborg. Utøvere fra Island tok ingen medaljer under mesterskapet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
Offisielt nettsted Göteborg 2006
European Athletic Association | Island deltok under EM i friidrett 2006 som ble arrangert 7.–13. | 194,711 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Island_under_EM_i_friidrett_2012 | 2023-02-04 | Island under EM i friidrett 2012 | ['Kategori:Island under EM i friidrett', 'Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 2012', 'Kategori:Sport på Island i 2012'] | Island deltok med 5 utøvere under EM i friidrett 2012 som ble arrangert 27. juni–1. juli 2012 i Helsingfors. Utøverne fra Island tok ingen medalje under mesterskapet.
| Island deltok med 5 utøvere under EM i friidrett 2012 som ble arrangert 27. juni–1. juli 2012 i Helsingfors. Utøverne fra Island tok ingen medalje under mesterskapet.
== Resultater ==
=== Menn ===
==== Løpsøvelser ====
==== Tekniske øvelser ====
==== Mangekamp ====
=== Kvinner ===
==== Tekniske øvelser ====
== Eksterne lenker ==
«European Athletics - Event Website». sportresult.com. Besøkt 1. juli 2012. | Island deltok med 5 utøvere under EM i friidrett 2012 som ble arrangert 27. juni–1. | 194,712 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Idas_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Idas vei (Oslo) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i Oslo oppkalt etter kvinner', 'Kategori:Veier i bydel Stovner'] | Idas vei (1-159, 12-162) er en vei på Tangerud i Oslo. Den går fra Stovnerveien til Tangerud gård. Kjøreveien ender i en snuplass, og innenfor denne forgrener veien seg i gangveier frem til husene.
Veien fikk navn i 2000 etter Ida Tangerud (1922–96) på Tangerud gård.
Veien har relativt lav bebyggelse. Småhusene i nr. 12-80 er tilsluttet Tangerudgrenda borettslag (OBOS), og i nr. 82-142 er det eneboliger i kjede tilsluttet OBOS-borettslaget Tangerudmarka.
| Idas vei (1-159, 12-162) er en vei på Tangerud i Oslo. Den går fra Stovnerveien til Tangerud gård. Kjøreveien ender i en snuplass, og innenfor denne forgrener veien seg i gangveier frem til husene.
Veien fikk navn i 2000 etter Ida Tangerud (1922–96) på Tangerud gård.
Veien har relativt lav bebyggelse. Småhusene i nr. 12-80 er tilsluttet Tangerudgrenda borettslag (OBOS), og i nr. 82-142 er det eneboliger i kjede tilsluttet OBOS-borettslaget Tangerudmarka.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Idas vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 274. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (I)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Idas vei (1-159, 12-162) er en vei på Tangerud i Oslo. Den går fra Stovnerveien til Tangerud gårdOmtalt i Lokalhistoriewiki. | 194,713 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hostel | 2023-02-04 | Hostel | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2005', 'Kategori:Filmer lagt til Nederland', 'Kategori:Filmer lagt til Slovakia', 'Kategori:Skrekkfilmer fra USA'] | Hostel er en amerikansk skrekkfilm utgitt i 2005. Filmen ble regissert av Eli Roth som også skrev manus og produsert av Eli Roth, Mike Fleiss, Chris Briggs og Quentin Tarantino. Jaz Hernandez, Derek Richardson, Eythor Gudjonsson og Barbara Nedeljakova har hovedrollene.
Filmen ble kontroversiell på grunn av dens ekstreme og detaljerte voldsskildringer. Filmen fikk en uoffisiell aldersgrense 20 år på video i Norge. Den ble ikke vurdert av Filmtilsynet.
Den har fått to oppfølgere: Hostel: Part II (2007) og Hostel: Part III (2011).
| Hostel er en amerikansk skrekkfilm utgitt i 2005. Filmen ble regissert av Eli Roth som også skrev manus og produsert av Eli Roth, Mike Fleiss, Chris Briggs og Quentin Tarantino. Jaz Hernandez, Derek Richardson, Eythor Gudjonsson og Barbara Nedeljakova har hovedrollene.
Filmen ble kontroversiell på grunn av dens ekstreme og detaljerte voldsskildringer. Filmen fikk en uoffisiell aldersgrense 20 år på video i Norge. Den ble ikke vurdert av Filmtilsynet.
Den har fått to oppfølgere: Hostel: Part II (2007) og Hostel: Part III (2011).
== Handlingsreferat ==
To amerikanske studenter, Paxton og Josh, reiser på backpacking over hele Europa med deres venn Óli fra Island. De besøker en nattklubb i Amsterdam, etterfulgt av et bordell. De kommer ikke inn på vandrerhjemmet på grunn av portforbud, og godtar tilbud fra en mann som heter Alexei om å bo i leiligheten hans. Han overbeviser dem om at i stedet for å reise til Barcelona, så burde de reise til Slovakia som er fylt med vakre, unge kvinner.
Når de ankommer Slovakia, blir de snart kjent med to kvinner, Natalya og Svetlana. Kvinnene inviterer dem på spa, og senere til diskotek. Josh får problemer med en gjeng kriminelle sigøynere. Paxton og Josh har sex med Natalya og Svetlana. Men Óli går sammen med Vala. Neste morgen kommer ikke Óli tilbake igjen. En resepsjonist påstår at Óli allerede har sjekket ut og reist sin vei. De blir kontaktet av en japansk kvinne som heter Kana, som viser dem et fotografi av Óli og vennen hennes Yuki, som også er savnet. Senere mottar de en melding fra Óli med en antatt selfie som påstår at han har reist hjem.
Men Óli blir halshugget, og Yuki blir torturert. Etter en sen kveld våkner Josh opp i et fangehull, hvor han blir torturert og deretter drept. Paxton blir også kidnappet, men kommer seg løs og oppdager et visittkort tilhørende Elite Hunting Club, en organisasjon som lar rike mennesker betale for å drepe og lemleste turister. Han forsøker å redde en annen turist som kaller seg Kana, og de må forsøke å komme seg unna samtidig som de blir forfulgt av vaktene.
== Skuespillere ==
Jay Hernandez som Paxton Rodriguez.
Derek Richardson som Josh
Eyþór Guðjónsson som Óli Eriksson.
Jennifer Lim som Kana
Barbara Nedeljáková som Natalya.
Jana Kaderabkova som Svetlana.
Jan Vlasák en forretningsmann fra Nederland.
Rick Hoffman en amerikansk klient.
Keiko Seiko som Yuki
Lubomir Bukovy som Alexei
Jana Havlickova som Vala
Petr Janiš som Johan. En tysk kirurg.
Takashi Miike som en sadist fra Japan.
Patrik Zigo som en gjeng-leder.
Miroslav Táborský som en politibetjent
Josef Bradna som en slakter.
Eli Roth som en amerikaner.
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
(en) Hostel på Internet Movie Database
(no) Hostel hos Filmfront
(sv) Hostel i Svensk Filmdatabas
(da) Hostel i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Hostel på Allociné
(nl) Hostel på MovieMeter
(en) Hostel på AllMovie
(en) Hostel på Turner Classic Movies
(en) Hostel på Rotten Tomatoes
(en) Hostel på Metacritic | Hostel: Part II er en amerikansk skrekkfilm fra 2007 regissert av Eli Roth som også skrev manus. Dette er oppfølgeren til skrekkfilmen Hostel fra 2005, og er den andre av de tre Hostel-filmene, og ble utgitt i USA den 8. | 194,714 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Idrettsveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Idrettsveien (Oslo) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oslostubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner'] | Idrettsveien (1-27, 2-28) er en vei på Høybråten (bydel Stovner) i Oslo. Den går fra Nybyggerveien til Linjeveien, forbi Høybråten idrettsplass, som veien fikk navn etter i 1925.
| Idrettsveien (1-27, 2-28) er en vei på Høybråten (bydel Stovner) i Oslo. Den går fra Nybyggerveien til Linjeveien, forbi Høybråten idrettsplass, som veien fikk navn etter i 1925.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Idrettsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 274. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (I)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Idrettsveien (1-27, 2-28) er en vei på Høybråten (bydel Stovner) i Oslo. Den går fra Nybyggerveien til Linjeveien, forbi Høybråten idrettsplass, som veien fikk navn etter i 1925. | 194,715 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Archibald_Gracie_IV | 2023-02-04 | Archibald Gracie IV | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 4. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1912', 'Kategori:Fødsler 17. januar', 'Kategori:Fødsler i 1859', 'Kategori:Historikere fra USA', 'Kategori:Investorer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Overlevende fra Titanic-forliset', 'Kategori:Passasjerer og mannskap ombord på RMS «Titanic»', 'Kategori:Personer fra Mobile', 'Kategori:Personer fra USA av skotsk opphav', 'Kategori:Sakprosaforfattere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-11'] | Oberst Archibald Gracie IV (født 15. januar 1859 i Mobile, Alabama, USA, død 4. desember 1912 i New York City, New York, USA) var en amerikansk forfatter, amatørhistoriker, investor og overlevende etter RMS «Titanic»s forlis. Han var den siste overlevende til å forlate skipet, og han berget seg selv ved å komme ombord i klappbåt B som fløt opp ned. Gracie har skrevet en populær bok om det han opplevde, og den er fortsatt i trykk den dag i dag. Boken het Sannheten om Titanic og ble først publisert i 1913. Her prøvde Gracie å identifisere hvem som satt i de ulike livbåtene.Gracie har i ettertid blitt portrettert flere ganger, men mest kjent er han i Bernard Fox' tolkning fra James Camerons Titanic.
| Oberst Archibald Gracie IV (født 15. januar 1859 i Mobile, Alabama, USA, død 4. desember 1912 i New York City, New York, USA) var en amerikansk forfatter, amatørhistoriker, investor og overlevende etter RMS «Titanic»s forlis. Han var den siste overlevende til å forlate skipet, og han berget seg selv ved å komme ombord i klappbåt B som fløt opp ned. Gracie har skrevet en populær bok om det han opplevde, og den er fortsatt i trykk den dag i dag. Boken het Sannheten om Titanic og ble først publisert i 1913. Her prøvde Gracie å identifisere hvem som satt i de ulike livbåtene.Gracie har i ettertid blitt portrettert flere ganger, men mest kjent er han i Bernard Fox' tolkning fra James Camerons Titanic.
== Referanser ==
== Kilder ==
Lothe, Jakob og Sebak, Per Kristian (2012). Titanic: Historie, myte, litteratur og film (norsk). Oslo: Pax forlag. ISBN 9788253034980. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Encyclopedia Titanica-biografi | Oberst Archibald Gracie IV (født i Mobile, Alabama, USA, død i New York City, New York, USA) var en amerikansk forfatter, amatørhistoriker, investor og overlevende etter RMS «Titanic»s forlis. Han var den siste overlevende til å forlate skipet, og han berget seg selv ved å komme ombord i klappbåt B som fløt opp ned. | 194,716 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Delopleurus | 2023-02-04 | Delopleurus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1847', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Delopleurus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae).
| Delopleurus er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Små (3,5-6 millimeter), høyt hvelvede, blanke, brunsvarte til svarte skarabider.
Sett fra siden gjør dekkvingenes ombøyde ytterkant (epipleura) et påfallende slyng litt bak roten. Forbeina har påfallende kraftige, nærmest trekantede legger. Hodet har vanligvis fire tenner ved forkanten. Pronotum er mer eller mindre trapesformet, omtrent dobbelt så bredt som langt. Dekkvingene er omtrent så lange som til sammen brede. Flygevingene er velutviklede.
== Levevis ==
Lite er kjent med sikkerhet om biologien til disse billene, men det er sannsynlig at de lever på sopp i slekten Termitomyces, som igjen er knyttet til termitter.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Afrika og India.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Ateuchini Montreuil, 1998
Slekten Delopleurus Erichson, 1847
Delopleurus darrenmani Frolov, 2014
Delopleurus fossatus Frolov, 2014
Delopleurus gilletti Janssens, 1939
Delopleurus krikkeni Frolov, 2014
Delopleurus naviauxi Frolov, 2014
Delopleurus parvus Sharp, 1875
Delopleurus pubescens Frolov, 2014
Delopleurus pullus Boheman, 1857
Delopleurus striatus Arrow, 1931
== Kilder ==
Frolov, A.V. 2014. Revision of the genus Delopleurus Boheman (Coleoptera: Scarabaeidae: Scarabaeinae) with description of new species from Africa. Journal of Natural History [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Delopleurus i Encyclopedia of Life
(en) Delopleurus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Delopleurus hos NCBI
Delopleurus – detaljert informasjon på Wikispecies
Liste over artene | * se systematisk inndeling | 194,717 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ilagata_(Oslo) | 2023-02-04 | Ilagata (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oslostubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel St. Hanshaugen'] | Ilagata er en gate på Ila i Oslo. Det dreier seg om en gatestump mellom Herman Foss' gate og Evald Ryghs gate.
Gaten fikk sitt navn i 1901 og skulle opprinnelig ha gått helt frem til Colletts gate.
2 er eneste gatenummer i bruk.
| Ilagata er en gate på Ila i Oslo. Det dreier seg om en gatestump mellom Herman Foss' gate og Evald Ryghs gate.
Gaten fikk sitt navn i 1901 og skulle opprinnelig ha gått helt frem til Colletts gate.
2 er eneste gatenummer i bruk.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ilagata». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 275. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Ilagata er en gate på Ila i Oslo. Det dreier seg om en gatestump mellom Herman Foss' gate og Evald Ryghs gate. | 194,718 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Inga_Bj%C3%B8rnsons_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Inga Bjørnsons vei (Oslo) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oslostubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i Oslo oppkalt etter kvinner', 'Kategori:Veier i bydel Stovner'] | Inga Bjørnsons vei (1-127, 2-78) er en vei på Vestli i bydel Stovner i Oslo. Den går som blindvei østover fra Vestlisvingen.
Veien fikk navn i 1972 etter Inga Bjørnson, som drev barneteater i en årrekke.
Tokerud skole er i nr. 1A.
| Inga Bjørnsons vei (1-127, 2-78) er en vei på Vestli i bydel Stovner i Oslo. Den går som blindvei østover fra Vestlisvingen.
Veien fikk navn i 1972 etter Inga Bjørnson, som drev barneteater i en årrekke.
Tokerud skole er i nr. 1A.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Inga Bjørnsons vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 276. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (I)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Inga Bjørnsons vei (1-127, 2-78) er en vei på Vestli i bydel Stovner i Oslo. Den går som blindvei østover fra Vestlisvingen. | 194,719 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingeborgs_gate_(Oslo) | 2023-02-04 | Ingeborgs gate (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oslostubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Veier i Oslo oppkalt etter kvinner', 'Kategori:Vålerenga'] | Ingeborgs gate (7-9, 2-8) er en vei på Vålerenga i bydel Gamle Oslo. Den går fra Strømsveien til Danmarks gate.
Gaten fikk navn i 1879 etter Ingeborg Belesdatter i Sagaen om Fridtjov den frøkne.
| Ingeborgs gate (7-9, 2-8) er en vei på Vålerenga i bydel Gamle Oslo. Den går fra Strømsveien til Danmarks gate.
Gaten fikk navn i 1879 etter Ingeborg Belesdatter i Sagaen om Fridtjov den frøkne.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ingeborgs gate». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 276. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (I)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Ingeborgs gate | 194,720 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Island_under_EM_i_friidrett | 2023-02-04 | Island under EM i friidrett | ['Kategori:1940-årene på Island', 'Kategori:1950-årene på Island', 'Kategori:1960-årene på Island', 'Kategori:1970-årene på Island', 'Kategori:1980-årene på Island', 'Kategori:1990-årene på Island', 'Kategori:2000-årene på Island', 'Kategori:2010-årene på Island', 'Kategori:Island under EM i friidrett'] | Island deltok første gang under EM i friidrett 1946 i Oslo, etter at landet ble selvstendig i 1944 og har siden uten unntak deltatt.
| Island deltok første gang under EM i friidrett 1946 i Oslo, etter at landet ble selvstendig i 1944 og har siden uten unntak deltatt.
== Medaljeoversikt ==
== Referanser == | Island deltok første gang under EM i friidrett 1946 i Oslo, etter at landet ble selvstendig i 1944 og har siden uten unntak deltatt. | 194,721 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stamme | 2023-02-04 | Stamme | ['Kategori:Litteratur', 'Kategori:Ord og uttrykk', 'Kategori:Pekere', 'Kategori:Språk'] | Stamme har flere betydninger:
MorfologiStamme (plantedel), del av en plante
Tre, trestammeØkologiStamme (folk), gruppe mennesker
Stamtre (evolusjon), biologisk avatammingshierarki
Tribus (biologi), kategori for én eller flere nær beslektede grupper av organismer
Stamtavle, fremstilling av et individs slektskapsforholdSpråkStamme (ordrot), ordets rot
Stamming (å stamme), talefeil
| Stamme har flere betydninger:
MorfologiStamme (plantedel), del av en plante
Tre, trestammeØkologiStamme (folk), gruppe mennesker
Stamtre (evolusjon), biologisk avatammingshierarki
Tribus (biologi), kategori for én eller flere nær beslektede grupper av organismer
Stamtavle, fremstilling av et individs slektskapsforholdSpråkStamme (ordrot), ordets rot
Stamming (å stamme), talefeil
== Se også ==
Opprinnelse | En stamme består av tre hoveddeler. Den innerste delen kalles kjerneved. | 194,722 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingebret_Andersens_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Ingebret Andersens vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i Oslo oppkalt etter menn', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Ingebret Andersens vei (1-5, 2-38) er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går som blindvei fra Rødtvetveien til Øvre Kalbakken gård.
Veien fikk navn i 1962 etter Ingebret Andersen (1852–1937), som i sin tid oppførte Øvre Kalbakken gård på jord bygslet fra Nedre Kalbakken.
| Ingebret Andersens vei (1-5, 2-38) er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går som blindvei fra Rødtvetveien til Øvre Kalbakken gård.
Veien fikk navn i 1962 etter Ingebret Andersen (1852–1937), som i sin tid oppførte Øvre Kalbakken gård på jord bygslet fra Nedre Kalbakken.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ingebret Andersens vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 274. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (I)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Ingebret Andersens vei (1-5, 2-38) er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går som blindvei fra Rødtvetveien til Øvre Kalbakken gårdGnr. | 194,723 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingiers_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Ingiers vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo oppkalt etter menn', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Ljan'] | Ingiers vei (1-23, 2-22) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei fra Ljabruveien og ender i en snuplass nord for Skredderjordet.
Veien fikk navn i 1917 etter godseier Frithjof Ingier (1849–1905), som eide gården Stubljan fra 1884 og var ordfører i Aker i 1891–95.
| Ingiers vei (1-23, 2-22) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei fra Ljabruveien og ender i en snuplass nord for Skredderjordet.
Veien fikk navn i 1917 etter godseier Frithjof Ingier (1849–1905), som eide gården Stubljan fra 1884 og var ordfører i Aker i 1891–95.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ingiers vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 277. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (I)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Ingiers vei (1-23, 2-22) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei fra Ljabruveien og ender i en snuplass nord for Skredderjordet. | 194,724 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Katmandu | 2023-02-04 | Katmandu | ['Kategori:27°N', 'Kategori:85°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Hovedsteder i Asia', 'Kategori:Katmandu', 'Kategori:Nepalsk kultur', 'Kategori:Nepalstubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12'] | Katmandu (nepali काठमाडौं, काठमान्डु, newari यें) er hovedstaden i Nepal. Byen ligger i Katmandudalen mellom Himalaya i nord og Mahabharat-fjellene i sør på 1325 meter over havet. Byens opprinnelige navn og navn på det lokale språket newari er Kantipur.
Administrativt er byen en del av Katmandu-distriktet, som ligger i Bagmati sone (der byen er sonehovedkvarter) i Sentralregionen. Nepals hovedstad Katmandu ligger 1325 moh. i Kathmandudalen.
| Katmandu (nepali काठमाडौं, काठमान्डु, newari यें) er hovedstaden i Nepal. Byen ligger i Katmandudalen mellom Himalaya i nord og Mahabharat-fjellene i sør på 1325 meter over havet. Byens opprinnelige navn og navn på det lokale språket newari er Kantipur.
Administrativt er byen en del av Katmandu-distriktet, som ligger i Bagmati sone (der byen er sonehovedkvarter) i Sentralregionen. Nepals hovedstad Katmandu ligger 1325 moh. i Kathmandudalen.
== Historie ==
Katmandudalen kan ha vært bebodd så tidlig som 900 f.Kr., men de eldste nå kjente artifaktene fra området er blitt datert til noen hundre år før Kristus. Kiratene er de første dokumenterte herskerne av Katmandudalen. Licchavidynastiet var de neste herskerne, og deres styre ble innledet rundt 500-tallet. Under dynastiets andre konge ble det etablert handelslinjer med Tibet.
Selve byen Katmandu ble grunnlagt i 723 av Gunakamadeva, en nepalsk konge. Malladynastiet har spilt en stor rolle i landets historie. Det styrte Katmandu mellom 1200-tallet till 1769. Da erobret herskerdynastiet Shah byen og slo den sammen med de to andre bykongedømmene i Katmandu-dalen. Disse to byene var Patan, rett sør for Bagmati-elven, og Bhaktapur 12 km sørøst for Katmandu.
Byen var i flere århundre isolert fra omverdenen, og ble ikke åpnet for utenlandsk bistand og immigrasjon før i 1950-årene. Inntil langt opp i 1900-tallet var dalens navn Nepaldalen, og først etter 1950 at dalens navn ble endret til Katmandudalen.
Dette har skapt et unikt område med en rekke bygninger som står på UNESCOs liste over verneverdige kulturminner.
== Severdigheter ==
Durbar-plassen (slottsplassen) er sentrum i gamlebyen, et område av hovedstaden fullt av templer og hellige steder. Dette er trekkplaster nummer én for alle turistene som kommer hit.
== Jordskjelvområde ==
Byen ligger på et svært jordskjelvutsatt sted, og byen har flere ganger vært nærmest jevnet med jorden. Bygningsmassen er lav, men den er ikke bygd for å stå i mot jordskjelv. Folk bor tett og vannkvaliteten er allerede elendig.
Et lenge fryktet jordskjelv rammet byen i april 2015; det hadde riktignok episenter et godt stykke vest for byen, men var så kraftig at Katmandu ble påført store ødeleggelser.
== Sport ==
Fotball og cricket er de mest populære idrettene i blant unge i Nepal. Fotballen i landet organiseres av All Nepal Football Association (ANFA), som har hovedkontor i Kathmandu. Byens største stadion er Dasarath Rangasala stadion, som brukes til både fotball, konserter og andre større kulturbegivenheter. Stadionet har en kapasitet på ca. 25 000 tillskuere, er det største i landet og ble bygget i 1956. Kathmandu huser de eldste fotballklubbene i Nepal, som RCT, Sankata og NRT. Andre store klubber er MMC, Machhindra FC, Tribhuwan Army Club (TAC) og MPC.
== Transport ==
På grunn av det kuperte terrenget rundt byen, foregår det meste av transport inn og ut av byen langs veien eller med fly. Kathmandu er knyttet til omverden av Tribhuvan Highway mot sør, Prithvi Highway mot vest og Araniko Highway mot nord. BP Highway, som skal knytte Kathmandu til østlige delen av Nepal er under bygging.
Tribhuvan internasjonale lufthavn, som er landets eneste internasjonale lufthavn, ligger seks kilometer utenfor sentrum. Lufthavnen betjenes av 22 selskaper og har flyruter til resten av Nepal, Europa, Asia og Midtøstent.
== Bombe utenfor den norske ambassade mai 2008 ==
Etter å ha hatt diplomatiske forbindelser siden 1973, etablerte Norge i 2001 en egen ambassade i Katmandu. En bombe som gikk av ambassaden i Katmandu den 16. mai 2008 og et brev settes i sammenheng med den aktive norske støtten til fredsforhandlingene i Nepal.
== Se også ==
Katmandudalen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(ne) Offisielt nettsted
(en) Kathmandu – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kathmandu – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Katmandu: stort kart
Kart med informasjoner
Kart over turistdistriktet Thamel | Norges ambassade i Katmandu er en norsk utenriksstasjon som huser den norske ambassadør til landet Nepal der Katmandu er hovedstad. | 194,725 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingolf_Ruuds_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Ingolf Ruuds vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Oslostubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Veier i Oslo oppkalt etter menn', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Ljan'] | Ingold Ruuds vei (2A-16; ingen oddetallsadresser) er en vei på Øvre Ljanskollen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Kronveien til Kollstien.
Veien fikk navn i 1959 etter Ingolf Ruud (1898–1955), som var (astronom og) overingeniør i NSB og den første som bosatte seg på Øvre Ljanskollen.
All bebyggelse med adresse i veien befinner seg på østsiden.
| Ingold Ruuds vei (2A-16; ingen oddetallsadresser) er en vei på Øvre Ljanskollen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Kronveien til Kollstien.
Veien fikk navn i 1959 etter Ingolf Ruud (1898–1955), som var (astronom og) overingeniør i NSB og den første som bosatte seg på Øvre Ljanskollen.
All bebyggelse med adresse i veien befinner seg på østsiden.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ingold Ruuds vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 277. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (I)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Ingold Ruuds vei (2A-16; ingen oddetallsadresser) er en vei på Øvre Ljanskollen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Kronveien til Kollstien. | 194,726 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Minerydderskvadronen | 2023-02-04 | Minerydderskvadronen | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Marinen'] | Minerydderskvadronen er en avdeling i Marinen som har som oppgave å holde nasjonale og internasjonale farvann fri for miner.Sjøforsvaret har seks minerydderfartøy, tre minesveipere av (Alta-klassen) og tre minejaktfartøy av (Oksøy-klassen). Fartøyene er utrustet med våpen- og sensorsystemer for å detektere, identifisere, klassifisere og destruere sjøminer i tillegg til at er oppsatt med en del mindre våpensystemer for selvforsvar.Minevåpenet deltar i dag kontinuerlig med et fartøy i en av Natos to stående mineryddingsstyrker (SNMCMG1). I tillegg deltar mineryddingsfartøyer også jevnlig i ryddeoperasjoner for å fjerne gamle miner og andre eksplosiver fra tidligere kriger som fremdeles finnes i et stort antall både i norske og utenlandske farvann.Samtidig gir mineryddingsfartøyene, på samme måte som øvrige marinefartøyer, kontinuerlige bidrag til rutinemessig suverenitetshevdelse og overvåkning gjennom tilstedeværelse langs kysten.
| Minerydderskvadronen er en avdeling i Marinen som har som oppgave å holde nasjonale og internasjonale farvann fri for miner.Sjøforsvaret har seks minerydderfartøy, tre minesveipere av (Alta-klassen) og tre minejaktfartøy av (Oksøy-klassen). Fartøyene er utrustet med våpen- og sensorsystemer for å detektere, identifisere, klassifisere og destruere sjøminer i tillegg til at er oppsatt med en del mindre våpensystemer for selvforsvar.Minevåpenet deltar i dag kontinuerlig med et fartøy i en av Natos to stående mineryddingsstyrker (SNMCMG1). I tillegg deltar mineryddingsfartøyer også jevnlig i ryddeoperasjoner for å fjerne gamle miner og andre eksplosiver fra tidligere kriger som fremdeles finnes i et stort antall både i norske og utenlandske farvann.Samtidig gir mineryddingsfartøyene, på samme måte som øvrige marinefartøyer, kontinuerlige bidrag til rutinemessig suverenitetshevdelse og overvåkning gjennom tilstedeværelse langs kysten.
== Referanser == | Minerydderskvadronen er en avdeling i Marinen som har som oppgave å holde nasjonale og internasjonale farvann fri for miner. | 194,727 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Innspurten_(Oslo) | 2023-02-04 | Innspurten (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker for P373 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Oslostubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo'] | Innspurten (9-15, 4-16) er en gate på Helsfyr og Valle Hovin i Oslo, mellom Grenseveien og Valle Hovin idrettspark. Navnet ble vedtatt i 1977 og henspiller på skøyteløpene inne på stadionet.
Intility Arena har adresse Innspurten 16. Vallhall Arena har adresse Dronning Margretes vei 11, og innkjøring fra Nord (Økern)
| Innspurten (9-15, 4-16) er en gate på Helsfyr og Valle Hovin i Oslo, mellom Grenseveien og Valle Hovin idrettspark. Navnet ble vedtatt i 1977 og henspiller på skøyteløpene inne på stadionet.
Intility Arena har adresse Innspurten 16. Vallhall Arena har adresse Dronning Margretes vei 11, og innkjøring fra Nord (Økern)
== Bildegalleri ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Innspurten». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 277. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (I)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.
(en) Innspurten, Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | navn = Innspurten | 194,728 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europakommisjonen | 2023-02-04 | Europakommisjonen | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1967', 'Kategori:Europakommisjonen', 'Kategori:Karlsprisen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Europakommisjonen (også kalt EU-kommisjonen) er en av Den europeiske unions institusjoner. Den består av en kommissær for hvert medlemsland, og ledes av en president. Kommisjonen velges av Europaparlamentet og utnevnes av Det europeiske råd (stats- og regjeringssjefene).
Kommisjonens oppgave er å fremme lovproposisjoner for EUs to lovgivende institusjoner, Europaparlamentet og Den europeiske unions råd (tidligere «ministerrådet»). Europakommisjonen skal dessuten sette de vedtatte lovene ut i livet.
Europakommisjonen står selvstendig i sitt forhold til medlemslandene. Den kan uttale seg kritisk til medlemslandenes politikk og stevne dem for retten. Kommisjonen kalles gjerne for «traktatenes vokter».Generaldirektoratene (DG-ene) utgjør Kommisjonens administrative nivå, men omtales ofte bare som Kommisjonen.
| Europakommisjonen (også kalt EU-kommisjonen) er en av Den europeiske unions institusjoner. Den består av en kommissær for hvert medlemsland, og ledes av en president. Kommisjonen velges av Europaparlamentet og utnevnes av Det europeiske råd (stats- og regjeringssjefene).
Kommisjonens oppgave er å fremme lovproposisjoner for EUs to lovgivende institusjoner, Europaparlamentet og Den europeiske unions råd (tidligere «ministerrådet»). Europakommisjonen skal dessuten sette de vedtatte lovene ut i livet.
Europakommisjonen står selvstendig i sitt forhold til medlemslandene. Den kan uttale seg kritisk til medlemslandenes politikk og stevne dem for retten. Kommisjonen kalles gjerne for «traktatenes vokter».Generaldirektoratene (DG-ene) utgjør Kommisjonens administrative nivå, men omtales ofte bare som Kommisjonen.
== Historie ==
Den Høye Myndighet var det utøvende organ for Det europeiske kull- og stålfellesskap som trådte i kraft i 1952. Ved Roma-traktaten fra 1958, fikk EURATOM og EEC hver sin kommisjon. Walter Hallstein ble president for EEC-kommisjonen. Ved fusjonstraktaten fra 1967, ble de tre kommisjonene slått sammen til én kommisjon, EF-kommisjonen. Med Lisboa-traktaten fikk kommisjonen navnet Europakommisjonen.
Tidslinje for de ulike kommisjonene
=== Kommisjoner fra 1995 ===
Santer-kommisjonen (1995–99)
Romano Prodis kommisjon (1999–2004)
Barroso-kommisjonen 2004–2014)
Junker-kommisjonen (2014–2019)
Von der Leyen-kommisjonen (fra 2019)
== Utnevnelse av kommisjonen ==
=== Valg av kommisjonens president ===
Europakommisjonens president velges hvert femte år av Europaparlamentet etter forslag fra Det europeiske råd (EUs toppmøte). Valget av president foregår like etter valget til Europaparlamentet.
=== Utnevnelse av nestledere og kommissærer ===
Den valgte presidenten utpeker mulige visepresidenter og kommissærer etter forslag fra EU-landene. Hver kommissær innstilles som ansvarlig for et bestemt politisk område. Listen over kandidater skal godkjennes av alle EUs stats- og regjeringssjefer, som møtes i Det europeiske råd.Hver enkelt kandidat skal høres av Europaparlamentets utvalg for det område, han eller hun skal være kommissær for. Deretter stemmer utvalget om kandidatens egnethet. Når de 27 kandidater er blitt godkjent, stemmer parlamentet som helhet om, hvorvidt hele kommisjonen kan godkjennes. Når parlamentet har stemt, utnevnes kommissærene av Det europeiske råd.
== Kommisjonens oppbygning ==
Europakommisjonen har en president, en første visepresident, fem visepresidenter, hvorav en samtidig er Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk og endelig 21 kommissærer.
== Oppgaver, forholdet til Rådet og Europaparlamentet ==
Kommisjonen danner sammen med Europaparlamentet og Rådet, det som er kalt EUs «beslutningstrekant».Forøvrig har Kommisjonen fire hovedoppgaver. Den skal for det første foreslå EUs politikk og lovgivning. Lovene vedtas av Rådet og Europaparlamentet. Den andre hovedoppgaven er å kontrollere at traktater og lovgvning overholdes. Den kan gi kritiske uttalelser, gi bøter til store foretak og reise sak for Domstolen. Europakommisjonen kalles gjerne «traktatenes vokter». Den tredje hovedoppgaven er å forvalte og gjennomføre EUs politikk og budsjett. Endelig som den fjerde hovedoppgave skal den representere EU omkring i verden, i saker som faller inn under Kommisjonens ansvarsområde.Kommisjonen skal arbeide til beste for EU som en helhet, og skal ikke motta instruksjoner fra medlemslandene. Europaparlamentet kan avsette Kommisjonen ved å vedta et mistillitsforslag med to tredjedels flertall. Den har aldri brukt denne makten, men truet med det overfor Santer-kommisjonen i 1999, som da gikk av frivillig.
== Rådgivende organer ==
Kommisjonen, Europaparlamentet og Rådet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.
== Administrasjon ==
Europakommisjonens administrasjon består av 53 generaldirektorater, tjenesteavdelinger og forvaltningsorganer. Den hadde per 2018 omkring 33 000 ansatte.
== Annet ==
Europakommisjonen ble i 1969 tildelt Karlsprisen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) European Commission – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Den europeiske unions delegasjon til Norge
Europedia: Guide to European policies and legislation | Barroso-kommisjonen var Europakommisjonen som styrte fra 22. november 2004 til 1. | 194,729 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Irisveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Irisveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (delområde)'] | Irisveien (1-23, 2-30) er en vei på Berg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går østover fra John Colletts allé og ender der Tåsenveien går over i Nordbergveien.
Veien fikk navn i 1932, og i området finnes også en rekke andre veier med blomsternavn.
Bebyggelsen er overveiende bolighus (villaer og tomannsboliger).
| Irisveien (1-23, 2-30) er en vei på Berg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går østover fra John Colletts allé og ender der Tåsenveien går over i Nordbergveien.
Veien fikk navn i 1932, og i området finnes også en rekke andre veier med blomsternavn.
Bebyggelsen er overveiende bolighus (villaer og tomannsboliger).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Irisveien». Oslo byleksikon (5 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 277. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Irisveien (1-23, 2-30) er en vei på Berg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går østover fra John Colletts allé og ender der Tåsenveien går over i Nordbergveien. | 194,730 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo | 2023-02-04 | Oslo | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Opprydning 2023-02', 'Kategori:Oslo', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som har overflødige parametre', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg', 'Kategori:Vertsbyer for vinter-OL'] | Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania) (sørsamisk: Oslove) er Norges hovedstad, minste fylke i areal og mest folkerike by. Fylket og bykommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden. Oslo kommune har 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Sammen med deler av elleve nærliggende kommuner har Oslo som tettsted en befolkning på 1 064 235 per 1. januar 2022. Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Enebakk i øst, og Nordre Follo og Nesodden i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiske kjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunen Aker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby i Akershus slottslen og Akershus stiftamt, som omfattet det meste av Østlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylket Akershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn etter middelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent som Gamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen.
Oslo preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. Omkring 2⁄3 av kommunens areal utgjøres av skog, grøntområder og vann utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en befolkningstetthet på rundt 5 000 innbyggere per km² i den bebygde delen av kommunen. Den tetteste delen av byen ligger i en gryte omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo sentralstasjon ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.
Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. I kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt som Hoved-Staden.Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.
Ved oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i den selvstendige staten Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Akergårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder. Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak innvandring fra utlandet. Per 1. januar 2012 er 23 prosent av Oslos befolkning innvandrere, med norsk-svensker og norsk-pakistanere som de største minoritetsgruppene.
| Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania) (sørsamisk: Oslove) er Norges hovedstad, minste fylke i areal og mest folkerike by. Fylket og bykommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden. Oslo kommune har 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Sammen med deler av elleve nærliggende kommuner har Oslo som tettsted en befolkning på 1 064 235 per 1. januar 2022. Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Enebakk i øst, og Nordre Follo og Nesodden i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiske kjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunen Aker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby i Akershus slottslen og Akershus stiftamt, som omfattet det meste av Østlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylket Akershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn etter middelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent som Gamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen.
Oslo preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. Omkring 2⁄3 av kommunens areal utgjøres av skog, grøntområder og vann utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en befolkningstetthet på rundt 5 000 innbyggere per km² i den bebygde delen av kommunen. Den tetteste delen av byen ligger i en gryte omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo sentralstasjon ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.
Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. I kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt som Hoved-Staden.Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.
Ved oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i den selvstendige staten Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Akergårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder. Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak innvandring fra utlandet. Per 1. januar 2012 er 23 prosent av Oslos befolkning innvandrere, med norsk-svensker og norsk-pakistanere som de største minoritetsgruppene.
== Navn og etymologi ==
Navnet «Oslo» ble opprinnelig brukt om tettbebyggelsen på stedet som fra 1925 kalles Gamlebyen. I middelalderen ble navnet skrevet på norrønt blant annet Anslo, Ásló og Ósló (kjent første gang 1225). På nedertysk ble det også skrevet Anslo, trolig for å gjengi en nasal uttale. Peder Claussøn Friis skrev navnet som Opslo.Navnet har vært forklart på ulike måter gjennom tidene og navnets alder er uvisst. Peder Claussøn Friis skrev i Norriges beskrivelse, utgitt i 1613, at «Oslo» kommer av «Loens os». Forklaringen har vært skolelektyre i lang tid. To forhold skaper tvil om den drøyt fire hundre år gamle teorien: For det første er det tidligste skriftlige belegg for elvenavnet «Loen» å finne i hans egen Norriges beskrivelse fra 1613; i middelalderkildene heter elva «Oln» eller «Eln», senere «Alna» eller «Elna». For det andre er sammenstillingen av leddene ifølge språkforskerne feil. Skulle Oslo ha kommet av «Loens os» måtte byen ha hatt navnet Loaros, jevnfør Nidaros og Røros.Siste leddet i navnet tolkes vanligvis i lys av det norrøne lo i betydningen slette, engslette eller elveslette. Det som i dag er Grønland var langgrunt sumpig område og strandlinjen på stedet var flere titalls meter lenger inne. Første leddet har etter alt å dømme sammenheng med det norrøne áss i betydningen høydedrag, eller i betydningen gud. Tolkningene er dermed «åssletta» (sletta under åsen) eller «gudesletta» (gudenes slette). Den siste tolkningen begrunnes også med at å i betydningen gud hadde den urnordiske formen «*ansuR», og Oslo ble skrevet «Anslo» på eldre nedertysk og nederlandsk, og på latin «Ansloa» eller «Ansloia». Ifølge Frode Korslund er «Ósló» en yngre from av «Ásló» som tolkes som «sletta under åsen», Korslund mener sammenligning med lignende stedsnavn og topografi støtter denne tolkningen. Vokalene ó og á ble i middelalderen uttalt nokså likt, og overgangen fra Ásló til Ósló har ifølge Korslund skjedd ved vokalassimilasjon.På 1700- og 1800-tallet var den vanlige skrivemåten Opslo eller Opsloe. Barent Langenes' kart fra 1602 skriver Anslou, Janssonius' kart fra 1658 angir Obslo (i tillegg til Christiania), Baleus kart (1662) har Opslo og Sansons kart (1668) har Obslo og Anslo.En tolkning har vært «sletten ved Alna» av Alnslo, som ble til Anslo (med nasalert A) og Oslo. Denne teorien er avvist fordi Alna er et hunkjønnsnavn som ville blitt til «Alnar» eller «Alnu» i sammenstillingen. Elvenavnet Alna antas å være svært gammelt.
=== Etter 1624 ===
Etter storbrannen i 1624 og gjenoppbyggingen på vestsiden av Bjørvika fikk byen navnet Christiania etter kong Christian IV. Fra slutten av 1800-tallet ble også skrivemåten Kristiania tatt i bruk, først i statlige sammenhenger fra 1877, og i kommunale fra 1897. Det ble aldri tatt noen formell beslutning om å gå over til K, og private kunne skrive navnet på byen slik de ville. Navnet ble forkortet Chr., Chra, Chria og Xania, i tråd med at bokstaven X var mye brukt som forkortelse for «christ(i)-»/«krist(i)-», også i personnavn i kirkebøker. Oslo forble navnet på det tidligere byområdet øst for Akerselva, utenfor selve Christiania. Det grunne havneområdet utenfor ble kalt Oslobukta.Fra 1860-årene begynte enkelte fremstående kvinner og menn å bruke Oslo i stedet for Christiania, blant andre malerinnen og kvinnesaksforkjemperen Aasta Hansteen. Etter unionsoppløsningen i 1905 ble ideen om navnebytte mer aktuell. Kristianias handelsstand var negative til ideen om navnebytte, og hadde flertallet i bystyret på sin side. Den 11. juli 1924 slo Stortinget fast ved lov at Norges hovedstad skulle hete Oslo fra og med 1. januar 1925. Siden Oslo den gangen var navnet på bydelen som omfattet middelalderbyen og takmarkene – et område som tidligere lå i Aker og som havnet innenfor bygrensen ved byutvidelsene i henholdsvis 1859 og 1878 – måtte dette sognet få nytt navn. Man valgte da det uoffisielt innarbeidede navnet på det gamle Oslo, Gamlebyen.I 2009 gikk flertallet i bystyrets Kultur- og utdanningskomité inn for å kalle Oslo sentrum for Kristiania, etter forslag fra Venstre og med støtte fra byrådspartiet Høyre og ordfører Fabian Stang. Dette vakte motstand fra Høyres koalisjonspartner Fremskrittspartiet og fra deler av opposisjonen (Rødt og Arbeiderpartiet), før det kom til behandling i bystyret. Forslaget ble dermed aldri vedtatt.Oslo blir også kalt Tigerstaden. Utgangspunktet for tilnavnet er etter alt å dømme Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Siste sang» fra Digte og Sange (1870). I diktet brukes «tiger» symbolsk for et ubarmhjertig storbysamfunn (underforstått Christiania) som angriper en «landsens hest» (underforstått Bjørnson) under ovasjoner fra «folket». Diktet kårer ingen vinner, men fastslår at «kampen har ej ende». Oslo kommune brukte tiger som logo da byen feiret sitt 1000-årsjubileum i 2000, noe som fikk blandet mottagelse i Oslo.
I 2010-årene ble Oslove foreslått som et offisielt navn på sørsamisk. Navnet har vært i brukt blant sørsamer siden senest tidlig 1900-tallet, men er også inspirert av betydningen det får som teleskopord på engelsk («Oslokjærlighet»); Oslo ligger ikke selv i det sørsamiske språkområdet som har tyngdepunkt i Trøndelag og Helgeland. Blant kvener i Troms og Finnmark har Uslu vært brukt om byen.
== Historie ==
=== Tidslinje ===
Området som utgjør Oslo inngår på 800–900-tallet i Viken, den nordligste danske provinsen; kontrollen veksler senere mellom danske og norske konger, og Danmark gjør krav på området til 1241
Oslo bispesete stiftes i 1070.
Byen brannskattes av Erik Emune (dansk konge) i 1137.
Inge Krokrygg dør i kamp mot Håkon Herdebrei på isen under Ekeberg i 1161.
Bagler og birkebeiner kjemper i 1197.
Birkebeiner kjemper mot bønder fra Viken, på isen i Bjørvika i 1200.
Slaget i Oslo mellom hertug Skule og kong Håkon Håkonsson i 1240.
Akershus festning motstår Hertug Erik av Sveriges angrep i 1308.
Kongemakten i Norge blir sentralisert i Oslo fra 1314.
Akershus festning angripes av Karl Knutsson i 1449.
Kong Jakob VI av Skottland og prinsesse Anna av Danmark gifter seg i Oslo i 1589.
Oslo gjenreises vest for Akerselva etter bud fra kong Christian IV i 1624. Før bybrannen dette året lå byen øst for elva.
Etter reformering av den sivile forvaltningen under eneveldet var Christiania del av Akershus stiftamt.
Karl XII inntok byen i 1716.
Folketelling holdes for første gang i 1769, og den teller 7 469 innbyggere i byen.
Christiania ble skilt ut fra Akershus som eget amt (fylke) i 1842.
Aker herred blir innlemmet i Oslo kommune i 1948.
=== Eldste registrerte bosetning ===
De eldste registrerte spor av bosetning i Oslo-området befinner seg ved Elgsrudtjernet i Sørmarka, og er omtrent 11 000 år gamle. Ekebergområdet har også vært tett bebodd allerede i steinalderen. De eldste sporene på Ekeberg er av Riksantikvaren datert til å være omtrent 10 400 år gamle. Her er også rike forekomster av bronsealder- og jernalderminner.
=== Vikingtiden og høymiddelalderen ===
I vikingtiden var området som utgjør det moderne Oslo del av Viken, som da utgjorde den nordligste danske provinsen. Det senere Oslo lå for eksempel innenfor Harald Blåtanns danske kongedømme. Den første norske kongen til å ta kontroll over Viken, kan ha vært Olav Tryggvason (norsk konge ca. 995–1000), men danske konger fortsatte å gjøre krav på Viken til og med kong Valdemar Seier, som døde i 1241.
=== Gamle Oslo ===
Kaupstaden Oslo ble ifølge Snorres kongesaga grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde. Arkeologiske utgravninger i 1970-årene har påvist at Oslo hadde en tidlig bystruktur allerede rundt år 1000. I 1070 ble Oslo bispesete. Byens domkirke Sankt Hallvardskatedralen, ble reist på høyden ved Oslo torg på begynnelsen av 1100-tallet. Oslo skole, også kjent som Oslo katedralskole, ble grunnlagt i 1153.
Slaget i Oslo i 1240, ble kjempet av styrkene til hertug Skule mot kong Håkon Håkonssons.
I løpet av høymiddelalderen ble innbyggertallet fordoblet, anslagsvis til 3 500. I tiårene rundt år 1300 var middelalderbyen Oslo på sitt største. Håkon Magnussons, hertug over Øst-Norge mot slutten av 1200-tallet, satte i gang en rekke byggeaktiviteter, blant annet ble Mariakirken utvidet og Akershus slott og festning påbegynt. Da Håkon skulle overta kongekronen i 1299 etter broren Eirik IIs død, valgte han Oslo som kroningsby. I 1314 ble makten sentralisert til Oslo, blant annet ved at prosten i Mariakirken ble utnevnt til rikets kansler for evig tid. Den nyutnevnte rikskansleren fikk oppgaven å oppbevare kongens segl og være fremstemann i et riksråd.Det gamle Oslo ble rammet av gjentatte branner. Blant annet ble byen plyndret og brent av hertug Erik av Södermanland i 1308. Den ennå uferdige festningen stod imot beleiringen, og byen ble gjenreist på de gamle tomtene. Under svartedauden ble innbyggertallet redusert med omkring en tredjedel. I unionstiden med Danmark mistet byen sin status og stagnerte økonomisk. Reformasjonen reduserte kirkens betydning som økonomisk maktfaktor, og tapet av arbeidsplasser bidro til byens tilbakegang. Reformasjonen gjorde de fleste av byens mange kirker og klostre overflødige, og de ble derfor stående til forfall og plyndring etter bybrannene.Under den svenske beleiringen i 1567 satte borgerne selv byen i brann, for så å bygge den opp igjen. Oslo hadde dertil et velutdannet akademisk miljø tilknyttet katedralen og skolen. De såkalte Oslohumanistene var en lærd krets med en betydelig litterær produksjon. Gjennom sitt virke gjorde de Oslo til landets kulturelle sentrum mellom 1580 og 1610.
=== Christiania fra 1624 ===
Den tre dager lange bybrannen i august 1624 ble skjebnesvanger. Av byens monumentalbygg var det kun to som overlevde brannen: Hallvardskatedralen og Oslos daværende bispegård. (Oslobispen hadde i kjølvannet av reformasjonen flyttet over i det tidligere Olavsklosterets østfløy som i 1623 ble påbygd til en mer moderne bispegård). Den ødeleggende brannen førte til at byen ble nyanlagt på motsatt side av Bjørvika etter krav fra kong Christian IV. Samtidig fikk byen navnet Christiania etter kongen.
På Stortorget i Oslo står en statue av Christian IV, laget av Carl Ludvig Jacobsen.
Christiania ble reist som en befestet by omgitt av voller med bastioner og med Akershus som citadell. Reguleringsplanen etter renessansens idealer, med rette og brede gater rundt rettvinklede kvartaler, skulle hindre fremtidige branner. Det ortogonale gatenettet var opphavet til det særnorske ordet kvartal, som ikke kjennes med denne betydning i andre nordiske språk. Det opprinnelige Christiania innenfor vollene med sine fire bydeler eller kvarterer ble derfor kalt kvartalerne, inntil man på 1900-tallet begynte å bruke betegnelsen Kvadraturen om dette området.
Christian IV innførte også murtvang som brannforebyggende tiltak. Han påbød at adel og formuende borgere skulle bygge i murverk, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Bindingsverk ble den vanligste byggemåten; ved den første branntakseringen i 1766 var ca. 50 % av forhusene oppført i bindingsverk. Men mange trosset murtvangen og bygget hus av lafteverk. Det ble motstrebende godtatt av myndighetene, og fra 1657 ble det tillatt å bygge laftehus i de nye kvartalene på oppfylt strandgrunn i Bjørvika. Etter en stor bybrann som i 1686 raserte kvartalene vest for Christiania torv ble de fleste husene gjenreist i lafteverk, og først etter neste storbrann i 1708 ble murtvangen gjennomført. Laftehusene utgjorde i 1766 ca. 30 % av bebyggelsen og murhusene bare 20 % .
Rundt byen vest for Akerselva fikk innbyggerne et 4,5 kvadratkilometer stort område som bymark, felles mark til bruk som beite og til dyrking, og der hver eiendom i byen kunne få et stykke å gjerde inn som egen løkke. Både på bymarken og øst for Akerselva oppsto mer selvgrodde forsteder, hvor mange arbeidsfolk slo seg ned i rimeligere trehus, men uten rett til å drive egen næring. Etter brannen i 1686 ble vollene rundt byen nedlagt og byens nye domkirke reist utenfor. I 1736 ble torghandelen flyttet etter Domkirken, til det nåværende Stortorget. Forstadsbebyggelsen begynte nå å ekspandere nordover. 1700-årene ble en økonomisk oppgangstid med betydelig vekst i skipsfart og trelasteksport, og folketallet økte mot slutten av unionstiden.
Middelalderens byråd som besto av borgermester og rådmenn ble i 1661 omdannet til eneveldets bystyringsorgan, magistraten, et kollegium av kongens embetsmenn. Borgerinnflytelsen skjedde gjennom et svakt byting og fra 1730 «de tolv eligerede menn», et valgt organ med en viss innflytelse på bystyringen.
I enevoldstiden besto oppfatningen av Christiania som hovedstad for Norge, selv om byen etter hvert mistet sin særstilling. Rådstueskriver Kastberg fra Trondheim beskrev i 1686 Christiania som landets hovedstad når det gjaldt politikk og rettsvesen, mens Bergen var landets hovedstad med hensyn til handel. Bergen var også en langt større by. Mellom 1625 og 1644 ble det avholdt ellevere herredager i Norge, halvparten av disse på Akershus, fire i Bergen og en i Trondheim. Stenderforsamlingene som ble avholdt på Akershus ble avskaffet i enevoldstiden. Saker som gjaldt mineralutvinning ble avgjort ved bergamtet på Kongsberg.
