url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Gittercelle | 2023-02-04 | Gittercelle | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Navigasjon', 'Kategori:Nevroanatomi', 'Kategori:Nevrologi', 'Kategori:Nyord fra 2000-årene'] | Gittercelle er en type nervecelle som finnes hos mange arter, og som brukes som stedsrepresentasjon under romlig navigasjon.
Synkroniserte nerveceller i et triangulært mønster ble forutsagt av William H. Calvin i monografien The Cerebral Code fra 1996, som handlet om grunnlaget for gjentagende, parallelle avgreninger i neokortikale, pyramidale nevroner som hadde synaptiske klynger i regulære avstander. Gitterceller ble oppdaget i 2005 av Edvard Moser og May-Britt Moser, og deres studenter Torkel Hafting, Marianne Fyhn og Sturla Molden ved Senter for nevrale nettverk ved Det medisinske fakultet ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim. I 2014 fikk Edvard og May-Britt Moser Nobelprisen i medisin sammen med John O'Keefe «for deres oppdagelse av celler som utgjør et posisjoneringssystem i hjernen». Organiseringen av de aktive feltene, hvor alle er i lik avstand fra naboene, ledet til hypotesen at slike celler kodet en kognitiv representasjon av euklidsk rom. Denne oppdagelsen antydet også en mekanisme for dynamisk beregning av egenposisjonen bygd på en kontinuerlig oppdatert informasjon om posisjon og retning.
I et typisk eksperiment vil en spesiell elektrode som er slik at den kan fange opp aktiviteten til et individuelt nevron, bli innplantet i en forsøksrottes cerebral cortex i et område som er kalt dorsomedial entorhinal cortex (cortex entorrhinicus), og deretter vil aktiviteten bli registrert mens rotta beveger seg fritt i et åpent område. Når en gittercelle avgir et støt, det vil si når sitt action potential som er nivået der påtrykket er stort nok til at den avgir en spike, vil stedet der rotta befant seg bli registrert. Dette er vist i figuren hvor sorte linjer er rottas løpende bevegelser og de røde punktene er spike registrert av elektrodene. Over tid vil disse røde punktene danne små klynger, og klyngene danner skjæringspunkt på linjer i et gitter med likesidede trekanter. Dette regulære trekantmønsteret er det som skiller gitterceller fra andre typer celler som viser romlige aksjonsmønstre. Hvis en sammenligner en stedscelle fra en rottes hippocampus på samme vis (det vil si ved å plotte aktiviteten slik figuren viser for gitterceller) så vil en også få små klynger, men som oftest er det da bare en klynge i et gitt miljø, og når flere klynger observeres så er det ingen regularitet i deres organisering.
| Gittercelle er en type nervecelle som finnes hos mange arter, og som brukes som stedsrepresentasjon under romlig navigasjon.
Synkroniserte nerveceller i et triangulært mønster ble forutsagt av William H. Calvin i monografien The Cerebral Code fra 1996, som handlet om grunnlaget for gjentagende, parallelle avgreninger i neokortikale, pyramidale nevroner som hadde synaptiske klynger i regulære avstander. Gitterceller ble oppdaget i 2005 av Edvard Moser og May-Britt Moser, og deres studenter Torkel Hafting, Marianne Fyhn og Sturla Molden ved Senter for nevrale nettverk ved Det medisinske fakultet ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim. I 2014 fikk Edvard og May-Britt Moser Nobelprisen i medisin sammen med John O'Keefe «for deres oppdagelse av celler som utgjør et posisjoneringssystem i hjernen». Organiseringen av de aktive feltene, hvor alle er i lik avstand fra naboene, ledet til hypotesen at slike celler kodet en kognitiv representasjon av euklidsk rom. Denne oppdagelsen antydet også en mekanisme for dynamisk beregning av egenposisjonen bygd på en kontinuerlig oppdatert informasjon om posisjon og retning.
I et typisk eksperiment vil en spesiell elektrode som er slik at den kan fange opp aktiviteten til et individuelt nevron, bli innplantet i en forsøksrottes cerebral cortex i et område som er kalt dorsomedial entorhinal cortex (cortex entorrhinicus), og deretter vil aktiviteten bli registrert mens rotta beveger seg fritt i et åpent område. Når en gittercelle avgir et støt, det vil si når sitt action potential som er nivået der påtrykket er stort nok til at den avgir en spike, vil stedet der rotta befant seg bli registrert. Dette er vist i figuren hvor sorte linjer er rottas løpende bevegelser og de røde punktene er spike registrert av elektrodene. Over tid vil disse røde punktene danne små klynger, og klyngene danner skjæringspunkt på linjer i et gitter med likesidede trekanter. Dette regulære trekantmønsteret er det som skiller gitterceller fra andre typer celler som viser romlige aksjonsmønstre. Hvis en sammenligner en stedscelle fra en rottes hippocampus på samme vis (det vil si ved å plotte aktiviteten slik figuren viser for gitterceller) så vil en også få små klynger, men som oftest er det da bare en klynge i et gitt miljø, og når flere klynger observeres så er det ingen regularitet i deres organisering.
== Bakgrunn ==
I 1971 rapporterte John O'Keefe og Jonathon Dostrovsky om oppdagelsen av stedceller i rotters hippocampus som fyrte action potentials (også kalt spikes) når dyret passerte gjennom et spesifikt og lite sted i rommet, som så ble kalt cellens stedsfelt (space field). Denne oppdagelsen, som i starten var kontroversiell, ledet til en serie undersøkelser som kulminerte med en bokutgivelse i 1978 av O'Keefe og hans kollega Lynn Nadel kalt The Hippocampus as a Cognitive Map. I boken argumenterte de for at det bygges nevrale nettverk i hippocampus som implementerer kognitive kart (Mentale kart) på samme vis som i en hypotese fremsatt av psykolog Edward C. Tolman. Denne teorien skapte mye oppmerksomhet når den kom og motiverte hundrevis av eksperimentelle undersøkelser som skulle vise hippocampus rolle i romlig minne og navigering.
Fordi cortex entorrhinicus er den største signalkilden til hippocampus så det var viktig å forstå de romlige egenskapene til aktive entorhinal nevroner. De tidligste studiene slik som Quirk et al. (1992) beskriver nevroner i cortex entorrhinicus som relativt store og med fuzzy stedsfelt. Ekteparet Moser mente det var mulig å få et annet resultat om forsøket ble gjentatt på et annet område i cortex entorrhinicus. I hjernen er cortex entorrhinicus en stripe av vev som løper i bakkant av rottehjernen fra ventral («indre» eller «under») til dorsal («ytre» eller «over») side. Anatomiske studier hadde vist at forskjellige områder av cortex entorrhinicus hadde utløpere som gikk til forskjellige dybder i hippocampus: dorsal ende av EC går til dorsal hippocampus, og ventral ende går til ventral hippocampus. Dette er viktig fordi flere studier hadde vist at stedsceller i dorsal hippocampus har vesentlig skarpere stedsfelt enn celler fra mer ventrale nivåer. Alle studier av romlig aktivitet forut for 2004 hadde implantert elektrodene nær ventral ende av cortex entorrhinicus. Dermed startet Moser-ekteparet, sammen med Marianne Fyhn, Sturla Molden og Menno Witter, med å kartlegge romlig aktivitet (spiking) fra forskjellige dorsal-til-ventral nivåer av cortex entorrhinicus. De fant at i dorsal-delen av medial cortex entorrhinicus (MEC) så har celler et skarpt definert stedsfelt på samme måte som i hippocampus, men cellene fyrte (spiked) i tillegg på flere steder. Organiseringen av aktive celler viste spor av regularitet, men størrelsen på området var for lite til at romlig repetisjon var synlig i denne undersøkelsen.
De neste eksperimentene som ble rapportert i 2005 brukte et større testmiljø og det ble da klart at cellene fyrte i et hexagonalt gittermønster. Studien viste at celler på samme dorsal-til-ventral MEC-nivåer hadde tilsvarende gitteravstand og -orientering, men at gitterets fase (forskyvningen av gitterets skjæringspunkter relativt til x and y akser) tilsynelatende var fordelt tilfeldig mellom celler. Det periodiske aktivitetsmønsteret ble uttrykt uavhengig av typer landemerker, i mørke og hvorvidt det fantes synlige landemerker, og uavhengig av endringer i dyrets hastighet og retning. Dette fikk forfatterne til å foreslå at gitterceller uttrykker posisjonen til dyret uttrykt ved en dynamisk beregning av veilengde.
I 2014 ble John O'Keefe, May-Britt Moser, og Edvard Moser tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin for deres oppdagelse av celler som utgjør et posisjoneringssystem i hjernen, Moser-ekteparet stod for oppdagelsen av gitterceller og O'Keefe stod for oppdagelsen av stedsceller.
== Egenskaper ==
Gitterceller er nevroner som fyrer når et dyr som beveger seg fritt passerer veldefinerte områder. Disse aktive områdene er omtrent like i størrelse og organisert i et periodisk triangulært gitter som dekker hele det tilgjengelige miljø. Celler med dette aktivitetsmønsteret har blitt funnet i alle lag av dorsocaudal medial cortex entorrhinicus (dMEC), men celler i andre lag er ofte avvikende på andre vis. Lag II har den største tettheten av rene gitterceller, i betydning at de fyrer likt uavhengig av retningen et dyr passerer en lokalitet. Gitterceller fra dypere lag er blandet sammen med konjunktive celler og hoderetningsceller (det vil si at i lag III, V og VI er det celler med et gittermønster som bare fyrer når dyret står i en bestemt retning).Gitterceller som ligger ved siden av hverandre (det vil si celler som tas opp av samme elektrode) viser vanligvis den samme gitteravstand og -orientering, men skjæringspunktene er forskjøvet mellom dem med tilsynelatende tilfeldig avstand. Celler som måles med forskjellige elektroder i litt avstand fra hverandre viser vanligvis forskjellig gitteravstand. Celler som er lokalisert mer ventralt (det vil si lengre fra [dorsal border] [of MEC]) har generelt et større aktivt felt rundt hvert skjæringspunkt i gitteret, og tilsvarende større avstand mellom skjæringspunktene. Det fullstendige omfanget av gitteravstander er ikke fullt ut forstått: De første rapportene indikerte en skalafaktor to i gitteravstand (fra 39 cm til 73 cm) på tvers av dorsal side (øvre 25%) av MEC, men det er indikasjoner på vesentlig større skalafaktorer i mer ventrale områder. Brun et al. (2008) målte gitterceller fra flere nivåer i rotter som løp langs en 18 m lang bane og fant at gitteravstanden gikk fra rundt 25 cm i [ytterste] dorsale område til rundt 3 m i [ytterste] ventrale områder. Disse målingene dekker bare ¾ av avstanden til den ventrale spissen, så det er mulig at enda større gitteravstander eksisterer.
Aktiviteten til gitterceller krever ikke visuelt påtrykk siden gittermønsteret er uforandret når alt lys i miljøet er slått av. Når visuelle indikatorer er tilstede så er det en sterk styring av gitterets justering: roteres [flyttes?] et kontrollkort på veggen til en sylinder [veggen i testmiljøet?] så vil gittermønsteret roteres tilsvarende. Gittermønsteret dukker opp når forsøksdyret går inn i et nytt testmiljø og forblir deretter stabil. Når et dyr flyttes til et helt annet miljø så vil gitterceller beholde sin gitteravstand og naboceller beholder sine relative forskyvninger.
== Samhandling med stedsceller i hippocampus ==
Når en rotte blir flyttet til et annerledes miljø så vil vanligvis aktivitetsmønsteret til stedscellene i hippocampus vise en fullstendig omorganisering (complete remapping), det vil si at mønsteret gitt av deres stedsfelt blir fullstendig reorganisert uten noen påviselige likhetstrekk med det opprinnelige miljøet (Muller og Kubie, 1987). Hvis endringen av miljøet ikke er så radikal så vil aktivitetsmønsteret oppvise en mindre endring, omtalt som en rate omorganisering (rate remapping), det vil si at mange celler endrer deres aktivitetsnivå men at majoriteten av cellene beholder sine stedsfelt i samme posisjon som før. Fyhn et al. (2007) undersøkte dette fenomenet ved å bruke samtidig måling av celler i hippocampus og entorrhinicus, og fant at i situasjoner hvor hippocampus viste rate omorganisering så viste ikke gitterceller endret aktivitetsmønster, mens når hippocampus viste fullstendig reorganisering så hadde gittercellene uforutsigelige forskyvninger og rotasjoner.
== Theta rytme ==
Nevral aktivitet i nesten enhver del av hippocampus-systemet er modulert av den limbiske thetarytmen, som har et frekvensområde på omtrent 6-9 hz i rotter. Cortex entorrhinicus er ikke noe unntak; på samme vis som hippocampus så blir det tilført kolinergisk og GABAergisk påtrykk fra [[[medial septum|medial septal area]]] som er den sentrale kontrollermekanismen for thetarytmen. Gitterceller viser sterk thetamodulasjon, på samme vis som stedsceller i hippocampus. Gitterceller fra lag II i MEC ligner også på stedsceller ved å oppvise fase-presesjon, det vil si at deres aktivering går fra sent til tidlig i thetasyklusen når et dyr passerer gjennom skjæringspunktet i et gittermønster. De fleste celler i lag III fyrer ikke tidlig i syklusen, deres aktivitet er begrenset til andre halvdel av thetasyklusen. Fase-presejonen til gridceller kommer ikke fra hippocampus fordi den vedvarer i dyr hvor hippocampus har blitt deaktivert av en [agonist av GABA].
== Mulig funksjon ==
Mange typer pattedyr kan holde rede på romlig lokalisering selv om de mangler visuell, auditiv, lukt, eller taktile indikasjoner på sted, ved å integrere bevegelsene. Dyrs evne til å gjøre dette er omtalt i litteraturen som baneintegrasjon. Flere teoretiske modeller har utforsket mekanismer hvor baneintegrasjon kan bli utført av nevrale nett. I disse modellene, slik som de utviklet av Samsonovich og McNaughton (1997) eller Burak og Fiete (2009), de grunnleggende elementene er (1) en intern representasjon av posisjon, (2) internal representasjon av hastighet og retning på bevegelsen, og (3) en mekanisme for å forflytte den kodete posisjonen med korrekt avstand når dyret beveger seg. Fordi celler i MEC koder informasjon om posisjon (grid cells) og bevegelse (head direction cells and conjunctive position-by-direction cells), er dette området sett på som det mest lovende kandidatstedet i hjernen hvor baneintegrasjon skjer. Imidlertid er spørsmålet fortsatt uløst, som i mennesker virker det som cortex entorrhinicus ikke er nødvendig for baneintegrasjon. Burak og Fiete (2009) viste at en computersimulering av gritterceller var istand til å utføre baneintegrering med høy presisjon. Nyere teoretiske arbeider indikerer at gitterceller utfører en mer generell støyfiltrering som ikke nødvendigvis er relatert til romlig prosessering.Hafting et al. (2005) foreslo at en stedskode blir kalkulert i cortex entorrhinicus og sendt til hippocampus, som kanskje gjør assosiasjonene mellom steder og hendelser og som er nødvendig for dannelse av minner.
I motsetning til stedsceller i hippocampus har gitterceller multiple stedsfelt med regulær avstand, som deler opp miljøet i et heksagonalt mønster. De unike egenskapene til gitterceller er slik:
Gitterceller fyrer i et område fordelt over hele miljøet (i motsetning til stedsfelt [samme navn, uklart] som er begrenset til bestemte områder i miljøet)
Stedsfeltene hvor gittercellene fyrer er organisert i et heksagonalt gittermønster
Stedsfeltene er generelt fordelt med lik avstand mellom gittermønsterets skjæringspunkter, slik at avstanden til alle seks nabofelt er i omtrent samme avstand (men når et miljø endrer størrelse så vil feltavstandene forminskes eller forstøres i forskjellige retninger; Barry et al. 2007)
Stedsfeltene er likt posisjonert, slik at at de seks nabofeltene er posisjonert med omtrent 60 grader vinkelavstandGittercellene er forankret til eksterne landemerker, men er persistente i mørke, noe som indikerer at gitterceller kan være en del av et kart for egenbevegelse i det romlige miljøet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kavli Institute for Systems Neuroscience / Centre for Neural Computation (CBM) | Gittercelle er en type nervecelle som finnes hos mange arter, og som brukes som stedsrepresentasjon under romlig navigasjon. | 193,500 |
https://no.wikipedia.org/wiki/International_Mercantile_Marine_Company | 2023-02-04 | International Mercantile Marine Company | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Selskaper etablert i 1901'] | International Mercantile Marine Company (IMM) var en rederisammenslutning, etablert i 1902 av J.P. Morgan. Kort tid etter etablering bestod den av flere av de mest toneangivende aktørene i den nordatlantiske linjefarten, herunder passasjerrederiene American Line, til dels Holland-Amerikalinjen, Red Star Line og White Star Line. I tillegg til dette inngikk IMM allianseavtaler med verdens største rederier Hamburg-Amerikalinjen og Norddeautscher Lloyd, som også var stærst på Nord-Atlanteren, samt var knyttet til verdens største skipsverft på den tiden, Harland & Wolff.
| International Mercantile Marine Company (IMM) var en rederisammenslutning, etablert i 1902 av J.P. Morgan. Kort tid etter etablering bestod den av flere av de mest toneangivende aktørene i den nordatlantiske linjefarten, herunder passasjerrederiene American Line, til dels Holland-Amerikalinjen, Red Star Line og White Star Line. I tillegg til dette inngikk IMM allianseavtaler med verdens største rederier Hamburg-Amerikalinjen og Norddeautscher Lloyd, som også var stærst på Nord-Atlanteren, samt var knyttet til verdens største skipsverft på den tiden, Harland & Wolff.
== Presidenter ==
Clement A. Griscom, 1902–1904
J. Bruce Ismay, 1904–1913
Harold A. Sanderson, 1913–1915
Receivership, 1915–1916
Philip Albright Small Franklin, 1916-1936
John A. Franklin, 1936–1943Selskapet ble United States Lines Inc i 1943.
== Selskaper eid av IMM ==
American Line: 1873-1932
Inman Line: 1886-1893
American Merchant Line: 1924-1938
Holland-Amerikalinjen: til dels eid 1902-1917
Atlantic Transport Line: 1901-1931
Baltimore Mail Line: 1930-1937
Dominion Line: 1902-1926
Leyland Line: 1902-1927
Panama-Stillehavetlinjen: 1915-1938
Red Star Line: 1871-1934
Roosevelt Steamship Co.: 1931-1940
United States Lines: 1931-1943 (fortsatte som IMMs etterfølger)
White Star Line: 1902-1927
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lothe, Jakob og Sebak, Per Kristian (2012). Titanic: Historie, myte, litteratur og film (norsk). Oslo: Pax forlag. ISBN 9788253034980. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) | International Mercantile Marine Company (IMM) var en rederisammenslutning, etablert i 1902 av J.P. | 193,501 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_H._Calvin | 2023-02-04 | William H. Calvin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biologer fra USA', 'Kategori:Fødsler 30. april', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kansas City i Kansas'] | William H. Calvin (født 30. april 1939) er en amerikansk teoretisk fysiologisk psykolog og professor ved University of Washington i Seattle. Han er en velkjent forfatter av populærvitenskapelige bøker om nevrovitenskap og evolusjonsbiologi, inkludert hybriden nevrodarvinisme mellom disse to feltene. Han sammenligner klimaendringer med menneskets evolusjon, og har senere jobbet med globale klimaendringer i boken Global Fever fra 2008.
| William H. Calvin (født 30. april 1939) er en amerikansk teoretisk fysiologisk psykolog og professor ved University of Washington i Seattle. Han er en velkjent forfatter av populærvitenskapelige bøker om nevrovitenskap og evolusjonsbiologi, inkludert hybriden nevrodarvinisme mellom disse to feltene. Han sammenligner klimaendringer med menneskets evolusjon, og har senere jobbet med globale klimaendringer i boken Global Fever fra 2008.
== Se også ==
Gittercelle | William H. Calvin (født 30. | 193,502 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Smekke | 2023-02-04 | Smekke | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barn', 'Kategori:Drakttilbehør'] | For å lese om smekke i betydningen sviknott, se det
Smekke er et lite forkle, tøystykke eller liknende som blir festet under haka og ned på brystet for å unngå søl på klærne når en spiser. Smekker brukes særlig av småbarn, men også av enkelte voksne og i visse situasjoner, for eksempel som hummersmekke eller hakepapir ved tannlegebesøk.
Ordet kan også brukes om fluesmekker og annet å slå insekter med.
| For å lese om smekke i betydningen sviknott, se det
Smekke er et lite forkle, tøystykke eller liknende som blir festet under haka og ned på brystet for å unngå søl på klærne når en spiser. Smekker brukes særlig av småbarn, men også av enkelte voksne og i visse situasjoner, for eksempel som hummersmekke eller hakepapir ved tannlegebesøk.
Ordet kan også brukes om fluesmekker og annet å slå insekter med.
== Se også ==
Forkle, beskyttende klesplagg i form av et tøystykke som knyttes fast for å dekke brystet og livet
Serviett, lite tørkle eller duk av tekstil eller papir for å tørke seg på eller beskytte seg mot søl når en spiser
Snekkerbukse, smekke- eller selebukser (med brystklaff og seler)
Fluesmekke, slåredskap
== Eksterne lenker ==
(en) Bibs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Smekke er et lite forkle, tøystykke eller liknende som blir festet under haka og ned på brystet for å unngå søl på klærne når en spiser. Smekker brukes særlig av småbarn, men også av enkelte voksne og i visse situasjoner, for eksempel som hummersmekke eller hakepapir ved tannlegebesøk. | 193,503 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fahlstr%C3%B8ms_Theater | 2023-02-04 | Fahlstrøms Theater | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1903', 'Kategori:Kunst og kultur i 1903', 'Kategori:Opphør i 1911', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Teateråret 1903', 'Kategori:Teatre i Oslo'] | Fahlstrøms Theater var et teater i Oslo som ble grunnlagt og drevet av skuespillerparet Johan og Alma Fahlstrøm fra 1903 til 1911.
| Fahlstrøms Theater var et teater i Oslo som ble grunnlagt og drevet av skuespillerparet Johan og Alma Fahlstrøm fra 1903 til 1911.
== Historikk ==
Fahlstrøms Theater ble åpnet 22. august 1903 i konsert- og varietélokalet Eldorado i Torggata i Kristiania. Teatret rommet rundt to tusen personer og åpnet med Holger Drachmanns Det var engang. Alma Fahlstrøm var instruktør, Johan opptrådte i mengde roller, både i populære folkekomedier og seriøse stykker. Mye slit og lite lønnsomhet førte til at teatret ble nedlagt allerede etter åtte sesonger. 30. august 1911 viste Fahlstrøms Theater sin avskjedsforestilling med Henrik Ibsens Samfundets støtter.
I 1911 startet Eldorado teater med kinodrift under navnet Verdensspeilet. Senere skiftet Fahlstrøm navnet på kinoen til Admiral-Palads. Fahlstrøm solgte lokalene til Oslo kinematografer i 1928. Året etter åpnet kinoen igjen under navnet Eldorado kino og var den første lydkinoen i Norge. Åpningsfilmen var The singing fool med Al Jolson.
Fahlstrøm opptrådte i samme periode også på andre scener og forsøkte dessuten å drive andre teatre i byen, blant annet Grønland Folketeater i 1906.
== Se også ==
Johan Fahlstrøm
Eldorado kino
== Litteratur ==
Knut Are Tvedt (red): Oslo byleksikon, side 162, Kunnskapsforlaget, 2010, ISBN 978-82-573-1760-7 | Fahlstrøms Theater var et teater i Oslo som ble grunnlagt og drevet av skuespillerparet Johan og Alma Fahlstrøm fra 1903 til 1911. | 193,504 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tour_du_G%C3%A9vaudan_Languedoc-Roussillon | 2023-02-04 | Tour du Gévaudan Languedoc-Roussillon | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1973', 'Kategori:Sport i Frankrike i 1973', 'Kategori:Sykkelritt i Frankrike'] | Tour du Gévaudan Languedoc-Roussillon er et fransk etapperitt i landeveissykling som arrangeres hvert år i august. Rittet har blitt arrangert siden 1973. Rittet er av UCI klassifisert med 2.1 og er en del av UCI Europe Tour.
| Tour du Gévaudan Languedoc-Roussillon er et fransk etapperitt i landeveissykling som arrangeres hvert år i august. Rittet har blitt arrangert siden 1973. Rittet er av UCI klassifisert med 2.1 og er en del av UCI Europe Tour.
== Vinnere ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Languedoc-Roussillon, Frankrike | 193,505 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frithiof_Flodin | 2023-02-04 | Frithiof Flodin | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1921', 'Kategori:Finlandssvensker', 'Kategori:Finske jurister', 'Kategori:Fødsler 10. mars', 'Kategori:Fødsler i 1828', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Vasa'] | Frithiof Flodin (født 10. mars 1828 i Vasa, død 7. desember 1921 i Helsingfors) var en finsk embedsmann.
Han tilhørte en finlandssvensk embedsmannsslekt som sønn av rentemester Johan Ulrik Flodin og Gustava Sofia Thitz. Han var gift med Fanny Virginia Basilier, datter av Carl Fredrik Basilier og Gustafva Mathilda Garvoli. Hennes søster var sangerinnen Ida Basilier-Magelssen. Ekteparet Flodin fikk seks barn sammen. Datteren Ida Flodin var sangerinne og gift med den norske generalmajoren Ivar Aavatsmark. Frithiof Flodin ble også far til bokholder Carl Alexander Flodin og farfar til arkitekt Otto Flodin.Han hadde juridisk embedseksamen fra Helsingfors universitet fra 1852. Etter en tid som dommerfullmektig i Åbo gikk han inn i sentraladministrasjonen i Storfyrstedømmet Finland, der han arbeidet ved rentekammeret. Mellom 1860 og 1873 var han bokholder for den statlige forvaltningen i Uleåborgs län, før han ble bokholder ved Det keiserlige senatet for Finland.Han bar ærestittelen som «virkelig statsråd» i Storfyrstedømmet Finland fra 1897.
| Frithiof Flodin (født 10. mars 1828 i Vasa, død 7. desember 1921 i Helsingfors) var en finsk embedsmann.
Han tilhørte en finlandssvensk embedsmannsslekt som sønn av rentemester Johan Ulrik Flodin og Gustava Sofia Thitz. Han var gift med Fanny Virginia Basilier, datter av Carl Fredrik Basilier og Gustafva Mathilda Garvoli. Hennes søster var sangerinnen Ida Basilier-Magelssen. Ekteparet Flodin fikk seks barn sammen. Datteren Ida Flodin var sangerinne og gift med den norske generalmajoren Ivar Aavatsmark. Frithiof Flodin ble også far til bokholder Carl Alexander Flodin og farfar til arkitekt Otto Flodin.Han hadde juridisk embedseksamen fra Helsingfors universitet fra 1852. Etter en tid som dommerfullmektig i Åbo gikk han inn i sentraladministrasjonen i Storfyrstedømmet Finland, der han arbeidet ved rentekammeret. Mellom 1860 og 1873 var han bokholder for den statlige forvaltningen i Uleåborgs län, før han ble bokholder ved Det keiserlige senatet for Finland.Han bar ærestittelen som «virkelig statsråd» i Storfyrstedømmet Finland fra 1897.
== Referanser == | Frithiof Flodin (født 10. mars 1828 i Vasa, død 7. | 193,506 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Str%C3%B8mmen_videreg%C3%A5ende_skole | 2023-02-04 | Strømmen videregående skole | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bilde (Akershus)', 'Kategori:Etableringer i 1961', 'Kategori:Fagskolen Oslo', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Lillestrøm', 'Kategori:Videregående skoler i Viken'] | Strømmen videregående skole (etablert 1961) er en yrkesfaglig videregående skole som ligger i Strømmen. Skolen har 150 ansatte og litt over 1200 elever. Ved skoleåret 2019/20 tilbys utdanning i blant annet automatisering, elektrofag, industriteknologi, barne/ungdomsarbeider, ambulanse og helsearbeid. Rektor er Ingeborg Goplen.Skolen var studiested for Fagskolen Oslo Akershus og har fortsatt opplæring for studenter tilknyttet fagskolestudier.
| Strømmen videregående skole (etablert 1961) er en yrkesfaglig videregående skole som ligger i Strømmen. Skolen har 150 ansatte og litt over 1200 elever. Ved skoleåret 2019/20 tilbys utdanning i blant annet automatisering, elektrofag, industriteknologi, barne/ungdomsarbeider, ambulanse og helsearbeid. Rektor er Ingeborg Goplen.Skolen var studiested for Fagskolen Oslo Akershus og har fortsatt opplæring for studenter tilknyttet fagskolestudier.
== Historie ==
Skolen ble etablert i 1961 som Romerike yrkesskole. Første året hadde man jern- og metall, elektriker, snekker og kjole/draktsyere. Fra 1962 utvidet skolen med husstell, samt verkstedskole for frisører og maskinarbeidere. Etter å ha startet med instrumentmakere i 1963 og sveising i 1966 hadde skolen gått fra 91 til 247 elevplasser. Wilhelm Olsen var rektor fra 1960 til han døde i 1965.
I 1966 overtok Akershus fylke alle videregående skoler, inkludert Akershus yrkesskole og Lillestrøm lærlingeskole (etablert 1911 som Lillestrøm tekniske aftenskole). Under rektor Walther Larsen (som satt frem til sin død i 1974) ble det gjennomført en utbygging som stod ferdig i 1973 og det var 484 elevplasser. Ny fagområder var da fotograf, reklamemaler, teknisk tegner, bilmekaniker, og radio- og fjernsynsarbeider. Omkring 1980 tilkom sosial- og helsefag og barnepleier, på bekostning av husstell og kjolesyere som da ble avviklet.
Ved bygging av nye Skedsmo videregående skole omkring 1985 ble snekker og kjemi/prosess flyttet dit, hvilket gjorde det mulig å flytte hjelpepleierne fra Lurud sykeheim til skolens egne lokaler. Nye fag i 1986 var automasjon og interiør og elevtallet justert til 488 plasser. Nytt navn fra 1986 ble Strømmen videregående skole.
== Referanser == | Strømmen videregående skole (etablert 1961) er en yrkesfaglig videregående skole som ligger i Strømmen. Skolen har 150 ansatte og litt over 1200 elever. | 193,507 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Dark_Side_of_the_Moon | 2023-02-04 | The Dark Side of the Moon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Konseptalbum', 'Kategori:Musikkalbum fra 1973', 'Kategori:Pink Floyd-album', 'Kategori:Progressiv rock-album'] | Se også Dark Side of the Moon (Dream Theater)The Dark Side of the Moon er det åttende studioalbumet fra Pink Floyd, utgitt i mars 1973. Albumet er et konseptalbum og regnes som bandets høydepunkt, ved siden av bandets album The Wall fra 1979. Albumet var bandets endelige gjennombrudd og gjorde bandet kjent hos et bredt publikum. The Dark Side of the Moon ble kåret til tidenes beste progressive rock-album av musikkmagasinet Rolling Stone i 2015. og ligger høyt oppe på flere andre tilsvarende lister Det er et av verdens meste solgte rockealbum og blir regnet som et hovedverk innenfor rock.Med dette albumet ble komposisjon og melodier sentralt hos bandet. Arrangementene ble fyldigere og musikken mer konsis og strukturert. Teksten ble mer avanserte enn tidligere med tema som frykt, død, grådighet og galskap. De hippie-aktige låtene fra bandets første år ble erstattet av pessimisme og kyniske observasjoner. Albumet gjorde bandet og medlemmene til superstjerner. Albumet var bandets meste rockepregede til da.Pink Floyd var på dette albumet nyskapende med blant annet utstrakt bruk av elektronisk musikk. De benyttet tidlige utgaver av synthesizere blandet med tradisjonelle rock-instrumenter og lydeffekter, som blant annet på låtene «On the Run», «Time», «Money» og «Us and Them». Albumets tekster har et gjennomgående tema, og låtene går sømløst over til neste låt. Det innovative, i kombinasjon med albumets tekster og de musikalske nyansene, gjør albumet til et av de mest særpregede i rockehistorien. I 2003 ble de originale mastertapene gjennomgått av Alan Parsons, James Guthrie og Doug Sax som remastret og remixet albumet. Albumet vakte i samtiden oppsikt med et balansert og klart lydbilde der hvert element kom tydelig frem. Inntrykket var sofistikert og distinkt, og albumet omtales som helstøpt og stilsikkert. Låtene og lydeffektene bruker tid på å bygge opp stemninger og inntrykk. Særlig Gilmours lyriske og klare gitarspill vakte oppsikt, og skilte seg fra mange av samtidens rockegitarister. Den enkelte låt er lettfattelig.Med dette albumet begynte Waters å dominere bandet og han omtales som auteur. Bandet ble fra Waters perspektiv et middel til å formidle sine ideer snarere enn et felles foretagende. Pink Floyd og annen progrock blir til dels ansett som rockekunst.
| Se også Dark Side of the Moon (Dream Theater)The Dark Side of the Moon er det åttende studioalbumet fra Pink Floyd, utgitt i mars 1973. Albumet er et konseptalbum og regnes som bandets høydepunkt, ved siden av bandets album The Wall fra 1979. Albumet var bandets endelige gjennombrudd og gjorde bandet kjent hos et bredt publikum. The Dark Side of the Moon ble kåret til tidenes beste progressive rock-album av musikkmagasinet Rolling Stone i 2015. og ligger høyt oppe på flere andre tilsvarende lister Det er et av verdens meste solgte rockealbum og blir regnet som et hovedverk innenfor rock.Med dette albumet ble komposisjon og melodier sentralt hos bandet. Arrangementene ble fyldigere og musikken mer konsis og strukturert. Teksten ble mer avanserte enn tidligere med tema som frykt, død, grådighet og galskap. De hippie-aktige låtene fra bandets første år ble erstattet av pessimisme og kyniske observasjoner. Albumet gjorde bandet og medlemmene til superstjerner. Albumet var bandets meste rockepregede til da.Pink Floyd var på dette albumet nyskapende med blant annet utstrakt bruk av elektronisk musikk. De benyttet tidlige utgaver av synthesizere blandet med tradisjonelle rock-instrumenter og lydeffekter, som blant annet på låtene «On the Run», «Time», «Money» og «Us and Them». Albumets tekster har et gjennomgående tema, og låtene går sømløst over til neste låt. Det innovative, i kombinasjon med albumets tekster og de musikalske nyansene, gjør albumet til et av de mest særpregede i rockehistorien. I 2003 ble de originale mastertapene gjennomgått av Alan Parsons, James Guthrie og Doug Sax som remastret og remixet albumet. Albumet vakte i samtiden oppsikt med et balansert og klart lydbilde der hvert element kom tydelig frem. Inntrykket var sofistikert og distinkt, og albumet omtales som helstøpt og stilsikkert. Låtene og lydeffektene bruker tid på å bygge opp stemninger og inntrykk. Særlig Gilmours lyriske og klare gitarspill vakte oppsikt, og skilte seg fra mange av samtidens rockegitarister. Den enkelte låt er lettfattelig.Med dette albumet begynte Waters å dominere bandet og han omtales som auteur. Bandet ble fra Waters perspektiv et middel til å formidle sine ideer snarere enn et felles foretagende. Pink Floyd og annen progrock blir til dels ansett som rockekunst.
== Bakgrunn ==
=== Forberedelser ===
Hovedstrukturen av konseptet var klart i november 1971, og tidlige versjoner av sangene hadde blitt fremført jevnlig på konserter i over et år før utgivelsen. Konsertpremieren var på Rainbow Theatre i London 17. februar 1972. Til konserten ble det rigget utstyret, til sammen 9 tonn, som aldri tidligere hadde blitt brukt på en rockescene. Det ble spilt inn en bootleg som ble kopiert i over 100.000 eksemplarer. Flere av låtene ble fremført 20. januar 1972 under en konsert i Brighton, men fremføringen ble avbrutt under «Money» på grunn av tekniske problemer
Den første komplette fremføringen fant sted dagen etter, 21. januar 1972 i Portsmouth. 17. februar 1972 ble konseptet, som da ble kalt Dark Side of the Moon: A Piece for Assorted Lunatics, fremført under en konsert for musikkjournalister på Rainbow Theatre i London. Bandet ønsket å utvikle konseptet under konserter før det ble spilt inn i studio, og låtene ble videre utviklet gjennom flere konsertframføringer våren 1972. I mellomtiden ga bandet ut albumet Obscured by Clouds (juni 1972) og filmen Pink Floyd Live at Pompeii (september 1972). Opptakene fra Pompeii innholder noen av låtene som senere ble brukt på albumet.Tittelen på konseptet ble i april 1972 endret til Eclipse: A Piece for Assorted Lunatics, etter at bandet Medicine Head ga ut sitt album Dark Side of the Moon tidligere på våren 1972. Da dette albumet ikke ble noen salgssuksess, valgte Pink Floyd i september 1972 å gå tilbake til den opprinnelige tittelen. Ifølge Gilmour er tittelen en allusjon til galskap, det underbevisste og det ukjente. Da albumet ble utgitt i mars 1973 var tittelen forkortet til The Dark Side of the Moon.
Helt fra den første konserten var strukturen på konseptet den samme som på det utgitte albumet. Kun enkelte justeringer ble foretatt etterhvert:
«Speak to Me» ble fremført uten lydeffekter og fungerte som en instrumental intro til «Breathe».
«On the Run» hadde arbeidstittelen «The Travel Sequence» og var en instrumental med gitar, bass, orgel og trommer.
«Time» ble spilt i lavt blues-tempo, med David Gilmour og Richard Wright som sang første halvdel av versene sammen. Tekstlinjen «Lying supine in the sunshine» ble sunget istedenfor linjen «Tired of lying in the sunshine». Gilmour og Wright sang av og til «feil» tekstlinje også på konserter etter utgivelsen av albumet.
«The Great Gig in the Sky», først med arbeidstittelen «Religion», senere endret til «The Mortality Sequence», ble mellom januar og august fremført med orgel og resitering fra Bibelen. Fra september ble den fremført slik den er kjent fra albumet, men uten vokal.
«Money» hadde en lengre bass-intro fra Waters. Soloen ble spilt på elektrisk piano i stedet for saksofon.
«Us and Them» ble fremført med orgelsolo i stedet for saksofonsolo.
«Eclipse» var først bare et instrumentalt vedheng til «Brain Damage» med mange forskjellige instrumentlyder som avsluttet stykket. Versjonen med tekst ble første gang fremført 5. februar 1972.
Opptakene av snakkingen var ikke med på konsertene i 1972 og kom med først etter albumutgivelsen i 1973.
=== Konsept ===
Bandet møttes hjemme hos trommeslager Nick Mason i desember 1971 for å diskutere ideer til bandets neste album. Medlemmene ble enige om følge Waters ide om et konseptalbum hvor alle sangene skulle bindes sammen med et gjennomgående tema, både med tekstene og melodiene. Waters skulle selv skrive alle tekstene. Temaet for albumets tekster er menneskers bekymringer og problemer i livet, og Roger Waters skrev tekster som reflekterte rundt filosofiske spørsmål omkring emner som tid, penger, krig, død og psykiske lidelser, sistnevnte delvis inspirert av det tidligere bandmedlemmet Syd Barrett.Hver låt går på albumet sømløst over til neste, og det er ikke mellomrom mellom sangene – unntatt mellom «The Great Gig in the Sky» og «Money». Dette på grunn av praktiske hensyn: The Dark Side of the Moon ble opprinnelig utgitt som LP, og mellomrommet oppsto når LP-en måtte vendes. På grunn av sømløsheten i musikken vil det være vanskelig å avgjøre når de ulike låtene slutter og neste låt begynner. Tidsstemplene kan derfor variere på forskjellige versjoner og formater av albumet. På enkelte CD-versjoner ligger «Speak to Me» og «Breathe» på samme spor, men de blir listet og kreditert som to komposisjoner.
Us and Them ble opprinnelig laget til filmen Zabriskie Point (1969).
== Innspilling ==
Platen ble spilt inn i Abbey Road Studios på datidens mest avanserte utstyr med blant annet 16-spors opptaker. Alan Parsons, som tidligere hadde samarbeidet med George Martin og The Beatles, var lydtekniker. Innspillingene i studio foregikk hovedsakelig mellom mai og juni 1972 da «Us and Them», «Money», «Time» og «The Great Gig in the Sky» ble spilt inn, og i januar 1973 da «Brain Damage», «Eclipse», «Any Colour You Like» og «On the Run» ble innspilt straks bandet kom tilbake til studio etter en turné i USA. I oktober 1972 spilte Dick Parry inn saksofon på «Us and Them» og «Money», og i januar ble det innspilt overdubbing med blant andre Clare Torrys vokal på «The Great Gig in the Sky». Lydmiksing og mastering ble fullført i februar 1973.
=== Intervjuopptak ===
Det var Roger Waters' ide å la et antall tilfeldige personer svare på spørsmål om liv og død. Waters satte opp en båndopptaker med mikrofon samt et notestativ i Abbey Road Studios' studio 3. På notestativet lå kort som inneholdt spørsmål som «Hva er din favorittfarge?», «Hva er din favorittmat?», «Når var du voldelig sist?» og «Var volden berettiget?» samt diverse spørsmål om livet, døden og mentale tilstander. De mest interessante svarene ville bli benyttet på albumet. Roadien Chris Adamson fikk æren av å åpne albumet med sine ord «I've been mad for fucking years – absolutely years...».En annen roadie, Roger «The Hat» Manifold, hadde de ikke fått noen respons fra, så han ble innspilt i et eget intervju foretatt av Waters. Manifold står for ordene «... give 'em a quick, short, sharp shock ...» og «live for today, gone tomorrow, that's me ...». Bandets turnémanager Peter Watts (faren til Naomi Watts) bidrar med latteren som kan høres på «Brain Damage» og «Speak to Me». Hans daværende kone, Patricia «Puddie» Watts (nå Patricia Gleason), var ansvarlig for setningen om «the geezer was cruisin' for a bruisin'» som ble brukt mellom «Money» og «Us and Them», samt «I never said I was frightened of dying» halvveis i «The Great Gig in the Sky». Et av de mest kjente opptakene, «I am not frightened of dying. Any time will do: I don't mind. Why should I be frightened of dying? There's no reason for it – you've got to go sometime» og ordene som avslutter albumet, «there is no dark side in the moon, really. As a matter of fact it's all dark», kom fra Abbey Road Studios' irske dørvakt, Gerry O'Driscoll.Paul McCartney og Linda McCartney spilte også inn sine svar, men Waters mente at de forsøkte for hardt på å være morsomme og ville derfor ikke benytte deres bidrag på albumet. Et bandmedlem i McCartneys band Wings, Henry McCullough, fikk derimot være med med ordene «I don't know, I was really drunk at the time».
=== Plateomslag ===
Plateomslaget ble designet av Storm Thorgerson fra Hipgnosis, etter et ønske fra Richard Wright om at det skulle være et enkelt men kraftfullt design. Thorgerson presenterte et titalls forslag, men samtlige bandmedlemmer ble straks tiltrukket av et omslag av et triangulært optisk prisme på sort bakgrunn, med hvitt lys fra venstre som brytes i et fargespektrum mot høyre. Thorgerson ville at de skulle vurdere alle forslagene, men fikk straks beskjed om at det var prisme-omslaget de ville ha. Plateomslaget ble stemt fram til tidenes beste av musikknettstedet MusicRadar.coms lesere i 2011, og det kom på 6.- plass i Billboards liste over tidenes 50 beste plateomslag i 2015. I musikkmagasinet Rolling Stones liste over tidenes 100 beste plateomslag i 1991 kom The Dark Side of the Moon på 35.- plass. Omslaget har ikke navn, bare et bilde, og er et av de mest gjenkjennelige omslagene.
== Lansering og mottakelse ==
Albumet ble sluppet 24. mars 1973. EMI arrangerte pressekonferanse der plateselskapets representant dukket opp, men ikke bandet selv fordi de ville ha en kvadrofonisk versjon av albumet klart først. Albumet gikk til topps på platelistene både i Storbritannia og USA. Albumet vakte stor oppsikt med kombinasjon av salgbar musikk, avanserte tekster og overraskende lydeffekter. Albumet lå sju år på amerikanske hitlister. Albumet lå 180 uker på britiske platelister og 741 uker på Billboard Hot 200. Singelen Money nådde 14. plass på Billboards singleliste der den lå i 15 uker, og den medvirket til å gjøre albumet og bandet kjent. Albumet finnes i fem vinylversjoner: opprinnelig stereo, kvadrofonisk, to varianter med bilde trykt på platen og en laget til 30-års jubileet, samt CD.I Norge lå albumet 36 uker på bestselgerlisten og nådde nådde 2. plass for album.
=== Turne ===
Dark Side-turneen ble innledet 4. mars 1973 i Madison, Wisconsin og omfattet musikk, teatralske elementer og det siste i audiovisuell teknologi. Waters hadde på denne tiden blitt opptatt av lysshowet ikke skulle være tilfeldig, men nøye synkronisert med musikken som i seg selv var veldig forseggjort. For å være sikre på at det omfattende lys- og lydopplegget skulle fungere sendte bandet mannskap til konsertarenaen to uker på forhånd for å sjekke alle detaljer: Blant annet trengte scenen to separate elektriske opplegg for å unngå at lysshowet forstyrret lyden. På denne tiden hadde bandet med seg 11 tonn utstyr. Miksepulten var plassert blant publikum for å sikre en balansert lyd for tilhørerne. Alan Parsons, lydtekniker for albumet, var med som lydtekniker på noen av konsertene. Lydanlegget var «kvadrofonisk» med fire kanaler til høyttalere plassert rundt hele konsertlokalet. Fra slutten av 1973 begynte bandet å vise film på et stort lerret bak scenen, noe som senere ble et kjennetegn ved Pink Floyds konserter. Pink Floyd var med sine konserter på denne tiden pionerer i stadionrock eller arenarock. Lydeffekter som lyden av helikopter, hjerteslag eller lyden av skritt, ble under konserter spilt fra et opptak med relativt enkel teknologi. Under konsertene gjorde det enkelte bandmedlem lite av seg og midtpunktet i konserten var det audio-visuelle showet.