=== Hovedstaden Christiania ===
Da Norge ble skilt fra Danmark i 1814, ble Christiania hovedstad i den selvstendige staten Norge. Ved riksforsamlingen på Eidsvoll ble det ikke uttrykkelig fastsatt hvor landets hovedstad skulle være. Nicolai Wergelands forslag nevnte at Stortinget skulle ha sine møter i Christiania og underforstått at dette var hovedstaden. Mangelen på videre diskusjon tyder på at det for forsamlingen på Eidsvoll var selvsagt at Christiania var eller skulle være hovedstad. Christiania var på den tiden ikke en storby, den var på størrelse med Trondheim og halvparten så stor som Bergen. Drammen var landets største eksporthavn, Bergen var generelt den viktigste handelsbyen og Trondheim var det tradisjonelle kirkelig sentrum. Christian Fredrik selv anså Bergen som det meste passende møtested for Stortinget.Før riksforsamlingen på Eidsvoll snakket man om flere hovedsteder i Norge, stiftshovedstedene Christiania, Kristiansand, Bergen og Trondheim som var hovedbyene i hver landsdel og hvert bispedømme. Ifølge historiker Jacob Maliks innebar grunnloven en sentralisert enhetsstat der makten ble samlet i Christiania. Før 1814 var det til dels ulik lovgivning for stiftamtene, militæret var i organisert omkring stiftshovedstedene, og der var også forvaltningen av offentlige finanser som fikk tilsyn direkte fra København. Fra stiftoverretten kunne det ankes direkte til Høiesterett i København. Med unntak av Zahlkassen ble ingen sentrale institusjoner i Norge opprettet før 1814. Da det ble fremmet ønske om eget universitet i Norge var Kristiansand, Kongsberg (der Bergseminaret allerede var), Kristiania og Hamar aktuelle. Stattholderembetet ble nedlagt i 1771. Ifølge Knut Mykland hadde Norge ved inngangen til 1800-tallet ikke en egen sentraladministrasjon. Stiftamtene var den viktigste administrative funksjonen og disse regionene var relativt avsondret fra hverandre.I 1800 var København Norges hovedstad, men Christiania og Bergen var større enn noen danske provinsbyer. Medregnet forstedene hadde Christiania vel 12 000 innbyggere i 1814, mens Bergen hadde 17 000, og København til sammenligning over 100 000 innbyggere. De neste byene i selve Danmark var Helsingør, Odense, Ålborg, Randers og Århus med hver 5 000–6 000 innbyggere, og i hertugdømmene Flensborg med 13 000, Altona med 23 000, Kiel og Rendsborg med hver 7 000 og Glückstadt med 5 000.
Under Napoleonskrigene fra 1807 ble sjøveien mellom Norge og Danmark utrygg. For å ivareta styringen av Norge i kongens sted ble en regjeringskommisjon og en del andre offentlige organer satt opp i Christiania under ledelse av prins Christian August. Herman Wedel-Jarlsberg og Enevold Falsen kom også inn i kommisjonen. Riksforsamlingen bestemte at stortinget skulle møtes i rikets hovedstad, uten å angi navnet på byen. Nicolai Wergeland foreslo «Christiania Bye» i stedet for Rigets Hovedstad i § 68.Statsadministrasjonen og de nasjonale institusjonene som ble etablert skapte forutsetningene for ny vekst. Offentlige tjenestemenn med god kjøpekraft og oppbygging av nasjonale institusjoner med sine bygninger stimulerte etterspørselen. En enda sterkere vekstfaktor var industrialiseringen som for alvor skjøt fart etter 1840. 1800-tallet ble en tid med sterk ekspansjon for byen, og mange offentlige bygninger ble reist – Slottet, Universitetsbygningene, Stortingsbygningen, Nationaltheatret og mange flere. De offentlige bygningene vest for Kvadraturen ble oppført på tomter i den nye bydelen som ble planlagt av Slottets arkitekt Linstow i 1838, med Karl Johans gate som hovedakse. Kvartalene her trakk til seg bedrestilte lag av befolkningen som bosatte seg i leiegårder og senere også i villastrøk som Homansbyen. Hovedtyngden av industriutbyggingen foregikk samtidig langs Akerselva på østsiden av byen, og arbeiderne slo seg ned så nær fabrikkene som mulig. Dette førte til det sosiale skillet mellom østkant og vestkant som siden har kjennetegnet byen. På slutten av 1830-årene passerte Christiania Bergen som landets største by. I 1840-årene var omkring halvparten av Christianias befolkning knyttet til funksjonen som hovedstad, inkludert de mange byggearbeidene som hovedstadsfunksjonen medførte.I andre halvdel av 1800-tallet vokste nye bydeler frem for å gi husrom til innflytterne som skulle bemanne de nye fabrikkene. 1. januar 1859 ble Bymarken og en del av Aker kommune med 9 551 innbyggere innlemmet i Christiania. 1. januar 1878 ble ytterligere deler av Aker (med 18 970 innbyggere) overført til hovedstaden. Bakgrunnen for disse byutvidelsene var at man ønsket å få regulert de sosiale og bygningsmessige forholdene i forstedene og innføre murtvang for å redusere brannfaren. I 1880- og 1890-årene var det høykonjunktur med en etter hvert hektisk byggeaktivitet, hvor mye av det som i dag kalles murbyen med leiegårder ble reist. Etter krakket i 1899 falt byggeaktiviteten sterkt, og fra 1905 ble det nesten stillstand frem til 1910/1911, da kommunen begynte å engasjere seg i boligbyggingen.
=== Storbyen Oslo ===
Veksten fortsatte i noe langsommere tempo gjennom 1900-tallet. En storstilt reguleringsplan fra 1930-årene for Etterstad var delvis virkeliggjort, men arbeidet ble stoppet av krigen. Området ble overført fra Aker til Oslo i 1946 i forbindelse med utbygging etter ny plan. I 1948 økte arealet og folketallet betydelig da de resterende delene av Aker kommune i Akershus ble innlemmet i hovedstaden. Aker kommune var da 27 ganger større enn Oslo i geografisk utstrekning og hadde rundt 133 000 innbyggere. Byens nye rådhus sto ferdig i 1950 etter å ha vært under bygging siden 1931.
I 1950-årene ble det gjennomført en storstilt utbygging av drabantbyer i det tidligere Østre Aker for å løse boligmangelen i Oslo. Grefsen og Kjelsås ble også bygget ut, i det vesentligste med villaer og tomannsboliger. Drabantbyene rundt Østensjøvannet hadde hatt bytrikkforbindelse med byen siden mellomkrigstiden, men denne ble vesentlig opprustet da T-banen ble åpnet i 1966 og knyttet også Groruddalen til byens sentrum. De vestlige og østlige banene ble knyttet sammen i 1993 med Fellestunnelen.Byens 1000-årsjubileum ble feiret i 2000, bare 50 år etter byens 900-årsjubileum. Dette ble begrunnet med at nyere arkeologiske utgravninger påviste at Oslo hadde en bystruktur allerede rundt år 1000; Kulturhistorisk museum uttalte i 2011 at «den eldste bymessige bebyggelsen som hittil er blitt utgravd i Gamlebyen går tilbake til ca. 1025».Det tidligere 900-årsjubileet ble begrunnet med at Snorre i Heimskringla forteller at Oslo ble grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde.
== Naturgitte forhold ==
=== Geologi ===
Oslo danner en forsenkning i terrenget, Oslogryta, som ble dannet etter den geologiske tidsperioden perm. Nedsynkingen medførte at eldre bergarter ble bevart, og vulkansk aktivitet ga karakteristiske syenitter og rombeporfyrer.
De sentrale delene av Oslo ligger på et underlag av skifer og knollekalk. Sistnevnte danner rygger i bylandskapet, slik som St. Hanshaugen, mens skiferen ligger i senkningene mellom ryggene. Under dette finnes alunskifer, som også inneholder noe uran. Alunskiferen skaper problemer, da den kan ese ut og skade infrastruktur og bygningsfundamenter. Øst for sentrum ligger Ekeberg med 1–2 milliarder år gammelt grunnfjell – gneiser og granitter fra prekambriumtiden. Nord for sentrum ligger åser som Grefsenåsen, Holmenkollen og Tryvannshøyden; disse består i all hovedsak av magmatiske bergarter. Her finnes blant annet den kjente nordmarkitten, brukt blant annet i Stortingsløvene.Isen smeltet og trakk seg tilbake fra Oslogryta for omkring 9 000 år siden. Alt land i Oslo som nå ligger lavere enn 210 meter over havet lå den gang under havoverflaten. Isen førte med seg store mengder sand, som i dag ligger som rygger i landskapet, blant annet på Linderud og ved vannene i Nordmarka. Flere av slettene i byen, blant annet ved Ullevaal Stadion og på Majorstuen, var tidligere fast leirbunn i sjøen som oppsto da Oslofeltet sank ned i permtiden. I disse områdene siver saltvann fortsatt bort, noe som gjør at leiren kan forandre karakter og rase ut. Dette vanskeliggjør blant annet bolig- og T-banebygging.
=== Klima ===
Oslo har et fuktig kontinentalt klima med fire klart definerte årstider. Somrene i Oslo er som regel varme med temperaturer på 20–23 °C på dagtid og 12–15 °C på natten. Oslo har landets varmeste gjennomsnittlige sommertemperatur i perioden juni til august, og maksimumstemperaturer på over 25 °C er svært vanlig i sommermånedene. Vintrene er som regel kjølige med en middeltemperatur på –2 °C i januar, men er betydelig mildere enn lenger inn i landet. Årsaken til det gunstige klimaet er byens geografiske plassering, skjermet av åser på alle kanter, samt fjordens modererende effekt. Dette gir innslag av både innlands- og kystklima. Grunnet sin nordlige beliggenhet har Oslo om lag 18 timer med solskinn i månedsskiftet juni/juli, men bare 6 timer i slutten av desember. Årsnedbøren i Oslo (Blindern) er 763 mm fordelt på 166 nedbørdøgn, der vintrene er noe tørrere enn somrene. Snøfall fordeler seg jevnt utover vintermånedene, og i gjennomsnitt er det mer enn 25 cm snø i 30 dager hvert år. Oslo har snaut 1 700 soltimer årlig.Den høyeste temperaturen målt i Oslo er 35,0 °C 21. juli 1901 på Observatoriet. Dette er samtidig også norgesrekord for høyeste temperatur i juli. Siden 1937 er værobservasjonene for Oslo foretatt på universitetsområdet på Blindern. Den høyeste temperaturen målt på Blindern er 34,6 grader 27. juli 2018. Den laveste temperaturen målt i Oslo by er –26,0 grader på Blindern 3. januar og 19. januar 1941.
Temperaturnivået har tendert til å være noe høyere de seneste år, særlig i vintermånedene. Ser man på gjennomsnittet for årene 1991–2020 har middeltemperaturene for januar og juli økt sammenlignet med den forrige normalperioden (1961–1990). Middeltemperaturen er på 7 grader i den nye normalen (1991–2020), opp fra 5,6 i perioden 1961–1990.
=== Geografi ===
Oslos fastland og øyer utgjør 454 km2 og det er 27 km2 innsjøoverflate i kommunen. Skog dekker 289 km2 og dyrket mark 8 km2. Til Oslo hører også 27 km2 av Oslofjorden.Oslo har ut fra sin geografiske beliggenhet innerst i Oslofjorden vært et naturlig knutepunkt mellom sjøen, de store landområdene nord for byen og landeveien sørfra over Ekeberg. Både fjorden og åsene omkring er populære mål for friluftsliv og rekreasjon. I nord er Nordmarka et område av skog og vann, der særlig Bogstadvannet, Sognsvann og Maridalsvannet er kjent for utenomverdenen. Østmarka avgrenser byen mot øst, og er samtidig et viktig rekreasjonsområde for befolkningen i de østlige bydelene. Høyeste punkt i Oslo kommune er Kjerkeberget, 629 moh. Dette er for øvrig også Oslos nordligste punkt.
Byen er delt opp av en rekke elver som renner fra Marka ut i fjorden. Oslos opprinnelige byelv Alna (Loelva), er omtalt i sagaer og andre middelalderkilder. Alna definerte det gamle Oslos østgrense mot takmarkene frem til slutten av 1200-tallet, da man utvidet bybebyggelsen over på østsiden av Alna. Oslos første teglverk ble anlagt rundt 1290 ved Alnaэelvas utløp. På 1200-tallet var det også møllebruk i tilknytning til fossene på Kværner. På 1500-tallet kom oppgangssaga. På 1700-tallet var det hele 10 sagbruk oppover Alna. Alna er i dag et satsingsområdet for gjenåpning i og med Kommunedelplan for Alna miljøpark.
Akerselva (også kjent under navnet Frysja) regnes i dag som byelva der den flyter drøyt 8 kilometer fra Maridalsvannet til Bjørvika. Det meste av Akerselva er i dag oppe i dagen, og det arbeides med gjenåpning av det nedre strekket mellom Vaterland og Bjørvika. Akerselvas tallrike fosser har betydd mye for byens industrielle utvikling. I dag er rekreasjonsverdien den største verdien ved elva.
Andre viktige elver er Lysakerelva, Ljanselva og Hovinbekken. Dessuten finnes en rekke bekker som nå i lange partier går under jorda. For flere av disse foreligger det planer om å åpne deler av de gamle bekkeløpene. Også i Oslomarka renner et stort antall elver og bekker. Nordmarksvassdraget er forløperen til Akerselva ovenfor Maridalsvannet, mens Sørkedalselva er en forløper til Lysakerelva ovenfor Bogstadvannet.
=== Plante- og dyreliv ===
Oslo har, i norsk målestokk, et svært rikt planteliv. Det er fire hovedårsaker til dette. For det første er klimaet gunstig og byen er nordgrense for en del varmekjære planter. For det andre er geologien variert med surt grunnfjell, syenitt og alunskifer, og mye basisk kalkstein og leirstein. Dette gir flere slags vekstforhold. For det tredje har innførsel av nyttevekster i middelalderen og senere til Botanisk hage gitt spredning av eksotiske arter, spesielt i de indre, østlige bydeler. Og endelig har den livlige skipsfarten gitt spredning av ballastplanter fra fjerne strøk.
Oslo er blant de nordligste steder for bøk, og det er edelløvskog for eksempel på Ola Narr og på Bogstad. Oslos fylkesblomst, bakkekløver, er en varmekjær art som trolig kom i varmeperioden i bronsealderen og bare etterlot én bestand – på Hovedøya. Munker og nonner etterlot hunderot, skvallerkål, legepestrot, kattemynte og bulmeurt. Senere, sjeldne, søreuropeiske arter inkluderer klistersvineblom, lodnefiol, taggsalat og smaltimotei. Kalkfjellet gir grobunn for sjeldne arter som markmalurt, piggeple, hunderot, ekte malurt, byreseda og smørbukk, og unike Oslo-arter som hjorterot og oslosildre, som nå er på retur. Langs havneanlegg forekommer hirse og villdurra en sjelden gang. Byens elver fører til at skogsarter som vasshøymol, sverdlilje, skogsivaks og brunrot kan trives, og langs Akerselva alene finnes over 200 plantearter. I Botanisk hage er en representativ Oslo-flora bygget opp på den såkalte «Osloryggen».
Dyre- og fuglelivet er rikest langs Lysakerelva og Akerselva, i tillegg til Nordmarkas bestander med elg og rådyr. Tettbebyggelsen skjuler grevling, ekorn, piggsvin og streifende rødrev. Elvene har bever, fossekall og langt sjeldnere grønnspett, og mange slags insekter som bidrar til å pollinere unike planteslag. Noen ganger observeres sel i fjorden.
== Bylandskap ==
=== Indre og ytre by, østkant og vestkant ===
Av Oslo kommunes areal på 454 kvadratkilometer utgjør området med bybebyggelse, kalt byggesonen, 147 kvadratkilometer, mens øyene og Marka dekker resten.
Byggesonen er delt i indre og ytre by. Indre by, sentrum og den tette bybebyggelsen i et to til fire kilometers belte med boligstrøk rundt sentrum, utgjør i areal 16–17 000 dekar og har cirka 190 000 beboere. Bybildet preges av gater, plasser, parker og kvartaler med bygårder. Befolkningstettheten er om lag tre ganger så høy som i ytre by. Sentrum er området på begge sider av Karl Johans gate, der forretninger, kontorer og offentlige bygninger dominerer. Resten av byggesonen er ytre by med for det meste frittliggende bygninger i drabantbyer, villastrøk og næringsområder.
Siden slutten av 1800-tallet har byen vært delt i østkant og vestkant, som er en økonomisk og sosial todeling som fremdeles gir seg uttrykk i forskjeller i inntekt, utdanning, levealder m.m. mellom den mer velstående tredelen av befolkningen på vestkanten, og folk på østkanten. Både indre og ytre by er delt i øst og vest (indre øst, indre vest, ytre vest). Ytre øst, der det bor mer enn 250 000, består av Groruddalen mot nordøst og mot sørøst bydelene Østensjø, Søndre Nordstrand, og Nordstrand (med strøkene Nordstrand, Bekkelaget, Ljan og flere som utgjør unntaket fra det økonomiske øst-vestskillet).
=== Strøk og nabolag ===
==== Oslo sentrum ====
Oslo sentrum strekker seg fra Slottet og Slottsparken i vest til Oslo sentralstasjon og Vaterland i øst. Her ligger det Christiania som ble reist etter bybrannen i 1624, som nå kalles Kvadraturen. Sør for Kvadraturen ligger Akershus festning, et festningsverk som har sin opprinnelse fra slutten av 1200-tallet under hertug Håkon Magnusson (fra 1299 kong Håkon V).
Oslos hovedgate, Karl Johans gate, går i retning sørøst-nordvest gjennom sentrum. Langs Karl Johans gate finnes flere av hovedstadens mest kjente bygninger, blant andre Oslo domkirke, Stortingsbygningen, Grand Hotel, de gamle universitetsbygningene og Nationaltheatret. Like sør for Karl Johan finnes Oslo rådhus, oppført 1931–50 og innviet i forbindelse med feiringen av byens 900-årsjubileum. Nord for Karl Johan ligger blant annet Tullinløkka med sine muséer. Sentrums østlige deler, Vaterland, ble revet omtrent i sin helhet fra slutten av 1950-årene. Området er i dag bebygd med høyhusene Postgirobygget og Oslo Plaza, flerfunksjonsarenaen Oslo Spektrum og kjøpesentre som Oslo City og Byporten.
==== Indre vest ====
Vest og sørvest for slottet ligger byens ambassadestrøk. Dette strekker seg gjennom bydel Frogner og strøk som Skillebekk, Skarpsno, Frogner og mot den tidligere bygrensen mot Skøyen. Størstedelen av bydelen består av klassiske leiegårder med store leiligheter, hvorav Gimle er regnet som de mest eksklusive. Deler av området har også strøk med store villaer i mur og tre, blant annet den historiske villaforstaden Homansbyen. Denne og det senere villastrøket Gimle er regulert til bevaringsområde. Andre nabolag i området er Uranienborg og Briskeby, og dessuten Majorstuen med handlegata Bogstadveien som er blant landets dyreste når det gjelder utleiepriser for forretningslokaler.Området St. Hanshaugen har fått sitt navn fra parken med samme navn som ligger nord/nordøst for Slottet. Området består i stor grad av leiegårder. Bislett og Bislett stadion ligger vest i bydelen, og lenger øst ligger Gamle Aker kirke, Oslos eldste bygning. NRKs hovedkvarter ligger på Marienlyst. Lovisenberg og Ullevål sykehus ligger også i bydelen. I de mer sentrumsnære delene av bydelen ligger arbeiderbevegelsens bastion Youngstorget og Hammersborg med sine mange kirker. Lenger nord ligger strøket Ila.
==== Ytre vest ====
Bydel Ullern er i hovedsak preget av villabebyggelse og danner den sørvestre delen av Oslo med grense mot Bærum. Denne grensen går langs Lysakerelva. Andre strøk i området er Montebello, Bestum og Lilleaker. Ved fjorden ligger halvøya Bygdøy med blant annet Kongsgården, Oscarshall og Folkemuseet. Bygdøy hører administrativt til Bydel Frogner. Bydelsadministrasjonen for Bydel Ullern ligger på søndre Huseby (Montebello/Smestad).
Bydel Vestre Aker er også i stor grad preget av villabebyggelse og strekker seg nordover til Nordmarka. Røa, Vinderen, Slemdal og Holmenkollen er blant områdene som ligger i denne bydelen, i tillegg til vestkantens eneste drabantby, Hovseter. Et av Oslos mest kjente landemerker, Holmenkollbakken, assosieres med Vestre Aker, men ligger strengt tatt i Nordmarka rett innenfor markagrensa. Tryvannstårnet og Bogstad gård er også kjente steder i området, begge rett innenfor markagrensen. Bogstad ligger ved inngangen til Sørkedalen, som danner det nordvestre hjørnet av Oslo. På jordene til Bogstad gård ligger også Oslo Golfklubb og Bogstad Camping. Bydelsadministrasjonen for Bydel Vestre Aker ligger på nordre Huseby (ved gardeleiren).
==== Oslo nord ====
Oslos nordlige del er samlet i Bydel Nordre Aker. Vest i bydelen ligger Universitetet på Blindern, med Rikshospitalet på Gaustad like i nærheten. Øst for Universitetet ligger det nå dyre boligstrøket Ullevål Hageby, opprinnelig reist som «hus for småkårsfolk», og ved Sognsveien ligger Ullevaal Stadion. Nord for Ring 3 ligger Sogn studentby, bygget som deltakerlandsby til OL i 1952.I de sentrale delene ligger boligområdene Tåsen, Berg, Korsvoll og Nordberg. Mot Akerselva ligger Nydalen, et tidligere industriområde som nå har en av Norges største tettheter for IT-virksomheter og også huser Handelshøyskolen BI. Øst for elva ligger Disen, Kjelsås og Grefsen, opprinnelig arbeiderklassestrøk som nå i lang tid har vært regnet som meget attraktive boligstrøk.Oslo nord grenser til Nordmarka, med mange innfallsporter for friluftsliv. Det populære badevannet Sognsvann ligger like over markagrensen fra Kringsjå, ikke langt unna Kringsjå studentby. Noe lenger øst er Kjelsås innfallsporten til Maridalen, der Maridalsvannet fungerer som kilde til drikkevann for 90 % av byen.I Maridalen er det flere mindre grender, som Sandermosen, Snippen og Movatn, som alle har stasjoner til Gjøvikbanen.
==== Groruddalen ====
Mal:Utdyepnde
Oslos nordøstlige bydeler består av drabantbyer utbygget etter andre verdenskrig, og omtales gjerne bare som Groruddalen. Groruddalen består i hovedsak av industriområder i dalbunnen og boligstrøk i åssidene.
Området består av de administrative bydelene Bjerke, Alna, Grorud og Stovner. Groruddalen dekkes av 3 hovedveier som kommer inn fra nord til Oslo. I vest går Trondheimsveien (riksvei 4) som går fra Sinsenkrysset nordøstover forbi blant annet Grorud og Stovner. Litt lenger øst går Østre Aker vei (riksvei 163) fra Økern forbi Veitvet til Lørenskogveien og E6 i Lørenskog. Litt øst for denne kommer E6 fra Ring 3 og svinger nordover dalen fra Ulven og passerer Alnabru, Furuset og Kalbakken på sin vei til Lørenskog i Akershus. Dagens E6 erstattet Strømsveien som innfartsvei til Oslo. Strømsveien snegler seg rundt E6 og har felles trasé nord ved grensen. Kollektivtilbudet i dalen består av buss, T-bane og tog. Til vest i dalen går Grorudbanen til Vestli, mens i øst går Furusetbanen til Ellingsrudåsen. Nede i dalen går jernbanens hovedbane.
Vest i Groruddalen ligger Bydel Bjerke. Boligbebyggelsen i bydelen ligger i hovedsak langs Trondheimsveien. Langs Østre Aker veis søndre del er det industri- og næringsvirksomhet. Aker universitetssykehus og Bjerke Travbane ligger i bydelen. Krigsskolen ligger i nord, mot Lillomarka.
Bydel Grorud ligger i det nordøstre hjørnet av Groruddalen. Grorud gård som har gitt navn til bydelen ligger langs riksvei 4. Bydelen består av områder som Ammerud, Grorud, Kalbakken, Rødtvet, Nordtvet og Romsås. Mange av disse områdene forbindes ofte med store områder med blokkbebyggelse, men de har også en betydelig småhusbebyggelse. Bydelen grenser til Lillomarka.
Oslos østligste bydel er Bydel Stovner. Mye av bydelen domineres av blokkbebyggelse fra 1960- og 70-årene; dette gjelder blant annet områdene Fossum, Rommen, Vestli og Tokerud. Lenger sør i bydelen ligger områder som Gamle Stovner, Høybråten og Haugenstua; disse ble utparsellert fra ca. 1910 og består i større grad av eldre villabebyggelse. Bydelen ligger tett inntil Gjelleråsmarka.
På sørsiden av Groruddalen ligger Bydel Alna. Denne betjenes av Furusetbanen, og her ligger strøk som Tveita, Haugerud, Lindeberg, Furuset og Ellingsrud. Bydelen har fått sitt navn fra Alna gård som sannsynligvis har fått navn fra Alnaelva som renner gjennom området. Alna har også en av Oslos større godsterminaler, samt kjøpesentre som Alna Senter og IKEA på Furuset.
==== Indre øst ====
Som indre øst regnes vanligvis de administrative bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene. Bydel Gamle Oslo har sitt navn etter Gamlebyen, som var stedet der det opprinnelige Oslo lå i middelalderen. Etter at byen ble flyttet til motsatt side av Bjørvika under navnet Christiania, fortsatte imidlertid enkelte å bo i Gamlebyen, spesielt rundt Oslo Hospital. Området ble igjen innlemmet i byen i 1859. I Gamle Oslo ligger også den gamle forstaden Grønland og deler av Tøyen, kjent som multikulturelle bydeler, selv om områdene i dag opplever synkende andel innvandrere. Lenger øst ligger blant annet Enerhaugen, Jordal, Vålerenga, Ensjø og Helsfyr.
Den administrative bydelen Grünerløkka har fått navn etter strøket Grünerløkka. Dette gamle arbeiderklassestrøket ble gentrifisert tidlig i 1990-årene og har utviklet seg til å bli et «hipt» strøk med mange kafeer. Grünerløkka er også kjent for sitt pulserende kulturliv, med blant annet steder som Parkteatret og Blå. Øst for den egentlige Grünerløkka ligger gamle industristrøk som Sofienberg og Dælenenga, og Rodeløkka med sin bevaringsverdige trehusbebyggelse. Enda lenger øst ligger nabolag som Hasle og Carl Berner.
Nord for Grünerløkka ligger flere tradisjonsrike arbeiderklassestrøk. Øst for Akerselva ligger Torshov, skildret i Oskar Braatens fortellinger og skuespill. Like over elva ligger Sagene, som helt siden sagbruksdriften på 1500-tallet har vært knyttet til industri. I grenselandet mellom Sagene og Torshov lå blant annet Myrens Verksted, med fabrikklokaler nå tatt i bruk av NRK Østlandssendingen. Nord for Torshov og Sagene ligger henholdsvis Sandaker og Bjølsen.
==== Sørøst ====
I bydel Nordstrand i Oslo sørøst ligger åsen Ekeberg, der Norway Cup arrangeres på Ekebergsletta hver sommer. Områdene rundt, som Bekkelaget og Nordstrand, preges av velstående villabebyggelse og kalles ofte «østkantens vestkant». Området ble bygget ut i mellomkrigstiden etter at Ekebergbanen gjorde det mulig å pendle inn til byen. Lenger sør i bydelen ligger Ljan og Ljabru. Øst for disse ligger Karlsrud og Lambertseter, landets første drabantby, bygget ut av OBOS fra 1951.
Øst for høyderyggen med Lambertseter og Karlsrud ligger bydel Østensjø. Denne bydelen har fått navn etter Østensjøvannet, som danner et naturlig midtpunkt i området. Vest for vannet ligger Abildsø, Ryen og Manglerud, og i nord Høyenhall, Bryn og Godlia. Øst for Østensjøvannet ligger drabantbyene Oppsal, Bøler og Bogerud i rolige omgivelser ved inngangen til Østmarka. Med unntak av en god del eldre villabebyggelse enkelte steder ble alle disse områdene bygget ut i stor skala i etterkrigstiden, og preges av en god blanding av rekkehus og blokkbebyggelse.
Oslos sørligste og største bydel er Søndre Nordstrand, som strekker seg mellom fjorden og Østmarka. Dette er også den nyeste delen av Oslo. Utbyggingen av området startet i 1980-årene, med nye nabolag som Mortensrud, Lofsrud, Holmlia, Prinsdal og Bjørndal. Bydelen er det området i Oslo som har de største arealene som fremdeles er tilgjengelig for ytterligere ekspansjon. Bydel Søndre Nordstrand har også betydelige friarealer, blant annet det populære badestedet Hvervenbukta. Bydelen huser også Grønmo Golfklubb og Klemetsrud energigjenvinningsanlegg.
=== Parker og grøntområder ===
Oslo er en grønn by. Byens lave tetthet er utnyttet til treplanting i gatene, forhager, og små grøntanlegg der anledningen byr seg. Et nett av turveier binder parkene sammen og knytter byen til marka.
Fra byens vekst skjøt fart tidlig på 1800-tallet ble det etablert parker, fra 1860-årene tok kommunen ansvaret, og i indre by finnes i dag mer enn 50 parker. Østkanten har vært politisk prioritert ved nyanlegg fra slutten av 1800-tallet og har mange store parker, mens deler av den tette byen på vestkanten har mindre god parkdekning. Av byens befolkning er det vel 5 % som ikke har et grønt område innen 300 meter fra bolig.
Ytre by er kjent for villaområder med hager, og for drabantbyer med god dekning av grøntområder og turveier og unik nærhet til marka, det store skogområdet som omkranser Oslo. Akerselvas bredder er siden 1915 opparbeidet som et sammenhengende belte med park og turveier. Halvøya Bygdøy og noen av øyene nærmest sentrum er offentlig tilgjengelige og tilbyr parkskog og badeplasser. Fjordbyen, som skal erstatte havneanlegg langs sjøkanten i de mest sentrale byområdene, vil gi enda bedre tilgang til fjorden, blant annet gjennom en sammenhengende havnepromenade.
== Kultur og underholdning ==
=== Turisme ===
En rekke av Norges mest populære turistmål ligger i Oslo. Innovasjon Norge regner Frognerparken som Norges mest populære attraksjon, og anslår at anlegget har mer enn én million årlige besøkende. Likevel er ikke Frognerparken med på Innovasjon Norges liste over de 50 mest besøkte attraksjonene i Norge, da besøkstallene er usikre. Den ordinære topp 50-listen toppes av Holmenkollen og Skimuseet, som hadde 686 857 besøkende i 2006. Holmenkollbakken var en av de mest kjente hoppbakkene i verden og et landemerke i Oslo, før den ble revet høsten 2008 for å gjenoppstå før Ski-VM 2011.
På niendeplass er Vikingskipshuset på Bygdøy, med 314 560 besøkende. Dette museet rommer arkeologiske skipsfunn fra Vikingtiden, Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet, og gjenstander funnet ved utgravningen av dem. På tolvteplass er Nasjonalgalleriet, et kunstmuseum med en særlig god samling av norsk nasjonalromantikks malerkunst og av Edvard Munchs bilder. På henholdsvis syttendeplass og tyvendeplass følger Frammuseet og Kon-Tiki Museet [sic], som sammen med Norsk Maritimt Museum utgjør de tre kjente museene på Bygdøynes.
På 23.-plass ligger Norsk Folkemuseum, landets største kulturhistoriske museum, og det eneste som har landsdekkende samlinger fra 1500-tallet og til i dag. På 24.-plass ligger Akershus slott og festning, en middelaldersk kongeborg og renessanseslott omgitt av en bastionfestning. I tillegg er fornøyelsesparken Tusenfryd med på listen på en fjerdeplass med 501 235 besøkende, selv om denne ligger like utenfor bygrensen i Ås kommune.Tall fra 1999 viser at Oslo har 7,7 millioner overnattinger og over 700 000 dagsbesøkende, noe som skaper en omsetning på om lag 10 milliarder koner. De besøkendes forbruk skaper ca. 12 000 arbeidsplasser, noe som tilsvarer 4,3 % av sysselsettingen i privat sektor i Oslo. I 2012 mottok Oslo 166 cruiseskip med omkring 300 000 passasjerer på dagsbesøk (i 2013 var det 159 anløp), dette gjør Oslo til landets tredje største cruisehavn bak Bergen og Geiranger.
=== Kulturvern ===
Etter kulturminneloven er kulturminner fra oldtiden og middelalderen (inntil år 1537), samt stående bygg fra før 1650, automatisk fredet. I Oslo gjelder dette en stor mengde helleristninger, gravhauger, rester av gruver og veifar, bygningsruiner og liknende både i byen og i Marka. Av hele bygninger finnes Gamle Aker kirke, deler av Akershus slott og festning, de eldste bygningene i Kvadraturen og en del hus fra andre kanter av landet som er flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Noen av dagens hus står på kjellere som er fredet etter denne bestemmelsen.
Hele den såkalte murbyen, det vil si bybebyggelsen oppført før Kristianiakrakket i 1899, er av kommunen regulert til bevaring. I tillegg er flere bygninger og fasader i Oslo fredet av Riksantikvaren. Disse, og en rekke andre bygninger, er oppført på Byantikvarens gule liste. Oppføringene på den gule listen er kategorisert etter 3 kriterier: fredet, vernet (spesialområde), og bevaringsverdig. Dette gir uttrykk for hvor sterkt de er beskyttet. Fredet er kategorien som gir det sterkeste vernet. Fredning vedtas i henhold til kulturminneloven av staten ved Riksantikvaren. Kategorien vernet omfatter områder og bygninger som kommunen har regulert til spesialområde for bevaring i henhold til plan- og bygningslovens § 25.6. Bevaringsverdig er kategorien av objekter som kulturvernmyndighetene og plan- og bygningsetaten kan ta særskilte hensyn til, idet de betraktes som verneverdige uten at det er fattet noe formelt vedtak etter §§ 74.2 og 92 i plan- og bygningsloven. Per mai 2009 er det 11 722 objekter på den gule listen.Akershus festning står oppført med 54 objekter på den gule listen. De fleste ble betraktet som fredet ifølge et statlig direktiv av 1934, men en del objekter er listeført så sent som 14. april 2004. I 2006 ble femten kvartaler på Grünerløkka områdefredet under betegnelsen Birkelunden kulturmiljø. Dette var det første bykulturmiljøet i Norge som fikk slikt vern.
Eksempler på fasade- eller skjermbevaring er Paleet shoppingsenter på Karl Johans gate 37–43. Ved fornyelsen som ble fullført i 1990 ble fasadene mot Karl Johans gate bevart eller gjenreist som kopier, mens hele innmaten i bygningene ble revet og gjenreist med moderne konstruksjoner. Det samme har skjedd med «Gyldendalhuset» på Sehesteds gate 4, hvor arkitekt Sverre Fehn står for nybygget fra 2007 bak de gamle fasadene.
En del bygninger er flyttet til Folkemuseet. Flere mindre bolighus i lafteverk eller bindingsverk kommer fra forstedene Enerhaugen, Vaterland, Vålerenga og Hammersborg. Fra Kvadraturen kommer Garmanngårdens bakbygning (Hans Nielsen Hauges fengsel), Collettgården fra Kirkegata 16, Bokbindergården fra Tollbugata 14, Generalitetsgården fra Dronningens gate 15, leiegården fra Wessels gate 15 og flere andre.
Oslos fylkes tusenårssted er Middelalderbyen. Enkelte av bydelene har også sine egne tusenårssteder: Gamle Bydel Bjerke hadde Økernparken, mens den tidligere Bydel Uranienborg–Majorstuen hadde Valkyrie plass.
=== Scenekunst ===
Oslos teaterhistorie regnes gjerne tilbake til 1780, da byens Dramatiske Selskab ble stiftet. I 1837 åpnet Christiania Theater, og i 1899 dennes direkte fortsettelse Nationaltheatret. Siden 1990 arrangerer Nationaltheatret Ibsenfestivalen hvert eller annethvert år. Nationaltheatret har i dag underavdelingen Torshovteatret.
Det norske teatret har siden 1912 satt opp dramatikk på nynorsk og norske dialekter. Teatret fikk i 1985 sitt eget bygg i Kristian IVs gate. Byens tredje institusjonsteater, Oslo Nye Teater ble opprettet i 1959, da Det Nye Teater (stiftet 1929) og Folketeatret (åpnet 1952) slo seg sammen. Teatret holder i dag til i Det Nyes funkisbygning i Rosenkrantz' gate.
Hovedstaden er sete for Statens teaterhøgskole, som nå er en del av Kunsthøgskolen i Oslo. Her utdannes skuespillere og instruktører. Etter hvert har det kommet til flere private scenekunstskoler, blant annet Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS) og Nordic Black Theatre.
Den Norske Opera hadde sin første forestilling i Folketeatret ved Youngstorget i februar 1959. Operaen flyttet i 2008 til et eget operabygg i Bjørvika, og har opplevd en kraftig økende interesse for virksomheten. Operabygningen har blitt et viktig turistmål, og i den første sesongen i nytt bygg ble det solgt 285 000 billetter, noe som utgjorde 99,6 prosent av de tilgjengelige setene. Et profesjonelt ballettensemble var en del av operaen, da den startet i 1959. I 1993 fikk dette navnet Nasjonalballetten, og etter innflyttingen i nytt hus heter institusjonen Den Norske Opera & Ballett.
Statens operahøgskole og Statens balletthøgskole er nå begge integrert i Kunsthøgskolen i Oslo. Norges dansehøyskole er en separat institusjon som trekker linjene tilbake til Jorunn Kirkenærs ballettskoler. En annen skole innen sang og dans er Bårdar Akademiet, som gir tilbud mer rettet mot moderne musikkteateroppsetninger.
=== Musikk ===
Oslo-Filharmonien er byens profesjonelle symfoniorkester. Det ble stiftet i 1919 under navnet Filharmonisk Selskaps Orkester, og holder nå til i Oslo Konserthus i Vika. Orkesteret vant internasjonal anerkjennelse under Mariss Jansons' ledelse (1979–2002), og det har beholdt det høye nivået også under André Previn (2002–2006) og Jukka-Pekka Saraste (2006–). Andre større profesjonelle orkestre i byen er Operaorkesteret og Kringkastingsorkestret, mens Oslo Symfoniorkester er basert på amatørmusikere.
Oslo har en rekke kor av høy kvalitet. Operakoret, med nærmere 60 sangere, er Norges eneste helprofesjonelle kor. Det Norske Solistkor, består av 26 håndplukkede frilanssangere som alle er potensielle solister i ulike sjangere. Oslo Filharmoniske Kor (med rundt 100 sangere) er knyttet til Oslo Filharmoniske Orkester, men har også egne produksjoner. Andre kjente Oslo-kor er Oslo Kammerkor, Grex Vocalis, Schola Cantorum, Kammerkoret NOVA, Den norske studentersangforening, Oslo Domkor, Sølvguttene (NRKs guttekor), Det norske jentekor (tidligere NRKs jentekor), St. Hallvard-guttene og Oslo Domkirkes Guttekor – og tidligere Olavsguttene og Sanct Johannes-Guttene. Oslo Gospel Choir er en nyere etablering (fra 1988) med over 20 plateutgivelser og stor suksess. Oslo har videre en rekke amatørkor, ofte knyttet til menigheter og organisasjoner.
Jazzen ser ut til å ha kommet til Oslo (og Norge) i eller like før 1920. Musikkformen ble raskt populær, blant annet som en følge av Louis Armstrongs besøk i 1934. Oslo Jazzfestival arrangeres hvert år i august siden 1986.
Oslo har et rikt konserttilbud innen rock og pop. De aller mest populære artistene opptrer gjerne på kombinerte arenaer som Oslo Spektrum, Valle Hovin stadion og Vallhall. På nivået under ligger de som klarer å fylle reine konsertlokaler som Rockefeller Music Hall og Sentrum Scene (som tidligere var den ovennevnte kinoen). De viktigste festivalene i byen innen populærmusikk er Norwegian Wood i Frognerparken og Øya i Middelalderparken.
Norges Musikkorps Forbund har om lag 120 medlemskorps i Oslo, herav 2⁄3 skolekorps. Kampen Janitsjarorkester, stiftet 1929, regnes som byens fremste voksenkorps. Viktig er også Gardemusikken, som består av vernepliktige og har omtrent 80 deltakere.
=== Kino ===
Oslos første kino var Kinematograf-Teatret i Stortingsgata 12, som åpnet i 1904. De følgende tiårene ble det etablert mer enn tjue kinoer i byen, alle private. I 1918 vedtok imidlertid bystyret at det skulle være kommunalt kinomonopol (Oslo kinematografer), og dette var et faktum fra 1926.
Den kanskje mest kjente Oslo-kinoen er Colosseum, som er verdens største THX-kino med 978 seter. Andre kjente kinoer er Saga, Eldorado og Klingenberg.
Filmens hus ligger i Dronningens gate 16. Det har en rekke leietakere i filmbransjen, blant annet Norsk filminstitutt. Her er også Filmmuseet og spesialkinoen Cinemateket.
=== Bildekunst ===
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design ligger i Oslo. Det er resultatet av fusjon i 2003 mellom Nasjonalgalleriet (etablert 1842, i nåværende bygg på Tullinløkka fra 1882), Museet for samtidskunst (etablert 1988), Kunstindustrimuseet (etablert 1876) og Arkitekturmuseet (etablert 1975). Sistnevnte flyttet inn i nye lokaler i Kvadraturen i 2008, mens de tre øvrige er planlagt samlokalisert i et nytt bygg bak Vestbanen.
Oslo kommune har store egne kunstsamlinger. Mye av dette vises i Munchmuseet på Tøyen, og tidligere i det nå stengte Stenersenmuseet i Vika. Disse museene skal samlokaliseres i et nybygg ved siden av Operaen i Bjørvika, som er planlagt ferdigstilt i 2020.
Det største private kunstgalleriet er Astrup Fearnley Museet. Oslos mest kjente kunstanlegg i friluft er Vigelandsanlegget med 214 av Gustav Vigelands skulpturer.
=== Utmerkelser ===
Den helt klart mest prestisjefylte prisen som deles ut i Oslo er Nobels fredspris. Fredsprisen ble for første gang delt ut i 1901, og har med noen få unntak blitt delt ut hvert år siden. Prisen deles ut til en person og/eller organisasjon som har arbeidet for «reduksjon av militærstyrker», «arrangering av fredskongresser» eller «nasjonenes forbrødring». Under den to dager lange prisutdelingen er verdens øyne rettet mot Oslo og Norge, og seremonien i Oslo rådhus er alltid en mediebegivenhet som får stor oppmerksomhet i inn- og utland.
Oslo er også tilholdssted for den årlige fredskonferansen Oslo Freedom Forum, konferansen er blitt omtalt av The Economist som «on its way to becoming a human-rights equivalent of the Davos economic forum».Oslo kommune har delt ut Oslo bys kulturpris hvert år siden 1966. Denne prisen går til «en person som gjennom lengre tid har gjort en særlig fremragende innsats innen kunst, vitenskap eller annet kulturarbeid i byens eller landets kulturliv», og deles ut samtidig som Oslo bys kunstnerpris. Kommunen tildeler også Oslo bys kulturstipend, som regel etter innstilling fra kunstnerorganisasjonene.
I 2017 ble Oslo kåret til Europas miljøhovedstad 2019 av Europakommisjonen som følger av kommunens ambisiøse klima- og miljøpolitikk. Oslo vant i konkurranse mot andre byer som Gent, Lahtis, Tallinn, og Lisboa.
=== Idrett og friluftsliv ===
Oslo var vertskapsby for Vinter-OL 1952 som ble arrangert i tidsrommet 15.–25. februar. Bortsett fra utfor, som ble arrangert på Norefjell, ble alle øvelsene gjennomført innenfor bygrensen. Åpning- og avslutningsseremonien ble holdt på Bislett stadion, som i senere tid har blitt mer kjent for sitt årlige friidrettsstevne, Bislett Games, som inngår som en del av IAAF Diamond League.
Holmenkollen Skifestival er et tradisjonsrikt arrangement hver vinter. Holmenkollen har også arrangert flere verdensmesterskap i nordiske grener, og i 2011 ble det for fjerde gang arrangert ski-VM der.
Fotballklubben Vålerenga spiller i Eliteserien i fotball for menn, og har Intility Arena som hjemmebane. Ullevaal Stadion er tilholdsstedet til Norges Fotballforbund, og brukes også som hjemmearena for herrelandslaget. Oslo-laget Lyn har også en lang historie i norsk toppfotball, men spiller nå i lavere divisjoner. På kvinnesiden har Oslo tre lag i Toppserien: Røa Dynamite Girls, Vålerenga Fotball Damer og Lyn Fotball Damer. Innenfor breddefotballen er Norway Cup en av verdens største fotballturneringer, og har siden 1972 hver sommer blitt avholdt på Ekebergsletta.
Ishockey er populært på byens østkant, og Oslo har flere kjente lag. Vålerenga Ishockey spiller på Jordal Amfi, og har hele 26 norgesmesterskap. Manglerud/Star spiller også på øverste nivå, mens Hasle-Løren og Furuset har lange tradisjoner.
Oslo har også flere kjente håndballag. På kvinnesiden er Bækkelaget og Nordstrand de mest kjente, mens Oppsal og Vestli er kjente klubber i herrehåndball.
=== Kjente personer fra Oslo ===
Mange kjente personer i Norge har en eller annen gang i livet bodd i Oslo, på grunn av byen er landets hovedstad. Mange av kulturpersonlighetene med opphold i Oslo kan likevel kalles «Oslo-forfattere», «Oslo-musikere» og så videre, på grunn av den sterke Oslo-tematikken i verkene deres. Blant de kjente forfattere som har lagt handlingen i bøkene sine til Oslo er Oskar Braaten, som skildret arbeidermiljøet i byen ved inngangen til 1900-tallet, Rudolf Nilsen med sine Oslo-dikt, Tove Nilsen med romanene om å vokse opp på Bøler i 1960-årene, Lars Saabye Christensen med sine Frogner-romaner, og Johan Borgen med sin Lillelord-trilogi.
Kjente Oslo-musikere inkluderer bandet deLillos, som i alle fall i begynnelsen av sin karriere i 1980-årene var et typisk Oslo-band, og Joachim «Jokke» Nielsen og Valentinerne, som skildret et liv med rusmidler på Oslos østkant. Det finnes også en lang rekke kjente sanger som priser eller beskriver forskjellige deler av og miljøer fra Oslo. Disse var gjerne opprinnelig revyviser, og omfatter blant annet Arvid Nilssens «På Enerhaugen», Jens Book-Jenssens «Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé», Kalle Fürsts «I en sprukken rønne nedi Vika» og Vilhelm Dybwads «Hovedøen» og «Akerselva, du gamle og grå». En annen klassisk Oslo-musiker er Lillebjørn Nilsen, blant annet kjent for Oslo-sangene «Bysommer» og «Far har fortalt».
== Næringsliv ==
Christiania ble for alvor en industriby fra midten av 1800-tallet, da det vokste opp spinnerier og veverier for tekstiler langs Akerselva. Det var de mange fossene som gjorde denne utviklingen mulig, men etter at jernbanen kom til byen i 1855 ble det også mulig med industrisamfunn andre steder i det som den gang var Aker kommune. Skøyen, Bryn, Sollerud og Grorud hadde alle industri på denne tiden. Christiania hadde også de to store skipsverftene Nylands- og Akers Mek.Den gryende industriutbyggingen fikk også ringvirkninger i andre bransjer, og førte også til flere arbeidsplasser i blant annet håndverksnæringene. I 1890 var 17,2 % av byens voksne menn i arbeid i fabrikkindustrien, 26,8 % i håndverksindustrien, og 8,5 % arbeidet i bank eller handel. Ut på 1900-tallet økte andelen industriarbeidere, og i 1946 var 40,5 % av Oslos menn sysselsatt i industrivirksomheter. Dette endret seg imidlertid kraftig i etterkrigstiden, og i 1999 var antallet sysselsatt i industrien nede i kun 8,1 % , mens varehandel-, hotell- og restaurantnæringene sysselsatte 20,2 % . Oslo er derfor i liten grad en industriby i nyere tid. Det som gjenstår av industri i Oslo er i hovedsak plassert i Groruddalen fra Bryn til Rommen. Det er imidlertid fremdeles industribedrifter i Oslo sentrum. Freia sjokoladefabrikk ligger på Rodeløkka, mens Mills, som blant annet lager pålegg, holder til på Sofienberg.
Fra 1960- og inn i 70-årene flyttet stadig større deler av industri- og handelsnæringen over bygrensen og inn i nabokommunene, og fra 1970- og 80-årene så man den samme trenden med kontorbedriftene. Industrien flyttet til Lørenskog og Skedsmo, mens den såkalte «Vestkorridoren» langs E18 ut i Bærum og Asker har blitt til et senter for store tjeneste- og teknologibedrifter. Dette omfatter blant annet Norsk Hydro, som plasserte sin oljedivisjon i Sandvika og hovedkvarteret på Vækerø, Det Norske Veritas som flyttet til Høvik, Kværner Engineering, Norconsult, Norwegian Contractors, Schlumberger og en rekke andre bedrifter i IKT-, petroleum- og ingeniørvirksomhet. På Lysaker ligger hovedkvarterene til Statkraft, Microsoft og Pfizer, og rundt Lysakerlokket like over grensen til Bærum finner vi Oracle, Computas, SAP, Cisco, PGS og Nokia. Svært mange Oslo-borgere jobber også på Fornebu, der er det i alt mer enn 10 000 ansatte i Norske Skog, Aker, Norwegian, Telenor og i småbedriftene på IT Fornebu.
Sør for byen fikk man en mellomting mellom de østlige og vestlige nabokommunene, der teknologibedrifter som Kodak og IBM slo seg ned på Mastemyr i Oppegård kommune mens den mer tradisjonelle industrien flyttet ut langs jernbanen mellom Kolbotn og Ski. Nedleggelsen av Oslo lufthavn, Fornebu har også resultert i utflytting av næringsliv. Telenor har samlet seg på Fornebu. Posten Norges sorteringssentral som tidligere lå ved Oslo S flyttet til nybygg på Lørenskog.
Industridøden har åpnet opp for en massiv byfornyelse. De tidligere industrilokalene langs Akerselva og på vestkanten er erstattet av kontorlandskap, mens gamle Akers mekaniske har blitt til det eksklusive strøket Aker Brygge. Gamle Frydenlund Bryggerier har blitt til Høgskolen i Oslo, mens kornsiloen til Nedre Foss mølle på Grünerløkka har blitt til studenthjem. Kornsiloen på Sinsen og fabrikkbygningene til Lilleborg har blitt leiligheter. I Nydalen er det laget en ny bydel, hvor en rekke mediebedrifter, og Handelshøyskolen BI, holder til. Denne trenden begynte faktisk så tidlig som i 1920-årene, da Peik sjokoladefabrikk i St. Hallvards gate ble omgjort til eldrehjem.
Parallelt med nedbyggingen og utflyttingen av industrien har Oslo blitt en serviceby. Mange av disse arbeidsplassene ligger i offentlig sektor, og i 1998 hadde byen 50 000 statlige arbeidsplasser. På samme tid hadde Oslo kommune ca. 55 000 ansatte. I privat sektor domineres Oslo av administrasjon, og flertallet av landets største bedrifter holder til enten i eller nær byen. Oslo er også stor på ting som logistikk og handel, i tillegg til «nye» bransjer som markedsføring, IKT og juridiske- og finansielle tjenester.Byen er også hjem for Oslo Børs, som ble opprettet i 1819. Utviklingen på børsen følger i stor grad utenlandske børser som New York-børsen og FTSE Group i London, men er særlig vár for endringer i oljeprisen. Det var tidligere en også rekke lokale børser rundt om i landet, men alle disse er nå samlet i Oslo.
== Demografi ==
Oslo kommune har et areal på 454 km² og 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Dette gir en folketetthet på over 1 643 innbyggere per km². Tettstedet Oslo, som definert av Statistisk sentralbyrå, hadde 1 064 235 innbyggere per 2022, og stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Tettstedet Oslo hadde i 2017 23% av Norges innbyggere i tettsteder. Tettstedet Oslo dekker et areal på 270 km² og hadde i 2017 en befolkningstetthet på nær 3 700 per km². Av Oslo kommunes areal på 454 km² er 287 km² dekket av skog, i tillegg er det 28 km² i den bebygde delen av kommunen. I den utbyggbare delen av byen var befolkningstettheten 4458 personer/km², der indre by har 6640 personer/km2 og ytre by 2950. I 1999 ble Oslos tettstedsareal oppgitt til 131,8 km2.Oslo kommune hadde per. 1. januar 2009 29,9 % av innvandrerbefolkningen i Norge, 9,9 % av den etnisk norske befolkningen, og til sammen 12,0 % av den totale folkemengden i landet. Oslo er det mest folkerike fylket i Norge og det fylket med flest innvandrere, mens Vestland og Viken har flere etniske nordmenn.Antallet Oslo-beboere vokser stadig. Fra 1990 til 2005 økte folketallet med 17 prosent. Den 16. januar 2011 skal osloborger nummer 600 000 ha blitt født. Fra 2010 til 2020 økte folketallet i byen med 100 000 og ventes å passere 700 000 i løpet av 2021. Veksten skyldes blant annet fødselsoverskudd (antall fødte minus antall døde) som var på 58 000 fra 2010 til 2020. Det er mange tilflyttere fra Bærum og samtidig litt flere som flyttet fra Oslo til Bærum. Det er totalt flere som har flyttet til Akershus fra Oslo enn omvendt.Ifølge «Befolkningsfremskrivning for Oslo 2013–2030» fremlagt av Oslo kommune i mai 2012 ventes befolkningen etter hovedalternativet å øke til 834 000 innbyggere i 2030.