== Salgstall og ettermæle ==
Albumet blir ofte nevnt som et høydepunkt innen rock og spesielt progressiv rock og har en rekke ganger blitt kåret til tidenes rock-album. The Dark Side of the Moon er et av de mest solgte musikkalbum i verden gjennom tidene, og fra albumet ble utgitt i 1973 er det ifølge et estimat blitt solgt over 45 millioner eksemplarer. Ifølge ChartMasters.coms salgsanalyser er det blitt solgt 43,3 millioner enheter av albumet, noe som gjør det til det nest mest solgte studioalbumet i verden, bare slått av Michael Jacksons Thriller.The Dark Side of the Moon får stadig nye lyttere. For eksempel i 2003 ble 250 000 eksemplarer solgt, og platebransjen regnet med å selge omtrent 8 000 eksemplarer i uken gjennom 2004. Det er anslått at 1 av 14 amerikanere under 50 år eier eller har eid minst ett eksemplar av The Dark Side of the Moon. I USA har albumet vært på Billboard 200-listen i til sammen 937 uker per september 2018, noe som er rekord for Billboards albumliste. I Norge har platen solgt opp mot 300 000 eksemplarer tilsammen på de forskjellige formatene ifølge EMI. Albumet er på 43.-plass på musikkmagasinet Rolling Stones liste over tidenes 500 beste album.
Sammen med blant annet Mike Oldfields Tubular Bells inspirerte Dark Side of the Moon yngre sjangre som techno.
==== Myten om The Dark Side of the Moon og filmen Wizard of Oz ====
Journalisten Charles Savage, som på den tiden skrev for Fort Wayne Journal Gazette, var antakelig den første som rapporterte om fenomenet i 1995. Han skriver at en deltaker på en Pink Floyd-diskusjonsgruppe på Usenet i april 1995 hadde påstått at dersom albumet synkroniseres med filmen The Wizard of Oz, vil det oppstå en viss sammenheng mellom innholdet i musikken og handlingen i filmen. Som eksempler er nevnt at starten av «Money» skjer samtidig som Dorothy i filmen går på den gule brosteinsveien og at «Any Color You Like» starter samtidig med at filmen går over fra svart/hvitt til farger, samt at hjerteslagene i avslutningen av albumet kommer samtidig med at Dorothy hører etter Tinn-mannens hjerteslag. Medlemmer av Pink Floyd og albumets lydtekniker, Alan Parsons, har kommentert at det ikke var tilsiktet, og at enhver eventuell sammenheng mellom Dark Side of the Moon og The Wizard of Oz er helt tilfeldig. Parsons uttalte at det ikke var praktisk mulig i 1972 fordi det ikke var VHS-spillere med mulighet til å vise filmen i lydstudio. David Gilmour kommenterte effekten slik: «Some guy with too much time on his hands had this idea with combining Wizard Of Oz with Dark Side of the Moon». Denne myten oppsto trolig etter at internett ble vanlig.Synkroniseringen av filmen og albumet skal ifølge myten oppnås dersom man starter musikken i det MGM-løven brøler for tredje gang i filmen.
==== Bandet selv om albumet ====
Nick Mason uttalte at alle var enige om at det var bandets beste album så langt.
It's very well-balanced and well-constructed, dynamically and musically, and I think the humanity of its approach is appealing. It's satisfying. I think also that it was the first album of that kind. People often quote S F Sorrow by The Pretty Things as being from a similar mould — they were both done in the same studio at about the same time — but I think it was probably the first completely cohesive album that was made. A concept album, mate! I always thought it would be hugely successful. I had the same feelings about The Wall. [...] But of course, Dark Side of the Moon finished the Pink Floyd off once and for all. To be that successful is the aim of every group. And once you've cracked it, it's all over. In hindsight, I think the Pink Floyd was finished as long ago as that.
== Sporliste ==
«Speak to Me» (Mason) – 1:30
Instrumental
«Breathe» (Gilmour/Waters/Wright) – 2:43
Hovedvokal: David Gilmour
«On the Run» (Gilmour/Waters) – 3:30
Instrumental
«Time» (Waters/Gilmour/Wright/Mason) – 6:53
Hovedvokal: David Gilmour (vers) og Rick Wright (refreng)
«The Great Gig in the Sky» (Wright/Torry) – 4:15 (Siste sang på A-siden på LP-en)
Hovedvokal: Clare Torry
«Money» (Waters) – 6:30
Hovedvokal: David Gilmour
«Us and Them» (Wright/Waters) – 7:51
Hovedvokal: David Gilmour og Rick Wright
«Any Colour You Like» (Gilmour/Mason/Wright) – 3:24
Instrumental
«Brain Damage» (Waters) – 3:50
Hovedvokal: Roger Waters
«Eclipse» (Waters) – 2:03
Hovedvokal: Roger Waters
== Personell ==
Roger Waters – Vokal, bassgitar, VCS 3 synthesizer, lydeffekter
David Gilmour – Vokal og gitar, Synthi AKS synthesizer
Richard Wright – Vokal, Hammondorgel, Farfisaorgel, piano, elektrisk piano; Wurlitzer og Rhodes, VCS 3 og Synthi AKS synthesizere
Nick Mason – Trommer, lydeffekter
=== Øvrige medvirkende ===
Lesley Duncan – Bakgrunnsvokal
Doris Troy – Bakgrunnsvokal
Barry St. John – Bakgrunnsvokal
Liza Strike – Bakgrunnsvokal
Clare Torry – Vokal på «The Great Gig in the Sky»
Dick Parry – Saksofon på «Money» og «Us and Them»Alan Parsons – Lydtekniker
Peter James – Lydteknikerassistent
Chris Thomas – Miksebord
Storm Thorgerson (Hipgnosis) – Coverdesign
Jill Furmanosky – Fotograf
== Se også ==
Liste over verdens mestselgende album
== Referanser ==
== Litteratur ==
Dimery, Robert m.fl. (2006). 1001 album du må høre før du dør. Oslo: Orion Forlag AS. s. 302–303. ISBN 82-458-0759-1.
Harris, John (2006). The Dark Side of the Moon - The Making of the Pink Floyd Masterpiece. London: Fourth Estate.
Holm, Kurt E (1995). Gjennom lydmuren: Pink Floyd 30 år. Leknes: S-forlaget. ISBN 8278100004.
== Eksterne lenker ==
(en) The Dark Side of the Moon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Dark Side of the Moon på Discogs
(en) The Dark Side of the Moon på MusicBrainz
(en) The Dark Side of the Moon på Spotify
(en) The Dark Side of the Moon på Last.fm
(en) The Dark Side of the Moon på Genius — sangtekster
(en) The Dark Side of the Moon på AllMusic | The Long Dark er et videospill utgitt i 2017. Spillet, med aldersgrense 12 år, er en overlevelsessimulering i førstepersonsperspektiv som utspiller seg i etterdønningene av en geomagnetisk katastrofe. | 193,508 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stanley_Black_%26_Decker | 2023-02-04 | Stanley Black & Decker | ['Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2010', 'Kategori:Industriselskaper fra USA'] | Stanley Black & Decker, Inc. er et amerikansk selskap som produserer verktøy. Selskapet ble stiftet i 2010 gjennom en fusjon mellom Stanley og Black & Decker.
Stanley Security er en del av selskapet.
| Stanley Black & Decker, Inc. er et amerikansk selskap som produserer verktøy. Selskapet ble stiftet i 2010 gjennom en fusjon mellom Stanley og Black & Decker.
Stanley Security er en del av selskapet.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted | Stanley Black & Decker, Inc. er et amerikansk selskap som produserer verktøy. | 193,509 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thea_Olsen | 2023-02-04 | Thea Olsen | ['Kategori:Alumni fra Høyskolen Kristiania', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødselsdato ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske sportsjournalister', 'Kategori:Personer fra Bærum kommune', 'Kategori:TV 2-journalister'] | Thea Olsen (født 1987 i Bærum) er en norsk sportsjournalist og programleder for TV 2. Hun er kjent som sportsanker ved TV 2 og som programleder for sesong 5 av programmet Best av de beste høsten 2014, samt Matagentene i 2013/2014 på samme kanal.
Olsen er datter av den tidligere NRK-journalisten Knut Olsen og fotograf Guro Eriksen. Hun er utdannet journalist ved Norges Kreative Fagskole, nå Høyskolen Kristiania, i Oslo.
| Thea Olsen (født 1987 i Bærum) er en norsk sportsjournalist og programleder for TV 2. Hun er kjent som sportsanker ved TV 2 og som programleder for sesong 5 av programmet Best av de beste høsten 2014, samt Matagentene i 2013/2014 på samme kanal.
Olsen er datter av den tidligere NRK-journalisten Knut Olsen og fotograf Guro Eriksen. Hun er utdannet journalist ved Norges Kreative Fagskole, nå Høyskolen Kristiania, i Oslo.
== Eksterne lenker ==
(en) Thea Olsen på Internet Movie Database
(no) dagbladet.no: Thea Olsen snakker ut om den første jula uten pappa Knut Olsen | Thea Olsen (født 1987 i Bærum) er en norsk sportsjournalist og programleder for TV 2. Hun er kjent som sportsanker ved TV 2 og som programleder for sesong 5 av programmet Best av de beste høsten 2014, samt Matagentene i 2013/2014 på samme kanal. | 193,510 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Honda_Atlas_Cars_Pakistan | 2023-02-04 | Honda Atlas Cars Pakistan | ['Kategori:Bilmerker', 'Kategori:Pakistanske selskaper'] | Honda Atlas Cars (Pakistan) Limited er et samarbeid mellom Honda (Japan) og Atlas Group (Pakistan). Selskapet ble stiftet 4. november 1992, og samarbeidsavtalen ble underskrevet 5. august 1993. Selskapet er oppført på børsene i Karachi, Lahore og Islamabad.
14. juli 1994 startet forhåndssalget av Hondabiler i seks utsalg i Karachi, Lahore og Islamabad. Senere har selskapet etablert tjueen 3S-utsalg («Sales, Service and Spare Parts» - «Salg, service og reservedeler»), tjue 2S-utsalg («Service and Spare Parts» - «Service og reservedeler») og seks 1S-utsalg («Spare Parts» - «Reservedeler») i alle de store byene i Pakistan.
| Honda Atlas Cars (Pakistan) Limited er et samarbeid mellom Honda (Japan) og Atlas Group (Pakistan). Selskapet ble stiftet 4. november 1992, og samarbeidsavtalen ble underskrevet 5. august 1993. Selskapet er oppført på børsene i Karachi, Lahore og Islamabad.
14. juli 1994 startet forhåndssalget av Hondabiler i seks utsalg i Karachi, Lahore og Islamabad. Senere har selskapet etablert tjueen 3S-utsalg («Sales, Service and Spare Parts» - «Salg, service og reservedeler»), tjue 2S-utsalg («Service and Spare Parts» - «Service og reservedeler») og seks 1S-utsalg («Spare Parts» - «Reservedeler») i alle de store byene i Pakistan.
== Produkter ==
Honda Accord
Honda City
Honda Civic
Honda CR-V
Honda CR-Z
== Eksterne lenker ==
Honda Pakistan | Honda Atlas Cars (Pakistan) Limited er et samarbeid mellom Honda (Japan) og Atlas Group (Pakistan). Selskapet ble stiftet 4. | 193,511 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Motor_Company_of_Botswana | 2023-02-04 | Motor Company of Botswana | ['Kategori:Bilmerker', 'Kategori:Botswanas økonomi'] | The Motor Company of Botswana (Pty.) Ltd. var et samarbeid mellom Hyundai Motor Company og deres lokale forhandlerselkap Hyundai Motor Distributors. Selskapet ble dannet i 1992 med hovedkvarter i Gaborone, Botswana. I februar 1993 begynte de å sette sammen CKD-kit.
| The Motor Company of Botswana (Pty.) Ltd. var et samarbeid mellom Hyundai Motor Company og deres lokale forhandlerselkap Hyundai Motor Distributors. Selskapet ble dannet i 1992 med hovedkvarter i Gaborone, Botswana. I februar 1993 begynte de å sette sammen CKD-kit.
== Modeller ==
== Eksterne lenker ==
SOUTH AFRICA: Job losses follow Hyundai liquidation | The Motor Company of Botswana (Pty.) Ltd. | 193,512 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litauen | 2023-02-04 | Litauen | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Litauen', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1918', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1990'] | Republikken Litauen (litauisk Lietuvos Respublika, kortnavn Lietuva) er et land som regnes til Nord-Europa. Landet inngår også som ett av tre land i begrepet de baltiske stater. Det ligger ved Østersjøens sørøstlige bredde og grenser til Latvia i nord, Belarus (også kjent som Hviterussland) i øst og Polen og den russiske eksklaven Kaliningrad oblast i sør. Landet har en befolkning på 2,8 millioner, og dens hovedstad og største by er Vilnius.
På 1300-tallet var Litauen en del av det største landet i Europa, og dagens Belarus, Ukraina samt deler av Russland var områder underlagt Polen og Storhertugdømmet Litauen. Med Lublinunionen av 1569 ble Det polsk-litauiske samveldet dannet. Her ble den polske kongen statsoverhode, med sete i Warszawa. Samveldet varte i over to hundreår, fram til nabolandene begynte å trekke store deler av samveldets landområder ut av unionen, fra 1772 til 1795. Det russiske keiserdømmet overtok nå størstedelen av Litauens territorium. Etter første verdenskrig ble Litauens uavhengighetserklæring skrevet under den 16. februar 1918, og landet ble nå på ny opprettet som en suveren stat. Fra 1940 ble Litauen først okkupert av Sovjetunionen, og deretter av Tyskland. Da andre verdenskrig nærmet seg slutten i 1944 trakk nazistene seg tilbake, og Sovjetunionen okkuperte Litauen på nytt. Den 11. mars 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra unionen.
Dagens Litauen er en av de raskest voksende økonomiene i Den europeiske union. Litauen ble fullverdig medlem av Schengen-avtalen den 21. desember 2007. Landets valuta er fra 1. januar 2015 euro.
| Republikken Litauen (litauisk Lietuvos Respublika, kortnavn Lietuva) er et land som regnes til Nord-Europa. Landet inngår også som ett av tre land i begrepet de baltiske stater. Det ligger ved Østersjøens sørøstlige bredde og grenser til Latvia i nord, Belarus (også kjent som Hviterussland) i øst og Polen og den russiske eksklaven Kaliningrad oblast i sør. Landet har en befolkning på 2,8 millioner, og dens hovedstad og største by er Vilnius.
På 1300-tallet var Litauen en del av det største landet i Europa, og dagens Belarus, Ukraina samt deler av Russland var områder underlagt Polen og Storhertugdømmet Litauen. Med Lublinunionen av 1569 ble Det polsk-litauiske samveldet dannet. Her ble den polske kongen statsoverhode, med sete i Warszawa. Samveldet varte i over to hundreår, fram til nabolandene begynte å trekke store deler av samveldets landområder ut av unionen, fra 1772 til 1795. Det russiske keiserdømmet overtok nå størstedelen av Litauens territorium. Etter første verdenskrig ble Litauens uavhengighetserklæring skrevet under den 16. februar 1918, og landet ble nå på ny opprettet som en suveren stat. Fra 1940 ble Litauen først okkupert av Sovjetunionen, og deretter av Tyskland. Da andre verdenskrig nærmet seg slutten i 1944 trakk nazistene seg tilbake, og Sovjetunionen okkuperte Litauen på nytt. Den 11. mars 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra unionen.
Dagens Litauen er en av de raskest voksende økonomiene i Den europeiske union. Litauen ble fullverdig medlem av Schengen-avtalen den 21. desember 2007. Landets valuta er fra 1. januar 2015 euro.
== Geografi ==
Landet er nokså flatt og består av elvedeltaer og morenelandskap. I sør er det store furuskoger. Det høyeste området som ligger like sørøst for hovedstaden Vilnius strekker seg nesten opp i 300 meter over havet.
Litauen grenser til følgende land:
Latvia (landgrense: 610 km)
Belarus (landgrense: 724 km)
Polen (landgrense: 110 km)
Russland (Kaliningrad fylke) (landgrense: 303 km)Grensen mellom Litauen og Polen adskiller Kaliningrad, en russisk eksklave, fra Belarus ved den såkalte Suwałki-korridoren.Sjøgrense i Østersjøen: 99 km.
Største øyer: -. (Litauen har ingen øyer utenfor kysten.)
Lengste elv: Nemunas 937 km, derav 475 km i Litauen.
Største innsjø: Drūkšiai 44,79 km².
Inn- og utmark utgjør 57 %, skog og kratt: 30 %, myr: 3 %, innlandsvann: 4 %, annet: 6 %.
Største avstander: Fra øst til vest: 373 km, fra nord til sør: 276 km.
=== Litauen på tvers ===
Litauen består av følgende landskap:
Lavlandet ved kysten,
Høylandet i Samogitia,
Lavlandet ved Venta i innlandet,
Høylandet i Suduva,
Høylandet i Dzūkija,
Høylandet i Aukštaitia,
Slettene i sørøst,
Høylandet på strekken Švencionys-Narocius og Ašmena.Žemaitija (eng. Samogitia) er lavlandet mot havet i vest. Nemunasdeltaet som ofte plages av oversvømmelser og nasjonalparken Neringa. Byer: Klaipėda, Palanga, Mažeikiai, Telšiai, Šiauliai, Šilalė, Jurbarkas m.fl.
Aukštaitija er høylandet i sørøst, "de tusen sjøers land", og landets høyeste punkt: Aukštojasbakken som strekker seg bortimot 290 moh. Med byene Panevėžys, Biržai, Utena, Ukmergė, Zarasai, Jonava, Trakai. Og ikke minst Vilnius og Kaunas.
Suvalkija er det frodige svartjordsområdet i sørvest mot Polen og Kaliningrad (Karaliaucius) med byene Marijampolė, Vilkaviškis og Kalvarija.
Dzūkija er det nordøstlige hjørnet av landet med sandjord, furumoer og utpreget innlandsklima. Byer: Alytus, Druskininkai, Varėna.
=== Klima ===
Litauens klima, som spenner mellom det maritime og kontinentale, er relativt mildt. Gjennomsnittlig temperatur på kysten er -2,5 °C i januar og 16 °C i juli. I Vilnius er den gjennomsnittlige temperaturen -6 °C i januar og 16 °C i juli. 20 °C er hyppig på sommerdager og 14 °C om natten, selv om temperaturen kan nå 30 eller 35 °C. Enkelte vintre kan være veldig kalde. -20 °C forekommer nesten hver vinter. Om vinteren har det vært målt -34 °C i kystområdene og -43 °C øst i Litauen.
Den gjennomsnittlige årlige nedbør er 800 mm på kysten, 900 mm i Samogitia-høylandet og 600 millimeter i den østlige delen av landet. Snø forekommer hvert år, og det kan snø fra oktober til april. Noen år kan det falle sludd i september eller mai. Vekstsesongen varer 202 dager i den vestlige delen av landet og 169 dager i den østlige delen. Kraftige stormer er sjeldne i den østlige delen av Litauen, men vanlig i de kystnære områdene.
Det lengste målte temperaturen poster fra det baltiske området dekker om lag 250 år. Dataene viser at det var varme perioder i løpet av siste halvdel av det 18. århundre, og at det 19. århundre var en relativt kjølig periode. En tidlig 20. århundre oppvarming kulminerte i 1930-årene, etterfulgt av en mindre nedkjøling som varte fram til 1960. En oppvarming trend har vedvart siden da.Litauen opplevde tørke i 2002, noe som førte til skog- og torvmyr-branner. Landet led sammen med resten av Nordvest-Europa under en hetebølge sommeren 2006.
Rapportert ekstreme temperaturer i Litauen etter måned er følgende:
== Demografi ==
Litauerne har assimilert opp i seg en rekke tidligere baltiske stammer som f.eks. jotvingerne, gammelprøysserne og selerne.
Av befolkningen i dag er 85 % litauere, 6 % polakker og 5 % russere. Under den sovjetiske okkupasjonen ble det ført en aktiv russisk koloniseringspolitikk mot de baltiske landene. 68,5 % av alle innbyggere bor i byer. Forskning viser at i perioden 1994–2004 hadde 13 % av landets arbeidsføre befolkning, 278 000 personer, emigrert.
Landet har ingen statskirke, men den romersk-katolske kirke er den mest fremtredende.
BNP pr. person: USD 23,433
=== Endringer i befolkningens størrelse etter 1994 ===
Litauens befolkning gikk ned med over 300 000 innbyggere fra 1994 til omkring 2010. Man regner med at 13 % av landets yrkesaktive befolkning har emigrert, hovedsakelig for å skaffe seg bedre betalte jobber. Denne tendensen har økt kraftig i forbindelse med EU-medlemskapet. En rekke jobber står ubesatte på grunn av utvandringen. (Tallene under viser landets befolkning ved hvert års begynnelse (i antall 1000.)
=== Religion ===
Landet har ingen statskirke, men Den romersk-katolske kirke er den mest fremtredende religionen, siden kristningen av Litauen i 1387. Siden 1413, har flertallet av den litauiske befolkningen vært medlemmer av den romersk-katolske kirke. Ifølge folketellingen i 2001 var 79 % av litauiske innbyggere registrerte i den romersk-katolske kirke.
Katolisisme har spilt en betydelig rolle i litauisk anti-kommunistisk motstand i sovjettiden. Flere katolske prester var ledere av anti-kommunistiske bevegelser, og tusenvis av latinske kors ble plassert på korshøyden i nærheten av Šiauliai, til tross for at en del av det ble ødelagt i 1961.
== Historie ==
Det nåværende Litauen har vært befolket av baltisktalende stammer siden forhistorisk tid. De var jordbrukere og hadde handelskontakt med Skandinavia og med de slaviske folk i øst. Litauen blir første gang nevnt i historien i Quedlinburg-annalene 14. februar 1009. Omkring 1230 opptrer Ringold som storfyrste. Hans sønn Mindaugas samlet landet i 1236. Han omvendte seg til kristendommen og lot seg døpe av erkebiskopen av Riga i 1251 og ble kronet til konge av Litauen 6. juli 1253. Som Litauens første og eneste konge (før 1918) avsto han landområder til Den tyske orden og lovet å la ordenen overta hele riket etter sin død. Men i 1261 avsverget han kristendommen, slo ordensridderne i slaget ved Durbe, og oppmuntret de hedenske prøyssiske nabostammene til oppstand mot tyskerne. Men etter hans død i 1263 bortfalt både kongetittelen og kristendommen.
I løpet av 1300-årene ekspanderte storhertugdømmet Litauen østover og ble en europeisk stormakt. Samtidig klarte litauerne å slå tilbake videre fremstøt fra de tyske ordensriddernes side. Etter tatarenes innfall i Øst-Europa og det Kyiv-russiske rikets sammenbrudd var det mange slaviske fyrster som frivillig eller under tvang sluttet seg til Litauen. Under ledelse av Gediminas (1316–1430) og hans sønner Algirdas og Kestutis erobret Litauen områdene som i dag utgjør Belarus, mesteparten av Ukraina og deler av Polen og Russland. I 1323 grunnla Gediminas Vilnius som rikets hovedstad. Etter utvidelsen østover var et overveldende flertall av Litauens innbyggere slavisktalende kristne med et vel etablert skriftspråk. Slavisk språk og kultur kom derfor til å få stor innflytelse i et land som hittil hadde vært uten skriftkultur. Slavisk ble statens dominerende administrasjonsspråk. Litauen og senere også Polen kom til å betrakte seg som rettmessige arvtakere til Kyiv-riket i konkurranse med det fremvoksende storfyrstedømmet Moskva. På slutten av 1300-tallet var Litauen i areal det største landet i Europa. Storfyrstedømmet Litauen strakte seg over en vesentlig del av kontinentet, fra Østersjøen til Svartehavet.
Som det siste hedenske land i Europa ble Litauen kristnet, offisielt i 1387, men religionsskiftet var ikke gjennomført før et stykke inn på 1400-tallet. Kong Kasimir III av Polen døde sønneløs, og den litauiske storfyrste Jogaila, en sønn av Algirdas, var en aktuell kandidat til Polens trone, dersom han inngikk ekteskap med den polske kongedatteren Hedvig. Men først måtte Jogaila la seg døpe og sørge for at undersåttene også omvendte seg. Etter dåp og ekteskap med Polens dronning kunne han la seg krone som konge av Polen 2. februar 1386 under navnet Władysław II Jagiełło.
Polen og Litauen ble gjennom dette ekteskapet forent i en personalunion. Denne unionen ga Litauen en sterk alliert mot den konstante trusselen fra tyskerne i vest, spesielt fra Den tyske orden i Preussen, og fra storfyrstedømmet Moskva i øst. Unionen fikk vidtrekkende følger for det på forhånd ortodokse kristne folkeflertallet i den østlige delen av Litauen. Deres stilling ble etter hvert dårligere i en stat som var dominert av adelen i det katolske Polen og nå også Litauen.
Den første polsk-litauiske union ble imidlertid for en tid splittet av rivalisering mellom Jogaila (Władysław) og hans fetter Vytautas. I 1401 delte de makten, slik at Jogaila ble konge av Polen, mens Vytautas ble storfyrste av Litauen. Men de kunne samarbeide i kampen mot ytre fiender, først og fremst mot Den tyske orden, og de lyktes i å sikre vestgrensen mot Preussen (en grense som besto omtrent uforandret til 1918). Sluttpunktet for striden med de tyske ordensridderne var den polske og litauiske seieren i det store slaget ved Tannenberg (Grünewald) 15. juli 1410. Dette stanset videre tysk ekspansjon østover.
Den tysk-romerske keiser ønsket å gjøre Litauen til keiserlig len med Vytautas som konge, og hans kroning skulle finne sted i 1429. Men polske magnater klarte å forhindre kroningen ved å beslaglegge kronen som keiseren sendte til Litauen. En ny krone ble bestilt i Tyskland og en nye kroningsdato fastsatt, men Vytautas omkom i en ulykke i 1430 før kroningen ble gjennomført. Etter at Vytautas var død uten arvinger, kunne Jogaila innsette sin sønn Kazimierz som arving til begge riker, og den polsk-litauiske union ble gjenopprettet i 1434. I de neste hundre år økte den polske innflytelsen i Litauen.
Storfyrstedømmet Litauen ble i samme periode svekket av gjentatte angrep fra Moskva-riket, som ble en stadig mektigere rival. Landområder gikk tapt til Moskva-fyrsten i 1558 og 1583. Under trusselen fra øst inngikk Polen og Litauen unionen i Lublin i 1569. De to landene ble nå knyttet enda tettere sammen i en forbundsstat, Det polsk-litauiske samvelde. Litauen beholdt nominelt sin suverenitet og sine separate institusjoner, slik som egen hær, egen valuta og eget lovverk. I unionstiden ble Litauens adel og borgerskap gradvis mer polsk, og kulturelt ble landet sterkt integrert i Polen. Samveldet førte også til at de tidligere litauiske områdene i det nåværende Ukraina kom under polsk administrasjon. Den ukrainske adelen ble langt på vei integrert med den polske, og det oppsto en enda dypere kløft mellom den katolske adelen og den stadig mer undertrykte ortodokse befolkningen. Litauen ble i unionstiden et europeisk sentrum for jødisk kultur med tallrike skoler og et stort bibliotek. Rabbi Eliayahu fra Vilnius, (1720–1797), ble en forsvarer av den ortodokse jødedommen bygget på Talmud, mot ḥasidismen og reformbevegelsen.
I 1795 ble samveldet oppløst som følge av Polens tredje deling, da de gjenværende landområdene ble delt mellom Preussen, Russland og Østerrike. Over 90 % av Litauens områder ble lagt under Russlands herredømme, mens resten ble prøyssisk.
=== Selvstendighet fra Russland ===
16. februar 1918 erklærte Litauen sin selvstendighet som kongedømme. Nasjonalforsamlingen valgte i juli den tyske hertug Wilhelm Karl (av Württemberg-dynastiet) til konge under navnet Mindaugas II. Han var gjennom morens familie arving til fyrstedømmet Monaco, hvor han ble født og vokste opp. Hans kongeverdighet ble kortvarig, og han satte aldri sine ben i sitt nye kongerike, men ble boende på sitt slott ved Stuttgart. Da litauerne skjønte at Tysklands sammenbrudd var nær forestående, forsvant begeistringen for å få en tyskættet konge, og nasjonalforsamlingen besluttet 2. november 1918 å innføre republikansk styreform.
Territorielle strider med Polen (om Vilnius-regionen og Suvalkai-regionen) og med Tyskland om Memelland var hovedsaker for den nye nasjonens utenrikspolitikk. I mellomkrigstiden var landets konstitusjonelle hovedstad Vilnius, selv om byen lå i Polen fra 1920 til 1939 som følge av den polsk-litauiske krig (1919-1920) og polakker og jøder utgjorde majoriteten av byens innbyggere (litauerne utgjorde kun 0,8 % av innbyggerne). De litauiske myndighetene var i denne perioden lokalisert i Kaunas som midlertidig hovedstad i Litauen.
=== Andre verdenskrig ===
I 1940, etter utbruddet av andre verdenskrig, ble Litauen okkupert og annektert av Sovjetunionen i overensstemmelse med Molotov–Ribbentrop-pakten. Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 trakk de sovjetiske styrkene seg tilbake og landet ble okkupert av tyskerne. Under den tyske okkupasjonen ble om lag 190 000 eller 91 % av de litauiske jødene drept, noe som utgjorde et av de verste dødstallene under Holocaust. Etter tilbaketrekningen av Tysklands okkupasjonsstyrker ble Litauen i 1944 igjen okkupert av Sovjetunionen og lagt inn i unionen som den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk.
Under sovjetisk og tysk okkupasjon mellom 1940 og 1954 mistet Litauen over 780 000 av sine innbyggere. Det blir antatt at 120 000 til 300 000 av disse ble drept eller ført i eksil til Sibir, mens andre valgte å flykte til land i vesten.
=== Oppløsing av Sovjetunionen ===
Femti år med kommunistisk styre tok slutt etter at perestrojka og glasnost ble lansert på slutten av 1980-tallet. Litauen, ledet av Sąjūdis, en antikommunistisk og antisovjetisk frigjøringsbevegelse, proklamerte Litauens uavhengighet 11. mars 1990. Litauen var den første sovjetrepublikken som gjorde dette. Sovjetiske styrker forsøkte imidlertid å hindre at landet ble uavhengig, og natten til 13. januar 1991 angrep Den røde armé Vilnius TV-tårn og drepte 13 litauiske sivile De siste sovjetiske troppene forlot Litauen 31. august 1993.
4. februar 1991 anerkjente Island som det første landet Litauen som uavhengig, mens Sverige var det første landet som åpnet ambassade i landet. USA og andre vestlige land anerkjente aldri Sovjetunionens anneksjon av Litauen, Latvia og Estland.
Litauen ble medlem av FN 17. september 1991 og 31. mai 2001 ble Litauen det 141. medlem av WTO. Siden 1988 har Litauen ønsket tettere bånd med Vesten, og 4. januar 1994 var landet det første av de baltiske landene som søkte medlemskap i NATO. 29. mars 2004 ble landet medlem av NATO, og ble 1. mai samme år også medlem av EU.
== Politikk ==
Siden Litauen erklærte sin selvstendighet den 11. mars 1990 har landet utviklet sterke demokratiske tradisjoner. I det første ordinære valget etter oppløsningen, den 25. oktober 1992, ga 56,75 % av velgerne sin støtte til den nye grunnloven. Det var heftige debatter omkring grunnloven, spesielt angående presidentens rolle. Mange ulike forslag ble sagt frem, fra et parlamentarisk styresett til et system med presidentmodellen etter samme mønster som i USA. En folkeavstemning ble avholdt den 23. mai 1992 for å høre folkets mening. I avstemningen stemte 41 % av alle de stemmeberettigede for å gjeninnføre presidentmodellen i Litauen. Man ble til slutt enig om et semipresidentsystem, men landet regnes i dag som en parlamentarisk republikk der presidenten har en mer kontrollerende funksjon.
Det litauiske statsoverhodet er presidenten, som blir valgt for en femårsperiode. En kandidat kan bare sitte i to etterfølgende perioder. Presidentens rolle er for det meste formell, med unntak av den nasjonale utenriks- og sikkerhetspolitikken. Presidenten er også den øverste lederen for militæret. Presidenten utnevner også, med støtte fra nasjonalforsamlingen (Seimas), statsministeren og resten av regjeringen, samt en del andre embetsmenn og alle dommere. Dommerne i statsretten (Konstitucinis Teismas), blir valgt for ni år og utnevnes av presidenten (tre dommere), lederen av nasjonalforsamlingen (tre dommere) og leder for høyesterett (tre dommere). Nasjonalforsamlingen møtes i plenum og har 141 medlemmer som velges for fire år. 70 representanter velges ved flertallsvalg i enmannskretser, mens de resterende 71 velges ut ved proporsjonalvalg fra partilister som gjelder for hele landet. Et parti må oppnå minst fem prosent av stemmene nasjonalt for at dets representanter skal kunne velges inn i nasjonalforsamlingen.
Litauen er medlem av organisasjoner som FN, NATO og EU. Litauen deltar også i det baltiske råd og Østersjørådet. I 2018 ble landet medlem av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling.
=== Administrativ inndeling ===
Litauens nåværende administrative inndeling ble innført i 1994, og så modifisert i 2000 for å tilfredsstille EUs standarder. Inndelingen går i tre nivåer: landet består av ti fylker (litauisk: entall – apskritis, flertall – apskritys), som igjen deles inn i totalt 60 kommuner (litauisk: entall — savivaldybė, flertall— savivaldybės). Kommunene deles så inn i over 500 mindre deler, som styres av hver sin eldste. Disse områdene kalles på litauisk seniūnija (entall), og seniūnijos (flertall).
Fylkene ledes av en fylkesmann (litauisk: apskrities viršininkas) som blir utnevnt av de sentrale styresmaktene. Fylkesmannens og fylkets oppgaver er å sørge for at de lokale styresmaktene i fylket holder seg til Litauens lover og grunnlov, og at lover, programmer og pålegg fra nasjonalt hold blir fulgt.
Kommunen er den viktigste enheten i landets administrative inndeling. Noen kommuner er historisk kalt distriktskommuner, og blir ofte omtalt som bare «distrikter». På samme måter blir også bykommuner ofte kalt «byer». Hver kommune har sitt eget, folkevalgte kommunestyre eller kommuneråd. Tidligere hadde man kommunevalg hvert tredje år, men nå har man det hvert fjerde år. Kommunestyret peker ut kommunens ordfører og annet personell. Kommunestyrene velger også ut eldster. Det er foreslått at man skal avholde direktevalg av eldster og ordførere, men det ville i så fall kreve en korrigering av grunnloven.
De minste områdene, som styres av hver sin eldste, spiller ingen rolle i den nasjonale politikken. De ble primært opprettet for at folk skulle kunne motta nødvendige tilbud nær hjemmet, og deres viktigste oppgave går innunder sosialsektoren: å utøve velferd og hjelpe individer og familier som trenger hjelp. I utkantstrøk har de for eksempel også ansvar for å registrere fødsler og dødsfall.
Den nåværende administrative inndelingen er gjenstand for hyppig kritikk ettersom den er for ineffektiv og byråkratisk. Mange har klaget over det store antallet fylker, og det faktum at de ikke har mye makt. Et forslag går ut på å dele landet inn i fire deler i en ny inndeling, hvor grensene skal gå ved landets etnografiske regioner og ikke avgjøres av byråkrater og politikere. Andre foreslår å redusere antallet fylker til fem, hvor hvert har sin base i en av de fem største byene i landet.
== Økonomi ==
Utdypende artikkel: Litauens økonomi
=== Olje i Litauen ===
Den europeiske energikrisen har skapt behov for oljeletingen også langs Østersjøens østkyst. Tyskland begynte boring etter olje i Øst-Tyskland før den andre verdenskrig (Kaliningrad oblast). I 1949 ble en mer omfattende leteboring satt i gang. Den første oljen ble så funnet innenfor Vilnius' bygrense. Denne tykke råoljen ble funnet ved 226 meter dybde.
Mot slutten av 1980-årene hadde man funnet 37 oljeforekomster. De største funnene på dette tidspunkt lå alle i Kaliningrad-enklaven og i sandsteinsformasjoner fra midtre del av kambrium (545–495 millioner år tilbake i tid). Halvparten av funnene er hittil gjort i Litauen rundt Klaipėda. Oljen befinner seg på en dybde fra 2000 til 2700 meter.
De tre største forekomster er registrert på felter i Østersjøen utenfor Kaliningrad-enklaven og Litauen. Ett av disse ligger i russisk økonomisk sone, men bare 10 km utenfor Neringa, nær Nida. Produksjonen fra Kravtsovskoye-feltet kom i gang fra høsten 2004. Det skjedde fem kilometer utenfor Litauens sjøgrense og den enestående nasjonalparken Kursiu Nerija.
Både litauiske og svenske myndigheter har gjentatte ganger gitt uttrykk for bekymring for tapping av denne oljekilden. Eksperter fra UNESCO har studert de tekniske data og mener det er en reell fare for forurensning fra russiske oljebrønner. På russisk område er økningen av oljeproduksjonen beregnet til ca. 120 000 tonn årlig når produksjonen er kommet i gang på Kravtsovskoye-feltet.
Fra litauiske kilder ble det produsert 12 000 tonn olje i 1990. I dag produserer fire mindre litauiske oljeselskap rundt 500 000 tonn årlig (2004–2005). Dette tilsvarer 7 prosent av Litauens årlige forbruk. Antydede oljereserver i Litauen tilsvarer fem millioner tonn og 10 års forbruk. Ytterligere oljefunn på land kan kanskje gi 23 millioner tonn og 64 millioner tonn utenfor kysten. Hvor korrekte disse målingene er, er uvisst.
Systematisk oljeleting i bergarter fra kambrium- og silurtiden vil nok føre til nye drivverdige funn, men i mellomtiden er Litauen sterkt avhengig av import. Nedleggelsen av det gamle kjernekraftverket Ignalina ble fullført 31. desember 2009. Imidlertid arbeides det med planer om å bygge et nytt atomkraftverk ved siden av det gamle og i samarbeid med nabostater.
Oljeterminalen Butinges Nafta er bygget for å sikre oljetilførselen sjøveien til Litauen og til Baltikums eneste oljeraffineri, Mazeikiu Nafta. Terminalen tar årlig imot under to og en halv million tonn olje og diesel. Gjennom Birzai-rørledningen får Mazeikiu-raffineriet årlig over fem millioner tonn olje og diesel.
=== Infrastruktur ===
Klaipėda-havnen er den eneste havnen i Litauen.
Vilnius International Airport er den største flyplassen. I 2008 betjente den 2 millioner passasjerer. Andre flyplasser er: Kaunas internasjonale flyplass og Palanga/Klaipèda International Airport.
Ignalina kjernekraftverk er et atomkraftverk fra Sovjet-tiden.
Reaktor nr. 1 ble stengt i desember 2004 som en betingelse for Litauens inntreden i EU, ettersom kraftverket – i likhet med kjernekraftverket i Tsjernobyl – manglet robuste inneslutningstanker rundt reaktorene. Den gjenværende enheten dekket per 2006 om lag 70 % av Litauens elektrisitetsetterspørsel.
Reaktor nr. 2 ble stengt 31. desember 2009. Forslag om å bygge et nytt kjernekraftverk i Litauen har blitt fremsatt.
Ifølge en studie utført av Speedtest.net har Litauen verdens raskeste opplastingshastighet, samt den sjette raskeste nedlastingshastigheten på internett.
== Samfunn ==
=== Helligdager ===
Helligdager som vanligvis ikke faller på en søndag: 1. januar (Nyttårsdagen), 16. februar (Uavhengighetsdag 1918 (nasjonaldag)), 11. mars (Uavhengighetsdag 1990), 2. påskedag, 1. mai (Arbeidernes internasjonale kampdag ), 24. juni (St. Hans/Jonsok), 6. juli (Nasjonens dag), 1. november (Allehelgensdag) og 1. og 2. juledag.
=== Merkedager ===
13. januar er dagen til minne om den blodige dagen i 1991 da Gorbatsjovs spesialstyrke OMON gjennomførte operasjonen "svart tulipan" der de okkuperte det kjente tv-tårnet i Vilnius med stridsvogner og 13 sivile litauiske demonstranter ble drept.
Nasjonaldagen er 16. februar. Det var dagen det litauiske råd erklærte landet selvstendig. Dette skjedde i 1918.
11. mars er dagen for uavhengighetserklæringen i 1990 fra den sovjetiske okkupasjonen
6. juli er kong Mindaugas Is kroningsdag i 1253
== Utdanning ==
Den første dokumenterte skole i Litauen ble etablert i 1387 i tilknytning til katedralen i Vilnius. Skolen ble påvirket av kristningen av Litauen. Flere typer skoler fantes i middelalderens Litauen: katedralskoler, der elevene ble forberedt på prestetjeneste; bygdeskoler som tilbød elementær utdanning, og hjemmeskoler dedikert til å utdanne barna av den litauiske adelen. Før Universitetet i Vilnius ble etablert i 1579, gikk litauere som søkte høyere utdanning på universitet i utenlandske byer, inkludert Kraków, Praha, og Leipzig.Det litauiske departementet for vitenskap og utdanning foreslår nasjonal utdanningspolitikk og mål. Disse er sendt til Seimas for ratifisering. Lover styrer langsiktig pedagogisk strategi sammen med generelle lover om standarder for høyere utdanning, yrkesopplæring, jus og vitenskap, voksenopplæring og spesialundervisning.Verdensbanken betegner lesekyndigheten til litauere i alderen 15 år og eldre som 100 %. I 2008 hadde 30,4 % av befolkningen i alderen 25-64 fullført høyere utdanning, 60,1 % hadde fullført videregående utdanning og utdanning etter videregående (ikke-tertiær). Ifølge investere i Litauen, har Litauen dobbelt så mange personer med høyere utdanning som EU-15 gjennomsnittet og andelen er høyest i Baltikum. Også 90 % av litauerne snakker minst ett fremmedspråk og halvparten av befolkningen snakker to fremmedspråk, i hovedsak russisk og engelsk.I 2008 var det 15 offentlige universiteter i Litauen, 6 private institusjoner, 16 offentlige høyskoler, og 11 private høgskoler. Universitetet i Vilnius er et av de eldste universiteter i Nord-Europa og det største universitetet i Litauen. Kaunas University of Technology er det største tekniske universitetet i Baltikum og det nest største universitet i Litauen. Andre universiteter inkluderer Kaunas University of Medicine, Litauen Academy of Music og Teater, Vilnius pedagogiske universitet, Vytautas Magnus universitet, Mykolas Romeris universitet, Litauisk academi for kroppsøving, Vilnius Gediminas Tekniske Universitet, General Jonas Zemaitis militærakademi i Litauen, Klaipėda universitet, litauisk Veterinary Academy, Litauisk universitet av landsbruk, Siauliai universite og Vilnius Academy of Arts.
=== Helse ===
Av statistikk fra 2009 er den gjennomsnittlige levealderen i Litauen 72 år, 66 for menn og 78 for kvinner. Dette er den største kjønnsforskjellen av alle europeiske land. I flere år har Litauen hatt verdensrekord i høyest selvmordsrate; over både Russland og Japan. Bortsett fra det er spedbarnsdødeligheten like lav som i Norge, 4 av 1000 levendefødte, det samme er utbredelsen av HIV på 0,1 %. Nærmere 100 % av alle barn blir vaksinert. 100 % av befolkningen har tilgang til rent vann og tilfredsstillende sanitærforhold. Av de landene som ifølge FN har høy HDI er de blant landene hvor den voksne befolkningen har lavest BMI.
=== Største byer ===
Tall fra 1. januar 2004
Vilnius: 541 082
Kaunas: 368 913
Klaipėda: 190187
Šiauliai: 131 181
Panevėžys: 117 593
Alytus: 70 717
Marijampolė: 70 305
Mažeikiai: 66 773
Kėdainiai: 65 049
Telšiai: 56 735Se også: Liste over byer i Litauen
== Kultur ==
=== Musikk ===
Litauen har en lang historie av klassiske musikalske stykker. Litauisk folkemusikk er primært basert rundt polyfon musikk spilt på fløyter, zithers (kanklės).
Litauisk folkemusikk er basert på sanger (dainos), som inkluderer romantiske sanger, så vel som arbeidssanger og mer arkaiske krigssanger. Disse sangene ble utført enten i grupper eller alene, og akkompagnert av musikk eller kor. Duophonicsanger er en kjent tradisjon i Aukštaitija. En annen stil av litauisk folkemusikk kalles rateliai, en slags runddans. Populære instrumenter inkluderer kanklės, en slags gitar som følger sutartines, rateliai, vals, polka og quadrilles, samt ulike feler (inkludert en bassfele kalt basetle), i tillegg til en særegen plystrefele kalt lumzdelis, som lydmessig minner om en klarinett. På slutten av det 19. århundre ble trekkspill og bandoneon introdusert. Sutartinė ledsages av skudučiai, en form for panfløyte, så vel som trompeter (ragai og dandytės). Instrumentet anklės er et svært viktig instrument i tradisjonell, litauisk folkemusikk, som avviker i antall strenger og ytelsesteknikker over hele landet. Andre tradisjonelle instrumenter inkluderer švilpas (fløyte), trommer og tabalas (et rytmeinstrument som minner om en Gong). Andre tradisjonelle instrumenter inkluderer sekminių ragelis (sekkepipe) og pūslinė (en musikalsk bue laget av griseblærer fylt med tørkede erter).