=== Sysselsetting ===
Syv av ti Oslofolk i aldersgruppen 16–74 er i arbeid, byen sett under ett. Dette er som i resten av landet. Det er imidlertid variasjoner innad i Oslo; i Bydel St. Hanshaugen er over tre firedeler i arbeid, mens det i Bydel Stovner er mindre enn to tredeler. Generelt sett er sysselsettingen lavere for kvinner enn for menn, for ikke-vestlige innvandrere enn for etniske nordmenn og for dem som har lavere utdanning enn høyere utdanning. Oslo står også for mange arbeidsplasser som kommer folk i nabokommunene til gode; 279 000 av Oslos innbyggere er i jobb, mens 383 000 personer arbeider i Oslo.
=== Innvandring ===
Oslo er kommunen i Norge med tredje størst andel innvandrere med 25,39 % pr 1. januar 2021, men har den høyeste andelen hvis barn av innvandrere regnes med. Når barn av innvandrere blir inkludert blir andelen 33,75 % . Til sammenligning utgjorde innvandrere 14,84 % av Norges totale befolkning. Når barn av innvandrere regnes med blir andelen 18,51 % .
=== Talespråk ===
Talemålet i Oslo kan deles inn i to distinkte varianter av norsk. Den ene vikamålet, folkemålet som har fått navn etter den tidligere bydelen Pipervika. Denne dialekten ligger omtrent midt imellom kystmål og innlandsmål, og har retrofleks flapp («małing»), ofte trykk på første stavelse («sosial», «avis»), a-endelser i fortid av svake verb («banka») og a-endelser i bestemt form flertall («gutta»).
Den andre typiske Oslo-varianten av norsk har sine røtter i et dansk-norsk blandingsspråk, og er tett knyttet til riksmålet. Denne språkformen har bare to kjønn (intetkjønn og felleskjønn), verb i kaste-klassen har -et i fortid («banket»), og diftonger har i stor grad blitt til monoftonger («røyk» → «røk»). Riksmålsvarianten har sine røtter i den gamle embedsmannsstanden, og står sterkest på Oslos vestkant og i høyere sosiale lag. Det er også slik at de to talemålsvariantene griper noe over i hverandre, og det er rom for individuell og situasjonsbestemt variasjon innenfor begge varianter.De senere årene har det foregått en tilnærming av talespråket i Oslo. A-endelser i hunkjønn og i verb i fortid brukes nå av syv av ti på vestkanten, i tillegg til av praktisk talt alle på østkanten. Samtidig er tradisjonelle østkantkonstruksjoner som «a'Kari» og «n'Per» i ferd med å dø ut.Uttaleformen /uʃlu/ («Osjlo»), som tidligere var typisk for byens østkant, er i ferd med å erobre hele byen. De fleste Oslofolk under 25 år sier nå /uʃlu/, og også i aldersgruppen 25–50 bruker nesten alle i øst og et stort flertall i vest denne formen. Blant personer over 50 i vest holder fortsatt omtrent halvparten på /uslu/-varianten, mens kun 10 prosent av menn og knappe 30 prosent av kvinnene på østkanten gjør det samme.
=== Religion og livssyn ===
Den norske kirke har bispesete i Oslo. Dette omfatter i tillegg til Oslo også Akershus-kommunene Asker og Bærum. Innen Oslo kommune ligger fem av bispedømmets seks territorialprostier: Domprostiet, Søndre Aker, Østre Aker, Nordre Aker og Vestre Aker. 48,7 % av befolkningen i Oslo er medlemmer i Den norske kirke (2018).Det største kristne kirkesamfunnet utenom Den norske kirke er Den katolske kirke med over 35 000 katolikker, som utgjør 5,51 % av befolkningen. Deretter kommer Pinsebevegelsen. Andre kristne trossamfunn i hovedstaden er Den evangelisk-lutherske frikirke, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Baptistsamfunnet, Oslo Kristne Senter, Den anglikanske kirke, og mange flere.
I 2012 var nesten 50 000 Oslo-innbyggere med i ulike muslimske trossamfunn, en andel som er relativt stabil. Per 1. januar 2012 var 3 375 buddhister fordelt på fem menigheter. I tillegg var det en andel hinduer og sikher.
I 2012 var nær 17 900 Oslo-borgere registrert i ikke-religiøse livssynssamfunn; et overveldende flertall av disse tilhører Human-Etisk Forbund. 19 % av befolkningen var per 2008 ikke med i noe tros- eller livssynssamfunn.
== Politikk og administrasjon ==
=== Stortingsrepresentanter ===
Oslo har 20 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025:
Se også Stortingsvalget 2013 i Oslo og Stortingsvalget 2017 i Oslo.
Historisk representasjon på Stortinget fra Oslo siden 1973:
=== Partioppslutning ===
Prosentvis oppslutning ved stortingsvalg i Oslo siden 1973:
I 1973 stilte SV som Sosialistisk Valgforbund og Fremskrittspartiet som Anders Langes parti.
I 1973 hadde Venstre og Senterpartiet fellesliste i Oslo. Denne fikk 3,6 prosent.
I 1977 hadde Det Nye Folkepartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet fellesliste i Oslo. Denne fikk 8,7 prosent.
I 1989 deltok Rød Valgallianse i alliansen Fylkeslistene for miljø og solidaritet. Tallet gjelder denne lista. Partiet stilte som Rødt fra 2009.
=== Sittende statsråder ===
Etter valget i 2021 kommer statsministeren og én statsråd fra Oslo:
=== Norges hovedstad ===
Som Norges hovedstad er Oslo landets politiske maktsentrum. Byen huser de fleste statlige forvaltningsorganer, i tillegg til Kongehuset, Storting, regjering og høyesterett.
Stortinget holder til i Stortingsbygningen ved Karl Johan. Nasjonalforsamlingen har holdt til i Oslo helt siden opprettelsen i 1814, først i Katedralskolens lokaler på hjørnet av Prinsens gate og Dronningens gate, og deretter i Universitetets Gamle festsal. Dagens Stortingsbygning er tegnet av arkitekt Emil Victor Langlet og ble innviet 5. mars 1866. Inngangsplatået utenfor voktes av to løver i grorudgranitt, noe som har gitt stedet tilnavnet Løvebakken. Av Stortingets 150 distriktsrepresentanter (Stortinget har totalt 169 representanter, 19 av dem er såkalte utjevningsrepresentanter) kommer 17 fra Oslo.
Regjeringen er spredt flere steder i byen. Hovedvekten ligger likevel på Regjeringskvartalet, der Statsministerens kontor og flertallet av departementene ligger. Kvartalet ble utsatt for et bombeangrep hvor en rekke mennesker omkom den 22. juli 2011. Utenriksdepartementet ligger på Victoria terrasse i Vika, mens Forsvarsdepartementet og Klima- og miljødepartementet holder til i Myntgata i Kvadraturen.
Høyesterett holder til like ved Regjeringskvartalet i en nyrenessanse-bygning tegnet av Hans Jacob Sparre og oppført 1898–1903. Tidligere holdt også lagmannsretten og byretten til i bygget, men disse har etter 1994 flyttet til egne bygninger.
Det kongelige slott ligger vest i sentrum, omgitt av Slottsparken. Det ble tegnet av Hans Linstow, og stod klart i 1849, i regjeringstiden til kong Oscar I. Slottet eies av staten og stilles til disposisjon for landets statsoverhode. Bygningen ble nærmest totalrenovert på 1990-årene, og har nå en brutto grunnflate på 3 320 kvadratmeter.
Alle ambassader i Norge ligger i Oslo. Det store flertallet av disse ligger i området fra Slottet til Olav Kyrres plass, spesielt langs Drammensveien og Bygdøy allé og gatene rundt.
Norges Banks hovedkontor ligger på Bankplassen i Oslo. Bankens tidligere bygning lå like ved, og er nå gjort om til museum. Mange statlige aktører holder også til i Bryn/Helsfyr-området øst for sentrum; disse omfatter blant annet Skatteetaten, Kripos og Statens vegvesen.
=== Lokalpolitikk ===
Oslo har som eneste kommune i Norge både kommunale og fylkeskommunale funksjoner og oppgaver. Kommunen styres etter en parlamentarisk styringsmodell, der den utøvende makten ledes av et byråd. Byrådet består av åtte medlemmer og ledes av en byrådsleder. Byrådet springer ut av bystyret, som velges i vanlige kommunevalg hvert fjerde år. Bystyret består av 59 representanter, og har i perioden 2015–2019 et rødgrønt flertall. Ordføreren er bystyrets leder og byens fremste representant.
I 2015 overtok en rødgrønn koalisjon byrådsmakten etter 18 år med byrådsledere fra Høyre. Raymond Johansen leder et byråd bestående av Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Sosialistisk Venstreparti, med støtte fra Rødt. Ordfører er SVs Marianne Borgen.
=== Administrativ inndeling ===
Oslo kommune er delt inn i 15 bydeler. Hver bydel styres politisk av et bydelsutvalg på 15 medlemmer. Disse ble tidligere oppnevnt av bystyret. Som en prøveordning ble fire av utvalgene i 1995 og 1999 valgt direkte av befolkningen. Ved kommunestyrevalget i 2007 gikk man over til direkte valg av samtlige bydelsutvalg.
Bydelenes oppgaver er i hovedsak knyttet til omsorgstjenester i hjem og institusjon, barnehager, barnevern, forebyggende helsetjenester og en del nærmiljøtiltak. Bydelene har videre – i samarbeid med NAV – ansvaret for sosialtjenestene, herunder tildeling av økonomisk sosialhjelp. Bydelene utfører dels tjenester med eget personell, dels har de bestillerfunksjon. Bydelene er også høringsinstans i en del saker, for eksempel ved reguleringsplaner og ved tildeling av skjenke- og salgsbevillinger for alkohol.
Bydelene har egne bydelsadministrasjoner, som forbereder saker for bydelspolitikerne og som iverksetter det som besluttes.
=== Etater og kommunale foretak ===
Oslo kommune har en rekke etater og kommunale foretak (KF) som ivaretar kommunens samlede tjenestetilbud. Oslos største etat er Utdanningsetaten, som har ansvar for 176 skoler, ca. 11 000 lærere og 65 000 elever fra førsteklasse i grunnskolen og ut videregående. Utdanningsetaten ledes av Astrid Søgnen.
Blant kommunens øvrige virksomhetene finner vi Vann- og avløpsetaten med 600 ansatte som forvalter vann- og avløpsinfrastruktur til en verdi av ca 100 milliarder kroner, Oslo brann- og redningsetat med 410 ansatte, og åtte brannstasjoner rundt om i byen. Hovedbrannstasjonen ligger på Hammersborg, mens de andre er spredt rundt i bydelene. Disse omfatter blant annet Briskeby brannstasjon, Grorud brannstasjon og Bryn brannstasjon. Helseetaten har om lag 850 ansatte og har ansvar for folkehelse i Oslo og operative tjenester som offentlig legevakt og tannlegevakt. Oslos byantikvaren ble opprettet i 1956 som landets første byantikvarembete. Byantikvaren holder til i Maridalsveien 3, der de holder til i gamle industrilokaler sammen med Oslo byarkiv. Oslo har også flere kommunale foretak. Oslo Havn KF står for driften av havna, mens Boligbygg Oslo er et kommunalt foretak som eier og forvalter boliger på vegne av kommunen. Det er derimot Undervisningsbygg Oslo KF som er Oslos største eiendomsforvalter, gjennom eierskap og drift av et hundreogsyttitalls skoler.
=== Segl og flagg ===
Oslos byvåpen er en omtegning av byens segl fra middelalderen, med delvis forandret innhold. Det er ikke et våpen i heraldisk forstand, men et mangefarget segl. Byene Oslo, Bergen og Tønsberg bruker tegninger av segl som våpen, Trondheim gjør det samme, men har plassert seglets innhold i et skjold og gitt det heraldiske farger. Også for Oslo/Kristiania er det flere ganger tegnet uoffisielle «byvåpen» med seglets innhold innsatt i et skjold.Flere avtrykk av det opprinnelige seglet fra ca. 1300 er bevart. Det er sirkelrundt med en innskrift på latin som forteller at det er osloborgernes merke. Billedfeltet viser byens skytshelgen St. Hallvard med sine attributter – de tre pilene han ble drept med, og kvernsteinen som drapsmennene bandt rundt halsen hans for å senke liket i Drammensfjorden. Ved hans føtter ligger en utydelig figur som i tidens løp er blitt feiltolket. Den forestiller en kriger i ringbrynje og våpenskjorte, og bildet symboliserer Hallvards triumf over den onde fiende han har beseiret.St. Hallvard var byens seglmotiv gjennom hele middelalderen og overlevde byens flytting og nyanlegg under navnet Christiania. På 1600-tallet fikk byen et motto som ble brukt som randinnskrift på seglet: «Unanimiter et constanter» – enig og standhaftig. Men i senere versjoner ble seglets innhold misforstått og fremstilt som en tronende kvinne – lykkens gudinne Fortuna eller den personifiserte Christiania. På 1800-tallet gjenoppdaget man hvem hovedpersonen var, men nå var det figuren nederst som ble feiltolket som den kvinnen Hallvard forsøkte å redde.13. januar 1892 vedtok formannskapet i Kristiania en ny autorisert utforming av seglet og kalte det «byvåpen». Her er kvinnen ved Hallvards føtter anstendig påkledd. Ved byjubileet i 1924 fikk våpenet en ny offisiell utforming, tegnet ved byarkitektens kontor. Kvinnen var fortsatt med i bildet, og nå helt naken. Denne utformingen har Oslo kommune siden fastholdt, og den er senest stadfestet av bystyret ved utarbeidelsen av «Designhåndbok for Oslo» i 1990-årene.
Ved jubileet i 1924 innførte Oslo kommune også et byflagg. Det fikk fire vannrette striper – blått, hvitt, blått og hvitt. Fargene var formodentlig hentet fra byseglet, siden versjonen fra 1892 ofte ble fremstilt i blått og hvitt. Dette flagget ble merkelig nok aldri formelt vedtatt av bystyret, og det ble heller ikke søkt om godkjennelse, slik lov av 29. juni 1933 om flagging på kommunenes offentlige bygninger krever. I 1996 ble blåfargen offisielt normert.
Ved det seneste byjubileet i 2000 innførte kommunen et helt nytt flagg. Det viser byseglet fra 1924 i mangefarget utgave på blå duk. Dette flagget er heller ikke godkjent av staten, og bruken er dermed ulovlig på kommunale bygninger.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
Oslo er vert for en lang rekke forskjellige universiteter og høgskoler. Universitetet i Oslo (UiO) er landets eldste og tradisjonelt største universitet, og ble grunnlagt i 1811. UiO holder til flere steder i byen, med hovedcampus i Blindern- og Gaustad-området, og med Det juridiske fakultet i de gamle universitetsbygningene i sentrum. Universitetet har ca. 28 000 studenter og ca. 7 000 vitenskapelige ansatte (2018).Oslomet – storbyuniversitetet fikk universitetsstatus i 2018 og er en videreføring av Høgskolen i Oslo og Akershus og en lang rekke tidligere høyskoler i Oslo og omegn; denne institusjonen har tradisjonelt fokus på mer praktiske utdannelser, og holder til på Bislett (i tillegg til Kjeller ved Lillestrøm). Oslomet har rundt 20 000 studenter. Handelshøyskolen BI holder til i Nydalen, og tilbyr økonomisk utdanning på alle nivåer. Andre kjente institusjoner for høyere utdanning i Oslo er Arkitektur- og designhøgskolen, Kunsthøgskolen, Høyskolen Kristiania, NITH, Norges veterinærhøgskole, Norges musikkhøgskole, Krigsskolen og Menighetsfakultetet. Også Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har planer om å etablere seg i Oslo.Oslo har en lang rekke videregående skoler i stort sett alle deler av byen. Disse omfatter ca. 15 000 skoleplasser, fordelt på et tyvetalls skoler. Inntil halvparten av plassene på hver skole fordeles til søkere fra regionen skolen tilhører, mens den andre halvparten av plassene tilfaller søkere fra hele byen, basert på karakterer. Skoler i ytre by, som Ullern, Nordstrand, Lambertseter, Stovner, Persbråten og Bjørnholt, har mellom 82 og 87 prosent opptatte fra egen region, mens sentrumsskoler som Elvebakken, Fagerborg, Foss, Hartvig Nissen, Oslo handelsgymnasium og Oslo katedralskole alle har ca. 50 % inntatte fra egen region.Det er store ulikheter i Oslo når det gjelder rekrutteringen til videregående utdanning. Elever med høy sosial bakgrunn velger langt oftere studiespesialisering enn elever med lav sosial bakgrunn. Siden nittitallet har det imidlertid vært en avtagende geografisk segregering der elever fra østkanten og vestkanten i større grad enn før går på samme skoler. Likevel er det slik at elever fra vestkanten i liten eller ingen grad ønsker å gå på østkantskolene, mens elever fra østkanten ofte ønsker å gå på skoler på vestkanten.
=== Forsvaret og Oslo ===
Forsvaret har et aktivt nærvær i Oslo. Hans Majestet Kongens Garde holder til i Huseby leir, og står for vakthold på blant annet Det kongelige slott og Akershus festning og er den norske konges livgarde. Garden er også en del av beredskapsstyrken kalt hovedstadsforsvaret.
Oslo hører til Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt 02, som holder til på Lutvann leir øst i byen. Denne styrken har 5 500 soldater, i tillegg til Innsatsstyrken Derby med 580 mann fordelt på 14 tropper. Forsvarets etterretningshøgskole og Etterretningstjenesten holder også til på Lutvann.
Oslo huser også Akershus kommandantskap (AK), med hovedkvarter på Akershus festning. AK har ansvaret for alle soldater i støttefunksjoner i osloområdet, samt planlegging og gjennomføring av parader og arrangementer i militær regi. På Akershus festning er også Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet, samt flere mindre militæravdelinger (Forsvarets høgskole, Forsvarsmuseet, Feltprestkorpset, Forsvarets militærgeografiske tjeneste og Forsvarets mediesenter), lokalisert. I tillegg holder også Forsvarets logistikkorganisasjon til i området.
Krigsskolen holder til på Linderud leir i Groruddalen.
=== Medier ===
Som Norges hovedstad har Oslo en dominerende stilling i det norske mediemarkedet. De store Osloavisene er Norges største, og disse omfatter Aftenposten (opplag 236 000 morgen og 102 000 kveld), VG (opplag 212 000) og Dagbladet (opplag 99 000). Andre dagsaviser som kommer ut i Oslo er Dagens Næringsliv (opplag 83 000), Finansavisen (opplag 25 000), Dagsavisen (opplag 25 000), Vårt Land (opplag 24 000), Klassekampen (opplag 15 000) og Nationen (opplag 13 000; alle tall er avrundet til nærmeste tusen og hentet fra Mediebedriftenes Landsforening, for 2011).Oslo har også flere lokalaviser. Akers Avis Groruddalen har som navnet antyder fokus på Groruddalen i nordøst, og har en historie som strekker seg tilbake til 1928. Nordstrands Blad ble grunnlagt i 1925 og er delvis gratisavis og delvis en abonnementsavis. Avisen dekker Oslos tre sørøstligste bydeler. Siden 2006 har Nordstrands Blad vært en del av Lokalavisene Oslo, som også utgir fem andre lokalaviser i ulike deler av byen: Østkantavisa (Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene), Lokalavisen Groruddalen (Alna, Bjerke, Grorud og Stovner), Lokalavisen Frogner/St. Hanshaugen (Frogner og St. Hanshaugen), Nordre Aker Budstikke (Nordre Aker) og Ullern Avis/Akersposten (Vestre Aker og Ullern).
NRK og TVNorge har sine hovedkvarterer i Oslo. NRK Marienlyst er spesielt kjent, og dette nabolaget vest i byen har nesten blitt synonymt med statskanalen. TV 2 har også studioer i Oslo, men da kanalen fikk konsesjon ble den pålagt å legge hovedkvarteret utenfor hovedstaden. TV8 Oslo er hovedstadens kommersielle lokal-TV-kanal og sender 24 timer i døgnet. Sendingene består av lokale nyheter, sport, vær og aktuelle programmer.
En rekke lokalradiostasjoner sender i Oslo. disse omfatter blant andre Radio 1, Radio Tango, radiOrakel og Radio Nova. NRK Østlandssendingen dekker Oslo og Akershus og holder til i det tidligere Myrens Verksted på Sagene.
== Samferdsel ==
I Oslo har Samferdselsetaten ansvaret for langsiktig samferdselsplanlegging, trafikk- og gatebruksplaner, trafikksikkerhet og planer for fremkommelighetstiltak for kollektivtrafikken.
=== Veinett ===
Veinettet i Oslo er utbygget med tre ringveier for å avlaste sentrumsgatene for gjennomgangstrafikk: Ring 1, Ring 2 og Ring 3 (Store Ringvei). I tillegg går E18 i tunnel under bykjernen, mens E6 går igjennom flere av de østlige bydelene.
Av ringveiene var Store Ringvei den første ringveien som gikk rundt sentrumskjernen. En ytre ringvei ble også påbegynt, men den er ikke blitt fullført. Den går mellom Skullerud og Alnabru.
Oslo har også en rekke veier som går i tunneler. Ring 3 har tre tunneler; Brynstunnelen, Tåsentunnelen og Granfosstunnelen. Det arbeides med en ny tunnel ved Økern også. Ring 2 har ingen tunneler, mens Ring 1 har Hammersborgtunnelen. E18 går igjennom Festningstunnelen og senketunnelen Bjørvikatunnelen. Fra denne vil man kunne komme til E6 via Ekebergtunnelen og Svartdalstunnelen (sørover) eller Vålerengtunnelen (nordover). Brynstunnelen er den eldste av hovedveitunnelene. Den ble bygget samtidig med Store ringvei.
=== Kollektivtransport ===
Kollektivtransporten ble introdusert i Oslo i 1875 da Kristiania Sporveisselskap opprettet hestesporvogn mellom Stortorvet, Homansbyen, Vestbanen og Gamlebyen. I 1894 startet Kristiania Elektriske Sporvei Briskebylinjen, Skandinavias første elektriske sporveislinje. Fire år senere åpnet også Holmenkollbanen med trafikk mellom Majorstuen og Holmenkollen. De første forsøk med selvdrevne busser var i 1897 og 1912–14, men det var ikke før med opprettelsen av Norsk Trafikk A/S i 1918 og ruten mellom sentrum og Østensjø at byen fikk moderne, permanent rutebildrift.
I årene som fulgte økte kollektivtilbudet stadig. I 1927 fikk byen sin første busslinje. I 1928 fikk Oslo ordentlig tunnelbane, da Undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret åpnet. I løpet av 1920-årene var også Lilleakerbanen blitt bygget ut helt til Kolsås i Bærum. I 1935 ble Smestadbanen forlenget og omdøpt til Røabanen, ett år etter Sognsvannsbanens åpning. På østkanten begynte Østensjøbanen som trikkelinje i 1926, og Lambertseterbanen i 1957. I 1960-årene ble disse bygget om til T-bane, samtidig som Grorudbanen og Furusetbanen åpnet i henholdsvis 1966 og 1970. I 1987 ble de vestlige og østlige nettene knyttet sammen ved Stortinget stasjon, og tidlig i 2000-årene kom også T-baneringen for å betjene bydelene nord for sentrum.
Oslo Sporveier ble dannet i 1925 da kommunen overtok de private sporveisselskapene. Siden har det vært kommunens driftsselskap for trikk og buss og T-bane, før disse ble satt ut til det nystartede selskapet Kollektivtransportproduksjon. Navnet «Oslo Sporveier» ble videreført i et administrasjonsselskap, som i 2008 ble slått sammen med Stor-Oslo Lokaltrafikk AS til det nye selskapet Ruter.
Kollektivnettet i Oslo består per 2009 av trikk, buss, T-bane, NSB lokaltog og båt. Trikken hadde i 2008 39,7 millioner reisende, og opererte seks linjer. Bussene hadde på samme tid 68,7 millioner reisende. T-banen har (per 2016) fem linjer og (per 2014) 88 millioner reisende. I kollektivnettet inngår også flere båtlinjer. Norled har ruten mellom Nesoddtangen og Aker Brygge og har ca. 2,7 millioner årlige passasjerer, i tillegg kommer to rushtidsruter. I sommerhalvåret kjøres det ruter til øyene langs Nesoddkysten og videre til Håøya og Drøbak, i tillegg til sommerbåter fra Rådhusbryggene til Bygdøy. Helårs båttrafikk til øyene i havnebassenget går fra 21. mars 2015 fra Rådhusbrygge 4 (flyttet fra Vippetangen).
=== Jernbane og luftfart ===
Jernbanetrafikken i Oslo er sentrert rundt Oslo sentralstasjon (Oslo S), som ligger ved Jernbanetorget øst i sentrum. Oslo S er landets travleste stasjon, og har forbindelser til hele jernbanenettet i Norge, samt til Sverige og Danmark og videre sørover i Europa. Oslo S åpnet i 1980, etter at den nye Oslotunnelen gjorde den gamle Vestbanestasjonen overflødig. Oslo har også lokaltrafikk på Østfoldbanen, Hovedbanen, Gjøvikbanen og Drammenbanen.
Oslo lufthavn, Gardermoen ligger i Ullensaker kommune ca. fem mil nord for byen. Den er Norges største flyplass og åpnet i 1998. Gardermoen har høyhastighetsforbindelse til Drammen med Flytoget, som bruker 19 minutter til Oslo sentralstasjon. Gardermoen overtok som hovedflyplass etter den nå nedlagte Oslo lufthavn, Fornebu, som lå i Bærum vest for Oslo og åpnet i 1939.
Oslo har i tillegg en sekundær lufthavn: Sandefjord lufthavn, Torp. Noen flyselskaper, deriblant Ryanair, markedsfører flyplassen som Oslo, selv om de ligger langt unna og ingen av dem har god offentlig transport til og fra byen. Torp ligger over dobbelt så langt vekk fra Oslo som Gardermoen.
=== Havnetrafikk ===
Oslo Havn deles inn i to deler, Vesthavna og Sydhavna. Vesthavna omfatter blant annet Hjortnes, Filipstad, Rådhusbryggene og kaiene rundt Akershus festning, mens Sydhavna begynner ved Østre Akerselvkai i Bjørvika og strekker seg ned forbi Grønlia, Kongshavn, Sjursøya og ned til Ormsund. Vesthavna og Sydhavna har til sammen en total kailengde på 10 296 meter, og havneanleggene dekker et areal på 1 207 967 kvadratmeter (2007).I 2008 hadde Oslo Havn en samlet godsomsetning på 5 919 tusen tonn, hvorav 3 681 tusen tonn var utenrikshandel og 2 238 tusen tonn var innenriks. Både for innenriks- og utenrikstrafikken losses det betydelig mer enn det lastes; mens det ble importert 2 968 tusen tonn i 2008 ble det kun eksportert 713 tusen tonn. Innenriks var tallene henholdsvis 1 897 og 341 tusen tonn for inngående og utgående godsomsetning.Oslo har hatt havnetrafikk i alle år, men det var først i 1735 at det etter kongelig forordning ble nedsatt en havnekommisjon for å organisere og ha oppsyn med trafikken. I takt med byens vekst vokste også havna, og fra 1885 til 1915 vokste havna fra 5 000 til 9 000 meter kai. Aktiviteten var så stor under første verdenskrig at Grev Wedels plass og Tordenskiolds plass ble brukt som lagringsplass. Det var på denne tiden at Oslo Havnelager ble bygget, som med sine 32 000 kvadratmeter var blant Europas største lagerbygninger.
== Samarbeidsbyer og -regioner ==
=== Samarbeidsbyer ===
Göteborg, Sverige
Shanghai, Kina
St. Petersburg, Russland
Vilnius, Litauen
Warszawa, Polen
=== Samarbeidsregioner ===
Schleswig-Holstein i Tyskland
Provinshovedstaden Mbombela
== Se også ==
Plasser i Oslo
Strøk i Oslo
Verneområder i Oslo
Badeplasser i Oslo
Liste over Oslos høyeste bygninger
Oslo-avtalen
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Synnøve Veinan Hellerud og Jan Messel: Oslo : tusen års historie, 2000. ISBN 82-03-22347-8
Sivert Langholm m.fl. (red.): Oslo bys historie, 1990–94, 5 b. ISBN 82-02-09146-2
Arnved Nedkvitne og Per G. Norseng: Middelalderbyen ved Bjørvika. Oslo 1000–1536, 2000. ISBN 82-02-19100-9
Nils Petter Thuesen: Kongens nye by : Christiania 1624–1648, 1998. ISBN 82-530-1926-2
Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon, 4. utg., 2000 ISBN 82-573-0815-3
Yngvar Ustvedt (red.): Oslo. 1000 år i ord og bilder. Andresen og Butenschøn. Oslo 1999. ISBN 82-7694-045-5
Åse Wetås (2000): Namneskiftet Kristiania – Oslo. – Novus forlag, Oslo. ISBN 82-7099-325-5.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oslo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oslo hos Wikivoyage(no) Oslo kommunes nettsted. Besøkt 17.2.2020
(no) Oslo Byleksikon på nett. Besøkt 17.2.2020
(no) Oslo kommunes interaktive tur- og løypekart for Oslo
(no) Bymiljøetatens temakart. Besøkt 19. august 2016.
(no) Folkemengde i Oslo i alt og etter bydel.
(no) Værvarsel og -kart for Oslo
(no) Trafikanten
(no) SSBs Faktaark
(no) Statistisk årbok for Oslo, utarbeidet av Utviklings- og kompetanseetaten i Oslo kommune
(no) VisitOslo.com
(en) Kart over Oslo 1797
=== Historie ===
(no) Oslo byarkiv – byens hukommelse
(no) Oslo Bymuseum
(no) oslobilder.no, søkbar database med 75 000 foto fra Oslo Museum og Oslo byarkiv
(no) Historiske oslofoto, søkbar database i Oslo byarkiv (denne databasen blir ikke lenger oppdatert; alle fotoene publiseres på oslobilder.no)
(no) Oslofilm, historiske oslofilmer
(no) Oslofilm på YouTube
(no) Gamle fotografier fra Kristiania i Nasjonalbibliotekets arkiv (søk på stikkord)
(no) Gamle fotografier fra Oslo i Nasjonalbibliotekets arkiv
(da) Fyldig artikkel om «Oslo» i Salmonsens konversationsleksikon fra 1930
Historiske turtips i Oslo | | navn = Islands gate | 194,731 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tour_de_France | 2023-02-04 | Tour de France | ['Kategori:1903 i Frankrike', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1903', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Tour de France'] | Tour de France (også kjent som Frankrike rundt) er verdens største sykkelritt. Det kjøres hver sommer i Frankrike i juli. Rittet starter på en lørdag og varer i tre uker. Det arrangeres av Amaury Sport Organisation.
Tour de France ble arrangert første gang i 1903, og er siden den gang blitt arrangert hvert år, bare avbrutt av verdenskrigene. I 2013 ble rittet arrangert for 100. gang.
Sammenlagtlederen i Tour de France bærer til enhver tid den gule ledertrøyen, maillot jaune. Vinneren av rittet mottar 500 000 euro (per 2016) av arrangøren.
De fire som deler på rekorden med 5 sammenlagtseiere er: Jacques Anquetil (Frankrke), Eddy Merckx (Belgia), Bernard Hinault (Frankrike) og Miguel Indurain (Spania). Indurain er den eneste som har vunnet sammenlagt fem år på rad (1991-1995).
Nordmenn har vunnet nitten etapper i Tour de France – Dag Otto Lauritzen i 1987, Thor Hushovd i 2002, 2004, 2006 (2), 2007, 2008, 2009, 2010 og 2011 (2), Kurt Asle Arvesen i 2008, og Edvald Boasson Hagen i 2011 (2), 2017 og Alexander Kristoff i 2014 (2), 2018 og 2020.
I Europa arrangeres det årlig ytterligere to treukers etapperitt på sykkel: Giro d'Italia (Italia rundt) og Vuelta a España (Spania rundt). Alle disse tre rittene betegnes som en Grand Tour.
| Tour de France (også kjent som Frankrike rundt) er verdens største sykkelritt. Det kjøres hver sommer i Frankrike i juli. Rittet starter på en lørdag og varer i tre uker. Det arrangeres av Amaury Sport Organisation.
Tour de France ble arrangert første gang i 1903, og er siden den gang blitt arrangert hvert år, bare avbrutt av verdenskrigene. I 2013 ble rittet arrangert for 100. gang.
Sammenlagtlederen i Tour de France bærer til enhver tid den gule ledertrøyen, maillot jaune. Vinneren av rittet mottar 500 000 euro (per 2016) av arrangøren.
De fire som deler på rekorden med 5 sammenlagtseiere er: Jacques Anquetil (Frankrke), Eddy Merckx (Belgia), Bernard Hinault (Frankrike) og Miguel Indurain (Spania). Indurain er den eneste som har vunnet sammenlagt fem år på rad (1991-1995).
Nordmenn har vunnet nitten etapper i Tour de France – Dag Otto Lauritzen i 1987, Thor Hushovd i 2002, 2004, 2006 (2), 2007, 2008, 2009, 2010 og 2011 (2), Kurt Asle Arvesen i 2008, og Edvald Boasson Hagen i 2011 (2), 2017 og Alexander Kristoff i 2014 (2), 2018 og 2020.
I Europa arrangeres det årlig ytterligere to treukers etapperitt på sykkel: Giro d'Italia (Italia rundt) og Vuelta a España (Spania rundt). Alle disse tre rittene betegnes som en Grand Tour.
== Historie ==
Tour de France ble startet som et PR-stunt av Henri Desgrange som ville skape blest rundt avisen L'Auto som han jobbet for. Det første rittet ble gjennomført i 1903 og ble en stor suksess. Opplaget til avisen ble doblet, noe som gikk utover den største konkurrent, Le Velo, som etter hvert ble nedlagt. Det første rittet var på 2 428 kilometer fordelt på seks etapper. Den lengste etappen gikk fra Paris til Lyon og var 467 kilometer, og man måtte derfor også sykle om natta. Rittet ble vunnet av franskmannen Maurice Garin to timer og 49 minutter foran nummer to, Lucien Pothier.
I 1904 begynte skandalene. Syklistene kjørte både bil og tog for å komme seg fram på strekningene uten kontroll og publikum kastet spiker på veien for å ødelegge for sine favoritters rivaler. Franskmannen Maurice Garin vant dette året også, men seieren ble fratatt ham da det ble kjent at han hadde tatt tog på deler av strekningen. Til slutt ble rittets femtemann, Henri Cornet, kåret til vinner etter at de fire foranliggende ble diskvalifisert. Arrangøren så på rittet som ferdig, men allerede året etter var det tilbake.
Rittet er blitt arrangert årlig siden 1903, med unntak av opphold under første og andre verdenskrig.
I dag er Touren organisert av Société du Tour de France, et underselskap av Amaury Sport Organisation (ASO), som er del av mediegruppen som eier sportsavisen L'Équipe.
=== Rittdirektører ===
1903 til 1939 – Henri Desgrange
1947 til 1961 – Jacques Goddet
1962 til 1986 – Jacques Goddet og Félix Lévitan
1987 til 1988 – Jean-François Naquet-Radiguet
1988 til 1989 – Jean-Pierre Courcol
1989 til 2005 – Jean-Marie Leblanc
2005 til nå – Christian Prudhomme
== Beskrivelse ==
Tour de France er et sykkelritt delt inn i flere etapper, hvor hver etappe blir gjennomført på én dag. De fleste etappene er fellesstart, men det er også vanlig med én eller flere tempoetapper. Det har tidligere vært vanlig med en lagtempo-etappe, men denne typen etapper har blitt sjeldnere de siste årene. Tiden hver rytter bruker på etappene blir registrert og lagt sammen. Rytteren som har raskest tid sammenlagt leder touren og får bære den gule trøya, også kjent som maillot jaune. Den som ved målgang i Paris har den korteste sammenlagttiden er vinneren av Tour de France. Det er mulig å vinne sammenlagt uten å vinne en eneste etappe, som Greg LeMond gjorde i 1990. Å vinne en etappe er sett på som en stor prestasjon, ofte større enn å vinne et endagsritt. Antallet etapper har variert over tid. Touren består i dag av 21 etapper, eventuelt 20 etapper pluss en prolog, og har vanligvis en totallengde på mellom 3000 og 4000 kilometer.
=== Etappene ===
Tour de France starter vanligvis den første lørdagen i juli. Tidvis starter Touren startet med en kort individuell tempoetappe kalt prolog.
Deretter fortsetter etappene vekselvis med og mot klokka gjennom Frankrike. De mest avgjørende etappene foregår i Pyreneene og Alpene, der kjente stigninger som Col du Tourmalet, Mont Ventoux, Col du Galibier og L'Alpe d'Huez er gjengangere fra år til år. Etappene før, etter og mellom Alpene og Pyreneene er vekselvis flate eller mer kuperte. De tre ukene rittet varer inneholder vanligvis to hviledager, som noen ganger blir brukt til å frakte rytterne lange avstander mellom etappene. Det har også vært vanlig at rittet avgjøres med en tempoetappe den nest siste dagen.
Før 1975 ble rittet avsluttet i Parc des Princes stadion, vest i Paris, men siden 1975 har Tour de France hatt målgang på Champs-Élysées i Paris. Rittet er i praksis avgjort før den siste etappen. På den siste etappen inn til Paris, inngår rytterne på etappens første halvdel en midlertidig "våpenhvile". Det er da en uskreven regel at det ikke er lov til å angripe før man kommer til Paris, og rytterne bruker anledningen til å feire at de har fullført rittet. Lederen i sammendraget skåler som regel med champagne med lagkameratene og sportsdirektøren, og syklistene poserer for bildet. Når rytterne kommer inn til Paris, opphører våpenhvilen. Da er det tillatt å forsøke å rykke fra feltet, men de fleste gangene blir etappen avgjort i en massesprint på Champs-Elysees. Å vinne denne etappen anses som noe av det mest prestisjefylte en syklist kan gjøre.
De fleste etappene foregår i Frankrike, i 2013 ble Korsika besøkt for første gang da de to første etappene gikk på denne øya. Det er vanlig å ha et par etapper i nærliggende land som Italia, Spania, Sveits, Belgia, Luxembourg, Nederland, det har også vært etapper i Irland og Storbritannia. Det er svært prestisjefylt å ha start eller målgang i byen, og de som ønsker å være arrangørby er villige til å betale store summer for det. I 2022 starter rittet med tre etapper i Danmark.
=== Beregning av sammenlagtid ===
I tillegg til tiden rytterne får ved målgang, ble det tidligere delt ut tidsbonuser underveis og ved målgang. Bonussekunder var viktige for å avgjøre Tour de France. På de innlagte spurtene har det vært vanlig å dele ut 6, 4 og 2 bonussekunder til de tre første over streken, samt at de tre beste i mål har fått 10, 6 og 4 sekunder. Fra 2018 ble også såkalte passeringspunkter innført, der de tre første rytterne får henholdsvis 8, 5 og 2 bonussekunder.
For å unngå at sammenlagt-konkurrentene hindres av velt som kan oppstå på slutten av flate etapper der spurtlagene kjører høyt tempo for å hindre noen i å stikke fra, har man innført regler som sier at de som er involvert i krasj på de siste tre kilometerne på flate etapper får samme tid som hovedfeltet i mål.
=== Tidsgrense ===
Rytterne blir ekskludert fra resten av rittet hvis de ikke kommer i mål på hver etappe innen en viss frist. Denne henger sammen med hvor mye stigninger det er, og hvor fort etappen går. På en flat etappe som går seint (under 34 km/t), må man være i mål innen vinnertiden + 4 %. Prosenten stiger frem til 12 % hvis hastigheten er 48 km/t. På fjelletapper kan prosenten være helt oppe i 18 %. På tempoetapper er grensen 25 %.
Disse reglene er ikke absolutte, så arrangørene kan velge å la være å ta regelen i bruk hvis det f.eks er et brudd med stort forsprang der hovedfeltet kommer inn etter tidsgrensen.
Tidsgrensen er sjelden et problem på flate etapper. På fjelletapper vil ofte sprintere og andre som har problemer i stigningene samles i en gruppetto, også kalt buss, der de jobber sammen for å komme seg i mål innen tidsfristen.
== Trøyer og konkurranser i Tour de France ==
I Tour de France konkurreres det i tillegg til etappeseire om fire trøyer som representerer fire konkurranser. De fire konkurransene er sammenlagtleder, beste sprinter, beste klatrer og beste rytter under 26 år. Den som leder konkurransen får kjøre i den tilhørende trøya, henholdsvis gul, grønn, polkadott og hvit. Tour de France-trøyene har forrang over de nasjonale mestertrøyene og verdensmestertrøya.
Trøyene rangeres i et hierarki, der den gule trøyen er mest prestisjefylt. Deretter følger den grønne trøya, polkadott-trøya og den hvite ungdomstrøya. Dersom en rytter leder flere konkurranser, bærer han den mest prestisjefylte trøya, og de(n) som er nummer to i de(n) andre konkurransen(e) bærer de(n) andre. De som gir seg underveis, strykes fra alle konkurransene, og man må derfor fullføre rittet for å vinne konkurransene.
Det deles ut pengepremier som vanligvis deles mellom rytterne på laget (per 2016).
Gul trøye – 500 000 euro
Grønn trøye – 25 000 euro
Klatretrøye – 25 000 euro
Hvit trøye – 20 000 euro
Mest aggressive rytter (totalt) – 20 000 euro
Etappeseier – 11 000 euro
Lagkonkurransen – 50 000 euro
=== Etappeseire ===
For de fleste ryttere vil det å vinne en etappe i Tour de France fremstå som et av karrierens aller største øyeblikk. Eddy Merckx og Mark Cavendish har flest etappeseiere gjennom rittets historie, med 34 hver.
=== Sammenlagt - gul trøye ===
Det er den gule trøya som er hovedkonkurransen i Tour de France. Det er et mål å vinne den til slutt, samtidig som den som til enhver tid leder sammenlagt, får kjøre i den. Derfor vil også ryttere som er sjanseløse i sammendraget ha mulighet til å kjøre i den tidlig i rittet, slik Thor Hushovd gjorde i 2011. Hushovd bar den også i 2004 og 2006. Det er Eddy Merckx som har hatt trøya oftest, med 96 dager i gult.
=== Spurtpoeng - grønn trøye ===
Konkurransen om den grønne trøya avgjøres ved at man samler poeng på innlagte spurter og ved målgang. Poenggivningen varierer etter hvor krevende etappen er. Det er vanligvis spurterne som vinner denne trøya. Peter Sagan har vunnet syv ganger. Norske Thor Hushovd har vunnet den grønne trøya to ganger.
=== Klatrepoeng - rødprikket klatretrøye ===
Konkurransen om klatretrøya avgjøres ved at man samler poeng på de kategoriserte stigningene underveis i løpet. Richard Virenque har vunnet hele sju ganger.
Ofte vil ryttere gå i brudd (stikke av fra hovedfeltet) for å sikre seg poeng i konkurransen. Dette er gjerne gode klatrere som av ulike årsaker ikke har mulighet til å hevde seg i sammendraget. Klatretrøya har likevel hatt en tendens til å bli vunnet av rytteren som vinner sammendraget, på grunn av måten løpet er lagt opp på. Sammenlagtfavorittene kjemper gjerne om seieren på etapper som avslutter i en stigning, og på disse etappene er det gjerne mange poeng å hente.
=== Beste rytter under 25 år - hvit trøye/ungdomstrøye ===
Den hvite trøya (ungdomstrøya) går til den av de yngste rytterne som gjør den best sammenlagt. I denne konkurransen deltar kun de rytterne som ikke har fylt 26 år 1. januar det året rittet går. Konkurransen ble innført i 1975, men var uten trøye i perioden 1989–1999.
=== Mest offensive rytter ===
På hver etappe kårer en jury den mest offensive rytteren. Det er vanligvis en rytter som har vært lenge i brudd, eller på annen måte har utmerket seg og økt underholdningsverdien i rittet. Vedkommende kjører med rødt startnummer på neste etappe. Når rittet er over deles det ut en super-combativity-pris til Tourens mest offensive rytter totalt.
=== Lagkonkurransen ===
Lagkonkurransen avgjøres av lagets tre første ryttere i mål. For hver etappe legges tidene til lagets tre beste ryttere på hver etappe sammen. Laget med best tid sammenlagt, leder konkurransen. Det ledende laget har siden 2006 kjørt med gule startnummer. I 2012-utgaven ble det også innført gule hjelmer for det ledende laget.
=== Rød trøye og kombinasjonstrøye (utgått) ===
Frem til 1989 var det også to andre trøyer. Den røde trøya ble avgjort av poeng samlet på de innlagte mellomspurtene. Konkurransen ble innført i 1971, men trøya kom først i 1984. Kombinasjonstrøya gikk til den som hadde best plassering i konkurransen om gul, grønn og klatretrøya tilsammen. Konkurransen eksisterte i perioden 1968–74, 1980–82 og 1985–89, trøya var hvit i den første perioden.
== Deltakere ==
Antall lag og ryttere pr. lag har variert opp gjennom historien. De siste årene har det vært 198 ryttere fordelt på 22 lag til start. I dag består Touren av sykkellag med store sponsorer bak seg, men det begynte som et ritt mellom individuelle ryttere, og har i perioder også bestått av nasjons- og regionlag. I 2018 er reglene endret og det er 8 ryttere per lag i motsetning til tidligere 9 ryttere.
Arrangøren av Tour de France (ASO) velger hvilke lag som skal inviteres. Etter at ProTouren ble innført i 2005 har alle ProTour-lagene (senere ProTeams) hatt rett og plikt til å stille. ASO valgte likevel å ikke invitere ProTour-lagene Unibet.com i 2007 og Astana i 2008. I tillegg er det vanlig å invitere 2–3 profesjonelle kontinentallag.
Rytterne stiller med ulike ambisjoner og oppgaver. Noen har som mål å konkurrere om sammenlagtseieren, spurterne har mål om å vinne massespurter og grønn trøye, andre er med som hjelperyttere og har i oppgave å passe på lagets sammenlagtkandidat eller bidra til å hente inn brudd og organisere opptrekk slik at lagets spurter(e) kan vinne, og på en god dag kan de selv gå i brudd og kanskje være med å kjempe om en etappeseier. Fjorårets vinner har startnummer 1, og lagkapteinene har vanligvis nr. X1. Deretter er de resterende åtte rytterne nummerert i stigende orden alfabetisk.
=== Flest deltakelser (etter 1947) ===
Sylvain Chavanel fra Frankrike stilte i 2018 til start i Tour de France for 18. gang, noe som var rekord. Han fullførte alle utenom to utgaver. Han er også den som har deltatt i flest etapper, med 368. Estlenderen Jaan Kirsipuu har deltatt 12 ganger, men aldri fullført.
=== Norske deltagere ===
Edvald Boasson Hagen er den nordmannen som har deltatt flest ganger med tolv deltagelser, deretter følger Thor Hushovd med elleve deltagelser. Thor Hushovd har flest etappeseire (10), mens Jostein Wilmann står for den beste sammenlagtplasseringen med en 14.-plass.
== Annet ==
=== Lanterne rouge ===
Lanterne rouge («rød lykt») kalles den rytteren som ligger sist i sammendraget. Wim Vansevenant har «vunnet» den konkurransen flest ganger (2006, 2007 og 2008).
=== Karavanen ===
Et viktig innslag for publikum langs løypa er reklamekaravanen. Den har vært med siden 1930. Dette er en rekke med biler som kjører gjennom løypa noen timer før rytterne kommer. En viktig del er utdeling av diverse smågaver og annet reklamemateriell.
=== Sykkelhjelm ===
De første 100 årene av rittets historie ble det ikke brukt sykkelhjelm. I 2003 ble det innført obligatorisk hjelmbruk, men på egen risiko kunne syklistene ta av seg hjelmen på den siste stigningen til målgang hvis stigningen var minst fem kilometer. Fra 2005 ble dette unntaket fjernet, og man kan få bot for å kjøre uten hjelm.
=== Dødsfall ===
Opp gjennom historien har fire ryttere mistet livet under rittet:
1910: Den franske rytteren Adolphe Hélière druknet på den franske rivieraen under en hviledag.
1935: Den spanske rytteren Francisco Cepeda døde etter å ha styrtet ned i en kløft på Col du Galibier.
1967: Den engelske rytteren Tom Simpson døde av hjertesvikt på stigningen opp mot Mont Ventoux. Det ble funnet amfetamin i trøya hans og i blodet.
1995: Den italienske rytteren Fabio Casartelli krasjet i omkring 88 km/t på nedkjørselen fra Col de Portet d'Aspet. Casartelli slo hodet i en betongblokk og døde av skadene. Han hadde ikke sykkelhjelm, men legen var i tvil om det hadde kunnet redde ham.
== Se også ==
Tour de France-vinnere
Doping i Tour de France
Giro d'Italia
Vuelta a España
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Tour de France – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tour de France – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Samatan | 194,732 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ivar_Knutsons_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Ivar Knutsons vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oslostubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i Oslo oppkalt etter menn', 'Kategori:Veier på Nordstrand (delområde)', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)'] | Ivar Knutsons vei (11-47, 12-64) er en vei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som gangvei fra Lindbäckveien til Åssiden terrasse.
Veien fikk navn i 1982 etter Ivar Knutson (1902–81), rektor ved Nordstrand gymnas fra 1945.
Langs veien ligger terrasseblokker og rekkehus.
| Ivar Knutsons vei (11-47, 12-64) er en vei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som gangvei fra Lindbäckveien til Åssiden terrasse.
Veien fikk navn i 1982 etter Ivar Knutson (1902–81), rektor ved Nordstrand gymnas fra 1945.
Langs veien ligger terrasseblokker og rekkehus.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ivar Knutsons vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 278. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (I)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Ivar Knutsons vei (11-47, 12-64) er en vei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som gangvei fra Lindbäckveien til Åssiden terrasse. | 194,733 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Marino_under_EM_i_friidrett_2002 | 2023-02-04 | San Marino under EM i friidrett 2002 | ['Kategori:2000-årene i San Marino', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 2002', 'Kategori:San Marino under EM i friidrett'] | San Marino deltok med en utøver under EM i friidrett 2002 som ble arrangert 6.–11. august 2002 i München. Utøvere fra San Marino tok ingen medaljer under mesterskapet.
| San Marino deltok med en utøver under EM i friidrett 2002 som ble arrangert 6.–11. august 2002 i München. Utøvere fra San Marino tok ingen medaljer under mesterskapet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
European Athletic Association | San Marino deltok med en utøver under EM i friidrett 2002 som ble arrangert 6.–11. | 194,734 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ivar_Welles_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Ivar Welles vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i Oslo oppkalt etter menn', 'Kategori:Veier i bydel Alna'] | Ivar Welles vei (1-15B, 4-18E) er en vei på Hellerud i bydel Alna i Oslo. Den går mellom Rundtjernveien og Stordamveien.
Veien fikk navn i 1959 etter Ivar Welle (1875–1957), sogneprest i Østre Aker i 1934–46.
Bebyggelsen i veien består av tomannsboliger og rekkehus, oppført 1958 i mur av Politiets selvbyggerlag.
| Ivar Welles vei (1-15B, 4-18E) er en vei på Hellerud i bydel Alna i Oslo. Den går mellom Rundtjernveien og Stordamveien.
Veien fikk navn i 1959 etter Ivar Welle (1875–1957), sogneprest i Østre Aker i 1934–46.
Bebyggelsen i veien består av tomannsboliger og rekkehus, oppført 1958 i mur av Politiets selvbyggerlag.
== Referanser ==
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (I)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.
Kartverkets faktaark | Ivar Welles vei (1-15B, 4-18E)Postens adressesøk er en vei på Hellerud i bydel Alna i Oslo. Den går mellom Rundtjernveien og Stordamveien. | 194,735 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Marino_under_EM_i_friidrett_2006 | 2023-02-04 | San Marino under EM i friidrett 2006 | ['Kategori:2000-årene i San Marino', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 2006', 'Kategori:San Marino under EM i friidrett'] | San Marino deltok utøvere under EM i friidrett 2006 som ble arrangert 7.–13. august 2006 i Göteborg. Utøvere fra San Marino tok ingen medaljer under mesterskapet.
| San Marino deltok utøvere under EM i friidrett 2006 som ble arrangert 7.–13. august 2006 i Göteborg. Utøvere fra San Marino tok ingen medaljer under mesterskapet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
Offisielt nettsted Göteborg 2006
European Athletic Association | San Marino deltok utøvere under EM i friidrett 2006 som ble arrangert 7.–13. | 194,736 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bosnia-Hercegovina_under_EM_i_friidrett_2006 | 2023-02-04 | Bosnia-Hercegovina under EM i friidrett 2006 | ['Kategori:2000-årene i Bosnia-Hercegovina', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosnia-Hercegovina under EM i friidrett', 'Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 2006'] | Bosnia-Hercegovina deltok utøvere under EM i friidrett 2006 som ble arrangert 7.–13. august 2006 i Göteborg. Utøvere fra Bosnia-Hercegovina tok ingen medaljer under mesterskapet.
| Bosnia-Hercegovina deltok utøvere under EM i friidrett 2006 som ble arrangert 7.–13. august 2006 i Göteborg. Utøvere fra Bosnia-Hercegovina tok ingen medaljer under mesterskapet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
Offisielt nettsted Göteborg 2006
European Athletic Association | Bosnia-Hercegovina deltok utøvere under EM i friidrett 2006 som ble arrangert 7.–13. | 194,737 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bosnia-Hercegovina_under_EM_i_friidrett_2010 | 2023-02-04 | Bosnia-Hercegovina under EM i friidrett 2010 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosnia-Hercegovina under EM i friidrett', 'Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 2010', 'Kategori:Sport i Bosnia-Hercegovina i 2010'] | Bosnia-Hercegovina deltok med 2 utøvere under EM i friidrett 2010 som ble avholdt i Barcelona, Spania. Utøverne fra Bosnia-Hercegovina tok ingen medaljer under mesterskapet.
| Bosnia-Hercegovina deltok med 2 utøvere under EM i friidrett 2010 som ble avholdt i Barcelona, Spania. Utøverne fra Bosnia-Hercegovina tok ingen medaljer under mesterskapet.