RockemusikkPå 1980-tallet, gjorde rockebandet Foje, Antis, og Bix et stort inntrykk på Litauen. I 1987, 1988 og 1989 tok flere store rockefestivaler sted, blant annet festivalen Roko Maršas.
Roko Maršas var koblet til ideologien Sąjūdis.
Fra 2000-tallet har de mest populære bandene i Litauen vært SKAMP, Happyendless og Jurga, som alle oppnådde internasjonal anerkjennelse.
=== Kunst og museer ===
Det finnes flere museer i Litauen. Litauens kunstmuseum ble grunnlagt i 1933 og er det største museet for kunstbevaring i Litauen.[28] Palanga Amber Museum er et datterselskap av det litauiske Art Museum. Ulike gule kunstverk utgjør en sentral del av museet. I alt er det 28 000 biter av rav og om lag 15.000 inneholder inneslutninger av insekter, edderkopper, eller planter. Over 4500 stykker rav brukes for produksjon av kunst og smykker.
Et fremtidig planlagt museum, Vilnius Guggenheim Hermitage Museum, vil presentere utstilling av moderne kunst. Museet er planlagt å åpne i 2011.[31]
Mikalojus Konstantinas Čiurlionis (1875–1911) er en kjent representant for litauisk kunst. Čiurlionis var en nasjonalt kjent musiker og kunstner i Litauen. Hans symfoniske komposisjoner, Jura («Havet») og Miške ("I skogen"), var den første helaftens stykke fra en litauisk musiker. Jura («Havet») og Miške ("I skogen") ble komponert for å representere Litauens landskap. [32] Etter Čiurlionis død i asteroide 2420 ble Čiurlionis hedret for sine prestasjoner. 75.
Skulpturer er en viktig kunstart i Litauen. Det litauiske museet ”Museum of Ancient Beekeeping” viser ulike former for bikuber. Et annet populært kunststed er Grutas Park. Dette museet inneholder relikvier og statuer av Vladimir Lenin og Josef Stalin fra Sovjettiden.
=== Mat ===
Litauisk kjøkken er tilpasset det kjølige og fuktige, nordlige klima: bygg, poteter, rug, rødbeter, bær og sopp er en stor del av kostholdet og blir dyrket lokalt. Melkeprodukter regnes som en av Litauens spesialiteter. Siden litauisk klima og landbruk minner om Øst-Europa for øvrig, har litauisk kjøkken mye til felles med andre østeuropeiske og askenasiske kjøkken, men har likevel en del særtrekk som ble dannet av en rekke påvirkninger i landets lange og vanskelig historie. Tyske tradisjoner har også påvirket litauiske retter, blant annet retter som består av flesk og poteter, for eksempel potetpudding (kugelis eller Kugel) og potetpølser (vėdarai), så vel som kaken kjent som šakotis. De mest eksotiske rettene, kibinai og čeburekai, er populære i Litauen. Napoleonskake ble introdusert under Napoleons passasje gjennom Litauen i det 19. århundre.
=== Kino og teater ===
Litauen har en livlig dramascene. Det fins mange ulike filmfestivaler, som Kino Pavasaris og AXX Commercial Film Festival Contest. Filmtradisjonen har kommet gjennom Litauens okkupasjon av russerne. [28] En populær litauisk film, Velnio Nuotaka, er basert på tradisjonelle, litauiske folkeeventyr.[29]
Et større teater i Litauen er Det Litauiske Akademi av Musikk og Teater, som ble grunnlagt i 1919 av Juozas Naujalis. Akademiet ble omdøpt i 2004.[30] Et annet teater, Vilnius Lille Teater, ble grunnlagt av Rimas Tuminas. Vilnius Lille Teater produserer hovedsakelig internasjonalt kjente stykker, blant annet Shakespeare.[29]
Ulike teaterdirektører har bidratt mye til litauisk scenekultur. Eimuntas Nekrosius spilte en betydelig rolle for den litauiske teaterbevegelsen. Han har produsert stykker av Shakespeare som Macbeth, Othello og Hamlet. En annen direktør er Oskaras Korsunovas. Han er en moderne regissør for musikaler, studioopptredener og skuespill.
=== Sport ===
Det fins omtrent 80 ulike idrettsforbund i Litauen, både ikke-olympiske idrettsforbund og idrettsforbund tilknyttet OL. Blant de mest populære idrettene i Litauen er basketball, fotball, friidrett og sykling. Profesjonelle idrettsutøvere og trenere er utdannet i Det Litauiske Akademiet For Idrett. Basketball er den aller mest populære sporten i Litauen. Det litauiske basketballandslaget har vunnet EM i 1937, 1939 og 2003, og kom på 2.-plass i 1995 og tredjeplass i 2007.
Litauen har vunnet bronse i OL i 1992, 1996 og 2000, og kom på fjerdeplass i 2004 og 2008. I 2011 ble Europamesterskapet i basketball avholdt i Litauen.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Gamlebyen i Vilnius
Kuršių Nerija (delvis i Russland)
Kernavé
Struves meridianbueMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2001 – Korsutskjæringene og deres symbolikk
2010 – Sutartinės, flerstemmige sanger
== Se også ==
Foreningen Norge Litauen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(lt) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Lithuania – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lietuva – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Litauen i FN-sambandets nettsted Globalis.noJan S. Krogh: Litt om Litauen og norsk-litauiske forhold
Foreningen Norge Litauen
Den norske klubb i Litauen | Vytautas (født ca. 1350, død 27. | 193,513 |
https://no.wikipedia.org/wiki/A_Nightmare_on_Elm_Street | 2023-02-04 | A Nightmare on Elm Street | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1984', 'Kategori:Filmer lagt til Ohio', 'Kategori:Filmer om overnaturlige fenomener', 'Kategori:Gode artikler', 'Kategori:Skrekkfilmer fra USA'] | A Nightmare on Elm Street er en amerikansk skrekkfilm fra 1984 regissert av Wes Craven. Filmen handler om en gruppe tenåringer som plages av mareritt om en vansiret mann som kaller seg Freddy. Marerittene er svært livaktige, og det blir alvor når flere av dem blir drept i drømme. Hovedrollen spilles av Heather Langenkamp, mens sentrale biroller spilles av Robert Englund, John Saxon, Ronee Blakley, Amanda Wyss, Jsu Garcia og Johnny Depp (hans filmdebut).
Filmen har fått flere oppfølgere, og i 2010 kom en nyinnspilling.
| A Nightmare on Elm Street er en amerikansk skrekkfilm fra 1984 regissert av Wes Craven. Filmen handler om en gruppe tenåringer som plages av mareritt om en vansiret mann som kaller seg Freddy. Marerittene er svært livaktige, og det blir alvor når flere av dem blir drept i drømme. Hovedrollen spilles av Heather Langenkamp, mens sentrale biroller spilles av Robert Englund, John Saxon, Ronee Blakley, Amanda Wyss, Jsu Garcia og Johnny Depp (hans filmdebut).
Filmen har fått flere oppfølgere, og i 2010 kom en nyinnspilling.
== Handling ==
Tenåringsjenta Nancy og flere ungdommer i hennes omgangskrets plages av særdeles uhyggelige drømmer om en psykopatisk mannsperson kalt Freddy. I drømmene fremstår han med et brannskadet ansikt, en karakteristisk hatt og noen merkelige hansker med påmontert knivblader på fingrene. Nancys drømmer blir stadig mer intense, og en morgen oppdager hun flere flerrer i nattkjolen. Marerittene blir stadig mer livaktige, og omsider flyter drøm og virkelighet over i hverandre. Riktig alvorlig blir det når flere av hennes venner myrdes i søvne. Siden politiet ikke fester lit til Nancys forklaring, må hun selv konfrontere drapsmannen i hans mørke verden. Av foreldrene får hun vite at Freddy var en virkelig person som ble drept for flere år siden.
== Om filmen ==
=== Popularitet og økonomi ===
A Nightmare on Elm Street innbrakte $25,5 millioner i USA, noe som ble regnet som meget bra siden produksjonkostnadene var på bare 1,8 millioner dollar. Den havnet på 39. plass over de mest innbringende filmene i USA i 1984.Filmen bidro til å revitalisere slasher-sjangeren.
=== Anmelderne ===
Filmen ble meget godt mottatt av anmelderne, noe som gjenspeiles i at den har fått 94 % på Rotten Tomatoes.Det norske nettstedet CINERAMA gav den terningkast fem i 1999. VG gav den terningkast to og Dagbladet tre.
=== Priser ===
Wes Craven ble tildelt kritikerprisen for denne filmen ved Avoriaz Fantastic Film Festival i Frankrike, mens Heather Langenkamp vant en pris for sine skuespillerprestasjoner i filmen. Det kan ellers nevnes at den ble nominert i klassen beste skrekkfilm ved Saturn Award.
=== Produksjon ===
Craven påbegynte manuset til filmen allerede i 1981, men hadde problemer med å finne et filmselskap som ville finansiere den. Først kontaktet han Walt Disney Pictures, men da de krevde at Craven skulle gjøre den mer eget for et yngre publikum, trakk han seg. Han gikk deretter hos Paramount Pictures, men de mente den hadde for mange likhetstrekk med Nattens mareritt, som de nylig hadde produsert. Han fikk også avslag hos Universal Pictures. Til slutt fikk han tilslag hos det relativt ukjente selskapet New Line Cinema, som i hovedsak hadde drevet bare med distribusjon av film. Filmens suksess bidro sterkt til selskapets fremgang på 1980-tallet.Den britiske skuespilleren David Warner skulle egentlig ha rollen som Freddy Krueger, men han måtte melde pass etter en tid på grunn av oppdraget kom i konflikt med andre oppdrag han hadde avtalt. Flere i produksjonsteamet var innstilt på å droppe hele filmplanene inntil Robert Englund droppet inn på audition. Englund var ikke så høy som Craven hadde ønsket, men hans iherdighet og innlevelsesevne gjorde at Craven ble overbevist.Filmens start er nærmest ikonisk. Der får man se Freddy smi sin karakteristiske knivfingerhanske. Denne hansken er et av kjennetegnene på hans ytre. Andre fremtredende kjennetegn er det brannskadede fjeset, hatten, den spesielle strikkegenseren, den grove røsten og den voldsomme latteren.
== Rollebesetning ==
Heather Langenkamp: Nancy Thompson
Robert Englund: Freddy Krueger
John Saxon: Lt. Donald Thompson
Ronee Blakley: Marge Thompson
Amanda Wyss: Tina Gray
Nick Corri: Rod Lane
Johnny Depp: Glen Lantz
Charles Fleischer: Dr. King
Joseph Whipp: Sgt. Parker
Joe Unger: Sgt. Garcia
== Andre filmer i serien ==
A Nightmare on Elm Street 2: Freddy's Revenge
A Nightmare on Elm Street 3: Dream Warriors
A Nightmare on Elm Street 4: The Dream Master
A Nightmare on Elm Street 5: The Dream Child
Freddy's Dead: The Final Nightmare
Wes Craven's New Nightmare
Freddy vs. Jason (en såkalt crossover)
A Nightmare on Elm Street (en nyinnspilling fra 2010)Filmen har i tillegg vært opphav til fjernsynsserien Freddy's Nightmares, samt videospill og bok- og tegneserieutgivelser.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) A Nightmare on Elm Street på Internet Movie Database
(no) A Nightmare on Elm Street hos Filmfront
(sv) A Nightmare on Elm Street i Svensk Filmdatabas
(fr) A Nightmare on Elm Street på Allociné
(nl) A Nightmare on Elm Street på MovieMeter
(en) A Nightmare on Elm Street på AllMovie
(en) A Nightmare on Elm Street på Turner Classic Movies
(en) A Nightmare on Elm Street på Rotten Tomatoes
(en) A Nightmare on Elm Street på Metacritic
(en) A Nightmare on Elm Street på Box Office Mojo | A Nightmare on Elm Street er en amerikansk slasherfilm fra 2010 regissert av Samuel Bayer, med manus skrevet av Wesley Strick og Eric Heisserer. Filmen er en remake av regissør Wes Craven sin film fra 1984 med samme navn, og handler om en gruppe tenåringer som blir forfulgt i marerittene sine av Freddy Krueger. | 193,514 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sleppverk | 2023-02-04 | Sleppverk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggeteknikk i tre', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Sleppverk er en metode for husbygging i tre. Et hus i sleppverk består av bærende stolper med vegger av liggende stokker eller planker som er spisset og felt inn i spor i stolpene. Teknikken fremhever seg ved at relativt store hus kan bygges av småvokst trevirke. Metoden har vært brukt i de fleste områder av Europa og har tradisjoner tilbake til forhistorisk tid. I Norge er det bare i enkelte områder at teknikken har vært brukt til å bygge hele hus opp mot vår tid, og da bare til mindre uthusbygninger. I tre-toms stuer fra middelalderen og i noen distrikter til slutten av 1800-tallet har det vært vanlig å bygge innvendige skillevegger som den mellom kove og forstue av sleppverk, for eksempel i Raulandstua.
| Sleppverk er en metode for husbygging i tre. Et hus i sleppverk består av bærende stolper med vegger av liggende stokker eller planker som er spisset og felt inn i spor i stolpene. Teknikken fremhever seg ved at relativt store hus kan bygges av småvokst trevirke. Metoden har vært brukt i de fleste områder av Europa og har tradisjoner tilbake til forhistorisk tid. I Norge er det bare i enkelte områder at teknikken har vært brukt til å bygge hele hus opp mot vår tid, og da bare til mindre uthusbygninger. I tre-toms stuer fra middelalderen og i noen distrikter til slutten av 1800-tallet har det vært vanlig å bygge innvendige skillevegger som den mellom kove og forstue av sleppverk, for eksempel i Raulandstua.
== Konstruksjon ==
En bygning i sleppverk ser ut som en mellomting mellom et laftehus og et stavhus. De bærende elementer i et sleppverkhus er stolpene. De er plassert i hjørnene og med jevne mellomrom i veggene, avhengig av veggmaterialenes kvalitet. Stolpene har et vertikalt spor, eller en not, hugget eller høvlet inn. Veggene består av liggende stokker som er teljet i endene som en fjær, tilpasset til stolpenes vertikale spor. Stokkene er vanligvis ikke tilpasset hverandre horisontalt på samme måte som i laftete bygninger og vil være mindre tette enn slike. Konstruksjonsmåten tillater å bygge store bygninger.
I svenske sleppverkshus var stolpene, syllstokkene og den øverste stokken i veggene oftest i eik. Som utfyllingsmateriale i veggene kunne en bruke lett tilgjengelig tremateriale som vokste på stedet, også korte dimensjoner. Et sleppverkshus var derfor materialbesparende. Sleppverk er særlig utbredt i de deler av Nord-Europa der en bruker eik som byggemateriale.
== Husfunksjoner ==
Sleppverkskonstruksjoner er særlig benyttet til uthus, til fjøs og vedskåler. Bolighus bygges sjelden i denne teknikken. I laftehus kan innvendige vegger oppføres som sleppverk. I tradisjonelle norske stuehus oppføres gjerne skilleveggen mellom kove og forstue i sleppverk.
== Utbredelse ==
Sleppverkshus er relativt lite kjent i Norge i historisk tid, men enkelte løer og uthus er registrert i deler av Vest-Agder og Ryfylke, men også andre steder i landet finnes enkelthus. I arkeologisk materiale fra norske middelalderbyer, blant annet Oslo, Tønsberg og Bergen, er teknikken velkjent.
Sleppverk har opp til vår tid vært en vanlig husbyggingsteknikk blant annet i sørlige deler av Sverige, i Danmark og i Polen. Teknikken er godt representert i hus på friluftsmuseene i disse landene.
== Terminologi ==
På norsk brukes også betegnelsene sleppvegg og lavegg. Sleppverk heter på svensk skiftesverk. I Danmark og store deler av Sør-Sverige og på Gotland brukes betegnelsen bulhus.
== Industriell tilpassing ==
«Stavlaft» og «slepplaft» er uhistoriske betegnelser brukt i markedsføringen av moderne tømmerhus, oppført i en industrielt tilpasset versjon av sleppverk. Teknikken er i prinsippet identisk med tradisjonelt sleppverk, men betegnelsen «laft» strider mot ordets etymologi. Dimensjonene er større og utførelsen mer presis og tettere. Veggene oppføres av kortere stykker av tømmer (gran eller furu) som felles inn mellom stolper. Stokkene bearbeides maskinelt i over- og underkant og sammenføyes med not og fjær. Byggemetoden er klimavennlig og økonomisk.
== Se også ==
Grindverk
Stavverk
Bindingsverk
Lafteverk
Reisverk
Skjelterverk
== Referanser ==
== Litteratur ==
Arne Lie Christensen: Den Norske byggeskikken. Hus og bolig på landsbygda fra middelalder til vår egen tid. Pax Forlag A/S. Oslo 1995.
Henriksson, Gunnar: Skiftesverk - Ett tusenårigt byggnadssätt, Byggforskningsrådet, Stockholm 1996, ISBN 91-540-5759-0
== Eksterne lenker ==
(en) Skiftesverk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Skiftesverk – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Bygging av hus i sleppverk | Sleppverk er en metode for husbygging i tre.http://ordnokkelen. | 193,515 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chebera-Churchura_nasjonalpark | 2023-02-04 | Chebera-Churchura nasjonalpark | ['Kategori:36°Ø', 'Kategori:6°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjonalparker i Etiopia', 'Kategori:Regionen for sørlige nasjoner, nasjonaliteter og folk', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verneområder opprettet i 2005'] | Chebera-Churchura nasjonalpark (også stavet Chorchora) er en nasjonalpark som ligger i Etiopia. Parkens areal er 1 215 km², og ligger i regionen for sørlige nasjoner, nasjonaliteter og folk. Parken var tidligere del av Kulo Konta kommersielle jaktområde for elefantjakt. Nedgangen i elefantbestanden i Afrika og behovet for å ha uberørte leveområder for elefanten var motivasjonen for å opprette nasjonalparken. Den fikk i 2005 offisielt status som nasjonalpark etter diskusjoner og forhandlinger med lokalbefolkningen. Nasjonalparkens område ligger på mellom 550 og 1 700 moh, og varierer mellom høylandsskoger og kupert terreng med buskvegetasjon. Klimaet er varmt men frodig, siden det normalt faller mellom 1000 mm og 3500 mm nedbør årlig – mest i regntiden fra april til august. Det er mange småelver og bekker i parken som danner tre mindre innsjøer (Keriballa, Shasho og Koka). Parkens hovedkvarter ligger i landsbyen Ameya like utenfor parkens grenser.
Chebera-Churchura nasjonalpark ligger omtrent 460 kilometer sørvest for hovedstaden Addis Abeba, og kan nås med bilvei. Siden parken er ny, er det (pr. 2014) få fasiliteter for turister. 2010 var det første året parken hadde utenlandske besøkende, men antallet var bare 20.
| Chebera-Churchura nasjonalpark (også stavet Chorchora) er en nasjonalpark som ligger i Etiopia. Parkens areal er 1 215 km², og ligger i regionen for sørlige nasjoner, nasjonaliteter og folk. Parken var tidligere del av Kulo Konta kommersielle jaktområde for elefantjakt. Nedgangen i elefantbestanden i Afrika og behovet for å ha uberørte leveområder for elefanten var motivasjonen for å opprette nasjonalparken. Den fikk i 2005 offisielt status som nasjonalpark etter diskusjoner og forhandlinger med lokalbefolkningen. Nasjonalparkens område ligger på mellom 550 og 1 700 moh, og varierer mellom høylandsskoger og kupert terreng med buskvegetasjon. Klimaet er varmt men frodig, siden det normalt faller mellom 1000 mm og 3500 mm nedbør årlig – mest i regntiden fra april til august. Det er mange småelver og bekker i parken som danner tre mindre innsjøer (Keriballa, Shasho og Koka). Parkens hovedkvarter ligger i landsbyen Ameya like utenfor parkens grenser.
Chebera-Churchura nasjonalpark ligger omtrent 460 kilometer sørvest for hovedstaden Addis Abeba, og kan nås med bilvei. Siden parken er ny, er det (pr. 2014) få fasiliteter for turister. 2010 var det første året parken hadde utenlandske besøkende, men antallet var bare 20.
== Dyreliv ==
Bekkene og vannhullene i parken gir grunnlag for et rikt dyreliv med 37 større pattedyrarter og 237 fuglearter registrert hittil (2014). Av elefanter er det minst 60 individer i forskjellige flokker som lever i parken. I tillegg er det (blant annet) afrikansk bøffel (kafferbøffel), flodhest, vannbukk, løver, servaler, leoparder og vortesvin her. I en spørreundersøkelse blant lokalbefolkningen i 2012 konkluderes det med at rovdyr i nasjonalparken utgjør et problem for bønder som driver husdyrhold.
== Referanser ==
== Kilder ==
Ethiopian Wildlife Conservation Agency: Chebera Churchura National Park Besøkt 8. oktober 2014
== Eksterne lenker ==
Chebera Churchura National Park - Offisielt nettsted Besøkt 7. oktober 2014
Omriss av Chebera-Churchura nasjonalpark i Openstreetmap Besøkt 7. oktober 2014 | Chebera-Churchura nasjonalpark (også stavet Chorchora) er en nasjonalpark som ligger i Etiopia. Parkens areal er 1 215 km², og ligger i regionen for sørlige nasjoner, nasjonaliteter og folk. | 193,516 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stafett-NM_p%C3%A5_sk%C3%B8yter_junior_1990 | 2023-02-04 | Stafett-NM på skøyter junior 1990 | ['Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Hurtigløp på skøyter i 1990', 'Kategori:Norgesmesterskap i 1990', 'Kategori:Sport i Kongsberg', 'Kategori:Sportsarrangementer i Buskerud', 'Kategori:Stafett-NM på skøyter junior'] | Stafett-NM på skøyter junior 1990 ble avholdt på Kongsberg idrettspark i Kongsberg 14. januar 1990.Teknisk arrangør var Kongsberg Idrettsforening.
Norgesmestere for damer ble Sportsklubben Ceres som stilte med Linda Olsen, Jane Iren Nielsen og Trude Nielsen på laget, og for herrer ble det Ask Skøyteklubb som stilte med Thor André Pedersen, Åsmund Svensson og Per Anders Kvam på laget.
| Stafett-NM på skøyter junior 1990 ble avholdt på Kongsberg idrettspark i Kongsberg 14. januar 1990.Teknisk arrangør var Kongsberg Idrettsforening.
Norgesmestere for damer ble Sportsklubben Ceres som stilte med Linda Olsen, Jane Iren Nielsen og Trude Nielsen på laget, og for herrer ble det Ask Skøyteklubb som stilte med Thor André Pedersen, Åsmund Svensson og Per Anders Kvam på laget.
== Damer junior ==
== Herrer junior ==
== Kilder ==
Medaljevinnere i norske mesterskap på skøyter – Kvinner Junior, Stafett (se side 14) Arkivert 13. september 2014 hos Wayback Machine.
Medaljevinnere i norske mesterskap på skøyter – Menn Junior, Stafett (se side 17 og 18) Arkivert 13. september 2014 hos Wayback Machine.
Eng, Trond og Teigen, Magne, red. (2005). «Kvinner, Junior – Stafett». Norske Mesterskap på skøyter 1894–2005 (norsk) (3 utg.). Askim / Veggli. s. 192. Arkivert fra originalen 26. juli 2017. Besøkt 7. oktober 2014. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
Eng, Trond og Teigen, Magne, red. (2005). «Menn, Junior – Stafett». Norske Mesterskap på skøyter 1894–2005 (norsk) (3 utg.). Askim / Veggli. s. 161. Arkivert fra originalen 26. juli 2017. Besøkt 7. oktober 2014. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
Arrangører av Norske Mesterskap gjennom tidene – Junior-NM stafett (arrangert 1987-1992) Arkivert 6. oktober 2014 hos Wayback Machine.
== Eksterne lenker ==
Junior-NM stafett 1990 på YouTube Lengde: 2 min. 15 sek. Sitat: «HBSK vs Fana under junior-NM i Kongsberg 1990. Ingar Skillinghaug, Arild Skillinghaug, Steinar Johansen for HBSK. Vidar Lilletvedt, Remi Hereide, Ronny Yndestad for Fana»
ASK stafett (ikke hele) på YouTube Lengde: 1 min. 16 sek. | | arrangør = Norges Skøyteforbund: Kongsberg Idrettsforening | 193,517 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ahora_(Costa_Rica) | 2023-02-04 | Ahora (Costa Rica) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 2014', 'Kategori:Costaricanske aviser'] | Ahora er ei costaricansk riksdekkende dagsavis. Den eies av mediekonsernet Grupo Nación, og kom ut for første gang i 2014.
Avisas første ansvarlige redaktør er Guiselly Mora.
| Ahora er ei costaricansk riksdekkende dagsavis. Den eies av mediekonsernet Grupo Nación, og kom ut for første gang i 2014.
Avisas første ansvarlige redaktør er Guiselly Mora.
== Eksterne lenker ==
Avisas nettsted | Ahora er ei costaricansk riksdekkende dagsavis. Den eies av mediekonsernet Grupo Nación, og kom ut for første gang i 2014. | 193,518 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rotonda_de_la_Bandera | 2023-02-04 | Rotonda de la Bandera | ['Kategori:Transport i Costa Rica'] | Rotonda de la Bandera (spansk for «Flaggets rundkjøring») er ei rundkjøring og et viktig referansepunkt langs Ruta Nacional 39 i kantonen Montes de Oca i Costa Rica. Den befinner seg i distriktet Mercedes, like sør for grensa til kantonen Goicoechea.
Rotonda de la Bandera har navnet sitt etter et stort costaricansk flagg som står i midten.
Sørøst for rundkjøringa ligger Ciudad Universitaria Rodrigo Facio, hovedcampusen til Universidad de Costa Rica. Ellers er rundkjøringa omgitt av en rekke restauranter i øvre prissjikte, blant annet i det såkalte «gastronomisenteret» Antares og kjøpesenteret Plaza Carolina. | Rotonda de la Bandera (spansk for «Flaggets rundkjøring») er ei rundkjøring og et viktig referansepunkt langs Ruta Nacional 39 i kantonen Montes de Oca i Costa Rica. Den befinner seg i distriktet Mercedes, like sør for grensa til kantonen Goicoechea.
Rotonda de la Bandera har navnet sitt etter et stort costaricansk flagg som står i midten.
Sørøst for rundkjøringa ligger Ciudad Universitaria Rodrigo Facio, hovedcampusen til Universidad de Costa Rica. Ellers er rundkjøringa omgitt av en rekke restauranter i øvre prissjikte, blant annet i det såkalte «gastronomisenteret» Antares og kjøpesenteret Plaza Carolina. | Rotonda de la Bandera (spansk for «Flaggets rundkjøring») er ei rundkjøring og et viktig referansepunkt langs Ruta Nacional 39 i kantonen Montes de Oca i Costa Rica. Den befinner seg i distriktet Mercedes, like sør for grensa til kantonen Goicoechea. | 193,519 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Isamu_Akasaki | 2023-02-04 | Isamu Akasaki | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P1960 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. april', 'Kategori:Dødsfall i 2021', 'Kategori:Fødsler 30. januar', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Japanske nobelprisvinnere', 'Kategori:Japanske professorer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Edison-medaljen', 'Kategori:Nobelprismottakere i 2014', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysikk)', 'Kategori:Personer fra Kagoshima', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Isamu Akasaki (japansk: 赤崎 勇 Akasaki Isamu, født 30. januar 1929 i Kagoshima-prefekturet, død 1. april 2021) var en japansk ingeniør, forsker og nobelprisvinner, kjent for oppdagelsen av lyssterke blå galliumnitridbaserte lysdioder i 1989 og videreutvikling av teknologien. Akasaki ble i 2014 tildelt Nobelprisen i fysikk sammen med Hiroshi Amano og Shuji Nakamura «for oppfinnelsen av effektive blå lysdioder som har muliggjort lyssterke og energisparende hvite lysskilder». Han mottok Kyotoprisen for avansert teknologi i 2009 og IEEEs Edison-medaljen.
Akasaki var professor ved Meijo-universitetet i Nagoya og ved Universitetet i Nagoya.
| Isamu Akasaki (japansk: 赤崎 勇 Akasaki Isamu, født 30. januar 1929 i Kagoshima-prefekturet, død 1. april 2021) var en japansk ingeniør, forsker og nobelprisvinner, kjent for oppdagelsen av lyssterke blå galliumnitridbaserte lysdioder i 1989 og videreutvikling av teknologien. Akasaki ble i 2014 tildelt Nobelprisen i fysikk sammen med Hiroshi Amano og Shuji Nakamura «for oppfinnelsen av effektive blå lysdioder som har muliggjort lyssterke og energisparende hvite lysskilder». Han mottok Kyotoprisen for avansert teknologi i 2009 og IEEEs Edison-medaljen.
Akasaki var professor ved Meijo-universitetet i Nagoya og ved Universitetet i Nagoya.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biografi på Nagoyas universitets nettside
(en) Nobelprisen i fysikk 2014 hos Nobelprize.org
(en) Isamu Akasaki hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 2014 | Isamu Akasaki ( Akasaki Isamu, født 30. januar 1929 i Kagoshima-prefekturet, død 1. | 193,520 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anders_Borch | 2023-02-04 | Anders Borch | ['Kategori:Alumni fra Københavns Universitet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1709', 'Kategori:Fødsler 4. januar', 'Kategori:Fødsler i 1664', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske filologer', 'Kategori:Norske pedagoger', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Personer fra Vestnes kommune', 'Kategori:Rektorer ved Trondheim katedralskole', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Anders Iverssøn Borch (født 4. januar 1664 på Gjermundnes i Romsdal, død 23. juli 1709 i Trondheim) var en av sin tids mest lærde filologer og rektor ved Trondheim katedralskole fra 1693 til 1709.
| Anders Iverssøn Borch (født 4. januar 1664 på Gjermundnes i Romsdal, død 23. juli 1709 i Trondheim) var en av sin tids mest lærde filologer og rektor ved Trondheim katedralskole fra 1693 til 1709.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Anders Ivarssøn, som han opprinnelig het, var født på Gjermundnes (tilhørende Veøy)- i dag Vestnes kommune på sørsiden av Moldefjorden i Romsdal. Han var sønn av biskopsdatter Anna Ludvigsdatter Munthe (1639–1688) og godseier og fogd Iver Anderssøn (før 1630–1683) som også var toller på Molde. Barna fikk etternavnet Munthe etter moren, som har vært kalt moren til «Munthe fra Romsdalen». Via faren var han en tremenning av presten Petter Dass.
Etter å ha gått Trondheim katedralskole (latinskole) tilbrakte han fra 1681 noen år ved København Universitet. Der studerte han til en baccalaureus 1682 i hebraisk og diverse naturfag mens han losjerte hos den danske Oluf Borch (1626–1690), som var professor i filologi såvel som botanikk og kjemi. Oluf Borch stod for en polyhistorisk læremåte der man i stedet for spesialisering skulle fremdyrke universalgeniet som visste meget. Anders Ivarssøn trivdes og fikk sin læremesters tillatelse til å anta navnet Andreas Ivarides Andreas Borrichius Borch.
=== Virke ===
Det var som Anders Borch han i 1687 returnerte til Trondheim som viserektor (konrektor) for Simon Hof (1634–1708), som siden 1667 hadde sittet som rektor ved nevnte latinskole. Men først måtte han ta cand.mag. og i 1693 (etter at Hoff hadde gått over i en lektor-stilling) tiltrådte Anders som rektor og satt i denne stilling til han døde i 1709.
Ifølge den danske historiker Hans Gram (1685–1748) var Andreas Borch landets mest lærde på denne tiden, og bortsett fra slektningen Ludvig Holberg (1684–1754; også av Munthe-slekt), også den eneste som hadde gjort seg bemerket i utlandet.Anders Ivarssøn/Borch etterlot seg flere skrifter som også ble publisert i utenlandske og anerkjente tidsskrifter. Mest skrev han om leksikografi og litteraturhistorie. Han ble tilkalt som sakkyndig ved obduseringen av greve Peder Griffenfeld (1635–1699). Han fikk ellers samlet inn nok til at de i 1702 kunne bygge ny skole, som brant i 1708.
Borch døde så i 1709 og ble begravet under gulvet i Nidarosdomens søndre kors. Det ble sagt at hans tidlige død kom av det sjokk som brannen var, men også at han var mye i konflikt med sin dominerende sjef, biskop Peder Krog (1654–1731).Blant hans elever finner man den senere biskop Niels Dorph (1681–1758) fra Beitstad utenfor Steinkjer og senere biskop i Christiania, Eiler Hagerup d.e. (1684–1743) fra byen og ble biskop samme sted, han Peder Hersleb (1689–1757) fra Steinkjer som ble biskop i Akershus og i Danmark, og den senere rektor ved katedralskolen Thomas von Westen (1682–1727) som hadde oppholdt seg i Anders' hjemkommune Veøy i lengre tid.
Anders arvet ved morens død i 1688 en stor formue. Han giftet seg i 1691 med Barbara Hoff (født 1665) som var rektor Simon Hoffs datter; forøvrig samme dag som Simon Hoff giftet seg for andre gang. Døtrene Anna Borch og Karen Borch døde ugift i høy alder mens Margrethe Borch giftet seg med presten Thomas Olsen (død 1710).
== Verker ==
Andreae Borrichii (1686). Dissertatio de Romae urbis primordio, & ambitu, ad usq; Cæsaris Aureliani ævum. Hafniae: Weringius.
Andreae Borrichii (1688). de Persico imperio, et recta numerandarum LXX. Danielis hebdomadum ratione. Hafnia.
Vindiciæ latinitatis purioris, 1706
== Referanser == | Anders Iverssøn Borch (født 4. januar 1664 på Gjermundnes i Romsdal, død 23. | 193,521 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%A6lkrakk | 2023-02-04 | Mælkrakk | ['Kategori:Fiskeredskap', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-07', 'Kategori:Usorterte stubber'] | En mælkrakk er et fiskeredskap som ble brukt under lagesildfisket der det var strie strømmer.
| En mælkrakk er et fiskeredskap som ble brukt under lagesildfisket der det var strie strømmer.
== Referanser == | En mælkrakk er et fiskeredskap som ble brukt under lagesildfisket der det var strie strømmer. | 193,522 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steppem%C3%A5ke | 2023-02-04 | Steppemåke | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Måker'] | Steppemåke (Ichthyaetus ichthyaetus) er en monotypisk art i måkefamilien (Laridae), der den inngår i slekten Ichthyaetus. Arten er observert i Norge, første gang da en årsunge ble ringmerket på Aker Brygge i Oslo mandag 18. august i 2014. Dagen etter ble en annen umerket fugl observert ved Vaterland. I ettertid er arten observert her nesten årlig, selv om den er sjelden.
| Steppemåke (Ichthyaetus ichthyaetus) er en monotypisk art i måkefamilien (Laridae), der den inngår i slekten Ichthyaetus. Arten er observert i Norge, første gang da en årsunge ble ringmerket på Aker Brygge i Oslo mandag 18. august i 2014. Dagen etter ble en annen umerket fugl observert ved Vaterland. I ettertid er arten observert her nesten årlig, selv om den er sjelden.
== Biologi ==
Steppemåka betydelig større enn hettemåka og måler 60–72 cm og veier 900–2 000 g, med et vingespenn på 155–170 cm. I hekkedrakt har fuglene ei karakteristisk svart hodehette og små hvite øyeflekker over og under øynene. Vingene er dessuten spissere enn hos andre store måkefugler. Ellers er fjærdrakten for det meste hvit med perlegrå overside.Fuglen er trekkfugl og hekker på noen få svært små, spredte lokaliteter fra Svartehavet (Krim, Donaudeltaet) og østover til Balkhasjsjøen og flekkvis videre til det nordvestre Mongolia; også Tibet, samt i Nord-Kina (Gansu, Qinghai, Indre Mongolia). Fuglene overvintrer ved kysten av det østlige Middelhavet, Rødehavet, langs det sørlige Kaspihavet og nordover langs Indiahavet øst til Myanmar, sjelden også Thailand; også i det nordindiske lavlandet (Nord-India) og i det sør-sentrale Etiopia.Habitatet finnes langs kysten og store elver. Den tiltrekkes av menneskeskapte matkilder som havner, fiskedammer og søppelfyllinger. Hekker i kolonier på golde øyer i ferske og saltholdige innsjøer og innlandshav i generelt tørre områder. Fuglene returnerer til koloniene tidlig i mars og legger fra tidlig i april.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Steppemåke i Encyclopedia of Life
(en) Steppemåke i Global Biodiversity Information Facility
(no) Steppemåke hos Artsdatabanken
(sv) Steppemåke hos Dyntaxa
(en) Steppemåke hos ITIS
(en) Steppemåke hos NCBI
(en) Kategori:Ichthyaetus ichthyaetus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Ichthyaetus ichthyaetus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ichthyaetus ichthyaetus – detaljert informasjon på Wikispecies | Steppemåke (Ichthyaetus ichthyaetus) er en monotypisk art i måkefamilien (Laridae), der den inngår i slekten Ichthyaetus. Arten er observert i Norge, første gang da en årsunge ble ringmerket på Aker Brygge i Oslo mandag 18. | 193,523 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nutbush | 2023-02-04 | Nutbush | ['Kategori:35°N', 'Kategori:89°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Byer i Haywood County i Tennessee', 'Kategori:Byer i Tennessee'] | Nutbush er en liten by i Haywood County som ligger i den vestlige delen av staten Tennessee. Nutbush er mest kjent for å være føde- og hjemstedet til Tina Turner, som hun beskiver i sangen Nutbush City Limits fra 1973. I 2002 ble et segment av Tennessee State Route 19 nær Nutbush døpt Tina Turner Highway.
| Nutbush er en liten by i Haywood County som ligger i den vestlige delen av staten Tennessee. Nutbush er mest kjent for å være føde- og hjemstedet til Tina Turner, som hun beskiver i sangen Nutbush City Limits fra 1973. I 2002 ble et segment av Tennessee State Route 19 nær Nutbush døpt Tina Turner Highway.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Luisa in Nutbush, Tennessee – Hometown of Tina Turner (Part 4)» (engelsk) | Nutbush er en liten by i Haywood County som ligger i den vestlige delen av staten Tennessee. Nutbush er mest kjent for å være føde- og hjemstedet til Tina Turner, som hun beskiver i sangen Nutbush City Limits fra 1973. | 193,524 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rogier_Blokland | 2023-02-04 | Rogier Blokland | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Fødsler 16. februar', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Professorer ved Uppsala universitet', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Språkvask 2021-02'] | Rogier Philip Charles Eduard Blokland (født 16. februar 1971 i Dordrecht) er en nederlandsk lingvist og professor i finsk-ugriske språk ved Uppsala universitet.
| Rogier Philip Charles Eduard Blokland (født 16. februar 1971 i Dordrecht) er en nederlandsk lingvist og professor i finsk-ugriske språk ved Uppsala universitet.
== Livet og forskning ==
Blokland studerte ved Universitetet i Groningen, hvor han avla sin mastereksamen i 1997 og hvor han fikk sin doktorgrad ved Cornelius Hasselblatt i 2005. Etter studiene jobbet han som lektor, gjesteforeleser, og som vitenskapelig assistent ved forskjellige universiteter, blant annet ved Tallinn, Tartu, ved Ernst-Moritz-Arndt-Universität Greifswald samt ved Humboldt-universitetet i Berlin.
2005-2006 vikarierte han professoratet i Finno-Ugristik (Cornelius Hasselblatt) i Groningen og 2009-2010 professoratet Finnougristik/Uralistik (tidligere Eugen Helimski) ved Universität Hamburg. 2011 tiltrådte han stillingen som vitenskapelig assistent ved professoratet i Finnougristik (Elena Skribnik) ved Ludwig-Maximilians-Universität i München.
2014 ble Rogier Blokland, som oppfølger av Lars-Gunnar Larsson, tilkalt til professoratet i Finnougristik ved Instituttet for Moderne Språk på Uppsala universitet.
== Forskning ==
Forskningsfokus av Blokland er de østersjøfinske, permiske og samiske språk, hvor han er særlig opptatt av språkdokumentasjon og språkkontakt, særlig når det gjelder de små, utrydningstruede språkene.
== Skrifter (utvalg) ==
Monografier2009 The Russian loanwords in literary Estonian. WiesbadenPublikasjoner2007 Language and Identity in the Finno-Ugric World. Maastricht (i samarbeid med Cornelius Hasselblatt)
2002 Finno-Ugrians and Indo-Europeans: Linguistic and Literary Contacts. Maastricht (i samarbeid med Cornelius Hasselblatt)Artikler2012 Borrowed pronouns: evidence from Uralic. Finnisch-ugrische Mitteilungen 35: 1–35.
2011 Komi-Saami-Russian contacts on the Kola Peninsula. Language Contact in Times of Globalization, redigert av Cornelius Hasselblatt, Peter Houtzagers & Remco van Pareren. Amsterdam & New York. 5–26 (i samarbeid med Michael Rießler)
2010 Vene mõju eesti keeles. Keele rajad. Pühendusteos professor Helle Metslangi 60. sünnipäevaks, redigert av Ilona Tragel. Tartu. 35–54 (i samarbeid med Petar Kehayov)
2003 The endangered Uralic languages. Language Death and Language Maintenance. Theoretical, practical and descriptive approaches, redigert av Mark Janse & Sijmen Tol. Amsterdam. 107–141 (i samarbeid med Cornelius Hasselblatt)
2002 Phonotactics and Estonian etymology. Finno-Ugrians and Indo-Europeans. Linguistic and Literary Contacts, redigert av Rogier Blokland & Cornelius Hasselblatt. Maastricht. 46–50.
2000 Allative, genitive and partitive. On the dative in Old Finnish. Congressus Nonus Internationalis Fenno-Ugristarum IV. Tartu. 421–431 (i samarbeid med Nobufumi Inaba)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Rogier Blokland, bøker om Rogier Blokland
Rogier Blokland på nettstedet av LMU München (på tysk)
Rogier Blokland på nettstedet av Uppsala universitet | Rogier Philip Charles Eduard Blokland (født 16. februar 1971 i Dordrecht) er en nederlandsk lingvist og professor i finsk-ugriske språk ved Uppsala universitet. | 193,525 |
https://no.wikipedia.org/wiki/I_Am_Sam | 2023-02-04 | I Am Sam | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Dramafilmer fra USA', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2001', 'Kategori:Språkvask 2022-02'] | I am Sam er en amerikansk dramafilm fra 2001 regissert av Jessie Nelson. Sean Penn har hovedrollen som en far med en funksjonshemming. Dakota Fanning spiller hans nysgjerrige syv år gamle datter, og Michelle Pfeiffer har rollen som hans advokat. For sin rolle som Sam, ble Sean Penn nominert til Academy Award for beste skuespiller under 74th Academy Awards i 2002.
| I am Sam er en amerikansk dramafilm fra 2001 regissert av Jessie Nelson. Sean Penn har hovedrollen som en far med en funksjonshemming. Dakota Fanning spiller hans nysgjerrige syv år gamle datter, og Michelle Pfeiffer har rollen som hans advokat. For sin rolle som Sam, ble Sean Penn nominert til Academy Award for beste skuespiller under 74th Academy Awards i 2002.
== Sammendrag ==
Sam Dawson (Sean Penn), en mann med en utviklingsmessig funksjonshemming. Han er alene-far til Lucy (Dakota Fanning), etter at de ble forlatt av Lucys mor, som skal ha vært en hjemløs kvinne som "bare trengte et sted å sove". Til tross for sine begrensninger, er Sam godt tilpasset i samfunnet, og har flere støttende venner med utviklingshemminger, samt en snill nabo, Annie (Dianne Wiest) som tar seg av Lucy når Sam ikke klarer det. Selv om Sam sørger for et kjærlig og omsorgsfullt miljø for den veslevoksne Lucy, så vil hun snart overgå hans mentale evner etterhvert som hun blir eldre. Andre barn erter henne for å ha en "sinke" som far, og hun er for flau til å akseptere at hun er mer intellektuelt avansert enn faren sin. På en overraskelsesfest Sam arrangerer for Lucy, blir han mobbet av et barn og hans far, og Lucy blir vitne til at Sam blir dyttet rundt av faren. Faren påstår at Sam skal ha "overfalt" barnet, og Lucy blir tatt fra ham. Barnevernet mener at Lucy "viser tegn" til at Sam er en byrde for henne. En sosialarbeider kommer på Lucys bursdag og tar henne med seg. Sam får to overvåkede besøk hver uke.
Etter råd fra sine venner, kontakter Sam en advokat, Rita Harrison (Michelle Pfeiffer), hvis bryske atferd, stappfulle timeplan og vanskelige personlige liv har gitt henne et rykte som kald og ufølsom. I et forsøk på å bevise for alle andre at hun ikke er hjerteløs, går Rita raskt med på å ta på saken til Sam pro bono. Ettersom de jobber tett sammen for å sikre Sams rettigheter som forelder, hjelper Sam uforvarende Rita med hennes familie-problemer, blant annet oppmuntrer han henne til å forlate sin utro ektemann og komme nærmere sønnen sin. Rita og Sam har en følelsesmessig øyeblikk sammen når begge to avslører at de aldri føler seg bra nok. Under rettssaken, får Sam et sammenbrudd, og han er overbevist om at han ikke er i stand til å være en god far for Lucy. Etter rettssaken blir Lucy plassert i et midlertidig fosterhjem hos en kvinne som heter Randy Carpenter (Laura Dern). Lucy prøver stikke av flere ganger midt på natten for å komme hjem til faren sin, hvorpå han returnerer henne umiddelbart til fosterhjemmet. Til slutt bestemmer fosterfamilien som planla å adoptere Lucy å returnere henne til Sam. Det kommer en ordning hvor Randy skal hjelpe Sam å passe på datteren. Den siste scenen er en fotballkamp hvor Sam er dommer, og Lucy deltar som spiller. Til stede er også fosterfamilien, Sams venner, og en nylig singel Rita sammen med datteren sin.
== Rolleliste ==
Sean Penn som Sam Dawson
Michelle Pfeiffer som Rita Harrison Williams.
Dakota Fanning som Lucy Diamond Dawson.
Dianne Wiest as Annie Cassell
Laura Dern as Randy Carpenter
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) I Am Sam på Internet Movie Database
(sv) I Am Sam i Svensk Filmdatabas
(da) I Am Sam i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) I Am Sam på Allociné
(nl) I Am Sam på MovieMeter
(en) I Am Sam på AllMovie
(en) I Am Sam på Turner Classic Movies
(en) I Am Sam på Rotten Tomatoes
(en) I Am Sam på Metacritic
(en) I Am Sam på Box Office Mojo | USA | 193,526 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gjettum_stasjon | 2023-02-04 | Gjettum stasjon | ['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:2014 i Norge', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Arne Henriksen', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 2014', 'Kategori:Kolsåsbanen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:T-banestasjoner i Bærum'] | Gjettum stasjon i Bærum er en stasjon på Kolsåsbanen. Den ble åpnet 12. oktober 2014 som erstatning for Gamle Gjettum stasjon og Valler stasjon som ble nedlagt da Kolsåsbanen ble stengt for oppgradering.
| Gjettum stasjon i Bærum er en stasjon på Kolsåsbanen. Den ble åpnet 12. oktober 2014 som erstatning for Gamle Gjettum stasjon og Valler stasjon som ble nedlagt da Kolsåsbanen ble stengt for oppgradering.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Ruters nettsted
Ruters linjekart for T-banen | Slik blir nye Gjettum stasjon - (Budstikka 15.06. | 193,527 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gambella_nasjonalpark | 2023-02-04 | Gambella nasjonalpark | ['Kategori:34°Ø', 'Kategori:8°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjonalparker i Etiopia', 'Kategori:Regionen Gambela', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verneområder opprettet i 1973'] | Gambella nasjonalpark er en nasjonalpark som ligger i Etiopia. Parkens areal er 5 061 km², noe som gjør den til Etiopias største nasjonalpark (pr. 2014). Den ligger i sin helehet i regionen Gambela omtrent 850 kilometer vest for hovedstaden Addis Abeba. Landskapet er forholdsvis flatt med elvesletter og skogsområder. Høyden over havet er mellom 400 og 768 meter, og klimaet er varmt og fuktig. Årlig nedbør er normalt omkring 1400 mm, og regntiden er fra mai til oktober. Maksimum og minimum årlig middeltemperatur er henholdsvis 34,8 og 20,4 grader celcius. Parken grenser til elvene Baro i nord og Gilo i sør.
Parkens infrastruktur er ikke særlig godt utbygd, og det enorme området er vanskelig å bevokte. Ulovlig jakt er utbredt, og konflikten i nabolandet Sør-Sudan har gjort at en god del illegale våpen har havnet i Gambela-regionen. I 2010 var det 121 utenlandske besøkende i parken.
| Gambella nasjonalpark er en nasjonalpark som ligger i Etiopia. Parkens areal er 5 061 km², noe som gjør den til Etiopias største nasjonalpark (pr. 2014). Den ligger i sin helehet i regionen Gambela omtrent 850 kilometer vest for hovedstaden Addis Abeba. Landskapet er forholdsvis flatt med elvesletter og skogsområder. Høyden over havet er mellom 400 og 768 meter, og klimaet er varmt og fuktig. Årlig nedbør er normalt omkring 1400 mm, og regntiden er fra mai til oktober. Maksimum og minimum årlig middeltemperatur er henholdsvis 34,8 og 20,4 grader celcius. Parken grenser til elvene Baro i nord og Gilo i sør.
Parkens infrastruktur er ikke særlig godt utbygd, og det enorme området er vanskelig å bevokte. Ulovlig jakt er utbredt, og konflikten i nabolandet Sør-Sudan har gjort at en god del illegale våpen har havnet i Gambela-regionen. I 2010 var det 121 utenlandske besøkende i parken.
== Dyreliv ==
Gambella nasjonalpark er leveområde for et rikt dyreliv. 41 forskjellige arter av større pattedyr er registrert her. De vanligste er afrikansk bøffel (kafferbøffel), sjiraff, vannbukk, ulike antilope-arter som trekker til og fra områder i nabolandet Sør-Sudan, sebra, vortesvin, flodhest og elefant. I elvene lever nilkrokodiller samt mange fiskearter (i elven Baro er det fanget nilabbor på opptil 100 kg). Av fugler er det antatt at minst 300 arter har tilholdssted i nasjonalparken. Av truede fuglearter som i en årrekke er observert i parken er treskonebb og mesopotamiasanger.
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Ethiopian Wildlife Conservation Agency: Gambella National Park Besøkt 8. oktober 2014 | Gambella nasjonalpark er en nasjonalpark som ligger i Etiopia. Parkens areal er 5 061 km², noe som gjør den til Etiopias største nasjonalpark (pr. | 193,528 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norr%C3%B8n_mytologi | 2023-02-04 | Norrøn mytologi | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2021-09', 'Kategori:Norrøn mytologi', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Norrøn mytologi er den gudelæren som var utbredt blant de nordisk-germanske folkene i Norge, Sverige, Danmark, Island og Færøyene i førkristen tid. De norrøne fortellingene og forestillingene utviklet seg over tid, og det har vært store regionale forskjeller. Det finnes derfor mange ulike og likeverdige versjoner av mytene.
| Norrøn mytologi er den gudelæren som var utbredt blant de nordisk-germanske folkene i Norge, Sverige, Danmark, Island og Færøyene i førkristen tid. De norrøne fortellingene og forestillingene utviklet seg over tid, og det har vært store regionale forskjeller. Det finnes derfor mange ulike og likeverdige versjoner av mytene.
== Bakgrunn ==
Den norrøne mytologien kan delvis karakteriseres som en allmenn germansk mytologi, ettersom den gamle gudetroen hos de nordiske folk og øvrige germanske folk var vesentlig den samme. Både kultusen, navnene på gudene og fortellingene om dem kunne imidlertid variere mellom de ulike germanske stammene, både i tid og rom.
Den norrøne mytologien inneholdt innslag fra såvel keltisk mytologi som samisk eller snarere finsk-ugrisk mytologi, som strakk seg ned til søndre Sverige. For tiden finnes det imidlertid ingen kunnskap om kulter (bjørnekult, laksekult e.l.) og jaktguder som kjennetegnes som spesielt samiske. Den norrøne mytologien var aldri basert på noe religiøst samfunn, og ble ikke utviklet fra et sammenhengende religiøst system. Den var altså aldri noen enhetlig religion i moderne henseende. Den norrøne mytologien ble i stedet utviklet fra en etnisk religion. Dette betyr at den heller fungerte som en slags teoretisk plattform for kulten og at den egentlig hadde lite å gjøre med tro og mer med handling.
Tilhengerne etterlot seg dessuten få skrevne kilder — om de nedtegnet noe i det hele tatt, var det i form av runer risset i tre, som ikke er bevart, smidd i metall eller hugget i stein, som ikke tillot lengre innskrifter. Den informasjonen vi har i dag kommer i stedet i hovedsak fra romerske og kristne lærde, og ofte dreier det seg da hverken om førstehåndsopplysninger eller nøytrale gjenfortellinger. I vikingtiden kom kristendommen til å erstatte den norrøne troen.
== Arkeologiske kilder ==
Antydninger om religiøse forestillinger finnes allerede blant steinalderens fornminner: skålformede fordypninger på steinene i blant annet steindysser vitner om offer til de døde som skulle bo i graven. Fornminner som ikke har hørt hjemme i graver er påtruffet i en slik mengde og har vært anordnet på en slik måte at det tyder på at de har vært ofret. Et innrisset hjul med fire eiker er et symbol på solen tyder på at soldyrkelse har forekommet allerede i bronsealderen. Bilder av miniatyrøkser som har blitt funnet viser at lynet trolig har vært tenkt som en øks som ble slengt mot mørkets makter. Øksene, symbol for lynet, forekommer ofte parvis. Trundholmsvognen, en 57 cm lang modell i bronse som er datert til ca. 1500-1300 f.Kr., bærer en gullbelagt skive som forestiller solen som dras av en hest. Forbildet for denne modellen var trolig en vogn i naturlig størrelse som ble brukt i sammenheng med soldyrkelse.
Det er uvisst om gudene ble ansett som personlige vesen. Muligens ble Solen, lynet, trærne, steiner, Jorden og vannet tilbedt og ble oppfattet som levende. Personlige guder kan imidlertid ha oppstått allerede i bronsealderen, om de ikke har eksistert før, for enkelte helleristningsfigurer og bronsebilder som kan forestille slike. Små båter av gull har blitt funnet i stort antall, liksom andre samlinger av gjenstander, som har blitt brukt som offer. Til og med offerkar har blitt funnet. Noen av disse har vært festet på vogner, noe som tyder på at de har blitt brukt i forbindelse med offer til den germanske moder- og fruktbarhetsgudinnen Nerthus.
I bronsealderens andre periode, etter midten av det andre årtusenet f.Kr., forekom det likbrenning, som kan ha innebåret at man ville frigjøre sjelen fra kroppen for at den skulle leve sitt liv i en annen verden. Gravfunn fra denne tiden er sparsomme, men i stedet påtreffes ofte nedgravde skatter eller depotfunn, som trolig skulle brukes etter døden.
Noen forandring i hensikt til tro kan også ha skjedd ved inngangen til jernalderen, da graver både med ubrente og med brente lik forekommer, ulike i ulike områder, ofte med leirkar for føde til de døde. I folkevandringstiden oppstod blant befolkningen i de norske og svenske områdene en skikk som fortsatte langt inn i vikingtiden, nemlig at de døde, både kvinner og menn ble begravd eller brent i fartøy. Tolkningen av dette er at de døde skulle reise med skipet til dødsriket. Denne tolkning støttes av at det i funn fra 300-tallet har blitt funnet mynter i den dødes munn, noe som tilsvarer de antikke menneskenes Charonspenge. Allerede i den romerske jernalderen finnes det våpen i gravene som har blitt ødelagt med vilje. Man finner også smykker og klær. Offergaver i form av hester vitner om skikken blant de germanske og keltiske folkene der fienden og alt som tilhørte denne skulle ofres til krigens eller dødens gud.
== Skapelsesmyten ==
Ifølge den norrøne skapelsesmyten fantes det i begynnelsen ingenting. Det eneste som fylte verdensrommet var Kulde og Varme.
På den ene siden, i nord, lå Nivlheim, med frost og tåke. På den andre siden, i sør, Muspelheim, et hav av frådende flammer, som ble voktet av Surt. Mellom dem var det ingenting. Bare et stort, bunnløst svelg, Ginnungagap. Her, i dette veldige tomrommet – midt mellom lys og mørke – skulle alt liv få sin begynnelse, i møtet mellom is og ild. Langsomt begynte isen å smelte, og formet av kulden, men vekket til live av varmen, oppsto det et underlig vesen – et veldig troll. Trollet var tvekjønnet, og dets navn var Yme. Større kjempe skal aldri ha levd.
Der isen smeltet, formet dråpene også et annet vesen – en diger ku; Audhumbla. Melken rant som elver fra de veldige spenene hennes, og slik fant Yme mat. Audhumbla ga seg straks til å slikke de salte, rimslåtte steinene som fantes omkring henne og kjempen. Opp fra en av steinene slikket kua plutselig noen lange hårstrå, og neste dag dukket det frem et hode og et ansikt fra steinen. Den tredje dagen greide kua endelig å slikke fri hele kroppen. Det var en mann, stor og vakker. Bure het han – og fra ham stammer gudene, de vi kjenner som æser.
Kjempen Yme fikk barn med seg selv. Mens han lå og sov, begynte han å svette, og frem fra den venstre armhulen hans vokste det plutselig et mannlig og et kvinnelig vesen. Bena til Yme paret seg med hverandre og fødte en sønn med seks hoder; Trudgjelme, far til Bergelme. Dette er begynnelsen til rimtussenes slekter, jotnene.
De forskjellige skapningene fikk etterhvert barn sammen. Odin er sønn av jotundatteren Bestla og Bures sønn Bor. Det ble stadig flere rimtusser, og de skapte bare uorden og kaos. En dag gjorde Odin og brødrene hans – Vilje og Ve – opprør mot Yme og slekten hans. Det ble en veldig kamp som Odin og brødrene hans vinner. De drepte kjempen – og en flodbølge av blod skyllet over æsenes fiender og druknet dem alle, bortsett fra jotnen Bergelme og hans kone. Fra dette jotunparet, som flyktet inn i skodden og gjemte seg i tåkeheimen, stammer alle senere rimtusseslekter. Også Audhumla – den første kua – må ha blitt vasket over kanten av stupet. For etter dette blodbadet er det ingen som har sett eller hørt noe til henne.
Æsene slepte den døde Yme midt ut i Ginnungagap og la ham som et lokk over avgrunnen. Blodet hans ble til hav og kjøttet til land. Knoklene ble til fjell og klipper. Tennene og knuste bensplinter ble til stener og ur, mens håret ble til trær og gress. Hjernemassen hans kastet gudene høyt opp i luften, og slik ble skyene til. Hodeskallen ble satt som en hvelving, og ble til himmelen. Gudene fanget gnister fra Muspellheim og festet dem til hodeskallen, slik at vi fikk sol, måne og stjerner.
Frem fra liket til Ymer krøp det små mark. Disse var opprinnelsen til dvergene, de underjordiske som lever i huler og grotter. Æsene valgte fire av dem til å støtte himmelhvelvingen og å vokte verdens fire hjørner. Disse dvergene heter: Østre, Vestre, Nordre og Søndre.
== Menneskene blir til ==
Ifølge Snorre Sturlasons framstilling i Gylfaginning av den norrøne skapelsesberetningen, ble de to første menneskene skapt ved at gudene – Bors sønner Odin, Vilje og Ve – fant to trestokker på en strand, og ga dem menneskelige egenskaper. Gudene kalte mannen Ask og kvinnen Embla. Fra disse to menneskene nedstammer så alle de mennesker som bor i Midgard.
Eddakvadet Voluspå forteller imidlertid i strofene 17 og 18 at guden Odin ikke var sammen Vile (Vilje) og Ve, men de to gudene Høne og Lodur, da de fant mannen Ask og kvinnen Embla på stranda som to trestokker, og at det var disse tre som ga dem de gudeliknende, menneskelige egenskapene. Sannsynligvis er denne versjonen i større samsvar med de skapelsesmytene som gjaldt i hedensk tid enn den fortellingen som Snorre gir til beste.
== Verdensbilde ==
Verden i den norrøne mytologien er rund som en skive.
I begynnelsen var alt en urskog og en ødemark. Æsene ryddet plass og skapte steder å være, både for seg selv og menneskene. Midgard kalte de menneskenes hjem – fordi det ligger midt i verden. Og midt i Midgard – for at menneskene ikke skulle kjenne seg alene og forlatt – bygget gudene et mektig sted for seg selv: Åsgard – en veldig gudeborg, beskyttet av tykke murer. For å komme dit må man ri over regnbuen Bifrost. Rundt Midgard ble det reist sterke forsvarsverker – for utenfor, i det ville og ukjente, herjer mørke og uhyggelige krefter. Her – i Utgard og Jotunheim – bor jotner og troll. Slik er alt ordnet: lik årringer i tre. Og ytterst ute – på alle kanter – bølger det store verdenshavet. Her bor også Midgardsormen.
Midt i Midgard ligger Åsgard. Og midt i Åsgard har gudene plantet et tre, Yggdrasil. En av røttene ligger i Åsgard, en annen rot er i Jotunheim og en tredje i Nivlheim. Grenene strekker seg så langt ut at de favner hele verden. Yggdrasil er verdens sentrum – og så lenge treet er grønt og frodig, og bærer friske skudd – så lenge vil verden bestå.
Ved en kilde i Åsgard lever det tre skjebnegudinner – Urd, Verdande og Skuld. De kalles norner. Nornene kjenner skjebnen til hvert levende vesen og vet hvordan det vil gå med alt og alle.
Slutten på verden heter Ragnarok.
== Norrøn litteratur som kilde til kunnskap om førkristen mytologi og historie ==
Vanligvis betraktes diktsamlingen Den eldre Edda, Snorre Sturlusons framstillinger, sagaer etc., å gjengi førkristne myter på en så autentisk måte at dette materialet danner et troverdig grunnlag for å beskrive det førkristne verdensbildet, og til dels også førkristen kult. Men synet på den norrøne litteraturen som autentisk kilde til kunnskap om den førkristne nordiske mytologien og historiske forhold i førkristen tid, er nyansert.
En teori som oppstod på 1800-tallet var at guden Odin hadde eksistert som menneske og høvding, og at han ble jaget ut av området Azov mellom Russland og Ukraina av romerne. Odin og hans folk flyktet deretter til Skandinavia hvor de senere ble tilbedt som guder. Blant de som blåste liv i denne gamle teorien på slutten av 1990-tallet var forfatterne Thor Heyerdahl og Per Lillieström. Teorien er i hovedsak basert på nyere skriftlige kilder og at stedsnavnet Azov høres likt ut som det norrøne navnet på æsene. Teorien kritiseres av språkforskere for ikke å holde en høy nok vitenskapelig standard, og den er stort sett ansett for å være et tilfelle av pseudovitenskap.
Oppfatningen om at det har skjedd en slik innvandring fra Asia en gang i fortiden, bygger på opplysninger som Snorre Sturlason gir i sin samling av sagaer om de norske kongene, betegnet som Heimskringla etter innledningsordene i den første av sagaene, Ynglingesagaen. Snorre Sturlason forteller her om Vanaheim i Asia, med et Åsaland østenfor dette, hvor hovedborgen og blotstedet Åsgard lå, og fortsetter med en redegjørelse for hvordan den hedenske guden Odin egentlig var det alminnelige mennesket og store blotmannen Odin i denne borgen før han innvandret til Norden, og etterhånden fikk seg og sin slekt guddommeliggjort av det folket de regjerte over. Fordi Snorre i sin deltaljerte framstilling om innvandringen og det riket som ble etablert i Sverige, også refererer til forskjellige episoder hentet fra den hedenske mytologien og tidligkristne sagn om nordiske småkonger, kan hans framstilling om det asiatiske opphavet se tillitvekkende ut for dem som tror det alltid ligger en kjerne av historisk sannhet i slike myter. Men opplysningene om det asiatiske opphavet er på ingen måte noen gjengivelse av autentiske førkristne myter av det slaget som skulle kunne inneholder en slik kjerne, ettersom det er så åpenbart at disse utelukkende er en frukt av middelalderens krav til sann, kristen historieframstilling. Fordi middelalderens eget kristne verdensbilde representerte den eneste sannheten for middelalderens kristne elite, måtte den nordiske hedenske fortidens tro, kult, samfunnsordning og historiske forløp innpasses i deres eget kristne verdensbilde på en måte som ikke bare forklarte hedendommens opphav og langvarige eksistens, men også pekte framover mot kristendommens allerede gjennomførte seier over hedendommen.
Middelalderens lærde har sett på den hedenske fortiden som et av de mange fenomene i den verdenen som ingen annen guddom eller makt enn kristendommens Gud hadde skapt. Som følge av at den opprørske engelen Lucifer hadde falt fra himmelen til jorda i den tidligste tiden, slik det blant annet redegjøres for i middelalderskriftet Kongespeilet, og som mange motiver på norske stavkirkeportaler refererer seg til, hadde også onde krefter inntatt sin plass i denne verden, der ingen andre enn Adam og Eva var de første menneskene, skapt av den kristne Gud. Folket her i nord var selvfølgelig etterkommere etter dem, ikke etter den nordiske hedenske mytologiens første menneskepar, mannen Ask og kvinnen Embla, som var fiktive mennesker i menneskeskapte myter. Dermed nedstammet de nordiske folkene fra noen av de menneskene som ble spredt utover jorda ved Guds egen inngripen under deres arbeid med å bygge Babels tårn, og i samsvar med dette måtte Snorre la det opprinnelige Åsgard ligge i Asia, og la Odin vandre derfra til Norden som en menneskelig erobrerkonge og stor blotsmann.
Årsaken til at hedendommen i det hele tatt hadde oppstått blant menneskene i den verden som Gud hadde skapt, må for middelalderens lærde, inklusive Snorre Sturlason, altså ha vært at den opprørske Lucifer falt fra himmelen til jorda i den tidligste tiden. Det påfølgende syndefallet i Edens hage, som de onde kreftene stod bak, og den arvesynden som menneskeslektene ble befengt med som resultat av dette syndefallet, førte til at menneskene ble offer for den typen vrangforestillinger som blant annet dannet opphavet til den nordiske hedendommen. For å poengtere dette, var det rett og slett en dyd av kristen nødvendig for Snorre å la sin historie om de norske kongene begynne i Asia, og han måtte flette dette sammen med nordisk mytologi på en måte som gjorde det troverdig at hedendommen var et produkt av menneskers oppspinn. Dermed gjorde han det klart for folk at den hedendommen som mange i middelalderen kan ha vært fristet til å ty til i visse sammenhenger, var en vranglære som mennesker kunne finne behag i på grunn av den arvesynden som lå nedlagt i dem. Den hedenske mytologien og kulten brennemerkes som et djevelsk vrengebilde av de kristne sannhetene og de kristne sakramentene.
Det er ikke bare Snorre Sturlusons skrifter, som med rette regnes som viktige kilder til førkristen mytologi og førkristne forhold, som ikke er eldre enn fra middelalderen, men også de øvrige skriftene av nordisk (islandsk) opphav som betraktes som nærmest autentiske kilder til førkristen tro og kult, som Den eldre Edda, Volsungesagaen etc. Middelalderens lærde framla dette materialet for å fremme kristne interesser i sin samtid, ikke for å overlevere egen og kommende generasjoner et autentiske hedensk materiale i mest mulig uforandret utgave. Alle disse framstillingene er derfor redigert slik at de er gjennomsyret av middelalderens oppfatning av forholdet mellom hedendom og kristendom. Fortolkninger av de skriftlige middelalderkildene som om de skulle representere en slags forsinket skriftkultur fra førkristen tid, gir av den grunn ikke den rette oppfatningen av førkristen mytologi og kult. Det førkristne verdensbildet må rekonstrueres på en måte som harmonerer med de vitnesbyrd som, med større eller mindre sikkerhet, kan leses ut av det arkeologiske materialet, ettersom det arkeologiske materialet er det eneste autentiske som foreligger fra den førkristne tiden. Følgelig må det arkeologiske materialet tillegges en egenverdi og forrang som kilde i langt større grad i forhold til det skriftlige materialet enn det som hittil har vært vanlig i de fleste sammenhenger.
Også noe av det som er bevart av middelalderens kirkekunst kan kaste lys over hedenske forhold. I flere tilfeller refererer middelalderkirkenes motiv seg til hedensk tro og kult på forskjellige måter, enten ved å framstille det hedenske som djevelsk, ved å bruke hedenske forestillinger for å redegjøre for kristen lære, eller ved å videreføre det som vi i våre dager regner som kristnete hedenske forestillinger, men som i middelalderen mer eller mindre ubevisst ble ansett for å være uforfalsket, opprinnelig kristendom.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hoftun, Oddgeir. 2008. Kristningsprosessens og herskermaktens ikonografi i nordisk middelalder, Oslo: Solum Forlag. ISBN 978-82-560-1619-8
Hoftun, Oddgeir. 2004. Menneskers og makters egenart og samspill i norrøn mytologi, Oslo: Solum Forlag. ISBN 82-560-1451-2
Hoftun, Oddgeir. 2002. Stavkirkene – og det norske middealdersamfunnet; tekst: Oddgeir Hoftun; foto: Gérard Fransceschi; komposisjion [komposisjon]: Asger Jorn, København Valby: Borgens Forlag. ISBN 87-21-01977-0
Hoftun, Oddgeir. 2001. Norrøn tro og kult ifølge arkeologiske og skriftlige kilder, Oslo: Solum Forlag. ISBN 82-560-1281-1
Holtsmark, Anne. 1989. Norrøn mytologi: tru og myter i vikingtida, Oslo: Det Norske Samlaget. ISBN 82-521-3344-4
Steinsland, Gro. 2005. Norrøn religion: myter, riter, samfunn, Oslo: Pax Forlag. ISBN 978-82-530-2607-7
== Se også ==
Edda
Liste over personer i norrøn mytologi
Nordisk mytologi (serie)
Norrøn kosmologi
== Eksterne lenker ==
Prosjektet «Norrøne Tekster og Kvad»
Norrøn mytologi
Myter og makt, artikkel hos Norgeshistorie.no om norrøn religion
Fedrenes guder - norrøne myter fortalt for barn av Ingeborg Refling Hagen | Nordisk mytologi (svensk: Gudar, trollkarlar och vidunder, finsk: Taruja Pohjolan Jumalista) er en animert finsk tv-serie fra 1992 basert på bøkene til Maj Samzelius. Serien var et samarbeidsprosjekt mellom YLE1/NRK/SVT1/DR og RUV, og ble laget av det finske animasjonsselskapet Ateljé Seppo Putkinen & Kni. | 193,529 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Michel | 2023-02-04 | Charles Michel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgias statsministre', 'Kategori:Fødsler 21. desember', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Charles Michel (født 21. desember 1975 i Namur) er en belgisk politiker (Mouvement Réformateur) som fra 11. oktober 2014 til 27. oktober 2019 var statsminister i Belgia. Han tiltrådte 1. desember 2019 som president for Det europeiske råd.Michel ledet en regjering som bygget på en koalisjon av sitt eget parti Mouvement Réformateur og de tre flamske partiene Nieuw-Vlaamse Alliantie, Christen Democratisch en Vlaams og Vlaamse Liberalen en Democraten. Michel var ved tiltredelsen Belgias yngste statsminister gjennom tidene.
| Charles Michel (født 21. desember 1975 i Namur) er en belgisk politiker (Mouvement Réformateur) som fra 11. oktober 2014 til 27. oktober 2019 var statsminister i Belgia. Han tiltrådte 1. desember 2019 som president for Det europeiske råd.Michel ledet en regjering som bygget på en koalisjon av sitt eget parti Mouvement Réformateur og de tre flamske partiene Nieuw-Vlaamse Alliantie, Christen Democratisch en Vlaams og Vlaamse Liberalen en Democraten. Michel var ved tiltredelsen Belgias yngste statsminister gjennom tidene.
== Liv og virke ==
Charles Michel er sønn av den tidligere belgiske utenriksminister og europakommissær Louis Michel (MR). Han studerte jus ved Université Libre de Bruxelles (ULB) og ved Universitetet i Amsterdam (UvA). Han fikk advokatbevilling i Brussel i 1998.
Han ble valgt inn i parlamentet i 1999. I desember 2007 ble han minister for utviklingssamarbeid, noe han var frem til februar 2011, da han trakk seg for å bli leder av det fransktalende, liberale partiet Mouvement Réformateur.
Han ble 27. oktober 2019 etterfulgt som statsminister av Sophie Wilmès.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Charles Michel (politician) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Charles Michel (født 21. desember 1975 i Namur) er en belgisk politiker (Mouvement Réformateur) som fra 11. | 193,530 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sture_Kvarv | 2023-02-04 | Sture Kvarv | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 31. januar', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske professorer', 'Kategori:Professorer ved Høgskolen i Telemark', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Sture Kvarv (født 1957) dr. ing. og cand. philol. er professor i kulturpolitikk og –analyse ved Høgskolen i Telemark. Kvarv arbeider tverrfaglig mellom samfunnsvitenskap og humaniora. Modernitet er et overordnet tema for de problemstillingene han har arbeidet med gjennom mange år.
Foruten kulturpolitikk og –analyse, er Kvarvs hovedinteresser samfunnsplanlegging, idrettspolitisk historie, vitenskapsteori og samfunnsvitenskapelig metode. Noen av hans publikasjoner er The Labour Movement's Perception of Sports and the Winter Olympics in Oslo in 1952, Kulturpolitikk – hva og hvorfor?, i Geir Grothen og Connie Reksten (red.): Kulturfagene - En innføring, Vitenskapsteori – tradisjoner, posisjoner og diskusjoner, samt Lars Roar Langslet og norsk kultur- og mediepolitikk på 1980-tallet.
| Sture Kvarv (født 1957) dr. ing. og cand. philol. er professor i kulturpolitikk og –analyse ved Høgskolen i Telemark. Kvarv arbeider tverrfaglig mellom samfunnsvitenskap og humaniora. Modernitet er et overordnet tema for de problemstillingene han har arbeidet med gjennom mange år.
Foruten kulturpolitikk og –analyse, er Kvarvs hovedinteresser samfunnsplanlegging, idrettspolitisk historie, vitenskapsteori og samfunnsvitenskapelig metode. Noen av hans publikasjoner er The Labour Movement's Perception of Sports and the Winter Olympics in Oslo in 1952, Kulturpolitikk – hva og hvorfor?, i Geir Grothen og Connie Reksten (red.): Kulturfagene - En innføring, Vitenskapsteori – tradisjoner, posisjoner og diskusjoner, samt Lars Roar Langslet og norsk kultur- og mediepolitikk på 1980-tallet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Sture Kvarv i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Sture Kvarv i BIBSYS | Sture Kvarv (født 1957) dr. ing. | 193,531 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eric_Betzig | 2023-02-04 | Eric Betzig | ['Kategori:Alumni fra Cornell University', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fysikere fra USA', 'Kategori:Fødsler 13. januar', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprismottakere i 2014', 'Kategori:Nobelprisvinnere (kjemi)', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Eric Betzig (født 13. januar 1960) er fysiker ved Janelia Farm Research Campus i Ashburn, Virginia. Han ble tildelt nobelprisen i kjemi i 2014 «för utveckling av superupplöst fluorescensmikroskopi» sammen med Stefan Hell og William E. Moerner.
| Eric Betzig (født 13. januar 1960) er fysiker ved Janelia Farm Research Campus i Ashburn, Virginia. Han ble tildelt nobelprisen i kjemi i 2014 «för utveckling av superupplöst fluorescensmikroskopi» sammen med Stefan Hell og William E. Moerner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Eric Betzig – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Eric Betzig på Internet Movie Database | Eric Betzig (født 13. januar 1960) er fysiker ved Janelia Farm Research Campus i Ashburn, Virginia. | 193,532 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Corina_Cre%C8%9Bu | 2023-02-04 | Corina Crețu | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Europakommissærer', 'Kategori:Fødsler 24. juni', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Europaparlamentet', 'Kategori:Personer fra București', 'Kategori:Rumenske politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Corina Crețu (født 24. juni 1967 i București) er en rumensk politiker og medlem av Europaparlamentet for Det sosialdemokratiske partiet. Hun har sittet i Europaparlamentet siden Romania ble medlem av EU i 2007. Crețu var fra 2014 til 2019 Romanias EU-kommissær i Juncker-kommisjonen, med ansvar for regionalpolitikk.
| Corina Crețu (født 24. juni 1967 i București) er en rumensk politiker og medlem av Europaparlamentet for Det sosialdemokratiske partiet. Hun har sittet i Europaparlamentet siden Romania ble medlem av EU i 2007. Crețu var fra 2014 til 2019 Romanias EU-kommissær i Juncker-kommisjonen, med ansvar for regionalpolitikk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(ro) Offisiell blogg
(en) Corina Crețu – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Corina Crețu hos Europaparlamentet | Corina Crețu (født 24. juni 1967 i București) er en rumensk politiker og medlem av Europaparlamentet for Det sosialdemokratiske partiet. | 193,533 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stefan_Hell | 2023-02-04 | Stefan Hell | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P1960 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. desember', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprismottakere i 2014', 'Kategori:Nobelprisvinnere (kjemi)', 'Kategori:Personer fra Arad', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske fysikere', 'Kategori:Tyske professorer'] | Stefan Walter Hell (født 23. desember 1962 i Sântana i Romania) er en tysk fysiker ved Max-Planck-Institut für biophysikalische Chemie i Göttingen, Tyskland. Han ble tildelt nobelprisen i kjemi i 2014 for «för utveckling av superupplöst fluorescensmikroskopi» sammen med Eric Betzig og William E. Moerner.
| Stefan Walter Hell (født 23. desember 1962 i Sântana i Romania) er en tysk fysiker ved Max-Planck-Institut für biophysikalische Chemie i Göttingen, Tyskland. Han ble tildelt nobelprisen i kjemi i 2014 for «för utveckling av superupplöst fluorescensmikroskopi» sammen med Eric Betzig og William E. Moerner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Stefan Hell – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stefan Hell på Internet Movie Database | Stefan Walter Hell (født 23. desember 1962 i Sântana i Romania) er en tysk fysiker ved Max-Planck-Institut für biophysikalische Chemie i Göttingen, Tyskland. | 193,534 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Il_Lombardia_2014 | 2023-02-04 | Il Lombardia 2014 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Il Lombardia', 'Kategori:Sport i Italia i 2014', 'Kategori:UCI WorldTour 2014'] | Il Lombardia 2014 var den 108. utgaven av det italienske sykkelrittet Il Lombardia, og ble arrangert 5. oktober 2014. Rittet var på 260 km og gikk fra Como til Bergamo.
| Il Lombardia 2014 var den 108. utgaven av det italienske sykkelrittet Il Lombardia, og ble arrangert 5. oktober 2014. Rittet var på 260 km og gikk fra Como til Bergamo.
== Lag ==
I tillegg til de 18 WorldTourlagene fikk 7 UCI ProContinental-lag delta:
== Resultater ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Giro di Lombardia, La Gazzetta (it) | Il Lombardia 2014 var den 108. utgaven av det italienske sykkelrittet Il Lombardia, og ble arrangert 5. | 193,535 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R._Kjeldsberg | 2023-02-04 | R. Kjeldsberg | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1856', 'Kategori:Kaffemerker', 'Kategori:Norske næringsmiddelprodusenter', 'Kategori:Næringsliv i Trondheim'] | R. Kjeldsberg er et konsern som driver med kaffebrenning og eiendom i Trondheim. Konsernets morselskap er R. Kjeldsberg AS, stiftet i 1994 og registrert i Enhetsregisteret siden 1995.
| R. Kjeldsberg er et konsern som driver med kaffebrenning og eiendom i Trondheim. Konsernets morselskap er R. Kjeldsberg AS, stiftet i 1994 og registrert i Enhetsregisteret siden 1995.
== Historie ==
R. Kjeldsberg fører sin virksomhetshistorie tilbake til 1856, da Rasmus Flor Kjeldsberg åpnet en kolonialbutikk i Trondheim sentrum. Selskapet ble senere overtatt av hans sønn, Francis Kjeldsberg, og har siden gått i arv til nye generasjoner av Kjeldsberg-familien. Berit Kjeldsberg, som var konsernsjef frem til høsten 2011, tilhører femte generasjon direkte etterkommere etter Rasmus Flor Kjeldsberg. Siden 2011 ledes selskapet av Ole Petter Bjørseth.Fra å være en enkelt kolonialbutikk utviklet R. Kjeldsberg seg til å bli en av landets største kolonialgrossister, og alltid med kaffebrenning som en viktig del av virksomheten. Selskapet importerte råvarer med omhu og fikk brent kaffe ved ulike kaffebrennerier i Trondheim. I 1960 ble de medeier i Kaffebrenneriet Probat, som i 1997 ble til Kjeldsberg Kaffebrenneri. Samme år ble grossistvirksomheten solgt til REMA 1000. Kaffe fra Kjeldsbergs brenneri på Nyhavna i Trondheim selges i dag i butikkene til REMA 1000 og Bunnpris.
Da grossistvirksomheten ble avviklet i 1997 satt R. Kjeldsberg med et stort antall eiendommer, og det var naturlig å utvikle driften innenfor nettopp eiendomsutvikling og eiendomsforvaltning. Kjeldsberg Eiendomsforvaltning AS (KEF) ble etablert som eget selskap i 1999. De forvalter i dag ca 400 000 m2 næringsareal og 1500 leiligheter i Trondheim og omegn. R.Kjeldsberg var en sentralt aktør i utviklingen av bydelen Nedre Elvehavn fra 1998, og er nå tungt involvert i utviklingen av Sluppen som en av Trondheims nye bydeler.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | R. Kjeldsberg er et konsern som driver med kaffebrenning og eiendom i Trondheim. | 193,536 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A5r_Herres_klinkekule | 2023-02-04 | Vår Herres klinkekule | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske sanger', 'Kategori:Sanger fra 1974'] | «Vår Herres klinkekule» er en sang met tekst av Erik Bye og melodi av Finn Ludt. Sangen er spor nr. 9 på Erik Byes utgivelse Gammel er min fjord (1974, og er en av Erik Byes mest kjente utgivelser. Første registrerte framføring var i radioprogrammet Søndagsposten 14. oktober 1973. Sangen er blitt utgitt i flere samlealbum etter originalutgivelsen, deriblant på Erik Byes konsertalbum som åpningssporet på Vandring på Vår Herres klinkekule (1986) og på dobbelt-albumet Høvdingen – de aller beste 1958–2004 på cd nr. 2 som spor nr. 9 som kom ut i slutten av 2005.
Sangens tekst handler blant annet om «Jeg så ham [Vårherre] klinke kule med vår klode i muntre sprett mot universets vegg».
| «Vår Herres klinkekule» er en sang met tekst av Erik Bye og melodi av Finn Ludt. Sangen er spor nr. 9 på Erik Byes utgivelse Gammel er min fjord (1974, og er en av Erik Byes mest kjente utgivelser. Første registrerte framføring var i radioprogrammet Søndagsposten 14. oktober 1973. Sangen er blitt utgitt i flere samlealbum etter originalutgivelsen, deriblant på Erik Byes konsertalbum som åpningssporet på Vandring på Vår Herres klinkekule (1986) og på dobbelt-albumet Høvdingen – de aller beste 1958–2004 på cd nr. 2 som spor nr. 9 som kom ut i slutten av 2005.
Sangens tekst handler blant annet om «Jeg så ham [Vårherre] klinke kule med vår klode i muntre sprett mot universets vegg».
== Andre utgivelser enn originalen ==
«Vårherres klinkekule» (sunget av Anne Grete Preus) er åpningsporet på albumet En hildringstime (2005), som er et livealbum fra minnekonserten der diverse artister hedrer Erik Bye ett år etter hans død.Wenche Myhre ga den ut på konsertalbumet Wenche Myhre in Concert innspilt i 2007, utgitt i 2008. På Myhre sitt album ble tittelen skrevet i to ord «Vårherres klinkekule».
== Referanser == | «Vår Herres klinkekule» er en sang met tekst av Erik Bye og melodi av Finn Ludt. Sangen er spor nr. | 193,537 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magic_Mike | 2023-02-04 | Magic Mike | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramafilmer fra USA', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2012'] | Magic Mike er en amerikansk dramafilm fra 2012 regissert av Steven Soderbergh. Channing Tatum, Joe Manganiello og Matthew McConaughey i hovedrollene. Handlingen dreier seg om Adam, en 19 år gammel mann som kommer inn i en verden av mannlig stripping, guidet av Mike Lane, som har vært i denne bransjen i seks år. Filmen er løst basert på erfaringene til Channing Tatum, som var en som arbeidet som stripper i Tampa, Florida. Filmen hadde premiere under Los Angeles Film Festival 24. juni 2012.
| Magic Mike er en amerikansk dramafilm fra 2012 regissert av Steven Soderbergh. Channing Tatum, Joe Manganiello og Matthew McConaughey i hovedrollene. Handlingen dreier seg om Adam, en 19 år gammel mann som kommer inn i en verden av mannlig stripping, guidet av Mike Lane, som har vært i denne bransjen i seks år. Filmen er løst basert på erfaringene til Channing Tatum, som var en som arbeidet som stripper i Tampa, Florida. Filmen hadde premiere under Los Angeles Film Festival 24. juni 2012.
== Sammendrag ==
Mike Lane (Channing Tatum) har store planer om å starte sin egen bedrift, men han må betale regningene sine gjennom forskjellige strøjobber. Han er ansatt som stripper ved nattklubben Xquisite Strip Club i Tampa, som blir eid av Dallas, som planlegger å grunnlegge et imperium av strippeklubber. Mike møter den 19 år gamle Adam, som nettopp har sluttet på skolen, og som leter etter en jobb. Mike tar Adam under sine vinger, og oppfordrer ham til å begynne med stripping ved Xquisite. Mike blir introdusert til Adams søster Brooke. Til tross for hans av-og-på forhold med en kvinne som heter Joanna, blir Mike tiltrukket av Brooke og han lover å passe godt på Adam. Adam blir ansatt som stripper ved Xquisite, begynner med narkotika og han har sex med flere kunder på strippeklubben. Når Dallas kunngjør at han planlegger å flytte hele nattklubben til Miami, betror Mike seg til Brooke at han er lei av jobben som stripper. Mike ønsker å ta opp et lite lån for å starte sin egen bedrift og produsere møbler. Banken avslår lånesøknaden hans, og Mike innser at han må fortsette som stripper for å få råd til å betale alle regningene sine. Adam begynner å selge narkotika til kundene ved Xquisite. Adam bruker narkotika regelmessig, og Mike merker mer av hans hensynsløse atferd.
Noen dager senere skal Mike og Adam strippe på en privat fest i en studentforening for kvinner hvor Adam prøver å selge narkotika. På festen gir Adam litt ecstasy til en ung kvinne, noe som forårsaker et slagsmål mellom Adam og kvinnens kjæreste. Mike og Adam må flykte fra huset. Senere, ved Xquisite blir Dallas rasende når han finner ut at Mike ikke fikk betalt for sin opptreden før slåsskampen oppstod. Adam mistet også pakken med narkotika, som han verdsetter til cirka $10 000 ved huset. Etter showet deres på klubben neste kveld tar Mike og Adam litt mer narkotika og går til en annen nattklubb. Adam blir syk, kaster opp og besvimer, og Brooke finner ham på gulvet neste morgen. Brooke blir rasende og konfronterer Mike om hans livsstil, og hun avslutter sitt vennskap med ham. Senere bryter de som leverte narkotika til Adam seg inn i leiligheten til Mike og de leter etter Adam. Mike oppdager at Adam løy til ham om verdien av pakken med narkotika, og han gir dem $ 10 000 (det aller meste av sparepengene sine) for å betale Adams gjeld. Mike oppdager at Dallas ikke føler noen lojalitet til noen av danserne på nattklubben, og at han blir kun drevet av grådighet. Mike får nok av jobben sin og går sin vei. Han reiser til Brooke hvor han forteller at han er ferdig med jobben sin i nattklubben. Dallas oppdager at Mike ikke kommer tilbake, og han inviterer Adam til å erstatte Mike som frontfigur for danserne. Brooke og Mike innser at de har følelser for hverandre, og de diskuterer hva de skal spise til frokost neste morgen.
== Rolleliste ==
Channing Tatum som Michael "Magic Mike" Lane.
Alex Pettyfer som Adam
Cody Horn som Brooke. Adams søster.
Matthew McConaughey som Dallas, en tidligere stripper som eier Xquisite og Mikes sjef.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Magic Mike på Internet Movie Database
(no) Magic Mike hos Filmfront
(sv) Magic Mike i Svensk Filmdatabas
(da) Magic Mike i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Magic Mike på Allociné
(nl) Magic Mike på MovieMeter
(en) Magic Mike på AllMovie
(en) Magic Mike på Turner Classic Movies
(en) Magic Mike på Rotten Tomatoes
(en) Magic Mike på Metacritic | USA | 193,538 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grefsenveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Grefsenveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sandaker', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker', 'Kategori:Veier på Grefsen', 'Kategori:Veier på Kjelsås'] | Grefsenveien (5-141, 6-134; ikke alle numre er i bruk) er en vei i bydelene Sagene og Nordre Aker i Oslo.
Veien begynner ved Sandakerkrysset som en fortsettelse av gateløpet til Sandakerveien, som svinger til venstre i samme kryss. Ved Storo dreier veien noe østover og krysser Ring 3 i Storokrysset. Ved Disen dreier den mer nordlig igjen og går oppover mot Grefsenplatået, idet den svinger først mot vest og så mot nord igjen. Veien ender på Kjelsås, der fortsettelsen av gateløpet kalles Midtoddveien.
Det går trikkespor langs hele gateløpet, dels i hevet trasé midt i veien med biltrafikk henvist til sidene. Trikken snur i Kjelsås-enden i en sløyfe i Midtoddveien, mens linjen i motsatt ende fortsetter til vestlige deler av Oslo. Det går også bussruter i hele veiens lengde, og det finnes flere drosjeholdeplasser.
Veien var opprinnelig gårdsvei til Grefsen gård, og navnet ble vedtatt i 1874.
Bebyggelsen langs veien varierer og skifter karakter fra bygårder med enkelte næringsbygg i nedre del til større innslag av villaer (ofte i tre) i øvre. Nr. 14-20 tilhører Sandaker byggeselskap. Gården Store O (revet 1995 og erstattet med boligblokk) lå i nr. 48, og i nr. 89 er en villa som ble tegnet av Magnus Poulsson og oppført i 1935 for Ole Andreas Lilloe-Olsen.
På grunn av at trikken påfører veien store påkjenninger som materialiserer seg i sprekker og fordypninger må delen fra Storokrysset og opp rehabiliteres ca hvert 12 år. Tidligere rehabiliteringer har vært utført i 1972, 1985, 1995 og 2009, neste planlegges i 2019, ved disse arbeidene stenges hele veien, graves opp og legges på nytt. Alle bilister må da finne andre veier å kjøre for en periode på ca et halvt år.
| Grefsenveien (5-141, 6-134; ikke alle numre er i bruk) er en vei i bydelene Sagene og Nordre Aker i Oslo.
Veien begynner ved Sandakerkrysset som en fortsettelse av gateløpet til Sandakerveien, som svinger til venstre i samme kryss. Ved Storo dreier veien noe østover og krysser Ring 3 i Storokrysset. Ved Disen dreier den mer nordlig igjen og går oppover mot Grefsenplatået, idet den svinger først mot vest og så mot nord igjen. Veien ender på Kjelsås, der fortsettelsen av gateløpet kalles Midtoddveien.