== Resultater ==
MennKvinner
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Deltakerliste (menn)
Deltakerliste (kvinner) | __TOC__ | 194,738 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harold_Bride | 2023-02-04 | Harold Bride | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Briter fra første verdenskrig', 'Kategori:Dødsfall 29. april', 'Kategori:Dødsfall i 1956', 'Kategori:Fødsler 11. januar', 'Kategori:Fødsler i 1890', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Overlevende fra Titanic-forliset', 'Kategori:Passasjerer og mannskap ombord på RMS «Titanic»', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Harold Sydney Bride (født 11. januar 1890 i London i England, død 29. april 1956 i Glasgow i Skottland) var andretelegrafist ombord på passasjerskipet RMS «Titanic» under den katastrofale jomfruturen i april 1912. Etter sammenstøtet med isfjellet klokken 11.40 lokal tid hadde Bride og førstetelegrafist Jack Phillips ansvaret for å varsle nærliggende skip om faren de var i. De brukte opprinnelig CQD, men de benyttet også muligheten til å bruke det nye nødsignalet SOS. Dette var ikke historiens første SOS, men en av de første gangene det ble tatt i bruk.Under første verdenskrig tjenestegjorde Bride som telegrafist på dampskipet «Mona’s Isle», og i 1922 flyttet han til Glasgow og ble en selger. Han fikk i sitt ekteskap med Luciy Downie tilsammen tre barn: Lucy i 1921, John i 1924 og Jeanette i 1929.
Harold Bride døde av lungekreft 29. april 1956.
| Harold Sydney Bride (født 11. januar 1890 i London i England, død 29. april 1956 i Glasgow i Skottland) var andretelegrafist ombord på passasjerskipet RMS «Titanic» under den katastrofale jomfruturen i april 1912. Etter sammenstøtet med isfjellet klokken 11.40 lokal tid hadde Bride og førstetelegrafist Jack Phillips ansvaret for å varsle nærliggende skip om faren de var i. De brukte opprinnelig CQD, men de benyttet også muligheten til å bruke det nye nødsignalet SOS. Dette var ikke historiens første SOS, men en av de første gangene det ble tatt i bruk.Under første verdenskrig tjenestegjorde Bride som telegrafist på dampskipet «Mona’s Isle», og i 1922 flyttet han til Glasgow og ble en selger. Han fikk i sitt ekteskap med Luciy Downie tilsammen tre barn: Lucy i 1921, John i 1924 og Jeanette i 1929.
Harold Bride døde av lungekreft 29. april 1956.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lothe, Jakob og Sebak, Per Kristian (2012). Titanic: Historie, myte, litteratur og film (norsk). Oslo: Pax forlag. ISBN 9788253034980. | Harold Sydney Bride (født i London i England, død i Glasgow i Skottland) var andretelegrafist ombord på passasjerskipet RMS «Titanic» under den katastrofale jomfruturen i april 1912. Etter sammenstøtet med isfjellet klokken 11. | 194,739 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Iver_Olsens_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Iver Olsens vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i Oslo oppkalt etter menn', 'Kategori:Veier på Grefsen'] | Iver Olsens vei (1-17, 2-12) er en vei på Grefsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går som blindvei fra Kjelsåsveien mot Grefsenveien og har gangveiforbindelse ut til sistnevnte.
Veien fikk navn i 1915 etter Iver Olsen (1804–69), som i sin tid eide Sandaker mølle og gårdene Østre Grefsen og Midtodden.
Veien har villabebyggelse.
| Iver Olsens vei (1-17, 2-12) er en vei på Grefsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går som blindvei fra Kjelsåsveien mot Grefsenveien og har gangveiforbindelse ut til sistnevnte.
Veien fikk navn i 1915 etter Iver Olsen (1804–69), som i sin tid eide Sandaker mølle og gårdene Østre Grefsen og Midtodden.
Veien har villabebyggelse.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Iver Olsens vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 278. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (I)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Iver Olsens vei (1-17, 2-12) er en vei på Grefsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går som blindvei fra Kjelsåsveien mot Grefsenveien og har gangveiforbindelse ut til sistnevnte. | 194,740 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ivan_Bj%C3%B8rndals_gate_(Oslo) | 2023-02-04 | Ivan Bjørndals gate (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Torshov'] | Ivan Bjørndals gate (1-27, 2-34) er en gate på Torshov i Oslo. Den går fra Sandakerveien til Treschows gate, gjennom det gamle fabrikkanlegget til Lilleborg. Det gamle industrianlegget er pusset opp og ominnredet til boliger, og nye bygninger har kommet til. I området er også flere butikker.
Gatenavnet ble vedtatt i 2002 etter Ivan Bjørndal (1942–99), første bydelsleder i bydel Sagene-Torshov (nå bydel Sagene).
| Ivan Bjørndals gate (1-27, 2-34) er en gate på Torshov i Oslo. Den går fra Sandakerveien til Treschows gate, gjennom det gamle fabrikkanlegget til Lilleborg. Det gamle industrianlegget er pusset opp og ominnredet til boliger, og nye bygninger har kommet til. I området er også flere butikker.
Gatenavnet ble vedtatt i 2002 etter Ivan Bjørndal (1942–99), første bydelsleder i bydel Sagene-Torshov (nå bydel Sagene).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ivan Bjørndals gate». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 278. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (I)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Ivan Bjørndals gate | 194,741 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Valerija_Hontareva | 2023-02-04 | Valerija Hontareva | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 20. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Dnipro', 'Kategori:Sentralbanksjefer', 'Kategori:Ukrainske økonomer'] | Valerija Oleksijivna Hontareva (ukrainsk Валерія Олексіївна Гонтарева, født 20. oktober 1964 i Dnipropetrovsk) er en ukrainsk økonom som fra 19. juni 2014 til 11. mai 2017 var sentralbanksjef i Ukrainas nasjonalbank. Hun var Ukrainas første kvinnelige sentralbanksjef.
Hun er gift og har to barn.
| Valerija Oleksijivna Hontareva (ukrainsk Валерія Олексіївна Гонтарева, født 20. oktober 1964 i Dnipropetrovsk) er en ukrainsk økonom som fra 19. juni 2014 til 11. mai 2017 var sentralbanksjef i Ukrainas nasjonalbank. Hun var Ukrainas første kvinnelige sentralbanksjef.
Hun er gift og har to barn.
== Utdanning og yrkeskarriere ==
Hontareva gikk ut fra Kiev Polytekniske Institutt i 1987, og Kiev Nasjonale Økonomiske Universitet i 1997, der hun tok en mastergrad innen samfunnsøkonomi.Etter endt utdanning i 1987 jobbet hun to år som juniorstipendiat ved det ukrainske justérvesenenet (Ukrainian Centre for Standardization and Metrology), før hun fra 1989 til 1993 jobbet som designingeniør ved instituttet Hiprostrommashyna. Etter dette dreide karrieren hennes mer over på finansnæringen. Hun jobbet fra 1993 til 1996 i den ukrainske Interbank Currency Exchange, før hun i 1996 ble direktør i Société Générale i Ukraina, og i 2001 ble hun visestyreformann i ING Bank.
Den 19. juni 2014 ble hun utnevnt til sentralbanksjef for Ukrainas nasjonalbank, og overtok da etter Stepan Kubiv, som tiltrådte som fungerende sentralbanksjef i februar 2014.Hontareva tok over sentralbanken i en periode med resesjon (økonomisk nedgang, fall i BNP) og politisk uro i Ukraina. Hun regnes som en reformist, og innførte tiltak for å rydde opp i finansnæringen, og reduserte også støtteoppkjøp av den ukrainske hryvniaen. Hennes politikk hadde større hos bl.a. IMF, men ble kritisert av en del aktører i finandnæringen og næringslivet.Den 10. april 2017 varslet hun at hun trakk seg fra stillingen som sentralbanksjef, og hun gikk av 11. mai samme år. Hun uttalte ved sin avgang at hun anså at hennes oppgave var fullført, og at reformene var implementert. Jakiv Smolij overtok som sentralbanksjef etter Hontareva.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Valeriia Hontareva – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Valerija Oleksijivna Hontareva (ukrainsk Валерія Олексіївна Гонтарева, født 20. oktober 1964 i Dnipropetrovsk) er en ukrainsk økonom som fra 19. | 194,742 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo | 2023-02-04 | Oslo | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Opprydning 2023-02', 'Kategori:Oslo', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som har overflødige parametre', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg', 'Kategori:Vertsbyer for vinter-OL'] | Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania) (sørsamisk: Oslove) er Norges hovedstad, minste fylke i areal og mest folkerike by. Fylket og bykommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden. Oslo kommune har 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Sammen med deler av elleve nærliggende kommuner har Oslo som tettsted en befolkning på 1 064 235 per 1. januar 2022. Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Enebakk i øst, og Nordre Follo og Nesodden i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiske kjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunen Aker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby i Akershus slottslen og Akershus stiftamt, som omfattet det meste av Østlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylket Akershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn etter middelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent som Gamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen.
Oslo preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. Omkring 2⁄3 av kommunens areal utgjøres av skog, grøntområder og vann utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en befolkningstetthet på rundt 5 000 innbyggere per km² i den bebygde delen av kommunen. Den tetteste delen av byen ligger i en gryte omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo sentralstasjon ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.
Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. I kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt som Hoved-Staden.Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.
Ved oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i den selvstendige staten Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Akergårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder. Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak innvandring fra utlandet. Per 1. januar 2012 er 23 prosent av Oslos befolkning innvandrere, med norsk-svensker og norsk-pakistanere som de største minoritetsgruppene.
| Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania) (sørsamisk: Oslove) er Norges hovedstad, minste fylke i areal og mest folkerike by. Fylket og bykommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden. Oslo kommune har 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Sammen med deler av elleve nærliggende kommuner har Oslo som tettsted en befolkning på 1 064 235 per 1. januar 2022. Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Enebakk i øst, og Nordre Follo og Nesodden i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiske kjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunen Aker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby i Akershus slottslen og Akershus stiftamt, som omfattet det meste av Østlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylket Akershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn etter middelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent som Gamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen.
Oslo preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. Omkring 2⁄3 av kommunens areal utgjøres av skog, grøntområder og vann utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en befolkningstetthet på rundt 5 000 innbyggere per km² i den bebygde delen av kommunen. Den tetteste delen av byen ligger i en gryte omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo sentralstasjon ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.
Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. I kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt som Hoved-Staden.Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.
Ved oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i den selvstendige staten Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Akergårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder. Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak innvandring fra utlandet. Per 1. januar 2012 er 23 prosent av Oslos befolkning innvandrere, med norsk-svensker og norsk-pakistanere som de største minoritetsgruppene.
== Navn og etymologi ==
Navnet «Oslo» ble opprinnelig brukt om tettbebyggelsen på stedet som fra 1925 kalles Gamlebyen. I middelalderen ble navnet skrevet på norrønt blant annet Anslo, Ásló og Ósló (kjent første gang 1225). På nedertysk ble det også skrevet Anslo, trolig for å gjengi en nasal uttale. Peder Claussøn Friis skrev navnet som Opslo.Navnet har vært forklart på ulike måter gjennom tidene og navnets alder er uvisst. Peder Claussøn Friis skrev i Norriges beskrivelse, utgitt i 1613, at «Oslo» kommer av «Loens os». Forklaringen har vært skolelektyre i lang tid. To forhold skaper tvil om den drøyt fire hundre år gamle teorien: For det første er det tidligste skriftlige belegg for elvenavnet «Loen» å finne i hans egen Norriges beskrivelse fra 1613; i middelalderkildene heter elva «Oln» eller «Eln», senere «Alna» eller «Elna». For det andre er sammenstillingen av leddene ifølge språkforskerne feil. Skulle Oslo ha kommet av «Loens os» måtte byen ha hatt navnet Loaros, jevnfør Nidaros og Røros.Siste leddet i navnet tolkes vanligvis i lys av det norrøne lo i betydningen slette, engslette eller elveslette. Det som i dag er Grønland var langgrunt sumpig område og strandlinjen på stedet var flere titalls meter lenger inne. Første leddet har etter alt å dømme sammenheng med det norrøne áss i betydningen høydedrag, eller i betydningen gud. Tolkningene er dermed «åssletta» (sletta under åsen) eller «gudesletta» (gudenes slette). Den siste tolkningen begrunnes også med at å i betydningen gud hadde den urnordiske formen «*ansuR», og Oslo ble skrevet «Anslo» på eldre nedertysk og nederlandsk, og på latin «Ansloa» eller «Ansloia». Ifølge Frode Korslund er «Ósló» en yngre from av «Ásló» som tolkes som «sletta under åsen», Korslund mener sammenligning med lignende stedsnavn og topografi støtter denne tolkningen. Vokalene ó og á ble i middelalderen uttalt nokså likt, og overgangen fra Ásló til Ósló har ifølge Korslund skjedd ved vokalassimilasjon.På 1700- og 1800-tallet var den vanlige skrivemåten Opslo eller Opsloe. Barent Langenes' kart fra 1602 skriver Anslou, Janssonius' kart fra 1658 angir Obslo (i tillegg til Christiania), Baleus kart (1662) har Opslo og Sansons kart (1668) har Obslo og Anslo.En tolkning har vært «sletten ved Alna» av Alnslo, som ble til Anslo (med nasalert A) og Oslo. Denne teorien er avvist fordi Alna er et hunkjønnsnavn som ville blitt til «Alnar» eller «Alnu» i sammenstillingen. Elvenavnet Alna antas å være svært gammelt.
=== Etter 1624 ===
Etter storbrannen i 1624 og gjenoppbyggingen på vestsiden av Bjørvika fikk byen navnet Christiania etter kong Christian IV. Fra slutten av 1800-tallet ble også skrivemåten Kristiania tatt i bruk, først i statlige sammenhenger fra 1877, og i kommunale fra 1897. Det ble aldri tatt noen formell beslutning om å gå over til K, og private kunne skrive navnet på byen slik de ville. Navnet ble forkortet Chr., Chra, Chria og Xania, i tråd med at bokstaven X var mye brukt som forkortelse for «christ(i)-»/«krist(i)-», også i personnavn i kirkebøker. Oslo forble navnet på det tidligere byområdet øst for Akerselva, utenfor selve Christiania. Det grunne havneområdet utenfor ble kalt Oslobukta.Fra 1860-årene begynte enkelte fremstående kvinner og menn å bruke Oslo i stedet for Christiania, blant andre malerinnen og kvinnesaksforkjemperen Aasta Hansteen. Etter unionsoppløsningen i 1905 ble ideen om navnebytte mer aktuell. Kristianias handelsstand var negative til ideen om navnebytte, og hadde flertallet i bystyret på sin side. Den 11. juli 1924 slo Stortinget fast ved lov at Norges hovedstad skulle hete Oslo fra og med 1. januar 1925. Siden Oslo den gangen var navnet på bydelen som omfattet middelalderbyen og takmarkene – et område som tidligere lå i Aker og som havnet innenfor bygrensen ved byutvidelsene i henholdsvis 1859 og 1878 – måtte dette sognet få nytt navn. Man valgte da det uoffisielt innarbeidede navnet på det gamle Oslo, Gamlebyen.I 2009 gikk flertallet i bystyrets Kultur- og utdanningskomité inn for å kalle Oslo sentrum for Kristiania, etter forslag fra Venstre og med støtte fra byrådspartiet Høyre og ordfører Fabian Stang. Dette vakte motstand fra Høyres koalisjonspartner Fremskrittspartiet og fra deler av opposisjonen (Rødt og Arbeiderpartiet), før det kom til behandling i bystyret. Forslaget ble dermed aldri vedtatt.Oslo blir også kalt Tigerstaden. Utgangspunktet for tilnavnet er etter alt å dømme Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Siste sang» fra Digte og Sange (1870). I diktet brukes «tiger» symbolsk for et ubarmhjertig storbysamfunn (underforstått Christiania) som angriper en «landsens hest» (underforstått Bjørnson) under ovasjoner fra «folket». Diktet kårer ingen vinner, men fastslår at «kampen har ej ende». Oslo kommune brukte tiger som logo da byen feiret sitt 1000-årsjubileum i 2000, noe som fikk blandet mottagelse i Oslo.
I 2010-årene ble Oslove foreslått som et offisielt navn på sørsamisk. Navnet har vært i brukt blant sørsamer siden senest tidlig 1900-tallet, men er også inspirert av betydningen det får som teleskopord på engelsk («Oslokjærlighet»); Oslo ligger ikke selv i det sørsamiske språkområdet som har tyngdepunkt i Trøndelag og Helgeland. Blant kvener i Troms og Finnmark har Uslu vært brukt om byen.
== Historie ==
=== Tidslinje ===
Området som utgjør Oslo inngår på 800–900-tallet i Viken, den nordligste danske provinsen; kontrollen veksler senere mellom danske og norske konger, og Danmark gjør krav på området til 1241
Oslo bispesete stiftes i 1070.
Byen brannskattes av Erik Emune (dansk konge) i 1137.
Inge Krokrygg dør i kamp mot Håkon Herdebrei på isen under Ekeberg i 1161.
Bagler og birkebeiner kjemper i 1197.
Birkebeiner kjemper mot bønder fra Viken, på isen i Bjørvika i 1200.
Slaget i Oslo mellom hertug Skule og kong Håkon Håkonsson i 1240.
Akershus festning motstår Hertug Erik av Sveriges angrep i 1308.
Kongemakten i Norge blir sentralisert i Oslo fra 1314.
Akershus festning angripes av Karl Knutsson i 1449.
Kong Jakob VI av Skottland og prinsesse Anna av Danmark gifter seg i Oslo i 1589.
Oslo gjenreises vest for Akerselva etter bud fra kong Christian IV i 1624. Før bybrannen dette året lå byen øst for elva.
Etter reformering av den sivile forvaltningen under eneveldet var Christiania del av Akershus stiftamt.
Karl XII inntok byen i 1716.
Folketelling holdes for første gang i 1769, og den teller 7 469 innbyggere i byen.
Christiania ble skilt ut fra Akershus som eget amt (fylke) i 1842.
Aker herred blir innlemmet i Oslo kommune i 1948.
=== Eldste registrerte bosetning ===
De eldste registrerte spor av bosetning i Oslo-området befinner seg ved Elgsrudtjernet i Sørmarka, og er omtrent 11 000 år gamle. Ekebergområdet har også vært tett bebodd allerede i steinalderen. De eldste sporene på Ekeberg er av Riksantikvaren datert til å være omtrent 10 400 år gamle. Her er også rike forekomster av bronsealder- og jernalderminner.
=== Vikingtiden og høymiddelalderen ===
I vikingtiden var området som utgjør det moderne Oslo del av Viken, som da utgjorde den nordligste danske provinsen. Det senere Oslo lå for eksempel innenfor Harald Blåtanns danske kongedømme. Den første norske kongen til å ta kontroll over Viken, kan ha vært Olav Tryggvason (norsk konge ca. 995–1000), men danske konger fortsatte å gjøre krav på Viken til og med kong Valdemar Seier, som døde i 1241.
=== Gamle Oslo ===
Kaupstaden Oslo ble ifølge Snorres kongesaga grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde. Arkeologiske utgravninger i 1970-årene har påvist at Oslo hadde en tidlig bystruktur allerede rundt år 1000. I 1070 ble Oslo bispesete. Byens domkirke Sankt Hallvardskatedralen, ble reist på høyden ved Oslo torg på begynnelsen av 1100-tallet. Oslo skole, også kjent som Oslo katedralskole, ble grunnlagt i 1153.
Slaget i Oslo i 1240, ble kjempet av styrkene til hertug Skule mot kong Håkon Håkonssons.
I løpet av høymiddelalderen ble innbyggertallet fordoblet, anslagsvis til 3 500. I tiårene rundt år 1300 var middelalderbyen Oslo på sitt største. Håkon Magnussons, hertug over Øst-Norge mot slutten av 1200-tallet, satte i gang en rekke byggeaktiviteter, blant annet ble Mariakirken utvidet og Akershus slott og festning påbegynt. Da Håkon skulle overta kongekronen i 1299 etter broren Eirik IIs død, valgte han Oslo som kroningsby. I 1314 ble makten sentralisert til Oslo, blant annet ved at prosten i Mariakirken ble utnevnt til rikets kansler for evig tid. Den nyutnevnte rikskansleren fikk oppgaven å oppbevare kongens segl og være fremstemann i et riksråd.Det gamle Oslo ble rammet av gjentatte branner. Blant annet ble byen plyndret og brent av hertug Erik av Södermanland i 1308. Den ennå uferdige festningen stod imot beleiringen, og byen ble gjenreist på de gamle tomtene. Under svartedauden ble innbyggertallet redusert med omkring en tredjedel. I unionstiden med Danmark mistet byen sin status og stagnerte økonomisk. Reformasjonen reduserte kirkens betydning som økonomisk maktfaktor, og tapet av arbeidsplasser bidro til byens tilbakegang. Reformasjonen gjorde de fleste av byens mange kirker og klostre overflødige, og de ble derfor stående til forfall og plyndring etter bybrannene.Under den svenske beleiringen i 1567 satte borgerne selv byen i brann, for så å bygge den opp igjen. Oslo hadde dertil et velutdannet akademisk miljø tilknyttet katedralen og skolen. De såkalte Oslohumanistene var en lærd krets med en betydelig litterær produksjon. Gjennom sitt virke gjorde de Oslo til landets kulturelle sentrum mellom 1580 og 1610.
=== Christiania fra 1624 ===
Den tre dager lange bybrannen i august 1624 ble skjebnesvanger. Av byens monumentalbygg var det kun to som overlevde brannen: Hallvardskatedralen og Oslos daværende bispegård. (Oslobispen hadde i kjølvannet av reformasjonen flyttet over i det tidligere Olavsklosterets østfløy som i 1623 ble påbygd til en mer moderne bispegård). Den ødeleggende brannen førte til at byen ble nyanlagt på motsatt side av Bjørvika etter krav fra kong Christian IV. Samtidig fikk byen navnet Christiania etter kongen.
På Stortorget i Oslo står en statue av Christian IV, laget av Carl Ludvig Jacobsen.
Christiania ble reist som en befestet by omgitt av voller med bastioner og med Akershus som citadell. Reguleringsplanen etter renessansens idealer, med rette og brede gater rundt rettvinklede kvartaler, skulle hindre fremtidige branner. Det ortogonale gatenettet var opphavet til det særnorske ordet kvartal, som ikke kjennes med denne betydning i andre nordiske språk. Det opprinnelige Christiania innenfor vollene med sine fire bydeler eller kvarterer ble derfor kalt kvartalerne, inntil man på 1900-tallet begynte å bruke betegnelsen Kvadraturen om dette området.
Christian IV innførte også murtvang som brannforebyggende tiltak. Han påbød at adel og formuende borgere skulle bygge i murverk, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Bindingsverk ble den vanligste byggemåten; ved den første branntakseringen i 1766 var ca. 50 % av forhusene oppført i bindingsverk. Men mange trosset murtvangen og bygget hus av lafteverk. Det ble motstrebende godtatt av myndighetene, og fra 1657 ble det tillatt å bygge laftehus i de nye kvartalene på oppfylt strandgrunn i Bjørvika. Etter en stor bybrann som i 1686 raserte kvartalene vest for Christiania torv ble de fleste husene gjenreist i lafteverk, og først etter neste storbrann i 1708 ble murtvangen gjennomført. Laftehusene utgjorde i 1766 ca. 30 % av bebyggelsen og murhusene bare 20 % .
Rundt byen vest for Akerselva fikk innbyggerne et 4,5 kvadratkilometer stort område som bymark, felles mark til bruk som beite og til dyrking, og der hver eiendom i byen kunne få et stykke å gjerde inn som egen løkke. Både på bymarken og øst for Akerselva oppsto mer selvgrodde forsteder, hvor mange arbeidsfolk slo seg ned i rimeligere trehus, men uten rett til å drive egen næring. Etter brannen i 1686 ble vollene rundt byen nedlagt og byens nye domkirke reist utenfor. I 1736 ble torghandelen flyttet etter Domkirken, til det nåværende Stortorget. Forstadsbebyggelsen begynte nå å ekspandere nordover. 1700-årene ble en økonomisk oppgangstid med betydelig vekst i skipsfart og trelasteksport, og folketallet økte mot slutten av unionstiden.
Middelalderens byråd som besto av borgermester og rådmenn ble i 1661 omdannet til eneveldets bystyringsorgan, magistraten, et kollegium av kongens embetsmenn. Borgerinnflytelsen skjedde gjennom et svakt byting og fra 1730 «de tolv eligerede menn», et valgt organ med en viss innflytelse på bystyringen.
I enevoldstiden besto oppfatningen av Christiania som hovedstad for Norge, selv om byen etter hvert mistet sin særstilling. Rådstueskriver Kastberg fra Trondheim beskrev i 1686 Christiania som landets hovedstad når det gjaldt politikk og rettsvesen, mens Bergen var landets hovedstad med hensyn til handel. Bergen var også en langt større by. Mellom 1625 og 1644 ble det avholdt ellevere herredager i Norge, halvparten av disse på Akershus, fire i Bergen og en i Trondheim. Stenderforsamlingene som ble avholdt på Akershus ble avskaffet i enevoldstiden. Saker som gjaldt mineralutvinning ble avgjort ved bergamtet på Kongsberg.
=== Hovedstaden Christiania ===
Da Norge ble skilt fra Danmark i 1814, ble Christiania hovedstad i den selvstendige staten Norge. Ved riksforsamlingen på Eidsvoll ble det ikke uttrykkelig fastsatt hvor landets hovedstad skulle være. Nicolai Wergelands forslag nevnte at Stortinget skulle ha sine møter i Christiania og underforstått at dette var hovedstaden. Mangelen på videre diskusjon tyder på at det for forsamlingen på Eidsvoll var selvsagt at Christiania var eller skulle være hovedstad. Christiania var på den tiden ikke en storby, den var på størrelse med Trondheim og halvparten så stor som Bergen. Drammen var landets største eksporthavn, Bergen var generelt den viktigste handelsbyen og Trondheim var det tradisjonelle kirkelig sentrum. Christian Fredrik selv anså Bergen som det meste passende møtested for Stortinget.Før riksforsamlingen på Eidsvoll snakket man om flere hovedsteder i Norge, stiftshovedstedene Christiania, Kristiansand, Bergen og Trondheim som var hovedbyene i hver landsdel og hvert bispedømme. Ifølge historiker Jacob Maliks innebar grunnloven en sentralisert enhetsstat der makten ble samlet i Christiania. Før 1814 var det til dels ulik lovgivning for stiftamtene, militæret var i organisert omkring stiftshovedstedene, og der var også forvaltningen av offentlige finanser som fikk tilsyn direkte fra København. Fra stiftoverretten kunne det ankes direkte til Høiesterett i København. Med unntak av Zahlkassen ble ingen sentrale institusjoner i Norge opprettet før 1814. Da det ble fremmet ønske om eget universitet i Norge var Kristiansand, Kongsberg (der Bergseminaret allerede var), Kristiania og Hamar aktuelle. Stattholderembetet ble nedlagt i 1771. Ifølge Knut Mykland hadde Norge ved inngangen til 1800-tallet ikke en egen sentraladministrasjon. Stiftamtene var den viktigste administrative funksjonen og disse regionene var relativt avsondret fra hverandre.I 1800 var København Norges hovedstad, men Christiania og Bergen var større enn noen danske provinsbyer. Medregnet forstedene hadde Christiania vel 12 000 innbyggere i 1814, mens Bergen hadde 17 000, og København til sammenligning over 100 000 innbyggere. De neste byene i selve Danmark var Helsingør, Odense, Ålborg, Randers og Århus med hver 5 000–6 000 innbyggere, og i hertugdømmene Flensborg med 13 000, Altona med 23 000, Kiel og Rendsborg med hver 7 000 og Glückstadt med 5 000.
Under Napoleonskrigene fra 1807 ble sjøveien mellom Norge og Danmark utrygg. For å ivareta styringen av Norge i kongens sted ble en regjeringskommisjon og en del andre offentlige organer satt opp i Christiania under ledelse av prins Christian August. Herman Wedel-Jarlsberg og Enevold Falsen kom også inn i kommisjonen. Riksforsamlingen bestemte at stortinget skulle møtes i rikets hovedstad, uten å angi navnet på byen. Nicolai Wergeland foreslo «Christiania Bye» i stedet for Rigets Hovedstad i § 68.Statsadministrasjonen og de nasjonale institusjonene som ble etablert skapte forutsetningene for ny vekst. Offentlige tjenestemenn med god kjøpekraft og oppbygging av nasjonale institusjoner med sine bygninger stimulerte etterspørselen. En enda sterkere vekstfaktor var industrialiseringen som for alvor skjøt fart etter 1840. 1800-tallet ble en tid med sterk ekspansjon for byen, og mange offentlige bygninger ble reist – Slottet, Universitetsbygningene, Stortingsbygningen, Nationaltheatret og mange flere. De offentlige bygningene vest for Kvadraturen ble oppført på tomter i den nye bydelen som ble planlagt av Slottets arkitekt Linstow i 1838, med Karl Johans gate som hovedakse. Kvartalene her trakk til seg bedrestilte lag av befolkningen som bosatte seg i leiegårder og senere også i villastrøk som Homansbyen. Hovedtyngden av industriutbyggingen foregikk samtidig langs Akerselva på østsiden av byen, og arbeiderne slo seg ned så nær fabrikkene som mulig. Dette førte til det sosiale skillet mellom østkant og vestkant som siden har kjennetegnet byen. På slutten av 1830-årene passerte Christiania Bergen som landets største by. I 1840-årene var omkring halvparten av Christianias befolkning knyttet til funksjonen som hovedstad, inkludert de mange byggearbeidene som hovedstadsfunksjonen medførte.I andre halvdel av 1800-tallet vokste nye bydeler frem for å gi husrom til innflytterne som skulle bemanne de nye fabrikkene. 1. januar 1859 ble Bymarken og en del av Aker kommune med 9 551 innbyggere innlemmet i Christiania. 1. januar 1878 ble ytterligere deler av Aker (med 18 970 innbyggere) overført til hovedstaden. Bakgrunnen for disse byutvidelsene var at man ønsket å få regulert de sosiale og bygningsmessige forholdene i forstedene og innføre murtvang for å redusere brannfaren. I 1880- og 1890-årene var det høykonjunktur med en etter hvert hektisk byggeaktivitet, hvor mye av det som i dag kalles murbyen med leiegårder ble reist. Etter krakket i 1899 falt byggeaktiviteten sterkt, og fra 1905 ble det nesten stillstand frem til 1910/1911, da kommunen begynte å engasjere seg i boligbyggingen.
=== Storbyen Oslo ===
Veksten fortsatte i noe langsommere tempo gjennom 1900-tallet. En storstilt reguleringsplan fra 1930-årene for Etterstad var delvis virkeliggjort, men arbeidet ble stoppet av krigen. Området ble overført fra Aker til Oslo i 1946 i forbindelse med utbygging etter ny plan. I 1948 økte arealet og folketallet betydelig da de resterende delene av Aker kommune i Akershus ble innlemmet i hovedstaden. Aker kommune var da 27 ganger større enn Oslo i geografisk utstrekning og hadde rundt 133 000 innbyggere. Byens nye rådhus sto ferdig i 1950 etter å ha vært under bygging siden 1931.
I 1950-årene ble det gjennomført en storstilt utbygging av drabantbyer i det tidligere Østre Aker for å løse boligmangelen i Oslo. Grefsen og Kjelsås ble også bygget ut, i det vesentligste med villaer og tomannsboliger. Drabantbyene rundt Østensjøvannet hadde hatt bytrikkforbindelse med byen siden mellomkrigstiden, men denne ble vesentlig opprustet da T-banen ble åpnet i 1966 og knyttet også Groruddalen til byens sentrum. De vestlige og østlige banene ble knyttet sammen i 1993 med Fellestunnelen.Byens 1000-årsjubileum ble feiret i 2000, bare 50 år etter byens 900-årsjubileum. Dette ble begrunnet med at nyere arkeologiske utgravninger påviste at Oslo hadde en bystruktur allerede rundt år 1000; Kulturhistorisk museum uttalte i 2011 at «den eldste bymessige bebyggelsen som hittil er blitt utgravd i Gamlebyen går tilbake til ca. 1025».Det tidligere 900-årsjubileet ble begrunnet med at Snorre i Heimskringla forteller at Oslo ble grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde.
== Naturgitte forhold ==
=== Geologi ===
Oslo danner en forsenkning i terrenget, Oslogryta, som ble dannet etter den geologiske tidsperioden perm. Nedsynkingen medførte at eldre bergarter ble bevart, og vulkansk aktivitet ga karakteristiske syenitter og rombeporfyrer.
De sentrale delene av Oslo ligger på et underlag av skifer og knollekalk. Sistnevnte danner rygger i bylandskapet, slik som St. Hanshaugen, mens skiferen ligger i senkningene mellom ryggene. Under dette finnes alunskifer, som også inneholder noe uran. Alunskiferen skaper problemer, da den kan ese ut og skade infrastruktur og bygningsfundamenter. Øst for sentrum ligger Ekeberg med 1–2 milliarder år gammelt grunnfjell – gneiser og granitter fra prekambriumtiden. Nord for sentrum ligger åser som Grefsenåsen, Holmenkollen og Tryvannshøyden; disse består i all hovedsak av magmatiske bergarter. Her finnes blant annet den kjente nordmarkitten, brukt blant annet i Stortingsløvene.Isen smeltet og trakk seg tilbake fra Oslogryta for omkring 9 000 år siden. Alt land i Oslo som nå ligger lavere enn 210 meter over havet lå den gang under havoverflaten. Isen førte med seg store mengder sand, som i dag ligger som rygger i landskapet, blant annet på Linderud og ved vannene i Nordmarka. Flere av slettene i byen, blant annet ved Ullevaal Stadion og på Majorstuen, var tidligere fast leirbunn i sjøen som oppsto da Oslofeltet sank ned i permtiden. I disse områdene siver saltvann fortsatt bort, noe som gjør at leiren kan forandre karakter og rase ut. Dette vanskeliggjør blant annet bolig- og T-banebygging.
=== Klima ===
Oslo har et fuktig kontinentalt klima med fire klart definerte årstider. Somrene i Oslo er som regel varme med temperaturer på 20–23 °C på dagtid og 12–15 °C på natten. Oslo har landets varmeste gjennomsnittlige sommertemperatur i perioden juni til august, og maksimumstemperaturer på over 25 °C er svært vanlig i sommermånedene. Vintrene er som regel kjølige med en middeltemperatur på –2 °C i januar, men er betydelig mildere enn lenger inn i landet. Årsaken til det gunstige klimaet er byens geografiske plassering, skjermet av åser på alle kanter, samt fjordens modererende effekt. Dette gir innslag av både innlands- og kystklima. Grunnet sin nordlige beliggenhet har Oslo om lag 18 timer med solskinn i månedsskiftet juni/juli, men bare 6 timer i slutten av desember. Årsnedbøren i Oslo (Blindern) er 763 mm fordelt på 166 nedbørdøgn, der vintrene er noe tørrere enn somrene. Snøfall fordeler seg jevnt utover vintermånedene, og i gjennomsnitt er det mer enn 25 cm snø i 30 dager hvert år. Oslo har snaut 1 700 soltimer årlig.Den høyeste temperaturen målt i Oslo er 35,0 °C 21. juli 1901 på Observatoriet. Dette er samtidig også norgesrekord for høyeste temperatur i juli. Siden 1937 er værobservasjonene for Oslo foretatt på universitetsområdet på Blindern. Den høyeste temperaturen målt på Blindern er 34,6 grader 27. juli 2018. Den laveste temperaturen målt i Oslo by er –26,0 grader på Blindern 3. januar og 19. januar 1941.
Temperaturnivået har tendert til å være noe høyere de seneste år, særlig i vintermånedene. Ser man på gjennomsnittet for årene 1991–2020 har middeltemperaturene for januar og juli økt sammenlignet med den forrige normalperioden (1961–1990). Middeltemperaturen er på 7 grader i den nye normalen (1991–2020), opp fra 5,6 i perioden 1961–1990.
=== Geografi ===
Oslos fastland og øyer utgjør 454 km2 og det er 27 km2 innsjøoverflate i kommunen. Skog dekker 289 km2 og dyrket mark 8 km2. Til Oslo hører også 27 km2 av Oslofjorden.Oslo har ut fra sin geografiske beliggenhet innerst i Oslofjorden vært et naturlig knutepunkt mellom sjøen, de store landområdene nord for byen og landeveien sørfra over Ekeberg. Både fjorden og åsene omkring er populære mål for friluftsliv og rekreasjon. I nord er Nordmarka et område av skog og vann, der særlig Bogstadvannet, Sognsvann og Maridalsvannet er kjent for utenomverdenen. Østmarka avgrenser byen mot øst, og er samtidig et viktig rekreasjonsområde for befolkningen i de østlige bydelene. Høyeste punkt i Oslo kommune er Kjerkeberget, 629 moh. Dette er for øvrig også Oslos nordligste punkt.
Byen er delt opp av en rekke elver som renner fra Marka ut i fjorden. Oslos opprinnelige byelv Alna (Loelva), er omtalt i sagaer og andre middelalderkilder. Alna definerte det gamle Oslos østgrense mot takmarkene frem til slutten av 1200-tallet, da man utvidet bybebyggelsen over på østsiden av Alna. Oslos første teglverk ble anlagt rundt 1290 ved Alnaэelvas utløp. På 1200-tallet var det også møllebruk i tilknytning til fossene på Kværner. På 1500-tallet kom oppgangssaga. På 1700-tallet var det hele 10 sagbruk oppover Alna. Alna er i dag et satsingsområdet for gjenåpning i og med Kommunedelplan for Alna miljøpark.
Akerselva (også kjent under navnet Frysja) regnes i dag som byelva der den flyter drøyt 8 kilometer fra Maridalsvannet til Bjørvika. Det meste av Akerselva er i dag oppe i dagen, og det arbeides med gjenåpning av det nedre strekket mellom Vaterland og Bjørvika. Akerselvas tallrike fosser har betydd mye for byens industrielle utvikling. I dag er rekreasjonsverdien den største verdien ved elva.
Andre viktige elver er Lysakerelva, Ljanselva og Hovinbekken. Dessuten finnes en rekke bekker som nå i lange partier går under jorda. For flere av disse foreligger det planer om å åpne deler av de gamle bekkeløpene. Også i Oslomarka renner et stort antall elver og bekker. Nordmarksvassdraget er forløperen til Akerselva ovenfor Maridalsvannet, mens Sørkedalselva er en forløper til Lysakerelva ovenfor Bogstadvannet.
=== Plante- og dyreliv ===
Oslo har, i norsk målestokk, et svært rikt planteliv. Det er fire hovedårsaker til dette. For det første er klimaet gunstig og byen er nordgrense for en del varmekjære planter. For det andre er geologien variert med surt grunnfjell, syenitt og alunskifer, og mye basisk kalkstein og leirstein. Dette gir flere slags vekstforhold. For det tredje har innførsel av nyttevekster i middelalderen og senere til Botanisk hage gitt spredning av eksotiske arter, spesielt i de indre, østlige bydeler. Og endelig har den livlige skipsfarten gitt spredning av ballastplanter fra fjerne strøk.
Oslo er blant de nordligste steder for bøk, og det er edelløvskog for eksempel på Ola Narr og på Bogstad. Oslos fylkesblomst, bakkekløver, er en varmekjær art som trolig kom i varmeperioden i bronsealderen og bare etterlot én bestand – på Hovedøya. Munker og nonner etterlot hunderot, skvallerkål, legepestrot, kattemynte og bulmeurt. Senere, sjeldne, søreuropeiske arter inkluderer klistersvineblom, lodnefiol, taggsalat og smaltimotei. Kalkfjellet gir grobunn for sjeldne arter som markmalurt, piggeple, hunderot, ekte malurt, byreseda og smørbukk, og unike Oslo-arter som hjorterot og oslosildre, som nå er på retur. Langs havneanlegg forekommer hirse og villdurra en sjelden gang. Byens elver fører til at skogsarter som vasshøymol, sverdlilje, skogsivaks og brunrot kan trives, og langs Akerselva alene finnes over 200 plantearter. I Botanisk hage er en representativ Oslo-flora bygget opp på den såkalte «Osloryggen».
Dyre- og fuglelivet er rikest langs Lysakerelva og Akerselva, i tillegg til Nordmarkas bestander med elg og rådyr. Tettbebyggelsen skjuler grevling, ekorn, piggsvin og streifende rødrev. Elvene har bever, fossekall og langt sjeldnere grønnspett, og mange slags insekter som bidrar til å pollinere unike planteslag. Noen ganger observeres sel i fjorden.
== Bylandskap ==
=== Indre og ytre by, østkant og vestkant ===
Av Oslo kommunes areal på 454 kvadratkilometer utgjør området med bybebyggelse, kalt byggesonen, 147 kvadratkilometer, mens øyene og Marka dekker resten.
Byggesonen er delt i indre og ytre by. Indre by, sentrum og den tette bybebyggelsen i et to til fire kilometers belte med boligstrøk rundt sentrum, utgjør i areal 16–17 000 dekar og har cirka 190 000 beboere. Bybildet preges av gater, plasser, parker og kvartaler med bygårder. Befolkningstettheten er om lag tre ganger så høy som i ytre by. Sentrum er området på begge sider av Karl Johans gate, der forretninger, kontorer og offentlige bygninger dominerer. Resten av byggesonen er ytre by med for det meste frittliggende bygninger i drabantbyer, villastrøk og næringsområder.
Siden slutten av 1800-tallet har byen vært delt i østkant og vestkant, som er en økonomisk og sosial todeling som fremdeles gir seg uttrykk i forskjeller i inntekt, utdanning, levealder m.m. mellom den mer velstående tredelen av befolkningen på vestkanten, og folk på østkanten. Både indre og ytre by er delt i øst og vest (indre øst, indre vest, ytre vest). Ytre øst, der det bor mer enn 250 000, består av Groruddalen mot nordøst og mot sørøst bydelene Østensjø, Søndre Nordstrand, og Nordstrand (med strøkene Nordstrand, Bekkelaget, Ljan og flere som utgjør unntaket fra det økonomiske øst-vestskillet).
=== Strøk og nabolag ===
==== Oslo sentrum ====
Oslo sentrum strekker seg fra Slottet og Slottsparken i vest til Oslo sentralstasjon og Vaterland i øst. Her ligger det Christiania som ble reist etter bybrannen i 1624, som nå kalles Kvadraturen. Sør for Kvadraturen ligger Akershus festning, et festningsverk som har sin opprinnelse fra slutten av 1200-tallet under hertug Håkon Magnusson (fra 1299 kong Håkon V).
Oslos hovedgate, Karl Johans gate, går i retning sørøst-nordvest gjennom sentrum. Langs Karl Johans gate finnes flere av hovedstadens mest kjente bygninger, blant andre Oslo domkirke, Stortingsbygningen, Grand Hotel, de gamle universitetsbygningene og Nationaltheatret. Like sør for Karl Johan finnes Oslo rådhus, oppført 1931–50 og innviet i forbindelse med feiringen av byens 900-årsjubileum. Nord for Karl Johan ligger blant annet Tullinløkka med sine muséer. Sentrums østlige deler, Vaterland, ble revet omtrent i sin helhet fra slutten av 1950-årene. Området er i dag bebygd med høyhusene Postgirobygget og Oslo Plaza, flerfunksjonsarenaen Oslo Spektrum og kjøpesentre som Oslo City og Byporten.
==== Indre vest ====
Vest og sørvest for slottet ligger byens ambassadestrøk. Dette strekker seg gjennom bydel Frogner og strøk som Skillebekk, Skarpsno, Frogner og mot den tidligere bygrensen mot Skøyen. Størstedelen av bydelen består av klassiske leiegårder med store leiligheter, hvorav Gimle er regnet som de mest eksklusive. Deler av området har også strøk med store villaer i mur og tre, blant annet den historiske villaforstaden Homansbyen. Denne og det senere villastrøket Gimle er regulert til bevaringsområde. Andre nabolag i området er Uranienborg og Briskeby, og dessuten Majorstuen med handlegata Bogstadveien som er blant landets dyreste når det gjelder utleiepriser for forretningslokaler.Området St. Hanshaugen har fått sitt navn fra parken med samme navn som ligger nord/nordøst for Slottet. Området består i stor grad av leiegårder. Bislett og Bislett stadion ligger vest i bydelen, og lenger øst ligger Gamle Aker kirke, Oslos eldste bygning. NRKs hovedkvarter ligger på Marienlyst. Lovisenberg og Ullevål sykehus ligger også i bydelen. I de mer sentrumsnære delene av bydelen ligger arbeiderbevegelsens bastion Youngstorget og Hammersborg med sine mange kirker. Lenger nord ligger strøket Ila.
==== Ytre vest ====
Bydel Ullern er i hovedsak preget av villabebyggelse og danner den sørvestre delen av Oslo med grense mot Bærum. Denne grensen går langs Lysakerelva. Andre strøk i området er Montebello, Bestum og Lilleaker. Ved fjorden ligger halvøya Bygdøy med blant annet Kongsgården, Oscarshall og Folkemuseet. Bygdøy hører administrativt til Bydel Frogner. Bydelsadministrasjonen for Bydel Ullern ligger på søndre Huseby (Montebello/Smestad).
Bydel Vestre Aker er også i stor grad preget av villabebyggelse og strekker seg nordover til Nordmarka. Røa, Vinderen, Slemdal og Holmenkollen er blant områdene som ligger i denne bydelen, i tillegg til vestkantens eneste drabantby, Hovseter. Et av Oslos mest kjente landemerker, Holmenkollbakken, assosieres med Vestre Aker, men ligger strengt tatt i Nordmarka rett innenfor markagrensa. Tryvannstårnet og Bogstad gård er også kjente steder i området, begge rett innenfor markagrensen. Bogstad ligger ved inngangen til Sørkedalen, som danner det nordvestre hjørnet av Oslo. På jordene til Bogstad gård ligger også Oslo Golfklubb og Bogstad Camping. Bydelsadministrasjonen for Bydel Vestre Aker ligger på nordre Huseby (ved gardeleiren).
==== Oslo nord ====
Oslos nordlige del er samlet i Bydel Nordre Aker. Vest i bydelen ligger Universitetet på Blindern, med Rikshospitalet på Gaustad like i nærheten. Øst for Universitetet ligger det nå dyre boligstrøket Ullevål Hageby, opprinnelig reist som «hus for småkårsfolk», og ved Sognsveien ligger Ullevaal Stadion. Nord for Ring 3 ligger Sogn studentby, bygget som deltakerlandsby til OL i 1952.I de sentrale delene ligger boligområdene Tåsen, Berg, Korsvoll og Nordberg. Mot Akerselva ligger Nydalen, et tidligere industriområde som nå har en av Norges største tettheter for IT-virksomheter og også huser Handelshøyskolen BI. Øst for elva ligger Disen, Kjelsås og Grefsen, opprinnelig arbeiderklassestrøk som nå i lang tid har vært regnet som meget attraktive boligstrøk.Oslo nord grenser til Nordmarka, med mange innfallsporter for friluftsliv. Det populære badevannet Sognsvann ligger like over markagrensen fra Kringsjå, ikke langt unna Kringsjå studentby. Noe lenger øst er Kjelsås innfallsporten til Maridalen, der Maridalsvannet fungerer som kilde til drikkevann for 90 % av byen.I Maridalen er det flere mindre grender, som Sandermosen, Snippen og Movatn, som alle har stasjoner til Gjøvikbanen.
==== Groruddalen ====
Mal:Utdyepnde
Oslos nordøstlige bydeler består av drabantbyer utbygget etter andre verdenskrig, og omtales gjerne bare som Groruddalen. Groruddalen består i hovedsak av industriområder i dalbunnen og boligstrøk i åssidene.
Området består av de administrative bydelene Bjerke, Alna, Grorud og Stovner. Groruddalen dekkes av 3 hovedveier som kommer inn fra nord til Oslo. I vest går Trondheimsveien (riksvei 4) som går fra Sinsenkrysset nordøstover forbi blant annet Grorud og Stovner. Litt lenger øst går Østre Aker vei (riksvei 163) fra Økern forbi Veitvet til Lørenskogveien og E6 i Lørenskog. Litt øst for denne kommer E6 fra Ring 3 og svinger nordover dalen fra Ulven og passerer Alnabru, Furuset og Kalbakken på sin vei til Lørenskog i Akershus. Dagens E6 erstattet Strømsveien som innfartsvei til Oslo. Strømsveien snegler seg rundt E6 og har felles trasé nord ved grensen. Kollektivtilbudet i dalen består av buss, T-bane og tog. Til vest i dalen går Grorudbanen til Vestli, mens i øst går Furusetbanen til Ellingsrudåsen. Nede i dalen går jernbanens hovedbane.
Vest i Groruddalen ligger Bydel Bjerke. Boligbebyggelsen i bydelen ligger i hovedsak langs Trondheimsveien. Langs Østre Aker veis søndre del er det industri- og næringsvirksomhet. Aker universitetssykehus og Bjerke Travbane ligger i bydelen. Krigsskolen ligger i nord, mot Lillomarka.
Bydel Grorud ligger i det nordøstre hjørnet av Groruddalen. Grorud gård som har gitt navn til bydelen ligger langs riksvei 4. Bydelen består av områder som Ammerud, Grorud, Kalbakken, Rødtvet, Nordtvet og Romsås. Mange av disse områdene forbindes ofte med store områder med blokkbebyggelse, men de har også en betydelig småhusbebyggelse. Bydelen grenser til Lillomarka.
Oslos østligste bydel er Bydel Stovner. Mye av bydelen domineres av blokkbebyggelse fra 1960- og 70-årene; dette gjelder blant annet områdene Fossum, Rommen, Vestli og Tokerud. Lenger sør i bydelen ligger områder som Gamle Stovner, Høybråten og Haugenstua; disse ble utparsellert fra ca. 1910 og består i større grad av eldre villabebyggelse. Bydelen ligger tett inntil Gjelleråsmarka.
På sørsiden av Groruddalen ligger Bydel Alna. Denne betjenes av Furusetbanen, og her ligger strøk som Tveita, Haugerud, Lindeberg, Furuset og Ellingsrud. Bydelen har fått sitt navn fra Alna gård som sannsynligvis har fått navn fra Alnaelva som renner gjennom området. Alna har også en av Oslos større godsterminaler, samt kjøpesentre som Alna Senter og IKEA på Furuset.
==== Indre øst ====
Som indre øst regnes vanligvis de administrative bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene. Bydel Gamle Oslo har sitt navn etter Gamlebyen, som var stedet der det opprinnelige Oslo lå i middelalderen. Etter at byen ble flyttet til motsatt side av Bjørvika under navnet Christiania, fortsatte imidlertid enkelte å bo i Gamlebyen, spesielt rundt Oslo Hospital. Området ble igjen innlemmet i byen i 1859. I Gamle Oslo ligger også den gamle forstaden Grønland og deler av Tøyen, kjent som multikulturelle bydeler, selv om områdene i dag opplever synkende andel innvandrere. Lenger øst ligger blant annet Enerhaugen, Jordal, Vålerenga, Ensjø og Helsfyr.
Den administrative bydelen Grünerløkka har fått navn etter strøket Grünerløkka. Dette gamle arbeiderklassestrøket ble gentrifisert tidlig i 1990-årene og har utviklet seg til å bli et «hipt» strøk med mange kafeer. Grünerløkka er også kjent for sitt pulserende kulturliv, med blant annet steder som Parkteatret og Blå. Øst for den egentlige Grünerløkka ligger gamle industristrøk som Sofienberg og Dælenenga, og Rodeløkka med sin bevaringsverdige trehusbebyggelse. Enda lenger øst ligger nabolag som Hasle og Carl Berner.
Nord for Grünerløkka ligger flere tradisjonsrike arbeiderklassestrøk. Øst for Akerselva ligger Torshov, skildret i Oskar Braatens fortellinger og skuespill. Like over elva ligger Sagene, som helt siden sagbruksdriften på 1500-tallet har vært knyttet til industri. I grenselandet mellom Sagene og Torshov lå blant annet Myrens Verksted, med fabrikklokaler nå tatt i bruk av NRK Østlandssendingen. Nord for Torshov og Sagene ligger henholdsvis Sandaker og Bjølsen.
==== Sørøst ====
I bydel Nordstrand i Oslo sørøst ligger åsen Ekeberg, der Norway Cup arrangeres på Ekebergsletta hver sommer. Områdene rundt, som Bekkelaget og Nordstrand, preges av velstående villabebyggelse og kalles ofte «østkantens vestkant». Området ble bygget ut i mellomkrigstiden etter at Ekebergbanen gjorde det mulig å pendle inn til byen. Lenger sør i bydelen ligger Ljan og Ljabru. Øst for disse ligger Karlsrud og Lambertseter, landets første drabantby, bygget ut av OBOS fra 1951.
Øst for høyderyggen med Lambertseter og Karlsrud ligger bydel Østensjø. Denne bydelen har fått navn etter Østensjøvannet, som danner et naturlig midtpunkt i området. Vest for vannet ligger Abildsø, Ryen og Manglerud, og i nord Høyenhall, Bryn og Godlia. Øst for Østensjøvannet ligger drabantbyene Oppsal, Bøler og Bogerud i rolige omgivelser ved inngangen til Østmarka. Med unntak av en god del eldre villabebyggelse enkelte steder ble alle disse områdene bygget ut i stor skala i etterkrigstiden, og preges av en god blanding av rekkehus og blokkbebyggelse.
Oslos sørligste og største bydel er Søndre Nordstrand, som strekker seg mellom fjorden og Østmarka. Dette er også den nyeste delen av Oslo. Utbyggingen av området startet i 1980-årene, med nye nabolag som Mortensrud, Lofsrud, Holmlia, Prinsdal og Bjørndal. Bydelen er det området i Oslo som har de største arealene som fremdeles er tilgjengelig for ytterligere ekspansjon. Bydel Søndre Nordstrand har også betydelige friarealer, blant annet det populære badestedet Hvervenbukta. Bydelen huser også Grønmo Golfklubb og Klemetsrud energigjenvinningsanlegg.
=== Parker og grøntområder ===
Oslo er en grønn by. Byens lave tetthet er utnyttet til treplanting i gatene, forhager, og små grøntanlegg der anledningen byr seg. Et nett av turveier binder parkene sammen og knytter byen til marka.
Fra byens vekst skjøt fart tidlig på 1800-tallet ble det etablert parker, fra 1860-årene tok kommunen ansvaret, og i indre by finnes i dag mer enn 50 parker. Østkanten har vært politisk prioritert ved nyanlegg fra slutten av 1800-tallet og har mange store parker, mens deler av den tette byen på vestkanten har mindre god parkdekning. Av byens befolkning er det vel 5 % som ikke har et grønt område innen 300 meter fra bolig.
Ytre by er kjent for villaområder med hager, og for drabantbyer med god dekning av grøntområder og turveier og unik nærhet til marka, det store skogområdet som omkranser Oslo. Akerselvas bredder er siden 1915 opparbeidet som et sammenhengende belte med park og turveier. Halvøya Bygdøy og noen av øyene nærmest sentrum er offentlig tilgjengelige og tilbyr parkskog og badeplasser. Fjordbyen, som skal erstatte havneanlegg langs sjøkanten i de mest sentrale byområdene, vil gi enda bedre tilgang til fjorden, blant annet gjennom en sammenhengende havnepromenade.
== Kultur og underholdning ==
=== Turisme ===
En rekke av Norges mest populære turistmål ligger i Oslo. Innovasjon Norge regner Frognerparken som Norges mest populære attraksjon, og anslår at anlegget har mer enn én million årlige besøkende. Likevel er ikke Frognerparken med på Innovasjon Norges liste over de 50 mest besøkte attraksjonene i Norge, da besøkstallene er usikre. Den ordinære topp 50-listen toppes av Holmenkollen og Skimuseet, som hadde 686 857 besøkende i 2006. Holmenkollbakken var en av de mest kjente hoppbakkene i verden og et landemerke i Oslo, før den ble revet høsten 2008 for å gjenoppstå før Ski-VM 2011.
På niendeplass er Vikingskipshuset på Bygdøy, med 314 560 besøkende. Dette museet rommer arkeologiske skipsfunn fra Vikingtiden, Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet, og gjenstander funnet ved utgravningen av dem. På tolvteplass er Nasjonalgalleriet, et kunstmuseum med en særlig god samling av norsk nasjonalromantikks malerkunst og av Edvard Munchs bilder. På henholdsvis syttendeplass og tyvendeplass følger Frammuseet og Kon-Tiki Museet [sic], som sammen med Norsk Maritimt Museum utgjør de tre kjente museene på Bygdøynes.
På 23.-plass ligger Norsk Folkemuseum, landets største kulturhistoriske museum, og det eneste som har landsdekkende samlinger fra 1500-tallet og til i dag. På 24.-plass ligger Akershus slott og festning, en middelaldersk kongeborg og renessanseslott omgitt av en bastionfestning. I tillegg er fornøyelsesparken Tusenfryd med på listen på en fjerdeplass med 501 235 besøkende, selv om denne ligger like utenfor bygrensen i Ås kommune.Tall fra 1999 viser at Oslo har 7,7 millioner overnattinger og over 700 000 dagsbesøkende, noe som skaper en omsetning på om lag 10 milliarder koner. De besøkendes forbruk skaper ca. 12 000 arbeidsplasser, noe som tilsvarer 4,3 % av sysselsettingen i privat sektor i Oslo. I 2012 mottok Oslo 166 cruiseskip med omkring 300 000 passasjerer på dagsbesøk (i 2013 var det 159 anløp), dette gjør Oslo til landets tredje største cruisehavn bak Bergen og Geiranger.
=== Kulturvern ===
Etter kulturminneloven er kulturminner fra oldtiden og middelalderen (inntil år 1537), samt stående bygg fra før 1650, automatisk fredet. I Oslo gjelder dette en stor mengde helleristninger, gravhauger, rester av gruver og veifar, bygningsruiner og liknende både i byen og i Marka. Av hele bygninger finnes Gamle Aker kirke, deler av Akershus slott og festning, de eldste bygningene i Kvadraturen og en del hus fra andre kanter av landet som er flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Noen av dagens hus står på kjellere som er fredet etter denne bestemmelsen.
Hele den såkalte murbyen, det vil si bybebyggelsen oppført før Kristianiakrakket i 1899, er av kommunen regulert til bevaring. I tillegg er flere bygninger og fasader i Oslo fredet av Riksantikvaren. Disse, og en rekke andre bygninger, er oppført på Byantikvarens gule liste. Oppføringene på den gule listen er kategorisert etter 3 kriterier: fredet, vernet (spesialområde), og bevaringsverdig. Dette gir uttrykk for hvor sterkt de er beskyttet. Fredet er kategorien som gir det sterkeste vernet. Fredning vedtas i henhold til kulturminneloven av staten ved Riksantikvaren. Kategorien vernet omfatter områder og bygninger som kommunen har regulert til spesialområde for bevaring i henhold til plan- og bygningslovens § 25.6. Bevaringsverdig er kategorien av objekter som kulturvernmyndighetene og plan- og bygningsetaten kan ta særskilte hensyn til, idet de betraktes som verneverdige uten at det er fattet noe formelt vedtak etter §§ 74.2 og 92 i plan- og bygningsloven. Per mai 2009 er det 11 722 objekter på den gule listen.Akershus festning står oppført med 54 objekter på den gule listen. De fleste ble betraktet som fredet ifølge et statlig direktiv av 1934, men en del objekter er listeført så sent som 14. april 2004. I 2006 ble femten kvartaler på Grünerløkka områdefredet under betegnelsen Birkelunden kulturmiljø. Dette var det første bykulturmiljøet i Norge som fikk slikt vern.
Eksempler på fasade- eller skjermbevaring er Paleet shoppingsenter på Karl Johans gate 37–43. Ved fornyelsen som ble fullført i 1990 ble fasadene mot Karl Johans gate bevart eller gjenreist som kopier, mens hele innmaten i bygningene ble revet og gjenreist med moderne konstruksjoner. Det samme har skjedd med «Gyldendalhuset» på Sehesteds gate 4, hvor arkitekt Sverre Fehn står for nybygget fra 2007 bak de gamle fasadene.
En del bygninger er flyttet til Folkemuseet. Flere mindre bolighus i lafteverk eller bindingsverk kommer fra forstedene Enerhaugen, Vaterland, Vålerenga og Hammersborg. Fra Kvadraturen kommer Garmanngårdens bakbygning (Hans Nielsen Hauges fengsel), Collettgården fra Kirkegata 16, Bokbindergården fra Tollbugata 14, Generalitetsgården fra Dronningens gate 15, leiegården fra Wessels gate 15 og flere andre.
Oslos fylkes tusenårssted er Middelalderbyen. Enkelte av bydelene har også sine egne tusenårssteder: Gamle Bydel Bjerke hadde Økernparken, mens den tidligere Bydel Uranienborg–Majorstuen hadde Valkyrie plass.
=== Scenekunst ===
Oslos teaterhistorie regnes gjerne tilbake til 1780, da byens Dramatiske Selskab ble stiftet. I 1837 åpnet Christiania Theater, og i 1899 dennes direkte fortsettelse Nationaltheatret. Siden 1990 arrangerer Nationaltheatret Ibsenfestivalen hvert eller annethvert år. Nationaltheatret har i dag underavdelingen Torshovteatret.
Det norske teatret har siden 1912 satt opp dramatikk på nynorsk og norske dialekter. Teatret fikk i 1985 sitt eget bygg i Kristian IVs gate. Byens tredje institusjonsteater, Oslo Nye Teater ble opprettet i 1959, da Det Nye Teater (stiftet 1929) og Folketeatret (åpnet 1952) slo seg sammen. Teatret holder i dag til i Det Nyes funkisbygning i Rosenkrantz' gate.
Hovedstaden er sete for Statens teaterhøgskole, som nå er en del av Kunsthøgskolen i Oslo. Her utdannes skuespillere og instruktører. Etter hvert har det kommet til flere private scenekunstskoler, blant annet Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS) og Nordic Black Theatre.
Den Norske Opera hadde sin første forestilling i Folketeatret ved Youngstorget i februar 1959. Operaen flyttet i 2008 til et eget operabygg i Bjørvika, og har opplevd en kraftig økende interesse for virksomheten. Operabygningen har blitt et viktig turistmål, og i den første sesongen i nytt bygg ble det solgt 285 000 billetter, noe som utgjorde 99,6 prosent av de tilgjengelige setene. Et profesjonelt ballettensemble var en del av operaen, da den startet i 1959. I 1993 fikk dette navnet Nasjonalballetten, og etter innflyttingen i nytt hus heter institusjonen Den Norske Opera & Ballett.
Statens operahøgskole og Statens balletthøgskole er nå begge integrert i Kunsthøgskolen i Oslo. Norges dansehøyskole er en separat institusjon som trekker linjene tilbake til Jorunn Kirkenærs ballettskoler. En annen skole innen sang og dans er Bårdar Akademiet, som gir tilbud mer rettet mot moderne musikkteateroppsetninger.
=== Musikk ===
Oslo-Filharmonien er byens profesjonelle symfoniorkester. Det ble stiftet i 1919 under navnet Filharmonisk Selskaps Orkester, og holder nå til i Oslo Konserthus i Vika. Orkesteret vant internasjonal anerkjennelse under Mariss Jansons' ledelse (1979–2002), og det har beholdt det høye nivået også under André Previn (2002–2006) og Jukka-Pekka Saraste (2006–). Andre større profesjonelle orkestre i byen er Operaorkesteret og Kringkastingsorkestret, mens Oslo Symfoniorkester er basert på amatørmusikere.
Oslo har en rekke kor av høy kvalitet. Operakoret, med nærmere 60 sangere, er Norges eneste helprofesjonelle kor. Det Norske Solistkor, består av 26 håndplukkede frilanssangere som alle er potensielle solister i ulike sjangere. Oslo Filharmoniske Kor (med rundt 100 sangere) er knyttet til Oslo Filharmoniske Orkester, men har også egne produksjoner. Andre kjente Oslo-kor er Oslo Kammerkor, Grex Vocalis, Schola Cantorum, Kammerkoret NOVA, Den norske studentersangforening, Oslo Domkor, Sølvguttene (NRKs guttekor), Det norske jentekor (tidligere NRKs jentekor), St. Hallvard-guttene og Oslo Domkirkes Guttekor – og tidligere Olavsguttene og Sanct Johannes-Guttene. Oslo Gospel Choir er en nyere etablering (fra 1988) med over 20 plateutgivelser og stor suksess. Oslo har videre en rekke amatørkor, ofte knyttet til menigheter og organisasjoner.
Jazzen ser ut til å ha kommet til Oslo (og Norge) i eller like før 1920. Musikkformen ble raskt populær, blant annet som en følge av Louis Armstrongs besøk i 1934. Oslo Jazzfestival arrangeres hvert år i august siden 1986.
Oslo har et rikt konserttilbud innen rock og pop. De aller mest populære artistene opptrer gjerne på kombinerte arenaer som Oslo Spektrum, Valle Hovin stadion og Vallhall. På nivået under ligger de som klarer å fylle reine konsertlokaler som Rockefeller Music Hall og Sentrum Scene (som tidligere var den ovennevnte kinoen). De viktigste festivalene i byen innen populærmusikk er Norwegian Wood i Frognerparken og Øya i Middelalderparken.
Norges Musikkorps Forbund har om lag 120 medlemskorps i Oslo, herav 2⁄3 skolekorps. Kampen Janitsjarorkester, stiftet 1929, regnes som byens fremste voksenkorps. Viktig er også Gardemusikken, som består av vernepliktige og har omtrent 80 deltakere.
=== Kino ===
Oslos første kino var Kinematograf-Teatret i Stortingsgata 12, som åpnet i 1904. De følgende tiårene ble det etablert mer enn tjue kinoer i byen, alle private. I 1918 vedtok imidlertid bystyret at det skulle være kommunalt kinomonopol (Oslo kinematografer), og dette var et faktum fra 1926.
Den kanskje mest kjente Oslo-kinoen er Colosseum, som er verdens største THX-kino med 978 seter. Andre kjente kinoer er Saga, Eldorado og Klingenberg.
Filmens hus ligger i Dronningens gate 16. Det har en rekke leietakere i filmbransjen, blant annet Norsk filminstitutt. Her er også Filmmuseet og spesialkinoen Cinemateket.
=== Bildekunst ===
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design ligger i Oslo. Det er resultatet av fusjon i 2003 mellom Nasjonalgalleriet (etablert 1842, i nåværende bygg på Tullinløkka fra 1882), Museet for samtidskunst (etablert 1988), Kunstindustrimuseet (etablert 1876) og Arkitekturmuseet (etablert 1975). Sistnevnte flyttet inn i nye lokaler i Kvadraturen i 2008, mens de tre øvrige er planlagt samlokalisert i et nytt bygg bak Vestbanen.
Oslo kommune har store egne kunstsamlinger. Mye av dette vises i Munchmuseet på Tøyen, og tidligere i det nå stengte Stenersenmuseet i Vika. Disse museene skal samlokaliseres i et nybygg ved siden av Operaen i Bjørvika, som er planlagt ferdigstilt i 2020.
Det største private kunstgalleriet er Astrup Fearnley Museet. Oslos mest kjente kunstanlegg i friluft er Vigelandsanlegget med 214 av Gustav Vigelands skulpturer.
=== Utmerkelser ===
Den helt klart mest prestisjefylte prisen som deles ut i Oslo er Nobels fredspris. Fredsprisen ble for første gang delt ut i 1901, og har med noen få unntak blitt delt ut hvert år siden. Prisen deles ut til en person og/eller organisasjon som har arbeidet for «reduksjon av militærstyrker», «arrangering av fredskongresser» eller «nasjonenes forbrødring». Under den to dager lange prisutdelingen er verdens øyne rettet mot Oslo og Norge, og seremonien i Oslo rådhus er alltid en mediebegivenhet som får stor oppmerksomhet i inn- og utland.
Oslo er også tilholdssted for den årlige fredskonferansen Oslo Freedom Forum, konferansen er blitt omtalt av The Economist som «on its way to becoming a human-rights equivalent of the Davos economic forum».Oslo kommune har delt ut Oslo bys kulturpris hvert år siden 1966. Denne prisen går til «en person som gjennom lengre tid har gjort en særlig fremragende innsats innen kunst, vitenskap eller annet kulturarbeid i byens eller landets kulturliv», og deles ut samtidig som Oslo bys kunstnerpris. Kommunen tildeler også Oslo bys kulturstipend, som regel etter innstilling fra kunstnerorganisasjonene.
I 2017 ble Oslo kåret til Europas miljøhovedstad 2019 av Europakommisjonen som følger av kommunens ambisiøse klima- og miljøpolitikk. Oslo vant i konkurranse mot andre byer som Gent, Lahtis, Tallinn, og Lisboa.
=== Idrett og friluftsliv ===
Oslo var vertskapsby for Vinter-OL 1952 som ble arrangert i tidsrommet 15.–25. februar. Bortsett fra utfor, som ble arrangert på Norefjell, ble alle øvelsene gjennomført innenfor bygrensen. Åpning- og avslutningsseremonien ble holdt på Bislett stadion, som i senere tid har blitt mer kjent for sitt årlige friidrettsstevne, Bislett Games, som inngår som en del av IAAF Diamond League.
Holmenkollen Skifestival er et tradisjonsrikt arrangement hver vinter. Holmenkollen har også arrangert flere verdensmesterskap i nordiske grener, og i 2011 ble det for fjerde gang arrangert ski-VM der.
Fotballklubben Vålerenga spiller i Eliteserien i fotball for menn, og har Intility Arena som hjemmebane. Ullevaal Stadion er tilholdsstedet til Norges Fotballforbund, og brukes også som hjemmearena for herrelandslaget. Oslo-laget Lyn har også en lang historie i norsk toppfotball, men spiller nå i lavere divisjoner. På kvinnesiden har Oslo tre lag i Toppserien: Røa Dynamite Girls, Vålerenga Fotball Damer og Lyn Fotball Damer. Innenfor breddefotballen er Norway Cup en av verdens største fotballturneringer, og har siden 1972 hver sommer blitt avholdt på Ekebergsletta.
Ishockey er populært på byens østkant, og Oslo har flere kjente lag. Vålerenga Ishockey spiller på Jordal Amfi, og har hele 26 norgesmesterskap. Manglerud/Star spiller også på øverste nivå, mens Hasle-Løren og Furuset har lange tradisjoner.
Oslo har også flere kjente håndballag. På kvinnesiden er Bækkelaget og Nordstrand de mest kjente, mens Oppsal og Vestli er kjente klubber i herrehåndball.
=== Kjente personer fra Oslo ===
Mange kjente personer i Norge har en eller annen gang i livet bodd i Oslo, på grunn av byen er landets hovedstad. Mange av kulturpersonlighetene med opphold i Oslo kan likevel kalles «Oslo-forfattere», «Oslo-musikere» og så videre, på grunn av den sterke Oslo-tematikken i verkene deres. Blant de kjente forfattere som har lagt handlingen i bøkene sine til Oslo er Oskar Braaten, som skildret arbeidermiljøet i byen ved inngangen til 1900-tallet, Rudolf Nilsen med sine Oslo-dikt, Tove Nilsen med romanene om å vokse opp på Bøler i 1960-årene, Lars Saabye Christensen med sine Frogner-romaner, og Johan Borgen med sin Lillelord-trilogi.
Kjente Oslo-musikere inkluderer bandet deLillos, som i alle fall i begynnelsen av sin karriere i 1980-årene var et typisk Oslo-band, og Joachim «Jokke» Nielsen og Valentinerne, som skildret et liv med rusmidler på Oslos østkant. Det finnes også en lang rekke kjente sanger som priser eller beskriver forskjellige deler av og miljøer fra Oslo. Disse var gjerne opprinnelig revyviser, og omfatter blant annet Arvid Nilssens «På Enerhaugen», Jens Book-Jenssens «Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé», Kalle Fürsts «I en sprukken rønne nedi Vika» og Vilhelm Dybwads «Hovedøen» og «Akerselva, du gamle og grå». En annen klassisk Oslo-musiker er Lillebjørn Nilsen, blant annet kjent for Oslo-sangene «Bysommer» og «Far har fortalt».
== Næringsliv ==
Christiania ble for alvor en industriby fra midten av 1800-tallet, da det vokste opp spinnerier og veverier for tekstiler langs Akerselva. Det var de mange fossene som gjorde denne utviklingen mulig, men etter at jernbanen kom til byen i 1855 ble det også mulig med industrisamfunn andre steder i det som den gang var Aker kommune. Skøyen, Bryn, Sollerud og Grorud hadde alle industri på denne tiden. Christiania hadde også de to store skipsverftene Nylands- og Akers Mek.Den gryende industriutbyggingen fikk også ringvirkninger i andre bransjer, og førte også til flere arbeidsplasser i blant annet håndverksnæringene. I 1890 var 17,2 % av byens voksne menn i arbeid i fabrikkindustrien, 26,8 % i håndverksindustrien, og 8,5 % arbeidet i bank eller handel. Ut på 1900-tallet økte andelen industriarbeidere, og i 1946 var 40,5 % av Oslos menn sysselsatt i industrivirksomheter. Dette endret seg imidlertid kraftig i etterkrigstiden, og i 1999 var antallet sysselsatt i industrien nede i kun 8,1 % , mens varehandel-, hotell- og restaurantnæringene sysselsatte 20,2 % . Oslo er derfor i liten grad en industriby i nyere tid. Det som gjenstår av industri i Oslo er i hovedsak plassert i Groruddalen fra Bryn til Rommen. Det er imidlertid fremdeles industribedrifter i Oslo sentrum. Freia sjokoladefabrikk ligger på Rodeløkka, mens Mills, som blant annet lager pålegg, holder til på Sofienberg.
Fra 1960- og inn i 70-årene flyttet stadig større deler av industri- og handelsnæringen over bygrensen og inn i nabokommunene, og fra 1970- og 80-årene så man den samme trenden med kontorbedriftene. Industrien flyttet til Lørenskog og Skedsmo, mens den såkalte «Vestkorridoren» langs E18 ut i Bærum og Asker har blitt til et senter for store tjeneste- og teknologibedrifter. Dette omfatter blant annet Norsk Hydro, som plasserte sin oljedivisjon i Sandvika og hovedkvarteret på Vækerø, Det Norske Veritas som flyttet til Høvik, Kværner Engineering, Norconsult, Norwegian Contractors, Schlumberger og en rekke andre bedrifter i IKT-, petroleum- og ingeniørvirksomhet. På Lysaker ligger hovedkvarterene til Statkraft, Microsoft og Pfizer, og rundt Lysakerlokket like over grensen til Bærum finner vi Oracle, Computas, SAP, Cisco, PGS og Nokia. Svært mange Oslo-borgere jobber også på Fornebu, der er det i alt mer enn 10 000 ansatte i Norske Skog, Aker, Norwegian, Telenor og i småbedriftene på IT Fornebu.
Sør for byen fikk man en mellomting mellom de østlige og vestlige nabokommunene, der teknologibedrifter som Kodak og IBM slo seg ned på Mastemyr i Oppegård kommune mens den mer tradisjonelle industrien flyttet ut langs jernbanen mellom Kolbotn og Ski. Nedleggelsen av Oslo lufthavn, Fornebu har også resultert i utflytting av næringsliv. Telenor har samlet seg på Fornebu. Posten Norges sorteringssentral som tidligere lå ved Oslo S flyttet til nybygg på Lørenskog.
Industridøden har åpnet opp for en massiv byfornyelse. De tidligere industrilokalene langs Akerselva og på vestkanten er erstattet av kontorlandskap, mens gamle Akers mekaniske har blitt til det eksklusive strøket Aker Brygge. Gamle Frydenlund Bryggerier har blitt til Høgskolen i Oslo, mens kornsiloen til Nedre Foss mølle på Grünerløkka har blitt til studenthjem. Kornsiloen på Sinsen og fabrikkbygningene til Lilleborg har blitt leiligheter. I Nydalen er det laget en ny bydel, hvor en rekke mediebedrifter, og Handelshøyskolen BI, holder til. Denne trenden begynte faktisk så tidlig som i 1920-årene, da Peik sjokoladefabrikk i St. Hallvards gate ble omgjort til eldrehjem.
Parallelt med nedbyggingen og utflyttingen av industrien har Oslo blitt en serviceby. Mange av disse arbeidsplassene ligger i offentlig sektor, og i 1998 hadde byen 50 000 statlige arbeidsplasser. På samme tid hadde Oslo kommune ca. 55 000 ansatte. I privat sektor domineres Oslo av administrasjon, og flertallet av landets største bedrifter holder til enten i eller nær byen. Oslo er også stor på ting som logistikk og handel, i tillegg til «nye» bransjer som markedsføring, IKT og juridiske- og finansielle tjenester.Byen er også hjem for Oslo Børs, som ble opprettet i 1819. Utviklingen på børsen følger i stor grad utenlandske børser som New York-børsen og FTSE Group i London, men er særlig vár for endringer i oljeprisen. Det var tidligere en også rekke lokale børser rundt om i landet, men alle disse er nå samlet i Oslo.
== Demografi ==
Oslo kommune har et areal på 454 km² og 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Dette gir en folketetthet på over 1 643 innbyggere per km². Tettstedet Oslo, som definert av Statistisk sentralbyrå, hadde 1 064 235 innbyggere per 2022, og stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Tettstedet Oslo hadde i 2017 23% av Norges innbyggere i tettsteder. Tettstedet Oslo dekker et areal på 270 km² og hadde i 2017 en befolkningstetthet på nær 3 700 per km². Av Oslo kommunes areal på 454 km² er 287 km² dekket av skog, i tillegg er det 28 km² i den bebygde delen av kommunen. I den utbyggbare delen av byen var befolkningstettheten 4458 personer/km², der indre by har 6640 personer/km2 og ytre by 2950. I 1999 ble Oslos tettstedsareal oppgitt til 131,8 km2.Oslo kommune hadde per. 1. januar 2009 29,9 % av innvandrerbefolkningen i Norge, 9,9 % av den etnisk norske befolkningen, og til sammen 12,0 % av den totale folkemengden i landet. Oslo er det mest folkerike fylket i Norge og det fylket med flest innvandrere, mens Vestland og Viken har flere etniske nordmenn.Antallet Oslo-beboere vokser stadig. Fra 1990 til 2005 økte folketallet med 17 prosent. Den 16. januar 2011 skal osloborger nummer 600 000 ha blitt født. Fra 2010 til 2020 økte folketallet i byen med 100 000 og ventes å passere 700 000 i løpet av 2021. Veksten skyldes blant annet fødselsoverskudd (antall fødte minus antall døde) som var på 58 000 fra 2010 til 2020. Det er mange tilflyttere fra Bærum og samtidig litt flere som flyttet fra Oslo til Bærum. Det er totalt flere som har flyttet til Akershus fra Oslo enn omvendt.Ifølge «Befolkningsfremskrivning for Oslo 2013–2030» fremlagt av Oslo kommune i mai 2012 ventes befolkningen etter hovedalternativet å øke til 834 000 innbyggere i 2030.
=== Sysselsetting ===
Syv av ti Oslofolk i aldersgruppen 16–74 er i arbeid, byen sett under ett. Dette er som i resten av landet. Det er imidlertid variasjoner innad i Oslo; i Bydel St. Hanshaugen er over tre firedeler i arbeid, mens det i Bydel Stovner er mindre enn to tredeler. Generelt sett er sysselsettingen lavere for kvinner enn for menn, for ikke-vestlige innvandrere enn for etniske nordmenn og for dem som har lavere utdanning enn høyere utdanning. Oslo står også for mange arbeidsplasser som kommer folk i nabokommunene til gode; 279 000 av Oslos innbyggere er i jobb, mens 383 000 personer arbeider i Oslo.
=== Innvandring ===
Oslo er kommunen i Norge med tredje størst andel innvandrere med 25,39 % pr 1. januar 2021, men har den høyeste andelen hvis barn av innvandrere regnes med. Når barn av innvandrere blir inkludert blir andelen 33,75 % . Til sammenligning utgjorde innvandrere 14,84 % av Norges totale befolkning. Når barn av innvandrere regnes med blir andelen 18,51 % .
=== Talespråk ===
Talemålet i Oslo kan deles inn i to distinkte varianter av norsk. Den ene vikamålet, folkemålet som har fått navn etter den tidligere bydelen Pipervika. Denne dialekten ligger omtrent midt imellom kystmål og innlandsmål, og har retrofleks flapp («małing»), ofte trykk på første stavelse («sosial», «avis»), a-endelser i fortid av svake verb («banka») og a-endelser i bestemt form flertall («gutta»).
Den andre typiske Oslo-varianten av norsk har sine røtter i et dansk-norsk blandingsspråk, og er tett knyttet til riksmålet. Denne språkformen har bare to kjønn (intetkjønn og felleskjønn), verb i kaste-klassen har -et i fortid («banket»), og diftonger har i stor grad blitt til monoftonger («røyk» → «røk»). Riksmålsvarianten har sine røtter i den gamle embedsmannsstanden, og står sterkest på Oslos vestkant og i høyere sosiale lag. Det er også slik at de to talemålsvariantene griper noe over i hverandre, og det er rom for individuell og situasjonsbestemt variasjon innenfor begge varianter.De senere årene har det foregått en tilnærming av talespråket i Oslo. A-endelser i hunkjønn og i verb i fortid brukes nå av syv av ti på vestkanten, i tillegg til av praktisk talt alle på østkanten. Samtidig er tradisjonelle østkantkonstruksjoner som «a'Kari» og «n'Per» i ferd med å dø ut.Uttaleformen /uʃlu/ («Osjlo»), som tidligere var typisk for byens østkant, er i ferd med å erobre hele byen. De fleste Oslofolk under 25 år sier nå /uʃlu/, og også i aldersgruppen 25–50 bruker nesten alle i øst og et stort flertall i vest denne formen. Blant personer over 50 i vest holder fortsatt omtrent halvparten på /uslu/-varianten, mens kun 10 prosent av menn og knappe 30 prosent av kvinnene på østkanten gjør det samme.
=== Religion og livssyn ===
Den norske kirke har bispesete i Oslo. Dette omfatter i tillegg til Oslo også Akershus-kommunene Asker og Bærum. Innen Oslo kommune ligger fem av bispedømmets seks territorialprostier: Domprostiet, Søndre Aker, Østre Aker, Nordre Aker og Vestre Aker. 48,7 % av befolkningen i Oslo er medlemmer i Den norske kirke (2018).Det største kristne kirkesamfunnet utenom Den norske kirke er Den katolske kirke med over 35 000 katolikker, som utgjør 5,51 % av befolkningen. Deretter kommer Pinsebevegelsen. Andre kristne trossamfunn i hovedstaden er Den evangelisk-lutherske frikirke, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Baptistsamfunnet, Oslo Kristne Senter, Den anglikanske kirke, og mange flere.
I 2012 var nesten 50 000 Oslo-innbyggere med i ulike muslimske trossamfunn, en andel som er relativt stabil. Per 1. januar 2012 var 3 375 buddhister fordelt på fem menigheter. I tillegg var det en andel hinduer og sikher.
I 2012 var nær 17 900 Oslo-borgere registrert i ikke-religiøse livssynssamfunn; et overveldende flertall av disse tilhører Human-Etisk Forbund. 19 % av befolkningen var per 2008 ikke med i noe tros- eller livssynssamfunn.
== Politikk og administrasjon ==
=== Stortingsrepresentanter ===
Oslo har 20 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025:
Se også Stortingsvalget 2013 i Oslo og Stortingsvalget 2017 i Oslo.
Historisk representasjon på Stortinget fra Oslo siden 1973:
=== Partioppslutning ===
Prosentvis oppslutning ved stortingsvalg i Oslo siden 1973:
I 1973 stilte SV som Sosialistisk Valgforbund og Fremskrittspartiet som Anders Langes parti.
I 1973 hadde Venstre og Senterpartiet fellesliste i Oslo. Denne fikk 3,6 prosent.
I 1977 hadde Det Nye Folkepartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet fellesliste i Oslo. Denne fikk 8,7 prosent.
I 1989 deltok Rød Valgallianse i alliansen Fylkeslistene for miljø og solidaritet. Tallet gjelder denne lista. Partiet stilte som Rødt fra 2009.
=== Sittende statsråder ===
Etter valget i 2021 kommer statsministeren og én statsråd fra Oslo:
=== Norges hovedstad ===
Som Norges hovedstad er Oslo landets politiske maktsentrum. Byen huser de fleste statlige forvaltningsorganer, i tillegg til Kongehuset, Storting, regjering og høyesterett.
Stortinget holder til i Stortingsbygningen ved Karl Johan. Nasjonalforsamlingen har holdt til i Oslo helt siden opprettelsen i 1814, først i Katedralskolens lokaler på hjørnet av Prinsens gate og Dronningens gate, og deretter i Universitetets Gamle festsal. Dagens Stortingsbygning er tegnet av arkitekt Emil Victor Langlet og ble innviet 5. mars 1866. Inngangsplatået utenfor voktes av to løver i grorudgranitt, noe som har gitt stedet tilnavnet Løvebakken. Av Stortingets 150 distriktsrepresentanter (Stortinget har totalt 169 representanter, 19 av dem er såkalte utjevningsrepresentanter) kommer 17 fra Oslo.
Regjeringen er spredt flere steder i byen. Hovedvekten ligger likevel på Regjeringskvartalet, der Statsministerens kontor og flertallet av departementene ligger. Kvartalet ble utsatt for et bombeangrep hvor en rekke mennesker omkom den 22. juli 2011. Utenriksdepartementet ligger på Victoria terrasse i Vika, mens Forsvarsdepartementet og Klima- og miljødepartementet holder til i Myntgata i Kvadraturen.
Høyesterett holder til like ved Regjeringskvartalet i en nyrenessanse-bygning tegnet av Hans Jacob Sparre og oppført 1898–1903. Tidligere holdt også lagmannsretten og byretten til i bygget, men disse har etter 1994 flyttet til egne bygninger.
Det kongelige slott ligger vest i sentrum, omgitt av Slottsparken. Det ble tegnet av Hans Linstow, og stod klart i 1849, i regjeringstiden til kong Oscar I. Slottet eies av staten og stilles til disposisjon for landets statsoverhode. Bygningen ble nærmest totalrenovert på 1990-årene, og har nå en brutto grunnflate på 3 320 kvadratmeter.
Alle ambassader i Norge ligger i Oslo. Det store flertallet av disse ligger i området fra Slottet til Olav Kyrres plass, spesielt langs Drammensveien og Bygdøy allé og gatene rundt.
Norges Banks hovedkontor ligger på Bankplassen i Oslo. Bankens tidligere bygning lå like ved, og er nå gjort om til museum. Mange statlige aktører holder også til i Bryn/Helsfyr-området øst for sentrum; disse omfatter blant annet Skatteetaten, Kripos og Statens vegvesen.
=== Lokalpolitikk ===
Oslo har som eneste kommune i Norge både kommunale og fylkeskommunale funksjoner og oppgaver. Kommunen styres etter en parlamentarisk styringsmodell, der den utøvende makten ledes av et byråd. Byrådet består av åtte medlemmer og ledes av en byrådsleder. Byrådet springer ut av bystyret, som velges i vanlige kommunevalg hvert fjerde år. Bystyret består av 59 representanter, og har i perioden 2015–2019 et rødgrønt flertall. Ordføreren er bystyrets leder og byens fremste representant.
I 2015 overtok en rødgrønn koalisjon byrådsmakten etter 18 år med byrådsledere fra Høyre. Raymond Johansen leder et byråd bestående av Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Sosialistisk Venstreparti, med støtte fra Rødt. Ordfører er SVs Marianne Borgen.
=== Administrativ inndeling ===
Oslo kommune er delt inn i 15 bydeler. Hver bydel styres politisk av et bydelsutvalg på 15 medlemmer. Disse ble tidligere oppnevnt av bystyret. Som en prøveordning ble fire av utvalgene i 1995 og 1999 valgt direkte av befolkningen. Ved kommunestyrevalget i 2007 gikk man over til direkte valg av samtlige bydelsutvalg.
Bydelenes oppgaver er i hovedsak knyttet til omsorgstjenester i hjem og institusjon, barnehager, barnevern, forebyggende helsetjenester og en del nærmiljøtiltak. Bydelene har videre – i samarbeid med NAV – ansvaret for sosialtjenestene, herunder tildeling av økonomisk sosialhjelp. Bydelene utfører dels tjenester med eget personell, dels har de bestillerfunksjon. Bydelene er også høringsinstans i en del saker, for eksempel ved reguleringsplaner og ved tildeling av skjenke- og salgsbevillinger for alkohol.
Bydelene har egne bydelsadministrasjoner, som forbereder saker for bydelspolitikerne og som iverksetter det som besluttes.
=== Etater og kommunale foretak ===
Oslo kommune har en rekke etater og kommunale foretak (KF) som ivaretar kommunens samlede tjenestetilbud. Oslos største etat er Utdanningsetaten, som har ansvar for 176 skoler, ca. 11 000 lærere og 65 000 elever fra førsteklasse i grunnskolen og ut videregående. Utdanningsetaten ledes av Astrid Søgnen.
Blant kommunens øvrige virksomhetene finner vi Vann- og avløpsetaten med 600 ansatte som forvalter vann- og avløpsinfrastruktur til en verdi av ca 100 milliarder kroner, Oslo brann- og redningsetat med 410 ansatte, og åtte brannstasjoner rundt om i byen. Hovedbrannstasjonen ligger på Hammersborg, mens de andre er spredt rundt i bydelene. Disse omfatter blant annet Briskeby brannstasjon, Grorud brannstasjon og Bryn brannstasjon. Helseetaten har om lag 850 ansatte og har ansvar for folkehelse i Oslo og operative tjenester som offentlig legevakt og tannlegevakt. Oslos byantikvaren ble opprettet i 1956 som landets første byantikvarembete. Byantikvaren holder til i Maridalsveien 3, der de holder til i gamle industrilokaler sammen med Oslo byarkiv. Oslo har også flere kommunale foretak. Oslo Havn KF står for driften av havna, mens Boligbygg Oslo er et kommunalt foretak som eier og forvalter boliger på vegne av kommunen. Det er derimot Undervisningsbygg Oslo KF som er Oslos største eiendomsforvalter, gjennom eierskap og drift av et hundreogsyttitalls skoler.
=== Segl og flagg ===
Oslos byvåpen er en omtegning av byens segl fra middelalderen, med delvis forandret innhold. Det er ikke et våpen i heraldisk forstand, men et mangefarget segl. Byene Oslo, Bergen og Tønsberg bruker tegninger av segl som våpen, Trondheim gjør det samme, men har plassert seglets innhold i et skjold og gitt det heraldiske farger. Også for Oslo/Kristiania er det flere ganger tegnet uoffisielle «byvåpen» med seglets innhold innsatt i et skjold.Flere avtrykk av det opprinnelige seglet fra ca. 1300 er bevart. Det er sirkelrundt med en innskrift på latin som forteller at det er osloborgernes merke. Billedfeltet viser byens skytshelgen St. Hallvard med sine attributter – de tre pilene han ble drept med, og kvernsteinen som drapsmennene bandt rundt halsen hans for å senke liket i Drammensfjorden. Ved hans føtter ligger en utydelig figur som i tidens løp er blitt feiltolket. Den forestiller en kriger i ringbrynje og våpenskjorte, og bildet symboliserer Hallvards triumf over den onde fiende han har beseiret.St. Hallvard var byens seglmotiv gjennom hele middelalderen og overlevde byens flytting og nyanlegg under navnet Christiania. På 1600-tallet fikk byen et motto som ble brukt som randinnskrift på seglet: «Unanimiter et constanter» – enig og standhaftig. Men i senere versjoner ble seglets innhold misforstått og fremstilt som en tronende kvinne – lykkens gudinne Fortuna eller den personifiserte Christiania. På 1800-tallet gjenoppdaget man hvem hovedpersonen var, men nå var det figuren nederst som ble feiltolket som den kvinnen Hallvard forsøkte å redde.13. januar 1892 vedtok formannskapet i Kristiania en ny autorisert utforming av seglet og kalte det «byvåpen». Her er kvinnen ved Hallvards føtter anstendig påkledd. Ved byjubileet i 1924 fikk våpenet en ny offisiell utforming, tegnet ved byarkitektens kontor. Kvinnen var fortsatt med i bildet, og nå helt naken. Denne utformingen har Oslo kommune siden fastholdt, og den er senest stadfestet av bystyret ved utarbeidelsen av «Designhåndbok for Oslo» i 1990-årene.
Ved jubileet i 1924 innførte Oslo kommune også et byflagg. Det fikk fire vannrette striper – blått, hvitt, blått og hvitt. Fargene var formodentlig hentet fra byseglet, siden versjonen fra 1892 ofte ble fremstilt i blått og hvitt. Dette flagget ble merkelig nok aldri formelt vedtatt av bystyret, og det ble heller ikke søkt om godkjennelse, slik lov av 29. juni 1933 om flagging på kommunenes offentlige bygninger krever. I 1996 ble blåfargen offisielt normert.
Ved det seneste byjubileet i 2000 innførte kommunen et helt nytt flagg. Det viser byseglet fra 1924 i mangefarget utgave på blå duk. Dette flagget er heller ikke godkjent av staten, og bruken er dermed ulovlig på kommunale bygninger.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
Oslo er vert for en lang rekke forskjellige universiteter og høgskoler. Universitetet i Oslo (UiO) er landets eldste og tradisjonelt største universitet, og ble grunnlagt i 1811. UiO holder til flere steder i byen, med hovedcampus i Blindern- og Gaustad-området, og med Det juridiske fakultet i de gamle universitetsbygningene i sentrum. Universitetet har ca. 28 000 studenter og ca. 7 000 vitenskapelige ansatte (2018).Oslomet – storbyuniversitetet fikk universitetsstatus i 2018 og er en videreføring av Høgskolen i Oslo og Akershus og en lang rekke tidligere høyskoler i Oslo og omegn; denne institusjonen har tradisjonelt fokus på mer praktiske utdannelser, og holder til på Bislett (i tillegg til Kjeller ved Lillestrøm). Oslomet har rundt 20 000 studenter. Handelshøyskolen BI holder til i Nydalen, og tilbyr økonomisk utdanning på alle nivåer. Andre kjente institusjoner for høyere utdanning i Oslo er Arkitektur- og designhøgskolen, Kunsthøgskolen, Høyskolen Kristiania, NITH, Norges veterinærhøgskole, Norges musikkhøgskole, Krigsskolen og Menighetsfakultetet. Også Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har planer om å etablere seg i Oslo.Oslo har en lang rekke videregående skoler i stort sett alle deler av byen. Disse omfatter ca. 15 000 skoleplasser, fordelt på et tyvetalls skoler. Inntil halvparten av plassene på hver skole fordeles til søkere fra regionen skolen tilhører, mens den andre halvparten av plassene tilfaller søkere fra hele byen, basert på karakterer. Skoler i ytre by, som Ullern, Nordstrand, Lambertseter, Stovner, Persbråten og Bjørnholt, har mellom 82 og 87 prosent opptatte fra egen region, mens sentrumsskoler som Elvebakken, Fagerborg, Foss, Hartvig Nissen, Oslo handelsgymnasium og Oslo katedralskole alle har ca. 50 % inntatte fra egen region.Det er store ulikheter i Oslo når det gjelder rekrutteringen til videregående utdanning. Elever med høy sosial bakgrunn velger langt oftere studiespesialisering enn elever med lav sosial bakgrunn. Siden nittitallet har det imidlertid vært en avtagende geografisk segregering der elever fra østkanten og vestkanten i større grad enn før går på samme skoler. Likevel er det slik at elever fra vestkanten i liten eller ingen grad ønsker å gå på østkantskolene, mens elever fra østkanten ofte ønsker å gå på skoler på vestkanten.
=== Forsvaret og Oslo ===
Forsvaret har et aktivt nærvær i Oslo. Hans Majestet Kongens Garde holder til i Huseby leir, og står for vakthold på blant annet Det kongelige slott og Akershus festning og er den norske konges livgarde. Garden er også en del av beredskapsstyrken kalt hovedstadsforsvaret.
Oslo hører til Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt 02, som holder til på Lutvann leir øst i byen. Denne styrken har 5 500 soldater, i tillegg til Innsatsstyrken Derby med 580 mann fordelt på 14 tropper. Forsvarets etterretningshøgskole og Etterretningstjenesten holder også til på Lutvann.
Oslo huser også Akershus kommandantskap (AK), med hovedkvarter på Akershus festning. AK har ansvaret for alle soldater i støttefunksjoner i osloområdet, samt planlegging og gjennomføring av parader og arrangementer i militær regi. På Akershus festning er også Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet, samt flere mindre militæravdelinger (Forsvarets høgskole, Forsvarsmuseet, Feltprestkorpset, Forsvarets militærgeografiske tjeneste og Forsvarets mediesenter), lokalisert. I tillegg holder også Forsvarets logistikkorganisasjon til i området.
Krigsskolen holder til på Linderud leir i Groruddalen.
=== Medier ===
Som Norges hovedstad har Oslo en dominerende stilling i det norske mediemarkedet. De store Osloavisene er Norges største, og disse omfatter Aftenposten (opplag 236 000 morgen og 102 000 kveld), VG (opplag 212 000) og Dagbladet (opplag 99 000). Andre dagsaviser som kommer ut i Oslo er Dagens Næringsliv (opplag 83 000), Finansavisen (opplag 25 000), Dagsavisen (opplag 25 000), Vårt Land (opplag 24 000), Klassekampen (opplag 15 000) og Nationen (opplag 13 000; alle tall er avrundet til nærmeste tusen og hentet fra Mediebedriftenes Landsforening, for 2011).Oslo har også flere lokalaviser. Akers Avis Groruddalen har som navnet antyder fokus på Groruddalen i nordøst, og har en historie som strekker seg tilbake til 1928. Nordstrands Blad ble grunnlagt i 1925 og er delvis gratisavis og delvis en abonnementsavis. Avisen dekker Oslos tre sørøstligste bydeler. Siden 2006 har Nordstrands Blad vært en del av Lokalavisene Oslo, som også utgir fem andre lokalaviser i ulike deler av byen: Østkantavisa (Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene), Lokalavisen Groruddalen (Alna, Bjerke, Grorud og Stovner), Lokalavisen Frogner/St. Hanshaugen (Frogner og St. Hanshaugen), Nordre Aker Budstikke (Nordre Aker) og Ullern Avis/Akersposten (Vestre Aker og Ullern).
NRK og TVNorge har sine hovedkvarterer i Oslo. NRK Marienlyst er spesielt kjent, og dette nabolaget vest i byen har nesten blitt synonymt med statskanalen. TV 2 har også studioer i Oslo, men da kanalen fikk konsesjon ble den pålagt å legge hovedkvarteret utenfor hovedstaden. TV8 Oslo er hovedstadens kommersielle lokal-TV-kanal og sender 24 timer i døgnet. Sendingene består av lokale nyheter, sport, vær og aktuelle programmer.
En rekke lokalradiostasjoner sender i Oslo. disse omfatter blant andre Radio 1, Radio Tango, radiOrakel og Radio Nova. NRK Østlandssendingen dekker Oslo og Akershus og holder til i det tidligere Myrens Verksted på Sagene.
== Samferdsel ==
I Oslo har Samferdselsetaten ansvaret for langsiktig samferdselsplanlegging, trafikk- og gatebruksplaner, trafikksikkerhet og planer for fremkommelighetstiltak for kollektivtrafikken.
=== Veinett ===
Veinettet i Oslo er utbygget med tre ringveier for å avlaste sentrumsgatene for gjennomgangstrafikk: Ring 1, Ring 2 og Ring 3 (Store Ringvei). I tillegg går E18 i tunnel under bykjernen, mens E6 går igjennom flere av de østlige bydelene.
Av ringveiene var Store Ringvei den første ringveien som gikk rundt sentrumskjernen. En ytre ringvei ble også påbegynt, men den er ikke blitt fullført. Den går mellom Skullerud og Alnabru.
Oslo har også en rekke veier som går i tunneler. Ring 3 har tre tunneler; Brynstunnelen, Tåsentunnelen og Granfosstunnelen. Det arbeides med en ny tunnel ved Økern også. Ring 2 har ingen tunneler, mens Ring 1 har Hammersborgtunnelen. E18 går igjennom Festningstunnelen og senketunnelen Bjørvikatunnelen. Fra denne vil man kunne komme til E6 via Ekebergtunnelen og Svartdalstunnelen (sørover) eller Vålerengtunnelen (nordover). Brynstunnelen er den eldste av hovedveitunnelene. Den ble bygget samtidig med Store ringvei.
=== Kollektivtransport ===
Kollektivtransporten ble introdusert i Oslo i 1875 da Kristiania Sporveisselskap opprettet hestesporvogn mellom Stortorvet, Homansbyen, Vestbanen og Gamlebyen. I 1894 startet Kristiania Elektriske Sporvei Briskebylinjen, Skandinavias første elektriske sporveislinje. Fire år senere åpnet også Holmenkollbanen med trafikk mellom Majorstuen og Holmenkollen. De første forsøk med selvdrevne busser var i 1897 og 1912–14, men det var ikke før med opprettelsen av Norsk Trafikk A/S i 1918 og ruten mellom sentrum og Østensjø at byen fikk moderne, permanent rutebildrift.
I årene som fulgte økte kollektivtilbudet stadig. I 1927 fikk byen sin første busslinje. I 1928 fikk Oslo ordentlig tunnelbane, da Undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret åpnet. I løpet av 1920-årene var også Lilleakerbanen blitt bygget ut helt til Kolsås i Bærum. I 1935 ble Smestadbanen forlenget og omdøpt til Røabanen, ett år etter Sognsvannsbanens åpning. På østkanten begynte Østensjøbanen som trikkelinje i 1926, og Lambertseterbanen i 1957. I 1960-årene ble disse bygget om til T-bane, samtidig som Grorudbanen og Furusetbanen åpnet i henholdsvis 1966 og 1970. I 1987 ble de vestlige og østlige nettene knyttet sammen ved Stortinget stasjon, og tidlig i 2000-årene kom også T-baneringen for å betjene bydelene nord for sentrum.
Oslo Sporveier ble dannet i 1925 da kommunen overtok de private sporveisselskapene. Siden har det vært kommunens driftsselskap for trikk og buss og T-bane, før disse ble satt ut til det nystartede selskapet Kollektivtransportproduksjon. Navnet «Oslo Sporveier» ble videreført i et administrasjonsselskap, som i 2008 ble slått sammen med Stor-Oslo Lokaltrafikk AS til det nye selskapet Ruter.
Kollektivnettet i Oslo består per 2009 av trikk, buss, T-bane, NSB lokaltog og båt. Trikken hadde i 2008 39,7 millioner reisende, og opererte seks linjer. Bussene hadde på samme tid 68,7 millioner reisende. T-banen har (per 2016) fem linjer og (per 2014) 88 millioner reisende. I kollektivnettet inngår også flere båtlinjer. Norled har ruten mellom Nesoddtangen og Aker Brygge og har ca. 2,7 millioner årlige passasjerer, i tillegg kommer to rushtidsruter. I sommerhalvåret kjøres det ruter til øyene langs Nesoddkysten og videre til Håøya og Drøbak, i tillegg til sommerbåter fra Rådhusbryggene til Bygdøy. Helårs båttrafikk til øyene i havnebassenget går fra 21. mars 2015 fra Rådhusbrygge 4 (flyttet fra Vippetangen).
=== Jernbane og luftfart ===
Jernbanetrafikken i Oslo er sentrert rundt Oslo sentralstasjon (Oslo S), som ligger ved Jernbanetorget øst i sentrum. Oslo S er landets travleste stasjon, og har forbindelser til hele jernbanenettet i Norge, samt til Sverige og Danmark og videre sørover i Europa. Oslo S åpnet i 1980, etter at den nye Oslotunnelen gjorde den gamle Vestbanestasjonen overflødig. Oslo har også lokaltrafikk på Østfoldbanen, Hovedbanen, Gjøvikbanen og Drammenbanen.
Oslo lufthavn, Gardermoen ligger i Ullensaker kommune ca. fem mil nord for byen. Den er Norges største flyplass og åpnet i 1998. Gardermoen har høyhastighetsforbindelse til Drammen med Flytoget, som bruker 19 minutter til Oslo sentralstasjon. Gardermoen overtok som hovedflyplass etter den nå nedlagte Oslo lufthavn, Fornebu, som lå i Bærum vest for Oslo og åpnet i 1939.
Oslo har i tillegg en sekundær lufthavn: Sandefjord lufthavn, Torp. Noen flyselskaper, deriblant Ryanair, markedsfører flyplassen som Oslo, selv om de ligger langt unna og ingen av dem har god offentlig transport til og fra byen. Torp ligger over dobbelt så langt vekk fra Oslo som Gardermoen.