Det går trikkespor langs hele gateløpet, dels i hevet trasé midt i veien med biltrafikk henvist til sidene. Trikken snur i Kjelsås-enden i en sløyfe i Midtoddveien, mens linjen i motsatt ende fortsetter til vestlige deler av Oslo. Det går også bussruter i hele veiens lengde, og det finnes flere drosjeholdeplasser.
Veien var opprinnelig gårdsvei til Grefsen gård, og navnet ble vedtatt i 1874.
Bebyggelsen langs veien varierer og skifter karakter fra bygårder med enkelte næringsbygg i nedre del til større innslag av villaer (ofte i tre) i øvre. Nr. 14-20 tilhører Sandaker byggeselskap. Gården Store O (revet 1995 og erstattet med boligblokk) lå i nr. 48, og i nr. 89 er en villa som ble tegnet av Magnus Poulsson og oppført i 1935 for Ole Andreas Lilloe-Olsen.
På grunn av at trikken påfører veien store påkjenninger som materialiserer seg i sprekker og fordypninger må delen fra Storokrysset og opp rehabiliteres ca hvert 12 år. Tidligere rehabiliteringer har vært utført i 1972, 1985, 1995 og 2009, neste planlegges i 2019, ved disse arbeidene stenges hele veien, graves opp og legges på nytt. Alle bilister må da finne andre veier å kjøre for en periode på ca et halvt år.
== Litteratur ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Grefsenveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 209. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (G)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.
Lokalhistoriewiki (dokumenterer en god del av bebyggelsen) | Grefsenveien (5-141, 6-134; ikke alle numre er i bruk) er en vei i bydelene Sagene og Nordre Aker i Oslo. | 193,539 |
https://no.wikipedia.org/wiki/GTI_Friidrettsklubb | 2023-02-04 | GTI Friidrettsklubb | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Friidrettslag i Norge', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1990', 'Kategori:Idrettslag i Stavanger'] | GTI Friidrettsklubb, ofte forkortet GTI Stavanger, (stiftet 15. desember 1990 som Glad Trim Internasjonal Idrettslag) er en friidrettsklubb fra Stavanger.
Klubben var arrangør av NM i maraton 2007, NM i halvmaraton 2010 og NM i halvmaraton 2018, og klubbens utøvere har de siste årene tatt flere NM-medaljer innen langdistanseløp, maraton og terrengløp.
| GTI Friidrettsklubb, ofte forkortet GTI Stavanger, (stiftet 15. desember 1990 som Glad Trim Internasjonal Idrettslag) er en friidrettsklubb fra Stavanger.
Klubben var arrangør av NM i maraton 2007, NM i halvmaraton 2010 og NM i halvmaraton 2018, og klubbens utøvere har de siste årene tatt flere NM-medaljer innen langdistanseløp, maraton og terrengløp.
== Kjente utøvere ==
Anne Jorun Hodne, maratonløper
Ørjan Grønnevig, langdistanse- og maratonløper
Tom Erik Halvorsen, langdistanse, ultratrail
Simen Holvik, langdistanse, 24 timersløp
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted | GTI Friidrettsklubb, ofte forkortet GTI Stavanger, (stiftet 15. desember 1990 som Glad Trim Internasjonal Idrettslag) er en friidrettsklubb fra Stavanger. | 193,540 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Giro_d%E2%80%99Italia | 2023-02-04 | Giro d’Italia | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', "Kategori:Giro d'Italia", 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1909', 'Kategori:Sport i Italia i 1909', 'Kategori:Sykkelritt i Italia'] | Giro d’Italia (norsk: Italia rundt) er et tre-ukers etapperitt på sykkel. Det arrangeres i mai og utgjør sammen med Tour de France og Vuelta a España Grand Tours. Sammen med Tour de France og VM utgjør Giro d’Italia Triple Crown of Cycling.
Rittet regnes for å være den tøffeste av de tre Grand Tour fordi stigningene i Giroen vanligvis er brattere og lengre enn stigningene i Tour de France og Vuelta a España. Berømte harde stigninger som ofte er med på Giro d’Italia er Passo di Gavia, Passo del Mortirolo og Passo dello Stelvio (2 758 moh.). Det høyeste punktet på Giro d’Italia kalles Cima Coppi etter den italienske syklisten Fausto Coppi som vant Giroen fem ganger.
| Giro d’Italia (norsk: Italia rundt) er et tre-ukers etapperitt på sykkel. Det arrangeres i mai og utgjør sammen med Tour de France og Vuelta a España Grand Tours. Sammen med Tour de France og VM utgjør Giro d’Italia Triple Crown of Cycling.
Rittet regnes for å være den tøffeste av de tre Grand Tour fordi stigningene i Giroen vanligvis er brattere og lengre enn stigningene i Tour de France og Vuelta a España. Berømte harde stigninger som ofte er med på Giro d’Italia er Passo di Gavia, Passo del Mortirolo og Passo dello Stelvio (2 758 moh.). Det høyeste punktet på Giro d’Italia kalles Cima Coppi etter den italienske syklisten Fausto Coppi som vant Giroen fem ganger.
== Historie ==
Den første utgaven av Giro d’Italia startet 13. mai 1909 med åtte etapper fordelt på 2448 km. Luigi Ganna vant rittet. Giroen var inspirert av Tour de France, og på samme måte som det franske rittet var tenkt å promotere L'Auto, hadde Emilio Camillo Costamagna, redaktøren i La Gazzetta dello Sport håp om å bedre opplaget.
== Trøyene i Giro d’Italia ==
Mens sammenlagtlederen av Tour de France kjører med en gul trøye, har lederen i Giro d’Italia siden 1931 kjørt i Maglia rosa (rosa trøye), etter sponsorens rosa avis. Fra 1989 til 2006 var det også med en blå trøye, Maglia azzurra. Den ble båret av lederen i intergiro-konkurransen som var basert på passeringstider på gitte spurtpriser underveis på etappene. I 2012 kom den blå trøya med igjen, da den grønne klatretrøya ble blå.
Maglia rosa – sammenlagt
Maglia ciclamino – poengkonkurransen
Maglia azzurra – klatretrøye
Maglia bianca – ungdomskonkurransen (fra 2007)
== Etappeseire ==
Ingen har vunnet flere etapper i Giro d’Italia enn Mario Cipollini. Han tok 42 etappeseire i perioden 1989–2003. Alessandro Petacchi har rekorden med flest etappeseire i en og samme utgave; i 2004 vant han ni av etappene.
Fem nordmenn har vunnet etapper i Giro d’Italia: Knut Knudsen (seks etapper), Dag Erik Pedersen (tre etapper), Kurt Asle Arvesen (to etapper), Thor Hushovd (en etappe) og Edvald Boasson Hagen (en etappe + lagtempo).
=== Flest etappeseire ===
== Sammenlagtvinnere ==
Alfredo Binda, Fausto Coppi og Eddy Merckx har vunnet rittet sammenlagt fem ganger hver. Italieneren Felice Gimondi har rekorden i antall pallplasseringer: ni totalt, tre seire, to andreplasser og fire tredjeplasser.
Beste norske sammenlagtplassering er 9.-plass til Tobias Foss i 2021.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Giro d'Italia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Giro d'Italia 2015 var den 98. utgaven av Giro d'Italia. Det ble arrangert i perioden 9.–31. mai 2015. | 193,541 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tibor_Navracsics | 2023-02-04 | Tibor Navracsics | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Veszprém', 'Kategori:Ungarske politikere'] | Tibor Navracsics (født 13. juni 1966 i Veszprém) er en ungarsk jurist og politiker. Han var landets utenriks- og handelsminister fra juni til september 2014. Tidligere var han administrasjons- og justisminister mellom 2010 og 2014. Navracisics er medlem av Fidesz. Han ble i 2014 nominert som Ungarns EU-kommissær i Juncker-kommisjonen, med ansvar for utdannelse, kultur, ungdom og samfunnsengasjement. Kultur- og utdannelseskomiteen Europaparlamentet avviste imidlertid 6. oktober hans kandidatur.
| Tibor Navracsics (født 13. juni 1966 i Veszprém) er en ungarsk jurist og politiker. Han var landets utenriks- og handelsminister fra juni til september 2014. Tidligere var han administrasjons- og justisminister mellom 2010 og 2014. Navracisics er medlem av Fidesz. Han ble i 2014 nominert som Ungarns EU-kommissær i Juncker-kommisjonen, med ansvar for utdannelse, kultur, ungdom og samfunnsengasjement. Kultur- og utdannelseskomiteen Europaparlamentet avviste imidlertid 6. oktober hans kandidatur.
== Referanser == | | død = | 193,542 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Flash_(TV-serie) | 2023-02-04 | The Flash (TV-serie) | ['Kategori:Actionserier fra USA', 'Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:DC Comics', 'Kategori:Eventyrserier fra USA', 'Kategori:Science fiction-TV-serier fra USA', 'Kategori:Spin-off TV-serier', 'Kategori:TV-produksjoner på The CW', 'Kategori:TV-serier fra 2010-årene, fra USA'] | The Flash er en superhelt-, action- og eventyrserie som hadde premiere på den amerikanske TV-kanalen CW i 2014. Serien er skapt av Greg Berlanti, Geoff Johns og Andrew Kreisberg for CW. Grant Gustin spiller hovedrollen som Barry Allen/The Flash. Andre sentrale roller spilles av Candice Patton, Rick Cosnett, Danielle Panabaker, Carlos Valdes, Tom Cavanagh og Jesse L. Martin.
Serien er en spin-off til serien Arrow, og eksisterer i samme «univers». Flere av rollefigurene i The Flash har også dukket opp i Arrow.
| The Flash er en superhelt-, action- og eventyrserie som hadde premiere på den amerikanske TV-kanalen CW i 2014. Serien er skapt av Greg Berlanti, Geoff Johns og Andrew Kreisberg for CW. Grant Gustin spiller hovedrollen som Barry Allen/The Flash. Andre sentrale roller spilles av Candice Patton, Rick Cosnett, Danielle Panabaker, Carlos Valdes, Tom Cavanagh og Jesse L. Martin.
Serien er en spin-off til serien Arrow, og eksisterer i samme «univers». Flere av rollefigurene i The Flash har også dukket opp i Arrow.
== Handling ==
Forskeren Barry Allen (Grant Gustin) blir rammet av et lynnedslag mens han befinner seg i et forskningslaboratorium, og havner i koma. Da han ni måneder senere plutselig våkner opp, kan han plutselig bevege seg med lynets hastighet. Serien følger ham mens han venner seg til sine nye superkrefter, begynner å samarbeide med sine kolleger på Star Labs og å utvikle seg til superhelten The Flash. Han var imidlertid ikke den eneste som ble rammet av lynet; det viser seg at det finnes flere med overnaturlige krefter.
== Rolleliste ==
=== Hovedroller ===
Grant Gustin – Barry Allen/The Flash/ Savitar
Candice Patton – Iris West
Rick Cosnett – Eddie Thawne
Danielle Panabaker – Caitlin Snow
Carlos Valdes – Cisco Ramon/Vibe/ Reverb/Echo/ Pablo
Tom Cavanagh – Dr. Harry Wells / Dr. Harrison Wells / Sherloque Wells / Eobard Thawne / H.R. Wells / Harrison 'Nash' Wells / Reverse Flash / Harrison Wells / Herr Wells / H. Lothario Wells / H. Wells / Harrison H.P. Wells / Harrison Orson Wells /Harrison Wolfgang Wells / Pariah / Sonny Wells / Wells 2.0 / Wells the Grey
Jesse L. Martin – etterforsker Joe West
Tom Felton – Julian Albert
Matt Letscher – Eboard Thawne/ Reverse-Flash
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) The Flash (2014 TV series) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Flash på Internet Movie Database
(en) The Flash på AllMovie
(en) The Flash på Rotten Tomatoes
(en) The Flash på Metacritic | The Flash er en superhelt-, action- og eventyrserie som hadde premiere på den amerikanske TV-kanalen CW i 2014. Serien er skapt av Greg Berlanti, Geoff Johns og Andrew Kreisberg for CW. | 193,543 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liv_Opdal | 2023-02-04 | Liv Opdal | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 2. april', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske cellister', 'Kategori:Personer fra Sandnes kommune', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen'] | Liv Opdal (født 2. april 1962 i Stavanger) er en norsk cellist. Hun er solocellist i Stavanger Symfoniorkester (SSO) der hun ble ansatt i 1987, og førsteamanuensis i cello ved Universitetet i Stavanger (UiS).Hun har hatt mange solistoppdrag både innenlands og utenlands. Hun er også en allsidig kammermusiker med interesser som spenner fra barokk- til samtidsmusikk. Hun spiller barokkcello ved siden av moderne. Hun er medlem av Stavanger Barokk og var initiativtager til Stavanger Samtidsensemble, der hun selv er medlem. Hun har vært festivalmusiker ved Kammermusikkfestivalen i Stavanger i flere år, og har også vært festivalmusiker ved Cellolyd, cellofestivalen i Lofoten, hvert år siden den ble etablert i 2012. Det første året urfremførte hun Øyvind Mælands «KOMMEN du vid meg», et stykke skrevet til Liv Opdal.Opdal har sin musikkutdannelse fra England og Norge. Hun studerte i London med William Pleeth fra hun var 17 til hun var 19 år. Deretter gikk hun på Norges musikkhøgskole med Anne Britt Sævig Årdal og Aage Kvalbein som lærere.
Hun har gjesteundervist ved Åbo universitet, Det Jyske Musikkonservatorium i Århus, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim, Voksenåsen sommerakademi, De Unges Kammermusikkfestival i Stavanger, Orkester Norden og Ungdomssymfonikerne. Hun underviser også i kammermusikk ved UiS og er gruppeleder i 1B1, som er instituttets kammerorkester.
I 1998 ble hun sammen med Oslo-Filharmonien og Aage Kvalbein tildelt Spellemannprisen 1998 i klassen for samtidsmusikk, for innspillingen av Lasse Thoresens «Illuminations», en konsert for to celli og orkester som inngår på albumet The Sonic Mind. Dette stykket har hun også vært med på å fremføre flere steder i Norge og i Kiev og Paris.
I 2013 mottok hun orkesterstipendet fra Inge Steenslands legat, tildelt av faglig råd i Stavanger Symfoniorkester, på 50 000 kroner.
Liv Opdal er datter av musikerne og musikkpedagogene Inger-Johanne og Kåre Opdal.
| Liv Opdal (født 2. april 1962 i Stavanger) er en norsk cellist. Hun er solocellist i Stavanger Symfoniorkester (SSO) der hun ble ansatt i 1987, og førsteamanuensis i cello ved Universitetet i Stavanger (UiS).Hun har hatt mange solistoppdrag både innenlands og utenlands. Hun er også en allsidig kammermusiker med interesser som spenner fra barokk- til samtidsmusikk. Hun spiller barokkcello ved siden av moderne. Hun er medlem av Stavanger Barokk og var initiativtager til Stavanger Samtidsensemble, der hun selv er medlem. Hun har vært festivalmusiker ved Kammermusikkfestivalen i Stavanger i flere år, og har også vært festivalmusiker ved Cellolyd, cellofestivalen i Lofoten, hvert år siden den ble etablert i 2012. Det første året urfremførte hun Øyvind Mælands «KOMMEN du vid meg», et stykke skrevet til Liv Opdal.Opdal har sin musikkutdannelse fra England og Norge. Hun studerte i London med William Pleeth fra hun var 17 til hun var 19 år. Deretter gikk hun på Norges musikkhøgskole med Anne Britt Sævig Årdal og Aage Kvalbein som lærere.
Hun har gjesteundervist ved Åbo universitet, Det Jyske Musikkonservatorium i Århus, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim, Voksenåsen sommerakademi, De Unges Kammermusikkfestival i Stavanger, Orkester Norden og Ungdomssymfonikerne. Hun underviser også i kammermusikk ved UiS og er gruppeleder i 1B1, som er instituttets kammerorkester.
I 1998 ble hun sammen med Oslo-Filharmonien og Aage Kvalbein tildelt Spellemannprisen 1998 i klassen for samtidsmusikk, for innspillingen av Lasse Thoresens «Illuminations», en konsert for to celli og orkester som inngår på albumet The Sonic Mind. Dette stykket har hun også vært med på å fremføre flere steder i Norge og i Kiev og Paris.
I 2013 mottok hun orkesterstipendet fra Inge Steenslands legat, tildelt av faglig råd i Stavanger Symfoniorkester, på 50 000 kroner.
Liv Opdal er datter av musikerne og musikkpedagogene Inger-Johanne og Kåre Opdal.
== Diskografi ==
1993 «Illuminations» på albumet The Sonic Mind med Oslo-Filharmonien og Aage Kvalbein
2001 1–2–3 Happy Happy Happy med Stavanger Samtidsensemble
== Referanser ==
== Kilder ==
Cellolyd 2014s informasjon om Opdal Lest 8. oktober 2014
Anon. (2010) Norwegian Youth Chamber Music Festivals informasjon om Opdal Lest 28. september 2014
Storhaug, Eldri Espedal (2004) «Profilen: Ærefullt spilleoppdrag i Paris». I: Stavanger Aftenblad, 11. juni 2004, s. 36
Universitetet i Stavangers informasjon om Opdal Arkivert 15. oktober 2014 hos Wayback Machine. Lest 8. oktober 2014
== Eksterne lenker ==
«To celli og noe på hjertet» Stavanger symfoniorkester - blogginnlegg 8. mars 2012 | Liv Opdal (født 2. april 1962 i StavangerMICs informasjon om Opdal) er en norsk cellist. | 193,544 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Farmen | 2023-02-04 | Farmen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Farmen', 'Kategori:Gullruten for beste TV-program', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2000-årene', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2010-årene', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2020-årene', 'Kategori:Norske reality-TV-serier', 'Kategori:TV-produksjoner på norsk TV 2', 'Kategori:TV-program med Gullrute-vinnere'] | Farmen er en norsk realityserie som har gått på TV 2 siden 2001. Konseptet går ut på at 12–14 mennesker skal bo på en gård uten moderne hjelpemidler, slik det var for 100 år siden. Her skal de overleve ved å samarbeide så godt som mulig. I hver uke må to utvalgte deltakere kjempe en duell der den tapende part må forlate farmen. Programmet ble ledet av Gaute Grøtta Grav fra 2004 til 2019. Han var forøvrig seriens første vinner.
Det har blitt sendt en kjendisversjon av programmet under navnet Farmen kjendis siden 2017.
Programmet produseres av Strix Television.
Serien har vunnet Gullruten tre ganger: femte sesong vant klassen beste reality (konkurranse) under Gullruten 2013, Andreas Nørstrud ble kåret til årets deltaker samme år mens serien ble kåret til beste grønne produksjon under Gullruten 2022. I tillegg har Farmen kjendis vunnet to Gullrute-priser.
Farmen har vært en av de mest sette program på TV 2 med 2014-sesongen på topp.
| Farmen er en norsk realityserie som har gått på TV 2 siden 2001. Konseptet går ut på at 12–14 mennesker skal bo på en gård uten moderne hjelpemidler, slik det var for 100 år siden. Her skal de overleve ved å samarbeide så godt som mulig. I hver uke må to utvalgte deltakere kjempe en duell der den tapende part må forlate farmen. Programmet ble ledet av Gaute Grøtta Grav fra 2004 til 2019. Han var forøvrig seriens første vinner.
Det har blitt sendt en kjendisversjon av programmet under navnet Farmen kjendis siden 2017.
Programmet produseres av Strix Television.
Serien har vunnet Gullruten tre ganger: femte sesong vant klassen beste reality (konkurranse) under Gullruten 2013, Andreas Nørstrud ble kåret til årets deltaker samme år mens serien ble kåret til beste grønne produksjon under Gullruten 2022. I tillegg har Farmen kjendis vunnet to Gullrute-priser.
Farmen har vært en av de mest sette program på TV 2 med 2014-sesongen på topp.
== Regler ==
Hver uke har tre av deltakerne roller som storbonde, førstekjempe og andrekjempe. Storbonden blir valgt av deltakeren som ble slått ut sist uke. Førstekjempen blir valgt av storbonden, og førstekjempen velger andrekjempe. Andrekjempen velger så en gren, før første- og andrekjempen møtes i en tvekamp, der taperen må forlate gården (farmen).
Hver uke har deltakerne et ukes-oppdrag de skal løse. Hvis de greier det vil storbonden få en finalekniv, og deltakerne vil få en sum penger de kan handle mat for.
I tvekampen andrekjempen velge mellom seks grener. Grener som har vært tilgjengelige i de forskjellige sesongene er: bryting, kunnskap, staurbæring, øksekast, slegge, saging, tautrekking, vardebygging, tenning av bål, bæring av vann, tømmerstokkrulling, melkespannholding og melkespannkasting.
== Generell oversikt ==
=== Farmen ===
=== Farmen kjendis ===
== Internasjonale utgaver ==
== Priser og nominasjoner ==
== Fotnoter ==
== Sesonger ==
== Se også ==
Liste over norske Reality-TV-serier
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Farmen sine offisielle nettsider (TV 2, 2015) | Sesong 10 ble innspilt på Li gård på Tangen i Stange kommune i Hedmark. Programleder var Gaute Grøtta Grav. | 193,545 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grant_Gustin | 2023-02-04 | Grant Gustin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 14. januar', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Norfolk i Virginia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Thomas Grant Gustin (født 14. januar 1990 i Norfolk i Virginia) er en amerikansk skuespiller.
| Thomas Grant Gustin (født 14. januar 1990 i Norfolk i Virginia) er en amerikansk skuespiller.
== Karriere ==
Grant Gustin spiller hovedrollen som Barry Allen/superhelten The Flash i TV-serien The Flash. Han har også spilt rollen i en gjesterolle i Arrow og Supergirl, som er serier med handling knyttet til samme univers som The Flash. Han er også kjent fra TV-serien Glee, hvor han spilte gjesterollen Sebastian Smythe i flere episoder.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Grant Gustin på Internet Movie Database
(fr) Grant Gustin på Allociné
(en) Grant Gustin på AllMovie
(en) Grant Gustin hos Turner Classic Movies
(en) Grant Gustin hos Rotten Tomatoes
(en) Grant Gustin hos TV Guide
(en) Grant Gustin hos The Movie Database
(en) Grant Gustin hos Internet Broadway Database
(en) Grant Gustin hos Behind The Voice Actors | Thomas Grant Gustin (født 14. januar 1990 i Norfolk i Virginia) er en amerikansk skuespiller. | 193,546 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tsjekkia_under_EM_i_friidrett_2014 | 2023-02-04 | Tsjekkia under EM i friidrett 2014 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 2014', 'Kategori:Sport i Tsjekkia i 2014', 'Kategori:Tsjekkia under EM i friidrett'] | Tsjekkia deltok med 42 utøvere under EM i friidrett 2014 som ble arrangert 12.–17. august 2014 i Zürich. Tsjekkia tok fire medaljer under mesterskapet.
| Tsjekkia deltok med 42 utøvere under EM i friidrett 2014 som ble arrangert 12.–17. august 2014 i Zürich. Tsjekkia tok fire medaljer under mesterskapet.
== Medaljevinnere ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Tsjekkia deltok med 42 utøvere under EM i friidrett 2014 som ble arrangert 12.–17. | 193,547 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bod%C3%B8_Friidrettsklubb | 2023-02-04 | Bodø Friidrettsklubb | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Friidrettslag i Norge', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1982', 'Kategori:Idrettslag i Bodø'] | Bodø Friidrettsklubb (stiftet 14. desember 1982) er en friidrettsklubb fra Bodø.
Bodø Friidrettsklubb ble stiftet i 1982 av de tillitsvalgte som i 1980 hadde arrangert NM i friidrett og i 1981 E-cup semifinale kvinner i friidrett på Aspmyra stadion. Klubbens hjemmebane er Mørkvedlia Idrettspark.
| Bodø Friidrettsklubb (stiftet 14. desember 1982) er en friidrettsklubb fra Bodø.
Bodø Friidrettsklubb ble stiftet i 1982 av de tillitsvalgte som i 1980 hadde arrangert NM i friidrett og i 1981 E-cup semifinale kvinner i friidrett på Aspmyra stadion. Klubbens hjemmebane er Mørkvedlia Idrettspark.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Bodø Friidrettsklubb (stiftet 14. desember 1982) er en friidrettsklubb fra Bodø. | 193,548 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dimna_Idrettslag | 2023-02-04 | Dimna Idrettslag | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Friidrettslag i Norge', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1974', 'Kategori:Idrettslag i Møre og Romsdal', 'Kategori:Sport i Ulstein'] | Dimna Idrettslag (stiftet 3. desember 1974) er en friidrettsklubb fra Ulsteinvik på Sunnmøre.
Klubbens hjemmebane er Høddvoll stadion.
Klubbens mest kjente utøver er Karsten Warholm.
| Dimna Idrettslag (stiftet 3. desember 1974) er en friidrettsklubb fra Ulsteinvik på Sunnmøre.
Klubbens hjemmebane er Høddvoll stadion.
Klubbens mest kjente utøver er Karsten Warholm.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Dimna Idrettslag (stiftet 3. desember 1974) er en friidrettsklubb fra Ulsteinvik på Sunnmøre. | 193,549 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Persona_non_grata_(film) | 2023-02-04 | Persona non grata (film) | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 2005', 'Kategori:Polske dramafilmer'] | Persona non grata er en polsk dramafilm fra 2005 som er regissert av den polske regissøren Krzysztof Zanussi. Han skrev også manuset til filmen og musikken er komponert av Wojciech Kilar.
| Persona non grata er en polsk dramafilm fra 2005 som er regissert av den polske regissøren Krzysztof Zanussi. Han skrev også manuset til filmen og musikken er komponert av Wojciech Kilar.
== Rollebesetning ==
Zbigniew Zapasiewicz - Wiktor Leszczyński, Polens ambassadør i Uruguay.
Nikita Mikhalkov - Oleg, statssekretær ved det russiske utenriksdepartement.
Jerzy Stuhr - attaché ved den polske ambassade i Uruguay.
Daniel Olbrychski - statssekretær ved det polske utenriksdepartement.
Andrzej Chyra - Waldemar, Polens konsul
Maria Bekker - Oksana, kona til konsulen
Halina Golanko - Helena Leszczyńska, kona til Wiktor
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Persona non grata på Internet Movie Database
(fr) Persona non grata på Allociné
(nl) Persona non grata på MovieMeter
(en) Persona non grata på AllMovie
(en) Persona non grata på Turner Classic Movies
(en) Persona non grata på Rotten Tomatoes
(en) Persona non grata på www.culture.pl | Persona non grata er en polsk dramafilm fra 2005 som er regissert av den polske regissøren Krzysztof Zanussi. Han skrev også manuset til filmen og musikken er komponert av Wojciech Kilar. | 193,550 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geraille_nasjonalpark | 2023-02-04 | Geraille nasjonalpark | ['Kategori:40°Ø', 'Kategori:4°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjonalparker i Etiopia', 'Kategori:Regionen Somali', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verneområder opprettet i 2006'] | Geraille nasjonalpark (også stavet Geralle eller Gerale) er en nasjonalpark som ligger sør i Etiopia. Parkens areal er 3 858 km2, og den ligger i forvaltningssonen Liben i regionen Somali. Geraille nasjonalpark ble opprettet i 2006 og omfatter det som tidligere var Borana Controlled Hunting Area. Opprettelsen av parken var et initiativ fra regionen Somali, men den er administrert og drevet på føderalt nivå. Terrenget er forholdsvis flate savanner med småtraær og buskvekster. Årlig nedbørsmengde ligger normalt omkring 500 mm. Parkens terreng ligger på mellom 800 og 1 380 moh. Beliggenheten er omtrent 900 kilometer sør-sørøst for hovedstaden Addis Abeba, og 120 kilometer nordøst for grensebyen Moyale - ikke langt fra grensen til Kenya. Parkens nord- og østgrense utgjøres av elven Dawa som også er en viktig kilde til overflatevann i det tørre området.
Omtrent 7 300 husholdninger bor i og i umiddelbar nærhet til Geraille nasjonalpark. Dette betyr anslagsvis 60 000 mennesker hvorav omkring 65% driver med husdyrhold. Området er derfor ikke spesielt tett befolket, men tegn på nedbeiting av vegetasjonen har vært sett. I tillegg til gjentatte tørkeperioder er krypskyting og våpensmugling et problem i det vanskelig tilgjengelige området.
| Geraille nasjonalpark (også stavet Geralle eller Gerale) er en nasjonalpark som ligger sør i Etiopia. Parkens areal er 3 858 km2, og den ligger i forvaltningssonen Liben i regionen Somali. Geraille nasjonalpark ble opprettet i 2006 og omfatter det som tidligere var Borana Controlled Hunting Area. Opprettelsen av parken var et initiativ fra regionen Somali, men den er administrert og drevet på føderalt nivå. Terrenget er forholdsvis flate savanner med småtraær og buskvekster. Årlig nedbørsmengde ligger normalt omkring 500 mm. Parkens terreng ligger på mellom 800 og 1 380 moh. Beliggenheten er omtrent 900 kilometer sør-sørøst for hovedstaden Addis Abeba, og 120 kilometer nordøst for grensebyen Moyale - ikke langt fra grensen til Kenya. Parkens nord- og østgrense utgjøres av elven Dawa som også er en viktig kilde til overflatevann i det tørre området.
Omtrent 7 300 husholdninger bor i og i umiddelbar nærhet til Geraille nasjonalpark. Dette betyr anslagsvis 60 000 mennesker hvorav omkring 65% driver med husdyrhold. Området er derfor ikke spesielt tett befolket, men tegn på nedbeiting av vegetasjonen har vært sett. I tillegg til gjentatte tørkeperioder er krypskyting og våpensmugling et problem i det vanskelig tilgjengelige området.
== Dyreliv ==
Parken ble opprettet for å beskytte dyrearter som lever på savannen. Minst 36 arter av større pattedyr er registrert. Av de mest tallrike planteetere kan nevnes oryxantilope, grantgaselle, sjiraffantilope (gerenuk), liten kudu og dvergantilopen dik-dik. Noen få kjøttetere finnes også i parken, blant annet afrikansk villhund og gepard. Noen få individer av elefanter og sjiraffer er også registrert. Lokalbefolkningen har hevdet å ha sett individer av det kritisk truede spissneshornet i parken, men påstandene er ikke bekreftet pr. 2014. Over 164 fuglearter er registrert på en foreløpig artsliste for Geraille nasjonalpark, blant annet hvithalesvale og jubavever.
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Ethiopian Wildlife Conservation Agency: Geraille National Park Besøkt 9. oktober 2014 | Geraille nasjonalpark (også stavet Geralle eller Gerale) er en nasjonalpark som ligger sør i Etiopia. Parkens areal er 3 858 km2, og den ligger i forvaltningssonen Liben i regionen Somali. | 193,551 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Baumol | 2023-02-04 | William Baumol | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2017', 'Kategori:Fødsler 26. februar', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Professorer ved New York University', 'Kategori:Professorer ved Princeton', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Økonomer fra USA'] | William Baumol (født 26. februar 1922 i New York, død 4. mai 2017 samme sted) var en amerikansk samfunnsøkonom. Han var professor ved New York University fra 1971. Fra 1949 til 1992 var han professor ved Princeton University. Baumol har gitt opphav til begrepet Baumol-effekten (også kalt Baumol-syken), som beskriver stigende lønnskostnader til tross for uforandret produktivitet.
| William Baumol (født 26. februar 1922 i New York, død 4. mai 2017 samme sted) var en amerikansk samfunnsøkonom. Han var professor ved New York University fra 1971. Fra 1949 til 1992 var han professor ved Princeton University. Baumol har gitt opphav til begrepet Baumol-effekten (også kalt Baumol-syken), som beskriver stigende lønnskostnader til tross for uforandret produktivitet.
== Referanser == | thumb|Precursors in mathematical economics, 1968 | 193,552 |
https://no.wikipedia.org/wiki/En_natt_forbi | 2023-02-04 | En natt forbi | ['Kategori:Pekere'] | En natt forbi kan sikte til:
En natt forbi (album), et album fra 1979
«En natt forbi (sang)», en sang fra 1976 | En natt forbi kan sikte til:
En natt forbi (album), et album fra 1979
«En natt forbi (sang)», en sang fra 1976 | En natt forbi kan sikte til: | 193,553 |
https://no.wikipedia.org/wiki/En_natt_forbi_(sang) | 2023-02-04 | En natt forbi (sang) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1976', 'Kategori:Wenche Myhre-sanger'] | «En natt forbi» (engelsk: Alone, Awake) er en sang Jan Eggum skrev til Wenche Myhre. Wenche spilte den inn og ga den ut på albumet Wenche i 1976. Eggum spilte den inn selv i 1979 og ga den ut på albumet En natt forbi.
| «En natt forbi» (engelsk: Alone, Awake) er en sang Jan Eggum skrev til Wenche Myhre. Wenche spilte den inn og ga den ut på albumet Wenche i 1976. Eggum spilte den inn selv i 1979 og ga den ut på albumet En natt forbi.
== Referanser == | «En natt forbi» (engelsk: Alone, Awake) er en sang Jan Eggum skrev til Wenche Myhre.Jan Eggum snl. | 193,554 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simon_Hof | 2023-02-04 | Simon Hof | ['Kategori:Alumni fra Københavns Universitet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1708', 'Kategori:Fødsler i 1634', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn født i Danmark', 'Kategori:Norske filologer', 'Kategori:Norske skoleledere', 'Kategori:Personer fra Helsingør', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Rektorer ved Trondheim katedralskole'] | Simon Hof(f) (født 1634, død 2. oktober 1708 i Trondhjem) var en norsk skolemann og den lengstsittende (48 år) i ledelsen ved Trondheim katedralskole.
| Simon Hof(f) (født 1634, død 2. oktober 1708 i Trondhjem) var en norsk skolemann og den lengstsittende (48 år) i ledelsen ved Trondheim katedralskole.
== Bakgrunn ==
Han var danskfødt, sønn av Peder Simonsen Hoff (cirka 1595–1647) og Barbara Olesdatter. Faren var fra 1630 til 1640 sogneprest i Blistrup i Helsingør, nord på Sjælland i Danmark. Etter skolering ved Frederiksborg lærde skole ved Frederiksborg slott, studerte Simon teologi og hebraiske språk hos professor Thomas Bang (1600–1661) ved København Universitet. Som losjerende hos Bang var han også lærer for barna i huset. Simon fungerte også som oppnent ved disputaser.
== Conrektor ==
Det ble i 1660 meldt om ledig stilling som conrektor ved Trondheim katedralskole, og Simon søkte til den danske biskop Erik Bredal (1607–1672) i Nidaros bispedømme, med Bangs anbefalingsbrev vedlagt, og fikk jobben. Han tok med seg halvbroren Peder Henriksen Aschani (1645–1748) som ble elev. Ett år efter giftet Simon seg med Karen Nielsdatter Schielderup (1645–død før 1691) som var datter til avdøde res.kap. i Vår Frue kirke Niels (1611–1652) og sønnedatter av biskop Peder Jenssøn Schjelderup (1571–1642).
== Rektor ==
Etter rektor Nils Skyttes død ble det den 22. mars 1667 Simons tur å være rektor, selv om han ikke hadde den lovpålagte magistergraden; unntaket ble gitt ham i 1669 og han kunne kalle seg mag. Hof. I sin tid som rektor fikk han sentralisert biblioteket til skolens lokaler og satt i gang oppussing av skolehuset (bekostet av nevnte Vår Frue kirke og domkirken). Bybrannen i 1681 gjorde at Simon foreslo et nybygg nærmere Nidarosdomen, men det var ikke før i 1702 at dette ble realisert.
== Lektor ==
Han overtok i 1693 stillingen som lektor etter teolog og kartograf Melchior Ramus (1646–1693) fra Aukra. Formelt sett var lektoratet (det faglige ansvar) overordnet rektoratet som mest var administrativ. Rektorjobben ble overtatt svigersønnen Anders Borch som hadde ektet dattera Barbara i 1691, forøvrig samme dag som Simon giftet seg på nytt med borgermester Laurits Brix si datter, ho Birgitte Brix (1673–1742). Simon døde på gården sin, Kvammen i Strinda, som han hadde ervervet seg omkring 1680 og brukt som avlsgård. Enka giftet seg med Simons conrektor, han Peder Schjelderup (1663–1737), Hun eide gården til sin død i 1742. I dag er dette Bratsbergsvegen 224 i Bratsberg (Trondheim).
== Referanser == | Simon Hof(f) (født 1634, død 2. oktober 1708 i Trondhjem) var en norsk skolemann og den lengstsittende (48 år) i ledelsen ved Trondheim katedralskole. | 193,555 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Bang | 2023-02-04 | Thomas Bang | ['Kategori:Alumni fra Københavns Universitet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske bibliotekarer', 'Kategori:Danske filologer', 'Kategori:Danske orientalister', 'Kategori:Danske professorer', 'Kategori:Dødsfall 27. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1661', 'Kategori:Fødsler i 1600', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Assens', 'Kategori:Professorer ved Københavns Universitet', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Thomas Jensen Bang (født 1600 i Flemløse ved Assens (by) på Fyn, død 27. oktober 1661 i København) var en dansk filolog og professor.Etter skolegang i Assens og Odense studerte han fra 1621 ved Københavns Universitet hos teologi-professor Hans Rasmussen Brochmann (1597–1638), som ansatte Thomas som lærer til sine barn. I 1627 reiste Thomas utenlands til Rostock, Franecker og Wittenberg for å lære de østerlandske språk (semittiske språk), spesielt hebraisk, slik at han fra 1630 fikk jobben som professor i hebraiske språk ved Københavns Universitet der han fra 1649 også var bibliotekar og fikk nye lokaler innvidd i 1657. Fra 1652 hadde han også vært professor i teologi, året før han fikk doktorgrad. Etter Københavns beleiring 1658 til 1660 døde han i 1661. Det var Bang som hjalp en ung Simon Hof å søke på jobben som rektor ved Trondheim katedralskole.
Han var gift med Else Didriksdatter Bartskjær (1614–1675). Blant de seks av fjorten barn som levde til voksen alder, finner vi Kirstine Bang (1635–1699) som ble gift med Oslobispen Hans Rosing. Ellers var Thomas søskenbarn til biskopen Niels Hansen Bang (1614–1676).Mal:¨tr
| Thomas Jensen Bang (født 1600 i Flemløse ved Assens (by) på Fyn, død 27. oktober 1661 i København) var en dansk filolog og professor.Etter skolegang i Assens og Odense studerte han fra 1621 ved Københavns Universitet hos teologi-professor Hans Rasmussen Brochmann (1597–1638), som ansatte Thomas som lærer til sine barn. I 1627 reiste Thomas utenlands til Rostock, Franecker og Wittenberg for å lære de østerlandske språk (semittiske språk), spesielt hebraisk, slik at han fra 1630 fikk jobben som professor i hebraiske språk ved Københavns Universitet der han fra 1649 også var bibliotekar og fikk nye lokaler innvidd i 1657. Fra 1652 hadde han også vært professor i teologi, året før han fikk doktorgrad. Etter Københavns beleiring 1658 til 1660 døde han i 1661. Det var Bang som hjalp en ung Simon Hof å søke på jobben som rektor ved Trondheim katedralskole.
Han var gift med Else Didriksdatter Bartskjær (1614–1675). Blant de seks av fjorten barn som levde til voksen alder, finner vi Kirstine Bang (1635–1699) som ble gift med Oslobispen Hans Rosing. Ellers var Thomas søskenbarn til biskopen Niels Hansen Bang (1614–1676).Mal:¨tr
== Verker ==
Thomæ Bangi, Coelum orientis et prisci mundi, om bokstavskriften (1657)
Thomæ Bangii. «Observationum philologicarum libri duo». Europeana. Besøkt 9. oktober 2014. . Om det latinske språk
Aurora Latinitatis, en elementær lærebok i latinsk grammatikk for skolebarn
== Referanser == | Thomas Jensen Bang (født 1600 i Flemløse ved Assens (by) på Fyn, død 27. oktober 1661 i København) var en dansk filolog og professor. | 193,556 |
https://no.wikipedia.org/wiki/UG%C3%85 | 2023-02-04 | UGÅ | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Festivaler i Rogaland', 'Kategori:Kultur i Stavanger', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-01', 'Kategori:Studentkultur i Norge', 'Kategori:Usorterte stubber'] | UGÅ er en studenfestival i Stavanger.
Arrangementet baseres i all hovedsak på frivillige fra studentmiljøet i Stavanger, som avvikler flere arrangementer i løpet av en uke i mars.
I 2013 ble festivalen arrangert fra 8. til 17. mars, og omfattet over ti konserter, med blant annet Bigbang, Oslo Ess og Rebekka Karijord.
| UGÅ er en studenfestival i Stavanger.
Arrangementet baseres i all hovedsak på frivillige fra studentmiljøet i Stavanger, som avvikler flere arrangementer i løpet av en uke i mars.
I 2013 ble festivalen arrangert fra 8. til 17. mars, og omfattet over ti konserter, med blant annet Bigbang, Oslo Ess og Rebekka Karijord.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | UGÅ er en studenfestival i Stavanger. | 193,557 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ebolaepidemien_i_Vest-Afrika | 2023-02-04 | Ebolaepidemien i Vest-Afrika | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ebola', 'Kategori:Epidemier', 'Kategori:Guinea', 'Kategori:Hendelser i 2013', 'Kategori:Hendelser i 2014', 'Kategori:Hendelser i 2015', 'Kategori:Hendelser i 2016', 'Kategori:Liberia', 'Kategori:Sierra Leone'] | Ebolaepidemien i Vest-Afrika var et utbrudd av virussykdommen ebola som rammet landene Liberia, Sierra Leone og Guinea i Vest-Afrika. Derfra reiste noen få smittede til andre vestafrikanske land, og noen smittede kom (ble for det meste evakuert) til andre verdensdeler. 4 809 døde i Liberia som var det landet som ble hardest rammet.Epidemien startet i desember 2013 og ble erklært over i januar 2016.
| Ebolaepidemien i Vest-Afrika var et utbrudd av virussykdommen ebola som rammet landene Liberia, Sierra Leone og Guinea i Vest-Afrika. Derfra reiste noen få smittede til andre vestafrikanske land, og noen smittede kom (ble for det meste evakuert) til andre verdensdeler. 4 809 døde i Liberia som var det landet som ble hardest rammet.Epidemien startet i desember 2013 og ble erklært over i januar 2016.
== Utbruddet ==
Utbruddet ble registrert i begynnelsen av februar 2014 i det sørøstre Guinea og var forårsaket av virusarten Zaire ebolavirus. Senere er man kommet til at det første utbruddet («pasient 0») var i desember i 2013, i samme land, ikke langt fra grensene til Liberia og Sierra Leone. I løpet av mars 2014 ble en rekke tilfeller av ebola påvist i og nær Conakry.Det som var særlig bekymringsfullt var at tidligere registrerte ebola-epidemier hadde funnet sted i strøk med spredt bosetning, hvor det hadde vært mulig å isolere de sykdomsrammede landsbyene eller bosetningene, mens dette utbruddet spredte seg til store byer – en by av Conakrys størrelse med nær to millioner mennesker.
Den opprinnelige smittekilden er usikker. Smitten kan ha kommet med en syk person på besøk til Conakry, men helsemyndighetene fokuserer på mulighetene for smitte fra flaggermus, som sammen med annet såkalt bushmeat er tilgjengelig på torg og gater i byen.
== Smittemåter ==
Det er spesielt familiemedlemmer av en ebola-syk og helsepersonell som steller de syke som lettest blir smittet av ebola. Også de som steller de som er døde som en følge av viruset, har en økt risiko for smitte. Ebola smitter fra person til person gjennom direkte kontakt med kroppsvæsker som blod, avføring, spytt, oppkast og sæd. Den smittede kroppsvæsken må så overføres til for eksempel sår, munn eller andre kroppsåpninger.
Viruset smitter ikke via luft. Det er ikke noe som tyder på at viruset smitter ved vanlig sosial kontakt, heller ikke i tiden fra smitte til sykdom.Siden ebolaviruset altså smitter ved direkte fysisk kontakt eller ved kroppsvæsker er situasjonen i Vest-Afrika særlig vanskelig, da det i normaltilfeller ved dødsfall oftest er slik at den avdødes levninger forblir i hjemmet og ikke begraves før etter noen dager, og at lokale skikker tilsier at avdødes slektninger forventes å berøre liket som en avskjedshilsen.
== Smittespredning ==
Ebola Zaire er samme virustype som lå bak de tidligere store utbruddene, da i Den demokratiske republikk Kongo (tidligere Zaire) der sykdommens dødelighet var på 70 %. Denne gang syntes dødeligheten imidlertid å være noe lavere, men midt i epidemien kom det meldinger om at den kanskje allikevel var på 70%. Før det store utbruddet i 2014 hadde Guinea aldri tidligere vært rammet av ebola.I oktober 2014 ble en sykepleier i Spania smittet av ebolaviruset etter å ha deltatt i pleien av en av de to spanske katolske prestene som var blitt smittet under sin tjeneste i Vest-Afrika og blitt evakuert for å få pleie (begge døde). Dette er det første kjente tilfellet med smitteoverføring utenfor Vest-Afrika.
Den 14. januar 2016 erklærte WHO at ebolaepidemien var over.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
http://www.fhi.no/tema/ebola/sporsmaal-og-svar | Ebolaepidemien i Vest-Afrika var et utbrudd av virussykdommen ebola som rammet landene Liberia, Sierra Leone og Guinea i Vest-Afrika. Derfra reiste noen få smittede til andre vestafrikanske land, og noen smittede kom (ble for det meste evakuert) til andre verdensdeler. | 193,558 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1_%25-klubb | 2023-02-04 | 1 %-klubb | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Motorsykkelgjenger'] | 1 %-klubb er en betegnelse på en motorsykkelklubb som selv definerer seg som lovløs, eller rettere sagt som kun anerkjenner og følger sine egne lover og regler. Begrepet oppsto etter opptøyene på et MC-treff i Hollister i California i 1947, hvor American Motorcyclist Association angivelig uttalte at 99 % av motorsyklistene er lovlydige, med hentydning til at den siste prosenten er lovløs. AMA har senere benektet at dette noengang er sagt fra dem.
| 1 %-klubb er en betegnelse på en motorsykkelklubb som selv definerer seg som lovløs, eller rettere sagt som kun anerkjenner og følger sine egne lover og regler. Begrepet oppsto etter opptøyene på et MC-treff i Hollister i California i 1947, hvor American Motorcyclist Association angivelig uttalte at 99 % av motorsyklistene er lovlydige, med hentydning til at den siste prosenten er lovløs. AMA har senere benektet at dette noengang er sagt fra dem.
== Klubber i Norge ==
Norge har i dag flere 1 %-klubber: Gremium MC, Hells Angels, Bandidos, Coffin Cheaters, Outlaws, Gladiators MC, Gypsy Joker, MC Vikings , Road Pirates MC, Rock Machine MC, Satudarah og Mongols Motorcycle Club.
Klubbene anser seg som brorskap, og politiet hevder at to tredeler av medlemmene i Norge er straffedømte. Av de 115 som var medlemmer av Hells Angels i perioden 2010–2012, var 71 prosent domfelt. I Bandidos var 62 prosent domfelt, og i Coffin Cheaters 56 prosent. Ifølge Politidirektoratet er medlemmene i 1 %-klubbene ofte involvert i grov kriminalitet, særlig innførsel av narkotika, torpedovirksomhet og vold.
== Referanser == | Klubben kan peke til blant annet: | 193,559 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Strafferett | 2023-02-04 | Strafferett | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Snevre artikler', 'Kategori:Strafferett'] | Strafferett er betegnelsen på det rettsområdet som befatter seg med lovbrudd og straff.
| Strafferett er betegnelsen på det rettsområdet som befatter seg med lovbrudd og straff.
== Norge ==
Det er fire vilkår som må være oppfylt før en person kan straffes (kalt «straffbarhetsbetingelsene»):
Det må være utført en handling (eller unnlatelse av å handle) som er lovstridig. Man kan altså ikke straffes med mindre det finnes et straffebud som gjør handlingen eller unnlatelsen straffbar.Det må ikke foreligge straffrihetsgrunner, slik som nødverge, nødrett, samtykke e.l.Det må foreligge subjektiv skyld, for eksempel forsett eller uaktsomhet.For å straffes må personen også være tilregnelig (ha skyldevne). Personer som er psykotiske, bevisstløse eller psykisk utviklingshemmede i høy grad kan ikke straffes. Barn under 15 år kan heller ikke straffes.Strafferetten deles gjerne i to deler: Alminnelig strafferett og spesiell strafferett.
I den alminnelige strafferetten behandles regler som er felles for alle straffebud, slik som bestemmelser om skyld, straffrihetsgrunner, tilregnelighet, forsøk, medvirkning, påtaleregler, foreldelse, regler om straffutmåling med mer.
I den spesielle strafferetten finner man de enkelte straffebud, det vil si beskrivelse av de handlinger eller unnlatelser som er belagt med straff.
Grunnen til denne inndelingen er at ettersom mange regler er felles for alle straffebudene, ville det ført til et utall gjentagelser som ville gjort lovgivningen uoversiktlig dersom man måtte repetere alle reglene i hver enkelt paragraf.
Som en følge av dette kan man derfor ikke nøye seg med å lese de enkelte straffebud for å finne ut hva som er straffbart. Disse vil bare være et utgangspunkt som må modifiseres i flere retninger. Det heter for eksempel i den norske straffeloven § 233 at «Den, som forvolder en andens Død, eller som medvirker dertil, straffes for Drab med Fængsel i mindst 6 Aar». At straff skal komme til anvendelse er imidlertid betinget av ytterligere forhold, blant annet at tilstrekkelig skyld er utvist, at det ikke foreligger noen straffrihetsgrunner osv. Andre regler og unntak, for eksempel en nærmere presisering av strafferammen, finnes også andre steder i loven. En god kjennskap til den alminnelige strafferetten er således en grunnleggende forutsetning for å ta stilling til ethvert strafferettslig spørsmål.
== Sverige ==
I Sverige finnes den sentrale strafferettslige reguleringen i Brottsbalken, som inneholder den allmenne strafferetten. Til dette tilkommer spesialstrafferetten, for eksempel loven om straff for smuggling og narkotikastraffeloven, hvis regulering ligger utenfor brottsbalken. Den allmenne strafferetten og spesialstrafferetten må holdes nøye adskilt fra begrepsparet «strafferettens almene del» og «strafferettens spesielle del», som avser strafferettens felles regler og prinsipper (for eksempel krav på uppsåt, ansvarsfrihetsgrunner og dylikt) respektive straffbuden i seg.
== Sentrale temaer innen alminnelig strafferett ==
Straff
Dødsstraff
Fengsel
Forvaring
Bot
Samfunnsstraff
Skyld
Overlegg
Forsett
Uaktsomhet
Straffrihetsgrunner
Nødrett
Nødverge
Tilregnelighet
Forsøk
Medvirkning
Foreldelse
Straffutmåling
Påtale
== Sentrale temaer innen spesiell strafferett ==
Drap
Overlagt drap
Uaktsomt drap
Legemsbeskadigelse
Legemsfornærmelse
Voldtekt
Seksuelt overgrep
Tyveri
Ran
Bedrageri
Korrupsjon
Narkotikaforbrytelser
== Se også ==
Straffeloven
Privat straffesak
Kriminologi
== Kilder ==
Mæland, Henry John (1995). Innføring i alminnelig strafferett. Bergen: Justian. ISBN 8291641005.
Politihøgskolen i samarbeid med forlaget (2000, 4.utg). Innføring i straffeprosess. Nesbru: Vett og Viten AS. ISBN 8241204515.
== Eksterne lenker ==
Om Strafferett og straffeprosess , fra UiO, Institutt for offentlig rett | Norsk strafferett er de strafferettslige regler som gjelder i Norge. | 193,560 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klubben_(Hidra) | 2023-02-04 | Klubben (Hidra) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fjell i Flekkefjord'] | Klubben er en fjellformasjon som utgjør det sørøstlige «hjørnet» på øya Hidra i Flekkefjord kommune. På begge sider ligger viker (Indre og Ytre Kalven) (På nyere kart kan man finne navnene Midtre Kalvekilen og Ytre Kalvekilen) som nesten skjærer fjellet av fra landfeste med resten av øya.
Vikene (kilene) er trange og tildels kronglete i innløpet. Spesielt Ytre Kalven er vanskelig å se fra sjøen og kan være utilgjengelig i dårlig vær.
Farvannet umiddelbart rundt Klubben er populært som fiskeplass, og om sommeren kan en plukke krabbe i skvalpesonen/rurbeltet. Havstrømmene som passerer gir tildels rikelig næringstilgang. | Klubben er en fjellformasjon som utgjør det sørøstlige «hjørnet» på øya Hidra i Flekkefjord kommune. På begge sider ligger viker (Indre og Ytre Kalven) (På nyere kart kan man finne navnene Midtre Kalvekilen og Ytre Kalvekilen) som nesten skjærer fjellet av fra landfeste med resten av øya.
Vikene (kilene) er trange og tildels kronglete i innløpet. Spesielt Ytre Kalven er vanskelig å se fra sjøen og kan være utilgjengelig i dårlig vær.
Farvannet umiddelbart rundt Klubben er populært som fiskeplass, og om sommeren kan en plukke krabbe i skvalpesonen/rurbeltet. Havstrømmene som passerer gir tildels rikelig næringstilgang. | Klubben er en fjellformasjon som utgjør det sørøstlige «hjørnet» på øya Hidra i Flekkefjord kommune. På begge sider ligger viker (Indre og Ytre Kalven) (På nyere kart kan man finne navnene Midtre Kalvekilen og Ytre Kalvekilen) som nesten skjærer fjellet av fra landfeste med resten av øya. | 193,561 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Coldevin | 2023-02-04 | Coldevin | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etternavn', 'Kategori:Norske slekter', 'Kategori:Personer fra Dønna kommune', 'Kategori:Personer fra Frosta kommune', 'Kategori:Personer fra Tønsberg kommune'] | Coldevin er en norsk slekt som kom til Norge omkring 1600 da skipper og handelsmann Cort Coldevey/wei innvandret til Tønsberg. Etterslekten er hovedsakelig delt inn i ei grein rundt Tønsberg og Larvik (embetsmenn og skipsredere), ei offisersslekt i Nord-Trøndelag og ei gruppe godseiere i Nordland.
| Coldevin er en norsk slekt som kom til Norge omkring 1600 da skipper og handelsmann Cort Coldevey/wei innvandret til Tønsberg. Etterslekten er hovedsakelig delt inn i ei grein rundt Tønsberg og Larvik (embetsmenn og skipsredere), ei offisersslekt i Nord-Trøndelag og ei gruppe godseiere i Nordland.
== Referanser == | thumb|Coldevinslekten i Nord-Trøndelag og Nordland | 193,562 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alex_Neil | 2023-02-04 | Alex Neil | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Airdrie United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Barnsley FC', 'Kategori:Fotballspillere for Hamilton Academical FC', 'Kategori:Fotballspillere for Mansfield Town FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Hamilton Academical FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Norwich City FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Preston North End FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Stoke City FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Sunderland AFC', 'Kategori:Fødsler 9. juni', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bellshill', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skotske fotballspillere', 'Kategori:Skotske fotballtrenere'] | Alexander Francis Neil (født 9. juni 1981 i Bellshill, North Lanarkshire) er en skotsk fotballtrener og tidligere fotballspiller som er hovedtrener for Stoke.
| Alexander Francis Neil (født 9. juni 1981 i Bellshill, North Lanarkshire) er en skotsk fotballtrener og tidligere fotballspiller som er hovedtrener for Stoke.
== Statistikk som trener ==
Per 21. september 2019
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alex Neil – Transfermarkt
(en) Alex Neil – Transfermarkt (manager)
(en) Alex Neil – Soccerbase.com
(en) Alex Neil – FootballDatabase.eu
(en) Alex Neil – FBref | | år1 =1999–2000| klubb1 =| kamper1 = 16| mål1 = 5 | 193,563 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hobart_Zoo | 2023-02-04 | Hobart Zoo | ['Kategori:147°Ø', 'Kategori:42°S', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australias historie', 'Kategori:Australiastubber', 'Kategori:Dyreparker', 'Kategori:Historiestubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Tasmania'] | Hobart Zoo (også kjent som Beaumaris Zoo) var en enkel dyrehage på Queens Domain i Hobart på Tasmania i Australia.
Hobart Zoo er mest kjent for å være stedet der bilder og filmopptak av siste kjente levende pungulv ble tatt i 1936. Dyret døde i fangenskap i Hobart Zoo 7. september 1936. Dyrehagen lå ved den tasmanske guvernørens hus og den botaniske hagen der. Den er nå borte, men noen arkeologiske rester kan fortsatt sees.
| Hobart Zoo (også kjent som Beaumaris Zoo) var en enkel dyrehage på Queens Domain i Hobart på Tasmania i Australia.
Hobart Zoo er mest kjent for å være stedet der bilder og filmopptak av siste kjente levende pungulv ble tatt i 1936. Dyret døde i fangenskap i Hobart Zoo 7. september 1936. Dyrehagen lå ved den tasmanske guvernørens hus og den botaniske hagen der. Den er nå borte, men noen arkeologiske rester kan fortsatt sees.
== Eksterne lenker ==
(en) Beaumaris Zoo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
The thylacine museum hos naturalworlds.org | Hobart Zoo (også kjent som Beaumaris Zoo) var en enkel dyrehage på Queens Domain i Hobart på Tasmania i Australia. | 193,564 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melchior_Ramus | 2023-02-04 | Melchior Ramus | ['Kategori:Alumni fra Københavns Universitet', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1693', 'Kategori:Fødsler 20. desember', 'Kategori:Fødsler i 1646', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kartografer', 'Kategori:Personer fra Aukra kommune', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet Trondheim katedralskole'] | Melchior Ramus (født 20. desember 1646 på Gossen, død 25. februar 1693) var en norsk teolog, mest kjent som en av kartografiens grunnleggere i Norge.
| Melchior Ramus (født 20. desember 1646 på Gossen, død 25. februar 1693) var en norsk teolog, mest kjent som en av kartografiens grunnleggere i Norge.
== Oppvekst ==
Han ble født på Akerø prestegård på det som i dag er øya Gossen i Aukra kommune utenfor Molde. Foreldrene var den danskfødte sogneprest Daniel Ramus (ca. 1612–1654) og Anna Christensdatter Bernhoft. Etter farens død giftet moren seg med den nye sognepresten Hans Breyer (1625–1704). Farfaren var John Green, og etternavnet gren (som på et tre) er på latinsk ramus.
== Utdanningen ==
Sammen med brødrene Jonas Ramus og Christen, måtte Melchior til Trondheim for å gå på Trondheim katedralskole (latinskolen), og alle tre gikk videre til studier ved Københavns Universitet i 1665 og fikk hver sin baccalaureus i 1666. Melchior forfattet en avhandling om Theatrum idolorum i 1667 og to verk om hva det vil si å være luft.
== Lektoratet ==
Han søkte i 1681 på den ledige jobben som viserektor ved samme Trondheim katedralskole. Og fikk den. Med ferdig magister i 1682 fra Københavns Universitet søkte han så på det ledige lektorat efter mag. Christen Skioldborg (–1682). Og fikk det. Han var lector theologiæ i ti år frem til sin tidlige død i 1693. Han var således underordnet rektoren, hans danskfødte læremester Simon Hof (1634–1708), som i 1693 også etterfulgte Melchior som rektor. Melchior hadde likevel bedre lønn fordi han fra 1688 fikk jobbet med å være notarius capituli, sekretær for domkapitelet som bestemte over Nidarosdomen.
== Kartene ==
Fra 1689 arbeidet han fire år med å tegne kart over hele landet, og var i 1692 på visitt hos kongen for å overrekke et norgeskart til kong Christian V av Danmark og Norge sin oversekretær og leksikograf Matthias Moth (1649–1719). Kartet ble innlemmet i Det Kongelige Bibliotek (grunnlagt 1661). Året etter døde han etter indre blødninger og ble begravet under Nidarosdomens kor. Enka Anna tok vare på kartene, og ga dem til biskop Peder Krog (1654–1731), men de forsvant da biskopens hus brant i 1699. Også dette norgeskartet er blitt borte. Karthistoriker Kristian Nissen (1879–1968) omtalte Melchior som en av norsk kartografis grunnlegger ved 350-årsfeiringen for hans død i 1943.
== Familie ==
Melchior var ellers den eldre bror til historiker Jonas Ramus (1649–1718) som også tegnet kart foruten å være prest i Norderhov på Ringerike. Melchior giftet seg i 1683 med Anna Kyhn (–1727). De fikk flere barn. Etter Melchiors død i 1693 flyttet enken og sønnene inn hos svigerfaren, oberstløytnant Hans Kyhn. Blant Melchiors sønner finner vi:
Joachim Frederik Ramus (1685–1769) ble i 1722 professor i matematikk ved Københavns Universitet og disputerte på en avhandling om trigonometri (kartmatematikk).
Johan Daniel Ramus (1683/5–1761) ble katolsk prest i Köln og bibliotekar
Christian Ramus (1687–1762) ble biskop på Fyn i Danmark.
== Verker ==
Disputatia physica naturam et breviter proponens, om luftens natur
Theatrum Idolorum
Tabula chorograhica praefecturae Nidrosiensis territorium tam continens quam maritimum eiq (qva solem orientem spectat) adjacentis provinciae Jemptelandiae, kart over Trøndelagene fra 1690. Er vist i Hoem, Arne I. (1986). Norge på gamle kart. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202109213.
== Referanser == | Melchior Ramus (født 20. desember 1646 på Gossen, død 25. | 193,565 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Happy_Birthday_to_Me | 2023-02-04 | Happy Birthday to Me | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1981', 'Kategori:Skrekkfilmer fra USA'] | Happy Birthday to Me er en slasherfilm fra 1981 som ble filmet i Canada, og regissert av J. Lee Thompson. Melissa Sue Anderson og Glenn Ford spiller hovedrollene. Filmen kom ut 15. mai 1981, og har blitt en kult-klassiker på grunn av de bisarre drapsmetodene og klimakset mot slutten av filmen.
| Happy Birthday to Me er en slasherfilm fra 1981 som ble filmet i Canada, og regissert av J. Lee Thompson. Melissa Sue Anderson og Glenn Ford spiller hovedrollene. Filmen kom ut 15. mai 1981, og har blitt en kult-klassiker på grunn av de bisarre drapsmetodene og klimakset mot slutten av filmen.
== Sammendrag ==
Virginia «Ginny» Wainwright er en pen og populær high school-student ved Crawford Academy. Hun er en av skolens «Top Ten», som består av de rikeste, mest populære og mest snobbete tenåringene ved akademiet. The Top Ten møtes hver kveld ved Silent Woman Tavern, en pub i nærheten av akademiet. En kveld på vei til puben blir Top Ten-medlem Bernadette O'Hara angrepet i bilen sin av en person, hvis ansikt ikke kan sees. Hun prøver å slåss, og spiller deretter død for å lure morderen før hun stikker av for å skaffe hjelp. Hun finner en person som hun tydeligvis kjenner, bare for å ha halsen sin skåret over av denne personen med en barberhøvel, som var den samme personen som angrep henne i bilen. The Top Ten blir bekymret når Bernadette ikke dukker opp ved Silent Woman Tavern. Men de får snart andre ting å tenke på når der begynner å krangle med en annen kunde, som resulterer i at en av dem ødelegger drinken til den andre gjesten. Kaos oppstår, og Top Ten stikker av fra stedet.
På vei hjem, ser Top Ten at en bro er på vei til å bli hevet for å gjøre det mulig for en ferge å passere broen, og de bestemmer seg for at alle bilene må komme seg over før broen er helt hevet. En protesterende Ginny blir dyttet inn i en bil ved sammen med Top Ten-medlem Ann Thomerson. I det bilen er på vei over broen roper Ginny «Mamma!» før hun kommer seg trygt over. Når bilen har stanset går Ginny ut av bilen og går hjem i mørket. På vei hjem stopper hun ved morens grav, og hun fortelle graven at hun er populær og henger sammen med The Top Ten hele tiden. Hjemme blir Ginny konfrontert av faren sin for å kommet hjem etter sengetid. Det ingen av dem ser er at Top Ten-medlem Etienne Vercoures, en fransk utvekslingsstudent fulgte etter henne hjem. Han går inn Ginnys rom, stjeler en truse og stikker av uten å bli oppdaget.
Flere andre Top Ten-medlemmer blir myrdet på svært ondskapsfulle og voldelige måter: Etienne blir kvalt da skjerfet hans sitter fast i hjulene på motorsykkelen hans. Greg får nakken sin knust mens han løfter vekter. Men morderen, som alltid går med et par svarte hansker, viser aldri ansiktet sitt. En kveld følger Top Ten-medlemmet Alfred - som er veldig forelsket i Ginny - etter Ginny til hennes mors grav hvor han blir drept av Ginny med en hagesaks. Kort tid før Ginny fyller 18 år, må faren, Mr. Wainwright, på en forretningsreise. Ginny inviterer Steve, et annet medlem av Top Ten, hjem til seg. De spiser kebab, drikker og røyker marihuana. Ginny skyver et grillspyd voldsomt ned i halsen hans, og dette etterlater liten tvil om at Ginny er morderen. Neste morgen tar Ginny en dusj.
I flashbacks, blir følgende avslørt: Ginnys mor, som tilhørte den sosiale eliten i byen, inviterer noen gjester til Ginnys bursdag fire år tidligere. Men alle gjestene går til en annen fest, arrangert av Ann Thomerson. Full og ustabil, går Mrs. Wainwright for å konfronterte foreldrene hennes, og hun får vite at hun har et rykte på seg som en hore. Derfor er verken hun eller Ginny velkommen hos Thomerson-familien. Mrs. Wainwright kjører utefor en bro. Bilen faller i sjøen og Mrs. Wainwright drukner i bilen, men Ginny klarer å svømme i sikkerhet. Ginny har en samtale med psykiateren sin, Dr. Faraday, og hun dreper ham med en ilddrage. Mr. Wainwright kommer hjem fra forretningsreisen. Han går inn i huset hvor han oppdager blod-spor, og han prøver febrilsk å finne Ginny. I stedet finner han Gregs kjæreste Amelia i sjokk utenfor huset, hans avdøde kones grav (som nylig har blitt åpnet og liket fjernet) og liket til Dr. Faraday. Han går inn i en liten hytte på eiendommen som fungerer som gjesterom, hvor han gjør en uhyggelig oppdagelse.
Likene av alle de drepte Top Ten-medlemmer sitter rundt bordet. Liket av Mrs. Wainwright sitter også der. Ginny går inn, bærende på en stor kake og synger «Happy Birthday» til seg selv. Mr. Wainwright bryter sammen i gråt når datteren innrømmer å ha begått alle drapene. Hun kutter over farens hals med den samme kniven som hun brukte til å skjære opp kaken. Mr. Wainwright ser aldri den virkelige Ginny, som er kraftig bedøvet, og sitter ved bordet som morderens eneste levende gjest. Ginnys dobbeltgjenger viser seg å egentlig være Ann i forkledning. Ann oppdaget at faren hennes mange år tidligere hadde en affære med Ginnys mor. Det viser seg at jentene er halvsøstre. Ann drepte de seks viktigste medlemmene av klikken Top Ten, som ikke dukket opp til bursdagsfesten til Ginny i den hensikt å gi Ginny skylden for drapene. Ginny kommer seg igjen etter bedøvelsen, tar kniven til Ann og dreper henne med den. Når Ginny står over liket til halvsøsteren sin med kniven i hånden kommer politiet inn, og de oppdager Ginny og det forferdelige blodbadet som omgir henne. De spør Ginny «Hva har du gjort?» Ginny synger "Happy Birthday to Me» i det filmen ender, og publikum får ikke vite om Ginny blir frifunnet for drapene eller arrestert for dem.
== Rolleliste ==
Melissa Sue Anderson som Virginia «Ginny» Wainwright.
Glenn Ford som Dr. David Faraday
Lawrence Dane som Mr. Wainwright
Sharon Acker som Estelle Wainwright
Tracey E. Bregman som Ann Thomerson
Jack Blum som Alfred Morris
Matt Craven som Steve Maxwell
== Eksterne lenker ==
(en) Happy Birthday to Me på Internet Movie Database
(no) Happy Birthday to Me hos Filmfront
(sv) Happy Birthday to Me i Svensk Filmdatabas
(fr) Happy Birthday to Me på Allociné
(nl) Happy Birthday to Me på MovieMeter
(en) Happy Birthday to Me på AllMovie
(en) Happy Birthday to Me på Turner Classic Movies
(en) Happy Birthday to Me på Rotten Tomatoes | USA | 193,566 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Ramus | 2023-02-04 | Christian Ramus | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biskoper i Fyens stift', 'Kategori:Danske lutherske biskoper', 'Kategori:Dødsfall 14. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1762', 'Kategori:Fødsler i 1687', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske lutherske biskoper', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Christian Melchiorsen Ramus (født 1. februar 1687/8 i Trondhjem, død 14. desember 1762 i Odense) var en norskfødt biskop i Danmark.
| Christian Melchiorsen Ramus (født 1. februar 1687/8 i Trondhjem, død 14. desember 1762 i Odense) var en norskfødt biskop i Danmark.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han var sønn av teolog og kartograf Melchior Ramus (1646–1693) og Anna Kyhn. Faren var lektor ved Trondheim katedralskole, der Christian selv gikk frem til 1707 da han startet studier i medisin. Av økonomiske grunner måtte han avbryte dette, og gikk da over til teologi. Han tok sin embedseksamen i 1710.
=== Prest ===
Han fikk jobb som hjelpeprest ved Garnisons kirke (København) i 1711 og ble samme år også hjelpekapellan ved Holmens kirke. Dette var midt under Pesten i 1710–1713. Fra 1720 var han i ledelsen ved byens fattigvesen i sju år, før han i 1727 fikk jobb som sogneprest ved Vordingborg kirke. Fra 1730 var han ved Helligåndskirken i København.
=== Biskop ===
Fra 18. januar 1732 var han utnevnt biskop i Fyens stift med Sankt Knuds kirke som base. Han ble også begravet i denne kirken.
Christian Ramus var ikke pietist, men det filantropiske engasjement som utsprang fra pietismen støttet han fullt opp under. I sin stiftsby Odense hadde han en særlig omhu for skole- og hospitalsvesenet. Han økte deres midler og utvidet deres virksomhet, og ved en utstrakt velgjørenhet la han grunnlaget for et vallert ettermæle. I sine siste år led han av stær og var en tid lang ganske blind, inntil han ved en heldig operasjon gjenvant synet på det ene øyet.
Christian Ramus var tre ganger gift. Datteren Magdalene Cathrine Ramus (1721–1755) var mor til Else Elisabeth Ramus Jensen (1746–88) som var mor til den norske statsråd Jonas Collett (1772–1851) og eidsvollsmannen Johan Collett (1775–1827). Forøvrig hadde Christian to kjente brødre, Joachim Frederik Ramus (1685–1769) som i 1722 ble professor i matematikk ved Københavns universitet, og Johan Daniel Ramus (1683/5–1761) som ble katolsk prest i Köln og bibliotekar.
== Referanser == | mini|Ramus var biskop ved [[Sankt Knuds kirke (Odense)|Sankt Knuds kirke fra 1732, og er også begravet her.]] | 193,567 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joachim_Frederik_Ramus | 2023-02-04 | Joachim Frederik Ramus | ['Kategori:Alumni fra Københavns Universitet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1769', 'Kategori:Fødsler 10. september', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kartografer', 'Kategori:Norske matematikere', 'Kategori:Norske matematikkprofessorer', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Professorer ved Københavns Universitet', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Joachim Frederik Ramus (født 1685/6 i Trondheim, død 1769) var norsk matematiker og kartograf.Han var sønn av teolog og kartograf Melchior Ramus (1646–1693) og Anna Fyhn. Faren var lektor ved Trondheim katedralskole og laget flere kart over Norge. Etter farens død i 1693 flyttet Joachim først til morens far, Hans Kyhn, som var kommandant på Munkholmen. Der fikk Joachim gå i lære hos den lærde elefantridder Peder Griffenfeld (1639–1699) som satt i arrest. I 1698 bars det til farens bror Jonas Ramus (historiker) (1649–1718) som var prest i Norderhov, men anerkjent naturforsker. Fra 1707 gikk han med brødrene ved Københavns Universitet for å studere teologi og medisin. Men han endte med en baccalaurus i matematikk 1710 på en avhandling om trigonometri, altså matematikk for kartverk. Derpå var han to år ved Borchs kollegium, noen år i utlandet, før han i 1716 returnerte til København der han i 1722 ble professor i matematikk ved Københavns Universitet, samtidig som han var lærer ved en navigasjonsskole på Møn. Fra 1738 var han virkelig justisråd og i 1742 ble han inntatt i det nystiftede Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab. I 1745 var han en av de første som skrev vitenskapelig om nordlys. Han mistet synet fra 1747 og sluttet med sine forelesninger.
Som kartograf hjalp han professor Ole Rømer med et kart over Nordsjøen som kongen ville ha. Så var det et detaljert kart med navnet «Halogia Saxoni sive Halogaland subse comprehendens Helgeland, Salten, Lofoden, Vesteraalen» som onkelen tok med i Ulysses et Otinus fra 1713. Et tredje kart er kobberstikket «Delineatio Norwegiæ Novissima» som han laget på utenlandsreisen omkring 1714.
| Joachim Frederik Ramus (født 1685/6 i Trondheim, død 1769) var norsk matematiker og kartograf.Han var sønn av teolog og kartograf Melchior Ramus (1646–1693) og Anna Fyhn. Faren var lektor ved Trondheim katedralskole og laget flere kart over Norge. Etter farens død i 1693 flyttet Joachim først til morens far, Hans Kyhn, som var kommandant på Munkholmen. Der fikk Joachim gå i lære hos den lærde elefantridder Peder Griffenfeld (1639–1699) som satt i arrest. I 1698 bars det til farens bror Jonas Ramus (historiker) (1649–1718) som var prest i Norderhov, men anerkjent naturforsker. Fra 1707 gikk han med brødrene ved Københavns Universitet for å studere teologi og medisin. Men han endte med en baccalaurus i matematikk 1710 på en avhandling om trigonometri, altså matematikk for kartverk. Derpå var han to år ved Borchs kollegium, noen år i utlandet, før han i 1716 returnerte til København der han i 1722 ble professor i matematikk ved Københavns Universitet, samtidig som han var lærer ved en navigasjonsskole på Møn. Fra 1738 var han virkelig justisråd og i 1742 ble han inntatt i det nystiftede Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab. I 1745 var han en av de første som skrev vitenskapelig om nordlys. Han mistet synet fra 1747 og sluttet med sine forelesninger.
Som kartograf hjalp han professor Ole Rømer med et kart over Nordsjøen som kongen ville ha. Så var det et detaljert kart med navnet «Halogia Saxoni sive Halogaland subse comprehendens Helgeland, Salten, Lofoden, Vesteraalen» som onkelen tok med i Ulysses et Otinus fra 1713. Et tredje kart er kobberstikket «Delineatio Norwegiæ Novissima» som han laget på utenlandsreisen omkring 1714.
== Verker ==
Joachim Frederik Ramus (1747). Historisk og physisk Beskrivelse over Nordlysets forunderlige Skikkelse, Natur og Oprindelse. Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab.
== Referanser == | Joachim Frederik Ramus (født 1685/6 i Trondheim, død 1769) var norsk matematiker og kartograf. | 193,568 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sonny_Colbrelli | 2023-02-04 | Sonny Colbrelli | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 17. mai', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Italienske syklister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Sonny Colbrelli (født 17. mai 1990 i Desenzano del Garda) er en italiensk tidligere profesjonell landeveissyklist. Han sykler for Team Bahrain Victorious.
Like etter målgang på den første etappen av Catalonia rundt 2022 kollapset han og fikk siden operert inn hjertestarter. Han måtte deretter legge opp.
| Sonny Colbrelli (født 17. mai 1990 i Desenzano del Garda) er en italiensk tidligere profesjonell landeveissyklist. Han sykler for Team Bahrain Victorious.
Like etter målgang på den første etappen av Catalonia rundt 2022 kollapset han og fikk siden operert inn hjertestarter. Han måtte deretter legge opp.
== Meritter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Sonny Colbrelli – Munzinger Sportsarchiv
(en) Sonny Colbrelli – ProCyclingStats
(en) Sonny Colbrelli – Cycling Archives
(en) Sonny Colbrelli – Cycling Quotient
(en) Sonny Colbrelli – CycleBase | Desenzano del Garda, Italia | 193,569 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zimmermann-telegrammet | 2023-02-04 | Zimmermann-telegrammet | ['Kategori:1917 i Mexico', 'Kategori:1917 i Tyskland', 'Kategori:1917 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etterretning', 'Kategori:Første verdenskrig', 'Kategori:Internasjonale relasjoner i 1917', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Zimmermanntelegrammet (engelsk: Zimmermann Telegram; tysk: Zimmermann-Depesche; spansk: Telegrama Zimmermann) var et kryptert telegram sendt av Det tyske keiserrikets utenriksminister Arthur Zimmermann den 16. januar 1917, under første verdenskrig til den tyske ambassadøren i Mexico Heinrich von Eckardt.
I telegrammet blir den tyske ambassadøren beordret til å kontakte den meksikanske regjeringen med henblikk på å foreslå en militærallianse imot USA. Telegrammet ble tatt opp og avkodet av britene, som viderega det til amerikanerne. Dette var medvirkende til at USA trådte inn i krigen på de alliertes side.
| Zimmermanntelegrammet (engelsk: Zimmermann Telegram; tysk: Zimmermann-Depesche; spansk: Telegrama Zimmermann) var et kryptert telegram sendt av Det tyske keiserrikets utenriksminister Arthur Zimmermann den 16. januar 1917, under første verdenskrig til den tyske ambassadøren i Mexico Heinrich von Eckardt.
I telegrammet blir den tyske ambassadøren beordret til å kontakte den meksikanske regjeringen med henblikk på å foreslå en militærallianse imot USA. Telegrammet ble tatt opp og avkodet av britene, som viderega det til amerikanerne. Dette var medvirkende til at USA trådte inn i krigen på de alliertes side.
== Telegrammet ==
Zimmermanns telegram lød:
Den 1. februar påbegynner vi den uinnskrenkede ubåtkrigen. Ikke desto mindre er det vår intensjon å arbeide for å holde Amerikas forente stater nøytrale.
I tilfelle dette ikke lykkes, foreslår vi en allianse med Mexico på følgende betingelser: At vi skal erklære krig i forening og slutte fred i forening. Vi skal gi en generøs økonomisk støtte, og avtale at Mexico gjenerobrer de tapte territorier i New Mexico, Texas og Arizona. Vi overlater de nærmere enkeltheter til Dem.
Deres henvendelse til presidenten [av Mexico] med det ovenstående må foregå med den største fortrolighet så snart det er sikkert at det vil komme til krig med De forente stater og foreslå presidenten, på eget initiativ, å oppfordre Japan til å gå med på planen; og samtidig tilby å fungere som mellomledd mellom Japan og oss.
Gjør vennligst presidenten oppmerksom på at den nådeløse innsettelsen an våre ubåter vil gjøre det mulig å tvinge England til å søke om fred innen få måneder.
Underskrevet, ZIMMERMAN
== Britisk oppsnapping ==
Telegrammet ble oppfanget og delvis dekodet, slik at det var mulig å danne seg en oversikt over innholdet. For dekodingen stod de tre kodebryterne Nigel de Grey, William Montgomery og admiral William Reginald Hall fra den britiske etterretningsorganisasjonen British Naval Intelligence. Dekodingen som skjedde uten computere, var mulig fordi den koden det tyske utenriksministeriet brukte - 0075 -, allerede var delvis brutt ved hjelp av blant annet erobrede og ukodede beskjeder, samt en kodebok fra en tidligere versjon av koden, tatt fra Wilhelm Wassmuss, en tysk agent som arbeidet i Midtøsten.
Den britiske regjering ønsket å offentliggjøre telegrammet, men stod overfor et dilemma. På den ene siden ville en offentliggjørelse avsløre at de hadde brutt de tyske kodene, som deretter sannsynligvis ville bli endret og dermed forhindre tilgang til fremtidige dokumenter. Men på den annen side ville vestmaktene gå glipp av sjansen til å trekke USA med i krigen på alliert side, så lenge de unnlot å offentliggjøre telegrammet. Innholdet måtte forventes å ha spesielt stor gjennomslagskraft, ettersom den antityske opinionen i USA var i tiltagende, etter at 128 sivile amerikanere omkom på engelske skip som ble senket av tyske ubåter.
Det var ytterligere et dilemma for britene at telegrammet var oppfanget fra en offisiell amerikansk diplomatisk kanal som de avlyttet. En fortrolig visning til amerikanske embetsmenn ville være en innrømmelse av at de overvåket amerikanske diplomatiske linjer. På grunn av telegrammets viktighet og datidens mer usikre kommunikasjonslinjer var det blitt sendt via tre forskjellige ruter fra Berlin til den tyske ambassadøren i Washington, Johann von Bernstorff, som videresendte telegrammet til den tyske ambassadøren i Mexico. Ruten hvor britene oppdaget telegrammet, gikk fra den amerikanske ambassadens telegraf i Berlin, som amerikanerne hadde stilt til tyskernes rådighet som et bidrag til president Woodrow Wilsons fredsinitiativ, derfra til København og videre med undervannskabel til USA over Storbritannia (hvor britene lyttet med).
Det bekymret ikke tyskerne å bruke amerikanernes linjer, ettersom amerikanerne på daværende tidspunkt av prinsipp avstod fra å lese andre lands diplomatiske korrespondanser. Selv om de prøvde, ville de heller ikke klart å lese det krypterte telegrammet. I motsetning til Storbritannia hadde USA på dette tidspunkt ingen ekspertise i å dekode telegrammer.
== Dekoding ==
Telegrammet til Washington var i en kode 7500, en nyere og mer komplisert kode som ambassaden i Mexico imidlertid ennå ikke hadde til rådighet. Derfor måtte de i Washington først omkode telegrammet til den eldre kodestandarden 13040 eller 13042, som begge var bedre kjent av britene.
Britene gjettet korrekt på at den tyske ambassaden i Washington ville sende beskjeden til ambassaden i Mexico via de offentlige telegraflinjene, og derfor måtte en kopi av selve telegrammet eksistere ved telegrafkontoret i Mexico by. Hvis britene kunne få en kopi av denne meksikanske kopien, så kunne de videreformidle denne til de amerikanske myndighetene og påstå de hadde fått informasjonen gjennom spionasje i Mexico og ikke ved å lytte til de amerikanske diplomatiske linjene. Til dette formål kontaktet britene en agent i Mexico som tvang en ansatt i telegrafkontoret i Mexico by til å utlevere en kopi av telegrammet. Agenten er kun kjent under navnet Mr. H., men Sir Thomas Hohler, den britiske ambassadøren i Mexico på tidspunktet, har sagt at han var agenten.
Telegrammet kunne fullstendig avkodes da det var kodet med den eldre kodemetoden. Det avkodede telegrammet ble avlevert av admiral Hall til den britiske utenriksministeren Arthur James Balfour som igjen kontaktet den amerikanske ambassadøren i Storbritannia Walter Hines Page, som fikk overdra telegrammet 23. februar 1917. To dager senere ble det overrakt til president Woodrow Wilson.
== Mottagelse i USA ==
I den første tiden etter offentliggjørelsen anså brede kretser i USA telegrammet for å være en fabrikasjon frembragt av det britiske etterretningsvesenet med det formål å presse USA inn i krigen på de alliertes side. Dette synspunktet, som ikke kun var begrenset til pasifistiske og pro-tyske organisasjoner, ble videre understøttet av tyske og meksikanske diplomater såvel som flere amerikanske aviser, spesielt fra Hearsts medieimperium. Men 29. mars 1917 holdt telegrammets opprinnelige forfatter, den tyske utenriksministeren Arthur Zimmermann en tale der han bekreftet telegrammets innhold hvorved spekulasjonene om fabrikasjon opphørte.
Anti-meksikanske og anti-tyske holdninger var allerede utbredte i USA på dette tidspunktet. Dels fordi den meksikanske revolusjonsgeneralen Pancho Villa løpende hadde foretatt flere tokter inn i USA, dels fordi tyske ubåter hadde angrepet flere amerikanske skip og senket flere britiske sivile fartøyer med store tap av menneskeliv til følge. Ikke minst senkningen av RMS Lusitania 5. mai 1915 hadde vakt forargelse.
Umiddelbart etter offentliggjørelsen av telegrammet fikk Wilson Kongressen til å bevæpne amerikanske skip, slik at de kunne forsvare seg mot tyske ubåter. Få dager senere, 2. april 1917, oppfordret han Kongressen til å erklære Tyskland krig, noe den gjorde 6. april 1917.
== Kilder ==
Room 40: British Naval Intelligence, 1914—1918, by Patrick Beesly. New York: Harcourt, Brace, Jovanovich, 1982 ISBN 0-15-178634-8
On Secret Service East of Constantinople, by Peter Hopkirk. Oxford University Press, 1994 ISBN 0-19-280230-5
The Zimmermann Telegram, by Barbara W. Tuchman, Ballantine Books, 1958 ISBN 0-345-32425-0
The Zimmermann Telegram of January 16 1917 and its Cryptographic Background, by William F. Friedman and Charles J. Mendelsohn. War Department, Office of the Chief Signal Officer, Washington, GPO, 1938
The Zimmermann Telegram, by Simon Singh
'Telegram that brought US into Great War is Found' London Daily Telegraph, 17. oktober 2005. Article by Ben Fenton
Reichstagsrede Zimmermanns (Auszug), 30. März 1917, in: Quellen zu den deutsch-amerikanischen Beziehungen, by Reiner Pommerin, ed., Vol. 1, Darmstadt, Wissenschaftliche Buchgesellschaft, 1996, s. 213-216
== Litteratur ==
The Secret War in Mexico by Friedrich Katz, 1981, University of Chicago Press, ISBN 0-226-42589-4
The Life and Letters of Walter H. Page by Burton J. Hendrick, July 2003, Kessinger Publishing, ISBN 0-7661-7106-X
Cornelius, John. The Balfour Declaration and the Zimmermann Note, The Washington Report on Middle East Affairs (WRMEA), Aug./Sept. 1997.
Cornelius, John. Answering Critics of the Theory that Balfour Declaration Was Payoff for Zionist Services in WWI, WRMEA, Sept. 1998.
Cornelius, John. Palestine, the Balfour Declaration, and Why America Entered the Great War, WRMEA, Oct./Nov. 1999.
Bernstorff, Count Johann Heinrich. My Three Years in America, New York: Scribner’s, 1920. s.310–311.
Dugdale, Mrs. Edgar. The Balfour Declaration-Origins and Background, London: The Jewish Agency for Palestine, 1940, s. 15–16.
Weizmann, Chaim. Trial and Error, Westport, CT: Greenwood Press, 1949, s. 152.
Weizmann, s. 143.
Rothschild, Miriam. Dear Lord Rothschild, Glenside, PA.: Balaban Publishers, 1983, s. 341.
Dugdale, Blanche. Arthur James Balfour, NY, Putnam’s, 1937, Vol. II, s. 127–9.
Hendrick, Burton J. The Life and Letters of Walter H. Page, NY, Doubleday, Page & Co., 1925, Vol. III, Chap 14.
Howe, Russell Warren. WRMEA, Letters to the Editor, Jan./Feb. 1998, s. 110.
Link, Arthur S., Wilson, Vol. 5, Princeton, NJ, 1965, Princeton University Press, s. 433–5.
Dugdale, Arthur James Balfour, Vol. II.
Friedman, William F. and Mendelsohn, Charles J. The Zimmermann Telegram of January 16, 1917 and its Cryptographic Background, Laguna Hills, CA: Aegean Park Press, 1994.
Tuchman, Barbara W. The Zimmermann Telegram. New York: Ballantine Books, 1958, 1966.
Kahn, David. The Codebreakers. New York: Macmillan, 1967, 1996
Antonius, George. The Arab Awakening. Philadelphia, NY: Lippencott, 1939. | Arthur Zimmermann (født 5. oktober 1864 i Marggrabowa i Østpreussen i Tyskland, 6. | 193,570 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Istv%C3%A1n_Tisza | 2023-02-04 | István Tisza | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 31. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1918', 'Kategori:Fødsler 22. april', 'Kategori:Fødsler i 1861', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Budapest', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ungarske politikere'] | István Tisza de Borosjenő et Szeged (født 22. april 1861 i Budapest, myrdet 31. oktober 1918 samme sted) var en ungarsk politiker, greve (1897), ministerpresident 1903-1905 og 1913-1917.
Han var sønn av Kálmán Tisza.
| István Tisza de Borosjenő et Szeged (født 22. april 1861 i Budapest, myrdet 31. oktober 1918 samme sted) var en ungarsk politiker, greve (1897), ministerpresident 1903-1905 og 1913-1917.
Han var sønn av Kálmán Tisza.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Tisza, 3. István (Stefan) i Nordisk familjebok (2. utgave, 1919)
== Eksterne lenker ==
(en) István Tisza – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) István Tisza – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Verk av og om István Tisza i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Biografi - Austrian Commanders | thumb | 193,571 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ukraina_under_EM_i_friidrett_2014 | 2023-02-04 | Ukraina under EM i friidrett 2014 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjoner under EM i friidrett 2014', 'Kategori:Sport i Ukraina i 2014', 'Kategori:Ukraina under EM i friidrett'] | Ukraina deltok med 70 utøvere under EM i friidrett 2014 som ble arrangert 12.–17. august 2014 i Zürich. Ukraina tok åtte medaljer under mesterskapet.
| Ukraina deltok med 70 utøvere under EM i friidrett 2014 som ble arrangert 12.–17. august 2014 i Zürich. Ukraina tok åtte medaljer under mesterskapet.
== Medaljevinnere ==
(*) Deltok bare i forsøkene.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Ukraina deltok med 70 utøvere under EM i friidrett 2014 som ble arrangert 12.–17. | 193,572 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ford_Escort_(Europa) | 2023-02-04 | Ford Escort (Europa) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bilmodeller introdusert i 1967', 'Kategori:Ford-modeller'] | Ford Escort er en bilmodell som hittil er blitt laget i seks generasjoner av Ford mellom 1967 og 2002. Escort var også navnet på en variant av Ford Anglia – produsert mellom 1955 og 1961 – som var mekanisk sett identisk med Ford Squire. Den var i utgangspunktet laget for det europeiske markedet som er erstatning for Ford Anglia og ble første gang introdusert i Europa i 1968.
Senere ble det også laget en amerikansk variant, som skulle fungere som en oppfølger til Ford Pinto.
| Ford Escort er en bilmodell som hittil er blitt laget i seks generasjoner av Ford mellom 1967 og 2002. Escort var også navnet på en variant av Ford Anglia – produsert mellom 1955 og 1961 – som var mekanisk sett identisk med Ford Squire. Den var i utgangspunktet laget for det europeiske markedet som er erstatning for Ford Anglia og ble første gang introdusert i Europa i 1968.
Senere ble det også laget en amerikansk variant, som skulle fungere som en oppfølger til Ford Pinto.