=== Havnetrafikk ===
Oslo Havn deles inn i to deler, Vesthavna og Sydhavna. Vesthavna omfatter blant annet Hjortnes, Filipstad, Rådhusbryggene og kaiene rundt Akershus festning, mens Sydhavna begynner ved Østre Akerselvkai i Bjørvika og strekker seg ned forbi Grønlia, Kongshavn, Sjursøya og ned til Ormsund. Vesthavna og Sydhavna har til sammen en total kailengde på 10 296 meter, og havneanleggene dekker et areal på 1 207 967 kvadratmeter (2007).I 2008 hadde Oslo Havn en samlet godsomsetning på 5 919 tusen tonn, hvorav 3 681 tusen tonn var utenrikshandel og 2 238 tusen tonn var innenriks. Både for innenriks- og utenrikstrafikken losses det betydelig mer enn det lastes; mens det ble importert 2 968 tusen tonn i 2008 ble det kun eksportert 713 tusen tonn. Innenriks var tallene henholdsvis 1 897 og 341 tusen tonn for inngående og utgående godsomsetning.Oslo har hatt havnetrafikk i alle år, men det var først i 1735 at det etter kongelig forordning ble nedsatt en havnekommisjon for å organisere og ha oppsyn med trafikken. I takt med byens vekst vokste også havna, og fra 1885 til 1915 vokste havna fra 5 000 til 9 000 meter kai. Aktiviteten var så stor under første verdenskrig at Grev Wedels plass og Tordenskiolds plass ble brukt som lagringsplass. Det var på denne tiden at Oslo Havnelager ble bygget, som med sine 32 000 kvadratmeter var blant Europas største lagerbygninger.
== Samarbeidsbyer og -regioner ==
=== Samarbeidsbyer ===
Göteborg, Sverige
Shanghai, Kina
St. Petersburg, Russland
Vilnius, Litauen
Warszawa, Polen
=== Samarbeidsregioner ===
Schleswig-Holstein i Tyskland
Provinshovedstaden Mbombela
== Se også ==
Plasser i Oslo
Strøk i Oslo
Verneområder i Oslo
Badeplasser i Oslo
Liste over Oslos høyeste bygninger
Oslo-avtalen
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Synnøve Veinan Hellerud og Jan Messel: Oslo : tusen års historie, 2000. ISBN 82-03-22347-8
Sivert Langholm m.fl. (red.): Oslo bys historie, 1990–94, 5 b. ISBN 82-02-09146-2
Arnved Nedkvitne og Per G. Norseng: Middelalderbyen ved Bjørvika. Oslo 1000–1536, 2000. ISBN 82-02-19100-9
Nils Petter Thuesen: Kongens nye by : Christiania 1624–1648, 1998. ISBN 82-530-1926-2
Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon, 4. utg., 2000 ISBN 82-573-0815-3
Yngvar Ustvedt (red.): Oslo. 1000 år i ord og bilder. Andresen og Butenschøn. Oslo 1999. ISBN 82-7694-045-5
Åse Wetås (2000): Namneskiftet Kristiania – Oslo. – Novus forlag, Oslo. ISBN 82-7099-325-5.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oslo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oslo hos Wikivoyage(no) Oslo kommunes nettsted. Besøkt 17.2.2020
(no) Oslo Byleksikon på nett. Besøkt 17.2.2020
(no) Oslo kommunes interaktive tur- og løypekart for Oslo
(no) Bymiljøetatens temakart. Besøkt 19. august 2016.
(no) Folkemengde i Oslo i alt og etter bydel.
(no) Værvarsel og -kart for Oslo
(no) Trafikanten
(no) SSBs Faktaark
(no) Statistisk årbok for Oslo, utarbeidet av Utviklings- og kompetanseetaten i Oslo kommune
(no) VisitOslo.com
(en) Kart over Oslo 1797
=== Historie ===
(no) Oslo byarkiv – byens hukommelse
(no) Oslo Bymuseum
(no) oslobilder.no, søkbar database med 75 000 foto fra Oslo Museum og Oslo byarkiv
(no) Historiske oslofoto, søkbar database i Oslo byarkiv (denne databasen blir ikke lenger oppdatert; alle fotoene publiseres på oslobilder.no)
(no) Oslofilm, historiske oslofilmer
(no) Oslofilm på YouTube
(no) Gamle fotografier fra Kristiania i Nasjonalbibliotekets arkiv (søk på stikkord)
(no) Gamle fotografier fra Oslo i Nasjonalbibliotekets arkiv
(da) Fyldig artikkel om «Oslo» i Salmonsens konversationsleksikon fra 1930
Historiske turtips i Oslo | Ingens gate er en sidegate til Brenneriveien i bydel Grünerløkka i Oslo. Den krysser Akerselva på en gangbro, og gateløpet ender i Nedre gate på østsiden. | 194,743 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Legendre-transformasjon | 2023-02-04 | Legendre-transformasjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Matematisk analyse', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | En Legendre-transformasjon er i matematikken en metode for å omskrive en konveks funksjon av en variabel til en ny funksjon av den deriverte av den opprinnelige funksjonen. Den ble funnet i 1787 av den franske matematiker Adrien-Marie Legendre i forbindelse med hans interesse for såkalte minimale flater som han ville beskrive ved hjelp av deres tangentplan.
| En Legendre-transformasjon er i matematikken en metode for å omskrive en konveks funksjon av en variabel til en ny funksjon av den deriverte av den opprinnelige funksjonen. Den ble funnet i 1787 av den franske matematiker Adrien-Marie Legendre i forbindelse med hans interesse for såkalte minimale flater som han ville beskrive ved hjelp av deres tangentplan.
== Definisjon ==
En kontinuerlig funksjon y = y(x) er konveks når dens deriverte er en økende funksjon av den variable x. Det er ekvivalent med å si at den andrederiverte av funksjonen alltid er positiv. Det eksisterer da en entydig sammenheng mellom x og den deriverte p = dy/dx. Dette er en implisitt ligning som gir x = x(p). Man kan nå konstruere en ny og ekvivalent funksjon som har p som argument ved å betrakte den rette linjen som er tangent til y = y(x) i punktet (x,y). Denne linjen skjærer y-aksen i punktet (0,g). For hvert argument x vil den deriverte ha en verdi p som gir en entydig verdi
g
=
y
−
p
x
{\displaystyle g=y-px}
som vist geometrisk i figuren til høyre. Man kan derfor betrakte g = g(p) som en funksjon av p når man benytter at x = x(p). Dette er den Legendre-transformerte funksjonen g(p) er den opprinnelige funksjonen y(x). De to variable x og p sies ofte å være konjugerte med hverandre. Man kan også definere den Legendre-transformerte med motsatt fortegn av hva som er valgt her.
Tar man differensialet av den nye funksjonen g = g(p), finner man dg = dy - pdx - xdp. Men nå er per definisjon dy = pdx slik at dg = - xdp. Derfor har man det viktige resultatet at x = - dg/dp som tilsvarer at p = dy/dx for den konjugerte variable.
=== Eksempel ===
Funksjonen y = x2 kan benyttes til å gi en enkel illustrasjon av transformasjonen. I dette tilfellet er p = d(x2)/dx = 2x. Sammenhengen mellom x og p blir da ganske enkelt x = p/2. Uttrykt ved den opprinnelige variable, blir den transformerte funksjonen derfor g = x2 - 2x⋅x = - x2. Dette resultatet kan nå skrives som en funksjon av den konjugerte variable, g(p) = - (p/2)2 = - p2/4. Man sjekker nå lett at den Legendre-transformerte av denne funksjonen, er den opprinnelige.
== Funksjon av flere variable ==
Ofte inneholder den gitte funksjonen ekstra variable som ikke inngår direkte i transformasjonen. De sies å være passive. Med en ekstra variabel er da y = y(x,t) hvor t er en passiv variabel. Tangenten i x-retning har nå helningskoeffisient gitt ved den partiellderiverte p = ∂y/∂x som beregnes ved å holde t konstant under derivasjonen. Igjen kan man definere en Legendre-transformert funksjon ved g = y - px. I differensialet dg = dy - pdx - xdp er nå dy = (∂y/∂x)dx + (∂y/∂t)dt slik at man finner
d
g
=
(
∂
y
∂
x
−
p
)
d
x
−
x
d
p
+
∂
y
∂
t
d
t
{\displaystyle dg={\Big (}{\partial y \over \partial x}-p{\Big )}dx-xdp+{\partial y \over \partial t}dt}
Her er det første leddet lik null som følge av definisjonen p = ∂y/∂x. Dermed har man at dg = - xdp + (∂y/∂t)dt.
Funksjonen g kan derfor betraktes som en funksjon av den nye variable p samt den passive variable t, det vil si at g = g(p,t). Videre ser man at denne nye funksjonen har ∂g/∂p = - x og ∂g/∂t = ∂y/∂t som er viktige relasjoner i praktiske anvendelser. Denne konstruksjonen kan opplagt utvides til å gjelde for funksjoner med flere passive variable.
=== Eksempel ===
En enkel funksjon med en passive variabel er y = tx lnx som er konveks når x > 0. Da blir p = ∂y/∂x = t(1 + lnx). Løses denne ligningen med hensyn på x, finner man at x = (1/e)e p/t. Dermed blir
g
=
f
−
x
p
=
t
x
ln
x
−
x
t
(
1
+
ln
x
)
=
−
x
t
{\displaystyle g=f-xp=tx\ln x-xt(1+\ln x)=-xt}
som gir
g
(
p
,
t
)
=
−
t
e
e
p
/
t
{\displaystyle g(p,t)=-{t \over e}e^{p/t}}
når man setter inn for x. Dette er den Legendre-transformerte funksjonen. Med dette resultatet kan man nå sjekke at ∂g/∂p = - (1/e)e p/t = - x som forventet. Videre er ∂g/∂t = - (1/e)e p/t(1 - p/t) = x lnx som er akkurat ∂y/∂t.
== Anvendelser ==
Transformasjonen ble etablert av Legendre for å løse rent matematiske problemer han var konfrontert med. Fremdeles har den mange anvendelser innen ren matematikk.
I fysikken blir Legendre-transformasjoner benyttet spesielt innen klassisk mekanikk og termodynamikk.
=== Termodynamikk ===
En differensiell økning dU av den indre energien til et system i termisk likevekt som skyldes forandringene dV av dets volum og dS av dets entropi, er forbundet gjennom termodynamikkens andre hovedsetning. Denne kan matematisk skrives som
d
U
=
−
P
d
V
+
T
d
S
{\displaystyle dU=-PdV+TdS}
hvor P er trykket som systemet er utsatt for og T er temperaturen det har. Dette er et uttrykk for energiens bevarelse. Man kan derfor betrakte den indre enrgien som en funksjon U = U(S,V) hvor P = - (∂U/∂V)S og T = (∂U/∂S)V . Dette gjør det mulig å gjennomføre to forskjellige Legendre-transformasjoner. Enten kan man erstatte volumet V med den konjugerte variable som er trykket P, eller man kan erstatte entropien S med den konjugerte variable som er temperaturen T.
I det første tilfellet får man da H = U + PV som er entalpien til systemet slik at H = H(S,P) med V = (∂H/∂P)S som følger fra definsjonen av den Legendre-transformerte. Videre er T = (∂H/∂S)P da S er en passiv variabel. Den andre muligheten gir F = U - TS hvor F = F(T,V) er Helmholtz fri energi. Da vil S = - (∂F/∂T)V og P = - (∂F/∂V)T da volumet V denne gangen er passiv.
Denne frie energien kan man nå Legendre-transformeres videre ved å erstatte V med den konjugerte trykkvariable P. Det gir G = F + PV = H -TS som er Gibbs fri energi G = G(T,P) med deriverte V = (∂G/∂P)T og S = - (∂G/∂T)P. Alle disse relasjonene mellom variable og tilsvarende deriverte som følger så direkte fra Legendre-transformasjonen, spiller en viktig rolle i beregninger av praktiske konsekvenser av de termodynamiske lover.
=== Mekanikk ===
De mekaniske lovene kan formuleres på to tilsynelatende, forskjellige måter. Hvis man benytter Lagrange-mekanikk, kan de alle utledes fra Lagrange-funksjonen for systemet. Hvis man betrakter bare en dynamisk variabel q som varierer med tiden t, er Lagrange-funksjon L = L(q,q',t) hvor den deriverte q' = dq/dt er en generalisert hastighet. Fra prinsippet om minste virkning følger da bevegelsesligningen
∂
L
∂
q
−
d
d
t
(
∂
L
∂
q
′
)
=
0
{\displaystyle {\partial L \over \partial q}-{d \over dt}\left({\partial L \over \partial q'}\right)=0}
som er en differensialligning av andre orden i tiden. Det siste leddet inneholder p = ∂L/∂q' som er definert som den kanoniske impulsen for systemet. Bevegelsesligningen kan derfor skrives som p' = ∂L/∂q.
Ut fra definisjonen for impulsen ser man at Lagrange-funksjonen kan Legendre-transformeres til en ny funksjon H = pq' - L hvor man erstatter en hastighetsvariabel q' med en impulsvariabel p = ∂L/∂q' . Den transformerte funksjonen er da H = H(q,p,t) og kalles for Hamilton-funksjonen for systemet. Da q er en passive variabel under denne transformasjonen, vil ∂H/∂q = - ∂L/∂q = - p' når man passer på at denne Legendre-transformasjonen har motsatt fortegn av hva som ble benyttet over. Av samme grunn vil derfor q' = + ∂H/∂p.
Hamilton-mekanikk er dermed ikke noe annet enn Legendre-transformert Lagrange-mekanikk. I stedet for å ha en andreordens differensialligning å løse, kan man da i stedet benytte de to førsteordens differensialligningene
d
q
d
t
=
∂
H
∂
p
,
d
p
d
t
=
−
∂
H
∂
q
{\displaystyle {dq \over dt}={\partial H \over \partial p}\,,\;\;\;\;\;\;{dp \over dt}=-{\partial H \over \partial q}}
for å beregne bevegelsen. Mange ganger kan dette være enklere selv om fysikken er den samme. Dette er Hamiltons bevegelsesligninger og kan lett generaliseres for systemer med et vilkårlig antall dynamiske variable.
== Litteratur ==
M.L. Boas, Mathematical Methods in the physical Sciences, John Wiley & Sons, New York (1983). ISBN 0-471-04409-1.
== Eksterne lenker ==
MathWorld: Legendre Transformation | En Legendre-transformasjon er i matematikken en metode for å omskrive en konveks funksjon av en variabel til en ny funksjon av den deriverte av den opprinnelige funksjonen. Den ble funnet i 1787 av den franske matematiker Adrien-Marie Legendre i forbindelse med hans interesse for såkalte minimale flater som han ville beskrive ved hjelp av deres tangentplan. | 194,744 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hors_cat%C3%A9gorie | 2023-02-04 | Hors catégorie | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tour de France'] | Hors catégorie, vanligvis omtalt med kortformen HC, er en betegnelse som brukes for å klassifisere de hardeste stigningene i franske sykkelritt, som for eksempel Tour de France. Direkte oversatt betyr hors catégorie noe slik som «utenfor kategori» eller «uklassifisert», altså en stigning som er så hard at den sprenger kategoriseringsskalaen. For å bli klassifisert som HC må en bakke enten stige mer enn 1 500 høydemeter eller 1 000 høydemeter med en gjennomsnittsstigning på mer enn 6,5 % .
Det finnes unntak, for eksempel er stigningen opp til Luz Ardiden bare 870 høydemeter, og opp til Port de Balès er gjennomsnittet på stigningen «bare» 6,3 %. Likevel blir begge klassifisert som HC. Det motsatte gjelder for Port d'Envalira, som trass sine 1685 høydemetre, er klassifisert som en 1. kategori. Grunnen er en relativt lav gjennomsnittsstigning. I tillegg er det av betydning når på etappen stigningen kommer, hvor harde bakkene før på etappen har vært, og hvor tett avstanden er mellom de kategoriserte fjellene.
| Hors catégorie, vanligvis omtalt med kortformen HC, er en betegnelse som brukes for å klassifisere de hardeste stigningene i franske sykkelritt, som for eksempel Tour de France. Direkte oversatt betyr hors catégorie noe slik som «utenfor kategori» eller «uklassifisert», altså en stigning som er så hard at den sprenger kategoriseringsskalaen. For å bli klassifisert som HC må en bakke enten stige mer enn 1 500 høydemeter eller 1 000 høydemeter med en gjennomsnittsstigning på mer enn 6,5 % .
Det finnes unntak, for eksempel er stigningen opp til Luz Ardiden bare 870 høydemeter, og opp til Port de Balès er gjennomsnittet på stigningen «bare» 6,3 %. Likevel blir begge klassifisert som HC. Det motsatte gjelder for Port d'Envalira, som trass sine 1685 høydemetre, er klassifisert som en 1. kategori. Grunnen er en relativt lav gjennomsnittsstigning. I tillegg er det av betydning når på etappen stigningen kommer, hvor harde bakkene før på etappen har vært, og hvor tett avstanden er mellom de kategoriserte fjellene.
== Tour de France ==
Denne listen er en oversikt over stigninger som har blitt klassifisert som hors catégorie (HC) én eller flere ganger. Stigninger som er blitt annonsert som HC i Tour de France 2015 er markert med en prikk foran oppføringen (antall ganger i Touren og som HC, oppdateres etter Tour de France 2015).
== Referanser == | , vanligvis omtalt med kortformen HC, er en betegnelse som brukes for å klassifisere de hardeste stigningene i franske sykkelritt, som for eksempel Tour de France. Direkte oversatt betyr noe slik som «utenfor kategori» eller «uklassifisert», altså en stigning som er så hard at den sprenger kategoriseringsskalaen. | 194,745 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%89cole_des_hautes_%C3%A9tudes_en_sciences_sociales | 2023-02-04 | École des hautes études en sciences sociales | ['Kategori:1975 i Frankrike', 'Kategori:2°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:6. arrondissement i Paris', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med kart med nummererte markører', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1975', 'Kategori:Grand établissement', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Universiteter i Frankrike'] | École des hautes études en sciences sociales (EHESS) er et fransk utdanningssted grunnlagt i 1975 og som spesialiserer seg på samfunnsfag.
Det var opprinnelig en del av École pratique des hautes études. Hovedsetet til EHESS ligger i den sentrale del av Paris, på en tomt som tidligere var det militære Cherche-Midi-fengselet hvor blant annet kaptein Alfred Dreyfus var innsatt, men skolen har også campus i Marseille, Lyon og Toulouse. Det regnes som ett av Frankrikes grands établissements.
| École des hautes études en sciences sociales (EHESS) er et fransk utdanningssted grunnlagt i 1975 og som spesialiserer seg på samfunnsfag.
Det var opprinnelig en del av École pratique des hautes études. Hovedsetet til EHESS ligger i den sentrale del av Paris, på en tomt som tidligere var det militære Cherche-Midi-fengselet hvor blant annet kaptein Alfred Dreyfus var innsatt, men skolen har også campus i Marseille, Lyon og Toulouse. Det regnes som ett av Frankrikes grands établissements.
== Framstående fakultetsmedlemmer (utvalg) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Mate-URL
(en) École des hautes études en sciences sociales – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | École des hautes études en sciences sociales (EHESS) er et fransk utdanningssted grunnlagt i 1975 og som spesialiserer seg på samfunnsfag. | 194,746 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Siri_Holm_L%C3%B8nseth | 2023-02-04 | Siri Holm Lønseth | ['Kategori:Alumni fra NTNU', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. juli', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Høyre-politikere i Sør-Trøndelag', 'Kategori:Høyre-politikere i Trøndelag', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lokalpolitikere i Trondheim', 'Kategori:Norske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Norske pedagoger', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Tillitsvalgte i Unge Høyre', 'Kategori:Trøndelag fylkesting'] | Siri Holm Lønseth (født 27. juli 1986 i Trondheim) er en norsk offentlig tjenestekvinne og politiker (H).
Hun har studiekompetanse fra Strinda videregående skole fra 2005 og mastergrad i pedagogikk, med fordypning i skoleledelse og kvantitativ forskningsmetode, fra NTNU fra 2012. Lønseth var oppvekst- og kultursjef i Nærøy kommune fra 2014 til 2015.Lønseth var medlem av Sør-Trøndelag fylkesting og leder i kontrollutvalget 2011–2014, etter å ha vært medlem av Trondheim bystyre 2007–2011. Hun var partiets fraksjonsleder i bystyrets kultur-, idretts- og fritidskomité 2007–2010 og medlem av helsekomiteen 2010–2011. Lønseth var leder i Trondheim Unge Høyre 2004–2005, leder i Sør-Trøndelag Unge Høyre 2006–2008 og formann i Høyres Studenterforening i Trondheim 2012–2014.
| Siri Holm Lønseth (født 27. juli 1986 i Trondheim) er en norsk offentlig tjenestekvinne og politiker (H).
Hun har studiekompetanse fra Strinda videregående skole fra 2005 og mastergrad i pedagogikk, med fordypning i skoleledelse og kvantitativ forskningsmetode, fra NTNU fra 2012. Lønseth var oppvekst- og kultursjef i Nærøy kommune fra 2014 til 2015.Lønseth var medlem av Sør-Trøndelag fylkesting og leder i kontrollutvalget 2011–2014, etter å ha vært medlem av Trondheim bystyre 2007–2011. Hun var partiets fraksjonsleder i bystyrets kultur-, idretts- og fritidskomité 2007–2010 og medlem av helsekomiteen 2010–2011. Lønseth var leder i Trondheim Unge Høyre 2004–2005, leder i Sør-Trøndelag Unge Høyre 2006–2008 og formann i Høyres Studenterforening i Trondheim 2012–2014.
== Referanser == | Siri Holm Lønseth (født 27. juli 1986 i Trondheim) er en norsk offentlig tjenestekvinne og politiker (H). | 194,747 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lucien_Febvre | 2023-02-04 | Lucien Febvre | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1956', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Franske historikere', 'Kategori:Fødsler i 1878', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nancy', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Lucien Paul Victor Febvre (født 22. juli 1878 i Nancy i Meurthe-et-Moselle, død 11. september 1956 i Saint-Amour i Jura) var en fransk historiker. Han er særlig kjent for rollen han hadde i etableringen av Annales-skolen i historiefaget.
| Lucien Paul Victor Febvre (født 22. juli 1878 i Nancy i Meurthe-et-Moselle, død 11. september 1956 i Saint-Amour i Jura) var en fransk historiker. Han er særlig kjent for rollen han hadde i etableringen av Annales-skolen i historiefaget.
== Tidlige år ==
Febvre ble født og vokste opp i Nancy i det nordlige Frankrike. Faren var filolog, og ledet Febvre inn i studiet av antikke tekster og språk, noe som spilte en viktig rolle for tenkemåten hans. Tjue år gammel reiste han til Paris for å studere ved École normale supérieure. I perioden 1899–1902 studerte han historie og geografi.
Tiden i Paris påvirket Febvres sterkt. Rådende oppfatninger om kunst, filosofi og moderne tenkemåter spilte en stor rolle i å omdanne hans tenkemåte. Han tok til seg modernismen, noe som endret hans tidligere forestillinger så mye at han til slutt mente han var fremmed fra sitt opprinnelige filosofiske ståsted. Ren faktabasert historie hadde ikke lengre interesse for Febvre. I sin tilnærming til historiefaget holdt Febvre historiske fakta opp mot geografien, psykologien og kulturen i den epoken han skrev om.
Etter eksamen ved høyskolen underviste Febvre ved et gymnas. Der arbeidet han med å utvikle sine teser om kong Filip II av Makedonia og Franche-Comté. I 1912 ble han ansatt som professor i historie ved universitetet i Dijon. To år senere ble han mobilisert i den franske hæren, der han tjenestegjorde under hele verdenskrigen. I 1919 fikk han stilling ved universitetet i Strasbourg, byen som igjen hadde kommet under fransk styre. I tiden han var der ble han kjent med Marc Bloch. De to hadde mange synsmåter på filosofiske og politiske spørsmål felles. De ble nære venner.
== Totalhistorie ==
Febvres arbeid om Filip II ble publisert i 1911. I dette verket prøver han å avgjøre sammenhengen mellom ymse fakta, og synliggjøre disse på en troverdig måte. Han rekonstruerer livene til landsbyfolket og bybeboerne i det tradisjonelle landlige samfunnet i Frankrike ved å knytte sammen tidsriktige fakta rundt geografi og miljø. Med sin skildring av elver, saltgruver, vingårder og andre omgivelser skaper Febvre et presist og troverdig bilde av tilværelsen og synsmåtene i epoken. På det viset kunne Febvre avsløre den negative påvirkning den franske regjeringen hadde på levekårene i provinsen Franche-Comté. Denne måten å skrive historie på er kjent som totalhistorie, og var en ny form for historieskriving.
== Annales ==
Febvre og Bloch etablerte i 1929 tidsskriftet Annales d`Histoire Economique et Sociale (kjent som Annales). Tidsskriftet fulgte Febvres synsmåter om historiefremstilling. Det ble redigert med tanke på å lære samfunnet om farene i gamle måter å forstå verden på, for slik å kunne unngå fremtidige økonomiske og politiske katastrofer. Tidsskriftet hadde som målsetting å egge akademiske miljø til å forske på samtiden, for så å nå en dypere forståelse av fortiden. På den tiden fantes ingen lignende tidsskrifter som Annales.
Annales ble møtt med positive omtaler, og nådde en stor lesekrets i sine tidlige år. Senere tok tidsskriftet en annen kurs, og utgiverne Bloch og Febvre trakk seg ut.
Febvre fikk i 1933 stilling ved College de France. Han skrev og publiserte flittig gjennom hele 1930-tallet og i begynnelsen av 1940-tallet. Kollegaen Bloch døde under verdenskrigen, så Febvre videreførte Annales-tradisjonen i samarbeid med Fernand Braudel. Disse to grunnla i 1947 og deretter styrte et institutt for økonomiske og sosiale studier ved Ecole Pratigue des Hautes Etudes.
Febvre døde i 1956 i Saint-Amour i Frankrike.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Lucien Febvre i BIBSYS | | fsted = Nancy, Meurthe-et-Moselle, Frankrike | 194,748 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emmanuel_Le_Roy_Ladurie | 2023-02-04 | Emmanuel Le Roy Ladurie | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Franske historikere', 'Kategori:Fødsler 19. juli', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet Calvados', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Emmanuel Le Roy Ladurie (født 19. juli 1929) er en fransk historiker fra den såkalte annales-skolen som har forsket på regionen Languedoc og tidsepoken for det gamle regimet i Frankrike («ancien regime»,) med særlig vekt på bøndenes historie. Han er en pioner på metoder som å se historien nedenfra og på mikrohistorie. Den mest kjente boka hans, Montaillou, village occitan de 1294 à 1324, var en mentalitetshistorisk detaljstudie basert på inkvisisjonsforhørsprotokollene av innbyggerne i en landsby i Pyreneene hvor han forsøkte å rekonstruere innbyggernes dagligliv og forestillingsverden. Boka kom på norsk i 1986.
| Emmanuel Le Roy Ladurie (født 19. juli 1929) er en fransk historiker fra den såkalte annales-skolen som har forsket på regionen Languedoc og tidsepoken for det gamle regimet i Frankrike («ancien regime»,) med særlig vekt på bøndenes historie. Han er en pioner på metoder som å se historien nedenfra og på mikrohistorie. Den mest kjente boka hans, Montaillou, village occitan de 1294 à 1324, var en mentalitetshistorisk detaljstudie basert på inkvisisjonsforhørsprotokollene av innbyggerne i en landsby i Pyreneene hvor han forsøkte å rekonstruere innbyggernes dagligliv og forestillingsverden. Boka kom på norsk i 1986.
== Referanser ==
== Litteratur ==
på norskMontaillou: katarer og katolikker under inkvisisjonen i en landsby i Pyrenéene 1294-1324. Oslo: Gyldendal. 1986. ISBN 8205166471.
på franskLes Paysans de Languedoc, SEVPEN, 1966.
Histoire du climat depuis l'an mil, Flammarion, 1967.
Anthropologie du conscrit français (sammen med J.-P. Aron et al.), Paris, Éd. de l'EHESS, 1972.
Médecins, climat, épidémies (sammen med J.-P. Desaive et al.), Paris, Éd. de l'EHESS, 1972.
Le Territoire de l'historien, Gallimard, t. I, 1973 ; t.II, 1978.
Montaillou, village occitan de 1294 à 1324, Gallimard,1975.
Histoire économique et sociale de la France. I/ De 1450 à 1660. II/ Paysannerie et croissance, 1976.
Le Carnaval de Romans : de la Chandeleur au Mercredi des cendres (1579–1580), Gallimard, 1979
L’Argent, l'amour et la mort en pays d'Oc, Le Seuil, 1980.
La Sorcière de Jasmin, Le Seuil, 1980.
Paris-Montpellier : PC-PSU, 1945-1963, Gallimard, 1982.
Parmi les historiens, Le Seuil, 1983 et 1994.
Pierre Prion, scribe, 1987.
L’État royal, 1460-1610, 1987.
L'Ancien Régime, 1610-1770, 1991 (omredigert til tobindsverk: I, 1610-1715, et II, 1715-1770)
Le Siècle des Platter, Paris, Fayard ; bd.1 , Le mendiant et le professeur, 1997 ; bd. 2, Le voyage de Thomas Platter, 2000 ; bd. 3, L'Europe de Thomas Platter, 2006.
L'Historien, le Chiffre et le Texte, Fayard, 1997.
Histoire du Languedoc, 2000.
Histoire de France des régions, 2001.
Autour de Montaillou, un village occitan : histoire et religiosité d'un village au Moyen Âge, 2001.
Histoire des paysans français : de la peste noire à la Révolution, 2002.
Les Grands Procès politiques, 2002.
La Dîme royale, 2002.
Histoire humaine et comparée du climat, Éd. Fayard, t. 1 Canicules et glaciers Mal:Sp-s, 2004 ; t. 2, Disettes et révolutions, 2006 ; t. 3, Le réchauffement de 1860 à nos jours, 2009.
Histoire de France des régions : la périphérie française, des origines à nos jours, 2005.
Histoire du climat du Moyen Âge jusqu'à nos jours, DVD, 2007.
Histoire de la Bibliothèque nationale de France, Conférence au Collège de France 1995, CD Audio, Éd. Le Livre qui parle 2009.
Abrégé d'histoire du climat du Moyen Âge à nos jours. Entretiens avec Anouchka Vasak, Fayard, 2007.
Histoire et système (dir.), Le Cerf, 2010 ISBN 978-2204090643
La Civilisation rurale, Allia, 2012 ISBN 978-2-84485-587-9
Une vie avec l'histoire. Mémoires, Tallandier, 2014.
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Emmanuel Le Roy Ladurie i BIBSYS | Emmanuel Le Roy Ladurie (født 19. juli 1929) er en fransk historiker fra den såkalte annales-skolen som har forsket på regionen Languedoc og tidsepoken for det gamle regimet i Frankrike («ancien regime»,) med særlig vekt på bøndenes historie. | 194,749 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hostel | 2023-02-04 | Hostel | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2005', 'Kategori:Filmer lagt til Nederland', 'Kategori:Filmer lagt til Slovakia', 'Kategori:Skrekkfilmer fra USA'] | Hostel er en amerikansk skrekkfilm utgitt i 2005. Filmen ble regissert av Eli Roth som også skrev manus og produsert av Eli Roth, Mike Fleiss, Chris Briggs og Quentin Tarantino. Jaz Hernandez, Derek Richardson, Eythor Gudjonsson og Barbara Nedeljakova har hovedrollene.
Filmen ble kontroversiell på grunn av dens ekstreme og detaljerte voldsskildringer. Filmen fikk en uoffisiell aldersgrense 20 år på video i Norge. Den ble ikke vurdert av Filmtilsynet.
Den har fått to oppfølgere: Hostel: Part II (2007) og Hostel: Part III (2011).
| Hostel er en amerikansk skrekkfilm utgitt i 2005. Filmen ble regissert av Eli Roth som også skrev manus og produsert av Eli Roth, Mike Fleiss, Chris Briggs og Quentin Tarantino. Jaz Hernandez, Derek Richardson, Eythor Gudjonsson og Barbara Nedeljakova har hovedrollene.
Filmen ble kontroversiell på grunn av dens ekstreme og detaljerte voldsskildringer. Filmen fikk en uoffisiell aldersgrense 20 år på video i Norge. Den ble ikke vurdert av Filmtilsynet.
Den har fått to oppfølgere: Hostel: Part II (2007) og Hostel: Part III (2011).
== Handlingsreferat ==
To amerikanske studenter, Paxton og Josh, reiser på backpacking over hele Europa med deres venn Óli fra Island. De besøker en nattklubb i Amsterdam, etterfulgt av et bordell. De kommer ikke inn på vandrerhjemmet på grunn av portforbud, og godtar tilbud fra en mann som heter Alexei om å bo i leiligheten hans. Han overbeviser dem om at i stedet for å reise til Barcelona, så burde de reise til Slovakia som er fylt med vakre, unge kvinner.
Når de ankommer Slovakia, blir de snart kjent med to kvinner, Natalya og Svetlana. Kvinnene inviterer dem på spa, og senere til diskotek. Josh får problemer med en gjeng kriminelle sigøynere. Paxton og Josh har sex med Natalya og Svetlana. Men Óli går sammen med Vala. Neste morgen kommer ikke Óli tilbake igjen. En resepsjonist påstår at Óli allerede har sjekket ut og reist sin vei. De blir kontaktet av en japansk kvinne som heter Kana, som viser dem et fotografi av Óli og vennen hennes Yuki, som også er savnet. Senere mottar de en melding fra Óli med en antatt selfie som påstår at han har reist hjem.
Men Óli blir halshugget, og Yuki blir torturert. Etter en sen kveld våkner Josh opp i et fangehull, hvor han blir torturert og deretter drept. Paxton blir også kidnappet, men kommer seg løs og oppdager et visittkort tilhørende Elite Hunting Club, en organisasjon som lar rike mennesker betale for å drepe og lemleste turister. Han forsøker å redde en annen turist som kaller seg Kana, og de må forsøke å komme seg unna samtidig som de blir forfulgt av vaktene.
== Skuespillere ==
Jay Hernandez som Paxton Rodriguez.
Derek Richardson som Josh
Eyþór Guðjónsson som Óli Eriksson.
Jennifer Lim som Kana
Barbara Nedeljáková som Natalya.
Jana Kaderabkova som Svetlana.
Jan Vlasák en forretningsmann fra Nederland.
Rick Hoffman en amerikansk klient.
Keiko Seiko som Yuki
Lubomir Bukovy som Alexei
Jana Havlickova som Vala
Petr Janiš som Johan. En tysk kirurg.
Takashi Miike som en sadist fra Japan.
Patrik Zigo som en gjeng-leder.
Miroslav Táborský som en politibetjent
Josef Bradna som en slakter.
Eli Roth som en amerikaner.
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
(en) Hostel på Internet Movie Database
(no) Hostel hos Filmfront
(sv) Hostel i Svensk Filmdatabas
(da) Hostel i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Hostel på Allociné
(nl) Hostel på MovieMeter
(en) Hostel på AllMovie
(en) Hostel på Turner Classic Movies
(en) Hostel på Rotten Tomatoes
(en) Hostel på Metacritic | Hostel: Part III er en amerikansk skrekkfilm fra 2011 regissert av Scott Spiegel. Dette er den tredje og siste filmen i Hostel-trilogien. | 194,750 |
null | 2023-02-04 | HC | null | null | null | HC kan vise til ulike forkortelser: | 194,751 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ub%C3%A5ttjenesten | 2023-02-04 | Ubåttjenesten | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Marinen'] | Undervannsbåtvåpenet, også kalt ubåtvåpenet og ubåttjenesten, er en del av Sjøforsvaret.
Sjøforsvaret har per 2020 seks undervannsbåter av Ula-klassen. Ubåtene gjør det mulig for Sjøforsvaret å operere i hele det maritime domenet. Fartøyene kan operere skjult under vannoverflaten over lengre tid og er vanskelige å oppdage. Dette gjør ubåtene til Sjøforsvarets mest avskrekkende kampsystem, sett fra potensielle fienders ståsted.
| Undervannsbåtvåpenet, også kalt ubåtvåpenet og ubåttjenesten, er en del av Sjøforsvaret.
Sjøforsvaret har per 2020 seks undervannsbåter av Ula-klassen. Ubåtene gjør det mulig for Sjøforsvaret å operere i hele det maritime domenet. Fartøyene kan operere skjult under vannoverflaten over lengre tid og er vanskelige å oppdage. Dette gjør ubåtene til Sjøforsvarets mest avskrekkende kampsystem, sett fra potensielle fienders ståsted.
== Undervannsbåtkapasitet etter 2020 ==
Dagens seks Ula-klasse-ubåter ble innfaset i perioden 1989–1992, og fartøyene er konstruert for en levetid på 30 år. I februar 2014 vedtok regjeringen å kjøpe nye ubåter, fremfor å forlenge levetiden til Ula-klassen.Forsvarets logistikkorganisasjon gjennomførte i perioden 2012–2013 en markedsundersøkelse opp mot aktuelle verft; DCNS (Frankrike), Fincantieri (Italia), Navantia (Spania), ThyssenKrupp Marine Systems (Tyskland). Kockums (Sverige) og Daewoo Shipbuilding & Marine Engineering (DSME-Sør-Korea).I februar 2017 meldte regjeringen at Tyskland er valgt som strategisk samarbeidspartner for nye ubåter. Ubåtene vil være basert på det tyske 212-designet som allerede er i tjeneste både i Italia og Tyskland. Samarbeid med Tyskland inkluderer i tillegg industrielt samarbeid med norske selskaper. Til sammen skal Norge kjøpe fire nye ubåter.Planen er å få på plass en felles kontrakt for nye ubåter i 2020. Dette muliggjør en innfasing av nye ubåter fra 2025 og frem mot 2028, noe som igjen bidrar til at Norge kan opprettholde en kontinuerlig ubåtkapasitet når Ula-klassen fases ut.De nye ubåtene skal ha sin hovedbase på Haakonsvern Orlogsstasjon, med fremskutt base i Ramsund orlogsstasjon.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Forsvaret.no – Ula-klassen Arkivert 18. april 2017 hos Wayback Machine.
Forsvarsmateriells prosjektside Arkivert 18. april 2017 hos Wayback Machine. | Undervannsbåtvåpenet, også kalt ubåtvåpenet og ubåttjenesten, er en del av Sjøforsvaret. | 194,752 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tippeligaen_2015 | 2023-02-04 | Tippeligaen 2015 | ['Kategori:Artikler med brutte fillenker', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Tippeligaen 2015'] | Tippeligaen 2015 var den 71. sesongen av den norske eliteserien i fotball. Den var den 26. sesongen som gikk under sponsornavnet Tippeligaen, og den sjuende sesongen på rad med 16 deltakende lag. Ligaen bestod av de 13 beste lagene fra Tippeligaen 2014, de to beste lagene fra 1. divisjon 2014 samt vinneren av kvalifisering til Tippeligaen 2015. Sesongen startet 6. april og ble avsluttet 8. november. Regjerende mester var Molde, og de nyopprykkede lagene var Sandefjord, Tromsø og Mjøndalen.
Rosenborg vant sitt 23. seriemesterskap, mens Strømsgodset og Stabæk tok henholdsvis sølv- og bronsemedaljer. De to nederste lagene, Sandefjord og Mjøndalen, rykket ned til OBOS-ligaen 2016, mens nummer 14, Start, beholdt plassen etter å ha vunnet 4–2 sammenlagt over Jerv fra OBOS-ligaen 2015 i to kvalifiseringskamper.
| Tippeligaen 2015 var den 71. sesongen av den norske eliteserien i fotball. Den var den 26. sesongen som gikk under sponsornavnet Tippeligaen, og den sjuende sesongen på rad med 16 deltakende lag. Ligaen bestod av de 13 beste lagene fra Tippeligaen 2014, de to beste lagene fra 1. divisjon 2014 samt vinneren av kvalifisering til Tippeligaen 2015. Sesongen startet 6. april og ble avsluttet 8. november. Regjerende mester var Molde, og de nyopprykkede lagene var Sandefjord, Tromsø og Mjøndalen.
Rosenborg vant sitt 23. seriemesterskap, mens Strømsgodset og Stabæk tok henholdsvis sølv- og bronsemedaljer. De to nederste lagene, Sandefjord og Mjøndalen, rykket ned til OBOS-ligaen 2016, mens nummer 14, Start, beholdt plassen etter å ha vunnet 4–2 sammenlagt over Jerv fra OBOS-ligaen 2015 i to kvalifiseringskamper.
== Bakgrunn ==
Allerede den 4. oktober i 26. serierunde kunne Molde juble for sitt tredje seriegull på fire sesonger etter å ha snudd kampen borte mot Viking. Odd var det laget som utfordret Molde lengst. Og hadde et godt grep om 2.-plassen med fire poeng ned til Rosenborg på 3.-plass forut de to siste rundene. I 29. serierunde møttes de to lagene til sølvkamp på Skagerak Arena. Rosenborg vant kampen 1-0 etter mål av Jørgen Skjelvik, og lå kun ett poeng bak Odd før siste serierunde. I siste serierunde fikk Rosenborg besøk av Strømsgodset som alt hadde sikret 4.-plass. Mens Odd dro til Molde for å sikre sølvet mot et Molde-lag som hadde feiret seriegull i over en måned. På Lerkendal tok Strømsgodset ledelsen etter 13 minutter ved Péter Kovács. Som med det ble den mestscorende utlendingen i Tippeligaens historie. Men etter en utligning av Mikael Dorsin var det status quo i sølvkampen til pause. I Molde scoret først Etzaz Hussain 1-0 etter 70 minutter. Og kun fem minutter senere la Daniel Chima Chukwu på til 2-0. Odd kunne likevel ta sølvmedaljene med hjem til Skien dersom Rosenborg ikke vant hjemme mot Strømsgodset. Men etter to mål av Mike Jensen og ett mål av Riku Riski, kunne Rosenborg feire sølv for andre år på rad.Også i nedrykkstriden var det spenning til siste slutt. I nest siste serierunde møttes Brann og Sogndal til nedrykksduell på Brann stadion. Med tap ville Brann rykke ned fra Tippeligaen for første gang siden 1986. Men ledet an av tidligere Sogndal-spiller Azar Karadaş kunne derimot Bergenserne puste lettet ut for denne gang etter en 2-1 seier. Sandnes Ulf som hadde ligget under nedrykksstreken siden 12. juni ledet med 2 mål borte mot Start i det kampen gikk inn i overtid. Men to mål i overtiden av Start sendte Sandnes Ulf og tidligere Start-trener Tom Nordlie ned til 1. divisjon etter tre sesonger i Tippeligaen. I siste serierunde var det fremdeles spenning i nedrykkstriden. To poeng skilte Brann på kvalifisering og Sogndal på direkte nedrykk. Brann dro til Haugesund for å sikre kvalifisering. Mens Sogndal fikk besøk av Stabæk hjemme på Fosshaugane Campus. Brann tok en tidlig 2-0 ledelse i Haugesund. Og såg ut til å ha sikret kvalifiseringen. Men Haugesund reduserte før pause. Og etter 79 minutter utlignet Haugesund og bragte ny spenning i kampen. Bergenserne fikk derimot hjelp av Stabæk som vant 2-0 i Sogndal. Og på overtid sikret Andreas Vindheim en 3-2 seier for Brann. I kvalifiseringen møtte de Mjøndalen. Etter 4-1 sammenlagt kunne Mjøndalen feire Tippeligaspill for første gang siden 1992. Mens Brann rykket ned og må ta til takke med 1.divisjonsfotball for første gang siden 1986.
== Tabell ==
Lillestrøm trukket 1 poeng for ikke å oppfylle NFFs lisenskrav [1]
=== Tabellplassering etter runde ===
Kilde: VG
Posisjon etter siste kamp i hver serierunde. Utsatte kamper er ikke inkludert.
== Lagene ==
== Hovedtrenere ==
=== Trenerbytter ===
== Stadioner ==
== Dommere ==
Norges Fotballforbund satte før seongen opp 15 dommerne som skulle dømme i Tippeligaen 2015. I tillegg ble 3 dommere fra 1. divisjon kalt opp til å dømme tippeligaen i løpet av sesongen.
Kilde: VG
== Statistikk ==
== Terminliste ==
Terminlisten ble offentliggjort 17. desember 2014. TV-oppsettet av de første 9 rundene ble offentliggjort 2. februar.
TV-oppsettet av runde 10-12 ble annonsert dagen etter 2. serierunde, mandag 13. april. Mens TV-oppsettet av runde 13-16 ble offentliggjort 13. mai. Det ble samtidig offentliggjort at kampen mellom Molde og Bodø/Glimt i 18. serierunde hadde blitt fremskyndet til 18. juli etter avtale mellom klubbene.
15. juni ble TV-oppsettet av runde 17-19 offentliggjort. Med forbehold om at kampen mellom Strømsgodset og Molde kan bli flyttet grunnet avhengig av lagenes deltakelse i UEFA-turneringer.
== Resultattabell ==
Oppdatert til og med kamper spilt 21. oktober.Kilde: Norges Fotballforbund1 ^ Hjemmelag er listet i den venstre kolonnen.Farger: Blå = hjemmeseier; Gul = uavgjort; Rød = borteseier.
== Utbetalinger basert på plassering ==
Norsk Toppfotball utbetaler et gitt pengebeløp til hver klubb basert på hvor de ender på tabellen:
20,4 millioner
17,3 millioner
14,2 millioner
10,3 millioner
9,5 millioner
9,1 millioner
8,8 millioner
8,4 millioner
8 millioner
8 millioner
7,6 millioner
7,6 millioner
7,2 millioner
6,4 millioner
6,4 millioner
6,4 millioner
== Noter og referanser ==
NoterReferanser | Kvalifisering til Tippeligaen 2015 ble spilt høsten 2014. Vinneren sto mellom ett av de fire lagene som endte på 3. | 194,753 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marinens_logistikkommando | 2023-02-04 | Marinens logistikkommando | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Marinen', 'Kategori:Militær logistikk'] | Marinens logistikkommando (MLK) er en avdeling i Marinen som skal støtte avdelingens kampfartøy og landavdelinger i daglig drift, under øvelser og operasjoner.
Avdelinger sørger for teknisk vedlikehold, drivstoff, ammunisjon, proviant, forbruksmateriell, reservedeler og tjenester innen økonomi og ledelse. Oppdraget er å gi Marinen økt tilgjengelighet og utholdenhet gjennom å utføre logistikkoperasjoner der kampfartøyene befinner seg.
Operasjonskonseptene er derfor basert på mobilitet og fleksibilitet. Under lengre øvelser og skarpe operasjoner vil avdelingen bli forsterket med personell fra Forsvarets logistikkorganisasjon.
| Marinens logistikkommando (MLK) er en avdeling i Marinen som skal støtte avdelingens kampfartøy og landavdelinger i daglig drift, under øvelser og operasjoner.
Avdelinger sørger for teknisk vedlikehold, drivstoff, ammunisjon, proviant, forbruksmateriell, reservedeler og tjenester innen økonomi og ledelse. Oppdraget er å gi Marinen økt tilgjengelighet og utholdenhet gjennom å utføre logistikkoperasjoner der kampfartøyene befinner seg.
Operasjonskonseptene er derfor basert på mobilitet og fleksibilitet. Under lengre øvelser og skarpe operasjoner vil avdelingen bli forsterket med personell fra Forsvarets logistikkorganisasjon.
== Fartøy ==
Logistikkommandoens hovedfartøy er KNM «Maud» som kan bistå Marinens kampfartøyer med blant annet drivstofftilførsel. I tillegg er kystvaktfartøyene «Olav Tryggvason» og «Magnus Lagabøte» overført til Marinen.Avdelingen drifter og vedlikeholder også KS «Norge» og har ansvaret for å bemanne fartøyet. KS «Norge» blir brukt av kongefamilien til offisielle representasjonsoppgaver og private turer i inn- og utland.
== Andre avdelinger ==
I tillegg til støttefartøyene bidrar også Logistikkbase Sjø (LBS) med støtte til kampenhetene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Pressemelding - Nytt logistikkfartøy
KNM Maud - Teknisk Ukeblad | Marinens logistikkommando (MLK) er en avdeling i Marinen som skal støtte avdelingens kampfartøy og landavdelinger i daglig drift, under øvelser og operasjoner. | 194,754 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristine_Stav%C3%A5s_Skistad | 2023-02-04 | Kristine Stavås Skistad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2019', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1999', 'Kategori:Juniorverdensmestere i langrenn', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kristine Stavås Skistad (født 8. februar 1999) er en norsk langrennsløper som representerer Konnerud Idrettslag. Hun har gull på sprinten og på stafetten i junior-VM på ski 2019 som beste internasjonale resultat. Skistad tok sin videregående utdanning ved Norges Toppidrettsgymnas på Lillehammer (2015-18).
| Kristine Stavås Skistad (født 8. februar 1999) er en norsk langrennsløper som representerer Konnerud Idrettslag. Hun har gull på sprinten og på stafetten i junior-VM på ski 2019 som beste internasjonale resultat. Skistad tok sin videregående utdanning ved Norges Toppidrettsgymnas på Lillehammer (2015-18).
== Idrettskarriere ==
=== Sesongen 2015/16 ===
Skistad vant klasse kvinner 17 under Norgescupen i langrenn for junior 2015/16, etter at hun vant fem av de ni norgescuprennene. Hun deltok i Junior-NM på ski 2016, og vant der 7,5 km klassisk, 5 km fri og sprinten. I tillegg fikk hun bronse i 4 × 3,75 km sammen med Buskerud lag 1.
=== Sesongen 2016/17 ===
Junior-VM på ski 2017 ble arrangert i Park City i USA, og Skistad ble der nummer tolv i sprint klassisk. Norge kom på ellevteplass på stafetten. Hun deltok i Junior-NM på ski 2017, og vant denne gangen sprinten og 5 km klassisk i 18-årsklassen. Buskerud 1 fikk sølv på 4 × 3,75 km stafett med Skistad på laget. Hun fullførte ikke 10 km klassisk.
Hun vant klasse kvinner 18 under Norgescupen i langrenn for junior 2016/17 etter å ha vunnet seks av ti renn.
=== Sesongen 2017/18 ===
Hun kom på niendeplass på sprinten under NM på ski 2018. Under Junior-VM på ski 2018 i Goms tok hun sølv på sprinten, etter svenske Moa Lundgren, og hun kom på femteplass på 5 km klassisk og 33.-plass på 5+5 km skiatlon. I tillegg deltok hun på Norges stafettlag som kom på sjuendeplass på 4 × 3,3 km stafett.
I Junior-NM på ski 2018 vant hun sprinten og 5 km fri teknikk i klassen K19/20, og hun fikk også gull på 4 × 3,75 km. Hun debuterte i verdenscupen med 51.-plass på sprint i Drammen 7. mars 2018.
=== Sesongen 2018/19 ===
Skistad åpnet sprint-sesongen 2018/2019 med en andreplass i sesongåpningen på Beitostølen. Den 30. november ble hun beste norske utøver i verdenscupsprinten på Lillehammer, med en femteplass. Hun vant sprinten under Junior-VM på ski 2019, foran Monika Skinder fra Polen og Anita Korva fra Finland, og hun gikk ankeretappen på Norges lag som tok gull på 4 × 3,3 km stafett. De andre på laget var Kristin Austgulen Fosnæs, Astrid Stav og Helene Marie Fossesholm. Hun endte på 72.-plass sammenlagt med 46 poeng i Verdenscupen i langrenn 2018/19.
I april vant hun 100 meter supersprint under Janteloppet i april, der hun gikk inn på tiden 12,36 sekunder. Denne tiden ville vært verdensrekord på distansen, hadde det ikke vært for at Maja Dahlqvist hadde gått distansen på 12,20 sekunder tidligere samme dag.
=== Sesongen 2019/20 ===
Foran 2019/20-sesongen ble Skistad tatt ut av landslaget, og ble plassert på rekruttlandslaget. Hun ble overtrent sommeren 2019, og måtte ta tre uker treningsfri. Hun ble også tatt ut av løpet da hun deltok i Blinkfestivalen 2019, fordi hun lå an til å bli tatt igjen av tetgruppen. Under Sesongåpningen på Beitostølen i november endte hun på 13.-plass på sprinten og 47.-plass på 10 km klassisk. Hun ble tatt ut til verdenscuprennet i Planica i desember, men ble slått ut i kvartfinalen på sprinten der, og endte på 26.-plass.Hun startet 2020 med deltakelse i Skandinavisk Cup i Nes skianlegg, og kom der på femteplass på sprinten og 37.-plass på 10 km klassisk. Hun deltok i verdenscupsprinten i Dresden i januar, men falt i kvartfinalen, og ble slått ut. Den 17. januar vant hun sprinten i U23-NM i langrenn 2020, som var lagt inn som en del av norgescuprennet på Lygna.NM i langrenn 2020 ble arrangert i Drammen, og Skistad kom der på sjetteplass på sprinten og 32.-plass på 15 km klassisk. På stafetten kom Konnerud på tredjeplass, der Skistad gikk ankeretappen.
=== Sesongen 2022/23 ===
I NM 2023 på Gjøvik tok Skistad gull på sprinten.
Skistad tok sin første verdenscupseier da hun vant sprint klassisk i Les Rousses 28. januar 2023.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kristine Stavås Skistad – FIS (langrenn) | Der (også Dêr, Dêru eller Diri) var en viktig sumerisk by i det østlige Mesopotamia, i området øst for elven Tigris på veien fra Babylonia til Elam. | 194,755 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erarik | 2023-02-04 | Erarik | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall i 541', 'Kategori:Historiestubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-09', 'Kategori:Østgotiske konger'] | Erarik (død 541) var østgoternes konge i Italia en kort periode i 541 etter at kong Ildibad døde samme år.