== De ulike generasjonene ==
=== 1967–1975 ===
Den første generasjonen rullet ut fra fabrikken i England i 1967 (som 1968-modell) og kom til å bli kalt for «hundebeinet» på grunn av kjølegrillens karakteristiske form. Mk I var det offisielle navnet og bilen ble bygd fram til årsmodell 1975.
Først var bare to-dørs sedaner tilgjengelige, men allerede i mars 1968 kunne man få den som stasjonsvogn og i april som varebil. I 1969 kunne man også få sedanen med bakdører. Selv om framhjulstrekk hadde blitt tilgjengelig på enkelte småbiler, trakk Ford Escort på bakhjulene. Man hadde valget mellom enten tre trinns automatgir eller fire trinns manuelt gir.
Bilen ble tilbudt med Fords Kent-motorer. Andre motorer i denne serien ble brukt i både Ford Cortina og Ford Anglia.
De første årene ble den tilbudt med motorer på henholdsvis 1,1 og 1,3 liter. En 0,9 liter var også tilgjengelig innenfor enkelte markeder, men salget av denne varianten var dårlig.
I 1970 ble også en sprekere utgave, under navnet 1300GT tilgjengelig. Denne hadde et stivere understell, samt en trimmet utgave av den vanlige 1,3-liters motoren. Effekten var på 76 hk, og toppfarten på 153 km/t.
Bilen skulle vise seg å gjøre det stort innenfor rally, og den største seieren var sannsynligvis seieren i 1970 London to Mexico World Cup Rally. Escort-en som vant, ble kjørt av den finske rally-legenden Hannu Mikkola.
For å feire suksessen innenfor rally, lanserte Ford en spesialutgave, under tittelen RS1600. Denne ble levert med en 1,6 liters motor på 120 hk. Med en vekt på bare 785 kg, kunne bilen akselerere fra 0–100 på 8,2 sekunder og nå mer enn 180 km/t. Motoren var trimmet av Cosworth, og var viden kjent for å kreve mye vedlikehold. Denne bilen skulle bli en av de mest velkjente bilene innenfor 70-tallets «hot hatch»-segment. RS1600 var i produksjon fra 1970 til 1973.
En mindre sportslig RS-utgave, kalt RS2000, ble i 1974 og 1975 tilbudt. Denne var utstyrt med en trimmet versjon av Ford Pintos 2-liters firesylindrede motor. Originalt hadde den 86 hk, men i RS2000 hadde den hele 110 hk.
=== 1975–1980 ===
Den andre generasjonen kjennes igjen på sin strammere linjere og rett grill i fronten. Men fremdeles hadde den tydelige designtrekk fra 70-tallet, slik som runde lykter, kromstyling, brede hjulbuer og markerte linjer. Første utgave rullet av samlebåndet 2. desember 1974.
I 1975 fantes den bare som 1300, men i 1976 kom 1600. Bilen var også en meget populær racerbil i England. Det finnes fortsatt et stort utbud av tilbør og reservedeler til denne modellen. En kuriositet i denne sammenhengen er at alle motorer og girkasser fra Ford Europas biler passer sammen fra 1960-tallet og fram til tidlig på 1990-tallet. Det gjør det for eksempel mulig å kombinere en gammel girkasse på 1970-talls Escort med en motor fra en 1980-talls Ford Sierra. Zetec-motoren som var produsert så sent som i 2004 har samme boltmønster som Crossflow-motoren fra 1967 og er en populær modifikasjon. Manifold for ombygging til forgasser kan kjøpes.
=== 1981–1986 ===
Tredje generasjon, Escort Mk3, kom med store forandringer. En totalt ny bil ble presentert, Escort fikk nå framhjulstrekk, tverrstilt motor og uavhengig bakhjulsoppheng. En serie helt nye motorer ble introdusert, CVH motoren, med overliggende kamaksel. Den ble bygget som 3- og 5-dørs kombi og stasjonsvogn. En sedanmodell fantes også, den hadde modellnavnet Orion.
==== Escort XR3, XR3i og RS turbo ====
Ford Escort XR3/XR3i var GTI-utgaven av Ford Escort og ble produsert som 3-dørs kombi og som cabriolet, RS turbo var toppmodellen, og ble produsert kun som 3-dørs kombi. Begge modellene ble videreført i fjerde generasjon, og produsert helt til 1992, etter at femte generasjon hadde kommet.
=== 1986–1990 ===
Fjerde generasjon var både teknisk og designmessig svært lik tredje generasjon, endringene omfattet bl.a. grill og panser, frontlykter, baklykter og et mer moderne interiør. Såpass lik tredje generasjon var den at den internt ble kalt Mark III facelift. Orion fortsatte som sedanutgave.
=== 1991–2001 ===
Fra og med femte generasjon fikk Escort mykere linjer. Også denne modellen ble lagd som stasjonsvogn, og i motsetning til de foregående ble disse populære. I løpet av denne perioden fikk den to større oppdateringer, noen steder referes disse til som sjette og sjuende generasjon, andre steder skilles de ulike modellene med benevnelsene Escort '91, Escort '93 og Escort '95.
==== Escort RS Cosworth ====
I 1992 kom Ford Escort RS Cosworth. Denne bygde på samme ramme som Ford Sierra, hadde firehjulstrekk og turbomotor med 227 hk, og ble produsert fram til 1996.
== Det amerikanske markedet ==
USA fikk sin første Escortmodell først i 1981 da Ford trengte en erstatningsmodell for Ford Pinto. Den første modellen var en variant av den tredje generasjonens europeiske Escort, men siden tidlig på 1990-tallet har det vært egne modeller med teknikk fra Mazda 323.
== Referanser == | Ford Escort er en bilmodell som hittil er blitt laget i seks generasjoner av Ford mellom 1967 og 2002. Escort var også navnet på en variant av Ford Anglia – produsert mellom 1955 og 1961 – som var mekanisk sett identisk med Ford Squire. | 193,573 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kafta_Sheraro_nasjonalpark | 2023-02-04 | Kafta Sheraro nasjonalpark | ['Kategori:14°N', 'Kategori:37°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjonalparker i Etiopia', 'Kategori:Regionen Tigray', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verneområder opprettet i 2007'] | Kafta Sheraro nasjonalpark (også stavet Qafta Shiraro) er en nasjonalpark som ligger nord i Etiopia. Parkens areal er 5 000 km2, og ligger i sin helhet vest i regionen Tigray. Den ble oppgradert fra viltreservat til nasjonalpark i 2007 av regions-myndighetene. Parken ligger i woredaene (kommunene) Kafta-Humera og Tahtay-Adiabo. I nord grenser parken til Eritrea, i øst mot Shiriro, i sør mot Wolkaite og i vest mot Humera. Terrenget er forholdsvis tørt og kupert, og ligger på mellom 550 og 1 800 moh. Befolkningstettheten i området er forholdsvis lav (12 - 39 mennesker pr. kvadratkilometer). Allikevel er det påvist nybrott for dyrking av mais og sesam i parkens sørlige ytterkant. Omfanget av ulovlig jakt er ikke kjent, og heller ikke skadevirkningene. Rapporter tyder på at jakt på elefanter har foregått tidligere, og i 2006 - året før opprettelsen av nasjonalparken - ble det felt 4 elefanter.
| Kafta Sheraro nasjonalpark (også stavet Qafta Shiraro) er en nasjonalpark som ligger nord i Etiopia. Parkens areal er 5 000 km2, og ligger i sin helhet vest i regionen Tigray. Den ble oppgradert fra viltreservat til nasjonalpark i 2007 av regions-myndighetene. Parken ligger i woredaene (kommunene) Kafta-Humera og Tahtay-Adiabo. I nord grenser parken til Eritrea, i øst mot Shiriro, i sør mot Wolkaite og i vest mot Humera. Terrenget er forholdsvis tørt og kupert, og ligger på mellom 550 og 1 800 moh. Befolkningstettheten i området er forholdsvis lav (12 - 39 mennesker pr. kvadratkilometer). Allikevel er det påvist nybrott for dyrking av mais og sesam i parkens sørlige ytterkant. Omfanget av ulovlig jakt er ikke kjent, og heller ikke skadevirkningene. Rapporter tyder på at jakt på elefanter har foregått tidligere, og i 2006 - året før opprettelsen av nasjonalparken - ble det felt 4 elefanter.
== Dyreliv ==
Kafta Sherano nasjonalpark er viktig for bevaring av elefanter. Elefantflokkene her har årlige trekk over grensen til Eritrea, og det dreier seg om anslagsvis 100 til 150 individer. Ellers er det registrert 42 andre pattedyrarter, 167 fuglearter og 9 krypdyrarter i parken. I 2009 ble det foretatt en ekspedisjon i parkens nordøstre del for å kartlegge artsmangfoldet. I løpet av ekspedisjonen ble det talt 21 500 individer av overvintrende jomfrutraner. Dette utgjør omtrent 9% av den totale bestanden i verden, og det betyr at nasjonalparken er et viktig sted for denne arten - også i global skala. Andre viktige arter som er registrert er struts, jordsvin, stor kudu ronanantilope, gaseller, ørkengaupe, leopard og løver.
== Referanser ==
== Kilder ==
Ethiopian Wildlife Conservation Agency: Kafta Sheraro National Park Besøkt 9. oktober 2014 | Kafta Sheraro nasjonalpark (også stavet Qafta Shiraro) er en nasjonalpark som ligger nord i Etiopia. Parkens areal er 5 000 km2, og ligger i sin helhet vest i regionen Tigray. | 193,574 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Friedrich_Adler_(politiker) | 2023-02-04 | Friedrich Adler (politiker) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1960', 'Kategori:Fødsler 9. juli', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østerrikske politikere'] | Friedrich Adler (født 9. juli 1879 i Wien, død 2. januar 1960 i Zürich) var en østerriksk politiker, forfatter og revolusjonær, kjent for sitt drap på landets ministerpresident Karl von Stürgkh i 1916.
| Friedrich Adler (født 9. juli 1879 i Wien, død 2. januar 1960 i Zürich) var en østerriksk politiker, forfatter og revolusjonær, kjent for sitt drap på landets ministerpresident Karl von Stürgkh i 1916.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Friedrich Adler var sønn av den sosialdemokratiske politikeren Victor Adler. Han ble utdannet i kjemi, fysikk og matematikk fra Universität Zürich.
=== Politiker ===
I 1897 ble han medlem av Sozialdemokratische Partei Österreichs, og var fra 1907 redaktør av partibladet Der Kampf. Han var en venn av Albert Einstein.
Han deltok i den filosofiske diskusjon omkring Ernst Mach, og publiserte Die Entdeckung der Weltelemente (zu E. Machs 70. Geburtstag)I 1909-1910, mens han studerte i Zürich, ble Adler vurdert til å overta lærestolen i fysikk, men han henviste til Einsteins større ekspertise, og ble lobbyist for Einsteins utnevnelse i stedet.Adler ble opptatt av den internasjonale fagbevegelsen, og oppgav i 1911 sine vitenskapelige aktiviteter for å bli generalsekretær for SPÖ, noe han var til 1914. Han ble partiets talsmann, og etter første verdenskrig var brutt ut gikk han sterkt i mot at partiet skulle støtte krigen.
I sin kamp mot Østerrike-Ungarns krigspolitikk gikk han 21. oktober 1916 til drastiske metoder da han skjøt landets president, Karl Stürgkh, tre ganger med en pistol og drepte ham. Han ble dømt til døden, men straffen ble omgjort til fengsel på livstid, hvilket den gang reelt svarte til 18 år.
Da novemberrevolusjonen var brutt ut i 1918 ble han løslatt. Han spilte en viktig rolle som leder av arbeiderrådene, Arbeiterräte, og som medlem av Nasjonalrådet. Fra midten av 1920-årene var han primært aktiv i Sosialistisk Internasjonale, der han var generalsekretær i over femten år. Etter annen verdenskrigs utbrudd flyktet han til USA, og etter krigen, i 1946, trakk han seg fra politikk og redigerte en bok med sin fars brevkorrespondanse med August Bebel og Karl Kautsky.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Norbert Leser: Zwischen Reformismus und Bolschewismus. Der Austromarxismus als Theorie und Praxis. Wien 1968.
Norbert Leser, Richard Berczeller: Als Zaungäste der Politik. Wien 1977.
Joseph Buttinger: Am Beispiel Österreichs. Köln 1953.
Helene Maimann: Politik im Wartesaal Österreichische Exilpolitik in Großbritannien. Wien 1975.
Rudolf G. Ardelt: Friedrich Adler. Probleme einer Persönlichkeitsentwicklung um die Jahrhundertwende. Wien 1984.
J. Zimmermann: Von der Bluttat eines Unseligen. Das Attentat Friedrich Adlers und seine Rezeption in der sozialdemokratischen Presse. Wien 2000.
Julius Braunthal: Victor und Friedrich Adler. Zwei Generationen Arbeiterbewegung. Wien 1965.
Hans Egger: Die Politik der Auslandsorganisationen der österreichischen Sozialdemokratie in den Jahren 1938 bis 1946. Denkstrukturen, Strategien, Auswirkungen. Dissertation Universität Wien, Wien 2004.
Manfred Bauer: Friedrich Adler - Rebell der Einheit. Trotzdem-Verlag 2004.
Walter Wiltschegg: Österreich - der „Zweite deutsche Staat“? Der nationale Gedanke in der Ersten Republik. Graz/Stuttgart 1992.
John Zimmermann: „Von der Bluttat eines Unseligen“. Das Attentat Friedrich Adlers und seine Rezeption in der sozialdemokratischen Presse (= Schriftenreihe Studien zur Zeitgeschichte, Band 19). Verlag Dr. Kovač, Hamburg 2000, ISBN 3-8300-0043-X. | Friedrich Adler (født 9. juli 1879 i Wien, død 2. | 193,575 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Friedrich_Adler | 2023-02-04 | Friedrich Adler | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Fiedrich Adler er navnet til flere personer:
Den tyske arkitekt Friedrich Adler
Den østerrikske politiker og attentatsmann Friedrich Adler
Den tyske kunstner Friedrich Adler | Fiedrich Adler er navnet til flere personer:
Den tyske arkitekt Friedrich Adler
Den østerrikske politiker og attentatsmann Friedrich Adler
Den tyske kunstner Friedrich Adler | Fiedrich Adler er navnet til flere personer: | 193,576 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B8teregister | 2023-02-04 | Bøteregister | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Offentlige grunndataregistre', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Bøteregisteret eller offisielt BOT / Reaksjonsregisteret er et sentralt bøteregister inneholdende opplysninger om personer og foretak som er ilagt straff av bot, ved dom eller annen avgjørelse.Fra 1. januar 1990 ble registeret overtatt av Staten Innkrevingssentral (SI), mens det tidligere ble registrert lokalt i de ulike politikamrene.
BOT arkiverer bøter gitt ved dom, inkludert saksomkastninger, erstatninger og inndragelser knyttet til dom. Videre forelegg og påtaleunnlatelser i forseelsessaker. Forenklede forelegg registreres kun til bruk for innkreving, og slettes i ettertid. Det samme gjelder prikkbelastningen, som arkiveres så lenge prikkene gjelder, for tiden 3 år.Juridisk er hjemmelen for registeret strafferegistreringsloven § 3, jamfør strafferegistreringsforskriften § 7.
| Bøteregisteret eller offisielt BOT / Reaksjonsregisteret er et sentralt bøteregister inneholdende opplysninger om personer og foretak som er ilagt straff av bot, ved dom eller annen avgjørelse.Fra 1. januar 1990 ble registeret overtatt av Staten Innkrevingssentral (SI), mens det tidligere ble registrert lokalt i de ulike politikamrene.
BOT arkiverer bøter gitt ved dom, inkludert saksomkastninger, erstatninger og inndragelser knyttet til dom. Videre forelegg og påtaleunnlatelser i forseelsessaker. Forenklede forelegg registreres kun til bruk for innkreving, og slettes i ettertid. Det samme gjelder prikkbelastningen, som arkiveres så lenge prikkene gjelder, for tiden 3 år.Juridisk er hjemmelen for registeret strafferegistreringsloven § 3, jamfør strafferegistreringsforskriften § 7.
== Referanser == | Bøteregisteret eller offisielt BOT / Reaksjonsregisteret er et sentralt bøteregister inneholdende opplysninger om personer og foretak som er ilagt straff av bot, ved dom eller annen avgjørelse.Justis- og beredskapsdepartementet om BOT | 193,577 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Diogenes_fra_Sinope | 2023-02-04 | Diogenes fra Sinope | ['Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Greske filosofer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sinop', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Diogenes fra Sinope (gammelgresk: Διογένης ὁ Σινωπεύς, Diogenēs ho Sinōpeus, født ca. 412 f.Kr., død ca. 325 f.Kr.) var en gresk filosof som er kjent for sin selvfornektelse og en av grunnleggerne av den kyniske filosofi.
Diogenes mente at man bør gjøre alt for å tilfredsstille sine behov på enkleste og billigste måte. Han bodde i en tønne og eide bare noen ytterst få ting.
| Diogenes fra Sinope (gammelgresk: Διογένης ὁ Σινωπεύς, Diogenēs ho Sinōpeus, født ca. 412 f.Kr., død ca. 325 f.Kr.) var en gresk filosof som er kjent for sin selvfornektelse og en av grunnleggerne av den kyniske filosofi.
Diogenes mente at man bør gjøre alt for å tilfredsstille sine behov på enkleste og billigste måte. Han bodde i en tønne og eide bare noen ytterst få ting.
== Liv og virke ==
Han var opprinnelig fra Sinope (dagens tyrkiske by Sinop), en jonisk bosetning ved kysten av Svartehavet der han ble født 412 eller 404 f.Kr. Han døde i bystaten Korint i 323 f.Kr.Diogenes var en eksentrisk og kontroversiell figur. Hans far var myntpreger, og da Diogenes forårsaket forringelse av valutaen, ble han forvist fra Sinope. Etter å ha blitt forvist flyttet han til Athen og begynte å kritisere mange av de kulturelle konvensjonene i polis. Han modellerte seg selv etter ingen ringere enn helten Herakles. Han mente at dyd er bedre vist i handling enn i teori. Han benyttet sin enkle livsstil og oppførsel for å kritisere de samfunnsmessige verdier og institusjoner for hva han mente var et korrupt og i det minste forvirret samfunn. På meget utradisjonelt vis fikk han rykte på seg for å sove og spise der det falt seg, og styrket seg selv mot naturens elementer som regn, sol og kulde. Han erklærte at han var en verdensborger framfor å hevde lydighet til et bestemt sted. Det er mange fortellinger om at han gikk i fotsporene til filosofen Antisthenes som hans «trofaste hund». Diogenes gjorde fattigdom til en dyd. Han tigget til sitt livsopphold og sov ofte i en pithos, en stor keramisk tønne ved markedsplassen. Han ble beryktet for sine filosofiske stunt, som å bære en tent oljelampe på dagtid og hevde at han lette etter en eneste ærlig mann i Athen. Han kritiserte og gjorde Platon forlegen, bestridte hans tolkning av Sokrates og saboterte hans forelesninger, tidvis distraherte tilhørerne ved ta med seg mat og spise under diskusjonene. Det fortelles at Aleksander den store en gang traff ham i Korint. Aleksander ba ham ønske seg noe, og Diogenes ba kongen flytte seg slik at han ikke stengte for solen.
Platon sa om ham at han var «en Sokrates som har blitt sprø!» Platon kjente begge to.
Etter å ha blitt tatt til fange av pirater og solgt som slave, klarte Diogenes til sist å komme seg til Korint. Der fortalte han om sin filosofi, kynismen, til Krates som igjen lærte den videre til Zenon fra Kition som omformet og tilpasset den til stoisismen, en av de mest levedykige tankeretninger innenfor antikkens greske filosofi. Ingen av Diogenes' mange skrifter er bevart for ettertiden, men detaljer om hans liv er formidlet i form av anekdoter (khreia), særlig fra Diogenes Laertios i hans biografiske verk Livene og meningene til framstående filosofer. Alt som er tilgjengelig om ham er således en rekke mer eller mindre troverdige anekdoter om hans liv og hva han skal ha uttalt i en rekke spredte kilder fra antikken.Den norske reklamefilmen Rex: hvad Diogenes søgde og fandt fra 1923 tok utgangspunkt i Diogenes.
=== Fra Hostrups Diogenes (1882) ===
Den danske poeten Jens Christian Hostrup (1818–1892), som var kjent og populær både i Danmark og i Norge i sin samtid, skrev et humoristisk rim om filosofen. Første verset lyder slik:
«Paa Torvet stod Diogenes,
dér var han rigtig i sit Es
naar Folket, som kom strømmende,
han eftersaa i Sømmene.»
== Referanser ==
== Litteratur ==
Cutler, Ian (2005): Cynicism from Diogenes to Dilbert. Jefferson, Va.: McFarland & Company, Inc. ISBN 0-7864-2093-6.
Mazella, David (2007): The making of modern cynicism. Charlottesville, Va.: University of Virginia Press. ISBN 978-0-8139-2615-5.
Navia, Luis E. (1996): Classical cynicism : a critical study. Westport, CT: Greenwood Press. ISBN 0-313-30015-1.
Navia, Luis E. (1998): Diogenes of Sinope : the man in the tub. Westport, CT: Greenwood Press. ISBN 0-313-30672-9.
Sayre, Farrand (1938): Diogenes of Sinope: A Study of Greek Cynicism. Baltimore: J.H. Furst.
Shea, Louisa (2010): The cynic enlightenment : Diogenes in the salon. Baltimore: Johns Hopkins University Press. ISBN 978-0-8018-9385-8.
== Eksterne lenker ==
(en) Diogenes of Sinope – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Lives & Writings on the Cynics, katalog av litterære referanser til antikkens kynikere
A day with Diogenes
Diogenes The Dog from Millions of Mouths
Diogenes of Sinope
Teachings of Diogenes
Diogenes the Cynic, av James Grout, del av Encyclopædia Romana | Rex: hvad Diogenes søgde og fandt er en norsk reklamefilm på over 22 minutter fra 1923. Filmen ble produsert på oppdrag av Mustad fabrikker. | 193,578 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Danse_mi_vise,_gr%C3%A5te_min_sang | 2023-02-04 | Danse mi vise, gråte min sang | ['Kategori:Norske dikt'] | Danse mi vise, gråte min sang er et dikt av Einar Skjæraasen fra hans diktsamling av samme navn (1949). Diktsamlingen var den første Skjæraasen skrev på sin egen dialekt fra Trysil. Diktet er tonesatt av Torild Goksøyr, og sangen er utgitt bl.a. av Herborg Kråkevik.
| Danse mi vise, gråte min sang er et dikt av Einar Skjæraasen fra hans diktsamling av samme navn (1949). Diktsamlingen var den første Skjæraasen skrev på sin egen dialekt fra Trysil. Diktet er tonesatt av Torild Goksøyr, og sangen er utgitt bl.a. av Herborg Kråkevik.
== Referanser == | Danse mi vise, gråte min sang er et dikt av Einar Skjæraasen fra hans diktsamling av samme navn (1949). Diktsamlingen var den første Skjæraasen skrev på sin egen dialekt fra Trysilhttps://nbl. | 193,579 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ochicanthon | 2023-02-04 | Ochicanthon | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2003', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Sørøst-Asias insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Ochicanthon er en artsrik slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Ochicanthon er en artsrik slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
Små til middelsstore, blanke, brunlige eller svarte skarabider. De kan ha oransje felter. Hodet er bredt skovlformet, oftest med to korte tenner foran i midten. Beina er forholdsvis spinkle.
== Levevis ==
Som andre gjødselgravere (Scarabaeinae) har disse artene larver som lever av møkk eller kadavere. Denne slekten lever i skog.
== Utbredelse ==
Gruppen er utbredt i Sørøst-Asia, fra India i vest til Java og Borneo i øst.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Ochicanthon Vaz-de-Mello, 2003
Ochicanthon besucheti Cuccodoro, 2011
Ochicanthon cambeforti (Ochi, Kon & Kikuta, 1997)
Ochicanthon ceylonicus Cuccodoro, 2011
Ochicanthon cingalensis (Arrow, 1931)
Ochicanthon crockermontis Krikken & Huijbregts, 2007
Ochicanthon crypticus Krikken & Huijbregts, 2007
Ochicanthon danum Krikken & Huijbregts, 2007
Ochicanthon deplanatus (Paulian, 1983)
Ochicanthon devagiriensis Sabu & Latha, 2011
Ochicanthon dulitmontis Krikken & Huijbregts, 2007
Ochicanthon dytiscoides (Boucomont, 1914)
Ochicanthon edmondsi Krikken & Huijbregts, 2007
Ochicanthon ernei Cuccodoro, 2011
Ochicanthon gangkui (Ochi, Kon & Kikuta, 1997)
Ochicanthon gauricola Cuccodoro, 2011
Ochicanthon hanskii Krikken & Huijbregts, 2007
Ochicanthon hikidai (Ochi, Kon & Kikuta, 1997)
Ochicanthon javanus Krikken & Huijbregts, 2007
Ochicanthon karasuyamai Ochi et al., 2007
Ochicanthon kikutai (Ochi et al., 1996)
Ochicanthon kimanis Krikken & Huijbregts, 2007
Ochicanthon laetus (Arrow, 1931)
Ochicanthon loebli (Paulian, 1980)
Ochicanthon maryatiae (Ochi et al., 1996)
Ochicanthon masumotoi (Ochi & Araya, 1996)
Ochicanthon mulu Krikken & Huijbregts, 2007
Ochicanthon murthyi Vinod & Sabu, 2011
Ochicanthon mussardi Cuccodoro, 2011
Ochicanthon neglectus Krikken & Huijbregts, 2007
Ochicanthon nitidus (Paulian, 1980)
Ochicanthon obscurus (Boucomont, 1920)
Ochicanthon ochii (Hanboonsong & Masumoto, 2001)
Ochicanthon oharai Ochi, Kon & Hartini, 2008
Ochicanthon parantisae (Ochi, Kon & Kikuta, 1997)
Ochicanthon peninsularis Krikken & Huijbregts, 2007
Ochicanthon philippinensis (Ochi, 1990)
Ochicanthon punctatus (Boucomont, 1914)
Ochicanthon rombauti Krikken & Huijbregts, 2007
Ochicanthon takakui Ochi, Kon & Hartini, 2008
Ochicanthon tambunan Krikken & Huijbregts, 2007
Ochicanthon thai (Paulian, 1987)
Ochicanthon thailandicum (Masumoto, 1989)
Ochicanthon tristis (Arrow, 1931)
Ochicanthon tristoides (Paulian, 1983)
Ochicanthon uedai Ochi, Kon & Hartini, 2008
Ochicanthon vazdemelloi Latha & Sabu, 2011
Ochicanthon woroae Ochi et al., 2006
== Kilder ==
Krikken, J. og Huijbregts, J. (2007) Taxonomic diversity of the genus Ochicanthon in Sundaland (Coleoptera. Scarabaeidae: Scarabaeinae). Tijdschrift voor Entomologie 150: 421-479. [1]
Latha, M., Cuccodoro, G., Sabu, T.K. og Vinod, K.V. (2011) Taxonomy of the dung beetle genus Ochicanthon Vaz-de-Mello (Coleoptera: Scarabaeidae: Scarabaeinae) of the Indian subcontinent, with notes on distribution patterns and flightlessness. Zootaxa 2745: 1-29. [2]
Liste over artene og bildegalleri
== Eksterne lenker ==
(en) Ochicanthon i Encyclopedia of Life
(en) Ochicanthon i Global Biodiversity Information Facility
(en) Ochicanthon hos NCBI
Ochicanthon – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 193,580 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paulus_Hochgatterer | 2023-02-04 | Paulus Hochgatterer | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 16. juli', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bezirk Amstetten', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østerrikske forfattere'] | Paulus Hochgatterer (født 16. juli 1961 i Amstetten, Niederösterreich) er en østerriksk psykolog og forfatter. Hochgatterer har skrevet en rekke romaner og noveller. Han har mottatt flere priser, blant annet EUs litteraturpris i 2009 og Den østerrikske kunstpris for litteratur, sistnevnte tildelt av republikken Østerrike, i 2010.
| Paulus Hochgatterer (født 16. juli 1961 i Amstetten, Niederösterreich) er en østerriksk psykolog og forfatter. Hochgatterer har skrevet en rekke romaner og noveller. Han har mottatt flere priser, blant annet EUs litteraturpris i 2009 og Den østerrikske kunstpris for litteratur, sistnevnte tildelt av republikken Østerrike, i 2010.
== Utgivelser på tysk ==
Rückblickpunkte, Niederösterreichisches Pressehaus, St. Pölten 1983, ISBN 3-85326-665-7.
Der Aufenthalt, fortellinger, Müller, Salzburg 1990, ISBN 3-7013-0795-4.
Über die Chirurgie, roman, Deuticke, Wien / Frankfurt am Main 1993, ISBN 3-216-30048-X; andre opplag, Zsolnay, Wien 2005, ISBN 978-3-552-06003-6.
Die Nystensche Regel, Deuticke, Wien / Frankfurt am Main 1995, ISBN 3-216-30137-0.
Wildwasser, Erzählung, Deuticke, Wien / Frankfurt am Main 1997, ISBN 3-216-30323-3; pocketbok: dtv, München 2003, ISBN 978-3-423-20629-7.
Caretta Caretta, Roman, Deuticke, Wien / Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-216-30484-1; pocketbok: Rowohlt, Reinbek bei Hamburg 2001, ISBN 978-3-499-22917-6.
Über Raben, Deuticke, Wien / Frankfurt am Main 2002, ISBN 3-216-30629-1, som pocketbok: Rowohlt, Reinbek bei Hamburg 2004, ISBN 978-3-499-23467-5.
Eine kurze Geschichte vom Fliegenfischen, Deuticke, Wien / Frankfurt am Main 2003, ISBN 3-216-30676-3; som pocketbok: dtv, München 2008, ISBN 978-3-423-21072-0.
Die Süße des Lebens, Zsolnay, Wien 2006, ISBN 3-552-06027-8; som pocketbok: dtv, München 2010, ISBN 978-3-423-25310-9.
Das Matratzenhaus, Zsolnay, Wien 2010, ISBN 978-3-552-06112-5; som pocketbok: dtv, München 2011, ISBN 978-3-423-21335-6.
Katzen, Körper, Krieg der Knöpfe. Essays. Deuticke, Wien / Frankfurt am Main 2012, ISBN 978-3-552-06182-8.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Anmeldelser av Über Raben av Franz Haas i Neue Zürcher Zeitung 5. juni 2002 og av Anton Thuswaldner i Frankfurter Rundschau 12. februar 2003 i lyrikwelt.de | Paulus Hochgatterer (født 16. juli 1961 i Amstetten, Niederösterreich) er en østerriksk psykolog og forfatter. | 193,581 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kailash_Satyarthi | 2023-02-04 | Kailash Satyarthi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. januar', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Indiske aktivister', 'Kategori:Indiske ingeniører', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Menneskerettighetsaktivister', 'Kategori:Nobelprismottakere i 2014', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Organisasjonsledere', 'Kategori:Personer fra Vidisha District i Madhya Pradesh', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker ubenevnte parametre', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kailash Satyarthi (hindi: कैलाश सत्यार्थी; født 11. januar 1954 i Vidisha i Madhya Pradesh i India) er en indisk barnerettighetsaktivist. I 2014 ble han sammen med Malala Yousafzai tildelt Nobels fredspris «for deres kamp mot undertrykkelse av barn og ungdom og for alle barns rett til utdannelse».I 1980 ble han generalsekretær for Bonded Labour Liberation Front / Bachpan Bachao Andolan.
I 1989 stiftet han «Den sørasiatiske allianse mot barneslaveri» (South Asian Coalition on Child Servitude, SACCS), som ved opprettelsen hadde medlemsorganisasjoner i India, Pakistan, Nepal, Bangladesh, Bhutan og Sri Lanka.
Til sammen skal flere titusener barnearbeidere være løslatt gjennom aksjoner fra SACCS og underorganisasjonene.Satyarthi har også skapt Rugmark, senere GoodWeave International, som er en organisasjon som søker å stoppe barnearbeid i teppeindustrien.
| Kailash Satyarthi (hindi: कैलाश सत्यार्थी; født 11. januar 1954 i Vidisha i Madhya Pradesh i India) er en indisk barnerettighetsaktivist. I 2014 ble han sammen med Malala Yousafzai tildelt Nobels fredspris «for deres kamp mot undertrykkelse av barn og ungdom og for alle barns rett til utdannelse».I 1980 ble han generalsekretær for Bonded Labour Liberation Front / Bachpan Bachao Andolan.
I 1989 stiftet han «Den sørasiatiske allianse mot barneslaveri» (South Asian Coalition on Child Servitude, SACCS), som ved opprettelsen hadde medlemsorganisasjoner i India, Pakistan, Nepal, Bangladesh, Bhutan og Sri Lanka.
Til sammen skal flere titusener barnearbeidere være løslatt gjennom aksjoner fra SACCS og underorganisasjonene.Satyarthi har også skapt Rugmark, senere GoodWeave International, som er en organisasjon som søker å stoppe barnearbeid i teppeindustrien.
== Utmerkelser ==
1985: The Trumpeter Award (USA)
1994: Aachens fredspris (Tyskland)
1995: Robert F. Kennedys menneskerettighetspris (USA)
1999: Friedrich Ebert-stiftelsens menneskerettspris (Tyskland)
2002: Wallenbergmedaljen, tildelt av University of Michigan (USA)
2006: Freedom Award (USA)
2007: Anerkjent på listen over Heroes Acting to End Modern Day Slavery av USAs utenriksdepartement
2007: Det italienske senatets medalje
2008: Alfonso Comin-prisen (Spania)
2009: Defenders of Democracy Award (USA)
2014: Nobels fredspris sammen med Malala Yousafzai
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Kailash Satyarthi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kailash Satyarthi på Internet Movie Database
(en) Kailash Satyarthi på Twitter
(en) Nobels fredspris 2014 hos Nobelprize.org
(en) Kailash Satyarthi hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris 2014 | Kailash Satyarthi (hindi: कैलाश सत्यार्थी; født 11. januar 1954 i Vidisha i Madhya Pradesh i India) er en indisk barnerettighetsaktivist. | 193,582 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jernkorset | 2023-02-04 | Jernkorset | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Jernkorset', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1813'] | Jernkorset (Eisernes Kreuz) er dels et symbol og dels en tysk militær utmerkelse. Jernkorset har sin opprinnelse som symbol for Den tyske orden i middelalderen og ble tatt i bruk som prøyssisk nasjonalsymbol og militær utmerkelse under Napoleonskrigene. Jernkorset, som er formet som et mantuansk kors (Tatzenkreuz) fra riddertiden, brukes i dag i en stilisert variant, Balkenkreuz, som symbol for det tyske forsvaret, Bundeswehr.
Som militær utmerkelse ble Jernkorset innstiftet i 1813 under Napoleonskrigene av kong Fredrik Vilhelm III i Preussen; den første som mottok Jernkorset var en kvinne, da avdøde dronning Louise (bl.a. tippoldemor til kong Haakon VII av Norge), som fikk utmerkelsen for sin innsats under Napoleonskrigene. Jernkorset skulle gjennom sitt enkle materialvalg uttrykke nøkternhet og egalitære verdier, og utmerkelsen kunne tildeles uavhengig av sosial klasse. Jernkorset var opprinnelig en prøyssisk utmerkelse, men ble etter Tysklands samling i praksis en tysk nasjonal utmerkelse under første verdenskrig. Utmerkelsen har bare blitt tildelt i krig, dvs. at det finnes Jernkors fra 1813 (Napoleonskrigene), 1870 (den fransk-prøyssiske krig), 1914 (første verdenskrig) og 1939 (andre verdenskrig). Utmerkelsen har formelt blitt innstiftet på nytt ved hver krig, slik at ett av disse fire årstallene er innskrevet på nedre korsarm. Jernkorset er beskyttet ved lov i Tyskland, og det er forbudt å bære utmerkelsen uten å være rettmessig tildelt den.
Jernkorset ble brukt som symbol for den tyske hæren fra 1871 til 1915. Under den første verdenskrigen ble jernkorset for første gang tatt i bruk som et nasjonalt militært symbol for hele de tyske stridskreftene, og fikk i denne forbindelse en forenklet form. I 1956 ble jernkorset tatt i bruk i opprinnelig design som symbol for det daværende vesttyske forsvaret Bundeswehr.
| Jernkorset (Eisernes Kreuz) er dels et symbol og dels en tysk militær utmerkelse. Jernkorset har sin opprinnelse som symbol for Den tyske orden i middelalderen og ble tatt i bruk som prøyssisk nasjonalsymbol og militær utmerkelse under Napoleonskrigene. Jernkorset, som er formet som et mantuansk kors (Tatzenkreuz) fra riddertiden, brukes i dag i en stilisert variant, Balkenkreuz, som symbol for det tyske forsvaret, Bundeswehr.
Som militær utmerkelse ble Jernkorset innstiftet i 1813 under Napoleonskrigene av kong Fredrik Vilhelm III i Preussen; den første som mottok Jernkorset var en kvinne, da avdøde dronning Louise (bl.a. tippoldemor til kong Haakon VII av Norge), som fikk utmerkelsen for sin innsats under Napoleonskrigene. Jernkorset skulle gjennom sitt enkle materialvalg uttrykke nøkternhet og egalitære verdier, og utmerkelsen kunne tildeles uavhengig av sosial klasse. Jernkorset var opprinnelig en prøyssisk utmerkelse, men ble etter Tysklands samling i praksis en tysk nasjonal utmerkelse under første verdenskrig. Utmerkelsen har bare blitt tildelt i krig, dvs. at det finnes Jernkors fra 1813 (Napoleonskrigene), 1870 (den fransk-prøyssiske krig), 1914 (første verdenskrig) og 1939 (andre verdenskrig). Utmerkelsen har formelt blitt innstiftet på nytt ved hver krig, slik at ett av disse fire årstallene er innskrevet på nedre korsarm. Jernkorset er beskyttet ved lov i Tyskland, og det er forbudt å bære utmerkelsen uten å være rettmessig tildelt den.
Jernkorset ble brukt som symbol for den tyske hæren fra 1871 til 1915. Under den første verdenskrigen ble jernkorset for første gang tatt i bruk som et nasjonalt militært symbol for hele de tyske stridskreftene, og fikk i denne forbindelse en forenklet form. I 1956 ble jernkorset tatt i bruk i opprinnelig design som symbol for det daværende vesttyske forsvaret Bundeswehr.
== Historie ==
Det svarte korset i ulike utforminger stammer fra korstogstiden og har lang tradisjon som symbol for både Den tyske orden (1190–1806) og prøyssiske og tyske stridskrefter. Som militær utmerkelse og prøyssisk nasjonalsymbol ble Jernkorset tegnet av arkitekten Karl Friedrich Schinkel etter frihetskrigen mot Napoleon, med Malteserkorset som forbilde. Jernkorset var den første tyske utmerkelse som kunne tildeles enhver uansett stand og stilling. Valget av svart støpejern som materiale var et symbolsk uttrykk for den nøkternhet som var en dyd av nødvendighet for den hardt pressede prøyssiske stat, og en selvfølge for den enkle, men ridderlige soldat.
Utgaven fra 1813 hadde kongens kronede monogram i øvre korsarm og stilisert eikeløv i midten av korset. Utgavene fra 1870 og 1914 hadde kongekronen (ikke keiserkronen) alene øverst, og kongens (keiserens) monogram W i midten. I 1939-utgaven var monogrammet erstattet av et hakekors. Denne utgaven ble levert av flere produsenter, og den finnes derfor i flere varianter. Opprinnelig var ordensbåndet svart med to hvite striper, Preussens nasjonalfarger og flaggfarger. I utgaven fra 1939 ble midtre svarte stripe forandret fra svart til rød, slik at båndet fikk de tyske flaggfargene etter 1870 – svart, hvitt og rødt.
Til tross for at 1939-utgaven inneholder et hakekors, ble den ikke forbudt å bære etter andre verdenskrig, selv om hakekorset ble forbudt ellers i det tyske samfunnet. Dette forandret seg i 1957, da den tyske forbundsrepublikk erstattet hakekorset med eikeløv som i den opprinnelige utgaven fra 1813. Alle som hadde mottatt jernkors med hakekors fikk da nye med eikeløv. Lov om titler, ordener og utmerkelser (1957) bestemte at krigsveteraner som kunne dokumentere at de var blitt tildelt Jernkorset, kunne bære den nye utgaven med eikeløv. Jernkorset er beskyttet av samme lov, slik at det ikke er lov å bære utmerkelsen uten å være rettmessig tildelt den.
Jernkorset ble innført som et nasjonalt symbol første gang i forbindelse med den første verdenskrigen. En stilisert versjon brukes også i dag som symbol i det tyske forsvaret.
== Grader ==
Ordenen inndeles i flere grader, og man må først ha fått en lavere grad før man kan få en høyere:
Jernkorsets storkors* (Großkreuz des Eisernen Kreuzes)
Jernkorsets ridderkors med eikeløv i gull, sverd og briljanter** (Ritterkreuz des Eisernen Kreuzes mit Goldenem Eichenlaub, Schwertern und Brillanten)
Jernkorsets ridderkors med eikeløv, sverd og briljanter (Ritterkreuz des Eisernen Kreuzes mit Eichenlaub, Schwertern und Brillanten)
Jernkorsets ridderkors med eikeløv og sverd (Ritterkreuz des Eisernen Kreuzes mit Eichenlaub und Schwertern)
Jernkorsets ridderkors med eikeløv (Ritterkreuz des Eisernen Kreuzes mit Eichenlaub)
Jernkorsets ridderkors (Ritterkreuz des Eisernen Kreuzes – RK)
Jernkorset av 1. klasse (Eisernes Kreuz 1. Klasse – EK1)
Jernkorset av 2. klasse (Eisernes Kreuz 2. Klasse – EK2)* Ble kun utdelt én gang under andre verdenskrig da Hermann Göring ble utnevnt til Reichsmarschall 19. juli 1940.
** Ble kun utdelt én gang – til Hans-Ulrich Rudel, oberst i Luftwaffe
== Bæring ==
Under andre verdenskrig gjaldt følgene regler for bæring av Jernkorset på uniform:
Jernkorsets storkors og ridderkors skulle bæres i bånd rundt halsen
Jernkorset klasse 1 var festet på venstre brystlommen med nålen på baksiden
Jernkorset klasse 2 var kun båndet festet på uniformen i andre knappehullTil de eldre utgavene av storkorset hørte også en krasjan med korset i midten. Etter midten av 1800-tallet ble den komplette Jernkorset av 2. klasse bare båret ved tildelingen eller ved særlige anledninger.
De som ble tildelt 1939-utgaven og hadde fått 1914-utgaven tidligere, fikk en spenne med riksørnen og tallet 1939 under. Denne ble festet på båndet til 2. klasse og over 1. klasse-medaljen på brystlommen.
== Diskusjon om gjeninnføring ==
Jernkorset har ikke blitt utdelt som utmerkelse siden mai 1945, men det har flere ganger vært foreslått å utdele det for fortjenester under internasjonale operasjoner i regi av NATO, EU eller FN som Tyskland deltar i. I mai 2007 ble det innlevert et forslag til Forbundsdagen om å gjeninnstifte Jernkorset som utmerkelse. Forbundsdagen oversendte forslaget til Forsvarsdepartementetet. Presidenten i Reservistforeningen, Ernst-Reinhard Beck (CDU), støttet forslaget og begrunnet det med at Jernkorset brukes på alle militære fartøy og er et symbol på håp, hjelp og solidaritet i kriseregioner. I 2008 undertegnet president Horst Köhler en lov om opprettelse av Ehrenkreuz der Bundeswehr für Tapferkeit som den høyeste utmerkelse for tapperhet i det tyske militære.
== Sivile innehavere ==
Jernkorset var normalt en ren militær dekorasjon, men har i noen tilfeller vært utdelt til sivile som utførte militære funksjoner. F.eks. ble korset tildelt de to pilotene Hanna Reitsch og Melitta Schenk von Stauffenberg.
== Norske innehavere ==
Jernkorset er også blitt tildelt nordmenn, i hovedsak frontkjempere under andre verdenskrig. Litt over 300 frontkjempere ble mottakere av Jernkorset av andre klasse, og man er sikre på at minst 34 nordmenn ble mottakere av Jernkorset av første klasse.Kjente norske innehavere av Jernkorset av første klasse: Jonas Lie, Fredrik Jensen, Bjørn Østring, Per Imerslund, Olaf T. Lindvig, Johan Petter Balstad og Felix Thoresen.
Norske innehavere av Jernkorset av 2. klasse, er Arild Hamsun, Finn Kaas og Henry Rinnan, med flere.
== Bilder ==
== Se også ==
Liste over tyske militære utmerkelser 1933-1945
Krigsordenen av det tyske kors
== Litteratur ==
Gordon Williamson: Iron Cross of 1939, R James Bender 2002, ISBN 0912138866
Dietrich Maerz: The Knights Cross of the Iron Cross, B&D Publishing 2007, ISBN 0979796903
Dietrich Maerz: The Iron Cross 1. Class, B&D Publishing 2010 ISBN 0979796970
Gordon Williamson: Knights of the Iron Cross: A History, 1939-45, Blandford 1987, ISBN 9780713718201
W-P Fellgiebel: Elite of the Third Reich: The Recipients of the Knight's Cross of the Iron Cross 1939-1945, Helion & Company 2003, ISBN 1874622469
Stephen Thomas Previtera: The Iron Time: A History of the Iron Cross, Winidore Pubns 2000, ISBN 0967307007
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Iron Cross – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Iron Cross – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Eisernes Kreuz (Jernkorset) - Introduksjon på Samlerforumet.net (no)
Wehrmacht Awards - The Iron Cross (en)
Wehrmacht Awards - Iron Cross Spange (en)
Lexicon der Wehrmacht - Eisernes Kreuz (de)
Lexicon der Wehrmacht - Ritterkreuz des Eisernen Kreuzes (de) | Jernkorsets storkors (Großkreuz des Eisernen Kreuzes) var en tysk militær utmerkelse og var den høyeste graden av Jernkors. Den ble innstiftet under Napoleonskrigene av kong Fredrik Vilhelm III i Kongeriket Preussen og første gang utdelt 10. | 193,583 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kailash | 2023-02-04 | Kailash | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mannsnavn'] | Kailash (sanskrit कैलास) er et indisk mannsnavn dannet av navnet på fjellet Kailasha i Himalaya. Kailas er en variant av navnet.
| Kailash (sanskrit कैलास) er et indisk mannsnavn dannet av navnet på fjellet Kailasha i Himalaya. Kailas er en variant av navnet.
== Etymologi ==
Kailash er dannet av navnet på fjellet Kailasha i Himalaya som tenkes å være den hinduistiske guden Shivas paradis. Navnet kan muligens bety «krystall».
== Utbredelse ==
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til mannsnavnet Kailash og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Kjente personer med navnet ==
Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår.
Kailash Purryag (f. 1947), mauritisk president
Kailash Satyarthi (f. 1954), indisk barnerettighetsaktivist og vinner av Nobels fredspris
Kailash Kher (f. 1973), indisk popartist
Kailash Puri, forfatter og sexolog
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Kailash
(en) Think Baby Names: Kailash | | kjønn = mann | 193,584 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_E._Moerner | 2023-02-04 | William E. Moerner | ['Kategori:Alumni fra Cornell University', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P1960 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: kapittel ignorert', 'Kategori:Fysikere fra USA', 'Kategori:Fødsler 24. juni', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Kjemikere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprismottakere i 2014', 'Kategori:Nobelprisvinnere (kjemi)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra Alameda County i California', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | William Esco Moerner (født 24. juni 1953 i Pleasanton i California) er en amerikansk fysiker og kjemiker. I 2014 ble han tildelt Nobelprisen i kjemi sammen med Eric Betzig og Stefan Hell «for utvikling av superoppløst fluorescensmikroskopi».
| William Esco Moerner (født 24. juni 1953 i Pleasanton i California) er en amerikansk fysiker og kjemiker. I 2014 ble han tildelt Nobelprisen i kjemi sammen med Eric Betzig og Stefan Hell «for utvikling av superoppløst fluorescensmikroskopi».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) William E. Moerner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) William Esco Moerner på Internet Movie Database | William Esco Moerner (født 24. juni 1953 i Pleasanton i California) er en amerikansk fysiker og kjemiker. | 193,585 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Epactoides | 2023-02-04 | Epactoides | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1947', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Epactoides er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Epactoides er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Levevis ==
Som andre gjødselgravere (Scarabaeinae) har disse artene larver som lever av møkk.
De voksne billene ruller møkka til en ball som graves ned, der eggene legges.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt på Madagaskar.
== Systematisk inndeling ==
Mange av artene blir noen ganger plassert i slekten Aleiantus Olsoufieff, 1947, noen også i Madaphacosoma Paulian, 1975. Også slektene Phacosomoides og Sikorantus, med hver sin art, blir ofte regnet med her.
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Epactoides Olsoufieff, 1947
Epactoides andringitrae Paulian, 1975 (Aleiantus)
Epactoides ankasokae Paulian, 1975 (Aleiantus)
Epactoides basilewskyi Balthasar, 1960 (Madaphacosoma)
Epactoides betschi Paulian, 1975
Epactoides costatus Paulian, 1992 (Aleiantus)
Epactoides femoralis Montreuil, 2005
Epactoides fiorii Paulian, 1976 (Aleiantus)
Epactoides frontalis Montreuil, 2003
Epactoides hanskii Montreuil, 2005
Epactoides helenae Montreuil, 2005
Epactoides humberti Paulian, 1975 (Madaphacosoma)
Epactoides humeralis Paulian, 1976 (Aleiantus)
Epactoides hyphydroides Lebis, 1953 (Aleiantus)
Epactoides incertus Lebis, 1953 (Aleiantus)
Epactoides jounii Wirta & Montreuil, 2008
Epactoides lacustris Paulian, 1975 (Aleiantus)
Epactoides lissus Lebis, 1953 (Aleiantus)
Epactoides madecassus (Paulian, 1936)
Epactoides mahaboi Paulian, 1976 (Aleiantus)
Epactoides major Paulian, 1991
Epactoides mananarae Paulian, 1976 (Aleiantus)
Epactoides mangabeensis Wirta & Montreuil, 2008
Epactoides masoalae Paulian, 1976 (Aleiantus)
Epactoides olsoufieffi Lebis, 1953 (Phacosomoides)
Epactoides paradoxus Paulian, 1976 (Sikorantus)
Epactoides pauliani Lebis, 1953 (Aleiantus)
Epactoides perinetanus Paulian, 1975 (Aleiantus)
Epactoides perrieri (Fairmaire, 1898) (Aleiantus)
Epactoides rahagai Montreuil, 2005 (Aleiantus)
Epactoides sambavae Paulian, 1976 (Aleiantus)
Epactoides semiaeneus Lebis, 1953 (Aleiantus)
Epactoides spinicollis Montreuil, 2003 (Aleiantus)
Epactoides tiinae Montreuil, 2005
Epactoides vadoni Montreuil, 2005
Epactoides vagecarinatus Lebis, 1953 (Aleiantus)
Epactoides viridicollis Montreuil, 2005
Epactoides vondrozoi Paulian, 1976 (Aleiantus)
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Epactoides i Encyclopedia of Life
(en) Epactoides i Global Biodiversity Information Facility
(en) Epactoides hos NCBI
Epactoides – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 193,586 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dronninghavnveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Dronninghavnveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Dronninghavnveien (1-13, 2-10) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei østover fra Museumsveien ved Norsk Folkemuseum og ender ved sjøen. Veien går parallelt med Huk aveny.
Veien fikk navn i 1917 etter løkken (lystgården) Dronninghavn, etter at området ble utparsellert og bebygd fra 1912.
Langs veien er flere nybarokke villaer, f.eks. i nr. 2 (oppført for Gustav Henriksen) og nr. 6 (oppført 1920 for direktør Harald Kjerschow ved arkitektene Carl og Jørgen Berner). I nr. 1 er det oppført en nyere villa til avløsning for en nybarokk villa.
| Dronninghavnveien (1-13, 2-10) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei østover fra Museumsveien ved Norsk Folkemuseum og ender ved sjøen. Veien går parallelt med Huk aveny.
Veien fikk navn i 1917 etter løkken (lystgården) Dronninghavn, etter at området ble utparsellert og bebygd fra 1912.
Langs veien er flere nybarokke villaer, f.eks. i nr. 2 (oppført for Gustav Henriksen) og nr. 6 (oppført 1920 for direktør Harald Kjerschow ved arkitektene Carl og Jørgen Berner). I nr. 1 er det oppført en nyere villa til avløsning for en nybarokk villa.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Dronninghavnveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 142. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes gateoversikt | Dronninghavnveien (1-13, 2-10) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den går som blindvei østover fra Museumsveien ved Norsk Folkemuseum og ender ved sjøen. | 193,587 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charlie_St._Cloud | 2023-02-04 | Charlie St. Cloud | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramafilmer fra USA', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer basert på bøker', 'Kategori:Filmer fra 2010'] | Charlie St. Cloud er en amerikansk romantisk dramafilm fra 2010 basert på Ben Sherwood sin bestselgende roman, The Death and Life of Charlie St. Cloud, som ble publisert i 2004 gjennom Bantam Books. Zac Efron og Amanda Crew spiller hovedrollene. Historien handler om Charlie St. Cloud som må velge mellom et løfte han ga til lillebroren sin, som døde i en bilulykke, eller starte et forhold til jenta han elsker.
| Charlie St. Cloud er en amerikansk romantisk dramafilm fra 2010 basert på Ben Sherwood sin bestselgende roman, The Death and Life of Charlie St. Cloud, som ble publisert i 2004 gjennom Bantam Books. Zac Efron og Amanda Crew spiller hovedrollene. Historien handler om Charlie St. Cloud som må velge mellom et løfte han ga til lillebroren sin, som døde i en bilulykke, eller starte et forhold til jenta han elsker.
== Sammendrag ==
Charlie St. Cloud er en seiler som vinner en seile-konkurranse med seilbåten sin, Splendid Splinter, sammen med sin lillebroren sin, Sam. Han blir tildelt et stipend til Stanford University. Charlie er nettopp uteksaminert fra Winslow High School, og han lover Sam at de skal spille baseball sammen hver dag frem til Charlie reiser til Stanford. En kveld skal Charlie egentlig gå til en fest sammen med vennene sine, men moren hans bestemmer at han skal sitte barnevakt for Sam mens hun er på jobb. Når Sam ser på TV, prøver Charlie å snike seg ut for å gå til festen. Han blir oppdaget av Sam, som ber Charlie om å kjøre ham til en venn. Charlie og Sam havner i en alvorlig bilulykke. Under en ut-av-kroppen-opplevelse, klemmer Charlie en hardt skadet Sam og forsikrer ham om at alt kommer til å gå bra. Sam vet at skadene hans er dødelige, og han ber Charlie om å aldri gå fra ham. Charlie lover å aldri gå fra ham, og en ambulanse-arbeider som heter Florio gjenoppliver Charlie. Men Sam har dødd i armene hans.
I Sams begravelse, løper Charlie sin vei etter å ha vært ute av stand til å legge Sams baseball-hanske i graven. Etter å ha løpt gjennom skogen, finner Charlie ånden til Sam, og han oppdager at Sam kan samhandle med ham på det fysiske plan. Charlie oppfyller Sams siste ønske om å praktisere baseball med ham hver eneste dag ved solnedgang. Fem år senere, arbeider Charlie som vaktmester ved Waterside Cemetery, og han takket aldri ja til stipendet fra Stanford University. Charlie besøker en båthavn og møter Tess Carroll, en kvinnelig seiler som planlegger å seile over hele verden. Dagen etter møter Charlie tilfeldigvis Florio, som reddet livet hans fem år tidligere. Florio er døende av kreft og han spør Charlie om han noen gang lurte på hvorfor han overlevde. Charlie går til kirkegården hvor Sam ligger begravet, og han finner en skadd Tess som sitter ved graven til faren sin. Charlie tar henne med hjem og de utvikler et forhold. Sam begynner å føle at han forsvinner mer og mer fra sin eksistens fordi han mener at Charlie glemmer ham. En ettermiddag kommer Charlie for sent til baseball-treningen med Sam. Tess følger etter Charlie, og Charlie forklarer for henne at jo mer tid han tilbringer i hennes verden, jo mindre kan han være i Sams verden. Charlie oppdager at Tess var savnet mens hun seilte gjennom en storm ett par dager tidligere. Men Charlie kunne se henne ved gravlunden akkurat som han kan se Sam i skogen hver kveld.
Florios kone, Carla, forteller ham at Florio døde natten før. Under en av kveldene Charlie og Tess har sammen, leker de gjemsel. Tess fester en lapp på døren hvor det står "kom og finn meg" med en tegning av en båt. Charlie innser at Tess er ikke død, og at han må finne henne før det er for sent. Sammen med vennen Alistair og Tess sin tidligere trener Tink, finner Charlie en båt for å lete etter Tess. Ved neste solnedgang, uteblir Charlie fra møtet sitt med Sam. Men Charlie bekjenner sin kjærlighet til den døde broren sin, og Sam sier at han er veldig glad i ham før han forsvinner som et stjerneskudd som avslører hvor Tess befinner seg. De finner Tess i den forliste båten hennes. Charlie bruker sin egen kroppsvarme for å holde Tess varm frem til de blir funnet av Kystvakten. Senere kjøper Charlie en gammel båt og spør Tess om hun ønsker å reise en tur sammen med ham. Tess forteller at da hun var bevisstløs hadde hun noen veldig naturtro drømmer om dem sammen. Charlie sier opp jobben sin, og går inn i skogen for å si farvel til Sam. Charlie forteller at de alltid vil være brødre. Selv om han ikke er i stand til å se Sam lenger, så er Sam der og avslører at han er i fred. Filmen slutter med at Charlie og Tess seiler verden rundt sammen.
== Rolleliste ==
Zac Efron som Charlie St. Cloud
Charlie Tahan som Sam St. Cloud
Ray Liotta som Florio Ferrente
Augustus Prew som Alistair Woolley.
Donal Logue som Tink Weatherbee.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Charlie St. Cloud – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Charlie St. Cloud på Internet Movie Database
(da) Charlie St. Cloud i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Charlie St. Cloud på Allociné
(nl) Charlie St. Cloud på MovieMeter
(en) Charlie St. Cloud på AllMovie
(en) Charlie St. Cloud på Turner Classic Movies
(en) Charlie St. Cloud på Rotten Tomatoes
(en) Charlie St. Cloud på Metacritic
(en) Charlie St. Cloud på Box Office Mojo | USA | 193,588 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cryptocanthon | 2023-02-04 | Cryptocanthon | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1942', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Cryptocanthon er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Cryptocanthon er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
Middelsstore, brede og hvelvede, blanke, mer eller mindre brunlige skarabider, gjerne med metallisk glans. Dekkvingene har markerte punkstriper og rader av korte børster.
== Levevis ==
Artene lever på bakken i fuktige skoger.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør- og Mellom-Amerika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Cryptocanthon Balthasar, 1942
Cryptocanthon altus Howden, 1976
Cryptocanthon andersoni Cook, 2002
Cryptocanthon bochilae Cook, 2002
Cryptocanthon brevisetosus Howden, 1973
Cryptocanthon campbellorum Howden, 1973
Cryptocanthon chiriquinus Howden & Gill, 1987
Cryptocanthon cristobalensis Howden, 1973
Cryptocanthon curticrinis Cook, 2002
Cryptocanthon denticulum Cook, 2002
Cryptocanthon escobari Cook, 2002
Cryptocanthon foveatus Cook, 2002
Cryptocanthon galbao Cook, 2002
Cryptocanthon genieri Cook, 2002
Cryptocanthon gilli Cook, 2002
Cryptocanthon howdeni Cook, 2002
Cryptocanthon humidus Howden, 1973
Cryptocanthon lindemanae Howden & Gill, 1987
Cryptocanthon lobatus Howden, 1973
Cryptocanthon lobipygus Cook, 2002
Cryptocanthon medinae Cook, 2002
Cryptocanthon montebello Cook, 2002
Cryptocanthon napoensis Cook, 2002
Cryptocanthon nebulinus Howden, 1973
Cryptocanthon newtoni Howden, 1976
Cryptocanthon ocosingo Cook, 2002
Cryptocanthon osaensis Cook, 2002
Cryptocanthon otonga Cook, 2002
Cryptocanthon paradoxus Balthasar, 1942
Cryptocanthon parvus Howden, 1973
Cryptocanthon peckorum Howden, 1973
Cryptocanthon pumilus Cook, 2002
Cryptocanthon punctatus Cook, 2002
Cryptocanthon rayonensis Cook, 2002
Cryptocanthon solisi Cook, 2002
Cryptocanthon urguensis Cook, 2002
== Kilder ==
Cook, J. (2002) A revision of the Neotropical genus Cryptocanthon Balthasar (Coleoptera: Scarabaeidae: Scarabaeinae). Coleopterists' Society Monograph 1: 1-96 Forside: [1]
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Cryptocanthon i Encyclopedia of Life
(en) Cryptocanthon i Global Biodiversity Information Facility
(en) Cryptocanthon hos NCBI
Cryptocanthon – detaljert informasjon på Wikispecies | * se systematisk inndeling | 193,589 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helena_Henschen | 2023-02-04 | Helena Henschen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2011', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Solna', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske designere', 'Kategori:Svenske forfattere'] | Helena Henschen (født 21. mars 1940 i Solna, død 27. januar 2011) var en svensk designer og forfatter.
Henschen har utgitt illustrerte barnebøker og annen skjønnlitteratur. Hun var stifter av designfirmaet Mah-Jong. Helena Henschen mottok den svenske litteraturprisen BMF-plaketten i 2004 og i 2009 EUs litteraturpris.
| Helena Henschen (født 21. mars 1940 i Solna, død 27. januar 2011) var en svensk designer og forfatter.
Henschen har utgitt illustrerte barnebøker og annen skjønnlitteratur. Hun var stifter av designfirmaet Mah-Jong. Helena Henschen mottok den svenske litteraturprisen BMF-plaketten i 2004 og i 2009 EUs litteraturpris.
== Utgivelser ==
I skuggan av ett brott (2004), norsk oversettelse av Egil Rasmussen 2005: I skyggen av en forbrytelse, Aschehoug, ISBN 82-03-20913-0
Hon älskade (2008)
Stockholm för stockholmare och andra turister (1997)
== Referanser == | Helena Henschen (født 21. mars 1940 i Solna, død 27. | 193,590 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jernkorsets_ridderkors | 2023-02-04 | Jernkorsets ridderkors | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Jernkorset', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1939'] | Jernkorsets ridderkors (Ritterkreuz des Eisernen Kreuzes) var en tysk militær utmerkelse som ble opprettet i september 1939 som en ny klasse av Jernkorset.
| Jernkorsets ridderkors (Ritterkreuz des Eisernen Kreuzes) var en tysk militær utmerkelse som ble opprettet i september 1939 som en ny klasse av Jernkorset.
== Jernkorset ==
Jernkorset ble innstiftet under Napoleonskrigene av kong Fredrik Vilhelm III i Kongeriket Preussen og første gang utdelt 10. mars 1813 i Breslau. Jernkorset ble videreført som en tysk militær utmerkelse etter Tysklands samling. Utmerkelsen utdeles bare i krig, dvs. at det finnes utgaver fra 1813 (Napoleonskrigene), 1870 (den fransk-prøyssiske krig), 1914 (første verdenskrig) og 1939 (andre verdenskrig). Det blir formelt innstiftet på nytt ved hver krig, slik at ett av disse fire årstallene er innskrevet på nedre korsarm.
Jernkorsets ridderkors var mindre enn Jernkorsets storkors og ble båret i et bånd rundt halsen. Ridderkorset skulle tildeles for tapperhet i felt eller for godt militært lederskap under andre verdenskrig. Det ble formelt innført 1. september 1939 i forbindelse med at Jernkorset ble gjeninnført som følge av krigsutbruddet ved felttoget i Polen i 1939. Mottakere kunne være alle soldater for Tyskland eller deres allierte. I noen tilfeller ble Jernkorset også utdelt til sivile som utførte militære funksjoner. F.eks. ble korset tildelt de to pilotene Hanna Reitsch og Melitta Schenk von Stauffenberg.
Etter hvert som krigen skred fram, ble det behov for å opprette flere klasser av ridderkorset, etter at tidligere mottakere utmerket seg videre.
== Ridderkorsets klasser ==
=== Ridderkors ===
Ridderkorset ble innstiftet 1. september 1939 og ble tildelt 7 322 personer.
=== Ridderkors med eikeløv ===
Jernkorsets ridderkors med eikeløv ble innstiftet 3. juni 1940 og ble tildelt til 882 personer.
=== Ridderkors med eikeløv og sverd ===
Jernkorsets ridderkors med eikeløv og sverd ble innstiftet 28. september 1941 og utdelt til 160 personer.
=== Ridderkors med eikeløv, sverd og briljanter ===
Jernkorsets ridderkors med eikeløv, sverd og briljanter ble innstiftet 28. september 1941 og uttdelt til 27 personer. Blant disse var Erwin Rommel, Herbert Otto Gille, Albert Kesselring, Sepp Dietrich, Walter Model, Ferdinand Schörner, Hermann Balck og Hasso von Manteuffel.
=== Ridderkors med eikeløv i gull, sverd og briljanter ===
Jernkorsets ridderkors med eikeløv i gull, sverd og briljanter ble innstiftet 29. desember 1944 og ble bare utdelt til en person, oberst Hans-Ulrich Rudel i Luftwaffe.
== Litteratur ==
Angolia, John R.: For Führer and Fatherland: Military Awards of the Third Reich R. James Bender Publishing, 1976, ISBN 0-912138-14-9.
== Eksterne lenker ==
(en) Knight's Cross of the Iron Cross – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Iron Cross – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Eisernes Kreuz (Jernkorset) - Introduksjon på Samlerforumet.net (no)
Wehrmacht Awards - The Iron Cross (en)
Wehrmacht Awards - Iron Cross Spange (en)
Lexicon der Wehrmacht - Eisernes Kreuz (de)
Lexicon der Wehrmacht - Ritterkreuz des Eisernen Kreuzes (de) | Tyskland | 193,591 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tyssetunnelen | 2023-02-04 | Tyssetunnelen | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tunneler åpnet i 2015', 'Kategori:Veier i Samnanger', 'Kategori:Veitunneler i Vestland'] | Tyssetunnelen er en tunnel på fylkesvei 48 i Samnanger kommune i Vestland, mellom Sætrevika og Tysseelva. Tunnelen er 2300 meter lang og leder trafikken utenom Tysse sentrum. Anleggsarbeidet startet januar 2013 og tunnelen åpnet 29. juni 2015. Anlegget er 7,5 km hvorav 2,3 km er selve tunnelen, samlet kostnad kom på omkring 677 millioner kroner, vel 200 millioner kroner mer enn budsjettert.
| Tyssetunnelen er en tunnel på fylkesvei 48 i Samnanger kommune i Vestland, mellom Sætrevika og Tysseelva. Tunnelen er 2300 meter lang og leder trafikken utenom Tysse sentrum. Anleggsarbeidet startet januar 2013 og tunnelen åpnet 29. juni 2015. Anlegget er 7,5 km hvorav 2,3 km er selve tunnelen, samlet kostnad kom på omkring 677 millioner kroner, vel 200 millioner kroner mer enn budsjettert.
== Trafikkutvikling ==
Årsdøgntrafikken i tunnelen siden 2015.
== Se også ==
Veitunneler i Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart | Tyssetunnelen er en tunnel på fylkesvei 48 i Samnanger kommune i Vestland, mellom Sætrevika og Tysseelva. Tunnelen er 2300 meter lang og leder trafikken utenom Tysse sentrum. | 193,592 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nanos | 2023-02-04 | Nanos | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1843', 'Kategori:Madagaskars fauna', 'Kategori:Møkkskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Nanos er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
| Nanos er en slekt av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Disse billene har larver som utvikler seg i møkk som de graver ned.
== Utseende ==
Nokså små, brede, hvelvede, blanke, svarte, av og til metallisk fargede skarabider.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt på Madagaskar.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien gjødselgravere (Scarabaeinae) Latreille, 1806
Stammen Deltochilini Lacordaire, 1856
Slekten Nanos Westwood, 1843
Nanos agaboides Boucomont, 1937
Nanos andreiae Montreuil & Viljanen, 2014
Nanos ankaranae Paulian, 1976
Nanos antsalovaensis Montreuil & Viljanen, 2011
Nanos antsihanakensis (Lebis, 1953)
Nanos ater (Laporte de Castelnau, 1840)
Nanos bemarahaensis Montreuil & Viljanen, 2014
Nanos bicoloratus Lebis, 1953
Nanos bimaculatus Kunckel d'Herculais, 1887
Nanos binotatus Lebis, 1953
Nanos clypeatus (Laporte de Castelnau, 1840)
Nanos constricticollis Montreuil & Viljanen, 2014
Nanos dubitatus Lebis, 1953
Nanos electrinus Paulian, 1976
Nanos fallaciosus Lebis, 1953
Nanos fusconitens Fairmaire, 1899
Nanos hanskii Montreuil & Viljanen, 2007
Nanos humbloti Lebis, 1953
Nanos humeralis Paulian, 1975
Nanos incertus Paulian, 1976
Nanos magnus Montreuil & Viljanen, 2014
Nanos manomboensis Montreuil & Viljanen, 2007
Nanos manongorivoensis Montreuil & Viljanen, 2014
Nanos marojejyensis Montreuil & Viljanen, 2014
Nanos minutus (Laporte de Castelnau, 1840)
Nanos mirjae Montreuil & Viljanen, 2014
Nanos mixtus Montreuil & Viljanen, 2014
Nanos neoelectrinus Montreuil & Viljanen, 2007
Nanos nitens Lebis, 1953
Nanos occidentalis Paulian, 1976
Nanos peyrierasi Paulian, 1976
Nanos pseudofusconitens Montreuil & Viljanen, 2014
Nanos pseudominutus Montreuil & Viljanen, 2014
Nanos pseudonitens Lebis, 1953
Nanos pseudorubromaculatus Montreuil & Viljanen, 2014
Nanos pseudoviettei Montreuil & Viljanen, 2014
Nanos punctatus Boucomont, 1937
Nanos pygmaeus (Laporte de Castelnau, 1840)
Nanos ranomafanaensis Montreuil & Viljanen, 2014
Nanos rubromaculatus Kunckel d'Herculais, 1887
Nanos rubrosignatus Lebis, 1953
Nanos semicribrosus Fairmaire, 1899
Nanos sinuatipes Boucomont, 1937
Nanos vadoni Lebis, 1953
Nanos viettei Paulian, 1976
Nanos viridissimus Montreuil & Viljanen, 2011
== Kilder ==
Liste over artene
== Eksterne lenker ==
(en) Nanos i Encyclopedia of Life
(en) Nanos i Global Biodiversity Information Facility
(en) Nanos hos NCBI
Nanos – detaljert informasjon på Wikispecies
Poster med bilde av arter fra Madagaskar | * se systematisk inndeling | 193,593 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fallanveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Fallanveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Kjelsås'] | Fallanveien (1-35, 4-30) er en vei på Kjelsås i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går mellom Rønningveien og Kurveien.
Området veien ligger i, var i sin tid Myrerskogen, under Myrer gård, og ble utparsellert tidlig på 1900-tallet. Veinavnet, som betyr «fallende vei», ble vedtatt i 1920.
Veien har for det meste villabebyggelse, hvorav den mest kjente er Villa Skagestad i nr. 14. Nr. 29-35 er boligblokker fra 1950-årene.
| Fallanveien (1-35, 4-30) er en vei på Kjelsås i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går mellom Rønningveien og Kurveien.
Området veien ligger i, var i sin tid Myrerskogen, under Myrer gård, og ble utparsellert tidlig på 1900-tallet. Veinavnet, som betyr «fallende vei», ble vedtatt i 1920.
Veien har for det meste villabebyggelse, hvorav den mest kjente er Villa Skagestad i nr. 14. Nr. 29-35 er boligblokker fra 1950-årene.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Fallanveien». Oslo byleksikon (5 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 162. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Fallanveien (1-35, 4-30) er en vei på Kjelsås i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går mellom Rønningveien og Kurveien. | 193,594 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Prom_Night_(2008) | 2023-02-04 | Prom Night (2008) | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2008', 'Kategori:Nyinnspillinger av filmer', 'Kategori:Skrekkfilmer fra USA'] | Prom Night er en amerikansk slasherfilm fra 2008 regissert av Nelson McCormick. Hovedrollene spilles av Brittany Snow og Johnathon Schaech. Handlingen dreier seg om en high school-student, Donna Keppel (Brittany Snow), som ble traumatisert etter å ha sett sin tidligere lærer Richard Fenton (Johnathon Schaech) brutalt myrde hele familien hennes etter at han ble besatt av henne. Tre år senere stikker Richard Fenton av fra fengsel og følger etter Keppel til skoleballet og han dreper alle som kommer i hans vei fordi han vil gjenforenes med Keppel.
Den er en oppfølger til den kanadiske drama-grøsseren Prom Night fra 1980.
| Prom Night er en amerikansk slasherfilm fra 2008 regissert av Nelson McCormick. Hovedrollene spilles av Brittany Snow og Johnathon Schaech. Handlingen dreier seg om en high school-student, Donna Keppel (Brittany Snow), som ble traumatisert etter å ha sett sin tidligere lærer Richard Fenton (Johnathon Schaech) brutalt myrde hele familien hennes etter at han ble besatt av henne. Tre år senere stikker Richard Fenton av fra fengsel og følger etter Keppel til skoleballet og han dreper alle som kommer i hans vei fordi han vil gjenforenes med Keppel.
Den er en oppfølger til den kanadiske drama-grøsseren Prom Night fra 1980.
== Sammendrag ==
I 2005 kommer Donna Keppel (Brittany Snow) hjem fra en film-kveld med venninnen Lisa Hines (Dana Davis) og hun finner faren og broren sin drept. Donna gjemmer seg under sengen sin, hvor hun ser moren sin (Lori Heuring) slåss mot Richard Fenton (Johnathon Schaech), en tidligere lærer som var besatt av Donna. Donna blir vitne til at Fenton myrder moren hennes. I 2008 bor Donna sammen med sin tante Karen (Jessalyn Gilsig) og onkel Jack (Linden Ashby), og hun skal snart bli uteksaminert fra videregående skole. Hun går fremdeles på antidepressiva for å takle depresjonen etter det som skjedde med foreldrene og broren hennes. Donna, Lisa og Claire (Jessica Stroup) er hos frisøren da Donna plutselig ser Fenton, før hun innser at hun bare innbiller seg ting. Noen timer senere ankommer Donnas kjæreste, Bobby (Scott Porter), til huset hennes, sammen med flere venninner og deres kjærester, Ronnie (Collins Pennie) og Michael (Kelly Blatz).
Ved politistasjonen, får etterforsker Winn (Idris Elba), som fengslet Fenton tre år tidligere, vite at Fenton har rømt fra fengsel, og han advarer Karen og Jack. Karen mener Donna burde komme hjem i tilfelle Fenton finner ut hvor hun bor, men Jack mener at Donna burde få lov til å gå til skoleballet. Fenton kommer i forkledning til hotellet hvor skoleballet skal arrangeres og han dreper en stuepike og tar hovednøkkelen hennes. På dansegulvet, begynner Claire å krangle med kjæresten, Michael, og går opp på rommet sitt sammen med Donna for å roe seg ned. Når Donna går sin vei, blir Claire alene og hun hører merkelige lyder. Fenton låser Claire inn i et rom, hvor han dreper henne. Når Claire ikke returnerer til festen, går Michael ovenpå for å se hvor hun er. Fenton gjemmer seg i et klesskap på rommet, men Michael ser at døren til skapet lukker seg. Michael åpner skapet og Fenton slår ham til døde.
Etterforsker Winn kommer og advarer hotell-personalet om å være på vakt. Fenton dreper en hotellansatt og han finner en hotell-uniform. Lisa ser Fenton i heisen på vei til rommet sitt. Lisa stikker av for å advare Donna, men hun blir fanget av Fenton. Hun blir jaget ned til kjelleren på hotellet, hvor hun gjemmer seg for Fenton. Men Fenton finner og dreper henne. Winn og etterforsker Nash (James Ransone) finner liket av hotellets eier i bagasjerommet på bilen hans. Kort tid senere finner Winn den døde stuepiken. Winn skjønner at Fenton er ved hotellet, og han trykker på en nødalarm slik at hele hotellet blir evakuert. Donna går til rommet sitt for å hente morens sjal. Fenton finner henne, og han angriper henne. Winn innser at Donna fremdeles er på hotellet, og Winn går for å lete etter henne. Donna stikker av fra Fenton. Politiet leter gjennom hotellet, men de finner ingen tegn til Fenton. Winn oppdager liket til en hotell-ansatt som Fenton drepte tidligere, og han innser at Fenton forlot hotellet i uniformen til den ansatte.
Winn skynder seg tilbake til Donnas hus hvor han finner detektiv Nash død i politibilen sin. Inne i huset går Donna på do, og når hun kommer ut igjen ser hun at Bobbys hals har blitt skåret over. Hun ser en skygge utenfor rommet sitt, og hun gjemmer seg i et skap, fordi hun er redd for at skyggen er Fenton. Men dette viser seg å være detektiv Winn, og Fenton finner Donna i skapet. Winn er i ferd med å åpne skapet hvor Fenton holder Donna. Men han hører et skrik fra Donnas tante, som har oppdaget den døde politimannen utenfor huset, så Winn går ut av rommet. Donna blir angrepet av Fenton, og et voldsomt basketak oppstår. Når Fenton er i ferd med å drepe Donna, løper Winn inn og skyter Fenton flere ganger, og dreper ham. Donna sitter gråtende ved siden av Bobbys døde kropp, og Winn forteller henne at marerittet endelig er over.
== Rollelisten ==
Brittany Snow som Donna Keppel
Johnathon Schaech som Richard Fenton
Idris Elba som etterforsker Winn
Scott Porter som Bobby
Jessica Stroup som Claire
James Ransone som detektiv Nash
Jessalyn Gilsig som Karen Turner, Donnas tante
Linden Ashby som Jack Turner. Donnas onkel
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Prom Night på Internet Movie Database
(no) Prom Night hos Filmfront
(sv) Prom Night i Svensk Filmdatabas
(da) Prom Night i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Prom Night på Allociné
(nl) Prom Night på MovieMeter
(en) Prom Night på AllMovie
(en) Prom Night på Turner Classic Movies
(en) Prom Night på Rotten Tomatoes
(en) Prom Night på Metacritic | | premierer = 11. april 2008 | 193,595 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Synn%C3%B8ve_H%C3%B8rsdal | 2023-02-04 | Synnøve Hørsdal | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 25. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske filmprodusenter'] | Synnøve Hørsdal (født 25. oktober 1969) er en norsk filmprodusent, daglig leder og medeier i Maipo Film. Hun har vært med siden oppstarten av selskapet i 2000.
Hørsdal har sin utdannelse i filmproduksjon fra England, hvor hun produserte flere kort- og dokumentarfilmer før hun kom tilbake til Norge i 1996. Hun har arbeidet som både produksjonsleder og lineproducer på en rekke norske spillefilmer, før hun ble produsent i Maipo. Her har hun produsert TV-serien RAN og spillefilmene Bare Bea, Marias Menn, Svein og rotta og UFO-mysteriet, Den Siste Revejakta, Asfaltenglene, Sykt Lykkelig og Mennesker i Solen. I tillegg til filmene om Doktor Proktor og Solan og Ludvig, er hun produsent for Miss Julie med regissør Liv Ullmann.
| Synnøve Hørsdal (født 25. oktober 1969) er en norsk filmprodusent, daglig leder og medeier i Maipo Film. Hun har vært med siden oppstarten av selskapet i 2000.
Hørsdal har sin utdannelse i filmproduksjon fra England, hvor hun produserte flere kort- og dokumentarfilmer før hun kom tilbake til Norge i 1996. Hun har arbeidet som både produksjonsleder og lineproducer på en rekke norske spillefilmer, før hun ble produsent i Maipo. Her har hun produsert TV-serien RAN og spillefilmene Bare Bea, Marias Menn, Svein og rotta og UFO-mysteriet, Den Siste Revejakta, Asfaltenglene, Sykt Lykkelig og Mennesker i Solen. I tillegg til filmene om Doktor Proktor og Solan og Ludvig, er hun produsent for Miss Julie med regissør Liv Ullmann.
== Eksterne lenker ==
(en) Synnøve Hørsdal på Internet Movie Database
(da) Synnøve Hørsdal på Filmdatabasen
(en) Synnøve Hørsdal hos The Movie Database | Synnøve Hørsdal (født 25. oktober 1969) er en norsk filmprodusent, daglig leder og medeier i Maipo Film. | 193,596 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alexander_Cunningham | 2023-02-04 | Alexander Cunningham | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske arkeologer', 'Kategori:Britiske indologer', 'Kategori:Britiske ingeniører', 'Kategori:Britiske numismatikere', 'Kategori:Britiske offiserer', 'Kategori:Dødsfall 28. november', 'Kategori:Dødsfall i 1893', 'Kategori:Dødsfall i 1894', 'Kategori:Fødsler 23. januar', 'Kategori:Fødsler i 1814', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Alexander Cunningham (født 23. januar 1814 i London, død 28. november 1894 samme sted) var en engelsk arkeolog og indolog. Han var sønn av dikteren Allan Cunningham og bror til Joseph Davey Cunningham.
Cunningham anses som grunnlegger av den indiske arkeologi og numismatikk.
| Alexander Cunningham (født 23. januar 1814 i London, død 28. november 1894 samme sted) var en engelsk arkeolog og indolog. Han var sønn av dikteren Allan Cunningham og bror til Joseph Davey Cunningham.
Cunningham anses som grunnlegger av den indiske arkeologi og numismatikk.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Alexander Cunningham var sønn av den skotske dikteren Allan Cunningham (1784–1842) og hans hustru Jean født Walker (1791–1864). Med den eldre Joseph Cunningham gikk han på skole ved Christ's Hospital i London. De ble kadetter med Walter Scotts hjelp og begynte ved East India Companys Addiscombe Seminary (1829–31) og ved Royal Engineers Estate i Chatham.
=== Karriere ===
Cunningham ble ingeniøroffiser og kom i 1834, som adjutant hos generalguvernøren i India, der han utførte diplomatiske sendeferder til Kashmir i 1839 og til Tibet i 1858. I 1858 ble han utnevnt til overingeniør i nordvestprovinsene.
Vervene brakte ham på vidstrakte reiser, og han opparbeidet seg stor kunnskap om det indiske subkontinentets kunst og arkeologi. Han offentliggjorde en rekke skrifter, særlig om buddhistisk kunst og historie. I 1861 ble han første direktør for den britisk-indiske oldsakstjeneste, som imidlertid måtte innstille sin virksomhet i 1865 på grunn av pengemangel. Cunningham vendte tilbake til England og forfattet første del av Ancient Geography of India.
På forslag av Cunningham til visekongen Charles Canning ble Archaeological Survey of India grunnlagt i 1871, og Cunningham ble dets første direktør. Selskapet innvarslet en ny æra i indisk epigrafisk forskning, noe som kulminerte med Cunninghams publikasjon Inscriptions of Ashoka (Calcutta, 1877), som ble første bind av serien Corpus Inscriptionum Indicarum redigert av ham. I stillingen som leder av Archeological Survey fortsatte han sine studier og reiser, og så ble også hans interesse for hinduistisk kunst og arkitektur vekket.
Cunningham oppdaget et stort antall inskripsjoner, og dechiffrerte mange av dem personlig, og de kastet nytt lys over indisk historie. Det gjorde også hans samling av sjeldne indiske mynter, som ofte var eneste kilder til forståelsen det indo-greske kongedømmes satraper. Han ble den første som befattet seg med de tidlige Gupta-templene. Han foretok utgravninger i blant annet Sarnath, Harappa, Bharhut, Sanchi, Pundranagarh (Mahasthan) og Mahabodhitempelet i Bodh-Gaya, undersøkelser som også var opplyst av den kinesiske pilegrim Xuanzangs gamle reiseberetning.Han fratrådte i 1885 og vendte tilbake til England, og ved et skibbrudd ved Ceylon tapte han størsteparten av sine samlinger.
Hans samling av sjeldne indiske mynter er bevart i British Museum.
== Bibliografi ==
An Essay on the Arian order of Architecture (1846)
The Bhilsa Topes, or Buddhist Monuments of Central India (1854, ISBN 81-215-0759-6, http://books.google.com/books/pdf/The_Bhilsa_Topes.pdf?id=XpgkAAAAMAAJ&output=pdf&sig=70NqGpPW8Tp7d9rKeazHF3qitwA PDF])
Ladak, Physical, Statistical and Historical (1854)
Archæological Survey of India (1871 ff.)
Corpus inscriptionum indicarum (redaktør, 1878)
Book of Indian Eras (1883)
Coins of Ancient India (1892, [1])
Mahābodhi, Or, the Great Buddhist Temple Under the Bodhi Tree at Buddha-Gaya, Munshiram Manoharlal Publishers (1892, ISBN 81-215-0813-4
== Litteratur ==
Cunningham, 3. Sir Alexander i Nordisk familjebok (2. utgave, 1906)
== Referanser == | Alexander Cunningham (født 23. januar 1814 i London, død 28. | 193,597 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredriksborgveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Fredriksborgveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bygdøy'] | Fredriksborgveien (3-45, 2-58) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den gård sørøstover fra Langviksveien. Et stykke etter Huk aveny dreier den mot sørvest og treffer Langviksveien igjen. Så fortsetter den sørvestover fra Langviksveien litt lenger sør, krysser blant annet Huk aveny igjen og fortsetter til den ender i Strømsborgveien.
Veien fikk navn i 1905 etter eiendommen Fredriksborg (nr. 18), der det i sin tid var teater. Navnet var tidligere brukt om en liten blindvei i området.
Bebyggelsen er for det meste villaer.
| Fredriksborgveien (3-45, 2-58) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Den gård sørøstover fra Langviksveien. Et stykke etter Huk aveny dreier den mot sørvest og treffer Langviksveien igjen. Så fortsetter den sørvestover fra Langviksveien litt lenger sør, krysser blant annet Huk aveny igjen og fortsetter til den ender i Strømsborgveien.
Veien fikk navn i 1905 etter eiendommen Fredriksborg (nr. 18), der det i sin tid var teater. Navnet var tidligere brukt om en liten blindvei i området.
Bebyggelsen er for det meste villaer.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Fredriksborgveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 177. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | | navn = Fredriksborgveien | 193,598 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bygd%C3%B8y_all%C3%A9_(Oslo) | 2023-02-04 | Bygdøy allé (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skjøter i Monopol (norsk utgave)', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Frogner (strøk)'] | Bygdøy allé (1–127, 135, 2–92; lokal form: Bygdø allé) er en gate på Frogner i Oslo som går fra Solli plass til Sjølystveien ved avkjøringen til Bygdøy. Den ble opparbeidet fra 1890, og navngitt året etter. Gaten er kjent for de store kastanjetrærne som pryder den, og særlig nedre del representerer også den raske byutviklingen som fant sted i Oslo frem til byggekrakket i 1899, med påkostede og fasjonable murgårder i fire etasjer. Senere ble det bygget en del gode eksempler på jugendbebyggelse, blant annet nr. 47.
Bygdøy allé ble planlagt i 1889 som en parisisk boulevard. Men politikerne syntes det ble for dyrt, og reduserte den til halv bredde. Bare ved Frogner kirke ses det hvor bred den egentlig skulle være.Gaten er 1.400 meter lang og hadde i 2010 en kjøretøytrafikk på hverdager på 21 000. Den er en hovedtrafikkåre ut av byen som blant annet den vestgående kollektive busstrafikken blir kanalisert gjennom.
Det meste av Bygdøy allé ligger i bydel Frogner. Unntaket er nr. 135, som ligger i Ullern.
Gaten er representert i den norske utgaven av Monopol.
| Bygdøy allé (1–127, 135, 2–92; lokal form: Bygdø allé) er en gate på Frogner i Oslo som går fra Solli plass til Sjølystveien ved avkjøringen til Bygdøy. Den ble opparbeidet fra 1890, og navngitt året etter. Gaten er kjent for de store kastanjetrærne som pryder den, og særlig nedre del representerer også den raske byutviklingen som fant sted i Oslo frem til byggekrakket i 1899, med påkostede og fasjonable murgårder i fire etasjer. Senere ble det bygget en del gode eksempler på jugendbebyggelse, blant annet nr. 47.
Bygdøy allé ble planlagt i 1889 som en parisisk boulevard. Men politikerne syntes det ble for dyrt, og reduserte den til halv bredde. Bare ved Frogner kirke ses det hvor bred den egentlig skulle være.Gaten er 1.400 meter lang og hadde i 2010 en kjøretøytrafikk på hverdager på 21 000. Den er en hovedtrafikkåre ut av byen som blant annet den vestgående kollektive busstrafikken blir kanalisert gjennom.
Det meste av Bygdøy allé ligger i bydel Frogner. Unntaket er nr. 135, som ligger i Ullern.
Gaten er representert i den norske utgaven av Monopol.
== Bygninger ==
=== Fra Solli plass til Gabels gate ===
=== Fra Gabels gate til Thomas Heftyes gate ===
=== Fra Thomas Heftyes gate til Sjølyst ===
== Kastanjealleen ==
Alleen er godt kjent, og tema for Jens Book-Jenssens sang Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé.
De opprinnelige ca. 230 trærne ble plantet i 1896–97, trolig etter forbilde i Paris. Rundt 1930 var trærne så store at beboerne klaget over skyggevirkningen. Bygartner Marius Røhne mente valget av treslag var feil, og foreslo på slutten av 1930-årene at annethvert tre burde fjernes, men det ble ikke gjennomført. Fra 1985 er det plantet nye trær til erstatning for de som dør. I 2010 var det 122 opprinnelige trær i alleen og 87 plantet etter 1985. Fra 1970-årene har saltskadene vært økende, og alleen har senere fremstått stadig mindre enhetlig.Ved en tilstandsvurdering i 2010 av de da 209 kastanjetrærne kom det frem at trærne fordelte seg med om lag en tredjedel i hver av vekstfase, klimaksfase og avviklingsfase. Grunt jordsmonn, begrenset tilgang på vann og næring, påkjørsel av bil og snøbrøyting var trusler mot trærne, men veisaltingen var den viktigste årsaken til at arborist Erik Solfjeld anslo at 60 prosent av trærne ville være døde i løpet av 20 år. Senere har kastanjer blitt skiftet ut med rogn.
== Referanser ==
=== Anvendt litteratur ===
Bruun, Ole Daniel (1999). Arkitektur i Oslo. Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-0948-6.
Engh, Pål Henry og Gunnarsjaa, Arne (1984). Oslo: En arkitekturguide. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-05961-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Jakhelln, Per A. H. (1998). «Skarpsno-strøket — Et par hundre bygninger og villaer». I Heiberg, Kirsten. Skarpsno: Fra løkke til fasjonabelt strøk. Oslo: Skarpsno vel.
Mørch, Morten Ole (2009). Frogner – fra jordbruk og løkkeland til bydel. Bastion forlag.
Tvedt, Knut Are, red. (2000). Oslo byleksikon (4 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-0815-3.
Tvedt, Knut Are, red. (2010). Oslo byleksikon (5 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7. | Bygdøy kapellvei (2-22; ingen oddetallsnumre) er en vei på Bygdøy (bydel Frogner) i Oslo. Veien går fra Huk aveny like ved inngangen til Vikingskipshuset og mer eller mindre vestover til Strømsborgveien. | 193,599 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.