Erarik tilhørte sannsynligvis folkegruppa rugierne som hadde innvandret fra nord og slått seg sammen med østgoterne i Italia. Erarik ble etter kort tid drept av tilhengere av Ildibads nevø Totila som etterfulgte ham som konge. | Erarik (død 541) var østgoternes konge i Italia en kort periode i 541 etter at kong Ildibad døde samme år.
Erarik tilhørte sannsynligvis folkegruppa rugierne som hadde innvandret fra nord og slått seg sammen med østgoterne i Italia. Erarik ble etter kort tid drept av tilhengere av Ildibads nevø Totila som etterfulgte ham som konge. | Erarik (død 541) var østgoternes konge i Italia en kort periode i 541 etter at kong Ildibad døde samme år. | 194,756 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Korvettskvadronen | 2023-02-04 | Korvettskvadronen | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Marinen'] | Korvettskvadronen er en avdeling i Marinen og består av seks korvetter av Skjold-klassen.Skvadronens primæroppgaver i fredstid er overvåkning, suverenitetshevdelse og ved behov også myndighetsutøvelse i kystnære farvann under norsk jurisdiksjon. Fartøyenes store mobilitet gjør dem også egnet til deltakelse i og ledelse av søk- og redningsoperasjoner og støtte til sivile og statlige instanser med maritime ansvarsområder.I krise- og krigssituasjoner skal korvettene utføre overflateoperasjoner for å opprettholde kontroll over kystsonen og bidra til å forstyrre fiendtlige styrker. Fartøyene er også godt egnet til å støtte Sjøforsvarets spesialstyrker."1. Korvettskvadron" het tidligere "MTB-våpenet" frem til omstillingen i Sjøforsvaret 1. august 2016.
| Korvettskvadronen er en avdeling i Marinen og består av seks korvetter av Skjold-klassen.Skvadronens primæroppgaver i fredstid er overvåkning, suverenitetshevdelse og ved behov også myndighetsutøvelse i kystnære farvann under norsk jurisdiksjon. Fartøyenes store mobilitet gjør dem også egnet til deltakelse i og ledelse av søk- og redningsoperasjoner og støtte til sivile og statlige instanser med maritime ansvarsområder.I krise- og krigssituasjoner skal korvettene utføre overflateoperasjoner for å opprettholde kontroll over kystsonen og bidra til å forstyrre fiendtlige styrker. Fartøyene er også godt egnet til å støtte Sjøforsvarets spesialstyrker."1. Korvettskvadron" het tidligere "MTB-våpenet" frem til omstillingen i Sjøforsvaret 1. august 2016.
== Referanser == | Korvettskvadronen er en avdeling i Marinen og består av seks korvetter av Skjold-klassen. | 194,757 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anita_G%C3%B6rbicz | 2023-02-04 | Anita Görbicz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Håndballspillere for Győri Audi ETO KC', 'Kategori:Håndballspillere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Håndballspillere under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Personer fra Veszprém', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2002 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2004 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2006 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2008 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2012 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2016 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2003 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2005 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2007 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2013 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2015 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2017 for kvinner', 'Kategori:Trenere i Håndball-EM 2020 for kvinner', 'Kategori:Ungarske håndballspillere'] | Anita Görbicz (født 13. mai 1983 i Veszprém) er en ungarsk håndballspiller. Hun spiller på Ungarns landslag og for den ungarske klubben Győr.Görbicz ble i 2005 stemt frem som verdens beste håndballspiller av det internasjonale håndballforbundet.
| Anita Görbicz (født 13. mai 1983 i Veszprém) er en ungarsk håndballspiller. Hun spiller på Ungarns landslag og for den ungarske klubben Győr.Görbicz ble i 2005 stemt frem som verdens beste håndballspiller av det internasjonale håndballforbundet.
== Karriere ==
=== Klubb ===
Görbicz startet sin karriere hos ungarske klubben Győr som tiåring i 1993. Med Győr, har Görbicz blitt ungarsk seriemester og cupmester flere ganger. I europeisk sammenheng har hun vunnet Champions League to ganger og spilt finale i både Cupvinnercupen og EHF-cupen.
Győr nådde slutspillet i Champions League for første gang i 2008/09-sesongen. Grunnet en kneskade få dager før kampene, gikk Görbicz glipp av finalen hvor Győr tapte mot den danske mesteren Viborg. Hun ble allikevel turneringens nest beste toppscorer.
=== Landslag ===
Görbicz deltok for Ungarns kvinnelandslag i håndball under Håndball-VM 2003 hvor Ungarn tapte finalen mot Frankrike. Hun mottok bronsemedalje under Håndball-EM 2004. I Håndball-VM 2005 i Russland vant hun på nytt bronse med det ungarske landslaget.
Görbicz har blitt anerkjent for sitt landslagsspill flere ganger, og ble tatt ut på All-Star-laget i tre VM på rad; 2003, 2005 and 2007. Hun var også blant turneringenes toppscorere i 2005 (tredjeplass) og 2007 (andreplass).
Görbicz var en del av det ungarske landslaget under Sommer-OL 2004 i Aten, og igjen under Sommer-OL 2008 i Beijing. I 2004 endte Ungarn på en femteplass, etter å ha tapt mot Frankrike i kvartfinalen, og slått Brasil and Spania i plasseringskampene. Under 2008-OL endte Ungarn på fjerdeplass etter seier over Romania i kvartfinalen, men tap mot Russland i semifinalen og Sør-Korea bronsefinalen. Görbicz scoret nest mest mål under OL i 2008, 49 mål, kun 7 mål bak den rumenske toppscoreren Ramona Maier.
== Meritter ==
=== Klubb ===
==== Győr ====
Nemzeti Bajnokság I:
Seriegull 2005, 2006, 2008, 2009, 2010, 2011, 2012, 2013, 2014, 2016, 2017
Seriesølv 2000, 2004, 2007, 2015
Seriebronse 1999, 2001, 2002, 2003
Magyar Kupa:
Cupmester 2005, 2006, 2007, 2008, 2009, 2010, 2011, 2012, 2013, 2014, 2015, 2016
Cupfinalist 2000, 2002, 2004, 2017
Champions League
Vinner 2013, 2014, 2017
Finalist 2009, 2012, 2016
Semifinalist 2007, 2008, 2010, 2011
Cupvinnercupen
Finalist 2006
Semifinalist 2003
EHF-cupen
Finalist 2002, 2004, 2005
=== Landslaget ===
Junior-VM i håndball for kvinner
Sølvmedaljør 2001
Håndball-VM for kvinner
Sølvmedaljør 2003
Bronsemedaljør 2005
Håndball-EM for kvinner
Bronsemedaljør 2004, 2012
=== Individuelt ===
Verdens beste håndballspiller 2005
Årets håndballspiller i Ungarn 2005, 2006, 2007, 2013
Årets playmaker under VM 2003, 2004, 2007, 2013
Prima Award 2009
Toppscorer i Nemzeti Bajnokság I 2008
Toppscorer i Champions League 2012, 2014
Toppscorer i Carpathian Trophy 2012
All-Star i Champions League 2014
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Anita Görbicz – Munzinger Sportsarchiv
(en) Anita Görbicz – Olympedia
(en) Anita Görbicz – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Anita Görbicz – Det europeiske håndballforbundet (EHF) | | draktnummer = 13 | 194,758 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bosnia-Hercegovina_under_EM_i_friidrett | 2023-02-04 | Bosnia-Hercegovina under EM i friidrett | ['Kategori:1990-årene i Bosnia-Hercegovina', 'Kategori:2000-årene i Bosnia-Hercegovina', 'Kategori:2010-årene i Bosnia-Hercegovina', 'Kategori:Bosnia-Hercegovina under EM i friidrett'] | Bosnia-Hercegovina deltok i EM i friidrett utendørs første gang som selvstendig nasjon under EM i friidrett 1994, og har deltatt i samtlige EM i friidrett utendørs siden. Bosnia-Hercegovina har aldri vunnet noen medaljer.
| Bosnia-Hercegovina deltok i EM i friidrett utendørs første gang som selvstendig nasjon under EM i friidrett 1994, og har deltatt i samtlige EM i friidrett utendørs siden. Bosnia-Hercegovina har aldri vunnet noen medaljer.
== Medaljeoversikter ==
== Referanser == | Bosnia-Hercegovina deltok i EM i friidrett utendørs første gang som selvstendig nasjon under EM i friidrett 1994, og har deltatt i samtlige EM i friidrett utendørs siden. Bosnia-Hercegovina har aldri vunnet noen medaljer. | 194,759 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Haupt | 2023-02-04 | Paul Haupt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Assyriologer fra USA', 'Kategori:Dødsfall 15. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1926', 'Kategori:Fødsler 25. november', 'Kategori:Fødsler i 1858', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Görlitz', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske assyriologer', 'Kategori:Tyske orientalister'] | Hermann Hugo Paul Haupt (født 25. november 1858 i Görlitz, død 15. desember 1926 i Baltimore) var en tyskfødt amerikansk assyriolog.
Haupt ble i 1883 ekstraordinær professor i Göttingen og samme år professor i semittisk filologi ved Johns Hopkins University i Baltimore. Han har i den av ham og Friedrich Delitzsch utgitte serien «Assyriologische bibliothek» (1881 ff.) samt i tidsskrifter gitt mange betydelige bidrag til den assyriologiske og sammenlignende semittiske grammatikk, bibelsk arkeologi, bibelkritikk med mer. Med medvirkning fra flere fremstående lærde utgav Haupt fra 1893 en kritisk utgave av Det gamle testamentes hebraiske tekster, med de forskjellige kildene utskilt ved forskjellige fargetrykk, og med tekstkritiske anmerkninger.
Fra 1888 var han også honorarkurator for orientalske oldsaker i United States National Museum i Washington.
Haupt innførte unggrammatikerprinsippene i den semittiske språkforskning og oppdaget i 1880 en ny sumerisk dialekt.
| Hermann Hugo Paul Haupt (født 25. november 1858 i Görlitz, død 15. desember 1926 i Baltimore) var en tyskfødt amerikansk assyriolog.
Haupt ble i 1883 ekstraordinær professor i Göttingen og samme år professor i semittisk filologi ved Johns Hopkins University i Baltimore. Han har i den av ham og Friedrich Delitzsch utgitte serien «Assyriologische bibliothek» (1881 ff.) samt i tidsskrifter gitt mange betydelige bidrag til den assyriologiske og sammenlignende semittiske grammatikk, bibelsk arkeologi, bibelkritikk med mer. Med medvirkning fra flere fremstående lærde utgav Haupt fra 1893 en kritisk utgave av Det gamle testamentes hebraiske tekster, med de forskjellige kildene utskilt ved forskjellige fargetrykk, og med tekstkritiske anmerkninger.
Fra 1888 var han også honorarkurator for orientalske oldsaker i United States National Museum i Washington.
Haupt innførte unggrammatikerprinsippene i den semittiske språkforskning og oppdaget i 1880 en ny sumerisk dialekt.
== Verker ==
(utg.): Hebriter
Die sumerischen Familiengesetze. Leipzig 1879.
Der keilinschriftliche Sintfluthbericht. 1881.
mit Friedrich Delitzsch: Assyriologische Bibliothek. Leipzig 1881ff.
Akkadische und sumerische Keilschrifttexte. 4 Teile. 1881/1882. Fotomechanischer Neudruck: Zentralantiquariat der Deutschen Demokratischen Republik, Leipzig 1974.
Die akkadische Sprache. Berlin 1883.
Beiträge zur assyriologischen Lautlehre. Göttingen 1883.
Das babylonische Nimrodepos. Leipzig 1884, 1891.
The Assyrian E-vowel. Baltimore 1887.
Prolegomena to a comparative Assyrian grammar. New Haven 1888.
Über die Ansiedlung der russicschen Juden im Euphrat- und Tigris-Gebiete, ein Vorschlag. Friedenwald, Baltimore 1892.
(utg.): The Sacred Books of the Old Testament. Leipzig 1893ff. (Den såkalte Polychrome Bible.)
The book of Ecclesiastes. Boston 1894.
== Referanser == | Hermann Hugo Paul Haupt (født 25. november 1858 i Görlitz, død 15. | 194,760 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abraham_Sachs | 2023-02-04 | Abraham Sachs | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Assyriologer fra USA', 'Kategori:Dødsfall 22. april', 'Kategori:Dødsfall i 1983', 'Kategori:Fødsler 11. desember', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Historikere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Baltimore', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Abraham Joseph Sachs (født 11. desember 1914 i Baltimore i Maryland, død 22. april 1983 i Providence i Rhode Island) var en amerikansk matematikkhistoriker og assyriolog.
| Abraham Joseph Sachs (født 11. desember 1914 i Baltimore i Maryland, død 22. april 1983 i Providence i Rhode Island) var en amerikansk matematikkhistoriker og assyriolog.
== Liv og virke ==
Sachs tok doktorgraden i 1939 ved Johns Hopkins University og arbeidet så i flere år ved Oriental Institute ved Universitetet i Chicago, der han var medarbeider for en assyriologisk ordbok (Chicago Assyrian Dictionary). I 1941 ble han Rockefeller Foundation Fellow assisterende professor ved Brown University, der han samarbeidet med Otto Neugebauer og beskjeftiget seg med babylonske astronomiske og matematiske kileskrifttekster (han utgav blant annet delvis av seg selv i British Museum oppdagede astronomiske observasjonstekster og GADEx-tekster). 1945/46 virket han ved Institute for Advanced Study ved Princeton University. I 1946 ble han en av de grunnleggende medlemmer for Department for History of Mathematics ved Brown University, der han i 1954 ble professor for matematikkhistorie.
== Verker ==
med Otto Neugebauer: Mathematical Cuneiform Texts. 1955.
med Hermann Hunger: Astronomical Diaries and Related Texts from Babylon. 3 Bände, Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, Wien, 1988, 1989, 1996.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Joseph W. Dauben, Christoph J. Scriba (utg.): Writing the history of mathematics. Its historical development. Birkhäuser, Basel o.a. 2002, ISBN 3-7643-6167-0, (Science networks 27). | Abraham Joseph Sachs (født 11. desember 1914 i Baltimore i Maryland, død 22. | 194,761 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Malcolm_Muggeridge | 2023-02-04 | Malcolm Muggeridge | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske forfattere', 'Kategori:Britiske journalister', 'Kategori:Britiske spioner', 'Kategori:Dødsfall 14. november', 'Kategori:Dødsfall i 1990', 'Kategori:Fødsler 24. mars', 'Kategori:Fødsler i 1903', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Spioner under andre verdenskrig'] | Thomas Malcolm Muggeridge (født 24. mars 1903 i Croydon i London, død 14. november 1990 i Robertsbridge, East Sussex) var en britisk journalist, forfatter, satiriker, mediepersonlighet, soldat, spion og senere kristen konvertitt (fra ateisme) og kommentator.
| Thomas Malcolm Muggeridge (født 24. mars 1903 i Croydon i London, død 14. november 1990 i Robertsbridge, East Sussex) var en britisk journalist, forfatter, satiriker, mediepersonlighet, soldat, spion og senere kristen konvertitt (fra ateisme) og kommentator.
== Liv og virke ==
Han tok eksamen fra University of Cambridge i 1924 og arbeidet så noen år som lærer, både i India og i England. Han giftet seg med Kitty Dobbs i 1927. Året derpå fikk han jobb som journalist ved Manchester Guardian.
År 1932 flyttet Muggeridge til Moskva som Guardians korrespondent. Mens han var der ble han desillusjonert og kom til å bli motstander av den sovjetiske kommunismen. Muggeridge var en av få reportere til å avsløre den store hungersnøden i Ukraina, en sult som var en følge av kommunistisk politikk.
Under andre verdenskrig var Muggeridge offiser ved den britiske militære etterretningstjeneste og ble sendt til Mosambik og senere Paris.
Etter kriget skrev han for mange aviser og ble redaktør for Punch, kjent for satirisk humor. Han begynte også å arbeide for BBC.
I 1960-årene gjenoppdaget han kristendommen. Han konverterte til katolisismen i 1982.
== Verker i utvalg ==
=== Bøker ===
Three flats: a play in three acts, (1931)
Winter in Moscow, (1934)
Picture Palace, (1934, 1987) ISBN 0-297-79039-0
The Earnest Atheist. A study of Samuel Butler, London : Eyre & Spottiswoode, (1936)
The Thirties, 1930–1940, in Great Britain, (1940, 1989) ISBN 0-297-79570-8
Affairs of the heart, (1949)
How can you Bear to be Human, (1957) by Nicholas Bentley (Muggeridge wrote the introduction)
Tread softly for you tread on my jokes, (1966)
Jesus Rediscovered, (1969) ISBN 0-00-621939-X
Something Beautiful for God, (1971) ISBN 0-00-215769-1
Paul, envoy extraordinary, (1972) with Alec Vidler, ISBN 0-00-215644-X
Chronicles of Wasted Time: An Autobiography, (1972,2006) ISBN 1-57383-376-2
Jesus, the man who lives, (1975) ISBN 0-00-211388-0
Jesus: The Man Who Lives, (1976) ISBN 0-00-211388-0
A Third Testament: A Modern Pilgrim Explores the Spiritual Wanderings of Augustine, Blake, Pascal, Tolstoy, Bonhoeffer, Kierkegaard, and Dostoevsky, (1976, 2002) ISBN 0-87486-921-8 Full text online.
Christ and the Media, (1977) ISBN 0-340-22438-X
In a valley of this restless mind, (1978) ISBN 0-00-216337-3
The End of Christendom, (1980) ISBN 0-8028-1837-4
Like it was: The diaries of Malcolm Muggeridge, (1981) ISBN 0-00-216468-X
Conversion: The Spiritual Journey of a Twentieth Century Pilgrim, (1988, 2005) ISBN 1-59752-101-9
Chronicles of Wasted Time: volumes I & II including 'The Right Eye', (2006) ISBN 978-1-57383-376-9
=== Annets ===
Ultimate concern. 'Am I a Christian?', etc., Cambridge, (1967)
Living water, Aberdeen, (1968), ISBN 0-7152-0016-X
Another King, St Andrews Press (1968)
Still I believe: nine talks broadcast during Lent and Holy Week, (1969), ISBN 0-563-08552-5
Light in our darkness, Edinburgh, (1969), ISBN 0-7152-0069-0
Fundamental questions : what is life about?, Cambridge, (1970)
America Needs a Punch, Esquire (April 1958), 59–60, 60
== Referanser ==
== Litteratur ==
Richard Ingrams: Muggeridge; the biography, London 1995
Gregory Wolfe: Malcolm Muggeridge: a biography London 1995
== Eksterne lenker ==
(en) Malcolm Muggeridge – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Malcolm Muggeridge på Internet Movie Database
(en) Malcolm Muggeridge hos The Movie Database
(en) Malcolm Muggeridge hos The Peerage | Thomas Malcolm Muggeridge (født 24. mars 1903GRO Register of Births: JUN 1903 2a 222 CROYDON - Thomas Malcolm MUGGERIDGE i Croydon i London, død 14. | 194,762 |
https://no.wikipedia.org/wiki/27._serierunde_i_Tippeligaen_2014 | 2023-02-04 | 27. serierunde i Tippeligaen 2014 | ['Kategori:Tippeligaen 2014'] | 27. serierunde i Tippeligaen 2014 startet fredag 17. oktober klokken 19 med Brann mot Sarpsborg 08. Runden fortsatte med to kamper lørdag 18. oktober. Start mot Aalesund klokken 15.30. Og Molde mot Haugesund klokken 18. Runden avsluttet søndag 19. oktober med Strømsgodset mot Lillestrøm klokken 15.30, tre kamper klokken 18, og Rosenborg mot Vålerenga klokken 20.
| 27. serierunde i Tippeligaen 2014 startet fredag 17. oktober klokken 19 med Brann mot Sarpsborg 08. Runden fortsatte med to kamper lørdag 18. oktober. Start mot Aalesund klokken 15.30. Og Molde mot Haugesund klokken 18. Runden avsluttet søndag 19. oktober med Strømsgodset mot Lillestrøm klokken 15.30, tre kamper klokken 18, og Rosenborg mot Vålerenga klokken 20.
== Kampfakta ==
Fredag 17. oktober 2014
Lørdag 18. oktober 2014
Søndag 19. oktober 2014 | |27|20| 5| 2|58|22|65| farge=gull }} | 194,763 |
https://no.wikipedia.org/wiki/28._serierunde_i_Tippeligaen_2014 | 2023-02-04 | 28. serierunde i Tippeligaen 2014 | ['Kategori:Tippeligaen 2014'] | 28. serierunde i Tippeligaen 2014 startet fredag 24. oktober klokken 19 med Vålerenga mot Odd. Runden fortsatte lørdag 25. oktober med Haugesund mot Strømsgodset klokken 15.30. Runden avsluttet søndag 26. oktober med to kamper klokken 15.30, tre kamper klokken 18, og Bodø/Glimt mot Brann klokken 20.
| 28. serierunde i Tippeligaen 2014 startet fredag 24. oktober klokken 19 med Vålerenga mot Odd. Runden fortsatte lørdag 25. oktober med Haugesund mot Strømsgodset klokken 15.30. Runden avsluttet søndag 26. oktober med to kamper klokken 15.30, tre kamper klokken 18, og Bodø/Glimt mot Brann klokken 20.
== Kampfakta ==
Fredag 24. oktober 2014
Lørdag 25. oktober 2014
Søndag 26. oktober 2014 | |28|21| 5| 2|60|22|68| farge=gull }} | 194,764 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunter_Demnig | 2023-02-04 | Gunter Demnig | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Kunststubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Snublesteiner (Stolpersteine)', 'Kategori:Stubber 2019-09', 'Kategori:Tyske kunstnere'] | Gunter Demnig (født 27. oktober 1947 i Berlin) er en tysk kunstner. Han er best kjent for sine «Snublesteiner (Stolpersteine)», minnesmerker over ofrene for nazistenes forfølgelse og undertrykkelse under Det tredje rike.
| Gunter Demnig (født 27. oktober 1947 i Berlin) er en tysk kunstner. Han er best kjent for sine «Snublesteiner (Stolpersteine)», minnesmerker over ofrene for nazistenes forfølgelse og undertrykkelse under Det tredje rike.
== Biografi ==
Demnig vokste opp i Nauen og Berlin og fikk sin abitur i 1967. Senere samme år begynte han å studere kunstpedagogikk ved Universität der Künste Berlin, under professor Herbert Kaufmann. Fra 1969 til 1970 studerte han industridesign samme sted. I 1971 fikk han overføring til kunsthøgskolen i Kassel (Kunsthochschule Kassel), der han gjenopptok sine studier i kunstpedagogikk og fullførte sin første Staatsexamen i 1974.
Samme år begynte han å studere kunst med Harry Kramer ved Universitetet i Kassel. Etter dette jobbet han i to år med planlegging, bygging og administrasjon av historiske monumenter, fra 1977 til 1979. Fra 1980 til 1985 var Demnig kunstnerisk-vitenskapelig medarbeider ved kunstfakultetet ved Universitetet i Kassel.
I 1985 åpnet han sitt eget atelier i Köln og jobbet med en rekke lokale prosjekter. Siden 1994 har han også vært engasjert i IGNIS-Kulturzentrum (IGNIS kultursenter). Siden april 2011 har Demnig hatt sitt atelier i Kunstzentrum-Signalwerk (kunstsenteret Signalwerk).
== Referanser == | Gunter Demnig (født 27. oktober 1947 i Berlin) er en tysk kunstner. | 194,765 |
https://no.wikipedia.org/wiki/29._serierunde_i_Tippeligaen_2014 | 2023-02-04 | 29. serierunde i Tippeligaen 2014 | ['Kategori:Tippeligaen 2014'] | 29. serierunde i Tippeligaen 2014 ble spilt søndag 2. november klokken 18. Alle kampene ble spilt samtidig slik at ingen skal få en fordel av å spille senere enn andre.
| 29. serierunde i Tippeligaen 2014 ble spilt søndag 2. november klokken 18. Alle kampene ble spilt samtidig slik at ingen skal få en fordel av å spille senere enn andre.
== Kampfakta ==
Søndag 2. november 2014 | |29|21| 5| 3|60|24|68| farge=gull }} | 194,766 |
https://no.wikipedia.org/wiki/30._serierunde_i_Tippeligaen_2014 | 2023-02-04 | 30. serierunde i Tippeligaen 2014 | ['Kategori:Tippeligaen 2014'] | 30. serierunde i Tippeligaen 2014 ble spilt søndag 9. november klokken 18. Alle kampene ble spilt samtidig slik at ingen skal få en fordel av å spille senere enn andre.
| 30. serierunde i Tippeligaen 2014 ble spilt søndag 9. november klokken 18. Alle kampene ble spilt samtidig slik at ingen skal få en fordel av å spille senere enn andre.
== Kampfakta ==
Søndag 9. november 2014 | |30|22| 5| 3|62|24|71| farge=gull }} | 194,767 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kazan_World | 2023-02-04 | Kazan World | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Tyrkvisjonens sangkonkurranse', 'Kategori:Musikkgrupper fra Tatarstan'] | Kazan World er ei tatarisk-russisk folkemusikkgruppe som består av Almira Mirgayasova, Rada Shakirov, Aidar Khamzin, David Sagamonyants og Vladimir Kletskov.Gruppa ble nummer to i Tatarstans utvelgelsesprosess til Tyrkvisjonens sangkonkurranse i 2014 med melodien «Sine kötäm». Som årsak av dette ble de valgt til å representere byen Moskva, som debuterte i musikkonkurransen, hvor de ble nummer tolv i finalen.Kazan World ga ut sitt første album, Idel, i 2014.
| Kazan World er ei tatarisk-russisk folkemusikkgruppe som består av Almira Mirgayasova, Rada Shakirov, Aidar Khamzin, David Sagamonyants og Vladimir Kletskov.Gruppa ble nummer to i Tatarstans utvelgelsesprosess til Tyrkvisjonens sangkonkurranse i 2014 med melodien «Sine kötäm». Som årsak av dette ble de valgt til å representere byen Moskva, som debuterte i musikkonkurransen, hvor de ble nummer tolv i finalen.Kazan World ga ut sitt første album, Idel, i 2014.
== Referanser == | Russland | 194,768 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Collegium_Patristicum_Lundense | 2023-02-04 | Collegium Patristicum Lundense | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Etableringer i 1979', 'Kategori:Vitenskapelige selskap'] | Collegium Patristicum Lundense (CPL) er et vitenskapelig selskap som ble etablert i den svenske byen Lund i 1979. Selskapet har en nordisk profil og samler medlemmer fra alle land i Nordens. Kollegiets formål er å bedrive og støtte patristisk forskning, dvs studier av oldkirkens historie og teologi. Kollegiet er frittstående men knyttet til Centrum för Teologi och Religionsvetenskap ved Lunds universitet.
| Collegium Patristicum Lundense (CPL) er et vitenskapelig selskap som ble etablert i den svenske byen Lund i 1979. Selskapet har en nordisk profil og samler medlemmer fra alle land i Nordens. Kollegiets formål er å bedrive og støtte patristisk forskning, dvs studier av oldkirkens historie og teologi. Kollegiet er frittstående men knyttet til Centrum för Teologi och Religionsvetenskap ved Lunds universitet.
== Virksomhet ==
CPLs virksomhet innbefatter gjesteforelesninger, seminarer og symposier, herunder en årlig patristisk dag. Kollegiet har vært vert for flere internasjonalt kjente forskere innen feltet senantikk religion. Hvert fjerde år arrangeres Nordisk patristikermøte, en større vitenskapelig konferanse, i Lund. En rekke publikasjoner gis også ut av eller med bidrag fra CPL, blant annet tidsskriftet Patristica Nordica Annuaria. Preses for selskapet er Samuel Rubenson, professor i tidlig kirkehistorie, og styret består for tiden av akademikere fra både Norge og Sverige.
== Eksterne lenker ==
Collegium Patristicum Lundense | Collegium Patristicum Lundense (CPL) er et vitenskapelig selskap som ble etablert i den svenske byen Lund i 1979. Selskapet har en nordisk profil og samler medlemmer fra alle land i Nordens. | 194,769 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stordalstunnelen_(Etne) | 2023-02-04 | Stordalstunnelen (Etne) | ['Kategori:2016 i Norge', 'Kategori:59,7°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Referanser til Ev134', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tunneler på E134', 'Kategori:Tunneler åpnet i 2016', 'Kategori:Veier i Etne', 'Kategori:Veitunneler i Vestland'] | Se også Stordalstunnelen i Fjord kommune i Møre og Romsdal.Stordalstunnelen er en veitunnel på E134 i Etne kommune i Vestland. Tunnelen er 1190 meter lang, og skulle åpnes 30. oktober 2015. Åpningen ble utsatt til 7. mars 2016 på grunn av problemer med noen av natursteinsmurene.. Det ble gjennomslag i tunnelen 29. oktober 2014.
Stordalstunnelen ble sammen med flere andre tunneler på E134, for eksempel Åkrafjordtunnelen, Markhustunnelen og Rullestadtunnelen, delvis finansiert med bompenger. En bompengestasjon var plassert ved Langefoss fra 1991 til 2021.
| Se også Stordalstunnelen i Fjord kommune i Møre og Romsdal.Stordalstunnelen er en veitunnel på E134 i Etne kommune i Vestland. Tunnelen er 1190 meter lang, og skulle åpnes 30. oktober 2015. Åpningen ble utsatt til 7. mars 2016 på grunn av problemer med noen av natursteinsmurene.. Det ble gjennomslag i tunnelen 29. oktober 2014.
Stordalstunnelen ble sammen med flere andre tunneler på E134, for eksempel Åkrafjordtunnelen, Markhustunnelen og Rullestadtunnelen, delvis finansiert med bompenger. En bompengestasjon var plassert ved Langefoss fra 1991 til 2021.
== Se også ==
Nesetunnelen
Liste over veitunneler i Norge
== Referanser == | Haugalandnytt | 194,770 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stordalstunnelen | 2023-02-04 | Stordalstunnelen | ['Kategori:Pekere'] | Stordalstunnelen kan referere til:
Stordalstunnelen (Stordal) i Møre og Romsdal
Stordalstunnelen (Etne) i Hordaland | Stordalstunnelen kan referere til:
Stordalstunnelen (Stordal) i Møre og Romsdal
Stordalstunnelen (Etne) i Hordaland | Stordalstunnelen kan referere til: | 194,771 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Folkedalstunnelen | 2023-02-04 | Folkedalstunnelen | ['Kategori:2015 i Norge', 'Kategori:60°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tunneler på E134', 'Kategori:Tunneler åpnet i 2015', 'Kategori:Veier i Voss', 'Kategori:Veitunneler i Vestland'] | Folkedalstunnelen eller Folkedalstunellen er en veitunnel på fylkesvei 79 i Voss herad i Vestland (tidligere fylkesvei 7). Tunnelen er 1370 meter lang, og ble åpnet 10. november 2015. Det ble gjennomslag i tunnelen 29. oktober 2014.Folkedalstunellen er offisielt navn vedtatt av Hordaland fylkeskommune som var byggherre. Tunnelen ble anlagt som del av rassikring av strekningen forbi Haukanesberget. Sammen med 965 meter veg kostet anlegget 274 millioner kroner.
| Folkedalstunnelen eller Folkedalstunellen er en veitunnel på fylkesvei 79 i Voss herad i Vestland (tidligere fylkesvei 7). Tunnelen er 1370 meter lang, og ble åpnet 10. november 2015. Det ble gjennomslag i tunnelen 29. oktober 2014.Folkedalstunellen er offisielt navn vedtatt av Hordaland fylkeskommune som var byggherre. Tunnelen ble anlagt som del av rassikring av strekningen forbi Haukanesberget. Sammen med 965 meter veg kostet anlegget 274 millioner kroner.
== Trafikkutvikling ==
Årsdøgntrafikken i tunnelen siden 2010.
== Se også ==
Liste over veitunneler i Norge
Veitunneler i Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart | Avisa Hordaland | 194,772 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Onoreidium | 2023-02-04 | Onoreidium | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2008', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Onoreidium er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Onoreidium er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
Små, avlangt ovale, blankt svarte skarabider. Hodet har to korte tenner ved forkanten. Pronotum er nakent, spredt og ganske kraftig punktert, forkanten er noe innbuktet slik at forhjørnene blir framtredende. Dekkvingene har markerte lengdefurer og korte, lyse, oppstående børster.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Panama og det nordvestlige Sør-Amerika (Venezuela, Ecuador).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Ateuchini Montreuil, 1998
Understammen Scatimina
Slekten Onoreidium Vaz-de-Mello, 2008
Onoreidium bottimeri (Howden & Young, 1981)
Onoreidium cristatum (Arrow, 1931)
Onoreidium howdeni (Ferreira & Galileo, 1997)
Onoreidium ohausi (Arrow, 1931)
== Eksterne lenker ==
(en) Onoreidium i Global Biodiversity Information Facility
Onoreidium – detaljert informasjon på Wikispecies
Liste over artene | * se systematisk inndeling | 194,773 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Besourenga | 2023-02-04 | Besourenga | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2008', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Sør-Amerikas insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Besourenga er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Besourenga er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
Små, blanke, brunsvarte skarabider. Pronotum og dekkvinger har spredte, korte, oppstående, lyse børster. Hodet har fire korte tenner ved forkanten. Pronotum er tett og kraftig, rynket punktert.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Paraguay og Bolivia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Ateuchini Montreuil, 1998
Understammen Scatimina
Slekten Besourenga Vaz-de-Mello, 2008
Besourenga amarillai (Aguilar-Julio, 2001)
Besourenga horacioi (Martínez, 1967)
Besourenga minutum (Saylor, 1935)
Besourenga vejdovskyi (Balthasar, 1939)
== Eksterne lenker ==
(en) Besourenga i Global Biodiversity Information Facility
Besourenga – detaljert informasjon på Wikispecies
Liste over artene | * se systematisk inndeling | 194,774 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fregattskvadronen | 2023-02-04 | Fregattskvadronen | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Marinen'] | Fregattskvadronen er en avdeling i Marinen, og består av fire fregatter i Fridtjof Nansen-klassen.
Fregattene er såkalte multirollefartøy. Det vil si at de har sensorer og våpen til å bekjempe trusler både i luften, på overflaten og under vann. I tillegg vil fartøyene bli utrustet med helikopter for krigføring mot undervannsbåter og overflatefartøy.
Det at fregattene er multirollefartøy, samt at de kan operere som kommandoplattform, gjør fartøyene til fleksible enheter med potensial for å delta i operasjoner både nasjonalt og internasjonalt.
I fredstid har fregattene en viktig rolle i å overvåke og opprettholde suverenitet i de vidstrakte havområdene Norge kontrollerer. Fregattene er også plattformer for katastrofehåndtering og redningsoperasjoner og er blant annet utstyrt med minisykehus.
I en krigssituasjon er beskyttelsen av forsyningslinjene Nansen-klassens viktigste oppgave. De nye fregattene er med sine varierte egenskaper godt egnet til å delta i en multinasjonal styrke i regi av Nato eller FN.
| Fregattskvadronen er en avdeling i Marinen, og består av fire fregatter i Fridtjof Nansen-klassen.
Fregattene er såkalte multirollefartøy. Det vil si at de har sensorer og våpen til å bekjempe trusler både i luften, på overflaten og under vann. I tillegg vil fartøyene bli utrustet med helikopter for krigføring mot undervannsbåter og overflatefartøy.
Det at fregattene er multirollefartøy, samt at de kan operere som kommandoplattform, gjør fartøyene til fleksible enheter med potensial for å delta i operasjoner både nasjonalt og internasjonalt.
I fredstid har fregattene en viktig rolle i å overvåke og opprettholde suverenitet i de vidstrakte havområdene Norge kontrollerer. Fregattene er også plattformer for katastrofehåndtering og redningsoperasjoner og er blant annet utstyrt med minisykehus.
I en krigssituasjon er beskyttelsen av forsyningslinjene Nansen-klassens viktigste oppgave. De nye fregattene er med sine varierte egenskaper godt egnet til å delta i en multinasjonal styrke i regi av Nato eller FN.
== Referanser == | Fregattskvadronen er en avdeling i Marinen, og består av fire fregatter i Fridtjof Nansen-klassen. | 194,775 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Opo_(Ullensvang) | 2023-02-04 | Opo (Ullensvang) | ['Kategori:60°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Ullensvang'] | Opo (uttales «åpo») er ei elv i Ullensvang kommune i Vestland. Den har utspring fra Opesjovatnet (1 014 moh.), helt vest på Hardangervidda, og munner ut i Sørfjorden ved Lofthus. Selve Opo er 7,75 kilometer lang. Medregnet tilløpselvene Bleio og Nappo har elva en total lengde på 18,4 km og et nedbørfelt på 65,67 km². Middelvannføringen ved munningen er 4,34 m³/s.
| Opo (uttales «åpo») er ei elv i Ullensvang kommune i Vestland. Den har utspring fra Opesjovatnet (1 014 moh.), helt vest på Hardangervidda, og munner ut i Sørfjorden ved Lofthus. Selve Opo er 7,75 kilometer lang. Medregnet tilløpselvene Bleio og Nappo har elva en total lengde på 18,4 km og et nedbørfelt på 65,67 km². Middelvannføringen ved munningen er 4,34 m³/s.
== Elvas løp ==
Vassdraget starter som flere mindre elver som samles i Opesjovatnet. Den lengste og største av tilløpselvene har utspring i Napphellebotnen, nord for Jarnhaugen (1 622 moh.). Elva, som her kalles Nappo, renner herfra mot nord over viddelandskapet. Nappo munner ut i vestenden av Øvra Opesjovatnet (1 162 moh.), som også får tilløp av flere mindre elver med utspring på Gravdalseggi i øst. Fra Øvra Opesjovatnet renner den korte men strie elva Bleio ned til munningen lengst øst i Opesjovatnet. De største av de øvrige tilløpene til vatnet er Ysjo (Vedåna), som kommer fra sørvest og har utspring fra Ysjevatnet sør for Røvilseggi, og Kjølo, som kommer fra nord med utspring fra Kjølevotni, mellom Kvanndalshøgdi og Rjuven.
Opo renner ut fra Opesjovatnet i nordvest, og passerer deretter gjennom det lange og smale Solbjørgvatnet (998 moh.), og fortsetter mot nord-nordvest til den når fjellkanten over Lofthus like sørøst for fjellet Nosi. Her snur elva nesten 180 grader og danner fossen Rjukande, som styrter ned gjennom et trangt og vilt juv ned mot Opedalen. Det sørvendte juvet gjør at selve fossen er vanskelig å se fra dalen under, men skyer av fossesprøyt stiger stadig opp over kanten så det ser ut som det ryker, og dette har gitt fossen sitt navn.
Etter Rjukande ligger i rask rekkefølge fossene Opofossen, Bjødnabykset og Mælafossen. Til Bjødnabykset hører en historie om hvordan fossen fikk navnet sitt: En sauegjeter var å gjetet sauene sine i fjellsidene ved Opo da han oppdaget at en bjørn hadde gått til angrep på en av sauene hans. Gjeteren ble sint og ville slå i hjel bjørnen, og bjørnen flyktet. Mannen satte etter bjørnen, helt til de kom til en av fossene i Opo. Der bykset bjørnen over fossen, og det bykset klarte ikke mannen å gjøre etter bjørnen, og han måtte gi opp jakta. Etter det ble fossen hetende Bjødnabykset.
Etter at de bratteste fjellsidene er tilbakelagt renner Opo sammen med den mindre sideelva Skrikjo, som også kommer ned fra Hardangervidda, og danner den imponerende Skrikjofossen. Opo renner deretter gjennom bygda Lofthus, hvor den er noe roligere, men fremdeles ganske stri. Her danner elva det naturlige skillet mellom den gamle gården Opedal og Hordatun, hvor blant annet Hardanger Folkehøgskule ligger. Elva har her gravd seg ned i løsmassene og danner en liten men smal dal, Elvadalen, som omslutter hele den siste delen av elveløpet. Til slutt når elva Sørfjorden like nord for Ullensvang kirke.
== Bruk og vern ==
Vassdraget ble vernet mot kraftutbygging i Verneplan I for vassdrag i 1973, med vassdragets urørthet som grunnlag for vernet. Stort sett hele den delen av nedbørfeltet som ligger oppe på vidda ligger innenfor Hardangervidda nasjonalpark.
Rundt dalen er det laget en tursti som starter fra Veisane barnehage, går gjennom Tellmyrane opp til ei bru, og over Tveitane tilbake til Hordatun. Fra brua er det fin utsikt til Opo. Det går også en litt mer krevende tursti fra brua og opp til Bjødnabykse.
== Referanser == | | fjerneste_kilde = I Napphellebotnen | 194,776 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Andreas_Brodal | 2023-02-04 | Ole Andreas Brodal | ['Kategori:Ap-ordførere i Hedmark', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 7. desember', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske politikerstubber', 'Kategori:Ordførere i Vang i Hedmark', 'Kategori:Personer fra Hamar kommune', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-05'] | Ole Andreas Brodal (født 7. desember 1944) er en tidligere norsk lokalpolitiker som representerte Arbeiderpartiet. Han var ordfører i Vang i Hedmark fra 1984 til 1988. Ved valget i 1983 fikk Ap 65% av stemmene. Han var varaordfører fra 1979 til 1983, og satt i kommunestyret fra 1975. Han fortsatte i kommunestyret i Hamar, som han satt i frem til 1995.
I 2006 meldte han seg ut av partiet i protest mot innføringen av eiendomsskatt i hele Hamar kommune. Brodal meldte seg senere inn igjen i partiet.
| Ole Andreas Brodal (født 7. desember 1944) er en tidligere norsk lokalpolitiker som representerte Arbeiderpartiet. Han var ordfører i Vang i Hedmark fra 1984 til 1988. Ved valget i 1983 fikk Ap 65% av stemmene. Han var varaordfører fra 1979 til 1983, og satt i kommunestyret fra 1975. Han fortsatte i kommunestyret i Hamar, som han satt i frem til 1995.
I 2006 meldte han seg ut av partiet i protest mot innføringen av eiendomsskatt i hele Hamar kommune. Brodal meldte seg senere inn igjen i partiet.
== Referanser == | Ole Andreas Brodal (født 7. desember 1944) er en tidligere norsk lokalpolitiker som representerte Arbeiderpartiet. | 194,777 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amidou_Diop | 2023-02-04 | Amidou Diop | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fotballspillere for Aalesunds FK', 'Kategori:Fotballspillere for Adanaspor', 'Kategori:Fotballspillere for Diambars FC', 'Kategori:Fotballspillere for Kristiansund BK', 'Kategori:Fotballspillere for Mjøndalen IF', 'Kategori:Fotballspillere for Molde FK', 'Kategori:Fødsler 25. februar', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Senegalesiske fotballspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Utenlandske fotballspillere i Norge'] | Amidou «Mido» Diop (født 25. februar 1992) er en senegalesisk fotballspiller som per 2023 spiller for Aalesund.Han er en midtbanespiller gikk på fotballakademiet Diambars i hjemlandet Senegal, hvor han spilte offensiv midtbanespiller. I hjemlandet kalles han Hamidou eller Mido. Som syttenåring prøvespilte han i franske fotballklubber i Lyon og Nancy.Diop signerte kontrakt med Molde sommeren 2014. Den 2. november 2014 debuterte han i Tippeligaen for Molde, i en kamp mot Strømsgodset.
Vårsesongen 2015 var Diop utleid fra Molde til Mjøndalen.Vårsesongen 2016 var Diop utleid fra Molde til Kristiansund.
Den 3. februar 2023 signerte han en toårskontrakt med Aalesund.
| Amidou «Mido» Diop (født 25. februar 1992) er en senegalesisk fotballspiller som per 2023 spiller for Aalesund.Han er en midtbanespiller gikk på fotballakademiet Diambars i hjemlandet Senegal, hvor han spilte offensiv midtbanespiller. I hjemlandet kalles han Hamidou eller Mido. Som syttenåring prøvespilte han i franske fotballklubber i Lyon og Nancy.Diop signerte kontrakt med Molde sommeren 2014. Den 2. november 2014 debuterte han i Tippeligaen for Molde, i en kamp mot Strømsgodset.
Vårsesongen 2015 var Diop utleid fra Molde til Mjøndalen.Vårsesongen 2016 var Diop utleid fra Molde til Kristiansund.
Den 3. februar 2023 signerte han en toårskontrakt med Aalesund.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Amidou Diop – Transfermarkt
(en) Amidou Diop – Soccerway
(no) Amidou Diop – Norges Fotballforbund
(en) Amidou Diop – FBref
(es) Amidou Diop – as.com
altomfotball | | kamper3 = 10| mål3 = 0 | 194,778 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%A5re_Storsveen | 2023-02-04 | Kåre Storsveen | ['Kategori:Ap-ordførere i Hedmark', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Fødsler 18. november', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordførere i Vang i Hedmark'] | Kåre K. Storsveen (født 18. november 1915 i Løten, død 8. mars 1999 på Hamar) er en tidligere norsk lokalpolitiker som representerte Arbeiderpartiet. Han var ordfører i Vang i Hedmark fra 1969 til 1984. Allerede i 1947 ble han leder for Aps lokallag i Vang. Da hadde han alt sittet noen år i kommunestyret, hvor han satt nesten uavbrutt i 40 år.I 1991 meldte han seg ut av Arbeiderpartiet, blant annet i protest mot kommunesammenslåingen av Hamar og Vang, plassering av hovedflyplass og høyredreiningen i partiet.
| Kåre K. Storsveen (født 18. november 1915 i Løten, død 8. mars 1999 på Hamar) er en tidligere norsk lokalpolitiker som representerte Arbeiderpartiet. Han var ordfører i Vang i Hedmark fra 1969 til 1984. Allerede i 1947 ble han leder for Aps lokallag i Vang. Da hadde han alt sittet noen år i kommunestyret, hvor han satt nesten uavbrutt i 40 år.I 1991 meldte han seg ut av Arbeiderpartiet, blant annet i protest mot kommunesammenslåingen av Hamar og Vang, plassering av hovedflyplass og høyredreiningen i partiet.
== Referanser == | Kåre K. Storsveen (født 18. | 194,779 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mj%C3%B8lfjell_-_Brandset_skyte-_og_%C3%B8vingsfelt | 2023-02-04 | Mjølfjell - Brandset skyte- og øvingsfelt | ['Kategori:60°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Aurland', 'Kategori:Byggverk i Voss', 'Kategori:Forsvaret i Vestland', 'Kategori:Norske skytefelt', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skytebaner i Vestland'] | Mjølfjell - Brandset skyte- og øvingsfelt (SØF) er et militært skytefelt som hovedsakelig ligger i Voss kommune, mens en mindre del ligger i Aurland kommune. Det har et areal på 131 689 daa. Feltet strekker seg fra ca 320 moh og helt opp til over 1400 moh. Kaldanuten er den høyeste fjelltoppen på 1436 moh, men det er flere topper på over 1300 moh i den nordøstre delen av feltet.
Mjølfjell - Brandset SØF består av to separate dalfører. Mjølfjell ligger i Rjoanddalen (sør-øst), og Brandset er lokalisert i Brandsetdalen (nord-vest).
Feltet er organisert under Haakonsvern orlogsstasjon og forvaltes av Forsvarsbygg.
| Mjølfjell - Brandset skyte- og øvingsfelt (SØF) er et militært skytefelt som hovedsakelig ligger i Voss kommune, mens en mindre del ligger i Aurland kommune. Det har et areal på 131 689 daa. Feltet strekker seg fra ca 320 moh og helt opp til over 1400 moh. Kaldanuten er den høyeste fjelltoppen på 1436 moh, men det er flere topper på over 1300 moh i den nordøstre delen av feltet.
Mjølfjell - Brandset SØF består av to separate dalfører. Mjølfjell ligger i Rjoanddalen (sør-øst), og Brandset er lokalisert i Brandsetdalen (nord-vest).
Feltet er organisert under Haakonsvern orlogsstasjon og forvaltes av Forsvarsbygg.
== Historie ==
Feltet ble etablert i 1931 og allierte styrker begynte å bruke området i 1967.
Skyte- og øvingsfeltet brukes av norske avdelinger og utenlandske styrker, i hovedsak NATO-styrker. Feltet brukes som et infanterifelt, og alle våpentyper unntatt rakettluftvern brukes.
Feltet består av 24 skytebaner fordelt på to skytefelt i hhv. Brandsetdalen og Rjoandalen. Begge feltene er tilknyttet kaserner for overnatting og forpleining.
== Forsvarets bruk ==
Bruken av feltet er primært knyttet til skytebanene med tilhørende målområder. I all hovedsak ligger banene i hhv Brandsetdalen og Rjoanddalen. Terrenget i skyte- og øvingsområdet brukes i noe omfang til feltmessig trening, også med løsammunisjon. Deler av virksomheten i feltet gjennomføres i samvirke med fly og helikopter.
Utviklingen de siste ti til tjue årene er at skyte- og øvingsfeltet har endret bruk fra å være en ressurs for mobiliseringsavdelinger, og base for repetisjonsøvelser, til ressurs for Heimevernet, ulike spesialavdelinger i Forsvaret og enkelte andre etater.
Feltet har skytebaner tilpasset både lette og tunge våpen, sprengningsfelt samt ett blindgjengerfelt. Feltet har kapasitet for manøvrering og skarpskyting i større forband i samvirke med støttevåpen i Hæren.
=== Sivil ferdsel ===
Allmennheten har adgang til å bruke feltet til tradisjonelt friluftsliv, mosjon og trening, så lenge sikkerheten ivaretas. Allmennhetens adgang og bruk av feltet må derfor reguleres av hensyn til sikkerhet under militær aktivitet og
i farlige områder. Forsvaret kan stenge hele eller deler av feltet dersom det er nødvendig av hensyn til militær
virksomhet.
== Geologi ==
Brandsetdalen er omtalt som et geologisk interessant område (Fylkesmannen i Hordaland 2001). Ved gården Brandset er det utformet en markert terrasse i terrenget - dette er et gammelt breelvdelta. Store arealer i skyte- og øvingsfeltet består av vegetasjonsløse områder med bart fjell, grov rasmark og stein i dagen. Det er lite løsmasser, og det meste av området består av fattig morenemateriale.
Det er to markerte daler i SØF: Brandsetdalen og Rjoanddalen. Terrengformene er karakterisert av relativt rolige terrengformer, ikke minst sett i en Vestlandssammenheng. Det er u-formede dalfører (laget av isbreer) og avrundete topper.
=== Landskapsvernområde ===
Aurland kommunes del av skyte- og øvingsfeltet er del av Nærøyfjorden landskapsvernområde. Etter verneforskriften er gjennomføring av militær øving/trening i Forsvarets skyte- og øvingsfelt tillatt, ved at slik virksomhet
er unntatt fra det generelle forbudet mot inngrep eller tiltak som vesentlig kan endre eller virke inn på landskapets art eller karakter.
http://www.norark.no/prosjekter/mjolfjell-skytefelt/pa-jakt-etter-steinalderjegerne-i-mjolsfjella/
I august 2021 ble det påvist funn fra Steinalderen i Rjoandalen.
== Private hytter og friluftsliv ==
Skyte- og øvingsfeltet blir brukt som friluftsområde til turgåing og jakt. I Brandsetdalen er det enkelte private hytter innenfor skyte- og øvingsfeltet. På Mjølfjell-siden er det et stort hytteområde på sørsiden av skyte- og øvingsfeltet. Dette genererer en god del ferdsel i området.
Det er ferdselsrestriksjoner ved skarpskyting i skyte- og øvingsfeltet. Dette varsles ved rødt flagg, og for større skytinger annonseres det i lokale aviser. I tillegg er det satt opp generell informasjon på de viktigste ferdselsårene i feltet.
== Jakt ==
Jaktretten i området er leid ut. Småviltjakt pågår både i Rjoanddalen og Brandsetdalen. I Brandsetdalen er det også hjortejakt. I forbindelse med hjortejakta er det avtaler med rettighetshaverne om at skyte- og øvingsaktivitet ikke skal finne sted under jakten.
Skyte- og øvingsfeltet blir også brukt som utmarksbeite for sau. Skyte- og øvingsfeltet har ikke lagt restriksjoner på beitebruk i feltet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
https://web.archive.org/web/20170318204829/http://www.forsvarsbygg.no/Vi-tar-vare-pa-miljoet/Oversikt-skytefelt/Mjolfjell/
https://web.archive.org/web/20170227150222/http://www.forsvarsbygg.no/globalassets/documents/nedlastningssenter/stoyrapportar/skytebaner/stoyrapport-mjolfjell-og-brandset-skyte--og-ovingsfelt.pdf Oversikt over skytebaner
https://web.archive.org/web/20160304114908/http://www.aurland.kommune.no/omraydereguleringsplan-mjaclfjellbrandset-skyte-og-acvingsfelt.334764.no.html | Mjølfjell - Brandset skyte- og øvingsfelt (SØF) er et militært skytefelt som hovedsakelig ligger i Voss kommune, mens en mindre del ligger i Aurland kommune. Det har et areal på 131 689 daa. | 194,780 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arve_Nysted | 2023-02-04 | Arve Nysted | ['Kategori:Ap-ordførere i Hedmark', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2007', 'Kategori:Fødsler 21. november', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordførere i Vang i Hedmark'] | Arve Nysted (født 21. november 1920, død 12. februar 2007) er en tidligere norsk lokalpolitiker som representerte Arbeiderpartiet. Han var ordfører i Vang i Hedmark fra 1966 til 1969. Han sluttet som ordfører for å bli kontorsjef i kommunen. Nysted satt som rådmann fram til 1987.
| Arve Nysted (født 21. november 1920, død 12. februar 2007) er en tidligere norsk lokalpolitiker som representerte Arbeiderpartiet. Han var ordfører i Vang i Hedmark fra 1966 til 1969. Han sluttet som ordfører for å bli kontorsjef i kommunen. Nysted satt som rådmann fram til 1987.
== Referanser == | Arve Nysted (født 21. november 1920, død 12. | 194,781 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98sterbymannen | 2023-02-04 | Østerbymannen | ['Kategori:Arkeologi i Tyskland', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Jernalderen', 'Kategori:Moselik', 'Kategori:Schleswig-Holsteins historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Østerbymannen (på tysk Mann von Osterby, dansk Østerbymanden) er et kranium av et moselik, funnet litt utenfor landsbyen Osterby (tidligere Østerby i nærheten av Eckernförde i Sydslesvig.
I mai 1948 fant to brødre fra Østerby som gravde torv i en mose like utenfor byen, 70 cm under mosens overflate et avhugget hode som senere ble kjent som Østerbymannen. Kraniet var innsvøpt i rådyrskinn og hadde merker etter et (sannsynligvis) bedøvende slag i hodet. Håret var flettet og samlet til en såkalt sveberknute på siden av hodet (oppkalt etter den vestgermanske folkestamme sveberne). Allerede i 98 e.Kr. skrev den romerske historiker Tacitus i sitt etnografiske verk Germania at germanske menn bandt håret i denne frisyren.
Moselikets dødstidspunkt ble ved hjelp av karbon 14-datering datert til årene 75 til 130 e.Kr. Det finnes flere moselik fra jernalderen som ble halshugget og senket i en mose, som for eksempel Piken fra Roum Mose. Østerbymannen er utstilt på arkeologisk museum på Gottorp slott i Schleswig.
| Østerbymannen (på tysk Mann von Osterby, dansk Østerbymanden) er et kranium av et moselik, funnet litt utenfor landsbyen Osterby (tidligere Østerby i nærheten av Eckernförde i Sydslesvig.
I mai 1948 fant to brødre fra Østerby som gravde torv i en mose like utenfor byen, 70 cm under mosens overflate et avhugget hode som senere ble kjent som Østerbymannen. Kraniet var innsvøpt i rådyrskinn og hadde merker etter et (sannsynligvis) bedøvende slag i hodet. Håret var flettet og samlet til en såkalt sveberknute på siden av hodet (oppkalt etter den vestgermanske folkestamme sveberne). Allerede i 98 e.Kr. skrev den romerske historiker Tacitus i sitt etnografiske verk Germania at germanske menn bandt håret i denne frisyren.
Moselikets dødstidspunkt ble ved hjelp av karbon 14-datering datert til årene 75 til 130 e.Kr. Det finnes flere moselik fra jernalderen som ble halshugget og senket i en mose, som for eksempel Piken fra Roum Mose. Østerbymannen er utstilt på arkeologisk museum på Gottorp slott i Schleswig.
== Litteratur ==
Wijnand van der Sanden, 1996. Udødeliggjorte i mosen: historierne om de nordvesteuropæiske moselig (Batavian Lion Int., Amsterdam) ISBN 90-6707-414-4, s. 33, 84, 92, 146-147, 159.
Michael Gebühr: Moorleichen in Schleswig-Holstein. Verein zur Förderung des Archäologischen Landesmuseums e.V., Schloß Gottorf. Neumünster: Wachholtz, 2002, ISBN 3-529-01870-8
Karl Schlabow: «Haartracht und Pelzschulterkragen der Moorleiche von Osterby». Offa 8 (1949) 3–7 | Østerbymannen (på tysk Mann von Osterby, dansk Østerbymanden) er et kranium av et moselik, funnet litt utenfor landsbyen Osterby (tidligere Østerby i nærheten av Eckernförde i Sydslesvig. | 194,782 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grimanibreviaret | 2023-02-04 | Grimanibreviaret | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1520', 'Kategori:Katolske liturgiske bøker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Grimanibreviaret er et middelaldersk breviar, utført som illuminert manuskript i Gent og Brugge ca 1515-1520. Det ble eid, skjønt muligens ikke opprinnelig bestilt, av kardinal Domenico Grimani.
| Grimanibreviaret er et middelaldersk breviar, utført som illuminert manuskript i Gent og Brugge ca 1515-1520. Det ble eid, skjønt muligens ikke opprinnelig bestilt, av kardinal Domenico Grimani.
== Beskrivelse ==
Miniatyrene i breviaret utgjør dels helsidebilder, dels dekorative initialer, dels ornamentale randmalinger. Blant helsidesbildene finnes bibelske scener, 12 kalenderbilder. Her fremtrer det nederlandske landskapsmaleriet og sedebildet. Dekorasjonene er utført særlig av kunstnerfamilien Bening, særlig Simon Bening. Andre kunstnere er Lieven fra Antwerpen og Gerard fra Brugge, sistnevnte muligens identisk med Gerard Horenbout fra Gent, og Mesteren av Jakob IV av Skottland.Manuskriptet var lenge i San Marco-basilikaens bibliotek i Venezia.
Det betraktes som et hovedarbeid blant Gent-Brugge-skolens flamske illuminerte manuskripter.
== Eksempler ==
== Litteratur ==
Ingo Walther og Norbert Wolf: Codices illustres. Chefs-d'œuvre de l'enluminure, Paris, Taschen, 2005 (ISBN 382285963X), s. 412-413
McKendrick et Thomas Kren: Illuminating the Renaissance : The Triumph of Flemish Manuscript Painting in Europe, Los Angeles, Getty Publications, 2003, 591 s. ISBN 978-0-89236-704-7, s.420-424 (og note 126)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Wikimedia Commons | Grimanibreviaret er et middelaldersk breviar, utført som illuminert manuskript i Gent og Brugge ca 1515-1520. Det ble eid, skjønt muligens ikke opprinnelig bestilt, av kardinal Domenico Grimani. | 194,783 |
https://no.wikipedia.org/wiki/It%E2%80%99s_Only_Rock_%E2%80%99n_Roll_(album) | 2023-02-04 | It’s Only Rock ’n Roll (album) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1974', 'Kategori:The Rolling Stones-album'] | It's Only Rock 'n Roll er et studioalbum av The Rolling Stones, utgitt i 1974.
Albumet huskes kanskje best for at det var Mick Taylors siste med The Rolling Stones. Det er også det første albumet som ble produsert av «The Glimmer Twins» – et pseudonym for Mick Jagger og Keith Richards.
«Time Waits for No One» regnes for å være Mick Taylors svanesang og en av grunnene til at han sluttet i Rolling Stones. Han ble kun kreditert som låtskriver på «Ventilator Blues» i sin tid i bandet, selv om han mener han skrev flere sanger sammen med Jagger, uten Richards.Som en kuriositet kan det nevnes at på tittellåten på albumet er Ron Wood kreditert som «inspirasjon», tross i at han først ble med i gruppen etter at Mick Taylor gav seg senere samme år. Sangen ble egentlig til i et samarbeid mellom Jagger og Wood i Woods hjemmestudio i desember 1973.«It's Only Rock 'n Roll (But I Like It)» ble gitt ut som singel allerede 26. juli, med B-siden «Through the Lonely Nights», en ballade som ikke nådde opp under innspillingen av Goats Head Soup. I USA ble også «Ain't Too Proud to Beg» gitt ut som singel. Dette var originalt en hit for The Temptations i 1966.
It's Only Rock 'n Roll toppet Billboard 200, som alle de andre studioalbumene på 70-tallet i USA. I hjemlandet (UK) ble albumet nummer 2 i november 1974, bak Rollin' av Bay City Rollers fra Skottland.
| It's Only Rock 'n Roll er et studioalbum av The Rolling Stones, utgitt i 1974.
Albumet huskes kanskje best for at det var Mick Taylors siste med The Rolling Stones. Det er også det første albumet som ble produsert av «The Glimmer Twins» – et pseudonym for Mick Jagger og Keith Richards.
«Time Waits for No One» regnes for å være Mick Taylors svanesang og en av grunnene til at han sluttet i Rolling Stones. Han ble kun kreditert som låtskriver på «Ventilator Blues» i sin tid i bandet, selv om han mener han skrev flere sanger sammen med Jagger, uten Richards.Som en kuriositet kan det nevnes at på tittellåten på albumet er Ron Wood kreditert som «inspirasjon», tross i at han først ble med i gruppen etter at Mick Taylor gav seg senere samme år. Sangen ble egentlig til i et samarbeid mellom Jagger og Wood i Woods hjemmestudio i desember 1973.«It's Only Rock 'n Roll (But I Like It)» ble gitt ut som singel allerede 26. juli, med B-siden «Through the Lonely Nights», en ballade som ikke nådde opp under innspillingen av Goats Head Soup. I USA ble også «Ain't Too Proud to Beg» gitt ut som singel. Dette var originalt en hit for The Temptations i 1966.
It's Only Rock 'n Roll toppet Billboard 200, som alle de andre studioalbumene på 70-tallet i USA. I hjemlandet (UK) ble albumet nummer 2 i november 1974, bak Rollin' av Bay City Rollers fra Skottland.
== Sporliste ==
Alle låter skrevet av Mick Jagger og Keith Richards, med mindre noe annet er oppgitt.
Side én«If You Can't Rock Me» – 3.46
«Ain't Too Proud to Beg» (Norman Whitfield/Eddie Holland) – 3.31
«It's Only Rock 'n Roll (But I Like It)» – 5.08
«Till the Next Goodbye» – 4.38
«Time Waits for No One» – 6.37Side to «Luxury» – 5.01
«Dance Little Sister» – 4.10
«If You Really Want to Be My Friend» – 6.16
«Short and Curlies» – 2.44
«Fingerprint File» – 6.34
== Besetning ==
The Rolling StonesMick Jagger – sang, gitar på «Fingerprint File»
Keith Richards – akustisk og elektrisk gitar, sang
Mick Taylor – akustisk og elektrisk gitar, bass på «Fingerprint File»
Charlie Watts – slagverk
Bill Wyman – bass, synthesizer på «Fingerprint File»Øvrige medvirkendeNicky Hopkins – piano på 4, 5, 6, 8 og 10
Ian Stewart – piano på 3, 7, 9
Billy Preston - piano, clavinet på 1, 2 og 10
Blue Magic - kor på «If You Really Want to Be My Friend»
Ray Cooper - perkusjon
Charlie Jolly - tabla på «Fingerprint File»
Ed Leach - kubjelle på «Ain't Too Proud to Beg»I tillegg på «It's Only Rock 'n Roll» (des. 1973)Ronnie Wood - 12-strengers akustisk gitar, kor
Kenney Jones - trommer
David Bowie - kor
Willie Weeks - bass (mai 1974)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) It's Only Rock 'n Roll på Discogs
(en) It's Only Rock 'n Roll på MusicBrainz
(en) It's Only Rock 'n Roll på Spotify
(en) It's Only Rock 'n Roll på AllMusic | «It's Only Rock 'n Roll (But I Like It)» er en sang skrevet av Mick Jagger og Keith Richards som ble spilt inn og gitt ut på singel med The Rolling Stones i 1974. Sangen ble gitt ut på albumet It's Only Rock 'n Roll som ble gitt ut senere samme år. | 194,784 |
https://no.wikipedia.org/wiki/It%E2%80%99s_Only_Rock_%E2%80%99n_Roll | 2023-02-04 | It’s Only Rock ’n Roll | ['Kategori:Pekere'] | It's Only Rock 'n Roll kan vise til:
«It's Only Rock 'n Roll (album)», et album fra 1974
«It's Only Rock 'n Roll (But I Like It)», en sang fra 1974 | It's Only Rock 'n Roll kan vise til:
«It's Only Rock 'n Roll (album)», et album fra 1974
«It's Only Rock 'n Roll (But I Like It)», en sang fra 1974 | It's Only Rock 'n Roll kan vise til: | 194,785 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simon_Bening | 2023-02-04 | Simon Bening | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. november', 'Kategori:Dødsfall i 1561', 'Kategori:Flamske renessansemalere', 'Kategori:Fødsler i 1483', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Gent', 'Kategori:Personer fra byen Antwerpen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Simon Bening (født 1483 i Antwerpen (eller i Gent), død 6. november 1561 i Brugge) var en kunstner fra Nederlandene. Simon Bening var en særlig produktiv illuminator og tilskrives flere berømte bønnebøker og andre illustrasjonsverk. Hans verk representerer overgangen mellom gotikk og renessansen, særlig ved den elegante blomsterornamentikken i innrammingen omkring de malte sidene.
Han var far til Levina Teerlinc, som utvandret til England og ble hoffmalerinne ved det engelske hoff.
| Simon Bening (født 1483 i Antwerpen (eller i Gent), død 6. november 1561 i Brugge) var en kunstner fra Nederlandene. Simon Bening var en særlig produktiv illuminator og tilskrives flere berømte bønnebøker og andre illustrasjonsverk. Hans verk representerer overgangen mellom gotikk og renessansen, særlig ved den elegante blomsterornamentikken i innrammingen omkring de malte sidene.
Han var far til Levina Teerlinc, som utvandret til England og ble hoffmalerinne ved det engelske hoff.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Simon Bening tilhørte en kjent kunstnerfamilie (Bening) som virket i slutten av 1400- og begynnelsen av 1500-tallet og fremst beskjeftiget seg med miniatyrmaleri. Foruten Simon kan særlig nevnes hans far Alexander Bening og broren Paul Bening.
=== Virke ===
Simon lærte illumineringskunsten i faren Alexander (1444–1519), i hans verksted i Gent. Fra år 1500 begynte han å arbeide selvstendig, og ble i i 1508 opptatt i bokmalerlauget i Brugge. Han slo seg imidlertid ikke ned i Brugge før i 1519, men bodde og arbeidet hos sin far, som døde i 1519. Allerede i den tiden da han ble opplært av faren ble han godt fortrolig med andre bokmaleres verker, som sin senere samarbeidspartner Gerard Horenbout. Senest 1525 var Simon Bening å betrakte som den aller mest berømte innen bokmalerhåndverket i Europa.
Bening spesialiserte seg på tidebøker, men på hans tid ble slike bokhåndverk bare produsert for kongelige eller for meget rike kunder. Han skapte også slektstavler og bærbare alterstykker på pergament. Mange av hans fineste arbeider er månedsbilder for breviarer (se f.eks. Grimanibreviaret). Dette er landskaper i heller små formater; dette var en på den tiden ny og yndet form for malerkunst. I andre henseender er det ikke meget utvikling å spore i hans stil etter at han hadde tilegnet seg teknikkene og fått øvelse under sin fars tilsyn. Men hans landskaper kan sies å danne en bro fra 1400-tallets illuminatorer og Peter Brueghel. Hans selvportrett og andre portretter er tidlige eksempler på miniatyrportrettmaleri.
Han produserte bøker for tyske herskere, som for eksempel kardinal Albrecht av Brandenburg, og kongelige som keiser Karl V og Don Fernando, infanten av Portugal. Robert de Clercq, abbed av cisterciensernes kloster Ter Duinen («Les Dunes») i Koksijde nær Brugge, kommisjonerte et benediktionale fra ham en gang mellom 1519 og1529. Bening portretterte abbeden i en fargerik korsfestelsescene.
== Eksempler ==
== Litteratur ==
Friedrich Winkler: Die flämische Buchmalerei des XV. und XVI. Jahrhunderts. Künstler und Werke von den Brüdern van Eyck bis zu Simon Bening. Verlag E. A. Seemann, Leipzig 1925.
Sandra Hindman o.a.: Illuminations in the Robert Lehman Collection. New York: The Metropolitan Museum of Art, 1997.
Elizabeth Morrison, Thomas Kren (red.): Flemish Manuscript Painting in Context. Los Angeles: J. Paul Getty Trust, 2006. ISBN 978-0-89236-852-5
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Simon Bening – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Getty Museums sider om Benning | thumb|Selvportrett, tempera på pergament (8,5 cm × 5,7 cm), [[Metropolitan Museum of Art, New York. Del latinske inskripsjonen lyder Simon Bennik. | 194,786 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B6rn_S%C3%B6der | 2023-02-04 | Björn Söder | ['Kategori:Alumni fra Lunds universitet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. januar', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Höganäs kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske ingeniører', 'Kategori:Svenske riksdagsmedlemmer 2010–2014', 'Kategori:Svenske riksdagsmedlemmer 2014–2018', 'Kategori:Sverigedemokraterna-politikere'] | Björn Olof Söder (født 3. januar 1976 i Väsby i Skåne län) er en svensk politiker (SD). Han har vært medlem av Riksdagen siden 2010 og 2. viseordfører i Riksdagen siden 2014.
| Björn Olof Söder (født 3. januar 1976 i Väsby i Skåne län) er en svensk politiker (SD). Han har vært medlem av Riksdagen siden 2010 og 2. viseordfører i Riksdagen siden 2014.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Björn Söder vokste opp i Väsby i Höganäs kommune. Etter gymnaset i Helsingborg i 1995 begynte han ingeniørstudier, men hadde permisjon for å utføre førstegangstjeneste ved regimentet i Karlsborg 1997–1998 og arbeide som IT-konsulent 2000–2002. Han ble uteksaminert som sivilingeniør i kjemiteknikk fra Lunds tekniska högskola i 2004.
=== Politisk engasjement ===
Söder meldte seg inn i Framstegspartiet i 1991, men forlot partiet til fordel for Sverigedemokraterna etter intern strid i 1994. I studietiden i Lund kom han i kontakt med den senere partilederen Jimmie Åkesson.Söder var valgt inn i Höör kommunestyre for Sverigedemokraterna 1998–2002, og satt som varamedlem av partiets øverste organer fra 1997 og som partisekretær i Sverigedemokratisk Ungdom (SDU) 1998–2000. Etter to år som nestleder var Söder 2005–2015 partisekretær i Sverigedemokraterna, hvor han sammen med partileder Åkesson har ledet en politisk og organisatorisk endring. Söder, Åkesson, Mattias Karlsson og SDU tilhører partiets såkalte Skåne-fløy, som har ønsket en viss politisk moderasjon.Söder var medlem av Helsingborg kommunestyre og Skåne läns landsting 2006–2010.
=== I Riksdagen for Sverigedemokraterna ===
I 2010 ble Sverigedemokraterna for første gang representert i Riksdagen, der Söder ble innvalgt fra Stockholms län og valgt til gruppeleder for partiet. Han har vært medlem av Riksdagens krigsdelegasjon siden 2010, utdannelsesutvalget 2012–2013 og utenriksutvalget siden 2014. Söder er valgt til Riksdagens 2. viseordfører for perioden 2014–2018.Söder har vært valgt til Svenska kyrkans kirkemøte og Lund bispedømmeråd.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Björn Söder – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Björn Söder på Twitter
Björn Söder på Instagram
(sv) Björn Söder hos Sveriges riksdag
«Björn Söder (SD)» (svensk). Sveriges riksdag. | Björn Olof Söder (født 3. januar 1976 i Väsby i Skåne län) er en svensk politiker (SD). | 194,787 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Scatec_Solar | 2023-02-04 | Scatec Solar | ['Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Solenergiselskaper'] | Scatec Solar ASA (OSE: SSO) er et norsk selskap som utvikler, bygger, eier og opererer solenergianlegg i lavkostland. De overtok også vannkraftverk etter et oppkjøp av SN Power i 2020 og endret samtidig sitt navn til kun Scatec.
Produksjon av elektrisk energi per år i selskapets anlegg:
I 2015 hadde selskapet anlegg i Tsjekkia, Sør-Afrika, Rwanda, Honduras og USA. I 2016 konstrueres et nytt anlegg i Jordan.
Selskapet har tidligere hatt anlegg i Italia og Frankrike.Et av flere datterselskap av Scatec. I 2022 overtok Terje Pilskog ledelsen etter Raymond Carlsen.
| Scatec Solar ASA (OSE: SSO) er et norsk selskap som utvikler, bygger, eier og opererer solenergianlegg i lavkostland. De overtok også vannkraftverk etter et oppkjøp av SN Power i 2020 og endret samtidig sitt navn til kun Scatec.
Produksjon av elektrisk energi per år i selskapets anlegg:
I 2015 hadde selskapet anlegg i Tsjekkia, Sør-Afrika, Rwanda, Honduras og USA. I 2016 konstrueres et nytt anlegg i Jordan.
Selskapet har tidligere hatt anlegg i Italia og Frankrike.Et av flere datterselskap av Scatec. I 2022 overtok Terje Pilskog ledelsen etter Raymond Carlsen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Oslo | 194,788 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lee_Ju-yeol | 2023-02-04 | Lee Ju-yeol | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 24. juli', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sentralbanksjefer', 'Kategori:Sørkoreanske økonomer'] | Lee Ju-yeol (koreansk: 이주열, født 24. juli 1952) er en sørkoreansk økonom, som siden 1. april 2014 har vært sentralbanksjef i Sør-Koreas sentralbank.
| Lee Ju-yeol (koreansk: 이주열, født 24. juli 1952) er en sørkoreansk økonom, som siden 1. april 2014 har vært sentralbanksjef i Sør-Koreas sentralbank.
== Utdanning og yrkeserfaring ==
Lee har en BA-grad i ledelse (business management) fra Yonsei-universitetet fra 1977, og en mastergrad i samfunnsøkonomi fra Pennsylvania State University fra 1988.Han begynte å jobbe i sentralbanken i 1977, og fra 1990 til 1995 var han teamleder for ulike avdelinger i banken. I september 1995 ble han visegeneraldirektør i forskningsavdelingen, før han i 1998 ble direktør for avdelingen for internasjonal økonomi. Fra 1999 til 2002 var han seniorøkonom i sentralbankens avdeling i New York, før han i perioden 2002 til 2007 var direktør for flere ulike avdelinger. I mai 2007 ble han utnevnt til visesentralbanksjef, og i april 2009 senior visesentralbanksjef.Den 1. april overtok han som sentralbanksjef, etter at Kim Choong-soos fireårsperiode utløp. Lee er utnevnt for perioden 1. april 2014 til 31. mars 2018.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Presentasjon på sentralbankens hjemmeside | Lee Ju-yeol (koreansk: 이주열, født 24. juli 1952Executives' Meeting of East Asia-Pacific Central Banks - Juyeol Lee , besøkt 10. | 194,789 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordic_Political_Science_Assosiation | 2023-02-04 | Nordic Political Science Assosiation | ['Kategori:Etableringer i 1975', 'Kategori:Statsvitenskap'] | Nordic Political Science Association (forkortet NOPSA) er en statsvitenskaplig forening etablert i 1975.
Stein Rokkan ved Universitetet i Bergen var organisasjonens første president. Foreningen er et samarbeidsorgan for de nordiske statsviterforeningene, blant annet Norsk statsvitenskapelig forening. NOPSA arrangerer sin konferanse Nordic Political Science Association Conference hvert tredje år. Konferansen arrangeres gjennom arbeidsgrupper. Den første konferansen ble organisert i Oslo i 1966. Foreningen utgir tidsskriftet Scandinavian Political Studies i samarbeid med forlaget Wiley.
| Nordic Political Science Association (forkortet NOPSA) er en statsvitenskaplig forening etablert i 1975.
Stein Rokkan ved Universitetet i Bergen var organisasjonens første president. Foreningen er et samarbeidsorgan for de nordiske statsviterforeningene, blant annet Norsk statsvitenskapelig forening. NOPSA arrangerer sin konferanse Nordic Political Science Association Conference hvert tredje år. Konferansen arrangeres gjennom arbeidsgrupper. Den første konferansen ble organisert i Oslo i 1966. Foreningen utgir tidsskriftet Scandinavian Political Studies i samarbeid med forlaget Wiley.
== Presidenter i NOPSA ==
Stein Rokkan, Universitetet i Bergen (1975)
Henry Valen, Universitetet i Oslo (1976-1978)
Nils Elvander, Universitetet i Uppsala (1978-1981)
Gunnar Sjöblom, Københavns Universitet (1981-1984)
Dag Anckar, ((Åbo Akademi) (1984-1987)
Kjell A. Eliassen, Bedriftsøkonomisk Institutt, Oslo (1987-1990)
Bo Särlvik, Göteborgs universitet (1990-1993)
Finn Bruun, Aarhus Universitet (1993-1996)
Jan Sundberg, Helsingfors Universitet (1996-1999)
Nina Raaum, Universitetet i Bergen (1999-2002)
Sten Berglund, Örebro universitet (2002-2005)
Erik Albaek, Aarhus Universitet (2005-2008)
Lauri Karvonen, Åbo Akademi (2008-2011)
Oddbjørn Knutsen, Universitetet i Oslo (2011-2014)
Ulrika Mörth, Universitetet i Stockholm (2014-2017)
Flemming Juul Christiansen, Roskilde Universitet (2017-2021)
== Eksterne lenker ==
Foreningens hjemmeside | Nordic Political Science Association (forkortet NOPSA) er en statsvitenskaplig forening etablert i 1975. | 194,790 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Andersen | 2023-02-04 | Karl Andersen | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Karl Andersen er navnet til flere personer:
Karl Andersen (politiker), (1888-1967), norsk lokalpolitiker (AP)
Karl Andersen (musiker), (1903-1970), norsk cellist
Karl Andersen (fagforeningsmann), (1946), norsk lokomotivfører | Karl Andersen er navnet til flere personer:
Karl Andersen (politiker), (1888-1967), norsk lokalpolitiker (AP)
Karl Andersen (musiker), (1903-1970), norsk cellist
Karl Andersen (fagforeningsmann), (1946), norsk lokomotivfører | Karl Joacim Andersen (født 9. april 1846 i Sandsvær, død 28. | 194,791 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alexander_Bening | 2023-02-04 | Alexander Bening | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1519', 'Kategori:Flamske renessansemalere', 'Kategori:Fødsler i 1444', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Alexander Bening (født c. 1444, død 1519 i Brugge), også Sanders Bening,var en miniatyrmaler av Gent-Brugge-skolen.
Bening kom fra en familie av sør-nederlandske illuminatorer. Han giftet seg med Kathelijn van der Goes (sannsynlig en søster eller niese av maleren Hugo van der Goes). Bening hadde to sønner: Simon og Paul Bening.Intet dokumentert arbeid av Alexander Bening alene er blitt bevart. I 1469 ble han medlem av Sankt Lukas-lauget. Sanders og hans familie bodde i Gent, men i 1486 ble han også medlem av St. Johannes- og St. Lukas-lauget i Brugge, der medlemmene konsentrerte seg om bokproduksjon.
| Alexander Bening (født c. 1444, død 1519 i Brugge), også Sanders Bening,var en miniatyrmaler av Gent-Brugge-skolen.
Bening kom fra en familie av sør-nederlandske illuminatorer. Han giftet seg med Kathelijn van der Goes (sannsynlig en søster eller niese av maleren Hugo van der Goes). Bening hadde to sønner: Simon og Paul Bening.Intet dokumentert arbeid av Alexander Bening alene er blitt bevart. I 1469 ble han medlem av Sankt Lukas-lauget. Sanders og hans familie bodde i Gent, men i 1486 ble han også medlem av St. Johannes- og St. Lukas-lauget i Brugge, der medlemmene konsentrerte seg om bokproduksjon.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alexander Bening – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Gerard David: purity of vision in an age of transition, an exhibition catalog from The Metropolitan Museum of Art (fully available online as PDF), which contains material on Bening (see index) | Alexander Bening (født c. 1444, død 1519 i Brugge), også Sanders Bening,var en miniatyrmaler av Gent-Brugge-skolen. | 194,792 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oljevern | 2023-02-04 | Oljevern | ['Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forurensning', 'Kategori:Petroleumsvirksomhet', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato'] | Oljevern er tiltak som har en oppgave å minske miljøforurensing ved oljeutslipp. Norsk oljevernberedskap har et hovedprinsipp som går ut på å samle mest mulig av oljesøl nær utslippskilden for å forhindre spredning inn mot land. Dette gjøres for å forhindre eventuelle miljøskader. I norsk oljevernberedskap er det sterke begrensninger for bruk av kjemikalier. Dette fordi man tar hensyn til kystfiskeriene.
| Oljevern er tiltak som har en oppgave å minske miljøforurensing ved oljeutslipp. Norsk oljevernberedskap har et hovedprinsipp som går ut på å samle mest mulig av oljesøl nær utslippskilden for å forhindre spredning inn mot land. Dette gjøres for å forhindre eventuelle miljøskader. I norsk oljevernberedskap er det sterke begrensninger for bruk av kjemikalier. Dette fordi man tar hensyn til kystfiskeriene.
== Statlig beredskap ==
Kystverket har ansvaret for å ivareta statens beredskap mot akutt forurensning. Alle virksomheter med et forurensningspotensial har krav til egen beredskap. Unntaket er skipsfarten.
Den statlige beredskapen for å håndtere akutt forurensning fra skipsfarten består oljeverndepoter på land og Kystvaktens fartøyer. I tillegg står private fartøyer på kontrakt med Kystverket for å bistå ved en oljevernaksjon.
== Oljevern på havet ==
Under boreaktivitet og oljeproduksjon er det alltid et mål å unngå hendelser som for eksempel oljeutslipp. Derfor skal det etableres en mengde sikkerhetsbarrierer for å hindre utslipp både i boreoperasjoner og i driftsfasen. Av nyere teknologi som er utviklet for dette formålet kan nevnes avanserte overvåkningssystem ombord på beredskapsfortøyene, som kan oppdage olje uavhengig om det er kulde eller mørke. Hensikten er at man blant annet skal kunne oppdage hvilken retning et oljeflak driver, for å kunne sette inn ressurser der det trengs mest.Norsk Oljevernforening For Operatørselskap (NOFO) har (per 2012) også 28 satellittoverføringer i uken, samt at de sammen med Kystverket og Kystvakta anskaffet overvåkingsflyet LN-KYV i 2012. Kystverket eier flere multifunksjonsfartøy, ofte omtalt som oljevernfartøy, til bruk ved oljeutslipp eller annen forurensing på havet.
== Oljevern ved kysten ==
Dersom det forekommer oljesøl ved en offshoreinstallasjon, vil forhindring av spredning være hovedprioritet. Det er ulike faktorer som spiller inn på hvordan arbeidet gjøres:
Utslippsbetingelser
Værforhold
Oljens egenskaper
Tilstedeværelse av prioriterte miljøressurser
Utslippets spredning og fordelingOljevernberedskapen består av barriere 1–5. Hvis deler av oljen passerer de første barrierene og dermed nærmer seg kyst og land, vil nye skadebegrensende hindringer bli satt opp etter et nøye planlagt system. Oljen vil i slike tilfeller ha drevet i flere døgn og opptrer som spredte flak over et større areal. Det vil være mange beredskapsgrupper som deltar ved de ulike barrierene. Nærmest kilden har vi oljevernfartøy, barriere 1–2. I barriere 3–4 er det kystfiskeflåten som deltar i beredskapen, dette kalles IGK-fartøy, innsatsgruppe kyst. Barriere 5 er Interkommunalt utvalg motv akuttforurensning (IUA) og IGSA.
== Oljevern på land ==
Ved et eventuelt oljeutslipp er det svært viktig å være raskt ute med rense de utsatte strandområdene og prøve å minimere skadevirkningene så mye som mulig. Det er vanlig at et stort beredskapsapparat blir tatt i bruk i slike tilfeller.
Arbeidet på land foregår trinnvis:
Opprydding: I den første fasen er det fokus for å fjerne løse gjenstander og drivgods.
Oppsamling: Det gjøres et forsøk på å samle opp lett tilgjengelig olje.
Grovrensning: I denne fasen er målet å fjerne olje på stein, vegetasjon etc.
Finrensning: Den siste fasen har som mål å rense området til det har godkjent renhetsgrad.
== Andre ressurser ==
Det finnes også oljevernutstyr hos kommuner og hos bedrifter og selskap som driver potensielt forurensende virksomhet. Dette utstyret kan Kystverket benytte ved behov.
I tillegg har Kystverket samarbeidsavtaler med andre land som sikrer bistand ved behov.
== Se også ==
Bravo-utblåsningen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Oljevern – artikkel i Store Norske Leksikon.
Kystverket - Statlig miljøberedskap Arkivert 18. mars 2020 hos Wayback Machine.
Norsk Oljevernforening For Operatørselskap Hjemmeside. | Oljevern er tiltak som har en oppgave å minske miljøforurensing ved oljeutslipp. Norsk oljevernberedskap har et hovedprinsipp som går ut på å samle mest mulig av oljesøl nær utslippskilden for å forhindre spredning inn mot land. | 194,793 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Else_Lill_Bj%C3%B8nnes | 2023-02-04 | Else Lill Bjønnes | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 29. november', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske forleggere', 'Kategori:Norske gründere', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Else Lill Münter Bjønnes (født 29. november 1944 i Oslo) er en norsk forlegger og gründer.
Hun er utdannet lektor fra Universitetet i Oslo med fransk hovedfag, tysk mellomfag, litteraturvitenskap grunnfag og pedagogisk seminar.
| Else Lill Münter Bjønnes (født 29. november 1944 i Oslo) er en norsk forlegger og gründer.
Hun er utdannet lektor fra Universitetet i Oslo med fransk hovedfag, tysk mellomfag, litteraturvitenskap grunnfag og pedagogisk seminar.
== Virksomhet ==
Hun lærte forlagsvirksomhet i Dreyers Forlag, der hun i løpet av 3 år var ansvarlig redaktør for utgivelse av 59 titler.
Etter å ha jobbet 1 år i Fabritius forlagshus og fått en sønn, startet hun Kolibri forlag AS i 1982. Dette driver hun fortsatt. Kolibri har utgitt bøker i de fleste sjangre og har markert seg ved at mange titler har fått en lang levetid.
I hele sin tid som gründer og forlegger har Else Lill Bjønnes vært meget engasjert i bokbransjesaker, noe hennes debattartikler i Bok & Sunn og Aftenposten bærer preg av. Som første kvinnelige forlagseier ble hun i 1991 valgt inn i Den norske forleggerforenings styre og deltok i tre år på samtlige styremøter, der hun prøvde å gjøre livet lettere for små forlag.
Hun har vært engasjert i en rekke saker, og har gjort en særlig innsats vedrørende matallergier. Den praktiske barnematboken utkom i 1984 og ble en klassiker de neste 20 årene, og var den første boken for småbarnsforeldre som inneholdt spesialstoff om cøliaki og om matallergier og -intoleranser.
I 1986 utkom Allergikokeboken som hun var redaktør og medforfatter på. Den ble ansett som «bibelen» for matallergikere, revidert en rekke ganger og var i salg frem til 2010. For sitt mangesidige arbeid i Norsk cøliakiforening, ble hun utnevnt til hedersmedlem i 2014. For uten å ha vært formann i den landsomfattende foreningen gjennom 2 ulike perioder, var hun vederlagsfritt også i en årrekke redaktør for medlemsbladet Cøliaki-nytt.
== Familie ==
Else Lill Bjønnes er datter av høyesterettsadvokat Wilhelm Münter Rolfsen (1913–2002),Oslo, og ektefellen Randi Sofie født Kvaal (1915-1997). Else Lill Bjønnes er en etterkommer av bl.a. eidsvollsmannen Jens Rolfsen og biskop Johan Nordahl Brun. Hun har vært gift med Sverre Bjønnes og de er foreldre til Erik Wilhelm Bjønnes.
== Bibliografi ==
Else Lill Bjønnes har utgitt en rekke kokebøker innen feltet, noen utarbeidet hun alene, andre i samarbeid med Norsk Cøliakiforening og et par medarbeidere:
Glutenfri mat – godt og sunt (1998)
Eggfri mat for en hver anledning (2001)
Glutenfri mat – godt og sunt 2 (2002)
Kokebok for deg som flytter hjemmefra (2003 og 2006)
Glutenfri mat – godt og sunt Gjærbakst og kaker (2007)
Glutenfri mat – godt og sunt Småretter og middager (2010)
Glutenfri mat – godt og sunt Gjærbakst og kaker (2013)
== Kilder ==
Kolibri Forlag AS:https://web.archive.org/web/20150101161547/http://io.no/info/kolibri-forlag-as-69315
Eidsvollsmennenes etterkommere: https://web.archive.org/web/20150101152810/http://www.eidsvollsmenn.no/oversikt-over-eidsvollsmennene | Else Lill Münter Bjønnes (født 29. november 1944 i Oslo) er en norsk forlegger og gründer. | 194,794 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kunstpsykoterapi | 2023-02-04 | Kunstpsykoterapi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-08', 'Kategori:Psykoterapi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Underlenkede artikler'] | Kunstpsykoterapi er en psykoterapiform der kunstnerisk utfoldelse og klinisk psykologi flettes sammen. Det sentrale fokus blir her på prosessen og relasjonen mellom menneske og kunst. Pasienten oppmuntres av en terapeut til å skape kunst som ledd i behandlingen. Det kan benyttes ulike typer kunstuttrykk, enten visuelt gjennom maling, forming i leire, collage eller lignende, eller verbalt gjennom poesi eller prosa. Andre kunstterapiformer er musikkterapi og danseterapi.
Utgangspunktet for denne typen terapi er en overbevisning om at alle mennesker har skapende evner, og derfor ikke trenger noen forkunnskaper innen kunst (Minde, 2000). Gjennom den kreative prosessen stimuleres pasientens kreative evner. På den måten gis pasienten mulighet til å uttrykke indre opplevelser, følelser og drømmer som det ellers kan være vanskelig å uttrykke verbalt. Kunstpsykoterapiens styrke ligger i bildets visuelle språk. Denne terapiformen anerkjenner at før ordene er sanseinntrykkene, bilder, lyder, lukter, berøring (det taktile). Kunst fremmer kontakt med sansehistoriene og gjør at en kan uttrykke noe av det ordløse (Jennings, 1994).
| Kunstpsykoterapi er en psykoterapiform der kunstnerisk utfoldelse og klinisk psykologi flettes sammen. Det sentrale fokus blir her på prosessen og relasjonen mellom menneske og kunst. Pasienten oppmuntres av en terapeut til å skape kunst som ledd i behandlingen. Det kan benyttes ulike typer kunstuttrykk, enten visuelt gjennom maling, forming i leire, collage eller lignende, eller verbalt gjennom poesi eller prosa. Andre kunstterapiformer er musikkterapi og danseterapi.
Utgangspunktet for denne typen terapi er en overbevisning om at alle mennesker har skapende evner, og derfor ikke trenger noen forkunnskaper innen kunst (Minde, 2000). Gjennom den kreative prosessen stimuleres pasientens kreative evner. På den måten gis pasienten mulighet til å uttrykke indre opplevelser, følelser og drømmer som det ellers kan være vanskelig å uttrykke verbalt. Kunstpsykoterapiens styrke ligger i bildets visuelle språk. Denne terapiformen anerkjenner at før ordene er sanseinntrykkene, bilder, lyder, lukter, berøring (det taktile). Kunst fremmer kontakt med sansehistoriene og gjør at en kan uttrykke noe av det ordløse (Jennings, 1994).
== Historie ==
Begrepet «kunstterapi» ble først brukt på 1940 tallet (i USA og England), da man begynte å bruke kunst i behandling; tuberkoloseanstaltene, i arbeid med barn med spesielle behov og i psykiatriske institusjoner. Edith Kramer og Margaret Naumberg er sett på som kunstterapiens mødre (Holgan 2001). De var begge kunstnere, og hadde et psykoanalytisk fagfundament. Med tiden har kunstpsykoterapi blitt etablert som fagfelt, og utviklet i mange psykoterapeutiske retninger: psykodynamisk, kognitiv, mentalisering og stabiliserende behandling. Kunstterapi benyttes i behandlingen av mange ulike pasientgrupper; innen behandling for rusmisbruk, psykiatri, somatikk – overfor både voksne og barn.
I Norge har kunstpsykoterapi vært et etablert fagfelt siden 1978. Dette året ble Norsk Forening for Billedterapi opprettet. Sentrale personer i etableringen av faget i Norge var Åse Minde, Borghild Bredeli, Ingeborg Breder, Astri Ziesler, Ingalill Johnsen og Siri Johns.
== Utdannelse ==
I flere land er kunstpsykoterapi en etablert og godkjent profesjon. Utdannelser innen fagfeltet finnes på universitetsnivå til Master og PhD-nivå. Ved Høyskolen i Oslo og Akershus er det etablert en videreutdannelse i Billedterapi (60 studiepoeng). Per i dag (2014) finnes det ikke en fullstendig kunstpsykoterapeutisk utdannelse i Norge. I Norge er ikke kunstpsykoterapi en godkjent profesjon, men kunstpsykoterapi tilbys blant annet ved Gaustad sykehus, i behandling av spiseforstyrrelser.
== Referanser ==
== Kilder ==
de Botton, A. (2013) Art As Therapy, Phaidon Press Ltd. London
Hogan, S (2001) Healing Art: The History of Art Therapy, Jessica Kingsley Publisher. London
Jennings, S., Minde Å (1994) Masks of the Soul, Jessica Kingsley Publishers, Uk.
Minde, Å (1994) Fra kokong til sommerfugl, Notam Gyldendal Oslo
Minde, Å. (2000) Kunsten som sjelens arkitekt. Kunst, galskap og terapi, Gyldendal Akademisk Oslo
Polden, L. (2011) Stengt inne mellom opne dører, ISBN 978-82-7129-256-0 | Kunstpsykoterapi er en psykoterapiform der kunstnerisk utfoldelse og klinisk psykologi flettes sammen. Det sentrale fokus blir her på prosessen og relasjonen mellom menneske og kunst. | 194,795 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edith_Kramer | 2023-02-04 | Edith Kramer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 22. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fødsler 29. august', 'Kategori:Fødsler i 1916', 'Kategori:Kunstnere fra USA', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Psykologer fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-09'] | Edith Kramer (født 1916 i Wien i Østerrike-Ungarn, død 2014) utdannet seg til maler, tegner og skulptør og var mye i Tyskland og Tsjekkoslovakia. Reiste til New York i USA med sin familie, først som flykting før krigen. Hun returnerte som 33 år gammel og etablerte hun seg der. Her utdannet hun seg til psykoanalytiker. Ble en av grunnleggerne av kunstterapi i USA sammen med Margaret Naumberg (1890-1983). En viktig forskjell mellom dem var at Naumberg tenkte «kunst i terapi» tenkte Kramer «kunst som terapi».
Kramer ble amerikansk stasborger, men døde 97 år gammel i sitt barndomshjem i Østerrike.
| Edith Kramer (født 1916 i Wien i Østerrike-Ungarn, død 2014) utdannet seg til maler, tegner og skulptør og var mye i Tyskland og Tsjekkoslovakia. Reiste til New York i USA med sin familie, først som flykting før krigen. Hun returnerte som 33 år gammel og etablerte hun seg der. Her utdannet hun seg til psykoanalytiker. Ble en av grunnleggerne av kunstterapi i USA sammen med Margaret Naumberg (1890-1983). En viktig forskjell mellom dem var at Naumberg tenkte «kunst i terapi» tenkte Kramer «kunst som terapi».
Kramer ble amerikansk stasborger, men døde 97 år gammel i sitt barndomshjem i Østerrike.
== Referanser == | Edith Kramer (født 1916 i Wien i Østerrike-Ungarn, død 2014) utdannet seg til maler, tegner og skulptør og var mye i Tyskland og Tsjekkoslovakia. Reiste til New York i USA med sin familie, først som flykting før krigen. | 194,796 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ludvig_O._Bauer | 2023-02-04 | Ludvig O. Bauer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. august', 'Kategori:Dødsfall i 1929', 'Kategori:Fødsler 29. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1866', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fagforeningspersoner', 'Kategori:Personer fra Kongsberg kommune'] | Ludvig O. Bauer (født 29. oktober 1866 på Kongsberg, død 28. august 1929) var en norsk lokomotivfører og faglig tillitsmann, fra 1901 til 1908 formann i Norsk Lokomotivmannsforbund.
| Ludvig O. Bauer (født 29. oktober 1866 på Kongsberg, død 28. august 1929) var en norsk lokomotivfører og faglig tillitsmann, fra 1901 til 1908 formann i Norsk Lokomotivmannsforbund.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Ludvig O. Bauer var sønn av en lokomotivfører, Lars Olsen Bauer, og begynte selv ved jernbanen som ung gutt i 1882.
=== Arbeider, fagforeningsmann ===
I 1893 var han blitt lokomotivfører, og i 1918 avanserte han til lokomotivkontrollør.
Bauer var med på å stifte 1. distrikts lokomotivpersonales forening i oktober 1893, og ble da nestformann i foreningen. I 1897 deltok han på den første skandinaviske konferansen av lokomotivpersonale, avviklet i Stockholm. Han var også tidlig ute med å reise kravet om spesiell utdanning for lokomotivførere, et krav forbundet senere prioriterte sterkt. Han ble valgt til formann i 1. distrikts forening, og gjorde seg bemerket både i Norsk Lokomotivmannsforbund og i det skandinaviske samarbeidet.Etter at han ble formann i NLF i 1901 var han sentral i lokomotivførernes lønnsaksjon i 1906. Da han gikk av som formann i 1908 fortsatte han som forretningsfører, og opprettholdt derfor en sentral rolle i forbundet. Han satt i stillingen som forretningsfører til 1916.
Da Ludvig O. Bauer fikk stilling som lokomotivkontrollør kunne han ikke lenger være medlem av NLF. Han fikk imidlertid æresmedlemskap i Kristiania distrikts forening, inntil dette ble trukket tilbake i 1922, angivelig på grunn av hans opptreden under jernbanestreiken. Bauer mente selv han ikke hadde oppført seg klanderverdig, men nådde ikke fram med sin argumentasjon da han tok dette opp med forbundet.Ludvig O. Bauer jobbet ved jernbanen til han seksti år gammel gikk av som pensjonist i 1926.
== Referanser ==
== Kilder ==
«Ludvig O. Bauer», side 137, Alfred Skar: Norsk Lokomotivmannsforbund gjennom 60 år, NLF, Oslo 1953
«Ludvig O. Bauer», side 193, Olaf Ingebretsen: Først i sporet gjennom 100 år. Norsk lokomotivmannsforbund 1893-1993, Notabene Forlag, Oslo 1993 | Ludvig O. Bauer (født 29. | 194,797 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bisotun | 2023-02-04 | Bisotun | ['Kategori:34°N', 'Kategori:47°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Iran', 'Kategori:Provinsen Kermanshah', 'Kategori:Sider med kart'] | Bisotun (persisk: بيستون; også romanisert som Bīsotūn; også kjent som Bīsītan og Bīsītūn) er en by i og hovedstaden i distriktet Bisotun i Harsin fylke i provinsen Kermanshah i Iran.
Ved folketellingen i 2006 var folketallet på 2.075 innbyggere, i 527 familier.Byen ligger ved foten av Bisotunfjellet. På dens side er et berømt kulturminne fra oldtiden. Den nordlige forgrening den persiske kongeveien, fra Babylon til Ekbatana og videre over til handelsveiene til Sentral-Asia og Kina, passerte foten av fjellet. I bergveggen etterlot kong Darius I seg Behistuninnskriftene.
Fra seleukidenes tid er det en Heraklesstatue her. Ved siden av den tilføyde partiske konger noen relieffer. Herskere fra sen sassanidisk tid klargjorde en annen stor klippeflate for noe et relieff som skulle feire deres seier. Dette ble ikke fullført, for snart etter nådde den arabiske invasjon området. Senere folklore knyttet stedet til legenden om Farhad og Shirin.
| Bisotun (persisk: بيستون; også romanisert som Bīsotūn; også kjent som Bīsītan og Bīsītūn) er en by i og hovedstaden i distriktet Bisotun i Harsin fylke i provinsen Kermanshah i Iran.
Ved folketellingen i 2006 var folketallet på 2.075 innbyggere, i 527 familier.Byen ligger ved foten av Bisotunfjellet. På dens side er et berømt kulturminne fra oldtiden. Den nordlige forgrening den persiske kongeveien, fra Babylon til Ekbatana og videre over til handelsveiene til Sentral-Asia og Kina, passerte foten av fjellet. I bergveggen etterlot kong Darius I seg Behistuninnskriftene.
Fra seleukidenes tid er det en Heraklesstatue her. Ved siden av den tilføyde partiske konger noen relieffer. Herskere fra sen sassanidisk tid klargjorde en annen stor klippeflate for noe et relieff som skulle feire deres seier. Dette ble ikke fullført, for snart etter nådde den arabiske invasjon området. Senere folklore knyttet stedet til legenden om Farhad og Shirin.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bisotun – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Bisotun (; også romanisert som Bīsotūn; også kjent som Bīsītan og Bīsītūn) er en by i og hovedstaden i distriktet Bisotun i Harsin fylke i provinsen Kermanshah i Iran. | 194,798 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fuglestjerneslekta | 2023-02-04 | Fuglestjerneslekta | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Scilloideae'] | Fuglestjerneslekta (Ornithogalum) er en slekt i aspargesfamilien. Den ble tidligere regnet til hyasintfamilien og før det til liljefamilien.
De er flerårige urter med løk og grunnstilte blad. Blomstene er stjerneformede og sitter i klaser som kan være brede eller danne et aks. Blomstene er som regel hvite, og på utsiden av blomsterdekkbladet er det en grønn stripe. Utbredelsen omfatter Europa, Afrika, Madagaskar og Vest-Asia østover til Afghanistan. Artsmangfoldet er størst i middelhavslandene og Sør-Afrika.
Ingen av artene vokser naturlig i Norge, men fuglestjerne og nikkestjerne finnes forvillet fra hager og reproduserer. Betlehemsstjerne er også blitt funnet, men reproduserer ikke.Fuglestjerne og nikkestjerne brukes som hageplanter. Betlehemsstjerne, kappstjerne og den oransje Ornithogalum dubium er for lite hardføre til å klare seg utendørs i Norge, men brukes som potteplanter og snittblomster.
Slekta Ornithogalum regnes til stammen Ornithogaleae i underfamilien Scilloideae. Omfanget av slekta er omstridt, og Manning et al. (2003) plasserte alle de ca. 300 artene i Ornithogaleae i Ornithogalum. Manning et al. (2009) deler stammen i fire slekter, og ca. 160 arter regnes til Ornithogalum. Martínez-Azorín et al. (2011) splitter Ornithogaleae i 19 slekter, og da blir bare 50 arter igjen i Ornithogalum.
| Fuglestjerneslekta (Ornithogalum) er en slekt i aspargesfamilien. Den ble tidligere regnet til hyasintfamilien og før det til liljefamilien.
De er flerårige urter med løk og grunnstilte blad. Blomstene er stjerneformede og sitter i klaser som kan være brede eller danne et aks. Blomstene er som regel hvite, og på utsiden av blomsterdekkbladet er det en grønn stripe. Utbredelsen omfatter Europa, Afrika, Madagaskar og Vest-Asia østover til Afghanistan. Artsmangfoldet er størst i middelhavslandene og Sør-Afrika.
Ingen av artene vokser naturlig i Norge, men fuglestjerne og nikkestjerne finnes forvillet fra hager og reproduserer. Betlehemsstjerne er også blitt funnet, men reproduserer ikke.Fuglestjerne og nikkestjerne brukes som hageplanter. Betlehemsstjerne, kappstjerne og den oransje Ornithogalum dubium er for lite hardføre til å klare seg utendørs i Norge, men brukes som potteplanter og snittblomster.
Slekta Ornithogalum regnes til stammen Ornithogaleae i underfamilien Scilloideae. Omfanget av slekta er omstridt, og Manning et al. (2003) plasserte alle de ca. 300 artene i Ornithogaleae i Ornithogalum. Manning et al. (2009) deler stammen i fire slekter, og ca. 160 arter regnes til Ornithogalum. Martínez-Azorín et al. (2011) splitter Ornithogaleae i 19 slekter, og da blir bare 50 arter igjen i Ornithogalum.
== Referanser ==
== Litteratur ==
C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 456–457. ISBN 82-512-0355-4.
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 478–479. ISBN 0-7136-7015-0.
O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 210–211. ISBN 82-562-0490-7.
Den store hageboken. Det Beste. 1973. s. 389, 410–411. ISBN 82-7010-019-6.
Kew Royal Botanic Gardens – World Check List Ornithogalum Besøkt 3. november 2014.
== Eksterne lenker ==
(en) Fuglestjerneslekta i Encyclopedia of Life
(en) Fuglestjerneslekta i Global Biodiversity Information Facility
(no) Fuglestjerneslekta hos Artsdatabanken
(sv) Fuglestjerneslekta hos Dyntaxa
(en) Fuglestjerneslekta hos ITIS
(en) Fuglestjerneslekta hos NCBI
(en) Fuglestjerneslekta hos The International Plant Names Index
(en) Fuglestjerneslekta hos Tropicos
(en) Kategori:Ornithogalum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Ornithogalum – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ornithogalum – detaljert informasjon på Wikispecies | * arabisk fuglestjerne (O. arabicum) | 194,799 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.